Helge Thorheim (FrP) [10:59:57]: (ordfører for saken): Denne saken gjelder Riksrevisjonens undersøkelse av saksbehandling i fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere saksbehandlingstiden og produktiviteten i fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker samt årsakene til den lange saksbehandlingstiden i sakene om tvangstiltak etter barnevernloven.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker behandler og avgjør saker om tvangstiltak overfor barn, bl.a. om barneverntjenesten skal overta omsorgen for barn. Saksbehandlingstiden i nemnda har over flere år vært over barnevernlovens krav. Det er imidlertid problematisk at fylkesnemndene har problemer med å nå de sentralt fastsatte krav til saksbehandlingstid for de ordinære sakene. Det er spesielt alvorlig at nesten 30 pst. av de ordinære sakene med forhandlingsmøte i 2014 hadde en saksbehandlingstid på over fire måneder, noe som påfører barn og pårørende en uvisshet over tid under behandlingen av deres sak.

Komiteen vil derfor understreke viktigheten av at saksbehandlingstiden for de ordinære sakene reduseres. Komiteen viser til at konsekvensene av lang behandlingstid for ordinære saker fører til at flere akuttsaker og rundt halvparten av disse sakene påklages, hvilket igjen går ut over saksbehandlingskapasiteten for de ordinære sakene. Det er derfor av største betydning at denne onde sirkelen brytes.

Komiteen har merket seg at fylkesnemndene og departementet er uenige om hva som er realistisk saksbehandlingstid i ordinære saker. Man er her uenig om hvorvidt det er realistisk å gjennomføre forhandlingsmøter innen 28 dager.

Det er positivt at alle nemndene har oppfylt kravet om å fatte vedtak to uker etter at forhandlingsmøtet er avsluttet. Komiteen viser til at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har iverksatt en rekke ulike tiltak for å redusere saksbehandlingstiden. Komiteen viser til at produktiviteten kan økes med et bedre og mer velfungerende saksbehandlingssystem. Et nytt saksbehandlingssystem er under utvikling, men er blitt forsinket. Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen anbefaler sentralenheten å videreutvikle virkemidlene for bruk av ressursene på tvers av fylkesnemndene.

Komiteen ser det som positivt at sentralenheten har ansatt en jurist som skal brukes av nemndene ved behov, for å redusere forskjeller i saksbehandlingstider mellom nemndene. Komiteen har merket seg at departementet vil se på behovet for opplæring og rådgiving for nemndslederne ved bruk av forenklet saksbehandling, slik at dette ikke går ut over kvaliteten i saksbehandlingen. Komiteen har merket seg de store variasjonene mellom fylkesnemndene når det gjelder medhold i klagesaker. Dette gir etter Riksrevisjonens vurdering en berettiget tvil om hvorvidt likeverdighetsprinsippet er ivaretatt.

En enstemmig komité viser for øvrig til Riksrevisjonens anbefalinger og slutter seg til disse.

Martin Kolberg (A) [11:03:31]: (komiteens leder): Det er vel riktig å si at mange av de sakene som kontroll- og konstitusjonskomiteen behandler, er av veldig stor betydning for Norge, for landet. Vi hørte nettopp diskusjonen om bruk av bistandsmidler, som selvfølgelig er veldig viktig, men jeg innleder på denne måten for å si at når vi nå diskuterer håndteringa av våre barn, så er det noe av det mest følsomme vi diskuterer.

Komiteen har gått grundig inn i den rapporten som nå er til behandling, og det er bra at det er en enstemmighet i komiteen, slik saksordføreren ga uttrykk for. Jeg viser til saksordførerens gjennomgang av dette, og slutter meg til alle de konkrete vurderingene han ga uttrykk for i sitt innlegg.

