Ove Bernt Trellevik (H) [16:11:29]: Norsk vårgytande sild, såkalla NVG-sild, er Noregs viktigaste pelagiske ressurs. Eg registrerer no at forskarar og fiskarar ikkje er einige om bestandsstorleiken for denne viktige pelagiske fiskeressursen. Fiskarane meiner at bestanden er mange gongar større enn det som kjem fram i dei årlege kvoteråda frå forskarane.

Under gytetoktet på NVG-sild i februar 2016 målte ringnotsnurparen MS Vendla sildeførekomstane i havområdet vest for Nordland. Fiskarane seier at silda vart målt akustisk med tradisjonelt skrogmontert ekkolodd. I tillegg vart det talt stimar med sonar ut til 2 000 meter avstand på kvar side av fartøyet. Før, under og etter toktet var det ca. 30 fiskefartøy innom området, anten på tradisjonelt fiske, som leigefartøy for sjølve toktet eller på seglas til eller frå fiskeri på Island. Etter toktet presenterte Havforskingsinstituttet eit ekkoloddbasert estimat på 56 000 tonn. I tillegg presenterte instituttet eit estimat basert på gjennomsnittleg stimstorleik på 10,3 tonn. Dei gonga opp talet og kom fram til 59 000 tonn.

Fem erfarne skipperar som var i området under toktet, vurderte den gjennomsnittlege stimstorleiken til å vera 257 tonn. Denne stimstorleiken gjev eit estimat på mellom 1,6 og 1,7 millionar tonn. Dette står i sterk kontrast til havforskarane sine 59 000 tonn. Eg meiner at denne forskjellen i oppfatning av kor mykje sild som finst i havet, er ganske urovekkjande. Avstanden mellom forskar og fiskar er altfor stor. Fiskarar og forskarar vert truleg aldri einige om kor mykje fisk som er i havet, men avstanden i denne saka er så stor at det går på truverdet laus til både fiskar og forskar, heilt avhengig av kven som har det beste estimatet av kor mykje som er i havet.

Kven skal me eigentleg tru på? Er det den erfarne fiskaren som har drive fiske gjennom generasjonar, eller er det dei velrenommerte, gode forskarane våre? Me har flinke folk på begge sider her. Difor vert eg bekymra når avstanden er så stor. Svaret er ikkje opplagt, og svaret er heller ikkje enkelt. Fiskarane hevdar at sild er lettskremd i overvintringsperioden. For å få ei god måling av sildestimar slår skipperen typisk ned farten til 3–4 knop for å kunna passera rett over stimen for å måla ein realistisk storleik på stimen. Når eit havforskingsfartøy passerer over ein stim i 10 knop, som dei ofte gjer når dei leitar etter sild, vert stimen fort skremd ut til sida av fartøyet, og den vil kanskje dela seg opp, og målinga av stimstorleiken vert eit underestimat fordi silda har forsvunne vekk frå leitesona til sonaren eller ekkoloddet. Dette har eg sjølv vore med og opplevd på ein fiskebåt. Fiskarane meiner at denne skremmeeffekten, med påfølgjande underestimering med ekkoloddet til fartøyet, som skjer når eit forskingsfartøy går over stimen i høg fart, kanskje kan vera noko av årsaken og forklaringa til denne forskjellen i oppfatning mellom forskar og fiskar.

I tillegg til feilestimering på grunn av den skrogmonterte ekkoloddmetoden har fiskarar over fleire år påpeikt at det finst til dels store sildemengder utanfor dekningsområdet til dei ulike sildetokta. Dette er påpeikt av fiskarar til havforskarar om Finnmarks-kysten, kor det i dei seinare åra har vakse fram mykje ungsild. Dette området vert ikkje dekt i det viktigaste måletoktet for heile NVG-bestanden – dette fordi russarane, som dekkjer Barentshavet, ikkje har nødvendige løyve til å gå innanfor 12 nautiske mil i norsk sone.

