Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [10:02:30]: Norges samarbeid med EU favner vidt, og den europeiske dagsordenen er mangfoldig. I denne redegjørelsen kommer jeg til å løfte fram noen utvalgte temaer – EØS-avtalen og regelstyrt internasjonalt samarbeid, brexit, sikkerhet, migrasjon og felles verdier.

I tillegg starter regjeringa i dag en ny praksis ved at den ene av de to halvårlige redegjørelsene holdes av flere statsråder sammen. Dette gjør vi for å kunne gå i dybden på og engasjere til debatt om utvalgte temaer. Denne gangen vil arbeids- og sosialministeren og samferdselsministeren redegjøre om viktige EU/EØS-saker på sine ansvarsområder.

Å fremme regelstyrt internasjonalt samarbeid er en av mine viktigste oppgaver som utenriksminister. Norge er et lite land med en åpen økonomi og en strategisk utsatt posisjon. En rettsbasert internasjonal orden med sterke multilaterale institusjoner gir klarhet og forutsigbarhet. Det er i vår grunnleggende interesse.

I dag ser vi at det multilaterale systemet er under press med tilløp til proteksjonisme, nasjonalisme og politisk alenegang. Vi ser at folkeretten, inkludert grunnleggende menneskerettigheter, brytes også i Europa. Dette er en urovekkende utvikling.

Våren 2019 leverer regjeringa en melding til Stortinget om Norges rolle i det multilaterale systemet. I denne meldinga vil det europeiske samarbeidet få en sentral plass.

EU og sentrale medlemsland i EU er våre nærmeste partnere i forsvaret av multilaterale løsninger, både i og utenfor Europa. Klima og handel er viktige eksempler. Et annet eksempel er EUs sterke engasjement for å bevare atomavtalen med Iran.

I forsvaret av en rettsbasert internasjonal orden vil regjeringa samarbeide målrettet med andre land, ikke minst med våre europeiske og nordiske naboer. Vårt skjebnefellesskap er det samme: Vi er alle avhengig av respekt for internasjonale kjøreregler og institusjoner som har blitt bygd opp siden slutten av annen verdenskrig.

EØS-avtalen er vår mest omfattende multilaterale avtale. Gjennom denne avtalen deltar vi for fullt i EUs indre marked. Den sikrer norske bedrifter markedsadgang på like vilkår som EUs medlemsland og gir nordmenn retten til å studere, jobbe og etablere seg fritt i hele EØS-området. I dag er det veldig mange som tar disse mulighetene for gitt. EØS-avtalen er derfor ikke bare vår mest omfattende avtale, den er også vår viktigste.

The Economist beskrev i forrige uke Storbritannias uttreden av EU som den vanskeligste byråkratiske øvelsen i etterkrigstida. Det sier seg selv at det å si opp avtaler og traktater som er inngått og vevd sammen i over 45 år, er både utfordrende og tidkrevende. Det brexit-prosessen også har vist, er hvor vanskelig det ville være å erstatte full deltakelse i det indre marked, som vi har gjennom EØS, med en annen tilknytning som gir tilsvarende muligheter for bedrifter og enkeltmennesker.

EØS-avtalen bygger på et regelverk som praktiseres likt i hele EØS-området. Dette er en forutsetning for likebehandling av norske bedrifter og borgere. Norge er derfor grunnleggende tjent med et enhetlig regelverk for det indre markedet. Vi jobber hver dag overfor EUs institusjoner og medlemsland for å påvirke utforming av regelverket så det i størst mulig grad er i tråd med norske prioriteringer og interesser.

Kompromisser er grunnlaget for internasjonalt samarbeid. Hvis alle parter skal komme styrket ut av samarbeidet, må man også være innstilt på å akseptere elementer man i utgangspunktet ikke ønsket seg. Dette gjelder ikke minst EØS-samarbeidet, som forutsetter at felles regelverk praktiseres likt. Et sånt samarbeid ville raskt forvitre dersom noen kunne velge hvilke deler av regelverket man ønsket å følge, og hvilke deler man ønsket å se bort fra.

Dersom avtalepartene er uenige om hvorvidt nytt EU-regelverk skal innlemmes i EØS-avtalen, skal EØS-avtalens artikkel 102 komme til anvendelse. Denne bestemmelsen er der for å sikre at EØS-avtalen fungerer etter sitt formål, som er et velfungerende indre marked i EØS-området. Dersom vi ikke kommer til enighet om å innlemme EØS-relevant regelverk, vil berørt del av EØS-avtalen kunne suspenderes midlertidig. Det vil kunne få konsekvenser for enkeltmennesker og næringsliv alt etter hvilket regelverk som blir satt ut av spill.

Regjeringas syn er at norske interesser blir best ivaretatt hvis vi medvirker aktivt når felles regler blir utarbeidet, ikke ved å reservere oss i etterkant. Norge har bygd sin velferd på handel med andre land. I en tid med eskalerende handelskonflikt blir det derfor enda viktigere å hegne om avtalen med vårt suverent største marked. Vi bør derfor ha en meget høy terskel for å utløse artikkel 102 i EØS-avtalen.

Brexit-prosessen er nå inne i en avgjørende fase. Det vanskeligste spørsmålet, grensen mellom Nord-Irland og Irland, er fortsatt uløst. Derfor ble ikke EU og Storbritannia enige om en utmeldingsavtale på toppmøtet i oktober. Det forhandles videre, og EU har signalisert at de er klar til å kalle inn til ekstraordinært toppmøte hvis det blir et gjennombrudd i forhandlingene før EUs neste regulære toppmøte 13. og 14. desember.

Fra regjeringas side vurderer vi at det fortsatt er sannsynlig at en avtale kommer på plass, men samtidig er hindrene høyst reelle. Vi har derfor en løpende dialog med EU og Storbritannia om mulige tiltak i tilfelle det ikke blir en avtale. Blant annet vil det være viktig å sikre at flytrafikken mellom Norge og Storbritannia kan fortsette, og at innførselen av livsviktige legemidler ikke stopper opp. Sjømat er et annet eksempel. Her legger vi til grunn at EUs forpliktelser om markedsadgang for norsk sjømat videreføres uavhengig av antall medlemsland i EU, og at vi unngår en situasjon med økt toll eller veterinære handelshindre hvis EU og Storbritannia ikke kommer til enighet.

Utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia vil i hovedsak omfatte bestemmelser om hvordan det britiske medlemskapet skal avvikles på en ordnet måte knyttet til tre hovedelementer:

1. videreføring av de rettighetene som EU-borgere og britiske borgere har opparbeidet seg gjennom det britiske EU-medlemskapet

2. grensespørsmålet mellom Irland og Nord-Irland

3. Storbritannias fortsatte finansielle forpliktelser etter utmeldinga

Det er viktig å presisere at utmeldingsavtalen som EU og Storbritannia forhandler om, ikke er ment å regulere det framtidige samarbeidet. Den skal kun inneholde en politisk erklæring om rammene for det framtidige forholdet. Selve avtalen, eller avtalene, om det framtidige forholdet vil først forhandles når Storbritannia ikke lenger er EU-medlem.

Utmeldingsavtalen vil etablere en overgangsperiode fra datoen for utmelding, som er 29. mars 2019, til 31. desember 2020. Denne kan eventuelt bli utvidet dersom partene er enige om det. I overgangsperioden skal EU og Storbritannia forhandle om et framtidig avtaleforhold. Storbritannia skal ikke lenger være EU-medlem, men skal omfattes av reglene og forpliktelsene som følger av medlemskap uten stemmerett. Dette gjelder både internt i EU og i EUs internasjonale avtaler, som EØS-avtalen, som Storbritannia ikke lenger omfattes av når de går ut av EU.

Det er for øvrig verdt å merke seg at Storbritannia i overgangsperioden vil ha færre muligheter til deltakelse i ekspertgrupper, komiteer og EU-byråer enn det EØS/EFTA-landene har.

Regjeringa har som mål å hegne om EØS-avtalen, sikre et fortsatt velfungerende indre marked og bidra til en ordnet uttreden for Storbritannia fra EU og EØS. Vi har også sagt tydelig at vi ønsker et tettest mulig forhold til Storbritannia etter at landet har gått ut av EU.

Norge er ikke part i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia. Vi jobber derfor med rettslige løsninger, som sikrer at rettighetene og forpliktelsene i EØS-avtalen og våre øvrige avtaler med EU blir gjeldende også mellom Norge og Storbritannia i overgangsperioden.

Vi er nå i realiteten i mål med en avtale med Storbritannia om hvordan vi skal videreføre rettighetene til de rundt 20 000 nordmennene som bor i Storbritannia og de 15 000 britene som bor her i landet – de rettighetene og pliktene de har opparbeidet seg gjennom EØS. Den sikrer de samme rettighetene og pliktene for våre borgere som er avtalt mellom EU og Storbritannia. Denne avtalen vil kunne inngås så snart utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU formelt er inngått.

Vi forbereder også lov- og forskriftsendringer som vil være nødvendige for at norske regler skal speile de relevante bestemmelsene i utmeldingsavtalen. Justis- og beredskapsdepartementet sendte den 4. oktober forslag om dette ut på høring, og høringsfristen er 30. november.

Norge vil bruke overgangsperioden til å forhandle med Storbritannia parallelt med at EU og Storbritannia forhandler om sitt nye avtaleforhold.

Den 30. oktober møttes statsministrene May og Solberg i Oslo og bekreftet at Norge og Storbritannia vil få på plass ordninger som ivaretar norske og britiske borgere som i dag bor i våre to land. Dette gjelder selv om det ikke skulle bli en avtale mellom EU og Storbritannia. Under besøket gjentok også statsminister May at EØS-modellen ikke er aktuell for Storbritannia. Hun understreket at dette ikke ville være i samsvar med folkets vilje, slik den kom til uttrykk i den britiske folkeavstemningen. Målet er derfor å videreføre et så nært og omfattende samarbeid med Storbritannia som mulig og i tråd med norske interesser, men altså da utenom dagens EØS-ramme.

På områder som i dag er dekket av EØS-avtalen, vil det være viktig å sikre at de løsningene EU og Storbritannia kommer fram til, også blir gjeldende for EØS/EFTA-landene. Det vil sikre at norske bedrifter får like god adgang som EU-bedrifter til det britiske markedet i framtida.

Som jeg viste til i vårens redegjørelse, har EU og EUs medlemsland tatt en lang rekke initiativ for å øke forsvarsinvesteringene og styrke samordningen seg imellom. Nye initiativer har også kommet til siden i vår, også utenfor EU-samarbeidet. I juni signerte ni land, inkludert Frankrike, Tyskland og Storbritannia, en intensjonserklæring om det såkalte europeiske intervensjonsinitiativet. Initiativet skal styrke medlemslandenes evne til å operere sammen og bidra til operasjoner i regi av EU, NATO eller FN. Norge er invitert til å delta, og initiativet er både interessant og relevant – dette ikke minst i lys av at mange av våre nærmeste allierte vil delta. Vi vurderer nå innholdet i initiativet nærmere og konsekvensen av en eventuell norsk deltakelse før vi fatter en beslutning.

For Norge er det viktig at ansvaret for allierte medlemsland fortsetter å ligge i NATO. Regjeringa er samtidig positiv til at EU styrker sitt forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid, så lenge det utfyller og styrker NATO på en god måte og ikke bidrar til uklarhet og overlappende strukturer. Vi følger derfor utviklingen nøye og jobber med å videreutvikle den politiske dialogen med EU om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vi jobber også for å styrke det praktiske samarbeidet og sikre gode vilkår for norsk forsvarsindustri.

Migrasjon står fortsatt høyt på EUs dagsorden. For tida kommer det få asylsøkere til Norge. Slik er det ikke i andre europeiske land. Hittil i år har 470 000 mennesker søkt asyl i EU. Diskusjonen om å reformere Dublin-reglene har pågått lenge. Det har vært vanskelig å finne konsensus mellom landene som mener det bør være en obligatorisk byrdefordeling ved store ankomster av migranter, og landene som ønsker at byrdefordelingen skal være frivillig. EU drøfter nå en ordning som sikrer at alle land tar sin del av ansvaret, enten ved å motta asylsøkere eller ved å bidra på annet vis.

