Stortinget - Møte onsdag den 10. februar 2021 *

Dato: 10.02.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 2 [11:29:07]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det foreligger ingen endringer i den oppsatte spørsmålslisten.

Spørsmål 1

Mona Fagerås (SV) []: «Barneombudet er «overrasket over at regjeringen har valgt å åpne for hjemmeskole der det ikke er begrunnet i smittevernhensyn». Regjeringens forskriftsendring er for dårlig innrammet, og det er for dårlig utredet hvilke konsekvenser regelverket vil få for barn og unge. Kunnskapsministeren må synliggjøre bedre hvordan hun har veid behovet for økt adgang til hjemmeopplæring opp mot de negative konsekvensene.

Kan statsråden redegjøre for hva som ligger til grunn for forskriftsendringen på «gult nivå» som åpner for mer hjemmeskole?»

Statsråd Guri Melby []: La meg aller først understreke at hovedregelen fortsatt er at elevene skal være på skolen. Forskriftsendringen åpner for at skoleeiere for en begrenset periode kan beslutte å gi mindre deler av opplæringen hjemme til elever på ungdomstrinnet og i videregående skole. Adgangen til å gi noe av opplæringen som hjemmeopplæring gjelder bare på skoler med mye fravær knyttet til covid-19 over tid, og vilkåret er at det må være nødvendig av hensyn til elevenes samlede opplæring. I forskriften er det videre fastsatt at opplæringen bare kan gis hjemme dersom det er pedagogisk forsvarlig, og at elevenes beste skal være et grunnleggende hensyn i vurderingen av om deler av opplæringen skal gis som hjemmeopplæring. Dette er altså en snever åpning til å bruke noe hjemmeopplæring dersom dette er nødvendig av hensyn til elevene.

Samtidig med denne forskriftsendringen har jeg innført krav til all hjemmeopplæring for å sørge for at elevene får god oppfølging gjennom skoledagen selv om opplæringen må skje hjemme. Jeg har også innført en plikt for skoleeiere til å melde fra til statsforvalteren ved beslutning om hjemmeopplæring.

Gjennom hele pandemien har jeg hatt jevnlige møter med representanter for skoleeiere, skoler, lærere og elever. Erfaringene deres er at det i perioder med mye fravær blant elever og lærere over tid er krevende å gi opplæring av god kvalitet. I noen tilfeller fører smitteverntiltakene til at man må ha kombinerte opplegg, der noen av elevene er på skolen, og noen er hjemme, der det er endringer fra dag til dag, bruk av ukvalifiserte lærere og mye selvstendig arbeid. I slike tilfeller kan adgangen til å gi noe hjemmeopplæring gi større forutsigbarhet, bedre planlagte undervisningsopplegg og bruk av kvalifiserte lærere som elevene har en trygg og personlig relasjon til.

Forskriftsendringen er altså en sikkerhetsventil som skal kunne brukes for å tilby hjemmeopplæring der alternativet er liten eller ingen måte å tilby god undervisning på i skolen. I forkant av forskriftsendringen ble det gjennomført en høring, og jeg har hatt møter og dialog med sentrale aktører i flere omganger. Jeg er opptatt av å legge til rette for at elevenes behov blir ivaretatt i størst mulig grad, derfor har jeg lyttet til dem som kjenner situasjonen i skolene best. Jeg er kjent med at det er ulike oppfatninger om endringen. Dette har jeg tatt på alvor, og jeg har gjort flere innstramminger sammenlignet med det som var på høring. Jeg mener forskriftsreglene om hjemmeopplæring nå er godt rammet inn gjennom både strenge vilkår, krav til hjemmeopplæringen og en meldeplikt til statsforvalteren. Jeg vil også føye til at det gir oss en god mulighet til også å overvåke måten dette blir brukt på.

Mona Fagerås (SV) []: Å være borte fra skolen har negative konsekvenser for elevenes læring og hvordan barn og unge har det. Det kan få negative konsekvenser for elevenes psykiske helse og at færre barn blir fanget opp av hjelpetjenesten. Jeg føler at kunnskapsministeren prøver å bagatelliser de endringene som er gjort, og sier at hjemmeskole skal bli lite brukt. Men når vi ser på innspillene som hun selv viser til i høringsrunden, er jo reaksjonene alarmerende, ikke bare fra FHI, men også fra Barneombudet, som er satt til å passe på barnas rettigheter. De bruker sterke ord i sine advarsler. Den mangelfulle opplæringen elever får, og har fått, kan få store konsekvenser både på kort og på lang sikt, og Barneombudet er særlig bekymret for de faglige og psykososiale konsekvensene. Gjør det virkelig ikke inntrykk på ministeren når det kommer så sterke advarsler fra dem som er satt til å forvalte smittevernregimet, og fra dem som er satt til å forvalte barnas rettigheter?

Statsråd Guri Melby []: De høringsinnspillene vi fikk, var veldig viktige for oss, og det gjorde også at vi gjorde en rekke endringer med forskriften, som gjorde at den ble tydeligere begrenset. Vi innførte en meldeplikt, som jeg tror bidrar til at det er en ganske høy terskel. Dette er ikke noe som en enkeltlærer bare kan finne på å gjøre i morgen fordi det er litt krevende, dette er noe som skoleeier må vedta, og som de må dokumentere begrunnelse for. Jeg tror jo at terskelen for å bruke dette er ganske høy.

Jeg mener at vi ikke bare skal lytte til faginstansene, vi er også nødt til å lytte til dem som jobber med disse barna hver eneste dag, de som i praksis sørger for at barns rettigheter blir tatt vare på. Det er jo i veldig stor grad de som jobber i skoler og barnehager. De har vært veldig tydelig på at de trenger denne åpningen. Det er det som gjør det mulig for dem å gi best mulig kvalitet i opplæringen. Da synes jeg at vi også skal lytte til dem.

Mona Fagerås (SV) []: På tross av disse endringene som ministeren viser til, sier altså Redd Barna og Barneombudet til oss i opposisjonene at vi bør stoppe denne forskriftsendringen. Rådene er fortsatt tydelige.

Så forstår jeg veldig godt hensynet til lærerne og hvordan lærerorganisasjonene har stilt seg i denne saken. Det er knalltøft å jobbe i skolen under denne pandemien, men det handler ikke om, som Melby har forsøkt å vri det til i mediene, at ikke SV har tillit til skoleledere og lærere. Dette handler rett og slett om en for dårlig innrammet forskrift. Det er for dårlig utredet hvilke konsekvenser dette vil få for barn og unge. Det må være smittevernhensyn og hensynet til liv og helse som skal veies opp mot elevenes rett til utdanning. Bruk av hjemmeopplæring bør derfor følge det lokale smittevernnivået og være tett knyttet opp mot smittevernhensyn.

Kan kunnskapsministeren si om det er utredet hvilke konsekvenser hjemmeskole får for barn og unge?

Statsråd Guri Melby []: Jeg tror vi bare må erkjenne at i en pandemi gjennomfører vi tiltak som ikke er nøye utredet. Det at vi stengte skolene den 12. mars i fjor f.eks., var ikke veldig grundig utredet, men det er helt åpenbart at det har veldig store konsekvenser for titusenvis av norske barn og ungdommer.

Jeg mener det er en ganske stor vesensforskjell på det at en klasse kanskje har språk valgfag noen timer i uken digitalt, kontra å ha full hjemmeskole og full stenging. Det er to veldig forskjellige ting vi snakker om. Representanten sier at dette ikke handler om manglende tillit, men jeg synes det likevel er vanskelig å forstå det på noen annen måte.

Vi gir lærere, skoleledere og skoleeiere i oppgave å vurdere hva som er det pedagogisk beste alternativet for barna. Det er ikke sånn at det å være fysisk til stede alltid, i enhver situasjon, er det beste alternativet. Hvis alternativet er at man f.eks. er nødt til å ta den spesialpedagogen som skulle sittet med ungene som har ekstra behov, at han heller må inn i tyskklassen, i stedet for at den læreren som er i hjemmekarantene kan gi dem den undervisningen som han er best skikket til, da tror jeg kanskje det innimellom er et bedre valg.

Spørsmål 2

Freddy André Øvstegård (SV) []: «Redd Barna har i et eget brev til utdannings- og forskningskomiteen påpekt at det skal svært tungtveiende grunner til for at det skal åpnes for mer hjemmeskole. «I så inngripende saker må en ta en barnets beste-vurdering hvor barn og unge selv må involveres», skriver de.

Er det utført en «barnets beste-vurdering» av forskriften om mer hjemmeskole på gult nivå, i hvilken grad er barn og unge hørt i prosessen, og mener statsråden mer hjemmeskole er til barns beste?»

Statsråd Guri Melby []: La meg innlede med å understreke at hensikten med forskriftsreglene om hjemmeopplæring på gult nivå er å legge til rette for at elevenes behov – dermed også barns behov – blir ivaretatt i størst mulig grad. Så hele poenget er hensynet til barns beste. Selv om det kanskje hadde vært taktisk av meg å si at vi gjør det for lærerne, er det for elevene og barna vi gjør dette.

Det klare utgangspunktet er at det helt åpenbart er best for elevene å få opplæring på skolen sammen med jevnaldrende og av kvalifiserte lærere. Dessverre er ikke dette alltid mulig i den situasjonen vi står i. I noen tilfeller fører smitteverntiltakene, som jeg sa i mitt forrige innlegg, til kombinerte opplegg, der noen av elevene er på skolen og noen er hjemme, der det er bruk av ukvalifiserte lærere og mye selvstendig arbeid, og der det er endringer fra dag til dag på grunn av at noen er i karantene, noen har sykefravær, osv. I slike tilfeller er det ikke helt åpenbart hva som er elevenes beste. Spørsmålet er da hvem vi skal la ta den vurderingen.

I noen tilfeller mener jeg det vil være bedre for elevene å få noe hjemmeopplæring for å kunne oppnå mer forutsigbarhet, bedre planlagte opplegg og bruk av kvalifiserte lærere som elevene har en trygg og personlig relasjon til.

Denne forskriftsendringen er en sikkerhetsventil som skal kunne brukes for å tilby hjemmeopplæring der alternativet er liten eller ingen måte å tilby god undervisning på i skolen, som vi alle må erkjenne er en situasjon som oppstår innimellom i dagens situasjon. I slike tilfeller mener jeg det kan være til elevenes beste å få noe hjemmeopplæring, og at skoleeierne er nærmest til å vurdere hvordan opplæringen skal organiseres for å ivareta elevenes behov i størst mulig grad.

Det er også fastsatt i forskriften at elevenes beste skal være et grunnleggende hensyn i skoleeiers vurdering av om deler av opplæringen skal gis som hjemmeopplæring.

Jeg har gjennom høringen og etterfølgende møter fått innspill fra flere aktører som ivaretar interessene til barn og unge. Jeg har også gjennom pandemien og i denne saken spesielt hatt god dialog med Elevorganisasjonen. I tillegg har jeg fått innspill fra kommuner, skoler og lærere som har ansvaret for elevenes opplæring, og som har gode forutsetninger til å vurdere konsekvensene for elevene ved ulike typer organisering. Hensynet til elevenes beste, og dermed også barnas beste, er dermed grundig belyst og vurdert i forkant av forskriftsendringen.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det stilles visse krav til både barnets beste-vurderinger og hvordan barn og unge skal involveres. Grunnloven § 104 første ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 12 gir barn rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem. Hvordan kan man egentlig vurdere hva som er barns beste uten å høre med barn og unge selv på en god og tilstrekkelig måte.

Redd Barna, Barneombudet og ikke minst Norges institusjon for menneskerettigheter peker alle på svakheter ved prosessen i denne saken når det gjelder barns medvirkning. Barneombudet gjentar også sin kritikk etter revideringen av forskriften. Gjør det inntrykk på statsråden?

Statsråd Guri Melby []: Som sagt: De innspillene vi fikk fra alle aktører, var veldig viktig for oss. Det var også en grunn til at vi justerte forskriften ganske kraftig etter både høringsrunden og innspillsmøtet. Jeg tror, som jeg sa i sted, at vi må erkjenne at det er ikke alle prosesser som man får bruke like lang tid på akkurat nå, når vi er i en pandemi, som til vanlig. Vanligvis sender vi jo ut forskriftsendringer på høring i flere måneder. Her var det bare snakk om dager, for det ville være meningsløst å skulle gjennomføre denne typen endring i mai. Hvis vi skal gjøre det, må vi gjøre det nå.

Vi har lyttet til både aktører som snakker på vegne av barn, og aktører som representerer barn, som Elevorganisasjonen, og jeg oppfatter at de har vært positiv til denne endringen. Det jeg opplever, er at vi er helt enige om hva som er målet, nemlig at barn skal være mest mulig på skolen, og at barn skal få best mulig opplæring, men så er vi uenige om hvilke virkemidler som sikrer det. Jeg føler meg trygg på at denne endringen vil sikre at barnets beste blir ivaretatt.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Takk for svaret. Barn har også rettigheter knyttet til undervisning etter Barnekonvensjonen artikkel 28 og Grunnloven § 109. Noe av det Barneombudet sier, er at mange av kravene som er satt til undervisningens kvalitet og kvantitet, hjemlet i de rettighetene og videre i opplæringsloven, har blitt satt til side under pandemien. Så sier de noe ganske viktig: Åpningen for mer hjemmeskole setter det ytterligere til side.

