Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:02:29]: (ordfører for saken): Først vil jeg takke forslagsstillerne for å ta opp et ekstremt viktig tema og viktige forslag – som komiteen har vært opptatt av ved flere anledninger i denne perioden. Det er gjort mye og vedtatt mye. Mye arbeid er også blitt gjort knyttet til den konkrete problemstillingen om hvorvidt taushetsplikt står i veien for å avdekke vold og overgrep.

Forslagsstillerne tar utgangspunkt i NOVA-rapporten «Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Regelkunnskap og praksis». Den ble utarbeidet på oppdrag fra fire departementer i mars 2013. Rapporten viser at taushetspliktreglene generelt blir oppfattet som verdifulle og nødvendige. En sentral tilbakemelding fra feltet er at de ikke oppleves som et hinder for samarbeid i praksis. Men rapporten viser også at informantene i liten grad leser lovverk, rundskriv og veiledere, til tross for at de kjenner seg usikre på gjeldende regler. Det er gjennomgående at ledelsens kunnskap om og opptatthet av regelverket har stor betydning for hvor godt den enkelte ansatte kjenner til regelverket. Et annet framtredende funn i rapporten er at det særlig er taushetspliktens unntaksbestemmelser som er lite kjent.

Komiteen forutsetter at de funnene som er beskrevet i rapporten, følges opp i regjeringens arbeid som gjøres for å sikre at taushetsplikten fungerer som den skal, og ikke blir et hinder for å avdekke vold og overgrep.

Komiteen er også opptatt av at en sikrer et godt samarbeid mellom de ulike etatene, mellom helsetjeneste, barnevern, politi osv., og at en har god kompetanse om regelverket for å kunne avdekke vold og overgrep.

Komiteen er opptatt av og viser til arbeidet som gjøres med å fremme den forpliktende og helhetlige opptrappingsplanen som skal redusere vold og overgrep mot barn, og som skal komme til høsten. Komiteen har store forventninger til det arbeidet.

Komiteen er også opptatt av straffeloven § 196 om den såkalte avvergingsplikten. Etter komiteens mening er denne viktig, for for mange barn er det at noen griper inn utenfra, kanskje den eneste redningen de har. Det at avvergingsplikten er godt kjent, er også viktig for komiteen. Komiteen understreker at vi er glad for at Riksadvokaten i sitt prioriteringsdirektiv har varslet at politi og påtalemyndighet i større grad må fokusere på å håndheve denne bestemmelsen.

I den sammenheng viser en enstemmig komité til statsrådens svarbrev, der han viser til at det gjøres et arbeid, og at han vil vurdere om avvergingsplikten bør utvides til flere lovbrudd. Som han skriver:

«Jeg vil vurdere disse spørsmålene nærmere med sikte på å utarbeide et eventuelt forslag om utvidelse av avvergingsplikten.»

Komiteen er opptatt av at barn skal bli hørt, og at det er viktig at faginstansene prøver å ivareta barns behov for å bli skjermet for hva som er viktig og nødvendig å bringe videre til foresatte. I den sammenheng viser vi til undersøkelser som understreker at barn har behov for å fortelle sin side av saken uten at dette påvirkes av foreldrenes innsynsrett. Derfor fremmer en enstemmig komité også forslag som går på at regjeringa skal vurdere begrensninger i, eller utsettelse av, pårørendes innsynsrett i journal og partenes innsynsrett i dokumenter i barnevernssaker når det er til barnets beste.

Det er mange felles komitémerknader og noen særmerknader, men det er også fremmet til sammen ni forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Jeg har ikke tid til å redegjøre for disse forslagene, det forventer jeg at de vil gjøre. Men på vegne av Kristelig Folkeparti, og kanskje også på vegne av flertallet, har vår vurdering vært at når det gjelder f.eks. avvergingsplikten, som vi er ekstremt opptatt av, gjøres det veldig mye godt arbeid. Det er mange utredninger på gang som skal ferdigstilles, og vi har store forventninger til at det følges opp – ikke bare i opptrappingsplanen, men også i enkeltsaker som skal komme senere.

