Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:07:20] (ordfører for sakene): Først vil jeg takke komiteen for et veldig godt samarbeid i behandlingen av disse sakene.

SV har levert to representantforslag som berører fiskeri- og sjømatnæringen, som vi skal stemme over i salen i dag.

Fiskeri- og sjømatnæringen er svært viktig for Norge. De er våre viktigste eksportnæringer etter olje og gass. De skaper jobber og aktivitet i hele landet. På tampen av 2019 ble det satt ny rekord for eksport av sjømat – 107 mrd. kr. Det er en dobling siden 2012. Det viser at sjømatnæringen er en framtidsnæring. Det betyr at vi må ta vare på sjømatnæringen på en god måte som fortsatt gjør den konkurransedyktig, men også bærekraftig.

I representantforslaget i Dokument 8:150 S foreslås det at det skal innføres et krav om at oppdrettsnæringen skal erstatte soyaproteinet i dagens fiskefôr med bærekraftig fôr innen 2028. I forslaget ønskes også et omsettingspåbud for bærekraftig fiskefôr for oppdrettsnæringen.

Næringen har tidligere vist stor evne til omstilling når det gjelder å finne alternative fôringredienser, og nye råvarer er allerede tatt i bruk av fiskefôrprodusentene. Fôrindustrien har allerede innført en rekke krav til sine leverandører når det gjelder bærekraft og soya. Innholdet av soyaprotein i fiskefôret i dag ligger på maksimalt 25 pst.

Flertallet i komiteen, inkludert Fremskrittspartiet, er enig med forslagsstillerne i at det er viktig at havbruksnæringen reduserer sitt miljømessige fotavtrykk, bl.a. gjennom å utvikle og ta i bruk mer bærekraftig fiskefôr. Men representantforslaget sparker i stor grad inn åpne dører. Det pågår allerede et arbeid både i næringen og i forvaltningen om å redusere miljøavtrykket fra oppdrettsnæringen. Å gå inn for SVs forslag vil være å påføre næringen ytterligere pålegg i et arbeid som i stor grad er igangsatt. Det synes å være svært unødvendig.

I representantforslaget i Dokument 8:185 S fremmes 18 ulike forslag som skal øke norsk oppdrettsnærings bærekraft. Oppdrettsnæringen har flere utfordringer som må løses, noe representantforslaget peker på. Næringen selv og forvaltningen er veldig bevisste på disse utfordringene, og det jobbes kontinuerlig med å løse dem.

All matproduksjon setter fotavtrykk i miljøet. Vi må jobbe med at det er så lite som mulig, men samtidig må oppdrettsnæringen ha konkurransedyktige og forutsigbare rammevilkår – de forholdene må balanseres. I fiskeriministerens kommentar til representantforslaget skriver han at det legges opp til en omfattende omlegging av norsk havbruksnæring. Flertallet i komiteen, inkludert Fremskrittspartiet, mener at en radikal omlegging av norsk havbruksnæring kun få år etter behandling av Meld. St. 16 for 2014–2015, Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett, i svært liten grad vil være i tråd med formålet om forutsigbare rammevilkår for oppdrettsnæringen.

Særlig mener jeg det vil være problematisk at det i forslaget bes om en gjennomgang av trafikklyssystemet for å belyse om systemet er miljømessig forsvarlig og i tråd med eksisterende miljølovgivning. Trafikklyssystemet ble nylig innført, og i år er det andre gang regjeringen skal fargelegge produksjonsområdene. Etter bare to ganger er systemet ennå ikke skikkelig utprøvd. Det vil være uheldig å legge til flere miljøindikatorer før man får vurdert effekten av dette systemet.

På samme måte som for andre næringer er det utfordringer innenfor sjømatnæringen, men jeg vil berømme sjømatnæringen for den jobben den gjør for å utvikle næringen for framtiden. I en tid da landet står foran store omstillinger, er det stadig flere som peker på mulighetene i havet, og sjømatnæringen er klar til å bruke de mulighetene når vi har politikere som stiller seg bak og støtter opp om den viktige jobben de har framover.

Vi støtter ikke de to Dokument 8-forslagene.

Cecilie Myrseth (A) [10:11:51]: Først vil jeg ønske ministeren velkommen til salen. Det er vel første gang han er her som minister – det har vært mye annet å styre med de siste dagene.

Den næringen vi nå behandler, er en viktig framtidsnæring. Den leverer viktige og store, fantastiske resultater. Derfor er det helt på sin plass at vi nå har en debatt om hvordan næringen i større grad skal bidra til fellesskapet, men også hvordan man skal gjøre den mer bærekraftig.

Det er stor enighet om at denne næringen skal vokse. Den er viktig for framtiden, den er viktig for inntektene til Norge, og ikke minst er den viktig for å skape aktivitet langs hele kysten vår. Da må den være bærekraftig og framoverlent, og det må stilles politiske krav og forventninger, samtidig som man skaper forutsigbare rammebetingelser for næringen. Da er det bra og viktig at næringen gjør mye selv, og det gjør den. Den gjør mye for å få ned miljøavtrykkene i dag. Det er viktig med kunnskap og forskning og at det brukes ressurser på det, men også for å få nye, bærekraftige løsninger som inkluderer teknologi.

Denne næringen må også forvente at det blir stilt strengere krav framover. Derfor er det viktig f.eks. at trafikklyssystemet utvikles med flere indikatorer, faktorer som næringen selv kan påvirke og gjerne også utvikle sammen med næringen.

Det hadde vært klokt å få en helhetlig sak til Stortinget der vi nettopp kan behandle disse sakene på en skikkelig måte, ikke stykkevis og delt. Derfor ber Arbeiderpartiet og Senterpartiet regjeringen om å legge fram en stortingsmelding om rammevilkår og bærekraft i oppdrettsnæringen. Det burde være mulig å støtte det – det burde vi kunne være enige om. Det ville være bra for næringen – da kan vi lage rammebetingelser og utvikle næringen sammen på en skikkelig måte.

Med det tar jeg opp forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Tom-Christer Nilsen (H) [10:14:18]: Høyre vil i denne saken stille seg bak bemerkningene fra saksordfører Bengt Rune Strifeldt fra Fremskrittspartiet, og ønsker en kunnskapsbasert og bærekraftig tilnærming til næringen. Vi snakker om en næring som kanskje er det mest fantastiske industrieventyret vi har hatt i Norge, ved siden av kraftkrevende industri og oljeindustrien. Det er også en næring som har store muligheter framover, og som leverer klimagode løsninger, klimagode produkter og bærekraftige produkter til verdens konsum.

Praksis i næringen er å bruke energien i havet til å sørge for et godt vannfjøs for de husdyrene som lever i merdene rundt omkring i Norge. Det er litt forunderlig at vi stadig ser forslag som innebærer at klimaavtrykket fra denne næringen skal øke – enten ved å endre praksisen som er i dag, eller ved å føre det opp på land, der en må bruke større energimengder, noe som vil resultere i større utslipp med tanke på klima – for å kunne håndtere de samme mengdene med produksjon.

Igjen leverer SV et ganske kraftig angrep på en distriktsnæring. Kombinert med tidligere forslag som SV har stemt over eller fremmet selv i denne salen, er dette et forslag som innebærer at norsk havbruk slik vi kjenner det, ikke lenger kan praktiseres. Vi ser samlet sett på forslagene SV har her og tidligere har stemt for, at man legger til grunn en helt annen standard for denne bransjen enn for andre bransjer.

Jeg vil slutte meg til bemerkningene fra Cecilie Myrseth om kravene vi må stille til næringsvirksomheten i havbruk, på samme måte som i alle andre næringsområder vi skal utvikle i Norge. Det skal være strenge krav. De kravene skal både dra og følge teknologiutviklingen. Men det er ikke sånn at vi skal ha egne standarder for hver næring, slik at det er forskjellige miljøkrav og miljønivåer knyttet til hver enkelt næring.

Ingen andre næringer har den typen krav som SV foreslår i disse forslagene og tidligere forslag, og det finnes i dag få, om noen, næring eller kjent løsning for akvakultur som er uten utslipp i en eller annen form, direkte eller indirekte, selv om SV tidligere har stemt for et totalt utslippsforbud fra denne næringen.

Skal vi nå forby deler av maten fisken spiser, må vi forby alle kjente former for avlusning. Vi må forby de samme stoffene som er lovlige på skip, fartøy og andre installasjoner, og som man allerede har fått svar om at det ikke er mulig å forby i dag. Vi må forby tilførsel av næringssalter til fjorden, uten at det er påvist negativ effekt av det. Vi må trekke inn alle oppdrettstillatelser dersom disse miljøkravene brytes, altså null utslipp, ingen rømming, ingen avlusning, intet fôr. Det blir bare spøkelsesfisk som svømmer rundt i norske merder etter dette, kan jeg nesten litt uhøytidelig si.

I praksis betyr det at nesten all eksisterende akvakultur i sjø i Norge vil måtte stoppe. Paradokset er at det eneste som nesten eller ikke helt når disse miljøstandardene, er landanlegg med settefisk – jeg sier nesten fordi det er utslipp til sjø og luft fra disse anleggene. Da kan vi få det paradokset at Norge vil levere settefisk og smolt til andre land, som vil ta den mest lønnsomme delen av verdikjeden, mens vi i Norge går glipp av en stor del av verdiskapingen og kystens folk går glipp av arbeidsplasser og verdiskaping tilknyttet dette i slakterier, brønnbåter, havbruksanlegg, leverandørindustri osv. Våre konkurrenter i Chile, Canada, Skottland, Færøyene og på land i USA og i gulfstatene ville, hvis disse forslagene hadde blitt vedtatt, ledd hele veien til banken.

Så vil jeg knytte noen kommentarer til soya. Jeg er ikke overrasket over at en bringer fram soya som den store forbryteren når det gjelder fôret til oppdrettsfisk, men en skal være veldig klar over at selv om forslaget har gode intensjoner, ville konsekvensen av forslaget ikke nødvendigvis bli det forslagsstillerne ønsker, nemlig større bærekraft. Dersom tellemåten man bruker for å registrere soyaens klimaavtrykk, hadde blitt brukt på norsk landbruk, ville også det hatt betydelig høyere klimautslipp enn det vi registrerer offisielt i dag. Den forutsetter egentlig at når en ikke kjøper soya, vil det plantes skog på det området soyaen har vært dyrket på. Det er ikke tilfellet. Hvis en ser litt mer realistisk på hva slags reduksjon i utslipp en får dersom en avvikler bruken av soya i norsk landbruk og havbruk, er realiteten – iallfall per i dag og muligens med unntak av høsting på lavere trofisk nivå av marine arter – at alle andre metoder gir et større avtrykk. Samtidig ser vi at oppdrettsnæringen er i ferd med å redusere sin bruk av soya, og ett av selskapene, på både fôrsiden og produksjonssiden, har avsluttet bruken av soya fra Brasil og importerer i dag fra andre kilder.

Geir Pollestad (Sp) [10:19:39] (leiar i komiteen): Eg vil takka SV for å ta opp desse sakene, så me får ein debatt om det. Oppdrettsnæringa er ei ung næring i Noreg. Oppdrettsnæringa er ei ung næring å forvalta for Noreg.

Til grunn for all politikkutvikling må det liggja føreseielege rammevilkår, og det må vera ei kunnskapsbasert tilnærming til det ein gjer. I førre periode vedtok ein eit vekstregime for oppdrettsnæringa, eit ganske strengt regime. Det var heilt klart på den tida debatten om dette gjekk, at det var aktuelt at det i framtida skulle koma nye indikatorar for kva som bestemte om næringa skulle få produsera meir eller mindre enn det ein gjorde då. Difor er eg veldig ueinig når saksordføraren her seier at ein ikkje kan trekkja inn nye indikatorar for kva som kan gje vekst, at det er for tidleg å gjera det. Eg meiner at spørsmålet er: Har ein greidd å utvikla gode nok indikatorar på viktige område til at det er mogleg å ta dei inn i det systemet ein har?

Det er òg eit forslag her som omhandlar fiskefôr, med den noko pompøse tilleggstittelen «grønn ny deal». Eg trur dette er ei problemstilling som er viktig når det gjeld både land og hav. Det vert fokusert mykje på soyaen i fiskefôret. For Senterpartiet er det viktig at ein størst mogleg del av den maten som me produserer i havet, er basert på norske ressursar, at me byggjer komplette næringskjeder, og at òg fôret i større grad kjem frå Noreg. Då må ein setja i verk ei rekkje tiltak, og eg trur at eit samspel mellom landbruk og oppdrett når det gjeld soya, er rett veg å gå. Det er nok eit stykke fram til dess ein er der.

Andre tema som må liggja til grunn, er tilgang på areal, og eg registrerer at det er ein viss bevegelse når det gjeld å gje kommunane ein noko større del av verdiskapinga som skjer i oppdrettsnæringa. Den bevegelsen registrerer eg både i parti som har regjeringsmakt, og i næringa sjølv. Det er gledeleg.

Senterpartiet diskuterte oppdrettsnæringa på førre landsmøte og sa då at ein ønskte ein vidare vekst for næringa, men at dette skal skje på ein berekraftig måte. Det er eit godt utgangspunkt. Når me veit at det er fem år sidan sist Stortinget hadde ei samla vurdering av oppdrettsnæringa, meiner Senterpartiet at det er på tide å få ein samla gjennomgang av næringa for å peika ut kursen for næringa vidare. Det er ein heilt annan måte å jobba på enn det at me eventuelt skulle ha stemt igjennom nokon av SV sine forslag i dag. Eg meiner me må sjå ting i samanheng, og at ting må vera skikkeleg utgreidde før me vedtek dei.

Eg er heilt trygg på at me vil få ei stortingsmelding, i tråd med det Senterpartiet og Arbeidarpartiet har føreslått i innstillinga. Ho kjem ikkje som følgje av eit vedtak i dag, men ho kjem sannsynlegvis anten som eit vedtak i Stortinget om noko tid, eller på initiativ frå fiskeriministeren – rett og slett fordi det er bruk for det, rett og slett fordi ein har behov for å diskutera: Skal me ha ein ny runde med utviklingskonsesjonar? Korleis skal me leggja opp det løpet samanlikna med det ein gjorde i førre runde? Korleis skal me greia å få ein aksept for oppdrettsnæringa, slik at ikkje oppdrettsnæringa skal enda opp som den nye vindkraftnæringa, ei næring som ingen vil ha? Det vil vera kostbart for landet vårt. Difor trur eg det er viktig at me går føre som politikarar og set nokre mål som næringa kan strekkja seg etter.

Då eg høyrde på Høgres fiskeripolitiske talsperson her, opplevde eg ei nedlatande haldning til dei forslaga som SV har fremja. Senterpartiet er ueinig i mange av dei, men nedlatande treng me ikkje vera, for ein får ikkje ei god oppdrettsnæring viss ein lar den største bølla i klassen bestemma kva som skal vera standarden. Her må næringa jobba fram forslag, men òg myndigheitene må ta initiativ og setja mål som næringa kan strekkja seg etter.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:24:52]: Eg tar opp våre forslag. Vi vil subsidiært støtte forslaget frå Senterpartiet og Arbeidarpartiet til sak nr. 3 – berre så det er sagt.

Eg har lytta til alle innlegga og kjem her med nokre enkle notat. Dette er ei sak som vi har diskutert i mange år no. Mitt inntrykk er at det er ein kontrast mellom det innlegget som Høgres fiskeripolitiske talsperson heldt, og dei samtalane vi har med folk i næringa. Næringa er mykje meir framoverlent enn det Høgre er i denne saka, så det overraskar meg at ein berre avviser og målar fanden på veggen. Her er det stor forskjell, for når eg snakkar med næringa og seier at vi må gå i retning av inga forureining, at vi må gå i retning av å ta vare på alt avfallet, at vi må gå i retning av å skaffe mykje meir av fôret i Noreg og byggje industri på det, og at vi må ha eit høgare nivå på dyrevelferda, er dei jo heilt einige, dei som jobbar med dette. Det ein er ueinig om, er tempoet. Dei meiner at SV føreslår eit altfor høgt tempo. Dei meiner at dette skal næringa kome til sjølv, og det er den store forskjellen her.

Vi veit korleis staten har jobba før med å tryggje allmenningar, anten det er lufta, eller det er havet, osv. Da har staten stilt krav. Det er det som har vore vegen. Det er veldig få tilfelle i noregshistoria av at næringa sjølv har rydda opp i skade på allmenningen. Er det éin ting som kjem til å avgjere denne næringa, er det at vi ligg miljømessig framme, at vi er miljømessig verdsleiande. Det er det som kjem til å avgjere verdien dette har i marknaden. Det er det som kjem til å avgjere om vi framleis vil vere verdsleiande i teknologiutvikling, som også er ei viktig eksportnæring i dette. Det er det som definerer denne næringa i framtida.

I dag har vi eit trafikklysstem. Det er ikkje nytt. Det er frå 2015. Det var da vi vedtok det. Det er ikkje noko nytt system, det er eit fem år gamalt system. Det er berekraftsindikatorar som er poenget med trafikklyssystemet. Alle her veit at det foreløpig berre er éin indikator, og det er lakselus. Det er det som definerer om det er berekraftig vekst i næringa eller ikkje. Alle her skjønar at det er ganske mangelfullt. Da det store forliket i førre periode kom, var det ein føresetnad frå heile Stortinget at det skulle kome fleire indikatorar. Eg vil leggje til at også representantane frå Framstegspartiet sa det. Så det er heilt nytt at ein seier at ein skal nøye seg med eit system som vi hermed kan døype om til lakselusindikatorar – at det er berre lakselusa som skal avgjere vekst i næringa.

Da er vi inne på sosial aksept for næringa. Her utnyttar ein eit areal der det er andre næringsaktørar til stades, og der det allereie er store konfliktar. Ved å stille krav når det gjeld forureining, og ved å sørgje for å utnytte avfallet møter ein bekymringar, sinne, harme frå dei andre som bruker havet. Ikkje minst kan vi, som vi illustrerer i forslaga våre – vi slår fleire fluger i éin smekk – ved å utnytte alt avfallet skape ny industri, ved å prøve å bli sjølvforsynte på dyrefôr byggje ny industri, industri som i dag er outsourca til andre land. Det er ikkje å gjere soya til ein skurk, det er å gjere soya til ei vare som det er høgst usikkert om vi kan få i det omfanget vi allereie har i dag, og i alle fall om vi skal femgonge denne næringa og må auke mengda soya til Noreg. Alle ser at det ikkje går. Å lage rammer for det no, sånn at ein kan byggje opp ein industri i Noreg der vi kan produsere eigne proteiningrediensar, og der det allereie er spennande industriprosjekt – det overraskar meg at ingen andre i komiteen støttar det prosjektet, at ikkje industrilinja i oppdrettsfôrspørsmålet er noko som er meir tiltalande for fleire. Derimot peiker ein på subtropisk fisk, at ein skal fangste seg inn i femgonginga av denne næringa. Berekrafta i det er høgst tvilsam, og det er heller ingen som tar ansvar for å forklare korleis det skal gå.

Dette er ei sak som vil kome tilbake, og eg trur at innlegget til Nilsen frå Høgre kjem til å gå inn i historiebøkene når vi ser korleis oppdrettet i framtida kjem til å bli.

André N. Skjelstad (V) [10:30:22]: Venstre vil være med og skape en grønn framtid med friheter og muligheter for alle. I dette perspektivet er fiskeri- og sjømatnæringen helt avgjørende.

Norge rår over store havområder med fiskeriressurser som gir et potensial for verdiskaping langt utover petroleumsinntektene. Med gode rammevilkår for en bærekraftig utnyttelse kan sjømat- og fiskerinæringen sikre et vekst- og inntektsgrunnlag langs hele kysten. Fiskeri- og sjømatnæringen er en av våre viktigste distriktsnæringer, som sikrer lys i husene langs hele kysten, og havet gjør Norge til en unik nasjon. Det er havet i samspill med folk som har sikret oss de rikdommene vi er så heldige å ha i dag.

