Abid Q. Raja (V) [10:22:45]: (ordfører for saken): Jeg vil takke Riksrevisjonen og komiteen for arbeidet med saken, og vi skal nå behandle en innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om undersøkelse av myndighetenes arbeid for økt oljeutvinning fra modne områder på norsk kontinentalsokkel. Målet med undersøkelsen har vært å belyse utnyttelsen av oljeressursene i modne områder på norsk sokkel og å vurdere hvordan Olje- og energidepartementets forvaltning bidrar til økt utvinning. Hovedfunnene til Riksrevisjonen er:

• Det er risiko for at samfunnsøkonomisk lønnsomme oljeressurser i modne områder ikke blir utvunnet i tide.

• Oljedirektoratet har ikke tilstrekkelig gjennomslag i oppfølgingen av prosjekter der økt utvinning er tidskritisk.

• Det er behov for styrket oppfølging av samordningsmuligheter på tvers av utvinningstillatelser.

• Olje- og energidepartementet bruker i begrenset grad de virkemidlene som er tilgjengelig for å sikre økt utvinning i modne områder.

• Petoros kapasitet begrenser selskapets muligheter for å maksimere verdien av Statens direkte økonomiske engasjement.

Med bakgrunn i rapporten har komiteen kommet med noen fellesmerknader, og vi viser først til at det er etablert klare rammer for utbygging og drift knyttet til oljeutvinning på norsk kontinentalsokkel for å sikre god langsiktig forvaltning av petroleumsressursene og at andre samfunnshensyn blir ivaretatt. Dette innebærer at det fra utbygging av feltene og fram til avvikling må tas hensyn til langsiktige, helhetlige og effektive løsninger, bl.a. effektiv ressursutnyttelse i modne områder.

I flere av feltene som er i drift, er det store gjenværende ressurser. Den gjennomsnittlige utvinningsgrad for olje fra oljefelt er om lag 47 pst. på norsk sokkel.

Komiteens flertall, alle unntatt Miljøpartiet De Grønne, mener også at det må være en målsetting at utvinningsgraden øker ytterligere. En økning på 1 pst. i utvinningsgraden fra oljefeltene som er i drift, ville gi ekstra olje med en brutto salgsverdi på over 200 mrd. kr, selv med dagens relativt sett lave oljepris.

Komiteen har delt seg i diverse ulike merknader, og jeg kommer hovedsakelig ikke til å gå inn på det. Jeg nevner at de partiene med kanskje et noe større miljøengasjement, henholdsvis Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, SV og Miljøpartiet De Grønne, understreker i innstillingen at uavhengig av hva man måtte mene om tempo i og omfang av norsk oljeutvinning, kan det være både miljømessig og samfunnsøkonomisk fornuftig med størst mulig utvinningsgrad i eksisterende områder framfor å åpne nye.

Vi viser videre til at en hovedgrunn til at ressursutnyttelsen i modne områder ikke har vært høyere, er at antall nye utvinningstillatelser økte betydelig i perioden 2006–2013, og at hovedfokus for både selskaper og myndigheter har vært på nye områder i stedet for å øke utnyttelsesgraden i eksisterende. Dette er etter vårt syn en kortsiktig politikk og en politikk som også er en hovedforklaring på den eskalerende økningen i kostnadsnivået som har vært i bransjen i den samme perioden.

I tillegg viser SV og Venstre til at det er fornuftig å redusere antall utvinningstillatelser som gis, og vi mener at næringens tilgang til nye utvinningstillatelser gjennom konsesjonssystemet de senere årene ikke bør være en unnskyldning for at man ikke i tilstrekkelig grad makter å styre mot langsiktig ressursutnyttelse, slik det er gitt politiske føringer for.

Disse nevnte partiene, SV og Venstre, viser også til at en systematisk tilnærming til å identifisere samordningsmuligheter mellom utvinningstillatelser, både på et tidlig tidspunkt og underveis i felters levetid, også er viktig for å kunne identifisere og realisere tiltak som kan kutte miljøskadelige utslipp fra produksjonen, slik som elektrifisering av petroleumsinstallasjoner. Erfaring fra utbygging av Utsira-høyden viser at dagens system for samordning av strømnett på norsk sokkel er dårlig. Vi viser til at eierskap av både gassledninger og oljerørledninger er organisert på en annen måte, som i større grad sikrer samordning.

