Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalspersoner og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sonja Mandt (A) [13:53:54]: (ordfører for saken): Altfor mange unger i Norge sliter i hverdagen og er uten trygge voksne rundt seg. Saken vi behandler i dag, bekrefter heldigvis at det er et stort engasjement og en betydelig utålmodighet på vegne av dem.

Som saksordfører for fosterhjemsmeldinga vil jeg takke alle som har bidratt til at vi nå i dag vedtar flere nye grep til beste for disse ungene. Jeg vil spesielt takke komiteen for godt samarbeid og et resultat som har latt seg konkretisere i hele elleve felles forslag fra en samlet komité.

Det har vært en felles erkjennelse at det er behov for flere fosterhjem og flere typer fosterhjem, og at det er mange ting rundt det som det må tas grep om. De felles forslagene dreier seg om

• en bekymring knyttet til bruken av tvang innenfor barnevern og fosterhjemsomsorg

• at det trengs oppfølging av barn som har begått overgrep, barn med traumer eller som har vært utsatt for overgrep

• at tilretteleggingen for fosterfamilier med barn med funksjonsnedsettelser får bedre oppfølging

• krav om at det settes i gang forskning på hvordan biologiske barn opplever det å være fostersøsken

• en oppfordring om å vurdere hvordan adopterte barn kan sikres bedre oppfølging

• at pålagte tiltak for å forebygge omsorgssvikt vurderes å kunne settes inn uten samtykke under svangerskap

• at komiteen ønsker bedre og jevnligere veiledningstilbud for fosterforeldre

• at en samlet komité utfordrer regjeringen til å sikre likeverdige økonomiske rammevilkår for fosterforeldre i kommunale fosterhjem

• forholdet rundt fosterforeldres pensjonsvilkår, og frikjøp i forbindelse med barns ekstra behov for oppfølging

• at regjeringa bes foreta en full gjennomgang av fosterhjemskontraktene for å gi større forutsigbarhet, også for å bedre rettighetene for fosterforeldrene og få en bedre formell tilknytning for barnet

• at det gjennom forskning framskaffes et bedre grunnlag for å få et godt ettervern

Gjennom dette har vi altså i fellesskap i komiteen kommet til at samfunnet kan legge et bedre grunnlag for å rekruttere fosterhjem og gi flere barn trygghet i hverdagen, og at det tilrettelegges på denne måten for at flere kan oppleve gode hverdager med økt livskvalitet. Det finnes sikkert flere grep, men vi har funnet disse.

Arbeidet med stortingsmeldinga, som saksordfører, har vist at meldinga ikke leverer det vi etterlyste for en bedre fosterhjemsomsorg, og behandlingen i komiteen har bekreftet behovet for en egen offentlig utredning og en helhetlig gjennomgang av fosterhjemsomsorgen, akkurat som representantene Breivik, Rotevatn og Raja fra Venstre foreslo, et forslag som hadde bred støtte i fagmiljøene, men som dessverre ikke ble vedtatt her i Stortinget. Arbeiderpartiet fremmer dette på nytt, for vi ser at det fremdeles mangler mye.

Rekruttering av mange nok, egnede, riktige og varige fosterhjem er ifølge regjeringa utfordrende. Her er vi enige. Samtidig beskrives det at ventetida for plassering av barn øker. Når vi som samfunn faktisk ønsker en utvikling der fosterhjem foretrekkes framfor institusjonsplasser, tilsier det at innsatsen må forsterkes. Da trengs en helhetlig tilnærming og faktisk en reell vilje til å senke terskler der det butter imot.

I regjeringas stortingsmelding om integreringspolitikk bekreftes inntrykket ytterligere. Det beskrives som vanskelig å finne mange nok egnede hjem som kan ta imot enslige mindreårige. Behovet for trygge og stabile omsorgspersoner for disse barna er åpenbart.

Det er flere ting som bør sees på, og som er grunner til at rekruttering eller det å beholde fosterhjem kan være vanskelig – som f.eks. det å kombinere trygdeytelser og fosterhjem. Gjennom forslagene nr. 1 og 2 ønsker Arbeiderpartiet sammen med Kristelig Folkeparti å få gjennomgått regelverket for fosterforeldre som blir uføretrygdet eller får arbeidsavklaringspenger.

Kjøp av fosterhjem fra private leverandører har økt betraktelig de siste årene. Regjeringen beskriver at det har ført til en kraftig kostnadsvekst i det statlige barnevernet. Vi ønsker derfor å få framlagt retningslinjer for kvalitetssikring, kontroll og begrensninger av uttak for private aktører.

Gjennom forslagene nr. 3 og 4 ønsker Arbeiderpartiet å imøtekomme to sentrale krav fra Fosterhjemsforeningen, nemlig en gjennomgang av ankemulighetene for biologiske foreldre ved omsorgsovertakelse og en gjennomgang av fosterforeldres partsrettigheter – begge deler for å sikre stabilitet og forutsigbarhet, og ikke minst ro, omkring ungene.

Mange barn og unge i Norge opplever en oppvekst og en hverdag der de nærmeste svikter eller ikke strekker til. For hvert av disse barna er det viktig at samfunnet stiller opp, tar ansvar og sammen med den enkelte bidrar til å skape trygghet i hverdagen. Vi har også et ansvar for at de biologiske foreldrene får den oppfølgingen som trengs, for også de opplever de vanskelige dagene og har tøffe tak under en omsorgsovertakelse. Vi må klare å se helheten og finne de gode løsningene, først og fremst for ungene.

Et nytt, trygt og omsorgsfullt hjem gjennom fosterhjemsordningen er blitt tilbudet til mange barn og unge som trenger og fortjener kjærlighet. Nettopp derfor er det så viktig å bidra til at barn som gis et nytt hjem, opplever stabilitet og voksne som gir dem en oppvekst på linje med den de ville gitt sine egne, biologiske unger. For å sikre det må ungene så langt som råd involveres i planleggingen av overgangen til nytt hjem. Fosterforeldrene må forberedes godt, og de må gis tilstrekkelige oppfølgings- og veiledningstilbud etter faktisk å ha blitt et fosterhjem.

Det har vært et stort engasjement fra mange organisasjoner og enkeltpersoner rundt fosterhjemsmeldinga, og mange av innspillene har dreid seg om at meldinga som er lagt fram, er mangelfull. Barn og unge med erfaring fra barnevern og fosterhjem har gjennomgående etterlyst bruk av deres kunnskap og barns medvirkning. De samme barna gir også uttrykk for unødvendig sykeliggjøring og at det er lett å føle seg som en vare det forhandles om. Det er ofte krevende i en forhandling mellom barnevern og fosterhjem å føle seg som en vare. Derfor må vi lytte til dem – de har den erfaringen som behøves.

En skal sjølsagt være forsiktig med å være skråsikker og stå her og si at vi har alle svarene her nå. Det har vi ikke, og det er helt sikkert mange andre ting vi burde ha sett på, og som vi skulle ha sett på. Men noe jeg er sikker på, er at unger som forteller om den gode opplevelsen i sin fosterhjemshverdag, og tilfredse fosterforeldre vil være samfunnets beste rekrutteringsstrategi. For å sikre mange av de gode beskrivelsene framover må både fosterbarn og fosterforeldre i større grad tas med på råd når prosessene, rammene og vilkårene utvikles.

Jeg tar opp forslagene som ligger i saken fra Arbeiderpartiet og forslagene vi har sammen med Kristelig Folkeparti, og håper at vi får en god behandling av saken. Det fortjener ungene.

Jeg vil igjen takke komiteen for et veldig godt samarbeid.

Lise Christoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Da har representanten Sonja Mandt tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det åpnes for replikkordskifte.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:02:06]: Eg er heilt einig med representanten Sonja Mandt i at vi hadde eit godt arbeid i komiteen. Det ligg mange føringar der på godt arbeid som skal gjerast i framtida, ikkje minst frå sjølve komiteen, men òg frå regjeringa. Det vil kosta, og det vil brukast ein del tid på akkurat det.

Arbeidarpartiet kjem med eit forslag om at dei ønskjer ei NOU. Vi veit at det vil kosta pengar, og vi veit det vil kosta tid, som vi kanskje skulle brukt litt annleis. Då er mitt spørsmål: Kva er det denne meldinga manglar, og kva er det viktigast for Arbeidarpartiet at ei NOU skal innehalda?

Sonja Mandt (A) [14:02:49]: For det første vil en NOU være et nøytralt grunnlag å vurdere ting på, og innspill vil også kunne komme på veldig mange andre felt. Jeg tror f.eks. vi hadde kunnet behandle rammevilkårene bedre der. De er nevnt i meldinga, men det er ikke konkludert der. Det er skjøvet på. Det er gode beskrivelser i meldinga, men det er skjøvet på mange av utfordringene vi ser, spesielt når det gjelder rammevilkår, og spesielt når det gjelder det økonomiske som ligger der. Jeg vil også tro at hele feltet hadde hatt større tiltro til en NOU som ikke er en politisk initiert melding, men et nøytralt grunnlag.

I tillegg tror jeg også at vi har tid. Da vi sist behandlet saken i Stortinget, var det ikke det man ønsket. Man ønsket en konkret og grundig gjennomgang av feltet, slik at man fikk stabilitet, gode rutiner og gode forslag som kunne løse de problemene vi har i tilknytning til rekruttering.

Svein Harberg (H) [14:04:04]: Som Mandt som saksordfører sa, har det vært godt samarbeid i denne saken, og det er mange felles forslag som foreligger her.

Det som uroer meg, og som jeg lurer på om uroer representanten Mandt, er: Vi vet at det er stort behov for fosterhjem fort. En del av de tiltakene som vi nå setter i gang, er for at vi skal få oppmerksomhet rundt og fortgang i det. Det vil ta flere år før en NOU er tilbake i regjeringen, og så skal det være stortingsbehandling. For at den skal se en helhet, må flere av de tingene som vi nå spiller inn og har flertall for, spilles inn som et mandat til NOU-en, ellers blir ting ikke sett i sammenheng.

Er det ikke litt tragisk at vi skal utsette dette i flere år, istedenfor å sette i gang tiltakene nå for de barna som venter på oss?

Sonja Mandt (A) [14:04:59]: Først vil jeg si at jeg er veldig glad for at vi har fått så mange gode felles forslag. Men det viser også at vi hadde hatt behov for en NOU som hadde avdekket alle de forslagene. Det ville tatt tid, og vi kunne gjort mange ting i mellomtida – som også statsråden varslet i sitt svarbrev da vi behandlet den søknaden.

Nummer én er at vi må framsnakke det å være fosterforeldre. Det har vi et felles ansvar for. Jeg er ikke så redd for at de tiltakene som vi nå har foreslått og skal vedta, ikke blir iverksatt, for det forventer jeg blir gjort. Parallelt med det vil en NOU kanskje kunne avdekke andre ting vi kunne fått til, slik at vi kunne fått enda bedre fosterhjemsomsorg i framtida. Det som bekymrer meg nå, er at vi ikke har en helhetlig tilnærming til feltet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Mette Tønder (H) [14:06:09]: Det aller tristeste og vondeste som finnes, må være familier som går i stykker, familier som ikke lenger kan ta vare på det mest dyrebare, familier som aldri har hatt det i seg å ta vare på barn, familier med vonde og slemme hemmeligheter.

