Karin Andersen (SV) [10:03:20] (komiteens leder): Fellesskap fungerer. Det har vi sett nå når koronaen rammet. Kommunesektoren har vært helt avgjørende for folks hverdag, men det har også avslørt at det var for trangt. Det var nesten ingenting å gå på. Jeg skal komme tilbake til det.

SV er opptatt av kommunene, og vi har ambisjoner på vegne av kommunesektoren.

Vi ønsker oss flere lærere som har tid til alle ungene, tid til å se dem, tid til å følge dem opp, slik at alle ungene kommer ut av skolen med god sjøltillit, gode kunnskaper og tru på framtida si.

Vi vil at alle ungene skal være med på leken. Derfor foreslår vi nå at SFO skal være gratis for alle førsteklassinger, og så ønsker vi å trappe det opp. Vi vet hvor viktig det er.

Vi ønsker flere omsorgs- og helsearbeidere. Det har vi sett nå under pandemien: Det er veldig mange som har blitt ensomme og redde, og som ikke har fått den hjelpa de skal ha. Mange av de ansatte er utslitt og søker seg til andre jobber. Sånn kan det ikke være. Framover vet vi at vi trenger mer av dette.

Vi ønsker at de som trenger brukerstyrt assistanse, skal få det og kunne leve et sjølstendig liv.

Vi ønsker et kulturliv som blomstrer og gjør livet rikt og stedet attraktivt for dem som bor der, og dem som kan tenke seg å flytte dit.

Vi ønsker en kommunesektor som bistår næringslivet med god service, moderne samfunn å fungere i og også støtte og hjelp hvis det kniper.

SV vil ha en kommunesektor med kunnskap og kompetanse om natur, miljø og klimakutt, for å passe på naturen, matjorda og friområdene våre.

Vi ønsker en kommune som kan ta ordentlig vare på dem som sliter i hverdagen. Derfor foreslår vi også store økninger for at kommunesektoren skal kunne ta løft overfor dem som sliter økonomisk, både i hverdagen og i framtida.

Kommunesektoren er tryggheten i hverdagen vår, og nå er den satt på prøve. SV mener det er langt bedre bruk av penger det vi foreslår, nemlig å øke kommunesektoren med over 7 mrd. kr, enn det det er inngått et forlik om her, å bruke 7,5 mrd. kr på billigere snop, snus og sukker. Jeg tror befolkningen er enig med SV i dette.

Jeg vil takke alle som har stått i førstelinja, men de hadde for lite å gå på. Barn mistet spesialundervisningen sin, eldre og funksjonshemmede mistet hjelpa, og det er ikke over. SV prioriterer det å ha nok lærere, nok ansatte og nok kompetanse i kommunesektoren foran skattelette og foran billigere snop og snus.

Fylkeskommunen er viktig. De har tannhelse, kollektivtrafikk, videregående skole og næringsutvikling. Derfor har SV også styrket disse områdene.

SV har ambisjoner på vegne av kommunesektoren. Jeg satt og hørte på Politisk kvarter i dag. Da hørte jeg Arbeiderpartiet, som hadde lite penger – litt mer, men ikke nok – og så hørte jeg at Høyre ikke hadde noen ambisjoner. De ville ikke noe mer for kommunesektoren. Men SV vil det!

Det er andre områder vi diskuterer nå også, f.eks. bolig. Boligsektoren har blitt en forskjellsmaskin. Boutgiftene har økt mye. Inntektene til dem som har lite, har stått stille og gått ned, og bostøtten er kraftig redusert. Jeg har fått svar fra kommunalministeren om hvordan dette regnestykket ser ut. Sjøl om noen i kroner har fått litt mer bostøtte, har likevel de som har fått, gått i minus, og det er ca. 30 000 færre som nå får enn for en del år siden. Det henger virkelig ikke på greip.

Det er også veldig mange andre endringer som må til på boligområdet. Det er stort behov for å øke Husbankens rammer, for å øke Husbankens virkemidler, slik at alle kan bo trygt. Da er bostøtte et av dem. Det å få opp andre måter å bo på, slik at folk kan komme seg inn i eiemarkedet, slik SV har foreslått mange ganger, nemlig å åpne startlånordningen for dem som har betalingsevne, men ikke foreldrebank, vil hjelpe mange flere inn.

Skal forskjellene ned og utslippene gå ned, trenger vi en ny regjering. Da tar jeg opp de forslagene SV står bak i innstillingen, og det løse forslaget som er levert inn etter at innstillingen ble ferdig.

Stein Erik Lauvås (A) [10:12:55]: Noe av det viktigste vi kan bruke penger på, er barnehager, skoler og eldreomsorg – ja, på velferd som gir oss et godt liv og trygghet. Da er kommuneøkonomien noe av det viktigste vi kan satse på. Arbeiderpartiet vil ha vekst og utvikling i hele Norge, og det er behov for politisk styring som en motkraft til sentraliseringen vi ser.

Arbeid og velferd er bærebjelkene i distriktspolitikken, og et land med arbeid og bosetting over hele landet er fundamentet for et sterkt fellesskap og vår felles identitet. Framtidstro lokalt gjør Norge bedre nasjonalt. Derfor er også Arbeiderpartiet både byenes og distriktenes parti. Vi har vist gjennom mange tiår at Norge lykkes best når vi står sammen – by og land, hand i hand.

En vellykket distriktspolitikk forutsetter en innsats på en rekke områder, som gode helsetjenester, utdanning, forskning, næringsutvikling, samferdsel og klima. Arbeiderpartiet mener samtidig at det er behov for en spisset distriktsinnsats. Det handler om arbeidsplasser og verdiskaping, velferd, trygghet, utdanning i hele landet og ikke minst en distriktsvennlig infrastruktur. Derfor har Arbeiderpartiet i sine alternative budsjetter prioritert dette.

Arbeiderpartiet har lovd en ny retning i distriktspolitikken når det etter valget blir regjeringsskifte og en Arbeiderparti-ledet regjering. Vi vil bygge ned motsetningene mellom sentrale områder og distriktene, ikke forsterke dem, slik vi ser at denne regjeringen har gjort. Byer og mindre tettsteder i distriktene er gjensidig avhengig av hverandre. Vi har fremmet forslag om 60 distriktspolitiske tiltak for en bedre og mer helhetlig distriktspolitikk. Som noen eksempler kan jeg nevne

• midler til bredbånd: 236 mill. kr mer enn regjeringen

• skredsikring: 150 mill. kr mer enn regjeringen

• tilskudd til fiskerihavneanlegg

• fylkesveier

• utbedring på fylkesveier for tømmertransport

• FOT-rutekjøp

• miljøvennlig båt- og ferjetransport

• ladesatsing

Alt dette får en mye sterkere satsing enn det regjeringen har lagt for dagen.

Det viktigste virkemiddelet for en god velferd er en god kommuneøkonomi. Det er en forutsetning for velferdstilbud i hele landet, og Arbeiderpartiet har i alle sine budsjettforslag – år for år – foreslått å styrke kommuneøkonomien med mer enn det regjeringen har foreslått. På disse årene snakker vi om store summer i forskjell – om lag 23 mrd. kr mer til kommunene over alle disse årene. Det gjør ikke Arbeiderpartiet bare fordi vi skal ha mer enn regjeringen. Vi gjør det fordi det har vært og er nødvendig å prioritere mer penger til kommunene enn det regjeringen har vært villig til. Vi mener at barnehage, skole, eldreomsorg og helsetjenester er viktige tjenester i folks hverdag og det viktigste vi kan bruke fellesskapets penger på. Vi trenger å bygge ut og styrke disse tjenestene, og da må man legge mer penger i potten enn det regjeringen har vært villig til å gjøre.

For 2021 foreslår vi en inntektsvekst for kommunene på 3,15 mrd. kr. 2,5 mrd. kr av dette går til kommunene, 650 mill. kr går til fylkeskommunene. I tillegg styrker vi toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester med 300 mill. kr, noe som regjeringen og samarbeidspartnerne ikke klarte å gjøre, selv etter mange og lange forhandlinger. Vi har også en rekke andre satsinger som vil bidra til å styrke og bedre tjenestetilbudet som kommunene skal gi til innbyggerne.

Vi vet at 2020 har vært preget av stor usikkerhet i kommunesektoren. Kommunene gikk inn i 2020 med det dårligste økonomiske opplegget for de frie inntektene på 15 år. Så kom koronapandemien på toppen av det, og den krisen er ennå ikke over. Kommunene har håndtert den krisen på en utmerket og god måte. Vi ser også at man står overfor store behov i framtiden. Det er demografiutfordringer, det er behov i skolen, det er klimaendringer – og alle krever store investeringer.

Regjeringen ruster dessverre ikke kommunene for å takle de store oppgavene vi ser at de står overfor. Det blir ingen økning i kommunenes økonomiske handlingsrom i 2021. All den såkalte veksten er mer enn spist opp av de økte kostnadene vi ser som følge av demografi, pensjon, at staten gjør ressurskrevende tjenester mer kostbare, og at barnehagereformen er underfinansiert. I tillegg kutter man muligheten for at kommunene kan få inntektene fra eiendomsskatt, slik de fikk før. Dette svekker velferden, og det øker forskjellene.

Arbeiderpartiet har andre og større ambisjoner for kommunene. Vi snakker da om bedre kvalitet i velferd, omsorg og skole. Lærerne, sykepleierne, helsefagarbeiderne og alle de andre som jobber i kommunen, og som er førstelinjen i velferdstjenestene våre, må prioriteres. Tiden er inne for å styrke fellesskapet og felles velferd, ikke svekke den.

Som sagt ser vi at kommunene heller ikke i 2021 slipper unna restriksjoner og pålegg som følge av koronaen. Jeg tror man kan si at slik er virkeligheten. Det er usikkerhet om hva de ulike restriksjonene og påleggene om smittevern vil koste. Her må kommunene få trygghet. De må få full trygghet for dekning av disse utgiftene og de tapte inntektene. De må få full trygghet for at dette dekkes fullt ut. Det er helt nødvendig at regjeringen er glassklar og tydelig og gir disse garantiene, for det siste vi trenger nå, er utrygghet i kommunene rundt dette. Da kan situasjonen bli mye vanskeligere å takle enn den behøver å bli.

Til stikkordet «forutsigbarhet» helt til slutt: Da Bø kommune etter et benkeforslag fra Høyre-ordføreren vedtok å kutte i formuesskatten, var regjeringen ute og sa at dette måtte Bø kommune fullt ut ta ansvaret for selv. Det var riktig sagt. At kommunepolitikerne i Bø brukte sin rett etter loven til å gjøre vedtak, kritiserer jeg i grunnen ikke, men at regjeringen nå snur helt om, fra å si tydelig at dette eksperimentet med å redusere kommunale inntekter får Bø selv står for, til å si nei, nå vil Bø selvsagt få dekket store deler av tapet av statskassen, synes jeg er drøyt. Jeg får sitere VG, som skrev følgende:

«Men regjeringen lager altså ryggradsløst et unntak og hoster opp en engangsløsning for å komme en partifelle i Bø til unnsetning.»

VG fortsetter:

«Det var regjeringen selv som endret reglene for å unngå at flere kommuner gjorde dette. Når regjeringen likevel sprøyter nødhjelp inn i skatteparadiset, er det fortsatt med det forbeholdet at ingen andre skal få denne hjelpen.»

VG konkluderer:

«For vi er generelt imot skatteparadiser. Når de i tillegg må subsidieres av norske oljepenger, er det verre enn verst.»

Dagbladet hadde også en analyse av dette stuntet. De skrev:

«Sture Pedersen er utropt av distriktsminister Linda Hofstad Helleland til distriktspolitisk rådgiver for regjeringen. Han løftes til tross for at skatteforslaget han har satt i gang har utløst kaos, og har truet med å sette økonomien i Bø over styr. Han gjør karriere på et grep som regjeringen selv innrømmer ikke kan kopieres. Dette er tegn på at både regjeringens skattepolitikk og distriktspolitikk er i ferd med å spore av.»

Jeg kan bare si at VG og Dagbladet traff spikeren rett på hodet. Det var en veldig kort, klar og tydelig politisk analyse av situasjonen vi har sett de siste dagene rundt den saken.

Jeg tar med det opp det forslaget som Arbeiderpartiet står bak i innstillingen.

Ove Trellevik (H) [10:28:34]: Koronakrisa har hatt store konsekvensar for norsk økonomi og rammar alle næringar og sektorar over heile landet, også kommunesektoren. Gjennom heile koronakrisa har Høgre vore tydeleg på at me skal stilla opp for kommunane. Det har me gjort gjennom fleire økonomiske tiltakspakkar som regjeringa har fremja, og har støtta dei.

Kommunesektoren er styrkt med ca. 20 mrd. kr, pluss at dei har ein gevinst av lågare kostnads- og prisvekst som følgje av pandemien i 2020. I tillegg skal me jobba med nysalderinga på torsdag, der kjem endå meir pengar til kommunane i inneverande år.

Den økonomiske situasjonen i kommunesektoren er samla sett god, og driftsresultatet er på nivå med TBU sine anbefalingar og store disposisjonsfond, som nesten har dobla seg sidan regjeringa Solberg tiltredde. Kommunane har ein buffer på ca. 60 mrd. kr, og det står i ganske stor kontrast til dette oppropet og den krisemaksimeringa som Arbeidarpartiet har halde på med i haust. Rana kommune, ein kommune som stod i spissen for dette, har over 0,5 mrd. kr på bok. Så det har ikkje truverde, det som Arbeidarpartiet signaliserer i budsjetta sine. Dei fleste kommunane har difor eit godt økonomisk utgangspunktet ved inngangen til 2021. Kommunane har, som organisasjon og saman med svært flinke tilsette, vist ein enorm innsatsvilje og stor fleksibilitet i år. Kommunane står godt rusta for å levera gode tenester til sine innbyggjarar. Dei gode driftsresultata dei siste åra har gjort at talet på kommunar på ROBEK-lista har gått kraftig ned. Ved inngangen til oktober 2020 var det berre tolv kommunar på ROBEK-lista. Til samanlikning var det 46 kommunar på ROBEK-lista då regjeringa tiltredde i 2013.

I budsjettet for 2021 vert kommunesektoren kompensert med eit særskilt tillegg på 1,9 mrd. kr grunna forventa skattesvikt. Me får ein vekst i frie inntekter på 2 mrd. kr, og me er no oppe i 412 mrd. kr i frie inntekter. Dette er ca. 36–37 mrd. kr meir enn i 2013, då Erna Solberg overtok som statsminister. Av veksten i frie inntekter får kommunane 1,6 mrd. kr, mens fylkeskommunane får 400 mill. kr. Denne veksten er i tråd med det som vart varsla i kommuneproposisjonen. Av veksten går noko til satsing på barn og unge si psykiske helse, og noko går til satsinga på lågutsleppsferjer i fylka. I tillegg får fylkeskommunane neste år 1,25 mrd. kr i kompensasjon for tapte billettinntekter i kollektivtransporten, og dette kjem i tillegg til dei frie inntektene.

Rammetilskotet vert også auka med 100 mill. kr som ei eingongsløyving til tilbod om habilitering og avlastning for barn og unge med nedsett funksjonsevne som følgje av auka belastning under koronakrisa. Tek me høgde for demografi og pensjonskostnader, vert det reelle handlingsrommet i sektoren 700 mill. kr til neste år. Det er betydeleg høgare enn det me har opplevd dei siste åra og betydelig høgare enn det som Arbeidarpartiet leverte både i 2011, i 2012 og i den innstillinga dei gav hausten 2013, før dei gjekk frå bordet.

Veksten i perioden Erna Solberg har styrt, har vore 0,7 pst., mot 0,6 pst. i dei åtte åra før Solberg-regjeringa tiltredde. Det høyrest lite ut, skilnaden på 0,6 og 0,7, men det er altså fleire milliardar kroner.

No er det ikkje berre veksten i frie inntekter som betyr noko. Det er kommunesektoren sin totale pott med pengar som betyr noko, og der var veksten større med dei raud-grøne. Det skuldast opptrappingsplanen innanfor psykiatri, og det skuldast ei sterk satsing på utbygging av barnehagar. Eg var sjølv ordførar i den tida. Det var underfinansierte reformer, og ikkje hadde me kompetanse som me kunne bruka for å hjelpa oss med opptrapping innanfor psykiatri. Min kommune sleit grådig med både å rekruttera, å tilsetja og ikkje minst med å følgja opp dessa reformene.

Me ser òg av budsjettet til Arbeidarpartiet at det framleis er nye reformer, midt i pandemien: skulemat, gratis SFO, nye miljøarbeidarar. Kommunane får altså ikkje moglegheit til å fokusera på dei utfordringane dei sjølve har. Gjelda i kommunane har auka, mykje av dette skuldast at samanslåtte kommunar har teke opp stor gjeld i samband med og før samanslåinga. Det åtvara regjeringspartia mot, men me vart røysta ned i Stortinget av opposisjonen. Dei ville ikkje at dette skulle bremsast. Me ville ha ei ordning der Fylkesmannen skulle godkjenna låneopptaka. Opposisjonen sa nei.

Eg tek til slutt opp alle dei gode forslaga som Høgre er med på. Det er svært gode forslag, så her kan me vera samrøysta i salen, forhåpentlegvis.

Helge André Njåstad (FrP) [10:39:53]: Først vil eg starta med å takka komiteen for godt samarbeid, som vanleg, om budsjettet, og eg vil spesielt takka komitésekretæren, Marianne Brænden, og apparatet rundt henne, som i ei hektisk tid har hjelpt oss med veldig godt arbeid for å få innstillinga klar.

Eg trur me alle kan vera einige om at 2020 har vore eit spesielt år. Noreg, husstandane, bedriftene og kommunane har stått overfor store utfordringar med ein uføreseieleg kvardag. Eg vil, som mange andre tidlegare i dag, takka kommunane og dei kommunalt tilsette for innsatsen i 2020. 2021 kjem òg til å bli eit krevjande år, med handtering av pandemien, pluss at kommunane som samfunnsutviklar må sørgja for at det er eit vel fungerande samfunn igjen når me forhåpentlegvis snart kjem tilbake til normalen.

Mange har mista levebrødet sitt. Velferdsstatens sikkerheitsnett har ikkje vore stort nok til at alle bedriftene har kunna overlevd. I åra som kjem, må ein fokusera meir på korleis ein betre kan rusta opp og ta vare på norsk næringsliv og arbeidsplassar. Me politikarar må lytta meir til kva bedriftene sjølve etterspør når me møter dei. Difor er eg glad for at Framstegspartiet fekk solide gjennomslag i budsjettet for å styrkja arbeidsplassar. Me fekk avgiftskutt som skapar arbeidsplassar i Noreg og ikkje sponsa arbeidsplassar i Sverige. Når me reiser rundt, er det ein ting bedriftseigarar fortel oss veldig tydeleg, og det er at dei er opptekne av konkurransevilkåra for norske, lokale eigarar samanlikna med utanlandske eigarar. Det er bodskapen me får når me er ute og snakkar med næringslivet. Det er berre så rart at ikkje dei andre partia, på den andre sida, får den same bodskapen og tek inn over seg den same situasjonen. Me har no faktisk ein litt rar situasjon, for om ein lokal og utanlandsk eigar skal konkurrera, stiller ein ikkje likt på startstreken. Når ein skal springa hundre meter, er det faktisk ein fordel å starta på likt – ikkje la den norske, lokale eigaren starta ti meter bak den utanlandske eigaren.

Framstegspartiet har den siste tida lagt vekt på kor viktig det er å fjerna den urettferdige formuesskatten. Det er med glede me ser at nokre kommunar går føre i å gjera dei skattekutta som næringslivet etterspør. I vårt alternative statsbudsjett har me lagt inn vesentlege formuesskattekutt. I tillegg har me foreslått å kutta den statlege delen, sånn at kommunane ytterlegare kan konkurrera om å kutta formuesskatten sin.

Eg vil nytta høvet til å gratulera Høgres ordførar i Bø, Sture Pedersen, med at han har sett nasjonal dagsorden. I ei sak som har vore debattert lenge, er det ein distriktsordførar som klarer å lyfta debatten og få gjort noko med det. Han har verkeleg sett dette på dagsordenen, så han fortener så absolutt å få tittelen årets kommuneprofil, som han fekk av Kommunal Rapport. Eg besøkte han i september. Makan til ordførar skal ein leita lenge etter. Han står på for kommunen sin 24 timar i døgnet og legg til rette for at kommunen får vekst. Eg synest det er positivt at me har sånne ordførarar. Eg synest det er fantastisk gøy å besøka dei.

Difor er eg litt bekymra når eg ser at partia på venstresida synest det er ein god idé å auka formuesskatten i staden for å redusera han. Det er denne skatten som skadar norskeigde bedrifter. Det er veldig rart at både Arbeidarpartiet og Senterpartiet er tilhengarar av å auka denne skatten. Senterpartiet gjev uttrykk for at dei er eit parti som er oppteke av distriktspolitikk og distrikta, men dei er altså for å auka ein skatt som er den mest distriktsfiendtlege skatten me har i Noreg. Alle me som er frå distrikta, veit at ein av grunnene til at distrikta går godt, er at me ha lokale eigarar som er opptekne av lokalsamfunnet, som har eit generasjonsperspektiv, og som brenn for lokalsamfunnet sitt. Ein skulle tru at det trefte Senterpartiet midt i hjartet, men i deira alternative budsjett foreslår dei å auka skatten.

Like overraska er eg over at Arbeidarpartiet er så kritiske til formuesskatten at dei vil svekkja eigenkapitalen til bedriftene, som er arbeidsplassen til arbeidstakarane. Det ligg i namnet Arbeidarpartiet at ein skal vera oppteken av arbeidsplassen til arbeidarane, men å ha ein formuesskatt som slår negativt ut for botnlinja, betyr at ein tappar eigenkapitalen til bedriftene i distrikta. Eg er overraska over at Arbeidarpartiet har den fiendtlege haldninga og står her, som representanten Lauvås gjorde, og nærmast gjer narr av regjeringa som anerkjenner at Bø har gått føre, og at ein faktisk har fått ein debatt som handlar om at formuesskatten er urettferdig for distrikta, urettferdig for norske eigarar. Og så gjer ein i eit politisk spel narr av det. Ein burde ha reist meir rundt og møtt dei bedriftene som skapar arbeidsplassar.

Me i Framstegspartiet synest det er fantastisk at kommunar konkurrerer om å vera mest attraktive. Eg var sjølv ordførar frå 2003 av. Me hadde som motto å vera ein ja-kommune. Det betyr at ein skal seia ja til alt som det ikkje er god grunn til å seia nei til. Eg synest det er fantastisk å sjå at Sture og andre har den same haldninga, at ein skal gjera kva ein kan for å leggja til rette for at folk skal flytta til kommunen og skapa arbeidsplassar og optimisme. Og det verkar. Berre den omdømegevinsten som Bø får, som gjer at kommunen blir sett på kartet, er verdt mange millionar kroner, og vil plassere Bø på kartet på ein heilt annan måte enn kommunen var tidlegare. Difor er eg veldig glad for at fleire har teke til orde for å kopiera Bø. Eg har dialog med fleire av mine i ulike kommunar. Yngve Monrad i Tvedestrand vil foreslå det. Boris Groth i Vaksdal jobbar med saka. Varaordførar i Sveio, Ruth Eriksen, jobbar òg med eit forslag om å sjå på dette. Og nettopp fekk eg ei tekstmelding frå vår gruppeleiar, Petter Korneliussen, i Strand, som har eit godt forslag, som han vil prøva å lufta i den kommunen i morgon. Det er fantastisk å sjå at det er kreativitet i Kommune-Noreg, og at ein forsøkjer å gjera kva ein kan for å leggja til rette for ein optimisme.

Så er det gøy å sjå at det finst nokre andre parti lokalt som kan tenkja dei tankane – eg har fått med meg Vestnes i Møre og Romsdal, ein senterpartistyrt kommune. Eg gler meg over at det finst senterpartistar med borgarleg anlegg, sjølv om det er langt mellom dei i denne salen. Det er heldigvis fleire av dei ute i Kommune-Noreg som tenkjer som oss, at ein må leggja forholda til rette.

Viss me går vidare, er det òg andre ting som er viktige. Samferdsel er alltid viktig. Eg er glad for at me har styrkt løyvingane til fylkesvegnettet, og at me har fått på plass einigheit med regjeringspartia om å fordela ferjepengar, sånn at det går til dei som har gått føre i å ta i bruk ny teknologi. Her skulle me likevel gjort meir, og eg håpar at me i åra som kjem, kan gjera meir for å sørgja for at ikkje næringslivet og folk flest blir skadelidande fordi fylkespolitikarar ikkje prioriterer ferjer nok. Difor bør me styra dette meir sentralt og setja eit tak på prisar, slik at ikkje næringslivet blir straffa gjennom prioriteringar i fylkeskommunane.

Ferjeavløysing har vore ei sak som me har vore opptekne av sidan 2013. Den ordninga vert stadig forbetra. I kommuneproposisjonen fekk me ytterlegare forbetringar på plass. Regjeringa skulle koma tilbake med detaljane om korleis ein skulle setja forbetringane ut i livet. Det gjorde dei, og sa at dei skulle koma med detaljane hausten 2021. Heldigvis er regjeringspartia einige med oss i merknadane om at dette skal koma i revidert. Det betyr at fylkeskommunane og eldsjelene som står på for å erstatta ferjene med bru, veit at det vil koma forbetringar, og kan jobba med det i siktet. Me er opptekne av å skapa resultat. Me oppmodar alle fylkeskommunar til å leggja til grunn at ordninga blir forbetra i tråd med dei signala som kom i kommuneproposisjonen.

Kommuneøkonomien må me omtala. Debatten om han er rimeleg føreseieleg. Sånn har det vore i åtte år. Kvar gong me har debattert dette sidan 2013, har dei raud-grøne sagt at det er litt for lite pengar. Det er vel kjent at det er meir pengar enn det var under Stoltenberg-regjeringa, og at det er meir pengar på bok i Kommune-Noreg i dag enn då ulike borgarlege parti – eg heldt på å seia me – overtok og kom inn i regjeringskontora. I dag er det atskilleg meir pengar, faktisk dobbelt så mykje pengar på bok, i Kommune-Noreg. Då er det umogleg å ha ein seriøs debatt når ein seier at det er smalt og lite pengar i Kommune-Noreg. Me ser veldig tydeleg at resultata motbeviser det. Sjølvsagt vil kommunane alltid ha meir pengar. Det har me stor forståing for. Men eg synest me skal vera ærlege og seia at kommunane har fått meir pengar, og at kommunane aldri har hatt meir pengar på bok og aldri hatt betre resultat enn dei har hatt under denne regjeringa og dette stortingsfleirtalet dei siste sju–åtte åra.

Kommunereforma har me òg landa i desse to periodane med dette fleirtalet. Det har gjeve oss fleire og meir robuste kommunar. Framleis har me utfordringar med kommunar som har for små fagmiljø, som gjer at dei må vurdera sin eigen situasjon.

Ressurskrevjande tenester har òg vore omtala. I sitt alternative budsjett har Framstegspartiet ønskt å gå endå lengre. Me fekk ei budsjettsemje som går i riktig retning. Me sørgjer for å auka summen som er sett av til dei små. Her vil eg spesielt trekkja fram Framstegspartiets varaordførar i Fitjar, Sigurd Andre Maraas, som har stått veldig på for ordninga for dei små kommunane. Han har bidrege til at me har endra talet frå 3 000 til 3 200 og lagt inn meir pengar, sånn at Fitjar og andre små kommunar, som Moskenes og Lødingen, går ein litt lettare budsjetthaust i møte, ved at Stortinget sørgjer for å gje pengar til dei små. Eg skulle gjerne sett at eigendelen ikkje vart endra, men det var ein av de tinga me ikkje lykkast med i forhandlingane.

Neste år skal me ha mange spennande debattar. Den me gler oss mest til, gjeld plan- og bygningslova. Me har eit forslag om makta til Fylkesmannen. Det gleda meg å høyra representanten Trellevik i replikkordskiftet. Han snakka om at kommunane må få lov til å bestemma meir sjølv. Når Stortinget får den saka til debatt, håpar eg at me kan nå ut med felles politikk om at kommunane skal bestemma meir, og at Fylkesmannen skal bestemma mindre.

Me får òg ei sak frå regjeringa om dispensasjonar. Me håpar at lokaldemokratiet vil bli meir anerkjent enn det er i dag.

Eigedomsskatt er òg ei sak Framstegspartiet er veldig oppteke av. Me ser på eigedom som huset, heimen til folk – medan dei raud-grøne ser på han som eit skatteobjekt. Me har forsøkt å gjera endringar som senkar promillen, men me slit med politikarar lokalt som gjer kva dei kan for likevel å skattleggja innbyggjarane sine. Sjølv om stortingsfleirtalet er tydeleg på at eigedomsskatten skal ned, ser me eksempel etter eksempel på at politikarar lokalt likevel snur seg rundt og skattelegg innbyggjarane sine hardare. Difor er ikkje kampen vår over. Sjølv om ein har gått frå 7 til no 4 promille i eigedomsskatt, er ikkje kampen vår mot eigedomsskatten over. Me kjem nok ikkje til å gje oss før me har fått eigedomsskatten heilt fjerna. Men me er glade for at me har gjort såpass mykje. Så beklagar me at det er lokalpolitikarar som ikkje fangar opp signalet om at Stortinget vil at eigedomsskatten skal gå ned, og ikkje opp.

Det er ingen grunn til å ha eigedomsskatt. Han utgjer berre 1,6 pst. av inntektene til kommunane. Det er ganske lite. Me har mange eksempel på kommunar som har store overskot. Oslo og Trondheim er eksempel som har større overskot enn dei har i eigedomsskatteinntekter. Det hadde vore mogleg å fjerna eigedomsskatten og likevel gå med overskot. Så vårt syn på eigedomsskatt er ikkje at det er teikn på dårleg kommuneøkonomi, men heller dårleg styring.

Vidare vil me òg det neste året jobba for å styrkja eigedomsretten. Me anerkjenner at folk har ein eigedomsrett. Det gjer me ved at me skal gå gjennom verneføresegner. Me skal diskutera om Fylkesmannen og Statens vegvesen kan gripa inn i arealsaker. Me vil ha ein slutt på overstyringa me ser.

Eg har inga tru på sentralisering. Eg har tru på at verdiane i stor grad blir skapte langs kysten, i fjellheimen eller i sentrale strok. Eg vil at fleire skal behalda eigne, skapte verdiar. Då må me som politikarar ha magemål. Me må leggja band på oss sjølve i skattepolitikken. Det er berre då me oppnår ein distriktspolitikk og ein politikk for heile landet som gjer at ein skapar verdiar.

Willfred Nordlund (Sp) [11:00:17]: Senterpartiet prioriterer å bruke penger på det som betyr noe for folk i hverdagen. Vi vil sørge for at barn og unge har en trygg og lærerik hverdag i barnehagen og på skolen, og at eldre kan leve et aktivt liv og få en verdig omsorg mot slutten av livet. Vi setter det viktigste først: tjenester til innbyggerne og trygghet for folk i hele landet.

Kommuner og fylkeskommuner sørger for disse grunnleggende velferdstjenestene til alle som bor i Norge, og er de som sikrer levende lokalsamfunn. De får ansvaret for stadig flere oppgaver og økte kostnader for å sikre tjenester til innbyggerne, uten at vi ser det igjen i regjeringens budsjettopplegg for 2021.

Samtidig står vi fortsatt midt i en pandemi som ytterligere forsterker problemene mange lokalsamfunn, bedrifter og mennesker i hele landet står i. Høyreregjeringens forslag til statsbudsjett og forliket med støttepartiet Fremskrittspartiet betaler ikke for summen av oppgaver som pålegges kommuner og fylker. Regjeringen og Fremskrittspartiet kommer stadig med nye pålegg og en påstand om at økonomien i kommuner og fylkeskommuner aldri har vært bedre. Det er nesten som om regjeringspartiene og Fremskrittspartiet tror at lokalpolitikere kutter i tilbud fordi de vil folk vondt. Ikke siden 2004 har så mange kommuner varslet om vanskelige budsjetter for neste år som nå, og det er uten hensyn til koronautgifter.

Handlingsrommet som regjeringen presenterer, er 700 mill. kr for kommuner og fylker til neste år før effektivisering – ja, altså at man skal legge ned, eller springe stadig raskere. Pengeboka blir mager når en rekke kostnader beleilig holdes utenfor av regjeringens beregninger. Nivået på eiendomsskatt er historisk høyt, og rekordmange kommuner har innført eiendomsskatt under regjeringen Solberg. Regjeringen og Fremskrittspartiets politikk har en stor del av skylden for det.

Bakgrunnen for vanskelige beslutninger i mange kommuner er at de har opplevd en sterk økning i utgiftene til pleie- og omsorgstjenester de senere årene, langt utover prisstigningen, samtidig som kravene er blitt flere. Endringen i arbeidsavklaringsordningen gjør at flere trenger sosialstønad. Dette skal kommunene dekke selv. Igjen har kommunene fått økt ansvar for å finansiere ressurskrevende tjenester – 300 mill. kr – dette på toppen av regjeringens regning på nesten 1,5 mrd. kr i ekstra kostnader for kommunene de fire siste årene. For mange kommuner, og for folk som skal gi og motta tjenestene, er dette en uholdbar situasjon. Det betyr at man må kutte i andre tjenester.

Senterpartiet foreslår i sitt forslag både å reversere kostnadsøkningen på de 300 mill. kr for ressurskrevende tjenester og innføre en ordning for kommunene med de høyeste utgiftene, da regjeringen ikke har gjort en utredning, slik Stortinget ba om i vår. Senterpartiet vil fortsatt ha en helhetlig gjennomgang av ordningen med ressurskrevende tjenester og sikre at alle relevante kostnader blir med i grunnlaget for den kommunale egenandelen. Regjeringen velger å holde økte pensjonskostnader utenfor når de skal fortelle om handlingsrommet, og de kompenserer ikke for barnehagenormen.

I disse dager er det mange familier som sliter økonomisk. Vi ser allerede en vekst i behovet for sosialhjelp, og de frivillige melder om stadig flere med behov. I sum betyr dette at svært mange kommuner og fylker ser minus når budsjettene skal lages. Det betyr dårligere tjenester.