Lise Wiik (A) [12:07:51]: Vold og overgrep mot barn medfører alvorlige og langvarige konsekvenser for den enkelte. Det er et alvorlig samfunnsproblem, og det er nødvendig med et bredt samarbeid mellom ulike offentlige instanser som helsepersonell, barnevern, politi, lærere – instanser som arbeider ut fra ulike lover, ulike retningslinjer, og som tilhører ulike kulturer.

Saken er kommet opp på grunn av behovet for tiltak for å hindre at taushetsplikt og regelverk står i veien for et godt tilbud til volds- og overgrepsutsatte barn. Det er dokumentert behov for å iverksette tiltak for å sikre at praktiseringen av regelverket i de ulike etatene bygger på riktig lovforståelse og ivaretar hensynet til barnets beste.

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA, har i Rapport 3/13 om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt et godt eksempel på hvor krevende det reelt sett er å praktisere f.eks. bestemmelsen om unntak fra taushetsplikten. Rapporten viser også at taushetspliktens unntaksbestemmelser er lite kjent. Det er en utfordring at reglene om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett finnes i ulike lover. De har til dels ulik utforming, heriblant i forvaltningsloven, helsepersonelloven, spesialisthelsetjenesteloven, barnevernloven, barnehageloven og opplæringsloven. Det er en utfordring å samordne.

NOVA-rapporten viser også at lovgivningen er dårlig harmonisert, særlig når det gjelder muligheten til å dele taushetsbelagt informasjon med helsepersonell og ansatte i forvaltningen. Det fungerer ikke alltid slik at opplysningsplikten går foran taushetsplikten i barnevernssaker.

For å ivareta barnets beste i volds- og overgrepssaker mener Arbeiderpartiet det er behov for å se de ulike lovverkene i sammenheng og få en helhetlig revisjon av lovbestemmelsene, slik at vi samlet regulerer taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett. Det må ikke være formelle hindringer eller manglende kunnskap som gjør det vanskelig for det offentlige å avdekke og følge opp saker som gjelder vold og overgrep mot barn.

Arbeiderpartiet mener at det er god kunnskap om disse problemstillingene. Det er tiltak og handling som mangler, og at en må gå grundig til verks gjennom samordning av lovverket.

Jeg viser til forslagene fra mindretallet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som hermed er tatt opp.

Presidenten: Representanten Lise Wiik har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Margunn Ebbesen (H) [12:11:03]: Jeg ønsker å takke saksordføreren for en god redegjørelse for sakens innhold og komiteen for konstruktivt arbeid med denne viktige saken.

Intensjonene i representantforslaget er enkle å forstå. Vold og overgrep mot barn er alvorlig kriminalitet, og i slike saker er det mange etater som er påkoblet. Alle disse etatene – det være seg barnehage, skole, barnevern, helsetjeneste eller politi – har ulike roller og ulikt lovverk å forholde seg til, og ikke minst ulik praksis. Disse etatene kan ha ulik forståelse og praktisering av reglene om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i saker som omhandler volds- og overgrepsutsatte barn. Dette kan være en utfordring med hensyn til å gi disse barna et godt nok tilbud.

For meg og Høyre er det å sørge for at barns rettssikkerhet blir ivaretatt, og at hjelpen til de barna som utsettes for overgrep, mishandling og vold, er godt koordinert, viktig. Da må ikke taushetsplikt og annet regelverk være et påskudd for mangel på handling.

Bekymringen som framkommer gjennom dette representantforslaget, ble til en viss grad mer nyansert under høringen i saken. De fleste tilbakemeldingene viser til at taushetspliktsreglene ikke oppleves som et hinder for samarbeid i praksis. Men utfordringen kan være at kunnskapen om de ulike bestemmelsene som gjelder, er mangelfull. Da er det betryggende å registrere at regjeringen har satt i gang flere utredninger, har satt ned utvalg og holder på å utarbeide veiledere og retningslinjer, nettopp med tanke på å bedre kompetansen til dem som arbeider innenfor dette viktige området.

Kunnskap og kompetanseheving rundt regelverket i forvaltningen er viktig for å unngå at barn som skal fanges opp og få hjelp, ikke får den nødvendige hjelpen de har behov for.

