Geir Pollestad (Sp) [15:40:05 ] : Vårens jordbruksoppgjer står
for døra. Jordbruket skal levera kravet sitt den 26. april. Staten
kjem med tilbodet sitt den 4. mai. Så vert det forhandlingar fram
mot 17. mai, før næringskomiteen og Stortinget skal behandla årets
jordbruksoppgjer fram mot midten av juni.
Statsråden sende tysdag eit brev
til Stortinget for å få denne interpellasjonen utsett til etter
at vårens jordbruksoppgjer var behandla. Det var eit uforståeleg
og nokså pompøst brev som kom, der det bl.a. vart vist til lang
sedvane.
Det er ganske artig at når jordbruksforhandlingane ikkje
har starta, skal statsråden prøva å definera eit gitt tidsrom –
om det er frå påske eller det er frå vinterferien og fram til forhandlingane
startar – då det altså ikkje skal vera lov å diskutera jordbrukspolitikk
i Stortinget. Det er verdt å minna om at dagen før jordbruket la
fram kravet sitt i fjor, behandla Stortinget jordbruksmeldinga,
og det la ingen avgrensingar på statsråden sin vilje til å ha meiningar
om korleis jordbrukspolitikken i Noreg skal sjå ut framover. Ein
kan lesa i Nationen at Høgres Ingunn Foss meiner det er useriøst
og eit politisk spel, og at Pollestad utfordrar forhandlingsinstituttet.
Det er berre å førebu seg på det, at frå 1. april og til jordbruksforhandlingane
er slutt, lyder kvart svar frå Høgre at ein utfordrar forhandlingsinstituttet.
Dei om det – eg er glad for at me får interpellasjonsdebatten, og
at det er Stortinget som bestemmer når Stortinget skal debattera
saker, ikkje statsråden.
Jordbruksforhandlingane handlar
om rammevilkåra for norsk matproduksjon. Men det handlar òg om korleis
Noreg skal sjå ut. Jordbrukspolitikk og distriktspolitikk heng saman.
Forhandlingane handlar òg om beredskap. Den jamlege produksjonen
av mat er det viktigaste elementet i matberedskapen vår. Jordbruksforhandlingane
handlar òg om miljø og dyrevelferd.
Sidan fjorårets oppgjer, som enda
i brot, har det vore stortingsval. Landbruksministeren er den same.
Det politiske fleirtalet er endra. Partia som sikra fleirtal for
fjorårets jordbruksoppgjer, Høgre, Framstegspartiet og Venstre,
har ikkje lenger fleirtal i Stortinget. Både ved brotet i 2014 og
i 2017 vart det gjort endringar då saka kom til Stortinget. Det
er eit uttrykk for at regjeringa ikkje hadde følgt opp føringane
frå Stortinget.
Stortinget utformar jordbrukspolitikken
gjennom merknader til statsbudsjetta, behandling av jordbruksoppgjera
og ikkje minst behandling av meldingar. Våren 2017 behandla Stortinget
jordbruksmeldinga. Politikken og avvegingane som vart gjorde då,
står i Innst. 251 S for 2016–2017. Regjeringa og faglaga kan altså
leggja til grunn ei relativt fersk og komplett innstilling som ramme
for dei forhandlingane som skal førast. Men vil regjeringa lytta
til Stortinget i denne runden – eller vert det meir sentralisering
og liberalisering?
Det er ingen tvil om at det som
får mest merksemd i jordbruksforhandlingane, er spørsmålet om bondens inntekt.
Det er det gode grunnar til, og Stortinget uttrykte det slik i samband
med jordbruksmeldinga:
«Inntekt er det viktigste virkemiddelet
for å sikre flere av målene for jordbruket, som rekruttering, investeringer
og økt norsk matproduksjon.»
Diskusjonen om inntekt er viktig.
Inntekt betyr noko når dei store vala skal takast: Skal eg ta over
garden, tenkjer ungdommen. Skal eg bruka dei bratte jorda lengst borte,
tenkjer bonden. Skal eg heller leggja meg på sofaen etter jobb,
eller har eg lyst til å fortsetja med å bruka ettermiddagen til
å stella dyra, tenkjer deltidsbonden. Desse vala påverkar kva matproduksjon
me har i Noreg. Inntekt påverkar desse vala.
Landbrukspolitikk er langdistanseløp.