Det aller mest fantastiske som finnes, er familier som har hjerterom til én eller flere til, familier som åpner dørene sine og gir kjærlighet til dem som har mistet alt, eller – enda verre – aldri har fått oppleve kjærlighet og godt familieliv.

Det som er vår jobb som politikere – slik jeg ser det – er å lage systemer som støtter opp om familier og forhindrer eller avdekker det første jeg nevnte, og gjøre det vi kan for å finne de familiene som har ekstra plass i hjertene sine til en eller flere ekstra når vi trenger det.

Derfor er denne fosterhjemsmeldingen så viktig. Vi vet at køene er for lange. Barn lever livet sitt her og nå, et år – som for oss voksne flyr av gårde – inneholder flere milepæler for et barn. De har ikke tid til å stå i kø, de har en barndom de skal fortsette på.

Meldingen tar derfor opp rekruttering som et viktig spørsmål. Komiteen har akkurat vært i Bergen og hørt om hvor viktig familieråd er for å rekruttere nye hjem i barnas omgangskrets. Det å få et fosterbarn kan virke litt skummelt, men når det er det barnet en har hatt på dansekurs, kan det være at det er litt enklere å se for seg.

Familieråd foreslås gjort obligatorisk. Det foreslås også å flytte rekruttering til kommunene. Dette må naturligvis ses i sammenheng med andre reformer, men å få samme instans til å se barnas liv i sammenheng – fra det blir gjort vedtak om at de ikke kan bo i familien sin, til rekruttering, matching og oppfølging av den nye familien – må være til barnets beste.

Barnevernsproffenes råd til oss er at vi må finne fosterforeldre som er glad i barn, og kan vise dem kjærlighet. De ber også om fosterforeldre som vil samarbeide med dem helt fra barna er små. Dette er tøffe krav, men egentlig også krav som burde være et minimum av det vi kan klare. I tillegg er det et poeng at det nye hjemmet har fått god opplæring og følges godt opp, slik at vi forhindrer brudd.

Det foreslås i meldingen å oppgradere opplæringen og lovfeste den. God opplæring er grunnleggende for fosterforeldre.

Det å finne seg en ny kjole er vanskelig. Den skal passe til anledningen, den skal passe deg, den skal ha riktig farge, den skal ha riktig størrelse. Å finne en ny kjole kan ikke sammenlignes med å finne riktig fosterhjem til et barn, men gang opp viktigheten av at det gjøres riktig, og betydningen valget har for menneskers liv, med en liten uendelighet – og en får en antydning om hva barnevernet står med av ansvar i denne situasjonen.

Derfor er det å samle ansvar en riktig vei å gå. Det samme er å se på nasjonale kartleggingsverktøy og muligheten for å bruke institusjon til utredning. I tillegg er det viktig med høyt kvalifisert personell i barnevernet, som ikke er redde for å benytte seg av kompetanse utenfor sin egen avdeling når det er nødvendig.

Meldingen har et eget kapittel om de økonomiske betingelsene til fosterhjemmene. Det bør være slik at en ikke skal tjene på å åpne hjemmet sitt for et barn til, men det bør heller ikke gå ut over familieøkonomien. Det må være fleksibilitet, for hver familie er forskjellig, samtidig som fosterforeldrene ikke skal behøve å stå med lua i hånda når de møter til forhandlingene. Dette er vanskelige avveininger.

Høyre stiller seg bak meldingen, som ikke ønsker mer statliggjøring, samtidig som vi velger å støtte flere utredningspunkter for større likebehandling og pensjon.

Noe av det som har gjort størst inntrykk på meg i denne perioden, er møtet mitt med barn og unge som har opplevd mer i sine unge liv enn godt er. Spesielt husker jeg lille Odin. Han var bare seks år og skulle fortelle oss hvordan han savnet søsknene sine. Han torde ikke gå opp på det store podiet, så han snakket gjennom en annen, fra siden på scenen. Men på slutten fikk jeg lov til å møte lille Odin. Han ga meg en klem – som var en god klem – og han ga meg en liten perle som han lekte med. Den har jeg hengt opp på kontoret – for alltid å huske det viktigste når vi tar beslutningene våre.

For uansett verktøy, dyktige ansatte, samtaler med barn, opplæring av fosterforeldre, oppfølging og økonomiske rammebetingelser er det alltid dette lille ekstra som må til, det som ikke lar seg forklare, det som gjør at barn endelig kan senke skuldrene og fortsette med barndommen. Det er litt magisk, ikke veldig juridisk, men lett gjenkjennelig – det er kjærlighet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [14:11:08]: Vi var mange i opposisjonen i Stortinget, men kanskje først og fremst mange fosterbarn, fosterforeldre og biologiske foreldre, som så fram til at regjeringen skulle legge fram denne fosterhjemsmeldingen, og at vi skulle få en skikkelig gjennomgang av forholdene. Vi skulle få tiltak som kunne øke stabiliteten, tryggheten og medvirkningen for ungene, og bedre rammevilkårene for foreldrene.

Meldingen svarer på ingen måte til de forventningene noen av oss hadde. Men Stortinget har nok en gang, som Stortinget også har gjort i forbindelse med likestillingsmeldingen og barnehagemeldingen, gjort jobben der regjeringen ikke gjør den, og kommet med en rekke ‒ over elleve ‒ forslag som svarer på de utfordringene vi vet vi står overfor.

Hva synes representanten Tønder om at meldingen regjeringen la fram, ble dårlig mottatt av høringsinstansene ‒ at den var for tynn? Er representanten enig i at den jobben stortingsflertallet nå har gjort, bedrer situasjon for fosterhjem og fosterforeldre?

Mette Tønder (H) [14:12:24]: Jeg sier meg ikke enig i virkelighetsbeskrivelsen til representanten. Jeg mener at dette var en svært god melding. Jeg er uenig i at den gode jobben vi gjør her på Stortinget, kommer istedenfor ‒ jeg mener det kommer i tillegg til. Det er fordi jeg har tiltro til det demokratiet som sitter her, og at vi faktisk kommer frem til enighet. Det har vi gjort i denne saken. Det er det som er så flott. Her har vi sittet sammen, vi har hørt på høringsinstansene, og vi er blitt enige om flere forslag, som vi kommer til å stemme for, alle sammen.

Men Arbeiderpartiet vil allikevel stoppe, trenere, gå tilbake og vente. Det er jeg uenig i.

Anette Trettebergstuen (A) [14:13:11]: Da komiteen hadde høring om denne meldingen, var alle høringsinstansene enige om at denne meldingen på ingen måte svarte til de forventningene folk der ute hadde. Den svarer ikke på de utfordringene vi står overfor på noen som helst god måte. Jeg lurer på om representanten Tønder mener at den meldingen som ble lagt fram, var god nok. Er representanten uenig med høringsinstansene i at den var for tynn? Er det altså slik at representanten Tønder gjerne hadde godtatt den meldingen slik den forelå?

Mette Tønder (H) [14:13:52]: Det er sånn at når en melding kommer til Stortinget ‒ det er kanskje noe som en er litt uvant med i Arbeiderpartiet ‒ mener vi at det med en mindretallsregjering, som vi nå har, er viktig at Stortinget faktisk gjør jobben, og setter seg sammen og jobber med meldingen.

Så er jeg uenig i den virkelighetsbeskrivelsen som representanten fremlegger. Jeg mener vi fikk et svært godt utgangspunkt, som vi har jobbet godt med, og som har blitt enda bedre. Så er det rart – dersom vi var så fryktelig uenige – at nesten alle merknadene er komitemerknader i innstillingen som nå ligger på bordet.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:14:54]: I dag behandlar vi fosterheimsmeldinga. Det er gledeleg at vi alle i komiteen viser med våre merknader at vi har vilje til å ønskja eit betre fosterheimssystem, som er til det beste for barna som treng det, og ikkje minst at alle dei fantastiske menneska som ønskjer å hjelpa ved å vera fosterheim, får tilstrekkeleg opplæring og oppfølging. Sjølv om foreldra sviktar barna, skal ikkje vi som samfunn svikta dei.

Når så galt likevel skjer, at barn ikkje kan bu med sine foreldre, står det aller viktigaste for tur, nemlig det å finna det beste omsorgstilbodet for barna, og i dei fleste tilfella er det fosterheim som blir resultatet. Då er det svært viktig at vi får ein heim som passar det enkelte barnet. Ein skal vurdera familie og nettverk først, og her vil eg rosa statsråden, som på både inn- og utpust har vore ein stor pådrivar for at nettopp dette skal vera førsteprioritet når ein leitar etter fosterheim. Som ein sa til meg på eit barnevernskontor som eg nyleg besøkte: Det er dagens regjering og statsrådens tydelege meining om nettverk og familie som pustar meg i nakken når eg skal finna fosterheim.

Fosterheimsforskriftas § 4 er jo ikkje ei ny forskrift, men det har ikkje vore tatt tak nok i at det er dette som skal vera gjeldande. Når vi veit at det i nokre kommunar faktisk berre er 25 pst. – ja, knapt nok det – av familie og nettverk som blir brukt som fosterheim, mens det i andre kommunar er opp mot 75 pst., har vi ei utfordring. Vi må fortsetja å snakka om dette, både statsråd og stortingsrepresentantar, og ikkje minst må vi følgja med på kommunestyra rundt omkring. I tillegg kan kommunesamanslåing vera eit godt signal og ei god hjelp på vegen mot å få dette skikkeleg til.

Barn skal bli høyrde – vi veit det. Vi får tilbakemeldingar heile tida om at barn blir høyrde, men dei blir ikkje høyrde godt nok. Og dei barna det gjeld, opplever dei at dei blir høyrde? Det er det vesentlege. Der har vi ei lita utfordring som vi må jobba med.

Det må òg bli tenkt grundig over flytting av barn langt vekk frå kommunen deira og heimplassen deira, av omsyn både til barnet og til dei som har rett på samvær. Når ein høyrer om barnevernstilsette og familiar som reiser mange mil for å ha eit samvær på berre to timar, er det lite fornuft og altfor stor bruk av ressursar. Difor er rekruttering av fosterheim i kvar enkelte kommune svært viktig.

Barn er forskjellige. Dette er det viktig å ta omsyn til. Barnets ressursar og behov må bli kartlagde på ein god og skikkeleg måte. Ein veit at barn knyter seg til omsorgspersonar raskt, sjølv om dei faktisk ikkje er gode omsorgspersonar. Barnet veit ikkje om andre, og dei opplever heller ikkje andre. Difor må ein tryggja barnet godt når det gjeld flytting til fosterheim. Ein tanke som slår meg litt, er at når eit barn skal begynna i barnehage, har ein opptil fleire tilvenningsdagar, ja, av og til må ein kanskje bruka ei veke eller to. Men når ein skal flytta inn i fosterheim, skjer det ofte akutt, og tenk kva for ein traumatisk oppleving dette kan bli. Difor er dette svært viktig.