Med dette som bakgrunn forutsetter vi at regjeringen kommer tilbake med forslag til forbedringer i regelverket for taushetsplikt i saker som omhandler disse barna.

Når det gjelder partenes innsynsrett, viser det seg at det kan være problematisk å klargjøre faktum i saken så lenge foreldrene har innsynsrett fra første stund. Det kan være situasjoner der barn bør få mulighet til å fortelle fra sin side i saken, uten at det skal påvirkes av foreldrenes innsynsrett. Derfor kan det være nødvendig å vurdere begrensninger i, eller utsettelse av, pårørendes innsynsrett i journal og i dokumenter i barnevernssaker, når det er til barnets beste, jf. forslaget.

Et annet viktig tema som er belyst gjennom denne saken, er avvergingsplikten. Det er like ille ikke å ha kunnskap om det ansvar som framgår gjennom avvergingsplikten, som det er ikke å ha god nok kunnskap om taushetspliktbestemmelsene. En samlet komité er tilfreds med at Riksadvokaten i sitt prioriteringsdirektiv har varslet at politi og påtalemyndighet i større grad må fokusere på å håndheve denne bestemmelsen. Videre har også justisministeren varslet at regjeringen holder på med en gjennomgang for å se om avvergingsplikten bør utvides til å gjelde flere lovbrudd.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:14:54]: Jeg tror jeg vil starte med å referere noe som komiteen har skrevet i innstillingen, og som jeg synes er særdeles viktig:

«Taushetsplikten er viktig. Samtidig mener komiteen at det er umåtelig viktig å kjenne til dens unntaksbestemmelser og ikke minst en annen bestemmelse som avvergingsplikten. Komiteen vil vise til at denne plikten er nedfelt i straffeloven. Komiteen er bekymret for hvilke konsekvenser gjentatte brudd på melde-, opplysnings- og avvergingsplikten kan få for utsatte barn.»

For meg er dette essensen i forslaget og i problemstillingen som er reist, og jeg ønsker også, som andre har gjort før meg, å gi honnør til forslagsstillerne.

I mitt forrige liv jobbet jeg 15 år med ungdom som var utsatt for ulike overgrep, vold og tilsvarende. Jeg mener at noe av det verste man kan gjøre, er å påføre barn som har vært utsatt for dette, i verste fall av noen av sine nærmeste, en ny type overgrep ved at systemene som skal hjelpe dem, faktisk ikke gjør det, men lar dem gå igjennom prosesser som de skal skånes for. I så måte er ethvert grep vi kan ta for å ivareta denne målgruppen, et godt tiltak. Jeg mener at det å ikke gjøre det på en måte vil være å akseptere at systemet er viktigere enn dem som trenger hjelpen, og det er en tilnærming som i hvert fall Fremskrittspartiet vil ta sterk avstand fra.

I så måte er jeg glad for at regjeringen har en ambisjon om å følge det opp. Jeg forventer selvfølgelig at systemene jobber sammen med samme fokus, nemlig å bistå de som trenger hjelp, og ikke skjerme systemene for systemene sin del. Det vil etter mitt skjønn være en direkte skivebom i denne settingen. Jeg mener også at en måte å måle kvaliteten i et samfunn på er å se hvordan man tar vare på de svakeste. Voldsutsatte barn er av de aller, aller svakeste. De har krav på den største oppmerksomheten, og på at vi gjør vårt ytterste for at deres hverdag skal bli så god som overhodet mulig.

Jenny Klinge (Sp) [12:17:21]: Justiskomiteen hadde ei nyttig høyring om denne saka, kor det vart peikt på fleire problematiske område i dagens regelverk om teieplikt og kunnskapen om og praktiseringa av dette regelverket.

Eg meiner at det komiteen fekk høyre, saman med innspel eg sjølv har fått når eg har møtt relevante aktørar elles, viser at det trengst tiltak og handling. Det er altså ikkje nok berre å vise til ekspertutval eller rettleiarar. Teieplikta, slik ho blir praktisert, står i vegen for at ungar skal få samordna hjelp frå dei ulike instansane.

