Teknisk test 17.–18. september

Tirsdag 17. og onsdag 18. september gjennomføres det tekniske tester av infrastrukturen i stortingssalen. I perioden vil blant annet talerlisten, nett-TV og førstesiden på  stortinget.no bli testet, og det kan oppleves aktivitet i disse.

Stortinget - Møte onsdag den 11. april 2018

Dato: 11.04.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 1 [10:00:13]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten: Før vi starter, vil presidenten opplyse om at hun, i møte med gruppelederne i går om gjennomføringen av den muntlige spørretimen, hadde en evaluering av prøveordningen. Prøveordningen vil bli videreført med noen justeringer, og presidentskapet vil innen kort tid avgi innstilling med de nødvendige endringer i Stortingets forretningsorden.

Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsråd Siv Jensen, utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide og statsråd Anniken Hauglie vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Rigmor Aasrud.

Rigmor Aasrud (A) []: Mitt spørsmål går til finansministeren.

Partene i arbeidslivet har nylig blitt enige om en tariffavtale. Samtidig har de funnet løsninger på urettferdige deler i AFP-ordningen i privat sektor. Årets oppgjør har vært et viktig steg på veien mot en bedre og mer framtidsrettet pensjon. Det er oppløftende å se hvordan partene finner sammen og bruker tariffoppgjørene for å motvirke urettferdige forskjeller i arbeidslivet.

Men ikke alle pensjonsflokene er løst. I spørsmålet om endringer i ordningen med obligatorisk tjenestepensjonen er ballen spilt over til storting og regjering. I dag er det valgfritt om arbeidsgiver betaler inn pensjon for dem som tjener under 1G, som er vel 93 000 kr. Arbeidsgiver trenger altså ikke å betale inn pensjon for de første lønnskronene. De som er mellom 13 og 20 år, får heller ikke ta del i ordningen. Det samme gjelder for dem med små stillingsbrøker. Om en ikke er i samme jobb i mer enn tolv måneder, får en heller ikke uttelling.

Pensjonsopptjening fra første krone og fra første time er et viktig sosialt spørsmål. Det handler først og fremst om unge folk, om folk i små stillinger og om dem som tjener dårligst. Men også arbeidstakere med alminnelige lønninger får lite i tjenestepensjon av den grunn. Tjener en 400 000 kr, regnes ens pensjonsopptjening kun av 307 000 kr når det gjelder obligatorisk tjenestepensjon. I tillegg vet vi at det å ordne pensjonsordninger er bra for å holde orden i arbeidslivet og ha et seriøst arbeidsliv.

Arbeiderpartiet vil ta opp kampen for at folk i private bedrifter også skal få pensjon for hver krone de tjener. Er statsråden enig i at det er urettferdig at ordningen med obligatorisk tjenestepensjon ikke gir pensjonsopptjening for de første 93 000 kr, når dette er endret i andre lover som regulerer pensjonen?

Statsråd Siv Jensen []: La meg først si at regjeringen selvsagt er innstilt på å bidra med nødvendig utredningskapasitet i kjølvannet av enigheten i lønnsoppgjøret.

Jeg oppfatter det slik at det representanten Rigmor Aasrud egentlig spør om, er det pågående arbeidet med privat tjenestepensjon. Der har spørsmålet om egen pensjonskonto vært utredet av en arbeidsgruppe bestående av medlemmer fra to departementer og Finanstilsynet. De avla sin rapport i desember 2016. Så har vi fra Finansdepartementets side gjennom 2017 hatt to møter med referansegruppen og har utarbeidet utkast til lovendringer. Et slikt utkast til lovendringer, som gjelder både egen pensjonskonto og oppheving av tolvmånedersregelen, ble sendt på høring i november i fjor, med høringsfrist i slutten av februar inneværende år. Jeg opplever at det i høringen er bred enighet om behovet for en egen pensjonskonto, men så er det litt ulike syn på en del andre tekniske spørsmål rundt dette.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en oppfølging av dette så snart som overhodet mulig.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg er klar over den høringen som statsråden refererer til, og i den høringen har jo statsråden hørt å oppheve regelen om at man må ha jobbet mer enn tolv måneder for å få ta del i den pensjonsopptjeningen man har. Men mitt spørsmål dreide seg altså ikke om den delen av endringene. Jeg spør statsråden: Mener statsråden det er rettferdig at man ikke får opptjening for de første 93 000 kr? Det er en annen del av hele komplekset, som jeg registrerer at statsråden ikke har hørt, selv om det var et tema i den arbeidsgruppa som jobbet i forkant.

Statsråd Siv Jensen []: Det er et spørsmål regjeringen ikke har tatt stilling til. Jeg har registrert at det var et viktig spørsmål, ikke minst fra arbeidstakersiden, i forhandlingene, men jeg tror ikke jeg kan svare noe annet på det nå enn at dette må vi få lov til å komme tilbake til fra regjeringens side.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Fredrik Holen Bjørdal.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Mitt spørsmål går til arbeidsministeren. Som representanten Aasrud sa, er pensjonsopptening frå første krone og første time eit viktig sosialt spørsmål. Arbeidarpartiet vil ta opp kampen for at også kvinner, yngre medarbeidarar og mellombels tilsette skal få pensjon av kvar krone dei tener. Difor handlar dette også om seriøsiteten i arbeidslivet.

Dagens reglar bidrar til at mange arbeidsgjevarar som baserer verksemda på mellombels kontraktar, ofte kjem unna å betale inn til tenestepensjonsordninga. Dette er ei konkurranseulempe for dei seriøse bedriftene med faste, trygge stillingar, og det er ein fordel typisk for bemanningsbyrå.

Arbeidsministeren er jamleg ute i avisene og varslar ein kamp mot det useriøse arbeidslivet, utan at Stortinget ser så mykje til dei konkrete politiske resultata av det. Er arbeidsministeren einig i at dersom alle får tenestepensjon av kvar krone dei tener, vil det vere ein siger for det seriøse arbeidslivet, og burde det ikkje då vere ei kampsak for arbeidsministeren?

Statsråd Anniken Hauglie []: Offentlig tjenestepensjon ligger under finansministerens ansvarsområde, men i helgens lønnsoppgjør har vi sett at hvordan den obligatoriske tjenestepensjonen i private virksomheter skal se ut, også har vært et av de store stridsspørsmålene mellom partene.

Som finansministeren var inne på, har regjeringen sendt ut på høring flere forslag til endringer. Men lønnsdannelse er partenes ansvar, og jeg er opptatt av å respektere det som partene blir enige om i lønnsoppgjørene.

Regjeringen har iverksatt en rekke andre tiltak for å bekjempe useriøse aktører og begrense bl.a. innleie. En egen proposisjon om det er nylig sendt over til Stortinget for behandling.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV) []: Jeg kan følge opp til arbeidsministeren, for SV mener at gamle og uføre skal ha en pensjon det går an å leve av. Stadig flere må ha flere jobber for å leve, og det slår ut på pensjonen for veldig mange. Det handler om renhold og hotell- og restaurant, det handler om dem som jobber i varehandelen – altså folk som tjener lite i utgangspunktet, og som da rammes av at de ikke får pensjonsopptjening på de første kronene de tjener.

Nå kan vi også lese at arbeidsministeren mener at arbeidsledige skal loses inn i bemanningsbransjen, og i går kom arbeidsministeren med en proposisjon som vil gi bemanningsbransjen muligheten til bare å ha midlertidig ansatte.

Ser ikke arbeidsministeren at dette vil føre enda flere inn i et arbeidsmarked der de ikke får pensjonsopptjening, og at de lavest lønte får dårligere pensjonsvilkår ut fra denne politikken?

Statsråd Anniken Hauglie []: Vi har kommet med flere forslag i arbeidsmiljøloven nå for å endre eller redusere omfanget av uønsket innleie, og for å styrke forutsigbarheten for de ansatte gjennom den proposisjonen som representanten også viser til. Jeg mener at vi har funnet en god balanse mellom arbeidstakernes behov for å stramme inn og arbeidsgivernes behov for helt legitime ønsker om å leie inn.

Når det gjelder den offentlige tjenestepensjonen, har vi nå kommet fram til en avtale med partene. Avtalen er nå ute på høring i organisasjonene og skal forankres der. Der har vi gjort en rekke endringer som både vil gjøre at flere vil få beholde pensjonen, at flere vil få ut pensjon som de har betalt inn, i motsetning til tidligere, i tillegg til at man også har et tillegg for de arbeidstakerne som ønsker å gå av tidligere. Men den delen er nå ute til forankring i organisasjonene, og så vil vi komme tilbake til Stortinget når det er endelig avklart.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV) []: Det var ikke det statsråden fikk spørsmål om. Statsråden fikk spørsmål om hun ser at det er behov for endringer i pensjonssystemet i privat sektor, slik det har blitt forhandlet om, nettopp fordi det arbeidslivet som noen må gå i, nemlig korte kontrakter og at man må ha flere stillinger for å klare seg, gjør at mange ender opp med en pensjon til slutt som ikke er til å leve av. Er regjeringen innstilt på å bidra til eller støtte lovforslag i Stortinget om å tette det hullet – særlig fordi regjeringen sjøl gjennom sin politikk, bl.a. i Prop. 73 L for 2017–2018, som ble lagt fram i går, fremmer at man ikke lenger skal kreve av bemanningsbransjen, som øker, og som har små stillinger, at de har faste ansettelser.

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg er helt uenig i premisset i representantens spørsmål. Regjeringen fremmer ikke på noen som helst måte et useriøst arbeidsliv og oppmuntrer heller ikke til mer midlertidige ansettelser eller usikre stillinger. Denne proposisjonen er tvert om det motsatte, og vil både definere fast ansettelse i loven og gjøre det vanskeligere å ansette slik som tidligere. Vi fjerner muligheten til de såkalte nulltimerskontraktene.