Fosterheimsrekruttering er og må bli i fokus – måten ein rekrutterer på og ikkje minst kva for ein fosterheim ein rekrutterer. Samfunnet er heile tida i endring, det er faktisk også familiane. Mange ulike menneske både kan og har vilje til å vera fosterheim, men mange tør ikkje ta steget fullt ut. Difor må terskelen for å få fatt i dei beste fosterheimane vera svært låg. Det må ikkje vera avgjerande om ein har litt støv i krokane eller ikkje har eit fullt ut fancy nok bad. Difor er eg glad for at regjeringa ønskjer å sjå nærmare på ansvarsfordelinga på fosterheimsområdet, bl.a. ansvaret for rekruttering.

Ein vil innføra plikt til å vurdera bruk av familieråd, andre verktøy eller metodar for nettverkskartlegging når barn treng fosterheim. Kanskje kan vi ein gong der framme få til ei skikkeleg digital ordning, der barn og fosterheim matchar frå dag éin, og ein får den beste heimen for det enkelte barnet.

Opplæringa til fosterforeldra må vera den aller beste. Opplæring i forkant av innflytting av barnet samt rettleiing undervegs må bli betre enn i dag. Mange etterlyser òg meir gruppeundervisning, der fosterforeldre kan samlast og dra nytte av kvarandre.

Eg er glad for einigheita i komiteen på mange område, og vi òg støttar ein god del av forslaga. Dette er for å koma vidare, og eg er heilt sikker på at regjeringa vil gjera sitt beste for at vi skal få ei god fosterheimsordning i framtida, til det beste for alle ungane som treng det, og familiane deira.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Grande (A) [14:20:26]: Det var fortsatt mye igjen av taletiden, så jeg tenkte det var litt tid til å tenke seg om – men vi går rett på sak.

Representanten Reiertsen har i sitt innlegg brukt tid på å rose den enigheten som har oppstått i Stortinget, og det er gledelig. Når det gjelder likestillingsmeldingen, har vi måttet gjøre det i tre omganger, og vi holder på med barnehagemeldingen.

Når det gjelder fosterhjemsmeldingen, har regjeringen lagt fram en melding som er forholdsvis god på beskrivelse, men som nesten ikke inneholder tiltak i det hele tatt. Det var jo en unison tilbakemelding fra høringsinstansene da de var på høring i komiteen, og også fra en samlet opposisjon her på Stortinget, om at her var det svært mangelfullt, til tross for at Fremskrittspartiet før valget og i forrige periode snakket seg god og varm om behovet for både mer trygghet for fosterhjemsbarna og mer stabilitet og oppfølging for fosterhjemsforeldrene. Likevel var den altså svært mangelfullt.

Var det pinlig for representanten Reiertsen å være vitne til høringens unisone tilbakemelding om at denne meldingen var mangelfull?

Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:21:38]: Nei, eg vil ikkje bruka ordet «pinleg». Tilbakemeldingar går opp og ned her i livet uansett kva for saker dei omhandlar, men vi tar jo med oss det som har kome tilbake til oss. Men vi har òg fått mange positive tilbakemeldingar, og om det ikkje var konkret på høyringa, var det ad omvegar, og det er vi svært glade for.

Så er vi fullstendig klar over at vi har ei mindretalsregjering, og demokratiet rår. Men når eg no ser på merknader som er levert av både regjeringspartia og opposisjonen, synest eg det er veldig godt og kjekt å sjå at vi kan dra i den same retninga på mange, mange gode område.

Arild Grande (A) [14:22:21]: Ja, og det er hyggelig at vi har kommet fram til enighet om en rekke punkter, men den jobben kunne vi altså ha unngått hvis regjeringspartiene hadde lyttet til et samlet fagfelt i forkant av meldingen. Og tilbakemeldingen har jo vært veldig tydelig: for det første at her trenger vi å se hele feltet samlet for virkelig å gå gjennom det og for å treffe de tiltak som er viktig å gjennomføre.

Så har det vært ganske kjent i lang tid at fosterhjemsbarna har vært opptatt av stabilitet, trygghet, kjærlighet og mulighet for forutsigbarhet, og at fosterhjemsforeldrene er opptatt av gode rammevilkår og god oppfølging underveis, noe som også ville ha begrenset antallet flyttinger. Likevel valgte regjeringspartiene ikke å lytte til de signalene. Det er først når Stortinget går sammen og tvinger dette på plass, at det blir en løsning.

Hvorfor er det sånn at regjeringspartiene ikke evner å gjøre den jobben selv og lytte til fagfeltet?

Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:23:21]: Regjeringa lyttar, og dei arbeider godt. Hugs på at det er mykje som står i denne meldinga, m.a. at regjeringa vil, at regjeringa arbeider med det, og at regjeringa vil fortsetja å arbeida med det. Det er mange gode poeng der som vi må ta med oss vidare.

Så er eg heilt sikker på at for fosterheimsbarna og deira fosterheimsforeldre vil det bli betre tider framover. Og då er eg veldig fornøgd.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:24:10]: Jeg vil også takke komiteen for et veldig godt samarbeid om en utrolig viktig melding, og jeg er enig med representanten Reiertsen i at det er godt å se at når både posisjon og opposisjon setter seg ned, skriver merknader og fremmer forslag, så er det forslag som til sammen drar oss i en veldig riktig retning. Så jeg er veldig glad for det arbeidet som er blitt gjort i komiteen, og jeg håper også at oppfølgingen av denne saken, av denne stortingsmeldingen, får den oppmerksomheten – også politisk – som den fortjener.

Fosterhjem er på mange måter noe av det fineste ved velferdssamfunnet vårt. Det handler om at vi som samfunn sier at alle barn skal ha et trygt hjem. Alle barn skal ha en trygg og god oppvekst. Og så er det noen enkeltmennesker, par, familier, som frivillig melder seg til innsats for fellesskapet, og som er med på å ta ansvar for å ta vare på barna våre. Det er rett og slett veldig fint og veldig viktig.

Jeg vil derfor begynne innlegget mitt med å rette en stor takk – og det kommer fra dypet av mitt KrF-hjerte – til alle dem som stiller opp og stiller hjemmene sine til disposisjon for barn som trenger det, barn og unge som ikke lenger kan bo sammen med foreldrene sine. Fosterforeldrene praktiserer nestekjærlighet i praksis, og de viser det fineste ved velferdssamfunnet vårt.

Derfor har det vært så viktig at Stortinget gir klar beskjed om at det er på tide å bedre rammevilkårene for fosterhjemmene nå. Ja, det er viktig med bedre oppfølging og veiledning, men det er også avgjørende med økonomiske godtgjørelser, ordentlige rammevilkår, gode kontrakter og avlastning og frikjøp når det er behov for det. Hverdagen må gå rundt, også for dem som ønsker å gjøre denne viktige samfunnsinnsatsen.

Derfor er Kristelig Folkeparti glad for at komiteen enstemmig innstiller:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag for Stortinget som sikrer likeverdige økonomiske rammevilkår for fosterforeldre i kommunale fosterhjem.»

Det er kjempeviktig. Det er så store forskjeller i dag at det kan vi ikke sitte stille og se på.

Videre står det:

«Stortinget ber regjeringen utrede fosterforeldres pensjonsvilkår med siktemål om at fosterforeldre ikke skal tape på å være frikjøpt på grunn av barnets ekstra behov for omsorg og oppfølging.»

Det er også viktig, for dette har vært en uavklart problemstilling i lang, lang tid.

Og videre:

«Stortinget ber regjeringen om en full gjennomgang av fosterhjemskontraktene, og komme med en løsning som gir større forutsigbarhet enn i dag, herunder bedre rettigheter for fosterforeldrene og en mer formell tilknytning for barnet til fosterhjemmet.»

Det er kjempeflott at det ser ut til at vi får flertall for det i dag.

Dette er første gang Stortinget har en fosterhjemsmelding til behandling. Aldri før har vi fått en melding om dette temaet alene til drøfting her i Stortinget. Så jeg har lyst til å takke regjeringen, takke statsråd Horne, for at denne meldingen er utarbeidet. Jeg vil også takke Venstre, som egentlig var de som først og fremst tok initiativet til denne meldingen – selv om det var en NOU de i utgangspunktet etterlyste.

Når Kristelig Folkeparti tidligere har fremmet forslag om fosterhjem i Stortinget, er det noen særlige elementer som vi har vært opptatt av, og som vi også framhever i innstillingen, og som vi har lyst til å peke spesielt på i dag.

For det første: Alle barn skal ha et godt hjem. Det er viktig og rett. Det er viktig, og det er helt rett, at vi også har barnehageplass og andre rettigheter, men ingenting er så viktig og så grunnleggende som det å ha et godt hjem. Og det er så grunnleggende feil at barn står i kø og venter på en riktig match – vi som myndigheter må klare å sørge for at barna får et hjem når de trenger det. Rekruttering av flere fosterhjem arbeides det bra med av mange i dag, men vi vet at innsatsen her må økes.

For det andre: Stabilitet og færre utilsiktede flyttinger har vært et tema her på Stortinget også, fordi behovet for stabilitet er helt fundamentalt, spesielt for barn og unge. Når myndighetene gjennomfører en omsorgsovertakelse, tar de på seg et stort ansvar for å gi god omsorg og en bedre tilværelse for barnet. Det innebærer en tilværelse preget av stabilitet, trygghet og tilknytning til de nye omsorgspersonene. En av de store utfordringene barnevernet står overfor, er at barnevernsbarn flytter for mye. Vi vet at faktorer som kan bidra til stabilitet, er å bo i fosterhjem i slekten, å bo sammen med søsken og tverrfaglig støtte til fosterhjemmet, og en samlet komité peker på at dette er avgjørende kunnskap som vi er nødt til å ta med oss i arbeidet videre.

Kristelig Folkeparti mener at økt bruk av familieråd og barnets slekt og storfamilie som fosterhjem er viktig. Rekruttering fra nære nettverk har økt betydelig de siste årene, og det at et flertall av dem som har deltatt i familieråd, har positive erfaringer med det, skal vi legge vekt på. Samtidig vet vi at fosterforeldrene i slekten ofte har mange utfordringer, og at de ofte får mindre oppfølging og godtgjøring enn andre fosterforeldre. Derfor er vi opptatt av å understreke at opplæring og veiledning for slektsfosterforeldre må styrkes.

