Stortinget - Møte onsdag den 28. november 2018

Dato: 28.11.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [11:24:04]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

De foreslåtte endringer foreslås godkjent. – Det anses vedtatt.

Endringene var som følger:

Spørsmål 5, fra representanten Bjørnar Moxnes til barne- og likestillingsministeren, må utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 12, fra representanten Elise Bjørnebekk-Waagen til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren, vil bli tatt opp av representanten Maria Aasen-Svensrud.

Spørsmål 14, fra representanten Kjersti Toppe til olje- og energiministeren, vil bli besvart av samferdselsministeren på vegne av olje- og energiministeren, som er bortreist. Spørsmålet foreslås, etter anmodning fra samferdselsministeren, flyttet og besvart etter spørsmål 4, som skal besvares av samme statsråd.

Spørsmål 1

Øystein Langholm Hansen (A) []: Med bakgrunn i medieoppslag og tilbakemeldinger fra både ansatte og publikum når det gjelder jernbanen, vil jeg gjerne stille samferdselsministeren følgende spørsmål:

«Medfører det riktighet at det vil bli mye buss for tog på Sørlandsbanen de neste årene, og i så tilfelle, er anbudet på Trafikkpakke 1 for Sørlandsbanen utformet på en slik måte at dette forholdet er ivaretatt?»

Statsråd Jon Georg Dale []: Det korte svaret kunne vore at det vert så lite buss for tog som mogleg og så mykje som nødvendig. Det andre kunne vore «ja». Utgangspunktet er at NSB, som køyrer toga på strekninga i dag, også har køyrt buss for tog i periodar då det har vore arbeid på strekninga. Bane NOR har planlagt fleire infrastrukturarbeid på Sørlandsbanen også i 2020 og i åra framover. Det vil medføre at ein i periodar kan kome til å måtte organisere buss for tog. Dette er alle tilbydarane i konkurransen gjorde kjende med, og dei har difor utforma tilboda sine med tanke på det. Dei planlagde arbeida har ikkje påverka konkurransen om Trafikkpakke Sør. Trafikkavviklinga ville difor ikkje ha vore ei anna om SJ Norge eller NSB hadde vunne anbodet. Jernbanedirektoratet har vurdert tilbodet frå Go-Ahead som svært godt når det gjeld arbeid med punktlegheit, regularitet og handsaming av avvik i trafikken.

Det hjelper å ha ei regjering som satsar på infrastruktur, og som vedlikeheld meir enn ein har gjort tidlegare. Det vil ein også sjå på desse strekningane i åra framover, ganske enkelt fordi det er det som til sjuande og sist avgjer om vi over tid evnar å halde oppe eit kvalitativt godt nok tilbod på norsk jernbane.

Øystein Langholm Hansen (A) []: Takk for svaret. I en artikkel på nettstedet frifagbevegelse.no vises det til at det er et høyt antall innstillinger på Sørlandsbanen. I perioden januar 2017–oktober 2018 ble 8 102 avganger innstilt på grunn av planlagt arbeid. Og det var bare på Sør-Vestlandet.

Det forventes jo at Jærbanen skal bygges ut med dobbeltspor i løpet av NTP-perioden. Selv om regjeringen foreløpig ikke har satt av noen midler til dette, vil det arbeidet, sammen med annen utbygging og vedlikehold, føre til mye anleggsarbeid langs hele banestrekningen. Er også dette lagt inn som en forutsetning for alle anbyderne, slik at de har kunnet ta høyde for det, eller er det noen som har gjort det og andre ikke?

Statsråd Jon Georg Dale []: Alle tilbydarane har hatt lik tilgang på informasjon. Alle tilbydarane har vore vurderte av Jernbanedirektoratet når det gjeld i kva grad dei evnar å levere på tilbodet dei har levert. Eg legg difor til grunn at Jernbanedirektoratet også har vurdert alle slike delar av framtidig arbeid.

Vi har ein ambisiøs Nasjonal transportplan. Vi byggjer jernbane som aldri før. Berre i budsjettet for neste år aukar vi satsinga på jernbane med nesten 9 pst. Det er klart at det påverkar regulariteten på nokre område – ganske enkelt fordi infrastrukturen har vore for dårleg. Vedlikehaldsetterslepet har vakse år for år under tidlegare regjeringar. Det er krevjande å ta igjen også no, trass i betydelege investeringar. Vi skal få nye signalanlegg, vi skal oppgradere infrastrukturen. Det er klart det kan vere utfordrande, men eg forventar at alle aktørane leverer på dei tilboda dei har levert. Dei skal ha hatt den informasjonen dei treng for å ha gjort gode vurderingar.

Øystein Langholm Hansen (A) []: Etter det vi vet, skal den nye operatøren, Go-Ahead, operere Sørtoget og disponere inntil to togsett type 69, tre lokomotiver type El-18, fire sovevogner type WLAB II, sju togsett type 73, osv. osv. Dette materiellet må leies av Norske tog AS. Men leiekontrakten er angivelig ikke underskrevet. Samtidig vet vi at Go-Ahead har sagt at de skal tjene penger på økt frekvens og flere passasjerer. Mener ministeren at dette materiellet er tilstrekkelig for å kunne tilfredsstille Go-Aheads ønske om både økt frekvens og økt antall passasjerer?

Statsråd Jon Georg Dale []: Det er selskapet som har levert tilbod, som er ansvarleg for å halde oppe det dei har lovt i anbodskontrakten. Det er det dei vert målte på. Vi kjem til å måle alle som vinn strekningar på norsk jernbane, på dei tilboda dei har levert. Så det legg eg til grunn. Samtidig er det sånn at i dette tilbodet som i alle andre er det staten som kjøper togtenester. Dei er ikkje kommersielt drivne i utgangspunktet. Dei er kjøpte av staten.

Så har ein ved desse tilbodspakkane no sett at ulike selskap har vurdert korleis dei kan auke forretningspotensialet, Go-Ahead, f.eks., gjennom eit nært samarbeid med Kolumbus, som gjer at dei trur dei får opp passasjergrunnlaget.

Det er bra viss fleire vel å ta toget som følgje av at vi no har hatt ein anbodsrunde på togstrekningar i Noreg. Eg håpar det er eit godt eksempel på korleis vi får meir for pengane på infrastrukturen også i framtida og ikkje minst sørgjer for at vi har tilbod som passasjerane er fornøgde med.

Spørsmål 2

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: «Selskapet Go-Ahead vann anbodet på Sørlandsbana. Ifylgje Aftenposten 19. november scora dei betre enn NSB på eitt av 15 kvalitetskriterium. På 12 av 15 kvalitetskriterium scora NSB betre enn Go-Ahead. Ein av dei leiande ekspertane i Noreg på offentlege anskaffingar, advokat Robert Myhre, seier til Aftenposten at «for meg er det åpenbart at selskapene ikke kommer likt ut. Jeg vil si at forskjellene er ganske store».

Kvifor meiner statsråden det var rett å velje selskapet som vil levere klart dårlegast kvalitet?»

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg har ikkje vurdert kven ein gjev tilbod til, for det ligg til Jernbanedirektoratet å tildele kontraktar. Denne konkurransen handlar om både pris og kvalitet. Når det gjeld kvalitet, var det 117 – eitt hundre og sytten – minimumskrav i konkurransen. Tilbydarane som ikkje oppfylte minimumskrava – 117 minimumskrav – ville ikkje hatt moglegheit til å vinne konkurransen.

I denne konkurransen aksepterte alle minimumskrava. Det betyr at leverandørane ville levere eit minst like godt tilbod som i dag. Minimumskrava sikrar det. Etter å ha sikra eit minst like godt tilbod som i dag gjennom minimumskrav evaluerte Jernbanedirektoratet kvaliteten på tilbydde tenester innanfor 15 tema. Her nytta Jernbanedirektoratet ein poengskala frå 0 til 10. Eit resultat på 7 og 8 reknast som «meget godt» og eit resultat på 9 og 10 som «svært godt». Alle dei tre finalistane gav svar som var innanfor dette poengspennet. Det var, slik Jernbanedirektoratet vurderer det, dermed små skilnadar mellom tilboda.

For pris var skilnadene større. Resultatet vart gjort om til ein poengskala for pris og ein for kvalitet. Desse vart seinare slått saman og vekta med 60 pst. for kvalitet og 40 pst. for pris, og Jernbanedirektoratet fekk eit totalresultat som viste at Go-Ahead samla sett hadde det beste tilbodet. Innanfor det anskaffingstekniske fagfeltet kallast dette det økonomisk mest fordelaktige tilbodet. Eg legg grunn til at Jernbanedirektoratet har følgt opp dei føringane dei har hatt, og ikkje minst at dei har klart å finne ei vekting der kvaliteten er vekta 60 pst. og prisen 40 pst. gjennom den anbodsrunden vi har hatt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg refererte også til en av de fremste ekspertene i Norge på offentlige anskaffelser, som viser til at forskjellene er betydelige mellom de ulike tilbyderne. Det er en situasjon der Jernbanedirektoratet så sent som den 13. september i år vurderte å kaste ut Go-Ahead fra hele anbudskonkurransen, bl.a. ut ifra en vurdering av en mulig usunn økonomi i anbudet. Etter det har det blitt avholdt møte mellom Go-Ahead og Jernbanedirektoratet, som i henhold til referatet fra møtet var et forhandlingsmøte. Nå har det fra statsrådens side senere blitt avkreftet, men vedkommende som har ført referat, har i hvert fall oppfattet det slik. Da jernbanedirektøren skulle vise hvem som hadde fått anbudet, ble det sitert at det «er viktig å få inn nye aktører på persontrafikken i Norge», dvs. det var viktig at NSB ikke skulle vinne. Er statsråden enig i at det er et mål i seg selv med anbudsprosessen?

Statsråd Jon Georg Dale []: Svaret på det er nei.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Da er det litt spesielt at statsråden gang etter gang har rakket ned på hvordan NSB driver sin aktivitet i dag, gjennom å vise til hvilke kostnader det er for staten, med den driften som har vært på Sørlandsbanen, og gjennom å vise til hvor mye en sparer ved å velge Go-Ahead i det nye tilbudet.