En av lærdommene etter finanskrisen var at kommunene og fylkene er viktige for å opprettholde aktiviteten i Norge. Jeg mener det gjelder nå også. Senterpartiet foreslår derfor en betydelig ekstrabevilgning til kommunene og fylkene som følge av koronapandemien. Midlene kommer i tillegg til den ordinære styrkingen og foreslås brukt til aktivitetsfremmende tiltak.

Kommunesektoren har en nøkkelrolle i å opprettholde aktivitet for å unngå arbeidsledighet og ytterligere økonomisk nedgang i forbindelse med pandemien. Da må vi sette dem økonomisk i stand til å iverksette viktige prosjekter for sysselsetting i særlig bygg- og anleggsbransjen, men også for å styrke tjenestetilbudet nær folk i hele landet.

Senterpartiet har en offensiv holdning til kompetansehevende tiltak. Det er nødvendig nå i en krisetid. Midler til bedriftsintern opplæring er en mulighet til å holde permitterte i aktivitet og gjøre dem kvalifisert til det som kommer etter krisen. Ordningen har vært en stor suksess. Senterpartiet foreslår derfor en styrking på 250 mill. kr.

Senterpartiet foreslår i sitt budsjett samlet, inkludert koronapakke, å styrke overføringene til kommunene og fylkeskommunene med over 7 mrd. kr. Slik blir det mulig å opprettholde og utvikle tjenestetilbudet til folk og motarbeide ledighet i hele landet.

Jeg kommer ikke utenom Høyres leserbrevkrig mot Senterpartiets kuttforslag av det meningsløse regionsentertilskuddet. Regionsentertilskuddet går til nye sammenslåtte kommuner med mer enn 8 000 innbyggere som slo seg sammen i kommunereformen, og ikke til kommuner som var regionsenter før 2014. Det gir ikke mening. Senterpartiet sitt økonomiske opplegg for lokalsamfunnene gjør at alle kommuner i sum kommer bedre ut, både små, mellomstore og store kommuner.

Senterpartiets grunnleggende prinsipp er at statens overføringer til kommuner og fylker skal sørge for at alle har mulighet til å tilby likeverdige tjenester nær folk i hele Norge. Problemene for noen kan ikke løses ved å gjøre det vanskeligere for andre. Vi mener at det skal kunne bo folk i hele landet, og at det er et gode for Norge. Naturressursene er spredt. Da må folk også kunne bo spredt. For å få dette til må storsamfunnet sørge for trygghet, tjenester, utdanning og arbeidsplasser uansett hvor en bor. Det må være tjenester nær folk i hele landet – en kamp Senterpartiet er villig til å ta.

Nei, det går ikke å skylde på megatrender, slik enkelte later til å tro. Dersom det er politisk vilje, er det også muligheter. Fylkene får ikke de pengene de trenger i budsjettforliket for å lage gode videregående skoler, sikre god tannhelse, bygge bedre veier, sikre mot ras og skred og ikke minst sørge for et godt kollektivtilbud, særlig for ferje og båt. Etterslepet på fylkesveiene vokser, fylkene tvinges til å legge ned videregående tilbud og skoler, og ferje- og båtprisene øker. Senterpartiet foreslår derfor nå igjen i sitt alternative budsjett å øke rammene til fylkeskommunene både som en generell styrking til de grunnleggende tjenestene og gjennom en egen, målrettet koronapakke.

Stortinget har gjort vedtak om at all kollektivtransport på sjø skal være null- og lavutslippstransport innen 2025. Det har ført til enorme ekstrakostnader for fylkene, som ikke er kompensert. Derfor foreslår vi 200 mill. kr særlig til de fylkene som har store utgifter til ferjer og båter. I sum foreslår vi 1,6 mrd. kr mer til fylkene utenom koronapakken.

Regjeringskvartalet er Norges største og mest komplekse byggeprosjekt, som Statsbygg har ansvar for. Stortinget har ikke blitt presentert for noen endelig kostnadsramme før i forslaget til statsbudsjettet for 2021. I forslaget fra regjeringen for 2021 inviteres altså denne sal til å vedta byggetrinn 1 med en kostnadsramme på 20,5 mrd. kr uten en større beskrivelse. Det er urovekkende. Senterpartiet motsetter seg derfor å gi klarsignal til endelig kostnadsramme for regjeringskvartalet. Vi mener at det ikke kan forsvares å bruke så mange titalls milliarder på nytt regjeringskvartal som Høyre ønsker. Det er synd å se Fremskrittspartiets knefall.

Senterpartiet mener at bolig er et velferdsgode på linje med arbeid, helse og utdanning. En trygg og stabil boligsituasjon er en nødvendig ramme rundt alle menneskers liv. Det er et mål for Senterpartiet at det skal være mulig for flest mulig å eie sin egen bolig. Utviklingen i boligmarkedet bidrar til å øke de økonomiske forskjellene mellom folk i by og bygd på en måte som er uheldig. Senterpartiet ønsker derfor å forsterke og utvide Husbankens rolle for at flere skal kunne realisere sin egen bolig. I tillegg til å be om at dette arbeides med, øker vi utlånsrammen med 5 mrd. kr i vårt alternativ.

Oppsummert: Med Senterpartiets forslag til statsbudsjett ville altså Norge fått en sterkere sosial og geografisk utjevning, større trygghet for folk, bedre tjenester nær folk i hele landet og ikke minst flere norske arbeidsplasser. Norge ville fått flere lærere, flere barnehagelærere, styrket bemanning i eldreomsorgen, bedre ferje- og båttilbud, mindre farlige fylkesveier og ha sikret norske arbeidsplasser med Senterpartiets forslag til statsbudsjett. Kort og godt er vårt forslag et budsjett for hele Norge som viser en annen retning – en retning som tror på hele Norge.

André N. Skjelstad (V) [11:16:42]: Vi legger snart bak oss et historisk år, annerledesåret 2020. Det har krevd svært mye av mange, og i Stortinget har vi forhandlet om løsninger som møter krisen, men som ikke minst ruster oss for tiden etterpå. Samtidig som det er viktig å levere det som kommuner og næringsliv trenger nå, må vi ha blikket festet på tiden som kommer.

Jeg håper og tror at 2021 blir et år med flere positive nyheter enn hva 2020 har gitt oss. Det startet lovende, med et godt kommunalbudsjettet og statsbudsjett for 2020. Før pandemien kom over oss i mars, så ting slett ikke så verst ut. Over flere år har regjeringen levert gode overføringer til kommunene. Kommuneøkonomien i Norge er jevnt over god. Næringslivet i by og bygd opplevde vekst, arbeidsplasser ble skapt, og arbeidsledigheten var lav. Pilene pekte oppover.

Derfor traff det oss så nådeløst brutalt da verden ble snudd på hodet i mars, og jeg er glad for at kommunalministeren var tidlig ute med sine forsikringer om at kommunene skulle kompenseres for koronarelaterte utgifter. Dette ga kommunene den tryggheten som var viktig for å sørge for nødvendig smittevern og gode barnehager, kunnskap i skolene og kvalitet i helse- og omsorgstjenestene.

Et lite skjær i sjøen var opposisjonens ønske om å skape forvirring. Selv om kommunalministeren flere ganger gjentok sin forsikring om kompensasjon, forsøkte man å så tvil om hvordan regjeringen kom til å levere. Det kom fra både opposisjonen på Stortinget og koordinerte arbeiderpartiordførere som ropte et varsku om både egen og andres kommuneøkonomi i fritt fall. Politiske diskusjoner ønskes alltid velkommen, men det skapte støy og unødvendig usikkerhet i en tid da flere kommuner var på desperat søk etter klare svar. Ekstrabevilgninger og tiltakspakker for inneværende år samt bevilgninger på neste års statsbudsjett viser at kommunalministeren og regjeringen holdt ord. Pengene er kommet og vil fortsette å komme i 2021.

Tidligere har jeg stått på denne talerstolen og argumentert mot at det er nærheten til kommunehuset som avgjør om du bor i en kommune som dekker innbyggernes behov. I debatten hvor avstander blir brukt som et argument mot større kommuner, har jeg ønsket å fokusere på langt viktigere ting. Vi må vite at barnehager, skoler og helsevesen leverer tjenester som er til å stole på, og for Venstre er innbyggerne i Norge like viktige, uansett om man bor i by eller bygd. Sosialliberal ideologi strekker seg over hele landet. Friheten til selv å bestemme over eget liv begrenses ikke av om man bor her i Oslo eller hjemme der jeg bor, på Verrastranda.

Begrensningene oppstår når kommunene ikke lenger er i stand til å levere gode og stabile tjenester til sine innbyggere. Vår moderne tidsalder har gitt oss mange muligheter til å kommunisere bredt, og mange kan arbeide der de vil. Fra dyster pandemiisolasjon fikk flere av oss et lynkurs i nettmøter. Før kunne nettmøter gi assosiasjoner til dårlig teknikk med keitete gjennomføringer. Nå kan et titall kolleger stille til møter på få minutters varsel, kun et tastetrykk unna.

Noen avstander er blitt mindre i 2020. Det vil si at vi kan få se varige endringer i årene som kommer. En slik revolusjon i måten man gjennomfører møter og arrangementer på, har bundet landet sammen. Vi vil selvsagt gå tilbake til fysiske møter i flere sammenhenger, det er helt nødvendig. En så hyppig kontakt som jeg har hatt med folk over hele landet dette året, er det nesten vanskelig å kopiere med reising. Å fortsette å bygge ut bredbånd og sikre dekning til flest mulig i Norge står og må stå høyt på prioriteringslisten til regjeringen.

Vi har fått øynene opp for at nærhet og tilbud om tjenester ikke nødvendigvis trenger å måles i fysiske avstander. Mange argumenterer mot kommunesammenslåinger og mener at store, angivelig grufulle fylker som Viken er en svekkelse. Kanskje er det på tide å diskutere realitetene i de positive effektene med store kommuner og færre fylker.

Neste år går vi inn i en valgkamp der opposisjonen ruster seg til krig mot en angivelig sentraliserende regjering, en regjering som har reformert store deler av landet med regionreform, kommunesammenslåinger, politireform, domstolsreform osv. Der dette er partier som framstiller reform som framskritt, finnes det også her i salen noen som framstiller det som negativt. Jeg har ikke tall på hvor mye som skal reverseres med opposisjonen i førersetet. Vi har fått fagre løfter om at vi risikerer å få en regjering som ønsker å reversere oss inn i framtiden. Jeg tror ikke det er løsningen, jeg tror ikke det vil bringe landet framover.

Jeg tror på partier og en regjering som våger å tilpasse seg endringer i samfunnet. Budsjettet svarer i så måte godt, og jeg vil benytte anledningen til å takke for godt samarbeid med Fremskrittspartiet i forhandlingene om kommunaldelen av budsjettet.

Torhild Bransdal (KrF) [11:28:38]: Det stunder mot valg, og det påvirker tonen i denne salen. Det er i og for seg helt naturlig i et åpent demokrati, men vi skal passe oss så ikke svart-hvitt-fargelegging og historiefortelling om andre partier ødelegger noe av det som er så fint med det norske demokratiet. Vi er også demokratiforvaltere, og vi er landets folkevalgte nasjonale ledere, som må kunne forventes å snakke sant om politikk. Med det å snakke sant om mener jeg ikke bare fravær av direkte løgn, men tendensiøse påstander og absurd forenkling av sammensatte problemer.

Hvorfor trekker jeg fram dette i en budsjettdebatt? Det er rett og slett fordi jeg synes å merke en mer uheldig tendens på dette området, og fordi vi i kommunalkomiteen har ansvaret for mye av de demokratiske rammene i landet, og fordi jeg brenner for god demokratiskjøtsel. Det kommer ikke av seg selv. Vi må leve det. Hvordan vi lever det i denne sal, blir lagt merket til, og det er normdannende. Da må Stortinget ikke bare like å leke kommunestyre og være altfor detaljstyrende. Vi skal snakke sant om politikk.

Det er gjerne slik at opposisjonen vil svartmale. Og for være ærlig: Regjeringspartiene vil vel gjerne skjønnmale. Når jeg har vært kommunepolitiker store deler av mitt voksne liv, vet jeg at lokalpolitikk handler om beinhard prioritering – hele tiden. Jeg var ordfører under vekslende regjeringer, og det hovedbildet holdt seg stabilt. Det var protester uansett hvem som satt i regjeringskontorene. Jeg føler meg derfor litt utilpass når det overdrives med svartmaling og tilsvarende med skjønnmaling. Politikk er tjenende lederskap og husholdering med fellesskapets midler. Jeg har alltid prøvd å være en arbeidspolitiker med dette for øye, men jeg er ikke noen profet. La meg allikevel prøve meg på en framtidsspådom: Ingen norsk regjering vil noensinne fremme et budsjett som vil skape unison jubel i Kommune-Norge, og ingen regjering vil noen gang fremme et budsjett som opposisjonen, enten den er blå, rød, gul, grønn eller fiolett, kan skryte av.

Til dette budsjettet var – og jeg vil fortsette å prøve å være ærlig – min første reaksjon da jeg fikk se det: Ja, det er vel greit, men stramt, nøkternt, forutsigbart og uten rom for store satsinger. Utfordring nummer én er kanskje at en økende andel eldre tilsier at det må satses massivt, og dette er også veldig viktig i den distriktspolitiske debatten. Hvordan er demografien i distriktene?

Vi er midt i en pandemihåndtering med kommunene i førstelinje. Det aller viktigste nå er at kommunehjulene får rulle mest mulig som normalt, selv om ingenting er normalt. Det forutsigbare er enda mer viktig når resten av tilværelsen er uforutsigbar. Derfor er jeg aller mest fornøyd med at regjeringen leverte forutsigbare rammer i budsjettet, og at lovnadene fra i vår ble fulgt opp. Kommunene skal kompenseres for ekstraordinære koronarelaterte utgifter og for inntektsbortfall. Jeg vet ikke hvor mange ganger regjeringen og jeg sa det i løpet av våren, sommeren og høsten, men den ble gjentatt på talerstolen her i dag, den usikkerheten. Jeg er glad for at regjeringen leverte på dette punktet, og at Stortinget leverte. Jeg er glad for at kompensasjonsordningen var basert på medvirkning fra KS, og at den var i tråd med føringer vi ga i kommuneproposisjonsbehandlingen i vår – en reell kompensasjon uten å være en omfordeling mellom kommuner.

På kommunalfeltet har regjeringspartiene en god dialog med Fremskrittspartiet. Kanskje er det fordi representanten Njåstad har hatt kommuneskoene på, og ikke helt glemte dem da han skiftet til stortingssko.

I alle fall: Kommuneopplegget ble greit da vi ble enige om fordeling av ferjemidlene, slik at fylkeskommuner som har gått foran i det grønne skiftet, belønnes for det. Det er både rettferdig og framtidsrettet. Det grønne skiftet må stimuleres gjennom statlige finansieringsordninger. Det skal lønne seg å gå foran i det grønne skiftet. Vi har ikke mer enn tiden og veien, og da må slike ordninger stimulere riktige og nødvendige investeringer. Videreføring av ekstrabevilgningen til ferjefylkene skal innrettes slik at en tredjedel fordeles etter ferjekriteriene i kostnadsnøkkelen og to tredjedeler for ferjesamband som har tatt i bruk elferjer per 2020. Det er Kristelig Folkeparti fornøyd med.

Jeg er også glad for at vi har styrket særskilte ordninger som toppfinansieringsordningen for ressurskrevende brukere i små kommuner med relativt mange slike tjenester. Kristelig Folkepartis primærstandpunkt her er at vi gjerne skulle ha reversert alle kuttene.

Resten av mitt innlegg kommer jeg tilbake til.

Statsråd Nikolai Astrup [11:39:41]: 2020 ble et krevende år. Koronapandemien har påvirket oss alle og hatt store konsekvenser for norsk økonomi, næringer og sektorer over hele landet. Når vi etter hvert forhåpentligvis kommer tilbake til normalen, vil vi nok se at koronakrisen har bidratt til å forsterke de store og langsiktige utfordringene Norge og verden sto overfor før krisen inntraff. Vi blir stadig færre yrkesaktive per pensjonist. Oljeinntektene kommer til å gå ned. Budsjettene vil bli strammere. Vi skal nå ambisiøse klimamål og bærekraftsmål. Innbyggerne lever lenger, og det er bra, men de forventer også mer – naturlig nok. Vi må finansiere mer for mindre.

For å ta Norge ut av krisen og samtidig møte fremtidens utfordringer, må vi skape mer og inkludere flere. Statsbudsjettet for 2021 skal bidra til det.

I budsjettet for Kommunal- og moderniseringsdepartementet prioriterer vi tiltak som legger til rette for levende lokaldemokrati, sterke distrikter, modernisering av Norge og trygge og gode boforhold. For å sette kommunene i stand til å levere gode tjenester både under og etter koronakrisen, foreslår regjeringen at kommunesektoren får en vekst i frie inntekter på 2 mrd. kr i 2021. Det innebærer at de frie inntektene til kommunesektoren blir rundt 412 mrd. kr i 2021. Av veksten i de frie inntektene på 2 mrd. kr neste år får kommunene en vekst i frie inntekter på 1,6 mrd. kr, mens fylkeskommunene får en vekst på 0,4 mrd. kr. Veksten er i tråd med det som ble varslet i kommuneproposisjonen.

Regjeringen vil inkludere flere, slik at alle får muligheten til å delta i arbeids- og samfunnsliv. Derfor er 100 mill. kr av veksten i de frie inntektene til kommunene begrunnet med satsing på barn og unges psykiske helse.

Regjeringen vil også skape en grønnere fremtid ved å legge til rette for at næringslivet kan skape flere grønne jobber. Derfor er 100 mill. kr av veksten i de frie inntektene til fylkeskommunene begrunnet med satsing på lav- og nullutslippsløsninger for ferjer og hurtigbåter.

Når vi tar høyde for demografi, pensjonskostnader og satsinger innenfor veksten, blir det økte handlingsrommet 700 mill. kr i 2021. Det er høyere enn det som har vært de siste fire årene. Det er blitt sagt flere ganger fra denne talerstolen at i fjor var det dårligste kommuneopplegget på 15 år. Det er altså ikke riktig. Vi skal ikke lenger tilbake enn til da de rød-grønne styrte før det var negativ vekst i de frie inntektene til kommunene.

Regjeringens forslag til statsbudsjett neste år bygger på regjeringens politikk over tid. Kommunesektorens frie inntekter har blitt styrket med rundt 35 mrd. kr i årene 2013–2019, og dette viser regjeringens tydelige prioritering av kommunene gjennom flere år. Antall kommuner i ROBEK er nå på et svært lavt nivå. Da vi tok over makten i 2013, var antallet ROBEK-kommuner det tredobbelte.

Gjennom hele pandemien har regjeringen dessuten vært helt tydelig på at vi skal stille opp for kommunene. Det har vi gjort gjennom flere tiltakspakker med ekstra overføringer og økonomiske tiltak hittil i år på mer enn 20 mrd. kr. Av dette er 18,5 mrd. kr begrunnet i virusutbruddet. På toppen kommer økt handlingsrom som følge av lavere pris- og lønnsvekst.

Det er umulig å slå fast nøyaktig hvor store konsekvenser virusutbruddet vil få for kommunene, men regjeringen følger utviklingen nøye og skal fortsette å stille opp med tiltak når det er behov. Regjeringen har også etablert en arbeidsgruppe med KS som kartlegger de økonomiske konsekvensene for kommunesektoren. Det er enighet mellom KS og staten om at kompensasjonen fra staten samsvarer godt med kommunesektorens merutgifter og mindreinntekter som følge av korona. Det er jeg glad for.

Det er likevel viktig å følge situasjonen nøye, for det er store forskjeller mellom kommunene. Det vil bli utbetalt nærmere 1,8 mrd. kr førstkommende fredag til kommunene, hovedsakelig i skjønnsmidler, for nettopp å dekke opp de lokale variasjonene så godt det lar seg gjøre.

Offentlig sektor kjøper inn varer og tjenester for 560 mrd. kr hvert år. Hvordan vi bruker de pengene, har stor betydning for hvor innovative, grønne og digitale vi blir i offentlig sektor, og det påvirker også hva slags næringsliv vi får. Det har noe å si om vi kun kjøper inn varer og tjenester fra etablerte leverandører, eller om vi også tør å satse på noen nye oppstartsbedrifter.

Regjeringen fortsetter arbeidet med å digitalisere og modernisere Norge ved å legge til rette for at oppstartsbedrifter kan bidra med innovative løsninger til offentlig sektor. Regjeringen foreslår derfor 7,9 mill. kr – et lite, men viktig beløp – til et program som vil gjøre det enklere å kjøpe innovative løsninger fra små gründerbedrifter.

Regjeringen har lagt frem et statsbudsjett for å ta Norge ut av krisen og samtidig møte fremtidens utfordringer.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [11:57:43]: Regjeringen ønsker levende lokalsamfunn og vekst i hele landet. Vi arbeider for å skape mer og inkludere flere. Næringslivet i Distrikts-Norge har gått bra i flere år, men koronasituasjonen setter mange bedrifter under hardt press. Statsbudsjettet for 2021 skal styrke distriktene ved å gi norsk næringsliv flere ben å stå på og sørge for at flere kommer tilbake i jobb.

Regjeringen satser på vekstfremmende skatte- og avgiftslettelser og gode helsetjenester. Vi satser på utdanning, forskning, digitalisering og innovasjon. Vi har nær doblet samferdselsbudsjettet i vår regjeringsperiode. Både folk og varer kommer raskere og tryggere frem enn før.

Samlet foreslår regjeringen 46 mrd. kr til virkemidler som særskilt skal støtte opp om utviklingen i Distrikts-Norge. Dette er en vekst på 3 pst. Et viktig tiltak er den differensierte arbeidsgiveravgiften, som utgjør 16,7 mrd. kr. Regjeringen har foreslått 1,3 mrd. kr til målrettede distrikts- og regionalpolitiske ordninger. Over 1 mrd. kr er til ordninger som skal bidra til å styrke næringslivets vekst- og utviklingskraft. Det treffer både reiselivsbransjen og andre utsatte bransjer, og det bidrar til at nye forretningsideer skapes og arbeidsplasser utvikles.

Regjeringen har allerede startet oppfølging av distriktsmeldingen som Stortinget har behandlet. Vi følger opp med pilotprosjekter rundt om i landet med lokale varianter av Statens hus. Vi oppretter ordninger med kompetansepiloter, som kobler næringslivets behov med regionale utdanningstilbud. Vi har varslet at regjeringen nå er i gang med å utarbeide tre nye strategier for henholdsvis kyst, innland og småbyer og tettsteder for å styrke distriktenes muligheter til å sikre bosetting og skape nye arbeidsplasser.

Gode bredbånds- og mobilnett er grunnleggende. Derfor er jeg veldig glad for at Norge sammen med Danmark nylig ble kåret av den europeiske indeksen til å ha de beste nett i Europa. Likevel foreslår regjeringen 264 mill. kr til utbygging av bredbånd, der vi særlig ønsker å prioritere de spredtbygde strøkene.

For å bidra til bærekraftige velferdssamfunn for kommende generasjoner må vi fortsette med å modernisere og effektivisere offentlig sektor, og vi må legge til rette for verdiskaping i privat sektor. Her har digitalisering en nøkkelrolle. Derfor tar regjeringen nå et krafttak på digitaliseringsfeltet. Vi foreslår rekordhøye 1,5 mrd. kr til nye, og til å videreutvikle eksisterende, digitaliseringstiltak for neste år. Vi legger til rette for privat verdiskaping og tiltak som fremmer effektivitet og kvalitet i offentlig tjenesteproduksjon. Sammen med KS lanserte vi historiens første digitaliseringsstrategi for hele offentlig sektor. Her prioriterer vi nå arbeidet med de syv livshendelsene.

Etablering av Datafabrikken skal bidra til at små og mellomstore virksomheter skal utvikle nye forretningsmuligheter, og norsk deltakelse i det europeiske digitale programmet vil gi norske virksomheter og forskningsmiljø tilgang til kompetanse og ressurser innenfor kunstig intelligens, superdatamaskiner, IKT-sikkerhet og annonsert digital kompetanse.

Regjeringen har som mål å legge til rette for at samene kan utvikle språket, kulturen og samfunnslivet sitt. De totale bevilgningene til samiske formål har økt jevnt over flere år. I forslaget til neste års budsjett inngår bl.a. midler til nybygget Saemien Sitje, til Beaivvás og til Samisk videregående skole og reindriftsskole. Vi vet at disse prosjektene betyr mye for det samiske samfunnet.

Norsk politikk overfor nasjonale minoriteter bygger på prinsippet om likeverd og ikke-diskriminering. Den nye stortingsmeldingen om nasjonale minoriteter legges frem nå hvert øyeblikk. Det blir den første stortingsmeldingen om nasjonale minoriteter som blir lagt frem i Norge på 20 år. Regjeringens budsjettforslag for 2021 legger til rette for levende lokalsamfunn og vekst i hele Norge. Vi støtter opp under vår ambisjon om at hele landet skal ha verdens beste digitale tjenester.

Eirik Sivertsen (A) [12:14:53]: Sterke fellesskap og små forskjeller er det som gjør Norge til Norge. Kommunesektoren, kommunene vi har, og de som jobber der, er selve grunnmuren for de små og store fellesskapene som finnes over hele landet.

Det er kommunene som har ansvaret for noen av de viktigste tjenestene som finnes i folks liv. Det er kommunene som har ansvaret for tjenester som store og små i by og bygd bruker hver eneste dag. Det er ungene, som går på skole og i barnehage. Det er de eldre som er avhengig av å kunne bo på sykehjem, eller trenger hjelp sånn at de kan bo hjemme lengst mulig. Det er nybakte foreldre som bruker tjenestene på helsestasjonen. Det er næringsliv og innbyggere som vil utvikle sine lokalsamfunn. Alle har behov for en kommune som yter tjenester med god kvalitet for alle. Derfor styrker Arbeiderpartiet kommunenes budsjett i vårt alternative forslag til statsbudsjett med 3,15 mrd. kr, fordi vi har ambisjoner om å skape et enda bedre samfunn.

Det er Stortinget og regjeringen som legger rammene for utvikling av tjenestetilbudet ute i kommunene. Hvis vi ser kommuneøkonomien i fjor, i år og neste år i sammenheng, er stortingsflertallets bidrag til sterkere velferd i kommunene ganske dårlig. Hvis vi går til regjeringens egne tall, viser de en gjennomsnittlig vekst på 0,3 pst. i perioden 2018–2021. Det stramme økonomiske opplegget for kommunene vi har sett de siste årene, vil også fortsette det neste året. Kursen er den samme.

Det økonomiske opplegget for kommunesektoren for inneværende år er det dårligste de siste 15 årene. Opplegget for neste år fortsetter i samme retning. Denne regjeringen ruster ikke kommunene for de utfordringene man står overfor i endringens tidsalder. Det er klimaomstilling, som krever stor innsats, det er urbanisering og demografi, som gir store utfordringer enten en er vekstkommune eller fraflyttingskommune, og det er store endringer som følge av digitaliseringen i samfunnet. På toppen av det hele har vi fått en pandemi de skal håndtere.

Når jeg hører representanten Trellevik snakke om veksten i de frie inntektene på 2 mrd. kr som en fantastisk styrking av velferden i kommunene, så henger ikke det på greip. 100 mill. kr er, som det ble redegjort for av statsråden, begrunnet i særskilt satsing på psykisk helse. Det er bra. Det er 100 mill. kr til lavutslippsløsninger. Det er også bra, men Arbeiderpartiet har dobbelt så mye penger i vårt forslag.

Det representanten ikke tar med seg, er at det er 1,1 mrd. kr som er merkostnad som følge av endringer i demografi, men ikke pensjon, som representanten sa, for det kommer i tillegg. I regjeringens tabell er det et handlingsrom på 0,7 mrd. kr. Det man ikke har tatt med der, er pensjonskostnadene, som øker med 600 mill. kr neste år. Da er vi plutselig nede i et handlingsrom på 100 mill. kr. Så hoppet representanten elegant over at man strammer til kommunenes utgifter med å holde fast på å begrense beløpene til ressurskrevende tjenester med 300 mill. kr. Det finnes flere eksempler. Da er man over på et minusbudsjett, ikke et vekstbudsjett.

Jeg gleder meg, og det har jeg sagt flere ganger fra denne talerstolen, over at det er rekordfå – nå hørte jeg statsråden sa veldig få, så det er mulig vi har fått en liten økning – kommuner på ROBEK-listen. Det er bra, for det betyr at flere kommuner har kontroll på egen økonomi og utvikling.

Problemet er at man ikke kan bruke penger man har på bok, til å ansette folk. Representanten Trellevik snakker om at det er 60 mrd. kr på bok. Er det mye penger? Ja, isolert sett er 60 mrd. kr, 60 000 mill. kr, mye penger – det er f.eks. halvparten av en Nord-Norgebane – men det er bare drøye to måneders drift av Kommune-Norge. En kan ikke ansette en sykepleier for penger på den måten. Ikke bare er det dårlig og lite klok politikk, men med den nye kommuneloven er det også direkte ulovlig. Det kan ikke være sånn at representanten Trellevik mener at norske kommuner skal finansiere driften sin over penger de har spart opp.

Det er også store forskjeller mellom kommunene. Hvem er det som har penger på bok? Jo, det er de fem største kommunene, som går med underforbruk, og som bygger opp fondsreserver. Det er store forskjeller i Kommune-Norge her.

For Arbeiderpartiets del har vi større ambisjoner for velferden framover. Vi vil styrke kommunenes muligheter. Derfor har vi ikke bare vekst i frie midler til kommunene, men vi har også en lang rekke øremerkede ordninger som viser hvordan vi vil endre hverdagen for folk, gi bedre tjenester.

Vi kan ikke fikse alt på ett år. Det har vi aldri gjort, det er ikke den sosialdemokratiske metoden. Vi bygger stein på stein, men vi viser en klar forskjell og en klar retning som et alternativ til regjeringen Solberg.

Torill Eidsheim (H) [12:20:11]: Vår aller viktigaste oppgåve no, er å ta Noreg trygt ut av krisa og samtidig møte dei framtidsutfordringane vi står overfor. Dette skal vi gjere gjennom å skape meir, inkludere fleire og sørgje for at ingen fell utanfor.

Vi må halde fram med å modernisere og effektivisere offentleg sektor. Vi må leggje til rette for nye jobbar og gjere kvardagen enklare for folk flest. Statsbudsjettet for 2021 skal nettopp bidra til å få fleire tilbake i jobb og å sikre næringslivet fleire bein å stå på.

Noreg treng ei grøn og god omstilling. Teknologi brukt på smarte måtar gjer det mogeleg å vere konkurransedyktig i høgkostlandet Noreg. Covid-situasjonen har vist oss potensialet som ligg i digitalisering. Vi har seinka terskelen, og det har utvida forståinga vår av moglegheitene også for distrikta, slik at folk kan bu og arbeide der dei ønskjer.

Desse positive effektane av ein krevjande situasjon trass alt må vi ta vare på, og vi må utvikle dei vidare. Digitalisering er eit viktig verkemiddel. Difor føreslår regjeringa å løyve over 1,5 mrd. kr til nye digitaliseringstiltak i statsbudsjettet for 2021.

For å bidra til at bedriftene kjem i gang igjen over heile landet, og at dei ledige kjem tilbake i jobb, føreslår regjeringa òg å løyve om lag 1,35 mrd. kr til ordningar som skal bidra til vekstkraftig næringsliv og velfungerande tenestetilbod i distrikta.

Digital infrastruktur reduserer avstandar. Med 5G vil vi oppnå både høgare hastigheit, meir kapasitet og mindre forseinkingar. Det er også ein viktig føresetnad at vi har sikre og robuste transportledd over heile landet. Regjeringa føreslår her 264,1 mill. kr til breibandstilskot i område utan kommersielt grunnlag for utbygging og 125,3 mill. kr i tilskot til telesikkerheit og beredskap.

I 2019 vart det samla investert for 12,2 mrd. kr i varige driftsmiddel for elektronisk kommunikasjon og nett. Dette er ei suksesshistorie. Det er historisk, men det er òg heilt nødvendig for at Noreg skal kunne møte framtida. Utviklinga av autonomi, Big Tech og kunstig intelligens vil kome til å krevje at vi evnar å sjå behovet for ein heilskapleg infrastruktur, slik at vi kan møte både forventningar og moglegheiter, og at dette kan vekse proporsjonalt.

Innovasjon og digital utvikling har eit auka potensial gjennom samarbeid og kunnskapsutveksling. Regjeringa har sett i gang arbeid på fleire område for å sikre ei ønskt utvikling både i det offentlege og i næringslivet. Eg har store forventningar til EUs nye program for digital omstilling og bruk av innovative digitale teknologiar i samfunn og næringsliv.

Digital Europe Programme, der regjeringa føreslår at vi skal bruke 56,2 mill. kr for å sikre ei full norsk deltaking, er veldig viktig og har eit stort potensial for næringslivet vårt med små og mellomstore bedrifter. Vi har nettopp det, vi har eit stolt næringsliv, men dette næringslivet er sett saman av små og mellomstore bedrifter, og dei har vist seg omstillingsdyktige før, og dei vil kome til å vise det igjen. Eit sterkt, grønt næringsliv er viktig for velferdsutviklinga vår. Når det blir skapt meir, kan vi inkludere fleire, og det vil på sikt sørgje for at vi får eit samfunn der ingen fell utanfor.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:25:17]: Arbeiderpartiet har en offensiv satsing på bolig i årets budsjett – både økonomisk og med en rekke forslag. Vi har fremmet 30 tiltak for ny boligpolitikk. Det er et offentlig ansvar at alle skal ha mulighet til en god bolig av god kvalitet. Det offentlige, både stat og kommune, skal bidra til at det bygges nok boliger i alle deler av landet.

I Norge eier fire av fem sin egen bolig. Med dagens boligpriser er det mange steder vanskelig å komme seg inn i boligmarkedet og kjøpe sin egen bolig.

Kommunene bør sikre seg tomteareal. Det er lettere å ha kontroll med utviklingen hvis det bygges på kommunale tomter. Kommunene har flere virkemidler for å legge til rette slik at det kan bygges boliger med god kvalitet for alle.

Arbeiderpartiet vil at ordningene i Husbanken skal brukes mer aktivt. Staten skal legge til rette for dette.