Derfor må jeg spørre statsråden om hun virkelig mener at barns rett til opplæring skal svekkes ytterligere selv når det ikke er smittevernfaglige grunner til det.

Statsråd Guri Melby []: Det å si at det ikke er smittevernmessige grunner til det, mener jeg er litt misvisende. Vi har nå hatt skoler, f.eks. på østlandsområdet, som har hatt 10, 20 og 30 lærere i karantene fordi de bor i en kommune med et stort utbrudd. Så det er nettopp smittevernreglene som hindrer de lærerne i å gå på skolen. Det er lærere som må sitte hjemme på kort varsel fordi de har en lettere forkjølelse, men som veldig fint kan bidra til opplæringen gjennom å gi noe digital undervisning. Og det er jo smittevernreglene som gjør at de lærerne sitter hjemme. Det er ikke pedagogiske hensyn som gjør at de lærerne sitter hjemme.

Så det er nettopp i en situasjon med langvarig høyt fravær – det er et viktig kriterium, dette er ikke noe man bare kan bruke overalt – blant både lærere og elever det er mulig å gi noe av undervisningen digitalt. Det mener jeg er veldig tydelig rammet inn. Det handler nettopp om smittevern – at smittevernreglene gir så store begrensninger på hva vi kan få til av opplæring til barn og unge.

Spørsmål 3

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: «Jeg viser til statsrådens svar på skriftlig spørsmål nr. 821 (2020–2021). Spørsmålet var stilt med utgangspunkt i en konkret sak hvor en srilankisk familie er inne i sitt syvende år i kirkeasyl på Finnsnes, hvor lokalsamfunnet har engasjert seg enormt, og hvor Den norske kirke har sendt en bønn til regjeringen om at familien skal få innvilget asyl på humanitært grunnlag. Jeg spurte hvordan statsråden for livssynssaker følger opp kirkas bønn, uten å få svar. Jeg er bekymret for kirkeasylets fremtid i Norge.

Kan jeg igjen be statsråden om svar?»

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg må starte med å si at selv om jeg er tros- og livssynsminister, er jeg ikke konstitusjonelt ansvarlig for kirkeasyl. Det ligger under justisministeren.

Jeg har stor respekt for Kirken som et hellig sted, og for at Kirken tar sin diakonale oppgave alvorlig. Jeg kan også berolige representanten Knag Fylkesnes med at han ikke trenger å være bekymret for kirkeasylets framtid i Norge så lenge Kristelig Folkeparti er i regjering. Dette er en viktig sikkerhetsventil og en institusjon som vi som samfunn skal verne om.

Samtidig er det sånn, som representanten Knag Fylkesnes er godt kjent med, at Stortinget har vedtatt at ansvarlig statsråd ikke kan gripe inn i enkeltsaker. Det betyr ikke at saken på Finnsnes ikke berører meg, tvert imot – å sitte i kirkeasyl er ikke en god måte å leve på. Det å velge vekk friheten og nå sitte på sjette året, er ikke et enkelt valg for noen.

Muligheten til å søke asyl er en grunnleggende menneskerett, og familier og andre som har et reelt behov for beskyttelse, skal få opphold i Norge. Flertallet på Stortinget har vedtatt regelverket som disse sakene behandles etter. Her har ofte mitt parti og representanten Knag Fylkesnes’ parti mer til felles enn vi har med de store partiene. Flertallet ønsker å stramme inn i norsk innvandringspolitikk. Dette ble tydelig rett før jul, der det i denne sal ble stemt over betydelige innstramminger som fikk flertall fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

Jeg kan ikke gå i detalj i denne saken, og jeg kan heller ikke uttale meg om den. På generelt grunnlag vil jeg likevel si at hvis det er sånn at det er nye opplysninger, har man mulighet til å be om at saken ses på på nytt og be om en omgjøring av vedtaket fra UNE. Sånn jeg har forstått det, mener familien og støttespillerne at det er ny informasjon i denne saken.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det som er så tragisk med denne saka, er at vi har her ein familie som for det første har vore kolossalt lenge i kyrkjeasyl i Noreg. Eg trur ikkje det er nokon som har sete så lenge i kyrkjeasyl i Noreg nokon gong, og berre det i seg sjølv burde kalle på merksemd frå partia som er opptatt av både kyrkjeasylinstituttet og å ha ein human inngang i asyl- og flyktningpolitikken. Berre det i seg sjølv burde krevje eit politisk engasjement, også frå partia i regjeringa.

At dette er ei sak som i utgangspunktet høyrer til justisministeren, er heilt rett. Samtidig er kyrkja og engasjementet til kyrkja ein del av denne statsrådens engasjement, så her er det eit delt engasjement. Har statsråden løfta denne konkrete saka opp, på eit prinsipielt grunnlag, i samtalane med justisministeren?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først vil jeg si at dette er en sak som har vekket et stort politisk engasjement i mitt parti. Det er lokale representanter som har engasjert seg sterkt og deler bekymringene som er blitt framført her, men det er også nasjonale politikere som har tatt opp og diskutert denne saken. Jeg har selv diskutert den med justisministeren. Det hender ofte at jeg tar opp ulike spørsmål med justisministeren, uten at jeg kommer til å dele med Stortinget alt vi diskuterer om. Men som jeg sa i mitt svar, har Stortinget også vedtatt at justisministeren ikke skal gripe inn i enkeltsaker, nettopp fordi det er regelverket som ligger til grunn, man skal behandle sakene etter. Der tror jeg at jeg og representanten Knag Fylkesnes har mer til felles. Vi jobber med å gjøre noe med regelverket for disse sakene, for jeg mener at det finnes eksempler innimellom som viser at f.eks. barns beste ikke tillegges nok vekt, og jeg mener også at i en del av sakene tillegges innvandringsregulerende hensyn for mye vekt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Den andre dimensjonen som gjør at situasjonen for denne familien på Finnsnes er så spesiell, er at situasjonen på Sri Lanka blir berre verre og verre. Dette er også blitt anerkjent av UD, etter rapportar frå FN som viser at forfølginga og brota på menneskerettane som blir utførte av regimet der, aukar i omfang. Denne familien er jo her nettopp fordi dei har deltatt aktivt i opposisjonen i landet. Statsråden sa at det må vere opp til denne familien å peike på at det er ein ny situasjon i landet, for på den måten å få vurdert saka på nytt. Men ligg det ikkje eit ansvar til Noreg, på eit prinsipielt plan, om å sørgje for at ingen menneske blir utsette for brot på menneskerettar og utsette for vold som følgje av Noregs avgjerder?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Personer som har rett på beskyttelse utfra lovverk og regelverk i Norge, skal få opphold i Norge. De konkrete vurderingene kan ikke jeg uttale meg om, fordi jeg ikke er den konstitusjonelt ansvarlige statsråden, så det må representanten eventuelt spørre justisministeren om. Men jeg er kjent med at det bl.a. har kommet en rapport fra FNs høykommissær som beskriver den alvorlige situasjonen i Sri Lanka, og det kan være ett av momentene som kan bringe en inn på at det er noe nytt i saken. Jeg vet også at det er bekymring for helsesituasjonen, osv.. Derfor minner jeg om at dette er en mulighet. Det er ikke dermed sagt at en kan få saken opp igjen, men det kan være en mulighet for det.

La det ikke være noen tvil. Dette er jo spørsmål som ikke nødvendigvis står på Kristelig Folkeparti, eller på SV for den saks skyld, men vi jobber med å gjøre noe med regelverket, det generelle grunnlaget, for å vektlegge barns hensyn, for at ikke innvandringsregulerende hensyn skal trumfe alt i saker der en også må vektlegge andre hensyn, og det må en gjøre på et prinsipielt grunnlag.

Spørsmål 4

Lars Haltbrekken (SV) []: «Ett av seks barn opplevde en form for vold eller overgrep i løpet av de åtte ukene skolen var stengt i fjor vår, hvorav 20 prosent av disse opplevde psykisk eller fysisk vold for første gang under nedstengingen, viser tall fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Samtidig så vi at antallet innrapporteringer til Barnevernet om mishandling gikk ned, og mange barn mistet sine trygge voksenpersoner i hverdagen da skolen stengte.

Vil statsråden følge opp med nødvendige ressurser til kommunene for å ivareta barn og unge når det åpnes for mer hjemmeskole?»

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først vil jeg si takk for et veldig viktig spørsmål fra representanten Haltbrekken. Jeg er bekymret for at det er økt risiko for at barn og unge utsettes for vold og overgrep når skoler og viktige tjenester for barn og unge reduserer sitt tilbud. Regjeringa har derfor under hele pandemien understreket viktigheten av at kommunene verner tjenester til barn og unge så langt det er mulig og smittevernfaglig forsvarlig.

Samtidig har vi også lovet å kompensere kommunenes koronautgifter. Det har vi gjort siden 12. mars, og det skal vi fortsette å gjøre. Overføringene til kommunene ble i fjor økt med nesten 19 mrd. kr, begrunnet bl.a. med innsats for sårbare grupper. I statsbudsjettet for 2021 er kommunenes frie inntekter økt med om lag 9 mrd. kr som følge av pandemien. Regjeringa begrunnet dette bl.a. med at tjenestetilbudet til barn, unge og sårbare grupper skal opprettholdes.

Det viktigste tiltaket for at barneverntjenesten skal få vite om barn og unge som trenger hjelp fra dem, er å holde tjenestetilbudet til barn og unge åpent og tilgjengelig. For at barn og unge skal møte åpne tjenester, oppfordrer regjeringa kommunene til bl.a. å holde helsestasjonene åpne, og at helsesykepleiere på skolene skal være tilgjengelige.

I situasjoner der skolen må ha hjemmeundervisning, skal det fortsatt gis et daglig fysisk tilbud til barn og unge med særlige behov. En av fire barnevernstjenester melder om at de mottar flere bekymringsmeldinger nå sammenlignet med samme tidspunkt i fjor. Dette kan være en indikasjon på at tjenester og lokalmiljøer nå fanger opp de negative konsekvensene pandemien har hatt på sårbare familier. Det er imidlertid vanskelig å se en klar tendens i dette.

Samtidig meldes det om at kapasiteten i de kommunale barnevernstjenestene er relativt stabil, selv om enkelte barnevernstjenester oppgir noe større arbeidsbelastning. Statsforvalterne rapporterer fortløpende om eventuelle vesentlige avvik i tjenestene i sin region. I januar ble det kun rapportert om én barnevernstjeneste med avvik.

Dagens smittesituasjon er uoversiktlig, og risikoen for spredning er stor. Derfor følger vi utviklingen tett. Etter liv og helse skal tjenester og tilbud for barn og unge fortsatt prioriteres. Dette er viktig for å forebygge og avdekke vold og overgrep mot barn og unge.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg takker statsråden for svaret.

Regjeringen har flere ganger sagt at det skal åpnes for at barn i en særskilt sårbar situasjon skal få et tilbud om å komme på skolen. Erfaringene er likevel at mange ikke benytter seg av det tilbudet, bl.a. fordi det oppleves som stigmatiserende.

Hva gjør regjeringen for å sikre et godt og tilgjengelig tilbud til dem som er i en særskilt sårbar situasjon, enten det er gjennom et særskilt opplæringstilbud eller knyttet til hjemmeforholdene?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg vil først understreke at barnehager og skoler ikke er stengt nå, det er i så fall i veldig få kommuner eller områder der det må gjøres i kort tid, men det er klart at rødt nivå gjør også noe med tilværelsen. Jeg ser at en del rapporter viser at når en har rødt nivå – jeg holdt på å si at Kristelig Folkeparti og SVs lærernorm og ønske om flere voksne også viser det – blir sårbare barn i de mindre gruppene tatt vare på på en kanskje enda bedre måte. Det er også et interessant perspektiv for nettopp mange av disse.

I situasjoner der en må stenge barnehager og skoler, har vi gitt veldig tydelige beskjeder til kommunene og følger opp gjennom Statsforvalterne. Vi har også jevnlige møter med dem og minner dem om at det skal være et tilbud.

Så er det rett, som representanten sier, at noen barn vet en godt om fordi de har hjelpetilbud fra barnevernet eller andre, men det er ikke alltid godt å vite hvem det er som trenger det. For at folk med samfunnskritiske funksjoner skal kunne gå på jobb, skal de kunne ha ungene der, men også andre skal kunne det. Dette opplever jeg også har vært et veldig stort ønske fra skoler og barnehager å kunne tilrettelegge for.

Lars Haltbrekken (SV) []: Det er riktig at skoler og barnehager ikke er nedstengt nå, men det er av regjeringen gitt mulighet for mer bruk av hjemmeskole.

Når både skoler har vært nedstengt og barn og unge ikke har hatt muligheten til å drive fritidsaktiviteter, reduseres de arenaene som er der som en mulighet for å oppdage at barn og unge utsettes for vold og overgrep hjemme. Som jeg sa i mitt første spørsmål, opplevde 1 av 6 barn og unge en form for vold eller overgrep under den første skolenedstengingen i fjor vår.

