Turid Kristensen (H) [10:09:14] (ordfører for saken): Jeg vil først få lov til å takke komiteen for et godt samarbeid også i denne saken. Jeg er glad for at det er stor enighet om de utfordringene som beskrives i denne stortingsmeldingen, og også om hovedgrepene for å løse de utfordringene som er identifisert.

Jeg har virkelig sett fram til denne dagen, dagen hvor vi får vedtatt en fullføringsreform for videregående opplæring – den største reformen for videregående opplæring siden Reform 94. Dette er en reform med mange og konkrete tiltak som skal bidra til at flere fullfører og består, en reform som skal bidra til at flere blir bedre forberedt for videre studier, for læretid og for arbeidslivet etterpå, og en reform både for økt gjennomføring og for økt kvalitet.

I dag har ungdommene rett til å begynne på videregående, men med noen unntak har de bare tre år på seg til å fullføre og bestå de studieforberedende programmene – litt lengre på de yrkesfaglige programmene. Pilene peker i riktig retning, det er stadig flere som fullfører og består, men det er også åpenbart at det fremdeles er for mange som faller fra, og som trenger mer tid. Jeg er derfor veldig glad for at et av hovedgrepene i denne reformen er å gi ungdommene en fullføringsrett, ikke bare en rett til å begynne. Elevene må selvfølgelig fremdeles gjøre en innsats for å bestå, men nå får de rett til opplæring fram til de gjør det.

Denne reformen peker også på noe veldig viktig: at ingen elever er A4-elever, at elevene ikke går i takt, og at de lærer i forskjellig tempo. Et annet viktig grep i denne reformen er at den gir større rom for bedre tilrettelagt opplæring og mer fleksible løp, både for dem som trenger mer oppfølging og for dem som trenger større utfordringer. Reformen skal være med på å sørge for mer fordypning, for at elevene skal få møte noe nytt og få mer valgfrihet, og for at videregående skole ikke skal føles direkte som en fortsettelse av ungdomsskolen. Spesielt gjelder det dem som går på det studiespesialiserende programmet.

For at vi skal lykkes med dette, må vi sørge for at elevene får mer fordypning og rom for å velge flere programfag som de interesserer seg for, og som peker i den retningen de har tenkt seg videre. Det har derfor vært viktig for regjeringspartiene og Fremskrittspartiet å lytte til den usikkerheten som oppsto i sektoren etter at stortingsmeldingen ble lagt fram. Vi har derfor vært tydelige på at det ikke skal gjennomføres omfattende kutt i fellesfagene – de har en egenverdi og en viktig funksjon i seg selv.

Vi har også vært opptatt av å lytte til tilbakemeldingene fra sektoren om at skolene nå er i gang med å implementere fagfornyelsen, samtidig som skolene har stått i en svært krevende situasjon under covid-19. Vi mener derfor at det er klokt å gjennomføre en gjennomgang av fag- og timefordelingen når skolene er tilbake i mer normal drift og vi har fått høstet noen erfaringer fra fagfornyelsen – selvfølgelig i tett samarbeid med partene i sektoren.

Jeg må likevel si at på tross av disse tydelige tilbakemeldingene både fra kunnskapsministeren og fra våre partier for å skape trygghet for den videre prosessen, er det altså medlemmer av komiteen som her i dag ber regjeringen skrinlegge et forslag regjeringen ikke har kommet med, om ikke å gjennomføre en dramatisk reduksjon i antallet fellesfag. Dette synes jeg er synd, for jeg kan vanskelig oppfatte dette som noe annet enn en måte å forsøke å skape fortsatt usikkerhet for noe det ikke er noen grunn for, på. Jeg håper at både innstillingen til denne reformen og debatten her i dag kan sette et punktum for akkurat det.

Dette er en reform som vil bety veldig mye for veldig mange – for alle elever på alle studieprogrammer, både for elever som skal oppnå studiekompetanse og fag- eller svennebrev, for elever som går mot planlagt grunnkompetanse, for elever med nedsatt funksjonsevne som nå skal få en egen strategi, for både ungdom og voksne som nå får en historisk rett til å fullføre, for dem som har studiekompetanse og ønsker seg et fagbrev, og for dem som trenger et fagbrev nummer to. Noe som betyr mye for meg, er at denne reformen også skal bidra til å videreutvikle lærekandidatordningen og praksisbrevordningen. Det er altfor få som får tilbud om å benytte seg av disse ordningene i dag, så det er jeg er veldig glad for at også omfattes av reformen.

Kunnskapsdepartementet har allerede startet et arbeid med å vurdere ordningene, et arbeid som gjøres i sammenheng med utredningen av Østfoldmodellen for lærekandidatordningen, en ordning jeg mener må bli en nasjonal ordning.

Denne fullføringsreformen inneholder også mange andre konkrete og viktige tiltak, men dette vet jeg at vil bli tatt opp av andre representanter fra Høyre. Så er det kanskje noen her som lurer på hvorfor jeg ikke har snakket om et av mine hjertebarn, yrkesfag og fagkompetanse. Selvfølgelig vil jeg også gjøre det, men det kommer jeg tilbake til i et senere innlegg i denne debatten.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:14:11]: Det har vært store forventninger til denne stortingsmeldinga. Det har blitt gjort et solid faglig forarbeid gjennom flere utredninger, og ikke minst er det store uløste oppgaver, som det å få gjort noe med frafallet, som står foran oss. Men jeg vil karakterisere den stortingsmeldinga vi har foran oss, og ikke minst behandlingen i Stortinget i dag, som ikke noe annet enn et ganske stort mageplask. De største grepene som ble lansert fra regjeringa i mediene før lanseringen av reformen, var færre fellesfag, et nytt framtidsfag og utvidet ordning med fagbrev i skole. Etter massive protester fra hele sektoren er det nå klart at det ikke blir noe av dette store grepet med et nytt framtidsfag, at det kanskje / kanskje ikke – litt uklart – ikke blir kutt i fellesfagene, og at den utvidede ordningen med fagbrev i skole ikke blir noe av.

Representanten Turid Kristensen etterlyste det at vi bruker denne debatten til å få klarhet i hva regjeringa egentlig mener om kuttet i fellesfagene på studiespesialiserende. Uklarheten som er skapt, kan regjeringa og Høyre takke seg selv for, men jeg er enig i at jeg håper vi får en klarhet i hva regjeringspartiene egentlig mener her. For selv etter at de sendte ut en felles pressemelding etter at innstillinga fra Stortinget kom, er det full forvirring.

Jeg kan opplyse representanten Kristensen om at det ligger en føring fra regjeringa i stortingsmeldinga. Det er den vi fra opposisjonen er spørrende til. Føringen fra regjeringa er et massivt kutt i fellesfagene. Sektoren har kalt det en rasering av fellesfagene, og regjeringa beskriver tydelig at den ønsker å kutte i antall fellesfag. Jeg håper at vi i denne debatten kan få avklart, fra spesielt Høyre og Fremskrittspartiet, om en stiller seg bak den føringen som ligger fra regjeringa i stortingsmeldinga, eller om det er denne en nå fraviker. Vi i opposisjonen har fremmet et forslag om å fjerne denne forutsetningen fra regjeringa. Jeg har ikke sett at verken Høyre eller Fremskrittspartiet har avklart at de vil fjerne den forutsetningen, og så lenge den står i stortingsmeldinga, gir Stortinget sitt samtykke til den, og den føres videre som Venstre vil, som Venstre har sagt i mediene.

Heldigvis er det bred politisk enighet om mange av de andre viktige forslagene som Lied-utvalget har fremmet, slik saksordføreren sa, som fullføringsrett. Det gjøres viktige grep for at flere voksne skal kunne ta videregående, og ikke minst for en mer inkluderende videregående skole for å gi elever med nedsatt funksjonsevne et bedre tilbud enn i dag.

For disse siste elevene må vi dessverre vente på en strategi eller handlingsplan fra regjeringa før vi får noe mer konkret, men forventningene fra Stortinget er store til at den kommer raskt og er tydelig. Dessverre er det også veldig mange andre av forslagene fra Lied-utvalget som er gode, som regjeringa møter med litt sånn vente, utrede, vurdere. Jeg synes vi har ventet lenge nok, og opposisjonen i Stortinget er utålmodig. Derfor er jeg glad for at vi i opposisjonen får flertall for så mange saker, f.eks. – som Lied-utvalget foreslår – forsøk med obligatorisk overgangskurs for dem med svakt språklig og faglig utgangspunkt, mer praksisbrevordning, nye vekslingsmodeller, finansiering av utstyr i yrkesfag og gjennomgang av utstyrsstipend.

Jeg er også veldig fornøyd med at vi avlyser regjeringas forslag med fagbrev som elev. Høyreregjeringas forslag ville ha svekket lærlingordningen og innført a- og b-fagbrev. Det ble massiv motstand fra hele sektoren. LO og NHO var tydelige, og jeg synes egentlig det er avslørende at høyreregjeringa tror at en kan lære det samme på skolebenken som ute i en bedrift.

Fagbrev som elev skal få lov til å eksistere som en nødløsning, som det er i dag, men ikke som en løsning for de tusenvis som står uten lærlingplass, som regjeringa ville. Arbeiderpartiet vil heller ha en læreplassgaranti for å løse dette.

Jeg er også veldig glad for at vi har fått avklart at opplæringskontorene skal forbli lovfestet. De er et viktig bindeledd mellom skole og lærebedrift, og det ble skapt en unødvendig usikkerhet om deres plass videre. Så det er jeg glad for.

Jeg vil helt til slutt melde at Arbeiderpartiet ønsker å stemme for forslag nr. 13, fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV, om innføringsfag. Og jeg vil med dette ta opp de forslagene som vi fremmer sammen med Senterpartiet og SV i saken – forslag fra en utålmodig opposisjon.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [10:19:32]: Fullføringsreformen i seg selv er en reform med bred politisk støtte. Stortingsmeldingen legger et godt grunnlag for at flere skal kunne fullføre videregående, og den legger til rette for at flere skal bli bedre forberedt for videre studier eller arbeidsliv. Det er mye bra, men det er veldig mange fine ord, og den kan bli både bedre og mer konkret.

Derfor er jeg spesielt glad for at Fremskrittspartiet, i samarbeid med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, er enige om ganske mange av vedtakene som vil gjøre reformen bedre.

Skal man lykkes som elev i videregående opplæring, må man være klar for videregående opplæring. Derfor må også denne meldingen ses i sammenheng med tidlig innsats, og overgangen fra grunnskole til videregående utdanning må prioriteres høyere enn det gjøres i dag.

I denne sammenheng er det spesielt viktig å fokusere på elever som har svakt språklig eller faglig grunnlag. Flertallet mener derfor at det må gjennomføres forsøk med obligatoriske overgangskurs og tilbud, slik at alle elevene som starter på videregående, får et bedre fundament enn de har i dag.

