Stortinget - Møte tirsdag den 29. mars 2022

Dato: 29.03.2022
President: Svein Harberg
Dokumenter: (Innst. 207 L (2021–2022), jf. Dokument 8:46 L (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 18 [18:43:04]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Guri Melby, Ola Elvestuen, Sandra Bruflot, Sveinung Stensland, Bjørnar Moxnes, Seher Aydar, Kristoffer Robin Haug, Rasmus Hansson, Marian Hussein og Torgeir Knag Fylkesnes om å gjennomføre rusreformen (Innst. 207 L (2021–2022), jf. Dokument 8:46 L (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil sju replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa. Og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får også ei taletid på inntil 3 minutt.

Even A. Røed (A) [] (ordfører for saken): Denne saken har fått en solid behandling i Stortinget for andre gang. Vi har gjennomgått grundige høringer med mange aktører, og jeg vil takke komiteen for arbeidet i saken.

Arbeiderpartiets standpunkt i denne saken er kjent og har vært kjent ganske lenge. Vi ønsker ikke å avkriminalisere bruk og besittelse for alle. Vi ønsker en ordning der bruk og besittelse avkriminaliseres for dem med en rusavhengighet, slik vi nå utreder.

Men vi ønsker en langt bredere tilnærming til rusfeltet. Altfor mange opplever å havne utenfor, falle ut av skole eller arbeid, og ha psykiske utfordringer de ikke takler på egen hånd. Vi må styrke forebyggingen og styrke det psykiske helsearbeidet gjennom en opptrappingsplan.

Vi vet at det er for mange som ikke får den helsehjelpen de trenger, at de ikke opplever at behandlingsapparatet fungerer godt nok. Derfor må vi styrke behandlingen. Vi vet at altfor mange opplever at de ikke får den oppfølgingen, den hjelpen og de mulighetene de trenger etter behandling. Vi må ha et ettervern som gir verdige boforhold, der man blir inkludert, får muligheten til jobb, skole og studier.

Den reformen som vi behandler i dag, nevner ikke dette. Vi har for mange ganger sett at det er gjort tiltak på rusfeltet som har endt opp stykkevis og delt. Det vil være en stor fordel om vi klarer å se ting i sammenheng.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen er i gang. Vi har nå startet arbeidet med vår forebyggings- og behandlingsreform. Vi har styrket økonomien i sykehus og kommuner. Vi skal utvide LAR-tilbudet, og i begynnelsen av måneden åpnet vi prøveprosjekt for heroinassistert behandling. Vi vet at det er veldig store behov, og vi skal fortsette å styrke forebygging og behandling.

I forrige uke var jeg på besøk hos Uteseksjonen i Oslo. Der møtte vi erfaringskonsulent Adnan, som jobber oppsøkende med å tilby folk hjelp. Uteseksjonen bidrar til at vi møter flere, hjelper folk til muligheter til jobb, skole og studier. Gjennom Arbeiderparti-styrte Oslo er det gjort en rekke solide tiltak for å forebygge og hjelpe unge der de er. Dette må vi gjøre mer av med ressurser nok.

I går var jeg på besøk hos Gatelaget i Lillestrøm. Gatelaget gir en arena der folk får mulighet til å mestre, til å være en del av fellesskapet, både innad i Gatelaget og i klubben som helhet. Spillerne fortalt at de ruset seg mindre, at de opplevde å få et bedre liv. Gatelagene er gode eksempler på arbeid som vi må gjøre mer av.

Rusarbeid er et arbeid som dreier seg om hele linjen, som dreier seg om at folk som har rusproblemer, skal være en stafettpinne i systemet, som opplever å bli løftet og få et behandlingstilbud som henger sammen. Faller du, skal du bli plukket opp, ikke avvist. Forebyggings- og behandlingsreformen vil bidra til at flere blir sett og inkludert gjennom bedre forebygging, og at flere får hjelp, at færre faller ut og tilbake etter endt behandling.

Denne reformen ser jeg fram til.

Sandra Bruflot (H) []: Vi trenger fremdeles en rusreform. Jeg kan skjønne at mange lenge trodde at det måtte være sånn at vi skulle straffe folk for å bruke ulovlige rusmidler. Vi er flasket opp med den tanken, hele gjengen, fordi vi alltid har straffet folk for rusbruk – og rusmidler er farlige. Men det kan ikke forsvares lenger. Nå skjer dagens straffepolitikk mot bedre vitende. Dagens politikk bidrar til å opprette stigma, det bidrar til å fortsette forskjellsbehandling og forsterke sosiale forskjeller, og det dytter folk lenger unna hjelpeapparatet.

Jeg skjønner at det for Arbeiderpartiet og Senterpartiet er mer behagelig å snakke om en reform som man ikke vet innholdet i, enn å diskutere det som ligger på bordet i dag, som de stemmer mot.

Straff er det sterkeste virkemiddelet vi har. Vi må kunne forklare hvorfor det å straffe enkeltpersoner er mer positivt for samfunnet enn det er skadelig for den vi straffer. Vi kan ikke føle oss fram til at det er riktig å straffe unge for rusbruk fordi vi er bekymret for en signaleffekt. Det holder ikke å tro at det er det riktige å gjøre fordi vi vet at rusbruk kan være skadelig. Gode intensjoner er ikke godt nok.

Dagens politikk gjorde at da en 15 år gammel jente anmeldte voldtekt i 2018, ble voldtekten henlagt, men hun fikk en bot på 4 000 kr for å røyke hasj. Bevisene fant politiet på den samme mobilen som de gikk gjennom for å finne bevis for voldtekt. Pappaen hennes sa til VG at etter to måneder uten riktig oppfølging framsto hasj som eneste alternativ til selvmord for jenta hans. Her kommer noe av poenget mitt – for la oss si at straff har en preventiv effekt: Hvem er det straff skremmer unna rusbruk? Ungdommer som har opplevd traumer og har psykiske lidelser, og som ruser seg som selvmedisinering eller bruker rus for å flykte fra virkeligheten, har ikke blitt skremt fra å bruke rusmidler. Den gjengen der skal man med andre ord fortsette å straffe fordi man mistenker at det kan virke preventivt for de mer ressurssterke ungdommene. Straff og trusler om straff dytter ungdommer lenger unna hjelpeapparatet, og det slår sosialt veldig skjevt ut. Det er ikke en politikk vi kan stå inne for.

I rusreformen foreslår vi avkriminalisering for alle, og det vet jeg at det er uenighet om. Men hva sier egentlig de partiene som kun vil frita rusavhengige fra straff? Jo, de sier til ungdommer og andre at du må bli sykere, mer avhengig og få livet ditt mer ødelagt før du får hjelp fra oss. På et eller annet tidspunkt får vi en rusreform der vi slutter å straffe folk for rusbruk. Det er bare så innmari synd at vi må vente enda lenger.

Med dette tar jeg opp forslaget som Høyre har sammen med Sosialistisk Venstreparti og Rødt.

Presidenten: Då har representanten Sandra Bruflot teke opp det forslaget ho refererte til.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Eg er glad for at ein samla nasjon ser at tida er komen for ei ny retning, ein ny ruspolitikk og ei ny rusomsorg. Tida er komen for at me alle ser at det å bli rusfri, er ein tung og langvarig kamp. For mange er det faktisk livets kamp.

Som samfunn må me setje alle klutar til for at så mange som mogleg kan få moglegheita til å bli rusfrie. Viss det ikkje går på det fyrste eller andre forsøket eller dei neste forsøka, må me framleis sørgje for å ha gode tilbod som kan bidra og hjelpe.

Målet med alt me gjer i denne bygninga, må vere at folk skal få eit godt liv. Dessverre ser me at rusreforma som i dag blir diskutert, og som blei diskutert i fjor, verken kjem med klutar, fleire eller betre tilbod. Skal me som samfunn og medmenneske lukkast med å hjelpe, krev det ein politikk som ser heile livssituasjonen til folk. Rusavhengigheit rammar sosialt skeivt. Sosiale og økonomiske vanskar og psykiske plagar kan gjere menneske sårbare for å bli avhengige av lovlege og ulovlege rusmiddel.

I dag, som i fjor, behandlar me eit forslag utan forslag til tiltak som kan hjelpe på heile livssituasjonen til folk, og det er ingen forslag til tiltak for å hjelpe menneske som har utfordringar med lovlege rusmiddel, som t.d. alkohol og preparat som OxyNorm eller Sobril, sovetablettar eller anna som dei får på resept.

Det me treng, er ei styrking av behandlingstilbod og ein betre overgang til eit rusfritt liv. Eg veit at alle me som sit her i salen, har eit stort hjarte for rusomsorga, og eg håpar at me saman kan få til ei reform som faktisk endrar den norske ruspolitikken og rusomsorga til det beste for enkeltmenneske.

Førebyggings- og behandlingsreforma som er starta opp, er ikkje eit alternativ til Solberg-regjeringa si rusreform, men ei fullstendig reform av korleis me tenkjer om menneske som lid av rusavhengigheit, korleis me førebyggjer rusavhengigheit, korleis me møter menneske med rusavhengigheit, korleis me behandlar rusavhengigheit, og kva me riggar i etterkant av ei slik behandling. Dette er område som har fått sterk kritikk frå fleire arenaer, og som eg kjenner frå eiga erfaring som helsepersonell. Det har vore mangelfullt i alle ledd, våre medmenneske har blitt dårleg behandla – det har rett og slett vore underprioritert lenge.

For mange er hjelpa avhengig av kvar ein bur. Førebyggings- og behandlingsreforma er vårt svar på kritikken som har vore frå dei forskjellige arenaene. Me er allereie i gong med endringar. Eit viktig grep har vore å styrkje finansieringa av kommunane, for mange av tiltaka som trengst, kjem der. Riksrevisjonen sin rapport om tenester innanfor psykisk helse viste at det er store forskjellar mellom kommunane. Eit anna grep har vore å styrkje grunnfinansieringa av sjukehusa, og då spesielt tverrfagleg spesialisert rusbehandling.

Regjeringa er i gong. Me må styrkje kompetanse, tilbod og tilgjengelegheit i kommunane. Me må styrkje den tverrfaglege behandlinga i spesialisthelsetenesta. Me må styrkje helsetilbodet i fengsel over heile landet, og me må sikre gode overgangar til eit rusfritt liv. Det får me til saman.

Morten Wold (FrP) []: Rusomsorg er en viktig sak for mange. Den er viktig for rusavhengige, for pårørende og familier, for ungdom og for samfunnet. Mange kjenner eller har kjent mennesker som har vært avhengig av rus, og dessverre er rusavhengighet noe som går ut over mange, ikke bare rusmisbrukeren selv.

