Sverre Myrli (A) [10:01:57] (komiteens leder og ordfører for saken): Det er som vanlig en ære å få legge fram innstilling fra fullmaktskomiteen, denne gang i forbindelse med klager framsatt angående gjennomføringen av stortingsvalget i 2021, og det med tilhørere på galleriet – det er klasse 7 b fra Kråkstad skole og klasse 9 b fra Kjellervolla skole. Nå må det sies at det ikke er innstillingen fra fullmaktskomiteen som har brakt disse klassene til Stortinget, men det er uansett gledelig at de unge slekter besøker Stortinget.

Den 8. oktober i fjor høst godkjente Stortinget fullmaktene som representantene var utstyrt med, og godkjente dermed stortingsvalget 2021. Saken vi nå har til behandling, gjelder klagesaker som er framsatt etter det, som Grunnloven åpner for at innbyggerne kan framsette. La meg presisere: Dette gjelder klagesaker som har med gjennomføringen av valget å gjøre, det gjelder ikke klager som gjelder stemmerett. Klager på stemmerett er det egne bestemmelser for som avgjøres av Stortinget.

Klagesaker som har med gjennomføringen av valget å gjøre, avgjøres av riksvalgstyret. De 14 klagesakene som nå har vært til behandling, som danner grunnlaget for saken som Stortinget nå har til behandling, og som er framsatt etter de øvrige klagesakene som vi behandlet i oktober, gjelder gjennomføringen av stortingsvalget. Riksvalgstyret har avvist alle de 14 klagene. Det framkommer av fullmaktskomiteens innstilling og av vedleggene til innstillingen, så jeg går ikke nærmere inn på det.

Stortinget kan formelt sett overprøve avgjørelsene fra riksvalgstyret. Slik må Grunnloven § 64 forstås, ettersom det står at Stortinget skal godkjenne valget, eller mer formelt; Stortinget skal godkjenne fullmaktene.

Derfor velger fullmaktskomiteen å legge fram saken i form av en innstilling til Stortinget, selv om det er riksvalgstyret som avgjør sakene. Hvis Stortinget hadde ønsket, kunne Stortinget – kanskje vi skal si teoretisk – overprøve avgjørelsene fra riksvalgstyret. Fullmaktskomiteen ser ingen grunn til det, og det er en enstemmig innstilling fra komiteen, der vi slutter oss til de vurderingene som er gjort fra riksvalgstyrets side.

Eigil Knutsen (A) [10:05:31] (komiteens leder og ordfører for saken): I dag behandler Stortinget lovdelen til revidert nasjonalbudsjett 2022. Jeg vil takke finanskomiteen for samarbeidet om saken, selv om S-delen, som kommer på fredag, er noe mer omfattende.

Lovdelen vi førstegangsbehandler i dag, inneholder store og små saker – flest små, men i alle fall én stor og viktig sak. For behandlingen av denne saken reflekterer at det nå er flertall i Stortinget for en ny politisk kurs, en mer sosialt rettferdig og sterkere velferdsstat.

Komiteen innstiller på endringer i folketrygdloven som i praksis vil fjerne regelen om en karensperiode på tolv måneder for mottakere av arbeidsavklaringspenger. Dette innebærer at personer som har blitt syke eller skadde, nå ikke risikerer å miste retten til oppfølging og støtte dersom avklaringsprosessen tar tid.

Da Arbeiderpartiet utarbeidet uføretrygdloven, uttalte den daværende statsministeren at lovens hovedoppgave skulle være

«å gjøre den uføre så frisk og arbeidsdyktig som mulig og gi ham eller henne all støtte i disse bestrebelsene. Først når dette er håpløst, kommer uførepensjonen inn i bildet».

Karensperioden har innebåret det motsatte. Den har gjort at fellesskapets støtte faller bort før arbeidsevnen er avklart. Menneskene som ble ilagt karenstid, mistet ikke bare inntekten, de mistet også retten til å få avklart sin arbeidsevne, retten til støtte i innsatsen for å bli så arbeidsdyktig som mulig.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har satt en klar ambisjon om at ingen skal miste retten til hjelp før deres arbeidsevne faktisk er avklart. Jeg er glad for at et flertall i komiteen deler denne ambisjonen, og jeg er stolt av at flertallet nå innstiller på å fjerne karensperioden.

Helge Orten (H) [10:07:59]: Som saksordføreren påpekte, er de fleste lovendringene i denne proposisjonen tekniske justeringer, praktiske tilpasninger og opprettinger som samtlige partier slutter seg til, så det er vel ikke noen særlig grunn til å bruke veldig mye tid på å kommentere akkurat det.

Det er likevel en sak, som også saksordføreren var inne på, som skaper uenighet. Det er endringene i folketrygdloven og avviklingen av karensperioden i forbindelse med arbeidsavklaringspenger. Da regjeringa Solberg overtok i 2013, var det 70 000 mottakere av arbeidsavklaringspenger som holdt på å miste retten til disse, fordi de var i ferd med å nå en maksimal grense på fire år uten å ha fått den raske og tette oppfølgingen som var forutsetningen for innføringen av ordningen. Ordningen ble videreført for disse, samtidig som det ble gjennomført en evaluering. Det viste seg at for mange ble gående på ordningen for lenge uten avklaring og oppfølging.

Det ble gjort helt nødvendige endringer i 2018 for at ikke en midlertidig inntektssikring under oppfølging skulle bli til en permanent stønad som holdt folk utenfor arbeidslivet. Ordningen ble mer målrettet, og flere ble raskere avklart til uføretrygd eller inn i eller tilbake i arbeid. Maksimal stønadsperiode for arbeidsavklaringspenger ble redusert fra fire til tre år, men med mulighet for forlengelse med to år under visse forutsetninger. Det ble også innført en karensperiode på ett år etter utløp av maksimal stønadsperiode.

Det er viktig at arbeidsavklaring skjer så raskt som mulig for å hindre at mennesker skyves vekk fra arbeidslivet. Departementet skriver selv at regelendringen fra 2018 har gitt positive virkninger ved at mottakerne har kommet raskere i gang, at avklaringen tar kortere tid, og at stønadsforløpet dermed blir kortere.

Arbeidsavklaringspenger skal være en midlertidig ytelse. I en tid der det er mangel på arbeidskraft, er vi forundret over at det gjøres endringer som kan bidra til at flere blir stående lenger utenfor arbeidslivet.

Så skal vi ikke utelukke at det kan være behov for å gjøre endringer i dagens regelverk, men det må da basere seg på et mer solid kunnskapsgrunnlag, og vi vil avvente regjeringas varslede gjennomgang av hele ordningen. Slike endringer bør ikke hastebehandles, slik det nå legges opp til, men behandles på en grundig måte i fagkomiteen.

Vi vil for ordens skyld opplyse om at vi vil stemme imot forslaget om å avvikle karensperioden og lovendringsforslaget i den forbindelse, slik det framgår av innstillingen.

Geir Pollestad (Sp) [10:10:46]: Det er nok rett som dei to førre talarane har peika på, at den store saka i denne proposisjonen er avvikling av karensperioden for arbeidsavklaringspengar. Eg sluttar meg fullt ut til det som saksordføraren her sa om den saka, og regjeringa står samla om det.

Eg har lyst til å nytta mi taletid til å visa til to saker – nokon vil kanskje seia små saker, men det er svært viktige saker – som ligg inne her. Det eine gjeld avgift på drosje berekna på å frakta rullestolbrukarar. Det er jo slik at politikken vert påverka av kven som styrer, og dei som har rullestoldrosjar, fekk merka avgiftspolitikken til den førre regjeringa, med ein kraftig auke i avgifter på rullestoldrosjar. Det er nokre gonger eg undrar meg litt over kva Venstre, Kristeleg Folkeparti, Høgre og Framstegspartiet prioriterte å skattleggja, men eg er veldig glad for at den avgiftsskjerpinga som skjedde i 2019, no vert reversert, og at ein har lytta til protestane frå både næringa og – ikkje minst – brukarane. Dette vil vera eit viktig grep for å sikra at folk òg i framtida får rullestoldrosje, ikkje minst i distrikta, der denne avgiftsauken kunne ha utfordra det.

Den andre saka gjeld eigedomsskatt på grunn under kraftnettet. Det er ganske forunderleg at den førre regjeringa sat stilt, som eigar av Statnett, og lét Statnett køyra denne saka gjennom rettssystemet. Det skulle jo aldri ha vore ei sak. Statnett føreslo ei dårleg løysing, nemleg at plikta til å betale eigedomsskatt skulle liggja på grunneigar når dei hengde kablar over annan manns grunn.

Det har me sett på. Me har fått mange innspel frå våre ordførarar rundt om i distrikta, og eg er glad for at det i denne saka vert varsla at det skal det ryddast opp i. Det viser at politikk ikkje berre handlar om dei store sakene, men det handlar om å lytta, ta innspel på alvor og bruka den posisjonen som ein har, til å få rydda opp.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:13:34]: Det er naturlig at den store debatten om hele det reviderte budsjettet kommer på fredag, men jeg vil knytte noen kommentarer til den lovdelen som behandles i dag.

Fremskrittspartiet foreslår en forbedret strømstøtteordning, med full kompensasjon for strømpriser over 50 øre per kWt, som også inkluderer fritidsboliger og bedrifter. For det er ikke bare landbruket som nå opplever formidable kostnadsøkninger på grunn av prisvekst på en rekke innsatsfaktorer. Mange andre næringer er i samme situasjon. Fremskrittspartiet mener det er riktig å kompensere små og mellomstore bedrifter som ikke har langsiktige avtaler. Dette er ofte bedrifter med små marginer, og de har ikke en tilstrekkelig buffer til å takle ekstrempriser. Nettopp derfor trenger de hjelp i en overgangsperiode, inntil vi får balanse i kraftmarkedet. Det er mange andre land i Europa som hjelper bedriftene gjennom krisen, mens i Norge, hvor det offentlige får enorme ekstrainntekter av nettopp høye energipriser, gjør regjeringen ingenting for å kompensere bedriftene.

Regjeringen foreslår endringer i ordningen med arbeidsavklaringspenger før den varslede gjennomgangen av hele ordningen er gjennomført. Det mener Fremskrittspartiet er uheldig. For å gjennomføre eventuelle endringer som forbedrer og ikke forverrer ordningen for dem som berøres, må det innhentes kunnskap, og det må gjennomføres en forsvarlig saksbehandling i fagkomiteen. Derfor går Fremskrittspartiet imot de foreslåtte endringene nå.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:15:24]: Solberg-regjeringen gjennomførte en rekke usosiale kutt og en rekke usosiale endringer i arbeidsavklaringspengeregelverket. Blant annet gjennomførte man et kutt i minstesatsen for AAP for unge under 25 år. Regjeringen kuttet i ung ufør-tillegget i AAP-ordningen, og maksimal ordinær stønadsperiode ble endret fra fire til tre år for alle som fikk innvilget arbeidsavklaringspenger. Og kanskje verst av alt: innføringen av karensåret – et år hvor den som har mottatt arbeidsavklaringspenger ut maksimal periode må vente i 52 uker før man kan få ny periode med arbeidsavklaringspenger.

Veldig mange på AAP har de siste årene opplevd å bli kastet ut av ordningen før de endelig er avklart. Derfor har SV lenge jobbet for å få endret denne ordningen, for å sikre at syke folk ikke kastes ut i fattigdom. Jeg er derfor veldig glad for at vi nå kan fjerne karensåret. Det er ikke hastig, som enkelte her sier, det er høyst på overtid. Når folk med lite makt og penger, som sliter med alvorlige helseplager, går sammen for å gjøre verden litt mer rettferdig, er det god grunn til å lytte og ta det på alvor. Elisabeth Thoresen og AAP-aksjonen fortjener derfor en stor takk for sitt viktige arbeid for syke og uføre i samfunnet, men aller mest fortjener de at vi lytter og tar dem på alvor.

Så er det fra SVs side viktig at regjeringen i dag i det videre arbeidet vurderer om ordningen virker etter hensikten, at mottakerne får god oppfølging og blir raskt avklart mot arbeid eller uføretrygd.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:17:27]: Min gode kollega Emma Watne skal senere i debatten kommentere forslaget om AAP, men jeg tenkte å fokusere på skatteendringene som Rødt har foreslått i denne saken.

Når vi går inn i den siste uka med storting før sommerferien, er det etter to år med pandemi og midt under en priskrise som rammer familieøkonomien hardt. Senest på fredag kom det nye tall fra SSB, som anslår at prisveksten blir 4,7 pst. i år. Det er mye, og det vil bety reallønnsnedgang for de aller fleste i det norske samfunnet, med oss stortingspolitikere som et uhederlig unntak – det skal jeg kjefte mer på ved en annen anledning.

Dette er dramatisk, ikke minst når vi vet at satsene for alle mulige ytelser og stønader som folk er avhengige av, enten ikke blir justert eller bare oppjustert med stusslige 1,3 pst. Det gjelder bl.a. sosialstønaden, barnetrygden, engangsstønaden og studiestøtten. Forskjellen på hvor mye prisene øker, og hvor mye stønadene øker, utgjør tapt kjøpekraft for den enkelte på mange hundrelapper per måned og mange tusenlapper i løpet av året. Det kan for mange være forskjellen på om man kan ta med seg ungen sin på en liten ferie i sommer, eller om man må la være. Det kan være forskjellen på om man har råd til å varme opp huset sitt når nettene igjen blir lange, om ikke lenge, eller om man må fryse seg gjennom nok en vinter.

Jeg mistenker at folk flest ikke helt har skjønt hvor mye rikere de rikeste i dette landet har blitt de siste årene, og jeg er også redd for at det er en del her på Stortinget som ikke helt har latt det synke inn. I fjor rundet vi i Norge for første gang 400 norske milliardærer, ifølge Kapital, og formuen til den lille, hovedsakelig gutteklubben har til sammen økt med nesten 300 mrd. kr gjennom koronaen, fra 2019 til 2021. I den situasjonen har regjeringen liksom ikke råd til å gi flere unger fra lavinntektsfamilier et ferietilbud, man har ikke råd til å kutte prisene på kollektivtransport, og man har ikke råd til å sørge for at sosialhjelpsatsene følger prisveksten.

Det er grunnleggende urettferdig. Problemet er jo ikke at vi har for mye press i økonomien, men at vi har for mye rikmannspress i økonomien. I vårt forslag i dag foreslår vi derfor å øke formuesskatten for aksjeeiere og for folk med veldig dyre boliger. Det gir økonomisk handlingsrom for tiltak som bedrer kjøpekraften og levestandarden til det brede lag av befolkningen.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Sveinung Rotevatn (V) [10:20:18]: Til liks med dei fleste skal eg utsetje den store RNB- debatten til fredag, men nokre kommentarar til det som vel er den endringa som er mest omdiskutert her. Det gjeld endringar i arbeidsavklaringspengar.

Det er sjølvsagt ikkje vanskeleg å vise til eksempel på enkeltpersonar som opplever det som urettferdig og vanskeleg at ein ikkje får ei yting, eller at ei yting vert avslutta. Slik vil det alltid vere. Men eg meiner likevel at Stortinget har eit ansvar for å sjå heilskapen i trygdesystemet vårt og ikkje minst sørgje for at vi har dei riktige insentiva til at flest mogleg vert avklarte raskt, får god hjelp og kjem i arbeid.

Eg sat i arbeids- og sosialkomiteen då vi behandla endringane i arbeidsavklaringspengar for to periodar sidan. Dei endringane vart gjorde av ein grunn, og den grunnen var at vi hadde ein svært alvorleg situasjon der avklaring gjekk tregt utan at den førre raud-grøne regjeringa såg på det som noko problem, at folk vart ståande altfor lenge i kø, og at vi hadde altfor mange utanfor arbeidslivet.

Endringane som vart gjorde, hadde som mål at folk skulle verte avklarte raskare, og ut frå det departementet sjølv skriv, har ein lykkast med det. Det er jo bra, men så er sjølvsagt ikkje alt perfekt. Difor er det viktig å få den heilskaplege evalueringa som det no vert jobba med, av måten ordninga fungerer på. Den ser Venstre fram til, og vi er sjølvsagt opne for å gjere ytterlegare endringar i arbeidsavklaringspengeordninga framover for å sørgje for at vi kan få endå raskare avklaringar, at fleire kan kome seg tilbake til jobb, og at færre vert ståande utanfor.

Men eg er nok i tvil om dei endringane som i dag vert føreslåtte, vil bidra til det, og difor stemmer Venstre imot det og ventar heller på eit heilskapleg blikk på dette. Det handlar om at vi må sørgje for at arbeidsavklaringspengeordninga er det ho skal vere, nemleg ei mellombels ordning, ikkje ei permanent ordning, der folk vert avklarte raskt, ikkje seint, og der ein stiller tydelege krav til Nav om at så skal skje, og at sjølve ordninga bidrar til det.

Dette er langt frå ei perfekt ordning, og det er lett å kritisere mange sider av den, men eg er nok i noko tvil om dette kjem til å gje positive resultat til at vi ønskjer å stemme for i denne omgang. Difor stemmer vi imot.

Eg vil også minne om at når vi no snakkar om ein situasjon i norsk økonomi der det er stor mangel på arbeidskraft, og alle snakkar om den store arbeidskraftreserven som vi ønskjer å mobilisere, kven er det då vi snakkar om? Jo, då snakkar vi nettopp om folk på helserelaterte trygdeytingar, der Noreg framleis er i ein særklasse i OECD når det gjeld antal. Dei må vi få tilbake i jobb, og eg håpar at alle gode krefter går i lag, og at vi sørgjer for at systemet vårt byggjer opp under nettopp det.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [10:23:19]: Jeg har lyst til å ha noen kommentarer. For det som er fort gjort, er at det som blir omtalt som en liten sak her, kan være helt definerende for folk. Jeg har lyst til å ta tak i to av de sakene som innebærer en veldig klar endring etter at vi har fått regjeringsskifte.

Den ene er den lille endringen for oss her når det gjelder avgift på handikaptaxier. Den kan være helt definerende for de folkene som da faktisk får en handikaptaxi. For dem kan denne endringen, som er liten her, gjøre at man får en trygghet i sitt lokalmiljø for at det fortsatt er en rullestoltaxi, og at det er en taxieier som tør å investere i en Caravelle, Sprinter eller en annen type bil som kan ta med seg rullestol. Det er så fort gjort i stortingsdebatten at det som framstår som teknisk og lite, og som kanskje er lite i en avgiftssammenheng, kan være kjempeviktig. Derfor reagerte både Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og også SV, veldig kraftig da Høyre og Fremskrittspartiet endret avgiftene for taxinæringen, og man reagerte spesielt kraftig på den endringen som handlet om tilrettelagte biler for folk med rullestol. Nå gjør vi den endringen, og det gjør at det blir lettere å investere i rullestoltaxier fra 1. juli, og at det blir enklere for folk i rullestol å ha trygghet for at de får det tilbudet i sitt nærmiljø. Spesielt på mange mindre steder har det vært en utfordring at de som driver i næringen, ikke har tatt seg råd til å kjøpe den typen biler. Nå får de den muligheten, og det er jeg glad for.

Så er det diskusjonen om arbeidsavklaringspenger. Alle kan forstå disse tekniske diskusjonene, som også har vært her før dette innlegget, men til sjuende og sist handler det om enkeltmennesker som kommer i en veldig sårbar situasjon der man ikke får inntektssikring. Regjeringen har vært opptatt av at man skal prioritere mer ressurser til Nav, for å få ting raskt igjennom og få avklart arbeidssituasjonen. Men nå gir det trygghet for de enkeltpersonene som er i slutten av sin periode, at de vet at det også er inntektssikring der. Regjeringen må selvfølgelig stille klare krav, så vi klarer å ha framdrift sånn at folk får avklart sin situasjon så fort som overhodet mulig. For det er viktig for alle, at man får den avklaringen og tryggheten, men at man ikke i den mellomfasen plutselig står uten inntekt i det hele tatt. Det er en klar politisk prioritering. Det kostet ganske mye penger også, for staten, men det handler om at det er den tryggheten vi skal ha i vårt velferdssamfunn.

Representanten Pollestad var innom at vi varsler en endring når det gjelder beskatning på kraftlinjer. Det er en veldig viktig prinsipiell sak, for det handler om synet på privat eiendomsrett og om hvorvidt det er den private som skal betale eiendomsskatt for en ulempe som staten pålegger en. Det mente den forrige regjeringen, utrolig nok. Vi mener det ikke, og jeg er glad for at vi nå har et bredt storting som slutter opp om den tankegangen. Vi kommer til å sende dette på høring ganske raskt.

Lise Christoffersen (A) [10:36:40]: Ingen er vel uenige i at det første året i denne stortingsperioden har blitt annerledes enn de fleste hadde sett for seg. Pandemi og ny nedstenging, strømkrise og krig og flyktningkrise i Europa har satt en helt ny dagsorden. Stortinget skal på fredag behandle et revidert budsjett som vi sjelden har sett maken til når det gjelder utgifter og inndekning. Bare siden vi vedtok budsjettet for 2022 i desember, for fem og en halv måned siden, har vi brukt 60 mrd. kr mer enn det vi forutså før jul.

Arbeiderpartiet gikk i fjor til valg på en hundredagersplan med 40 konkrete løfter. Nå var det vanlige folks tur. Arven etter Erna Solbergs regjering var et samfunn med økende forskjeller og privatisering av offentlige tjenester. Det var brukt 38 mrd. kr til skattekutt for dem som hadde mest, og omtrent nøyaktig samme beløp var systematisk gjennom åtte år kuttet i stønadene til dem som hadde minst. Budsjettet for 2022 som daværende finansminister Sanner la fram i begynnelsen av oktober, fortsatte i samme spor.

Den 22. januar 2022 var det gått hundre dager, og tida var inne for å gjøre opp status. De aller fleste hundredagersløftene var politikk for vanlige folk, som regjeringskollega Senterpartiet også hadde i sitt program, og de ble nedfelt i Hurdalsplattformen. Regjeringa har levert på 39 av de 40 punktene. Det har dessverre gått litt under radaren. Desto gledeligere er det at vi i denne saken leverer på ett av de viktigste løftene våre: at Høyre-regjeringas usosiale kutt skal fjernes.

Med virkning fra 1. juli opphever vi det meningsløse karensåret i regelverket for alle dem som på grunn av sykdom eller skade er helt avhengige av arbeidsavklaringspenger mens de er under behandling, eller venter på en avklaring i Nav eller en diagnose i helsevesenet. Den forrige regjeringa strammet inn på arbeidsavklaringspengene på flere måter. Terskelen for å komme inn i ordningen ble høyere, stønadsperioden ble kuttet med en fjerdedel, det ble vanskeligere å få forlengelse for dem som ikke var ferdig avklart i Nav og/eller helsevesenet ved stønadsperiodens utløp, det ble strammet inn på mulighetene for å ta utdanning når en mottar arbeidsavklaringspenger, og det ble innført en karensperiode på ett år dersom man ikke var ferdig avklart innen den tilmålte og avkortede perioden. Mange ble i den perioden skjøvet over på sosialhjelp eller privat forsørging, mens det de virkelig hadde behov for, var å konsentrere seg om å bli friske og eventuelt komme tilbake i arbeid.

Nå blir dette Høyre-skapte hullet i det sosiale sikkerhetsnettet heldigvis tettet igjen. Det meningsløse karensåret oppheves, slik vi lovet før valget.

Tuva Moflag (A) [10:39:46]: Jeg synes det er ganske spesielt å sitte her i salen og høre på representanter fra høyresiden, og partiet Venstre, som snakker om at det som er uforsvarlig, er at dette behandles i denne innstillingen. Det som er uforsvarlig, er at folk ble kastet ut av en ordning som ga dem inntektssikring. Det som er uforsvarlig, er at folk har kommet lenger unna arbeidslivet med karensåret. Det som er uforsvarlig, er at folk som hadde et håp om å komme tilbake i jobb, istedenfor havnet på DPS og ble psykisk syke. Gjennom det siste året har vi møtt mange vanlige folk som har ramlet ned på et betonggulv der det skulle ha vært et sikkerhetsnett, folk som har mistet både inntekt og oppfølging fra Nav på grunn av det usosiale karensåret for mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Dette vonde venteåret er noe av det mest usosiale som står igjen etter Erna Solbergs regjering. Nå fjerner vi det. Vi har snakket med mammaen som måtte tømme kontoen for sønnens konfirmasjonspenger før hun fikk tilgang til sosialhjelp fra Nav. Vi har snakket med kvinnen som endte med stor kredittkortgjeld fordi regningene tårnet seg opp mens pengene uteble. Og ja – som jeg nevnte innledningsvis – vi har snakket med folk som hadde et håp om å komme tilbake til jobb, men som endte med å bli sykere og lenger unna arbeidsmarkedet.

Arbeidsavklaringspenger er en arbeidsrettet ytelse. Det skal legge opp til at man får inntekt parallelt med at man får både helsehjelp og arbeidsrettet oppfølging, med et mål om å komme tilbake til arbeidslivet med den arbeidsevnen man har. Både arbeid og avklaring er sentrale begreper i arbeidsavklaringspengeordningen, mens Høyre synes å ha vært mest opptatt av at ordningen skal være tidsbegrenset. Derfor har folk blitt kastet ut av ordningen uten å være avklart, verken til arbeid eller til uføretrygd.

I dag har vi AAP-aksjonen og Elisabeth Thoresen på besøk i stortingssalen, og i likhet med representanten Kaski vil jeg takke Thoresen og aksjonen for at de har vært en stemme for denne gruppen, som har vært i en veldig, veldig vanskelig situasjon. For vi har også snakket med dem som ikke tør å heve stemmen, som synes dette er så sårt, så vanskelig, som er redde for kontakten med Nav, og som ikke vil fortelle sin historie. Det er det veldig viktig at vi tar med oss.

At vi nå fjerner karensperioden, er et klart uttrykk for et kursskifte i norsk politikk. Vi skal ta landet i en solidarisk retning der fellesskapet stiller opp for dem som trenger hjelp for å komme i arbeid, eller som er for uføre til å arbeide. Dette er bare starten. Vi skal arbeide videre med forbedringer og endringer for disse menneskene.

Torbjørn Vereide (A) [10:42:57]: Kor motivert blir ein av å miste alt ein har: huset, familien og den sosiale tilknytinga som ein ein gong pleidde å ha? Det å hamne på utsida av arbeidslivet kan skje med oss alle – livet etter kreften, eit traume, fatigue, alle dei kvinnene som har ME, eller den knekken som ein møtte ein gong i tida. Ja, eg er stortingsrepresentant, men eg er òg eit menneske, og hadde ikkje eg vore heldig, kunne eg òg fort ha blitt ufør ein gong i tida. Og då er det eit poeng at sikkerheitsnettet vårt fungerer, at det ikkje blir erstatta av eit betonggolv.

Det er heilt riktig, det som blir sagt, at avklaringa har gått for sakte. Men det hjelper ikkje å gje all skyld og leggje alle konsekvensar over på dei menneska som treng hjelp, for dette kan nemleg gjelde oss alle ein gong eller to i løpet av livet.

Vi har prata med så ufatteleg mange, og det er AAP-aksjonen med Elisabeth Thoresen, og alle dei enkelthistoriene, som har vore med på å setje søkelyset på kva konsekvensar denne uhaldbare og gruvsame politikken fører med seg. Det er avgjerande i kampen for forandring. Det som har slått meg når eg har hatt møte, er kor mange som begynte med å skulle søkje seg berre gradert ufør, prøve å halde arbeidslivet litt i gang, samtidig som ein kunne ha den sikkerheita ein trengte. Men då karensåret kom, førte det til at ein hamna heilt på utsida. Konsekvensen av denne politikken er knusande, så vel for alle enkeltmenneska som for kva samfunn vi har lyst til å vere.

Vi har møtt NTL, FO og Fagforbundet, og mange tilsette som jobbar i Nav-systemet, og den klare tilbakemeldinga frå dei vi møtte, er at det dei treng, er tillit i arbeidet sitt, sånn at dei kan vise meir tillit til dei som treng hjelp. Når ein hamnar utanfor, skal ein nemleg ikkje bli møtt med mistillit, men med hjelp og rettleiing, og med ei avklaring som enten kan føre til arbeid eller til ei økonomisk sikkerheit gjennom ein uføregrad – eller noko midt imellom.

Dette er det som er vårt prosjekt. Vi er no ferdige med å makulere folk som treng hjelp. Det vi skal makulere, er den usolidariske karenspolitikken.

Emma Watne (R) [10:46:07]: Rødt er glad for at det usosiale karensåret for AAP-mottakere nå endelig er fjernet. Dette straffeåret har vært dypt urettferdig og hatt brutale konsekvenser for mange tusen folk. Alle de som ikke har blitt ferdig avklart innen tre år, har blitt stående uten jobb, uten uføretrygd og uten annen fast inntektssikring i et helt år. For de fleste har det eneste alternativet vært å selge alt de har, og søke sosialhjelp. Det er en skam, og Rødt har hele veien kjempet for at dette året skal bli fjernet. Men vi er bekymret for at ikke alle rekker å bli vurdert opp mot det nye regelverket, og dermed mister ytelsen sin.

Regjeringen foreslår en forlenget overgangsperiode, sånn at Nav skal rekke å vurdere hvorvidt de om lag 14 000 personene som nå når sin maksdato 30. juni, har rett på AAP eller ikke. Selv om regjeringen har intensjoner om at ingen skal stå uten ytelse før en vurdering er blitt gjort, er vi bekymret for at regjeringen ikke har innført en lang nok overgangsperiode, sånn som flere høringsinstanser har påpekt.

Navs arbeid med å avklare mottakerne opp mot det nye regelverket vil starte i fellesferien. Det er en periode med begrenset saksbehandlingskapasitet. Som AAP-aksjonen har pekt på, er saksbehandlingstiden for tiden på en AAP-søknad snaue tre måneder. Det betyr at den foreslåtte overgangsperioden på fire måneder sannsynligvis er urealistisk kort for å kunne sikre at alle mottakerne får et vedtak innen denne fristen.

Regjeringen må stå klar til å innføre en forlenget overgangsperiode hvis alle skal rekke å bli vurdert og få et vedtak, og med dette opprettholder jeg forslagene fra Rødt.

Trine Lise Sundnes (A) [10:48:31]: Jeg beklager at jeg entrer denne talerstolen med joggesko på, men jeg har en skade i hælen og trenger tilrettelegging.

Trine Lise Sundnes (A) [10:48:42]: At det skal lønne seg å jobbe, er en strofe vi ofte hører fra høyresiden. Hver gang jeg hører det, omformuleres den strofen i mitt hode: Det lønner seg å jobbe – det lønner seg i kroner og øre, og det lønner seg sosialt. Arbeidsplassen er vårt viktigste sosiale nettverk og vår viktigste sosiale arena, og det er på arbeidsplassen de fleste tilbringer mest tid i våken tilstand – faktisk mer tid enn i hjemmene. Det lønner seg å jobbe helsemessig, det er mye god helse i en god arbeidsplass. Det koster derimot å være syk. Det koster fordi inntektssikringen er lavere om man er syk lenge, og det koster sosialt: Det er ikke uvanlig å føle på ensomhet om helsen svikter over tid. Det går også ut over selvfølelsen å gå fra arbeidsavklaringspenger til ingenting.

Når representanten Nordby Lunde trekker fram at arbeidsavklaringen ikke funker, er jo ikke svaret å ta inntektssikringen bort, som om en skal skremme folk til gjeld og aktivitet. Svaret handler om å sikre inntekt for folk i sårbare situasjoner og i faser av livet med sykdom. Det kan handle om at en venter på organdonasjon, at en har pådratt deg slitasjeskader på arbeidsplassen som gjør at en må omplasseres til annen type arbeid og utprøves i den situasjonen, eller at kreftbehandlingen tar lang tid.