Arbeiderpartiet vil styrke kommuneøkonomien og dermed gi kommunene større muskler til å realisere egen bolig for flere. Dette gir kommunene mulighet til å styrke byggesaksbehandlingen når det gjelder både ressurser og kompetanseheving, styrke boligkontorene slik at flere som bor i kommunal bolig, kan få mulighet til å eie egen bolig, og mulighet til å prøve ut ulike prosjekter som kan gi nye veier inn i boligmarkedet.

Arbeiderpartiet vil gjøre mer for å støtte kommunene i å styre boligmarkedet og by- og stedsutviklingen lokalt. Da må verktøykassen fram, og vi må aktivt bidra til en plan- og bygningslov som åpner for å gi kommunene rett til å regulere disposisjonsform i boligprosjekter.

Områdesatsingen i ulike storbyer i Norge skal bidra til å løfte nærmiljøer og redusere utenforskap, som barnefattigdom og arbeidsledighet innebærer. Et godt samarbeid mellom stat og kommune der innsatsen for å få flere ut i jobb og gode utdanningsforløp for ungdom og nærmiljøtiltak styrkes, fører til mindre forskjeller og færre utsatte nabolag der dårlige levekår går i arv.

Arbeiderpartiet har en satsing på boligpolitikk på 170 mill. kr utover regjeringens forslag i vårt alternative budsjett samt en kraftig økning i Husbankens utlånsramme på 5 mrd. kr.

Våre forslag på boligfeltet i årets budsjett kan deles inn i fire satsinger:

• Vi vil gi flere mulighet til å komme inn i boligmarkedet og slik motvirke ulikhet i boligmarkedet ved å styrke Husbankens utlånsramme, ved å øke bostøtten med 75 mill. kr, ved å etablere prøveordninger for å hjelpe folk inn i boligmarkedet og ved å prioritere 5 mill. kr til utarbeidelse av metodikk for leie til eie.

• Vi vil legge til rette for at det bygges flere boliger ved å innføre statlige rentekompensasjonsordninger for kommunale tomtekjøp for 20 mill. kr.

• Vi ønsker å styrke og utvide områdesatsingsarbeidet med 35 mill. kr.

• Vi ønsker å utrede endringer i lovverket knyttet til kommunenes mulighet til å fastsette disposisjonsform i boligprosjekter.

Videre vil vi ha en mer miljøvennlig byggenæring. Det kan vi få til ved å øke renterabatten til kommunene med lån til grønne investeringer, og ved å ta større klimahensyn i boligpolitikken. Vi vil ha gode bomiljø. Derfor har vi hvert år siden 2013 styrket budsjettene til regjeringens områdesatsing. Gode og stabile bomiljø kan vi få til ved å øke heistilskuddet slik at eldre kan bo lenger i egen bolig, og vi kan få det til ved å reetablere boligetablering i distriktene.

Boligmarkedet drives av folks investeringsstrategier heller enn hva som skal være et godt sted å bo. Nå må vi ta ansvar. Dette er ikke en bærekraftig utvikling av boligpolitikken. Nå er tiden inne for å løfte boligpolitikken som generasjonsansvar og som et nødvendig solidaritetsprosjekt. Det holder ikke at vi hver for oss hjelper våre egne barn – ikke alle har en foreldrebank som kan stille opp. Derfor viser vi til våre 30 forslag, som viser en vilje til å ha en offensiv boligpolitikk.

Norunn Tveiten Benestad (H) [12:29:50]: Vi går mot jul, budsjettdebattene i Stortinget er blant de siste store arbeidsoppgavene vi har før julehøytiden. Familier og enkeltpersoner i hele landet vårt går i år inn i julehøytiden med ulike forventninger og ulike tanker om året som ligger bak oss, og det som kommer foran – noen med takknemlighet over at året har gått bra til tross for korona og andre utfordringer, andre med sorg og bekymring over nære som har vært hardt rammet av den krisen vi står i.

Mange familier og enkeltpersoner er redd for jobbene og arbeidsplassene sine. Hvor tøft det er å bli permittert fra en jobb som gir både livsgrunnlag, arbeidsglede og sosialt samvær, tror jeg ikke en vet før en selv står midt i det. Dette året har mange familier opplevd hva det vil si. Det gjør at en blir både ydmyk og takknemlig for det arbeidet som gjøres i både stat, fylke og kommune, og også i næringslivet, for å sikre velferdstjenestene våre og for å ta Norge ut av koronakrisen.

Det er også regjeringas og vår viktigste oppgave med dette budsjettet å sikre godt smittevern og samtidig håndtere de utfordringene landet vårt står overfor både på kort og på lang sikt. Det gir oss et dobbelt ansvar i budsjettarbeidet i år. Vi må få folk tilbake i arbeid, sørge for at bedriftene kommer i gang igjen over hele landet, og vi må ha flere bein å stå på for å klare de nødvendige samfunnsomstillingene vi er inne i for å legge til rette for en grønnere framtid og et mer bærekraftig velferdssamfunn. Og vi må inkludere flere i arbeids- og samfunnslivet. Det forplikter, og det er et perspektiv vi må ha med oss også inn i kommunedebatten. Jeg er glad for at forslaget til budsjett for neste år er nøkternt, samtidig som regjeringa er opptatt av å sette kommunene økonomisk i stand til å levere gode tjenester både under og etter koronakrisen.

Jeg vil trekke fram et par tema som ikke har vært framme i debatten så langt. Det første dreier seg om inkluderingsdugnaden. Når en av fem i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet, blir oppfølgingen viktig. Regjeringas satsing på å bedre mulighetene for å komme inn i arbeidslivet om en har hull i CV-en eller nedsatt funksjonsevne, er et eksempel til etterfølgelse. Det er ingen kvikkfiks, men krever målrettet arbeid over tid.

Fire departementer ser ut til å ha klart 5-prosentmålet. Det er mer enn i fjor, men de fleste har en lang vei å gå. Satsingen på traineeprogrammet gir også resultater, og jeg er glad for at regjeringa følger opp denne satsingen og ber om handlingsplaner for hvordan departementene skal nå målet i inkluderingsdugnaden. Mitt håp er at kommunene og fylkeskommunene følger opp dette arbeidet i sine organisasjoner.

Det andre temaet jeg gjerne vil trekke fram her, gjelder satsing på barn og unges psykiske helse. De 100 mill. kr av veksten i de frie inntektene til kommunene som skal gå til dette, betyr mye. Vi er opptatt av at flere elever skal gjennomføre videregående skole og ikke falle fra i utdanningsløpet. Dette året under koronaen vet vi at mange unge har hatt det ekstra vanskelig. Vi skal også følge opp opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse, som ble behandlet i Stortinget i januar 2020. Da trengs disse midlene.

Til slutt: Denne høsten har vi hørt mye fra opposisjonen om regjeringas oppfølging av den økonomiske situasjonen i kommunene under koronaen. Da synes jeg det var interessant å legge merke til at i forbindelse med budsjettdebatten i min egen kommune, Kristiansand – som den ble referert i Fædrelandsvennen – viste Arbeiderpartiets ordfører til at skatteinngangen var blitt bedre enn en hadde trodd, at finansinntektene ikke var gått ned slik det en stund så ut til, og også de sentrale tiltakene fra høyreregjeringa fikk en litt positiv omtale fra arbeiderpartiordføreren, skrev Fædrelandsvennen. «Jeg må være så redelig og si at kompensasjonen fra regjeringen og Stortinget har blitt bedre enn vi fryktet», sa vår ordfører. Det sier litt.

Rigmor Aasrud (A) [12:34:10]: Barnehager, skoler, eldreomsorg og helsetjenester er viktige tjenester i folks hverdag, og derfor er det det viktigste vi kan bruke fellesskapets penger på. For å bygge ut og styrke disse tjenestene må vi prioritere en sterk og forutsigbar kommuneøkonomi, for det er i kommunene folk bor og lever sitt liv. Derfor har Arbeiderpartiet i sju år foreslått mer penger til kommunene enn regjeringen. Omtrent 23 mrd. kr mer enn regjeringen har vi foreslått. Det hadde løftet velferden i kommunene.

Ifølge regjeringen øker det økonomiske handlingsrommet i kommunesektoren neste år. Problemet er at kostnadene øker mer enn inntektene. Kommunene får økte pensjonskostnader, de ressurskrevende tjenestene blir dyrere, og ifølge KS er barnehagenormen underfinansiert.

Budsjettundersøkelsen til KS viser at budsjettarbeidet i kommunene blir stadig mer krevende. Over halvparten av kommunene sier det er mer krevende i år enn i fjor.

I løpet at de siste åtte årene har aldri mer enn 15 pst. av kommunene ment at budsjettarbeidet har blitt mindre krevende enn foregående år. Vi kan trygt konstatere at de siste statsbudsjettene ikke gjør jobben enklere for våre lokale folkevalgte. Resultatet er svekket velferd og økt forskjell mellom by og land.

Arbeiderpartiet har større ambisjoner for bedre kvalitet i velferd, i omsorg og i skole. Lærerne, sykepleierne, helsefagarbeiderne og alle de andre som jobber i kommunen, er førstelinjen i velferdstjenestene våre. Tiden er inne for å styrke fellesskapet, ikke svekke det.

Kommuneøkonomien må styrkes. I statsbudsjettet for 2021 foreslår Arbeiderpartiet å styrke kommunesektoren med nesten 3,5 mrd. kr. I tillegg kommer flere satsinger som vil styrke og bedre tjenestetilbudet som kommunene gir innbyggerne. I min hjemkommune, Gran, ville det f.eks. gitt 6,2 mill. kr mer med vårt alternative statsbudsjett. Jeg kan trøste kommunalministeren med at de hadde kommet godt med.

Skal det bo folk i hele landet, må det være mulig å ha tjenester som gjør det mulig. Kommunenes inntektssystem er genialt. Det er vårt viktigste distriktspolitiske verktøy for velferd over hele landet. Det skal sikre noenlunde like forutsetninger for gode velferdstjenester uansett hvor man bor i Norge. Systemet tar hensyn til at kommunene er forskjellige, med ulik geografi og befolkningssammensetning og mye mer. Det er et eksempel på at distriktspolitikken er differensiert.

Jeg merker meg at distriktsministeren nå har funnet på at hun skal dele Distrikts-Norge i to. Begrunnelsen er at Norge er variert, og at vi ikke kan behandle distriktene som ett. Dette skulle være startskuddet på den spissede distriktspolitikken. Problemet er at vi behandler ikke Distrikts-Norge som ett i dag. Inntektssystemet er et eksempel på det, og det er mange andre ting.

Den differensierte arbeidsgiveravgiften er anerkjent som Norges viktigste distriktspolitiske virkemiddel. Den deler Norge i sju soner, ikke i to. Det er bred enighet om å beholde ordningen, men det er ikke gitt at ordningen blir videreført som i dag. Regjeringen skal i 2021 forhandle med EU og ESA om å beholde ordningen. Særlig kommunesammenslåinger har gjort dette mer komplisert. Distriktsministerens viktigste jobb i 2021 er derfor å sikre at Norge ikke blir påtvunget endringer i arbeidsgiveravgiften. Det har vi opplevd før.

De regionale utviklingsmidlene gir fylkeskommunene mulighet til å møte de utfordringene de ser lokalt. Derfor er de godt egnet til å ivareta en differensiert og tilpasset distriktspolitikk. Disse midlene bidrar også til flere arbeidsplasser i distriktene.

Flere arbeidsplasser er å sette arbeidsfolk først. Men når regjeringen kutter i de regionale utviklingsmidlene som kan brukes til å spisse ut fra lokale forhold, reduseres muligheten for nye arbeidsplasser. Det tjener verken distriktene eller arbeidsfolk.

Kirsti Leirtrø (A) [12:38:48]: Konsekvensene av pandemien vil bli store, og verst vil det gå ut over dem som har minst fra før. Folk trenger trygghet der de bor. Et land med arbeid og bosetting over hele landet er fundamentet for et sterkt fellesskap og for vår felles identitet. Vi ser nå kutt i skoletilbud, linjenedleggelser, kutt i kollektiv-, ferje- og hurtigbåttilbud, økte takster og utsettelse av kravene til tunnelforskriften. Det er nå 60 pst. større risiko for å dø på en fylkesvei enn på en riksvei. I tillegg er de fleste fylkene midt i en sammenslåingsprosess. De har fått nye oppgaver som ikke er fullfinansiert.

Den kommunale og fylkeskommunale gjelden per innbygger er mangedoblet. Men regjeringspartiene forteller om en annen virkelighet her: Skattelette til dem som har mest fra før, og privatisering, løser alt. Uavhengig av pandemien sliter entreprenørbransjen i store deler av landet, både med økonomi, med rekruttering, innovasjon og forutsigbarhet. Det vil i 2030 mangle 30 000 fagarbeidere. De ber om oppdrag, ikke penger. Ved å tilføre kommuner og fylker ekstra midler kan bedrifter og ansatte komme seg gjennom pandemien og gis trygghet – ved å få oppdrag av investeringer der.

Nå skal regjeringen i tillegg overstyre fylkespolitikerne ved å innføre karakterbasert inntak. Det er en sentraliseringspolitikk som vil få store konsekvenser for rekruttering til viktige bransjer der naturressursene er. Regjeringens politikk har gjort hverdagen vanskelig for mange. De skal trumfe gjennom sin ideologi, som øker forskjellene mellom by og land og mellom folk, og som er skadelig for tillit og samhold.

Arbeiderpartiet vil ta Norge i en annen retning, gi like muligheter i hele landet og demme opp mot denne sentraliseringen. Distriktene trenger bedre rassikring, bredbånd og mobildekning, hurtigbåt og ferjetilbud, bedre kollektivtilbud, bedre fylkesveier, mer arbeidskraft og bedre velferdstjenester. Det er viktigere for lokal verdiskaping enn mer til dem som har mest fra før.

Masud Gharahkhani (A) [12:41:55]: Da pandemien traff Norge, var vi heldige som hadde de flotte folka i helsevesenet, helsefagarbeiderne, sykepleierne som jobber døgnet rundt for å redde liv og helse, de flotte folka i omsorgssektoren som slang seg rundt for å organisere hjemmeskole for barna våre, alle dem som sikrer trygghet, og som holdt hjulene i gang, fordi vi har velferdsstaten, den samme velferdsstaten høyresiden går til valg på å kutte, privatisere og sentralisere.

Vi går til valg på å styrke velferdsstaten og gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor. Skal vi lykkes med å styrke velferdsstaten for innbyggerne, forutsetter det en sterk og velfungerende offentlig sektor i Norge. Mye er bra – mye kan bli bedre. De ansatte forteller oss at avstanden mellom dem som sitter på toppen, og dem som jobber ute i felt, øker. Velferdsstatens ansatte har minst medbestemmelse i hverdagen sammenlignet med andre yrkesgrupper. De som jobber med det som er aller viktigst for deg og meg – de eldre, barna våre, velferden vår – har minst å si. De forteller oss om en hverdag der markedstenkningen har tatt overhånd, en arbeidshverdag som må passe inn i et Excel-ark der mennesker blir et produkt, om privatisering som fører til at velferdstilbudene ikke henger sammen for oss som innbyggere, en hverdag preget av idiotisk målstyring og rapportering som båndlegger tid som kunne vært brukt på innbyggerne. De ansatte i barne- og ungdomspsykiatrien forteller at 20–25 pst. av hverdagen går til registrering og mindre tid til behandling.

Skal velferdsstaten stille opp for oss når vi trenger den, må vi lytte til de dyktige fagfolka. De må få tid, tillit og ansvar. Vi må kvitte oss med feilslått målstyring, som skaper frustrasjon og båndlegger tid. Vi må slå ring om offentlig velferd og ideelle aktører, sikre reell medbestemmelse for ansatte, og vi må sikre en offentlig sektor som bygger opp egen kompetanse når det kommer til digitalisering. Det må bli slutt på at offentlig sektor blir melkeku for konsulentbransjen. Det er dårlig, og det er dyrt. I Nav sparer man millioner på å bygge opp egen kompetanse – det samme i politiet.

Offentlige digitaliseringsprosjekter uten forankring hos dem som skal bruke løsningene i hverdagen, blir dyrt og dårlig – dårlig for ansatte, dårlig for innbyggerne. Derfor trenger vi et taktskifte i digitaliseringsstrategien i offentlig sektor. Vi kutter kraftig i konsulentbruk, med beskjed om å ansette i faste stillinger. Det handler om respekt for hvordan vi bruker skattebetalernes penger, og det handler om å ta de ansatte på alvor.

Statsråd Nikolai Astrup [12:44:39]: Det har vært mange argumenter oppe i denne debatten. Representanten Aasrud nevnte at det vil komme godt med med de ekstra pengene fra Arbeiderpartiet, men nevnte ikke at de også tilfører flere oppgaver enn de tilfører penger, og at det reelle handlingsrommet dermed faktisk blir negativt for kommunesektoren. Det blir en strammere økonomi av det. Det er verdt å ta med seg i den historien.

Så er det interessant å høre representanten Gharahkhani, som forteller om hvordan høyreregjeringen bygger ned velferdsstaten. Vel, nå utgjør altså offentlig sektor 66 pst. av økonomien i Norge. Det skyldes selvfølgelig dels koronasituasjonen, men før det utgjorde den 58 pst. Det er rekordhøyt. Så det å komme med en påstand om at velferden i Norge bygges ned fordi man er uenig i enkelte forslag, står ikke til troende. Jeg mener det er en form for misrepresentasjon av motstandernes politikk som strengt tatt ikke hører hjemme i denne salen.

Det jeg egentlig tegnet meg for å si, dreide seg om norsk boligpolitikk. Den er i hovedsak – heldigvis – vellykket. Eierlinjen står sterkt, og så mange som åtte av ti eier sin egen bolig, noe som er høyere enn i våre naboland. Eierandelen er også høy blant innvandrere, og vi er blant landene som har størst andel unge boligeiere. Gjennomsnittsalderen for å kjøpe egen bolig er 28 år, et tall som har vært stabilt de siste ti årene, og selv i Oslo er den faktisk under 29 år og har vært det de siste ti årene.

Likevel må det bygges langt flere boliger i pressområdene. I Oslo er det f.eks. blitt 200 000 flere mennesker de siste 20 årene, det er bygget bare 60 000 nye boliger, og en gjennomsnittlig husstand er på under to mennesker. Det sier seg selv at boligprisene øker. Da må det reguleres flere tomter, og kommunene må kjenne sin besøkelsestid i disse pressområdene.

Men det viktigste for meg er at vi evner å stille opp for dem som over tid sliter med å komme inn på boligmarkedet. Ifølge SSB var det 179 000 vanskeligstilte på boligmarkedet i 2019. Av disse var 78 000 barn og unge. Heldigvis var antall bostedsløse gått betydelig ned da det sist ble kartlagt, men det er viktig med en offensiv, sosial boligpolitikk, og det skal statsbudsjettet for 2021 bidra til.

Tidligere i desember la regjeringen frem en ny strategi for den boligsosiale politikken. Alle trenger et trygt hjem. Den skal nettopp bidra til at flere vanskeligstilte kommer inn på boligmarkedet, og at flere får mulighet til å kjøpe sin egen bolig gjennom startlånsordningen i Husbanken, men også at vi har en god bostøtteordning og trygge forhold på leiemarkedet.

Det er mye å ta tak i på dette området, men vi har en tydelig strategi for hva vi skal få til de neste årene.

Heidi Greni (Sp) [12:47:54]: En aktiv distriktspolitikk med mål om at folk skal kunne bo og arbeide der de selv ønsker, er avgjørende for at vi skal få vekst og verdiskaping i hele landet.

Statistisk sentralbyrås tall over folketilvekst og nedgang viser at i 2015 var det folketallsnedgang i 249 kommuner. I 2013 var det nedgang i kun 112 kommuner. I 2019 er det hele 291 kommuner som har folketallsnedgang.

Dette viser at distriktspolitikk nytter. Det betyr noe hvem som styrer landet. Befolkningstallene viser også hva som er fasiten etter denne regjeringen. Nei, det går ikke an å skylde på megatrender. Dersom det er politisk vilje, er det muligheter.

For noen uker siden behandlet vi distriktsmeldingen her i Stortinget, og jeg avsluttet mitt innlegg med å slå fast at det var akkurat ti måneder siden landet fikk en distriktsminister, og at det sannsynligvis ville gå ti måneder til før vi fikk en distriktspolitikk. Regjeringens budsjettforslag viser med all tydelighet at jeg kommer til å få rett. Det er null satsing på Distrikts-Norge.

Utdanningspolitikk er distriktspolitikk. Et desentralisert videregåendetilbud som gjør at 15-åringer slipper å flytte på hybel, er viktig for å beholde ungdommen. Det samme gjelder tilbud om

etterutdanning og desentralisert høyere utdanning i dagpendleravstand. Nedlegging av Campus på Nesna er skoleeksemplet på hva som ødelegger kompetansetilfanget og næringsutviklingen i en hel region.

Å spre statlige arbeidsplasser er viktig. Utflytting fra Oslo til Bergen, Tromsø og Trondheim er både riktig og viktig, men det er ikke distriktspolitikk. Statlige arbeidsplasser må i størst mulig grad spres på mindre steder. Arkivet på Tynset er et godt eksempel på at kompetansetilgang ikke er en utfordring selv om vi flytter ut statlige arbeidsplasser til små kommuner. Senterpartiet fremmer forslag om at det landsdekkende Husleietvistutvalget selvfølgelig må legges utenom de største byene.

Gjennom byvekstavtaler overføres milliarder til de store byene, men små og mellomstore kommuner blir avspist med stadig trangere rammer. Senterpartiet har lansert bygdevekstavtaler. Målet er å legge til rette for næringsutvikling og levende lokalsamfunn i hele landet. Det er store områder i Norge som ikke blir utnyttet, og som med en målrettet næringspolitikk har et stort potensial.

For noen uker siden la tidligere Høyre-statsråd Victor Norman fram en NOU om demografiutfordringer i distriktene. Deres konklusjon er: Aktiv distriktspolitikk krever mer desentralisert utdanning, bedre økonomi i distriktskommunene, slutt på kommunesammenslåinger, og klynger av små kommuner med godt interkommunalt samarbeid er bedre enn «bygdebytenking». Det må satses mer på veibygging i distriktene. – Hvor har jeg lest dette før?

Jo, det har jeg lest i Senterpartiets program.

Torhild Bransdal (KrF) [12:51:17]: Det er flere temaer som har utmerket seg i debatten, og nummer én er Bø kommune. En må bare berømme Bø kommune for at de har klart å skaffe seg så mye publisitet, og en skal ha stor respekt for de lokale vedtak som er gjort der oppe, med varierende partiers medvirkning. Det har jeg stor respekt for. Når det er sagt, mener jeg at Bø kommune må ta konsekvensene av de vedtakene som de har gjort. Da blir det ganske spesielt hvis bare Bø kommune skal kompenseres. Det må ses i en sammenheng i inntektssystemet, hvis en overhodet skal gjøre det, for for Kristelig Folkeparti er faktisk disse skatteformene utrolig viktige.

Også eiendomsskatten er blitt et stikkord her, og det ser ut til at målet er å begrense lokalpolitikeres rett til å skrive ut skatt til flest mulig. Jeg vil påstå at de som har den beste lokalkunnskapen om dette, faktisk er lokalpolitikere. Det er rart at en skatteform som forvaltes av det lokale nivået, skal være så uglesett i forhold til statsskatter.

Senterpartiet påstår at de lytter til folks behov og vil være nært. Det har jeg stor respekt for, det bør være en målsetting for alle. Men jeg håper at Senterpartiet, når de kanskje en gang i framtiden flytter inn i regjeringskontorene, har dører som er brede nok til at de kan møtes to i dem, for ellers vil det smelle betraktelig.

Så har jeg lyst til å komme med en bekymringsmelding om fylkeskommunen, det regionale nivået. Jeg hører her fra flere partier at det ikke er så stor omsorg for det regionale nivået. For Kristelig Folkeparti er det regionale nivået utrolig viktig for å forvalte tjenester som trenger mye kompetanse nær folk. Vi har bekymringer for et stort etterslep på fylkesveier, og vi har bekymringer for at distriktspolitikk er mer enn samferdselspolitikk, selv om samferdselspolitikken er viktig.

Fylkeskommunen skal forvalte stadig skrumpende kasser og regionale utviklingsmidler. Meldingene som Kristelig Folkeparti får inn om dette, går ut på at regionale utviklingsmidler er helt essensielle for å stimulere små og mellomstore bedrifter, få til utvikling i distriktene og kanskje få etableringer i distriktene der andre ikke vil være. Men da er dialogen og oppmerksomheten fra fylkeskommunen essensiell, og det er de som sitter med lokalkunnskapen.

Så i stedet for å fokusere på å reversere det regionale nivået vil Kristelig Folkeparti fokusere på å utvikle det.

Karin Andersen (SV) [12:54:11]: På alle de områdene Kristelig Folkeparti har tatt ordet i dag, ville de fått mye mer ut av sine standpunkter sammen med de rød-grønne partiene. La oss slå det klinkende klart fast.

SV vil styrke kommuneøkonomien med over 7 mrd. kr, og det gjør vi fordi vi ønsker å gi trygghet i hverdagen for folk og rom for kommuner og fylker til å holde hjulene i gang også i bygg og anlegg.

Skape arbeidsplasser skjønner jeg er noe som høyresida nå vil si skal ta oss ut av krisa. Ja, SV har fremmet mange forslag om å skape flere arbeidsplasser. Blant annet har vi styrket de regionale ordningene, som regjeringen sjøl skriver i budsjettet sitt fungerer veldig godt. De gir økt verdiskaping, flere arbeidsplasser, flere ansatte, sammenlignet med tilsvarende bedrifter som ikke har fått slik støtte. Det er altså ordninger som fungerer veldig godt og veldig målrettet. Disse har SV styrket med 400 mill. kr fordi vi vil ha de arbeidsplassene. I tillegg har vi lagt inn store pakker på nye grønne arbeidsplasser og risikoavlastning, som det viser seg er det som virker best her.

I tillegg til det har vi et ønske om å gi 200 mill. kr mer til bredbånd. Det er helt nødvendig.

Så vi har mange forslag, i motsetning til regjeringen, som foreslår kutt i formuesskatten, som det ikke er mulig å påvise én arbeidsplass ut fra – ikke én.

Inkludere, hører jeg også noen snakke om. Ja, la oss da starte med å realisere veikartet for universelt utformede skoler. Til det foreslår SV 300 mill. kr. Vi må snart få skoler som gjør at alle ungene våre kan gå der, i hvert fall komme inn. Det blir så mange tomme ord når man ikke er villig til å flytte en krone for å realisere dette.

Minske forskjellene, hører jeg man sier, og man snakker mye om bostøtten. Når færre får og de som får, får mindre, er den svekket i en situasjon der boutgiftene øker og inntektene går ned. I salderingen har regjeringen – og statsråden var oppe og snakket om den sosiale boligpolitikken – kuttet enda mer i bostøtten. Reglene er så trange at folk som trenger det, ikke får. I dette budsjettet har man også kuttet tilskudd til utleieboliger.

Det henger jo ikke på greip det man sier når man sier at man er opptatt av arbeidsplasser, opptatt av å minske forskjeller og opptatt av at flere skal inkluderes. Da må man gjøre noe annet enn det denne regjeringen gjør. Denne regjeringen har utrolige muligheter, muligheter som nesten ingen annen regjering har hatt noen gang. De har økonomiske midler og handlefrihet, og man kunne ha brukt de mulighetene til å styrke fellesskapet framfor å øke forskjellene.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:57:36]: Eg tok eigentleg ordet for å snakke om den kommunale beredskapen og totalforsvaret og om regjeringa er villig til å prioritere midlar slik at kommunane kan gjere dette viktige arbeidet. Eg skal seie bitte litt om det, på eitt minutt, for me har eit nytt sikkerheitspolitisk bakteppe. Det er auka behov for sivil beredskap og sivilt-militært samarbeid. Me må revitalisere totalforsvaret, og kommunane er heilt avgjerande, saman med fylkeskommunane og statlege etatar, for å få dette til. Då treng dei midlar. Eg er svært skuffa over at Senterpartiet ikkje fekk fleirtal i denne salen for forslaget sitt om å setje ned ein totalberedskapskommisjon. Det er noko som me skal ta opp igjen, når me kjem i regjering.

Då eg høyrde distriktsministeren i replikkvekslinga og hennar store omsut for at distrikta har store kostnader til infrastruktur, måtte eg tenkje: snakk om krokodilletårer. Senterpartiet fekk tidlegere i år røysta ned eit godt grunngitt forslag om betre ferjetenester. Kvar var distriktsministeren då, skal tru? Pendlarkostnadene har auka dramatisk med denne regjeringa. Kvar har distriktsministeren vore når det har skjedd? Regionale utviklingsmidlar har turka inn. Har Hofstad Helleland registrert kva det fører til av mangel på midlar til å stimulere næringsliv og utvikling i distriktskommunar, i distriktsfylke? Samferdslemidlane vert meir og meir sentraliserte, til gigantiske jernbaneutbyggingar og firefelts vegar rundt dei store byane. Kvar er distriktsministeren når det vert planlagt? Victor Norman-utvalet seier at kommunesamanslåing ikkje er god politikk for å utvikle vekst i distriktskommunar – kommunalt samarbeid. Kvar er distriktsministeren når regjeringa framleis vil påleggje fylkesmennene å jobbe intenst for å få fleire kommunar til å slå seg saman?

Og til slutt: inntektssystemet for kommunane. Det er ein grunn til at me snudde flyttetalet på hovudet frå 2005 til 2013, og at det no er snudd tilbake til 2005-nivå. Det er mange grunnar til det. Eg har nemnt nokre av dei her, men eg er heilt sikker på at det inntektssystemet som me endra i vår tid, og som gjorde det leveleg for distriktskommunar, er ein viktig grunn til det. Det skal me endre på nytt, om me kjem i regjering.

Eg kan avslutningsvis seie til representanten Bransdal at kjem Senterpartiet i regjering, skal me, som sist, sikre at dørene er så breie at vanlege folk kan få kome til oss med utfordringane sine og verte høyrde.

Bjørnar Moxnes (R) [13:00:53]: Det gjelder å være på vakt når politikerelitens prestisjeprosjekter kommer på bordet vårt, for det blir ofte dyrt, og enda oftere blir sluttsummen langt større enn det den opprinnelig var beregnet til. Både sikkerhet og arbeidsforhold for ansatte skal selvfølgelig være i orden i et nytt regjeringskvartal, men vi har altså en regjering som daglig oppfører seg som om det er for dyrt å gjøre noe med vår tids store oppgaver. Samtidig vet vi at nytt regjeringskvartal har en kostnadsramme på over 20 mrd. kr for kun første byggetrinn. Det er altså mer enn det regjeringen ser for seg til det som kalles for det største klimaprosjektet i norsk industri noensinne, nemlig karbonfangst og -lagring, som vil gis 16,8 mrd. kr.

Norge har nesten 200 000 arbeidsledige. Vi har en lang liste med tiltak for å skape arbeidsplasser og ruste opp landet. Men framfor en miljøvennlig og kraftfull krisepolitikk for oppgradering og utbygging av infrastruktur, energisparing, vedlikehold og nye industriprosjekter får vi i stedet Fremskrittspartiets symbolpolitikk og Høyres kuttpolitikk. Fremskrittspartiet gikk høyt på banen og ville kutte hele bevilgningen til nytt regjeringskvartal, men i forliket prioriterte de skattekutt for de 6 000 med Norges aller dyreste boliger. Regjeringens vilje til å gå i dialog med opposisjonen, Oslo kommune og fagforeningene, til å se på gjenbruk av andre løsninger har vært for svak til at vi kan støtte den milliardbevilgningen.

Vi mener også at arbeidsforholdene må være på stell for dem som skal bygge nytt regjeringskvartal. Nå har Statsbygg inngått kontrakt til en verdi av om lag 90 mill. kr med selskapet Schindler AS om å bygge heiser i det nye regjeringskvartalet. Schindler sparket i november to hovedtillitsvalgte etter en konflikt, selv om tillitsvalgte har et særskilt vern mot oppsigelse og LO har bedt Schindler om å oppheve oppsigelsen. Statsbygg har fått skryt for sine seriøsitetskrav, som altså stiller krav til underleverandører for å forhindre sosial dumping. Rødt foreslår i dag at regjeringen må sikre at Statsbygg ikke benytter seg av underleverandører i arbeidskonflikt, herunder bedrifter som bruker avskjed som virkemiddel mot tillitsvalgte. Hvis en bedrift som driver aktiv fagforeningsknusing, kan være leverandør i forbindelse med bygging av nytt regjeringskvartal, er det å godta at den norske modellen samtidig rives over ende. Så her bør samtlige partier både manne seg opp og kvinne seg opp og støtte Rødts forslag, som jeg herved tar opp til votering i salen.

Ove Trellevik (H) [13:04:04]: Det er å halda kommunane for narr når ein skal løyva 2,5 mrd. kr meir til kommunane og samtidig påleggja dei å gjennomføra ei rekkje nye oppgåver med dei same pengane. Summen av Arbeidarpartiets politikk vil vera at kommunane må kutta i driftsbudsjetta sine og i det eksisterande tenestetilbodet for å finansiera dei nye løfta frå Arbeidarpartiet.

Arbeidarpartiet erklærte krise i kommuneøkonomien tidlegare i haust. 138 ordførar måtte signera på eit lesarbrev partiet hadde sendt ut til lokalavisene i heile landet. Vestlandsordførarane måtte til stor frustrasjon vera med på å signera bokmålsinnlegg, innlegg som var forfatta på Youngstorget. Gahr Støre er i media sitert på at han aldri hadde opplevd slik uro i Kommune-Noreg. Alt dette er openbert tull og tøys og eit spel for galleriet. Viss Arbeidarpartiet oppriktig hadde meint at det stod så forferdeleg dårleg til ute i kommunane, burde dei ha levert eit budsjett med eit par prosent auke utan at dette var bunde opp i ein masse øyremerkte satsingar.

Regjeringa stod opp for kommunane. Dei lanserte den førebels siste koronapakka for nokre dagar sidan, og dei løyvde meir pengar til kommunane enn Senterparti-leidde KS bad om. Regjeringa overoppfylte forventningane til Kommune-Noreg.