Fremskrittspartiet har hele veien vært tydelig på at vi ikke støtter forslaget til rusreform slik det ble presentert, verken da reformen ble lagt frem første gang, eller nå, under den omkampen som forslagsstillerne har satt i gang. Signaleffekten en avkriminalisering vil ha, er bekymringsfull, og en generell avkriminalisering er svært omstridt både blant forsknings- og fagmiljøer som jobber praktisk på feltet.

Da rusreformen ble lagt frem, ble det skapt et inntrykk som festet seg hos mange, nemlig at det var greit å bruke narkotiske stoffer. Det er et farlig signal som kan lokke mange unge inn i en rusavhengighet man ikke kommer ut av.

I rusreformen glemmer forslagsstillerne aspektet rundt forebyggende arbeid, hvordan man kan hindre at folk begynner med rus, som igjen kan utvikle seg til et problem. For oss i Fremskrittspartiet er det viktig at vi styrker behandlingstilbudet til dem som lider av avhengighet og som er syke. De skal få hjelp, og hjelpen må komme raskt. Her er det viktig at behandlingsinstitusjonene spiller på lag med de rusavhengige som ønsker hjelp. Samtidig skal vi sende ut et preventivt signal til unge som ønsker å eksperimentere med rus. Det er farlig å skape inntrykk av at bruk av narkotika ikke skal få konsekvenser.

Forslaget vi i dag behandler, er ikke godt nok når det kommer til å følge opp og å jobbe forebyggende mot ungdom. Det er etter vår mening rett og slett ikke godt nok når det kommer til det helt essensielle spørsmålet, om hvordan man skal følge opp dem som har havnet på skråplanet, og som innstendig vil ha hjelp til å komme ut av et mistrøstig liv der rusen er det styrende.

Mange rusavhengige sendes i dag rett tilbake til sitt tidligere rusmiljø, uten en skikkelig oppfølging fra hjelpeapparatet, etter at de er ferdige med å sone eller har vært på avrusning. Noen har ikke engang et botilbud som venter på dem, noe som gjør veien tilbake rusmiljøet kort.

Fremskrittspartiet mener vi glemmer de unge i rusreformen. Unge som eksperimenterer med narkotika, trenger oppfølging, ikke frislipp. Vi trenger kommunal oppfølging, slik at så få som mulig havner i tung rusavhengighet. Konsekvensen av at vi ikke sikrer oppfølging, er at unge mennesker havner i rusens klamme favntak. Det må vi kjempe mot. Da hjelper det ikke med et møte på en times tid, slik det foreslås, men oppfølging over en lengre periode.

Narkotika er forbudt, og det skal det fortsatt være. Narkotika er et samfunnsproblem som bringer med seg store kostnader og umenneskelige lidelser. Narkotika truer ikke bare den enkeltes helse og trygghet, men understøtter også organisert kriminalitet, både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg tar med dette opp de forslag som Fremskrittspartiet har sammen med andre partier.

Presidenten: Då har representanten Morten Wold teke opp dei forslaga han refererte til.

Marian Hussein (SV) []: Jeg skulle gjerne ha ønsket meg en veiledning fra presidenten om hva som er innenfor av akseptabel parlamentarisk språkbruk overfor dem som grovt svikter samfunnets mest hjelpetrengende. Det er grov svikt når regjeringen i en pressemelding sist uke varslet en reform basert på at forbudet mot bruk og besittelse av narkotika til eget bruk skal bestå, og at regjeringen går imot en generell avkriminalisering av narkotikabruk. Det betyr at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen reelt sett mener at politiet fortsatt skal jage rusavhengige som er synlige i bymiljøet.

Det er staten som er den største pusheren av rusmidler i Norge. I fjor solgte Vinmonopolet hele 118 millioner liter alkohol til det norske folk. De sosiale og helsemessige konsekvensene er enorme. Det er påfallende hvordan vi som storsamfunn forholder oss svært forskjellig til rusmidler. Mange har et helsemessig problematisk forhold til rus, uavhengig av hvorvidt det er illegale eller legale rusmidler. Disse må selvsagt få faglig støtte og hjelp, og vi må satse på forebygging. Men historien og forskningen viser at forbud og kriminalisering ikke hjelper.

Jeg synes Bergens Tidende forleden dag oppsummerte det klokt på lederplass:

Det er velkjent at politiet har brukt problematiske og ulovlige virkemidler for å jakte på ulovlige rusmidler, særlig overfor ungdommer. Nå når de fremdeles skal straffes for små narkotikalovbrudd, er det grunn til å tro at den ulovlige framferden fortsetter. Ungdom som burde fått hjelp, blir istedenfor straffet på måter som skader deres sjanser videre i livet. Det er selve oppskriften på å fremdeles miste mennesker til rusmisbruk.

Jeg er særlig skuffet over Arbeiderpartiet. Én ting er å bruke Margrethe Munthes oppdragerfilosofi, men å bruke pisken på hjelpetrengende er ikke verdig et sosialt forankret parti. Vi må hjelpe, ikke straffe.

Med det tar jeg opp forslagene fra SV.

Presidenten: Då har representanten Marian Hussein teke opp dei forslaga ho viste til.

Seher Aydar (R) []: Tiden for å jage, straffe og stigmatisere mennesker for rusbruk og avhengighet må være over. Straff virker ikke, men det støter mennesker ut av fellesskapet. Rødt ser på rus og rusavhengighet som et helse- og sosialproblem, ikke et kriminalitetsproblem, for de viktigste virkemidlene for å forebygge rusavhengighet ligger utenfor fengslene og politiets ansvarsområde. Barn og ungdom må møtes med hjelp og forebyggende ungdomsarbeid drevet av fagpersoner framfor straff.

Det fremste verktøyet er trygge og langvarige relasjoner, det er å tilrettelegge for tilhørighet til samfunnet, det er små sosiale forskjeller, det er god folkehelse, arbeid og utdanning. Dette er viktige faktorer i det forebyggende arbeidet. Skal rusfeltet romme alt fra forebygging til ettervern, må vi ha ulike tilbud, for også rusavhengige er forskjellige, og avhengighet kan være sammensatt. Vi trenger tverrfaglig kompetanse som kan møte hele mennesket. Straff er ikke det.

Flere av partiene hevder at bortfall av straff for brukerdoser vil føre til at flere ungdommer havner i rusavhengighet. Men det er ikke en motsetning mellom å jobbe med forebygging og behandling og å oppheve straffeansvar, bruk og besittelse av mindre mengder illegale rusmidler til eget bruk. Det er riktig at narkotikabruk kan ha negative helsemessige konsekvenser, og med forslaget vårt vil narkotikabruk fortsatt være forbudt, men det finnes ikke forskningsmessig belegg for å hevde at avkriminalisering gir økt bruk av rusmidler. Det vi vet, er at dagens straffepolitikk faktisk ikke funker.

Personer som bruker illegale rusmidler, utsettes dessverre for en systematisk diskriminering av ordensmakten. Det har pågått for lenge, og nå er det på tide med en endring. Vi i Rødt har heller ingen tro på at det er lurt å skille målgruppen inn i verdig og uverdig trengende. En slik inndeling tror vi er farlig. Rusmisbrukere er like forskjellige som alle oss andre, og det å lage en slik inndeling tror jeg ganske mange av oss vil være enige om strider imot det som ellers er viktig for oss alle, nemlig likhet for loven.

En rusreform er også et klassespørsmål og nødvendig for å føre en kunnskapsbasert og human ruspolitikk. Forskning viser at ungdom der foreldrene har mindre enn fire års høyere utdanning, og som er bosatt i lavinntektsområder, har syv ganger høyere risiko for straff enn ungdom der foreldrene har mer enn fire års høyere utdanning.

Noen ganger kan mennesker befinner seg i en vanskelig livssituasjon. Vår jobb er å sørge for hjelp, forebygging og å styrke fellesskapet.

Ola Elvestuen (V) []: Straff skader. Det gjør det i dag, med ungdom som blir tatt med mindre brukerdoser med narkotika. Den straffen de får i en situasjon hvor de skal ut i arbeidslivet, hvor de skal ut i utdanning, virker negativt. Slik har det vært så lenge vi har hatt dette systemet, i 50 år. Det har vært med på å drive folk ut i en mer vanskelig livssituasjon og inn i avhengighet, i de siste 50 år.

Det er blitt bedringer. Det gjelder behandlingstilbudet, stigmatiseringen er blitt mindre, og oppbyggingen av tilbudet for rusavhengige er blitt mye bedre i løpet av disse årene. Men dette forslaget handler om at vi nå skal fjerne den siste delen, altså at vi nå trenger et vedtak om å avkriminalisere, slik at straff – som undersøkelse etter undersøkelse viser at skader – ikke lenger skal ha den funksjonen.

De som har brukt eller bruker narkotika, trenger støtte. De som kommer inn i en avhengighet, trenger behandling, og det er ingenting som tyder på at straffen i seg selv er med på å endre eller bedre den situasjonen som de er i. Og som det er påpekt: Måten dette er blitt håndtert på, også av politiet – med husundersøkelser, med gjennomgang av mobiltelefoner, med blod- eller urinprøver, og ungdom som har måttet kle av seg for at man skal undersøke kroppens hulrom – den hjelper ingen til å få mer kontroll eller til å bringe dem inn i en trygg framtid.

Så kommer regjeringspartiene og snakker om at de skal ha en forebyggings- og behandlingsreform, akkurat som om dette ikke har vært tenkt på tidligere. I 2018 – og jeg satt selv i de forhandlingene – var det et viktig poeng for Venstre at rusreformen skulle komme alene, nettopp fordi vi skulle gjøre de andre tingene først. Så i løpet av disse årene har vi altså fulgt opptrappingsplanen for rusfeltet, fra 2016 til 2020. Den gylne regelen, hvor veksten i behandling av rus og psykisk helse er større enn somatikk i helseforetakene, er fulgt. Det er kommet nye medikamenter og medisiner inn i LAR. Det er flere stoff som kan komme inn i sprøyterommene, sprøyterommene er blitt til brukerrom, og man har mulighet til å røyke der. Vi har også igangsatt forsøk med heroinassistert behandling.

Alt dette er gjort nettopp fordi vi var bekymret for at Stortinget ikke skulle gjennomføre en rusreform (presidenten klubber), så dette er i hvert fall gjennomført. Nå trenger vi å ta også siste steg.

Presidenten: Då var tida ute.