Jeg har lyst til å si at dette er en sak som også er behandlet ved tidligere anledninger. Jeg vil ikke si gjentatte ganger, men iallfall flere ganger. Og jeg kan ikke unnlate å si – og jeg vil gjerne høre statsrådens reaksjon på det – at til tross for at Stortinget har påpekt en del av disse vesentlige tingene tidligere, er det vanskelig å rette det, tydeligvis. Det er en stor betenkelighet, som det er grunn til å nevne her i Stortinget. Det må være noe i systemet som ikke er som det skal, for å bruke et slikt folkelig uttrykk, når det er vanskelig å få rettet opp en del betydelige svakheter.

Det er to ting vi påpeker, som saksordføreren har sagt, men som jeg også vil ta opp på mitt vis. Det ene er selvfølgelig at man bryter normen for behandlingstid. Statsråden er veldig oppmerksom på dette – jeg vet det. Riksrevisjonen sier jo også at departementet er veldig aktpågivende når det gjelder dette. Men til tross for det er det altså vanskelig å klare å opprettholde de fristene som er satt. Innenfor et så følsomt område som dette, som handler om barns hverdagslige liv og deres sosiale posisjon, er det klart at det er en stor betenkelighet i en velferdsstat som Norge.

Jeg vil også si, og det vil jeg si er nesten enda mer alvorlig, at det er veldig ujevn behandling i fylkesnemndene når det gjelder mengden av hvem som får medhold, og hvem som ikke får medhold. Det er et problem som jeg mener Stortinget må adressere – som det nå heter på fint – til statsråden, at dette må departementet virkelig rydde opp i, på sett og vis. Vi kan ikke ha det slik at i noen fylker er det lettere å få medhold, mens i andre fylker er det vanskeligere å få medhold.

Som Riksrevisjonen helt presis sier, med sitt språk, er det

«tvil om likeverdighetsprinsippet ivaretas».

Det er et veldig alvorlig utsagn, for det er klart at hvis det er berettiget tvil om hvorvidt likhetsprinsippet opprettholdes og ivaretas på en skikkelig måte, så har vi et rettssikkerhetsproblem når det gjelder håndteringa av disse veldig følsomme sakene. Jeg skal lytte til hva statsråden sier, og jeg tviler ikke på at statsråden egentlig mener det som både Riksrevisjonen og komiteen mener her. Men jeg skulle ønske at det blir lenge til Stortinget igjen er nødt til å behandle, og tross alt være såpass kritisk til, en del av de tingene som berører håndteringa av våre barn i hverdagen – og ikke bare våre barn, men kanskje de svakeste blant våre barn.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:08:00]: Takk til saksordføreren for en god redegjørelse for saken. Jeg er helt enig i det som har blitt sagt, både av saksordføreren og av representanten Kolberg, for det er alvorlig når Riksrevisjonens undersøkelse viser at alle fylkesnemndene har betydelige utfordringer med å oppfylle sentrale krav som er satt til saksbehandlingstid, også når det gjelder ordinære saker. Det er ikke akseptabelt, og vi er helt nødt å ta dette på alvor og forsikre oss om at vi skal klare å endre dette.

Når myndighetene griper inn i barns og familiers liv, slik vi ofte gjør i disse sakene, påtar vi som myndighet oss et enormt ansvar for at disse barna skal få oppleve bedre omsorg, mer trygghet og et bedre liv. Når myndighetene med lange saksbehandlingstider bidrar til en mer usikker situasjon, med uvisshet og utrygghet, er det svært alvorlig. Saksbehandlingstiden må ned.

Med en kortere saksbehandlingstid vil barna og deres pårørende slippe den store belastningen det er å leve i uvisshet under behandlingen av deres sak. Kortere saksbehandlingstid vil føre til at færre ordinære saker blir akuttsaker. Slik også familie- og kulturkomiteen har påpekt, er det helt nødvendig at saksbehandlingstiden for de ordinære sakene reduseres slik at barnevernlovens formål om å sikre at barn og unge får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, nå blir ivaretatt.