Vi er heldige i Norge, men ressurstilgangen gir oss også et stort ansvar. Det er befolkningen i fellesskap sitt ansvar å forvalte ressursene i havet innenfor ansvarlige, bærekraftige rammer. Venstre er opptatt av at ressursuttak skal fastsettes av offentlige myndigheter, og at all fiskeriaktivitet skal skje på en sånn måte at den ikke bidrar til overbeskatning av fiskebestandene. Samtidig må vi legge til rette for en videreutvikling av næringen for å skape mest mulig verdier av de marine ressursene.

For vår del er det et mål at fiskeripolitikken skal sikre bærekraftig verdiskaping i hele verdikjeden og attraktive, konkurransedyktige arbeidsplasser i lokalsamfunn som er avhengige av fisken.

Klimaforandringer og tap av natur truer friheten til framtidige generasjoner. Det påvirker også livet i havet, og vi ser at det alt har gitt store endringer som påvirker norsk fiskeri- og sjømatnæring. Vi er opptatt av at norsk oppdrettsnæring skal være miljømessig bærekraftig og reguleres basert på den beste kunnskapen vi til enhver tid har. All matproduksjon vil påvirke miljøet i større eller mindre grad, men avtrykket skal holdes innenfor bærekraftige rammer.

Oppdrett av sjømat skal ikke gå på bekostning av den sårbare villaksen vår. Her har næringen et stort ansvar for å hindre spredning av sykdom, lakselus og rømt oppdrettslaks. Vi har også tro på at ny teknologi innenfor fiskerinæringen vil spille en avgjørende rolle for næringens evne til å vokse, samtidig som miljø- og klimamessig bærekraft må være på plass.

Vi er glad for at havbruksnæringen selv er proaktiv og har satt som mål at den skal redusere sitt miljømessige fotavtrykk innen 2030. Vi synes det er positivt at norsk industri skriver at næringen må utvikle teknologi og metoder som sikrer tilgang på bærekraftig fôr. Vi heier på fagmiljøene vi har i Havforskningsinstituttet og Nofima, som sørger for økt kunnskap om bærekraftig forvaltning av artene i havet og om alternativt fôr i oppdrettsnæringen. Dette er helt nødvendig. Et av grepene som må tas, er å bytte ut soyaprotein med innsektsprotein, mikroorganismer og animalske og vegetabilske biprodukter. Arter på lavere trofisk nivå, inkludert marine alger og dyre- og planteplankton, bør utgjøre en viktig andel av råvarene i sjømatproduksjonen, herunder fôr til bruk i akvakultur.

Valg av råvarer til fôr skal være bærekraftig med hensyn til å sikre artsmangfoldet og bevare regnskog og andre biotoper. Her skjer det mye spennende, f.eks. forskning på trevirke som proteinrikt fiskefôr, som de forsker på hos Foods of Norway ved NMBU. Det er noe vi heier på.

Fiskeri- og havbruksnæringen er allerede Norges nest største eksportnæring, og den kan bli enda viktigere. Dette forutsetter et blått taktskifte med en tydelig grønn profil. Fiskeriressursene må forvaltes godt, og forskningen rundt økosystemene i fjord og hav må styrkes. Havbruksnæringen må løse biologiske utfordringer som lakselus og bruk av soya i fôret. Skal vi lykkes med det grønne skiftet, må vi skape nye, grønne arbeidsplasser samtidig som vi kutter utslippene.

I Venstre tror vi fiskerinæringen fortsatt vil være en av våre viktigste næringer framover, og vi har tro på næringen. I samarbeid med forskningsmiljøene og norske myndigheter kan vi løse de store utfordringene for næring og miljø.

Steinar Reiten (KrF) [17:34:48]: La meg innlede med å si at det var vel talt av representanten Skjelstad.

Det har vært en rivende utvikling i den norske havbruksnæringen siden den spede begynnelsen på 1970-tallet. Fiskeoppdrett har gått fra å være en attåtnæring for kreative gründere til å bli en av Norges viktigste eksportnæringer, som leverer produkter av høy kvalitet til et globalt marked. For norske distriktskommuner langs kysten representerer arbeidsplasser og verdiskaping i oppdrettsnæringen et viktig tilskudd til kommuneøkonomien og til å opprettholde bosetting.

Den sittende regjeringen har med støtte fra et samlet storting fått på plass det såkalte trafikklyssystemet – med tilhørende havbruksfond – som sikrer vertskommuner for oppdrettsvirksomhet en større del av verdiskapingen i næringen. Trafikklyssystemet ble introdusert våren 2015 i forbindelse med at regjeringen la fram stortingsmelding 16, Meld. St. 16 for 2014–2015, om forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett, og det ble tatt i bruk for første gang høsten 2017. Et samlet storting ga i 2015 tilslutning til at lusepåslag skulle brukes som miljøindikator ved rullering annethvert år, og at regjeringen skulle starte arbeidet med å utarbeide utslipp som en miljøindikator og på sikt vurdere om en slik indikator skulle innføres.

I komitéinnstillingen til Meld. St. 16 for 2014–2015 var det også en samlet næringskomité som uttalte følgende om viktigheten av forutsigbarhet for havbruksnæringen:

«Komiteen viser til at det i lakseoppdrett går over to år fra planlegging til ferdig slaktet fisk, ofte lenger. En konkurransedyktig og levedyktig norsk havbruksnæring fordrer derfor at rammebetingelsene ligger fast over tid. Det gjelder blant annet områder som skatt, avgift, regelverk for drift, kontrollrutiner, innrapporteringsrutiner, vekstkriterier og størrelse og hyppighet på tildeling av vekst.»

Sett i lys av enigheten i 2015 er det derfor underlig at SV i de to sakene vi nå behandler, fremmer hele 22 forslag, som hvis de hadde blitt vedtatt, på dramatisk vis ville ha endret rammevilkårene for en samlet norsk havbruksnæring. Vi i Kristelig Folkeparti vil derfor si oss enig med daværende fiskeriminister Harald Tom Nesvik, som i sitt svarbrev til næringskomiteen datert 11. oktober 2019 skriver at å kreve en slik radikal omlegging av norsk havbruksnæring kun fire år etter behandlingen av stortingsmelding 16 i svært liten grad er i tråd med formålet om forutsigbare rammevilkår.

Vi er likevel enige med forslagsstillerne om at havbruksnæringen har flere utfordringer som må løses. Det gjelder både oppdrett og fôrproduksjon. Skal næringen ta ut potensialet for videre vekst, er det en forutsetning at miljømessig bærekraft blir lagt til grunn. Det gjelder for lusepåslag, men også for utslipp, rømming og bekjempelse av sykdom. Da er det for oss viktig å understreke at aktørene i næringen selv har fokus på disse miljøutfordringene. Ordningen med vederlagsfrie utviklingstillatelser, som ble innført høsten 2015, er et viktig insentiv for å utvikle ny havbruksteknologi som kan bidra til å løse miljø- og arealproblemer, og her skjer det for tiden mye spennende forsknings- og utviklingsarbeid.

I likhet med de andre regjeringspartiene vil vi også understreke at det i år er første gang at rødt lys i produksjonsområder med for høyt lusepåslag vil medføre nedtrekk i biomasse i sjø. Derfor er det viktig at trafikklysordningen får virke tilstrekkelig lenge til at myndigheter og aktører i oppdrettsnæringen kan høste erfaringer fra effekten av det nye systemet. Når slike vurderinger er gjort, kan det være aktuelt å vurdere om flere miljøindikatorer skal legges til, slik regjeringen varslet i Meld. St. 16 for 2014–2015.

Det er nå andre gang på relativt kort tid at opposisjonen leverer representantforslag som på avgjørende vis ville ha rokket ved forutsigbarhet og rammevilkår for en av Norges viktigste distriktsnæringer – særlig for de mindre og lokalt forankrede selskapene – hvis de hadde blitt vedtatt. Det er mindre enn ett år siden Arbeiderpartiet, med støtte av Senterpartiet og SV, fremmet forslag om å utrede tidsbegrensing av nye og eksisterende havbrukstillatelser – med de konsekvensene det ville ha fått for kredittverdighet og mulighet for nyinvesteringer i havbruksnæringen.

Vi registrerer likevel at Arbeiderpartiet og Senterpartiet denne gangen ikke er villige til å gå så langt som SV når det gjelder dyptgripende endringer i rammevilkårene for havbruksnæringen – for øvrig uten krav om forutgående utredning av effekten forslagene ville ha fått for næringsutøverne.

Likevel blir to spørsmål hengende i lufta etter behandlingen av denne saken: Vil opposisjonspartiene greie å utmeisle en felles politikk for en av våre viktigste distriktsnæringer ved et eventuelt regjeringsskifte? Og hvor langt er de i så fall villige til å gå med tanke på raske og uforutsigbare endringer i rammevilkårene?

Statsråd Geir Inge Sivertsen [10:39:31]: La meg først takke for mottakelsen. Det er første gang jeg står på denne svært høytidelige talerstolen, og det kjenner jeg både respekt og sterk ærefrykt over.

Jeg vil takke representantene i komiteen for disse forslagene og hilse denne debatten om kanskje en av Norges viktigste næringer velkommen.

Akvakultur er en framtidsrettet næring. Jeg er enig med forslagsstillerne i at oppdrettsnæringen har flere utfordringer som må løses. Derfor synes jeg det er positivt at næringskomiteen fokuserer på nettopp dette. Så er jeg ikke enig i premisset om oppfatningen av at havbruksnæringen ikke er miljømessig bærekraftig før påvirkningen er nærmest lik null.

Det er slik, og flere av representantene har sagt det, at all matproduksjon og menneskelig aktivitet setter fotavtrykk i miljøet. Mitt mål er at dette avtrykket holdes innenfor akseptable rammer, samtidig som vi bygger en sosialt og økonomisk bærekraftig næring.

Forskning og innovasjon utvikler nye løsninger og gir oss ny kunnskap for å sikre en levedyktig oppdrettsnæring. Nettopp derfor er regjeringen opptatt av å videreføre et høyt nivå på bevilgningene til næringsrettet forskning og innovasjon.

Som politikere må vi være ydmyke nok til å innrømme at det ikke er vi som sitter med den teknologiske kompetansen og innovasjonskraften. Vår oppgave er å legge rammene for næringen, slik at den fortsetter å utvikle seg til nytte for hele samfunnet. Næringen fokuserer selv sterkt på å utvikle næringen i sin helhet i en mer bærekraftig retning, og jeg er teknologioptimist.

Det er viktig å huske at trafikklyssystemet – som har fått bred tilslutning også i denne salen – ikke er det eneste som regulerer miljøpåvirkningene fra denne næringen. Vi har et omfattende regelverk som setter rammene for hvordan næringen skal drive. I dette legger vi rammene for hvordan næringen på en daglig basis kan påvirke miljøet rundt anleggene, hvordan fisken skal behandles, og hvordan sykdom skal håndteres.

Trafikklyssystemet gjør at vi annethvert år kan vurdere hvor det er miljømessig bærekraftig at næringen vokser. For la det være klart: Vi ønsker vekst. Verden trenger mer mat, og mer sunn mat, og mer av denne maten må i framtiden komme fra havet.

I år har regjeringen for første gang tatt i bruk trafikklyset i sin helhet. Jeg mener derfor at dette ikke er tidspunktet for å endre på hvordan vi skal regulere veksten i næringen, eller supplere lakselus som indikator med andre indikatorer. En radikal omlegging av norsk havbruksnæring kun fem år etter behandlingen av havbruksmeldingen – og idet trafikklyssystemet for første gang, i år, er tatt i bruk for fullt – er i svært liten grad i tråd med formålet om forutsigbare rammevilkår. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker at vi skal skaffe oss enda bedre kunnskapsgrunnlag om hvilke faktorer som påvirker det miljømessige fotavtrykket fra denne næringen.

Produksjon av mat og andre produkter vi kjøper og bruker, skjer i verdikjeder med mange ledd som i stor grad er internasjonale. Alle verdikjedene krever transport og gir klimagassutslipp i alle ledd. Maten vi spiser, kommer fra hele verden. Sjømat har de facto et lavere klimagassutslipp sammenlignet med annen husdyrproduksjon, og det jobbes med å få utslippene ytterligere ned.

Oppdrettsnæringen skal være og er en av de næringene Norge skal kunne leve av i framtiden. Det er den viktigste næringen vi har for våre distrikter. Den skaper store ringvirkninger, arbeidsplasser og dermed også grunnlaget for sysselsetting og bosetting. For å oppnå at vi skal få denne næringen så bærekraftig og sterk som vi alle ønsker, må vi sørge for at næringen drives og utvikles på en bærekraftig måte. Dette jobber både næringen selv – først og fremst – og departementet og jeg for hver dag, og jeg ønsker å invitere Stortinget til et godt samarbeid i dette viktige arbeidet.

Arne Nævra (SV) [10:56:27]: SV har lagt fram 20 enkeltforslag til en bærekraftig oppdrettsnæring. Jeg har lyst til å si lite grann om bakgrunnen for dem.

Det er en kolossalt viktig næring vi snakker om her, men som altså ingen av de andre partiene i komiteen ser noen som helst skyggesider ved. Joda, de ser helt sikkert skyggesidene, men hva gjør de altså i praksis? De er ikke med på noen forslag – dvs. opposisjonen er samlet med på å be om en stortingsmelding, og det er det. De skyver problemer foran seg, må vi vel kalle det. Fordi olje og gass er så utrolig viktig for landets økonomi, og fordi oppdrettsnæringen er så utrolig viktig for landets økonomi, tør vi ikke stille noen som helst spørsmål, ikke kreve noen omlegginger i tråd med hva natur, klima og framtid krever av oss og av næringen selv. Det er poenget. Og hva er det for noe? Er det ikke nettopp nå, når to FN-paneler sender kraftige advarsler til oss om klimaendringer og tap av biologisk mangfold, at vi er nødt til å ta disse signalene inn over oss, at vi er nødt til å ta grep?

For oppdrettsnæringens del er det snakk om at vi til nå har hatt en nesten uhemmet vekst. Joda, vi har tatt noen geografiske hensyn, noen få lokaliseringsbegrensninger, men det er enorme utslipp, det er rømt fisk i enorme antall, og det er produksjonssentre, nærmest, for giftproduksjon til omgivelsene. I tillegg er det store dyrevelferdsspørsmål. Jeg skal her bare ta opp et par problemer.

Det ene er rømt laks og den enorme utfordringen for dyrevelferd. Ved utgangen av desember 2019, altså i fjor, hadde det rømt nær 283 000 oppdrettslaks i Norge. Dette er det høyeste tallet siden 2014. Genetiske undersøkelser av 40 000 villaks fra 225 elver i Norge viser at rømt oppdrettslaks er i ferd med å blande seg genetisk med villaksen. Kun en tredjedel er foreløpig fri for observerte genetiske endringer, mens en annen tredjedel viser store genetiske endringer som følge av genetisk innblanding av oppdrettslaks. Det har store følger biologisk sett for atferd osv., osv. for villaksen. Rømt oppdrettslaks rangeres som en av de to største truslene mot villaksbestanden både i norske og i internasjonale risikovurderinger.

Det andre er lakselus fra oppdrett. Om salen er i tvil, har Norge et helt spesielt ansvar for villaksen i verden. En tredjedel av de globale villaksbestandene lever i norske farvann fordelt på 465 elver.

Jeg vil gjerne be om et nytt innlegg, president.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:59:56]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si så veldig mye, men det jeg har lyst til å opplyse om, er at det finnes gode løsninger som gir god fiskevelferd. Det gir også lusefrie og sykdomsfrie laks. Det er også i sjø, så det behøver ikke være så vanskelig å finne et bedre opplegg hvis man ønsker det.

I Finnmark – som jo er en del av Troms og Finnmark, men jeg forholder meg til Finnmark – er folk opptatt av at oppdrettslaksen ikke skal ødelegge mulighetene for å drive med villfisk. I forrige måned, tror jeg det var, hadde vi fire tilfeller av avvik, to rømninger og to sykdomstilfeller.

Det bringer meg over til et annet punkt: kontroll. Kontroll er viktig. Man har overlatt veldig mye til næringen selv, og jeg synes kanskje man må se på hvordan dette fungerer. Jeg tror forslaget fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet er bra, at man tar en fullstendig, helhetlig gjennomgang av næringen for å få sett på hva slags muligheter man har for å få gode opplegg for kysten.

Jeg håper også at en sånn gjennomgang vil gi kommunene mer inntekter. Sånn som det har vært nå, har det vært når det har vært vekst. Man må få mer helhetlig. Det etterlyser mange av disse oppdrettskommunene. – Jeg avslutter med det.

Arne Nævra (SV) [11:02:19]: Mange av SVs enkeltforslag dreier seg om bedre dyrevelferd i lakseoppdrett. Hva er det som gjør at vi behandler svømmende liv så annerledes enn gående og løpende liv på land? I det nye sjømatbarometeret til konsulentselskapet PwC kommer det fram at næringen har et svinn på rundt 20 pst. Andre tall tyder på at det er opp mot 30 pst., eller rundt 300 000 tonn, som er enheter som fiskeindustrien er vant til å forholde seg til – 300 000 tonn.

Hva er grunnen til at samfunnet, og stortingsflertallet, ser ut til å akseptere dette, lukke øynene for det faktumet? Hvilke andre bransjer eller næringer ville akseptert et svinn på 20–30 pst? Griseprodusentene? Melkeprodusentene? Husk at vi snakker om ca. 160 000 husdyr som dør hver dag. Tenk på det tallet!

Så kan vi bare tenke penger, som mange har lett for å gjøre. Det er snakk om 16–20 mrd. kr alene i tap. Dette viser hvilken enorm økonomisk oppside næringen har dersom de klarer å få gjort noe med disse problemene. Til tross for det ser det ikke ut til at næringen har klart å gjøre noe med dette. Da må Stortinget ta noen grep. Det er det mange av våre forslag legger opp til.

Det er liksom ikke nok at vi heier på å bruke disse døde laksene til et godt formål. Vi bruker dem til biogass delvis. Det er bra, men vi kan jo ikke basere oss på at et høyt dødstall er bra for biogassnæringen.

Så til et kapittel for seg: Det er avlusingsmetodene – termisk avlusing med handtering og oppvarming av en kaldtvannsfisk i flere titalls grader for at lakselusa skal slippe tapet. Et vekselvarmt dyr blir kolossalt overopphetet. Dødelighet er ofte utgangen, men vi snakker i hvert fall om enorme dyrelidelser. På toppen av dette bruker vi rensefisk i stor stil, rognkjeks og leppefisk. Vi setter ut 50–60 millioner av dem hvert år. De aller fleste av disse dør på jobb, i løpet av en sesong eller i løpet av livssyklusen i merden. De kommer fra helt andre leveforhold – flere av dem fra tangsonen, hvis det er villfisk vi snakker om, og så blir den puttet inn i tette stimer av rovfisk – tenk dere det! Vi skal være glad for at næringen ikke har opplevd at det blir lagd en animasjonsfilm for barn om leppefiskens liv. Det er nemlig vår egen Nemo. Det tror jeg hadde vært et ganske tungt slag.

André N. Skjelstad (V) [11:06:10] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt arbeid i saken om strengere regulering av hundeoppdrett. Det er bred enighet på tvers av politiske skillelinjer om at man må komme uetisk hundeavl til livs og innføre en strengere regulering av dette. Det er fint at vi har dette på dagsordenen, og det skal Bastholm ha ros for.

Da dyrevelferdsloven ble vedtatt i 2009, slo den fast at dyr har en egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for folk. Dette var en stor seier for dyrevelferden i Norge, men respekt for dyr krever mer enn flotte formuleringer.