Regjeringa mener det bør være en forpliktende byrdefordeling mellom alle land. Dersom drøftelsene i EU konkluderer med en frivillig ordning og Norge mottar en henvendelse i den forbindelse, vil regjeringa vurdere om vi skal delta. På Det europeiske råds møte i juni skisserte EUs stats- og regjeringssjefer tiltak for å bidra til at migranter som vil krysse Middelhavet, blir tatt i land på en mer forutsigbar og kontrollert måte i EU. Vi diskuterte også tiltak for å sette nordafrikanske land bedre i stand til å utøve sine forpliktelser med hensyn til søk og redning. Slik vil migranter kunne føres trygt i land også på den andre siden av Middelhavet. Regjeringa støtter europeiske løsninger på asyl- og migrasjonsfeltet og deltar i diskusjonene om å finne gjennomførbare kompromisser. Vi er i utgangspunktet positive til forslagene om kontrollerte sentre og regionale ilandføringsordninger, men det gjenstår å kartlegge hvordan disse i så fall skal fungere i praksis.

Hvilke direkte konsekvenser disse diskusjonene vil ha for Norge, er for tidlig å si. Dersom det etableres et system for frivillig relokalisering eller gjenbosetting i forbindelse med de nye forslagene, vil regjeringa ta stilling til det. EU har lagt de samme forutsetningene til grunn. I likhet med i EU er det fra norsk side en forutsetning at tiltak i tredjeland som skal ha norsk støtte, må være i tråd med folkerettslige forpliktelser, inkludert menneskerettighetene.

Et vedvarende press mot Schengens yttergrenser ligger bak forslaget fra Europakommisjonen om å utvide oppgavene for grense- og kystvaktbyrået Frontex. Det er bl.a. foreslått å etablere en stående mannskapsstyrke på 10 000 samt å gi byrået oppgaver på returområdet. Regjeringa stiller seg i utgangspunktet positiv til å styrke arbeidet med å sikre Schengens yttergrenser. I forhandlingene som nå pågår, vil regjeringa framheve at forvaltningen av yttergrenser primært er et nasjonalt ansvar, og at byråets mannskapsstyrke, ansvar og oppgaver må tilpasses det. I tillegg har Europakommisjonen foreslått endringer i returdirektivet, som skal bidra til å effektivisere returarbeidet.

Regjeringa ønsker å bidra til stabilisering i sårbare stater gjennom tiltak til utdanning, jobbskaping og utvikling av styresett og har derfor foreslått å doble tildelingen til sårbare stater i statsbudsjettet.

Gjennom vår deltakelse i Schengen-samarbeidet deltar vi i viktige deler av EUs politikk og tiltak knyttet til håndteringen av migrasjonsutfordringene, inkludert bedre kontroll av yttergrensene. Norge deltar også uformelt i drøftelsene om nye tiltak for å redusere antallet migranter som med fare for livet krysser Middelhavet. Dette er et område som ikke dekkes av vårt avtalefestede samarbeid med EU, men hvor de resultater som eventuelt oppnås, også vil være av stor betydning for oss. Norge har bl.a. bidratt til EUs flergiverfond for Afrika, og vi annonserte 21. september et nytt bidrag på 60 mill. kr til fondet, som er en økning på 10 mill. kr i forhold til fjorårets bidrag. Totalt har Norge nå bidratt med 140 mill. kr.

Vi vil støtte videre utredning av ordninger for ilandføring i Afrika under forutsetning av en aktiv rolle for UNHCR og IOM og vurdere mulige former for bidrag dersom slike ordninger skulle etableres.

Hvis det blir aktuelt å ta imot asylsøkere for å fordele ansvar mellom Schengen-land, skal dette tas innenfor antallet kvoteflyktninger.

Den britiske utmeldingsprosessen krever ressurser på begge sider, og forhandlingene om et framtidig avtaleforhold mellom EU og Storbritannia kommer til å ta tid. Det er likevel min mening at brexit ikke er den største utfordringen for det europeiske samarbeidet nå. At enkelte EU-land nå åpent stiller spørsmål ved felles verdier og prinsipper for samarbeidet, er svært alvorlig, og EUs institusjoner er i ferd med å reagere. Det første steget i EUs sanksjonsprosedyre for brudd på grunnleggende verdier, artikkel 7, er tatt overfor Polen og Ungarn. Kommisjonen har sendt traktatbruddsak om senking av pensjonsalderen for polske høyesterettsdommere til EU-domstolen. I en avgjørelse 19. oktober påla EU-domstolen i en midlertidig forføyning Polen å gå tilbake til sammensetningen av høyesterett slik den var før et stort antall dommere ble tvangspensjonert i juli. I tillegg ser vi at domstoler i noen EU-land nå er skeptiske til å samarbeide med justisvesenet i Polen.

Norge er helt avhengig av at våre nære partnere i Europa respekterer grunnleggende rettsstatsprinsipper. Uavhengige domstoler er en garanti for den enkeltes rettssikkerhet og en hjørnestein i demokratiet. Rettslig forutsigbarhet og likebehandling er en forutsetning for at det indre markedet og EØS skal fungere.

Uavhengige domstoler er selvfølgelig også avgjørende når vi samarbeider om justis- og politisaker. Norge støtter EUs forsvar av rettsstaten, og vi gir uttrykk for vår bekymring for utviklingen når vi møter polske og ungarske myndigheter. Vi bruker EØS-midlene til å holde høyt de demokratiske rettsstatsverdiene EØS-samarbeidet bygger på. Midlene skal bidra til å styrke det sivile samfunn og justissektoren i mottakerlandene, i tråd med prinsippene om rettsstat, demokrati og godt styresett. Uavhengig forvaltning av midlene til sivilt samfunn er også et viktig prinsipp. Mens andre programmer forvaltes av mottakerlandenes myndigheter, skal programmene til sivilt samfunn alltid forvaltes av uavhengige fondsoperatører etter åpne utlysninger. Det er ikke slik som en talsperson for ungarske myndigheter nylig uttalte, at EØS-midlene egentlig tilhører mottakerlandene.