Vi må ha en kritisk vurdering av kriteriene for flytting fra ett fosterhjem til et annet. Det kommer mange signaler om at barnevernet har for lav terskel for å ta barn ut av et fosterhjem og starte på nytt hvis fosterhjemmet ikke fungerer optimalt. Det må vurderes om ankemulighetene for biologiske foreldre etter omsorgsovertakelse har blitt for sterke, og hvorvidt dette skaper ustabilitet for barna. Er det én ting Barnevernsproffene og Forandringsfabrikken har lært oss alle, er det at vi må lytte også til barna. Det er viktig at barns rett til å bli hørt respekteres, også i saker som dette.

Så vil jeg løfte spesielt fram at en samlet komité i innstillingen understreker at nasjonale myndigheter må sikre at fosterfamilier med barn med funksjonsnedsettelser opplever at hjelpeapparatet rundt dem fungerer. Slik det er i dag, opplever familier at de ulike offentlige instansene skyver ansvaret over på hverandre når det gjelder finansiering og tjenester. Noen har gode avtaler, andre får ikke gode avtaler. Noen får pensjon, andre får ikke. Noen har kommuner som greier å betale ombygging av hjemmet, de fleste har det ikke. Det oppleves som tilfeldig om man blir verdsatt som fosterforeldre, og barna får ikke like vilkår og helhetlig ivaretakelse fra det offentlige.

Kristelig Folkeparti mener at fosterforeldre skal slippe å måtte bruke energien sin på å kjempe mot systemer som ikke fungerer. Familier som tar på seg ansvar for barn med funksjonsnedsettelser, må sikres finansiering av nødvendig praktisk tilrettelegging, avlastning, lønn gradert etter innsats, pensjonsopptjening, sykelønnsordninger og forsikringer, og det må sikres at de møter god, koordinert tilrettelegging fra det offentliges side.

Vi er glad for at Stortinget i dag gjør dette vedtaket:

«Stortinget ber regjeringen sikre fosterfamilier med barn med funksjonsnedsettelser trygge og forutsigbare rammevilkår og god og koordinert tilrettelegging.»

Vi ser virkelig fram til en god oppfølging av dette fra regjeringens side.

Det er som sagt en viktig melding, og vi vet at vi må styrke innsatsen for å kunne få rekruttert flere fosterhjem. I disse dager hvor vi også har sett at det har kommet mange enslige, mindreårige asylsøkere, viser det at dette behovet er stort, og vi må også sikre at disse barna kan oppleve det å ha et trygt og godt hjem å vokse opp i. Jeg håper virkelig at det vi gjør i Stortinget i dag, kan hjelpe oss et skritt videre.

Jeg vil bare redegjøre for Kristelig Folkepartis stemmegivning. Vi tar opp de forslagene vi har fremmet sammen med Arbeiderpartiet. Likedan vil jeg bare presisere at vi kommer til å støtte forslagene nr. 6 og 12, fra Venstre. Kristelig Folkeparti vil også støtte forslagene nr. 15 og 17–21, fra Senterpartiet.

Presidenten: Da har representanten Bekkevold tatt opp de forslagene han refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) [14:34:45]: I barnevernslovas formål heiter det at barnevernet skal «sikre at barn og ungdom som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid», og at barnevernet skal «bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår».

Samfunnet og Stortinget ber eit stort ansvar for alle barns rett til ein god barndom, og det er ei svært viktig melding Stortinget har til behandling i dag.

Senterpartiet er einig i at kommunane skal få auka ansvar for fosterheimsomsorga, og vi ser fram til regjeringa sitt forslag om dette. For oss er det viktig at ei slik overføring av ansvar fører til overføring av auka ressursar og òg til den nødvendige kompetansehevinga.

Senterpartiet er kritisk til den store marknadsrettinga og kommersialiseringa som er skjedd på barnevernsområdet. Vi støttar forslaget i innstillinga om å leggja fram retningslinjer for kvalitetssikring, kontroll og avgrensingar av uttak for private aktørar. Vi meiner òg det er ein mangel ved meldinga at kommersialiseringa i liten grad vert tatt opp, og når ho vert det, opnar regjeringa for enda større private kommersielle innslag.

Senterpartiet ber om – og fremjar forslag om – at det ikkje vert opna for ytterlegare private kommersielle aktørar som skal kunna rekruttera fosterheim. Vi veit at det er mange private i dag. Vi meiner ikkje at dei ikkje skal kunne gjera det, men vi ønskjer ikkje ei slik utvikling at det skal leggjast til rette for enda meir bruk av private. Vi foreslår å sikra at saksbehandlings-/utgreiingstenester, fosterheim og oppfølgingstenester i all hovudsak som eit mål skal utførast av tilsette i kommunane og Bufetat som har myndigheitsansvaret, og ikkje gjennom private kommersielle aktørar.

Det er viktig at barna skal få ei så god og ryddig saksbehandling som mogleg, at dei som har ansvaret for tenestene, utfører oppgåvene, og at heimlane i lova ikkje vert strekte. Ved eventuell innføring av nasjonale kartleggingssystem må det sikrast at kvart barn får individuell og fagleg vurdering.

Senterpartiet meiner at barnas beste skal vera det overordna omsynet ved val av tiltak, og det er viktig at barnevernet kjem tidleg inn med hjelp til familiar, slik at ein unngår unødvendige omsorgsovertakingar. Vi meiner det er sterkt bekymringsfullt at seks av ti barn i fosterheim i dag ikkje får bu saman med søskena sine. Vi veit at nokre søsken ikkje er tilrådd å bu i lag, men det er unntaket. Vi trur det er for mange søsken som ikkje får bu i lag, og at det er til skade.

Vi meiner at familie og nettverk alltid skal vurderast først ved omsorgsovertaking, og at søsken, så lenge det er til det beste, altså skal få bu i lag. Vi fremjar forslag for å styrkja dette med familie og nettverk, bl.a. at ein må vurdera ei lovfesting av at inga omsorgsovertaking skal verta vedtatt utan at barnets eigen familie eller nære nettverk er vurdert, og at det i forskrift vert bestemt at det i saksframstillinga eller på annan eigna måte vert synleggjort at dette er vurdert før vedtaket vart fatta. Vi veit at i dag er det ikkje ein slik praksis.

Fylkesmannen må i tilsynet sitt med barnevernstenester undersøkja spesifikt om familie og nære nettverk er vurdert i alle omsorgsovertakingar. Og opp mot søsken igjen er det viktig at ein legg betre til rette for fosterfamiliar som tar imot søsken.

Vi meiner at fosterheimsfamiliar må sikrast stabile og likeverdige økonomiske rammer, god opplæring, rettleiing og oppfølging, og støttar forslag som vert fremja om dette i dag.

Barn og unge i barnevernet er blant samfunnets mest sårbare og opplever oftare enn andre barn psykisk sjukdom. Forsking i Noreg har avdekt at 76 pst. av dei som bur i institusjon, har psykiske lidingar, men berre ein av fire har fått hjelp for dette. Senterpartiet meiner at samarbeidet mellom barnevernet og helsetenestene må styrkjast for å sikra betre førebygging, oppfølging og behandling, og fremjar forslag om det i dag.

Vi er òg opptatt av at dei som er 18 år og eldre, må sikrast betre oppfølging. Alle bør som eit utgangspunkt få rettleiing og tilbod om ettervern. Det må verta enklare å få forlengt fosterheimopphaldet etter fylte 18 år, og ein må sikra at fleire får eit godt tilbod om ettervern fram til fylte 23 år, som lova er i dag.

Vi kjem under avstemminga til å støtta alle romertalsvedtaka i innstillinga, og eg er glad ein kan ha såpass brei politisk semje om viktige ting. Vi kjem òg til å støtta mindretalsforslaga frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti i innstillinga, og vi kjem til å støtta forslaga nr. 6 og 12, frå Venstre.

Så har Senterpartiet fremja forslag som er omdelte i salen, og eg har nokre kommentarar til våre eigne forslag. Som eg har fått melding om, vil iallfall nokre av dei kunna få fleirtal, og det er eg veldig glad for.

I forslag nr. 18 er det ei endring i ordlyden. Det skal då lyda:

«Stortinget ber regjeringa vurdere å fremme forslag» – altså ikkje fremme forslag, men «vurdere» å fremme forslag – «til lov om at ingen omsorgsovertakelse skal bli vedtatt uten at barnas egen familie eller nære nettverk er vurdert» osv.

I forslag nr. 20 er det òg ei lita endring, orda «som hovedregel» skal inn. Forslaget lyder då:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at søsken som hovedregel ikke blir splittet ved omsorgsovertakelse, og at det gjøres tiltak som legger bedre til rette for fosterfamilier som tar imot søsken.»

Forslag nr. 17, som eg har lyst til å framheva frå talarstolen, skulle eg ønskja kunne få fleirtal – eg får sjå korleis det går. Men eg er veldig opptatt av dette – eg trur det er ein urett vi gjer mot mange barn innanfor barnevernet at dei har psykiske vanskar og problem, kanskje til dels rusproblem, som ikkje vert behandla og oppdaga på same måte som hos barn som ikkje er i barnevernsomsorg. Dei får eit heilt anna tilbod, fryktar eg, og eit manglande tilbod. Det må verta eit mykje betre samarbeid mellom helsetenesta og barnevernet. Vi veit at når barn vert plasserte i fosterheim eller i institusjon – det å verta tatt ut frå eigen heim, er i seg sjølv ei opprivande oppleving uansett korleis den ungen har hatt det, sjølv om det har vore ein alvorleg situasjon – er det ein kritisk fase. Eg hadde sett det som naturleg at det vart ein regel om at alle barn skulle få ei helsefagleg vurdering når dei opplever det slik, nettopp for å kunna kartleggja og førebyggja, og at det ikkje gjekk altfor lang tid. Det trur eg kunne betre på dei dystre statistikkane som vi i dag har når det gjeld psykisk liding og rus blant dei barn og unge som har vore i barnevernet, som òg er ein del av forklaringa på uhelse seinare i livet. Dette er veldig viktig, så forslag nr. 17 hadde eg likt fekk fleirtal.

Presidenten: Da antar presidenten at representanten intenderte å ta opp de forslagene hun refererte til?

Kjersti Toppe (Sp) [14:43:56]: Ja.

Presidenten: Da er det gjort. Presidenten skal replisere at forslagene er levert etter fristen, og presidenten vil komme tilbake til det ved voteringen.

Terje Breivik (V) [14:44:22]: Ei fri verd er kjenneteikna av rettferd, likeverd og like moglegheiter for alle. Frie samfunn har stabile og sterke fellesskapsinstitusjonar og eit godt tryggleiksnett for alle.

For Venstre, som er eit sosialliberalt parti, er dette det verdimessige utgangspunktet for det sterke engasjementet me har for barn som er fødde inn i familiar som ikkje klarer å ta vare på dei, for barnevernet som institusjon, og for fosterheimsfamiliar, som det uvurderlege tilskottet dei representerer for fellesskapet si evne til å ta vare på dei som lita eller inga stemme har. Å driva eit slikt arbeid utan mest mogleg relevant kunnskap er eit unødvendig eksperiment med det dyraste me har – sårbare barn.