Une Bastholm (MDG) []: Takk først til våre allierte i denne saken – Høyre, Venstre, SV og Rødt – for samarbeidet. Den viktigste grunnen til at folk flest i Norge har det godt materielt og får den nødvendige helsehjelpen de har krav på, er at vi flere ganger gjennom historien har tatt et oppgjør med gammeldagse, kunnskapsfiendtlige og diskriminerende fordommer mot enkeltgrupper i samfunnet. Det oppgjøret mangler i ruspolitikken. Derfor er en reform av norsk ruspolitikk den viktigste sosiale reformen i vår tid. I dag blir rusavhengighet kriminalisert og stigmatisert; det er stigmatisering og kriminalisering av de mest sårbare menneskene i vårt samfunn. De frarøves nødvendig helsehjelp, og dette gjør vi til tross for at vi vet at mange av dem som tyr til narkotika, og som oppsøker gatemiljøet, nettopp har blitt sviktet av velferdsstaten også som barn. Og så skal de bli sviktet igjen, igjen og igjen etter det.

Hvert eneste år dør hundrevis av mennesker av overdoser. Man trenger ikke å være en såkalt tung bruker eller tungt avhengig for å dø av overdose. Det holder å ha blitt lurt eller å ha beregnet litt feil da en satte et skudd. I 2020 døde i snitt nesten ett menneske om dagen av overdose, mennesker som kunne ha vært reddet, men mange av dem tør ikke å kontakte hjelp fordi de risikerer straff.

Norsk ruspolitikk er pill råtten. I dag lukker flertallet øynene for dette ved å si nei til rusreformen enda en gang, og regjeringens plan er å flikke på et system som ikke virker. Å skulle skille mellom tunge og lettere rusbrukere er et kompromiss internt i Arbeiderpartiet som ikke gir mening for noen av oss andre – og heller ikke for fagfolk. Det skaper usikkerhet hos folk som skal ha hjelp hos politi og domstoler. Og aller verst: Det fører til at lettere rusbrukere – hvordan vi enn skal definere det – må bli enda sykere, enda mer stigmatisert og mer ekskludert fra samfunnet før de får hjelp. Det er det motsatte av forebygging.

I februar slo dessuten Riksadvokaten fast at praksisen til politiet har vært preget av systematiske feil og mangler, f.eks. har de gjennomført lovstridige husransakelser og ydmykende kroppsundersøkelser ved mistanke om rusbruk. Folkene som politiet skulle ha beskyttet mot kyniske bakmenn, ble istedenfor ofre for politiets handlinger. Ofrene er mange, ikke bare rusbrukerne selv, men også deres nærmeste, som ungene deres. Og konsekvensene av politiskandalen er traumer, mistillit mot myndighetene og i noen tilfeller tap av arbeid og familie. Det er ikke greit at tusenvis av mennesker potensielt har blitt utsatt for ulovlige handlinger fra politiet uten at det får konsekvenser. Regjeringen må snart svare på hva de har tenkt å gjøre for å gjenoppbygge tilliten til politiet hos en stor gruppe i vårt samfunn.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Kristelig Folkeparti stemte imot i denne saken sist den var oppe, i fjor, og kommer til å stemme imot også nå.

På lørdag var jeg på et tiårsjubileum for en institusjon, eller en behandlingsform, for ettervern som drives av en som har vært rusmisbruker selv. Hun har så gode resultater at kommunene rundt har endret praksis i måten de driver psykisk helse, rusarbeid og – for dem som kommer ut av fengsel – behandlingsform på. Hun har forskerne med seg når det gjelder resultater, og helseforetaket ser at det nytter.

Det er bred enighet om at de som sliter mest med rusmisbruk eller rusutfordring, skal møtes med hjelp, men for å møte enkeltpersoner med hjelp må vi styrke behandlingstilbudet og ettervernet. Historiene våre viser at vi ikke klarer å møte dem som ber om hjelp, på en måte som gjør at de føler at de får hjelp på den måten de ønsker.

I tillegg er det ikke tvil om at det under denne debatten om avkriminalisering har vært mange foreldrelag og mange pårørende som har sittet rundt på skoler i det ganske land og vært bekymret for at yngre og yngre kommer inn i en rusutfordring. På samme tid som de tror det har blitt lovlig – selv om det ikke er det – tror og vet vi at mange av midlene i dag er sterkere enn før, og derfor ser vi dessverre også den utfordringen at en del mister livet fordi de får for sterke doser. Derfor må helsehjelp og ettervern bli mangfoldig og ikke minst være innovativt, sånn at det treffer inn i en ny tid.

Hjelpeapparatet må i tillegg være tilgjengelig når folk trenger det. For noen av oss som har levd med rus ganske tett på livet, nytter det ikke å få et tilbud om tre måneder, for da er de så langt utpå. De trenger det nå, og de trenger å få lov til å velge noe av tilbudet de ønsker. Vi er alle forskjellige, og vi trenger alle ulike tilbud, også de som sliter med rus. Derfor er Kristelig Folkeparti opptatt av et mangfold av aktører i rusomsorgen, der den enkelte får et tilbud som passer for seg. Jeg tar opp de forslagene som Kristelig Folkeparti har i saken.

Presidenten: Då har representanten Olaug Vervik Bollestad teke opp dei forslaga ho refererte til.

Irene Ojala (PF) []: Alle tema vi i helse- og omsorgskomiteen jobber med, påvirker folks hverdag. Rusreformen handler om mennesker og deres rett til et verdig liv. Det handler om konsekvenser både for brukerne og for deres familier. Spørsmålene er mange, bl.a.: Hvem er det rusreformen skal tjene?

For å få best mulig forståelse for hvordan rusreformen skal utformes, har Pasientfokus-teamet vårt de siste månedene prioritert å gjennomføre mange samtaler med rusavhengige i Finnmark, i Troms, i Nord-Norge og her i Oslo. Vi har snakket med deres familier, vi har snakket med behandlere, vi har snakket med andre fagfolk, og vi har besøkt ruskollektiv.

Vi forstår at dagens problem med behandling av rusavhengige trenger nye løsninger, hvor bl.a. flerkulturell forståelse om brukerne må være en del av løsningen for en rusreform. Slik rusreformen nå foreligger, kan en få store skjevheter i behandlingen av de avhengige som bor i de store byene, versus dem som bor i distriktskommunene i Norge.

I forslaget heter det at politiet «kan pålegge en person å møte hos rådgivende enhet for narkotikasaker i kommunen». Men hvem skal den avhengige møte når rådgiverne faktisk ikke finnes i kommunen? Ser vi til Norges nordligste fylke, til nordområdet Finnmark, er vi som kommer derfra, flerkulturelle. Vi er nordmenn, samer, kvener, vi er etterkommere av finlendere, vi er finnmarkinger – pluss mange andre mennesker fra andre nasjonaliteter. Vi bor i Norges største fylke, og det at vi er få i antall, blir ofte brukt mot oss når det gjelder helsetilbud.

I Finnmark handler rusbehandlingen om det flerkulturelle Finnmark, hvor bl.a. samiske og kvenske ruspasienter har andre utfordringer i møte med et behandlingstilbud som ofte mangler kultur- og språkforståelse. Det kan fort føre til tilbakefall og mer rus. Det må det tas hensyn til.

Pasientfokus har også drøftet spørsmålet om brukerdoser med ulike rusavhengige. Svaret fra de fleste har vært at brukerdosene hjelper dem som ikke har overskudd til å slutte med rus, og det skal vi ta på alvor. Men flere viser bekymring over at unge mennesker som nylig er introdusert for rus, fort blir dem som frakter dop mot betaling mellom selgere og brukere. Det er en bekymring som de viser, og forteller om. Det sorte økonomiske rusmarkedet kan få en ny transportkanal.

En ny rusreform vil tvinge seg fram, og en må vektlegge et forebyggende hjelpeapparat. Så må vi ha på plass et ettervern som fungerer over tid.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Under behandlingen av den forrige regjeringens rusreform var det et samlet storting som så behovet for endringer i narkotikapolitikken, men flertallet var imot en avkriminalisering av narkotika. Det er fortsatt tilfellet i denne salen.

Regjeringen vil sikre at personer med omfattende og alvorlig rusproblematikk og avhengighet ikke skal straffes for bruk av narkotika, men vi mener at det kan skje uten en generell avkriminalisering. Dette betyr ikke at vi ønsker status quo eller en strengere narkotikapolitikk, tvert imot. Regjeringen er tydelig på at samfunnets reaksjoner skal være forholdsmessige, også når det gjelder det strafferettslige.

Regjeringen vil styrke og utvikle tilbud om behandling og oppfølging, men det er minst like viktig å forebygge at rusproblemer oppstår, og at vi kommer tidlig inn med god hjelp og behandling, særlig overfor de yngste. Med dette som bakgrunn vil vi i 2023 legge fram en stortingsmelding om en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet. Der vil vi følge opp Hurdalplattformen, stortingsvedtak og forslag som vi fremmet i opposisjon.

Oppfølging av anmodningsvedtak innenfor justissektoren er i gang, og vi har lagt til rette for økt behandling i tverrfaglig spesialisert rusbehandling gjennom å øke grunnfinansieringen av sykehusene.

Stigmatisering av narkotikabrukere har stått sentralt i debatten om rusreform. Som rusreformutvalget selv påpekte, er det flere årsaker til dette, og vi kan arbeide for å redusere stigma også uten en avkriminalisering. Negative holdninger til personer med rusproblemer er en barriere for å yte gode tjenester, for sosial inkludering og for å redusere sosiale forskjeller i helse. Derfor slår vi fast at mennesker med rusproblemer har rett til et verdig liv, uavhengig av hvilke rusmidler de bruker. Dette er viktige tema å ta med ved utforming av framtidig ruspolitikk.

Solberg-regjeringens rusreform har heller ikke flertall i dette stortinget. Denne regjeringens ruspolitikk innebærer en mer lempelig og forholdsmessig tilnærming til straff, økt innsats på det forebyggende og helsefremmende området og bedre kvalitet og sammenheng i behandlings- og oppfølgingstjenestene. Det betyr en helhetlig og sammenhengende forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet som gir bedre kvalitet i behandling og oppfølging av mennesker med rusproblemer.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Sandra Bruflot (H) []: Ungdom på Oslo Øst blir tatt i å bruke hasj tre ganger så ofte som ungdom fra Oslo Vest, selv om ungdommene på Oslo Vest røyker dobbelt så mye hasj. Har foreldrene lav eller ingen utdannelse, er sjansen for å bli straffet for narkotikaforbrytelser syv ganger så høy som dersom foreldrene har høy utdannelse. Dagens ruspolitikk slår med andre ord veldig skjevt ut sosialt, og man kan egentlig si at det er arbeiderklassens barn som først og fremst blir rammet av dagens ruspolitikk.

