Liv Kari Eskeland (H) [10:04:38] (ordførar for saka): Først er det på sin plass å takka komiteen for utmerkt samarbeid – smidige handsamingsprosessar frå alle partar og utvist tolmod frå forslagsstillarane si side ettersom prosessen for handsaming har teke noko tid.

Representantframlegget tek opp eit tema som eg trur dei fleste av oss her i denne salen har eit stort hjarte for, altså korleis syta for at norsk industri kan halda fram å skilta med at energien me nyttar som elektrisk kraft, er rein, men òg rimeleg, noko me alle meiner skal vera eit fortrinn for norsk industri.

Noreg har ei lang og stolt historie innan oppbygging av kraft, ryggrada i kraftsystemet vårt er den regulerbare vasskrafta. Me har i generasjonar lagt til rette for at den fornybare vasskrafta skal tena industrien og arbeidsplassane i Noreg. Dette har me gjort gjennom at delar av industrien har fått redusert sats og fritak for elavgift, tilsvarande 7 mrd. kr i samla lettar, jf. nasjonalbudsjettet 2020. Enkelte kundegrupper har òg fått redusert nettariff fastsett av Statnett.

Opphavsgarantiar er ei merkeordning for elektrisitet for å visa straumkundane at ei mengd kraft er produsert frå ei spesifikk energikjelde. Kraftprodusentar som sel opphavsgarantiar, får samtidig ei ekstra inntekt frå sin fornybare kraftproduksjon. Likevel er det slik at fleirtalet i ein merknad i Innst. 401 S for 2015–2016 ser at systemet kan forbetrast, der ein bad regjeringa

«utrede nærmere hvordan endringer kan gjøre at systemet for fornybar energi med opprinnelsesgarantier og varedeklarasjon for strøm kan fungere bedre enn i dag».

Arbeidet er sett i gang i departementet, og tek dermed opp i seg det som forslagsstillarane har løfta fram i forslaga nr. 1 og 2. Me ser fram til at dette arbeidet vert lagt fram frå departementet si side.

Framlegget har òg i seg forhold som går på utmelding av AIB, og å syta for at Statnett sin tariffmodell vert innretta slik at industrien sin kostnadsdel reflekterer dei kostnadene den påfører nettet, og eit framlegg som omtalar likeverdig tariffnivå for store forbrukarar med høg brukstid, uavhengig av om elektrisiteten vert henta frå regional- eller transmisjonsnettet.

Statnett har i lengre tid jobba med tariffmodellen. Dette er eit krevjande arbeid der det skal takast omsyn til mange forhold. Det er lange høyringsprosessar. Det ligg likevel ikkje i departementet si form for eigarstyring å detaljstyra Statnett, slik representantane her legg opp til.

Å finna eit tariffnivå som er gjennomgåande for store forbrukarar med høg brukstid, er også komplekst, og staten har heller ikkje som eigar av Statnett høve til å påverka tariffen.

Eg ser fram til ein konstruktiv debatt.

Else-May Norderhus (A) [10:08:02]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for en bra jobb.

Arbeiderpartiet har i denne saken veldig mange forslag som skal bygge opp under norsk industri, med tanke på den kraftpolitikken vi har. Det er viktig at man tar grep og får utslipp ned her i verden, men det er også viktig at man tar riktige grep for å bygge opp under ordninger og løsninger som viser til reell bruk av den kraften man har. Opprinnelsesgarantiene er en utfordring i så måte, der man faktisk betaler for noe som viser til at det blir produsert fornybar kraft et eller annet sted, om ikke akkurat den kraften man kjøper. Så det blir litt sånn at man kjøper seg grønn, hva skal jeg si, grønn – jeg tenkte bare presidenten skulle begynne å sufflere meg – at man viser til grønne, gode ordninger, men så er det kanskje ikke helt sånn likevel, så man seiler litt under falskt flagg. Jeg setter veldig stor pris på en bra president her.

Det som er utfordringen, er at EØS-avtalen gir muligheter til å bruke handlingsrommet her, og det er nettopp det handlingsrommet vi har prøvd å finne i denne saken. Vi ser jo at hvis industriaktører, store industriaktører i Norge i dag skal begynne å bruke denne ordningen og på en måte mer og mer bli tvunget til å bruke den, er det mange millioner i utgifter på budsjettet for dem, noe som er krevende.

Oslo Economics kom med en rapport høsten 2018 som vi satte oss ned og studerte nøye. Det er viktig å se på hva slags type løsninger man fant der. Ut fra det har vi jobbet med ulike aktører og funnet fram til disse forslagene som vi har lagt fram i denne saken, og det gjorde vi i juni 2019. I dag er det mars 2020. Vi har hatt tre statsråder i forkant av Tina Bru, så vi har store forventninger til at den nye statsråden faktisk setter seg inn i saken, tar grep og gjør noe med dette. Vi vet at alle de tidligere statsrådene har vært positive til å gjøre noe, men vi har på en måte ikke vært forelagt noe med tanke på hvilket resultat vi skal nå her. Så det har vi store forventninger til, rett og slett.

Jeg tenker at det er på høy tid å gå inn i det. Om det er en sak som regjeringen også vil komme tilbake til Stortinget med, blir vi gjerne med og ser på løsninger videre. Vi har også fått framlagt ulike forslag og har underveis hatt god dialog med saksordføreren, som også er veldig engasjert i dette. Jeg tror at hele komiteen, uansett om man er i posisjon eller opposisjon, ønsker å få gjort noe, og industrien vår er utålmodig, så jeg tenker at her er det viktigste budskapet nå, etter at saken har ligget så lenge, at det skjer noe.

Else-May Norderhus (A) [10:11:08]: Ja, det er riktig.

Terje Halleland (FrP) [10:11:21]: Arbeiderpartiet er i denne saken opptatt av norsk industri og rammebetingelser for industrien. Det er veldig bra, og det skal Arbeiderpartiet ha ros for. Det er viktig at vi tilrettelegger for industrien, og at vi har rammebetingelser som gjør at den kan utvikle seg videre.

Jeg forstår også godt intensjonen i Arbeiderpartiets forslag, og ser de utfordringer som opprinnelsesgarantier gir. Likevel sliter jeg med å se hvilke bedre løsninger dette forslaget vil gi oss. Om man bare snur ryggen til, forsvinner dessverre ikke problemet av seg selv.

Norsk industri både har og har hatt konkurransefortrinn med den fornybare kraftproduksjonen. Det er den fordelen jeg forstår forslagsstiller ønsker å opprettholde.

Når internasjonale kunder og norsk industri ber om dokumentasjon på hva slags kraft som brukes for framstilling av deres produkter, skal «Made in Norway» bety fornybar og videre dokumentasjon være unødvendig. Tanken er flott, den. Men når resten av verden handler med garantier og lager systemer som skal hindre dobbelttelling, sliter jeg med å se hvordan Norge skal klare å stå utenom. Jeg ser vanskelig for meg at opprinnelsesgarantier vil forsvinne utenfor Norges grenser, uavhengig av hva Norge gjør i denne saken.

Norge som nasjon har til nå utvilsomt tjent på opprinnelsesgarantier, og norske kraftprodusenter har tjent gode penger på å utstede slike. Kraftprodusentene skal vi heller ikke glemme som den verdifulle næringsvirksomheten de er. Etterspørselen etter ren fornybar kraft kommer bare til å øke, og verdien av fornybar kraft, og spesielt magasinbasert vannkraft, vil være økende. Opprinnelsesgarantier er jo med på å forsterke dette og gjør fornybar energi enda mer konkurransedyktig.

Dette forslaget vil ramme kraftbransjen svært hardt. På den andre siden ser vi at handelen med opprinnelsesgarantier reduserer konkurransefordelen som fornybar kraftproduksjon gir norsk kraftkrevende industri.

Om oppsiden for industrien er så stor at den oppveier nedsiden for kraftbransjen, er jeg betydelig mer usikker på enn forslagsstillerne er. Så jeg tror det beste nå er å avvente hva departementet og en ny statsråd gjør for å få noen muligheter og et handlingsrom på bordet. Om situasjonen ikke er ny, er den iallfall enda mer aktuell enn noen gang. Det kan gjerne føre med seg at departementet prioriterer framdrift i saken.

Ole André Myhrvold (Sp) [10:14:29]: Jeg vil begynne med å takke forslagsstillerne for å sette et viktig tema på dagsordenen.

Norsk kraftpolitikk og ikke minst god tilgang på ren og billig energi har vært en nøkkelfaktor for norsk industrireising i over hundre år. Det har bidratt til verdiskaping, innovasjon og produksjon av viktige eksportartikler over hele landet fordi verkene og fabrikkene har ligget nær energikildene, f.eks. aluminiumsproduksjon.

Norge er nær 99 pst. selvforsynt med fornybar kraft, og da hovedsakelig fra vannkraften. Det er derfor grunn til å sette store spørsmålstegn når norsk næringsliv ser seg nødt til å kjøpe opprinnelsesgarantier for ren kraft.

Umiddelbart ser ordningen med opprinnelsesmerking ut til å være et system for grønnvasking. Dessverre blir det feil for norsk industri, som i utgangspunktet er basert på nettopp ren energi. Det skal være vår fordel, ikke ulempe, og det bør skje uten at man skal være nødt til å kjøpe seg inn i en garantiordning.

At noen i 2020 skal komme og hevde at norske produkter ikke er klimavennlige fordi man ikke kjøper opprinnelsesgarantier, er derfor meningsløst. Det er blitt en ordning som er vanskelig å forstå for de fleste. Men når Senterpartiet i dag ikke støtter forslagene fra Arbeiderpartiet, handler det om at det allerede er en sak på gang om hvordan man kan gjøre systemet med såkalte varedeklarasjoner og opprinnelsesgarantier bedre enn i dag. Senterpartiet kan love at vi kommer til å gå kritisk inn i en slik sak når den kommer. Vi ønsker en nærmere utredning av om opprinnelsesgarantiene har fungert i tråd med hensikten, og om man har oppnådd resultater for økt produksjon av fornybar energi, slik intensjonen var. Gitt den tverrpolitiske enigheten om at dette er en ordning som ikke fungerer etter hensikten, mener Senterpartiet en slik utredning er et godt sted å begynne før man vedtar konkrete endringer.

Senterpartiet deler forslagsstillernes bekymring for at industriens kostnadsandel på nettet øker. Usikkerheten rundt ny tariffmodell har vart i rundt to år og bidrar til at nye investeringer uteblir. Det er alvorlig. Det er ikke en god og forutsigbar industripolitikk i en tid der vi står oppe i en omstilling hvor vi skal omstille fra petroleumsbasert, havbasert industri til landbasert, grønn industri. En ny tariffmodell må lages slik at industriens kostnadsandel på en objektiv og etterrettelig måte reflekterer de kostnader den faktisk påfører nettet, og den bør forskriftsfestes, slik at usikkerheten knyttet til nettkostnader minimeres. Forutsigbarhet er avgjørende viktig for industriens framtid, og vi er avhengig av mer landbasert industri i framtiden.