Så ser vi at det også er legitime behov for å leie inn, bl.a. når det er reelle vikariater, og den hjemmelen vi nå åpner opp for bemanningsbyråene, handler nettopp om muligheten når det er reelle vikariater.

Når det gjelder obligatorisk tjenestepensjon, ligger det under finansministerens ansvarsområde. Hun sa i sitt hovedsvar at man ser på endringer der. Regjeringen vil i så fall komme tilbake til Stortinget når den proposisjonen er klar.

Vi er enige om at det er viktig at man har gode pensjonsløsninger, men vi mener også det er viktig at virksomhetene selv innenfor sine økonomiske rammer og sin konkurranseevne bestemmer hvilken ordning man skal ha.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål – fra representanten Per Olaf Lundteigen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Saken gjelder hvilken plass bemanningsforetak skal ha i norsk arbeidsliv framover. Dette er foretak som ikke er tilhengere av fast ansettelse for sine folk, og de er ikke lærlinger. De bryter derfor fundamentalt med det som alle hyller i norsk arbeidsliv, et velorganisert arbeidsliv som gir grunnlag for et trygt familieliv.

Spørsmålet er om Stortinget skal legge til rette for bemanningsforetak i arbeidsmiljøloven. I tilfelle ja, hvilken rolle og hvilke regler skal i så fall gjelde for bemanningsforetak for å unngå urettferdig konkurranse?

Senterpartiet har aldri gått inn for forbud mot bemanningsforetak. Andre partier har tatt til orde for forbud, men ikke foreslått det. Dem om det.

Bemanningsforetakene startet for å dekke et behov for vikarer. Det var og er Senterpartiet enig i at bør fortsette. Dette er lovregulert i arbeidsmiljøloven § 14-12 (1), som refererer seg til bruk av vikarer i arbeidsmiljøloven § 14-9 (1) b.

Spørsmålet er derfor hvilke ansettelseskontrakter som loven skal kreve i disse tilfellene. Hittil har det vært fast ansettelse i utleiebedriften, altså bemanningsforetaket. Men så har NHO Service og Handel sine dyktige strateger utviklet dette og innført ansettelseskontrakten «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag». Ved litt nærmere ettertanke forstår alle at dette bare er et annet ord for tilkallingsvikarer, altså ingen reell fast ansettelse.

Regjeringa gjør disse ansettelseskontraktene ulovlig ved å definere faste ansettelser korrekt og så ta det inn i arbeidsmiljøloven § 14-9. Senterpartiet støtter sjølsagt denne lovendringen. Men så slipper regjeringa katta ut av sekken: Bemanningsforetakene skal få en særregel om rett til å ansette sine folk på midlertidige stillinger når de leies videre ut i vikarstillinger. Etter Senterpartiets mening må det være faste ansettelser i bemanningsforetak. Dersom det ikke fungerer, kan byråene formidle arbeidskraft og dermed dekke behovet for vikarer. Hvorfor kan ikke statsråden støtte en slik linje?

Statsråd Anniken Hauglie []: Spørsmålet om innleie er kanskje en av de problemstillingene som jeg har brukt mest tid på, og som det har vært mest diskusjon om også, både i denne sal og mellom partene. Vi har hatt mye dialog og mange prosesser med partene. Utfordringen har vært at partene har stått særdeles langt fra hverandre når det gjelder både virkelighetsoppfatning og hva de mener skal til for å løse det som man for så vidt er enige om, nemlig uønsket bruk av innleie.

Det vi har vært opptatt av når vi nå skulle legge fram en egen proposisjon, har vært nettopp å balansere de ulike hensynene, både arbeidstakernes behov for forutsigbarhet – at man får bort de såkalte nulltimerskontraktene, hvor man ikke får lønn mellom oppdrag – og å ivareta arbeidslivets og næringslivets helt legitime behov for innleie, enten når det er vikariater, når det er topper eller når det er usikkert hvordan oppdragsmengden blir seende ut i framtiden.

Det vi sendte ut på høring i fjor sommer, og denne proposisjonen som jeg la fram i går, mener vi er nettopp en balansert avveining mellom de ulike hensynene. Vi vil både presisere fast ansettelse i loven, trenge strengere krav til hva det vil si å være fast ansatt for å sikre nettopp forutsigbarhet for arbeidstakerne, og også mulighet for arbeidslivet til å leie inn bemanning når de trenger det. Denne hjemmelen som vi nå har gitt bemanningsbyråene, er utelukkende for å kunne dekke opp reelle vikariater. Man kan heller ikke ha midlertidige ansettelser ubegrenset. Der er det også en innstramming, og jeg mener at vi har klart å finne en god avveining.

I tillegg har vi foreslått å heve avtalenivået innenfor bygg- og anleggsbransjen. Det er den bransjen jeg også opplever at det har vært tverrpolitisk enighet om at problemene har vært størst i.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg merket meg at statsråden ikke svarte på spørsmålet mitt. Det var et annet alternativ jeg refererte til. Det er riktig at en må legge vesentlig vekt på det som partene går inn for, og partene her er jo i hovedsak NHO og LO. Det er de som har vært mest framtredende. De to lovhjemlene i arbeidsmiljøloven som legger grunnlaget for bemanningsselskaper, er §§ 14-12 første ledd og 14-12 andre ledd. Ved stortingsbehandlingen 15. mars gikk partene inn for lovendringene som Senterpartiet fremmet den gangen. De hadde full støtte. Tilsvarende fikk Senterpartiet støtte for forslaget om et nytt tredje ledd i paragraf 14-12, som sikrer arbeidstakeren lønn i henhold til stillingsprosent i bemanningsforetak hver måned, samt betaling for mertid/overtid i de månedene det er utført mer arbeid enn avtalt stillingsprosent. Slik er det ikke i dag. Dette punktet er vesentlig for å bedre konkurranseforholdene. Hvorfor har ikke regjeringa rettet opp det?

Statsråd Anniken Hauglie []: Man skal være klar over at da partene seg imellom diskuterte en måte å løse dette på, var alternativet forbud. Den store diskusjonen i Stortinget og ute har jo vært om man skal ha et forbud mot innleie. Hvis det var det man risikerte å få vedtatt i Stortinget, så ønsket partene å komme med et annet alternativ, noe også representanten Lundteigen refererer til. Vi har ønsket å konsentrere den kraftigste begrensningen til innleie i bygg- og anleggsbransjen fordi det er der jeg oppfatter at Stortinget mener problemet er størst. Det var den bransjen forslaget om forbud som vi behandlet for et par uker siden, gjaldt innenfor, og det er der jeg også oppfatter at partene selv oppfatter at utfordringen er størst. Vi har vært opptatt av å løse problemene der de er størst og mest omfattende – og der det er tverrpolitisk enighet om at de er størst – og jeg mener at vi gjennom de forslagene vi har lagt fram for Stortinget nå, har klart å finne en god balanse mellom de ulike hensynene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Per Olaf Lundteigen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Som jeg sa, er det flere partier som har støttet forbud utenfor denne salen, men ikke fremmet forbud i denne salen. Senterpartiet har ikke fremmet forslag om forbud mot bemanningsselskaper. Vi har fremmet forslag om å begrense bemanningsselskapenes handlingsrom i henhold til loven. Det å bruke bemanningsselskaper i forhold til vikariater er forankret i arbeidsmiljøloven § 14-12 første ledd, og det har vi spesielt foreslått.

Mitt spørsmål nå var knyttet til de ansettelseskontraktene i bemanningsbransjen som i dag ikke gir sikkerhet for at den stillingsprosenten en har, skal gi betaling i henhold til stillingsprosenten hver måned, uansett hva som er arbeidssituasjonen. Hvorfor retter ikke statsråden opp det punktet – et punkt som fører til urettferdig konkurranse mellom de selskapene som bruker bemanningsforetak, og de som bruker egne ansatte, og som sjølsagt må betale sine folk etter stillingsprosent, uansett hva som er arbeidssituasjonen for selskapet?

Statsråd Anniken Hauglie []: Den kontraktsformen som har fått mest kritikk, er den såkalte nulltimerskontrakten, eller fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Dem vil det ikke være mulig å ha med det forslaget som vi nå har lagt på bordet. I tillegg har vi gjennom kravene vi setter til fast ansettelse sørget for at arbeidsplanen må være så vidt detaljert at den gir den forutsigbarheten vi mener vil være nødvendig og viktig for de ansatte å ha. Tilbakemeldingene vi har fått fra partene, er at det forslaget vi har lagt fram, er et godt forslag. Begge partene er ikke 100 pst. enige om alt, men vi har klart å balansere de ulike hensynene på en god måte.

Det er også en forskjell mellom oss som er i salen. Noen ønsker ikke bemanningsbyråer, mens vi mener at bemanningsbyråene er et bra supplement. I tillegg er det bra for de bedriftene og virksomhetene som trenger å leie inn arbeidstakere ved behov, og det er bra for mange av dem som står utenfor arbeidslivet og ønsker en fot på innsiden eller en annen tilknytningsform enn det å være fast ansatt.

Presidenten: Sigbjørn Gjelsvik – til oppfølgingsspørsmål.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et godt familieliv, og både arbeidslivet og familielivet i Norge er under stort press. På arbeidsplass etter arbeidsplass, i område etter område, i yrke etter yrke, er problemene økende. I møtet med dette er regjeringen passiv. Den er ikke bare passiv – den er motvillig. Statsråden viser her til at en har lagt fram et forslag om å stramme inn § 14-12 andre ledd i arbeidsmiljøloven, om utvidet mulighet for innleie, og at kun fagforeningene innenfor bygg og anlegg skal ha innstillingsrett. Hvorfor skal en begrense det til det når flertallet i Stortinget før påske sa at en bør se på dette i alle bransjer? Hvorfor skal en bare gjøre det i den bransjen som i dag blir vurdert til å ha størst problem, når problemet er stort i mange bransjer, og når regjeringen selv tydeligvis erkjenner at det er et virksomt tiltak? Hvorfor skal en bare springe etter og drive med brannslukking der problemene er størst, istedenfor å være i forkant?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg tror jeg innledningsvis bare må si at omfanget av midlertidige ansettelser og innleie er relativt begrenset. Det har vært relativt stabilt, og det har faktisk gått ned de siste årene. Så det er ikke en massiv økning i noen av disse tilknytningsformene. Tvert om er det stabilt, og det er til og med en nedgang i omfanget av denne typen tilknytningsformer. La meg gjøre det helt klart.