Hva tenker statsråden om tallene, og hva tenker statsråden om at dagens politikk bidrar til at det er sånn?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Denne regjeringen har satt som et overordnet mål for all politikk at vi skal utjevne sosiale helseforskjeller. Ikke noe sted er det viktigere enn i Oslo by, hvor forskjellene i levekår er betydelige, og forskjellene i forventet levetid er også ganske betydelige mellom øst og vest.

Det er nok like alvorlig for den enkelte å ha et rusproblem uansett hvilken bydel man bor i. Det er også bakgrunnen for at vi ønsker å se bredt på rusfeltet og ha en forebyggings- og behandlingsreform. I forrige uke hadde jeg gleden av å besøke uteseksjonen i Oslo Øst, som gjør et formidabelt arbeid, og noe av det vi er på leting etter, er en god oppsøkende metodikk som kan bres ut til alle kommuner på en sånn måte at vi kommer tidlig i inngripen med unge som står i fare for å utvikle et rusproblem.

Sandra Bruflot (H) []: Jeg oppfatter egentlig ikke at statsråden svarer på spørsmålet mitt om hvordan dagens politikk bidrar til at det er sånn. Det er fint å kunne ha en god oppsøkende politikk, men når man ikke vil bli oppsøkt fordi man er redd for å bli straffet for det man driver med, kan man jo tenke seg selv om man kommer i den posisjonen.

Jeg har et annet spørsmål også, for i Hurdalsplattformen slås det fast at rusavhengige skal slippe straff. Samtidig har statsråden bl.a. nå uttalt at det er personer med omfattende og alvorlig rusproblematikk og avhengighet som skal møtes med hjelp og behandling i stedet for strafferettslige reaksjoner. Kan statsråden oppklare hvem det er som skal fritas for straff, og hvordan dette skal avgjøres?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg kunne gjerne svart på hvordan regjeringen ønsker å bekjempe sosiale helseforskjeller. Det ville vært et lengre foredrag om forskjellene mellom bl.a. høyre- og venstresiden i norsk politikk og de prioriteringene vi har sett gjennom åtte år, som dessverre har ført til at forskjellene har økt mellom folk, mellom fattig og rik, mellom bygd og by.

Men jeg regner med det er spørsmålet om straff representanten Bruflot ønsker å debattere. For denne regjeringen er det viktig at alle som har behov for helsehjelp, blir møtt med helsehjelp, uavhengig av hva slags rusbruk man sliter med. Så er det sånn at vi ønsker å utrede mulighetene for straffritak for dem som har en avhengighetssykdom. Det mener vi er en viktig sosial reform. Det er også viktig at man ser på hvordan straffesystemet møter folk med rusavhengighet. Og det er jo sånn at Høyre også foreslår noen terskelverdier, så helt imot straff er heller ikke Høyre.

Sandra Bruflot (H) []: Jeg oppfatter fortsatt ikke at jeg får noe svar. Har statsråden noen som helst tanke om hvordan man skal klare å skille mellom hvem som er rusavhengig nok – og verdig nok – til å få den hjelpen som Arbeiderpartiet og Senterpartiet foreslår, og hvem som ikke er det? Jeg klarer ikke å skjønne noe annet enn at man enten flytter domstolene inn på legekontoret, eller at man flytter legekontorene ut i gata der politiet er. Hvordan skal man klare å skille mellom hvem som er rusavhengig nok til å få hjelp, og hvem som ikke er det, spesielt med tanke på at Riksadvokaten selv har sagt at det blir vanskelig å gjøre det, og når vi har grunnlovsfestet at det skal være likhet for loven i dette landet?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det spørsmålet som representanten Bruflot stiller, er hvem som skal få helsehjelp og ikke. Det er sånn i Norge – fordi denne salen har gitt rettigheter til hver eneste innbygger i Norge – at hvis man har behov for helsehjelp, skal man få det. Og det gjelder alle, uansett hvilket helseproblem man har, om det er fordi de bruker narkotika, eller om det er fordi de har kreft. Helsehjelpen skal være tilgjengelig for alle. I spørsmålet om straffritak for enkelte må det selvsagt utredes, så det har jeg ikke svar på i dag.

Jeg har også lyst til å si at jeg ikke kjenner meg igjen i den beskrivelsen Bruflot har av måten både hjelpeapparatet og domstolene møter rusavhengige på. Så sent som i mars ble den første dommen i Norge avsagt mot en rusavhengig, som ble dømt til treningsopplegg på sykkel. Og fordi han var underlagt Antidoping Norge, sluttet han også med all rusbruk. Det synes jeg er fantastisk og moderne.

Marian Hussein (SV) []: Statsråden har en rekke ganger sagt at hun ønsker å vri dette over til mer hjelp. Et av forslagene vi fremmer i dag, sikrer at personer som ser at det er behov for å ringe nødtelefonen for å hjelpe, eller for å avverge at noen tar overdose som trenger helsehjelp, kan gjøre det uten samtidig å risikere å bli arrestert for eget bruk eller besittelse. Er statsråden enig i at dette er lurt?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Norsk lov beskytter alle som ber om akutt helsehjelp. I tillegg vedtok det forrige storting flere anmodningsvedtak om å sikre nettopp det, ofte omtalt som «good samaritan law». Det kommer denne regjeringen til å følge opp.

Seher Aydar (R) []: På et tidligere spørsmål om ulikheten i hvem det er som straffes, sa statsråden at det er like alvorlig uansett hvilken bydel man bor i. Men vi vet jo at ungdom som har foreldre med mindre enn fire års høyere utdanning, bosatt i lavinntektsområder, som mitt nabolag, har syv ganger høyere risiko for straff enn ungdom med foreldre som har mer enn fire års høyere utdanning. Da lurer jeg på: Er det sånn at straff funker bedre for ungdommer på østkanten og dårligere for ungdommer på vestkanten? Er det derfor det er sånn? Eller er det egentlig sånn at straff ikke hjelper, og at det faktisk er helsehjelp som er veien å gå? Det finnes etnisk profilering som gjør at noen ungdommer straffes og jages, uansett om det hjelper dem eller ikke.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Den uttalelsen som representanten refererer til, er feil. Jeg sa ingenting om straff. Jeg sa at en rusavhengighet oppleves like alvorlig uansett om man kommer fra en østlig eller vestlig bydel, og at man skal få helsehjelp uansett. Min uttalelse var ikke knyttet til straff. Den var knyttet til helsehjelp, som alle mennesker har rett på i Norge fordi de har fått den pasientrettigheten av denne salen.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg synes jeg hører mange ord fra statsråden om hva man ønsker å oppnå med forebygging. Men det er en kjensgjerning at undersøkelser om straff viser at det skader og er med på å føre ungdom over i en vanskeligere situasjon når de er ved inngangen til studier, eller når de skal inn i arbeidsforhold. Som flere har påpekt, virker dette veldig forskjellig. I Oslo er det ingen tvil om at det er flere som møtes med straff øst i byen, enn det man gjør vest i byen. Statsråden sier hun er for at tungt rusavhengige skal ha en straffrihet. Da lurer jeg på: Hvordan mener statsråden at straff skal hjelpe rusbrukere som blir tatt med en brukerdose?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg mener ikke at straff skal hjelpe. Straff er samfunnets reaksjon på kriminell adferd. Jeg mener at rusavhengige skal få helsehjelp for sine rusutfordringer. Jeg hører Venstre argumentere veldig prinsipielt mot straff av rusavhengige, men jeg registrerer jo at også Venstre mener at dette skal skje innenfor visse terskelverdier. Den rusreformen Venstre var med på å legge fram, var for brukerdoser inntil gitte terskelverdier, slik at over terskelverdiene er det riktig å oppfatte at Venstre mener straff er greit. Det synes jeg er lite prinsipielt, og det er vanskelig å forstå hva det er Venstre ønsker å oppnå. Det denne regjeringen ønsker å oppnå, er bedre forebygging, bedre behandling og at rusavhengige møtes med helsehjelp og ikke straff.

Une Bastholm (MDG) []: Det er nok sånn at mange som er avhengige, selv vil være usikre på om de har en avhengighet. Jeg mener det er svært problematisk om vi har et lovverk hvor det ikke er klart og tydelig om man begår et lovbrudd med den adferden man har. Vi vet nå at avkriminalisering, som er kjernen i en reell rusreform, støttes av alle de store brukerorganisasjonene og anbefales av Verdens helseorganisasjon og FNs høykommissær for menneskerettigheter. Det jeg lurer på, er: Hvordan skal en 17-åring som kanskje har tatt en overdose, og hennes venninner som står rundt og lurer på om de skal ringe hjelpetelefonen, vite om 17-åringen kommer til å bli møtt med straff, om de kommer til å bli stigmatisert, om de kommer til å få problemer med relasjonen med foreldre og familie fordi hun har begått et lovbrudd, i en situasjon hvor de kan redde et liv – når ikke engang vi i Stortinget klarer å forstå hva som er innholdet i denne nye reformen?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg synes representanten her karikerer et viktig saksområde. For denne regjeringen er det viktig å forebygge bedre og komme i inngripen med ungdommene før de havner i en krevende situasjon som den representanten beskriver. Det er fristende å spørre representanten tilbake når det gjelder ungdommer som kommer i en situasjon som den som blir beskrevet her – en overdose – og kanskje ikke er helt sikre på hvor mye stoff de fikk i seg. Det er jo sånn at også Miljøpartiet De Grønne går inn for en reform som gir straffritak knyttet til enkelte brukerdoser. Det er heller ikke sånn at reformen fra forrige regjering satte et klart skille mellom straff og ikke straff. Det vil være en krevende situasjon for alle ungdommer som kommer i en situasjon der man har en venninne som har tatt overdose. Det vi trenger, er mer oppsøkende team. Det vi trenger, er et politi som jobber godt politifaglig. Det vi trenger, er behandling og forståelse for dem som har fått problemer med sin rusbruk.

Svein Harberg hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Truls Vasvik (A) []: Ordet «reform» kommer fra det latinske uttrykket «reformare», som betyr å forme på ny. Det er nettopp det regjeringen og regjeringspartiene her i salen vil gjøre. En slik nyforming kan ikke gjøres stykkevis og delt, det må henge sammen fra start til slutt, og det må begynne på den siden. Derfor kan ikke vi stemme for representantforslaget om å gjennomføre rusreformen, for den tar ikke opp i seg den helheten som må til.