Jeg tar med dette opp forslagene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Lars Haltbrekken (SV) [10:17:46]: Også vi i SV deler forslagsstillernes bekymring for at norsk industri kan miste viktige konkurransefortrinn dersom man ser seg nødt til å kjøpe opprinnelsesgarantier som en form for dokumentasjon på at den kraften som brukes, er fornybar, når strømproduksjonen i Norge i utgangspunktet er basert på ren vannkraft.

I kampen mot klimakrisen vil verden trenge mer fornybar energi – fornybar energi som kan brukes til å erstatte den fossile. Også i Norge trengs mer fornybar energi for å fase ut den halvparten av vårt energiforbruk som er fossilt. Hensikten med opprinnelsesgarantiene som vi diskuterer i dag, var å gi insentiver til produksjon av mer fornybar energi. Om disse garantiene har gjort det i Norge, er et ubesvart spørsmål. Har garantiene bare gitt økt gevinst til kraftselskapene?

Noe av utfordringen nå er at opprinnelsesgarantiene selges til bedrifter og personer i andre land. Dermed blir bl.a. norsk industri sittende igjen med den kraften som angivelig ikke er ren, selv om elektronene de tar ut, for det meste kommer fra norske vannkraftverk.

Det virker som om det er bred enighet om at ordningen med opprinnelsesgarantier og NVEs varedeklarasjon ikke fungerer godt nok, selv om det ikke foreligger gode alternativer til disse i dag. Dette ble også påpekt av Stortinget da Stortinget behandlet energimeldingen. Det er også grunnen til at SV er med på forslaget om å støtte videre opp om det arbeidet som allerede er i gang, og at vi bør få på plass en utredning av hele ordningen om opprinnelsesgarantier og hvordan disse best kan innrettes for å fungere optimalt.

Jeg tar opp forslaget fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne.

Ketil Kjenseth (V) [10:20:13] (komiteens leder): Det er bred enighet i salen om at det er mulig å gjøre merkeordningen bedre, men så stopper litt av enigheten der – hvordan vi skal gjøre det, og hvem vi skal fordele kaka på – for kraftindustrien har en rekke insentiver i dag. Saksordfører Eskeland pekte bl.a. på skatteinsentiver. Det er null elavgift, og norsk kraftindustri har også såkalte langsiktige kontrakter som mange andre land ikke har.

Omdømmeinntektene som vi kan si går til fornybar, er også en del av dette. Det andre er å bidra til å skifte ut forurensende kraft i Europa. De inntektene som i dag er påslaget, går til eierne. Å kalle det for en litt diffus kraftsektor – det er jo stort sett kommuner og vi innbyggere som er eierne i de selskapene. De har ikke så lyst til å miste inntekter. Omdømmespørsmålet er i høy grad også et spørsmål for forbrukerne, vi som strømkunder, som antakeligvis må betale et mellomlegg til industrien hvis vi skal subsidiere ytterligere.

Jeg synes også vi skal skjele litt utenfor Norges grenser, for diskusjonen så langt dreier seg egentlig om å gjøre Norge så annerledes som mulig. Det har vi vært lenge, med vannkraften vår. I dag kommer de andre europeiske landene opp med fornybar i stor stil, og det er jo det som er målsettingen, å få andre land til å gjøre som Norge. En kan si at dette er en ordning som kanskje går ut på dato framover i tid. Om det er om 5 år, 10 år eller 30 år, ser vi ikke helt konturene av per i dag, men jeg synes det er verdt å ta med seg den omdømmediskusjonen – om Norge skal stille seg på utsida i diskusjonen om å transformere energiforsyningen i Europa og ikke vise fram den fornybare sektoren vi har, med vannkraften vår og hvor viktig den er. Vi bygger også annen fornybar energi.

Digitalisering er en viktig del av den transformasjonen. Vi skal være med på det laget, og vi har gått foran sammen med Norden. Jeg oppfordrer til at vi fortsetter å henge sammen i de nordiske landene og også er med Europa på endringen til grønn energi. Det er her jeg tror representanten Else-May Norderhus prøvde å si grønnvasking. Det kan jeg ikke se at intensjonen er. Det er et ærlig forsøk på å få mer fornybar energi i hele Europa.

Statsråd Tina Bru [10:23:34]: Vannkraftressursene skal forvaltes slik at de kommer lokalsamfunnene våre og nasjonen til gode. Vannkraften skal fortsatt være et konkurransefortrinn for norsk industri.

Det er ingen tvil om at norsk kraftproduksjon har meget lave utslipp. I 2018 var hele 98 pst. av elektrisiteten i Norge produsert fra fornybare kilder – hovedsakelig vannkraft, men også noe vindkraft.

Ordningen med opprinnelsesgarantier for strøm har vært omdiskutert lenge. Departementet har arbeidet med ulike løsninger for hvordan ordningen kan fungere bedre for både forbrukere, industri og kraftbransjen. Opprinnelsesgarantiene gir også store inntekter til norske produsenter av fornybar kraft. Inntektene kommer i hovedsak fra utenlandske kjøp av norske opprinnelsesgarantier. Samtidig er industrien bekymret for at ordningen svekker deres konkurransefortrinn med å være lokalisert i Norge.

Industriens bekymring skal vi ta på alvor. Jeg ser derfor på en løsning som bedre får frem budskapet om at strømmen i Norge er grønn. Både forbrukere, industri og kraftbransjen etterspør informasjonen som viser den faktiske klimavirkningen av norsk strømforsyning.

Ordningen med opprinnelsesgarantier vil bestå, men vi kan skille tydelig mellom denne og budskapet om at strømmen i Norge er fornybar og grønn. Jeg ønsker ikke å aktivt svekke ordningen med garantiene eller gjøre endringer som truer de store inntektene derfra, men å få ryddet opp i informasjonen om norsk strøm er viktig av flere grunner. Husholdninger, bedrifter og kommuner trenger et godt grunnlag for å velge mellom ulike energiløsninger, og industrien må kunne dokumentere at deres kraftforbruk har et lavt klimaavtrykk.

Så til forslagene om tariffer i strømnettet. Det er strømkundene som dekker kostnadene i nettet. Mitt utgangspunkt er at alle kunder må være med på å dekke disse. Alle nettselskap har selv ansvar for å utarbeide tariffer i tråd med gjeldende regler. Tariffene skal være basert på ikke-diskriminerende og objektive vilkår samtidig som de gir signaler om effektiv utvikling og utnyttelse av nettet. Statnetts endelige tariffmodell er ikke ferdig utformet og vedtatt. Jeg legger til grunn at Statnett selv utformer tariffene innenfor energilovgivningen og EØS-avtalen.

Hvis noen nettkunder skal betale mindre i nettleie, må de øvrige betale mer. Alle regionalnettselskap må selv vurdere om store forbrukere i deres nett har lik betydning for nettet som store forbrukere i transmisjonsnettet. Inndelingen i kundegrupper og dermed kostnadsfordelingen mellom ulike kunder skal baseres på relevante nettforhold. Dette er et prinsipp som en fast tariffmodell for store forbrukere i transmisjons- og regionalnettet også må bygge på.

Else-May Norderhus (A) [10:31:50] (ordfører for saken): Komiteen har hatt til behandling en sak om solkraft, og som saksordfører vil jeg si at jeg synes dette er et spennende forslag innenfor et område komiteen har hatt veldig få saker om så langt. Det er nok en del andre saker vi har hatt hyppigere, for å si det sånn.

Norge trenger ambisiøse mål og mer tilrettelagte rammer for å få fart på solkraftsatsingen, det er det ingen tvil om. Vi ligger bak de fleste, og det øker behovet for en selvransakelse, vil jeg si, for hvilke ambisjoner vi ønsker, og hva slags løsninger vi skal ha for å nå disse målene.

Våre naboer i Sverige har 10 000 installasjoner av solkraft i året, mens her har vi 2 000 installasjoner. Det at Enova nå fra april av ønsker å redusere solkraftstøtten, er det flere parti i komiteen som reagerer sterkt på. Vi ser at det er økende interesse for dette området politisk. Det er også noe man ser igjen i merknadene og forslagsstrømmen i denne saken.

Vi synes det er skuffende at regjeringen viser så liten interesse for og vilje til nye løsninger og til å ta grep som kan stimulere til flere prosjekt, framfor at de nå støtter reduksjonen som Enova har når det gjelder støtten deres. Regjeringen viser heller til at interessen har økt slik at det er flere aktører som ønsker dette produktet, og mener da at markedet selv skal styre det framover. Vi er ikke der ennå, slik vi ser det.

Så viser vi til at statsråden viste til at RME, Reguleringsmyndigheten for energi, skal sende ut en høring om plusskundeordninger for borettslag og sameiere, og at det er Olje- og energidepartementet som eventuelt vedtar endringene i de forskriftene. Det er regjeringens privilegium å gjøre det, men da må vi også kunne forvente at man bruker nok energi i regjeringen, kanskje til og med solenergi der, til å få tatt de nødvendige grepene. Statsråd Bru er jo som en sol i salen, så da tenker jeg at da er det håp, det er lys! (Munterhet i salen)

Regjeringen sier nei til forslag til vedtak IV, om å utrede en kombinasjon av tilskudd fra Enova med lån fra Husbanken, men imøtekommer nå forslaget om disse nye kriteriene med å si at miljødokumentasjon er et av de kriteriene man kan ha for å få lån. Det kan være en god start.

Forslag til vedtak I om å utrede ulike tiltak for å stimulere til økt produksjon av solenergi i Norge, imøtekommes ikke fra departementet, noe de begrunner med at de norske forskningsmiljøene og industrien selv skal være med i denne utviklingen, og de viser til at viktige virkemidler er etablert gjennom Enova.

Terje Halleland (FrP) [10:35:16]: Tilskudd og tilrettelegging for energieffektive lavutslippsløsninger er viktig i arbeidet med å få ned klimagassutslipp og spare på energibruken. Jeg tror imidlertid ikke at det er Stortinget som skal være den som skal stå bak de enkelte bevilgninger og prioriteringer av teknologi. Jeg tviler på at det ville ført til så mye bedre løsninger.

Skal en lykkes med omstillingen, tror jeg det er noen som må se helheten og bevilge og prioritere pengebruken, lage programmer og tildele støtte til enkeltprosjekter, og Enova er vårt verktøy til å se denne helheten. Det skal ikke bare være en målsetting om å få flest mulig på kortest mulig tid til å endre hverdagen sin, men en må evne å tenke langsiktig, se hvilke produkter som kan gi nye løsninger, skape markeder og gi ny teknologiutvikling.

Utvikling av solcelleteknologi er nok i svært liten grad påvirket av det som blir gjort i Norge. Jeg både tror og anbefaler at vi skal fortsette å bruke Enova og det apparatet som vi har i dag for å vurdere nye løsninger og teknologier – å satse på disse er nødvendig i startfasen – og så fase ut støtteordninger, frigi kapital til å satse på nye og bedre løsninger og teknologier.