At man har bestått ungdomsskolen eller har karakterkrav i enkelte fag, står dessverre Fremskrittspartiet alene om, enn så lenge. Vi ser jo fra Danmark at dette har ført til nedgang i frafall, og det har gitt bedre kvalitet i undervisningen. Så i kjent FrP-stil kan det jo hende dette likevel blir vedtatt om noen år, slik det ofte er med fremskrittsrettede forslag

Det slås også fast i innstillingen at man må intensivere arbeidet med å sikre alle læreplass, og at man ønsker minst mulig grad av vg3 i skole. Nå kan man sikkert tolke det som står i meldingen, på forskjellig vis, men en potensiell utvidelse av vg3 i skole er et nederlag, og flertallet er sterkt kritisk til forslaget om å utvide dette, på generelt grunnlag.

Hovedregelen er, og skal være, praksis i bedrift – punktum. Praksis i bedrift bidrar til å sosialisere lærlingene inn i yrket. Man lærer alt det som man må håndtere som gjelder bredden av krav og forventninger til dem som fagfolk. Og for å plagiere andre utsagn kan jeg si fra denne talerstolen at jeg elsker fagarbeidere, og jeg elsker håndverkere.

Vi må også ta inn over oss at selv om vi er folk flest, er vi forskjellige, og vi lærer på forskjellige måter. Derfor er det også viktig at man tilrettelegger opplæringen til det beste for hver enkelt elev. Noen er teoretikere, andre er praktikere. Derfor synes jeg det er flott at regjeringspartiene ble med på vår merknad om Steigenmodellen, der man kan bli lærling fra første skoleuke. Elevene der gjennomfører akkurat det samme når det gjelder pensum og opplæring, i løpet av disse fire årene, men skolefagene er fordelt over perioden, og man jobber hele veien. Så når regjeringen er enig i at dette er en modell som bør prøves flere steder, forventer jeg at de legger forholdene til rette for det.

I tillegg har flertallet presisert at tilskuddsordningen for lærlinger, praksiskandidater og lærekandidater med særskilte behov er viktig, og at ordningen bør styrkes, ikke avvikles.

Til slutt: De siste årene har det vært rekord i antall læreplasser, men det er fortsatt mange elever som står uten plass. En av grunnene til dette er dimensjoneringen av utdanningstilbudene og samsvaret med det behovet som arbeidslivet har. Vi kan ikke vedta flere læreplasser, men vi kan tilrettelegge for den utdanningen som etterspørres.

Da er opplæringskontorene usedvanlig viktige. De er så pass viktige at Fremskrittspartiet i samarbeid med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV rett og slett har slått fast at lovfestingen av opplæringskontorene og deres godkjenning som lærebedrift må fortsette. Vi ber også om at opplæringskontorenes funksjon som bindeledd mellom skolen og lærebedriftene forsterkes. Opplæringskontorene er alfa og omega for mange små og mellomstore bedrifter over hele landet. De bør få mer å gjøre, ikke mindre

Opplæringskontorene, bedriftene og partene i arbeidslivet må ha en sentral rolle i samarbeid med fylkene når det gjelder både karriereveiledning og dimensjonering av utdanningstilbudene. Nåtidens arbeidsliv og framtidens arbeidsliv skapes i markedet. Det vedtas ikke av staten eller fylkeskommunen, og dette må gjenspeiles i rammevilkårene for både utdanningssektoren og næringslivet.

Da ønsker jeg å ta opp det forslaget som Fremskrittspartiet fremmer alene, og dem som vi fremmer sammen med andre.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:24:57]: Jeg elsker også en fagarbeider. Jeg vet ikke om det var det Søttar mente, men det var mange gode poeng her.

Videregående opplæring handler om veien til utdanning og yrkesliv. Det er broen over i voksenlivet. Det blir på mange måter alvor når man begynner i videregående. Det blir dessuten alvor for dem som tar videregående som voksne. Derfor er det også alvor når vi diskuterer å endre hele den videregående opplæringen på sikt. Det er liv det handler om.

Det er snart 30 år siden forrige gang videregående ble endret i stort, med Reform 94. Læreplanene og rammeverket ellers er derimot endret i flere omganger. Fylkeskommunene med ansvaret for de videregående skolene har også hatt et visst kjør.

Det er ingen tvil om at folkevalgte i fylkene over hele landet har jobbet med å sikre flest mulig elever mulighet til å fullføre. Regjeringen kunne gjort mer for å gi fylkene et godt grunnlag for å få dette til. Oppland fylke, og nå Innlandet fylke, har på mange måter jobbet for fullføringsrett i lang tid. Nå vedtar vi det i Stortinget også. På en måte slår vi inn åpne dører – på en annen setter vi ny standard.

Frafallet i videregående må vi i alle fall få bukt med. Det handler om å få muligheter der du ser en vei ut og en vei gjennom, uansett hvilke forutsetninger du har for å fullføre. Alle skal nemlig ha like muligheter for å fullføre videregående skole.

Lied-utvalget har gjort et grundig og godt arbeid forut for denne stortingsmeldingen. Flere av forslagene fra deres to NOU-er henger fortsatt i løse lufta, og er ikke tatt ned. Sammen med nye læreplaner og en varslet gjennomgang av opplæringsloven kan vi igjen si at regjeringen er flinkere på å sette ned utvalg enn å følge dem opp. Senterpartiet ønsket seg flere og sterkere tiltak, og får heldigvis gjennomslag for flere av dem i dag.

Senterpartiet mener skolen må være mer praktisk og aktiv. Vi som mennesker lærer forskjellig, utvikler oss forskjellig og har vidt forskjellige planer for framtiden. Da må det også være rom for det i videregående skole. Elever på studiespesialiserende må få innsikt i høyere utdanning og studier. Tømrerelever må kunne få hammeren i hånden fra første dag – og lærerne en arbeidsdag som fokuserer på læring og skolemiljø.

Flertallet i komiteen, bestående av Senterpartiet, Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet, står sammen om flere gode forslag. Verdt å trekke fram er f.eks. praksisbrev, innføringsfag og innstramming av fagbrev som elev. Senterpartiet har – som nå, i opposisjon – vært pådriver for vekslingsmodell og rom for mer praksis tidligere i utdanningene for elevene, også da vi satt i posisjon. Hvor relevant utdanning er, handler også om utstyr – som Stortinget nå påpeker tydelig. Opplæringskontorene slår vi dessuten ring om. Deres rolle for lærebedrifter, lærlinger og nettopp fullføring av videregående opplæring er sentral. Mange opplæringskontor sammen med ansatte på skolene gjør en uvurderlig innsats for å følge opp elever og lærlinger.

Produksjonsskoler har også vist seg å være en viktig vei videre for mange elever. Å besøke Hyssingen produksjonsskole i Hordaland gjorde inntrykk på meg, med mange elever som åpenbart hadde funnet ny mening med videregående, der de mestret og nettopp produserte konkrete resultat.

Senterpartiet mener det må bli satset på videregående. Vi i Stortinget har en jobb å gjøre for å løfte engasjementet rundt videregående skole og politikk for å gjøre det bedre. Vi hadde god involvering rundt utvikling av nye læreplaner. Nå må partene også bli involvert på en god måte ved videre utvikling av videregående skole også. Bedriftene er avgjørende når det handler om fagarbeiderne. Fylkeskommunen er viktig i stort. Senterpartiet mener dessuten opptak til videregående skole bør bli bestemt av fylkene, som et overveldende flertall av høringsinstansene og høringsinnspillene også ønsket både da regjeringen hadde på høring forslag om nasjonal overstyring, og da vi i komiteen hadde det på høring. Og så klart, nå som vurderingssystemet også skal bli revidert, i tråd med stortingsvedtak fra 2018, må også partene bli involvert.

For Senterpartiet handler det om like muligheter i hele landet. Videregående skoler skal være gode og nære. Det er en verdi for elevene som skal trå sine steg over i voksenlivet og få seg utdanning og yrke på veien dit. Vi bidrar her for å heve alvoret og viktigheten. Det er liv det handler om.

Jeg tar opp forslagene nr. 15–18, fra Senterpartiet og SV, og forslagene nr. 20 og 21, fra Senterpartiet.

Mona Fagerås (SV) [10:30:07]: En fullføringsreform er gode nyheter for veldig mange unge og for Norge som samfunn. Det er viktig å sette en stopper for de systematiske hindrene som gjør at unge mennesker havner utenfor arbeidslivet. På denne måten kan flere bli kvalifisert for studier, fagbrev og jobb så tidlig som mulig, noe som betyr at flere unge mennesker kan leve verdige liv samtidig som samfunnet får den arbeidskraften man trenger. En forutsetning er at elevene får tilstrekkelig valgfrihet, slik at det vekker motivasjonen og stimulerer til økt lærelyst.

Norge skal være en kunnskapsnasjon, og vi trenger flere og gode fagarbeidere. De aller fleste som fullfører et yrkesfag, får jobb når de er ferdige. Likevel velger altfor få yrkesfag. Gjennom å heve statusen og kunnskapen om yrkesfagene kan vi bidra til at flere ungdommer velger denne veien til et framtidig yrke. Selv om det er kostbart når elever bytter utdanningsprogram, koster det den enkelte elev og samfunnet langt mer at så mange ungdommer ender opp uten fagbrev eller studiekompetanse. SV vil bruke mer ressurser på god rådgivning, oppfølging og bedre muligheter for å ta eksamener som mangler for å få studiekompetanse.

SV vil styrke innsatsen mot frafall og sikre at alle får en videregående opplæring med høy kvalitet uavhengig av bosted og bakgrunn.

Det er særlig tre forhold SV har vært opptatt av i denne meldingen. For det første er vi i SV kritiske til regjeringens forslag om at flere skal ta fagbrev som elev. Når det gjelder Vg3 i skole, gis det inntrykk av at elevene skal garanteres å avslutte med fagbrev som elev, og indirekte gis det inntrykk av at dette er en form for læreplassgaranti. Dette er en uthuling av dagens modell. Vg3 i skole er en nødløsning. Å løse mangelen på læreplasser er det avgjørende for at flere skal fullføre videregående opplæring. Regjeringens forslag om å utvide ordningen for fagbrev som elev er en snarvei til bedre resultater for fullføring i statistikken, men det innebærer en svekkelse av relevansen og tilliten til fag- og yrkesopplæringen og et fagbrev som er mindre attraktivt i arbeidslivet for eleven.

For det andre: Vi i SV støtter Lied-utvalgets forslag om å gjennomgå fag- og timefordelingen for å gi rom for faglig fordypning og konsentrasjon, men vi er kritiske til at regjeringen i meldingen på forhånd har konkludert at gjennomgangen skal føre til færre fellesfag, og innføringen av et diffust framtidsfag med uklar faglig forankring. Vi mener at vi en gang for alle må legge bort forslaget om et nytt framtidsfag i videregående opplæring og forslaget om å dramatisk redusere antallet fellesfag.

For det tredje: Vi i SV vil styrke innsatsen mot frafall ved å sikre alle elever som skal ut i lære, en læreplass. Årsaken til det store frafallet i fagopplæringen kan forklares med at mange elever opplever at det tar lang tid før de får praksisopplæring i det lærefaget de har valgt. Mange elever mister dermed motivasjonen for opplæringen. For å svare på denne utfordringen innførte den rød-grønne regjeringen en vekslingsmodell som et likestilt alternativ til hovedmodellen. Relativt få skoler tilbyr i dag disse vekslingsmodellene. Noe av årsaken kan være økte kostnader. Vi er bekymret for at dette er en medvirkende årsak til at relativt få elever og lærlinger får denne muligheten.