Jeg er stolt av at denne skammens plett – karensår – nå blir en saga blott. Jeg er videre glad for det arbeidet regjeringen har igangsatt, med en tillitsreform som gjør at vi kan få på plass bedre oppfølging av mennesker i sårbare situasjoner, på en måte og med en metode som har i seg at de som jobber med dette, også skal tas med i den omstillingen.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:51:16]: Jeg vil kort følge opp det som også representanten Watne var inne på, knyttet til den frykten som mange har akkurat nå for at de med denne overgangsperioden risikerer å bli kastet ut av ordningen uten å være avklart – igjen. Det er også en frykt som SV deler, og som vi må være oppmerksomme på. Vår klare oppfordring til regjeringen er derfor å jobbe for at folk blir avklart raskere. Det gjelder generelt, men også i forbindelse med denne overgangsordningen. Man må få opp behandlingstiden på arbeidsavklaringspenger.

Så forventer SV at regjeringen følger ekstra nøye med, spesifikt med tanke på dem som får overgangsordninger nå fram til 1. oktober. Man er nødt til å få ferdigbehandlet søknaden innen denne fristen, sånn at man ikke faller ut av ordningen igjen. Og dersom regjeringen ikke klarer det, må det fattes vedtak som sikrer inntekten til disse folkene. Det er viktig at man ikke risikerer å miste pengene over natta, og vi skal ta på alvor at når syke utsettes for denne utryggheten, kan man bli sykere. Vi skal ikke tilbake dit vi var under den borgerlige regjeringen. Det er regjeringens ansvar, og det vil SV følge opp.

Helge Orten (H) [10:52:45]: Når en hører på en del av innleggene i dag som gjelder arbeidsavklaringspenger, høres det ut som om en argumenterer med at det skal være en permanent ordning. Men det er ikke tanken, tanken er at det er en midlertidig ordning for å avhjelpe i en midlertidig situasjon i påvente av at en skal få en avklaring, en avklaring på enten om en skal ha uføretrygd helt eller delvis, eller om en – aller best, hvis det er mulighet for det – kan komme tilbake igjen i arbeid og aktivitet. Det er poenget med hele ordningen: at den skal være midlertidig, at den skal bidra til at en får en rask avklaring.

Hovedproblemet her, slik som jeg opplever det, er at en ikke får rask nok avklaring, at en blir gående for lenge på midlertidige ordninger. Det er ikke bra for noen – ikke er det bra for samfunnet, og ikke er det bra for den enkelte. Hovedutfordringen her er å sørge for at folk får rask avklaring, sørge for at en raskest mulig får avklart sin situasjon og ikke blir gående i en midlertidig ordning. Mye av argumentasjonen høres ut som om den midlertidige ordningen skal være permanent. Det kan umulig være hensikten. Det er heller ikke hensikten fra dem som argumenterer for det, for de opprettholder – foreløpig, iallfall – tre pluss to år som varighet på den typen ordning. Disse pluss to årene er lagt der nettopp for å fange opp om den enkelte kan ha behov for lengre tid for å kunne få en nødvendig avklaring. Det finnes situasjoner en helt åpenbart ser at er krevende for den enkelte og krevende å finne en god avklaring på. Da har en muligheten til en forlenging.

Jeg synes det er merkelig at en får denne diskusjonen nå, for jeg hadde sett for meg at vi skulle få en helhetlig gjennomgang av denne ordningen, hvor fagkomiteene grundig skulle få gå inn i denne debatten, istedenfor at vi tar ett element – som gjelder karensåret – i en ordning i revidert nasjonalbudsjett. Det gjør at en mister helheten i vurderingen av hele ordningen og ikke ser andre elementer i ordningen i sammenheng med karensåret.

Vi mener fremdeles at dette ikke er gunstig å ta nå, men burde vært tatt i en helhetlig gjennomgang, slik at fagkomiteen – som er arbeids- og sosialkomiteen – fikk en mulighet til å gå grundig gjennom dette før vi gjorde vesentlige endringer. Vi skal ikke utelukke at det er behov for å gjøre endringer i ordningen, for alle ordninger bør kunne forbedres. Vi må ha såpass tillit til både oss selv og systemet for øvrig at vi klarer å forbedre det fortløpende når det er behov for det, og når det er nødvendig. Det er vi åpne for, og det har vi også skrevet i våre merknader til innstillingen, at vi ser fram til å få det på bordet, slik at vi kan få behandlet det grundig og helhetlig.

Heidi Nordby Lunde (H) [10:55:39]: Vi ønsker oss alle et sosialt sikkerhetsnett som kan ta imot oss når eller hvis vi faller, men det skal jo ikke holde oss nede. Jeg deler alle verdiene som representanten Trine-Lise Sundnes fortalte om, av å være og stå i jobb. Det er grunnen til at det for Høyre har vært så viktig å sikre inkludering i arbeidslivet.

Da regjeringen Solberg tiltrådte, viste det seg at for mange hadde blitt gående på AAP-ordningen for lenge uten avklaring og oppfølging. Det mest usosiale vi kan gjøre, er å la være å endre på ordninger som åpenbart ikke fungerer. Når arbeidsavklaringspengeordningen ble kalt et rullebånd ut av arbeidslivet og inn i varig utenforskap, er det klart vi måtte gjøre noe. Dermed ble det gjort helt nødvendige endringer i 2018 for at ikke en midlertidig inntektssikring under oppfølging ble til en permanent stønad som holdt folk utenfor arbeidslivet.

Ordningen ble mer målrettet, og flere ble raskere avklart til uføretrygd eller inn i eller tilbake til arbeid. Det er fortsatt mulig å få forlengelse på to år under gitte forutsetninger, og det ble også innført en karensperiode på ett år etter utløpet av maksimal stønadsperiode, som altså er fem år.

For å hindre at mennesker skyves lenger og lenger vekk fra arbeidslivet, er det viktig at arbeidsavklaring skjer så raskt som mulig. Og vi ser nå på rapportene fra Nav, og regjeringen skriver det også selv, at etter regelendringene fra 2018 har det blitt positive virkninger ved at mottakerne kommer raskere i gang, og at avklaringen tar kortere tid. Jeg frykter at dette nå reverseres.

AAP er ment som, og bør være, en midlertidig ytelse. Derfor deler også Høyre Arbeids- og velferdsdirektoratets bekymring for at de foreslåtte endringene kan føre til at ytelsen i realiteten blir en vedvarende ytelse som går over så lang tid at det er vanskeligere å komme tilbake i arbeidslivet. Jeg frykter at regjeringen nå egentlig setter vanlige folk tilbake på rullebåndet – i en tid der det er mangel på arbeidskraft som er den største utfordringen i norsk økonomi, og der vi burde være mer opptatt av å inkludere flere. Tidsbegrensning er ment som et mer målrettet løp for mottakeren, og det legger også først og fremst press på Nav om å tilby dem den nødvendige behandlingen, arbeidstreningen eller kompetansehevende tiltak for å komme raskt tilbake til arbeidslivet.

Så deler jeg selvfølgelig representanten Ortens betraktning om at vi ikke utelukker at det er behov for endringer i dagens AAP-regelverk, men vi har altså avventet en mer helhetlig orientering fra regjeringen og skjønner ikke behovet for å gjøre disse endringene nå, hvor man kan risikere å gjøre mottakerne en stor bjørnetjeneste. Vi frykter nå at vanlige folk settes på rullebåndet, ut av arbeidslivet og inn i varig utenforskap. Det mener jeg er usosialt. Det mener jeg er usolidarisk.

Torbjørn Vereide (A) [10:58:46]: Førre talar, representanten Nordby Lunde, sa: Vi ønsker alle at det skal vere et sikkerheitsnett som tek folk imot når dei treng det.

Korleis kan ein seie det den same dagen som ein framleis skal prøve å vedta å fjerne det same sikkerheitsnettet for dei som treng det aller mest? Korleis kan ein seie det?

Det verkar som at Høgre synest det er meir skremmande at det er ein del folk som er på ei mellombels ordning, enn at det er folk som blir ståande utan noko som helst, som mistar alle former for økonomisk sikring. Dei folka vi har prata med som har mista hus, familie, alt, dei kjem ikkje nærare arbeidslivet. Det er ein slags myte som er ute og går om at viss ein berre fører ein hard og gruvsam nok politikk, viss ein berre riv bort det sikkerheitsnettet under linedansaren, då motiverer ein folk, då får ein færre uføre, men det blei ei dobling av talet på unge uføre under Solberg-regjeringa.

Vi skal ha ein heilskapleg gjennomgang og sørgje for å få på plass eit Nav som i større grad er prega av tillit, både for dei som treng hjelp i systemet, og for dei som jobbar i systemet. Men akkurat no i dag skal vi òg ta den akutte situasjonen på alvor og sørge for at dette her – no heldt eg på å bruke eit uparlamentarisk ord – uhyggelege, gruvsame karensåret som er i dag, blir skrota og makulert ein gong for alle.

Lise Christoffersen (A) [11:00:49]: Det finnes ikke én eneste grunn til at det er fornuftig å ta ett års pause i et avklaringsløp, enten det er et avklaringsløp som peker mot arbeid eller et avklaringsløp som pågår i helsevesenet. Hvorfor i all verden skulle det bli bedre og raskere å avklare folk ved å sette hele avklaringsopplegget på vent et helt år – hvor folk, som flere har vært inne på, risikerer å bli sjukere fordi hele tryggheten forsvinner under beina på dem?

Representanten Nordby Lunde sa at det mest usosiale er å holde folk utenfor, derfor må vi kutte i stønadene. Vårt svar er det motsatte. Vårt svar har ikke som utgangspunkt at folk utnytter stønadsordningene fordi man ikke har et ønske om å bli frisk eller et ønske om å jobbe. Vårt svar er at når en ordning ikke fungerer etter hensikten, må det offentlige skjerpe seg, og da må vi forbedre den, med mer systematisk arbeid overfor brukerne, og det er det vår tillitsreform har som siktemål.

Så har det vært snakket mye om 2018, men allerede i 2016 ble det innstramminger – under radaren – i rundskrivet fra Nav om arbeidsavklaringspenger. Før, under vår regjering, kunne man få utdanning opp til bachelor eller master hvis det var nødvendig for å komme tilbake i yrkeslivet, og det var i erkjennelsen av at veldig mange av dem vi snakker om, står ganske langt fra yrkeslivet. Så sto det også presisert at varigheten var så lenge det var nødvendig, før man fikk en avklaring enten til trygd eller til arbeid. Det er ikke den enkelte brukers skyld hvis ikke systemet vårt – helsevesenet vårt eller Nav – klarer å avklare folk i tide.

I det tidligere rundskrivet sto det også en tydelig forpliktelse for Nav overfor brukeren. Det var en gjensidig forpliktelse mellom bruker og Nav. Alt som handlet om Navs forpliktelse overfor brukeren, ble tatt ut – strøket og fjernet – fra det rundskrivet. Og nei, det er ingen som tenker at arbeidsavklaringspenger skal være varig. Det handler om raskest mulig til trygd for noen og raskest mulig til arbeid for andre. Men for noen tar det mer enn tre år for i det hele tatt å få en diagnose. Mennesker som har fått en ME-diagnose, blir satt på vent i sju år for liksom å se om den nedsatte arbeidsførheten er varig før man i det hele tatt kommer på trygd.

Mahmoud Farahmand (H) [11:04:01]: Jeg reagerer litt på tonen som tas her. Det er selvfølgelig slik at når man gjennomfører tiltak, er det dessverre innimellom bieffekter som er uønskede. Sånn er verden. Med det sagt må man også være klar over ingen i denne sal gjennomfører tiltak for å skade enkeltindivider. Formålet med de tiltakene vi gjennomførte under Solberg-regjeringen, var nettopp – slik som representantene Nordby Lunde og Orten har vært inne på – å gjøre livet til folk bedre, få flere i jobb for å gi dem den psykososiale forbedringen de trenger i livet sitt, og å sørge for at de har inntekt og kan stå på egne bein. Disse anklagene som kommer fra enkelte av regjeringspartienes medlemmer, er ganske grove og kan ikke på noen som helst måte underbygges med fakta. Det blir ren retorikk. Man skulle tro det fortsatt er valgkamp ett år etter at valget er over. Det er unødvendig.

Jeg tror vi skal være enige om at formålet er godt, og så kan vi sikkert være enige om at ting kunne ha vært bedre, men det er klart at en midlertidig ordning nettopp skal være midlertidig. Den kan ikke vare i all evig tid. Og det er denne midlertidigheten vi har prøvd å gjøre noe med – ikke gjøre den varig. Representanten Christoffersen er inne på noe interessant, for når det gjelder nettopp midlertidige mellomfaseløsninger, er det lengden på dem som skal debatteres. Men det hadde vært veldig hyggelig å ha en debatt uten at man begynner å peke med fingeren og gjøre mennesker til udyr her.

Tellef Inge Mørland (A) [11:05:39]: Jeg skal begynne med tre ting som jeg skal si meg enig med Høyres representanter i, og som jeg tror hele salen er enig i. Det første er ønsket om å få flere raskere avklart i AAP-ordningen. Det andre er at folk skal få den oppfølgingen de fortjener og har krav på. Det tredje er at man ikke ønsker at dette skal være en permanent ordning, for det som har midlertidighet over seg, er med på å skape en usikkerhet som jeg tror få ønsker seg. Men da er det helt ubegripelig for meg – når dette systemet svikter – hvorfor i alle dager det da er det riktige at alt ansvar skal legges på den personen som er i det AAP-systemet som ikke har klart å få til den avklaringen tidsnok?

Høyre-representanten Mahmoud Farahmand sa nettopp at det dessverre er noen bieffekter som er uønsket. Dette er altså veldig, veldig alvorlige såkalte bieffekter for de personene som rammes. Farahmand sa at det var grove anklager som ikke kan underbygges med fakta. Jeg har ingen grunn til å betvile representanten Moflags historier om at folk som da står uten inntektssikring, kan risikere å måtte selge huset, kan risikere å måtte bruke barnets konfirmasjonspenger, kan risikere – hvis de får lov til det – å havne i en forbruksgjeld som følger dem nærmest livet ut. Det er svært alvorlige bieffekter som jeg på ingen måte tror at gjør folk friskere.

Så sier representanten Nordby Lunde at hun ikke skjønner behovet for å gjøre disse endringene nå, dvs. fjerne karensåret. Hun klarer til og med å si at hun mener det er usosialt og usolidarisk. Er det sånn at Nordby Lunde og resten av Høyre mener at det ikke er sant at man da mister den inntektssikringen man har hatt under karensåret? Hvis ikke vil jeg si at det absolutt er på høy tid å gjøre disse endringene nå, slik at ikke flere kommer i den fortvilte situasjonen at de må selge bostedet sitt, at de må tømme barnas sparekontoer, eller at de må prøve å betjene en forbruksgjeld som de aldri, aldri burde ha hatt. Det er ikke sånn at disse folkene har god tid til å vente og se på en evaluering, og det er også etter mitt syn sånn at det er fullt mulig å fjerne karensåret og samtidig jobbe for målsettingen om at flere skal avklares raskere, flere skal få den oppfølgingen de burde hatt, og flere skal føle at dette er en ordning som er veien inn til en avklaring. Det er ikke en permanent midlertidighet, det er en sikkerhet fram til man har fått en avklaring som hjelper en enten tilbake igjen til jobb, til noe midt imellom, eller til en varig stønadsytelse.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:08:47]: Jeg har ingen unnskyldning – beklager. Det er mulig jeg er dårlig oppdratt og både har feil skotøy og ikke har noen problemer med tonen i denne debatten. For vi diskuterer ikke byråkratiske teknikaliteter, vi diskuterer politikk som går rett inn i livet til folk. De jeg kjenner som har vært på AAP, har ingen større ønsker i livet sitt enn å komme bort fra AAP. Mange av dem er blitt uføretrygdet, og vi vet at kravene for å bli det er veldig, veldig høye.

Når man er bekymret for at man gjør forhastede beslutninger her, lurer jeg på om man ikke hører på de tusenvis av mennesker som er på AAP, som står i dette hver eneste dag når de både våkner og legger seg, som har gitt beskjed om at dette ikke fungerer. Noen av dem er representert på galleriet i dag, men det er til sammen mange i Norge som har ropt høyt opp om personlig vanskelige ting, men likevel stått i det i offentligheten. Jeg synes vi som politikere skal lytte til det.

Det er ingen her som mener at AAP skal være en varig ordning, og synes det er fantastisk fint hvis alle bare kan gå rundt på AAP i liksom 10, 15 eller 20 år. Poenget er at uføretrygden er en varig ordning, men da skal en ha varig nedsatt evne til å jobbe. Vi har mye makt her i Stortinget, men vi kan ikke stemme over helsen til folk. Vi kan ikke bestemme at en kreftsykdom med tilbakeslag og komplikasjoner skal ta maks tre år – det har vi bestemt her på Stortinget – eller at et alvorlig migrenetilfelle skal løse seg i løpet av tre år. Vi kan ikke bestemme at folk som har ME, enten skal skjerpe seg og slutte å ha ME, eller skal klare å bevise sin fysiske sykdom i løpet av tre år. Å vedta sånne tidsfrister handler så klart om penger, og det handler om politikk, men dette påvirker livet til folk. Derfor er jeg veldig glad for regjeringens forslag, som Rødt støtter, om å fjerne dette karensåret, og jeg er glad for at også mange fra denne talerstolen sier tydelig fra om hvor viktig og riktig politikk dette er for mange mennesker i Norge.

Tuva Moflag (A) [11:11:04]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke de partiene som bidrar til at vi får flertall for å fjerne karensåret i dag. Det har kanskje vært sagt harde ord i denne debatten, men det er fordi dette er tøffe historier. Dette er virkeligheten til de menneskene som har blitt utsatt for den politikken – det er for dem vi gjør det.

Vi i Arbeiderpartiet har store ambisjoner for Nav, vi har store ambisjoner for arbeidsavklaringspengeordningen, og vi har ambisjoner om at folk skal bli avklart. Vi sier i Hurdalsplattformen at ingen skal miste inntektssikringen sin før de er avklart. Det er klart at dette er en midlertidig ordning, og at den fortsatt skal være det, men det virker som at Høyre er mest opptatt av at den skal være midlertidig, ikke at den skal få folk fram til mål.

Det folk har fortalt oss, er at når man har mistet inntektssikringen, har man også mistet oppfølgingen fra Nav. Man har ikke lenger tilgang til den veilederen som skal hjelpe seg. Innholdet blir også borte. Så jeg må si at jeg reagerer veldig sterkt på at man synes ordbruken vår er så forferdelig, når dette er realitetene, og når dette er historiene som vi har blitt fortalt. Det er de som har betalt den prisen for politikken, og da må man faktisk tåle å høre om konsekvensene.

Heidi Nordby Lunde (H) [11:13:01]: Jeg har egentlig ikke et så veldig stort problem med ordbruken i denne debatten. Jeg forstår at veldig mange kan oppleve situasjoner i livet og har opplevelser man ønsker å gi uttrykk for, og jeg syns det er flott at våre folkevalgte faktisk gir uttrykk for den frustrasjonen også her i stortingssalen, men jeg synes ordbruken faktisk synliggjør forskjellene mellom høyresiden og venstresiden på nettopp ordbruk.

Jeg mener å huske at Arbeiderpartiet på et tidspunkt også var veldig opptatt av viktigheten av å målrette og tidsbegrense arbeidsavklaringsløpet, nettopp av hensyn til brukeren. I arbeidet med valgprogrammet i 2013 foreslo daværende leder av programkomiteen, Hadia Tajik, å begrense ytelsen til to år. Det ønsket ikke vi, vi syntes det var å korte ned for mye. Da synes jeg faktisk det er veldig lett å stå her og være høy og mørk på egne vegne og framstå som snillere enn man egentlig var.

Jeg minner også om at da Solberg-regjeringen tok over i 2013, sto altså 70 000 mennesker i fare for å gå ut av arbeidsavklaringsordningen og miste alt de den gang hadde, uten at Arbeiderpartiet så ut til å bry seg. Man kalte det rett og slett en pukkeleffekt av at avklaringsordningen ble innført i 2010, og at makstiden på fire år var i ferd med å utgå, så da tenkte man at de 70 000 fikk klare seg selv. Det var altså holdningen til Arbeiderpartiet den gangen.

Vi forlenget pengene til de 70 000 som trengte mer oppfølging, fordi vi så at de ikke hadde fått den tette og raske oppfølgingen de var blitt lovet. Den kom altså under Solberg-regjeringen. Det var en av grunnene til at vi på et eller annet tidspunkt også så en økning i antall uføretrygdede som heller ikke møtte noen nåde i denne salen, for da var det et problem også. Sannheten var at det var flere som da hadde fått rask og tett oppfølging, og dermed hadde blitt avklart til uførhet raskere. Det mener jeg faktisk er riktig og viktig å gjøre.

Det er ikke sånn at man skal bli stående på bar bakke når man går ut av denne ordningen. Det var sånn under både forrige regjering med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV og under Solberg-regjeringen, og jeg vil anta det fortsatt kommer til å være slik under denne regjeringen, at de som går ut av arbeidsavklaringsforløpet og enda ikke har kommet inn i arbeid, fortsatt vil kvalifisere til sosialhjelp. Nav er faktisk forpliktet til å følge opp mennesker som står utenfor arbeid og aktivitet i Norge. Ingen skal stå på bar bakke – vi må ha et sosialt sikkerhetsnett som tar oss imot når vi faller, men som ikke holder oss der.

Jeg gjentar: Arbeidsavklaringspengeordningen blir kalt et rullebånd ut av arbeidslivet og inn i varig utenforskap. Det er det Høyre frykter mest. Det er derfor vi mener det var usolidarisk ikke å gjøre endringer i den ordningen, og vi frykter for hva som kommer til å skje nå.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [11:16:13]: Vi i Miljøpartiet De Grønne vil gjerne berømme regjeringspartiene for det vi mener er et godt forslag, et godt vedtak, som vi ser på som en styrking av rettighetene til dem som i dag er nødt til å gå på AAP-ordningen. Vi støtter også iveren som flere har uttrykt i dag, etter å passe på at de som er i en uavklart mellomsituasjon, får sin situasjon avklart, og at flest mulig blir best mulig ivaretatt også i overgangsperioden.

Vi må passe på at vi, i vår iver etter å følge våre gode intensjoner, ikke ender med i praksis å gjøre ting som kan slå helt motsatt ut enn det vi faktisk ønsker å gjøre. Vi ser på det som en systematisk feil i måten å tenke på, å tenke at når vi ønsker at folk skal komme raskere tilbake i avklaring, er vi nødt til å sette inn harde stopper i systemet som risikerer å kaste folk ut av de ordningene som er ment å hjelpe dem, fordi vi tenker at det vil gi positive resultater. Erfaringene viser veldig ofte det motsatte. Derfor setter vi pris på et utmerket forslag fra regjeringspartiene i dag og håper at oppfølgingen blir slik at den ivaretar flest mulig også i overgangen.

Lise Christoffersen (A) [11:17:43]: Jeg skal bare oppklare en åpenbar feil. Nordby Lunde nevnte programkomiteen i Arbeiderpartiet, som hadde et forslag om å korte ned arbeidsavklaringsperioden til to år. Det er bare halve historien. Forslaget handlet om ungdom. Forslaget om å korte ned til to år ble fulgt av et forslag om å innføre en jobbgaranti for de ungdommene som var utstøtt fra arbeidslivet, men som hadde arbeidsevne – men landsmøtet vedtok jobbgarantien og beholdt fire år. Så jeg synes at man kan være litt etterrettelig akkurat på det punktet, for Høyre vet veldig godt hva det var som skjedde, og hva som ble vedtaket.

Og til «rullebånd ut av arbeidslivet»: Da tar en ikke inntekten fra folk; da endrer en på arbeidsmetodene for å få bedre resultater.

Frode Jacobsen (A) [11:19:53] (ordfører for sak nr. 19): La meg først få takke komiteen for godt samarbeid og engasjement om en viktig sak.

Finanskomiteen hadde høring 3. mai. I tillegg til ledelsen for Norges Bank, Folketrygdfondet og NBIM tok flere aktører turen innom og kom med viktige innspill. Vi trenger en løpende debatt og engasjement om våre pensjonsfond. Bare slik får vi utvikling. Noe annet ville vært problematisk.

Som saksordfører er jeg glad for at en samlet komité står bak viktige prinsipper i merknadene til meldingen. Det er god grunn til å minne om loven som ligger til grunn for Statens pensjonsfond, der det i § 2 heter:

«Målet med investeringene i Statens pensjonsfond skal være å oppnå høyest mulig avkastning med en akseptabel risiko. Innenfor denne rammen skal fondet forvaltes ansvarlig.»

En samlet komité slår derfor i merknadene i dag fast at

«fondet ikke er et politisk virkemiddel, et prinsipp det er bred politisk enighet om og som skal ligge fast».

Jeg antar at partiene selv vil ta ordet og fremme sine forslag. La meg derfor si noe om hva jeg mener er sentralt i fondsforvaltningen generelt og i årets melding spesielt.

For 25 år siden var jeg politisk rådgiver for daværende finansminister Jens Stoltenberg. I budsjettet som ble lagt fram høsten 1997, kom de første signalene om at det var nødvendig å arbeide fram etiske retningslinjer for forvaltningen av det da ganske beskjedne fondet. Det manglet ikke på advarsler om hva det ville bety av politisering av fondet, og at det ville bety at avkastningen kunne bli dårligere.

Siden den gang har ulike regjeringer og finansministre fra både Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Fremskrittspartiet og Senterpartiet hatt ansvaret for styringen og forvaltningen av fondet. Jeg synes vi skal gi dem alle ros og si takk for jobben de har gjort på sin vakt.

Utviklingen av Statens pensjonsfond er en suksesshistorie vi kan være stolte av, både den økonomiske utviklingen og resultatene og også hvordan håndteringen av etiske spørsmål har utviklet seg. Når det i dag er stor konsensus når det f.eks. gjelder selskaper som er utelukket fra porteføljen, viser det at vi klarer å endre forvaltningen steg for steg. Det er slik jeg mener vi skal endre og forvalte pensjonsfondet vårt – steg for steg, litt etter litt, høyest mulig avkastning, akseptabel risiko.

I meldingen vi nå behandler, tas nye steg. Jeg mener det er riktig å si at stegene denne gangen er lange, særlig knyttet til hvordan arbeidet med klimarisiko skal prege forvaltningen av fondet. Regjeringen uttrykker en offensiv ambisjon om at Statens pensjonsfond utland skal være ledende i verden innen ansvarlig forvaltning og håndtering av klima- og naturrisiko. Derfor er det bra at regjeringen følger opp ekspertgruppens råd som kom i august i fjor, og en samlet komité slutter seg også til dette når vi i merknadene sier at

«ekspertgruppens vurdering av at fondets mandat bør legge grunnlag for et høyt ambisjonsnivå i håndteringen av klimarisiko».

Mahmoud Farahmand (H) [11:23:10] (ordfører for sak nr. 20): Dette gjelder et representantforslag fra Fremskrittspartiet om at oljefondet ikke skal brukes til klimaspekulasjon.

Foregående taler, saksordfører i forrige sak, var inne på noen viktige prinsipper, men jeg velger likevel å holde dette innlegget.

Vi har gjennom skiftende stortingsflertall og forskjellige regjeringer hatt en ansvarlig forvaltning og anvendelse av vår felles oljeformue. Denne stabiliteten har vært mulig fordi man har vært villig til å anvende lov om Statens pensjonsfond og rammeverket for finanspolitikken for å fastsette hvordan petroleumsinntektene skal fases inn i økonomien, med retningslinjer for hvor mye som skal anvendes årlig og over tid. Inntektene fra petroleumsvirksomheten overføres i sin helhet fra statsbudsjettet til SPU, Statens pensjonsfond utland. Det er Stortinget som i forbindelse med statsbudsjettet vedtar overføringene fra SPU. Dette antar jeg er kjent. Det er på denne måten oljeinntektene fra sokkelen gradvis har blitt faset inn i statsbudsjettet og skal fases inn framover.

Det brede flertallet i Stortinget har utvist disiplin og forholdt seg til de ovennevnte lover, regler og prinsipper og på denne måten sikret en bærekraftig forvaltning av vår felles petroleumsrikdom. Det er fortsatt bred politisk enighet om fondets finansielle formål og generasjonsperspektiver, slik saksordfører i forrige sak påpekte. Det må også legges til at enkelte andre partier i denne sal har andre formål innimellom.

Rammene for forvaltningen av SPU er fastsatt av politiske myndigheter, men fondet er ikke et verktøy for å utøve politikk. Avkastning av fondsmidlene gjør det mulig for Norge å prioritere flere gode tiltak over statsbudsjettet. Skulle en avvike fra fondets finansielle formål i forvaltningen, vil det bli mindre rom for å finansiere ulike politiske satsinger, herunder klimatiltak.

Begrensningene for SPUs investeringsunivers eller føringer for investeringsstrategien ut fra ikke-finansielle målsettinger innebærer kostnader fordi dette bidrar til et dårligere forhold mellom forventet avkastning og risiko. Så vi er nokså enige om at fondet ikke må bli et ekstra statsbudsjett, der saker som ikke når opp i prioriteringer i de årlige statsbudsjettene, tilgodeses gjennom tilpasninger i SPUs investeringer.

Så må det legges til at det har vært stor enighet i merknadene i denne saken, så vi ser fram til debatt – om det blir noen.

Jeg tar opp Høyres forslag i sak nr. 19.

Geir Pollestad (Sp) [11:26:04]: Noreg er vorte eit rikt land gjennom god forvaltning av naturressursar. Då har me lagt vekt på at det skal koma heile landet til gode. Oljenæringa har gjeve oss enorme inntekter, og kombinert med god forvaltning av naturressursen har dette no gjeve oss ei moglegheit til ei ny næring, nemleg forvaltning av kapital. Òg den forvaltninga er me opptekne av at skal koma heile landet til gode. Difor er det gledeleg at regjeringa har føreslått å etablera ei eiga eining for finansforvaltning i Tromsø, eit slags Statens pensjonsfond Arktis.

Det er òg bra at Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV i innstillinga forsterkar dei føringane som regjeringa har lagt. Ein seier i merknadene at det skal vera eit «aktivt og tilstedeværende kapitalmiljø i nord». Ein seier at ein skal styrkja finansnæringa i Nord-Noreg, og at det skal bidra til å styrkja «øvrig næringsliv» i Nord-Noreg.

Noko anna som styrkjer saka vår her, er motstanden frå Høgre, for det viser at det som regjeringa føreslår her, ikkje er noko sjølvsagt. Det er nokon som er imot. Høgre er imot. Høgre ønskjer jo ikkje å spreia dette, og aller minst ut til Nord-Noreg. Eg vil tru at det er vanskeleg at det kjem motstand frå Trondheim, Bergen og Stavanger når ein no har peikt på Tromsø, men det handlar om å prioritera. For Senterpartiet er det sånn at me ønskjer ei eining som har ein stor grad av sjølvstende, som har eit betydeleg omfang, og som kan investera i unoterte aksjar. Difor er me glade for at det skal greiast ut. Men no ligg ballen på straffemerket. Tromsø og Nord-Noreg må på banen. Det er lett å mobilsera for noko ein ønskjer å få. No har regjeringa sagt at dette skal me gjera, og då må ein lokalt gripa dei moglegheitene som ligg føre. Det er heller ikkje noko motstand frå oss til forvaltning i andre delar av landet. Det ligg i Senterpartiets partiprogram at me ønskjer å spreia dette.

Eg registrerer at Høgre har levert eit forslag. Eg mistenkjer at det er eit forslag for å ta vekk litt av Tromsø-fokuset, men om ein ser vekk frå Tromsø, er innhaldet i forslaget bra og mogleg å slutta seg til. Så det vil me definitivt vurdera fram mot voteringa. Men det forslaget til Høgre er ikkje noko som skal spenna bein under Tromsø, for Tromsø-satsinga har fleirtal i Stortinget.