Senterpartiet ønskjer å sikre at teieplikta ikkje blir eit hinder for tverrfagleg samarbeid. Målet er jo at utsette og sårbare ungar skal få best mogleg oppfølging. Det er òg avgjerande at ungar blir høyrde, og at behova deira blir varetekne.

Sjølvsagt er teieplikta enormt viktig, m.a. for at privatpersonar skal ha tillit til helsepersonell. Så ein skal ikkje forkaste teieplikta, men sørgje for at unntaksreglane er godt kjende. Opplysningsplikt, meldeplikt og avverjingsplikt er der også av ein grunn. Viss desse pliktene blir styrkte, kan ein avdekkje og hindre fleire tilfelle av vald og overgrep mot ungar.

Ei avveging av teieplikta mot desse andre pliktene inneber ein vanskeleg balansegang. Eit komplisert og fragmentert regelverk hjelper ikkje dei som må gjere desse vurderingane i praksis. Dette har det kome fleire tilbakemeldingar om. Eit tydelegare regelverk kan òg ha noko å seie for kva tillit privatpersonar har til korleis desse reglene blir praktiserte. Regelverket må derfor gjerast enklare, meir oversiktleg – og det må gjerast betre kjent.

I tillegg til forslaga frå representantane frå Arbeidarpartiet, som eg støttar, har eg to eigne forslag. Det eine gjeld journalinnsyn. Det andre gjeld avverjingsplikta.

Det kan vere eit problem at foreldre har innsyn i journalane til ungane sine, i saker der foreldra sjølve er mistenkte for vald eller seksuelle overgrep mot desse ungane. Dette kan føre til fare for at bevis blir forspilte, eller at forklaringane blir tilpassa. Eg meiner derfor at pasient- og brukarrettigheitslova bør endrast, slik at det ikkje blir gjeve innsyn i journalane til ungane dersom det er fare for å forspille bevis i etterforskinga av ei straffesak. Eg fremjar derfor følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem et lovforslag om at det i pasientrettighetsloven § 5-1 tas inn at journalinnsyn ikke skal gis til foreldre og foresatte dersom det er fare for bevisforspillelse i etterforskningen av en straffesak, med det mulige unntak at midlertidig oppnevnt verge kan få rett på innsyn i barnets pasientjournal når foreldre er mistenkt for straffbar handling mot egne barn.»

Vidare er det urovekkjande at offentleg tilsette verken får nok informasjon om, eller opplæring i, avverjingsplikta. Medan offentleg tilsette underskriv erklæringar om teieplikt, erkjenner dei ikkje på same måte plikta dei har til å gje politimelding eller på annan måte avverje konkrete straffbare handlingar, som nemnt i straffelova § 196, slik som vald i nære relasjonar og vald mot ungar.

Avverjingsplikta burde vore gjort kjent på lik linje med teieplikta, og relevante etatar bør lage erklæringar om teieplikt som må underskrivast av tilsette som gjennom yrket sitt kan kome i situasjonar der dei har avverjingsplikt.

Ordlyden i straffelova § 196 om avverjingsplikta bør presiserast. Lovføresegna gjeld ei plikt til å avverje særs alvorlege lovbrot som grov kroppsskade, drap og mishandling i nære relasjonar. Det må òg vere sikkert eller mest sannsynleg at handlinga har vorte eller vil bli gjennomført. Det ligg dermed i karakteren til føresegna at det å avverje denne typen lovbrot krev politimelding, sjølv om det etter forholda òg blir opna for å kunne avverje på annan måte.

Ordlyden i føresegna gjer ikkje dette klart. Det kan tolkast som om alternativa er likestilte. Dersom politimelding skal vere hovudregelen, bør ordlyden i føresegna presiserast.

Vi har derfor fremja følgjande framlegg:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som tydeliggjør avvergingsplikten i straffeloven § 196 og som presiserer at anmeldelse skal være hovedregelen etter denne bestemmelsen.»

Arbeidarpartiet har tidlegare i debatten teke opp forslaga som vi står saman med dei om. I tillegg vil eg ta opp dei to nemnde forslaga frå oss i Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Jenny Klinge har tatt opp de forslag hun refererte.

