Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:10:04]: Historien om norsk Nord-Norge-politikk har vært en aktiv stat, en stat som har hatt vilje og evne til å se hvor viktig den nordnorske landsdelen er – en landsdel som dekker 35 pst. av vårt landareal og 60 pst. av vårt sjøareal, en landsdel med enorme ressurser som i sin natur ligger strategisk svært viktig til, med evigvarende fiskeriressurser, gode lokasjoner for oppdrett, olje og gass, store ressurser innenfor fornybar energi som vannkraft og vindkraft, store mineralressurser, en storslått natur – og jeg kunne fortsatt.

Nord-Norge er en landsdel som er rik på ressurser, rik på muligheter, rik på historie, men som er blitt fattigere på en byggende politikk, fattigere på spredning av offentlige arbeidsplasser, grunnet en voldsom sentralisering, og dessverre fattigere på folk, den viktigste ressursen av alle. Til sammen flyttet 7 746 personer ut av Nord-Norge de siste to årene. Det flyttet 7 746 flere ut av landsdelen enn inn i landsdelen. Tallene er dramatiske, og det er ikke bare de små kystsamfunnene eller skogsamfunnene, de små og store samfunnene langs kysten og rundt omkring i hele Nord-Norge som rammes, men også Nord-Norges største by, Tromsø, Norges arktiske hovedstad. Det var 924 flere som flyttet ut av enn inn til Tromsø de siste to årene. Tallet 924 er enormt når Tromsø har vært en av de byene som har hatt jevn vekst. Nå ser vi at også de største byene rammes av sentralisering.

Alle alarmklokkene bør ringe hos en norsk regjering når den nordligste landsdelen gradvis tappes for folk. Men hva gjør regjeringen for å motvirke dette? Hvilke tiltak setter man inn? Hvilke nye grep er det man nå varsler? Det er ingen. Regjeringen har gjort det motsatte. De har tvangssammenslått Troms og Finnmark, selv om 87 pst. av befolkningen i Finnmark sa nei til denne tvangssammenslåingen. De laget en ny region større enn Irland, en lite funksjonell region.

Forsvaret har flyttet helikoptre fra nord til sør, de har lagt ned Andøya, det har vært konstant uro rundt 2. bataljon, for å nevne noe.

Vi har sett tidenes sentralisering av politiet, og det er stor uro i mange lokalsamfunn rundt omkring i Nord-Norge fordi politiet ikke er til stede slik de var vant til.

Vi har hatt en avgiftspolitikk som har rammet landsdelen hardt. Et eksempel er avgiftspolitikken for luftfart – Widerøe og flyseteavgiften. Slik den ble innrettet fra regjeringen, økte avgiftene mer på en tur-retur-tur Bodø–Stokmarknes enn på en tur-retur-tur Oslo–New York, og dette i klimaets navn. Folk kan tenke selv når man ser hvor det rammer hardest.

Selv om regjeringen har økt barnetrygden nasjonalt, har de fjernet det tillegget man hadde for Nord-Troms og Finnmark tidligere. 54 nordnorske kommuner har mistet statlige arbeidsplasser selv om antall statlige arbeidsplasser i Norge har gått opp, og det har vært konstant uro rundt ambulansetilbudet. Man har lagt ned lærerskolen på Nesna, selv om man trenger flere lærere i Nordland, ikke færre. Man har lagt ned sykepleierutdannelsen i Sandnessjøen, og i dag vil Høyre på Stortinget bekrefte Høyres ønske i regjering om å tredoble CO₂-avgiften. Hvilken landsdel rammer det hardest? Det rammer hardest den nordligste landsdelen.

Sentralisering avler sentralisering. Det er det vi nå ser i de dramatiske flyttetallene. Vi ser en landsdel, den nordnorske landsdelen, som har de utfordringene som den har nå, og vi skal behandle en perspektivmelding i Stortinget, en perspektivmelding som i sin natur skal handle om hva som er de største utfordringene for landet framover, og hvilket svar regjeringen har på de største spørsmålene. Da skulle man jo tro at regjeringen hadde en analyse, noen tiltak, noen grep, for den nordnorske landsdelen. Jeg har lett, bladd, sett, søkt: Hva er grepene for Nord-Norge i perspektivmeldingen, eller mot sentralisering? Nord-Norge er ikke nevnt med et ord. Ikke ett ord står det i perspektivmeldingen om Nord-Norge. Jeg har lett etter Troms og Finnmark. Det eneste jeg fant, var en fotnote. Det eneste Troms og Finnmark har fått i perspektivmeldingen, er en fotnote om marginalskatt. Nordland er ikke nevnt med et eneste ord. Hvis vi skal oppsummere hva som er perspektivet i perspektivmeldingen fra regjeringen om den nordnorske landsdelen, er det faktisk bare en fotnote.

Men f.eks. for elbil har man en stor omtale om elbillandet Norge. Hva slags perspektiv er dette? Den manglende oppmerksomheten og det totale fraværet når det gjelder å utvikle hele Norge, står i grell kontrast til regjeringer vi har hatt tidligere, som har sett det som sin oppgave og plikt å utvikle hele landet. Da har konklusjonen vært at vi trenger en aktiv politikk, en aktiv stat, skal vi utvikle de unike delene som den nordnorske landsdelen er, og det har vært en vellykket politikk.

Om vi skal se framover, må vi lære av historien. Etter andre verdenskrig, da Finnmark var nedbrent og man hadde store utfordringer, la man fram en stortingsmelding om gjenreisningen av de krigsherjede områdene, spesielt med fokus på Finnmark. Den var svært konkret, det var mange tiltak, nesten helt ned til antall tømmerstokker, for hva man skulle gjøre for å bygge opp den nordnorske landsdelen. Det var en reell utbyggingsplan. I 1951 hadde man et utbyggingsprogram for Nord-Norge, og det er ganske interessant når man går inn og leser det. Jeg skal lese en liten setning fra den utbyggingsplanen:

Regjeringen anser utbyggingen av Nord-Norge ikke bare for en stor nasjonal oppgave og plikt, men som et tiltak av betydning for den vestlige verden.

Jeg vil anbefale alle å lese den stortingsmeldingen. Den er ambisiøs, tydelig og klar på at en ønsker å bruke ressurser for å bygge opp den nordnorske landsdelen.

Suksesshistorien derfra la grunnlaget for Distriktenes utbyggingsfond, som vi fikk i 1960. Under Borten-regjeringen bygde man Universitetet i Tromsø – man vedtok det 28. mars 1968. Man vedtok at man skulle ha distriktshøyskole i Nordland, og man skulle bygge høyskolen i Bodø. Man vedtok å bygge ut kortbanenett langs hele kysten for å binde Norge sammen. Det har gitt enorme ringvirkninger. I byen Bodø i dag er det rundt 700 stykker som bare jobber i Widerøe for å drifte den enorme satsingen som da skjedde.

Vi har tatt en rekke grep før for å bygge den nordnorske landsdelen. For 70 år siden hadde man en egen utbyggingsplan for Nord-Norge. Når vi ser de dramatiske flyttetallene som vi ser nå, vil vi ha en egen Nord-Norge-plan, en klar Nord-Norge-plan, for det er viktig for Norge som land at vi utvikler landsdelen. Vi må senke flyprisene. Vi må senke ferjeprisene. Vi må ha flere personrettede tiltak som gjør at unge folk har lyst til å satse og tørre å bo i den nordnorske landsdelen. Vi må få på plass flere studieplasser. Vi må ha en aktiv skattepolitikk som gjør det lønnsomt å etablere bedrifter, slik at flere tør å satse på å etablere bedrifter i den nordnorske landsdelen. Vi må lokalisere statlige arbeidsplasser rundt omkring i landsdelen, og vi må stanse sentraliseringen. Vi må ha en aktiv fiskeripolitikk, vi må bygge ny industri, og landsdelen må få en større andel av inntektene av sine store naturressurser. Vi må rett og slett investere i landsdelen.

Vi skal ikke investere i landsdelen fordi det er synd på Nord-Norge. Vi skal investere i landsdelen fordi det er viktig for landet Norge at vi bruker de store ressursene som den landsdelen har, og det er særdeles viktig strategisk for Norge som land. Derfor må vi ha en egen Nord-Norge-plan. Derfor må vi snu den negative befolkningsutviklingen vi har nå, og igjen få til vekst. Og vi må lære av historien. Vi må igjen gjøre det klart, slik man har gjort tidligere, at det er en nasjonal plikt og en nasjonal oppgave å bygge ut Nord-Norge. Det er viktig for Norge, og jeg gleder meg til å høre statsministerens perspektiver.

Statsminister Erna Solberg [10:19:21]: Tusen takk til interpellanten for at han igjen gir oss en anledning til å diskutere et viktig spørsmål om utviklingen i Norge.

Befolkningsutviklingen vi ser i distriktene og i Nord-Norge, vil landet som helhet se mer av de neste 20–30 årene. Diskusjonen om hvilke strategier vi skal bruke for å sikre verdiskaping og gode tjenester i hele landet, er et sentralt tema i perspektivmeldingen, som Stortinget nå har til behandling.

Hvis vi ser noen år tilbake, har utviklingen vist at vi særlig har hatt befolkningsvekst – eller bremset fallet – i de områdene og de periodene det har vært høy vekst i verdiskapingen og samtidig god tilflytting av arbeidstakere fra EØS-området. Det er til ettertanke at utvidelsen av EØS-samarbeidet østover har bidratt til både befolkningsvekst og verdiskaping i norske distrikter. Det er begrunnet i at vi trenger flere folk for å løse mange av de store verdiskapingsoppgavene vi har.

Skal vi ha bærekraftige kommuner, der fraflyttingen bremses og lokalsamfunn utvikles, må folk først og fremst ha en jobb å gå til. Da må vi legge til rette for at bedrifter i hele landet er konkurransedyktige. Det gjør vi gjennom å sikre at grunnmuren for bedriftsutvikling og arbeidsplasser er i orden. Denne grunnmuren består av flere elementer. Vi har senket skatter og avgifter med 34 mrd. kr for å gjøre hele det norske næringslivet mer lønnsomt. Vi har senket formuesskatten for norske eiere, men med en omlegging der eiendom, med de største verdiene i byene, verdsettes mer, mens skatten på arbeidende kapital i alle deler av Norge er redusert. Skatten på eierskap i distriktene er altså, med de omleggingene vi har gjort, redusert.