Jeg tror også at det er viktig at det nå følges nøye med på utviklingen når det gjelder fylkesnemndene, når de nå skal ta fatt på nye oppgaver som Stortinget har vedtatt, og som handler om å kunne pålegge hjelpetiltak i hjemmet fra 1. april. Det var noe Stortinget vedtok, og man vedtok også at man skulle kunne gi en mulighet til ikke å ha begrensninger når det gjelder ulike hjelpetiltak – egentlig litt stikk i strid med det regjeringen selv foreslo. Jeg sier ikke at dette nødvendigvis behøver å være negativt, men jeg tror det er viktig at vi følger nøye med på utviklingen, på bakgrunn av det vedtaket som ble gjort.

Budsjettet for 2016 er riktignok økt med en halvårseffekt for beregnet utgiftsøkning for fylkesnemndenes del, men som familie- og kulturkomiteen understreker i sin innstilling til budsjettet for 2016, er det viktig å følge med på om saksbehandlingstiden øker på grunn av de endringene som ble vedtatt, og som trer i kraft fra 1. april. Så jeg ber om at det blir lagt vekt på dette i tiden framover.

Kristelig Folkeparti foreslo i sitt alternative budsjett for 2016 en ytterligere økning i bevilgningene til fylkesnemndene på 10 mill. kr, for å sikre raskere saksbehandling. Det har vi ikke fått gjennomslag for. Vi håper likevel at det vil vise seg at fylkesnemndene, med de midlene de nå har til disposisjon, fortsatt klarer å oppfylle de grunnleggende kravene til rettssikkerhet, at fristene fortsatt holdes i akuttsaker og klagesaker, og at saksbehandlingstiden går ned i de ordinære sakene, slik at barnevernlovens formål oppfylles.

Jeg har aldri hørt at et eneste barn eller en eneste familie har fått det bedre av å stå og vente lenge i kø for å få den hjelpen de trenger – snarere tvert imot. Slike saker ender ofte som akuttsaker, selv om det kunne vært unngått. Det er alvoret i denne rapporten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:12:55]: Når barnevernet blir trukket inn, er det etter min erfaring i en situasjon som har vært bekymringsfull over lang tid. Det er mange som ser på situasjoner, og som ser at ikke alt er som det skal, men det skal mye til før barnevernet blir trukket inn. Likevel blir barnevernets rolle stadig mer omfattende, og den blir stadig viktigere. Det er stadig flere mennesker som blir berørt av barnevernet, og den informasjonen jeg har fra dem som arbeider med barnevernet, sier at det også er en sterk økning i barnevernssaker fra våre innvandrermiljøer.

Dette er en sak som vekker stor oppmerksomhet i Norge, men som også vekker stor oppmerksomhet internasjonalt. Dette er veldig, veldig krevende, og det er avgjørende viktig å få til gode løsninger.

Riksrevisjonens rapport har påpekt det som flere har vært inne på, at det ikke har blitt vesentlig bedre. Det er økende saksbehandlingstid, og styringsinformasjonen som kan belyse helheten i saksbehandlingen i fylkesnemndene, er ikke tillitvekkende. En har fokusert på sentralenheten for fylkesnemndene, og i sum er vi altså i en situasjon hvor mange her påpeker at dette ikke går lenger.

Rapporten er innrettet mot fylkesnemndene og samspillet mellom fylkesnemndene og departementet. Men jeg vil rette oppmerksomheten i en annen retning, og det er mot kommunene. Etter min vurdering er årsaken til den situasjonen som vi er i, primært å finne i at kommunene har et for dårlig barnevern. Når kommunene har et for dårlig barnevern, fører det til så mange feil, så dårlig arbeid, og så mange saker at det blir veldig krevende for fylkesnemndene å fylle sin rolle.