Høgre meiner me skal gje meir til kommunane, men det må vera i frie midlar. Me trur på at den enkelte kommune sjølv best kan bestemma korleis dei skal bruka ressursane sine. Arbeidarpartiet ser på kommunane og Kommune-Noreg nærmast som éin kommune og skal øyremerkja mest mogleg for kommunane. Det vert ei tvangstrøye for mange kommunar, ei tvangstrøye dei ikkje er i nærleiken av å betala for, når me ser korleis dei har underbudsjettert budsjettet sitt for 2021. Eitt eksempel er skulematsatsinga.

Så vert det hevda at Høgre ikkje har ambisjonar for Kommune-Noreg. Me høyrde SV her – 7 mrd. kr meir. For Høgre handlar det ikkje om å ha ambisjonar for Kommune-Noreg ved å vera med på ein overbodskamp. Det kjem aldri til å skje at Høgre kjem til å overby venstresida i norsk politikk ved å overby kommunane. Høgre har ambisjonar for Kommune-Noreg, store ambisjonar for Kommune-Noreg: gode tenester, godt lokalt sjølvstyre og attraktive lokalsamfunn. Men det kan gjerast på heilt andre måtar enn med ein overbodspolitikk.

Me har nettopp behandla distriktsmeldinga, som mange har peikt på, peikte ho på utfordringane. I kjølvatnet av denne har det kome to gode NOU-ar. Dei peiker på ei rekkje moglegheiter, og regjeringa er i full gang med fleire strategiar for å ta fatt i dette. Eg meiner me er på eit godt spor, og eg er heilt sikker på at me kjem til å levera ein god og framtidsretta distriktspolitikk når me får vedteke desse strategiane.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [13:07:34]: Jeg må si jeg blir litt forundret når Senterpartiet og representanten Greni fra talerstolen snakker ned distriktene og klarer å se så lite av mulighetene og det folk rundt i distriktene skaper. Det er et eneste rop om mer stat, mer subsidier, mer statlig støtte. Det Senterpartiet er opptatt av, er flere kontorer, flere strukturer, flere systemer. Det er så liten tro på den kraften folk har, den kraften lokalsamfunnene har, til å skape og få til ting i Distrikts-Norge. Det forundrer meg veldig.

Vi ser et Arbeiderparti som overkjører lokale politikere – det går ut beskjeder fra Youngstorget om at man skal være imot lokale initiativ som tas, f.eks. slik de har gjort i Bø.

Nå ser vi et SV som går ut og kaller slike lokale initiativ for kameraderi, som representanten Karin Andersen kalte det i går på Dagsnytt 18, da formuesskatten i Bø ble debattert.

Vi ser samtidig Senterparti-ordførere som ønsker å skape utvikling og sikre bosetting lokalt. Ordføreren Bjarne Holø går nå ut og foreslår å utrede formuesskatten, og ordfører Geir Inge Lien fra Senterpartiet i Vestnes går ut og sier at de vil fjerne formuesskatten. Det er fordi de ønsker å bestemme selv, de ønsker å ha muligheten til å være med og påvirke utviklingen og veksten i lokalsamfunnet sitt.

Så til Senterpartiet, som har gjort det til sin paradegren å gå ut og kritisere alt og alle og være imot alt, og til spørsmålet fra representanten Trellevik: Hva mener egentlig Senterpartiet sentralt om det Senterpartiet i Bø nå har gjort, om formuesskatteendringene, om det flere og flere Senterparti-ordførere nå rundt omkring i hele Norge tar til orde for? Hva mener Senterpartiet? Senterpartiet svarte med å vise til hva Høyre-ordføreren i Bø har sagt og gjort. Jeg tror det er veldig mange som ønsker et svar fra denne talerstolen i dag: Er Senterpartiet for eller imot det Bø kommune nå gjør med formuesskatten? Det hadde vært fint å få en enkel og grei oppklaring.

Stein Erik Lauvås (A) [13:10:43]: Vi mener fremdeles at regjeringen overhodet ikke ruster kommunene til å forberede seg på de utfordringene som man står overfor, og uansett hvor mange innlegg fra regjeringspartiene som kommer herfra, er det slik at det blir ingen økning i kommunenes handlingsrom for 2021. Det blir tvert imot. Det er et minusbudsjett for kommunene. De regnestykkene er ganske tydelige, og det er litt underlig å sitte og høre på den typen hyllest av et budsjett som man så lett egentlig kan plukke fra hverandre. Når man ser hva man får av inntekter, og hva som ligger av utgifter, er det altså minus i bunnen, så det er litt underlig.

Men jeg skal gi noen eksempler, for det har jo vært snakket om vårt alternativ, og det er veldig bra. Jeg er veldig glad for at man snakker om Arbeiderpartiets alternativ, for det er et veldig godt alternativ for kommunene: Senja får 8 mill. kr mer for 2021 med vårt forslag, Alta ca. 10,5 mill. kr mer, Drammen ca. 45 mill. kr mer, Fredrikstad 35 mill. kr mer, Aurskog-Høland 7,5 mill. kr mer, Austevoll ca. 3 mill. kr mer, Voss 7,5 mill. kr mer – og jeg kunne ha fortsatt, men det har vi ikke tid til. Det kunne blitt en del flere sykepleiere, lærere, barnehageansatte osv. av den styrkingen som regjeringen ikke vil ha.

Men bortsett fra kanskje representanten Trellevik – jeg må gi ham det – synes jeg det er litt dårlig trøkk fra regjeringspartiene her. De klarer ikke å forsvare politikken sin, og de klarer ikke å vise at dette er et godt budsjett for kommunene. Tvert imot beviser på mange måter innlegget til bl.a. representanten Trellevik at det er et dårlig budsjett for kommunene i 2021. Det er det dårligste på 16 år, og han bekreftet det langt på vei selv.

At høyreregjeringen får et distriktsopprør i fanget, er bare på sin plass. Man kan gjerne mislike det – jeg forstår at man misliker det til og med, for det er ikke noe hyggelig. Sist det var distriktsopprør, var jeg ordfører. Det var i 2005, og da var det Erna Solberg som var kommunalminister, så her gjentar historien seg på en måte.

Og så får man bare slå fast at denne todelingen vi har fått i Kommunaldepartementet, hvor én skal ha ansvaret for kommunene og én annen for distriktene, verken har gitt en bedre kommunepolitikk eller en bedre distriktspolitikk. Forvirringen har bare blitt større, og distrikts- og kommunepolitikken har blitt dårligere.

Torill Eidsheim (H) [13:13:59]: Å skape ei framtid gjennom svartmåling trur eg er eit dårleg utgangspunkt, jf. Arbeidarpartiets førre innlegg. Framtida blir skapt gjennom at vi har tru på framtida, og at vi ser på kva moglegheiter som faktisk ligg der.

Eg har lyst til å snakke litt meir om bustadpolitikk. Alle treng ein trygg heim, men det er dessverre ikkje alle som opplever det. Det er enkelte som opplever det som vanskeleg å skaffe seg sin eigen bustad, og årsakene til dette kan vere mange og samansette. Bustønaden er viktig for mange med låge inntekter og høge buutgifter. Det er viktig å sikre at han er målretta.

Regjeringa styrkjer bustønadsordninga med 82,4 mill. kr i dette budsjettet, og i tillegg vil satsinga med startlån fortsetje, slik at ein kan gje fleire lån til utleigebustad og bustadkvalitet. I tillegg har regjeringa sørgt for at nettopp bustønadsordninga blir meir treffsikker og målretta.

Bustønadsregelverket er i dag komplisert, og det er lenge sidan ein har gjort ei grundig evaluering av det. Difor ser eg veldig fram til at arbeidet til ekspertutvalet skal bli lagt fram, noko som vil kunne gje oss eit godt råd om korleis bustønaden skal bli endå betre.

Regjeringa føreslår òg å auke Husbankens låneramme til 20 mrd. kr. Ramma skal gå til startlån, til lån til utleigebustader, lån til bustadkvalitet og lån til studentbustader, og i 2021 vil over 8 000 husstandar kunne få moglegheit til å eige sin eigen bustad gjennom startlånordninga.

Husbanken har ei veldig viktig rolle for at vanskelegstilte får moglegheita til å skaffe seg bustad, både gjennom økonomiske verkemiddel og ikkje minst gjennom rettleiing mot kommunane. Regjeringa har vedteke å setje i gang eit forsøk med å samle kompetanse og rettleiing frå Husbanken og fylkesmannen på det bustadsosiale området frå neste haust. Fylkesmannen har i dag ei rekkje oppgåver innanfor felta helse, sosial, rus, barnevern og arbeidsliv, som er tett knytte opp til det bustadsosiale. Målet her er at vi skal kunne klare å sjå det bustadsosiale området i ein samanheng med resten av velferdspolitikken vår.

Karin Andersen (SV) [13:17:17]: Overby, sa representanten Trellevik. Ja, vi har brukt omtrent like mye penger som Høyre hadde til disposisjon da de satte ned avgiftene på snop, snus og alkohol. Det har vi valgt å bruke til kommunesektoren: til lærere, til flere helsefagarbeidere, til flere ansatte i barnevernet. Det er et verdivalg, og det står jeg godt i.

Skal kommunene få mer frihet? Ja, til f.eks. å bestemme skolestruktur helt sjøl og ikke bli overkjørt av privatskolevedtak i regjeringen, til å ha mulighet til å lage inntakssystemene sine sjøl i videregående skole og til å ta eiendomsskatt. Og når det gjelder Bø: Det er kameraderi. Vedtak uten utredning kan de bestemme sjøl, men da må de også ta risikoen, ikke tvinge andre til å spleise på uansvarlige vedtak som har som eneste virkning at de aller rikeste skal få enda mindre skatt.

Heidi Greni (Sp) [13:18:39]: Først til statsråd Hofstad Helleland, som mener at Greni snakker ned distriktene: Nei, Greni snakker ikke ned distriktene. Greni ser mulighetene i distriktene. Vi ser kreativiteten, satsingsviljen, stå på-motet som er i distriktene. Utfordringen er at dagens regjering fratar alle distriktskommuner muligheten til å utnytte denne skaperkraften, og de kveler de etablererne som prøver seg i distriktene. De regionale utviklingsmidlene er halvert. Det er et veldig viktig virkemiddel bl.a. for å få opp aktiviteten der jeg bor. Og staten har forlatt disse kommunene. I min kommune har vi mistet Nav-arbeidsplasser, skatteoppkreveren, politiet – jeg tror vi har igjen én statlig arbeidsplass, og det er sannsynligvis presten. Sånn kan vi ikke ha det hvis vi skal ha en attraktiv plass å flytte tilbake til for ungdommen. Da må vi også ha arbeidsplasser til dem som flytter med, og da kan vi ikke sentralisere alle statlige arbeidsplasser.

Så til Bø og formuesskatten: Statsråden har tydeligvis ikke lest mine kommentarer i Kommunal Rapport. Vi synes det er veldig kreativt at disse ordførerne ser på andre måter å løse utfordringene på for kommunene. Når kommunene nå har vært sultefôret i sju år, er det klart at de må snu alle steiner for å få dette til. Det er helt innenfor det lokale kommunale selvstyret, som vi vil forsvare med nebb og klør, men vi mener det blir galt hvis alle andre kommuner da skal finansiere det tapet de har. Utfordringen er at dette er ikke bærekraftig på sikt, dette løser ikke utfordringene for sultefôrede kommuner. Det er rett og slett ikke milliardærer nok i Norge til å dekke behovet hvis alle disse kommunene som nå ikke får budsjettet til å gå opp, skal bruke dette virkemidlet. Det funker for nummer én, to og tre – og kanskje for de første ti – men etter det vil ikke dette være bærekraftig. Så ja, det er full støtte til å utnytte det lokale handlingsrommet, men nei, det løser ikke så mye, for det er ikke milliardærer nok til alle.

Til representanten Trellevik, som fortsatte å gjenta usannheter her i salen: Det blir ikke mer sant for det. Jeg har slått opp artikkelen som jeg refererte til, og der sa han tydelig at Øygarden vil få 4,5 mill. kr mindre med Senterpartiets budsjett. Det er en ren løgn. De vil få 23,5 mill. kr mer. Det står også at Bjørnafjorden taper. Det er en ren løgn. De får 11,1 mill. kr mer. Jeg vil si at å få 23 mill. kr mer å drive kommunale tjenester for, er ikke et stort tap for en kommune.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [13:21:58]: 2020 har vært et krevende og turbulent år for både innbyggere, kommuner og næringsliv. Til tross for at det har vært tøft, ser jeg at den situasjonen ofte bringer fram det beste i folk. Kommune-Norge har gjort en fantastisk jobb, frivillige har stilt opp over hele landet, og det har vært en fantastisk dugnadsånd i lokalsamfunn over hele landet.

For litt siden kunne jeg lese i lokalavisen at kommunalministeren og distrikts- og digitaliseringsministeren uttalte at man skal lage en strategi mot forgubbing og fraflytting i distriktene. Det er jeg veldig glad for, og jeg tenkte jeg kunne komme med noen innspill og noen bidrag som jeg vet er viktige for min region og for mitt valgdistrikt, Vest-Agder. Jeg håper jo at dette ikke bare blir tomme ord, men at man f.eks. fyller det nye Statens hus i Lyngdal med nye arbeidsplasser, og at det ikke bare blir en flytting av arbeidsplasser internt i regionen, hvor man tar fra én kommune og gir til en annen, men at staten faktisk stiller opp med midler der det trengs.

Videre er det noe annet som er viktig for mitt valgdistrikt, Vest-Agder. På øya Hidra i Flekkefjord kommune har de måttet leve med et fergesamband som har vært modent for utskifting i mange år. Jeg så bl.a. et gammelt innlegg fra NRK fra slutten av 1960-tallet, hvor nettopp bro til øya Hidra ble tatt opp. Daværende samferdselsminister Håkon Kyllingmark besøkte øya for 50 år siden og gikk så langt det lar seg gjøre i å love en fastlandsforbindelse uten å bruke ordet «love». Til og med denne sal har vedtatt en fastlandsforbindelse der, for om lag ti år siden.

Fastlandsforbindelsen eksisterer fortsatt ikke nettopp fordi fylkeskommunen har valgt å bruke pengene de får særskilt fra staten, til noe annet enn det de skal bruke pengene til, nemlig fastlandsforbindelse. På toppen av det blir man drevet av en idé om at det er elferge som skal være klimabidraget i Kommune-Norge. Det man altså gjør, er å bruke pengene Stortinget bevilger for å kunne få en fastlandsforbindelse, til å kjøpe inn rådyre elferger som man etterpå må subsidiere, og som innbyggerne som bruker dem, selv ikke ønsker. Da bommer man litt på de politiske prioriteringene.

Stortinget har bestemt at man skal få en bedre fergeløsningsordning. Da synes jeg det er synd at det i utgangspunktet var lagt opp til en forskyvning. Heldigvis sa Fremskrittspartiet at det ikke var aktuelt, og at man forventet at denne ordningen skal komme på plass i revidert i mai. Jeg forventer at regjeringspartiene følger opp, og at denne ordningen blir så bra at en kan erstatte fergesamband i hele landet med gode, trygge og klimavennlige fastlandsforbindelser i Distrikts-Norge.

Statsråd Nikolai Astrup [13:25:07]: La meg først rette opp i en misforståelse i svaret mitt til representanten Moxnes. Tidligere, i replikkvekslingen, kom jeg i skade for å si at Schindler vant anbudskonkurransen i mars 2020. Det riktige er at de ble kvalifisert til anbudskonkurransen i mars 2020, og at Statsbygg på det tidspunktet ikke var kjent med noen arbeidskonflikt internt i Schindler.

Så til representanten Lauvås, som lister opp en hel rekke med påplussinger til kommunene med Arbeiderpartiets opplegg: Da tar man fremdeles ikke inn over seg at Arbeiderpartiet tilfører flere oppgaver enn det finansieringen deres tilsier. Med en rask oversikt, slik jeg vurderer saken, er det slik at vi legger opp til et reelt økt handlingsrom på 700 mill. kr for kommunene, mens med Arbeiderpartiet vil det være flere hundre millioner kroner i minus fordi de rett og slett legger inn oppgaver som ikke er finansiert. Det tenker jeg også må telle med.

Det er likevel slik at det er noen kommuner, til tross for at regjeringen har lagt opp til solide kommuneopplegg de siste årene, som har utfordringer. Representanten Lauvås trakk selv frem Ås kommune i en tidligere debatt i år, som han mente hadde problemer fordi regjeringen ikke hadde kompensert dem for korona. Men det som fremgår tydelig av Ås kommunes offentlige dokumenter, er at de hadde utfordringer som følge av at de hadde investert for mye og overvurdert hvor mange innbyggere de kom til å ha, og derfor har de økonomiske vanskeligheter nå. Det skyldes altså ikke regjeringen, men valg som de i og for seg selv må svare for.

Flere har nevnt, også representanten Andersen, dette med Bø. Det er viktig å understreke at utgangspunktet for inntektssystemet er at alle kommuner skal bære kostnaden for en kommune som setter ned sin inntektsskatt eller sin formuesskattesats. Det ønsket ikke regjeringen å være med på, og derfor må Bø bære det initielle tapet som de hadde forutsett at de kom til å ha. Det er en litt annen vinkling på det enn det som representanten Andersen her fremstiller det som.

Jeg er glad for at representanten Greni er opptatt av arbeidsplasser i distriktene. Det er verdt å minne om at vi har flyttet ut flere arbeidsplasser under denne regjeringen enn det som ble gjort under den forrige regjeringen. Det er viktig å legge til rette for at vi kan ha sterke norske bedrifter ute i distriktene, og da er det litt underlig at Senterpartiet med så kirurgisk presisjon målretter seg mot nettopp de norske hjørnesteinsbedriftene rundt omkring langs kysten og over hele landet ved å straffe de norske eierne av disse bedriftene og dermed favorisere utlendingene. Når man da samtidig ønsker å si opp EØS-avtalen, ville det være virkelig dramatisk for arbeidsplassene i distriktene.

Willfred Nordlund (Sp) [13:28:26]: Det begynner å bli en tradisjon at jeg tegner meg etter statsråden når han tror han skal få sitt siste innlegg. Etter det bruker det som regel å komme flere talere på talerlisten, og sånn blir det også i dag.

Det som gjorde at jeg tok ordet, var egentlig det statsråden sa i sitt hovedinnlegg når man snakker om demografikostnader, altså at vi blir eldre, noe som i seg selv er bra, og at vi lever lenger. Den kostnaden bæres i utgangspunktet av oss alle sammen i våre kommuner. Det betyr at man har mindre økonomisk handlingsrom til å opprettholde andre tjenester, f.eks. skole, barnehage eller egentlig hva som helst av det kommunene holder på med. Vi debatterer nå godt over 600 milliarder norske kroner i salen, og det hadde kanskje fortjent en enda lengre debatt.

Det statsråden sa i forbindelse med det, var knyttet til pensjonskostnader. Tidligere har man sagt at pensjonskostnadene er en del av det man tar bort når man diskuterer hva slags handlingsrom norske kommuner har framover. Pensjonskostnadene neste år er beregnet til 600 mill. kr, og når vi begynner å diskutere fondsavsetninger, er det for så vidt noe kommunene og fylkeskommunene bør og skal gjøre, der man i varierende grad setter av de påløpte pensjonsforpliktelsene, altså hvordan man skal betale for sine arbeidstakere i framtiden. I det handlingsrommet på 700 mill. kr, som både statsråden og andre Høyre-representanter, deriblant Trellevik, har vært inne på, er ikke, slik det framstilles i statsbudsjettet, proposisjonen fra statsrådens eget departement, pensjonskostnader medregnet.

Det er derfor representanter fra flere partier, inkludert meg – og for så vidt fra Arbeiderpartiet – har snakket om at handlingsrommet reelt sett er et minusoppgjør. For når man begynner å trekke fra dette – aktivitetsplikten for dem som har det, underfinansiering på f.eks. barnehagenormen – ender man opp med et negativt handlingsrom for norske lokalpolitikere midt i en pandemi. Da blir det som Senterpartiet sier, kutt i tjenestene, for det er ingen annen måte å klare å få budsjettene til å gå opp på. Kommunene skal jo forholde seg til fire år, ikke til ett år, sånn som Stortinget gjør. Det gjør det særdeles krevende å få dette til – om statsråden kunne oppklart det.

Til slutt vil jeg si noe om Senterpartiets bekymring for det som egentlig er Distrikts-Norge, altså mesteparten av Norge, om vi skal være ærlige og si hvordan det blir sett på her fra Oslo. Om de kommunene er på 20 000 innbyggere eller på 450, er de per definisjon en del av Distrikts-Norge, for de tilhører ikke det klassiske pressområdet. Vår uro handler om det vi ser av endringer som regjeringen legger opp til, ikke som en nedsnakking og svartmaling, slik distriktsministeren var inne på, men en reell bekymring for hvordan man får et grunnlag for å ta i bruk mulighetene til å skape arbeidsplasser og ikke minst beholde dem man har, til det beste for oss alle sammen.

Jorodd Asphjell (A) [13:31:45]: Folk bor og lever sitt liv rundt omkring i hele landet. Det er ute i Kommune-Norge at velferdstilbudene skal utvikles og drives. Det er mange folkevalgte som nå sitter og ser på hvordan de skal få budsjettene til å gå sammen – for at barnehager, skoler, eldreomsorgen og andre velferdstjenester skal bli best mulig for sine innbyggere.

Da er arbeid til alle et viktig fundament, for det gir en utjevning med hensyn til både privatøkonomi, familier og lokalsamfunn. Det handler også om å gi makt og mulighet til å bygge gode lokalsamfunn, hvor man føler fellesskap og føler seg hjemme, rundt omkring i landet. Skal vi lykkes med det, må vi ha politisk styring som en motkraft til sentralisering og privatisering.

Vår distriktspolitikk bygger på en grunnmur av arbeid og velferd. Vi vil legge til rette for at det skapes trygge arbeidsplasser over hele landet, og at alle norske kommuner skal ha gode skoler, trygg eldreomsorg og kvalitet i helsetjenestene. Det er det som er den moderne velferdsstaten i Norge.

Når Arbeiderpartiet foreslår 2,5 mrd. kr mer til kommunene, betyr det 207 mill. kr mer bare til kommunene i Trøndelag for å gi et bedre velferdstilbud.

Jeg ser at distriktsministeren i hvert fall erkjenner at Arbeiderpartiet i sitt budsjett foreslår å overføre flere oppgaver til kommuner og fylkeskommuner. Det handler om å desentralisere, gi makt og lokal styring. Men når distriktsministeren reiser rundt i Norge og sier at det skal være pilotprosjekt for å etablere nye Statens hus, blir jeg litt forundret. Min far var sjef på arbeidskontoret i Orkdal på 1980- og 1990-tallet, og han bygde Statens hus i 1992, der politi, trygdekontor, arbeidskontor mfl. var etablert. Nå reiser altså distriktsministeren rundt og sier at de skal komme med en nyvinning i Kommune-Norge – i 2020. Hvilken nyvinning er det? Det følger verken oppgaver eller penger med. Dette handler ikke om distriktspolitikk eller fornying – det handler gammeldags politikk. Vil man noe, må man i hvert fall overføre penger og oppgaver som gjør at Kommune-Norge kan lykkes med det.

Man ser en regjering som premierer en kommune som reduserer skatten for sine innbyggere for å skape et skatteparadis for de rikeste. Ikke bare det: Norge og det norske folket skal være med på å betale for det. Det er Høyres og høyreregjeringens politikk for Distrikts-Norge: Vi skal alle, i fellesskap, betale for at noen skal få et skatteparadis i Bø i Telemark. Slik kan vi ikke ha det.

Ove Trellevik (H) [13:34:59]: Både representanten Greni og eg brukar briller, men det var freistande å be om at me skulle byta briller. Regionsentertilskotet som Senterpartiet tek vekk, betyr 38 kr per innbyggjar. Då får Oslo 26 mill. kr meir. Dei andre kommunane som har hatt regionsentertilskot, får ein netto negativ effekt. Det gjeld mange kommunar: Narvik mistar 4 mill. kr, Volda mistar 3–4 mill. kr, Hustadvika mistar 3–4 mill. kr, og slik kan eg halda fram med alle dei samanslegne kommunane som tapar på at regionsentertilskotet vert fjerna.

Me har lært noko nytt i dag. Det er at forskjellen på sveltefôra kommunar og god kommuneøkonomi er 2 pst. Det er nesten heilt utruleg.

På tampen synest eg òg det er litt trist å høyra at SV vil favorisera svenske arbeidsplassar framfor norske handelsarbeidsplassar.

Stein Erik Lauvås (A) [13:36:16]: Statsråd Astrup viser til Ås kommune, som har feilvurdert og overinvestert. Da burde de vel ha fått hjelp på lik linje med en annen kommune, som regjeringen nå vil gi nødhjelp, Bø kommune, men det gjør de ikke. Ås kommune kommer ikke til å få den hjelpen som statsråd Astrups kamerat i Bø vil gjøre.

Faktum gjenstår: Arbeiderpartiets budsjettforslag er en styrking av kommuneøkonomien. Vårt forslag er en styrking av velferdstjenestene til innbyggerne i Norge. Høyreregjeringens representanter og statsråders forsøk på å trylle fram en annen virkelighet er ikke troverdig – ikke her i salen og ikke der ute i Kommune-Norge.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [13:37:25]: Representanten Nordlund og Senterpartiet er veldig opptatt av arbeidsplasser i distriktene så lenge staten oppretter og finansierer de arbeidsplassene, for deres egen politikk er jo direkte ødeleggende for distriktsnæringslivet. Jeg var på Røros på fredag, hos hjørnesteinsbedriften Flokk, som er Europas største kontormøbelfabrikk. De sørger for lønn til de ansatte og for investeringer i Røros-samfunnet på 130 mill. kr i året. 130 millioner er ca. like mye som rammeoverføringen fra staten. 130 millioner går tilbake fra Europa og eksporten og til Røros-samfunnet. Det sier litt om verdien av bedriftene rundt omkring i Distrikts-Norge. De er med på å skape velferd.

Når Senterpartiet nå skal bryte båndene til det indre marked i sitt alternative budsjett og fjerne 3,2 mrd. kr til EØS-midler, betyr det at distriktsbedriftene mister 500 millioner kunder rundt om i Europa, 500 millioner kunder som er med på å finansiere skolene våre, barnehagene våre. I tillegg foreslår Senterpartiet å øke formuesskatten. De skal altså favorisere utenlandsk eierskap av bedriftene rundt om i Distrikts-Norge. Og lokale eiere, som er opptatt av å skape arbeidsplasser i lokalsamfunnet, som er opptatt av å ta vare på de ansatte fordi de vet hva det betyr for de familiene som blir berørt, skal Senterpartiet straffe med en egen særnorsk skatt.

Når vi begynner å nøste litt i resultatene av en Senterparti-styrt regjering, som jeg håper vi ikke får fra høsten av, henger det jo ikke på greip. Man gir med den ene hånden, men jammen meg tar man med den andre. Så lenge staten kommer og ordner opp og er eneste løsningen, skal man altså straffe alle de ildsjelene og menneskene som prøver å skape verdier, som prøver å få til noe ute i lokalsamfunnene og ute i distriktene.

Så til representanten Jorodd Asphjell: Det var to feil i det representanten sa. Punkt én: Det som regjeringen nå har foreslått med lokale Statens hus rundt omkring, er noe helt forskjellig fra det som ble etablert for noen år siden. Punkt to: Representanten Asphjell sa at det ikke fulgte penger med. Det følger penger med. Det er satt av midler til hvordan man skal organisere dette i budsjettet for 2021.

Eirik Sivertsen (A) [13:40:43]: Siden statsråden på talerstolen nå var oppe med rødpennen, så kan jo jeg fortsette, og da kan jeg jo bare presisere at vi i dag ikke har diskutert Bø i Telemark, men Bø i Nordland fylke. Det unngikk statsrådens oppmerksomhet at Asphjell i sin iver var så uheldig å bemerke feil fylke.

Noen kommentarer på slutten av en debatt: Jeg tror jeg deler representanten Karin Andersens syn på Kristelig Folkepartis innlegg i dag, for de har vært gode. Den konklusjonen at Bransdal umulig kunne ha vært en pådriver for at Kristelig Folkeparti skulle inn i denne regjeringen, er vel åpenbar etter dagens debatt.

Så hørte jeg representanten Moxnes være oppe på talerstolen her og omtale oppbyggingen av et nytt regjeringskvartal, som det er mange spørsmål å stille rundt, som «politikerelitens prestisjeprosjekter». Det er en karakteristikk som jeg på det sterkeste tar avstand fra. Det vi må gjøre nå, er å gjenreise – for å være pompøs – demokratiets høyborg etter terroranslaget mot regjeringen og ungdomsorganisasjonen AUF i 2011.

Så kan vi godt debattere pengebruken, og jeg tror jeg skal slutte meg til hva jeg har hørt statsråd Astrup si tidligere i dag, at det er ingen som ønsker å bruke så mye penger som det nå ligger an til. Og fra Arbeiderpartiets side er vi kritiske til hvor stor regningen nå ligger an til å bli. Vi har stilt en lang rekke spørsmål omkring hvordan man styrer dette, om hvordan vi kan ta kostnadene ned, men dette er altså ikke et prestisjeprosjekt. Dette er å gjenoppbygge demokratiet og si at vi gir oss ikke fordi om vi blir utsatt for terroranslag.

Jeg har hørt flere representanter fra Høyre snakke om at opposisjonen nå svartmaler. Det synes jeg de representantene skal legge av seg. Det må være lov for opposisjonen å sette spørsmålstegn ved den politikken regjeringen fører, uten å bli beskyldt for svartmaling.

Representanten Trellevik har vært opptatt av tvangstrøya som han påstår at Arbeiderpartiet skal påføre kommunene. Dette er altså en representant som står for en underfinansiert bemanningsnorm, ifølge KS, en regjering som nå springer fra løftet om å kompensere bortfallet av den såkalte maskinskatten, som nå medfører et tap for kommunene på flere hundre millioner kroner, som reduserer muligheten til å kreve inn, med lokal handlefrihet, eiendomsskatten, og som heier på det vi nå får nasjonalt, og som man bekjemper internasjonalt: en negativ skattekonkurranse der det handler om å ta skatten mest mulig ned, og der fellesskapet blir skadelidende. Det er Høyres politikk. Det er de som reduserer handlingsfriheten – og dermed mindre velferd i kommunene – ikke Arbeiderpartiets politikk.

Men det er én ting, og det er en oppfølging av dagens gladmelding tidligere i replikkordskiftet: Jeg skal ta med meg løftet fra statsråd Astrup om at det kommer mer penger til å kompensere kommunene for merutgifter til korona. Det skal jeg ta med meg hjem til Bodø til jul.

Heidi Greni (Sp) [13:44:11]: For å avslutte denne diskusjonen med Trellevik: Jeg tror ikke det hjelper om han får nye briller, for dette er bevisst «fake news». Det representanten sier, er akkurat like riktig som om jeg skulle gå ut i avisene og si at nå har regjeringen fjernet hele frivilligsentralen fra budsjettet til Kommunaldepartementet. Det er en sannhet, men det er en sannhet med modifikasjoner, for hvis jeg ikke samtidig sier at de har lagt det inn under et annet departement og ordningen heldigvis blir beholdt, er det faktisk «fake news». Når vi da trekker inn – vi tar med den ene hånden 4,5 mill. kr, og vi styrker med 28 mill. kr, sånn at de har en netto på 23,5 mill. kr. Det er en reell styrking.

Til representanten Hofstad Helleland: Jeg håper hun har fått med seg at Senterpartiet vil redusere selskapsskatten i distriktet. Jeg tror Flokk hadde kommet veldig godt ut med Senterpartiets (presidenten klubber) skatteopplegg. Flokks største problem (presidenten klubber igjen) er vel flyrutene for øyeblikket.

Statsråd Nikolai Astrup [13:45:32]: Jeg er veldig glad for at representanten Nordlund – og dette er ikke en invitasjon til å tegne seg – tok opp de langsiktige utfordringene som jeg brakte opp i mitt opprinnelige innlegg. Dette er ikke en kritikk eller svartmaling av opposisjonen, bare så det er sagt til representanten Sivertsen, men til oss alle: Jeg tror nok at debattene vi må ha i årene fremover, kommer til å måtte være annerledes enn den debatten vi har hatt i dag. Det kommer til å måtte handle mye mer om hvordan vi kan løse oppgavene på nye måter, med nye virkemidler, for å nå ut til enda flere, sørge for at folk får de tjenestene som de fortjener, forventer og har krav på, men innenfor et helt annet handlingsrom enn det vi har vent oss til de siste 15–20 årene, fordi virkeligheten kommer til å bli annerledes.

Representanten Nordlund nevnte demografi og trakk da parallellen rett over til pensjon, og sier at ja, kommunene må bruke mye penger på pensjon. Jeg tenkte mye bredere enn bare pensjon da jeg snakket om demografi, for det handler jo om at vi må ha fagfolk til å gjøre jobben. Vi må ha sykepleiere, vi må ha leger. I Nordland fylkeskommune er det nå mange kommuner som ikke har kommunelege – midt i en pandemi. Da jeg var i Bodø tidligere i høst, fikk jeg beskjed om at nesten ukentlig har de oppe i bystyret saker om å overta forvaltningen av andre kommuners oppgaver fordi de kommunene ikke klarer å løse dem selv, fordi de ikke får tak i menneskene til å løse oppgavene. Nordland har hatt rekordlav ledighet før pandemien traff, så problemet der har ikke vært at det er mangel på arbeid, men mangel på arbeidskraft. Disse tingene må vi også diskutere etter hvert som befolkningen blir eldre, og det er i utgangspunktet positivt, men vi må også ha folk til å gjøre jobben.

For å svare på spørsmålet om pensjonskostnader: Det er slik at 2020 og 2021 ses i sammenheng. Nå ser altså pensjonskostnadene for 2020 ut til å bli 1,7 mrd. kr lavere enn det vi trodde, vi trodde det skulle blir 450 mill. kr lavere, og det ses i sammenheng med at det er en forventet økning i 2021 på 600 mill. kr. Netto går da kommunene sånn sett i pluss. Det er for å svare på det.

