Stortinget - Møte onsdag den 20. oktober 2021

Dato: 20.10.2021
President: Eva Kristin Hansen

Innhold

Sak nr. 3 [10:02:49]

Debatt om regjeringens erklæring (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 18. oktober 2021)

Talere

Presidenten: Debatten går over to dager og starter med innlegg fra parlamentariske ledere på inntil 10 minutter, med etterfølgende replikkrunde på inntil sju replikker til hvert innlegg.

Deretter blir det 43 innlegg på inntil 5 minutter, som avvikles i sin helhet på første debattdag og fordeles på følgende måte mellom partiene:

Arbeiderpartiet 14 innlegg, Høyre 10 innlegg, Senterpartiet 7 innlegg, Fremskrittspartiet 5 innlegg, Sosialistisk Venstreparti 3 innlegg, Rødt 2 innlegg og Venstre 2 innlegg.

Det åpnes for fire replikker etter to av innleggene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet og etter ett av innleggene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre.

Fem statsråder gis en taletid på inntil 5 minutter hver, med en etterfølgende replikkrunde på inntil sju replikker.

Etter avvikling av fordelt taletid åpnes det for innlegg på inntil 3 minutter.

Første debattdag avsluttes senest kl. 22.

Torsdagens møte settes kl. 10 og starter med et innlegg fra statsministeren på inntil 15 minutter, med etterfølgende replikkrunde, 14 replikker fordelt etter størrelse, deretter eventuelle resterende treminuttere fra dagens møte samt dem som melder seg under torsdagens debatt.

Rigmor Aasrud (A) []: Høstens stortingsvalg ga et klart signal om at Norge ønsket et politisk skifte. Seks av ti velgere stemte på et parti i opposisjon til høyreregjeringen. De to partiene med størst tilbakegang var nettopp de to største høyrepartiene, Høyre og Fremskrittspartiet. Velgerne ga beskjed om at de ønsket en ny regjering og ikke minst en ny politikk.

Den nye Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la mandag fram en erklæring som vil gi Norge en ny og mer rettferdig kurs. Det har blitt en plattform som er i tråd med det vi gikk til valg på, og som er riktig for utfordringene Norge står i. For på vei inn i denne stortingsperioden er det ikke til å legge skjul på at oppgavene er store, både på kort og på lang sikt.

Arbeiderpartiet gikk til valg på en politikk for vanlige folk. Det var et budskap folk, om ikke partiene på høyresiden, kjente seg igjen i. Etter åtte år med høyrepolitikk ønsket folk en ny kurs. Folk hadde sett seg lei på usosiale og urettferdige kutt, mens landets rikeste ble skattevinnere i budsjett etter budsjett, at arbeidsfolk ble sittende igjen med regningen gjennom økte avgifter når budsjettene skulle gjøres opp, at makt ble flyttet fra arbeidstaker til arbeidsgiver, at stadig nye privatiseringsreformer i helsevesenet var viktigere enn å løse fastlegekrisen og gi sykehusene de ressursene de ble lovet før Solbergs regjering tiltrådte, at velferdstjenester og trygghet ble svekket, og at forskjellene økte, både sosialt, geografisk og økonomisk.

Heller enn å forsvare denne politikken innledet altså Høyre valgkampen med å gjøre det de er best på, å gå til angrep – ikke på Arbeiderpartiets politiske løsninger, men på budskapet. Som Høyres nestleder Tina Bru sa, da hun viet hele sin landsmøtetale til å angripe Arbeiderpartiet: Hvem er egentlig vanlige folk? – Bare det å måtte stille spørsmålet etter åtte år i regjering sier kanskje mer enn all verdens tv-debatter og avisoppslag kan gjøre.

Men det ser ikke ut som om velgerne syntes det var så vanskelig å forstå, og regjeringsplattformen som ble presentert i forrige uke, er nettopp dette: en plattform som peker ut kursen for en bedre hverdag for folk i hele Norge – folk som går på jobb, sykler til jobb og togpendler til jobb, folk som på grunn av skade eller sykdom ikke lenger kan gå på jobb, folk som er opptatt av trygghet for grunnleggende velferdstjenester, enten det er for en far som trenger pleie, en venn som trenger kreftbehandling, eller et barnebarn som i høst har hatt sin første skoledag, folk som kjører ambulanse på smale veier, folk som er redd for at ambulansen ikke kommer tidsnok når de trenger det, og folk som forsøker å få familieøkonomien til å gå opp med en gjennomsnittlig inntekt. Det er disse vi i denne salen er her for, det er dem vi skal lage politikk for.