Så hører jeg at det er store forskjeller mellom kommunene – og det er riktig. Men det er noen fellestrekk, i hvert fall etter min erfaring, når det gjelder små og store kommuner, og det er at i små kommuner har en bedre oversikt. På godt og vondt har en bedre oversikt over forholdene. Og når en har oversikt, er det også lettere å få til et samarbeid. Hvis en ikke har oversikt, hvis en ikke har dette samarbeidet, blir det lett til at en ikke har folk som er nok ute blant de ungdommene det gjelder. Dermed er det vanskelig å holde tidsfrister, det blir mye proforma behandling, det blir feil, og det blir konflikter, som innebærer at en trenger mer tid for å gjøre en god jobb. Jeg vil si at oppmerksomheten i større grad må rettes inn mot et bedre tverrfaglig samarbeid mellom de fagpersonene som kommer i kontakt med de menneskene som sliter. Det er alt fra jordmora, helsesøsteren og barnehagepedagogen, til læreren og legen – den helhetlige gruppen som kommer i kontakt med mennesker, og dermed på et tidlig tidspunkt ser hva som er situasjonen, og hva som kan gjøres. Og om det ikke kan rettes uten at barnevernet må inn, ja vel, så er det et team som har en oversikt over feltet, som fører til at det kan bli et raskt og bedre resultat.

Vi må altså gjøre noe med saken på et tidligere tidspunkt, og da vil de sakene som kommer til fylkesnemndene, kunne bli bedre forberedt. En god forberedelse vil kunne innebære at advokatene som representerer partene, snakker sammen, at advokatene da kommer fram til fornuftige løsninger på vegne av sine oppdragsgivere – og at vi altså gjennom det i større grad kan bruke en forenklet fylkesnemnd.

Jeg synes at rapporten fra Riksrevisjonen er prisverdig. Men det vi framover bør fokusere på, er i mye større grad det kommunale barnevernet, og å få det til å fungere gjennom et tverrfaglig samarbeid.

Det er også ganske spesielt, det som står i Riksrevisjonens rapport:

«Undersøkelsen viser at det er en uenighet mellom departementet og fylkesnemndene om hvorvidt lovens krav til at forhandlingsmøte skal avholdes snarest og hvis mulig innen 28 dager etter at saken ble mottatt i nemnda, er realistisk eller ikke.»

Så lenge det er et slikt krav, er jo det et krav som de underliggende etater skal holde. Jeg blir veldig overrasket over at det er en uenighet på det punktet. Det går ikke an å fortsette med at det er en uenighet mellom departementet og fylkesnemndene om dette. Fra Senterpartiets side ønsker vi å holde fast ved de tidskravene som er, ut fra det alvoret som er i saken.

Men altså: Det som er vesentlig, er å få oppmerksomheten over på barnevernet i kommunesektoren og å få til tverrfagligheten der – fokusere på det, slik at vi altså kan gripe inn på et tidligere tidspunkt og på en grundigere måte. Dermed blir arbeidet for fylkesnemndene lettere, i den forstand at partene ser at når det er gått så langt, er det løsninger som i mye større grad bør kunne tas i en forenklet fylkesnemnd.

Statsråd Solveig Horne [11:19:39]: Saker som havner i fylkesnemnda, er saker som berører barn og familier som trenger å få en avgjørelse på en situasjon så raskt som mulig. Jeg er helt enig med de foregående talerne som sier at det er et viktig arbeid å klare å ivareta rettssikkerheten til de barna og familiene – som vi skal gjøre.

Jeg har så lenge jeg har vært politiker, vært opptatt av fylkesnemndene, at de skal fungere etter sin hensikt, og at barn blir ivaretatt slik de skal av fylkesnemndene. Derfor satte jeg i gang en evaluering av fylkesnemndene i 2014. Dette er første gangen fylkesnemndene har blitt helhetlig evaluert. Målet var å få inn mer kunnskap til det videre arbeidet med å få ned saksbehandlingstida og se sammenhengen mellom effektivitet, rettssikkerhet, ressursbruk og organisering.