Staten – ved statsråden – er eier av NSB, og da er spørsmålet: Hvorfor viser ikke staten større tillit til det selskapet en selv er eier av, og som leverte bedre enn Go-Ahead på 12 av 15 kvalitetskriterier i et anbud der kvalitet skulle veie tyngst, istedenfor å velge å ta inn et selskap som har vært en skandale i Storbritannia, og som med særdeles stor sannsynlighet ikke kommer til å bli noen suksess i Norge?

Statsråd Jon Georg Dale []: Dette er eit fantastisk spørsmål. Det representanten eigentleg tek til orde for, er ei politisk tildeling, basert på ei politisk vurdering av kven som er i stand til å levere dei beste tilboda. Det driv vi heldigvis ikkje med. Tvert imot er vi opptekne av å vere ein profesjonell kjøpar, der vi er grunnleggjande seriøse i måten vi lyser ut anbod på, gjer faglege vurderingar av dei tilboda vi får inn, og tildeler utan at politikarane driv med detaljerte føringar.

Eg er fornøgd med mange ting NSB gjer. Også i denne anbodskonkurransen viser dei at konkurranse skjerpar dei. NSB seier også at dei har lært mykje av denne anbodskonkurransen. Så dette huset, dette stortinget, skal vere veldig fornøgd med at vi ikkje er politikarar som styrer dette landet og meiner at det bør vere politiske tildelingar av anbodskontraktar i milliardstorleik. Det ville gjeve ein useriøs aktør frå staten si side. Det skal vi ikkje vere, vi skal gjennomsyra vere ein profesjonell aktør.

Spørsmål 3

Sverre Myrli (A) []: Da kan vi bare Go-Ahead!

«SJ Norge, som la inn anbud om kjøring på Sørlandsbanen, klaget på Jernbanedirektoratets tildeling av anbudet til britiske Go-Ahead. Klagen ble behandlet av Jernbanedirektoratet. Altså ble klagen behandlet av samme organ som tildelte anbudet.

Mener statsråden det er riktig at samme organ som tildeler anbud, også behandler klagene, og hvorfor blir ikke klagene behandlet f.eks. av Klagenemnda for offentlige anskaffelser?»

Statsråd Jon Georg Dale []: Det offentlege inngår kommersielle avtalar på same vis som private. Dette er eit utslag av det offentlege sin privatautonomi og er difor ikkje enkeltvedtak etter forvaltningslova. Forvaltningslova sine reglar om klage gjeld difor ikkje.

Når det gjeld det offentlege si gjennomføring av konkurranse, er det heilt vanleg at klagar vert retta direkte til og blir svara på av same organ som tildelte anbodet. I denne saka vart klagen dermed retta til Jernbanedirektoratet.

I klagesaker om offentlege anskaffingar er det ikkje same framgangsmåte som i klagesaker om enkeltvedtak etter forvaltningslova. Førsteinstansen i denne saka er Jernbanedirektoratet, og ein sende difor ikkje over klagen direkte til Klagenemnda for offentlige anskaffelser, KOFA. KOFA handsamar saker først etter å ha teke imot klagar frå aktørar med rettsleg klageinteresse. KOFA skal handsame klagar om brot på anskaffingslova og tilhøyrande forskrifter. Leverandørar som ønskjer det, står heilt fritt – står heilt fritt – til å klage til KOFA. Vidare er det høve til å angripe ei anskaffing i det ordinære domstolsapparatet.

I denne saka klaga SJ AB til Jernbanedirektoratet, noko som er i tråd med vanleg praksis. Då Jernbanedirektoratet ikkje tok klagen til følgje, valde SJ ikkje å ta saka vidare. Samferdselsdepartementet kan difor ikkje sjå at klagehandsaminga i denne saka har skjedd på nokon annan måte enn det som er vanleg for offentlege anskaffingar. SJ kunne valt å klage vidare. Då ville det ikkje vore Jernbanedirektoratet som handterte det. Dei kunne ha klaga til KOFA, dei kunne ha teke saka for domstolane. Eg registrerer at dei har valt ikkje å gjere det.

Sverre Myrli (A) []: Jeg takker samferdselsministeren for svaret og må samtidig si at det er litt komplisert, det som han nå leste opp, men jeg skjønner at det er mulighet for å klage til KOFA, Klagenemnda for offentlige anskaffelser.

Spørsmålet mitt til samferdselsministeren går imidlertid på om han er fornøyd med det regimet som nå er innført hva gjelder anbudstildeling for jernbanetrafikken i Norge – hvem som tildeler, og hva slags klageadgang som finnes. Basert på svar på de to foregående spørsmålene er det mye som kan tyde på at det som nå skjer, er et politisk bestillingsverk fra regjeringen og departementet. Flere eksperter sier at dette er uryddig. Om jeg ikke går så langt, må jeg i hvert fall si at det er grunn til å stille noen spørsmål ved hvordan dette fungerer. Spørsmålet mitt til samferdselsministeren er: Er han fornøyd med hvordan systemet han har rigget for tildeling av kontrakter i jernbanesektoren, fungerer?

Statsråd Jon Georg Dale []: Dette er ikkje uryddig. Dette er den måten det offentlege kjøper eit utal tenester på, henta i ein marknad med fleire aktørar. Dette er veldig ryddig.

Så kan ein alltids spørje seg: Korleis kan klagemoglegheita optimaliserast? Eg har ikkje veldig høge skuldrer på at ein ikkje har forbetringspotensial. Det trur eg offentleg sektor har på dette som på mange andre ting, men eg trur gjennomgåande vi skal vere glade for at det er Jernbanedirektoratet som lyser ut anboda, som tildeler, og at ikkje politikken, slik representanten antyda, er inne på dei vurderingane.

Lat meg berre understreke ein gong til: Eg har ikkje lagt politiske føringar for kven som skal få desse anboda. Det burde representantane vite, for det dei eigentleg kritiserer i denne prosessen, er at eg ikkje har gjort det, og då refererer eg til representanten Gjelsvik som eit godt eksempel på det. Tvert imot har vi sørgja for at vi har gjennomført denne anbodsprosessen slik staten skal gjennomføre anbodsprosessar, og det skal vi fortsetje med også i framtida.

Sverre Myrli (A) []: Da vil jeg avslutningsvis stille et veldig konkret spørsmål til samferdselsministeren: Er han enig med Jernbanedirektoratet når de uttaler at det er viktig at andre enn NSB vinner kontrakter?

Statsråd Jon Georg Dale []: Svaret på det har eg allereie gjeve. Svaret er nei.

Spørsmål 4

Arne Nævra (SV) []: «Jernbanereformen skulle bl.a. sikre bedre kvalitet til togkundene. Go-Ahead, som vant anbudet på Sørlandsbanen, skåret dårligere på 12 av 15 kvalitetskriterier enn NSB. I Jernbanepakke Nord har det blitt varslet at pris skal vektes høyere enn kvalitet.

Hva er begrunnelsen for det, og synes statsråden dette samsvarer med målet for jernbanereformen om å sikre bedre kvalitet til togkundene?»

Statsråd Jon Georg Dale []: La meg først slå fast at alle reisande skal sikrast eit minst like godt tilbod som i dag. I nokre trafikkpakker er det mogleg å gjere større forbetringar enn i andre pakker. Til dømes er det ulike avgrensingar i dagens jernbanenett og materiellpark for dei ulike pakkene. Difor vil evalueringa vere noko ulik, fordi rammevilkåra for pakkene også er ulike. Ein god kjøpar må ta omsyn til slike forhold.

Trafikkpakke 2 Nord har tre tildelingskriterium: kostnad 50 pst., kvalitet 45 pst. og oppdragsforståing 5 pst. I konkurransegrunnlaget for pakke 2 vert kvaliteten på tilbodet først sikra gjennom ein stor del minstekrav, som eg refererte til også var tilfellet for Sørlandsbanen. Dette er krav som alle tilbydarane må oppfylle. Dei reisande skal difor vere sikra eit minst like godt tilbod som i dag, og dei anbodsrundane som vert, sikrar altså eit nivå utover det. Det gjer at vi er med på å sikre at dei reisande får eit godt jernbanetilbod.

Når Jernbanedirektoratet evaluerer tilboda i pakke Nord, vil dei fokusere på korleis tilbydaren vil få fleire og meir fornøgde kundar, oppdragsforståinga og kva tilbod som gjev det beste forholdet mellom kostnad og kvalitet. For krava som må vere oppfylte, minstekrava, konkurrerer tilbydarane om kven som kan levere dette til ein kostnad som gjev mest for pengane, og med det sikrar gevinstrealisering i åra som kjem. Det gjer at vi får meir jernbane for pengane, og kan bruke dei på å investere eller å halde ved like anten materiell eller infrastruktur.

Jernbanedirektoratet ønskjer også å byggje kompetanse som grunnlag for komande trafikkpakker ved å vekte tildelingskriteria noko ulikt i Trafikkpakke 1 og 2. Ved å gjere denne forskjellen allereie no vil Jernbanedirektoratet ha eit betre grunnlag for kva vektingsfaktor som gjev best kvalitet for den statlege ressursinnsatsen i komande konkurransar. Jernbanedirektoratet har også tydeleggjort at dagens nivå, både på persontogtilbodet og på vilkår for dei tilsette, er sikra gjennom krava som må vere oppfylte for alle tilbydarane.

Vi er på veg vekk frå eit monopol. Det er veldig lenge sidan staten kjøpte tenester på denne måten. Dei har aldri gjort det før, bortsett frå i eitt tilfelle, på jernbanen. Det gjer at eg ikkje går rundt og innbiller meg at alt er gjort perfekt i første runde. Også staten må lære av dei prosessane dei er gjennom. Forskjellane på Trafikkpakke 1 og Trafikkpakke 2 vil bidra til at staten vert ein endå betre kjøpar i framtida, og at ein finn ei fornuftig og rett vekting som gjer at vi til sjuande og sist får ned kostnadene, men også får opp kvaliteten på det tilbodet som passasjerane tek imot.

Arne Nævra (SV) []: Jeg takker for svaret.

Med det som statsråden nå sier, og den nye dreiningen i kriteriene for tildeling av jernbane nordover, slipper statsråden egentlig katta ut av sekken. Det er på et vis mer ærlighet i de kriteriene, for nå er det helt åpenlyst at pris skal telle mer enn kvalitet. Og da sitter jeg selvfølgelig igjen og vurderer grunnlaget for hele jernbanereformen.