Jeg er oppriktig lei meg for hvor mye usikkerhet og uro regjeringen klarte å skape da de la fram sitt utkast til fullføringsreform. Det er åpenbart at vi har en kunnskapsminister som har vært lite i kontakt med sektoren i utformingen av meldingen. Dette gjelder forresten ikke bare i det mye omtalte og kontroversielle spørsmålet om fellesfag og det nye framtidsfaget. I sak etter sak durer statsråden fram. Det gjelder i spørsmålet om ny inntaksordning i videregående skole, om å tvinge fylkene til karakterbasert opptak, nye matteeksamener og til sist når det gjelder muntlig eksamen, som ble avlyst i tolvte time.

Jeg tar opp SVs forslag.

Solveig Schytz (V) [10:35:32]: Utdanning gir frihet og muligheter i hvert enkelt menneskes liv. Å fullføre videregående opplæring er avgjørende for muligheter og tilknytning til arbeidslivet. Hvert år går flere tusen ungdommer ut av videregående opplæring uten å ha oppnådd studiekompetanse eller fagbrev. Målet er at ni av ti skal fullføre videregående opplæring. Tiden er inne for å se på de store snublesteinene i systemet, som kravet om at alle skal fullføre på samme tid, at det ikke finnes gode tiltak for elever som ikke har med seg de faglige ferdighetene de trenger fra grunnskolen, og at elever som ikke har læreplass, ikke har et fullgodt alternativ til å fullføre opplæringen. Nå fjerner vi disse snublesteinene.

Stortingsmeldingen om fullføringsreformen er den største reformen i videregående opplæring siden Reform 94. I 1994 fikk elever rett til videregående opplæring, men retten har vært begrenset. Vi har hatt ungdomsrett, voksenrett og noen utvidede muligheter i spesielle tilfeller. Nå fjernes disse begrensningene. Alle skal få rett til å fullføre videregående opplæring, og det betyr at elevene, ungdommer og voksne, skal få den tiden de trenger, og den oppfølgingen de trenger, for å fullføre videregående opplæring.

Elever er ulike og har ulike behov, men med fullføringsreformen blir det tidlig innsats og oppfølging av de elevene som trenger det, og større fleksibilitet og mulighet for tilpassede opplæringsløp. Det vil ha en enorm betydning for både ungdommer og voksne som av ulike grunner ikke har fullført videregående opplæring. Nå kan de komme tilbake til skolen og få fullført studiekompetanse eller fagbrev. Med fullføringsreformen får elever rett til å ta fagbrev hvis man har studiekompetanse, eller til å ta et fagbrev til hvis man har et fra før. Det betyr større frihet og muligheter for hver enkelt, men vil også være helt avgjørende for arbeidslivet og næringslivet, som trenger flere fagarbeidere.

For altfor mange elever som ikke fullfører videregående opplæring, handler det om at man ikke har en læreplass å gå til etter to år på videregående. For noen tar det bare litt lengre tid å få en læreplass. Noen mister læreplassen underveis, og noen får ikke læreplass. Det systematiske arbeidet med å sikre at flere elever får læreplass, skal fortsette, og målet er selvsagt at alle får læreplass. Vi må gjøre mer enn vi gjør i dag, og vi må tørre å gjøre ting litt annerledes enn i dag.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet og SV fortsatt vil løse dette med en lovfestet læreplassgaranti, til tross for at den rød-grønne regjeringen både utredet dette og la forslaget bort. Dagens regjering vil løse dette ved å jobbe videre med det som den rød-grønne regjeringen den gangen satte i gang som et prøveprosjekt, og som senere er pekt på i andre utredninger: Tilbudet til elever som ikke får læreplass, må bli mye bedre. Kvaliteten må heves, og vi må sikre at elever kan formidles til læreplass når muligheten dukker opp, eller når eleven er klar, at tilbudet kan utvides i tid og videreutvikles i samarbeid med partene i arbeidslivet og i tett samarbeid med næringslivet, slik at elevene får fagbrev, et fagbrev som har tillit i samfunnet og i næringslivet. Dette arbeidet pågår allerede, og jeg er glad for at en samlet komité anerkjenner at arbeidet må fortsette.

Jeg registrerer at opposisjonspartiene vil be regjeringen legge bort det de omtaler som «forslaget om å utvide ordningen for fagbrev som elev utenfor arbeidslivet og lærlingordningen», og ikke ønsker at flere elever skal ta fagbrev i skolen. Regjeringen ønsker selvsagt heller ikke at flere skal ta fagbrev som elev – tvert imot – og har derfor heller ikke foreslått å utvide slik at flere elever tar fagbrevet som elev. Det regjeringen derimot har foreslått, er å utvide tilbudet i tid og kvalitet for å gi de elevene som ikke har noe alternativ, et bedre tilbud, og jeg er glad for at det har bred støtte.

Jeg er også glad for at det er støtte til å gjøre en gjennomgang av fag- og timefordelingen i videregående skole. Fellesfagene skal fortsatt ha en sentral plass og allmenndannende rolle. Like fullt er det viktig å gjøre en gjennomgang for å sikre rom til mer fordypning og mer valgfrihet for elevene. Vi ser fram til en bred og inkluderende prosess om dette sammen med hele utdanningssektoren i tiden som kommer.

I dag fullfører 78,1 pst. av elevene videregående skole i løpet av fem–seks år. Vi vil at minst ni av ti elever skal fullføre og bestå videregående opplæring innen 2030. Når vi i dag vedtar fullføringsreformen, er det historisk. Nå sikrer vi frihet og nye muligheter både for ungdom som går på videregående skole, og for de 500 000 voksne som ikke har fullført videregående opplæring, som nå får en ny sjanse.

Jeg er glad for at de store grepene i stortingsmeldingen om fullføringsreformen har bred støtte i Stortinget.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:40:36]: Hvert år er det over 3 500 elever som bruker opp retten til videregående opplæring, uten å ha oppnådd studie- eller yrkeskompetanse. I tillegg er det rundt 2 000 som har begynt i Vg3 eller i lære, men som ikke har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse seks år etter.

Det er mange årsaker til manglende fullføring av skoleløpet som ikke er direkte skolerelatert. Det kan handle om levekårsutfordringer, psykososiale plager, helseutfordringer eller språkutfordringer. Men det handler også om årsaker som er direkte skolerelatert.

Når vi ser nærmere på disse 5 500 ungdommene som ikke fullfører, må vi være klar over at selv om ikke alle årsaker er skolerelatert, kan vi likevel ikke skyve disse foran oss for å unnskylde et system som ikke klarer å løfte flere ungdommer gjennom videregående opplæring.

Gjennom fullføringsreformen erkjenner vi problemene, vi gjør noe med dem strukturelt for første gang siden midten på 1990-tallet. Det viser handlekraft, og det viser endringsvilje. Tallenes tale viser også en klar sammenheng mellom elevenes faglige grunnlag fra grunnskolen og sannsynligheten for å avbryte opplæringen på videregående. Alt dette gjør det vanskelig å unngå å stille spørsmål om norsk videregående opplæring er i stand til å ta vare på alle, eller om måten dagens opplæring fungerer på, er med på å skape et skille mellom de som lykkes, og de som ikke lykkes, og hvordan vi kan skape flere vinnere.

Selv om vi ikke er tilfreds med dagens gjennomføringstall, er det mye som er positivt, f.eks. at nesten hele ungdomsgruppen i dag går direkte fra ungdomsskolen til videregående opplæring. Dette må vi ta som et tegn på at ungdommen er opptatt av utdanning, at de forstår utdanningens betydning for deres muligheter i samfunns- og arbeidsliv. Dagens ungdom viser oss at de ønsker å være aktive i sine valg, at fellesskap betyr noe, og at de ønsker mer kontroll og oversikt over eget utdanningsløp fram mot sysselsetting etter eget ønske og behov.

Dette innebærer en oppfordring til å etterstrebe et mer likeverdig opplæringstilbud som tilbyr alle en opplæring som gir dem støtte til å utvikle sine ferdigheter og kunnskaper, og dermed muligheter for aktiv deltagelse i samfunnet og på arbeidsmarkedet ut fra de muligheter og behov vi ser i dagens og morgendagens samfunn. Vi er alle tjent med at videregående opplæring er tilgjengelig for alle, at vi møter alle med et tilbud tilpasset den enkelte, og at opplæringen gir den enkelte tid til å oppleve mestring på veien mot studie- eller yrkeskompetanse.

Så hvilke hindre er det som adresseres i denne stortingsmeldingen? Hvilke hindre er det vi ønsker å rydde vekk for at den videregående opplæringen skal kunne ivareta sitt oppdrag med å forberede dagens ungdom for deltagelse i samfunns- og arbeidsliv og for videre utdanning?

De som har fullført videregående skole, viser seg å ha en tilknytning til arbeidslivet og er sjeldnere avhengig av offentlig stønad. Derfor gir vi nå en fullføringsrett til alle elever i videregående skole. Vi slår også fast en rett til å ta et fagbrev dersom man har et fagbrev fra før, eller til å ta et fagbrev dersom man har studiekompetanse fra før. Denne retten vil, sammen med retten til å fullføre videregående opplæring, inkludere flere ungdommer og voksne i arbeidslivet. Dette er gode nyheter for både ungdom og voksne som ønsker å øke sin kompetansebredde eller skifte jobb.

Med mer fleksibilitet i tidsbruk og større valgfrihet til elevene gis de nå et tilbud som er bedre tilpasset egne behov og egne ønsker for framtiden.

Denne regjeringens mål er at minst ni av ti skal fullføre videregående opplæring. Med tiltakene i denne meldingen legger vi til rette for en videregående opplæring som er bedre tilpasset den enkelte elev, som er bedre tilpasset framtidens kompetansebehov, utfordringer og muligheter.

Statsråd Guri Melby [10:45:18]: Formålsparagrafen setter ambisiøse mål for videregående opplæring: Opplæringen skal bl.a. åpne dørene til verden og framtiden og gi historisk og kulturell innsikt og forankring. Elevene og lærlingene skal utvikle kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og i fellesskap i samfunnet.

Å strekke seg mot disse målene er et felles ansvar. Vi som sitter i dette rommet, har en plikt til å sørge for at skoler, lærebedrifter og fylkeskommunene har mulighet til å gjøre disse visjonene til virkelighet.

Det er mye som er bra med dagens videregående skole, og det er mye vi skal bevare. Men det er også utfordringer i skolen, og problembeskrivelsene i meldingen har fått bred tilslutning.

Jeg vil trekke fram den viktigste grunnen til at vi legger fram denne meldingen nå. Videregående opplæring har blitt en forutsetning for å få en stabil tilknytning til arbeidslivet. Det er frivillig å begynne i videregående, men det finnes ikke noe alternativ til ikke å gjøre det. Videregående må derfor bli lettere tilgjengelig for alle, og vi må bidra til at alle har en mulighet til å fullføre.