EØS-avtalen er kanskje det viktigste virkemiddelet for eksportbedriftene, ikke minst i Nord-Norge. Jeg har nevnt tilgangen på arbeidskraft gjennom fri bevegelse, som har bidratt til bedre utvikling og at det er flere som bor i Norge. Men det er også slik at disse arbeidsplassene, som vi særlig har i Nord-Norge, er helt avhengige av EØS-avtalen.

Nordland er et av Norges største eksportfylker. En tilnærmet samlet industri advarer mot å melde Norge ut av EØS. Europa er deres store handelspartner. Også havbruks- og fiskerinæringen har Europa som et stort marked. Arbeidslivet i Nord-Norge trenger gode og forutsigbare rammebetingelser. Det er grunnmuren for å beholde befolkningen. Da trenger vi EØS-avtalen. Å sette EØS-avtalen i spill er å gamble med titusener av arbeidsplasser, og det er å forsterke sentralisering og øke befolkningsnedgangen i Distrikts-Norge.

God samferdsel er også en del av grunnmuren for arbeidsplasser i distriktene. Det er en av grunnene til at vi har doblet samferdselsbudsjettene i vår regjeringsperiode. Da samferdselsministeren og jeg la frem ny nasjonal transportplan på fredag, viste vi hvordan vi vil fortsette regjeringens historiske samferdselsløft. Nord-Norge ligger bl.a. an til å få realisert to store flyplassprosjekter, i Bodø og i Mo i Rana.

Gode lokalsamfunn trenger også god tilgang på raskt internett. I starten av februar lanserte regjeringen en historisk satsing på raskt, trådløst bredbånd i distriktene. Vinnerne i 5G-auksjonen over sommeren kan få redusert prisen – mot å bygge ut for minst tilsvarende beløp i områder som mangler et slikt tilbud. Sammen med annen støtte legger dette til rette for over 800 mill. kr til bredbånd fra staten, en enorm satsing for å sikre at vi kan utvikle gode offentlige tjenester, men også enda flere bedrifter i hele landet.

Mindre skjemavelde utgjør også en del av det som trengs for å få levedyktige bedrifter. Regjeringen har forenklet hverdagen til norske bedrifter for 11 mrd. kr siden 2018. De årlige besparelsene for næringslivet er 28 mrd. kr i perioden. Det er særlig en fordel for små bedrifter, som det er mange av, særlig i Distrikts-Norge.

Så til interpellantens spørsmål om «hva har statsministeren gjort det siste året». Vel – da vil håndteringen av koronakrisen komme høyt opp. Samtidig legger håndteringen av pandemien og konsekvensene av den viktige premisser for veien ut av krisen, hvordan vi kan skape mer og inkluderer flere.

Et av de andre største ønskene fra bedriftene i distriktene har vært å få bedre tilgang til arbeidskraft med god og relevant kompetanse. Regjeringen har derfor i det siste året prioritert tiltak som bidrar til at vi i hele landet utvikler arbeidskraft som dagens og fremtidens jobber krever. I situasjonen vi nå står oppe i, har regjeringen det siste året gjennom Utdanningsløftet satt av milliardbeløp for å sikre gjennomføringen og styrke kompetansen for lærlinger, for elever på videregående og for permitterte og ledige.

Pandemien fremskynder digitaliseringen av det norske samfunnet, og det viser oss nye måter å jobbe på. Denne uken utlyste Nærings- og fiskeridepartementet to stillinger som åpner for fjernarbeid. Vi vil vinne erfaringer med å jobbe mer digitalt, mer uavhengig av geografiske avstander og har startet et arbeid for å se på regler og rammer for dette i staten. Etableringen av fire piloter for Statens hus, bl.a i Narvik, er også en del av arbeidet for å bidra til å beholde og utvikle kompetansearbeidsplasser i distriktene.

I morgen lanserer regjeringen en stortingsmelding om fullføringsreformen i videregående opplæring. Den viser at selv om resultatene er blitt bedre under denne regjeringen, er våre ambisjoner for elevene større. Nord-Norge har dessverre de høyeste frafallstallene. Da er det gledelig å se at Troms og Finnmark de siste årene har hatt den største forbedringen i gjennomføring. Det viser at det nytter med målrettet innsats.

Få steder i verden ligger forholdene bedre til rette for fiskeri og oppdrett enn i Nord-Norge, og fra regjeringens side har vi lagt og vil legge til rette for en bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen. Vi har også økt verdiskapingen som blir igjen i lokalsamfunnet der aktiviteten finner sted. Det jobber flere i Nord-Norge med fisk, oppdrett og fiskeindustri nå enn noen gang siden 2008. Og etter at regjeringen har åpnet for fangst av raudåte, er jeg glad for å se at gründere etablerer seg, slik som den nye raudåtefabrikken i Sortland.

Tilgang på naturressurser for verdiskaping er viktig, også til mineraler og fornybar energi. Det er også spennende med nye store industriprosjekter som utvikles for å møte behov i det grønne skiftet – om det er batteriteknologi eller hydrogen. Her ligger det godt til rette, også i Nord-Norge, bl.a. ved at vi har lagt ut anbud på ferjedrift på hydrogen.

Fra denne regjeringen overtok i 2013 til begynnelsen av 2021 er det blitt over 4 400 flere innbyggere i Nord-Norge, men befolkningstallet har gått ned siden 2019, og det er forflytting fra mindre til større steder, i Nord-Norge som i resten av landet. Det er blitt færre arbeidsinnvandrere, og det er ikke lenger fødselsoverskudd i Nord-Norge. Lave fødselstall er en av grunnene til at regjeringen har en aktiv politikk for barnefamilier generelt og for dem med lav inntekt spesielt.

Den økonomiske veksten i Nord-Norge er også høyere enn landsgjennomsnittet, og arbeidsledigheten er lavere i Nord-Norge enn i Oslo. Det er blitt 2 500 flere statlige stillinger i begge de nordnorske fylkene siden vi overtok. Det har altså ikke blitt færre som jobber i staten, det er flere som jobber i staten.

Vi har tatt Hæren tilbake til Finnmark, og tilstedeværelsen styrkes gjennom forsterking av Grensevakten ved Garnisonen i Sør-Varanger og oppbygging av Porsanger bataljon. Samlet er Forsvarets aktivitet anslått å gi ringvirkninger i nord på 4,6 mrd. kr i 2019.

For å oppsummere noe av det vi har gjort den siste tiden, og samtidig unngå potensiell kritikk fra interpellanten for å være for generell, skal jeg trekke frem noen konkrete eksempler:

• Vi har senket skatter og avgifter og økt barnetrygden.

• Vi har økt antallet studieplasser, også i Nord-Norge.

• Det investeres i sykehus og helsetjenester i Nord-Norge som aldri før, og vi har lagt til rette for bygging av nye sykehus i Kirkenes, Narvik og Hammerfest.

• Vi bygger en ny fagskole for brann- og redningspersonell i Tjeldsund.

• Vi styrker Senter for oljevern og marint miljø i Lofoten.

• Vi har fremmet forslag om å etablere en ny redningshelikopterbase i Tromsø.

• Vi styrker bedriftenes kapitalbehov gjennom å etablere et investeringsfond i Nord-Norge og et gründerfond for unge.

• Vi legger til rette for utvikling og bruk av ny teknologi gjennom hydrogenfergen Bodø–Moskenes.

Og nei, det er ikke geografiske områder som omtales i perspektivmeldingen. Men vi har faktisk, helt klart, en stor satsing. Planen for nordområdene ligger i nordområdemeldingen, som er til behandling.

Jeg er ikke i tvil om at Nord-Norge også fremover kommer til å være et attraktivt sted for nordmenn og utlendinger å bosette seg. Men vi må ha vår politikk for verdiskaping, for åpen handel – ikke Senterpartiets «lukke-seg-inne-politikk».

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:29:56]: Da Brandtzæg-utvalget la fram sin innstilling for litt tid siden, var det veldig interessant lesning. Noe av det de konkluderte med, var at det er offentlig sektor som er den store sentraliseringskraften i Norge, ikke privat sektor. Der er det mange initiativ og flinke folk som skaper aktivitet, men det er offentlig sektor som er den store sentraliseringskraften. Det som er interessant med svaret til Erna Solberg, er at når hun løfter fram mange av tiltakene, f.eks. skatter og avgifter, er det nasjonale tiltak. Men hvilke ekstra tiltak er det man skal sette inn for de nordligste fylkene? Hvilke nye skattegrep er det man skal ta for å få ekstra vekst der, som gjør at flere har lyst til å etablere sin virksomhet der? Samtidig må vi ha en strategi for hvordan vi skal lokalisere offentlige arbeidsplasser som gjør at man skaper levende lokalmiljø.

Statsministeren løfter fram barnetrygd. Faktum er jo at statsministeren kuttet den ekstra barnetrygden for Finnmark og Nord-Troms, mens man har økt barnetrygden generelt. Man har ikke gjort noe med barnetrygden for de nordnorske fylkene for å gjøre det mer attraktivt f.eks. for en barnefamilie som har lyst til å prøve å flytte sørfra og nordover, bosette seg og satse. Det har man ikke gjort mer attraktivt, man har gjort det mindre attraktivt. Det er den typen personrettede tiltak vi i Senterpartiet mener man må komme med. Det er bra at vi har nasjonale løft, men vi må også ha ekstraordinære tiltak for den nordnorske landsdelen fordi den nordnorske landsdelen har en del andre utfordringer. Det er lengre avstander, det er kaldere klima. Derfor har det vært norsk politikk over lang, lang tid at vi har brukt ekstra ressurser for å få vekst og utvikling i de tidligere tre nordnorske fylkene – nå to, og snart igjen tre.

Så har vi et av de aller største politiske grepene som statsminister Erna Solberg har tatt. Det er å tvangssammenslå Troms og Finnmark. Det er interessant å høre hennes perspektiv når hun brukte så mye kraft på å tvinge igjennom den sammenslåingen mot folkets vilje. Hvilke gevinster mener statsministeren at det kommer til å gi? Hva er gevinsten når hun har brukt så mye prestisje og politisk makt på å tvinge de fylkene sammen? Hva kommer til å bli gevinsten framover, og hva vil være kostnaden hvis vi i Senterpartiet eller andre reverserer det?

Jeg vil avslutte med det jeg begynte med. Det er 7 746 flere som har flyttet ut av den nordnorske landsdelen, enn som har flyttet inn. Ser statsministeren det som et problem, eller synes hun det er helt greit? Hvis hun ser det som et problem, må statsministeren bli med på en ny Nord-Norge-satsing som gjør at vi litt fram i tid kan si at det er flere som flytter inn i landsdelen, enn som flytter ut, slik situasjonen er etter åtte år med statsminister Solberg.