Bakgrunnen for denne meldinga er at Venstre våren 2014 fremja eit forslag om ein heilskapleg gjennomgang av fosterheimsomsorga gjennom ein NOU. I debatten valde eg og Venstre å ta statsråden på ordet då ho var så tydeleg på at å gå omvegen om ein NOU ikkje var nødvendig, og at ei rekkje pågåande prosessar som kunne meldast gjennom ei ordinær stortingsmelding, ville vera eit godt grunnlag for å vidareutvikla fosterheimsomsorga framover. Samstundes la Venstre fram ei rekkje forventingar til kva ei slik stortingsmelding måtte svara på.

Og for å ta det udelt gode først. Dette er ei god melding på ei rekkje område. Auka bruk av familieråd er svært positivt, tiltaka som handlar om opplæring av fosterheimsfamiliar, likeins. Og det regjeringa har meld om kartlegging og utgreiing av behova til fosterbarn og om oppfølging av barn, biologiske foreldre og fosterforeldre, er gode og sterke delar av meldinga. Desse endringane vil utan tvil leggja betre til rette for at det vert tekne reelle omsyn til kva som er til beste for barn i kvart enkelt tilfelle, og det stiller sjølvsagt Venstre seg heilhjerta bak.

Problemet er ikkje så mykje det som står i meldinga, som det som ikkje er nemnt. For Venstre er det heilt sentralt at det å gjera det attraktivt å vera fosterheim, er viktig for både kvantitet og kvalitet. Eg likar ikkje i det heile å bruka eigen person som døme, men med 16,5 års formell røynsle og 25 års reell røynsle som fosterheim, veit eg ganske mykje om at relasjonane, både kjenslemessige og økonomiske, som vert knytte i fosterheimar, er livsvarige og uavhengige av formelle kontraktar og økonomisk kompensasjon frå det offentlege. Idealisme er og skal vera drivkrafta for dei som tek på seg eit fosterheimsoppdrag. Men økonomien er like fullt eit heilt sentralt element. Det er her Venstre meiner at stortingsmeldinga sviktar og ikkje gjev eit fullgodt svar på dei utfordringane som forsterheimsomsorga står overfor.

Mangelen på økonomisk avklaring legg sterke avgrensingar på konklusjonane. Betre kartlegging før val av tiltak er viktig, men for å kunna skreddarsy tiltaka for barnet som skal inn i ein fosterheimsfamilie, treng me eit mangfald av familiar og heimar å velja mellom.

Her ligg flaskehalsen. Me har ikkje mange nok i dag. Når ein i meldinga skriv at alt av oppfølging og tilrettelegging skal finansierast innanfor dagens økonomiske rammer, gjev resultatet seg sjølv. Me treng 1 000 nye fosterheimar årleg framover, men då må det eit alvorleg krafttak til. Og meldinga overtyder dessverre ikkje meg om at det finst tilstrekkeleg med incentiv.

Det er også grunnen til Venstres forslag – som er eitt av forslaga me legg fram i dag – om å styrkja dei økonomiske rammevilkåra. Eg siterer forslaget, som vil leggja direkte føringar for regjeringa sitt arbeid med statsbudsjettet allereie for 2017:

«Stortinget ber regjeringen om å styrke de økonomiske rammevilkårene for fosterhjemsfamilier gjennom en opptrappingsplan der det første steget blir tatt i statsbudsjettet for 2017 gjennom en oppjustering av tilskuddet til kommunene og en tilsvarende anbefaling om økning av KS-satsene for arbeidsgodtgjøring for fosterforeldre.»

I kroner og øre betyr det i realiteten pluss/minus 45 mill. kr – 45 mill. kr i eit statsbudsjett som no med stormsteg nærmar seg 1 300 mrd. kr. «Peanuts», som kan utgjera forskjellen på om eit barn får ein verdig oppvekst og eit verdig liv etterpå, kontra alternativet.

Eg forstår det slik at dette ikkje får fleirtal i dag. Det er synd, fordi dei som røystar mot, i realiteten røystar mot tiltak som hastar sterkt, og dei utset kanskje det mest sentrale og viktigaste tiltaket kva gjeld rekruttering og vilkår for fosterheimar. At det gjeld regjeringspartia som i sak etter sak har små problem med å finna pengar til saker og område som er viktige for dei – eg har litt røynsle med det frå andre forhandlingsrom, litt tilfeldig vald, men ta t.d. politi/etterretning – i denne samanhengen symptombehandling, er ganske vanskeleg å forstå. At Arbeidarpartiet heller ikkje kan vera med på dette, særleg med den retorikken dei brukar, føyer seg dessverre inn i eit mønster, for dei er meir opptekne av å seia dei rette tinga framfor å prioritera dei rette tinga.

Sidan dette forslaget frå Venstre, som eg no ser ganske uforståeleg nok fell, varslar eg, med litt skjer hjartet, at me i dag derfor kjem til å røysta for forslag nr. 5 om ein gjennomgang med ein NOU, men då med den føresetnaden at dette ikkje kan forseinka det arbeidet som er varsla i denne meldinga, og som er maktpåliggjande.

Me er òg takksame for at komiteen samrøystes har kome fram til mange gode forslag som rettar på delar av dei økonomiske utfordringane. Særleg gjeld dette forslaget om å utgreia pensjonsvilkåra for fosterforeldre og om å sikra likeverdige rammevilkår for fosterforeldre i kommunale fosterheimar. Ein situasjon med forhandlingar mellom kommunetilsette med budsjettansvar på den eine sida og nye fosterforeldre på den andre, er ikkje nødvendigvis ein situasjon som set barns beste i sentrum. Me kjem derfor til å røysta med forslaga frå komiteen og i tillegg for forslag nr. 1, frå mindretalet.

Med dette tek eg opp forslaga nr. 6–11, frå Venstre. Forslag nr. 12 trekkjer eg med den enkle grunngjevinga at me har fått forsikringar om at laupande evaluering skjer frå departementet si side uansett.

Presidenten: Representanten Terje Breivik har tatt opp de forslagene han refererte til – forslagene nr. 6–11, fra Venstre – og varslet at forslag nr. 12 er trukket.

Det blir replikkordskifte.

Svein Harberg (H) [14:52:27]: Det var bare noen underveisavklaringer som distraherte oss lite grann.

Jeg har lyst til å stille et spørsmål til representanten Breivik, fordi han nå var ganske tydelig på hvor håpløst det var at vi ikke kom med de pengene til å øke godtgjørelsen for fosterhjem allerede i 2017. Det kan jo bli en spennende og tøff kamp uansett i det budsjettet. Vi har spurt litt rundt om og ikke fått så klar tilbakemelding på at det er satsen som utløser flere fosterhjem, men at det er mange andre ting som først bør ordnes. Jeg lurer på om representanten Breivik har noen andre tilbakemeldinger som han kan dele med oss, som sier at akkurat det å øke bittelite grann på den satsen utløser mange nye fosterhjem.

Terje Breivik (V) [14:53:25]: Eg og Venstre skulle gjerne ha gått inn i ein konstruktiv dialog om kva som er det mest treffsikre ifrå fyrste stund. Samstundes er eg heilt overtydd om at òg fosterheimsgodtgjersla er viktig i denne samanhengen.

Men det som eg synest er beklageleg gjennom dei drøftingane som me no har hatt fram mot behandlinga i plenum, er at eg ikkje opplever at det har vore nokon vilje til å leggja nokre pengar i potten i det heile. For meg er det ganske uforståeleg med tanke på kor mykje me ville ha fått igjen for rimeleg liten innsats.

Svein Harberg (H) [14:54:03]: Det er jo en del andre forslag i denne saken som massene har samlet seg om, og en av de tingene man har samlet seg om, er at man må se på pensjons- og forsikringsvilkår for disse fosterhjemmene, og at det blir forutsigbare og gode rammer. Dette vil også kunne kreve en del kostnader. Dette har vi fått veldig klare tilbakemeldinger på at er noe som bør prioriteres, som betyr noe for mange. Ser representanten Breivik at det også er en kostnad som vi kanskje skulle prioritere først? Det er i hvert fall en bakgrunn for at vi tenker sånn.

Terje Breivik (V) [14:54:44]: Eg er heilt og fullt einig i at dette er eit udelt viktig område, og at me svarar på dette og gjer endringar som er til fordel for det tapet som nok ein del fosterheimar dessverre lir for at dei tek på seg eit så viktig samfunnsoppdrag. Det som er litt av problemet, er at det ligg litt fram i tid – her krevst det ei utgreiing – mens forslaget til Venstre om å gjera noko med fosterheimssatsane med ein gong kunne me eigentleg omsett i praktisk handling allereie frå nyttår, nettopp fordi me eigentleg står i ein akuttsituasjon kor me har altfor lite tilgang på fosterheimar, og me veit at mange barn lir under den stoda.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kirsti Bergstø (SV) [14:55:45]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for veldig godt arbeid og også komiteen for å samle seg om mange forslag som vil bety mye i utsatte barn og unges liv. SV er som kjent ikke en del av komiteen, men det var gledelig å lese hva komiteen kunne samle seg rundt, og det bærer preg av godt arbeid.

Et trygt hjem er et fundament i livet, og et stabilt hjem er helt grunnleggende for oss alle, særlig for de minste og særlig for dem som har opplevd utrygghet. Derfor er det så viktig at vi jobber sammen for en bedre involvering av de ungene det gjelder. Vi vet at barn ikke ses der barn burde bli sett, enten det handler om Nav, om helsevesenet eller om barnevernet. Det er et mål at unger skal gå fra å være tilskuere til reelle aktører i eget liv, der man blir hørt, der man har innflytelse, og der man får være med på å forme sin framtid. Derfor er det så viktig å ha en politikk og en plan for fosterhjem som varer, for å hindre flytting, for å hindre splittelse, for å hindre nye nederlag og brutte relasjoner. Derfor er det så viktig at vi jobber sammen for en helhetlig og god fosterhjemsomsorg.

Det er fremmet en rekke forslag til saken i dag som etter SVs syn er med på å styrke nettopp det målet. Så i tillegg til å støtte komiteens innstilling vil SV gi sin støtte til forslagene fra mindretallet, både til forslagene som Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har sammen, og forslagene som Arbeiderpartiet har alene. Når det gjelder Venstres forslag, støtter vi forslagene nr. 6 og 7. Vi er gjerne enig i intensjonene i de øvrige forslagene fra Venstre, men frykter at ressurser i allerede pressede organer vil gå til byråkrati og kontroll. SV mener at det er viktig å styrke de barnevernfaglige miljøene i kommunene, og at det viktigste vi kan gjøre, er å gjøre kommunene i stand til å gjøre en god jobb. Da trengs det flere ressurser og flere fagfolk framfor mer kontroll. Så skal det sies at det aller viktigste kontrollverktøyet er internkontrollforskriften, og at den må prioriteres høyere av de aller fleste kommunene, for der det jobbes bra med internkontrollforskriften, blir kvaliteten bedre. Men jeg vil takke Venstre for veldig gode forslag, særlig forslagene nr. 6 og 7, som SV støtter – fordi forslag nr. 6 legger opp til en styrket ramme for fosterhjemsfamiliene, og fordi forslag nr. 7 etter vårt syn vil gjøre ettervernet bedre. Det å styrke ettervernet er viktig, og det er viktig på hvilken måte det skjer – at det er en rett å få et ettervern, få en oppfølging, framfor en plikt til å motta hjelp. Man skal kunne velge bort barnevern og ettervern på et tidspunkt i livet sitt også. Men det er klart at med riktig involvering av den det gjelder, vil et godt ettervern være avgjørende for å kunne ikke bare stå på egne ben, men klare å gå videre på egne ben og ut i samfunnet.