I Norge ser vi dessverre fortsatt eksempler på dyr som lever under uholdbare forhold, eller som blir avlet fram på en måte som gir økt disposisjon for sykdom og helseutfordringer. Når vi i dag stemmer ned forslaget, er det ikke fordi vi er uenig i det som kommer fram om uetisk hundeavl og de såkalte valpefabrikkene. Vi stemmer ned forslaget fordi vi mener det ikke er stramt nok. Vi stemmer det ned fordi det allerede er satt i gang et arbeid for å stramme inn regelverket for hundeoppdrett. Det arbeidet legger strengere føringer for hundeoppdrett enn det forslaget som ligger i salen i dag, gjør.

Venstre har lenge arbeidet for å styrke Mattilsynets forebyggende arbeid. God rådgivning og risikobasert forebyggende arbeid er viktig. Allerede sommeren 2019 fikk Mattilsynet i oppdrag å utrede og utarbeide et forslag til en forskrift om hundeavl. Hensikten med forslaget er en tydeliggjøring av raseklubbers og enkeltoppdretteres ansvar for å velge ut sunne hunder med god helse for å drive avl, slik at vi unngår videreføring av arvelige lidelser til valpene. Mattilsynet er bedt om å utrede og foreslå bestemmelser om registrering hos Mattilsynet for oppdrettere som driver avl av et visst omfang. En sånn registrering vil gjøre det mulig for Mattilsynet å drive risikobasert tilsyn og veiledning.

Det er ingen tvil om at de som driver hundeoppdrett, skal følge bestemmelsene i dyrevelferdsloven. Dyrevelferdsloven slår fast at dyr har en egenverdi. Det er stadfestet at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødvendige påkjenninger og belastninger. Det er stadfestet at avl skal fremme egenskaper som gir robuste dyr med god funksjon og helse. Vi vet at dette ikke nødvendigvis er tilfellet for alle hunderaser. Mange hunder lider i dag av konsekvensene av uansvarlig avl – avl som alene har pågått for å fremme karaktertrekk som eksempelvis kort snute, som gir pustevansker, eller utstående øyne, som gir øyeproblemer, fordi folk anser det som fine trekk.

Vi understreker at alle som velger å ha en hund, også har et ansvar for å snu utviklingen innenfor oppdrett. Vi som kjøper hunder, har et ansvar for at hundene har god helse. Hvis vi som enkeltmennesker fortsetter å etterspørre trekk ved hundene som er skadelige for dyrene, vil det alltid finnes insentiver for å avle fram disse egenskapene. De som kjøper en hund, har også et ansvar for å vurdere forholdene.

I 1997 konkluderte Rådet for dyreetikk med at et avlsforbud er nødvendig dersom en ikke klarer å redusere avl på dyr med lidelser.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:09:29]: Vi har mange dyktige og engasjerte hundefolk i Norge og mange dyktige oppdrettere. Det er en viktig del av kulturen vår – både til nytte og til glede. Men så er det sånn, som saksordføreren har redegjort for, at det også er enkelte deler av oppdrettet som pågår med til dels useriøse og uansvarlige holdninger, spesielt ekstremavl: å avle fram rasetypiske trekk som medfører arvelige sykdommer og lidelser. Det er uakseptabelt.

For Arbeiderpartiets del mener vi at initiativet og forslaget er godt, og at vi trenger en ordentlig gjennomgang og en bedre regulering av dette. Vi har merket oss tilbakemeldingen fra landbruksministeren, som påpeker at det kanskje er en mer fornuftig grense med to kull per år. Derfor har vi fremmet forslaget, men med den vesle justeringen at det blir sertifisering for oppdrettere med to eller flere valpekull per år. Med det håper vi å bidra til at enda flere hunder og enda flere oppdrettere fortsatt kan ha glede av det viktige arbeidet som avl er, og at dyrevelferden styrkes.

Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet.

Geir Pollestad (Sp) [11:11:10] (leiar for komiteen): Vanlegvis vil eg hevda at regjeringa, og òg svært ofte landbruksministeren, er på bærtur. Det skal eg ikkje gjera i denne saka, for her meiner eg at den tilnærminga regjeringa har lagt opp til, er veldig rasjonell og fornuftig.

Eg vil berre knyta nokre kommentarar til det som pregar næringa. For det fyrste må utgangspunktet vera at dei fleste som driv med hundeoppdrett, og dei fleste som driv med hund, har eit engasjement, er glade i dyra sine og har god dyrevelferd. Så vert dette drive veldig spreitt, det vert drive smått, og det vert drive over heile landet. Det er vanskeleg å kontrollera. Det gjer at ein må tenkja annleis når det gjeld hundeoppdrett, enn når det gjeld andre dyreslag som det vert drive oppdrett på, der det er større einingar og meir samlokalisering.

Så eg synest tilnærminga til regjeringa er fornuftig, og eg vil berre varsla at me frå Senterpartiets side ser fram til det arbeidet som skjer framover, anten det er med hundelov eller med andre ting, for å nå det målet som me har felles, nemleg best mogleg dyrehelse og best mogleg dyrevelferd, både for produksjonsdyr og kjæledyr.

Une Bastholm (MDG) [11:12:54]: I dag er det sånn at oppdrett og salg av hund er ansett som en hobby i Norge, ikke en næring, og hvem som helst kan egentlig starte oppdrett uten noe krav til kunnskap eller registrering, uansett hva slags rase man avler på, eller hvor mange valpekull man selger i året. Og siden jeg for ett års tid siden tok opp saken om regulering av hundeavl i spørretimen, og også fremmet dette forslaget som vi behandler i dag, har statsråden bedt Mattilsynet om å utforme en forskrift for å registrere oppdrettere som har mer enn to kull i året. Det vil jeg gjerne takke for. Det er et enormt framskritt og en veldig stor seier for alle hunder – selvfølgelig – i Norge, men også for alle som er glad i hund, og som driver seriøs oppdrett med hund. Jeg vil også takke næringskomiteen for behandlingen av saken og stemme for mindretallsforslagene i dag.

Selv om de fleste dyreeiere og oppdrettere ønsker dyrene sine det beste, finnes det veldig mange grunner til at dyr ikke holdes godt og avles riktig, og kunnskapsmangel er nok dessverre ofte en viktig faktor. Derfor mener jeg at et viktig neste steg, etter at vi har fått registrert oppdretterne som driver med flere kull i året, er å sikre en basiskunnskap – altså en form for sertifisering, som jeg håper vi kan komme tilbake til i neste omgang.

Det er en stor etterspørsel etter valper i dag. På finn.no kryr det av søte dyr til salgs, og dessverre vet vi at den økte tilgjengeligheten på dyr ikke har ført til økt kunnskap om hva dyrene trenger, og om hva som kreves av deg som dyreeier, også juridisk, for å sikre god dyrevelferd. Prisen for en valp er ofte mellom 10 000 og 20 000 kr, og som jeg sa, er det høy etterspørsel. Til sammen gjør det at det dessverre også er veldig store muligheter til å tjene store summer på hundeoppdrett, og det er noe av grunnen til at det er veldig bra at vi nå kan få det i regulerte former.

Sommeren 2018 – og dette var noe av bakgrunnen for at jeg tok opp dette i Stortinget – advarte Rådet for dyreetikk om et økende problem med såkalte valpefabrikker i Norge, altså veldig useriøse oppdrettere som får mange kull, og som avler på ekstreme, smertefulle trekk ved utseende og i tillegg kanskje også holder dyrene under dårlige forhold. Rådet for dyreetikk baserte dette også på at man hadde mottatt bekymringsmeldinger fra veterinærer, Mattilsynet og dyrevelferdsorganisasjoner. Det er viktig å forstå at det er de som ikke er interessert i å ta vare på dyrene, som tjener mest på at det er uten regulering, og det gjør det vanskeligere å benytte dyrevelferdsloven til preventivt arbeid for å hindre dårlig dyrevelferd og ekstremavl.

Jeg vil til slutt si at når vi nå er i ferd med å pålegge Mattilsynet nye oppgaver og et nytt område å kontrollere, er jeg opptatt av at det skal følges med økte bevilgninger. Så jeg vil oppfordre statsråden til å ha med seg inn i budsjettforhandlingene at Mattilsynet også trenger penger til å kunne følge opp dette arbeidet.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [11:16:09]: Hundeavl og hundeoppdrett har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Det skyldes i stor grad at det er en del raser som er utsatt for helseplager, og at det finnes noen useriøse oppdrettere.

Alt dyrehold skal bygges på god dyrevelferd og god dyrehelse. Jeg tror at de fleste oppdrettere er glad i dyrene sine og ønsker fine, sunne valper som avkom etter sine hunder. Oppdretterne må vektlegge dyrets helse og gemytt minst på linje med utseende og andre rasetypiske særtrekk. Men når det gjelder de sykdommene og de problemene vi ser hos enkelte raser i dag, mener jeg at vi må få til forbedringer innenfor hundeavl, og ikke minst innenfor oppdrett. Mattilsynet fikk derfor i fjor sommer et oppdrag om å utrede og utarbeide forslag til en forskrift om hundeavl. Målet med dette er å utrede tiltak som kan snu avlen i riktig retning og forebygge lidelser hos framtidige valpekull.

Jeg mener det er tre ting som trengs. For det første bør vi tydeliggjøre oppdretterens ansvar. Jeg ser for meg å forskriftsfeste krav om at alle som driver hundeavl, både raseklubber og enkeltoppdrettere, skal ha plikt til å vurdere egenskaper som kan medføre helsemessige problemer hos avkommet. Det var jeg selv opptatt av. Jeg har to hunder, og jeg var opptatt av stamtavla og sykdomsbildet, nettopp fordi jeg var opptatt av det helsemessige.

For det andre bør vi stille krav om at alle raseklubber må ha en egen avlsstrategi, med oppfølging, registrering og dokumentering. Mange raseklubber har allerede gjort mye her. Også oppdrettere som ikke er tilknyttet en raseklubb, må ha en plan for paringer ut fra en vurdering om forekomst om arvelige lidelser.

Og for det tredje: Alle oppdrettere av et visst omfang bør måtte registrere seg hos Mattilsynet, f.eks. de som har to eller flere kull i snitt i året. Dette har Mattilsynet fått i oppdrag å utrede og lage et forslag til bestemmelser om.

Til sammen mener jeg disse tiltakene vil gi bedre uttelling og mindre byråkrati enn dersom vi skulle stille krav om at myndighetene skal sertifisere hver enkelt oppdretter. Da ivaretar vi dyrevelferden og dyrehelsen, som jeg vet at forslagsstillerne også er veldig opptatt av. Der har vi et felles mål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:19:40]: Eg vil ta opp våre forslag. Så ber eg om Stortingets velsigning til å gjere ei justering av forslag nr. 4, slik at det nye forslaget i staden skal lyde:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at alle relevante slektskapsdata om hunder, katter og kaniner fra veterinærbesøk registreres i en database, at dataene kommer dyrene til gode i avlen, og at Mattilsynet benytter seg av databasen i sitt tilsyn.»

– Det er sendt inn til ekspedisjonskontoret, men det blei levert etter fristen, men med velvilje frå Stortinget vil det kome med i voteringa.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:21:23] (ordfører for saken): Fra hund til fjell: Nå er det fjellandbruket som gjelder, og dette er et godt representantforslag om å styrke fjellandbruket og videreutvikle forskningsstasjonen Løken i Valdres.

Gress- og beiteressurser i fjelltraktene våre og en videreutvikling av den flotte produksjonen vi har i Norge – topp kvalitet på melk og kjøtt – blir en viktig del av den samlede mat- og jordbrukspolitikken i årene som kommer. Komiteen deler forslagsstillernes syn om at landbruket i Norge trenger gode fagmiljøer som kan bidra til at det fortsatt utvikles sortsmateriale som er spesielt tilpasset fjellområdene. Det er særlig relevant når klimaet endrer seg – vi trenger planter, frø og genmateriale som er tilpasset de forandringene som skjer.

Vi i næringskomiteen understreker at det er avgjørende for å bedre selvforsyningen, styrke grunnlaget for arbeidsplasser i hele landet vårt, ivareta kulturlandskapet og opprettholde det biologiske mangfoldet vårt gjennom beitebruk ved at vi har matproduksjon i fjelltraktene. Forskningsstasjonen på Løken har bidratt til viktig forståelse som jordbruket og matproduksjonen i Norge har nytte av. Framover vet vi at i tillegg til valg av frøsorter vil kunnskap om karbonbinding i beitemark eksempelvis bli et område som det er viktig å forstå bedre. Derfor trenger vi denne typen fagmiljøer som kan gi oss forståelsen.

Komiteen har merket seg initiativet fra Norges Vel om å etablere et sterkt og koordinert ressurssenter for det norske fjellandbruket med utgangspunkt i fjellområdenes særtrekk og fortrinn.

Til Arbeiderpartiets syn: Vi synes at forslaget er godt, og derfor ønsker vi å slutte opp om og stemme for forslaget i dokumentet:

«Stortinget ber regjeringen sikre videreutvikling av forskningsstasjonen Løken i Valdres for forskning og utvikling for fjellandbruket.»

Det mener vi står godt sammen med den helhetlige politikken som vi ønsker for matproduksjon og jordbruk i Norge.

Jeg tar opp forslaget Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet og SV.

Guro Angell Gimse (H) [11:24:19]: Vi trenger gode fagmiljøer nå, kanskje mer enn noen gang, som kan sørge for at det utvikles sortsmateriale spesielt tilpasset klimaendringene generelt, men også spesielt for fjellområdene. Vedtaket om å legge ned Nibios tilstedeværelse på Løken ble gjort for fire år siden. Selv om aktiviteten nå legges ned, har departementet en god dialog med Nibio om hvordan FoU-aktiviteten på særlig fjellandbruket kan opprettholdes innenfor instituttet.

Forskning på dette er som sagt viktig. Det er viktig for oss som samfunn, sånn at vi kan få en god og helhetlig forståelse før beslutninger skal tas, særlig innenfor klima og miljø. Vi har fått et kunnskapsgrunnlag nå i Klimakur 2030 om utslipp av klimagasser fra ikke-kvotepliktig sektor som vi må forstå i lys av kunnskap, sånn som kunnskap om naturmangfold og fjellandbruket. På denne måten vil vi kunne ta viktige og riktige strategiske beslutninger om hvordan vi bør kutte klimagassutslipp.

I signalene fra statsråden opplever vi i Høyre at departementet nå følger opp Nibio godt når det gjelder hvordan vi skal sikre fortsatt god kompetanse i fjellandbruket. Vi har i tillegg – som Sandtrøen – merket oss initiativet fra andre, som Norges Vel, om å etablere et sterkt og koordinert ressurssenter for det norske fjellandbruket med utgangspunkt i fjellområdenes særtrekk og fortrinn. Initiativtakerne har pekt på en samarbeidsmodell der Løken inngår sammen med andre destinasjoner og institusjoner i fjellregionen. Initiativet er veldig bra nettopp fordi vi opplever et sterkt engasjement og vilje til å forplikte seg i saken. Vi i Høyre tror på et offentlig-privat samarbeid, og vi er overbevist om at flere private aktører vil finne prosjektet interessant og således vil forplikte seg til å få til et mangfold av aktører som kan bidra til et slikt senter.

Vi ser fram til å følge initiativtakernes ambisjoner om at senteret skal bli et strategisk ressurssenter for utvikling av fjellandbruket, og vi er overbevist om at Løken vil være en viktig ressurs for landbruket også i tiden framover.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:27:12]: Både ved behandlingen av landbruksmeldingen og ved dagens representantforslag anerkjenner næringskomiteen verdien av fjellandbruk og arktisk landbruk. Landbruket i Norge trenger fagmiljø som kan bidra til at det fortsatt skal bli utviklet plantesorter tilpasset fjellområder og tøffe vekstforhold. Da må vi ta vare på verdifull kunnskap med forskning over lang tid, særlig i vår tid med klimaendringer.

Frømaterialet norsk landbruk har å bruke, er viktig i omstilling og utvikling av norsk planteproduksjon på norske ressurser – og med mål om økt norsk matproduksjon og selvforsyning. Stortinget ønsker å videreutvikle forskningsmiljøer og utvide fagfeltet til å involvere jordbrukets bærekraft, karbonbinding i forbindelse med matproduksjon, bruk av utmark og rekreasjon i fjellområdene. Da bør Stortinget støtte forslagene i denne saken.

Sortsmaterialet og forskningen ved fjellstasjonen er og har vært av betydning for matproduksjonen i hele landet. En stor andel av engvekstsortene som brukes i frøblandinger over hele landet, er foredlet fram på Løken. Senterpartiet ønsker å videreutvikle forskningsstasjonen på Løken.

Jordbruksoppgjøret har også vist at dette fagfeltet er viktig for både bondeorganisasjonene og staten. NIBIO avdeling Løken har drevet viktig forsknings- og utviklingsarbeid for dal- og fjellbygdene i over 100 år – i over 100 år har vi anerkjent dette behovet, og vi må ta med oss den historien.

Endret klima og samfunn i en ny tid vil føre til både nye utfordringer og muligheter i landbruket. Landbruks- og matdepartementet vedtok å videreføre forsøksarealene ved NIBIO Løken, men å legge ned stasjonen som selvstendig forskningsstasjon. NIBIOs tilstedeværelse ved Løken er viktig. Stortingsflertallet er også i dag opptatt av at vedtaket om å videreføre forsøksarealene blir fulgt opp, og at det blir satset på fjellandbruket framover.

Både fylket og kommunen ønsker å bidra i arbeidet med å etablere et fjellsenter. Fjellnettverket, NIBIO, Graminor, NLR og Valdresregionen stiller seg samlet bak forslaget. Nå håper vi landbruksministeren ser samme mulighet og anerkjenner behovet Stortinget ser. Dette er av nasjonal interesse, matsikkerhet er et nasjonalt ansvar. Jeg synes det er godt å høre at regjeringspartiene i dag støtter initiativene som blir tatt. Det er da også viktig for meg å minne om hvor viktig statens tilstedeværelse har vært i de 100 årene denne forskningsstasjonen har eksistert.

Senterpartiet er med på to mindretallsforslag, der vi ber regjeringen sikre videreutvikling av forskningsstasjonen Løken, og vi ber regjeringen utvikle de markedsmulighetene fjellandbruket har gjennom å utnytte gras, utmarks- og beiteressursene. Jeg tar opp forslag nr. 2, som Senterpartiet sammen med SV står bak.

André N. Skjelstad (V) [11:30:29]: Venstres mål er å gi framtidige generasjoner samme frihet og muligheter som vi selv opplever. I det ligger også muligheten til å kunne bosette seg der en ønsker. For noen passer det å bo på Grünerløkka i Oslo og arbeide som konsulent, for andre passer det ypperlig å bo på et gårdsbruk i Oppdal og drive gårdsbruk der. Vi må sørge for at begge deler fortsatt er attraktivt i framtiden.

En allsidig natur og et veldrevet kulturlandskap er en av Norges viktigste merkevarer. Et robust fjellandbruk er også grunnlaget for kulturlandskap, matproduksjon, friluftsturisme og identiteten til en levende fjellbygd. Aktiviteten i landbruket over hele landet er et av de viktigste virkemidlene vi har for å sikre trygg matproduksjon, biologisk mangfold og en langsiktig og bærekraftig forvaltning av arealene våre. Her er fjellandbruket viktig.

Norge har en unik topografi med fjord og fjell. Vi har et land der de naturgitte forholdene for landbruksproduksjon er særdeles varierende. Noen områder egner seg godt for kornproduksjon, noen for frukt- og bærdyrking og grønnsaker, mens det andre steder er viktigere med et aktivt husdyrhold, med husdyr som kan beite og holde kulturlandskapet i hevd. Utnyttelsen av gras- og beiteressursene i fjelltraktene og utviklingen av disse er av stor betydning for en samlet matproduksjon i Norge.

Vi har ambisiøse mål for selvforsyning i norsk landbruk, derfor trenger vi gode fagmiljøer som kan bidra til at vi fortsatt kan utvikle sortsmaterialer i spesielt tilpassede fjellområder, særlig med tanke på de klimatiske endringene. Forskningsstasjonen ved Løken har bidratt til en viktig forståelse av jordbruk og matproduksjon i Norge og nytten av det. Betydningen av karbonbindingen i beitemark og utvikling og valg av frøsorter som er best mulig tilpasset ulike klimatiske utfordringer, er eksempler på to områder som det kan være nyttig å få enda bedre kunnskap om i tiden som kommer.