Komiteen har hatt ulike oppfatninger om Petoro og dets rolle. Det går jeg ikke noe nærmere inn på, for det framgår av innstillingen.

Med dette anbefaler jeg komiteens tilråding, som er at Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid for økt oljeutvinning fra modne områder på norsk kontinentalsokkel vedlegges protokollen.

Per Rune Henriksen (A) [10:27:44]: God ressursutnyttelse har alltid vært i fokus for det brede politiske flertallet som har utformet norsk petroleumspolitikk gjennom tidene. En god blanding av myndighetskrav, skattesystem, forskning, tildelingspolitikk og politisk oppmerksomhet har bidratt til at vi på norsk sokkel har en utvinningsgrad på rundt 47 pst., mot 22 pst. på global basis – det er altså det globale gjennomsnittet.

Betydningen av de tiltakene som har blitt gjort, og betydningen av den politikken, kan best illustreres når vi ser på resultatene for noen av våre største felt. Hvis vi ser på Ekofiskfeltet, som ved oppstart i 1971 hadde en beregnet utvinningsgrad på 17 pst., sikter man nå mot en utvinningsgrad på 50 pst. I 1971 regnet man med at dette feltet skulle produsere i 40 år, nå regner man med 40 ekstra år. Når det gjelder de gjenværende ressursene som man regner er utvinnbare i de neste 40 årenes produksjon, snakker vi om et volum på 122 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter. Det betyr at dette er det femte største feltet i produksjon på norsk sokkel, målt i gjenværende ressurser. Dette var vårt første felt, som fortsatt produserer – det femte største.

Statfjord hadde ved behandlingen av PUD i 1976 en antatt utvinningsgrad på 50 pst. I 2012 var målsettingen økt til 66 pst. Feltet skulle etter opprinnelig plan vært nedstengt på midten av 1990-tallet. Nå snakkes det om 2025, og det undersøkes muligheter for produksjon utover dette. Inntektene fra dette feltet alene beløper seg til 1 200 mrd. kr. – så langt.

Det største feltet vi har med hensyn til gjenværende ressurser, er Trollfeltet, der gjenværende ressurser er mer enn tre ganger større enn Johan Sverdrup, som vi behandlet Plan for utbygging og drift for tidligere i år. Ved oppstarten i 1996 var det klart at dette gigantiske gassfeltet ville produsere lenge. Så var det et tynt oljelag over gassen, som til å begynne med ble ansett som ikke utvinnbart. Men etter ganske tøffe diskusjoner og kamper om utvinningen ble det besluttet å ta ut den oljen. Den gangen ble det antatt at det var 55 millioner standard kubikkmeter utvinnbar olje. Hittil har det blitt produsert 242 millioner standard kubikkmeter. Målet er 333 millioner standard kubikkmeter. Gassproduksjonen på feltet vil øke med 83 millioner standard kubikkmeter, etter at nye kompressorer ble installert i år. Denne innsatsen fører til at vi får ut like mye mer gass som av feltene Aasta Hansteen og Valemon til sammen. Det sier noe om dimensjonene i hva vi kan oppnå ved et bevisst forhold til økt utvinning.

I tillegg til disse tre gigantprosjektene gjennomføres det store og små tiltak på hele sokkelen, med økt utvinning som mål. Det brukes store midler på forskning og utvikling for å få fram teknologier og verktøy for å oppnå mer effektiv ressursutnyttelse og økt utvinning. Driveren for dette arbeidet er først og fremst lønnsomhet. Oljepriser og økonomiske rammevilkår har gjort investeringene til god butikk. Politiske målsettinger blir omsatt til klare forventninger og krav i myndighetenes dialog med oljeselskapene.

Når vi tar de oppnådde resultatene i betraktning, kan vi langt på vei karakterisere norsk oljepolitikk og utøvelse av denne av skiftende regjeringer som en suksess på dette feltet. Det er min oppfatning, og det må være utgangspunktet for diskusjonen.

Riksrevisjonens merknader peker på viktige forhold som må vies oppmerksomhet for at suksessen så langt skal videreføres – det er ingen grunn til å hvile på laurbærene. Men det er også grunn til å peke på at undersøkelsen har tatt for seg perioden 2006–2013. Dette var en periode med sterk økning i oljeprisene og en sterk investeringsvilje hos selskapene. Etter at oljeprisen har gjennomgått et dramatisk fall, parallelt med at industrien har tatt tak i den kraftige kostnadsutviklingen, ser vi at investeringer i produserende felt har falt dramatisk. Det ser vi også på forventningene i de nærmeste årene. Det blir investert i nye felt, som er Sverdrup, først og fremst, men i produserende felt ser vi mindre investeringer. Vi ser også fallende bruk av penger på vedlikehold og modifikasjon. Det betyr at myndighetene i dag møter en annen virkelighet – og dermed andre utfordringer – enn i de årene som rapporten handler om.

