Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og parlamentariske ledere samt inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Svein Roald Hansen (A) [10:03:59]: Jeg vil takke statsråden for en bred gjennomgang av aktuelle saker i vårt forhold til EU.

Den store, krevende utfordringen vi står overfor i Europa i dag, er flyktning- og migrasjonsbevegelsene. Andre land har den sterkere inn over seg enn vi, men også hos oss setter den politikkens evne til å handle på prøve – ikke minst regjeringens.

Det arbeides på flere områder i EU. Under IPC-møtet i Luxembourg i september redegjorde utenrikssjef Mogherini for arbeidet med å dempe de konfliktene som sender folk på flukt – krigen i Syria, lovløsheten i Libya, situasjonen i Sahel-landene, arbeidet med å bryte opp smuglernettverkene, store økonomiske bidrag til flyktningleirene i Syrias naboland Jordan, Libanon, Tyrkia og Irak, stort utviklingsfond for Sahel-landene.

Det er vedtatt relokalisering, en fordeling av flyktningene fra land som får de fleste flyktningene, særlig Italia og Hellas, til de andre EU-landene. Regjeringen foreslår i tilleggsnummeret at Norge skal delta og ta 1 500 over to år. Så får vi se om dette bidraget overlever det ekstranummer vi nå opplever rundt tilleggsnummeret fra regjeringspartiene her i Stortinget.

I sum står vi – alle europeiske land – oppe i en svært krevende situasjon. Som statsråden sa i sin redegjørelse:

«Europeisk samarbeid har neppe vært vanskeligere i EUs levetid. Men behovet for europeisk samarbeid har neppe vært større.»

Det heter seg at det er når samarbeidet har møtt utfordringer at EU-samarbeidet har utviklet seg. Problemer og kriser har endt med et utvidet og fordypet samarbeid. Vi så det sist, i møte med finanskrisen. Resultatet ble et dypere samarbeid, felles finansinstitusjoner og strengere reguleringer. Grunnen til at krisene i samarbeidet har endt med mer samarbeid, er erkjennelsen av en felles avhengighet. Det har utviklet et ansvar også for fellesskapet.

Så er det å håpe at det blir dynamikken også stilt overfor den situasjonen vi nå er i. Men det er ikke gitt, fordi disse utfordringene rører ved andre strenger og har sine røtter i en konfliktramme, som gjør det mer krevende å samle seg om tiltakene. I går gikk utenriksministeren i formannskapslandet Luxembourg, Jean Asselborn, ut og advarte om at EU kan falle fra hverandre hvis isolasjon, og ikke solidaritet, blir ledestjernen.

Interessene er forskjellige. Ta krigen i Syria, som startet med et fredelig opprør mot et diktatur – den arabiske våren var sprunget ut i et nytt land – men som nå er et konglomerat av fronter og med IS som en felles trussel. Men IS er ikke nødvendigvis det viktigste målet for de ulike aktørene. Er ikke kurderne viktigere for Tyrkia enn IS? Er ikke det å styrke Assad viktigere for russerne enn å bekjempe IS? Er det å bli kvitt IS eller Assad viktigst for USA og koalisjonspartnere?

Dette understreker statsrådens poeng. Behovet for europeisk samarbeid er større enn noen gang. Norge må aktivt ta del i bestrebelsene. Vi har vårt ansvar når det gjelder Schengen-samarbeidet og yttergrensekontroll, og når det gjelder Dublin-samarbeidet. Derfor må vi også være med i byrdefordelingen. De som kritiserer EU for ikke å komme raskt nok med gode nok tiltak, bør tenke igjennom hvordan denne situasjonen kunne vært uten et EU-samarbeid.

Mens det akutte fyller forsider og den politiske oppmerksomheten, arbeider systemene ufortrødent videre med sitt. Jeg vil gratulere regjeringen med at den har lyktes i å fjerne etterslepet med å sette direktivene som er tatt inn i EØS-avtalen, i aktiv virksomhet i Norge. Rett nok er det ni forordninger som ennå ikke er i funksjon – men likevel, ros til regjeringen.

Så blir det spennende etter rådsmøtet i EØS neste uke å høre hvor lang køen er av rettsakter som venter på å bli tatt inn i EØS-avtalen. Ved møtet i mai var den på 221, 13 flere enn ved høstmøtet i fjor. De kanskje viktigste som står i denne køen, er finanstilsynene, hvor vi har passert årsdagen for den politiske enigheten om en løsning. Jeg håper statsråden ikke er for optimistisk når han varsler samtykkeproposisjonen til Stortinget, slik at den kan behandles i vårsesjonen.

Er det noe område der det er viktig med et felles regelverk i det indre marked, er det nettopp innen finanssektoren. Vi ryddet godt opp her hjemme etter bankkrisen på l990-tallet og etablerte vårt finanstilsyn. Nå er det iverksatt strengere reguleringer og bedre tilsyn på europeisk nivå. Det er bare synd at det måtte en alvorlig lærepenge til.

En av de svært få tingene statsråden ikke berørte i sin redegjørelse, var et annet tilsyn, EUs energiregulatorbyrå, ACER. Det henger sammen med den tredje energimarkedspakken fra 2009. Gjennom seks år har det vært samtaler om hvordan vi kan knytte oss til dette tilsynet.

Siste løypemelding fikk vi i europautvalgsmøtet i juni, da olje- og energiminister Tord Lien sa at samtalene forsetter. Det er å håpe at vi snart kan få en melding om at løsningene er i sikte på gratishaugen. For det som skjer, er jo at tingene ruller videre i EU. Kommisjonen varsler at den vil styrke ACERs rolle betraktelig.

Problemene med å finne en felles institusjonell løsning på vår tilknytning til denne type byråer, som innebærer kompetanseoverføring av varierende omfang, er kanskje det mest bekymringsfulle området i EØS-samarbeidet. Det gjelder flere enn finanstilsynene og ACER, det gjelder også teletilsynet BEREC, hvor problemet riktignok ikke gjelder kompetanseoverføring, men hvilke rettigheter vi kan få som medlem. Og flere er på trappene. Alt tyder på at den nye tilsynsmyndigheten på personvernområdet skal gis kompetanse til å treffe bindende vedtak overfor nasjonale tilsynsmyndigheter på en del områder. Regjeringen ønsker også at vi skal delta i European Data Protection Board. Det bør få bred oppslutning her i salen. Også personvernet må ha beskyttelse som strekker seg ut over det enkelte lands lovgivning. Men da må vi finne tilknytningsformer i tråd med topilarsystemet, og helst før det er gått år og dag.

I bestrebelsene på å styrke involveringen fra Stortinget i viktige EØS-saker har regjeringen varslet en ny type melding, en europamelding, som skulle benyttes i mer omfattende, horisontale saker. Men foreløpig har den ikke sett dagens lys. Jeg har– i all beskjedenhet – foreslått flere gode kandidater i Europautvalget, f.eks. EUs arbeid med digital agenda og energiunionen. Svaret har vært at regjeringen kommer med ordinære stortingsmeldinger om disse temaene, noe statsråden gjentok i redegjørelsen. Men verken energimeldingen eller en melding om digital agenda står på listen over saker regjeringen har varslet Stortinget om for vårsesjonen. Så spørsmålet er: Når har regjeringen tenkt å komme med disse meldingene? Risikerer vi at prosessene i EU løper så langt foran regjeringen at vi mister mulighetene for en bredere debatt i Stortinget før regjeringen må gi sine innspill til EU i disse sakene?

Ting tar tid, også på andre områder. Forhandlingene om nye EØS-midler tok tid, og nå forstår vi at det tar enda lengre tid i Brussel, med EUs interne klareringsprosesser. Men det er grunn til å være fornøyd med at regjeringen sto imot presset om betydelig økning i bidragene. Jeg synes det er naturlig å kommentere dette nærmere når proposisjonen kommer til behandling i Stortinget etter nyttår.

Statsråden sier i sin redegjørelse:

«Det var viktig for fiskerinæringen at vi fikk på plass en god avtale for markedsadgang for fisk.»

Den gir nye tollfrie kvoter for filet og bearbeidede produkter som frossen makrell og fersk fisk, noe som skal gi rom for økt bearbeiding i Norge. Det er bra. Men er vi for lite ambisiøse med hensyn til markedsadgangen for fisk til EU? Det er tross alt vårt viktigste og nærmeste marked og en av våre viktigste eksportartikler.

Utenriks- og forsvarskomiteen har nå til behandling Meld. St. 29 for 2014–2015, Globalisering og handel. I høringen pekte fiskerinæringens representanter på at sjømatnæringen ikke har tilfredsstillende markedsadgang til EU. De var bekymret over at målsettingen om å sikre bedre markedsadgang ikke følges opp med konkrete forslag om hvordan det kan oppnås. De ønsker en konsekvensanalyse av dagens situasjon og av hvilke muligheter som foreligger for å komme i forhandlinger med EU om full markedsadgang. Hva er europaministerens svar på denne utfordringen?

Fri markedsadgang for fisk ville være viktig, ikke minst i lys av en mulig TTIP-avtale. En av dens utfordringer kan bli økt konkurranse for fiskerinæringen på det europeiske markedet fra amerikanske konkurrenter.

Paragraf 19-forhandlingene om markedsadgang for landbruksvarer ble innledet i februar i år. EU har tydeligvis tenkt seg grundig om, for kravene kom først nylig på bordet – betydelige krav, sa statsråden. Jeg vil bare gjenta det jeg sa i debatten i våres og i Europautvalget sist, at jeg forutsetter tett kontakt med Stortinget om utforming av norske posisjoner videre i forhandlingene. Jeg går ut fra at statsråden ikke en gang til vil risikere å forespeile Brussel løsninger det viser seg ikke å være flertall for her i salen.

Til slutt til dialogen som er innledet med EU om felles oppfyllelse av målet om 40 pst. utslippsreduksjon av klimagasser. Det tas sikte på en avtale om to–tre år, dvs. når EU har fått på plass sitt nye regelverk. Statsråden varslet at vi vil delta i samarbeidet også i ikke-kvotepliktig sektor, slik vi er i kvotesystemet, på samme grunnlag som EU-landene.

Dette legger klare føringer og rammer for de tiltak vi skal gjennomføre for å redusere våre utslipp. Her vil to prosesser gå parallelt. Så spørsmålet er: Hvordan vil regjeringen forankre de innspill den vil gi til EU, her i Stortinget?

Presidenten: Presidenten har forstått det slik at det ikke var komiteens intensjon at det skulle være replikkordskifte etter partienes hovedtalere. Hvis det er slik, følger vi det.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:14:49]: Jeg vil begynne med først å takke statsråden for en grundig redegjørelse, som særlig rettet søkelyset mot EUs utfordringer innen sikkerhetspolitikk, økonomi og på klimafeltet. Europa er satt på sin største prøve siden den kalde krigen. Under det knappe halvåret som er gått siden forrige redegjørelse, har Europa vært i kontinuerlig kriserespons. Flyktningkrisen angår oss alle, og den preger ordskiftet, ikke bare hos oss, men i samtlige europeiske land i disse dager.

I møtet med migrasjonsutfordringene har EU hatt problemer med å treffe avgjørelser som de 28 medlemslandene kan enes om. Det blir viktig framover at landene i Europa unngår splittelse og polarisering, og kan samles om de utfordringene man står overfor.

Som Schengen-land er det viktigere enn noen gang for Norge at det oppnås en felles forståelse for at mottaksapparat og registrering må styrkes i ankomstland. Skal det EU vi kjenner, overleve, med felles grenser og fri bevegelse innad, er det nødvendig med en felles asylpraksis.

EU har likevel, tross uenigheten, levert løsninger på flere av de felles utfordringene. Men fortsatt er det slik at landene i EUs randsone er underfinansiert med tanke på praktisk hjelp til flyktningene de mottar. Derfor er det positivt at regjeringen nå retter EØS-midlene inn mot flyktning- og migrasjonstiltak, bl.a. i Hellas. I tillegg kommer den ekstraordinære støtten til land på Balkan. Samtidig må vi dempe konsekvensene av den drastiske økningen i flyktningstrømmen. En presisering av flyktningretten er nødvendig – å hjelpe de flyktningene som har rett til beskyttelse, og å gi tilsvarende tydelige signaler til de migrantene som ikke har det.

Sist, men ikke minst er det viktig å rette innsatsen mot nærområdene til Syria og Irak. Jeg vil berømme regjeringen for å øke den humanitære innsatsen, og sammen med Tyskland, Storbritannia og Kuwait å legge forholdene til rette for en ny giverlandskonferanse for å finansiere det humanitære arbeidet for syriske flyktninger.

Det er ikke bare flyktningkrisen som bør oppta oss. Andre relaterte utfordringer blir ikke borte selv om nye dukker opp. Kriser og konflikter i våre nærområder har spredt seg. Terror, autoritære regimer og Russlands opptreden truer våre kjerneverdier. Europa må stå sammen om å verne om folkeretten og de verdiene som vår kultur er bygd på – demokrati, menneskerettigheter og rettsstaten.

Konfliktene i våre nærområder henger nøye sammen med Europas sikkerhets- og forsvarspolitikk. Da er det nødvendig at båndene mellom EU og NATO styrkes. Det gjelder også de transatlantiske forbindelsene. For å møte nye utfordringer innen bl.a. hybrid krigføring må informasjonsutvekslingen styrkes og forsvarsbudsjettene innen NATO-medlemslandene opp for å dele byrden også innad i alliansen. I dette bildet blir en avklaring av Storbritannias framtidige forhold til EU svært viktig – likeledes utviklingen i Tyrkia.