En praktisk og helhetlig forståelse for mat- og jordbruksspørsmål legger grunnlaget for at det kan tas kloke valg for samfunnet som helhet også i framtiden. Norges Vels initiativ til å etablere et ressurssenter for det norske fjellandbruket i Valdres ønskes velkommen i Venstre. Vi har stor tro på at initiativet kan bidra til å fremme gode matopplevelser og det beste norsk natur har å by på.

Steinar Reiten (KrF) [11:32:58]: Landbruksmessig sett er Norge et grasland. Store deler av landbruksressursene og produksjonsmulighetene i landet vårt er knyttet til gras- og beitebruk. Norske bønder har i alle år måttet ta i bruk det arealet som står til rådighet. I motsetning til mange andre land har vi ikke bare flate sletter, men derimot mye fjell og ulendt terreng. Utnyttelse av gras- og beiteressurser i fjelltraktene og en utvikling av disse ressursene er derfor en viktig del av den samlede matproduksjonen i Norge. Fjellandbruket har også gode forutsetninger for å produsere mat med særpreg og levere naturbaserte opplevelser. Dette er særegne fortrinn og markedsmuligheter som bør utvikles og utnyttes.

Landbruket i Norge trenger gode fagmiljøer som kan bidra til at det fortsatt utvikles sortsmateriale spesielt tilpasset fjellområdene. Det gjelder ikke minst med tanke på klimatiske endringer som kommer til å treffe oss med økende kraft i mange år framover.

Frømaterialet som norsk landbruk disponerer, er også viktig i omstilling og utvikling av planteproduksjon på norsk grunn og med norske ressurser, med mål om økt norsk matproduksjon og selvforsyning. Det framkommer også av svarbrevet fra statsråd Bollestad, der det ble opplyst at departementet har gitt føringer i styringsdialogen med NIBIO om at kunnskapsutvikling for fjellandbruket skal være et høyt prioritert område i tiden som kommer.

Det er også verdt å merke seg at statsråden opplyser om at 85 pst. av aktiviteten på Løken har vært knyttet til sortstesting for Graminor AS, og at 2020 er siste år med slik testing etter avtalen med Graminor. Graminor tar selv stilling til hvor de vil gjennomføre sine testforsøk, og NIBIO må på faglig grunnlag ta stilling til hvor de bruker sine ressurser. Det vil si at innenfor sine respektive oppdrag må både NIBIO og Graminor ha frihet til å disponere sine ressurser i tråd med sine faglige vurderinger. Det var styret i Bioforsk som vedtok nedleggelsen i 2015. Selv om en har all mulig respekt for det arbeidet som har vært utført på Løken, betyr ikke det at vi bør overstyre de faglige vurderingene til NIBIO og Graminor.

Vi har merket oss initiativet fra Norges Vel om å etablere et sterkt og koordinert ressurssenter for det norske fjellandbruket med utgangspunkt i fjellområdenes særtrekk og fortrinn. Initiativtakerne har her pekt på en samarbeidsmodell der Løken gård inngår sammen med andre destinasjoner og institusjoner i fjellregionen. Initiativtakernes ambisjon om at senteret skal bli et strategisk ressurssenter for utvikling av fjellandbruket, er spennende, og vi vil selvfølgelig følge dette initiativet. En viktig faktor vil være om prosjektet klarer å forplikte et mangfold av aktører til et slikt senter, og at også private aktører finner et slikt prosjekt interessant.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [11:36:21]: Regjeringen ønsker et aktivt og lønnsomt landbruk over hele landet. Et levedyktig fjellandbruk er viktig for å nå dette målet. Fjellområdene utgjør en betydelig del av Norges areal. Områdene har særegne kvaliteter og fortrinn som vi må utnytte for å fremme verdiskaping, arbeidsplasser og god ressursutnyttelse. Landbruk i høyereliggende strøk er sterkt knyttet til grovfôrbaserte produksjoner. Dette fremmer matproduksjon basert på norske fôrressurser. Dette er viktig både i et bærekraftsperspektiv og i et klimaperspektiv.

Jeg mener at fjellandbruket er viktig. I jordbruksavtalen i fjor doblet vi derfor midlene til fjellandbruket over Landbrukets utviklingsfond, nettopp fordi vi mener det er så viktig. I tillegg til både volum- og nisjeproduksjon av mat gir fjellområdene viktige samfunnsbidrag innenfor kulturlandskap, reiseliv og rekreasjonsmuligheter for befolkningen. Jeg har stor tro på at fjellandbrukets ressurser vil ha økende verdi framover.

Skal vi lykkes med å skape konkurransedyktige arbeidsplasser i disse områdene, må vi ha stor oppmerksomhet på kunnskaps- og teknologiutvikling. En kartlegging som ble utført av Norsk institutt for bioøkonomi i 2018, viser at minst 16 institusjoner er involvert i forskning og utvikling rettet mot akkurat fjellandbruket. Disse står for en koordinert og tverrfaglig innsats som på en best mulig måte rettes inn mot fjellområdenes utfordringer og muligheter. Blant de aller viktigste kunnskapsmiljøene er Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO. Mitt departement har gitt tydelige føringer til NIBIO om at kunnskapsutvikling for fjellandbruket skal være et prioritert område i tiden framover.

Departementet har besluttet å legge ned Løken som NIBIO-enhet og arbeider ut fra det. Jeg vil understreke at jeg er opptatt av å finne en god og framtidsrettet løsning for Løken Gård, og jeg ser fram til dialog med ulike aktører om dette.

Som nevnt tidligere deler jeg forslagsstillernes engasjement for fjellandbruket. Jeg vil derfor prioritere god dialog med forskningsmiljøene, slik at landbruksnæringen i fjellområdene får den kunnskapen og de plantesortene den har behov for også i framtiden.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:51:33]: Beredskap kommer til å bli viktigere, og flere enn oss i Senterpartiet vil erfare nå at det også gjelder mat. Vi må altså styrke sjølforsyningen, vi må styrke proteinproduksjonen, vi må styrke måten vi driver jordbruk på med hensyn til klimautfordringen.

Her er vi ved poenget: Løken har historisk, i over hundre år, hatt ansvaret for kombinasjonen sortsutvikling og dyrkingsteknikk i fjellområdene. De har hatt ansvaret for aktuelle vekster i fjellbygdene med vekt på engvekster, kartlegging av produksjonsgrunnlaget i fjellbygdene, beitebruk på inn- og utmark, miljøutfordringer og biologisk mangfold i stølsområdene. Det er rett i blinken for det vi trenger – rett i blinken.

Så opplever vi at staten trekker seg tilbake fra Løken forsøksgård, skiller foredling og forskning og overlater foredlingen til Graminor AS. Det er et historisk feilgrep. Den norske modellen har vært knyttet til at man skal ha en nær sammenheng mellom forskning, utvikling, rådgivning og det praktiske jordbruket – en fantastisk modell som mange andre næringer har misunt oss. Her hadde vi bygd opp et system knyttet til det som gikk på forskning og utvikling innenfor grasproduksjon.

Det sies fra Høyre at en skal ha et godt offentlig-privat samarbeid. Ja, sjølsagt er vi i Senterpartiet for det. Men vi kan ikke forvente at det private selskapet skal drive annerledes enn at det skal være forretningsmessig lønnsomt, og situasjonen i dag er at det ikke er forretningsmessig lønnsomt å drive med sorts- og dyrkingsteknikk i fjellbygdene – men det vil bli lønnsomt om noen få år. Det er bare å se i glasskula – se på hva som er den internasjonale usikkerheten. Da trenger vi denne kunnskapen, og det blir mye dyrere å få tak i den kunnskapen når vi har svekket de fantastisk viktige forskningsmiljøene, personene og områdene som har drevet langsiktig forskning. Man kan ikke erstatte dette med feltforsøk på tre–fire år. Det er langsiktig forskning over titalls år som gir den nødvendige kunnskap for å vite hvordan man skal agere under ulike klimatiske forhold, som endrer seg stadig mer brutalt enn vi tidligere har sett.

De faglige vurderingene som NIBIO gjør, er innenfor trangere økonomiske rammer. Det er innenfor trangere økonomiske rammer, og det er rammene som bestemmer hva NIBIO skal komme med faglige innspill på. Så jeg vil appellere til statsråden om å se på dette på nytt, se på at vi må få en framtidig forskningsbasert bruk av våre produksjonsarealer, enten det er jord- eller beitearealer, og da trenger vi slike institusjoner. Institusjoner som har overlevd trange tider, skal ikke nedlegges nå, i økonomisk gode tider.

Geir Pollestad (Sp) [11:54:50] (leiar i komiteen): Forslaget om å leggja ned forskingsstasjonen på Løken er ikkje i tråd med det som er dei overordna landbrukspolitiske målsettingane som Stortinget har slutta seg til. Det er eit vedtak som avgrensar moglegheita vår til å auka matproduksjonen basert på norske ressursar og ta i bruk meir av ressursane våre til å produsera rein og trygg mat.

Då Stortinget behandla jordbruksmeldinga våren 2017, vart òg betydinga av fjellandbruket understreka. Den dåverande Framstegsparti-statsråden hadde ikkje funne det bryet verdt å omtala dette noko særleg i meldinga si, men ein samla komité understreka betydinga av å satsa vidare på fjellandbruket. Det var ikkje min tanke då at dette skulle vera ein instruks for å byggja ned forskingsaktivitet knytt til fjellandbruket.

Denne saka er eit klassisk eksempel på nytale og den nye logikken som det politiske fleirtalet står for. Ein tek perspektivet til byråkraten, ein tek ikkje perspektivet til matprodusenten, i saka. Når ein snakkar om å utvikla vidare, betyr det ofte at ein skal leggja ned. Når ein – som òg Høgres representant gjorde tidlegare – snakkar om behovet for dialog, betyr det i realiteten ofte å snakka med dei ein tek noko frå, altså dei som er direkte ramma av nedlegginga. Dette er ein måte å utvikla landbruket på som vil ta ting i feil retning. Eg er overraska over at landbruksministeren ikkje føretek ei fornya, sjølvstendig vurdering av denne saka, men blindt adopterer Framstegsparti-politikken som er arva.

Det er vel og bra at ein kan snakka om Granavolden-plattforma og det som står der. Eg synest det er spesielt at ein klamrar seg så til dei grader til ei plattform som er laga av ei fleirtalsregjering som no er ei mindretalsregjering, og som det siste partiet seier at ein ikkje føler særleg lojalitet til. Men det som iallfall ikkje kan liggja til grunn, er at Granavolden-plattforma, som Framstegspartiet ikkje tek ansvar for, tvingar dagens regjering til å forhalda seg til ein politikk som Framstegspartiet sette i gong då dei sat i regjering.

Mi oppmoding til statsråden er: Gjer ei ny vurdering, og gjer det som må gjerast for faktisk å vidareutvikla fjellandbruket, ikkje byggja det ned.

Ole André Myhrvold (Sp) [11:58:04]: I en tid med store klimatiske endringer må vi bekjempe klimaendringer både gjennom å slippe ut mindre klimagasser og ikke minst ved å sørge for å binde mer klimagasser i naturlige prosesser. Vi må samtidig tilpasse oss en hverdag med klimaendringer som er i ferd med å skje. Det må gjøres gjennom forskning og utvikling.

Et av feltene som berøres av klimaendringer og bekjempelsen av disse, er måten vi produserer mat på. I Norge består 3 pst. av landarealet av matjord, og av disse 3 pst. er to tredjedeler gras og beite. Derfor har Norge en lang tradisjon med å utnytte fjellet og utmarksressursene. Man har drevet tilpasset matproduksjon etter landets ressursgrunnlag. Fjellandbruket har derfor vært en bærebjelke for både matforsyning og bosettingsmønster.

Det er gledelig å høre alle de positive ordene som blir sagt tverrpolitisk fra talerstolen i dag, noe som også gjenspeiler seg i merknadene, men det er synd at det ikke følges opp med forpliktelser. Landbruket i Norge trenger mer enn noen gang fagmiljøer som kan bidra til at det fortsatt skal utvikles sortsmateriale spesielt tilpasset fjellområdene våre, og ikke minst sørge for å ta vare på verdifull kunnskap gjennom forskning som har pågått i lang tid.

Europeiske undersøkelser viser at gressmark lagrer tre til fire ganger mer karbon enn skogen. Potensielt kan man lagre karbon tilsvarende én tredjedel av årlige utslipp fra husdyr, og det har jo blitt en veldig populær skyteskive i klimadebatten. Dette er ikke noe som Senterpartiet har funnet på. Dette er forskningsbasert materiale, og man kan lese om det i rapporten Beitemarka – et ukjent karbonlager, fra AgriAnalyse. Da er fjellandbruket og en videre satsing på et fjellsenter avgjørende for å få fram denne kunnskapen.

Koordinering av forskning er også viktig for å videreutvikle planteproduksjon basert på andre klimatiske forhold enn dem vi så langt har vært vant til. Klimaendringene vil føre til nye utfordringer og nye muligheter i landbruket, men da er det viktig at det blir drevet et tilpasset forsknings- og utviklingsarbeid spesielt rettet mot fjellandbruket framover.

Løken har vist seg å være et godt egnet sted for å drive med den typen forskning og burde kunne være en spydspiss videre i det arbeidet, men også kombinert med en videreutvikling av satsing på mat med særpreg av naturbaserte opplevelser, kunnskap kombinert med landbruk og annen virksomhet som kan gi næringsutvikling i fjellregionene våre.

Dessverre viser debatten i dag at stortingsflertallet ikke ser ut til å følge opp fagre ord med konkrete tiltak, og det er synd.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:01:16]: SV støttar heilhjarta forslaget og vil sjølvsagt stemme for det når vi kjem til votering.

Den situasjonen som fjellandbruket er i no, er veldig krevjande, spesielt for dei delane av fjellandbruket der det er små aktørar med små besetningar. Berre for å illustrere dette: I 2034, altså om 14 år, er det siste frist for å gå frå båsfjøs til lausdrift. Det blei gjennomført ei spørjeundersøking blant dei som driv seterdrift, som viste at dei som driv seterdrift, har gjennomgåande mindre besetningar. Det ser vi også er gjennomgåande for fjellandbruket – ein har gjennomgåande mindre besetningar, og færre har lagt om til lausdrift. Det betyr at ein må ta ei eller anna investeringsavgjerd før 2034 som kjem til å bli ganske stor. Da må ein anten «go large», leggje om til storbruk og dermed ta i bruk mindre av det som kjenneteiknar fjellandbruket, eller leggje ned. Sidan økonomien til aktørane som har små besetningar, i utgangspunktet er mykje meir utfordrande fordi vi har lagt om tilskotssystemet – har du mykje, får du meir – kan dette bli eit veldig avgjerande vegskilje for bruken av norske fjell og setrar.

Forslaget her er avgrensa til forskingsstasjonen, men kjem inn på mange av dei store utfordringane vi står overfor som nasjon når det gjeld jordbruk. Skal vi møte den tida vi er i no, der jord rundt omkring i verda blir svekt, der den globale matproduksjonen er svekt, må vi bevege oss mot større grad av sjølvforsyning. Vi må ta i bruk dei jordressursane vi har i dette landet, til og med dei svært marginale jordressursane som ligg dårleg til, der det er kort vekstsesong, der det er lange vintrar – vi må verkeleg ta heile landet i bruk, vi må ta jorda i bruk. Da er det klart at i eit sånt perspektiv blir fjellandbruket veldig viktig. Det er no vi kan ta avgjerder som kan få effekt i tida som kjem. Dei langsiktige avgjerdene er veldig tydelege for alt som har med landbruk å gjere.

Forslaget blir støtta, og så får vi ta dei større diskusjonane om jordbrukspolitikken ved ei seinare anledning, der innhaldet i saka er dertil større.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:04:25]: Jeg synes det har vært veldig mange gode innlegg i debatten hittil, både fra posisjon og fra opposisjon. Det brede engasjementet for frø, planter, grovfôrproduksjon og fjellandbruk er nesten for mye å ta inn for ei simpel jente fra fjellbygda Beito. Jeg vil gi landbruksministeren litt skryt, for fjorårets jordbruksoppgjør var det første under Solbergs regjering med gjennomsnittlig lønnsvekst for bonden. Når Kristelig Folkeparti viser gjennomslag der, håper jeg de også vil kunne sikre at lyset ikke blir slukket på forskningsstasjonen på Løken.

Statsråden peker på eiendomsutfordringene på Løken, men vi har nå et momentum: Stortinget har i dag denne saken om Løken, i mars en sak om Opplysningsvesenets fond og i løpet av mai skal regjeringen forhandle om jordbruksoppgjøret før det kommer til Stortinget. Landbruksministeren sitter nå på veldig mange måter med nøkkelen til Løken – hvis hun handler nå. De politiske signalene er i disse dager rettet mot økt grøntproduksjon, og potensialet for fjellet med utmark og støling. Norges Vel har dette prosjektet fram til sommeren. Overdragelsen av gården kan eventuelt skje vederlagsfritt for å sikre aktivitet videre, og ved behandling av en eventuell delingssak hos kommunen, må man vite at eiendommen kan bli samlet og jorden drevet i tråd med intensjonene.

Realisering av fjellsenteret krever en støtte til drift på rundt 5 mill. kr årlig. Jeg lurer da på om statsråden kan si noe om hva midlene til fjellandbruk og arktisk landbruk i jordbruksoppgjøret har gått til, og om det på sikt kan være slik at fjellsenter kan få denne typen tilskudd i framtiden.

Jeg synes for øvrig det har vært en digresjon for debatten at vi internasjonalt anerkjenner bistand til frø- og planteproduksjon for matproduksjon i utviklingsland, og i tillegg har vi frøhvelvet på Svalbard, som er avgjørende for å sikre plantematerialet og mye av den kunnskapen vi sitter på, og verdiene i plantene våre for framtiden. Jeg skulle ønske vi hadde et minst like høyt ambisjonsnivå for planteproduksjonen og videreutviklingen av det også innenfor egne landegrenser.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [12:07:09]: Jeg vil begynne med å si at vedtaket om å legge ned på Løken ble gjort i 2015, så når det blir vist til debatten om landbruksmeldingen og merknadene fra 2017, visste en egentlig allerede da om nedleggelsen, for det var et vedtak fra 2015. Hele poenget, og det jeg har vært tydelig på overfor NIBIO, er at nedlegging på Løken ikke skal gå ut over kunnskapsutviklingen i fjellandbruket, og det skal være et prioritert område også framover.

Jeg er opptatt av at hele intensjonen med å starte og opprette NIBIO i sin tid var at det skulle gå mer ressurser til kunnskap og innovasjon og mindre til drift og vedlikehold. Når vi vet at lokalitetene på Løken omfatter 20 bygg, mens instituttet over lengre tid kun har hatt behov for et fåtall av disse, har det vært viktig for meg å signalisere til instituttet at det skal videreutvikle forsøksarealer for fjellandbruket, nettopp fordi det er så viktig i tiden framover. Det skal vi ha i fokus hele veien.

Så fikk jeg et spørsmål om senere bruk og midler osv. Etter det jeg har erfart så langt, og etter det jeg har fått beskjed om, er et ressurssenter på idéstadiet foreløpig. Det er, så langt jeg kjenner til, ikke dannet et formelt organ ennå. Jeg er villig til å være med og drøfte den ideen hvis den kommer, men i utgangspunktet er jeg mest opptatt av å finne en løsning for bygg og grunn slik at det blir en framtidsrettet enhet. Når det gjelder hva det skal bli, er jeg positiv til dialog med ulike aktører, for jeg er opptatt av å kunne bruke dette området og bidra på en god måte også innenfor fjellandbruket.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:09:36]: Det blir alltids en råd med bygninger. De blir enten tatt vare på, eller så blir de revet. Her er det sikkert mange bygninger som kan brukes til ulike formål.