Det tek tid før resultata viser seg. Regjeringa behandlar jordbruket som
om det var 100 meter sprint. No begynner me å sjå resultata av ei
slik tenking. Den blå politikken har sprokke, inntektene til bonden
fell – stikk i strid med Stortingets vedtekne mål om å redusera
inntektsgapet til andre grupper. Tala frå Budsjettnemnda er røffe.
Eg er sikker på at statsråden både har kreative reknemetodar og
unnskyldningar for at det har gått slik, på same måten som han tidlegare
glatt har teke æra for inntekter frå gode avlingar, utbyte frå TINE
og nederlag påført i Stortinget. Norsk landbruk og norske bønder
fortener betre enn retorikk, kreative reknestykke og unnskyldningar.
Norske bønder fortener ei regjering som trur på dei, som vil auka
norsk matproduksjon, og som er villig til å levera det som krevst.
Norske bønder hentar størstedelen
av inntektene frå marknaden. Kostnadene til jordbruket vert påverka
av at me i Noreg har eit av verdas høgaste kostnadsnivå. Varer og
tenester er dyre i Noreg – for både bønder og andre. Det hjelper
heller ikkje jordbruket at me for tida har ei av verdas mest avgiftsglade
regjeringar. Det påverkar det det kostar å produsera maten.
Stortinget har sett nokre føresetnader
for målet om å redusera inntektsgapet. Den eine er god produktivitetsutvikling.
Jordbruket har over tid levert god produktivitetsutvikling, den
føresetnaden er definitivt innfridd. Stortinget har òg føresett
god marknadsbalanse. Det vil seia at jordbruket skal vera i stand
til å ta ut dei avtalte prisane for varene sine. Stortinget har
ikkje kravt perfekt marknadsbalanse. Og me må òg ta med i reknestykket
at regjeringa aktivt har motarbeidd jordbruket si moglegheit til
å balansera marknaden, dei har nekta å innføra nye tiltak for marknadsbalansering,
generelt ført ein politikk for ubalanse i marknadene og lagt til
rette for auka import.
Eit alvorlig forhold er at regjeringa
i regjeringserklæringa har fastslått eit inntektsmål som avvik frå
Stortinget sitt inntektsmål for jordbruket. Stortinget seier at inntektsmålet
skal vera å redusera inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper
i samfunnet.
Regjeringa seier: ha inntektsutvikling
i jordbruket. Regjeringas uttalte mål er ikkje noko inntektsmål.
Regjeringa kunne like gjerne ha kalla ein «god dag mann, økseskaft»
for ein «god dag mann, økseskaft», på same måten som ein snakkar
om å kalla ein spade for ein spade. Formuleringa til regjeringa
betyr lite, for det må forventast at regjeringa held seg til inntektsmålet
fastsett av Stortinget. Og la meg slå det fast: Når jordbruket ligg under
andre grupper i inntekt, så må jordbruket i kroner ha ei inntektsutvikling
som er betre enn andre grupper – i kroner – for å redusera inntektsgapet.
I fjor la Senterpartiet saman med
Arbeidarpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti fram ei felles innstilling
til jordbruksoppgjeret. Der tok me utgangspunkt i stortingsbehandlinga
av jordbruksmeldinga. Dei fire partia gjekk inn for kronemessig
lik inntektsutvikling, samanlikna med andre grupper. Dei fire partia
som stod bak dette i fjor vår, var då i mindretal i Stortinget.
Etter valet utgjer desse partia eit fleirtal i Stortinget. Det er
eit faktum som landbruksministeren må vera klar over.
Eg skal vera forsiktig med å meina
mykje om innretninga på årets jordbruksoppgjer. Det er jordbruket
godt i stand til å avklara sjølv gjennom forhandlingane. Stortingets
jobb er å trekkja opp rammene forhandlingane skal skje innanfor,
og dei måla som skal liggja til grunn.
I dei seinaste oppgjera har det
vore jordbruket som har kjempa i forhandlingane for å trekkja politikken
i den retninga som Stortinget har ønskt. La meg difor avslutta innlegget
mitt med å minna regjeringa og statsråden om at det faktisk er regjeringa
sin jobb å gjennomføra Stortingets politikk.
Statsråd Jon Georg Dale [15:48:15 ] : Det kunne ha vore naturleg
å starte med å gå noko i rette med den historieskildringa som representanten
Pollestad her forsøkjer seg på. Det skal eg likevel ikkje gjere.