Hurdalsplattformen slår fast at arbeid til alle i et trygt arbeidsliv er nøkkelen til mer rettferdig fordeling og frihet for den enkelte, for familier over hele landet, for de mange som står utenfor arbeidslivet, og for mange som har en jobb de opplever utrygghet i. Hele, faste stillinger og en lønn å leve av gir grunnleggende trygghet. Derfor skal vi fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser og stoppe innleie som fortrenger faste ansettelser. Vi skal innføre det vi kaller en norgesmodell, som sikrer fagarbeidere og lærlinger et seriøst arbeidsliv. Det er bra for den enkelte arbeidstaker, men også viktig for bedriftene, arbeidslivet og samfunnet i stort.

Det samme kan vi si om fornyelsen og forsterkingen av trepartssamarbeidet. Vi dobler fagforeningsfradraget, og vi sørger for at partene i arbeidslivet er representert i alle relevante regjeringsutvalg. Men det å sikre et trygt arbeidsliv handler også om å ta grep for at det finnes jobber i morgendagens arbeidsliv. Vi har gått til valg på en rettferdig klimapolitikk, som kutter utslipp og skaper jobber, og de skal komme i grønne næringer. Det er ikke en endring som er gjort over natta, men med et målrettet arbeid for økt eksport og en stat og et fellesskap som tar ansvar og støtter opp om de nye næringene, skal vi få det til. Nok nye jobber i nye grønne næringer er avgjørende for å nå klimamålene, men også for at omstillingen skal bli rettferdig.

Når vi sier at vi skal sette vanlige folk først, handler det om å snu en utvikling der noen få stikker fra, og det store flertallet blir sittende igjen med regningen. Det er derfor så viktig for Arbeiderpartiet å bekjempe ulikhet og urettferdighet. De siste årene har forskjellene i Norge økt. Den forrige regjeringen bidro på enkelte områder til denne utviklingen. Det er politikk. På andre områder foretok den seg lite for å stoppe en pågående utvikling. Det er også politikk. Enten årsaken er aktive handlinger eller mangel på handling, er konsekvensen den samme, og denne utviklingen skal vi snu.

Vi skal stoppe en rekke av den forrige regjeringens usosiale og urettferdige kutt, som har rammet noen av dem som har minst, aller hardest. Brillestøtten til barn skal komme på plass igjen, arbeidsledige og permitterte skal få tilbake feriepengene, og folk som mottar arbeidsavklaringspenger, skal ikke kastes ut av ordningen før de er ferdig avklart. Vi skal gjøre det rimeligere for arbeidsfolk å komme seg på jobb. De som er avhengige av ferje, og de som pendler, og som i flere år har tatt regningen for høyrepolitikken, skal få mer igjen i lommeboka. Og vi skal gjøre noe med skatter og avgifter. I altfor mange år har de største skattekuttene kommet til dem som allerede sitter godt i det. Vi sier at de som tjener 750 000 kr eller mindre, skal få samme eller lavere skatt, mens de som tjener mer, også skal bidra mer. Det samme gjelder for dem med formue. Det er omfordeling, og det er rettferdig.

Når vi sier at vi setter vanlige folk først, handler det også om å gjenopprette en grunnleggende trygghet for viktige velferdstilbud. Det handler om å sikre tilgang på det som er oss nærmest i livet, som gode helsetjenester, barnehager og skoler, men også de mer kritiske funksjonene, som ambulanse, brann og redning og politi – at disse tjenestene er tilgjengelige for alle, uansett hva du tjener, eller hvor du bor. Vi skal styrke fastlegeordningen, gjøre et krafttak for psykisk helse og sikre at sykehusene får god nok økonomi til å gi alle innbyggere forsvarlig og trygg behandling, i stedet for å bruke pengene på dyre og lite hensiktsmessige privatiseringsreformer. Vi skal styrke politiets nærvær og tilstedeværelse i hele landet. Gode barnehager og skoler med nok personell og nok tid er ikke bare bra for barn, det er en grunnpilar for tryggheten i samfunnet. Flere kvalifiserte lærere med mer tid til hver enkelt er nøkkelen til mer praktisk læring og tidlig innsats i skolen. En styrket pedagognorm bidrar til det samme. I tillegg skal prisene ned. Det er bra for lommeboka til folk og et viktig tiltak for å senke terskelen for at barn går i barnehage og SFO.

En regjeringserklæring gir Stortinget mulighet til å ha en overordnet debatt om hvilket samfunn vi vil ha, både her og nå, for enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og bedrifter, og også for morgendagen, det neste året, de neste fire årene, og også de årene som kommer etterpå. Vår oppgave i denne salen er å prioritere. Vi gjør disse prioriteringene med utgangspunkt i våre verdier og vårt samfunnssyn. Prioriteringene endrer hverdagen for folk her og nå, og framtiden for Norge. Det er et ansvar som påhviler alle partier og oss som sitter i denne salen.