Så vidt jeg har forstått statsråden tidligere – og tidligere statsråd – ble det sagt at det var passasjerene som skulle stå i sentrum, det var kvalitet og service det skulle konkurreres om. Alt annet var jo likt. En skulle ha samme skinner, samme tog, osv. Operatørene skulle altså konkurrere om kvalitet og service.

Er det slik at det sporet, det at kvalitet skal gjelde på norsk jernbane, som bl.a. statsråden svarte meg på et spørsmål den 20. november, ikke lenger skal telle i like stor grad som før?

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg synest det er triveleg å vere i spørjetimen, men det hadde vore fint om representantane høyrde på kva eg faktisk svarte. Og det eg svarte – på det førre spørsmålet og på tidlegare spørsmål i dag – er at minstekrava bidreg til at vi held minimum dagens standard.

På toppen av det vektar vi ytterlegare kvalitet. Det gjorde vi i Jernbanepakke Sør, det skal vi gjere i Jernbanepakke Nord. Så det betyr noko for i kva grad ein har evna å få anbodet, om ein klarer å levere kvalitet utover dagens standard, utover minimumsnivået. Det betyr at det framleis er ei jernbanereform som handlar om å gje betre kvalitet på tenestene til dei som vel å reise med toget. Ikkje minst sørgjer det for at vi gjev incentiv til at dei selskapa som konkurrerer om desse pakkene, faktisk prøver å få fleire til å ta toget, fordi det er effektivt når vi likevel har bygd ut denne infrastrukturen. Dette har eg vore veldig tydeleg på i alle svara mine, og det er fint om representantane også høyrer på svara, og ikkje bestemmer seg for spørsmåla på førehand.

Arne Nævra (SV) []: Jeg kan love at jeg lytter – og jeg leser. Det er nettopp derfor vi står her i dag med alle spørsmålene til statsråden.

I oktober i fjor, altså før anbudsrunden på Sørlandsbanen, sa Dagfinn Berge, som har ansvaret for konkurransen på norske skinner, ifølge Aftenposten:

«Det er ikke hvor langt ned et togselskap kan presse prisen som avgjør hvem som vinner jernbanestrekningene. Pris skal telle 40 prosent, kvalitet og hensyn til ansatte 60 prosent.»

Dette ba han om å bli trodd på.

Vi ser hva som er resultatet. Vi som følger med på dette skuespillet, må da konkludere med at det er politisk ledelse som nå har overstyrt fagfolkene i direktoratet.

SV vil nå kreve at de videre utlysningene settes på vent, i lys av all den kritikken som er kommet. Vil statsråden vurdere det?

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg høyrde at representanten starta spørsmålet sitt med å seie at han høyrer etter når eg har svart. Så avsluttar han spørsmålet – og bekreftar at han ikkje har gjort det.

Eg har ikkje lagt politiske føringar for kven som får tildelt desse anboda. Det er ikkje lagt politiske føringar for kven som får tildelt desse tilboda. Det er faktisk slik at Jernbanedirektoratet har gjort ei fagleg vurdering av kriteria, både av kostnad og av kvalitet. Det har dei gjort i desse tilboda, og dei har valt.

Så har eg her fått hint frå andre representantar om at vi kanskje i større grad burde ha lagt politikk inn i dette. Det har eg ikkje tenkt å gjere. Vi har ikkje tenkt å gjere det i komande anbodspakker, og vi har ikkje gjort det i ho som vi allereie har hatt ute.

Lat meg berre slå det fast ein gong for alle – og eg gjentek det for ørtande gong: Det er ikkje lagt politiske føringar for tildelinga på Jernbanepakke Sør – vil ikkje verte gjort på Jernbanepakke Nord. No legg eg til grunn at representantane faktisk har fått med seg kva eg har svart på spørsmåla.

Spørsmål 5

Fra representanten Bjørnar Moxnes til barne- og likestillingsministeren:

«Tilsynsrapporten etter hendelsen der en 15-åring begikk et knivdrap på Sørlandssenteret i juli 2017, avdekker at jenta hadde blitt plassert i et kommersielt barnevernstiltak som brøt flere lover, at bemanninga i tiltaket var utilstrekkelig, og at hun ble nektet helsehjelp. Bufdir har sagt opp rammeavtalen med selskapet Næromsorg Sør.

Mener statsråden det er rimelig at selskapet betaler tilbake den delen av overskuddet som skyldes ulovlig drift, utilstrekkelig bemanning og manglende kvalitet på tilbudet?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt.

Vi går da til spørsmål 14.

Spørsmål 14

Presidenten: Dette spørsmålet, fra Kjersti Toppe til olje- og energiministeren, vil bli besvart av samferdselsministeren på vegne av olje- og energiministeren.

Kjersti Toppe (Sp) [] : «Stortinget har sluttet seg til at det skal innføres en nasjonal ramme for vindkraft som skal bidra til å dempe konflikter og gi en forutsigbarhet for lokalsamfunn og utbyggere. Ifølge Miljødirektoratets temarapporter har man ikke nok kunnskap om hvilke områder som har nok verdi. Det er også tvilsomt om man har nok kunnskap om konsekvensene for reiseliv og turisme.

Hva gjør statsråden for å sikre et oppdatert kunnskapsgrunnlag slik at Stortingets forutsetning om konfliktdemping og forutsigbarhet blir oppfylt?»

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg vil svare på vegner av olje- og energiministeren.

Nasjonal ramme for vindkraft fekk brei tilslutning i Stortinget i samband med behandlinga av energimeldinga. Det er eit grep for å styrkje lokalisering av nye vindkraftanlegg til dei områda som er best eigna. Arbeidet handlar i stor grad om å etablere eit oppdatert og felles kunnskapsgrunnlag om verknadar av vindkraft. Heile 20 temarapportar er under utvikling.

Basert på dette skal myndigheitene peike ut område som er mest eigna for vindkraft. Her vil sjølvsagt vindkvalitet, nettkapasitet og ulike miljø- og samfunnsforhold vere viktige. NVE leiar arbeidet i denne fasen og skal gjere ferdig ein rapport innan 1. april 2019. Andre etatar og interessentar deltek også, og særleg vil eg framheve at Miljødirektoratet bidreg aktivt.

Når Olje- og energidepartementet får forslaget, vil det verte sendt på ei brei høyring. Det vert også regionale innspelsmøte, slik at det skal verte lettare for lokale og regionale aktørar å kome med innspel. I dette arbeidet vil det heilt sikkert kome fram tema der ein manglar kunnskap, og det vil også vere viktig informasjon for vidare arbeid.

Arbeidet med nasjonal ramme tek for seg heile landet, og det vil naturlegvis vere snakk om verknader på eit noko overordna nivå. Konsesjonsbehandling av det enkelte konkrete vindkraftprosjektet vil vere som i dag. Det er først her at dei lokale verknadene kan vurderast i detalj. Alle potensielle prosjekt skal greiast grundig ut om konsekvensane.

Parallelt med dette arbeidet ser vi no ei stor utbygging av vindkraft i Noreg. Det er naturleg, ettersom fristen for å få elsertifikat går ut i 2021. I tillegg har kostnadene falle så mykje at fleire aktørar no seier at dei vil utvikle vindkraftprosjekt sjølv utan subsidiar. Dette gjer også at motstanden mot vindkraft no kjem tydlegare fram.

Eg trur ikkje at vi heilt kan unngå konfliktar knytte til vindkraft, og til liks med olje- og energiministeren meiner eg at grepet med å styre lokaliseringa til dei totalt sett beste områda vil verte endå viktigare no når vindkrafta vert meir lønsam.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk for svaret. Det er rett at målet med rammeplanen er å få eit felles kunnskapsgrunnlag før ein skal velja ut dei beste områda. Mi bekymring er at Miljødirektoratet i temarapporten sin skriv at dei ikkje har nok kunnskap om langtidsverknadene for etablering av vindkraftanlegg med omsyn til friluftsliv. Dei skriv i rapporten sin at dei ikkje har tilstrekkeleg kunnskap til å slå fast kva konkrete, større, samanhengande naturområde som har størst verdi, og dei kan ikkje bidra med forslag til konkrete område som kan ekskluderast i samband med nasjonal ramme. Da har vi eit problem.

Spørsmålet mitt til statsråden er da: Ein har sagt at ein skal sikra ei brei høyring etterpå, når forslaget frå NVE har kome, men burde ein ikkje ha involvert både befolkning og lokalsamfunn når kunnskapsgrunnlaget til Miljødirektoratet, bl.a. når det gjeld friluftsliv og natur, er så tynt?

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg viser til det førre svaret. Miljødirektoratet bidreg aktivt til det arbeidet som no er i gang, og kunnskapen utviklar seg undervegs.

Den måten vi ofte involverer andre aktørar enn fagmyndigheitene på, er gjennom høyringsprosessar, basert på eit fagleg grunnlag. At ein har eit fagleg fundamentert grunnlag å gje innspela sine på, trur eg gjev gode avgjerdsprosessar, også lokalt. Høyringane bidreg ofte med ny eller oppdatert kunnskap, som er grunnlag for regjeringa sitt vidare arbeid med dette. Det er eg heilt sikker på vil skje i denne omgangen også. Eg meiner difor at den prosessen som det er lagt opp til, fullt ut kan vareta dei omsyna. Men vi er opptekne av at vi skal kome ut med eit best mogleg kunnskapsgrunnlag. Det sikrar vi også gjennom at vi har mykje meir detaljerte gjennomgangar i samband med konsesjonsbehandlinga av dei enkelte søknadene.

Kjersti Toppe (Sp) []: Da er nok eg og statsråden litt ueinige om det er urovekkjande at Miljødirektoratet, som skal bidra til kunnskapshenting og betre kunnskapsgrunnlag, heilt klart og tydeleg seier at dei ikkje har nok kunnskapsgrunnlag for det som er ei viktig vurdering når ein skal etablera vindkraftparkar, nemleg omsynet til friluftsliv og samanhengande naturområde.

Eg har eit spørsmål som går på kor mange område ein faktisk skal sitja igjen med, for NVE har føreslått at ein skal sitja igjen med 15–20 område. Det har eg ikkje sett at ansvarleg statsråd har sagt, men meiner statsråden, som på vegner av regjeringa står her i dag, at ein skal sitja igjen med 15–20 større område av dei 43 som vert analyserte no? I tilfelle: Er det ei forsvarleg tilnærming, sett i lys av at det er store kunnskapshol?