Med fullføringsreformen fjerner regjeringen snublesteiner og unødvendige hindre, sånn at videregående opplæring kan oppfylle målene i formålsparagrafen.

Jeg er glad for at Stortinget i stor grad slutter seg til hvordan vi har tenkt å løse disse problemene. Vi er enige om flere mål:

For det første skal alle som trenger mer faglig støtte, få det. De aller fleste kan fullføre videregående opplæring – mange også med veldig gode resultater – om de får bruke litt ekstra tid.

I dag er tilgangen til videregående begrenset. Hvert år er det over 5 000 elever som mister retten sin fordi de ikke har fullført etter å ha brukt tre år. Vi er enige om at vi skal endre på det. Uansett hvor lang tid det tar, skal alle som begynner i videregående, ha rett til opplæring fram til studie- eller yrkeskompetanse.

Regjeringen er opptatt av tidlig innsats i skolen – det gjelder også i høyeste grad i videregående. Derfor vil vi også foreslå en plikt til å sette i gang intensivopplæring for elever som står i fare for å ikke bestå fag.

Elever som har bodd kort tid i Norge, og som har svake norskferdigheter, trenger mer støtte. Derfor skal alle som trenger det, få et overgangstilbud med særlig vekt på norskopplæring. Vi er også enige om at videregående opplæring må bli bedre tilpasset mangfoldet og de ulike utfordringene elevene har.

Det er ikke bare faglige utfordringer som gjør at få fullfører. Psykiske problemer eller en vanskelig hjemmesituasjon kan f.eks. påvirke muligheten til å fullføre og bestå. Nå skal elevene få bedre oppfølging i overgangen fra ungdomsskole til videregående, fravær skal følges opp tettere og mer systematisk, og oppfølgingstjenesten skal få utvidede oppgaver.

For det tredje er vi enige om at videregående opplæring skal bli bedre tilpasset voksne. I dag er det rundt 500 000 voksne som ikke har fullført videregående. Fullføringsretten vil gi retten tilbake til voksne som har brukt den opp tidligere. Like viktig er det at de skal kunne ta videregående som korte moduler. Da kan de lettere kombinere opplæringen med familie og jobb og raskere få dokumentert kompetanse som de har oppnådd.

Etter mye diskusjon har vi også blitt enige om at vi skal gjøre en gjennomgang av fag- og timefordelingen. Jeg er glad for at et flertall på Stortinget ser at vi trenger en helhetlig gjennomgang av fag- og timefordelingen. Jeg ser fram til gode diskusjoner med hele Skole-Norge om hva som skal være innholdet i VGO i årene framover.

Til slutt: Jeg tror vi er enige om at Norge trenger flere fagarbeidere. Ved å innføre en rett til yrkesfaglig rekvalifisering tar vi et stort steg mot at flere skal kunne ta en fagutdanning. Retten vil gjelde både dem som har gått studieforberedende, og for fagarbeidere som vil ta et nytt fagbrev.

Regjeringen har lenge jobbet for at flere skal få læreplass, og det har vært en positiv utvikling. I fjor var det likevel 4 400 ungdommer som sto uten en læreplass. Også denne gruppen har en rett til å fullføre uten unødvendig avbrudd. Blant disse er frafallet stort, og jeg mener at de har krav på et betraktelig bedre tilbud enn i dag. Jeg håper at vi kan fortsette det arbeidet som vi har startet på, med nettopp det. Stortinget har allerede bevilget 200 mill. kr til arbeidet med å gi et bedre tilbud til dem som ikke får læreplass. Det er et arbeid vi gjør tett sammen med partene.

Jeg er glad for at fullføringsreformen fikk bred støtte både i komiteens høring og i Stortinget. Med fullføringsreformen skaper vi en videregående skole som gir mer frihet til elevene – en videregående skole som tar inn over seg at ungdommene er forskjellige, og som løfter både elevene som har gode resultater, og dem som trenger mer oppfølging.

Mange av forslagene har skapt debatt. Det synes jeg er et godt tegn. Det betyr at det er mange som bryr seg om innholdet i videregående skole, og det er mange som bryr seg om at den skal bli bedre. Dette er et område mange har sterke meninger om, og det synes jeg er bra. Det betyr heller ikke at vi skal la være å ta tak i det som er kontroversielt og krevende, så jeg ser fram til en god debatt også her i dag.

Jorodd Asphjell (A) [11:03:20]: Det er godt å høre omsorgen, omtanken og forkjærligheten for fagarbeidere. Her står det en fagarbeider – en stolt fagarbeider. Jeg tror nesten det nye sjekketrikset når man skal på byen, må være at her ved bordet sitter det en fagarbeider.

Fullføringsreformen skal være en trygghet som sikrer at alle som tar videregående opplæring, får mulighet til å fullføre. Men det må skje på en måte som skaper mestring og motivasjon for den enkelte. Det sikres best gjennom god faglig ballast i grunnskolen og gjennom tidlig innsats og praksisopplæring i skolen der elevene får bruke sine faglige muligheter. Samtidig skal det være forberedende for studiespesialiserende. Det er helt avgjørende for god mestring i skolen.

Et av regjeringens forslag var å utvide retten til å ta fagbrev gjennom ett år ekstra i videregående skole. Da jeg selv var lærling på 1970-tallet, var det vekslingsmodellen som var gjeldende. Det var to–tre måneder ute i bedrift og to–tre måneder i skole, noe som var et veldig godt skoletilbud og ikke minst et bedriftsnært tilbud. Den modellen synes jeg bør få enda større plass i framtidens lærlingordning. Nå foreslår man å tilby elever som har mistet motivasjonen på skolen, ett år ekstra, istedenfor å komme ut i bedrift og få et fagbrev som fullt ferdig fagarbeider med den kompetansen som næringslivet etterspør, som er helt avgjørende. Det å tilby et b-fagbrev gjennom skolen som ikke er etterspurt noe sted, og som næringslivet selv sier ikke er tilstrekkelig eller godt nok, er feil vei å gå, og heldigvis ser det ut til at de aller fleste nå har skjønt alle de faglige innspillene som har kommet, både fra næringsliv, fra arbeidstakerorganisasjoner og fra skolen selv.

Det er mange ulike grunner til at elever dropper ut av videregående. Alle har ulike forutsetninger når de starter på videregående opplæring. Videregående opplæring er i altfor liten grad tilpasset den mangfoldige elevgruppen og for lite tilpasset elever med svake faglige forutsetninger. Alle videregående skoler bør tilrettelegge for praksisbrev eller et tilsvarende tilbud for elever som trenger mer tid og tilrettelagt opplæring for å bli en god fagarbeider i framtiden.

Jeg tar et nytt innlegg, for jeg ser tiden går ut. Her står det en stolt fagarbeider.

Kent Gudmundsen (H) [11:06:38]: Det har vært mange gode innlegg om tiltak og ambisjoner som ligger i fullføringsreformen, men når man hører på opposisjonens – og kanskje særlig Tvedt Solbergs – innlegg, mistenker man jo at de enten ikke har lest innstillingen, eller at de misforstår med vilje. Men så er det jo valgår, så det er kanskje der det ligger.

Det er ganske oppsiktsvekkende å høre at man så tydelig ikke har lagt opp til verken dramatiske kutt eller slått fast fellesfagenes posisjon, og ikke nevner at vi skal innføre Vg3 i skole med fagbrev som standard. Da virker det som om det ikke helt synker inn. Hvis man da mener, som f.eks. Tvedt Solberg gjør, at man ikke skal legge disse føringene, blir det fristende å stille representanten spørsmålet: Mener Arbeiderpartiet at norsk ikke skal være en del av fellesfagene? Eller mener man kanskje ikke at man skal legge føringer om ingen omfattende kutt?

Vel, jeg skal vente i spenning, og i mellomtiden har jeg lyst til å snakke om en del andre ting som ligger i innstillingen. Det er viktig å understreke at de som sliter faglig, skal få den støtten og hjelpen de trenger for å kunne fullføre og bestå. Forskningen viser at det er avgjørende at innsatsen settes inn på et tidlig tidspunkt. Derfor har vi nå foreslått en plikt for fylkeskommunene til å jobbe systematisk og forebyggende med elever som står i fare for ikke å bestå fag. Plikten skal sørge for at fylkeskommunen tidlig identifiserer de elevene som sliter, og setter inn nødvendige tiltak. Samtidig plikter vi å gi fylkeskommunene og skolene et stort handlingsrom for å sette inn riktige tiltak.

Elever som har innvandret og bodd kort tid i Norge, har ofte for dårlige norskferdigheter til å kunne fullføre og bestå. I dag finnes det flere eksempler på gode tilbud til disse elevene, men tilbudene når ikke hele målgruppen. Derfor har vi foreslått en plikt, ikke en utredning, for fylkeskommunene til å ha et overgangstilbud for elever som har innvandret. Tilbudet skal være en integrert del av videregående opplæring, og det skal ha løpende opptak. Det er mange gode argumenter for at overgangstilbudet bør være obligatorisk, men foreløpig er det viktig å understreke at det kanskje ikke er juridisk mulig, siden elevene fratas retten til å starte i ordinær videregående opplæring. Det medfører noen dilemmaer som vi bør få en bedre oversikt over. Utprøvingen av innføringsfag for elever med svakt faglig grunnlag vil kunne gi oss den kunnskapen vi trenger for å vurdere nettopp dette.

For å nå målet om at ni av ti skal fullføre og bestå, må vi jobbe på flere fronter. Denne regjeringen har satset stort på lærerkompetanse og lærertetthet i grunnskolen, og nå er det på tide at vi gir arbeidet med tidlig innsats i videregående skole et løft. Tiltakene vi diskuterer her, må også ses i sammenheng med andre tiltak i meldingen, siden frafallet i videregående skole er et komplekst problem med mange årsaker. Tiltakene i meldingen skal derfor virke sammen og skape en videregående opplæring som i større grad lykkes med å løfte de svake elevene.

Carl-Erik Grimstad (V) [11:09:54]: Dagens helt er for meg 56-årige Catarina Kristiansen, som jeg i dag leste om i min lokalavis. Etter 29 år i salgsjobb har hun etterutdannet seg til fagbrev mens hun jobbet i en byggevarekjede på Tjøme. Til avisen sier hun at det aldri var snakk om å ta fagbrev i salg og service den gangen hun begynte å jobbe. Så begynte et par kolleger å snakke om at det kunne være greit å ha papirer på kvalifikasjonene sine og i tillegg få det lønnstillegget som følger med. Catarina fullførte utdannelsen med beste karakterer. Slik sett står hun som symbol på det vi debatterer her i dag: lærevillighet, fleksibilitet, tilpasning, nysgjerrighet – kort sagt, lære hele livet.