Jeg mener at vi nettopp gjennom det forslaget vi nå har lagt fram, kommer fagbevegelsen langt på vei i møte når det gjelder det som har vært deres hovedkrav, nemlig mer forutsigbarhet i de stillingene med fast ansettelse. Når vi har ønsket å begrense dette til bygg- og anleggsbransjen, er det fordi det har vært den bransjen hvor både det politiske Norge og fagbevegelsen og partene i arbeidslivet selv har ment at problemet har vært størst. For bare et par uker siden behandlet Stortinget et forslag om å forby innleie fra bemanningsbyråer innenfor bygg- og anleggsbransjen i Oslofjord-området, fordi man til og med geografisk sett mener at det er der problemet er størst. Vi skal løse problemene i bygg- og anleggsbransjen, hvor problemene er størst.

Presidenten: Hadia Tajik – til oppfølgingsspørsmål.

Hadia Tajik (A) []: På fleire av områda kor Stortinget har kravd noko knytt til regulering av innleige og bemanningsbransjen, har statsråden ikkje levert. Det eine er det som førre spørjar viste til, at ein avgrensar retten for fagforeiningar til å ha innstillingsrett til å gjelda berre bygg- og anleggsbransjen. Det andre er at Arbeidstilsynet ikkje får nokon klar tilsyns- og sanksjonsmoglegheit knytt til ulovleg innleige. Me ser òg i denne saka at dei gjev ein eksklusiv og utvida rett for bemanningsbyråa til å tilsetja folk mellombels, sjølv når dei har eit fast og løypande behov for arbeidskraft, altså når heile forretningsideen byggjer på at det er eit fast og løypande behov for arbeidskraft.

Med andre ord gjev regjeringa bemanningsbransjen ein rett som ingen andre arbeidsgjevarar har. Spørsmålet mitt er ganske enkelt: Kvifor det?

Statsråd Anniken Hauglie []: La meg starte med å si litt om historieskrivingen her: Den proposisjonen som vi la fram i går, er ikke et svar på de Dokument 8-forslagene som ble vedtatt i Stortinget for fire uker siden. Proposisjonen som vi la fram i går, er en oppfølging av den høringen som regjeringen sendte ut i juni i fjor. Vi har selvfølgelig også skjelt til det som ble vedtatt i Stortinget for to uker siden, for å være sikre på at vi også klarte å følge opp og fange opp det som ble vedtatt da. Noe av det som ble vedtatt av Stortinget for to uker siden, har vi ikke rukket å utrede fullt ut, bl.a. det som handler om nye hjemler for Arbeidstilsynet til å føre tilsyn med privatrettslige forhold, noe som Arbeidstilsynet i dag ikke har.

Når vi har ønsket å utvide bemanningsbyråenes mulighet til midlertidige ansettelser, er det rett og slett fordi man fjerner muligheten for den kontraktsformen som har vært mest vanlig, og for å sikre at det fortsatt vil være mulig å kunne leie ut reelle vikariater, var det en mulighet til å løse den utfordringen på.

Presidenten: Eirik Faret Sakariassen – til oppfølgingsspørsmål.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Hvis statsråden mener at faste ansettelser skal være hovedregelen i arbeidslivet, kan en ikke bare stå og se på at bemanningsbransjen får fortsette å øke for hvert år som går. LOs sommerpatrulje forteller om ungdommer som ikke tør å melde seg inn i fagforeninger fordi de kan risikere ikke å bli kalt inn mandagen etter. Over halvparten av alle nye jobber innenfor byggebransjen blir formidlet av bemanningsbyråer. Det skaper utrygghet, det er vanskelig for unge i etableringsfasen å få lån.

Er dette en utvikling statsråden vil akseptere at får fortsette?

Statsråd Anniken Hauglie []: La meg gjenta det jeg sa i mitt forrige svar: Det gis her inntrykk av at hovedregelen i norsk arbeidsliv for tiden er løse tilknytningsformer. Det er det ikke. Det er et relativt lite omfang av både innleie og midlertidige ansettelser. 1,5 pst. er leid inn. Det tallet har vært stabilt over mange år, og det har til og med gått ned. Det er et mindre omfang av det nå, i antall og i andel, enn det var da vi kom i regjering. Men vi har sett at det har vært et økende omfang innenfor noen bransjer og i noen områder av landet, og det er det vi har ønsket å adressere i den proposisjonen vi har lagt fram. Vi har hatt en lang og god dialog med de partene i arbeidslivet som dette angår mest, og vi mener at vi har klart å komme fram til et godt kompromiss som ivaretar begge disse hensynene. Men hovedregelen skal være fast ansettelse, og det er fast ansettelse.

Presidenten: Steinar Reiten – til oppfølgingsspørsmål.

Steinar Reiten (KrF) []: I proposisjonen om endringer i arbeidsmiljøloven, som regjeringen la fram i går, blir det foreslått viktige presiseringer når det gjelder definisjonen av «fast ansettelse». Det blir slått fast at ansettelsen er løpende og tidsubegrenset, at lovens regler om opphør av arbeidsforhold skal gjelde, og at arbeidstaker skal sikres forutsigbarhet for arbeid i form av et reelt stillingsomfang.

Vi i Kristelig Folkeparti er tilfreds med presiseringene så langt, men vi ser også at et viktig ord mangler, et ord som er viktig for å sikre norske familier økonomisk trygghet i hverdagen. Regjeringen vil sikre arbeidstakeren forutsigbarhet for arbeid, men ikke forutsigbarhet for inntekt i den nye, omarbeidede lovteksten. Flere av høringsinstansene påpeker at regjeringen ikke går langt nok i sitt forslag når det gjelder å sikre arbeidstakeren forutsigbarhet for lønn.

Kan statsråden kort gjøre rede for hvorfor regjeringen ikke har tatt hensyn til disse høringsuttalelsene, og hvorfor det blir foreslått en lovendring som kan medføre en videreføring av en praksis der fast ansatte ikke har en fast og forutsigbar inntekt?

Statsråd Anniken Hauglie []: Vi mener at vi gjennom de presiseringene vi nå kommer med når det gjelder hva fast ansettelse skal være, og hva arbeidsplanen skal romme, gir arbeidstakerne nettopp god forutsigbarhet og god visshet om hva de kan forvente av det arbeidet som de får. Tidligere har man stått til arbeidsgivers disposisjon uten å vite om man skulle møte opp på jobb, og eventuelt når man skulle møte opp på jobb. Det fjerner vi nå muligheten for gjennom det forslaget vi har. På den måten mener vi selvfølgelig at vi da sikrer arbeidstakerne nettopp visshet og forutsigbarhet for både når man skal jobbe, hvor man skal jobbe, og i hvilket omfang man skal jobbe, som indirekte da selvfølgelig også vil gi forutsigbarhet for inntekt. Det har vært noe av hensikten. Man kan alltid diskutere hvor detaljert lovverket skal være. Vi mener at vi nå har funnet noen klare presiseringer som ivaretar de ansattes behov for vern og forutsigbarhet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Mitt spørsmål går til finansministeren.

Det er tid for både budsjettkonferanse og landsmøter, og regjeringspartiene har i en rekke ulike oppslag bebudet strammere tider i Norge. Alle får ikke, varsler finansministeren. Man kan jo da spørre seg om det er et varsel om at alle med millioninntekter ikke lenger skal få massive skattelettelser, eller at regjeringen vil tette hullene i skattesystemet, der internasjonale selskaper gjennom aggressiv skatteplanlegging flytter store overskudd ut av landet og sånn sett unngår skatt til fellesskapet. Men nei. Leser man litt lenger, ser man at lederen i finanskomiteen tar til orde for innstramming i sykelønnsordningen og økte egenandeler i helsevesenet. Det er ikke unaturlig at handlingsrommet er mindre etter den fem år lange festen som har vært, med skattelettelse til de rikeste og massiv oljepengebruk – en fest som resulterer i økte forskjeller, innhogg i framtidens sparepenger og mindre handlingsrom. Samtidig har vi de siste årene sett at uføre med barn har fått mindre å rutte med. De som har mistet jobben, får skatt på sluttvederlaget. Kronisk syke, brannskadde og de som har amputert, har mistet retten til gratis fysioterapi. Og sånn kunne jeg fortsatt. Så spørsmålet til finansministeren er: Hvem er det nå som ikke skal få? Hvem er det nå som må stramme livreima? Er det de som har mest, eller er det de som allerede har fått mindre?

Statsråd Siv Jensen []: Det kan være greit å begynne dette svaret med å minne om at det nå faktisk går bra i norsk økonomi. Veksten er på vei opp. Ledigheten er på vei ned. Sysselsettingen øker. Det er rett og slett gode, positive tilbakemeldinger fra et bredt anlagt næringsliv. Det går bra. En av grunnene til det er at regjeringen har ført en effektiv finanspolitikk, hvor vi har sørget for raskt å komme oss gjennom konsekvensene av det oljeprisfallet som traff Norge i 2014.

