Solveig Schytz (V) [10:02:28] (ordfører for saken): I denne proposisjonen er det lagt fram forslag til endringer i universitets- og høyskoleloven, fagskoleloven, yrkeskvalifikasjonsloven og utdanningsstøtteloven. Videre foreslås det en teknisk endring i studentsamskipnadsloven for å rette opp et ledd som ved en feil har falt ut av en bestemmelse ved en tidligere lovendring.

I denne samleproposisjonen foreslår regjeringen flere lovendringer som en oppfølging av flere av forslagene som Aune-utvalget kom med i sin utredning av lovverket, samt en rekke andre forslag. Det foreslås en bestemmelse om universiteters og høyskolers formål og oppgaver. Bærekraftsperspektivet tas inn i formålet. Det foreslås også å tydeliggjøre bestemmelsene om godkjenning eller godskriving av utenlandsk høyere utdanning i Norge mellom norske institusjoner.

Kravet om at valg til studentorganer skal avvikles med urnevalg, foreslås fjernet, slik at studentdemokratiene selv kan bestemme hvordan de skal gjennomføre valg. Det foreslås også å lovfeste at institusjonene skal dokumentere omfanget av tilretteleggingen de gjør for studentdemokratiet. Forslagene i proposisjonen er en styrking av studenters rettigheter. Det innebærer en presisering av læringsmiljøbegrepet og lovfesting av krav til to sensorer. Forbud mot gjengjeldelse og styrets plikt til å forebygge seksuell trakassering beholdes. Det foreslås også å gjøre utdanning tilgjengelig for flere ved å fjerne aldersgrensen på 25 år for å få unntak fra generell studiekompetanse.

I proposisjonen foreslås det å tydeliggjøre regler om bortvisning ved forstyrrende opptreden og at institusjonene skal ha plikt til å politianmelde bruk av falske vitnemål. Det foreslås at loven eksplisitt sier at institusjonene skal kunne innhente politiattest både ved opptak til og underveis i aktuell utdanning. Det foreslås å oppheve adgangen institusjonene har til å ansette administrerende direktør på åremål når institusjonene har valgt rektor som styreleder, slik at direktøren skal ansettes fast. Reglene for vekting av stemmer ved valg av rektor ved de institusjonene som har valgt rektor, foreslås endret, slik at de ansattes stemmer teller likt, uavhengig av om de er faglig eller administrativt ansatt. Proposisjonen understreker også at gratisprinsippet for høyere utdanning skal ligge fast.

I proposisjonen foreslås det endringer for å sikre behandlingen av personopplysninger og å utvide bruken av Vitnemålsportalen. I proposisjonen foreslås det videre endringer i fagskoleloven for å presisere krav til fagskoleutdanningens kunnskapsgrunnlag og å tydeliggjøre utdanningens egenart og tilknytning til arbeidslivet. Det foreslås også å fjerne kravet til fagskoleutdanningens minstelengde og å endre regelen om opptak til kunstfaglige fagskoleutdanninger.

I proposisjonen foreslås det endringer i yrkeskvalifikasjonsloven for å gjøre det enklere for personer som har utdanning og yrkespraksis fra tredjeland, å få kvalifikasjonene sine godkjent for å utøve lovregulerte yrker i Norge.

Avslutningsvis vil jeg få takke komiteen for godt samarbeid i arbeidet i saken og understreke at Venstre støtter regjeringens forslag, som framkommer i proposisjonen.

Nina Sandberg (A) [10:05:48]: Det regjeringen foreslår her, er en revisjon. Arbeiderpartiet hadde forventet, med utgangspunkt i Aune-utvalgets utredning, en mer helhetlig lovproposisjon. Når det er sagt, er det nesten like viktig for oss hva som ikke blir foreslått, som det som blir foreslått. Det er bra at noen av anbefalingene fra Aune-utvalget er parkert, som f.eks. ny ledelsesmodell, tretrinns karakterskala og å fjerne kjønnspoeng. Ordningen med tilleggspoeng basert på kjønn har en målbar og utjevnende effekt som Arbeiderpartiet vil videreføre.

Så fremmer Arbeiderpartiet noen forslag som angår arbeidsvilkår. Midlertidigheten i akademia svekker rekrutteringen. Yngre forskere og kvinner er de som rammes mest. Vi vil ha ansattes arbeidsvilkår inn i langtidsplanen for høyere utdanning og forskning og foreslår en utredning av forskeres arbeidsvilkår og karrieremuligheter. Det trengs også en handlingsplan for å få ned midlertidigheten i sektoren, og der takker vi for gode innspill fra Forskerforbundet og NTL.

Postdoktor var ment å være en kvalifiseringsstilling, men praktiseres på en måte som undergraver intensjonen. Fagfolk blir henvist til årevis med usikkerhet og løs tilknytning. Derfor foreslår vi at det ikke skal være adgang til å gi ansettelse for mer enn én periode som postdoktor, identisk med det Aune-utvalget foreslår.

Når det gjelder studentdemokrati, foreslår vi å opprettholde kravet om urnevalg for studentorganer. Vi mener at valgfrihet her kan føre til sentralisering av makten på institusjonene, og i en framtid som kjennetegnes av flercampus og mer desentralisert utdanning, mener vi at det er viktig at alle studenter sikres lik mulighet til å stemme uansett hvor de studerer. Dette støtter også NSO, og jeg er litt overrasket over at regjeringen ikke lytter til studentenes talerør i denne saken.

Videre mener vi at loven bør ha et eget læringsmiljøkapittel for studentene. Tydelige minstekrav til læringsmiljø er viktige, og NSOs innspill bør følges opp i både forskrift og senere ny lov. Vi vil her særlig understreke behovet for universell utforming av alle deler av læringsmiljøet, også det digitale.

Så ser vi at det er en del uavklarte forhold knyttet til hovedregelen om offentlige forelesninger, og det har blitt aktualisert av pandemien. Det kan ikke være sånn, mener vi, at graden av offentlighet blir overlatt til det lokale skjønnet. Utviklingen går mot mer digitalisert undervisning og livslang læring. Av hensyn til lik rett til utdanning ber vi regjeringen presisere hvordan dagens § 3-8 skal tolkes og praktiseres for digitale forelesninger. Med det tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet er med på å fremme i saken.

Kent Gudmundsen (H) [10:09:02]: Dagens debatt og kommende vedtak er den største gjennomgangen og revideringen av universitets- og høyskoleloven siden 2005. Det kan det jo være greit å ha med seg, for mye har skjedd i sektoren siden den gang, og dagens justeringer er derfor gode grep fra regjeringen, sånn at man kan møte videre utvikling på en enda bedre måte.

Hvordan den akademiske friheten ytterligere kan styrkes og ivaretas, blir en viktig oppgave for ekspertgruppen som foreslås oppnevnt, men prinsippet om den institusjonelle autonomien og den akademiske friheten slår vi fortsatt fast i loven. Når vi har loven til behandling, mener jeg det er viktig å understreke nettopp dette. I et verdenssamfunn hvor vi oftere ser at den frie tanken blir utfordret, må forskning og fagmiljøer være frie og faglig sterke i samfunnsdebatten, sånn at vi utfordres, dannes og utvikles som samfunn – da blir dette stadig viktigere. Trangen til å styre i enkeltsaker må skjermes gjennom loven, så får vi heller ramme inn oppdraget til styrene på en god måte.

Framtiden er ukjent, men vi kan møte den godt forberedt. Våre utdanningsinstitusjoner er i denne sammenheng noe av det viktigste vi har i verktøykassen. Dagens debatt må derfor også ses i sammenheng med de nylig behandlede stortingsmeldingene om arbeidslivsrelevans og styring av sektoren. Det store bildet er at vi har et svært godt utgangspunkt, og vi har en sektor som står betydelig bedre rustet enn for åtte år siden.

Når vi i dag vedtar å styrke studentenes rettigheter og både rammer inn valgene og tilretteleggingen for studentorganene, bygger vi videre på grepene våre de siste årene – alt fra å ta inn studentrepresentasjon i styrene, som de rød-grønne fjernet, til å løfte studiestøtten til et historisk nivå. Kravet om to sensorer på både høyere og lavere grad er også grep som bidrar til å styrke studentenes rettigheter, og som bidrar til en god vurderingssituasjon. Utvidelse av Vitnemålsportalen og nødvendige lovjusteringer knyttet til digitale verktøy, som bl.a. trekker inn fagskolene, er andre grep som gjør det enklere, bedre og mer oversiktlig for studentene og de som er ferdige, med tilgang til det som er av vitnemål.

Jeg vil også trekke fram fjerning av minstegrensen for fagskoleutdanningen, som er helt i tråd med næringslivets og samfunnets behov, og som understøtter at fagskolene kan levere på det de er best på: korte, målrettede, relevante og etterspurte utdanninger. Disse er viktige for den enkelte og omstillingen i samfunnet og bygger opp under målsettingen om å lære hele livet.

Det er mye mer, men kort oppsummert er dette mange grep som bidrar til å løfte og ramme inn UH-sektoren og fagskolene på en god måte, og som gjør det enklere å levere på det viktige samfunnsoppdraget for framtiden.

Roy Steffensen (FrP) [10:11:59] (komiteens leder): I hovedsak stiller Fremskrittspartiet seg bak endringene som foreslås. Vi vil bl.a. trekke fram som positivt at det foreslås å tydeliggjøre regler om bortvisning, og at institusjonene skal ha plikt til å politianmelde bruk av falske vitnemål.

Fremskrittspartiet er positive til å fjerne kravet til fagskoleutdanningenes minstelengde, som i dag er på minimum et halvt års omfang, og at godkjenning av utenlandske utdanninger skal effektiviseres og forenkles. Fremskrittspartiet er også positive til at det skal være to, ikke bare én, sensorer ved alle typer eksamen på bachelor- og masternivå. Dette vil styrke rettssikkerheten til studentene. Jeg støtter de fleste høringsinstansene, men mener det er en bekymring at sektoren blir pålagt ekstra oppgaver uten at det følger finansiering med.

Fremskrittspartiet vil påpeke at Justis- og beredskapsdepartementet i sitt høringsinnspill skriver at utvalget i liten grad tar inn over seg det trusselbildet som retter seg mot utdannings- og forskningsinstitusjoner i vestlige demokratier. Dette er noe Fremskrittspartiet også tok opp i mobilitetsmeldingen, og som vi mener burde vært behandlet grundigere. Trusselvurderingene fra PST og Etterretningstjenesten advarer om påvirkningsoperasjoner fra særlig russisk, kinesisk og iransk etterretning. I den sammenheng er Fremskrittspartiet veldig kritiske til at regjeringen aktivt arbeider for at forskningsmiljøene skal øke samarbeidet kraftig med land og miljøer Norge definerer som en stor sikkerhetsrisiko.

Fremskrittspartiet mener at Kinas og Russlands strategiske interesser og vilje til å bruke hemmelig etterretning og spionasje for å oppnå mål som kan gå ut over Norges sikkerhet, ikke bør undervurderes. Derfor er vi glade for at en samlet komité denne gangen mener det er viktig med fast og formalisert kontakt mellom PST og norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner, og at PSTs årlige trusselvurderinger må gjøres kjent på alle nivåer innen høyere utdanning og forskning. Dette sto Fremskrittspartiet alene om tidligere i år. Vi fremmet et konkret forslag om akkurat den ordlyden jeg leste opp nå. Da ble vi stående helt alene. Nå er det en samlet komité som er enig. Det er jeg glad for.

Fremskrittspartiet merker seg også at det i proposisjonen tas til orde for å fortsette med kjønnspoeng, noe som innebærer en direkte forskjellsbehandling basert på kjønn. Fremskrittspartiet mener at det å ikke komme inn på en utdanning til tross for at man er best kvalifisert, er veldig alvorlig for den enkelte. Fremskrittspartiet er motstandere av alle former for diskriminering. Vi vil derfor ikke tillate kjønnspoeng og fremmer et konkret forslag om dette.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:14:48]: Regjeringen har i samleproposisjonen forslag om endringer i større og mindre omfang av flere lover på utdanningsområdet.

Senterpartiet har tidligere i mai uttrykt kritikk rundt stykkevis og oppdelt behandling av lovverket rundt høyere utdanning. Dette handler om at statens styring av høyere utdanning og forskning bør være enkel og overordnet, sikre samfunnsoppdraget og gi en god utnyttelse av samfunnets investeringer. Styring av universiteter og høyskoler skal gi institusjonene, ansatte og studenter autonomi, tillit, ansvar og bidra til at viktige samfunnsmål blir nådd. Universitets- og høyskoleloven er en overordnet og forutsigbar måte å styre på, der autonome universiteter og høyskoler oppfyller samfunnsoppdraget innenfor nasjonale rammer.

Til tross for mange saker denne våren mangler universitets- og høyskolesektoren den helhetlige gjennomarbeidete loven med oppfølging av NOU 2020: 3, Aune-utvalget. Samtidig er det bra at Stortinget med dagens behandling får satt punktum for noen av de kontroversielle forslagene fra utvalget om ledelsesmodell, innføring av ny karakterskala og å fjerne muligheten for kjønnspoeng ved opptak.

Senterpartiet mener det er behov for større grad av arbeidsdeling mellom ulike institusjoner. Når det tidligere høyskoleoppdraget er lagt inn i en felles lov, må dette bety at sektoren samlet skal innfri formålet om utdanning, forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå – ikke nødvendigvis den enkelte institusjon. Muligheten til å innfri dette vil avhenge av institusjonens omfang, økonomi og arbeidsdelingen i sektoren.

Senterpartiet mener at institusjonenes brede samfunnsmandat bør tydeliggjøres i formålsparagrafen, herunder det regionale oppdraget og samarbeid med arbeids- og næringslivet. Og vi fremmer forslag om det her i dag. Dette er grunnleggende, på samme måte som akademisk frihet.

Institusjonenes opptak av studenter er også en forutsetning for aktivitet. Læringsmiljøet må være godt. Videre må studentdemokratiet være sterkt og levende. Senterpartiet er overrasket over at dagens studentpolitikere ikke blir lyttet til i spørsmål om rekruttering av framtidige studenter.

I innstillingen tar vi også opp bekymringen knyttet til digitalisering av studier og trusselbildet, for ikke å glemme fagskoletilbud og krav til dem. Fagskolestudenter skal vite at utdanningen de tar, er god og står seg over tid. Pandemi og stengte campuser må videre gi læring.

Til slutt vil jeg ta opp forslaget fra Senterpartiet og forslaget Senterpartiet og SV sammen står bak.

Mona Fagerås (SV) [10:17:52]: Universitets- og høgskolesektoren trenger en helhetlig, gjennomarbeidet lov. I stedet velger regjeringen noen endringer som trengs på kortere sikt.

Akademisk frihet er et grunnleggende prinsipp for alt vitenskapelig arbeid, og prinsippet bør derfor til enhver tid hjemles i universitets- og høyskoleloven. Det er grunnleggende at forskning og utvikling utføres av uavhengige forskningsmiljøer og er basert på akademisk frihet og vitenskapelige kriterier.

Jeg vil understreke at studenter har en viktig rolle i styringen av universiteter og høgskoler, og mener det er viktig å styrke studentdemokratiet. Loven må sikre et bredest mulig demokratisk grunnlag for studentenes representasjon. Derfor er vi kritiske til forslaget om at studentorganene selv skal velge valgform. Vi frykter at dette skal gå ut over det demokratiske grunnlaget for studentenes representasjon og føre til en sentralisering av den studentdemokratiske makten på institusjonene. Valg til de øverste studentdemokratiske organene bør fortsatt gjøres ved urnevalg for å sikre at alle studenter har mulighet til å avgi stemme uavhengig av hvor på utdanningsinstitusjonen de studerer.

SV vil bedre studenters og ansattes arbeidsvilkår, redusere midlertidighet og fremme bred rekruttering, likestilling og mangfold på universiteter og høgskoler. Det er nødvendig å stramme inn regelverket for bruk av midlertidige stillinger. Målet må være å få midlertidigheten i akademia ned på et nivå med arbeidslivet ellers. Dette er ikke er fulgt godt nok opp av regjeringen. Det er uakseptabelt at universiteter og høgskoler kjennetegnes av høg midlertidighet. Det gjør institusjonene til lite attraktive arbeidsgivere. Det blir vanskelig å rekruttere, utvikle og beholde dyktige forskere på universitetene. Yngre forskere og kvinner rammes i særlig grad. Trygghet for arbeid er like viktig på universiteter og høgskoler som andre steder, og faste ansettelser skal være normalen i arbeidslivet.

Vi i SV har støttet innføring av krav om to sensorer, fordi vi ønsker en styrking av studenters rettssikkerhet gjennom uavhengig vurdering av prestasjoner.

For øvrig mener jeg at gratisprinsippet må ligger fast.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:20:57]: Universiteter og høyskoler er sentrale samfunnsinstitusjoner. Sektoren har vært under utvikling – stor utvikling – siden universitets- og høyskoleloven ble vedtatt i 2005. Vi er fornøyd med de mål for styring av sektoren regjeringen legger opp til, og jeg viser ellers til saksordførerens gode gjennomgang av helheten i saken.

Et viktig prinsipp proposisjonen tar opp, for hvordan styringen legges opp, er at institusjonene skal ha stor grad av autonomi og akademisk frihet. Akademisk frihet er blitt et begrep som de fleste i denne salen er enige om er viktig. Men ofte når en bruker et begrep mye, kan en glemme vesentlige aspekter ved det. Da er det viktig at vi legger til grunn noen viktige prinsipper for forståelsen av innholdet i begrepet. For Kristelig Folkeparti er det viktig at akademisk frihet ikke bare er et juridisk grunnprinsipp i akademiske virksomheter. Akademisk frihet har en særlig institusjonell tilknytning til forskersamfunnet, disipliner, akademier og universitetene. På det mest grunnleggende dreier det seg om å skaffe seg en kunnskap gjennom å utsette teorier og hypoteser for systematisk prøving og konfrontasjon med allerede tilgjengelig vitenskapelig kunnskap og fagfellevurdering.

Det handler om en rett til å tro, mene og framsette offentlige ytringer og til å søke og forvalte kunnskap. Disse rettighetene er nøye forbundet med hverandre, men de er forskjellige. Akademisk frihet er sånn sett sammensatt av både tros- og ytringsfrihet. Men den har også noe mer. Den har også en viktig etisk og samfunnsbyggende side. Derfor er det viktig at vi samtidig som vi hegner om akademisk frihet, også ser hen til ytringsrommet. Vi må ikke tillate at ytringsrommet i akademia snevres inn gjennom et stadig tøffere offentlig klima. Den offentlige debatten skal bygge samfunnet, og ytringsfriheten og den akademiske friheten er viktige byggesteiner i vårt demokrati. Akademisk og organisatorisk frihet handler imidlertid ikke bare om individuell frihet, men også om institusjonell frihet, noe også universitets- og høyskoleloven uttrykker her:

«Universiteter og høyskoler har ellers rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammer som er fastsatt i eller i medhold av lov.»

Det er et viktig prinsipp at universiteter og høyskoler skal ha armlengdes avstand til statsmakten. Dette er viktig nettopp for å hindre ensretting og styrt forskning. Det er et viktig prinsipp at det skal være mulig å danne alternative akademiske institusjoner til dem som staten oppretter. Dette er heldigvis vanlig i nesten alle demokratiske land. Disse universitetene og høyskolene utøver også en rett til å uforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag. Dette er viktige rettigheter å ta vare på. Derfor er vi glade for at regjeringen nå setter ned et utvalg for å gå videre på begrepet «utforming av akademisk frihet».

Statsråd Henrik Asheim [10:24:20]: Fagskoler, høyskoler og universiteter er store og viktige samfunnsinstitusjoner som er avhengige av høy tillit i samfunnet. Derfor er måten vi styrer sektoren på, viktig. Et godt lovverk gir et bedre grunnlag for forskning i verdenstoppen, utdanning som fører til at flere studenter trives og fullfører utdanningen, kritisk samfunnsdebatt og utvikling av et liberalt og demokratisk samfunn.

Jeg vil takke komiteen for en grundig behandling av det som ble en ganske stor samleproposisjon med forslag til en rekke endringer. Dagens universitets- og høyskolelov ble vedtatt i 2005 og har vært endret flere ganger etter det. Samlet har det ført til at regelverket har blitt både fragmentert og uoversiktlig. For regjeringen har det vært viktig at vi har et lovverk som er både gjennomslagskraftig, og som ivaretar rettssikkerheten til studenter og ansatte på en god måte. Derfor følger regjeringen opp flere av forslagene som Aune-utvalget foreslo i sin utredning av hele lovverket, i tillegg til en rekke andre forslag.

Regjeringen styrker studentenes rettigheter gjennom å presisere læringsmiljøbegrepet, lovfeste kravet til to sensorer ved eksamen, forbud mot gjengjeldelse og beholder styrets plikt til å forebygge seksuell trakassering. Regjeringen foreslår å gjøre utdanningen tilgjengelig for flere ved å fjerne aldersgrensen på 25 år for å få unntak fra generell studiekompetanse. Dette gjelder søkere som har f.eks. dysleksi – en diagnose som ingen vokser av seg når de runder 25 år.

For å gjøre det enklere for personer som har utdanning- og yrkespraksis fra tredjeland, å få kvalifikasjonene sine godkjent for å utøve lovregulerte yrker i Norge, foreslår regjeringen at enkelte av prinsippene i yrkeskvalifikasjonsloven også skal gjelde for personer fra tredjeland. Det skal legges vekt på de helhetlige kvalifikasjonene, og endringene skal gjøre det enklere og raskere å få godkjenning.

Vi foreslår også å utvide bruken av Vitnemålsportalen, slik at både du og jeg i fremtiden kan finne vitnemålene våre fra både videregående, fagskole, universitet og høyskole. Det betyr at alt samles på ett sted, og det blir enklere å hente ut og holde oversikt over egen utdanning og videreutdanning.

Fagskolene har virkelig fått et løft under denne regjeringen. Nå foreslår vi en endring som jeg håper vil gjøre det enda enklere å svare på samfunnets behov og ikke minst gjøre utdanningen enda mer tilgjengelig for folk gjennom muligheten til å tilby kortere kurs.

Arbeidet med et bedre lovverk stopper ikke med denne proposisjonen. Vi jobber med flere forslag for ytterligere å styrke studentenes rettigheter rundt f.eks. permisjon og tilrettelegging. Vi jobber videre med å følge opp forslaget om at loven bør ha et eget læringsmiljøkapittel, og vi jobber videre med lovens bestemmelser om NOKUT.

Jeg ser frem til å diskutere proposisjonen i Stortinget i dag og til fortsettelsen.

Jorodd Asphjell (A) [10:38:15]: Først vil jeg takke saksordføreren for godt arbeid og for at en samlet komité vil at fagskolene skal gi solid høyere yrkesfaglig utdanning og et likeverdig yrkesfaglig alternativ til universitets- og høyskoleutdanningen. Det er viktig, og det er godt slått fast. Det er avgjørende å gi fagskoleutdanningene en viktig rolle i den livslange læringen og at en jobber for et tett samarbeid mellom fagskolene og partene i arbeidslivet.

Arbeiderpartiet er positiv til de foreslåtte endringene i loven om høyere yrkesfaglig opplæring og mener dette vil bidra til å heve kvaliteten og legitimiteten i høyere yrkesfaglig utdanning og at det utvikles kortere utdanninger tilpasset arbeidslivets behov.

Arbeiderpartiet mener derimot at det er nødvendig med en presisering i loven når det gjelder tilbud om kortere utdannelser under 30 studiepoeng. Lovforslaget presiserer ikke at de korte utdannelsene må være innenfor samme fagområde som de lengre tilbudene. Arbeiderpartiet er opptatt av at dette må presiseres for å sikre kvaliteten på utdannelsene og fagmiljøene på de ulike fagskolene. Arbeiderpartiet vil understreke at fagskoler som skal tilby slike korte kurs, må ha minst én fagskoleutdanning på 60 studiepoeng eller mer innenfor samme fagområde. Dette er en viktig presisering som vil sikre at det ikke vil være mulig for en fagskole å tilby kortere fagskoleutdanninger utenfor et fagområde der de tilbyr lengre fagskoleutdanninger, og videre vil det sikre at de kortere fagskoleutdanningene vil opprettholde tilsvarende kvalitet som de lengre fagskoleutdannelsene rundt omkring.

Til slutt vil jeg understreke at det er viktig å opprettholde høy kvalitet på alle fagskoleutdanninger og at høyere yrkesfaglig utdanning får sin rettmessige plass i utdanningssystemet. Vi må ha en tydelig satsing på høyere yrkesfaglig utdanning i årene framover. Dette er nødvendig for å sikre livslang læring, heve kompetansen for den enkelte fagarbeider og ikke minst dekke opp for den kompetansen som arbeidslivet etterspør i tiden framover.

Marit Arnstad (Sp) [10:41:24] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg få lov til å starte med å takke komiteen for et godt samarbeid om en innstilling der det er bred enighet om intensjonene og også om mange av forslagene.

Forslagene i proposisjonen gjelder i hovedsak to områder. Det første er regulering av behandling av personopplysningene innenfor barnehage- og grunnskoleopplæring, og det andre gjelder regulering av opplæring som fjernundervisning.

Når det gjelder behandling av personopplysninger, er komiteen enig om behovet for et tydelig rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger i barnehage og skole, slik som også komiteen i forrige stortingsperiode ba regjeringen om å komme tilbake til gjennom to anmodningsvedtak. Barn er ofte mindre oppmerksom på sine rettigheter når det gjelder behandling av personopplysninger. Derfor er det også viktig å gi barns personopplysninger et særskilt vern. Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV mener i tillegg at det er viktig at barna er informert og ikke opplever at fortrolig informasjon om dem blir delt med andre uten at de er informert om det eller kan uttale seg om det.

Fjernundervisning gir muligheter, men det gir også noen utfordringer. Viljen er til stede hos hele komiteen til å klargjøre reglene omkring fjernundervisning. Flertallet mener imidlertid at når forslag til ny opplæringslov blir sendt på høring senere, er det uheldig dersom spørsmål om fjernundervisning nå skal avgjøres i et eget løp. Det spørsmålet henger naturlig sammen med forslaget til ny opplæringslov. Et nytt og omfattende regelverk må kunne stå seg over tid, og da bør også reglene bli gjenstand for en helhetlig behandling der ulike regler blir sett i sammenheng. Det er også naturlig all den tid vi nå er midt oppe i en pandemi, som antakelig kommer til å gi oss noen erfaringer om bruk av fjernundervisning som er nyttige å ta med seg i en bredere behandling. Da blir det for tidlig å ta stilling til dette regelverket nå. Derfor foreslår et flertall i komiteen at regulering av fjernundervisning skal utsettes til den helhetlige revisjonen av opplæringsloven.

Jeg viser til merknadene i innstillingen med en nærmere begrunnelse fra de enkelte partienes side. Med det vil jeg ta opp de forslag som Senterpartiet og flere partier står bak i innstillingen.

Kent Gudmundsen (H) [10:44:02]: Jeg vil starte med å vise til saksordførerens innlegg og si at vi under komitébehandlingen har et egentlig ganske bredt syn på mesteparten av innstillingen. Men når jeg tar ordet nå, er det fordi jeg har lyst til å løfte det med fjernundervisning. Det er litt merkelig å konstatere at man på den ene siden er for å legge til rette for fjernundervisning, men ikke for å ramme inn den praksisen som allerede fungerer på mange områder i samfunnet i dag, i skolevesenet.

Vi har gjennom arbeidet som har vært gjort i tilknytning til den nye opplæringsloven, fått et betydelig godt juridisk grunnlag for nye justeringer, og vi har gjennom proposisjonen fra regjeringen fått et godt juridisk rammeverk som skulle kunne gjøre det mulig for oss i Stortinget i dag å gi en bedre innramming i loven av nettopp det som løftes av saksordføreren. I dag er det svært uklart. Det er langt på vei litt uryddig, vil jeg si, siden det ikke er rammet inn på en god måte, og jeg synes det er beklagelig at man er nødt til å vente på å sikre en innramming som helt åpenbart ville vært et gode, og som fint kunne vært justert, hvis det var behov for det, da man fikk opplæringsloven til behandling.

Det er ikke sånn at det forslaget som ligger i proposisjonen, har sammenheng med det som vi har opplevd i pandemien. Da snakker vi om at elevene sitter hjemme og mottar undervisning under ellers uryddige forhold, som uten tvil er krevende, og som vi har gjort alt vi kan for å motvirke gjennom ekstra innsats. Det vi snakker om her, er elever som befinner seg på skolen, men som av ulike grunner, f.eks. ved at man er i en liten skole i distriktene – som jeg for øvrig trodde saksordførerens parti var særlig opptatt av – kan få større tilgang til et utdanningstilbud ved å bruke fjernundervisning. Vi vet allerede i dag at det gjøres innenfor det samiske språk, som er åpenbart nødvendig for i det hele tatt å få tilgang på nødvendige spisskompetanse, enten det er lulesamisk eller sørsamisk eller andre. Dette kunne med godt hell vært utvidet for å gjøre det enda lettere for disse elevene å få et tilbud på skolen. Men det sier bl.a. Senterpartiet nei til. Det synes jeg er veldig overraskende. Det er helt motsatt av de signalene som jeg har mottatt tidligere fra partiet, og derfor må jeg bare med skuffelse konstatere at det ikke er flertall for å få rammet inn akkurat denne bestemmelsen i lovproposisjonen. Det vil elevene, særlig i distriktene, tape på.

Jeg tar opp de forslag Høyre er med på i saken.

Roy Steffensen (FrP) [10:47:18] (komiteens leder): Etter folkeregisterloven har friskolene som utfører oppgaver på vegne av det offentlige, rett til å få utlevert ikke-taushetsbelagte opplysninger fra folkeregisteret. Friskolene har derimot ikke tilgang til opplysninger om taushetsbelagte forhold. Friskoleloven gir ikke nødvendig hjemmel til friskolene til å hente opplysninger om hvem som er foreldre til skolens elever, og videre til at friskoler på linje med offentlige skoler er pålagt å holde kontakt med foreldre.

Fremskrittspartiet er opptatt av at friskolene skal ha de nødvendige verktøyene for å kunne ivareta det viktige samarbeidet mellom skole og hjem, og mener at det må utredes hvordan friskoler skal kunne innhente opplysninger fra folkeregisteret på linje med offentlige skoler.

Fremskrittspartiet merker seg at departementet tar sikte på å sende et helhetlig forslag til ny opplæringslov på høring senere i år, men at de ønsker en behandling av fjernundervisning i et eget løp, sånn at nye bestemmelser i opplæringsloven og friskoleloven eventuelt skal kunne gjelde fra høsten 2021. Gjeldende opplæringslov regulerer i dag kun noen få tilfeller der opplæring kan gjennomføres som fjernundervisning, mens forslaget nå overlater vurderingen til kommunalt skjønn, og dette vil gi en betydelig utvidelse av adgangen til fjernundervisning. Vi er nå midt inne i en pandemi, og den hjemmeundervisningen som elever har og har hatt, kan gi gode erfaringer, også når det gjelder fjernundervisning. Det blir for tidlig å foreta disse endringene nå. Fremskrittspartiet mener derfor det vil være bedre med en helhetlig vurdering i forbindelse med behandlingen av ny opplæringslov.

Fremskrittspartiet vil vise til at både Utdanningsforbundet og Barneombudet mener at lovforslaget om fjernundervisning inneholder for mange ubesvarte problemstillinger og flere utilsiktede konsekvenser som i større grad må belyses før en eventuell lovendring. Fremskrittspartiet vil derfor ikke i denne omgang støtte regjeringens forslag til utvidede rettigheter til mer fjernundervisning. Vi mener det er naturlig å behandle dette i en sammenheng, spesielt siden vi står midt i en pandemi.

Fremskrittspartiet vil likevel understreke at vi som parti er sterkt opptatt av likebehandling av offentlige skoler og friskoler. Fremskrittspartiet legger derfor fram et alternativt lovforslag, som fastslår likebehandling av fjernundervisning for offentlige skoler og friskoler. Dermed er prinsippet om likebehandling låst før ny opplæringslov kommer, og dette gir friskolene sikre og forutsigbare rammevilkår. En eventuell utvidelse av regelverket for mer fjernundervisning vil vi derimot komme tilbake til når vi får ny opplæringslov.

Med det vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Mona Fagerås (SV) [10:50:05]: Vi i SV er redd for at endringene i reglene om fjernundervisning ikke tar hensyn til sammenhengen som bestemmelsen skal inngå i, og dette kan føre til en svekkelse av elevenes rettigheter.

I dagens opplæringslov er det kun regulert noen få tilfeller der opplæringen kan gjennomføres som fjernundervisning, mens lovforslaget overlater til kommunens skjønn å velge fjernundervisning. Dette innebærer altså en betydelig utvidelse i adgangen til fjernundervisning sammenlignet med dagens regelverk og medfører vide fullmakter til kommunene og fylkeskommunene til å ta dette i bruk. Risikoen for at økonomiske hensyn legges større vekt på enn de pedagogiske hensynene, er åpenbar.

Blant annet argumenteres det for at fjernundervisning er en viktig løsning for å møte utfordringen med mangel på kvalifiserte lærere. Dette vil kunne gi insentiver til kommunene og fylkeskommunene til ikke å gjøre sitt ytterste for å ansette kvalifiserte lærere eller å avsette økonomiske ressurser til å kvalifisere dem som ikke har godkjent lærerkompetanse.

Erfaringene fra hjemmeundervisning under koronapandemien er svært blandede, bl.a. når det gjelder lærernes mulighet til å følge opp elevene, konsekvenser for læringsmiljøet og ivaretakelsen av særskilt utsatte elever. Hjemmeundervisning for det store flertallet av elever fungerer dårligere enn opplæring som foregår i et sosialt fellesskap mellom lærere og elever. Det er i alle fall ikke jeg i tvil om.

Foreldreutvalget for grunnopplæringen fikk gjennomført en undersøkelse i starten av koronapandemien som viste at fjernundervisning bød på betydelige utfordringer i kontakten mellom elevenes foreldre og skolene. Utdanningsforbundet sier i sitt høringssvar til komiteen at erfaringen fra fjernundervisning under pandemien er at det kreves mer avsatt tid til individuell oppfølging enn i vanlig opplæring for å oppnå gode resultater. Det er derfor SV mener at det er viktig ikke å forhaste seg med å innføre nye regler om fjernundervisning. Det er en rekke problemstillinger som trenger å bli belyst, og det er behov for å gå grundig gjennom det kunnskapsgrunnlaget som er utarbeidet, og som vil komme på grunnlag av de erfaringene som vi gjør oss nå under pandemien.

Nina Sandberg (A) [10:53:10]: Jeg har bare en kort merknad til representanten Gudmundsen, som hadde vanskelig for å forstå hvorfor regjeringspartiene er i mindretall når det gjelder spørsmål om fjernundervisning. Nå redegjorde jo saksordføreren godt for begrunnelsen, men for å utdype Arbeiderpartiets standpunkt i det spørsmålet er det sånn at vi mener at fjernundervisning bør behandles sammen med helheten i opplæringsloven, også fordi pandemien nettopp har gitt oss viktig kunnskap om negative konsekvenser av fjernundervisning over tid.

Solveig Schytz (V) [10:54:04]: Vi behandler forslag til endringer i barnehageloven, opplæringsloven og friskoleloven. Det handler om regulering og behandling av personopplysninger innen barnehager og i grunnopplæringen, og det handler om gjennomføring av opplæringen i grunnskolen og videregående skole som fjernundervisning. Det er viktig at barns personinformasjon gis et godt vern. Derfor er forslagene som ligger her, veldig viktige, og det er viktig at vi får en god innramming av bruken av fjernundervisning. Vi mener derfor det er uheldig at et flertall i dag ønsker å utsette dette.

Regjeringen foreslår en generell åpning for fjernundervisning på visse vilkår. Lovforslaget regulerer i hvilken utstrekning, på hvilke vilkår og i hvilken normalsituasjon – og jeg understreker «normalsituasjon» – det vil være anledning til å bruke fjernundervisning i offentlige grunnskoler, i videregående skoler og i skoler godkjent etter friskoleloven. For det er viktig at det stilles klare krav når det gjelder bruk av fjernundervisning. Det skal være gode grunner, det skal være trygt og pedagogisk forsvarlig, og det skal stilles som vilkår at læreren og elevene skal kunne kommunisere effektivt.

Venstre stiller seg bak forslaget fra regjeringen og beklager at det nå blir en utsettelse av dette.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:55:30]: I skolesektoren blir det behandlet personopplysninger om mange barn, unge og voksne over en lang tidsperiode, som resultat av at det blir lagret store mengder personopplysninger i skolen. Dette kan gi utfordringer knyttet til personvernet, og vi må i større grad enn før være klar på hvilke opplysninger som skal lagres, hvordan disse skal brukes, og ikke minst hvem som skal ha tilgang til disse.

Den offentlige skolesektoren er organisert sånn at det i stor grad er den selv som genererer personopplysninger. Ved oppstart kan skolen hente informasjon om barnet fra folkeregisteret, og dette er utgangspunktet for den basen av informasjon som lagres om eleven. Dette vil være alt fra arbeid og innsats eleven gjør på skolen, til faglige vurderinger og tilbakemeldinger til og fra eleven.

Tilgang på rett informasjon ved elevens inngang i skolen er viktig, for når eleven først er på skolen, starter et langvarig samarbeid mellom skole og hjem. For at dette skal være forsvarlig, må vi sikre at også friskolene får tilgang til opplysninger så langt det er nødvendig for å utføre oppgavene etter friskoleloven. Vi må sørge for like vilkår mellom offentlige skoler og friskoler på dette området.

Friskolene har etter folkeregisterloven som utfører av oppgaver på vegne av det offentlige rett til å få utlevert ikke-taushetsbelagte opplysninger fra folkeregisteret. Friskolene har derimot ikke tilgang på opplysninger om taushetsbelagte forhold. Dette har gitt friskolene en ulempe i forhold til de offentlige skolene. Friskoleloven gir ikke nødvendig hjemmel til friskolene for å hente opplysninger om hvem som er foreldre til skolens elever, selv om friskoler på linje med offentlige skoler er pålagt å holde god kontakt med foreldre.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at friskolene skal ha gode arbeidsvilkår, ikke fordi vi ønsker at flest mulig skal velge friskole, men vi er opptatt av barna og foreldrenes valgfrihet knyttet til skolevalg. Om dette valget skal være reelt, må vi sikre friskolene muligheter til på en best mulig måte å kunne ivareta det viktige samarbeidet mellom skole og hjem. Vi er derfor veldig fornøyd med at flertallet i dag samler seg om at det nå må utredes hvordan friskoler skal kunne innhente opplysninger fra folkeregisteret på linje med offentlige skoler.

Statsråd Guri Melby [10:58:18]: Stortinget behandler i dag forslag til endringer i opplæringsloven, friskoleloven og barnehageloven. Forslagene gjelder behandling av personopplysninger og fjernundervisning.

Et godt regelverk er viktig for personvernrettighetene til barn og unge. Det er en sårbar gruppe, derfor skal de ha et ekstra godt vern. Det stiller større krav til tydelighet og et tilgjengelig regelverk.

I forslagene har jeg har lagt vekt på at barn, unge og foreldrene deres har rett til å vite hvilke personopplysninger som kan behandles, og til hvilke formål. Jeg er glad for at Datatilsynet har gitt utrykk for at lovforslaget er et viktig skritt mot bedre personvern i barnehage og skole. Forslagene må også ses i sammenheng med tiltakene i handlingsplanen for digitalisering i grunnopplæringen, som ble lagt fram i desember.

Regjeringen foreslår en generell regel om at de som driver barnehager eller skoler, kan behandle personopplysninger så langt det er nødvendig for å utføre oppgaver etter disse lovene. Vi foreslår også å regulere deling av personopplysninger mellom barnehager, mellom barnehage og skole og mellom skoler. Reglene om Utdanningsdirektoratets innsamling, behandling og deling av personopplysninger fra sektoren til bruk i forskning, analyse og statistikk blir klargjort. Vi foreslår også å lovregulere Nasjonal vitnemålsdatabase, som er et digitalt verktøy for opptak til høyere utdanning og for at vi enkelt skal kunne finne våre vitnemål fra videregående opplæring, friskoler og fagskoler og også andre kompetansebevis.

Disse forslagene fikk bred støtte fra høringsinstansene, og jeg er glad for at komiteen har gitt sin samlede støtte til dem.

Jeg har også foreslått nye regler om fjernundervisning, slik at skolene i en normalsituasjon kan ta i bruk fjernundervisning hvis det er gode grunner for det, hvis det er trygt og pedagogisk forsvarlig og læreren og elevene kan kommunisere effektivt. I dag er det uklare regler om fjernundervisning, og jeg mener tiden er inne for å få på plass et mer oppdatert regelverk. En mulighet til å gjennomføre noe av opplæringen som fjernundervisning kan bl.a. gi elevene større valgfrihet og bedre tilpasset opplæring. Jeg mener derfor det bør åpnes for noe fjernundervisning når det er til fordel for elevene, men med klare rammer, slik at det blir en god og trygg opplæring.

Jeg vil gi uttrykk for at jeg er skuffet over at vi ikke får vedtatt en oppdatert regulering av fjernundervisning nå. Det er synd at det utstyret og den kompetansen skolene nå har, ikke vil komme elevene til gode også etter pandemien, slik vårt forslag la til rette for.

Et annet viktig poeng med vårt forslag var å få på plass like regler om fjernundervisning for friskoler og offentlige skoler. Friskolene er i dag underlagt et utdatert regelverk der det nærmest er et totalforbud mot fjernundervisning. Jeg er derfor glad for at det i hvert fall blir flertall for et forslag som gjør at det i første omgang blir samme adgang til fjernundervisning i friskoler som i offentlige skoler.

Endelig foreslår jeg en mindre endring i opplæringsloven for å gjøre det tydelig at de som benyttet muligheten til å ta påbygg før læretid skoleårene 2020–2021 og 2021–2022, i tråd med de midlertidige reglene, ikke anses for å ha brukt av retten til opplæring det aktuelle skoleåret.

Kent Gudmundsen (H) [11:01:40]: Bare for kjapt å presisere, siden jeg ikke sa det i mitt innlegg, men det står som en merknad i innstillingen: Regjeringspartiene kommer til å stemme subsidiært for Fremskrittspartiets forslag. Vi håper det blir ivaretatt ved voteringen.

Camilla Strandskog (H) [11:02:47] (ordfører for saken): Vi behandler nå forslag fra Justis- og beredskapsdepartementet om å forlenge varigheten av smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd. Det handler om hvor og hvordan personer som reiser inn til Norge, skal gjennomføre karantene for å motvirke spredning av covid-19, altså bestemmelsene knyttet til karantenehotell.

Den midlertidige endringen opphører 1. juli 2021. Departementet foreslår å forlenge den til 10. november 2021. Her har komiteen besluttet å forlenge den til 1. desember 2021, i tråd med de andre sakene vi har hatt til behandling, som dreier seg om forlengelse av midlertidige bestemmelser. Komiteen har gjennomført skriftlig høring i saken og registrerer at det ikke har kommet inn noen innspill.

Innreisekarantene er et sentralt virkemiddel mot smittespredning. Etter at Norge opplevde en økende smittetrend høsten 2020, ble det fastsatt strengere krav til hvor personer i innreisekarantene skal oppholde seg i karantenetiden. Dette var basert på råd fra helsemyndighetene. Karantenehotellordningen ble innført ved kongelig resolusjon 6. november 2020. Det er en samlet komité som står bak innstillingen.