Før gytetoktet i 2015 bad også fiskarar om at havområda utanfor Nordland og Troms måtte verta dekt fordi dei hadde observert overvintra sild der. Dette vart avvist av havforskarane. Det same skjedde i år, men då hadde fiskarane sjølv betalt for fire leitefartøy og eitt toktfartøy som dekte havområda. Dei fann altså store sildemengder som ikkje vart målt i 2015. I tillegg hevdar fiskarar at dei opplyste til havforskarane tidleg i januar i år om at det stod mykje rekrutterande sild i området mellom Malangsgrunnen og Nordkapp. Dette var basert på observasjonar gjort av torsketrålarar i området. Dei fann sild både i trålposen og i sekken til torsken. Også dette vart avvist av havforskarane, seier fiskarane. Ungsilda er spesielt viktig å få målt som ein del av gytetoktet på grunn av den svake rekrutteringa som er observert i NVG-bestanden dei seinare åra.

Etter at gytetoktet på NVG-sild vart avslutta, opplevde snurrevadfiskarar utanfor Vesterålen at mykje rekrutterande sild kom trekkjande inn frå nordaust, i tråd med det fiskeskipperane hadde varsla havforskarane om. Fiskarane hevdar også at det vart observert store sildestimar ute i havet 100 nautiske mil vest for den vestlegaste posisjonen til toktet, og dei påpeikar at toktet heller ikkje gjekk til null i nord. Fiskarane meiner altså at det står mykje sild utanfor toktområdet som ikkje er vorte målt eller tatt med i berekningane av kor mykje sild som er i havet.

Fiskarar eg møter, meiner det er viktig, og dei krev, at det vert gjennomført undersøkingar og forsøk som vil klarleggja problema med nøyaktigheita ved bruk av skrogmontert ekkolodd i målinga av sild og dekningsområdet til gyteområdet generelt, knytt til observasjonar av sild utanfor dekningsområdet både før, under og etter gytetoktet.

Mitt forslag til vegen vidare er at det vert gjort ein gjennomgang av kvaliteten og nøyaktigheita på gytetoktet som er gjort for NVG-sild tidlegare i år, i og med at det er satsa veldig mykje på dette òg frå fiskarane si side. Det er lagt ned betydelege ressursar i dette, og då tenkjer eg at me må nytta den moglegheita når det er så stor innsatsvilje, òg frå fiskarane, til å prøva å sjå og estimera havressursane på ein betydeleg betre måte. Det handlar om samfunnets totale økonomi og om samfunnets ansvar for god forvaltning. Vidare må også dekningsgraden for gytetokta i 2015 og 2016 når det gjeld utbreiinga til heile gytebestanden, vurderast.

Eg trur det er viktig at me tek i bruk uavhengig kompetanse som kan vere med og hjelpa oss i eit sånt arbeid, og at både fiskarane og forskarane frå Havforskingsinstituttet deltek nært i dette arbeidet. Ein slik gjennomgang av gytetoktet i 2016 må omfatta forsøk ute på havet for å få avklara kor nøyaktig det skrogmonterte ekkoloddet er. Eg trur at viss me gjer eit arbeid som dette og skapar nødvendig tillit mellom forskar og fiskar, vil det òg verta mykje lettare å samarbeida i framtida, når man på ein måte har klart å estimera ein ressurs i havet, og det er nokolunde felles oppfatningar av kor stor den er.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden ta initiativ til ein gjennomgang av gytetoktet på NVG-sild i 2016 og 2017, slik eg her har skissert?

Statsråd Per Sandberg [16:19:50]: Jeg takker veldig for interpellasjonen fra representanten Trellevik og er helt enig med representanten i at det er dyktige folk – og hvis jeg får lov til å si det – på begge sider. Det er dyktige folk innenfor fiskeri, med bred erfaring og kompetanse, men så har vi også meget dyktige og kompetente folk i Havforskningsinstituttet. Derfor har jeg akkurat samme intensjon og forhåpninger som representanten Trellevik. Denne uenigheten må i hvert fall reduseres – og forhåpentligvis fjernes. Først da greier vi å treffe riktig på vegne av næringen, som er veldig viktig. Omdømmebygging er også viktig i dette bildet.

Jeg har selvfølgelig fått med meg at det har vært mye støy rundt forskningen på norsk vårgytende sild. Jeg tror vi alle har godt av – og jeg tar den gjerne – en debatt om forskning og betydningen god forskning har for å oppnå forvaltning av alle våre viktige bestander, også sild.