Representanten Kaski kommer med flere påstander om at denne regjeringen har prioritert å gi skattelette til de rike. Det er ikke riktig. Vi har prioritert å gi skattelette til bedriftene, men jeg har lyst til å minne om at om lag halvparten av de lettelsene denne regjeringen har gitt, har gått til personer med inntekt under 600 000 kr. Så det er ganske jevnt fordelt. Så er da spørsmålet: Hvem skal få mindre nå? Det jeg sammen med resten av regjeringen har forsøkt å være tydelig på, er at vi ikke bare kan fortsette å legge på til alle gode formål. Vi må faktisk prioritere det som er viktigst når vi går inn i en situasjon hvor det blir flere eldre som kommer til å legge beslag på flere ressurser. Det handler om pleie og omsorg. Det handler om helseutgifter. Det handler om pensjon, ikke minst. Det er viktige oppgaver for denne regjeringen å finansiere. Men da må vi også erkjenne at når det nå går bedre i norsk økonomi, gir vi også mindre gass, bl.a. for å ivareta den gode konkurranseevnen som norske bedrifter nå har. Det er noe av det viktigste vi gjør for å legge til rette for flere arbeidsplasser og trygghet for familieøkonomien.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det jeg hører her, er nettopp en bekreftelse på at den politikken som har ført til økte forskjeller i USA og Europa, med skattekutt til de rikeste og kutt i velferden, kommer til å fortsette. Det er ikke slik at regjeringen bare har lagt på penger til gode formål. De har også stått for en politikk med en lang rekke usosiale kutt i løpet av de siste årene. Det er grunn til å minne om at de aller rikeste i samfunnet er de som sitter igjen med mest. De 1 600 rikeste har fått skattelettelser på nærmere 600 000 kr hver. Da blir spørsmålet: Hvor er prioriteringene til denne regjeringen? Lederen i finanskomiteen har varslet at det bare vil være rom for skattelettelser på om lag 1–2 mrd. kr. Da er det grunn til å minne om et forslag som SV har kommet med, som også koster 1–2 mrd. kr, nemlig å øke barnetrygden. I en tid da antallet fattige unger bare vokser, vil det kanskje være klokt av regjeringen å se på om de heller skal prioritere velferd for de mange i stedet for skattekutt til de få.

Statsråd Siv Jensen []: Det er litt utfordrende når jeg og regjeringen får ansvaret for økte forskjeller i USA og Europa. Norge er ett av få land i verden som utmerker seg med små forskjeller. Det gjør vi fordi vi har skattefinansierte velferdsordninger, hvor vi bruker ulike mekanismer til å omfordele mellom folk i vårt land. Det står seg godt, og det er det bred politisk enighet om. Så jeg må få lov til å si at jeg synes det er urimelig å prøve å skape et inntrykk av at regjeringens politikk fører til økte forskjeller. Det er ikke riktig. Det som er riktig, er at andelen familier og barn som lever i fattigdom, øker, og det skyldes særlig vekst i antallet innvandrerfamilier. Derfor er det viktig med den integreringsdugnaden som regjeringen har satt på dagsordenen. Det handler om å lære seg norsk, skaffe seg jobb, brødfø egen familie og bli integrert i det norske samfunnet. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre for at ikke flere barn må vokse opp i fattigdom.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Kari Elisabeth Kaski.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Veksten i barnefattigdom er drevet av vekst i antallet etnisk norske barn som i større grad lever i fattigdom. Det er verdt å ha med seg. Politikken er velprøvd i USA og i Europa. Den har ført til økte forskjeller, og det kan vi lære av.

Et annet forslag til skattelettelser fra regjeringen, som flere politikere fra Fremskrittspartiet har tatt til orde for, er at muligheten til å ta inn eiendomsskatt rundt omkring i kommunene skal begrenses. I regjeringsplattformen slår regjeringen fast at det skal settes tak på eiendomsskatt for hytter, og det varsles kamp mot eiendomsskatten som vedtas i lokaldemokratiet, av de folkevalgte. Når Fremskrittspartiet ikke liker hva folket bestemmer, gjelder det kanskje å se på hvordan demokratiet utøves, og hvem som utøver det. Finanspolitisk talsperson, Helge André Njåstad, i Fremskrittspartiet foreslår dobbel stemmerett for dem som har hytter, slik at de kan stemme både der de bor, og i kommunen der de har hytte. Mitt spørsmål til finansministeren er: Hvor mye må hytta koste for å kunne utløse en dobbel stemmerett? Hvor stor hytte må det være?

Statsråd Siv Jensen []: Her var det et stort sprik – fra definisjoner av økende forskjeller til eiendomsskatt. La meg først si at det er i hvert fall et faktum at Oslo er fylket med størst andel barn i familier med lav inntekt. Åtte av ti barn i lavinntektsgruppen har innvandrerbakgrunn. Så å hevde at det ikke er en av hoveddriverne, hovedutfordringene, når det gjelder barnefattigdom, er feil.

Så til spørsmålet om eiendomsskatt: En av de viktigste årsakene til at Fremskrittspartiet og denne regjeringen tar grep for å redusere eiendomsskatten, er at den er grunnleggende usosial. Det er virkelig en måte å skattlegge på som rammer folk uavhengig av om de har mye eller lite i inntekt. Jeg tror det ville blitt opplevd som en betydelig håndsrekning til mange familier med dårlig økonomi hvis den skatteiveren vi ser i veldig mange kommuner, ble stagget. Det har vært vår ambisjon, både gjennom regjeringsplattformen og det vi har gjort tidligere, å få redusert kommunenes mulighet til å utskrive høy eiendomsskatt, og den kampen har jeg tenkt å fortsette med.

Presidenten: Ingrid Heggø – til oppfølgingsspørsmål.

Ingrid Heggø (A) []: Handlingsrommet for velferd er jo svekt, slik representanten Kaski sa her, på grunn av skattelettar. Det må nesten regjeringa ta inn over seg.

I ABC Nyheter den 7. april sa Torbjørn Røe Isaksen at kutt i sjukeløna skapar forskjellar. Er statsråden einig i at kutt i sjukeløna skapar forskjellar?

Statsråd Siv Jensen []: Denne regjeringen har ikke tatt til orde for å gjøre endringer i sykelønnsordningen. At enkelte partier drøfter det på sine landsmøter, får så være, men denne regjeringen har ikke tatt til orde for og har ikke i sin plattform ambisjoner om å gjøre endringer i sykelønnsordningen.

Så til påstanden om at handlingsrommet nå er svekket som følge av at regjeringen har gitt skattelette. Det er jeg helt uenig i. En av årsakene til at det nå går bedre i norsk økonomi, at pilene har snudd, at flere kommer i jobb, at færre går arbeidsledig, at bedriftene melder om optimisme og økte investeringer, er nettopp at vi har redusert skattene, slik at det er lettere å operere med konkurransedyktige vilkår. Det har vært en viktig del av rammebetingelsene – sammen med at vi har styrket kommunenes økonomi, styrket sykehusenes økonomi, at vi har rekordinvesteringer i vei- og infrastrukturbevilgninger. Alt dette vet vi gir gode bidrag til vekstøkonomien, og det er derfor regjeringen har gjort det.

Ingrid Heggø (A) []: Spørsmålet mitt var: Er statsråden einig i at kutt i sjukeløna vil skapa forskjellar?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg svarte egentlig på det. Det er ikke denne regjeringens politikk å kutte i sykelønnen. Hvis jeg hadde ment det, hadde jeg antakelig kjempet for det også.

Sykelønnsordningen er en god ordning som det er bred politisk enighet om at vi skal ta vare på i Norge.

Ingrid Heggø (A) []: Kan eg då konstatera at statsråden vil freda sjukelønsordninga i denne perioden, og at ein kan trekkja frå meir i fagforeiningsfrådrag, slik dei faktisk har skriftleg i Jeløya-plattforma? Kan eg konstatera et ein òg vil freda sjukelønsordninga i denne perioden?

Statsråd Siv Jensen []: Hvorfor forsøker representanten Heggø å skape usikkerhet rundt dette spørsmålet? Statsministeren har vært helt tydelig på det, jeg er helt tydelig på det: Dette er ikke en del av regjeringens politikk. Det står ikke et ord om det i vår regjeringsplattform, så jeg undrer meg egentlig bare over hvorfor representanten Heggø ønsker å skape usikkerhet rundt det spørsmålet, all den tid det er bred politisk enighet om at vi har en god sykelønnsordning i Norge.

Presidenten: Sigbjørn Gjelsvik – til oppfølgingsspørsmål.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg må si det er ganske fantasifullt av finansministeren å påstå at skatteletter i Norge har vært ganske jevnt fordelt under denne regjeringen. Mens folk med vanlig lønnsinntekt har fått noen få kroner per dag i skattelettelse, har de 50 rikeste i Norge fått titalls millioner i skattelettelse hver. Det er ikke noen jevn fordeling. Tvert imot har det vært omfattende skattelettelser til dem som har mest fra før, og så har en fått avgiftsøkninger for folk flest. Det har vært avgiftsøkninger på drivstoff, kollektivtransport, kultur, elavgift – til sammen 6,6 mrd. kr, ifølge Siv Jensens egne tall. På toppen av det er det noen grupper som har fått målrettede skatteskjerpelser. Pendlere som bor på brakke, har fått 7 000–8 000 kr i ekstra skatt. Sjøfolk har fått omtrent det samme. Da er spørsmålet: Hvilke nye grupper er det som kommer til å bli rammet når en nå skal ha ytterligere skattelettelser til dem som har mest fra før?

Statsråd Siv Jensen []: For det første er påstanden feil. Hvis man ser på skattefordelingstabellene basert på de lettelsene på om lag 24 mrd. kr som denne regjeringen har gjennomført, har de største lettelsene gått til inntektsskatt for personer. Det betyr at om lag halvparten av denne regjeringens skattelettelser har gått til personer med inntekt under 600 000 kr. Jeg skjønner at det er en ubehagelig sannhet for representanten Gjelsvik å forholde seg til, men det er et faktum. Bilavgiftene er redusert med 1,9 mrd. kr. Det er riktig at regjeringen, innenfor et opplegg med nettoreduksjon i skatter og avgifter på 24 mrd. kr, har økt noen miljørelaterte avgifter, men sannheten er at en gjennomsnittsfamilie er kommet ut av dette med skattelettelser på om lag 10 000 kr. Du må være stortingsrepresentant for å mene at det er småpenger. Jeg synes kanskje at representanten Gjelsvik heller bør skjele litt til de skatte- og avgiftsforslagene hans eget parti, Senterpartiet, foreslår hvert eneste år i sine alternative budsjetter. Der finner vi jo ikke spor av netto skattereduksjoner, men snarere tvert imot: skatteskjerpelser.

