Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:52:11]: Koronakommisjonen konstaterer at barn og unge bærer en stor byrde under pandemien. Kommisjonen sier det er fare for langvarige konsekvenser. Selv om vi har greid å holde samfunnet åpnere enn i mange andre land, har pandemien hatt sin pris. Det gjelder særlig for barn og unge i sårbare situasjoner. Vi ser bl.a. en økning av unge som henvises til spesialisthelsetjenesten, og det gjelder særlig spiseforstyrrelser og mistanke om depresjon.

Rapporten fokuserer på mange deler av barn og unges oppvekst. Blant annet peker man på at flere viktige tjenester falt helt eller delvis bort våren 2020. Nesten en tredjedel av barnevernstjenestene hadde færre møter med barn enn man normalt har, så sent som i november 2020. Det har vært en økende pågang til ulike telefon- og chattetjenester rundt temaene omsorgssvikt, vold og overgrep under koronaepidemien. Tall fra Politidirektoratet viser en økning både i anmeldte seksuallovbrudd mot barn og i saker om mishandling i nære relasjoner med barn under 16 år. Vi har også sett at reduksjonen i fritidstilbud og skolegang går særlig ut over barn med foreldre som sliter fra før. Rapporter fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet påpeker dette.

Regjeringen har under hele koronaepidemien prioritert barn og unge. Det gjøres allerede en stor innsats for barn og unge gjennom en rekke stortingsmeldinger, handlingsplaner og strategier.

Og jeg spør: Hvordan vil statsråden koordinere disse tiltakene inn mot de ulike etatene og kommunene?

Regjeringen har også satt ned en ekspertgruppe som skal se på konsekvensen pandemien har for folks psykiske helse. Rapporten til utvalget fastslår at pandemien har ført til redusert livskvalitet for de fleste. Et mindretall, særlig grupper som var utsatt fra før, har opplevd betydelig økte psykiske helseplager. Barn og unge i sårbare omsorgssituasjoner er utsatt, og det er også økt bruk av alkohol blant dem som har høyest forbruk fra før.

Hvordan vil statsråden følge opp tiltakene fra ekspertgruppen?

Regjeringen satte ganske tidlig i forløpet ned en koordineringsgruppe som skal gi et helhetlig kunnskapsgrunnlag om konsekvensene av iverksatte smitteverntiltak.

Hva skjer med barn og unge?

Koordineringsgruppen har lagt fram ganske mange rapporter, og i den siste rapporten er det tre anbefalinger til regjeringen. De tilrår bl.a. å prioritere unges behov for fritidsarenaer og møteplasser i planer for åpning av samfunnet. De ber også regjeringen om å vurdere felles oppdrag til direktoratene om samarbeid om tiltak for å avhjelpe konsekvenser av pandemien for unge.

Hva vil statsråden gjøre for å koordinere og forsterke innsatsen for barn og unge i utsatte familier, og hvordan vil statsråden bruke lærdommen fra rapportene på en best mulig måte og prioritere tiltakene til familier, slik at man kommer godt ut av krisen?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [12:56:26]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for å ta opp veldig viktige spørsmål.

Helt siden pandemien brøt ut i mars i fjor, har min største bekymring nettopp vært hvordan barn og unge har det, og særlig de som allerede hadde det vanskelig hjemme, og som fikk det enda vanskeligere da samfunnet stengte ned. Målet vårt har vært, nettopp av hensyn til de mest sårbare, å skjerme barn og unge så langt som mulig fra smitteverntiltakene og komme med tiltak for å sikre god hjelp til dem som trenger det.

På oppdrag fra Koronakommisjonen har NTNU gjennomført en studie: konsekvenser av covid-19 for tjenestetilbudet blant sårbare barn og unge. Selv om det per i dag ikke er mulig å konkludere med hva konsekvensene har vært, viser rapporten at et redusert tjeneste- og aktivitetstilbud for barn og unge kan ha bidratt til mindre avdekking av vold og overgrep. NKVTS’ rapport fra første nedstengning viste at én av seks fortalte om minst én form for vold eller overgrep i løpet av de åtte ukene skolene var stengt. 20 pst. av disse opplevde psykisk eller fysisk vold for første gang under nedstengningen, og mange ble utsatt for nettovergrep for første gang. Jenter var mer utsatt enn gutter. Tallene gir grunn til bekymring. For å få vite mer om hvordan over et år med usikkerhet og nedstengning har påvirket omfang og utsatthet for vold og overgrep, vil denne studien også bli gjentatt i år. Men basert på det vi vet, vil regjeringa allerede nå, i forbindelse med revidert, forsterke innsatsen for å bekjempe vold og overgrep mot barn.