Det vi mener, er at regjeringen må gjøre noe for å trygge barn og unge. Spørsmålet er da: Hvordan jobber statsråden med å sikre at ekstremt sårbare barn blir plukket opp, at de blir oppdaget og får den hjelpen de trenger?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Det aller viktigste er å opprettholde tjenestene. Det er å kunne ha skoler, barnehager, helsestasjon, skolehelsetjeneste, alle disse normale funksjonene, oppe og gå. Når det har vært mulig, har fritidsaktiviteter for barn og unge blitt åpnet så raskt som mulig, så heldigvis er det også en situasjon at de er åpne.

Vi har jobbet kontinuerlig gjennom hele pandemien med å sikre at barnevernet har ressurser nok, at de er tilgjengelige, at de f.eks. ikke må være på hjemmekontor – det er noen møter en bare må ha fysisk, en kan ikke ha dem på skjerm – men også sikre at kommunene ikke omdisponerer, at man selv om det er krevende situasjoner, likevel ikke omdisponerer helsesykepleiere og annet viktig personell som jobber opp mot barn og unge.

Vi har bevilget penger til ulike frivillige organisasjoner, som gjør en fantastisk jobb, enten det er å drive oppsøkende arbeid eller å ha noe fellesskap innenfor det det er smittevernfaglig begrunnet at en kan ha noe. Dette er en prioritering vi prioriterer aller høyest, og vi gjør så godt vi kan for å sikre at barn og unge får gode tjenester.

Spørsmål 5

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: «Boligmarkedet er glohett, og særlig i Oslo har prisveksten vært veldig stor gjennom fjoråret og i de første månedene i 2021. Det er svært vanskelig å komme inn i boligmarkedet i Oslo for en vanlig lønnsmottaker, og boligprisene steg i Oslo med 12 prosent i 2020. Boligmarkedet forsterker ulikhetene i Norge. Husholdningenes gjeldsvekst, som drives av boligmarkedet, er også svært bekymringsverdig.

Hvordan følger statsråden situasjonen, og kommer det nye tiltak for å få kontroll på boligmarkedet og gjeldsveksten?»

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det har, som representanten påpeker, vært høy aktivitet og sterk vekst i boligprisene gjennom det siste året, særlig i Oslo. Det er etter mitt syn to faktorer som forklarer dette.

Den første er mangel på boliger. Det bygges for få boliger i Oslo, og kommunen tilrettelegger ikke mange nok tomter for boligbygging. Dette er ingen ny problemstilling, men en utfordring som blir forsterket av den andre faktoren: rekordlave utlånsrenter, som gjør at flere i utgangspunktet kan betjene en høyere gjeld. I tillegg kan høy sparing i husholdningene og begrensede forbruksmuligheter som følge av pandemien ha ført til en høyere betalingsvillighet og betalingsevne for bolig.

Regjeringen har de siste årene satt inn en rekke bidrag for å bidra til en mer bærekraftig utvikling i boligmarkedet, dempe sårbarheten i husholdningene og gjøre finanssystemet mer robust overfor boligprisfall.

Et av tiltakene er utlånsreguleringen. Den ble innført i 2015, strammet inn i 2017 og senere videreført to ganger, senest gjeldende fra 1. januar 2021 og i fire nye år. Fra 2017 har det dessuten vært strengere regler i Oslo enn i resten av landet knyttet til egenkapitalkrav for sekundærbolig og lavere fleksibilitetskvote enn i resten av landet. Utlånsreguleringen er et målrettet tiltak for å bidra til en mer bærekraftig utvikling i husholdningenes gjeld. Reguleringen har fungert godt, men er ikke egnet til å finstyre utviklingen i boligmarkedet. Analyser viser at innstramningen i forskriften i 2017 har ført til at færre husholdninger tar opp svært høye lån i forhold til inntekt eller boligens verdi, og bidrar til å dempe den sterke boligveksten vi så i 2016.

Gjeldsveksten i husholdningene har også avtatt siden 2017, men har tatt seg litt opp igjen de siste månedene. Sammenlignet med husholdningens inntekter er gjelden på et høyt nivå og utgjør en betydelig sårbarhet i norsk økonomi.

Statistikk og analyser tyder på at både antall og alderen på førstegangskjøpere har holdt seg nokså stabil over flere år. Bankene rapporterer samtidig at de benytter en stor del av fleksibiliteten i utlånsreguleringen til å gi lån til førstegangskjøpere som ikke oppfyller alle de vanlige forskriftskravene. Spesielt gjelder dette kravene til egenkapital.

Samtidig er det en realitet at et høyt nivå på boligprisen i forhold til inntekt gjør det vanskelig å komme inn på boligmarkedet. De spesielle utfordringene vi nå ser i Oslo, løses best ved at det bygges flere boliger og flere mindre leiligheter, som mange førstegangsetablerere etterspør.

Regjeringen vil derfor fortsette arbeidet med å forenkle regelverket for plan- og byggeprosesser, slik at dette regelverket ikke er et unødvendig forsinkende hinder for at det blir bygget mange nok boliger.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg takker for svaret. Jeg tror det er viktig at vi i debatten om den høye gjeldsveksten vi ser, og den boligprisveksten som er veldig, veldig sterk akkurat nå, kommer litt ut av det sporet at vi alltid vender tilbake til at vi skal bygge oss ut av situasjonen.

Det har vært regjeringens systematiske svar de siste årene, og det er ikke tilstrekkelig. Særlig når vi har et år bak oss med null renter, der boliglånsforskriften ble midlertidig opphevet, og der folk kjøper før de selger, er det sterke drivere for den situasjonen vi står i. Jeg er redd for at vi har en tikkende bombe under norsk økonomi, med en gjeld som vokser til himmels, som vokser relativt til inntekt, og der flere nå tar opp lån som er svært høye relativt til inntekten.

Derfor vil jeg utfordre finansministeren på om regjeringen i det hele tatt ser på noen regulatoriske grep nå. Skal man sette opp igjen den motsykliske kapitalbufferen, bør vi regulere bankenes utlån på noe vis, ser man i det hele tatt på noen flere grep?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det er riktig at den motsykliske kapitalbufferen ble satt ned i starten på den krisen vi nå er inne i. Det var et helt nødvendig grep for å unngå at alt skulle stoppe opp. Så avventer vi at det eventuelt kommer et råd fra Norges Bank om å gjøre noe med den, som så vurderes av finanstilsynet. Så er det Finansdepartementet som tar den endelige avgjørelsen.

Jeg mener det er flere ting vi kan gjøre. For det første kommer vi ikke fra at tilbud og etterspørsel har en betydning. Når det bygges for få boliger, når etterspørselen er svært høy, går også prisene opp. Vi kan heller ikke regulere oss ut av det, men vi kan gjøre andre grep.

Jeg har bl.a. varslet at vi vil ytterligere forsterke mulighetene til å legge til rette for leie-til-eie. Blant annet vurderer vi nå en endring av skatteloven, som åpner for at det kan bygges ut flere utleieleiligheter som skal brukes til leie-til-eie i de store boligprosjektene. Det har bl.a. boligutbyggerne etterlyst.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det er et kjempeviktig tiltak. Det er det bred politisk enighet om i Norge, og det må vi i aller høyeste grad gjennomføre. Men jeg tror dessverre ikke det er en løsning på den store skjevheten vi ser i boligmarkedet i dag – både den sterke prisveksten og det at det er en stor finansiell sårbarhet som ligger under her, og som jeg vil mene er ganske dramatisk i en situasjon der vi også har økonomisk krise.

Etterspørselssiden av boligmarkedet er jo dopet i dag, på grunn av den lave renten og på grunn av den situasjonen vi står i. Da er det ikke tilstrekkelig i seg selv bare å bygge seg ut av den.

Jeg må si jeg blir litt urolig når finansministeren ikke har flere konkrete tiltak og vurderinger enn leie-til-eie på det som er en uro både når det gjelder den finansielle stabiliteten vår, og også når vi har et boligmarked som forsterker den økonomiske ulikheten i Norge, og der det neppe er tilstrekkelig å gjøre inngangen til boligmarked litt enklere for flere folk med lav lønn.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Leie-til-eie er et kraftfullt virkemiddel. Det har vært etterspurt fra mange og vil særlig kunne være viktig for mange unge boligkjøpere, men også mange med svak økonomi. Vi har også lagt om startlånsordningen, slik at den særlig rettes inn mot de gruppene som over en lang periode har en svak økonomi.

Vi har mange verktøy som kan brukes for å hjelpe grupper som har utfordringer på boligmarkedet, men vi kommer heller ikke fra at vi nå er i en ekstraordinær situasjon med en så lav rente som vi har.

Som jeg også har vært inne på, har gjeldsveksten i husholdningene avtatt siden 2017. Vi følger den veldig tett. Det gjør selvsagt også Norges Bank. Når de vurderer renteutviklingen fremover, er det én av flere faktorer som vurderes.

Spørsmål 6

Nicholas Wilkinson (SV) []: «Regjeringen har sagt at de vil prioritere flyktninger som er lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, men har ikke vært tydelig på om det gjelder familiegjenforening. I Syria er det tre års fengsel for likekjønnet samkvem. «Sara» fra Syria vil ha familiegjenforening med «Mina» som er bosatt i Syria. Det er svært vanskelig å dokumentere forholdet uten å løpe en stor risiko for eget liv og helse. Dokumentkravet er svært vanskelig for disse gruppene.

Vil regjeringen prioritere familiegjenforening mellom likekjønnede?»

Statsråd Monica Mæland []: Etter mitt syn er det aller mest vesentlige at regelverket på dette feltet ikke er diskriminerende eller har en diskriminerende virkning overfor likekjønnede par.

Spørsmålet gjelder familiegjenforening mellom likekjønnede par, hvor den herboende er flyktning. Omfanget av slike søknader er veldig begrenset. Å gi en beskrivelse av praksis basert på disse ganske få sakene er derfor veldig vanskelig. Dersom partene kommer fra land som ikke anerkjenner likekjønnede ekteskap, og de heller ikke kan gifte seg i nabolandet, vil UDI se hen til dette. Slike forhold har fått betydning i noen av de sakene som UDI har vurdert.

Reglene åpner altså for at likekjønnede par kan få familiegjenforening i Norge, på samme vilkår som ulikekjønnede par – altså uten at det stilles vilkår om underholdskrav og fireårskrav. Det er dermed rom for å føre en ikke-diskriminerende praksis etter dagens regelverk.

Formålet med vilkårene for familiegjenforening er dels å sikre at familieforholdet har notoritet, og dels at relasjonen mellom partene er sterk nok til at den bør gi grunnlag for opphold i Norge. Når partene enten har vært gift, vært samboere i to år eller er samboere med felles barn, har lovgiver definert familieforholdet som tilstrekkelig sterkt. For likekjønnede par som verken kan gifte seg eller vise til to års samboerskap, må utlendingsmyndighetene gjøre en konkret vurdering i hver enkelt sak.

Den nærmere vurderingen av om forholdet må anses som etablert eller likestilt med et ekteskap i disse sakene, må gjøres av utlendingsforvaltningen. Der gjøres det en konkret vurdering som ikke er egnet for å kunne reguleres i lov eller forskrift.

Videre vil jeg gjerne opplyse at UDI etter anbefaling fra Likestillings- og diskrimineringsombudet har gjennomført tiltak for å øke bevisstheten rundt disse sakene. Blant annet er det satt i gang forsterket opplæring av ansatte, og det er også besluttet at disse søknadene skal behandles av flere saksbehandlere før vedtak fattes.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Reglene vi har nå, er litt diskriminerende, fordi likekjønnede par i mange deler av verden ikke kan få papirene i orden. De kan ikke gifte seg, og det kan være veldig farlig. Jeg har snakket om «Sara», det er et dekknavn, men nå har søknaden om forlovelsesvisum blitt oppdaget, og hun har fått dødstrusler fra familien. Hun er i dekning hos venner i påvente av klagen som skal bli behandlet. Vil regjeringen gjøre noe for at det skal være lettere for likekjønnede par å få tilsvar fra myndighetene i Norge, siden de ikke kan få papirene i orden?

Statsråd Monica Mæland []: Uten tvil har disse parene det veldig mye vanskeligere enn veldig mange andre par, rett og slett både fordi de i det landet de bor, er utsatt for forfølgelse, og fordi det er mye vanskeligere å oppnå de kravene vi har satt, og som virker liketil, f.eks. knyttet til dokumentasjon. Men nettopp derfor er det så veldig viktig at man vurderer hver eneste sak konkret, at man ikke legger til grunn standardkrav i alle saker, men at man går inn og ser på hvorfor et par ikke kan dokumentere, hvorfor man ikke har papirene i orden, og hvorfor situasjonen er som den er. Og så ønsker vi å skille, jeg hadde nær sagt, de ekte parene fra dem som ikke er det. Vi vet jo at det er proforma par som forsøker å få til familiegjenforening, så vi forsøker å skille dette. Men der mener jeg det er veldig bra at UDI har satt i gang opplæring av ansatte som behandler disse søknadene, at man bruker flere saksbehandlere på samme sak for å få en second opinion, og at vi får erfaring i dette, slik at vi kan gjøre jobben enda bedre.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Det var fint å høre at statsråden sier at vi skal se på hver sak. Jeg hørte ikke om det var for alle sakene, eller er det mer fokus på disse gruppene, altså lesbiske, homofile, bifile og transpersoner? Det er samme dokumentkrav, men det er mye vanskeligere for disse gruppene. Så når statsråden sa at vi skal se på hver sak, mener hun at de bruker mer tid for å se på disse gruppene?