Jeg vil støtte representanten Bekkevold i at det virkelig viktige nå er å sørge for en videre oppfølging av meldingen, om det vi samler oss om i dag. Det å ta veivalg for unger som utsettes for omsorgssvikt, som ikke kan bo hjemme, er et alvorlig og viktig samfunnsoppdrag og en viktig oppgave. Det er her faglige vurderinger og politikk må møtes i respektfull forening, og det er her vi er nødt til å jobbe for at ressursene brukes der de trengs, og til det de er ment for. Derfor vil jeg si at det er særlig viktige forslag fra både Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet når det gjelder private aktører. Og vi må jobbe for at rammene for fosterhjem er gode. Derfor vil jeg nok en gang framheve Venstres forslag nr. 6. Vi er alle her enige om at vi må jobbe systematisk med rekruttering av fosterhjem, at vi trenger et mangfold av fosterhjem, og at flere må vurdere å bli fosterforeldre. Da er rammene relevante, og rammer handler om mer enn bare økonomisk kompensasjon. Det handler om rammene rundt et fosterforeldreskap.

Jeg vil nok en gang takke komiteen. Jeg vil takke for flere gode forslag som er lagt fram her i dag, og også for en god debatt. Jeg håper og tror at dagens behandling vil bidra til at alle som har litt omsorg til overs, i større grad vil bli eller vurdere å bli fosterforeldre, slik at flere unger kan oppleve å få trygge og gode hjem og stabilitet i et liv som kanskje ellers har vært preget av usikkerhet og utrygghet.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Solveig Horne [15:02:37]: Jeg har først og fremst lyst til å takke komiteen for det gode arbeidet som er gjort.

Innstillingen viser at det er bred enighet om hovedlinjene på dette feltet. I tillegg har en enstemmig komité kommet med flere konkrete forslag til forbedringer. Dette er forslag som vil bli fulgt opp, og som understreker viktigheten av arbeidet med fosterhjemsomsorgen.

Jeg har lyst til bare å komme med en liten kommentar til den arrogansen som enkelte representanter fra Arbeiderpartiet viser, når de er forundret over at det er kommet gode forslag fra Stortinget. Kanskje har de glemt at de i åtte år stemte mot alle gode forslag fra Stortinget. Det ville vært forunderlig hvis ikke jeg som statsråd kunne anerkjenne at også Stortinget kan komme med gode forslag i en slik sak.

I tillegg til fosterhjemsmeldingen som er til behandling nå, har vi også et barnevernlovutvalg som arbeider med flere av de problemstillingene som er reist av komiteen. Vi har også på høring en ny kvalitets- og strukturreform i barnevernet som berører flere av disse temaene.

Når staten tar på seg en viktig foreldrerolle for barn som trenger hjelp, har vi også et ansvar for å gi alle barn som bor i fosterhjem, en tryggere og mer stabil hverdag enn det de hadde tidligere.

Dette er første gang vi legger fram en melding for Stortinget om fosterhjemsomsorgen. Den synliggjør de utfordringene vi har i fosterhjemsomsorgen i dag, samtidig som hoveddelen tar for seg hva det er vi må gjøre for å heve kvaliteten, oppnå stabilitet for barna og for å unngå flyttinger.

Jeg har lyst til å trekke fram tre hovedtema i meldingen:

• bedre kartlegging av det enkelte barn

• finne nok riktige fosterhjem til alle barn som trenger det

• og ikke minst gi bedre veiledning og oppfølging av fosterhjemmene

Vi må sørge for at barn får tiltak som møter deres behov.

God kartlegging av barnets ressurser og utfordringer er nødvendig for å finne det riktige fosterhjemmet eller institusjonen og for å unngå flyttinger. En slik kartlegging vil også være godt for fosterforeldrene, som da i større grad vet hvilke utfordringer barnet de får, har. Vi må øke kvaliteten på kartlegging og utredning. Derfor foreslår regjeringen i meldingen å utvikle et nasjonalt system for kartlegging av barn.

Vi vet vi har utfordringer med å rekruttere tilstrekkelig antall og riktige fosterhjem, dette til tross for at det nå rekrutteres flere fosterhjem enn noen gang. Det er likevel gledelig at etter flere år med målrettet arbeid for å øke antall fosterhjem i slekt og nettverk ser vi nå resultater. I 2014 var 44 pst. av nye plasseringer i fosterhjem i slekt og nettverk, mens totalt var andelen barn i slike fosterhjem 25 pst.

Bruk av familieråd er en nøkkel for å rekruttere flere fosterhjem i slekt og nettverk. Derfor ønsker vi å tydeliggjøre kommunens plikt til å vurdere familieråd ved rekruttering. I den nye kvalitets- og strukturreformen som nå er på høring, foreslår vi også å lovfeste kommunens ansvar for alltid å vurdere om noen i barns slekt og nære nettverk kan velges som fosterhjem, samt kommunens plikt til å følge opp hvert barn i fosterhjem.

Vi trenger fosterhjem som kan møte ulike barns behov. Derfor er det viktig å prioritere arbeidet med å rekruttere fosterhjem til ungdom, søsken, barn med funksjonsnedsettelser og barn med minoritetsbakgrunn.

Mange fosterhjem gjør en uvurderlig innsats. For å hindre at fosterhjemmene gir opp, slik at barna må flytte, må vi styrke veiledningen og oppfølgingen av den enkelte familie. Trygge fosterforeldre som får god oppfølging og kunnskap om hvordan de skal takle vanskelige situasjoner, er det viktigste vi kan gjøre for at det skal gå godt med barnet.

Økt økonomisk godtgjørelse skal fortsatt være et viktig virkemiddel. Forsterkningstiltak må likevel ta utgangspunkt i det enkelte barns behov. For å få til et mer forutsigbart system i denne vurderingen er faglige retningslinjer nødvendig. I dag er det KS som fastsetter de veiledende satsene for fosterhjemsomsorg. Men det er viktig at hvert barn og hver familie behandles individuelt, fordi behovene til de enkelte er forskjellige. I mange tilfeller er det mer veiledning og oppfølging som kan utgjøre en forskjell i hvordan fosterhjemmet greier å håndtere et nytt familiemedlem. I andre tilfeller kan det være andre ting som spiller inn.

Det er mange viktige tema i meldingen som jeg kunne belyst i dette innlegget. Men hovedmålet vårt – og som jeg også merker det er stor enighet om i Stortinget – er å gi de barna som trenger det, en tryggere og mer stabil hverdag, uansett hvilken situasjon de er i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sonja Mandt (A) [15:07:50]: Da Stortinget behandlet representantforslaget fra Venstre om en NOU, valgte Stortinget å ha tiltro til at statsråden var godt i gang med de viktigste utfordringene. Vi leser av det 14 måneder gamle brevet fra statsråden at utfordringene med oppfølging og veiledning av fosterforeldres økonomiske rammevilkår var vesentlig for å rekruttere og for å hindre utilsiktet brudd, sånn at barnet måtte flytte. Og: «Det var allerede satt i gang en rekke tiltak for å møte disse utfordringene.»

Det er ingen overdrivelse å si at meldinga ikke står til forventningene, noe som bekreftes av de forsalgene som nå blir vedtatt her i dag. Kan statsråden forstå at vi i Stortinget er utålmodig på vegne av de utsatte barna og fosterforeldrene, og at vi ønsker en NOU?

Statsråd Solveig Horne [15:08:45]: Jeg har full forståelse for at Stortinget er utålmodig, og det var akkurat på det grunnlaget stortingsflertallet vedtok å lage en stortingsmelding. Med de forslagene i proposisjonen som er til behandling i dag, opplever jeg at det er en klar marsjordre til regjeringen: Sett i gang med å arbeide.

Med forslaget om å lage en NOU – å sette ned et utvalg med et mandat som kommer til å jobbe halvannet til to år, og som etterpå skal ut på høring for å lage en sak for Stortinget: Jeg stusser litt over den utålmodigheten. Jeg er utålmodig etter å få satt i gang tiltakene som ligger i meldingen, og også det arbeidet som Stortinget har bedt oss om å intensivere. Da skjønner ikke jeg bakgrunnen for å utsette dette arbeidet ved å få på plass en NOU.

Sonja Mandt (A) [15:09:37]: Meldinga føyer seg inn i rekken av gode beskrivelser og noen gode tiltak som regjeringa presenterer. Men regjeringa lytter ikke, og det som bør bekymre statsråden, er kanskje organisasjonenes svar på høringen. De var jo ikke fornøyd. Det er ikke arrogant eller overraskende for Stortingets medlemmer at vi må gjøre jobben, det er veldig bra, det er bra at vi har klart å få til det. Men hva tenker statsråden? Tenker statsråden nå at vi burde hatt en NOU i tillegg til at vi selvfølgelig parallelt skulle jobbe med å gjennomføre tiltak? Det er ikke sånn at verden stopper fordi om man setter i gang en NOU. Det betyr at vi også tar en grundigere gjennomgang av saken.

Statsråd Solveig Horne [15:10:22]: Jeg kan forsikre representanten om at dette arbeidet ikke stopper opp, for vi er allerede godt i gang med arbeid for å forbedre fosterhjemsomsorgen. Mange av de tiltakene som ligger i meldingen, og som Stortinget nå stiller seg bak, kommer til å bli fulgt opp.

Det er mange innlegg her om at det er utfordringer – vi er enige om utfordringene. Den ene delen i denne meldingen beskriver utfordringene, og det er vi enige om. Men hvordan skal vi klare å møte disse utfordringene? Jeg mener vi møter utfordringene ved konkret å se på kartleggingen, ved bedre veiledning til og oppfølging av familiene og ikke minst ved å gjøre noe med de store forskjellene ute i kommunene – og å rekruttere flere fosterhjem i nettverk og hos slektninger.

Jeg er glad for å ha brukerorganisasjonene, og jeg møter barn både fra Forandringsfabriken og Landsforeningen for barnevernet, som veldig klart sier ifra at dette er en melding som har et tydelig barneperspektiv. Den tar opp de utfordringene som de mener fosterhjem har, for å klare å skape trygge, gode og stabile forhold for dem. Det er et arbeid som vi skal fortsette med.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:11:41]: La meg være tydelig – veldig tydelig – på en ting: Dersom det blir flertall for en NOU i dag, betyr ikke det at de andre forslagene som det også blir flertall for, skal stilles i bero. Vi har en forventning om at regjeringen setter i verk det som forslagene inneholder. Det vil også være sånn at innenfor dette området har ikke meldingen, og kanskje heller ikke alle forslagene, tatt opp i seg alt det som er utfordringer innenfor fosterhjemsfeltet, og som gjør at det kan være behov for en NOU.