La meg først si at det er et betydelig vekstpotensial i de marine næringene. Og satsing på forskning og utvikling er en grunnleggende forutsetning for å realisere potensialet vi alle ser. Dette prioriteres veldig høyt av regjeringen, og vi har allerede økt bevilgningene til marin forskning med til sammen 110 mill. kr de siste to årene. I statsbudsjettet for 2016 økte vi bevilgningene til marin forskning og forskningsinfrastruktur ytterligere, med i overkant av 190 mill. kr. 100 mill. kr av disse er satt av til opprustning av nettopp forskningsfartøy, slik at man får oppdatert utstyret sitt for å bli mer treffsikker i undersøkelser, forskning og målinger. Godt utstyr og bruk av den nyeste teknologien er viktig for marin forskning og helt avgjørende for at vi kan videreføre vår gode forvaltning av bestandene våre.

Senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i år foreslo regjeringen å tildele 20 mill. kr til bedre utstyr for forskningsfartøyene våre under Havforskningsinstituttet. Dette håper jeg vil bidra til mer presis bestandsberegning og mer kostnadseffektiv toktgjennomføring. Satsingen følger opp masterplanen for marin forskning og skal gi enda mer kunnskap som grunnlag for bærekraftig vekst i sjømatnæringen. Med de ambisjonene vi alle har, er dette helt nødvendig. Det er alltid et ønske om å bedre kunnskapsgrunnlaget, nettopp for å bedre forvaltningen av våre fiskebestander.

Derfor er det sånn at i forbindelse med behandlingen av sjømatindustrimeldingen har Stortinget bedt om en opptrappingsplan for ressursforskning. Det er jeg glad for. Dette vil jeg da komme tilbake til i forbindelse med budsjettet for 2017.

Så til bestandsforskningen, som interpellanten er veldig opptatt av: Vi har et stort behov for ressursforskning. Derfor er det bra at gytetokter på norsk vårgytende sild ble gjennomført i både 2015 og 2016. Funnene fra disse kan få betydning for sildekvotene i lang tid framover. Forskerne har imidlertid vært klar over og klare på at dette toktet bare er ett av flere elementer som kan påvirke bestandsestimatet. Samarbeidet mellom fiskere og forskere er, slik jeg ser det, en styrke – en styrke som kan brukes til å bli enda tydeligere i norsk fiskeriforvaltning.

Samtidig er vi helt avhengig av at forskerne får gjøre jobben sin grundig og gjennom de rette internasjonale prosessene. Det er nettopp dette grundige og tidkrevende arbeidet som har ført Norge fram til å være en ledende nasjon innen det fiskerivitenskapelige forvaltningsarbeidet. Det er Det internasjonale råd for havforskning, ICES, som gir råd om kvotefastsettelse for alle våre bestander. ICES sammenlikner tilgjengelig kunnskap både fra vitenskapelige undersøkelser og fra fiskeriene om det marine miljø og de levende marine ressursene. Hensikten er nettopp å kunne gi kunnskapsbasert, uhildet og upolitisk råd om bl.a. beskatningsnivå til de kompetente myndighetene. ICES har organisert sitt arbeid slik at det er forskergruppen med deltakere fra ulike land som til slutt gir de endelige rådene fra ICES. For Norge som havnasjon kan man greit si at ICES rett og slett er en bærebjelke i vår forvaltning.

Forskningen på og toktene i forbindelse med NVG-sild er noe alle kyststatene til bestanden bidrar til, og vi har svært lange tidsserier for akkurat denne bestanden. Kyststatene er Norge, Russland, Island, Færøyene og EU. Til bestandsundersøkelsene benyttes forskjellige akustiske metoder. Det er viktig at best mulig teknologi benyttes, og det er ingen uenighet om at man hele tiden skal ha en kritisk vurdering av metodenes usikkerhet og begrensninger. Der er jeg helt enig med interpellanten. ICES gjennomgår og evaluerer metodene som brukes for å beregne bestander og størrelse, med noen års mellomrom. Siktemålet er å redusere usikkerheten mest mulig og sikre en best mulig rådgivning. ICES har i år avholdt et slikt metodeevalueringsmøte om NVG-sild. I oppfølgingen av dette vil Havforskningsinstituttet framover videreutvikle observasjonsmodeller, metoder og nye modeller. Og de vil starte nye måleserier.