Regjeringa har lagt stor vekt på at barnevernet skal være tilgjengelig for de ungene som trenger mest hjelp. Barnevernet ble raskt kategorisert som en samfunnskritisk tjeneste. Kapasiteten i barnevernstjenestene har vært relativt stabil gjennom hele pandemien. Statsforvalterne har fulgt opp tjenestene og rapportert om få vesentlige avvik. Vi så en nedgang i bekymringsmeldinger i mars og april i fjor, da skoler og barnehager var stengt, og dette førte bl.a. til at vi også styrket Alarmtelefonen, sånn at det ble lettere for barn å kontakte hjelpeapparatet. Omfanget av bekymringsmeldinger stabiliserte seg før sommeren i fjor på omtrent samme nivå som tidligere år. Vi har den siste tida sett en indikasjon på at antallet øker noe. Dette kan tyde på at barnevernet fanger opp konsekvenser pandemien har for noen barn og unge. Vi vil fortsette å følge situasjonen og kapasiteten i tjenestene tett, for god kapasitet i tjenestetilbudet til sårbare barn og unge har også vært en viktig bakgrunn i styrkingen av kommuneøkonomien under pandemien.

Mye hjemmeskole og redusert tilbud av fritidsaktiviteter har også påvirket barn og unge som bor på institusjon, og dem som jobber der. Det har vært observert en bekymringsfull utvikling, bl.a. knyttet til rus og til kriminalitet. Regjeringa vil derfor i RNB komme med tiltak som skal bidra til å sikre god hjelp til barn og unge på institusjon, og gode rammer for de ansatte som jobber der.

Regjeringa opprettet tidlig en koordineringsgruppe som på tvers av sektorer har fulgt med på det samlede tjenestetilbudet til sårbare barn og unge under pandemien, og som har gitt sine vurderinger og anbefalinger til departementene gjennom jevnlige rapporteringer. Det har vært et tett og godt samarbeid mellom både direktoratene og departementene, der problemstillinger av relevans er drøftet og håndtert på tvers av sektorene. Jeg vil fortsette å koordinere dette tverrgående arbeidet med sårbare barn og unge, og det jobbes i departementene med rammene for godt og tverrsektorielt arbeid framover. I dette arbeidet er det viktig å ta med erfaringene vi har gjort oss under pandemien, sammen med andre arbeid, som f.eks. 0–24-samarbeidet.

Regjeringa har hele tida jobbet planmessig og målrettet for å ivareta sårbare barn og unge under pandemien. I tillegg til at direktoratene samarbeider tett, har det også vært godt samarbeid mellom departementene. Det samarbeidet er viktig, og vi vil selvsagt fortsette med det.

Under hele pandemien har statsforvalterne hatt tett dialog med kommunene om oppfølging av det kommunale tjenestetilbudet. Midler er bevilget til å opprettholde og styrke tjenestetilbudet i både kommune- og spesialisthelsetjenesten. I 2021 er det bevilget koronamidler til kommunesektoren på nær 16 mrd. kr, og i fjor ble det bevilget om lag 18 mrd. kr.

I 2020 fremmet regjeringa flere krisepakker for å hjelpe sårbare grupper, og innsatsen styrkes også i 2021. Så sent som i februar kom det ytterligere tiltak for barn og unge og for studenter, og alt skal bidra til å forsterke innsatsen for sårbare grupper under koronapandemien. Dette omfatter bl.a. midler til nye og utvidede sommerskoletilbud for elever i grunnskolen for å bidra til å ta igjen tapt progresjon, til sosiale lavterskeltilbud for studenter, til utstyrssentraler og til barne- og ungdomspsykiatrien. I revidert vil vi også ha en pakke på nærmere 300 mill. kr som skal sikre at en skal ta igjen tapt progresjon i skolen, som vi vet vil være helt avgjørende for at en skal sikre seg den skolegangen som er viktig.

I gjenåpningen av samfunnet vil barn og unge prioriteres først, men selv med vaksiner og gjenåpning vet vi at en del kommer til å ha det utfordrende i lang tid framover. Det kan være behov for forsterket innsats over lang tid, kanskje år, fordi pandemien rammer noen ekstra hardt.

Allerede før pandemien ble det gjort en stor innsats for barn og unge gjennom en rekke stortingsmeldinger, handlingsplaner og strategier som dekker de områdene interpellanten tar opp. Pandemien kan ha bidratt til å forsterke utfordringsbildet, og disse planene og meldingene er derfor fortsatt høyst aktuelle. I arbeidet med å følge opp disse må vi lære av erfaringene fra pandemien og ta høyde for konsekvensene av den.

Regjeringa vil også legge fram både en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner, før sommeren, og en egen strategi mot internettrelaterte overgrep.