De siste årene har vi hatt ulike regjeringskonstellasjoner i Norge. Vi har hatt en mindretallsregjering med en samarbeidsavtale som sikret flertall for saker i Stortinget. Vi har hatt en flertallsregjering, og vi har hatt en ordinær mindretallsregjering uten noen samarbeidsavtale. Regjeringen som nå har tiltrådt, er en mindretallsregjering. Det betyr at Stortinget blir viktig. Jeg vil avslutte mitt innlegg med å invitere til et godt og konstruktivt samarbeid med alle partier som ønsker en ny kurs for Norge – et tryggere arbeidsliv, der folk skal få en jobb og en lønn å leve av, en kraftfull innsats for å redusere forskjeller og ulikheter mellom folk, og en rettferdig klimapolitikk, som kutter utslipp og skaper jobber.

Partier som forlater regjeringskontorene, sier ofte at de skal være et konstruktivt opposisjonsparti. Som parlamentarisk leder kan jeg love at Arbeiderpartiet vil være et konstruktivt regjeringsparti, slik at vi sammen, her i denne salen, kan finne løsninger som gjør at Norge drar best nytte av mulighetene vi har, og gir vanlige folk et bedre liv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Helleland (H) []: Først vil jeg gratulere representanten Aasrud med jobben som parlamentarisk leder for det største regjeringspartiet. Av egen erfaring kan jeg si at det aldri vil bli en kjedelig dag på jobb. Det blir aldri en dag akkurat sånn som man hadde tenkt seg. Men spennende og arbeidsomt er jeg sikker på at det vil bli.

Regjeringen unnfanget erklæringen sin i Hurdal. Nå er barnet brakt til Stortinget. Så langt har vi hørt mest om hvordan Arbeiderpartiet og Senterpartiet har forent valgkampretorikken sin – tillit, nær vanlige folk i absolutt hele landet, i Norge som vi er så glad i. Men substansen, løsninger og tiltak for hva regjeringen skal løse, hvordan man skal løse utfordringene landet står overfor, lar vente på seg.

Hurdalsplattformen byr på få overraskelser. Den har en reverserings- og bremsestrategi i arbeidet med omstilling, klima og modernisering. Så spørsmålet til representanten Aasrud er: Hva er egentlig de store utfordringene Norge står overfor, og hvordan har regjeringen tenkt å løse dem?

Rigmor Aasrud (A) []: Først vil jeg takke for lykkønskningene og påminningen om at det kan bli noen arbeidsomme dager. Jeg skal klare det og håper fortsatt å ha et godt samarbeid med alle i Stortinget.

Dersom man leser Hurdalserklæringen, vil man se at den inneholder et tydelig avtrykk for hvordan vi skal gjøre de endringene som er helt nødvendige. For det første må vi få flere i arbeid. Det er vi helt avhengige av. Vi må få flere i arbeid som i dag er utenfor, og det er for mange som står utenfor. Så er vi nødt til å ha en mer rettferdig fordeling av godene, sånn at vi ikke trenger å kutte i alle velferdsgodene, som Høyre har vært gode til de siste årene de har sittet i regjering. Ikke minst er vi nødt til å føre en klimapolitikk som sikrer at vi både får til omstilling og skaper nye arbeidsplasser. Det er helt nødvendig for at den omstillingen vi skal inn i når det gjelder klima, blir rettferdig, og at ingen faller utenfor.

Trond Helleland (H) []: Jeg merket meg at de tre første minuttene av representantens innlegg handlet om Høyre. Det er kanskje et uttrykk for at det ikke er så mange visjoner å presentere fra denne Hurdalsplattformen. Det var bedre å snakke om ting man er vant til å snakke om, nemlig Høyres såkalt usosiale profil.

Det er varslet en ny kurs, men den var ikke ny nok for SV. Jeg må si det er overraskende lite nytt i plattformen. Det er først i budsjettforhandlingene med SV vi vil få se hva som er den nye kursen. Det konkrete innholdet i det politiske prosjektet til den nye regjeringen skal altså defineres av et parti som valgte ikke å gå inn i regjering.

Det snakkes om en tillitsreform, men det er ikke tillit til elevene som ønsker å velge videregående. Det er ikke tillit til pasienter som sliter med rus og psykiske lidelser, som ikke får benytte seg av fritt behandlingsvalg. Er tillitsreformen egentlig en tillitsreform for systemet og det offentlige, og en mistillit til pasienter, elever og folk som ønsker å ta egne valg?