Situasjonen har endret seg ganske mye fra 2015 til i dag. Det siver inn hos folk at beredskap og sikkerhet for mat og mat i nærområdene blir viktigere. Det som statsråden sier om kunnskap og innovasjon, er ikke noe nytt. Det er jo det som har vært Løkens tradisjon.

Det som er problemet for regjeringa, er at den bygger på en plattform som sier at enten vi har f.eks. tørke i Norge eller ikke, er sjølforsyningsgraden den samme, og at sjølforsyningsgraden ikke er avhengig av planteproduksjonen i Norge. Jeg ser statsråden rister på hodet, men det står eksplisitt i meldinga som regjeringa har lagt fram, at enten en importerer planter til Norge eller produserer plantene sjøl, er sjølforsyningsgraden den samme. Det er sjølsagt ikke sant. Ved en faktisk situasjon vil det bli avslørt som et falsum.

Dette er veldig sentralt i denne diskusjonen, for norsk sjølforsyningsgrad og bedring av den er helt avhengig av Norge som grasland og helt avhengig av både volum og kvalitet og graslandets evne til å binde karbon i jorda. Det må en helt annen innsats til på grassida og for fjellandbruket i Norge, for det er der potensialet ligger. Det er marginale områder ut fra klimatiske forhold, men det er volummessig helt avgjørende at vi har årvåkenhet på de områdene. Dette blir utrolig vesentlig.

Vi er nødt til å få opp grasproduksjonen, og vi er nødt til å få opp proteininnholdet i graset. Vi er nødt til å få fram en dyrkingsteknikk som er moderne, og da kan en se til Sveits når det gjelder dyrkingsteknikk og kvalitet. Og vi må få opp en diskusjon om hvordan engene våre, enten det er innmarkseng eller utmarksbeite, binder karbon i jorda. Her har vi klare, vitenskapelige sammenhenger som må tydeligere fram for både gårdbrukerne og opinionen, for vi er ute og sykler når det gjelder kunnskapen på disse områdene. For en som har sin basis i denne næringen, sies det mye rart.

Derfor er det trist at statsråden ikke sier: Vel, dette er gjort tidligere, men nå er det en ny situasjon, nå må det satses på fjellandbruket, for der ligger det utrolige muligheter. Der har vi et mangfold som kan være helt avgjørende for hvordan fjellet og menneskene som bor der, skal presentere seg for reiselivsnæring og andre næringer.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:12:54]: Nå går debatten inn for landing. Finne en løsning for «bygg og grunn» for framtidsaktivitet, sa statsråden. Det er jeg helt enig i, og det ønsket deler nok landbruksministeren med initiativtakerne på Løken. Det var derfor det var en real kalddusj for flere da regjeringen i revidert nasjonalbudsjett i fjor la inn midler til salg på Løken. Jeg mener det er kjempeviktig at dialogen er på plass før regjeringen foretar seg noe som er forhastet, og som svekker mulighetene for en satsing på et fjellsenter. Det er dette initiativet, som nå er godt i gang lokalt, som må bli ivaretatt.

Statsråden stiller spørsmål ved organiseringen av dette senteret. Her har kommunen sagt at de vil være en aktiv aktør, fylket vil også være med. Det kan være enten et kommunalt eid AS eller med flere. Spørsmålet her er høna eller egget, så jeg håper at statsråden går aktivt inn. Takk for debatten.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [12:14:59] (ordfører for saken): Det finnes bare ett type dyrehold som er akseptabelt, og det er godt dyrehold. Dyrevelferden skal være god i alt hold av dyr, enten det er for matproduksjon eller for andre dyr til nytte og hobbybruk.

Komiteen har jobbet bra med saken og understreker at dyrehold er grunnleggende positivt for folk og for samfunnet vårt. I henhold til dyrevelferdsloven har også dyr en egenverdi, uavhengig av den nytteverdien de har for oss mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødvendige påkjenninger og belastninger.

Matproduksjon med hold av dyr er en helt nødvendig del av kulturen vår og nødvendig for at vi skal kunne bruke naturressurser i hele landet vårt til å produsere trygg og nok mat til folk i Norge.

Komiteen understreker at det er et viktig prinsipielt skille mellom politikk som sikrer best mulig dyrehold, og politikk som er ment å gi minst mulig dyrehold i matproduksjonen. Komiteen vil samlet legge til rette for best mulig dyrehold.

God dyrevelferd, god dyrehelse og lite medisinbruk i matproduksjonen er også helt avgjørende for folkehelsen. Derfor er det å sikre god dyrevelferd en fellesinteresse for folk generelt, for vår trygghet, for vår helse og for personer som har matproduksjon som arbeid i Norge, og dermed kan selge produkter som er bedre enn alternativer vi kan få ved import.

I representantforslaget har Mattilsynet en sentral rolle. Komiteen mener samlet bl.a. at Mattilsynet skal ha uanmeldte tilsyn som ett av flere virkemiddel som kan bidra til bedre dyrevelferd.

Flertallet i komiteen påpeker også at politikken og regelverket må nettopp ha god dyrevelferd som den klare standarden for alt dyrehold, og påpeker at brudd på dyrevelferdsloven skal, som andre lovbrudd, strafferettslig forfølges.

Når det gjelder Arbeiderpartiets forslag og bemerkning: Mattilsynet har knappe ressurser. Det har vi påpekt før.

Da sier jeg bare til slutt at jeg tar opp de forslagene som Arbeiderpartiet er en del av.

Guro Angell Gimse (H) [12:18:13]: Dyr har en egenverdi uavhengig av nytteverdien og skal behandles godt. Matproduksjon med hold av dyr er og skal fortsette å være en del av vår kultur. Heldigvis er vi kjent i Norge for at vi har høy dyrevelferd, og antibiotikabruken er lav. Den jevne gris og ku har det godt i norske fjøs.

En viktig forvaltnings- og kontrollinstans for å sikre god dyrevelferd og trygg mat er Mattilsynet. I løpet av 2019 mottok vi i Høyre, sikkert sammen med flere andre stortingsrepresentanter, flere bekymringsmeldinger om kritikkverdig forvaltningspraksis i Mattilsynet. Det går på tilliten løs.

Det er også sånn at slike forhold som kom fram i Brennpunkt-episoden, er ødeleggende for en hel næring som jobber hardt døgnet rundt for å gi dyrene sine godt stell. Mange opplevde etter programmet en økt mistenkeliggjøring. Så vi må passe oss så vi ikke i iveren etter å sikre dyrene skaper en mistillitskultur som legger stein til byrden for dem som driver seriøst og skikkelig.

Når det er sagt: De som ikke tar vare på dyrene sine, skal oppleve en kontant og rask håndtering fra myndighetene. Høyre i regjering har vært svært opptatt av å sikre dyrs rettigheter og har vært en pådriver for å få i stand dyrepoliti, noe som er etablert i fem politidistrikt. Vi har med det sørget for et godt system for å avdekke, etterforske og iretteføre kriminalitet mot dyr, for det er det det er snakk om. Det er kriminalitet mot dyr.

Vi må greie å ha to tanker i hodet på en gang. Uanmeldte tilsyn er viktig for å avdekke lovbrudd, men å forebygge hendelser gjennom veiledning og dialog er også veldig viktig. Dette er en balansegang.

Når det gjelder tilsyn under transport til slakteri, er Mattilsynet i gang med å innarbeide informasjon om tilsyn med transport og slakterier i rapportene som lages til offentligheten og departementet om tilsyn med dyrevelferd.

Avslutningsvis: Vi hadde også en god debatt i forbindelse med interpellasjonen fra Margunn Ebbesen den 6. februar. I den debatten kom det fram hvordan statsråden og departementet vil følge opp granskningen av Mattilsynet. Akkurat nå synes jeg at vi skal fortsette å kalle Mattilsynet for Mattilsynet. Tiden for et navneskifte er ikke nå. Nå må Mattilsynet konsentrere seg om andre deler av virksomheten.

Geir Pollestad (Sp) [12:21:34] (leiar for komiteen): Debatten om dyrevelferd er viktig, og særleg i vår tid, når stadig færre har kjennskap til – og direkte kjennskap til – matproduksjon og måten dyr vert haldne på. Då er det fort gjort å gå seg vill. Eg opplever at fleire av diskusjonane om dyrevelferd har som utgangspunkt korleis me som menneske ville hatt det om me var dyr, ikkje kva som er best for dyra. Det er òg viktig å gå til lovverket og sjå kva som er utgangspunktet: å hindra at dyr vert påførte unødige påkjenningar og belastningar.

Eg kan ikkje for det, men når representanten Nævra i saka om lakseoppdrett snakka – med rette, til dels – om sitt engasjement for fiskevelferd, er det klart at me må skilja mellom dyr og dyr og laks og dyr. Ein gjer ting når ein er på laksefiske som ein ikkje ville finna på å gjera med noko som helst dyr som har fire bein og bevegar seg rundt. Så kva som er unødig påkjenning og belastning, er ulikt frå art til art.

Senterpartiet har tidlegare vore for å endra namn til Mat- og dyretilsynet. Eg lurar på om det kan vera ein feil i innstillinga, for der står det ein merknad om at dette ikkje er rette tida å gjera det på. Det er òg ein merknad som Senterpartiet har no, for me har valt i den situasjonen som Mattilsynet er i, ikkje å gå inn i dette.

Så vil eg òg knyta ein merknad til forslag nr. 2, frå Arbeidarpartiet og SV, der ein er oppteken av at umelde tilsyn ikkje skal varslast på førehand. Det er snakk om at bonden skal få nokre minutt på å områ seg, eventuelt koma heim. Det er ikkje tid som gjer det mogleg å gjera dårleg dyrevelferd om til god dyrevelferd. No vil Stortinget vedta noko sånt, i ei tid der mange bønder fortel at dei opplever det som truande og vert redde når Mattilsynet plutseleg står på døra. Eg meiner det er ein fordel at Mattilsynet gjev beskjed om at dei er på veg, og at det like mykje er eit umeld tilsyn av den grunn som om ein berre plutseleg bankar på.

Her trur eg det er svært viktig, med tanke på den tilliten som trengst mellom Mattilsynet og bøndene, at ein opptrer skikkeleg, og difor vil eg berre påpeika at det synest eg er eit spesielt dårleg forslag i denne saka.

Arne Nævra (SV) [12:24:44]: For alle som er opptatt av at dyr skal ha det bra, enten det er i det fri eller i menneskenes varetekt, er det trist å registrere at det skjer så mange brudd på dyrevelferdsloven i Norge, og ikke minst at det avsløres gang på gang.

Hver gang omfattende avsløringer av vold mot dyr, forferdelige miljøer, eller rett og slett rent dyreplageri når mediene, blir det fra næringa sjøl ofte sagt at dette er unntak. Det er ikke sånn norsk dyrehold er, blir det sagt. De aller fleste er glad i dyra sine og behandler og steller dem godt, blir det sagt.

Rapporten fra KPMG understreker inntrykket av at Mattilsynet ikke klarer å fylle sin samfunnsrolle, og bekrefter at Mattilsynets systemer og rutiner er en avgjørende årsak til forholdene, sammen med manglende ressurser.

NRK Brennpunkt-dokumentaren Griseindustriens hemmeligheter avdekket grusomheter som sjokkerte Norge. Norun Haugen hadde i flere år systematisk jobbet undercover, som det heter, for å dokumentere dyremishandling og grove brudd på dyrevelferdsloven. I juni 2019 uttalte Mattilsynet at deres tilsyn ikke viser noen markert bedring i dyrevelferden for gris.

Riksrevisjonen rapporterte så sent som i fjor høst hvordan gjentatte alvorlige brudd på dyrevelferden ikke har blitt stanset, fordi Mattilsynet bruker for lang tid på å iverksette aktivitetsforbud for dyrehold ved alvorlige brudd på dyrevelferdsloven. Mattilsynet har rett og slett ikke en tilstrekkelig opptrappende virkemiddelbruk. I alvorlige saker lider dyra gjennomsnittlig i sju år fra Mattilsynet gjør første vedtak til dyreholdet er avviklet. Dette går rett og slett ikke an. Det går ikke an – sju år!

Det er derfor vanskelig å se at ikke manglende dyrevelferd må anses som et systemproblem heller enn som unntakstilfeller. Det beklager jeg å måtte si, måtte se og måtte registrere, for jeg er sjøl en jordbruksvenn.

Men så er det dette med det store effektivitetspresset på produsentene. De må levere så billig mat som mulig til forbrukerne, og samtidig vet vi at forbrukerne generelt ønsker at maten de spiser, skal komme fra dyr som har hatt det godt. Dette er et aldri så lite tankekors.

Når det gjelder griser, som Brennpunkt-dokumentaren dreide seg om, bør de ha større plass, det bør være færre griser per binge, bingene må ha bedre miljø, som kan ligne mer på det naturlige, og det må gis bedre adgang til uteareal. Både Mattilsynet og svinenæringen har anerkjent at halebiting hos slaktegris og bogsår hos purker er alvorlige dyrevelferdsproblemer med for stort omfang. Levemiljøet trekkes fram som en vesentlig årsak.

Jeg vil komme tilbake til flere av de konkrete forslagene i et senere innlegg.

Jeg tar sjølsagt opp alle forslagene til SV.

André N. Skjelstad (V) [12:28:00]: Venstre har gang på gang vist at vi tar dyrevelferd på alvor. Vi er grunnleggende opptatt av at dyr skal ha det bra.

Som mange her har sagt, har dyr sin egenverdi. Dyrevelferden må prioriteres høyere i dag. Alle dyr må sikres frihet fra smerte, skade og sykdom. Vi som så reportasjen som foregående taler viste til, reportasjen av Norun Haugen om svineoppdrett, ble sjokkert. Og ikke bare det – det var rett og slett vondt å se på, for sånn skal det ikke være.

Er det noe Venstre har arbeidet lenge for, er det for at Mattilsynet i større grad også skal ha en forebyggende bit, med rettledning. God rådgivning og arbeid med risikobasert forebygging er viktig, og vi er enig i at Mattilsynets forvaltning av dyrevelferd må forbedres. Det vises også til Riksrevisjonens og KPMGs rapporter fra høsten 2019, der funnene var manglende.

Det er mye positivt med husdyrhold. Det er positivt for folk og samfunn. Husdyrene sørger bl.a. for spredt bosetting i hele landet, opprettholdelse av vårt kulturlandskap, som vi har så kjært, og et aktivt landbruk over hele landet, som er et av de viktigste virkemidlene for en trygg matproduksjon, biologisk mangfold og en langsiktig og bærekraftig forvaltning av våre arealer. Tamme dyr er også bra for folkehelsen. Dyr i landbruk er viktige som beitedyr for å ivareta kulturlandskap og som kilde til bærekraftig gjødsel. Å forhindre stress, redsel, skade og smerte hos dyr skal være det overordnede hensynet vi skal ta. Det er ingen tvil om at vi mener at også tilsynsmyndighetene skal prioritere dyrevelferden høyere enn de gjør i dag.

Venstre er i utgangspunktet positive til å endre navnet til Mattilsynet. Vi stemmer likevel ikke for forslaget, for vi mener det er feil bruk av ressursene per nå. Det er kostnadskrevende å endre navn, og vi mener at midlene i større grad bør brukes til å bedre dyrevelferden. I tillegg vil et navnebytte gi masse merarbeid og behov for lovendringer. Vi kan bruke ressursene på en bedre måte. Derfor støtter ikke vi SVs forslag om dette.

Vi støtter heller ikke SVs forslag om at staten er best skikket til å drive dyrevelferdsmerking. Vi er helt sikre på at dyrevelferdsmerking vil ha større kredibilitet hvis det kommer fra en uavhengig aktør enn fra staten eller bransjen. Derfor er vi nødt til kontinuerlig å jobbe for en bedre dyrevelferd framover.

Steinar Reiten (KrF) [12:31:13]: Hele legitimiteten til dyrehold hviler på at dyrene blir behandlet på en etisk forsvarlig måte. Dette gjenspeiles også i dyrevelferdsloven, som sier at dyr har en egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal derfor behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.

Husdyrhold har lange og gode tradisjoner i Norge. Husdyr har bidratt til at landet vårt er bebodd slik det er. Som et land der mye av landbruket er basert på gras, har vi vært avhengige av dyr som omdanner gras til menneskeføde. Mange lokalsamfunn og regioner er fortsatt levende som følge av at folk har husdyr. Matproduksjon med dyrehold er en del av kulturen vår, og det er helt nødvendig for at vi skal kunne bruke naturressurser over hele landet til å produsere nok og trygg norsk mat. Det er avgjørende at dyrevelferden er best mulig, og at dyrene lever gode liv.

For Kristelig Folkeparti er det derfor et viktig prinsipielt skille mellom politikk som sikrer best mulig dyrehold, og politikk som skal gi minst mulig dyrehold i matproduksjonen. Vi kan slå fast med en gang at dyrevelferd er og blir viktig for norsk matproduksjon. God dyrehelse og god dyrevelferd var også oppe i behandlingen av jordbruksmeldingen, der dette ble løftet fram som punkter under målene om matsikkerhet og beredskap og bærekraftig landbruk. Under denne behandlingen understreket komiteen at god dyrevelferd er grunnleggende for alt dyrehold.

Jeg tror vi alle ble sjokkert over det som kom fram i dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter», og dette var tydelige eksempler på hvordan vi ikke skal ha det. Derfor er jeg glad for at landbruks- og matministeren reagerte så resolutt som hun gjorde. Det har vært gjennomført flere møter med næringen og igangsatt en rekke tiltak for å bedre dyrevelferden.

Ett av disse tiltakene er en forskriftsfesting av dyrevelferdsprogrammet. I en interpellasjon fra stortingsrepresentant Margunn Ebbesen den 6. februar 2020 framgikk det i debatten også hvordan statsråden vil følge opp granskingsrapporten fra KPMG og sikre at det raskt blir varige forbedringer i Mattilsynets tilsynspraksis. Dette er viktig, og vi mener statsråden har håndtert situasjonen godt. Vi mener derfor at det blir feil å stemme for noen av forslagene i representantforslaget når regjeringen jobber med oppfølgingen av granskingsrapporten.

Selv med eksemplene som har kommet fram, er hovedregelen i Norge at dyrevelferden er god, og at vi har flinke bønder som behandler dyrene godt. Dette er også noe vi må bevare og ta vare på for framtiden. Et dyrehold som har flere kvaliteter, og som gir flere verdier til samfunnet enn det vi finner i en rekke andre land, vil være positivt for å sikre oppslutning om norsk mat også framover. God dyrevelferd og dyrehelse med lite medisinbruk gir trygghet også for folk, og det gir et konkurransefortrinn for norsk matproduksjon. Å sikre god dyrevelferd er derfor av felles interesse for folk generelt og for personer som har matproduksjon som arbeid i Norge.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [12:34:26]: Matproduksjon og husdyrhold er en del av vår kultur og helt nødvendig for at vi skal kunne bruke ressursgrunnlaget i hele landet til å produsere nok og trygg mat. Jeg er helt enig med komiteen i at god dyrevelferd i norsk husdyrproduksjon er viktig. Dyr i Norge skal ha det bra.

God dyrevelferd og friske husdyr er også viktig for lønnsomheten til bonden. Husdyrhold og dyrevelferd vil imidlertid alltid være et kompromiss mellom hensyn som nytteverdi, tidsbruk, økonomi og ressursutnyttelse. Kravene til dyrevelferd i Norge skal være strenge, og de skal ta opp i seg ny kunnskap. Men de kan ikke bli så strenge sammenlignet med andre land at vi ikke kan ha husdyrhold i norsk landbruk.

Flere tiår med forskning og utvikling har gitt oss et kunnskapsbasert regelverk – et regelverk som er blant de strengeste i verden. Norske husdyr har en veldig god helsestatus, og det brukes svært lite antibiotika i produksjonen. Smittsomme dyresykdommer som innebærer store lidelser, er i stor grad utryddet eller forebygget i Norge. Dette er grunnleggende forutsetninger for god dyrevelferd. I internasjonal sammenheng må vi derfor kunne slå fast at det er et godt grunnlag for god dyrevelferd i landet vårt.