Regjeringa held seg til stortingsfleirtal
– det gjer vi i denne saka, det gjer vi i alle andre saker – og
vi legg til grunn at vi også skal halde oss til dei pliktene vi
har til å føre forhandlingar om jordbruksoppgjeret med dei andre
partane, ikkje med Stortinget. Difor er det ein vesensforskjell
på at eg i fjor under behandlinga av jordbruksmeldinga kommenterte
dei langsiktige målsetjingane for norsk jordbruk, nedfelt i stortingsmelding
til debatt i Stortinget, og det som interpellasjonen her tek føre
seg, nemleg å be om ei konkret avklaring på korleis den eine avtaleparten
har tenkt å halde seg til forhandlingane før den parten har motteke
kravet. Det er smått sørgjeleg at det er leiaren i næringskomiteen
som ikkje utviser større forståing for kva avtalepart staten er
i dette, og kva posisjonar det fordrar også frå staten.
Det er med jordbruket vi skal forhandle,
og det er Stortinget som til sjuande og sist avgjer utfallet av
det, dersom ein ønskjer det. Men det skjer altså etter forhandlingar.
Når Budsjettnemndas tal er presenterte, fordrar det at eg som statsråd,
som etter hovudavtalen har ansvaret for å føre forhandlingane med
jordbruket, faktisk forvaltar det med den klokskapen det kan forventast,
også med utgangspunkt i jordbruket sine eigne interesser. Det gjer
at eg ikkje har tenkt å bidra i denne debatten, utover å fastslå
tre ting:
Punkt éin: Staten forhandlar med
jordbruket og vil på eit seinare tidspunkt rapportere til Stortinget
utfallet av forhandlingane.
Punkt to: Marknadssituasjonen i
jordbruket er krevjande. Det er ulike mål i landbrukspolitikken.
Eitt av dei er auka matproduksjon. Moglegheitene for å gjere det
utan at det medfører inntektssvikt for bøndene, er no svært avgrensa.
Frå 2015 til 2018 viser tala frå Budsjettnemnda, som staten og jordbruksorganisasjonane med
andre ord er einige om, at inntektene har gått ned med om lag 1,4 mrd. kr.
Punkt tre: Inntektsutviklinga i
jordbruket avheng av fleire faktiske forhold. Det gjer at når vi,
både fleirtalet i fjor og mindretalet i fjor, f.eks. hadde som ambisjon
å auke inntektsnivået til norske bønder ved å auke overføringane,
så oppnådde ein det motsette. Det er ikkje mogleg å garantere at
resultatet av forhandlingane vert i tråd med det som er utgangspunktet
for forhandlingane, med utgangspunkt i at det er fleire vesentlege
faktorar politikken ikkje styrer.
Dei som er opptekne av å bevare
avtaleinstituttet, bør la staten – og med andre ord statsråden –
ha fleksibilitet til å gjennomføre forhandlingar med jordbruket
før ein har avklart i Stortinget korleis ein har tenkt å innrette
det. Eg registrerer at fleire parti og fleirtalet i salen har varsla
at dei ikkje kjem til å delta i denne debatten med det som utgangspunkt.
Det er kanskje på tide at Senterpartiet også tenkjer gjennom framferda
si. Eg vil iallfall oppmode dei andre partia til å gjere det, dersom
ein over tid er oppteken av å sikre avtaleinstituttet.
Geir Pollestad (Sp) [15:53:17 ] : Eg trur statsråden gjorde
klokt i ikkje å gå inn på historieforteljinga, for den var det ingenting
i vegen med.
Det er litt rørande når statsråden
frå eit parti som sidan partiet vart stifta, har kjempa imot forhandlingsinstituttet,
avtaleinstituttet, saman med eit anna parti som ikkje akkurat har
vore veldig for avtaleinstituttet, nemleg Høgre, no er veldig bekymra
for dette.
Statsråden sa fleire gonger i innlegget
sitt at no skal det forhandlast. Ja, det skal forhandlast – men
forhandlingane har jo ikkje starta. Dei som følgde debatten me hadde
– eg trur det det var 25. april – i fjor, vil ha lagt merke til
at statsråden ikkje berre snakka om dei lange linjene.