Altfor mange utvikler rusavhengighet. Mange av dem burde og må få hjelp tidligere. Generelt må vi sørge for at vi fortsatt holder rusmiddelbruken i samfunnet på et lavt nivå. Det betyr også at vi må se på hele bredden av rusmidler – fra alkohol via legemidler til narkotika. Det er for ensidig å fokusere på noen typer rusmidler – det er en blindvei. Vi må huske på at det er innenfor alkoholmisbruk samfunnskostnadene er størst, uten at det er et mål i seg selv å sette dette opp mot hverandre.

Hva gjør vi som oftest når vi skal nå bredt ut på et så lavt nivå som mulig? Jo, vi ser til kommunene. Det er i kommunene folk bor, det er i kommunene folk lever sitt liv, og det er i kommunene de utvikler et problematisk forhold til rusmidler. Derfor må vi styrke kommunene i det forebyggende arbeidet. Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil bistå kommunene med et nasjonalt program for rusforebyggende arbeid, i tillegg til at vi skal fortsette å styrke kommuneøkonomien.

Så må vi legge til rette for at kommunene kan lære av hverandre. Det er så uendelig mange dyktige ansatte som jobber ute i Kommune-Norge. Den kunnskapen må både staten og de andre kommunene nyte godt av.

Og så må staten stille opp. Derfor skal regjeringen se på hvordan staten kan bidra til at kommunene i enda større grad bruker oppsøkende metodikk for å komme tidlig i kontakt med særlig risikoutsatte ungdommer. Det gir en tilleggseffekt at det også vil bidra til å redusere sosial ulikhet og styrke inkludering av grupper og enkeltungdommer som står i fare for å falle utenfor samfunnet. Her er det – som tidligere nevnt – gode eksempler å bygge videre på, f.eks. Uteseksjonen her i Oslo.

Det å tillate at unge mennesker faller utenfor samfunnet, ofte på permanent basis, er noe av det aller dyreste vi som samfunn gjør – både for dem det gjelder, for deres familie og for oss som storsamfunn. Derfor må vi bli enda bedre på å forebygge og oppdage rusproblematikk. Dette gjelder for alle, men særlig de unge. Det skylder vi dem som rammes, og det sikrer bedre samfunnsøkonomi. Derfor må alle gode krefter settes i sving, slik som skole, frivillighet, idrett, helsetjenester osv. Og så må det gjøres trygt å be om hjelp. Derfor er jeg glad for at regjeringen har varslet at denne reformen skal gå på tvers av departementer.

I disse dager åpner folk hus og hjem for å hjelpe krigsutsatte flyktninger. Det er rørende, og det varmer hjertet vårt å oppleve det, for det viser det beste ved Norge – vi er rause og åpne mot dem som trenger hjelp. Den rausheten må vi også vise overfor dem som er på vei inn i et rusproblem, og dem som allerede står midt oppe i det. Derfor er det nødvendig med en helhetlig reform, for alle skal med.

Erlend Svardal Bøe (H) []: «You had right, I had wrong», sa Bent Høie til Arild Knutsen under møtet i FNs narkotikakommisjon i Wien for to år siden. Det var et sterkt øyeblikk mellom en som i flere år ikke ville endre norsk ruspolitikk, og en som har viet hele livet sitt til kampen for å endre norsk ruspolitikk. Arild Knutsen, som jeg ser sitter på publikumsgalleriet i dag, klarte det da Bent Høie i fjor la fram rusreformen som foreslo en historisk dreining i norsk ruspolitikk, ved å gå fra straff til hjelp for rusavhengige.

«You had right, I had wrong» var ikke bare en personlig erkjennelse fra en helse- og omsorgsminister, det var også en erkjennelse av den feilslåtte ruspolitikken som Norge har ført gjennom mange år. Vi har straffet, gitt bøter og satt mennesker som er syke og avhengige, i fengsel. Det er en politikk som ikke har fungert. Den har gjort hverdagen til rusavhengige verre, den har vært stigmatiserende, og den har tatt Norge til toppen av overdosestatistikken i Europa. I 2020 var det 324 mennesker som døde av en overdose. Det er det høyeste antallet i Norge på 20 år.

Jeg har møtt og pratet med mange rusavhengige opp gjennom årene ved å engasjere meg i Gatemagasinet Virkelig i Tromsø. Mange sliter ikke bare med avhengigheten, de lever også et liv på utsiden av samfunnet, med fattigdom, uverdige levevilkår og psykiske og fysiske problemer. Straff er en ekstra belastning på toppen av alt det. Det er ikke en vei ut av rusavhengighet.

Rusreformen bygger på rusreformutvalgets forslag, som er basert på internasjonal forskning og kunnskap. De konkluderte med at straff ikke fører til et bedre liv for rusavhengige, men til økt stigma. Straff egner seg ikke som virkemiddel for å få noen til å slutte med rusen. Den forskningen og kunnskapen må vi ta til oss.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet kommer igjen til å stemme ned rusreformen. De vil fortsette en politikk som vi vet ikke fungerer, og de vil ikke lytte til forskning og kunnskap. Det er utrolig skuffende. Men jeg vet at kampen for rusreformen ikke slutter med det, for tiden er overmoden for en rusreform i Norge som går fra straff til hjelp. Jeg vet at de partiene som stemmer ned rusreformen, på et eller annet tidspunkt i framtiden også kommer til å komme til erkjennelsen «you had right, I had wrong». Det er bare så synd at sårbare mennesker i mellomtiden må betale prisen for tiden det tar å komme til den erkjennelsen.

Maren Grøthe (Sp) []: Regjeringen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet skal legge fram en rusreform. Det er ikke en avkriminaliseringsreform, som Høyre og resten av opposisjonen foreslår her i dag, men en forebyggings- og behandlingsreform som faktisk tar tak i de problemene vi har på rusfeltet i dag. Det er et viktig, men det er også et riktig skille.

Vi er alle enige om at rusavhengige i større grad må møtes med helsehjelp istedenfor straff. Problemet med Høyres og opposisjonens rusreform, hvor man foreslår en generell avkriminalisering av narkotika, er at man risikerer å lede flere ut i rusavhengighet uten å si noe om forebygging eller bedre behandling. Derfor er vi redd for at resultatet kun vil være at man leder flere ut i avhengighet, uten å følge dem opp noe bedre. Ikke alle som prøver narkotika, vil bli avhengig, men ved å gjøre det første eller andre møtet med narkotiske stoffer mindre ulovlig, tar vi vekk den aller største grunnen vi som er unge i dag, har til ikke å prøve oss fram. Det vil føre til at flere utsettes for stoffene i utgangspunktet, og da økes også sannsynligheten for at flere blir avhengig. Det understreker FHI veldig tydelig i sitt høringsinnspill i 2020. For hvordan skal man egentlig forklare at narkotika er ulovlig, men ikke straffbart? Det går ikke an.

Samtidig sier dette forslaget altfor lite om hvordan man faktisk skal forbedre tilbudet til rusavhengige i praksis. I Trøndelag har vi hatt stor suksess med tilbudet om ruskontrakter, hvor ungdommer som blir tatt med narkotika, får tilbud om å slippe straff og få dette på rullebladet dersom de over tid går med på å bli rusfri. Det får de, med tett oppfølging av andre etater på veien. Men det vil ikke være mulig å gjennomføre med en rusreform som dette fordi politiet fratas de hjemlene de har til faktisk å følge opp barn og unge. Isteden foreslår opposisjonen at behandlingstilbudet skal endres til at man blir forpliktet til å stille til én samtale med kommunal rådgivningstjeneste. Ønsker man da ikke kommunens hjelp, innebærer det kun en samtale om skadevirkningene av narkotika. Det er en betydelig nedgradering av dagens tilbud, og det vil ikke hjelpe flere ut av rusavhengighet.

Norge er blant landene i Europa med lavest narkotikabruk blant barn og unge. Samtidig er vi et av landene med flest overdosedødsfall. Når det gjelder disse dødsfallene, vet vi at de aller fleste har vært i kontakt med helsevesenet. Da er ikke forebyggingen eller terskelen for å be om hjelp problemet. Problemet er hvordan vi møter folk og mennesker med rusproblemer, og hvilket tilbud og oppfølging som gis. Akkurat det er jo det vi skal gjøre noe med. Som ung senterpartist med et brennende engasjement for dette er jeg så glad for akkurat det, for fokuset er der det må være, på forebygging, behandling og ettervern.

Marian Hussein (SV) []: Å sitte i denne salen og høre på representanter fra regjeringspartiene snakke om kommuneøkonomi og organisering av hjelpetilbud skjærer i hjertet, for rusreformen handler ikke om organisering av offentlige tiltak, det handler om mennesker og å sette mennesket i sentrum.

For meg er rusreformen personlig, for det handler ikke bare om mennesker, men det handler også om mennesker jeg har kjent under oppveksten min. Det handler om ungdommer i Oslo øst som i større grad møtte sanksjonene fra samfunnet, som møtte sanksjonene fra politiet, fra familien, som fikk ruskontrakter som de aldri hadde forutsetning for å følge opp, for de fikk aldri den hjelpen de egentlig trengte. Det handler om ungdommer som hadde et behov for å ruse seg for å rømme fra virkeligheten, en virkelighet med psykisk uhelse, en virkelighet med familier der vold var et redskap under oppveksten. Dette handler om ungdommer som hadde de vanskeligste barndommene, og som fikk det vanskeligste møtet med voksenlivet. Det er ungdommer som ble satt i fengsel, for samfunnet hadde bestemt at de skulle straffes og ikke få hjelp.

Det føles som at vi i dette rommet ikke har tatt inn over oss konsekvensene av den straffen. Men som Dania, ungdommen fra Forandringsfabrikken, sa i høringen: Å straffes fører til at hjertet blir kaldere. Det fører til at ungdommer stenger seg inne og ikke får den hjelpen de trenger.

Mange som sliter med rusproblemer, enten det er alkohol eller dagens ulovlige rusmidler, har andre bakenforliggende utfordringer. Mange i den gruppen har blitt utsatt for overgrep eller har psykiske sykdommer. SV mener at vi må gjøre noe. Vi kan ikke fortsette å straffe denne gruppen.

I dag fremmer vi en rekke forslag til behandlingen av denne saken. Dette er for å sørge for at unge mennesker ikke opplever, som de har opplevd tidligere, at når de ringer politiet, blir de bøtelagt eller straffet for oppbevaring av narkotika i stedet for at deres venner, som kanskje har tatt overdose, får hjelp.