Ole André Myhrvold (Sp) [10:36:55]: Sola er grunnlaget for alt liv. Omstillingen til en framtid der vi ikke lenger kan basere oss på det svarte, ikke-fornybare karbonet, må handle om det grønne fornybare karbonet og de fornybare ressursene. I dette er sola helt avgjørende, også her oppe i nord med lange vinternetter. Potensialet for å produsere energi fra sola er stort og vil være et viktig supplement til annen energi i framtiden.

Solenergi produseres lokalt, og Norge har mange flater der dette kan installeres uten store konflikter. Det kan være på takene hjemme hos oss, eller hos «folk flest», som noen liker å si, eller det kan være på driftsbygninger – i bruk eller ikke i bruk – i landbruket, eller som på ASKOs lager i Trondheim, der solceller allerede dekker flere tusen kvadratmeter og bidrar til produksjon av ren hydrogen til selskapets lastebiler.

Selv om vi begynner å se spor av solenergi også her i landet, er det rom for å satse mer. Bare i 2019 installerte svenskene over ni ganger flere solcelleanlegg enn vi gjorde her i Norge. Da er ikke løsningen å fase ut støtten, som varslet. Tvert om må støtten opprettholdes, og verktøyene for å stimulere til satsing må styrkes.

I forrige sak debatterte vi ny industripolitikk. Det er et viktig perspektiv også i denne debatten. Det å produsere solceller og komponenter til solenergianlegg er energikrevende. Norge har industri som produserer disse produktene, og vi gjør det basert på ren fornybar energi.

Vi må derfor lære av elbilpolitikken videre i omstillingen til en mer klimavennlig tidsalder. Norge har kommet godt i gang med omstillingen av personbilparken gjennom fordelene for nullutslippsbiler. Særlig har dette bidratt til en kraftig økning av elbiler på norske veier, men så langt har det ikke bidratt i veldig stor grad til ny norsk industri eller varige arbeidsplasser av betydelig omfang, om vi ikke ser på de som installerer ladestasjoner rundt omkring.

I solenergi har vi en opplagt mulighet. Vi kan ved å stimulere husholdningene og industrien til å bidra til å øke energiproduksjonen gjennom å satse på ren energi også sørge for norsk industribygging. Norske solcelleprodusenter har så langt vært gjennom en ganske turbulent tid med både opp- og nedturer. Ved å knytte offentlige støtteordninger for installering av solcelleanlegg til anleggets klimaavtrykk vil norske solenergiprodukter komme vesentlig bedre ut enn konkurrerende industri, f.eks. i Kina, hvor solcelleproduktene er basert på kullenergi. Da kan vi altså bidra til at klimaomstillingen også bidrar til industriomstilling basert på ikke-fornybare ressurser.

Jeg tar med dette opp forslagene Senterpartiet har sammen med Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne.

Lars Haltbrekken (SV) [10:40:13]: For litt siden var komiteen på reise til Svalbard. Da vi kom til flyplassen i Longyearbyen, kunne vi se at også på Svalbard er det et potensial for solkraft. Der er den ene veggen dekket av solceller, og antall soltimer i Longyearbyen er i løpet av et år like mange som antall soltimer i de mer sørlige delene av Norge. Dette viser at også Norge har et stort potensial for å satse på solkraft.

Skal vi klare å stanse klimakrisen, må vi sørge for at alle får blitt med i omstillingen. Vi må ha en politikk som sørger for at folk flest kommer bedre ut, og skal de ha mulighet til å bli med, må vi sørge for at folk flest ikke blir låst fast i dyre, forurensende og energikrevende løsninger. I dag er det i realiteten kun de som har egenkapital og midler, som har de beste mulighetene til å bruke tilskuddene fra staten gjennom Enova for å produsere strøm og legge solceller på sine egne tak. Det gjør at veldig mange faller utenfor og ikke får muligheten til å være med på den omstillingen vi skal gjennom – at de ikke får muligheten til å redusere sine egne energiutgifter gjennom en mer desentralisert og egenprodusert strøm.

Derfor mener vi i SV at man må opprette energilån, man må videreføre støtten fra Enova og øke tilskuddene til solkraft. I tillegg må vi gi borettslag, sameier – ja, kanskje hele nabolag – muligheten til å produsere og bruke solkraft sammen.

Solkraft er i dag den kanskje beste og enkleste løsningen på det største problemet verden står foran. Det har i dag få konflikter knyttet til seg ved bruk av arealer, siden det i dag i stor grad er snakk om å ta i bruk allerede eksisterende bygninger og utbygde områder. Derfor har SV fremmet dette forslaget i Stortinget, og jeg vil med det ta opp forslagene SV har sammen med Miljøpartiet De Grønne.

Ketil Kjenseth (V) [10:43:26] (komiteens leder): Jeg vil gi ros til Sosialistisk Venstreparti, som har fremmet disse forslagene, for vi trenger debatt om utviklingen av en sektor som kommer til å bety veldig mye for den omstillingen av fornybar energi vi er inne i.

Norge har gitt et bidrag til teknologiutviklingen når det gjelder solceller. Men vi gir nå et enda større bidrag i omleggingen vi foretar innenfor elbiler. Det neste skrittet blir lagringsmuligheten, og det er på vei batterier som kan være det mellomlageret som gjør at vi kan utnytte energien flere timer i døgnet. Elbiler er et av disse mellomlagrene. Når vi får satt mange elbiler inn i system og kan bruke dem som lager, er også det et stort bidrag. Men vi må diskutere om det neste skrittet skal være støtte til batteriene, som per i dag har en noe for høy pris til at folk setter dem inn.

Vi skal være glad for at det finnes teknologier som er så rimelige at det nesten ikke er nødvendig med støttetiltak. Her går utviklingen veldig raskt, og det kommer mer og mer effektiv teknologi.

Jeg har selv solcellepaneler på taket mitt på Gjøvik. Der har vi seks–sju måneder med vinter, men nå i februar har jeg hatt produksjon ganske mange dager. Det er sånn at noen må gå foran og prøve ut. Jeg har ikke gjort dette i noen stor skala, men jeg ser hvilken utvikling som kommer. Jeg kan følge med på mobiltelefonen min til enhver tid. Det skaper også mer bevisste forbrukere. Vi diskuterer også om vi skal innføre effekttariffer. En del av dette er også å redusere forbruket av energi og bruke den så effektivt som mulig.

Vi må også se på noe annet enn hustak. I landbruket har de mange takflater, og de er storforbrukere av energi. Det passer ikke i dag å ta den i bruk på melkeroboten, men det er mange ventilasjonsanlegg som står og går, og der sola kan spille en betydelig rolle for bonden. Det kommer også på andre områder. Særlig når det gjelder digitaliseringen av gårdsbrukene, får en med en teknologi som gjør at en kan sambruke, enten det gjelder biogass eller det er andre småskala fornybare muligheter på de enkelte gårdene.

Vi har mer enn 20 000 ansatte i norsk elektrifiseringssektor. Det kommer til å øke i takt med at vi faser ut olje og gass. Vi bygger opp en helt ny industri. Denne bygges opp over hele landet, det er ikke bare sør i Norge, hvor det er minst snø og flest soldager – det passer over hele landet.

Statsråd Tina Bru [10:46:42]: I Norge er vi så heldige å ha en nesten utslippsfri elektrisitetsproduksjon. Store deler av energiforsyningen vår er allerede basert på fornybare og klimavennlige energikilder – det skal vi ikke glemme når vi diskuterer solkraft.

I regjeringsplattformen peker vi på behovet for å opprettholde og gradvis styrke mulighetene for egenprodusert energi for husholdninger, borettslag og landbruk. Samtidig må vi sikre et veldrevet og effektivt strømnett.

For å nå våre klimamål blir elektrifisering veldig viktig. Elektrifisering og nye forbruksmønstre utfordrer det tradisjonelle strømnettet, som er noe av den mest samfunnskritiske infrastrukturen vi har. NVE anslår at det i alle nettnivåer er et investeringsbehov på ca. 135 mrd. kr frem mot 2027. Dette må betales av alle strømforbrukere i det store spleiselaget som strømnettet vårt er – og da må vi sørge for at vi bygger effektivt.

Nye løsninger, som f.eks. mikronett, smart grids, solenergi osv., vil kunne bidra til å dempe noe av investeringsbehovet i det tradisjonelle strømnettet og dermed virke dempende på nettleien. Derfor er det viktig med utvikling av nye løsninger. Både viktig og gledelig er det når næringslivet ser nye muligheter og dermed bidrar til at vi får enda mer fart på utviklingen.

Det er klare indikasjoner på at solenergi i Norge i dag er lønnsomt. Vi har sett en betydelig vekst i bruk av solenergi de siste årene. Regjeringen mener at driften av kraftsystemet og krafthandelen så langt som mulig må baseres på markedsmessige løsninger. Samtidig har vi et omfattende offentlig virkemiddelapparat for å utvikle og stimulere til bruk av nye energiteknologier.

De viktigste virkemidlene er etablert gjennom Norges forskningsråd, Enova og Innovasjon Norge. Samlet kan de bidra med støtte til prosjekter i hele innovasjonskjeden fra idé og frem til teknologien tas i bruk.

Enova skal opprette virkemidler med sikte på å oppnå varige markedsendringer. Målet er ikke at det til enhver tid skal utbetales støtte, men at vi hjelper til og hjelper frem gode løsninger, slik at de på sikt er konkurransedyktige uten statlig støtte.

Rammene for Enovas virksomhet settes i fireårige avtaler. Innenfor rammene av avtalen er det opp til Enova å prioritere mellom områder, utvikle programmer og tildele støtte til enkeltprosjekter.

NVEs forslag om effekttariffer, som nå er på høring, skal bidra til at vi over tid unngår unødvendige nettinvesteringer og holder nettleien nede for alle. Effekttariffer vil også sikre en mer rettferdig fordeling av kostnadene i nettet.

Effekttariffer innebærer at besparelsen – gjennom nettleien – av å installere solceller blir noe redusert. Det er fordi installasjon av solceller i liten grad reduserer behovet for nettkapasitet. Selv med sol på taket vil de aller fleste kundene trenge strøm fra nettet på kalde og mørke vinterdager.

Endringene som er foreslått i nettariffene, vil imidlertid ikke redusere innsparingen egenprodusenter av strøm får gjennom sparte strømutgifter og forbruksavgift.

Ketil Kjenseth (V) [10:56:49]: Vi har snakket om landbruket som en aktør med mange takflater. Kommunal sektor er en annen aktør som har store mengder takflater. Jeg nevnte Gjøvik som et eksempel.

Vi har hatt et lokalvalg, der vi har skrevet nye samarbeidsavtaler. Det er alltid en kiving mellom Gjøvik og Hamar. Så i samarbeidsplattformen i Gjøvik har flertallet, som er Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, skrevet at vi skal slå Hamar når det gjelder å legge solceller på tak. De skal legge solceller på hele nye Ankerskogen svømmehall – det er en stor takflate. Men i Gjøvik har vi pekt på barnehagene, som har mange takflater. Der vi har en stor mulighet. Det å skape sånne konkurranser også i kommunal sektor er viktig, for det betyr at en kan bruke vannkraften på et annet vis og skaffe seg bedre inntekter bl.a. til industri eller ved salg ellers.