I den lett karikerte debatten om føringer som har fulgt i kjølvannet av stortingsmeldingen, er det sikkert fristende for markeringsivrige opposisjonspolitikere å glemme hva denne reformen egentlig dreier seg om, nemlig frihet og muligheter hele livet, og jeg vil legge til: trygghet i en verden i uendelig omstilling i et stadig raskere turtall. Dagens skole er grunnlagt på snubletuftene etter Reform 94. «Skolereformene på 1990-tallet var et eksperiment som i stor grad mislyktes, og gjorde tusenvis av skoleelever til prøvekaniner», hevdet skoleforsker, nå professor, Tom Arne Trippestad da han avla sin doktoravhandling med tittelen Kommandohumanismen, en kritisk analyse av Gudmund Hernes’ retorikk, sosiale ingeniørkunst og utdanningspolitikk. «Vi mistet tiår med muligheter til systematisk og grundig skoleutvikling basert på kunnskap, i motsetning til tilfeldige politiske lederes innbilningskraft og spådomskunster», ifølge Trippestad.

Resultatet er et frafall fra videregående skole som er dramatisk. Det burde ha vært klart for alle at når en tredjedel av norske elever i videregående skole ikke fullfører, da er det ikke elevene det er noe feil med, men politikerne som skapte denne skolen.

Men det er ikke bare kunnskap det dreier seg om, men noe som er minst like alvorlig: sosial ulikhet, helse, livslengde og ikke minst mestring, det vi gjerne kaller å være sjef i eget liv. Utdanning er en grunnleggende variabel i all forskning på livskvalitet. Det er dette fullføringsreformen tar tak i, og derfor hadde jeg trodd at den skulle bli møtt med et unisont hurrarop fra et samlet storting. Men som det ble sagt fra Gudmundsen, er det altså valgår. Derfor kalles denne viktige likhetsreformen et mageplask. Dette er useriøst, og det er uforståelig, særlig siden Arbeiderpartiet for lengst har innsett at Reform 94 ikke var et mageplask, men et stup ned i et tomt basseng. Og i iveren etter å finne mer eller mindre velbegrunnede og til dels bevisst fordreide argumenter mot reformen er det blitt sparket i gang en debatt om noe helt annet enn den frihetsdebatten som burde ha vært rammen rundt det vi snakker om i dag.

Nina Sandberg (A) [11:13:15]: Jeg skal ta det litt ned. I neste sak på dagens kart skal Stortinget behandle proposisjonen om norsk deltakelse i Erasmus+-programmet. Jeg synes det er inspirerende at EU har såpass store ambisjoner og vilje til å satse på utveksling av elever, lærlinger og studenter i Europa.

Vi i Arbeiderpartiet hadde ønsket og håpet at regjeringen hadde noe av den samme viljen til å satse. Opplæringen skal åpne dører til verden, sa statsråd Melby. I Norge går utvekslingen i videregående opplæring ned. Vi har også friskt i minne regjeringens melding om internasjonal studentmobilitet, der det er et langsiktig mål at halvparten av norske studenter skal reise ut. Men virkemidlene i meldingen mangler, trass i at andelen som reiser ut, har stått stille på 15–16 pst. de siste årene, og pandemien gir ikke noen drahjelp i så måte.

Arbeiderpartiet ønsker å øke internasjonaliseringen og det internasjonale samarbeidet i utdanning og forskning generelt. Da Stortinget behandlet studentmobilitetsmeldingen, sa vi at meldingen burde hatt et mer helhetlig perspektiv og også tatt opp tilrettelegging for og effekter av internasjonalisering og mobilitet i grunnskole, videregående opplæring, høyere yrkesfaglig utdanning, doktorgradsutdanning og forskning. Vi foreslo der at regjeringen kommer med en plan for mer internasjonalisering i grunnskole, videregående opplæring og høyere yrkesfaglig utdanning.

Internasjonalisering i videregående opplæring bidrar til mye bra: kunnskapsutvikling, språkkunnskaper, kulturforståelse, sosiale ferdigheter, personlig utvikling. Når utvekslingen i videregående går ned, burde det være et mål å tilrettelegge for at flere elever bruker mulighetene. Derfor ber vi regjeringen vurdere hvordan tilrettelegging best kan skje, slik at elever og lærlinger ikke opplever unødvendig usikkerhet og utfordringer i opplæringsløpet, inkludert slike ting som muligheten til å beholde en skoleplass og til å få godkjent fag. Gode og forutsigbare rammer er nødvendig for at mobilitet er noe alle kan ta del i.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [11:15:52]: Fullføringsreformen er den første store reformen i videregående opplæring på 30 år. Jeg er stolt over at det er Høyre og regjeringen som har gått i bresjen for mange av de store reformene i norsk skole de siste årene, enten det er Kunnskapsløftet, fagfornyelsen eller nå fullføringsreformen, som har 88 tiltak som får flertall her i dag – i tillegg til at Utdanningsnytt, da reformen ble lagt fram, hadde en overskrift om at det er tverrpolitisk støtte for fullføringsreformen. Det kaller ikke jeg et mageplask; det kaller jeg gjennomslag. Og det er det vi vedtar her i dag.

Elever er ikke like, og vi trenger flere veier til mål – flere veier til fagbrev og fullført videregående. Jeg er særlig glad for at denne reformen gjør det mye lettere for voksne å få fullført videregående opplæring. I dag er det rundt 500 000 voksne som ikke har fullført, og vi vet at det er veldig få av dem som faktisk er i opplæring. En fullføringsrett vil gjøre veien tilbake til videregående mye kortere, for de får retten sin tilbake. I tillegg er det punkter i reformen om et verktøy for realkompetansevurdering, rett til fagbrev nummer to og at voksne skal kunne ta videregående som korte moduler. Det er nettopp slike tiltak som gjør det lettere for voksne å kombinere opplæringen med andre forpliktelser, familieliv og arbeid på si.

Jeg har lyst til å merke meg bare to ting fra denne debatten som har vært foreløpig. Jeg synes det er påfallende at Arbeiderpartiet – som egentlig har skygget banen gjennom de siste månedene når det gjelder å si hva de mener om fag og timefordelingen – allikevel kritiserer regjeringen for å ville det samme som de nå sier at de vil, nemlig å ha en helhetlig gjennomgang etter hvert, og at de attpåtil prøver å så tvil om det regjeringspartiene er tydelige på, nemlig at det ikke skal være omfattende kutt i fellesfagene. Og så blir jeg usikker på hva kritikken egentlig er, for nå virker det som om Arbeiderpartiets kritikk egentlig er at vi ikke går enda lenger, at det er feil å si at vi fortsatt ønsker å ha norsk, matte og engelsk som fag i videregående. Jeg mener igjen at det bør være grunnleggende, nettopp fordi fellesfagene fremdeles skal ha en viktig rolle i norsk videregående skole.

Det andre jeg har merket meg, er debatten om fagbrev som elev. Jeg må si at etter at lærlingtilskuddet sto bom stille i veldig mange år, har vi økt det kraftig, vi har innført krav i offentlige anbud om å ta imot lærlinger, og det var rekordmange som fikk lærlingplass før pandemien. Men så er det nettopp slik at man har noen elever med kanskje høyt fravær, lave karakterer – eller man får konjunkturnedganger, sånn som vi har hatt det nå under pandemien, og som gjør at man skal ha en nødløsning. Jeg er enig med representanten Fagerås i at det er en nødløsning, men jeg mener ikke at det er et mål i seg selv at den nødløsningen skal være dårligst mulig. Jeg mener jo nettopp at det er vår politiske oppgave – når vi først har et tilbud til disse elevene – at det tilbudet også har grunnleggende kvalitet, for det fortjener elevene våre.

Jeg er veldig stolt av at fullføringsreformen får flertall her i dag, dette er viktig og en stor nyhet for norsk videregående skole og for de elevene som ønsker en opplæring som er litt mer tilpasset dem.

Ruth Grung (A) [11:19:04]: Opplæring er det viktigste virkemiddelet for å utjevne ulikhet, og det vi opplever både i Norge og andre steder, er at ulikhet bidrar til fallende tillit, og at økt ulikhet bidrar til utenforskap og polarisering. Derfor er det så utrolig viktig at vi har en offensiv opplæringspolitikk på alle nivåer. Det mener jeg at vi langt på vei bidrar til, selv om Arbeiderpartiet ønsker å forbedre denne ytterligere; den debatten har vi tatt, og de forslagene har vi kommet med.

Men målet for all opplæring må allikevel være at hvert barn og hver elev får utvikle sine talenter. Det skjer ikke alltid i dagens skole, spesielt grunnskolen er veldig akademisert. Man har en tendens til å se ned på alt som er praktisk rettet, og yrkesfag. Så statusen til fagene med tanke på det praktiske bør heves på en eller annen måte. Jeg vet ikke alltid hvordan de beste grepene er. Men lærlingordningen i Norge er helt unik. Og det er faktisk vårt fremste konkurransefortrinn at den bidrar til å utdanne så dyktige og faglig sterke fagarbeidere med en integritet som gjør dem i stand til å ta til seg ny kunnskap og til å ta beslutninger der og da og slippe å spørre opp og ned og til siden før de tar en beslutning.

Men lærlingordningen kan også forsterkes og må forbedres videre. I samfunnet vårt har veldig mange av dem som er bedriftsledere – ikke bare stortingsrepresentanter, men også de som er bedriftsledere – et fagbrev i bunn. Disse er innenfor hotell- og restaurantbedrifter, og veldig mange av bedriftslederne i håndverksbedriftene er ansatte som i utgangspunktet har et fagbrev i bunn. Hvordan skal vi forsterke ordningen? Min erfaring er at det viktigste faktisk er at man får styrket bedriftenes samfunnsansvar og involvering i skoletilbudet. For i dag er det i stor grad elevenes ønsker og hvilke lærekrefter man har, som egentlig påvirker skolestrukturen, og ikke nødvendigvis der det er muligheter for læreplass. Så bedre ansvar der mener jeg er helt avgjørende. Så var det også dette å utvikle bedre karriereveier, der TAF-modellen er helt unik. Min kollega Sandberg var inne på internasjonalisering; det å gi lærlinger muligheter til å ta deler av opplæringen i utlandet er også helt avgjørende.

Avslutningsvis har jeg lyst til å løfte fram produksjonsskoler. For det er veldig mange ungdommer – og den viktigste investeringen er kanskje å få dem inn i arbeid og utdanning. Produksjonsskolen på Hyssingen har vært vellykket, men også produksjonsskolen i Hardanger. For den tar de aller svakeste og dem som er mest utenfor; de som trenger et heldøgnstilbud – i en kombinasjon med internat – som tar for seg hele innholdet. Derfor er jeg veldig glad i dag for at vi har klart å få flertall for å sikre produksjonsskoler videre.