Høsten 2016 vil Havforskningsinstituttet starte opp merking av NVG-sild for å følge vandring av og overlevelse i bestanden. Tilsvarende merking er gjennomført av makrell fra 2011, og det er forventet at denne serien skal inkluderes i den internasjonale bestandsvurderingen fra 2017. Erfaringen fra makrellmerkingen er veldig god, og det nye merkeprogrammet for NVG-sild vil gi oss et nytt målepunkt for bestandsstørrelsen.

Det er veldig viktig å være lydhør overfor dem som er på havet, og overfor dem som lever av fiske. De er avhengige av at det er forutsigbarhet i det som skal høstes fra havet. For å sikre god dialog og godt samarbeid mellom forskning og næring opprettet departementet i juni i fjor et faglig råd for ressursforskning, FUR. FUR har representanter fra Norges Fiskarlag, Norges Kystfiskarlag, Pelagisk Forening og Havforskningsinstituttet, og det ledes nå av formannen i Norges Fiskarlag. Fiskeridirektoratet og Nærings- og fiskeridepartementet er bare observatører i utvalget. Formålet med utvalget er å utveksle informasjon om forskningsaktivitet og næringenes erfaring. I tillegg skal FUR være en arena hvor fiskerinæringen kan fremme innspill og råd om forsknings- og overvåkningsfaglige problemstillinger og prioriteringer knyttet til de viltlevende ressursene i havet. FUR er dermed det rette forum for å drøfte alle sider ved bestandsevaluering av NVG-sild, også slike tekniske spørsmål som denne diskusjonen handler om.

Det er altså på mange måter behandling av data i ICES-systemet som er den uavhengige gjennomgangen av kvaliteten på informasjonen som kommer fra kyststatene, og som ligger til grunn for rådgivning om kvotefastsettelse. Utvikling av metodikk må være en sak for forskningsinstitusjonene.

Interpellanten ber konkret om at uavhengige eksperter skal gjennomgå forskjellen i estimat etter gytetokt mellom forskere og fiskere. Jeg vil ha best mulig forskning, men å sette ned et uavhengig utvalg hver gang næring og HI er uenig, mener jeg ikke er veien å gå. Jeg er i ferd med å oppnevne et faglig råd for HI. Det faglige rådet skal bl.a. gi råd og anbefalinger om fagevalueringer av HIs programmer, herunder metodikk for datainnsamling og bestandsvurdering. Vi må leve med de resultatene vi får til enhver tid. Havforskningsinstituttet arbeider videre med en prosess for å redusere uenigheten mellom forskere og fiskere i de spørsmålene interpellanten stiller. Målet er å minske avstanden i synet på metode og tolkning.

Jeg vil avslutte med å si et ja. Det er alltid en risiko forbundet med å estimere mengde fisk i havet. Forskernes jobb er å gjøre den risikoen minst mulig. Den såkalte forvaltningsplanen for NVG-sild, som alle kyststatene er enige om, er laget for å ta høyde for denne uenigheten. Det er gjort før. Den historiske lærdommen maner til forsiktighet, og det er forsiktighet som skal gi et høyt utbytte på lang sikt.

Marit Nybakk hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ove Bernt Trellevik (H) [16:30:14]: Takk for svaret frå statsråden.

Eg set pris på at statsråden ønskjer å prioritera marin forsking og legg opp til å følgja godt opp stortingsvedtaket på dette området. Det er veldig bra. Forsking og utvikling er blant dei innsatsfaktorane som er grunnleggjande viktig for utvikling av heile sjømatnæringa, og det er grådig viktig i dei tidene me er inne i no.

Tidlegare har me drøfta marin forsking her i Stortinget, seinast i arbeidet med stortingsmeldinga om ein konkurransedyktig sjømatindustri, og i innstillinga til ho, Innst. 215 S for 2015–2016, kan me lesa under eit avsnitt som heiter «Forskning og marked»:

«Komiteen vil i denne sammenheng fremheve at et godt samspill mellom den offentlige innsatsen og industriaktørenes egen forskning er avgjørende for at forskningsresultatene kan omsettes til lønnsom næringsutvikling og nye arbeidsplasser.»