Presidenten: Sigbjørn Gjelsvik – til oppfølgingsspørsmål.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: I vårt alternative budsjett vil folk med inntekt opp til 700 000 kr ha lavere skatt enn med regjeringens vedtatte opplegg. Med vårt budsjettalternativ ville det vært lavere avgifter i Norge enn det er med Siv Jensen som finansminister. Vi har en annen prioritering enn det regjeringen har. Det en må ta utgangspunkt i, er ikke å samle sammen hvor mye skattelettene er totalt sett, men hva som er effekten for ulike grupper. Lavinntektsgruppene har fått forsvinnende lite skattelettelse per person, mens de som har høye inntekter, har fått store skattelettelser per person. Jeg spør igjen: Hvordan skal utviklingen være videre? Skal en fortsette utviklingen med avgiftsøkninger for folk flest, slik en har sørget for i hvert enkelt budsjett fram til nå, eller har en tenkt å legge seg på en ny linje?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg er enig med representanten Gjelsvik i én ting, nemlig at Senterpartiet helt åpenbart prioriterer annerledes enn det denne regjeringen gjør. Men de prioriteringene denne regjeringen har gjennomført, har også gitt god effekt. Vi har snudd negative konsekvenser fra oljeprisfallet i 2014, med økende arbeidsledighet, til en situasjon med økt optimisme, økende sysselsetting, fallende ledighet og økt vekst, og den er bredt anlagt over hele landet, også i distriktene, som Senterpartiet vanligvis er opptatt av. Det er resultatet av den økonomiske politikken denne regjeringen har ført. Vi har tenkt å fortsette en trygg og stø økonomisk politikk også i tiden fremover, for å trygge arbeidsplasser, for å legge til rette for at stadig flere familier kan leve av egen inntekt. Det er det viktige. Da er det ikke på denne regjeringens bord å skjerpe skattene, verken for norsk næringsliv eller for vanlige folk.

Presidenten: Kjell Ingolf Ropstad – til oppfølgingsspørsmål.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: For Kristelig Folkeparti har det vært helt avgjørende i alle budsjettforhandlinger å løfte den sosiale profilen. Vi vet at det vi i denne salen kan gjøre for dem som trenger det mest, er noe av det som har størst betydning. Det er å skape vekst, legge til rette for at arbeidsplassene er trygge, legge til rette for at det skapes nye arbeidsplasser, fordi vi vet at arbeid er den beste veien ut av fattigdom, og det er meningsfullt for hver enkelt som får en arbeidsplass.

Samtidig får vi oversikter som viser at i Norge vokser hvert tiende barn opp i en fattig familie, ca. 100 000 barn, og det bekymrer oss. Derfor har vi vært opptatt av målrettede tiltak for å hjelpe de ungene som er i fattigdom. Det beste er jo å få dem ut av det, men også at de har en meningsfull oppvekst, for å skape trygge familier og trygge barn som senere blir trygge voksne. Nå kommer snart revidert budsjett. Til høsten er det statsbudsjett. Hva er finansministerens visjoner for budsjettarbeidet for å sikre at en får gjort noe med den økende barnefattigdommen?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg er veldig enig med representanten Ropstad i at det er viktig å ha en god sosial profil gjennom statsbudsjettene, og det handler om å sikre trygge, gode velferdsordninger. Skal vi gjøre det, må vi også sørge for at norsk økonomi går godt, for det er forutsetningen for at vi politikere kan bevilge penger til ulike formål vi er opptatt av.

Regjeringspartiene har, sammen med Kristelig Folkeparti, utarbeidet mange tiltak gjennom en handlingsplan for å gjøre noe mot barnefattigdom. Det mener jeg vi skal fortsette å fokusere på. Det handler selvfølgelig om enkelttiltak i en situasjon hvor barn opplever det som krevende i sosiale sammenhenger – på skolen, i barnehagen osv. – ikke å ha de samme forutsetningene som andre barn, men det handler vel så mye om å sørge for at årsaken til fattigdommen, nemlig familiens økonomi, kan gjøres noe med. Derfor handler dette vel så mye om integrering og arbeid.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Mitt spørsmål går til utanriksministeren.

Etter fleire år med frosne relasjonar med Kina i kjølvatnet av at Nobelkomiteen tildelte Liu Xiaobo fredsprisen, blei dei politiske relasjonane normaliserte igjen i 2016. Det er sjølvsagt av stor betydning for Noreg. Kina er ei stormakt både økonomisk og politisk, ein viktig marknad og ein stadig meir aktiv aktør òg internasjonalt.

Samtidig opplever vi at regjeringa i tida etter oppmjukinga overfor Kina har snakka med innestemme når det gjeld menneskerettssituasjonen i Kina. Det er iallfall det inntrykket ein kan få. Og det skjer altså i ei tid der president Xi Jinping fører landet i ei meir autoritær retning med stadig strengare kontroll. Overvakinga av innbyggjarane blir sterkare, det blir mindre demokrati og mindre fridom. Eit eksempel er at i går kunne VG melde at Kinas myndigheiter har stansa alt sal av biblar på nett, eit klart angrep på trusfridomen og eitt av fleire eksempel på at regimet strammar inn kontrollen med religionsutøvinga i landet.

Korleis stiller Noreg seg til den negative utviklinga når det gjeld trusfridom og menneskerettar generelt i Kina, og ser regjeringa det slik at Noreg har hatt rom for å ta opp desse kritiske spørsmåla? Eit spørsmål er òg: Er det ikkje no på tide at Noreg våger å bruke utestemma i desse viktige verdispørsmåla? Noreg er ein nasjon som har løfta menneskerettar. Gjer me det no aktivt i den dialogen me har med Kina?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg takker for et både godt og relevant spørsmål.

Det er jo, som representanten Hareide helt riktig peker på, sånn at etter normaliseringen av forholdet har det vært både politiske besøk og – jeg vil si – økt interesse fra begge parter for igjen å opprette en god dialog. Da vi hadde den første runden av den nye årlige politiske konsultasjonsmekanismen i august i fjor, var menneskerettigheter et tema. Det ligger nå i denne konsultasjonsmekanismen at menneskerettigheter selvsagt også framover både kan og skal være et tema. Det er også enighet om at ulike samfunnsmodeller og for så vidt også ulike samfunnssystemer ikke må stå i veien for en utveksling som også handler om dette. Det er det viktig fra norske myndigheters side å understreke, og vi følger selvsagt nøye den situasjonen som er, både når det gjelder opposisjon, og når det gjelder tros- og religionsfrihet, som representanten peker på.

Det er dessverre ikke en situasjon som globalt viser en positiv utvikling. Snarere tvert imot anslår man at ca. 70 pst. av verdens befolkning lever i land der det på en eller annen måte er innskrenkninger i tros- og livssynsfriheten. Det er også en av årsakene til at regjeringa tydelig har økt støtten til å drive menneskerettighetsarbeid for å fremme religionsfrihet til ca. 70 mill. kr i år, og også tar en aktiv rolle på det feltet.

Det har også vært viktig for oss å bygge opp en god mulighet og en god plattform nettopp til å ta en diskusjon også om en del av de vanskelige sakene. Vi skal være ambisiøse, men vi skal selvfølgelig også være realistiske. Vi ser også at dette er en tilnærming som flere andre land har i forholdet til Kina.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg vil takke for svaret. Dette er jo ei problemstilling Noreg har saman med den vestlege verda i dag. Men eg trur det er veldig farleg viss me aksepterer overtramp frå Kina i dag og håpar at aukande samarbeid med Vesten vil gjere Kina betre i morgon. Det trur eg er ein farleg veg å gå. Det vil òg gjere det vanskelegare å stå opp mot Kina seinare.

I desse dagar er statsrådskollega Iselin Nybø på besøk i Kina for å fremje samarbeid innanfor sitt felt, høgare utdanning og forsking. Det synest eg er vel og bra, men Noreg har òg blitt kritisert for å vere naive i tilnærminga si til nettopp agendaen til kinesiske myndigheiter. Kan utanriksministeren forsikre meg om at Noreg vil stå tydeleg opp for menneskerettane i dette samarbeidet – krystallklart på den akademiske fridomen og klart imot alle forsøk på kontroll og sensur av forsking og høgare utdanning?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: En av årsakene til at høyere utdannings- og forskningsminister Iselin Nybø nå reiser med en relativt stor delegasjon – bl.a. bestående av det jeg tror er samtlige universitets- og høgskolerektorer og for øvrig en stor akademisk delegasjon – er nettopp at hun skal kunne fremme og utveksle synspunkter knyttet til de sentrale problemstillingene som representanten Hareide tar opp. Vi ser også at Kina, for Norge og for mange andre land, er en viktig global partner på mange områder der vi kan bidra til å trekke utviklingen i positiv retning, bl.a. når det gjelder miljø- og klimaspørsmål. Det er det også viktig å ha med seg i denne sammenhengen.