Europa er i dag, til tross for mange kriser, ikke bare et beksvart bilde. Det er viktig å trekke fram også de positive utviklingstrekkene. Etterdønningen av den økonomiske krisen fortsetter å dominere det politiske bildet i mange land. Men flere land har nå fått sine økonomier på rett kurs. Grepene som Den europeiske sentralbanken har gjort med å regulere bankene under en felles mekanisme innenfor eurosonen, har hatt god effekt. Spania har etter år med negativ utvikling snudd trenden og opplever vekst. De baltiske landene, som har gjennomført stramme strukturreformer etter finanskrisen, har også opplevd vekst de senere månedene. I Hellas, som så sent som i sommer opplevde å være nær en kollaps, er utsiktene til å få økonomien på rett kjøl gode dersom de avtalte reformene som må til, overholdes. Det viser at EU har instrumentene som skal til, dersom medlemsstatene viser vilje til å benytte dem.

Det er de gode og stabile relasjonene vi har til våre naboland og til Europa, som gjør at Norge har utenrikspolitisk overskudd til å drive sin engasjementspolitikk over store deler av verden. Det er viktig for Norge at Europa lykkes. Så tett som vår samhandel er med Europa, er vi tjent med og avhengig av fornyet økonomisk framgang og bærekraftig vekst i EU. Da er det positivt at regjeringen innretter en mer strategisk bruk av EØS-midlene til innovasjon, forskning og utdanning. Sammen med opprettelsen av et fond for et regionalt samarbeid på 100 mill. euro vil det kunne bidra til å styrke EUs konkurransekraft og vekst.

Norge og EU deler målet om en ambisiøs global avtale på klimatoppmøtet i Paris neste måned. Arbeidet med TTIP går inn i en kritisk forhandlingsperiode, og det er viktig at Norge følger utviklingen tett, og at vi kan koble oss på en avtale som møter våre interesser. Historien har vist at USA og Europa er sterkere når man jobber sammen mot felles mål.

På samme måte må vi tilstrebe en mest mulig felleseuropeisk politikk på flyktning- og migrasjonsfeltet. I tillegg må vi finne sammen om felles standarder på andre områder. Et naturlig sted å starte er felles standarder innen miljø, klima og handel.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:20:02]: Først av alt vil også jeg få lov til å takke statsråden for en bred og god redegjørelse. Dette er en redegjørelse som favner bredt, som var innom en rekke forskjellige punkter og områder, og det er i disse dager helt nødvendig.

Tiden som har gått siden statsråden sist hadde sin redegjørelse om EU- og EØS-saker, har blitt en svært krevende tid, både for EU selv og for de landene som både er avhengige av EU, og som ligger tett opp mot EUs grenser.

Vi ser et totalt sammenbrudd knyttet til Schengen, og dermed får vi også problemer med Dublin-avtalen, som på mange måter settes til side fordi det ikke foregår registrering av dem som kommer innenfor Schengen, slik som man skal. Dermed har man heller ikke noe land å sende personer som har kommet til et annet land for å søke asyl, tilbake til.

Vi ser en enorm migrasjon i Europa akkurat nå. Selv om hele Schengen-systemet hadde vært oppe og gått igjen, ville man likevel innenfor Europas grenser hatt mange hundre tusen mennesker som hadde vært på vandring og på søken. Det sier litt om omfanget av det som vi nå ser utspille seg, og som vi må finne en løsning på.

Vi har i lang tid sett de grufulle bildene knyttet til det som har skjedd i Middelhavet, der fortvilte mennesker har satt ut i farkoster som svært få av oss i denne salen ville ha brukt, ikke engang på en liten innsjø med rolig vann. Disse setter man ut i over Middelhavet for å komme til Europa.

Jeg er veldig stolt over at Norge faktisk bidrar i forbindelse med denne redningsaksjonen og det som skjer i forbindelse med Frontex, for å hjelpe disse menneskene som er i nød. Vi bidrar til Frontex og fellesoperasjonen Triton med redningsfartøyet «Siem Pilot». Vi har redningsskøyter i området. Vi stiller også med personell. Vi har sett mange frivillige som har vært med og stilt opp, og jeg vil bare gi en stor honnør til dem som har vært med og bidratt i denne saken, og som bidrar hver eneste dag for å prøve å redde mennesker opp fra havet. Det er viktig. Det viser også at vi som er fra land som ikke nødvendigvis er medlem av EU, kan være med og bidra i den fellesinnsatsen som EU-landene gjør for at flest mulig mennesker blir reddet.

Vi er nødt til å få på plass Schengens yttergrense igjen. Vi er også nødt til å få kontroll med den situasjonen som er der. Da sier det seg selv at EU må finne en løsning på dette sammen med andre land. Da er det viktig at Norge er med og bidrar, at Norge skal være med og bidra, og så får vi se hvor vi kan bidra best mulig og mest mulig effektivt her.

EU er en viktig bidragsyter til frihandel og er med og gir tilgang til svært viktige markeder for Norge. EU er vårt desidert viktigste marked. Derfor er også EØS-avtalen for Norge et helt nødvendig handelspolitisk instrument for å sørge for at vi har god markedsadgang, at vi har et regelverk som er enkelt og greit å forholde seg til, og som sikrer norske bedrifter den markedsadgangen som vi er helt avhengige av.

Representanten fra Arbeiderpartiet Svein Roald Hansen var i sitt innlegg inne på artikkel 19. Når det gjelder artikkel 19-forhandlingene, har man nå fått innspill fra EUs side, selv om forhandlingene ikke har begynt. Når det gjelder artikkel 19 knyttet til markedsadgangen i forbindelse med landbruksprodukter og nedbygging av spørsmål vedrørende de barrierene som er ved import av landbruksvarer, kommer dette til å bli et tema i årene som kommer – og har vært det fram til nå. Samtidig tror jeg nok at det ikke skal mye tankegods til for å se at landbruksposisjonene våre har påvirket markedsadgangen for fisk. Da er det nettopp viktig at vi også ser disse tingene i en sammenheng. Vi har nå fått på plass i hvert fall et utkast til en avtale knyttet til markedsadgangen for fisk, men det er mye å gå på. Det er ikke slik at det er fri adgang for norsk fisk og bearbeidede fiskeprodukter inn til EU. Her er det et stort potensial for Norge hvis vi klarer å få til mer på dette feltet. Jeg synes regjeringen og våre forhandlere har gjort en god jobb med å få på plass forbedringer av den avtalen som nå foreligger. Men det er fortsatt mye å gå på i årene som kommer, og jeg håper virkelig at vi kan få til enda mer på dette feltet. Jeg vet selvsagt at dette jobbes det med hver eneste dag fra regjeringens side, og det er viktig her at man holder det fokuset også i årene som kommer.

Norge er også en viktig bidragsyter inn mot enkelte EU-land gjennom EØS-midlene, og regjeringen har valgt seg ut fem hovedsektorer, og tre av dem har man valgt å ville gi en spesiell strategisk prioritet. Dette gjelder innovasjon, forskning, utdanning og konkurransekraft som den ene, miljø, energi, klima og lavutslippsøkonomi som den andre, og justis- og innenrikssaker, herunder flyktning- og migrasjonstiltak som den tredje. Alle disse tiltakene er svært viktige. Det er viktig at man jobber med innovasjon og forskning, for det åpner også betydelige muligheter for norske miljøer, for norske bedrifter, som kan knytte seg til dette, som kan søke om midler, som kan få en stor gevinst ut av dette, nettopp ved å kunne bruke systemene.

Men det jeg stiller meg spørsmål om, er: Er vi flinke nok fra Norges side, fra norske bedrifters side, til å søke om de tilgjengelige midlene? Er vi flinke nok til å informere om hvilke midler som er der, og om de er tilgjengelige? En ting er at de større industrilokomotivene, de større bedriftene våre, har mulighet til å gå inn og se på hva som er tilgjengelig, men jeg tror også at vi rett og slett må bli enda flinkere til å informere og ikke minst sørge for at norske bedrifter bruker det handlingsrommet som er innenfor disse tiltakene. Det er svært viktig.

Når det gjelder justis- og innenrikssaker, er det selvsagt helt vesentlig for Norge å ha et godt samarbeid med EU på dette feltet, for mye av den migrasjonen som vi ser, mange av de personene som flyttes over landegrensene, skjer veldig ofte innad i Europa. Da er det viktig at vi nettopp har en felles forståelse av systemet, at vi har regelverk og datasystemer som kan snakke med hverandre, og som kan utveksle informasjon, at vi har mulighet til å kunne ta direkte kontakt. Derfor er det viktig at dette feltet prioriteres.

Når det gjelder andre felt, var statsråden inne på veldig mye forskjellig. Vi har heldigvis sett en økonomisk bedring innenfor EU-systemet. En del land er fortsatt på nullvekst eller under nullvekst, mens andre land har vekst innenfor økonomien sin. Vi må være med og bidra, vi må håpe at vi får til en ytterligere økonomisk vekst innad i Europa. Det vil gagne norsk næringsliv – det vil gagne oss og skaffe flere norske arbeidsplasser. Norge har et godt utgangspunkt i EØS-avtalen, og den må vi verne om og videreutvikle.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:30:12]: I ei innhaldsrik utgreiing om EU- og EØS-saker frå regjeringa er det naudsynt å prioritere nokre tema i eit fem minuttars innlegg.

På det generelle planet er statsråden med ansvar for Noregs tilhøve til EU og EØS som vanleg prega av eit sterkt ynskje om å tilpasse og innordne Noreg til EU så mykje som råd er. Om det gjeld Noreg si deltaking i ulike tilsyn og byrå, vekst i EØS-midlane eller tett deltaking i område som ved inngåinga av EØS-avtalen ikkje skulle inn i avtalen, som energi- eller utanrikspolitikk, er svaret det same: sterkare integrasjon.

Det er på den andre sida totalt stille om den sterke uroa som pregar mange EU-land, opposisjonen mot den sterke integrasjonspolitikken og til og med folkerøystingar om frikopling frå heile eller delar av medlemskapen. Desse prosessane kan påverke EFTA og Noreg sitt tilhøve til EU både på kort og på lengre sikt.

EU har trøbbel med samarbeidet på mange viktige område. Eitt av dei er den felles migrasjons- og flyktningpolitikken. Ein har brukt mykje energi, og det har vore stor usemje om ein relokaliseringsplan for 160 000 flyktningar, men så langt er det berre ein brøkdel som er relokalisert, og få plassar som er stilte til disposisjon frå medlemslanda. Alt i år har det kome meir enn 700 000 menneske. Korleis skal EU skape ei sameint løysing om fordeling av dei som har rett til opphald? Korleis skal kvotane fordelast vidare, og korleis oppretthalde dette i eit område med fri flyt? Heile ideen med EU er jo nettopp fri flyt – av mellom anna menneske mellom land. Det synest urealistisk at det i eit slikt fri flyt-samfunn er realistisk å tvangsplassere titusenvis av asylsøkjarar i bestemte land mot deira vilje. Og sjølv om ein klarer det, korleis skal ein sjå til at dei vert verande? Med grensefridom internt i Schengen kan dei fritt reise vidare til land som Sverige eller Noreg. Flyktningkrisa syner til fulle at Schengen-samarbeidet, med fri flyt i den indre marknaden ikkje er i stand til å takle den største utfordringa vi har i notida.

Statsråden fortalde under utgreiinga at regjeringa no planlegg å nytte EØS-midlane på ein strategisk måte i tida framover. Det er bra. Det burde ikkje vere tvil om at det er mogleg å finne betre måtar å skape økonomisk og sosial utjamning i Europa på enn å løyve millionar av kroner til kunstterapi, flaggermus eller kyrkjeklokker.

Då me hadde denne debatten for om lag eit år sidan, fekk eg og Senterpartiet sterk kritikk frå Høgre sine representantar fordi me føreslo å kutte i løyvingar som rokka ved inngåtte avtalar. Men kva skjer i dag? Jau, i bistandsbudsjettet vert det kutta, og inngåtte avtalar kjem til å verte brotne. Det stadfesta statsministeren i spontanspørjetimen. Regjeringa drøfta ikkje kutt i EØS-midlane, samstundes som ein går til fundamentalt åtak på delar av bistandsbudsjettet. Medan regjeringa seier at støtte til sivilt samfunn er ein «hovudsektor» for EØS-løyvingar, føreslår den same regjeringa å kutte støtta til sivilt samfunn over bistandsbudsjettet med om lag 1,3 mrd. kr. Kutta svarer til nær to tredelar av dei samla løyvingane til sivilt samfunn i bistandsbudsjettet.

Eg la merke til at statsråden gjorde det klart at regjeringa vil bruke fleksibiliteten i EØS-systemet. Det oppfattar eg som nye tonar, og det skal regjeringa ha ros for. Senterpartiet sa tidlegare i haust at Noreg burde krevje at ein vesentleg del av EØS-midlane vert øyremerkt til å byggje opp mottakskapasiteten til landa som tek imot flest asylsøkjarar. Om regjeringa ser til at EØS-midlar vert nytta til å styrkje kapasitet og kompetanse hjå nasjonale asyl- og migrasjonsstyresmakter i mottakarlanda, vil dei få støtte frå Senterpartiet.