Det er fortsatt stor usikkerhet om pandemiens utvikling, både i Norge og utenfor landegrensene. Norge har hele tiden hatt blant de strengeste reglene for innreise i Europa, men likevel har importsmitte vært en utfordring. Norge har siden 12. mars 2020 hatt krav om innreisekarantene, men som koronakommisjonen påpekte i sin rapport, har den vært for tillitsbasert. Fra og med 9. november 2020 har vi derfor hatt krav om opphold på karantenehotell ved innreise til Norge. Regjeringspartiene mente den gangen at det var et nødvendig grep, og støtter også en midlertidig videreføring av muligheten for dette. Og så er det et poeng å få fram at det er nettopp det: en mulighet. Smittesituasjonen endrer seg raskt, og det vil også påvirke behovet for å bruke karantenehotell.

Norge er godt i gang med vaksineringen, og det vil i ukene som kommer, settes et høyt antall vaksiner. Dette er gode nyheter. Vaksinering er vårt viktigste tiltak i kampen mot pandemien. Men vi må allikevel være forberedt på at situasjonen kan endre seg. Pandemien har siden starten vært svært uforutsigbar. Det vil derfor være klokt å videreføre muligheten for bruk av karantenehotell ved innreise.

Kjersti Toppe (Sp) [11:05:23]: Innreisekarantene er eit sentralt verkemiddel mot smittespreiing. Senterpartiet støttar ei vidareføring av mellombelse endringar i smittevernlova, om opphaldsstad under innreisekarantene.

Karantenehotell har ført til store diskusjonar og er sjølvsagt eit inngripande tiltak. Det er kontroversielt, og det er omdiskutert. Men saka som vert fremja for Stortinget, handlar ikkje om det, men om heimel til å kunna innføra det.

Professor Hans Petter Graver har meint at dette er å endra forholdet mellom Stortinget og regjeringa i ein krisesituasjon, fordi smittevernlova § 7-12 viser til den demokratiske sikkerheitsventilen i beredskapslova § 3 tredje ledd, som lyder:

«Såfremt bestemmelsene ikke er opphevet innen 30 dager etter at de er meddelt Stortinget, skal de snarest mulig legges fram som lovforslag.»

Difor fremjar Senterpartiet saman med SV i innstillinga følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme covid-19-forskriftens bestemmelser om karantenehotell som lovforslag, slik at Stortinget kan ta stilling til disse bestemmelsene i tråd med kravet i smittevernloven og beredskapsloven.»

Elles kjem Senterpartiet til å støtta forslaget i proposisjonen.

Med dette har eg tatt opp forslaget.

Nicholas Wilkinson (SV) [11:06:54]: Denne loven, som gir regjeringen store fullmakter når det gjelder karantenehotell, har fått unntak i lang tid. Stortinget har ikke behandlet loven, regjeringen har bare fått fullmakt til å lage forskrifter om karantenehotell. Regjeringen har hatt god tid til å fremme forskriften som lovforslag til Stortinget, men regjeringen har ikke gjort det. Det er et demokratisk problem.

Koronakommisjonen la fram sin rapport med klar kritikk av den demokratiske forankringen av smitteverntiltak og en anbefaling om å revidere smittevernloven, bl.a. med tanke på å skille mellom mer langvarige tiltak, som karantenehotell, og klare hastetiltak. SV er for at regjeringen har fullmakter for hastetiltak. De har SVs støtte, men det er ikke et argument for at de ikke i etterkant kan oversende saken til Stortinget for behandling etter Grunnloven. Demokratiet må også bestå i krisetid.

I smittevernloven står det at tiltak som ikke er opphevet etter 30 dager, snarest mulig skal legges fram som lovforslag. Dette lovforslaget er ikke en lov om denne saken. Det er en lov for å gi regjeringen enda mer makt uten at folkevalgte kan se på saken om karantenehotell. SV foreslår – igjen – at vi skal følge smittevernloven slik den er ment, og Grunnloven, og at bestemmelsene om karantenehotell skal fremmes som lovforslag på Stortinget.

SV er for å utsette opphevingen av loven til 1. desember, siden det nye Stortinget trenger litt tid for å behandle loven hvis vi trenger karantenehotell etter sommeren. SV må støtte denne loven, men håper at regjeringen endelig vil sende forskriftene som lovforslag til Stortinget.

Statsråd Monica Mæland [11:10:13]: Jeg er glad for at en samlet komité tilrår å forlenge forskriftshjemmelen i smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd. Det gir regjeringen mulighet til å ha regler om karantenehotell og forhåndsgodkjenning av innkvartering som tilbys av arbeidsgivere også etter 1. juli, hvis det er nødvendig.

Dette er tiltak som er veldig viktige for å begrense importsmitten. Framveksten av nye smittsomme virusvarianter viser viktigheten av å fortsette med det.

Ved karantene i eget hjem er det vanskelig å holde tilstrekkelig avstand til andre personer i samme husstand, som også kan bringe smitten videre ut i samfunnet. Karantenehotell beskytter derfor både personer i samme husstand og befolkningen generelt mot covid-19.

Reglene om forhåndsgodkjenning av innkvartering for arbeids- og oppdragstakere bidrar til å sikre og kontrollere at disse har et oppholdssted som er smittevernfaglig egnet. Også dette beskytter samfunnet mot importsmitte.

Regjeringen vurderer dette regelverket fortløpende. Vi foretar derfor nå endringer som innebærer at plikten til opphold på karantenehotell knyttes til smittesituasjonen der den reisende har oppholdt seg. Det gjøres også unntak for dem som kommer fra områder i Europa med lavt smittetrykk.

Et mindretall i komiteen mener at regjeringen skulle fremmet covid-19-forskriftens regler om karantenehotell som lovforslag. Det er jeg uenig i, og jeg er glad for at komiteens flertall, i likhet med Stortingets flertall i februar, vurderer det på samme måte.

Siden reglene om karantenehotell ble innført i november 2020, er de endret ved flere anledninger i tråd med de erfaringer vi høster, og smittesituasjonens utvikling. Nylig foretok vi bl.a. endringer som følge av situasjonen i India og Pakistan, da det ble nødvendig umiddelbart å innføre strengere karanteneregler for reisende fra disse områdene. Etter mitt syn viser dette at det har vært viktig og riktig at de nærmere reglene fastsettes av regjeringen i en forskrift.

Camilla Strandskog (H) [11:19:21] (ordfører for saken): Utbruddet av covid-19 har ført til at Norge er i en krisesituasjon som det gjeldende regelverket ikke fullt ut tar høyde for. Det har derfor vært nødvendig å gjøre tilpasninger og unntak fra gjeldende regelverk som følge av utbruddet av covid-19. En av de tilpasningene gjelder bestemmelser om karantene og isolering. Denne proposisjonen er en forlengelse av behandlingen av Prop. 130 L for 2019–2020, hvor regjeringen la fram forslag om midlertidige endringer i smittevernloven med varighet til 1. juli 2021. Det er de samme endringene som regjeringen nå foreslår endret til 1. januar 2022. Komiteen har av praktiske hensyn satt datoen til 1. desember 2021, samme dato som de øvrige covid-sakene som har vært til behandling i komiteen.

Karantene og isolering har vært viktige tiltak i arbeidet med å hindre smittespredning. Komiteen støtter departementets vurdering av at dette er noen av de tiltakene det vil være behov for å ha over noe lengre tid, selv om samfunnet normaliseres. Det er også en samlet komité som står bak innstillingen. Mindretallet har egne forslag som de vil redegjøre for.

Pandemien berører oss alle, og der smitten er høy, er tiltakene strenge. Det har særlig rammet min egen by, som nå har levd med strenge tiltak over lang tid. Nå er det endelig åpnet forsiktig opp, og det er det mange som har gledet seg over, men selv om det nå åpnes opp, er situasjonen fortsatt svært uforutsigbar. Vi ser også at det dukker opp smitte på steder som over lang tid har hatt lav eller ingen smitte. Det er derfor viktig å holde trykket oppe på smitttesporing, karantene og isolasjon. Dette er tiltak som vi må akseptere å leve med en stund, selv når vi går mot en mer normal hverdag.

Heldigvis er nå stadig flere vaksinert, og framover nå vaksineres det i høyt tempo. Det er bra, for vaksine er tross alt det viktigste tiltaket vi har i kampen mot pandemien.

Kjersti Toppe (Sp) [11:21:33]: Karantene og isolering er og har vore svært viktige tiltak i arbeidet med å hindra smittespreiing. No vert det fremja forslag om å forlengja forskriftsheimelen om isolering og avgrensingar i bevegelsesfridomen.

Senterpartiet støttar at dei mellombelse heimlane vert vidareførte og vert oppheva 1. desember i år. Vi ønskjer å framheva det som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet tar opp i høyringsutsegna si, om at barn og unge som endar opp i smittekarantene eller isolasjon på grunn av sjukdom, må få dekt omsorgsbehova sine, altså at føresette eller andre omsorgspersonar må kunna vareta barn sjølv om det inneber ein risiko for smitte, og at kommunane klarar å ha merksemd retta mot familiar der det er bekymringar for barn og unge som er i karantene eller isolasjon.

Eg vil òg visa til Advokatforeininga, som i høyringa viser til at heimelen er nødvendig, men at lovteksten ikkje inneheld nokon avgrensingar med omsyn til kva isolasjonen og dei andre smitteverntiltaka kan bestå i, eller kor lenge tiltaka kan vara. For Senterpartiet er det ein føresetnad for støtte til proposisjonen at heimelen vert praktisert slik at det kjem klart fram at tiltaket ikkje er meir inngripande enn nødvendig, og at han ikkje varer lenger enn nødvendig. Ingen slike tiltak kan innførast utan at det er gjort ei medisinskfagleg vurdering som tilseier at tiltaket vil vera eit effektivt verkemiddel for å hindra spreiing av sjukdom, og det er viktig, det som òg departementet skriv, at det ikkje er aktuelt å bruka tvang for å gjennomføra karantene eller isolering.

Senterpartiet fremjar i saka forslag om å be regjeringa fremja bestemmingar om isolasjon og karantene som lovforslag for Stortinget. Det er fordi bestemmingar om karantene og isolasjon er inngripande, og at det er naturleg at dette vert fremja som eiga sak for Stortinget. Regjeringa har hatt tid til å gjera dette, men har valt å berre be om vidareføring av heimelen. Senterpartiet støttar dei fullmaktene som regjeringa har etter smittevernlova, slik at regjeringa raskt kan handla etter behov i ei krise, men det er inga unnskyldning for at svært inngripande tiltak i etterkant kan sendast over til Stortinget for normal behandling etter Grunnlova.

Med det tar eg opp forslaget.

Nicholas Wilkinson (SV) [11:24:09]: Det er i krisesituasjoner demokratiet står sin prøve.

Kriser krever ofte behov for raske beslutninger, samtidig som det nettopp ved kriser er viktig at landets innbyggere stoler på den demokratiske ledelsen og derfor følger de anbefalinger som gis.

Fra SVs side har vi slåss for at det faglige grunnlaget og anbefalinger som er grunnlaget for regjeringens beslutninger, blir kjent, ikke bare i ettertid, men før beslutninger fattes.

Det er nødvendig at regjeringen har vide fullmakter i situasjoner som koronapandemien, nettopp for å kunne handle raskt og sikre folkehelsen når smittsomme sykdommer truer, slik regjeringen også har gjort i flere omganger under pandemien, med stor politisk oppslutning. SV støtter dette.

Det er imidlertid ikke et argument for at svært inngripende tiltak ikke i etterkant kan oversendes Stortinget for normal behandling etter Grunnloven. Demokratiet må også bestå i krisetid.

Regjeringen har prioritert å lage en lov om å privatisere helsetjenestene i kommunene med loven om fritt behandlingsvalg. De har sendt mange andre lover som ikke handler om korona, til Stortinget. Så regjeringen har hatt ressurser til å lage og sende lovforslag til Stortinget under pandemien. Hvorfor ikke denne loven?

Fra SVs ståsted er det ikke bra at regjeringen har valgt å ikke følge Grunnloven og smittevernloven slik den er ment, at loven skal behandles på Stortinget – ikke bare en fullmakt til regjeringen.

Sammen med Senterpartiet fremmer SV dette forslaget, som Toppe sa. Så SV støtter dette forslaget, og vi støtter at regjeringen har vide fullmakter, men mener for demokratiet at alle disse lovene skal bli fremmet på Stortinget – ikke bare forskrifter, som regjeringen nå får.

Statsråd Bent Høie [11:27:01]: Regjeringens mål er at smittespredningen til enhver tid skal være under kontroll, slik at sykdomsbyrden er lav og antallet pasienter er håndterbart i helse- og omsorgstjenestene. Oppblussing av smitten skal slås ned.

De grunnleggende smitteverntiltakene i vår håndtering av pandemien er å holde avstand, vaske hender og holde oss hjemme når vi er syke. I tillegg må vi teste og isolere smittede, spore opp fra hvem og til hvem smitten er overført, og sette personer som har vært i nærkontakt med en smittet, i karantene, såkalt smittekarantene.

Dette lovforslaget vil videreføre den midlertidige hjemmelen for de forskriftsfestede kravene om isolering og smittekarantene i forbindelse med covid-19. Disse tiltakene er i dag regulert i covid-19-forskriften og har blitt justert noen ganger i lys av ny kunnskap. Bruk av smittekarantene er avgjørende for å bekjempe covid-19, særlig fordi smittede uten symptomer kan smitte andre uten å vite det selv. Det er derfor vesentlig at tiltakene kan videreføres, og at det er klar hjemmel i lov. Lovhjemmelen gir i tillegg nødvendig fleksibilitet for å tilpasse tiltakene i tråd med smittesituasjonen og ny kunnskap. Dette samsvarer med smittevernlovens system, som gir fullmakter til nødvendige smitteverntiltak.

Ved bruk av fullmaktene og fastsettelse av forskriftsreglene må de grunnleggende kravene som stilles til smitteverntiltak i § 1-5, vurderes konkret. Det må foreligge en medisinskfaglig begrunnelse, tiltaket må være nødvendig av hensyn til smittevernet, og det må være tjenlig etter en helhetsvurdering. Bestemmelsen krever dermed at det gjøres en proporsjonalitetsvurdering av tiltak, slik det er forutsatt for å kunne gjøre inngrep etter Grunnloven og menneskerettighetene.

Covid-19-forskriften gir plikt til å være i smittekarantene og isolasjon når klare vilkår er oppfylt. Det brukes derfor ikke administrative ressurser til å fatte enkeltvedtak. Befolkningen har sluttet opp om tiltakene på en god måte. Jeg mener derfor vi også framover bør regulere isolering og smittekarantene på denne måten, men håper at vi ikke får bruk for disse tiltakene særlig lenge.

Jeg vil understreke at det ikke vil være adgang til å bruke tvang ved gjennomføring av tiltak i medhold av bestemmelsen. Bestemmelsen foreslår fortsatt straffesanksjoner på samme måte som resten av smittevernloven, med det samme straffenivået som etter gjeldende regulering.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:30:40] (ordfører for saken): I denne saken behandler vi to representantforslag under ett. Begge forslagene er fremmet av Senterpartiet. Det ene omhandler i grove trekk å utdanne og skaffe nok helsepersonell, og det andre handler om å rekruttere kommunepsykologer. Helse- og omsorgsminister Bent Høie har uttalt seg om forslagene i brev til komiteen av henholdsvis 30. april og 5. mai 2021. Komiteen mottok fire skriftlige innspill til forslagene.

Komiteen er enig om at kompetent personell utgjør grunnmuren i helse- og omsorgstjenesten og er avgjørende for at kommunene kan tilby befolkningen gode og trygge tjenester. Ifølge SSBs fremskrivinger vil Norge kunne mangle om lag 18 000 helsefagarbeiderårsverk og 28 000 sykepleierårsverk frem mot 2035.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet fremsetter en del påstander om situasjonen ute i kommunene, og regjeringspartiene svarer med fakta rundt handlingsplaner, tiltak, kompetanseløft, oppdaterte tall og budsjett.

Det ligger en rekke mindretallsforslag i innstillingen, mens komiteens flertall anbefaler at representantforslagene ikke vedtas. De enkelte partier vil selv redegjøre for sine syn.

Regjeringen og Fremskrittspartiet har valgt å videreføre Kompetanseløft 2020 i et nytt kompetanseløft, Kompetanseløft 2025. Det er positivt at andelen med helse- og sosialfaglig utdanning i omsorgstjenesten har økt de siste årene. Det var regjeringspartiene og Fremskrittspartiet som sikret lovfesting av kompetansekrav i kommunene, og det var de rød-grønne som fjernet det.

Da Høyre og Fremskrittspartiet inntok regjeringskontorene i 2013, hadde langt under halvparten av alle kommuner tilgang til en kommunepsykolog. I dag er det nesten ikke til å tro hvor dårlig stilt kommunene var til å håndtere psykisk helse. Hadde vi videreført rød-grønt syn i dette, hadde vi risikert en rekke kommuner med altfor mange ufaglærte i stedet for at alle kommuner nå har knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog. Det er likevel gledelig at de partiene som avviklet krav til kompetanse, nå synes å være opptatt av kompetanse.

Siden 2013 har det vært en sterk vekst i antall årsverk innen kommunalt psykisk helsearbeid samt i antall psykologer i kommunene. I årene frem til lovfestingen trådte i kraft, ble det innført en tilskuddsordning som medførte at stadig flere kommuner fikk psykologkompetanse på plass i god tid før kravet inntraff. Tilskuddsmidlene er nå overført til kommunenes rammeoverføring. Vi har fått hele 485 nye psykologstillinger siden 2013.

De rød-grønne partiene mener at da tilskuddsordningen ble avviklet, ble det utfordringer med å rekruttere psykologer til kommunene. Jeg kan forsikre partiene om at en psykolog ikke bryr seg om lønnen kommer fra rammen eller en tilskuddsordning.

Kommunene er nå pålagt å ha psykologkompetanse. De har fått det finansiert, og da må kommunene bare fikse det, uavhengig av hva man kaller pengene. Dersom kommunene er for små til å klare denne jobben, noe jeg registrerer at flere partier peker på, bør de slå seg sammen, slik at de klarer å tilby gode tjenester.

Det har vært mye snakk om ufrivillig deltid, midlertidige stillinger og små stillingsbrøker. Fremskrittspartiet er opptatt av lokaldemokrati og selvstyre og mener det er den enkelte kommunes ansvar å rydde opp i dette. Jeg tror de fleste har fått med seg at det er en vinn-vinn-situasjon for alle parter å tilby hele, faste stillinger. Fremskrittspartiet mener og gjør det samme i kommunene som på Stortinget og forsøker å skille mellom hvem som har ansvar for hva.

Fremskrittspartiet har gjort mye sammen med regjeringspartiene for å øke utdanningstakten for helsepersonell. Fagbrev på jobb ble lovfestet som ny vei til fag- og svennebrev i 2018. Dette er et populært tilbud som er styrket flere ganger. Vi har styrket muligheten til å ta helsefagutdanning, bl.a. gjennom ordningen med fagbrev på jobb. I tillegg er ordningen med satsingen Menn i helse styrket.

Fremskrittspartiet mener det viktigste en kan gjøre for å løse de behovene helsesektoren står overfor, er å sørge for at vi utdanner det helsepersonellet vi har behov for. Vi har i ulike representantforslag fremmet forslag om strengere språkkrav i helsetjenesten, om å endre gradsforskriftens begrensning av utdanningsinstitusjonenes mulighet til å tilby yrkesutdannelser med beskyttet tittel og om en opptrappingsplan for studieplasser innen medisin, helsefag og sykepleie. Vi trenger en plan som inneholder konkrete tiltak for opprettelse av studieplasser, tiltak som sikrer studentene praksisplass, og tiltak som gjør det attraktivt for helsearbeidere å være i sektoren.

Siden vi er kjent med utfordringene rundt manglende nyutdannede, faste stillinger og deltid, er det vår plikt og kommunenes plikt å følge opp dette i fremtiden.

Tuva Moflag (A) [11:36:13]: Vi har en bemanningskrise i stort i helsetjenesten, og vi har brukt ordet krise om mange ulike faggrupper i helsetjenesten. Fastlegekrisen er vel antakelig den vi har snakket mest om. På fastlegesiden er kanskje ikke «krise» en begrepsbruk som befolkningen nødvendigvis kjenner seg igjen i, fordi de som har båret denne krisen på sine skuldre, er fastlegene selv, som har jobbet mer og mer og mer, men nå er denne demningen i ferd med å briste. Vi har allerede en omfattende sykepleiermangel i landet, og det er anslått at vi i 2035 vil mangle opp mot 45 000 sykepleiere og helsefagarbeidere.

Vi står overfor en ganske svær demografisk endring i samfunnet vårt, det blir dobbelt så mange eldre de neste 20 årene, og hva betyr egentlig dette i praksis? Jo, det betyr at vi i dag er fire yrkesaktive per pensjonist i landet vårt, men om 20 år er det nede i 2,9. For det blir ikke bare flere eldre, det blir også en lavere andel i yrkesaktiv alder. Enkelte steder vil det faktisk bli et én-til-én-forhold mellom yrkesaktive og pensjonister, og det er enkelte områder i landet vårt som er mye mer rammet av det. Enkelte steder har man en tilflytting som nærmest utgjør en yngrebølge, mens det andre steder i landet er mange, mange flere eldre. Det gjelder områder i Innlandet, helt ytterst i Finnmark og enkelte steder på Vestlandet. Denne situasjonen ser veldig annerledes ut avhengig av hvor man er i landet.

Den demografiske utfordringen betyr at vi har en betydelig jobb med å utdanne, rekruttere og beholde helsepersonell. Utdanningssiden hadde vi som tema i spørretimen i går, og det vi vet, er at flaskehalsen på sykepleiersiden er praksisplasser i kommunehelsetjenesten. Med samhandlingsreformen har vi flyttet store oppgaver fra sykehusene til kommunene. Likevel blir ikke sykepleierstudenter eksponert for den jobben som gjøres i kommunene, i like stor grad gjennom sin praksis som i sykehusene, så den flaskehalsen må vi få løst opp i.

Mange kvalifiserte sykepleierstudenter får ikke plass på studiet, så vi kunne faktisk ha utdannet mange flere, og vi trenger dem alle sammen. I tillegg til å utdanne dette dyktige helsepersonellet må vi også rekruttere dem inn i tjenesten og sørge for at de velger å bruke den utdanningen de har tatt, i klinisk praksis eller ute i helse- og omsorgstjenesten, og at vi beholder dem når de først har begynt. For det er et annet problem i helsetjenesten: De som jobber der, orker ikke å bli der, kanskje fordi arbeidspresset er for stort, eller fordi de ikke får en fast, full stilling å leve av.

Satsing på heltid er kjempeviktig, og det gjelder alle disse faggruppene som jobber i helsetjenesten i kommunene. Jeg gjorde et søk på finn.no i mitt eget fylke og så på hva vi krever av folk, kontra hva vi tilbyr dem. Jo, vi krever at folk skal ha en master i ernæringsfysiologi, men vi tilbyr dem en 50 pst. stilling. Vi krever at de skal være sykepleiere, men vi tilbyr dem en 50 pst. stilling. Vi krever at de skal være helsefagarbeidere, men tilbyr dem en 19,78 pst. stilling. Det er ikke sammenheng mellom det vi krever, og det vi tilbyr. Det er et politisk ansvar, både lokalt og nasjonalt, og det er også et tverrpolitisk ansvar. For disse stillingsutlysningene, som ingen av oss egentlig vil vedkjenne oss, framkommer i kommuner som er styrt av hele partifloraen, så dette er et ansvar som vi er nødt til å ta tverrpolitisk.

Det er fremmet mange gode forslag i disse representantforslagene, som handler om både helsepersonell i kommunehelsetjenesten og om psykologer, om fagarbeidere, om Menn i helse. Det er mange gode forslag, og jeg tar dem opp samlet, alle sammen.

Mari Holm Lønseth (H) [11:41:02]: Helsepersonell er en av de viktigste innsatsfaktorene i helsetjenesten. Faktisk utgjør folk omtrent to tredjedeler av den samlede ressursinnsatsen i helsetjenesten. I årene framover er det heldigvis sånn at vi lever lenger. Det betyr også at det er flere som vil trenge hjelp fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er derfor viktig at vi sørger for at vi rekrutterer mer helsepersonell, men ikke minst at vi også tar vare på de dyktige folkene som jobber i sektoren i dag. Derfor er jeg enig med forslagsstillerne i at det er problemer vi fortsatt er nødt til å ta tak i, men jeg mener at det også er godt ivaretatt av mange av de initiativene som regjeringen har tatt eller allerede har varslet.

La meg nevne noen eksempler. Gjennom Kompetanseløft 2025 er det etablert et samarbeidsforum som spesielt skal jobbe med sykepleiere og helsefagarbeidere. Kompetanseløftet har flere tiltak for hvordan vi skal sikre mer heltid, mindre vikarbruk og beholde og rekruttere ansatte i tjenestene. Her har man f.eks. gode mentorordninger, som kan være nyttig, og vi ser allerede at det er flere kommuner som får støtte til å gjennomføre det, gjennom nettopp Kompetanseløft 2025. Praksisordningene er også nødt til å bli bedre. Derfor har regjeringen opprettet en praksispilotordning gjennom Diku, som omfatter samarbeid med både små og store kommuner. Vi trenger flere fleksible utdanningstilbud, og derfor satses det også på det, men ikke minst er vi nødt til å sørge for at flere får muligheten til å fullføre videregående, og at flere også får muligheten til å ta et nytt fagbrev, som vi sikrer gjennom Fullføringsreformen.

Det er stadig flere som rapporterer om at de har psykiske helseutfordringer, og de som trenger hjelp, skal få hjelp når de trenger det. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å ta tak i små problemer før de vokser seg store. Derfor er kommunale lavterskeltilbud helt avgjørende. Flere kommuner og bydeler har nå på plass tilbud om rask psykisk helsehjelp, det er vesentlig flere ansatte i den kommunale tjenesten for psykisk helse og rus, og det er innført en plikt for kommunene til å ha psykolog – for å nevne noe. Det er noe av det som er viktig for å ta tak i små problemer før de vokser seg store.

Å innføre krav om kompetanse i kommunene har også vært viktig for å sørge for at de som trenger et tilbud, faktisk får det. Hvis vi ser på utviklingen i antall årsverk, er det fra 2013 til 2019 gitt tilskudd til totalt 617 psykologstillinger i 384 kommuner og bydeler. Det er også en økning på 485 stillinger siden 2013, og nær alle kommuner har psykologkompetanse på plass. Samtidig må denne økningen fortsette, og jeg forventer selvfølgelig at kommunene følger opp de lovkravene som vi har satt i denne salen.

Samtidig er det klart at det er noen rekrutteringsutfordringer som det må tas tak i. Jeg må også bare få si at jeg deler Senterpartiets beskrivelse av at større fagmiljø kan gjøre at det blir lettere å rekruttere. Jeg er også glad for at den erkjennelsen kommer fra nettopp Senterpartiet, som ofte på denne talerstolen tvert imot har sagt at det ikke blir noe lettere å rekruttere hvis man har et større fagmiljø i en kommune, f.eks. Jeg synes også at representanten Moflag viste godt til problembeskrivelsen i mange kommuner av at man etter hvert vil få et én-til-én-forhold mellom antall yrkesaktive og pensjonister, noe som også gjør at det kan være nødvendig å se på tiltak for å sørge for at den trenden snus.

Det er også en rekke rekrutteringsutfordringer, f.eks. med at kommuner heller ikke tilbyr hele, faste stillinger. Når representanten Moflag peker på hva vi tilbyr, og hva vi krever, er det fristende å stille spørsmål om hvem det er som styrer disse kommunene som tilbyr disse 50 pst.-stillingene. Jeg mener at kommunene må ta et mye større ansvar for å sørge for at man faktisk får folk som jobber heltid, noe som vi sørger for å ta tak i, bl.a. med Kompetanseløft 2025, og ønsker å sørge for at flere jobber heltid og også har faste stillinger. Så håper jeg at vi klarer å legge til rette for at kommunene gjør dette, framfor at vi har vedtak fra Stortinget som i stor grad overstyrer hva kommunene selv skal gjøre og ta tak i.

Kjersti Toppe (Sp) [11:46:09]: Personell med kompetanse utgjer grunnmuren i helse- og omsorgstenestene våre. Fleire oppgåver vert no løyste i kommunane, og det auka helseansvaret må møtast med tilsvarande auka rekruttering av helsepersonell med rett kompetanse. Nav estimerte i 2019 ein mangel på 4 500 sjukepleiarar, 1 100 spesialsjukepleiarar og 2 600 helsefagarbeidarar i helse- og omsorgstenestene som heilskap. Ifølgje arbeidsgivarbarometeret til KS er det no særleg krevjande å rekruttera sjukepleiarar. Det er òg godt kjent at fastlegeordninga er under press med store rekrutteringsvanskar.

Frå 2015 til 2019 har det skjedd ein auke på 6,2 pst. i årsverk for personar utan helse- og sosialfagleg utdanning som jobbar som pleieassistentar, heimehjelp og liknande. Denne auken skjer på tross av satsingar som Kompetanseløft 2020. I 2019 jobba halvparten av desse ufaglærte i stillingsbrøkar under 50 pst. Dette viser at deltidsproblematikken heng saman med omfanget av ufaglærte i tenesta.

Senterpartiet meiner at skal ein byggja ei sterk helseteneste for framtida, må ein først og fremst styrkja grunnmuren og fagarbeidarsjiktet. Ifølgje SSB vil Noreg kunna mangla om lag 18 000 helsefagarbeidarårsverk fram mot 2035. For helsefagarbeidarane har vaksne lenge vore ei viktig rekrutteringskjelde. Gjennomsnittsalderen på nyutdanna er 30 år. Etter omlegginga av utdanningssystemet i Reform 94 opplever mange vaksne utan formell kompetanse hindringar knytte til kravet om minst fem års fulltidsstilling og variert praksis for å kunna ta fagbrev. Mange har ei deltidsstilling og får ikkje opparbeidd seg nok arbeidspraksis.

Senterpartiet føreslår i denne saka eit nasjonalt program for auka grunnbemanning i helse- og omsorgstenestene. Vi etterlyser ein plan for utviding av desentraliserte sjukepleiarutdanningar. Vi ber om at det vert sikra praksisplassar i kommunehelsetenesta, og at kommunane får plikt til å delta i utdanning av helsepersonell. Vi meiner at nyutdanna sjukepleiarar bør få tilbod om mentorordning og praksisstøtte. Vi vil gjera ordninga Fagbrev på jobb til eit nasjonalt tilbod, og vi vil utvida ordninga Menn i helse til å gjelda både kvinner og menn i målgruppa som mottar ytingar frå Nav. Vi ønskjer òg å greia ut innføring av ein Y-veg for helsefagarbeidarar.

Frå 2020 er alle kommunar pålagde å ha knytt til seg ein psykolog. Sidan 2009 har det vore ei tilskotsordning for rekruttering av psykologar til kommunane. I 2019 var det gitt tilskot til 615 psykologar i 380 av landets kommunar, men i rekrutteringa finst det store geografiske forskjellar. Berre 8 pst. er rekrutterte til kommunar med færre enn 5 000 innbyggjarar, og 75 pst. av desse er rekrutterte i kommunar med meir enn 10 000 innbyggjarar.

Med lovfesting av psykologkompetanse i kommunane vart tilskotsordninga avvikla. No vert det meldt om store utfordringar i kommunane med å rekruttera psykologar. Halvparten av kommunane melder om utfordringar, og det er dei minste kommunane som melder om dei største problema. Men her finst det politiske løysingar. I representantforslaget viser vi til eit prosjekt i Nordhordland for å styrkja rekruttering av psykologar til nettopp kommunane. Psykologar vert tilbydde femårige utdanningsstillingar slik at psykologane kan gjennomføra eit spesialiseringsløp mens dei er tilsette i kommunen. Hensikta med dette er å skapa eit felles fagmiljø for psykologar i samarbeid med kommunane og å skapa meir stabile tenester. Prosjektet byggjer på erfaringar frå prosjektet ALIS-Vest. Det var som kjent forløparen til ALIS-ordninga for fastlegar, som Stortinget no har sagt skal vera – og vert – ei nasjonal ordning.

Når helseministeren i svaret sitt til komiteen åtvarar mot å gi statlege prosjektmidlar til tilsvarande prosjekt for psykologar, synest eg det er lite framtidsretta. Vi må ta på alvor den rekrutteringssvikten som vi no ser i psykologtenestene ute i kommunane. Det nyttar lite å tru at rekruttering av psykologar til kommunane er løyst ved å lovfesta ei slik plikt. Her må vi byggja opp tenestene, og vi må sjå på dei gode ordningane for å få dette til. Vi må sikra at dette ikkje vert eit tilbod berre i storbyane, men må sjå på ordningar som ved å samarbeida sikrar fagmiljø òg i dei minste kommunane, slik det er løyst i dette prosjektet.

Difor fremjar Senterpartiet eit forslag om å sikra statleg støtte til rekrutteringsprosjekt for kommunepsykologar og utdanningsstillingar for psykologar i kommunane som kan bidra til sterke fagmiljø. Det er ikkje eitt enkeltprosjekt vi meiner skal støttast. Vi har eit eksempel i dette representantforslaget, men det kan òg vera andre, tilsvarande prosjekt.

Nicholas Wilkinson (SV) [11:51:23]: Det er to kloke initiativ Senterpartiet og representanten Toppe reiser.

Vi har en bemanningskrise i helsesektoren. Vi trenger flere folk i hele og faste stillinger. Helsepersonell utgjør grunnmuren i helse- og omsorgstjenesten. Utdanning, rekruttering og en politikk for at folk kan stå i jobben hele livet, er avgjørende for at innbyggerne kan få gode tjenester. SSBs framskrivinger viser at Norge vil mangle om lag 18 000 helsefagarbeidere og 28 000 sykepleiere i 2035. Vi har også store problemer med å få nok leger.

Under denne regjeringen har vi fått to kriser i helsesektoren: bemanningskrise og psykisk helse-krise. Det er viktig at folk kan få lavterskel psykisk helsehjelp i kommunene. Vi må også styrke spesialisthelsetjenesten, men flertallet som trenger hjelp, trenger hjelp i kommunen.

Nav la for noen dager siden fram alarmerende tall: Samtidig som Norge har 200 000 arbeidssøkere, mangler norske virksomheter 46 000 ansatte. Totalt mangler det 5 350 sykepleiere. Vi har aldri manglet så mange sykepleiere og helsefagarbeidere som nå. Det er på Solbergs vakt dette har skjedd.

Sykepleierforbundet understreker at Stortinget og regjeringen må ta grep. SV er veldig enig med Sykepleierforbundet. Vi må gjøre en livsviktig investering for sykepleiere for å unngå dramatiske konsekvenser for pasientene.

For meg var ett av punktene i Nav-rapporten svært viktig: Virksomhetene lykkes ikke med å rekruttere. Blant virksomheter som har mislyktes med å rekruttere arbeidskraft eller har måttet ansette noen med annen kompetanse, troner helse- og sosialtjenester øverst. 25 pst. fikk ikke ansatt noen, og 10 pst. ansatte personer med annen kompetanse i 2020. Dette handler selvsagt om utdanning og kompetanseheving, men det er langt fra tilstrekkelig. Helse- og omsorgstjenesten er ikke attraktiv nok som arbeidsplass.

Det er to punkter som er avgjørende nødvendig for at helse- og omsorgssektoren blir en mer attraktiv arbeidsplass: Det holder ikke å gi ansatte i sektoren applaus. De må også få en lønn å leve av. Det andre er at virksomhetene må få tilstrekkelig og kompetent bemanning.

Kommuner og helseforetak bruker samlet mellom 1,5 og 2 mrd. kr på sykepleiervikarer i året. Folk må tilbys hele og faste stillinger. Vikarbruken må reduseres til et absolutt minimum. Det kan vi gjøre hvis vi bruker disse milliardene til å oppbemanne sektoren.

Sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer vi elleve konkrete og kloke forslag, som jeg vil anbefale høyrepartiene å stemme for.

Statsråd Bent Høie [11:56:05]: Jeg har forståelse for representantenes forslag til tiltak, men jeg mener at disse godt ivaretas gjennom regjeringens allerede iverksatte satsinger.

Kompetanseløft 2025 er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og består av en betydelig tiltaksportefølje som skal videreutvikles i planperioden. Regjeringen har også etablert et samarbeidsforum med flere sentrale parter i arbeidslivet i forbindelse med oppfølgingen av Kompetanseløft 2025.

Før sommeren vil regjeringen legge fram en strategi for desentralisert og fleksibel utdanning ved fagskoler, høyskoler og universitet. Dette vil også sykepleierutdanningen og helsefagarbeideropplæringen ha god nytte av. Regjeringen har tildelt 100 mill. kr til fleksibelt utdanningstilbud. Helseutdanningen var et prioritert område i tildelingen. Regjeringen har i tillegg videreført bevilgningen på 20 mill. kr til desentralisert studium for ansatte i omsorgstjenesten i 2021.

I stortingsmeldingen Utdanning for omstilling foreslår regjeringen å utrede en forsterkning av kommunenes ansvar for praksisutdanning av helse- og sosialfagstudenter og å videreføre praksispilotordningen i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. I tillegg skal Helsedirektoratet utrede etablering av praksiskontor. Bruk av mentor til nyutdannede sykepleiere har vært testet ut i Trondheim kommune som en del av Jobbvinner.

Regjeringen har styrket muligheten til å ta helsefagarbeiderutdanningen. Tiltakene i stortingsmeldingen om fullføringsreformen vil gi flere voksne mulighet til å gjennomføre videregående opplæring. Fagbrev på jobb ble lovfestet som en ny vei til fag- og svennebrev. Stortingets bevilgning på 46 mill. kr i 2020 for å stimulere fylkeskommunene til å tilby flere voksne fagbrev er videreført i 2021.

Den økte bevilgningen til Menn i helse med 20 mill. kr til 26 mill. kr ble også videreført i statsbudsjettet for 2021. Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse har siden 2010 hatt i oppdrag å tilby opplæring av ufaglærte fram til fagbrev og autorisasjon som helsefagarbeider eller kompetansebevis for deler av opplæringen de har gjennomført.

I 2019 etablerte regjeringen og partene i arbeidslivet ordningen med treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling, der partene i arbeidslivet definerer opplæringsbehovet og bestemmer hva slags kompetanseheving midlene skal finansiere. Bransjeprogram for kommunal helse- og omsorgssektor var blant de første. På grunn av krav i yrkeskvalifikasjonsdirektivet er det ikke mulig å ha Y-vei for helsefagarbeidere, og derfor ble ordningen over tre terminer forsøkt. Det innebar et forkurs på sommertid, spesiell tilrettelegging i første studieår og eventuelt et nytt sommerkurs etter det.

OsloMet anbefalte ikke å videreføre treterminordningen fordi det var høye fraværstall og økt ressursbruk. Kunnskapsdepartementet har etterspurt sluttrapporten fra OsloMet. I etterkant av forsøksordningen er det også innført karakterkrav i norsk og matte for opptak til utdanningen. Helsefagarbeidere som er over 25 år, kan i dag søke om opptak til sykepleierutdanningen gjennom realkompetansevurdering.

Regjeringen har gjort mye for å styrke rekrutteringen av psykologer til kommunene. Lovplikten til å ha psykologkompetanse i kommunene er et viktig virkemiddel for å styrke lavterskeltilbudet i kommunene. Det har også økt tilskuddsordning for rekruttering av psykologstillinger vært. Regjeringen har lagt til rette for at samtlige kommuner har hatt mulighet til å motta tilskudd til rekruttering av psykolog, og kommunene har hatt god tid til å forberede seg til lovplikten.

Jeg mener derfor det ikke er grunnlag for en statlig støtte til rekrutteringsprosjekter for kommunepsykologer nå. Vi må bygge på det som finnes allerede, som nettverk i regi av de regionale kunnskapssentrene for barn og unge og Regionsenter for barn og unges psykiske helse Øst og Sør. Sentrene gjennomfører årlig samlinger for psykologer i kommunene som en møteplass for erfaringsutveksling og faglig oppdatering.

Nicholas Wilkinson (SV) [12:09:09] (ordfører for saken): Jeg er saksordfører for to representantforslag, et om verdier for den norske helsetjenesten, fra Senterpartiet, og et om å erstatte helseforetaksmodellen med demokratisk styrte sykehus, fra Rødt.

Forslaget fra Rødt om å skrote helseforetaksmodellen og fjerne ISF-ordningen kan vi ikke behandle, siden det har blitt behandlet før i denne perioden, i Innst. 205 S for 2020–2021, etter representantforslag fra Senterpartiet.

Flertallet i komiteen – Arbeiderpartiet, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – mener at en forvaltningsmodell vil redusere politisk ansvar for sykehus. Mindretallet – Senterpartiet og SV – mener at norsk helsevesen er en grunnleggende del av velferdsstaten og må styres av folkevalgte, og at en ny modell vil styrke politisk ansvar for sykehusene.

SV og Senterpartiet viser til at med helseforetaksmodellen har styreprosessen blitt endret fra folkevalgte til profesjonelle styrer, etter modell fra det private næringslivet. Antallet direktører og andre ledere har økt kraftig, og de har fått enorm makt over utviklingen av helsetilbudet. Vi mener at det er en grunnleggende verdi at utviklingen av folkets helsevesen blir styrt av folket gjennom en forvaltningsmodell, og vi fremmer forslag om det i saken.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen i 2019 slo fast at helseforetakene ikke legger godt nok til rette for å skape en heltidskultur og for å beholde sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere. Flertallet – de rød-grønne og Fremskrittspartiet – viser til at det er en betydelig bemanningsutfordring i norsk helsevesen, og at det er store behov for å ta tak i den pågående bemanningskrisen. Vi viser til SSBs rapport om mangler i 2035 dersom vi ikke tar nødvendige grep nå. Vi har store problemer med å få nok leger.

Dette flertallet mener at Norge må begynne å utdanne det helsepersonellet vi har behov for, og at høyere utdanning må prioritere utdanningsplasser til denne gruppen. Regjeringspartiene er enige om at vi må tilby studieplasser som svarer til samfunnets behov, og viser til at regjeringen har gitt midler til flere studieplasser for sykepleiere de siste årene.

Mindretallet – de rød-grønne – fremmer forslag om å styrke helseprofesjonene på sykehusene og at helsebyråkratiet reduseres sammen med kontroll- og ledernivåene, som erstattes av stedlig ledelse. Flertallet – regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – mener at stedlig ledelse er hovedregelen ved norske sykehus, og støtter ikke forslaget.

De rød-grønne mener at nøytral moms stimulerer til outsourcing av tjenester på sykehus. Vi foreslår at matforsyning, renhold og IT-funksjoner ikke skal settes ut på anbud. Flertallet – regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – mener at helseforetakene selv skal vurdere om de ønsker anbud for tjenester.

Senterpartiet foreslår en stortingsmelding om verdier i helsevesenet og får støtte fra SV, men Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og regjeringspartiene har sagt at de ikke vil støtte dette forslaget.

De rød-grønne partiene fremmer også et forslag om en nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller.