Statsminister Erna Solberg [10:33:18]: Før pandemien startet, var hovedutfordringen i Nord-Norge at vi hadde mange gode jobber, men få folk til jobbene. Vi manglet kvalifisert arbeidskraft. Derfor er noe av det vi har satset på det siste året, å løfte kompetanse og kunnskap, bidra til at folk får mer kompetanse i denne perioden da ting går saktere. Derfor er det sånn at en del av de helhetlige, store grepene vi tar for hele nasjonen, er særlig viktige i Nord-Norge. Det er også sånn at det f.eks. i Finnmark er en større andel utenfor arbeidsmarkedet enn i mange andre fylker. Det betyr at vi er nødt til å se på de ressursene vi allerede har å tilføre, og i tillegg må vi få flere inn.

Jeg er enig i at vi bør jobbe etter interessante og gode, nye strategier. En av dem jeg har omtalt, dreier seg om at man kan være ansatt i staten, til og med i departementer, og bo andre steder. Det er noe vi nå prøver ut som et nytt tiltak.

Vi har hatt en satsing for å sørge for at vi får flere kompetente lærere i Nord-Norge, sørge for at vi stimulerer flere til å ta lærerutdanningen og være der etterpå. Derfor innførte vi for få år siden en betydelig bedre studielånfinansiering for dem som går på lærerutdanning i nord, som et målrettet tiltak for å få flere til å bosette seg. Jeg tror at sånne tiltak er viktig for å møte disse grunnleggende utfordringene.

Det helt grunnleggende fremover er ikke at vi kan stoppe endringer i offentlig sektor. Den store utfordringen vår fremover som nasjon er at vi må ha flere hender i privat sektor, flere som er kvalifisert, flere som jobber der. Vi må modernisere vår offentlige sektor, vi må gjøre de endringene der vi flytter fra administrasjon til tjenester. Det vi faktisk har gjort, er å få flere i tjenestesektoren i staten i Nord-Norge i denne perioden. Vi har også gjort noen endringer der vi bruker digitaliseringspotensialet for å kunne gjøre ting enklere for bedrifter, gjøre det enklere i offentlig sektor, for å ha flere hender til å løse utfordringene. Jeg skjønner at Senterpartiet generelt er imot det.

Dette store nummeret som representanten gjorde av perspektivmeldingen, blir litt spesielt, for i alle fall i 2009-meldingen til den rød-grønne regjeringen var Nord-Norge nevnt null ganger, Troms null ganger, Finnmark null ganger og Nordland null ganger. Det er ikke et stort poeng for meg, men siden det var et stort poeng for representanten, er det interessant.

Vi har levert en nordområdemelding, og vi har flyttet nordområdefokuset fra å være et utenrikspolitisk fokus til også å være et fokus rundt Nord-Norge. Derfor er veldig mye av den prosessen vi har hatt rundt nordområdemeldingen og tiltakene som ligger i nordområdemeldingen, også beregnet på nettopp å sørge for større befolkningsvekst, tilgang på mer arbeidskraft, at denne landsdelen får brukt det store potensialet den har til fortsatt å være en dynamo i den økonomiske veksten fremover for Norge, for det har Nord-Norge vært de siste årene.

Stein Erik Lauvås (A) [10:36:40]: Det er en utfordring at vi har sett en kraftig sentralisering de seneste årene. Og som interpellanten peker på, ser vi en befolkningsnedgang i Distrikts-Norge. Det er en utvikling som er bekymringsfull. Vi må sørge for at vi har en politikk som gjør at folk ser muligheten til å leve, jobbe og bo utenfor de største byene og tettstedene.

Vår velstandsutvikling er avhengig av at vi har levende lokalsamfunn som kan bidra til å utvikle arbeidsplasser. Vi er helt avhengige av at vi har folk og aktivitet som tar hele landet i bruk. Skal vi få til aktivitet og ha levende og gode lokalsamfunn i hele landet, må vi også aktivt legge til rette for det. Vi må ha en politisk retning som ser Distrikts-Norge, og vi må ha et storting – og ikke minst en regjering – som løfter fram mulighetene i distriktene.

Victor Norman, som ledet demografiutvalget, peker på at vi må ha en politikk som gir bolyst, en politikk som gjør at det blir attraktivt å bo og jobbe utenfor de store byene og tettstedene. En stadig sterkere, villet sentraliseringspolitikk er på mange måter distriktenes død og blir byenes problem. Dessverre er det nettopp dette vi har sett fra statsministerens regjering de siste åtte årene. Vi må slutte å sette byer opp mot distriktene. Det må handle om hele Norge. Vi må ha en politikk som gjør at ungdom ser mulighetene i distriktene.

Det er mange grep som må tas om vi skal lykkes i å beholde og utvikle levende lokalsamfunn ute i distriktene. Det første – og åpenbare – er at folk må ha jobb. Det andre er sterke og gode velferdstjenester. Det tredje er infrastruktur.

Vi må altså skape flere arbeidsplasser i distriktene. Disse kan komme innen fiskeri, landbruk, mineralnæring, skognæring og industri basert på ren og fornybar energi. Men skal vi lykkes i å skape flere arbeidsplasser, må vi ha en aktiv næringspolitikk som griper mulighetene, og vi må ha en stat som bidrar og ikke trekker seg unna.

Å fjerne trafikkstasjoner og sentralisere tjenester vekk fra distriktene, slik statsministerens regjering har gjort og foreslått, bare forsterker flyttestrømmen fra distriktene. Når folk mister nærtjenestene sine og får lengre reisevei, blir det automatisk mindre attraktivt å bli værende.

Arbeiderpartiet har fremmet en hel rekke forslag her i Stortinget om en bedre distriktspolitikk de seneste årene – ikke for å plage regjeringen, men fordi vi ser at det er nødvendig å ha et sterkere grep om distriktspolitikken. Vi må ha en mer aktiv stat. Vi i Arbeiderpartiet er veldig tydelige på at vi må styrke den eksportrettede industrien. Vi må fortsette med differensiert arbeidsgiveravgift og en industrioffensiv med stat, fylker, kommuner og det private næringsliv for å styrke eksisterende arbeidsplasser og skape nye. Vi må ha anbudsregler som gjør at lokale entreprenører kan delta i konkurransen. Vi må ha sterkere satsing på regionale næringsutviklingsmidler. Og vi må ha en bedre ordning for pendlere.

Videre må vi øke inntektene til kommuner og fylker. De må settes i stand til å drive lokalt og regionalt utviklingsarbeid. Vi må også etablere nærtjenester der folk får sine tjenester nær der de bor, som f.eks. pass, førerkort og andre sivile oppgaver. Helsetjenestene må være nær der folk bor. Ambulansen må komme, og den må komme med riktig utstyr og riktig personell. Kvinner som skal føde, må ha trygghet for at de har nødvendig hjelp, og folk i akutte sykdomstilfeller ute i distriktene må ha trygghet for rask hjelp.

Så må man ha et desentralisert utdanningstilbud. Vi må få på plass bredbånd – litt på samme måte som vi sørget for at folk fikk tilgang på strøm. Og vi må ha et nærhetsprinsipp for statlig styring. Statlige virksomheter må brukes aktivt i distriktspolitikken, og veksten i statlige arbeidsplasser må vi sørge for å fordele rundt om i landet. Det må altså bli slutt på å nedlegge og sentralisere statlige tjenester. Man får bruke digitale tjenester der det er fornuftig og mulig for å bedre nærtilbudet til innbyggerne, men vi må ha en regel om at distriktspolitiske hensyn må vurderes hver gang nye reformer skal iverksettes.

Skal vi lykkes i å ta i bruk distriktene, i å ha folk som bor og jobber over hele landet, ja, da må vi altså ha en regjering og en sterk stat som bidrar til å utvikle lokalsamfunnene våre – ikke avvikle dem. Arbeiderpartiet har vært tydelig på at vi i regjering vil prioritere å gjøre et kraftig distriktsløft. Vi har 60 punkter for en bedre distriktspolitikk – for arbeid, infrastruktur, helse, klima og miljø. Vi ser mulighetene i distriktene, og vi vil ta vare på de mulighetene vi ser Distrikts-Norge har.

Til slutt: Vi må ha slutt på uttalelser fra distriktene som sier at staten har forlatt dem. Vi trenger definitivt en ny kurs i distriktspolitikken.

Kent Gudmundsen (H) [10:41:58]: Det er ingen tvil om at vi må ta utfordringen med fraflytting fra distriktene på alvor. Men for å ta denne utfordringen på alvor må man ha en politikk som virkelig tar det onde ved roten, og da trenger man en politikk der de mulighetene som finnes i Nord-Norge, tas i bruk. Det handler om å ha en aktiv politikk for å svare mest mulig ja til de menneskene og de initiativene som bidrar til å skape vekst og arbeidsplasser i Nord-Norge.

Det betyr at man må ha en skatte- og avgiftspolitikk som gjør at private gründere og andre som ønsker å investere, har mulighet til det og kan ta i bruk den private kapitalen som de så sårt har spart opp – ikke at man årlig tapper Nord-Norge for en halv milliard i formuesskatt. Men Senterpartiet slår på stortromma og skal bruke en milliard på å kjøre tomme postbiler rundt omkring i Distrikts-Norge fordi det er viktig symbolpolitikk. Det er ikke spesielt treffsikkert.

Jeg mener at når man skal se på perspektiver, er det aller, aller viktigste å adressere nettopp de perspektivene. For øvrig nevnte ikke de rød-grønne Troms og Finnmark i verken 2009- eller 2013-perspektivmeldingen sin, og jeg kan ikke huske at det akkurat ble jublet da deres nordområdemelding ble lagt fram. Det har vi gjort noe med.

Vi har tatt i bruk de mulighetene som finnes i vår landsdel, i Nord-Norge, ved å si mer ja til lokale initiativ, til de reguleringene og de planene som har vært for landsdelen. Det er bare å se på statistikken. Vi har investert i infrastruktur som gjør at avstandsulempene i Nord-Norge, som er store, har blitt mindre og fortsatt vil bli mindre. Vi har en reduksjon i vedlikeholdsetterslepet på riksveiene, og vi har startet en opptrapping for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene, som er så viktige for kystnæringene, der vi har en sjømatnæring i vekst, og der mulighetene er store.