Marknadstilgang er ein viktig del av tilhøvet vårt til EU. Noreg har i dag ein god tilgang til EU-marknaden, og det har vi hatt i mange tiår. TTIP kjem opp som ei sak som har vore nemnd av fleire, og som òg har vore nemnd av statsråden. Dei økonomiske effektane for Noreg av TTIP er i beste fall uklare. På oppdrag frå NHO har NUPI sett på det, og rapporten seier at tapet for norsk eksport ved ikkje å gå inn i ein TTIP-avtale vil vere mindre enn 1 promille av norsk eksport. Ein kan undre seg over regjeringa sin iver etter å kome inn i ein eventuell TTIP-avtale når vi veit at norsk medlemskap vil kunne bety at ein betydeleg del av dei 90 000 arbeidsplassane i landbruk og næringsmiddelindustri kjem i fare for å verte borte. Det er heller ikkje tilfredsstillande å høyre representanten Harald T. Nesvik, som koplar landbruk og fisk i innlegget sitt no nettopp. Samstundes seier landbruksminister Sylvi Listhaug i eit innlegg i Nationen at det er ingen grunn til å kople landbruk og fisk. Kven skal ein tru på? Som analysane viser, ser det ut til at nedsida for Noreg om me ikkje vert ein del av TTIP-avtalen, er svært avgrensa. Eg vil nok ein gong utfordre statsråden til å seie kva konkrete varer eller tenester han er uroa for at Noreg vil eksportere dramatisk mindre av om me ikkje knyter oss til ein slik avtale.

Trine Skei Grande (V) [10:35:31]: Som de aller fleste har sagt her i dag, står Europa overfor store utfordringer – store utfordringer i et historisk perspektiv. Man klarte å snu de økonomiske utfordringene, så nå er ting på riktig vei, også i de landene som virkelig sleit under finanskrisen. Men nå møter vi nye utfordringer i flyktningstrømmen som kommer til Europa.

Dette utfordrer oss på to måter: Europa bygger på mange felles verdier knyttet til menneskerettigheter, respekten for individet og individets ufravikelige rettigheter, også opp imot fellesskapet. Den andre utfordringa er å klare å holde sammen og finne felles løsninger når man presses fra skanse til skanse, og der man kan flytte ansvar seg imellom.

Jeg mener det er de verdiene Europa er bygd på som har skapt velferden i Europa. Det er nettopp respekten for enkeltmennesket, menneskerettighetene og individets ukrenkelighet som har vært med på å skape den velferden og de mulighetene vi har i Europa i dag. Når man utfordres på den måten man blir nå, både på verdisystem og på det å holde sammen, har vi mye historisk erfaring på hvordan vi ikke skal takle de utfordringene.

I kappløpet om innstramminger er det klart at en felles europeisk politikk hadde vært mye bedre for å takle disse utfordringene. Hvis man også er enige om relokalisering innad i Europa, er det kanskje begrensninger i troen på at disse innstrammingene faktisk vil fungere.

Argumentasjonen fra Senterpartiet er litt underlig, at fri flyt-tankegangen i Europa gjør relokalisering umulig. Dette er omtrent like underlig som å si at det ikke går an å bosette i kommuner i Norge fordi vi har fri bevegelse innad i Norge som nasjon.

Når Europa klarer å holde fast ved sine verdier, klarer å holde sammen også når man utfordres og presses, og gjerne også der flyktninger har blitt brukt som politisk pressmiddel for andre land som har lyst til å komme i forhandlingssituasjon med oss, er det viktig å løfte og stå for de verdiene som man mener har vært med og skapt velferden.

Jeg vil også benytte anledninga, på vegne av oss ved Schengens yttergrenser, til å takke alle som bidrar til å redde liv. Vi skal huske på at vi her forholder oss til regimer hvor menneskeliv ikke har noen verdi, og man gjerne bruker mennesker som middel og offer for å oppnå andre ting.

Så til noen andre viktige milepæler for vårt europeiske samarbeid videre framover: Horisont 2020 og Erasmus ble nevnt av ministeren som viktige tiltak for å skape vekst i Norge. Mye av den grønne veksten og den grønne næringsutviklinga som vi må skape for å klare å oppnå de store målene vi, sammen med EU, har satt oss – å kutte 40 pst. av utslippene våre – krever at vi aktivt deltar i mange av forskningsprogrammene og gir de mulighetene som ligger, også i det europeiske samarbeidet, for å utvikle nasjonalt næringsliv.

Vi ser det digitale markedet vokser. Her er det viktig at Norge får mulighet til å delta, og at Norge ser viktigheten av å ramme inn personvernet til den enkelte europeiske borger. Jeg tror EU-systemet har lært etter at de dummet seg ut ved å lage datalagringsdirektivet. Jeg håper at det norske Stortinget også har lært av den prosessen.

Venstre er i utgangspunktet positiv til alle handelsavtaler som kan åpne for mer handel mellom land. Det er klart at TTIP og andre forhandlinger kan begrense vårt rom for politikk. Jeg mener at markeder som ikke styres, er markeder som ikke fungerer godt. Derfor må vi sikre at vi har nasjonal myndighet for å utøve politiske styringsmekanismer, f.eks. innafor miljø- og klimaområdet, og at dette har en mulighet, sjøl om vi har inngått handelsavtaler med andre land.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:40:56]: Eg vil først takke statsråden for ei grundig utgreiing. Samtidig var vel den utgreiinga også eit eksempel på at veldig mange av dei store utfordringane som Europa no skal handtere, ikkje har sitt utspring i Europa. Dei er heilt uhandterlege utan ein breiare internasjonal setting – ikkje minst klimakrisa, som vil verte aktualisert i Europa den neste månaden, og den store flyktningutfordringa vi står oppe i no. Eg skal seie noko spesielt om dei to.

Toppmøtet i Paris og Klimakonvensjonen utgjer ei stor moglegheit til å kome vidare med det internasjonale samarbeidet. Eg trur eg må understreke kor alvorleg det er å få ein god avtale der. Etter at ein ikkje klarte å kome så langt som ein ønskte i København, stod det internasjonale klimaarbeidet i stampe i fleire år etterpå, og det tok år etter det igjen å få restarta ein prosess med nye ambisjonar. Eg trur det vil vere uhyre vanskeleg å få ny drive i det arbeidet utan ein god avtale i Paris. Samtidig veit vi allereie at det vil vere nødvendig med ytterlegare ambisjonar og nasjonale tiltak over det meste av verda utover det det sannsynlegvis vert einigheit om i Paris.

EU har i fleire år no spilt ei leiande rolle i å drive framover arbeidet med ein global klimaavtale. Det har vore svært viktig. Noreg har òg vore ein viktig drivar og leiar i det, men det er grunn til å setje spørsmålsteikn ved det regjeringa i det siste har gjort på dette området. For det første har vi valt å underleggje oss EUs kvotesystem og heilt og fullt å seie frå oss å ha eigne vedtekne målsettingar og ambisjonar. Den nye regjeringa har ikkje teke nokon store nye globale initiativ, som f.eks. regnskogsatsinga i si tid var, som kan setje ein verkeleg dagsorden internasjonalt. Og i tilleggsproposisjonen og budsjettet no har regjeringa valt å kutte betydeleg i finansieringa av ulike klima- og miljøtiltak, f.eks. regnskog og energi, rett før klimatoppmøtet, noko som er med på å legitimere at land som får store uventa utgifter, kan kutte på klimaområdet rett før ein skal inngå ein stor avtale. Det som gjer det særleg problematisk, er at finansiering seglar opp til å verte kanskje det vanskelegaste temaet i Paris. Det eg og andre her frå talarstolen tidlegare har etterspurt, er det motsette; eit spesielt løft for finansiering frå Noreg fram mot Paris. Eg er sjølvsagt klar over at Noreg allereie bidrar tungt, men det vil vere nødvendig med ein prosess som bringer nye løfte om finansiering på bordet for å drive fram forpliktingar og ei løysing, ikkje minst for å få mange av G77-landa, eller dei sokalla u-landa, med på ei løysing.

Det andre temaet er migrasjon, eller flyktningkrisa. Det har aldri vore så mange flyktningar og internt fordrivne i verda sidan den andre verdskrigen som no. Samtidig består den europeiske flyktningkrisa mykje av at vi opplever det ganske mange land i verda er vane med å oppleve, nemleg at mange flyktningar kjem til landet deira. Eg trur det første leiaransvaret er å slå fast at dette er ei stor utfordring, ja, men det er handterbart. Alle dei som har kome til Europa som asylsøkjarar hittil, utgjer per i dag om lag 1 promille av Europas samla folketal – 1,5 promille av EUs folketal. Så er det litt større del i Noreg, men vi er eit land som har moglegheit til å handtere det. Det er for det første nødvendig at ein får på plass ei varig ansvarsfordeling i Europa, og at Noreg som eit Schengen-land er ein del av det. Det er også nødvendig i større grad å diskutere i Europa nye og lovlege vegar til Europa. Det vert no teke ei rekkje initiativ rundt omkring i Europa for at det skal vere mogleg å søkje på EU- eller Schengen-ambassadar, etablering av andre former for lovleg innvandring. Ein av grunnane til at så mange vel dei ulovlege vegane, er at det ikkje finst måtar å få prøvd ein asylsøknad i Europa på.

Til slutt: Eg synest at kanskje noko av det mest talande med denne debatten så langt er kor stor avstand det er mellom den generelt veldig positive haldninga til EU i denne salen og den generelt veldig negative haldninga som vi over år har kunna lese på norske meiningsmålingar. Eg trur det er få spørsmål der avstanden mellom politikarane på Stortinget og befolkninga for tida er så stor. Eg trur ikkje løysinga er verken integrasjon i seg sjølve eller det stikk motsette, men betre politikk, og det er definitivt ikkje sånn at tettare integrasjon er svaret på alle dei utfordringane Europa no står overfor.

Statsråd Vidar Helgesen [10:46:29]: La meg begynne med å takke for gode bemerkninger til redegjørelsen. Det er bred enighet om at situasjonen i Europa er mer krevende enn på lenge, og at det er utfordringer som vi deler med det øvrige Europa. I formiddag legger den britiske statsministeren frem sine krav og sitt brev til rådspresident Tusk med Storbritannias krav til forhandlinger om endringer i britenes forhold til EU. Det vil starte en ny krevende prosess for EU-samarbeidet, samtidig som man håndterer migrasjonsspørsmål og andre viktige og vanskelige temaer. Så det er både i det ytre og det indre samarbeidet betydelige utfordringer.

La meg så knytte noen bemerkninger til noen av kommentarene. Representanten Hansen tok opp spørsmålet om meldinger om europaspørsmål. Vi har varslet at det kommer en melding om spørsmål knyttet til fri bevegelse av arbeidskraft og velferdsytelser i et europeisk perspektiv. Det vil også være europeiske dimensjoner i andre meldinger, og mer kan komme.

Spørsmålet om klimapolitikken har vært oppe. Vår dialog med EU om felles gjennomføring av klimamål er viktig, og vår dialog med Stortinget i prosessen hvor EU utvikler sin politikk her om norske posisjoner, blir også viktig. Det gjelder klimapolitikken, men det gjelder også energipolitikken ettersom EU ser disse i sammenheng. Både klimamål og energiunionen vil ha betydning for Norge, og derfor er det viktig med en god dialog med Stortinget.

Til spørsmålet om energiregulatorbyrået ACER: Der er det tegn til fremdrift, selv om det vel ikke er fra gratishaugen vi ser den. Det er i det hele tatt ikke noen gratishaug for Norge i europeisk samarbeid, men vi håper at det vil være fortsatt fremdrift i disse forhandlingene, for det er absolutt et viktig spørsmål.

Så til spørsmålet om fisk og markedsadgang for fisk. Vi fikk forbedret markedsadgang i forhandlingene om EØS-midler og fisk, som ble sluttført i sommer. Vi fortsetter å arbeide hardt for forbedret markedsadgang også for produkter der vi ikke har det i dag. De forbedringene vi har oppnådd, er forbedringer innenfor et rammeverk som legger begrensninger.

Noe av det som kan komme til å kaste lys over situasjonen for sjømatnæringen på det europeiske markedet, er konsekvensutredningen om TTIP, som vi sparker i gang. Den dreier seg jo ikke bare om det europeiske markedet, men den vil bidra til diskusjonen om situasjonen for norsk sjømat på bl.a. det europeiske markedet.

Når det gjelder EØS-midlene, nevnte representanten Hansen at det tar tid, hvilket jeg pekte på i min redegjørelse. Det er altså slik at avtalen om EØS-midlene for perioden 2014–2021 ble parafert 17. juli av Norge og kommisjonen. Godkjenningsprosessen på EU-siden trekker ut. Vi er i tett dialog med kommisjonen om dette, og vi har tro på, gjennom den kontakten vi har med kommisjonen, at EU-siden snart vil sluttføre godkjenningsprosessen.

Alle talere har naturlig nok berørt migrasjonsutfordringen. Det er en krevende situasjon, og det er også en situasjon som viser at selv om innvandrings-, migrasjons- og flyktningpolitikk er et politikkområde hvor Norge delvis og indirekte er knyttet til det europeiske samarbeidet, så er det et område hvor vi blir mer integrert over tid, og hvor det er en nødvendig utvikling. Vi er tett integrert i utviklingen av den felles kontrollen på de ytre grensene og i samarbeid om retur og overføring mellom landene av asylsøkere og personer uten lovlig opphold. Vi håndhever vår felles Schengen-grense i nord i tråd med våre forpliktelser, og det har vært bred tilslutning i Stortinget om at vi best ivaretar norske interesser på flyktning- og migrasjonsområdet gjennom et aktivt samarbeid med EU. Det bør vi fortsette med, også når EUs migrasjons- og flyktningpolitikk i dag sprekker i sømmene. Vi må fastholde at det her er nødvendig med mer europeisk samarbeid, ikke mindre, og da må flere land ta ansvar, og det gjelder land innenfor EU. Norge tar et betydelig ansvar. Flere må bidra.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [10:51:25]: Bård Vegar Solhjell var i sitt innlegg inne på arbeidet med en klimaavtale. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilke konsekvenser vil kutt i klimatiltak fra norsk side ha for arbeidet med klimaavtale i Paris?