Det er nødvendig med et sterkere myndighetsengasjement for å få satt i gang lønnsomme prosjekter. Det gjelder særlig tidskritiske prosjekter, hvor selskapenes kapitaldisiplin står i veien for prosjekter som vil være både samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomme i et langsiktig perspektiv. Det er også nødvendig med en kraftig innsats for å få ned kostnadene på norsk sokkel. Men vi kan ikke akseptere at dette brukes som unnskyldning for ikke å gjennomføre tidskritiske og lønnsomme prosjekter.

Dette er en del av en større diskusjon om petroleumsvirksomheten, hvor Arbeiderpartiet ved flere anledninger har lagt fram forslag med sikte på å dempe aktivitetsfallet og ta vare på kompetanse og kapasitet i industrien. Regjeringen har avvist disse forslagene. I stor grad begrunnes dette med at det er opp til oljeselskapene å vurdere lønnsomhet og gjennomføring av prosjekter. Jeg mener Riksrevisjonens rapport gir god støtte for Arbeiderpartiets tanke om at mer aktiv myndighetsutøvelse er nødvendig, ikke minst i de tidene vi nå har.

Så har jeg lyst til å kommentere noen av mindretallsmerknadene i innstillingen. Når Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, SV og Miljøpartiet De Grønne hevder at hovedfokuset i perioden har vært på nye områder framfor økt utvinningsgrad, mener jeg at det er helt feil. Jeg viser til stortingsmeldingen om petroleumspolitikk, som den forrige regjeringen la fram i 2011, hvor økt utvinning og det potensialet dette utgjør, vies stor oppmerksomhet. Leting, funn og nye utvinningstillatelser i modne områder har vært en del av politikken for økt utvinning. Forlenget levetid for installasjoner ved at nye funn knyttes til, gir gode bidrag til økt utvinning. Åtte av elleve funn i perioden 2006–2013 som er eller sannsynligvis vil bli besluttet utviklet, kommer til å bli tilknyttet eksisterende installasjoner. Utbyggingen av nye felt blir således en viktig støtte for arbeidet med økt utvinning.

De samme partiene mener at det skal stilles krav til utvinningsgrad i konsesjonsrunder. Det er etter min mening en underlig innfallsvinkel. Utvinningsgraden på et felt avhenger i ganske stor grad av feltspesifikke egenskaper. I en konsesjonsrunde vet man ikke engang om det finnes hydrokarboner i lisensene som tildeles, langt mindre om form og kvalitet som ressursene eventuelt har. Det er derfor mildt sagt prematurt å stille krav om utvinningsgrad på det tidspunktet.

Når vi også vet at noen av disse partiene ønsker å kutte dramatisk i petroleumsforskningen, som er en viktig driver i arbeidet med økt utvinning, står retorikken om et ønske om økt utvinning i et litt merkelig lys.

Avslutningsvis vil jeg si at den beste ressursutnyttelsen på sokkelen får vi etter min mening ved fortsatt å følge fire parallelle spor samtidig: satse på økt utvinning, få felt og funn i drift, mer leting og åpne nye områder.

Tom E. B. Holthe (Frp) [10:36:02]: Mye er allerede sagt, så jeg skal bare knytte noen kommentarer til saken.

Dagens forvaltning av oljeressursene forutsetter en god og samfunnsmessig effektiv utnyttelse av petroleumsressursene. Normalt vil samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske vurderinger sammenfalle, slik at oljefeltene blir best mulig utnyttet. I enkelte tilfeller hvor oljeselskapene har begrensede kapitalressurser, vil kun de mest lønnsomme prosjektene bli gjennomført. Dette innebærer at enkelte samfunnsøkonomiske prosjekter for utvinning blir nedprioritert. På grunn av at modne felt gjerne er tidskritiske, dvs. at når de først er stengt ned, kan de ikke åpnes igjen, er det viktig at feltene tømmes helt før de stenges ned. For å sikre en høyest mulig avkastning er det viktig at vedtak om såkalt tidsriktige prosjekter fattes mens infrastrukturen i modne felt fortsatt er operasjonell.