Roy Steffensen (FrP) [11:29:15]: Oljefondet var på 4 714 mrd. kr på min første dag her på Stortinget. Spådommene var at når Fremskrittspartiet skulle få kortet til oljefondet, så skulle det tømmes. I regjeringsperioden ble det brukt argumenter om at sparegrisen ble knust, men det må i så fall ha vært fordi sparegrisen ble så full at den begynte å slå sprekker. For selv om det gjennom fondets historie har vært svingninger i avkastningen, er fondet i dag på nesten 12 000 mrd. kr. Det skyldes at det har vært forskjellige regjeringer og store flertall i Stortinget som har stått sammen om å utforme en strategi for fondet, som har tjent oss godt.

Representanten Myrli innledet den første saken i dag med å se opp og hilse til en skoleklasse som var her. Jeg skulle ønske de var her og hørte på nå også, for det er en nyttig påminnelse for oss at fondet vi diskuterer i dag, ikke bare er for vår generasjon. Det er også for kommende generasjoner – for dem som er unge i dag, og deres barn og barnebarn.

Avkastningen av fondet skal bidra til at vi har et godt velferdssamfunn med barnehager, skoler, eldreomsorg og alt som følger med, til glede også for dem som kommer etter oss. Men det som sørger for at vi får nødvendig avkastning, er at vi overlater til fondet selv å gjøre investeringer. Komiteens innstilling viser bred støtte til strategien og rammeverket for fondet, og det er jeg glad for. Særlig viktig er den brede politiske enigheten om fondets formål, nemlig å oppnå høyest mulig avkastning til en akseptabel risiko.

Parallelt med dagens sak ligger det et representantforslag fra Fremskrittspartiet om nettopp dette: at fondet ikke skal brukes til klimaspekulasjon. Bakgrunnen for at forslaget ble fremmet, var bl.a. Jonas Gahr Støres intervju med Financial Times i oktober, hvor han uttalte at fondet var et politisk verktøy:

«Oljefondet er eiendommen til det norske folk, og det er opp til regjeringen og Stortinget å sette rammene for fondet, noe som etter mitt syn gjør fondet til et politisk verktøy.»

Dette har komiteens flertall nå avkreftet, noe også saksordføreren, representanten Jacobsen, la vekt på innledningsvis.

Når vi nå ikke har fått støtte til våre konkrete forslag, finner vi likevel stor glede i at også regjeringspartiene har gått inn i merknaden som sier at

«flertallet viser til at fondet ikke er et verktøy for å utøve politikk».

De har altså sett et behov for å rydde unna enhver tvil som statsministeren har skapt, ved at man klart og tydelig nå setter et «ikke» foran hans egne ord om at fondet er et politisk verktøy.

Avslutningsvis om Folketrygdfondet: Fremskrittspartiet har blitt bekymret for fondets dominerende stilling, og vi ser fram til debatten som skal komme om dette i kjølvannet av den vurderingen regjeringen er i gang med. Ellers håper jeg regjeringspartiene vurderer å støtte forslag nr. 8 fra Fremskrittspartiet, og vi har tenkt subsidiært å støtte Høyres forslag nr. 9.

Roy Steffensen (FrP) [11:32:21]: Ja.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:32:36]: Målet for oljefondet er høyest mulig finansiell avkastning til akseptabel risiko, samtidig som det også er bred enighet om at det skal ligge et etisk rammeverk til grunn. SPU er ikke et politisk virkemiddel, men utviklingen i samfunnet, nasjonalt og globalt, legger nødvendigvis premisset for de rammene som fondet opererer innenfor. Vi vet at hvis vi investerer i klimaødeleggelser i dag, kommer det til å påvirke avkastningen til alle investeringer på sikt, og dermed også oljefondet. Vi er nødt til å ha et evighetsperspektiv på hvordan fondet kan forvaltes på best mulig måte.

Dette budskapet kunne ikke flertallet i stortingssalen i dag være med på, selv om man har stått bak liknende formuleringer tidligere. Jeg synes det er rart, for det bør være åpenbart at SPU ikke kan forvaltes i et vakuum. Avkastningen på sikt avhenger av en bærekraftig utvikling og velfungerende arbeidsmarkeder.

SPU har lenge vært i front i verden med en ansvarlig og langsiktig investeringsstrategi, men nå ser man en utvikling hvor stadig flere internasjonale pensjons- og investeringsfond går lenger enn SPU i å ta hensyn til hvordan dagens investeringer påvirker den økonomiske veksten på sikt. I fjor slo en samlet finanskomité fast at SPU, som en langsiktig universell investor med eierandeler i flere tusen selskaper globalt, har en finansiell interesse av at selskapene tar hensyn til klimagassutslipp og naturødeleggelser. Dette gir opphav til en finansiell risiko som fondet som investor er nødt til å håndtere. Flertallet ba derfor regjeringen vurdere om det innenfor fondets finansielle målsetting bør settes mål og delmål for utslippsreduksjoner.

Siden da har også ekspertgruppen for klimarisiko tilrådd et langsiktig mål og delmål som oppdateres jevnlig. Til tross for dette kommer ikke regjeringen med noe forslag om delmål for utslippsreduksjon for SPUs portefølje, og det kommer heller ingen begrunnelse for hvorfor man går bort fra det.

Ekspertgruppens tilråding var også at Norges Banks ansvarlige forvaltning får et overordnet langsiktig mål om nullutslipp fra selskapene som fondet har investert i, i tråd med Parisavtalen og tidfestet til 2050. Dessverre har regjeringen valgt en vagere målsetting for fondets forvaltning, som heller ikke er konkret tidfestet. Det er også høyst uklart hvilke konsekvenser denne målsettingen vil få for forvaltningen av fondet, da man opererer med en referanseindeks som gjenspeiler et marked som bidrar til at den gjennomsnittlige globale oppvarmingen er på vei mot et nivå på nærmere 3 grader. Vi vet også at finansmarkedet ikke priser klimarisiko sånn som det burde. Selv om flertallet ikke kunne være med på å gå lenger i dag, tror jeg det er noe som er nødt til å komme for at vi skal opprettholde verdiene våre på sikt.

Med det tar jeg opp forslagene SV er en del av.

Sveinung Rotevatn (V) [11:36:06]: I går kveld slo Noreg Sverige 3–2 i herrefotball, og på tribunane song dei norske supportarane «vi kan kjøpe hele Sverige hvis vi vil». Det er nok ikkje heilt sant, men om ein skulle villa det, ville nok Statens pensjonsfond utland vore kjelda. Det at dette fondet no har vakse seg så stort og viktig, meiner eg i stor grad er eit politisk felleseige i Noreg. Det har vore brei einigheit om forvaltinga, og det viser også innstillinga vi behandlar her i dag.

Det er sjølvsagt ulike syn i ulike retningar på delar av dette, men i sum er det heldigvis einigheit om at fondet skal sikre avkasting for pensjonane til framtidige generasjonar, og at vi skal sørgje for at dei fantastiske verdiane som olje- og gassutvinninga har gjeve oss, skal vare evig. Men det er også sider ved forvaltinga som ikkje er god nok i dag, som bør verte betre. Vi har som politisk fellesskap gjennom dei siste tiåra vore flinke til å sørgje for fornuftige justeringar.

Då vil eg ta opp to ting. Det eine er spørsmålet om klimarisiko. Det er no tilsynelatande brei einigheit om at ein må ta omsyn til klimarisiko når det gjeld investeringane til fondet. Det som gjer meg uroleg, er at eg både gjennom saka til Stortinget, og også gjennom høyringa, får litt inntrykk av at mange meiner at klimarisiko allereie er prisa inn i alminneleg finansiell risiko, og at det dermed ikkje er behov for å gjere noko særleg for å ta omsyn til dette. Eg har forståing for ein del av argumenta som kjem, om at det er vanskeleg for eit så stort fond f.eks. å bruke grøne referanseindeksar som finst i dag, men som er tilpassa ein mykje mindre investeringsportefølje, men då bør heller fondet ta tak i det og utvikle eigne referanseindeksar som ein kan ta i bruk. Dette er kompetente folk, det er eit viktig miljø, så det er ein i stand til. Det forslaget Venstre står bak, skulle eg difor ønskje kunne få breiare støtte her i dag.

Det andre forslaget som Venstre står bak, er forslaget som handlar om regnskog. For sjølv om vi skal ta omsyn til generell klimarisiko og jobbe breitt på klimaområdet, er det éin ting vi veit heilt sikkert, og det er at dersom vi ikkje lykkast med å stoppe avskoginga no, kjem vi ikkje til å klare å nå måla i Parisavtalen. Det er heilt sikkert. Det har veldig mange store bankar og finansaktørar no teke inn over seg og sett som mål at ein skal ha ein avskogingsfri portefølje i 2025.

Statens pensjonsfond utland har ein betydeleg portefølje som bidreg til avskoging. Det bør vere mogleg også for SPU å setje eit mål om ein avskogingsfri portefølje innan 2025. Så det forslaget Venstre, med fleire, står bak, håpar eg kan få fleirtal her i dag. Eg vil sjølvsagt oppfordre regjeringa til å stemme for det, og iallfall ta det med seg i den vidare forvaltinga av fondet.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:39:27]: Oljefondet er i dag verdt 12 000 mrd. kr, og med sånn rikdom kommer stor makt. Som vi har lært av Spiderman, eller rettere sagt onkelen hans: «With great power comes great responsibility». Staten kan derfor ikke være en rent passiv eier av verdipapir, men må bruke makt som eier og potensiell eier i selskapene til å understøtte målene.

Et av de viktigste målene til Rødt er at vi skal redusere klimagassutslippene, sånn at vi beholder en klode som er mulig å leve på, noe som ikke er veldig radikalt. Selskapene som oljefondet eier, bør derfor til sammen ikke medføre netto klimagassutslipp. Vi mener derfor – og står inne i et forslag om det i dag – at regjeringen bør vurdere å innføre et mål om netto nullutslipp for porteføljen innen 2050, i tillegg til konkrete delmål med utslippsbaner og også en referanseindeks, for vi vet at sånne store mål av og til kan være litt vanskelige å forholde seg til. Dette er ikke et for ambisiøst eller urealistiske mål, mener jeg. Andre investorer, med selskapsinvesteringer for mange milliarder kroner, altså ikke småfond, har allerede satt seg sånne mål. Et norsk statlig fond som er bygd opp på oljeutvinning, kan ikke være noe dårligere.

Så vil jeg gjerne si noe om et annet forslag som Rødt fremmer i saken, sammen med SV og Miljøpartiet De Grønne. En rapport har vist at oljefondet i 2021 hadde investert 11,5 mrd. dollar i selskaper som er aktivt involvert i Israels folkerettsstridige okkupasjon av Palestina. Blant de over 600 europeiske fondene som ble undersøkt i den rapporten, var oljefondet til Norge den største investoren i selskapene. Palestinerne lider hver eneste dag under en langvarig okkupasjon, og Israels brutale oppførsel er hovedårsaken til at så mange palestinere lever i nød og fattigdom. Jeg mener det er en skam at staten Norge skal tjene på en sånn undertrykkelse. Jeg mener derfor at oljefondet bør gi klar beskjed om at selskap man investerer i, må slutte å bidra til utbygging og drift av ulovlige bosettinger på okkupert jord. Dersom selskapene ikke følger opp kravet, må oljefondet snarest komme seg ut av de selskapene.

Det skal ikke være akseptabelt å drive business i et okkupert Palestina, selv om det er en liten del av bedriftens virksomhet. Den nevnte rapporten mener jeg viser at dagens atferdskriterier for utelukkelse av selskaper åpenbart må strammes inn når det gjelder folkerettsbrudd.

Jeg vil også gi en stemmeforklaring om at vi kommer til å stemme for Høyres løse forslag om kapitalforvaltningsmiljøer flere steder i landet, og sist jeg sjekket var Tromsø også en del av dette landet.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [11:42:24]: På vegne av Miljøpartiet De Grønne vil jeg gjerne takke for meldingen om Statens pensjonsfond 2022, og også takke alle dem som på vegne av fellesskapet jobber hardt for å forvalte vår felles formue.

Vi i De Grønne synes det er positivt at det er en stadig sterkere oppslutning og bevissthet i denne salen om at oljefondet må forvaltes i tråd med Parisavtalen, på samme måte som vi forventer at fondet forvaltes i tråd med det politiske flertalls mål om å ivareta bl.a. menneskerettigheter, arbeidsforhold og antikorrupsjon. For det spiller selvsagt en rolle hvordan vi forvalter et fond på nærmere 12 000 mrd. kr. Investerer vi pengene for å støtte opp om den utviklingen vi ønsker oss, og som vi har forpliktet oss til, med netto nullutslipp om få år, eller investerer vi dem i fossil energi og store klimautslipp som ødelegger muligheten for å nå klimamålene våre?

I en verden som omstiller seg bort fra fossil energi, vil det også bli stadig mindre lønnsomt å investere i selskaper som tjener penger på å produsere klimaforurensing. Vi i De Grønne synes derfor det er veldig bra at Stortinget går inn for å legge inn i mandatet til Norges Bank at selskapene som fondet har investert i, må innrette virksomheten slik at den er forenlig med globale netto nullutslipp, i tråd med Parisavtalen innen 2050. Men dette skiftet kommer ikke til å gå av seg selv. Er det én ting vi har lært i klimapolitikken, er det at mål er billige, men de konkrete handlingene for å nå målene i praksis er det få som tar seg råd til. Vi synes derfor det er både overraskende og skuffende at regjeringspartiene ikke ønsker å konkretisere nærmere hvordan oljefondet skal styres de neste årene for å nå målet om netto null innen 2050.

Sammen med flere andre partier står vi i De Grønne bak en rekke ulike forslag som operasjonaliserer målet om netto nullutslipp, og som gjør at selskaper som omstiller seg i tråd med Parisavtalen, blir premiert gjennom å bli prioritert høyere i fondets portefølje. Blant annet foreslår vi at regjeringen skal utrede og utvikle en referanseindeks tilpasset Statens pensjonsfond utlands særtrekk ved konkrete delmål og utslippsbaner for alle sektorene i hele porteføljen. Dette vil være et svært viktig virkemiddel for at oljefondet skal kunne nå målet om netto null innen 2050, men kan også bli et svært viktig virkemiddel for andre store fond internasjonalt.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:45:09]: Hvis man leser fondsmeldingen, som jeg regner med at folk her i salen har gjort, står det at ved årsskiftet var fondsverdien på 12 340 mrd. kr. Det er en helt enorm fellesskapsverdi. Det er ikke lenge siden første krone ble satt inn – det var det Sigbjørn Johnsen som gjorde, en annen hedmarking. Så det er en imponerende verdiøkning. Hvis man ser på det i dag, er fondsverdien, ifølge den løpende, litt tabloide kalkulatoren på NBIMs hjemmesider, på 11 715 mrd. kr. Så det har falt en del det siste halvåret på grunn av den verdenssituasjonen vi står oppe i.

Det er et generasjonsfond. Husk at nesten hver fjerde krone av det vi brukte av offentlige penger i fjor, kom fra Statens pensjonsfond utland, en fantastisk ressurs som vi som sitter her, er satt til å forvalte og videreutvikle – og forhåpentligvis forvalte på en måte som gjør at generasjon etter generasjon etter generasjon kan gjøre de prioriteringene som vi gjorde i fjor. Vi bruker mye penger fra det også i år.

Den årlige fondsmeldingen forteller en historie om langsiktig og god forvaltning, at vi føler et felles ansvar for det, og at vi har mye felles løsninger. I årets fondsmelding har man sett på det med aktiv forvaltning; det er diskusjon om det gir meravkastning eller ikke. Hvis man legger 3-prosenten til grunn, gir det ca. 5 mrd. kr mer å bruke i et vanlig år, takket være den aktive forvaltningen, at man har fått lite grann mer avkastning av de store pengene takket være en aktiv forvaltning. Lite grann mer av et så stort beløp gjør at Stortinget da, hvis man legger handlingsregelen til grunn, kan bruke ca. 5 mrd. kr mer. Så det er ganske kraftfullt når man setter det ned til de konkrete tingene.

Så har vi også vært opptatt av at oljefondet skal forvaltes på en etisk god måte. Der har man også gjort det i samspill mellom storting og regjering, gjort gradvise forbedringer, også når det gjelder klimarisiko og hvordan vi skal klare å ta inn over oss de viktige internasjonale utfordringene vi står overfor der.

Nå har jeg bare tre minutter, og jeg må også innom Statens pensjonsfond Norge. Statens pensjonsfond Norge var ifølge fondsmeldingen ved årsskiftet på 333 mrd. kr. Det er overskudd av de trygdeinnbetalingene folk gjorde på slutten av 1960- og 1970-tallet, og nå er det på 333 mrd. kr. Regjeringen varsler en ny politikk også i denne meldingen om hvordan vi skal bruke de midlene. Vi varsler at vi også ønsker å ha en egen enhet i Tromsø. Jeg er glad for at det er et så bredt flertall for det, og at det også er så positivt omtalt, ikke minst av Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV, her i Stortinget, og at det bare er ett parti som aktivt motsetter seg en tenkning om at man også skal ha aktive forvaltningsmiljøer i Tromsø. Jeg mener det kan være et godt nytt steg for å forvalte disse midlene på en god måte for fellesskapet.

Mahmoud Farahmand (H) [12:02:30]: Dette gjelder for øvrig sak nr. 19 om fondsmeldingen. Når representanten Pollestad byr opp til dans, kunne jeg ikke la være å komme opp her og kommentere det.

Under vår regjering opprettet vi et investeringsfond for Nord-Norge under Investinor på 600 mill. kr. Det ble organisert fra Trondheim, som sagt, og med mulighet til å etablere seg også i Tromsø – hvis jeg ikke tar feil, er det et kontor der også. Dette fondet er et godt utgangspunkt for å styrke kapitaltilgang og fondsforvaltningsmiljøer i Nord-Norge, om man ønsker det. Det er viktig å understreke at SPN ikke er et verktøy for å utøve politikk, noe som vi har snakket til det kjedsommelige om hittil i denne debatten. Det er derfor litt underlig at representanten Pollestad og for så vidt statsråden mener at vi ikke er interessert i å ha fondsforvaltningsmiljøer i Nord-Norge. Det vi ikke er interessert i, er å foreta handlinger som ikke er godt nok fundert og vurdert før man setter i gang. Det er det som er hovedutfordringen med den tilnærmingen som regjeringen har tatt. De har pekt på en lokasjon og vil nå finne ut hva vi skal plassere der, istedenfor å vurdere hva som kan flyttes ut, og finne steder der det er forsvarlig å ha det.

Igjen: Dette er et generasjonsperspektiv i forvaltningen av vår felles formue, det være seg SPN eller SPU, og det må gjøres med omhu og på et velfundert grunnlag.

Jeg vil også påpeke at forslag nr. 9 – jeg vet ikke helt hvordan dette gjøres formelt, så jeg må nesten tilpasse meg det – ønsker vi å omgjøre til et oversendelsesforslag. Jeg ser det nikkes, og da antar jeg at jeg gjorde i alle fall noe riktig.

Frode Jacobsen (A) [12:04:33]: Det er et par temaer jeg synes fortjener å bli nevnt her i stortingssalen i dag. Det første gjelder miljømandater: I årets fondsmelding fjerner regjeringen kravet om særskilte miljømandater til pensjonsfondet. Det slutter vi og resten av komiteen seg til, men det er da viktig for Stortinget å understreke at det er ikke fordi det skal bli mindre fokus på miljø og klima i forvaltningen av SPU, snarere tvert om. Nå bærer jo hele meldingen preg av at rammeverket og arbeidet med klimarisiko i forvaltningen av Statens pensjonsfond både skal styrkes og videreutvikles, så når vi gjør den endringen – som kunne vært omstridt – og alle slutter seg til det, er det et tegn på at verden går framover, i tråd med den debatten vi har hatt nå, at dette utvikles steg for steg.

Det er også verdt å si noen ord om det som står i meldingen om Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar. Det påvirker også oljefondet og verdiene der, men det at Finansdepartementet raskt kom med en anmodning til NBIM om å selge seg ut av russiske selskaper, var også en handling som var nødvendig, og noe som hele Stortinget sluttet seg til. Det viser også at politikk ikke alltid lar seg omsette så enkelt i praksis, fordi det nedsalget er vanskelig å gjennomføre av grunner vi alle kjenner. Men det viser at det er en evne til å snu seg rundt når det trengs, så la oss håpe at vi sjelden skal gjøre den øvelsen som følge av de handlinger vi der så.

Det har vært noe diskusjon om Tromsø. Regjeringen signaliserer et mål om å opprette en egen enhet for statlig kapitalforvaltning i Tromsø. Det slutter vi oss til, og vi ser fram til en videre konkretisering av dette. Men i komitémerknadene ligger det inne en formulering som kan misforstås. La meg derfor presisere at den nye enheten ikke nødvendigvis skal være en egen enhet for SPU – det er ikke gitt – men at det skal avklares videre, i det arbeidet som nå pågår, hvordan det skal være.

Så til Høyres løse forslag, som nå har blitt et oversendelsesforslag: Det skal vi vurdere fram til votering, men vi kommer sannsynligvis til å slutte oss til det.

Til slutt: Atferdskriteriene har vært nevnt. Jeg synes den opplistingen som er i meldingen – på side 39, for dem som måtte ønske å slå opp – viser at dette fungerer veldig bra. Det er 154 selskaper som nå er utelukket, det er 22 selskaper som er under observasjon, og dette viser at vi har en forvaltning av oljefondet som er proaktiv, og som hele tiden vurderer hvilke selskaper man bør og skal være i, og hvilke man eventuelt bør gå ut av.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [12:07:50]: Jeg utfordret statsråden i replikkvekslingen på en konkretisering av ordlyden som knytter seg til et netto null-mål i tråd med Parisavtalen. Det er i alle fall for undertegnede noe uklart hvilke styringssignaler vi gir til NBIM i gjennom behandlingen av denne innstillingen. Jeg tror at det er det viktig at man følger opp det som har vært tydelig, både fra finanskomiteens side tidligere og fra ekspertgruppen som har sett på klimarisiko, og konkretiserer at dette skal gjelde innen 2050, at Parisavtalens målsetning er å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, og at det må få konsekvenser for forvaltningen av oljefondet. Hvis ikke er det bare enda et mål som vi slår fast på et papir, og som man ikke kommer til å nå, fordi det ikke følges opp.

NBIM uttalte i fjor at dersom et netto null-mål blir vedtatt, bør det gjenspeiles i sammensetningen av referanseindeksen. Jeg blir derfor noe betenkt av den stadige avvisningen av at dette må få konsekvenser for forvaltningen. Det er ingen i denne salen eller i finanskomiteen som tror at vi kan ta i bruk eksisterende referanseindekser i dag for å nå det klimamålet, men det pågår en utvikling av den typen arbeid, særlig i akademia, men også hos indeksleverandørene. At komiteen ikke kan stille seg bak at NBIM bør følge og være en del av utviklingen av den typen referanseindekser, i tråd med den målsettingen som vi slår fast her – jeg synes det er underlig at det er motstand mot det.

Det blir til stadighet gjentatt her, som et slags retorisk poeng, at oljefondet ikke er et verktøy for å utøve politikk. Det er helt riktig; det stiller komiteen seg bak. Det har komiteen for øvrig alltid stilt seg bak, og det har vært bred enighet om det. Samtidig kan man jo ikke underslå at når oljefondet er så stort som det er – vi eier altså godt over 1 pst. av verdens aksjer – påvirkes Norge og fondet sterkt av utviklingen internasjonalt, og vi påvirker også utviklingen. Hvordan dette fondet skal forvaltes, har også vært gjenstand for stor debatt, behandling og vedtak i denne salen, med tanke på både utviklingen av etiske regelverk, det at man har gått ut av oppstrøms olje- og gasselskaper og ut av kull, og det at man investerer i unotert infrastruktur.

Fellesnevneren for mange av disse problemstillingene er at det gjerne er SV – og et par andre partier – som tar til orde for det noen år i forkant av at det blir vedtatt med brede flertall. I så måte håper jeg at også historien her vil innebære at vi om et par år kan vi vedta nye referanseindekser som gjør at vi klarer å forvalte fondet i tråd med det som jeg mener at dette målet bør bety – at vi klarer å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader innen 2050.

Geir Pollestad (Sp) [12:11:03]: Det er bra at det er brei einigheit om forvaltninga av oljeformuen vår, men ei brei einigheit føreset at det òg er ei reell einigheit, og når det gjeld etablering av ei eiga eining i Tromsø, har me i dag sett eksempel på forsøk på å dekkja over den ueinigheita som ligg. Frå Høgre vert det peikt på at ein ønskjer å etablera eit eige investeringsfond for Nord-Noreg. Det har fleirtalet svart ut med at det ikkje er noka motsetning mellom det investeringsfondet og det å oppretta ei ny eining for statleg kapitalforvaltning i Tromsø. Me ønskjer altså å gjera begge delar.

Det er òg stor forskjell på dei partia som tek dette til etterretning. Det osar ikkje akkurat av engasjement og glede når ein tek det til etterretning – i motsetning til Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV, som er positive til dette og imøteser ei konkretisering. Det er noko her som er viktig å få fram.

Eit anna poeng som er viktig å få fram, er at lokalisering betyr noko. La oss ta eit eksempel: Statens pensjonsfond utland har forstått det, at lokalisering betyr noko. Difor har dei kontor i London, New York, Singapore, Shanghai – i tillegg til Oslo. Det gjer dei ikkje fordi dette er eksklusive og eksotiske plassar å ha kontor. Det gjer dei fordi nærleik og nærvær er viktig når dei skal forvalta pengane på vegner av oss.

Det er òg det som ligg bak vårt ønske om å ha ei meir spreidd lokalisering og å etablera ei forvaltning av Statens pensjonsfond Noreg i Tromsø. Vanlegvis vil ein omfamna at det er einigheit om noko. I denne saka tenkjer eg det er viktig å få fram at det er fleirtal for noko – eit fleirtal som har ambisjonar på vegner av næringsliv og finansmarknad i Nord-Noreg. Det skiljet er veldig tydeleg når ein ser innstillinga.

Eg har forventningar til regjeringa sitt vidare arbeid med dette og vil minna om at det må vera eit visst omfang, det må ha ein grad av sjølvstende, og det må vera eit tiltak som utgjer ein forskjell. Det er eg trygg på at me vil få.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [12:13:53]: Det er viktig når vi diskuterer de gradvise forbedringene vi hele tiden gjør av Statens pensjonsfond utland, om hvordan det skal forvaltes på en best mulig måte, at det ikke er Statens pensjonsfond utland som er vårt hovedverktøy i klimapolitikken – det er politikken. Statens pensjonsfond utland har først og fremst et finansielt formål. Det skal være en langsiktig og trygg finansiell investor som gir meravkastning til deg og meg og kommende generasjoner. Det er hele grunntanken, men så skal det gjøres på et best mulig og forsvarlig etisk vis. Vi tror at det over tid gir best mulig finansiell avkastning hvis man opptrer ryddig og ordentlig, og at en også har en helt klar miljøtenkning i sitt arbeid.

Så til Statens pensjonsfond Norge og den nye enheten som vi fra regjeringens side har løftet i fondsmeldingen, om det skal være en egen enhet eller en ny enhet: Jeg merker meg den motstanden som er mot det, spesielt fra Høyre, når det gjelder det å investere i unoterte selskaper. For å ta det først: Det er nettopp fordi regjeringen ønsker å kartlegge den muligheten, for det er en god del av norsk næringsliv som ikke er på Oslo Børs, spesielt en del av det næringslivet som har tyngdepunktet f.eks. i Nord-Norge. Det er typisk at det i en del distriktsfylker er en god del selskaper som ikke er børsnotert. Når man har et langsiktig perspektiv, kan det gi meravkastning for de midlene som er i dagens Statens pensjonsfond Norge, men det vil også kunne gi stabilitet for de selskapene som får tilgang til den delen av kapitalen.

Så har vi jo sagt, når vi tenker på den nye enheten, at vi vil se om vi kan få en merverdi ved at man legger det et annet sted, i Tromsø, fordi vi har sett før at den typen lokaliseringer har gitt mye mer merverdi enn verdien det selv utgjør, nettopp ved at man da skaper et større kapitalforvaltningsmiljø, f.eks. i Tromsø. Det vil styrke akademia i Tromsø og sørge for at vi styrker den nordlige landsdelen. Med den eierskapsutfordringen vi har i Statens pensjonsfond Norge, som jo er en positiv utfordring fordi man har hatt god avkastning, har man sett på om man kan bruke noen av de midlene til å bygge opp et nytt miljø som kan styrke norsk næringsliv og gi avkastning til oss som fellesskap, men samtidig bygge opp Tromsø som en større og tyngre arktisk hovedstad for landet vårt. Det er et klokt og godt grep.

Politikk handler til sjuende og sist om helhet, og hvis vi kan få til den typen gode tilleggseffekter av forvaltningen av den store kapitalformuen vi har, er det en glede for oss alle og en glede for den nordligste landsdelen vår. Dette skal nå vurderes, og jeg er glad for at i hvert fall tre partier er veldig positive. Noen tar det til etterretning, og ett parti er imot, men flertallet er i hvert fall positive, og det er bra.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:18:22] (ordfører for sak nr. 22): La meg først takke komiteen for godt samarbeid og velvilje i arbeidet med finansmarkedsmeldingen. Denne redegjør for utviklingen i finansmarkedene og finansmarkedspolitikken og gir også en oversikt over virksomheten til Norges Bank, Finanstilsynet, Folketrygdfondet og Det internasjonale valutafondet i 2021.

Det er jo litt krevende å kommunisere at det går godt i norsk økonomi og at det er et problem, men med høy aktivitet og sterk økonomisk vekst melder bedrifter om problemer med å få tak i arbeidskraft, samtidig som lønns- og prisveksten tiltar. Økte priser på drivstoff, elektrisitet og matvarer trekker prisveksten opp og kjøpekraften ned.

Dette skjer samtidig som Norges Bank er i gang med å normalisere pengepolitikken fra lavt rentenivå over lang tid. Det varsles høyere rente framover, som ifølge banken vil bidra til å dempe presset i norsk økonomi. Men dette er jo også en måte å si at vi som låntakere får dyrere lån og mindre til forbruk. Det som er gode nyheter for norsk økonomi generelt, er ikke nødvendigvis det for oss individuelt. Høy gjeld i husholdningene er fortsatt den viktigste sårbarheten i det norske finanssystemet.

Flertallet i komiteen, alle utenom Rødt, viser til at pengepolitikken er førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringen, og at pengepolitikken og finanspolitikken bør dra i samme retning for å unngå at renten må økes mer enn nødvendig for å få prisveksten under kontroll. Det samme flertallet mener at en sterk bank- og finansbransje er en forutsetning for økonomisk utvikling og bærekraftig omstilling av norsk økonomi.

Da det ble innført ny systemrisikobuffer i norske bankers kapitalkrav i 2019, fikk små og mellomstore banker utsatt innføringen til utgangen av 2022. Dette kravet fremmer soliditet i bankene og reduserer sårbarheter i det finansielle systemet. Men det er forventet at EU vil komme med nye reguleringer i 2025 som kan bidra til likere krav for standardmetode- og IRB-banker. Selv om systemrisikobufferkrav for standardmetodebankene ikke har koblinger til denne prosessen, mener komiteen at norske myndigheter bør vurdere å videreføre overgangsregelen fram til prosessen er avsluttet.

Komiteens flertall, alle utenom Fremskrittspartiet, understreker også at god håndtering av klimarisiko og naturrisiko vil være avgjørende for finansiell stabilitet framover. Det er viktig at myndighetene og næringene samarbeider godt om raske avklaringer og regelverksendringer knyttet til EUs klassifiseringssystem for bærekraftige økonomiske aktiviteter.