EØS-midlene er EØS/EFTA-landenes bidrag til sosial og økonomisk utjevning i EU. Dette er midler som stilles til disposisjon for mottakerlandene. Det forhandles fram enighet om hva midlene skal brukes til i hvert enkelt land. Samarbeidet skal og må være basert på grunnleggende verdier og i tråd med undertegnede avtaler. Også i vårt videre samarbeid med Polen og Ungarn om EØS-midlene vil vi stå fast på våre prinsipper og understreke EØS-midlenes bidrag til demokratiutvikling, en velfungerende rettsstat og et fritt og aktivt sivilt samfunn. Giverlandene Norge, Island og Liechtenstein står samlet. Vår tilnærming er i samsvar med giverlandenes avtale med EU og støttes også av Kommisjonen og sentrale medlemsland.

La meg avslutte der jeg startet: Regelstyrt internasjonalt samarbeid er under press, også i Europa. Det utfordrer de verdiene vi står for, og det gjør oss mer sårbare. Norsk utenrikspolitikk starter i Europa. Å jobbe sammen for det multilaterale systemet og respekt for internasjonal rettsorden er et ansvar vi står sammen med EU og EUs medlemsland om.

Statsråd Jon Georg Dale [10:22:09]: Takk for høvet til å orientere Stortinget om aktuelle EU- og EØS-saker på samferdselsområdet. Eg vil fyrst seie litt overordna om nokre viktige utviklingstrekk på området og deretter gå litt nærare inn på jernbanepakka og mobilitetspakka.

Regjeringa har lagt fram eit forslag til statsbudsjett på rekordstore 73,1 mrd. kr. Vi har dermed auka løyvingane til samferdselsføremål med heile 75 pst. sidan stortingsvalet i 2013 gav eit nytt fleirtal. Ein betydeleg del av desse pengane går til å redusere reisetida norske eksportørar har til Europa. Eit døme på det: Medan det frå 1970 til 1995 berre vart opna 45 kilometer motorveg – på 25 år – planlegg regjeringa å opne heile 104 kilometer med ny, trygg firefelts-motorveg i 2019. Det gjev betre trafikktryggleik og kortare og meir føreseieleg reisetid for folk og næringsliv.

Stadig fleire bur i byar og tettstadar, både i Noreg og i Europa, og talet vil auke i åra som kjem. Både i Noreg og i EU er det stor interesse for nye og meir framtidsretta løysingar, som gjer at mobiliteten i byane vert både meir effektiv og grønare, sokalla smart mobilitet. Her er regjeringa godt førebudd og har t.d. lagt fram rekordhøge budsjett med store midlar øyremerkte til byområda. Vi har starta forhandling om sokalla byvekstavtaler i dei største byområda. Vi har fått vedteke ei ny lov som legg til rette for utprøving av sjølvkøyrande køyretøy. Vi har hatt ein konkurranse om smarte mobilitetsløysingar, og vi har skipa selskapet Entur, som samlar reisedata og gjev informasjon til dei reisande frå alle kollektivselskap.

Dette er berre for å nemne noko, og mange av desse tinga diskuterer vi med EU. Generelt er vi tett på pågåande prosessar i EU, og vi arbeider målretta mot formannskapslanda. Til dømes har vi god dialog med finnane, som har formannskapet hausten 2019.

Samferdselssektoren er ei av dei største kjeldene til klimagassutslepp i Noreg og i Europa. Her er også den største delen av utsleppa i ikkje-kvotepliktig sektor. I Jeløya-plattforma varsla regjeringa ein ambisjon om å halvere utsleppa i transportsektoren innan 2030. I Nasjonal transportplan er målet at alle nye bilar og lette varebilar i 2025 skal vere nullutsleppsbilar, og alle nye bussar skal vere nullutsleppsbussar eller nytte biogass. Forbetra teknologisk modenheit i køyretøysegmenta ligg til grunn for desse måla.

Derfor er det gledeleg at EU har fremja fleire tiltak for å styrkje utvikling av grøn teknologi. EU er m.a. i gang med å vidareutvikle regelverket for CO2-utslepp frå personbilar og frå lette køyretøy for 2021–2030. I tillegg kjem EU sitt arbeid med utsleppsstandardar for tunge køyretøy. EU har òg vedteke at medlemslanda skal lage ein nasjonal plan for alternative drivstoff. Regjeringa er godt i gang med dette arbeidet. Vi støttar det nye miljøregelverket frå EU og meiner det er særs viktig for å gjere køyretøyteknologien meir utsleppseffektiv og konkurransedyktig.

Regjeringa vil fortsetje å leggje til rette for nyskaping og digitalisering som fører til ein grønare transportsektor, t.d. utvikling av elektriske fartøy, elektriske fly og sjølvkøyrande køyretøy og fartøy. Vi har allereie oppfylt EU sine krav til klimagassutslepp for personbilar, m.a. som følgje av satsinga på elbilar og ladbare hybridbilar.

Utbreiinga av dronar er i kraftig vekst, og EUs luftfartsbyrå, EASA, arbeider med utforming av eit felles europeisk regelverk for dronar. Norske myndigheiter deltek aktivt i utforminga av dette regelverket gjennom ekspertgrupper som gjev faglege råd til EU.

Eg vil også trekkje fram forslaget frå EU-kommisjonen frå mai i år om etablering av eit sokalla European Single Maritime Window. Her legg ein fram reglar og teknisk rammeverk for elektronisk informasjon som følgje av meldeplikt ved hamneanløp. Føremålet er å forenkle rapporteringa for sjøtransporten. Noreg har allereie eit godt utvikla og velfungerande Single Window. Vi arbeider systematisk for at norske behov også vert varetekne i det nye EU-regelverket.

Vi må heller ikkje gløyme at digitaliseringa er avhengig av elektronisk infrastruktur. I juni i år vart EU-landa einige om eit omfattande sett av nye reglar for elektronisk kommunikasjon som vert vedteke seinare i år. Mellom anna skal det nye regelverket lette utbreiing av 5G-mobilnett, stimulere investeringar på tvers av Europa, styrkje forbrukarvernet og setje pristak for internasjonale samtaler innanfor EØS-området. Frå norsk side er vi positive til denne oppdateringa. Vi har medverka aktivt i prosessen med norske posisjonar og konkrete innspel. Her varslar vi i budsjettforslaget for 2019 at dette er høgt prioritert frå regjeringa.