Hytter er et annet område hvor det er mange takflater. Det er mange grunneiere som har delt ut areal til hytteutbygging, som vi også må se på om vi kan bruke på denne måten.

Så tar SV opp i representantforslaget sitt borettslag. Det jobbes med regelverket for å se på tilskuddsmuligheter til borettslag. Vi må også se på om man kan pålegge utbyggere av boliger der det ikke er andre muligheter, å legge solceller på taket når en bygger.

Låneordninger er også en viktig del av dette når en skal finansiere boliglån – at en får såkalte grønne lån. Det gjelder for flere enn Husbanken å stimulere til det.

Så til rammevilkårene. Statsråden har pekt på mange av dem. Det er sånn at de som produserer egen strøm, ikke får nettleie. Det er også en viktig del av inntjeningen her, som få snakker om, men som vi må bli bedre til å prate om. Jo mer du produserer, jo mindre nettleie. Det er i dag en stor del av strømutgiften for en forbruker.

Dette må vi fortsette å tilpasse til teknologien og til utviklingen. Det er en stor optimisme rundt bruk av solceller i dag.

Ruth Grung (A) [11:00:13] (ordfører for saken): Jeg takker komiteen for samarbeidet, pluss at jeg vil gi ros til Senterpartiet, som har fremmet en viktig prinsipiell sak som handler om eierskap og skattlegging av vindkraft i Norge.

Vindkraft på land er blitt konkurransedyktig, og det er økende interesse for å investere i vindkraftanlegg. Etter at saken var ferdig behandlet i komiteen, har regjeringen besluttet ikke å gå videre med kraftskatteutvalget, som også var relevant for skattlegging av vindkraft. Det er dermed uvisst hvordan og når regjeringen eventuelt vil følge opp prinsippet om naturressursskatt som kan komme vertskommunene til gode.

Komiteen har et annet flertall enn Stortinget, og det blir mest sannsynlig ikke flertall for noen av komiteens gode tilrådinger.

De enkelte partiene vil redegjøre for sine synspunkt, mens jeg i resten av innlegget konsentrerer meg om Arbeiderpartiets politikk.

Vi har registrert at det er økende motstand mot vindkraft på land, og Arbeiderpartiet mener det haster å få på plass en politikk som gir bedre aksept i befolkningen for investering i fornybar energi.

Det er behov for langt bedre prosesser for etablering av vindkraftanlegg. Det gjelder spesielt samhandling med kommuner og lokale aktører. Ny kunnskap om påvirkning på naturmangfold må legges til grunn. Prosessene må være åpne, og de ulike avveininger må være kunnskapsbaserte. Det er også behov for mer forskning på effekten av eksisterende anlegg på miljø, naturmangfold og nærområder.

Arbeiderpartiet mener naturressursskatt må utredes, og målet må være at vertskommunene får en rimelig andel av verdiskapingen. Det er helt avgjørende for å få realisert bærekraftige prosjekter for fornybar energi.

Arbeiderpartiet mener forsyningssikkerhet og oppnåelse av klimamål er et nasjonalt ansvar, og selv om vi forventer langt bedre dialog med kommunene, vil vi ikke gi vetorett til kommunene når det gjelder etablering av vindkraft.

Naturressursene tilhører fellesskapet, og prinsippet om hjemfall skal legges til grunn for all bruk av naturressurser. Konsesjonstid på maks 30 år mener Arbeiderpartiet ivaretar prinsippet om hjemfall, og at fellesskapet dermed sikres kontroll over vindkraftressursene.

Det er viktig at vindkraftinstallasjoner etter endt konsesjonstid blir fjernet, og at landskapet tilbakeføres så langt det er mulig. Vi er usikker på om dagens ordning gir tilstrekkelige garantier for at det skjer. Vi ber derfor regjeringen gå igjennom konsesjonsvilkårene for både eldre anlegg og de framtidige.

Den siste tiden har det vært flere medieoppslag om utenlandske investorer som ikke skattlegges med selskapsskatt i Norge. Resultatet er at store inntekter fra norsk vind sendes rett til skatteparadis. Det er gjennomført noen endringer med virkning fra 2019, men vi er usikker på om disse er tilstrekkelige. Vi ber om at de blir evaluert, og at man kan se på nye tiltak.

Liv Kari Eskeland (H) [11:03:29]: Regjeringa har sett seg ambisiøse mål. Elektrifisering av Noreg er eitt av dei måla me jobbar med for å gje vårt bidrag for å oppfylla Parisavtala. For oss her i Noreg er elektrifisering einstydande med bruk av fornybar energi.

Skal me greia å nå desse måla, vil vindkraft etter kvart kunna gje eit vesentleg bidrag inn i denne energimiksen, som eit tillegg til ryggrada i den fornybare energien vår, nemleg den regulerbare vasskrafta.

Vindkraft er likevel eit tema som har fått større aktualitet dei siste åra. Fleire forhold er årsak til dette, og eit av dei er arbeidet med nasjonal ramme for vindkraft, som no har gått framover, og i tillegg ei auka investering i vindkraftanlegg for å nå måla i elsertifikatordninga. Parallelt har me òg kostnader som har gått ned for prosjekt, og det har vorte større bevisstheit i opinionen omkring desse prosjekta, når dei no har vorte aktualiserte.

Men konsesjonar gjevne for fleire år sidan har skapt lokale protestar når dei har vorte sette i gang. Det ein trudde ein hadde sagt ja til, viser seg kanskje å ha utvikla seg til å verta eit anna anlegg enn det ein meinte ein sa ja til den gongen. Det synest å vera stor einigheit på tvers av alle parti om at konsesjonsreglane må strammast inn, og at ein må få på plass eit skatteregime som syter for at inntektene frå vindkraftanlegga gjev verdiar også til fellesskapet. Her er det viktig at det også lokalt vert lagt igjen verdiar, slik at utbygging òg har legitimitet i lokalsamfunnet.

Høgre har nok ei litt anna tilnærming til heimfall enn det Senterpartiet og Arbeidarpartiet forfektar. Ja, det er nokre likskapstrekk mellom vasskraft og vindkraft, men dei skil seg òg på viktige punkt. Regulerbar vasskraft er store prosjekt som har anlegg etablert for fleire generasjonar. Vindkraft, derimot, er førebels ein ung industri med anlegg som stort sett er mogne for utskifting når konsesjonstida er ute. At staten då skal overta utrangerte vindmøller, synest ikkje rasjonelt. Grunnen dei står på, er òg i stor grad leigd ut av private grunneigarar eller kommunar.

Høgre meiner ein heller må gå gjennom innstrammingar i konsesjonsvilkåra for å syta for at ein i endå betre grad sikrar at det er økonomi i prosjekta til å gjennomføra sanering og tilbakeføring av anlegga etter enda konsesjonsperiode. Men dette har ingenting med heimfall å gjera. Sikring av tilbakeføring av områda etter enda konsesjonstid er eitt av dei momenta departementet no ser på når konsesjonsreglane er til evaluering og utbetring.

Forslaga frå forslagsstillarane er allereie til vurdering i departementet. Me finn difor ikkje grunn til å vedta at regjeringa skal jobba med noko dei allereie er i gang med. Regjeringspartia kjem difor ikkje til å gå inn i dei framlegga som me i dag er bedne om å ta stilling til.

Terje Halleland (FrP) [11:06:39]: Vindkraft har bokstavelig talt vært i vinden de siste årene, og holdningene til vindkraft ute i Kommune-Norge har i svært mange tilfeller endret seg totalt. I Rogaland ble det for få år siden gitt konsesjoner til vindkraft over en lav sko. Det ble presset på fra alle kanter, og Senterpartiet alene ville tapetsere fylket med 1 000 vindmøller. Nå møter både Senterpartiet og kommunene seg selv i døra.

Det er mye som har endret seg siden den gang. Vind var ikke lønnsomt, teknologien var ikke ferdig utviklet, og det er lett i dag å se at mange av de konsesjonene som er blitt forlenget, har vært uheldige. Da mener jeg ikke at de er uheldige bare for kommuner og for grunneiere som blir negativt berørt, men for hele bransjen, når en ser de reaksjonene som nå kommer, og som rammer hele vindkraftbransjen som helhet.

Å innføre hjemfall på prosjekter som har en levetid på rundt 25 år, ser jeg på som lite formålstjenlig. Vi må ikke ende opp med at staten skal overta prosjekter som andre skulle avvikle og rydde opp i. Da må det være viktigere at vi kan pålegge og sikre at utbygger har garantier for opprydding og tilbakeføring når konsesjonene utløper.

Endring av konsesjonsregler ser jeg i likhet med forslagsstillerne fram til, og jeg mener at statsråden burde komme med en stortingsmelding om vind både på land og på havet. Denne kunne inneholdt nye krav til konsesjoner og om skatt og annen kompensasjon til berørte kommuner.

Jeg er uansett svært glad for at det ligger an til å bli en endret og mer helhetlig tilnærming til vindkraft. Det må legges mye mer vekt på samfunnsøkonomien, og i den må naturinngrep og tap av natur medregnes, i tillegg til nettilgang, behovet for kraft og ikke minst økonomi.

Det fremmes også i dag et forslag om lokal vetorett og at det skal gis konsesjon i tråd med lokale ønsker. Dette er noe som Fremskrittspartiet i stor grad støtter, men som vi ikke kommer til å stemme for, og det vil jeg gjerne begrunne: Fremskrittspartiet ønsker ikke å støtte utbygginger som ikke har den ønskede samfunnsgevinsten, selv om kommunene ønsker utbygging. Behovet for kraft må være til stede, og kostnader til nettilknytning må i sin helhet dekkes inn av prosjektet. Men så ser vi at det kan være anlegg som ligger i to kommuner, der berørte kommuner kan ha hver sin mening, og så har vi prosjekter som kan være avgjørende for annen næringsvirksomhet.

Dette er bare en mer praktisk tilnærming, og jeg kan gjerne presisere at det vil sitte ekstremt langt inne for oss å gi en konsesjon som er i strid med lokale kommunestyrevedtak.

Sandra Borch (Sp) [11:09:46]: Norge er et land med mye vind og sånn sett begunstiget med store vindressurser. I de senere årene er vindkraften blitt konkurransedyktig med vannkraft, og vi merker stor interesse for å investere i vindkraft på land. Utviklingen når det gjelder vindkraft, har i så måte kanskje gått litt for fort når det kommer til offentlig eierskap og manglende skatteregime for vind.

Ofte ser vi også at vindkraft sammenlignes med vannkraft. Begge gjør omfattende bruk av naturressurser og produserer samme vare i samme marked. Men i motsetning til i vannkraftsektoren er det i hovedsak utenlandske kapitalkrefter som står bak investeringene i vindkraft, og det gjelder ingen begrensninger for slike investorer. I den siste tiden er det avdekket eksempler på at store inntekter fra vindparker i Norge ikke skattlegges med selskapsskatt i Norge. Vi har sett at de utenlandske eierne av Tellenes vindkraftverk i Rogaland sender store inntekter fra norsk vind til en skattefri øy i Karibien.