Carl-Erik Grimstad (V) [11:22:26]: For en helsepolitiker er det fristende å se på forholdet mellom helse og utdanning. FHI har sett nærmere på dette og har bl.a. funnet ut at menn med universitets- eller høyskoleutdanning har 6,4 år lengre forventet levetid enn menn med grunnskole. For kvinner er forskjellen 5 år. Resultatet fra ulike studier viser f.eks. at det i grupper med kort utdanning er en høyere andel som rapporterer om dårlig helse, enn i grupper med lang utdanning. Vi snakker om livskvalitet, som jeg også nevnte i mitt første innlegg. Det dreier seg om muskel- og skjelettlidelser, og det dreier seg om lungesykdommer. Det er store forskjeller mellom utdanningsgruppene i antall førstegangstilfeller av akutt hjerteinfarkt, viser et prosjekt fra perioden 1994–2009. Type 2-diabetes er vanligere i grupper med kort utdanning enn i grupper med lengre utdanning. Jeg nevner dette fordi det nå må dreie seg om å få folk gjennom videregående. Slik man har gjort det på Færder videregående skole, hvor man med ganske enkle grep har løftet gjennomføringsraten fra 62 pst. til noen og åtti prosent i løpet av relativt kort tid – og dette ved statsråden godt, siden hun har vært der.

I dag ble vi møtt med meldingen om at vi trenger flere helsefagarbeidere, eller helsearbeidere i det hele tatt, og at sykepleierne nå får opptil 25 000 kr i bonus for å jobbe i skoleferien. Det viser ikke minst – også siden vi vet at vi trenger et utall av helsefagarbeidere i tiden framover mot 2030 –muligheten som ligger i å omskolere seg til helsefag. Det ser jeg på som en kjempemulighet og som en frihet for dem som eventuelt har snust på dette faget, men ikke helt fått det til ennå.

Når det gjelder å lære hele livet, nevner jeg dessuten at jeg taler av en viss erfaring. Jeg fullførte et hovedfag 40 år gammel, etter å ha droppet ut den dagen jeg trodde jeg fikk den jobben jeg skulle ha resten av livet. Jeg har siden – som statsviter – jobbet med historisk metode. For meg er historiefaget en hellig disiplin, og den dagen min partileder står fram med en påstand om å desavuere dette faget, da må være veier skilles. Men det har hun verken sagt eller kommer hun til å si, uansett hva hennes politiske motstandere måtte hevde.

Mona Fagerås (SV) [11:25:14]: Opposisjonen får i dag mange viktige gjennomslag, og vi i SV er veldig glad for at vi får vedtatt å sikre fleksible utdanningsløp. Det er også en stor seier at det nå skal gjennomføres forsøk med obligatoriske overgangskurs for elever med svakt språklig grunnlag for å gjennomføre videregående opplæring. I tillegg har vi flertall for en tilskuddsordning for praksiskandidater og lærekandidater med særskilte behov. Det er fortsatt stort behov for ordninger som ivaretar disse ungdommene gjennom fleksible opplæringsløp i kombinasjon med jobb.

Praksisbrevordningen må utvides til å gjelde alle skoler med yrkesfaglige utdanningsprogram, og praksisbrevkandidater må gis mulighet til senere å bygge ut praksisbrevet til fullt fag- eller svennebrev. Ikke minst får vi i opposisjonen flertall for at det trengs forsterket finansiering av utstyr i videregående opplæring og en særskilt toppfinansiering av yrkesprogram med behov for særlig kostnadskrevende utstyr. For at fagopplæringen skal være relevant, er det viktig at elevene får benytte utstyr som er oppdatert, og som tilsvarer det de vil møte i læretiden og i arbeidslivet etter endt utdanning.

Regjeringens forslag til fullføringsreform mangler noe helt sentralt, nemlig fokus på elevenes involvering både i skolehverdagen og i læringen. Elevene vet hvordan det er å gå på skole, og hver enkelt elev på en skole har noe å bidra med som er betydningsfullt. Elevene må få påvirke sin skolehverdag, det er elevene som vet best hvordan de liker å lære, og hva som må gjøres for at de skal trives. En skole som lytter til elevene, blir bedre tilpasset elevenes behov og dermed en bedre skole for å fullføre og bestå.

Jeg er oppriktig lei meg for hvordan regjeringen klarte å skape uro da de la fram sitt forslag til fullføringsreform. I en tid – en krisetid – da elever og ansatte i skolen mer enn noensinne har fortjent at vi sto sammen, egges det til uro. Elever, lærere, skoleledere og alle ansatte i skolen har stått i et nærmest umenneskelig press de siste årene. Det er svært belastende og helt unødvendig å spre så mye usikkerhet og støy som det kunnskapsministeren har gjort. Elevene fortjener at politikerne lytter til dem. Det samme gjør de som arbeider i skolen. De gode løsningene finner vi bare ved å lytte til profesjonen, til dem som underviser, og til dem som skal lære. Det kalles for tillit.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:28:31]: Videregående opplæring skal gi ungdommene våre en god start på voksenlivet. Altfor mange fullfører ikke videregående opplæring, de mister verdifull læring, og mange strever med tilknytning til arbeidslivet senere som en konsekvens av dette. Det er derfor helt nødvendig at vi i dag gjør de endringene som Stortinget vedtar, for å øke gjennomføringsgraden for framtidens ungdommer.

Fullføringsreformen tar viktige offensive grep og har mange gode tiltak for å inkludere flere og for å sørge for at alle er med. Selv om den nye reformen har mange nye og innovative tiltak, har debatten rundt den i noen grad handlet om fellesfagenes plass på studiespesialisering. Vi er glade for at flertallsinnstillingen er tydelig på allmennfagenes viktige plass og rolle i utdanningen, for skolen skal gi både dannelse og utdannelse. I et sånt perspektiv må fellesfag som historie, samfunnskunnskap, naturfag, geografi og religion og etikk fortsatt ha en sentral plass. Noe annet hadde vært et svik mot den oppvoksende generasjon.

Kristelig Folkeparti har hele tiden vært tydelig på at det er nødvendig med endringer i den videregående skolen, med mer vekt på fordypning og valgfrihet. Men en reform som Kristelig Folkeparti skulle være med på, måtte også ivareta elevenes allmenndannelse. Fellesfagene har og skal fortsatt ha en sentral plass i videregående opplæring. Det er jeg glad for at vi leverer på i dag, for vi må klare å balansere en reform som gir mer fordypning og valgfrihet, med fortsatt å gi ungdommene mulighet til å orientere seg i det samfunnet de lever i, i det verdensbildet de skal bidra og være med og utvikle, og til å kjenne sin kulturarv. Det er nemlig ikke sånn at vi dannes som mennesker i et vakuum. Det er ikke sånn at skolens eneste oppgave er utdanning. Derfor er det så viktig at vi anerkjenner skolens viktige plass i samfunnet og skolens sentrale mandat om å bidra til å forme framtidens borgere utover også det viktige oppdraget å formidle kunnskap.

I dag vedtar vi en offensiv fullføringsreform for videregående skole som gir ungdommen flere muligheter for dybdelæring og økt valgfrihet, samtidig som vi ivaretar fellesfagenes viktige plass og funksjon i framtidens videregående skole. Vi er med på å skape en skole som er bedre tilpasset framtidens kompetansebehov, og som er bedre tilpasset framtidens utfordringer og muligheter – men også en skole som vil skape mer motivasjon og flere elever som opplever mestring.

Turid Kristensen (H) [11:31:38]: Jeg hadde egentlig planlagt å snakke litt mer bredt rundt yrkesfag, om de satsingene som er gjort, og de satsingene som ligger i denne fullføringsreformen, men jeg skjønner at jeg igjen må forsøke å få gitt en riktig virkelighetsbeskrivelse av det som handler om lærlinger, læreplasser og tilbud i Vg3. Jeg er redd det ikke hjelper, for det virker som om ørene er godt lukket, og som om man ikke har lest innstillingen, men jeg skal prøve. For jeg blir faktisk lei meg for at det blir skapt uro om dette, som representanten Fagerås sa. Man fyrer opp under en bekymring som jeg mener er helt unødvendig, og som ikke tjener yrkesfagene våre godt.

Jeg vil slå det fast, det har også kunnskapsministeren gjort, og det gjør også vi i vår innstilling: Læreplasser er hovedmodellen. Det er ingen som forsøker på noen måte å undergrave det. Det har vært satset sterkt på læreplasser og på å skaffe flere læreplasser de siste snart åtte årene, og det omtaler også meldingen, at den satsingen skal fortsette. Det er ikke snakk om at regjeringen eller partiene her på Stortinget forsøker å skaffe en læreplassgaranti, som opposisjonspartiene påstår i innstillingen at vi gjør. Det er det ingen som har tatt til orde for, så det er det heller ikke noen vits i å kritisere. Samtidig leser vi at opposisjonspartiene sier i innstillingen at det ikke fungerer med en læreplassgaranti, men så hører vi representanten Tvedt Solberg si på talerstolen her i dag at det er jammen løsningen. Snakk om å tale med to tunger.

Jeg er enig i at en viktig bit for å klare å få de læreplassene vi trenger til de elevene vi har, er riktig dimensjonering. Det er noe som både omtales i meldingen, og som vi i enda sterkere grad kommer tilbake til når vi skal behandle opplæringsloven. Det gjelder Y-nemndenes rolle, som må få en mye sterkere påvirkning på dimensjoneringen av studietilbudet, men det gjelder også opplæringskontorene. Jeg merker meg at vi får litt kritikk her i dag fordi vi ikke allerede her i dag slår fast opplæringskontorenes rolle og hvor viktige de er, men bare så det er klart: Jeg er sterkt tilhenger av opplæringskontorene. De spiller en uhyre viktig rolle i fagopplæringen, og vi kommer tilbake til dette i opplæringsloven. Min holdning til dette er at det både skal forankres i opplæringsloven, og at det skal være en klarere rolleavklaring – bare sånn at det er sagt.

Men vi kan ikke skaffe alle læreplasser. Det er ikke snakk om å utvide tilbudet, slik det står i innstillingen fra opposisjonspartiene, men at flere skal ta det. Men det er vår fordømte plikt – jeg håper det er lov å si, unnskyld – å gjøre dette tilbudet bedre. Det anerkjenner også opposisjonspartiene i innstillingen, og det er akkurat det vi gjør. Det er ikke flere som skal ha det, den utvidelsen det er snakk om, er kanskje å kunne gi dem mer tid, og det fortjener elevene. For mange av disse elevene trenger tid. Målet med et forbedret tilbud er tettere samarbeid med næringslivet, flere praksisperioder ute og bedre tid, som også kan gjøre at flere blir formidlet til læreplass i løpet av et bedre tilbud i Vg3. Og nå håper jeg man slutter å lage et skremmebilde, for det fortjener de ikke.

Statsråd Guri Melby [11:35:02]: «Fullføringsreformen er rett og slett godt politisk håndverk. Den tar elevene på alvor gjennom å foreslå fullføringsrett og større valgfrihet.» Dette var ikke mine ord. Det kunne det godt ha vært, men det var det ikke. Dette var ordene til lederen av Elevorganisasjonen, Edvard Botterli Udnæs, i Utdanningsnytt 9. april.

Representanten Mona Fagerås snakket i sitt innlegg veldig varmt om at vi må lytte til elevene. Elevene er vel kanskje de som har omfavnet denne reformen aller mest og er positive til det aller meste av tiltak vi foreslår. Det jeg først og fremst har oppfattet at de har vært kritiske til, er vel at vi viderefører fraværsgrensen, men der er både elevene og mitt parti overkjørt.