Parallelt med denne evalueringen har jeg bevisst prioritert økte ressurser til fylkesnemndene for å få ned saksbehandlingstida. I perioden 2012–2015 har driftsbudsjettene blitt styrket med 30 mill. kr for å øke saksbehandlingskapasiteten i nemndene. Regjeringen har også bevilget nærmere 35 mill. kr til utvikling av et nytt og mer effektivt saksbehandlingssystem. Første fase er allerede ferdigstilt og tatt i bruk. Andre fase er planlagt ferdigstilt i 2017.

Økte ressurser og systematisk arbeid i fylkesnemndene for å få ned saksbehandlingstida gjør at vi ser en god utvikling, og saksbehandlingstida går ned. Men som representanten Kolberg sier, er det sånn at fylkesnemndene har fått gjentatt kritikk, og vi må også huske på at Sentralenheten, som ble opprettet for å få et mer helhetlig overblikk over fylkesnemndene, de siste årene har vært medvirkende til at vi har fått en bedre bruk av fylkesnemndene og en mer lik behandling i fylkesnemndene.

Riksrevisjonen og evalueringen peker på mange av de samme utfordringene og årsakene til den lange saksbehandlingstida. Årsakene er sammensatte og kan være utenfor nemndas kontroll. Ingen saker er like, og sakene er i tillegg ofte sammensatte med flere parter som skal høres.

Det tar tid å finne møtetidspunkt som passer alle aktørene, og den private part skal ha mulighet til å sette seg inn i saken og komme med tilsvar. Vi vet at barnevernet ofte har hatt lang tid på å forberede sin sak, og den private part har en kortere tid. Det er også viktig at alle sider i en sak blir hørt, og at den private part får anledning til å få på plass de personene de mener er viktig for at de skal få kjøre sin sak. Dette vet vi spiller inn med hensyn til saksbehandlingstida.

Selv om det kan være krevende å holde seg innenfor barnevernlovens tidskrav, vil jeg holde fast ved at disse sakene må behandles raskt, da det får store konsekvenser for barna, familiene deres og barnevernets arbeid.

I likhet med flere andre er jeg særlig bekymret for at nesten 30 pst. av de ordinære sakene i 2014 hadde en behandlingstid på over fire måneder. Dette er forhold jeg følger tett og har trykk på, og vi ser at andelen saker med behandlingstid over fire måneder har gått ned i 2015.

Samtidig som saksbehandlingstida må ned, skal sakene også behandles forsvarlig, betryggende og tillitskapende.

Begge rapportene, både Riksrevisjonens og evalueringen vi har fått gjennomført, peker på at det er potensial for forbedring når det gjelder både organisering og ressursutnyttelse for å få ned saksbehandlingstida og for å redusere de store forskjellene mellom nemndene. Flere tiltak er satt i gang:

• Fylkesnemndene viderefører ordningen med sakshjelpen og utvider ordningen med ambulerende nemndleder.

• Sentralenheten har utarbeidet felles rutiner for beramming av saker.

• Nemndene er i gang med å drøfte hvilke saker som egner seg for forenklet saksbehandling.

• Ikke minst er det nye saksbehandlingssystemet på plass, og med det en rekke felles rutiner og rapporteringer.

Jeg forventer at saksbehandlingstida går ytterligere ned ved utveksling av ressurser og videreutvikling av system for erfaringsutveksling, enhetlige rutiner, organisering og oppgaveløsning. Departementet har tett og god dialog med Sentralenheten om dette.

Vi har også bedt fylkesnemndene om å ha økt fokusering på barns medvirkning, noe som vil styrke brukerperspektivet og tilliten til saksbehandlingen. Samtidig må vi være klar over at økt medvirkning fra barn kan føre til mer tidsbruk isolert sett. I forrige uke åpnet for øvrig hjemmesida til fylkesnemndene, med informasjon tilpasset barn, foreldre og andre. Informasjonen skal bidra til å skape tillit og åpenhet.