SV fremmer alle forslagene vi er med på. SV vil ikke støtte Rødts forslag, for vi mener at vi skal ha et utvalg for å se på det, og vi kan ikke støtte et forslag der det står veldig tydelig at det er staten som skal eie sykehusene. Kanskje regionene, fylkene eller staten bør eie sykehusene, men vi mener vi ikke kan si og vedta det på Stortinget nå.

Tore Hagebakken (A) [12:14:35]: Da er det vel slik å forstå at de forslag som Arbeiderpartiet er en del av, også er fremmet, gjennom det representanten Wilkinson nettopp sa.

Arbeiderpartiet ønsker et sterkt offentlig helsevesen med fagfolkene i front, et helsevesen som tar vare på oss når vi trenger det, uavhengig av størrelsen på lommeboka eller hvor man bor, og der vi har ansatte som har nødvendig tid til å hjelpe og gi god oppfølging til dem som trenger det. Vi er uenig i at en forvaltningsmodell som kan bidra til pulverisering av det politiske ansvaret for sykehusene, er riktig vei å gå for å løse de utfordringene helsevesenet står overfor.

I 2035 kommer vi til å møte en stor mangel på helsepersonell hvis vi ikke tar grep. Det haster med å gjøre noe. De ansatte er den viktigste ressursen vi har i helsevesenet. Norge må bidra til å utdanne det helsepersonellet vi kommer til å ha behov for i framtida, og det er et viktig politisk spørsmål vi må sikre en god løsning på.

Et annet viktig politisk spørsmål som krever svar, handler om å utjevne forskjellene i helsevesenet. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer et forslag der vi ber regjeringa legge fram en strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Dette er i tråd med ønskene til både Kreftforeningen og Nasjonalforeningen for folkehelsen. Det er grunnleggende urettferdig at de med lang utdanning og god økonomi lever lenger og har færre helseproblemer. Også i helsepolitikken må vi ha som mål å redusere de økende forskjellene vi ser i Norge.

Camilla Strandskog (H) [12:16:58]: Jeg tror alle i denne salen deler ambisjonen om at vi skal skape den helsetjenesten som er best for pasienten. Det er et offentlig ansvar å sikre gode helsetjenester, og pasientene skal sikres et likeverdig tilbud over hele landet.

Forslagsstillerne etterlyser en stortingsmelding om verdier for norsk helsetjeneste og en helsetjeneste som ikke styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Regjeringspartiene er ikke enig i at helsetjenesten i dag er preget av bedriftsøkonomiske prinsipper. Det er heller ikke lenge siden vi behandlet stortingsmeldingen Verdier i pasientens helsetjeneste – Melding om prioritering, hvor nettopp verdier i helsetjenesten ble løftet og diskutert. Helsetjenesten er et område som er preget av individuelle rettigheter, og det er lovgivers uttrykk av verdier som der kommer til uttrykk – det være seg likeverdig tilgang på helsetjenester, medvirkning og respekt for enkeltmennesket.

Sosiale forskjeller er en utfordring som vi som politikere må ta på alvor. Det er ingen som ønsker seg en todelt helsetjeneste. Det er et offentlig ansvar å sikre et godt og likeverdig helsetilbud til alle. Da mener jeg vi må bruke alle gode og tilgjengelige ressurser, uavhengig av om de er private, ideelle eller offentlige. Det viktigste er at helsekøene reduseres, og at pasientene får god behandling. Derfor er fritt behandlingsvalg så viktig. Det er et av de viktigste tiltakene vi har mot en todelt helsetjeneste. Det lar pasientene selv velge hvor de vil behandles, og staten tar regningen.

Det er også fremmet forslag i saken om å innføre folkestyre av spesialisthelsetjenesten, der sykehus blir styrt etter en forvaltningsmodell. Dette er et spørsmål vi har diskutert tidligere i denne stortingsperioden, så jeg vil ikke bruke altfor mye tid på akkurat dette temaet, men vil bare kort si at en slik forvaltningsmodell som her foreslås, vil pulverisere det politiske ansvaret for sykehusene, som i dag ligger hos Stortinget. Det er her budsjettene og styringsdokumentene vedtas, og det er her ansvaret bør ligge.

Vi skal også behandle forslag om stedlig ledelse i sykehusene og såkalt innsourcing av tjenester. Jeg vil minne om at det i dag er en hovedregel om stedlig ledelse på sykehusene. Den viktigste ressursen vi har i helsetjenesten, er menneskene som jobber der, både helsepersonell og de i administrative stillinger. Helseinstitusjonene våre har viktige samfunnsoppdrag som handler om mer enn å drive direkte pasientkontakt. De skal være arbeidsgivere, de skal drive med forskning og utdanning – i tillegg til å levere helsetjenester av høy kvalitet. Når det gjelder såkalt innsourcing av tjenester, mener regjeringspartiene at dette er noe helseforetakene selv skal vurdere bruken av. De har ansvaret for å sørge for at sykehusene drives på en best mulig måte, og da har vi tillit til at de velger den løsningen som fungerer best for dem.

Morten Stordalen (FrP) [12:20:13]: Det er et offentlig ansvar å sikre gode og likeverdige helsetilbud til alle, uavhengig av hvor i landet man bor. Da er det også viktig å ta i bruk alle tilgjengelige ressurser, uavhengig av om de er private, ideelle eller offentlige.

Koronapandemien har vist oss hvor lett helsekøene igjen kan vokse seg store. Derfor må det, særlig når vi er tilbake i en normalsituasjon, sikres at helsekøene reduseres, og at pasientene får god behandling.

Fritt behandlingsvalg er et gode for pasientene og et svært viktig tiltak for å motvirke et todelt helsevesen. Når venstresiden vil reversere ordningen med fritt behandlingsvalg, setter de ideologi foran folks helse. Det burde være en selvfølge at alle har frihet til å velge det behandlingsstedet de ønsker. Pasienten velger, staten betaler.

Fremskrittspartiet mener organiseringen av sykehusgrensene må endres ved å avskaffe de regionale helseforetakene og fordele oppgavene mellom en nasjonal styringsenhet og de enkelte helseforetakene. Vi mener de regionale helseforetakene er et unødvendig mellomledd og fører til ansvarsfraskrivelse og unødvendig byråkrati. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å fordele oppgavene mellom staten og de lokale helseforetakene og på den måten sikre at alle pasienter får gode og likeverdige helsetjenester, uavhengig av bosted.

Et annet viktig moment for å sikre likeverdige helsetjenester er å sørge for at vi utdanner det helsepersonellet vi har behov for. Nav publiserte forrige uke sin årlige bedriftsundersøkelse der de ser på hvilke forventninger bedriftene har når det gjelder sysselsettingsutviklingen det kommende året. Tallene viser at sykepleiermangelen har nådd rekordstore høyder det siste året. Årets undersøkelse estimerer en mangel på nesten 7 000 sykepleiere. SSBs framskrivinger viser at vi kan mangle om lag 36 000 helsefagarbeiderårsverk og 20 000 sykepleierårsverk fram mot 2035.

Det er en situasjon som må tas på alvor, og som vi politikere må bidra til å løse til det beste for pasienten, helsetjenesten og landet.

Kjersti Toppe (Sp) [12:22:44]: Helsetenesta i Noreg er ein viktig del av velferdssamfunnet vårt. Kva sentrale verdiar som denne helsetenesta skal byggja på, må drøftast politisk. I ei tid der helsetenestene vert drivne fram på basis av løfte om privatisering, nye juridiske rettar, nye lover og auka konkurranse, er det viktig å ikkje mista av syne kva som er målet med tenesta, og kva innhaldet i tenesta skal vera.

Legeforeningen viser i høyringsinnspelet sitt til at det no er fleire utviklingstrekk i helsetenesta som gir grunn til bekymring. Fastlegeordninga er under sterkt press. Produktiviteten i sjukehusa har lenge gått ned fordi det ikkje vert investert nok. Legar har høg arbeidsbelastning og får stadig mindre tid til pasientane.

Pandemien har vist at vi ikkje var godt nok forberedte, og at beredskapen må styrkast. Vi mangla smittevernutstyr og hadde ikkje nok intensivkapasitet. Samtidig veit vi at behovet for helse- og omsorgstenestene vil auka kraftig i åra framover. Senterpartiet er einig med Legeforeningen i bekymringane dei tar opp, om at dette kan undergrava den helsetenesta vi i Noreg er så stolte av. Situasjonen viser behovet for endring.

Helsetenesta i Noreg representerer meir enn enkel pasientbehandling. Ho representerer beredskapen ved krise og at vi har lokalsjukehus som kan mobilisera ved store ulykker, at kvinner rekk fram til fødeavdelinga i tide, og at eldre får verdig pleie og omsorg ved livets slutt.

Helsetenesta sitt samfunnsansvar kan ein ikkje oversjå. Eit fleirtal i befolkninga meiner at vi i dag har ei todelt helseteneste, at hjelp avheng av kva inntekt ein har. Norsk helsevesen har tradisjonelt hatt høg tillit. No kan denne tilliten vera i ferd med å rakna. Vi ser ein stor auke i bruken av private helseforsikringar.

Senterpartiet meiner at norsk helseteneste må styrast av folkevalde, men i helseføretaksmodellen gjekk ein bort frå det prinsippet og over til ei ordning der sjukehus vert styrte av profesjonelle styre etter modell frå det private næringslivet. Antalet direktørar og andre leiarar har auka kraftig og fått enorm makt over utviklinga av helsetilbodet på kostnad av folkevald styring. Sjølv Stortinget får i denne modellen ikkje vera med på å avgjera store endringar i f.eks. sjukehusstrukturen fordi norske sjukehus vert drifta og styrte etter bedriftsøkonomiske prinsipp.

Høg grad av innsatsstyrt finansiering gjer at pengar følgjer pasientbehandling, og at nokre pasientar og behandlingar gjerne vert meir lønsame enn andre. Kommunane har betalingsplikt dersom dei ikkje tar imot såkalla utskrivingsklare pasientar. At eldre pasientar vert frakta ut av sjukhus midt på natta fordi sjukehusa skal tena pengar, vitnar om eit system og eit helsevesen som har mista si verdimessige forankring.

Når m.a. Arbeidarpartiet og Høgre i ein felles merknad i innstillinga skriv at ein forvaltningsmodell for sjukehus «vil pulverisere det politiske ansvaret» som i dag ligg til storting og regjering, er det feil. Senterpartiet meiner at staten framleis skal eiga sjukehusa. Stortinget skal framleis bestemma sjukehusbudsjetta. Stortinget skal gjennom ein styrande nasjonal helse- og sjukehusplan sikra folkevald styring på nasjonalt nivå. Store avgjerder skal løftast frå styreromma i føretaksmøtet til stortingssalen og til folkevalde.

Helsetenester kan ikkje skapa helse. Helsetenester kan berre avgrensa konsekvensen av sjukdom og skade. Det må alltid vera viktigare å sikra at sjukdom ikkje oppstår, enn å behandla sjukdomar når dei kjem. I Noreg har vi store sosiale helseforskjellar. Forskjellane er aukande. Dei som har lang utdanning og god økonomi, lever lenger og har færre helseproblem enn dei som har kortare utdanning og dårlegare økonomi. Sosiale helseforskjellar er urettferdige.

Senterpartiet fremjar forslag i dag, saman med SV, om at det må leggjast fram ei stortingsmelding om verdiar for norsk helseteneste. Det er feil at vi nettopp har hatt ei slik melding, som saksordføraren viste til. Den omhandla i det store og heile prioriteringar. Det er viktig, men det er ikkje ei slik melding vi etterlyser. Senterpartiet fremjar òg forslag, saman med Arbeidarpartiet og SV, om ein nasjonal strategi for å utjamna sosiale helseforskjellar. Det har fått stor oppslutning i høyringsrunden. Vi fremjar forslag, saman med SV, om å innføra folkestyre av spesialisthelsetenesta, der sjukehus vert styrte etter ein forvaltningsmodell.

Den offentlege helsetenesta er ein av velferdsstaten sine viktigaste berebjelkar, og internasjonalt er den norske helsetenesta i ei særstilling. Senterpartiet vil sikra dette for framtida.

Eg vil til slutt seia at Senterpartiet vil støtta forslag nr. 6, frå Raudt.

Bjørnar Moxnes (R) [12:28:01]: Økende forskjeller mellom folk merkes også på folkehelsen. Rødt jobber for en helsepolitikk som får ned forskjellene. Bunnlinjestyring, sentralisering og privatisering har svekket og svekker helseberedskapen vår. Sektoren var ikke godt nok forberedt eller rustet til å møte en langvarig krise som en pandemi, og det bedriftsøkonomiske regimet i sykehusene har ført til nedbygging både av sengetall og av annen beredskap i sykehusene.

For 20 år siden ble helseforetaksmodellen innført. Da skulle sykehusene for enhver pris vekk fra offentlig forvaltning og organiseres som foretak etter modell fra aksjeloven. Denne liberalismen ble innført av Stoltenberg I-regjeringen og ble varmt omfavnet av Fremskrittspartiet. Som John Alvheim sa: «Dette er bortimot en blåkopi av FrPs politikk. I store trekk kunne jeg ha skrevet dette selv.» Men sykehus er ikke butikk, og Rødt vil at befolkning og folkevalgte skal få tilbake styringen over helsevesenet, som også sikrer at innbyggerne får nærhet til sykehustilbudet.

Landet rundt ser vi nå at folk reiser seg mot direktørveldet i helseforetakene, fordi de tvinges til å kjempe for lokalsykehuset sitt eller for fødeavdelingen sin. Vi ser det i Oslo, med kampen for Ullevål sykehus, vi ser det på Nordmøre, med kampen for fødeavdeling, og vi ser det i Innlandet, med kampen mot tidenes nedleggelse av sykehus – og hele veien med Bunadsgeriljaen som symbolet på kampen for et likeverdig føde- og helsetilbud til innbyggerne, uansett hvor de bor.

Det underliggende problemet er helseforetaksmodellen, som gjør at sykehus styres mer etter bunnlinje og mindre etter pasientenes behov. Legeforeningen har slått fast at de ønsker å avvikle dagens helseforetaksmodell. Fagforbundet sier at sykehussektoren må tilbake til folkevalgt styring og demokratisk kontroll, og Rødt kommer med et forslag i dag om en mer demokratisk sykehusstruktur. Så husker vi påstandene fra 20 år siden om at helseforetaksmodellen skulle skape mindre byråkrati og tydelige ansvarsforhold, men fakta viser at det har blitt motsatt. Antallet høytlønte administratorer har eksplodert, og det samme gjelder antallet ledernivåer på sykehusene, mens ansatte er overarbeidet og opplever å ha liten innflytelse over egen arbeidshverdag. Rødt foreslår derfor at helseprofesjonene må styrkes på sykehusene, og at vi reduserer helsebyråkratiet sammen med en reduksjon i både leder- og kontrollnivåene, som erstattes av det eneste fornuftige, nemlig stedlig ledelse.

I dag må halvparten av driftsmidlene i helseforetakene tjenes inn ved såkalt innsatsstyrt finansiering, en modell som er hentet inn fra det amerikanske Medicare, basert på et kommersielt og profittdrevet helsevesen – det omvendte av det norske helsevesenet. Det innebærer også at sykehusansatte må bruke verdifull tid på detaljert økonomisk koding av diagnoser og prosedyrer. Markedsstyrte helsetilbud medfører større ulikhet og gjør også helsevesenet mer utsatt for kommersialisering. Av tjenestene de ulike helseforetakene kjøper etter konkurranse, utgjør kommersielle aktører om lag 40 pst., og veksten har de siste årene vært sterkest blant leverandører som inngår i utenlandske konserner. Rødt foreslår at renhold, IT-funksjoner og matforsyning må være en del av sykehusenes kjernevirksomhet og ikke hives ut på anbud. Det er viktig for å unngå svekket kvalitet, hygiene og sikkerhet.

Helseforetaksmodellen har for lengst vist at den har ført til forsterket politisk ansvarsfraskrivelse, et oppsvulmet og fordyrende helsebyråkrati og et sykehusvesen uten tilstrekkelig reservekapasitet. Helsekronene er befolkningens eiendom, og sykehusene må være underlagt folkevalgt styring og forvaltning. Tiden er overmoden for å gi både befolkning og folkevalgte makten over helsevesenet tilbake, vekk fra byråkratene i disse helseforetakene.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Statsråd Bent Høie [12:33:22]: Det oversendte forslaget om helseforetaksmodellen er i hovedsak avklart og gjelder styrking av helseprofesjonen ved sykehusene, at helsebyråkratiet reduseres sammen med kontroll- og ledernivåene, og at støttefunksjoner ikke bør settes ut på anbud.

Forslaget inneholder noen utsagn og påstander rundt helseforetaksmodellen og sykehuspolitikken som i hvert fall jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg minner også om at regjeringen har tatt stilling til spørsmål om videre organisering av spesialisthelsetjenesten. Det har også vært diskutert flere ganger i Stortinget, og det ligger fast.

Jeg er i likhet med forslagsstillerne opptatt av at de helsefaglige profesjonene representerer en kritisk kompetanse ved landets sykehus. Deres kompetanse skal både ivaretas og styrkes i tjenesten. Det såkalte helsebyråkratiet er mangefasettert og har ansvar for å ivareta svært mange ulike og viktige funksjoner i alle deler av spesialisthelsetjenesten.

Helseforetakene har begrunnet sin omfattende virksomhet og mange medarbeidere og behovet for å organisere seg på flere ledernivåer. Som jeg også har belyst i svarbrevet mitt, er det svært mange ledere i spesialisthelsetjenesten som har en medisinsk eller annen helsefaglig bakgrunn. Stedlig ledelse er hovedregelen ved norske sykehus. Samtidig er helseforetakene gitt en viss fleksibilitet til å utforme ledermodeller som er tilpasset deres lokale behov. Jeg mener at det fortsatt er klokt.

Når det gjelder spørsmålet om at sykehusene ikke bør ha adgang til å sette støttetjenester ut på anbud, vurderer jeg at helseforetakene klart står nærmest til å ta en riktig og god beslutning om organisering av egen virksomhet.

Verdiutsagn står sentralt i lovverk, forarbeid til lover, stortingsmeldinger og offentlige utredninger. Blant annet vil stikkord som tilgang til faglig forsvarlig tjeneste, respekt for enkeltmennesker, medvirkning, god utnyttelse av tilgjengelige ressurser og å fremme helse og likeverdige tjenestetilbud kunne sies å være helt sentrale mål for helse- og omsorgstjenesten i lovverket.

Det er et offentlig ansvar å sikre gode helse- og omsorgstjenester til alle. Regjeringen vil sørge for godt samarbeid med ulike private og ideelle aktører for å understøtte dette ansvaret og samtidig bidra til innovasjon, mangfold, kvalitet og valgfrihet i tjenestetilbudet. Jeg mener at regjeringens politikk, som innebærer samarbeid med private aktører, både ideelle og kommersielle, om å utføre oppgaver på vegne av det offentlige, er et viktig virkemiddel for å motvirke en todelt helsetjeneste.

Representantene peker på at en sterk offentlig helsetjeneste med et sterkt beredskapsansvar er en grunnstein i vårt velferdssamfunn, og det er jeg helt enig i. Pasientene skal være trygge på at de får den hjelpen de trenger, når de trenger det. Jeg mener at regjeringens politikk for desentraliserte tjenester, fødetilbud og akuttmedisinske tjenester nettopp understøtter dette.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:47:42]: Velfungerende sjukehus som gir trygghet, er blant de viktigste institusjonene i vårt velferdssamfunn. Folkevalgte, som kan skiftes ut ved valg, må derfor styre sjukehusene. Det er en helt grunnleggende sammenheng her.

De folkevalgte som skal styre sjukehusene, er Stortinget. Det er der de store rammene trekkes opp. Det er der en gir budsjettene. Det er der en avklarer funksjonsfordelingen og de store strategiske spørsmålene.

Når det så gjelder sjukehusnivå, er vi nødt til å gi mer ansvar til sjukehusstyrene innenfor disse rammene, og vi må også ha en stedlig ledelse som har ansvar for kvalitet, for å følge budsjettet og for personalpolitikken.

Styret for sjukehusene må bestå av folk som kan skiftes ut ved valg, for bare derigjennom kan vi sikre oss at styret er aktivt og følger med på hva som skjer i kommuner og frivillige organisasjoner innenfor det området sjukehuset skal betjene – akuttmedisin, f.eks. Denne vitaliteten er helt nødvendig, og den kunnskapen som det gir folkevalgte, er helt avgjørende for at ledelse og styring av sjukehus skal fungere godt.

I dag har vi ikke noen slik ledelse. Vi har ikke noen slik folkevalgt ledelse av sjukehusene, for de som sitter i sjukehusstyrene, blir på RHF-nivå utnevnt av statsråden. Hvis de ikke følger statsrådens vilje, blir de skiftet ut, og de som da blir tatt godt vare på av statsråden i det regionale helseforetakets styre, er de som utnevner dem som skal sitte i styret for det helseforetaket.

Det vi erfarer i en rekke saker, er at prosesser som tilsynelatende er demokratiske, er gjennomført på en slik måte at den reelle beslutningen er tatt på et tidlig tidspunkt av statsråden, mens det kanskje formelt sett er styret eller endog direktøren i foretaket som står fram og sier: Jeg har tatt beslutningen. Virkeligheten er at den reelle beslutningen er tatt av statsråden, men statsråden blir da ikke involvert – det er de der ute som må ta det ansvaret.

Det trengs en grundig endring av modellen, slik at vi får folkestyre inn i sjukehusene, innenfor Stortingets vilje.

Kjersti Toppe (Sp) [12:51:06]: Det er aukande oppslutning om dei som ønskjer ei anna styring av norske sjukehus. Helseføretaksmodellen har fått mykje kritikk, og spesielt kjem det opp kritikk, misnøye og manglande tillit i dei områda der det er vanskelege struktursaker, som i Helse Møre og Romsdal. No er det ei skjør einigheit mellom dei største partia om å vidareføra modellen. Det er berre Arbeidarpartiet og Høgre som er igjen som forsvararar av han. Eg er sikker på at denne skjøre einigheita ikkje vil stå seg framover, med all kritikken mot denne udemokratiske styremåten for eit så viktig velferdsgode. Dette vil forvitre av seg sjølv. Det må koma og det vil koma ei endring.

Eg synest det var veldig spesielt å høyra statsråden sitt replikksvar til representanten Per Olaf Lundteigen. Aldri har eg høyrt ein statsråd snakka ned Stortinget og den folkevalde forsamlinga på ein sånn måte, når ein rett ut seier at eit storting ikkje kan gjera vedtak om overordna sjukehusstruktur, altså korleis vi skal dimensjonera ei så viktig velferdsteneste, fordi ein kunne stemma imot sine eigne oppfatningar eller det ein hadde gått til val på lokalt. Sånn er det jo på alle andre samfunnsområde, men akkurat for sjukehus er altså dette så krevjande og vanskeleg for dei folkevalde at dei må ta den avgjerda inn i profesjonelle sjukehusstyre. Så kan politikarar og folkevalde fortsetja i valkampar å seia akkurat det dei meiner, lokalt.

Ei sånn form for politikk er veldig uærleg, og eg synest det er oppsiktsvekkjande at ein statsråd kan stå og seia dette frå talarstolen og koma unna med det. Det synest eg er enormt spesielt. Det er jo klart at vi i mange saker i Stortinget kan ha ulike oppfatningar lokalt, men vi går til val på eit partiprogram, og av og til må vi i Stortinget gå i fellesskap med andre parti, og vi kan tapa og vinna saker. Men vi må jo stå for det som folkevalde. Det må vi òg kunna gjera i sjukehuspolitikken, når det angår så mange folk, og folk har tillit til oss i desse sakene. Det er dette demokratiske underskotet i helseføretaksmodellen som kjem så godt fram i svaret til statsråden. Det er det som er hovudgreia i denne modellen: Det som er vanskelege saker for politikarar, skal vi gøyma inn i helseføretaksstyra. Dette må bort.

Tuva Moflag (A) [12:55:15]: Jeg holder innlegg på vegne av saksordfører Hege Haukeland Liadal.

Vi har til behandling i dag et representantforslag fra Fremskrittspartiet, som ønsker at ungdom fra 16 år skal kunne selge øl og tobakk. Komiteen utenom forslagstillerne er samstemte i at dette ikke er forenlig med de ulike partiers politikk, oppslutning i befolkningen eller ønske fra fagbevegelsen.

Komiteen har mottatt flere høringsinnspill til saken som er negative til dette. Handel og Kontor peker på at dette er svært uheldig for rekruttering til hele, faste stillinger, noe som også dagligvarebransjen, i likhet med andre sektorer, sliter med, og som vi har diskutert tidligere her i dag. Veldig mye av personalet i varehandelen jobber i deltidsstillinger, og Fremskrittspartiets forslag om å øke antall ufaglærte og flere timeansatte vil også bidra til dette.

Hovedgrunnen for komiteen til å gå imot representantforslaget er at aldersgrensen, både for å nyte og for å selge alkohol og tobakk, er 18 år. Komiteen ser ikke noen grunn til å senke terskelen for salg av disse varene og legge ansvaret for å sjekke aldersgrensen til ungdommer som ikke kan konsumere de samme typer produkter.

Det er altså ikke noen støtte for dette forslaget, men jeg legger fram komiteens innstilling.

Erlend Larsen (H) [12:57:02]: Næringslivet gjør en viktig oppgave når de lar ungdom få prøve seg i arbeidslivet. Det er viktig at unge mennesker venner seg til arbeidslivets gleder og utfordringer. Som politikere er det vår jobb å legge til rette for at det er enkelt for næringslivet å ansette unge mennesker, og det er vår oppgave å gjøre det attraktivt for unge mennesker å søke arbeid.

Representantforslaget fra Fremskrittspartiet om å la ungdom ned til 16 år få selge tobakk og alkohol vil ikke gjøre noen forandring i unge menneskers muligheter for å få arbeid. Representantforslaget er langt på vei allerede gjeldende praksis. Ungdom under 16 år kan selge tobakk dersom de er under tilsyn av andre ansatte over 18 år. Denne regelen er allerede svært liberal, for den ansatte over 18 år behøver ikke å være i salgslokalene når salget foregår.

Ungdom over 16 år har også lov til å selge alkohol med dagens regler forutsatt at de er lærlinger under opplæring for å ta fagbrev i salgsfaget. 16-åringer kan med andre ord under dagens lovgivning selge alkohol så lenge de er under opplæring som lærlinger i dagligvarehandelen.

Slik Høyre ser det, tilfredsstiller dagens lovverk intensjonen i representantforslaget. Derfor støtter vi ikke Fremskrittspartiet i denne saken.

Tor André Johnsen (FrP) [12:58:27]: Arbeidslinja står veldig sterkt hos dagens regjering. Som representanten fra Høyre før meg påpekte flere ganger, er Høyre opptatt av å få ungdom i jobb, og det er positivt: flere i jobb, færre på trygd. Der har vi samarbeidet godt med regjeringen i mange år, også da vi satt i regjering.

Færre skal leve av offentlige stønader, og flere skal komme seg ut i arbeidslivet. Der må jeg si at Høyre har gjort en god jobb generelt sett, men dette virker litt spesielt i denne saken, for det kan oppfattes som om alkoholpolitikk dessverre er viktigere enn arbeidslinja, viktigere enn å få ungdommen i jobb.

For det er spesielt ungdommen vi snakker om her. Det er snakk om å gi ungdommen en håndsrekning så de kan komme seg inn på arbeidsmarkedet. Vi har fått flere henvendelser fra veldig mange unge mellom 16 og 18 år som har problemer med å få seg jobb i butikk nettopp med den begrunnelsen at de ikke kan sitte i kassa og da ikke kan gjøre alle arbeidsoppgavene. Det er en utfordring. Det synes vi er synd, og derfor ønsker vi å ta tak i det. Det dreier seg jo ikke om at disse ungdommene skal sitte i kassa og drikke alkoholen, de skal bare skanne varene. De sitter der og skanner varer, om det er salat, brød eller øl – det suser forbi, og det burde være veldig uproblematisk. Vi synes det er litt synd at stortingsflertallet ikke er med og støtter denne endringen, som ville være til stor fordel for ungdommen.

Så ser vi her at fagforeningene blir dratt inn som et argument mot dette. At Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV bruker det, er kanskje ikke overraskende: Handel og Kontor og faste stillinger – vi kjenner godt til retorikken der. Men alternativet her er ikke faste stillinger. Det er ingen stilling, det er ingen jobb i det hele tatt. Vi snakker her om ungdom. Vi snakker om skoleelever som absolutt ikke søker noen heltidsjobb. De trenger deltidsjobber, og de trenger å få en fot innenfor arbeidslivet. Det kunne de fått mulighet til på en bedre måte ved å få sitte i kassa på Rema og Kiwi, men det får de dessverre ikke.

Her gjelder det også å ta ungdommen på alvor. Jeg synes det er litt inkonsekvent når vi vet at partiene på venstresida, særlig de langt ute på venstresida, er opptatt av at ungdom på 16 år skal få stemmerett. Så holdningen til å involvere og inkludere ungdommen mer i samfunnet er litt selektiv. Det gjelder tydeligvis ikke på alle områder.

Vi i Fremskrittspartiet følger opp dette i flere saker. Når det gjelder 18-åringer i restaurant, er det den samme problemstillingen. De får lov til å servere hvitvin til forretten og rødvin til biffen, men de får ikke lov til å bære en irish coffee fra baren til kunden i restauranten. Det synes vi er helt ulogisk.

Jeg tar opp våre to forslag til saken.

Statsråd Bent Høie [13:01:42]: Jeg deler forslagsstillernes ønske om å gi unge mulighet til å prøve seg i arbeidslivet før de fyller 18 år. Men slik jeg ser det, vil forslaget om å endre aldersgrensene for personer som kan selge alkohol- og tobakksvarer, verken være ønskelig eller bidra nevneverdig til å utvide unges mulighet til å komme i arbeid.

Allerede i dag åpner tobakksregelverket for at de over 16 år kan selge tobakksvarer hvis en person over 18 år har daglig tilsyn med salget. Det innebærer at tilsynspersonen må være innom salgsstedet i løpet av åpningstiden. En lovendring som forslagsstillerne tar til orde for, vil altså for alle praktiske formål ikke innebære noen reell endring av dagens situasjon.

Når det gjelder alkohol, må den som skal selge alkoholsvak og alkoholholdig drikk i dagligvarebutikken, ha fylt 18 år. Aldersgrensen gjelder imidlertid ikke ved salg av alkoholsvak drikk når en person over 18 år har daglig tilsyn med salget. Aldersgrensen på 18 år som gjelder for å kunne selge alkoholholdig drikke i dagligvarebutikker, er ikke til hinder for at butikken kan ansette personer under 18 år. Det utelukkende kravet er at disse ikke er involvert i selve omsetningen av den alkoholholdige drikken.

Bakgrunnen for denne regelen er at personer som har befatning med alkohol, selv må være over aldersgrensen når det gjelder kjøp av varen. Etter mitt syn er dette en godt begrunnet regel som bidrar til at omsetning av og befatning med varer skjer på en betryggende måte. Jeg vil minne om at alkohol ikke er en vanlig vare, men en vare som kan medføre skader og problemer ved bruk. På dette grunnlaget mener jeg at 18-årsaldersgrensen ikke utgjør noen særlig stor praktisk utfordring for dagligvarebutikkene, og de bør også kunne ansette personer under 18 år.

Jeg vil legge til at det er gjort unntak fra hovedregelen om aldersgrense for mindreårige lærlinger og lærlingkandidater, slik at personer over 16 år som utdanner seg for å få fagbrev i salgsfaget, kan få selge alkoholholdig drikk under opplæring som lærling i dagligvarehandelen. Dette unntaket ivaretar hensynet til dem som er under praktisk opplæring med sikte på å utdanne seg til å få et fagbrev.

Morten Stordalen (FrP) [13:04:55] (ordfører for saken): La meg først og fremst takke komiteen for et konstruktivt og godt samarbeid i denne saken.

Saken handler om en forsterket innsats for å behandle benskjørhet og forebygge brudd hos eldre. Komiteen deler forslagsstillernes mål om bedre behandling for benskjørhet og å forebygge brudd hos eldre.

Mellom 240 000 og 300 000 nordmenn har osteoporose, og studier viser at kvinner har nesten dobbelt så stor risiko for å utvikle sykdommen.

Det er typisk norsk å være god. Vi er i verdenstoppen i langrenn. Vi er i verdenstoppen i håndball. Og dessverre er vi også i verdenstoppen i antall hoftebrudd – i alle fall i forhold til befolkningens størrelse. Fall er den tiende viktigste årsaken til dødsfall og den sjette viktigste årsaken til helsetap i Norge. Fallskader utgjør nesten halvparten av årlige ulykkesdødsfall, og 40 pst. av alle sykehjemsinnleggelser i Norge kommer i etterkant av fallskader.

Så til partipolitikken: På flere norske sykehus i dag bruker man allerede metoden FLS. Det er en anerkjent og god bruddforebyggende metode. Fremskrittspartiet støtter imidlertid ikke forslaget om at denne metoden skal brukes i alle helseforetak, og at et slikt tilbud skal sikres finansiering. Forebyggende arbeid er en lovpålagt oppgave for de regionale helseforetakene.

Fremskrittspartiet er uenig med forslagsstillerne i at dagens finansieringssystem er til hinder for å forebygge fallskader. Innsatsstyrt finansiering er bare en del av finansieringen til sykehusene, og sykehusene har selv ansvar for å prioritere sine ressurser.

Med dette tilrår jeg komiteens innstilling.

Tuva Moflag (A) [13:07:00]: Benskjørhet er en folkesykdom som rammer rundt 300 000 mennesker i Norge. Og vi har vel alle som sitter i salen her, fått engasjerte e-poster fra forbundet de siste dagene.

Mange av de som har benskjørhet med høy risiko for brudd, får ikke den behandlingen de trenger for å styrke skjelettet og redusere bruddrisikoen. Så hvorfor er det viktig at vi sørger for at de får en bedre oppfølging? Som med alle andre helsetjenester er det selvfølgelig viktig for enkeltmennesket, men det er også viktig for samfunnet fordi det er mer lønnsomt å forebygge enn å behandle.

Vi har i de tidligere debattene som vi har hatt på dagens sakskart, snakket om de store demografiske endringene vi står overfor: at det blir veldig mange flere eldre de neste 20 årene, og hvordan sammensetningen mellom eldre og yrkesaktive endrer seg. Det betyr at veldig mange flere eldre må bo hjemme; vi trenger faktisk en bo-hjemme-reform for å løse de oppgavene som ligger foran oss.

Norge ligger i verdenstoppen i antall hoftebrudd. Fall bidrar til både helsetap og dødsfall, og 40 pst. av sykehjemsinnleggelsene skyldes fall. Det har vi rett og slett ikke råd til. Vi har ikke råd til at vi ikke forebygger alle disse sykehjemsinnleggelsene. For vi vet at presset på sykehjemsplasser bare vil øke i årene som kommer. Vi vil at de eldre skal bo lengst mulig hjemme – og de eldre vil det selv – men da må det være trygt. Vi vet at det er en hårfin balanse mellom det å bo lengst mulig hjemme og for lenge. For at eldre skal kunne bo trygt hjemme, trenger man gode forebyggende tjenester, man trenger tilgang til teknologi, opptrening osv. Vi trenger også å følge opp denne gruppen bedre.

Da tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet er en del av.

Camilla Strandskog (H) [13:09:32]: Muskel- og skjelettlidelser er den vanligste årsaken til at folk blir uføre, nest etter psykiske lidelser. Osteoporose er også noe som i stor grad rammer kvinner. Det er rett og slett behov for mer oppmerksomhet om disse utfordringene. Det koster samfunnet mye, og ikke minst er det tøft for dem som blir rammet. Det er et viktig tema som forslagsstillerne her tar opp, og det er bra at det kommer på dagsordenen. Osteoporose handler også om kvinnehelse, og nå når vi lever stadig lenger, blir dette også et stadig viktigere tema.

Forslagsstillerne vil at det skal opprettes koordinerende tjenester for bruddforebygging, og at slike tilbud finansieres. I dag er det allerede flere norske sykehus som bruker den metoden det her er snakk om. Det er en anerkjent og god bruddforebyggende metode. Sykehusene har ansvar for å sikre pasientene god behandling, og det er ikke fornuftig for Stortinget å detaljstyre nøyaktig hvilke metoder som skal brukes for å sikre denne behandlingen. Vi er derfor ikke enig i forslaget.

Vi er heller ikke enig i at dagens finansieringssystem er til hinder for å forebygge fallskader. Innsatsstyrt finansiering er bare en del av finansieringen til sykehusene, og sykehusene har selv ansvar for å prioritere sine ressurser. Forebyggende arbeid kan også inngå som en del av grunnlaget for innsatsstyrt finansiering dersom arbeidet omfatter pasientkontakt.

Kjersti Toppe (Sp) [13:11:18]: Beinskjørheit er ein folkesjukdom som er underbehandla og får for lita merksemd. Noreg er i verdstoppen når det gjeld antal hoftebrot. Fall er den tiande viktigaste årsaka til dødsfall i Noreg. Det første året etter hoftebrot døyr ein av fire. Ein av tre endar på sjukeheim.

I Dagens Medisin er det no publisert ein artikkel frå fleire overlegar som arbeider med beinskjørheit. Dei viser til at alle med hjarteinfarkt vert skrivne ut frå sjukehus med medisin som skal førebyggja eit nytt infarkt. Dei spør kvifor ikkje alle med beinskjørheitsbrot får førebyggjande medisin mot nytt brot.

Utvikling av beinskjørheit kan førebyggjast ved fysisk aktivitet og D-vitamin i kosthaldet, røykeslutt osv., men dette er ikkje alltid nok. Vi veit at medisin mot beinskjørheit kan halvera risikoen for brot. Så kvifor er det da så få som får slik behandling?

Dei faglege retningslinjene er frå 2005, og dei er utdaterte. Under 10 pst. av pasientgruppa som skulle vore tilbydd behandling, får det.

Sjukepleiardriven strukturert oppfølging av brotpasientar på sjukehus, såkalla FLS, har vist seg som ein metode som kan redusera nye brot, sjukelegheit, dødelegheit og kostnader som følgje av brot. Fagfolk ønskjer å innføra dette, men ressursane manglar.

FLS vart innført ved sju norske sjukehus i forskingsprosjektet NoFRACT frå 2016–2019, med midlar frå Norges forskingsråd. Dessverre har berre eit av desse sjukehusa i dag vidareført modellen. Grunngivinga er at enkelte sjukehus ikkje har ressursar til dette. Kvifor er regjeringa og fleirtalet i Stortinget så imot å gi dei mange med osteoporose meir systematisk oppfølging, betre behandling og strukturert førebygging? Kvifor forskjellsbehandla og underbehandla pasientar med osteoporose når både dei personlege og samfunnsmessige kostnadene er så store?

Regjeringa sjølv sette ein nullvisjon for fallulykker, men ein nådde ikkje ein reduksjon på 1 pst. eingong. Målet var så lite kommunisert at fagfolk ikkje hadde høyrt om at dette målet var sett.

Den mest effektive og sannsynleg rimelegaste måten å få ned talet på hoftebrot på ville vera å tilby alle over 50 som brekker noko, utgreiing og eventuelt behandling for osteoporose – så enkelt. I dag hindrar sjukehusa sine finansieringssystem å driva slik førebygging. Inntektene til ortopediske avdelingar går i stor grad gjennom innsatsstyrt finansiering basert på kor mange brot som vert behandla. Brot som vert førebygde, gir ingen økonomisk gevinst for sjukehus, men vert sett på som ei utgift.

Ikkje å satsa på systematisk førebygging og behandling av osteoporose og osteoporotiske brot er dyrt. Hoftebrot beslaglegg til kvar tid i gjennomsnitt 240 sjukehussenger, fleire enn nokon andre sjukdommar. Kvart av dei 9 000 årlege hoftebrota kostar samfunnet 1 mill. kr. Det er altså mykje pengar å spara. Regjeringspartia og Framstegspartiet er uinteresserte. Det er beklageleg både for pasienten og for samfunnet.

Nicholas Wilkinson (SV) [13:14:26]: Mange har benskjørhet og som en konsekvens av dette mange bruddskader.

I folkehelsemeldingen fra 2015 hadde regjeringen som mål å redusere antallet hoftebrudd med 10 pst. innen 2018. Regjeringen klarte ikke engang 1 pst. reduksjon. Sånn går det ofte med innsatsstyrt stykkprisfinansiering: Det som ikke har en stykkpris, når ikke opp i prioriteringen.

Svaret fra fagmiljøer blir derfor ofte krav om rettighetslovfesting, uten at dette nødvendigvis løser noen verdens ting. I Kommune-Norge er det i alle fall i øyeblikket slik at summen av lovfestede oppgaver ikke går i hop med inntektssiden.

Hoftebrudd henger tett sammen med benskjørhet. Så godt som alle med hoftebrudd har benskjørhet.

Jeg leste i tidsskriftet Sykepleien at ortopeder flere ganger har tilbudt regjeringen å redusere antallet hoftebrudd med minst 500 i året ved å innføre en ny rutine ved alle sykehus, som vil koste 100 mill. kr i året. De har ikke fått svar fra regjeringen.

Men dette har jo også en annen kostnadsside, og la meg bruke eksemplet med hoftebrudd. Norge har 9 000 hoftebrudd i året. Det koster omtrent en halv million kroner per stykk det første året, og opp mot 1 mill. kr det andre året. Sagt med store bokstaver og med et språk høyresiden har sans for: Å bruke penger på forebyggende tiltak mot benskjørhet og brudd er en utgift til inntekts ervervelse.

Men det viktigste er å forhindre det alvorlige traumet, den lidelse og kanskje død som kan skje. Takk til Senterpartiet og Toppe som har fremmet denne saken. Vi i SV er utålmodige og mener at innsatsen må trappes opp.

Statsråd Bent Høie [13:17:37]: Osteoporose forårsaker mye lidelse og store kostnader for samfunnet. Det er mange som rammes, og særlig gjelder det kvinner. Vi blir flere eldre, og behovet for forebygging, utredning og behandling av osteoporose vil øke i årene som kommer.

Osteoporose er en risikofaktor for brudd. Brudd hos eldre er forbundet med høy sykelighet og betydelig dødelighet, og mange blir pleietrengende etter brudd. Derfor er det viktig med tiltak for å redusere forekomsten av osteoporose og tiltak for å forebygge fall hos personer med osteoporose.

Fysisk aktivitet og et sunt og variert kosthold er viktig for god beintetthet og kan virke forebyggende mot beinskjørhet. I tillegg vil ulike medisiner kunne redusere utviklingen av osteoporose. Fallforebyggende tiltak og trening har dokumentert effekt og reduserer utgifter til pleie og omsorg. Sykehus og kommuner må samarbeide om tiltakene. Noen sykehus har som rutine å måle beintetthet hos pasienter med brudd hvor det er mistanke om osteoporose. Fastlege må få informasjon fra sykehus og legevakt om fall og brudd, og kommunen kan gjennomføre fallforebyggende hjemmebesøk og starte fallforebyggende trening.

Representantene Toppe og Mossleth tar opp viktige temaer i sitt forslag. Forslaget innebærer at regjeringen skal sørge for at alle helseforetak skal etablere en spesiell modell for bruddforebygging og sikre finansiering av dette tilbudet. Det er viktig at sykehusene iverksetter tiltak og behandling for å redusere risikoen for brudd. FLS-modellen er i bruk ved flere sykehus, og forebyggende arbeid er en lovpålagt oppgave for helseregionene. Sykehusene skal bidra til å fremme folkehelse og forebygge sykdom og skade. Forebyggende arbeid kan også inngå i ISF-grunnlaget dersom arbeidet omfatter pasientkontakt.