Statsråd Jon Georg Dale []: Det har eg ikkje tenkt å avklare no, ganske enkelt fordi det er eit arbeid som no er i gang, og som skal landast våren 2019, og eg synest det ville vore uklokt, både av meg og av regjeringa, å konkludere før vi har sett det faglege grunnlaget for dei vurderingane vi skal gjere. Så svaret på det vil vere at det må vi sjå på når det faglege grunnlaget har kome. Eg har ikkje tenkt å sjå bort frå noko, eg har heller ikkje tenkt å stadfeste noko rundt det no, ganske enkelt fordi også regjeringa gjer sine vurderingar baserte på eit fagleg grunnlag, som no er under utarbeiding.

Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål 6.

Spørsmål 6

Nina Sandberg (A) []: «Åpen tilgang til forskningsresultater er et gode, men Plan S vekker betydelig reaksjon og debatt. Det er stor uvisshet rundt konsekvensene. Forskningsrådets direktør var først negativ til en ny høring, men har nå åpnet for dette.

Hva vil statsråden gjøre for å forsikre seg om at en beslutning om norsk deltakelse i Plan S har godt nok faglig og politisk grunnlag?»

Statsråd Iselin Nybø []: Regjeringen er opptatt av å gjøre forskning mer tilgjengelig ved å stimulere til mer åpen forskningsformidling og mer åpne data. Dette er også et mål som Stortinget har sluttet seg til flere ganger i løpet av de ti siste årene.

Åpen tilgang er viktig for bedrifter som er i omstilling, altså det å få den siste, den nyeste og oppdaterte forskningen. Men det er også viktig for legene våre, for lærerne våre – det er viktig at alle yrkesgruppene i samfunnet vårt er faglig oppdatert. Offentlig finansiert forskning bør være tilgjengelig for allmennheten, slik at den kan benyttes av alle. Dette er et mål som jeg opplever at mange stiller seg bak, både politikere og forskere.

I dag er det slik at vi har et dysfunksjonelt marked i forlagsbransjen. I stor grad er det tale om et monopol, og offentlige penger går med til å styrke forlagenes profitt i stedet for at disse pengene kunne vært brukt til mer forskning. Et eksempel på det er RELX Group, hvor Elsevier er en stor del av virksomheten. De hadde i 2017 et overskudd på 10 mrd. kr og en profittrate på 37 pst. Mye av det overskuddet kommer fra skattebetalernes lommer, og 10 mrd. kr er ca. et årsbudsjett for Forskningsrådet. Norge alene bruker 350 mill. kr på tidsskriftsabonnementer i året. Forskningsrådet inngår i det som kalles cOAlition S, som arbeider med Plan S, en plan hvor målet er at offentlig finansiert forskning skal publiseres åpent. Jeg støtter Forskningsrådet fullt ut i det arbeidet.

Som representanten også sier, har det vært en del uro i sektoren rundt implementeringen av Plan S. Det har jeg forståelse for. Endring kan være vanskelig, og natt til i går offentliggjorde koalisjonen bak Plan S en veileder til hvordan planen skal fortolkes, med forslag også til smidige overgangsordninger for denne implementeringen. De foreslår at det fortsatt skal gis støtte til publisering som skjer på én av følgende måter:

  • publisering i tidsskrifter med umiddelbar åpen tilgang

  • publisering i abonnementstidsskrifter, men da med en samtidig deponering og tilgjengeliggjøring av artikler i et åpent og søkbart arkiv

  • publisering i abonnementstidsskrift som inngår i en overgangsavtale

Jeg oppfatter det som konstruktivt, og jeg vil tro at disse overgangene vil gjøre det enklere for våre forskere, som har vært bekymret. Forskningsrådet vil også gjennomføre en innspillsrunde gjennom vinteren, slik at sektoren kan komme til orde.

Nina Sandberg (A) []: Takk for svaret til statsråden. Vi er enig i at dette er viktig å oppnå, men like fullt er det betydelig usikkerhet både internasjonalt og nasjonalt rundt konsekvensene av selve overgangen til åpen publisering, og Arbeiderpartiet mener at det er viktig å få identifisert og drøftet det så snart som mulig.

Så er det noen helt åpenbare hindringer i veien som må passeres. Statsråden var inne på dette med kostnader. Mitt neste spørsmål handler nettopp om det, de ekstra ressursene som nødvendigvis må til for at akademia og offentligheten omstiller seg til en praksis med helt åpen tilgang til forskningsresultater. Hva er det sannsynlig at dette vil koste i en overgangsperiode? Hvem tar regningen som oppstår underveis? Og har statsråden en plan for om og eventuelt hvordan ekstrautgiftene som vil komme, skal dekkes?

Statsråd Iselin Nybø []: I dag, som jeg også sa i svaret mitt, bruker vi ikke ubetydelige midler på abonnementer. Vi bruker mye penger på kvalitetssikring av forskningsprosjekter. Nå skal det gjennomføres en høring om implementeringen av Plan S. Der vil vår sektor få anledning til å uttrykke seg både om hva de bekymrer seg for, og om hva som er positive sider ved dette.

Jeg opplever at vi har en sektor som står bak målet, og så får vi diskutere også gjennom denne høringen som skal foregå, de utfordringene som ligger der. Men jeg mener at det som koalisjonen nå legger fram, er konstruktivt. Det legger opp til en smidig overgang, og jeg ser veldig positivt på den runden som Forskningsrådet skal ha nå gjennom vinteren.

Nina Sandberg (A) []: Takk igjen. Professorene Tore Slaatta og Helge Rønning ga i Khrono 27. november uttrykk for at Plan S bør utredes, og at en utredning bør inneholde en vurdering av hvordan incentiver for publisering i norske fagtidsskrifter må bygges inn i Plan S for å unngå en utilsiktet og ytterligere anglifisering av undervisningen og formidlingen ved norske universiteter. Har statsråden noen synspunkter på om Plan S vil ha noen betydning for det norske språkets posisjon i undervisning og formidling ved institusjonene i det norske forskningssystemet?

Statsråd Iselin Nybø []: Vi ser en utvikling i akademia som går i retning av en større bruk av engelsk på bekostning av norsk. Det er en utvikling som har gått over tid, og som er ganske stor når det gjelder både mastergrader og doktorgradsavhandlinger. Kulturministeren og jeg hadde faktisk et seminar for ikke lenge siden om akkurat det temaet.

Jeg er mer usikker på koblingen mellom den utfordringen det er at akademia i større grad bruker engelsk, og Plan S, for dette handler om publisering og åpenhet rundt publiseringen og ikke først og fremst om hvilket språk artikkelen er skrevet på. I disse internasjonale tidsskriftene er det i stor grad engelsk som brukes, og det vil det nok også være i framtiden. Plan S handler om å ha blikket på målet, som er åpen tilgang, at vi skal bruke pengene våre på forskning og kvalitetssikring og ikke på å finansiere dem som står bak de store forlagene.

Spørsmål 7

Martin Henriksen (A) []: «Torsdag 29. november demonstrerer studentene mot regjeringens endring av konverteringsordningen for studiestøtte. Dette får konsekvenser for studenter som ikke fullfører en hel grad eller bytter retning underveis i studiene, og det vil være et disinsentiv for å få til mer etter- og videreutdanning. Det er usikkert hvilken effekt endringen vil ha for studentgjennomstrømmingen.

Hvilket forskningsgrunnlag har statsråden for å hevde at dette kuttet i stipendet på 256 mill. kroner vil føre til økt gjennomføring blant studentene?»

Statsråd Iselin Nybø []: La meg først få si at endringen i konverteringsordningen ikke innebærer reduksjon i stipend for studenter som gjennomfører gradsstudier. Disse studentene vil fremdeles få omgjort 40 pst. av studielånet til stipend. Endringen påvirker heller ikke nivået på studiestøtten for studentene mens de er under utdanning. Alle vil få utbetalt like mye i støtte som i dag – faktisk mer, siden regjeringens forslag innebærer en økning på 2 700 kr fra forrige til inneværende studieår. Nivået på utdanningsstøtten har økt hvert år under denne regjeringen. Den årlige støtteutbetalingen til studenter er i dag 11 600 kr høyere enn den ville vært uten Solberg-regjeringen, Venstre og Kristelig Folkepartis satsinger på studiestøtten.

Så til det som representanten Henriksen spør om: forskningsgrunnlaget for å hevde at endringen i konverteringsordningen vil føre til økt gjennomføring. Den generelle forskningen på incentivordninger rettet mot studenter gir støtte for at utprøvde incentiver vanligvis gir de effektene man kan forvente at de vil gi. En effektstudie av den såkalte turbostipendordningen på 1990-tallet viste at den ordningen hadde en markant positiv virkning på studentgjennomføringen i den målgruppen.

Jeg vil understreke at det forslaget som ligger på bordet, ikke er et turbostipend, det er ikke et krav om at graden må gjennomføres på normert tid for å få konvertert lånet til et stipend. Jeg mener at den endringen i konverteringsordningen som regjeringen foreslår, gir studentene en klar beskjed om at det vil lønne seg å fullføre grader. Omgjøring til stipend er betydelig høyere for dem som fullfører grader, enn for dem som ikke gjør det. Når incentivet har et såpass enkelt og tydelig budskap, mener jeg at sannsynligheten er høy for at det etter hvert kommer til å gi en økt gjennomføring av grader.

Jeg vil også vise til både Produktivitetskommisjonen og en ekspertgruppe som utredet nytt finansieringssystem for universitetets- og høyskolesektoren i 2015, som anbefalte å gjøre endringer i studiefinansieringsordningen, der poenget var å gi studentene sterkere incentiver til å fullføre grader. Regjeringens forslag til endring i konverteringsordningen er sånn sett en oppfølging av de anbefalingene.

Dagens konverteringsordning ble innført med en begrunnelse som er ganske parallell til den vi nå har for å gjøre endringer i ordningen. Det var Stoltenberg I-regjeringen som foreslo å innføre dagens konverteringsordning, der 40 pst. av studielånet konverteres til stipend etter bestått eksamen. Argumentet var at ordningen skulle stimulere til økt gjennomføring av utdanning. «Både samfunnet og den enkelte student har interesse av å gjennomføre studiane på normert tid», står det i budsjettproposisjonen for 2001–2002, Stoltenberg I-regjeringens siste, som konkluderte med:

«Stipendet går til dei som nyttar studietida si på ein god måte.»