Den videre utviklingen og styrkingen av nemndene må også ses i sammenheng med forslag som kommer fra et utvalg som nå ser på særdomstoler for barne- og familiesaker. Utvalget skal levere sin utredning innen 31. januar 2017. Både evalueringen og Riksrevisjonens rapport vil være viktige innspill i denne vurderingen.

Jeg har til slutt lyst til å understreke at dette er et arbeid som jeg følger tett, for vi vet at en avgjørelse i fylkesnemnda får store konsekvenser for de barn og familier dette gjelder. Derfor er det viktig at alle parter blir godt tatt imot og hørt – at det er tillitskapende – og ikke minst at saksbehandlingstida er så kort at familiene får en avgjørelse på hva situasjonen videre blir.

Jeg var ikke enig i alt representanten Lundteigen sa, for at en har bedre barnevern i små kommuner – eller om de er bedre i større kommuner – er nok en sannhet med modifikasjoner. Jeg tror det er store forskjeller blant kommunene. Vi ser at en del kommuner som bare har én eller to ansatte, melder tilbake at det er for liten tid til å jobbe forebyggende. Det viktigste arbeidet som skjer på barnevernssida, skjer ute i kommunen. Det er de i kommunene som kjenner familien, det er de som kjenner barna, og samarbeidet mellom de ulike tjenestene i kommunene kan være med på å sikre en trygg oppvekst og trygge foreldre, som vi igjen vet skaper trygge barn.

Derfor har jeg et sterkt trykk på arbeidet med hvordan vi kan klare å få på plass et bedre barnevern i kommunene. Kommunene har fått økte ressurser til det kommunale barnevernet, og vi ser mange gode eksempler på kommuner som samarbeider på tvers av tjenestene, og som klarer å komme tidlig inn. Når det er behov for hjelpetiltak i hjemmet, som er det mest brukte tiltaket som barnevernet har, og når det er nødvendig med en omsorgsovertakelse, ser vi at de kommunene som bruker familieråd, klarer å få på plass fosterhjem i nettverk eller slekt.

Det at vi har en sterk fokusering på forebyggende arbeid, er viktig når vi ser på helheten i barnevernsarbeidet. Hvis vi kan klare å skape foreldre som kan være trygge foreldre for sine barn, kan vi kanskje unngå omsorgsovertakelser der det før kan ha vært nødvendig.

Representanten Bekkevold nevner vedtaket som Stortinget gjorde i vår, at vi nå kan pålegge hjelpetiltak der foreldrene nekter. Et av hovedmomentene i den saken er jo å unngå en omsorgsovertakelse, for vi vet at i dag har barnevernet ofte to valg hvis foreldrene nekter. Det ene er å trekke seg tilbake og ikke gjøre noe, det andre er å gå til en omsorgsovertakelse, som kan få store konsekvenser. Det å pålegge foreldrene hjelpetiltak som fører til endringer i familien, kan bidra til at man unngår en omsorgsovertakelse.

Jeg er veldig glad for at Stortinget har vedtatt forslaget som kom fra regjeringen i vår, og jeg er også veldig glad for at vi har fått budsjettmidler til dette, som nå skal tre i kraft fra 1. april. Jeg er helt enig med representanten Bekkevold i at dette er et tiltak som vi er nødt til å følge nøye, og vi må se på om dette fører til flere saker i fylkesnemndene og hvordan dette vil se ut på saksbehandlingssida.