Men det som er interessant, og
som eg ikkje har fått noka avklaring på, er ikkje eit spørsmål som
gjeld forholdet mellom staten og partane, men eit spørsmål som gjeld
forholdet mellom Stortinget og regjeringa, for når stortingsfleirtalet
har vedteke eit klart inntektsmål, lagar ein ei regjeringsplattform
som seier noko anna, og som har ei langt mindre offensiv formulering
om kva som skal vera gjeldande inntektsmål. Då er det interessant
for Stortinget å få ei avklaring frå statsråden: Legg statsråden
til grunn det som Stortinget har sagt, eller legg statsråden til
grunn formuleringa i regjeringsplattforma? Det er eit ganske avgjerande
spørsmål. Og det er eit viktig spørsmål for Stortinget. Eg trur
det er eit viktig spørsmål å få belyst før forhandlingane startar,
kva inntektsmål statsråden legg til grunn.
Det er ikkje slik at me i desse
åra har opplevd ein statsråd som meir enn villig har følgt opp Stortinget
sine vedtak. Me har hatt ein statsråd som på alle tenkjelege måtar
har prøvd å dra seg unna det som Stortinget har sagt. Difor er dette
ei sentral avklaring, som må på plass før jordbruksforhandlingane
startar, og som sjølvsagt ikkje rokkar ved forhandlingsinstituttet.
Forhandlingsinstituttet er så sterkt som det det er politisk støtte for,
og det er heldigvis berre Høgre og Framstegspartiet som er uklare
eller imot den ordninga. Dei andre partia står støtt på det, så
me kan trygt ha ein diskusjon om dette, og eg ber statsråden avklara
kva syn han har på Stortinget sitt inntektsmål.
Statsråd Jon Georg Dale [15:56:28 ] : Eg har avklart omtrent
kva min posisjon er på dette før forhandlingane startar, og eg har
ikkje tenkt å kommentere noko utover det. Som eg sa i det førre
innlegget mitt, legg vi stortingsfleirtalet til grunn for forhandlingane,
men det er ikkje slik at jordbrukspolitikken har berre eitt mål, han
har fleire, og i avveginga av alle dei måla held staten og eg meg
til krava frå jordbruket før eg leverer eit tilbod. I kva grad Stortinget
vil gripe inn i det, overlèt eg til Stortinget. Det vil ein få rikeleg
anledning til, for jordbruksavtaleproposisjonen vil kome i enden
av forhandlingane også i år, men eg har ikkje tenkt å førehandsprosedere,
uavhengig av kor lenge Senterpartiet måtte spørje etter svar dei
har fått avklart at eg ikkje har tenkt å gje.
Karin Andersen (SV) [15:57:35 ] : For oss som har vært med
på dette ganske mange ganger, er det veldig tydelig at det nå argumenteres
i sirkel. I dag får vi høre at å diskutere premissene og hovedretningen
for landbruksoppgjøret på forhånd svekker avtaleinstituttet og ødelegger
det. Sjøl har jeg vært med på ganske mange debatter i ettertid –
når forhandlingsresultatet foreligger, og Stortinget har fått seg
det forelagt – som går ut på omtrent akkurat samme argumentasjon,
at da er forhandlingene gjennomført, og da er det «take it or leave it».
Alle som har meninger om innholdet i avtalen man ikke er fornøyd
med, får beskjed om at da ødelegger man avtaleinstituttet. Hvis
man skal følge statsrådens resonnement i dag, betyr det altså at
man verken før eller etterpå kan mene noe om dette fra Stortingets
side, og i hvert fall ikke slik at statsråden klart og tydelig kan si
at han er forpliktet til det.
De rammene som stortingsflertallet
har satt, må være et minimum av det statsråden følger, for tallene
viser at inntektene i jordbruket går ned. Jeg vil referere til lederen
i Hedmark Bondelag, som sier at man konkurrerer og vokser seg blakk.
Og det har jo vært regjeringens politikk, at man skal bli stor,
under en eller annen slags forestilling om at da trenger man mindre
statstilskudd. Men alle tall viser at det er motsatt. Dess større
man blir, dess mer avhengig blir man av tilskudd, og det resulterer i
en ukontrollert gjeldsvekst og i overproduksjon i enkelte av grenene.
Det er ikke holdbart, det er ikke bærekraftig.