Norge ligger på topp når det gjelder utvinningsgraden, som flere har vært inne på. Vi ligger i dag på en prosentsats på ca. 47 pst. Fremskrittspartiet mener i likhet med flertallet i komiteen at målsettingen må være at utvinningsgraden øker ytterligere. Som også flere har vært inne på, er det betydelige ressurser som i dag kan utnyttes, til gode for samfunnet for øvrig. Fremskrittspartiet mener derfor at både myndigheter og selskaper på sokkelen må arbeide målrettet sammen for å realisere lønnsomme prosjekter for økt utvinning.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:38:06]: Senterpartiet er med i en merknad hvor vi ber Olje- og energidepartementet vurdere – og jeg understreker «vurdere» – om det skal fastsettes strengere krav til utvinningsgrad i pågående og framtidige konsesjonsrunder. Representanten Per Rune Henriksen sa at det var prematurt. Ja, det kan hende det er prematurt, men det som står, er «vurdere». Det er da prematurt i den forstand at en tar inn over seg den nye situasjonen, ikke minst med klimautfordringene, som fører til at vi har et annet internasjonalt fokus på fornybart karbon og fornybar energi framover. Det har store konsekvenser for etterspørselen etter fossilt karbon, etter fossil energi, enten det er olje eller gass. Vi er altså i en ny virkelighet når det gjelder prisene på det fossile. Når en er i en ny virkelighet når det gjelder prisene på det fossile, vil det sjølsagt også slå over på hva som er den mest forretningsmessige og samfunnsøkonomisk klokeste utvinningsstrategien: å fokusere på å bedre utvinningsgraden eller å fortsette med et sterkt fokus på økte områder.

Jeg vil si at jeg er veldig stolt av den merknaden. Den er prematur, men den er i tråd med det som er framtida. Det er veldig mange både forretningsmessige og samfunnsmessige argumenter for dette. Hvordan en skal gjøre det, er jeg den første til å innrømme er krevende. Det er krevende. Men det er jo nettopp det som er essensen i oljepolitikken, at den har vært veldig krevende. Norge har på mange måter vært nyskapende og prøvd å finne kombinasjonen av samfunnsmessige krav i forhold til foretaksøkonomisk lønnsomhet for selskapene.

Det er interessant at det er et mindretall i komiteen som påpeker at verken Oljedirektoratet eller Petoro har tilstrekkelige ressurser til å følge opp den innsatsen som er nødvendig for å videreutvikle modne olje- og gassfelt med stor verdi, og at oppfølgingen ikke er effektiv nok. Jeg synes det er litt sterkt at ikke Arbeiderpartiet og Høyre er med på det. Vi sier også at det er nødvendig med en større gjennomgang av Petoros oppgaver og ressursbruk. I en slik gjennomgang må det vurderes om Petoros administrative utgifter skal flyttes «under streken» og bli en del av den samlede kontantstrømmen i SDØE, noe Petoro sjøl har tatt til orde for. For hvis en skal ha et økt fokus på det vi nå snakker om, må en gis de finansielle muskler fra dem som skal opptre på vegne av fellesskapet, slik at en kan være mer aktiv. Det er det mindretallet har lagt vekt på, for å ivareta det som er den nye virkeligheten som Norge står i, også globalt, når det gjelder pris og forutsetninger framover.

Det er forutsigbarhet som gir kapasitet, i denne bransjen som i andre bransjer. Det var jo en situasjon hvor prisene gikk så høyt til værs og myndighetene var med på ferden i så stor grad at det ikke var tilstrekkelig kapasitet i bransjen. Det førte til en kostnadsspiral og en kostnadsvekst i bransjen som var ekstrem. Det står ikke her i innstillinga hvor ekstrem den var, men så langt jeg vet, var den vel oppe i nærmere 25 pst. per år over en periode på en tre–fire år. Når vi da kjenner oljesektorens etter hvert store betydning for samfunnsøkonomien og «overspill»-effekter i resten av samfunnet, er dette sterkt medvirkende til den kostnadsvekst og det kostnadsnivå vi har fått i det norske samfunn, som er helt annerledes enn hos konkurrentlandene våre, på hele området. Det ser Senterpartiet som en kjempemessig utfordring i den situasjonen vi står oppe i nå, ikke minst når flertallet her i denne salen ønsker å ha åpne grenser med hensyn til arbeidsinnvandring og det hele. Da vet representanten Per Rune Henriksen at dette er mer enn krevende.