Til vindkraften som bygges ut, er det ikke et godt nok lovverk selv om man benytter seg av en allmenn ressurs som er geografiske områder og i stor grad natur. I dag ser man at stadig flere av vindkraftverkene kjøpes opp av utenlandske interesser. Senterpartiet har i dag fremmet disse forslagene fordi vi ønsker en lokalt forankret utbygging av vindkraft som ivaretar landskap og naturkvaliteter og eksisterende næringer og bidrar med inntekt til lokalsamfunnene. Ved utbygging på land må dette være i tråd med lokale ønsker og kommunestyrevedtak, og det må sikres nasjonalt eierskap.

I tråd med langvarig norsk tradisjon for naturressursutnyttelse er det behov for å innføre et skatteregime for vindkraftsektoren som både sikrer Norge en andel av den verdiskapingen som landets naturressurser gir opphav til, og som sikrer naturressurskommunene deres rettmessige andel. Senterpartiet mener at vinden og naturområdene i likhet med vannet, oljen og gassen er en ressurs som tilhører fellesskapet. Vi foreslår derfor å innføre bestemmelser som gjør at kommuner som avsetter arealer til vindkraft, skal få mer igjen av inntektene gjennom en naturressursskatt, samt at det bør utredes forslag til en hjemfallsordning for vindkraft, slik som det er for vannkraft.

I tillegg er det viktig at man ved utbygging av vindkraft har lokal aksept. Derfor fremmer Senterpartiet også forslag om en lokal vetorett i kommunene, at man skal kunne si nei om man ikke ønsker å avsette arealer til slike utbygginger.

Det forundrer meg at Fremskrittspartiet ikke er med på et slikt forslag. Man har jo kunnet lese i media den siste tiden at dette skulle de være med på. Men de sier som vanlig én ting i media og stemmer for noe helt annet i stortingssalen.

Jeg tar med dette opp forslagene som Senterpartiet er en del av.

Lars Haltbrekken (SV) [11:13:07]: Verden står foran to fundamentale miljøutfordringer. Det er klimakrisen, og det er det vanvittige tapet av naturmangfold. Vi må som samfunn løse begge disse utfordringene.

Fram til i dag har mye av vår kraftutbygging, enten det har vært vind- eller vannkraft, gått på bekostning av viktige naturverdier. Samtidig har dette gitt oss en utslippsfri kraft- og strømproduksjon som er renere enn i de aller fleste andre land. Men selv om nærmere 100 pst. av vår strømproduksjon er fornybar og utslippsfri, er halvparten av vårt energiforbruk fortsatt fossilt. Det må vi bli kvitt, og da trengs det mer fornybar energi også her, samt selvsagt satsing på energieffektivisering.

Vi må som storting ta lærdom av den kraftutbyggingen vi har sett de siste årene. Deler av den har utløst store protester, det siste året mot vindkraft. Når det skal bygges ut fornybar energi, må vi derfor ta langt større hensyn til naturen og til vårt urfolk, samene, enn det som har vært gjort fram til i dag. Derfor ser vi fram til at regjeringen kommer med forslag til endringer i konsesjonsprosessene i vindkraftsaker. Vi håper endringene blir såpass omfattende at de må behandles av Stortinget. Hvis ikke frykter vi at det blir flikking på et system som er for dårlig.

I tillegg må vi ta lærdom av hvordan vannkraften ble bygd opp i Norge. Vi sørget for at vannkraften var i det offentliges eie, og at det ble satt begrensninger for hvor mye private interesser kunne eie av den felles ressursen som vannkraften er. Det må vi gjøre også for vindkraften. Akkurat som vannet er fellesskapets eie, er også vinden det.

Jeg blir litt forundret når jeg i debatten om vindkraft hører folk som er bekymret for at det er så mange utenlandske aktører inne på vindkraftsiden. Det er bare SV som i dag fremmer et forslag som kunne ha gjort noe med den situasjonen. Det er bare vi som står bak forslaget om at vindkraften skal ha de samme eierskapskravene som vi har til stor vannkraft. Jeg oppfordrer de partiene som er bekymret for at det er utenlandsk kapital som kommer inn, om å stemme for SVs forslag om at de samme kravene skal gjelde for vindkraft som for stor vannkraft. I tillegg må vi sørge for skatteregler som gjør at fellesskapet sitter igjen med gevinsten, ikke minst de kommunene som stiller sine områder til disposisjon.

Jeg tar med det opp forslaget fra SV.

Ketil Kjenseth (V) [11:16:31] (komiteens leder): Det er mange gode grunner til å diskutere vindkraftregimet nå. Vi styrer på de rød-grønne partienes overordnede rammevilkår. De siste ti årene har det blitt bygd ut mye vindkraft i Norge, kanskje overraskende mye, og det bør særlig de rød-grønne partiene ta ad notam. Sammen med de rammevilkårene vi har hatt, har vi hatt en ordning med grønne sertifikater, en slags innmatingstariff som har stimulert til mange konsesjonssøknader og mye utbygging av vindkraft i Norge.

Det er dagens regjeringspartier og Fremskrittspartiet som er med på å diskutere hvordan en skal regulere dette de neste tiårene og framover. Det innebærer mange områder. Å se på konsesjonsregimet er et av dem. Det har statsråden varslet en gjennomgang av. Plan- og bygningsloven er også aktuell i så måte. Det finnes i dag teknologi som gjør det mulig å visualisere stadig høyere master, men også mer utbygging av infrastruktur, med veier og annet, for å få stadig lengre og høyere master ut i områder. Vi har hørt fra mange av debattene lokalt at det har vært en utfordring å se for seg hvilken estetikk dette bidrar til, men også lyd og støy.

Skatteregimet er en annen del vi må se på.

Det er også en diskusjon om eierskapet. Statkraft er den største utbyggeren av vindkraft i Norge, og norskeide Hydro er den største kjøperen. Vi må ta med også det i debatten. Så langt har jeg ikke hørt noen foreslå at vi skal hindre Statkraft i å eie utenfor Norge. En må vurdere å diskutere den delen. Hvis en mener at det ikke skal være utenlandsk kapital i Norge, hvorfor skal da norsk kapital være i utlandet?

Vi har tida framover nå – et særlig godt vindu – til å diskutere hvordan vi skal fortsette dette videre. Samtidig kommer det annen ny teknologi som skaper muligheter for Norge. Vi har tidligere i dag hatt en debatt om solkraftens muligheter.

Det er viktig å si at det er veldig få av kommunene i Norge som har sagt nei, som har blitt overstyrt. Tvert imot er det staten som har grepet inn og sagt nei der kommuner har sagt ja, og der det har vært for store inngrep.

Det er en form for hjemfall på vindkraft i dag: En får konsesjon i bare 25 år. På annen kraft får en inntil 100 år.

Det vi må begynne å diskutere, er noe de allerede har startet med i Danmark, og det er avfallsdelen og resirkulering av vindmøller. I Danmark har de 4 000 vindmøller som skal ned i løpet av kort tid. Vi i Norden bør diskutere om vi skal ha en felles ressursutnyttelse av det og ikke skape hver vår avfallslinje.

Bjørnar Moxnes (R) [11:19:55]: Det blåser en motvind landet rundt mot vindkraftindustrien. Det er ikke rart når vi ser konsekvensene vindkraftanleggene har for naturen, og ikke minst hvor pengene fra vindkraften havner. På Smøla er 100 havørn drept av vindmøller. I Tyskland vet man at 1 200 tonn insekter dør i møte med vindmøller hvert eneste år. På Hitra og på Sørmarkfjellet fant man hubro, en truet art, underveis i byggeprosessen.

Halvparten av vindkraften i Norge har nå utenlandsk eierskap. 16 av 18 vindkraftanlegg som bygges i perioden 2018–2020, eies av utenlandske selskaper. Disse konfliktfylte anleggene betaler ikke for norske skoler, norske sykehus eller veier og infrastruktur. Vi lar utenlandske eiere flytte store pengesummer ut av landet. Vi betaler dem for å ødelegge norsk natur og stikke av med overskuddet gjennom subsidiene til vindkraftindustrien. Da er det er ikke rart at folk reiser seg mot denne politikken. Folk flest vet at naturområdene og vinden tilhører det norske folk og skal forvaltes til beste for fellesskapet og framtidige generasjoner, og vi må ha et langt bedre lovverk for å sikre dette.

Vi ser at dagens system ikke fungerer. I Egersund, f.eks., var anlegget som ble bygd, ikke det som det ble søkt om. Områdene med inngrep er tre ganger større enn det de oppga i søknadene. Andre steder ser vi at vindmøllene er mye større enn det som legges til grunn under vurderingene i forkant av prosessen.

I fjor kom FNs naturpanel med en rapport som viser hvordan tap av leveområder er en av de tre største årsakene til at opp mot én million plante- og dyrearter er truet. Hvor bygges vindkraftanlegg i norsk natur? Jo, for det meste i uberørte områder. Det kreves i snitt 800 meter vei for hver vindturbin, og veiene krever sprengning og andre inngrep for å være store nok til å frakte deler til turbiner på langt over 100 meter.

I disse spørsmålene har Rødt og vindkraftmotstanderne to tanker i hodet på én gang: Vi kan ikke redde klimaet på en måte som samtidig ødelegger naturen og systemene som vi er avhengig av, som sikrer oss ren luft, rent vann og ikke minst maten vi spiser. Vi må sikre fellesskapet, sikre naturen og sikre at folk blir hørt, og ta inn over oss at motstanden mot vindkraftindustrien er massiv av gode grunner.

Rødt sier nei til alle nye vindkraftanlegg på land. Vi vil ha opprydning etter vindkraftverk som går ut av drift. Ikke minst må vi også sikre at skattepenger og overskudd fra vindparkene kommer Norge til gode og ikke havner i en postboks på Cayman Islands.

Statsråd Tina Bru [11:23:09]: Både vindkraft- og vannkraftutbygging er utnyttelse av naturressurser, men det faktiske og rettslige grunnlaget er vidt forskjellig. Konsesjon til bygging og drift av vindkraftanlegg gis med en varighet på maksimalt 30 år. Denne tidsperioden passer godt med vindkraftanleggenes levetid. For vannkraft gis konsesjonene derimot uten tidsbegrensning. Hensynene som ligger bak kravet til offentlig eierskap med styring og kontroll ved tidsubegrenset utnyttelse av vannkraftressursene, har svært lite for seg ved tidsbegrenset utnyttelse av vindkraftressursene. Etter utløpt konsesjonsperiode har myndighetene full styring og kontroll med utnyttelsen av vindressursen.

