Torstein Tvedt Solberg (A) [09:03:11] (ordfører for saken): I dag skulle vært en festdag. Dette skulle vært dagen vi vedtok resultatet av år med arbeid, og konkluderte. Denne stortingsmeldinga skulle være regjeringas svar på så godt som alle utfordringer som har vært på skolefeltet. Siden 2013 har ulike statsråder fra høyreregjeringa svart at det er i denne stortingsmeldinga svaret på alskens mulige utfordringer på skolefeltet skulle komme. Vi har fått flere rapporter, det har vært utallige høringer, og ikke minst har det blitt skapt enorme forventninger der ute til de svarene som skulle komme. Det var viktige og store utfordringer en skulle svare på, på viktige saksområder som tidlig innsats og spesialundervisning, som nå skulle få et svar, nå skulle få en endring, nå skulle få et løft. Men det som kom fra regjeringa, var en stortingsmelding som mest av alt er et luftslott, og som jeg tror skuffet veldig mange. Forventningene som var skapt der ute når det gjelder spesialundervisning i PPT etter at Nordahl-utvalget hadde lagt fram sin innstilling, ble ikke hørt. Stoltenberg-utvalget og de mange forslagene de hadde om både tidlig innsats og utfordringene til gutter og jenter, blir ikke svart på.

Høyreregjeringa prioriterer beskrivelser og ord framfor handling, ressurser og konkrete tiltak. Og det merkeligste synes jeg nesten er at ansvaret legges på alle andre. Regjeringa bruker i sin stortingsmelding egentlig mest plass og mest tid på å si hva regjeringa forventer at andre skal gjøre – hva regjeringa forventer at kommunene skal gjøre – uten å gjøre sin del av jobben og uten å følge opp. En innfører noen få nye plikter, og alt dette som innføres og forventes, gjør en uten ressurser og uten den respekten for tidsbruk som disse ekstra oppgavene vil ha som følge. Kort sagt er dette en stortingsmelding som ikke svarer på de store utfordringene feltet ser. Stortingsmeldingas mål virker å være at man skal fortsette som før, tross det enorme behovet det er for endring på feltet. Regjeringa hadde nå en historisk mulighet til å ta grep, til å gjøre endringer for tidlig innsats, til å få på plass en reform for spesialundervisningen og få til en endring for PPT og SFO, men de har sviktet.

Jeg har vært saksordfører for saken i Stortinget. Vi har forsøkt å rette opp dette i Stortinget og få regjeringspartiene og det nyslåtte opposisjonspartiet Fremskrittspartiet med på endringer som kunne ha rettet opp den skuffelsen som ble skapt fra regjeringa, men det er bare å konstatere at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemmer imot samtlige av de nesten 50 forslagene som fremmes fra opposisjonen.

President, nå vet jeg ikke hvor mye tid jeg egentlig har.

Torstein Tvedt Solberg (A) [09:06:23]: Takk, president, da skal jeg besinne meg, og jeg skal ikke snakke om alle de nesten 50 forslagene som opposisjonen fremmer. Jeg trekker heller fram noen av de viktigste, og så kan vi eventuelt komme tilbake til noen av dem i debatten.

Først til PPT og den spesialpedagogiske tjenesten i kommunene: Der gjøres det lite konkret fra regjeringa for å få til de endringene som trengs. Fra opposisjonen fremmer vi forslag om og mener at det må på plass en nasjonal plan for å flytte ekspertisen i PPT nærmere eleven. Vi mener også at en må gjennomgå regelverket for sakkyndigvurderinger. Det er nettopp sakkyndigvurderingen som alle rapporter har vist at står i veien for at ekspertene bruker tiden sin på å hjelpe elevene – og ikke på rapportskriving og byråkrati. Ikke minst ønsker vi et mer forpliktende samarbeid mellom overgangene, også mellom ungdomsskolen og videregående. Den er sånn sett positiv, den endringen som nå skjer mellom barnehage og barneskole.

For Statped ser det egentlig dårligere ut. Regjeringa gjennomfører der et ganske massivt kutt som allerede har virkning fra 2020, men har ikke klart å legge på plass eller tegne opp alternativet som en nå sier skal komme på plass. En svekker og vingeklipper altså et nasjonalt kompetansesenter uten å klare å beskrive et konkret alternativ. Det er alvorlig at en nå kutter for et så viktig nasjonalt kompetansesenter, gjennomfører et så stort kutt uten å ha alternativene på plass og samtidig ikke klarer å svare på om dette også går ut over tilbudet til de svakeste elevene, som en nå altså kutter for uten å ha på plass noe alternativ.

Vi legger også fram et forslag om raskt å få på plass en evaluering av de desentraliserte kompetanseordningene, Dekomp, som har vist seg ikke å fungere. Det kommer til å bli stemt ned nå. Vi har også lagt fram mange gode forslag som kunne gjort noe med den økende lærermangelen – uten at en vil stemme for de forslagene og ser på mulighetene for å ta grep.

Til slutt: Den situasjonen vi nå er i med koronakrisen, viser jo at det er nettopp denne elevgruppen vi burde tatt grep for. Det er nettopp i denne stortingsmeldinga en burde kommet med bedre svar. Rapportene om konsekvensene av skolestenging viser at det er de svakeste elevene, de med det dårligste utgangspunktet, som har tapt mest på stengte skoler, og som kommer til å tape mest på den gradvise gjenåpningen av skolene nå. Dessverre får heller ikke disse elevene i dag noen nye svar på hvordan systemet kan være og endres for dem. Det er beklagelig. Men det er fortsatt en mulighet for regjeringspartiene og Fremskrittspartiet til å hive seg med og være med på å stemme for noen av de mange forslagene som opposisjonen i dag fremmer, som kunne gjort det bedre.

Torstein Tvedt Solberg (A) [09:09:34]: Ja.

Kent Gudmundsen (H) [09:14:33]: Jeg har virkelig sett fram til dagens debatt, som ble utsatt, og at vi nå i Stortinget skal vedta mange gode og ikke minst viktige endringer i spesialundervisningen og tilretteleggingen for barn ute i de mange barnehager og skoler.

Samtidig står vi nå i en nærmest uvirkelig og krevende tid hvor vi kjemper for å ta hverdagen tilbake, og skrittvis skal vi klare det. Uken vi nå legger bak oss, tyder på at vi har fått en vellykket åpning ute i barnehagene, og vi har mange glade barn. Nå over helgen skal om lag 250 000 forventningsfulle barn få gå inn skoleporten igjen. Fellesskapet, læringen og leken som barn får delta i ved å gå i barnehagen eller på skolen, er viktig for barnas personlige utvikling og mestring. For meg som pappa til to er det ingenting som er viktigere enn å vite at ungene mine har det bra nå som barnehagene er åpnet, og at skolen står for tur.

Etter halvannen måned med hjemmekontor er det nok mange som ser fram til en litt mindre hektisk hverdag, men jeg tror ikke det bare er vi foreldre som lengter – jeg tror også barna våre lengter etter sine rutiner og venner. Ikke minst har de gått glipp av det viktige faglige fellesskapet som skolen utgjør. Et godt grunnlag tidlig i opplæringsløpet gjør mye for å forebygge skolevegring, det bidrar til læringsglede, mestringsfølelse og økt selvbilde.

Det er derfor det har vært så viktig for Høyre å styrke tidlig innsats i hele barnehage- og skoleløpet, med grunnleggende ferdigheter i fokus slik at møtet med alle fag blir enklere. Målet er at skolen skal få tilgang til lærerspesialister i begynneropplæring fra 1. til 4. klasse, og at alle skoler og barnehager skal ha spesialpedagogisk kompetanse. Alle barn fortjener nemlig en god start. Da må vi ha skoler og barnehager som greier å løfte alle barn, uavhengig av hvilken bakgrunn de har, og hvor de bor.

Når vi i dag vedtar en rekke tiltak for å bidra til tidlig innsats fra barnehage og ut i videregående opplæring, bidrar vi nettopp til dette. Blant de sentrale tiltakene vi leverer på nå i dag, er innføring av en plikt for skolene til å følge opp elever med høyt fravær, og å gi alle skoler tilgang til lærerspesialist i begynneropplæring. Vi strammer også inn regelverket for bruk av assistenter som gir spesialpedagogisk hjelp, og flytter hjelpen nærmere ungene våre ved å overføre oppgaver fra Statped til økt kompetanse i kommunene og fylkene. SFO får en nasjonal rammeplan, og vi får på plass ordninger for rimeligere SFO til lavinntektsfamilier. I tillegg utvider vi plikten til intensivopplæring i lesing, og alle barn skal da sikres grunnleggende ferdigheter så tidlig som mulig.

Målet er klart: Vi skal gi ungene våre et bedre grunnlag, sånn at flere elever kan fullføre og bestå videregående opplæring. Å fullføre videregående er viktig for den enkelte og helt avgjørende for at Norge skal ha et bærekraftig velferdssamfunn, også i framtiden. Fortsatt er det for mange som dropper ut av videregående opplæring, og Høyre i regjering har som mål at innen 2030 skal 90 pst. av elevene som begynner i videregående opplæring, fullføre og bestå. Ett av tiltakene vi også vedtar i dag, er å innføre tiltak for tettere samarbeid mellom ungdomsskoler og videregående skoler, sånn at overgangen skal bli bedre.

Vi skal glede oss over at mye har gått riktig vei for norsk skole de siste årene, men fortsatt får ikke alle elevene den hjelpen de trenger. Mange får hjelp for sent og møtes med for lave forventninger. En viktig årsak til det er mangelen på kompetanse, og at dyktige fagfolk sitter for langt unna. Statped gir hjelp og støtte til skoler og barnehager, men i dag er det uklare grenser mellom Statped og PP-tjenestene ute i kommunene, og kompetansen lokalt varierer også veldig mye. Resultatet er at hjelp til ungene våre er avhengig av hvilken kommune man bor i. Jeg synes derfor det er bra at det nå skal bli et tydeligere mandat for Statped, som blir smalere, og at vi nå overfører ressurser og stiller større forventninger til kommunene.

De med den beste spesialpedagogiske kompetansen skal ut av kontoret og inn i klasserommet, i skolene og i barnehagene. Vi skal gjennomføre et historisk og varig kompetanseløft på det spesialpedagogiske feltet, og vi skal sikre at alle barn møtes av faglig dyktige lærere. Blant annet skal vi opprette et videreutdanningstilbud i spesialpedagogikk og fysisk-motorisk utvikling for barnehagelærere.

Vi vet hvor viktige de første årene i barns liv er for utvikling og grunnlag for videre læring. Det vi vedtar her i dag, vil derfor få stor betydning for en videre styrking av barns muligheter i livet. Det fortjener de.

Roy Steffensen (FrP) [09:25:54] (komiteens leder): Hver eneste høst begynner titusenvis for første gang på skolen, med store forhåpninger og forventninger om hva dette nye kapitlet i livet skal inneholde. Selv har jeg en datter som stråler av begeistring ved tanken på å bli skolejente nå i høst, og jeg gleder meg stort på hennes vegne.

I Norge er de fleste foreldre og barn fornøyd med tilbudet de får, og det skal vi av og til huske på. Men det er dessverre også en del som er misfornøyd, og det med god grunn. Av 15 førsteklassinger som starter i en klasse på en tilfeldig skole nå i høst, vil det rent statistisk være 3–4 som ikke kommer seg gjennom videregående. Det er et for høyt tall, noe det er tverrpolitisk enighet om.

Årsakene til at de faller fra, varierer stort. Det kan skyldes manglende motivasjon, mistrivsel, mobbing, vanskelige familiesituasjoner, at de ikke får den faglige oppfølgingen de har krav på, eller at de har fått hjelp for sent. Denne meldingen tar for seg noe av dette, men i utdanningspolitikken er det helheten av alle tiltakene gjennom mange år som gir effekt, ikke bare en enkelt melding.

I vår tid, da vi satt i regjering, fikk vi bli med på ganske mye bra. Vi har fått flere lærere og barnehagelærere, satset massivt på etter- og videreutdanning og innført plikt til intensiv opplæring for dem som henger etter i lesing, skriving og regning i 1.–4. klasse, for å nevne noe.

Innenfor tidlig innsats og spesialundervisning har det vært samstemmighet om at dagens system ikke har fungert godt nok. Mange får ikke den hjelpen de trenger, mange elever får hjelp for sent, og altfor mange får hjelp av ufaglært personell. Nå flyttes hjelpen nærmere barna. Vi overfører ressurser fra det statlige pedagogiske støttesystemet til økt kompetanse i kommuner og fylker.

Denne meldingen ble lagt fram mens Fremskrittspartiet fortsatt var i regjering, og vi er glade for mange av tiltakene som nå legges fram. Vi er spesielt glade for at det skal prøves ut modeller for en mer fleksibel skolestart, noe Fremskrittspartiet lenge har tatt til orde for. Nå senkes terskelen for utsatt eller framskutt skolestart. En rekke kommuner vil nå prøve ut ulike modeller, og gjennom å prøve dem ut ønsker vi å få mer kunnskap om hvordan vi lager gode overganger og tilpasser skolestarten.

Vi ser dessverre at en del barn starter på skolen uten å kunne snakke og forstå godt nok norsk. Det gjør skolestarten ekstra vanskelig, og det hindrer integrering. Kartlegging og oppfølging av norskundervisning må til om vi skal ha en sjanse til å få en mer vellykket integrering enn det vi har i dag. Vi er fornøyd med at norskkunnskaper nå skal kartlegges hos barn før skolestart, slik at nødvendige tiltak kan settes inn raskt.

Vi er også fornøyd med at skolene får en tydeligere oppfølgingsplikt for elever med høyt fravær i grunnskolen, samtidig som det bygges opp kompetanse der barna og elevene er – i barnehager og på skoler.

For å få bedre skoleresultater er målinger og kartlegginger av hva som virker, viktig. Det finnes mye forskning som viser at tidlig innsats for språkferdigheter allerede i barnehagen påvirker hele skoleløpet.

Skolen, som de fleste andre ting i verden, blir bedre med systematisk kunnskap. Tiltakene som det legges opp til i denne meldingen, er bygd på kunnskap, og hensikten er å gi våre barn en så god skole som mulig.

For Fremskrittspartiet er det et viktig prinsipp at alle barn er forskjellige, at de lærer på forskjellige måter og i ulikt tempo, og at alle har krav på tilpasset opplæring. For oss er det av avgjørende betydning at kompetansen heves, at laget rundt eleven blir sterkere, og at kvaliteten på den ordinære opplæringen styrkes. Målet med denne meldingen er å redusere behovet for spesialundervisning, og det gjøres først og fremst ved å bedre den ordinære opplæringen gjennom helheten av den skolepolitikken som blir ført, og som vi har vært med på å føre de siste sju årene – som Lærerløftet, intensivert kamp mot mobbing, et mangfold av skoler å velge mellom og ikke minst at lærerne får mulighet til faglig påfyll.

Det er summen av alle tiltak som på sikt vil virke, og denne meldingen er et godt steg på veien.

Marit Arnstad (Sp) [09:32:24]: Skolen er viktig for barns utvikling, både faglig og sosialt. De siste ukene tror jeg stengingen har vist oss at ungene savner skolen sin. Dessverre er det ikke slik at alle barn og elever får den hjelpen de trenger. Konsekvensen er at de ofte utvikler seg og lærer mindre enn det de kunne gjort med et godt tilrettelagt pedagogisk tilbud.

Som saksordføreren sa i sitt innlegg, har Stortinget ventet lenge på denne meldingen. Regjeringen har i lang tid trådt vannet for å slippe å ta stilling til temaer og forslag som opposisjonen har tatt opp, og dermed har også regjeringen bygd opp forventningene til meldingen hos alle som er utålmodige og har ventet på nye grep og nye satsinger. Det en da må spørre seg, er om forslagene i meldingen er tilstrekkelig til å sikre alle unger likeverdige muligheter, om tiltakene i meldingen vil sikre et mer inkluderende fellesskap og en tidlig innsats i skolen, og om ressursene er tilstrekkelige, slik at den spesialpedagogiske kompetansen kommer tett på ungene og elevene i hele landet. For dette er noen av hovedutfordringene som meldingen og regjeringen blir målt på.

Som det framgår av innstillingen, mener Senterpartiet at meldingen ikke innfrir på alle disse forventningene, som regjeringen sjøl har bidratt til å bygge opp omkring meldingen. Overordnet gir meldingen en god situasjonsbeskrivelse, men når det kommer til praktiske grep, skorter det. Senterpartiet mener regjeringen i meldingen gjennomgående skyver ansvaret over på andre – da spesielt kommunene – gjennom opplisting av hva regjeringen forventer, og hvilke plikter regjeringen forventer at andre skal gjennomføre. For Statped er det en halvveis skissert omorganisering uten noen klarlegging av ressursene verken for Statpeds videre drift eller for de kommunene som skal ta over oppgaver.

Senterpartiet mener at en ikke kan forvente endringer dersom regjeringen sjøl ikke prioriterer å sette av tilstrekkelige ressurser. Senterpartiet stiller seg derfor bak bekymringen fra flere av instansene i komiteens høring, om at meldingen ikke vil føre til markante endringer ute i skoleverket.

Et premiss for å lykkes med tidlig innsats er skolens evne til å tilpasse både undervisningen og innretningen av skoledagen til elevenes behov og modningsnivå. Det er nå over to år siden Senterpartiet foreslo en evaluering og gjennomgang av seksårsreformen. Bakgrunnen var alvorlige signaler fra forskere, fra lærere og fra foreldre med bekymring for hvordan de yngste elevene hadde det på skolen. Intensjonen med seksårsreformen var å sikre en myk tilvenning til skoledagen, bl.a. gjennom utstrakt brukt av lekbasert læring. Senterpartiet var derfor glade da et enstemmig storting sa seg enig med oss og vedtok at en ønsket en evaluering av reformen for å bedre skolehverdagen for de yngste. Men så stoppet det opp. En helhetlig evaluering, slik som Stortinget vedtok i 2018, kunne gitt oss et bedre grunnlag både for den meldingen vi behandler i dag, og for ferdigstillelsen av fagfornyelsen. I stedet er det påfallende at regjeringen nå i meldingen faktisk velger å skrive:

«Vi vet lite om hvordan de yngste barna følges opp i skolen i dag.»

Og først nå gir de Utdanningsdirektoratet i oppgave å sette i gang en evaluering. Der har vi mistet verdifull tid.

Regjeringen tar i meldingen til orde for mer bruk av fleksibel skolestart. Senterpartiet er skeptisk til det. For det første mener vi at dagens lovverk åpner for både å forskuttere og utsette skolestart. For det andre mener Senterpartiet at det er skolen som må tilpasses ungene, ikke ungene som skal tilpasse seg skolen. En slik endring av regelverket som flertallet tar til orde for, kan legge et press på foreldre om å vente med å sende ungene sine på skolen. Hva kan det gjøre med sjølbildet til det barnet som må se at jevnaldrende venner fra barnehagen får begynne på skolen, mens en sjøl må vente? Forslaget om å utprøve ulike former for fleksibel skolestart harmonerer egentlig ganske dårlig med målet om å bygge et inkluderende fellesskap.

Med det vil jeg ta opp de forslagene som Senterpartiet er med på, utover dem som allerede er tatt opp av saksordføreren.

Mona Fagerås (SV) [09:42:32]: Norge har gjennom internasjonale forpliktelser som barnekonvensjonene og FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne understreket alle elevers rett til å gå på en inkluderende skole. Derfor var det gledelig da vi endelig fikk Meld. St. 6 for 2019–2020, Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO.

SV har lenge etterspurt regjeringens politikk på de områdene meldingen angår, og mener det er positivt at Stortinget nå får diskutert disse problemstillingene grundig. Det er positivt at det er bred politisk støtte for at vi skal ha en barnehage og skole i Norge som gir muligheter for alle barn og unge, uavhengig av sosial, kulturell og språklig bakgrunn, kjønn og kognitive og fysiske forskjeller.

Men gleden ble kortvarig. Vi fikk en stortingsmelding i hende som viser at regjeringen prioriterer beskrivelser og ord, framfor handling, ressurser og konkrete tiltak. Det er gjennomgående i hele meldingen at ansvaret legges over på andre, da spesielt kommunene, gjennom opplisting av hva regjeringen forventer. Hvis en virkelig vil endre praksis på et område som undertegnede gjentatte ganger har kalt et mørkt kapittel i norsk skolehistorie, må en være villig til å prioritere og sette av tilstrekkelige ressurser.

Dette er ikke bare en bekymring SV framsetter, jeg merket meg at den samme bekymringen ble framført av flere av instansene som var på komiteens høring, om at meldingen ikke vil føre til markante endringer ute i skolen. Regjeringen har i for liten grad svart på de store utfordringene som finnes der ute. Derfor mener SV at stortingsmeldingen er både tannløs og full av selvfølgeligheter. Vi etterlyser mer forpliktende tiltak. Det er mange fine ord som veldig få kan si seg uenig i.

Regjeringspartiene er nødt til å ta inn over seg, når de endelig legger fram en stortingsmelding om dette, at Barneombudets rapport om temaet for få år siden ble kalt «Uten mål og mening». Barneombudet hevdet at barns rettigheter til god spesialundervisning brytes daglig i Norge. Tilbudet elevene får, er tilfeldig, og det virker heller ikke som man er villig til å finne ut hva barna faktisk lærer. Da må det være som å bite i det sure eplet at opposisjonspartiene finner 49 områder stortingsmeldingen burde vært styrket på.

For SV har det vært særlig viktig å fokusere på å styrke skolens muligheter til å gi tilpasset opplæring og øke skolens spesialpedagogiske kompetanse. Alle barn, unge og voksne skal ha rett til en kvalifisert lærer, uavhengig av hvor de bor, eller hvor i utdanningsløpet de er. Utdanningssektoren har store rekrutteringsproblemer, og disse kan ikke løses gjennom snarveier til lærerkompetanse. Prinsippet om likeverdig opplæring svekkes dersom ikke opplæringen gis av kvalifiserte lærere.

SV er kritisk til å innføre en plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper før skolestart. De barna som har utfordringer som anses som betydningsfulle, før skolestart, skal naturligvis ha rett på god oppfølging, men nøkkelen til å lykkes med godt språkarbeid i barnehagen er tillit – tillit til at de ansatte følger opp barna systematisk – og ikke en rigid plikt til språktesting, slik regjeringen foreslår.

Regjeringen foreslår å flytte 150–200 mill. kr fra Statped over til kommunene og fylkeskommunene over en femårsperiode. Jeg er bekymret for at dette vil svekke tilbudet til de elevene som har størst behov for støtte.

En inkluderende fellesskole skal sikre at alle barn og unge får et godt opplæringstilbud, uavhengig av hvor de bor, og hvilken økonomisk bakgrunn de kommer fra. Samfunnet skal ta ansvar for at alle barn kan gå på en skole der de får tilegnet seg kunnskaper og kan trives. For å oppnå dette er det viktig å fokusere på tidlig innsats overfor barn som har utfordringer i skolehverdagen. Vi kan ikke gi opp et eneste barn!

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Solveig Schytz (V) [09:52:11]: Helt siden midten av 1800-tallet har Venstre-folk hatt skole i blodet. Stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO og kunnskapsminister Guri Melby viser dette til fulle. For min egen del, som mor til tre barn, har jeg sett hvor viktig en god barnehage og skole kan være. Vi har sikkert alle sett glansen i øynene til et barn som mestrer – som mestrer å lese, regne og opptre foran en forsamling eller å få fyr på et bål. Ingenting er bedre enn det.

Satsingen på skolen generelt i Norge, og denne meldingen spesielt, gjør mer slik mestring mulig. Ved å bygge kompetansen hos barnehagelærere, lærere og andre faggrupper i skolen oppnår vi forbedring. Jeg er takknemlig overfor alle barnehagelærere og lærere, for de gjør verdens viktigste jobb.

For Venstre handler en god skole om at alle barn skal få like muligheter til å lære, til å mestre og til å bygge en grunnvoll for sitt eget liv, så alle kan ta ut sitt potensial. For oss er barnehage og skole de viktigste fellesinstitusjonene vi har i samfunnet. Da Venstre og Johan Sverdrup innførte folkeskoleloven i 1889, var det radikalt. Det la grunnlaget for en felles skole for alle barn. Nå kunne husmannsdatteren sitte på den samme skolebenken som direktørsønnen. Alle barn skal få like muligheter – og det er grunnsteinen i norsk skolepolitikk også i dag. Det betyr allikevel ikke at alt skal være likt i barnehage, skole og SFO; det skal være tilpasset elevens evner og behov.

I denne meldingen pekes det på at kompetanse og fleksibilitet er avgjørende for at barnehagen og skolen skal passe for alle og være for alle. Og signalene i meldingen er klare: Kompetansen skal være der ungene og elevene er. Det skal være et stort og varig kompetanseløft innen spesialpedagogikk, en kompetansesatsing på til sammen 1,5–2 mrd. kr. Fagpersoner med rett kompetanse skal gi spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning. Det tverrfaglige arbeidet i og rundt barnehager og skoler skal styrkes, og det skal arbeides forebyggende og med tidlig innsats. Det skal være et mer likeverdig SFO-tilbud i landet, og det innføres en nasjonal rammeplan for SFO. SFO skal bli billigere, og det skal være gratis SFO for barn med særskilte behov på 5.–7. trinn. Barnehage, skole og SFO skal ha en felles kultur for inkludering. Det skal åpnes for prøveprosjekter med mer fleksibel skolestart for å kunne tilpasse seg elevens modningsnivå. Informasjonsoverføringen mellom barnehage og skole, samt mellom utdanningsnivåene i skolen, skal bli bedre. Vi skal satse på språkvurdering og kartlegging før skolestart for å kunne gi elever et best mulig språktilbud. Og kommunene skal gis en plikt til å følge opp elever som ikke møter opp på grunnskolen.

Venstre mener at disse tiltakene vil kunne gi barn de mulighetene de skal ha i barnehage og i skole. Spesielt håper vi at samarbeidet mellom barnehage og skole, samt tidlig innsats i barnehagen og skolen, skal bidra til at flest mulig får en best mulig start i barnehagen og på skolen – og på livet – for en god oppvekst varer livet ut.

Å satse på barnehagen og skolen handler fortsatt om å gi barn og unge like muligheter. Det handler om at barn som har en mor og en far som av ulike grunner er utenfor arbeidslivet, eller som sliter med sykdom, også skal få gå i barnehage, så deres foreldre også kan få se glansen i øynene til barna sine når de mestrer. Og kampen for at alle barn skal ha en god oppvekst med like muligheter, fortsetter, for akkurat som i 1889 er det fortsatt slik at det er utdanning som virker best for å utjevne forskjeller og for å løfte menneskers liv. Slik sett bærer denne meldingen, Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, med sitt budskap om inkludering, fellesskap og muligheter, arven etter Sverdrup videre.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [09:56:52]: Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap gir viktige føringer for en retning en ønsker skolen skal utvikle seg i. Den viser vei til et samfunn med et utdanningsløp som skal gi muligheter til alle barn, uavhengig av sosial, kulturell, religiøs og språklig bakgrunn, uavhengig av kjønn og kognitive og fysiske variasjoner.

Det er mange utfordringer å ta tak i i norsk utdanningsløp, men ved å lansere nærmere 60 tiltak i denne meldingen søker vi å gjøre vesentlige og viktige forbedringer som kan legge til rette for tettere og mer tilrettelagt oppfølging av barn med ulike behov.

Men det handler ikke bare om antall tiltak, det handler vel så mye om å skape en felles kultur for den enkelte barnehage og skole, for inkludering og tidlig innsats, sånn at kommuner, barnehager, skoler, SFO og støttesystemet jobber i samme retning. Om vi ikke får til en praksisendring, vil vi ikke nå de målene vi har satt oss for barna våre og for alle de ansatte som skaper laget rundt barna.

La meg nevne et par ting. Spesielt synes jeg det i denne sammenhengen er viktig å få satt i gang et arbeid med en nasjonal regulering av skolefritidsordningen. Skolefritidsordningen er i dag preget av altfor store variasjoner med hensyn til både utforming, innhold, målsettinger, pris og ikke minst kvalitet. Med en nasjonal rammeplan for SFO – som en nå legger opp til – må en se på kvalitet, slik at dette blir et sted hvor alle 1.–4.-klassinger som ønsker det, skal kunne delta, bli inkludert, føle mestring og trives på en best mulig måte.

Vi i Kristelig Folkeparti mener SFO-dagen bør ha en pedagogisk ramme – det er ikke først og fremst en oppbevaringsplass – med varierte aktiviteter som er lekpregede, men som også bidrar til læring. En forutsetning for å styrke SFO-tilbudet over hele landet, som regjeringen nå legger opp til, er også å styrke de ansattes kompetanse, samtidig som det sikres et tett samarbeid med skolen og bedre muligheter for videreutdanning for ansatte framover. Kristelig Folkeparti mener det også bør innføres krav til pedagogisk eller barnefaglig kompetanse for lederne i SFO, sånn at vi muliggjør nødvendig pedagogisk veiledning til de øvrige ansatte som jobber med barna. Den nasjonale rammeplanen må i likhet med rammeplanen for barnehage ha støtte- og veiledningsmateriell som sikrer en god implementering. Samtidig mener vi at dette vil ha betydning for både kvalitet og kvalitetssikring av alle barns inkludering og ikke minst opplevelse av å være betydningsfull i et fellesskap etter skoletid.

Begrepet «alle barn» er et inkluderende begrep, men ikke alle universelle tilbud passer for alle. For å sikre tett på, tidlig innsats og inkluderende fellesskap må dette noen ganger tilgjengeliggjøres på ulike måter for å sikre deltakelse for alle. Undersøkelser har nemlig vist at foreldre til barn med særskilte behov oftere etterspør bedre og mer kompetansehevende og habiliterende aktiviteter i SFO enn det de finner i dag, og er opptatt av at tilbud til denne gruppen elever må være bedre tilrettelagte tilbud som sikrer et godt pedagogisk innhold på både gruppe- og individnivå. Dette mener vi i Kristelig Folkeparti må være en del av det kommende arbeidet med en nasjonal rammeplan for SFO.

Opplæringsloven § 9 A-1 fastsetter regler om skolemiljø for de frittstående skolenes skolefritidsordninger. Selv om det er valgfritt for de frittstående skolene hvorvidt de vil etablere et SFO-tilbud eller ikke, er det altså ikke valgfritt om de friskolene som velger å ha SFO, skal følge reglene om skolemiljø. Derfor mener Kristelig Folkeparti det er nødvendig for regjeringen nå – som en nå tar initiativ til – å se videre på hvordan en kan ivareta barn i friskolenes skolefritidsordninger. Vi mener at en i utarbeidelsen av den nasjonale rammeplanen bør gjennomgå dette og tilrettelegge for at det også gjøres gjeldende for de friskolene som ønsker å drive SFO.

Tidlig innsats og inkluderende praksis i barnehager og skoler kan ikke bare vedtas av regjering eller storting. Det handler om å skape kultur og holdninger der barna er. Vi vet at barn i lavinntektsfamilier er jevnt fordelt i offentlige skoler og friskoler. Derfor bør de samme ordningene som gjelder for offentlige skoler, også gjelde for friskolene for framtiden.

Statsråd Guri Melby [10:08:17]: Med denne stortingsmeldingen presenterer regjeringen en politikk som vil bidra til at alle barn og elever får et godt og inkluderende pedagogisk tilbud, uavhengig av bakgrunn og forutsetninger. Regjeringen har de siste årene tatt betydelige grep for at barnehager og skoler skal gi muligheter til alle, og denne meldingen bygger videre på de satsingene.

Det er mye som går i riktig retning i norsk skole og barnehage, men vi har likevel alvorlige utfordringer å ta tak i, og det gjør vi nå. Men det finnes dessverre ingen kvikkfiks på problemet, og en kultur som har bygd seg opp over flere tiår, tar det også veldig mange år å snu. Det er ingen stortingsmelding alene som kan løse dette – vi er nødt til å bygge stein på stein, og denne meldingen lanserer en rekke tiltak som bygger på mange andre tiltak som er gjennomført de siste årene.

Det viktigste vi kan gjøre for å styrke en inkluderende praksis i barnehage og skole, er å bedre kvaliteten på det ordinære tilbudet, det som gis til alle elevene. Da blir lærerne bedre i stand til å fange opp barn og elever tidlig. Vi må bryte ned barrierene mellom det allmennpedagogiske og det spesialpedagogiske. Det vil føre til mindre behov for spesielle ordninger for enkelte barn.

Kompetansen må være der elevene er: tett på. Derfor vil vi styrke og videreutvikle allerede igangsatte kompetanse- og videreutviklingstiltak i skole og barnehage. I denne meldingen varsler vi et stort og varig kompetanseløft på det spesialpedagogiske feltet, både for barnehage, skole, PP-tjenesten og andre tjenester som jobber i laget rundt barna og elevene. Dette skal bidra til at alle kommuner og fylkeskommuner har kompetanse til å fange opp og følge opp alle barn og elever.

For å styrke kompetansen tett på barna og elevene vil regjeringen omdisponere ressurser fra Statped til kompetansehevingstiltak lokalt. Over en tiårsperiode vil dette gi en kompetansesatsing på til sammen 1,5–2 mrd. kr, og det kommer på toppen av en allerede sterk satsing på kompetanse i kommunene.

Vi foreslår også å presisere regelverket for å sikre at fagpersoner med rett kompetanse er de som gir spesialpedagogisk hjelp. I dag er det altfor mange assistenter uten relevant kompetanse som gjennomfører spesialundervisningen, og slik skal det ikke være.

Vi skal også styrke laget rundt barna og etablere et bedre tverrfaglig samarbeid. Det er mange barn og foreldre som i dag blir kasteballer i systemet. Det vil vi endre på. Vi styrker det tverrfaglige arbeidet i og rundt barnehager og skoler og foreslår å harmonisere bestemmelsene om samarbeid for barn og unge i sektorlovene.

PP-tjenesten skal være mer til stede i barnehager og skoler. Tjenesten skal arbeide forebyggende, også med tidlig innsats. Utfordringene skal ikke vokse seg for store før hjelpen kommer. Men landets kommuner og skoler er svært forskjellige, og vi kan risikere å ødelegge mer enn vi forbedrer, dersom vi detaljstyrer hvordan dette skal gjøres i hver eneste kommune.

Vi vil spisse Statpeds mandat, og jeg er helt sikker på at dette gir et bedre tilbud både til de aller mest sårbare elevene, som trenger det mest spissede tilbudet, og til alle de andre elevene som bør fanges opp i det kommunale systemet. For å sikre en god og forsvarlig prosess vil endringene i Statped skje over en femårsperiode.

Jeg mener det er riktig å bygge kompetansen der barna og elevene er. De som er tett på barna i det daglige, må ha kompetanse til å oppdage hvilke behov de har, og raskt tilrettelegge for et pedagogisk tilbud.

Så vil jeg si litt om SFO. SFO er en viktig arena for inkludering og sosial utjevning. Regjeringen ønsker et mer likeverdig SFO-tilbud i landet, og vi innfører med denne meldingen en nasjonal rammeplan for SFO, som selvsagt skal ha rom for lokale variasjoner. Vi innfører også moderasjonsordninger og gratis SFO for barn med særskilte behov på 5.–7. trinn.

Det er nødvendig at vi bygger en felles kultur for inkludering. Vi må alle sammen ha samme mål for øye – at alle barn og elever får det beste utgangspunktet for å trives, utvikle seg, lære og mestre. Meldingen viser at det er mange kommuner som faktisk har lyktes med det, men å få med flere krever en holdningsendring. Det krever klare mål og en systematisk innsats på alle nivåer i kommunen.

Det å si at det faktisk er kommunene som er nødt til å gjøre jobben, er ingen ansvarsfraskrivelse. Det handler om å plassere ansvaret der det hører hjemme, og det handler også om å vise tillit til kommunene, for svært mange av dem gjør en utrolig god jobb på dette området.

Alle som har jobbet med skolepolitikk, vet at det tar tid. Vi må være tålmodige, og vi må tørre å la tiltakene virke før vi snur. Vi må være forberedt på at det tar tid å få til de omfattende endringene vi ønsker, og det er like mye holdningsendringer og endringer av praksis som må til som økte ressurser.

Aud Hove (Sp) [10:26:19]: Stortingsmeldinga har gode intensjonar, og Senterpartiet støttar mykje av innhaldet. Tidleg innsats og tett på er eit godt utgangspunkt, og det ein skal bli god på, må ein trene på. Det å sikre overgangane mellom ulike utdanningsnivå er viktig, det krev kunnskap og koordinering, og dei som skal leggje til rette for dette og gjennomføre det, treng tid og ressursar.

Det står at meldinga fyrst og fremst handlar om barnehagar, grunnskule og SFO, men at fleire tiltak også gjeld vidaregåande opplæring. Støttesystem som samarbeider med barnehagar og skular, er også omfatta av meldinga, og meldinga vil ha betyding for vaksne med rett til opplæring – altså eit breitt felt.

Men det meldinga ikkje seier noko om, er kven som skal finansiere dette. Komiteens medlemmer frå Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti peikar på at det har vore satsa betydeleg med budsjettmidlar dei seinare åra på å styrkje tidleg innsats og kvaliteten i barnehage og opplæringsløpet. Der peikar dei på mange tiltak med gode intensjonar, men som ikkje på langt nær har vore fullfinansierte for kommunane, f.eks. bemannings- og pedagognorm i barnehagar, innføring av lærarnorm og gratis kjernetid i barnehagar – som sagt: gode intensjonar, men det har også ein pris.

Det blir av dei same medlemmene peika på at

«det er avgjørende at også kommunene tar ansvar for å sikre at barnehagene og skolene har tilstrekkelig kompetanse og kultur til å skape inkluderende fellesskap».

Dette trur – og veit – eg at kommunane jobbar med kvar dag.

Det er i stortingsmeldinga føreslått over 60 konkrete tiltak som skal bidra til ein styrkt tidleg innsats, men ut av ingenting blir det ikkje noko. Om det ikkje følgjer med ressursar, kva skal då kommunane prioritere bort? Det er dessverre gjennomgåande i heile meldinga at ansvaret blir lagt over på andre, spesielt kommunane. Vi i Senterpartiet har i forslag til alternativt budsjett sett av midlar til kommunane for å løyse desse oppgåvene, og meiner at det støtt skal følgje midlar med nye oppgåver. Det forventar vi at regjeringa òg vil gjere, slik at vi får tidleg innsats tett på.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [10:29:04]: Høyres desidert viktigste hovedsak har vært tidlig innsats, og det er ikke tilfeldig. Vi vet at små kunnskapshull vokser seg store, at PP-tjenesten bruker veldig mye tid på sakkyndig arbeid, og at for mange elever med særskilte behov får oppfølging av ufaglærte assistenter, og de møtes også med for lave forventninger. Det å forvente for lite av folk er grunnleggende usosialt.

Nordahl-utvalget og barneombudet er krystallklare: Skal vi klare å få kompetansen flyttet inn i klasserommene til de barna som trenger det, kan vi ikke lappe videre på dagens system, som jeg opplever at enkelte i denne salen tar til orde for. Det trengs endringer i kultur, i struktur og ikke minst i kompetanse. Med denne stortingsmeldingen er vi ikke helt i mål, og det er det heller ingen som påstår, men vi vedtar noen viktige og større grep for å endre systemet: Vi strammer inn regelverket for å sikre at flere barn får oppfølging av ansatte med spesialpedagogisk kompetanse, Statped rendyrkes som et støttesystem, samtidig som man legger opp til et varig, omfattende kompetanseløft for kommuner og fylkeskommuner.

Jeg må si at jeg er ganske overrasket over at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i dag går imot noen av de viktige, mer strukturelle endringene og grepene i denne meldingen, og at særlig saksordføreren og Arbeiderpartiet legger seg på et såpass polemisk nivå fra denne talerstolen, særlig når de selv viser til en del tiltak der deres egne tiltak hovedsakelig ber regjeringen vurdere, utrede eller lage plan for å nå gode formål. Det er ikke veldig konkret det heller, snarere tvert imot. Det svarer ikke på de utfordringene som vi vet vi har i dagens skole.

Jeg vil avslutte med å nevne et par tiltak som jeg er veldig glad for at vi i dag forhåpentligvis vedtar. Det ene er plikt til å vurdere – ikke kartlegge, men vurdere – alle barns språk før skolestart. Jeg har besøkt mange skoler i min egen by, Oslo, som oppdager at nesten halvparten av elevene trenger særskilt norskopplæring til tross for at veldig få av dem fikk med seg en språklig bekymringsmelding fra barnehagen. Språkarbeidet er altfor varierende, og det er veldig alvorlig når vi vet at barns språk er viktig for læring og deltakelse i lek.

Det andre jeg vil nevne, er utvidelse av oppfølgingsordningen, slik at flere kommuner og fylkeskommuner som har svake resultater og trenger hjelp, kan få det også innenfor det spesialpedagogiske området. Her virker det som om Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har en ideologisk motstand mot at man overhodet kan si at noen kommuner har svake resultater og trenger veiledning. Det mener jeg er å stikke hodet i sanden. Spørsmålet bør være hvordan de kan få bistand på best mulig måte.

Dette er ingen kvikkfiks, men med denne meldingen tar vi nå noen viktige skritt i riktig retning, og det er bra for barna.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [10:32:20]: Alle vet hvor forskjellige barn kan være. Det er jo til og med søsken som kan være så ulike at man spekulerer på om de har samme foreldre. Disse ulikhetene hos barna er viktig å ta vare på, for det er disse ulikhetene som skaper disse ulike og unike barna, ungdommene og voksne resten av livet.

For Fremskrittspartiet er det viktig at man ser hver enkelt. Det er også viktig at den enkelte får den oppfølgingen de trenger, og at det er barnehagen og skolen som skal tilpasse seg barna, ikke omvendt. Barna skal få lov til å utvikle seg, de skal lære og mestre, uansett bakgrunn, forutsetninger eller behov. Derfor er det så viktig med tidlig innsats, og at man får et inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, slik denne stortingsmeldingen legger opp til. En god oppstart i en dyktig barnehage har stor betydning for ferden videre.

Stortingsmeldingen dekker mange områder, og det er også veldig viktig å få til ordninger som gjør at de forskjellige områdene kan snakke med hverandre, altså at barnehagen snakker med grunnskolen, at grunnskolen snakker med videregående skole, slik at de som starter i barnehagen, skal føle seg verdsatt og ivaretatt gjennom hele opplæringsløpet til de er ferdige, i hvert fall på videregående.

Meldingen legger jo også opp til at man må se på hver enkelt, slik at hver enkelt elev får bedre utbytte av den læringen, og da synes jeg det er veldig bra at det legges opp til at kommunene selv skal få prøve ut flere modeller på dette området med fleksibel skolestart. For man må jo tenke på at barna skal være mottakelige for den læringen de får, og da vil også språket være viktig. Det gjelder barn i barnehagen, men spesielt når de skal begynne på skolen. Da må det være en forutsetning at de kan språket såpass godt at de får utbytte av undervisningen. På den andre siden er det også viktig å få til en enda bedre spesialundervisning, som er tilpasset hvert enkelt barn.

I dag er det fortsatt noen kvalitetsforskjeller på de ulike områdene som meldingen dekker. Kvaliteten har jo løftet seg mye de siste årene, men det er viktig at vi ikke stopper det kompetanseløftet som vi har startet.

Stortingsmeldingen inneholder heldigvis en rekke forslag som vi i Fremskrittspartiet har jobbet for i mange år, og vi støtter derfor i all hovedsak opp om intensjonene og forslagene til tiltak som meldingen legger opp til.

Turid Kristensen (H) [10:35:27]: Denne stortingsmeldingen inneholder mange tiltak som vil gi en bedre skole, der flere elever får mulighet til

• å utvikle sine evner og kunnskaper best mulig

• å oppleve mestring, inkludering og få en god skolehverdag, og

• å kunne fullføre grunnskolen på en god måte.

Det stilles stadig strengere krav til formell kompetanse i arbeidslivet, og de som ikke fullfører videregående skole, står i fare for å falle utenfor. Jeg vil derfor snakke litt om betydningen av å ha et godt, likeverdig tilbud ved alle grunnskoler i hele landet, til alle elever, som en forutsetning for at vi skal klare å nå målsettingen om at flere skal klare å fullføre videregående skole.

I dag begynner de aller fleste elevene på videregående skole etter ungdomsskolen, og for de fleste er det noe de ser fram til å begynne på. Likevel kan overgangen være vanskelig for noen, og derfor er det viktig at vi har gode tiltak i denne meldingen som nettopp vil kunne gjøre overgangen lettere og bedre.

Det er dessverre for mange som går videre med altfor dårlige faglige ferdigheter. Tall fra SSB viser at av de elevene som har under 3 i snitt fra ungdomsskolen, står nesten halvparten i fare for å falle fra. Det er derfor behov for at flere ungdommer står bedre faglig rustet før de begynner på videregående skole. Det betyr at ikke minst en god, tilpasset og inkluderende undervisning er noe av det viktigste vi kan satse på for å bidra til det.

Dessverre er det også sånn at det ved mange skoler synes å ha etablert seg en fritakskultur for mange elever, ikke minst elever med ulike funksjonsnedsettelser. Tilbakemeldinger fra flere organisasjoner, bl.a. Blindeforbundet og Unge funksjonshemmede, viser at skoler i altfor stor grad fritar for fag, og også kan utøve et press både på elever og foreldre for å godta fritak – selv om de egentlig ikke ønsker det, og selv om de mener at en godt tilpasset undervisning, som de har krav på, ville kunne ha gjort at eleven kunne ha tatt faget.

Jeg er enig med representantene fra både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV når de sier at fritak fra læreplanene også kan bety fritak fra å lære. Å frita elever fra fag på denne måten er å gjøre dem en bjørnetjeneste og gir dem et dårligere utgangspunkt.

Denne stortingsmeldingen gir et godt grunnlag for at flere skal klare å fullføre videregående skole. Jeg ser likevel veldig fram til at stortingsmeldingen om videregående skole blir lagt fram våren 2021, både fordi vi kan bygge på tiltakene i denne meldingen og – ikke minst – fordi vi kan jobbe videre med enda flere tiltak som kan sørge for at flere kan fullføre. Vi må nå målet om at ni av ti skal fullføre innen 2030, og Høyres mål er at minst 5 000 flere elever skal kunne gjennomføre videregående skole hvert år innen 2025.

Jorodd Asphjell (A) [10:38:46]: Vi er midt i en koronakrise, der barnehager og skoler som har vært stengt siden 12. mars, skal åpnes forsiktig framover, med tilpassede åpningstider, opplæringstilbud, lek osv. Mange har mistet viktig kunnskap og undervisning i ukene som har gått, kanskje spesielt barn og unge som har behov for et tett oppfølgingsopplegg knyttet til undervisning m.m.

For Arbeiderpartiet er det avgjørende at vi har barnehager, skoler og SFO som gir et pedagogisk tilbud som inkluderer absolutt alle som går der, uavhengig av sosial bakgrunn. Det å bli verdsatt handler om å bli sett, det handler om å bli hørt, og det handler om å bli forstått. Framtidig vekst ligger i oppveksten, og da er tidlig innsats avgjørende for at alle skal lykkes og føle at de er en del av samfunnet.

Skal vi endre praksis, er vi avhengig av at regjeringen i kommende statsbudsjett og i revidert statsbudsjett setter av nok ressurser til det denne meldingen handler om – tidlig innsats og tettere oppfølging. Da må kommuner og fylkeskommuner, som har det reelle ansvaret som skoleeiere, ha budsjett og økonomi til å kunne gjøre de prioriteringene som det her pekes på. Det er ikke nok å legge fram en stortingsmelding med fagre ord, det må følge midler med som gjør at disse prioriteringene kan følges opp. En av de viktigste prioriteringene er å styrke kommunenes økonomi framover.

Arbeiderpartiet har 35 forslag til å bedre denne stortingsmeldingen i dag, forslag som gir en betydelig bedre prioritering. Jeg skal ikke nevne alle de 35 forslagene, men jeg vil trekke fram ett forslag som Arbeiderpartiet står bak alene, og det er forslag nr. 35 d, som er viktigere enn noen gang: «en styrking av studentenes, lærerutdanningenes og praksisskolenes kompetanse i bruk av digitale verktøy og digitale læringsmetoder». Tiden vi er inne i nå, viser at det virkelig er behov for å styrke både kompetanse og ressurser, å styrke dette arbeidet.

Arbeiderpartiet vil ha styrking av tidlig innsats, slik at alle som går i barnehage og skole, får en god oppfølging, uavhengig av sosial, språklig og kulturell bakgrunn, av kjønn og kognitive og fysiske ferdigheter. På den måten styrker vi de aller svakeste i samfunnet.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:41:59]: Det har vært en interessant debatt å følge. Dette skulle jo være diskusjonen etter seks års arbeid, konklusjonen etter regjeringas viktige arbeid, og det kan ikke karakteriseres som noe annet enn et mageplask fra regjeringa. Når Høyre i tillegg beskylder meg for å være polemisk når jeg målbærer den enorme skuffelsen som er der ute over den mangelfulle meldinga som er lagt fram, er det på en måte toppen av kransekaka. Jeg oppfordrer regjeringspartiene til igjen å bla igjennom og lese svarene vi fikk på høringen, lytte til fagfolkene og kanskje igjen bla igjennom de rapportene som en har bestilt.

Vi i opposisjonen har i hvert fall gjort vår del av jobben og lagt fram en hel haug med forslag som svarer på de utfordringene som kunne gjort en forskjell, som f.eks. kunne fått PPT mer ut i skolen, kunne gjort noe med AKS, kunne fått til noe mer offensivt innenfor universell utforming og kunne fått til noe bedre i overgangen mellom ungdomsskole og videregående. De blir dessverre stemt ned.

Det mest konkrete regjeringa gjør, er å vingeklippe Statped. Her kommer en med et enormt kutt. En overfører en oppgave til kommunene. Det som overrasker meg litt, er at statsråden heller ikke i sitt innlegg eller i replikkordskiftet kunne bringe til torgs noen nyhet om hvordan dette store kommunale kompetanseløftet skal bli. Meldinga ble lagt fram i november, nå skriver vi april, og det er ingenting nytt å melde fra regjeringa om hvordan dette enorme løftet skal bli. Det betyr at det er ikke annet enn et luftslott. Det er ikke noen konkrete forslag, annet enn en ny oppgave som gis kommunene som de nå må løse innenfor det samme budsjettet.

Representanten Gudmundsen fra Høyre viste til at det skal komme mer forskning. Jeg vil minne representanten om at det ikke er mangel på forskning på dette området som har vært problemet, men ressurser og tid til å hjelpe den enkelte elev.

Jeg er enig i at en stortingsmelding med fine ord kan være bra. Jeg er ikke uenig i det Grøvan fra Kristelig Folkeparti tar opp om at kultur også er viktig, men vi forventer i oppfølgingen at regjeringa tar sin del av ansvaret, følger opp i statsbudsjettet og ikke minst passer på at det faktisk blir endringer der ute.

Vi kommer i hvert fall til å følge med i fortsettelsen, for det er lite i det som regjeringa nå legger fram og foreslår, som tyder på at det kommer til å bli noen endring der ute i skolene. Vi kommer i hvert fall til å følge med og passe på.

Mona Fagerås (SV) [10:44:44]: Det var representanten Mathilde Tybring-Gjedde som fikk meg til å ta ordet igjen, og hennes beklagelse over at de rød-grønne ikke vil utvide oppfølgingsordningen for skoler med svake resultater, som regjeringen innførte i 2017.

I utgangspunktet er det positivt at kommuner kan få veiledning og støtte til kvalitetsutviklingsarbeidet, men jeg mener veldig sterkt at grunnlaget for å rangere skoler ut fra kvalitet ikke er hensiktsmessig. Verken grunnskolepoeng, resultater på nasjonale prøver eller svarene i elevundersøkelsene kan uttrykke kvalitetsforskjellen mellom skolene eller kvaliteten ved den enkelte skole.

Jeg har selv jobbet som skoleleder, og da resultatene på nasjonale prøver kom, visste både jeg, mine teamledere og lærerne på skolen hvorfor resultatene ble sånn som de ble. Det handlet kanskje om en klassesammensetning hvor mange hadde krav på spesialundervisning. Det handlet kanskje om at elevene hadde hatt veldig stor utskifting av lærere på grunn av sykdom, eller andre ting. Og når vi hadde gode resultater, handlet det kanskje om det motsatte.