Så til representantene Lauvås og Asphjell: Jeg tror ikke jeg kan ha gjort meg helt grunnleggende godt forstått i sted, og det tar jeg på min kappe, men inntektssystemet slik det var også da Arbeiderpartiet styrte, tilsier at alle kommuner skal dekke regningen hvis én kommune setter ned inntektsskatten eller formuesskatten. Det synes ikke regjeringen at vi skal gjøre. Derfor må Bø ta sin del av regningen. Det er utgangspunktet vårt. Det er altså en helt annen tilnærming enn det representantene Lauvås og Asphjell legger for dagen.

Med det har jeg lyst til å takke for en veldig god debatt. Jeg ser at representanten Nordlund ikke har tegnet seg, så da går jeg og setter meg. (Munterhet i salen.)

Jorodd Asphjell (A) [13:48:41]: Jeg beklager at jeg sa Bø i Telemark, men jeg har et søskenbarn der, og det er sikkert derfor det lå naturlig i vokabularet. Bø i Nordland er minst like fint.

Til representanten Trellevik, knyttet til regiontilskudd. Representanten Holm Lønseth fra Høyre var i Avisa Sør-Trøndelag i Orkland og skrøt av at Senterpartiet og Arbeiderpartiet går imot dette regiontilskuddet, og at Orkland, som nysammenslått kommune, ville få så mye mer penger med Høyres budsjett. Det er merkelig. Med Arbeiderpartiets alternative budsjett ville Orkland kommune fått 8,71 mill. kr mer gjennom sitt kommuneopplegg – 8,71 mill. kr mer til barnehage, til skole, til eldreomsorg og til viktige velferdstilbud i kommunen.

Til statsråd Hofstad Helleland: Statens hus ble bygd i 1992, med samlokalisering av viktige statlige etater som skulle samarbeide for å gi innbyggerne i Orklands-området bedre tjenester. Hva er forskjellen på det og det statsråden reiser rundt og lover nå? Hvilke andre oppgaver vil det nye Statens hus ha i 2021 framfor det som ble startet i 1992? Og hvor mye mer penger er det statsråden legger på bordet? Hvis hun kunne komme opp og forklare det, ville jeg satt veldig stor pris på det, så vi kan få høre hvilke forskjeller statsråden her peker på.

Til slutt: Det viktigste distriktspolitiske virkemiddelet vi har i Trøndelag, er en framsynt politikk for videregående skoler. Vi har 32 videregående skoler i Trøndelag. Alle skolene, unntatt i Trondheim, har nedgang i elevtall og søkertall. Hva foreslår da regjeringen med støtte fra distriktsministeren? Jo, de foreslår karakterbasert opptak, som gjør at mange linjetilbud og mange skoler står i fare for å måtte legges ned – skoler som utgjør viktige ressurssentre i Selbu, Røros, Oppdal, Hitra, Frøya og Fosen, ressurssentre som har kompetansearbeidsplasser. I stedet for å utvikle og se mulighetene der vil man heller ha et karakterbasert opptak, som gjør at disse skolene står i fare, at mange arbeidsplasser vil gå tapt, og at mange elever og ungdommer må flytte hjemmefra og gå på skole andre steder i fylket og landet. Det er ingen god distriktspolitikk.

Eirik Sivertsen (A) [13:51:50]: I Arbeiderpartiet er vi helt enig med statsråden i at hvis man vil kutte i formuesskatten, skal man bære ansvaret og den eventuelle gevinsten selv. Det var daværende kommunalminister Mæland som prompte reagerte og varslet endring i utjevningen i systemet, og det ble fulgt opp av regjeringen i kommuneproposisjonen for neste år, ved behandlingen i juni.

Vi mener at kutter man i formuesskatten i den kommunale skattøren, er det innenfor det kommunale selvstyret, men man må bære risikoen selv. Vi trodde det var avklart.

Det jeg ba om ordet for, var en stemmeforklaring, og det gjelder forslag nr. 41, fra Rødt, som Arbeiderpartiet ikke kommer til å stemme for. Det begrunner vi med at det her pågår en rettstvist om en oppsigelse, og det mener vi prinsipielt at det er domstolene som bør avgjøre, ikke vi, politisk sett. Jeg har også merket meg, og jeg er selvfølgelig helt enig i statsrådens forsikring om, at Statsbygg vil opptre i tråd med de lover og regler som gjelder.

Karin Andersen (SV) [13:53:22] (komiteens leder): Verden har opplevd et rart år. Det har vært vanskelig for mange, og for dem som ikke har et trygt sted og et hjem å være i, har det nok vært aller verst. Og verden har dessverre på mange måter snudd ryggen til mange flyktninger i denne perioden.

Jeg skal først si at jeg er glad for at den norske regjeringen – og jeg tror det er Kristelig Folkepartis ære – holdt fast på at Norge skal ta imot 3 000 kvoteflyktninger. Det er bra. Men Norge burde tatt imot 5 000, for det er det FN har bedt oss om. Nå sitter Norge i Sikkerhetsrådet, og da skulle ikke Norge operere med verken egne fortolkninger av forpliktelser etter FN-konvensjonen om flyktninger, slik Norge gjør, eller la være å følge opp anmodningene når FN ber oss om både å ta imot 5 000 kvoteflyktninger og å avhjelpe den kritiske situasjonen i Hellas.

På de greske øyer bor mange sårbare asylsøkere under helt uverdige forhold. I natt ble en tre år gammel jente voldtatt i den nye leiren på Lesvos. Det finnes ikke sikkerhet der. Det finnes ikke engang beskyttelse mot vær og vind. Imens sitter altså flertallet og regjeringen og finsikter på kriterier for hvem man skal hente. Det kunne Norge spart seg. Vi kunne ha bidratt mer fordi det er en kritisk situasjon for Hellas, for flyktningene og for lokalbefolkningen. Det kommer ikke til å løse flyktningproblemet i verden, men det kan hjelpe på en akutt krise.

Jeg registrerer at flere partier her begynner å diskutere systemer. Det blir som om vi i stedet for å reise opp stigen og hjelpe folk når det brenner, skulle si at nå får vi begynne å diskutere brannforskriftene. Det er en akutt krise, og vi må hjelpe mer.

Det er også behov for at barn som søker asyl i Norge, blir bedre ivaretatt. Der er det aktuelle saker som pågår, og som burde vært innenfor det regelverket som er vedtatt. Men det ser vi ikke skjer. Derfor mener SV at vi må se på regelverket, for dette er i strid med våre forpliktelser.

Vi er i vårt budsjett opptatt av at asylsøkere på mottak i Norge skal ha nok penger til sunn mat. Det har de ikke. Det foreligger rapporter som viser at det er feilernæring. Der er det nå frivillige organisasjoner som må stille opp med mat. Det skulle ikke være nødvendig. Det er småpenger.

Vi mener også det er viktig at familier som har vært på flukt, og som har kommet bort fra hverandre, må få lov til å søke familiegjenforening. Derfor er vi imot de innstrammingene som regjeringen og flertallet foretar, både i underholdskravet og i botidskravet. Det er fordi vi er opptatt av god integrering. Derfor er vi også veldig kritisk til det regjeringen har gjort når de har kastet innvandrerkvinner som går på sosialhjelp, ut av kanskje det beste programmet som har fått kvinner som har vært hjemme, ut i arbeidslivet, nemlig Jobbsjansen. Det er helt umulig å forstå hvorfor det skjer. Her har man et veldig godt, fungerende tiltak, og så sier man at det skal dere ikke få være med på, for dere er så vanskeligstilte at dere ikke kan få hjelp på en god måte.

Vi mener også at det er behov for å satse på mer rådgivning i ungdomsskolen og utvide mandatet til det som i dag heter minoritetsrådgiverne. Vi mener at det mandatet bør utvides, og at man bør satse mer på den ordningen, for det er et av de tiltakene som ser ut til å virke mot negativ sosial kontroll.

I tillegg til det fremmer vi forslag om lengre kvalifiseringsløp, for at de som trenger det, skal kunne komme ut i arbeid også når de går på introduksjonsordningen. Det er veldig vanskelig å forstå hvorfor ikke flertallet er med på det. Vi vet at vi har et veldig krevende arbeidsmarked i Norge, der det kreves kompetanse. Det er vanskelig nok for norske å få arbeid hvis man ikke har gode kvalifikasjoner, og det å fullføre et kvalifiseringsløp gjør at man stiller mye sterkere når man skal få jobb. Dette er gode forslag som hadde gjort at flere hadde blitt inkludert i arbeidslivet, og at flere hadde kunnet forsørge seg sjøl. Det trodde jeg faktisk flertallet her var opptatt av.

Masud Gharahkhani (A) [14:05:52]: For hvert år som går og vi diskuterer flyktningpolitikken i Stortinget, blir det enda flere mennesker på flukt i verden. Nå blir situasjonen enda mer krevende. Pandemien har påvirket oss i Norge på alle mulige måter: helse, tap av arbeidsplasser, økonomi – det er ingen som ikke er berørt. Men vi er heldige som bor i et land med den sosialdemokratiske samfunnsmodellen, med en sterk velferdsstat, sterke fagforeninger og trygg økonomisk styring. Vi kan tenke oss alle de land som huser millioner av flyktninger som ikke har det samme sikkerhetsnettet. Tilbakeslag i økonomien i disse landene vil gjøre situasjonen veldig alvorlig, både for eget land og for de flyktningene som bor der.

Det er heller ikke utenkelig at mange land vil redusere egen innsats både i nærområdene og gjennom FNs kvotesystem på grunn av pandemien. Da er det viktig at noen land viser vei. Det handler om solidaritet for mennesker på flukt, det handler om felles dugnad, og det handler om felles interesse. Alternativet kan være en ny ukontrollert asylstrøm som vil få fatale konsekvenser for alle mennesker på flukt og svekke asylinstituttet, slik vi så i 2015 og 2016.

Dagens regjering har overlatt flyktningpolitikken til høyrepopulistene i Fremskrittspartiet. Det er i realiteten de som styrer flyktningpolitikken til regjeringen – ikke Høyre, ikke Venstre og ikke Kristelig Folkeparti – og det er trist. Det er nå vi trenger en trygg, forutsigbar og rettferdig ledelse av flyktningpolitikken. Tenk, regjeringen brukte flere uker i en tid med masseoppsigelser og konkurser, der kommunene våre bruker tid på å redde liv og helse og holde kontroll på smitten, på følgende: at Fremskrittspartiet krevde null kvoteflyktninger, og at Fremskrittspartiet krevde kutt i bistandsbudsjettet. Resultatet ble – etter flere uker med krangling, som alle kjenner til – 1 krone og 48 øre billigere øl og dagens nivå på kvoteflyktninger.

Arbeiderpartiets flyktningpolitikk er kjent. Den vil bidra til en mer solidarisk flyktningpolitikk der vi ikke bare stiller opp for noen få, men for mange, og der vi stiller opp i nærområdene som virkelig trenger all støtte nå, for å gi nødvendig humanitær bistand. Det handler om tak over hodet, vann, mat og medisiner, men også om prosjekter som gir mottakerlandene muligheten til å «booste» egen økonomi, og som gir de mange millioner som lever i et limbo, muligheten til å jobbe og kunne forsørge seg selv og familien. Derfor har vi gjennom bistandsbudsjettet bygget opp en solidaritetspott på 2,5 mrd. kr. Vår ambisjon er å øke den til 5 mrd. kr. Vi samarbeider ikke med partier som vil kutte i bistand.

Vi ønsker også en omlegging av asyl- og flyktningpolitikken. Norges hovedprioritet skal være kvoteflyktninger. Noe av det jeg er mest stolt over med mitt utvalg som la fram en ny sosialdemokratisk flyktningpolitikk, var at det klarte å skifte hele debatten i Norge: at den mest rettferdige og bærekraftige måten å ta imot flyktninger på i en verden med 80 millioner på flukt er gjennom FNs trygge og rettferdige køsystem. Det handler om den familien jeg hørte om i Jordan, som hadde en sønn på seks år som hadde kort tid igjen å leve om han ikke fikk nødvendig helsehjelp raskt. Den familien sa Norge ja til. De hadde aldri klart å reise til Norge på egen hånd, de hadde aldri hatt råd til å komme til Norge selv. Eller hva med den kommunen jeg snakket med nylig, som tok imot en familie fra Sør-Sudan der mor er sykepleier og far er lege – og fengslet. Vi ser det ikke på tv-skjermen, men dette er barn og familier som lever i en håpløs situasjon.

Noen vil påstå at hvordan vi bruker ressursene i flyktningpolitikken, aldri har noe å si, at det ikke er noen motsetning mellom antall asylankomster og antallet kvoteflyktninger Norge kan ta imot, og at det ikke er noen motsetning mellom store asylankomster og den innsatsen Norge kan gjøre i nærområdene og mottakerland. Det er å lure folk. Store asylankomster vil føre til færre kvoter og mindre innsats i nærområdene. Ukontrollert asylstrøm vil også la menneskesmuglerne og dødsveien over Middelhavet fortsette.

Derfor fremmet Arbeiderpartiet en rekke løsninger som er i tråd med vår politikk for nettopp å prioritere flere kvoteflyktninger og forpliktende innsats i nærområdene. Når det er lave tall for asylankomster, foreslår vi å øke antallet kvoteflyktninger fra 3 000 til 3 500. Det vil gjøre Norge best i verden – det er solidaritet. Når mange land kutter innsatsen og høyrepopulistene i Norge krever kutt, foreslår Arbeiderpartiet flere, for vi skal stille opp for mennesker på flukt. Men vi skal gjøre det på en rettferdig og forutsigbar måte.

Flere barnefamilier, som er de mest sårbare, skal få hjelp av Norge. Hva slags gud de tror på, eller om de ikke tror på noen gud, skal ikke bestemme om de får komme til Norge som kvoteflyktninger. Vi har tiltro til at FNs kvotesystem velger ut de mest sårbare barnefamiliene.

En politikk der vi prioriterer kvoteflyktninger, vil også sørge for at vi kan håndtere integreringen bedre. Kommunene vil være forberedt på hvor mange som kommer, og vi må lykkes bedre med integreringen enn det dagens regjering har klart. Fortsatt er det mange som ikke klarer å forsørge seg selv. Vi mener kvoteflyktninger skal i gang med å lære seg det norske språket, det norske arbeidslivet, det norske likestillingssamfunnet og det norske demokratiet før de ankommer. Sammen med en grundig kartlegging av kompetansen og en bedre matching av bosetting vil det sikre en raskere vei inn i arbeidslivet.

Over til arbeidsinnvandring og kampen mot sosial dumping: Arbeiderpartiet mener et organisert arbeidsliv er avgjørende. Det er urovekkende at organisasjonsgraden er så lav blant innvandrere i Norge, og spesielt blant arbeidsinnvandrere, særlig sett i sammenheng med deler av vårt arbeidsliv der det er cowboyvirksomhet og folk blir utnyttet grovt. Dette undergraver det anstendige og organiserte arbeidslivet, og det hindrer integrering av arbeidsinnvandrere i det norske samfunnet. Noen bedrifter viser vei og arrangerer gratis norskopplæring for arbeidsinnvandrere, men langt fra alle. Det er dyrt, og når man i tillegg får elendig lønn, blir det vanskelig for den enkelte å prioritere dette.

Derfor foreslår vi etablering av regionale norskopplæringssentre i samarbeid med partene og frivillige organisasjoner, som f.eks. Caritas, hvor det skal tilbys norskopplæring og andre relevante tilbud til arbeidsinnvandrere. Tilbudet skal være gratis for organiserte arbeidstakere. Det handler om kampen mot sosial dumping, det handler om å øke organisasjonsgraden, og det handler om integrering.

Olemic Thommessen (H) [14:18:49]: Antallet fordrevne mennesker i verden er i dag anslagsvis 80 millioner – et ufattelig antall, som passerer forestillingsevnen for hvilke menneskelige tragedier vi står overfor. Ingen land kan ta ansvaret for alle disse, og verdens flyktninger roper etter et internasjonalt samfunn med evne til å samarbeide om å ta felles ansvar. FN spiller selvsagt en sentral rolle. Men for Norge vil EU alltid være en viktig premissgiver for hvordan vi må utforme vår politikk også på dette området. I dag forhandles migrasjonspakten i EU, og det er synd at Norge ikke har en sterkere posisjon til å delta i dette arbeidet.

Norge tar i dag et betydelig ansvar både gjennom å ta imot flyktninger til vårt land og gjennom ulike økonomiske bidrag til flyktningarbeidet ute. Likevel: Opp mot de 80 millionene får jeg ofte følelsen av at den diskusjonen som vi har om 3 000 eller 5 000, blir nokså liten, selv om det selvfølgelig betyr mye for de menneskene det gjelder.

Spørsmålene er likevel om dagens tenkning bringer oss og det internasjonale samfunnet nærmere gode løsninger, eller om det er nødvendig og på tide å tenke nytt. Et tema i EUs debatt er spørsmålet om tredjelandssamarbeid. Her på berget har vi vært litt vare for denne tenkningen – jeg tror fordi vi ikke har villet etterlate et inntrykk av motvilje mot å huse flyktninger i eget land. Jeg tror likevel tiden nå er inne for å ta denne diskusjonen på et mer nyansert plan. Med det mener jeg at vi, samtidig som vi skal videreføre de lange linjene i norsk innvandringspolitikk, også må vise større interesse for nærområdene utover ofte akutte økonomiske bidrag til flyktningarbeidet. Økonomiske hjelpeprogram, bilaterale avtaler om opphold og anstendige levevilkår for definerte grupper eller personer, returavtaler, handelsavtaler og næringsutvikling er temaer vi bør kunne se på samme måte som EU og Danmark gjør det. Høyre har ikke svarene på dette, men følger diskusjonene i EU med interesse. For oss er det imidlertid avgjørende at de grunnleggende prinsippene om rettssikkerhet og våre internasjonale forpliktelser overholdes.

Høyre står for en restriktiv, ansvarlig og rettssikker innvandringspolitikk innenfor rammene av Norges internasjonale forpliktelser. Vårt og regjeringens hovedmål i innvandringspolitikken er at vi skal ha færrest mulig asylsøkere uten behov for opphold, at vi skal ha rask retur av de som er uten lovlig opphold, og at vi skal ha færrest mulig som oppholder seg i landet på feil grunnlag, eller med feil identitet. Med utgangspunkt i disse målsettingene må vi, basert på statistikken som foreligger, si at regjeringens politikk er vellykket. Tilstrømmingen er gått ned, saksbehandlingen går kjappere, og kontrollen har blitt bedre.

Så er det viktig at vi tar vel imot dem som ofte etter en traumatisk og omflakkende tilværelse finner sin bolig i vårt land. Gjennom god integrering kan nye borgere være en stor ressurs for vårt land. Lykkes vi ikke, er derimot fallhøyden stor. Hovedmålsettingene i integreringspolitikken er å bidra til at våre nye innbyggere raskest mulig kommer i arbeid eller utdannelse. Regjeringen har tatt tak i dette feltet og gjennomfører for tiden den største omleggingen av integreringspolitikken siden 2003, først gjennom integreringsstrategien og nå gjennom den nylig vedtatte integreringsloven, som er under implementering.

I budsjettforslaget for 2021 foreslår regjeringen å styrke en lang rekke tiltak. Norskopplæring og styrking av introduksjonsprogrammet står sentralt. Målet er at minst 70 pst. av deltakerne i introduksjonsprogrammet skal være i arbeid eller utdanning året etter avsluttet program. Statistikken forteller oss at dette er innenfor rekkevidde, men at kvinners deltakelse i arbeidslivet er en utfordring. Kvinnerelaterte tiltak er derfor viktige. Barnehage, styrket samarbeid med frivilligheten og videre satsing på Jobbsjansen er eksempler på dette.

Integrering handler om å finne nye rammer for hele liv. Det handler om skolegang, barnehager, fritid og det å gjøre seg kjent i en ny kultur. Bredden av tiltak, slik regjeringen foreslår, er derfor nødvendig, ikke minst når det gjelder det holdningsskapende. For at vi skal lykkes, må vi i praksis makte å være et samfunn som kjennetegnes av toleranse, raushet og muligheter for alle innbyggere, uansett opprinnelse. Makter vi det, gir vi rom for at den enkelte av oss, også våre nye innbyggere, kan utvikle det beste i seg selv i møte med de fellesskap de lever i gjennom livet. De samfunnene som makter dette, vil også være fremtidens vinnere.

Olemic Thommessen (H) [14:24:52]: Høyre ønsker å støtte seg på systemet med kvoteflyktninger. Det har vi gjort i alle de år, og det er ingen endring i det. Vi mener det er viktig å ha et godt samarbeid med FN og FNs organer. Norge er kjent for det. Det systemet som der ligger, er et viktig system for det å finne gode kandidater for å komme til Norge.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [14:30:21]: Vår jobb er å bruke pengene mest mulig effektivt, sånn at de kommer flest mulig mennesker til gode. Folks skattepenger skal brukes med omhu, og dette gjelder innenfor de aller fleste områder på statsbudsjettets poster. Men det er få andre poster som har så stor betydning som det postene til innvandring og integrering har. Alle partier representert i denne sal ønsker å bidra mest mulig positivt og til at våre prioriteringer skal komme flest mulig til nytte. Likevel er veien til målet veldig forskjellig. Vi må være så ærlige å innrømme at feil prioriteringer på disse postene kan få fatale følger.

Asylkrisen i 2015 lærte oss at politikk betyr noe. I 2015 og 2016 druknet over 8 000 mennesker i forsøket på å nå Europa. Den gangen ble Fremskrittspartiet utskjelt fordi vi sa at vi må vokte Europas yttergrenser. Vi må fjerne redningsbåtene i Middelhavet og sette dem som blir plukket opp, i land der de reiste ifra. Dette var på den tiden en politikk som kunne høres streng ut, men i virkeligheten var det en politikk som skulle redde liv. Selv om vi ble utskjelt for våre løsninger i 2015 og 2016, er det et faktum at disse løsningene kort tid senere ble innført i Europa. Grensene ble bevoktet. Redningsbåtene ble trukket tilbake, og det ble inngått en avtale med libysk kystvakt om å sette migranter som ble plukket opp, i land i en libysk havn.

Resultatet av denne politikken og flere andre tiltak som ble gjennomført, er at det kort tid senere spares 3 000 menneskeliv i året – 3 000 færre årlige drukninger enn i toppåret 2016. Dette sier meg at politikk som blir utskjelt for å være iskald og hjerterå, faktisk kan være den politikken som sparer flest liv. Og hva er egentlig viktigere enn å spare menneskeliv?

Det er ofte blitt sagt at folk ikke flykter for moro skyld, og det er også helt riktig, men det er vel så riktig å si at det er veldig mange som ikke migrerer fordi de flykter fra krig og forfølgelse. Mange av dem som reiser, har ikke et reelt beskyttelsesbehov, og undersøkelser viser også at mange av dem selv er klar over det.

Den største gruppen som reiser over den farligste ruten i Middelhavet, er tunisiere, etterfulgt av en lang rekke nasjonaliteter som normalt sett ikke har noe beskyttelsesbehov. Over den østlige ruten til Hellas er det langt flere i den gruppen som antas å ha et beskyttelsesbehov. Bildet er sammensatt, selv om det er gode holdepunkter for å si at flesteparten av dem som reiser, egentlig ikke har et reelt beskyttelsesbehov.

Uansett hvorfor folk reiser, er det et faktum at reisen er livsfarlig. Uansett hva som er problemet, er det ikke illegale asylreiser til Europa som kan løse det. For å spare liv må politikken endres. Vi står overfor et enormt flyktningproblem i verden. Det får vi gjort lite med når illegal asylinnvandring er det vi må bruke all energien på. Vi må være så pass ærlige og innse at så lenge det er enorme forskjeller på velferdsnivået i Europa og deler av verden, vil mennesker forsøke å komme seg hit. Så lenge det er mulig å få opphold ved å søke asyl, vil svært mange mennesker prøve. Å innføre en lovlig migrasjonsvei, slik mange har tatt til orde for, er urealistisk. Det betyr bare at flere vil prøve, og det er ikke gitt at dette er de som trenger det mest.

Derfor finnes det ikke mange løsninger. Asyl kan ikke avhjelpe problemet. Det forsterker problemet. Asylordningen, slik den er i dag, må avvikles. Fluktproblemer må løses i regionen der problemene oppstår. Det må iverksettes langt sterkere og mer målrettet innsats for å hjelpe flyktninger i nærområdene. Beskyttelse må gis i nærmeste trygge land hvor verdenssamfunnet stiller opp med nødvendige midler og kapasitet. Bare slik kan vi få en begrensning av en feilslått politikk og gå over til å begynne å redde menneskeliv og gi håp om en bedre framtid.

I en tid da nasjonen er i krise, er det feil prioritering å hente 3 000 kvoteflyktninger. Ved å hente kvoteflyktninger til Norge kan vi være helt sikre på at vi gir hjelp til færrest mulig mennesker for en sum penger. Vi bør se på utviklingen i land rundt oss og sørge for ikke å gjøre de samme feilene. Sverige har på grunn av en naiv og slepphendt innvandringspolitikk mistet fullstendig kontrollen. Selvsagt er antallet som kommer, den største drivfaktoren for god eller dårlig integrering. Men det har også mye å si hvordan vi behandler dem som kommer. Innvandrere som lovlig bosetter seg i Norge, skal bli tatt godt imot. Norge er et raust land, med inkluderende og tolerante innbyggere. Det skal vi fortsatt være. Folk som har flyktet fra krig og elendighet, skal få hjelp og støtte, men integreringsresultatene og den største innsatsen ligger på hver enkelt innvandrer selv.

For en tid tilbake hørte vi Gro Harlem Brundtland svare på et spørsmål om hvorfor man ikke tidligere begynte å stille strengere krav til innvandrere. Jo, det var fordi man ble fortalt av ekspertene at man ikke måtte gjøre det. Den innfallsvinkelen kommer til å skape problemer. Lave forventninger til innvandrerbefolkningen er destruktivt og diskriminerende. Vi ser dessverre gang på gang at berøringsangst gjør at vi aksepterer ting som vi kunne gjort noe med. Under koronapandemien er det veldig tydelig hvor viktig det er at flest mulig i et samfunn snakker det samme språket og er aktive samfunnsdeltakere. Dessverre var det slik at berøringsangst gjorde at regjeringen var altfor sent ute med å komme med like tydelige signaler til innvandrerbefolkningen som man hadde til den øvrige befolkningen.

Skal vi lykkes med integreringen, må vi være klare og tydelige i forventningene til alle innbyggerne. Vi kan ikke ha doble standarder. Vi kan ikke tenke at noen ikke vil klare det uansett, og dermed stille lavere krav.

I Norge er bosettingsiveren stor i en del kommuner. Det er også slik at de fleste kommunene har en oppfatning av at de er blant landets beste til å bosette og landets beste på integrering. Dessverre er det mye som tyder på at de egentlig ikke vet hva de driver med, og ikke har kontroll på resultatene. Ordførere fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet har kappes om å bosette flyktninger. Noen tror de vil tjene på det. Andre tror de gjør en god gjerning. Men dersom man ikke har et godt apparat for god integrering og vet mye mer om integreringsresultatene enn hvor mange som kommer i arbeid etter endt introduksjonsprogram, gjør man mange en bjørnetjeneste.

Nylig kunne vi lese at Lavangen kommune, en kommune på 1 000 innbyggere, har bosatt 60 flyktninger bare i 2016. Kommunen var den gang styrt av Senterpartiet. Nå er de styrt av Arbeiderpartiet, og begge har vært helt enige om denne linjen. Nå beløper kostnadene for de bosatte flyktningene seg til halve kommunens årsbudsjett. Ordføreren sier at de ikke angrer på prioriteringen, men at noen burde ha fortalt dem om konsekvensene. Det ser dessverre ut som at denne holdningen er førende i mange Arbeiderparti- og Senterparti-styrte kommuner. Det er en uansvarlighet som vi ikke kan akseptere.

Jeg kan forsikre om at det har blitt opplyst om konsekvensene. Fremskrittspartiet, både lokalt og nasjonalt, har på inn- og utpust sagt hva dette kan og kommer til å føre til dersom man ikke har god kontroll. Det har som så mange ganger før blitt møtt med beskyldninger om fremmedfrykt og rasisme. Det er trist når lokale representanter som har jobbet hardt for å opplyse ledende politikere om konsekvensene, blir møtt på den måten og det senere viser seg at de fikk rett.

Jeg håper at vi framover kan slutte å beskylde hverandre for å ha gale intensjoner bak det vi gjør, slutte å komme med beskyldninger om fremmedfrykt fordi man har forskjellige innretninger på politikken og forskjellige løsninger. Vi har en lang vei å gå. Politikken har blitt endret mye, men skal vi lykkes, må det gjøres en stor innsats videre. Vi må faktisk se på den utviklingen vi har hatt i flere europeiske land som ikke har tatt problemene på alvor tidlig nok. Det er Fremskrittspartiet det eneste partiet som tar på alvor.

Heidi Greni (Sp) [14:46:34]: Senterpartiet vil føre en ansvarlig og anstendig flyktning- og asylpolitikk som bygger på våre internasjonale forpliktelser, humane tradisjoner og vår nasjonale kapasitet.

Å få til en god integrering er et felles ansvar. De som kommer hit, må ønske å bli en del av det norske samfunn, vi som bor her, må ta vel imot dem, og ikke minst må kommunene settes økonomisk i stand til å sørge for en god integrering. Målet er selvfølgelig at alle skal komme fortest mulig ut i arbeid eller utdanning.

Én av mange ting som kan bli ekstra krevende i etterkant av koronapandemien, er dette med integrering, nærmere bestemt å få folk ut i jobb og nok praksisplasser til alle. Mange bransjer har det utrolig tøft om dagen, og antall konkurser er ventet å stige i tiden framover. Det vil gjøre arbeidsmarkedet tøft for mange, også for våre nye landsmenn som skal ha sin første jobb eller første praksisplass. Dette er en utfordring som vi må vie nødvendig oppmerksomhet, og der Stortinget må sørge for å bidra med både midler til praksisplasser og midler til omstilling og bedriftsintern opplæring, tiltakspakker for å holde hjulene i gang, osv.

I arbeidet med å sikre et Norge med små forskjeller er områdesatsing et viktig verktøy. Det handler om å sette inn ekstra ressurser og innsats på steder der det er stor risiko for at mange havner i utenforskap. I 2006 lanserte den rød-grønne regjeringen, med kommunalminister Åslaug Haga i spissen, den første områdesatsingen i Groruddalen, Drammen, Bergen, Trondheim og Oslo sør. I ettertid har også Stavanger og Oslo indre øst blitt en del av satsingen. Formålet er forebygging, og utfordringene er fortsatt store mange steder.

En grunn til at vi ikke har nådd lenger med arbeidet, er at satsingen har blitt svekket siden regjeringsskiftet i 2013. Manglende målretting av tiltakene er en annen årsak. Ungdom som faller ut fra skolen, ønsker seg et praktisk arbeid, men i dag er jobbmarkedet vanskeligere enn det noen gang har vært. Ungdom som ikke har fullført utdanning, sliter med å komme inn i arbeid. Det finnes stadig færre jobber for ufaglærte, og det åpne EØS-arbeidsmarkedet har gjort det mye vanskeligere. Nå kommer koronasituasjonen på toppen av det hele. Dessuten avskaffet regjeringen fra januar 2016 muligheten til å få tiltaksplass med tiltakspenger for unge mellom 16 og 18 år. Senterpartiet er opptatt av å fange opp dem som faller utenfor, og sørge for at de kan fylle tiden sin med noe meningsfylt. Vi har derfor en betydelig styrking av midler til områdesatsing i vårt alternative budsjett for neste år.

Senterpartiet har nylig fremmet et representantforslag om å styrke områdesatsingene og få på plass tiltak for å få unge som faller utenfor, inn i arbeid og aktivitet. Jeg håper de andre partiene er interessert i å slutte seg til en styrking av tiltakene i områdesatsingene. Det fortjener de ungdommene det dreier seg om.

Den norske bosettingsmodellen, der kommunene mottar flyktninger etter lokale vedtak, har vært veldig vellykket og bør videreføres. Det er viktig at spredt bosetting prioriteres for å avlaste kommuner som har integreringsutfordringer. Små lokalsamfunn er gode på integrering. Faren for såkalt gettofisering er ikke til stede i de minste kommunene, utfordringer med negativ sosial kontroll er mye mindre, og deltakelsen i lokalsamfunnet gjennom frivillige organisasjoner, idrett osv. er langt større. Derfor bør bosetting fortrinnsvis skje i distriktskommuner som har vist gode resultater på integrering.

Frivillige organisasjoner spiller en nøkkelrolle i integreringsarbeidet. Frivilligheten skaper de gode møteplassene der folk kan møtes til felles aktivitet, på tvers av ulikheter. Senterpartiet er opptatt av å sikre gode vilkår for frivilligheten. I tillegg til å styrke en rekke enkeltorganisasjoner og grunnstøtten til barne- og ungdomsorganisasjoner foreslår vi å styrke momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner. En bedre momskompensasjon er etterlengtet for å øke aktiviteten.

Avslutningsvis vil jeg omtale Senterpartiets prioritering av kvoteflyktninger. Senterpartiet mener Norge skal bidra til aktiv hjelp i en håpløs situasjon for mennesker i nød og på flukt. I vårt alternative budsjettforslag setter vi av midler til å ta imot 3 000 kvoteflyktninger, det samme som regjeringen, men Senterpartiet åpner for at Norge, i samråd med FNs høykommissær for flyktninger, kan omdisponere inntil en tredjedel av disse midlene til bruk i FNs egne leirer, der behovet er enormt.

Solveig Schytz (V) [14:58:34]: Få av oss tenker over hvor mye vi gjør i vår hverdag som knytter oss sammen som mennesker og som samfunn. Det skjer på butikken, på arbeidsplassen og på skolen, gjennom naboskap, i nærmiljøet og i frivillige organisasjoner. Jobben vår er å sikre at alle mennesker som bor i Norge, gis anledning og hjelp, om nødvendig, til å inngå slik relasjonsbygging.

I Norge er vi gode på integrering, likevel skal vi være ærlige på utfordringene. De som kommer til Norge i voksen alder, har en spesielt stor utfordring i arbeidslivet. Det er uheldig når vi vet at disse menneskene ofte har viktig kunnskap fra yrkeslivet i hjemlandet som de ikke får benyttet seg av her i Norge.