Nye digitale finanstjenester gir store muligheter for innovasjon og konkurranse, men utfordrer også eksisterende reguleringer og finansiell stabilitet. Komiteen oppfordrer derfor regjeringen til å jobbe internasjonalt for felles reguleringer for kryptovaluta, i tillegg til et oppdatert nasjonalt regelverk. Skatteetaten har gode systemer for automatisk utveksling av opplysninger fra skatteytere både nasjonalt og internasjonalt. Dette bør inkludere automatisk utveksling av informasjon om kryptoverdier, så disse underlegges riktig beskatning.

Komiteen viser til at Norges Bank har utredet bruken av og skal nå teste systemer for digitale sentralbankpenger. Det er ikke skrevet eksplisitt i merknadene, men jeg forstår det slik at komiteen støtter dette arbeidet.

Vi behandler også et representantforslag om å flytte forvaltningen av Norges Bank Investment Management ut av Norges Bank og å se på habilitetsregler rundt utnevnelser. Til det siste mener en samlet komité at det kan være hensiktsmessig å gjøre nye vurderinger av hvem som bør være utelukket fra å sitte i sentralbankens styrende organer. Vi fremmer derfor forslag om at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette, og jeg viser til det forslaget. Som flere av komiteens medlemmer påpeker: Det er underlig at familiemedlemmer av ansatte i departementene skal være utelukket, mens personer med en sentral partipolitisk tilknytning ikke er omfattet av bestemmelsene.

Når det gjelder forvalteransvar for Statens pensjonsfond utland, peker komiteens flertall – alle utenom Venstre – på at dette ble utredet i 2017. Da Stortinget tok stilling til spørsmålet i 2019, var det bred tilslutning til at forvaltningen av fondet burde forbli i Norges Bank, med ett styre og én øverste leder med felles organisering av funksjoner. Dersom det skal gjøres større endringer i forvaltningsmodellen, må dette baseres på grundige faglige utredninger og forankres bredt i Stortinget.

Da har jeg redegjort på vegne av komiteen. Høyre har ingen merknader utover dette, og jeg viser til forslaget som komiteen samlet har fremmet.

May Britt Lagesen (A) [12:23:04]: Finansmarkedsmeldingen er rammeverket for all finansiell aktivitet og er en førende melding for både personmarkedet og næringslivet.

Først: Hvordan står det egentlig til med dette markedet? Jo, norsk økonomi går usedvanlig godt. Det er en sterk vekst, og i tråd med regjeringens mål synker arbeidsledigheten. Stadig flere kommer i arbeid. Det er bra både for den enkelte og for landet for øvrig. Men i den økonomiske verdenen er det alltid grunn til bekymring – også nå. Vi ser nå at inflasjonen øker farefullt i både det amerikanske og det europeiske markedet. Sann mine ord: Det vil berøre Norge også. Vi må unngå at dette blir en storm som treffer oss med full styrke, hvor ledigheten går opp og kjøpekraften svekkes som følge av både høye renter og dyrere varer – og kanskje også dyrere vaner. Krisen på 1980-tallet og finanskrisen på 2000-tallet viste oss at det ikke er nok å ha orden «bare» på finanspolitikken og pengepolitikken. Vi må også ha en solid banksektor med sterk finansiell stabilitet og solid egenkapital. Da tåler vi en storm.

Etter mitt skjønn legger nå Stortinget med denne finansmarkedsmeldingen et godt og solid grunnlag for en stabil finanssektor i årene som kommer. Vi ser faresignalene med høy gjeld i kommunene og høy gjeld hos husholdningene, der gjeldsbetjeningsgraden er på nivå med bankkrisen på 1980-tallet.

Vårt svar på dette er finansiell stabilitet, sånn at bedrifter og husholdninger fortsatt settes i stand til å betale gjeld, å sørge for at bankene unngår store tap og at sektoren destabiliseres i form av konkurser og store avskrivninger på tap. Men dette gjør seg ikke selv. Først og fremst må vi som lovgivende forsamling sørge for lik konkurranse i et europeisk marked, sånn at Grong Sparebank i Namdalen kan konkurrere på de samme vilkårene som Santander Bank i Madrid. Dette er viktig for å kunne gi et godt tilbud til alle i Norge, uavhengig av hvor man bor, og hvor man eier og driver en bedrift.

Vår mangfoldige næringslivsstruktur, som har livsgrunnlag i fjordarmer, på nes og i Oslo, er avhengig av banker som forstår denne særegenheten, men som også kan sikre konkurransedyktig kapital på linje med de største forretningsbankene i EU. Dette har vi et godt grunnlag for gjennom den avtalen med EU som forrige regjering sørget for.

Hvordan står det egentlig til med norske banker? Jo, det går godt, det går svært godt. Økonomiske tall viser at både standardmetodebankene, samlet sett, og de større IRB-bankene er solide, lønnsomme, har god soliditet og har kostnadseffektiv drift. Med andre ord: Sånn ønsker vi at det skal være. Det gir standardmetodebankene et godt utgangspunkt for å møte den tøffe konkurransen i årene som kommer framover.

Skal jeg peke på ett viktig grep som Stortinget gjør i forbindelse med denne meldingen, er det å utvide SMB-rabatten til å gjelde fra 1. juni i år, dette fordi det vil gi standardmetodebankene ytterligere lettelser opp imot en eventuell økning i systemrisikobufferkravet. Fra Arbeiderpartiets side er det likevel viktig å understreke at det også er vesentlig at Stortinget sender en tydelig beskjed til regjeringen om at den bør vurdere å utsette systemrisikobufferen for standardmetodebankene. Samtidig må regjeringen ha frihet til å vurdere dette i sammenheng med finanspolitikken. Det beste må ikke bli det godes fiende.

Vi har som storting en krevende oppgave i tiden framover. Denne finansmarkedsmeldingen viser det. Med dette arbeidet mener Arbeiderpartiet at vi bidrar til det som er så krevende i den økonomiske politikken: å sørge for stabilitet, soliditet og et bredt tjenestetilbud over hele landet for en mangfoldig, men dyktig norsk banksektor.

Til slutt: Når det gjelder Representantforslag 149 S for 2021–2022, om strengere habilitetsvurderinger rundt utnevnelser, omhandler det ulike regelverk som utfyller hverandre på en god måte. Forbudet som angir hvem som ikke kan være medlem av bankens øverste organer, må være klart, forutsigbart og ikke utpreget skjønnsmessig. I lys av den støy som har versert ved de siste utnevnelsene, kan det kanskje være klokt med en vurdering av om det er behov for justering av regelverket, men vi har tillit til at Finansdepartementet er i stand til å gjøre vurderingene på en meget god måte.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [12:28:19]: Først av alt vil jeg takke saksordføreren for et godt gjennomført arbeid og for å ha samlet komiteen om viktige, felles forslag.

Jeg synes det er en veldig god finansmarkedsmelding. Senterpartiet har vært veldig engasjert på de områdene som finansmarkedsmeldingen omfatter, gjennom flere år, og jeg synes at veldig mange av de punktene som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har stått sammen om de siste årene, er godt reflektert i den meldingen som foreligger.

En sterk bank- og finansbransje er en forutsetning for økonomisk utvikling og omstilling av norsk økonomi. Jeg synes meldingen beskriver mulighetene og utfordringene vi står overfor, på en god måte. Jeg er spesielt glad for påpekningene av at sparebankene utgjør en viktig del av finansnæringen i Norge, og at små og mellomstore banker må kunne konkurrere mot de større bankene.

Takket være sparebankene har Norge fortsatt i stor grad et desentralisert banksystem. Lokale og regionale sparebanker sørger for et variert og velfungerende bankmarked der viktige beslutninger tas spredt over store deler av landet. En kan kanskje si at Distrikts-Norge ikke hadde sett ut som det gjør, om det ikke hadde vært for norske sparebanker, og vi kommer ikke til å nå målet vårt om å utvikle hele Norge hvis ikke vi også i årene framover har tilgang til kapital i hele landet. Derfor bekymrer det meg at etter at vi begynte å jobbe med denne finansmarkedsmeldingen, har vi hatt stor pågang av folk rundt om i landet som er bekymret for banktilbudet sitt, og det er knyttet til konkurransevilkårene for små og mellomstore banker. Disse bankene, standardmetodebankene, skal ved utgangen av året få økt systemrisikobuffer fra 3 til 4,5 pst.

Det er sikkert flere stortingsrepresentanter enn meg som har hatt en bratt læringskurve når det gjelder bankenes rammevilkår, herunder kapitalkrav og da spesielt systemrisikobufferen. Det jeg har lært, er hvor viktig kapitalkravene er for bankenes konkurranseevne. Små og mellomstore norske banker, standardmetodebankene, har allerede høyere kapitalkrav enn de større IRB-bankene. Hvis systemrisikobufferen øker ved utgangen av året slik det er forutsatt, vil denne ulikheten øke. Innføringen av en ny og mer sensitiv standardmetode som gir likere kapitalkrav, slik saksordføreren redegjorde for, er utsatt til 2025. Ordførerne og banksjefene som vi snakker med, er redd for at deres bank ikke overlever over tid med så ulike konkurransevilkår.

Økte kapitalkrav betyr at banken får redusert utlånskapasitet. Dette vil særlig ramme distriktene, der lokale sparebanker ofte er den viktigste kilden til kapital. Det er ofte de lokale bankene som gjennom sin kjennskap til det lokale næringslivet sikrer finansiering av nye næringer i Distrikts-Norge, prosjekter som ikke oppfattes som interessante nok eller lønnsomme nok for større banker uten lokal tilknytning.

For å sikre like konkurransevilkår for små og store banker i Norge, slik det slås fast i regjeringserklæringen, må vi utnytte de mulighetene som finnes for å ivareta de norske sparebankenes rammevilkår. Da må vi differensiere bankreguleringen slik at den i større grad tilpasses bankenes ulike størrelser og deres soliditet og risikobilde.

Jeg vil da i likhet med de to foregående talerne peke på at en samlet komité ber departementet vurdere om økningen i systemrisikobufferen kan utsettes til 2025, fram til en ny og mer sensitiv standardmetode er på plass.

Hans Andreas Limi (FrP) [12:32:25]: Takk til saksordføreren for en solid leveranse.

Koronapandemien har nettopp vist oss hvor viktig det er for norsk økonomi å ha en velfungerende og solid finansnæring som kan bistå og veilede kunder, sørge for privat kapital til lønnsomme prosjekter og bidra til omstilling. Nå står vi i en krig i Europa, og det betyr at finansmarkedene er svært ustabile. Det er høyere risiko, og det er en usikkerhet som preger hele markedet. Nettopp i den situasjonen blir finansnæringens rolle enda viktigere, for å stabilisere, men også for å bidra til å fremskaffe kapital.

I årets finansmarkedsmelding legges det vekt på betydningen av solide banker og likeverdige konkurransevilkår i det norske markedet, mellom små og store banker og mellom norske og utenlandske. Det er en viktig tematikk å løfte frem i meldingen, slik også høringsinstansene har påpekt. Norsk finansnæring konkurrerer med utenlandske aktører i Norge, men også internasjonalt. Derfor er det avgjørende for næringen med et felles europeisk regelverk og like konkurransevilkår, og at tilsynspraksisen er forutsigbar og transparent, basert på objektive kriterier og ikke skjønnsmessige vurderinger.

Nå blir det innført utvidet SMB-rabatt, omsider. Det har tatt tid, men nå får vi det på plass. Like systemrisikobufferkrav for norske og utenlandske banker og ny standardmetode for kapitalkrav er også viktige tiltak å implementere, i tråd med den prosessen som skjer i EU.

Så varsler finansministeren i meldingen at det tas sikte på å oppnevne et utvalg som skal vurdere kontantenes rolle i samfunnet fremover. Det haster, for dette har vært et tema gjentatte ganger tidligere ved behandling av finansmarkedsmeldingene. Det er usikkerhet rundt kontantenes rolle i samfunnet, så arbeidet må i gang. Utvalget må oppnevnes, og de må få beskjed om å jobbe raskt.

Klimarisiko er viet mye oppmerksomhet i meldingen, og finansnæringen berøres jo i ulik grad av klimaendringer, både på grunn av fysisk risiko og kraftigere ekstremvær, men også på grunn av kredittrisiko. Noen aktører er lovpålagt å rapportere på klima og miljø, men regjeringen vil også oppfordre andre foretak som ikke er underlagt lovkrav, til utvidet rapportering. Det er Fremskrittspartiet skeptisk til, fordi det vil ramme mange små finansforetak som allerede er pålagt en rekke rapporteringskrav, og som ikke har de nødvendige administrative ressurser til hele tiden å skulle møte krav om utvidet rapportering. Det er vår skepsis, fordi vi tror det etter hvert vil bli veldig, veldig ressurskrevende for de minste finansforetakene.

Så vil jeg gå over til representantforslaget som er fremmet av representantene fra Venstre, og som tar opp to prinsipielt viktige og interessante problemstillinger.

Det ene forslaget, om å flytte NBIM ut av Norges Bank, støtter ikke Fremskrittspartiet. Det mener vi er grundig behandlet i Stortinget for få år siden, og vi ser ikke noe behov for å gjennomføre en ny prosess om det nå.

Så er det det andre forslaget, om habilitet, og prosessen rundt ansettelsen av ny sentralbanksjef reiste en del interessante habilitetsutfordringer. Det må ikke være slik i Norge at det å ha gjort en politisk karriere skal ekskludere noen fra toppstillinger i det offentlige liv, men det er en utfordring hvis det blir en sammenblanding av politikk og personlige relasjoner som kan bidra til en rekke habilitetskonflikter. Derfor støtter vi det forslaget fra Venstre. Jeg må jo da, siden vi står sammen med Venstre på mindretallsforslag nr. 1, fremme det som representant for det største partiet, men jeg skal overlate resten av begrunnelsen for forslaget til Venstre.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [12:37:28]: Det er bred enighet om at pengepolitikken er førstelinjeforsvaret i økonomien. Samtidig har koronakrisen vist oss betydningen av finanspolitikken, og at det kanskje er den viktigste og mest treffsikre delen av den økonomiske politikken. Bevilgninger til inntektssikring, tilskudd til bedrifter og investeringer kan ofte ha en mer direkte og forutsigbar effekt på etterspørselen enn rentesettingen. Det samme kan man peke på nå, i dyrtid.

Finanspolitikken kan og bør gjennomføre målrettede utgiftsreduksjoner som tar ned aktivitetsnivået i økonomien og også gjennomfører omfordelende skattegrep. Men man bør også se på markedsregulerende tiltak, f.eks. i strømmarkedet og dagligvarebransjen. Det kommer til å bli trangere tider for mange nå, særlig dem som har minst, og da kan ikke profittmarginene til næringslivet være uberørt. Vi må føre en finanspolitikk som rett og slett kan sørge for at renten kan holdes lav.

Dyrtiden treffer norsk økonomi akkurat nå, der røde varsellamper har lyst lenge for boligmarkedet og gjeldsnivået. Bolig har de siste tiårene gått fra å være et velferdsgode til å bli et spekulasjonsobjekt, og boligmarkedet øker nå forskjellene i Norge framfor å utjevne dem. Gjeldsgraden som har fulgt i etterkant av liberaliseringen av boligmarkedet, truer finansiell stabilitet og særlig de unges økonomi. Det er veldig gode beskrivelser av denne situasjonen i stortingsmeldingen, men få – om noen – tiltak, heller ikke denne gangen, i møte med det som er en trussel i norsk økonomi.

Det internasjonale pengefondet har i flere år, og nylig, anbefalt å stramme inn i virkemidlene overfor boligmarkedet i Norge, bl.a. å stramme inn i boliglånsreguleringen. Det er SV enig i, og det er også i tråd med det vi har foreslått flere ganger, men på en måte som vil skjerme førstegangskjøperne.

I etterkant av Russlands angrep på Ukraina har behovet for finansiell åpenhet nasjonalt og internasjonalt blitt satt på spissen. Gjennom økonomiske sanksjoner er det et mål å treffe de russiske oligarkene, men på grunn av finansielt hemmelighold vet vi ikke hvor de skjuler verdiene sine. Dette er de samme strukturene som brukes til økonomisk kriminalitet, hvitvasking og terrorfinansiering. Vi vet også at Finanstilsynet og Økokrim, som er våre viktigste i kampen mot økonomisk kriminalitet i Norge, har vesentlig mindre ressurser til å stå opp mot de kreftene som de tar kampen mot, og det er dessverre sånn at det ikke blir lagt opp til noen vesentlig styrking av disse organene i denne stortingsmeldingen.

Internasjonalt er det også nødvendig å få på plass et eierskapsregister som gjør at man kan få transparens i hvem som eier de ulike verdiene. Jeg hadde håpet at regjeringen ville ta initiativ til det. Når det initiativet ikke kommer, skyldes det kanskje at det nasjonale eierskapsregisteret heller ikke er på plass ennå. Det er fortsatt forsinket, og jeg håper at regjeringen jobber raskt med å få det på plass så fort som overhodet mulig.

Avslutningsvis vil jeg bare vise til det forslaget som vi behandler, om hvor oljefondet skal være plassert. SV har tidligere vært åpen for – og det er vi for så vidt fortsatt – at det kan være hensiktsmessig å ha det plassert et annet sted enn i Norges Bank. Vi har hatt flere eksempler på hvorfor det skal være slik, selv om debatten knyttet til ansettelse av ny sentralbanksjef på ingen måte var det som eksemplifiserte det aller best. Likevel kan vi ikke ta en sånn beslutning i forbindelse med et representantforslag. Det har vært utredet tidligere. Det krever grundige utredninger, der man gjerne ser på flere og bedre alternativer enn det som lå til grunn i den forrige utredningen som ble gjennomført. Derfor er det en tematikk som SV gjerne kommer tilbake til, og som jeg tenker at det er viktig å diskutere med jevne mellomrom.

Jeg tar opp SVs forslag.

Marie Sneve Martinussen (R) [12:42:22]: Det er tre saker til debatt, så jeg skal prøve å være strukturert. Først til finansmarkedsmeldingen – der står Rødt sammen med SV og Miljøpartiet De Grønne bak en lang rekke forslag i innstillingen, og jeg skal bare kort si noe om et par av dem.

Da jeg leste gjennom meldingen kom jeg over en formulering som jeg mener sier mye om hvor vi står nå, etter to år med pandemi og etter å ha gjennomført en lang rekke veldig dyre krisetiltak for å redde flest mulig arbeidsplasser. I meldingen står det tørt beskrevet at næringseiendomsmarkedet «har i liten grad vært direkte berørt av pandemien». Det er egentlig litt rart når alle de som har leid av næringseiendomsmarkedet, har vært veldig sterkt berørt av pandemien. På samme side slås det samtidig fast at pandemien har rammet næringslivet skjevt, og at bedrifter innenfor en lange rekke næringer har opplevd store inntjeningsfall.

Hvis man husker to år tilbake, til våren 2020, var vi i Rødt veldig opptatt av å påpeke – og fremmet også en rekke forslag om – at Stortinget måtte stille strenge krav da vi lagde disse krisetiltakene, for å sikre at de store eiendomsbaronene faktisk bidro til denne dugnaden som alle andre bidro til, og ikke bare fikk krisestøtte via sine leietakere, og for å forhindre at skattepengene våre havnet rett i lommene på et knippe milliardærer, mens folk mistet jobben og store deler av næringslivet ellers sleit veldig tungt.

Det har skjedd veldig mye siden da, men vi slipper ikke dette så lett. Et av forslagene som ligger til behandling i dag, er å be regjeringen evaluere effekten av krisetiltakene og kartlegge hvor mye av næringseiendomsbransjens fortjeneste under pandemien som kan tilskrives krisetiltakene. Jeg tror det er viktig fordi vi kan stå oppe i nye kriser, og da må vi vite hvordan tiltakene vedtatt her på Stortinget, kan ha slått skjevt ut.

Et annet forslag som vi også er med på, gjelder bankene – å finne ut hvordan de har nytt godt av en rekke gunstige vilkår under pandemien.

Det siste året har vi til min store glede fått et nytt flertall her på Stortinget, og i min naivitet trodde jeg det gjorde at de forslagene som var fremmet før valget, og som da hadde støtte fra de partiene som i dag utgjør flertallet, kanskje kom til å bli vedtatt. Men vi ser nå i innstillingen til finansmarkedsmeldingen at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har blitt regjeringspartier og mener da ikke det samme som de gjorde for ett år siden. De er dermed ikke med på mange av de gode forslagene som er relative blåkopier av forslagene i fjorårets innstilling, og som de stemte for i fjor. Det synes jeg er skuffende, for hvis et nytt stortingsflertall også skal føre til en ny retning for landet vårt, må vi håpe at det bare var et lite arbeidsuhell at man her går bort fra det man tidligere har støttet.

Så til den saken som gjelder Venstres representantforslag. Der støtter Rødt at det skal gjøres nye vurderinger av reglene om hvem som bør være utelukket fra å bli bl.a. sentralbanksjef. Jeg tror vi alle kan være enige om at den ansettelsesprosessen man har vært igjennom, har vært litt slitsom og med all tydelighet viser at for tette koblinger mellom regjeringen og kandidatene som sentralbanksjef ikke er heldig.

Når det er sagt, er det ikke nødvendigvis Rødts ideal at sentralbankens veldig viktige samfunnsoppgave som sådan skal ligge lengst bort fra folkevalgte organer. Det er bestandig til syvende og sist Stortinget som fastsetter mandatet som Norges Bank styrer etter, og opp gjennom historien har mandatet vært endret av Stortinget mange ganger. Man har hatt ulike mål for pengepolitikken og vektlagt ulike hensyn.

Til slutt til den veldig spennende rapporten fra Norges Banks representantskap: Her vil jeg også veldig kort bare nevne at vi etterlyser at denne rapporten også hadde inneholdt en bredere omtale av lønnsutviklingen i Norges Banks virksomhet. Det er veldig mye bruk av gjennomsnittstall, som – som kjent – skjuler enhver form for topp og bunn, og også totalsummer, som sier ganske lite om det reelle lønnsnivået. Det mener vi at det må gjøres noe med i framtidige rapporter. Mange statsråder, fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet, har jo den siste tiden vært veldig strenge i stemmen og kommet med store lovnader om å ta grep om høye lederlønninger i staten, og også gjort mye godt der, og da mener jeg at man også burde gjøre det når det gjelder Norges Bank. Det er kun SV som stiller seg bak vår svært beskjedne formulering om at man kanskje skal se litt på dette med lederlønnsutvikling i Norges Bank.

Sveinung Rotevatn (V) [12:47:17]: Vi behandlar fleire saker her no. Den viktigaste er sjølvsagt Finansmarknadsmeldinga. Eg skal likevel ikkje seie så mykje om det, anna enn at eg synest saksordføraren la det fram på ein ryddig måte. Venstre står stort sett saman med fleirtalet i merknadene og støttar også forslaget til vedtak om å leggje ho ved protokollen. Eg synest det er ei ryddig framstilling i meldinga, og også at komiteen gjennomførte ei god og nyttig høyring.

Det eg derimot skal seie litt om, er det Dokument 8-forslaget som eg sjølv og Venstre står bak, som handlar om to ting. Det eine er reglar rundt kven som kan verte sentralbanksjef og sitje i styret i Noregs Bank. Det andre er spørsmålet om ein skal skilje ut NBIM frå Noregs Bank eller ikkje.

Eg skal begynne med det første. Det er slik at av og til fører konkrete saker til at ein får belyst svakheiter i regelverk og i praksis. Eg meiner at den prosessen ein var gjennom rundt utnemning av ny sentralbanksjef i vinter, nettopp belyser utfordringa med regelverket og systemet, for det er ingen tvil om at den kandidaten som til sist – eller rettare sagt først – vart utnemnd, kunne utnemnast. Men spørsmålet er om det er riktig at det skal vere sånn.

Då Stortinget vedtok ny sentralbanklov for nokre år sidan, var Stortinget veldig oppteke av at ein skulle ha eit tydeleg skilje, ei tydeleg uavhengigheit mellom sentralbanken og regjeringsapparatet. Det kom til uttrykk gjennom ein del formelle reglar, veldig detaljerte, meir enn i nokon andre offentlege verv eg kjenner til, rundt særleg slektskapsband og slike ting. Då endar ein i ein situasjon der ein utnemner ein sentralbanksjef som eg trur alle er einige om har reelle, svært tette band til regjeringa, men som formelt ikkje har det, fordi vedkomande tilfeldigvis ikkje har eit barn som jobbar som rådgjevar i Landbruksdepartementet, f.eks.

Det meiner eg neppe kan vere i tråd med det Stortinget meinte den gongen, då ein vedtok ny sentralbanklov. Eg trur Stortinget meinte at ein skulle ha ikkje berre formell detaljert uavhengigheit mellom sentralbanken og regjeringa, men også reell uavhengigheit. Då vert spørsmålet: Kva gjer ein med det? Mitt forslag er å vedta det forslaget som Venstre set fram, saman med Framstegspartiet – eg får nytte høvet til å takke representanten Limi for å ta opp forslaget, og også for raust å overlate til meg å grunngje det – det er i alle fall éin måte å gjere dette på.

Så vil eg seie at eg synest det er gledeleg at komiteen i alle fall har samla seg om det som ligg som forslag til vedtak, der ein ber regjeringa kome med ei vurdering. Det støttar eg sjølvsagt også. Det er no eit godt steg, og så får vi håpe at det resulterer i noko. For det er viktig at det ikkje rår tvil om at sentralbanksjefen er uavhengig og opererer uavhengig av den til kvar tid sitjande regjeringa.

Det andre forslaget som ligg i dette representantforslaget, handlar om NBIM og om forvaltinga av SPU skal liggje under Noregs Bank eller ikkje. Det har Stortinget, som fleire har påpeika, diskutert før. Det vart, heilt riktig, diskutert tilbake i 2017, på bakgrunn av NOU-en frå Gjedrem-utvalet, som tydeleg anbefalte at ein burde skilje det ut. Det valde Stortinget å la vere å gjere, med breitt fleirtal. Men som det også går fram av innstillinga, sa også fleirtalet, dvs. alle unntatt medlemene frå Senterpartiet, at ein meiner at det ville vere føremålstenleg med nokre års mellomrom å få ei vurdering frå departementet osv. om det er grunn til å sjå på dette på nytt. No veit ikkje eg kva ein meinte med nokre års mellomrom, men no har det gått fem år, og då tenkjer eg at det er heilt riktig, ikkje minst i lys av dei enorme endringane i finansmarknadene og størrelsen på fondet, å sjå på det på ny.

Venstres syn er at det er riktig å gjere eit skilje no, og det handlar om at vi ser at det vert stadig meir komplekst å forvalte fondet. Det krev stadig meir og annleis kunnskap og kompetanse. Det igjen meiner eg faktisk vart godt illustrert i prosessen rundt utnemninga av sentralbanksjef, der det vart sagt frå ei rekkje ekspertar, og til og med politikarar, at her hadde ein ulike kandidatar som hadde veldig ulike sterke sider, og det som talte for at ein var god til å drive med pengepolitikk i banken, var noko anna enn det som talte for at ein kunne drive med internasjonal finansforvalting, som er det ein gjer i SPU. Då er spørsmålet: Må det vere slik at det er same person som er styreleiar og har ansvar for dette? Nei, det må ikkje det. Ein kan tenkje seg at ein skil det ut, slik Gjedrem-utvalet anbefalte.

Det vil eg tilrå at Stortinget gjer, og eg vil difor ta opp det forslaget som Venstre og Kristeleg Folkeparti står bak.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [12:52:31]: Det er først når vi kommer til finansmarkedsmeldingen at vi også hører barnegråt fra galleriet, så det er tydelig at det er en sak som engasjerer i alle generasjoner! Det skaper litt ekstra liv.

Men jeg har lyst til å si noen ord om finansmarkedsmeldingen. Pandemien har jo preget den økonomiske utviklingen de siste to årene, både i Norge og internasjonalt. Etter gjenåpningen har det vært en sterk oppgang i norsk økonomi. Internasjonalt bremset veksten opp i fjor høst, bl.a. på grunn av forstyrrelser i globale og nasjonale distribusjonskjeder, noe vi merker ennå.

Regjeringen vil legge til rette for utvikling av en robust og effektiv finanssektor som tjener resten av økonomien. Høy gjeld i husholdningene og høye eiendomspriser er fortsatt de viktigste sårbarhetene i det norske finanssystemet. Krigen i Ukraina innebærer stor usikkerhet om utviklingen framover. Norske banker har bygget opp soliditeten betydelig i årene etter finanskrisen. Det gir en trygghet for norsk økonomi og for bankene. Regjeringen legger stor vekt på å videreføre denne utviklingen, noe jeg også opplever at komiteen gjør i sine merknader og sine vurderinger.

Samlet sett har kredittverdige kunder og lønnsomme prosjekter over hele landet god tilgang til lån og annen finansiering. Sterke sparebanker er spesielt viktig for kapitaltilgang i distriktene og for mindre og nyere bedrifter. Hensynet til forbrukerne er et sentralt tema i årets melding. Finansmarkedene er komplekse, og ikke-profesjonelle kunder har behov for et særlig vern og gode rettigheter. Veksten i forbrukslån har de siste årene bremset opp som følge av en rekke ulike tiltak. I årets melding omtales behovet for ytterligere tiltak, herunder utvidelse av gjeldsregistrene og mulig regulering av tilleggsfordeler ved bruk av kredittkort.

Digitaliseringen av finansielle tjenester bidrar til lavere kostnader, bredere tjenestetilbud og i mange markeder økt konkurranse. Samtidig er det viktig å ivareta kunder med andre behov. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for digitalisering og innovasjon i finanssektoren, samtidig som sikkerhet, forbrukervern og finansiell stabilitet ivaretas.

Videre: Klimaendringene og omstillingen til et lavutslippssamfunn kan få betydelige konsekvenser for finansmarkedene. Finansforetak må selv identifisere klima- og miljørelatert risiko de er eksponert mot. Overvåkning og tiltak mot systemvirkninger er en viktig oppgave for myndighetene. Omstillingen vil kreve store investeringer. EUs klassifiseringssystem for bærekraftig økonomisk aktivitet, taksonomien, er et sentralt tiltak for å gjøre det lettere å identifisere investeringer som er i samsvar med våre klima- og miljømål. Regjeringen arbeider for å ivareta norske interesser i EUs arbeid med å videreutvikle taksonomien. Systemet kan være et godt verktøy for norske virksomheter som ønsker å finansiere bærekraftig virksomhet.

Jeg er glad for den brede enigheten vi har i Norge om hovedlinjene i finansmarkedspolitikken. Det vil legge til rette for forutsigbarhet for aktørene og fortsatt prioritering av trygghet og soliditet i finanssektoren.

Jeg er også glad for at Stortinget er enig i de vurderingene man gjorde i 2019, eller i forrige stortingsperiode, om hvor NBIM skulle være, at de hovedvurderingene fortsatt har bred støtte.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [12:58:16]: Elektroniske løsninger dekker i dag behovet for mange bankkunder, men det å kunne betale med kontanter er fortsatt svært viktig for mange. Det gjelder både eldre og unge, og det gjelder flere andre som enten ikke har mulighet til eller selv ikke ønsker å betale med elektroniske løsninger. Også framover vil det være mange som ønsker å kunne bruke kontanter. Selv om stadig flere bruker digitale løsninger, er det fortsatt om lag 600 000 mennesker i Norge som ikke er fortrolige med dette. Mange føler at kontanter gir fleksibilitet og trygghet, og ikke minst er kontanter viktig med tanke på beredskapen i Norge.

Finanstilsynet og Norges Bank kartla i 2020 bankenes samlede tilbud av kontanttjenester. Her kom det fram at flere banker mente de ikke har ansvaret for et kontanttilbud, og at en del banker heller ikke tilbyr kontanttjenester. Finansdepartementet har hatt på høring et forslag fra Finanstilsynet om å klargjøre i forskrift at den enkelte bank må sørge for at kundene har mulighet til å sette inn og ta ut kontanter, enten i bankens egen regi eller gjennom en avtale med andre tilbydere av kontanttjenester. Finansdepartementet har vedtatt en ny forskrift som nettopp klargjør bankenes plikt til å tilby kontanttjenester i tråd med Finanstilsynets forslag. Denne forskriften vil tre i kraft 1. oktober 2022.