Det er heller ikke formålstjenlig å fravike det generelle utgangspunktet om at private investorer kan engasjere seg i vindkraftutbygging. Dette er som i annen næring og i tråd med våre folkerettslige forpliktelser. Det vil være betydelige ulemper forbundet med et krav om hjemfall for vindkraft ved utløpt konsesjonsperiode. Hjemfall til staten er lite egnet for å sikre god forvaltning av vindressursene i framtiden.

Vindkraften som nå bygges ut, er et resultat av at forskjellige regjeringer og storting siden århundreskiftet har lagt til rette for at vi skal nytte vindkraft for fornybarutbygging her til lands. Lokal aksept har vært viktig ved behandlingen av de konsesjonene som nå realiseres. I praksis har det i denne perioden knapt blitt gitt konsesjon uten kommunens støtte til prosjektet.

I gjennomgangen av hele systemet for vindkraftkonsesjoner departementet nå er i ferd med å foreta, vil hensynet til enda sterkere lokal involvering stå sentralt. Jeg vil også bidra til at vi skal ha et regelverk som sikrer tilstrekkelig kontroll med driften av anleggene, og til at konsesjonærene fullt og helt følger opp de fastsatte konsesjonsvilkårene for utbygging og drift av vindkraftanlegg.

Jeg er opptatt av at fortsatt utbygging av vindkraft skal bidra til næringsutvikling og sysselsetting, og vi skal ta skikkelig hensyn til lokalbefolkningen og naturen vår. Jeg vil ha et godt system som følger opp konsesjonærens plikter og ansvar ved nedlegging av vindkraftverk etter utløpt konsesjonsperiode. I gjennomgangen av konsesjonssystemet legger jeg til grunn at vi skal ha et regelverk på plass som gir tilstrekkelig klarhet i vilkår om garantistillelse. Garantistillelsen skal være tilstrekkelig til nedleggelse av anlegget og tilbakeføring av området, og den skal være på plass til rett tid i konsesjonsperioden.

Skattespørsmål hører inn under finansministerens ansvarsområde, og nærmere spørsmål om skatt må derfor henvises til ham. Regjeringen har ikke tatt stilling til om det bør innføres grunnrenteskatt og naturressursskatt for vindkraftverk, men her vil vi vurdere eventuell videre oppfølging.

Når det gjelder skattetilpasning, bør overskudd som skriver seg fra aktivitet i Norge, skattlegges her. Overskuddsflytting er uheldig, og de skattepliktiges muligheter for å foreta disposisjoner med den hensikt å redusere skattebelastningen i Norge bør motvirkes. I budsjettet for 2018 redegjorde Finansdepartementet for tiltak som skal motvirke overskuddsflytting.

Liv Kari Eskeland (H) [11:33:37]: Me registrerer at SV ønskjer å setja krav til offentleg eigarskap til vindkraft lik det me i dag har til stor regulerbar vasskraft. Sjølv om det nok er i tråd med SV si grunnhaldning om at alt som er norsk offentleg eigd, er bra, ville det nok ført til at fleire av dei prosjekta som i dag er bygde, eller er under bygging, ikkje hadde vorte noko av. Grunnen er at utanlandsk kapital har lågare avkastingskrav enn norsk kapital til no har hatt.

Det er ofte undervurdert at investeringane som vert gjorde i vindkraft, skapar utvikling, fører til auka verdiskaping og skapar arbeidsplassar. For legitimiteten til å setja opp vindkraftanlegg er nok likevel ei skattlegging som syter for at delar av verdiskapinga kjem attende til vertskommunane og fellesskapet, verdt å vurdera. Det er trass i alt det viktigaste, saman med auka produksjon av fornybar energi, som ein vindkraftpark kastar av seg.

Lars Haltbrekken (SV) [11:35:01]: Jeg må si at i denne debatten skal man høre en del. Vi hørte tidligere i dag en rørende omtanke fra Fremskrittspartiet for norsk natur. Det må jeg si er nye toner fra partiet som har stått i fremste rekke for å bygge ned verdifulle arealer i Norge. Men hvis Fremskrittspartiet tar med seg denne omtanken for norsk natur også i andre saker, f.eks. når det dreier seg om å legge dyrka mark eller verdifulle naturområder under asfalt, under firefelts motorveier, tror jeg at norsk natur kan gå en lysende framtid i møte.

Ruth Grung (A) [11:36:11]: Jeg følte behov for å svare opp statsråden, som i replikkvekslingen utfordret Arbeiderpartiet på hjemfall. Jeg mener at vi i Arbeiderpartiet var veldig tydelige i innlegget vårt: Vi mener at det at det er tidsbegrenset, ivaretar prinsippet om at naturressursene tilhører fellesskapet, egentlig på samme måte som vi tidligere har fremmet forslag om at det innenfor havbruk også burde være en tidsbegrensning, og der snakket vi også om 25–30 år. Jeg vil bare presisere det, i og med at det kom opp i replikkvekslingen, at det er det som gjelder fra Arbeiderpartiets side.

Tore Storehaug (KrF) [11:37:51] (ordførar for saka): Eg kan begynne med å takke komiteen for eit godt samarbeid om den innstillinga som no ligg føre. Det er jo runde to om dei formuleringane som vi allereie har debattert i samband med statsbudsjettet. Bakgrunnen for det representantforslaget som her har blitt fremja, er tilvisinga til ein tekst som stod i proposisjonen frå Klima- og miljødepartementet, som har blitt svart ut av mange parti i den innstillinga vi vedtok om statsbudsjettet.

Ein har òg hatt ei fråsegn frå næringskomiteen som stiller seg bak dei merknadene som er komne her. Der har ein i breie lag peika på at ein skal ha ein balansert politikk der ein legg den todelte målsetjinga til grunn i norsk rovviltpolitikk. Ein skal ta omsyn både til dei beiteprioriterte områda, beitenæringane og reindriftsnæringane og på den andre sida til at vi skal ha levedyktige bestandar av rovvilt.

Med den bakgrunnen er mange av dei same formuleringane som låg til grunn frå fleirtalet i statsbudsjettproposisjonen den gongen – Høgre, Venstre, Kristeleg Folkeparti og Venstre – no òg fleirtalsmerknader som blir støtta av Arbeidarpartiet, der ein legg til grunn at forvaltninga av bjørn må ta utgangspunkt i rovviltforliket, behovet for ein balansert politikk, og der ein peikar på at det skal gjerast individuelle vurderingar av skadepotensialet før binner eventuelt blir tekne ut. I statsbudsjettet, som her, blir det òg peika på at rovviltforliket ligg fast.

I forlenginga av det ser eg at det er fremja eit laust forslag frå Jon Georg Dale på vegner av Framstegspartiet. Det forslaget peikar òg på den todelte målsetjinga og at ein skal støtte opp om dei vedtaka som ligg i rovviltforliket. Det er ei naturleg forlenging av dei fleirtalsmerknadene eg no gjorde greie for, så på vegner av regjeringspartia kan eg seie at vi kjem til å slutte oss til det.

Runar Sjåstad (A) [11:40:01]: Arbeiderpartiet vil fortsatt bidra til å sikre en todelt målsetting for norsk rovdyrpolitikk. En skal sikre alle de store rovviltartene i norsk natur og samtidig ivareta landbruks- og tamreinsinteressenes bruk av utmarksområder samt sikre raskt og effektivt uttak av rovdyr som blir særlig nærgående til bebyggelse og befolkning, i samsvar med naturmangfoldloven, og der menneskers livskvalitet rammes. Arbeiderpartiet står ved gjeldende rovviltpolitikk og de rammene som er satt gjennom de vedtatte rovviltforlik, som igjen bygger på naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen.

Arbeiderpartiet er opptatt av å sikre levedyktige rovdyrstammer i Norge i tråd med naturmangfoldloven og våre internasjonale forpliktelser. Stortinget har vedtatt bestandsmål for rovdyrartene bjørn, gaupe, jerv og ulv. Noe av årsaken til det høye konfliktnivået vedrørende rovdyr er det mange oppfatter som en manglende vilje til å etterleve de vedtatte bestandsmålene. Arbeiderpartiet mener det er avgjørende at alle parter har respekt for de bestandsmål Stortinget har satt. Arbeiderpartiet mener at føringene i forlikene skal bidra til å dempe konfliktnivået mellom rovviltforvaltningen og beitenæringene, og vil nok en gang presisere at vi forventer at myndighetene og forvaltningen følger opp.

Arbeiderpartiet kommer til å stemme for forslaget levert av opposisjonspartiet Fremskrittspartiet, og vi kommer også til å stemme for forslagene fra Senterpartiet.

Jon Georg Dale (FrP) [11:41:59]: Som vi har sagt også i tidlegare innlegg i andre debattar som omhandlar rovdyr enn desse, vil det alltid vere ulike konfliktlinjer i rovdyrpolitikken. Det har Stortinget søkt løyst gjennom ei balansert løysing i ulike rovviltforlik bakover i tid, og som ligg til grunn for den forvaltinga ein driv. For bjørn har det vist seg å vere spesielt krevjande både å klare å halde bestanden oppe på dei bestandsmåla som er sette, og samtidig å skjerme nødvendige beiteinteresser mange plassar i distrikta. For eksempel er Trøndelag eit slikt område der beitenæringa har hatt stort potensial – delar av Trøndelag er tømde for beitedyr. Tidlegare var det i stor grad basert på situasjonen vi har hatt med bjørn. Vi er nøydde til å forvalte dette på ein måte som gjer at vi held konfliktnivået nede, og at det ikkje aukar ytterlegare i åra framover – av omsyn til ein fornuftig balanse i rovviltpolitikken, men også av omsyn til dei som har og driv viktige næringar i distrikta.

Så innser eg at det er spesielt krevjande å få til ei effektiv forvalting av balansen mellom rovviltprioriterte område og beiteprioriterte område i Nordland, der ein ser at det er fleire ulike rovdyr som har tilhald, og der soneinndelingane openbert er uhensiktsmessige viss ein skal få til ei berekraftig forvalting. Det er ein spesiell situasjon, så eg vil oppmode regjeringa til å ha spesielt god dialog med rovviltnemnda der i framtida, for å prøve å dempe konfliktnivået og presset som husdyrprodusentane også opplever der.

Vi har i tillegg lagt fram eit laust forslag som eg er glad for at no får brei tilslutning i Stortinget. Det bidreg til at vi klarer å vareta balansen også i tida framover. Med det vil eg ta opp det forslaget.

Stefan Heggelund (H) [11:44:26]: Jeg har også lyst til å takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Dette er jo verken første eller på langt nær siste gang vi behandler rovdyrpolitikk i denne komiteen og i denne salen. Jeg er glad for at vi på tvers av partiene kan jobbe så godt sammen om et sakskompleks som vekker så stor debatt i offentligheten.