Det handler nemlig om å skape de framtidige arbeidsplassene som gjør at vår ungdom, som nå i økende grad skal fullføre videregående skole, har arbeidsplasser å gå til. Har de ikke det, ja, da er det ikke rart at de flytter. Det er det denne debatten bør handle om. Hvilken politikk de enkelte partiene framfører i denne sal, vil gi flest mulige private, interessante arbeidsplasser? Eller skal vi sitte her og diskutere hvor mye penger vi skal bruke over statsbudsjettet for å ha flest mulige statlige arbeidsplasser rundt omkring i hvert eneste kystsamfunn? Det er jo ikke det som er livskraftig. Det er jo ikke det som er bærekraftig. Det er ikke bærekraftig for den norske stat, og da er det heller ikke bra for Nord-Norge.

Likevel vil jeg bare minne om at denne regjeringen gjennom å ha reformert statlig sektor har bidratt til at vi både drifter med færre byråkrater og tar hele landsdelen i bruk. Det er jo ikke uten grunn vi har fått en avdeling av Utdanningsdirektorat i Tromsø, at Mattilsynet har et kontor på Sortland, eller at vi har fått flere professorer som forsker, og som gjør at Universitetet i Tromsø nå stadig vekk inntar nye, internasjonale posisjoner når det gjelder forskningsprosjekter, deltar langt mer på de arenaene og henter mye mer penger hjem. Vi skaper nye muligheter for framtiden. Vi har mer politi ute i distriktene. I Nord-Troms har politireformen gjort at Senterparti-ordføreren i Lyngen jubler. Endelig ser de politi i gatene! Det er å skape reformer innenfor det statlige og de velferdstjenestene vi skal levere fra denne sal. Det er virkelig å gjøre jobben vår. Det er å møte framtiden på en god måte.

Det det burde handle om, er hvordan vi drifter denne staten mest mulig effektivt, gir best mulige tjenester til innbyggerne våre, får flere av ungdommene våre til å fullføre videregående skole, så de kan møte framtiden på en god og trygg måte, at vi får forsket og utviklet oss, slik at vi møter den ukjente framtiden på en bedre måte, og at vi fortsatt investerer i infrastruktur, slik at de avstandsulempene som måtte være i min landsdel, blir mindre. Så kan man jo reflektere litt over hvordan det ville blitt i Nord-Norge – når 80 pst. av det vi eksporterer, går til Europa gjennom EØS-avtalen – hvis de partiene som er i ferd med å vokse på målingene, og som ikke vil ha noe med EØS-avtalen å gjøre, skulle få viljen sin igjennom og kjøre rundt med tomme postbiler? Hva slags symbolpolitikk er det egentlig man ønsker å gjennomføre?

Det er ikke en politikk jeg har noen som helst tro på. Jeg mener at det aller beste for Nord-Norge er en fortsatt borgerlig regjering som fortsetter på den kursen vi har lagt ut på. Det vil være med på å skape muligheter og framtidsoptimisme og gjøre det mulig å komme tilbake på det sporet vi var på før pandemien – med rekordlav arbeidsledighet og mange muligheter i nord.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:47:13]: Jeg skulle ønske Senterpartiet unnlot å prate ned min landsdel, noe jeg opplever at de gjør i fortellingen de prøver å lage om Nord-Norge. For den er med respekt å melde ikke riktig.

Når man tar utgangspunkt i tallene hva gjelder internflytting i Norge, baserer man det på tall som handler om ettervirkningen av migrantkrisen, da det ble plassert ut en god del asylsøkere rundt omkring i nordnorske kommuner. Statistikken er klar. Den viser at mellom 62 pst. og 73 pst. av dem som har flyttet fra Nord-Norge i perioden 2016–2019, har innvandrerbakgrunn. Hvis vi ser på innfødte nordlendinger, som er født og oppvokst i Nord-Norge, er det et lavere nivå nå enn under den rød-grønne regjeringen hva gjelder utflytting fra Nord-Norge. Det er interessant, og det viser hvordan man kan leke seg med tall.

Uansett er det viktig at man legger til rette for at min landsdel, Nord-Norge, skal være bærekraftig og dra med seg resten av dette landet hva gjelder økonomisk utvikling, hva gjelder verdiskaping, hva gjelder næringsgrunnlag. Det er det dette handler om. Det handler ikke om statlige arbeidsplasser. Det handler om et godt næringsliv som skaper verdier, og som skaper arbeidsplasser så folk faktisk har noe å gjøre, for det er jobb nummer én. I Nord-Norge må vi ha de arbeidsplassene som folk ønsker å jobbe på, og som er til beste for hele nasjonen. For Nord-Norge kan og bør være en økonomisk motor for hele resten av landet.

Skal vi gå inn i detaljene når det gjelder hva de rød-grønne står for, søker man i neste valg et flertallsopplegg der partiene konkurrerer om hvor raskt de skal nedlegge olje- og gassnæringen, en helt fundamentalt viktig del av den nordnorske utviklingen. Den vil flere av disse partiene legge ned. Når det gjelder mineralnæringen, har jeg hørt mange festtaler fra denne talerstolen om at vi må legge til rette for den. Men gjør man det? Sannheten er at det ikke ble løftet en finger for mineralnæringen under de rød-grønne. Tvert imot – en av de viktige sakene som faktisk ble avklart de siste årene, som handler om etableringen av Nussir i Kvalsund kommune, og som kommer til å skape tusenvis av arbeidsplasser, plasserte en Senterparti-statsråd langt nede i skuffen og tok ikke tak i i det hele tatt. Nå er det i hvert fall løst. Nå er det på plass, og det er altså ikke politikken fra venstresiden som har skapt grunnlaget for de arbeidsplassene.

Sånn kan jeg fortsette i sak etter sak etter sak, der man skal verne, ikke skape, og der man har byråkratiske forhindringer som gjør at man ikke får til etableringer. Det er altså den konstellasjonen Senterpartiet samarbeider med, og det er altså det Senterpartiet sto for da de selv satt i regjering.

Det er mange ting vi kan være helt enige om. Vi skal ha bredbånd over hele landet; det skal bygges ut overalt. Det har også Fremskrittspartiet fremmet forslag om i Stortinget. Det kommer til behandling, og da håper jeg at Senterpartiet støtter det.

Det er helt åpenbart at samferdsel er blodlinjen i økonomien. Det er den i Nord-Norge like mye som i alle andre deler av landet. Da er det viktig at man bygger den infrastrukturen. Selv har jeg tatt til orde for Nord-Norge-banen. Det mener jeg er riktig og framtidsrettet. Men vi må jo også bygge ut de veiene vi trenger. I Troms, min valgkrets, er det en Senterparti-styrt fylkeskommune som legger hindringer i veien for å legge til rette for f.eks. sjømatnæringen på Senja. Det er fylkeskommunale veier som i høyeste grad trenger å utbedres, men jeg opplever ikke at fylkespolitikerne tar tak i det i det hele tatt. De er mer opptatt av å krangle internt og diskutere Troms og Finnmark-problematikken enn av å løse problemene der ute for virkelige folk. Det er det jeg frykter vi kommer til å se mer av hvis Senterpartiet får det som de vil.

Willfred Nordlund (Sp) [10:52:34]: En vellykket distriktspolitikk har historisk vært avgjørende for Norge. Spredt bosetting har vært en nøkkel til den velferdsutviklingen vi har hatt. Det er ikke noe som tyder på at behovet for å ta i bruk naturressursene vil reduseres i den framtiden vi ser foran oss. Nord-Norge er derfor en ressurs som vi må bruke. For å benytte disse ressursene til arbeidsplasser, til verdiskaping, er vi avhengige av at det fortsatt bor folk der, som ser muligheter, og som tar disse i bruk.

Det meste av Norge er i ulik grad distrikter. Da må politikken ha tro på hele Norge og ikke minst legge forholdene til rette for at folk skal kunne bo, arbeide og leve sine liv i hele landet, også i nord. Det er jo det interpellanten tar opp i sine spørsmål.

Statsministeren viste i sitt svar til representanten Slagsvold Vedum til at regjeringen har tatt en rekke initiativ, gjort en rekke satsinger og jobbet med rammevilkårene. Problemet er at det ikke veier opp for dag-til-dag-politikken til regjeringen, som svekker mulighetene og bolysten i nord. Det viser jo flyttetallene.

Under Solberg-regjeringen har grunnleggende tjenester og arbeidsplasser forsvunnet. Tryggheten og beredskapen er blitt svekket, og trangere økonomiske tider for kommunene og fylkeskommunene har betydd dårligere tjenester for folk. Innbyggertall og reiseavstander kan altså ikke være de avgjørende økonomiske forutsetningene som kommunene har for å gi den hjelpen folk trenger, i eldreomsorg, i barnehage eller i skole. Men det er altså Høyres mantra: ett hode, én krone. Sånn er ikke utgiftene fordelt i dette landet. Sosiale og geografiske forskjeller må utjevnes på tvers av store og små kommuner, mellom nord og sør, mellom bygd og by. Regjeringen snakker om tidenes kommuneøkonomi, men alle budsjettundersøkelser viser det motsatte. Det er hardt å være lokalpolitiker i Nord-Norge. Folk og næringsliv er mer avhengige av et godt flytilbud enn det regjeringen er villig til å innrømme. Ansvaret skal overføres til fylkene, midt i en krise for luftfarten – koste hva det koste vil – og det det gir, er usikkerhet.

Nærings- og samferdselspolitikken burde bidra til å tilrettelegge for at den naturressursbaserte verdiskapingen Nord-Norge har og har store muligheter til å øke, ble forsterket. Staten burde ha sørget for at fylkeskommunene var i stand til å ruste opp veinettet, redusert billettprisene på ferger og båter, sørget for gode utdanningstilbud og gitt et skikkelig kollektivtilbud – basistjenester som bygger samfunn og gir bolyst.

Alle i Norge skal føle seg trygge, uansett hvor i landet de bor – også i nord. Det ser vi ikke en regjering som tar på alvor. Det er godt kjent i nord at et hus ofte er verdt halvparten når nøkkelen settes i døra. Dette må løses. Stortinget tvang regjeringen til øke Husbankens rammer, men regjeringen har samtidig ikke villet gjøre noe med mandatet og regelverket som gjør at utbyggerne i distriktene ikke kan ta i bruk Husbanken – så også i nord, og i min egen kommune. Kravet er nemlig at alt skal være solgt innen tre måneder. Sånn fungerer jo ikke markedet i nord. Selv mindre byer klarer ikke å selge prosjekter så raskt. Sånn får vi altså boligmangel, og sånn skaper vi heller ikke bolyst.