Likevel er det utfordringer i enkelte produksjoner og i enkelte dyrehold, noe vi dessverre har sett de senere årene, og som vi spesielt har sett innenfor slaktegrisproduksjonen. Når problemer avdekkes, ser jeg det som en selvfølge at de ansvarlige møtes for å finne de beste løsningene sammen. Myndighetene har hatt og vil fortsatt ha tett kontakt med næringen om tiltak for å forbedre forholdene – i svineproduksjonen spesielt. Vi er nødt til å se at tiltakene gir en varig effekt.

Intensjonen i representantforslaget er god. Vi ønsker alle å jobbe for best mulig dyrevelferd i husdyrholdet i landet vårt. Men heller enn å innføre nye rapporterings- og dokumentasjonskrav og merkeordninger vil jeg arbeide for å forbedre dyrevelferden på andre måter. Et godt regelverk, god samhandling med næringen og styrket tilsynskvalitet hos Mattilsynet er viktige stikkord her.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:49:39]: Eg synest diskusjonen om namnebyte er illustrerande for denne saka. – Berre for å ta fleipen først: 280 mill. kr kosta det å byte frå NSB til Vy. Dersom ein hadde hatt 280 mill. kr klare, slik som statsråden indikerer, kunne ein heller brukt pengane på dyrevelferd enn på namnebyte. Dersom det faktisk er slik at ein har ekstra pengar i den størrelsesordenen å bruke på dyrevelferd, er vi heilt einige. Da tenkjer eg det er ei grei prioritering.

Men det er jo ikkje det som er tilfellet. Det er ikkje slik at ein har ein slik valsituasjon at ein kan bruke dei store summane på dyrevelferd. Det er ikkje slik at ein satsar stort på Mattilsynet. Det har ikkje skjedd. Dei ulike kutta som skjer over ein låg sko i alle delar av byråkratiet og i velferda i samfunnet i dag, med den ekstra satsinga som kjem oppå det, blir ikkje tatt igjen. Det er faktisk ikkje ei aktiv satsing på Mattilsynet.

Bakteppet her er jo at Mattilsynet har blitt avslørt på ein veldig alvorleg måte, først gjennom Brennpunkt-dokumentaren om griseindustrien og deretter ved Riksrevisjonens gjennomgang. Riksrevisjonens gjennomgang var veldig alvorleg ved at han viste at det tok sju år før endeleg vedtak i dei mest alvorlege sakene. Det viser at ein ikkje har metodar, system eller kapasitet til faktisk å gjere jobben. Mattilsynet innrømte sjølve at dei var ute, men ikkje i stand til å avdekkje dei forholda som Brennpunkt-dokumentaren avdekte. Så det er openbert at Mattilsynet verken har system, verktøy eller metodar til å avdekkje veldig alvorlege ting. Dei alvorlege tinga dei avdekkjer, tar det uendeleg lang tid før dei konkluderer i.

Her står vi overfor ei veldig alvorleg sak. Vi har høyrt om fleire saker her i salen der tilsyn og metodikken deira har blitt kraftig kritisert av Riksrevisjonen, men vi har vel sjeldan sett så hard kritikk som den Mattilsynet her har fått. Det er bakgrunnen for forslaga våre, om forbetringar av alle delar av metodikken, som eigentleg er det som er poenget med den gjennomgangen som departementet og Mattilsynet sjølve gjennomfører, med ekstern gransking, osv. Da må jo poenget vere å få orden på desse tinga. Eg forstår ikkje kvifor ein skal flire av forslaga frå SV når dette faktisk er jobben vi står overfor.

Vi registrerer at det er mange parti som ikkje ønskjer å ta tak i dette problemet, men viser til andre prosessar.

Arne Nævra (SV) [12:52:54]: SV er overbevist om at flere og flere forbrukere blir mer og mer bevisste på hva de spiser, og ikke minst ønsker de å vite om dyra som de spiser kjøttet fra, har hatt et godt liv. Da må vi rett og slett gi forbrukerne mulighet til å velge i den overflodsdisken de velger fra. SV tror at en statlig merkeordning for dyrevelferd derfor vil være hensiktsmessig. Vi erkjenner selvfølgelig det pionerarbeidet som Dyrevernalliansen har gjort på dette feltet med dyrevernmerket. Det er åpent for alle aktører. Merket er nå 15 måneder gammelt etter oppstarten, kanskje 16 måneder, og det er i bruk på rundt 30 forskjellige produkter fra 12 forskjellige gårder. Det er jo bra. Likevel vil en statlig ordning kunne få et større omfang og dermed bidra raskere til et generelt løft for dyrevelferden. Det må markedsføres og ha kriterier som aksepteres av dyrevelferdsorganisasjoner og av veterinærmiljøene, og som ikke minst har tillit blant produsenter, aktører i salgsleddene og bevisste forbrukere.

SV kan ikke forstå at komitéflertallets og landbruksministerens bekymring for at en merkeordning vil bety at en aksepterer at dyrevelferden generelt er dårlig. En merkeordning for økologisk mat betyr f.eks. ikke at annen mat er dårlig. Flere land har innført merkeordninger uten at de av den grunn synes å ha akseptert en tilstand der dyreholdet generelt er dårlig.

Det er ikke noen motsetning mellom et generelt løft for dyrevelferden og en premiering av dem som ønsker å gå hakket videre. Jeg vil derfor imøtegå ministerens poeng med et forslag om å løfte minstestandarden, som har noen negative sider ved seg.

Det ser ut til at debatten her i dag stort sett resulterer i at alle SVs forslag blir nedstemt. Det meste fortsetter altså som før. Det er trist å se for dyrevelferden i Norge, og det er avslørende å se alle de som har krokodilletårer hver eneste gang de kommenterer i alle slags mikrofoner når den ene avsløringen etter den andre kommer i mediene. Dette har vi sett gang etter gang etter gang, og det er festtaler på festtaler på festtaler, og så blir det ikke tatt konkrete grep. Det ser vi.

Til representanten Pollestad vil jeg gjerne si, som jeg ofte sier: Det finnes to jordbrukspartier i Norge. Det er Senterpartiet og SV – noen er litt bakoverlent og noen litt foroverlent – da kan dere velge hvem jeg snakker om. Vi står sammen om kortreist mat, mer norsk produksjon, mindre kraftfôrimport, osv. Jeg tror det er en bjørnetjeneste for landbruket sjøl at vi ikke tar grep når det gjelder dyrevelferden, og jeg synes det er veldig leit at man ikke engang kan bli med på et navneskifte, som kunne vært et viktig signal i seg sjøl.

Geir Pollestad (Sp) [12:56:08]: Etter mitt syn har denne debatten undervegs utvikla seg til å verta ein viktig debatt fordi han går inn på forholdet mellom menneske og dyr – menneskeverd og dyreverd. Det går eit skilje i det politiske landskapet, der eg oppfattar at SV, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne står på den eine sida, og så er det ei større einigheit på den andre sida. No veit ein at ein har vunne kampen for pelsdyra. Det er ikkje slik at det vert mindre pelsdyrhald i verda, men pelsdyrhaldet er flytta ut av Noreg – ein kan ha godt samvit i SV, Miljøpartiet Dei Grøne og Venstre, for me slepp å sjå rovdyr i bur. Det eg fryktar, er at denne kampen ikkje er over. Me høyrde nettopp representanten Nævra hylla Dyrevernalliansen og deira merkjeordning frå talarstolen her. Me veit at NOAH har fått statsstøtte. Dette er krefter som ikkje kjem til å stoppa ved pelsdyr, men som kjem til å gå vidare på alle delar av norsk landbruk, på alle delar av husdyrhaldet. Det at politiske parti gjev ros og støtte til slike tankar, gjer meg skremt. Eg meiner det er heilt nødvendig å ta eit oppgjer og gje klar beskjed om at no må me verkeleg tenkja oss om.

Eg vil ta eit lite poeng om halalslakting, som eg var inne på i replikkrunden med landbruksministeren, for eg meiner at det handlar ikkje om ei vanskeleg religiøs overtyding. Sjølvsagt skal det vera mogleg å få tak i halalslakta kjøt. Slik slakting skjer i Noreg under vilkår som me kan godta ut frå eit dyrevelferdsperspektiv. Det det er snakk om her, er importert kjøt som er slakta etter metodar som ikkje inneber noko anna enn at ein kuttar over strupen på dyra. Ein veterinær som er rettleiar for m.a. Animalia, seier i Bondebladet den 13. februar at dette inneber at dyra kan oppleva «intens frykt og unødig lidelse, inkludert drukningsfornemmelser ved innpusting av blod og vominnhold». Dette ligg utanfor grensa for kva me kan godta i ein religiøs samanheng. Sjølvsagt skal ein få kjøt som er slakta på rett måte, men me treng ikkje opna for ein import som går langt utover det, og som er regelrett dyremishandling. Eg meiner at statsråden bør ta dette på alvor og gå ein runde for å sjå på om me kan få slutt på denne importen – men det må ikkje oppfattast som at ein er motstandar av spesielle måtar å slakta på av religiøse omsyn.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [12:59:14]: Jeg vil innledningsvis bare kommentere bitte litt av det representanten Pollestad sa. Jeg skjønner anliggendet i forhold til om det er med bedøvelse eller uten bedøvelse, for det er det det er diskusjon om. Det er for noen religioner ikke aktuelt med bedøvelse, og det er det som skaper noe av problemstillingen i dette spørsmålet. Det er det jeg har lyst til å si noe om. Det er ikke uvesentlig på religiøst grunnlag. Noen aksepterer bedøvelse – andre gjør det ikke.

Til det som har vært diskutert i dag, som gjelder dyrevelferd, så har Mattilsynet vært en stor del av diskusjonen. Og jeg har lyst til å si at Mattilsynet står i en spagat. På den ene siden får de fra Riksrevisjonen beskjed om at de er for sent ute og bruker for lang tid, og på den andre siden har de fått KPMGs rapport, som viste til andre sider av Mattilsynets problemer – de mener at det kanskje til tider går for fort. Det skaper noen utfordringer i denne diskusjonen.

Budsjettet til Mattilsynet er på ca. 1,3 mrd. kr i året. Det skal vi forvalte på beste måte for Mattilsynet, så vi sikrer en god dyrevelferd. Det har vært viktig for meg å bruke pengene og ressursene – det er ingen latterliggjøring, har jeg lyst til å si – der det er behov, og behovet har vært å sikre gode rutiner ytterst fra bøndene og inn til Mattilsynet, slik at vi kan skape tillit til kvaliteten på det som blir gjort. Derfor vil vi bruke pengene først og fremst på det, og ikke på et navnebytte. Vi tror faktisk at pengene må brukes der det er viktigst nå, og det handler om å sikre god dyrevelferd. Det er ikke sånn at jeg har penger i kassen til å foreta et navnebytte. Det er helt rett. Jeg vil bruke pengene til Mattilsynet på dyrevelferd og ikke på et navnebytte – for å svare representanten på det.

Arne Nævra (SV) [13:01:41]: Dette er først og fremst til representanten Pollestad: Hvis vi skal bruke den argumentasjonen at det er mye verre andre steder i verden med dyrevelferd, med dyrehold, er det nærliggende å tenke på andre paralleller. Skal vi da ikke jobbe mot voldshandlinger i Norge f.eks. fordi det er mye verre i USA? Bare tenk det. En sånn argumentasjon går jo ikke. Det er ikke mulig.

Til det med navnet, som jeg mener er et viktig signal i seg sjøl: Det er faktisk ikke mat, alt som går rundt på fire eller to bein av dyr i Norge. Vi har hund og katt. Vi spiser lite av det. Det er et meningsløst navn å hete Mattilsynet. Det er respektløst overfor dyra. Det er ikke bare mat. Det er levende vesener. Jeg må bare si at det koster ikke 280 mill. kr å endre navnet på Mattilsynet.

Margunn Ebbesen (H) [13:02:51]: Jeg føler behov for å ta ordet i denne viktige debatten, for vi ble alle selvfølgelig berørt av dokumentaren om griseproduksjonen. Det ble tatt viktige grep; det ble tatt grep overfor Mattilsynet. Der er man i gang med en god jobb for å bedre på forholdene og rutinene. Den har jeg stor tillit til at blir gjennomført.

Men når vi gang på gang ser angrep på matproduksjonen i Norge – for griseproduksjon er også matproduksjon, kyllingproduksjon er også viktig matproduksjon – da må vi også se bildene av og besøke de grisegårdene og kyllingprodusentene som har fantastisk god matproduksjon. Høyres landbruksnettverk, med damer her i salen, besøker stadig dyktige bønder. Vi besøkte Åsbakk Gård i Bodø – en fantastisk, engasjert ung familie som har bygd opp en fantastisk industri. Det er sånt vi er nødt til å snakke fram også i denne salen. Vi skal være opptatt av dyrehelse, men når det er mye god dyrehelse på gårdene våre, må vi også ta med oss det bildet i denne situasjonen.

Jeg synes det er viktig at det som nå gjøres i Mattilsynet for å få til forbedringer, skal gjennomføres, men vi har også et ansvar for å sørge for at matproduksjon og gårdsproduksjon er spredt over hele landet, og at den er god. Det er mange gode eksempler, og de må vi snakke fram.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:04:50]: Namnebytet handlar om oppdraget – det trur eg alle her forstår. Vi kan snu på flisa: Vi kan droppe forslaget om namnebytet viss dei blir med på innhaldet i forslaga. Svaret på det er sikkert nei. Det er jo det det handlar om her. For oss er ikkje namnet det avgjerande, for namnet skjemmer ingen, som ein sa før i tida. Vi kan gjerne ha ikkje noko namn viss det er billegare. Det er oppdraget som er det viktigaste, og det er å få på plass ei ordentleg reform av heile tilsynsmetodikken. Det er heile poenget.

Difor vil eg åtvare mot å gjere dette forslaget om til berre eit namneforslag. Viss det er berre det, står vi klare til å fjerne forslaget når som helst og gi beskjed til presidentskapet om at vi trekkjer det – viss vi klarer å få fleirtal for noko av det vi kjem med her. Men det er altså ikkje fleirtal for noko av det. Det er ikkje vilje til å ta tak i dette. Det er kanskje ein mangelvare generelt: vilje til skikkeleg reform av system som avdekkjer veikskapane sine så til dei grader.

Ein liten kommentar til det Geir Pollestad trekte fram: Kvar er forslaget? Eg så gjennom innstillingsbunken. Det er ingen forslag frå Senterpartiet om å gjere noko med det som representanten Pollestad tar opp i innlegga sine. Viss dette var så viktig for representanten, skulle ein jo ha venta at det i alle fall kom eit forslag i saka før ein begynner å konfrontere dei som kjem med forslag, statsråden – full rulle. Men det er ingen forslag om å gjere noko med den saka. Det er ei veldig interessant sak, som også statsråden var inne på. SV kan absolutt vere tilbøyeleg til å sjå på ho. Det er vi ikkje motstandarar av. Men da må det først liggje føre eit forslag. På amerikansk kallar ein dette «whataboutism» – ein har oppdaga noko skikkeleg kritikkverdig her, men så seier ein: Men kva med det der borte? Det er jo enda verre.

No ligg det konkrete forslag på bordet. Dei er gjennomarbeidde og går rett inn i kjernen av problemet: Det er tilsynsmetodikken til Mattilsynet – korleis vi organiserer dyrevelferda i dette landet. Det er store problem; alle er einige. Forslaga ligg på bordet, og det er dei ein må ta utgangspunkt i.

Geir Pollestad (Sp) [13:07:49]: Representanten Knag Fylkesnes lurer på kvar det vert av forslaget. Då vil eg visa til forslag nr. 1, som Senterpartiet står saman med Arbeidarpartiet og SV om. No er det nemleg gjort ei gransking av Mattilsynet. Då ønskjer me å få den og statsrådens vurdering av ho tilbake til Stortinget, for å ha ein debatt og gjera vedtak baserte på den granskinga som kom i stand etter eit representantforslag i Stortinget. Så det er forslaget frå Senterpartiet.

Eg vil òg knyta ein kommentar til representanten Nævra, som snakkar om at ting vert oppdaga i landbruket, og så går ein vidare som om ingenting har skjedd. På dyrevelferdsfeltet har det skjedd enorme forandringar dei siste tiåra. Men når ein høyrer på representanten Nævra, er det som om dyra på norske gardsbruk hadde det betre på 1960-talet. Det er feil.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [13:09:01]: Jeg har bare lyst til å presisere om den diskusjonen som gikk om importert slakt og slaktemetoder, at det er den jødiske religionen som må ha en spesiell type slakting uten bedøvelse. Muslimene har også et eget krav, men de aksepterer bedøvelse. Det er den store diskusjonen i denne debatten. Det sitter dypt hos folk og gjør at vi skal ha respekt for det. Det er også en bredere diskusjon enn den vi tar her nå, for den innehar mange og dype spørsmål for enkeltmennesker.

Margunn Ebbesen (H) [13:11:04] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Innstillingen fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Jeg regner med at Senterpartiet og SV vil fremme sitt syn.

Kontrollforordningen er en revisjon av eksisterende regelverk om offentlig kontroll som utføres for å sikre verifisering av at fôrvare-, næringsmiddel-, dyrehelse- og dyrevernregelverket overholdes. Forordningen fra 2004 er allerede en del av EØS-avtalen og ligger til grunn for størstedelen av Mattilsynets kontrollvirksomhet på matområdet i dag.

Kontrollforordningen retter seg i hovedsak mot offentlige myndigheter og stiller krav til organisering og gjennomføring av risikobasert kontroll. Den nye reviderte kontrollforordningen skal, i likhet med den forrige, sikre et høyt vernenivå for menneskers og dyrs helse og miljø.

Globalisering og internasjonal handel med mat og dyr bidrar til at ulike land kan utnytte sine ressurser og konkurransefortrinn, men kan også føre til økt risiko for spredning av smitte og sykdommer over landegrensene. Siden 1964 er det utviklet et stadig mer omfattende fellesskapsregelverk i Europa. Hvitboken om mattrygghet ble lagt fram av Europakommisjonen i 2000 etter flere matvareskandaler og alvorlige hendelser som truet mattryggheten i Europa på 1990-tallet. Den norske matreformen i 2004 fulgte utviklingen i Europa, og matforvaltningen ble samlet i et nytt tilsyn, Mattilsynet, som skulle dekke all virksomhet langs hele matkjeden, fra jord og fjord til bord. Den nye kontrollforordningen viderefører formålet om å sikre at europeiske myndigheter er harmoniserte, at de har systemer, organisering og tiltak på plass for å sikre etterlevelse av regelverket på matområdet, inkludert dyrehelse, dyrevelferd og fôr.

Som sagt er den nye kontrollforordningen en revisjon av et regelverk som allerede er en del av EØS-avtalen. Dersom vi ikke tar inn kontrollforordningen i EØS-avtalen, vil vi ikke lenger ha det samme regelverket som EU. Norge, som en del av EUs indre marked, handler i dag med EU uten grensekontroll. En grunnleggende forutsetning innenfor det indre marked i EØS-området er at vi har et harmonisert regelverk. Mangel på dette vil kunne skape betydelige utfordringer for Norges eksport til EU. Satt på spissen vil dette kunne føre til at EU krever at hele den berørte delen om matområdet i EØS-avtalen settes ut av kraft. Hvis vår fisk blir stoppet på grensen ut av landet og blir underlagt grensekontroll, vil det medføre store forsinkelser og kostnader. Dette vil spesielt ramme norsk sjømateksport til EU, som hadde en samlet verdi på over 68 mrd. kr i 2019, noe som utgjør over 60 pst. av den totale norske sjømateksporten.