Jeg lurer på om Stortinget før
hvert jordbruksoppgjør må ha en debatt om dette – vi har et skiftende
stortingsflertall, vi hadde et annet stortingsflertall i forrige
periode, nå har vi et nytt stortingsflertall – slik at man kan få klarlagt
dette på forhånd. For det er uhyre viktig med de premissene som
Stortinget legger, og jeg går ut fra at statsråden mener det er
legitimt at Stortinget legger noen hovedprinsipper og retningslinjer
til grunn for hvordan målsettingen i landbruket skal være, og retningen
på det, slik at vi får det avklart på forhånd. Vi vet jo nå – jeg
leser avisa, og jeg følger med på hva statsråden sier – at han tar
til orde for både det ene og det andre i utviklingen av landbrukspolitikken,
han ønsker å bruke mindre penger f.eks., inn i et landbruk som han
sjøl gjennom sin politikk har gjort mer avhengig av tilskudd. Så
det er ikke noen tvil om at statsråden ønsker å bruke sitt eget
handlingsrom til å drive politikk, men regjeringen har altså ikke
flertall i Stortinget for det.
Det er behov for en annen retning
enn det vi har sett til nå. Stortinget har vært klare på noen av
de målsettingene, og jeg forutsetter at statsråden legger de premissene
til grunn. Det er mange elementer i et landbruksoppgjør, alle vet
det, men en av de viktige hovedbjelkene er at inntektsgapet må minskes,
ikke økes. Det er mange andre målsettinger også.
Så vil jeg utfordre Stortinget
til å diskutere hvordan vi skal forholde oss til dette når det er
slik at det er et skiftende flertall her, og forutsetningene ikke
anses helt avklart – at man da eventuelt får opp en sak og diskuterer det
på forhånd. Vi kan ikke ha det sånn at regjeringen sier at Stortinget
verken på forhånd eller i ettertid kan diskutere innholdet i det
konkrete jordbruksoppgjøret. Vi som er opptatt av avtaleinstituttet,
er nettopp opptatt av at regjeringen som skal forhandle på vegne
av Stortinget, forhandle ut fra de klare målsettinger og forutsetninger
som et stortingsflertall har lagt til grunn. Da vet man hva man
har å forholde seg til, og det er slik det bør være. Så jeg oppfordrer
til at vi må se på det systemet vi har nå, for at dette skal bli
forutsigbart.
Tone Wilhelmsen Trøen hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Terje Aasland (A) [16:02:48 ] : Jeg synes representanten Andersen
har et vesentlig poeng i sitt innlegg. Når kan vi diskutere forutsetningene
og rammene rundt et jordbruksoppgjør uten at en blir tatt til inntekt
for at en vil bryte prinsippene knyttet til forhandlingene som pågår?
Det er et interessant spørsmål. For det er jo egentlig aldri passende,
men samtidig er det egentlig passende å gjøre det når Stortinget
finner det for godt.
Det handler ikke om at en har lyst
til å sette avtalesystemet til side eller bryte noen prinsipper
i forhandlingene, men det en er opptatt av, er at de føringene som er
satt i Stortinget, faktisk blir fulgt opp. Det som er den største
utfordringen mot avtaleinstituttet, er jo en regjering og en statsråd
som ikke følger opp de føringene som er lagt i Stortinget, for da
bryter en hele linjene og prøver å overprøve det som er sagt fra
Stortinget gjennom ulike behandlinger i ulike saker knyttet til
landbruket.
Nå sier jeg ikke at statsråden
har til hensikt å gjøre det – tvert om. Jeg forventer jo at statsråden
følger opp de klare forutsetningene, både når det gjelder inntektsmål og
annet, som er satt tidligere. Det er ingen tvil om at det er en
krevende situasjon en er i. Gjelden går opp og inntektene ned. Forskjellene
mellom folk i næringen øker.
For Arbeiderpartiets del er vi
svært opptatt av at vi har et landbruk over hele landet, at vi har
en differensiert bruksstruktur, og ikke minst at bruk med mer marginale
produksjonsmuligheter også har livets rett og har en kvalitet i
den norske landbruks- og matproduksjonen. Da er vi opptatt av at
vi også sørger for at vi får et tilskuddssystem som bygger opp under
det, og at vi faktisk får svart på noe av det gjennom de jordbruksforhandlingene
som nå pågår. At vi gir disse signalene i forkant av et oppgjør,
skulle bare mangle. Vi synes det er en god ting å gjøre det, og
det har vi sagt veldig tydelig, tidligere, i Stortinget. Jeg forutsetter
selvfølgelig at det blir fulgt opp.