Statsråd Monica Mæland []: Ja, jeg mente å si for dem som vi har unntak for, der det er sterke menneskelige hensyn, der det foreligger særlige grunner. Og der er det vanskelig som lovgiver å detaljere hva man konkret skal se på, for hver sak er nødvendigvis forskjellig, og hver situasjon er forskjellig. Men i disse sakene som representanten nå spør om, gjør UDI en egen jobb både for å bli flinkere til å behandle og for å sikre. Det er jo ikke vanlig at man har to saksbehandlere på en sak, men det har man i disse sakene, for å være sikker på at man gjør en grundig nok vurdering. Så de sakene hvor sterke menneskelige hensyn, særlige grunner, foreligger, må man behandle på en annen måte enn, hadde jeg nær sagt, de vanlige sakene, hvor man kan følge standardiserte skjemaer på en helt annen måte.

Spørsmål 7

Sandra Borch (Sp) []: «De pågående omorganiseringsprosessene i Troms politidistrikt viser svært mangelfull involvering av kommunene. Politimesteren i Troms har iverksatt en prosess som innebærer sentralisering av namsfogd, sivil rettspleie og tjenestekontorfunksjonene. Politimesteren gikk heldigvis bort fra forslaget om å redusere antall geografiske driftsenhetene fra fem til to.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre at politimesteren i Troms også stanser alle de andre pågående omorganiseringsprosessene?»

Statsråd Monica Mæland []: Jeg mener det verken er rett eller klokt av meg som statsråd å gripe inn i pågående prosesser og overstyre hva den enkelte politimester kan gjøre innenfor sine fullmakter. Politimesteren har et eget ansvar for resultatene og for polititjenesten i sitt distrikt og følgelig også en plikt til å disponere ressurser på en best mulig måte.

Antall tjenesteenheter og tjenestesteder ligger fast i Troms politidistrikt. Innenfor disse rammene, i tråd med retningslinjer for involvering og med Hovedavtalen, har politimesteren også ansvar for en hensiktsmessig organisering av oppgavene.

Politimesteren valgte selv å stoppe prosessen med endringer i den geografiske strukturen. Jeg vil likevel minne om at det ikke var aktuelt – eller foreslått – å legge ned tjenesteenheter eller tjenestesteder i Troms politidistrikt.

Jeg registrerer at spørsmålet om lokal organisering av forvaltningsoppgavene utredes videre i politidistriktet uten at det er aktuelt å redusere antall tjenestesteder.

Jeg har også fått opplyst at politimesterens tilrådning om å etablere felles namsfogd for Troms har vært på høring hos kommunene og nå ligger til avgjørelse i Politidirektoratet.

Den ferske innbyggerundersøkelsen viser at Troms er blant politidistriktene som har høyest andel innbyggere med ganske høy, eller svært høy, tillit til politiet, opptil 83 pst, og Troms politidistrikt har klart størst økning i andelen innbyggere med tillit til politiet, en økning på rundt 5 pst.

Jeg har tillit til at politimesteren forvalter og fordeler sitt tildelte budsjett på en kostnadseffektiv og målrettet måte. Jeg legger også til grunn at det lokale tjenestetilbudet utvikles i samråd med kommunene.

Sandra Borch (Sp) []: I politimeldingen, som skal behandles om bare drøyt en uke, står det om nærpolitireformen:

«Regjeringen vil gjennomføre en sluttevaluering slik som det var enighet om i forliket. Sluttevalueringen skal gjennomføres i 2022, og den vil også omfatte evaluering av tjenestestedstrukturen i politiet.»

Allikevel er det nå slik at det er gjennomført sentralisering av bl.a. namsmann, tjenestekontor og sivil rettspleie i en rekke politidistrikter. Også i Troms, som nevnt, holder politimesteren fast på sitt forslag om å sentralisere disse oppgavene.

Vil statsråden stanse disse prosessene, slik at nærpolitireformen kan evalueres, og hvordan kan en evaluering eventuelt gjennomføres hvis politidistriktene fortsetter med sine endringer, sammenslåinger og sentraliseringer i 2021?

Statsråd Monica Mæland []: Vi har akkurat fått en områdegjennomgang av politiet. Den fikk jeg overlevert for et par dager siden, og jeg hadde møte med organisasjonene i går. Det som er gjennomgående, er at politiet har for mye detaljstyring og for lite tillitsstyring, og jeg må bare si at det skal ikke bli lett å være politimester og leder med en ny regjering.

Det er slik at evalueringen skal gjennomføres. Antall tjenestesteder består. De endres altså ikke, men hvordan GDE-ene er innrettet, de geografiske driftsenhetene, og hvordan fellesenhetene er innrettet, har vi overlatt til politimestrene. Det har ikke Stortinget overstyrt. Det har ikke Stortinget satt spørsmålstegn ved. Derfor har man f.eks. i Finnmark én geografisk enhet, mens man i Troms har fem. I Innlandet har man tre. Stortinget kan jo bestemme seg for å ta beslutning også om dette, nekte ledere å være ledere og innrette alle distrikter på helt samme måte. Jeg mener det ville være veldig uheldig, men politireformen skal evalueres, helt i henhold til det som er sagt i meldingen.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg merker meg at statsråden ikke vil svare på om hun ønsker å stanse de sentraliseringsprosessene som politimesteren i Troms har varslet.

Men over til et annet spørsmål, for helikopterberedskapen til politiet har også blitt svekket kraftig i Troms under denne regjeringen. De to Bell-helikoptrene på Bardufoss som sto som beredskap for politiet, ble erstattet av ett sivilt helikopter i Tromsø fra mai 2020. I oktober 2019 varslet regjeringen at det skulle opprettes en redningshelikopterbase i Troms fra 2022, og det er jo merkelig at det skal to år å få på plass ett helikopter på denne basen. Undertegnede spurte statsråden i et skriftlig spørsmål om anbudet var sendt ut. Statsråden svarte at anbudet ikke var sendt ut. Man var fortsatt bare i en dialogfase.

Hvordan har statsråden tenkt å sikre at den nye redningshelikopterbasen i Tromsø er på plass i 2022, og kan statsråden garantere at redningshelikopterbasen i Tromsø er på plass i 2022?

Statsråd Monica Mæland []: Generelt har jeg lyst til å si at beredskapen i dette landet aldri har vært bedre, og heldigvis har vi vært en regjering som har satset på det fra dag én. Er det noe vi har fornyet, så er det helikoptrene våre, og er det noe vi har kjøpt inn, så er det nye helikoptre. Og vi har altså også besluttet å anlegge en base i Troms. Den skal være i drift fra 2022. Det står helt fast, og nyheter er rett rundt hjørnet.

Spørsmål 8

Kari Henriksen (A) []: «Avisen Agder har hatt flere reportasjer om utfordringene en familie møter når de har en psykisk syk pårørende som motsetter seg hjelp. De opplever at de faller mellom alle stoler, til tross for forskrifter og lovverk som pålegger samhandling, informasjon og samordning.

Hvilke erfaringer så langt har regjeringen med endringene i tvangsbestemmelsene i lov om psykisk helsevern, også når det gjelder erfaringer pårørende har?»

Statsråd Bent Høie []: Hovedregelen er at alle typer helsehjelp skal være basert på frivillighet. Lovbestemmelsen om krav til manglende samtykkekompetanse ved tvangsbehandling i psykisk helsevern ble vedtatt som et viktig skritt for å oppfylle FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD.

Helsedirektoratets statusrapport om tvang i psykisk helsevern fra 2020 viser at det er små endringer i omfanget av bruk av tvang fra lovendringen kom og fram til 2018. Ifølge direktoratet kan lovendringen ha ført til at antall tvangsvedtak har økt noe, uten at det har blitt mer reell tvang. Dette kan skyldes at det før lovendringen ikke alltid ble fattet tvangsvedtak for pasienter uten samtykkekompetanse som ikke motsatte seg innleggelse. Rapporten viser til at det hadde blitt noe færre lange opphold under tvang. Antallet reinnleggelser hadde ikke økt fram til 2018, men har senere vist en mindre økning.

En evaluering fra Senter for medisinsk etikk fra Universitetet i Oslo i 2019 viser at lovendringen trolig har ført til økt oppmerksomhet på pasientautonomi i psykisk helsevern og på økt rettssikkerhet og bedre mulighet for brukermedvirkning.

Jeg mener at de pårørendes opplevelser og erfaringer står sentralt i vurderingen av hvordan lovendringen har virket, og det er de pårørende selv om først og fremt må uttale seg om dette. Jeg har merket meg hva Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk Helse uttalte om lovendringen i høringssvaret til forslaget om tvangsbegrensningslov:

«Det er alvorlig å frata en person selvråderett, men det er like alvorlig å anerkjenne beslutningskompetanse hvis dette er feil, noe som kan medføre at vedkommende nekter behandling og ikke får helsehjelpen vedkommende har rett på.»

Pårørendeforeningen uttrykker tydelig bekymring for familiemedlemmer som har fått store bivirkninger etter at de har sluttet å ta medisiner på eget initiativ. LPP fremmer derfor flere konstruktive forslag, bl.a. om bedre kvalitetssikring av vedtak om beslutningskompetanse, om lovfesting av nedtrappingsplan, om strengere kontroll ved bruk av antipsykotiske medisiner og når det gjelder krav om oppfølging av bivirkninger.

Vi har viktige utfordringer når det gjelder utformingen av lovverk og utviklingen av god faglig praksis for å lykkes med intensjonen i lovverket. Før sommeren skal vi sende ut et høringsnotat der vi ber om innspill på hva som må til for å lykkes med lovendringene som bl.a. er foreslått av utvalget som har sett på tvangsbegrensningslovgivningen. I notatet vil det gå fram hvordan vi i departementet vurderer disse sentrale lovforslagene.

Kari Henriksen (A) []: Det var et omfattende svar. Men realitetene er altså at vi har flere væpnede oppdrag fra politiet som er rettet inn mot psykisk helsevern, og vi har flere oppdrag som politiet er med på generelt. Vi ser at regjeringas manglende politikk med hensyn til å sørge for at psykisk helsevern får en større del av ressursene, altså den gylne regel, kan ha ført til at helt vanlige folk og deres pårørende blir sykere, og det gir pårørende store utfordringer, som denne artikkelen i avisen Agder viser. Det er kommunene som blir sittende igjen med regningen.

Arbeiderpartiet har styrket budsjettene, det er konkret handling. Jeg har registrert at statsråden beklager at han ikke har lykkes, men at han vil ta grep og sørge for at manglende ressurser kommer på plass til psykisk helsevern. Hvilke konkrete grep vil statsråden ta?

Statsråd Bent Høie []: For det første er jeg helt sikker på at den gylne regel har virket, fordi det er en prioriteringsregel som har bidratt til en høyere prioritering av psykisk helsevern enn det som hadde vært alternativet hvis Arbeiderpartiet hadde fått lov til å styre, der man avskaffet denne prioriteringsregelen og egentlig lot det bli opp til helseforetakene selv å bestemme om de ville prioritere psykisk helsevern eller ikke. Det mener jeg var en feil politikk, og derfor endret vi den politikken da vi kom i regjering.

Dessuten har vi jo hatt betydelige løft når det gjelder psykisk helsevern, ikke minst har vi sikret at folk får raskere og tidligere psykisk helsehjelp ved at det nå er kommet 2 600 flere årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid bare i perioden fra 2016 til 2020. Vi har innført lovfestet krav om at alle kommuner skal ha psykologkompetanse, noe Arbeiderpartiet stemte imot. Det er stor verdi i å gi mennesker med psykiske helseutfordringer tidlig hjelp, god hjelp og ikke minst hjelp der de bor.

Kari Henriksen (A) []: Takk for det. At regjeringa hadde innført den og at vi tok den vekk, kunne ha sammenheng med at den virket da den ble brukt hos oss, og at det derfor ikke var nødvendig å ha den. Men det å ha innført den har ikke virket, det er ikke oppfylt, og det har også statsråden gitt uttrykk for. Flekkefjord er ett eksempel. Det var besøk fra regjeringspartiene i Vennesla kommune, som viste et annet eksempel. Det er altså sånn at folk med rusproblemer og psykiske helseproblemer ikke får de tjenestene de har behov for.

Under denne politikken er det de syke og deres pårørende som betaler den høyeste prisen. Det er tragisk når pårørende og pasienter må bli så syke at de enten må innlegges på tvang eller at politiet må bistå psykiatrien for å gi dem behandling. Jeg mener at det er for dårlig politikk når det gjelder samarbeid kommunene og sykehusene imellom. En del av det bunner i at regjeringa ikke klarer å gi tilstrekkelige midler verken til kommunene eller til psykisk helsevern for å oppfylle de kravene som regjeringa sier brukerne skal få innfridd. Hva konkret vil statsråden gjøre for å styrke samarbeidet mellom kommunene og sykehusene og trekke inn brukerorganisasjonene sånn at flere skal slippe at de blir så syke at det blir nødvendig å bruke tvang?