Statsråd Vidar Helgesen [10:51:56]: I det internasjonale klimaarbeidet nyter Norge stor troverdighet, ikke minst på grunn av en betydelig innsats når det gjelder finansiering. Regnskogsatsingen er et av de områdene. Vi har også i arbeidet opp mot Paris lagt stor vekt på behovet for bedre klimafinansiering i den pakken som er nødvendig for å få til en god avtale i Paris. Så er det slik at flere land er nødt til å gjøre nødvendige tilpasninger i bistandsbudsjettene for å håndtere den humanitære utfordringen det er å motta flyktninger. Det er et legitimt område for anvendelse av bistandsmidler, og det vil også få noen konsekvenser for klimatiltak innenfor bistanden. Men det rokker ikke ved det faktum at Norge her har en lederrolle på det internasjonale feltet.

Svein Roald Hansen (A) [10:53:04]: Jeg vil komme tilbake til dette med felles oppfyllelse av målet om 40 pst. utslippsreduksjoner. Det er enighet om at vi tar sikte på en avtale med EU om å oppfylle det målet. Det innebærer at EU nå utarbeider sine tiltak for å nå det målet, og vi skal først få en avtale om to–tre år. Statsråden sa at dialogen om de innspillene vi kan komme med til EU for å forsøke å påvirke, slik at det ikke er tiltak der som ikke helt er i vår interesse, er viktig. Men spørsmålet er: Hvordan ser man for seg den dialogen med Stortinget? For dette kommer til å gå fort, og noe av det kan komme som direktiver som vi må ta uansett gjennom EØS-avtalen, andre ting vil sikkert være mer politiske. Jeg mener at overordnede orienteringer i Europautvalget på muntlig basis ikke er tilstrekkelig. Så hvordan ser statsråden for seg at han skal ha den dialogen med Stortinget?

Statsråd Vidar Helgesen [10:54:08]: Dette er noe vi vurderer og må vurdere på løpende basis. Så langt har vi gitt innspill basert på diskusjonen i Stortinget om stortingsmeldingen om felles gjennomføring av klimamål. Når så EU konkretiserer sitt regelverk knyttet til klimamål og knyttet til energiunion, er det naturlig å bruke Stortingets europautvalg, men vi utelukker heller ikke andre former for dialog med Stortinget om utviklingen av norske posisjoner og konsekvenser for Norge av utviklingen av regelverket i EU.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:54:52]: Eg registrerer at eg ikkje fekk noko svar i statsråden sitt innlegg på kva ein TTIP-avtale konkret vil kunne bety i høve til kva for bedrifter som vil få ei nedside.

Men mitt spørsmål går på noko anna. Regjeringa har hatt ei høyring på modell for framtidige investeringsavtalar, og spesielt er det sterk motstand blant høyringssvara mot bruken av såkalla investor-stat-tvisteløysingsmekanismar, ISDS, og det er mange årsaker til det, som heilt sikkert statsråden har lese i høyringssvara.

Mitt spørsmål er: Vil statsråden ta initiativ til at regjeringa legg fram ei grundig utgreiing av konsekvensane av slike avtalar for Stortinget?

Statsråd Vidar Helgesen [10:55:57]: Det er som kjent næringsministeren som håndterer spørsmålet om modellavtaler om investeringsbeskyttelse. Høringsprosessen har gitt viktige innspill som nå er til vurdering. Så vil vi se hvordan vi tar dette videre, men det er jo ikke slik at modellavtalene i og for seg skal vedtas. Modellavtalene er utgangspunkt for forhandlinger om frihandelsavtaler, som så i sin tur vil bli forelagt Stortinget. Men hvordan vi tar den diskusjonen videre på basis av den viktige høringsrunden som har vært, vil næringsministeren komme tilbake til.

La meg så si at når det gjelder konsekvenser for næringer av TTIP-avtalen, er det for tidlig å si konkret hvilke konsekvenser det vil bli. Det foreligger ingen TTIP-avtale, det pågår forhandlinger, men vi vet at både industrien, sjømatnæringen og landbruks- og næringsmiddelindustrien har spørsmål knyttet til hva som blir konsekvenser for dem, og derfor har vi satt i gang en utredning.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:57:07]: Det er ingen tvil om at Noreg over lang tid har bygd opp stort truverde i det internasjonale klimaarbeidet, og at vi allereie er ein svært tung aktør på finansiering – lat meg ikkje så tvil om det – og eitt års budsjettkutt snur sjølvsagt ikkje opp ned på det. Men det er like liten tvil om at retninga på kutta på klima i bistandsbudsjettet no er feil før Paris-toppmøtet, fordi auka offentleg finansiering i tillegg til den private kan vere ein avgjerande del av det som skal til for å få til ein avtale. Det kjem til å kome sterke krav om det frå land i sør. Dersom land etter land vel å handtere sine uventa utgifter rett før Paris-toppmøtet med å kutte i utgiftene, reduserer det sjansen for ein optimal og god avtale. Lat meg difor spørje statsråden: Synest statsråden at regjeringas kutt på regnskog, energi og miljø er eit eksempel til etterfølging for andre land i den neste månaden? Vil han be andre gjere som Noreg?

Statsråd Vidar Helgesen [10:58:13]: Det er ikke opp til oss å drive verken utviklingspolitikk eller klimapolitikk på vegne av andre land. Vi er i en lederrolle. Vi har i vårt tilleggsnummer noen forslag til kutt som ikke står i noe misforhold til det overordnede kuttet på bistandsbudsjettet. Vi ser at andre land gjør betydelig sterkere omdisponeringer på bistandsbudsjettet, så her står ikke Norge ut på noen som helst negativ måte. Tvert om, vi er fortsatt i en lederrolle, og vi ser ikke minst på skogsatsingen, hvor det er all grunn til å gi honnør til tidligere regjeringer, at andre land melder seg på også i den satsingen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:59:09]: Det skulle kanskje verke roande at andre land gjer enda større kutt på miljø og klima i sine bistandsbudsjett før Paris-toppmøtet, men det verkar motsett på meg, for det hadde trass alt vore betre om det berre var eit lite land som gjorde det, men eg er klar over at det er ein del sånne land, og det er derfor bl.a. det er dumt. Så lat meg spørje på ein annan måte, og utan å samanlike med andre land – lat meg spørje sånn: Alt anna likt, trur statsråden at det å skjere ned på støtta til regnskog, energi og klima generelt aukar eller reduserer sjansen for ein god avtale i Paris?

Statsråd Vidar Helgesen [10:59:46]: Det var representanten Solhjell som inviterte til sammenligning med andre land gjennom å indikere at Norge her leder an i å omdisponere bistandsbudsjettene. Det er altså ikke tilfellet. Vi har gjort noen nødvendige tilpasninger i vårt forslag, som nå er til behandling i Stortinget. Jeg tror ikke vi skal overdrive konsekvensene av denne type forslag ettersom vi har et betydelig finansieringsbidrag i Paris og en internasjonal lederrolle her som ikke utfordres av denne omdisponeringen. Så tror jeg at tyngden i utfordringen og den dynamikken vi nå ser både på offentlig og privat finansiering, kan føre til en god avtale i Paris, og hvor det norske kuttet ikke vil være noen hovedsak i den sammenheng.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kåre Simensen (A) [11:01:01]: Jeg vil i likhet med dem som har hatt ordet før meg, takke statsråden for en innholdsrik og etter mitt syn god redegjørelse, supplert med en god informasjonspakke fra Stortingets faggruppe for EU- og EØS-informasjon.

Statsråden startet sitt innlegg med å referere til EUs offensive utenrikspolitiske strategier i 2003, til det EU vi ser i dag, som er både mer sammenkoblet, mer komplekst og mer omstridt enn tidligere. Det er utfordrende, som mange har vært inne på så langt i debatten.

Dette har også ført til at EU og Europa fortsatt preger dagsordenen i mange land. Ja eller nei, to ord som skaper engasjement i viktige debatter, men også to ord som skaper fronter i mange land i dagens Europa, når europapolitikken diskuteres. Senest i går registrerte vi at et flertall i regionforsamlingen i Catalonia ønsker å løsrive seg fra Spania. De første tilbakemeldingene fra Madrid er krystallklare – det vil ikke skje – men de vet at det vil skape skarpe debatter.

Et annet ord på dagsordenen i denne sammenhengen er Brexit. Spørsmålet mange stiller, er: Vil et flertall i befolkningen i Storbritannia si nei til EU? Jeg verken håper eller tror det vil skje, fordi jeg mener svaret ligger i en meget viktig setning i statsrådens redegjørelse, som har vært og fremdeles er bærende for mitt ja til EU, nemlig det å sikre fred mellom landene i Europa, men også bidra til sikkerhet i Europas nabolag. I det nabolaget har Storbritannia absolutt sin tilhørighet, slik også statsråden uttrykker det i sin redegjørelse.

Statsråden berører mange temaer i sin redegjørelse som burde få oppmerksomhet. Det digitale indre markedet er svært interessant sett i et vekst- og konkurranseperspektiv. Men vi skal være obs: I alle muligheter ny teknologi kan bidra til, ligger det klart noen utfordringer som berører meg og deg på godt og vondt, Big Data – storebror ser meg – der data om meg og mine bruksvaner på nett er blitt milliardindustri. Personvern blir da et stikkord som vi må og skal ha et våkent øye på, selv om det hemmer vekst og handel.

Klimautfordringer, sikkerhetspolitikk og økonomisk utfordrende tider har vært på den politiske dagsordenen i lang tid, mens migrasjon og flyktninger var noe som skjedde langt der borte, og som andre måtte ordne opp i. Jo da, vi skulle selvfølgelig hjelpe til, men det skulle skje der borte.

Sånn skulle det ikke gå. Over natten var en av de største utfordringene verden har opplevd, en del av den norske politiske dagsordenen nasjonalt så vel som i kommunestyrene landet rundt. Boblen som har beskyttet oss fra nøden ute i verden, har sprukket.

Det som skjer på Storskog i mitt hjemfylke, er svært utfordrende. Jeg må bare si at regjeringen så langt har vært tafatt – store ord i media, men lite handling og liten dialog overfor vår nabo i øst. Når det er sagt, støtter vi beslutningen om ikke å stenge grensen. Dessverre tror jeg det vil ta lang tid før den arktiske ruten går over i historien, der mennesker på flukt kommer syklende til vår grense mot Russland.

Dette bringer meg over til en annen stor utfordring, nemlig kjeltringene bak menneskesmuglernettverkene. Det er bra at EU med norsk støtte virkelig ser ut til å sette hardt mot hardt mot disse kyniske menneskesmuglerne. Vi har alle sett tv-bildene som dokumenterer menneskelig råskap når penger betyr mer enn et menneskeliv. Det er blitt milliardindustri av verste sort.

Under et studiebesøk på Sicilia i høst møtte vi 26 unge menn som hadde overlevd et forlis der over 800 mennesker omkom. Jeg kan underskrive på at det var et sterkt møte. Men vi ble også kjent med hvordan menneskene om bord på «Siem Pilot» tok imot mennesker i nød. Vi fikk ta del i et norsk sjømannskap av beste sort, der ordene verdighet og respekt ikke bare var ord på et papir, men det var handling i møtet mellom mannskapet og menneskene som ble tatt om bord i live eller døde. Det står det respekt av.

Vi fikk vite at menneskesmuglerne også er begynt å kidnappe hverandres migranter for så å kreve løsepenger for dem. Disse menneskene må tas med de midlene som kreves.

340 000 mennesker var tatt i land på Sicilia de to siste årene. Når vi spør hvordan samfunnet klarer det, svarer fylkesmannen i Catania: Det er vår plikt å hjelpe mennesker i nød – vår forventning til dere er å ta imot noen av dem.

Storskog er blitt vårt Catania, eller Lampedusa. Da kan ikke vårt svar være å stenge grensen mellom Norge og Russland.

Nikolai Astrup (H) [11:06:21]: Drømmen om Europa frister. Mange reiser nå fra utrygghet i Europas periferi med et håp om frihet, trygghet og muligheter for et bedre liv.

Lenge var det europeere som drømte om et annet og bedre liv. Mellom 1815 og 1914 forlot 60 millioner mennesker Europa. De reiste til Nord-Amerika, Sør-Amerika, Australia, New Zealand og Afrika. Migrasjon var årsak til nesten all utjevning i kjøpekraft i verden før første verdenskrig.

I etterkrigstiden har mange europeiske land utviklet velferdssamfunn uten sidestykke i historien. Nå knaker flere av de europeiske velferdsstatene i sammenføyningene. Mange land har levd over evne, lånt over evne og unnlatt å gjennomføre helt nødvendige reformer. Hellas er ett eksempel. Men selv en stormakt som Frankrike har ikke gjort opp et statsbudsjett i balanse siden 1974.

Vi kan ikke ta imot alle som drømmer om et bedre liv i Europa. Vi skal bidra til å utjevne forskjeller i verden, ikke gjennom å redusere vår egen levestandard, men ved å løfte andres. Derfor skal vi ta imot dem som har et reelt beskyttelsesbehov og gi dem trygghet og frihet. De som kommer hit uten et beskyttelsesbehov, vil ikke få opphold, men Norge skal gi sitt bidrag til et bedre liv der de kommer fra.

I den situasjonen vi er i nå, er det helt avgjørende at det finnes en politisk arena der land kommer sammen, bryter meninger og finner løsninger på grenseoverskridende utfordringer som ikke kan løses i ensomhet. EU er en slik arena.

EU er en pådriver for positiv forandring i den store europeiske omstillingen vi står overfor. Det må skapes nye jobber i nye næringer. Konkurranseevnen må forbedres. Lavutslippssamfunnet må realiseres. Digitaliseringen må skyte fart. Migrasjonspolitikken må samordnes. Det finnes mye talent, kompetanse og innovasjonsevne i Europa, men også i Europa finnes det motkrefter som tror at morgendagens muligheter kan utløses av gårsdagens politikk. Det må vi stå imot – ute som hjemme.