Det er sykehusene som har ansvaret for å sikre forsvarlig behandling og oppfølging av pasienten. Hvilke prioriteringer de skal gjøre, og hvilke metoder de skal benytte for å ivareta dette ansvaret, er faglige vurderinger som skal ivaretas av sykehusene og ikke minst av fagfolkene på sykehusene. Derfor mener jeg at en ikke bør støtte representantenes forslag.

Åsunn Lyngedal (A) [13:26:39] (ordfører for saken): En reisearrangør selger to eller flere deler av en reise, og de har etter pakkereiseloven en særskilt plikt til å stille en garanti. Det var 895 reisearrangører som hadde stilt en sånn garanti før koronaen. I starten av mai i år var det tallet nede i 709 bedrifter. Bare 18 av disse er oppgitt å ha gått konkurs. Det betyr at mange har gitt opp å være reisearrangør – og medlem av Reisegarantifondet – lenger. Reisearrangørene er viktige for salg. Ja, de selger reiser i utlandet til nordmenn, men de selger reiser i Norge også. De er en motor for salg og et salgskontor for reiselivet.

Etter koronaen har det vært vanskelig å få stilt garantier til Reisegarantifondet, og prisen er blitt veldig høy. Vi er her i dag, og bakgrunnen for Prop. 107 S er at Stortinget påla regjeringen å være med og gi en statlig garanti for pakkereisearrangørene, sånn at de har en mulighet til å drive sin virksomhet når vi igjen skal begynne å reise.

Jeg er glad for at vi i dag garanterer for inntil 50 pst. av den reisegarantien som pakkereiseselskapene er pålagt å stille til Reisegarantifondet. Det er utrolig vanskelig å si noe om hvor stort garantivolumet egentlig kommer til å bli, hvor mange reiser det er mulig å selge, hvor mye man vil selge reiser for, og hva tapsrisikoen er. Den er av regjeringen beregnet til 50 pst. En samlet komité har vært noe kritisk til denne, men det er en vanskelig beregning å gjøre, og som storting har vi få andre valg enn å støtte oss på regjeringens beregninger. Men jeg vil kommentere at vurderingen er gjort av GIEK, som kanskje er aller mest vant til å vurdere maritim næring, og de har funnet at lønnsomheten innenfor reiselivet i 2019 var veldig dårlig. Ja, reiselivet har en dårlig lønnsomhet, men det betyr ikke at det ikke er viktig.

Vi har vurdert det sånn at de store pakkereiseselskapene som ikke er inkludert i denne ordningen, vil kunne få en garanti. Prisen vil dog være relativt høy – sannsynligvis.

For Arbeiderpartiet har det vært veldig viktig at vi får på plass en støtte til reisearrangørene, og det er også veldig viktig for oss at regjeringen vurderer situasjonen for pakkereiseselskapene i løpet av september.

Med det tar jeg opp forslaget som Arbeiderpartiet er en del av.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [13:30:02]: Stortinget ba regjeringen om så snart som mulig å komme tilbake med en midlertidig ordning der staten bidrar til å reetablere et fungerende garantimarked for pakkereiser, og jeg er glad for at vi behandler dette nå i dag. Som vi har hørt, handler det om å overta 50 pst. av risikoen knyttet til banker eller forsikringsselskapers porteføljer av garantier stilt for små og mellomstore pakkereisearrangører – også mot at staten får en rimelig andel av disse aktørenes inntekter fra garantiene. Garantirammen er på 525 mill. kr, og avtaler om risikoavlastning mellom staten og banker og forsikringsselskaper kan inngås ut inneværende år, og avtalene gir risikoavlastning ut neste år, 2022. Som vi også vet, forutsetter en slik ordning godkjenning av ESA.

Det er for tiden mange henvendelser til Stortinget og de ulike partiene fra reiselivet generelt og fra pakkereiseoperatørene spesielt. Det er kanskje den bransjen som har blitt hardest rammet over lengst tid. Det er allikevel slik at henvendelsene i all hovedsak ikke har handlet om mangel på garantier. Det har i alle fall ikke blitt meldt inn som et omfattende problem.

Pakkereisearrangørene har imidlertid en veldig viktig funksjon i reiselivet. De henter inn kunder fra fjern og nær og pakker ferietilbud for disse. Det kan bestå av overnatting, servering, opplevelser, transport, med meget mer. Mange mindre aktører i reiselivet får sitt kundegrunnlag eller øker sitt kundegrunnlag gjennom pakkereiser. Derfor er det viktig at denne gruppen er klar til å markedsføre og selge reiser til Norge og i Norge når reisevirksomheten forhåpentligvis snart kommer i gang.

Regjeringens forslag bidrar til at arrangørenes utfordringer knyttet til å stille garantier ikke øker, og med denne proposisjonen gjør vi situasjonen bedre for dem som i dag møter stor usikkerhet foran den nært forestående sommersesongen.

Så har det vært noe debatt om hvorvidt man skulle utvide ordningen til å omfatte alle. Vi deler regjeringens vurdering av at det ikke er riktig nå, også fordi det er en betydelig økt andel av fellesskapets midler som da blir eksponert for risiko – kanskje opptil 1,5 mrd. kr.

Jeg er glad for at vi vedtar denne proposisjonen i dag. Jeg tror det er viktig, og det haster med å få reiselivet i gang igjen. Jeg vil også varsle at regjeringspartiene går inn for forslag nr. 1, som representanten Lyngedal tok opp i forrige innlegg. Vi kommer altså til å støtte forslag nr. 1 under voteringen.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:33:02]: For Fremskrittspartiet er det viktig å søke å finne løsninger for alle pakkereisearrangører, uavhengig av størrelse. Fremskrittspartiet vil ha rammevilkår som bidrar til at vi har en oppegående reiselivsnæring også etter at samfunnet åpnes igjen etter pandemien.

Regjeringens forslag om en risikoavlastningsordning for garantier stilt til Reisegarantifondet legger opp til en ordning forbeholdt små og mellomstore bedrifter, hvor staten overtar 50 pst. av garantiansvaret.

Reiselivet består av en verdikjede hvor små og store reiselivsbedrifter står i et gjensidig avhengighetsforhold. Pakkereisearrangørene opererer som distribusjons- og salgskanal slik at de mindre opplevelsesbedriftene får tilbudt og solgt sine opplevelsesprodukter. Til gjengjeld sørger små og mellomstore reiselivsbedrifter for at pakkereiseselskapene får tilgang på verdifulle opplevelser som tilbys forbruker. Får ikke de store pakkereisearrangørene stilt en garanti, vil det dermed få ringvirkninger for hele reiselivet, som er avhengig av pakkereisearrangørene for å opprettholde et kundegrunnlag og muligheten for et fast volum gjennom sesongene.

Det legges til grunn i Prop. 107 S for 2020–2021 at 80 pst. av garantibeløpet for SMB-bedriftene tapsavsettes. Her vil jeg vise til innspillet fra Virke Reiseliv, som bemerker at det framstår som altfor høyt. Tallene fra deres undersøkelser viser at tapsavsetningene må være vesentlig lavere.

Fremskrittspartiet mener at en utvidet ordning som også inkluder de store pakkereisearrangørene, ikke vil medføre en høyere risikoeksponering for staten. Og vi vil understreke betydningen av at samtlige pakkereisearrangører inkluderes i en ordning for garantistillelse til Reisegarantifondet, dette med bakgrunn i et ønske om å ivareta hele verdikjeden som reiselivsnæringen representerer, samt å tilrettelegge for å kunne selge Norge som et reisemål når verdenssamfunnet igjen åpner for reiseaktivitet.

Vi må få på plass rammevilkår her som bidrar til at vi har en oppegående reiselivsnæring også etter at samfunnet åpnes igjen og man kan begynne å reise.

Med det vil jeg ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet står inne i, og så vil jeg varsle at vi subsidiært støtter forslag nr. 1.

Geir Pollestad (Sp) [13:36:08] (leiar for komiteen): Eg kan i all hovudsak slutta meg til dei vurderingane av betydninga av reiselivet som er gjevne i dei førre innlegga. Pakkereisearrangørane er ein viktig del av norsk reiseliv og hadde fortent at me gjorde eit klokare og betre vedtak enn det fleirtalet ligg an til å gjera i dag. Det er jo vedteke i Stortinget, i eit oppmodingsvedtak, at ein ønskjer ei ordning som omfattar alle pakkereisearrangørar, pluss at Senterpartiet, Framstegspartiet og SV ønskjer ei ordning som er breiare og betre for summen av pakkereisearrangørar. Det får dessverre ikkje fleirtal. Det er jo litt gjennomgåande dette at oppmodingsvedtak frå Stortinget ikkje fullt ut vert følgde opp, at ein ser på dei som rettleiande frå regjeringa si side.

Delar av denne krisehandteringa minner om idrettsøvinga «tilløp utan hopp»: Det vert satsa, men det vert liksom ikkje heilt det ein treng.

Forslaga nr. 2, 3 og 4 får dessverre ikkje fleirtal i dag fordi Arbeidarpartiet har valt heller ikkje å støtta dei. Dei har valt å gå saman med regjeringspartia. Det vil få konsekvensar for pakkereisearrangørar i heile landet.

Når det gjeld forslag nr. 1, er det eit lite plaster på såret, og Senterpartiet vil, som fleire andre, subsidiært støtta forslag nr. 1.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:38:08]: SV støttar og står også bak forslaget om å breie ut denne ordninga her, sånn at det er både store og ikkje minst små og mellomstore aktørar som får dekt meir av tapa sine. Dette rører ved ein debatt vi har hatt gåande i halvtanna år: Kor mykje skal fellesskapet stille opp? Her meiner vi i SV at regjeringa tel altfor mykje på kronene no og ikkje ser dei langsiktige samfunnseffektane det ikkje å stille skikkeleg opp, faktisk kan få.

SV har vore kritisk til ein del av dei store reiselivsaktørane, som ofte er organiserte i skatteparadis osv., men vi ser også at her er det ei verdikjede som heng saman. Dei folka vi har vore i kontakt med i Nord-Noreg som er veldig avhengige av reiseliv – spesielt dei minste kommunane, ein majoritet av kommunane er langt over landsgjennomsnittet når det gjeld avhengighet av reiseliv i næringslivet – seier at det å sjå dei store og dei små aktørane i samanheng er heilt avgjerande viss ein skal forstå korleis den næringa fungerer. Om den eine ryk, får det store effektar nedover i systemet.

Den store frykta er at vi ved ikkje å stille skikkeleg opp, set i gang ein kaskade av skadeverknader på både små, mellomstore og store bedrifter rundt omkring i heile landet, noko som vil få langsiktige økonomiske effektar for fellesskapet til slutt. Da er spørsmålet: Skal vi stille ordentleg opp no, eller skal vi ta skadeverknadene og dei ringverknadene det har for norsk økonomi, samfunn og næringsstruktur, etter kvart? Det er den siste linja regjeringa i stor grad har lagt seg på i denne pandemien. Opposisjonen har retta ein del på det undervegs, men det har vore hovudlinja, at ein ønskjer å stramme til no, så får vi berre sjå korleis det går.

Ei grunngitt frykt viss reiselivet knekk, er kva som kjem, kva som blir alternativet. Vi veit at det er ei veldig gunstig tid for store, globale investormiljø no som pandemien byrjar å leggje seg, til å gå inn der det lokale næringslivet har ramla saman. Frykta er at vi, viss ein ikkje stiller skikkeleg opp, står overfor ei tid kor dei lokalt eigde små og mellomstore bedriftene rundt omkring i landet, spesielt innanfor reiselivet, som er såpass råka som det er, blir erstatta av noko heilt anna, som ikkje har fellesskapet sine gode like mykje i pannebrasken som dei vi har.

Statsråd Iselin Nybø [13:41:31]: Regjeringens forslag om å etablere en risikoavlastningsordning for garantier som er stilt til Reisegarantifondet for små og mellomstore pakkereisearrangører, følger opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 670, hvor regjeringen er bedt om å foreslå en ordning som kan bidra til å reetablere et fungerende garantimarked for pakkereisearrangører.

Pakkereisearrangører er en viktig brikke i det økosystemet som utgjør reiselivsnæringen. De gir turistene tilgang på opplevelser, steder og aktiviteter som de ikke ville kommet over på egen hånd. De leverer kunder til reiselivsbedrifter over hele landet.

Regjeringen la i Prop. 107 S for 2020–2021 fram en beskrivelse og vurdering av situasjonen i garantimarkedet per mars 2021. Selv om det ikke er noen tvil om at pakkereisebransjen er hardt rammet av pandemien, har det vært stor usikkerhet knyttet til påvirkningen på garantimarkedet. Det er fortsatt relativt få pakkereisearrangører som ikke har avtale om garantistillelse. At prisene på garantier øker når risikoen øker, er ikke en svikt i markedet, men en funksjon ved markedet.

Regjeringen mener at det kan stilles spørsmål ved om det er riktig bruk av fellesskapets midler å gripe inn i garantimarkedet. Markedet består av en rekke tilbydere, både banker og forsikringsselskaper. Tilbudet er uten tvil påvirket av pandemien, men det er et fungerende marked selv om premier og krav til sikkerhetsstillelse har økt. Jeg er positiv til – som flere har vært inne på – Arbeiderpartiets forslag om å evaluere ordningen. Mye av grunnlaget for denne ordningen har vært preget av usikkerhet, og en evaluering underveis kan gi oss nyttig informasjon.

Regjeringens forslag innebærer at staten overtar halvparten av risikoen knyttet til garantier som er stilt til Reisegarantifondet for små og mellomstore pakkereisearrangører. Jeg har registrert at næringskomiteen har diskutert ulike innretninger og omfang på risikoavlastningsordningen. Regjeringen har valgt å rette ordningen mot små og mellomstore arrangører fordi disse i større grad enn store aktører bidrar til å øke kundegrunnlaget for reiselivsbedrifter over hele landet.

I tillegg er det oftere sånn at de store pakkereisearrangørene, både de som opererer innenlands, og de som opererer utenlands, har økonomisk sterke eiere som gjør at de ikke har hatt de samme utfordringene med å få stilt garanti som de små og mellomstore.

Helge André Njåstad (FrP) [13:52:28]: Det har vore litt av eit syn å vera vitne til ein næringsdebatt der underteikna er meir einig i SV si historieforteljing enn det tradisjonelle næringspartiet Høgre si. Der SV faktisk har forstått at det er ei næringskjede og ei verdikjede, snakkar Høgre om at dette ikkje er eit problem, fordi ein ikkje har fått særleg mange førespurnadar. Eg synest det blir litt for enkelt viss næringspolitikken skal basera seg på kor mange førespurnadar ein får inn i dette huset.

For Framstegspartiet handlar det om å sjå heile næringslivet. Reiselivsnæringa er ei næring som er spesielt hardt ramma av vedtak som er gjorde av myndigheitene med tanke på pandemien, og derfor skal me stilla opp. Når ein har eit enormt potensial og stor verdiskaping når pandemien er slutt, skulle det berre mangla at me ikkje stiller opp no, sånn at desse selskapa har ei moglegheit til å bruka kapitalen sin på å selja Noreg, selja reiseprodukt, heller enn å stilla garantiar som blir dyrare etterpå. Det er det som er heile kjernen i denne saka, at me vil at reiselivet skal vera klart til å skapa verdiar og unngå å gå konkurs. Må dei binda opp for stor kapital no, vil utfordringa vera stor når ein kjem ut i andre enden. Eg hadde trudd at Høgre ville forstått sånne ting, men registrerer at her er det opposisjonen som har måtta pressa fram både saka i dag og eit forslag.

Det som bekymrar meg, er den snuoperasjonen presidenten sitt parti og Arbeidarpartiet her står for. Det har vore eit fleirtal i Stortinget for å forstå heile verdikjeda og forstå heile reiselivsnæringa sin situasjon – fram til i dag, når partiet Arbeidarpartiet vel å snu og seier at ein ikkje skal vera med på ei ordning for dei store. Eg hadde håpt at ein hadde fått ei forklaring i debatten på kvifor Arbeidarpartiet har vore oppteke av dette før, stilt skriftlege spørsmål og vore i media, mens når ein kjem til oppløpssida og skal levera på den politikken ein har vore einig om lenge, går ein i lag med regjeringspartia og seier nei fordi ein ikkje vil hjelpa dei store. Det er ikkje dei store ein hjelper med å stilla garanti for dei, det er alle underleverandørane til dei store. Det er heile verdikjeda, som heng saman, som SV har forstått, men som regjeringspartia lèt som dei ikkje er opptekne av.

Det er det som er bekymringa vår, at Arbeidarpartiet hadde kunna danna fleirtal. Hadde dei stemt for forslaga nr. 2–4, i lag med SV, Senterpartiet og Framstegspartiet, hadde det vore fleirtal. Då hadde ein sikra ei god ordning, ein hadde sikra alle underleverandørane som er avhengige av oppdrag. Arbeidarpartiet vel altså å gå vekk frå den einigheita som har vore, gå vekk frå det gode samarbeidet dei har hatt om reisegarantiordninga, og slutta seg til regjeringa, som seier nei. Eg hadde håpt at debatten kunne ha gjeve oss ei forklaring på kvifor Arbeidarpartiet, når dei har moglegheita til å hjelpa distriktsnæring, reiselivsnæring og mange små aktørar, vel å seia nei i dag.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:55:41]: Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, er det viktig for Fremskrittspartiet å søke å finne løsninger for alle pakkereisearrangørene. Det er veldig viktig for reiselivsnæringen, og kanskje spesielt viktig for reiselivsnæringen i Nord-Norge.

26 av 39 kommuner i Troms og Finnmark er mer avhengig av reiselivsaktivitet sett ut fra sysselsetting enn landsgjennomsnittet. Når man ser hvordan denne saken har utviklet seg fra vi startet for en del måneder tilbake under pandemien, for å sikre at vi har et reiseliv også etter pandemien, er det veldig spesielt å se at representanter fra opposisjonen, som har vært høyt på banen med å kritisere regjeringens håndtering av garantiavlastningen – og spesielt de to nordnorske representantene, som til gangs har kritisert regjeringens håndtering av Reisegarantifondet og garantiavlastningen – er de som nå i dag fungerer som støttehjul for regjeringen. Det er realiteten, og det er skuffende.

Jeg skulle gjerne sett at vi kunne ha dannet et flertall for å få på plass en risikoavlastning som hadde fungert også for de store, uavhengig av størrelse. Det som er viktig, og som Fremskrittspartiet kjemper for, er å ha rammevilkår som bidrar til at vi har en oppegående reiselivsnæring også etter at samfunnet gjenåpnes. Det ønsker dessverre ikke Arbeiderpartiet å være med på.

Så vil jeg avslutningsvis si at vi i Fremskrittspartiet subsidiært vil støtte komiteens tilråding.

Terje Aasland (A) [13:58:03]: Jeg har lyst til å starte med å si at jeg synes dette er en vanskelig sak, og det er ingen enkle svar. For det første er det ingen tvil om at det er en verdikjede. Det er ingen som unnlater å prate om at reiselivet er en sammenhengende verdikjede, at de store pakkereiseselskapene har en betydning for de små reiselivsbedriftene. Det er ingen som underslår det i denne diskusjonen. Det det handler om, er hvordan en kan klare å få finansiert pakkereisene og gitt garantier på en tilfredsstillende måte. Klarer de store å hente dette i markedet på en bedre måte enn de små? Det er en vesentlig diskusjon oppe i det hele. De største selskapene er ikke helt ubetydelige, og de har heller ikke vært helt ubetydelige med tanke på statens oppmerksomhet gjennom pandemien. Det er selvfølgelig en problemstilling i dette. De minste har mest sannsynlig ikke fått noe gjennom de ulike støtteordningene vi har, mens de store her egentlig har fått ganske betydelig oppmerksomhet gjennom de andre ordningene i forbindelse med denne pandemien og den tragiske situasjonen vi befinner oss i.

Arbeiderpartiet har ikke til hensikt å avvise at det kanskje er et behov for også å få de store inn i en garantiordning og få avlastet garantibestemmelsene på statens hånd. Men vi ber om at vi får en vurdering av det, ser om det går an å restarte det og komme i gang med det som er utgangspunktet her. Vi ber derfor om den vurderingen som vi gjør i vårt forslag. Når regjeringspartiene stemmer for det, og statsråden understreker at hun vil vurdere det, regner jeg med at hvis vi nå ikke får et velfungerende garantimarked for de store pakkereiseselskapene også, kommer regjeringen tilbake til Stortinget med en ordning som inkluderer dem. Det er forutsetningen i det. Jeg håper statsråden kan bekrefte at det er sånn hun har til hensikt å følge opp vedtaket av forslaget som Arbeiderpartiet har fremmet.

Men usikkerheten ligger der, og det synes jeg alle i utgangspunktet burde ta inn over seg. Vår hensikt er å bistå og hjelpe reiselivet på en god måte, inkludert de minste reiselivsbedriftene og de største pakkereiseselskapene.

Åsunn Lyngedal (A) [14:00:22]: Arbeiderpartiet er opptatt av reiselivet, og det vet jeg at Fremskrittspartiet vet utmerket godt. Vi skal behandle et representantforslag senere i dag der vi ønsker en satsing på en strategi for å få det bærekraftige og riktige reiselivet i Norge for framtiden.

Det er ingenting som tilsier at de store pakkereiseselskapene ikke klarer å stille garantier. Det er det som er poenget i denne saken. Det er ingen store pakkereiseselskaper som melder at de ikke klarer å stille garantier. Så er det selvfølgelig sånn at prisen er høy. Det er veldig beklagelig, og derfor har det vært viktig for oss å se om det utvikler seg sånn at de ikke vil klare å stille garantier hvis de ikke får en risikoavlastning. Jeg er glad for at vi får et flertall for det forslaget i dag.

Helge André Njåstad (FrP) [14:01:27]: Det er hyggeleg at debatten utvikla seg litt etter at Framstegspartiet hadde fleire innlegg og Arbeidarpartiet skulle forsøka å forklara seg ut av snuoperasjonen sin. Dei har ikkje i det heile bidrege til å gjera meg klokare med det dei sa her, iallfall. Ein seier at ingen underslår at dette er ein diskusjon. Det er gjennom voteringa ein avgjer kva ein har som posisjon.

Arbeidarpartiet, som har etterlyst ordningar og vore oppteke av ordningar, kunne no i dag ha sørgt for at det kom på plass ordningar, men dei stemmer imot. Då hjelper det lite med eit forslag om at ein skal evaluera eller sjå på noko i september, etter valet. Eg trur ingen reiselivsaktørar ser på det som noko anna enn ei utsetjing for på ein måte å sleppa unna å stå til ansvar for at dei no seier nei til ei ordning som vil vera avgjerande.

Når ein samtidig innrømmer og er tydeleg på at prisen for å få desse garantiane i marknaden, er høgare, har ein frå Arbeidarpartiet si side akseptert at dei store aktørane skal binda opp endå meir kapital i å stilla garantiar og ha mindre moglegheiter og mindre musklar til å selja Noreg som reisemål. Då kan ein stilla seg spørsmål om kvifor andre land har gjort dette på ein smidigare måte. Tyskland har f.eks. gjeve store statlege garantiar til TUI. Skal det verkeleg vera sånn at norsk politikk handlar om å gjera kva ein kan for at norske aktørar ikkje kan konkurrera mot utanlandske aktørar?

Me veit me har den særnorske formuesskatten, som er ei stor ulempe for norske bedrifter. Òg i reiselivsnæringa er det ei ulempe å vera norsk eigar. No får me – sannsynlegvis – eit vedtak i dag som òg gjer det til ei ulempe å vera stor norsk aktør, men er ein stor tysk aktør, kan ein selja reiser til nordmenn med tyske statlege garantiar. Kvifor skal me stilla oss på ein sånn måte at det å vera norsk skal vera ei ulempe i næringspolitikken? Det har eg aldri skjønt.

Her ligg ansvaret og kviler på Arbeidarpartiet. Stemmer ein for forslaga nr. 2–4, bidreg ein til verdikjeda til reiselivsaktørane, ikkje berre dei store, men òg alle underleverandørar. Stemmer ein imot og berre har eit forslag om at ein skal sjå på det etter valet, er det inga god sak for reiselivsnæringa. Det er diverre ein snuoperasjon Arbeidarpartiet må ta ansvar for, og det skal me minna dei på. Her er det tydeleg at Framstegspartiet, SV og Senterpartiet står på lag med reiselivsnæringa, Arbeidarpartiet står på lag med regjeringa.

Statsråd Iselin Nybø [14:04:07]: I denne saken mener jeg at vi bør ha for øye det problemet vi ønsker å løse. De aller fleste aktørene i denne bransjen får stilt garantier sånn at de kan drive videre. Det de mangler for øyeblikket, er jo turister. Og det håper vi å se en ende på nå som vi har startet gjenåpningen – nå som det er mulig å reise innenlands, og nå som det jobbes med koronapass, både til bruk innenlands og ute i Europa for øvrig.

Jeg mener at forslaget Arbeiderpartiet har om å ta en fot i bakken i september for å vurdere hvordan situasjonen er, er fornuftig. Det er fortsatt knyttet stor usikkerhet til dette, men vi vet at de store aktørene har andre forutsetninger for å klare seg i markedet enn det de små og mellomstore har.

Jeg vil bekrefte overfor representanten Aasland, som spør ganske direkte om vi har til hensikt å følge opp det vedtaket, at det har vi selvfølgelig. Regjeringen er opptatt av at vi skal stille opp så lenge det er nødvendig. Og vi vil jo selvfølgelig vurdere den informasjonen vi får i september, når denne ordningen forhåpentligvis har fungert en stund, sånn at vi kan se og vurdere om det er behov for å gjøre ytterligere tiltak.

Som jeg sa i mitt innlegg, har det vært god dialog med ESA om denne saken. Vi må få det vedtatt i Stortinget før vi kan sette i verk ordningen. Og så vil det selvfølgelig være behov for GIEK og de som skal stille disse garantiene, altså forsikringsselskapene, bankene osv., for å legge til rette for at man kan komme i gang, men vi skal ha noe å evaluere i september. Det er i alle fall det som er vårt mål og vår intensjon nå. Og så skal vi bruke den informasjonen vi da får, til å vurdere situasjonen videre.

Åsunn Lyngedal (A) [14:06:19]: Det var omtalen av selskapet TUI som gjorde at jeg valgte å ta ordet, et selskap som har fått statlige garantier fra Tyskland, og som er et av de selskapene som Njåstad ønsker at man skal ta risikoen for, med statlige penger, for å sørge for at de kan stille en reisegaranti som de selv er fint i stand til å stille. Det er sånn at de reisearrangørene som fins i Norge, er omfattet av kompensasjonsordninger. Vi hjelper dem med de tapene de har. Nå snakker vi om å sikre at alle kan stille en garanti til Reisegarantifondet. Det har en viktig forbrukerside. Arbeiderpartiet har fremmet et forslag, som behandles sammen med RNB, om at vi mener at de som er særskilt rammet av smitteverntiltakene, bør få 20 pst. av den omsetningen de brukte å ha før pandemien, i kompensasjon, fordi de er særlig rammet av den pandemien vi har vært inne i, og bør få en rettferdig kompensasjon. Men her snakker vi om å bruke statlige penger til risikoavlastning, og det er veldig få selskaper som ikke er en del av den ordningen som vi heldigvis vedtar i dag.

Margunn Ebbesen (H) [14:08:44] (ordfører for saken): Jeg ønsker først å takke komiteen for godt samarbeid i saken. Det er hektiske tider for oss alle nå i innspurten på sesjonen, så det har krevd innsats fra alle for å få tidskabal og frister til å gå opp. Denne saken er vel ikke den som har krevd størst prosess, men alt henger sammen med alt, som noen bruker å si.

Til selve forslaget: En samlet komité støtter intensjonene bak det opprinnelige forslaget fra Fremskrittspartiet, som var å muliggjøre opprettelse av enkeltpersonforetak for 16-åringer. Det er på mange vis de små og mellomstore bedriftene som er ryggraden i vårt næringsliv, og det er viktig at også unge oppmuntres til å være gründere og starte sin egen bedrift. Dette kan unge som er over 15 år, gjøre allerede i dag, men da må det i henhold til vergemålsloven innhentes samtykke fra foreldrene og statsforvalteren for at de skal kunne drive en selvstendig virksomhet. Og her skiller komiteen og Fremskrittspartiet lag i saken, da Fremskrittspartiet mener at det å gå runden via statsforvalteren er et unødvendig byråkratiserende ledd.

Det finnes mange gode eksempler på tenåringer med gode gründertalenter som har startet svært innbringende virksomheter. Dette er flott, og det heier vi på alle sammen. Men det kan samtidig være gode grunner for at vi fortsatt forholder oss til vergemålsloven og har med statsforvalteren som en nødvendig omvei for ungdommene før de er 18 år. De fleste som starter opp før de er 18 år, går det greit med, men det finnes også eksempler på unge som ikke får den oppfølgingen som kan være nødvendig i en slik fase, noe som da også kan utsette ungdommene for en unødvendig risiko.

Til slutt ønsker jeg å trekke fram Ungt Entreprenørskap, som er en privat organisasjon som tilbyr skolene veiledning i å gjennomføre opplæring i entreprenørskap. De hjelper elever med å starte opp, drifte og så avslutte en bedrift gjennom et skoleår. Dette har regjeringen støttet opp om, og i budsjettforliket med Fremskrittspartiet for 2018 ble det bevilget penger til et senter for entreprenørskap i skolen ved Høgskolen i Innlandet.

Fremskrittspartiet tok ikke opp sitt opprinnelige forslag under behandlingen, men har i lag med andre fremmet nye forslag. Det regner jeg med Fremskrittspartiet kommer til å omtale i sine innlegg.

Sivert Bjørnstad (FrP) [14:11:20]: For kort tid siden debatterte Stortinget perspektivmeldingen. Igjen ble vi minnet på presset på statsfinansene og at vi stadig nærmer oss punktet hvor vi må sette tæring etter næring. Som vanlig var det bærekraftige velferdsordninger, skatter og avgifter, pensjoner og arbeidsproduktivitet som var de temaene det ble snakket mest om. Det er selvsagt fullt forståelig og også det som kommer til å påvirke vår finansielle stilling mest de neste tiårene. Men et tema som ofte blir utelatt i sånne sammenhenger, er hvor viktig det er å stimulere ungdoms nysgjerrighet og skaperkraft. Skal vi klare å skape flere arbeidsplasser i framtiden, særlig i privat næringsliv, er det helt avgjørende at flere i tidlig alder tør å satse og tør å følge drømmene sine.

Småbedriftene er helt avgjørende for den norske økonomien, og små og mellomstore bedrifter står for nesten halvparten av den årlige verdiskapingen i Norge. De fleste av disse drives i en eller annen form av en gründer eller en entreprenør, en som har tatt steget og har satset – kanskje alt, men det er ofte det som må til. Vi mener det er viktig å lage og styrke en kultur for bedriftsetablering og entreprenørskap i Norge, at ungdom får bedre opplæring i hvordan man etablerer og driver en bedrift, og at det legges bedre til rette for at ungdom kan etablere virkelige bedrifter.

Vi er kjent med at etter vergemålsloven har barn under 18 år begrenset rettslig handleevne. Vi er også kjent med at det kreves samtykke av verge – ofte foreldre, da – og statsforvalteren for at unge over 15 år skal kunne starte enkeltpersonforetak, og at dette er begrunnet i at man skal beskytte de unge. Likevel mener vi at å innhente godkjenning fra statsforvalteren virker som et unødvendig og byråkratiserende krav. Et av forslagene vi fremmer i dag, handler om at regjeringen må legge fram en plan for å stimulere til mer gründervirksomhet blant ungdom under 18 år, og da er det naturlig at dette er et av aspektene som blir vurdert.

Den aktøren som definitivt gjør mest for ungdom og gründerskap i dag, er stiftelsen Ungt Entreprenørskap. Om lag 12 000 elever i videregående opplæring gjennomfører hvert år Ungdomsbedrift, hvor elevene får erfaring med å etablere, drive og avvikle sin egen ungdomsbedrift i løpet av skolehverdagen. Det er et løp som er veldig populært, og som langt flere burde fått mulighet til å delta på. Det er synd at stortingsflertallet – og særlig regjeringspartiene – ikke er enig i det. Det kunne ha ført til mer gründer- og entreprenørskap i samfunnet og ikke minst viktig lærdom for ungdommene.

Med det tar jeg opp våre forslag i innstillingen.

André N. Skjelstad (V) [14:14:32]: Venstres kamp for små og mellomstore bedrifter er godt kjent. Vi er opptatt av at små skal få lov til å vokse og bli større. Vi er opptatt av at de skal få lov til å utvikle seg til å bli etablerte aktører som bærer næringslivet framover.

Blant Venstres folkevalgte og Venstres velgere finner vi mange unge gründere som tør å satse både i tradisjonelle og i nye næringer. Mange har startet unge med en lidenskap og et engasjement for det de tror på og drømmer om å skape.

Vi er også opptatt av ungdommen som selv tør å satse, som tør å lære fra livets harde skole, som tør å gjøre ting på nye måter, som tør å utfordre det bestående. Dette er ungdom som brenner for å skape noe for seg selv og for andre. Dette er folk som driver samfunnet framover til noe som er bedre. Dette er samfunnets kommende ledere.

Derfor har vi veldig stor sympati for forslaget som behandles her i dag. Vi tror på ungdommen som vil satse på egen hånd, skape verdier for seg selv og for dem rundt seg, f.eks. ved å gå inn i fiskerinæringen gjennom rekrutteringskvoter. Vi tror også det er mulig å etablere økonomiske støtteordninger for ungdom som er avhengig av store investeringer for å komme i gang.

Vi mener også at makta ligger hos individet, og er opptatt av å styrke det enkelte menneskets rettigheter i møte med storsamfunnet. Ungdom er de som er framtida, og som må leve med de beslutningene som fattes i dag. Vi mener at 16-åringer bør få lov til å stemme og å stille til valg i alle valg både nasjonalt, regionalt og kommunalt.

Likevel er myndighetsalderen 18 år. Det betyr at rent juridisk vil en 16-åring som oppretter et enkeltpersonforetak, uansett hva som vedtas av Stortinget i denne saken i dag, være underlagt sine foreldre eller verger. I dag er det sånn at i henhold til vergemålsloven kan ungdom over 15 år inngå arbeidsavtaler på egen hånd, de kan starte og drive virksomheter, og de råder selv over de midlene som arbeidet eller virksomheten gir. Dette gir gode muligheter for ungdom selv om det kreves samtykke fra foreldre eller verge og statsforvalter for at 15-åringer skal kunne drive en selvstendig virksomhet. Vergemålsloven åpner nemlig for at mindreårige over 15 år kan starte egen næringsvirksomhet gjennom enkeltpersonforetak, slik som forslagsstillerne ønsker. Derfor ønsker ikke Venstre å støtte forslaget, men vi støtter at ungdom ønsker å satse – med de reglene som gjelder i dag.

Statsråd Iselin Nybø [14:17:14]: Små og mellomstore bedrifter er viktige hjørnesteiner i norsk økonomi. De er på en måte hverdagsnæringslivet vårt, og jeg mener at det er avgjørende at det stimuleres til økt gründervirksomhet. Regjeringen har allerede lagt fram mange tiltak som skal bidra til nettopp det. Blant annet kan jeg nevne handlingsplan for kvinnelige gründere.

Representantene Bjørnstad, Strifeldt, Gulati og Wiborg fra Fremskrittspartiet har foreslått at regjeringen skal tilrettelegge bedre for at personer under 18 år kan opprette enkeltpersonforetak. Næringskomiteens flertall har innstilt på at forslaget ikke skal vedtas, og selv om jeg også heier på at vi skal få ungdommer til å ønske å bli gründere, er jeg enig i at forslaget ikke bør vedtas. Det er det flere grunner til. Jeg har også utbrodert det i brevet jeg har sendt næringskomiteen, men jeg ønsker å nevne noen vesentlige punkter.

Det er i dag gode ordninger for unge gründere. Skolene har ulike programmer, bl.a. det nevnte Ungt Entreprenørskap, som gir ungdommer mulighet til å prøve ut det å drive næringsvirksomhet. Personer over 15 år kan også ha et enkeltpersonforetak i sitt navn hvis vergen, som regel foreldrene, og statsforvalteren samtykker til det.

Begrensningen i muligheten til å ha et enkeltpersonforetak i eget navn for folk under 18 år er på mange måter sammensatt. For det første understreker vi at et enkeltpersonforetak er næringsvirksomhet som en person driver i eget navn og med ubegrenset personlig ansvar. For det andre er personer som nettopp ble nevnt, ikke myndige og har sånn sett ikke rettslig handleevne. Det vil si at de som utgangspunkt ikke kan påta seg gjeld, inngå avtaler eller liknende forpliktelser.

Det er viktig for ungdommer å ha personlig autonomi og frihet og muligheten til å prøve seg på nye områder. Min vurdering er at dagens løsning, at ungdom over 15 år med støtte fra verge og statsforvalteren kan opprette enkeltpersonforetak, på en god måte balanserer de ulike hensyn, og jeg mener at regelverket allerede legger godt til rette for at unge gründere kan starte sin egen virksomhet. Det opplever jeg også at komiteen har pekt på i innstillingen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:23:23] (ordførar for saka): Først vil eg takke komiteen for samarbeidet og takke for representantforslaget. Vi står her med eit forslag som inneheld to mindretalsforslag til votering i dag, og dei blir støtta av SV, Senterpartiet og Arbeidarpartiet. Eg tek opp dei forslaga først som sist.

Bakgrunnen for forslaget er den situasjonen som norsk reiseliv står i, der det er behov for å ta meir langsiktige grep. Vi står som kjent i ein pandemi, som spesielt har gått ut over reiselivsnæringa. Det er ei veldig viktig næring, og spesielt i distrikta har dette etter kvart blitt ei særs viktig næring. Mange stader er det hjørnesteinsbedrifter som held oppe lokalsamfunn, som tilset mange folk, men som har blitt lite kompensert, vil eg leggje til, gjennom denne pandemien. Konsekvensane av dette ser vi allereie, men vi ser ikkje den fulle rekkjevidda av konsekvensane av korleis ein har handtert pandemien for næringa.

No står vi framfor ei gjenopning, og da er spørsmålet: Kva no? Der kjem dei to forslaga inn. Det eine er å etablere ein såkalla 21-prosess for reiselivet. Og det andre er å sikre at norsk reiseliv blir på norske hender, og å styrkje den rolla norskeigd reiseliv har. Dei to forslaga er det berre den raud-grøne opposisjonen som stiller seg bak. Regjeringa går imot å etablere ein eigen 21-prosess.

21-prosessar er kjenneteikna av at ein set saman forsking, næring og forvalting i typiske arbeidsgrupper for å kome med tilrådingar til avgjerdstakarar. Sidan tidleg på 2000-talet har det blitt gjennomført 30–40 slike prosessar. Det er ein arbeidsmåte som har blitt evaluert, og er ein veldig smart, god måte å skaffe gode, samordna innspel frå ulike aktørar på spesifikke ansvarsområde.

Regjeringspartia vil ikkje ha dette for reiselivet. Dei peikar i staden på at dei har løyvd 50 mill. kr til ei internasjonal satsing på marknadsføring av Noreg som reiselivsmål. Eg vil da streke under at ein 21-prosess er mykje meir enn marknadsføring av Noreg som reiselivsmål. Det er mykje meir omfattande enn det og ville vore eit veldig viktig bidrag når vi no skal gjenopne samfunnet og gjenreise næringa som ligg med brekt rygg, men det blir ikkje støtta.

Vidare er det forslag om å styrkje eigarskapen. Heller ikkje der støttar regjeringspartia og Framstegspartiet opposisjonen sitt forslag.

Åsunn Lyngedal (A) [14:26:45]: Jeg har lyst til å åpne med å takke Senterpartiet, som har fremmet dette gode representantforslaget. Nå har vi i over ett år stått her og bare snakket om hvordan vi skal kompensere for de følgene pandemien har hatt for reiselivet, og nå er det på tide også å rette blikket framover.

Arbeiderpartiet vil alltid være opptatt av å ha en aktiv næringspolitikk. Staten skal sette seg mål, stille krav til næringslivet, og vi skal støtte opp under den utviklingen vi ønsker oss.

Den 9. mai presenterte Visit Norway en reiselivsstrategi som heter Sterke inntrykk med små avtrykk – det er i hvert fall et av begrepene i den. Og det er utrolig viktig at vi lager en moderne reiselivspolitikk for Norge nå. Vi må få ned utslippene, vi må få mer penger lagt igjen for hver turist, og vi må samarbeide godt om å legge til rette for denne næringen.

Jeg tror det er undervurdert at 7 av 100 i Norge var ansatt i reiselivet før pandemien. 171 000 ansatte – det er en stor næring. Eksportverdier for 59 mrd. kr – det er mer enn halvparten av det vi eksporterer sjømat for. Det er viktige tall, og de kan økes hvis man satser, og hvis man vet hvor man vil.

For Arbeiderpartiet er en 21-prosess veldig viktig. Vi har derfor løftet den fram.

Vi har også sagt at besøksforvaltning er viktig. Vi vet at når reiselivet øker i omfang, kan det skape utfordringer i pressperioder på noen mindre steder, og det kan være vanskelig å få lagt godt til rette for en liten kommune med små økonomiske muskler. Derfor har vi også sagt at det er viktig å satse på piloter for fellesgodefinansiering her.

Jeg håper at det at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemmer imot dette forslaget, ikke viser det hele og fulle ønsket regjeringspartiene har om å legge til rette for reiselivet etter pandemien. Jeg håper det er sånn at man stemmer imot forslaget og heller kommer med de samme forslagene senere selv – som vi har sett noen eksempler på. Det er i alle fall viktig at vi får en aktiv næringspolitikk også for reiselivet.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [14:29:40]: Vi behandler en plan for å gjenreise reiselivsnæringen etter pandemien. Fremskrittspartiet har fremmet et eget forslag om å gjenreise norsk næringsliv og derigjennom også norsk reiselivsnæring. Derfor ser vi ikke noen hensikt i å støtte dette forslaget.

Men når det gjelder tiltak for å gjenreise norsk reiselivsnæring, bør absolutt Arbeiderpartiet stemme for en sak vi behandlet tidligere i dag, som er usedvanlig viktig med tanke på å gjenreise norsk reiselivsnæring.

Geir Pollestad (Sp) [14:30:38] (leiar for komiteen): For Senterpartiet er reiselivet svært viktig. Det er ei næring som er i heile landet, og det er ei næring som i mange bygdesamfunn og byar er å rekna som ei hjørnesteinsbedrift.

Konsekvensane av pandemien er enormt store. Eg trur dei er meir alvorlege og vil vara lenger enn me kanskje fryktar. Difor trengst det ein meir aktiv politikk for å ta vare på den norske reiselivsnæringa. Me står i fare for at enkelte lokalsamfunn vert varig endra som følgje av pandemien med konsekvensar for reiselivet. Det kan me ikkje godta, og det er difor Senterpartiet har fremja dette forslaget.