Det må i større grad være myndighetenes ansvar å legge til rette for en større forutsigbarhet som kan gi kapasitet, og at en dermed gjennom den folkevalgte styringa kan korrigere markedskreftene sånn at en får en slakere og mer jamn kurve, ikke disse store topper og fall, for det er, ikke minst for bransjen sjøl, uheldig. Når det gjelder investeringer og folk, fører det til at det blir ansatt og det blir investert, og så blir det nedbemannet og det hele. Dette er sjølsagt krevende, men det er et samfunnsmessig ansvar å prøve å legge til rette for det.

Når det gjelder det som har skjedd på norsk sokkel, er det gjort utrolig mye godt arbeid. Det jeg her prøver å gå inn på, er at det gode arbeidet blir videreført i den situasjonen som vi nå er i, og at en tar den nye tida inn over seg, bruker det aktive statlige eierskapet, den aktive rollen som myndighetene har, til å sikre at en ivaretar en større grad av de utvinningsmuligheter som foreligger, som følge av stadig ny teknologi som kommer, som representanten Per Rune Henriksen på en god måte beskrev.

Statsråd Tord Lien [10:44:29]: La meg begynne med å si takk til saksordføreren og komiteen for godt arbeid.

Jeg har lyst til å si at vi har en forvaltningsmodell for hvordan vi forvalter energiressursene og utnyttelsen av dem på en best mulig måte til nytte for oss alle, som har vært veldig robust over tid, som har gitt gode resultater, og som har høstet stor internasjonal anerkjennelse. Helt sentralt i denne forvaltningsmodellen er måten vi fordeler ansvar og oppgaver i forvaltningen av norske energiressurser på, der det er selskapene som har ansvar for å ta de kommersielle beslutningene, og der det er myndighetene som har ansvar for å sikre gode rammer for virksomheten – rammer som legger til rette for både sikker og lønnsom utnyttelse av disse ressursene.

Denne modellen har gitt industrien vår stabilitet og forutsigbarhet i snart 50 år, noe som selvfølgelig har vært sentralt for den suksessen norsk petroleumsindustri har blitt. Dette er en modell som har bidratt til betydelig verdiskaping for oss alle, og helt sentralt i dette er den høye utnyttelsesgraden vi har på norsk sokkel, som også representanten Henriksen var inne på. De feltene som er i drift i dag, kommer til å produsere mer enn halvparten av tilstedeværende hydrokarboner, og noen av de toneangivende selskapene på norsk sokkel jobber med mål om å få en gjennomsnittlig utnyttelsesgrad på 60 pst., bl.a. delvis statseide Statoil.

At måten Oljedirektoratet er satt opp på, det ansvaret de har, og måten de jobber på, har vært helt sentralt for at vi har fått til så mye som vi har gjort, kan det ikke være tvil om. Samtidig tror jeg, når vi diskuterer denne saken her i dag, at det er grunn til å ha med seg det som også representanten Henriksen var inne på, at denne rapporten analyserer en industri som sto i en helt annen situasjon enn tilfellet er i dag.

Så litt mer i detalj om hvordan forvaltningssystemet vårt fungerer. På mange måter bygger forvaltningen av olje- og gassressursene på norsk sokkel på mange av de samme prinsippene som gjelder for all annen, eller i hvert fall det meste av annen, næringsvirksomhet i Norge. Det er ikke staten som utvikler petroleumsressursene. Det er statens rolle å legge til rette for kommersiell og sikker utnyttelse av ressursene på norsk sokkel. Derfor setter myndighetene helhetlige, klare og forutsigbare rammer i form av lover, forskrifter og konsesjoner, som gir rettighetshaverne – altså operatørselskapene – og deres partnere både rettigheter og plikter for den aktiviteten som skal gjennomføres.

Det er selskapene, aktørene i næringen, som har mest kunnskap, kompetanse og informasjon både om industrielle spørsmål og ofte om geologi, og dermed også om utfordringer og muligheter som ligger i letefasen, utbyggingsfasen og driftsfasen av feltene. Derfor er det også helt naturlig at det er de som tar beslutninger av operasjonell og kommersiell karakter. Så er det vi fra myndighetenes side som må sette rammer som gjør at oljeselskapene også har egeninteresse av å utnytte våre felles olje- og gassressurser på en måte som er til størst mulig nytte for oss alle. Denne arbeidsfordelingen har vært en helt sentral del av suksessen som norsk sokkel har utviklet seg til å bli.