Geir Pollestad (Sp) [13:14:18] (leiar i komiteen): Senterpartiet, til liks med SV, går imot innstillinga i denne saka. Me har lese proposisjonen, me har prøvd å forstå det som står der – kva for konsekvensar har dette direktivet for Noreg? Eg må nok innrømma at for meg i alle fall har seks års juridisk utdanning vore bortkasta – det er ikkje nok til å koma seg gjennom og forstå konsekvensane av denne forordninga. Det er bakgrunnen for vårt standpunkt i denne saka. Det er ikkje nødvendigvis knytt til det materielle innhaldet i reglane, men me meiner at Stortinget må verta informert på ein betre måte enn gjennom det som ligg her, om konsekvensane det har.

Me veit at det vil gje meir byråkrati for dyrlegar, me veit at det vil vera ein kostnad for Mattilsynet som ikkje er vidare, men kva vil det bety f.eks. for regelverket knytt til sprøytemiddel? Det har Senterpartiet stilt spørsmål om til statsråden. Me har fått noko meir informasjon enn det som ligg i proposisjonen, men når me har gjort som me har gjort, er det fordi me meiner at dei praktiske og økonomiske sidene ved forordninga ikkje er godt nok opplyste, og at Stortinget ikkje er informert.

For å spara litt tid: Eg ser at representanten Reiten har teikna seg til neste innlegg. Då antek eg at han kjem til å snakka med stort alvor om kva betyding denne haldninga til EØS-avtalen vil ha for både landbruket og fiskeindustrien, og at han er bekymra for valet i 2021. Då vil eg berre seia at det som ligg i denne saka og i dette forslaget frå Senterpartiet, er at me ønskjer å få veta dei praktiske og økonomiske konsekvensane før me tek stilling. Ein skal ikkje undervurdera betydinga av at det norske parlamentet veit konsekvensane av det ein seier ja eller nei til. Det er ei side av demokratiet det òg.

Steinar Reiten (KrF) [13:16:42]: Representanten Pollestad egner seg utvilsomt relativt godt som profet, for i denne saken kan det virke som om Senterpartiet og SV i større grad følger ryggmargsrefleksen enn hensynet til sunn fornuft med tanke på rammevilkår for eksportører av norskproduserte næringsmidler. At Senterpartiet og SV er innbitte motstandere av EØS-avtalen og ønsker den reforhandlet så snart de kommer i regjering, får enn så lenge stå for deres egen regning.

Jeg føler meg overbevist om at norske bønder, fiskere, aktører i havbruksnæringen og arbeidstakere i eksportrettet industri vil føle en tiltakende uro når vi nærmer oss valget i 2021. Den uroen vil vokse seg stadig sterkere etter hvert som disse velgerne blir klar over hva som kan bli resultatet hvis Senterpartiet, sammen med deler av fagbevegelsen og ytterste venstre i norsk politikk, får gjennomslag for å starte prosessen med å skrote EØS-avtalen. Å vise til et nær 50 år gammelt avtaleverk fra begynnelsen av 1970-tallet som et godt alternativ til EØS er ren ønsketenkning.

Senterpartiet og SV vil ikke godkjenne at Norge reviderer sitt regelverk for offentlig kontroll med næringsmidler, fôrvarer, dyrehelse, dyrevelferd, plantehelse og plantevernmidler. Det betyr at disse to partiene aktivt hindrer at Norge harmoniserer sitt regelverk med det som gjelder i EU og andre EFTA-land som gjennomfører en slik harmonisering, og at Norge skal videreføre regelverket fra 2004 – dette til tross for at landbruks- og matministeren i sitt svarbrev til næringskomiteen den 27. januar kommer med en klar advarsel om dette, som representanten Ebbesen refererte til.

At Senterpartiet og SV velger denne saken til å drive med markeringspolitikk overfor EØS-avtalen, er for så vidt forståelig fra opposisjonsparti som er lystne på regjeringsmakt – det gjør seg som pleie av egne velgere – men at denne markeringspolitikken også er et forvarsel om hva som kan komme for den eksportrettede delen av norsk næringsliv etter et eventuelt regjeringsskifte, er langt mer alvorlig.

Senterpartiet og SV sier at de vil stemme imot det som et flertall i komiteen i dag fremmer. Dersom de hadde fått flertall, ville det ført til at norske eksportbedrifter ville blitt påført betydelig uforutsigbarhet ved at harmoniseringen av norsk regelverk med det som gjelder i EU, ikke hadde blitt gjennomført. Det ville kunne ført til økt byråkrati, en omfattende grensekontroll og problemer med å få godkjent norskproduserte næringsmidler for konsum i EU og øvrige EFTA-stater. Det mener vi i Kristelig Folkeparti er forstemmende og urovekkende. Da å påberope seg at en vil hadde dette nærmere utredet, er for så vidt saken uvedkommende, for dette er noe som er vedtatt i EU. Vårt valg er å implementere det eller ikke.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [13:19:38]: Maten vår skal være trygg å spise, for både folk og dyr. EUs regelverk på matområdet gjelder i Norge gjennom EØS-avtalen og skal sikre god mattrygghet. Dette regelverket er omfattende og stiller krav til bl.a. næringsmidler, plantevernmidler, dyrehelse og dyrevelferd. En viktig del av dette er reglene om offentlig kontroll som skal sikre at kravene til mattrygghet overholdes i hele matkjeden. Den gamle kontrollforordningen fra 2004 har allerede ligget inne i EØS-avtalen i flere år og ligger til grunn for størstedelen av Mattilsynets kontrollvirksomhet på matområdet.

For å sikre en enda bedre etterlevelse av regelverket på matområdet har EU nylig revidert kontrollforordningen. Den nye kontrollforordningen ble innlemmet i EØS-avtalen 27. september i 2019. Forordningen vil ha noen økonomiske konsekvenser. Den blir derfor innlemmet med forbehold om at Stortinget vil gi sitt samtykke.

Som den gamle forordningen retter også den nye forordningen seg hovedsakelig mot offentlige myndigheter og stiller krav til organisering og gjennomføring av risikobaserte kontroller. Formålet er det samme som tidligere. Den skal sikre et høyt vernenivå for menneskers og dyrs helse og for miljøet.

Mesteparten av gjeldende forordning er videreført. Kravene er nå styrket for å sikre at europeiske myndigheter samarbeider mer effektivt enn tidligere. Det stilles også økte krav til at dokumenter og rutiner skal være offentlig tilgjengelig, slik at publikum kan få bedre informasjon om kontrollvirksomheten.

Den nye forordningen er ment å være en overordnet paraply for alt kontrollregelverk, slik at det i større grad blir en rettslig ramme for kontroll i hele matkjeden. Virkeområdet er også utvidet til flere kontrollområder, som animalske biprodukter, økologiske produkter og plantevernmidler.

Jeg vil til slutt understreke den store betydningen det har for mattryggheten å ha et harmonisert kontrollregelverk med EU. For norsk eksport og gode vareflyt til EU er det også en forutsetning at vi har de samme reglene for grensekontroll som gjelder i EU. Det er viktig for både forbrukere og næringsinteresser at den nye kontrollforordningen innlemmes i EØS-avtalen.

Dag Terje Andersen (A) [13:23:04] (komiteens leder og ordfører for saken): Som presidenten vil være kjent med, har Stortinget nedsatt en kommisjon for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Kommisjonen har ved starten av sitt arbeid sett at de har behov for tilgang på opplysninger, og de har sendt en henvendelse til Stortinget for å få nødvendig lovhjemmel for, som de sier,

«enklere innsyn i klausulert arkivmateriale, en tydeliggjøring av taushetsplikt og anledningen kommisjonen har til å behandle personopplysninger, og offentlige myndigheter og profesjonsutøveres anledning til å avgi relevante taushetsbelagte opplysninger til kommisjonen.»

Med det som bakgrunn har vi, som sagt på anmodning fra kommisjonen selv, valgt å fremme et forslag til lov som gir de mulighetene.

Det er en paragraf som handler om opplysninger til kommisjonen og at de uten hinder kan få tilgang til taushetsbelagt informasjon. Det gjelder behandling av personopplysninger, der de kan få innsyn uten at det foreligger samtykke fra de personer opplysningene gjelder. Til gjengjeld presiseres kommisjonens medlemmers taushetsplikt for å ta vare på den type informasjon, og at den også skal gjelde etter at kommisjonens arbeid er avsluttet og først kan bortfalle etter hundre år. I tillegg gjelder forbud mot at opplysninger gitt på den måten, kan brukes som bevis i senere straffesak eller sivilsak, og også klare regler for hvordan dokumenter som er avlevert og ikke skal til arkivverket, skal kasseres når kommisjonens arbeid er ferdig.

Med det mener vi å ha lagt grunnlaget – som anmodet fra kommisjonen – for det viktige arbeidet de skal gjøre for å trenge inn i noe som er en vanskelig historie, og en vanskelig del av den norske historien. Det er en enstemmig komité som anbefaler at loven vedtas, og at kommisjonen får slike fullmakter.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [14:16:42]: Jeg vil begynne med å si at det er flott å se at representanten Moxnes ønsker å debattere private barnehager i denne sal, for da representanten Melby for et år siden hadde en interpellasjon om kvalitet i norske barnehager, var ikke representanten Moxnes til stede. Jeg kunne likevel ønsket meg at denne debatten ikke bare hadde handlet om profitt, men faktisk også om skillet mellom gode og dårlige barnehager, uavhengig av eieform, og hvordan vi kan heve kvaliteten på tilbudet i barnehagene.

Det norske velferdssamfunnet er bygget opp ved at små og store bedrifter har samarbeidet med det offentlige og løst viktige samfunnsoppgaver. Barnehagesektoren er et fantastisk eksempel på dette. Vi har fått full barnehagedekning og større valgfrihet for foreldre. Vi har naturbarnehager, friluftsbarnehager og realfagsbarnehager. Foreldre og ansatte er fornøyd – de er faktisk mer fornøyd med mange av de private barnehagene. Det koster ikke én krone mer med private barnehager enn kommunale. Vi stiller krav til antall ansatte og antall pedagoger, og sykefraværet er konsekvent lavere i de private barnehagene.

Vi hadde ikke fått dette dersom man ikke hadde vært pragmatiske på begynnelsen av 2000-tallet og sikret at også private mennesker kan investere sin tid, sin energi og sine penger i å starte barnehager. Det skulle egentlig bare mangle at ikke de, som har investert sin tid og tatt ganske stor risiko – for sannheten er at én av tre private barnehager går med underskudd – også har mulighet til å tjene noe dersom de lykkes.

Vi vet at barnehagesektoren er i endring. Det er vanskeligere å drive mindre barnehager. Enkeltstående barnehager har ikke de samme stordriftsfordelene som de større aktørene. Men «de større aktørene» er ikke bare de store barnehagekonsernene. De større aktørene er også kommunen. Det Moxnes unnlater å nevne, er at også kommunen har stordriftsfordeler, og det mange av de små barnehagene forteller, er nettopp at tilskuddet de får per barn, er for lavt fordi kommunen også unnlater å ta med enkelte utgifter i beregningen. Det gjør det også vanskeligere å være en ildsjel og drive enkeltstående barnehager over tid.

Dersom Moxnes hadde fått sin vilje og kuttet f.eks. drastisk i pensjonstilskuddet over natten, hadde det tatt knekken på mange private, små, enkeltstående barnehager – også ideelle – som i dag sliter med å holde hodet over vannet.

Sannheten er at løsningen på dette ikke handler om å skjære alle private barnehager over en kam og sette 140 000 barnehageplasser i spill. Løsningen er å endre regelverket slik at det er mer åpenhet, stilles strenge krav til kvalitet og bedre tilsyn. Løsningen er heller ikke å la en ferdigbygget barnehage stå tom, slik man har gjort i Oslo, kun for å unngå at en privat aktør får startet barnehage.

Representanten Moxnes vinner kanskje OL-medalje i å velge ut de rapportene og de tallene som passer hans egen historiebeskrivelse. Det finnes mange rapporter som tilbakeviser en del av disse tallene. Det finnes veldig mye i disse rapportene som er mer nyansert enn det Moxnes framfører her – i tillegg til at det er veldig mange enkelteksempler som dras fram, som ikke er representative for sektoren.

Sannheten er at barnehagesektoren er ikke en veldig lukrativ sektor. Én av tre barnehager går med underskudd. Sannheten er at de siste årene, etter at vi stilte krav til bemanningsnorm og skjerpet pedagognormen, har overskuddet i de private barnehagene vært veldig lite. Jeg mener, i motsetning til Moxnes, at det faktisk er ganske uheldig, for det å ha litt overskudd gjør at man kan ha en buffer i tilfelle situasjonen blir vanskelig. Jeg mener at det å gå med underskudd heller ikke er et tegn på kvalitet.

Høyre er for at pengene skal gå til å skape best mulige barnehager for barna våre, men vi får best mulige barnehager nettopp ved å ha et mangfold av aktører i sektoren, stille strenge krav til antall ansatte, antall pedagoger og anstendige arbeids- og lønnsvilkår, slik at foreldre og barn er fornøyde. Jeg tror det finnes både gode og dårlige kommunale og private aktører, og jeg tror det er en velferdsmiks som gjør det mulig for dem å lære av hverandre og strekke seg litt lenger til det beste for folk. Jeg er ikke villig til å ofre dette samspillet. Jeg er ikke villig til å ofre veldig mange ideelle og private enkeltstående barnehager for å hindre at noen private barnehager kan risikere å tjene noen penger dersom de lykkes. Den risikoen er åpenbart Bjørnar Moxnes villig til å ta.

Roy Steffensen (FrP) [14:21:23]: Jeg registrerer at det var en liten uenighet mellom interpellant og statsråd om hva interpellanten skal bli kalt – om det var ytterliggående, eller om det var sosialist. Jeg vil minne om at Rødts landsmøte vedtok at de skal forbli kommunister, så det rette er vel å kalle interpellanten for kommunist. Da er det kanskje ikke så rart at han fortsetter sin kamp mot private velferdsleverandører, og at det i dag er kampen mot private barnehager som står på agendaen.

Fremskrittspartiet er tilhenger av private krefter i barnehagesektoren. Samarbeidet mellom stat, kommune og private barnehager er en svært vellykket velferdsreform. Private barnehager har vært, er og skal være viktige for å sikre det aller viktigste for mange barnefamilier – nemlig det å skaffe nok barnehageplasser.

Det kom nettopp fram i en ny foreldreundersøkelse, som nok en gang viser det samme som undersøkelsen året før og året før og året før det igjen, at de private barnehagene skårer bedre enn de offentlige. Det gjelder på områder som hygiene, utearealer, trivsel, bemanning og leker, og f.eks. også overgangen fra barnehage til skole. Vi vet at de aller fleste private barnehager har høy kvalitet, de representerer et stort pedagogisk og innholdsmessig mangfold, de har gjennomgående lavere sykefravær, og de drives effektivt. Og så lenge private barnehager er både billigere i drift og har konsekvent mer fornøyde foreldre enn kommunale barnehager har, burde ikke spørsmålet være hvordan vi skal stanse dem. Siden de private barnehagene får nøyaktig like mye penger som de offentlige, betyr det at de offentlige bruker mer penger for å levere en tjeneste foreldrene er mindre fornøyd med. Da burde spørsmålet være: Hvordan kan vi lære av dem? Men for Moxnes og Rødt er åpenbart ikke kvalitet det viktigste – eller barnets beste, som han så fint sa i innledningen – men det viktigste er hvem som driver tjenesten.

Hvis vi skulle gått i gang med en massiv rekommunalisering av de private barnehagene, har PBL anslått at det vil koste ca. 50 mrd. kr å overta. Det er penger jeg heller ønsker skal kunne gå til andre ting.

Jeg vil ikke bruke mer tid på representanten Moxnes’ kommunistiske tanker, men siden temaet private barnehager er på dagsordenen, vil jeg benytte anledningen til igjen å be ministeren – siden hun selv tok opp temaet og sa at det snart skal legges fram en ny lov om regulering av private barnehager – om å lytte til sektorens innspill, skrinlegge de punktene som har mottatt mest kritikk, som f.eks. å gjøre endringer i tilskuddet til pensjoner uten å se finansieringen av sektoren i en helhet, og selvfølgelig kravet om at hver enkelt barnehage må organiseres som et eget rettssubjekt. Dette tok Læringsverkstedet opp i sitt høringssvar – at det vil kunne koste titalls millioner kroner i økt lønnshåndtering, regnskap, terminoppgaver og revisjon. Dette er penger som heller skulle vært brukt på barna, men som de frykter vil gå til økt byråkrati.

Fremskrittspartiet er opptatt av at det fortsatt skal være mangfold av tjenester og tilbud i barnehagesektoren, og at suksessen med private barnehager skal fortsette. Men det vil være vanskelig for Fremskrittspartiet å bli med på disse punktene, og om regjeringen ønsker flertall for sin nye lov med støtte fra Fremskrittspartiet, bør de også lytte til sektoren.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:25:17]: Vi jobber alle for at vi skal ha gode barnehager – til det beste for barna som skal være der. Nettopp for disse barna er vi ikke tjent med en debatt der vi går i skyttergravene og bruker skarpere skyts enn nødvendig. Faktum er at vi har barnehagedekning takket være halvparten private og halvparten kommunale barnehager. Barnehageforliket og private barnehager er avgjørende for dekning og utvikling i hele landet. Barnehagen er en viktig arena for inkludering og for utvikling hos barna. Det er krevende at det blir spekulert i barnehagesektoren og i velferdstjenester generelt. Derfor mener jeg det er viktig at private barnehager er forut og utfordrer elefanten i rommet. Jeg vil spørre: Hvordan kan de private bidra til å bygge opp tilliten som noen enkelte useriøse aktører har klart å svekke? Dette legger jeg til grunn for mitt innlegg videre.

Jeg mener at finansieringssystemet er en enorm utfordring både for kommunene og for den enkelte barnehage. Forskjellen i tilskudd er fortsatt 100 000 kr fra høyest til lavest i Kommune-Norge, og 50 000 barn mangler fortsatt at bemanningsnormen blir etterlevd. Regjeringen ivrer etter å komme med tiltak for å ta tak i utfordringene, men økte krav kan også gi uønsket effekt. Vi må ivareta mangfoldet og sikre de små, private mulighet til å drive. I statsbudsjettet for 2020 var Senterpartiet uenig i at man skulle kutte i midlene til bemanningsnormen. 31 kommuner har ennå ikke normen på plass, ifølge Kunnskapsdepartementet. Rommet for å søke skjønnsmidler er dessuten trangt i konkurranse med andre gode formål som søker her. Det må kuttes i drift før de skal kunne søke. Vi trenger en helhetlig utredning om finansieringen av barnehagene, ikke oppstykkede endringer og klatting.

Jeg er forundret over at Kunnskapsdepartementets prosess går på bestilling av rapporter som leder rett til forslag. Vi må ha en nøytral inngang til problemstillingene. Og det er kjempeviktig med tett dialog mellom de som blir berørt, og de som foreslår tiltakene.

Konkret til endringene: Jeg mener det viktigste spørsmålet er hva slags sektor vi vil ha. Statsråden påstår at responsen har vært positiv, men sannheten er vel at den har vært blandet. For eksempel blir det pekt på rimelig årsresultat, og det er klart at når snittet er på 4 pst., er det ikke like enkelt å skjære alle over én kam. Jeg mener at økte tilsynskrav og økt tilsynskompetanse er noe av det som må til for å ta tak i problemene.

Det blir også pekt på at barnehagen bør være et eget rettssubjekt. Da er motsvaret at revisjonsbransjen og byråkrater er de som tjener på det. Økt rapportering til BASIL og økt transparens er en mye bedre løsning. Problemet med transaksjoner mellom selskaper vil kunne øke med dette forslaget.

Pensjonstilskuddet har også blitt trukket fram som et område for kutt, noe som også vil kunne ramme alle flatt og slå dramatisk ut. En tredjedel av de private barnehagene går med underskudd alt i dag, og det er flere som har pekt på at funnene i Telemarksforskings rapport var for tynne. Da Kunnskapsdepartementet delte ut tilskuddet i 2014–2015, sa de selv at høye pensjonstilskudd skulle ses i sammenheng med lave kapitaltilskudd. I sum vil endringene kunne ramme dem vi nettopp ønsker å beholde. Allerede er skredet av nedleggelser i gang. De små private og ideelle er de som forsvinner først.