Martin Henriksen (A) []: Arbeiderpartiet er tydelig på at vi ikke støtter regjeringas innstramming i studiestøtten for studentene, og mener at det vil kunne straffe studenter som ikke fullfører en hel grad, eller som bytter studium underveis.

Det vi egentlig trenger, er en diskusjon om hva som er årsakene til at noen studenter faller fra, og hvordan vi best kan hjelpe dem å fullføre. Når vi leser statsbudsjettet, virker det som om regjeringa trengte penger til å finansiere andre satsinger og fant de 256 mill. kr i studiestøtte. Man burde satset på bedre studiekvalitet, tettere oppfølging av studentene og en lang rekke andre tiltak. Vi synes det er litt rart at regjeringa landet på dette som et av de viktigste tiltakene for å få flere studenter til å fullføre. Det er fristende å spørre – når de har vært i kontakt med ulike forskningsmiljøer: Hvilke forskningsmiljøer har man vært i kontakt med angående akkurat denne konkrete endringen, og hva har tilbakemeldingen på forslaget vært fra dem?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg må vise til mitt forrige svar, der jeg viste til både Produktivitetskommisjonen og denne ekspertgruppen. Men som representanten også sier: Det er andre ting som også må til for å bedre gjennomføringen. Det har også regjeringen vært opptatt av. Derfor har vi stilt krav om pedagogiske meritteringssystemer innen 2019 på universitetene og høyskolene. Vi stiller krav om pedagogisk kompetanse hos dem som ansettes, eller som skal rykke opp. Vi har startet arbeidet med å gi studentene en mentorordning. Vi har hatt en realvekst i studiestøtten i alle budsjetter vedtatt under Solberg-regjeringen, og vi har lagt fram en langtidsplan for forskning og høyere utdanning der det er satt av 250 mill. kr over fire år til kvalitetstiltak i høyere utdanning. Dette er blant flere tiltak som regjeringen satser på, for å bedre gjennomføringen for studentene.

Martin Henriksen (A) []: Jeg var ikke kjent med at verken Produktivitetskommisjonen eller ekspertgruppen hadde vurdert det konkrete forslaget om endring av konverteringsordningen.

Jeg registrerer at statsråden ikke har nevnt noen konkrete forskningsmiljøer eller fagmiljøer som har gitt en tydelig melding om denne endringen av studiestøtten. Vi ser jo at det er mange som frykter konsekvensene av akkurat denne endringen. OECD-tallene – som regjeringa ofte har vist til – gir ikke et godt grunnlag for å hevde at kutt i stipendet vil føre til mindre frafall blant norske studenter. Og vi så, da vi behandlet fagskolemeldingen i Stortinget, at regjeringa skrev at antallet som faller fra, ikke er god nok informasjon til å innføre tiltak fordi det ikke sier noe om årsakene.

Her endrer man altså konverteringsordningen uten å gå inn på årsakene til at ulike studenter slutter eller endrer studium. Det jeg lurer på, er hvorfor regjeringa ikke har gjort mer for å finne ut om årsakene til at studenter slutter, før man innfører et så kontroversielt tiltak.

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg mener det er to ting i denne saken som det er viktig å merke seg. Det er for det første at studenter som er i studier, nå får utbetalt mer penger mens de er studenter, enn de har gjort tidligere. Det andre er – som også representanten viste til – OECD-rapporten, som viser at bare litt over seks av ti som begynner på høyere utdanning, gjennomfører en grad. Vi har gratis utdanning i Norge, vi har et av de beste studiefinansieringssystemene gjennom Lånekassen, men det er viktig at vi får opp gjennomføringsgraden.

Vi skal selvfølgelig gjøre ulike tiltak. Men det er sånn med økonomiske incentiver at vi innfører dem fordi vi mener de virker. Vi gjør dette grepet nå fordi vi ønsker at flere skal gjennomføre den graden de begynner på, akkurat slik som vi har innført økonomiske incentiver for dem som velger å begynne på lærerutdanning, gjennomfører den og går inn i læreryrket – fordi vi tror det virker.

Spørsmål 8

Torstein Tvedt Solberg (A) []: «29. november samles tusenvis av studenter til demonstrasjon mot regjeringens stipendkutt. Siden 2013 har en innfasa 11 måneders studiestøtte til en samlet kostnad på drøye 700 mill. kroner, men samtidig har Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre gitt studentene målretta kutt; i reisestipend, økt rentepåslag og kutt i stipendandelen, på godt over 900 mill. kroner. Om regnestykket er riktig, har regjeringen spart flere hundre millioner kroner på bekostning av studentene.

Hvorfor bruker regjeringen studentene som salderingspost for å få budsjettet til å gå opp?»

Statsråd Iselin Nybø []: De samlede bevilgningene til stipender gjennom Lånekassen har vokst betydelig under denne regjeringen. Forslaget til statsbudsjett for 2019 ligger nesten 700 mill. kr høyere enn i 2013, og da er det korrigert for prisvekst i perioden. Realveksten i stipendutgifter fra 2013 til 2019 er på knappe 7 pst. Regjeringen har vært spesielt opptatt av å bedre vilkårene for studentene mens de faktisk er under utdanning. Derfor har vi år for år sørget for realvekst i studiestøtten til en samlet kostnad på om lag 700 mill. kr.

Regjeringens prioritering av realvekst i basissatsen og gradvis opptrapping til elleve måneders studiestøtte har ført til at den årlige studiestøtteutbetalingen i dag er 11 600 kr høyere enn den ville vært uten disse satsingene. I inneværende studieår vil en student i høyere utdanning få 2 700 kr mer utbetalt enn i forrige år når regjeringens forslag etter alt å dømme blir vedtatt. Ved gjennomføring av siste trinn i opptrappingen til elleve måneders studiestøtte vil studentene få en realvekst i støtten på ytterligere 2 750 kr.

Det er riktig at det har vært en del omprioriteringer på studiefinansieringsområdet innenfor den veksten som har vært i totale bevilgninger i perioden. Innføring av forsinkelsesrenter med årlig beregnet innsparing på 341 mill. kr ble foreslått av Stoltenberg II-regjeringen i budsjettforslaget for 2014. Holder vi det utenfor, har kutt og satsinger gått om lag i null. Innsparingstiltakene på studiefinansieringsområdet har særlig vært rettet mot dem som skal betale tilbake studielånet. Studielånet betales ikke tilbake før studentene er ferdige med utdanningen sin. Da er de ikke lenger studenter, og de fleste vil i løpet av kort tid være i full jobb med normal inntekt.

Jeg synes ikke det er urimelig at de som er ferdige med utdanningen og stort sett tjener greit, er med på å finansiere økte støtteutbetalinger for dem som er studenter her og nå.

Når det gjelder den foreslåtte endringen i konverteringsordningen i 2019-budsjettet, er poenget med tiltaket å stimulere til økt fullføring av grader i høyere utdanning, noe som vil være bra for den enkelte student, men også viktig for samfunnet som helhet. Jo, høyere gjennomføringen av grader blir, desto mindre stipendutgifter vil staten spare på endringen.

Under denne regjeringen har studentene fått mer å rutte med, og det er det motsatte av å være en salderingspost. Vi har prioritert studenter i utdanningsfasen framfor personer som er i jobb, og som derfor er i tilbakebetalingsfasen.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg skulle ønske at statsråden var tydeligere og ærligere i sitt svar og ikke gjemte seg bak statistikk og så helt bort fra det som jeg mener er realitetene i denne saken, at kuttene til regjeringa overgår satsingene på studenter. Det er jo tydelig at regjeringa ikke ser dette heller. Det er nok det som er bakgrunnen for det voksende sinnet nettopp hos studentene, og bakgrunnen for at tusenvis skal demonstrere i morgen. Jeg mener at det ikke er urimelig av verken studentene eller opposisjonen i Stortinget å påpeke at regjeringa bare sender regningen til andre enden av studietida – det er studentene selv som må betale for de satsingene som regjeringa skryter av.

Jeg vil gi statsråden nok en anledning til å svare litt tydeligere på det som jeg mener er realiteten: Kan statsråden svare ja eller nei på om det er riktig at kuttene i statsbudsjettet har vært større enn satsingene på økt studiestøtte?

Statsråd Iselin Nybø []: Det går an å gå gjennom kuttet for Lånekassen post for post. For eksempel var det en renteøkning på 0,35 prosentpoeng i 2017-budsjettet, med en innsparing på 366 mill. kr. Den er det jeg og kanskje representanten Tvedt Solberg som betaler for, fordi vi har studert. Vi har benyttet det fantastiske velferdsgodet det er med gratis høyere utdanning, vi har benyttet oss av den fantastiske institusjonen Lånekassen, og når vi nå er i full jobb, betaler vi litt mer når vi betaler tilbake rentene på det lånet. De 366 mill. kr i innsparing på 2017-budsjettet, kan jeg ikke huske at Arbeiderpartiet reverserte heller.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Det som jeg synes er litt spesielt i denne saken, er å merke seg at det er en helt annen retorikk og en helt annen holdning fra regjeringa, og spesielt Venstre i regjering, til studenter og til studier. Når en f.eks. feiret innføringen av elleve måneders studiestøtte, var det viktig å endre en ordning som slo urettferdig ut. Da var det viktig at alle skulle ha muligheten til å utdanne seg, at en ikke skulle være avhengig av familiens økonomi. I dette budsjettet har man foreslått et stipendkutt for å saldere eget budsjett, og da er det med helt motsatt retorikk. Da er ikke Venstre og regjeringa lenger opptatt av rettferdige velferdsordninger, og at det skal være like muligheter til å studere. Jeg mener dette nå er tiltak mot frafall, helt i motsatt retning av det studentene og Norsk studentorganisasjon påpeker.

Det jeg lurer på, er hvorfor dette var viktig for statsråden kun da en feiret innføringen av elleve måneders studiestøtte, og at en har glemt dette når en bruker kutt i stipendordningen for å saldere budsjettet.