Så er jeg veldig enig i det representanten Hareide sier knyttet til at man må tilpasse virkemiddelbruken etter hva som fungerer. Som representanten godt vet, er det av og til slik at den såkalte utestemmen ikke gir de beste resultatene. En kombinasjon av virkemidler der man bruker både andre kanaler og tydelig utestemme, er det som oftest viser seg å ha god effekt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Knut Arild Hareide.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Når me ser på situasjonen i Kina no, opplever me bl.a. situasjonen til uigurane som enda meir krevjande enn på lang tid: Menneske blir internerte utan grunn, det er forbod mot å snakke språket sitt saman på arbeidsplassar, me veit at det skjer organtransplantasjonar frå fangar av dette folkeslaget. Situasjonen er meir krevjande. Det er den eine sida. Mercedes-Benz blei f.eks. nyleg pressa av Kina til ei unnskyldning etter at dei hadde vore så uheldige å sitere Dalai Lama på nettsidene sine, og da Filippinane stod opp mot Kinas territorielle krav i Sør-Kina-havet, blei dei møtte med at ein ikkje vil kjøpe bananar frå Filippinane. Eg vil kalle dette bølle-tendensar frå Kinas side. Det er viktig at me står opp mot den typen haldningar og politikk frå Kinas side.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Når det gjelder spørsmålene knyttet til både minoriteter og andre som er utsatt – egentlig globalt, ikke bare i Kina – er det et tema som har vært og kommer til å fortsette å være prioritert fra norsk side i vårt menneskerettighetsarbeid. Vi er også opptatt av å gi ytterligere støtte til dem som forsvarer menneskerettighetene, altså menneskerettighetsadvokater og aktivister, fordi vi ser at rommet deres til å utøve sin aktivisme og sin gjerning er under sterkt press i veldig mange land. Det er også en av årsakene til at jeg i slutten av februar undertegnet en avtale for langsiktig støtte til FNs høykommissær for menneskerettigheter – med inntil 150 mill. kr i år, som er en økning, og en tydelig støtte i fire år framover for at de skal kunne gjøre en bedre jobb for minoriteter, som mange steder opplever å være under press, i likhet med menneskerettighetsforsvarere.

Presidenten: Liv Signe Navarsete – til oppfølgingsspørsmål.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det er ingen tvil om at menneskerettar er sette under press i mange land, og ikkje minst det som det vart referert til i hovudspørsmålet i dag.

Me veit at uigurane er underlagde ekstrem kontroll. Dei vert pågripne og fengsla og kontrollerte med digitale verkemiddel, ansiktsgjenkjenning osv., og dei har eit svakt minoritetsvern.

I årsmeldinga for Noregs nasjonale institusjon for menneskerettar, som vart lagd fram i går, er det eit sitat frå generalsekretær Bjørn Engesland i Helsingforskomiteen om menneskerettar og menneskerettsforkjemparar i autoritære statar:

«Norge må gi dem økonomisk støtte og beskyttelse når de blir forfulgt, fremme deres rettigheter i FN og andre internasjonale organisasjoner og innføre sanksjoner mot myndighetspersoner som angriper dem.»

Kan utanriksministeren seie litt meir konkret korleis Noreg arbeider for å ta vare på og støtte opp om menneskerettsforkjemparar i autoritære statar?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg var litt inne på det i avslutningen av mitt forrige svar. Det er en usedvanlig viktig jobb. Vi hadde etter min oppfatning en god utvikling mot slutten av fjoråret, da vi, på norsk initiativ, fikk vedtatt enstemmig en resolusjon i FNs generalforsamling om menneskerettighetsforsvarere. Det er ingen selvfølge i dagens situasjon i FN at man skal kunne klare, med enstemmighet, å vedta den type resolusjoner, som har et klart normativt preg. Nettopp derfor har det vært veldig viktig for oss å følge opp dette arbeidet, bl.a. med den økte støtten til FNs høykommissær for menneskerettigheter, som jeg nevnte. Vi støtter veldig mange sivilsamfunnsorganisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner rundt om i mange land som er spesielt utsatt. Det vi derimot opplever med jevne mellomrom, er at mange av dem som er forsvarere og forkjempere, også er i en veldig utsatt situasjon. Vi må da velge våre virkemidler, slik at situasjonen for dem ikke blir verre enn den allerede er. Men både den politiske og den økonomiske støtten fra Norge er utvetydig.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Bjørnar Moxnes (R) []: I går la regjeringen fram en proposisjon om innleie av arbeidskraft, som strammer inn på noen felt, men som også åpner opp for enda mer bruk av midlertidige ansettelser. Bemanningsbyråene skal ifølge regjeringen nå få en eksklusiv rett til å ansette midlertidig for å leie ut til reelle vikariater. Denne ordningen vil garantert bidra til misbruk. Så lenge tilsynet ikke skal føre tilsyn og straffe brudd på disse reglene, blir det i realiteten fortsatt fritt fram for bemanningsbransjen til å bryte reglene for utleie av arbeidskraft. Så lite tyder på at bemanningsbransjen blir noe mindre ille med de nye forslagene som regjeringen har lagt fram.

Derfor er det spesielt bekymringsfullt at Høyre på sitt landsmøte nå i helgen vedtok at Nav skal gi navn på arbeidssøkere til bemanningsbyråene. Nå går altså Høyre inn for å formalisere og systematisere tettere samarbeid mellom Nav og bemanningsbyråene, og dette kommer etter at fagbevegelsen har ropt varsko om at bedrifter kvitter seg med fast ansatte og erstatter dem med innleide fra bemanningsbyråer. Det Høyre har vedtatt, vil i praksis øke bruken av bemanningsbyråer om det gjennomføres. Her er altså Høyre på kollisjonskurs med stortingsflertallet, som i februar ba om tiltak for å stramme inn på bruken av bemanningsbyråer.

Regjeringen gjentar samtidig at fast ansettelse er hovedregelen i Norge. Hvem vil statsråden nå lytte til – stortingsflertallet, som har gitt tydelige signaler om å begrense bemanningsbransjen, eller eget parti, Høyre, som nå åpenbart går inn for å øke bruken av byråene gjennom Nav?

Statsråd Anniken Hauglie []: Som jeg har sagt opptil flere ganger tidligere i spørretimen, er bemanningsbyråene i dag en viktig inngangsport for mange av dem som står uten jobb. De er viktige for mange virksomheter, ikke minst offentlige virksomheter – som jo har den største graden av midlertidige ansettelser – for at de skal få dekket sitt arbeidskraftbehov. At det skal være et godt samarbeid mellom Nav og bemanningsbransjen, ble vedtatt i forbindelse med Nav-meldingen, som Stortinget behandlet i 2016.

Så har vi, som representanten Moxnes er inne på, og som er behørig diskutert også tidligere i spørretimen i dag, lagt fram en proposisjon hvor vi foreslår en rekke endringer i arbeidsmiljøloven for å styrke de ansattes behov for forutsigbarhet og vern, samtidig som vi skal sikre arbeidsgiveres legitime behov for innleie. Vi mener, som jeg har sagt tidligere, at vi har lagt fram en proposisjon som gir en god avveining mellom de ulike hensynene. Denne proposisjonen er en direkte oppfølging av det høringsnotatet som regjeringen sendte ut i juni i fjor. Vi har hatt behørig og mye kontakt med partene i etterkant av høringen for både å utdype og presisere høringsuttalelsene deres, og vi har også gjort noen endringer i vårt forslag, sammenlignet med det som ble sendt ut på høring.

Vi har selvfølgelig også sett til de vedtakene som Stortinget fattet i forbindelse med behandlingen av Dokument 8-forslagene for et par uker siden når det gjelder å utrede å gi Arbeidstilsynet ytterligere hjemler bl.a. til å føre tilsyn med privatrettslige forhold, noe de i dag ikke har. Det trenger vi mer tid til å utrede, men da skal vi også se på hvordan Arbeidstilsynet på en bedre måte kan håndheve bestemmelsene der det er ulovlig innleie, som vi også har fått tilbakemelding om at det er.

Bjørnar Moxnes (R) []: Da er vel svaret at statsråden lytter mer til Høyre enn til stortingsflertallet.

Alle er enige om at man naturligvis skal kunne erstatte dem som faktisk er borte fra jobben, med vikarer. Men problemet vi snakker om her, er at bemanningsbransjen i økende grad erstatter fast ansatte og truer med å gjøre innleie til normen i flere bransjer, som i byggebransjen. Anniken Hauglie sa selv til VG den 12. juni i fjor følgende:

«Det er en utfordring at omfattende bruk av innleie gir konkurransefortrinn.»

Videre sier hun:

«De som vil være seriøse og satser på faste ansettelser, egen rekruttering og kompetanseutvikling, kan tape i konkurransen.»

Kan statsråden garantere at regjeringen framover vil sikre at arbeidsløse kun formidles til faktiske vikariater, og ikke fortrenger fast ansatte i seriøse bedrifter, gjennom bemanningsbransjen? Og kan statsråden også garantere at bemanningsbransjen ikke vil øke i omfang som følge av de endringene som nå foreslås?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg forholder meg til Stortingets vedtak, men det er altså ingen motsetning mellom vedtak på Høyres landsmøte og vedtak fattet i denne sal. Stortinget har også vedtatt at man skal ha et godt samarbeid med bemanningsbyråene.

Det er heller ikke riktig at vikarbyråene erstatter eller fortrenger fast ansettelse. Vi ser at omfanget av både innleie og midlertidige ansettelser er begrenset, det er til og med stabilt, og det har faktisk også vært en nedgang sammenlignet med tidligere. Så det er relativt begrenset, og det har det også vært over tid. Slik skal det være også framover – fast ansettelse skal selvfølgelig være hovedregelen.

Så har vi sett at det har økt i omfang i noen bransjer, og kanskje særlig i Oslo-regionen – det var vel også bakgrunnen for at Rødt fremmet et forslag om å forby innleie i Oslo-regionen – men utover det er det relativt begrenset.

Det vi har foreslått i proposisjonen, er å heve avtalenivået for hvem som kan inngå avtale om innleie i bygg- og anleggsbransjen, nettopp fordi det er der problemene er størst.

Presidenten: Bjørnas Moxnes – til oppfølgingsspørsmål.