Rammene for gjeldende rovviltpolitikk er satt gjennom de vedtatte rovviltforlikene, som bygger på naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. Vår rovdyrforvaltning bygger altså på den todelte målsettingen som vi har i rovdyrpolitikken. Det er en ansvarlig forvaltning av de store rovdyrene i norsk natur, samtidig som man skal ta hensyn til landbruks- og tamreinsinteressenes bruk av utmarksområdene. Derfor legger vi selvsagt til grunn at bjørneforvaltningen tar utgangspunkt i rovviltforliket. I områder der bestandsmålet ikke er nådd, og hvor det er utfordringer knyttet til grense mellom beiteprioriterte områder og forvaltningsområder for bjørn, skal det gjøres individuelle vurderinger av skadepotensialet før binner eventuelt tas ut. I forlengelsen av dette og de merknader som regjeringspartiene står inne i i saken, stemmer vi for det løse forslaget til Fremskrittspartiet. I utgangspunktet så vi ikke behovet for vedtak på bakgrunn av de merknadene vi har, men vi er enig i innholdet og stemmer derfor for forslaget.

Sandra Borch (Sp) [11:46:29]: Rovviltforliket la grunnlaget for bestemmelser om beiteprioriterte områder og yngleområde for bjørn. I forliket står det bl.a.:

«Det legges til grunn at virkeliggjøring av bestandsnivå for bjørn ikke vil kreve areal ut over omfanget av dagens yngleområder.»

Og:

«Det skal ikke være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein».

Disse punktene fra rovviltforliket er også lagt til grunn i Granavolden-plattformen, hvor det heter at regjeringen skal sikre «en tydelig geografisk differensiering mellom rovvilt og beitedyr».

På tross av dette fastslo Klima- og miljødepartementet i årets budsjett at for å øke bestanden av brunbjørn opp mot bestandsmålet vil regjeringen legge føringer om at områder med kjent forekomst av binner må prioriteres til bjørn inntil det nasjonale bestandsmålet er nådd. Det ville i så fall få dramatiske konsekvenser for flere deler av landet som i dag har utfordringer med brunbjørn, for i realiteten ville man da ikke kunne ta ut skadedyr uansett hvor mye skade bjørnen har gjort.

En sånn forvaltning vil føre til at store deler av dagens beiteområder i realiteten blir omgjort til bjørneforvaltningsområder. Blant annet vil hele Trøndelag bli et rovviltområde etter en sånn tolkning, ettersom det er registrert binner i beiteprioriterte områder og kommuner som Meråker og Grong og på Fosen-halvøya. En sånn fortolkning er ikke i tråd med rovviltforliket og har også blitt bestridd av andre departement enn Klima- og miljødepartementet.

Det burde være unødvendig å komme med en presisering om dette, men gang på gang ser vi at både departementet og statsråden bryter med rovviltforliket, som har bred politisk forankring i denne salen. Derfor må Senterpartiet gang på gang komme med sånne forslag for å minne partiet Venstre om at det faktisk ligger et forlik til grunn for den forvaltningen vi i dag har.

Forvaltningen av bjørn må ta utgangspunkt i rovviltforliket. En balansert politikk overfor beitenæringen er viktig. Formuleringen regjeringen har lagt inn som vist i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2020, er egnet til å skape unødvendig usikkerhet rundt nettopp dette. Derfor ser vi det som helt nødvendig og viktig å ta opp disse forslagene.

Så ser jeg at det tydeligvis er vanskelig for Fremskrittspartiet å støtte forslag som kommer fra Senterpartiet. Jeg tror nok alle de forslagene som Senterpartiet har fremmet i dag, har bred støtte i Fremskrittspartiet. Jeg skal gå foran som et godt eksempel, for Senterpartiet støtter forslag med politikk som vi er enig i. Derfor vil vi støtte det løse forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet her i dag. Jeg vil også ta opp de forslagene Senterpartiet står bak.

Statsråd Sveinung Rotevatn [11:49:46]: Innleiingsvis vil eg understreke at regjeringa følgjer opp Stortingets vedtak og føringar, inkludert Bern-konvensjonen, naturmangfaldlova og rovviltforlika frå 2004 og 2011. På den måten legg vi opp til å nå den todelte målsetjinga om at vi både skal ha beitedyr og rovvilt i Noreg.

Så er det krevjande å sikre begge desse omsyna, men då vil eg først seie at vi heldigvis er i ein situasjon der tap av sau til rovvilt ikkje har vore lågare sidan vi begynte å registrere tap av sau til rovvilt. Tap av sau til bjørn har også gått noko ned dei siste åra, og det er bra. I særlege rovviltutsette regionar vert det innvilga søknader om skadefelling av bjørn i ni av ti tilfelle, og det er i snitt registrert elleve døde bjørnar i Noreg kvart år dei siste fem åra.

Det første forslaget vi behandlar i dag, handlar om soneforvalting. Grunnlaget for ei tydeleg soneforvalting er rovviltnemndene sine eigne forvaltingsplanar, der ulike område vert prioriterte til høvesvis rovvilt og beitedyr. Utgangspunktet for ei føreseieleg og tydeleg soneforvalting er at bestandsmåla i størst mogleg grad kan verte nådde innanfor dei prioriterte rovviltområda. På den eine sida betyr det at areala som er prioriterte til enkelte rovviltartar, er funksjonelle for arten, på den andre sida betyr det at dei prioriterte beiteområda må vere store nok og eigna for beite. Ei god differensiering som både tek omsyn til beitenæring og rovvilt, sikrar i større grad at vi kan nå bestandsmåla, som Stortinget er oppteke av.

I det andre og tredje forslaget er det vist til to punkt i rovviltforlika. I forlika er det ei rekkje formuleringar som omtalar omsynet til rovvilt. Det er òg ei rekkje formuleringar som omtalar omsynet til beitedyr. Desse formuleringane kan ikkje lesast isolerte. Den enkelte formuleringa må vegast opp mot den andre, slik at vi finn den riktige balansen.

Eit viktig punkt som Stortinget normalt er veldig oppteke av i desse forlika, er bestandsmåla. Dei er eg òg oppteken av. Så merkar eg meg at forslagsstillarane, når vi snakkar om ulv, er veldig opptekne av bestandsmålet, og det verkar som om det på ein måte skal vere det einaste ein styrer etter i politikken. Det er eg ikkje einig i. Eg er heller ikkje einig i at bestandsmålet skal vere det einaste ein styrer etter når det gjeld bjørn. Berre for å illustrere: Vi ligg altså godt under bestandsmålet for bjørn. Dersom det var det einaste vi skulle styre etter, kunne vi knapt ha skote ein einaste bjørn i Noreg. Men det gjer vi, fordi dei gjer skade. Og det illustrerer at ein er nøydd til å ta omsyn til fleire ting når ein driv med rovviltforvalting.

Som bakgrunn for forslaget som vert fremja, vert det vist til ei formulering i budsjettproposisjonen for 2020. Bakgrunnen for ho er at bestandsmålet for bjørn ikkje er nådd. Det var også gjenstand for behandling og merknader då ein gjekk gjennom budsjettet, og fleirtalet slo der fast at ein skal ta individuelle omsyn. Det er eg heilt einig med dei i.

Så er det slik med bjørn som med andre rovdyr og omsynet til beitedyr at det ikkje er enkelt å finne ein god balanse, men eg meiner i all hovudsak at vi klarer å gjere det.

Marit Arnstad (Sp) [12:03:44]: Bjørneforvaltningen i Trøndelag har over lang tid vært en stor utfordring. Det har vært store skader knyttet særlig til forvaltningen av bjørn – men for så vidt også til den mislykkede jervejakta en har hatt år etter år – og det har vært en situasjon som nå har vedvart over flere år. Dette er ikke i ulvesonen. Her kan en ikke skyve foran seg at det ikke finnes sau lenger, tvert imot: Beiteområdene i Trøndelag er noen av de mest aktive beiteområdene en har i landet, både når det gjelder sau, når det gjelder tamrein – den sørsamiske tamreinnæringen – og når det gjelder andre husdyr. Så det er mange som har en veldig aktiv beitebruk.

Problemet er jo ikke at en automatisk gir noen fellingstillatelse for bjørn utenfor bjørnesonen; problemet er det motsatte: Det blir automatisk gitt avslag på enhver fellingstillatelse for binner utenfor bjørneforvaltningssonen, altså midt i de beiteprioriterte områdene. Det er problemet, og det problemet er et vedvarende problem over flere år og i mange kommuner. I Meråker har de hatt store problemer knyttet til det, og de driver store sauebruk, og det er ikke så mange alternative husdyrmuligheter i Meråker. I Grong har de hatt store problemer knyttet til det, og Namdalen er et stort og viktig beiteområde i Trøndelag. I Indre Fosen, som ligger langt utenfor bjørneforvaltningssonen, har de hatt store problemer med det, og å nå igjennom til miljøforvaltningen når det gjelder de problemene, har vært veldig, veldig vanskelig.

Det er bakgrunnen for det forslaget som Senterpartiet har fremmet her i dag. Det vi egentlig gjør i forslaget, er jo bare å presisere det som står i rovviltforliket, nemlig at en skal ikke kreve areal utover omfanget av dagens yngleområder for å virkeliggjøre bestandsmålet for bjørn. Men miljøforvaltningen har lagt seg på en linje der de ikke gir fellingstillatelse for binner langt utenfor bjørneforvaltningsområdet. Det må statsråden og regjeringen nå ta inn over seg, og jeg blir litt urolig etter denne replikkvekslingen, for jeg skjønner ikke helt om Venstres statsråd har tatt inn over seg at en i dag kan få flertall for et forslag som faktisk går ut på at en skal holde seg til det bjørneforvaltningsområdet en har, og så skal en også gi fellingstillatelse i beiteprioriterte områder sjøl om det er binner. Det tror jeg nemlig er et viktig signal å gi, for allerede nå får bøndene i Grong beskjed om at de må enten ikke slippe ut sauene sine i sommer, eller de må ta dem ned fra utmarksbeite mye tidligere. De skal altså ta ansvaret og belastningen for en rovviltpolitikk som ikke fungerer, og for en miljøforvaltning som ikke vil ta på alvor at beitenæringen har stor vekt og stor betydning i Trøndelag, og at de i dag har et stort problem knyttet til det forvaltningsregimet som pågår.

Åsmund Aukrust (A) [12:07:43] (ordfører for saken): Jeg tror vi må være ærlige og si at saken som vi i dag har til behandling, har vi fått fordi det gjennom flere måneder har vært avsløringer i pressen. Dagbladet har gjort en formidabel jobb med å avsløre hvilken trussel bruken av fluor i skismøring utgjør både for naturen og for mennesker – både de som driver med sporten, og de som jobber på fabrikken. I verste fall kan liv ha gått tapt på grunn av denne bruken, i tillegg til den faren det utgjør for naturen.

Jeg vil takke SV, som har fremmet disse forslagene her i Stortinget. Komiteen har i sin behandling delt seg i to. De fire borgerlige partiene har valgt å ikke støtte noen av forslagene, mens de tre rød-grønne partiene og Miljøpartiet De Grønne har valgt å støtte alle sammen.