Det personlige er politisk, og denne saken må vi behandle på en menneskelig måte – ikke snakke om kommuneøkonomi og ikke snakke om hvordan vi skal organisere hjelpeapparatet, men om menneskene og det livet de har levd. Vi må slutte å straffe folk og heller hjelpe.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: I fjor sommer sa Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet nei til rusreformen i Stortinget. I dag får de en ny sjanse. Forslaget som i dag ligger på bordet, er en sjelden mulighet til å avslutte mange års mislykket strafferegime ved å gå fra straff til hjelp i ruspolitikken. For at noe skal kunne være en reform, må det faktisk innebære en endring. Det gjør ikke det forslaget som ligger fra regjeringen.

Norges overdosestatistikk er dyster. Vi har ligget i europatoppen lenge, og pilene peker i feil retning. Hvert eneste dødsfall er en enorm tragedie, og det er et resultat av en ruspolitikk som skader mer enn den hjelper. Mange rusrelaterte dødsfall kunne ha vært forhindret om tiltak og helsetjenester var tilgjengelig for dem som trengte det.

Straff kan føre til at færre oppsøker den hjelpen de trenger. Det kan også gjøre det vanskeligere for pårørende å avdekke rusproblemene, og det bidrar til stigmatisering, til marginalisering og til utstøting av en gruppe som allerede er i en sårbar situasjon. Altfor lenge har vi stilt opp med moralisme og stigmatisering når det folk trenger, er hjelp. Venstre har ivret for en kunnskapsbasert rusreform som snur samfunnets reaksjon fra straff til hjelp. All kunnskap viser at det er hjelp og ikke straff som er den viktigste delen av løsningen for å hjelpe russyke.

Anbefalingene fra FN-organene er klare. Forskning, fagfolk og internasjonale erfaringer er klare. Flertallet av den norske befolkningen er for rusreformen. Nå må vi lytte til kunnskap og fagfolk, og vi må gjennomføre rusreformen.

Uten en rusreform er det vanskelig å sette inn hjelp tidlig og forebygge større problemer. Alle med rusproblemer har startet et sted. Ofte har rusen blitt brukt for å lindre andre psykiske utfordringer, en dårlig oppvekst eller traumer. Det er en dårlig idé å straffe mennesker helt til livet er så pass mye i ruiner og rusavhengigheten tar over, for så å strekke ut en hånd og si at nå trenger du ikke å bli straffet lenger.

Dette er en av de aller viktigste sosialpolitiske reformene i nyere tid. Vi kan ikke lenger stå og se på at folk fornedres og ydmykes og kalles kriminelle, når det er syke de er. Rusreformen vil gi disse menneskene friheten og verdigheten tilbake. Med dette forslaget vil vi endelig sette punktum for mange tiår med feilslått ruspolitikk. Venstre er rusreformens garantist, og vi kommer til å ta kampen – helt til vi møter menneskene i samfunnet vårt uten straff og med medmenneskelighet, omsorg og hjelp.

Tove Elise Madland (A) []: Ein viktig milepæl er nådd: Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa har starta det viktige arbeidet som reforma er, nemleg ei heilskapleg førebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet. Dette er den viktigaste reforma til regjeringa – ei reform der menneskeverdet, førebygging og behandling står i sentrum, ikkje berre avkriminalisering.

Menneske med omfattande rusproblem og avhengigheit har rett til å bli møtte med eit verdig liv. Reformarbeidet følgjer opp alle punkta i Hurdalsplattforma til Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa. Det gjeld òg å innføre endringar i straffelov og anna regelverk.

For regjeringa er det fleire mål ein vil oppnå. Kort fortalt skal me gjere det vanskelegare å kome inn i rusavhengigheit og lettare å kome ut. Me skal styrkje førebygginga og gje betre behandling og oppfølging til menneske med rusproblem og menneske som har blitt rusfrie.

Behandling er viktig arbeid, og regjeringa vil utvikle behandlingstilbodet. Det er me allereie godt i gang med. Milliardar meir til kommunar og sjukehus og ein tydeleg instruks om å styrkje den tverrfaglege, spesialiserte rusbehandlinga viser ei tydeleg retning. Me skal få opp kvaliteten i behandlinga av rusavhengigheit og auke kapasiteten i tenesta. Det handlar om at hjelpa blir endå betre, og om å ha moglegheit til å hjelpe endå fleire.

Regjeringa vil sikre at legemiddelassistert rehabilitering, LAR, skal gje eit heilskapleg og kunnskapsbasert tilbod til rusavhengige ved å vidareutvikle dagens LAR gjennom å greie ut prøveprosjekt for dei som har vore avhengige av heroin og morfin. Dette har vist seg å redusere dødelegheit og betre livskvaliteten. Regjeringa vil òg sjå på medikamentbehandling i eit skadereduserande perspektiv. Dette gjeld for alle dei som i dag ikkje er omfatta av LAR-behandling.

Samhandlinga mellom spesialisthelsetenesta og kommunane må styrkjast undervegs i behandlinga, men òg etter avslutta behandling. Me skal sikre menneske med langvarige rusproblem rett til koordinator og sørgje for gode og samordna tenester.

Det er òg ein høg prioritet for denne regjeringa å styrkje apparatet for etterbehandling. Etter behandlinga, på vegen mot betring, er det ingen som skal gå aleine. Livet etter gjennomført behandling skal gje rom for noko meir enn fridom frå rus – ein trygg bustad, ei utdanning eller ein jobb å gå til. Tidlegare rusavhengige må få lov til å vere meir enn fortida si. Me skal tilby ei framtid der tidlegare rusavhengige kan ta del i samfunnet på ein verdig måte.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) []: Senterpartiet har gjennom tidligere framsatte representantforslag og i debatten knyttet til behandlingen av Solberg-regjeringens rusreform vært en tydelig stemme for prinsippet om at rusavhengige skal få behandling framfor straff, og tilhenger av en rusreform der rusavhengige skal møtes med helserettede tiltak, men altså ikke under forutsetning av at måten å gjøre det på er å avkriminalisere narkotika for hele befolkningen.

Da Solberg-regjeringen la fram sin rusreform, var det ikke enighet om alle spørsmål knyttet til konsekvensene av reformen, enten det gjaldt den allmennpreventive virkningen – vi vil jo at færrest mulig faktisk skal bli rusavhengige – eller det gjelder spørsmål om en generell økning av bruk av narkotika i befolkningen, som vel heller ikke var et mål med reformen.

Det vi vet, og som ikke blir berørt i særlig stor grad – verken da rusreformen ble lagt fram, eller når den her løftes opp igjen – er at rusavhengige har et stort behov for helse- og sosialtjenester, for behandling og tett oppfølging, for ettervern og gode rammer for overgangen til et rusfritt liv.

Jeg tror vi skal være ydmyke nok – eller i hvert skal jeg være det – til å innrømme at man ikke sitter på hele fasiten. Skal vi bruke mest tid på å måle hvem som har størst engasjement for rusavhengige basert på hvilken side av spørsmålet om generell avkriminalisering av narkotika man lander på, eller på hvem som har forstått mest eller minst, når engasjementet for saken faktisk viser seg å være både stort og tverrpolitisk, men med ulik inngang til hvordan vi best går videre i disse spørsmålene?

Regjeringen vil gjennomføre nødvendige endringer som gjør at mennesker som trenger eller tilkaller hjelp, ikke straffeforfølges ved bruk og besittelse, og har allerede støttet en ordning der bruk- og besittelsessaker blir skjult på rullebladet under forutsetning av at det ikke er registrert flere straffbare forhold i den aktuelle perioden. Regjeringens forebyggings- og behandlingsreform vil også vurdere hvordan personer med rusavhengighet kan unntas straffereaksjoner for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk.

Så skal det også nevnes at så nær som ingen i dag soner ubetinget fengselsstraff for bruk og mindre besittelse av rusmidler som eneste domsgrunnlag. Mindre enn 0,15 pst. av fengselssoningene er ene og alene lovbrudd knyttet til bruk og besittelse av narkotika. Det kunne i den forbindelse være fristende å snakke litt om hvordan Solberg-regjeringens kutt i kriminalomsorgen over flere år har ført til at mye av rusmestringstilbudet i norske fengsler har forsvunnet, men det skal jeg ikke bruke tid på.

Vi hilser debatten om disse spørsmålene velkommen når regjeringens arbeid kommer til behandling i Stortinget, hvor spørsmål om den strafferettslige endringen knyttet til bruk og besittelse vil være en av mange faktorer for en bedre ruspolitikk.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Å få på plass en rusreform handler om å rette et historisk feilspor, et feilspor som har hatt alvorlige konsekvenser for rusbrukere, for mennesker som ikke har blitt behandlet som det mennesket de er. Det er et feilspor som gjelder på mange områder.

Politiet har i lang tid behandlet rusbrukere på en trakasserende måte – i så lang tid at kulturen har satt seg fra nederste til øverste nivå. Så normalisert og overdreven har tvangsbruken vært at under stortingshøringen om Solberg-regjeringens rusreform i fjor sa statsadvokat Geir Evanger – for øvrig nestleder i Norsk Narkotikapolitiforening, en organisasjon jeg kunne holdt et eget innlegg om – følgende:

«Jeg tror nok det har vært ransaket på denne måten i Norge i alle år, og jeg har ikke vært borti noen gang at det ikke skulle være lov.»

Men det ble raskt tydelig da riksadvokaten tok ordet, at dette ikke stemte. Riksadvokaten måtte sende et rundskriv for å rydde opp i en misforståelse – det var en praksis som brøt loven. Riksadvokatens rapport om politiets praksis ved mistanke om rusbruk viser at hver uke ble det gjort rundt 40 kroppslige undersøkelser kun på grunn av mistanke om narkotikabruk. Dette tallet er basert på tre utvalgte uker. Om de er representative, snakker vi om over 2 000 brudd på innbyggeres rettigheter i året. Det ga grunnlag for at riksadvokaten sa at det har blitt begått systematiske feil og har vært mangler i politiets håndtering, og det er en skandale.

Dette har vært så normalisert at tv-serier som Nattpatruljen har vist politiets unødvendige og unødige tvangsbruk som underholdning. Personer mistenkt for besittelse av rusmidler har, mens de har motsatt seg det, ulovlig blitt nakenvisitert, fått sjekket kroppens hulrom, samtidig som politiet sier at dette bare er rutine. Derfor var det på sin plass at Justisdepartementet beklaget til alle dem som har vært utsatt for alvorlige feil. Men det er ikke nok.