Jeg er glad for at vi har en regjering og en statsråd som tar disse utfordringene på alvor. Med Venstre i regjering jobber vi nå med en integreringsreform som tar tak i utfordringene som møter nye landsmenn som skal lære Norge å kjenne. Samlet sett prioriterer regjeringen tiltak på integreringsområdet for om lag 130 mill. kr. I dette ligger bl.a. styrking av norskinnsatsen og Jobbsjansen.

Tidligere i høst vedtok Stortinget en lov som gir innvandrere et bedre introduksjonsprogram og bedre norskopplæring, slik at flere innvandrere skal kunne delta i arbeidslivet og forsørge seg selv. Introduksjonsprogrammet vil i større grad enn i dag kvalifisere flyktningene til de kompetansekravene som er i det norske arbeidsmarkedet.

Integrerings- og asylpolitikken setter følelsene i sving hos oss fordi det handler om mennesker og menneskeverd. På Stortinget sitter partier som deler Venstres primærstandpunkt i innvandringspolitikken, men som utgjør et mindretall, og jeg skal være ærlig på at Venstre i sine primærstandpunkter skiller seg fra andre partier som vi samarbeider med i regjering og på Stortinget. Samtidig vil jeg understreke at vi i integreringspolitikken har samme mål – at de som kommer til Norge, skal få gode muligheter til å integreres i samfunnet.

Nesten 80 millioner mennesker var drevet på flukt ved utgangen av 2019. Den viktigste årsaken til dette er krig og konflikter, men med utsikter til klimaendringer og flere naturkatastrofer i tillegg må vi forvente enda større flyktningstrømmer.

Venstre har fått gjennomslag for at Norge skal ta imot 3 000 kvoteflyktninger i året, og det er veldig bra at EU nå tar en gjennomgang av migrasjonsutfordringene. Norge må følge arbeidet tett og stå klar til å yte sitt, for dette må vi løse sammen. Samtidig er det viktig å understreke at Norge verken har kapasitet eller anledning til å ta imot et antall flyktninger som er tilstrekkelig til å ha avgjørende betydning for å redusere flyktningstrømmen. Dette kommer ikke til å gå over. Når vi tar imot 50 flyktninger fra leire i Hellas, er det viktig for dem det gjelder, men det løser jo på ingen måte situasjonen, og det vil på ingen måte ta bort utfordringen som greske myndigheter står i. Derfor er det viktig å ha med seg at Norge også bidrar med 650 mill. kr til asylhåndtering, rettssikkerhet og verdige mottaksforhold i Hellas, og at vi har bidratt med medisinsk personell. Dette er penger som har bidratt til en bedre situasjon for flyktningene.

Innvandringsdebatter har en lei tendens til å utvikle seg til en kamp om hvem som vil mest for mennesker på flukt. Ofte står vi tilbake og diskuterer antallet mennesker Norge er villig til å ta imot, men vi må ha flere tanker i hodet samtidig. Jeg er ikke i tvil om at vi alle deler samme empati for mennesker som trenger en trygg havn, og jeg håper på en debatt som reflekterer nettopp det.

Så er det opposisjonens privilegium alltid å ha mer penger til integreringstiltak og kreve at Norge skal ta imot flere på flukt. Da må vi også huske på hva de samme partiene gjorde da de satt i regjering.

Med påtrykk fra Venstre og Kristelig Folkeparti fikk vi i 2014 en endring i utlendingsloven § 38 for bedre å ivareta lengeværende asylbarn, og konklusjonen var krystallklar: De barna som har slått rot, skal få bli. Etter denne endringen i regelverket har vi nå heldigvis svært få slike saker, men det skjer allikevel noen ganger. Vi mener at Norge må ha en asyl- og innvandringspolitikk som gir forutsigbarhet for de menneskene som befinner seg i en håpløs situasjon, og som venter på en skjebnesvanger avgjørelse. Akkurat nå ser vi en sak om Mustafa i Asker som har bodd i Norge i 13 år, og der det er svært vanskelig – basert på den informasjon som er kjent i media – å forstå at han ikke får opphold basert på de reglene som Venstre og Kristelig Folkeparti kjempet fram i 2014.

Med Venstre i regjering har vi fått på plass en integreringspolitikk og en asyl- og innvandringspolitikk som har blitt vesentlig forbedret etter åtte år med rød-grønt styre, og det er verdt å merke seg. Partier som hadde alle muligheter til å gjennomføre sin politikk i regjering, går i dag i strupen på regjeringen, som tross alt fører en mer liberal og human innvandringspolitikk enn vi noen gang har sett. Så lenge Venstre sitter i regjering, vil vi være en garantist for en human innvandringspolitikk, og vi vil jobbe hardt for at regelverket så langt det er mulig, blir forutsigbart å forholde seg til. Vi erkjenner samtidig at vi som et mindre parti i regjeringen ikke alltid får medhold for vår primærpolitikk.

Torhild Bransdal (KrF) [15:10:11]: Et statsbudsjett handler om fordeling av statens penger, og det er kanskje det vi har mest i fokus når et statsbudsjett skal behandles, men det handler også om kommunikasjon. Gjennom tildelinger som gjøres og ikke gjøres, sier vi noe om noe, vi kommuniserer enten eksplisitt eller implisitt, vi kommuniserer noe om virkelighetsforståelsen, og vi kommuniserer noe om verdensbildet.

Under kommunalkomiteens ansvar for innvandring og integrering blir kanskje denne kommunikasjonen mest synlig, for vi har et ansvar for et felt med mye lokalt engasjement og saker som skaper stor oppmerksomhet og mye nestekjærlighet der ute.

I dette budsjettet har vi på integreringssiden satset på de gode, etablerte ordningene, men vi har også turt å være nytenkende og innovative. Det er jeg stolt av. Det sier noe om at vi lytter. Se til klippekortordningen for norskopplæring, f.eks. I årevis har vi fått tilbakemelding om at strukturen rundt norskopplæringen ikke passer for alle. Vi har sett dette spesielt for barnefamiliene. Nå etableres en ordning der innvandrerne selv kan teste ut og finne det kurset som er best tilpasset dem og den situasjonen de er i, på det tidspunktet. Det skaper god integrering – for både nattarbeideren, småbarnsmoren, den som sliter med traumer og psykisk helse, og den som synes det er godt å slippe legging av barn tre kvelder i uken.

På innvandringssiden leverer vi et edruelig og nøkternt budsjett. Det er ikke noen store kutt, og det er en realisme over den situasjonen vi står i, nemlig en verdensomspennende pandemi. Det som har gjort meg urolig under behandlingen av dette budsjettet, er den nye samarbeidskoalisjonen som går på tvers av blokkene, en pendel som viste sin sanne kraft under behandlingen av budsjettenighetssaken om heving av botidskravet for innvandrere som søker opphold i Norge. Jeg blir bekymret når fire løse forslag ble lagt inn i saken, og dette fikk flertall gjennom behandlingen – året der vi alle har fått kjenne på hvor sårbart det er å være menneske, året der så mange mennesker har mistet livet, året der vi har bekymret oss for hvordan det skulle gå med våre mest fattige når pandemien når dit, som om krig og sult ikke var nok til å drive folk på flukt. Nå skal vi også gjøre det vanskeligere å gjenforenes med familien, og det skal diskrimineres mellom ulike flyktningstatuser. Ja, dette ble året da en ny politisk pendel svingte innvandringspolitikken hardt bort fra sentrum av norsk politikk.

Det er viktig med verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og rettferdighet. Her ser jeg hvor viktig Kristelig Folkeparti er for dynamikken i den norske politikken. Aldri før har Kristelig Folkepartis seire i budsjettet, og på dette feltet med kvoteflyktninger og bistandsprosenten, vært større. Hovedlinjene i det internasjonale bidraget og i innvandringspolitikken ligger heldigvis fortsatt fast, takket være Kristelig Folkeparti. Det har vært uaktuelt for oss å kutte i antall kvoteflyktninger. Det dreier seg om sårbare mennesker på flukt. Vi vil fortsette å ta imot 3 000. Det ligger fortsatt fast. Vi sørget også for at 1 pst. av Norges BNI fortsatt går til bistand. Det vil bety alt for dem det gjelder. Det ligger også fortsatt fast. I et politisk landskap som kommuniserer så tydelig, både eksplisitt og implisitt, en virkelighetsforståelse av et verdensbilde så annerledes enn Kristelig Folkepartis, viser bare viktigheten av partiet vårt og gjør våre gjennomslag større. Ja, vi er kanskje et lite parti – 4,2 pst. ved siste valg – men fotavtrykket er ganske stort.

Dette er et ansvarlig statsbudsjett i en pandemi som knytter seg til store utfordringer som må løses kontinuerlig. Mange av disse kan også ha store konsekvenser. Derfor er jeg glad for alle midlertidige koronatiltak og begrensninger knyttet til dette feltet som gir en økt legitimitet til det vi kaller et ansvarlig statsbudsjett.

Vårt mål er å være med og sørge for en trygg og god styring av landet. Kristelig Folkeparti tar ansvar sammen med resten av regjeringen.

Statsråd Monica Mæland [15:20:23]: Det overordnede målet for innvandringspolitikken er å ha en kontrollert og bærekraftig innvandring. Det er viktig å føre en asylpolitikk som holder antall asylsøkere uten beskyttelsesbehov lavest mulig, for å bruke ressursene på asylsøkere med beskyttelsesbehov og kvoteflyktninger.

Etter 2015 er det kommet relativt få asylsøkere til Norge. I de første elleve månedene i 2020 har det kommet om lag 1 300 asylsøkere. De siste fire årene har det kommet om lag 3 000 asylsøkere per år. Det lave antallet i 2020 henger sammen med koronasituasjonen. Til sammenligning mottok Norge mellom 9 000–12 000 asylsøkere per år i perioden 2011–2014 og over 31 000 i 2015. Det forventes at antall asylsøkere vil holde seg lavt også i 2021.

Få asylsøkere bidrar til å redusere behovet for asylmottak. Fra starten av 2020 og frem til utløpet av oktober har antall beboere i asylmottak blitt redusert fra om lag 2 500 til om lag 2 000. Det er anslått at nedgangen i antall beboere i mottak vil fortsette i 2021. Reduksjoner i mottaksbefolkningen vil isolert sett føre til reduserte utgifter til innkvartering av asylsøkere. For å kunne opprettholde en grunnkapasitet, herunder å sikre at det eksisterer et marked for mottaksoperatører, noe som er viktig dersom ankomstene på nytt øker på et senere tidspunkt, er det ikke anbefalt å si opp mottakskapasitet i samme takt som tidligere.

Det er viktig også i fremtiden å føre en asylpolitikk som holder antall asylsøkere uten beskyttelsesbehov lavest mulig. Dette gjør at ressursene kan brukes på personer med reelt beskyttelsesbehov. Sett i lys av det lave antallet asylsøkere og forventet nedgang i familieinnvandringstallene foreslår regjeringen å ha en kvote på 3 000 plasser i 2021, inkludert eventuelle relokaliserte. Koronapandemien har ført til at det har vært krevende å ta imot alle overføringsflyktningene som det var planer om å hente til Norge i 2020. Ubrukte plasser i kvoten for 2020 vil bli overført til 2021. Det ser ut til å gjelde om lag 700 plasser.

Det innføres en engangsløsning for utlendinger med lang oppholdstid. Tiltaket åpner for at enkelte utlendinger med avslag på asylsøknaden, og som har lang oppholdstid, kan få oppholdstillatelse i Norge. Disse personene vil få mulighet til å arbeide og forsørge seg selv.

Det har vært en betydelig økning i antall søknader om statsborgerskap. Dette er en konsekvens av at prinsippet om ett statsborgerskap er blitt avviklet, og det er nå forventet en økning på om lag 60 000 saker i perioden 2020–2022. For å hindre at saksbehandlingstiden blir for lang, har regjeringen foreslått å øke bevilgningen til politiet og UDI med til sammen 61,5 mill. kr i 2021.

Et av målene til regjeringen er å ha raske returer av personer uten oppholdstillatelse. Asylsøkere som har fått avslag på asylsøknaden, og som ikke reiser frivillig, skal bli tvangsreturnert. Dette er viktig for å bevare tilliten til asylinstituttet og sender et tydelig signal til de uten beskyttelsesbehov som vurderer å reise. Det er anslått at politiet vil uttransportere 4 300 personer i 2021, mens 220 forventes å reise gjennom ordningen med assistert retur. Det forventes å være færre returer i 2021. Nedgangen i dette tallet henger sammen med at det er færre personer i mottak med utreiseplikt.

Regjeringen legger i sitt forslag til statsbudsjett for 2021 opp til stø kurs i innvandringspolitikken.

Statsråd Guri Melby [15:36:24]: Regjeringens hovedmål med integreringspolitikken er at flere skal delta i arbeidslivet og være en del av samfunnslivet. Utdanning og kompetanse er nøkkelen til at alle skal få like muligheter, samtidig som det gir den enkelte frihet til å ta selvstendige valg.

Det er veldig mye som fungerer godt med integreringsarbeidet i Norge. Likevel har vi noen klare utfordringer vi er nødt til å løse – utfordringer som ikke har blitt mindre under pandemien. Flere må i jobb, og flere må settes i stand til å bli stående i arbeidslivet. Flere må gis muligheten til å bidra i samfunnet og til å stå på egne ben, for hvis vi klarer å utnytte ressursene hver enkelt sitter på, vinner både den enkelte og samfunnet. Og vi vet at det er mange ressurssterke folk der ute.

I en analyse tidligere i år peker SSB på at i arbeidsmarkedet vi beveger oss i, hvor kvalifisert arbeidskraft er særlig etterspurt, betyr fullført videregående utdanning mer enn innvandrerbakgrunn. Altså konkluderes det med at det nettopp er utdanning som i stor grad er en barriere og en viktig årsak til ulikhetene i sysselsetting.

Jeg er glad for at Stortinget tidligere i år vedtok den nye integreringsloven som trer i kraft over nyttår. Loven gir et viktig løft til integreringsarbeidet, for det har vært for store forskjeller i tilbudet som kommunene har gitt til nyankomne.

I budsjettet følger vi opp med bl.a. å bevilge 10,2 mill. kr for at fylkeskommunene skal tilby karriereveiledning til deltakere i introduksjonsprogrammet som omfattes av den nye loven. Videre foreslås ytterligere 15,4 mill. kr til videreføring av karriereveiledning for deltakere i introduksjonsprogrammet under introduksjonsloven.

Det å kunne snakke norsk er viktig, enten man søker jobb eller skal delta på et foreldremøte. Derfor bekymrer det meg at mange innvandrere, også de med lengre botid, ikke behersker norsk godt nok til å kunne delta fullt ut i arbeids- og samfunnsliv. Regjeringen foreslår derfor 25 mill. kr til en særskilt norskinnsats. Den er delt i to tiltak som skal virke som et supplement til dagens tilbud. 5 mill. kr går til å styrke tilskuddsordningen til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner og vil bli øremerket til norsktrening. Vi vet at mange trenger å praktisere norsk mer for å komme opp på de ferdighetsnivåene som forventes. 20 mill. kr settes av til å utprøve en klippekortordning. Ordningen er et prøveprosjekt som skal bidra til innovasjon i metoder for norskopplæring, samtidig som vi når ut til flere grupper enn det dagens norskopplæring gjør, eksempelvis arbeidsinnvandrere. Derfor synes jeg det er underlig at deler av opposisjonen foreslår å kutte nettopp dette tiltaket.

Det er spesielt viktig at vi lykkes bedre med integreringen i arbeidslivet. Det er viktig både for den enkelte som får jobb, for fellesskapet og for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Regjeringen foreslår derfor 15 mill. kr til en tiltakspakke for økt mangfold i arbeidslivet i 2021.

Det foreslås å etablere en tilskuddsordning for tiltak til økt etnisk mangfold i arbeidslivet og en informasjons- og veiledningstjeneste rettet mot arbeidsgivere, bransjeorganisasjoner og andre aktører i arbeidslivet samt en informasjonskampanje.

For noen er likevel veien inn i arbeidslivet ekstra lang. Hjemmeværende innvandrerkvinner har derfor vært en gruppe denne regjeringen har hatt en særlig innsats for – å gi dem muligheter til arbeid. Gjennom Jobbsjansen gis det individuelt tilpassede program som skal gi styrkede kvalifikasjoner for varig tilknytning til arbeidslivet og økonomisk selvstendighet. Jeg er derfor veldig glad for at vi nå styrker dette tiltaket med 25 mill. kr. Det vil si at det til sammen er på 110,3 mill. kr i 2021.

For mange er negativ sosial kontroll et av de viktigste hindrene for at de fullt ut skal kunne ta del i samfunnet. Regjeringen har lenge hatt en stor innsats mot dette. Det følger vi også opp i budsjettet. Blant annet settes det av 10 mill. kr for å styrke og utvide minoritetsrådgiverordningen med ti nye stillinger. Dette er et viktig bidrag for å sikre at unge i hele landet får noen å snakke med og får tilgang på god rådgivning i en veldig vanskelig situasjon.

Totalt er budsjettet for ordningen på 63 mill. kr med 59 minoritetsrådgivere på utvalgte ungdoms- og videregående skoler. Vi har gjennom pandemien sett hvor viktig disse menneskene har vært for unge folk i hele landet, og jeg er derfor veldig glad for at vi styrker det.

Med dette budsjettet vil regjeringen gi bedre og raskere norskopplæring, mer utdanning og formell kompetanse og legge til rette for et tettere samarbeid mellom frivilligheten og det offentlige. Dette er helt avgjørende grep for å sikre at den enkelte får mulighet til å skape seg et godt liv.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [15:53:13]: For Arbeiderpartiet er det den enkeltes mulighet til å få seg en jobb og kunne forsørge seg selv og sin familie som er det aller viktigste målet med integreringspolitikken. Tilstrekkelige norskferdigheter er ofte helt avgjørende for hvilke sjanser man får i arbeidslivet. Det er også viktig for å kunne følge opp barnas skolegang og fritidsaktiviteter, og for å ta del i lokalsamfunnet man er en del av. Ikke minst er språkferdighetene en forutsetning for fullt ut å kunne ta i bruk de demokratiske rettighetene som norsk statsborgerskap gir.

Ingen politisk oppgave er viktigere enn å skaffe folk jobb. Arbeid er nøkkelen til resten: egne penger, følelsen av mestring og økt verdighet, egen bolig, god helse, bedre integrering og et sosialt liv. Alt dette blir lettere om man har en jobb å gå til.

Guri Melby har i høst meldt at vi trenger en integreringsreform. Hun sier rett ut at regjeringen ikke har vært gode nok til å utnytte det store potensialet som finnes i kommunene, næringslivet og frivilligheten for å kvalifisere flere for en jobb. Det er vi i Arbeiderpartiet helt enig i.

God integrering handler om høye ambisjoner, bedre norskopplæring, tidlig kompetansekartlegging og større muligheter for å få folk i arbeid. Helt kort er det språkmestring og arbeid som er nøkkelen til god integrering. Arbeiderpartiet satser på arbeidslinja. Vi har styrket arbeidsrettede og kommunale integreringstiltak med 55 mill. kr i vårt alternative budsjett.

For mange arbeidsinnvandrere behersker ikke norsk godt nok. Arbeidsinnvandrere har ikke rett til gratis norskopplæring, og mange opplever at det er for dyrt å gjennomføre norskopplæring i privat regi. På arbeidsplasser med mange arbeidsinnvandrere vil arbeidsspråket ofte ikke være norsk, og når mange også på fritiden har et nettverk bestående av folk fra samme hjemland, vil en del oppleve at det ikke er veldig sterke insentiver for å lære seg norsk. Dette er et problem for integreringen, og det er en utfordring for det seriøse arbeidslivet.

I vårt alternative budsjett foreslår vi å bevilge 7,5 mill. kr til et pilotprosjekt for regionale norskopplæringssentre for arbeidsinnvandrere, i samarbeid med frivillige aktører og partene i arbeidslivet. Sentrene skal tilby gratis norskopplæring og andre relevante tjenester til arbeidsinnvandrere, og tilbudene skal ha en innretning som stimulerer til fagforeningsmedlemskap.

Vår tids store frihets- og likestillingskamp foregår i krysningen mellom frihet til å leve sitt liv på forskjellige måter og det sosiale og kulturelle presset som mange står overfor når de skal velge hvordan de skal leve sitt liv. Negativ sosial kontroll og fysisk og psykisk æresvold har ikke plass i vårt samfunn. Når individene krenkes, krenkes også samfunnet. Da skal også fellesskapet og samfunnet reagere. Alle skal ha frihet til å være seg selv, til å delta og til å bryte dersom de opplever begrensninger i sin frihet.

I vårt alternative budsjett for 2021 setter vi av 15 mill. kr til å styrke arbeidet i frivillige organisasjoner som har aktiviteter rettet mot innvandrerbefolkningen, utover regjeringens bevilgninger på denne posten. Vi mener frivilligheten bør få en enda større rolle i integreringsarbeidet. Det å bli inkludert i lokalt frivillighetsarbeid gir en god mulighet til å bli kjent med lokalsamfunnet, til å bygge nettverk og til å få erfaringer som fremmer integreringen.

Vi ønsker å styrke norsktreningstilbudet i regi av frivilligheten samt å øremerke 2 mill. kr til Bydelsmødre og 1 mill. kr til Caritas. Dette er to organisasjoner som får til mye for lite. Vi viser også til bevilgningen til Født Fri, som ble gitt til en organisasjon som ennå ikke var opprettet, og vi fremmer altså følgende forslag: Stortinget ber regjeringen om å sørge for at frivillige organisasjoner som ikke er etablert, ikke skal få statsstøtte før organisasjonsnummer er registrert i Brønnøysundregistrene.

Norunn Tveiten Benestad (H) [15:57:47]: Arsiema Tezare Birkedal kom som kvoteflyktning til Norge. I høst kunne vi lese hennes historie i vår lokalavis, Fædrelandsvennen. Arsiema er opprinnelig fra Eritrea, men oppvokst i Etiopia. Da hun kom, ble hun sendt til et mottak på Setermoen. Etter hvert flyttet hun til Oslo og skaffet seg jobb på egen hånd. Etter tre år fikk hun oppholdstillatelse og kom til Kristiansand. Der ble hun tatt opp på introduksjonsprogrammet og var et år ved Kongsgård skolesenter.

Arsiema hadde en mastergrad i Business Management fra Etiopia. Siden har hun tatt mastergrad i Development Management ved Universitetet i Agder, og nå tar hun nok en samlingsbasert mastergrad i ledelse ved universitetet i Tromsø. Hun jobber 70 pst. som tiltaksleder for integrering i Kirkens Bymisjon og 40 pst. som programrådgiver for Kristiansand kommune ved Kongsgård skolesenter, der hun selv var elev.

På mange måter er hun en rollemodell. Ikke alle er som Arsiema, men likevel støttes hennes historie av tallene, som viser at av de som var ferdige med introduksjonsprogrammet i 2017 i vår kommune, Kristiansand, var 68 pst. i arbeid eller utdanning i november 2018. Det er best blant Norges ti største kommuner. Tallene fra 2018 er også gode. Da lå Oslo og Bærum på topp og Kristiansand på tredjeplass.

Ifølge direktør for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Libe Rieber-Mohn, skiller Kristiansand seg ut ved å tilby utdanning og arbeidstrening i introduksjonsprogrammet i større grad enn andre kommuner. Hun sier:

«Det er klokt, fordi vi vet at utdanning og arbeid som tiltak i introduksjonsprogrammet øker sannsynligheten for å lykkes med å få jobb etter endt utdanning».

Derfor er jeg veldig glad for regjeringens arbeid med å følge opp strategien «Integrering gjennom kunnskap» og viljen til å bruke ressursene på integreringsområdet så effektivt som mulig. Hvis jeg skal trekke fram noen enkelttiltak i årets budsjett på dette området, er jeg veldig glad for at vi styrker Jobbsjansen med 25 mill. kr, til i alt 110 mill. kr, for hjemmeværende innvandrerkvinner som står langt fra arbeidsmarkedet.

Jeg er også glad for de til sammen 25,9 mill. kr som settes av for å tilby karriereveiledning til deltakerne i introduksjonsprogrammet etter ny integreringslov fra 2021, og for deltakere i introduksjonsprogrammet etter introduksjonsloven. Individuelt tilpasset veiledning er gull verdt for å finne en plass i arbeidslivet. Det må til skal vi klare å lykkes med en bærekraftig innvandring og integrering over tid.

Karin Andersen (SV) [16:00:46]: Det er trist, men det virker å være en realitet at dette stortinget, og også Arbeiderpartiet og Senterpartiet, har latt seg skremme så til de grader av Fremskrittspartiet at de fremdeles ikke ser at Norge er i ferd med å bli en av de strengeste landene når det gjelder å fortolke våre internasjonale forpliktelser, ja, endog bryte dem. Og statsrådens svar til meg i dag ga meg ingen trygghet for at vi har en regjering som ønsker å følge opp våre forpliktelser. En skulle kanskje tro at noen av de skandalene som har vært, knyttet til at Norge ikke følger sine forpliktelser, hadde gjort litt inntrykk, men det virker ikke slik. Og det er vel fordi dette området handler om «de andre», de som vi kan bry oss litt mindre om, de man ikke blir opprørt over ikke har samme rettssikkerhet som oss andre. Og et av de områdene vi burde ha diskutert veldig mye mer i dette storting, er hvordan rettssikkerheten i disse sakene er for dårlig ivaretatt. Det er det også offentlige utvalg som har sagt fra til Stortinget om.

Foreløpig er det, så vidt jeg kan registrere, bare SV som har forsøkt å følge opp dette. I vårt budsjett er vi fullt klar over at god integrering virker. Det er til og med en kjempebra distriktspolitisk satsing, for det er der befolkningsøkningen har kommet alle de siste årene. Vi vil gjerne bruke penger på at folk får nok mat, rett til barnehageplass når en bor i asylmottak, at en får mer norskopplæring når en sitter i mottak, slik at en lærer norsk, og at en får rett til å fullføre kompetanse, slik som representanten Norunn Tveiten Benestad var oppe her og snakket om i stad, som funker. Ja, det funker. Vi ønsker å gi den rettigheten til flere.

Vi ønsker at også de kvinnene som har kommet i en så vanskelig livssituasjon at de har havnet på sosialhjelp, skal få tilgang på Jobbsjansen. Jeg skjønner virkelig ikke at det skal være så vanskelig å skjønne, når all dokumentasjon viser at det tiltaket virker. Og vi er alle opptatt av at disse kvinnene skal bli økonomisk sjølstendige, for alle vi som har vært med på kvinnekampen i Norge, vet at det er det sikreste kortet for å kunne ta egne beslutninger. Så hvorfor får da ikke disse kvinnene tilgang på den ordningen? Det er altså ingen som har klart å gi noen forklaring på hvorfor de skal utelukkes fra en ordning som faktisk kunne gitt dem innpass i arbeidslivet og en inntekt de kunne blitt sjølstendige med.

Ove Trellevik (H) [16:03:58]: Eg tok ordet mest for ei oppklaring. Representanten Gharahkhani spurde i replikkordskiftet om det var underteikna si utsegn om talet på kvoteflyktningar som var Høgre sin politikk. Intervjuet som Gharahkhani viste til, gjaldt Høgre sitt arbeid med program for neste stortingsperiode, og det er altså budsjettet i år me diskuterer. Så det må ikkje vera nokon tvil om at Høgre stiller opp for regjeringa og regjeringsplattforma. Den politikken ligg heilt, heilt fast.

Det er mange som diskuterer korleis flyktningpolitikken skal vera. FN har ikkje hatt nokon suksess med flyktningpolitikken sin – det kan me erkjenna – sidan FN vart oppretta. For meg, og for mange andre, handlar det om korleis me kan hjelpa flest mogleg med knappe ressursar. Det diskuterer me i Høgre. Resultatet veit me ikkje før til våren, men uansett kva Høgre måtte vedta, gjeld jo ikkje den politikken før neste stortingsperiode.

Men eg blir òg litt opprørt når eg høyrer SV her på tampen synest det er «trist», og nærmast framstiller det som om alle andre parti som ikkje har den same politikken som SV, ikkje bryr seg, som om me er hjartelause, som om me ikkje har omsorg for andre menneske, og skildrar korleis me andre ikkje kan bry oss. Det er jo ikkje slik å forstå at alle andre parti i Stortinget er hjarterå og ikkje har ein omsorgsfull politikk for andre menneske, sjølv om me har ei anna tilnærming enn dette.

Karin Andersen (SV) [16:05:48]: Jeg tok opp i mitt innlegg at Norge bryr seg mindre om hva FN ber oss om, og at Norge velger selv å fortolke sine forpliktelser, f.eks. ved å fjerne rimelighetsvilkåret, som FN har sagt til oss ikke er i tråd med våre forpliktelser. Det er det jeg understreker og peker på, at flertallet i denne salen ser ut til å bry seg mindre om å følge FN. Ja, FN er ikke perfekt, men det er det beste vi har, og det blir mye dårligere hvis land som Norge ikke følger det. Så det er hele budskapet. Nå gikk Trellevik opp her og – på en måte – forklarte at for Høyre er ikke FN viktig. Det er jo greit å merke seg. Det er skremmende, en dårlig utvikling.

Ellers har jeg forklart hvordan vi prioriterer våre penger, og vi bruker penger på dem som trenger arbeid, framfor dem som har store formuer.

Vetle Wang Soleim (H) [16:09:19] (ordfører for sakene nr. 2 og 3): Jeg vil første benytte anledningen til å takke for et godt samarbeid i komiteen. Vi har hatt budsjettforhandlinger som har overgått de ønskede fristene, og jeg vil i den anledning gi en stor takk til komiteens sekretærer og til alle i Stortingets administrasjon som har jobbet dager og netter for å få plass alt det tekniske og formelle rundt vår behandling. Dere fortjener virkelig en juleferie, og jeg håper presidenten kan videreformidle dette!

Vi har lagt bak oss et år der hele landet har stått i en krise og håndteringen av den. Ingen har vært uberørt av pandemien. Enkeltmennesker og næringsliv har fått hverdagen sin, og for mange også framtiden sin, kastet ut i usikkerhet og uvisshet. Landet står fortsatt i en krisesituasjon. Vi alle går inn i en annerledes jul enn det vi er vant til. Arbeidsledigheten er veldig høy. Derfor er det denne regjeringens politikk nettopp å sørge for at flere arbeidsplasser skapes og at politikken vi fører, bidrar til det.

Før pandemien traff oss, ble fire av fem arbeidsplasser skapt i privat sektor. Jeg ønsker meg tilbake dit. Jeg ønsker at vi har et næringsliv som er grønt, bærekraftig, verdiskapende og i vekst – og dette over hele landet.

Det er ingen tvil om at den debatten vi har i dag, har betydning for evnen vårt næringsliv har til å komme seg gjennom krisen og til fortsatt å være i vekst på den andre siden. Med denne regjeringen har vi kuttet skatte- og avgiftsnivået i Norge med nesten 30 mrd. kr. Etter enigheten med Fremskrittspartiet har dette tallet nådd 34 mrd. kr.

Det betyr at våre innbyggere og næringsliv får beholde mer av sine egne opptjente inntekter. Det betyr at en vanlig barnefamilie får beholde mer enn 14 000 kr av sine egne penger i året, og at næringslivet kan bruke sin kapital på heller å investere i flere arbeidsplasser framfor å betale skatt.

Ikke minst i den tiden vi nå står i, er det utrolig viktig at næringslivet, hvor mange allerede ser røde tall, ikke blir pålagt en ekstra skatteregning som mange ikke klarer å betale. Vi fortsetter derfor å øke verdsettelsesrabatten på arbeidende kapital fra 35 pst. til 45 pst. Dette fører til at norske bedriftseiere og verdier investert i næringslivet blir mindre beskattet. Det er denne regjeringens politikk nettopp å gi bedre vilkår til de som er jobbskapere i dette landet. Det er en skatt som kun betales av norske eiere – utlendinger slipper unna.

Det er et paradoks når de fleste partiene i denne salen er med på å lage kompensasjonsordninger som skal hjelpe bedriftene våre over kneika, men hvis de kommer over kneika, skal de møtes med økte skatter. Det henger ikke sammen.

I regjeringens forslag til statsbudsjett er det flere grep som blir foreslått for å øke verdiskapingen og gjøre skattesystemet bedre. Vi foreslår å endre vannkraftbeskatningen, fra å være en grunnrenteskatt til å bli en kontantstrømbeskatning. Det betyr at nye investeringer og oppgradering i vannkraftanleggene blir umiddelbart utgiftsført og dermed frigjør mye kapital.

Regjeringen fortsetter å redusere de laveste trinnene i trinnskatten og øker minstefradraget for lønn og pensjon. Dette kommer dem med de laveste inntektene til gode. I tråd med Granavolden-plattformen reduseres den maksimale eiendomsskattestaten fra 5 til 4 promille for boliger og fritidsboliger.

Vi foreslår endringer i ordningen Boligsparing for ungdom. Tall fra Skatteetaten anslår at så mye som 38 pst. av skattefradragene har gått til dem som allerede eier bolig. Derfor målrettes ordningen nå kun mot de unge som fortsatt sparer til bolig, og vi øker sparebeløp og fradrag slik at man kan spare mer.

Vi innfører en kildeskatt på renter, royalty og leiebetalinger for visse fysiske eiendeler. Dette for å motvirke overskuddsflytting ut av landet og sørge for at verdiene som skapes her, også beskattes her i større grad.

For de som liker sukkerfri brus, vil ikke bare avgiften halveres som en følge av budsjettforliket, men fra sommeren av vil avgiften også differensieres etter sukkerinnhold. Lettbrus vil derfor bli enda litt billigere, noe mange sikkert kan glede seg over når sommeren kommer.

Det er mange flere grep jeg kunne ha nevnt, inkludert budsjettforliket med Fremskrittspartiet der avgiftsnivået er tatt ned med over 6 mrd. kr for neste år, men jeg regner med at partiet selv vil redegjøre for sine gjennomslag i denne debatten.

Avslutningsvis: Det siste dette landet trenger nå, er en skattepolitikk som straffer et næringsliv som prøver å komme seg gjennom en krise, med store skatteøkninger. Vi går inn i et valgår, og valget blir mellom dem som vil skape mer, og dem som vil skatte mer.