Statsråd Anders Anundsen [12:22:06]: På vei til Stortinget i dag var jeg innom Høgskolen i Oslo og Akershus for å få med meg presentasjonen av NOVAs nye rapport om omfanget av vold og overgrep mot barn. Det er et utrolig viktig arbeid som bidrar til å bedre kunnskapen vår om omfanget av vold og overgrep mot barn. Den viser en sammenlikning med situasjonen i 2007, og den gir også noen indikasjoner på om den innsatsen vi alle er så opptatt av skal gjøres, faktisk har de resultatene som vi ønsker at den skal ha. På enkelte områder, f.eks. den milde volden mot barn, har det vært en reduksjon i forekomsten. Den grove volden er like omfattende som tidligere. Det er også en stabilitet når det gjelder seksuelle overgrep mot barn.

Det viser at det er en formidabel utfordring på veldig mange nivå, og slik sett har jeg lyst til å ønske velkommen det engasjementet som både Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjennom disse forslagene viser.

Så er det også slik at dette engasjementet, og det tror jeg er noenlunde godt kjent for denne sal også, deles av regjeringen. Det betyr at vi har vært svært opptatt av problemstillingene knyttet til taushetsplikt og handlingsplikt, og vi har satt i gang veldig mye arbeid, som jeg gjorde rede for i mitt brev til komiteen, for å sette oss i stand til å gjøre de riktige valgene. Det er fortsatt slik at det ikke er fremkommet sterke påstander om at det er regelverket i seg selv som er problemet, men at det er kunnskapen om, innsikten i og fortolkningen av regelverket og balansen i regelverket som har vært krevende. Derfor er det gjennomført et arbeid for å sikre veiledning. Det er gjennomført arbeid for å sikre informasjon og opplysninger. Det er igangsatt arbeid for å se på om en likevel bør vurdere lovendringer for å få likere bestemmelser på dette området. Det er et krevende og omfattende arbeid, men alle disse tingene er satt i gang. Jeg pleier ikke å bruke begrepet «å slå inn åpne dører», men jeg føler at dette forslaget bærer preg av det, også fordi det er så pass bred støtte til måten som vi egentlig er i gang med å løse dette på.

Så forstår jeg at fra Arbeiderpartiets side mener de at det nå er tid for handling, og nå skal man ikke prate om dette lenger. Det er jo et prisverdig initiativ, og det er derfor vi faktisk handler. Men det er også viktig å handle riktig, og det forslagene i stor grad går ut på, er å be regjeringen om å gjøre noe regjeringen allerede gjør, og som Stortinget er kjent med at regjeringen gjennomfører.

Jeg er veldig glad for at det har vært fokusert på dette gjennom en lang periode fra mange partier. Jeg har svart på spørsmål om denne problemstillingen mange ganger fra Stortingets talerstol, og jeg mener vi nå er i rute med dette arbeidet, og at den jobben som nå gjøres, vil legge forholdene godt til rette både for å spre informasjon, hindre misforståelser og eventuelt komme med forslag tilbake til Stortinget om regelendringer, hvis det viser seg at det er nødvendig å endre bestemmelser på dette punkt.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lise Christoffersen (A) [12:25:47]: Den som fortjener det, bør også få berettiget takk. Jeg starter derfor med en takk til statsråden i en annen sak enn denne, nemlig det statsrådens brev til kommunene 1. april i år omhandler. Han sier der at overgrep mot barn hører inn under begrepet «samfunnssikkerhet», og kommunene bes om å bruke beredskapsrådet for å bekjempe vold mot barn og unge. Som det står: Denne typen vold og overgrep er alvorlige, potensielt livstruende, og det er en klar sammenheng mellom vold og psykisk og fysisk helse. Han viser til forskning om at seksuelle overgrep, fysisk mishandling og omsorgssvikt har større betydning for psykisk og fysisk helse enn andre belastende hendelser.