EU-landene er våre nærmeste naboer, største handelspartnere og viktige allierte. Norge har lyktes godt de siste tyve årene, ikke fordi vi står utenfor EU, men fordi vi de facto står innenfor EU, som et integrert medlem av det indre markedet i Europa.

Derfor er utviklingen av det europeiske samarbeidet avgjørende også for Norge. Energi- og klimapolitikken tjener som et godt eksempel.

Norge er et annerledesland: 100 pst. fornybar kraftproduksjon, og en stor eksportør av både fornybar og fossil energi. Mange peker på Tyskland og «energiewende» og mener vi må gjøre som dem. Men vi er ikke som dem. Derfor er det avgjørende at EU styrer mot felles mål, men med fleksibilitet til å gjennomføre basert på nasjonale forutsetninger.

Felles oppfyllelse av klimamålene i 2030 gir oss nettopp denne fleksibiliteten. Det medfører at vi kan forsterke og videreutvikle norsk industri basert på fornybar energi. Det gjør at Norge kan si ja til nye utslippskilder, som f.eks. Hydros nye aluminiumsverk på Karmøy.

Vi skal redusere utslippsintensiteten i kvotepliktig sektor gjennom teknologiutvikling og innovasjon. Målet må være verdens reneste industriproduksjon. Det vil også styrke vår konkurranseevne når utslipp får en høyere pris og kvotene blir færre. Samtidig gjør kvotesystemet det mulig for Norge å fortsette å være en olje- og gassnasjon. Gass er en viktig bro til fornybarsamfunnet, spesielt på et kontinent der de ti største utslippskildene er kullkraftverk.

Samtidig har Norge alle forutsetninger for å bidra til å videreutvikle energimarkedene i våre naboland, basert på fornybar energi. Regjeringen har gitt konsesjon til to nye mellomlandforbindelser til henholdsvis Tyskland og Storbritannia. Det gir spennende muligheter for verdiskaping i Norge.

Et annet viktig felleseuropeisk prosjekt bør være å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for fangst, transport og lagring av CO₂. Norge har et omfattende samarbeid med både amerikanske og europeiske miljøer om dette, og det må fortsette i årene fremover.

Norge vil måtte ta store kutt i ikke-kvotepliktig sektor når vi inngår en avtale med EU om 2030-målene. Det er derfor gledelig at regjeringen og samarbeidspartiene er i gang med et helt nødvendig taktskifte i klimapolitikken.

Transportsektoren er den sektoren der vi må gjøre mest, i mangel av andre lavthengende frukter. Norge er i en god posisjon til å skape nye grønne arbeidsplasser i kjølvannet av transportrevolusjonen, ikke minst i maritim sektor. Allerede ser vi at norske verft er ledende på miljøvennlige skip, og at Enova har lansert et eget program for å fremme innovasjon og ny teknologi. Her vil offentlig innkjøpsmakt spille en sentral rolle i årene fremover og bidra til å fremskynde utviklingen.

Norge har alle forutsetninger for å bane vei mot det europeiske lavutslippssamfunnet, og vi er godt i gang med å levere vår del av den ambisiøse klimadugnaden i EU.

Norge er en del av det europeiske fellesskapet, og vi må ta vår del av ansvaret for utviklingen av det kontinentet vi er en del av. Norges handlingsrom er større enn EØS-avtalen, selv om det dessverre er mindre enn om vi var et fullverdig EU-medlem. Det er både i Norges og Europas interesse at vi bruker det rommet vi har, og det er derfor gledelig at regjeringen har en ambisjon om å jobbe i sanntid. Alternativet er å jobbe i ettertid. Det ligger i sakens natur at det blir for sent.

La meg til slutt takke statsråd Helgesen for en god redegjørelse som inngir trygghet og tillit til regjeringens europapolitikk.

Ingrid Heggø (A) [11:11:42]: Eg merka meg at statsråden i utgreiinga peika på at det var viktig å få på plass ein god avtale for marknadstilgangen for fisk, og – heldigvis – nokre nye tollfrie kvoter vart det, m.a. for filet og bearbeidde produkt. Det bør gje rom for auka bearbeiding her til lands. Men hadde auka bearbeiding vore eit reelt satsingsområde for denne regjeringa, hadde ein nok ikkje teke bort bearbeidingskravet for dei store aktørane innan havbruk, slik regjeringa gjorde i oktober. Det kan då umogleg vera eit mål med minst mogleg verdiskaping i Noreg og å selja mest mogleg av fisken ubearbeidd ut av landet. Etter mitt syn burde ambisjonsnivået vore atskilleg høgare, ikkje minst for å sikra marknadstilgangen i EU for det som etter mitt syn er framtidsnæring nr. 1 her i landet, nemleg sjømatnæringa.

Sett i lys av ein mogleg TTIP-avtale vil fri marknadstilgang for fisk vera særs viktig. Auka konkurranse frå amerikanske konkurrentar kan fort verta ein realitet.

Det låge ambisjonsnivået vart også peika på under høyringa av Meld. St. 29 for 2014–2015, om globalisering og handel, og ein etterlyste konkrete forslag om korleis oppnå betre marknadstilgang for sjømat til EU. Det er også ønske om ein konsekvensanalyse av dagens situasjon og av kva moglegheiter som ligg for full marknadstilgang til EU. Dette ønsket synest eg ministeren bør etterkoma.

Så var vi vitne til at regjeringa då den var sylfersk, reiste til Brussel for å gje bort tollvernet på volumproduksjon for bøndene, men eg er usikker på om ein har tenkt å gjenta den bragda å forhandla utan eit stortingsfleirtal bak seg, eller om ein vil koma til Stortinget i forkant for å diskutera kva Noregs posisjon skal vera. Eg vil òg minna om at når Noreg forhandlar om handel med fisk og landbruksvarer, er dette knytt til det strukturelle forholdet mellom EU og Noreg gjennom EØS-avtalen, og dei to sektorane vert forhandla separat. På eit møte i går erkjente Listhaug dette – det står òg i Nationen i dag – så no manglar det berre at representanten Nesvik erkjenner det same.

Eg merkar meg også at EU-ambassadøren til Noreg seier at EU ikkje har diskutert å kopla marknadstilgang for sjømat og landbruksvarer. Då er det vel heller ingen grunn til at vi skal gjera det.

Eit anna viktig poeng er: Vis ikkje alle korta før de går inn i forhandlingar!

I artikkel 19-forhandlingane om marknadstilgang for landbruksvarer har statsråden uttalt at det ligg betydelege krav frå EU si side. Vi forventar det same frå norsk side. Det er ingen grunn til at ikkje Noreg skal gå inn i desse forhandlingane med like offensive krav som det EU har.

Avslutningsvis vil eg påpeika kor viktig det er å få energimeldinga på plass raskt. Dette hastar for den kraftkrevjande industrien, som på grunn av nye linjetrasear får mangedobla linjenettleiga si. Regjeringa med støttepartia stemde ned Arbeidarpartiet sitt Dokument 8-forslag, som ville ha sikra levelege og gode linjeleigeprisar for den kraftforedlande industrien. Ei av årsakene var nettopp arbeidet med energimeldinga, og då må det vera lov å etterlysa kvar den vert av.

Jørund Rytman (FrP) [11:15:39]: Jeg vil også takke statsråden for en god og fyldig redegjørelse. Jeg merket meg først i redegjørelsen at statsråd Helgesen understreket følgende:

«Europeisk samarbeid har neppe vært vanskeligere i EUs levetid. Men behovet for europeisk samarbeid har neppe vært større.

I møtet med disse vanskelighetene har Europa fortsatt lav vekst, høy ledighet og en aldrende befolkning. Flere land sliter med strukturelle problemer.»

Det er viktig å ha med seg i denne debatten framover, og jeg forutsetter at det vil gjenspeile seg i norsk utenrikspolitikk – herunder struktur i utenriksstasjoner.

Statsråden kom naturlig nok også innom forhandlingene om nye EØS-midler og markedsadgang for fisk for perioden fram til 30. april 2021. Jeg vil rose forhandlerne for et godt resultat.

Men det er mye penger. Enigheten om EØS-midlene innebærer at skattebetalerne skal bidra med et årlig beløp på 388 mill. euro. Det er en økning på ca. 11 pst. i forhold til forrige programperiode.

Jeg er fornøyd med hva man skal bruke EØS-midlene på, at man har valgt strategiske og målrettede hovedsektorer. Jeg vil spesielt gi min støtte til at man prioriterer følgende:

• innovasjon, forskning, utdanning og konkurransekraft

• justis- og innenrikssaker, herunder flyktning- og migrasjonstiltak

• miljø og energi

Så en liten bekymring. Det er besluttet å legge ned fem utenriksstasjoner neste år. En av nedleggelsene reagerer jeg litt på – eller stusser jeg over. Det gjelder Utenriksdepartementets beslutning om å legge ned ambassaden i Bulgaria i løpet av første halvår 2016. Beslutningen har vekket reaksjoner og medført brev til politisk ledelse i Utenriksdepartementet og til Stortinget – som mange kanskje er kjent med – med anmodning om å gjøre om vedtaket, herunder brev fra den bulgarske parlamentspresidenten, kontaktpunktet for EØS-midlene, norsk og bulgarsk næringsliv i Bulgaria og norske og bulgarske interesseorganisasjoner.

Jeg forstår at målsettingen med endringene i utenriksapparatet er at Norge til enhver tid skal ha en utenriksrepresentasjon som tjener norske interesser best mulig. Spørsmålet jeg stiller meg, er: Er det da best mulig ikke å ha en ambassade i Bulgaria? Jeg stiller meg, som sagt, litt undrende til denne nedleggelsen og skulle gjerne hatt statsrådens vurdering av dette i dag. Hvordan er det mulig for Norge fortsatt å opprettholde de gode bilaterale relasjonene med Bulgaria? Eller er statsråden villig til å ta saken videre med sin kollega, utenriksminister Børge Brende, for en eventuell revurdering og for å finne ut hvordan man skal gjøre det beste ut av det?

Bulgaria vil fortsatt være et viktig mottakerland av EØS-midler, og jeg tar for gitt at nedleggelsen av ambassaden i Sofia ikke vil påvirke finansieringsvolumet til Bulgaria i neste periode. Men jeg er veldig bekymret for om man i like stor grad får fulgt opp om EØS-midlene, norske skattebetaleres penger, blir brukt riktig, når man ikke er til stede. En ting er at jeg som FrP-er ønsker et lavest mulig skattetrykk, men det er vel så viktig at de skatter og avgifter man betaler, blir brukt på riktig måte. Når det gjelder EØS-midler, spiller norske ambassader en viktig rolle.

Bulgaria har vært femte største mottaker av EØS-midler, og neste år blir det sannsynligvis det fjerde største mottakerlandet – ca. 1 mrd. kr i året framover.

Det bilaterale forholdet er godt. Ifølge SSB har samhandelen økt fra 369 mill. kr i 2010 til ca. 669 mill. kr i 2014, altså nær en dobling. Telenor investerte for to år siden kraftig, nærmere 5,4 mrd. kr, da de kjøpte opp det nest største mobiltelefonselskapet. Mye kommer til å skje framover, så jeg håper man ser nærmere på dette.

Ellers er det et par andre gode ting statsråden nevnte, bl.a. at det skal opprettes et EU-fond, som skal hjelpe små og mellomstore bedrifter med risikovillig kapital. Jeg er selvfølgelig også spent på hvordan det i tiden framover går med artikkel 19-forhandlingene.

Frank Bakke-Jensen (H) [11:20:43]: Jeg vil også takke statsråden for en god og grundig redegjørelse på et felt som for oss er veldig viktig. Jeg skal konsentrere meg litt om den næringspolitiske delen av dette.

Mange av dem som diskuterer næringspolitikk, har den siste tiden vært opptatt av frihandelsavtalene som forhandles rundt omkring i verden, avtaler mellom stormakter som USA og EU, USA og en samling asiatiske land, Canada og EU og en rekke bilaterale avtaler mellom stormaktene og enkeltland.

Hva har dette å si for Norges posisjon i markedene i USA, Asia og EU, markeder som på mange måter er de viktigste markedene for Norge? Da vi på mange måter har satt oss selv på gangen i de fora der disse forhandlingene foregår, er den avtalen vi har med EU, her EØS-avtalen, av største viktighet for at vi skal klare å henge med. Kort sagt: Vårt forhold til EU er et av de viktigste verktøyene vi har for å kunne være litt på innsida av det som skjer.

EØS-avtalen er derfor en av våre viktigste handelsavtaler og har tjent oss godt siden inngåelsen midt på 1990-tallet. Den regulerer all næringsaktivitet mellom avtalelandene og EU, med noen få unntak.

For Norges del er det slik at landbruk og fiskeri ikke omfattes av fri flyt-avtalen – det er behandlet i noen tilleggsprotokoller. Dette var klare politiske prioriteringer da vi inngikk avtalen, og dermed også styrende for de reforhandlingene vi har i dag. Og – må jeg få skyte inn – det at disse to næringene er holdt utenfor, gir vel også svaret på hvorfor det er naturlig at disse interessene kobles mot hverandre i dagens debatt.

Et viktig moment som må med i dagens debatt, er at både landbruksnæringen og sjømatnæringen så helt annerledes ut på 1990-tallet enn det de gjør i dag. Sjømatsektoren har utviklet seg til å ha en eksportverdi på ca. 60 mrd. kr. Kloke hoder innen forskning antyder at verdiskapingen innen sektoren vil være på ca. 550 mrd. kr i 2050. Vi beskriver her en komplett kunnskapsklynge fullt på høyde med det vi i dag kjenner igjen fra energisektoren og fra maritim sektor: fangst og produksjon av sjømat, leverandørindustri fra fôr til ferdigvarer, kunnskapsdelen inklusiv forskning og forvaltning og, meget relevant her, erkjennelsen av at dette er en global næring med et globalt oppdrag, der Norge kan spille en meget sentral rolle – produsere nok og riktig mat til en stadig økende verdensbefolkning.