Tiltak som bidrar til at flere barn og unge får mulighet til å delta i fritidsaktiviteter, er viktig for å motvirke økt sosialt utenforskap som følge av pandemien. Regjeringas satsing på fritidskortet er et av flere virkemidler som skal bidra til dette. Nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge i ferie- og fritidsaktiviteter er blitt styrket med rundt 260 mill. kr siden 2014, og det blir anslått at over 50 000 barn fra familier med lav inntekt nås gjennom ordningen i dag. Innsatsen rettet mot barn og unge som vokser opp i lavinntektsfamilier, er høyt prioritert av regjeringa, og i fjor la vi fram en samarbeidsstrategi som skal fremme deltakelse og styrke mulighetene til barn i lavinntektsfamilier. Gjennom oppfølging av strategien vil behovet for nye og forsterkede tiltak for å motvirke utenforskap av lavinntekt både på kort og også på lang sikt vurderes.

Regjeringa er i gang med å vurdere langsiktige konsekvenser av pandemien og smitteverntiltakene for barn og unge og andre utsatte grupper. Vi vil følge utviklingen tett framover og vurdere tiltak, sånn at langsiktige konsekvenser blir så små som mulig. Vi vil allerede i revidert nasjonalbudsjett komme med viktige og målrettede tiltak for sårbare grupper generelt og sårbare barn og unge spesielt. Og vi vil holde Stortinget oppdatert om behovet for en forsterket innsats over tid.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:04:42]: Jeg vil få takke statsråden for svaret, og jeg er ikke i tvil om at det gjøres veldig mye.

Min bekymring er egentlig hvordan man skal klare å bygge alle disse gode tiltakene rundt det enkelte barn. Hvordan skal man oppdage barn som faktisk har tapt progresjon, som ikke får være med på fritidsaktivitetene lenger fordi man ikke makter å følge opp, dvs. barn som faller utenfor?

Det handler selvfølgelig om kommunene. Nå er vi her på Stortinget, og vi kan jo ikke styre kommunene som sådan, men barna er ute i kommunene, og det er veldig forskjellig hvordan kommunene håndterer dette. Har statsråden noen tanker om hvordan man kan få koordinert alle disse gode tiltakene i kommunene, passe på at kommunene faktisk søker på de ordningene som er aktuelle, bl.a. midler til sommerskole osv.?

Jeg er også bekymret for dette med tapt progresjon. For når det gjelder den digitale undervisningen hjemme, sier noen at de har veldig god nytte av den – noen har jo sagt det; det viser undersøkelser – men veldig mange faller ifra. Selv om dette ikke er under statsrådens konstitusjonelle område, handler det jo om at man rett og slett må fange opp også disse barna på en måte. Vi har jo skolen, men kanskje de også faller utenfor fritidsaktiviteter osv. Det går på koordinering, det å fange opp, det å sørge for at alle de gode tiltakene, stortingsmeldingene og handlingsplanene vi har, faktisk når ut til den enkelte som trenger det.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [13:07:10]: Jeg deler representantens bekymring for de ungene som har fått det vanskeligere det siste året, og synet på viktigheten av at tjenestene bygges opp rundt det enkelte barn. Det har vært helt avgjørende for regjeringen å ha et godt samarbeid med kommunene. Som jeg var inne på i mitt innlegg, er det til sammen bevilget ca. 34 mrd. kr i fjor og i år for at kommuneøkonomien skal gjøre det mulig å kunne ha et godt tjenestetilbud og kompenserende tiltak for de ungene en er ekstra bekymret for. Vi har hele veien prioritert barn og unge, og det har vi hatt god dialog med kommunene om også. Jeg vil si i denne sal at det er så mange kommuner som har gjort en fantastisk innsats for å skjerme dem, men også å ha egne tiltak for å sikre at de nettopp får de tjenestene. Jeg tror representanten har helt rett i at det å bygge opp tjenestene rundt det enkelte barn, at en ser at mange av dem har sammensatte utfordringer, og at de får de behovene dekket, blir veldig viktig.

Når det gjelder det koordinerende arbeidet, vil jeg fortsette med å lede det. Jeg tror det arbeidet som har blitt gjort på tvers av direktoratene, er veldig viktig, der en får en opp de ulike problemstillingene, sitter og jobber sammen og belyser det fra forskjellige sider, og at det samme arbeidet også er mellom departementene. Selvsagt må hvert enkelt departement være ansvarlig for tiltakene i sin sektor, men en må på samme tid klare å samarbeide godt. Den koordineringsgruppen har nettopp kommet med en ny rapport og vil jobbe videre med å følge situasjonen også når vi forhåpentligvis nå kan åpne opp samfunnet mer og mer.