Stortinget ønskjer altså at me har eit endå tettare og endå betre samspel mellom akademia og den forvaltingsbaserte forskinga, men òg i det arbeidet som fiskarane legg ned i forsking. Og akkurat i år har dei brukt utruleg mykje ressursar på å leiga inn ekstra fartøy og ekstra kapasitetar for nettopp å vera med og synleggjera ei anna side av denne forskinga og koma fram til andre gode anslag. Da synest eg det er litt tragisk, for eg kunne godt tenkt meg at statsråden hadde villa nytta dei resultata som kom i år. Det hadde eg sett veldig stor pris på. Men eg tek med meg at han ønskjer å prioritera budsjettet for 2017, og eg støttar opp under at det er ei god sak.

Statsråden nemnde òg at omdømet var viktig. Det er klart at når det er eit så stort gap mellom det som fiskarar ser, og det som forskarar ser – og når han òg nemnde at ICES var berebjelken i dette – tenkjer eg at det hastar med å få løyst denne floken. For om denne ueinigheita som me opplever her i landet, spreier seg utover norske landegrenser, kan det henda mange andre òg hevdar at alt det som ICES kjem fram til, kanskje ikkje er det rette – slik at det kan verta ueinigheit også med andre land om me ikkje trykkjer litt hardare på, og prøver å utsetja å redusera denne ueinigheita altfor lenge.

Eg skulle ønskja at me i samband med opptrappinga av dette var endå meir presise på at me ønskjer å redusera dette gapet fortare. Sjølv om HI viser gode taktar og tonar og ønskjer å redusera og å hjelpa til her, tenkjer eg at dei treng eit lite press på seg for å få fortgang i dette arbeidet.

Statsråd Per Sandberg [16:33:29]: Jeg vil bare gjenta at interpellanten har tatt opp en meget viktig sak. Jeg har også nevnt flere elementer som kan bidra til å bedre kunnskapsgrunnlaget som er basisen for våre beslutninger, og det skal følges opp. Masterplanen for marin forskning skal følges opp, og det skal det aldri stilles noen spørsmål om. Det synes jeg det står veldig respekt av.

Nå foregår det et stort prosjekt kalt CRISP – Centre for Research-based Innovation in Sustainable fish capture and Processing technology, veldig langt, men det er veldig viktig. Der prøver en bl.a. å måle stimstørrelser med en kalibrert sonar, i motsetning til de sonarene som fiskerne selv bruker. CRISP-forsøket innebærer at man også bruker mer tid per stim enn det man faktisk har brukt på bl.a. «Vendlatoktet», gjennom en inspeksjonsfase der en går rundt stimen og måler flere ganger, slik også fiskerne ønsker å gjøre når de inspiserer, for å estimere volum og tetthet.

Jeg registrerer med glede at her har det kommet en idé fra Havforskningsinstituttet, for Havforskningsinstituttet er også like opptatt av at vi skal fjerne denne typen uenigheter, slik at vi kommer oss raskere videre – ikke nødvendigvis med en fasit, men med best mulig grunnlag for å lykkes framover. Derfor har Havforskningsinstituttet også, for ytterligere å styrke bruken av sonar innenfor mengdemåling av pelagisk fisk, foreslått et utvidet samarbeid med fiskerinæringen gjennom å gjennomføre flere spesialundersøkelser à la det man gjør i CRISP, i tradisjonelt fiskeri, der stimstørrelsen blir målt med sonar og stimer blir fanget og levert.

Dessuten har jeg registrert at også Havforskningsinstituttet gjerne vil at fiskere skal bli med på denne typen forskningstokt, og at forskerne blir med på fisket. Jeg tror det er et godt innspill fra Havforskningsinstituttet, og jeg vil følge det opp, for jeg tror at det kan bidra til et mer omforent syn på sonarestimat av stimstørrelse hos NVG-sild.