La meg peke på ett område: at kommunene skal overta mer av ansvaret for barnevernstjenestene. Man baserer dette på en forsøksordning i tre kommuner. Jeg er bekymret for at denne forsøksordningen kanskje ikke holder helt mål, at vi ikke får det brede grunnlaget for å kunne ta en vurdering av om det er riktig å overlate mer ansvar til kommunene basert på denne forsøksordningen. Dette er av de tingene som ville passet godt inn i arbeidet med en NOU. Er statsråden enig i det?

Statsråd Solveig Horne [15:12:52]: Først og fremst har jeg lyst til å anbefale representanten Bekkevold å lese høringen om ny barnevernsreform som nå er ute på høring. Der står det om de tre forsøkskommunene som blir følgeevaluert, og der ligger veldig tydelig retningen som regjeringen ønsker for å få på plass et bedre barnevern i framtiden.

Det er mange forslag i fosterhjemsmeldingen som er til behandling i dag. Det har kommet mange konkrete forslag fra Stortinget som jeg i hovedsak støtter opp om, og som jeg selvfølgelig skal følge opp. Men jeg må si at det fra Stortinget er utydelig hvilket mandat NOU-en skal ha, og på hvilke områder man skal intensivere arbeidet.

Representanten fra Arbeiderpartiet er tydelig på at veldig mange av de økonomiske forslagene som er til behandling, og det som går på rettigheter – det er flere forslag der – bør inn i en NOU for å få et bredere helhetlig bilde.

Arild Grande (A) [15:14:06]: Det er lit interessant å høre retorikken til regjeringspartiene for tiden. I neste debatt vi skal ha i Stortinget, er argumentasjonen fra regjeringspartiene at vi kan ikke vedta noe nå, for vi må vente på en NOU. Og nå er saken tvert imot at vi må ikke vedta noen NOU nå, fordi vi skal handle nå.

Poenget til opposisjonen her er nettopp det som Geir Jørgen Bekkevold peker på, at det er ikke noe motsetningsforhold her. Vi har en rekke forslag som vi ønsker å få vedtatt i Stortinget i dag. I tillegg ønsker vi å ha en helhetlig gjennomgang av hele feltet. Det må være mulig å kombinere begge deler.

Så registrerer jeg at Horne påstår at salen er arrogant og at vi er overrasket over at det kommer forslag fra Stortinget. Nei, vi er ikke overrasket over at det kommer forslag fra Stortinget. Det vi er overrasket over, er at det ikke kommer forslag fra regjeringspartiene – når man, som Solveig Horne selv sier, sto på dag og natt i åtte år i opposisjon og fremmet forslag. Hvorfor benyttet man ikke sjansen når man faktisk fikk makt og velgernes tillit og muligheten til å legge fram de forslagene i en stortingsmelding, når en har sjansen?

Statsråd Solveig Horne [15:15:12]: Kanskje det som overrasker representanten Grande, er at forslaget fra Stortinget faktisk får flertall i dag – uten at jeg skal gå videre inn på det.

Det ligger mange forslag i den stortingsmeldingen som er til behandling i dag, og det er bare å lese de forslagene som kommer fra regjeringen, der vi – tydelig – gjør noe både med rekruttering, veiledning og oppfølging, bedre kartlegging av det enkelte barn og nasjonale, faglige anbefalinger for å følge opp og få på plass en utligning av de forskjellene som er der. At det da kommer andre forslag som understreker hovedlinjene i regjeringens melding, og som også forsterker det arbeidet som Stortinget mener at regjeringen skal gjøre, det ser jeg bare som en styrke. Dette er et felt som vi alle engasjerer oss i, et viktig felt, for å sikre en bedre hverdag for barn når staten overtar ansvaret, og da skylder vi faktisk de barna å gi dem en bedre oppfølging enn det de har hatt før.

Det har altså vært slik at Arbeiderpartiet har sittet i åtte år og stemt ned alle gode forslag om fosterhjem. Derfor er jeg glad for at de nå stiller seg bak ganske mange forslag som ligger i denne meldingen, og at stortingsmeldingen som blir fremmet, faktisk får flertall, i tillegg til en del andre forslag.

Arild Grande (A) [15:16:21]: Jeg synes det er ganske forunderlig når vi hører retorikken her, for det er jo ikke riktig. For det første ble det jobbet systematisk med dette også i de åtte årene da den rød-grønne regjeringen hadde muligheten til å styre dette feltet. Samtidig erkjenner vi at det fortsatt er mange store utfordringer som gjenstår. Derfor hadde vi i det minste trodd at regjeringspartiene ville stå for det de sto for i opposisjon, og ville fremme de forslagene når de hadde sjansen, i en egen stortingsmelding. Når så ikke skjer, er det jo gledelig at Stortinget evner å finne sammen til felles forslag som kan styrke feltet ytterligere.

Så – i tillegg til det – ligger det nå en invitasjon fra opposisjonspartiene til ytterligere å gå inn i dette feltet ved å få en skikkelig kartlegging og en NOU på feltet. Kan ikke statsråden i det minste ta imot den invitasjonen til å få muligheten til å gå inn i dette feltet på en grundig måte, slik at vi også kan samle oss om noen nye gode, konkrete forslag for framtiden?

Statsråd Solveig Horne [15:17:22]: Da Stortinget behandlet forslaget om en NOU for en tid tilbake, så ble det vedtaket gjort fordi vi var utålmodige, vi visste at vi hadde mange utredninger, vi visste hva utfordringene var, og vi ønsket en konkret handling, som en stortingsmelding gir. Når stortingsflertallet nå ønsker en NOU, så skal stortingsflertallet selvfølgelig få en NOU om dette arbeidet – ikke noe problem – men jeg vil i hvert fall forsikre både Stortinget og representanten om at dette viktige arbeidet ikke skal bero på en NOU. Vi setter i gang dette arbeidet, med de punktene som nå ligger her.

Jeg vil likevel understreke at jeg ikke helt klarer å få tak i hva den NOU-en helt konkret skal inneholde.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Svein Harberg (H) [15:18:19]: (komiteens leder): Jeg fikk lyst til å minne om sakens tittel: Fosterhjem til barns beste. Til barns beste!

Jeg vil i likhet med saksordføreren få takke komiteen for et konstruktivt og godt samarbeid i denne viktige saken. Nettopp den grunnleggende enigheten om at dette er en viktig sak for en gruppe unge innbyggere i landet vårt, har vært drivkraften i arbeidet med å få en omforent innstilling i saken. Samtidig er dette et felt komiteen har fulgt tett, både i møte med barn som har vært en del av systemet, foresatte i fosterhjem og ikke minst kommunetjenestene rundt i landet som har ansvaret for oppfølging.

Den største utfordringen vi står overfor, er mangelen på fosterhjem. Akkurat nå er det mange hundre barn rundt i landet vårt som har behov for omsorg og trygghet i et nytt hjem som må vente og vente, og flytte rundt til midlertidige løsninger. Mange av disse gjennomgår den tøffeste tiden i livet sitt, og vi makter ikke å gi dem rask og riktig oppfølging. Det gjør oppriktig vondt.

Akkurat rammene rundt fosterhjem har også vært en sentral del av diskusjonen mellom oss politikere. Det er utfordrende i seg selv. Vi minner oss selv på, hele tiden, at det er barnets beste som skal legges til grunn i de valg som gjøres i de mange vanskelige sakene. Samtidig blir det umulig å ikke diskutere forutsetningene og rammene for dem som skal være foresatte. Jeg er glad for at det er noen helt sentrale emner i denne diskusjonen som det er enighet om i komiteen.

For det første: Fosterforeldre skal ikke tape på å åpne hjemmet sitt for barn som trenger det. Det vil si at dersom du ved mottak av et barn, eller i perioder med spesielle utfordringer rundt barnet, trenger å ta fri fra arbeidet ditt for å ta vare på barnet, må det være etablert ordninger som gjør at f.eks. pensjon og forsikringer ivaretas på en god måte. Å ta et ansvar på vegne av storsamfunnet må ikke utløse straff, men heller belønnes. Derfor er det en samlet komité som ber regjeringen se på dette.

Det andre komiteen er samlet om – som en erfaring etter mange saker vi får høre om, og fosterforeldre vi har møtt – er at fosterforeldre opplever manglende rettigheter i avgjørelser for barna. Komiteen ber derfor regjeringen se på hvordan dette kan rettes opp, hele tiden med barnets beste for øyet.

Fosterbarn er som alle andre barn – individuelle barn med individuelle behov. De må da også få en oppfølging som følger opp dette. Det gjør det vanskelig å kombinere behovet for samordnede nasjonale rammer som gir forutsigbarhet, og muligheten for tilpasning til det enkelte barn. Vi har likevel samlet oss om et ønske om likebehandling som grunnlag, landet rundt, også i håp om at en slik likebehandling skal føre til økt rekruttering av nye hjem.

Det har vært spennende å høre om og møte personer som med stort engasjement for barna tenker nytt, og som aktivt utfordrer sine omgivelser på å bli fosterhjem. Sist uke var komiteen på reise til Bergen og møtte der ansatte i barnevernet som kunne fortelle at bevisst tenking omkring rekruttering av fosterhjem i nærområdet til barna hadde gitt gode resultater. Både familie, venner og krets rundt skole og barnehage ble involvert – det er lettere å engasjere seg for Åshild og Robert, som de kjenner til, enn en generell påmelding som fosterhjem. Dette utfordrer oss alle – og bør gjøre det.

Ikke uventet er det også noen ting det ikke er full enighet om. Behovet for og prioriteringen av å trappe opp godtgjørelsen til fosterhjem er en slik sak. For oss i Høyre kan vi ikke se at vi har fått entydige signaler om at det er størrelsen på godtgjørelsen som er avgjørende for rekrutteringen. Som før nevnt er vi enige om å se på betingelsene for fosterforeldre, men å låse store summer i et trangt budsjett til denne økningen kan vi ikke være med på.

Delvis av samme grunn er vi skeptiske til forslaget om en NOU. En NOU vil ta flere år å få på plass og koste flere millioner. Vi er utålmodige og vil gjennomføre forbedringer i en løpende dialog mellom storting og regjering. Vi er redde for at en NOU blir å sette tiltak og avgjørelser på vent.

Barna som skal i fosterhjem, trenger vår hjelp, fosterhjemmene trenger vårt bidrag til en god støttetjeneste i kommunene, og vi må få på plass flere fosterhjem raskt – nå! En NOU vil naturlig nok bidra til en utsettelse.

Fosterhjem til barns beste!