Regjeringen synes å mangle en grunnleggende forståelse av hvordan dag-til-dag-politikken deres virker på Nord-Norge. Det nytter ikke at næringslivet går godt, og at vi har stor vekst, når tjenestetilbudet forsvinner, staten trekker seg ut og beredskapen svekkes. Nesna nedlegges, Andøya nedlegges, og vi ser et svekket politi og redusert beredskapstilbud for øvrig.

Differensiert arbeidsgiveravgift er det viktigste distriktspolitiske virkemiddelet vi har, sier rapportene – at staten har forskjellig avgift for en arbeidsplass i Finnmark kontra i Oslo for å utjevne en del av de grunnleggende kostnadsforskjellene som ligger der, altså utjevning. Det er et verktøy som burde ha vært utviklet videre, men så langt har vi egentlig hørt svært lite fra regjeringen om hvordan de jobber med det temaet.

Pendlere, som det finnes mange av i Nord-Norge, der pendlervilligheten er høy, har fått svekket sine muligheter under denne regjeringen. Det har blitt dyrere å være pendler. De som har strukket seg ekstra langt og har lang reisevei til jobb, burde ha fått en rimelig kompensasjon for dette. Det har regjeringen, med Erna Solberg, strammet inn.

Nedbygging av folks og næringslivets muligheter ved at bolysten svekkes og folk i nord flytter ut, avspeiler egentlig det politiske målet som Høyre under Erna Solberg har arbeidet for.

Det går godt i mange deler av næringslivet i distriktene, så også i nord, størst vekst. Vi burde ha bygd det opp, ikke ned. Dag-til-dag-politikken burde lagt til rette for bolyst, sikret bosetting, sånn at mulighetene ble tatt i bruk og vi fikk forsterket det positive som skjer. I dag har vi en regjering som sørger for at det slår hverandre i hjel. Den negative befolkningsutviklingen i nord kan endres av politiske beslutninger. Det handler om vilje, vilje til å erkjenne at alt henger sammen med alt, og det trengs nok et regjeringsskifte for å få det til. Det tyder svaret fra statsministeren i dag på.

Karin Andersen (SV) [10:57:54]: Politikk virker. Høyrepolitikk virker, og den virker sentraliserende. Det merkes i hele Distrikts-Norge. SV er optimistisk på vegne av Nord-Norge, for Nord-Norge har store ressurser. Da gjelder det å forvalte de ressursene på en måte som gjør at de varer i et tusenårsperspektiv, at vi ikke f.eks. ødelegger grunnlaget for fiskeriene med rovdrift, at vi sørger for at fiskeriene gir inntekter og arbeidsplasser på land lokalt. Det er utrolig viktig, og det kan styres mer av politikerne enn det man gjør i dag.

Det er slik at politikk på veldig mange områder slår ut i distriktene. En kraftig kommuneøkonomi som gjør at bedriftene møtes på en positiv måte i kommunene, og at de rett og slett har rom til det, er positivt. Derfor styrker SV kommuneøkonomien. Det er viktigere i distriktene enn i byene, der en del ting går mer av seg sjøl.

Det trengs en nærhetsreform i hele offentlig sektor. Statsministeren var inne på det, men det må gå an i kommuner og fylker også å bruke ny teknologi, slik at man ikke må sentralisere, slå sammen, sentralisere og slå sammen. Det går an å tenke nytt, slik at ikke bare kompetansearbeidsplassene, men også tjenestene til folk blir spredd, sånn at man ikke må sitte i bil i timevis for å få en helt alminnelig tjeneste.

Det trengs en storsatsing på grønne virkemidler i hele næringspolitikken. SV har kalt det et rettferdig grønt skifte, og mye av de ressursene ligger i distriktene, både i Nord-Norge og i Innlandet, som jeg kommer fra. Dette er arbeidsplasser vi må sørge for havner i Norge og ikke i utlandet, for det gjør de i altfor stor grad i dag. Det ser ikke ut som om regjeringen har noe politikk for å møte det.

Vi må bruke hele handlingsrommet. Vi kan diskutere EØS opp og ned, men det er handlingsrom i EØS-avtalen som ikke blir brukt i dag. Jeg skal spå: Etter korona, nå når så mange små bedrifter utover i bygdene som holder på med turisme og reiseliv, og alle de som er avhengige av det, brekker ryggen fordi de får for dårlig hjelp av regjeringen og har brukt opp all kapitalen sin – hvordan skal de tørre å gå opp og stå igjen etter det? Da må vi i hvert fall bruke det handlingsrommet vi har, men som regjeringen ikke bruker, til å gi direkte støtte til bedrifter til etablering, investering og markedsføring. Det kan vi gjøre i f.eks. ett, to eller tre år framover, for å få hjelpe dem som trenger det, opp og stå, i stedet for bare å være opptatt av dem som er aller sterkest og har aller mest penger fra før, slik regjeringen er. Det er dit alle de store pengene går.

Det er behov for å styrke politikken på veldig mange områder. Desentralisert høyere utdanning er et av de viktigste tiltakene, som regjeringspartiene dessverre har stemt ned når SV har fremmet forslag om at vi må ha egne tilskudd til det, både gjennom høyskolesektoren og til fylkeskommunene, slik at de kan drive det.

Bredbånd: Det går altså ikke engang an å ha unger på skolen lenger uten at man har tilgang på godt bredbånd. For et par dager siden kom det en rapport som sier at vi må investere én milliard hvert år fram til 2025. Da er det bredbånd i hele landet – til alle, til bedriftene også. Det må på plass, for det er det alle moderne bedrifter trenger for å klare seg, det er det som er et moderne samfunn.

Det er veldig mye jeg kunne ha sagt om dette, men punkt én: Vi kan altså ikke, slik Fremskrittspartiet tar til orde for, fylle fjordene våre med avfall og tro at vi skal leve godt av fiskeriene framover. Punkt to: Hvis vi skal bygge ut infrastruktur, veger og jernbane, er vi nødt til å slutte å bruke alle pengene på gigantiske motorvegprosjekter i sentrale områder. Vi må flytte pengene over til kommunale/fylkeskommunale veger og de riksvegene i distriktene som trenger styrking. Og så trenger vi Nord-Norge-banen og strøm på Rørøs- og Solørbanen. Da får vi en moderne transportåre helt fra Nord-Norge og ut til kontinentet. Det vil være god Nord-Norge-politikk.

Jon Gunnes (V) [11:03:03]: For å motvirke fraflytting og sentralisering må vi sørge for å ha gode tjenester og utdanningstilbud der folk bor. Det er vi enige om. Vi må ha gode samferdselsløsninger. Nylig framlagt forslag til NTP viser videre vei og gjør det mulig og attraktivt for folk å bosette seg utenom de største byene. Vi må også investere i skole, sånn at ungdommen kan være lenger i bygda.

De videregående skolene har en viktig rolle og betydning som kompetansesenter for lokalsamfunnene. Signalet fra næringslivet og fra skolene, f.eks. i Nordland, er at det er et behov for å opprettholde det tilbudet man har. Næringslivet i Nordland har garantert for læreplasser. Tilstandsrapporten for Nordland viser at mellom 80 og 90 pst. av elevene har fullført de siste årene.

For at ungdommen skal lykkes i å komme igjennom videregående opplæring, og for at vi skal kunne rekruttere nok, er vi nødt til å sikre et bredest mulig tilbud på flest mulige skoler. Ungdommen må ha tilgang på motiverende skoleløp ved sin nærmeste skole. Det er viktig at hver skole har tilbud som kan appellere til begge kjønn, slik at elevene har reell valgmulighet i nærheten av sitt hjemsted. Slik inkluderer vi ungdommen og sikrer næringslivet kompetanse det er behov for.

Til tross for dette bildet velger Senterpartiet å bidra til å legge ned mange distriktsklasser i videregående skole i Nordland, og man kutter i samferdselstilbudet. Dette er alvorlig. Det er tilbud som blir borte der folk bor. Fylkesrådet i Nordland, der Senterpartiet bl.a. har finansråden, ønsker åpenbart denne politikken. Så hører vi at Senterpartiet skylder på at det er for lite penger fra staten. Dette skjer samtidig som fylkesrådet i Nordland er opptatt av å ha penger på bok. Resultatet blir da en sentralisering – med Senterpartiet ved det lokale roret, der folk bor.

Venstre ønsker at vi skal ha levende lokalsamfunn, i både bygd og by. Vi inviterer gjerne Senterpartiet til å være med på denne innsatsen, men da må de ville ha en aktiv distriktspolitikk og ikke bare snakke i store ord i Oslo.

Statsministeren nevnte som en ettertanke at en utvidelse av EU-samarbeidet østover har bidratt til befolkningsvekst og verdiskaping i norske distrikter. Her vil jeg nevne hva som skjedde på Frøya og Hitra i Trøndelag – et eventyr innenfor sjømat, med lakseoppdrett, fiskefabrikker og mange nye arbeidsplasser og bedriftsetableringer, og med en befolkningsvekst i kommunen som for bare 20–30 år siden var preget av fraflytting. Befolkningsveksten er preget av arbeidskraft fra det østlige EU. Vi trøndere ville ikke flytte til øyrekka, men befolkningsveksten og verdiskapingen ble besørget av arbeidsinnvandrere. Frøya og Hitra har en flott utvikling.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:07:04]: Kristelig Folkeparti mener det er bra at det snakkes om distriktspolitikk og om utvikling av hele Norge. Det har alltid vært Kristelig Folkepartis kjernepolitikk å utvikle landbruket, satse på gründere og ikke minst sørge for en god familiepolitikk som gjør det lettere for folk å få flere barn. Alt dette er faktorer som påvirker hvor det bor folk i landet vårt, og det gjelder selvsagt også i Nord-Norge.