Denne positive utviklingen passer meget godt inn i våre strategier om å løfte andre næringer slik at vi står sterkere den dagen olje- og gassektoren ikke makter å bære vår økonomi i samme grad som i dag – eller kanskje i går.

Nasjonalt registrerer vi en debatt om markedsadganger kontra importvern, sjømat kontra landbruk. Vi erkjenner selvfølgelig at dette handler om politiske valg. TTIP og artikkel 19-forhandlingene griper rett inn i dette. Derfor blir det problematisk når vi nasjonalt gjør dette kun til et valg mellom fisk og potet.

Sjømatsektorens utvikling vil for en stor del dreie seg om oppdrett av nye arter, nye produksjonsmetoder og nye høyverdiprodukter innen feltet bioøkonomi. Her møtes kunnskapsmiljøene innenfor sjømat og landbruk. Når vi besøker henholdsvis grønne eller blå forskningsmiljøer innenfor bioøkonomi, er det påtakelig hvor mange fellestrekk vi finner. Dette er miljøer som er opptatt av internasjonalisering av sin sektor. Dette er miljøer som klart ser at Norge har naturgitte fortrinn innenfor dette feltet, men også fortrinn fordi vi i dag er kommet langt innenfor dette feltet målt mot andre internasjonale miljøer. Derfor skal vi vokte oss vel for å begrense hensynene kun til hvor mange fisk vi klarer å sende ut av landet, eller hvor mange liter melk vi klarer å stoppe på grensen.

Fri markedsadgang for sjømat vil på den ene sida sette norsk sjømatnæring i stand til å konkurrere på samme arena som Chile, Canada og USA forventes å være på etter at EU har signert nye avtaler med disse. På den andre sida vil dette også gi oss muligheten til å utvikle bioøkonomien her hjemme, da en større del av sjømaten kan bearbeides i Norge og norsk industri derved får tilgang på restråstoffet av en slik produksjon, restråstoff som står helt sentralt hos dem som skal utvikle den nye bioøkonomien – også hos de kunnskapsmiljøene som tilhører grønn sektor. Markedsadgang handler altså om fri flyt av kunnskap, teknologi og produkter av høyere verdi enn bare fisk og potet.

Vi kan være i ferd med å kaste bort muligheten til å utvikle en kunnskapsklynge basert på det vi i dag kan om bioøkonomi i blå og grønn sektor, alt for at vi i den norske debatten tilsynelatende skal berge et konservativt og lite endringsvillig landbruk. Det tror jeg vi kanskje ikke har råd til. Jeg gjentar: Dette er ikke et spørsmål om fisk eller potet.

Det er i dette bildet derfor all grunn til å gratulere regjeringen med forbedret markedsadgang for sjømat. Det er også i lys av denne debatten grunn til å gratulere med regjeringens prioriteringer når det kommer til EØS-midlene. Innovasjon, forskning, utdanning og konkurransekraft er strategisk prioritet nr. 1 i redegjørelsen fra statsråden. Disse prioriteringene går rett inn i det bildet vi tegner av en sjømatnæring i framgang, en komplett sjømatklynge som tar Norge framover som en betydelig havnasjon og en betydelig sjømatnasjon i global målestokk.

Bengt Morten Wenstøb (H) [11:25:53]: For kort tid siden redegjorde statsråd Helgesen for viktige EØS- og EU-saker framover.

Spesielt nevnte statsråden at europeisk samarbeid neppe har vært vanskeligere i EUs levetid, men behovet for europeisk samarbeid har neppe vært større.

Norge er et godt land å leve i for mange, og vi har gode velferdsordninger. Under finanskrisen klarte Norge seg bedre enn mange andre europeiske land. Det er ikke sikkert at framtiden alltid vil være slik. En oljepris som er lavere enn på lenge, utfordrer vår økonomi, og vi er avhengig av større omstillinger innen norsk næringsliv for å trygge vår framtidige velferd.

Derfor er det nå viktig å gjennomføre reformer i produkt- og arbeidsmarkedene for å øke produktiviteten, stimulere investeringene og øke sysselsettingen, noe som igjen vil bidra til økonomisk vekst og styrking av offentlige finanser.

En av de største utfordringene for velferdssamfunnet i årene framover er arbeidslivskriminalitet, først og fremst fordi det undergraver de grunnleggende verdiene i det norske samfunnet, men også fordi det rammer arbeidstakere som blir utsatt for useriøse arbeidsgivere. Vi kan ikke ha en A- og B-standard i norsk arbeidsliv. Arbeidstakere har krav på gode og forutsigbare arbeidsforhold.

Derfor er det så viktig å følge opp regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet. Strategien må fortsatt være tverrfaglig, tverrpolitisk og tverretatlig. En helhetlig strategi er den eneste farbare vei fordi arbeidslivskriminalitet er kynisk og fort tilpasser seg nye situasjoner.

Useriøse arbeidsgivere som unndrar seg skatter og avgifter, gir tapte skatteinntekter som ellers kunne finansiere gode velferdsordninger for dem som behøver det mest. Men useriøse arbeidsgivere utsetter også arbeidstakere for sosial urett og ikke minst tilgang på – og mulighet til å opptjene – rettigheter som pensjoner og andre sosiale goder andre nyter godt av.

Norge som samfunn har endret seg de siste tiårene gjennom økt arbeidsinnvandring fra EU-land. Dette har gitt mange europeere mulighet til å skape seg en framtid i Norge. Det er bra.

Samtidig har firmaer fra andre land hatt muligheten til å konkurrere med norske firmaer om oppdrag i Norge. Det er viktig med konkurranse om oppdrag, men det skal skje gjennom å følge spillereglene i det norske arbeidsmarkedet.

Å bekjempe arbeidslivskriminalitet handler om handlinger og holdninger. Vi må iverksette handlinger for å bekjempe arbeidslivskriminalitet, men vi må samtidig snu holdninger om at svart arbeid og manglende arbeidskontrakter og sikkerhetstiltak på arbeidsplassene er akseptabelt. Det er det ikke.

Å bekjempe arbeidslivskriminalitet handler om å bygge gode holdninger og ruste Norge for framtiden. Regjeringen tar arbeidslivskriminalitet på alvor. Nå må vi alle stå samlet for å ta norsk arbeidsliv videre.

Regjeringen ønsker å bruke EØS-midlene strategisk og målrettet i neste periode. Et av flere viktige strategiske områder er innovasjon, forskning, utdanning og konkurransekraft. Et annet er sosial inkludering, ungdomssysselsetting og fattigdomsbekjempelse.

Disse strategiske områdene vil Norge følge gjennom konkret handling og samtidig evaluere underveis for å tilpasse seg endringer når det måtte være nødvendig.

Prinsippet om fri bevegelse og ikke diskriminering basert på nasjonalitet er grunnleggende for å sikre et indre marked, men vi må vurdere om vi har funnet den rette balansen i våre velferdsytelser, slik at vi både støtter opp om retten til fri bevegelse og sikrer folketrygdens bærekraft på lang sikt. Norge står sammen med Europa for å bekjempe ungdomsarbeidsløshet og samtidig bygge sosial trygghet.

Trygdeeksporten kan utvikle seg til å bli en økonomisk utfordring, og det kan gi uheldige incentiver dersom ytelser tilpasset et norsk kostnadsnivå utbetales til land hvor de gir betydelig bedre kjøpekraft. Det er viktig å utvikle bærekraftige ordninger som ikke uthuler den norske velferdsmodellen.

Regjeringen har signalisert at den ønsker å se på dagens ordninger og vurdere mulighetene for å begrense og stanse trygdeeksport innenfor de internasjonale avtalene Norge er bundet av.

EØS-avtalen forplikter oss og setter som kjent visse begrensninger for hva de enkelte medlemslandene kan gjøre for å stanse eller begrense trygdeeksport. Det er viktig at vi baserer vår politikk på det handlingsrom vi har, og endrer der det måtte være nødvendig.

Norge er derfor tilfreds med kommisjonens initiativ til å drøfte eksportreglene for barnetrygd og kontantstøtte.

Regjeringen vil neste år legge fram en stortingsmelding om eksport av norske velferdsytelser. Dette vil være en viktig gjennomgang av dagens ordninger og samtidig legge grunnlag for en framtidig og bærekraftig politikk.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Øyvind Halleraker (H) [11:31:00]: Jeg vil også starte med å takke statsråden for en god og fyldig redegjørelse.

Det er viktig å presisere at krisen vi nå opplever, kommer på et tidspunkt da EUs utenrikspolitiske ambisjoner ikke er gitt og EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk historisk sett fortsatt er i startgropen. Derfor er NATO og den sikkerhetspolitiske forankringen vi der har, viktig å trekke fram også i denne sammenheng. Krisen har vist og viser at det er vanskelig å opptre med én stemme, at ressursene som blir satt inn, ikke alltid finner hverandre, og at den koordinerte innsatsen ikke alltid gir de ønskede resultater. Å styrke EUs beslutningsstrukturer blir derfor nødvendig.

Selv om det er betydelig uenighet mellom EU-land, har alle land det til felles at de har sine utfordringer når det kommer til flyktninger og migranter. Mye bra er gjort: Man har fått på plass en fordelingsordning for behandlingen av søknadene fra om lag 160 000 asylsøkere. Det er satt inn flere skip i Middelhavet og en offensiv mot menneskesmuglere og bakmenn. Man har fått på plass mekanismer for praktisk hjelp til medlemsstater i krisesituasjoner. Fortsatt er det imidlertid slik at landene i EUs randsone er underfinansiert med tanke på praktisk hjelp til flyktningene de mottar og skal registrere. 60 mill. kr til nødhjelp og styrking av mottaksapparatet i Serbia er derfor nødvendig og en riktig innretning på vår støtte over EØS-midlene.

Mange har kritisert EU for manglende evne til å finne løsninger. Jeg mener det blir for lett å kritisere EU som sådan for ikke å få bukt med den største flyktningkrisen i vår tid. Det er en grunn til at mennesker er på flukt, og det er en grunn til at Europa er dit menneskene flykter. Utfordringen blir å finne løsninger på konflikten i Syria og Irak og å bekjempe terrorisme og overgrep på egen befolkning. Samtidig må vi dempe konsekvensene av den drastiske økningen i flyktningstrømmen. En presisering av flyktningretten er nødvendig og å hjelpe de flyktningene som har beskyttelsesbehov, og man må sende tilsvarende tydelige signaler til de migranter som ikke har det. Regjeringspartiene inviterte i går til et bredt forlik på dette området, og det er vårt håp og vår vilje at vi skal greie å få til dette i tiden som kommer.

Europa er utfordret på mange fronter. Kriser og konflikter i våre nærområder, både i øst og i sør, har spredt seg. Terror, autoritære regimer og et Russland som ikke opptrer i tråd med våre kjerneverdier, er fortsatt svært tydelig.

Fortsatt er det store utfordringer i Øst-Europa, og dem må vi også ta innover oss i en sak som dette.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:34:23]: Fleire har vore innom regjeringas forhandlingar om artikkel 19, der ein hadde sitt andre forhandlingsmøte i september i år. Statsråden sa i sitt innlegg lite konkret om den vidare prosessen. Me ventar på at statsråden på eigna måte informerer Stortinget meir om kva slags krav EU har stilt til Noreg, kva for motkrav Noreg har kome med, og kva ein tenkjer om dei vidare forhandlingane.

Som statsråden heilt sikkert veit godt, har ikkje Noreg mykje å gi på landbrukssida utan at det råkar vår eigen produksjon og mattryggleik. Det er viktig for Noreg at regjeringa tek vare på norske interesser på ein god måte, ikkje minst når det gjeld mat og matproduksjon, både det som kjem frå havet, og det som kjem frå den landbaserte produksjonen.

Regjeringa kom svært skeivt ut tidleg i perioden, med statsrådar som sende ut signal om at regjeringspartia ønskte å fjerne den såkalla ostetollen utan dekning i stortingsfleirtalet. Formuleringa i stortingsmeldinga om globalisering og handel gir grunn til ei viss uro:

«Samtidig vil overdreven oppmerksomhet knyttet til selvforsyning være uheldig for matsikkerheten og bidra til svært ineffektiv bruk av ressurser.»

Vidare står det at det blir «betydelige reduksjoner i tollvernet som følge av fremtidige internasjonale avtaler».

Dette er ikkje formuleringar som gir tryggleik for langsiktig satsing og store investeringar i norsk landbasert matproduksjon.

Det er få næringspolitiske tiltak som gir så store ringverknader som det norske tollvernet. Det legg til rette for ei verdikjede tilsvarande om lag 140 mrd. kr i årleg produksjon, i tillegg til at me som folkevalde gjer vår mest grunnleggjande oppgåve: å syte for borgarane sin tryggleik, deira tilgang til mat og å skape næringsliv og arbeidsplassar i nesten kvar einaste kommune i heile Noreg.

Frank Bakke-Jensen hevda at det vert feil å berge eit konservativt og lite endringsvillig landbruk. Det er ein myte som regjeringspartia sine representantar bør slutte å gjenta. Landbruket er vel den næringa med størst effektivitetsvekst gjennom mange år – langt over industrien i Noreg t.d.