I den fasen er det viktig for meg som barneminister at vi fortsetter det arbeidet med dem som har hatt det vanskelig det siste året. Som sagt: Selv om siste vaksine er satt, selv om smitteverntiltakene letter og veldig mange kan kjenne på friheten igjen, vet vi at det er mange som blir hengende etter. Da er tiltakene for å ta igjen den tapte progresjonen på skolen kjempeviktig. Vi vet at det er mange som kan ha tapt undervisning, og som vil slite, og da er det helt avgjørende at kommunene søker på disse midlene.

Det er kunnskapsministeren som er ansvarlig for den ordningen, men jeg kan love representanten at dette er et tema som opptar meg også, for skal en lykkes med et vanskelig utgangspunkt, vet vi at skolegangen er en nøkkelfaktor. Derfor er vi veldig tett på statsforvalterne og kommunene om at de også må søke på disse typene ordninger og ikke minst prioritere tiltak for barn og unge.

Jeg tror også at det vil være et arbeid som vil gå over lang tid. Som jeg varslet, kommer det flere tiltak nå i revidert nasjonalbudsjett for inneværende år, men det vil også være behov for tiltak over lengre tid, kanskje år, for noen av disse ungene vil ha store utfordringer som ikke bare løses på kort tid, dessverre.

Kari Henriksen (A) [13:10:35]: Først vil jeg si takk til representanten Ørmen Johnsen, som har reist denne problemstillingen – men ikke bare denne problemstillingen når det gjelder barn, jeg vil gi honnør til Ørmen Johnsen for å reise problemstillinger knyttet til hennes egen regjerings politikk når det gjelder sårbare barn. Det har representanten gjort flere ganger, også i andre saker. Det synes jeg er veldig bra, og det står det respekt av.

Jeg opplever at vi har hatt bekymringer lenge før vi fikk krise. Som veldig mange har sagt, og som er gjentatt fra denne talerstolen nesten til det kjedsommelige, er krisen et forstørrelsesglass på slik det var før. Jeg synes regjeringa har gjort en god del bra i håndteringen av krisa. Jeg synes det er veldig bra at barnevernspersonell ble en del av kriseberedskapen. Jeg synes det er bra at de har satt i gang disse følgerapportene, som de nå får kunnskap fra. Det er også godt å høre at ministeren sier at de skal prioritere barn og unge først.

Min bekymring er at regjeringa i sum fører en politikk som ikke er bra for de sårbare barna. Forskning viser at sosiale ulikheter i helse slår ut på de aller mest sårbare. Det vi ser med denne regjeringas grunnleggende politikk, er jo at de 10 pst. rikeste får mer, mens de 10 pst. fattige får redusert kjøpekraft. I de familiene er det barn. I de familiene er det barn som må betale høyere pris for barnehage og SFO, og noen går da til det skritt å ta barna ut av både barnehage og SFO. Det er ikke godt for de sårbare barna.

Vi ser det samme innenfor barnevernet, der brukere – altså barn, barnevernsorganisasjoner og brukerorganisasjoner – har bedt om flere øremerkede stillinger i jeg tror alle budsjettene jeg har vært med på etter at jeg kom inn i familie- og kulturkomiteen, og ikke blitt hørt. Det er politikk – eller manglende politikk – for de sårbare barna 365 dager i året. Det er det jeg vil kalle smålige kutt som denne regjeringa har påført familier med dårlig råd, f.eks. kutt i brillestøtten, fysioterapi for voksne foreldre med alvorlige skader, som de nå må betale for selv. Det er en gjennomgående politikk som rammer de aller, aller svakeste familiene og dermed går ut over barna.

Det som er min andre bekymring, er at regjeringa også etter krisen vil komme med en adhocløsning på dette problemet. Jeg deler veldig den problembeskrivelsen som representanten Ørmen Johnsen reiser om å få en helhetlig innretning på tiltakene. Den praksisen som har vært fram til i dag, har ikke vært mye helhetlig. I stedet for å gjøre noe med de grunnleggende forholdene når familier mangler penger til mat, som å styrke fellesskapsordninger, som å gjøre barnehagene rimelige og SFO gratis, f.eks., innfører regjeringa ordninger som rammer dem gjennom f.eks. skatten. Det er bare å forstå at en ikke kan løse disse store utfordringene med å bevilge mer penger til sommerferie for barna, som representanten Ørmen Johnsen var inne på, når de ikke har råd til noe hele resten av året. Det er ikke bra for barna at man fører en politikk som kun tar opp i seg problemene når det brenner, og som ikke sørger for å styrke de grunnleggende rammene og de grunnleggende politikkområdene for barn.

Jeg har snakket med Nav og barnevernet i Agder. De sier det er mer alvorlige saker i barnevernet nå, og på Nav er det småbarnsfamiliene som sliter mest.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [13:15:59]: Pandemien som traff oss for et drøyt år siden, har snudd livet vårt på hodet. For oss i denne komiteen har konsekvensene av pandemien for barn og unge i sårbare situasjoner og de tiltakene vi kan sette inn for å avbøte disse, vært sterkt i fokus. Det viser også denne interpellasjonen, så jeg vil også gjerne takke representanten Ørmen Johnsen for å sette et viktig tema på dagsordenen. Jeg vil også takke barne- og familieministeren, som har et sterkt engasjement for disse barna og ungdommene, noe han har vist og fortsatt viser gjennom handling.