Bjørnar Moxnes (R) []: Bemanningsbyråene fortrenger fast ansatte. Det er derfor også fagforeningene har bedt om et forbud, som Rødt da fremmet – et forbud som gjaldt Oslofjord-regionen og byggeplassene, hvor vi ser at 40 pst. av dem som jobber der, er innleide, at 85 pst. av innleien er ulovlig, og at ned mot 10 pst. av dem som jobber på byggeplassene, er organisert, slik at fagbevegelsen blir feid av banen. Det var dette vi ønsket å få gjort noe med, men det var ikke ment som noen avgrensning av innstramningene for bemanningsbransjen, slik som statsråden tar til orde for når hun begrunner hvorfor det bare er i byggebransjen at innleie må avtales med fagforeninger med innstillingsrett.

Hvis statsråden virkelig ønsker å rydde opp: Er hun villig til å vurdere et forbud mot bemanningsbyråer i byggebransjen i Oslofjord-området – hvis proposisjonen ikke løser de problemene som åpenbart er omfattende og store i dag?

Statsråd Anniken Hauglie []: Svaret på spørsmålet er nei. Vi vil ikke fremme et forbud mot bemanningsbyråer, verken i bygg- og anleggsbransjen eller i Oslofjord-området. Vi mener at et forbud vil være svært uheldig for virksomheters legitime behov for innleie. Konsekvensene av et forbud ville være at ja, man må ansette flere fast. Men man ville også måtte si opp flere når ordrebøkene begynner å tømmes, og jeg kan ikke helt se at det vil skape bedre forutsigbarhet for de ansatte. Det er nødvendig å kunne ha muligheten til å leie inn.

Det kan også være verdt å minne om at omfanget av innleie og bruk av bemanningsbyråer er størst i offentlig sektor. Det er i helse-, sosial- og utdanningssektoren at dette problemet er størst. Det var også bakgrunnen for at regjeringen strammet inn da man endret tjenestemannsloven til lov om statens ansatte. Man begrenset offentlig sektors mulighet til å leie inn, slik at det ble likelydende med mulighetene i arbeidsmiljøloven. Så vi er opptatt av å begrense innleie, og vi har gjort det gjennom flere tiltak, også i den proposisjonen vi nå har lagt fram.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Anniken Huitfeldt (A) []: Mitt spørsmål går til utenriksministeren og handler om Palestina.

Den brutale krigen i Syria har gått inn i sitt åttende år, og sivilbefolkningen har lidd mer enn nok. Men krigen i Syria har på sett og vis redusert den internasjonale oppmerksomheten mot den uløste konflikten mellom Israel og palestinerne. Utviklingen i Midtøsten de siste årene har nok også svekket det tradisjonelle argumentet om at en løsning på Israel–Palestina-konflikten utgjør en nøkkel til stabilitet og positiv utvikling i hele regionen. Likevel: Konflikten er uløst. Den uakseptable okkupasjonen og blokaden vedvarer.

I mai fyller staten Israel 70 år. Norge var blant de første landene til å anerkjenne Israel. Vi ønsker samarbeid med Israel og støtter Israels framtid som et liberalt demokrati. Men status som liberalt demokrati er dypt uforenlig med okkupasjonen av det palestinske land. I fjor kunne vi markere at Israels okkupasjon av Palestina hadde vart et halvt århundre.

En fredelig løsning på konflikten stiller krav til begge parter. Israel må bære et tydelig ansvar for befolkningen de holder under okkupasjon. Rakettangrep og terroranslag mot Israel må opphøre. I påsken tilspisset konflikten seg igjen på Gazastripen. Titusener av palestinere samlet seg i protest nær grensegjerdet. Langfredag skal 16 palestinere ha blitt drept og over 1 400 såret. Hva er Norges holdning til Israels framferd overfor demonstrantene, og hvordan har denne holdningen blitt kommunisert til israelske myndigheter?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Det er en dypt bekymringsfull situasjon, som dessverre har blitt verre den seinere tida. Det er all grunn til å anta at situasjonen også i de kommende ukene og månedene kan vise noe av den samme utviklingen, dessverre.

Fra norsk side har vi vært tydelig på at det er uakseptabelt å skyte med skarpt mot sivile. Vi har vært veldig tydelig på at det må til en troverdig gjennomgang av det som har skjedd. Det følger også av den internasjonale humanitærretten at alle land har en forpliktelse til å gjennomføre undersøkelser når det er mulige brudd på humanitærretten.

Men vi har også vært veldig klare på at løsningen på denne konflikten bare kan finnes gjennom en framforhandlet løsning og en tostatsløsning. Derfor har vi det siste halve året brukt mange ressurser gjennom vårt formannskap i AHLC, den såkalte giverlandskomiteen for Palestina, på å forsøke å finne konkrete prosjekter som kan bidra til å bedre situasjonen for befolkningen på Gaza, samtidig som vi fortsetter å engasjere begge parter konstruktivt politisk.

Det vi opplevde i det ekstraordinære møtet vi sammenkalte til 31. januar, var at stemningen var – om man kan si det sånn – mer konstruktiv enn det vi kunne forvente. Vi har i tida etter det og fram til det ordinære møtet vi hadde 20. mars, brukt mye tid på nettopp de konkrete prosjektene på Gaza. Det ble mobilisert mye under møtet 20. mars. Det gjaldt særlig spørsmålet om vannrenseanlegg på Gaza, som i tillegg til elektrisitetsforsyning kanskje er noe av det viktigste for å bedre levekårene for befolkningen.

Når det er sagt, er det viktig å gjenta at den eneste måten å løse dette spørsmålet på er å få en framforhandlet tostatsløsning. Det er et anerkjent og kjent norsk standpunkt, som har vært der i alle år, og som også ligger til grunn for den politikken vi fører overfor både Israel og Palestina.

Anniken Huitfeldt (A) []: Ett virkemiddel er også forbrukermakt. Fra Arbeiderpartiets side er vi mot boikott av Israel, men positive til merking av produkter som er tilvirket i ulovlige bosettinger, for å gi konsumentene mulighet til ikke å kjøpe disse varene. Israelsk verdiskaping på okkupert land er heller ikke omfattet av handelsavtalen Norge og EFTA har med Israel.

23. juli 2014 sa daværende utenriksminister til Dagsrevyen at han ville ta initiativ til å utrede en merkeordning, og han lovet å konkludere raskt. Det er snart fire år siden. Når kan vi forvente at det foreligger en konklusjon på spørsmålet om innføring av en norsk merkeordning for varer produsert på okkupert land?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg er også glad for at Arbeiderpartiet legger til grunn at boikott ikke er et velegnet virkemiddel. Dialog er et betydelig bedre virkemiddel enn boikott. Når det er sagt, er spørsmålet om merking av varer et spørsmål som Utenriksdepartementet nå holder på å behandle. Det er interessant at dette spørsmålet også lå på tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støres bord svært lenge uten å bli konkludert. En av årsakene til det er at det ikke er et enkelt spørsmål. Men det er noe vi jobber med i Utenriksdepartementet nå, og vi håper å finne en snarlig løsning på det.

Presidenten: Jette F. Christensen – til oppfølgingsspørsmål.

Jette F. Christensen (A) []: Denne konflikten produserer bare to ting: flyktninger og håpløshet. FNs UNRWA sin hjelp til palestinske flyktninger har vært uvurderlig gjennom generasjoner når det kommer til både utdannelse, helsehjelp, sosiale tjenester og mat, og den virker stabiliserende på områdene flyktningene befinner seg i. Derfor er det kritisk at USA har kuttet en tredjedel av all støtte som organisasjonen mottar, 65 mill. dollar av sitt planlagte bidrag.

På et møte om den økonomiske situasjonen til denne organisasjonen i Roma i mars uttalte statssekretær Halvorsen – som sant er – at det er nødvendig med ytterligere tiltak som sikrer at organisasjonen fortsetter å gjennomføre sitt mandat. Det er jeg helt enig i. Han sa at det vil en diskutere i tiden som kommer. Mitt spørsmål til statsråden er om disse diskusjonene har kommet noe lenger. Har en kommet noen vei? Norges kjernebidrag gikk ned med 25 mill. kr i 2016. Vil det øke nå?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Vi har økt vår støtte til UNRWA, og det er helt nødvendig fordi de bidrar til sikkerhet og stabilitet i regionen og ikke bare til den akutte hjelpen med f.eks. mat, utdanning og medisiner, som er en helt avgjørende del av det. Vi har et kjernebidrag i 2018 på 125 mill. kr. Det utbetalte vi svært tidlig og i én omgang for å være sikre på at det kunne bidra til at tjenestene kunne fortsette å leveres. UNRWA er i en økonomisk situasjon nå som gjør at de frykter at de etter mai ikke vil være i stand til å levere den type tjenester som de gjør nå.

Det andre er at vi har gitt et bidrag til den humanitære delen, på 105 mill. kr: Det er også et bidrag som vi betalte ut umiddelbart, og som jeg annonserte i forbindelse med konferansen i Roma. Bidragene til sammen gir betydelig støtte til UNWRA, for at de skal kunne levere de tjenestene som er så grunnleggende.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål – fra Liv Signe Navarsete.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Mitt spørsmål går til utenriksministeren.

Det sikkerheitspolitiske biletet endrar seg. Verda er vesentleg meir uroleg no enn for få år sidan. Dette opptek sjølvsagt også utanriksministeren. 7. april i år gav statsråden eit omfattande intervju til Dagbladet om det sikkerheitspolitiske biletet og det norske forsvaret. Om NATO sitt 2-prosentmål er utanriksministeren sitert på følgjande:

«Jo, vi står fast ved at vi skal jobbe for å nå målet. Den forpliktelsen har vi slått klart fast.»

At Høgre har stadfesta NATO sitt 2-prosentmål, er eg ikkje i tvil om. På Høgre sine eigne heimesider annonserte partiet etter landsmøtet i fjor følgjande krystallklåre melding:

«Høyre vil bruke to prosent av BNP på Forsvar innen 2024, som vil bety en ytterligere opptrapping av forsvar, sikkerhet og beredskap.»