Det bør vi ha i mente når vi f.eks. bekymrer oss over en foruroligende vekst i antall unge med uførepensjon og psykiske diagnoser. Forrige arbeids- og sosialminister svarte på spørsmål fra meg at vi ikke vet om noen av disse unge uføre har vært utsatt for vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt. Det blir ikke registrert. Når vi besøker Nav-kontor som jobber målrettet med denne gruppa, svarer de at det er mange, et stort flertall.

Jeg håper derfor at kommunene følger statsrådens oppfordring om å gjøre vold mot barn og unge til tema i beredskapsrådet. Som han påpeker, er slik vold et typisk sektorovergripende samfunnsproblem. Beredskapsrådene kan kartlegge omfang, avdekke svakheter, tette huller i samarbeidet mellom etater, fylle på der kompetanse mangler, og forebygge gjennom systematisk og løpende samarbeid på tvers. Det er å håpe at kommunene følger opp. Fylkesmennene bør være pådrivere. Alle fylkesbenkene har vel faste møter med sine fylkesmenn. Jeg skal ta oppfølging av statsrådens brev opp på neste møte med Fylkesmannen i Buskerud. Det bør også de andre stortingsrepresentantene gjøre.

Koblingen til dagens sak er åpenbar. Et viktig poeng i Arbeiderpartiets forslag er at barn lider under misforstått taushetsplikt. Dårlig kunnskap om avvergeplikt fører til det samme. Vi ønsker økt kunnskap om de reglene som faktisk gjelder. Vi ønsker en regjering som tydeliggjør hvor taushetsplikten begynner og slutter, og hva avvergeplikten faktisk betyr. For når frykten for å gjøre feil tar overhånd, kan den vinne over frykten for at barn lider unødig. Det er ikke holdbart. Vi er litt uenige om tempo i denne saken, men enige om målet. Der vi ønsker handling nå, viser regjeringen og flertallet til utredninger og handlingsplaner. De fleste forslagene våre blir nedstemt i dag, men forhåpentligvis ikke glemt. Mens vi venter på utredninger og planer, må noe gjøres, det sa statsråden selv. Den grove volden og de seksuelle overgrepene fortsetter. Beredskapsrådene bør derfor sette økt bevissthet om de reglene som faktisk gjelder, på sin dagsorden. Etatslederne er et smart sted å begynne i så måte.

Sonja Mandt (A) [12:29:08]: Barn som har vært utsatt for vold eller er i krise, er sårbare barn. Det de mest trenger, er voksne som tar ansvar og som klarer å skape den tilliten som er nødvendig for å finne ut av hva som har skjedd. Det krever kompetanse.

Taushetsplikt og opplysningsplikt kan være vanskelige balansepunkter. Tilbakemeldinger fra dem som jobber med barn, viser at mange er usikre på hvor de grensene går. Regelverket ligger der, som statsråden sier, men veldig mange er redde for å bryte loven som de skal forholde seg til. Noen avventer og tar ikke fatt, og ser om andre gjør det. Ofte er mange parter involvert. Derfor må taushetsplikten ikke være til hinder for at barn skal få hjelp.

Økt kompetanse og mer systematisk opplæring kan bidra til at det skjer, både i utdanninga og også gjennom det daglige virke. I de fleste tilfeller må flere etater samarbeide om barna, og alle må vite hva de kan formidle. Gode veiledere, kurs, etter- og videreutdanning og at dette blir en større del av undervisningen, er gode tiltak.

Når barn forteller sin historie og om vonde opplevelser og gjør det i tillit til at dette ikke fortelles videre, er det vanskelig å forklare for barnet at det likevel skjer. Partsinnsynet gjør at foreldre i konflikter kan se hva som er sagt, og de kan kreve dette. Barnet skal i mange tilfeller tilbake til begge eller til en av dem, og vi kan tenke oss hva som skjer. Kunnskap gir makt, og maktforholdet i disse sakene går på bekostning av barna. Tilliten som fagfolk opparbeider seg, blir fort brutt. Neste samtale kan ikke bli like lett.

Når komiteen nå foreslår at det bør vurderes videre hvordan en forsinket innsynsrett kan gjøres samtidig som foreldre ivaretas, er det bra og viktig. Vi må ikke la innsynsretten bidra til at opplysninger ikke kommer fram på grunn av redsel eller påvirkning. Her må vi se på hva som er viktigst og best for barna og saken. Jeg mener at barnas røster som har kommet tidlig fram gjennom det Forandringsfabrikken sier, bør høres. Forandringsfabrikken ber om det på vegne av barna.