Noreg ligg i front når det gjeld digital infrastruktur og å ta digitale tenester i bruk. Vi har eit svært høgt investeringsnivå samanlikna med andre land, og vi har blant verdas beste og raskaste mobilnett. For å leggje til rette for framleis vekst og utvikling i ekomsektoren trengst eit tilpassa og framtidsretta regulatorisk rammeverk. Dei felleseuropeiske reglane om at det ikkje skal koste meir å bruke mobil og anna mobilt brukarutstyr på reise i EØS-området enn det kostar heime, er eit veldig godt døme på verdien av ein digital indre marknad og harmoniserte reglar for elektronisk kommunikasjon innanfor EØS. Norsk ekomlovgjeving byggjer på europeisk lovgjeving, og vi vil i tråd med det nye felleseuropeiske regelverket revidere den nasjonale lovgjevinga innan to år. Vi vil kome tilbake til Stortinget om dette.

EU har også vedteke at 5G-frekvensane skal gjerast tilgjengelege i EU innan sommaren 2020. Regjeringa har inngått ein avtale om tidleg frigjering av 5G-frekvensane i Noreg, som i dag vert nytta til bakkenett for kringkasting. Med dette legg vi grunnlaget for at dei nordiske landa skal vere ein føregangsregion for 5G. Tidleg frigjering av 700 MHz-bandet legg forholda til rette for å kome tidleg i gang med 5G i Noreg. Det vil kunne ha stor betyding for heile samfunnet og særleg for industri som brukar mobilnetta for automatisering, t.d. tingas internett.

Så vil eg gå over på jernbane. Det overordna målet med fjerde jernbanepakke er å styrkje jernbanen si rolle i transportsystemet. I EU/EØS har ein allereie gått langt i harmonisere sikkerheitskrav og tekniske krav, og ein har eit felles rammeverk for å køyre tog på likeverdige vilkår. No tek ein skrittet heilt ut mot eit felles europeisk jernbaneområde, ved å opne dei nasjonale marknadane for persontrafikk. Togselskap skal kunne få køyre tog som eit alternativ til eksisterande offentleg kjøpte tenester, men ikkje for å skumme fløyten, ved f. eks. berre å køyre tog på dei tidene det er mest lønsamt. Vidare må som utgangspunkt persontogtrafikken ut på anbod, slik det har vore her ei god stund allereie for anna kollektivtrafikk. Det vil framleis vere mogleg å tildele kontrakt om offentleg teneste direkte i einskilde høve, f.eks. når strukturelle og geografiske tilhøve gjer at ein får betre offentlege tenester gjennom direktetildeling.

EUs jernbanebyrå, ERA, er EU-kommisjonens fagorgan for jernbane. Deira verksemd gjer det mogleg å sjå heilskapleg på måla om sikkerheit og samtrafikkevne for det europeiske jernbanenettet. ERA får no ei ny rolle. Byrået vil utstede felles sikkerheitssertifikat til togselskap som skal køyre i fleire land, og vil gje løyve til køyretøy som skal brukast i fleire land. Dette vil gje enklare prosessar for dei som driv internasjonalt, og gjer at produsentane av togmateriell kan tilby toga sine i ein større marknad. Dei krava ERA vurderer søknadar opp mot, er dei same som dei nasjonale myndigheitene nyttar. Her har Statens jernbanetilsyn vore ein aktiv bidragsytar i å få fram nye felleseuropeiske krav som er eigna til å halde fram det gode sikkerheitsnivået på jernbanen vår. ERA skal alltid hente inn råd frå dei nasjonale sikkerheitsmyndighetene før dei treffer sine vedtak.

Eg vil framheve at Noreg etter mitt syn framleis vil bevare sjølvråderett på dei områda som er viktige for oss. Norske myndigheiter kan spesifisere dei offentlege tenestene på same måte som no. Vi kan organisere sektoren som vi ønskjer, og vi kan finansiere jernbanen over dei offentlege budsjetta. Dei nasjonale krava som vi treng, kan vi halde på vidare, og dei utfordringane vi t.d. ser på vinterstid, vert det teke omsyn til. Krava til føraropplæring vert ikkje endra. Statens jernbanetilsyn skal føre tilsyn og kontroll med dei verksemdene som køyrer i Noreg, og dei har heimel i lova til å stoppe verksemder som ikkje er sikre nok. Tilsynet deltek på same måte som EU-landa i alt arbeidet i ERA, men utan stemmerett i styret.

Noreg bør ta del i samarbeidet fordi vi allereie er ein del av det europeiske jernbaneområdet, særleg med tanke på tilgang og trafikkutøving. Felles føresegner gjev like rettar for alle togselskap i alle land i Europa. Det er viktig for Noreg at det ikkje er nokre overflødige byråkratiske hindringar for grensekryssande transport. Dei internasjonale forbindelsane er svært viktige for godstransporten. Göteborg hamn er viktig for utanrikshandelen vår, ein av dei europeiske godskorridorane går inn til Alnabru, mykje av tømmertransporten går til Sverige, og malmtransportane på Ofotbanen er særdeles viktige for både norske og svenske interesser. Dei norske godstoga mellom Sør-Noreg og Narvik køyrer i transitt gjennom Sverige. I tillegg deltek NSB med sitt dotterselskap i konkurransen om persontogtrafikk i Sverige og har faktisk vunne fleire gonger i konkurranse med veletablerte utanlandske selskap.

Vi må difor hugse på at norske togselskap også må ha dei same rettane når dei skal køyre tog ute i Europa, og vi må hugse på at dette ikkje berre handlar om å krysse landegrenser med tog, men om at Europa no er ein felles marknad for kjøp av jernbaneprodukt og jernbanetenester. Dette nyt vi godt av når vi skal skaffe nye tog, og når vi treng utstyr og komponentar for vedlikehald, fornying og utbygging av jernbanen vår. Vi skal byggje ut og modernisere signal- og sikringsanlegget vårt med den felleseuropeiske standarden ERTMS. Nettopp felles standardar er det som må til for å styrkje jernbanen, og dette gjeld ikkje berre Europa. Dei siste åra har jernbanetransport mellom Asia og Europa vorte mangedobla, og verdas jernbanar skrik etter meir standardisering og felles løysingar. EUs fjerde jernbanepakke er ein del av dette biletet, og eg har vanskeleg for å forstå kvifor vi ikkje skal vere ein del av dette.