Eigil Knutsen (A) [16:23:05]: Skatte- og avgiftspolitikken skal bidra til en rekke politiske mål: redusere forskjellene, finansiere velferden, kutte utslipp og sikre forutsigbarhet for folk og bedrifter. Denne forutsigbarheten blir rokket ved i krisen vi står oppe i nå, for mange arbeidstakere, familier, bedrifter og norsk økonomi som helhet. Derfor er forutsigbarhet viktigere enn noen gang før.

Samtidig vet vi at forskjellene har økt over lengre tid, noe koronakrisen forsterker ved å ramme sosialt skjevt. Mange med lang utdanning, høye lønninger og trygge jobber har spart mer enn vanlig, og de som eier egen bolig, sparer også boutgifter med en styringsrente på null. Folk som har mistet jobben, derimot, og som attpåtil ikke eier egen bolig, er i stikk motsatt situasjon. Dette er ofte arbeidstakere med lave lønninger, korte utdanninger og løsere tilknytning til arbeidslivet.

De i denne salen som tror at koronakrisen vil redusere forskjellene mellom folk i Norge, bør tenke seg om en gang til. Ikke bare ligger det i krisens natur at forskjellene øker, politikken som føres, bidrar aktivt til å forsterke disse forskjellene. Vi vet at børsen allerede er tilbake der den var før koronakrisen. Samtidig har eierne av store aksjeformuer først fått skattekutt i gave av Høyre i juni, og deretter i desember, når vi vedtar statsbudsjettet – en trippelgevinst for dem på toppen. Mange andre får en trippelsmell. Hundretusenvis ble permittert under den første nedstengingen i mars. Mange av dem var lavtlønnet, og mange av de samme ble permittert på nytt under andre smittebølge i høst. Neste sommer får de nok en smell når feriepengene uteblir fordi Høyre mener feriepenger på dagpenger er «helt ko-ko». Trippelsmell for vanlige folk, altså.

Arbeiderpartiet mener det er vanlige folks tur nå. Vi vil omfordele innenfor inntektsskatten slik at de med vanlige og lave inntekter betaler mindre skatt enn i dag, mens de med høye inntekter og store formuer må betale litt mer. En person med gjennomsnittsinntekt får 3 000 kr i lavere skatt med Arbeiderpartiets forslag, og en gjennomsnittspensjonist får nesten 2 000 kr i lavere skatt. 80 pst. av alle skattebetalere får lavere skatt med Arbeiderpartiet, men de med de største formuene må altså betale litt mer.

Fradraget for å være medlem i en fagforening har stått stille etter at Høyre inntok regjeringskontorene. Dermed har det blitt dyrere å være organisert. I stedet for å svekke det organiserte arbeidslivet og anerkjenne det uorganiserte vil Arbeiderpartiet også bruke skattepolitikken for å styrke den norske arbeidslivsmodellen, og foreslår å doble fagforeningsfradraget.

Fram til årets budsjettforlik har ulike regjeringskonstellasjoner ledet av Høyre finansiert store skattekutt til de rikeste med avgiftsøkninger på nesten 7 mrd. kr, noe som rammer vanlige folk. I årets budsjettforlik ble avgiftene kuttet igjen, på overtid av overtid. Fremskrittspartiet i Stortinget har altså fått reversert Fremskrittspartiet i regjerings avgiftsøkninger. Ringen er sluttet.

Med Arbeiderpartiet blir det slutt på denne jojo-politikken. Skal én avgift opp, skal andre avgifter eller inntektsskatten ned. Vi er ærlige med folk og sier at klimaavgiftene skal opp, men at det skal kompenseres gjennom kutt i andre avgifter eller inntektsskatt.

For avgiftene slår sosialt skjevt ut. SSB har konkludert med at høyresidens avgiftsøkninger har truffet lavinntektshusholdninger særlig hardt, siden avgiftsøkningene i stor grad har vært rettet mot typiske nødvendighetsgoder. De avgiftskuttene Fremskrittspartiet fikk til i regjering, gikk til folk med høye inntekter, siden det gikk på kjøp av nye biler. Det er ikke jeg som hevder dette, det er SSBs funn.

Denne feilslåtte skatte- og avgiftspolitikken må ta slutt. Folk med vanlige og lave inntekter må betale mindre skatt enn i dag, og de rikeste kan bidra mer til fellesskapet. Det er fullt mulig å skape et skattesystem som reduserer forskjellene, finansierer velferden, kutter utslipp og skaper forutsigbarhet for folk og bedrifter.

Med det tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet, sammen med andre, står bak i innstillingen.

Sivert Bjørnstad (FrP) [16:36:06]: Skatte- og avgiftsopplegget i enigheten mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene er den delen av forliket vi er aller mest fornøyd med. Vi har fått gjennomslag for å senke skatter og avgifter med over 7 mrd. kr, i det alt vesentlige gjennom kutt i avgifter. Med dette opplegget har skatter og avgifter i 2021 gått ned med rundt 35 mrd. kr sammenlignet med 2013, da de rød-grønne partiene styrte. En gjennomsnittsfamilie vil neste år ha om lag 14 000 kr mer å rutte med, sammenlignet med om skatte- og avgiftsregimet de rød-grønne styrte etter da de hadde makt, hadde blitt videreført.

En av de mest interessante observasjonene jeg har gjort meg i skattedebatten de siste årene, er de rød-grønne partienes plutselige omsorg for folk med vanlige inntekter. Det er veldig interessant at den røde og grønne opposisjonen, som både i 2013 og 2017 advarte mot lavere skatter og avgifter, nå er opptatt av at disse skal få enda lavere skattetrykk. Det står i sterk kontrast til den politikken Stoltenberg II-regjeringen førte i åtte år, da alle, også de med medianinntekt, fikk økt skattebyrde. Det var til og med med et høyere skattenivå enn i dag.

Hvis det faktisk stemmer at opposisjonen, også når de er i posisjon en gang i framtiden, vil føre en politikk som gir lavere skatter og avgifter, vil det være blant de største varige endringene dagens stortingsflertall får til. Dessverre tror jeg det bare er valgflesk, nå mellom valgene, og at de går tilbake til gammeldags, sosialistisk skattepolitikk når de får makt og mulighet igjen, forhåpentligvis om ganske lenge.

En vesentlig del av tilsvarende debatt i fjor handlet om brusprodusenten Oskar Sylte. Viktigheten av å fjerne konkurranseulemper Oskar Sylte har, kontra svenske, danske og andre utenlandske konkurrenter, ble tatt opp av representanten Trygve Slagsvold Vedum. Den gang reduserte faktisk Senterpartiet avgifter på grensehandelsutsatte varer, i motsetning til hva de gjør i år. For å si det sånn: Et kutt på noen få titall millioner i saftavgiften hjelper ikke Oskar Sylte eller noen andre som er opptatt av problematikken rundt grensehandel.

Det gjør heller ikke et lite kutt i matmomsen. Selv om Senterpartiets leder forsøker å flire seg ut av problemstillingen når man møter ham, er dette alvor for dem det gjelder. Jeg kjenner ingen – ingen – som drar til Sverige for å handle knekkebrød, kaviar, saft eller melk. Det er mulig de handler det når de uansett er der, men det er lokkevarene som gjør at man drar. Tobakk, og da særlig snus, alkohol, sjokolade- og sukkervarer og brus er de varene som får folk over grensen i utgangspunktet – varer som har vesentlig høyere avgifter her hjemme enn der ute. Det er som sagt en problemstilling som er for alvorlig til bare å flire av.

Det er å kaste blår i øynene på dem som har kommet seg inn i arbeidslivet med den ene foten, enten det er i dagligvarebransjen, eller det er i næringsmiddelindustrien. Det gir et signal om at jobbene deres ikke er viktige, eller enda verre: at vi ikke bryr oss om at den enkelte faktisk har fått ta del i arbeidslivet. Dette er ikke arbeidsplasser som er der uavhengig av hvordan handlemønsteret blir når grensene igjen åpner. Dette er tusenvis av midlertidige arbeidsplasser som ville forsvinne hvis Senterpartiet eller den øvrige opposisjonen hadde fått det som de ville. Jeg er slett ikke sikker på at alle disse arbeidsplassene vil være her, heller ikke med enigheten mellom oss og regjeringspartiene, selv om det der ligger en kraftfull grensehandelspakke på nesten 4 mrd. kr. Men det er en veldig god start, og det er nettopp det vi betrakter det som – en start. Dette er et arbeid som må fortsette i årene framover. Nå har vi satt startstreken, og det må følges opp av regjeringene framover, uavhengig av partifarge.

Før stortingsvalget om et knapt år har velgerne noen tøffe valg de selv må ta. Når det gjelder skatter og avgifter, er valget egentlig enkelt. Mener man at skatter og avgifter for alt i verden må opp – synes man at man selv, bedriften man jobber i, eller familien, har så god råd – bør man velge et rød-grønt parti. Der ønsker alle med ulike sjatteringer høyere skatter og avgifter. Vil man gjerne beholde litt mer selv, bør man stemme på et av regjeringspartiene. Vil man beholde mye mer selv, bør man stemme på Fremskrittspartiet.

Til slutt en stemmeforklaring: Fremskrittspartiet kommer til å stemme for mindretallsforslag nr. 1 i Innst. 4 L for 2020–2021.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:49:03] (ordfører for sak nr. 4): Vi har stått i et helt ekstraordinært år for folk og bedrifter i hele Norge, og det har vært behov for en rekke ekstraordinære tiltak, både i form av kompensasjonsordninger for bedrifter, inntektssikringsordninger for arbeidsfolk og ekstraordinære tiltak knyttet til skatter og avgifter. På en rekke av de områdene har det vært Stortinget som har måttet stille opp – for å sørge for nye forslag, men også for forlenget varighet på tiltak.

Det som er særdeles spesielt å merke seg, også i dag når vi skal behandle skatte- og avgiftspolitikken og skatte- og avgiftsopplegget for neste år, er at det er flere av de ordningene som er etablert i forbindelse med krisen, som – mens krisen fortsatt er særdeles stor, og for enkelte næringer økende per dags dato – enten blir fjernet fra nyttår av, eller som blir varslet fjernet i løpet av året.

En av de tingene som vi sørget for i Stortinget da krisen satte inn, var at vi så langt som mulig må prøve å legge til rette for å holde hjulene i gang, bidra til nye investeringer og nye prosjekter der det er rom for det i den situasjonen som er, sånn at en i hvert fall sørger for at det ikke kommer flere arbeidsledige, nye arbeidsledige, inn i køen av arbeidsledige, som allerede er for lang. Et av de grepene som vi sørget for, og som Senterpartiet var sentralt i å bidra til, var å sørge for ekstraordinære startavskrivninger for dem som investerer i maskiner og en del annet utstyr. Den ordningen ble kun gitt av flertallet med noen måneders varighet og blir nå avviklet, på et tidspunkt der det er særdeles viktig fortsatt å stimulere til nye investeringer, både for å bidra til vekst og verdiskaping og for å bidra til å kunne redusere utslipp gjennom den nye, mer miljøvennlige investeringen som kommer inn.

En annen av de tingene som Senterpartiet har vært veldig opptatt av underveis i krisen, er målrettede tiltak overfor noen av de næringene som er hardest rammet. Reiselivsnæringen, som sysselsetter folk over hele Norge, har vært utrolig hardt rammet og er fortsatt hardt rammet. Det at en har hatt nedsatt reiselivsmoms, har vært et viktig bidrag gjennom krisen, men framfor alt er det et viktig bidrag når en begynner å få aktivitet igjen, for å stimulere til mer aktivitet, og at en da kan få en viktig håndsrekning. Med dette statsbudsjettet legger en opp til at en næring som nå ligger nede for telling – og som fram mot sommeren kanskje kan håpe på noe mer aktivitet, kanskje håper å komme opp i knestående – skal oppleve en doblet avgift. Det er særdeles uklokt.

Så er det, nok en gang, en del nye ting som dukker opp i dette budsjettet. Jeg hører det er mange talere så langt som snakker i store ord, om store milliardbeløp og fram og tilbake. Men det politikken handler om til sjuende og sist, er den praktiske konsekvensen for den enkelte person, hva som skjer i den personens liv, eksempelvis for de bussjåførene som fra nyttår av får skatt på frikort og frireiser som de har hatt tidligere – eller mange ansatte på jernbanen som det tilsvarende skjer for. Hvorfor er det fornuftig? De er på ingen måte lønnsledende i det norske samfunnet, det er hardtarbeidende arbeidsfolk som har hatt dette som en viktig påskjønnelse i tillegg til sin lønn. Noen av dem har beregnet at de vil kunne få en ekstra skatt på opp mot 10 000 kr hvis de ikke sier fra seg hele frikortet.

Og til pendlerne, som gang etter gang har opplevd innstramminger fra dagens regjering, eksempelvis en dagpendler fra Eidsvoll til Oslo, som med årets budsjett får en ytterligere innstramming, en skatteøkning på 400 kr: I perioden siden 2013 summerer det seg snart til nesten 6 000 kr i skatteøkning.

Så til det som har vært tema flere ganger så langt i dag når det gjelder moms på alternativ behandling: Nei, Senterpartiet foreslår ikke i sitt alternative budsjett å innføre moms på alternativ behandling fra nyttår av. Vi mener at det er fornuftig å gå igjennom systemet og gjøre en vurdering av det. Det kan godt hende at det kan være noe av dette som det kan innføres på, men da må en ha en skikkelig prosess, istedenfor sånn som en gjør nå, der en får 25 pst. avgift på en rekke alternative behandlinger – særdeles uklokt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:58:01]: Ja, det gjør jeg, så takk for spørsmålet – det var faktisk det beste spørsmålet så langt. (Munterhet i salen.)

Kari Elisabeth Kaski (SV) [17:02:19]: Forskjellene i Norge øker. I kjølvannet av koronakrisen kan langt flere risikere å havne i varig fattigdom. Dette tiåret må vi omstille Norge til å bli et grønt land, uavhengig av oljen og godt på vei til å ha null klimagassutslipp. Det er store og uløste oppgaver foran oss, oppgaver som skatte- og avgiftssystemet kan bidra til å løse.

Derfor trenger vi en langt mer progressiv, rettferdig og grønn skatte- og avgiftspolitikk. Skattene og avgiftene må spille på lag med de målsettingene som vi setter oss for framtiden, om lavere økonomiske forskjeller og lavere klimagassutslipp. I SVs alternative budsjett foreslår vi derfor lavere skatt på vanlige og lave arbeidsinntekter og mer skatt på formue, eiendom, høye inntekter og arv. Gjennom økt formuesskatt og en mer progressiv inntektsbeskatning vil de rikeste bidra langt mer til fellesskapet, mens folk flest kommer ut i pluss. De som tjener under 600 000 kr, vil få skattelettelser med SVs politikk, og i motsetning til hva som kanskje er vanlig å tro i denne salen, er det folk flest. Over 70 pst. av alle lønnsmottakere får skattekutt med SVs opplegg sammenliknet med regjeringens.

Økt skatt på formue, arv og eiendom og lavere skatt på arbeid – fordi det må lønne seg å arbeide og ikke først og fremst å arve, fordi vi trenger en langt kraftigere omfordeling fra privat rikdom til fellesskapets velferd, og fordi vi først og fremst trenger at vi må vekk fra at altfor mange investerer i et overopphetet og urettferdig eiendomsmarked i stedet for i produktive arbeidsplasser som skaper verdier for framtiden.

I SVs alternative budsjett vrir vi også avgiftene i grønnere retning fordi det må koste å forurense, og det må lønne seg å velge de grønnere alternativene. Derfor øker vi avgiftene på bensin og diesel, og vi øker CO₂-avgiften fordi det haster å skru til de virkemidlene som gjør at vi kan nå målet om salg av kun nullutslippsbiler i 2025. Vi forsterker incentivene for industrien og næringslivet til å investere i ny og grønnere teknologi, og vi går vekk fra den vanvittige oljeskattepakken som stortingsflertallet vedtok i vår, og som har gjort at vi nå risikerer både ulønnsomme investeringer, og at Norge taper verdifulle år med viktig omstilling av økonomien og arbeidsmarkedet.

Det vi foreslår her, er et rødt og grønt skatteskift, et skatteskift som gjør at folk flest kommer ut i pluss, men at vi også får inn økte inntekter til fellesskapet, for det trenger vi. SV har store ambisjoner for utbyggingen av velferden vår og av klimaløsninger, og da kan vi ikke frede høyresidens skattekutt. Over 30 mrd. kr har regjeringen kuttet i skatt siden 2013. Det er 30 mrd. kr mindre inn til velferden vår, til skolene, barnehagene, sykehusene, til arbeidsløse og uføre. Skattekuttene har i all hovedsak gått til folk med formue, særlig dem med de største formuene.

De 99 pst. av nordmenn med minst formue har i gjennomsnitt fått kuttet sin skatt med 1 pst. av inntekten i første stortingsperiode og 0,3 pst. av inntekten i andre, mens de 1 000 rikeste personene har fått kuttet 7–8 pst. av sin inntektsskatt i begge periodene. Totalt sett har regjeringen og flertallet gitt nærmere 2 mrd. kr til de 1 000 rikeste personene i Norge, og det i en tid, som debatten før i dag har vist oss, hvor vi har et skrikende behov for økte inntekter til kommunene, til velferden som er nærmest folk, i en tid hvor historisk mange er arbeidsløse, og mange risikerer varig fattigdom, i en tid hvor over 100 000 unger allerede vokser opp i fattige familier. Når Fremskrittspartiet og regjeringspartiene skal sette seg ned og forhandle, er det for å komme fram til en enighet som skjermer dem med de aller dyreste boligene for økt beskatning. Det er en enighet som reduserer avgiftene på sjokolade og alkohol, men som ikke prioriterer å gjøre maten folk flest spiser til daglig, litt billigere i en krevende tid. Det er en enighet som understreker at de målrettede skattekuttene skal gå til landets aller rikeste framfor til folk flest som risikerer negativ reallønnsvekst neste år. Forstå det den som kan!

Med det tar jeg opp SVs forslag og forslagene vi har sammen med Miljøpartiet De Grønne og med Rødt.

Ola Elvestuen (V) [17:15:53]: Vi er i en veldig vanskelig tid med en verdensomspennende økonomisk krise på grunn av pandemien. Det merker vi også her i Norge. Det er stor arbeidsledighet, vi har mange bedrifter som sliter. Samtidig er vi i en klima- og naturkrise, også understreket den siste uken med et klimatoppmøte i FN. Selv om utslippene i år går ned på grunn av pandemien, er ikke verden i nærheten av å nå de målene vi trenger for å holde den globale oppvarmingen under to grader.

Likevel er det noe positivt som skjer. EU har nettopp vedtatt 55 pst. utslippskutt innen 2030, og Norge og regjeringen har vært en viktig pådriver for å få det til. Vi har fra Venstres side gjennom mange år prioritert klima- og miljøtiltak i vårt budsjettarbeid, både i regjering og også i forhandlinger med regjeringen tidligere. Det har vært en hovedprioritet gjennom lang tid. Vi har oppnådd resultater, med at vi nå har utslippskutt fire år på rad, og det vil snart bli lagt fram en klimaplan for hvordan vi skal nå klimamålene i 2030.

Et viktig virkemiddel for å oppnå resultater er et grønt skatteskifte, hvor vi reduserer utslipp samtidig som vi skaper arbeidsplasser. Vi har gjort mye for å redusere skattetrykket for vanlige folk gjennom disse årene. Som også andre har påpekt, betaler en vanlig familie altså omtrent 14 000 kr mindre i skatt i dag enn om reglene i 2013 ble fulgt. Vi følger dette opp også i 2021, med lettelser i inntektsskatten for personer ved å redusere trinnskatten. Vi øker satsene i minstefradraget for lønn, trygd og pensjon.

Til diskusjonen om formuesskatt: Vi setter ned formuesskatten, og det er da viktig å huske på at dette ikke bare handler om den øverste promillen. Dette handler først og fremst om den brede andelen bedrifter i Norge. Den store andelen som betaler formuesskatt, er vanlige småbedrifter med vanlige norske småbedriftseiere som får fordel av dette som er gjort over lang tid.

Vi fortsetter arbeidet for å nå klimamålene. Vi utvider CO₂-avgiften både med at den økes med 5 pst. generelt, og at den økes i petroleumssektoren med 7 pst. Vi holder på elbilfordelene, som vi nå har holdt på gjennom mange år. De har blitt forsterket siden 2013 på mange områder. Vi er altså oppe i en andel på over 50 pst. i år og følger de målene for å nå målet om salg av bare nullutslippskjøretøy i 2025.

Vi utvider CO₂-avgiften. Vi har allerede utvidet CO₂-avgiften for fiske og fangst, med en kompensasjonsordning. Vi trapper opp veibruksavgift på LPG og naturgass. Den gjennomføres gradvis år for år. Vi har også en CO₂-avgift som innføres gradvis for industri utenfor kvoteplikten. Så har vi den store omleggingen innenfor vannkraft, med at vi går fra en grunnrenteskatt til en kontantstrømskatt, som vil legge opp til og legge et grunnlag for investeringer og oppgradering innenfor vannkraft i Norge.

Også på skatte- og avgiftssiden følger dette budsjettet opp en politikk som har vært ført hvert år fra 2013 til i dag. Vi har en dreining over på et grønt skatteskifte. For å illustrere at dette virker: I begynnelsen av desember kom det en ny rangering av land. Rangeringen Climate Change Performance Index vurderer 57 land hvert år, som representerer 90 pst. av verdens utslipp, over hva slags klimapolitikk de ulike landene fører. I 2013 lå Norge på 31. plass etter denne rangeringen. I år ligger vi på femteplass. Vi har gått fra å ha en dårlig vurdering til å ha en høy vurdering. Det er ingen tvil om at miljøpolitikken virker.

Tore Storehaug (KrF) [17:29:21](ordførar for sak nr. 5): Hjarteleg takk til både saksordførar, komité og alle gode krefter på Stortinget og utanfor som har hjelpt oss med å få i land denne einigheita og gjort at vi no kan få fatte dei vedtaka som vi skal.

Skatte- og avgiftssystemet i Noreg er godt og viktig, og grepa som blir gjorde der, byggjer òg opp under ambisjonen regjeringa og regjeringspartia har om å byggje eit berekraftig velferdssamfunn. Då må vi finansiere dei velferdsgoda vi har, og vi må ha eit skattesystem som vi riggar smart, sånn at vi bidrar til vekst, verdiskaping og aktivitet i heile landet, og at vi får på plass ei skikkeleg og reell grøn omstilling. Og der taler resultata for seg sjølv – klimagassutsleppa går ned, og Noreg har hatt god vekst om ein ser på perioden frå 2013 og framover. Unntaket gjeld sjølvsagt det året vi står i, som er eit unntak på mange måtar.

I skatte- og avgiftsopplegget vi no skal vedta, er det mange grep som eg trur fortener litt nærmare kommentarar. Regjeringa legg opp til, og får tilslutning til, at vi skal innføre ein kjeldeskatt på 15 pst. på renter og royaltyar. Det er eit riktig og godt grep fordi det gjer at verdiar som blir skapte her, òg skal skattast her. På den måten kan vi motverke overskotsflytting til låginntektsland, og det er eit riktig og godt grep som med Stortingets vedtak no blir gjennomførte i løpet av året.

I tillegg til det har regjeringa omtalt nokre prinsipp for eit berekraftig bilavgiftssystem. Dei er òg riktige og viktige og kjem til å kome til debatt i Stortinget seinare, når vi skal levere på dei vidare framover.

Det kanskje største grepet handlar likevel om vasskrafta, og det handlar om korleis vi skal ha ein vasskraftskatt som gjer at vi kan ta ut potensialet som ligg i ho. Det er jo eit av eventyra vi ofte fortel oss sjølv i nasjonalhistoria vår – om korleis vasskrafta og vassfallenergien har vore noko vi har brukt som folk i fleire hundreår, heilt frå ein gjekk til å bruke ho i sagbruk og møller, til ho blei ein byggestein i industrialiseringa av Noreg.

I stort og smått var det i 2016 omkring 1 500 vasskraftverk i drift i Noreg, om ein inkluderer småkraftverk. Mange av desse begynner å bli gamle. Mange av dei treng investeringar, og det er òg eit potensial for vidare utbygging, sånn at vi kan få den grøne krafta som Noreg treng for vidare å kunne byggje arbeidsplassar og vidare å kunne ha låge prisar til forbrukarane.

Næringa sjølv har meint at dagens grunnrenteskattlegging har hindra investeringar, og i forslaget til budsjett har regjeringa føreslått at ein skal leggje om skattesystemet, og at ein for nye investeringar skal ha ei kontantstraumskattlegging. Det vil gje ein betydeleg likviditetsboost til næringa og samtidig leggje til rette for meir stabile og føreseielege vilkår.

Forslaget til regjeringa vil tilføre kraftføretaka betydeleg likviditet – estimata seier omtrent 800 mill. kr i 2021 – fordi selskapa betaler mindre skatt i dei åra dei investerer, og over tid vil dette bli provenynøytralt fordi ein hentar inn meir skatt seinare, etter at investeringane har kome på plass.

Endringar i kraftskatten blir eigentleg behandla i Innst. 4 L for 2020–2021, som er ein felles debatt med Dokument 8:125 S for 2019–2020, som eg har vore saksordførar for. I og med at endringane i skattlegginga i vasskraft som blir føreslått i Prop. 1 LS for 2020–2021, samsvarar med forslaga i Dokument 8:125 S, kjem ikkje eg som saksordførar til å gå vidare inn på forslaga i representantforslaget. Men eg meiner at den einigheita som ligg føre no, er god fordi regjeringa har fått ei tilslutning til dei grepa ein gjer, og stortingsfleirtalet seier også at ein ønskjer at dette skal evaluerast på eit tidleg tidspunkt. Då kan ein òg kome tilbake til å sjå på andre forbetringar som ein eventuelt kan gjere om det skulle vere behov for det.

Regjeringspartia har inngått ein budsjettavtale med Framstegspartiet. Det inneber ein del skatte- og avgiftslettar, òg for nokre varegrupper som eg trur stortingsfleirtalet ser at Kristeleg Folkeparti ikkje har ønskt å prioritere. Men summen i budsjettet vi har lagt fram, er god, og vi leverer eit statsbudsjett der òg skatte- og avgiftsopplegget viser ei tydeleg retning der vi held fram med eit grønt skatteskifte, der vi styrkjer familiane, og der vi styrkjer det norske eigarskapet. Det meiner eg er ei god retning – og ei god retning for Noreg – som kan vise ein berekraftig veg ut av en krisa vi no står i.

Per Espen Stoknes (MDG) [17:41:46]: Det har skjedd et skifte i debatten rundt skatter og avgifter. Avgiftsskepsisen har blitt større enn noen gang. For høyresiden har målet alltid vært ideologisk klart og tydelig: Skatter og avgifter må kuttes – koste hva det koste vil. Venstresiden har blitt mer skeptisk til avgifter på grunn av urettferdigheten med flate avgiftssatser.

De Grønne deler absolutt bekymringen for at avgifter slår hardest ut for dem med lavest inntekt, men i motsetning til andre partier mener vi at omfordelingen mellom dem som har mye, og dem som har mindre, bør skje ved målrettede tilskudd og over skatteseddelen, ikke ved å fjerne avgiftene på ressursbruk som skal bidra til en grønn innovasjon, og gjøre det mye lettere å velge miljøvennlig. Vår samlede politikk gjør det altså ikke verre for folk flest, det gjør det mye lettere.

De fleste i Norge ønsker faktisk å bidra til naturen i hverdagen, men det er ofte tungvint og dyrt. Miljøpartiet De Grønne vil gjøre det lett å velge rett. I vårt budsjett gjør vi det f.eks. enklere og billigere å reise miljøvennlig, ved bedre tilbud og 20 pst. redusert pris på kollektivtransport. Vi gjør det også enklere å spise sunn, miljøvennlig mat ved å fjerne momsen på frukt og grønt og økologisk mat. Vi gjør det enklere å redusere ressursforbruket ved billigere reparasjoner framfor å måtte kjøpe nytt. De Grønne ønsker altså et reelt grønt skatteskifte. Vi har sett hvor godt det virker i elbilpolitikken, og det er på tide å videreføre det også til andre områder. Det må bli dyrere å sløse med ressursene – pluss mer penger mellom hendene til lavinntektsgruppene.

Vi har ni år igjen på å kutte utslippene våre dramatisk. Da må vi gjennomføre tiltak på alle fronter, både gjennom bruk av skatte- og avgiftssystemet, og også gjennom direkte støtte for å få fortgang på det grønne skiftet. Regjeringen øker avgiftene på CO₂, men reduserer samtidig veibruksavgiften for å kompensere for avgiftsøkningen. Det hjelper overhodet ikke. Det gir de facto ikke noe dytt verken til å skifte ut fossilbilen eller til å kjøre den litt mindre. De Grønne foreslår istedenfor at hele denne økningen i bensin- og dieselavgiften skal deles rett ut igjen til det norske folk. Vi betaler ut mer til dem som bor på bygda enn til dem som bor i byene. På denne måten, med klimaavgift til fordeling, ønsker vi å gjøre det enda mer attraktivt å skifte ut bensin- eller dieselbilen med elektrisk mobilitet, elbuss, elbil og elsykkel, for dem som bor i byene.

Som jeg har vært inne på: Omfordelingen må skje over skatteseddelen og ikke ved å kutte avgifter på miljøskadelig forbruk. Dette er grunnleggende økonomisk fornuft. Derfor foreslår vi et skatteopplegg som gir skattelette til dem med inntekter under 700 000 kr, samtidig som personer med inntekter over 700 000 kr må betale mer i skatt. De Grønne fremmer forslag som bidrar til høyere skatter og avgifter enn det regjeringen gjør. På den andre siden: Vi bruker mye mindre av våre felles oljepenger i budsjettet, så vi har et mer ansvarlig budsjett. Utgiftene på De Grønnes budsjett vil i tillegg reduseres etter hvert fordi mange av utgiftsøkningene vi foreslår, også er midlertidige.

Vi foreslår å øke tilskuddene for å bidra til en utslippsfri skipsfart. Vi øker investeringene i CCS, og vi foreslår også mer penger til havvind. Utgifter forbundet med utslipp vil det også bli mindre av på sikt. Det er ikke rettighetsbaserte ordninger som binder opp budsjettets utgiftsside framover. Snarere er det utgifter vi ikke lenger vil ha, så snart det grønne skiftet er gjennomført. Så denne frykten for enhver form for avgift, noe vi nå ser stadig sterkere tegn til, vil bare forsinke en grønn omstilling.

Vi må aktivt bruke de virkemidler vi har, for å redusere utslippene og ressurssløsingen. Da må vi faktisk tørre å legge avgifter på det som forurenser, og redusere avgifter på det som ikke forurenser. Urettferdigheten som følge av en såkalt flat avgift må vi utjevne gjennom skattesystemet. Så vanskelig – men så lett er det egentlig.

Med dette tar jeg opp forslagene til Miljøpartiet De Grønne.

Bjørnar Moxnes (R) [17:53:19]: I løpet av 2020 har partiene vært uenige om mye, men det har også vært en rørende enighet om enkelte ting – på papiret. Da vi i vår vedtok ordningen for bedriftene om kompensering av utgifter, skrev en enstemmig finanskomité:

«Komiteen legger til grunn at utleiere bidrar til at leietakerne får redusert leie i perioden med nedstengning eller sterk omsetningsnedgang hos leietaker.»

Dette vinner nok prisen for årets mest naive formulering. Flertallet nøyde seg med en språklig pekefinger og lot være å stille krav og betingelser til de enorme statlige redningspakkene. Rødt, derimot, foreslo flere krav som kunne sikre at også utleierne og store bedriftseiere måtte bidra til den mye omtalte dugnaden. Til og med Dagens Næringsliv har påpekt:

«Når fellesskapets penger brukes, må målet være å redde arbeidsplasser og arbeidstagere, ikke å spenne opp et sikkerhetsnett for kapitalister og långivere.»

Det er veldig godt sagt av Dagens Næringsliv.

Spol fram til i dag – hva er situasjonen? Jo, det som Rødt advarte mot, har skjedd. I dag står konkursen for døren for et utall små virksomheter landet rundt – uteliv, restauranter, kulturtilbud, frisører. Tusenvis av mennesker risikerer å miste levebrødet sitt innen kort tid. Dette vil få langvarige konsekvenser også lenge etter at pandemien er over. Samtidig gikk Olav Thons selskap med 566 mill. kr i overskudd i perioden juli–september. Christian Ringnes’ selskap gikk med overskudd på over en halv milliard i årets første ni måneder. For enkelte har pandemien vært god business – og det med Stortingets velsignelse. Milliardbeløp som gikk til seriøse bedrifter som sliter, ble sluset rett videre inn til eiendomsselskapene, som krevde inn husleie som om ingenting hadde skjedd. Landets rikeste er omtrent akkurat like rike som de var før pandemien, og finanspressen skriver nå om utbyttefest i 2021.

Samtidig vet vi at over 200 000 mennesker går julen i møte uten arbeid, og at mange tusen har falt helt ut av sikkerhetsnettet, takket være det borgerlige flertallets vedtak i Stortinget. Dette er ikke bare urettferdig, det er tragisk. Det må rettes opp i, og det må skje fort. Rødt foreslår å innføre både en særskatt på overskuddene til store eiendomsselskaper, sånn at de som har krevd inn husleie med hard hånd, betaler tilbake deler av den krisefortjenesten som de har hatt, og vi foreslår at regjeringen må tvinge de store utleierne til å gi husleiekutt til bedrifter som mottar støtte fra staten. I tillegg foreslår Rødt at det må innføres en ekstraskatt på utbytte betalt av selskaper som har mottatt statlig krisehjelp, sånn at ikke innbyggernes skattepenger som er bevilget for å redde arbeidsplasser, forsvinner ut i utbytte til eiere og aksjonærer.

Rødt ønsker også en mer rettferdig avgiftspolitikk som gjør det billigere å leve miljøvennlig og dyrere å forurense, og som bevarer viktige arbeidsplasser i næringsmiddelindustrien og i varehandelen. Koronapandemien og stengte grenser har vist hvor omfattende grensehandelen faktisk er, og vi foreslår at regjeringen lager en strategi for hvordan man kan bruke avgiftspolitikken mer aktivt, sånn at den tar hensyn til effekten som den har, for å sørge for norske arbeidsplasser, for klimaavtrykk og også for helseeffekt.