Statsråd Iselin Nybø []: Innføringen av elleve måneders studiestøtte mener jeg er et veldig viktig tiltak for å gjøre det mulig for folk å gjennomføre studiene sine. Det var viktig for Venstre i opposisjon, det har vært viktig for Venstre i regjering. Derfor legger vi også nå fram et budsjett der vi øker med ytterligere en uke i opptrappingen opp mot elleve måneders studiestøtte. Det er to ting representanten må merke seg. Det er for det første at det er når man er student, man trenger pengene, og det er nettopp det regjeringen leverer på. Vi leverer en realøkning til dem som er studenter her og nå. Så vet vi at vi har noen utfordringer med gjennomføringen. Når bare seks av ti som begynner på en grad, gjennomfører graden, er det grunn til bekymring. Vi har gratis utdanning i Norge. Jeg mener ikke det er urimelig at vi nå lager noen økonomiske incentiver for at flere studenter faktisk skal gjennomføre det de begynner på. Det er det vi gjør med dette forslaget.

Spørsmål 9

Ulf Leirstein (FrP) []: «I Øst politidistrikt har politimesteren overført stillingene som er dedikert til å arbeide med dyrekriminalitet, til etterforskning av andre kriminalitetsområder. Stortinget har øremerket disse stillingene gjennom statsbudsjettet.

Synes statsråden at det er greit at politidistriktet nedprioriterer det Stortinget har øremerket stillinger til?»

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg er opptatt av at politiet når mål og krav innenfor de rammer og retningslinjer som settes av storting og regjering. Det er politimesteren i det enkelte distrikt som må disponere ressursene på en mest mulig effektiv og hensiktsmessig måte, ut fra behov, for å nå målene.

Politiet skal følge opp øremerkinger gitt til særlige formål. Politimesterne skal sørge for å fordele ressursene etter behov. Det innebærer også ansvar for å omprioritere ressurser når det er nødvendig. De alvorligste straffesakene, som seksuallovbrudd og voldssaker, skal ha høyest prioritet. Jeg viser her også til Riksadvokatens mål- og prioriteringsrundskriv for politiets straffesaksbehandling, som sier at denne typen saker skal ha høyeste prioritet.

Jeg har fått opplyst at politimesteren i Øst politidistrikt midlertidig har valgt å omprioritere ressurser fra dyrepoliti til å behandle voldtektssaker. To etterforskere i distriktet er avgitt til å jobbe med voldtekter i inntil åtte uker. Ordningen er ikke ment som en permanent løsning. Bakgrunnen er for lang saksbehandlingstid i voldtektssaker og saker som gjelder seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. Øst politidistrikt opplyser at den midlertidige omprioriteringen av to etterforskere vil bli avsluttet i første halvdel av desember.

Jeg mener politimesteren har foretatt nødvendige omprioriteringer. Jeg har forståelse for at det for korte perioder gjøres omprioriteringer fra dyrevernsaker til saker som gjelder seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner.

Ulf Leirstein (FrP) []: La meg takke statsråden for svaret.

Jeg er veldig glad for at det er helt tydelig at dette er en midlertidig omprioritering, og at denne midlertidigheten skal opphøre i første halvdel av desember, som statsråden svarte.

Jeg mener opprettelsen av dyrepoliti har vært en suksesshistorie, som regjeringen har vært i front for å få innført. Da er det viktig at det Stortinget også prioriterer, og det regjeringen har foreslått, blir fulgt opp.

Jeg føler meg da trygg på, av det svaret som kom, at man skjønner viktigheten av å prioritere dyrepoliti. Men er det slik at statsråden kan bekrefte at man også i tiden framover vil fokusere sterkt på ønsket om også å bekjempe dyrekriminalitet, nettopp ved å benytte seg av dyrepoliti og det prosjektet som regjeringen har vært i front på?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Det kan jeg bekrefte. Dette er en viktig prioritering, og det ligger føringer fra Stortinget som regjeringen selvfølgelig vil følge opp.

I dette politidistriktet er det tre stillinger knyttet til dyrevernskriminalitet – det er egentlig litt mer enn øremerkingen skulle tilsi – selv om det nå er to etterforskere som trekkes ut i åtte uker.

Så vil det nok alltid være sånn at ting varierer, og jeg ser for meg at vi kan få en situasjon med en alvorlig dyrekriminalitetssak hvor politimesteren må gjøre det motsatte, nemlig hente etterforskere fra annen type kriminalitet for å løse et akutt problem som oppstår der. Det er innenfor det som er handlefriheten til en politimester, mener jeg, men den overordnede føringen ligger helt klart fast: Dyrekriminalitetssaker skal prioriteres i henhold til det Stortinget har bestemt.

Ulf Leirstein (FrP) []: Jeg er veldig, veldig glad for klar tale fra justisministeren. Det er veldig mange som er veldig glad for at vi har fått opprettet dyrepoliti i en rekke politidistrikt, og at målet til regjeringen er å få opprettet dyrepoliti i alle politidistriktene i landet.

Jeg er også veldig glad for det statsråden svarer, at spesielt i ekstremt krevende saker må det også være mulig for politimesterne å hente inn etterforskere til å supplere arbeidet mot dyrekriminalitet når det er behov for det. Jeg er veldig fornøyd med svaret.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Ja, jeg synes at vi kan avslutte denne runden med å si at det som Stortinget har bevilget, blir prioritert i henhold til det.

Vi er i starten når det gjelder dyrepoliti, og det er veldig mye vi skal vinne av erfaringer når vi nå jobber videre med å rulle dette ut over hele landet.

Spørsmål 10

Kjell-Idar Juvik (A) []: Jeg har følgende spørsmål:

«I forbindelse med nærpolitireformen er mange lensmannskontor nedlagt. Hemnes, Stranda og Aurland kommune anket og fikk medhold i å opprettholde lensmannskontorene sine. Resultatet ser vi nå; Stranda og Aurland beholder samme antall tjenestemenn, mens for Hemnes kommune er resultatet at det er kun én politimann igjen mot tidligere fem, og kun åpent 8 timer i uka.

Mener statsråden dette ivaretar intensjonen i vedtaket om opprettholdelse av lensmannskontor i Hemnes kommune, og vil statsråden gjøre noe med dette?»

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Representanten har stilt tilsvarende spørsmål tidligere, da som et spørsmål til skriftlig besvarelse til daværende justis- og beredskapsminister Sylvi Listhaug.

Regjeringen er opptatt av at politiet har de rammebetingelser de trenger for å yte gode tjenester til befolkningen. Med nærpolitireformen har regjeringen gjort helt nødvendige og viktige valg for framtidens politi. Vi har i dag mer robuste politidistrikter og operasjonssentraler og større fagmiljøer som gir gode forutsetninger for å avdekke og bekjempe kriminalitet. Vi har etablert politikontakter for alle landets kommuner, slik at den gode, lokale forankringen og kontakten som politiet tradisjonelt har hatt med kommunale samarbeidspartnere og befolkning, kan videreutvikles. Nærpolitireformen dreier seg om mer enn organisasjonsstruktur, antall tjenestesteder og antall ansatte på et kontor.

Politidistriktene iverksetter nå kvalitetstiltakene i reformen. De tar i bruk nye arbeidsverktøy, nye arbeidsmetoder og forbedrete arbeidsprosesser. De jobber målrettet med forebygging og har mål og krav innenfor straffesaksbehandlingen og responstid når alvorlige hendelser skjer. Uten en ny struktur med færre politidistrikter, færre tjenestesteder og større fagmiljøer hadde vi ikke kunnet gjennomføre de kvalitetstiltakene som er drivere for å oppnå bedre resultater.

Et politi som samlet sett leverer gode polititjenester, kan ikke vurderes ut fra antall ansatte ved ett lensmannskontor. Å binde et gitt antall stillinger opp til et bestemt lensmannskontor gir ikke tilstrekkelig fleksibilitet. Det er politimesteren, i dette tilfellet i Nordland, som må disponere ressursene på en mest mulig effektiv og hensiktsmessig måte, slik at befolkningen i Hemnes kommune føler seg trygg og opplever at de har en god polititjeneste.

Åpningstider ved lensmannskontorene har ikke den betydningen som det hadde før. Tilstedeværelse handler om mer enn en åpen dør og en person i politiuniform bak en skranke. De som bor på Hemnes, i Korgen, i Hattfjelldal og andre steder i Nordland, er ikke prisgitt sitt lokale lensmannskontor. Avhengig av hva saken gjelder, blir den etterforsket av spesialister i Bodø, ivaretatt av patruljer fra Mo i Rana politistasjon eller løses i dialog med politikontakten for Hemnes kommune. Det er også slik at nærpoliti kan leveres fra fysisk distanse. Digitale plattformer styrker politiets evne til å avdekke kriminalitet på nett.

Jeg har reist mye i politidistriktene denne høsten. Jeg får mange tilbakemeldinger om at den nye strukturen og den nye måten å jobbe på, fungerer. Men jeg får også tilbakemeldinger om at det tar tid før de nye arbeidsmetodene er helt integrert i politiet. Vi må huske på at nye arbeidsmetoder er endringer som i stor grad gjennomføres i år, selv om Stortinget vedtok reformen for flere år siden.

Ordførere gir uttrykk for at de er fornøyde. Difis tredje evalueringsrapport kommer i februar neste år. Jeg ser fram til den og vil bruke den i det videre arbeidet med å følge opp reformen.

Kjell-Idar Juvik (A) []: Takk for svaret. Spørsmålet gikk egentlig på det som er resultatet, at man legger ned lensmannskontor. I dette tilfellet har man faktisk fått medhold i en anke om å opprettholde et lensmannskontor. Det man sitter igjen med i Hemnes, er egentlig tilsvarende det de har i de kommunene som har fått lagt ned lensmannskontorene sine: en politikontakt. Man har tøyd begrepet veldig langt – det mener i hvert fall jeg – ved fortsatt å kalle dette for et lensmannskontor, med én politimann og begrenset åpningstid.

Statsminister Solberg sto på denne talerstolen forrige onsdag og skrøt av satsingen på politiet og målet om to politimenn per tusen innbyggere. Skulle man hatt det i Hemnes, tilsvarer det ni politifolk. Jeg forstår selvfølgelig at det ikke betyr at man skal ha to i snitt på alle lensmannskontor, og at man bruker ressurser rundt seg, men det er et ganske stort sprang fra én til ni, som var målsettingen.