Statsråd Bent Høie []: For det første er det sånn at hvis jeg hadde vært fornøyd med tingenes tilstand innenfor psykisk helse, hadde jeg heller ikke hatt dette som en hovedprioritet å forbedre. Det har jeg hatt i alle de årene jeg har vært helseminister, og det mener jeg at vi også har behov for videre. Jeg mener ikke at situasjonen er god nok, tvert imot er det en grunn til at regjeringen f.eks. har iverksatt en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse, som vi har fulgt opp med betydelige midler nå i 2021-budsjettet, nettopp fordi vi mener at det er behov for å bli bedre. Men situasjonen innenfor psykisk helsevern er jo i en helt annen forfatning nå enn da Arbeiderpartiet satt med ansvaret, det kan det ikke være noen tvil om.

Så er jeg helt enig i at en viktig del av løsningen for den pasientgruppen som representanten tok opp i sitt opprinnelige spørsmål, er nettopp at kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten samarbeider i team rundt den enkelte. Derfor prioriterer regjeringen etableringen av FACT- og ACT-team, som nettopp er måten å gjøre det på.

Spørsmål 9

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: «Før jul ble den partssammensatte arbeidsgruppen for Arbeidstilsynets satsing på helse og sosial informert om at arbeidet med tilsyn med forebygging av vold og trusler blir stoppet på grunn av at Arbeidstilsynet må prioritere oppfølgning av koronatiltak. Vold og trusler er den største arbeidsmiljøutfordringen for store deler av helse- og sosialsektoren.

Hva er bakgrunnen for at dette området nedprioriteres?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Bakgrunnen er koronapandemien, som er en av de største krisene i Norge i moderne tid. Å få ned smitten er høyt prioritert overalt – det burde også være det. Derfor ba vi Arbeidstilsynet i november 2020 om å føre tilsyn med arbeidsgivernes ivaretakelse av smittevern. Vi ba dem også om å øke kontrollen innen bransjer og yrkesgrupper hvor smitte er en særlig risikofaktor. Det mener jeg er riktig i den situasjonen vi er i nå – at det arbeidet prioriteres og bygges opp, slik at vi raskt skal kunne bidra til redusert smittesituasjon. Det betyr også at Arbeidstilsynet har måttet omprioritere ressurser for en periode, til tilsyn med smittevern. Det betyr også at smittevern nå er tema i alle tilsyn Arbeidstilsynet gjennomfører. De fører også særskilte tilsyn med at arbeidsgiver ivaretar karantenekravene der arbeidsgiver stiller karantenefasiliteter til disposisjon. Dette er en omprioritering jeg skjønner også har negative sider, men jeg mener det er helt riktig og helt nødvendig.

Så er jeg glad for at representanten ikke sa at noe blir lagt bort, for det er nemlig helt korrekt. Det at noe må prioriteres noe ned en periode, betyr ikke at det legges bort. For det første skal Arbeidstilsynet fortsatt prioritere tilsyn med alvorlige ulykker og arbeidslivskriminalitet samt andre tilsyn de vurderer som kritiske, bl.a. som følge av tips. Men de skal selvfølgelig fortsette med de prioriterte prosjektene sine, bl.a. knyttet til vold, som er et stort problem. Det er et enormt arbeidsproblem for mange ansatte, ikke minst i helse- og omsorgssektoren og i deler av Nav-systemet, som jeg har ansvaret for.

Men det betyr altså at noen av de andre arbeidsmiljøutfordringene må utsettes for å tas opp igjen etter hvert. Det betyr ikke at de ikke er viktige, men i lys av koronaen er det riktig at tilsyn med smittevern nå er førsteprioritet.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Jeg tror alle har forståelse for at vi er nødt til å tenke annerledes. Det er mange som må gjøre det i den situasjonen vi står i nå. Samtidig er det en klar tilbakemelding når arbeidsgruppen får beskjed om at tilsynet med forebygging av vold og trusler er stoppet på ubestemt tid. Det er den beskjeden de har fått i arbeidsgruppen. Samtidig vet vi at tilsynet de siste årene viser at nær seks av ti av de kontrollerte virksomhetene ikke har kartlagt og risikovurdert hvilke farlige situasjoner som kan oppstå. Halvparten av virksomhetene har ikke vurdert risikoen ved alenearbeid, og de har heller ikke utarbeidet planer for å beskytte arbeidstakerne mot vold og trusler. Det må da kunne være mulig å gjøre flere ting på en gang. Det å si at man legger det på is på ubestemt tid, frykter jeg vil ha store konsekvenser for det arbeidslivet man skal tilbake til etter koronakrisen. Hvorfor har ikke regjeringen tilført flere ressurser til Arbeidstilsynet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For å ta det siste først, og dette er sikkert en gjentakelse for representanten, som helt sikkert veldig grundig følger med på budsjettene: I perioden 2014–2020 har Arbeidstilsynets bevilgning blitt styrket med til sammen 120 mill. kr. Det er altså ikke budsjettvekst og konsekvensjustering – det er nye, friske, faste midler inn.

I tillegg har Arbeidstilsynet fått en bevilgning i 2021 på 42 mill. kr til styrket innsats for et seriøst og sikkert arbeidsliv – igjen er ikke dette konsekvensjusterende og liksom en juksestyrking. Det er en reell, fast, permanent styrking. Til sammenlikning har effekten av ABE-reformen i perioden vært på 26,6 mill. kr.

Så til første del av spørsmålet: Jeg er helt sikker på, eller jeg vil iallfall legge til grunn, at det Arbeidstilsynet mener, er til koronapandemien er ferdig. Dessverre betyr det at det er på ubestemt tid. Men jeg skal sørge for at det også sjekkes opp, for jeg kan ikke forstå noe annet enn at Arbeidstilsynet ønsker å ta opp dette viktige arbeidet så snart de kan etter at koronaepidemien, eller oppgavene de har i forbindelse med den, er ferdig.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Det er greit at noe er styrket, men samtidig klarer vi åpenbart ikke å ha nok ressurser til å kunne ha to tanker i hodet på en gang i den situasjonen vi står i. Selv om situasjonen er ny og krevende, har vi stått i denne situasjonen i et år, så vi har ikke lov til å være overrasket lenger. Regelverket på dette området har vi styrket de siste årene. I 2017 trådte nye regler om vold og trusler i kraft gjennom en ny forskrift. Man fikk strengere regler for at arbeidsgiverne er nødt til å skjerpe dette arbeidet.

I Fafos rapport for 2019 ble dette arbeidet kartlagt. Det de fant, var at det er store mangler i det systematiske arbeidet for å redusere omfanget av vold og trusler, så vi vet altså hva omfanget er, og vi vet at de reglene som er der i dag, ikke følges godt nok opp for å forebygge. Jeg lurer på om det er gjort en risikoanalyse av det å legge dette arbeidet på is?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første er jeg helt enig i hele beskrivelsen av hvor stort dette problemet er. Jeg er også enig i beskrivelsen av at dette regelverket ikke følges opp systematisk. Det betyr også at vi vet for lite om omfanget av det. Det vi vet, er at dette er en av de største arbeidsmiljøtruslene for mange ansatte i bl.a. helse- og omsorgssektoren, men også, vet vi, i Nav-systemet. For f.eks. sosionomer er dette et stort problem.

Jeg tror ikke Arbeidstilsynet har laget en egen risikoanalyse av å legge dette vekk. Grunnen til det er rett og slett at da vi i november ga oppdraget om å prioritere opp smittevernet, var det fordi vi så at et mutert virus var i omløp, og at importsmitten var et problem. Hvordan man oppfører seg på arbeidsplassen og i karantenefasilitetene hvor de ansatte er, hadde da noe å si. Jeg forstår at det er tøft at noen saker må nedprioriteres, men jeg mener likevel det er riktig – helt riktig. Det betyr at noen av prosjektene og de viktige områdene som Arbeidstilsynet har, vil i en periode kunne få litt mindre oppmerksomhet, men det er nødvendig, for akkurat nå handler alt for alle – eller iallfall veldig mye for mange – om å slå ned smitten, og da er Arbeidstilsynet en viktig del av å kontrollere det.

Spørsmål 10

Anniken Huitfeldt (A) []: «Vi er helt avhengige av at Forsvaret og samvirket med våre allierte også fungerer i en krisetid og under en pandemi.

Hvorfor bidro ikke statsråden til at planene for øvelsen Joint Viking ble tilpasset, slik at øvelsen kunne gjennomføres smittevernmessig forsvarlig og i tråd med de faglige rådene fra helsemyndighetene?»

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Øvelse Joint Viking er en nasjonal felles operativ øvelse med bred deltakelse fra allierte land. Både ut fra en sikkerhetspolitisk og en operativ vurdering er dette en svært viktig øvelse. Det har derfor vært svært ønskelig å gjennomføre øvelsen til tross for pandemien.

I planleggingen av øvelsen har Forsvaret hatt stor oppmerksomhet rettet mot behovet for å ivareta smittevernhensyn under selve gjennomføringen av øvelsen. Både øvelsens omfang og hvordan styrkene skulle operere, har vært gjenstand for grundige vurderinger. I tillegg ble det etablert et omfattende opplegg for å ivareta testing og karantene, og ved behov isolasjon, av alliert personell som kom til Norge for bl.a. å delta i Joint Viking.

Regjeringen har gjennom vinteren fortløpende avveid smittevernfaglige hensyn opp mot det sikkerhetspolitiske og operative behovet for å gjennomføre øvelsen. Da det ble klart at den samlede smittesituasjonen i Norge hadde blitt mer krevende, bl.a. som følge av oppdagelsen av flere tilfeller av det muterte britiske viruset, ble det besluttet å avlyse øvelsene Joint Viking og Rein 1 i Indre Troms.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen i våre nærområder er den samme som før pandemien startet, og betydningen av å opprettholde alliert aktivitet i Norge er like viktig som tidligere. Det vil derfor fortsatt være alliert personell som opererer i Norge, slik som f.eks. den amerikanske flystyrken på Ørlandet, maritime øvelser vi skal ha på yttersiden. Men all aktivitet må ses i lys av at vi er i en pandemi, og vi søker å hensynta både smittevern, den nasjonale situasjonen og Forsvarets behov for å stå operativt i pandemien.

Anniken Huitfeldt (A) []: Jeg tror vi alle er enige om at Forsvaret skal være operativt under pandemien. Vi skal ikke stenge ned Forsvaret. Det er viktigere enn noen gang at det også kan operere i en slik situasjon vi nå er i. Derfor var det veldig synd at denne øvelsen måtte avlyses. Det som er interessant med forsvarsministerens svar, er at han sier at det var ikke forhold ved øvelsen som gjorde at den ble avlyst. Det var forhold ved utbrudd av mutert virus i Sør-Norge som var årsaken – dette til tross for at både FHI og Helsedirektoratet advarte veldig sterkt mot bruken av karanteneordningene som Forsvaret benyttet. Helseminister Høie sier også at Forsvaret krevde mer bistand enn forutsatt. Var det ikke forhold knyttet til Forsvarets gjennomføring av øvelsen som var årsaken til at denne ble avlyst?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Det er et godt spørsmål, og det er viktig at vi nå nyanserer bildet av dette. Det er mange hensyn å ta. Forsvaret hadde nær kontakt med lokale helsemyndigheter, regionale helsemyndigheter, lokale politiske myndigheter i planlegging og oppbygging av øvelsen. De forberedende aktivitetene er at det kommer allierte til Norge, driver vintertrening, lærer seg å fryse på hender og føtter, før man så senere går inn i en ganske kompleks øvelse som det Joint Viking skal være. Det ville medført at man har en mye større samøving og samhandling mellom styrkene, mellom nasjoner og mellom allierte, og får større aktivitet mellom det sivile Norge og det militære Norge. Da utbruddet i bl.a. Nordre Follo kom, gjorde det at den nasjonale situasjonen ble mer uoversiktlig, og det komplekse i å gjennomføre en større øvelse ville ha medført større smittevern. Det er alle de hensynene som gjør at vi gikk til det skritt å avlyse Joint Viking.

Anniken Huitfeldt (A) []: Dette er litt uklart. Det er altså situasjonen i Nordre Follo som var årsaken til at øvelsen ble avlyst, og ikke situasjonen knyttet til Forsvarets gjennomføring av øvelsen. Slik forstår jeg nå statsråden, og det er jo en interessant ny opplysning.

Så er det også dette som gjelder kohorter når man gjennomfører karantene, at man skulle ha mindre kohorter enn det Forsvaret benyttet seg av. Forsvarsministeren sier at han skal evaluere det som har skjedd, og om det ble gjennomført personkohorter i samsvar med hans råd. Da lurer jeg på: Hva er resultatet så langt av denne evalueringen? Fulgte Forsvaret opp det forsvarsministeren sa?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Kort til det første spørsmålet fra representanten: Det bør ikke være overraskende at et hurtig voksende utbrudd i Nordre Follo også påvirker situasjonen i resten av Norge. Det må være krystallklart med de erfaringene vi har gjort oss etter det.

Så til anbefalingene fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet: De ble tatt inn da vi utformet forskriften til smittevernregimet for Forsvaret, og Forsvaret har forholdt seg til forskriften. Det er en forskrift som også har vært justert underveis, etter hvert som smittesituasjonen utartet og vi måtte ta nye hensyn for å gjennomføre både karantene, isolasjon og smitteverndelen i forbindelse med disse øvelsene. Det er en kompleks situasjon. Vi har drevet lang planlegging, og vi har også tatt imot allierte helt siden før jul, og vi har justert underveis. Evalueringen viser i stort at det smittevernregimet vi la, har fungert. Foreløpig har vi ikke sett smitte mot sivilsamfunnet, ikke sett smitte mellom nasjoner eller til norske styrker, og antallet i karantene har gått betraktelig ned.