Så forsøker representanten Fagerås å tegne et bilde av at jeg er en statsråd som overkjører sektoren. Vel, det er for så vidt en opposisjonspolitikers privilegium å sette merkelapper på statsråder, og det må vi leve med, men jeg synes de eksemplene som representanten bruker for å underbygge dette, ikke står seg i det hele tatt. For i alle de sakene som representanten løfter opp, har vi jo nettopp dratt i bremsen for å lytte til sektoren.

Når det gjelder matematikkeksamen, har det vært stor uenighet knyttet til måten den skal gjennomføres på. Da sa vi at nå har vi fått et år til i og med at vi avlyste eksamen denne våren. Det året skal vi bruke på å involvere sektoren og utvikle videre en eksamen som fagmiljøene er enige om. Da har vi jo lyttet til sektoren, vi trakk i bremsen for å høre på deres innspill.

Det samme gjelder inntaksordningen, altså friere skolevalg. Vi har hatt et forslag ute på høring. Det forslaget fikk kritikk fra fylkeskommunene. Da sa vi at nå skulle vi sette oss ned med fylkeskommunene og diskutere hva slags ordninger vi kan lage som gjør at vi får mer frihet til elevene, men samtidig rom for lokale tilpasninger.

Det er klart at når man fremmer et spørsmål som mange har sterke meninger om, får vi debatt. Det gjelder debatten om fellesfagene. Jeg mener likevel at en debatt i seg selv ikke er farlig. Jeg tror det er farligere med politikere som er redde for å løfte viktige debatter. Lied-utvalget kom med en veldig tydelig innstilling i sin NOU om at det trengtes en gjennomgang av fag- og timefordelingen i videregående opplæring. Den oppfordringen fulgte vi, og det vi foreslår i stortingsmeldingen, er en utredning av fag- og timefordelingen i en bred prosess der alle parter i sektoren får være med. Jeg mener det er viktig at vi involverer lærere og fagfolk, men også elevene når vi skal utvikle sektoren.

Det er innimellom sånn at vi har forslag som ikke absolutt alle støtter. Det er det som er politikk.

Jeg har lyst til å utfordre opposisjonen på én ting. Disse 4 000 elevene som i dag ikke har læreplass – jeg tror vi alle er enige om at flere av dem skal ha læreplass, men hva skal være tilbudet til dem som fortsatt ikke får det? Skal det være Nav, eller skal vi sørge for et ordentlig tilbud i skolen?

Jorodd Asphjell (A) [11:38:25]: Jeg var redd for at statsråden begynte med selvskryt fra talerstolen i sted, noe vi er ganske vant til fra denne regjeringen, men heldigvis korrigerte hun seg inn.

Jeg vil også minne om at det fortsatt er en stor andel ungdom, i underkant av en fjerdedel, som ikke fullfører og består eksamen i videregående skole. Det er en stor felles utfordring, uavhengig av hvilket syn vi skal ha på ulike ting her. Men vi i Arbeiderpartiet registrerer at skolen i for liten grad er tilpasset elever med svak bakgrunn, og at det her må gjøres en ekstra innsats, at elever må bli bedre studieforberedt, at fagopplæringen må dekke en større del av elevenes og arbeidslivets behov, og at opplæringen i større grad må tilpasses elever som trenger ekstra oppfølging og støtte.

Hvis dette skal være en fullføringsreform, må det bety at yrkesfag blir likestilt med studiespesialisering, og at skolene må ha et oppfølgingsansvar også i læretiden. I dag når jeg er ute og reiser og snakker med videregående skoler, sier de: Når vg2-elever er ferdige, er vårt ansvar også ferdig. Men da er ikke utdannelsen ferdig. Utdannelsen er ikke ferdig før eleven står med et fagbrev eller svennebrev i hånden. Derfor bør yrkesfagelever likestilles med andre elever.

Derfor har Arbeiderpartiet foreslått å forsterke skolenes oppfølgingsansvar for elever gjennom hele opplæringsløpet, at vi starter med det første året i læretiden, og at elevene er lærling i en lærebedrift.

Når det gjelder læreplassgaranti, må jeg si at jeg var på besøk på Selbu videregående skole tidligere. De hadde over 80 pst. yrkesfagelever på opptaket 1. mars. Hvorfor hadde de det? Samarbeidet mellom skole, lokalt næringsliv og et tverrfaglig opplæringskontor ved skolen sikret elevene som søkte yrkesfag, en læreplass. Derfor kommer også flere søkere dit. Det er jo da man får fullført utdannelsen, det er da man blir fagarbeider.

Vi må se hvordan opplæringskontorenes rolle faktisk skal være i tiden framover, men det er dette samspillet med fylkeskommune og skoleeier, lokalt næringsliv og opplæringskontor og elever som er viktig for å føre dette fram.

Arbeiderpartiet har et ønske om at vi skal ha tre lærlinger per 1 000 innbyggere som en læreplassgaranti. Hva er det vi faktisk trenger i framtiden? Jo, vi trenger fagarbeidere innen barne- og ungdomsarbeiderfaget, innenfor helsefagarbeid. Vi har i mange sammenhenger, når vi legger ut ting på anbud, krevd at det skal være seriøsitet i arbeidslivet, at man skal ha læreplasser. Dette er fullt mulig gjennom en læreplassgaranti som sikrer ungdommer utdannelse.

Nina Sandberg (A) [11:41:42]: Som tidligere utdanningsforsker som har deltatt i evalueringen av flere større utdanningsreformer i Norge, fant jeg det nødvendig å tegne meg for å korrigere representanten Grimstads noe bombastiske og ensidige analyse av Reform 94. Nå er dessverre representanten gått ut av salen, men ikke minst siden representanten sa han er opptatt av historisk kjennskap:

Forskningsinstituttet NIFU drev følgeforskning på Reform 94 over tid. La meg få sitere fra sluttrapporten fra NIFUs hovedprosjekt. Der står det:

«Med utgangspunkt i NIFUs analyser gjennom mer enn fire år, mener vi å kunne slå fast at reformen har gitt ungdom bedre muligheter til opplæring, og som sådan vært vellykket.»

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:42:58]: Som det går fram av innstillingen fra komiteen, er det stor grad av enighet om hovedgrepene i meldingen – faktisk også om de forslagene i innstillingen der meldingen var lite konkret og mangelfull. Senterpartiet er glad for at flere av våre forslag får flertall, sist referert ved Jorodd Asphjell her.

Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid kanskje at regjeringspartiene har et stort behov for å markere uenighet med egen regjering. I VG kunne vi allerede før avgivelsen lese at regjeringspartiene, sammen med Fremskrittspartiet, var strålende fornøyd med ikke å sikre flertall for regjeringens tanke om å fjerne flere obligatoriske fag. Sannheten er jo at samtlige opposisjonspartier går imot dette.

Høyre går også hardt ut om dette i salen her i dag. Jeg mener at rotet rundt framtidsfag er det regjeringen selv som har skapt, selv om regjeringspartiene nå prøver å hekte det på opposisjonen. Selv fikk jeg et renn av henvendelser fra lærere som lurte på om de kom til å miste jobben etter det utslippet. Det er bra at regjeringspartiene nå rydder opp.

Apropos det Sandberg tar opp om internasjonalisering, vil jeg nevne et eksempel. Gudbrandsdølen Dagningen skriver i dag om Ola Stenumgaard, som valgte fagbrev i Tyskland foran bachelor ved UiA. Problemet nå er bare manglende studiefinansiering. Stortinget har fortsatt en jobb å gjøre.

Så spør statsråden om tilbud til de som ikke får læreplass. Vi vet jo alle at det ikke er noe enkelt svar her, men jeg mener at f.eks. både dimensjonering og finansiering av tilbudet må bli sett på, og da ligger det et stort ansvar hos fylkeskommunene.

Jeg vil også nevne rett til rekvalifisering, for endelig får utdanningstilbudene og kvalifiseringen økt anerkjennelse i videregående opplæring. Flere fagbrev og utdanninger fra videregående vil gi økt oppmerksomhet og økt oppslutning. Dette vet jeg de bl.a. har lykkes med i Sveits, der fjellandsbyer er turistmagneter vinterstid og beite sommerstid.

Til sjuende og sist: Det viktigste Stortinget går inn for i dag, er en livslang rett til å fullføre videregående. Måten ungdomsrett og voksenrett har vært praktisert på, har dessverre også vært til hinder for at folk skal kunne fullføre utdanningen de har begynt på, om så noen år senere. Så det vil Senterpartiet juble for, som det også har vært etterspurt her. Det er det ingen tvil om, det står et samlet storting bak. Så handler det i neste omgang om å følge opp denne fullføringsretten.

Torstein Tvedt Solberg (A) [11:45:56]: Det har vært en interessant debatt å følge. Det har tidvis nesten føltes som et stortingsmesterskap i indignasjon fra borgerlig side. Det er kanskje fordi en er litt irritert over at en blir nedstemt i så mange saker. Men en får heller glede seg over de tingene vi står sammen om, sånn som fullføringsretten, og glede seg over at opposisjonen forbedrer og tydeliggjør en del av forslagene i reformen.

Til diskusjonen om fellesfagene: La oss bare slå det fast, det er regjeringa selv og statsråden som sitter her, som klarte å skape den uroen og den debatten som har vært. En kan jo bare minne om Politisk kvarter, der representanten Turid Kristensen fortalte at hun hadde satt sin Pepsi Max i halsen, eller VG for kort tid siden, som nettopp ble referert, der regjeringspartiene gikk ut og sa at det ikke ble kutt i fellesfag, eller NTBs melding om «Full forvirring om borgerlig skoleenighet».

Det er regjeringa selv som har skapt denne debatten i hele sektoren, skapt stor uro, og det er veldig spesielt at en bruker denne debatten til å prøve å skylde på opposisjonen, at det er vi som har skapt denne uroen. Vi er gode i opposisjon, men så gode er vi ikke. Den uroen og den usikkerheten har de klart å skape helt selv.

I motsetning til regjeringspartiene har vi lyttet til debatten og de innspillene vi har fått fra en samlet sektor, også fra lærerne, og lyttet til den høringen som har vært. Jeg er veldig glad for at i siste runde ble regjeringspartiene av Fremskrittspartiet presset til å avklare at det ikke blir de kuttene i fellesfagene. Det var avklarende også å høre statsråden i replikkordskiftet, så nå er jeg spent på å se om den helhetlige gjennomgangen av fag- og timefordelingen som alle ønsker, blir uten de føringene som står nevnt i stortingsmeldingen. Det er i hvert fall lov å håpe.

Til slutt til dette med fagbrev som elev, og at en er så indignert for at vi tør å kalle det for å utvide. Ja, jeg håper en lytter til det statsråden selv sa, for hun sa nå fra talerstolen at en ønsker nettopp å utvide på dette. Den ordningen regjeringa foreslår, er en ordning som skal gå, utvidet, til alle de ungdommene – de tusenvis av ungdommene, tror jeg statsråden sa – som i dag ikke får læreplass. Spørsmålet her handler om hva vi som storting skal gjøre med retten til å få læreplass. Regjeringa ønsker å bruke den nødløsningen som finnes i dag, som en større hovedløsning. Det har en samlet sektor sagt nei til. Det er ikke bare fagbevegelsen og LO regjeringa snur seg vekk fra her, men også NHO.