Dette forslaget har to føremål. Det eine er at me ønskjer å styrkja norsk reiseliv etter pandemien, men kanskje like viktig er forslaget om å sikra norsk eigarskap til reiselivsbedriftene. Me veit at mange reiselivsbedrifter slit økonomisk, og me veit at me har enormt attraktive reiselivsprodukt i Noreg, og det me i Senterpartiet fryktar, er at det skal koma eit oppkjøpsraid frå utanlandske aktørar som sikrar seg meir kontroll over det norske reiselivet. Det er ei utvikling Senterpartiet ikkje ønskjer, og som er bakgrunnen for at me har fremja dette forslaget.

Ja visst er det sånn, som eg veit dei ville ha sagt i Høgre viss dei hadde delteke i debatten, at Preikestolen ikkje kan flyttast til utlandet. Nei, men me vil at alle aktørane som driv reiseliv knytt til Preikestolen, skal vera lokale og nasjonale. Det er det dette handlar om for oss.

Eg er glad for at Arbeidarpartiet og SV støttar Senterpartiets forslag, for det handlar om kva verkelegheitsforståing ein faktisk har. Det handlar om at ein forstår alvoret i den situasjonen reiselivet står oppe i, og det handlar om at ein er villig til å ta grep og til å bruka politikken for å sikra at reiselivet i Noreg òg i framtida har norsk og lokalt eigarskap. Det er det Senterpartiet jobbar for, og det er dessverre det fleirtalet på Stortinget i dag ligg an til å stemma ned.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Iselin Nybø [14:33:32]: Innledningsvis vil jeg minne om det som er regjeringens førsteprioritet, og det er å få til en robust og varig gjenåpning av samfunnet. Det er også det beste vi kan gjøre nå for reiselivsnæringen for å gi dem kundene og inntektene raskere tilbake igjen.

Samtidig står vi ved et slags veiskille der reiselivet skal bygge seg gradvis opp igjen, og det kan nå være et gunstig tidspunkt for å ta noen langsiktige grep som kan gi oss et mer lønnsomt og bærekraftig reiseliv i framtiden.

Behovet for å ta tak i strukturelle utfordringer var også bakgrunnen for at regjeringen i fjor ba Innovasjon Norge om å utarbeide en nasjonal reiselivsstrategi. Den fikk jeg overlevert for noen uker siden. Strategien inneholder 23 anbefalte tiltak, og flere av dem har paralleller til tiltakene som omtales i representantforslaget.

Regjeringen har allerede vedtatt to tiltak med direkte tilknytning til strategien. Vi har økt det statlige bidraget til internasjonal markedsføring av Norge som reisemål med 50 mill. kr i år. Det tilsvarer i praksis en dobling av Innovasjon Norges kampanjemidler i 2021. Regjeringen vil også sette ned et offentlig utvalg for å utrede rammevilkårene for reisemålsutvikling og besøksforvaltning lokalt. Dette tiltaket berører temaer som fellesgoder, cruisetrafikk og kommunens rolle i reisemålsutviklingen, og sånn sett omfatter det flere tiltak i reiselivsstrategien.

Når det gjelder norsk eierskap i reiselivsnæringen, som det fremmes forslag om her, så kan jeg bekrefte at regjeringen ikke ser behovet for noen statlig inngripen i den forbindelse. Det sentrale er å få inn eiere med et langsiktig perspektiv og både vilje og kompetanse til å utvikle sin bedrift i en lønnsom og bærekraftig retning. Det er de viktigste faktorene for regjeringen.

Når vi nå skal rigge oss som en reiselivsnasjon for framtiden, er det viktig å ha en helhetlig tilnærming til oppgaven. Jeg anbefaler at vi tar utgangspunkt i tiltakene i den nasjonale reiselivsstrategien, og stiller meg sånn sett bak næringskomiteens anbefaling i saken.

Terje Aasland (A) [14:46:28]: Går vi 15–20 år tilbake i tid, var utsiktene for norsk reiseliv – jeg vil si – ganske utfordrende. Besøkstallene var dårlige, reiselivsdestinasjonene ble utnyttet dårlig, og en hadde også krevende markedsføringssituasjon og besøkstall. Så har det vært en veldig positiv utvikling, og fram til pandemien har det vært både økt verdiskaping, økt sysselsetting og et økt antall besøk. En har også fått diskusjoner om områder som er underlagt betydelig press.

Et mindretall i Stortinget ber om en «prosess 21» for reiselivet – en helt naturlig prosess for de aller fleste andre områder for å hente inn kunnskap og vurderinger som gjør at en kan bygge gode konklusjoner for framtiden. Flertallet sier nei, det vil de ikke være med på. En «prosess 21» fortjener i hvert fall ikke reiselivet; det er det flertallet nå sier. Det er helt uforståelig. Det er også helt uforståelig at en motsier å legge fram en plan for en næring som er så viktig, med utgangspunkt i å styrke norsk reiseliv etter koronapandemien og å sikre norsk eierskap til reiselivsbedriftene. At et flertall sier nei til det, er komplett umulig å forstå. Jeg skjønner ingen av begrunnelsene for det.

Så kommer Fremskrittspartiets representanter på talerstolen og sier at vi burde stemme for reisegarantiene, at staten skal avlaste også de store selskapene, og bruker det som unnskyldning for ikke å stemme for dette. Det er et dårlig argument. Jeg skjønner at det er viktig for Fremskrittspartiet å stille reisegarantier og statlige garantier – skattebetalernes penger – overfor de store selskapene og de store kapitalistiske eierne i de store selskapene i Norge, men hvorfor ikke være med på å ta dugnaden og få kunnskap om mangfoldet i norsk reiseliv og om reiselivsbedriftene? Hvorfor ikke legge mest mulig forpliktelse i hvordan vi skal utvikle det på en bærekraftig, grønn måte – en måte som gjør det enda mer interessant å legge mer penger igjen i norsk reiseliv? Nei, det vil de ikke være med på. Her har Fremskrittspartiet en unik mulighet til å få flertall for en sånn plan, som de kanskje ikke får for det som handler om næringslivet generelt. Hvis Fremskrittspartiet er spesielt opptatt av reiseliv, burde de ikke være imot forslag som spesielt har til hensikt å styrke norsk reiseliv, for da rakner argumentasjonen om kjærligheten og omsorgen for norsk reiseliv.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:49:34]: Jeg synes partifellen min har redegjort veldig godt for forslagene, så jeg vil legge til et moment i debatten ved å hilse fra Oppland – ikke lenger et eget fylke etter at regjeringen Solberg har tvangssammenslått fylkene, men mitt stolte stortingsvalgdistrikt.

Jeg hører at debatten til å begynne med bl.a. er innom forskning og utvikling som et viktig tema, der statsråden har et kjempefortrinn med sin bakgrunn som tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister, og jeg regner med at hun kan bruke tyngden sin også til å prioritere reiselivet når det gjelder forskning og utvikling, for vi trenger mer kunnskap for å oppnå de målene statsråden tar til orde for, for omstilling innenfor næringslivet generelt.

Jeg kan altså hilse fra Oppland, der det har vært en medlemsundersøkelse bl.a. i NHO. Mange bedrifter ser nå lys i tunnelen, men reiselivet er fortsatt veldig bekymret og veldig usikre på hva de har i vente til sommeren. Det er fortsatt store lokale utbrudd. Både Gjøvik, Hedmarken og Nord-Østerdal har hatt det tøft nylig. Dette er uforutsigbart både for de ansatte og for det lokale markedet. Også på grunn av endringer i permitteringsregelverket er det nå tøft å ta folk tilbake i arbeid, for man vet ikke hvor lenge man kan ha dem i arbeid.

Nå kommer også regningene og spørsmål om likviditet. Jeg har pratet med også større bedriftseiere som er bekymret fordi de nå får spørsmål om likviditet og risikerer å få stopp i leveranser. Det er også alvorlig, for selv om de får mulighet til å åpne, er det ikke sikkert de har varer å tilby.

Både store og små reiselivsbedrifter har tæret på reservene. De har brukt opp sparepengene, kanskje både egne og familiens. Vi er mange her til lands som har det tøft, men dette er altså folk som har mistet jobben og kanskje livsverket, som de har bygd opp over lang tid, over flere generasjoner, og som nå kan gå i grus.

Statsråden prater om ny, grønn omstilling, men hva med på å ta vare på de mange gode, små bedriftene innenfor reiseliv som nå er spredt over hele landet, sette både gårder og matprodusenter i arbeid, nyttiggjøre seg lokale råvarer og ressurser og bidra til at det nettopp er mulig å bosette seg rundt omkring i hele landet. Det mest effektive ville vært å gi forutsigbarhet med redusert moms ut 2021, noe Senterpartiet har tatt til orde for. Men vi registrerer at heller ikke det vil regjeringen være med på.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [15:35:04]: Fremskrittspartiet er opptatt av norsk næringsliv, herunder også norsk reiselivsnæring. Derfor ønsker vi en helhetlig plan og tiltak for å styrke norsk næringsliv.

Norsk næringsliv, og spesielt norsk reiseliv, har ikke behov for nye vurderinger og nye planer, som representanten Aasland snakker så varmt om. De behøver konkrete tiltak.

Fremskrittspartiet ville styrke garantiavlastningen for de små og mellomstore reiselivsbedriftene, men det ville ikke Arbeiderpartiet. Det var et rent konkret tiltak. Representanten Aasland hevder at vi kun jobber for de store reiselivsaktørene – vi jobber for alle reiselivsaktørene. De store reiselivsaktørene er også viktige for de små reiselivsbedriftene rundt omkring i hele landet. At Fremskrittspartiet velger å ikke støtte disse forslagene, som innebærer en vurdering og utarbeiding av nye planer, burde ikke være vanskelig for representanten Aasland å forstå. Fremskrittspartiet ønsker konkrete tiltak, det ønsker dessverre ikke Arbeiderpartiet.

Terje Aasland (A) [15:36:54]: Til det å fremme konkrete tiltak: Reiseliv 21 er jo konkrete tiltak som etterspørres av næringen, og som er viktige for næringen. Det å lage planer for hvordan en skal restarte og få reiselivet tilbake, er jo konkrete tiltak, men Fremskrittspartiet velger altså å ikke gjøre det, og de velger å ikke forholde seg til det som er av ganske stor betydning også for reiselivet. Jeg konstaterer bare det.

Geir Pollestad (Sp) [15:38:12] (ordførar for saka): Eg vil starta med å takka komiteen for samarbeidet om saka, og så vil eg ta opp dei to forslaga der Senterpartiet er medforslagsstillar.

Det er ei kjend problemstilling som vert reist i representantforslaget. Eg meiner det er rett og bra at Framstegspartiet løfter denne problemstillinga, fordi svaret frå regjeringa og fleirtalet i Stortinget er grunnleggjande feil.

Dette handlar om om ein skal ha ei likebehandling av dei som eig sine eigne driftsmiddel, i dette tilfellet turbussar, og dei som leiger dei. I dag er situasjonen den at viss ein leiger, får ein kompensasjon, men viss ein har investert på ein meir tradisjonell og solid måte i form av at ein eig driftsmidla sjølv, får ein ikkje støtte og kompensasjon frå staten. Det er denne urettferda ein tek opp i dette representantforslaget, og som dessverre eit fleirtal i Stortinget går imot.

Det som er vanskeleg å forstå, er statsråden si grunngjeving for å gjera dette. Det verkar som om synet på koronakompensasjonen skal vera å hindra at bedrifter går konkurs. Synet skal jo vera å hjelpa bedrifter gjennom denne tida. Det er faktisk ikkje greitt å seia at så lenge det går på eigenkapitalen til bedrifter, så lenge det ikkje vert konkurs, så har ein gjort jobben sin. Det skriv statsråden i svaret sitt, at det hadde vore fare for å gje pengar til «solide foretak med lavere fare for konkurs».

Så er det òg peikt på at det å berre inkludera turbussbransjen ville vera «svært urettferdig», som statsråden skriv, for andre bransjar. Men me i Senterpartiet har teke opp denne problemstillinga for alle bransjar. I dette forslaget tek ein òg inn andre næringar enn berre turbussbransjen. Difor vil også me støtta det forslaget som Framstegspartiet har levert inn, om at ein skal likebehandla denne bransjen og taxinæringa og dei som leiger og leasar køyretøy.

Til sjuande og sist handlar dette om å ta vare på turbussnæringa, ta vare på drosjenæringa, ta vare på transportnæringa, som er ei viktig distriktsnæring og ein viktig del av beredskapen vår, og som har betydeleg sysselsetjing. Det er det desse forslaga handlar om, og det er det regjeringspartia og Arbeidarpartiet i denne saka går imot.

Sivert Bjørnstad (FrP) [15:41:27]: Det vi definitivt har jobbet mest med i Stortinget det siste drøye året, har vært å berge levedyktige bedrifter gjennom den krisen vi nå står i. For de aller fleste kommer det til å gå bra, men for noen vil det dessverre ikke gjøre det, selv om de tjente penger før koronaen inntraff. For en del av disse kan det handle om regelrett urettferdighet i kompensasjonsordningene. Saken vi nå behandler, handler om det – hvorfor det er logisk at en som leaser eller leier turbuss, kan få dekket sine kostnader til det, mens en som eier turbussen, ikke skal få dekket noen av eierkostnadene sine. Dette har vi forsøkt å bore i gjennom det siste året, men dessverre for regjeringens døve ører, på tross av at likebehandling har vært et av de viktigste prinsippene i kompensasjonsordningen fra den kom. Det har blitt mer og mer tydelig at det er embetsverket i Finansdepartementet som har hatt hånda på rattet i disse sakene, ikke departementet med ansvar for næringslivet, dessverre.

Det er heller ikke første gang Stortinget har fremmet forslag i denne gata. Den 19. januar behandlet vi et lignende, men mer generelt, forslag. Det ble ikke fulgt opp av regjeringen, begrunnet med at det kunne medføre å øke støtten til noen solide foretak med liten fare for konkurs. Regjeringen er altså mer bekymret for at noen enkeltaktører kan få noen kroner mer enn de fortjener, enn å redde bransjer som ligger med brukket rygg.

Turbussbransjen er en mangfoldig bransje med rundt 500 små og store foretak, med en omsetning på i underkant av 3 mrd. kr og i underkant av 3 000 ansatte. Noen tenker kanskje at det er lite, og at det bare – i hermetegn – handler om disse 2 700 ansatte, men det gjør det jo ikke. Turbussene fungerer på mange måter som en katalysator for annen næringsvirksomhet, særlig innenfor reiseliv. Mange hoteller, cruiseskip og turistattraksjoner er helt avhengig av turbussene og turistene som følger med dem.

Siden representantforslaget ble fremmet, har det strømmet på med eksempler på denne urettferdigheten fra andre aktører innen transportbransjen. Det som startet med turbussene, inkluderer nå også leiebilbransjen og taxinæringen – alle med det samme problemet: De blir straffet for å eie det som genererer inntekten deres, kontra dem som leier eller leaser.

Dessverre ser det ikke ut til at forslagene som fremmes av oss, får flertall. Det ansvaret må Arbeiderpartiet og regjeringspartiene dele. Jeg håper representanter for turbussene, leiebilene og taxinæringen merker seg det. Disse partiene sier i dag at det er helt ok at man fortsetter forskjellsbehandlingen av eide driftsmidler og leide driftsmidler. Det er synd.

Med det tar jeg opp forslaget som Fremskrittspartiet står bak.

Terje Aasland (A) [15:44:56]: Det er ingen tvil om at den generelle kompensasjonsordningen som er etablert, treffer næringslivet dårlig. Den treffer spesielt små og mellomstore bedrifter dårlig. Og den treffer spesielt dårlig de bedriftene som gjennom enten lokale eller nasjonale smitteverntiltak er direkte eller indirekte stengt ned. Derfor har Arbeiderpartiet siden i fjor høst en rekke ganger foreslått en omsetningsbasert tilskuddsordning, en ordning som er veldig enkel å administrere, og som i utgangspunktet støtter opp under segmentet små og mellomstore bedrifter på en tydelig og enkel måte. Det forslaget som vi har fremmet, og som ligger til behandling i Stortinget, betyr at en enkeltbedrift kan få 20 pst. av omsetningen i støtte ut fra det som var omsetningen i tilsvarende måned i 2019, altså før covid.

Men det vil ikke Fremskrittspartiet stemme for. Det har de ikke støttet på noen som helst måte. Men det ville gitt f.eks. et turbusselskap langt større økonomisk tilskudd enn det forslaget som Fremskrittspartiet nå har, som det egentlig ikke er så mye penger i. Det ville også støttet taxinæringen langt bedre enn det Fremskrittspartiet foreslår, og leiebilmarkedet bedre enn det Fremskrittspartiet foreslår.

For eksempel ville en taxisjåfør som hadde en omsetning på 100 000 kr i mars 2019 kontra mars i år, som følge av det forslaget fått utbetalt 20 000 kr i tilskudd på grunn av omsetningssvikten. Men hvor mye ville han fått dersom Fremskrittspartiets forslag ble vedtatt? Jo, han ville fått en andel av leasingkostnadene dekket – langt mindre, mest sannsynlig under 6 000–7 000 kr for en måned. Det er realiteten. Så det å si at ikke Arbeiderpartiet er opptatt av denne type næringer og denne type virksomheter, blir totalt feil.

Vi kan ikke lage én ordning for hver enkelt næring som blir rammet av den situasjonen vi er i. Derfor må vi ha generelle ordninger som treffer, og som treffer bedre enn det som er vedtatt i Stortinget. Arbeiderpartiet har altså foreslått det med en slik omsetningsbasert tilskuddsordning, pluss en ventilordning, som for så vidt også Fremskrittspartiet har stemt for tidligere – en statlig ordning som de gikk bort fra og fikk over til en kommunal ordning som ikke treffer næringslivet like godt på samme måte. Så her er det all grunn til å tenke gjennom hva man kan gjøre i fortsettelsen, før Stortinget tar ferie, ikke minst når det gjelder den omsetningsbaserte tilskuddsordningen som Arbeiderpartiet har foreslått, og som vil treffe de næringene som Fremskrittspartiet nå fremmer enkeltforslag om, på en bedre måte.

Statsråd Iselin Nybø [15:47:55]: Jeg har veldig stor forståelse for at mange bedrifter og arbeidstakere er i en krevende situasjon og har vært det lenge. Det gjelder ikke minst aktører innenfor turbussbransjen.

Spørsmålet om å likebehandle dem som eier driftsmidler, med dem som leier dem, har vært grundig vurdert en rekke ganger tidligere. Rentekostnader og leie av driftsmidler inngår i grunnlaget for kompensasjon, og regjeringen har flere ganger begrunnet overfor Stortinget hvorfor avskrivninger og avdrag på lån ikke gjør det. Hensikten med kompensasjonsordningen er å kompensere for betalbare, faste, uunngåelige kostnader og på den måten redusere risikoen for konkurs. Ikke-betalbare kostnader, som avskrivninger, belaster ikke bedriftens likviditet og vil i mindre grad øke konkursfaren.

Å yte kontantstøtte for avskrivninger vil dreie ordningen mot tapsdekning for foretakets aksjonærer. I tillegg vil det innebære å øke støtten til solide foretak med lavere fare for konkurs. En praksis der ellers like bedrifter får like mye støtte, uavhengig av likviditetsbehov, går dermed imot formålet med ordningen.

Bedrifter som eier egne driftsmidler, og som har finansiert driftsmidlene med lån, betaler ofte avdrag og renter på lånet. Det finnes tilfeller der det er inngått leasingavtaler som ligner på lånefinansiering, og i kompensasjonsordningen behandles disse avtalene likt som andre leie- og leasingavtaler, mens avdrag på lån ikke gir grunnlag for støtte.

Forsøk på å rette opp denne forskjellen ved å øke støtten til dem som har lånefinansiert, har noen uheldige sider. Det er som sagt drøftet tidligere i proposisjonen til Stortinget. Andre mulige løsninger er også tidligere drøftet i skriftlige svar på spørsmål fra Stortinget. En særregel for turbussbransjen vil ikke bare komplisere ordningen og skape nye skjevheter internt i turbussbransjen, men også framstå som urettferdig overfor andre bransjer og næringer som befinner seg i lignende situasjoner.

Eventuelle endringer i hele ordningen vil medføre store endringer i regelverket og i praksis en betydelig omlegging. Kompensasjonsordningen er ment å treffe bredt, med like vilkår for alle næringer, bransjer og bedrifter, der tilskuddet utmåles etter objektive kriterier. Det har vært en viktig ordning for næringslivet så langt i pandemien og kommer til å være det i fortsettelsen også, men det er ikke den eneste ordningen for næringslivet. Etter hvert har de pengene som utbetales via kommunene, vært svært viktige for reiselivet.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [16:02:06]: Norsk turbussbransje består av rundt 500 små og store foretak, har en årsomsetning på rundt 2,8 mrd. kr og sysselsetter om lag 2 700 mennesker. I tillegg har en veldig mange sysselsatte innenfor taxinæringen. Foretakene er i all hovedsak privateid, ofte familieeid, og har gjerne tilholdssted i Distrikts-Norge.

Norske turbusser er viktig for all turisme i Norge – transport fra hotell til hotell, fra by til by, fra by til land samt utflukter for cruiseskipene. Turbussbransjen er en av bransjene som klart og tydelig har påpekt og synliggjort hullene i kompensasjonsordningen knyttet til forskjellene mellom å eie sine egne eiendeler og å leie eller lease dem. På prinsipielt grunnlag er det veldig feil å forskjellsbehandle tilsynelatende like selskap, der kun finansieringsformen for eiendelene er forskjellen. Enkelte bedriftseiere velger å bruke egenkapital og sine egne sparepenger for å kjøpe driftsmidlene, og det kan ofte være fornuftig på lang sikt.

Her har vi nye konkrete tiltak for å bedre norsk næringsliv, for å bedre rammevilkår og for å sørge for likebehandling – konkrete tiltak som Arbeiderpartiet ikke vil støtte, men velger heller å være støttehjul for regjeringen. Representanten Aasland forsvarte det i sitt innlegg med at det vil være veldig lave kompensasjoner for næringsaktørene. Da er det kanskje enda mer forunderlig at Arbeiderpartiet ikke vil støtte disse forslagene.

Terje Aasland (A) [16:04:29]: Dette med i utgangspunktet å likestille leasingkostnader og eiekostnader i kompensasjonsordningen var vi med på å støtte 19. januar, men da gjaldt det alle. Nå er det blitt sånn at det er om å gjøre å – skal vi si – treffe på en Fremskrittsparti-representant som har lyst til å fremme et forslag spesifikt for den næringen en er opptatt av, og som så fremmer et forslag i Stortinget. Hvorfor fremmer en ikke da igjen forslaget om å lage det helhetlig, sånn at det gjelder alle, ikke bare enkeltnæringer, sånn at en likestiller alle næringer? Er det noen god grunn til det? Det kunne jo Fremskrittspartiet svart på. Hvorfor skal en spesifikt gjøre dette for turbussbransjen og taxinæringen og leiebilene? Hvorfor ikke gjøre det generelt, som var utgangspunktet i januar?

Jeg er helt enig i kritikken som blir reist mot regjeringen her, at en ikke har svart på det som et flertall i Stortinget var veldig tydelig på 19. januar. Men istedenfor å gå videre på det sporet har vi sagt at vi ønsker å ha en omsetningsbasert tilskuddsordning – en omsetningsbasert tilskuddsordning som treffer de minste bedriftene langt bedre, de som i dag overhodet ikke blir ivaretatt gjennom den generelle kompensasjonsordningen som er vedtatt i Stortinget. Det betyr ikke at vi ikke tar hensyn til turbussene eller til taxinæringen eller til andre områder i norsk næringsliv som sliter med manglende oppmerksomhet på grunn av bl.a. denne ulikheten og urettferdigheten i kompensasjonssystemet.

Så da har vi valgt å følge opp når det gjelder det. Da kan jo Fremskrittspartiet, når det kommer til votering senere mot sommeren, stemme for det. Så kunne de sånn sett sørget for at turbussene, taxinæringen og en rekke av de andre småbedriftene også får en bedre støtteordning enn det de har i dag.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [16:07:31] (ordfører for saken): Vår største industri på fastlandet i antall arbeidsplasser er næringsmiddelindustrien. Det er så mye som hver femte industriarbeider som jobber med produksjon av mat og drikke – et stort antall arbeidsfolk som gjør en avgjørende viktig jobb både for verdiskapingen og for at det kan bo folk i hele landet vårt. For dette er en industri som er spredt over hele landet vårt, i både bygd og by, og baserer seg på primærnæringene jordbruk, fiskeri og havbruk.

I næringskomiteen har vi noen viktige samlede poenger som hele komiteen stiller seg bak. Det er at vi nå må sørge for å få en økt verdiskaping i næringsmiddelindustrien som ledd i å øke produksjonen på fastlandet og dermed også sørge for at vi har verdiskaping som vi kan leve av når olje- og gassinntektene går ned. Som næringskomiteen skriver, var det i fjor et handelsunderskudd for Fastlands-Norge på 312 mrd. kr. Å ta vare på og forsterke næringsmiddelindustrien er et viktig bidrag til å sikre velferdsstaten inntekter i årene som kommer.

Næringsmiddelindustri og matproduksjon handler også om mye mer enn bare kroner og øre, for som komiteen påpeker, er dette et spørsmål om befolkningens trygghet og helse. Det siste året har ikke bare vært preget av virus, det har også vært flere folk i landet vårt som har vært innlagt på sykehus på grunn av salmonellasmitte. Den smitten har bl.a. kommet inn på kjøkkenbenker og i kjøleskap via importert kjøtt fra Tyskland. Så det å ha kontroll på egenproduksjon, folk som både har råvarer av høy kvalitet og kan helse og sikkerhet i produksjon, er også et spørsmål om din og min sikkerhet.

Så over til Arbeiderpartiets forslag og syn på saken om hva vi skal gjøre, for jeg tar nå opp en rekke på ti forslag som vi fremmer sammen med Senterpartiet og SV, deriblant et konkret forslag om å sikre rekruttering av arbeidskraft. Vi ønsker å ha ordninger som sikrer frakttilskudd, sånn at vi kan ha denne flotte industrien desentralisert, spredt over hele landet vårt, og vi peker på bl.a. muligheten for å bruke offentlige innkjøp som en smart måte for å sørge for at folk får mat og drikke av topp kvalitet, samtidig som norske produkter blir valgt. Det kan f.eks. skje i skolefruktordningen og i skolemelkordningen.

Geir Pollestad (Sp) [16:10:49] (leiar i komiteen): Jordbruket, fiskerinæringa og havbruket produserer fantastiske råstoff. Næringsmiddelindustrien står for vidareforedling av dette råstoffet til produkt til både innanlandsk forbruk og eksport. Det er ein fantastisk industri, og Senterpartiet ønskjer meir av denne industrien. Me ønskjer å ha ein politikk som gjer at det vert fleire arbeidsplassar til å foredla fisken vår, til å foredla kjøtet vårt, til å laga norsk, trygg mat til den norske befolkninga.

Senterpartiet undrar seg litt over regjeringspartia som seier: Nei, dette vil me ikkje. Me vil ikkje gå inn med direkte politikk på dette området. Det er veldig rart, for når det kjem til oljenæringa, ja så har ein ei eiga stortingsmelding. Når det kjem til den maritime næringa, har ein ei eiga melding. Når det kjem til skogspolitikken, skal ein ha ei eiga stortingsmelding og ein eigen politikk. På område etter område har ein det. Men når det kjem til næringsmiddelindustrien, som handlar om arbeidsplassar, industriarbeidsplassar, spreidde rundt om i landet, og som det ikkje er tvil om at det er eit potensial til å få meir av, seier regjeringspartia og Framstegspartiet: Nei, dette vil me ikkje. Kvifor vil dei ikkje det?

Når Senterpartiet kjempar for norsk mat, vert me ofte med møtt med at me er for proteksjonisme. Men me ønskjer berre å ta vare på beredskapen i Noreg. Me ønskjer å ta heile landet i bruk. Det er dei tinga me kjempar for, men me vert møtt med desse slagorda. Me vert møtt med at nei, no må me høyra på EU, me må verta gode i Brussel, me må opna opp litt meir for å ta inn meir varer. Men kva er det me seier når me seier: OK, me kan importera 1 000 fleire tonn av eit eller anna? Då seier me at me treng ikkje så mange arbeidsplassar i Noreg. Me er villige til å gje opp dei – av ein eller annan grunn. Me vil ha noko billegare. Det er ikkje så farleg med salmonella i det kjøtet – det er jo billegare. Me kan importera det.

Nei, seier Senterpartiet. Me ønskjer å produsera det i Noreg, me ønskjer å foredla det i Noreg. Me ønskjer å styrkja den norske næringsmiddelindustrien. Og dei ti forslaga me har her, er ein god start for å styrkja næringsmiddelindustrien, for å auka verdiskapinga i Noreg, for å betra beredskapen i Noreg. Og det er så skuffande når fleirtalet på Stortinget ikkje vil, at ein ikkje har ambisjonar, at ein ikkje ønskjer, at ein ikkje ser mogelegheitene, at ein ikkje greier å gleda seg over dette, for det skjer så mykje spennande, og me har så store mogelegheiter. Andre land gjer dette. Dei ønskjer å satsa, og dei ønskjer å ha ein konkret politikk. Men i Noreg er det altså noko Senterparti-greier, noko proteksjonistisk, noko nisselue-greier. Det synest eg er veldig synd. Og det er difor me treng eit politisk skifte i dette landet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [16:14:02]: Det er vel på tide å oppsummere åtte år for næringsmiddelindustrien. Det har vore ei tid der spesielt dei store kjedene, som ein del av verdikjeda for næringsmiddelindustrien, har styrkt posisjonen sin og svekt norske leverandørar og gjort at importen har auka. Vi har vore gjennom utvidinga av artikkel 19-forhandlinga, som gjer at vi har importert stadig meir frå utlandet og svekt norsk produksjon. Kvar dag blir det bygd ned gardsbruk i Noreg i høg takt, som også er ein konsekvens av dette. Til havs ser vi korleis ein stadig større del av råstoffet der ikkje blir produsert i Noreg, men blir industrialisert i andre delar av verda.

På næringsmiddelfeltet, i det store, har det vore åtte tapte år. Dei har ikkje vore tapte, men det har gått nedover. Mogelegheitene har blitt svekte – lokalmatrørsla, som vi alle har vore så stolte av. For litt over 20 år sidan var det omtrent berre geitost ein kunne få som spesiell lokalmat. I dag vinn vi konkurransar internasjonalt på stadig fleire område. Vi klarer ikkje å smake forskjell på franske ostar og norske. Dei norske slår til tider dei franske også, som er eit resultat av satsing som var politisk bestemt tidleg på 2000-talet, som har hatt heilt direkte konsekvensar for utvikling av nye produkt i eit land som har heilt fantastiske beiteareal og naturgitte forhold for å lage utrulege produkt til både innanlandsk bruk og utanlands eksport.

Til havs har vi same mogelegheit til å byggje opp industriar som verkeleg kan peike retninga for både matberedskap, eksport og nasjonal stoltheit og slikt – veiving med det norske flagget. Desse mogelegheitene har ein ikkje nytta seg av. Ein har berre fortsett langs autostradaen, som legg opp til stadig meir import, nedbygging i Noreg og ei tapt mogelegheit for å byggje vidare opp ein næringsmiddelindustri.

Det er litt avhengig av korleis ein reknar det, men på ein eller annan måte er næringsmiddelindustrien Noregs nest største eksportnæring. Det er ei av dei absolutt største industrigreinene, som sysselset absolutt flest. Det er eit viktig næringsfelt uansett korleis ein snur og vender på det. Uansett kva ein er interessert i i næringspolitikken, vil ein alltid ramle over det.

Framover kjem denne næringa til å bli enda viktigare, for den jobbar med noko så avgjerande som biologiske ressursar. Og i ei tid da ein skal erstatte alt som ikkje er fornybart i ulike industrielle prosessar, med noko som er fornybart, så er ein i gang med det biologiske. Så framover må den næringa bli enda viktigare, og det er synd at regjeringa har eit såpass avslappa forhold til utviklinga – og snarare tvert om peikar pila no nedover.

André N. Skjelstad (V) [16:17:29]: Det var med interesse jeg lyttet til de to siste innleggene. Det var nesten så en kunne tro at representanten Knag Fylkesnes og ikke minst taleren før ham ikke har vært rundt omkring i landet de siste 20–25 årene, for nettopp i det som har skjedd innenfor næringsmiddelindustrien, og ikke minst blant de lokale aktørene rundt omkring, er dette mangfoldet som representanten Knag Fylkesnes etterlyser.

Jeg er så heldig at jeg har et område rundt meg som har drevet med dette i ganske mange år, eksempelvis Gangstad på Inderøya, som har noen fantastiske oster. Det er også oster på Vestlandet, med Tingvoll og flere til, som er utviklet gjennom mangfoldet og selvfølgelig det å ha en sterk næringsmiddelindustri, som også har vært villig til å omstille seg over tid. Ganske mange har protestert når de har valgt å omstille seg, som f.eks. i Otta-området og flere, men det har vært helt nødvendig, har industrien og dens eiere pekt på.

Ingen industri i nyere tid har vært villig til å omstille seg så raskt som norsk næringsmiddelindustri. Det er gledelig, og det har også gitt et mangfold. Lokale gründere har tatt hansken opp og levert kvalitetsprodukter, både ost og kjøtt og andre ting, som gjør at vi nettopp har det mangfoldet.

Venstre er opptatt av den gode helsen og den gode matproduksjonen, i tillegg til at industripolitikken er viktig, ikke minst framover. I industripolitikken framover er det viktig å se på hva slags omstilling vi skal ha når vi nettopp er i gang med det grønne skiftet, der landbruk og næringsmiddelindustri framover blir enda viktigere. Men da er det også viktig at vi har en industripolitikk som legger til rette for verdiskaping og vekst i privat sektor. Vi må ha lønnsomme arbeidsplasser i en omstilling av norsk næringsliv som må gi bærekraftighet i den grønne retningen, og ikke bare en ensidig retning, men en retning som peker på mangfoldet. For nettopp mangfoldet er suksessfaktoren innenfor næringsmiddelindustrien.

Statsråd Iselin Nybø [16:20:21]: Regjeringens overordnede mål for næringspolitikken er størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi innenfor bærekraftige rammer. For at vi skal nå dette målet, må mange næringer bidra. Vi må ha et næringsliv med god omstillingsevne, der naturressurser, arbeidskraft og kapital benyttes der de skaper størst verdi. Det er derfor ikke hensiktsmessig å sette konkrete mål for eksakt sysselsetting eller verdiskaping i enkeltnæringer.

Næringsmiddelindustrien går godt. Næringens andel av sysselsetting og verdiskaping i industrien har økt over tid. Det tyder på at regjeringens samlede næringspolitikk, landbrukspolitikk og fiskeri- og sjømatpolitikk fungerer godt overfor næringen. God kapitaltilgang og regjeringens satsing på næringsfremmende skatte- og avgiftslettelser, forenklingsarbeid, næringsrettet FoU og eksportfremme er helt avgjørende for næringsmiddelindustrien og for et næringsliv i kontinuerlig omstilling.

Vi har satset på kompetanse og livslang læring, og det er etablert et eget treparts bransjeprogram for næringsmiddelindustrien med mål om kompetanseutvikling i tråd med bransjens behov. Vi har flere frakttilskuddsordninger som bidrar til en geografisk spredt næringsmiddelindustri, det er etablert en rekke merkeordninger som gir informasjon om og fremmer norske matprodukter, og regjeringen vil bygge videre på dem. Videre vil satsingen på grensehandelspakken i statsbudsjettet for 2021 kunne bidra til å redusere handelslekkasje og gagne norsk næringsmiddelindustri.

Vi har en sterk næringsmiddelindustri som produserer trygg mat og drikke. Det gode fundamentet som er skapt, skal vi bygge videre på, sånn at næringsmiddelindustrien, sammen med industrien for øvrig, kan utvikle seg og skape store verdier i framtiden.

Samtidig bør vi ikke se på næringsmiddelindustrien isolert, men vektlegge en politikk som bidrar til størst mulig verdiskaping og vekst i privat sektor samlet sett. Gjennom gode rammevilkår og ved å fremme velfungerende markeder og sunn konkurranse legger regjeringen til rette for at bredden av næringslivet, også næringsmiddelindustrien, selv kan gripe muligheter for verdiskaping og vekst.

Guro Angell Gimse (H) [16:36:15] (ordfører for saken): Dette er et forslag fra Per Espen Stoknes og Miljøpartiet De Grønne om lavere kjøttforbruk, økt selvforsyning og mer bærekraftig mat.

Det er viktig for Norge å bidra til målsettingen i FNs bærekraftsmål nr. 2, om å utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring og fremme et bærekraftig landbruk. Vi har nettopp vedtatt en offensiv klimaplan som bidrar til å underbygge dette. Norsk landbruk er et av landbrukene i verden som har lavt antibiotikaforbruk og en høy standard på dyrevelferd, og bøndene i Norge er svært opptatt av bærekraft, klima og miljø. En hel næring står samlet om å redusere klimagassutslipp og øke opptaket av karbon fram mot 2030. Landbruket var den første næringen som inngikk en avtale med regjeringen om reduksjon av klimagassutslipp. Det skal reduseres med 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter fram til 2030.

Det er de fire hovedmålene for jordbrukspolitikken som er den overordnede rammen for klimaavtalen, nemlig matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. Så har også landbruket selv kommet med en egen klimaplan med åtte offensive satsingsområder. Det ene er utrulling av klimarådgivning og klimakalkulator. Videre er det mer klimavennlig og bærekraftig fôr, avl og friskere husdyr, det er fossilfri maskinpark og fossilfri oppvarming, bedre bruk av gjødsla og god agronomi, bruk av husdyrgjødsel som råstoff i industrielle biogassanlegg, det er jorda som karbonlager, satsing på fangvekster og beiting, og det er ny klimateknologi.

Når vi da har et så offensivt landbruk, er det viktig å spille på lag med dem i dette arbeidet. Da får vi de beste løsningene. Derfor blir dette representantforslaget ikke vedtatt i dag.

Sivert Bjørnstad (FrP) [16:39:00]: Det er fristende ikke å la seg hisse opp av dette forslaget fra Miljøpartiet De Grønne – det er sikkert akkurat det de ønsker – men det er vanskelig å la være også. Miljøpartiet De Grønne viser med saker som dette at deres kamp mot helt vanlige folks valgfrihet ikke bare er noe de står for i ordinære eller sosiale media, innlegg eller debatter, de trekker det også helt inn i stortingssalen. Man kan kanskje flire av oppslag om linser i kjøttkaker og tilbud om vegetarmat i kantinene, men det forslaget som fremmes her i dag, går jo langt lenger enn det.

Miljøpartiet De Grønne fremmer forslag om å halvere kjøttforbruket i Norge. De foreslår at det kjøttet man aller nådigst skal få lov til å kjøpe, må bli vesentlig dyrere enn det er i dag, å forby priskampanjer på kjøtt, og de foreslår at offentlige kantiner en dag i uka skal ha forbud mot å selge kjøtt. Det er på grensen til autoritært.

Jeg mener det ikke er politikernes oppgave å bestemme hva det norske folk skal eller ikke skal spise. Vi kan godt ha kostholdsråd og veilede folk i hva som er lurt og ikke lurt, men etter det må folk få ta sine egne valg. Det kan ikke være slik at det til slutt er bare dem med tykkest lommebok som skal få mulighet til å spise taco på fredag, pasta carbonara på lørdag eller stek på søndag.

I Norge har vi fantastiske produsenter av mat over hele landet. Disse produsentene fortjener at vi politikere heier på dem, ikke snakker dem ned. Noen av disse produserer kjøtt. Flott – kjøtt har vært og er fortsatt en viktig del av de aller fleste nordmenns kosthold og kommer til å være det lenge.

Noen sier at Fremskrittspartiet er en trussel mot norsk landbruk. Dette forslaget er virkelig en trussel mot norsk landbruk. Det er ikke slik at husdyrhold, enten det er småfe eller storfe, bidrar bare til produksjon av kjøtt som vi spiser. De bidrar også til melk og til å bevare kulturlandskapet, for å nevne noen av de positive effektene. Dette skaper arbeidsplasser, ikke bare hos produsentene, men også i næringsmiddelindustrien, for transportørene, i varehandelen – i en lang rekke bransjer og kjeder. Dette er arbeidsplasser som effektivt settes i spill av dette forslaget.

Hvis det var noen tvil: Fremskrittspartiet vil ikke støtte noen av forslagene som fremmes i dag.

Per Espen Stoknes (MDG): (fra salen): Er ikke Geir Pollestad før meg?

Per Espen Stoknes (MDG) [16:41:55]: Få politikkområder er mer preget av berøringsangst enn nettopp matpolitikk. Det ligger en merkelig, nesten irrasjonell frykt hos mange når vi antyder at politikk skal påvirke hva folk legger på tallerkenen, som illustrert ved foregående representants innlegg. Når Oslo kommune blander inn 20 pst. norskproduserte åkerbønner i kjøttkakene, fører det til en helt absurd offentlig debatt med påstander som at Miljøpartiet De Grønne tvinger de stakkars eldre til å bli veganere, selv om Norges kanskje mest kjente, tradisjonsrike kokebokforfatter, Henriette Schønberg Erken, hadde en lignende oppskrift i sin kokebok fra tidlig på 1900-tallet. Forskjellen var at hun, på godt norsk vis, brukte en større andel bønner i sin oppskrift. Så Norge har allerede mange tradisjoner og mye politikk som påvirker hva vi spiser. Sukkeravgiften blir aldri møtt med de samme identitetspolitiske ramaskrikene som en antydning om at det kanskje muligens hadde vært lurt om nordmenn spiste litt mindre kjøtt av hensyn til folkehelse, selvforsyning og klima.

Mat er politikk. At nordmenns kjøttforbruk eksploderte på slutten av 1980-tallet, er ikke tilfeldig. Høyt kjøttforbruk skyldes at dagligvarekjedene dumper kjøttprisene for å lokke til seg kunder, en jordbrukspolitikk som favoriserer husdyrhold, uavhengig av om jorda er egnet for å dyrke matplanter der eller ei, og fravær av virkemidler for å få nordmenn til å spise i tråd med kostholdsrådene. Konsekvensen er både svekket folkehelse og svekket selvforsyning.

Norge har gode forutsetninger for å drive et bærekraftig jordbruk basert på lokale og fornybare ressurser. Vi har store utmarksressurser, god dyrehelse og et mindre intensivt jordbruk enn i mange andre land.

Så la meg slå fast, i tilfelle noen er usikre: Miljøpartiet De Grønne er for husdyrhold i Norge, men vi skal utnytte landets ressurser best mulig, og for å få til det trengs det en jordbrukspolitikk som stimulerer til mer dyrking av matvekster der det er mulig. Miljøpartiet De Grønne ønsker en helt ny jordbrukspolitikk og en ny kostholdspolitikk. Derfor legger vi i dag fram en rekke forslag som vil påvirke både matforbruk og norsk jordbrukspolitikk.

Politikk er å ville, og vi ber bl.a. regjeringen legge fram en ny ernæringsmelding. Vi foreslår bl.a. å senke kvotetaket på melkeproduksjon, styrke seterdrift, redusere matsvinn og å redusere kjøttforbruket.

Jeg varsler med dette at Miljøpartiet De Grønne også vil lansere sitt eget alternative jordbruksoppgjør der vi kommer bondeopprøret i møte på en vesentlig bedre måte enn regjeringen gjør. Med det tar jeg opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne. Vi vil også stemme for forslagene nr. 1 –6.