Tidlig i løpet ble det satt ned en koordineringsgruppe som skulle jobbe med konsekvensene pandemien fikk for barn og unge, og særlig for dem som allerede var i en utsatt situasjon. Gruppen har fortløpende avdekket hvor skoen har trykket i kommunene, og man har jobbet med å sørge for å løse disse utfordringene underveis.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å dyrke familiefellesskapet, at familien skal være et trygt sted å vokse opp og utvikle seg, og det skal vi som politikere legge til rette for som best vi kan. Samtidig vet vi at pandemien har vært tøff for mange familier, med foreldre som har blitt permittert, eller som har havnet på hjemmekontor over lang tid, samtidig som det skal drives hjemmeskole og barnehage, og kanskje i en litt for trang leilighet. Utsatte familier har blitt enda mer sårbare, og dessverre vet vi at mange av de barna som hadde det tøft fra før av, har fått en forverret situasjon det siste året. Ja, for de barna der hverdagen med barnehage, skole, fritidsaktiviteter og mest mulig tid borte fra hjemmet er selve redningen, har situasjonen vært uholdbar.

Jeg hadde et møte med Stine Sofies Stiftelse for et par uker siden, og de kunne fortelle at det ble meldt inn flere alvorlige tilfeller av vold og overgrep enn tidligere. Det er noe som også Barneombudet har påpekt. Det gjør så utrolig vondt å høre, men det er veldig nødvendig at vi tar dette inn over oss. Vold og overgrep mot barn er et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem. Jeg er veldig glad for at dette er noe regjeringen tar på det sterkeste alvor, og at man også i 2021 valgte å styrke opptrappingsplanen mot vold og overgrep betydelig, slik at den samlede satsingen på opptrappingsplanen blir på om lag 1,1 mrd. kr i inneværende år. Det er bra, men la det være klart: Vi må gjøre enda mer for å bekjempe vold og overgrep mot barn i tiden som kommer, særlig når vi vet at dette nok har eskalert det siste året.

Regjeringen har også i denne perioden vært opptatt av å gjøre det enklere å komme i kontakt med hjelpen uten å måtte forlate hjemmet. Det har vært viktig at man alltid skal møte en åpen dør, til tross for den tidvise nedstengingen av samfunnet. Derfor har vi bidratt til etablering av hjelpetelefon for foreldre og bruk av støtteverktøy i kommunene som skal gjøre det lettere å oppdage og følge opp utsatte barn. Vi har også bevilget midler til Alarmtelefonen for barn og unge for å opprettholde døgnåpen telefon- og chattetjeneste, ettersom det har vært en markant økning i antall henvendelser til alarmtelefonen. I årets budsjett fikk Kristelig Folkeparti også gjennomslag for finansiering av SnakkOmPsyken, en telefon- og chattetjeneste i regi av Blå Kors der barn og unge kan snakke med profesjonelle fagfolk om de vanskelige tingene de opplever i livet sitt. Ja, senest i februar vedtok Stortinget å bevilge 100 mill. kr mer til barne- og ungdomspsykiatrien.

Vi må ha med oss at selv om barn og unge flest er tilpasningsdyktige og robuste, skal vi ikke undervurdere konsekvensene av at man i et ungt liv har måttet sette veldig mye på vent, enten det er fritidsaktiviteter, nye sosiale relasjoner eller det rett og slett er drømmer. Vi må huske at et langt år er ekstra langt i et ungt liv.

Apropos fritidsaktiviteter har vi ennå ikke sett konsekvensene av lengre perioder uten treninger og øvelser, om dette virker demotiverende eller motiverende på barna, og om de gjenopptar aktiviteter eller ikke når alt går tilbake til normalen. Vi vil nok uansett se behov for ny rekruttering og for å styrke barne- og ungdomsfrivilligheten i tiden som kommer.

Jeg er glad for at man gjennom denne pandemien har vært helt tydelig på å sette hensynet til barn og unge så høyt, og vil også presisere viktigheten av at de må prioriteres først også i fortsettelsen, når samfunnet nå gradvis skal gjenåpnes.

