Presidenten: Etter
ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne
debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til
medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Carl I. Hagen (FrP) [14:31:28 ] (ordfører for saken): Innstillingen
fra kontrollkomiteen til Dokument 3:6 for 2021–2022 fra Riksrevisjonen
om klimatilpasning er i all hovedsak enstemmig. Komiteen viser til
at et grunnleggende prinsipp for arbeidet med klimatilpasning er at
ansvaret ligger hos den aktøren som har ansvaret for en oppgave
eller funksjon som blir berørt av klimaendringene, altså ansvarsprinsippet
– det være seg kommuner som har ansvaret for lokale forhold, eller statlige
myndigheter med ansvar for sektorielle tilpasninger. Dette er et
prinsipp som gjennomgående følges på alle sektorer og av offentlige
etater, ikke bare på klimaområdet, og dette er et godt prinsipp.
Klima- og miljødepartementet
har, i tillegg til sektoransvaret, et særskilt overordnet ansvar
for å legge til rette for regjeringens helhetlige arbeid med klimatilpasning.
Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere myndighetenes
arbeid med å tilpasse infrastruktur og bebyggelse til et klima i
endring, det være seg både statlige og kommunale myndigheter.
Et av områdene
som Riksrevisjonen har hatt et spesielt fokus på, er statlig transportinfrastruktur.
Bakgrunnen er at samfunnet er helt avhengig av velfungerende transportsystemer
for å fungere. En samlet komité stiller seg bak Riksrevisjonens
funn og vurderinger.
Kort oppsummert
konkluderer Riksrevisjonen som følger:
Antallet
bygninger innenfor kartlagte fareområder vil øke som følge av klimaendringene.
Myndighetene
mangler nødvendig oversikt over fare for naturhendelser i et fremtidig
klima.
Sikring
av eksisterende bebyggelse for fremtidige klimaendringer blir ikke
godt nok ivaretatt.
Samferdselsdepartementet
mangler oversikt over den eksisterende transportinfrastrukturens
sårbarhet for fremtidige klimaendringer.
Sentrale
departementer har ikke godt nok informasjonsgrunnlag for å vurdere
status for klimatilpasningene i Norge.
Rapporteringen
i Klima- og miljødepartementets årlige budsjettproposisjon gir ikke
informasjon om måloppnåelse eller kjente utfordringer.
Samordningen
av arbeidet med klimatilpasning mellom nasjonale myndigheter er
svak.
Riksrevisjonen
kommer med en rekke anbefalinger, til både Klima- og miljødepartementet,
Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet
og Olje- og energidepartementet. Det er en samlet komité som stiller
seg bak de anbefalingene fra Riksrevisjonen, og vi håper at vi får
en oppfølging av dette fra Riksrevisjonen også for fremtiden.
Nils T. Bjørke (Sp) [14:34:51 ] : Klimaendringane som kjem,
vil krevja nye måtar å arbeida på i både stat og kommune. Ein må
kjenna til konsekvensane av klimaendringane før dei kjem, for å
verna om bygg og infrastruktur. Dette er eit stort arbeid, der det
trengst gode, praktiske løysingar. Difor har me bede Riksrevisjonen
om å fylgja området vidare.
Denne undersøkinga
syner at styresmaktene ikkje har god nok oversikt og for svakt avgjerdsgrunnlag
til å verna om bygg og infrastruktur når klimaendringane kjem. Kunnskap
er viktig for å gjera det rette, men om kunnskapen manglar, må ikkje
arbeidet stoppa opp.
Eg meiner det
beste er om gode fagfolk som kjenner lokale tilhøve, finn løysingar
som fungerer lokalt. Slik vil me etter kvart få døme på korleis
klimatilpassing kan verta ein del av kvardagen i kommunane. Eg set
difor pris på at eit fleirtal i komiteen legg vekt på at anbefalingane
frå Riksrevisjonen bør verta gjennomførte slik at den beste løysinga
for verkemiddelbruken i både stat og kommune blir lagd til grunn.
Den statlege innsatsen
må vera tilpassa det kommunar og lokalsamfunn treng for å løysa
oppgåva. For å få dette til trengst ein god balanse mellom klimarisiko
og lokal tilpassing. Eit døme der balansen må verta betre, er karta
NVE lagar over klimautsette område. Karta er så grove at dei omfattar
heile bygdelag. Då vert dei til liten nytte for det lokale arbeidet,
t.d. når mange område som heilt opplagd ikkje er rasutsette, likevel
vert bandlagde. Kommunane treng gode verktøy, slik at klimatilpassing vert
ein del av det heilskaplege arbeidet, der klimarisiko og annan risiko
vert vurderte saman når framtidas lokalsamfunn skal planleggjast.
Me må handtera
klimarisikoen ut frå praktisk erfaring og den beste kunnskapen me
til kvar tid har, og ein må vurdera å akseptera ein viss restrisiko,
utan kan heile bygdelag verta stengde for vidare utbygging. Eg trur
det er svært viktig at me vågar å seia noko om det skal vera 5 000-årsflaumen
som skal stoppa utviklinga, eller om det skal vera 200-årsflaumen.