Spørsmål 11

Tuva Moflag (A) []: «Importsmitte har bidratt til både første og andre bølge med koronasmitte i Norge. I mars 2020 ble Forsvarets vinterøvelse avlyst grunnet smittefare. Cirka 3 000 utenlandske soldater skulle delta i årets vinterøvelse. Svært mange hadde allerede ankommet Nord-Norge da øvelsen ble besluttet avlyst. Om lag 100 utenlandske soldater har fått påvist covid-19, flere av dem med det muterte viruset.

Hvordan har regjeringen trygget lokalbefolkningen og vernet dem mot smittetrykket som oppstod i forbindelse med den planlagte vinterøvelsen?»

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at tallet 100 er fra forrige uke.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg må innledningsvis få rose Arbeiderpartiet for å samle to gode spørsmål, for spørsmålsstillingen belyser saken fra begge sider, både fra et operativt synspunkt og fra hvordan vi samhandler med befolkningen.

Vi har en smittevernforskrift for innreise av allierte som hensyntok at vi var i en pandemi, og der la vi også stor vekt på at vi skulle verne om lokalbefolkningen. Det ene vi la inn ekstra innsats på, var kontakt mot lokale politiske myndigheter, lokale helsemyndigheter og regionale helsemyndigheter, sånn at vi i så stor grad som mulig skulle kunne beskrive den situasjonen vi skal gå inn i. Så har vi holdt den kontakten tett gjennom hele oppbyggingen til øvelsen, og forskriften har på mange måter lagt strengere føringer for Forsvaret enn den praksisen vi har hatt i samfunnet for øvrig.

Så stemmer det at 100 alliert personell har fått påvist covidsmitte siden de ankom landet. Det er i overkant av det vi trodde skulle være tallet, all den tid de ble testet før de kom, og skulle ha testet smittefrie. Nå er antallet smittetilfeller betraktelig lavere. Det er fem, og et mye lavere antall er i karantene også, så smittevernregimet har fungert. Vi har heller ikke sett smitte overført fra styrkene til sivilbefolkningen ennå – vi håper vi skal slippe det – og vi har heller ikke sett smitte mellom nasjoner eller over til norske styrker, så i stort mener jeg at de hensynene vi tok, har fungert.

Jeg har registrert at det har kommet opp spørsmål underveis fra ordførere og fra kommuneleger om de kunne ha sittet tettere på i planleggingen – hadde man kunnet sittet tettere på underveis? Vi tar med oss alle de rådene, rett og slett fordi det å ta imot styrker som kommer for å hjelpe oss, også i en pandemi, har vært et godt øvingselement. Det er sånn at man trener, og så feiler man. Da har man også lært noe, hvis man har registrert hva som gjorde at man feilet da man trente, så vi har samlet mye kunnskap også på militærsiden gjennom de siste månedene.

Tuva Moflag (A) []: Ifølge opplysninger i Filter Nyheter ble regjeringen advart før jul om at det er smittevernmessig uakseptabelt å gjennomføre karantene i grupper på 40, at britiske soldater ikke bør unntas fra lovpålegget om innreisekarantene, og at det også bør strammes inn for soldater fra andre land. Dette var altså informasjon som regjeringen fikk før jul.

Statsråden peker i sitt svar på at man har hatt tett dialog med lokale myndigheter, lokale politikere osv. Samtidig sier kommuneoverlegene i de berørte kommunene at de ikke har vært involvert i planleggingen, og at de først kom inn da de første smittetilfellene ble kjent. Så jeg lurer på om statsråden kan redegjøre for når de lokale myndighetene ble informert om disse advarslene som regjeringen fikk før jul?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: De rådene som kom før jul, er råd i forbindelse med at vi utferdiget den forskriften som skulle regulere mottak av allierte – innreise, karantene og smittevern for allierte. Vi ber om råd fra mange fagetater når vi utarbeider noe sånt, også fra helse, og vi tok også hensyn til rådene fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Vi sa at det skulle være maks 40 i karantenegruppene, men så små grupper som mulig. Da det muterte viruset dukket opp, ble britiske soldater satt i karantenegrupper på maks fem.

Når det gjelder kontakten opp mot lokale helsemyndigheter og regionale helsemyndigheter, har den vært tett. Kommuneoverlegen i Målselv og Bardu sa at han gjerne kunne ha blitt gjort kjent med rådene fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Det er i utgangspunktet sikkert et læringspunkt, men det handler nok mer om hvordan kunnskapen går på helsesiden, for heller ikke Forsvaret fikk de rådene. De fikk forholde seg til en forskrift og forholdt seg til den forskriften.

Tuva Moflag (A) []: Da tenker jeg at jeg egentlig bare stiller det spørsmålet på nytt. Regjeringen fikk disse advarslene før jul, kommunelegene peker på at de skulle ha vært involvert tidligere, de sier at de egentlig først ble koplet på da smitten var et faktum. Så spørsmålet er: Når det gjelder den informasjonen som regjeringen fikk før jul, når ble kommunene og kommunelegene koplet på? Når, helt spesifikt, ble kommunene koplet på? Statsråden sier at dialogen med lokale myndigheter har vært tett og god.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Ja, og jeg fastholder at dialogen med lokale myndigheter har vært tett og god. De rådene er kunnskap fra Folkehelseinstituttet som heldigvis blir offentliggjort etter hvert, sånn at vi kan ta debatten i Norge om hva som var sagt, og hva ligger bak de avgjørelsene vi tar i regjering? Det mener jeg er en veldig god modell vi har valgt oss i Norge, for det gjør at vi på en helt annen måte kan inkludere all kunnskap i den offentlige debatten.

Kommuneoverlegen, smittevernoverlegen, i Bardu og Målselv har antakelig fått informasjon da dette ble offentlig fra Folkehelseinstituttet, men det er ikke sånn at alle deltar i avgjørelsene når det utarbeides en forskrift. Det er regjeringen som gjør det ved å hente inn råd, man utarbeider en forskrift, og så vedtar man den. Forsvaret har forholdt seg til forskriften. Smittevernoverlegen har forholdt seg til de myndighetene og de oppgaver han har som smittevernoverlege i Bardu og Målselv, og jeg mener at resultatet viser at dette har smittevernoverlegen gjort (presidenten klubber) veldig godt.

Presidenten: Tida er ute.

Spørsmål 12

Karin Andersen (SV) []: «Smitteverntiltakene har rammet barn og unge hardt. Helsesykepleiere fjernes fra sine oppgaver med barn og unge, lærerne er utslitte og er for få til å rekke over alle oppgavene, fritidstilbud er nedstengt. En undersøkelse gjort av NorgesBarometeret viser at 6 av 10 kommuner mener koronapandemien påvirker økonomien negativt, og at det går verst ut over skolene. Flere kutt nå vil ramme barn og unge enda mer. Det må forhindres.

Vil statsråden støtte Sosialistisk Venstrepartis forslag om mer penger til kommunene nå for å hindre slike kutt?»

Statsråd Nikolai Astrup []: Regjeringen har vært tydelig på at kommunesektoren skal kompenseres for merutgifter og mindreinntekter som følge av koronapandemien. Det er vanskelig å anslå nøyaktig hvor store konsekvenser virusutbruddet får for kommunene. Regjeringen har derfor sammen med KS etablert en arbeidsgruppe som kartlegger de økonomiske konsekvensene av koronakrisen. Arbeidsgruppen avga første delrapport 16. oktober 2020. Rapporten viser at det for 2020 er et godt samsvar mellom de økonomiske konsekvensene på kommunesektoren og regjeringens kompenserende tiltak. Arbeidsgruppen vil innen 1. april avgi en ny rapport, etter at regnskapstall for 2020 foreligger. Da vil vi få et anda bedre bilde av de samlede økonomiske konsekvensene på kommunesektoren så langt.

Stortinget har hittil bevilget i alt 11,7 mrd. kr i koronatiltak for kommunesektoren for 2021. 1,5 mrd. kr av midlene er bevilget som skjønnsmidler til kommunene. Midlene kan dermed målrettes til kommunene med de største utfordringene. Siden dette er bevilget som frie midler, kan den enkelte kommune og fylkeskommune fordele midlene på virksomhetene der behovene er størst.

Regjeringen har foreslått ytterligere 3,3 mrd. kr i Prop. 79 S for 2020–2021 til kommunesektoren i 2021.

Så vil regjeringen komme tilbake i revidert budsjett 2021 med oppfølging av arbeidsgruppens rapport. Da vil vi både vurdere om kompensasjonen som er gitt for 2020 er tilstrekkelig, og gi en ny vurdering av behovet for midler til kommunesektoren for 2021.

Jeg blir også bekymret når jeg hører om skoleledere som ikke får dekket skolens utgifter som følge av pandemien. I høst kunne vi til og med lese i Aftenposten at skolene i Trondheim hadde fått beskjed fra kommunen om at de ekstra utgiftene på grunn av korona måtte dekkes gjennom det ordinære budsjettet. La meg derfor være tydelig på følgende: Regjeringen skal stille opp for kommunene, slik at kommunene kan stille opp for skolene. Men det forutsetter at kommunene prioriterer skolene i sine budsjetter. Vi har kompensert for merutgifter og mindreinntekter frem til nå, og vi kommer også til å gjøre det fremover. Det er derfor ingen grunn til å kutte i tjenestetilbudet til barn og unge, heller ikke i skolen, på grunn av korona.

La meg legge til at jeg de siste dagene har hatt digitale møter med nær sagt samtlige av landets kommuner, statsforvalterne, de ulike regionene og fylkesordførerne – fortsatt gjenstår rett nok Nordland. Gjennomgående er tilbakemeldingene at vi for 2020 traff ganske godt med den kompensasjonen vi har stil opp med. Det vil naturligvis være noen variasjoner på enkeltkommunenivå, men den gjennomgående tilbakemeldingen er at vi traff godt for 2020. Det er jeg glad for. Så betyr jo ikke det at vi kommer til å treffe godt for 2021, vi må fortsatt følge situasjonen nøye i tiden framover. Som ledd i det har vi altså møte med samtlige av landets kommuner for å få deres direkte tilbakemeldinger.

Karin Andersen (SV) []: Det virker som om statsråden ikke helt tar inn over seg det som er i denne undersøkelsen fra NorgesBarometeret, nemlig at én av tre kommuner sier at de vil gå med underskudd i 2021. Da er de jo nødt til å kutte ned på noe. Jeg har hatt kontakt med Trysil, f.eks., som sier at de mangler 7 mrd. kr – nei, 7 mill. kr i kompensasjon, og Øyer, som sier at de mangler 5 mill. kr i kompensasjon. Det er mye penger i små kommuner. Problemet her er at koronaen og det som nå skjer med barn og unge og tilbudene til dem, har vist at det trengs flere ansatte, slik at det er nok folk til å kunne klare alle oppgavene også i en pandemi.

Ser statsråden at det er behov for økt personell i barnehager og skoler – og også omsorg for den delen – for å klare alle oppgavene som kommunene nå har fått?

Statsråd Nikolai Astrup (H) []: Jeg legger til grunn at kommunene følger opp de ulike tjenesteområdene sine og setter inn de ressursene som er nødvendig for å håndtere situasjonen de står i nå. Og så er jeg veldig glad for at det var snakk om millioner, ikke milliarder, i Trysil og Øyer. Jeg skal selvsagt gå i dialog med de to kommunene. Dette er grunnen til at jeg også presiserte overfor representanten at vi ikke har satt sluttstrek for 2020, vi må se på regnskapstallene også. Vi er en knapp måned inn i 2021, og det å nå gjøre opp status for hvordan 2021 kommer til å bli ved årets slutt, mener jeg er litt for tidlig, for vi vet ennå ikke hvordan dette året kommer til å utvikle seg.

Når vi kommer til revidert, vil vi vite litt mer om hvordan vi har truffet så langt for første halvår 2021. Kanskje har vi da bedre oversikt over hvordan annet halvår 2021 ser ut. Vårt mål er å treffe så godt som mulig både for den enkelte kommunen og for sektoren samlet i våre kompensasjonsordninger.

Karin Andersen (SV) []: Det hadde vært lurt å sikre at kommunene nå hadde såpass god økonomi at de kunne bruke hele kapasiteten sin til å følge opp virkningene av korona og slippe å finne noen å si opp.

Et helt konkret annet spørsmål som handler om kommuneøkonomi oppi dette, er at mens private kinoer, svømmehaller, idrettsanlegg f.eks. får statlig koronahjelp, får ikke de som har kommunale svømmehaller det. Hamar er ett eksempel på det. Der sier ordføreren at regjeringen er opptatt av tiltak rettet mot barn og unge. Kinoen, f.eks., som ikke får tilskudd, og Ankerskogen, som er svømmehallen, er jo nettopp det. Og mens dyreparken i Kristiansand får 12 mill. kr i hjelp og betaler utbytte på 10 mill. kr, får altså de kommunene som eier disse anleggene sjøl, ikke dekt noen ting, mens privat får det. Ser ikke statsråden at dette rammer kommuneøkonomien i disse kommunene?