Jeg er glad for komiteens merknader når det gjelder rapporten fra Riksrevisjonen, og jeg kan forsikre komiteen om at dette er et arbeid som har høy prioritet i departementet.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:28:50]: Jeg ba om ordet på bakgrunn av det statsråden nå sa. Hovedfokuset mitt var at det kommunale barnevernet er for dårlig. Så gjorde jeg meg til talsperson for et tverrfaglig samarbeid, og så gjorde jeg meg til representant for dem som mener at dess bedre oversikt en har, dess bedre er muligheten for å få det forebyggende og aktive barnevernet til å fungere. Jeg sa ikke at det var noen entydig sammenheng mellom at små kommuner hadde et bedre barnevern enn store kommuner. Det som var mitt poeng, var at der det var oversiktlige forhold, hadde en bedre forutsetninger for å gjøre en god jobb, og en kunne gjøre en jobb med mindre ressurser. For det er jo slik at dersom en har tilknytningspunkter til mennesker i forskjellige relasjoner, kan en dermed danne seg et bedre bilde av hva som er situasjonen, og hva som er behovet.

Jeg appellerer til at det i større grad skal være et tverrfaglig samarbeid på et tidlig tidspunkt mellom de mange som er i det offentliges virke, og som i dag i for liten grad samspiller, og at en prøver å opparbeide seg den nødvendige oversikt over situasjonen. Jeg er den første til å erkjenne at dette er mer krevende i tettsteder og i byer, men da bør en kunne ta det faktumet inn over seg og organisere arbeidet ned på et bydelsnivå, eller på et annet nivå, slik at en kan få de smådriftsfordeler som oversikt de facto innebærer.

Det var mitt hovedpoeng, og jeg er overrasket over at statsråden ikke i større grad legger vekt på det. Vi ser her mange besvergelser om at dette skal gjøres bedre, men utviklinga går i motsatt retning, til tross for at det settes inn mer ressurser. Da er det et tankekors – om en ikke bør endre fokus når det gjelder hvordan en arbeider, for disse sakene er så krevende og så viktige. Det var mitt hovedanliggende: tverrfaglig samarbeid – oversiktlige forhold.

Statsråd Solveig Horne [11:31:14]: Representanten Lundteigen sa at kommunene har et dårlig barnevern, det var derfor jeg nevnte det i innlegget mitt. Det er mange kommuner som har et utrolig godt barnevern, og jeg sa at det er viktig at vi faktisk klarer å løfte fram de kommunene som har et godt barnevern og et godt tverretatlig samarbeid. Jeg kunne nevnt Røyken kommune. Jeg kunne nevnt Horten kommune. Der har de én plass folk kan henvende seg der alle tjenestene er under ett, sånn at de samarbeider. Kanskje kommer barnevernet inn til slutt på grunn av at det er andre tjenester i kommunen som er med og hjelper den familien og det barnet, før barnevernet kommer inn. Det er mange gode eksempler på det.

Jeg har nå hatt tre dialogmøter ute i regionene for å snakke med kommunene og ikke minst ordførerne om hvordan vi kan klare å få på plass et mye bedre og tettere tverretatlig samarbeid der kommunene kan se alle de ressursene de har for barn og familier under ett, for å jobbe forebyggende og med tidlig innsats. Dette er noe jeg har et stort engasjement for, og det er mange kommuner som driver med dette.

Det er nå mange små kommuner som har hatt interkommunale samarbeid. Jeg tror det er viktig også i den kommunereformen vi snakker om, som er en velferdsreform, at vi ser at det å få store, gode enheter er med på å gi et bedre barnevern.

Det er én ting jeg vil trekke fram til slutt, og det er ledelse. For når Statens helsetilsyn fører tilsyn med barnevernet ute i kommunene, har de et helt klart punkt som sier at de kommunene som tar et ledelsesansvar, også har et bedre barnevern. De kommunene som satser på helsestasjoner, bruker mindre på barnevern. Jeg tror i grunnen vi er enige, representanten Lundteigen og jeg, om at tverretatlig samarbeid er at kommunene ser alle de tjenestene de har på oppvekstfeltet under ett, for å ivareta bedre både barn og familier og sette familien i fokus. Det er kommuner som lykkes med dette arbeidet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.