Arbeiderpartiet ønsker heller en læreplassgaranti, for vi tror at den beste opplæringen disse ungdommene får for å forberede seg til arbeidslivet, får de i bedrift. Derfor er jeg glad for at vi en gang for alle avlyser den ordningen.

Statsråd Guri Melby [11:49:13]: Innføringen av Reform 94, som den gang ga alle elevene rett til å begynne på videregående opplæring, var et viktig steg i den utdanningsrevolusjonen som har skjedd i Norge de siste 30–40 årene. Det var en god og viktig reform, men den hadde en del svakheter. Jeg synes den tenkningen som Arbeiderpartiet her viser, viser noe av grunnen til at den reformen hadde sine svakheter.

Det man gjør, er at man tar utgangspunkt i en slags idealelev, og så lager man et idealløp som skal passe for alle, i stedet for å innse at elevene har ulike behov og så legge til rette for en skole som tar inn over seg nettopp det. Jeg synes det som representanten Tvedt Solberg sa om det med læreplassgaranti, er et godt eksempel på det. Jeg tror alle vi som sitter her i salen, helt oppriktig ønsker at alle som starter på et fagbrevløp, skal få læreplass. Men så har det vært sånn i 30 år siden Reform 94 at ikke alle har fått en læreplass. Heldigvis er det stadig flere som får læreplass. Det betyr at regjeringens politikk har fungert. Men tror virkelig representanten Tvedt Solberg, med hånden på hjertet, at vi kommer til det punktet der absolutt alle som begynner på en fagutdanning, kommer til å få læreplass? Dersom han tror det, er jeg i hvert fall veldig nysgjerrig på å høre hvordan han har tenkt å få det til.

Vi har økt lærlingtilskuddet. Vi har styrket samarbeidet med partene. Vi foreslår i meldingen at vi skal styrke lærlingklausulen som gjør at nettopp det å stille krav om læringer ved offentlige anbud blir et virkemiddel som blir brukt enda mer. Jeg mener f.eks. at det å få offentlig sektor, det å få kommunene til å stille opp enda mer med å skaffe læreplasser er også en viktig vei å gå.

Jeg tror at det kommer til å være svingninger i alle bransjer. Det kommer til å være elever som ikke er like attraktive for alle bedrifter, og spørsmålet som vi står igjen med da, er: Hva er det vi skal tilby de elevene? Hvis vi tviholder på en sånn utopi om at alle kommer til å få en læreplass, ender disse elevene opp på Nav eller med den såkalte nødløsningen, som mange har omtalt det som, Vg3 i skole. Jeg synes at også disse elevene skal få en reell mulighet til å fullføre videregående opplæring, og derfor har jeg ønsket å utvikle et bedre tilbud i tett samarbeid med partene som gjør at alle elever som begynner på videregående, enten de begynner på yrkesfag eller studieforberedende, har en reell mulighet til å fullføre. Det mener jeg er den grunnleggende forskjellen på fullføringsreformen, som vi nå har lagt fra, og Reform 94. Den gir en reell mulighet og en reell rett til å fullføre.

Torstein Tvedt Solberg (A) [11:52:19]: Det skulle bare mangle at jeg ikke svarte ut det statsråden nå tar opp som gjelder spørsmålet om læreplass. Jeg synes egentlig spørsmålet i seg selv er ganske avslørende for hvor regjeringen selv legger seg her. For spørsmålet handler tydeligvis også om tro.

Ja, jeg har tro på vår læreplassgaranti, jeg har tro på at de elevene som velger yrkesfag, skal få en læreplass i bedrift, og det at statsråden med ansvar for å klare å få til dette kaller det en utopi, viser at regjeringen egentlig ikke har ønsket å gjøre dette.

Regjeringens forslag er beskrevet av en samlet sektor som en snarvei, som enkleste vei å gå. Vårt forslag om en læreplassgaranti er ikke det enkleste, men det er en garanti om at vi politisk skal gjøre alt vi kan for å få dette til.

Mitt fylke, Rogaland, jobber knallhardt med dette hvert eneste år og er best i landet på å klare å få det til. Det er ikke mye som skal til før vi klarer å gjøre det for alle. Så jeg har tro, men det er synd å se at regjeringen ikke har det.

Turid Kristensen (H) [11:53:40]: Vi har nok ikke vært så indignerte når vi har stått her, for jeg er i dag egentlig utrolig glad for at vi får en fullføringsreform som har så bred tilslutning på Stortinget, men det som kanskje har virket som en indignasjon, er et forsøk på å få opposisjonspartiene til faktisk å lytte og til å forstå det som er skrevet, selv om jeg forstår at det er litt kjedelig av og til å ikke få den virkelighetsbeskrivelsen man ønsker seg.

Vg3 i skole tror jeg er noe vi kommer til å diskutere framover. Det er fint at representanten Tvedt Solberg har sterk tro på en læreplassgaranti, men en statlig læreplassgaranti fungerer ikke. Det sa regjeringen Stoltenberg, og det er det ingen grunn til å begynne å ta opp igjen av skuffen. Men som representanten Asphjell var inne på: Det finnes mange steder i landet hvor man har regionale læreplassgarantier, som er basert på frivillighet, og som er inngått mellom næringslivet og fylkeskommunen basert på næringslivets behov. Som i representanten Tvedt Solbergs hjemfylke, Rogaland, der er de veldig dyktige til å lytte til næringslivet når de dimensjonerer sitt studietilbud. Det er veien å gå, ikke gjennom at vi her på Stortinget skal vedta en læreplassgaranti.

Jeg gleder meg veldig til regjeringen skal fortsette å jobbe med dette. Det er en reform som skal virke i et tiårsperspektiv, og jeg satser veldig på at det blir den sittende regjeringen som også får gleden av å begynne arbeidet med å gjennomføre den etter valget.

Statsråd Guri Melby [11:55:30]: Jeg skal ikke bidra til å forlenge debatten så mye, jeg vil bare korrigere et utsagn fra representanten Tvedt Solberg, som påstod at det var en samlet sektor som var imot det å videreutvikle et bedre tilbud for dem som er nødt til å fullføre fagbrevet på skolen. Det er ikke riktig. Dette er et forslag fra Lied-utvalget. De foreslo det. Så den faglige anbefalingen vi har fått fra en veldig grundig NOU, er altså at man skal videreutvikle tilbudet til de elevene som ikke får læreplass – ikke fordi man ikke skal jobbe for at enda flere får læreplass, men fordi man innser at det alltid vil være en situasjon der det finnes noen elever som trenger det tilbudet.

Jeg merker meg at opposisjonen ganske ofte framstiller det som at det er en samlet sektor som står bak dem. Vel, heldigvis er utdanningssektoren mye mer mangfoldig enn det opposisjonen ønsker å vise fram. Det finnes heldigvis sterke stemmer som representerer ulike synspunkt. Det er Presidenten: jeg veldig glad for, for det tror jeg faktisk er den beste måten å utvikle norsk skole på.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:56:47]: Vi er snart tomme for taletid i opposisjonen, så jeg skal ikke prate mye mer, men noen kommentarer til slutt fra meg.

Jeg mener fylkene og bedriftene er mye mer sentrale i det å formidle alle disse lærlingene enn det som kommer fram av debatten her i dag, så vi kunne godt snakket enda mer om fylkeskommunen og de tiltak og muligheter de har for å følge opp elevene og realisere disse store ambisjonene vi har her i Stortinget. Det handler også om utstyr, faglærere og mange, mange forskjellige elementer. Formidling kunne også vært en grunn til å støtte opp om en vekslingsmodell – at flere fikk hammeren i hånda først dagen på tømrerlinja fordi de da har bedre forutsetninger til å komme seg gjennom resten av videregående opplæring. Jeg vil også kort nevne Hadeland videregående, de har hatt 100 pst. formidling av lærlinger i flere år. Det handler ikke om at alle bær i posen er like modne, men om at de klarer å utstyre disse elevene med verktøy for å møte læretiden på en god måte.

Kent Gudmundsen (H) [11:59:31]: Jeg er veldig glad i dag for at vi får igjennom en fullføringsreform som virkelig tar et historisk steg fra Reform 94, i form av økt valgfrihet, økt kvalitet og økt gjennomføring i videregående opplæring. Det er det verdt å si på tampen av debatten, å løfte blikket litt og smile litt, fra ytterste høyre til ytterste venstre, over at det gjør vi her i dag. Vi er med på et historisk løft, og det synes jeg er veldig gledelig å ha med seg.

Det er viktig at vi i dette ordskiftet tar inn over oss at selv om man som politiker prøver så godt man kan å lage systemer som ser individet, er det nå engang veldig ulike forutsetninger ute i Skole-Norge for hvordan man greier å formidle lærlinger. Det er ikke så lett å få en lærlingplass som frisørlærling i Burfjord, der frisørsalongen har åpent på tirsdag og torsdag. Det er klart at da må man både være kreativ i å tenke på opplæringslinjen og tenke kreativt om hvordan man formidler lærlingplasser. Til syvende og sist vil det være noen elever som ikke får lærlingplass. Spørsmålet må da bli: Vil det være mer attraktivt for en fylkeskommune å tilby ettårig Vg3 i skole, som noen gjør i dag, eller om vi fra stortingssalen her hadde sagt at vi skal ha strengere krav til kvalitet og innhold? Det ville jo medført at det ville ha vært dyrere for fylkeskommunene å gjennomføre. Det ville vært mer omfattende og dermed ikke spesielt attraktivt. Det letteste er å formidle lærlingen. Det er hovedmodellen, og det vi har sagt hele tiden. Derfor synes jeg egentlig at den debatten som har vært her nå om hvordan vi skal greie å sikre et godt tilbud, den ventilen, til dem som vi ikke klarer å formidle, og som vi har sett over veldig mange år – uavhengig av læreplassgarantier som man har forsøkt å gjennomføre i rød-grønne fylkeskommuner, der vi også ser at ikke alle får lærlingplass, så hva slags garanti det egentlig er, får opposisjonen svare på – i den erkjennelsen må vi tenke en reform som ser hver enkelt elev, og hvordan vi sikrer god kvalitet og ikke minst gjennomføring, slik at det som i dag nesten er som en grunnopplæring, nemlig videregående opplæring, er noe alle kan få ta del i. Det mener jeg må være en viktig ting å ha med seg i det videre arbeidet.

Jeg synes det er viktig å understreke at det er bred enighet blant de borgerlige partiene om at vi skal nå se framover. Vi skal ha en gjennomgang av fag- og timefordelingen, og ingen har tatt til orde for omfattende kutt. Derimot ser jeg at opposisjonen kritiserer de føringene som er lagt. Da må man bare følge den logikken og si: Greit, men da ønsker vel opposisjonen egentlig å kutte alt av fellesfag?

Debatten er over nå, så jeg skal stoppe med de ordene.