Til slutt vil eg trekkje fram mobilitetspakka på vegområdet. EU-kommisjonen la i mai 2017 fram nye reglar på vegtransportområdet, t.d. om endringar i reglane om køyre- og kviletid, kontroll og utvida høve til kabotasje i godstransport og i reglane om utsending av arbeidstakarar. Regjeringa meiner det er svært viktig å sikre like konkurransehøve i vegtransportsektoren. Jeløya-erklæringa slår fast at regjeringa skal bidra til ryddige arbeidstilhøve i transportnæringa og arbeide aktivt mot liberalisering av kabotasjereglane.

Regjeringa er oppteken av å fremje norske posisjonar på forslaga frå Kommisjonen. Vi har involvert aktørane i vegtransportnæringa i arbeidet, og vi følgjer nøye med på utviklinga i EU-systemet. Dei ulike forslaga vert no handsama i Europaparlamentet og i Rådet. Det er stor usemje mellom EU-land frå Nord- og Vest-Europa og land frå Sør- og Aust-Europa om korleis dei nye reglane skal utformast. Noreg er med i Road Alliance saman med Austerrike, Belgia, Danmark, Frankrike, Hellas, Tyskland, Italia, Luxembourg, Sveits og Sverige. Medlemane i alliansen er opptekne av at regelverket for transportnæringa skal sikre sosiale rettar, trafikktryggleik og like konkurransetilhøve. For Noreg er samarbeidet i alliansen ei viktig moglegheit for å påverke innhaldet i reglane frå EU. Samferdselsdepartementet deltek aktivt i alliansen, både på politisk nivå og på embetsnivå. Mellom anna arrangerte Noreg eit administrativt møte i alliansen i Oslo i september i år.

Det er vanskeleg å tidfeste når dei ulike rettsaktene vil verte innlemma i EØS-avtala, fordi dei nye reglane først må verte vedtekne i EU-systemet.

Mobilitetspakka inneheld også forslag om vegprising, i form av revisjon av det sokalla Eurovignettdirektivet. Det er utfordrande å sameine forslaget med det norske bompengesystemet. I Noreg brukar vi bompengar til å investere i ny infrastruktur. I EU vert bompengar i stor grad brukte til å vedlikehalde og drifte gjeldande infrastruktur. Derfor krev vi inn bompengar på enkeltstrekningar og i enkelte område, mens ein i EU i større grad legg opp til vegprising for køyrde kilometer på veg.

Forslaget frå Kommisjonen om å utvide verkeområdet til lette køyretøy er sett på som problematisk for Noreg på grunn av rabattsystemet vårt for tollsatsar for hyppige brukarar. Bompengar i Noreg er baserte på lokal medverknad og aksept, og for augeblikket er rabattar for privatbilar mykje høgare enn Eurovignett-grensa for rabattar er, høvesvis 20 og 13 pst. Rabatten er eit viktig bidrag for å leggje til rette for effektiv bompengeinnkreving og for å redusere dei administrative kostnadane til bompengeinnkreving. Det er også ei utfordring at avgifter eller komponentar i avgifter vert obligatoriske. Vi arbeider for tilstrekkeleg fleksibilitet i EU-regelverket på dette området, slik at det norske systemet framleis kan utformast i tråd med det som er formålstenleg ut frå norske interesser.

Statsråd Anniken Hauglie [10:38:55]: Jeg vil også takke for anledningen til å komme og redegjøre om viktige EU- og EØS-spørsmål på mitt område.

For nær ett år siden, den 17. november 2017, ble EUs toppmøte om rettferdige arbeidsvilkår i og mellom de europeiske arbeidsmarkedene avholdt i Göteborg. Som eneste land utenfor EU deltok Norge og statsminister Solberg på toppmøtet. På dette møtet ble en erklæring om EUs sosiale søyle undertegnet av EUs institusjoner. Målene med den sosiale søylen er å sikre like muligheter og lik tilgang til arbeidsmarkedet, gode og rettferdige arbeidsforhold, sosial trygghet og inkludering. Dette er målsettinger som regjeringen støtter opp om.

Gjennom EØS-avtalen er vi en del av det felles arbeidsmarkedet i Europa. Det er positivt for norsk økonomi. Åpne og velfungerende internasjonale markeder er viktig for et lite land som Norge. EØS-avtalen gir oss tilgang til etterspurt arbeidskraft, og det sikrer norske bedrifter en unik adgang til det europeiske markedet. Vi har et interessefellesskap med EU-landene om et velfungerende indre marked.

Vi har gode eksempler på at arbeidstakeres rettigheter også er blitt styrket i Norge som følge av regler som gjennomføres i EØS-avtalen. Det gjelder bl.a. ansattes rettigheter ved virksomhetsoverdragelser, regler om skriftlig arbeidsavtale, masseoppsigelser, retten til informasjon og konsultasjon og regler om arbeidsmiljø.

Våre arbeidslivsregler blir likevel noen ganger utfordret i møte med EØS-avtalens regler om fri bevegelse for arbeidstakere og tjenesteytere. Løsningen er å styrke samarbeidet og jobbe aktivt for at viktige elementer i vår norske arbeidslivsmodell får gehør i EU. Derfor tok regjeringen i forbindelse med toppmøtet i fjor høst et initiativ overfor EU-kommisjonen om styrket innsats mot arbeidslivskriminalitet. Arbeidslivskriminalitet og useriøse arbeidsforhold undergraver det felles indre markedet i Europa. Det er en utfordring å sikre nødvendige muligheter til å føre kontroll med at regelverket på nasjonalt og europeisk nivå etterleves.

I initiativet overfor EU har regjeringen foreslått et tettere samarbeid med EU og de enkelte medlemsland om innsats mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet. Vi har mange gode erfaringer å dele med våre europeiske kollegaer.