Senterpartiet mener det er viktig å holde fast på retten til å kunne betale anonymt. Det er selvsagt ikke kriminelt å ha et sånt ønske, og det skal heller ikke bli det. Senterpartiet ønsker derfor ikke å svekke plikten til å ta imot kontanter.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [13:00:34]: Som jeg sa tidligere, er det veldig mye i finansmarkedsmeldingen som er bra. Spesielt har jeg lyst til å framheve det som er skrevet om håndtering av digital sårbarhet.

Økt digitalisering og bruk av ny teknologi i finanssektoren gir gevinster, men det er viktig at vi har en høy bevissthet om at det også medfører nye og endrede sårbarheter. Dersom en større bank, et sentralt infrastrukturforetak eller mange banker samtidig blir satt ut av spill over noe tid som følge av svikt i IKT-systemene, kan det true den finansielle stabiliteten. Det vil kunne få mer alvorlige følger enn det som skjedde på 16. mai, som akkurat ble nevnt, da de digitale betalingsløsningene var nede, og det ble kaos på kjøpesentrene.

Jeg er glad for at regjeringen har en grundig omtale av dette, og at finansielle tjenester, som én av de fjorten kritiske samfunnsfunksjonene, også inngår i totalberedskapskommisjonens arbeid. Dette er grundig omtalt i meldingen, og jeg er glad for at regjeringen jobber godt med dette.

Det samme gjelder håndteringen av konsentrasjons- og systemrisikoen knyttet til at IKT-driften i finanssektoren i betydelig grad er utkontraktert til et lite antall tjenesteleverandører og datasentre. Jeg merker meg spesielt at Finansforbundet i komiteens høring om finansmarkedsmeldingen framhevet utfordringene og sårbarheten som skapes gjennom at viktig infrastruktur og IKT-tjenester blir flagget ut til utlandet. Dette har gjort seg spesielt gjeldende i forbindelse med pandemien, og det vil være naturlig å se om det er behov for å redusere sårbarhet ved å hente tilbake kritiske funksjoner fra utlandet. Dette er også noe Senterpartiet har påpekt tidligere år i forbindelse med behandlingen av finansmarkedsmeldingen.

Hvilke konsekvenser vil det kunne ha for Norge i en krisesituasjon dersom vi ikke sørger for å ha både eierskap over og drift av kritisk infrastruktur i Norge? Det er viktig at vi har nødvendig kompetanse innenlands, og at foretakene besitter nødvendig IKT-kompetanse om utkontrakterte tjenester. Derfor er det viktig å ta initiativ til å hente slike tjenester hjem.

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det, og en god ting som har skjedd de siste årene, med koronapandemi og krig i Europa, er at vi har fått en økt oppmerksomhet om sårbarhet og beredskap. Det vil gjøre at vi er bedre rustet til å møte uventede hendelser i årene framover.

Lene Vågslid (A) [13:05:13] (ordførar for sak nr. 25 og leiar i komiteen): Som saksordførar for tilleggsproposisjonen til Prop. 113 LS for 2021–2022 er det det mitt innlegg kjem til å omhandle. I tilleggsproposisjonen til Prop. 113 LS for 2021–2022, som me behandlar i same sak i dag, fremjar regjeringa forslag til kva fylke Jevnaker og Hole kommunar skal høyre til. Endringane og forslag til deling av tvangssamanslåtte fylke og kommunar vil tre i kraft fyrst i 2024. Alle kommunar skal naturleg nok høyre til eit fylke, og med tilleggsproposisjonen er forslaget til deling av Viken å sjå på som fullstendig. Eg vil takke komiteen for samarbeidet og er glad for at me fekk til å behandle desse to sakene saman i dag.

Bakgrunnen for behovet for ein tilleggsproposisjon er at fleire kommunar har behandla spørsmålet om fylkestilhøyrsle etter at Viken fylke sende inn sin søknad om deling til Kommunal- og distriktsdepartementet. Jevnaker kommunestyre fatta 31. mars vedtak om at kommunen ynskjer å høyre til Akershus etter deling av Viken. Kommunestyret i Hole fatta vedtak om same tilhøyrsle 4. april 2022.

Viken fylkeskommune har ikkje greia ut ei inndeling av dei nye fylka med Jevnaker og Hole tilhøyrande Akershus fylke i staden for Buskerud fylke. Det blir i proposisjonen vist til at det på den korte tida frå kommunestyrevedtaket blei sendt til departementet til Prop. 113 LS for 2021–2022 blei fremja for Stortinget, ikkje var mogleg for regjeringa å ta stilling til fylkestilhøyrsla for Jevnaker og Hole kommunar. I Prop. 113 LS for 2021–2022 blei det difor varsla at departementet innan kort tid ville fremje ein eigen proposisjon med eit fullstendig forslag om deling av Viken, då inkludert fylkestilhøyrsle for Jevnaker og Hole.

Det er verdt å minne om at fleire av vedtaka i kommune- og regionreforma gjennomført av førre regjering, blei gjennomført utan å lytte til lokalt og regionalt nivå. Delingsforslaga i saka i dag kjem av eit behov for å rydde opp etter den feilslåtte kommune- og regionreforma høgreregjeringa gjennomførde. Ansvaret for kostnaden og bruken av pengane her meiner eg ligg hos tidlegare statsminister Erna Solberg og dei fire partia som stemte dette gjennom i Stortinget.

Som ein ser av innstillinga, er det ikkje ein samla komité bak tilrådinga. Tilrådinga til komiteen i Prop. 127 S for 2021–2022 – altså tilleggsproposisjonen – om at Jevnaker kommune skal høyre til Akershus, og at Hole kommune skal høyre til Buskerud, blir fremja av Arbeidarpartiet, Senterpartiet, SV og Raudt. Forslaget i tilleggsproposisjonen erstattar forslag A i Prop. 113 LS for 2021–2022, slik at forslaget til vedtak om deling av Viken blir fullstendig. Eg legg til grunn at partia som ikkje står bak tilrådinga, gjer greie for sine syn i debatten.

I saka om Jevnaker og Hole meiner Arbeidarpartiet at Jevnaker er i ei særstilling. Jevnaker var opphavleg ein del av Oppland, før ein blei tvangssamanslått i den nye konstruksjonen Viken. Frå 2024 skal Jevnaker plasserast i eit heilt nytt fylke igjen, og då meiner me det er naturleg at det blir i Akershus, etter at eit samrøystes kommunestyre ville det.

For Hole kommune ville det vere å flytte kommunen ut av eit fylke ein historisk sett har høyrt til, altså Buskerud, og slik sett meiner fleirtalet at anbefalinga til Viken fylkeskommune om at Hole fortsatt skal høyre til Buskerud, er den rette avgjerda.

Kari Mette Prestrud (Sp) [13:09:39] (ordfører for sakene nr. 26 og 27): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid om denne innstillingen om deling av fylker og Ålesund kommune, i tillegg til representantforslaget fra Njåstad og Strifeldt om å legge til rette for at Alta kan velge fylkestilhørighet.

I Senterpartiet gikk vi til valg på å oppløse fylkene som ble slått sammen mot fylkestingenes vilje – og nå skal det skje. De aktuelle fylkene vi deler opp, er Viken, Vestfold og Telemark og i tillegg Troms og Finnmark. Fylkene Akershus, Østfold, Buskerud, Vestfold, Telemark, Troms og Finnmark gjenoppstår. Å få være saksordfører for denne saken er derfor en ære.

Siden 1883 har vi hatt et regionalt nivå i Norge. Det har nesten ikke vært endringer i dette før i 2018, og i 2020 fikk vi regionreformen som skapte kaos. Reformen tvang fylker og kommuner sammen mot folks vilje. Vi endte opp med sammenslåinger som ingen ville ha, slik Viken er et godt eksempel på. Derfor er jeg veldig glad for å få tilbake hjemfylket mitt, Akershus, og identitetsfølelsen skal vi ikke ta lett på i denne salen. Folk fra nord til sør identifiserer seg med regionen de er fra. Folk i Finnmark ønsker å være finnmarkinger like mye som innbyggerne i Telemark ønsker å være telemarkinger. Folk i Østfold ønsker å være østfoldinger, og i Buskerud er det heller ingen som føler en identitetsfølelse til Viken framfor å være en buskerudværing.

For oss i Senterpartiet er nærhet til beslutninger en avgjørende forutsetning for et levende folkestyre. Blir fylker og kommuner for store, vil folkevalgte ikke ha tilstrekkelig lokalkunnskap om de sakene de har til behandling. Folk har også en berettiget forventning om at vi folkevalgte har tid til å forstå sakene vi skal beslutte på vegne av dem. Den muligheten blir i praksis frarøvet politikerne når avstandene blir for store og sakene for mange.

Opposisjonen hevder at det er uansvarlig pengebruk å reversere de aktuelle fylkessammenslåingene. Vi mener tvert imot at det er langt større grunn til å stille spørsmål ved de milliardene som ble brukt på å slå sammen fylkene, særlig når Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å avvikle fylkeskommunene som forvaltningsnivå uansett. I Senterpartiet hegner vi om lokaldemokratiet og feirer derfor at vi får tilbake fylkene våre, med et høyt hurra!

Denne innstillingen omhandler også et representantforslag fra Njåstad og Strifeldt fra Fremskrittspartiet om å legge forholdene til rette for at Alta kommune og innbyggerne i Alta kan velge fylkestilhørighet. Men i mellomtiden har Alta avholdt en folkeavstemning, og litt over 50 pst. ønsker å bli værende i Finnmark fylke, mens litt over 48 pst. vil til Troms. Kommunestyret i Alta har derfor enstemmig vedtatt å bli en del av Finnmark fylkeskommune når fylket gjenoppstår som et selvstendig fylke.

Innstillingen omfatter til slutt også deling av Ålesund kommune. Det skyldes at Haram ble slått sammen med Ålesund i strid med Haram kommunes ønske om å være en selvstendig kommune. Det ble avholdt en innbyggerundersøkelse og en konsekvensutredning om hvorvidt hele tidligere Haram kommune skulle gjenoppstå. Til tross for dette besluttet Ålesund kommune at kun deler av tidligere Haram kommune skulle søkes tilbakeført. Vanligvis kan departementet innvilge disse søknadene, men i dette tilfellet var departementets innstilling noe annet enn det kommunestyret hadde bedt om – innstillingen var altså å tilbakeføre hele Haram og ikke bare deler av kommunen. Derfor måtte saken til behandling i denne salen. Jeg vet ikke om dette var et forsøk på triks i ludo fra Ålesund kommune eller en lite vennligsinnet handling for å presse Haram til å søke seg tilbake til Ålesund. Jeg har i alle fall ikke sans for at kommunen søker om at kun deler av Haram skal få gjenoppstå, når de spurte befolkningen der om de ville ha tilbake hele kommunen sin, og fikk et ja til det.

I dag feirer vi alle fylkene og kommunene som har seiret i sitt ønske om tilhørighet og å komme ut av tvangsvedtak.

Mudassar Kapur (H) [13:15:00]: Den nye regjeringen har høstet mye kritikk for å være retningsløs og uten et skikkelig prosjekt, men nå slår regjeringen tilbake og gir svar på tiltale. Regjeringen har nemlig funnet både prosjekt og retning: Den skal ta Norge bakover.

Høyre mener at samfunnets ressurser må prioriteres til de viktigste oppgavene. Norge må fortsette omstillingen gjennom et grønt skifte, sørge for at flere fullfører skolen, bygge infrastruktur, skape flere jobber og inkludere flere. Det er innholdet og kvaliteten i tjenestene som er viktig for innbyggerne. Men denne regjeringen velger heller å bruke menneskelige ressurser, tid og penger på reverseringer av viktige reformer.

Høyre mener at en oppløsning av Viken, Troms og Finnmark, Vestfold og Telemark og Ålesund vil koste fellesskapet og skattebetalerne store summer og resultere i svakere kompetansemiljøer, dårligere tjenester og sette utviklingen på pause. Høyre støtter ikke regjeringens reverseringer. Som en følge av det standpunktet vil vi også stemme imot de forslag som regjeringen har lagt fram for Stortinget i Prop 113 LS for 2021–2022 og i tilleggsproposisjonen 127 S for 2021–2022, og viser også til Høyres merknader i innstillingene til disse proposisjonene. Jeg vil også varsle at Høyre vil stemme for Fremskrittspartiets forslag nr. 3, om å legge ned fylkeskommunen, i Innst. 452 S for 2021–2022, og når det gjelder Fremskrittspartiets representantforslag 29 S for 2021–2022, vises det til innstillingen.

Regjeringen setter nå i gang store reverseringer uten å synliggjøre de reelle kostnadene, uten å peke på hvordan man skal finansiere dette, og hvor mye fylkene får dekket av sine kostnader. Etter alle praktiske formål presenterer regjeringen ingen grundige analyser av de økonomiske konsekvensene og har egentlig heller ikke gjort en skikkelig utredning på selvstendig grunnlag. Vikens egen utredning slår fast at resultatet av en reversering er svakere kompetansemiljøer, dårligere tjenester til innbyggerne og at viktig utvikling blir satt på vent. Jeg er bekymret for at regjeringen nå har satt i gang dyre og årelange prosjekter med å lage flere fylker og flere fylkesadministrasjoner, noe som vil bety mange tapte år for innbyggerne.

Høyre mener på prinsipielt grunnlag at fylkeskommunen må legges ned, og at det holder med to forvaltningsnivåer i Norge: stat og kommune. Jeg vil samtidig trekke fram at en viktig faktor for å kunne fordele oppgavene mellom stat og kommune og dermed legge ned fylkeskommunen er å fortsette arbeidet for større og mer robuste kommuner, med tilgang på god fagkompetanse. Regjeringen Solberg gjennomførte en viktig kommunereform, og den bør fortsette med full kraft framover.

Det må ha vært ganske ille for Arbeiderpartiet å gå fra å være den såkalte ørnen i norsk politikk til å bli en værhane gjennom de siste årene, men etter valget har vi sett en ny utvikling i den trenden. Nå er Arbeiderpartiet overstyrt av Senterpartiet. Nå skal det altså brukes hundrevis av millioner, kompetanse og ressurser på å ta Norge bakover. Nå skal det brukes tid og ressurser på å avvikle nødvendige reformer. Det er ikke et gjenkjennelig arbeiderparti. Men det er ikke så rart at statsråd Gjelsvik er fornøyd i dag, eller at statsråd Slagsvold Vedum satt i salen og nikket til innlegget fra saksordføreren. Det overrasker meg ikke. Men for Arbeiderpartiets del er dette er en pinlig utvikling. Jeg synes faktisk lederen i Kristiansand Arbeiderparti, Helge Stapnes, sa det godt i Fædrelandsvennen 9. juni. Jeg siterer:

«Jeg har sår på ryggen. Men jeg er usikker på om det skyldes sola eller pisken.»

Det er nok partipisken til Arbeiderpartiet han snakker om, men det er Senterpartiet som har svingt den. Jeg tror Helge Stapnes satte ord på det veldig mange i Arbeiderpartiet føler for tiden.

Jeg tar til slutt opp de forslag Høyre er en del av.

Helge André Njåstad (FrP) [13:19:51]: Dette er første gong eg har vorte invitert til ei skilsmisse, så eg var litt usikker på kleskoden. Eg ser at representantane har lagt litt ulikt i innbydinga. Nokre ser på det som ein stor fest, mens andre kler seg sånn som dei ville gjort på ein vanleg dag på jobb. Eg synest bunaden burde vore øyremerkt samlande dagar som heile befolkninga står bak, og ikkje nytta ein dag der eit mindretal får ønsket sitt gjennomført.

Så var det litt spennande – det er jo tydeleg at me er inviterte på Senterpartiet sin store dag. Når partileiaren smiler frå øyre til øyre og tek bilete og kosar seg på fremste rad, og ministeren òg kjem springande inn og gler seg veldig, så er me inviterte på Senterpartiet sin store dag. Så var eg jo litt spent på kva som eigentleg ville bli utfallet av reverseringa av kommunereforma. Skulle me reversera tilbake til 1930, då landet hadde 447 kommunar? Kanskje nokon i Senterpartiet kunne tenkt seg det. Eller skulle me gå tilbake til 1967, då me hadde 454 kommunar? Eller skulle me reversera tilbake til 2014, då me hadde 428 kommunar? Fasiten for denne festen i dag er at ein går frå 356 kommunar i Noreg til 357. Det er fasiten på reverseringa som Senterpartiet i dag markerer – at ein opprettar éin ny kommune.

Det viser jo at i all hovudsak er innbyggjarane og dei folkevalde fornøgde med den jobben som vart gjord dei siste åtte åra, med å gå frå 428 til 356 kommunar. Dei er betre i stand til å levera tenester nær folk, til å byggja opp store fagmiljø og til å skapa nye kommunar som leverer gode tenester til innbyggjarane sine. Så eg er tilfreds, eg, med at dei aller fleste kommunane har brukt fire år på å skapa nye, gode kommunar, og vil fortsetja å ha blikket retta framover og ikkje bakover. Grunnen til at me hadde kommunereforma var jo ikkje eit ønske om å forandra Noreg, men eit svar på at Noreg er forandra. Det har vorte kortare avstandar, og det er behov for meir spesialiserte tenester – difor var kommunereforma riktig, og difor står ho seg godt i dag når Senterpartiet berre går frå 356 til 357 kommunar.

Den eine kommunen, Haram, stemmer Framstegspartiet òg for å oppretta på nytt. Det var ikkje noka stor sak for oss i 2017 at han skulle inn i nye Ålesund – og når ein ønskjer det så sterkt lokalt. Eg trefte faktisk to frå Haram på ein pub i Oslo på fredag, eller var det torsdag, dei måtte i alle fall vera her nokre dagar ekstra på grunn av at Stortinget behandla saka i dag og ikkje på fredag. Eg tenkjer at når det er eit så stort engasjement i Haram, så får me ønskja dei lukke til med å skapa ein ny kommune. Det blir ikkje lett ut frå dei økonomiske føresetnadene som rådmannen i Ålesund beskriv, men har ein engasjement, vilje og trykk, trur eg ein skal greia å skapa to gode kommunar i endå nyare Ålesund og Haram, så me ønskjer dei lukke til.

Når det gjeld fylkeskommunane, er linja vår at me burde sagt at me klarar oss med to nivå. Det har vore eit stort problem lenge at fylkeskommunen har låg legitimitet, og det er ikkje riktig at fylkeskommunen har vore lik i alle år frå 1837. Fylkeskommunen som direkte folkevalt organ er ein relativt ny skapning frå 1976, og han har veldig låg legitimitet i befolkninga. Det er ingen grunn til at me skal organisera oss i tre nivå i eit land med litt over fem millionar menneske. I ein situasjon der me skal ha lågare pengebruk, og me har smalare moglegheiter i framtida, burde me sagt at me klarar oss med to nivå: sterke kommunar og staten. Difor vil ikkje me bruka masse unødvendige pengar på å halda liv i fylkeskommunen. Me kan gjerne halda liv i valdistrikta i fylka som folk har tilhøyrsel til, men det er ingen som har tilhøyrsel til fylkestinget sitt. Det er jo ikkje der tilhøyrselen ligg – i fylkestinget – tilhøyrselen ligg i det geografiske området, og det er det ingen som har teke vekk frå nokon.

Difor ville det riktige svaret vera Framstegspartiet sitt forslag om å leggja ned fylkeskommunen og klara oss med to nivå i Noreg. Når det dessverre ikkje får fleirtal, stemmer me subsidiært, etter samtalar med våre fylkestingsgrupper, for at ein kan skapa dei nye fylkeskommunane. Det blir ikkje enkelt å få den legitimiteten som ein ønskjer i dei heller, men me får ønskja fylkespolitikarane våre lukke til med jobben med å skapa dei nye fylkeskommunane.

Til slutt: Alta-saka vart litt uaktuell når folkerøystinga vart gjennomført før Stortinget sa noko om økonomiske verkemiddel til Alta kommune. Grunnen til at me fremja forslaget, var jo at me ville svara befolkninga i Alta før dei skulle ta si avgjerd. Når fleirtalet behandla det først i dag, fell det jo vekk.

Når det gjeld Jevnaker og Hole, har Framstegspartiet landa på motsett konklusjon av regjeringa: Me seier ja til Hole og nei til Jevnaker.

Med det vil eg ta opp dei forslaga som Framstegspartiet er med på.

Grete Wold (SV) [13:25:13]: Hvordan vi organiserer forvaltningen i et langstrakt land, er ikke uten betydning, og det reflekteres også tydelig i de sakene som vi har oppe til behandling i dag. Prosessen og saksgangen fram til vi skal votere i disse sakene, viser med tydelighet hvor komplisert man kan klare å gjøre det.

I mange år – det har vært nevnt fra 1837 – lå fylkesstrukturen så godt som i ro, og med noen få unntak var det lite debatt, men det var heller ikke et yrende behov for å endre på noe. Tvert imot så de aller fleste behovet for et forvaltningsnivå som hadde et regionfokus, som kunne legge til rette på et overordnet nivå, men allikevel med et lokalt blikk på de utfordringene som man så i sitt hjørne av et langt land. Så har fylkeskommunen litt ulik betydning, litt avhengig av avstand til sentrale myndigheter. Det kan være geografisk, eller det kan være på annen måte. Opplevelsen av avstand kan måles på mange måter.

Men så ble det store endringer under forrige regjering, med den begrunnelsen at større enheter i kommuner og fylkeskommuner skulle slås sammen. Noen steder var det fornuftig og frivillig – og vips, straks mer vellykket. Dessverre var ikke frivilligheten like stor overalt, trolig basert på at man ikke så behovet for sammenslåinger, men det kom forventninger om at det skulle man. Ja, det vanket sågar et økonomisk ris bak speilet og dårlig skjulte trusler om umuligheten av å kunne løse framtidens oppgaver med daværende struktur. Noen steder var tvangen helt åpenbar, mens det andre steder var noe mer: Vil du ikke, så skal du.

Jeg er stolt av at våre folkevalgte er praktiske og løsningsorienterte. Så da oppgaven kom, jobbet man med den. Man forsøkte å finne gode løsninger til beste for innbyggerne sine, på tross av en opplevd misnøye med reformen mange steder. Et betydelig arbeid er nedlagt, og store ressurser er brukt. Ansatte har stått på i opp- og nedturer, og man har tålt store omveltninger.

Nå påpeker høyresiden at det er nettopp det argumentet for ikke å løse opp igjen som nå skal vektlegges. Selv med folkeavstemninger mener man at dette blir for kostbart. Man ønsker egentlig å legge ned fylkeskommunen som nivå, et nivå Solberg-regjeringen selv har brukt enorme ressurser på å slå sammen, og med det – etter deres vurdering, antar jeg – videreutvikle den til noe bedre. Det kan vi vel knapt si er blitt resultatet.

Det er et uttrykk på dårlig norsk som heter «design for disaster», og det kan synes som om man har ønsket å gjøre fylkeskommunen så dyr, så krevende og så upopulær at det er like greit å legge hele nivået ned. Men det er ny regjering, nye koster, og vi forsøker nå å rydde opp i dette, selv om det blir kostbart – for kostbart og ressurskrevende, ja, det blir det. Det er derfor ikke underlig at man er opptatt av at staten skal ta regningen, så påløpte nye utgifter ikke skal gå ut over tjenestetilbudet til innbyggerne, tilbud som buss, skole og veivedlikehold, og det støtter SV fullt ut.

Til slutt: Et resultat av denne situasjonen er en støy som nå oppstår, en støy etter en mislykket reform, og det er uro og usikkerhet og ønsker fra enkelte kommuner om enten å bli værende eller flytte til et annet fylke, slik som vi ser i Alta. Denne typen prosesser er sjelden positive. De blir fort splittende istedenfor samlende om felles oppgaver, som er det vi trenger nå.

I dag behandler vi også situasjonen i Ålesund og Haram, som har vært nevnt, og til slutt også Hole og Jevnaker. Dette er krevende prosesser, og det er mange hensyn som må vektlegges. SV er opptatt av å lytte til våre folkevalgte der ute og våre lokallag, som kjenner sine egne forhold best. I disse sakene vil vi derfor stemme i tråd med deres ønsker og også i tråd med innstillingene.

Så håper vi at vi snart kan legge denne prosessen bak oss, så vi kan konsentrere oss om å bygge en sterk fylkeskommune med nye og regionalt viktige oppgaver. Fylkeskommunen er viktig, og den må ha relevante oppgaver. Det fortjener den aller helst.

Tobias Drevland Lund (R) [13:29:24]: I dag er en merkedag i norsk politikk – og bunaden passet ikke meg, så jeg tok på meg slipset. Endelig skal Finnmark og Troms, Viken, Vestfold og Telemark og Ålesund kommune deles ved vedtak i Stortinget. Og selv om dette ikke trer i kraft før 1. januar 2024, er dette starten på å reversere noe av den sentraliseringspolitikken som har vært rådende altfor lenge, men særlig under den forrige regjeringen.

Rødt har fra starten av vært sterk motstander av kommune- og regionreformen. Det er fordi vi fryktet og trodde at regionreformen ville legge opp til en regional sentralisering til regionhovedstedene på bekostning av distriktene. Derfor foreslo Rødt allerede i oktober 2018 å stanse tvangssammenslåinger av fylker og kommuner.

Solberg-regjeringens tvangssammenslåinger av fylker, som ble vedtatt med knappest mulig flertall, har møtt stor motstand i befolkningen. I en folkeavstemning i Finnmark i mai 2018 sa over 80 pst. av de som stemte, nei til en sammenslåing med Troms fylkeskommune. Arbeiderparti-veteranen Martin Kolberg sa det godt da han sa at det hele koker ned til et spørsmål om sentralisering av demokratiet og tjenestene til innbyggerne. Vi i Rødt mener derimot at nærhet mellom befolkningen og dem som tar beslutninger, er helt grunnleggende for i størst mulig grad å sikre et levende folkestyre.

Så er det verdt å minne om at desentralisering av oppgaver ble erklært som en av hovedoppgavene i denne reformen, men det er ingen oppgaver av større betydning som faktisk ble overført, ei heller penger til det.

Jeg har stor medfølelse med alle de fylkeskommunalt ansatte som har brukt flere år på å bygge organisasjoner og fylkeskommuner som det ikke blir noe av, men det er likevel viktig å huske at dette er Solberg-regjeringens regionreform, og det er deres rot vi nå rydder opp i. Dette er et resultat av et politisk kompromiss som ingen egentlig ville ha. Slik blir det når politikken utformes på et møterom på Stortinget, uten at man tar inn over seg hva folk der ute mener.

Høyre og Fremskrittspartiet vil legge ned fylkeskommunen, Venstre og Kristelig Folkeparti vil ha fylkeskommunen, og resultatet ble da en politisk hestehandel og en reform som ingen egentlig ville ha, og som var bygd på tvang. Det er et dårlig utgangspunkt for en reform. Resultatet ble en reform som bærer preg av lite og mangelfull utredning av kostnader og konsekvenser i forkant, få store, reelle oppgaver overført til de nye fylkeskommunene og ingen vilje til å lytte til flertallet verken i befolkningen eller blant de folkevalgte politikerne, som ble overkjørt.

Rødt er veldig tydelig på at vi forventer at de reelle kostnadene knyttet til deling blir fullkompensert av staten. Vi mener også at statsforvalteren bør følge de til enhver tid gjeldende fylkesgrensene.

Oppgavene framover er store, og vi må jobbe sammen for at fylkeskommunen skal ha relevante og viktige oppgaver samt god finansiering fra staten. Rødt mener det er på tide å styrke det regionale folkevalgte nivået for å løse de utfordringene vi vil stå overfor i framtiden.

Så er det verdt å minne om at Rødt også har vært sterk motstander av Solberg-regjeringens kommunereform, hvor flere kommuner har blitt vedtatt sammenslått med tvang, mot sin vilje. Derfor er Rødt glad for bl.a. det som ligger i proposisjonen her i dag, om å dele Ålesund kommune, og at Haram i sin helhet går ut. Det burde være liten tvil – hvis man ser på resultatet i folkeavstemningen – om hva som bør være resultatet her, og derfor støtter Rødt innstillingen slik den foreligger.

Det er ingen hemmelighet at Rødt gjerne skulle sett at flere tvangssammenslåtte kommuner fikk muligheten til å dele seg. Jeg viser da til et brev fra statsråden til statsforvalteren i Vestland, der statsråden bl.a. skriver at dersom en eventuell deling av Kinn kommune – i dette tilfellet – skal bli vedtatt i tide til de eventuelt nye kommunene trer i kraft fra 1. januar 2024, må kommunestyret i Kinn behandle saken om deling senest 1. september 2022. Da forstår jeg det på ingen annen måte enn at dette også må være en mulighet for andre kommuner som ønsker å få delt seg i tide og få avholdt valg til de nye kommunestyrene, hvis de ønsker det. Derfor fremmer Rødt et eget forslag her i dag om å be regjeringen aktivt oppfordre tvangssammenslåtte kommuner til å søke om deling, og om å gjøre det innen 1. september og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Sveinung Rotevatn (V) [13:34:41]: Eg registrerer at fleire representantar har kledd seg i flotte bunadar i dag. Det har ikkje eg, min heng heime i skåpet. Det er fordi eg ikkje har ein Vestland-bunad, for han finst ikkje. Eg har heller ikkje ein Sogn og Fjordane-bunad, for han finst heller ikkje. Eg har ein Nordfjord-bunad. Det illustrerer eigentleg eit poeng, for bunad er noko folk knyter til identitet. Dei færraste bunadar i Noreg følgjer fylkesgrensene, verken dei gamle eller dei nye fylkesgrensene. Eg trur at viss vi følgde det prinsippet, ville til og med Senterpartiet meint at det vart litt for mange fylkeskommunar i dette landet. Viss nokon derimot presenterte for meg eit kommunekart som følgde bunadsgrensene, trur eg faktisk det kunne vore ein idé som var verd å utforske – men nok om det.

Regionreforma hadde eit mål, og det var å skape større, sterkare og betre koordinerte regionar som kunne styrkje det lokale folkestyret. Ekspertutvalet som vart leia av professor Terje P. Hagen, konkluderte med at regionreforma opna for å flytte fleire oppgåver nærare folk enn før. Den førre regjeringa flytta fleire oppgåver ut til dei nye regionane. Det var riktignok ikkje alle oppgåvene dei ville ha, men mykje vart likevel flytta ut, og ein kunne gjort endå meir. Det som no skjer, er at ein gjer det veldig vanskeleg å fortsetje med den utviklinga, og kanskje må ein reversere ho.

Venstre støttar ikkje delinga av fylka Viken, Vestfold og Telemark og Troms og Finnmark. Dei nye regionane hadde ein moglegheit til å snakke for sin region samla og fungere som ei motstemme på vegner av sin region. Det vil dei ikkje lenger få. Endå viktigare enn det: Delinga skapar utfordringar for innbyggjarane. Både Buskerud og Østfold er venta å ville ha eit negativt netto driftsresultat i løpet av kort tid etter gjenoppretting av fylka. Med andre ord kjem begge fylkeskommunane – med mindre regjeringa løyver meir pengar – til å måtte kutte i tenester nær folk, som det heiter, eller redusere investeringane for framtida. Oppdelinga vil svekkje fagmiljø som no har vorte mødesamt etablerte, og ein risikerer å miste verdifull kompetanse i prosessen.

