Kjersti Toppe (Sp) [11:38:53]: «Stortinget har lovfesta retten til brukarstyrt personleg assistanse (BPA) for å betre kvardagen for menneske med stort behov for assistanse. Regjeringa skreiv i lovproposisjonen at visjonen er eit samfunn der alle kan delta, og der dei aller fleste har utdanning og arbeid som målsetting. Bergen kommune har gitt ein student avslag på BPA på utvekslingsopphald.
Meiner statsråden det er rettferdig at studentar med funksjonsnedsetting ikkje får støtte til å gjennomføre eit semester i utlandet, slik funksjonsfriske studentar får tilbod om?»
Statsråd Bent Høie [11:39:36]: Helse- og omsorgstjenesteloven slår fast at kommunen skal sørge for at alle som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunen har altså et ansvar for alle som oppholder seg i kommunen, uavhengig av om de bor der eller er der i forbindelse med arbeid, studier eller feriereiser.
Dersom tjenestemottaker velger et lengre opphold utenfor landets grenser, vil retten til tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven falle bort, da lovgiver ikke har pålagt norske kommuner å yte helse- og omsorgstjenester til personer som velger å oppholde seg i utlandet. Dette gjelder uavhengig av om tjenestemottakeren mottar tjenester fra det ordinære kommunale apparatet eller om tjenesten er organisert som brukerstyrt personlig assistanse. Bergen kommune er altså ikke forpliktet til å la studenter ta med seg brukerstyrt personlig assistanse på et studiesemester i utlandet.
Noe av det sentrale ved BPA-ordningen er at brukeren får rollen som arbeidsleder og påtar seg ansvar for organisering og innhold ut fra eget behov. Brukeren kan styre hva assistenten skal gjøre, og til hvilke tider assistansen skal gis, og får på denne måten betydelig større innflytelse over egen livssituasjon. Gjennom rettighetsfesting av ordningen har regjeringen sikret at langt flere brukere har fått muligheten til å bestemme over eget liv.
Så jeg vil understreke – og jeg synes det er viktig å understreke det – at selv om Bergen kommune ikke har en forpliktelse etter loven til å gi BPA til dem som velger å oppholde seg i utlandet, f.eks. i forbindelse med studier, har Bergen kommune full adgang til å gjøre det. Vi har mange eksempler på kommuner som finansierer lengre utenlandsopphold for sine tjenestemottakere, for eksempel som et ledd i en rehabilitering. Derfor er det heller ingen hindringer for at Bergen kommune kunne valgt å gi brukerstyrt personlig assistanse også til denne brukeren i forbindelse med studieopphold i utlandet.
Kjersti Toppe (Sp) [11:41:44]: Takk for eit veldig klargjerande svar.
I dag behandlar Bergen bystyre faktisk eit innbyggjarinitiativ akkurat om denne saka i samband med at ein student der fekk avslag, og dei har praktisert ein streng femvekersregel og ikkje villa gi BPA ved eit utanlandsopphald. No seier statsråden at det ikkje er nokon plikt, men det er ikkje noko til hinder for at Bergen kommune kan yta det. Det er ei opplysing som òg kan ha konsekvensar for andre kommunar.
Spørsmålet mitt handlar om at dette er ei nasjonal problemstilling. Vi har sjølvsagt studentar i mange kommunar. Dersom mange kommunar lagar ei streng praktisering, slik som Bergen, ser statsråden behov for å presisera denne problemstillinga overfor andre kommunar?
Statsråd Bent Høie [11:42:53]: I Helse- og omsorgsdepartementet jobber vi sammen med Helsedirektoratet om et rundskriv om forståelsen av og praktiseringen av ordningen med brukerstyrt personlig assistanse, etter den rettighetsfestingen som nå gjelder. Vi vil komme tilbake til innholdet i det rundskrivet når det legges fram, og det er forhåpentligvis rundt årsskiftet. Da vil en kunne komme inn på denne typen problemstillinger.
Det er også viktig å understreke at jeg tror det er klokt at en har en lov som ikke forplikter kommunene til å gi helse- og omsorgstjenester til innbyggere som i lengre tid velger å bosette seg utenfor Norges grenser. Det vil få ganske store og omfattende konsekvenser for kommunene. Så er det andre problemstillinger som er mer avgrenset, og som vi eventuelt kan se på.
Kjersti Toppe (Sp) [11:43:51]: Eg er einig i at kommunane her kan ha eit ansvar for praktiseringa, men i denne saka har eit tidlegare svar frå statsråden til meg vorte tolka som at statsråd og departement var kritiske til at det skulle verta gitt BPA i utlandet. I svaret til meg vart det sagt at kommunen vil
«komme i en svært vanskelig situasjon dersom assistenten blir syk, eller dersom det skulle oppstå uoverensstemmelse mellom bruker og assistent».
Det vart altså stilt spørsmål til «forsvarlighet og kontroll av ordningen». Det har vorte oppfatta i kommunen som at departementet åtvarar mot det.
Kan statsråden igjen bekrefta at kommunen har anledning til det, og gjerne seia noko meir om det forsvarlege i ei teneste som statsråden før har problematisert?
Statsråd Bent Høie [11:44:55]: Jeg mener at det er en forskjell fra det som kan defineres som helse- og omsorgstjenester i tradisjonell forstand, for da kommer man f.eks. inn på det å gi helsehjelp, som også er omfattet av helsepersonelloven. Da vil en, som også er beskrevet i det svaret, ha utfordringer knyttet til de systemene vi har for å sikre forsvarlighet rundt tjenestene, hvis tjenestene ytes et annet sted enn i kommunen over lengre tid.
Ordningen med personlig assistanse er ikke en helsetjeneste i tradisjonell forstand. Det er en assistansetjeneste. Det er den som er bruker, som er i hovedsetet når det gjelder å styre og organisere ordningen. I proposisjonen der rettighetsfestingen var med, har vi gjort en ganske enkel avklaring i grenselandet, der vi sier at det som brukeren selv kan gjøre av helsetjenester, f.eks. å ta legemidler og sette sprøyter, kan også assistenten hjelpe til med uten at det omfattes av det regelverket.