Geir Pollestad (Sp) [16:45:13] (leiar i komiteen): Det kan verka som presidenten gav det kjøtfrie alternativet litt forrang i rekkefølgja her, men det lever me bra med.

Eg tek berre ordet for å ta opp dei forslaga som Senterpartiet, saman med andre, står bak i innstillinga.

Det er ting som har kome inn i forslaga frå Miljøpartiet Dei Grøne, som naturleg høyrer heime i ei drøfting når me seinare skal handtera jordbruksoppgjeret, så det gjer me då.

Når det vert ein diskusjon mellom Miljøpartiet Dei Grøne og Framstegspartiet om kven som er den største trusselen for norsk landbruk, har eg lyst til å gje dei begge to litt rett i akkurat det.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [16:46:18]: Det vi har til behandling no, er ein masse bra forslag. Dette med auka sjølvforsyning er også noko som store delar av opposisjonen kan stille seg bak. Med dei karrige areala våre kan vi faktisk bli sjølvforsynte med både jordbruksprodukt og produkt frå sjøen. Vi kan det. Men det krev ein ny politikk, det krev ei endring.

Vi må sjølvsagt redusere kjøtforbruket. Vi er jo i ferd med å ete oss ut av vårt eige land. Viss denne utviklinga fortset, og vi berre et meir og meir kjøt, har vi ikkje nok arealressursar til å produsere alt dette kjøtet. Så ein kan ikkje ha søndagsbiffen på måndag og tysdag og onsdag. Vi må ha ei anna linje. Det amerikanske kosthaldet passar ikkje dei norske arealressursane. Det at det er ein samanheng mellom det som er dei globale klimautfordringane, det som er våre naturgitte føresetnader i Noreg, og det vi et, er ei av dei store utfordringane vi står overfor dei neste åra.

Det er ikkje lett å regulere kva som skal på asjetten, på tallerkenen. Ein må gjere det på ein måte som er rettferdig, for viss ein berre regulerer dette på pris, veit vi kven som taper, og kven som vinn, kven som gjennomgår dei store åtferdsendringane, og kven som ikkje gjer det. Dei som har masse pengar, treng ikkje å endre seg noko som helst, for slike justeringar betyr ingenting for dei.

Dette krev endring no viss det skal ha effekt om nokre år. Det å leggje om norsk matproduksjon, det å leggje om kva vi et, alle dei tinga, er langsiktige satsingar. Så det å raskt etablere ein kurs som legg opp til ein meir berekraftig måte både å drifte landet på og forbruke på, er noko som må starte no – raskt.

Eg er ikkje sikker på kva eg skal anbefale når det gjeld dei lause forslaga, for der er det mange forslag som høyrer inn under jordbruksavtalen, og som er ting som vi må ta stilling til der. Når det gjeld mange av dei forslaga, vil vi antakeleg til og med gå endå litt lenger og kanskje ha noko som er likelydande, og det trur eg gjeld for fleire andre parti her. Da er det synd at ein behandlar det her når det eigentleg bør bli behandla der, for vi veit jo at vi har ein regel her på huset som er sånn at ein ikkje kan formulere det same forslaget – i essens – to gonger i løpet av ein sesjon. Så skal det bli behandla på riktig stad, vil eg oppmode Miljøpartiet Dei Grøne til å trekkje forslaga og heller fremje dei i forbindelse med behandlinga av jordbruksavtalen, der dei faktisk høyrer heime. Viss ikkje plasserer det oss andre i ein litt vrien situasjon fordi vi kanskje må stemme imot noko vi er for, eller for noko vi (presidenten klubber) er for, men som eigentleg burde bli behandla i forhandlingar knytte til jordbruksavtalen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [16:49:42]: Det stemmer.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [16:50:01]: Norge er et flott og variert land. Men kun 3 pst. av landarealet vårt er dyrket. Landbrukets viktigste oppgave er å utnytte dette arealet til produksjon av trygg og sunn mat gjennom bærekraftig produksjon. Det grunnleggende prinsippet for den enkelte bondes valg og prioriteringer i politikken er forbrukernes valg.

Gjennom flere år har hovedmålet for jordbrukspolitikken vært å øke matproduksjonen på norske ressurser innenfor miljømessig og økonomisk bærekraftige rammer.

Av vårt begrensede areal er det bare en tredjedel som kan brukes til å produsere korn, frukt og grønnsaker. De resterende to tredjedeler av jordbruksarealet er i hovedsak egnet til gras og beite. For å utnytte dette arealet til matproduksjon må vi produsere kjøtt og melk i landet vårt. Det er et mål å øke andelen norsk fôr utover de 82 pst. som vi ser i dag.

Det er et stort potensial for økt produksjon og forbruk av norsk frukt, bær og grønnsaker. Grøntnæringen har derfor vært prioritert i jordbruksforhandlingene over flere år.

I klimasammenheng er jordbrukets viktigste oppgave å redusere utslippene per produserte enhet. Dette ligger til grunn for regjeringens avtale med jordbruket.

Vi har gode nasjonale kostholdsråd med anbefalinger om et sunt kosthold fra norske helsemyndigheter. Kostholdsrådene er godt dokumentert og endres jevnlig i tråd med ny kunnskap. Kostholdsrådene anbefaler et variert kosthold med mye grønnsaker, frukt og bær, grove kornprodukter og fisk og begrensede mengder med bearbeidet kjøtt, rødt kjøtt, salt og sukker.

Regjeringen vil fortsette sitt arbeid i tråd med de målene og tiltakene som er nedfelt i handlingsplanen for bedre kosthold.

Jeg mener at regjeringen fører en politikk som ivaretar hensynet til økt selvforsyning, bærekraft i matforsyningen og folkehelse på en god måte.

Tom-Christer Nilsen (H) [16:53:04]: Som fiskeripolitisk talsmann ber jeg om tillatelse fra jordbrukspolitisk talsperson til å ta ordet.

Jeg elsker litt forenklede regnestykker, la meg derfor ta et nå. 90 pst. av jorden som er dyrket i Norge, brukes til dyrefôr. Hvis man tenker seg at man skal halvere kjøttproduksjonen, kjøttforbruket, i Norge, så vil det følge av det, fordi både melk og annen produksjon også er knyttet til kjøttproduksjon, at litt under halvparten av jorden går ut av bruk, brutto. Det er punkt én. Når man så skal erstatte det kjøttforbruket med planter, krever det bare 10–15 pst. av den samme jorden. Det vil si at man står igjen med at litt over 40 pst. av den jorden vi dyrker i dag, går ut av drift – hvis forslaget til Miljøpartiet De Grønne blir vedtatt. Med de 40 pst. går selvfølgelig også 40 pst. av bøndene og gårdsbrukene ut. Så er spørsmålet tilbake igjen til Miljøpartiet De Grønne: Hva har man egentlig tenkt da? Skal man fjerne halvparten av bondestanden og gårdene i Norge? For det er jo det som er resultatet, dersom vi ikke lenger kan bruke jorden til å fôre dyr. Og selv med halvparten av dyrene er dette ganske dramatiske omlegginger av norsk landbruk. Det er ikke lenger et landbruk i hele landet. Det er ikke lenger et landbruk som er levedyktig, fordi halvparten av brukene er forsvunnet, og halvparten av arealet er borte. Med det er det også en helt annen struktur når det gjelder å forsyne dette landbruket med det de trenger av kompetanse, utstyr og ikke minst andre leveranser av varer rundt omkring i hele landet. Så forslaget er ganske dramatisk, både på kort og på lang sikt. I det ligger det selvfølgelig også et godt poeng, og det er at utvekslingen mellom kjøtt- og planteprodukter er nesten én til ti. Det skal vi ta med oss i diskusjonen videre, men vi skal være klar over hva dette forslaget innebærer. Det er derfor helt legitimt at det kommer sterke reaksjoner på et sånt forslag. Jeg vil ikke kalle det berøringsangst, men litt angst ville jeg fått hvis jeg var i landbruket og fikk presentert et forslag som innebar at halvparten av bransjen min ville bli borte.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [16:55:44]: Takk til fiskeripolitisk talsperson i Høgre. Da sest vi igjen i fiskeripolitisk debatt, for det der var eit merkeleg innlegg. For å seie det sånn: Vi bruker areal i utlandet som er nesten like store som dei vi har i bruk i Noreg, til å forsyne norsk jordbruk. Bruken av utanlandske innsatsfaktorar til å produsere den maten vi produserer i Noreg, er altså omfattande.

Poenget her er ikkje å leggje det brakk. SV har ei programformulering om at vi skal redusere kjøtforbruket, og det kan eg verkeleg ikkje fatte og begripe at nokon her i salen kan vere mot. Da må ein verkeleg skjerpe seg, for det som skjer no, er at vi er i ferd med å ete oss ut av vårt eige matkammer. Vi har arealresursar som ikkje er eigna til det omfattande kjøtkonsumet som vi har i Noreg i dag. Vi importerer – vi er heilt avhengige av å importere – for å ha den produksjonen, og det er ikkje nok.

På same måten som representanten Sandtrøen bruker å seie at vi må tilpasse kua våre eigne arealresursar, må vi tilpasse mennesket våre eigne arealresursar – enkelt og greitt. Det er jo gamalt bondevett, fiskarvett, kva som helst vett – økonomvett – at ein må ete med utgangspunkt i det forrådet ein har. Det er det enkle poenget her. Og dette er ikkje eit problem som kjem til å bli mindre, ved at det er ein eller annan «tekno-fiks» som vi ikkje aner kva er, som skal kome inn og redde oss, eit eller anna AI-aktig eller noko slikt. Nei, dette er enkle greier: Vi må leggje om, og så er spørsmålet korleis ein skal leggje dette om.

Når det gjeld å redusere kjøtforbruket: For SVs del ønskjer vi å auke norsk bruk av beiteareale. I dag er det jo store delar av beitearealet som ligg brakk fordi ein i staden køyrer fôr og innsatsfaktorar til dyra. Ein må ta i bruk dei fantastiske beiteareala vi har. I mitt fylke, Troms, er 40 pst. av areala gått ut av bruk, og vi har nøyaktig den strategien som skal til for å ta i bruk dei areala igjen. Det burde samtidig vere heilt i tråd med målet om å redusere kjøtforbruket. Dei areala der vil aldri gå ut av bruk, dei vil brukast til andre typar ting.

Ikkje minst: Viss vi skal ha det kjøtforbruket vi har i Noreg i dag, med utgangspunkt i arealresursane våre – ikkje forsynt av utlandet – har vi ikkje nok areal. Så enkelt er det: Vi må leggje om både forbruk og matproduksjon i tråd med dei arealresursane vi har i Noreg. Det gjer oss altfor sårbare i ei tid med klimaendringar å ha den enorme avhengigheita av utlandet. Vi er eit av dei mest sårbare landa i verda når det gjeld produksjon av mat.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [17:00:19]: (ordfører for saken): Først vil jeg få lov til å takke komiteen for et godt samarbeid i saken. Vi behandler et forslag om å oppheve forbudet mot nydyrking av myr. Det generelle forbudet mot nydyrking av myr var en oppfølging av bl.a. klimaforliket i Stortinget i 2012 og Stortingets budsjettvedtak i 2017, hvor Stortinget ba regjeringen fremme et forslag om forbud mot nydyrking av myr.

Jeg skal ikke gå videre inn på forbudet. Jeg vil snakke om forslagene. Store deler av dyrkbar mark i Norge består av myr. Ifølge en NIBIO-rapport fra 2019 utgjør myr en tredjedel, og i enkelte deler av landet over halvparten, av dyrkbar mark. Det er også stor usikkerhet knyttet til klimaeffekten av et forbud mot nydyrking av myr.

Et generelt forbud mot nydyrking av myr, med en meget begrenset dispensasjonsadgang i særlige tilfeller, slik som regjeringen har lagt opp til, vil ramme matproduksjonen i Distrikts-Norge. Bestillingen fra stortingsflertallet var tydelig når det gjelder adgang til dispensasjon, og forutsetningen var en forskrift som gir rom for at bonden skulle kunne utvikle sin gårdsdrift. Under behandlingen i Stortinget ble det tatt til orde for en fleksibel og smidig dispensasjonsadgang. Det la dessverre ikke regjeringen opp til da saken ble forskriftsfestet.

Det er behov for å gjøre ordningen mer fleksibel samt å oppheve det generelle forbudet mot nydyrking av myr. Det er kommunen som har de beste forutsetninger for å vurdere om behovet for nydyrking av myr foreligger.

Fremskrittspartiet er prinsipielt mot et generelt forbud mot nydyrking av myr.

Jeg vil ta opp det forslaget Fremskrittspartiet står inne i. Men i og med at det forslaget vi i lag med Senterpartiet har fremmet i saken, ikke får flertall, vil Fremskrittspartiet varsle at vi subsidiært vil stemme for forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet.

Terje Aasland (A) [17:02:35]: Det å ta vare på naturen er egentlig ganske vesentlig – ganske vesentlig for vår framtid og vår eksistens. Vår evne til å produsere mat, f.eks., handler om vår evne også til å beskytte naturen: biologisk mangfold, ta vare på dyrkingsgrunnlaget, ikke minst beskytte matjorda vår på en god måte og å håndtere myra og det som er der, på en ordentlig og restriktiv måte. Det var det som var utgangspunktet vårt i 2019, da vi fremmet et forslag.

Jeg er imponert over at Senterpartiet setter seg ned og blar gjennom gamle forslag fremmet av Arbeiderpartiet, og så fremmer de dem på nytt nå. Problemet er at det er to år for sent, tiden har gått videre, ting har utviklet seg, og vi har fått andre perspektiver på det. Vi har også sett hvordan ting har virket. Det vi da har gjort, er faktisk å ta utgangspunkt i det som var i 2019, og sette det inn i 2021-kontekst, og vi foreslår nå en veldig tydelig, restriktiv linje for bruk av myr i framtiden både når det gjelder nydyrking, og ikke minst når det gjelder nedbygging av myr. Vårt ansvar i dag er å sørge for at vi i størst mulig grad verner myr av den kvaliteten myra har, for vår framtid.

Vi mener altså at det er vesentlig, ut fra det vi erfarte i 2019, at vi får et sterkere lovfestet vern av myra, ikke en henvisning i loven som sier at en kan gjøre noe i en forskrift – en forskrift som når som helst kan endres ut fra hvilket flertall som sitter til hvilken som helst tid, og som gjør hva de vil. Nei, vi vil ha det inn i loven. Derfor foreslår vi et sterkere vern av myra i loven.

Gjennom forslaget vi fremmer rammer vi også tydelig inn hva som skal være grunnlaget for å kunne sette i gang med aktiviteter. Vi mener at kommunene, som av landet er satt til å forvalte arealene våre, er de som også skal forvalte dette, men ut fra noen veldig klare, tydelige forutsetninger.

Vi mener altså at en svak og tilfeldig ordning med dispensasjonsadgang i forskrifts form må avløses av en tydelig jordvernbestemmelse, en lovbestemmelse. For å finne et godt eksempel på at dispensasjonsadgangen i forskrifter ikke fungerer, kan vi gå til Oslofjorden og se hvordan nedbyggingen langs Oslofjorden har foregått. Den har ikke foregått gjennom helhetlige planer fra kommunenes side, den har foregått på impuls gjennom handling knyttet til dispensasjoner. Det er synd. Det betyr at mye areal er blitt nedbygd som følge av nettopp de kortsiktige løsningene som legges inn i dispensasjonsadgangen.

Derfor ønsker vi nå å foreslå – og jeg er veldig glad for at også Fremskrittspartiet varsler at de subsidiært vil støtte det – en lovtekst som sier:

«For å unngå skade på natur- og kulturlandskap eller for å redusere utslepp av klimagassar kan departementet gi føresegner for nydyrking. Søknad om nydyrking eller nedbygging av myr kan berre skje der omsynet til klima, natur- og kulturlandskap vert varetatt gjennom ein heilskapleg plan godkjend av den enkelte kommune.»

Dette mener jeg er et utmerket forslag. Jeg mener også at regjeringspartiene faktisk nå burde gripe muligheten til å legge en sånn type ramme rundt forvaltningen av et viktig naturområde, som myr er. Da har vi fått en sterkere lovbeskyttelse. Vi har ikke fått adgang til å håndtere det gjennom dispensasjoner, men gjennom helhetlige planer. Og demokratisk sett har vi fått den instansen som er nærmest der ting faktisk er. Kommunene skal håndtere dette, men ut fra noen veldig klare forutsetninger om å ivareta hensynet til klima, natur og kulturlandskap.

Jeg håper at forslaget vi fremmer i dag, kan få flertall. Da kan det vise seg at det kommer noe godt ut av å resirkulere gamle Arbeiderparti-forslag: nettopp nye, forsterkete Arbeiderparti-forslag.

Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet.

Margunn Ebbesen (H) [17:07:09]: Den 16. juni 2017 sanksjonerte Stortinget klimaloven. I lovteksten blir det definert mål for reduksjon i norske klimagassutslipp i 2030 og 2050. Det er mål som Norge har forpliktet seg til i henhold til Parisavtalen, og det er mål som vil bli krevende å oppfylle. Hvis vi skal komme over fra stadiet med festtaleretorikk om utslippsmål og til praktisk handling, må alle sektorer av norsk næringsliv forberede seg på store omstillinger i årene som kommer.

Regjeringen har ført en ambisiøs klimapolitikk og vil fortsette med det for å oppfylle de klimamålene Norge har forpliktet seg til. Det er et ansvar vi tar for kommende generasjoner. Ett av tiltakene som regjeringen har gjennomført, og som har betydelig positiv effekt i arbeidet med å redusere klimagassutslipp, er innstrammingen i regelverket for nydyrking av myr. FNs klimapanel og FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, peker på bevaring av torvmyrer som et svært effektivt tiltak for å redusere globale utslipp av CO₂. Det var med det som utgangspunkt, og med tung klimafaglig støtte, regjeringen i 2019 innførte et forbud mot nydyrking av myr. Det ble effektuert ved at nydyrkingsforskriften ble endret for temmelig nøyaktig ett år siden.

Likevel er det grunn til å understreke at det samtidig ble lagt inn en dispensasjonsadgang. Dispensasjon kan gis når grunneier mister andre produksjonsarealer på grunn av tap av leiejord eller ved utbygging i offentlig regi. Det kan også gis dispensasjon der grunneier bare har myr som dyrkingsressurs, eller for å ivareta særskilte produksjoner i myr på fjellgrunn.

Det er forståelig at det er kommet reaksjoner på forskriftsendringen fra landbruket. Særlig i områder med grasbasert dyrehold er mye av dyrkingspotensialet torvmyr. Det er likevel grunn til å minne om at nettopp landbruket er en av næringene som først, og i sterkest grad, vil bli påvirket negativt av klimaendringene. Flomsommeren 2017 og den påfølgende katastrofale tørkesommeren 2018 viser at klimaet allerede er i endring, og at ekstreme værforhold oppstår stadig oftere. Det er derfor ingen tvil om at klimatiltak med stor målbar effekt særlig vil tjene landbrukets interesser.

Det er et paradoks som særlig Senterpartiet later til å feie under teppet, med stor energi. I de fleste klimarelaterte saker som Stortinget har hatt til behandling i denne perioden, viser Senterpartiet vei i feil retning: nei til økt CO₂-avgift, krav om utsettelse av nullutslippskrav i verdensarvfjordene og nå altså en reversering av et klimatiltak med stor dokumentert effekt. Et parti som tar mål av seg til å tale landbrukets sak framfor noen i norsk politikk, fører altså en miljø- og klimapolitikk som vil ramme nettopp landbruket hardere enn de fleste andre næringer i årene og tiårene som kommer. Det norske bønder opplevde i 2017 og 2018, er bare milde krusninger på overflaten i forhold til de dramatiske klimaendringene FNs klimapanel legger inn i sine prognoser, hvis vi ikke lykkes med en global dugnad for å redusere utslippene av klimagasser.

Derfor er det ekstra trist når Senterpartiet ut fra ønsket om kortsiktig politisk gevinst igjen viser at hensynet til miljø og klima blir nedprioritert. Det er noe særlig unge i landbruket bør merke seg. 20-åringen som i dag har som mål å overta gården etter foreldregenerasjonen, vil som 60-åring sannsynligvis måtte forholde seg til ekstremvær som vil true store deler av norsk landbruk.

Vi merker oss også at Arbeiderpartiet velger å markere avstand til den klimapolitikken Senterpartiet står for, til tross for at Senterpartiet her resirkulerer, som representanten Aasland sa, et forslag som Arbeiderpartiet selv fremmet.

Regjeringspartiene står fast ved lovendringen i 2019 og de endringene i nydyrkingsforskriften som ble gjort for ett år siden. Det var krevende beslutninger, men de vil stå seg som viktige tiltak for å bidra til norsk matberedskap og et klimarobust norsk landbruk også i tiårene som kommer. For hvordan vil det bli hvis man skal overlate en så viktig oppgave til kommunene? Jeg har stor tiltro til kommunene, men vi kan oppleve veldig ulikt regelverk rundt omkring i kommunene, som ikke vil tjene klimaet veldig godt.

Geir Pollestad (Sp) [17:12:08] (leiar i komiteen): Eg trur eg skal fortsetja der som førre talar slutta, med noko som ho heldt på med ganske lenge, nemleg å snakka om Senterpartiets politikk. Eg er nokså sikker på at den unge bonden som ikkje får lov til å utvida garden sin, ikkje fordi ein går inn og ser konkret på den myra som er på den garden, kva for klimagassutslepp ho vil gje, men fordi ein har Venstre i regjering og har eit generelt forbod, eit Oslo-bestemt forbod, som ein må halda seg til, som ikkje tek omsyn til ressursgrunnlaget på garden, òg synest det er litt rart når han ser at dei same partia seier ja til å lata parkeringsplassar verta bygde på myr, lata vegar verta bygde på myr, lata jernbane verta bygd på myr. Kvifor er det matproduksjonen ein skal ta? Det trur eg bonden tenkjer, anten han er 20, 40 eller 60 år.

Senterpartiet prøver å få fleirtal og å trekkja politikken i den retninga som me ønskjer. Me såg – me var jo i dialog, og me fekk tilbakemeldingar om det – at det var krefter i Høgre, i Framstegspartiet og i Kristeleg Folkeparti då dette gjekk føre seg, som ikkje ønskte denne politikken. Men det var sånn som det av og til er med fleirtalsregjeringar – det vart eit vedtak som veldig få ønskte.

Me hadde ein dialog i opposisjonen på den tida. Me landa på litt forskjellige løysingar. Det som me no har valt å gjera, er å leggja fram eit representantforslag som me meiner – og håpte – kunne få fleirtal, i og med at me la fram Arbeidarpartiets forslag. Eg respekterer Arbeidarpartiets haldningsendring i dette, at dei ikkje lenger står inne for den ordlyden som dei hadde. Strengt teke er det kanskje heller ikkje eit veldig godt forslag som vart lagt fram. Det står bl.a. at dette skal stå i loven:

«Eit generelt forbod mot nydyrking av myr kan ikkje fastsetjast i føresegna.»

Det er strengt teke ikkje nødvendig å skriva, for det er ikkje sånn at det må stå i loven for at ein skal kunna nekta nokon å gjera det. Det er sånn at det må stå i loven viss ein skal kunna innføra eit forbod, for den private eigedomsretten vil jo gå føre dette.

Så me har prøvd å finna løysingar. Eg og Senterpartiet har kritisert delar av Arbeidarpartiets forslag, men me ser jo òg at det er element i det som er interessante. Eg trur at det på raud-grøn side vil vera enklare å finna gode kompromiss, gode løysingar der me balanserer omsynet til næring og omsynet til natur og omsynet til klima på ein god måte. Så me står fast på det som er det opphavelege forslaget vårt i denne saka. Me har valt å ikkje gjenta forslaget frå førre gong loven vart behandla, men me kjem òg subsidiært til å støtte Arbeidarpartiets forslag til ny bestemming i § 11 andre ledd i jordlova. Det er rett og slett fordi me ser at det vil vera betre enn å ikkje gjera noko. Konsekvensen vil vera at heimelen for føresegna om nydyrking i § 5 a fell vekk, og det synest me er positivt.

Så vil me òg meina at ein ikkje må stilla så strenge krav til ein heilskapleg plan som er godkjend av den enkelte kommune, at det i realiteten vert ei umogleg oppgåve å gjera. Men eg trur at kommunane der dette er aktuelt – Nordland er jo eit fylke der det er veldig aktuelt – vil kunna finna gode løysingar der ein går inn og seier: Er denne myra djup? Er denne myra grunn? Kva dyrkingsmetode har ein tenkt å bruka? Kor mykje utslepp vil dette gje? Eg trur ein vil gjera den konkrete vurderinga og ikkje gjera sånn som det fleirtalet som me har no, og regjeringa, gjer, nemleg at ein seier: Nei, det er forbode. Skal ein bruka myra til å produsera mat, er det forbode. Skal ein bruka ho til å byggja kjøpesenter, ja, då kan ein koma, og så skal me diskutera det. Skal ein bruka ho til å byggja ein parkeringsplass? Kom, så skal me snakka om det. Skal ein bruka myra til å byggja veg? Ja, det kan me godt diskutera.

Det er dette som er så feil, og at ein likestiller utslepp frå biologiske prosessar med forbrenning av olje og kol og gass og dei utsleppa som følgjer med det. Difor kjem Senterpartiet til å støtta Arbeidarpartiets forslag subsidiært.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:17:18]: For å begynne nesten der førre talar slutta, så er det jo nettopp det vi adresserer i forslaget vårt: Skal det vere eit forbod mot å byggje ned myr, kan ikkje det forbodet berre gjelde for jordbruk. Eg skjønar ikkje kvifor ikkje fleire kan vere med på det. Altså: Både Senterpartiet og Arbeiderpartiet er jo for at det skal vere ei eller anna form for forbod mot bygging i myr, og så er spørsmålet om kommunane skal vurdere det eller ikkje. Men kvifor i all verda kan ein ikkje da gjere dette til eit generelt påbod om å ikkje byggje ned myr? Det begrip eg ikkje, iallfall ikkje når ein framfører paradokset, som eg er heilt einig i. Enda på visa må jo da vere å stemme for vårt forslag, som er det siste forslaget i denne saka. Eg tar opp det forslaget, først som sist.

Eg trur at den tida da ein berre kan ta stilling til sak for sak og så håpe at summen går opp til slutt, den er over når det gjeld dette. For viss ein skal opne for langt meir utslepp ved å byggje ned myr, må ein samtidig seie noko om kven som da skal ta byrda. Korleis skal byrda da vere? Ein må ha noko som går opp her. Ein kan ikkje berre gå frå sak til sak og håpe på at ein eller annan stad kjem det ein vaksen som tar ansvar og passar på at summen ikkje går i vasken. Ein må ha ein eller annan plan for dette.

Dette er ei krevjande sak. Eg kjem frå ein landsdel der det litle jordbruket som er, som er eit fantastisk jordbruk, er klint ut mot sjøen, det er masse myr, og det er eit jordbruk som eg ønskjer meir av – ikkje minst om vi får brukt alle dei areala som er oppe i fjellområda osv. til beite. Men ein er heilt avhengig av å ta i bruk den tynne linja som finst mellom fjella og sjøen, og der er det stort sett mykje nedbør, og der er det mykje myr.

Så dette er komplisert. Men å førestille seg at dette anten berre skal opnast heilt for, som vil få heilt utilsikta konsekvensar for andre næringar som da må ta alle dei kutta, eller at ein legg opp til at kommunen skal ta eit nasjonalt ansvar for dette, som er realiteten i dei to andre forslaga, det skjønar eg ikkje korleis skal kunne gjerast. Eg synest vi bør ha ein diskusjon som tar inn over seg heile saksfeltet: vanskar med forbod mot dyrking av myr, og samtidig er vi heilt avhengige av det viss vi skal klare det. Men det skal ikkje vere så strengt at det er heilt umogleg og øydelegg for jordbruket, men det må vere akkurat så strengt at vi ikkje øydelegg for dyreliv osv. med å auke utsleppa til atmosfæren.

Vi er heilt einige med SV om at utslepp frå noko fossilt, altså at ein hentar opp gamle greier frå jorda og brenn dei, er noko heilt anna enn ei ku som fis. Det er openbert. Men i den situasjonen vi er i no, må vi berre få ned desse utsleppa, uansett kvar dei kjem frå. Viss ikkje går det ikkje. Realiteten i saka no er at vi må få ned absolutt alle utslepp, vi må fase ut alt som har å gjere med fossil brenning, og som gjer at vi får auka CO₂-utslepp. Da snakkar vi. Så innan den tid må vi ta i bruk absolutt alle dei moglegheitene vi har, viss vi skal klare å hindre irreversible øydeleggingar av naturen vår.

André N. Skjelstad (V) [17:21:17]: Det er litt forstemmende, egentlig – det er greit nok å høre på representanten Fylkesnes, og det er ingen tvil om at vi har forpliktet oss på ambisiøse klimamål. Venstre og regjeringen har tatt klimapolitikken svært seriøst i alle sektorer, ikke minst inkludert landbruket.

Ja, det er riktig at dette har gitt noen utfordringer i landbruket, men det gir også noen utfordringer det som jeg hører denne saken er i ferd med å gå til nå, at en fjerner forbudet. Landbruket har også forpliktet seg til å redusere CO₂-utslippene, så om det kan virke som en seier for landbruket det som det kan se ut som om salen subsidiært stemmer for, vil det også være en klar utfordring for norsk landbruk å klare de forpliktelsene som man har skrevet under.

Jeg mener at landbruket er en del av klimaløsningen. Det klimabidraget som myra har gitt, har vært et stort bidrag. Når det kan virke som om det ikke vil være aktuelt etter dagens sak, må det kompenseres på annet hold.

Jeg registrerer intensjonen, og jeg registrerte også debatten representanten Aasland deltok i i Dagsnytt 18 en tid tilbake, men konsekvensen av det vi gjør i dag, vil være noe annet enn det som var da.

En helhetlig plan som inngår i kommuneplanens arealdel, eller en helhetlig plan rundt myr for kommunene vil, som også representanten Ebbesen påpekte, gjøre at det blir ganske store sprang mellom de forskjellige kommunene når det gjelder praktiseringen. Det vil være ulik praktisering i ulike kommuner. Det kan også gi noen utfordringer etter hvert.

Jeg er ikke uenig i intensjonen om etter hvert også å se på infrastruktur når det gjelder myr, for det som er utfordringen, er jo det myra slipper ut. Men jeg registrerer hva salen er i ferd med å gjøre, og den lovnaden som Arbeiderpartiet ga til miljøorganisasjonene i Dagsnytt 18 den kveldsstunden, kan vise seg ikke å være spesielt mye verd etter at vi er ferdig med morgendagens voteringer. En kan jo undres over at Arbeiderpartiet ikke like så godt fremmer det de hadde, og som Senterpartiet også fremmet, i stedet for å tåkelegge sitt eget standpunkt. Det synes jeg er litt merkelig.

En annen ting er at når man sender den utfordringen nå, er landbruket nødt til å finne nedtrekket av CO₂ på en annen måte enn det som kanskje var den enkleste løsningen.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [17:25:19]: Det er mange meninger om forvaltning av myr. Utgangspunktet opplever jeg likevel at vi er relativt felles om.

Myrene våre lagrer store mengder karbon. Nettoeffekten for klimaet ved nydyrking av myr er avhengig av hva slags produksjon en skal bruke myra til, men uansett produksjon vil det være gunstig av klimahensyn å unngå å nydyrke myr. Det var bakgrunnen for at Stortinget både i klimaforliket i 2012 og i budsjettvedtak i 2017 ba regjeringen om å fremme et forslag om forbud mot nydyrking av myr.

Dette har regjeringen fulgt opp. For mindre enn to år siden trådte det i kraft en endring i jordloven som åpnet for å regulere nydyrking av myr gjennom forskrift. For mindre enn ett år siden trådte det i kraft en ny bestemmelse i nydyrkingsforskriften om forbud mot nydyrking av myr. Bestemmelsen inneholder også en regel om at kommunen i særlige tilfeller kan gi dispensasjon til nydyrking av myr.

Disse reglene skal bidra til oppfølging av Norges internasjonale klimaforpliktelser. Regelverket er utformet slik at det skal bidra til å redusere klimagassutslippene fra jordbruket. Samtidig kan kommunene dispensere fra forbudet for å ivareta bondens mulighet til å opprettholde jordbruksdriften.

Å ha mulighet til nydyrking er viktig for å kunne sikre tilstrekkelige produksjonsarealer i tiden framover. Selv om vi hele tiden jobber for å redusere nedbygging av myr eller dyrkbar mark, vil vi trenge tilgjengelige nydyrkingsarealer for å erstatte matjord som blir bygd ned, f.eks. i viktige samferdselsprosjekter eller når vi har dispensasjoner til andre ting. Nettopp derfor har vi denne dispensasjonsadgangen – for å ivareta slike tilfeller.

Jeg oppfatter at et stort flertall mener at kommunene bør ha en sentral rolle framover, og det mener jeg er fornuftig. En tillatelse til nydyrking skal være basert på grundige vurderinger fra kommunen selv. Jeg mener at det er kommunen som har de beste forutsetningene for å veie de ulike hensynene.

Eventuelle restriksjoner for andre typer nedbygging av myr, som samferdselstiltak eller boligutbygging – eller parkeringsplasser, som det har vært snakk om fra talerstolen – må vurderes i egne prosesser. Slike tiltak sorterer under andre sektorlover enn dem jeg har ansvaret for.

I klimaplanen tidligere i år fremmet regjeringen en rekke tiltak for å redusere utslipp fra nedbygging av grønne arealer. Dette omfatter også tiltak for å hindre nedbygging av myr.

Dersom det som følge av oppdatert forskning framkommer ny kunnskap om nettoeffektene av ulike klimatiltak, bør vi være åpne for å vurdere ulike tiltak på nytt.

I nydyrkingsforskriften ligger det et eget krav til rapportering for de tilfellene der kommunen gir dispensasjon til nydyrking av myr. Endringene i nydyrkingsforskriften er under ett år gamle. Jeg mener det er fornuftig å høste erfaringer om hvordan regelverket fungerer i praksis, før vi vurderer en endring.

Når jeg leser merknadene i innstillingen, lurer jeg på – og jeg må spørre representanten Aasland: Mener Arbeiderpartiet at en skal stramme inn det som foreligger? Hvis svaret er ja, forundrer det meg at Senterpartiet og Fremskrittspartiet går inn for noe som er strengere enn det som ligger i forskriftsbehandlingen i dag når det gjelder nydyrking av myr.

Siv Mossleth (Sp) [17:39:16]: I Jeløya-plattformen ble myrdyrkingsforbudet presentert som et vern av biologisk mangfold. Men for at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti skulle rettferdiggjøre at et rent arealvern ble innført uten at ordet «arealvern» ble nevnt, ble svaret på regnestykket som skulle rettferdiggjøre forbudet mot myrdyrking, at dette var et klimatiltak. Det er det ikke faglig grunnlag for å si. Men for at argumentet skulle stå seg i den videre debatten, måtte jo parametrene oppover i regnestykket uttrykkes i usikre estimater og utelatelse av de viktigste parametrene for å lage dette estimatet over klimavirkningen av forbudet.

På tre minutter er det ikke mulig å gi en fullstendig kommentar til hele sakskomplekset, men jeg vil ta for meg den største misforståelsen omkring dette. Når en legger tall om Norges myrareal og forutsetningene i NIBIOs rapport om nydyrking av myr og miljøvernorganisasjonen Sabimas estimater til grunn om tilvekst i norske myrer, vil en finne at estimert nydyrking i Norge vil bidra til 0,01 pst. av årlig tilvekst i norske myrer. Når det hevdes at nydyrking fører til nedbygging av karbonlager, er det langt unna sannheten.

For å ta et eksempel som belyser dette, blir det som å ikke regne med tilveksten i skog og bare regne karbontap ved avvirkning og ikke korrigere for opptak. Senterpartiet aksepterer ikke at reduksjon i det grønne karbonkretsløpet skal være løsningen på klimaspørsmålet. Vi må fokusere på det som er den virkelige grunnen til at verden er kommet i den situasjonen som den er, og det er overforbruk av svart karbon.

Det grønne karbonets kretsløp, i lag med menneskenes kunnskap om natur og kultur, er jo grunnlaget for folks velferd så vel her i Oslo by som på et småbruk oppe i Nord-Norge. Altfor mange har glemt dette og har dannet partier og organisasjoner med formål om å protestere mot alle spor av denne nødvendige kulturen, dette samspillet mellom menneske og natur. Det er ikke faglig grunnlag for å si at myrdyrking gir klimautslipp. Det kan gi netto binding av karbon.

Åsmund Aukrust (A) [17:42:29]: Verden står overfor to store miljøkriser. Det er klimaendringene, og så er det tap av natur. Begge disse krisene forsterker hverandre og kan bare løses dersom vi løser krisene sammen.

Naturen er vårt beste karbonlager, og myra er naturens supersystem. Myra er karbonlageret vårt, den er en flomdemper for oss, den er et levested for tusenvis av arter, og den gir oss friluftsliv i form av det som er artene som ligger i randsonen av myra. Derfor trenger myra i Norge sterkere vern. En tredjedel av myra i Norge er allerede bygd ned. Kanskje er det enda mer. Vi kan ikke ødelegge mer, for det vil bidra til å forsterke både naturkrisen og klimakrisen. Derfor foreslår Arbeiderpartiet i det forslaget som ligger i innstillingen, sterkere vern for myra.

Det er blitt referert flere ganger i debatten til hva som skjedde i 2019. Vel, verden har heldigvis gått videre siden da. Vi vet mye mer om det som er naturens sårbarhet, og om hvor viktig myra er. Vi synes ikke det er godt nok, det som kommer fra regjeringen. Det er en forskrift. Vi vil ha dette inn i loven. Det er sant som Sabima har skrevet i sitt brev til komiteen:

«Vi ser med bekymring på dispensasjoner som gis, og ikke minst at det er vanskelig å holde rede på hvor mye myr som ødelegges gjennom dispensasjoner fra nydyrkingsforbudet.»

Det er ikke å tåkelegge debatten, som det ble sagt av Venstres talsperson. Det er tvert imot å gjøre dette mye klarere. Vi vil ha en praksis som er mer restriktiv enn den som har vært tidligere, og derfor vil vi ikke ha den formen hvor det er fritt fram for unntak, slik det er i dag. Vi vil ha dette inn i lovverket.

Så var statsrådens hovedargument at hun var forvirret over hvilke partier som stemte for – Fremskrittspartiet og Senterpartiet får svare for seg selv; begge partier kan jo være kilde til forvirring av og til – men hun får lese det som står i merknadene fra Arbeiderpartiet, hun får lese det som er forslaget til lovtekst fra Arbeiderpartiet, og høre det som blir sagt fra Arbeiderpartiets talspersoner. Da er det klar tale hva som ligger i forslaget. Dersom det skulle vise seg å få flertall når vi går til votering i morgen, er det en gledens dag, og det gir myra i Norge sterkere vern – ikke bare gjennom forskrift, men gjennom helhetlige planer, og det vil være bra for naturen og bra for miljøet.

Ola Elvestuen (V) [17:45:16]: Først vil jeg gjøre det helt klart at nydyrking av myr gir klimagassutlipp. Det faglige grunnlaget ligger i Klimakur. Om det var 450 000 eller 900 000 tonn fram til 2030, er jeg ikke sikker på. Det får vi sjekke ut.

I denne saken viser Arbeiderpartiet sitt sanne ansikt. De snakker mye om klimatiltak. De snakker mye om naturvern. Men når den praktiske politikken skal gjennomføres, svekker Arbeiderpartiet dette vernet. De svekker klimatiltakene, og de svekker naturvernet. Og de pakker det inn i en tåketale om klimatiltak og naturvern som er nesten umulig å forstå.

Jeg tror Senterpartiet og Fremskrittspartiet veldig tydelig ser hva forslaget faktisk innebærer. Det det innebærer, er en delegering til kommunene. Arbeiderpartiet viser til helhetlige planer i forslaget sitt, men de tar bort kravet som er i forskriften i dag, om at departementet må godkjenne planene. Dette er en ren delegering til den enkelte kommune.

Med eksemplet med strandsonen har vi mange nok eksempler på hvordan det går når man legger dette ned og delegerer det – og det er der beslutningene fattes, med ordførere fra Senterpartiet, fra Arbeiderpartiet. Det er ingen tvil om at med dette flertallet er det bare et tidsspørsmål før forskriften som den nå foreligger, med et forbud mot nydyrking av myr, faller bort. Det tror jeg Arbeiderpartiet vet veldig godt, men de prøver å pakke det inn i et sterkere vern, og Senterpartiet og Fremskrittspartiet har forstått det.

Hvis Arbeiderpartiet virkelig ville ha et sterkere vern, hadde de beholdt forskriften mot nydyrking av myr – det er et viktig første steg – og så hadde de sett på hvordan vi skal stramme inn lovverket for å beskytte myra mot annen nedbygging, enten det er hyttefelt, boligfelt eller infrastruktur. Det velger de ikke å gjøre, de velger heller å gå til tåketale, og det svekker lovverket og et viktig klimatiltak og naturverntiltak som har vart i ett år, før de går den andre veien og trekker det tilbake.

Det er som det tidligere har blitt sagt: Hvis vi ikke kutter klimagassutslippene med dette tiltaket, må vi gjøre det innenfor landbruket, innenfor andre tiltak. Jeg vet ikke på hvilke andre områder Arbeiderpartiet mener vi nå skal stramme inn tiltaksbruken for å kompensere for dette.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [17:48:31]: Sosialdemokratisk politikk er bygd på sunn fornuft, og det er det som representanten Aasland til gangs har presentert her i dag. For det er åpenbart at forslaget om å ha en lovmessig regulering av nydyrking samtidig som det inkluderer nedbygging, vil føre til lavere klimautslipp. Det er helt og holdent et faktum, fordi det at vi får det inn i lovverket, er sterkere enn kun en forskrift, og ikke minst er hoveddelen av utslippene knyttet til nedbygging av myr. Det representanten Aasland har presentert, er i virkeligheten et sjakktrekk, som mange partier ser ut til ikke helt å forstå, fordi det er den beste løsningen, som burde vært presentert med en gang. Den er mer effektiv, og den er mer rettferdig, og det er viktig på så mange måter at vi har en klimapolitikk som fungerer, men som folk flest kan forstå.

For Venstre er blitt et parti der det er tut og kjør for millionbiler, for Thon-kjøpesentre og motorveier, mens han som produserer gulrøtter på Smøla, skal få et byråkratisk, forskriftsmessig vedtak tredd ned over seg, som ingen andre i samfunnet må stå til rette for. Det er på akkurat samme måten som at denne høyreregjeringen subsidierer de dyreste elbilene, mens barnefamilier i Norge må betale mange tusen kroner for å kunne transportere seg fra én del av landet til en annen med toget. Det er komplett urettferdig, det er komplett usosialt, og det gir i sum bare økte utslipp. Vi vil ha utslippene ned og rettferdigheten opp.