Representantane for regjeringspartia må heller sjå på korleis ein med grunnlag i reelle fakta kan sikre ein vidare eksport av norsk fisk. EUs nettoimport av fisk steig med 60 pst. frå 1995 til 2010. Unionens eigen produksjon av sjømat er fallande. Viktige bestandar har vorte overfiska. Med knappe fiskeressursar vil situasjonen framover truleg ikkje vere høg toll, men ingen eller ubetydeleg toll, autonomt fastsett for å sikre EU dei råvarene som ein har bruk for.

Det er ille å måtte seie det, men i dag set eg min lit til landbruksministeren. Ho har i alle fall, på vegner av regjeringa, sagt at ein ikkje skal ha ei kopling mellom fisk og landbruk. Det er mykje anna å høyre i denne salen, men eg håpar at det er ho som står for regjeringas syn.

Kristin Vinje (H) [11:37:44]: Regjeringen ønsker å bruke EØS-midlene strategisk og målrettet i neste periode. En av hovedprioriteringene i vårt samarbeid med EU er innovasjon, forskning, utdanning og konkurransekraft. EUs forsknings- og innovasjonsprogram, Horisont 2020, og EUs program for utdanning, kultur og sport, Erasmus+, er viktige instrumenter for vekst, konkurransekraft og innovasjonsevne i hele Europa, og de er stadig viktigere for et Norge i omstilling. I 2016 vil vi ventelig bidra med over 2,3 mrd. kr til Horisont 2020 og rundt 0,5 mrd. kr til Erasmus+.

Det er viktig at norske aktører bruker mulighetene som ligger i disse programmene, og derfor har regjeringen prioritert bl.a. økning i støtteordningene som stimulerer til norsk deltagelse.

Prioriteringene i Horisont 2020, som er verdens største forskningsprogram, samsvarer veldig godt med våre nasjonale prioriteringer, som er økt kvalitet i forskning og innovasjon, økt verdiskaping og økt kunnskap for å møte de store samfunnsutfordringene.

Regjeringen har i budsjettet for 2016 foreslått å øke bevilgningene til forskning og utvikling med 2,1 mrd. kr. Det er en realvekst på 4,1 pst., og EU-samarbeid er en viktig del av disse prioriteringene.

I fjor la regjeringen frem en strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU, og det å sørge for at de norske miljøene er i stand til å vinne prosjekter i EU, er viktig. De siste tallene viser at Norge så langt har mottatt 1,86 pst. av de pengene som er delt ut per juli 2015. Det er en liten økning, men regjeringens målsetting er mer ambisiøs, og derfor er det viktig at vi konsentrerer forskningsinnsatsen, slik at vi etablerer flere internasjonalt konkurransedyktige forskningsmiljøer. Det at NTNU, SINTEF og Universitetet i Bergen har åpnet kontor i Brussel, illustrerer hvor viktig det europeiske samarbeidet er blitt i sektoren.

Senere i dag skal vi debattere ERIC-loven, som Stortinget vil slutte seg til, som er et juridisk rammeverk for organisering av infrastruktur. Loven gir Norge og norske miljøer mulighet til å være i førersetet i samarbeidet om viktig forskningsinfrastruktur i Europa, og den bidrar til å styrke oss som forskningsnasjon.

EØS-avtalen knytter oss til EUs indre marked. Forsknings- og innovasjonssamarbeidet i EU, og ikke minst Horisont 2020, skal bidra til Europas konkurranseevne og til å sikre bærekraftig økonomisk vekst og arbeidsplasser. Det er viktig at norske bedrifter og forskningsmiljøer også deltar i samarbeidet, som både danner kunnskapsgrunnlag for og åpner dører for norsk næringslivssamarbeid.

Ingjerd Schou (H) [11:40:56]: Jeg tar ordet i denne debatten fordi jeg leder Stortingets delegasjon til Europarådet – et europaråd som arbeider med rettsstatsprinsipper, demokratiseringsprosesser og menneskerettigheter. Veldig ofte er det jo nettopp de europeiske land og andre tilliggende land som ikke har dette på stell, som forårsaker en del av det vi ser av kriser og vanskeligheter når det gjelder migrasjon, asylstrøm med flyktninger.

Det jeg tenkte jeg skulle henlede oppmerksomheten på, er det viktige området hvor Norge gir både bidrag og bistand, nemlig søk og redning i Middelhavet, og som følger av EØS-midlene som stilles til disposisjon. Europarådet består av 47 land, mens Frontex, hvor disse aksjonene samordnes, omfatter 27 land. Norge gir et viktig bidrag; små og store skip, helikopter og fly deltar i dette arbeidet med redning og hjelp i Middelhavet. Vi bidrar også med redningsfartøyet «Siem Pilot» til Frontex’ fellesoperasjon Triton, og jeg er glad for at regjeringen vil forlenge det bidraget til slutten av mai dersom Frontex ser behov for at skipet skal være til stede.

Som den første offisielle norske delegasjon var vår delegasjon, Europarådsdelegasjonen, på Sicilia, der vi møtte mannskap, så hvordan arbeidet ble organisert og håndtert, og ikke minst møtte folk i flyktningleirer på Sicilia. Vårt bidrag vekker oppmerksomhet også internasjonalt, fordi måten Norge har organisert dette arbeidet på – med mannskap både fra Forsvaret, politiet, det øvrige maritime mannskapet, Kystvakten, og med en ledelse av politiet, som leder representanter for det norske forsvar – er helt annerledes enn det vi er vant til her hjemme, men også i internasjonal sammenheng, og at arbeidet skjer på en stillfaren, effektiv og nødvendig måte. Vi bidrar også med redningsskøyta «Peter Henry von Koss» i Frontex’ fellesoperasjon Poseidon, og jeg er også veldig glad for at det bidraget blir forlenget fram til slutten av juni, hvis det vurderes å være behov for det fra Frontex’ side.

Når det gjelder personellinnsatsen: Av og til kan man jo si at det er de beste vi sender ut, og som gjør et viktig arbeid, men jeg tror til fulle at Stortingets delegasjon – i møte med mannskap – har sett at det arbeidet, som blir vurdert av fylkesmannen i det området, og også internasjonalt, er det ypperste av det vi kan bidra med.

Michael Tetzschner (H) [11:44:07]: Ingen nasjonalstat kan bestå uten territoriell kontroll, herunder grensekontroll. Dette er kjernen i å være en suveren stat, og det vil alltid være noe en stat selv ønsker råderett over.

Det internasjonale samarbeidet har gitt oss mange friheter. Den største og viktigste justispolitiske avtalen har Norge gjennom Schengen-avtalen fra 1999. Den knytter Norge til EUs regler om å reise fritt i Schengen-området, som innebærer at det ikke skal foretas personkontroll ved grensene.

Jeg må også si at det gleder meg, som leder av Stortingets delegasjon til Nordisk råd, å minne om at det opprinnelig var ønsket om å opprettholde passfrihet i Norden som gjorde at vi fikk tilslutningen til Schengen-samarbeidet, som jo senere har utviklet seg dynamisk – og lenger enn sikkert en del av de mindre partiene som normalt er mot EU-samarbeid, kunne stå inne for. Men vi kan i hvert fall si at det er noe av dette som gir oss et veldig effektivt verktøy i kampen mot kriminalitet, f.eks. i kampen mot ulovlig innvandring og trafficking.

Utad, mot tredjeland, er det nå utviklet felles regler for yttergrensekontroll. Regler og politikk for felles indre sikkerhet i Schengen-området er også kraftig utviklet, med særlig vekt på bekjempelse av det jeg nevnte – kriminalitet, terrorisme og tiltak mot ulovlig migrasjon. Et viktig utviklingstrekk har også vært opprettelsen av grensekontrollbyrået Frontex i 2004, som hjelper til med å koordinere informasjonsstyrte operasjoner på EU-nivå for å styrke sikkerheten på yttergrensene. I 2007 er det også blitt opprettet et beredskapsteam for grensekontroll under Frontex, som kan rykke ut og bistå et medlemsland dersom det oppstår en massebevegelse over en yttergrense, og det aktuelle landet selv ikke greier å håndtere situasjonen.

Når det så gjelder vår egen Schengen-grense mot tredjeland, på 196 km, er det jo et naturlig spørsmål i hvilken grad vi selv trekker på disse ressursene i Schengen-samarbeidet, på Frontex’ beredskapsteam for grensekontroll, for nettopp ikke å bli stående alene. Våre myndigheter bør kanskje i sterkere grad få frem at håndhevingen av grensen ved Storskog ikke er et rent nasjonalt anliggende, men det er også et nasjonalt anliggende. Når jeg møter folks bekymringer over å se tusenvis av migranter ukentlig bevege seg uhindret over grensen ved Storskog og hvorfor overgangen ikke blir stengt, iallfall midlertidig, må jeg innrømme at jeg forstår dem. Jeg mener at dagens situasjon er uholdbar og uakseptabel og snarest må erstattes av varige løsninger som et reelt alternativ til å stenge den grenseovergangen.

Marianne Aasen (A) [11:47:26]: Det er lenge siden Europa har stått overfor slike utfordringer som nå. Økonomisk har Europa ennå ikke kommet seg etter finanskrisen. Veksten lar vente på seg, arbeidsledigheten er stor.

Sikkerhetspolitisk er situasjonen mer tilspisset enn på lenge. Russisk politikk overfor særlig Ukraina utfordrer med sitt brudd på folkeretten. Krisen i Ukraina, som ennå ikke er løst, har endret det utenrikspolitiske klimaet i Europa.

Vår tids store trussel er klimautfordringene og det å få ned CO₂-utslippene. Europa har tradisjonelt hatt en ganske progressiv rolle i så måte og har vært aktiv for å få en bedre miljøpolitikk, noe som er bra. Norge bør selvfølgelig støtte dette, men det gjenstår ennå om verden får se en løsning på klimaproblemene i Paris. Flyktningsituasjonen kommer på toppen av dette og er akutt.

Alle disse utfordringene har EU og Norge til felles. Debatten og innleggene her i dag viser at mange i Stortinget er opptatt av disse spørsmålene og vil ha handling, enten det gjelder gode klimatiltak eller handelspolitikk som gagner norske interesser.

Mange av disse synspunktene må også finne sin løsning i et europeisk samarbeid – helt eller delvis. Norges forhold til EU ligger fortsatt fast etter at Norge sa nei til norsk medlemskap. Men representanten Svein Roald Hansen er inne på noe viktig: Har vi organisert europapolitikken vår godt nok i et lukket utvalg, som Stortingets europautvalg er? Kanskje er ikke det tilstrekkelig når vi står foran store saker som klimaforhandlingene i Paris og flyktningsituasjonen, som er langt mer krevende enn det man har sett for seg tidligere både i EU og i Norge.

Før var det enkelt å skille utenrikspolitikk og innenrikspolitikk – hva en nasjonalstat burde ha ansvaret for, og hva internasjonale, overnasjonale organer burde ha ansvaret for. Dette skillet utviskes mer og mer, og jeg er usikker på om vi er i mål når det gjelder å organisere europapolitikken. Selvfølgelig ligger det begrensninger i at vi ikke er fullverdig medlem av EU, men med tanke på alvorlighetsgraden i disse sakene er det kanskje på tide at vi ser på hvordan vi organiserer europapolitikken på en enda bedre og ikke minst mer åpen måte i de politiske organene i Norge.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:50:06]: Jeg slutter aldri å undre meg over det manglende forsøk på analyse som er i disse redegjørelsene under ulike statsråder. Boka «Det norske paradoks – Om Norges forhold til Den europeiske union» fra 2014, utgitt på Universitetsforlaget, som var et viktig bidrag fra ARENA forskning til Norges forskningsråds forskningsprogram om «Grunnlovens betydning for utviklingen av Norge som demokratisk stat», drøfter bl.a. dette på en analytisk måte. I dette dokumentet står det at det som utvikler seg i EU, er «et eksperiment uten forbilde», og det som er bakgrunnen for det utsagnet, er at en har en euro uten et finansdepartement. En har altså en felles valuta uten et finansdepartement, noe som ikke finnes i andre deler av verden. Det vil da innebære at en står dårligere rustet til å takle ubalanser mellom de ulike deler av en slik union.

Når representanten Harald T. Nesvik fra Fremskrittspartiet sier at det er et totalt sammenbrudd på Schengens yttergrense, forstår jo alle at det blir en økende ubalanse mellom de ulike stater, delstater – kall det hva du vil – innenfor Den europeiske union. Så det er jo behov for en større fellespolitikk. Den støter imidlertid an mot demokratiske krefter innenfor EU som ikke ønsker det. Så problemene vil bare øke.

På arbeidslivsområdet vil fri bevegelse fra land som har veldig store forskjeller i både ledighet og lønns- og arbeidsvilkår, føre til store migrasjonsutfordringer, og kampen mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping må vi jobbe med. Men med dagens planmessige tilrettelegging for ubalanse i maktforholdene i norsk arbeidsliv mellom arbeidsgivere og arbeidstakere til bedriftenes fordel blir det bare økende problemer, som gjør det vanskeligere også å sikre aktivitet for de flyktninger som trenger aktivitet for det midlertidige oppholdet.

Den nordiske modellen med balanserte maktforhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, mellom produsent og handel, er under veldig press, og den kan over tid bare sikres når folkevalgte kan korrigere og styre kapitalkreftene over landegrensene og ha kontroll på arbeidskraftbevegelsene over landegrensene, med unntak av de nordiske land, hvor vi har likeverdige forhold og det dermed ikke er noe problem.

Statsråd Vidar Helgesen [11:53:09]: I en debatt som ikke har vært preget av de store kontroversene, var det kanskje likevel overraskende at det sterkeste bidraget til brobygging kom fra representanten Navarsete, som sa at hun setter sin lit til landbruksminister Listhaug. Jeg velger å ta det som et godt tegn.