Og dette gjekk Høgre til val på i 2017.

Både statsråden sitt intervju til Dagbladet laurdag og ikkje minst Høgre sine lovnader attgjevne på eigne heimesider står i skarp kontrast til det statsråden skreiv i brev til Stortinget halvannan månad etter Høgres landsmøte i fjor. Der skreiv statsråden at

«å oppnå en situasjon der Norge faktisk bruker 2 prosent av BNP til forsvarsformål vil kreve betydelige rammeøkninger i de kommende årene, også ut over nivåene det planlegges for i denne langtidsplanen».

Eg stiller dette spørsmålet om 2-prosenten, sjølv om eg veit at den tidlegare forsvarsministeren har skifta beite og no er utanriksminister. Men med bakgrunn i oppslaget i Dagbladet finn eg det rett å vise til intervjuet der statsråden òg seier at «i Høyre sier vi også at det er viktig å bruke pengene riktig». Det er det ingen som helst tvil om, men det er vanskeleg å sikre god økonomistyring om ein seier to komplett motsette ting om finansiering av Forsvaret. Kan statsråden stadfeste at lovnaden etter eige landsmøte i fjor framleis gjeld?

Presidenten: Som representanten selv er inne på, er spørsmålet muligens utenfor utenriksministerens konstitusjonelle område, men jeg overlater til utenriksminister Eriksen Søreide å avgjøre om hun vil svare på spørsmålet.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Dette er jo et spørsmål som må rettes til forsvarsministeren. Det er forsvarsministeren som har ansvaret for utformingen av de årlige forsvarsbudsjettene.

Men la meg bare kort referere til at det regjeringen har gjort i denne perioden, er å øke forsvarsbudsjettene med 24 pst., reelt sett, nemlig 10,6 mrd. kr. Det er et betydelig løft. Vi har også valgt å bruke ressursene der det trengtes mest først, nemlig på å reparere opp materiell som i årevis hadde ligget til kai eller stått i garasjer uten å kunne brukes. Vi har vært opptatt av å øke aktiviteten, og vi har vært opptatt av å starte på nye store investeringer. Alt dette ligger i den vedtatte langtidsplanen, og det er også fulgt opp med den økonomien som langtidsplanen krever.

Samtidig har vi vært klare på at målet som NATO formulerte i Wales i 2014, nemlig en målsetting om å bevege seg i retning av å bruke 2 pst. av BNP på forsvar innen et tiår, står fast. Det er bekreftet i budsjettproposisjonen som ble lagt fram, det er bekreftet på vårt landsmøte og nok også på andre landsmøter, og det er en målsetting vi står ved.

Så tror jeg også Liv Signe Navarsete, som tidligere statsråd i mange år, godt vet at å framskrive BNP-vurderinger seks–sju år fram i tid, er det ingen forunt å gjøre. Så hvordan dette nøyaktig vil slå ut, er det ingen som kan si per i dag, annet enn å vite at det er klart det er en krevende jobb å skulle fortsette den enorme økningen vi har hatt på forsvarsbudsjettene, når det økonomiske handlingsrommet framover blir mindre. Det betyr likevel ikke at målsettingen ikke står fast, men det betyr at vi må fortsette å gjøre harde prioriteringer i regjering, akkurat på samme måte som vi har gjort fram til nå.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar for svaret. Det er jo ingen tvil om at statsråden både før og etter at ho vart utanriksminister har uttalt seg om dette 2-prosentmålet, og difor stilte eg spørsmålet.

Dette heng saman med sikkerheitspolitikken. Viss me ser tilbake til i fjor, så sa Kjell Grandhagen i ein kronikk i Dagens Næringsliv at me risikerer både feilinvesteringar og nedlegging av basar me under nye rammevilkår ville velje å behalde, viss ein ikkje har ein heilskapleg opptrappingsplan for Forsvaret. Det han peika på, var nedlegginga av Andøya flystasjon, som dramatisk kan redusere vår kapasitet til å ta imot allierte forsterkingar.

Då heng forsvarspolitikken saman med sikkerheitspolitikken og utanrikspolitikken. Det kan ein ikkje nødvendigvis skilje. Vil utanriksministeren seie at å redusere kapasiteten for å ta imot allierte forsterkingar, som er Noregs livbøye, faktisk òg impliserer utanrikspolitikken og tryggingspolitikken for landet vårt?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg registrerer at representanten Navarsete fortsetter å stille spørsmål som primært er innenfor forsvarsministerens konstitusjonelle ansvarsområde.

Etterlysningen av en helhetlig opptrappingsplan synes jeg er pussig. Den heter langtidsplanen for Forsvaret, og den er lagt fram og vedtatt av Stortinget med et stort flertall. Den legger også til grunn at det skal bli enklere å motta allierte forsterkninger. Det er det som er hele grunnlaget for den allierte dimensjonen som vi legger ekstra stor vekt på, nettopp fordi behovet for allierte forsterkninger i potensielle konflikter som skulle ramme Norge, vil være stort også i framtida.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Hadia Tajik (A) []: Spørsmålet mitt går til arbeidsministeren.

Det er regjeringa sitt ansvar så godt som mogleg og så tidleg som mogleg å informera og involvera Stortinget om prosessane som går i EU, og som er relevante for oss. Kjem dei for seint, svekkjer det òg dei moglegheitene Noreg har til påverka desse prosessane.

For å ta nokre eksempel: I saka om kjøp av kommersielle allmennkringkastingstenester vart det hevda av representantar frå regjeringspartia at ESA kunne stansa det. Men Stortinget stod på sitt og kravde at regjeringa skulle notifisera saka, og då viste det seg at det var Stortinget som hadde rett, og at EØS ikkje var til hinder for denne løysinga. I ACER-debatten var det igjen Arbeidarpartiet som vart nøydd til å tvinga på plass garantiar som sikrar viktige norske omsyn. Og nyleg har EU-kommisjonen fremja forslag om eit europeisk arbeidsmarknadsbyrå. Det er noko som kan vera eit viktig og positivt verkemiddel mot sosial dumping, på tvers av landegrensene. Men i Arbeidarpartiet er me samtidig opptekne av at forslaget ikkje skal innebera suverenitetsavståing, myndigheitsoverføring eller at det skal leggja hindringar for tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet i Noreg.

Så spørsmålet mitt er ganske enkelt om statsråden kan garantera at regjeringa i denne saka kjem til å ha ein meir aktiv rolle opp mot EU, og at ho vil informera Stortinget jamleg om arbeidet for å sikra at norske interesser vert varetekne.

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg har for min del, innenfor mitt ansvarsområde, hatt en aktiv dialog og aktiv kontakt også overfor EU om flere av de spørsmålene som er relevante for norsk arbeidsliv. Jeg skal delta på EUs uformelle ministerrådsmøte til uken også, og har avtalt flere møter der, bl.a. for å diskutere spørsmål som er viktige og relevante for oss.

European Labour Authority er relativt prematurt, om man kan si det. Initiativet ble tatt av EU i fjor. Man er ikke ferdig med det arbeidet ennå. Norge har avgitt høringsuttalelse i saken langs de linjer som også representanten Hadia Tajik er inne på. Vi er opptatt av å bevare norsk suverenitet i disse spørsmålene.

Foreløpig er det som det legges opp til, relativt uforpliktende. Signalet som kommer, er at byrået skal tilrettelegge for bedre informasjonsflyt om rettigheter og plikter mellom landene, det skal fremme og støtte samarbeid mellom EU-landene knyttet til håndhevelse, og det skal megle og tilrettelegge for en løsning der det oppstår uenighet mellom medlemslandene.

Jeg er selvfølgelig opptatt av å informere Stortinget på en god måte etter hvert som arbeidet skrider fram, både på dette området og også på andre områder. Jeg har tidligere deltatt i EØS-komiteen og redegjort for prosesser i viktige saker som er relevante for Norge innenfor arbeidslivsområdet, og jeg vil selvfølgelig også gjøre det framover.

Hadia Tajik (A) []: Eg set pris på denne tilbakemeldinga. Eg ønskjer likevel, i lys av dei erfaringane me har sett på andre område, å få ein garanti frå statsråden om at ho jamleg vil informera og involvera Stortinget. Eg vil òg at statsråden fortel korleis ho vil sørgja for å gjera dette, for eg vil gjerne ha klarlagt om ho har ein plan for dette viktige nye initiativet som kjem, knytt til eit europeisk arbeidsmarknadsbyrå. For dette er noko som har betyding for korleis me kan kjempa mot sosial dumping på tvers av landegrensene. Det kan òg ha betyding for kva handlingsrom me har i Noreg, og kva initiativ me tek frå norsk side, og for at me i Stortinget skal kunne ta dei nødvendige initiativa i tide, avheng det òg av statsrådens garanti og statsrådens plan.

Statsråd Anniken Hauglie []: I forbindelse med EUs initiativ om å etablere et slikt byrå tok statsminister Solberg et initiativ overfor EU som bl.a. handler om hvordan man skal bekjempe arbeidslivskriminalitet på tvers av landegrensene. Vår utgangspunkt var nettopp også at det initiativet kunne være en del av EUs arbeid, som på mange måter handler om det samme. Vi ønsket å komme med innspill på hvordan man kunne fylle det byrået med meningsfulle oppgaver som var konkrete og som var operative. Dette er et av de temaene som jeg skal diskutere med kommissær Marianne Thyssen til uken i forbindelse med EUs uformelle ministerrådsmøte, som arrangeres i Sofia.

Så deltar statsrådene med jevne mellomrom her i Stortinget, hvor vi orienterer om saker som er på vei, som er på trappene, og gjerne da i forkant av at direktivene eventuelt skal implementeres i norsk rett og behandles formelt av Stortinget. Så jeg kan garantere at jeg skal være imøtekommende ved å involvere Stortinget på et tidlig tidspunkt.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme.