Presidenten: Etter
ynske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten
slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil fem
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og
dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
Freddy André Øvstegård (SV) [] (ordfører for saken):
Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet om denne saken.
Stortinget ba regjeringen i et vedtak i januar 2017 om å fremme
forslag om en medieansvarslov, og i dag vedtar vi den, den viktigste
loven for pressen. Det er egentlig historisk. Jeg synes at formålsparagrafen
sier det ganske fint:
«Loven skal legge til rette for
en åpen og opplyst offentlig samtale gjennom å sikre redaksjonell
uavhengighet og etablere klare ansvarsforhold for innhold som blir
publisert i redaktørstyrte journalistiske medier.»
Som saksordfører
er jeg også glad for at komiteen leverer en innstilling som er samstemt
på det aller, aller meste. Jeg vil særlig nevne to områder hvor
komiteen har samlet seg om noen løsninger som har vært viktige for
pressen.
Det første er
avgrensningen av lovens virkeområde. Lovforslaget vil gjelde for
medier som driver både med produksjon og med publisering. Med andre
ord kan f.eks. nyhetsbyråer som NTB eller produksjonsselskaper som
lager dokumentarer, falle utenfor lovens virkeområde. De hensynene
som loven skal ivareta når det gjelder klare ansvarspunkter, veier
tungt, men det har kommet gode innsigelser mot akkurat dette. De
redaksjonene som også publiserer innhold produsert av andre, er på
mange måter prisgitt produsentens – for å bruke det ordet – jobb
og presseetikk, bl.a. når man publiserer en melding fra NTB eller
en dokumentar fra et produksjonsselskap. Det å ettergå metoden,
kildebruk, vil være både vanskelig og lite ønskelig, sier pressen
selv. Derfor er det viktig at komiteen har samlet seg om at det
kan være hensiktsmessig at også nyhetsbyråer som leverer det mediene
som omfattes av medieansvarsloven, oppfatter som kvalitetskontrollert
innhold, også kan holdes ansvarlig for stoffet de produserer. Samtidig
bør man unngå en uklar ansvarssituasjon. En enstemmig komité fremmer
derfor forslag om å be regjeringen utrede det å utvide lovens virkeområde
og komme tilbake til Stortinget med sak.
Det andre området
jeg vil peke på til slutt, er foretaksstraff. For mediene er det
veldig viktig for deres rolle og for redaktørens uavhengighet at
foretaksstraff ikke brukes mot mediebedrifter. Derfor har man ønsket
et unntak fra den bestemmelsen i straffeloven. Komiteen støtter
det prinsippet, sier at den terskelen skal være høy og ber regjeringen
følge med på praksis og vurdere eventuelle endringer om det skulle
skje.
Med det anbefaler
jeg komiteens innstilling.
Trond Giske (A) []: Dette er en sak Arbeiderpartiet
har ventet på lenge. Vi må helt tilbake til sesjonen 2015–2016 for
å finne det initiativet Arbeiderpartiet den gangen tok i Dokument 8:102,
som resulterte i at man ba regjeringen komme tilbake med en medieansvarslov
som skulle dekke hele bredden av medier i en ny digital tid. Det
har tatt tid, men vi er glad for at vi nå endelig er her og kan
gjøre dette vedtaket.
Bakgrunnen var
en ny mediehverdag. Vi trodde i utgangspunktet at internett skulle
gjøre oss alle informerte og aktive. Så viser det seg at vi like
gjerne kan bli desinformerte og passive. Det er en flom av informasjon som
det er vanskelig for enkeltmennesker å sortere ut. Vi er faktisk
mer avhengig av gode, kvalitetsorienterte, redaktørstyrte medier
med høy tillit i befolkningen enn noen gang før. Delvis er det mange
nye aktører som ikke opererer under noen form for presseetikk eller
redaksjonelt ansvar. Samtidig opplever nok også de etablerte mediene
et større press – et press fra de useriøse, et press fra markedsavdelinger
som skal ha klikk og overskudd, og et press i konkurransen mediebedriftene
imellom, hvor deadline for lengst har gått fra å være én gang i
døgnet til hvert eneste minutt og sekund.
Mediene kalles
den fjerde statsmakt – og de har mye makt. Med makt følger ansvar,
og med makt følger også det amerikanerne kaller «Checks and Balances»
– at alle med makt må kunne ettergås og ha rammer rundt sin virksomhet.
De fleste journalister i mediehus jobber aktivt og grundig med presseetikk
og medieansvar. Likevel trenger også mediesektoren rammer, spesielt
i en tid hvor konkurransen er så mye større.
I Norge har man
valgt en modell hvor pressen i veldig stor grad er selvstyrt – en
egen justis, et eget system for det. Men også sivilsamfunnet har
rett og plikt til å sette opp noen rammer. Det vi gjør i dag, er
en viktig opprydding i så måte. Det er en likebehandling. Det er
et rammeverk. Og jeg tror det i framtiden vil være opp til pressen
selv, medieaktørene selv, hvilke endringer som eventuelt blir nødvendige.
I utgangspunktet er dette et vedtak som gir stor tillit, men dermed
også et stort ansvar for medieaktørene selv.
Tage Pettersen (H) []: Den 3. mai var pressefrihetens
dag. I krisetider er det ekstra viktig at vi er informert og får
svar på våre spørsmål. Bare uavhengig journalistikk og et mangfold
av medier kan sikre oss det. Jeg benytter anledningen til å gratulere
med dagen.
Det er fristende
å si at politikk tar tid. Nedsettelsen av mediemangfoldsutvalget
i 2009 kan vi kanskje si er startskuddet for arbeidet med denne
loven, selv om bestillingen nok har endret seg flere ganger underveis
i arbeidet. Gjeldende ansvarsregler på mediefeltet er i stor grad
utformet før utviklingen av nettbaserte og digitale produksjons-
og formidlingsformer, hvor brukerne og aktørene utenfor de etablerte
mediene har fått en helt ny posisjon i medielandskapet. Målet med
de foreslåtte endringene er en tydeliggjøring av det journalistiske
og redaksjonelle ansvaret, samtidig som den redaksjonelle friheten
styrkes. Det er også verdt å merke seg at det var bred tilslutning
til hovedlinjene i medieansvarsloven på den åpne høringen. Vi går
i dag fra delvis utrangerte særregler i tre ulike lover til en ny
felles lov.
La meg også få
uttrykke tilfredshet med at komiteen til slutt ble omforent rundt
det aller meste i innstillingen, men noen nyanser er det. Kildevern
på linje med Sverige er ett slikt område. De rød-grønne partiene
ønsker et kildevern med etterforskningsforbud, mens vi fra regjeringspartienes
side framhever at vi allerede har et sterkt kildevern i Norge. Vi
viser også til at Justisdepartementet mener det ikke er grunnlag
for et slikt forbud.
Et annet område
med uenighet er knyttet til redaktørenes ansvar. SV ønsker her et
eneansvar, mens resten av komiteen ikke støtter dette. Et slikt
eneansvar bryter med utgangspunktet i norsk rett, som er at rettslig
ansvar plasseres hos den som har foretatt den klanderverdige handlingen.
Jeg er glad for
at en samlet komité ble med på å be regjeringen utrede om lovens
virkeområde kan utvides til også å gjelde nyhetsbyråer. Jeg er ikke
i tvil om at det vil skjerpe kvalitetssikringen i de journalistiske
produksjonsmiljøene. Nyhetsbyråer og produksjonsbyråer har et redaksjonelt
ansvar for det de leverer, både juridisk og etisk.
Avslutningsvis
vil jeg avlegge en visitt til noe som åpenbart var «fake news» fra
Fremskrittspartiet før helgen. Høyre har aldri tatt til orde for
å støtte alternative medier. Derfor er vi heller ikke med i den
delen av merknaden. Men det bør ikke overraske mange når vi støtter
at offentlige myndigheter i størst mulig grad skal likebehandle
alle redaktørstyrte journalistiske medier. Min tolking av nettopp
redaktørstyrte journalistiske medier er at de er underlagt pressens
selvdømmesystem, og at de følger Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten.
Himanshu Gulati (FrP) []: Tiden står ikke stille.
Tvert imot har det skjedd veldig mye både i måten vi konsumerer
nyhetsinformasjon på, og hvilke plattformer vi bruker. Derfor er
denne loven viktig og nødvendig, at man oppdaterer også lovverket
ut fra hvordan folk faktisk konsumerer nyhetsstoff.
Flere av talerne
før meg har vært inne på noen av de viktigste elementene i denne
saken. Vi støtter at man også ser på om nyhetsbyråene bør inkluderes
i de områdene som denne loven dekker, nettopp fordi det for vanlige
folk skiller lite om nyhetene de leser på sine vanlige medier, er
fra f.eks. et byrå som NTB eller skrevet av redaksjonens egne journalister.
Vi støtter også
dagens kildevern. Vi har et sterkt kildevern i Norge. Det er viktig,
det er bra. Det er viktig for at pressen og de nødvendige stemmene,
varslerne og andre skal få fram sine synspunkter og sin stemme,
men vi mener at et etterforskningsforbud ikke er riktig vei å gå, og
at det etterforskningsvernet vi har i Norge i dag, er solid nok.
Den digitale verden
gir også rom for nye medier, nye typer stemmer, et mediemangfold
som vi i Fremskrittspartiet mener er bra. Flere av de mediene som
har vokst fram de siste årene, er omtalt som alternative medier,
og jeg registrerer at det er ulike syn på disse medieredaksjonene
også. Men så lenge loven ikke skiller mellom ulike typer redaktørstyrte
journalistiske medier, mener vi at heller ikke det offentlige kan
velge å behandle disse mediene på ulikt vis. Derfor er vi glad for
at vi har fått støtte fra regjeringspartiene for den delen av representantforslaget,
som representanten Tage Pettersen nevnte før meg, som de støtter.
Det går ut på:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for at staten og offentlige organer likebehandler redaktørstyrte journalistiske
mediers adgang til arenaer som er av offentlig interesse.»
Dette forslaget
kommer på bakgrunn av at flere av disse redaksjonene ofte opplever
at de kanskje ikke kommer inn på pressekonferanser eller i andre
sammenhenger hvor offentligheten har interesse av å vite hva som
formidles, og at de derfor ønsker en likebehandling. Vi i Fremskrittspartiet
mener at det ikke er hvilke medieforeninger man er en del av, som
skal avgjøre hvordan man skal behandles av det offentlige, men hvordan
loven kategoriserer de ulike typene medier.
Vi er glad for
denne saken. Vi er glad for at det er såpass stor enighet. Så får
vi se hvor raskt utviklingen går, og om vi må gjøre enda flere endringer
i årene framover.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: For tre år siden bestilte
Stortinget den medieansvarsloven vi vedtar i dag, og jeg og Senterpartiet
er godt fornøyd med resultatet. Det å nå få en ny lov om redaksjonell
uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier betyr
en helt nødvendig oppdatering og samling av gjeldende særregler
om rettslig ansvar på medieområdet – og da i en ny teknologinøytral
særlov.
Dette siste, at
den er teknologinøytral, er veldig viktig og bra, samt det at loven
er mye bedre egnet enn gjeldende regelverk for den nye mediehverdagen
vår, som jo er blitt veldig nettbasert, og som har gjennomgått stor teknologisk
utvikling og gitt nye og digitale produksjons- og formidlingsmåter
samt nye medieformer, der både brukerne og aktører utenfor de etablerte
mediene har fått en ny posisjon.
I en tid hvor
de redaktørstyrte mediene våre og også mediemangfoldet vårt er under
press, er det viktig at vi her på Stortinget gjør det vi kan for
å støtte opp under disse for å sikre ytringsfriheten gode kår og
ikke minst for å innfri det essensielle punktet i Grunnloven § 100 om
at det «påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette
for en åpen og opplyst offentlig samtale.»
Jeg er veldig
glad for det mediemangfoldet en aktiv mediepolitikk over år med
pressestøtte har gitt oss, og jeg er veldig stolt over at Norge
igjen troner øverst over verdens beste land for pressefrihet. Men
disse resultatene kan ikke tas lett på. De må jobbes med hele tiden
for å kunne beholdes. Altfor mange lokale, regionale og nasjonale
medier og fagmedier sliter med økonomien som følge av dramatisk
annonsesvikt, ikke minst nå i disse koronatider, men også lenge
før det. Det er utfordrende for mediene våre å få til en digital
omstilling som gir bærekraft.
Ikke minst er
det også de siste årene blitt vanskeligere for de seriøse redaksjonelle
mediene å beholde befolkningens tillit, siden framveksten av «fake
news» – i alle mulige former og fasonger – forvirrer og undergraver
folks tiltro. Tilliten til våre seriøse redaktørstyrte medier, med
strenge presseetiske retningslinjer, er også utsatt som følge av
framveksten av en del – ikke alle, men en del – såkalte alternative
medier som faktisk jobber aktivt for å undergrave andre mediers
troverdighet.
Dette er ikke
bra da demokratiet vårt er helt avhengig av at den fjerde statsmakten
vår har stor troverdighet og tillit, som det stedet der befolkningen,
myndighetene og vi politikere får presentert fakta. Da må det ikke
herske noen tvil om at mediene jobber strengt presseetisk, og at
redaktøransvaret er sterkt, at kildevernet er godt, og at bransjestandarden
for den journalistiske kvaliteten er høy.
Jeg mener den
nye medieansvarsloven vår bidrar til dette, og det mener også medieorganisasjonene.
Men både disse, Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV skulle ønske
at kildevernet ble ytterligere forsterket med et etterforskningsforbud.
Det er det ikke flertall for i dag.
Men ellers har
samarbeidet om loven vært godt i komiteen, og vi har samlet oss
om mye. Jeg vil takke særlig saksordføreren for det. Resultatet
er ikke minst at hele komiteen i fellesskap i dag har fremmet forslag
om en utredning av virkeområdet til loven, at det også kan gjelde
nyhetsbyråer som leverer kvalitetskontrollert stoff til andre medier.
Jeg heier på utfallet av det.
Carl-Erik Grimstad (V) []: Mangfold er et ord som
vanligvis omtales fra denne talerstolen i positive ordelag. Vi dyrker
mangfoldet som en berikelse for vårt samfunn fordi det gir oss impulser
og tvinger oss til å se oss selv fra forskjellige perspektiver.
Mangfold bringer ofte med seg innovasjonskraft, framgang, berikelse. Likevel
skal vi være forsiktige med uten videre å likestille mangfold med
kvalitet. Det finnes ikke noe sted mangfoldet er større enn på en
søppelplass.
Norsk mediebransje
har det siste århundret vist en i internasjonal sammenheng påfallende
evne til å holde tritt med teknologisk fornyelse, nyrekruttering
og økonomisk utvikling – les finansieringsmodeller. Bransjen har
klart å trekke publikum med seg inn i informasjonssamfunnets grønne
skifte og er etter vanskelige år i ferd med å skape seg en ny plattform
for videre vekst.
Like viktig er
det at etikken blant norske journalister, redaktører og mediehus
har utviklet seg i samme kvalitative retning. Det er mer enn 80 år
siden den første vær-varsom-plakaten ble til. I løpet av denne tiden
har selvjustisordningen utviklet seg i takt med ny økonomisk og
teknologisk utvikling. Jo visst dreier bransjeetikken seg, satt
på spissen, om bukken som passer havresekken, men for å sitere en
tidligere generalsekretær i Presseforbundet: Det dreier seg om en
relativt intelligent bukk, da.
Av større betydning
er at alternativet til en slik ordning i demokratisk sammenheng
er forferdelig dårlig. En bransjeetikk fastsatt og ivaretatt av
det politiske miljøet, som mest av alt trenger innsyn og kritisk
gransking, er en tanke som står de fleste av oss temmelig fjernt. Noen
av oss har opplevd overtramp, feilsiteringer, urettferdig behandling,
til tider trakasseringer mer enn andre, men jeg har heldigvis til
gode å høre noen her i huset mene seg berettiget, endog i stand
til, å ivareta pressens etiske standard bedre enn bransjen selv,
selv om fristelsen til å ta slike grep kan være stor. Det er et
demokratisk sunnhetstegn.
Jeg kan ikke se
at såkalte alternative medier beriker vår meningskultur, heller
tvert imot. De ligger langt utenfor vanlig publisistisk standard
og bidrar jevnlig til å undergrave norsk presseetisk norm. Med ansvar
følger som regel frihet. Det er påviselig ikke slik at det motsatte –
at frihet medfører ansvar – er tilfellet. Resett er så langt et
godt eksempel på det.
Med pressefrihet,
uavhengighet og selvjustis følger altså ansvar og kvalitetsbevissthet,
og det er der vi er i dag. Medieansvarsloven flytter kanskje ikke
store grensesteiner i det norske medielandskapet. Den markerer heller
forsiktige justeringer av noen teiger. Den konsoliderer og gjør
grensesettingen tydeligere, og samtidig åpner den for fortsatt debatt
om kvalitet, ikke minst ved at kravet til redaktørenes bransjeetiske
standard presiseres.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Statsråd Abid Q. Raja []: Jeg vil takke saksordføreren
og komiteen for godt og kyndig arbeid med saken.
Pressefriheten
er i dag under press i mange deler av verden. I sin pressefrihetsindeks
for 2020 viser Reportere uten grenser til fem bekymringsfulle utviklingstrekk som
de mener vil gjøre det neste tiåret avgjørende for journalistikkens
framtid. De ser en geopolitisk krise knyttet til aggressive autoritære
regimer. De ser en teknologisk krise som følge av at digital globalisert
kommunikasjon har skapt et kaos der propaganda, reklame, rykter
og journalistikk er i direkte konkurranse med hverandre. De ser
en demokratisk krise knyttet til polarisering og undertrykkende
politiske regimer. De ser en tillitskrise på grunn av mistenksomhet
og til dels hat mot mediene, og de ser en økonomisk krise som truer grunnlaget
for produksjon av kvalitetsjournalistikk.
I tillegg forsterkes
disse utviklingstrekkene nå av en global helsekrise. I dette bildet
skiller Norge seg på mange måter ut som et velsignet unntak, og
til dels et forbilde. For fjerde år på rad har Reportere uten grenser
kåret Norge til landet med størst pressefrihet av alle de 180 landene
som er vurdert. Jeg er stolt over at årets begrunnelse særlig peker
på oppnevningen av ytringsfrihetskommisjonen og det at kommisjonen
skal fremme bred deltakelse i det offentlige ordskiftet, vurdere
tiltak mot bl.a. falske nyheter og hatefulle ytringer og tiltak
for økt journalistsikkerhet. Neste år håper jeg vi kan se Norge
på førsteplass igjen, for femte år på rad, og da med medieansvarsloven
som en viktig del av begrunnelsen.
Målet med lovforslaget
er nettopp å fremme og sikre pressefriheten og ytringsfriheten for
framtiden. Myndighetene har en grunnlovsfestet plikt til å legge
til rette for ytringsfrihet i praksis. Dette ansvaret ligger bak
oppnevningen av ytringsfrihetskommisjonen og forslaget til ny medieansvarslov.
Lovforslaget støtter
opp under de redaktørstyrte journalistiske medienes rolle som garantister
for en åpen og opplyst offentlig samtale. For eksempel vil loven
sikre medienes uavhengighet ved å avskjære eiernes mulighet til
å overprøve redaksjonelle beslutninger. Loven sikrer også uavhengighet
ved å lovfeste en ansvarsfrihet for tekniske medvirkere, som da
ikke blir fristet til å gripe inn for å unngå ansvar selv. Loven
bidrar også til seriøs og troverdig journalistikk ved å gi redaktørene
et skjerpet rettslig ansvar for publisert innhold.
Gode og oppdaterte
rettslige rammer for publisering av journalistikk er en viktig forutsetning
for at mediene skal ha gode arbeidsbetingelser, men det er også viktig
for publikum og for tilliten til det offentlige rommet og den demokratiske
samtalen generelt. Det er den seriøse journalistikken fra ulike
områder av samfunnet som gir oss grunnlag for en åpen og opplyst
diskusjon om politiske og andre temaer, og som gjør det mulig for oss
å delta i demokratiet som myndige samfunnsborgere. Jeg mener loven
er et bidrag til dette, og er derfor glad for at flertallet i komiteen
støtter regjeringens forslag.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: I denne salen har komiteen
ved flere anledninger de siste årene diskutert utfordringene med
at de redaktørstyrte, seriøse mediene er under press fra «fake news»
og en del alternative medier som jobber aktivt for å undergrave
deres troverdighet.
Ministerens forgjengers
svar var bl.a. loven vi vedtar i dag. Den vil hjelpe, vil jeg tro.
Men jeg mener også at vi som politikere er nødt til å legge enda
bedre til rette for at den seriøse journalistikken kan få bedre
vilkår til å grave mer og lage bedre saker, sånn at publikum ser
at det er den de skal følge og lytte til – at det er medisinen. Da
må vi rett og slett bruke mer penger og støtte opp under de redaktørstyrte
mediene i en periode – ikke bare nå i koronakrisen, men også framover
– da de trenger mer penger enn ministeren ga i går.
Hva tenker ministeren
om at det kan være en medisin for å hjelpe til med å få til enda
bedre journalistikk?
Statsråd Abid Q. Raja []: I utgangspunktet er jeg
enig i spørsmålsstillerens bekymringer. Samtidig er det viktig å
si at det ikke er politikernes ansvar å lage journalistikk; det
er det journalister og redaktørstyrte medier som skal gjøre. Vi
skal være veldig glade for at vi har en fri presse i Norge. Den
frie pressen er verdens beste, og det er bra.
Samtidig er vi
vel kjent med at vi har en problematikk med – stikkordet ble jo
nevnt – både «fake news» og andre ting. Derfor er det enda viktigere
at vi lager nettopp denne loven, som bidrar til at de redaktørstyrte
medienes posisjon styrkes, og ikke minst at vi ser på at redaktørene
gis både en særlig uavhengighet og også et utvidet rettslig ansvar.
Vi har satt ned
en ytringsfrihetskommisjon, som skal ta en bred gjennomgang av rammene
for ytringsfrihetens kår i Norge. Der vil vi diskutere en rekke
av de spørsmålene representanten tar opp.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Takk for svaret, da
ser jeg fram til det arbeidet. Kan ministeren allerede nå slå fast
at økonomi og støtte vil være en del av det arbeidet – i hvert fall
over en periode, til de redaktørstyrte mediene har kommet seg over
kneika, som er blitt forsterket i koronakrisen?
Statsråd Abid Q. Raja []: Selvfølgelig, regjeringen
er jo bidragsytere til mediestøtten, og vi jobber også med forslag
for å se på hvordan vi kan sikre langsiktige rammer for dette.
I går presenterte
jeg en mediepakke fra regjeringens side. Den vil komme til Stortinget
i forbindelse med revidert budsjett. Der vil vi også ta tak i utfordringene
mediene står i når det gjelder koronakrisen. Det er en rammestyrt
ordning begrenset til 300 mill. kr. Det forutsettes at den notifiseres
i ESA, godkjennes og går igjennom i Stortinget, og så skal vi også
forelegge den for høring, ta imot høringsinnspillene og se om vi
skal justere den. Men den vil da dekke 60 pst. av annonseinntektsbortfallet
dersom man kan dokumentere at man har 15 pst. annonsefall i markedet
for lokale og regionale medier. For de sentrale mediene vil det
være 20 pst. for å komme inn under dette.
Sammen med de
lange rammene vi har, sammen med denne pakken og gjennom mediestøtten
som vi generelt gir, mener jeg regjeringen stiller opp for norske lokale
og sentrale medier på en god måte.
Trond Giske (A) []: Statsråden snakket varmt om den
norske pressefriheten. Norge kåres jevnlig til verdens beste land
på det området. I loven har vi tiltak for å legge til rette for
dette, bl.a. med godt kildevern og med gode rammer for medienes
arbeid. Men jeg tror også at en av grunnene til at vi skårer så
høyt, er den norske offentlighetsloven, som gjør at politiske beslutninger
og analyser blir tilgjengelige for pressen og kan granskes, debatteres
og brukes av pressen i deres kritiske arbeid. Nå har regjeringen
fått kritikk fra både Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet
og fra flere hold – også fra Barneombudet – for å hemmeligholde rapporter
om viktige samfunnsspørsmål, som burde vært tilgjengelige. Mener
Abid Raja at dette hemmeligholdet er i tråd med den offentlighetspraksisen
som han som Venstre-politiker i hvert fall tidligere har stått for?
Statsråd Abid Q. Raja []: Jeg ser at det er en polemikk
i det offentlige ordskiftet mellom representanten Giske og flere
av regjeringspartiene, og det skal selvfølgelig fortsette, for det
er veldig bra at vi har ytringsfrihet i Norge, at vi kan ha en offentlig
og opplyst debatt.
Så vil jeg berolige
representanten med at Venstre er en forkjemper for ytringsfrihet.
Det er også regjeringen. Venstre er også en forkjemper for meroffentlighet.
Det er også regjeringen. Jeg er glad for at komiteens flertall nettopp
sier at man skal likebehandle alle redaktørstyrte journalistiske
medier. Det vil selvfølgelig regjeringen på sin side legge til rette
for.
Så har vi daglig
pressekonferanser, der man deler informasjon om det som skjer under
koronakrisen – jeg vil si at det er et eksempel til etterfølgelse
for veldig mange andre land – hvor alt fra statsminister til helseminister,
hele bredden i regjeringen, har vært tilgjengelig for pressens mange
ulike spørsmål til så å si alle døgnets tider. Jeg mener dette viser
at vi har et godt demokrati i Norge, at det fungerer godt.
Himanshu Gulati (FrP) []: De siste årene har det
vokst fram flere medier, ofte kalt alternative medier, lest av hundretusenvis
av nordmenn daglig, som også er redaktørstyrte journalistiske medier.
Vi ser også at flere av disse mediene ofte diskuteres av andre, både
andre medier og politikere. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva
tenker han om de mange alternative mediene som har vokst fram i
Norge de siste årene?
Statsråd Abid Q. Raja []: Jeg er glad for at vi har
mediefrihet i Norge. Jeg er glad for at man nå får en lov som samler
de ulike særreglene og klargjør de ulike bestemmelsene. Det er en
plattformnøytral lov. Det er bred enighet i bransjen om dette, det
er en detaljert lov, og det er jeg glad for at man får til. Så skal
ikke jeg som medieminister trille terningkast over enkeltstående medier,
men jeg mener representanten Grimstad fra Venstre var ganske klar
i sin tale.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er noe forunderlig
å lytte til de ulike delene av det borgerlige flertallets innlegg
når det dreier seg om akkurat denne sidestillingen med andre medier.
Vi hørte først innlegget fra representanten Gulati, som var ganske
tydelig på hvem dette skal gjelde, og så hørte vi innlegget fra
representanten Pettersen, som tvert imot slo fast at det kun er
snakk om redaktørstyrte medier som innbefattes av pressens selvdømmesystem,
som følger både Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Hvis det
er sant, må jeg stille statsråden spørsmålet: Med det anmodningsvedtaket
som også partiet Venstre står bak i denne innstillingen, hvem er
det da som egentlig skal sidestilles, som ikke blir det i dag?
Statsråd Abid Q. Raja []: Jeg er ikke sikker på om
jeg oppfattet spørsmålet helt riktig, men jeg er glad for at vi
fremmet denne proposisjonen. Det var et initiativ som ulike partier
sto bak, og det har tatt litt tid. Det har vi jobbet fram. Jeg er
glad for at loven nå blir vedtatt, og så skal selvfølgelig både
jeg og regjeringen lojalt følge opp alle flertallsmerknadene og
alle vedtakene.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Trond Giske (A) []: I formålet til loven står det
at loven skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale
gjennom å sikre redaksjonell uavhengighet og etablere klare ansvarsforhold
for innhold som blir publisert i redaktørstyrte journalistiske medier.
Til grunn for dette ligger at mediene selv kan få tilgang til ulik
informasjon, også fra offentlige etater, om hva som faktisk foregår.
Det som fikk
meg til å tegne meg igjen, var noe statsråden sa i sitt svar til
meg som var ganske utrolig. Han sa at det var et eksempel til etterfølgelse
for andre land at informasjon blir gitt på pressekonferanser der
statsrådene kan fortelle om hva som skjer. Dette skjer hele tiden.
Det skjer i Ungarn, det skjer i Tyrkia, det skjer i Kina, det skjer
i Nord-Korea – det skjer overalt at statsråder systematisk presenterer
informasjon fra det offentlige. Det er ikke noe unikt for demokratier.
Det skjer i USA, og det skjer i Storbritannia. Det som er unikt
for åpne demokratiske samfunn, er at pressen selv kan gå etter denne
informasjonen, uavhengig av en presentasjon fra en statsråd på en
pressekonferanse. Det er det vi etterlyser, at dokumenter som har
allmenn interesse – interesse for Barneombudet, for kommuner, for
Stortinget, for partier, for organisasjoner, for helseinstitusjoner,
for folk som jobber i ulike sektorer – blir tilgjengeliggjort, slik
offentlighetsloven krever. Og dette svarer altså statsråden på med
å vise til at ja men, det er flott at man har pressekonferanser
hver ettermiddag kl. 16. Det er flott, det. Og etter hvert blir
det kanskje anledning til at flere journalister også får være til
stede og får stille enda flere spørsmål. Men det fritar jo ikke
statsråden ansvaret for åpenhet, mulighet til å granske, grave,
bruke kilder. Dette må statsråden kunne svare på med mer enn en
setning om at Venstre er for meroffentlighet. Statsråden sitter
med konstitusjonelt ansvar for sektoren.
Han svarer for
øvrig heller ikke på spørsmålet fra SV, som jo er helt betimelig.
Hvis det er nødvendig for Venstre å være med på en merknad om at
ulike redaktørstyrte medier må likebehandles, må dette være et åpenbart
spørsmål: Hvilke er det som ikke likebehandles i dag? Hvordan har
statsråden tenkt å følge opp dette hvis han ikke aner svaret på
det spørsmålet?
Jeg har erfart
at statsråden ikke er så glad i å stille til debatt, men her i salen
må han faktisk svare, for det er denne sal, dette forum, dette hus
som er det øverste organet i det norske demokratiske systemet. Det
er altså ikke slik som statsministeren visstnok sa her, at Stortinget
har en kontrollfunksjon som kan komme til skade hvis vi får informasjonen
litt for tidlig eller blander oss borti regjeringens beslutninger.
Premissene for beslutningene legges her.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.
Votering, se voteringskapittel