Det forundrer meg hvordan Senterpartiet prøver å få det til å se ut som om regjeringen er skyld i befolkningsnedgangen i nord, ja, at det nærmest er en bevisst vilje, at regjeringen ikke vil denne landsdelen noe godt. Det hører vi igjen og igjen i Senterpartiets retorikk. Denne retorikken leder ikke til noe annet enn en uryddig og usann debatt. For å opplyse debatten vil jeg vise til den nylig utgitte Indeks Nordland. Den peker på at det er innvandring fra utlandet som i stor grad har bidratt til befolkningsveksten i Nordland. Men den innvandringen har altså stoppet opp. I tillegg er det noe fødselsunderskudd, som i resten av landet vårt. Nedgangen skyldes altså ikke at nordlendingene ikke lenger trives i Nord-Norge og flytter derfra på grunn av regjeringens politikk. Nei, tvert imot skaper regjeringens politikk grunnlaget for et voksende næringsliv. Reiselivet, industrien, sjømatnæringen og bygg- og anleggsbransjen har svært gode resultat og er i vekst over hele landsdelen.

Nordområdemeldingen varslet en ambisiøs transportsatsing i nord, og da NTP ble lagt fram sist fredag, ble ord til handling. Regjeringen, med Kristelig Folkeparti og samferdselsminister Knut Arild Hareide i spissen, leverte den mest ambisiøse nasjonale transportplanen for Nord-Norge på årtier, og satsingene strekker seg over alle transportformer, på både vei, luft, sjø og bane, men aller mest på veiene og kysten i nord. Dersom ikke satsing på samferdsel i Nord-Norge er god distriktspolitikk, så vet ikke jeg.

Regjeringen har også ført en næringspolitikk som har fått typiske distriktsnæringer til å blomstre, enten det er fiskeri, havbruk eller landbruk, med tilhørende leverandørindustri, næringer som har levert gode resultat også gjennom denne krisen som vi har vært i nå. Men det vil komme til å endre seg drastisk dersom Senterpartiet får gjennomslag for EØS-politikken sin, som vil medføre uforutsigbarhet og usikkerhet for den eksportrettede distriktsnæringen. En tilnærmet samlet industri advarer sterkt mot å melde Norge ut av EØS, for Europa er deres store handelspartner. Det forundrer meg stort at Senterpartiet og representanten Slagsvold Vedum er så ivrige etter å sette EØS-avtalen på spill. Å gamble med titusener av arbeidsplasser og i tillegg bruke hver eneste sjanse de får, til systematisk å lire av seg en elendighetsbeskrivelse av Distrikts-Norge – hva godt skal det bidra til?

Kristelig Folkeparti vil bidra til å snakke opp og fram Nord-Norge, næringslivet og levekårene der. Vi tror at ord skaper noe, og den negative framstillingen av Nord-Norge som Senterpartiet legger for dagen, skaper i alle fall ikke tro og framtidshåp for befolkningen i nord.

Eirik Sivertsen (A) [11:10:55]: Som representant for fylket Nordland må jeg si tusen takk til interpellanten for å ta opp en viktig problemstilling. Jeg er helt uenig med foregående taler i at interpellanten svartmalte mitt fylke og landsdelen jeg bor i. Tvert imot ble det reist ganske mange viktige spørsmål om de utfordringene vi står overfor, og den politikken vi fører.

Jeg har lyst til å framheve noe som interpellanten sa, som jeg mener er noe av det aller viktigste, og som jeg synes underkommuniseres veldig når vi diskuterer distriktsnæringer og Nord-Norge. Det er at den viktigste ressursen vi har, faktisk ikke er mineralene, fisken eller skogen, men de menneskene som bor her. Når en går til perspektivmeldingen, som har vært omtalt i debatten, er den største andelen av nasjonalformuen ikke realkapital, men verdien av vårt framtidige arbeid. Derfor mener jeg det er viktig, og at det er en verdi i seg selv, at når det bor folk over hele landet, må vi forsøke å realisere de verdiene og det potensialet som ligger i det.

Jeg er litt usikker på om vi fører en debatt på de riktige premissene. Den debatten vi har her i dag, er for så vidt en viktig debatt, men den følger veldig kjente skillelinjer. Vi er alle veldig skråsikre på at akkurat den politikken vi har, fører til de riktige resultatene. Men sentralisering er jo ikke noe nytt, og det er heller ikke et særnorsk fenomen. Vi begynte med sentralisering da vi oppfant konseptet by for omkring 9 000 år siden, og vi har fortsatt med det siden da. I 2007 bodde for første gang ca. halvparten av jordas befolkning i byer. FNs prognoser viser at i 2030 vil 60 pst. gjøre det, og i 2100 vil 75 pst. av jordas befolkning bo i byer og ikke i rurale strøk – eller, på godt norsk, på landsbygda. Er det annerledes i Norge? Ja, det er det, for vi passerte vippepunktet på 50 pst. i 1945. Da bodde halvparten av Norges befolkning i tettsteder og ikke på landsbygda, og i dag bor fire av fem, altså ca. 80 pst., i tettsteder.

Det som er interessant, er at dette er så veldig tett knyttet til den økonomiske og industrielle utviklingen i en nasjon. Hvis vi ser på hva som driver den økonomiske utviklingen i verden i dag, er det ikke lenger primærnæringene, og det er ikke industrien. Det er delvis tjenesteyting, men først og fremst de ti siste årene er det næringer knyttet til data- og informasjonsbehandling som har drevet opp verdiskapingen. Det er den utfordringen vi står overfor også på landsbygda, i distriktene.

Det er også en del andre faktorer som driver i samme retning. Digitalisering er én av dem. Folk vil bo sammen med andre folk, og når du ikke lenger er geografisk bundet til å være nær der arbeidsstedet ditt er – ja, så vil du bo der tilbudet er bedre. Du vil flytte til en by.

Det finnes forskere som hevder at i år 2100 vil 80 pst. av jordas befolkning bo i de 600 største byene. Hvis vi overfører det til Norge, vil det bety at 80 pst. av Norges befolkning skal bo i de fire eller fem største byene. Jeg tror ikke det kommer til å se akkurat sånn ut, men det er en indikasjon på hva vi står overfor.

Så spørsmålet er: Hvordan gjør vi det mulig for folk å bo der de vil, samtidig som vi ivaretar det som jeg mener er en viktig verdi og et kjennetegn ved Norge – at det faktisk bor folk over hele landet fordi det er en verdi i seg selv og gir oss alle større muligheter? Da mener jeg at vi står overfor en ganske sentral utfordring. Det er at det er i ferd med å oppstå et ganske klart skille, større forskjeller mellom dem som bor i byene og har de mulighetene som er der, og dem som bor på landsbygda eller i mindre sentrale strøk.

Da jeg utfordret finansministeren på dette for noen uker siden i spørretimen, svarte han: høyere utdanning. Ja, det mener jeg er helt avgjørende. Vi må lukke utdanningsgapet. Flere må få mulighet til å ta utdanning der de bor, også når de ikke bor i en by. Ja, en må ha større muligheter til å skape økonomiske verdier, og ja, vi må investere i transport. Men vi kan ikke bare snakke det opp, sånn som representanten fra Kristelig Folkeparti var opptatt av. Vi må faktisk levere politikk, og vi må bruke økonomiske og politiske virkemidler som vi hittil ikke har brukt, hvis vi skal lykkes. Hvis ikke avfolker vi distriktene i dette landet.

Ove Trellevik (H) [11:16:16]: Representanten Sivertsen, som nettopp talte, hadde nokre gode poeng. Det er ingen hemmeleg lov som har bidrege til at dei største byane har hatt veldig stor betyding for utviklinga av landet vårt. Senterpartiet klarte heller ikkje å gjera noko med det då dei sat med makta. Men for å følgja opp Sivertsen: Eg trur tida er moden for at dei mindre byane og tettstadene i landet vårt tek eit større ansvar for utviklinga, slik me f.eks. ser i Svolvær. Difor er dei strategiane regjeringa har for både kyst og innland og ikkje minst småbyar og tettstader, viktige.

Sivertsen viste til at Noreg har endra seg frå 1945, då halvparten budde i byar, til no, når over 80 pst. bur i byar. Den trenden har vore internasjonal. Noreg er likevel spesielt; me er på mange måtar eit unntak i Europa. Me bur i store byar og små byar, forstader og tettstader, ytst ute på annakvart nes og øvst oppe i dalen i nesten kvar dal. Og nesten uansett kvar ein køyrer, er det hus, og ikkje berre er det lys i husa, men det er internett og gode moglegheiter.

Regjeringa har ført, og fører, ein vellykka distriktspolitikk med spreidd busetjing, kompetanse og arbeidsplassar i heile landet. Likevel: Attraktive småbyar og tettstader har viktige funksjonar. Dei tiltrekkjer seg folk og verksemder og bidreg til utvikling i sitt omland. I kraft av nærleiken mellom næringsliv, befolkning og det offentlege kan dei små byane og større tettstadene bidra med dynamikk og drivkraft som styrkjer vekst og omstillingsevne i den omliggjande regionen.

Representanten Nordlund frå Senterpartiet etterlyste bulyst i Nord-Noreg. Men det er det. Så han kjenner sannsynlegvis ikkje fylket sitt godt. Eksempelet mitt er Svolvær. Der er det bygd mykje i sentrum, både med offentlege og private investeringar. Det er etablert eit velfungerande torg, nye bustader og nytt kombinert kulturhus og hotell, og kafear, restaurantar og butikkar vender ut mot torget og bidreg til å gjera staden levande. Offentlege bygg og servicefunksjonar, som skule, kulturhus og bibliotek, er plasserte i sentrum. Svolvær har òg satsa på tettleik. Det har vist seg å vera eit godt strategisk vegval. Byen har opplevd ein markant vekst, med bulyst og investeringslyst. Det er maritim næringsverksemd, mekanisk industri og fiskeri, med fiskebåtar som ligg til kai og er synlege i bybildet i Svolvær, og det er vekst i heile næringslivet. Dei siste åra har mange store aktørar investert i eigedomar, og det er mange andre prosjekt som er under planlegging.

Det må likevel vera ein god regional balanse mellom vekst, likeverdige levevilkår og berekraftige regionar i heile landet vårt. Difor er kommunane viktige. Talet på kommunar på den såkalla ROBEK-lista har under denne regjeringa vorte redusert frå 46 i 2013 til berre 12 i dag, og kommunane er rusta for å laga attraktive og gode lokalsamfunn om dei vil. Små byar og større tettstader må bidra basert på lokale behov og føresetnader. Noreg treng fleire kraftsenter som bidreg til vekst og utvikling av distrikta rundt. Næringslivet er ein sentral del av byar og tettstader både som tilbydar av ulike tenester og som arbeidsgjevar, men næringslivet spelar også ei stor rolle utover dette.