Så vet vi – jeg var selv nede og besøkte Kongsberg Gruppen – at det kommer nye metoder, ny teknologi, som i morgen vil gi oss de verktøyene som er nødvendig for å bli enda mer treffsikker når det gjelder å måle bestandene, slik at den typen uenighet forhåpentligvis vil forsvinne.

Oskar J. Grimstad (FrP) [16:36:49]: Problemstillinga som representanten Trellevik tar opp i denne interpellasjonen, er tidvis ein gjengangar mellom forvaltningsmiljøa og yrkesutøvarane innanfor fiskeriet, og relativt høgrøysta diskusjonar er då regelen framfor unnataket. Så må ein også understreke at utanfrå får fiskerinasjonen Noreg i all hovudsak ros for god forvaltning, og det med rette. På møte med EU-representantar blir dette understreka tidvis veldig ofte.

Betydninga av ICES var statsråden inne på, så det skal eg ikkje gjenta. Men når forståinga og tolkinga av volum, slik interpellanten viser til, er så dramatisk ulik, utfordrar det forståinga og ikkje minst legitimiteten til forvaltarmiljøet, og det er ingen tent med, jf. diskusjonen om omdøme. Så skal vi heller ikkje underslå at anslag kan vere vanskeleg, og at interessekonfliktar kan prege konklusjonane til den enkelte. Men når anslag blir så milevidt ulike som vi ser i dette eksempelet, er det eit problem. Ofte ser vi ei overdriven føre var-haldning som pregar forvaltaransvarleg, og som næringa med rette tidvis kan oppleve urett. Det er dei veldig tydelege på i kontakten med oss representantar.

Med store ressursar som no blir annonserte gjennom havsatsinga, og som blir stilt disponible, bør bestandsvolum vere ein viktig del, og forbetringar på dette området er noko vi forventar. Når det gjeld eksempel på kor viktig god bestandsforståing er, kan ein nemne makrellen og makrellkrigen, det store volumet og det endra vandringsmønsteret som førte til avståing av store volum til andre nasjonar, til stor frustrasjon for pelagiske fiskarar – og det kan ein forstå. Den dagen vi opplever ein sterk nedgang i den førekomsten – for svingingar veit vi det vil bli – vil konfliktnivået stige, med fleire nasjonar involverte.

Ny teknologi og forbetra forståing er verktøy som bør implementerast i forvaltarmiljøa, som har ein viktig plass i denne samanhengen, og vi må ha eit system som gir HI og andre truverde når dei kjem med sine anbefalte kvotevolum. Underteikna har blitt kontakta av ressursmiljø som sit på ny teknologi som dei meiner vil gi større sikkerheit i bestandsvurderingane, noko vi alle bør etterspørje og støtte utviklinga av. Statsråden var jo inne på eit eksempel på det i sitt siste innlegg. Det gler meg og viser at teknikken kan vidareutviklast og vil gi nødvendig sikkerheit, eller kanskje heller fjerne dagens usikkerheit – så langt som mogleg.

Statsråden nemnde også FUR-utvalet og kor viktig det er, og som på mange måtar vil vere ein ambassadør mellom forvaltninga og fiskeria, noko som eg trur er både hensiktmessig og nødvendig.

Heilt til slutt: Takk til interpellanten for å bere til Stortinget denne viktige problemstillinga.

Geir Pollestad (Sp) [16:40:27]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for å ta opp dette temaet, muligens smalt, men viktig.

Interpellanten er i sitt innlegg innom de fleste sider ved saken – nærmest i omtale av hver enkelt stim med fisk også – så jeg vil begrense meg til å si at det er viktig at vi har med oss at norsk ressursforvaltning er en suksesshistorie i stort, og at en god bestandsforskning er en viktig del av forvaltningen. Tillit er det bærende stikkordet her, men det er også viktig at det er rom for debatt rundt disse tingene, og at en praktiserer åpenhet.

Jeg vil i all hovedsak si meg enig i interpellantens første innlegg. Jeg registrerer at statsråden er godt fornøyd med både egen og regjeringens innsats på feltet. Men jeg har også behov for å si at den opptrappingsplanen for bestands- og ressursforskningen som Stortinget har gjort vedtak om, har Stortinget og opposisjonen store forventninger til når den kommer i statsbudsjettet for 2017.