Så det Aasland her har presentert på vegne av Arbeiderpartiet, er egentlig noe av det klokeste som har vært gjort på dette feltet på lange tider. Det kommer til å stå seg over tid og få utslippene ned. Aasland er planpolitikkens svar på Magnus Carlsen, og det kommer ikke helt fram her, men blir åpenbart når en hører på statsråd Vervik Bollestad. Statsråden må selv innrømme at dette fungerer bedre enn det som ligger der fra før, men sår tvil om det på grunn av hvilke partier som visstnok har tenkt å stemme for. Sånn kan ikke en statsråd opptre. Man må være ærlig på at dette faktisk er et bedre forslag, som er smart for både rettferdighet og klima.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:51:22]: Dette teiknar til å bli ein litt rar debatt, så får vi sjå korleis mitt bidrag i denne debatten kjem til å bli.

Det er heilt riktig at det er noko urettferdig over at viss det er jordbruket som skal byggje ned myr, er det i utgangspunktet eit forbod, men i særskilte tilfelle i område der dette er dei einaste jordressursane, kan ein opne for det gjennom dispensasjon etter søknad til departementet. Det er heilt riktig: Det er urettferdig at Thon kan ordne seg og byggje ut, osv. – heilt urettferdig. Men kvifor stemmer da ikkje dei partia som synest dette er urettferdig, for SVs forslag som ligg i innstillinga? Kan nokon ta ordet og forklare meg det, eller eventuelt slutte å snakke om den djupe urettferda som ligg i det? Ein kan berre velje ein av delane, ein kan ikkje gjere begge delar samtidig. Så ein får anten stemme for det eller slutte å trekkje opp det paradokset. Viss ein er opptatt av den urettferda, må ein gjere noko med det. Da har dei forslaget rett framfor seg på bordet og kan stemme for det.

Så det var sjakktrekket, og så får vi håpe at nokon fleire enn SV forstår det.

Så til det forslaget som ligg her: Alle her kjenner til jordlova, § 11 andre ledd, der det står at ein i desse særskilte tilfella kan søkje hos departementet og dermed få byggje ned myr viss dette er dei einaste jordressursane det er snakk om er mogleg å utnytte. Det er det dispensasjonsgrunnlaget som finst. Det ein da erstattar dette med, slik eg oppfattar det – her får eventuelt nokon frå Arbeidarpartiet kome opp og korrigere meg – er at ein kastar bort departementet og seier at så lenge kommunen har laga ein heilskapleg klimaplan, står kommunen fritt til å byggje ned myr.

Viss det er eit sjakktrekk, synest eg det er eit svært dårleg sjakktrekk. Da må vi begynne å stille oss spørsmål, for dette vil faktisk føre til nye utslepp. Vi veit at det vil vere ein stad mellom 550 000 og 900 000 tonn i auka utslepp viss ein i verste fall byggjer ut på alle dei myrområda vi har. Det svarer til gassfabrikken på Melkøya, det svarer til 360 000 fossilbilar, og det vil vere punktutslepp som er av dei største i heile landet.

Da må dei som går inn for dette, begynne å forklare resten av salen korleis i all verda dei skal få dette til å hengje i hop. Kven er det som da må ta byrda? Korleis skal ein få den klimapolitikken til å hengje på greip? Men sidan ein har lagt opp til dette grepet med at det er kommunane som skal behandle dette i det vidare, kjem det til å bli eit innseiingsorkester viss ein skal ha ein eller annan form for heilskapleg klimapolitikk i dette landet.

Statsråd Sveinung Rotevatn [17:54:46]: Dette er jo ein litt underleg debatt å kome inn og følgje, slik det ofte er når parti som tilsynelatande meiner vidt forskjellige ting, likevel skal stemme for same forslag. Då vert det store spørsmålet kva det i så fall skal vere eit uttrykk for. Kva er Stortingets vilje? Det er då ofte jobben til ei regjering å sitje å finne ut av det.

For det første kan eg seie at viss ein meiner at nydyrking av myr ikkje gjev klimagassutslepp, bør ein eigentleg ikkje delta i debatten, for det gjer det jo heilt openbert. Det er eit vitskapeleg faktum, så det treng vi ikkje å diskutere.

Det er heilt kurant å påpeike ulike paradoks ved at det er lov å byggje ned for eitt føremål, men ikkje for eit anna. Men så er det slik at det ikkje er slik det er. Vi har i mange år hatt eit forbod mot å drenere myr for å plante skog. Nå har vi fått eit forbod mot å drenere myr for å nydyrke. Regjeringa har nettopp varsla eit mogleg forbod mot drenering av myr for torvproduksjon. Dei har då til felles at dei som er imot det eine, alltid også er imot det andre. Det er nok ikkje slik at det er der paradokset ligg.

Det spørsmålet eg stiller meg, som vert viktig her, er at det i forslaget som fleirtalet no tydelegvis har lyst til å vedta, står at det er viktig å ta vare på myr osv., og at departementet kan gje føresegner for nydyrking. Det er jo bra. Då kan jo departementet gje føresegner for nydyrking, og i dag har vi føresegner for nydyrking. Dei seier at det i utgangspunktet er forbode med nydyrking, og så finst det dispensasjonsmoglegheiter.

Når eg høyrer på representanten frå Arbeidarpartiet, som seier at det vert bygd ned for mykje i dag, det vert gjeve for mange dispensasjonar, og myrer treng eit sterkare vern, slik representanten Aukrust seier, legg eg nesten til grunn at det at departementet skal kunne gje føresegner, må bety at ein framleis kan ha eit forbod mot nydyrking. Eg antar det. Det må representanten frå Arbeidarpartiet i så fall gjerne gå opp og stadfeste. Viss ikkje er det i alle fall litt krevjande å forstå kva ein eigentleg spør om.

Då vil i så fall landbruksministeren få ein jobb i ettertid med å finne ut kva Stortinget har meint, men det er jo ein slik jobb vi statsrådar av og til får. Det er difor det er bra at vi har den regjeringa vi har, med dei statsrådane vi har, slik at Stortinget kan ha tillit til at vi gjer den jobben på ein god måte.

Men eg meiner nok det eg seier, at når Arbeidarpartiets representantar, som jo er dei som har skrive forslaget som Senterpartiet og Framstegspartiet no vil støtte, seier at konsekvensen av det forslaget må vere at det skal verte eit strengare vern, ikkje eit svakare vern, mindre nedbygging, ikkje meir nedbygging, må vel den naturlege tolkinga vere at ein kan ha eit forskriftsfesta forbod mot nydyrking av myr? Det er eit interessant spørsmål som det bør vere mogleg å svare på.

Lars Haltbrekken (SV) [17:57:37]: Jeg må si at i denne saken roter Arbeiderpartiet det til ganske grundig i myra. I dag står det i loven at det kan settes et forbud mot nydyrking av myr, og at unntak bare kan skje ved godkjennelse fra departementet. Nå vil Arbeiderpartiet fjerne fra lovteksten at det skal kunne innføres forbud mot nydyrking av myr i forskriften. Allikevel sier de at dette skal gi myra et sterkere vern. Da vil jeg i likhet med statsråd Rotevatn etterlyse et klart svar fra Arbeiderpartiet: Betyr det at det fortsatt kan forskriftsfestes et forbud mot nydyrking av myr eller ikke?

Arbeiderpartiet vil også ta bort at unntak bare kan godkjennes av departementet. Arbeiderpartiet vil i lovteksten skrive at det er kommunene som skal godkjenne unntak. Det ble sagt at Arbeiderpartiet er politikkens svar på Magnus Carlsen. Jeg har aldri sett Magnus Carlsen sette seg selv frivillig sjakk mat, slik Arbeiderpartiet setter myra sjakk matt i denne saken.

Hvis Arbeiderpartiet hadde vært opptatt av den urettferdigheten de mener det er at det kun er bønder som skal ta vare på myra, er det ikke så vanskelig å trykke på den grønne knappen når SVs forslag om forbud mot nedbygging av myr kommer opp til avstemning. Det er veldig enkelt. Hvis de ikke har prøvd det, kan jeg godt vise hvordan det gjøres. Da får vi også et forbud mot å bygge kjøpesenter, motorveier og annet på den verdifulle myra.

Hvis Arbeiderpartiet hadde vært opptatt av å ta vare på naturen, hindre utslipp av klimagasser og sikre at alle tok sin del av arbeidet med å ta vare på myra, hadde de stemt for SVs forslag når det kommer opp til votering. Det vi risikerer nå, er å miste en ganske stor miljøseier takket være et ødeleggende forslag fra Arbeiderpartiet.

Geir Pollestad (Sp) [18:00:44]: Denne diskusjonen ber litt preg av at det skulle dukke opp ein menneskeflokk som skulle inn og diskutera globale leiestjerner, inkludert statsråd Rotevatn, som no har teikna seg i debatten, og som påpeikte at når parti som meinte litt forskjellige ting, fann saman, så kunne mykje skje. Det minner meg litt om det regjeringsprosjektet me har oppi dette.

Eg synest at det forslaget som Arbeidarpartiet har fremja, gjev rom for bruk av skjøn. Det gjev ikkje eit absolutt forbod. Det gjev ei moglegheit til å vurdera dyrkingsmetodar, det gjev ei moglegheit til å vurdera om myra er djup eller grunn eller kor mykje klimagassutslepp det vil verta frå henne, osv. Difor stemmer me subsidiært for dette, sjølv om me meiner at forslaget vårt er betre.

Me vart utfordra av representanten Knag Fylkesnes frå SV på kvifor me ikkje stemmer for SVs forslag, som jo inneber eit totalforbod mot nydyrka myr. Me ønskjer òg at når ein byggjer f.eks. jernbane, skal ein ta omsyn til myr og prøva å spara mest mogleg myr. Men tanken på at me skal gå inn for eit lovforslag om totalforbod eller forbod mot nedbygging av myr, utan å vita kva det vil bety f.eks. for bygging av Nord-Noregbanen, ønskjer ikkje Senterpartiet å gå inn på. Noko myr vil ein nok vera nøydd til å byggja ned.

Så litt om kvifor me stemmer for dette. Ein representant frå Venstre, Ola Elvestuen, sa at det var eit tidsspørsmål før totalforbodet ville forsvinna viss dette vart vedteke. Det er ikkje eit spørsmål om tid. Viss heimelen i jordlova forsvinn, vert jo sjølvsagt forskrifta ugyldig fordi ein tek ut ei veldig klar tilvising til at det kan innførast eit forbod mot nydyrking. Når det forbodet er ute, ja, så vil jo forskrifta som heimlar det, ikkje lenger stå seg. Det må jo vera veldig, veldig klart.

Eg trur at i ein god dialog med kommunane om å laga heilskaplege planar vil kommunane vera interesserte i å ta vare på myrområde, ta vare på biologisk mangfald knytt til myr og finna fornuftige løysingar. Og det er det som er Senterpartiet sitt utgangspunkt i dette: Me ønskjer å redusera klimagassutsleppa, men me ønskjer å bruka litt sunt bondevett, me ønskjer å vurdera dette konkret, anten det er snakk om å bruka myra til å byggja Nord-Noregbanen, til å dyrka mat eller til å byggja ein veg. Difor meiner me at eit totalforbod er så feil, og det er bakgrunnen for at me stemmer som me gjer i denne saka.

Siv Mossleth (Sp) [18:03:58]: For et par uker siden så jeg tranefar som trippet mellom timoteiskuddene på en dyrket myr og lette etter mat mellom gressrøttene. Litt lenger bort lå tranemora på reiret midt på ei tue i et lite tjern i et våtmarksområde. Trana har hatt reir der i mange år. Sammen med trana ligger det alltid noen ender og ruger. De føler seg nok litt tryggere for reven i nærheten av den store trana.

Kombinasjonen av dyrket mark, våtmark, skogsterreng, veier og gårder er en del av dette landet som vi er så glad i. Natur og aktivitet rundt gårdene i distriktene går gjerne hånd i hånd.

Produksjon av mat er sjølsagt ingen krise for myrene i landet vårt. Når spørsmålet om å ta vare på verdifulle myrområder og våtmark kommer opp, kan det høres ut som om produksjon av mat er det store problemet. Sånn er det ikke. I Norge er 9,8 pst. av landarealet myr, og tilveksten på myr er på 1 mm i året, ifølge Sabima.

Bare 3 pst. av Norges landareal er i dag dyrket mark, inkludert overflatedyrket jord og innmarksbeite, ifølge regjeringa. I Nordland er arealet dyrket mark 1,4 pst. Til sammenligning består hele 66 pst. av Danmarks areal av dyrket mark.

Statsråd Rotevatn kan ikke ha lest NIBIO-rapporten «Kunnskapsgrunnlag om nydyrking av myr», som var grunnlaget for forbudet. Der ble det slått fast at det generelt er stor usikkerhet om klimagassutslipp fra dyrket myr. Det finnes lite kunnskapsgrunnlag, står det i rapporten. Men det kom fram at det er observert at omgraving av myr, som er en mer moderne form for dyrking, ikke har samme konsekvens som grøfting av myr. Omgraving kan gi netto binding av karbon i den mineraljorda som legges over myrlaget, ifølge innlegget «Det trengs mer kunnskap om myr» av direktøren i NIBIO.

Sjølforsyning, beredskap og solidaritet med verdens folk hadde trengt at mer av vårt eget areal ble brukt til produksjon av mat. Sjølforsyningsgraden vår av jordbruksmatvarer er under 40 pst. – korrigert for importert kraftfôr. På nasjonalt nivå ble det gitt tillatelse til dyrking av i gjennomsnitt 2 200 dekar myrjord per år i perioden 1997–2016. Til sammenligning ble det i 2020 vedtatt å omdisponere 3 900 dekar dyrka mark.

Terje Aasland (A) [18:07:19]: Dette er en litt underlig debatt, spesielt også når statsråder, representanter for regjeringen, går inn i debatten uten å være forberedt på hva den andre statsråden faglig har opplyst til Stortinget. Det synes jeg er litt underlig.

Med spørsmålet om juridisk bistand eller en juridisk tolkning av det vi foreslår, har vi spurt hva som i praksis ligger her. Da svarer statsråden tydelig at i praksis betyr dette et lovforbud mot nydyrking av myr. Et lovforbud mot nydyrking av myr er etter min erfaring, selv om jeg ikke er noen juridisk ekspert, langt sterkere enn en forskriftsfesting av et forbud mot nydyrking av myr med en forholdsvis vid adgang for dispensasjon. Det er utgangspunktet, så enkelt og så vanskelig.

Det blir ikke mer klimagassutslipp selv om Fremskrittspartiet og Senterpartiet stemmer for forslaget i denne salen. Det blir litt dumt, og det blir å tillegge disse partiene litt kunstige evner.

Vår hensikt er veldig tydelig. Det er å ta bedre vare på myra enn det vi har gjort fram til nå, og å ta bedre vare på arealet ut fra det vi har god erfaring med når det gjelder f.eks. dispensasjonsadgangen til nedbygging av strandsonen langs Oslofjorden. Jeg går ut fra at statsråd Rotevatn er veldig enig med undertegnede i at det har vært en veldig uheldig situasjon, hvor kommunene gjennom dispensasjoner fra plan- og bygningsloven veldig tydelig kan foreta nedbygging av strandsonen, sånn som det har foregått. Det er en veldig uheldig praksis. Det er mye bedre å få det inn i helhetlige planer og ha veldig tydelige regler om det.

Staten kan gripe inn. Nydyrkingsforskriften åpner for at statsforvalteren kan gripe inn på et hvilket som helst tidspunkt hvis det er sånn at en bryter med forutsetningene for nydyrking. Det som er Arbeiderpartiets motiver her, er at vi også legger inn nedbygging, den generelle adgangen til å bygge ned myr. Hvis ikke det er bedre for klimagassutslippene, bedre for ivaretakelsen av myr, da skjønner jeg egentlig ingen verdens ting. Da skjønner jeg i hvert fall ikke hvordan denne regjeringen har tenkt å følge opp det eventuelle lovvedtaket som blir gjort i Stortinget, når forutsetningene og lovforslaget er så entydig som det Arbeiderpartiet har satt fram her. Det er helt uforståelig hvis det ikke blir fulgt opp på den måten, med den praksisen, som er lagt til grunn her.

Vi stoler også på kommunene når det gjelder å ta det ansvaret de blir pålagt av Stortinget. Det gjør de på alle andre områder, og jeg synes det er en kvalitet i demokratiet vårt også å hegne om lokaldemokratiet på denne måten. Men staten sitter med fulle rettigheter hvis det er sånn at de må bruke dem.

Stefan Heggelund (H) [18:10:38]: Når et innlegg begynner slik representanten Sandtrøens innlegg begynte, med setningen «Sosialdemokratisk politikk er bygd på sunn fornuft», ja da vet man at man begynner på bunnen.

Da blir man jo overrasket når man sitter i stolen sin og aner fred og ingen fare og hører et innlegg som graver seg videre nedover. Man trodde ikke det var mulig, men her kommer vi til og med inn på svekkelsen som Arbeiderpartiet vil ha i elbilpolitikken, en politikk vi vet virker, og som gjør at vanlige barnefamilier – og vi vet at Arbeiderpartiet har gått ut med et internt skriv hvor de må forklare sine tillitsvalgte hva begrepet vanlige folk betyr, for det vet de ikke lenger – kan kjøpe elbiler, nullutslippsbiler, og at vi er i god rute til å nå 2025-målet. Ja, han kommer til og med inn på destruksjonen av den politikken som Arbeiderpartiet har gått inn for.

Dersom representanten Aukrust har rett i at dette er en innstramming, er spørsmålet: Hvorfor stemmer Fremskrittspartiet og Senterpartiet da for forslaget? De er nemlig mot en innstramming og vil ha en liberalisering, og da tror jeg det Terje Aasland sa i sitt innlegg, blir riktig, nemlig at han ikke skjønner noen verdens ting av hvordan dette forslaget kommer til å gjennomføres.

Det kan hende Pollestad, Mossleth eller andre fra Senterpartiet må gå opp og forklare Arbeiderpartiet hva forslaget deres betyr, og hvorfor de stemmer for det. For det er tydelig at verken Senterpartiet eller Fremskrittspartiet kjøper Arbeiderpartiets forklaring om at dette er en innstramming. Jeg kjenner flere fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet i salen her ganske godt etter åtte år på dette huset, og det er kloke mennesker. De vet hva de driver med når de lager politikk.

I denne salen har vi hørt Arbeiderpartiet gjennomføre en initiativdebatt om natur. De har fremmet forslag om det globale rammeverket for natur, naturavtalen, ikke spesielt gode og nødvendige forslag, men forslag likes fullt. Men nå vet vi at det bare har vært et spill for galleriet, for ordet de vil ha ut, som ligger der i dag, og som er forutsetningen i dag, er forbud. Det vil de ta bort, og det skal de stemme for sammen med partier som står på denne talerstolen og betviler det vitenskapelige faktum at bevaring av myr er et godt klimatiltak.

Så er det altså riktig: I denne saken er det Arbeiderpartiet som ikke skjønner noen ting.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [18:13:49]: Eg får håpe fylkesnemnda ikkje kjem!

Eg blei utfordra av representanten Pollestad om kva som ligg i forslaget vårt om eit generelt forbod mot nedbygging av myr. For å roe representanten: Det er akkurat dei same føresetnadene som er under dagens system – i særskilde tilfelle kan ein byggje ned. I særskilde tilfelle kan ein byggje ned. Dette har vore tydeleg for SV i alle saker, også når det gjeld innsatsen vår for jordvern. Vi er knallhardt for auka jordvern, men i særskilde tilfelle, der veldig viktige samfunnsomsyn tilseier det, kan ein opne opp for det.

Dette handlar på mange måtar om prioritering. Kva type utslepp er det ein ønskjer å leggje opp til? Vi skal redusere utsleppa kraftig i åra som kjem. Kva for område er det vi skal tillate utslepp frå? Dette svarer potensielt til utsleppa frå Årdal og Sunndal til saman, berre for setje det litt i perspektiv.

Ola Elvestuen (V) [18:15:13]: Når jeg hører på Arbeiderpartiet som nå vil forsterke vernet av myr, er det helt ubegripelig hvorfor de kommer med dette forslaget som tar vekk forskriften mot nydyrking av myr og også tar vekk betingelsen om at det var en plan som var godkjent av departementet. Dette gjøres etter at vi har hatt en lang prosess for å få på plass forskriften, en lang prosess for å lage unntak i de kommunene hvor det er behov for det, slik at man har en fleksibilitet også i lovverket der det er i dag.

Jeg tror mer at Arbeiderpartiet er der hvor representanten Pollestad var, han som sa at Senterpartiet ønsker reduserte utslipp av klimagasser. Det tror jeg Arbeiderpartiet også gjør: De ønsker å gjøre det, men de har ikke viljen til å gjennomføre tiltakene for å få ned klimagassutslippene eller for å ta vare på natur. Det handler om å føre en retorikk hvor man forsøker å være på alle sider av debatten, og det man først og fremst tenker på, er ikke klima, ikke natur, men Arbeiderpartiets posisjon.

Debatten avslører at Senterpartiet og Fremskrittspartiet har forstått hva som pågår. Dette er en delegasjon til kommunene, det er en svekkelse av et vern som har vært jobbet med siden klimaforliket i 2012, som vi har fått på plass, som fungerer – og så tar man det bort igjen bare etter ett år.

Jeg tror denne saken viser at i Arbeiderpartiet er det mange ønsker om å redusere klimagassutslipp, det er sterke ønsker om å ta vare på natur. Men når enkeltsakene kommer, når enkeltsakene skal vedtas, velger de å gå imot.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [18:17:55]: For oss var det viktig å få på plass en dispensasjonsadgang for å ivareta bondens mulighet til å opprettholde jordbruksdriften. Det kan, som representanten Sandtrøen sa, kanskje være den eneste dyrkingsmuligheten som er der, eller en ønsker å ivareta særskilte produksjoner. Kommunen har anledning til å tillate nydyrking av myr hvis behovet tilsier at hensynet til natur, miljø og klima faktisk den gangen må vike.

Landbruksdirektoratet har utarbeidet en veileder til nydyrkingsforskriften, hvor reglene om nydyrking av myr er nærmere omtalt. Veilederen vil bidra til å sikre en enhetlig praksis i reglene og gjennomføring av reglene i landet vårt. Når den nydyrkingen er ferdig, er det sånn at grunneieren gir beskjed til kommunen, kommunen kommer og ser at dette er gjennomført, og det blir registrert i KOSTRA, sånn at vi skal ha en oversikt over dette.

For meg blir det litt underlig at en nå kommer i en situasjon hvor Senterpartiet vil stemme for Arbeiderpartiets forslag subsidiært, for en kunne lese i Nationen for ikke lenge siden: «Ap etterlater Sps myrforslag i myra.»

Og videre:

«– Uforutsigbart og uheldig, sier Geir Pollestad (Sp) om Aps myr-retrett. Han spør seg om Aps miljøpolitikere har tatt styringen over Aps næringspolitikere. – Sp ligger hele tiden et par år etter Ap, svarer Terje Aasland (Ap).»

Det var for ikke lenge siden. Da lurer jeg på hva som har endret seg i denne perioden, fra dette ble sagt i Nationen og til der vi er nå. Er det ikke sånn at dette er uforutsigbart? Er det ikke sånn at det er uheldig? Eller er det egentlig helt greit for Senterpartiet, det som skjer? En tar vekk forskriften, en tar vekk dispensasjonen, og så gir en dette til en helhetlig plan, som er tanken, og dermed svekker man også dette.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [18:21:00]: Det er jo fantastisk at en Høyre-representant går opp på talerstolen og refererer at sosialdemokratisk politikk er bygd på sunn fornuft. Det har jo virkelig denne debatten vist at den er, for det er tre argumenter som oppklarer, som gjenstår, og som overhodet ikke er blitt motsagt av de borgerlige partiene:

1. Problemet med nedbygging av strandsonen er så svært nettopp fordi det er organisert med en masse dispensasjoner fra kommunene. Det samme problemet er det nå med nydyrking av myr. Det er kommunene som bestemmer, og det er tilfeldig. Det er mye smartere å få det inn i loven, slik Arbeiderpartiet foreslår.

2. Av en representant fra SV ble det spurt om hvorfor vi ikke skal ha et totalforbud. Det er ganske enkelt og åpenbart hvorfor man ikke skal ha et totalforbud. Det har følgende årsak: at alle i denne salen bl.a. trenger mat. For noen år siden importerte vi 524 tonn gulrøtter fra USA. Det er ganske klart at mange av de gulrøttene som ble transportert tvers over Atlanterhavet, hadde langt større klimautslipp enn de som ble produsert på Smøla i Møre og Romsdal. Man må ha forvillet seg inn på et teoretisk Civita-seminar for å komme fram til en annen konklusjon. Vi må kunne ha noen form for jordnær fornuft også i denne stortingssalen. Derfor må det finnes muligheter for å produsere lokale matvarer, trygge og gode og med topp kvalitet.

3. Dette er en seier for klimaet og rettferdigheten, for den går også på nedbyggingen av myr. Det burde selvfølgelig vært inkludert den gangen dette ble vedtatt, men det er igjen fordi klimapolitikken er basert på en altfor stor urettferdighet på felt etter felt, og det er ikke noe unntak i denne saken. Det er framskrittet som nå kommer til å bli vedtatt. Det betyr at det skal være en slutt på at Venstre bare setter opp Thon-kjøpesentre og motorveier på myr. De største utslippskildene må også med i regnskapet. Slik fungerer en rettferdig klimapolitikk.

Høyre-representanten forsøkte å tulle med at elbilpolitikk ikke har noe med rettferdighet å gjøre. Åpenbart har det det. Når de rikeste folka i Norge blir subsidiert uten begrensninger, mens en barnemor på Tynset må betale 2 198 kr for å ta toget til Hamar og tilbake igjen, er det helt klart at det er noe fullstendig riv ruskende galt med hvordan den sosiale politikken i Norge har blitt. Nå trenger vi et mer rettferdig Norge, som får ned utslippene, og det skal bli vanlige folks tur.

Terje Aasland (A) [18:24:14]: Når jeg hører representanten Heggelund, kunne det ha vært morsomt å ha et litt artig replikkordskifte i denne debatten, men saken er for alvorlig til det. Noe av problemet her er at myra i dag ikke har noen bestemt lovbeskyttelse, dessverre. Det er kun i forskriften at myra har en klart definert beskyttelse, og forskriften kan endres i morgen hvis regjeringen finner det for godt. Men vi ønsker altså å forsterke det og å innta myrbeskyttelsen i loven.

Så må en gjerne lage noe billig retorikk om at dette er en svekkelse av myrbeskyttelsen. Intensjonen bak forslaget, i merknadene og i det jeg nå har sagt gjentatte ganger, er å forsterke beskyttelsen av myra, både med hensyn til nydyrking og til det som kanskje er det store problemet, som er nedbygging. Jeg håper regjeringspartiene og regjeringen tar det på alvor hvis det er slik at det forslaget blir vedtatt, for saken er for alvorlig til å rotes bort i billige retoriske poenger.

Geir Pollestad (Sp) [18:25:36]: Berre ei kort leserettleiing til statsråden, som har forvilla seg inn i Nationen. Det er rett at Senterpartiet kritiserte Arbeidarpartiet i denne saka. Det skal ikkje alltid så mykje til før me kritiserer dei, men la éin ting vera tydeleg: Det beste – og det føretrekte alternativet vårt då denne saka vart behandla – var jo det opphavlege forslaget vårt, altså å seia nei til eit forbod mot nydyrking av myr til matproduksjon. Det andre og nest beste forslaget er det som me har fremja i representantforslaget, som var Arbeidarpartiet sitt forslag frå den gongen. Det tredje beste alternativet meiner me er det som Arbeidarpartiet no har lagt fram, og det er det me støttar. Det tenkjer eg er kjernen i ein pragmatisk maktpolitikk, at viss du ikkje får det du aller mest vil ha, så tek du det som er nest best, og får du ikkje det, så tek du det som er tredje best. Og meir dramatisk er det ikkje i denne saka.

Ola Elvestuen (V) [18:26:57]: Når jeg hører på representanten Aasland, er i hvert fall signalet fra Arbeiderpartiet til statsråden at forskriften skal stå. Men jeg ser jo at det dere vedtar, er allikevel å ta dette ut fra lovverket, og da hjelper det lite hva representanten sier. Da blir det et juridisk spørsmål om dette faktisk kan stå. Og det dere i praksis gjør, er å delegere til kommunen – med de følger det gir. Og det er spesielt når argumentasjonen blir at dette må vi gjøre av hensyn til bøndene på Smøla, når vi jo nettopp har laget en forskrift som inneholdt unntaksbestemmelser – med utgangspunkt i situasjonen på Smøla. Så den er ivaretatt i den som nå gjelder. Det er ingen tvil om at denne saken svekker vernet, og det viser Arbeiderpartiets sanne klimaansikt.

Lars Haltbrekken (SV) [18:28:15]: Jeg er enig med representanten Aasland i én ting, og det er at denne saken er alvorlig. I fjor høst la Arbeiderpartiet fram et klimabudsjett hvor de viste hvordan utslippene av klimagasser skal kuttes. I dag legger de fram et forslag som svekker norsk klimapolitikk, som i verste fall fører til en utslippsøkning på opp mot 900 000 tonn CO₂-ekvivalenter hvert år. Det tilsvarer de årlige utslippene fra 360 000 privatbiler.

Mitt enkle spørsmål til Arbeiderpartiet er: Hvordan har Arbeiderpartiet tenkt å kompensere for en sånn utslippsøkning? Hvem skal kutte sine utslipp mer for at man skal kunne rote rundt i myra? Skal det parkeres 360 000 privatbiler? Skal man – det er jo lov å ønske – stenge noen eller si nei til nye oljefelt? Er det industrien som skal få tøffere utslippskrav, eller er det vanlige folk? Hvem skal kompensere for den utslippsøkningen som Arbeiderpartiet nå i verste fall legger opp til? Det må Arbeiderpartiet kunne svare på dersom dette klimabudsjettet fra i fjor høst skal stå til troende.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [18:30:08]: Jeg har et behov for å stille et spørsmål, for det ble sagt fra talerstolen, og det var av representanten Sandtrøen, at det ble gitt så mange dispensasjoner. Da lurer jeg virkelig på hvor de tallene kommer fra, for KOSTRA-tallene, ut fra den forskriften vi har, kommer ikke før neste år. Så jeg lurer på hva for noen reelle tall representanten viser til når han sier sånt fra Stortingets talerstol.

Stefan Heggelund (H) [18:31:03]: Veldig kort. Utslippene er på vei ned med denne regjeringen. Regjeringen har lagt fram en klimaplan fram mot 2030 som viser nøyaktig hvordan vi når utslippsmålene for 2030. Følges den klimaplanen, nås klimamålet til Norge for 2030.

Da vi behandlet klimaplanen, var det ingen i Arbeiderpartiet som tenkte på at de kanskje måtte skrive noe om hvordan de skulle kompensere for økte myrutslipp på bakgrunn av sin politikk. Men vi må huske at det var på et tidspunkt da ingen helt visste hva Arbeiderpartiet kom til å mene om myr i år. For hver gang det er diskusjon om myr, må Arbeiderpartiet ta en lang runde med seg selv for å finne ut hva de skal mene om myr. Tenk om det nå var slik at vi kunne hørt – vi leser det i teksten, men det hadde vært så fint å høre det fra Arbeiderpartiet selv – innrømmelsen av at Arbeiderpartiet er så delt i dette spørsmålet at når de skal lage en setning, formulere politikk, så lager de et eller annet internt kompromiss som er veldig vanskelig å forstå, men om man leser det som det står, så betyr det noe helt annet enn det Arbeiderpartiet i denne salen sier at det betyr. Enkelt og greit.

Da er det kanskje helt til sist verdt å minne om at i Arbeiderpartiets eget klimabudsjett er ikke myr nevnt med et eneste ord. De kan ikke det, for de er ikke enige om myr. De kan ikke bruke dette viktige klimatiltaket i sin egen klimaplan. Ikke med ett ord står det om myr i Arbeiderpartiets alternative klimabudsjett – utrolig, men like fullt sant.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [18:33:21]: I demokratiet vårt er det heldigvis sånn at man kan gå inn og se hvilke dispensasjoner hver kommune gir. Det behandles demokratisk i hver kommune, så man trenger ikke ha en fullstendig KOSTRA-rapport for å kunne få et bilde av hvordan dette går, for det er rett og slett bare å se hva som blir vedtatt i ulike behandlinger i hver kommune. Jeg har vært lokalpolitiker selv, så jeg vet at den typen vedtak heldigvis blir offentliggjort etter at de er fattet.

Så til spørsmålet som fortsatt står ubesvart – noe som egentlig er litt utrolig – og som ingen vil kommentere: Vårt forslag får nå konsekvenser for Olav Thon, en sponsor for høyreregjeringen. Han kan ikke bygge kjøpesentrene sine på myr, sånn som han ønsker. Det får også konsekvenser for motorveier. Nedbygging av myr har de største konsekvensene. Det blir inkludert i dette helhetlige lovforslaget, og det er jo ganske fornuftig og klok politikk.

Tom-Christer Nilsen (H) [18:34:34]: Det kan være greit å sjekke den statistikken av og til, for realiteten er nok dessverre at det ikke er dispensasjoner som medfører den største nedbyggingen av areal i Norge, det er planer. Det er planlagt arealdisponering som innebærer den største arealomdisponeringen, også i de fleste av disse pressområdene.

En ting vi trenger klarhet i, er at representanten Sandtrøen nå sa at dette betyr at Olav Thon ikke kan bygge kjøpesenter, men det er jo ikke det Arbeiderpartiet har foreslått. Det er et ganske viktig spørsmål som kanskje krever en avklaring. I første ledd av det en foreslår, som skal være lovens paragraf, sier en at departementet kan gi føresegner for nydyrking, ikke for noe annet. Det vil si at departementet ikke har hjemmel til å gi føresegner for nedbygging, de har kun hjemmel til å gi føresegner for nydyrking. I neste del av paragrafen står det om søknad om nydyrking eller nedbygging – nedbygging man ikke har fullmakt etter paragrafen til å gi forskrift for, fordi man har sagt det bare skal gjelde nydyrking. Det er det som står i forslaget, det er det som er skrevet ad verbatim i forslaget.

Det en trenger her, og som jeg tror hadde vært greit, er rett og slett en runde to for å avklare hva man egentlig har foreslått her. Det er veldig vanskelig for en hvilken som helst regjering, statsråd, statsforvalter eller hva som helst, når vi snakker her om jordloven, å avgjøre hva det er som skal være kriteriet, når man bare åpner for å gi forskrifter om det ene. Da kan ikke departementet gi forskrift eller føresegner om nedbygging, for det er det ikke åpnet for i paragrafen. Det er presisert at det bare kan gis om nydyrking.

Lars Haltbrekken (SV) [18:36:40]: Hvis Arbeiderpartiet er så for et forbud mot nedbygging av myr, er det bare å stemme for SVs forslag. Stemmer man imot det forslaget, er man ikke så for et forbud mot nedbygging. Da vil man at den urettferdigheten man i innlegg er så opptatt av, skal fortsette.

Og så vil jeg etterlyse et svar på mitt spørsmål: Hvordan har Arbeiderpartiet tenkt å kompensere for de økte utslippene ved den økte nydyrkingen av myr som man nå legger opp til gjennom å fjerne forbudet fra lovteksten? Hvordan skal Arbeiderpartiet kompensere for i verste fall et utslipp tilsvarende 360 000 privatbiler i året?

Åsmund Aukrust (A) [18:39:09] (ordfører for sak nr. 16): Vi behandler to Dokument 8-forslag, et fra MDG og et fra Rødt.

La meg starte med forslaget som kommer fra MDG, som handler om at Norge skal være en global ledestjerne i kampen for klimaomstilling. Det er vel en intensjon som jeg tror de fleste er enig i – iallfall er Arbeiderpartiet enig i det og mener at Norge bør gjøre mer både nasjonalt og internasjonalt. Da viser vi til de om lag 200 forslagene vi hadde for å forsterke Norges klimapolitikk, som vi behandlet for om lag en måned siden, og som dessverre – alle sammen – ble nedstemt av det borgerlige flertallet.

Men denne saken handler først og fremst om to ting. Den ene handler om at vi skal avvikle norsk oljeproduksjon. Uavhengig av hva en mener om det, er det ikke noe vi gjør bare med løse forslag her i Stortinget, så vi kommer ikke til å stemme for noen av de forslagene.

Så har det også kommet noen forslag i dag som henviser til IEA-rapporten. Det er en veldig spennende rapport, som helt sikkert kommer til å forandre mye av debatten om energipolitikk, nasjonalt og internasjonalt, så en trenger vel noe mer gjennomgang og gjennomlesning istedenfor å gå rett til konklusjonen med et løst forslag over bordet nå. Men jeg håper at alle partier leser denne rapporten. Ikke minst håper jeg at MDG, og også i og for seg SV, leser rapporten, for den handler også om at vi skal ha en massiv utbygging av fornybar energi.

Tidligere i dag voterte vi over en sak hvor det var et stort ønske i et lokalmiljø om å få bygge vindmøller. Det stemte SV og Miljøpartiet De Grønne nei til. Jeg håper at de partiene ser at skal vi få elektrifisert verden, trenger vi massiv bygging av fornybar energi. Vi trenger også mer fornybar energi i Norge.

De andre forslagene handler om at vi trenger sterkere klimamål. Jeg er veldig for å ha sterkere klimamål, og det skal vi behandle i Stortinget i neste uke. Derfor er jeg veldig glad for at SV og MDG stemmer for Arbeiderpartiets forslag neste uke om sterkere klimamål for Norge, men det er i den saken vi mener at forslagene om klimamål hører hjemme.

Så til slutt: Rødt har fremmet et forslag om rettferdig klimapolitikk. Jeg er veldig glad for at Rødt har adoptert Arbeiderpartiets budskap i klimapolitikken om at vi skal ha en rettferdig klimapolitikk. Kjernen i Arbeiderpartiets klimapolitikk er at den skal være rettferdig, kutte utslipp og skape jobber. Så er det fremmet noen forslag, og igjen viser jeg til de over 300 forslagene som handler om veldig mye av det samme. Men vi mener at de forslagene Arbeiderpartiet fremmet, og som jeg tror også Rødt stemte for, veldig mange av dem, var både bedre formulert, mer presise og mer handlekraftige. Vi henviser til de forslagene og kommer derfor ikke til å stemme for dette i dag.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [18:41:59] (ordfører for sak nr.17): Nå har jeg fått gleden av å være saksordfører for et relativt omfattende forslag fra partiet Rødt. En rettferdig miljøpolitikk med utslippskutt som monner, heter forslaget.

Forslagene er i elleve punkter, og jeg kommer ikke til å gjengi alle her. Rødt er ikke representert i energi- og miljøkomiteen, og forslagene har derfor ikke blitt fremmet av noen av komiteens medlemmer, men jeg ser de ligger som forslag i salen.

Forslagsstilleren tar opp flere interessante spørsmål, og jeg tror komiteen gjerne kunne diskutert flere av dem. Men Stortinget har nettopp, nærmere sagt 8. april i år, behandlet en svært omfattende melding, nemlig klimaplanen, hvor det var hele 475 forslag. Det ble brukt lang tid, den ble diskutert mye, både i Stortinget og i offentligheten, og det ville vært naturlig at disse forslagene ble fremmet i den sammenhengen.

Ellers har statsråden et veldig omfattende tilsvar og et brev hvor forslagene kommenteres godt enkeltvis. Selv om jeg representerer Fremskrittspartiet, tror jeg at jeg snakker på vegne av alle partiene i energi- og miljøkomiteen når jeg henviser til innstillingen til Meld. St. 13 for 2020–2021, hvor alle partiene beskriver sin klimapolitikk og primærpolitikk grundig. Det er grunnen til at innstillingen er relativt kort i denne saken.

Til slutt vil jeg takke komiteens medlemmer for et godt samarbeid.

Liv Kari Eskeland (H) [18:43:51]: Det er ikkje vanskeleg å være einig med forslagsstillaren og ønsket hans om å gjera Noreg til ei global leiarstjerne i klimaomstillinga, men me er på inga måte einig i løysinga, som er å setja ein sluttdato for petroleumsnæringa i landet til 2035. Det ville vore utruleg krevjande med tanke på dei konsekvensane dette måtte få for arbeidsplassar og for den omstillinga me måtte ha utsett innbyggjarane for i løpet av veldig kort tid.

For Høgre er det eit mål å stansa utsleppa, ikkje utviklinga. Derfor har me løyvd store summar til forsking, teknologiutvikling og til tradisjonell industri som skal få ned utsleppa og ta vare på arbeidsplassane våre. Hydro Karmøy er eit godt eksempel på dette, der me i 2015 løyvde 1,5 mrd. kr til ein pilot som viser at ein kan produsera aluminium med 15 pst. lågare energiforbruk, og som gjev eit rekordlågt nivå av direkte CO₂-utslepp frå elektrolysen. Dette er berre eitt av mange eksempel som illustrerer godt korleis denne regjeringa jobbar.

For det andre har me forplikta oss internasjonalt gjennom Parisavtalen. Som ei følgje av det har me utarbeidd nasjonale utsleppsmål, og me har altså nettopp behandla Klimaplan for 2021–2030, som viser korleis me tar ansvar for å nå desse måla i Noreg.

Det er verd å merka seg at det er brei einigheit om klimamåla for 2030 i Stortinget, men å kutta alle utslepp i Noreg med 80 pst., slik forslagsstillaren ønskjer, finst det faktisk ingen plan for. For å greia dette arbeidet må det vera realistiske mål og realistiske tiltak, og så skal me vera ein nasjon som evnar å gjennomføra desse tiltaka. Og ikkje minst: Folk må vera med på denne omstillinga.

I innleiinga til denne saka vert det vist til ein tale som FNs generalsekretær heldt i desember 2020, der han sa at menneskeslekta fører krig mot naturen, og at det er eit sjølvmord. Men i den same talen sa han at regjeringar no må begynna å tenkja nytt om prising av karbon, og at skattebyrda må leggjast på forureinar, og det er akkurat det me gjør.

I ein annan tale, til Nordisk råd, har generalsekretæren sagt at FN arbeider for investeringar i berekraftige industriar, og at landa våre historisk har vore dei største pådrivarane for ambisiøse klimatiltak og berekraftig utvikling, og at verda treng leiarskapet vårt no meir enn nokosinne.

Me er ikkje i mål, men det viser seg at me leier godt an globalt, og nokre gongar er det betre å skunda seg langsamt i riktig retning enn å hoppa i panikk.

Lars Haltbrekken (SV) [18:47:06]: Regjeringens oljepolitikk øker faren for at vi må leve med svært alvorlige konsekvenser av klimakrisen. Sist uke kom rapporten fra en av verdens fremste oljeorganisasjoner, Det internasjonale energibyrået. Rapporten slår fast at dersom vi skal unngå de verste klimaendringene, må vi sørge for å holde temperaturøkningen til maksimalt 1,5 grader, og da kan det ikke tillates nye olje- og gassutbygginger etter 2021.

Rapporten viser at regjeringens oljepolitikk er utdatert og øker faren for at vi må leve med en alvorlig klimakrise. I tillegg risikerer vi at vi med regjeringens oljepolitikk får en utgiftsbombe for fellesskapet. Når verden skal frigjøre seg fra fossil energi, er det ikke noen god forretningsidé å skulle pumpe opp stadig mer olje fra stadig flere sårbare områder. Produksjonen av fossil energi må falle raskt, og vi vet at vi har funnet det som trengs i årene framover.