Når det kommer til lokalt versus nasjonalt tilsyn, mener Senterpartiet at dette bør være hos dem som er nærmest dem som blir berørt – at det bør være hos kommunene. Det trodde jeg Venstre var enig i. Det er for mange ubesvarte spørsmål om hvordan dette skal organiseres. Om de ansatte i Ålesund skal nå over hele landet, må de vel også kunne få innspill fra det lokale tilsynet. Da mener Senterpartiet at midler til det nasjonale ikke kan gå ut over midler til det lokale.

Konfliktnivået må ned, dialogen må opp, og vi må sørge for tidlig innsats og kvalitet i barnehagene over hele landet.

Mona Fagerås (SV) [14:30:23]: Representanten Moxnes listet opp barnehageeiere som har beriket seg på barnehagedrift. Eksemplene på hvordan det er mulig å ta ut store overskudd, er dessverre mange. Kompliserte eierskapsstrukturer er én av måtene dette gjøres på.

Jeg har lyst til å komme med ett eksempel, og dette er ikke en konspirasjonsteori. Nylig ble Månestråle barnehage på Frogner i Oslo dømt, og den må tilbakebetale 1,7 mill. kr til Oslo kommune etter at tilsynene utført av Oslo kommune har avdekket bl.a. at eier har tatt ut altfor høy lønn, at det har vært ledersamlinger i europeiske byer som har vært preget av spa og turisme, uten noe særlig faglig innhold. Dessverre har ikke alle kommuner råd til å drive et slikt tilsyn, og svært få barnehager har hatt denne typen tilsyn. Etter denne dommen mot Månestråle barnehage har Utdanningsnytt avdekket at det er barnehageselskapet som skal dekke kravet på 1,7 mill. kr. Dette blir en ond spiral. Igjen ser vi at det er barna i barnehagen som må betale prisen for at det tas ut profitt i norske barnehager.

Dette er altså ett eksempel som viser hvorfor det bør bli ulovlig å ta ut profitt fra barnehagene, noe som SV har foreslått flere ganger i Stortinget, men det har blitt stemt ned av regjeringspartiene. Da hadde vi ikke trengt å bruke masse tid og penger på å gå de kommersielle eierne i sømmene, og vi kunne brukt disse ressursene på barnehagebarna i stedet. Men så lenge stortingsflertallet tillater at dette får fortsette, at det tas ut mye profitt i enkelte barnehager – som vi har svært mange eksempler på – må en altså drive et dyrt tilsyn i en mye større skala enn det legges opp til fra regjeringens side.

Slik vi i SV ser det, går hver eneste krone som tas ut av barnehagen og over til privat formue og forbruk, ut over kvaliteten som tilbys barn og foreldre i norske barnehager. Barnehagelærere, fagarbeidere og andre ansatte er den viktigste ressursen for at barna i barnehagen skal bli godt ivaretatt, og derfor mener SV at økonomien til både de kommunale og de private barnehagene må styrkes. Blant annet ble ikke bemanningsnormen i barnehagen finansiert av regjeringen med én krone, men det ble overlatt til kommunene å finne penger til den. Vi må sikre at hver eneste krone som staten bevilger, skal brukes til det de skal, og ikke til privat profitt. Vi kan faktisk ikke, fra Stortingets side, sitte og se på dette sløseriet av offentlige velferdskroner lenger.

SV har store vyer for norske barnehager, og da må barna settes i sentrum. SVs krav er selvsagt at bemanningsnormen skal oppfylles, at minimum 50 pst. av de ansatte i barnehagen skal ha barnehagelærerutdanning, og at minimum 25 pst. av assistentene skal ha relevant fagbrev for arbeid. Vi sier også at det skal settes inn vikar ved fravær, slik at barna får det tilbudet som rammeplanen sier de skal få, og at ting ikke går ut på grunn av de voksnes fravær.

Ministeren var i sitt innlegg inne på viktigheten av mangfold i barnehagene. Utviklingen vi ser, er dessverre mindre mangfold og en regjering som ikke løfter en eneste finger for å gjøre noe med det mindre mangfoldet vi får når stadig flere norske barnehager blir kjøpt opp av de fire største barnehagekonsernene. Da tror jeg dessverre det må strammes mye mer til enn det synes som den nye ministeren er villig til å gjøre.

Guri Melby (V) [14:35:34]: I dag tidlig hørte jeg på Politisk kvarter mens jeg pakket barnehagesekkene til ungene mine, og jeg lurte litt på om jeg burde ha dårlig samvittighet for at jeg straks skulle i vei og levere dem til en velferdsprofitør med sugerør ned i statskassa, som representanten Moxnes snakket om. Men da jeg kom til barnehagen, var mitt anfall av dårlig samvittighet borte, for da ble ungene mine møtt av både kloke og varme ansatte som tok godt imot dem, og jeg vet at de har det veldig bra der hver eneste dag.

Jeg synes det er synd at vi nok en gang skal starte en debatt om barnehager som bare handler om eierskap og ideologi istedenfor at den handler om det som er aller viktigst, nemlig hvordan ungene våre har det hver eneste dag, og hva som skal til for at de trives og utvikler seg. Representanten Moxnes snakker om at pengene skal komme ungene til gode, men han sier egentlig ingenting om hva det handler om, han snakker bare om eierskap. Det viktigste for Venstre er at vi har et godt og tilgjengelig barnehagetilbud for alle. Gode barnehager er helt avgjørende for at vi skal lykkes med tidlig innsats, og det er også med på å sikre alle barn frihet og like muligheter senere i livet.

Vi har prioritert, i barnehagedebatten, å sørge for at unger fra familier med dårlig råd også skal få gå i barnehage. Vi har innført ordningen med gratis kjernetid for å gi dem en bedre start på livet og for å ruste dem bedre for skolen. Vi har også vært med på å innføre en bemanningsnorm og sikret både høy voksentetthet og høy pedagogtetthet. Nå er vi snart i mål, og vi fikk nå høre fra statsråden at mer enn ni av ti barnehager i fjor oppfylte bemanningsnormen. Det betyr at det er enda flere unger som møter flere voksne, og dyktige og kompetente voksne, hver eneste dag. Det er jo det som teller i barnehagedebatten.

Vi trenger de private barnehagene. Rød-grønn side gjorde jo selv en stor jobb med å ta dem inn i varmen den gangen vi skulle oppnå full barnehagedekning, og for det fortjener ikke disse barnehagene en trussel om å bli fratatt næringsgrunnlaget. I 2011 sa daværende statsråd Kristin Halvorsen:

Det er etablerere av barnehager som har lagt ned en stor innsats og mange timer uten å ta ut lønn for alt, men de har også kanskje investert private midler, og det vil være urimelig ikke å tillate at disse skal kunne ta ut et utbytte.

I Venstre sier vi at bedre er alltid mulig. Vi må være positive til endringer og justere regelverk og finansiering til tida vi lever i, og vi skal slett ikke være naive. Vi må ha et regelverk som sørger for at det ikke er mulig å ta ut urimelige utbytter, og det gjør også Venstre og regjeringen. Men å starte en heksejakt på en hel sektor man har heiet fram, og som brukerne er svært fornøyd med, det mener jeg er ganske respektløst. Jeg skjønner at fokuset for Moxnes og Rødt ligger på de store eierne, men det han glemmer er at når han snakker om dem, tar han med seg alle de små aktørene i dragsuget.

Jeg har møtt mange som føler seg stemplet som profitør, uten at de selv føler at de hører til den kategorien. I sommer besøkte jeg bl.a. Lekeslottet barnehage i Risør, som har ca. 30 barn i en gammel trevilla i idylliske omgivelser, og som gir barna et fantastisk tilbud. De opplever nå en økende skepsis, både blant foreldre og blant kommunepolitikere, fordi de er en privat barnehage, de er et AS. De er riktignok eid av samme kvinne som startet barnehagen, som også er leder der, som legger ned utallige dugnadstimer, og som også har tatt opp egne lån og tatt egen økonomisk risiko for å sikre et godt tilbud for barn. Disse føler seg rammet av den samme kritikken som kanskje først og fremst er ment å ramme de store, og endringene i regelverk vil også ramme de små på samme måte som det rammer de store.

Venstre mener at fokuset i debatten må handle om hva som gjør at ungene våre får et best mulig barnehagetilbud. Jeg kan være med på mange diskusjoner om hva slags kriterier vi skal ha, og hva slags kvalitetskrav vi skal stille. Jeg mener at det er det viktigste – ikke bare å fokusere på hvem som eier barnehagene. Vi skal selvsagt ta de utfordringene som fins, på alvor, og jeg er veldig glad for at regjeringen har varslet grep for å sørge for at man ikke skal ta urimelig utbytte. Det er også veldig viktig at vi får et nasjonalt tilsyn som sikrer nettopp det som representanten Fagerås var inne på: Dersom vi har useriøse aktører som ikke leverer kvalitet, eller som benytter seg av offentlige midler på feil måte, skal de selvsagt tas for det, og de skal ikke få lov til å drive barnehage.

Martin Henriksen (A) [14:40:37]: Takk til interpellanten for å ha tatt opp dette temaet.

Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal ha best mulig barnehage for alle barn, uavhengig av hvor de bor, og uavhengig av hvilken barnehage de går i. Jeg mener at det overordnede når det gjelder barnehagepolitikken i Norge, er at det å investere i barnehage er noe av det lureste vi kan gjøre. Det er bra for likestillingen, det er bra for arbeidslinja og det er bra for å gi barna våre et bedre utgangspunkt for resten av livet.

Men da er det heller ikke uvesentlig hvor pengene havner. Jeg vil bare si, nå i starten av mitt innlegg, at Arbeiderpartiet gjerne diskuterer kvalitet – det gjør vi jo i alle debatter man har om kvalitet, vi fremmer forslag om det også – men når bl.a. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet sier at man heller burde diskutere kvalitet framfor profitt, og anklager Rødt for ikke å delta i debattene om kvalitet, har jeg to ting å si: For det første ser jeg gjerne Rødt i flere debatter om kvalitet i barnehage. Det er ikke der de har vært mest aktive, for å si det sånn. Men det andre er: Slutt å bruke argumentet om kvalitet i barnehage, og at det er viktig å ta den debatten, for å skape et inntrykk av at debatten om profitt i barnehage ikke er viktig.

Det er en annen barnehagesektor i Norge i dag enn det var i 2003. Det er en annen barnehagesektor i Norge i dag enn det var i 2013. Vi ser at de store aksjeselskapene, som også gjerne er kommersielle aktører, har økt, at det er færre ideelle og små aktører i norsk barnehagesektor. Arbeiderpartiet mener det er bra å ha mangfold i barnehagesektoren. Det skal være plass til både offentlige og private, men det bør være liten eller ingen plass til profitt.

Jeg tror at de foreldrene som har barna sine i barnehage i Norge, ikke først og fremst er opptatt av om den barnehagen er offentlig eller privat. Så ærlige tror jeg vi bare skal være. De er opptatt av at barnehagen skal være god, at det er nok ansatte, og at kvaliteten er god. De er også opptatt av hvor pengene de betaler inn, og de offentlige tilskuddene, havner. Det er vanskelig for dem – og oss – som er opptatt av å ha mangfold i barnehagesektoren, å forklare og forsvare den utviklingen som har vært i norsk barnehagesektor de siste årene, der altså andelen av store kommersielle AS-er har økt. Antallet ideelle og små aktører har gått ned.

Vi ser også en stor interesse fra internasjonale oppkjøpsfond, som nå ikke bare står på terskelen til, men faktisk er i ferd med å kjøpe seg opp i norsk barnehagesektor. Dette er kortsiktige eiere. Vi skal ikke være så naive at vi tror at deres mål er langsiktig kvalitetsutvikling av barnehagesektoren, for det er det ikke. Det har de også sagt svart på hvitt. De ser det som et sted å plassere kapital. Store barnehagemeglere, som det nærmest kan kalles, har prospekter til internasjonale oppkjøpere for å vise at norsk barnehagesektor er et lukrativt sted å plassere kapitalen sin. Det gir god avkastning. Er vi interessert i at norsk barnehagesektor skal bli et spekulasjonsobjekt? Svaret på det bør åpenbart være nei, og det burde ringe noen alarmbjeller også langt inn i Høyres Hus når vi ser den utviklingen.

Denne debatten om profitt har vi hatt mange ganger i Stortinget. Partiene mener stort sett det samme nå som man har gjort før. Det vi venter på, er at regjeringa skal komme med sitt forslag til lovendringer, som forhåpentligvis kan være med og rydde opp, tette igjen og ta ned profitten. Vi har ventet sommer, høst og vinter – og håper vi ikke må vente vår og sommer igjen før vi får noe på bordet fra regjeringa.

Jeg mener at noe av det man burde gjøre i tillegg til lovendringen, er å endre finansieringen av bemanningsnormen. Når jeg hører at regjeringspartiene er bekymret for de små og de ideelle aktørene i barnehagesektoren, er noe av det første jeg tenker: Vel, hvorfor legger dere ikke pengene på bordet for å finansiere deres egen bemanningsnorm, da? Er det én bekymring vi ser fra de private, små og ideelle barnehagene, er det jo at finansieringen av bemanningsnormen gjør at når de har tært opp egenkapitalen sin, når de har brukt opp egne budsjetter, står de i fare for enten å måtte legge ned eller selge sine barnehager. Da vet vi hvem som kjøper dem opp. Akkurat nå er det ikke Bjørnar Moxnes eller Rødt – selv om jeg misliker å måtte ta ham i forsvar – som er den største trusselen mot ideelle barnehager i Norge. Det er den regjeringa som sitter, som nekter å betale regningen for sin egen bemanningsnorm.

Jeg håper regjeringa kommer med andre forslag. Jeg håper de følger opp det som Arbeiderpartiet fikk flertall for i 2018, sammen med Kristelig Folkeparti og de andre opposisjonspartiene, at man får på plass et lovmessig skille mellom kommersielle og ideelle barnehager, slik at det går an å prioritere dem, at vi får like krav til offentlige og private barnehager, at man får forkjøpsrett, og at regjeringa tar en ordentlig gjennomgang av finansieringssystemet, ikke stykkevis og delt, som vi har sett i den lovgjennomgangen de har hatt.

Bjørnar Moxnes (R) [14:46:00]: Når etter hvert seks av ti innbyggere vil ha slutt på at det kan tas privat profitt fra velferdstjenester som barnehage, eldreomsorg og barnevern, er det fordi folk har opplevd – og også blitt forholdsvis forbanna på – at penger som skulle gått til det beste for sårbare brukere av velferdstjenester, i stedet forsvinner ut av disse tjenestene.

To eksempler fra mindre barnehager: Foreldre har sett at eieren av barnehagen, hvor det spinkes og spares i tilbudet til barna, bruker barnehagepenger på å kjøpe en splitter ny Porsche til seg selv, og eiere som har kjøpt ferie- og firmaleiligheter for barnehagens penger i Torrevieja på solkysten i Spania.

Dette er bakgrunnen for den voksende opinionen mot profitt i velferden, som går langt inn i sentrum. Et massivt flertall av Kristelig Folkepartis velgere vil ha slutt på dette. Det samme gjelder Senterpartiets, Arbeiderpartiets og SVs velgere, og ikke minst vil også Rødts velgere ha slutt på at pengene forsvinner ut av tjenestene. De skal gå til det beste for brukerne av tjenestene.

Og når Høyre sier at det ikke er så mye profitt i barnehagene, er det jo underlig at det brødreparet som eier Norlandia, er gode for 2,8 mrd. kr hver, at eieren av Læringsverkstedet er god for 1,4 mrd. kr alene, og at et ektepar fra Sunnmøre nylig tjente 356 mill. kr på å selge barnehagene sine i Gnist til et utenlandsk oppkjøpsfond. Da skyldes ikke det teknologisk innovasjon eller verdiskaping. Nei, verdiene i selskapet er eiendommer som er fullfinansiert av innbyggerne gjennom billige lån fra Husbanken under markedsrente på 100 pst. av investeringen, og ikke minst at kommunens kapitaltilskudd har dekket alle kostnadene ved lånet. At Venstre og Høyre forveksler dette med verdiskaping, er bare litt trist. Det er ikke verdiskaping å bare flytte verdier, overføre dem, fra skattepengene til private formuer.

Det er det det store flertallet ønsker en slutt på, og det er derfor Rødts standpunkt om profitt på velferd får stadig større oppslutning hos stadig flere. Man ønsker å sikre at pengene går til det beste for brukerne.

Til slutt vil jeg ha et svar fra statsråden på det som handler om den demokratiske handlefriheten lokalt. Er Skei Grande enig i at de kommunene hvor et flertall ønsker å kunne prioritere ideelle, private barnehager foran kommersielle når det gjelder å bygge ut nye barnehager, skal få lov til å prioritere det, eller er det fortsatt forbudt for dem å skulle skille mellom kommersielle og ideelle barnehager i framtiden?

Statsråd Trine Skei Grande [14:49:21]: Til det siste spørsmålet først: Vi har hørt begrepet «ideelle» i en av de høringene vi har sendt ut for å få noen klarere definisjoner, for det er klart at Moxnes’ definisjon, som er at alle som ikke er AS, er ideelle, og alle som er AS, er kommersielle, er en feil definisjon. Det er det ganske bred enighet om. Men det å finne den riktige definisjonen på dette er noe av det som er hørt, og det er vanskelig å finne en klar definisjon på det.

Så handler det om hvor langt ned man kan flytte makta, for man kan selvfølgelig flytte makt ned til kommunene, men det er også interessant å flytte makt ned til foreldrene, slik at de får bestemme hvilke barnehager som skal drives ut fra at vi nå i noen kommuner må bygge ned kommunetilbudet fordi det blir færre barn.

Så – avslutningsvis: Barnehager er en av de viktigste utdanningsinstitusjonene vi har. Vi vet at barn som går i barnehage, lykkes bedre på skolen. De har mindre frafall, og de tar høyere utdanning. Dette er en av de viktigste innsatsfaktorene vi har for å bekjempe sosial ulikhet i Norge. Det er derfor denne regjeringa har innført gratis kjernetid og nedsatt pris for dem med dårligst råd. Det er også derfor vi har sørget for en bemanningsnorm som sikrer at vi får god kvalitet på den barnehagen folk skal bruke. Og foreldre er kjempefornøyde med det tilbudet vi har. Jeg håper at vi i framtida også kan begynne å spørre barn om de er fornøyde med det tilbudet de har, slik at vi også kan måle utviklingen av det.

Da er det viktig å ha kontroll, og det er viktig å ha systemer som sørger for at kvaliteten er god framover. Det gjør vi gjennom normer, det gjør vi gjennom andre typer krav, men vi gjør det også med tilsyn, sånn som eksempelet fra Oslo, som ble vist fram her, at tilsynet kan slå ned på de barnehagene som bruker pengene feil. Det viser at systemet fungerer. Men det gjelder da kommuner som Oslo, som er så store og har så tung faglig kapasitet at de faktisk kan gjøre det.

Så til slutt: Jeg må si at det bildet som skapes her om at 140 000 barn går i barnehager der ansatte drar på spa, kjøper Porsche og ferieleiligheter, er et feil bilde. Punktum. Det er så mange der ute som står på og jobber hardt for å få til gode barnehager, og som er i en helt annen virkelighet enn det bildet som skapes fra denne talerstolen i dag. Jeg skjønner at mange av de barnehagene føler stor usikkerhet med et Senterparti som er imot alle typer innstramminger som denne regjeringa har sendt på høring, et Arbeiderparti som bare er store i retorikken, men som ikke har noen konkrete forslag, og et SV og et Rødt som snakker som om barnehagene eies av folk som drar i Porsche på spa eller kjøper ferieleiligheter. Jeg skjønner at usikkerhet skapes i et samfunn der man ser en så sprikende opposisjon.