No høyrer vi veldig mange bekymringsmeldingar om folk som ønskjer å slutte. Ein skal sjølvsagt ikkje basere alt på anekdotiske bevis, men eg har ei heilt reell frykt for at det som no skjer, kjem til å ramme særleg Buskerud og Østfold, og vil ha ein negativ effekt på arbeidsmiljøet. Ein vil ta på seg ein stor risiko for at dei nye fylkeskommunane vert mindre effektive og dyrare å drifte enn dei vi har i dag. Det er eit ganske stort ansvar fleirtalet her i salen i så måte tek på seg, men vi får leggje til grunn at dei er seg sitt ansvar bevisst.

Proposisjonen inneheld også nokre forslag knytt til kommunar. Ålesund kommune har vurdert det slik at kretsane Vatne/Tennfjord og Søvik/Grytastranda bør halde fram med å vere ein del av Ålesund kommune sjølv når ein deler opp, og det er slik kommunestyret har søkt om å dele opp kommunen. Departementet skriv at det ikkje har kome fram forhold i utgreiinga som tilseier at dei to nye kommunane ikkje vil kunne fylle rollene sine om dei vert delte på den måten, så det er altså ikkje noko som tilseier at regjeringa her må gripe inn, men det gjer ho altså likevel. Det er underleg at regjeringa no føreslår ei anna inndeling enn den kommunestyret sjølv har gått inn for.

Det er også slik at Stortinget har vorte førelagt forslag til plassering av kommunane Hole og Jevnaker i dei nye fylka etter delinga. Utgangspunktet til Venstre er at vi meiner dei bør liggje i Viken fylke, som i dag, og det er slik vi kjem til å stemme. Samtidig synest eg det er litt pussig at regjeringa heller ikkje her vil lytte til kommunestyret i Hole, som har søkt om at kommunen skal verte ein del av Akershus.

Det må vel i alle fall kunne seiast at den veldige kritikken mot at den førre regjeringa ikkje ville lytte til det lokale nivået, høyrest litt mindre edel ut etter dei rundane vi no går gjennom – og då har eg ikkje eingong nemnt det som no er i ferd med å skje nede i Kristiansand. Vi får berre slå fast at dagens regjering er for å overstyre det ein vedtek lokalt, og det er det dagens regjering som har ansvaret for.

Det kommunesektoren no treng, er ro og at ein får konsolidert dei nye kommunane og fylkeskommunane som er etablerte, ikkje å slengje tilsette og folk ut i stor usikkerheit, som vil skje etter dagens møte.

Til sist: Dei endringane som vert føreslåtte i samansetjinga av fylke, medfører behov for å endre inndelingslova, slik at fylka får namn. Venstre står ikkje bak tilrådinga i saka, for vi støttar ikkje oppsplitting, men vi ser at det ikkje vert fleirtal for det, og desse fylka må no eingong ha namn som reflekterer dei faktiske forholda, så vi vil stemme for tilrådinga når det gjeld lovdelen av dette.

Eg tek opp forslaget frå Venstre.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [13:39:55]: Vi står her i dag som en konsekvens av en forhastet og lite gjennomtenkt regionreform, der det i flere tilfeller ble skapt store og lite hensiktsmessige fylker som hadde mindre demokratisk nærhet til beslutningene. Miljøpartiet De Grønne var i tillegg imot denne regionreformen fordi det tok tid og penger vekk fra viktig arbeid i fylkeskommunene. Særlig gjaldt det på området klima og miljø, der fylkene gjør veldig mye viktig planarbeid, og jobber med samferdsel og kollektivtransport.

På fylkesnivå har Miljøpartiet De Grønne stemt for at Troms og Finnmark – det kanskje aller minst hensiktsmessige fylket – skal oppløses, men når det gjelder fylket Vestfold og Telemark og fylket Viken, har Miljøpartiet De Grønne på fylkesnivå tatt en annen vurdering. Oppløsningen vil koste tid og penger, på samme måte som sammenslåingen gjorde, noe som vil gå på bekostning av klima- og miljøarbeidet. Det skaper også en vanskelig og usikker situasjon for de ansatte og fagmiljøene, som nå splittes opp. Vurderingen i Vestfold og Telemark og i Viken er at det for disse fylkene vil være betydelig vanskeligere å nå målene for fylkeskommunen, og pragmatisk sett har vi vurdert det nødvendig å stemme imot å gå en ny runde i dansen med omorganiseringer på fylkesnivå.

Men fylkene har tatt sine valg. Lokaldemokratiet har talt, og vi i Miljøpartiet De Grønne støtter prinsippet om at fylkene selv skal bestemme. Derfor støtter vi i dag fylkenes ønske om en oppløsning. Vi vil gjøre vårt beste for å samarbeide om gode tjenester og klimaarbeid i de nye fylkene.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [13:42:10]: I dag er en gledens dag. Gjennom de vedtak som Stortinget ligger an til å gjøre i dag, vil nærmere to millioner nordmenn få fylkene sine tilbake. Ikke minst er det en gledens dag for demokratiet, fordi en har et flertall på Stortinget som vil lytte til den lokale folkeviljen. Det har kostet tid, det har kostet krefter, og det har kostet penger å sørge for at folkeviljen skal skje. Omsider vil en gjøre vedtak om at den rare konstruksjonen Viken, som mange av oss gjennom år har argumentert mot, skal bli historie, at en skal få tilbake Akershus, Buskerud og Østfold som egne fylker. På samme måte vil også sammenslåingen av Troms og Finnmark bli historie, og en vil få tilbake Troms og Finnmark som egne fylker. Den sterke folkeviljen som ikke minst ble uttrykt gjennom en folkeavstemning i Finnmark med langt over 80 pst. for eget fylke, blir fulgt opp gjennom dette vedtaket. En vil også oppløse sammenslåingen av Vestfold og Telemark og få tilbake de to fylkene som egne fylker. Haram kommune vil også komme tilbake som egen kommune, i tråd med og etter de samme grensene som Haram kommune hadde tidligere.

I tillegg foreligger det en tilleggsproposisjon til behandling i dag, som angir fylkestilhørighet for de siste kommunene som sendte inn søknad til vurdering så sent at vi ikke fikk det med i den opprinnelige saken. Det foreligger nå et fullstendig forslag til vedtak.

Jeg registrerer at representanter fra Høyre og Høyres hovedtalsperson, Mudassar Kapur, er bekymret for kostnader i prosessen. Jeg hørte ikke at Høyre var bekymret for kostnader da en mot folkets og folkevalgtes vilje tvang gjennom sammenslåing av både kommuner og fylker. Da kunne taksameteret gå, men når vi sørger for et forslag som er i tråd med det som en lokalt ønsker, etter vedtak og søknader fra kommunestyrer og fylkesting, da er plutselig Høyre bekymret for kostnader, for første gang i prosessen.

Jeg registrerer også at Høyre er bekymret for at det ikke har vært utredninger, eller at spørsmålet ikke har vært utredet nok, eller at vi ikke tar hensyn til de utredningene som har blitt foretatt. Vel, disse sakene er blitt mye bedre belyst og utredet lokalt og regionalt gjennom det som nå skjer, enn da sammenslåingene skjedde. Det er altså opp til de lokalt folkevalgte i de berørte fylker å gjøre en vurdering av både det som gjelder kostnader, og det som gjelder effekter på ulike områder, og å vurdere hva som er best for utviklingen i deres fylke, istedenfor å gjøre som f.eks. representanten Rotevatn, som står her og sier at en er bekymret for hvordan det vil gå med Østfold og Buskerud. Ja, kanskje en skal lytte til dem som bor i Østfold og Buskerud, og høre hva de mener er det beste for utviklingen av deres område.

Jeg merker meg også at representanten Njåstad sier at mindretallet her får gjennomslag. Nei, tvert imot, det er selvsagt flertallet i denne salen som vil fatte vedtak. Men det som er forskjellig denne gangen i forhold til forrige gang, er at vedtakene har flertall bak seg i Stortinget og i tillegg flertall bak seg lokalt, istedenfor slik Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet gjorde ved forrige korsvei, der en med knappest mulig flertall tvang gjennom vedtak som ikke hadde oppslutning blant folk og folkevalgte rundt omkring i Norge.

Vi må utvikle Norge i lag med det som er folkeviljen rundt omkring i Norge, sørge for at vi gradvis også gir mer makt og myndighet til både kommuner og fylker, sørge for å styrke dem gjennom en styrket kommuneøkonomi, som denne regjeringen har som en av sine viktigste prioriteter. Vi må sørge for å legge til rette for gode tjenester i hele Norge, i bygd og by.

Geir Inge Lien (Sp) [13:58:57]: Høgre–Framstegsparti-regjeringa gjorde etter mitt syn fleire uforståeleg val i kommune- og regionreforma. Kommunereforma førte til at fleire av dei samanslåtte kommunane vart ulogiske, og fleire av dei tvangssamanslåtte vart òg veldig ulogiske med Høgre–Framstegsparti-regjeringa. Dei lytta ikkje til dei regionale og dei lokale folkevalde nivåa.

Difor kjem denne saka her i dag – raskt, effektivt og gledeleg. Det er behov for å rydde opp etter ein feilslått kommune- og regionreform, som den førre regjeringa sette i gang. Vi veit alle at tvangsekteskap ikkje skal førekome, og om det gjer det, er det sjeldan eller aldri vellykka – frivilligheit, frivilligheit. Denne saka handlar om å løyse opp tvangssamanslåing av kommunar, og som eit resultat av eit valløfte kjem denne saka frå oss i dag.

Eg hadde fleire besøk under valkampen i gamle Haram kommune, og der – i lag med folkeaksjonen Haram ut av Ålesund, på ferjekaia i Brattvåg – lova eg direkte på fjernsyn at dersom Senterpartiet fekk nok oppslutning, skulle vi reversere denne samanslåinga. Og i dag skjer det, i dag skjer det.

Etter fleire rundar og med Hurdalsplattforma som grunnlag er vi i dag der at Haram kommune igjen skal oppstå som eigen kommune frå 1. januar 2024.

Eg er svært glad og imponert over det store engasjementet og oppslutninga i denne prosessen. Ein takk går til kommunestyret i Ålesund som tok folket i Haram på alvor, gav dei moglegheita til å få ei folkeavstemming – ei folkeavstemming med stor deltaking, der resultatet vart at heile 72 pst. av innbyggjarane i gamle Haram ville ha Haram kommune i si heilheit tilbake.

Eg er svært imponert over lokale politikarar frå Haram, med Lisa Alvestad i spissen, som i lag med organisasjonen Haram ut av Ålesund, leia av Harald Nordang, har opptredd svært ryddig og målretta. Dei sit på galleriet her i dag – ein gratulasjon til dei. Dei – med fleire – har rigga mange folkemøte med fulle hus på Haramsøya, på Vatneeidet og i Brattvåg, eit utal møte med folk der begge synspunkt har fått kome til uttrykk, med gode spørsmål til både stortingsrepresentantar og finansministeren. Ja, eg har vore på møte og veit korleis det var. Folk vart høyrde, og no skal ein kommune på 9 300 innbyggjarar få stå opp igjen. Gratulerer til Haram. Gratulerer til oss alle.

Anne Kristine Linnestad (H) [14:02:10]: Jeg mener dette er en trist dag for innbyggerne i Viken.

I februar hadde NRK et oppslag med Tove Korneliussen som jobber i administrasjonen. Hun og mange ansatte med henne fryktet en ny runde med omstilling. Hun mente sågar at man i debatten om fylkesdeling glemmer de ansatte i fylkene, og hun fryktet at flere viktige prosjekter skulle bli lagt på is. For Høyre er altså tjenestene som tilbys innbyggerne, det aller, aller viktigste – at tjenestene har god kvalitet, og at de blir gitt når innbyggerne trenger dem.

Jeg deler Korneliussens bekymring. Det blir ikke effektivitet, innovasjon og gode tjenester av usikkerhet. Ingen vet hvor mye det vil koste å splitte Viken og opprette tre nye fylker, men det er antydet opp mot 500 mill. kr. Flertallet vil altså bruke hundrevis av millioner og store menneskelige ressurser på å splitte fagmiljøer som har brukt fem år på å etablere seg. De samarbeider på tvers, lærer av hverandre og etablerer innovative, effektive tjenester til det beste for innbyggerne i hele Viken. Ved oppsplitting av Viken vil flere tusen ansatte kastes ut i usikkerhet om hvor de skal jobbe, hvilke oppgaver de skal ha, hvem de skal jobbe sammen med, og mange av dem vil dessverre se seg om etter jobb andre steder. Det er ikke til det beste for folk i verken Halden, Hurdal eller Hallingdal.

Dersom regjeringen og flertallet i denne salen har så mye penger til å lage nye fylker, hvorfor bevilger de ikke heller de samme pengene til å utvikle enda bedre videregående skoler, følge opp elever som sliter med mobbing og utenforskap, og forbedre gang- og sykkelveinettet på tvers av det fylket vi har i dag?

Svaret ga egentlig saksordføreren selv, og jeg siterer:

«Opposisjonen hevder at det er uansvarlig pengebruk å reversere de aktuelle fylkessammenslåingene. Vi mener tvert imot at det er langt større grunn til å stille spørsmål ved de milliardene som ble brukt på å slå sammen fylkene.»

Senterpartiet er altså mer opptatt av fortiden enn av å utvikle gode tjenester for framtiden. Saksordføreren legger i et leserinnlegg i Østlandets Blad stor vekt på avstand:

«De færreste har tid til å reise halve landet på tvers for å dra på en befaring. Å reise fra min hjembygd Kråkstad til Hardangervidda oppleves ikke nært.»

Tenker Senterpartiet i Finnmark på samme måte? Er det for langt mellom Kirkenes og Alta? Bør Finnmark splittes i to?

Å være politiker i Viken er krevende, men det blir det også i Akershus. At avstand skal være det beste argumentet for å splitte Viken i tre, mener jeg er å snakke politikerne ned. De er valgt for å tjene hele fylket, og mange av dem har fylkespolitikk som heltidsverv. Jeg håper virkelig at de bruker tid på å sette seg inn i sakene og på å reise i hele fylket. Det vil nok bli krevende for en politiker fra Kråkstad å sette seg inn i sakene som omhandler Dal også. Det mest uforståelige er allikevel at dersom man leser rapporten Viken selv fikk laget om seg selv, er det ingen gode grunner for å splitte Viken og etablere tre nye fylker.

Kathrine Kleveland (Sp) [14:05:34]: «I dag kan det Norge vi kjenner bli endret ved vedtak på Stortinget», skrev jeg på Facebook 8. juni 2017. Og jeg fortsatte:

«Senterpartiet tror at det gode livet og samfunnet skapes lokalt med små avstander til skoler, sykehjem og barnehage. Et samfunn der det er kort vei mellom de som bestemmer, og dem som berøres av vedtakene. Derfor stemmer Sp imot alle forslag om tvangssammenslåinger.»

I videoen jeg postet, sa jeg: De store endringene som skjer med både kommune- og regionreformene, ønsker vi ikke i Senterpartiet.

Jeg var selv med og stemte imot ved enhver anledning i Vestfold fylkeskommune til slaget var tapt. Dermed ble ett av resultatene at 19 fylker ble tvangssammenslått til 11, og at Vestfold ble til Vestfold og Telemark.

Hurdalsplattformen bekrefter at vi vil videreføre tre direkte folkevalgte nivåer. Det er det ikke alle som vil. Hurdalsplattformen ga også rom for at tvangssammenslåtte fylker og kommuner som ville splitte opp, og som fikk flertall for det i sine folkevalgte organer, kunne søke om det. Det ville et klart flertall i Vestfold og Telemark. Jeg er glad vi har en regjering som lytter til lokaldemokratiet.

Etter vedtaket i morgen skal vi derfor bygge fylkene videre hver for seg. Senterpartiet vil styrke folkestyret og fortsatt forsvare et tredelt forvaltningsnivå med stat, fylke og kommune. Avgjørelser skal tas nærmest mulig dem det berører. Det er sentralisering som svekker folkestyret.

Senterpartiet vil gi fylkeskommunene mer ansvar – og verken ribbe eller fjerne det folkevalgte nivået. Senterpartiet ser muligheter for fylkeskommunen videre; fylkeskommunen har en sentral plass i distriktspolitikken. Jeg er glad for at regjeringen vil gjennomgå og styrke virkemiddelapparatet og fylkeskommunenes rolle i distrikts- og regionalpolitikken.

Vestfold var et lite fylke, men det var ikke noe som tydet på at vi ikke klarte å fylle de oppgavene vi hadde før tvangssammenslåingen. Det er heller ingenting som tyder på at vi ikke skal klare å oppfylle våre oppgaver når vi igjen blir et eget fylke. Nå ser jeg framover, og jeg er en stolt vestfolding.

Ole André Myhrvold (Sp) [14:08:23]: Når vi hører Høyres representanter snakke, handler det om kroner og øre. Senterpartiets utgangspunkt i regiondebatten er et aktivt og levende folkestyre, der beslutningene skal tas så nær folk som mulig. Vår mål er liv i hele landet, med spredning av makt, arbeidsplasser og kapital.

Historisk har kommune- og fylkesgrensene vært effektive kjepper i hjulene for sentraliseringens iboende kraft. Vikens utforming, derimot, er av en sånn sammensetning at den over tid ville bidratt til massiv sentralisering av makt og arbeidsplasser i Buskerud, Østfold og i distriktene i Akershus.

Gjennom tre valg har vi i Senterpartiet drevet valgkamp mot Viken, både ved stortingsvalget i 2017, fylkestingsvalget i 2019 og ved stortingsvalget i fjor høst. Resultatet var veldig oppløftende – stor framgang – fordi folk ikke kjente seg igjen i det kartet en håndfull politikere hadde tegnet på et komitérom her i huset uten noen som helst utredning på forhånd, annet enn egen forankring i eget hode. Det er derfor oppløftende at stortingsflertallet nå vil oppløse Viken og andre fylker uten forankring, og tilbakeføre disse til de gamle fylkene.

Viken var et barn av tvang. Verken Østfold, Buskerud eller Akershus gjorde positive vedtak som sluttet opp om etableringen av Viken. Det var kanskje ikke så rart, all den tid det har vært vanskelig å få øye på fellesskapet i disse tre fylkene og de samlede regionale fortrinnene som det ble snakket så pent om.

Jeg gleder meg til Østfold fylkeskommune gjenopprettes – ikke fordi at alt var perfekt i gamle Østfold, men fordi det bidrar til å spre makt, arbeidsplasser, kapital og kompetanse. Jeg tror at de snart to og et halvt årene med Viken har lært oss noe om våre felles kvaliteter, som vil bidra til å bygge Østfold 2.0 til et bedre fylke. Jeg tror heller aldri at fylkeskommunen kommer til å bli elsket av allmennheten, men det er heller ikke poenget. Poenget er å sikre landet en god inndeling med levende bygder og byer, og da trenger vi ikke mer sentralisering. Vi trenger et bolverk som kan holde igjen, som bidrar til å bygge sterke kompetansemiljøer også utenfor hovedstaden, og som sørger for å rekruttere og engasjere folkevalgte fra alle deler av regionen, og som sikrer bred representativitet.

En del av dem som vedtok Viken, sa at det bare handler om en administrativ enhet. Nei, Viken er en dårlig ramme for folkestyret. Viken bryter fundamentalt med folks opplevelse av tilhørighet, nærhet og samarbeid. Høyreregjeringens sentraliserings- og fusjoneringspolitikk var hentet fra læreboken på BI og fra styrerommene i store konsern. Der ligger den store forskjellen til Senterpartiets verdier og løsninger, for dette handler om offentlige tjenester til innbyggerne – de kan ikke styres som i en bedrift. Høyre er opptatt av bunnlinjen. Vi er opptatt av folkestyre, trygghet, nærhet og identitet. Derfor er i dag en svært god dag, når konstruksjonen Viken sendes på skraphaugen. Østfold – ille bra!

Lene Vågslid (A) [14:11:32]: Høgre og Framstegspartiet forsøkjer å latterleggjere debatten me har her i dag. Men me kan f.eks. sjå tilbake til ein leiar i VG i 2018, som sa følgjande om regionreforma til Erna Solberg:

«Arbeidet med å slå sammen norske fylker til større regioner må være noe av det sletteste politiske håndverket på lang tid. Uansett hva som blir utfallet til slutt er regionreformen et sorgens kapittel i norsk politikk.»

Det var hard kost frå ein av landets største aviser. Me kunne òg lese i Dagsavisen i desember i fjor om ei historisk mislukka reform, og om at dei gamle fylka no gjer comeback fordi den blå regjeringa aldri forstod landet ein skulle styre.

At Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa ville innvilge skilsmisse for tvangsamanslåtte fylke som søkte om det, om me vann valet, har vore tydeleg kommunisert. Ingen som røysta på oss, hadde grunn til å tvile på det, heller ikkje i mitt valdistrikt. Eg er difor glad for at me gjer det me lova veljarane etter at Vestfold og Telemark sende inn ein søknad om deling den 18. februar i år. Det vart grundig diskutert i fylkestinget, og bak vedtaket stod eit breitt fleirtal av Arbeidarpartiet, Senterpartiet, SV, Raudt, fleirtalet i Framstegspartiet og delar av Høgre.

Då me fekk det nye fylket, var det mange som spøkte med om me skulle begynne å seie Vestfold og Telemark-kanalen, Vestfold og Telemark-bunad, Vestfold og Telemark-ku, eller å ta eit Vestfold og Telemark-nedslag. Sjølvsagt måtte me aldri gjere det, men likevel er det eit lite alvor i denne spøken, for dette er òg ein debatt om identitet. Det handlar om tru på og tillit til at ein blir godt representert i folkevalde organ.

Så Høgre- og Framstegsparti-politikarane som er bekymra for at me skal gå bakover i tid, kan ta det heilt med ro – me skal framover. Me må berre rydde litt fyrst, for det er det dette er – opprydding etter ei dårleg reform.

Eg vil avslutte innlegget mitt med å sitere sjefsredaktøren i Telemarksavisa, som i februar i år skreiv:

«Først og fremst var dette en dårlig forberedt og forankret reform, som ble en ren fiasko. Det viser oppløsningenene nå. Og det kan ikke Høyre skylde på noen andre for. Den fiaskoen eier de selv.»

Geir Adelsten Iversen (Sp) [14:14:10]: Jeg ser fram til at vi får en ny giv i Finnmark.

Denne helga var jeg på konsert i Hasvik kirke. Det var Tverrelvdalen Veterankorps som spilte – en fantastisk konsert. Det viser at man kan få til noe også i utkanten. Korpset kommer fra Alta, men mange av deltakerne i korpset har tilknytning til Hasvik. Konserten var tuftet rundt kjærlighet til Finnmarks kultur og er et samarbeid mellom korpset fra Alta og lokale krefter fra kommunen. Melodiene som ble spilt, var bl.a. «Kjærlighetsvise til Sørøya» og «Ut mot havet».

Regjeringen vedtok 12. mai i år å gjenopprette Finnmark som et selvstendig fylke. Det er første steg for at Finnmark skal få mer igjen for de verdier som blir skapt av arbeidsomme folk og av fantastiske ressurser i Finnmark. Gjennom gruvedrift, olje- og gassutvikling, oppdrett, fiske, reindrift og jordbruk skapes det enorme verdier i Finnmark. Jeg kan nevne at i min kommune eksporterer vi for ca. én million kroner per innbygger hvert år. Likevel har det offentlige tjenestetilbudet vært under angrep de siste ti årene. Fra 2013 opplevde vi en sentralisering av politiet, militæret, skattekontor, rådhus og fylkeskommune. Sentraliseringen fjernet arbeidsplasser og trygghet og ga oss lengre avstand til makten. Det har også gått ut over samspillet mellom offentlige og private arbeidsplasser, som skaper et sterkt arbeidsmarked.

Regjeringens vedtak om å opprette Finnmark som eget fylke, styrking av økonomien til alle finnmarkskommunene, økning av Finnmarksfradraget, et kraftfullt jordbruksoppgjør og satsing på militær og sivil beredskap, særlig i nord, samt at flere av fergesambandene våre blir gratis, er – sammen med Altas ja til Finnmark – starten på en satsing på Finnmark. I tillegg trenger vi nå flere helårsarbeidsplasser og mer eierskap lokalt i alle næringer. Her har Alta med sine gründere og entreprenører en nøkkelrolle. Vi skal ikke tilbake til det gamle, vi skal framover til det nye, og vi har god plass til dobbelt så mange personer som vi er i dag. Ressursgrunnlaget for å få dette til er der. Regjeringen har startet på jobben og er klar for mer, og sammen med engasjementet fra alle som bor der, skal vi få til en ny giv for Finnmark.

Jeg har en god venn som nå er på tur til Finnmark for å feire denne saken. Gratulerer til Finnmark!

Irene Ojala (PF) [14:17:21]: Pasientfokus’ velgere kommer fra samtlige partier i Finnmark, og den største oppslutningen har vi i Alta kommune. Noen vil være i Finnmark, og noen vil være i Troms av våre velgere. Uroen befolkningen i Alta faktisk kjenner på, er noe som verken fylkespolitikere, Stortinget eller regjeringen snakker så mye om. Hva er det nye Finnmark? Vil det føre til en positiv beslutning om at kvinners rett til fødeavdeling blir en realitet? Vil våre eldre få en geriatrisk sengepost i Alta, som er Finnmarks største by?

Folkeavstemningen om Altas fylkestilhørighet ble gjennomført for fem uker siden, med en valgdeltakelse på 37,85 pst. – en oppslutning Altas ordfører fra Arbeiderpartiet syntes var tilfredsstillende. Valgforsker Frank Aarebrot har uttrykt at en valgdeltakelse på under 50 pst. bør bekymre oss. Av de 37,85 pst. som stemte, var det 50,06 pst. som svarte at de ville bli i Finnmark, mens 48,16 pst. ville søke om å bli med i Troms.

Tvang er et helt spesielt ord, og tvangssammenslåing er det samme. Smak litt på det ordet – det høres ikke bra ut. Men tvang er det også når eldre mennesker sendes fra sitt hjem til enkle undersøkelser på vinterstengte og kolonnekjørte veier, liggende på rygg i en ambulansebil til omlasting i fokk og rokk og en tissepause i kulingen. Tvang, det er også når pårørende tvinges til å være hjemme mens et familiemedlem ligger for døden på sykehus, alene og ensom uten en hånd å holde i. Tvang er det også når kvinner som skal føde, tvinges til flere timer lange reiser alene, uten jordmorfølge. Da, folkens, snakker vi om tvang.

Merk dere det, dere som representerer de sørlige deler av landet. Det som skjer i Finnmark av manglende respekt for gravide kvinners og eldre pasienters rettigheter, det kommer til å komme sigende sørover som trekkfuglene om høsten.

Velgere har fortalt oss hvorfor de ikke deltok i avstemningen. De sier rett ut at myndighetene ikke la fram saklige alternativer, med en positiv side og en negativ side. De følte seg viklet inn i et politisk kaos hvor mange sterke aktører drev med desinformasjon, særlig om hvordan Altas befolkning ville tape hvis de søkte seg til Troms.

Framtidens Finnmark må vi lage bedre enn det gamle Finnmark. Vi må unne Alta fødeavdeling og geriatri, Kautokeino må ha beredskapsflyplass, og alle kommunene i hele Finnmark må få plass teleteknologiske tilbud, slik at legevaktslegen alltid kan sende pasienten til riktig behandlingssted. For hvem var det som innbilte oss finnmarkinger at norsk helselovgivning gjelder alle andre steder i landet, men ikke i Finnmark?

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [14:20:21]: Dette er en historisk dag. Det er en god dag for alle oss som mener at Viken er en uhensiktsmessig konstruksjon som svekker demokratiet og fører til sentralisering av makt. Det er en god dag for alle oss som mener at Østfolds kvaliteter bør utvikles i et eget fylke, som en god ramme for folkestyret og for å tilby gode tjenester nær folk, et fylke der hele Østfold blir sett og alle deler av fylket tas i bruk.

Senterpartiet er klar til å starte den viktige jobben med å bygge et fylke som skal løse framtidens oppgaver. En oversiktlig fylkeskommune der både administrasjonen og de folkevalgte har god lokalkunnskap, er viktig for å kunne fatte gode beslutninger. Vi må starte med blanke ark og legge igjen det som ikke var godt nok i gamle Østfold fylke. Vi må bygge en felles identitet og en kultur for å gjøre hverandre gode.

For Senterpartiet vil nærhet og demokrati være viktig. Vi skal lytte til folk, ta med de gode tingene vi har utviklet i Viken, og få en framoverlent fylkeskommune som er en god samarbeidspartner for kommunene. Vi tror at folkevalgte som sitter nærmere folk og tjenestene, lettere vil kunne se hva som er problemene, og skape bedre tilbud. Nei, folk flest har ikke behov for å besøke fylkeshuset, men det betyr noe hvem som jobber der, hvem som skal møtes til politiske møter der, og hvilket og hvor stort område de har ansvar for.

Måten sammenslåingen skjedde på, har bidratt til at de tvangssammenslåtte fylkene aldri har fått noen legitimitet i befolkningen. Lærdommen vi kan ta med oss av denne prosessen, er at når vesentlige strukturelle endringer skal gjøres i samfunnet, må det forankres så godt som mulig i befolkningen. I dette tilfellet skjedde ikke det.

Vikens dager er snart talte. I dag debatterer Stortinget deling av tvangssammenslåtte kommuner og fylker, i morgen fattes vedtak om at Viken skal oppløses, og at Akershus, Buskerud og Østfold ved neste stortingsvalg skal gjenoppstå som egne fylker. Det blir også en god dag.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [14:22:37]: Solberg-regjeringens regionreform er av mange andre enn meg beskrevet som et politisk makkverk. I juni 2017 vedtok Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, etter egen overbevisning, at størst er best, at sammenslåing er et mål i seg selv, og at sentralisering er måten å bygge landet på – nærmest uansett. Da bestemte man seg også for å tvangssammenslå Troms og Finnmark. Noen annen logisk, rasjonell begrunnelse var det ikke mulig å se om man skrellet av all nytale om hvor flott dette skulle bli.

Sentralisering av makt, økonomi og folk er fortsatt Høyres mantra. Selv mikroskopiske nye myndighetsområder som man prøvde å overbevise folk om at skulle gi større politisk tyngde og legitimitet, falt på steingrunn. Sjelden har ord hatt så liten verdi som i daværende flertalls begrunnelse. Og handlinger i form av reelle oppgaver beseglet den politiske nytalens tomme innhold.

Den dagen i 2017 sa jeg til mediene at dette er en konstruksjon ingen vil ha. For det var virkelig en tvangssammenslåing svært få ville ha, som ingen hadde bedt om, og som et flertall i befolkningen i både Troms og Finnmark var imot. Og det har ikke endret seg. Senest i fjor høst svarte 61,7 pst. av de spurte i Troms at det er rett å oppheve tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark. Og det var etter at det hadde gått fire år, og etter at de som hadde fattet den famøse beslutningen, nok hadde trodd at dette skulle gå over. Nei, motstanden mot tvangssammenslåingen gikk ikke over.

Da proposisjonen ble lagt fram for Stortinget våren 2017, hadde man ikke konkludert fra daværende regjering når det gjaldt Nord-Norge. Men så ble det fremmet et såkalt løst forslag, der bl.a. representanten Helge André Njåstad fra Fremskrittspartiet var med, der denne konstruksjonen ingen ville ha, ble foreslått og vedtatt – et pinlig utslag av politisk samrøre, der man skaltet og valtet med organisering og folkestyre i Troms og Finnmark. Det er et areal på størrelse med Danmark, 75 000 km², og da er det selvfølgelig litt hyggelig at Fremskrittspartiet nå vil la disse fylkene gjenoppstå. Men et spesielt ærerikt, framtidsrettet og økonomisk klokt kapittel for Fremskrittspartiet og daværende flertalls politiske arbeid, er det definitivt ikke.

Jeg er glad for å være en del av et flertall og representere et parti som ser hele landet, er opptatt av lokalt folkestyre, oversiktlige enheter og tjenester nær folk.