Me er heilt nøydde til å ha ein viss restrisiko viss samfunnet i
Noreg skal fungera. Elles går det an å seia at det ikkje er råd
å bu rundt om.
Me må handtera
klimarisiko ut frå praktisk erfaring, og eg er trygg på at regjeringa
legg dette til grunn i arbeidet med ny stortingsmelding om klimatilpassing.
Statsråd Espen Barth Eide [14:37:46 ] : Riksrevisjonen har
gjort en grundig og god undersøkelse av myndighetenes arbeid med
klimatilpasning av bebyggelse og infrastruktur. Rapporten er viktig
og nyttig i arbeidet med å videreutvikle klimatilpasningsarbeidet
i Norge.
Klimaendringer
forholder seg som kjent verken til geografiske grenser eller til
sektorområder, og virkningene treffer på tvers av alle samfunnsområder.
Derfor er det veldig bra og riktig at anbefalingene fra Riksrevisjonen
er rettet mot flere departementer, i tillegg til Klima- og miljødepartementet
også til Justisdepartementet, Olje- og energidepartementet, Kommunal-
og distriktsdepartementet, Samferdselsdepartementet og Nærings- og
fiskeridepartementet.
Klimaendringene
blir stadig mer synlige, og jeg tror vi bare først som sist skal
ta inn over oss at dette blir både mer krevende, dyrere og mer omfattende
enn de fleste har tatt inn over seg inntil nå. Derfor er det en
viktig påpekning, og jeg er også glad for den enstemmige tilslutningen
til hovedfunnene i rapporten.
Jeg har tidligere
tatt initiativet til at vi nå er i gang med et arbeid om klimatilpasning,
en klimatilpasningsmelding. Det er ti år siden forrige gang. Det
var en god melding, men mye har skjedd siden da, og det er viktig
at vi oppdaterer det. Så det rådet som vi får i rapporten fra Riksrevisjonen,
om at man følger opp dette i alle sektorer, det er allerede fulgt
opp ved at vi har satt i gang sektorene med å se på, vurdere og
melde inn de utviklingstrekk de ser, de sentrale utfordringene og
hva man ønsker å gjøre med det. Jeg vil også understreke det som
rapporten er tydelig på, nemlig at kommunenes arbeid med klimatilpasning
godt kan forbedres, og den anbefaler at de berørte departementene
også jobber med det. Det er vi enig i, og det skal vi følge opp.
Kommunene spiller en nøkkelrolle.
Jeg har lyst til,
som en helt overordnet kommentar, å minne om at vi nettopp hadde
en veldig interessant runde om klimapolitikk, altså forstått som
utslippsreduksjon. Der tror jeg de aller fleste i denne sal er enige om
at vi må gjøre så godt vi bare kan for å gjøre vår del av den jobben.
I aller beste fall – om veldig mange land gjør alt de sier at de
skal og litt til – klarer vi kanskje å holde oppvarmingen under
1,5 grader, men det er et veldig krevende mål å nå. Desto viktigere
er det at man gjør alt man kan for å nå dit. Men selv om vi klarer
det, selv om vi ender opp i den laveste enden av Parisavtalens opprinnelige
mål, mellom 1,5 og 2 grader, vil klimaendringene være mye mer dramatiske
enn det vi har sett nå. Vi har bare sett begynnelsen av en serie
endringer – flom, skred, jorderosjon, skogbranner, ekstremvarme
og ekstremtørke – i store deler av verden, og dette kommer stadig
tettere på oss og stadig nærmere oss. For eksempel: I kanskje et
uventet sted i Norge, nemlig i Finnmark, ser vi nå direkte økonomiske
konsekvenser av klimaendringene på grunn av beitekrisen for reindriften
i nord. Så et av de første stedene hvor klimakrisen har nådd oss
direkte, økonomisk, er faktisk helt oppe i Finnmark. Reiser man
lenger nord, til Svalbard, ser man også forpostfektninger av det
vi kommer til å se når permafrosten begynner å smelte opp i store
deler av den så langt kalde verden.
Så dette med klimaendringer
er ikke noe som først og fremst skjer steder langt fra oss. Det
kommer til å treffe oss vel så mye, fordi oppvarmingen av kloden
er høyere jo nærmere polene man er. Det er desto viktigere at vi
setter i gang et skikkelig grundig gjennomgående arbeid. Regjeringen
har som sagt allerede bestemt at det kommer en slik melding som
alle berørte departementer vil bidra til. Vi kommer tilbake til
Stortinget med den og ser fram til gode diskusjoner om det.
Jeg vil understreke
at den gjennomgangen Riksrevisjonen her har gjort, og den tilslutningen
komiteen har gitt, bare understreker behovet for at regjeringen
gjør nettopp det – setter fokus på ikke bare å begrense oppvarmingen
av kloden, men også på hva vi gjør med den oppvarmingen og de klimaendringene
som uansett kommer.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 22.
Votering, se onsdag 8. juni