Rødt vil gjeninnføre en progressiv skatt på arv, ha en mer progressiv formuesskatt for mangemillionærene, og vi vil øke skatten for dem som vasser i aksjeutbytter. Vi foreslår også derfor å fjerne skjermingsfradraget for utbytter, som sørger for at overklassen i landet vårt kan hente ut flere milliarder hvert år, helt skattefritt. Verdier skapt av andres arbeid, av de ekte verdiskaperne, av arbeidstakerne, tas ut av eierne skattefritt hvert år. Det vil vi ha en slutt på. Vi vil i stedet bruke de pengene på en skikkelig krisepakke og redningspakke for arbeidstakerne. Sånn kunne Stortinget bidratt til å sikre at regningen for krisen fordeles mer rettferdig.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Statsråd Jan Tore Sanner [18:03:02]: 2020 har satt samfunnet vårt på store prøver. Pandemien har minnet oss om hvor sårbare vi er. Den har også minnet oss om hvor takknemlige vi skal være for solide samfunnsinstitusjoner, høy tillit til hverandre og den økonomiske bufferen vi har gjennom Oljefondet.

Vi står fortsatt midt i krisen, og situasjonen er fortsatt usikker når det gjelder både hvordan pandemien vil utvikle seg, og hvordan situasjonen vil utvikle seg i bedrifts- og arbeidsmarkedet ut over våren. Samtidig er det oppmuntrende at OECD nå gir stor støtte til regjeringens finanspolitikk gjennom 2020 og 2021, og flere internasjonale institusjoner slår fast at Norge er blant de land som er best skodd til situasjonen etter pandemien, både fordi man har hatt kontroll på smitten, og fordi vi har holdt aktivitet i økonomien.

Å legge til rette for innovasjon, omstilling og aktivitet er helt avgjørende for å sikre et sterkt og konkurransedyktig privat næringsliv, også etter krisen. For at det skal bli mer lønnsomt for norske eiere å investere i bedrifter, reduserer vi formuesskatten på arbeidende kapital også i 2021. Vi legger om grunnrenteskatten for vannkraft til en kontantstrømskatt. Det legger til rette for lønnsomme investeringer i fornybar vannkraft. Vi fortsetter også arbeidet med å redusere overprisede gebyrer.

Det vil bli krevende for mange bedrifter også neste år. Derfor har regjeringen foreslått ytterligere forbedringer i rammebetingelsene for bedriftene i 2021 og er blitt enig med Fremskrittspartiet om å utvide den midlertidige ordningen for betalingsutsettelse av skatter og avgifter med to måneder, ut februar. Tilsvarende er vi blitt enige med Fremskrittspartiet om å videreføre den lave merverdiavgiften for bl.a. overnatting og persontransport på 6 pst. til 1. juli, og vi har forlenget den midlertidige opphevelsen av flypassasjeravgiften ut 2021.

Vi må håndtere denne krisen på en måte som også svarer på de langsiktige utfordringene vi står overfor. De vil være minst like aktuelle den dagen hverdagen er normal igjen. Vi ser at regjeringens klimapolitikk virker. Klimautslippene er på vei ned. For at vi skal nå målene om å redusere utslippene av klimagasser, foreslår vi bl.a. at CO2-avgiften økes med 5 pst. ut over prisstigningen.

Vi sikrer også skattefundamentet og tetter hull i skattesystemet. Vi innfører kildeskatt på rente, royalty og visse leiebetingelser og fjerner unntaket for merverdiavgift innen alternativ behandling og kosmetisk kirurgi og behandling.

Samlet sett vil budsjettet til neste år bidra til aktivitet og arbeidsplasser over hele landet, men det vil også ta Norge flere steg i retning av et grønnere og mer moderne samfunn som skaper mer og inkluderer flere.

Avslutningsvis vil jeg takke Stortinget for et godt samarbeid i møte med pandemien. Det har vært mange og gode diskusjoner om tiltak, og mye er på plass både for å skape aktivitet og for å trygge jobbene til neste år.

Ingrid Heggø (A) [18:20:02]: Vasskrafta er ryggrada i kraftsystemet i Noreg, og det er vår viktigaste og mest fleksible fornybare kjelde. Ho er òg forbunden med lite konfliktar, samanlikna med f.eks. vindkraft. Ei av årsakene til dette er nok at tida for den store vasskraftutbygginga er over. Den andre årsaka er samfunnskontrakten og lokal aksept, som ligg i botnen for vasskrafta.

Denne regjeringa har konsekvent gått etter kraftkommunane for å ta bort inntektene deira, men samstundes påstått at dei vil ha fortgang i opprusting og vedlikehald av vasskraftutbygginga.

Alt heng saman med alt. Så seint som i RNB i år vart Arbeidarpartiet sitt framlegg til endring i innretninga på grunnrenteskatten, slik at normalavkastning vart skjerma, men superprofitten skattlagd, nedstemt. Det var eit forslag som ein samla bransje, kommunane og 22 lag og organisasjonar stilte seg bak. Ordningane som gjev vertskommunane og fylka direkteinntekter frå vasskrafta, har liten innverknad på oppgraderingsprosjekt, men desse særordningane sikrar lokal legitimitet. Arbeidarpartiet meiner framleis at det hadde vore ein betre og riktigare modell enn å endra friinntekta.

Det hastar å få på plass insitament til oppgradering og opprusting. Difor kan vi støtta ei kontantstraumskattlegging, men då under den klare føresetnaden at vertskommunane ikkje skal tapa som følgje av denne endringa. Arbeidarpartiet er uroleg for den uavklarte effekten denne omlegginga vil ha på inntektene til kraftkommunane, og korleis desse skal kompenserast.

Eit kjapt tilbakeblikk på 2019: Høgre, Framstegspartiet og Venstre ville ta bort skattegrunnlaget på produksjonsutstyr og installasjonar, og 150 representantar frå alle parti demonstrerte på Løvebakken. Arbeidarpartiet, Senterpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti var hjartans einige om at denne skatten på verk og bruk skulle bestå. Men det var i 2019, før Kristeleg Folkeparti gjekk i regjering.

Vinn-vinn, sa Astrup om kompensasjonsordninga. Dåverande leiar i finanskomiteen, den noverande kommunalministeren, sikta til at bedriftene skulle få skattelette og vertskommunane kompensasjon for tapte inntekter over statsbudsjettet. Først vart det lova full kompensasjon, 730 mill. kr, så vart det til 500 mill. kr, og i årets forslag til budsjett er det 300 mill. kr. I tillegg er det innført ein eigenandel på kommunane basert på innbyggjartal som gjer at fleire kommunar faktisk ikkje får kompensert noko av inntektene.

Elin Rodum Agdestein (H) [18:23:20]: Vannkraften er en av Norges viktigste naturressurser, og målet må være at de fornybare kraftressursene skaper størst mulige verdier. For 50–60 år siden ble det bygd ut en rekke store vannkraftanlegg rundt om i landet. Mange av disse anleggene er nå i ferd med å nå levetiden sin og trenger modernisering. Derfor har vi nå det tidsvinduet og det ansvaret vi har for å gi rammevilkår som kan utløse både nye investeringer og oppgraderinger som vil gi mer fornybar kraft. Med de endringene i kraftskatten vi nå får på plass fra 1. januar 2021, gjør vi nettopp det.

Problemet med dagens skattemodell har vært at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter ikke har vært bedriftsøkonomisk lønnsomme, og da blir de heller ikke realisert. Med den nye kontantstrømskattemodellen kan kraftselskapene utgiftsføre investeringer direkte i grunnrenteskatten, altså samme år som investeringen gjøres. Til sammenligning har avskrivningstiden på sånne investeringer til nå vært opptil 67 år.

Nyordningen vil utløse om lag 800 mill. kr i likviditet for elkraftselskapene. Det er flere investeringsprosjekter som har ligget i skuffer rundt om i kraftselskaper i Norge, og med denne skatteendringen har bransjen tydelig varslet at det vil være grunnlag for å se på disse prosjektene på nytt. Ifølge NVE kan utbedringer i eksisterende kraftverk gi mellom 5 og 6 mrd. kilowattimer, altså 5–6 TWh, mer strøm. Det betyr opp mot 12 000 nye årsverk, 12 mrd. kr i økt verdiskaping og mulighet for 3 mrd. kr i økte skatteinntekter. Det vil være et framtidsrettet tiltak når vi vet at vi skal elektrifisere Norge både på land og på sokkelen. Vi trenger kort og godt mer grønn fornybar energi.

I dag er 50 pst. av energimiksen fossil. Sånn kan det ikke være i framtiden. Vannkraften er unik, den er regulerbar og 100 pst. fornybar. Verdiene som skapes, tilfaller i all hovedsak fellesskapet. Kraftsektoren genererer distriktsarbeidsplasser og sørger for kompetansearbeidsplasser i hele landet. Vannkraft er også grunnlaget for ny industri og for nye energiløsninger, som f.eks. grønt hydrogen.

Det er veldig gledelig at denne løsningen endelig er på plass. Det er ingen overdrivelse å si at det har vært en engasjert prosess siden Sanderud-utvalget la fram sine tilrådinger. Med kontantstrømmodellen får vi en ordning som gir økt aktivitet, flere jobber, mer fornybar kraft og økte skatteinntekter til fellesskapet, og som samtidig vil understøtte det grønne skiftet og gjøre elektrifiseringen av Norge mulig.

Roy Steffensen (FrP) [18:26:24](komiteens leder): Reaksjonene i offentligheten etter at det ble kjent at Fremskrittspartiet hadde fått til kjempestore avgiftskutt på grensehandel, var at dette hadde ingenting å si – dette var så lite at det hadde null betydning. Samtidig fikk vi kritikk for at gjennomslaget var så stort at det ville føre til økt inntak av sukkerholdige varer, og at det kan føre til mer fedme, flere overvektige og flere livsstilssykdommer. Da tenker jeg at man må nesten bestemme seg for om man mener at dette har null effekt, eller om det er katastrofe.

Men når jeg hører at deler av opposisjonen sier at dette ikke betyr noe, synes jeg de skal si det til dem som nå har fått jobb i dagligvarebransjen, til dem som har gått arbeidsledige og nå har fått jobb fordi grensen er stengt og det ikke er noen grensehandel. Nå er det koronapandemien som har hindret grensehandelen, men takket være pandemien har vi nå fått en unik innsikt i hvordan grensehandelen – som i et normalår utgjør 16 mrd. kr – slår ut.

I juli kunne vi lese i Dagbladet at Kiwi i Halden hadde økt omsetningen med 75 pst. Det som overrasket butikksjefen, var at de nå tydelig så at når folk først handler i Sverige, handler de alt der, også frukt, grønt og andre varer. De går ikke på én butikk i Sverige og handler noe, og handler resten på en butikk i Norge. Nei, lokkevarene gjør at de handler alt i Sverige, og at norske kjøpmenn mister denne omsetningen.

Fremskrittspartiet jobber målrettet for å gjøre noe med de typiske lokkevarene som gjør at folk tar turen over grensen og handler. Det vil altså si kutt i avgift på sjokolade, øl, vin og brus, nettopp fordi dette er viktige produkter med tanke på grensehandelen. Avgiftskutt vil gi effekt for norsk sysselsetting og være et viktig bidrag for å styrke norske arbeidsplasser.

Men det er ikke bare arbeidsplasser langs grensen det er snakk om. I august ansatte Fatland Jæren i Sandnes et helt nytt skift for å mette nordmenn som ikke lenger handler kjøtt i Sverige. De har hentet inn 15 nye ansatte, fordi mye av det som selges, blir produsert i Rogaland, noe som slår positivt ut for jordbruket i et av de fylkene som er lengst unna grensehandelen. Nortura på Forus i Stavanger opplever akkurat det samme og har ifølge Stavanger Aftenblad økt bemanningen med 35 faste stillinger.

Den 5. desember kunne vi lese i Aftenposten at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vil erstatte sukkeravgiften med en ny. De snakker samtidig ofte om at de er imot midlertidig ansettelse. Vel, mange av dem som nå har fått jobb på grunn av stengte grenser, har midlertidige jobber. Grensehandelen fører til tapt omsetning, tapte skatteinntekter og tapte arbeidsplasser, som jeg ønsker å få til Norge. Mens Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vil – hvis de vinner valget – praktisere en politikk som vil få dem til å miste jobben, vil jeg i stedet jobbe for en politikk som sørger for at de som nå har en midlertidig jobb, kan få beholde den (presidenten klubber) og få en fast jobb her hjemme i Norge.

Svein Roald Hansen (A) [18:29:41]: Saksordføreren framhevet i sitt innlegg at de med forslaget til 2021-budsjettet har senket skatte- og avgiftsnivået med nesten 30 mrd. kr, og at gjennomsnittsfamilien sitter igjen med 14 000 kr mer nå enn den gang. Det de ikke våger å fortelle, er hva de som tjener mest og eier mest, har fått av lettelser. Det er 600 kr dagen – 220 000 kr i året og seksten ganger mer enn gjennomsnittsfamilien. Mens formuesskatten er kuttet, er avgifter økt og nye introdusert. Det rammer folk med svak økonomi sterkest.

Høyrepolitikk gjør skatte- og avgiftssystemet omfordelende feil vei. Høyrepolitikk øker forskjellene. Arbeiderpartiet mener skattesystemet skal redusere forskjellene. Derfor mener vi at alle med inntekter opp til 750 000 kr skal ha lettelser, mens de som tjener mer og eier mer, kan bidra mer til felleskassa.

Vi vil holde avgiftsnivået jevnt, ikke drive jojo-politikk. Skal én avgift opp, skal en annen avgift eller inntektsskatten ned. Vi vil gjøre det billigere å pendle og å være organisert, ting denne regjeringen har gjort dyrere. Det skal være arbeidsfolks tur med oss.

Stengte grenser har vist hva grensehandelen betyr. Enigheten med Fremskrittspartiet har gitt litt lavere avgifter på øl, vin og snop under vignetten «bekjemp grensehandel». Vi deler alle, tror jeg, ønsket om å bremse handelslekkasjen. Men det er nødvendig med en grundigere analyse av årsaker og drivkrefter. Den kanskje største utfordringen er den store forskjellen mellom kostnadsnivået i Norge og Sverige, i matvarepriser, lønnsnivå osv. Også etter avgiftskuttene vil det være lokkende prisforskjeller. Signalene fra svensk side er jo: Vi tilpasser oss.

Dilemmaet mellom grensehandel og folkehelse går dypt også i regjeringspartiene, så vi tror det vil være klokt av regjeringen å gjennomføre en bredere analyse av kostnadsforskjeller og drivkrefter for å se om flere og andre grep kan tas.

Vi er i ferd med å lykkes i å få en mer miljøvennlig bilpark, men momsfritaket og andre særordninger for elbilene nærmer seg slutten. Vi mener momsfritaket bør trappes gradvis ned og begynner med de dyreste modellene. Men framfor alt må det på plass et helt nytt bilavgiftssystem. Da er det ikke nok å redegjøre for det i nasjonalbudsjettet. Det må på plass for at folk og næring skal vite hva man kan forholde seg til. Et nytt og bærekraftig bilavgiftssystem må bygge på prinsipper som ikke krever unntak for særskilte biltyper, verken for kjøpsavgifter eller bruksavgifter. Også elbiler sliter på veiene, virvler opp asfaltstøv og tar plass i byene. Konkurransefordelene bør knyttes til utslippsnivået. Alle vil være tjent med å få et avgiftssystem det kan være bred politisk enighet om, så både kjøpere og selgere vet hva de kan forholde seg til framover.

Tom Kalsås (A) [18:32:57]: Arven etter Erna Solberg og snart åtte år med høyreregjering er kutt i formuesskatten på til sammen 9,7 mrd. kr. Det er penger som kunne ha blitt brukt til økt velferd og tiltak for å få folk tilbake i jobb. Istedenfor sendes pengene rett i lommene på de 10 pst. rikeste i befolkningen. Vanlige arbeidsfolk har på sin side fått økte avgifter år etter år med Fremskrittspartiet i regjering og Siv Jensen som finansminister – en avgiftsregning som ikke tar hensyn til om man lever under fattigdomsgrensen eller har milliarder på bok.

I tillegg har folk med barn i barnehage fått økt foreldrebetaling, og høyreregjeringen har også gjort det dyrere å pendle til og fra jobb. De var til og med frekke nok til å foreslå at det skulle bli dyrere å bli syk – midt i en pandemi. Selv i krisetider, med nesten 200 000 arbeidsledige, har Høyre de ideologiske skylappene på og prioriterer skattekutt til dem med de største formuene. Flere av disse bidrar aktivt i Høyres valgkamp med betydelige økonomiske bidrag. Det er kanskje ikke så rart når Høyre gir dem det mangedobbelte tilbake i form av reduserte skatter.

Det er på tide å gi Høyre og resten av de borgerlige partiene avløsning fra regjeringskontorene og erstatte dem med en Arbeiderparti-ledet regjering, med Jonas Gahr Støre som statsminister, som prioriterer vanlige arbeidsfolk. Det er det Arbeiderpartiet gjør.

Med Arbeiderpartiets skatteopplegg vil folk med vanlige og lave inntekter betale mindre i skatt. Åtte av ti skattebetalere vil få lavere inntektsskatt, og ni av ti pensjonister vil få lavere skatt på pensjonen sin. En person med vanlig lønn får om lag 3 000 kr i skattereduksjon, og en pensjonist med gjennomsnittlig pensjonsinntekt får om lag 1 800 kr i lavere skatt. I tillegg går ingen avgifter opp uten at det blir gjort en tilsvarende reduksjon av andre skatter eller avgifter. Bedriftene får samme skatt som i dag.

Med Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett vil det også bli billigere for vanlige arbeidsfolk å komme seg til og fra jobb ved at vi øker pendlerfradraget. Hele 8 900 kr i lavere egenandel har noe å si for dem som pendler f.eks. fra Dirdal, i min egen kommune, Gjesdal, og inn til Stavanger sentrum. De mange som pendler denne veien eller tilsvarende strekninger, har fått en økt skatteregning på nærmere 3 000 kr bare for å komme seg på jobb, med denne regjeringen.

Samtidig dobler vi fagforeningsfradraget til 7 700 kr. På den måten gjør vi det billigere for arbeidstakere å organisere seg. Med flere fagorganiserte styrker vi det organiserte arbeidslivet, noe som også denne gangen har vist seg å være et stort fortrinn i krisetider.

Millionærene og milliardærene har fått nok – nå er det på tide at vi prioriterer vanlige arbeidsfolk.

Terje Halleland (FrP) [18:36:13]: Det har vært en lang historie om rammevilkårene for vannkraftproduksjonen. Vannkraften er ryggraden i kraftsystemet vårt og en særdeles verdifull og miljøvennlig ressurs. Det moderne Norge ble bygd og industrialisert gjennom at vi klarte å ta i bruk elver og fossefall til kraftproduksjon. Før oljeindustrien kom til landet, var vannkraften den største, viktigste og mest verdiskapende industrien i landet, i tett samarbeid med kraftkrevende industri.

Vannkraften er dessuten spredt rundt omkring i hele landet og er i sannhet en distriktsnæring, som i dag sysselsetter over 20 000 personer. Mange av kraftverkene våre er imidlertid blitt over 50 år og trenger en modernisering og opprustning. Tilbakemeldingene fra bransjen har i flere år vært at dagens skattesystem har hindret den opprustningen da det ikke har vært bedriftsøkonomisk lønnsomt.

Fremskrittspartiet mener at det er særdeles viktig å få fart på moderniseringen og opprustningen av kraftanleggene og et betydelig potensial, som NVE har anslått å være rundt 5–6 TWh. Fremskrittspartiet har utfordret regjeringen på denne situasjonen, både da vi var inne i det gode selskap, og nå, når vi er utenfor. Da vi var innenfor, fikk vi gjennomslag for å nedsette et ekspertutvalg, men her ble dessverre forslaget så dårlig mottatt at vi aldri fikk den gode debatten om hvilke grep som skal til, og som er nødvendige for å få en økt kraftproduksjon.

I vår fremmet Fremskrittspartiet igjen et Dokument 8-forslag som medførte at regjeringen i sitt budsjettforslag la fram et skatteforslag som innebærer at fra 2021 kan selskapene utgiftsføre hele kostnaden ved nye investeringer i det samme året som investeringen ble gjort – en såkalt kontantstrømskatt. Dette er vi i Fremskrittspartiet veldig glade for. Vi skulle gjerne sett at forslaget også hadde gjeldt de kraftverkene som allerede er oppgradert, men vi kommer til å følge situasjonen og utviklingen nøye. Fremskrittspartiet hadde en målsetting om økte investeringer i vannkraften og økt kraftproduksjon – vi håper og tror at det nå er på plass.

Vi har i de siste årene opplevd en økt motstand mot vindkraft, og vi er rimelig overbevist om at det kommer til å bli mindre vindkraft framover. Da må vi utnytte bedre de mulighetene vi har. Vi skulle gjerne hatt med oss et flertall på å utfordre kraftselskapene til å komme med forslag om å bygge ut mer vannkraft i vassdrag, noe som med skånsomme inngrep kunne gitt oss en økt kraftproduksjon. Dessverre fikk vi aldri flertall for dette, så nå setter vi vår lit til at kraftselskapene – med endrede skatteregler – setter i gang økte investeringer, som vil gi oss en økt kraftproduksjon.

Karin Andersen (SV) [18:39:30]: Både koronakrisen og klimakrisen krever av oss at vi bruker pengene våre klokt, skal vi redde arbeidsplasser og skape arbeidsplasser. Jeg tror regjeringen og regjeringspartiene bør være ganske sjeleglade for at opposisjonen presset dem til å få på plass mye bedre pakker for å redde næringslivet gjennom krisen enn de hadde sjøl. De var med skam å melde ganske dårlige. Det er de nå også, og det er behov for mye sterkere tiltak nå, som SV har foreslått, for å redde mange flere bedrifter mye bredere enn det regjeringen har gjort. Så det er ingen grunn for regjeringspartiene til å mene at det er de som berger arbeidsplassene.

SV foreslår også store satsinger for å skape nye arbeidsplasser, bl.a. i regionalpolitikken. I budsjettet står det at hvis man bruker investeringstilskuddet, genererer det 3,8 pst. flere ansatte og 9,1 prosentpoeng økt verdiskaping. Regjeringen skriver at risikolån i distriktene genererer 16,2 prosentpoeng høyere verdiskaping og 6,2 prosentpoeng flere ansatte. Ja, der kutter regjeringen, mens SV satser helt konkret på det vi vet gir arbeidsplasser.

I mitt hjemfylke er det to store nyskapingsmiljøer, nemlig Norwegian Cluster of Expertise Heidner Biocluster og Norwegian Wood Cluster. De har gitt et innspill til partiene, og det har jeg med meg her. Veldig mye av det de ber om for å skape de nye, grønne arbeidsplassene, har SV lagt inn i sitt budsjett, men det regjeringen og flertallet her gjør, er at man pøser milliarder inn i oljeselskapene, altså det som alle står her og sier at vi må gjøre mindre av fordi det kommer til å slutte. Vi er nødt til å skape de nye arbeidsplassene, og det gjør SV.

De sier bl.a. at det må opprettes et statlig investeringsfond som investerer i grønn, framtidsrettet industri. Fondet må stimulere initiativer som private ikke ville finansiert, og ha en annen realiseringsevne, størrelse og risikoprofil enn det Nysnø og andre etablerte ordninger har. Dette har SV svart på. Vi har foreslått de ordningene, vi har brukt penger på de ordningene, nettopp for å få opp de arbeidsplassene som vi kan leve av i framtida, for vi skal få til flere ting: Vi skal kutte klimagassutslipp, vi skal tjene penger, og vi skal skape arbeidsplasser som vi kan leve av framover. Det er det SVs opplegg går ut på – ikke regjeringens opplegg.

Ingrid Heggø (A) [18:42:45]: No er det vanlege arbeidsfolk sin tur. Ein gjennomsnittsfamilie ville hatt om lag 6 000 kr meir å rutta med neste år dersom Arbeidarpartiets alternative budsjett hadde vorte vedteke. I tillegg hadde det vore billigare å pendla, og ein hadde fått dobla fagforeiningsfrådraget sitt.

Vi går snart inn i det åttande året med prioritering av dei betrestilte og store skattekutt til dei rikaste i landet. Den vanlege mann og kvinne, derimot, har fått mindre å rutta med under høgreregjeringa. Dei rikaste er prioriterte med skattekutta, og avgiftene er auka. For eksempel har pendling Høyanger–Førde vorte 2 600 kr dyrare no enn i 2013.

Vi er opptekne av at politikken skal vera rettferdig og gje alle like moglegheiter til å kunna leva sitt gode liv, slik dei ynskjer. Difor prioriterer Arbeidarpartiet at vanlege arbeidsfolk skal betala mindre i skatt, og så får heller dei med høgst formue betala noko meir.

Skatte- og avgiftspolitikken er viktige verktøy, men det er òg viktig å tenkja over kva ein får igjen av velferdstenester for skattenivået som vi har i Noreg. Arbeidarpartiet vil bruka dei store pengane på dei store oppgåvene, på borna, på sjukehusa, på helsetenestene og på ei god og verdig aldersomsorg.

Rett nok er skattenivået senka sidan den raud-grøne regjeringa, men det ville det også vore for vanlege arbeidsfolk dersom raud-grøn regjering hadde fortsett.

Også pensjonistane hadde tent på Arbeidarpartiets opplegg. Ein pensjonist med gjennomsnittleg pensjonsinntekt ville fått om lag 1 800 kr lågare skatt. Ni av ti pensjonistar, 95 pst. faktisk, ville fått mindre skatt. Arbeidarpartiet har over lengre tid teke til orde for både å auka pensjonen for minstepensjonistane og å få varige endringar av reguleringa av pensjonen.

Skatteopplegget til Arbeidarpartiet er enkelt: Folk med vanlege og låge inntekter skal betala mindre i skatt. Folk med høge inntekter og formuar må betala meir i skatt. Skiljet går ved 750 000 kr. Ingen avgifter går opp utan at det vert gjort tilsvarande reduksjonar i andre skattar eller avgifter. Bedriftene får same skatt som i dag. Dette viser berre at Høgre er partiet for rike folk flest, og Arbeidarpartiet er for vanlege folk.

Vetle Wang Soleim (H) [18:45:44]: Jeg synes debatten begynner å gå litt inn for landing.

Når det gjelder Arbeiderpartiet, som på en måte har lagt fram et skatteopplegg som er ganske lite i stil med den retorikken som er blitt brukt: Jeg er glad for det, men det jeg ikke er glad for, er at den skatteøkningen de legger inn, er målrettet direkte mot norske bedriftseiere. Jeg mener at det er feil politikk. Men siden Arbeiderpartiet også i denne debatten virker så skråsikker på at deres økning i skatt på arbeidende kapital kun treffer Norges aller rikeste, har jeg spurt før, og jeg spør igjen: Hvem i næringslivet er det Arbeiderpartiet har snakket med, når man mener at dette er en god idé? Hvem i næringslivet langs kysten vår, i innlandet, rundt omkring som nå står i en utfordrende situasjon, er det Arbeiderpartiet har snakket med, når de sier at ja, dette er en god idé, i den tiden vi nå står i? Jeg har ikke snakket med noen i næringslivet som sier det, og dette er de folkene som faktisk skaper de arbeidsplassene som vi skal ha på andre siden av denne krisen.

Representanten Heggø var inne på endringer i vannkraftbeskatning. Jeg synes representanten Storehaug sa mye bra om det. Det er en kjensgjerning at det er et stort behov for oppgradering og utbygging i vannkraftanleggene våre. Behovet er anslått til å være opp mot 40 mrd. kr i 2030, 75 mrd. kr i 2050. Med denne omleggingen frigjør vi, tror vi, for neste år 800 mill. kr i kapital, slik at det er mulig å sette i gang med disse opprustningene. Det mener jeg er bra for Norge som en fornybarnasjon, og det er også bra for næringsliv og kommuner rundt omkring at vi har vannkraftverk som nå med et nytt skattesystem kan bli oppgradert, og som kommer til å stå seg også i tiårene som kommer. Det er vår oppfatning at dette i liten grad berører kommunenes inntekter gjennom eiendomsskatten, der det er maksimums- og minimumsbegrensninger, og det viktigste er at vi legger til rette for at man på sikt sørger for at det er lønnsomt å investere i vannkraft.

Det er tatt opp en debatt om bærekraftige bilavgiftssystem for framtiden, representanten Hansen tok opp det. Det mener jeg er en god debatt som jeg er helt sikker på at vi kommer tilbake til, for de prinsippene som regjeringen nå har lagt fram, er til dels vanskelige å få gjennomført uten store systemomlegginger, og noe er til og med motstridende. Så det å finne en god modell for framtiden her blir en god diskusjon som jeg ser fram til at vi skal ha her i Stortinget. Samtidig skal vi nå målet om at det i 2025 kun skal selges nullutslippsbiler.

Arbeiderpartiet har tatt på seg stortrøya og er bekymret for at regjeringen øker avgiftene. Vel, av de økningene i avgifter som har kommet, gjelder 6,7 mrd. kr av dem miljøavgifter. Det hadde vært interessant hvis Arbeiderpartiet kunne komme opp og si hvilke miljøavgifter de er imot. Så vidt jeg ser, er de for høyere.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [18:49:10]: Jeg har merket meg i denne debatten at en rekke talere fra Fremskrittspartiet har gått opp og jublet over at en nå har klart å kjempe ned igjen avgiftene til det nivået de var på da Siv Jensen overtok som finansminister og Fremskrittspartiet gikk inn i regjering.

Jeg skjønner godt at de benytter anledningen til å juble litt nå, når de samtidig allerede fra sommeren av skal til å øke avgiftene igjen gjennom en målrettet avgiftsøkning, en dobling av avgiftene på reiseliv, som er særdeles hardt rammet av krisen. I tillegg er det andre som er hardt rammet av krisen, det gjelder både transport og kultur.

Det er riktig at Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for noe reduksjon i avgifter på noen varer som er knyttet til grensehandel. Jeg og Senterpartiet mener jo oppriktig at det er viktig å se på hvilken effekt det får når grensene åpnes igjen. Det som er litt rart, synes jeg, i den saken som vi har om det, er at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke er villige til å være med på å skulle gjøre bredere undersøkelser av hvilken effekt avgiftsendringene får både på konsumet i Norge og på grensehandelsomsetning og arbeidsplasser.

Det andre som er interessant å merke seg, er at Fremskrittspartiets engasjement for å kutte avgifter tydeligvis stopper der. Når vi foreslår eksempelvis å kutte i avgifter for ting som folk trenger i sin hverdag – melk og brød, frukt og grønt – er det plutselig ikke så viktig lenger.

Nok en gang er det dessverre en målrettet avgiftsøkning som ligger i dette budsjettet, som en ny avgift på forbrenning av avfall i Norge, som bransjen selv sier ikke kommer til å redusere utslipp, men som målrettet bidrar til at en flytter arbeidsplasser ut av landet, slik at søppelet blir forbrent i Sverige i stedet for i Norge.

En får også innført moms på alternativ behandling. I stedet for en ordentlig gjennomgang av Alternativregisteret smeller de fra 1. januar til med 25 pst. moms på en rekke nødvendige behandlinger for mange mennesker i Norge, som en også får fra sin fastlege. Det er ikke fornuftig, og det er heller ikke forutsigbart for dem det gjelder.

Nok en gang blir det ytterligere dårlige vilkår for landets pendlere. Mange er avhengige av å pendle langt til jobb og enda lengre nå når vi står i en krise. Folk som mister jobben, og som må flytte på seg til en jobb som er lenger unna, får en ytterligere innstramning – en uklok politikk for arbeidsfolk.

I stedet burde vi ha sørget for mer omfordeling og lavere avgifter enn det som flertallet legger opp til.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [18:52:26]: Jeg vil knytte noen kommentarer til to av temaene som har vært oppe i debatten. Det ene går på vannkraft, og det andre går på formuesskatten.

Det ble hevdet her at vannkraftoppgraderinger er skånsomme inngrep i naturen. Jeg må jo si at noe av debatten om vannkraftbeskatningen dessverre bærer preg av at man kanskje er mer opptatt av å se de store protestene mot vindkraft og mindre opptatt av å se de helt reelle, også negative konsekvensene som vannkraft har og vil kunne ha. En kontantstrømbeskatning er en kraftig boost for investeringer i vannkraft. Det mener SV er riktig når det går på oppgradering, men det vil jo også være en boost for utvidelser av eksisterende vannkraftverk med dertil ganske negative konsekvenser for naturen. Det tror jeg Stortinget skal være bevisst på framover, når også protestene og de negative naturkonsekvensene av de investeringene vil bli bedre belyst.

Så må jeg si at debatten om formuesskatten i denne salen tidvis er ganske utrolig å høre på, for man har altså lag på lag på lag med tydelig faglig belegg for at formuesskatten ikke er en skadelig skatt for norsk økonomi. Man har lag på lag med faglig belegg for at det er klokt å ha en formuesskatt. Likevel hører vi til stadighet fra høyresiden eksempler – fra ulike personer med formuer – at man gjerne vil kutte i formuesskatten, og det er et så tydelig symbol på at forskjellene i rikdom nå er blitt til forskjeller i makt, og hvem det er som kan prege det politiske ordskiftet og politikken som føres.

Empirien, forskningen, viser oss at det er godt å ha formue og eie bedrifter i Norge, virkelig godt, at formuesskatten er en skatt på formue og ikke på bedrifter, at formue i Norge ikke er særlig høyt beskattet hvis en sammenligner med andre land, at det ikke finnes noe faglig belegg for at formuesskatten er skadelig, heller tvert imot, og at det er de mest solide bedriftene som betaler formuesskatt. Høyresidens forsøk på å motbevise det har hver eneste gang falt på stengrunn. Det er altså ikke annet enn anekdotiske bevis som høyresiden kommer med, fordi de har snakket med folk som vil betale mindre formuesskatt. Det kan jeg forstå, det finnes mange som vil betale mindre skatt her i landet, men også Høyre må forholde seg til best tilgjengelig kunnskap, til forskning og empiri, og der finner de altså ikke faglig belegg for det som blir påstått i denne debatten og i denne salen.