Maria Aasen-Svensrud (A) [13:20:36]: I anledning denne gode interpellasjonsdebatten som omhandler sårbare barn, vil jeg benytte anledningen til å fokusere på en viktig sak. Siden 2016 har Færder kommune i Vestfold deltatt i et prosjekt initiert av regjeringen, der barnevernet – og med det kommunene – overtar en del statlige oppgaver. Jeg har hatt gleden av å følge det prosjektet som Færder deltar i, og sett hvilke gode resultater det gir. Blant annet har antall døgn barn er plassert på institusjon, gått ned med 50 pst. Slik jeg forstår det, legger ikke barnevernloven noen hindringer for å videreføre disse prosjektene, og resultatene for Færders del er utelukkende positive, til det beste for barna, familiene og samfunnet.

Denne modellen for oppgavedeling passer nok ikke like godt for alle landets kommuner, men for kommunene i kompakte og folkerike Vestfold er det nå flere som ser til denne måten å organisere barnevernstjenesten på. Arbeiderpartiet har lagt fram en kvalitetsreform for barnevernet der det er mer tverrfaglighet og lavterskeltiltakene er sentrale. Det er noe prosjektet på Færder treffer veldig godt på, med tanke på nettopp å la avgjørelsene ligge tett på tjenestene. Det gir et godt lavterskeltilbud og viser seg å være til det beste for god ivaretakelse av sårbare barn.

Med andre ord vil jeg nå faktisk gi skryt til regjeringen for å ha igangsatt et framoverlent prosjekt. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på hvilke tanker han har om dette prosjektet, og om det nå er vilje fra regjeringens side til å videreføre det, gjøre det permanent for de kommunene som har mulighet til det. På vegne av barn, familier og ansatte i Færder kommune håper jeg statsråden kan synliggjøre en positiv holdning til videreføring av denne gode muligheten for drift av barnevernstjenesten.

Silje Hjemdal (FrP) [13:22:49]: Takk til interpellanten som tar opp noe som selvfølgelig har engasjert her, men også ute i kommunene og ikke minst i de familiene dette gjelder. Det har vært noen urovekkende rapporter som tar opp kanskje det aller mest sårbare med samfunnet, nettopp det at de som ikke har en stemme eller i hvert fall muligheten til å bestemme noe selv, lever under strenge restriksjoner og alt det måtte medføre. Jeg synes likevel vi skal problematisere det lite grann, for jeg synes det er litt rart at man på den tiden, selv om en pandemi er ekstra krevende, kan avdekke så mange tilfeller av svikt og svik overfor barn. Jeg har vanskelig for å tro at dette er barn man ikke har visst om fra tidligere. Erfaringene viser vel nettopp at mange har hatt grunner til å tro eller har vært veldig klar over at en del av disse barna ikke har hatt det greit. Jeg synes at det først og fremst er en påminner til oss, selvfølgelig som politikere, men også som medmennesker, om at man har et ansvar for å melde fra og ta fatt i ting når man er bekymret for barn, uavhengig av om det er en normal hverdag eller en pandemi.

Hva de langsiktige konsekvensene av dette blir for barn og unge, er det umulig å si for mye konkret om nå, men vi vet at som alle andre mennesker vil man bli preget av det. Imidlertid ser vi at det er noen ting som stikker seg ut. Blant annet har barn og unge som allerede har vært utsatt for sterk sosial kontroll i ekstreme miljøer – eller for å si det rett ut: i familier med en annen kulturbakgrunn enn nødvendigvis den norske – fått det enda tøffere. Det er ikke noe man bare ser i Norge. Det ser man også internasjonalt. Barneekteskap har eksplodert internasjonalt. Heldigvis har vi nå – litt sent, men i hvert fall nå – fått et forslag til innskjerpinger på dette lovfeltet også her i Norge, etter at Fremskrittspartiet har presset på noen ganger.

Nettopp dette viser viktigheten av å ha en helhetlig og tydelig politikk hele tiden og at man står opp for de verdiene man har, for det er nettopp i kriser og pandemier dette blir presset. Derfor håper jeg at de som skal se på dette når det gjelder rettssikkerheten til barn opp mot bl.a. ny barnevernlov – om ikke nødvendigvis dette utvalget, men også andre – tar en særskilt vurdering av hvordan rettssikkerheten til barn er blitt ivaretatt oppi dette. Det synes jeg det hadde vært interessant å vite mer om.

Jeg har hatt flere fortvilte foreldre på tråden. Noen ringer fordi barnet deres ikke har fått nødvendig hjelp som de trenger på skolen, andre om barn som gjerne har en litt lengre barndom enn oss andre, som har vært utsatt for det jeg vil kalle grove menneskerettighetsbrudd ved at de er blitt nektet å ha besøk i sine egne boliger, typisk utviklingshemmede som har kjent ekstra på dette i en krise. Jeg hadde et møte med ROS i Bergen om hvordan ungdom melder om en drastisk økning i problematikk knyttet til spisevegring og spiseforstyrrelser. Fedre har blitt nektet å ha barna sine på besøk under påskudd av covid-19, noe som heldigvis ble ryddet opp i. Når det gjelder Stine Sofies Stiftelse og ettervern, fikk Fremskrittspartiet heldigvis inn noen penger i budsjettet. Her er det mye som må tas tak i, og som må ses på lang sikt og ikke bare under en pandemi.