Det er i dag eit gjensidig avhengigheitsforhold mellom byar og tettstader og omlandet. Det kan gje distrikta god draghjelp. Mange bygder i Noreg er hardt ramma av demografiutfordringa. Bedrifter og kommunar klarar ikkje å behalda og rekruttera relevant arbeidskraft og kompetanse. Det påverkar næringsutviklinga og tenesteproduksjonen negativt, noko som igjen påverkar bulyst og livslyst – det blir ein negativ spiral. I lengda vil det vera utfordrande å kunna tilby gode offentlege tenester og halda oppe livskvalitet i lokalsamfunn i tynt befolka distriktsområde. Difor er det viktig at tettstader og småbyar i heile landet er attraktive nok. Det vil igjen bidra til vekst og utvikling i heile Distrikts-Noreg, og Svolvær er i så måte eit godt eksempel på det.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [11:21:16]: Som statsministeren redegjorde for, har det skjedd mye positiv utvikling i hele landet, også i Nord-Norge og Finnmark, som jeg representerer. Jeg må si at jeg ikke kjenner meg igjen i den stakkarsliggjøringen og svartmalingen som Senterpartiet forsøker å framstille min landsdel med. For det går ikke så verst i vår landsdel, faktisk går det langt bedre i Finnmark nå enn da Senterpartiet selv satt i regjering. Fraflyttingen er mindre nå enn da Senterpartiet satt i regjering. Så slutt å nedsnakke min landsdel!

Den viktigste faktoren for at folk skal bli boende eller bosette seg, er muligheten for å ha en jobb å gå til. Den beste distriktspolitikken er å legge til rette for økt jobbskaping og bolyst. Da må vi legge til rette for at norske bedrifter er konkurransedyktige, og at folk synes det er attraktivt å bo i distriktene. Det er flere arbeidsplasser som gir grobunn for økt bosetting. Flere arbeidsplasser betyr økte skatteinntekter og økt behov for barnehager, skoler og SFO. Det gir også behov for flere matbutikker, frisører og apotek. Jobbskaping er god distriktspolitikk.

Fremskrittspartiet har gjennom budsjettsamarbeid i regjering og storting vært med på å senke skatter og avgifter med over 30 mrd. kr.

De mørkerøde partiene er enige om at alle nye biler skal være nullutslippsbiler fra 2025. Det er bare fire år til. Hvilke konsekvenser vil det få for et område med ned mot 30 minusgrader vinterstid?

Med Fremskrittspartiet i regjering fikk vi også gjort noe med det digitale klasseskillet som Senterpartiet hadde lagt opp til. I mitt hjemfylke, Finnmark, hadde bare 8 pst. av innbyggerne tilbud om høyhastighetsbredbånd. Med Fremskrittspartiet i regjering er det økt til nærmere 80–90 pst. i dag.

Distriktene trenger lavere skatter og avgifter, og de trenger også bedre veier og infrastruktur for å utvikle landsdelen og snu befolkningsutviklingen. Distriktene trenger ikke mer Senterparti-politikk. Distriktene og Finnmark trenger mer Fremskrittsparti-politikk.

Fremskrittspartiet fikk i budsjettforliket med regjeringspartiene gjennomslag for et samferdselsbudsjett på 1 645 mrd. kr. Vi fikk på plass 500 mill. kr til reasfaltering av fylkes- og riksveier.

Skal man utvikle hele Norge, må vi også ha regionalpolitikere som løfter blikket framover. Tidligere kjempet politikere for sine saker fram til de var avgjort. Noen ganger vant man, noen ganger tapte man. Så jobbet man videre med det utgangspunktet for å utvikle samfunnet til det beste for innbyggerne. Det er dessverre en trend i tiden at politikere bruker det meste av tiden og ressursene på omkamper og på å reversere tidligere avgjørelser. Det bidrar dessverre ikke til å utvikle Norge eller lokalsamfunnene i riktig retning.

Om man ser på min region, som er styrt av Senterpartiet i lag med Arbeiderpartiet og SV, ser vi det dessverre tydelig. Det er en trend Senterpartiet har satt seg i førersetet for. De bruker det meste av tiden på å se tilbake istedenfor å løfte blikket framover for å utvikle distriktene og lokalsamfunnene i nord. Sammen med SV og Arbeiderpartiet driver Senterpartiet et slags fylkeskommunalt regjereri som vi aldri tidligere har sett i Norge. I iveren etter å reversere sammenslåingen har de stoppet alle prosesser, både politisk og administrativt. Det bidrar dessverre ikke til å utvikle regionen i riktig retning – heller tvert imot.

For å sitere Nordlys’ leder fra forrige torsdag etter siste fylkestingssamling:

«I stedet for samfunnsutvikling har fylkespolitikken blitt en arena for skyldfordeling mellom partier, en kampsone mellom fylkesrådet og regjeringspartiene.»

Jeg må avslutningsvis få nevne Årøya i Altafjorden, der fylkesrådet i Troms og Finnmark med Senterpartiet i førersetet er i ferd med å avvikle gårdsbruk og bygdesamfunn med sin politikk og manglende evne til å forstå utfordringene med ikke å ha et fergetilbud som bidrar til at man kan drive gårdsbruk ute i distriktene.

Karl Rødberg har i lag med sin avdøde bror bygd opp sitt livsverk på hjemplassen sin på Årøya – et gårdsbruk som en gang var et av Finnmarks største melkebruk, og som fortsatt er en mellomstor gård i fylket. Selv etter at de har nedjustert driften, er bruket stort og krevende. Gårdbruker Karl Rødberg sier i klartekst i Altaposten 18. januar i år at han mener fylkeskommunen har lagt ned gården. Med Senterpartiet i styringen er Rødberg dessverre nødt til å helle melka i sluket, og han får ikke levert fôrmel, noe som gjør at han ikke ser andre løsninger enn å legge ned gårdsdriften. Rødberg mener det ikke er noe som minner om normale omstendigheter på Årøya etter at Troms og Finnmark fylkeskommune med Senterpartiet i spissen gjennomførte ruteomleggingen på båtruta.

Siv Mossleth (Sp) [11:26:57]: Talerlista i denne saken ble fort full, og flere Senterparti-politikere får ikke tegnet seg, bl.a. Geir Adelsten Iversen fra Finnmark, som ikke får ordet. Han ville nok sagt noe om bl.a. fiskerinæringen.

Jeg er glad for at to meningsmålinger fra de siste fire ukene viser at Senterpartiet er største parti i Nord-Norge. Folk ser selvsagt hvem som har en politikk som er bra for folk og næringsliv i nord. Det er Senterpartiets politikk som svarer på de endringene vi vil ha. NHO fikk utarbeidet en stor rapport som ble ferdig i 2015, og som viste hva tre ulike politiske retninger ville bety for Nord-Norge.

Retning nr. 1 var å «følge», det vil si å følge utviklingen som var før 2015, altså ikke ta nye politiske grep.

Retning nr. 2 var å «lede» det vil si den retningen som høyreregjeringa har fulgt helt siden den kom til makta. Regjeringa startet en storstilt sentralisering med å endre de nøklene som bestemte hvor mye penger de ulike fylkene skulle få fra staten. De største taperne her var Nordland og de andre distriktsfylkene.

Fylkespolitikerne fikk skylda for kuttene, og det var nok tilsiktet. Høyre og Fremskrittspartiet vil gjerne legge ned fylkeskommunene og heller ha gigantkommuner. Det vil virkelig lede til sentralisering, som har vært mål nummer én for høyreregjeringa, inkludert Fremskrittspartiet, i sju år.

Sentraliseringen har skjedd åpent, gjennom tvangssammenslåing av fylker og kommuner, men den har også skjedd i det skjulte. «Stille sentralisering» er blitt et begrep om Solberg-regjeringas strategi.

Et eksempel er nedleggingen av Helfo-arbeidsplasser i den store nabokommunen min, Beiarn. Der bor det ca. 1 000 mennesker. Det er nok et sted som staten forlot med regjeringa bak roret. Helfo-kontoret i Beiarn leverte gode tjenester, og de avlastet andre kontorer. Men det ble ikke ansatt nye folk der, jobbene ble flyttet. I 2018 ble de siste fem–seks arbeidsplassene flyttet fra bygda, med argumentasjon om at digitaliseringen krevde større fagmiljø. Disse arbeidsplassene betydde like mye for sysselsettingen i Beiarn som alle arbeidsplassene i Oslo kommune betyr for sysselsettingen i Oslo. Det lensmannskontoret hjemkommunen min, Saltdal, og Beiarn delte, er borte. Nav skal sentraliseres, og staten forlater distriktene. Det er de som bor ytterst, i de minste kommunene, som forlates først.

Å lede mot mer sentralisering er en politisk retning regjeringa har spesialisert seg på. Vi ser det på nedleggingen av høyere utdanning på Nesna og i Sandnessjøen. Regjeringa peker på Nord universitet, men det er helt klart at føringene og sentraliseringsviljen først og fremst kommer fra den politikken som føres.

Nedlegging av Campus Nesna betyr mangel på lærere og sykepleiere, spesielt på Helgeland. Det forsvinner 100–120 arbeidsplasser fra Nesna. Og fagmiljøet flyttes ikke til Mo i Rana. Nei, de flyttes til Bodø og Levanger – nok en sentralisering gjennomført. Det å snakke om desentralisert utdanning senere er som å gå et museskritt fram, etter å ha tatt tre store skritt tilbake.

Den tredje politiske retningen er å «snu». Det vil si å satse på mer distriktspolitikk. Både distriktsnæringsutvalget, Norman-utvalget og nordområdemeldinga peker på viktige distriktspolitiske tiltak. Regjeringa har bestilt disse for å gi et skinn av endring mot neste stortingsvalg. Men det føres samme politikken, det er bare innpakningen som er ny.

Mange av tiltakene, som billigere billetter og bedre tilbud på båt, ferge og fly, er saker Senterpartiet har fremmet og regjeringspartiene har stemt ned. Men hva vil motstrømspolitikk bety? Hva vil det bety å snu til mer distriktspolitikk? Jo, det vil være bra for hele Nordland og alle byene i Nordland. Det vil øke verdiskapingen i Nordland med 12,5 mrd. kr. Å lede mot mer sentralisering vil minske verdiskapingen i Nordland med 7 mrd. kr.

Å snu til mer distriktspolitikk er bra for hele Nord-Norge.

Ingalill Olsen (A) [11:32:12]: Først: Tusen takk til interpellanten for anledningen til å ha denne viktige diskusjonen for oss som er distriktsrepresentanter.