Det er for så vidt ikke noe nytt, verdens klimaforskere har i årevis sagt at vi har funnet mer kull, olje og gass enn vi kan brenne om vi skal nå Parisavtalens mål. Det nye nå er at energibransjen selv, i form av Det internasjonale energibyrået, sier det. IEA er kjent for å være ultrakonservative når det kommer til klimamål og oljeleting. De har lenge ivret for økt produksjon av fossil energi, og det er derfor også deler av norsk miljøbevegelse på slutten av 1970-tallet førte en kamp mot norsk medlemskap i IEA.

Får denne nye rapporten noen konsekvenser for regjeringens politikk? Nei da, regjeringen har slått fast at det får den ikke. Det vi trenger nå, er en ledelse av Norge som skjønner alvoret, som sørger for at vi kommer i gang med den omstillingen som trengs. Norge har enorme muligheter. Kompetansen vi har bygd opp i oljeindustrien, vil vi få stor bruk for framover når vi bl.a. skal satse på havvind. At enkelte parti ikke vil satse på havvind og dermed sende tusenvis av verftsarbeidere ut i arbeidsledighet, er ikke til å forstå.

Forrige uke talte oljelobbyens gud: Tiden for å sette i gang nye olje- og gassfelt er forbi. Det er på tide med handling.

Ved en inkurie står SV inne i forslag nr. 2 i innstillingen, som går på å bli en global stjerne i klimaomstilling. Der skal SV ikke stå. Jeg tar opp de forslag SV er med på.

Per Espen Stoknes (MDG) [18:50:27]: IEA-rapporten «Net Zero by 2050» har fjernet grunnmuren under norsk olje- og klimapolitikk. IEA, tidligere kjent som den norske oljebransjens trofaste forsvarere, slår nå fast at alle land må slutte å lete etter mer olje og gass nå, hvis vi skal ha noe som helst håp om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader.

Jeg registrerer at de grå partiene, sammen med oljelobbyen, i lys av denne nye IEA-rapporten gjentar et par gamle snakkepunkter. Det ene er at det er dumt å legge ned norsk oljeindustri over natta, også kalt «skru av krana over natta». Heldigvis er det ingen partier jeg kjenner til, som har foreslått det. Derimot foreslår MDG å etablere en oljekommisjon, der myndigheter, næringsliv, arbeidstakerorganisasjoner og forsknings- og kunnskapsmiljøer samarbeider om en plan for å opprettholde sysselsetting og skape nye jobber samtidig som oljevirksomheten fases ut, slik Tyskland har gjort med kull. MDG mener at en slik styrt nedtrapping og omstilling er mye smartere enn en krasjlanding i markedet, som 2014 var en forsmak på. Det vil være en sannsynlig konsekvens av å fortsette med dagens norske maksimum oljepolitikk.

Det andre store snakkepunktet fra oljepolitikere og lobbyister er at Norge ikke kan være det første landet som sluttet å lete etter olje. Til det er det bare å si at det er altfor sent for Norge å være først ute, for både Danmark, Frankrike, Costa Rica, Irland og Portugal har allerede vedtatt stans eller pause i ny olje- og gassutvinning av klimahensyn.

Verden er dessverre ikke i rute til å klare 2-gradersmålet, og langt mindre 1,5-gradersmålet. I februar slo FNs generalsekretær, Guterres, fast at klimamålene verdens land så langt hadde meldt inn, bare var nok til å kutte 1 pst. av globale utslipp innen 2030. Bedre ble det ikke av at alle 1,5-gradersscenarioene forutsetter massivt opptak av karbon fra atmosfæren i et omfang som mange forskere er usikre på om i det hele tatt er mulig.

Derfor foreslår vi i denne saken å heve Norges klimamål til 80 pst. innen 2030, skjerpe klimaloven og innføre krav om klimabudsjetter på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. For Norge er rikt, usannsynlig rikt, og vi har mulighet til å føre en mye mer ambisiøs klimapolitikk enn de fleste andre land. Vi foreslår også at Norge følger etter USA ved å jobbe for et moratorium mot oljeutvinning i Arktis.

Med det tar jeg opp MDGs forslag.

Bjørnar Moxnes (R) [18:53:42]: I denne saken blir forslagene våre avvist av komiteen. Det synes vi er synd. At regjeringspartiene avviser forslaget vårt om at inntekter fra en høyere CO₂-avgift ikke skal gå til å redusere skatt på formue, selskapsoverskudd og høye inntekter, er forståelig, for denne regjeringen gir jo flate avgiftsøkninger til folk flest og skattekutt til dem som har mest. I meldingen sier de til og med at kutt i formuesskatten er et klimatiltak, som vel er å ta grønnvasking til et nytt nivå.

Det er mer overraskende, synes vi, at de rød-grønne ikke støtter forslaget vårt om at inntektene fra en høyere CO₂-avgift ikke skal gå til skattekutt på formue, selskapsoverskudd eller høye inntekter. Jeg håper ikke det betyr at vi ved en rød-grønn valgseier til høsten, som vi alle jobber for, vil videreføre den miljøpolitikken som regjeringen fører, som er å la folk i distriktene som er mest avhengig av bil, bli hardest rammet av en økning i CO₂-avgiften, mens de som har mer penger i sentrale strøk, fortsatt kan få subsidiert de dyreste elbilene.

Alle partiene på rød-grønn side vil ha en ny klimapolitikk. Den skal være rettferdig. Det er bra at Arbeiderpartiet nå tar etter Rødt, i hvert fall i retorikken. Det er et stykke igjen på politikken før de er der, men ok. Vi burde også kunne samle oss om noen enkle prinsipper i denne saken for dette – vi har vært åpne for å diskutere, men det har vært liten interesse for det i behandlingen av denne saken.

Det viktige er at en urettferdig miljøpolitikk vil gjøre det vanskelig å få med folk på de store endringene som trengs for å få stanset klimautslippene. Vi kommer med en rekke forslag som vi tror vil være med på å sikre at klimapolitikken kutter både utslipp og ulikhet samtidig – forslag som, etter hva jeg kan skjønne, blir avvist av komiteen.

Vårt mål er at de som forurenser mest, som er de som har mest, tar sin del av ansvaret for å få ned klimagassutslippene. Vi vil at de som f.eks. sløser med strøm til helårs oppvarmet svømmebasseng eller oppvarmet innkjørsel til enorme hytter i fjellet, skal betale noe ekstra for det, og det håper vi er forslag som de øvrige rød-grønne partiene vil være enig i er en god idé. Det er fullt mulig, mener i hvert fall jeg, å ta en ny vurdering av om man ikke kan støtte Rødts forslag. Uansett vil valget avgjøre, og det vil bli rom, tenker jeg, for å få gjennomslag for viktige krav også fra vår side for å sikre en rettferdig miljøpolitikk i Norge for framtiden.

Med det tar jeg opp våre forslag i saken.

Statsråd Sveinung Rotevatn [18:57:03]: Det er alltid litt krevjande når ein har 3 minutt på seg til å kommentere fleire titals ulike forslag i to Dokument 8-forslag som handlar om vidt forskjellige saksfelt, alle med vidtrekkande konsekvensar. Eg trur eg tek ei litt overordna tilnærming til det, og så får ein heller følgje opp med ytterlegare spørsmål etter kvart.

Då vil eg seie at Noreg har ein ambisiøs klimapolitikk. Vi var det tredje landet i verda, det første vestlege, som leverte eit forsterka mål til Parisavtalen. Vi skal kutte utsleppa våre med 50 pst., opp mot 55 pst. innan 2030. Ikkje berre har vi eit mål. Det har vi hatt i norsk politikk lenge, men vi har ein plan for korleis vi skal nå det målet. Aldri før har ei regjering levert ein så detaljert og ambisiøs og forpliktande klimaplan med så konkret politikk og med detaljerte utrekningar av utsleppskutt på tonnet. Det gjer at vi ikkje berre har eit mål, men det er truverdig at vi kan klare å nå det, iallfall dersom den planen vert følgd, og det har regjeringa tenkt å gjere.

Det er ei rekkje forslag her, som sagt. Ein del av dei går på det som handlar om ulike klimabudsjett. Det er f.eks. lagt fram forslag om å inkludere krav om nasjonale klimabudsjett og tilhøyrande handlingsplanar og at det vert utvida til også å gjelde kommunar og fylkeskommunar. Som representanten Aukrust sa, skal klimalova diskuterast i Stortinget ganske straks, og ein kjem kanskje tilbake til nokre av dei problemstillingane, men eg vil likevel seie at klimalova er ei overordna lov. Ho forsterkar Noregs klimamål samtidig som ho gjev fleksibilitet til ulike politiske løysingar, vegval og verkemiddel. Gjennom klimaavtalen med EU – og det er eit viktig poeng, i og med at ein del parti i salen er imot han – får Noreg eit juridisk bindande utsleppsbudsjett for ikkje-kvotepliktige utslepp. Det betyr at klimamålet heller ikkje er frivillig å nå. Det må ein nå.

Klimalova forpliktar regjeringa til årleg å leggje fram status gjennom eit utsleppsbudsjett, og korleis det budsjettet skal oppfyllast, følgjer som sagt av klimaplanen. Så er det slik at klimalova no forpliktar regjering og storting, men ikkje kommunar og fylkeskommunane. Det betyr ikkje at kommunar ikkje har ei viktig rolle i omstillinga av Noreg. Dei har ei avgjerande rolle. Men det er nok likevel slik at det ikkje er kommunane som er ansvarlege for alle klimagassutslepp innanfor sine kommunegrenser. Klimalova omfattar med andre ord utslepp som kommunane ikkje er ansvarlege for eller har myndigheit til å regulere. Det gjer det litt krevjande, at ein likevel skal påleggjast eit ansvar for dei, slik det vert lagt opp til i nokre av forslaga.

Heldigvis skjer det veldig mykje bra i kommunane med klimaplanar og klimabudsjett. Miljødirektoratet har laga eit verktøy som fordeler klimagasstatistikken på kommunar til nytte for politikarar og innbyggjarar. Vi administrerer ordninga Klimasats, som er ein stor suksess. Vi rettleier, og vi hjelper til med å lage kommunale klimabudsjett. Så det har ein no fått, både i Oslo, Trondheim, Bergen, Hamar, Kristiansand, i Akershus, i Nordland og på fleire plassar. Så eg vil seie det skjer veldig mykje positivt i kommunane. Regjeringa støttar opp under det, men det å nå måla i klimalova er regjeringa og Stortinget sitt ansvar.

Lars Haltbrekken (SV) [19:05:47]: Det er en ting som forundrer meg i den saken vi nå diskuterer, for saken handler om å gjøre Norge til en ledestjerne i den globale klimaomstillingen. Da spør jeg meg: Hvilke standarder er det forslagsstillerne fra Miljøpartiet De Grønne setter til det å være en global ledestjerne?

Etter at USAs president kom med sine klimamål, opplevde vi en nærmest panegyrisk hyllest fra Miljøpartiet De Grønne – en panegyrisk hyllest av klimamål som er betraktelig svakere enn den norske regjeringens klimamål, som det samme partiet med rette kritiserer i harde ordelag.

Hvorfor stiller man med klappsalver og jubelrop når verdens nest største forurenser kommer med en klimapolitikk som er i strid med 1,5-gradersmålet, som har fått sterk kritikk fra amerikansk miljøbevegelse, og som attpåtil – tro det eller ei – er svakere enn den norske regjeringens klimapolitikk? Og det siste er jo et kunststykke å få til.

USA sitter på et betydelig ansvar for det uføret verden har havnet i. Derfor er de utslippsforpliktelsene den amerikanske presidenten har sagt at landet er villig til å ta på seg, altfor svake. Når man hyller en uansvarlig svak klimapolitikk fra verdens nest største forurenser, kan man lure på hvor lavt listen legges for det å være en global ledestjerne.

Miljøpartiet De Grønne virker å være såre fornøyd så lenge vi har en president som snakker varmt om kampen mot klimakrisen, men bla-bla-bla er altså det som skal ta oss ut av klimakrisen.

Vi i SV lever etter slagordet «action speaks louder than words». Klimakrisen trenger handling og utslippskutt – ikke flere statsledere som bare snakker om hvor viktig klimakampen er.

Med denne hyllesten av den amerikanske presidenten stiller Miljøpartiet De Grønne seg i samme rekke som de mange Høyre-politikerne sto i da de klappet de klimastreikende ungdommene på skuldrene for et par år siden og sa: Det er bra dere engasjerer dere.

Terje Halleland (FrP) [19:08:43]: Jeg følte litt behov for å være en stemme for industrien og verdiskaping og arbeidsplasser, og litt mindre bla-bla-bla, som det ble sagt fra foregående taler.

I denne sak er det fremmet forslag om å skjerpe Norges klimamål til 80 pst. Økonomiske budsjetter skal byttes ut med utslippsbudsjetter, og vi skal avslutte petroleumsvirksomheten vår – kort oppsummert: øke utgiftene, kutte inntektene.

Man får nesten inntrykk av at man er med i et mesterskap i hvem som kan by høyest. Miljøpartiet De Grønne sier de skal berge verden, men jeg sitter vel med et inntrykk av at de skal begynne med å ødelegge landet. Det er helt kjemisk fritt for konsekvensene av de forslagene som er tatt opp. Hadde det vært et seriøst forslag, hadde man tatt til orde for hvilke konsekvenser dette vil få. Vi har nettopp behandlet – i denne komiteen, i denne sal – en klimaplan med 500 forslag, men det var tydeligvis ikke nok for dem som står bak dette forslaget.

Hvordan skal vi definere en ledestjerne? Hva kan Norge bidra med i kampen for lavere utslipp? Hva er det vi kan tilby som kan gjøre oss til en ledestjerne, som få andre kan? Jo, vi kan slå ring om petroleumsnæringen. Samtidig skal vi slå ring rundt satsingen på utslippsreduksjoner – for det er ingen motsetning, det er en forutsetning. Det finnes to land som har klart å kutte utslippene sine, og det er Storbritannia og USA. Begge har gjort det gjennom å erstatte kull med bruk av gass. Og det er kun i Norge vi har en diskusjon om hvorvidt norsk gass bidrar til et bedre klimaregnskap eller ikke.

Vi kan gjerne ta diskusjonen om hva som er best på lengre sikt, og hvor Norge står om 50 år, men på kort sikt, de første ti årene, er det helt nødvendig at Norge bidrar med gass til Europa, slik at de kan fase ut kull. Det er Norges beste bidrag til Parisavtalen. Om Tyskland skulle erstatte sitt gassforbruk med kull, ville utslippene øke med 300 mill. tonn – seks ganger det totale utslippet i Norge. Når Baltic Pipe åpner til neste år, vil Polen kunne redusere sine utslipp med 80 mill. tonn, som alene er halvannen gang Norges utslipp.

Klimagassene må ned, men energiproduksjonen må opp. Det faller liksom bort i hele debatten. Vi har rundt en milliard mennesker på denne kloden som ikke har tilgang til energi, og verden vokser med 80 millioner mennesker i året. Det er Tyskland hvert år. Norge er et rikt land. Vi kommer til å klare oss. Men er det rett av oss å nekte andre land tilgang til energi? Jeg tror ikke det.

Ketil Kjenseth (V) [19:12:03] (komiteens leder): Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet i denne debatten, for vi har brukt mye tid i vinter og vår på klimaplanen, og vi har vedtatt en helhetlig politikk fram til 2030 for å kutte Norges klimautslipp. Men etter å ha sittet i salen her og hørt på de siste par timene, særlig debatten om myr, med Arbeiderpartiet, og så har vi forslag her fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne, falt det meg inn at vi må peke på en spagat som opposisjonen står i.

Representanten Lars Haltbrekken etterlyste et kunststykke. Jeg kan ramse opp noen kunststykker gjennom de siste åtte årene.

Vi har en elbilpolitikk som er den mest vellykkede i verden. Det er vel antagelig så nært som mulig man kommer en global ledestjerne. Norge er altså det landet i verden som har tredje flest elbiler etter Kina og USA.

Denne regjeringen har etablert Klimasats. Det er mange hundre millioner som går ut til lokale bidrag som kutter utslipp, og som skaper nye løsninger.

Denne regjeringen har etablert Nysnø, et omstillingsfond for å kutte utslipp.

Denne regjeringen har levert over 17 mrd. kr til karbonfangst og -lagring. Det er omtrent så nært man kommer en global ledestjerne når det gjelder karbonfangst og -lagring som et helhetlig prosjekt. Ingen andre land i verden har gjort et så stort helhetlig prosjekt.

Denne regjeringen har levert 2,3 mrd. kr til en flytende havvindpark, Hywind Tampen. Det er jo faktisk tett ved å være en global ledestjerne, det også, i hvert fall når man ser på hva annet vi gjør i leverandørindustrien vår, og på hva vi har regulert av områder for flytende havvind.

Vi har levert en hydrogenstrategi, puttet på penger til den. Biogass har vi diskutert mye her. Og ikke minst har vi gjort hjemmeleksa vår; vi har vedtatt en klimaplan som er veldig offensiv, og vi har vedtatt en klimalov.

Så kommer vi til opposisjonen. Hvem er det Miljøpartiet De Grønne, Rødt og SV skal samarbeide med? Vi forhandlet om en oljeskattepakke i fjor høst. SV gikk ut døra. Og det var ikke regjeringa man kritiserte, som hadde den mest offensive oljepolitikken, men det var Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Senterpartiet vil ikke ha med SV i en regjering. Hvilken klimapolitikk er det vi da står igjen med? Så har vi Rødt, som ikke vil ha havvind. Og så har vi Miljøpartiet De Grønne som vil ha havvind. Så har vi Arbeiderpartiet, som ikke vet hva de vil med myra – de visste heller ikke hva de ville med CO₂-avgiften, og det er fortsatt veldig uklart. De vil heller ikke ha flest mulig elbiler, de vil ha billigst mulig elbiler. Det er uklart hvilket volum det gir, og volum må vi ha for å kutte utslipp.

Så det er litt uklart for meg hva opposisjonen egentlig har tenkt fram til 2030.

Lars Haltbrekken (SV) [19:16:06] (ordfører for saken): Maridalen er en dal med rik og fin natur. Senest i går ettermiddag hadde jeg gleden av en flott sykkeltur i dalen. Her er det rik natur og et velholdt kulturlandskap. Derfor ble også Maridalen vernet som landskapsvernområde 31. august i 2001. Formålet med vernet er

«å bevare det vakre og egenartede natur- og kulturlandskapet i Maridalen som en helhet, med særpreg fra tidligere tiders jordbrukslandskap, og med de biologiske, geologiske og kulturhistoriske elementer som bidrar til å gi området dets verdifulle karakter».

Med basis i verneforskriften er det vedtatt en forvaltningsplan som inneholder nærmere retningslinjer for forvaltningen av området. I denne forvaltningsplanen legges det bl.a. vekt på tiltak for å unngå gjengroing i noen av områdene. Følgende tiltak er prioritert:

• nødvendige tiltak for ikke å tape verneverdi, eksempelvis tiltak for å rydde og vedlikeholde verdifulle områder som er under gjengroing, ved rydding og slått eller beiting

• korrekte tiltak på bakgrunn av eksisterende kunnskap som er relativt enkle å gjennomføre, som rydding av steingjerder osv.

• tiltak for å forbedre og tilbakeføre eksempelvis stell og reetablering av alleer og trær som er karakteristiske i landskapet

Enkle tiltak som kombinerer hensyn til friluftsliv og kulturminner, er også satt i verk.

Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i arbeidet med å skjøtte våre verneområder. Derfor er det også en rekke poster på statsbudsjettet de kan søke om støtte fra til dette arbeidet. SV mener det er viktig å prioritere støtte til konkret skjøtselsarbeid, men vi mener det ikke er riktig å gi én organisasjon i Oslo fordeler lignende organisasjoner i andre deler av vårt langstrakte land ikke får. Derfor går vi imot det forslaget som reises fra Senterpartiet. Vi mener vi må behandle alle organisasjonene som jobber med skjøtsel i verneområdene i landet, likt, og at de skal kunne søke på like fot fra de ulike budsjettpostene som er.

Jeg hadde håpet å kunne avslutte også denne dagen med en flott sykkeltur i Maridalen. Det tror jeg det kanskje spøker lite grann for, men dalen kommer til å ligge der i morgen og i overmorgen også.

Ole André Myhrvold (Sp) [19:19:19]: Som representanten Haltbrekken sa, er Maridalen et flott sted med rik og vakker natur og kulturhistorie, hvor folk og dyr har satt tydelige spor etter seg. I 2002 ble det derfor besluttet å gi området status som landskapsvernområde, og i begrunnelsen sto det at man ville

«bevare det vakre og egenartede natur- og kulturlandskapet i Maridalen som en helhet, med særpreg fra tidligere tiders jordbrukslandskap, og med de biologiske, geologiske og kulturhistoriske elementer som bidrar til å gi området dets verdifulle karakter».

Verneverdiene i Maridalen har oppstått gjennom bruk og krever aktiv skjøtsel for å bestå. Det slås også fast i forvaltningsplanen for området. Skjøtselstiltakene handler om å rydde og åpne områder som er i ferd med å gro igjen fordi bruken er endret. Mye av bruken er endret fordi landbruket har forandret seg, men også på grunn av f.eks. drikkevannsbestemmelser, som gjør at beiting på plasser hvor det ble gjort tidligere, nå vanskelig kan gjennomføres. Områdene må derfor holdes åpne ved aktiv rydding og slått.

I dette verneområdet har Maridalens Venner gjennom mange år engasjert seg sterkt for å ivareta de verdiene som er grunnen til vernet. Så sterkt har foreningens engasjement vært at de er referert til flere steder i forvaltningsplanen som det vi må kunne slå fast som en avgjørende faktor for å opprettholde verneverdiene.

I Norge står frivilligheten sterkt. Dette er et godt eksempel på samspillet mellom stat og frivillighet, og det er et godt eksempel på hvordan vern og bruk lykkes på en god måte når en har et lokalt og frivillig engasjement.

Arbeidet som foreningen utfører, har vært støttet gjennom en årlig bevilgning fra Oslo kommune, til tross for at det er staten, ved Statsforvalteren, som er ansvarlig for verneområdet. Oslo kommune eier også store arealer og gårdsbruk i Maridalen med den samme bakgrunnen som jeg nevnte i stad, nemlig den strenge drikkevannsforskriften for Oslos drikkevannskilde. Og der er vi ved sakens kjerne: Oslo kommune har nå redusert bevilgningen, noe som vil svekke arbeidet med å ivareta verneverdiene i Maridalen, og det vil igjen svekke vernebegrunnelsen.

Vi merker oss at regjeringen nå har gitt en engangsbevilgning til venneforeningen for å kompensere for inntektsbortfallet, men med den innsatsen Maridalens Venner gjør, og den viktigheten de har for å ivareta verneverdiene i området, burde regjeringen sørget for større forutsigbarhet.

Det er altså staten som er ansvarlig for området, og med den klare bindingen til Maridalens Venner som ligger i forvaltningsplanen, burde også staten anerkjent viktigheten av samspillet med frivilligheten her gjennom å sikre arbeidet med en statlig forutsigbar delfinansiering.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag i saken.

Stefan Heggelund (H) [19:22:33]: Maridalen er et veldig viktig landskapsvernområde. Det er viktig for Oslo, og det er viktig for Norge. Det er viktig at vi tar vare på Maridalen, for som det er blitt sagt, er det et sted med rik og vakker natur.

Dette forslaget kommer fra Senterpartiet. Jeg tør derfor minne presidenten om at Senterpartiet er et parti som ikke har særlig mye til overs for denne kommunen. Det er et parti som bygger mye av sin retorikk på at det skal være et skille mellom folk som bor i Oslo, og dem som bor utenfor Oslo. Det er et parti som konsekvent mener at bevilgninger til Oslo kommune skal reduseres. For eksempel har Senterpartiets Marit Arnstad vært ute og sagt at kollektivinvesteringene i Oslo skal reduseres gjennom reduserte byvekstavtaler. Det er et parti som konsekvent mener at Oslo skal få mindre. Det er et parti som ikke ser de særegne utfordringene Oslo har som storby. Det er et parti som med sin sedvanlige retorikk skaper et slags bilde av et elitistisk Oslo – at her bor kun landets elite, som sitter og bestemmer hvordan ting skal være i resten av landet, uten at folk andre steder i Norge blir lyttet til i det hele tatt av folk nede i Oslo.

Da er det jo bra at de har funnet noe som de synes er fint med byen vår. Som representant for denne kommunen er jeg glad for at det er én ting ved Oslo som Senterpartiet liker. Da håper jeg, og regner med – for regjeringen har jo løst dette i revidert nasjonalbudsjett med en bevilgning på 400 000 kr – at Senterpartiet stemmer for det som er regjeringens forslag i revidert nasjonalbudsjett. Det hadde vært fint å få en bekreftelse på det her i dag.

Ellers ønsker vi representanten Jan Bøhler og Senterpartiet lykke til videre med å finne Oslo-saker som Senterpartiet nå kan forsøke å profilere seg på for å få inn en representant fra denne kommunen, som de angriper så ofte.

Statsråd Sveinung Rotevatn [19:25:26]: Eg kan utan problem slutte meg til saksordføraren si målariske skildring av Maridalen både som landskapsvernområde og friluftsområde. Det er godt at han får moglegheita til å nyte det. Så høyrest det ut som komiteen kanskje bør vurdere å spleise på ei sykkellykt til representanten Haltbrekken, så kan han også nyte området på kveldstid.

Maridalens Venner gjer eit viktig arbeid med å bidra til skjøtselsarbeidet i Maridalen. Utgangspunktet for saka er at dei fekk ein utfordrande finansiell situasjon på grunn av eit uventa inntektsbortfall. Difor har regjeringa i revidert nasjonalbudsjett føreslått å bruke 400 000 kr for å gje eit tilskot til Maridalens Venner. Formålet til foreininga er å bevare Maridalen sin noverande busetnad og miljø, og ein arbeider bl.a. med å oppretthalde kulturlandskap i Maridalen landskapsvernområde gjennom skjøtselstiltak.

Forvaltninga av verneområda og oppfølginga av forvaltningsplanar, slik som i Maridalen, er ansvaret til forvaltningsstyresmakta. For budsjettet til Klima- og miljødepartementet vert midlane til skjøtsel og andre forvaltningstiltak i verneområda fordelte av Miljødirektoratet til dei ansvarlege for verneområdet. Pengane vert fordelte etter ei vurdering av korleis dei oppfyller kriteria, og prioriteringane i budsjettet. Den som er forvaltningsstyresmakt, dvs. nasjonalpark- eller verneområdestyret, statsforvaltaren eller kommunen, avgjer korleis arbeidet med skjøtsel og andre forvaltningstiltak skal verte gjennomført. For ein del tiltak vert det leigd inn eksterne aktørar.

I Maridalen landskapsvernområde er det Statsforvaltaren i Oslo og Viken som er ansvarleg for forvaltninga av verneområdet. Det er viktig at Maridalens Venner har ein god dialog med dei om skjøtsel av området. Maridalen er også registrert som eit verdifullt kulturlandskap.

Klima- og miljødepartementet har verkemiddel for å støtte arbeidet frivillige organisasjonar gjer med å ta vare på natur og kulturmiljø. Det finst til saman sju tilskotsordningar for det. Felles for dei er at ein tildeler støtte etter søknad. Tilskotet vert fordelt etter kriterium i tråd med vedteken forskrift. Tilskotsordningane og kor og når ein kan søkje, vert gjort offentleg på heimesidene til Klima- og miljødepartementet kvart år i november og gjennom departementet sine rundskriv for tilskotsordninga. Så det ligg altså i dagens ordningar til rette for at Maridalens Venner kan få tilskot over statsbudsjettet til verksemda si, men dei må søkje på linje med alle andre organisasjonar.

Så er det slik at søknadsfristen har gått ut for i år, men dei kan søkje frå neste år om dei ønskjer det. Tilskotet som regjeringa har lagt inn i revidert nasjonalbudsjett, er ein mellombels overgangsstønad for at foreininga kan hjelpe til i det viktige skjøtselsarbeidet i det statlege verneområdet i inneverande år. Det er det som forslagsstillarane bak Dokument 8-forslaget her i dag har engasjert seg i. Eg synest det er eit viktig engasjement, og eg håpar at Maridalens Venner no vil kunne fortsetje det viktige arbeid sitt for å hjelpe til med skjøtselsarbeidet i det som utan tvil er eit viktig verneområde og eit verdifullt område for heile befolkninga i Oslo.

Ola Elvestuen (V) [19:42:52]: Jeg er veldig glad for at regjeringen har revidert og funnet fram 400 000 kr til Maridalens Venner for å ivareta kulturlandskapet og landskapspleien i Maridalen landskapsvernområde. Som det ble sagt i replikkrunden, går jeg ut fra at begrunnelsen for dette ikke er hensynet til organisasjonen, selv om de har havnet i en vanskelig situasjon. Det må jo være hensynet til landskapspleien og ivaretakelsen av verneforskriftene somgjelder i Maridalen landskapsvernområde, som har vært ivaretatt av Maridalens Venner gjennom mange år, altså siden tilbake til 1990-tallet, og med støtte fra Oslo kommune fra 2004 – etter forslag fra Venstre og meg selv i bystyret i Oslo. Og Oslo har jo holdt denne støtten helt fram til nå.

Jeg synes man har havnet i en veldig uheldig situasjon når Oslo har valgt å kutte i den støtten, for dette har fungert, og det har fungert godt. Risikoen nå, hvis ikke regjeringen hadde levert i revidert budsjett, ville være at nettopp den ivaretakelsen av kulturlandskapet, den landskapspleien som er bygget opp over lang tid, ville stoppe opp, og man ville som resultat fått gjengroing i stedet for fungerende skjøtsel, som er der i dag.

Maridalen er viktig for Oslo, og den er viktig for landet. Det er et bynært område for landbruk inn mot Oslo. Det er også et av de viktigste ivaretatte kulturlandskapene av middelalderlandskap i Europa. Maridalen har en betydning langt utover akkurat det lokale i Oslo.

Når man er der og går opp til Margaretakirken, som er en ruin, er det viktig å se seg omkring og se at den ruinen ligger i en katedral av et landskap. Det er det landskapet Maridalens Venner har vært med på å ivareta, og det er å ivareta landskapet som er begrunnelsen for at staten gir en støtte, og ikke organisasjonen i seg selv.

Jeg tror det er mye man kan lære av dette. I Maridalen fungerer ivaretakelsen gjennom at det offentlige er inne. Det burde være Oslo; nå er det staten. De private er viktige, altså bøndene i Maridalen, men så trengs det også en frivillig organisasjon som er med på å koordinere og gjennomføre mye av arbeidet som gjøres der. Jeg tror dette er en organisering vi trenger å se nærmere på, og som vi kan lære av også i andre verneområder.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:46:10]: Jeg kan underskrive på alt det som representanten Elvestuen sa, og jeg vil også fra denne talerstolen berømme den innsatsen som representanten over mange, mange år har gjort for dette.

Det siste representanten sa, var at vi her står overfor noe som vi kan lære av, og det er nettopp derfor vi i Senterpartiet har fremmet forslaget.

Her er det altså et landskapsvernområde med en forvaltningsplan. Forvaltningsplanen kom i 2002 etter en lang prosess. Det startet med brev fra Rolf Hansen i 1981. Gjennom mange faser ble denne forvaltningsplanen arbeidet fram, og forvaltningsplanen er i dette tilfellet i praksis fulgt opp av den ideelle organisasjonen Maridalens Venner.

Maridalens Venner har en ledelse som er ganske unik ved at det er så kompetente folk når det gjelder verneformålet. Det er helt sjeldent. Når en greier å få tak i en slik organisasjon med en slik faglig dyktighet, og som skaper et resultat for en veldig billig penge, er det noe vi må se nærmere på, som representanten sa.

I enhver vernesak må en diskutere hva som skal vernes, hvorfor det skal vernes, hvordan det skal vernes, og hvor det skal vernes, og så må alt det følges opp i en forvaltningsplan. Her er det en forvaltningsplan som skal følge opp formålet. Det blir ikke bare laget en plan som er et papir som egentlig er laget for å stoppe en annen bruk av området, og der det i praksis etterpå ikke skjer så mye med det. Her skjer det noe positivt. Her går en inn i den virkeligheten som er, og ivaretar formålet. Det skjer altså gjennom en ideell organisasjon, en organisasjon som ikke går inn i et anbud som varer en kort periode.

Det som er så spesielt, er at partiet SV ikke er veldig glad for denne måten å gjøre det på. De burde jo virkelig sagt heia til dette istedenfor å stille spørsmål som viser at en ikke har noen særlig tillit til måten det er gjort på.

Jeg er veldig glad for det som er sagt av en samlet komité i innstillinga, at «arbeidet til Maridalens Venner kan videreføres». En ønsker altså at det skal videreføres, og da er det oppgaven på det faglige grunnlaget som er saken. Det må bli en varig driftsbevilgning. Det er statens ansvar, ikke Oslo kommunes ansvar. Og, som statsråden også var inne på, hvis en går inn på denne ordningen og det fungerer bra, kan en se om det er andre steder rundt i landet hvor en har tilsvarende organisasjoner, med tilsvarende faglighet, som gjør en bedre jobb enn den måten som disse forvaltningsplanene i dag blir gjennomført på.

Lars Haltbrekken (SV) [19:49:31]: Denne saken reiser noen prinsipielle spørsmål. Det dreier seg ikke om hvorvidt Maridalens Venner gjør en god jobb eller ikke, men det dreier seg om hvorvidt vi skal behandle organisasjoner som driver med skjøtsel av våre verneområder, likt eller ulikt.

Representanten Lundteigen sa at jeg tok feil i replikkordskiftet da jeg sa at Maridalens Venner var klar over den økonomisk vanskelige situasjonen før søknadsfristen for mange tilskuddsordninger gikk ut 15. januar. Han sa at jeg tok feil om at de var klar over den økonomiske situasjonen da. Da vil jeg oppfordre representanten Lundteigen til å lese Aftenposten den 16. desember i fjor, der lederen for Maridalens Venner snakker om den økonomisk vanskelige situasjonen som har oppstått. Det er nesten én måned før søknadsfristen går ut. Jeg vil sitere fra brevet som komiteen fikk fra statsråden i dag: De fleste tilskuddsordningene har søknadsfrist 15. januar, og én hadde frist i november 2020. Så det var altså mulig å søke om tilskudd fra de fleste tilskuddsordningene da man ble klar over denne situasjonen.

Vi kan ikke ha det sånn at vi driver med forskjellsbehandling av organisasjoner som driver det viktige skjøtselsarbeidet – for det er også SV for, at organisasjoner på frivillig basis skal være med i skjøtselsarbeidet og skal få støtte til det. Men vi må sørge for å behandle alle sammen likt.

For det er en rekke organisasjoner rundt omkring i det ganske land som gjør en fantastisk jobb for å ta vare på våre fantastiske verneområder. I parentes kan vi jo bemerke at Senterpartiet har vært imot opprettelsen av flere av dem. Men ut fra replikkordskiftet mellom statsråden og meg får vi bekreftet at for disse andre organisasjonene er ikke pengesekken åpen. De får ikke den samme støtten som det Maridalens Venner nå får. Jeg håper da at Senterpartiet i sitt alternative reviderte budsjett legger fram en durabelig pott også for de andre organisasjonene.

Ketil Kjenseth (V) [19:52:46] (komiteens leder): Jeg tar ordet fordi jeg synes det er en interessant diskusjon om forvaltning. Jeg blir litt overrasket over representanten Haltbrekken fra Sosialistisk Venstreparti, som er så opptatt av millimeterrettferdighet i en slik debatt, for her åpner vi opp en diskusjon om både myndighet, engasjement og fagkompetanse og om det er andre aktører enn dem vi har i dag, som kan forvalte formål som Stortinget har bestemt.

Jeg hilser den diskusjonen velkommen. Det skal sies at Maridalen er et forholdsvis avgrenset område. Det er kanskje bedre tilgang på den typen fagfolk så nær Oslo enn det vil være i andre deler av landet. Potensialet for å etablere ideelle organisasjoner som kan ta på seg et slikt ansvar, vil kanskje ikke være like stort over alt.

Men vi har også hatt en diskusjon om et forslag fra Senterpartiet om å gjøre forsøk i nasjonalparker. Det er en gjentakende debatt om hvordan vi skal forvalte, og i hvert fall det at man åpner for diskusjon om noen områder for å skaffe seg erfaring om ulike måter å forvalte på, tror jeg vi alle har godt av for å kunne måle bedre hvordan de utfører og oppfyller det målet vi har satt oss.

Så dette er en diskusjon jeg hilser velkommen – at vi kan ha en ambisjon om å ha noe varierende praksis i dette. Denne regjeringa har åpnet for å få f.eks. Norske Parker inn på statsbudsjettet. De har ikke et verneformål, men også de forvalter en del ulike typer naturområder i Norge – alt fra Haldenkanalen til Valdres Natur- og Kulturpark. Så vi er på vei til å skape et mangfold, og jeg synes vi skal utnytte det mulighetsrommet til å skaffe oss mer systematisk erfaring med både ideelle og private eller mer og bedre statlig forvaltning.

Stefan Heggelund (H) [19:55:16]: Forrige taler, representanten Kjenseth, har helt rett, dette er en interessant debatt, og det er flere grunner til at det er det. Den ene er det Kjenseth nevnte, den andre er at vi har to rød-grønne partier – det ene vil ikke sitte i regjering med det andre, Senterpartiet vil egentlig ikke sitte i regjering med SV, men SV tryglet jo i en artikkel i Aftenposten for ikke så lenge siden om at Senterpartiet skal ville sitte i regjering med dem – som ser så totalt forskjellig på dette som forvaltningsspørsmål, men også på hvordan vi kan prioritere Maridalen. Representanten Lars Haltbrekken kan godt stå her så mye han vil og si at han synes Maridalen er fin og flott, og at han liker å sykle i Maridalen, men når han så harselerer og kommer med kritikk av regjeringen for at regjeringen faktisk leverer et beløp til Maridalens Venner, sånn at de kan fortsette sitt arbeid, må man jo spørre: Er det noe handling bak de ordene?

På talerstolen i en annen debatt tidligere i dag sa Haltbrekken: «Action speaks louder than words.» Det mener jeg for øvrig burde blitt påtalt, for norsk er språket på talerstolen i den norske nasjonalforsamlingen. Men da får han jo vise det.

Så hadde det vært hyggelig med en bekreftelse fra Senterpartiet: Kommer de til å støtte det forslaget som ligger i RNB, om de 400 000 kronene, eller kommer de ikke til å gjøre det? Jeg ser at Senterpartiet fortsatt har tegnet seg til innlegg, så det kan de svare på om de gjør eller ikke.

Så må jeg si til slutt: Jeg tror aldri jeg har opplevd i mine åtte år her at Sosialistisk Venstreparti har vært imot en ekstrabevilgning i et statsbudsjett, i revidert budsjett. Og jeg nekter å tro at representanten Haltbrekkens parti aldri har foreslått en ekstra bevilgning til en organisasjon, også utenom en formell søknad. Det kan rett og slett ikke stemme. Det er en sånn kommentar man kanskje kan tillate seg når man ikke skal ha gjenvalg. Men det kan ikke stemme, det er nesten helt sjokkerende å høre på den store motviljen mot akkurat Maridalens Venner. At representanten Haltbrekken og Sosialistisk Venstreparti skal være så mot de 400 000 kronene som denne regjeringen har lyst til å bevilge til organisasjonen gjennom RNB, er helt utrolig. Jeg tror det er historisk. Og da må jeg si: Da er jeg glad for at jeg fikk være her og oppleve denne historiske begivenheten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:58:24]: Jeg kan forsikre representanten Heggelund om at Senterpartiet kommer til å stemme for bevilgningen på 400 000 kr i RNB. Det burde vært et høyere beløp. Det burde vært det beløpet som Oslo kommune kuttet på basis av feilaktige opplysninger fra SVs leder i Oslo bystyre. Men vi støtter sjølsagt 400 000 kr.

Det som er interessant her, er at det er en sjelden allianse mellom Senterpartiet og Venstre. Det minner meg om det gamle Folkehøyskole-Venstre, og det er derfor vi i Senterpartiet appellerer til at vi kanskje kan finne sammen også på dette vesle området, med å se på ideelle organisasjoners rolle i å gjennomføre en forvaltningsplan i tråd med statsforvalterens forståelse av det hele.

Representanten Haltbrekken sier at en var klar over bortfallet på et tidlig tidspunkt. Nei, en var ikke klar over det bortfallet før rett før nyttår. Og da hadde organisasjonen forpliktet seg til bl.a. å utgi to viktige bøker, som beskriver bl.a. kulturlandskapet og ferdselsårer i dalen. Derfor kom en i en vanskelig situasjon.

Det som er den reelle årsaken til at Senterpartiet har tatt opp dette, er det representanten Kjenseth var inne på, nemlig at denne saken kan være et eksempel på en måte å gjøre det på også andre steder. Jeg er veldig takknemlig for den holdningen Venstre har hatt, for her har vi et Venstre i regjering og et Senterparti utenfor regjering som har en felles forståelse i hvert fall på dette området, og kanskje kan vi da i hver vår flokk greie å få en forståelse av at det ikke er sikkert at den måten det blir gjort på i dag, er god med tanke på formålet.

Jeg vil avslutte med det: Verneformålet er det viktige. Verneformålet må ivaretas av en forvaltningsplan, og det krever en aktiv handling for å få det til. I dag er det verneområde etter verneområde hvor det ikke skjer en aktiv handling. Dermed blir verneformålet ikke ivaretatt. Sånn kan vi ikke ha det. Her er Maridalen et prisverdig, godt unntak.

Lars Haltbrekken (SV) [20:01:30]: SV er vel det partiet i denne sal som i sine alternative budsjetter de siste årene har økt bevilgningene til de frivillige organisasjonene mest. Under den sittende regjering har bevilgningene til de frivillige miljøorganisasjonene mer eller mindre stått på stedet hvil. Hva som har ligget i Senterpartiets alternative budsjett, vet ikke jeg, men det kan sikkert noen fra Senterpartiet opplyse oss om: Har støtten økt, eller har støtten blitt redusert?

Representanten Kjenseth sier at vi er opptatt av millimeterrettferdighet. Nei, det får vi ikke til. Jeg kommer selv fra en frivillig organisasjon og vet hvor mye det betyr å kunne få offentlig støtte. Derfor er det snakk om at vi i større grad må få en likebehandling av de frivillige organisasjonene.

Så sier representanten Kjenseth at Maridalen er et avgrenset verneområdet. Det er riktig – i likhet med alle andre verneområder i Norge. De fleste er ganske små, og alle er avgrenset.

Representanten Kjenseth sier også at tilgangen på fagfolk er større i Oslo enn ellers i landet. Det vil jeg på det sterkeste protestere mot. Trondheim, hvor jeg kommer fra, må på mange måter sies å være naturvernhovedstaden i Norge. Her finner vi hovedkontoret til Miljødirektoratet, her finner vi Norsk institutt for naturforskning, her finner vi Artsdatabanken.

Tilgangen på fagfolk er stor også i andre deler av landet. Og den artskartleggingen som Artsdatabanken gjennomfører, med stor grad av hjelp fra frivillige organisasjoner og personer i hele landet, viser også at tilgangen på fagfolk – folk som kan noe om natur, som kan noe om skjøtsel av våre verneområder – er stor i hele landet. Men da er det også viktig at vi sikrer at disse folkene og organisasjonene får muligheten til å få støtte fra staten. Det vi har fått bekreftet i dag, er at pengesekken ikke er åpen på tilsvarende måte for disse organisasjonene, og det er en forskjellsbehandling som er ganske utrolig.