Anette Trettebergstuen (A) [13:28:05]: Jeg vil også benytte anledningen til å rose interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål. I interpellasjonen ligger det en fin selverkjennelse, mener jeg, fra en representant fra et regjeringsparti, og det er fint at man kan si rett ut som politiker at man har ikke lykkes, man har ikke gjort nok. For det er jo unektelig slik at det er langt mellom de talene som politikerne har holdt, løftene som er blitt gitt om oppfølging gjennom pandemien og hvordan ting skal være til tross for smittevernregler og mangel på sosial omgang, og slik virkeligheten oppleves for folk der ute.

Etter et år med pandemi kan vi vel alle sammen slå fast at det er ungene som har tatt den største støyten. For det første er ett år i en unges liv rimelig lang tid, og et år uten fotballtrening, et år uten korpsøving, et år uten sosial omgang med vennene dine ute på lekeplassen og på gata er et langt og tapt år. Et år med mye hjemmeskole og mangel på det sosiale man får gjennom skolen, og ikke minst også mangel på fysisk oppfølging fra læreren, gjør mye i et ungt liv. Vi vet at de ungene som slet fra før, sliter mer, og veldig mange barn og unge som ikke slet før pandemien, sliter nå. Det er alvorlig.

Så er det også sånn at for de mest sårbare, de som fra før levde i hjem med mangel på – skal vi si – god omsorg, som f.eks. lever i en hverdag med vold, fysisk eller psykisk, og overgrep, så har dette året vært helt for jævlig. Alle de som er utsatt for sosial kontroll, og de som på en eller annen måte opplever en form for omsorgssvikt, og som før ute i det åpne samfunnet i hvert fall hadde noen å snakke med eller håpte å bli sett av noen, har nå vært overlatt til seg selv.

Det forstørrelsesglasset koronapandemien setter på de økte forskjellene i samfunnet vårt, men også de gruppene som var mest sårbare fra før, er noe vi er nødt til å se nærmere på. Det er også sånn at det har vært lettere for noen enn for andre å komme seg gjennom dette året. Det er ikke sånn at de fleste unger opplever å kunne bygge en snømann i bestemors hage. For unger flest, f.eks. i de store byene, er det trangboddhet og mangel på muligheter til å kunne utfolde seg som har preget dem under pandemien. Det er trangt for mange, bokstavelig talt og i overført betydning.

Regjeringen har ikke gjort nok for å verne og følge opp disse sårbare ungene. Vi har ikke gjort nok for å styrke barnevernet gjennom denne vanskelige tiden, der de har bedt om ekstra ressurser for å kunne være der i økende grad. Man har ikke gjort nok for å forsøke å holde de viktige fritidsaktivitetene for barn og unge, og også skolene og barnehagene, åpne gjennom krisen. Man har heller ikke gjort nok, fra før eller under pandemien, for å få på plass lavterskel hjelpetilbud for psykisk helse. Det må man bare erkjenne. Det er fælt å høre på alle de som har unger som har ekstra behov. De ringer og de sender brev, og det er hjerteskjærende å høre dem fortelle hvordan hjelpetilbudet, avlastning osv. fra en dag til en annen ble tatt fra dem da pandemien kom. Dette står i sterk kontrast til det barneministeren og andre politikere fra regjeringssiden har stått og sagt hele veien, at kommunene har ansvar for og følger opp og gir folk det de skal ha. Det er ikke tilfellet.

Vi hadde trengt en skikkelig krisepakke rettet mot barn og unge, der de mest sårbare av dem ble sett mest. Det er de som har lidd mer under pandemien enn oss andre. Regjeringen må nå ta inn over seg at man gjorde ikke nok, man lyktes ikke i å ta vare på ungene våre. Jeg forventer en forsterket innsats for å ta unna ettervirkningene som mange barn og unge kommer til å leve med etter pandemien. Vi må ta lærdom, men man må også innføre politiske tiltak. Jeg forventer meg en krisepakke for å bøte på konsekvensene av krisen. For nå må det være ungenes tur.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:33:31]: Først vil jeg få lov til å takke for en veldig god debatt. Jeg tror at det vi kanskje kan enes om her, er at tjenesten må bygge opp under det enkelte barn, at det er viktig å få til en koordinering av alle tiltakene vi har. Derfor er jeg i alle fall glad for at vår barne- og familieminister sier at han vil koordinere samarbeidet mellom direktoratene og departementene, sånn at vi får et koordinert samarbeid.