Jeg har lyst til å nevne at i tillegg til forvaltningsmodellen er også bevilgninger til forskning, utvikling og demonstrasjon av ny teknologi – som også representanten Henriksen var inne på – helt sentralt for at vi også i framtiden skal klare å utnytte lønnsomt en størst mulig del av ressursene på norsk sokkel. Jeg er glad for at vi denne uken har fått et bredt flertall i Stortinget for å sikre en betydelig økning i satsingen på petroleumsforskning, en satsing som vil gjøre det mulig å drive både sikrere, mer bærekraftig og også mer lønnsomt. I mange år har forskingsinnsatsen mot økt produksjon fra felt i drift vært viktig.

Bare siden 2010 har reservetilveksten fra felt i drift vært på 3,5 milliarder fat. Med en oljepris på dagens nivå er dette ressurser som er verdt i størrelsesordenen 100–200 mrd. kr på fem år. Det er ikke ubetydelig.

Jeg mener dette viser at modellen vår fungerer. Det er fortsatt et betydelig potensial for å øke utvinningen i mange av feltene som er i drift, men jeg mener dette viser at vi i hovedsak har en ramme som fungerer godt.

Mange har pekt på at man i forbindelse med tildeling skal stille krav til hvor mye av ressursene som skal utnyttes. Når man begynner å produsere på et felt, lærer man utrolig mye både om hvordan teknologien som er valgt, fungerer, og ikke minst om kvaliteten i reservoaret. Jeg har lyst til å være veldig tydelig på at det er de selskapene som viser overfor myndighetene at de har en best mulig gjennomtenkt plan for hvordan man skal maksimere verdiene av eventuelle tilstedeværende ressurser, som tillegges stor vekt når vi gjør våre vurderinger av hvem som skal få tilgang og rett til å produsere disse ressursene.

Jeg vil si at i den situasjonen vi står i i dag, som ikke er direkte omtalt av Riksrevisjonen, men som mange av komiteens medlemmer likevel har vært inne på i dag, som også delvis er omtalt i innstillingen, må vi fra myndighetenes side ha forståelse for at store, nye feltutviklinger må det jobbes mer med og brukes mer tid på for å finne lønnsomme måter å bygge ut på. Det må vi ha respekt for. Så mener jeg i likhet med flere av de andre som har hatt innlegg i dag, at når det er snakk om tidskritiske ressurser, ressurser som må investeres innen en gitt tidsperiode, stiller saken seg noe annerledes. Det er ressurser som kan gå tapt hvis ikke investeringen blir tatt innen et gitt tidsrom. Dette kan jeg forsikre representantene og Stortinget om at myndighetene har et betydelig trykk på i disse tider.

Det nye flertallet i Stortinget har styrket både Petoro og Oljedirektoratet i de senere årene. Det bidrar selvfølgelig til at vi får utnyttet ressursene bedre også hva gjelder økt utvinning fra felt i drift, som er en prioritert arbeidsoppgave for både Petoro og Oljedirektoratet.

Litt om Riksrevisjonens rapport: Jeg har forsøkt å være veldig tydelig på at jeg mener at ansvarsfordelingen mellom selskapene og myndighetene er og har vært helt sentral i den suksesshistorien som vi har utviklet på norsk sokkel. Det har vært prinsipper som har hatt bred støtte i denne sal, og som jeg opplever har bred støtte i Stortinget også i dag.

Jeg mener det er viktig at vi tar vare på den klare ansvars- og rollefordelingen vi har på norsk sokkel også i tiden framover. Arbeidet med økt utvinning fra modne områder og felt i drift er et arbeid som også i framtiden vil foregå i skjæringspunktet mellom kommersielle aktører og statlig forvaltning. Jeg mener at storting og regjering har funnet en god balanse mellom å styre gjennom rammer og muligheten til å gripe direkte inn med vilkår og pålegg i enkeltsaker.

Jeg vil ta med meg Riksrevisjonens vurderinger og anbefalinger i rapporten i det videre arbeidet med å legge til rette for god og lønnsom forvaltning av alle norske olje- og gassressurser i tiden framover.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.