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bengt Morten Wenstøb (H) [15:23:33]: Noen av de mest grunnleggende verdier for barn er å vokse opp i trygge, stabile og forutsigbare omgivelser. Mange vil hevde at dette er helt avgjørende for hvordan ditt liv blir når du er voksen.

Barnekonvensjonens artikkel 3 legger vekt på at barnets beste skal ligge til grunn når man iverksetter tiltak fra det offentlige som kan påvirke barns oppvekstvilkår. De fleste er enig i dette prinsippet, men det er også viktig at dette må ses i sammenheng med artikkel 12, som gir barn rett til å fremme sine synspunkter basert på alder og modenhet. Derfor handler barnets beste om barns rett til å bli hørt eller et barneperspektiv om man vil. Dette må være utgangspunktet i alt fosterhjemsarbeid – fra barnevernsutredning til fylkesnemnd og senere plassering i fosterhjem.

En grunnleggende utfordring ved plassering i fosterhjem er samhandlingen mellom barnet, fosterhjemmet og biologisk familie. Barnet skal etablere seg i en ny familie, og det skal samtidig være kontakt med biologisk familie for at barnet skal kjenne sin forhistorie. Dette er utfordrende for alle parter, men avgjørende for barnets omsorg.

Noen barn opplever å bli flyttet fra et fosterhjem til et annet – noen flere ganger. Dette er uheldig og kan utfordre den tryggheten og stabiliteten som barn, som allerede har opplevd mye usikkerhet, behøver.

Det er derfor viktig å satse mer på veiledning og opplæring av fosterforeldre så de kan møte de utfordringene fosterbarn kan ha. Fosterforeldre bør få god informasjon om hva det innebærer å være fosterhjem, men også utfordres på relasjonen seg imellom og hvordan de felles løser problemer som kan oppstå.

Barn plassert i fosterhjem skal følges opp med jevnlige tilsynsbesøk for å være sikker på at de får den omsorgen de behøver. Det må ikke bare legges vekt på antall besøk, men også at besøkene oppleves som meningsfulle for barnet, og at det samtidig er en opplevelse av å bli hørt.

Når det nå legges fram en melding til Stortinget om fosterhjem til barnets beste, vil jeg benytte anledningen til å takke regjeringen for å sette en viktig sak for barn på dagsordenen, men også for det spennende og interessante arbeidet som har foregått i komiteen.

La oss ikke glemme at arbeidet med fosterhjem krever godt utdannede sosialarbeidere, gode fosterhjem og et barneperspektiv der barn blir lyttet til når de har behov for det.

Sonja Mandt (A) [15:26:12]: Det at komiteen er blitt enig om så mange forslag, er gledelig, for dette er en sak hvor partipolitikken ikke er mest framtredende.

Forebygging er det beste. Det å vokse opp hos biologiske foreldre er bra, om det går. Jeg er glad for at vi får flertall for et forslag der vi ber regjeringa se på tiltak som kan settes inn på forhånd, dersom en oppdager at en gravid mor trenger ekstra støtte i etterkant. Det kan gjøre at den mora blir en god mor. Tidlige tiltak gir ungene en mulighet for å få det gode hjem, og det må være målet vårt – forebygge framfor å reparere er det beste. Barn trenger omsorg, kjærlighet og stabilitet, og vi har prøvd å skape noe av det gjennom forslagene våre fordi ungene fortjener det.

Det er, som representanten Bekkevold sa, mange flotte fosterforeldre som gjør en formidabel, stor innsats på vegne av oss andre, og de trenger en ekstra takk for den jobben de gjør, men da må vi også gi dem vilkår som de kan leve med, og veiledning som de trenger når de sier de trenger det.

Mange fosterforeldre etterlyser også rettigheter i forhold til ungene. De har ungene i mange år og blir glad i dem, og så plutselig er de borte. Savn av samvær og mulighet til å være sammen med dem er vanskelig mange ganger, og derfor fremmer vi forslag om partsrettigheter som en bør se på.

Et annet forslag gjelder ankemulighetene for biologiske foreldre, som jeg mener er veldig viktig. Det er viktig at biologiske foreldre kan anke hvert år, men flesteparten gjør det uten at de får endret mye på saken. Det skader ungene og minsker stabiliteten for dem. Derfor mener vi at dette bør ses på.

Vi skulle gjerne ha støttet Senterpartiet i deres ønske om ikke å åpne for flere kommersielle aktører, men det er sånn at vi i hvert fall i forslag nr. 2, fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, har bedt om at man gjennomgår saken. Jeg erkjenner at vi må ha private aktører på det markedet enn så lenge.

Forslaget om igangsetting av en NOU er blitt en stor sak her, og det er ikke sånn enten–eller. Det vil ikke være sånn at vi her sier at vi nå setter strek for fosterhjemsomsorgen, og så stopper vi. Jeg tror at statsråden kommer til å komme med mange tiltak dersom denne NOU-en blir vedtatt igangsatt, og så kommer statsråden til å fortsette å jobbe og kommer til å finne fram til flere gode tiltak innenfor fosterhjemsomsorgen. Hun stopper ikke der med å jobbe med god politikk. Den brede gjennomgangen som vi ønsker, må gå parallelt. Derfor tror vi ikke at en statsråd legger ned klingen og sier at nå har jeg fått råd fra Stortinget om at jeg ikke skal gjøre noe mer – det tror vi ikke.

Hege Haukeland Liadal (A) [15:29:30]: Dagens familier er mer mangfoldige enn tidligere. Det er viktig at det mangfoldet av familier også gjenspeiles i rekrutteringen av fosterfamilier. Ektepar med eller uten barn fra før, samboere med eller uten barn fra før, LHBT-personer med og uten barn, aleneforeldre, enslige – ja de er alle eksempler på det mangfoldet en har av ulike familieformer i Norge.

Det er viktig at vi evner å se den enkeltes omsorgsevne som viktigste parameter for om en kan være godt egnet som fosterfamilie, små eller store familiefellesskap. Skal vi øke andelen som ønsker å være med og gjøre en viktig omsorgsoppgave som fosterhjem, er det viktig at vi politisk legger til rette for mangfold av hjem, mangfold av hvordan familien er organisert, og at vi ser det positive og anerkjenner det mangfoldet.

I stortingsmeldingen «Trygghet og omsorg. Fosterhjem til barns beste» slås det fast at ved valg av fosterhjem skal barnevernstjenesten ta hensyn til barnets religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Det er derfor viktig at vi i dag poengterer denne rettigheten når det også gjelder barn som tas ansvar for av barnevernet.

Når det gjelder samiske barn, er det her hensyn som vi spesielt må være med og ta ansvar for og kaste lys på, at vi legger til rette for at vi rekrutterer nok samiske fosterhjem som står klare for å gi omsorg, for å være en kulturbærer videre for de barna som har behov for det. Det er viktig at meldingen følger opp med konkrete tiltak også på dette området, altså tiltak som gjelder samiske barn.

Til slutt har jeg lyst til å påpeke at jeg syntes det var trist å oppleve starten på statsråd Hornes innlegg i dag. Jeg mener at angrepet på Arbeiderpartiet ikke var berettiget, men jeg opplever det som et svar på at en statsråd er presset, presset over tilbakemeldinger fra både fagmiljøer og oss i dag og tiden i forkant over manglende tiltak på flere sentrale områder i den meldingen hun leverte til Stortinget.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:32:28]: Eg har behov for litt stemmeforklaring frå Framstegspartiet og Høgre. Vi vil gå inn for forslag nr. 15 og nr. 18–20, frå Senterpartiet.

Samtidig har eg lyst til å peika på ein del ting som ser ut til å gå litt i gløymeboka. Regjeringa har her lagt fram ei melding som går punktvis gjennom kva det handlar om, der dei òg kjem med oppsummeringar og tiltak. På kvart einaste punkt dei har her, står det «å bidra til», «at det utvikles», «at videreutdanningstilbudet vurderes», «at det utredes nærmere om», og det står om rekruttering – det står om mykje i denne meldinga. Og eg er ikkje redd for at vår statsråd ikkje vil gå hardt inn for å få gjennomført alle desse tiltaka på ein god og skikkelig måte – eg berre gler meg til at alle desse tiltaka blir tatt hand om og sette ut i livet.

Sonja Mandt (A) [15:33:54]: Dette er egentlig bare en kort redegjørelse også for vår stemmegivning.

Vi hadde tenkt å støtte Venstres forslag nr. 12, men det er trukket. Ellers støtter vi forslagene nr. 14–21 fra Senterpartiet og håper at en del av dem også får flertall.

Barna ber om stabilitet, de ber om omsorg og kjærlighet, og gjennom den behandlingen som vi har gjort nå, håper jeg at flere barn kan få en bedre hverdag.

Jeg gjentar også at jeg takker komiteen for en veldig god jobb og godt samarbeid.

Statsråd Solveig Horne [15:34:41]: Jeg har lyst til å understreke at her er det ingen statsråd som føler seg presset, og i starten på mitt innlegg takket jeg komiteen for et godt arbeid og for de forslagene som ligger her. Innstillingen viser en bred enighet om de hovedlinjene og utfordringene vi har innen fosterhjemsomsorgen.

Når Arbeiderpartiet bruker enhver anledning til å latterliggjøre det at Stortinget kommer med egne forslag utover det som regjeringen har foreslått, mener jeg at det taler for seg selv. I åtte år satt Arbeiderpartiet og stemte ned alle gode forslag for fosterhjemsomsorgen som kom fra opposisjonen. Det var svært sjelden det var forslag fra Stortinget som ble vedtatt. Jeg skal være så ydmyk og si at jeg har tro på at Stortinget kan produsere god politikk og komme med gode forslag som kan gjøre en stortingsmelding enda bedre enn det som regjeringen har lagt fram. Det som er gledelig, er at de forslag som får flertall, jobber Barnevernlovutvalget med. Regjeringen er allerede i gang med arbeidet, ikke minst med den nye barnevernsreformen, som er ute på høring.

Jeg har til slutt lyst til å understreke kort det som saksordføreren tok opp om det ufødte liv. Det å komme inn tidlig og forebygge er noe av det viktigste arbeidet vi kan gjøre – det å forebygge og hjelpe familiene ved at alle familienære tjenester ute i en kommune jobber sammen for å skape trygge og gode foreldre som kan ivareta barna sine. Jeg har også tro på at det arbeidet som er i gang når det gjelder familievernet og satsingen på helsestasjonene, er med på å gjøre at flere barn får en trygg hverdag hos sine biologiske foreldre. Arbeidet med å tydeliggjøre at det er kommunenes ansvar å bruke familieråd, å se i nettverk og slekt når en skal finne en fosterfamilie, er jeg glad for at vi er godt i gang med, og det er et arbeid som skal intensiveres framover.

Jeg vil til slutt takke for en god debatt og gode innspill og forslag til forbedringer på dette området. Det er et område som trenger at vi politisk står samlet, for det er barn som trenger en bedre hverdag – som vi vil gi dem – som vi her debatterer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.