Jeg tror at lærere og skoleledere lokalt vet hvilke tiltak som er nødvendige for å heve kvaliteten og imøtekomme elevenes behov i læringsarbeidet. Derfor bør skolene først og fremst få tillit og tilstrekkelige ressurser til å sette inn de nødvendige kvalitetstiltakene og organisere skolen i tråd med de lokale behovene, framfor å sette skolene under administrasjon og bruke masse ressurser på nasjonale veiledningsordninger.

Statsråd Guri Melby [10:46:55]: Først vil jeg bare korrigere et par ting som har blitt sagt. Representanten Arnstad var inne på dette med evaluering av seksårsreformen. Det er ikke riktig at det er først nå man har utlyst et oppdrag om det. Det ble gjort allerede i 2019, men det var ingen som svarte på det oppdraget i særlig grad, derfor har man vært nødt til å utlyse det på nytt. Men vi har jo innhentet en god del kunnskap om hvordan seksårsreformen har fungert, og den har man bl.a. brukt når man har utformet de nye læreplanene i fagfornyelsen. Det har vært viktig for de gruppene som har jobbet med den.

Så peker representanten Fagerås på noe hun kaller for rangering, som jeg tror hun knytter til den måten man følger opp de kommunene som ikke gjør det så bra på. Stortingsmeldingen beskriver veldig tydelig at de kommunene som opplever å få hjelp og støtte bl.a. fra veilederkorpset, opplever dette som noe som er veldig positivt, noe som er bra. Så det at det skal være negativt at staten gjennom ulike faginstanser trår til og hjelper de kommunene som opplever at de ikke lykkes, synes jeg er vanskelig å forstå.

Det har blitt etterlyst litt mer presisering av hva dette kompetanseløftet skal bestå av, så jeg tenkte jeg skulle si litt mer om det. Selv om jeg mener at representanten Tvedt Solberg er i overkant polemisk, skal jeg gi ham delvis rett i én ting: På enkelte områder skulle jeg ønske at vi kunne vært enda mer konkret i meldingen enn det vi er. Litt av grunnen til det er at jeg mener det har vært mange tiår der vi har vært altfor dårlige på å innhente kunnskap om hva som fungerer og ikke i norsk skole. Det har vært for lite forskning, det har vært for lite følgeforskning på de tiltakene man har satt i verk.

Vi har brukt store ressurser på en spesialundervisning som mange steder har vist seg ikke å ha effekt, kanskje til og med å ha negativ effekt. Men siden vi da ikke har vært flinke nok til å innhente kunnskap om det, er det også vanskelig å peke direkte på akkurat hvilke tiltak det er som skal greie å snu på det. Så en viktig del av denne meldingen er faktisk også å fortsette arbeidet med forskning og kunnskap, og det at vi oppretter et eget senter for spesialpedagogikk, er et viktig tiltak som jeg tror ikke har vært omtalt i debatten foreløpig.

Et viktig poeng er at dette kompetanseløftet er nødt til å bygge på de satsingene vi allerede har, bl.a. gjennom den desentraliserte kompetansehevingen. Så er det også nødt til å bygge på lokale analyser og vurderinger av eksisterende kompetanse og kompetansebehov i kommunene. Her vil det være svært forskjellige behov i ulike kommuner for hva de trenger av kompetanseheving for å greie å nå de målene vi har satt.

Dette arbeidet starter allerede nå i høst. Vi har flyttet 25 mill. kr allerede nå fra Statped til dette arbeidet, og overføringen av ressurser vil skje gradvis, over en femårsperiode. Det vil også sikre at vi ikke plutselig mister noen av de ressursene som Statped sitter på, men at vi gradvis overfører den kompetansen som i dag er i Statped, ut i kommunene, ut i fylkeskommunene – tett på elevene.

Kent Gudmundsen (H) [10:50:05]: Det som fikk meg til å ta ordet, var at jeg synes representanten Tvedt Solberg var litt i overkant polemisk.

Nå synes jeg egentlig statsråden gikk ganske godt gjennom en del av mine poeng i sitt siste innlegg her, men det som jeg synes det er litt greit å understreke fra min side, og fra regjeringspartienes side, er at dette er et arbeid som vil pågå over lang tid. Vi har allerede kommet godt i gang med det, mener jeg, gjennom den rekken med tiltak vi har iverksatt siden vi tiltrådte i 2013. Det har vært mange satsinger som har gått nettopp på å styrke – en tettere oppfølging, en høyere kompetanse ute i førstelinjen og en omorganisering som gjør at vi får ressursene til å nå ungene våre.

Vi har vært veldig opptatt av kunnskap, så når jeg hører representanten Tvedt Solberg si at problemet ikke er forskning – vel, forskning er det faktisk veldig viktig at vi jobber kontinuerlig med. Vi kan ikke lene oss tilbake i stolen og si at nå vet vi alt. Det mener jeg vil være en ekstremt passiv holdning i et saksfelt som er svært sammensatt og komplekst. Jeg tenker at det at vi nå foreslår – og skal opprette – et nasjonalt kompetansesenter, nettopp vil være med på å drive videreutvikling, både med de spissede tjenestene som Statped skal ivareta, og også for å bidra med å understøtte førstelinjen, som kommunene skal ivareta.

Det er sånn at når man går opposisjonens forslag nærmere etter i sømmene, er det – med respekt å melde – veldig mye luftslott der også. Det er veldig mange av forslagene som går på at man skal nedsette utvalg, man ber regjeringen komme tilbake med vurderinger og forslag. Man utsetter altså med andre ord veldig mye, man er veldig lite konkret. Jeg tenker også at det er litt merkelig at man f.eks. foreslår ting som allerede ligger i stortingsmeldingen, og så later man som om det er ny politikk, f.eks. overganger, som er et av de første forslagene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, som allerede er en del av regjeringens politikk.

Poenget mitt er at dette er et viktig, omfattende arbeid som vi er godt i gang med. Denne meldingen vil sette i verk en rekke nye tiltak som er viktige grep for at vi skal greie å styrke førstelinjen, at vi skal få spisset de tjenestene som er viktige for de ulike elevgruppene. Så skjønner jeg godt at det vil være usikkerhet i all form for omstilling for dem som er berørt, men målet er det ingen tvil om: Dette skal bli bedre for barna. Vi skal være med på å løfte norsk skole. Vi er selvfølgelig opptatt av at det jobbes videre med dette, sånn at vi kan bli enda bedre. For målet er en best mulig skole og undervisning for ungene våre.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:53:17]: Jeg ble beskyldt for å være polemisk. Jeg mener en så stor stortingsmelding fortjener litt debatt og fortjener litt uenighet.

Til det siste som representanten Gudmundsen sier: Jeg synes det er merkelig at en er så fornøyd med å legge ned et nasjonalt kompetansemiljø i Statped, og så samtidig opprette – med mindre budsjett – et nytt nasjonalt forskningssenter som skal se på noe av det samme, og tro at det liksom løser det. Jeg tror ikke en bør være overrasket over at en ikke får bred støtte når en gjør det på en så merkelig måte, uten noe særlig mål og mening.

Jeg tok først og fremst ordet for å utfordre statsråden litt mer på dette kompetanseløftet. For i stortingsmeldingen står det noe, hvor komiteen var usikker på hva statsråden mente og stilte spørsmål til daværende kunnskapsminister Skei Grande om dette. Vedlagt innstillingen ligger svarene på de spørsmålene, og der understreker statsråden at departementet samarbeider med KS og Utdanningsdirektoratet om nærmere innretning av kompetanseløftet, og der skriver statsråden: «Etter planen skal dette besluttes innen sommeren.» Dette er altså dette nye kompetanseløftet. I det som statsråden nå svarer, er det ingenting som tilsier at det skal komme noe nytt, og det høres urovekkende ut at en skal basere disse tingene på DeKomp, som en allerede vet fungerer dårlig. Sånn sett ville det vært nyttig om statsråden kunne sagt om en fortsatt er etter planen som beskrevet, at en skal komme på plass med dette kompetanseløftet, og at en beslutning skal foreligge innen sommeren på denne nye ordningen, for det har jeg ikke fått noe svar på til nå.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [10:55:19]: Jeg skal prøve å være kort, men jeg må bare kommentere det representanten Fagerås kom med i sitt siste innlegg. Hun viste til egne erfaringer med nasjonale prøver og sa at når hun fikk dårlige resultater, visste hun at det enten var fordi de kanskje hadde feil elevsammensetting, at det var mange som trengte spesialpedagogisk hjelp, eller at det hadde vært mye utskifting av lærere. Men hele poenget med denne debatten er at det er ikke uunngåelig, hvis man har elever som trenger spesialpedagogisk hjelp, at de lærer å lese, skrive og regne og klarer å følge kompetansemålene. Man får de elevene man får, og så er det skolens oppgave å hjelpe dem best mulig og faktisk klare å løfte dem. Og for de skolene som klarer det, gjennom at man på nasjonale prøver over flere år ser at de klarer å løfte flere elever, er det et tegn på at de har jobbet godt med god kvalitetsutvikling. Det er ikke slik at man kan bortforklare resultater år etter år med alle mulige praktiske utfordringer. Til slutt handler det om hva man klarer å få til i klasserommet, hva slags støttesystem vi som politikere klarer å gi skolene, slik at de faktisk har riktig kompetanse, og at man kanskje også klarer å være kritisk til egen praksis.

Jeg tror det er veldig mange skoler og lærere der ute som faktisk er ydmyke – vi prøver så godt vi kan, vi lærer av hverandre, vi endrer undervisningsformen, og vi klarer å hjelpe flere. Det er den villigheten til å være kritisk til egen praksis på hele det spesialpedagogiske feltet som kommer til å være avgjørende. Det å tenke at man har de elevene man har, at det ikke er uunngåelig at de skal kunne lære, handler om å ha høye forventninger til elevene.

Jeg vil bare avslutte med det, for det som på en måte gjør mest vondt, er å snakke med de elevene som har fått vedtak om spesialundervisning, som forteller at de opplever at de ble stigmatisert, ekskludert, tatt ut av klasserommet, og at det var lave forventninger til at de kunne mestre. Ofte er det barmhjertighet i det – man ønsker ikke at noen skal oppleve at de ikke klarer noe. Problemet er at det kjenner de på allikevel, og vår oppgave er da å være tydelig på at alle elever kan lære å lese, skrive og regne. Og i de kommunene som har utfordringer med det over tid – ja, rangering er jeg ikke interessert i – må de i hvert fall få oppfølging og hjelp, for alle elever, uansett hvor de bor, skal kunne klare å mestre skolens opplæringsformål. Jeg må bare understreke det, for jeg ble nesten litt frustrert på vegne av politikere i denne debatten. Det skal ikke være slik at om man får vedtak om spesialundervisning, kan man ikke klare å mestre skolen. Tvert imot – og det er det vi skal sikre gjennom denne meldingen, som bygger på alt annet vi har gjort de siste seks årene.

Statsråd Guri Melby [10:58:10]: Jeg fikk et par utfordringer fra representanten Tvedt Solberg, som jeg tenkte jeg skulle svare ut.

For det første er det riktig at min forgjenger svarte at man skulle vedta en plan for dette før sommeren, og det står vi fortsatt ved. Den planen skal komme, så det kan representanten føle seg trygg på. Men det vil være på et overordnet nivå. Det må fortsatt utarbeides detaljer i dette, sammen med bl.a. KS og alle de andre aktørene som er så viktige for at vi skal lykkes med dette.

Representanten slengte med en kommentar om at Dekomp, som fungerer dårlig, var et dårlig sted å putte denne satsingen. For det første handler ikke dette om å putte en satsing inn i Dekomp, men det handler om å bygge på de systemene vi allerede har bygd for kompetanseheving de siste årene. I år bruker vi 230 mill. kr på denne ordningen, som har vært et viktig grep for å flytte ressursene nettopp fra sentraliserte ordninger som bygger på en slags tro på at alle har akkurat det samme behovet rundt omkring i hele landet, ned til ordninger der kommuner og fylkeskommuner faktisk kan etterspørre kompetanseheving ut fra hva som er deres behov, hva de trenger hjelp til. De aller fleste aktørene som er med i denne ordningen, de fleste kommunene, rapporterer at dette er et veldig nyskapende og engasjerende arbeid, som gir godt partnerskap mellom universiteter, høyskoler og skoleeiere, og at det har skjedd en god utvikling i dette arbeidet mange steder i landet. Men det er selvsagt ikke alt som fungerer perfekt, og det er selvsagt behov for å samordne ordningene for barnehager og skoler, og det er behov for langsiktighet og forutsigbarhet for universiteter og høyskoler, slik at de kan bygge opp sin kapasitet og sin kompetanse for faktisk å kunne tilby det som kommunene og fylkeskommunene etterspør.

Det er alltid en fare for at de barnehagene og skolene som har størst behov for kvalitetsutvikling, ikke greier å etterspørre de tjenestene de faktisk trenger. Vi er nødt til å sikre at de faktisk blir med på denne kompetansehevingen som vi gir over hele landet.

Når jeg nå først har ordet, har jeg også lyst til å si at de siste ukene har vel uten tvil vist veldig mange av oss hva skole betyr – og ikke minst for de elevene som trenger det aller mest. Jeg føler meg trygg på at tiltakene i denne meldingen vil hjelpe oss veldig mange skritt på veien mot at alle barn møter en skole der de blir tatt på alvor, der de får hjelp til å løse de utfordringene de har. Men det finnes ingen kvikkfiks. Vi må være tålmodige, vi må ha is i magen, og vi må la tiltakene virke over tid.

Roy Steffensen (FrP) [11:01:43] (komiteens leder og ordfører for saken): Bakgrunnen for dette representantforslaget fra medlemmer av Arbeiderpartiet er et resultat av Granavolden-plattformen, hvor regjeringspartiene og Fremskrittspartiet fikk på plass en enighet om at det skal innføres reelt fritt skolevalg for elever i alle fylker.

To forskjellige typer modeller ble sendt på høring fra regjeringen den 22. august 2019, og som et resultat av dette har Arbeiderpartiet fremmet forslag om at det skal være fylkene selv som skal ha mulighet til å velge opptaksmodeller.

Jeg tenker at jeg skal la de forskjellige partiene selv redegjøre for sine argumenter og konklusjoner, men jeg vil bare si at det har vært grundige høringer, både skriftlig høring om det som regjeringen la fram, og så hadde vi også en egen muntlig høring i komiteen.

I Fremskrittspartiet har vi lenge vært tilhenger av fritt skolevalg. Vi har som mål å flytte makt og avgjørelser nærmest mulig den som skal måtte leve med konsekvensene av en avgjørelse. Skoletiden er av stor betydning for hvordan vi har det senere i livet. Derfor mener vi det burde være en selvfølge at man får velge sin egen skole, og at elevenes rett til selv å bestemme hvilken videregående skole de vil gå på, er viktigere enn fylkespolitikernes rett til å bestemme opptaksmodell.

Elever er forskjellige, har ulike utgangspunkt, målsettinger og kvaliteter, og det finnes et mangfold av skoler med ulike profiler, ulik beliggenhet og organisering. Vi mener det er et viktig prinsipp at elevene selv bør kunne få velge den skolen som passer dem best.

Det er typisk fra spesielt venstresiden å kjøre ideologisk formynderi i spørsmålet om fritt valg, det har de gjort konsekvent opp gjennom tidene, enten det har dreid seg om å la innbyggerne få lov til å velge noe annet enn statlige radio- og tv-kanaler, sykehjemsplasser eller telefonselskaper. De er mer opptatt av at myndighetene skal styre folks valg. Etter Fremskrittspartiets mening er folk fullt i stand til å ta flere valg selv.

Fritt skolevalg må baseres på noe. Her mener vi i Fremskrittspartiet at det mest naturlige og rettferdige er at man konkurrerer ut fra karakterer. Da blir det reell konkurranse som alle får ta del i. Karakterer brukes allerede i dag når man velger linjer på skolene.

Fremskrittspartiet erkjenner at fritt skolevalg nok ikke er perfekt, men at det er den klart mest rettferdige løsningen. Jeg tar derfor opp vårt forslag.

Jeg må avslutningsvis si at jeg er veldig skuffet over at regjeringspartiene ikke støtter det forslaget som vi fremmer i dag. Det er nærmest en blåkopi av det som regjeringen selv sendte på høring i august. Vi vil bare ha det konkret nå, tydelig, at vi ønsker at elever skal ha reelt fritt skolevalg høsten 2021. Regjeringspartiene velger nå å lytte til Kristelig Folkeparti, som ønsker omkamp om dette. Det har vært velkjent at Kristelig Folkeparti har tatt til orde for omkamp fordi de er misfornøyd med dette punktet i regjeringsplattformen. Nå er frykten min at dette ikke blir innført høsten 2021, og jeg håper at representanter for regjeringspartiene kan si at det ikke er tilfellet, at selvfølgelig skal dette komme på plass høsten 2021.

Martin Henriksen (A) [11:05:39]: Denne saken handler ikke om man er for eller mot fritt skolevalg. Denne saken handler om man er for at det skal bestemmes på et regjeringskontor i hovedstaden, eller om det skal bestemmes ute i virkeligheten, av fylkene, som er tettest på behovet, ønskene og situasjonen der ute.

Arbeiderpartiet fremmet dette representantforslaget fordi det er åpenbart for oss at det beste for elevene, for lærere, for næringslivet, for byen og for bygda er at man lokalt får bestemme inntaksordningene til videregående selv. La meg med en gang slå fast at fritt skolevalg ikke nødvendigvis er fritt, men blir et ufritt skolevalg for veldig mange elever, enten ved at man utkonkurreres på bakgrunn av karakterer, eller fordi linjer eller skoler rett og slett må legges ned som følge av regjeringas forslag. Derfor er det best at det bestemmes lokalt.

Regjeringas forslag om tvungent fritt skolevalg har møtt massiv motstand. Svaret fra fylkeskommunene er nei. Svaret fra KS er nei. Svaret fra partene i arbeidslivet, LO og NHO er nei. Svaret fra lærerne er nei. Når Høyre og Fremskrittspartiet argumenterer med at man skal lytte til elevene, oppfordrer jeg dem faktisk til å lytte til elevene i denne saken, for elevenes talspersoner i Elevorganisasjonen sier også et klart nei.

Motstanden mot forslaget er ikke grunnløs. Vi har sett i denne saken at det er regjeringa mot resten av landet. Forslaget har en rekke negative virkninger. Det kan føre til økt segregering mellom elever, som en rekke forskningsrapporter peker på. Men det er også en trussel mot en desentralisert skolestruktur og mot at skoletilbudet er best mulig tilpasset næringslivet ute i regionene.

Når regjeringspartiene sier at dette forslaget enkelt lar seg gjennomføre fordi fylkene kan velge mellom to ulike modeller, er det feil. Det regjeringa vil tvinge fylkene til, er å velge mellom enten fritt skolevalg i hele fylket eller fritt skolevalg i såkalte inntaksregioner. I disse inntaksregionene må man ha tilbud om to av samme utdanningsprogram. Problemet er bare at det er helt urealistisk å få til det i et langstrakt land som Norge.

For å ta et eksempel: I Troms og i Nordland har man jobbet hardt for at minst ett av hvert utdanningsprogram skal være tilgjengelig i hver inntaksregion. Det har man brukt tid, ressurser og penger på. Regjeringa mener nå at man skal ha dobbelt opp av alle tilbud i alle inntaksregioner – dobbelt opp av kokkelinje, elektrolinje og alle andre utdanningsprogram. Det som viser at regjeringa er så totalt ute av kontakt med virkeligheten, er at det er ikke nok elevgrunnlag, det er ikke nok fagfolk, det er ikke god nok økonomi, særlig etter at regjeringa kuttet i fylkeskommunenes budsjett, til å få dette til. Et pålegg om et rent karakterbasert opptak, som dette faktisk er, vil enten føre til at distriktstilbudene blir redusert og ungdom må flytte på hybel for å gå på skole, eller så vil kostnadene ved å drive videregående opplæring øke drastisk. Dermed er regjeringas politikk også en trussel mot en desentralisert skolestruktur.

Litt fornuft – hvis man bruker litt fornuft, skjønner man at gode inntakssystemer i videregående skole må balansere mellom ulike hensyn, som elevenes valg, søkingen til skolene, tilgang på lærerkrefter, arbeidslivets rekrutteringsbehov, ønsket om å opprettholde spredt bosetting og fylkenes økonomi. En sentralt pålagt tvangsmodell for såkalt fritt skolevalg vil være rigid og frata den fleksibiliteten som distriktene og byene trenger. Det frie skolevalget regjeringa vil tvinge på samtlige, er ikke tilpasset behovene, ønskene eller næringsstrukturen man har lokalt. Hvordan regjeringas politikk faktisk slår ut, ikke bare på et skrivebord i regjeringskvartalet, men ute i virkeligheten, har vi ikke fått et godt svar på. Det eneste svaret vi får når vi tar opp disse problemstillingene, er at det kommer til å la seg gjennomføre. Men tall, utredninger og fakta har det skortet på.

Norge er større enn Oslo. For Høyre ser det ut som at dette er en ren Oslo-debatt. Nordland og Troms og Finnmark er over hundre ganger så stort som Oslo, men har under halvparten av elevene. Likevel ser det ut til at regjeringspartiene ønsker å tvinge samme A4-system på samtlige fylker i Norge. Det er en virkelighetsfjern løsning. Det kan øke segregeringen mellom elever og true distriktsskolene. En bedre løsning er å la fylkene bestemme dette selv, basert på behovet der ute.

Martin Henriksen (A) [11:10:46]: Det vil jeg veldig gjerne.

Turid Kristensen (H) [11:11:03]: Forslaget om å innføre fritt skolevalg i alle fylker har vært ute på høring. Vi fikk mange høringsinnspill, og mange av dem pekte på utfordringer med de to foreslåtte modellene. Det var klart flere negative enn positive innspill, og vi vil selvfølgelig lytte til alle de innspillene vi har fått.

For meg er det åpenbart at vi må jobbe mer med denne saken for å komme fram til en modell som både sikrer elevenes rett til å velge skole, og ivaretar hensynet til en desentralisert skolestruktur. Vi må sikre at ingen elever får for lang reisevei, og vi må sikre at næringslivet får den kompetansen de har bruk for over hele landet, samtidig som vi sikrer elevenes rett til selv å bestemme over egen framtid.

Jeg tror de aller fleste unge ønsker å gå på nærskolen sin, med sine venner, men det kan være mange grunner til at en elev ønsker å søke seg bort. Kanskje drømmer elevene om et spesifikt skoletilbud på en spesiell skole, eller kanskje ønsker de rett og slett å bryte ut av et miljø som de ikke trives så godt i – starte på nytt, få nye venner og få et nytt nettverk rundt seg.

Vi har den siste tiden fått veldig mange eksempler på hvordan det går når fylkespolitikerne mener at det er elevenes bostedsadresse som skal avgjøre hvilken skole de skal gå på, og da spesielt i fylker hvor man har gått fra fritt skolevalg til et nærskoleprinsipp, eller man har innskrenket mulighetene innenfor en form for fritt skolevalg.

NRK Innlandet viste hvor utrolig dårlig nærskoleprinsippet fungerer når Erlend fra Heidal ikke får anledning til å gå på skolen han ønsker, fordi det er bostedsadresse og bussrutene som avgjør. Fylkespolitikerne i Innlandet har bestemt at han må søke seg til Otta fordi bussen til Vinstra bruker ti minutter lengre tid, selv om det bare er Vinstra som kan gi Erlend tilbud om å lære om anleggsmaskiner, som er det han ønsker. Det får han ikke på Otta, men det spiller ingen rolle for fylket. Svaret de ga til NRK, var at de kan ikke ta hensyn til detaljer som bussruter, selv om det faktisk er bussrutene som legger opp til hvilken skole de skal gå på. Det er nesten så man ikke kan tro det.

I Viken har fylkespolitikerne endret inntaksområdene, noe som gjør at Marius, som bor på Nes, omtrent fire hus og et lite skogholt unna Lillestrøm kommune på Nedre Romerike, må søke seg til Nannestad videregående skole langt oppe på Øvre Romerike. I utgangspunktet ønsker han å gå på Mailand videregående skole i Lørenskog, noe som ville gitt ham en god del kortere reisetid hver eneste dag. Foreldrene sier til avisen at de nesten vurderer å melde flytting, slik de også har hørt andre foreldre i området planlegge, eventuelt flytting til besteforeldre på Nedre Romerike. Jeg synes det er så tullete, sier moren til Marius. Det er jeg faktisk helt enig med henne i.

Debatten om inntaksordningen til videregående handler i bunn og grunn om ulike elevsyn. Noen mener det er viktigst at fylkespolitikerne får bestemme. For meg og for Høyre er det en selvfølge at den beslutningen skal ligge hos elevene. Høyre ønsker å sikre at alle elever, uansett hvilket fylke de bor i, får større mulighet til å velge hvilken videregående skole de vil gå på. Vi vil flytte mer makt til å bestemme over framtiden til dem det gjelder, nemlig elevene selv. Jeg er overbevist om at vi skal klare å finne en ordning med fritt skolevalg som både sikrer elevenes rett til å velge skole, og som ivaretar de andre målsettingene som jeg nevnte litt tidligere i innlegget mitt.

Som en kommentar til representanten Steffensen: Jeg mener det er viktig at vi nå jobber videre med ordningene. Jeg synes det kom legitime innspill på utfordringer med de to ordningene som ble skissert, så jeg håper at representanten Steffensen også vil være med og se på hvordan vi kan klare å forbedre ordningene, sånn at vi får ivaretatt alle de prinsippene som vi mener er viktige for å sikre elevene rett til å gå på videregående skole. Jeg mener at arbeidet for å finne en enda bedre modell for fritt skolevalg bør fortsette.

Jeg skal komme tilbake i et senere innlegg og svare litt på representanten Henriksens frykt og redsler og påstander om at man ikke baserer seg på tall og statistikk. For det gjør vi.

Aud Hove (Sp) [11:15:56]: Denne saka handlar ikkje om å vere for eller mot fritt skuleval, men om kven som skal bestemme kva modell ein skal ha. Er det fylkeskommunen, eller er det regjeringa – eller Stortinget?

Det heiter seg at fylkeskommunen skal ha ein aktiv rolle som samfunnsutviklar, som skal mobilisere og koordinere, og det blei sagt så fint då fylkeskommunane blei slått saman med tvang, at det skulle gjere dei meir robuste, sterkare og meir i stand til å ta ei større rolle og fleire oppgåver. Ei av dei største oppgåvene som fylkeskommunane har, er nettopp vidaregåande opplæring. Difor blir det heilt merkeleg at regjeringa då skal overstyre fylkeskommunane for å presse gjennom sin politikk i alle fylke og bestemme at det skal vere eit såkalla fritt skuleval – som er karakterbasert inntak.

I mitt fylke, Oppland, var dette ei sak i fellesnemnd med Hedmark den 19. juni 2019, med vedtak om forskrift for inntak til vidaregåande skule etter ein brei høyringsprosess, og ein god og sakleg debatt for eller imot. Slike vedtak har fylkesting gjort før, og no i samband med regionreforma. Då vi så kom til august 2019, kom plutseleg regjeringa med beskjed om at dei ynskte fritt skuleval i alle fylke. Dei ville overstyre dei prosessane og vedtaka som var gjorde. Dette skal altså ikkje fylka kunne velje fritt sjølve likevel.

Senterpartiet ser på dei vidaregåande skulane som eit viktig ledd i regional utvikling, i tett samarbeid med lokale behov, både offentlege og private. Difor er det både riktig og rett at fylkeskommunane sjølve skal bestemme kva som er best i fylket deira, og som gjev dei beste løysingane for dei. Men uavhengig av modell vil det støtt vere nokon som blir skuffa, eller grensetilfelle, men det òg kan løysast i Innlandet, som det blei peika på her før.

Målet med regionreforma til regjeringa var å få større og meir funksjonelle fylkeskommunar som skulle styrkje både lokaldemokratiet og vekstkrafta, og at det skulle leggje grunnlaget for betre samarbeid med andre regionale aktørar og gje ei styrkt samfunnsutvikling – ei samfunnsutvikling i alle delar av landet, ut frå regionale fortrinn, føresetnader og prioriteringar. Og så skal ikkje fylkeskommunane eingong få bestemme sjølve kva modell som passar best for deira eige fylke – så mykje for lokaldemokratiet.

Det skulle berre mangle om ikkje fylkeskommunane skulle ha retten til sjølve å avgjere kva type opptaksmodell ein ynskjer, og som er mest føremålstenleg for deira eige fylke.

Mona Fagerås (SV) [11:19:06]: Det er helt uforståelig at regjeringen vil lovfeste et forbud mot et mer rettferdig inntakssystem i videregående skole og tvinge et system ned over fylkene som fører til ulikhet og a-skoler og b-skoler, som gjør at mange elever får mindre frihet til å velge skole, og som vil gi elever lengre reisevei. Det er en bløff å kalle dette fritt skolevalg. Det er et billig markedsføringstriks fra Høyre. Det er et rendyrket karakterbasert opptak de vil lovfeste. Det innebærer at svært mange elever ikke kan velge.

I Oslo har fritt skolevalg ført til store forskjeller mellom skolene. Målet til det sittende byrådet i Oslo er å finne en opptaksordning som kan sikre at flest mulig skal fullføre og bestå opplæringen, og en mer mangfoldig sammensetning av elevene, når det gjelder både karakterer, levekår og kjønn.

I det enorme nye fylket Troms og Finnmark vil forbudet føre til at en elev fra Gamnes i Harstad kan bli tvunget til å gå på skole i Gamvik i Finnmark – 14 timer unna med bil. Dette er en krigserklæring mot lokaldemokratiet. Regjeringen viser nok en gang at den gir blaffen i sosial segregering i byene og sentralisering i distriktene.

I februar i år svarte daværende kunnskapsminister Trine Skei Grande på et skriftlig spørsmål fra undertegnede, som jeg mener burde fått regjeringspartiene og Fremskrittspartiet til å legge bort hele denne saken. I mitt skriftlige spørsmål spurte jeg kunnskapsministeren om det finnes hjemmel i lovverket for å endre forskriften, slik regjeringen har ønsket. I sitt svar av 27. februar i år understreket kunnskaps- og integreringsministeren at det trolig ikke er en ubegrenset adgang for Kunnskapsdepartementet til å pålegge fylkeskommunene bestemte inntaksordninger.

Det var et høringsinnspill fra KS som gjorde meg oppmerksom på at regjeringen rett og slett ikke har lov, for å si det på enkelt og godt norsk, hvor man tvilte på om regjeringen i det hele tatt har hjemmel for å gjennomføre den foreslåtte forskriftsendringen. KS påpekte at innføringen av en statlig ordning for karakterbasert opptak i fylkeskommunene bryter med intensjonene i både kommuneloven, statens egne retningslinjer for utforming av lover og forskrifter rettet mot kommunesektoren samt kvalitetsavtalen mellom regjeringen og KS.

Avklaringen fra tidligere kunnskaps- og integreringsminister Trine Skei Grande bør få konsekvenser for regjeringens konklusjon i saken. I stedet for å vurdere om lovhjemmelen skal justeres, bør regjeringen, etter min oppfatning, skrinlegge hele forslaget, som har møtt massiv motstand i høringsrundene.

Norge er et langstrakt land med store lokale forskjeller. Gode løsninger for skoler og elever bestemmes best lokalt. Dette forslaget kan ikke tolkes som noe annet enn et desperat forsøk fra Oslo Høyres side på å stikke kjepper i hjulene for det rød-grønne byrådet i Oslo.

Regjeringen har satt himmel og jord i bevegelse. Skole-Norge har stått på hodet for å levere høringssvar og delta på høringer. Nå viser det seg at regjeringen har stelt i stand alt dette uten å ha lovhjemmel for det. Det har vært en unødig belastning for alle berørte. Man har skapt unødig uro og frykt.

Solveig Schytz (V) [11:23:30]: Venstre vil at elever skal ha stor valgfrihet i videregående skole. Vi er opptatt av at vi samtidig må sikre at modellene for hvordan dette gjennomføres, ikke gir elever urimelig lang reisevei eller gjør at flere ungdommer må flytte på hybel for å kunne gå på videregående skole. Dette er det mulig å kombinere.

Ulike fylker har gjennom mange år hatt ulike former for fritt skolevalg, som det har vært bred oppslutning om, og som har fungert godt. Det kan være mange grunner til at elever ønsker å gå på en annen skole enn nærskolen. Det kan være ønske om å skifte miljø, mulighet for ulike studieløp eller andre grunner.

Etter regionreformen er det nå mange elever i videregående skole som får begrenset sine valgmuligheter. Det mener Venstre er svært bekymringsfullt. Dette skjer også i mitt hjemfylke, Viken, og det rammer veldig mange elever. Jeg har tillit til at regjeringen følger opp dette videre på en god måte for å sikre at elevers valgfrihet blir ivaretatt, og at man samtidig ivaretar en desentralisert skolestruktur.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:24:54]: Beslutning om opptaksmodeller for videregående skole som avviker fra dagens modell, hvor fylkene selv beslutter hvordan dette skal gjøres, er en stor, omfattende og på mange måter inngripende prosess. Den berører et særdeles viktig skjæringspunkt mellom elevenes rettigheter, fylkeskommunenes helhetsperspektiv på dimensjonering og lokale tilpasninger og samfunns- og næringsmessige hensyn. Disse skal alle veies opp mot hverandre og balanseres.

Vi i Kristelig Folkeparti mener at et inntakssystem for videregående skole bør bidra til å oppfylle flere viktige hensyn. Så langt det er mulig, bør en forsøke å oppfylle elevenes ønsker. Men like fullt er det helt nødvendig å ta hensyn til en desentralisert skolestruktur og den betydning videregående skoler har som kompetansesenter i de ulike delene av fylket. Regjeringen har nå en gjennomgang av høringsinnspillene. Derfor avventer vi i første omgang gjennomgangen av de innkomne innspillene og regjeringens videre behandling av denne saken før vi endelig kan lande på en modell som kan kombinere disse ulike hensynene på best mulig måte.

Vi har behov for en innretning som ivaretar hensynet til både elevenes reisevei, en desentralisert skolestruktur og næringslivets behov. Vi trenger også å vurdere hvordan det karakterbaserte inntakssystemet fritt skolevalg vil fungere i forhold til målet om å motvirke sosial segregering og regjeringens mål om at ni av ti skal fullføre videregående. Samtidig mener vi i Kristelig Folkeparti at det i arbeidet med å finne de gode modellene bør søkes både å ivareta etablerte fagmiljøer og å sikre desentralisert infrastruktur. Men også arbeidslivets interesser og sysselsetting satt opp mot stabilitet og langsiktighet og ikke minst en riktig dimensjonering i forhold til behov på kortere og lengre sikt bør hensyntas.