Norges institusjon for menneskerettigheter har etterlyst en gjennomgang av hvilke klagemekanismer og reparasjonsmuligheter som er tilgjengelige for personer som har vært utsatt for ulovlige undersøkelser. Det er hjemmel i straffeprosessloven gjennom forskrift å opprette og foreta en standardisering og forenkling av saksbehandlingen for å sikre at de som har blitt utsatt for denne ulovlige tvangen, får en oppreisning. Det kan vi sørge for i dag. SV har fremmet forslag om å utarbeide en kompensasjonsordning. Nå har vi muligheten til å rette en urett som har rammet borgere i Norge. Nå kan vi vise at vi som samfunn er modig nok til å erkjenne feil, rette opp i dem og behandle rusbrukere som de menneskene de er.

I denne debatten framstår holdningene til Arbeiderpartiet og Senterpartiet som like utdaterte som leger som satt og røykte på tv i gamle dager. Det eneste positive er at det kommer en tid da de vil innse det selv.

Torbjørn Vereide (A) []: Eg trur vi skal vere forsiktige med for mykje politisk fargespreiing når det gjeld rusdiskusjonen. Rusdiskusjonen og rusdebatten er eit krevjande tema, og det er mange som opplever det som sårt og engasjerande. Det gjeld òg meg, ikkje minst fordi dette handlar om dei som sit nedst ved bordet.

Eg trur det er fleire av oss som kan seie at vi har vore i for mange gravferder, og at vi har møtt for mange som er like flinke, dyktige og oppegåande som oss sjølve, men som har hamna utanfor, i rusen, fordi dei hadde det tøft og vanskeleg, eller fordi dei gjorde eit dårleg val på eit tidspunkt. Alle dei menneska fortener å bli møtte med respekt. Det opplever eg òg at denne debatten inviterer til, på tvers av partifargane. Det gjer meg glad. Men når vi no skal diskutere, endre og reformere ruspolitikken – og det skal vi gjere, la det ikkje vere nokon tvil om det – er det viktig at det handlar minst like mykje om det førebyggjande og hjelpa etterpå som paragrafane i augeblikksbildet. Det kan ikkje gå frå straff til ingenting, det må vere frå straff til helsehjelp. Den vegen er ikkje rask eller enkel, men den vegen må vi gå saman.

Noko eg opplever som veldig viktig, er at alle dei som tek kontakt med helsepersonell og spør om hjelp, ikkje skal bli møtte med straffereaksjonar. Min kompanjong i stortingsvalet, min nr. 2, som er vara for meg, opplevde sjølv at søstera tok ein overdose, og at hjelpa ikkje kom fordi dei var for redde til å ringje etter hjelp. Sånn kan vi ikkje ha det. Nettopp difor er det ei veldig klar forhåpning om at vi får ordna opp.

Saman med det førebyggjande er det òg viktig at alle ungdomane og dei endå litt eldre som snublar borti rusen, ikkje blir sitjande igjen med det på rullebladet resten av livet. Dørene skal kunne opne seg igjen, og ein skal kunne få ein veg tilbake. Så er det viktig at om ein hamnar utanfor i distrikta, snublar borti rus, ikkje automatisk endar opp med å miste lappen og bli ytterlegare isolert. Det er viktig.

Det å få ein ruspolitikk som er førebyggjande, som gjer at det er vanskelegare å hamne inn i det, men òg lettare å kome ut, er det som er rusreforma til Arbeidarpartiet og regjeringa.

Irene Ojala (PF) []: Jeg innrømmer gjerne at det ikke har vært enkelt å jobbe med denne saken. Derfor har vi i Pasientfokus jobbet målrettet for å finne de gode svarene. Når vi i Pasientfokus kommer til å stemme nei til forslaget til denne rusreformen, baserer vi oss på de samtalene som vi har hatt med ulike rusavhengige og hjelpeapparatet. Det må allikevel ikke være tvil om at vi i Pasientfokus ønsker at færre skal bli rusavhengig, og at flere skal slutte med rus. Og vi ønsker at de skal få hjelp til å fortsette å leve rusfrie liv. Når vi har klart det, er vi på vei til å få en vellykket rusreform. Alle beslutninger vi gjør i denne saken, har en konsekvens for det enkelte menneske. Vi skal hjelpe folk til å leve, ikke til å få dårlige liv og kanskje dø.

Innspill fra rusavhengige i nord er flere, og det er viktig at vi tar den oppfordringen de gir oss, på alvor. Så hva er det de har fortalt oss? Jo, la meg nevne noe: De ønsker en forebygging som hindrer at ungdom begynner med rus, de ønsker omsorg under tidsperioden de er i aktiv rus, de ønsker gratis tannbehandling – helt uten knussel. De ønsker en lavterskel behandling, og oppfølgingsopphold i institusjon skal vare så lenge de har behov for det.

Mange rusavhengige er nedsyltet i gjeld. Derfor er det viktig å gi sykepleiere, sosionomer og andre behandlere et tilbud om betalt etterutdanning innenfor personlig økonomi. På den måten kan de hjelpe rusavhengige til å komme seg ut av en økonomisk hengemyr. Så ønsker de også – og det ser vi virkelig behovet for – at de får dekket besøksreiser hjem og besøksreiser for sine kjære til avrusningsinstitusjonene. Det er med på å gi dem trygghet i hverdagen.

Til sist skal jeg nevne en ting som er svært viktig: Flere av dem vi har snakket med, nevner brutaliteten mange i politiet viser når de gjennomfører rassia hjemme hos rusavhengige. Her må praksis endres. Det betyr at politiet må komme fram med hvordan de har tenkt å gjøre nettopp det. De må endre praksis før en ny rusreform legges fram.

Målet med samtalene vi har hatt denne vinteren, har vært å se helheten. Vi i Pasientfokus ser fram til å jobbe videre med rusproblematikken, og vi utfordrer helseministeren til å ta denne tilbakemeldingen fra nord med seg i det videre arbeidet.

Charlotte Spurkeland (H) []: I går var jeg på besøk hos Kirkens Bymisjon i Bergen og fikk snakke med noen av dem som går ute og møter rusavhengige i byens gater hver eneste dag. Den virkeligheten de beskrev for meg, burde tilhøre fortiden. Men utsiktene til endring er dårlige hvis flertallet nok en gang stemmer ned rusreformen denne uken.

Straff har ikke hatt avvisende effekt på ungdom eller på rusavhengige. Straff som virkemiddel virker ikke. Tvert om, for mens vi som samfunn fortsetter å straffe besittelse av brukerdoser, er virkeligheten på gatene i Bergen og andre steder, ifølge Bymisjonen, at det gang på gang er personer som rett og slett ikke tør å ringe ambulansen når en person i miljøet eller en selv burde ha ringt, for da kommer politiet. Og når politiet kommer, som flere har vært inne på i debatten tidligere i dag, står man i fare for å miste sin egen brukerdose – det som er deres medisin. Så de venter så lenge som de kan, og ifølge Bymisjonen går det også noen ganger galt.

Alle kan være enig i at behandlingstilbudet kan bedres. Alle kan være enig i at enda mer forebygging er bra, og alle kan være enig i at holdninger må endres, ikke minst hos politiet. Men i mellomtiden, mens vi venter på disse holdningsendringene og på et utbygd behandlingstilbud som treffer alle, er det faktisk personer i dag som vegrer seg for å ringe etter en ambulanse når de eller en kamerat trenger akutthjelp.

Det er på høy tid å gå bort fra et system som ikke virker, som er fordomsfullt, og som setter personer i bås. Arbeiderpartiet i Bergen har skjønt det. Det har de også gjort i Oslo, men likevel foreslår altså regjeringen å videreføre en politikk der samfunnet straffer syke mennesker for å bruke det som er deres medisin. Og hvem er det som skal definere hvem som er en tung nok misbruker, og hvem som ikke er det? Jeg synes i hvert fall ikke at statsråden bidro til å oppklare det i dag.

Å fortsette med en politikk som bygger på straff, framfor å hjelpe syke mennesker til å mestre sin hverdag, tilhører fortiden. Krigen mot narkotika har feilet, og rusreformen kommer til å redde liv den dagen den blir gjennomført skikkelig.

Sandra Bruflot (H) []: Jeg hører at regjeringspartiene tar opp reformen som er varslet fra dem, og vil ha en bredere tilnærming. Det er, med respekt å melde, ikke en reform å være opptatt av forebygging, selv om det er fint.

2,4 mrd. kr lå i potten under forrige opptrappingsplan mot rus. Det ble ansatt 2 600 nye folk i kommunene til å jobbe kun med det. Ventetidene som vi arvet fra de rød-grønne, ble kortet mest ned for dem som slet med rus, og ble nesten halvert.

Det er ikke noen motsetning mellom å satse på forebygging og behandling og å slutte å straffe folk. Avkriminalisering er også forebygging, fordi straff og trusler om straff gjør at ungdommer og andre dyttes lenger unna hjelpeapparatet. Det man sier til ungdommer og andre som ikke er rusavhengige nok til å få hjelpen til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er: Dere må bli sykere, dere må bli mer avhengige, og livet deres må bli enda mer ødelagt før dere får noen hjelp fra oss. Det er ikke en reform. Det er å svikte dem som er på vei inn i et rusproblem.

Arbeiderpartiet sier i denne debatten at de må stemme mot rusreformen fordi den ikke har alt det fine de vil ha i en rusreform. Det er jo ikke sant. Det er under to år siden man var for. Da tok man initiativ til å flytte ansvaret fra justis til helse. Hvis man også vil forebygge, så forebygg, da! Men hvis noe skal være forebyggende, må det virke, og de sårbare ungdommene som man snakker om når man ikke vil ha en avkriminalisering, blir ikke skremt vekk av straff. Den gjengen som har opplevd traumer, har psykiske lidelser, er utenfor, driver med selvmedisinering eller bruker rus for å flykte fra virkeligheten, hindres ikke av straff og trussel om straff når det gjelder å ruse seg. Men ved å ta fra dem muligheter som andre har, blir de mer utenfor, mer annerledes, mer stigmatisert, og terskelen for å be om hjelp blir høyere og høyere. Det er ikke solidarisk politikk. Det er politikk mot bedre vitende, og for to år siden mente Arbeiderpartiet også det.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: SV ber ikke om at alle i denne salen skal endre sitt moralistiske syn på rusbruk. Det vi ber om, er ikke mer enn at politiet må følge norsk lov. Når alvorlige feil i politiets praktisering av lovverket avdekkes, må det beklages, vi må få på plass en oppreisningsordning, og vi må sørge for at lovverket forhindrer at slik praksis kan vokse fram.