Statsråd Nikolai Astrup []: Ordføreren i Hamar, Busterud, tok dette opp med meg også da jeg snakket med innlandskommunene forrige uke. Vi er absolutt innstilt på å se nærmere på hvordan vi kan omfatte kommunal idrett og kultur, i kartleggingen vi gjør av de økonomiske konsekvensene for kommunesektoren. Dette er et oppdrag som arbeidsgruppen vi har sammen med KS, har fått. De kommer til å se nærmere på det i sitt videre arbeid, slik at vi nettopp tar høyde for den problemstillingen som representanten reiser.

Så til representantens mer overordnede inngang til dette: Burde vi ikke bare gi kommunene masse penger nå og se hvordan det går? Dette har representanten tatt til orde for siden mars, egentlig, men så langt viser jo oversikten at vi har truffet ganske godt med det staten har fulgt opp med. Jeg tror nok den modellen vi har valgt, har vært ganske god. KS er tett koblet på, og enkeltkommuner er også koblet på i prosessen.

Spørsmål 13

Marit Arnstad (Sp) []: «En rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning som tar for seg det norske opptakssystemet til høyere utdanning, har nylig vært på høring. Rapporten omhandler blant annet karakterkravet i matematikk for grunnskolelærerutdanningen 1.–7. trinn. Høringen viser at karakterkravet har svært liten støtte blant de som utdanner lærere. En av institusjonene uttaler at det er lite som tyder på at karakteren 4 gjør en student mer egnet til læreryrket enn karakteren 3.

Hvilket faglig belegg kan statsråden vise til, til støtte for å opprettholde karakterkravet?»

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg takker representanten for spørsmålet.

Bakgrunnen for innføringen av karakterkravet i matematikk var et mål om å få søkere som var enda bedre kvalifisert og søkere som hadde enda bedre forutsetninger for å gjennomføre utdanningen.

Representanten Arnstad viser til NIFU-rapporten «Opptak til høyere utdanning: En studie av konsekvensene av kvote og poengberegning med fokus på psykologi, medisin, jus og grunnskolelærerutdanning», som kom i mars i fjor. I rapporten skriver NIFU om grunnskolelærerutdanningen for trinn 1 til 7 at:

«Regresjonsanalyser viser at karaktersnitt fra videregående har positiv sammenheng med gjennomføring av studiepoeng og karaktersnitt i høyere utdanning.»

Videre skriver de:

«En undersøkelse av sammenhengen mellom endring til karakterkrav 4 i matematikk i 2016 og mål på gjennomføring viser at studenter i større grad gjennomfører studiet etter endringen, målt ved aktiv status og studiepoeng.»

På vegne av landets elever må jeg si at dette er svært gode nyheter. Dette ser vi også igjen i de tallene vi har. Blant studentene som startet grunnskolelærerutdanningen i 2012, hadde 20,6 pst. falt fra etter ett år. Av kullet som startet i 2018, hadde 15,8 pst. falt fra etter ett år. Og den positive utviklingen fortsetter. Ferske tall fra Norsk senter for forskningsdata viser at 13,5 pst. av dem som startet i 2019, falt fra etter første studieår. Frafallet går altså systematisk nedover.

Det er også verdt å ha med seg at alle studenter i grunnskolelærerutdanning for trinn 1–7 har matematikk som fag i utdanningen. De kvalifiserer seg dermed til å undervise i matematikk. I tillegg er det verdt å nevne at matematikk er det faget hvor foreldrenes utdanningsbakgrunn har mest å si for hvilken karakter du får i faget når du går ut av grunnskolen. Her kan lærerne virkelig utgjøre en viktig forskjell. Da mener jeg det er feil løsning å senke kravene i matematikk.

Som representanten bemerker, er det flere som er skeptiske til kravet om 4 i matematikk. Det er likevel verdt å merke seg at en av de største lærerutdanningsinstitusjonene i Norge, NTNU, støtter kravet. De skriver at matematikk, sammen med norsk, er et fag av sterk allmenngyldig karakter, og at det derfor er viktig med studenter med et godt kunnskapsgrunnlag i faget. NTNU mener også at det at flere studenter gjennomfører studiet, tilsier at kravet bør opprettholdes. Alt dette mener jeg er gode faglige grunner for å opprettholde dagens karakterkrav til grunnskolelærerutdanningen for trinn 1–7.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Marit Arnstad (Sp) []: Ja, NTNU var vel den eneste av alle i høringsrunden som tok til orde for at en fortsatt skal ha 4-kravet i matematikk. Samtlige andre av høyskoler og universiteter har jo uttalt seg svært kritisk.

Høyskolen i Østfold skriver f.eks.: «Det er lite som tyder på at karakteren 4 gjør en student mer egnet til læreryrket enn karakteren 3.»

Høyskolen på Vestlandet skriver: «Det er gjennom utdanninga at studentene skal kvalifisere seg til læreryrket, og av den grunn er det ikke behov for krav om karakter 4 i matematikk.»

Universitetet i Agder skriver at en «mener det er grunn til å stille spørsmål om dagens karakterkrav for opptak fungerer etter intensjonen eller om dette kan vurderes på nytt».

OsloMet skriver at det «ikke er et godt faglig belegg for å hevde at innføringen av krav om karakteren 4 i matematikk har hatt positive utslag». Instituttlederen der er også veldig tydelig på at hun mener det er uheldige sider ved at studieplasser blir stående tomme, og at en kan få utdannet færre lærere.

I fjor gikk jo søkningen til grunnskolelærerutdanningen ned med hele 9 pst. Gjør ikke dette inntrykk på statsråden i det hele tatt?

Statsråd Henrik Asheim []: Jo, det er klart at det alltid er en faglig uenighet i en så stor sektor som universitets- og høyskolesektoren er, også om denne typen ting. Nå synes jeg ikke representanten skal snakke ned NTNUs viktighet i både sin egen region og i Norge. Det er en stor og viktig lærerutdanner som gir sine råd.

Det representanten stilte meg spørsmål om, var det faglige belegget for å ha karakterkravet 4. Det kan gjengis mange institusjoner som uttaler seg kritisk mot det, men det faglige belegget er altså det faktum at gjennomføringen i lærerutdanningen øker. En ting er hvor mange som kommer inn, en annen ting er hvor mange som kommer ut av lærerutdanningen og blir gode, flotte lærere for barna våre.

Det andre er at vi ser at søkertallene går opp blant dem som er kvalifisert til å komme inn på lærerutdanningen, og som NIFU også viser til i sin rapport: sammenhengen mellom karakterer fra videregående og gjennomføringen og produksjonen av studiepoeng i høyere utdanninger er åpenbar. Så jeg mener at de faglige argumentene er mange og gode, selv om det er helt riktig at det er uenighet i sektoren om det er riktig å gjøre det eller ikke.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg skjønner at det er vanskelig å gjøre inntrykk på statsråden og Høyre i dette spørsmålet. Det virker som om det har utviklet seg nesten til et slags ideologisk spørsmål om 4-krav i matematikk.

Statsråden sier jo i en artikkel i forbindelse med denne undersøkelsen at:

«Matematikk er det faget der det har mest å si hvorvidt foreldrene dine har høyere utdanning eller ikke. Skolen klarer ikke å kompensere for sosiale forskjeller hjemmefra. Å heve karaktergrensen for å komme inn på lærerutdanningen er en av mange ting som skal bidra til det.»

For meg virker det ganske selvmotsigende at det skal bidra til det, for det gjør det jo enda vanskeligere for dem som ikke har den balasten med seg hjemmefra, å komme inn på lærerutdanningen. Nå har jo Høyres programkomité, så vidt jeg forstår, foreslått at en også skal lage et 4-krav i norsk og engelsk. Er det sånn at Høyre styrer mot at alle som skal inn på lærerutdanningen, må ha karakteren 4 i snitt?

Statsråd Henrik Asheim []: For å oppklare først: Det som er mitt helt riktige poeng om at bakgrunnen til foreldrene har mye å si for hvordan man gjør det i matematikk på skolen, er jo et argument for å ha lærere som er gode i matematikk. Mitt poeng er at vi trenger lærere som kan kompensere for det på en slik måte at også de som har foreldre som sliter med å hjelpe dem med matematikk hjemme, får høye karakterer i matte og selv kan bli f.eks. lærere.

Det er også helt riktig – og dette er for så vidt ikke et nytt standpunkt; dette gikk vi også til valg på i 2013 – at Høyres langsiktige mål er å også innføre kompetansekrav og opptakskrav i norsk og engelsk. Det er fordi vi mener at det er viktig for å sørge for at man også har grunnleggende ferdigheter i disse fagene. Målet må naturligvis være at søkertallene blir så høye på lærerutdanningen at det blir et veldig høyt snitt for å komme inn. Da vil selvfølgelig denne diskusjonen bli mindre nødvendig, men så langt har vi altså innført femårig masterutdanning, vi har laget karriereveier i klasserommet, vi har økt opptakskravene, og på den måten øker vi også statusen til læreryrket.

Spørsmål 14

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg har følgende spørsmål til kultur- og likestillingsministeren:

«En rekke av landets kulturhus og kinoer har fått krav fra Kulturrådet om å tilbakebetale tidligere tildelt kompensasjon for tapte inntekter knyttet til de statlige pålagte smitteverntiltakene. I god tro har aktørene søkt etter de krav og retningslinjer som har vært presentert av Kulturrådet, og fått innvilget støtten. Nå må de betale tilbake.

Hvilke grep vil statsråden ta for å hjelpe de kinoene og kulturhusene som rammes av et urimelig tilbakebetalingskrav og som heller ikke har søkt eller kan søke andre ordninger for tap av inntekter?»

Statsråd Abid Q. Raja []: Kulturrådet har vurdert det slik at kinoene og kulturhusene som har mottatt omgjøringsvedtak og tilbakebetalingskrav, ikke oppfyller vilkårene i forskriften om kompensasjon til kultursektoren. Disse kinoene og kulturhusene er en del av kommunen, og kompensasjonsordningen for kultursektoren har ikke omfattet offentlige virksomheter.

Kommunenes tap og merutgifter som følge av pandemien skal i hovedsak kompenseres gjennom midler fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det gjelder også inntektsbortfall knyttet til kommunal kulturvirksomhet. Det sier seg selv at kommunene ikke bør kompenseres for samme tap eller merutgifter fra flere ordninger. Det ville gi overkompensasjon.

De kommunale kinoene og kulturhusene som har mottatt tilbakebetalingskrav fra Kulturrådet, er rettslig sett en del av kommunen. Det er et sentralt vilkår i forskriften for ordningen at arrangør «i hovedsak formidler eller gjør kunst og kultur tilgjengelig til allmennheten». Det gjør ikke kommunen.

Avgrensning mot kommuner har bl.a. bakgrunn i Stortingets anmodningsvedtak nr. 407 fra 19. mars 2020. Et enstemmig storting, inkludert stemmene fra samtlige i Senterpartiet, vedtok at «offentlige virksomheter» ikke burde omfattes av ordningen.

Kommunesektoren fikk i 2020 mer enn 20 mrd. kr i ekstra bevilgninger og økonomiske tiltak. Av dette var 18,7 mrd. kr bevilgninger som er begrunnet i koronapandemien. Dette inkluderer kompensasjon for tap og utgifter knyttet til kultur.

For første halvår 2021 har Stortinget bevilget 8,6 mrd. kr til kommunesektoren for å kompensere for merutgifter og inntektstap som er konsekvenser av pandemien. Midlene er ikke øremerket, og det er opp til kommunene å vurdere hvordan disse midlene skal brukes.

Nivået på covid-19-kompensasjonen til kommunene over KMDs budsjett bygger på anslag fra en arbeidsgruppe nedsatt av regjeringen. Arbeidsgruppen består av representanter fra berørte departementer, kommunesektoren og KS. Arbeidsgruppens mandat er å kartlegge utgifter og inntekter i kommunesektoren som blir påvirket av pandemien.

KS gjennomførte i samarbeid med kommunesektoren i høst en undersøkelse som har vært grunnlag for beregning av kompensasjon for første halvår 2021. Rapporteringen KS har innhentet fra kommunene synes å være mangelfull på områdene kultur, frivillighet og idrett.

Både KMD og Kulturdepartementet er opptatt av at denne arbeidsgruppen har særlig oppmerksomhet på å kvalitetssikre tallgrunnlaget for kompensasjon på områdene kultur, idrett og frivillighet i kommende undersøkelser. Regjeringen har også varslet at den vil komme tilbake med nye vurderinger i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Kommunale kinoer og kulturhus er omfattet av stimuleringsordningen for kultursektoren, både ordningen som gjaldt i 2020, og den nylig vedtatte ordningen som gjelder for første halvår 2021. Det er fordi stimuleringsordningen ikke skal kompensere for tap, men stimulere til kulturaktivitet over hele landet.

Kulturrådet har opplyst at ca. 60 kommunale kinoer og kulturhus ved utgangen av 2020 til sammen hadde mottatt over 23 mill. kr fra denne stimuleringsordningen.

Den nevnte arbeidsgruppen jobber med nye anslag for 2020, og rapporten skal foreligge innen 1. april 2021.

Det er mye som er usikkert, og noen kommuner har hatt høyere utgifter enn andre. Framover må arbeidsgruppen derfor målrette innsatsen mot kommunene med de største utfordringene.

Kulturdepartementet er involvert i arbeidsgruppens arbeid fram mot revidert nasjonalbudsjett, og vil selvfølgelig også bidra til at tallgrunnlaget på kulturområdet blir best mulig.