Pål Farstad (V) [16:42:13]: Vi står i fare for ikke å få utløst potensialet i norsk fiskerinæring fordi vi ikke vet så mye som vi kunne ha visst om viktige fiskebestander. Norsk vårgytende sild er en slik bestand. Anbefalingene fra forskerne er kanskje mer forsiktige enn de kunne vært, hvis vi hadde visst enda mer om bestanden. Således kan fiskerinæringen, både i sjø og på land, gå glipp av store verdier, i tillegg til verdiene og de positive ringvirkningene for leverandører, kystsamfunn og norsk økonomi. Dette er en av hovedgrunnene til at Venstre og jeg har vært opptatt av at Stortinget må bevilge mer penger til havforskning – både til havforskning generelt og ikke minst til forskning på de viktigste bestandene våre.

Fra den dagen jeg kom inn på Stortinget høsten 2013, har jeg jobbet for å få opp bevilgningene til havforskningen. I Venstres alternative budsjetter fra og med 2014-budsjettet har vi vært ambisiøse – ja langt mer ambisiøse enn regjeringen i satsingen på havforskning. Det har lyktes oss å få på plass verdifulle påplussinger, noe som også framkom i Stortingets behandling av sjømatindustrimeldingen tidligere i vår. Mye gjenstår, men det er et brukbart steg som er tatt når Stortinget samlet har pekt på behovet for økt innsats. Nå har vi forventninger til fiskeriministeren og regjeringen når det kommer til oppfølgingen av denne bestillingen. Det var fiskeriministeren inne på i innlegget sitt tidligere i dag.

Det er på denne måten jeg som stortingsrepresentant kan og skal bidra – ikke som megler og mellommann mellom fisker og forsker. Jeg synes det er positivt at representanten Ove Bernt Trellevik med denne interpellasjonen får synliggjort viktige problemstillinger, for det er ikke bra at vi har denne klinsjen mellom deler – jeg sier deler – av fiskerimiljøet og havforskningen om forståelsen av bestandssituasjonen. Men det er ikke min oppgave, og det kan ikke være Stortingets oppgave, å blande seg inn i målemetoder og andre forskningsmetoder.

Jeg har stor respekt for norsk havforskning og det arbeidet som blir gjort nasjonalt og internasjonalt. Det har Havforskningsinstituttet stor anerkjennelse for. Og jeg har stor respekt for den norske fiskeren, både for fiskeren som næringsutøver og for den jobben som han eller hun gjør gjennom organisasjonene sine, både Fiskarlaget og andre organisasjoner. Jeg har hatt gleden av gjennom flere tiår å følge fiskerinæringen og havforskningen på rimelig nært hold, og jeg vet at begge parter opptrer som seriøse aktører når det gjelder hva som kan høstes av havet, fra hvert sitt ståsted. Forsker og fisker er gjensidig avhengig av å kunne utveksle informasjon, med hver sin rolle. Ikke minst derfor er jeg opptatt av at forholdet mellom partene er konstruktivt og tillitsfullt.

Jeg synes fiskeriministeren har en fornuftig tilnærming til denne saken.

Ove Bernt Trellevik (H) [16:46:12]: Eg takkar for mange gode innlegg, og ikkje minst vil eg takka statsråden, som tek til orde for at han vil vera med og medverka til at havforskinga tek i bruk nye modellar, nye metodar og nye måtar å gjera ting på i framtida. Det trur eg er viktig, skal me få til dette på ein god måte i framtida.

Eg var på ein havkonferanse i Bergen i går, og der heldt SINTEF eit innlegg. Dei tok til orde for at forsking i havet – spesielt havforsking som gjeld bestands- og ressursforsking i havet – måtte ta i bruk både sonar og ein del andre metodar, og gjerne òg bruka data frå fiske- og fangsfartøya. I dag er det jo nokre gedigne datamaskiner i fiskefartøya som går på havet, og som samlar inn enormt mykje informasjon. At me ikkje er i stand til å samla dette og bruka dette på ein god måte, er eigentleg litt kritikkverdig. Det bør me ta med oss, i alle fall når SINTEF påpeikar at dette er fullt mogleg.