Jeg er glad for at Senterpartiet og dagens stortingsflertall sørger for at Troms gjenoppstår som eget fylke. Det tjener tromsværingen, det tjener framtiden, og det tjener folkestyret.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:25:54]: Folkestyret bygger på et levende pulserende engasjement blant folk, og det forutsetter folkeopplysning og kunnskap om sakene som skal vedtas. Det forutsetter engasjement og klare meninger. Debatt gir folkeopplysning. Da må eksempelvis NRKs distriktskontor følge med i sakene og reise debattene. Det fungerer altfor dårlig i dag.

Viken som geografisk enhet med eget fylkesting er ikke et fellesskap som innbyggerne i Buskerud, Akershus og Østfold kjenner seg hjemme i. Meningsmålingene viser det. Når Venstres Rotevatn overser dette fullstendig, er han sjølsagt på fullstendig kollisjonskurs med Venstres folkestyretradisjon. Senterpartiet har nå overtatt Venstres historiske folkestyrerolle.

For Senterpartiet er det gledelig at Viken, Telemark og Vestfold og Troms og Finnmark oppløses. Desentralisering av makt, arbeidsplasser og bosetting er helt grunnleggende for oss. Som ombudsmann for Buskerud vil jeg også takke for innsatsen til min tidligere, gode kollega Martin Kolberg, tidligere leder i Buskerud Arbeiderparti. Han spilte en meget viktig rolle i en krevende prosess internt i Arbeiderpartiet. Sterke krefter i Akershus Arbeiderparti ønsket ikke det som vi nå har oppnådd på tross av at det var klare vedtak i alliansen Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Viken fylkeskommune.

Min sterkeste erfaring i denne saken er at Høyre og Fremskrittspartiet mente, og mener, at det å kvitte seg med fylkeskommunen er greit ved at en etablerer dysfunksjonelle fylkeskommuner, eksempelvis Viken. Hvorfor? Ja, det kan en lure på, men det ser ut som at det å underminere fylkeskommunen er helt greit, og at en da kan opptre så uansvarlig som det er å etablere slike enheter som innebærer en sløsing med arbeidsinnsats og offentlig penger.

Viken er resultatet av en hestehandel mellom Høyres parlamentariske leder, Trond Helleland, og Fremskrittspartiets daværende parlamentariske leder, Harald Tom Nesvik. Helleland fikk Viken, Nesvik fikk Møre og Romsdal – Viken med 1,2 millioner innbyggere, Møre og Romsdal med 265 000 innbyggere. Buskerud får nå 283 000 innbyggere. Det blir samspill mellom Møre og Romsdal og Buskerud. I dag er Helleland ikke engang å se i salen.

Ved fylkestingsvalget i Buskerud høsten 2023 blir det viktigste spørsmålet for partiene som stiller til valg, vitalisering av fylkestinget for Buskerud. Hva vil vi med Buskerud fylkesting? Hva vil vi med kommunestrukturen i Buskerud? Dagens regjering må overføre flere skjønnsoppgaver i plansaker fra statsforvalter til fylkeskommunen. Dessuten er det viktig at fylkeskommunen tar opp i seg oppgaver som kommunen mener det er mer hensiktsmessig at blir løst på fylkesnivå. Her har vi en sentral jobb å gjøre. Da trenger vi et vitalt fylkesting.

Heidi Greni (Sp) [14:29:07]: Jeg har vært med på disse debattene siden 2013, og argumentene fra tidligere regjeringskamerater, tvangspartiene som gjennomførte dette, er akkurat like uforståelige i dag som de var i 2013 og i 2017, og som de har vært hele veien. Det eneste som står seg, er Toskedals uttalelse om at vi har et felles resultat som ingen er fornøyd med. Vi kan bare slå fast at det er fortsatt ingen som er fornøyd med det resultatet.

Kort oppsummert kan man si at tvangskameratene i dag skiller seg i alle retninger. Høyre står fast på dagens struktur, men stemmer for å legge ned fylkesnivået de har brukt milliarder på å omstrukturere. Venstre står fast på vedtaket, men vil slett ikke legge ned fylkene. Kristelig Folkeparti har ikke prioritert å være i salen i dag. Og Fremskrittspartiet innser at dette var en stor tabbe som ikke funket, og stemmer med regjeringspartiene på alle oppløsninger. Det er fortsatt fullt kaos.

Jeg skjønner at det er tungt for Høyre å akseptere at hele reformen deres nå smuldrer opp, og jeg skjønner at de leter fortvilet etter gode argumenter, men det er ingen av de argumentene som har vært framført her i salen i dag, som holder vann. For det første beklager de at det blir svakere kompetansemiljø når de deler Viken i tre – samme dag som de selv stemmer for å legge ned fylkeskommunen, og sånn sett vil dele Viken i 51. Tre fagmiljø vil altså være altfor smått, mens 51 fagmiljø vil være i stand til å ivareta de fylkeskommunale oppgavene. Det håper jeg representantene fra Høyre kan forklare meg. Og selv om man halverer antall kommuner, vil problemstillingen være akkurat den samme.

De kritiserer oss også for å bruke penger på reversering, og at det er misbruk av skattebetalernes penger. Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemte imot denne reformen. Vi vil gjøre om på en reform vi var sterkt imot. Høyre og Fremskrittspartiet vil reversere sin egen reform, som de brukte milliarder på å tvinge gjennom, for rett etter at de har brukt de milliardene på omstrukturering, skal de altså legge ned fylkesnivået. Hadde det ikke vært mer fornuftig pengebruk å gjøre det i omvendt rekkefølge?

Når det gjelder Haram, er det også fullstendig kaos når man ser hvordan opposisjonspartiene agerer. Høyre er for hele Ålesund, sånn det er i dag, Fremskrittspartiet stemmer med regjeringen for oppløsning, og Venstre har et eget forslag der de vil frigjøre deler av Haram. Kaoset er akkurat like stort som det var da de drev med tvangssammenslåingene. Nå setter vi heldigvis punktum for dem.

Else Marie Rødby (Sp) [14:32:27]: Viken fylke deles nå i tre fylker: Østfold, Akershus og Buskerud. Verken innbyggerne eller de folkevalgte i disse fylkene ønsket at Viken skulle oppstå, og beslutningen ble tvunget fram, noe som har gjort at det er ganske åpenbart at Viken mangler den forankringen den trenger i befolkningen. Sannsynligheten for at den skulle fått det, ser også ut til å være liten.

Viken har dessverre fått en del oppmerksomhet knyttet til høye godtgjøringer til enkeltrepresentanter og hvor dyrt det er å avholde fylkeskommunale møter – akkurat sånn som vi i Senterpartiet advarte mot før sammenslåingene – for storfylket Viken er kostnadsdrivende i sin form på grunn av sin enorme geografi og organisasjon. En større sentraladministrasjon blir en nødvendig konsekvens av et så stort fylke, bare for å koordinere den økende kompleksiteten som følge av lange avstander, lite lokalkunnskap og høyt innbyggertall.

En så stor organisasjon krever flere heltidspolitikere samtidig som det er færre folkevalgte per innbygger, og de minst folkerike kommunene i fylkets ytterkant mister sin representasjon. Dagens beslutning har betydning for Vikens nesten 1,2 millioner innbyggere som nå vil få kortere vei til beslutningene, for det teller. Som de sa det så godt i Sandefjord kommunestyre da det gjaldt oppløsning av Vestfold og Telemark – og dette er fra et forslag som Høyre også var med på å fremme:

«En deling vil gi større nærhet til politiske og administrative prosesser og derigjennom gjøre det enklere å påvirke tjenesteproduksjonen til beste for innbyggere og næringsliv.»

Det var godt sagt.

Man kan regne på arbeidstimer i en organisasjonsendring, prislapp og IKT-lisenser og drift av bygg, men hva er prislappen på å svekke folkestyret, og hva koster egentlig en toppstyrt administrasjon, både i menneskelige og økonomiske ressurser? Hva er prisen for alle heltidspolitikerne, for politisk og administrativ reisevirksomhet, og for hele systemet Viken – et system hvor det er vanskelig for en deltidspolitiker å gjøre seg kjent og ha oversikt over alt som rører seg innenfor ansvarsområdene, på en god og forsvarlig måte?

Så er det en ærlig sak å ville legge ned fylkeskommunen som styringsnivå, sånn som noen partier tar til orde for. Likevel: Kommuner og fylkeskommuner er fortsatt til for folk, og jeg skulle gjerne sett noen eksempler på de konkrete stordriftsfordelene man har oppnådd hittil gjennom sammenslåtte kommuner og fylker. Hvilke fordeler har egentlig kommunereformen gitt i form av innsparinger og effektiviseringer? Har det blitt lavere administrative utgifter? Har innbyggerne i sammenslåtte store kommuner fått mer igjen for skattepengene sine gjennom rimeligere kommunale avgifter, byggesaksgebyrer, SFO-ordning, kulturskole osv.?

Jeg regner ikke med å få svaret gjennom denne debatten, jeg er bare veldig glad for at vi i dag skal vedta oss ut av gigantfylket Viken og inn i Akershus, Buskerud og Østfold fylker.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [14:35:37]: Jeg har på meg telemarksbunaden min i dag, for aldri har jeg vært så glad og høystemt på denne talerstolen. I løpet av få timer vil nemlig telemarkingen og jeg få fylket vårt tilbake. Med det vil vi få muligheten til å utvikle Telemark på våre premisser som det distriktsfylket vi er – med våre utfordringer og våre muligheter – uten å hensynta helt forskjellige Vestfold, som nå også får bli sitt eget fylke igjen og utvikle seg på sine premisser.

Gleden over å få fylket mitt tilbake handler også om å vinne fram etter mye jobbing i en politisk sak for oss i Telemark Senterparti. Jeg ble nemlig valgt inn på Stortinget i 2017 fordi jeg hadde som hovedsak å stoppe sammenslåingen av Telemark og Vestfold – og med det bremse den voldsomme sentraliseringen av makt, ressurser, arbeidsplasser og tjenester fra distriktsfylket Telemark til folketette Vestfold, noe som regjeringen Solberg allerede var i gang med i stor stil.

Både jeg, Senterpartiet, fylkestinget og et overveldende stort antall av befolkningen sa nei til sammenslåingen fordi den ikke ville gagne telemarkingen – siden han i en slik konstellasjon ville komme i mindretall i fylkestinget og i alle andre demokratisk valgte organer. En rekke institusjoner og tjenester ville også kunne komme til å slå seg sammen som følge av en ny fylkesstruktur. Etter tvangssammenslåingen i 2020 kom da også eksemplene på det på rekke og rad, fra at telemarkingen ble nedstemt i viktige saker i sammenslåtte fagorganisasjoner, via at NRK lager mindre journalistikk fra Telemark fordi sendetiden må deles med Vestfold, til at offentlige tjenesteytere som Nav – med fylkessammenslåingen som argument – har startet med å flytte den ene enheten etter den andre fra Telemark til Vestfold.

Vi i Senterpartiet holder nå valgløftet vårt, og ved å splitte opp igjen fylkene stoppes altså den største driveren til en sånn negativ utvikling i Telemark. Selv om det blir krevende for de ansatte i fylkeskommunen å skulle omorganisere seg igjen, har de veldig store utfordringene med å slå de to administrative enhetene sammen bare understreket hvor feil denne tvangssammenslåingen har vært.

Helt fra høymiddelalderen har Telemark i sin nåværende form vært sin egen administrative enhet i Norge – altså fram til 2020 og tvangssammenslåingen. Nå blir vi det igjen, og denne gangen med et stort engasjement – både i befolkningen og politisk – for å bygge nye Telemark fylke, tuftet på vår befolkning og geografi og på våre muligheter innenfor kraftproduksjon, grønn industri, kultur- og opplevelsesnæring og det at vi er et flott og mangfoldig distriktsfylke. Vi er veldig mange som har sagt ja til Telemark lenge, og nå er vi også veldig mange som gleder oss.

Tobias Drevland Lund (R) [14:38:40]: Det blir sagt fra særlig Høyre at regjeringen og dermed også stortingsflertallet ikke lytter til lokaldemokratiet, f.eks. i Kristiansand. Sannheten er at det var Solberg-regjeringen som overkjørte folk i bl.a. Søgne og Songdalen, og som gjorde at vi er i den situasjonen vi er i dag. Nå får de, sammen med andre, muligheten til endelig å bli lyttet til.

Det er litt morsomt å høre at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti – som ikke er i salen her engang – plutselig er blitt lokaldemokratiets største forsvarere, når det er de som ikke har brydd seg om hva folk har ment, og det er derfor vi står her i dag og debatterer det vi gjør.

Jeg skjønner at særlig representanter fra partiet Høyre i dag stritter imot det de kan for å forsvare en fiasko av en reform, men en reform som ingen vil ha, bygd på tvang, er et dårlig utgangspunkt for en reform. Vi må derimot lytte mer til folk der ute i kommunene og fylkene for å lage god politikk for folk i deres hverdag.

Jeg vil gjerne at en av representantene fra særlig Høyre eller Fremskrittspartiet kan komme opp på denne talerstolen og vise til én folkeavstemning, én meningsmåling, ett vedtak i de tidligere fylkestingene som samsvarer med inndelingen av fylker vi i dag har. Jeg tror ikke de kommer til å klare å finne det. Det var derimot et flertall av noen representanter på et møterom på Stortinget som fant sammen, men de lyttet ikke til hva befolkningen der ute mente.

Derfor er Rødt veldig glad for at tiden endelig er inne for å lytte til folk i Telemark, Vestfold, Buskerud, Akershus, Troms, Finnmark, Østfold og også i Haram. Rødt skulle veldig gjerne sett at vi fikk delt opp enda flere kommuner og enda flere fylker, så den kampen har vi ikke gitt opp ennå. Poenget er at best mulig lokaldemokrati bygges best basert på nærhet til de folkevalgte og nærhet til der beslutningene tas, ikke ved å lage reformer bygd på tvang og laget på et møterom på Stortinget.

Mahmoud Farahmand (H) [14:41:21]: Jeg ønsker å starte med et par sitater fra noen utredninger. Jeg starter med det som er fra Vestfold og Telemark fylkeskommune:

«(...) dette dokumentet synliggjør at risikoen for negative konsekvenser av en deling av fylkeskommunen totalt sett overstiger fordelene, og vil derfor ikke anbefale å avvikle Vestfold og Telemark fylkeskommune.»

Dette skriver altså Vestfold og Telemark i sin egen rapport om oppløsningen.

Beklager, men jeg må bare fortsette med disse sitatene. NHO og LO sier at de fraråder oppløsning. Til tross for det velger enkelte representanter her å framstille det som om alle er unisont enige. Videre gikk statsråden inn på at alt skulle bli så vel med tanke på økonomi. Dette skriver KS i sin uttalelse om fylkeskommunenes økonomi i 2022 og 2023:

«I realiteten er det signaler om et fall i kjøpekraft på 0,6–1,1 mrd. kroner målt mot realinntektsnivået i 2022.»

Det er interessant å ha med seg når det sitter en statsråd her og sier at alt har blitt så mye bedre økonomisk.

Så må jeg si at jeg reagerer på et par andre ting. Jeg sitter på bakerste benk der, sammen med resten av rampen fra Telemark, og hører litt snakk om tilhørighet. Men hvis jeg skal følge disse tilhørighetslinjene tilbake til min egen person, som enkeltindivid: Jeg er født i Iran, og skal jeg følge den retorikken, ville det være forferdelig vanskelig for meg å føle tilhørighet til Norge – hvis ikke vestfoldinger og folk fra Telemark kan føle tilhørighet sammen. Ei heller skulle jeg kunne gå i vestfold- eller telemarksbunad, for det ville jo også gjøre litt med livet mitt. Ei heller kan jeg reise til Vestfold for å gjøre ting. Så hvis jeg skal dra alt dette tilbake til min egen hverdag, må jeg si at de samme menneskene som ellers mener at innvandrere som meg lett kan føle tilhørighet til Norge, nå mener at vestfoldinger ikke kan føle tilhørighet til Telemark – ei heller omvendt.

Runar Sjåstad (A) [14:43:28]: Før sammenslåingen av Troms og Finnmark fylke hadde Finnmark riktignok bare 76 000 innbyggere. Samtidig var arealet i gamle Finnmark fylke nesten 15 pst. større enn landet Danmark. Likevel mente Solberg-regjeringen at Finnmark fylke ikke var stort nok. Vi var rett og slett ikke robuste nok til å stå på egne bein. Mot en rekke advarsler ble det vedtatt å slå sammen Troms og Finnmark fylke til ett fylke. Bare fylkene ble store nok og skiftet navn, bare vi flyttet noen geografiske grenser, skulle alt bli bedre. Kulturnæring, samferdsel, videregående opplæring, regionalutviklerrollen – alt dette var oppgaver som fylkeskommunen allerede hadde. Disse oppgavene skulle plutselig utføres på en bedre og gjerne billigere måte. I tillegg skulle fylkeskommunene få tilført en rekke nye oppgaver.

Vi så at det regionale folkevalgte nivået ikke fikk disse oppgavene. Vi så heller ikke mye spor av den økonomien som skulle stilles til rådighet, den satsingen som skulle komme. Dette ble det advart om underveis, og nå, etter nesten fem år, har vi også fasiten. Det store løftet innenfor eksisterende oppgaver uteble. De nye oppgavene som var forespeilet, uteble. Regionalutviklerrollen ble nesten borte da RUP-midlene ble nesten ikke-eksisterende. De regionale utviklingsmidlene og den rollen var utrolig viktig for et fylke som Finnmark. Sammen med midler fra Innovasjon Norge og privat kapital var det med på å skape utvikling og vekst i hele fylket.

Arbeiderpartiet har hele tiden vært imot den sammenslåingen. Vi har stemt mot ved enhver anledning, og vi har reist egne forslag for å få oppløst dette tidligere. Jeg er glad for at Troms og Finnmark nå skal tilbakeføres som selvstendige fylker. Flertallet må samtidig tilføre nye oppgaver og økonomi for å løse dem. Det må gjennomføres gode prosesser. Befolkningen må sikres gode tjenester, og de ansatte må – gjennom medvirkning i prosessene – få trygghet for egne arbeidsplasser.

Dette har ikke vært en god og samlende og utviklende sak for Finnmark. Det har vært en sak som har spredd unødig mistenksomhet og splid. De ansatte har jobbet under dårlige forhold, men jeg har likevel lyst til å berømme dem for en heroisk innsats hele veien for å levere gode tjenester til befolkningen, tjenester befolkningen har fortjent, og de ansatte har fortjent en bedre arbeidssituasjon med mer ro enn det som har vært tilfellet.

Erlend Larsen (H) [14:46:35]: Tapte år – mens de pragmatiske fylkene fortsetter å utvikle tilbudene til innbyggerne, skal fylkene som står foran delinger, bruke tiden på omorganisering. Vi kommer til å få et sprik i kvaliteten på tjenestetilbudet mellom de fylkene som arbeider for framtiden, og de fylkene som skal tilbakeføres til fortiden.

Før valget var Senterpartiet og Arbeiderpartiet høye og mørke da de kritiserte Solberg-regjeringen for kommune- og fylkesreformen. Det vi helt klart kan si i dag, er at oppdelingsreformen er særdeles dårlig. Dette er en reverseringsreform som går i hurtigtogsfart, uten å si noe som helst om retning eller om hvilke oppgaver framtidens fylker skal ha. Ikke på noen måte viser regjeringen nasjonale lederegenskaper ved å peke framover og angi hvordan fylkene skal løse framtidige oppgaver og utfordringer.

Det vi vet, er at reverseringsreformen skaper usikkerhet blant mange ansatte. Det er mange som er lei av å arbeide under en kontinuerlig omorganisering og flytting av kontorer, og som derfor har valgt å slutte i fylkeskommunen.

Vestfold og Telemark har beregnet at skilsmissen vil koste 80 mill. kr. Det virker som et svært optimistisk tall, sett i forhold til hva det har kostet å slå fylkene sammen. Pengene ville gjort mer nytte for seg i skolene, i kulturlivet eller til forbedring av fylkesveiene. Men hva om Vestfold og Telemark ender med å bruke langt mer på en deling? Hvem skal da betale differansen – bortsett fra skattebetalerne, da? Det er tross alt innbyggerne våre som betaler for reverseringsiveren til regjeringen. Vil staten dekke ekstrakostnadene dersom fylkesdelingen blir dyrere enn fylket har anslått?

Det er interessant å høre Senterpartiets argumenter i debatten om sløsing og økonomisk fornuft, for denne saken er definitivt en sløsesak, hvor 1 mrd. kr blir brukt på noe som ikke gir noe resultat eller forbedring av tilbudet til innbyggerne.

Rødby refererte til et innlegg i Sandefjord kommunestyre hvor det ble argumentert med nærhet til fylkeskommunen. Ja, det er nettopp det man opplever i Vestfold – det er rett og slett at det nye fylket ikke har klart å bygge en vi-kommune, en felleskommune, og man opplever fra Vestfolds ståsted at alt skal skje i Telemark.

Representanten Sem-Jacobsen feirer med bunad at hun skal få fylket sitt tilbake. Jeg synes det er patetisk å uttrykke at hun skal feire det å få fylket sitt tilbake. Da ville det være nærliggende å svare med at vestfoldingene feirer at vi ikke lenger skal kryssubsidiere Telemark. Det er for patetisk, man kan ikke si slikt, mener jeg.

Så er det greit å minne om Vestland. Vestland fylke, et av de største fylkene, som man skulle tro ville gått i bresjen for deling, gjør ikke det. De får det til fordi de ser at de har noe å hente ved dette. Det burde man kanskje også se til.

Lene Vågslid (A) [14:49:32]: Takk for ein god og engasjerande debatt. Eg kan jo minne representanten Larsen om at det òg var skattebetalarar – den same krukka med pengar – som betalte for regionreforma, som er grunnen til at me no står her. Det er imponerande korleis ein greier å skilje mellom det. Det må representantane frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre snart ta inn over seg. Det er den same krukka pengane kjem frå.

Sjølv om eg er glad for og meiner det er heilt rett at me gjer den oppryddingsjobben me no gjer, har det vore krevjande år for tilsette og folkevalde i fylkeskommunane. Og det er ei så utruleg unødvendig reise ein eigentleg har vore gjennom. Men eg har behov for å seie at eg er imponert over kor god jobb mange, både fylkespolitikarar og tilsette, likevel har gjort – inn i nye fylke som dei sjølve var imot. Dei fortener ein takk, for det har vore enormt krevjande. Det blir òg krevjande med ei ny omstilling. Eg meiner berre at det ansvaret må plasserast hjå dei som tredde ei reform ned over hovudet på fylkespolitikarane.

Det blir viktig å sikre gode prosessar framover. Staten skal stille opp, og eg er glad for at Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa ynskjer å styrkje fylkeskommunen som eit regionalt folkevalt nivå. Difor synest eg Høgre skal svare på utfordringa frå Heidi Greni. Det var nemleg eit svært presist poeng, at ein meiner at oppdelinga av f.eks. Viken gjer dei nye fylka for små, at dei ikkje blir robuste nok, og så meiner det same partiet at dei oppgåvene like godt kan leggjast til kommunane. Det resonnementet heng ikkje saman, så eg ville gjerne høyrt representantar frå Høgre kome opp og forklare korleis f.eks. Telemark fylkeskommune ikkje er stor nok, mens kommunane i Telemark ville ha greidd det.

Eg meiner det er heilt tydeleg at målet med den tvangsreforma som blei vedteken her i Stortinget, eigentleg var å skape tvil om heile fylkeskommunens eksistens, når me i dag har eit Høgre som står her og er oppteke av å snakke om og for Viken, som eigentleg ingen er for – er ein vel det? På den andre sida er dei opptekne av å leggje ned fylkeskommunen. Det er i så fall ei utruleg øving å utsetje land og fylke for, å bruke så mykje tid og pengar på ei regionreform ein eigentleg ikkje var for.

Helge Orten (H) [14:52:32]: Når representanten Vågslid snakker om en nødvendig opprydding, er jeg litt usikker på om arbeiderpartiordføreren i Ålesund eller arbeiderpartiordføreren i Kristiansand er like enige i den oppryddingsjobben. Det minner like mye om litt kaos som det minner om opprydding.

Jeg hadde egentlig tenkt å ta ordet fordi jeg er opptatt av mitt eget nærområde, like ens som alle andre representanter rundt omkring i det ganske land. I mitt fylke er det Ålesund som er tema. Der velger regjeringen nå å skille ut gamle Haram kommune og splitte opp igjen en regionkommune som er etablert for et par år siden.

Hele poenget med å etablere en regionkommune er jo at det er et naturlig bo- og arbeidsmarked, det er et naturlig område der folk samhandler, jobber og går på skole, og der folk utveksler kulturtilbud og servicetilbud. Innenfor det området er det ikke så unaturlig å tenke at en kan ha en felles kommuneadministrasjon og en felles kommunedrift, nettopp for å utnytte de fordelene som ligger i å ha en sterk regionkommune. Og for oss på Nord-Vestlandet ville det å kunne bygge en sterk regionkommune også ha stor betydning for å tiltrekke seg arbeidskraft framover, for å tiltrekke seg arbeidskraft i konkurranse med Trondheim, Bergen eller Oslo. Det er den konkurransen vi egentlig snakker om, det er den visjonen eller det målet en må ha der framme. Det som kanskje vil prege oss aller mest framover, er at vi må greie å tiltrekke oss den arbeidskraften vi trenger for å kunne drive både kommunen og næringslivet i regionen.

Oppsplitting klarer ikke jeg å se at er en god løsning. Tvert imot burde nå kreftene samles for å bygge regionkommunen god. En velger altså heller å splitte opp. Det interessante er at man først velger å splitte opp, og det er veldig mange her som snakker veldig varmt om hvor viktig det er å lytte til lokaldemokratiet: Kommunestyret i Ålesund valgte, da de endte i den situasjonen og ble utfordret på å splitte opp, en annen løsning enn det regjeringen nå foreslår.

Det er mange gode sitater å samle fra denne debatten til senere diskusjoner omkring akkurat dette temaet. Og jeg tenker at det også er en utrolig viktig sak; nå hadde vi hatt muligheten til å ha blikket framover og jobbe sammen for å skape en best mulig kommune. Kanskje kunne vi om noen år ha gjort en evaluering og sagt: Ja, vi kunne ha gjort ting litt annerledes. Det kan godt hende. Nå burde vi hatt blikket rettet framover for å utvikle kommunen til å bli virkelig god. Når representanten Myhrvold sier at vi gjør dette bare av økonomiske grunner – nei, det er ikke det, men jaggu er det en fordel om vi også greier å forvalte økonomien på en god måte rundt omkring i Kommune-Norge.

Etter min oppfatning er det å splitte opp Ålesund nå en tapt mulighet, det er tapte år. Dem burde vi heller brukt til å rette blikket framover.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [15:14:34]: Med valget i fjor høst ble det klart at tiden for tvang var over, tiden for sentralisering var over, tiden for sammenslåing var over. Den nye Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen ville gi folk mer innflytelse over lokalsamfunnet deres, mer innflytelse over landet deres.

Da Høyre og Fremskrittspartiet sørget for storstilt sammenslåing av kommuner og fylker, ble det gitt enorme løfter. Alt skulle bli bedre. Økonomien skulle bli styrket, tjenestene skulle bli bedre, det skulle bli flere innbyggere, det skulle til og med bli mer demokrati. Vel, hvordan har det gått? Klassekampen skrev en interessant artikkel i fjor som viste at 35 av 43 sammenslåtte kommuner måtte kutte i tjenestene i fjor. Samme avis har hatt flere artikler og vist at byråkratiet har vokst mest i sammenslåtte kommuner. En lang rekke av de sammenslåtte kommunene har opplevd befolkningsnedgang. Befolkningsnedgangen er sterkest i de nedlagte kommunene, men også i flere kommuner som helhet. At det blir mer demokrati av å slå sammen kommuner med tvang, sier det seg selv at ikke kan stemme.

Det er interessant at spesielt Høyre har stilt spørsmål ved kostnaden av oppløsning. Hvorfor ble ikke det spørsmålet stilt da en skulle igangsette en omfattende tvangssammenslåing av fylker og kommuner? Er det først når man hører på folkets vilje og oppløser kommuner og fylker, i tråd med den lokale folkeviljen, at en skal stille spørsmål ved hva som vil være kostnadene?

Hvorfor er Senterpartiet så opptatt av fylkeskommunene og fylkesgrenser? Jo, fordi det har vært et bolverk mot sentralisering over flere hundre år. Ta mitt eget hjemfylke, Hedmark, som nå dessverre er blitt en del av Innlandet. Et flertall i Innlandet stemte for å få tilbake Oppland og Hedmark. I Hedmark skjedde det store endringer i løpet av flere hundre år. Man fikk Skibladner og Rørosbanen, det kom flere veier, bedre veier, det ble bygd ut bredbånd og mobildekning, men fylkesgrensene besto. Det er ikke et tegn på at det må endres, det er et tegn på at det var en suksess, for de grensene gjorde det enklere å bevare og ta vare på lokalsamfunnene over hele fylket.

Geir Jørgensen (R) [15:17:45]: Tenk at denne dagen endelig kom – at finnmarkingene skal få lov til å komme hjem til seg selv, til sine egne folkevalgte på fylkesnivå, og bestemme hva som er best for dem i de sakene som fylkeskommunen har med å gjøre. Dette er en seier for lokaldemokratiet, en seier for folkestyret og en seier for distriktspolitikk. På samme måte er det et nederlag for de kreftene som vil sentralisere, som vil at folk skal få mindre og mindre å si om sin egen framtid på stedet der de bor.

Vi så reaksjonene som kom i Finnmark med det samme dette var klart. Vi fikk med en gang et stort folkelig engasjement, vi fikk en bunntenning i befolkningen, og jeg har lyst til å takke de som har stått i denne kampen og denne saken, spesielt organisasjonen For Finnmark og senere søster- eller brororganisasjonen for Troms, som kom senere, og har bedrevet folkeopplysning og aktivisme på en helt forbilledlig måte.

Det må vel nå være slik at tvang, sentralisering og overstyring skal man være ferdig med. Folk som bor i dette demokratiet, har krav på å bli representert av folk som kjenner forholdene på stedene der de bor. Det er over 1 000 kilometer fra Vardø til Harstad, og dette har man altså forsøkt å slå sammen til én enhet, mot viljen til et flertall av folket.

Jeg er så glad for at vi får satt punktum for denne sentraliseringspolitikken. Den kom også med et budskap til folk i disse fylkene, og Finnmark spesielt, om at de ikke hadde noen framtid der hvis de ikke fusjonerte inn i større enheter. Det Solberg-regjeringen gjorde, var å formørke framtidsutsiktene for folk, og for folk i Øst-Finnmark spesielt. De var nær ved å lykkes. Hvis man ser hva som har skjedd – spesielt i Vadsø, som er fylkeshovedstaden i Finnmark – med boligpriser, med fraflytting, med alt, ser vi at dette var nesten i ferd med å bli fullbrakt.

Men jeg er veldig glad for at vi i Rødt kan være med her og danne flertall for at denne helt mislykkede reformen skal legges i en skuff. Nå setter vi hengelåsen på, og disse sentraliseringstankene som er arvegodset fra Solberg-regjeringen, skal aldri opp av skuffen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:21:00]: Hadeland er et varemerke, det er en merkevare. Hadelandskommunene Gran, Lunner og Jevnaker var en naturlig del av Oppland. Så fikk vi Høyres arbeid for å slå sammen og forsøke å kvitte seg med fylkeskommunene. Det endte dessverre med at Hadeland ble splittet opp i to fylkeskommuner – Innlandet og Viken. Som om ikke det var nok, ble Hadeland splittet opp i tre stortingsvalgkretser ved siste stortingsvalg. Oppland hadde Gran, Akershus hadde Lunner, og Buskerud hadde Jevnaker.