Representanten Henriksen snakket om å styrke de grunnleggende rammene og om dette med Forskjells-Norge som øker. Jeg skal ikke reise den debatten nå, men barnetrygd er jo et eksempel på det. Jeg vil nevne noe vi ikke har tatt opp her, det er inkluderingsdugnaden. Det er veldig mange nyankomne, og vi vet at barna deres kanskje er de som trenger mest støtte og mest hjelp, så jeg vil i alle fall oppfordre statsråden til å se på det.

Barnevernloven har vært nevnt her – hvordan man skal følge opp den. Den ligger til behandling i komiteen nå, og jeg er veldig opptatt av at vi skal få kommunene til å samarbeide tverrsektorielt med å koordinere innsatsen mot det enkelte barnet. Færder kommune har vi også hatt besøk av, det er hva vi kan kalle «best practice», og som representanten Aasen-Svensrud håper også jeg at de får fortsette arbeidet.

Negativ sosial kontroll var også et tema her. Samfunnet blir lukket, arenaene blir borte, og fritidsaktivitetene – som Trettebergstuen nevnte – som gir pusterom til alle, er stengt ned. Det er bekymringsfullt. Nå har vi også sjefen for smittevernet, statsråd Høie, her – uten at han er deltakende i denne interpellasjonen. Det er i alle fall viktig å ha dette for øye. Derfor vil jeg også spørre hvordan departementet vil følge opp Kjøs-utvalgets tiltak når det gjelder psykisk helse hos barn og unge.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [13:36:24]: Jeg vil også takke for en god debatt. Jeg opplever at vi er enige om at det er store utfordringer fra før, og at mange av dem som har hatt en krevende tid, er spesielt dem som hadde det vanskelig fra før, men også at skal vi klare å løse utfordringene, er det mange av de strukturelle tiltakene, de på en måte ordinære innsatsfaktorene, som er helt sentrale. De må forsterkes, for det er flere, og det er veldig mange av dem som har hatt det enda mer krevende, enten det er flere som har psykisk uhelse, eller det er vold og overgrep eller andre utfordringer. Det viser viktigheten av de ordinære tjenestene, at det er viktig å holde dem oppe, og ikke f.eks. omprioritere viktige helsesykepleiere til å gjøre annet arbeid enn å kunne være der for unge som sliter.

Til Anette Trettebergstuen: Jeg synes kommunene har gjort en fantastisk jobb rundt omkring. Ja, det har blitt gjort omprioriteringer, og ja, det er familier som er veldig slitne som ikke har fått den hjelpen og avlastningen de skal ha, men de har gjort en enorm innsats. Det er et av de områdene vi kommer til å se på når vi skal legge fram revidert nasjonalbudsjett til uka.

Hvis vi også ser viktigheten av familiene, har denne pandemien virkelig understreket det. Veldig mange av de familiene som er sterke, har gode relasjoner og har hatt det trygt og godt, sier at ja, de har kanskje kjedet seg, det har vært et krevende år, men de har klart seg godt. De som hadde et vanskelig utgangspunkt, er de som også har hatt det tøffest det siste året. Det viser også viktigheten av det langsiktige arbeidet med å forebygge, støtte opp og hjelpe foreldrene, enten det er gjennom barnevernet eller det er gjennom andre tjenester, for at de skal lykkes og være gode foreldre.

Jeg vil også kort nevne det internasjonale bildet. Ta Danmark, som er kanskje et av de landene som er mest sammenlignbart med Norge. Femteklassingene var ikke på skolen fra før jul til etter påske, og etter påske fikk de lov til å starte opp annenhver dag. Jeg vil gi en stor honnør til det arbeidet som er blitt gjort rundt om i landet for å holde skolene oppe, for å sikre at de møter trygge voksne, og at de får best mulig undervisning.

Jeg er totalt uenig i virkelighetsbildet som Kari Henriksen tegner. For det første er det sånn at barnehagene er billigere for dem som har lav inntekt, det er til og med gratis kjernetid, så det som blir sagt, er helt feil. Er det noe regjeringa har prioritert, er det innsats rettet inn mot de aller fattigste, som å øke barnetrygden med over 8 000 kr, som betyr enormt mye for dem, nasjonal tilskuddsordning, som er økt med 260 mill. kr, og at vi har styrket barnevernet disse årene. Det har vært en 30 pst. økning fra 2013 til 2019. Det er ekstremt viktig.

Når det gjelder representanten Aasen-Svensrud, som tok opp Færder kommune: Det er et svar jeg ikke helt får gitt fullt ut nå, men forsøksloven setter grenser for hvor lenge man kan fortsette et forsøk. Vi ser på en overgangsordning. Det er et fantastisk godt arbeid som er blitt gjort, og noe av det understreker også viktigheten av barnevernsreformen, som trer i kraft fra nyttår, der kommunene skal ha enda større forebyggende ansvar.