Jeg skal ikke forvente at statsråden
svarer på dette i detalj, men jeg har en forventning om at statsråden
og regjeringen faktisk følger opp det som er sagt i Stortinget formelt
gjennom vedtak og føringer i flertallsmerknader. Det er det denne
interpellasjonen handler om, og jeg synes den rettmessig tar sin
plass når den poengterer noe som har vært diskutert i Stortinget
gjennom en årrekke: hvordan inntektsutviklingen i landbruket skal
være.
Når stortingsflertallet veldig
tydelig har kommet med en konklusjon, er det regjeringens ansvar
å følge den opp gjennom forhandlingene som kommer, selv om det i
utgangspunktet er krevende, uten at en bruker argumentasjon om at
en tilsidesetter forhandlingssystemet eller parkerer avtalesystemet
på noen som helst måte, for det gjør en faktisk ikke. Det er det
eventuelt en regjering som ikke lytter til stortingsflertallet,
som først og fremst gjør.
Nils T. Bjørke (Sp) [16:06:08 ] : Eg trur det er heilt rett at
me tek opp denne debatten i dag, ikkje minst med dei erfaringane
ein har med måten staten har forhandla med landbruket på dei siste
åra. Der vil eg hevda at dei ikkje har fylgt opp Stortingets vilje,
og det viste seg både i 2014 og 2017 at det vart gjort endringar
i avtala av Stortinget, nettopp fordi Stortinget meinte at regjeringa
ikkje fylgde opp Stortingets vilje. Eg meiner det er eit minstekrav
at regjeringa når ho forhandlar, faktisk tek utgangspunkt i Stortingets
vilje.
Det vert hevda at det er vanskeleg
å lyfta inntektene i landbruket i år på grunn av overproduksjon.
Overproduksjon meiner eg er ei bevisst handling frå dagens regjering.
Dei har dobla kyllinggrensene, dei har teke vekk alle strukturverkemiddel,
iallfall dei aller fleste, dei har auka mjølkekvotane, og bøndene
føler seg pressa til å auka produksjonen meir enn kva som for mange
er det mest rasjonelle. Så får me høyra at bøndene må vurdera sjølve,
og det er rett. Men det vert feil når ein legg opp til ein landbrukspolitikk
som stimulerer til meir satsing enn kva som er fornuftig for fleirtalet.
Eg har ikkje noko mot at bøndene skal få lov til å satsa og ta sine
eigne val, men når det går ut over det store fleirtalet og målet
med landbrukspolitikken, må ein faktisk ha nokre verkemiddel som
gjer at ein når det ein vil.
Dei seinare åra har ein sett at
inntektsutviklinga for dei mindre bruka har dabba mykje av. Men
i dei mest attraktive områda er det kamp om både areal og kvotar, slik
at det er dei passive bøndene som har tent mest pengar, ikkje dei
aktive. Dette er noko som er lagt inn på grunn av måten ein har
styrt landbrukspolitikken på dei siste åra. Då må det vera rett
av Stortinget å gje klare signal om at me forventar at ein no tek
grep som gjer at bøndene kan lyfta seg, at bøndene som vil satsa
på dei lokale ressursane og utnytta dei på sine bruk, skal ha ei moglegheit
til å ha ei fornuftig inntekt og kan driva eit gardsbruk slik at
dei samtidig kan vera familiefolk. Det er altfor mange av bøndene
i dag som faktisk ikkje klarar å ta vare på sin eigen familie. Dei
har fått eit arbeidspress og ein akkord som gjer at dei ikkje klarar
å ta del i resten av samfunnet. Det er ikkje ein berekraftig og
miljøvenleg måte å utvikla norsk matproduksjon på.
Willfred Nordlund (Sp) [16:09:12 ] : Interpellanten har tatt
opp et viktig spørsmål, nemlig om regjeringen har tenkt å forholde
seg til de målsettingene Stortinget har satt. Vi hørte her en statsråd
som har forsøkt å få utsatt denne interpellasjonsdebatten, for så,
når han nå engang ble tvunget til å stille opp i Stortinget, å måtte meddele
– noe annet hadde overrasket meg – at regjeringen skulle forholde
seg til stortingsflertallets politikk.
Deretter gikk statsråden over til
å angripe Senterpartiet for å stille spørsmålet om regjeringen hadde
tenkt å følge stortingsflertallet, eller hvordan man hadde tenkt å
nå de målsettingene Stortinget har satt. Det er vanskelig å skjønne
annet enn at statsråden her forsøker seg på to budskap. På den ene
siden forsøker man å si at man skal følge stortingsflertallet, for
så å si at man ikke ønsker å gå inn i en debatt om man faktisk har
tenkt å følge stortingsflertallet, med bakgrunn i at man skal inn
i en forhandling.