Det er mange gode forslag som Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer, som vi ikke får flertall for, som ville ivareta barn bedre. Det er synd de ikke får flertall, men jeg håper og tror at statsråden tar dem med seg videre inn i alt det arbeidet som pågår. Når statsråden sier at arbeidet er i gang, er det kjempefint. Men vi er utålmodige. Jeg tror at saker som dette må vi ta opp, prate om og løfte opp i samfunnsdebatten for at vi skal ufarliggjøre det å melde og ufarliggjøre taushetsplikten, sånn at det ikke blir det ondes vilje. Takk til statsråden for at han tar dette videre, for det regner jeg med at han kommer til å gjøre.

Lise Wiik (A) [12:32:22]: Jeg vil gjerne takke statsråden for redegjørelsen, som jeg opplevde som grundig og engasjert.

Arbeiderpartiet ønsket primært å lovfeste et samordnet regelverk, fordi vi tror at det best ville hjelpe barn som er utsatt for vold og overgrep. Flertallet ønsker ikke å lovfeste, men sørge for en bedre praksis av nåværende lover. Det er ikke stor skilnad mellom det. Det er gledelig at det er en så bred enighet i salen om å gjøre det beste for å hjelpe de mest utsatte barna våre. Det setter jeg stor pris på.

Jeg vil allikevel utfordre statsråden på ett område: Når det ikke blir en felles lovgivning, ligger det et koordineringsansvar mellom de forskjellige etatene. Jeg hadde ønsket at statsråden hadde orientert noe mer om hvordan han tenker å ivareta det samordningsansvaret. Er det slik at det er denne statsråden som sitter med koordineringsansvaret, eller vil gripe det ansvaret? Jeg kunne veldig gjerne ønske å få litt mer forklaring på det – slik at de ulike etatene er i et bedre fellesskap enn nå. Nå opplever vi at det er for fragmentert.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Anders Anundsen [12:34:01]: Jeg er veldig glad for at representanten Wiik og representanten Mandt peker på at det er egentlig ikke så veldig stor uenighet i salen knyttet til viktigheten av dette området. Alle har de samme intensjonene. Og det kan jo faktisk være at vi under det arbeidet som vi nå har satt i gang, vil konkludere med at det er behov for lovendringer, og at vi da kommer tilbake til Stortinget med lovendringer. Det er på ingen måte slik at kroken er satt på døren for eventuelle lovendringer, men nå har vi altså en utredning på gang som bl.a. skal identifisere det behovet.

Så er det riktig også som representanten Wiik sier, at dette er et ansvar som på mange måter er spredt på ulike departementer. Derfor har det vært viktig for oss at vi koordinerer innsatsen, at vi lager felles veiledere, og at vi jobber i fellesskap for at alle relevante etater skal få den samme informasjonen om grensene for taushetsplikten og grensene for avvergingsplikten. Det er et arbeid som har pågått over tid. Det foreligger mange resultater fra dette, men vi ser likevel at det fortsatt er for stor usikkerhet ute. Der har vi som regjering et viktig ansvar, og etatene har et viktig ansvar, for å sikre at en får den nødvendige kunnskap og innsikt som gjør at en ikke praktiserer dette i strid med det som er regelverkets intensjoner.

Derfor er det også viktig når vi nå har gjennomført det vi har gjort, laget de veilederne som er laget, og får kunnskapsmaterialet for hvordan status rent faktisk er, å vurdere grunnlaget for eventuelle lovendringer også. Det er klart at det ville vært en fordel hvis vi kunne fått lovbestemmelser som var likere formulert. Utfordringen med det er at det ivaretar ulike hensyn på ulike områder, og det er noen forhold som gjør at det kan være noe komplisert. Men det arbeidet er altså i gang, og vi kommer tilbake til Stortinget hvis det skulle vise seg å være behov for noe mer, derunder eventuelle lovendringer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.