Samarbeidet mellom partene står helt sentralt i norsk arbeidsliv. Vår erfaring er at utfordringer i virksomhetene og på bransjenivå løses best i et konstruktivt samspill mellom arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden. Trepartssamarbeidet mellom partene og myndighetene er et sentralt fundament for utviklingen av vår arbeidslivspolitikk. Selv om vi kan ha ulikt syn på enkeltsaker, er vi enige om verdien av å samarbeide. Dette slår vi ring om nasjonalt, og dette formidler vi til EU og medlemsland som kan ha andre tradisjoner og erfaringer.

I dialog med EU og medlemsstatene har vi understreket betydningen av at partene trekkes med i politikkutformingen, og at partenes rolle i å utforme lønns- og arbeidsvilkår respekteres. Jeg har framført dette synspunktet for EU-kommissær Marianne Thyssen, som har ansvar for arbeids- og sosialområdet. Dette har også vært mitt budskap under de uformelle ministerrådsmøtene, som Norge er invitert til å delta på.

De nordiske arbeids- og sosialministrene har også kommet med en felles henvendelse til EU-kommisjonen om betydningen av at løsninger kan tilpasses den nordiske samarbeidsmodellen, hvor partene i arbeidslivet har en annen rolle og et større ansvar for helheten i reguleringene av arbeidslivet enn i andre land.

I Norge står partene og myndighetene sammen om kampen mot arbeidslivskriminalitet. Vår erfaring er at det er nødvendig med et bredt samarbeid for å forhindre at kriminelle aktører utnytter arbeidstakere og fortrenger seriøse virksomheter fra markedene. Arbeidslivskriminalitet innebærer brudd på en rekke lover og regler og kan bare bekjempes gjennom et bredt samarbeid på tvers av ulike etaters ansvarsområder. Det finnes ingen enkle tiltak som alene vil løse problemene knyttet til arbeidslivskriminalitet – ikke i Norge og ikke i Europa. Mange saker krever innsats på tvers av landegrenser.

For Norge representerer EØS-midlene en viktig mulighet til å styrke samarbeidet med myndighetene og partene i de landene som sender mange arbeidstakere hit. Nå kommer det i stand et operativt tilsynssamarbeid med arbeidstilsynsmyndighetene i de baltiske landene, Bulgaria og Romania. Vi håper å få til et nærmere samarbeid også med Polen.

EU har de senere årene tatt flere nye initiativer som skal bidra til å sikre arbeidstakernes rettigheter. Dette gjelder bl.a. endringer i regelverket som regulerer vilkår for utsendte arbeidstakere, men også initiativer som ikke innebærer lovmessige endringer, slik som den europeiske plattformen for samarbeid om tiltak mot svart arbeid.

For å styrke ordnede forhold i grensekryssende mobilitet i det indre marked la kommisjonen i vår fram et forslag om opprettelse av et nytt arbeidsmarkedsbyrå, European Labour Authority, ELA. Norge har uttrykt støtte til intensjonene bak initiativet til et slikt arbeidsmarkedsbyrå. Samtidig har vi fra norsk side understreket at det nye byrået må respektere nasjonal myndighet og partenes autonomi.

Regjeringens foreløpige vurdering er at forslaget, slik det nå foreligger, ikke innebærer myndighetsavståelse. Jeg har bedt lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet om å vurdere nettopp dette spørsmålet.

Norge bidrar aktivt på flere av de europeiske samarbeidsarenaene som er foreslått å bli en del av det nye arbeidsmarkedsbyrået, slik som plattformen mot svart arbeid, samarbeidet mellom de europeiske arbeidsformidlingene, EURES, og noen samarbeidsarenaer som gjelder trygdekoordinering.

Arbeidsmarkedsbyrået skal bl.a. gi bedre tilgang til informasjon for borgere og arbeidsgivere om rettigheter og plikter ved grensekryssende mobilitet. Det skal også bidra til bedre samarbeid mellom velferdsetatene i de enkelte land, som skal sikre borgernes rettigheter. Dette er formål som regjeringen støtter.

EU-kommisjonen har invitert Norge til å delta i en arbeidsgruppe som skal gi råd knyttet til opprettelsen av og framtidige oppgaver for arbeidsmarkedsbyrået. I den forbindelse er partene i arbeidslivet invitert til å komme med bidrag Norge kan spille inn overfor EU-kommisjonen. Partene vil bli involvert også i det videre arbeidet.

Arbeidslivet i Norge og Europa for øvrig er i endring. Det er derfor et løpende behov for å vurdere om eksisterende regelverk er i takt med utviklingen. Europakommisjonen har i lys av dette nylig bl.a. fremmet et direktivforslag om tydelige og forutsigbare arbeidsvilkår. Bakgrunnen er særlig de senere års utvikling av såkalte ikke-standard ansettelsesformer og den uforutsigbarheten slike ansettelsesformer kan medføre. Trygge og forutsigbare arbeidsforhold er viktig, og Norge har allerede regulering som ivaretar dette. Det er positivt at også EU fokuserer på slike forhold.

Regjeringen stiller seg i utgangspunktet positiv til mye av det som ligger i direktivforslaget, men det er fortsatt behov for klargjøring av innholdet og rekkevidden av de ulike elementene. Også på dette området er det vesentlig at fellesskapsrettslige EU-regler respekterer de nasjonale arbeidsmarkedsmodellene. Regjeringen følger derfor lovgivningsprosessen i EU nøye.

Et arbeidsmarked i endring gir nye jobbmuligheter. Disse må borgerne ha mulighet til å ta del i, gitt at det skjer innenfor arbeidslivets regler. Regjeringen deler kommisjonens intensjon om et rettferdig indre marked. Det er bra for Norge og Norden om standarden høynes i flere land.

Arbeidskraftsmobilitet er viktig for å skape en god tilpasning mellom tilbud og etterspørsel av arbeidskraft og er en helt sentral del av det indre marked. Men et velfungerende indre marked forutsetter at de felles kjørereglene blir fulgt og arbeidstakernes rettigheter ivaretas. Det er også viktig med et arbeidsmarked med stor grad av sosial likhet og sterk medvirkning fra arbeidslivets parter.