Vi er i gang med artikkel 19-forhandlinger. Vi kommer til å holde Stortinget orientert om fremgangen i dem. Vi har ikke mange offensive krav å slå i bordet med fra norsk side, så representanten Heggø får vente tålmodig på det, men det er krevende forhandlinger.

La meg bare også slå fast at ved mitt første besøk i Brussel, der jeg klargjorde hva som var regjeringens posisjon i spørsmålet om ostetoll, klargjorde jeg også at vi er en mindretallsregjering, og at dette er et stortingsvedtak.

Jeg synes også det er interessant at sjømat og markedsadgang for sjømat har så stor oppmerksomhet her i dag. Det viser en erkjennelse av hvor viktig sjømatnæringen har utviklet seg til å bli for norsk økonomi. Den har en helt annen betydning i dag for norsk verdiskaping enn da EØS-avtalen ble inngått.

Så må jeg si meg enig med representanten Tetzschner i at vi står i en krevende situasjon ved grensen i nord når det gjelder håndteringen av dem som er kommet inn. Det gjelder å sikre at personer med åpenbart grunnløse søknader forstår at de vil bli returnert til sine hjemland. Men det er også krevende i håndteringen av grensesituasjonen. Vi er i en nær dialog med Russland om håndteringen av denne situasjonen. Grenseforvaltning er et meget viktig element i vårt forhold til Russland. Det har vært håndtert på en god måte under vekslende forhold gjennom flere tiår, og etter at vi har blitt Schengen-medlem, har det vært håndtert i tråd med våre Schengen-forpliktelser. Vi ønsker at det skal fortsette. Vi har en felles interesse med våre russiske naboer i at det er ordnede forhold ved grensen. Vi er i en dialog med russiske myndigheter, bl.a. mellom den norske og russiske grensekommissæren og gjennom andre kanaler. Vi har betydelig erfaring med å snakke med Russland om felles utfordringer i nord. I en så vanskelig sak som dette er det viktig at vi opptrer korrekt og etterrettelig, og det gjør vi nå i en konkret dialog med russiske myndigheter.

La meg til sist bare berøre kort spørsmålet om ambassaden i Bulgaria. Det er naturlig at vi tilpasser utenrikstjenestens uteapparat til behov og til ressurser. En stenging av ambassaden i Bulgaria vil ikke medføre reduksjon i EØS-midler, og vi har evne til å håndtere forbindelsene med Bulgaria fra andre ambassader.

Anders B. Werp (H) [11:56:28]: Statsråden har gitt en god redegjørelse for viktige saker i samarbeidet mellom Norge og Europa. Det er et samarbeid bygget på felles interesser og felles mål. Resultatene er gode. Samtidig legger ikke statsråden skjul på at det er mange utfordringer som må løses av Europa i fellesskap. Finanskrisen viser det. Flyktningsituasjonen viser det.

Jeg takker for statsrådens optimistiske realisme i beskrivelsen av utviklingen i Europa. For de av oss som mener at samarbeid er bedre enn alenegang, er det godt at visjonen om fellesskapet i Europa holdes høyt. Det er den beste strategien for fred, velferd, trygghet og miljø i vår del av verden.

Jeg vil berøre ett samarbeidsområde som har stor betydning, nemlig det utstrakte justissamarbeidet mellom Norge og Europa. Utviklingen viser mer organisert kriminalitet som blir mer avansert, grenseløs, brutal og kynisk. Dette er svært ressurskrevende både å avdekke, etterforske og straffeforfølge. Det er helt avgjørende at vi bekjemper denne kriminaliteten. Vi ser den tar nye former, den tilpasser seg nye kriminelle muligheter. Menneskehandel, menneskesmugling, narkotika, våpensmugling og cyberkriminalitet blir mer grenseløs.

Arbeidslivskriminalitet er et annet eksempel. Den brer om seg. Samtidig blir flere bransjer berørt, og den angriper selve livsnerven i et lands økonomi, nemlig verdiskapingen. Alvoret forsterkes ytterligere av urovekkende trendanalyser som påpeker et økende samarbeid mellom organiserte kriminelle miljøer og terrororganisasjoner. Alt dette krever internasjonalt justissamarbeid. Vi deltar og bidrar til Europol, Eurojust og Frontex. Dette samarbeidet gir store gevinster tilbake til vår egen kriminalitetsbekjempelse.

Vi må samarbeide mer, ikke mindre, på et bredt spekter: taktisk politiarbeid, etterretning, etterforskning og påtale. I tillegg må vi styrke arbeidet med å inndra økonomisk utbytte av kriminalitet og hindre mulighetene for hvitvasking.

Europa gir det helt nødvendige bakteppet for dette samarbeidet. Skal vi lykkes i å bekjempe alvorlig og avansert kriminalitet her hjemme, er vi helt avhengige av et bredt, tillitsfullt og effektivt samarbeid med Europa. Vi må samarbeide tettere, og det legger regjeringen til rette for.

Frank Bakke-Jensen (H) [11:59:37]: Bare noen korte ord til debatten om sjømat kontra landbruk og Høyres syn på landbruksaktørene.

I Høyre er vi veldig klar over at landbruket er en omstillingssterk næring, en næring som klarer omstilling, og som har vært gjennom store omstillingsprosesser i mange, mange år. Det er også litt av problematikken med debatten. Jeg skulle ønske at representantene fra Senterpartiet løftet det landbruket når man skal diskutere konkurransekraft. Hvorfor bruker man ikke de aktørene innenfor norsk landbruk som har konkurransekraft, som er omstillingsvillig, og som evner å bruke moderne forskning og utvikling for å utvikle driften sin? Hver gang det blir spørsmål om importvern, og hver gang det blir spørsmål om konkurranse utenfra, males det et bilde av at alle norske bønder vil dø.

Når Høyre sier at vi skal ha et balansert importvern, er det i erkjennelse av at vi er en del av en større sammenheng. Vi er nødt til å forholde oss til Europa og resten av verden på en litt annen måte enn det man gjør i Senterpartiet. Der Høyre bruker forskning, utvikling og et sterkt landbruk som frontsoldater i denne debatten, bruker Senterpartiet murere. Det gjør ikke dette til noen god debatt, og det var litt av poenget mitt da jeg i innlegget sa at så snart vi kommer til forskningsmiljøene og kunnskapsmiljøene i blå og grønn sektor, er de like. Da er man konkurransedyktig, da bruker man kunnskapen om det man kan, og da er man uten problemer villig til å si at vi er fremst i verden.

Men Senterpartiet og de aktørene vil gjerne ha den debatten ned til å diskutere potet eller fisk. Det er for smått, det er altfor introvert, og det er en altfor liten tanke til at vi i Norge skal kle oss med det. Vi skal løfte de områdene der vi er gode, og vi er også gode innenfor landbruk. Så skal vi ha et balansert importvern slik at begge næringene kan delta i utviklingen og i de markedene som kommer. Det må også gjenspeile politikken vi tar med oss når vi går ut og forhandler markedsadgang og markedsavtaler.

Hårek Elvenes (H) [12:02:07]: Europa står overfor den største flyktningkatastrofen siden annen verdenskrig. I 2014 kom det 250 000 illegale immigranter til Europa. I 2015 er det anslått å bli det mangedobbelte.

Skal retten til å reise fritt i Europa opprettholdes, må Schengens yttergrense ivaretas på en forsvarlig måte. I så måte nærer jeg ingen bekymring for vår 196 km lange grense i nord, men jeg nærer en smule bekymring for grensepasseringspunktet på Storskog. Daglig får vi rapporter om et myndighetsapparat som er strukket til bristepunktet på Storskog. Derfor er det viktig at vi nå er til stede med de ressursene som kreves for at man skal kunne håndtere situasjonen der på en god måte.

Migrasjonsstrømmen er en humanitær utfordring, men det er like mye en sikkerhetsutfordring. Det fikk vi tydelig presisert da justiskomiteen var på besøk hos Europol i Brüssel.

Jeg merket meg at ministeren sa at skal muligheten til å reise fritt i Europa kunne opprettholdes, må flere land i Europa ta ansvar for at Schengen-samarbeidet fungerer. Der ligger utfordringen – så enkelt og så vanskelig.

Siden 2006 har vi sett at det har vært en formidabel økning i den grenseoverskridende, organiserte kriminaliteten. Det er et uttrykk for de ulempene som også følger med muligheten til å kunne reise fritt i Europa. I erkjennelsen av at disse problemene ikke kan løses idet de banker på nasjonalstatens grenser, at man må gjøre noe før det, har Norge faktisk satt i gang to bistandsprogram, som skal trappes opp til 200 mill. kr – ett knyttet til organisert kriminalitet og ett knyttet til radikalisering og voldelig ekstremisme. Regjeringen går også inn for å styrke tilstedeværelsen i Middelhavet ved å øke bevilgningen til det formålet med 10 mill. kr i statsbudsjettet for 2016.

Situasjonen som vi nå står overfor, er en varslet katastrofe. Det går tydelig fram hvis man tar fram Frontex’ risikoanalyse for fjoråret. Der beskrives veldig mye av det som vi nå er vitne til – som de sa kom til å skje.

Svein Roald Hansen (A) [12:05:12]: Bare noen få merknader på slutten av en debatt som har vist at det er bred enighet om behovet for en felles europeisk håndtering av migrasjons- og flyktningutfordringene.

Representanten Harald T. Nesvik understreket i sitt innlegg viktigheten av et samarbeid med EU på migrasjonsfeltet som medlemmer av Schengen, og også representanten Bård Vegar Solhjell fra SV pekte på at vi måtte få en varig ansvarsfordeling, og at Norge burde delta.

Representanten Nesvik sa også noe som jeg merket meg, at det er viktig å verne om og videreutvikle EØS-avtalen. Jeg håper han taler på vegne av hele Fremskrittspartiets stortingsgruppe, for det hender vi i alle fall utenfor denne sal får litt andre signaler om det siste.

Representanten Per Olaf Lundteigen sa at det å bevege seg over landegrensene er greit i Norden – slik jeg oppfattet ham – fordi forholdene i Norden er temmelig like. Det merker jeg meg også fordi det innebærer at det ikke er prinsippet om fri bevegelse over landegrensene Lundteigen er imot, men at det er innenfor hvor vide rammer. Det er en observasjon vi må ha med oss. Er det for store forskjeller innenfor et område hvor det er fri bevegelse, vil det påvirke bevegelsen – for å si det sånn. Men at prinsippet kan ligge der, er det bra at man kan være enige om – også fra Senterpartiets side.

Så sa Lundteigen noe som jeg også er enig i, nemlig at EU er, som han kalte det, et eksperiment – jeg vil si samarbeid – men uten forbilde. Ja, det er riktig. Det er uten forbilde. Det er noe helt nytt, drevet fram først og fremst av et ønske om å få slutt på krig. Tiden EU har eksistert, er den lengste tiden i Tysklands historie uten at de har vært involvert i krig. Men det er også drevet fram av en økonomisk integrering som gir behov for å skape felles regler og samarbeide om de utfordringene.

Jeg har lyst til å si som Robert Frost: Altfor mange ser tingene som de er, og sier: Hvorfor? Jeg drømmer om ting ingen har sett, og sier: Hvorfor ikke?

Det er den sjelen de hadde, de som skapte EU-samarbeidet, og som jeg savner hos Per Olaf Lundteigen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:08:06]: Det er viktig å ha drømmer – det er viktig å ha drømmer om et bedre liv. Men når representanten Svein Roald Hansen kommer inn på poenget eksperiment uten forbilde, må en jo ta med hele historien. For det som er det katastrofale, det som er det fatale, er at en kjører videre med en felles euro uten et finansdepartement. Det vet en ut fra historiske erfaringer ikke går over tid, for i et stort territorium, som EU er, er det ulike økonomiske situasjoner, og da må en ha et folkestyre som kan korrigere ubalanser. Det heter et finansdepartement. Sånn er det i USA, sånn er det i alle land. Det er et kjempeproblem, som ikke minst Europabevegelsens tidligere leder sjølsagt er enig i, for det er jo derfor en har argumentet om Europas forente stater.

Da jeg ba om ordet, var det på grunn av Bakke-Jensen, som sa at fisk eller poteter er for lite. Det er jeg rimelig enig i – det er for smått. Men det som er stort, er det grønne skiftet, og det som er viktig, er at begrepet «det grønne skiftet», som er abstrakt, snart må bli konkret. Hvis ikke det grønne skiftet skal innebære de fornybare naturressursene som en har i havet og på land, som har sin basis i fotosyntesen, og at alle som arbeider i den verdikjeden til havs og til lands, får en bedre lønnsomhet, tilrettelagt av nye rammebetingelser, får vi ikke til noe grønt skifte i de bransjene i hvert fall. Det foreligger forslag i Stortinget om å etablere et grønt investeringsselskap som kan sikre kommersialisering av nye produkter med basis i disse fornybare ressursene, som er enorme, og det er veldig spennende å se hvordan det går. Men dette er en stor og viktig diskusjon, som dreier seg om noe langt mer enn fisk eller poteter.

Når det så gjelder dagens jordbrukspolitikk, viser ikke den noe tegn til det grønne skiftet. Det er en radikal endring i norsk jordbruk basert på at det er 6 pst. produktivitetsvekst innenfor arbeidsforbruket per år, uten realinntektsøkning, og det er det svake tollvernet som gjør at en ikke kan ta ut de prisene som en trenger i markedet, noe som gjør at nettopp de bedriftene som Bakke-Jensen her snakker om er framtida i norsk jordbruk, aldri har vært mer avhengige av statstilskudd. Så dagens politikk fører til at Høyre produserer jordbruksbedrifter som blir mer og mer avhengige av statstilskudd, noe som ikke er bærekraftig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.