Vi mener også det vil være uheldig om det må etableres en rekke nye tilbud for å sikre mulighet for valg mellom to skoler, selv om verken elevgrunnlag, arbeidsmarkedsbehov eller tilgang på læreplasser tilsier dette. Det vil gi en betydelig merkostnad for både fylkeskommunene og samfunnet generelt. I tillegg må en også se hen til regionreformen, som nå gjør fylkeskommunen til en betydelig viktigere aktør enn før, med hensyn til ansvar for kompetanseoppbygging i regionen. Nye oppgaver er overført fra stat til fylke. Vi må derfor sikre at ikke nye inntaksmodeller underminerer det økte ansvaret fylkene nå har fått.

For å ivareta alt dette må fylkeskommunene gis et handlingsrom for å ivareta en desentralisert skolestruktur. I tillegg vil fylkeskommunene vanskelig kunne dimensjonere uten at de har noe forvaltningsmakt på dette området. Partenes påvirkning i prosessen må ivaretas, og høringssvarene tilsier at vi ennå ikke har funnet den optimale løsningen.

Granavolden-plattformen legger føringer på at vi skal utrede ulike modeller for fritt skolevalg som sikrer elevenes rett til å velge skole, og som ivaretar hensynet til en desentralisert skolestruktur. Kristelig Folkeparti mener det fortsatt er behov for å gjøre mer utredningsarbeid for å finne den optimale løsningen. Vi imøteser derfor regjeringens videre arbeid på dette området.

Statsråd Guri Melby [11:28:54]: I Granavolden-plattformen står det at regjeringen vil «utrede ulike modeller for fritt skolevalg som sikrer elevenes rett til å velge skole og som ivaretar hensynet til en desentralisert skolestruktur». Regjeringen sendte derfor på høring to alternative innretninger av fritt skolevalg høsten 2019. Begge modellene som ble sendt på høring, er ment å gi elevene større valgfrihet, samtidig som det tas hensyn til en desentralisert skolestruktur.

For elever som er bosatt i fylkeskommuner som i dag ikke har fritt skolevalg, er bosted avgjørende for hvilken videregående skole de har mulighet til å søke seg på.

Regjeringens forslag handler om å gi elevene større valgfrihet. Det å kunne velge er viktig for mange ungdommer, og når man søker seg til videregående opplæring, er det for de fleste første gangen man tar et stort valg som har betydning for videre retning i livet, og det betyr mye for mange elever. Det kan være mange grunner til at elever ønsker å gå på en annen skole enn nærskolen. Noen ønsker å skifte miljø og få nye venner, eller det kan være spesielle fag som bare tilbys på noen skoler. Regjeringens forslag om fritt skolevalg innebærer at elevene kan søke seg til de videregående skolene i fylket de selv ønsker å gå på, uavhengig av hvor de bor, eller hvor skolen ligger.

Regjeringen deler også målet som flere her har tatt opp, om at elevene i størst mulig grad skal slippe å få lang reisevei eller være nødt til å flytte ut av hjemmet. Derfor var det viktig for regjeringen at begge modellene som ble sendt på høring, åpner for at fylkene kan ta hensyn til reisevei og transportmuligheter i sine inntaksmodeller.

Rett før påske mottok vi oppsummeringen av høringsuttalelsene fra Utdanningsdirektoratet. Selv om jeg prinsipielt er for fritt skolevalg, er vi selvsagt nødt til å lytte til de motforestillingene som kom fram i høringen, og sikre at vi greier – enda bedre – å balansere elevenes frie valg med lokal frihet til å utforme modeller som fungerer over hele landet.

Vi skal nå jobbe videre med å vurdere hvordan slike modeller eventuelt kan innrettes, og Granavolden-plattformen, arbeidet med ny opplæringslov og stortingsmelding om videregående opplæring, som vi er godt i gang med, vil selvsagt være en viktig hjelp i dette arbeidet. Men jeg må føye til, kanskje sett i lys av Fremskrittspartiets forslag, at med tanke på den situasjonen vi nå er i, er det også en sannsynlighet for at dette arbeidet vil ta litt lengre tid enn opprinnelig planlagt.

Så har jeg til slutt lyst til å kommentere diskusjonen om lovhjemmel. Departementets vurdering er at vi har lovhjemmel til å fastsette dette. I opplæringsloven § 3-1 åttende ledd står det at «departementet gir forskrift om inntak», og vår vurdering er at dette gir en hjemmel til å fastsette forskrift om fritt skolevalg. Det jeg stusser litt over, er at hele bakgrunnen for dette representantforslaget er nettopp at man ønsker å fastsette i opplæringsloven at det er fylkeskommunen som skal ha rett til å avgjøre opptaksmodell. Og grunnen til at det er behov for å fastsette det, fra opposisjonens ståsted, er jo at det ikke står i opplæringsloven i dag. I opplæringsloven står det ikke at fylkeskommunen har denne kompetansen, men det er riktignok nevnt i forarbeidene. I og med at KS også løfter denne problemstillingen, er det klart at man i et videre arbeid godt kan vurdere om det samtidig er riktig å stramme inn den lovhjemmelen som er, slik at det blir enda tydeligere hvem som besitter denne kompetansen. Det har vi selvsagt full mulighet til å gjøre. Så den diskusjonen mener jeg framstår litt merkelig, all den tid det er hva som faktisk skal stå i opplæringsloven, som vi diskuterer her i dag.

Jorodd Asphjell (A) [11:45:11]: Det å presse fylkeskommunene til å innføre karakterbasert opptak er direkte udemokratisk, sett i lys av at det er fylkeskommunene som både skal bygge og drive videregående skoler. Det er de som tar opp elever på videregående skoler, det er de som har ansvaret for finansieringen, og det er de som har ansvaret for dimensjoneringen, i tett samarbeid med kommuner, vertskommuner og næringsliv.

Karakterbasert opptak truer den desentraliserte skolestrukturen i fylkene våre. I Trøndelag har vi 32 videregående skoler. Et eksempel kan være Selbu videregående skole. Der er det lavt elevgrunnlag. Nærmeste konkurrent er Ole Vig videregående skole i Stjørdal, og hvis mange elever søker seg dit ut fra et karakterbasert opptak, vil det true Selbu videregående skole. Det vil si at alle elever, ungdommer, som bor i Fjellregionen, må reise veldig langt. Denne skolestrukturen er bygd opp i tett samarbeid med vertskommuner og næringsliv, ut fra arbeidsplasser som etterspørres rundt omkring.

I et åpent demokrati er høringsinstituttet viktig, slik at regjeringen og Stortinget kan få viktige innspill og korrigeringer på saker som skal behandles. I denne saken kom det inn veldig mange forslag, både i den skriftlige høringen og ikke minst i høringsrunden her i Stortinget, fra høringsinstanser som har stor betydning for utviklingen av skolen. Statsråden sa nettopp i replikkordskiftet at hun har tro på høringer, og at det utgjør demokratiet vårt, og nå skal statsråden reise rundt for å få litt mer svar. Men jeg tror hun slipper å reise. Det er bare å gå inn i høringsdokumentene og se på hva elevorganisasjoner, hva Helsedirektoratet, KS, Utdanningsforbundet, Statped og Folkehelseinstituttet sier. Alle advarer regjeringen mot å ha et karakterbasert opptak.

Vi kan bare se for oss en situasjon under denne koronakrisen hvor regjeringen skulle ha gått imot Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og alle nasjonale råd, og at statsråden hadde stått her og sagt: Nei, vi ønsker ikke dette, for vi har mer tro på våre egne vurderinger! Det hadde vi aldri kunnet akseptere. Og her sier et samlet Norge, på alle nivåer i utdanningsbiten, at dette må vi ikke gjøre. Da vil jeg si til statsråden: Følg de høringsinnspillene som har kommet, og legg dette bort. La fylkeskommunene, som eiere og drivere av videregående opplæring, og som kjenner det lokale markedet, ta dette ansvaret – ikke på vegne av, men sammen med elevene.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [11:48:27]: Jeg synes det er klokt at regjeringen nå ser på ulike alternativer for fritt skolevalg, der man prøver å håndtere de ulike hensynene. Høyres standpunkt har vært og er at skolen er til for elevene, ikke for fylkespolitikerne. Så når representanten Arnstad sier at svaret er fylkespolitikerne og ikke staten, sier vi at svaret er elevene og ikke fylkespolitikerne. Og når representanten Asphjell sier at fylker bygger og driver de videregående skolene, er jeg enig i det, men det er elevene som går der. Dette elevsynet ligger i bunnen i denne diskusjonen.

Årsaken til at jeg tok ordet, var at representanten Fagerås skrøt veldig mye av prosessen i Oslo. Oslo er kanskje et av de fylkene som har gått først med å vise at man er veldig opptatt av å diskutere hvordan man skal fordele elevene mellom skolene, og litt mindre opptatt av hvordan man skal følge opp de skolene som har store og større utfordringer. Man har nå brukt flere millioner kroner på et utvalg som nylig la fram en rapport. Den rapporten er jo et ganske stort prestisjenederlag for byrådet. For det første har man vurdert mange ulike teoretiske varianter av loddtrekning og kvotering, og så konkluderer man med at fritt skolevalg, til tross for sine svakheter, er det beste og mest rettferdige.

Det eneste alternativet de ønsker å utrede nærmere, er en progresjonsbasert modell. Det er da en inntaksmodell der 13 år gamle elever skal fordeles i ulike mestringskategorier, basert på hvor gode de er i 8. klasse. Så skal de konkurrere med de andre i sin mestringskategori om å løfte seg mest gjennom ungdomstrinnet. Det betyr at en elev som får en treer i 8. klasse og en firer i 10. klasse, får velge skole foran en som har jobbet jevnt og trutt og fått firere hele veien.

Årsaken til at jeg nevner denne opptaksmodellen, er at det sier noe om at man bryter med et grunnleggende rettferdighets- og rimelighetsprinsipp for elevene. Det å stimulere til at elever skal gjøre det dårligst mulig i 8. klasse, for deretter å ha en enestående forbedring i 10. klasse, er rett og slett å be om at elever skal prøve å lure systemet og ikke jobbe hardt nok, eller prestere dårligere på de prøvene man har.

Fritt skolevalg har sine utfordringer, men det er verdt å nevne at veldig mange av dem som har fritt skolevalg, har hatt en enorm forbedring i gjennomføring av videregående skole. Finnmark har hatt en sterk økning, samtidig som de har hatt færre borteboere. Oslo har hatt en økning fra 65 pst. som gjennomfører, til over 80 pst. Til og med mange av de skolene som har størst utfordringer, de vi snakker om som de skolene som ingen har lyst til søke seg til, klarer mange steder å løfte flere elever enn landsgjennomsnittet. Det må vi ha i bakhodet. Jeg mener det er først og fremst elevene som bør ha større frihet til å bestemme, og så tror jeg vi kan finne en god modell for det. Det er det jeg håper vi kan gjøre framover.

Turid Kristensen (H) [11:51:36]: Det er naturlig at man ønsker å få oversikt over fordeler og mulige utfordringer når man skal gjennomføre en endring. Og endringer kan skape frykt. Men hvem er det egentlig som skaper frykt i denne saken, som representanten Fagerås pekte på? Jo, det bidrar i hvert fall representanten Fagerås og en del av de andre opposisjonspolitikerne i denne salen til når de skremmer med både det ene og det andre, når det faktisk finnes både tall, statistikk og forskning som viser at den frykten er ubegrunnet.

La meg ta for meg noen av disse tingene.

Frykt for at man skal ødelegge en desentralisert skolestruktur: 14 av de 19 tidligere fylkene, som er det vi har tall for, har hatt en form for desentralisert skolestruktur. Og når fylker med store avstander, få innbyggere og vanskelig geografi, som f.eks. Troms, Finnmark og Sogn og Fjordane, har klart å bevare en desentralisert skolestruktur etter å ha hatt denne ordningen i mange år, har jeg ganske stor tro på at man skal klare å finne løsninger også for de andre fylkene.

Færre vil få innvilget førstevalget, sies det. I Buskerud, hvor nærskoleprinsippet gjelder, får 83 pst. av søkerne innfridd førstevalget. I Finnmark og Aust-Agder, som har fritt skolevalg, er tallet 91 pst.

Det blir dårligere gjennomføring, og vi skyver elevene ut av videregående skole, sies det, men det er heller ingenting som tilsier at fritt skolevalg gir lavere gjennomføring. I Sogn og Fjordane, som har fritt skolevalg, og i Akershus, som har hatt fritt skolevalg innenfor fastsatte inntaksområder, gjennomfører over 89 pst. Østfold, som fulgte nærskoleprinsippet, har dessverre størst frafall. Bare 73 pst. gjennomfører.

Det blir flere borteboere, sies det. Men i Finnmark – etter at Arbeiderpartiet innførte fritt skolevalg i 2012 – har det ikke blitt flere borteboere. Tallene tyder på at det faktisk har blitt en del færre. Og vi har forskning som viser til at det gir bedre resultater, og at det ikke er noe som tilsier dårligere gjennomføring osv., bl.a. fra Sandsør ved NIFU.

Det er fare for lang reisevei, sies det. Vel, det finnes også måter for å sørge for at det ikke blir det. I Viken og Akershus har man f.eks. satt av en viss andel plasser for å sørge for at ingen får det.

Karakterbasert opptak er urettferdig, sies det. Jeg vil bare minne representanten Asphjell på at også nærskoleprinsippet er karakterbasert når det er flere søkere enn det er plasser til.

Så til nesten det viktigste: Det skulle bare mangle at ikke fylkeskommunene skulle ha rett til å velge innretning, sa representanten Hove. For oss i SV står fylkeskommunens rett til å bestemme dette sterkt, sa representanten Fagerås. Der er vi tilbake til ulikhetene i elevsyn. Jeg mener virkelig at det skulle bare mangle at det ikke er elevene som skal ha rett til å velge videregående skole. Men dersom man mener at det er viktigere å sikre fylkespolitikernes rettigheter enn å sikre elevenes rettigheter, skjønner jeg at noen mener at det er akseptabelt med de uheldige konsekvensene vi har sett, men jeg forstår bare ikke at det går an å gå inn for det.

Martin Henriksen (A) [11:54:54]: Jeg mener denne debatten har vist at det var et urealistisk og virkelighetsfjernt forslag regjeringa kom med, som de nå trekker seg fra. Det er godt, men de holder fast på den ideologiske overbevisningen, som ikke passer godt ute i resten av landet.

Det ble sagt her i debatten fra Høyre at dette handler om ulikt elevsyn. Hva slags elevsyn er det å la være å lytte til elevenes tydelige ønsker? Jeg vil sitere det Elevorganisasjonen sa på utdannings- og forskningskomiteens høring i denne saken:

«Det eneste rette å gjøre er å la dette bli bestemt lokalt med innspill fra elevene selv.»

– Det eneste rette å gjøre, bestemt lokalt med innspill fra elevene selv. Elevorganisasjonen sa også at de opplever å bli hørt ute i fylkene.

Konsekvensene for elevene ved et rent karakterbasert opptak i distriktsfylker er, som vi vet av erfaring, at da går søknadene inn til byene, og linjer i distriktene står i fare for å bli lagt ned. Mange elever vil kunne få lengre reisevei, og det er altså forskjell på Norge. I Oslo eller andre steder er kanskje den nærmeste videregående skolen en trikketur unna. I Troms, Finnmark, Nordland, Hordaland og i en del andre fylker er det kanskje to–tre–fire timer med buss. En kan ikke lage en A4-løsning som passer for alle, og tvinge de elevene som kanskje har mest behov for å være på hjemstedet sitt og beholde nettverket sitt, til å ha en mye lengre reisevei.

Jeg mener det er et godt poeng å ta opp de elevene som kanskje trenger å bytte skole, som trenger å komme til et nytt miljø. Alle fylkene har i dag særskilte opptak dersom det trengs. Mange har egne kvoter og muligheter til å søke andre steder, og de systemene kan vi kanskje benytte. Men i det systemet vi har i dag, er det mulig å bruke hodet. Spørsmålet er om det er bedre at det hodet sitter ute i fylket nærmere elevene enn i regjeringskvartalet i Oslo.

Det ble sagt at dette er en bydebatt. Ja, for Høyre virker det som om det er nettopp det, en bydebatt, noe representanten Mathilde Tybring-Gjedde bekreftet. Hun gikk rett inn i debatten om opptakssystemet i Oslo. Min oppfordring til Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti er: Ta den debatten ute i fylkene om hva som passer best ute i fylkene. Ikke tving en A4-løsning på samtlige fylker i Norge.

Jeg står igjen med ett spørsmål, og det er: Er det sånn at det er fritt skolevalg som må til for å få bedre gjennomføring og bedre resultater i videregående? Svaret på det er åpenbart nei. De fylkene og skolene som skal gjøre jobben, får ikke én ny lærerstilling, ikke én ny krone på budsjettet fra denne regjeringen. Det eneste de får, er at de får tredd ned over hodet en eller to A4-løsninger som ikke passer for dem.

Kent Gudmundsen (H) [11:58:07]: Jeg følte behov for å ta ordet da Martin Henriksen var her oppe, for det er ingen tvil om at regjeringen både har gitt fylkene mer ressurser og heller aldri har snakket om noen A4-løsning. Det er helt feil, det representanten sier. Dette er ikke et byspørsmål eller et distriktsspørsmål, dette er et rettighetsspørsmål, et spørsmål om hvilken rett elevene skal ha til å velge sin egen framtid og ta styring over den.

Jeg mener det er viktig å presisere fra denne talerstolen at når man nå fra regjeringen varsler at man jobber videre med saken, er det nettopp fordi man skal greie å ivareta ulike hensyn og balansere dem opp mot hverandre. Det betyr ingen A4-løsning, men det betyr at man greier å ivareta hensynet til den nødvendige fleksibiliteten som måtte kreves av et langstrakt land med ulike rammer og ulike virkeligheter, samtidig som man legger til grunn prinsippet om at elevene skal ha frie valg, og friere enn man opplever i enkelte fylkeskommuner i dag, der man legger til grunn nærskoleprinsippet – og dermed trer en A4-løsning ned over elevene og deres framtidsmuligheter.