Det er sånn at forhandlingene ikke
har startet. Og som representanten Andersen var inne på: Når skal Stortinget
kunne debattere målsettingene for jordbruket og landbruket? Altså:
Når skal Stortinget kunne si noe om hvilke inntektsmål regjeringen
må legge til grunn når man skal forhandle med denne næringen? Det
er ikke rart at vi havner i en debatt om forholdet mellom Stortinget
og regjeringen når statsråden har så store problemer med å svare
på hva man skal legge til grunn i framtidige forhandlinger. Man
kan dra sammenligningen med når man skal bygge et bygg og for så vidt
– la oss si – lyse ut et anbud. Det er sånn at Stortinget setter
noen rammer for hvordan regjeringen skal gjennomføre sånne prosesser,
og det er jo nettopp det man her har gjort for landbruket. Man har
fastsatt en ramme som sier at man skal redusere inntektsgapet mellom jordbruket
og andre grupper i samfunnet, og det klarer altså ikke statsråden
å svare tydelig på at man har tenkt å følge opp, når man nå skal
i gang med forhandlingene.
Statsministeren var i spørretimen
i går og kunne da i hvert fall ikke gi et så tydelig signal om at
man skulle følge opp det Stortinget har lagt til grunn. Det overrasker meg
at ikke en del av de andre partiene har stilt opp her og sagt at
regjeringen må forholde seg til det Stortinget har fastsatt. Deriblant
er det forunderlig å se at Kristelig Folkeparti ennå ikke har ønsket
å meddele noe om hvordan man ser at regjeringen skal følge opp det
som de selv var med og vedtok.
Ifølge statsråden skal vi altså
aldri kunne mene noe om hvordan regjeringen skal følge opp de vedtakene som
Stortinget fatter, og da blir det vel vanskelig å trekke en annen
konklusjon enn at vi heller ikke skal kunne mene noe om hvordan
andre næringers inntektsvekst skal gå. Vi skal heller ikke mene
noe om andre lønnsmottakere. Vi har en god del lønnsmottakere i
staten, og hvis det blir sånn at Stortinget ikke skal kunne mene
noe om hvilken retning man skal legge for lønnsnivået f.eks. i statlige
selskaper eller i statlige foretak, når skal Stortinget da mene
noe om hvilken utvikling vi skal ha på inntektssiden, uavhengig
av grupper i dette samfunnet og uavhengig av næringer? Det er helt
på sin plass at interpellanten løfter dette spørsmålet, om regjeringen
har tenkt å legge til grunn det Stortinget har forutsatt her for jordbruket,
sånn som Stortinget legger forutsetninger f.eks. for statlig lederlønnspolitikk
og for forhandlinger for ordinære lønnsmottakere, når vi vedtar
våre budsjetter.
Jeg skal avslutte med å si at jeg
hadde håpet statsråden kunne klargjøre – og ikke minst at alle partiene kunne
klargjøre – om man faktisk mente det man sto inne for sist gang,
nemlig at målet er å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og
andre grupper i samfunnet. Det må statsråden forholde seg til når
man skal inn og forhandle.
Geir Pollestad (Sp) [16:13:23 ] : I går var det 18. april. Då
var statsministeren i Stortinget, og ho svarte på spørsmål om inntektsmålet.
I dag, 19. april, prøver landbruksministeren å gøyma seg bak formalia
for ikkje å svara. Men eg høyrde i eit av innlegga til statsråden
at han sa han skulle halda seg til Stortinget sitt inntektsmål.
Eg forventar at me ikkje ser spor av inntektsformuleringa i Jeløya-plattforma
i staten sitt tilbod til jordbruket, rett og slett fordi det ikkje
er eit parlamentarisk fleirtal bak det.
Eg skal òg lova statsråden at i
tida frå 26. april til 16. mai, når forhandlingane pågår, skal me
ikkje ta denne typen diskusjonar i Stortinget. Det har me respekt
for. Men som brennande engasjert for norsk landbruk og oppteken
av matproduksjon og landbruk i heile landet vil ein sjølvsagt plumpa
borti og delta i det offentlege ordskiftet. Det trur eg nok statsråden
har rygg til å bera, sjølv om han sit ved forhandlingsbordet.