Dette er et budskap vi gjentatte ganger har framført i møter med dagens europakommisjon. I løpet av neste år vil det være valg til et nytt europaparlament, og en ny kommisjon vil innta kontorene. Vårt budskap og vår forventning til den nye kommisjonen vil være det samme, at den skal være en pådriver for å sikre et rettferdig indre marked, med konkurranse på like vilkår og med ivaretakelse av arbeidstakernes rettigheter, der de ulike nasjonale arbeidslivsmodellene respekteres.

I morgen er det 29 år siden starten på Berlinmurens fall – et historisk og viktig øyeblikk på mange måter, som ble startskuddet for det forente Europa og kommunistdiktaturenes fall. Et kontinent som hadde vært splittet i nær 50 år, skulle gjenforenes og finne sammen i en ny virkelighet – politisk, kulturelt, økonomisk og sosialt. Ingen trodde den gangen at det skulle bli enkelt, men de fleste hadde nok troen på at det var riktig og helt nødvendig. Så la oss ikke glemme at det europeiske samarbeidet, til tross for dets svakheter, har brakt Europa et godt stykke framover, også i arbeidslivsspørsmål.

Åsunn Lyngedal (A) [10:52:41] (ordfører for saken): I dag fastsettes i finansforetaksloven § 13-9 andre ledd en absolutt grense på 15 pst. for norske livsforsikrings- og pensjonsforetaks eierandeler i annen virksomhet enn livsforsikring og pensjon. Grensen foreslås i denne saken fjernet til fordel for en skjønnsmessig grense mot å drive forsikringsfremmed virksomhet. Den absolutte skranken på 15 pst. er oppfattet å hindre en mer lønnsom og effektiv forvaltning av pensjonskapitalen. Grensen mellom å investere i og drive forsikringsfremmed virksomhet vil være skjønnsmessig og skal håndheves av Finanstilsynet.

EØS-regelverket Solvens II setter felles skranker for alle livs- og pensjonsselskaper i EØS-området mot å drive forsikringsfremmed virksomhet. Ved at vi fjerner vår særnorske grense for eierskap på 15 pst., vil norske banker få et regelverk i tråd med andre europeiske banker. Den særnorske grensen på 15 pst. ble opprinnelig innført i forsikringsloven i 1988. Etter det har lovgiver stilt betydelig strengere krav til risikovurderinger og tilbakeholdelse av kapital i finansforetak, som også inkluderer livsforsikrings- og pensjonsselskap.

Det er avgjørende at pensjonskapital forvaltes trygt. En samlet finanskomité vil understreke viktigheten av at selskapene kan oppfylle sine forpliktelser overfor sine kunder. Vi legger til grunn at Finanstilsynet i sin tilsynsvirksomhet vil vektlegge den risikoen.

Det er en enstemmig komité som står bak innstillingen.

Åsunn Lyngedal (A) [10:54:55] (ordfører for saken): Regelverket vi er invitert til å vedta, bestemmer at aktører som ikke er tradisjonelle finansinstitusjoner, skal kunne tilby betalingsfullmakttjenester og kontoinformasjonstjenester og skal regulere denne virksomheten. Høsten 2015 ble andre betalingstjenestedirektiv, kalt PSD 2, vedtatt i EU. I denne saken blir den offentligrettslige delen av direktivet en del av norsk lovgivning, i tråd med EØS-avtalen. Forslaget endrer finanstilsynsloven, finansavtaleloven, finansforetaksloven og betalingssystemloven. Det er de overordnede reglene som foreslås inntatt i loven. De mer detaljerte bestemmelsene skal fastsettes i forskrift.

For betalingsfullmakttjenester er adgangen til å tilby tjenestene løst ved at de blir underlagt krav til konsesjon som for andre betalingsforetak. Når det gjelder kontoinformasjonstjenester, er det definert som en online-tjeneste som tilbyr å samle informasjon fra en eller flere av brukernes kontoer. En sånn tjeneste vil bare samle opplysninger og ikke gjennomføre transaksjoner. Sånne tjenester er ikke regulert i norsk rett i dag. Lovgivningen vi skal vedta i dag, skal gi sikre tjenester, og det stilles krav til ansvarsforsikring og garantistillelse for begge typer tjenester som sikkerhet for eventuelle erstatningsansvar. Loven forutsetter deling av informasjon, og at det gis tilgang til kredittinstitusjoners betalingssystemer og betalingskontotjenester.

En samlet komité har understreket viktigheten av at personopplysninger behandles betryggende av de nye betalingstjenestetilbyderne og viser til at EUs personvernforordning, som trådte i kraft i mai 2018, vil ha betydning for gjennomføringen av PSD 2.

Stortinget vil i denne saken legge til rette for at ny teknologi skal komme forbrukerne til gode gjennom bedre tjenester, økt valgfrihet og rimeligere betalingstjenester. Komiteen merker seg at finansnæringen er positiv til endringene og er opptatt av at regelverket innføres snarlig, sånn at det oppnås et felles regelverk med resten av Norden og Europa.

Finanstilsynet får en viktig rolle gjennom sitt tilsyn med de nye tjenestetilbyderne. Tilgang til tekniske løsninger, betalingssystemer og kundeautentisering vil kunne gi utfordringer i en overgangsfase og vil kreve tydelig veiledning fra myndighetene for at alle aktører skal kunne tilpasse seg innføring av nytt regelverk.

For å gi økt sikkerhet for elektroniske betalingstjenester og dermed motvirke og begrense svindel stiller PSD 2 krav til at kunden identifiseres med såkalt sterk kundeautentisering. Det er bra. Samtidig kreves nye tekniske løsninger for enkelte næringsaktører, særlig ved bedriftsavtaler med flere brukere.

Høringsinstansene har understreket at det vil være behov for dialog mellom næringsliv og departement ved utforming av forskrifter, sånn at en sikrer at tekniske løsninger er på plass før forskrifter gjøres gjeldende. Forbrukerne vernes gjennom bestemmelsen om at eventuelle gebyrer må opplyses om før en transaksjon foretas, og det kan reguleres nærmere i forskrift. Det er viktig at forskriftsbestemmelser innføres på en sånn måte at nødvendige tilpasninger til dagens praksis kan skje i god tid.

Her er det en enstemmig komité som står bak innstillingen.