Jeg har et mantra i livet, og det er at aktivitet skaper ny aktivitet. Vi må ha arbeid og aktivitet for å få utvikling og for å få folk til å bli. Trygghet for arbeid er det viktigste. Så kan man si at det er ikke arbeidsplasser som er Nord-Norges største utfordring, det er arbeidskraft, og det er også en sannhet.

Men hvis vi skal beholde vår befolkning – og aller helst bli flere – må vi ha varierte arbeidsplasser. Sentralisering av statlige arbeidsplasser gir ikke varierte arbeidsplasser. Det gir et ensidig arbeidsmarked. Et eksempel på det er mitt eget fiskevær, Havøysund. Vi har både fiskere og fiskeriindustriarbeidsplasser, men de senere år er svært mange andre arbeidsplasser forsvunnet, som skattekontor, fiskerikontor, banken er lagt ned, osv.

Havøysund er et produktivt fiskerisamfunn som bidrar til den store eksportnæringen som fiskeriene utgjør, en næring som skal være med og bære Norge på sine skuldre når petroleumsnæringen en gang bygges ned. Men også der er det problemer, f.eks. er det knyttet til pandemien nå bare halv kapasitet på kystruta, og det betyr at det er trøbbel med frakt av fisk under vårtorskefisket. Det som er kapitalen vår, fisken, får vi ikke ut. Nylig så jeg en oversikt over et av fiskebrukene hjemme, som listet opp hvilke dager i påsken – det skal være drift i påsken – de får lov til å levere 60 tonn og 90 tonn, og det er når de har adgang til det. Jeg har aldri sett et sånt oppslag. Det bare illustrerer at det er tapte penger for fiskerne, tapte penger for fiskeindustrien, men det er også tap for Norge. Det må vi nok relatere til koronaepidemien og den problematikken der, men det er et problem.

På mitt hjemsted har vi mange utenlandske arbeidstakere – heldigvis. Min erfaring er at arbeid er det beste integreringsmiddel, og jeg har lyst til å si at EØS-avtalen gir oss ikke bare tilgang til markedet, men det gir oss også tilgang til arbeidskraft. Selv om jeg er EU-motstander, kommer jeg alltid til å kjempe for EØS-avtalen, fordi den gir oss en mulighet. Vi, det lille landet på litt over 5 millioner, har et marked på nesten 500 millioner. Det kan vi aldri komme bort fra, og jeg er glad for at vi i denne salen i hvert fall er enige om det området der.

Statsministeren sier at det er blitt flere statlige arbeidsplasser i nord. Jeg har ikke noen grunn til å tvile på det, men det jeg vet, er at vi også opplever at det har vært en demontering. Mattilsynet i Finnmark er ikke lenger regionkontor, enda vi produserer masse mat, skattekontoret er nedlagt, Statens vegvesen er splittet opp, osv.

Men jeg har lyst til å si her at for meg er det største sviket tidligere Statoil, Equinor. Da ilandføring av Johan Castberg ikke kom til Nordkapp, endret jeg holdning til petroleumsnæringen. Jeg var positiv til det. De hadde fest i Nordkapp kommune 12. februar 2013 og lovte ilandføring, for vi skulle også få ringvirkninger. De uteble. Det er ringvirkninger fra Johan Castberg, men de kommer bare ikke til oss.

Så til slutt: Hva bør vi gjøre? Vi bør satse på Universitetet i Tromsø og campusene. Vi må styrke dem. Vi bør tilføre Nord-Norge kapital som er tilgjengelig for gründere. Det tror jeg kan være flott. Vi må få statlige jobber ut i hele landet, vi må ha en plan for utvikling av et variert arbeidsliv, og vi må bygge ut infrastrukturen, både veier og havner.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:37:25]: Da jeg hørte representantene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, virket det som hovedbudskapet var det som Kent Gudmundsen sa: Vi skal fortsette kursen vi er på, stø kurs framover. Jeg hører at Per-Willy Amundsen – tidligere statsråd, som satte i gang sentraliseringen av politiet og sentraliseringen av tingrettene – sier at vi skal ha den samme kursen framover. Jeg hørte Kristelig Folkepartis representant, som snakket om at vi svartmaler så fælt i Senterpartiet.

Poenget er ikke at vi svartmaler landsdelen. Jeg synes den nordnorske landsdelen er en landsdel med enorme ressurser, store muligheter og en rik historie. Men jeg har vært veldig bekymret når jeg ser flyttetallene derfra, og vi kan ikke ha en stortingsdebatt der vi ikke diskuterer hva som er de reelle fakta. Og de reelle fakta er at det er 7 746 flere som har flyttet ut av de nordnorske fylkene de siste to årene, enn som har flyttet inn, og det er folk som er bostedsregistrert i Norge. Det er 7 746 flere som har flyttet ut enn som har flyttet inn. Vi kunne lagd glansbilder av alt, men man må først se hva som er utfordringen, og så må vi sette i gang tiltak. Men når jeg hører Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, virker det som om det er noen nye tiltak bare for å forsvare alt som er gjort, og så ser man ikke hva vi kan gjøre framover. Jeg er grunnleggende uenig i den måten å tenke politikk på.

Det har vært mange spennende innlegg, bl.a. det representanten Sivertsen hadde om utvikling i forhold til urbanisering. Det er også et av de virkelig bekymringsfulle trekkene nå, at den største byen i Nord-Norge – Tromsø – har nedgang i befolkningstallet, med 924 stykker.

Erna Solberg sa da hun gikk til valg i 2013: Her er min plan for Tromsø og Nord-Troms. Ingen av de tiltakene som var planen, har blitt gjennomført, og det er litt illustrerende. Nå trenger vi i Norge en ny Nord-Norge-plan. Jeg mener det er en rett og en plikt vi har som storting og regjering å se hele landet, og at vi setter i gang tiltak.

Da må vi sørge for at ikke flytrafikken blir overført til fylkene – det er et feilgrep, det kommer til å svekke kortbanenettet og tilbudet der. Vi har gått i motsatt retning. Vi må oppløse Troms og Finnmark, for det å tvangssammenslå fylker mot folkets vilje er ikke lurt. Vi må bruke skattepolitikken mer aktivt, noe som gjør at det blir lønnsomt å lokalisere flere arbeidsplasser i de nordnorske fylkene. Vi må opprette flere studieplasser. Vi må lokalisere statlige arbeidsplasser rundt omkring i de kommende tre fylkene. Vi må styrke nærpolitiet, og vi må ha en fiskeripolitikk som gjør at lokalsamfunnet får tilbake enda mer av ressursene. Vi må rett og slett ha en plan med en rekke tiltak for den nordnorske landsdelen.

Vi i Senterpartiet har også en visjon om Nord-Norge-banen. Vi må ha noen visjoner, men vi må begynne med grep etter grep for å løfte landsdelen, og så får vi håpe at alle partier i fellesskap kan komme med grep som gjør at vi kan få vekst og utvikling i den fantastiske nordlige landsdelen, ikke fraflytting, sånn som vi har nå.

Statsminister Erna Solberg [11:40:44]: La meg takke for en interessant debatt – ikke minst var det interessant at bildet av Nord-Norge nok tegnet seg som et litt annet i løpet av debatten enn det som var interpellantens utgangspunkt.

Det er utfordringer med fraflytting, det er utfordringer i Norge i balansen mellom eldre og yrkesaktive. Det starter i distriktskommunene i Norge, og vi ser at det mange steder kommer til å bli sterkere. Vi trenger en nasjonal strategi for hvordan vi løser disse utfordringene fremover for hele landet, selvfølgelig også i en geografisk kontekst. Vi har lagt frem en del av denne nasjonale strategien i vår nordområdemelding, med en rekke tiltak, bl.a. tiltak knyttet til kapitaltilførsel og spørsmål knyttet til hvordan vi skal jobbe mer med utdanningssystemet og en rekke andre oppgaver.

Så tenker jeg at det vi ikke oppnår noe med, er vrengebilder og svartmaling. Jeg mener egentlig det fremstår to alternativer her, et reverseringsalternativ og et utviklingsalternativ, hvor regjeringspartiene står for utviklingsalternativet. Og så må vi skjønne utfordringene. Da synes jeg faktisk at innlegget til Per-Willy Amundsen var et interessant og viktig innlegg. Hvis det er riktig at storparten av de som har flyttet ut, som altså ikke har blitt værende i regionen, er flyktninger og folk født i utlandet, som kom under flyktningkrisen, og som nå er reist til mer sentrale strøk, ja, så er det kanskje introduksjonsordningen, integreringspolitikken og arbeidet vi gjør i kommunene, som gjør at vi går glipp av disse ressursene. Da er det ikke hva mye av det denne diskusjonen har dreid seg om, som ville vært det viktigste, men hvordan vi sørger for at syriske flyktninger som ble plassert rundt i landet i flyktningkrisen, ønsker å gjøre Nord-Norge til sitt sted – finne sin arbeidsplass og annet der. Hvis det er den riktige analysen, er det mange områder å jobbe enda mer med.

Utfordringene for Nord-Norge er ikke egentlig mangelen på ressurser på den fysiske siden. Vi har mange ting og masse kreativitet. Jeg synes det er helt fantastisk å møte nordnorsk næringsliv, se alle gründerne, mange som tenker, og alle de som har noe de vil gjøre. Utfordringen og flaskehalsen kommer til å være mangel på arbeidskraft som er relevant – å ha den kunnskapen. Derfor er satsingen på utdanningssystemet vårt så viktig, og derfor er satsingen på at voksne kan reutdanne seg, etter- og videreutdanne seg og gjøre det gjennom desentraliserte løsninger, også ekstremt viktig. Nå er det sånn at desentralisert utdanning vokser – i Mo i Rana, syv mil fra Nesna.

Det kommer til å være endringer. Det høres ut som om ting bare er flyttet vekk. Nei, de er omfordelt, det er gjort på andre måter. Det er ikke sånn at vi ikke har P-8-fly fremover, vi har dem et annet sted i Nord-Norge enn vi hadde før, det er ikke sånn at det er fraflytting eller sentralisering. Man kan si mye om Evenes, men knyttet til dette vil jeg ikke kalle det et voldsomt sentralt sted i så måte. Unnskyld, alle i Evenes – det er et veldig fint sted.

Så synes jeg også at representanten Sivertsens innlegg var ekstremt viktig. Folk kommer til å ville bo der de kan bo sammen med andre, og være sammen om felles ting. Så er det vår oppgave å finne de enkle nøklene som gjør at vi kombinerer disse forholdene fremover.