Det er det denne debatten handler om: rettighetene – ikke noe annet. Så skal vi selvfølgelig jobbe med modellene og komme tilbake til en løsning som jeg mener tar høyde for de bekymringene og ivaretar de hensynene som er kommet fram i denne debatten.

Sverre Myrli (A) [12:00:20]: Jeg går ut fra at det er den store interessen for denne saken som gjør at stortingspresidenten har overtatt ledelsen av møtet, og at vi har opptil flere statsråder til stede i salen!

Saken dreier seg enkelt og greit om hvem som skal ha tilgang til norske flyplasser og andre anlegg innen luftfarten, og hvilke regler vi skal ha for å regulere dette. Luftfartstilsynet gjennomfører bakgrunnssjekk av personer som skal ha tilgang til slike anlegg. Luftfarten preges av høy sikkerhet og klare regler, bl.a. om hvem som skal ha tilgang til viktig infrastruktur. Personer som representerer en sikkerhetsrisiko, er det ikke ønskelig at får tilgang til sikkerhetsbegrensede områder innen luftfarten. Det er her spørsmålet om såkalt akkreditering kommer inn.

Krav om akkreditering gjør at det kan foretas søk i politiets og PSTs registre, slik at en kan finne ut om personer representerer en sikkerhetsrisiko. De vil vi ikke at skal ha adgang til anlegg innen luftfarten.

Det er allerede i dag krav om akkreditering for personer som skal ha tilgang til sikkerhetsbegrensede områder innen luftfarten, og forslaget fra regjeringen er, slik komiteen vurderer det, en presisering av gjeldende rett. Det er viktig at vi har gode ordninger for dette, noe komiteen understreker i innstillingen. Komiteen er helt enig her.

Regjeringen jobber med et nytt helhetlig regelverk på dette feltet. Fra Arbeiderpartiets side vil jeg da påpeke at det i dette arbeidet er viktig å ivareta rettighetene til de ansatte i luftfarten, og at vi har et regelverk som ivaretar de ansattes rettigheter. Vi skal ha strenge regler, men de må også ivareta de ansattes situasjon og rettigheter. Dette kan vi komme tilbake til senere.

Noe mer skulle det vel i grunnen ikke være nødvendig å si i saken.

Statsråd Knut Arild Hareide [12:02:48]: Eg vil takke representanten Myrli for ei god utgreiing av denne saka, og eg vil takke Stortinget for den behandlinga som er gjennomført. Eg er veldig glad for at det er ein samrøystes komité som sluttar seg til framlegget, nettopp fordi sikkerheita ved lufthamnene er veldig viktig. I lys av at Myrli hadde ei så god forklaring av saka, vil eg eigentleg berre leggje til nokre få føringar.

I juli 2018 blei staten saksøkt av to personar som ikkje fekk godkjent akkreditering. Dei meinte at Samferdselsdepartementet ikkje hadde heimel i luftfartslova til å vedta forskriftsendringa. Staten tapte i første instans. Staten anka saka til lagmannsretten. Rettssaka i lagmannsretten blei gjennomført 12. februar 2020, og dom i saka fall 12. mars 2020. Der fekk staten medhald. Motparten har no anka saka inn for Høgsterett.

Samferdselsdepartementet er saksøkt i ytterlegare ei sak som gjeld akkreditering, men den rettssaka er stansa etter krav frå motparten medan ein ventar på avgjerd i ankesaka.

For å sikre at me har heimel til å utføre akkreditering av den som skal arbeide på sikkerheitsavgrensa område på ei lufthamn, har Samferdselsdepartementet føreslått denne endringa av luftfartslova. Eg kan i tillegg opplyse om at EU no har vedtatt endringar i det felleseuropeiske regelverket om bakgrunnssjekk. Endringa inneber bl.a. at frå 31. desember 2020 er det krav om at kontroll av etterretningsopplysningar og all relevant informasjon skal inngå som ein del av ein utvida bakgrunnssjekk. Det er mogleg at ikraftsetjing av dette regelverket vil bli utsett på grunn av situasjonen me no har med covid-19. Denne endringa er tilsvarande den bakgrunnssjekken me utfører i Noreg i dag. Samferdselsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet er i gang med å greie ut utforminga av ei permanent ordning for kontroll av personar som har tilgang til sikkerheitsavgrensa område no.

Forholda som er påpeikte i innstillinga av komiteens medlemar frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil bli følgde opp i arbeidet med den permanente ordninga. Det håper eg dei medlemane merkar seg.

Lene Vågslid (A) [12:06:14] (leiar i komiteen og ordførar for saka): Denne midlertidige loven har me i justiskomiteen behandla på skikkeleg vis på under ei veke. Det har me gjort for å bidra til nødvendige tiltak og at me får på plass endringar som kan hjelpe norske bedrifter og viktige arbeidsplassar som no står i fare for å gå konkurs som fylgje av koronautbrotet.

Eg vil starte med å takke komiteen for eit svært godt samarbeid – litt intenst – og gode forhandlingar.

I ei tid der mange bedrifter blir hardt ramma, er det viktig at me på Stortinget bidreg til at bedrifter ikkje går over ende. Det kan gode og sunne bedrifter faktisk oppleve når kontantstraumen i ein periode plutseleg stoppar heilt opp. Komiteen meiner at effektive rekonstruksjonsreglar kan bidra til at bedrifter som under normale omstende ville klart seg godt, i større grad no kan reddast og viktige arbeidsplasser og verdiar sikrast.

Med endringane Stortinget vedtek i dag, kan ein lettare få ytterlegare kredittar og lån som er nødvendige for å kome over kneika. Spesielt viktig er det at nye kredittar får superprioritet, som gjer at desse blir sikra framfor eldre gjeld.

Statsråden må òg merke seg dei tydelege føringane som kjem frå justiskomiteen. Det er ein samla komité som meiner at regjeringa må fylgje nøye med på korleis denne loven verkar undervegs, og at regjeringa må kome med endringsforslag viss det viser seg at innretninga ikkje gjev det resultatet me ynskjer. Ein slik type fortløpande evaluering vil òg gje grunnlaget for å vurdere ei forlenging viss det viser seg å vere nødvendig. Komiteen meiner det må leggjast vekt på om tiltaka har hatt ynskt effekt, f.eks. om små og mellomstore bedrifter nyttar reglane i tilstrekkeleg grad, og om reglane gjev arbeidstakarane eit nødvendig vern, slik som føresett.

Hovudregelen i denne midlertidige loven inneber at tilsette kan ta del i drøftingane og bli konsulterte ved rekonstruksjonsforhandlingar. Men det blir òg stilt eit unntak der regjeringa i forskrift kan gje retten moglegheit til å unnlate å nemne opp kreditorutval for dei minste bedriftene. Dermed blir òg dei tilsette si stemme vald bort i forslaget til regjeringa.

Eg er difor glad for at det er ein samla komité som i dag føreslår å sikre at tilsette blir høyrde i alle rekonstruksjonsprosessar. Komiteen fremjar difor eit forslag som sikrar at dette må varetakast når regjeringa utformar slike forskrifter. Viss retten etter dette unnlèt å nemne opp kreditorutval, skal ein sikre at dei tilsette blir høyrde på ein annan måte. I krisetider må me òg passe på at retten og vernet til arbeidstakarane blir sikra, og det oppnår me no, med det forslaget komiteen får vedteke i dag.

Statistikk frå SSB frå 9. januar 2020 viser at det er mindre enn 5 pst. av alle selskap i Noreg som har meir enn 50 tilsette. Arbeidarpartiet meiner det er prinsipielt og reelt viktig at det er hovudregelen i loven som primært skal brukast i desse viktige prosessane. Som ein ser av innstillinga, meiner Arbeidarpartiet at det bør vere eit tak på 30 personar som definerer det som skal vere små føretak, og me fremjar det som eit eige forslag.

Det er viktig at me no stiller til disposisjon alle nødvendige og fungerande verktøy som kan hjelpe så mange bedrifter som råd gjennom den krisa me no står i. Viss desse reglane blir brukte tidleg nok på ein riktig måte, meiner me dei vil kunne utgjere ein forskjell for mange bedrifter med tilsette som kan få berga arbeidsplassane sine. Med færre i arbeid vil me kunne få lågare omsetning, som igjen resulterer i endå færre arbeidsplassar. Denne negative spiralen vil me i Arbeidarpartiet bidra alt me kan i denne prosessen for å endre. Viss me ikkje får til dette, vil det kunne utfordre vår felles velferd. Den norske modellen er eit svært viktig bidrag for å sikre dette, og eg er glad for at dei tilsette si stemme òg no, gjennom komitéforhandlinga, er sikra.

Som ein ser, er det ein samla komité som stiller seg bak tilrådinga. SV har varsla, i eige forslag, at dei stemmer imot § 66 nr. 3. Det kjem representanten frå SV til å gjere greie for sjølv.

Elles tek eg opp det forslaget Arbeidarpartiet står bak, og takkar igjen for eit godt samarbeid i ei veldig viktig sak.

Frida Melvær (H) [12:11:16]: Eg vil òg få takke komiteen for eit utruleg godt samarbeid i denne saka. Koronakrisa set definitivt òg oss stortingsrepresentantar på prøve, og det går fort i svingane når vi skal einast om viktige tiltak for bedrifter, på svært kort tid. Eg vil særleg rette ei stor takk til leiaren av justiskomiteen, som har leia dette arbeidet på ein framifrå måte.

Proposisjonen vi behandlar i dag, inneheld ei rekkje tiltak for å gjere rekonstruksjonsprosessen for bedriftene enklare og meir effektiv. Det overordna målet med desse endringane er at fleire bedrifter skal ha eit enklare regelverk å halde seg til, i tillegg til at tiltaka skal bidra til at fleire bedrifter overlever ein potensiell konkurs.

Mellom anna opnar vi for at forhandlingar om rekonstruksjon kan innleiast tidlegare enn i dag, og det skal verte lettare å vedta ein rekonstruksjonsplan. I tillegg opnar vi for at det skal verte lettare å selje bedrifta og gjere om gjeld til aksjekapital. Det vert òg opna for at bankane kan få førsteprioritet for pantet sitt dersom dei kjem bedriftene i møte med nye lån.

Frå Stortingets side har alle partia i justiskomiteen sikra at i dei tilfella der retten vel ikkje å nemne opp kreditorutval, skal tilsette i alle bedrifter vere med på drøftingar i samband med dette. Alle partia i komiteen er òg einige om at det er viktig at denne retten vert sikra for dei tilsette, òg i små og mellomstore bedrifter.

Vi er òg einige om at regjeringa undervegs skal vurdere om lova fungerer etter føremålet, og at det i denne vurderinga skal takast omsyn til om lova hjelper bedriftene til lengre levetid, og at interessene til tilsette og aksjonærar er best mogleg beskytta. Ei fortløpande evaluering av lova er særleg viktig i ei lite føreseieleg tid, og det er viktig å ha eit godt grunnlag for å evaluere tiltaka, slik at dei anten kan forlengjast eller endrast til det beste for bedriftene.

Eg vil gjerne òg knyte ein kommentar til levetida til lova. Vi meiner at lova må få god tid på seg til å fungere. Rekonstruksjonsprosessar pleier å ta lang tid, og dersom regjeringa skal ha eit godt grunnlag for å evaluere lova, er det etter vår oppfatning nødvendig at ho skal få verke fram til 1. januar 2022 – slik regjeringa har føreslått.

Eg vil gjerne òg få grunngje kvifor regjeringspartia ikkje støttar forslag nr. 1, frå Arbeidarpartiet og SV. Det har sin bakgrunn i at vi ikkje ønskjer å definere kva som reknast som ei lita bedrift på bakgrunn av eit konkret tal på tilsette. Det kan vere behov for forenkla reglar for bedrifter som har meir enn 30 tilsette, og det kan òg vere behov for å bruke dei alminnelege reglane for bedrifter under 30 tilsette. Vi ønskjer at dette skal vurderast i kvart enkelt tilfelle, slik at bedriftene følgjer det regelsettet som passar best for situasjonen i den enkelte bedrifta. For regjeringspartia har omsynet til fleksibilitet i kvart enkelt tilfelle vore avgjerande for å lande på denne konklusjonen.

Eg vil gjerne igjen takke for et godt samarbeid i ein hektisk lovgjevingsprosess. Ein så stor grad av semje på tvers av partilinjene viser at vi evnar å samarbeide godt når landet og bedriftene våre verkeleg treng oss.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:15:24]: La meg starte med å gi ros til justisministeren og regjeringen for at man har fått denne saken raskt til Stortinget. Samtidig vil jeg gi ros til vår komitéleder og til komiteens gode samarbeid, og for at man har håndtert saken raskt, som komitélederen påpekte, på under én uke. Det er viktig. Det er viktig når vi ser de signalene vi må ta inn over oss, når vi leser i media hver eneste dag – sist i dag, med SSBs beskrivelse av nedgang i bruttonasjonalprodukt – om det som er mørke skyer på himmelen i tiden fremover. Det er en realitet, det må vi forholde oss til, og det må vi også tilpasse oss så godt som mulig.

Dette mener jeg er en svært god lov, for den gir muligheter til bedrifter som på lang sikt kan ha et stort potensial, og som på lang sikt i høyeste grad er levedyktige, men som i en akutt situasjon her og nå står i fare for å gå konkurs. Rekonstruksjon vil i den sammenheng være et alternativ som betyr at vi kan redde flere bedrifter og legge grunnlaget for å ta vare på flere arbeidsplasser. Det kan kun være av det gode.

Jeg vil til og med kanskje gå så langt som til å si – og dette vil man jo komme tilbake til, for denne loven er midlertidig, som flere har vært inne på – at det kan være mye som taler for at det uansett er riktig å ha denne typen åpning og bestemmelse. Jeg registrerer at man i media litt sånn populært har omtalt dette og sammenliknet det med det amerikanske systemet med «Chapter 11». Det er kanskje ikke en helt håpløs sammenlikning, for jeg tror mange har observert at det systemet man har i USA, som kanskje legger til rette for et mer dynamisk næringsliv, har man lyktes med. Det kan være at man i den prosessen som vil komme i forbindelse med en permanent lov, hvor man høster erfaringer og gjennomgår dem, kanskje også kan gjøre loven enda bedre. Men vårt utgangspunkt er at dette er svært godt.

Jeg er glad for at Stortinget viser vilje og evne til å ta inn over seg den krisen vi står i. Dette er en alvorlig krise og en utfordring for næringslivet og arbeidsplassene i tiden som kommer. Stortinget viser seg også nå som stort, tar ansvar og håndterer det, på tvers av alle partier, så godt vi kan. Vi kommer med nye regler som legger til rette for at vi kan gjøre nettopp dette – redde bedrifter og arbeidsplasser. Det er mange som kjenner på usikkerhet der ute. Da er vår første jobb som tillitsvalgte i nasjonalforsamlingen å sørge for at vi gjør alt det vi kan for å ta vare på arbeidsplassene til folk flest der ute.

Jeg takker for samarbeidet. Jeg mener nok en gang at vi her ser Stortinget på sitt beste, i samarbeid med regjeringen: Vi får frem saker raskt og kommer med gode beslutninger som gjør oss – gitt den vanskelige situasjonen – best mulig i stand til å håndtere krisen.

Jenny Klinge (Sp) [12:19:34]: Først vil eg få takke dei andre medlemene i komiteen for eit godt samarbeid i ei svært rask behandling av denne proposisjonen, og ein særleg takk til saksordførar Vågslid for ein kjempegod innsats.

Senterpartiet er oppteke av å hjelpe både bedriftene og arbeidsfolk i desse vanskelege tidene, og det har vi bidrege til m.a. gjennom dei breie forlika som er inngått her på Stortinget dei siste vekene. Ein del bedrifter har kome eller vil dessverre kome i ein svært vanskeleg økonomisk situasjon som følgje av koronapandemien og dei restriksjonane som er sette i verk. Eit lovverk som bidreg til både ein raskare prosess og større fleksibilitet, er viktig for å unngå unødvendige konkursar og tap av arbeidsplassar framover. Effektive rekonstruksjonsreglar kan bidra til at bedrifter som i normale tilfelle er lønsame, i større grad kan reddast og verdiane sikrast.

Det er viktig for Senterpartiet at den mellombelse lovendringa faktisk oppfyller intensjonen med endringa. Derfor ønskjer vi at regjeringa følgjer med på korleis lova blir brukt, og at dei eventuelt raskt kjem tilbake til Stortinget med forslag om endring viss det skulle vise seg nødvendig.

I samband med ein rekonstruksjonsprosess er det viktig at dei tilsette i både små og store bedrifter får ta del i prosessen, og at dei blir høyrde undervegs. I dette lovutkastet er det ikkje definert kva som skal reknast som små bedrifter. Det er fordelar og ulemper ved å setje eit fast tal på t.d. kor mange arbeidstakarar det skal vere i ei bedrift for at ho skal kunne reknast som lita. Senterpartiet er einig med fleirtalet i at ein bør unngå ei talfesting i lovteksten, fordi vi meiner det no er mest tenleg. Ikkje minst merkar vi oss at departementet i proposisjonen legg opp til at ein nærare definisjon av små bedrifter skal kome i forskrift.

I tråd med det vi skriv om løpande evaluering i merknadene, og at regjeringa må gjere framlegg til endringar om det er nødvendig, er det klart at definisjonen på små bedrifter òg er noko regjeringa må følgje med på verknaden av framover. Sjølv om dette blir fastsett i forskrifter og slik ikkje må til Stortinget igjen, vil det vere naturleg at regjeringa vurderer endringar også i dei komande forskriftene viss det etter kvart viser seg at den første definisjonen av små bedrifter som regjeringa set, ikkje er tenleg eller har negative sider.