Flertallet i Viken fylkeskommune mente at Jevnaker skulle være en del av Buskerud fylkeskommune. Det samme standpunktet hadde Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Buskerud. Kommunestyret i Jevnaker vedtok enstemmig ved hastebehandling at Jevnaker skulle være en del av Akershus. Arbeiderpartiet i regjering ville også ha Jevnaker som en del av Akershus.

Vi har fått et krevende dilemma: beholde Hadeland som fellesskap i samme fylke og samtidig gjøre Jevnakers samspill med Ringerike effektivt. Jevnakers samkvem med Ringeriksområdet, altså Ringerike kommune og Hole kommune, er veldig omfattende. Det gjelder bl.a. en stor arbeidspendling til Ringerike, og Jevnaker deltar i det interkommunale politiske råd for Ringeriksregionen.

Om lag 50 pst. av elevene på videregående utdanning i Jevnaker søker seg til Ringerike. Det er også et viktig kollektivsamarbeid på strekningen Jevnaker–Ringerike og videre til Akershus og Oslo. Det er felles legevakt, ambulansetjeneste og lokalsykehus på Ringerike. De inngår i Sør-Øst politidistrikt med resten av Buskerud og Vestfold og Telemark og hører sammen med Nav i Vest-Viken. Jevnaker sogner til Ringerike rettssted, tingretten på Hønefoss, og Hadeland og Ringerike Avfallsselskap er også et fellesskap.

Slike statlige, fylkeskommunale og interkommunale fellesskap må fungere effektivt i folks dagligliv og være ubyråkratisk.

Fylkestilhørighet har konsekvenser for fylkeskommunale tjenester, og departementet mener det ikke er en ideell løsning at kommunegrensen Ringerike–Jevnaker også er fylkesgrense Buskerud–Akershus. Jeg er helt enig i det. Jevnakers fylkestilgrensning ble derfor en krevende sak for regjeringa, og Buskerud Senterparti var og er tilhenger av at folk på Jevnaker engasjerer seg i saken og om nødvendig får en folkeavstemning om fylkestilknytning. Når det gjelder Ringerike, hører det til Buskerud i dag og i framtida.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [15:24:10]: Regjeringen Solberg hadde fått det for seg at mitt fylke ikke kunne eksistere med et så lavt innbyggertall som Finnmark har, 76 000 innbyggere. Størrelsen i geografisk utstrekning spilte heller ingen rolle. Det spiller altså ingen rolle at Finnmark er Norges største fylke, og at det på et område som er 13 pst. større enn Danmark, skulle være mulig å gjennomføre et kommunalt selvstyre, enn si overføre en rekke statlige oppgaver, som Solberg-regjeringen stilte i utsikt for lydige fylkesinnbyggere. Hva Finnmarks befolkning ville, spilte heller ingen rolle for regjeringen. At 87 pst. sa nei til fusjonen med Troms tok Solberg-regjeringen ingen notis av.

Regjeringens politikk har i årevis systematisk drevet en årelating som ikke bare er skammelig og rettsstridig, men også uhørt i norgeshistorien. Torskerettighetene som tilhører finnmarksflåten, krymper år for år. For meg står det klart at Solberg-regjeringens politikk skulle gjøre Finnmark til en koloni med så få innbyggere at det skulle være enkelt for eksterne kapitalinteresser å forsyne seg med fylkets ressurser, låse fiskemottak og -bruk og gå.

Solberg-regjeringen sa at utfordringen var å redusere fattigdom. Arbeid er den beste måten den enkelte kan øke sin inntekt og velferd på. I Finnmark kan det enklest oppnås ved at de ungdommer som vil inn i fisket, kommer inn gratis. Kvotene i fisket skal tilhøre folket i Finnmark, slik det var før, og derfor også fordeles til kystfolket av myndighetene i Finnmark, godt i tråd med tidligere statsråd Mælands ønske om overføring av statlige oppgaver til fylket. Disse fordeles til unge, aktive fiskere i Finnmark, til levering og foredling lokalt. Hva har vel ikke vi i Finnmark? Jo, nettopp kvalitetsfisk. Rett utenfor stuedøren kommer seien og torsken til oss, like sikkert som banken. Vi har det beste havet i Europa i så måte – mest fisk og størst fisk, og fisk som et kresent europeisk marked ikke får nok av.

Tobias Drevland Lund (R) [15:26:59]: Høyre-representantene her i dag har vært veldig redde for økonomien, men da nevner de ikke de over 3,2 mrd. kr man brukte på å tvangssammenslå fylkene i utgangspunktet.

Representanten Erlend Larsen fra Høyre mente at det var telemarkingenes skyld at ikke Vestfold og Telemark fylkeskommune fungerte. Vel, forsiden til Tønsbergs Blad onsdag 16. februar sier sitt: Der står det «Fri!». Dette var med andre ord dømt til å mislykkes. Med en reform tredd nedover hodene til folk, uten folkelig forankring, blir det sånn. Jeg foreslår heller at Høyre lytter til sin egen Høyre-ordfører, Bjørn Ole Gleditsch, i Sandefjord, som sa han var villig til å gå i tog for å få oppløst Vestfold og Telemark. Det er jo ingen skam å snu, og jeg registrerer også at Fremskrittspartiet her i dag stiller seg bak tilrådingen om å dele fylkene. Så til Høyre: Det er ingen skam å snu, dere kan fortsatt høre på folket og gå for deling av fylkene.

Erlend Larsen (H) [15:28:09]: Det er hyggelig å høre at Drevland Lund leser Tønsbergs Blads forsider. Det hadde vært fint hvis han hadde lest hele artikkelen, så hadde han fått forklart hvorfor Vestfold ønsker å skilles fra Telemark. Jeg skal si litt om det nå.

I Vestfold har samtlige kommuner vedtatt at de ønsker fylkesdeling, slik at Vestfold gjenopprettes som et eget selvstendig fylke. Argumentene for deling har vært mange. Et av dem er at Vestfold-kommunene tok sin del av sammenslåingsansvaret og reduserte antall kommuner fra 14 til 6. Denne prosessen var det tverrpolitisk enighet om. Tre Senterparti-ordførere og fem ordførere fra henholdsvis Arbeiderpartiet og Høyre ledet prosessen i hver sin kommune. Horten kommune passet ikke sammen med noen av nabokommunene og fortsatte alene, men med 27 500 innbyggere er Horten stor nok til å klare seg selv.

Fylkessammenslåingen mellom Vestfold og Telemark har feilet på flere nivåer. På politisk nivå har den rød-grønne politiske ledelsen vært dårlig til bl.a. å skape en bykultur. Vestfold-kommunene har opplevd å bli forfordelt på en så sterk måte at de praktisk talt tverrpolitisk ser seg tjent med å løsrive seg fra Telemark.

På administrativt nivå har det vært konfliktfylt, noe som også har bidratt til å gi banesår til fylket. I Wiersholm-rapporten framgår det at fem av direktørene har brukt private mailer, unnlatt å journalføre mailer og gått sammen i hva rapporten kaller et mytteri mot fylkesrådmannen. Dette har heller ikke bidratt til å styrke det nye fylket.

Jeg er grunnleggende motstander av fylker som administrativt nivå. Stat og kommune burde vært tilstrekkelig i et lite land som Norge. Når vi først skal ha fylkesnivå, har jeg likevel vært tilhenger av Vestfold og Telemark fylke. På tross av kulturforskjeller har vi mange kvaliteter som kunne gjort oss bedre og sterkere sammen – teknologimiljøet i Vestfold, industrimiljøet i Grenland, energiprodusentene i Vest-Telemark og mange flere gode grunner.

Jeg har én fot i Vestfold og én fot i Telemark og bor omtrent like stor del av året i Vinje i Telemark som i Sandefjord i Vestfold. Jeg har ønsket at fylket skulle lykkes, og jeg har som stortingsrepresentant arbeidet for hele Vestfold og Telemark.

Vi får nå et minifylke med seks kommuner i Vestfold. Det blir administrativt svært i forhold til antall kommuner, men samtidig et svært godt utgangspunkt for å la kommunene overta de fylkeskommunale oppgavene. Vestfold-kommunene er store nok til å ta over ansvaret for vei, tannleger, kultur og videregående skoler. Dette er en fantastisk mulighet for kommunene til å følge elevene fra barnehage til endt skoleløp i videregående eller inn i arbeidslivet som lærlinger. Fylkesdelingen regjeringen legger opp til, kan bane vei for prøvekommuner som kan vise at fylkesnivået er overflødig.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [15:31:02]: Det er interessant å lytte til debatten og til ulike innlegg som kommer fra ulike parti, ikke minst også det siste vi hørte fra representanten Larsen her. Han representerer altså et parti som mente det var helt nødvendig å gjennomføre en tvangssammenslåing av Akershus, Buskerud og Østfold for å lage en gigantisk region med 1,2 millioner innbyggere, mens det han nå står på talerstolen og argumenterer med, er at kommunene i Vestfold – Færder, Larvik, Sandefjord og andre kommuner – fint kan ta over de fylkeskommunale oppgavene. Her har Høyre først argumentert med at Buskerud og Østfold, som har rundt 300 000 innbyggere, og Akershus, som hadde mer enn det dobbelte, ikke var store nok til å være framtidsrettede som egne fylker, men nå hører en altså her hva som er strategien. En skal dels sentralisere noen oppgaver til staten og dels skal en legge det ut til kommuner i eksempelvis Vestfold fylke.

Det er også interessant å høre både representanten Larsen og representanten Orten snakke om tapte år. Ja, det syns jeg er en ganske god beskrivelse for alle de ansatte og folkevalgte, de som har vært valgt av folket rundt forbi i Akershus, Buskerud, Østfold, Vestfold, Telemark, Finnmark, Troms og i Haram kommune, som ønsket å videreutvikle sin kommune, fokusere og bruke pengene på å levere gode tjenester i bygd og by, til beste for de velgerne som hadde valgt dem. Istedenfor var det et knapt flertall her i denne salen som sørget for at de ble strøket fra kartet og sammenslått med tvang. Heldigvis har vi nå, gjennom et langt og møysommelig arbeid, sørget for at en i tråd med den lokale folkeviljen får de gamle fylkene tilbake igjen.

Når det gjelder det at en er bekymret for hvorvidt kostnader med oppdelingsprosessen blir dekket, har Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen sagt veldig tydelig at nødvendige kostnader knyttet til delingsprosessen skal dekkes av regjeringen. Det står i ganske grell kontrast til det som var tilfellet da en gjennomførte tvangssammenslåinger fra Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Da var det ingen av de berørte fylkene som fikk dekket sine kostnader fullt ut. Viken hadde kostnader beregnet til ca. 335 mill. kr og fikk av daværende flertall dekket 45 mill. kr.

Framfor alt er det en gledens dag for demokratiet at vi nå får flertall for det folket lokalt vil.

Mudassar Kapur (H) [15:34:22]: Hadde det vært et annet parti enn Senterpartiet som ikke var bekymret for pengebruken, hadde jeg vært bekymret – eller kanskje overrasket. Men det at vi får kritikk av Senterpartiet for å være bekymret for økonomien, er et sunnhetstegn ved Høyres politikk. Vi ser hvordan deres egen finansminister fra tid til annen driver med omtrentligheter og ikke minst tar inn over seg mange av de krisene som folk står i. Senterpartiets økonomiske politikk kan jeg ta i en annen debatt, men jeg noterer meg at det å ta lett på og kanskje bruke opp mot 1 mrd. kr på å opprette nye fylker og nye fylkesadministrasjoner sammenliknes med det som er reformer for å levere bedre tjenester og gjøre ting mer effektivt og bedre.

Det er samtidig en gjenkjennelig retorikk, for dette er en reise Senterpartiet har gjort for å bli et renspikket populistisk parti gjennom de siste årene. Det var faktisk Senterpartiets egen tidligere leder og kommunalminister som i sin tid mente at det var nødvendig med større og sterkere regioner. Men det tilhører kanskje den litt halvseriøse fortiden til Senterpartiet, som man helst ikke ønsker å omgi seg med nå for tiden, og det tar jeg selvfølgelig til etterretning.

Det viktigste for oss i Høyre er at vi leverer gode tjenester til innbyggerne, at vi har gode kompetansemiljøer til å levere de tjenestene, og at utviklingen i Norge fortsetter. Derfor mener vi at kommunereformen må fortsette. Vi må sørge for at vi får færre, større og sterkere og mer robuste kommuner, slik at vi etter hvert også kan legge ned fylkeskommunen og overføre oppgavene.

En annen ting ved denne debatten som jeg legger merke til, er at Senterpartiets egne representanter har et selvbilde som er ganske spesielt. De mener at de kan sitte i denne salen og vite godt nok hvordan man kan styre hele Norge, men deres egne lokalpolitikere skal visstnok ikke engang greie å styre en region på størrelse med Viken – som er mindre enn mange andre regioner – fordi avstandene og kulturforskjellene blir for store.

Når det gjelder dette med kulturforskjeller, vil jeg advare mot å bruke den typen splittende og populistisk retorikk i salen: å få fylket sitt tilbake og at kulturforskjellene er for store. Vi er ett land, og vi er ikke så store at vi ikke kan greie å finne sammen for å levere gode tjenester, både når det gjelder videregående skole, integrering og veibygging. Til det er nok ikke kulturforskjellene i landet så store.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [15:37:39]: Det er med en blanding av fornøyelse og litt forundring at man lytter til debatten i denne saken, og kanskje særlig det som kommer fra Høyre. Det er nå engang sånn at hvordan vi velger å organisere samfunnet, legger premisser for hvilken samfunnsutvikling man ønsker. Fra meg hjemme i Salangen er det 100 mil til Trondheim. Det er også 100 mil til Kirkenes i Finnmark. Hvor befinner logikken seg med tanke på hvor smart og genialt det skulle være å organisere en fylkesorganisasjon med omtrent akkurat de samme oppgavene som før i et så svært område? Det er egentlig ikke noe annet svar på det enn det nesten forbilledlige utslaget av politisk ærlighet fra representanten Helge Orten tidligere i ettermiddag, nemlig at man må bli størst mulig for å konkurrere med de andre som er større enn en selv. Hvis det skal være det eneste premisset for hvordan vi organiserer samfunnet i Norge, da er det et mysterium for meg at Høyre og Fremskrittspartiet ikke i utgangspunktet har foreslått at vi burde slå sammen alt til ett fylke, og at vi alle burde være akkurat der. Det blir på en måte enden på visa.

Men hvis man vil organisere et samfunn som legger til rette for en desentralisert samfunnsutvikling, må man faktisk ha noen organisatoriske strukturer i hele landet som er med på å legge premissene for det, som sammen med næringsliv og sammen med lokalsamfunn kan bygge trygge og gode lokalsamfunn – og som ikke bygger framtiden sin på sentralisering.

Det er nå engang sånn at det er paradoksalt at Høyre kan resonnere som følger: Fylkeskommunene var for små, de måtte slås sammen for å klare jobben sin, og da fikk vi Viken – mens i det andre øyeblikket er kommuner med en brøkdel av størrelsen til Viken i stand til å løse alle oppgavene til fylkeskommunen. Dette er noen paradokser som egentlig handler om nytale. Jeg synes man skal være så ærlig – som representanten Orten nesten var – å si at det man egentlig ønsker, er å sentralisere samfunnet for det det er verdt, fordi man tror at det er svaret på framtidens utfordringer. Det er det ikke for undertegnede, det er det ikke for Senterpartiet, og heldigvis er det ikke det for flertallet i denne salen i denne perioden.

Runar Sjåstad (A) [15:40:29]: Jeg skal på ingen måte prøve å oppsummere denne politiske debatten, men det er ingen tvil om at de fleste innleggene har handlet om reell politisk uenighet. Det er uenighet om hvorvidt vi skal ha to styringsnivåer eller tre, og man har diskutert sammenslåing, mangelfulle og dårlige prosesser, oppløsning og kostnader.

Det har i altfor liten grad vært fokusert på hvordan vi skal rigge fylkeskommunene for at de skal levere høy kvalitet på de ansvarsområdene de har. Det har vært veldig lite om oppgavene, lite om kultur, næring, samferdsel, tannhelse, folkehelse med mer. Det har vært lite snakk om hva regionreformen innebærer: en massiv forflytning av makt og beslutningsmyndighet. Det har vært lite og ingenting om lojale ansatte som har stått på og gjort en god jobb – uansett arbeidsvilkår har de lojalt fulgt opp de politiske vedtakene.

Arbeiderpartiet har hele tiden vært mot disse sammenslåingene. Samtidig ser vi at det betyr ikke at man ikke kan samarbeide på tvers av fylkesgrensene. Vi har tross alt mer som binder oss sammen, mer som forener oss, enn som splitter oss.

Samtidig har vi en situasjon med befolkningsnedgang. Vi er avhengig av utvikling og vekst i samfunnene våre. Vi er avhengig av at disse oppgavene leveres. Vi er nødt til å ha båtruter til de veiløse samfunnene, vi må ha videregående opplæring, vi må ha tannhelse – vi må levere på alle oppgavene. Men vi kan ikke kjøre en debatt – eller prosesser eller politiske vedtak – hvor vi later som om vi kan sentralisere oss vekk fra spredt befolkning og lange avstander. Så vi i Arbeiderpartiet tror på at beslutningene skal fattes nærmest mulig der folk bor i samfunnene, og at vi på den måten får et bedre tilbud til alle.

Heidi Greni (Sp) [15:42:52]: Nå er det flere representanter fra Høyre som har vært på talerstolen, og det er ingen som har greid å svare på utfordringen min, nemlig hvorfor det skal bli så dårlige fagmiljøer når vi deler Viken i tre. Det var f.eks. en representant her som kunne fortelle at de seks kommunene i Vestfold er kjempegode til å ta vare på tannhelse, på videregående, på fylkesveger. Men Viken delt i tre? Akershus vil ikke klare det, det vil bli for små fagmiljø, og Buskerud vil ikke klare det, det blir for små fagmiljø. Ingen vil forklare hvorfor, og det er fordi det ikke finnes noen logikk i det. Men la nå det ligge.

Jeg kan være enig med Høyre i én ting: Det viktigste er gode tjenester til innbyggerne. Det er nettopp derfor vi nå sørger for å splitte opp fylkene, for at de igjen skal få gode tjenester til innbyggerne. Tror man innbyggerne i disse fylkene er så lite opplyst at de har stemt for en oppsplitting hvis de hadde ment det ville gi betraktelig dårligere tjenester? Det er innbyggerne og politikerne i fylkene som vet hva dette har ført til, og som har sett konsekvensene av det.

Så en liten runde innom Haram, for Helge Orten gjør narr av at vi nå ikke følger kommunestyrevedtaket i Ålesund. Det skjedde et overgrep mot lokalbefolkningen i Haram da de ble overkjørt og tvangsfusjonert inn i Ålesund. Det har vært innbyggerundersøkelser med et enormt stort flertall for å bli en egen kommune. Det har vært folkeavstemning med et enormt stort flertall for å bli egen kommune. Det var et stort flertall i alle kretser i Haram for å bli en egen kommune, og det eneste som er utredet, er tilbake til gamle Haram kommune. Da kan ikke regjeringen gjøre noe annet enn å foreslå tilbake til gamle Haram kommune, som er utredet, der folket er involvert, der inndelingsloven er fulgt, og det er det som er folkets vilje og lokaldemokratiet i Haram sin vilje. Jeg er veldig glad for at vi i dag sørger for at Haram kommer tilbake som egen kommune. Det er for øvrig ingen liten kommune. Det er en stor kommune i norsk målestokk, med over 10 000 innbyggere.

Til slutt må jeg spørre representanten Njåstad fra Fremskrittspartiet om tankegangen bak å bruke så mye penger på først å foreslå den sammenslåingen av Troms og Finnmark med et løst forslag i salen, som overhodet ikke var utredet, og å bruke pengene på å tvangssammenslå to fylker når det ikke er vurdert konsekvensene av det – når jeg i dag ser at man heldigvis har snudd og stemmer sammen med oss for at de skal bli egne fylker. Uansett er jeg veldig glad for at vi nå får lokalviljen tilbake.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [15:46:12]: Representanten Kapur kom med et sterkt angrep på Senterpartiet. Han anklaget oss for å være et reinspikka populistisk parti. Da vil jeg oppfordre representanten til å komme hit og dele sin definisjon av populisme. Hva er det han snakker om når han kommer med den typen anklager? Jeg antar at anklagen er at man ikke har gode økonomiske resonnementer bak politikken sin. I så tilfelle har jeg tre utfordringer tilbake.

Nummer én: Høyres egen kommunalminister, den siste kommunalministeren til Høyre, anklaget Senterpartiet for populistisk vås da vi sa at vi skulle kutte ned på pengebruken til regjeringskvartalet. Hva er det vi har gjort? – Eksakt det vi sa vi skulle gjøre. Vi har allerede gjort det tydelig at vi skal spare 5 mrd. kr, og det skal spares videre. Var det populisme?

Nummer to: Man bekymrer seg nå for kostnaden ved å oppløse fylker, men hvor var bekymringen da man gikk i gang med en massiv tvangssammenslåing av fylker? Hvilke økonomiske vurderinger var det som da ble gjort? Det har jeg lyst til å høre mer om.

Utfordring nummer tre: Når Høyre har vedtatt i sitt partiprogram at man skal legge ned fylkeskommunen og gi oppgavene videre til kommunene, må det logisk bety at man må ha mye større kommuner. Hva kommer til å være kostnaden med en sånn sammenslåing av kommuner? Høyre hadde jo kommunalministeren i åtte år og styrte Kommunaldepartementet i åtte år. Vi burde da kunne forvente at det kan komme ganske presise økonomiske kalkyler for hva en sånn prislapp vil være.

Nå har jeg gitt representanten Kapur tre tydelig utfordringer, og jeg håper han vil svare.

Geir Inge Lien (Sp) [15:48:12]: I dag har me frå Møre og Romsdal vore så heldige at me nettopp har hatt besøk frå nabokommunane Rauma og Haram, som sit her med representantar frå dei distrikta. Rauma kommune fekk initiativ – dei ville vere eigen kommune, og dei vart verande eigen kommune. Me ser viktigheita av det, og det er det eg vil inn på. Der kommunane rår sjølve, der rår det private næringslivet i lag med dei. Det er snakk om å skape truverd og optimisme.

Mi erfaring då eg var ordførar, var at der kommunane ønska å satse, der det er satsing, der vert òg investorar og næringsliv i det private verande for å satse i lag med kommunen. Det er ikkje uvesentleg når me snakkar om å ha fylkeskommunar som ikkje berre er bygde på eit storleiksprinsipp, men òg på at det er viktig å ha tenester og folk som ønskjer å utvikle regionen i nærleiken av seg sjølv.

Eg vert forundra når eg høyrer fleire av Høgres representantar er framme og snakkar om kor bra det er om berre ting vert stort. Me høyrer her snakk om at avstandane i Finnmark og Troms kan vere på 100 mil, og likeins langt til Oslo. Det er store avstandar me snakkar om i dette landet. Det er viktig at Stortinget no lyttar til lokaldemokratiet, til folkeviljen, slik me no står her, og kan få vekk desse tvangssamanslåtte kommunane og få tilbake trua og håpet.

Eg er i dag veldig glad for – eg må få seie det nok ein gong – at no skal Haram kommune gjenoppstå som eigen kommune. Det er viktig. Der har me eit sterkt næringsliv, både maritimt og marint, og det er utruleg mykje næringsverksemd, tru og optimisme og ungdom som vil satse i den kommunen. Eg er veldig glad for at me no kan få tilbake lokaldemokratiet. Me har folk som er framoverlente, som vil byggje dette vidare. Det er viktig.

Eg må berre seie – eit lite spark: Eg har høyrt snakk om at saksbehandlingstida neppe er så effektiv i ein stor kommune som i ein liten kommune. Der har både ordførar og folk som jobbar i administrasjonen, tid til å møte private og næringsdrivande som treng hjelp kjapt og fort. Den erfaringa har eg sjølv som ordførar, og dette er det viktig å ta med seg. Det er viktige moment i ein politikk der me snakkar om tenester nær folk. Då er det ikkje snakk om storleiken på kommunane, men det er snakk om korleis me skal ivareta interessene til folk og næringsliv.

Kari Mette Prestrud (Sp) [15:51:13]: Først vil jeg takke for en veldig aktiv og engasjert debatt, for det har det virkelig vært, og det liker vi her i stortingssalen.

Kapur er bekymret for økonomien. Da hadde en vel heller ikke trengt å bruke over 3 mrd. kr på å slå sammen disse fylkene heller? Høyres Linnestad spør om jeg ikke er bekymret for at en politiker i Akershus, som ikke er heltidspolitiker, like fullt må reise langt, til Dal eller til Eidsvoll, på en befaring, men jeg håper vi kan være enige om at det er langt lenger til Hardangervidda, som faktisk er ytterpunktet for Viken, for meg som kjørende fra Kråkstad, dersom jeg skulle vært i den situasjonen.

Det er også mange flere og tyngre saker som behandles i Viken. Jeg tviler på at det i realiteten er så mye mer tid til en befaring ute i det store fylket, som vi nå forhåpentligvis skal legge ned.

Så var det fagmiljøer: Men kjære vene, det er ikke noe i veien for å fortsette et godt samarbeid, som man kanskje nå har fått til på flere områder. Det kan fortsette. IKT-investeringer har vi gjort et kjempeløft på i Viken. Det er investeringer som kan gjenbrukes. Vi hører Høyre og Fremskrittspartiet som tar til orde for å legge ned hele fylkesnivået – etter å ha brukt milliarder på dette arbeidet. Nedleggelse av fylkeskommunen vil være en vesentlig endring i organiseringen av landet vårt, en endring som forutsetter at kommunene blir store nok til å ta over fylkeskommunens oppgaver. Premisset her er at alle kommunene skal ha ansvaret for de samme oppgavene, og det gjør det svært vanskelig å være en liten kommune. Små kommuner har vi mange av i Norge, som også identitetsfølelsen er sterkt knyttet til.

Det er heldigvis ikke flertall for å presse disse kommunene til å slå seg sammen når de ikke selv ønsker det. Alternativet er at staten overtar fylkeskommunenes ansvar. Dette vil bare føre til at beslutningene flyttes ytterligere lenger fra folk og de lokalsamfunn som beslutningene berører.

Heldigvis har vi et flertall på Stortinget som advarer mot begge disse alternativene, og som heller mener at fylkeskommunene må videreutvikles, hvis det kommer flere oppgaver fra statlig nivå. Men ved neste lokalvalg vil det på ny være gode muligheter for partiene, i forbindelse med nominasjonsprosessene, til å ha et klart standpunkt om kommuner og fylkestilhørighet som gjenspeiler partiets mening. Den oppfordringen håper jeg lokaldemokratiet tar.

Mudassar Kapur (H) [15:54:27]: Representanten Per Martin Sandtrøen utfordret meg på noen spørsmål. Ett minutt er veldig kort tid, så noe må jeg nok henvise til selvstudier. Men det var litt spennende å høre representanten svare på sitt eget spørsmål, for han sa at dette med populisme mest sannsynlig handlet om Senterpartiets økonomiske politikk. Det er helt riktig, så når de først selv skal tenke på hva som kan være svaret, er det deres egen økonomisk uansvarlige politikk.

Så vil jeg si at når det gjaldt dette med «populistisk vås» og regjeringskvartalet, vil jeg henvise til min kollega Nikolai Astrup, som skrev en fin kronikk om at Senterpartiet fortsatte sitt populistiske vås når det gjaldt kostnader knyttet til regjeringskvartalet. Den kronikken kan man lese med stor interesse.

Men nå er vi ved debattens ende, og jeg har brukt opp min tid. Jeg vil allikevel avslutte med å si at jeg tror det viktigste framover nå blir å satse på tjenester for innbyggerne, og ikke reversering.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:55:44]: Høyres kommune- og fylkessentralisering kostet, ifølge brev fra statsråd Gram 14. januar 2022, 3,2 mrd. kr. Høyre hadde ikke budsjettert med det, men regninga måtte betales. Det kaller Høyre ansvarlig.

Jeg vil takke representanten Kapur, som deltar offensivt i debatten, i motsetning til Høyres tidligere parlamentariske leder, Trond Helleland, som er ansvarlig for Viken. Og Høyres representant Kapur er en sann tilhenger av sammenslåing av kommuner og fylker. Det som er problemet, er at eksempelvis næringslivsledere forstår at der hvor staten flytter ut, må de private flytte etter.

Jeg vil bare si til slutt at representanten Kapur er velkommen til Buskerud i kommende valgkamp neste høst, og at vi kan få en krass debatt, en folkeopplysning om hva vi vil med Buskerud, og at Høyre da kommer opp med sitt alternativ. Det vil fremme saken, fremme folkeopplysningen og fremme det vi er enige om, nemlig aktiv debatt.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [15:56:58]: Jeg merker meg at jeg ikke fikk svar på noen av utfordringene jeg kom med til representanten Kapur. Da må en konkludere med at Høyre til tross for at de styrte Kommunaldepartementet i åtte år, fortsatt ikke har et estimat eller en analyse av hva kostnadene vil være ved at kommunene skal ta over oppgavene til fylkeskommunene. Det er interessant. Jeg vil faktisk si det er litt oppsiktsvekkende.

Det virker heller ikke som det ble gjort noen vurderinger av kostnadene ved tvangssammenslåingene av kommuner og fylker. Det merker vi oss dersom det kommer nye forslag fra Høyre om kommunesammenslåinger eller andre sammenslåinger.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [15:57:53]: Norge er mangfoldig. Det er et langstrakt land, som over tid har utviklet seg basert på at en har hatt folkevalgte i bygd og by, i store og små kommuner, som har tatt valg knyttet til organisering av egen kommune, utvikling av egen kommune med gode tjenestetilbud, næringsutvikling og å utvikle samfunnsutviklerrollen.

Det er nettopp med basis i den lokale forankringen vi må bygge Norge videre, ikke gjennom overstyring og tvang, som var gjennomgangsmelodien i regionreformen og i en rekke kommunesammenslåinger i forrige periode.

Jeg må igjen innrømme at dette er litt vanskelig å få tak på. Jeg synes heller ikke representantene fra Høyre, representantene Orten, Kapur og Larsen, svarer på konkrete utfordringer i denne debatten. La meg legge til noe til representanten Orten, som argumenterer med at det er viktig i hans nærområde at en får en utvikling og et felles bo- og arbeidsområde, og at en fortsatt skal ha en storkommune i Ålesund, der også Haram er en del: Det har representanten Orten full mulighet til å delta i debatten i Møre og Romsdal om og argumentere for sitt syn og forsøke å skape oppslutning om sitt syn. Ålesund kommune har utredet spørsmålet. De har spurt folk i Haram hva de mener gjennom en folkeavstemning, der et klart flertall i Haram sa at en ville ha kommunen sin tilbake.

Jeg registrerer at representanten Orten også tar til orde for at i stedet for å lytte til folk i gamle Haram kommune, burde en kanskje heller gått inn for det vedtaket som flertallet i Ålesund kommune gikk inn for. Det ville innebære ikke å få Haram tilbake etter gamle grenser, med ca. 9 400 innbyggere, men å etablere en helt ny konstruksjon, med omtrent halvparten så mange innbyggere. Jeg har ikke hørt et eneste argument fra representanten Orten om hvorfor det ville være fornuftig med tanke på god regional utvikling.

Til representanten Larsen, som i dag argumenterer for og stemmer for at Vestfold og Telemark fortsatt skal være eget fylke, og at Akershus, Buskerud og Østfold fortsatt skal være tvunget sammen i Viken, og som samtidig står på talerstolen og sier at de fylkeskommunale oppgavene i eksempelvis Vestfold fint kunne ha vært overlatt til eksempelvis Færder, Horten og Holmestrand, som alle har mellom 25 000 og 30 000 innbyggere: Det er en argumentasjon som ikke henger i hop. Men jeg er i hvert fall veldig glad for at flertallet på Stortinget sørger for å lytte til folkeviljen, og at en får tilbake de gamle fylkene.