Så når det gjeld den forskinga me driv med i havet, kunne eg òg tenkt meg at det var litt meir samarbeid, at ein var meir samkøyrd, og at forskingsmiljøa utfordra kvarandre i litt større grad enn dei gjer i dag. Eg oppfattar det slik at statsråden stolar veldig sterkt på det som kjem frå havforskinga, men me høyrer jo at andre forskingsmiljø òg har tankar om både havforsking og ressursforvaltningsforsking, men òg innanfor laks, lus og den slags finst det gode forskingsmiljø som kanskje ikkje har akkurat det same synet som Havforskingsinstituttet til kvar tid. Eg tenkjer at dette òg er viktige forskingsmiljø, som vi òg bør kunna lytta til i framtida.

Skal norsk fiskerinæring og norsk sjømat hevda seg og koma seg vidare i norsk økonomi, til beste for det norske samfunnet, må ein skaffa seg betre og meir vitskapleg dokumentasjon, både om fiskebestandane og om laks og andre område. Ein må skaffa seg betre kunnskap om dette og ha eit betre grunnlag for avgjerder i verdikjeda i desse næringane.

Det vart nemnt frå fleire at norsk havforsking er svært høgt verdsett internasjonalt, og det har ho jo vist gjennom ei rekkje år. Men det betyr ikkje at ho kjem til å vera blant verdas beste i dette i all framtid. Viss ikkje me hjelper ho, støttar ho og hjelper ho til å utvikla seg, vert det status quo, og ein heng seg opp i ein metode for forsking som var god på 1970-talet, men som no, på 2000-talet, ikkje er brukande i det heile.

Statsråd Per Sandberg [16:49:26]: La meg først si at jeg tror all forskning ønsker å bli satt kritisk lys på, og det føler jeg også at Havforskningsinstituttet ønsker. Jeg skal ikke begi meg så mye inn i en debatt om forskning, men all forskning er jo beheftet med noe usikkerhet – det er det eneste som er sikkert. Man forvalter ut fra den kunnskapen man har i øyeblikket, og så jobber vi alle for å få det enda bedre.

Det er også derfor representanten Farstad kan skryte av, med rette, at Venstre har løftet betydningen av dette gjennom økte bevilgninger. Det er helt riktig. Og jeg er veldig glad for at Stortinget nettopp har sagt – enstemmig – at man ønsker en opptrapping når det gjelder ressursforskning. Da står jeg mye bedre rustet når jeg går inn i budsjettforhandlinger i august, i budsjettrundene da. Det er et klart og tydelig krav fra Stortinget.

Norge er altså blant de landene i verden som bruker mest ressurser på denne type forskning, men heller ikke vi kan på noen som helst måte sette to streker under alle svar som vi har i dag. Det er fortsatt usikkerhetsmomenter, og det er derfor vi må fortsette å utvikle kunnskapen på den måten vi gjør nå.

Jeg vet ikke om det er helt riktig, men jeg prøver meg likevel: En kan faktisk si at den sildekollapsen vi hadde på 1960-tallet, var en av årsakene til at vi har så god forvaltning i dag. En måtte gjøre noe. Og så har jeg hørt fra mange i miljøet at vi fortsatt går og venter på en ny, sterk årsklasse av sild. Den siste var i 2004, slik jeg har forstått det. Derfor tror jeg det er viktig at vi går med forsiktighet her. Men som jeg sier: Det er kommet en invitasjon fra Havforskningsinstituttet, og jeg tror at næringen skal ta imot den med utstrakt hånd, der man får noen ekstraordinære tokt med undersøkelser og måter som fiskeri og næring gjennomfører selv.

Jeg kan ikke stå her uten å si: I går var jeg i Bergen på en stor konferanse som regjeringen har iverksatt: Vi skal fremme en havstrategi, vi skal fremme en bioøkonomistrategi, vi skal ha en opptrapping av ressursforskning. Vi snakker om milliarder av kroner; vi bruker altså 32–33 mrd. kr på forskning, og det stopper ikke der. Vi har behov for enda mer hvis vi alle skal ta ut de ambisjonene og det potensialet, som vi faktisk er enige om, som finnes ute i havet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.