I dag har vi et lovverk som ikke forhindrer at bevis framskaffet på ulovlig måte i mindre alvorlige straffesaker, kan legges fram for domstolen. Gjennom et så sterkt prinsipp om fri bevisførsel har det blitt akseptert at politiet legger fram bevis i mindre narkotikasaker selv om bevisene ikke var lovlig framskaffet.

Det kan være støtende om gjerningspersoner som åpenbart er skyldige, går fri som følge av feil hos politiet, men på den andre siden er det også støtende at politiet i småsaker systematisk bryter reglene uten at det får konsekvenser. Det vil ikke ha særlig negative konsekvenser for samfunnet å innføre bevisavskjæringsregler i mindre alvorlige saker, men det vil bety at politiets egne lovbrudd fører til at sakene forsvinner. Det vil være en tydelig beskjed til politiet om at ulovlig praksis ikke kan aksepteres.

Det har blitt begått tusenvis av ulovlige rusundersøkelser i året. Tar vi i denne salen innover oss det alvoret? Ikke én representant fra regjeringen eller Arbeiderpartiet og Senterpartiet har beklaget den alvorlige skandalen tusenvis av rusbrukere har vært utsatt for år etter år. Det er ikke sagt at man skal gå vekk fra en straffelinje. Jeg synes det hadde vært mer redelig hvis regjeringen faktisk hadde stått inne for det de mener – at straff er et viktig verktøy for å forhindre rusbruk. Heldigvis har vi forskning på forskning som viser at det er et feilspor, men det hadde iallfall vært litt mer ærlig hvis man sto og forsvarte den politikken man faktisk fører.

I dag fremmer SV en rekke forslag som handler om å rette opp et system som har rammet rusbrukere på en urimelig måte altfor lenge. Det er med et alvorlig bakteppe vi fremmer disse forslagene. Vi forventer at justisministeren tar en lederrolle i å rydde opp. Det er et politisk ansvar, og vi forventer at regjeringen tar det innover seg når de har erkjent og beklaget til alle som har blitt utsatt for ulovlig tvangsbruk fra politiet – ikke bare en hul beklagelse, men en faktisk oppreisning og forslag til Stortinget som hindrer at liknede skjer i framtiden.

Seher Aydar (R) []: Jeg vil egentlig fortsette der replikkutvekslingen sluttet, for det er helt riktig som statsråden sa. Det hun sa, var at avhengighet kan oppleves like alvorlig uansett hvilken bydel man bor i. Men likevel straffes vi ulikt basert på nettopp hvor vi bor, og hvordan vi ser ut. Hvis det er sånn at straff faktisk funker, er spørsmålet egentlig om det funker bedre på oss brune fra østkanten? Eller er det egentlig sånn at straff ikke funker? Det var spørsmålet, og det kan statsråden velge om hun ønsker å svare på eller ikke.

Vi hører flere gode og rørende innlegg fra regjeringspartiene, som snakker om kommuneøkonomien, om forebygging og om ettervern, og jeg tenker: Gjør det! Det er helt fantastisk hvis regjeringen vil styrke både ettervernet, forebyggingen og kommuneøkonomien og sette kommunene i stand til å hjelpe flere. Det ville vi ha støttet helhjertet. Men poenget er at det er ingen motsetning mellom dette og det å faktisk gå inn for forslaget som vi fremmer i dag om en rusreform – tvert imot, mener vi.

Uteseksjonen ble nevnt flere ganger her, og det er heller ikke et argument mot rusreformen. Det er et argument for å satse på oppsøkende arbeid – og det må man gjøre uansett. Det er det som er poenget: De argumentene regjeringspartiene har, er ikke imot en avkriminalisering, som vi har foreslått i dag. De er for å gjøre andre tiltak; mange av dem er gode, noen av dem mener jeg ikke er så gode – som å skille mellom verdig og uverdig rusavhengig ut fra hvor tung misbruker man er. Vi har fortsatt ikke fått svar på hvordan det skal gjøres, men det er nå en annen sak.

Poenget er at regjeringen gjerne må gjøre de tiltakene, men at de ikke står i motsetning til det vi foreslår. Det viktigste forebyggende arbeidet ligger langt utenfor politiets ansvarsområde. Jeg skal være ærlig og si at hvis noen hadde spurt meg for ti år siden, ville jeg vært veldig uenig i det jeg sier fra talerstolen i dag. Jeg ville vært det fordi jeg har sett og kjenner folk – i likhet med veldig mange andre – og jeg har tenkt at ingen må havne der. Jeg har trodd at løsningen er straff, men jeg har skjønt at det ikke er helt riktig. Jeg tok feil – i likhet med veldig mange andre. Men det er ikke for sent å lære å lytte til brukerorganisasjoner, til Psykologforeningen og til mange, mange flere som har advart og fortalt, for nå er det på tide med kunnskapsbasert ruspolitikk.

Ola Elvestuen (V) []: Nå har vi hørt regjeringspartiene snakke om sin forebyggings- og behandlingsreform, men det jeg hører, er egentlig bare mer av det samme. Dette er jo ikke noen reform. Det er vel og bra å satse videre på forebygging og behandling, akkurat som det er gjort tidligere med å følge den opptrappingsplanen på rusfeltet som var fra 2016 til 2020, og vi kommer til å følge med på at også denne regjeringen følger den gylne regel om at det skal være en økt satsing på rusbehandling og psykisk helse, og at den skal være større enn satsingen på somatikk i helseforetakene. Det har blitt fulgt opp av den forrige regjeringen.

Når jeg hører på denne diskusjonen, er jeg også veldig glad for at vi ikke ventet med å sette i gang med å få flere medikamenter og medisiner inn i LAR-behandlingen, at vi satte i gang med å tillate flere stoff brukt på sprøyterommene, at man gjorde sprøyterommene om til brukerrom, gjorde det mulig å røyke, og også fikk i gang heroinassistert behandling. Jeg er ikke sikker på om dette stortinget og denne regjeringen hadde vært villige til å gjennomføre dette hvis det ikke allerede hadde vært igangsatt.

Men i denne debatten har jeg ikke hørt ett argument for hvorfor vi trenger straff, og hvorfor straff hjelper. Som sikkert mange andre kjenner jeg folk, gjennom mange år, som både har havnet i en rusavhengighet, og som har havnet i en rusavhengighet og kommet ut av det gjennom behandling – først og fremst fordi man har blitt lei av det livet man har hatt, og så har skjønt at man må gjøre noe. Jeg har også kjent folk som har mistet livet på grunn av sin rusavhengighet, med den tragedien det er. Men straff har ikke hatt noen betydning for å få dem ut av situasjonen. Tvert imot har det gjort det vanskeligere.

Så har jeg, gjennom 35 år, selvfølgelig også kjent mange som har brukt rusmidler, også ulovlig. Langt de fleste har det gått bra med, og de har sluttet med den bruken som de har hatt. Og heller ikke der klarer jeg å finne ett eksempel hvor straff og møte med politiet ville hatt en positiv betydning. Jeg klarer heller ikke å se at det er noe argument i denne debatten som viser at straff for unge i dag skal gi en positiv effekt. Tvert imot har vi nok av eksempler på at bekymringen for å få straff hever terskelen for at man ber om hjelp, enten man er i en situasjon med overdose, eller man trenger å be om hjelp for øvrig. Heldigvis er det en utvikling på dette feltet internasjonalt som går i riktig retning, og vi får tro at Norge også følger etter.

Presidenten: Representanten Sandra Bruflot har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en merknad, begrenset til 1 minutt.

Sandra Bruflot (H) []: Jeg tror folk har fått med seg hva jeg og Høyre mener, så dette er en stemmeforklaring som vi får prøve å huske til torsdag. Forslagene fra Fremskrittspartiet med flere kan være gode forslag isolert sett, men her er de alternativer til en rusreform, og derfor stemmer vi mot. Noen av de løse forslagene fra SV er interessante, men vi må få diskutert dem grundigere enn det vi får når de er fremmet som løse forslag. Derfor stemmer vi mot, men vi er åpne for å diskutere det igjen senere.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg er glad for at et samlet storting peker retning for en moderne narkotikapolitikk som hjelper og ikke straffer. Jeg har lyst til å si litt om det reformarbeidet vi er godt i gang med, og som skal legges fram for Stortinget i løpet av 2023.

Helsedirektoratet har allerede fått oppdraget med å utvikle det kunnskapsgrunnlaget vi bygger reformarbeidet på, og Folkehelseinstituttet er varslet om at vi vil be om bistand til arbeidet med reformen. Vi følger opp det overdoseforebyggende arbeidet, og jeg har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å vurdere regelverksendringer som understøtter arbeidet med reduksjon av narkotikautløste dødsfall. Det omfatter bl.a. å klargjøre regelverket for kortvarig stabiliserende bruk av substitusjonslegemidler i øyeblikkelig hjelp-situasjoner, men de skal også foreslå hvordan det videre arbeidet skal innrettes med bakgrunn i et oppdatert kunnskapsgrunnlag.

Vi har lagt til rette for økt behandling i tverrfaglig spesialisert rusbehandling og psykisk helsevern med 350 mill. kr i årets budsjett. Vi bevilger også 30 mill. kr til utvikling og utprøving av lavterskel behandlingstilbud i kommuner for barn og unge med psykiske plager og begynnende rusproblemer. Vi har satt av midler til styrking av tiltak som etablering av tverrfaglig oppsøkende behandlingsteam, som også er viktig for personer med samtidige rus- og psykiske lidelser.

Et viktig punkt i Hurdalsplattformen handler om LAR. Den reviderte LAR-retningslinjen er nå under ferdigstillelse. Her skal man også beskrive hvordan lavterskel LAR-tilbud bør utvikles. Forsøket med heroinassistert behandling er i gang. Jeg hadde gleden av å åpne det. Her skal Helsedirektoratet legge til rette for forsøk med substitusjonsbehandling for avhengige til benzodiazepiner og sentralstimulerende medikamenter. Det kommer i tillegg.

Til representanten Elvestuen, som gjør stråmannsargumenter til en kunst: Landsmøtet til Arbeiderpartiet vedtok å gå inn for heroinassistert behandling i 2015. Jeg hadde gleden av å åpne klinikken. Elvestuen demonstrerer en gang for alle at det som blir sagt fra denne talerstolen – som både jeg og du har stor respekt for, president – ikke nødvendigvis trenger å være sant.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 18.

Votering, se torsdag 31. mars