Jeg mener at daværende klima- og miljøminister Ola Elvestuen, som har vært den som har håndtert saken mens den pågikk i debatten, har vært altfor passiv. Han har vært enig i problemet, men ikke vært villig til å bruke noen politiske virkemidler. I merknadene til saken skriver de fire borgerlige partiene at det må «være grenser for politikk». Dette er en argumentasjon vi er veldig vant til å høre fra Fremskrittspartiet og Høyre, men at Venstre og Kristelig Folkeparti også mener at bruk av helseskadelig naturgift ikke er et politisk spørsmål, er nytale fra disse to partiene, og det viser hvordan de blir påvirket av regjeringssamarbeidet og den retorikken vi er vant til å høre fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Når politikken ikke tar ansvar, er jeg glad for at Det internasjonale skiforbundet har gjort det. De viser et stort samfunnsansvar, og jeg vil takke de kreftene i Skiforbundet som har jobbet for dette. Men dette problemet blir ikke løst bare ved det vedtaket som Skiforbundet har gjort, for det er flere løp i Norge enn de som Det internasjonale skiforbundet har ansvar for, bl.a. innenfor skiskyting. Vi mener derfor at det også er behov for å ha et sterkere nasjonalt regelverk. Alle er jo enig i at det beste er å få på plass internasjonale avtaler og et internasjonalt regelverk, men det er ingen motsetning mellom å jobbe nasjonalt og å jobbe internasjonalt – snarere tvert imot, det vi gjør nasjonalt, kan lage rammer for en internasjonal norm.

La meg til slutt vise til at statsråden i brevet oppfordrer folk til ikke å bruke fluor i skismøring. Inntil et regelverk er på plass, er jeg selvsagt helt enig i at det bør ikke folk gjøre, men da må folk vite hva de skal velge. Det er en del produsenter som merker skismøringen sin, men ikke alle. Derfor må vi få på plass en skikkelig merkeordning, så forbrukerne vet hva de kan gjøre, og ta gode og opplyste valg.

Med det anbefaler jeg innstillingen fra komiteen, som Arbeiderpartiet støtter, men som dessverre ikke ser ut til å få flertall i salen i dag.

Stefan Heggelund (H) [12:10:51]: Det er heldigvis blitt større oppmerksomhet rundt miljø- og helsekonsekvensene av fluormiljøgifter, og godt er det. Derfor er det bl.a. forbud mot bruk av fluorskismøring på skirenn for barn under 16 år etter vedtak i Skiforbundet i 2018. I tillegg har Det internasjonale skiforbundet vedtatt forbud mot fluorholdig skismøring på alle sine renn. Det betyr at allerede fra neste sesong vil det være forbudt å bruke det på renn i Norge og internasjonalt. I tillegg er det slik at de som selger produkter som utgjør fare for miljø og helse, er pliktig til å gi tilstrekkelig og relevant informasjon, slik at forbrukere kan ta informerte valg.

Intensjonen i dette forslaget er god, og den er allerede ivaretatt på en bedre måte enn det forslagsstillerne legger opp til, fordi regjeringen allerede er involvert i det internasjonale arbeidet med forbud mot bruk av skadelige fluorforbindelser, altså at flere land innfører et forbud mot dette. Så spørsmålet er: Hvor mange SV-representanter trengs det for å fremme et forslag som regjeringen allerede er godt i gang med? Svaret i denne saken er tydeligvis fem. Så trengs det da i tillegg noen representanter fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Jeg vil også ta opp det som ble sagt i representanten Aukrusts innlegg hvor han leser opp noen merknader og harselerer med hva han er vant til å høre fra Høyre og Fremskrittspartiet. Bare sånn rent ideologisk må jeg jo si at det er rart at han er overrasket over at et liberalt parti som Venstre også er opptatt av grenser for politikk. Dette er noe som altså forener den liberale og konservative idétradisjonen, som kristendemokratiet også er en del av. Så det var det.

Men det andre er at han leser de merknadene helt ut av kontekst, for det vi sier, er at ja, det er

«grenser for politikk, særlig der utfordringene er løst av partene selv, som i dette tilfellet av idrettens organisasjoner. Intensjonen i forslaget er allerede ivaretatt.»

Og så går vi videre og snakker om hvordan regjeringen jobber med dette internasjonalt. Så intensjonen i forslaget er god, gjennomføringskraften til regjeringen er enda bedre.

Lars Haltbrekken (SV) [12:14:00]: Det som skulle ha vært den kalde fine tiden da vi kunne ha gått mil etter mil på ski, har dessverre vært regn, regn og atter regn. Det positive i dette er kanskje at salget av fluorholdig skismurning og glider har vært lavt. Hva skal man med god glid når det ikke er snø?

Men vinteren kommer tilbake, og det samme gjør behovet for å kunne ha god glid under skiene. Men den gode gliden kommer med en veldig alvorlig bieffekt. Vi har de siste årene fått mange rapporter fra langrennsmiljøet om betydelige helseskader hos skismørere som følge av fluorbruken i skismurning. Leger er åpne om at dette kan være årsak til eller ha bidratt til kreft. I år vil EU innføre forbud mot de langkjedede fluorforbindelsene. Industrien har vært klar over dette forbudet i mer enn fem år. Problemet er at deler av industrien tilpasser produksjonen med mer kortkjedede fluorforbindelser. Dette er ikke bra verken for helsa eller for miljøet. Derfor er forbud mot all fluorsmurning den eneste veien å gå for å få bukt med disse problemene. Dessuten må skismurningsprodusentene pålegges å bevise at smurningen de kommer opp med som alternativ, er ufarlig for menneskers helse og miljø. Kan de ikke påvise dette, kan heller ikke smurningen tillates brukt.

I Norge er det innført forbud mot bruk av fluorsmurning på skirenn for barn under 16 år. Det internasjonale skiforbundet vil innføre forbud på alle sine renn fra neste vinter, og det er bra, men Skiskytterforbundet sitter fortsatt på gjerdet. De vil ha sikkerhet for at det finnes gode nok kontrollmetoder for å kunne ta dem som eventuelt ikke bryr seg om forbudet og allikevel smører fluor under skiene. Det er altså fare for at det vil bli brukt fluor også neste vinter. Dette viser at foregående taler, Stefan Heggelund, overhodet ikke har satt seg inn i saken han faktisk snakker om.

Norge bør utvide sitt forbud på skirenn for dem under 16 år til å gjelde absolutt alle skirenn som arrangeres i Norge. Det skal være grenser for politikk, sies det. – Vel, når det er fare for alvorlig skade på mennesker og miljø, bør politikken gripe inn.

Ketil Kjenseth (V) [12:17:15] (komiteens leder): Aller først: Venstres tidligere statsråd på dette området Ola Elvestuen har vært offensiv for å komme dette ondet, som vi alle aksepterer at det er, til livs. Det er hvordan vi skal gjøre det, som er saken vi diskuterer. Jeg synes nok at saksordføreren, Åsmund Aukrust fra Arbeiderpartiet, her smører litt tjukt på og kanskje har litt «is i rubben» når det gjelder den videre framdriften. For Venstres del er det ikke aktuelt å stadfeste en lov uten at vi kan håndheve den, og per i dag finnes det ikke noen metode for å verifisere om det er fluor i skismurningen. Så vi har en betydelig utfordring i å finne det virkemidlet som skal gjøre at en kan håndheve en lov. Det tidspunktet kommer jo.

Så gjøres det i idretten en stor innsats for å få bukt med dette på egen kjøl, men i et konkurransemiljø er det vanskelig å regulere bruken av bl.a. giftige kjemikalier. Det er heller ikke noe mål for oss å erstatte et giftig stoff med et annet.

Dette handler om mer enn skismurning, det handler også om at disse kjemikalene benyttes i andre produkter, bl.a. i klær, så vi har her en stor jobb å gjøre med å finne alternativer. Svanemerket er en ordning som er med på å stimulere til å bruke andre stoffer, og det finnes i dag svanemerket skismurning, som dokumenterer like god glideffekt, og som er produsert med annet innhold. Vi må også legge til rette for at den informasjonen kommer ut til befolkningen. For en som skal gå en tur i marka, spiller det veldig liten rolle om en bruker fluor eller ikke. Bruk av felleski er også et bidrag til å redusere behovet for skismurning, men det utelukker ikke behovet for gliding.

Så her jobber vi sammen – mange aktører mot samme mål – om et internasjonalt regelverk. For å hindre produksjonen, som i stor grad skjer i andre land, er det internasjonale samarbeidet særlig viktig.

Statsråd Sveinung Rotevatn [12:20:01]: Regjeringa prioriterer høgt å fase ut miljøgifter i forbrukarprodukt. Det er internasjonale reguleringar som er det mest effektive og det viktigaste verkemiddelet i så måte. Forbrukarprodukt som vert omsette i Noreg, er i all hovudsak produserte heilt andre plassar enn i Noreg. Ikkje minst vert miljøgifter transporterte over landegrenser gjennom havstraumar og luftstraumar, så norske særnasjonale forbod vil sannsynlegvis ha veldig liten eller ingen effekt.

For å fase ut miljøgifter i forbrukarprodukt må vi samarbeide med andre land på internasjonalt nivå. Regjeringa sin hovudstrategi er difor å fortsetje å leggje ned innsatsen på den internasjonale arenaen. Det gjev resultat. Noreg får gjennomslag for dei forslaga vi legg fram til reguleringar på internasjonalt nivå.

Kjemikalieregelverket i EU er det fremste kjemikalieregelverket i verda. Noreg deltek aktivt og jobbar med både å fremje forbod mot stoff, grupper av stoff, og evaluere dei. Noreg arbeider for strengare reguleringar av miljøgifter internasjonalt, både i EØS og globalt, gjennom internasjonale konvensjonar.

Perfluorerte stoff står oppført på den norske prioritetslista over stoff som miljøforvaltninga arbeider med å fase ut. Det vert allereie gjort ein målretta innsats for å redusere bruken av dei. Noreg har jobba saman med andre europeiske land i over ti år for å forby fleire perfluorerte stoff i Europa og globalt. Fleire av dei stoffa er allereie regulert eller er i ferd med å verte det. Dei internasjonale forboda mot perfluorerte stoff vil også gjelde for bruken av dei stoffa i produksjon og bruk av skismurning, som er det enkeltproduktet som det vert fokusert på i representantforslaget.

Det er eit avgrensa handlingsrom for å innføre nasjonale særreguleringar av miljøgifter eller å setje nasjonale særkrav til produkt. Kjemikaliar og produkt vert regulerte gjennom EØS-regelverk. Nasjonale reguleringar vil kunne reknast som ulovlege handelshindringar, i strid med dei internasjonale forpliktingane våre, dersom dei går over ein viss terskel.

For å styrkje informasjonen til forbrukarane om produkt er det viktigast å arbeide for gode internasjonale merkeordningar. I så måte vil eg anbefale både miljømerket Svanen og EU-blomen, som hjelper forbrukarar til å sikte seg inn mot miljøvenlege alternativ. Svanemerkt skismurning, som er nemnd allereie, er fri for perfluorerte stoff. Forbrukarar har også etter gjeldande regelverk rett til informasjon om helse- og miljøskadelege stoff i produkt, og produsentar har ansvar for å sørgje for at produkta dei sel, er trygge for helsa og for miljøet.