Så er det noko med forhistoria
her. I 2014 var det Kristeleg Folkeparti, Venstre, Høgre og Framstegspartiet som
gjorde om på regjeringa sitt forslag til jordbruksoppgjer. I 2017
låg det an til at det skulle verta opposisjonen, men så fekk Venstre
undervegs nye bestevenner, så det vart Venstre, Høgre og Framstegspartiet
som sikra fleirtal for eit anna oppgjer. Det er eit uttrykk for
at det regjeringa gjorde, ikkje var i tråd med dei føresetnadene som
Stortinget hadde lagt. Regjeringa bruker altså jordbruksoppgjeret
som eit verkemiddel eller ein reiskap for å føra ein politikk som
det ikkje er fleirtal for. Det sa Stortinget stopp for i 2014, og
det sa Stortinget stopp for i 2017. Me som er engasjerte og opptekne
av forhandlingsinstituttet i jordbruket, ber om at Stortinget slepp det
dette året. Eg oppfordrar til å lesa innstillinga til jordbruksmeldinga,
halde seg til den og ta forhandlingane innanfor dei rammene som
ligg der.
Det kjem til å verta ein spennande
vår. Eg vil berre takka for ein god, men motvillig debatt om inntektsmålet.
Og la det ikkje vera nokon som helst tvil: Senterpartiet meiner
at det verste me kan gjera med forhandlingsinstituttet, er å bruka
det til å føra ein politikk som det ikkje er fleirtal for i Stortinget.
Det er Stortinget som definerer landbrukspolitikken, og eg opplever
at etter valet er det eit større engasjement og større politisk
vilje til å satsa på norsk matproduksjon enn det var før valet.
Dermed vil eg ønskja statsråden
lykke til med jordbruksforhandlingane, som startar den 26. april.
Statsråd Jon Georg Dale [16:16:37 ] : Eg har aldri oppfordra
Stortinget til ikkje aktivt å debattere kva føringar som skal gjelde
for norsk jordbruk. Difor meiner eg det er ein vesensforskjell i
måten Arbeidarpartiet og Senterpartiet opptrer på i dag, når representanten
Aasland seier at vi må tole å ta imot signal. Tilbakemeldinga til det
er at det gjer vi for all del. Men det er ikkje det som er utgangspunktet
for interpellasjonen. Det er at eg har vorte bedt om å avklare korleis
vi har tenkt å halde oss til inntektsmålet i årets jordbruksoppgjer,
som no er i ein innleiande fase.
Det er altså ikkje slik at Stortinget
har fastsett eitt mål for norsk jordbruk og var ferdig med det,
og det er inntektsmålet. Det er faktisk slik at staten, som forvaltar
av landbrukspolitikken i avtaleforhandlingane, må vurdere alle dei
målsetjingane som Stortinget har sett for jordbruket. Det gjer vi
berre i avtaleforhandlingar. Deretter orienterer vi Stortinget.
Eg skulle ønskje at også delar
av opposisjonen såg verdien av det, såg verdien av at avtalepartane
i fellesskap fekk fremje både sine krav og sitt tilbod utan at ein vekta
internt korleis dei enkelte måla skulle slå ut. Men det viser at
enkelte parti er meir opptekne av input enn utkome. For det var
eit stort fleirtal på Stortinget i fjor som ville gje norske bønder
inntektsutvikling, men vi styrte ikkje det, for vi styrer overføringar
baserte på dei kostnadane vi trur kjem, og den marknadssituasjonen vi
er i. Det betyr at verken eg eller Stortinget på noko tidspunkt
før neste års budsjettal er klare, kan garantere norske bønder ei
inntektsutvikling. Det er det paradokset staten som forhandlingspart
må ta inn over seg, som Stortinget på eit tidspunkt må ta inn over
seg, og som legg grunnlaget for forhandlingar som i respekt for hovudavtalen
faktisk skjer mellom partane.
La meg berre leggje til: Denne
regjeringa baserer sin politikk på hovudavtalen. Det betyr at det
vert gjennomført forhandlingar, og det betyr at mi rolle og regjeringa
si rolle mens ein er i innleiande fase, og mens forhandlingane vert
gjennomførte, er i tråd med hovudavtalen. Det er ganske viktig for
den varige evna for å gjere staten forhandlingsdyktig at Stortinget
– så lenge ein meiner at ein skal halde seg til hovudavtalen – også
gjer det.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 14 er dermed omme.