Er statsråden enig i at det er å tøye begrepet langt bare å ha én ansatt igjen, når man tidligere hadde fem og kanskje burde hatt ni?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Politireformen gjennomføres for alle praktiske formål i år i de ulike politidistriktene. Jeg mener at vi må la politimestrene få stor fleksibilitet i å bekjempe kriminalitet. Det viktige er at politikraften er til stede for å møte den nye og ofte veldig alvorlige kriminaliteten som har utviklet seg de siste årene. En del kriminalitet som vi tidligere hadde mye av, er på vei ned, og en del annen alvorlig kriminalitet vokser sterkt. Da må politimestrene ha frihet til å omorganisere ressurser for å treffe kriminaliteten.

Jeg mener det er viktig å opprettholde de vedtak Stortinget har, men nøyaktig hvor mange personer det skal være på hvert lensmannskontor, må politimestrene ha fullmakt til å bestemme.

Kjell-Idar Juvik (A) []: Politireformen skulle bidra til et mer synlig og tilgjengelig politi, ikke minst på den forebyggende siden. Det får vi i hvert fall ikke i Hemnes. I oktober rykket verneombudet i Nordland politidistrikt, Vegard Kristiansen, ut i NRK Nordland med følgende budskap:

«Etter at nærpolitireformen ble innført opplever flere polititjenestemenn et enormt arbeidspress på grunn av mange arbeidsoppdrag og for lite ressurser.»

I Bodø, som teller 50 000 innbyggere, er han bekymret for sine kolleger. I intervjuet med NRK Nordland sier han bl.a.:

«Mange velger å sykmelde seg fordi de er utslitte.»

Kristiansen sier at etter at nærpolitireformen ble innført, har antall oppdrag økt betydelig, uten at det er tilsatt flere politifolk. Han frykter nå for folks tillit til politiet og mener også at de i altfor stor grad må prioritere bort utrykninger på grunn av dette.

Bekymrer det ikke statsråden at så mange mener politireformen ikke har gitt de resultatene man ønsker? Man svekker trygghetsfølelsen til innbyggerne, ikke bare i Hemnes. Hva vil han gjøre med det?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Politireformen er innført i år. Da tror jeg man skal ha forståelse for at det vil ta litt tid før man får alle de kvalitative effekter man ønsker seg.

Det er utvilsomt sånn at politiet, alle politidistrikter, har fått tilført økte ressurser, flere politifolk, under denne regjeringen. Det kommer man ikke utenom. Jeg mener også at vi ligger ikke så aller verst an. I politiets innbyggerundersøkelse fra 2017 svarte 84 pst. i Nordland at de har svært stor eller ganske stor tillit til politiet. Det er en økning fra henholdsvis 80 pst. i 2015 og 81 pst. i 2016, og det er faktisk også litt bedre enn landsgjennomsnittet.

Jeg tror man må være litt realistisk med hvor mange stående patruljer og politifolk man kan ha i hele landet. En patrulje gående på døgnbasis hele året trenger i prinsippet 18 polititjenestemenn. Det er ikke realistisk å ha det overalt. Og tilstedeværelse kan utøves på mange måter, bl.a. på nett.

Spørsmål 11

Jan Bøhler (A) []: Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren:

«Tallene for inndragning av midler fra kriminelle var i første tertial 2018 bare på 38,7 mill. kroner, noe som var en nedgang på 69 pst. siden 2014. For å styrke denne innsatsen har det vært gjort en utredning om tiltak for bedre samarbeid mellom berørte etater, som kom i 2014, og en utredning om sivilrettslig inndragning, som ble sendt på høring med frist 15. februar 2017.

Når og hvordan vil statsråden legge fram oppfølgingen av forslagene i disse utredningene for Stortinget, og hvilke tiltak vil han sette inn for å øke inndragningen av midler fra kriminelle miljøer?»

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Inndragning er et viktig virkemiddel ved bekjempelse av kriminalitet, og økonomisk vinning er en sentral drivkraft bak mye av både den økonomiske og den organiserte kriminaliteten. Med effektiv inndragning reduseres utsiktene til økonomisk vinning og dermed også motivasjonen for å begå kriminelle handlinger. Får gjerningspersonen beholde fordelen, kan det dessuten undergrave respekten for loven og friste andre til å bryte den. Man risikerer altså at den allmennpreventive virkningen av den straffen lovbryter idømmes, uteblir. I tillegg til at inndragning virker forebyggende for rekrutteringen til kriminalitet, er det også rimelig at utbyttet av straffbare handlinger inndras. Kriminalitet skal ikke lønne seg. Det er altså ingen tvil om at effektive inndragningsregler er viktig.

For ordens skyld vil jeg også korrigere beløpet som det ble vist til i spørsmålet. Politidirektoratet har opplyst at samlet inndratt beløp i 2017 var på ca. 201 mill. kr.

I Norge foregår inndragning som hovedregel i straffesakssporet, og spørsmålet om inndragning behandles som en del av straffesaken. En utredning om sivilrettslig inndragning ble sendt på høring med frist 15. februar 2017, slik representanten Bøhler viser til. Utredningen gir et godt grunnlag for å vurdere hvilke handlingsrom man har innenfor Grunnloven og internasjonale menneskerettigheter for å utvikle et regelverk for sivilrettslig inndragning. Selve lovforslaget i utredningen må det arbeides mer med, og det gir ikke grunnlag for å komme tilbake til Stortinget med et konkret forslag til regelendring før det er utredet ytterligere. Problemstillingen er krevende, og det vil kunne ta tid å utvikle et velfungerende regelverk for sivilrettslig inndragning som er tilpasset norsk rettstradisjon.

I utredningen som ble sendt på høring, pekes det på en del svakheter ved de strafferettslige reglene om inndragning. Som et første skritt i den videre oppfølgingen vil det være hensiktsmessig å vurdere behovet for endringer i nettopp de strafferettslige reglene. Deretter vil det være naturlig å foreta en nærmere vurdering av hvordan utredningen om sivilrettslig inndragning skal kunne følges opp videre. Det er først da man vil få tilstrekkelig grunnlag for å se hvilket behov man har for ytterligere virkemidler. Som første tiltak vil departementet foreta en vurdering av behovet for endringer i de strafferettslige reglene som kan bidra til å effektivisere inndragningen som skjer i straffesporet.

Som ledd i oppfølgingen av handlingsplanen mot økonomisk kriminalitet fra 2011 til 2018 ble det i 2014 ferdigstilt en rapport, som representanten Bøhler viste til. Rapporten inneholder anbefalinger for å oppnå en mer effektiv inndragning av verdier knyttet til straffbare handlinger. Arbeidsgruppen bak rapporten foreslo bl.a. at det skal opprettes en riksdekkende enhet som skal ha som overordnet formål å fokusere på inndragning. Det ble foreslått en egen tverretatlig sammensatt enhet for strafferettsforfølging, organisert under Økokrim.

Effektiv inndragning av vinning oppnådd gjennom kriminalitet er som nevnt viktig for å kunne bidra til å redusere motivasjonen for å begå kriminelle handlinger. Jeg forventer at bl.a. det arbeidet som nå gjøres i Politidirektoratet, på sikt vil gi resultater, også i form av mer effektiv utnyttelse av regelverket.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker statsråden for svaret.

For å ta et eksempel: Politiet i Oslo forteller meg at når de jobber med f.eks. miljøer hvor det er stor narkotikaomsetning, kan de beslaglegge store beløp i kontanter som personer har på seg, og som åpenbart stammer fra narkotikaomsetning. Men når det er beslaglagt, får de krav fra disse personene om å levere tilbake, og det må de, for slik straffereglene om utvidet inndragning i § 68 i straffeloven er i dag, må det som hovedregel knyttes til en straff som er pådømt, og som har over seks års strafferamme. Det vil selvsagt ikke gjelde dem man beslaglegger penger fra på gata.

Så det er behov for forbedringer, som statsråden er inne på, enten i selve straffelovens bestemmelser om bl.a. utvidet inndragning – hvis de skal kunne brukes bedre – eller i det sivilrettslige sporet, som denne utredningen peker på.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Representanten Bøhler har ved en rekke anledninger vist et stort og prisverdig engasjement i kampen mot gjengkriminalitet i Oslo. Jeg ser veldig alvorlig på det som er situasjonen i Oslo, og derfor har jeg også bedt både Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og Riksadvokaten om å komme med forslag til bekjempelse av gjengkriminalitet. Et av forslagene som er kommet bl.a. fra Riksadvokaten, og som ligger på mitt bord, er å se på inndragningsreglene i straffesakssporet. Så det ligger på bordet mitt, det skal vi se på, og det vil bli fulgt opp. Etter at vi har sett på hva vi kan utnytte innenfor den rammen, vil vi komme tilbake til det sivilrettslige sporet.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker også for tilleggssvaret, og for at statsråden planlegger å følge opp forbedringer av det strafferettslige. Det er viktig. Det har vært forskjellige utspill og mye snakk om å ta dyre klokker og «bling bling» osv. fra dem som opererer i narkotikamiljøer og gjengmiljøer, og det får man ikke gjort uten endringer i det lovverket. Så det er positivt, og jeg håper at statsråden kommer relativt raskt tilbake til det.

Når det gjelder spørsmålet om utredningen av sivilrettslig inndragning, legger man der opp til at det ikke skal være straff i lovens forstand, men at det skal gjenopprette situasjonen før den straffbare handlingen, f.eks. ved at en som har tjent 1 mill. kr på narkotikahandel, må levere tilbake den millionen uavhengig av selve straffesaken. Det er en lovgivning hvor de som har lagd utredningen, bygger på erfaringer fra Irland, og som bl.a. Verdensbanken anbefaler i arbeidet med slike saker. Så jeg håper statsråden også vil gå videre på det sporet.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Også det sporet vil vi se på. Vi tror at det ligger noen muligheter for inndragning innen forbedringen av strafferettssporet, som det er viktig å utforske ordentlig og tidlig. For oss er ikke dette ett tiltak isolert, det er en større del av en helhetlig kamp mot gjengkriminalitet som begynner med ungdomsstraff, ungdomsoppfølging, ungdomsfengsel, bekjempelse av vold i nære relasjoner og styrking av ulike politiaktiviteter i Oslo øst – ikke minst – men som også medfører bevilgninger til Kripos og Økokrim, og som gjør at vi må se på ulike lover, ulike regler og ulike midler politiet har for det.