Det er ingen tvil om at justisministeren og Stortinget har snudd seg raskt rundt då regjeringa kom med dette forslaget, og eg håper at denne raske behandlinga vil vere til hjelp for den enkelte bedrifta i denne krevjande situasjonen.

Petter Eide (SV) [12:22:29]: Stortinget behandler nå en lov om rekonstruksjon i forbindelse med denne pandemien for bedrifter som har vært i krise. Vi kommer til å vedta den samlet. Jeg synes denne saken er i tråd med hvordan storting og regjering har håndtert denne pandemien. Det har vært god respons fra både storting og regjering i disse sakene. Vi har tatt ansvar alle sammen, og vi har prøvd å unngå partipolitisk strid, nettopp for å vise både folk, bedrifter og selskaper osv. at det er et samlet politisk Norge som står bak de tiltakene som vi leverer på.

Så skal jeg ikke gå i detalj om den loven, for den synes jeg er glimrende redegjort for av justiskomiteens leder, og jeg er enig i hennes betraktninger. Hun har for øvrig gjort en fantastisk jobb. Vi fikk dette lovforslaget for bare få dager siden, og det har blitt jobbet døgnet rundt nå, under ledelse av komiteens leder, og det har imponert oss alle.

Jeg skal heller bruke tiden på å redegjøre for to reservasjoner som SV har. Vi kommer til å stemme for denne loven, men vi har altså to reservasjoner. Vi mener at med de to tingene vi da ikke ville gå inn for, kunne loven stått seg veldig bra likevel.

Det ene er knyttet til varighet, og jeg vil veldig gjerne at justisministeren etterpå kommenterer hvorfor regjeringen her foreslår en varighet ut 2021. Dette er en midlertidig lov, og når det er en midlertidig lov, mener vi at den i prinsippet bør vare kortest mulig. I begrunnelsen for en varighet på halvannet år skriver departementet at man ønsker å vinne erfaringer med nye regler, fordi det er nyttig å ha med seg i vurderingen i framtidige endringer av denne loven. Så her bruker man altså denne midlertidige loven til noe helt annet enn en pandemibekjempelse; man bruker denne loven til å skaffe seg erfaringer knyttet til en endring av et nytt lovverk. Jeg synes det er uheldig, for vi bør ikke bruke denne krisesituasjonen til å eksperimentere med lovgivningen. Til det er situasjonen for alvorlig. Så må det også legges til at denne loven vil ha store økonomiske konsekvenser både for selskaper, for kreditorer og ikke minst for statens mulighet til skatteinntekter. Dermed synes jeg det er uheldig at man har en vikarierende begrunnelse, for å kalle det det, for varigheten.

Vår andre reservasjon er knyttet til dette med skatt. I loven ønsker man også å legge fram at det offentlige ikke skal ha fortrinnsrett for skatt for de selskapene som er i konkursforhandlinger. Staten vil da bli en kreditor på lik linje med – jeg holdt på å si – enhver pølsebu som har krav i det selskapet som er i konkursforhandlinger, og det synes vi er uheldig. Vi mener at det ikke er riktig å eksperimentere med skattelovgivningen under denne krisesituasjonen, også fordi provenytapet her ikke på noen måte er beregnet.

Disse to tingene kombinert, både en varighet på halvannet år og et unntak fra fortrinnsretten for skatt, gjør at denne loven har svært usikre økonomiske konsekvenser. Skal man gjøre endringer i skatteregimet for selskaper, må det være basert på en egen utredning og et langt mer solid beslutningsgrunnlag.

SV ønsker altså å legge fram forslag om disse to tingene i dag: en kortere varighet, en varighet kun ut dette året, og i tillegg ønsker vi ikke å endre på at staten skal ha fortrinnsrett i skatte- og momsinnbetalinger. Med det tar jeg opp SVs forslag.

Solveig Schytz (V) [12:27:05]: Koronakrisen har skapt store problemer og store inntektstap for mange bedrifter. Det er veldig alvorlig, og det skaper stor usikkerhet for mange. At flest mulig har en jobb å gå til – til sommeren, til høsten, til neste år og i årene som kommer – er helt avgjørende både for økonomien og for det enkeltmennesket det gjelder.

Justis- og beredskapsdepartementet har lagt fram forslag til en ny midlertidig lov om rekonstruksjon for å avhjelpe økonomiske problemer som følge av utbruddet av covid-19, der målet er å redusere risikoen for unødige konkurser i levedyktige virksomheter som er rammet av en akutt svikt i inntektene som følge av utbruddet. Effektive rekonstruksjonsregler kan bidra til at bedrifter som under normale omstendigheter vil være lønnsomme, i større grad kan reddes og arbeidsplasser og verdier sikres.

Jeg er veldig glad for at det er bred enighet i komiteen i denne saken, og jeg vil takke særlig saksordfører Lene Vågslid, og også resten av komiteen, for et veldig godt samarbeid.

Statsråd Monica Mæland [12:28:28]: Først og fremst: Tusen takk for veldig godt samarbeid med komiteen og med saksordføreren – et viktig og godt samarbeid i denne situasjonen. Jeg er veldig glad for at en enstemmig komité støtter forslaget i proposisjonen om en midlertidig lov om rekonstruksjon for å avhjelpe økonomiske problemer som følge av utbrudd av covid-19.

Regler om gjeldsforhandlinger følger altså i dag av konkursloven, men det åpnes i veldig liten grad forhandlinger etter disse reglene. I korte trekk skyldes det at reglene er lite egnet til å gjennomføre en vellykket rekonstruksjon av virksomhetene. Den situasjonen vi nå er i, og de akutte effekter av utbruddet av covid-19 for norsk økonomi, gjør det særlig viktig å få på plass mer effektive gjeldsforhandlingsregler. Det må påregnes at mange virksomheter vil få økonomiske problemer på grunn av svikt i inntektene, og flere virksomheter kan dermed få behov for å finne ordninger med kreditorer som kan hjelpe dem gjennom en vanskelig periode for å unngå konkurs.

Forslaget er begrunnet i enpersonsutredningen om rekonstruksjonsregler som var på høring høsten 2016. Det foreslås omfattende endringer i de gjeldende regler om gjeldsforhandling i konkursloven, og det foreslås at reglene gis i en egen midlertidig lov. I den nye loven brukes begrepet «rekonstruksjon» i stedet for «gjeldsforhandling». Det understrekes at et siktemål med forslaget er å gi flere virkemidler til forhandlinger med kreditorer utover ren nedsetting av gjelden. I tillegg foreslås det bl.a. at forhandlinger om rekonstruksjon vil kunne innledes tidligere enn i dag, mens skyldneren fortsatt har midler igjen.

Et stort problem med dagens regler er at det ved åpning av gjeldsforhandlinger ofte er lite midler igjen som kan bidra til at man får en løsning for virksomhetene. Med lovforslaget vil det også bli lettere å vedta en rekonstruksjonsplan, og det gis adgang til flere rekonstruksjonstiltak enn i dag, f.eks. det å gjøre om gjeld til aksjekapital ved rekonstruksjon med tvangsakkord. Det åpnes for å kunne gjøre midlertidig unntak fra det offentliges fortrinnsrett for krav på skatt og merverdiavgift, og det åpnes for å få pantesikkerhet for lån til finansiering under rekonstruksjon med prioritet foran alle andre panthavere. I tillegg styrkes skyldnernes beskyttelse mot åpning av konkurs og gjennomføring av tvangsdekning under rekonstruksjonsforhandlinger. Samlet har forslagene til formål å etablere et mer effektivt verktøy for å få ryddet opp i virksomheters gjeldsproblemer og sortere ut hvilke virksomheter som kan være levedyktige.

Lovforslaget antas å kunne føre til flere vellykkede gjeldsforhandlinger og et redusert antall konkurser, og dermed at viktige arbeidsplasser kan reddes og verdier kan skapes. Det gjelder generelt, men det får særlig betydning for å redusere risikoen for unødige konkurser i levedyktige virksomheter som er rammet av en akutt svikt i inntektene. Slike virkninger vil være positive både for den enkelte bedrift, for kreditorene, for næringslivet generelt og for samfunnet totalt sett.

La meg da kort kommentere noe av det som har vært tatt opp i de tidligere innleggene.

Representanten Petter Eide satte spørsmålstegn ved midlertidigheten. Da må jeg være veldig tydelig på at grunnen til at vi veldig fort har fått fremmet dette, er koronasituasjonen. Men denne enpersonsutredningen ble jo i sin tid gjort fordi det generelt har vært et ønske om å få på plass sånne regler, også i Norge. Det er mange andre land som har det, og de reglene vi har, er lite egnet både i en akuttsituasjon og i en normalsituasjon.

Så er det slik at man nå ønsker å samle erfaring fra ulike saker, fra ulike deler av landet, og det tar litt tid. Det gjør vi for å kunne fremme en permanent lov, men som da vil bli undergitt permanent og ordentlig lovbehandling – det er en ordentlig lovbehandling, dette også, men altså: da på mer ordinær måte og med ordinære høringer og den type ting. Så det er bakgrunnen for at lengden er som den er.

Når det gjelder skatt, er det slik at det offentlige har en fortrinnsrett. Vi sier at det kan gis en fortrinnsrett, men at det offentlige ikke alltid skal ha det. Det handler om at det offentlige også er med på et spleiselag, en dugnad, for å redde arbeidsplasser. Det mener jeg er viktig – det er et viktig bidrag fra det offentlige, og det kommer det offentlige til gode når man redder arbeidsplasser.

Jeg vil også si til komiteen at når man har fått på plass § 61 andre ledd nr. 4 om ansattes rettigheter, er det veldig bra, veldig viktig – og en god lov er blitt enda bedre.

Hårek Elvenes (H) [12:34:35] (ordfører for saken): Det er jo god tradisjon i denne salen for at saksordføreren takker for et godt samarbeid med komiteen. I denne saken er det grunn til å takke for et spesielt godt samarbeid, når man ser på at komiteen har bidratt velvillig til rask ekspedering og et bredt flertall.

I proposisjonen foreslås det en midlertidig lov om forvaltning av personell i Forsvaret for å avhjelpe konsekvenser av covid-19. Formålet er å sikre at Forsvaret kan opprettholde den operative evnen, beredskap og styrkeproduksjon gjennom covid-19-epidemien.

Lovforslaget gir Forsvaret en begrenset beordringsmyndighet overfor sivilt tilsatte der dette er strengt nødvendig for å ivareta lovens formål. Forslaget gir dessuten Forsvaret myndighet til å iverksette strengt nødvendige tiltak, både i og utenfor arbeidstid, overfor militært ansatte, tjenestepliktige inne til tjeneste og sivilt tilsatte.

Forsvaret består av en rekke ulike personellkategorier, og arbeidsgiverens forvaltning av disse framgår av ulike lovgrunnlag. For å sette Forsvaret bedre i stand til å opprettholde den operative evnen, evnen til beredskap og styrkeproduksjon i en særlig krevende tid for landet framlegges dette lovforslaget.

Jeg velger å gjøre det kort. Flertallet er bredt. Saken er behandlet.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [12:36:24]: Det er på sin plass også fra min side å takke komiteen for godt og raskt arbeid, godt effektuert. Jeg vet at i disse tider er det sånn at veldig mye av arbeidet til Stortinget retter seg mot direkte koronarelaterte saker. Denne er egentlig litt på siden; den handler om at Forsvaret skal ha en mulighet til å gjøre det Forsvaret egentlig skal, i framtida. Premisset er at det aller meste allerede er løst på frivillig basis lokalt der ute. Det synes jeg er bra. Det gjør det også lett å si at frivillighet skal ligge i bunnen, og så skal dette være en lov som gir oss en sikkerhetsventil hvis vi kommer så langt at vi har behov for å beordre.

Jeg registrerer at det er bred forståelse for lovforslaget. Jeg takker for at komiteen har vært kjapp i saksbehandlingen. Så har jeg ikke tenkt å bruke noe særlig mer tid på det. Takk for godt arbeid.

Audun Lysbakken (SV) [12:37:50]: SV foreslår å si nei til det midlertidige lovforslaget som er lagt fram fra regjeringen. Det er ikke fordi vi ikke ser behov for å kunne sette i verk smitteverntiltak raskt i Forsvaret, eller den viktige rollen Forsvaret kan spille i den situasjonen vi er i, men ganske enkelt fordi vi mener erfaringen til nå er at dette lar seg løse på en god måte gjennom avtaler, og også rett og slett gjennom frivillighet, fordi de sivilt ansatte i Forsvaret har vist at de er svært villige til å strekke seg langt og ta i et tak for å sørge for at vi kommer godt gjennom denne situasjonen. Eksemplene på det er mange, som ansatte som stepper inn f.eks. i renholdet der det ikke har kunnet fungere som det skal – stor fleksibilitet når det gjelder å få gjennomført smitteverntiltak.

Da mener jeg at den klare innsigelsen og rådet som kommer, særlig fra Norsk Tjenestemannslag, om ikke å vedta en sånn lov nå, skal tas på alvor fordi følelsen av tillit og dugnadsånd er veldig viktig i denne situasjonen, og da bør vi ikke vedta denne typen tiltak med mindre vi er helt, helt sikre på at det er nødvendig. Erfaringen til nå og det veldig klare signalet vi får fra fagforeningene, er at man ikke bare er villig til, men ønsker å strekke seg. Dermed bør vi gjøre dette på den norskeste måten, og det er gjennom samarbeid, avtaler og den entusiastiske frivillighet som vi ser at veldig mange ansatte i Forsvaret nå møter denne situasjonen med.

På det grunnlaget mener vi at dette lovforslaget er uforholdsmessig og unødvendig, og vi kommer til å stemme mot det i dag. Så har vi levert noen merknader, ut fra en erkjennelse av at dette kommer til å bli vedtatt, der vi sier litt om hvordan vi mener det bør håndheves når loven, etter alt å dømme, kommer på plass – mot våre stemmer.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [12:40:15]: Unnskyld, president. Egentlig prøvde jeg å gi representanten Lysbakken en mulighet til å få tatt en replikk på meg, siden det var det han egentlig ønsket da han sprang opp. Jeg vil bare kort kommentere innlegget til Lysbakken.

Vi er helt enig i det som er praksis i dag. Vi har veldig godt samarbeid med organisasjonene. Det er stor fleksibilitet ute, så dette får man til. Allikevel har forsvarssjefen et ønske om at hvis ting skjer – og ting kan skje fort i den krisen vi er i nå – vil han ha den muligheten. Derfor mener vi at lovforslaget er både forholdsmessig og nødvendig. I praksis er hittil alt det som representanten Lysbakken beskrev her oppe, det som virkelig skjer.

Tina Shagufta Munir Kornmo (V) [12:41:13]: Som vararepresentant i en ny komité vil jeg først bruke anledningen til å takke de andre representantene for en rask og effektiv behandling av saken. Det er inspirerende å se at vi i disse ekstraordinære tider kan stå sammen om en effektiv behandling av saker som er avgjørende for å sikre norsk beredskap og forsvarsevne, og det er en styrke at vi har en tilnærmet enstemmig komitéinnstilling.

Vi står i en spesiell situasjon. Situasjonen er ny og ukjent for mange av oss, og vi har måttet innføre tiltak som griper kraftig inn i folks hverdag. Samtidig gjør vi det på en måte som ivaretar demokratiet vårt og de grunnleggende frihetene som gjør landet vårt til et fritt samfunn.

Forsvarets evne til å ivareta Norges suverenitet er en garantist for det frie samfunnet som vi lever i. Samtidig står Forsvaret med sine spesielle forutsetninger i en særskilt posisjon i disse dager. Både sivilt og militært personell er utsatt for smitte, og konsentrasjonen av begge personellgrupper gjør at Forsvaret er særlig sårbart for eventuelt utbrudd. For å håndtere slike utbrudd har Forsvaret i dag en beordringsmyndighet overfor militært personell. Denne kan de bruke for å begrense spredning både innenfor og utenfor regulær arbeidstid.

I dag har ikke Forsvaret samme anledning til å ta slike inngripende avgjørelser på vegne av sivilt personell. Under normale forutsetninger ville ikke dette vært en utfordring, men fordi en tredjedel av Forsvarets personell er sivilt ansatt, setter dagens regler Forsvaret i en krevende situasjon. Forsvaret trenger derfor regler som gjør at de har nødvendig myndighet til å begrense smitteutbrudd blant personell, og ivareta sin grunnleggende samfunnsfunksjon.

Komiteen stiller seg bak regjeringens forslag om en lovendring under en klar forutsetning av at den skal være tidsavgrenset. Jeg forstår at sivilt personell kan føle dette som et tøft inngrep i deres hverdag, men vil understreke at i disse usedvanlige tider er vårt førsteansvar å sikre Forsvaret de forutsetningene som er nødvendige for å etterleve en rolle som ingen andre kan fylle.

Vi vet ikke hvor lang tidshorisont vi har foran oss før vi får koronapandemien under langsiktig kontroll. Inntil da må vi belage oss på å leve i en litt annen hverdag. Den hverdagen kjenner jeg daglig som sykehuspersonell, og det gjør også andre hver dag. Som folkevalgte har vi et ansvar for våre kvinner og menn i uniform og det viktige samfunnsoppdraget de har. Det er også med disse i tankene at jeg i dag stiller meg helhjertet bak regjeringens forslag, slik et overveldende flertall av representantene i utenriks- og forsvarskomiteen har gjort i forbindelse med komitébehandlingen.