Jeg mener altså at det riktige er at kommunale kinoer og kulturhus som er en del av kommunen, blir kompensert for konsekvensene av pandemien gjennom de generelle midlene som kommunesektoren får over KMDs budsjett.

Jeg har likevel forståelse for at de berørte aktørene opplever det som krevende at vedtak blir omgjort, og at det kommer krav om tilbakebetaling av støtte.

Så vil jeg for ordens skyld bare påpeke at 4 av 34 aktører har klaget på Kulturrådets vedtak, og klagene er nå til behandling i Klagenemnda.

Presidenten: Presidenten vil tro at statsråden her klarte å sette verdensrekord i antall ord per minutt.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg vet ikke om jeg fikk med alt av svaret til statsråden, men det som er litt viktig her, er at uavhengig av hva Stortinget har vedtatt, er det nå en gang sånn at disse kommunale kulturhusene og kinoene ikke blir dobbeltkompensert, fordi de har ikke søkt på noen annen ordning i samme tidsrom. De har vært flinke i klassen og i god tro forholdt seg til de rådene de fikk fra Kulturrådet. Da kommunene skulle innmelde hva de hadde av utgifter første halvdel av koronaåret i fjor, tok de ikke med den type utgifter. Da står vi nå plutselig i en situasjon der nettopp disse kommunale kinoene og kulturhusene ikke får noe kompensasjon for de tapene de faktisk har hatt. Det er med glede jeg tror jeg oppfattet at man skal komme tilbake i revidert budsjett og se på om man kanskje kan slippe tilbakebetalingskravet i forbindelse med dette.

Statsråd Abid Q. Raja []: Vi skal jo komme tilbake til dette i revidert budsjett. Det er viktig å svare så grundig som mulig på spørsmålet, derfor har vi et utfyllende svar. Og selv om det kanskje gikk litt fort, blir jo dette nedskrevet, og jeg har også levert manuset, slik at man kan lese det i ro mak.

Man må huske på at vi fra regjeringens side har stilt opp med nesten 8,7 mrd. kr ekstra på kulturbudsjettet. Blant annet kommunale kinoer og kulturhus vil kunne søke på stimuleringsordningen, slik jeg var inne på. Det har om lag 60 stykker gjort, som jeg var inne på, og fikk før jul bortimot 23 mill. kr.

Så er det viktig å si at når det gjelder kommunene, blir ikke de ivaretatt først og fremst gjennom Kulturdepartementets budsjett, men gjennom Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett. Der er vel beløpet nå oppe i ca. 28 mrd. kr, hvis man summerer opp de ulike, for å ivareta kommunesektoren, fordi de har mistet en del inntekter som følge av koronapandemien. Så det stiller man opp med fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Takk for svar. I denne pandemien opplever jeg at vi er helt avhengig av tilliten fra befolkningen til å slutte opp om smitteverntiltakene. Og en av grunnene til at man gjør det, er at man har fått lovnader om at myndighetene skal stille opp for dem som rammes økonomisk. Da blir det litt vanskelig når man i noen kommuner ikke får det tilbudet på kulturhus- og kinofronten fordi de må tilbakebetale et beløp, mens man i nabokommunen gjerne får masse støtte fordi de har en annen organisasjonsform. Det er sånt som gjør at folk begynner å lure: Skal vi virkelig slutte opp om dette? Ser statsråden at det er en utfordring hver gang det er skjevfordeling? Jeg vet at statsråden har sagt at vi skal prøve å tette igjen, men jeg savner fortsatt at man jobber litt mer aktivt for å tette igjen ordninger, f.eks. det at grendehus og bydelshus ikke får noen støtte. De faller igjennom. Eller at de minste lokalavisene fortsatt heller ikke har fått tatt del mediestøtten fordi de faller igjennom. Hvordan tenker ministeren nå at han skal angripe alle de hullene som vi faktisk vet finnes på hans område?

Statsråd Abid Q. Raja []: Først må jeg si at vi må erkjenne at det er veldig mange som har det utrolig vanskelig i denne pandemien, og uansett hvor mange midler regjeringen tar initiativ til, og eventuelt Stortinget plusser på, så vil ingen økonomiske stønadsordninger, kompensasjonsordninger, stimuleringsordninger, klare å kompensere for en normal situasjon, en normalsituasjon der du ikke har en pandemi, der samfunnet går på skinner. Norge er et av de mest vellykkede økonomiene i verden. Det kan ikke en stat kompensere fordi vi har en koronapandemi. Men vi klarer allikevel å kompensere på en slik måte at jeg kan stå her på denne talerstolen og si at vi er blant de landene i verden – kanskje det landet i verden – som stiller opp på romsligst vis for kulturbransjen, for dem som kommer inn under Kulturdepartementets budsjettramme. Selv da vet jeg at ikke alle treffes på fullgod måte. Vi har hele tiden forlenget, justert og økt ordningene, tilpasset dem, det skal vi også gjøre i fortsettelsen. Jeg vet at også Kommunal- og moderniseringsdepartementet nå jobber for å se på dette, og vi har varslet at dette vil vi komme tilbake igjen til.

Spørsmål 15

Ruth Grung (A) []: «De fleste som kjøper ny bil vurderer elbil eller hybrid, men skal det bli et reelt valg for alle, trengs det en kraftig utbygging av ladeinfrastrukturen. Norsk elbilforening mener behovet er 9 600 hurtigladere i 2025, mens vi i dag har 3 300. Regjeringen har signalisert at Finnmark vil få ekstra støtte, men rekkevidde og kapasitet er utfordrende også i andre deler av landet. Folk som bor i by, har liten mulighet til å lade.

Hvorfor har ikke regjeringen utarbeidet en helhetlig ladestrategi for å gjøre det enklere å ta gode valg?»

Statsråd Sveinung Rotevatn []: For nokre veker sidan la regjeringa fram klimaplanen vår for 2030, der vi bl.a. viser korleis vi vil halvere utsleppa i transportsektoren innan 2030 samanlikna med 2005. Ladeinfrastruktur inngår som ein viktig del av den planen.

For å nå måla som regjeringa har sett for nullutsleppskøyretøy, er det ein føresetnad at det finst tilgjengeleg ladestruktur i heile landet. For personbilane og dei lette varebilane er det i dag gode lademoglegheiter, og det vert fortløpande bygd nye ladestasjonar over heile landet.

Her har Enova spelt ei viktig rolle og gjeve økonomisk støtte til nødvendig ladeinfrastruktur for å skape grunnlag for kommersiell drift. Sidan 2015 har Enova støtta utbygging av ladeinfrastruktur for elbilar med til saman om lag 150 mill. kr. I 2020 vart det gjeve tilsegn om støtte på 64,5 mill. kr til 25 nye ladeplassar i Troms og Finnmark.

Regjeringa legg opp til at utbygginga i all hovudsak skal vere marknadsdriven, men at Enova støttar utbyggingar der det fortsatt manglar nødvendig ladeinfrastruktur, bl.a. fordi det ikkje løner seg for kommersielle aktørar å etablere seg.

Framover vil behovet for ladeinfrastruktur verte påverka av talet køyretøy og kva ladebehov dei har. Batteri og rekkjevidde på nye elbilar vert stadig betre, og gradvis fleire ladar bilen sin heime. For å gjere det endå enklare å lade heime, har burettslagslova no vorte endra, slik at andelseigarar i burettslag får rett til å setje opp ladepunkt for elbil og ladbar hybridbil, med tilsvarande presiseringar i eigarseksjonslova.

For at fleire skal skaffe seg nullutsleppskøyretøy vil regjeringa stille krav i byggteknisk forskrift om at nye bygg og bygg det vert gjort større ombyggingar på, skal oppførast som ladeklare. Det vil seie at det er klargjort føringsvegar for elektrisk infrastruktur for ladeanlegg for elbiler, og at det er avsett tilstrekkeleg plass til installasjonar som er nødvendige ved montering av det elektriske anlegget for lading.

Planlegging og utbygging av veg og ladeinfrastruktur bør ein også sjå i samanheng. Samferdselsdepartementet har som eit eksempel på det bedt Vegdirektoratet utarbeide ein strategi for rasteplassar som inkluderer eit grunnlag for å kunne leggje til rette for ladestasjonar på hovudrasteplassar og døgnkvileplassar, f.eks. gjennom å vurdere moglegheit for framføring av tilstrekkeleg straum, avsetjing av areal, osv.

Samferdselsdepartementet har bedt om at strategien beskriv moglegheitene for nye modellar for privat-offentleg samarbeid om større rasteplassar etter kvart som marknadsaktørane omstiller seg til ny verksemd, bl.a. knytt til lading for elbil. Marknadsaktørane bør møte tydelege, ikkje-diskriminerande og føreseielege vilkår i sin dialog med Statens vegvesen om det. Eit viktig omsyn er at brukarane av ulike elbilar kan lade på rasteplassar der ladepunkt er etablert. Vi kjem nærare tilbake til dette i samanheng med Nasjonal transportplan.

Ladekø er eit signal til aktørane om at det vil løne seg å etablere meir ladeinfrastruktur. Derfor vert det også etablert stadig meir ladeinfrastruktur. Det er bra, og det er all grunn til å tru at den utviklinga vil fortsetje på kommersielle vilkår, med støtte frå staten der det ikkje er grunnlag for det.

Ruth Grung (A) []: Takk for svaret. Det er ingen tvil om at det skjer veldig mye bra innenfor både utvikling av nye el- og hybridkjøretøy og også i utbygging av infrastrukturen. For veldig mange er det å investere i en bil ganske dyrt, og de vil ha en sikkerhet for den verdien de investerer i, og de vil ha en bil som fungerer.

Fortsatt vet vi at det er utfordringer knyttet til effekttariffen i nettleien, spesielt i distriktene, at det er høye anleggsbidrag, det er ofte lang saksbehandlingstid, og det er også vanskelig å finne egnede tomter.

Men oppfølgingsspørsmålet mitt er: Når får vi nye nettariffer fra NVE som gjør at vi klarer å imøtekomme den utfordringen framover?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Akkurat det spørsmålet trur eg nok helst bør rettast til olje- og energiministeren, som har ansvaret for det, men eg veit jo at det vert jobba godt og at det har vore ein modell på høyring, og at saka ligg til behandling.

Spørsmålet om nettariffar er eit krevjande spørsmål, fordi det er veldig mange har veldig sterke ønske om korleis dei bør verte endra, men det er ikkje alltid alle dei lèt seg foreine. Så det som kan gjere det meir lønsamt å etablere eitt veldig ønskt føremål, kan gjere det ulønsamt å etablere noko anna som Stortinget også er veldig interessert i at skal skje. Men eg trur eg må overlate til kollegaen min, Tina Bru, eventuelt å svare på fleire detaljar om det.

Elles vil eg seie at når det gjeld anleggsbidrag, er det viktig at ein gjev nokre signal til marknaden om kvar det er mest lønsamt å byggje ut infrastruktur, og at vi ikkje byggjer noko som vert for dyrt, eller bruker for mykje offentlege pengar på uskikka utbyggingar. Heldigvis finst det nok av veldig føremålstenlege og rimelege utbyggingar, og dei skjer fortløpande. Eg håpar det kjem mange fleire framover.

Ruth Grung (A) []: Det er helt rett at det er innfløkte saker. Statsråden er klimaminister. Det å møte de nye utfordringene med klimaet, ikke minst når det gjelder transportsektoren, er utfordrende, men man må finne gode løsninger.

Det er kanskje i byene de største utfordringene med å finne gode ladefasiliteter er, for der har ikke nødvendigvis alle en bolig hvor de har mulighet til garasje eller å lade ved boligen sin. De bor i blokker og parkerer i soneparkering, så neste og siste oppfølgingsspørsmål er: Hvordan skal vi løse denne utfordringen så det virkelig blir tilgjengelig? Selv om de kan bruke mye kollektivtrafikk i byene, er det fortsatt et stort behov for å ha egen bil og ikke nødvendigvis bare å ha ordninger med bilring og andre ordninger. Så det er den store utfordringen til slutt – i tillegg til borettslagene.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Takk for et godt spørsmål, og det er et interessant spørsmål. I den offentlige debatten kan ein av og til få inntrykk av at det er i meir spreiddbygde strøk og i distrikta at det ikkje er skikka å ha elbil, mens realiteten er jo at på mange av dei plassane, bl.a. der eg kjem frå, har så godt som alle moglegheit til å lade heime. Det er noko ein ofte manglar i bykjernane. Vi har gjort ein del med det, bl.a. å gje dei som bur i burettslag og sameige ein rett til å be om at det vert lagt til rette for ladeinfrastruktur. Det er eit nytt grep som er sentralt. Og mange plassar vil det vere nyttig.

Det er klart at det også er ein del plassar i byar der det rett og slett ikkje er lagt til rette for parkering i det heile der folk bur. Det kan vi sikkert diskutere i eit elbilperspektiv, men eg trur også eg vil understreke at det også er eit poeng at når ein buset seg i eit tett bysentrum med veldig mange folk, vil det av og til vere litt upraktisk å ha bil – uavhengig av om han går på straum eller på fossilt drivstoff. Slik eg oppfattar den politiske leiinga i byane våre, både Bergen og Oslo f.eks., er det ikkje ønske om mykje meir bilar inn i bykjernen.

Presidenten: Da er den ordinære spørretimen over.