Men jeg kan forsikre representanten om at vi også skal se på det sivilrettslige sporet for inndragning.

Spørsmål 12

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Elise Bjørnebekk-Waagen til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren, vil bli tatt opp av representanten Maria Aasen-Svensrud.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: «Det har pågått en prosess om fremtidig organisering av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), og regjeringen vil i nær fremtid komme med en anbefaling om hvem som bør bli ny eier av NKVTS. NKVTS har understreket betydningen av å bestå som et samlet, tverrfaglig kunnskapssenter.

Hvordan skal statsråden sikre at Justis- og beredskapsdepartementets satsinger på dette feltet blir ivaretatt gjennom et bredt faglig sammensatt kunnskapsmiljø i en fremtidig organisering?»

Statsråd Tor Mikkel Wara []: God og relevant forskning er helt avgjørende for politikkutformingen. Forskning om vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep utgjør en betydelig del av Justis- og beredskapsdepartementets forskningsinnsats. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, ble opprettet i 2004, og senteret finansieres i hovedsak av Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet.

Bakgrunnen for etableringen var et ønske om å styrke forskningen på volds-, overgreps- og traumefeltet. Senteret er én av de to forskningsinstitusjonene som gjennomfører Justis- og beredskapsdepartementets forskningsprogram om vold i nære relasjoner. Programmet har hatt en samlet kostnadsramme på 50 mill. kr over fem år og videreføres i perioden 2019–2024. Gjennom programmet er kunnskapsgrunnlaget styrket betraktelig, og utformingen av ny innsats hviler på et godt fundament.

NKVTS er i dag organisert som et datterselskap under statsaksjeselskapet Unirand AS, som eies av Universitetet i Oslo. Universitetet har varslet at Unirand AS skal avvikles. Dette er bakgrunnen for at Helse- og omsorgsdepartementet, i samarbeid med Barne- og likestillingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet, nå arbeider for å finne en framtidig organisert forankring av NKVTS. I vurderingen av den framtidige organisatoriske forankringen vil hensynet til å skape stabile og hensiktsmessige rammer for et sterkt og framtidsrettet kunnskapsmiljø på volds- og traumefeltet stå sterkt. Videre må hensynet til at vold og traumatisk stress er et tverrfaglig fag- og forskningsmiljø, veie tungt. Behovet for en fortsatt bred og tverrfaglig tilnærming er viktige hensyn som må ivaretas også i en ny organisatorisk forankring.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Statsråden og Justisdepartementet bør ha et særskilt eierskap til arbeidet mot vold i nære relasjoner. NKVTS er en viktig kunnskapsbank for arbeidet mot vold og overgrep. Deres arbeid bidrar til å heve kvaliteten på vår samlede innsats mot vold og overgrep og er således viktig for at politiske beslutninger fattes på bakgrunn av kunnskap. Som statsråden også nevner, har departementet initiert og finansiert et eget femårig forskningsprogram, som nå er foreslått videreført i fem nye år. NKVTS har hatt en sentral rolle i dette.

Gitt departementets åpenbare interesser i at vi har et godt fagmiljø knyttet til vold i nære relasjoner, kan statsråden videre redegjøre for Justisdepartementets involvering i prosessen som har pågått for å avklare en ny organisering av NKVTS?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Justisdepartementet er involvert. Det er en arbeidsgruppe med representanter fra de tre berørte departementene som vurderer hvordan organiseringen skal skje etter at Universitetet i Oslo ga den beskjeden de ga.

For oss i Justis- og beredskapsdepartementet er det viktig at kvaliteten og helheten ivaretas. Vi har på mange måter ingen prinsipper, vi har en relativt pragmatisk og udogmatisk holdning til hvor organiseringen skal ligge, men vi er opptatt av at fagmiljøet består, og at det har stabile rammevilkår framover.

Justisdepartementet er i arbeidsgruppe med de andre departementene, og man prøver å lande en organisatorisk forankring.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Jeg takker for svaret og har ett siste spørsmål: Kan statsråden redegjøre for hva han anser som gode faglige argumenter for eventuelt å vurdere en organisering under Folkehelseinstituttet?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Folkehelseinstituttet er ett av de alternativene som vurderes. Jeg tenker det kan være greit for meg å la arbeidsgruppene få komme til en konklusjon. Det vil være en anbefaling hvor Folkehelseinstituttet og dermed også Helsedepartementet er et alternativ. Det er også muligheter for å se på andre alternativ under forskningsfeltet. Som sagt har jeg en relativt pragmatisk holdning til det. Det viktige er at miljøet består. Så venter jeg på noen faglige avklaringer, noen gode faglige råd, før vi tar våre beslutninger i dette spørsmålet.

Spørsmål 13

Kari Henriksen (A) []: «På Sørlandet har flere barn utøvd svært alvorlig vold, også med dødelig utgang. I dag fungerer Bjørgvin og Eidsvoll ungdomsenheter som gode tiltak for disse. Avisen Fædrelandsvennen har hatt flere oppslag om behovet for oppfølging av barn som har fått så strenge dommer at de skal sone videre som voksne. Kuttene i kriminalomsorgen har vært enorme under denne regjeringen, og rehabiliteringsarbeidet er forsømt.

Har statsråden en plan for hvordan unge skal følges opp i voksenfengslene, eller vil han lage en?»

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Kriminalomsorgen har to ungdomsenheter, Ungdomsenhet øst, avdeling av Ullersmo fengsel, og Bjørgvin fengsel, Ungdomsenheten. Ordningen med egne ungdomsenheter startet som en prøveordning i 2009 og ble i 2015 etablert som en permanent ordning ved Bjørgvin fengsel. I 2016 åpnet Ungdomsenhet øst på Eidsvoll. De to enhetene har fire plasser hver, slik at det nå er til sammen åtte plasser i ungdomsenhetene.

Ungdomsenhetene er i utgangspunktet forbeholdt innsatte under 18 år, men det er åpent for at det kan vurderes fortsatt opphold på ungdomsenhetene for innsatte inntil de er 20 år. Dette kan være aktuelt i tilfeller der ungdommen har et særlig behov for oppfølging og kapasiteten ved enheten tillater det.

Departementet arbeider med å se på straffereaksjoner overfor unge lovbrytere. I den forbindelse har departementet mottatt ulike innspill, som handler om hvordan vi bør reagere overfor unge som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet, bl.a. er det pekt på at ungdomsstraffen ikke alltid ivaretar behovet for at alvorlig kriminalitet må få merkbare konsekvenser. Det vil fortsatt være behov for at ungdom i noen tilfeller må gjennomføre straff i fengsel. Særlig overfor unge lovbrytere er det viktig at fengselsstraffen gis et godt innhold, slik at den virker rehabiliterende og fremmer tilbakeføring til et liv uten kriminalitet.

Kari Henriksen (A) []: I Arbeiderpartiets kriminalpolitiske historie er det mange tiltak rettet mot ungdomskriminalitet, og statsråden nevnte noen. Det er bl.a. tiltak mot ungdomsgjenger, ungdomsstraff og straff i narkotikadomstol – for å nevne noe.

Ungdomskriminaliteten gikk ned, i hvert fall fra rundt 2009. Etter fem år med høyreregjering øker den dramatisk i Oslo. Bak disse tallene finner vi fortvilte ofre og foreldre som i mange tilfeller får livet og livskvaliteten ødelagt for kort eller lang tid. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at ikke ungdom kommer ut mer kriminelle enn de var da de ble satt inn?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Ungdomskriminaliteten og den alvorlige utviklingen vi har sett i Oslo, krever en veldig helhetlig og bred tilnærming. Også i forslaget til statsbudsjett som Stortinget nå har til behandling, har regjeringen foreslått tiltak over et vidt spekter: økt styrking av barnevernet, økt styrking av konfliktrådene – som har ansvar for ungdomsoppfølging og ungdomsstraff – økt styrking av politiets tjeneste mot vold i nære relasjoner, økt styrking av Kripos og økt styrking av Økokrim.

I tillegg til disse budsjettmidlene vil vi også se på ulike lover og regler. Det gjelder ikke minst hvordan ungdomsstraff og ungdomsoppfølging gjennomføres. Et av de spørsmålene vi stiller, er om det kreves for mange samtykker. Det er klart at når vi stadig vekk har gjengangere, er det viktig at politiet reagerer raskt og tydelig. Da må vi vurdere om også andre straffer enn dem vi har i dag, må tas i bruk eller utvides.

Kari Henriksen (A) []: Statsråden svarer med en bred vifte av tiltak, og det er riktig at de ungdomskriminelle har stor variasjon både i kriminalitet, i type kriminalitet, i alder og i bakgrunn. Derfor er det viktig at en får en bred tiltaksvifte mot disse. Det er noe av bakgrunnen for at Arbeiderpartiet nå i høst har fremmet forslaget om gjengkriminalitet, som er et forslag rettet mot en spesiell type ungdomskriminelle. Det er også bakgrunnen for at vi i budsjettet har avsatt 10 mill. kr som oppstartsmidler for å øke antall plasser i ungdomsenhetene og tette glippsonene. Det er altså to viktige, konkrete forslag.

Jeg forstår at statsråden har mange områder å bruke penger på – jeg kan bare nevne terrorsikring, politi og domstolene, som alle er underfinansiert – men jeg spør allikevel: Synes statsråden at disse tiltakene som Arbeiderpartiet leverer, er gode tiltak? Kan justisministeren garantere at kriminalomsorgen styrkes med stillinger til ungdommer i 2020-budsjettet?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg har merket meg forslagene fra Arbeiderpartiet i høst, jeg synes det var mange interessante og gode forslag der. Jeg kjenner dem igjen også, jeg har merket meg at Arbeiderpartiets nye opposisjonspolitikk – eller kanskje en gammel opposisjonspolitikk – består i å lese hva regjeringen har tenkt å gjøre og fremme forslag hvor man ber Stortinget fremme forslag om det regjeringen har sagt de skal gjøre. Det er også en måte å drive politikk på.

Men jeg synes det var mange gode forslag.

Presidenten: Den ordinære spørretimen er dermed omme.