Rigmor Aasrud (A) []: Nei, den tillitsreformen som vi presenterer, er ikke en mistillit til noen av de pasientgruppene. Når vi skal utvikle det tilbudet vi gir til forskjellige pasientgrupper, til forskjellige brukere, er vi nødt til å gjøre det i samarbeid med de organisasjonene som representerer dem. Men vi har sett at vi har fått et samfunn der man måler veldig mye, det er mye rapportering. Vi hører om fagfolk som bruker tiden på å skrive rapporter. Det måles og telles. Et godt velferdssamfunn må bygge på andre kriterier. Vi må stole på de fagfolkene som er der, som har skoene på og vet hvordan ting kan gjøres på en bedre måte. Jeg er helt sikker på at med et forsterket samarbeid med fagbevegelsen skal vi få til mange nye gode løsninger som vil tjene de brukergruppene som representanten Helleland nevner. Det vil være bra for folk, det vil være bra for samfunnet, og ikke minst vil det sikre en økonomi som er riktig og rettferdig, der vi fordeler de godene vi har, på en bedre måte enn at vi satser på mer privatisering.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Jeg vil også gratulere representanten Aasrud og håper at hun kan bidra til en oppklaring, for det hersker nå full forvirring om hvilken avgiftspolitikk regjeringen skal føre når det gjelder bensin og diesel. I en tid da rentene er på vei opp, matvareprisene er skyhøye, strømprisen er rekordhøy og vi også har skyhøye bensin- og dieselpriser, er mange i Norge bekymret for økonomien. Statsminister Gahr Støre sa i valgkampen at han syntes det var helt greit med bensin- og dieselpriser på 20 kr per liter. Barth Eide, som nå er klima- og miljøminister, sa i Politisk kvarter at pumpeprisene skal opp. Så hørte jeg også finansminister Slagsvold Vedum i radioen i dag snakke om ulike komponenter – uten at det ga meg noe svar.

Så mitt spørsmål er rett og slett om Arbeiderpartiet støtter Barth Eide i at diesel- og bensinavgiftene skal opp, eller om det her og nå kan komme en garanti om at de skal holdes nede og helst også reduseres.

Rigmor Aasrud (A) []: Takk for spørsmålet, og takk for lykkønskningene.

Jeg har forståelse for at veldig mange i samfunnet nå er bekymret for økte strømpriser. De betaler de samme bompengeavgiftene som de har betalt lenge – som Fremskrittspartiet var gode til å la dem få. Vi kommer til å legge fram et avgiftsopplegg når det gjelder bensin- og dieselpriser, der vi øker CO2-avgiften opp mot 2 000 kr, men vi skal finne gode løsninger som gjør at de som er avhengige av å bruke bil, skal slippe en stor økning. Vi vil komme tilbake med detaljene i statsbudsjettet, og jeg er helt sikker på at vi kommer til å finne gode løsninger som gjør at folk flest, når de ser hva vi legger fram i tilleggsproposisjonen som kommer om noen få uker, kommer til å bli fornøyd.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Inneværende år er bompengene redusert med 2 mrd. kr, eller i hvert fall nedbetalingen av bompengegjeld. Vi er spent på å se om den nye regjeringen fortsetter med det, eller om bilistene må betale enda mer.

Når det gjelder CO2-avgiften, har vi registrert at man ønsker en økning, som vil gi dårligere rammevilkår for norsk industri. Det bekymrer oss fordi det kan bety utflagging av arbeidsplasser som Norge sårt trenger.

Men jeg føler ikke at jeg fikk noe svar på spørsmålet. Det jeg spurte om, var om det her og nå kan komme en garanti for at avgiftene på bensin og diesel ikke settes opp. Eller så vil det bety at Barth Eide, som er klima- og miljøminister, egentlig nesten er avsatt før han har begynt, da han har lovet at disse avgiftene skal gå opp. Så jeg etterspør fremdeles en avklaring av hva Arbeiderpartiet her mener er riktig.

Rigmor Aasrud (A) []: Som jeg sa i mitt innlegg, skal vi komme tilbake til detaljene i tilleggsproposisjonen som kommer om bare noen uker. Jeg er helt trygg på at man både i Finansdepartementet og i andre departementer jobber under høytrykk for å finne gode løsninger som gjør at vi finner en rettferdig måte å sikre at vi får et bedre klima, noe vi er helt avhengig av. Samtidig får de som er avhengige av å bruke bil i sitt daglige virke, en tilpasning som gjør at de skal komme rimelig godt ut. Det er jeg trygg på at finansministeren og andre kommer tilbake til når vi får den tilleggsproposisjonen til Stortinget.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: La meg først gratulere med plattform og mindretalsregjering!

Det er heilt riktig, som representanten Aasrud seier: Seks av ti veljarar har ønskt forandring – meir rettferd, meir miljø. Vi har no vore igjennom åtte år med galopperande auka forskjellar både i inntekt og – ikkje minst – i formue. Vi har sett at velferda er blitt svekt, at dei rikaste betaler mindre til fellesskapet, samtidig som dei sit på ein større del av kaka.

På vegner av alle dei seks av ti som har ønskt ei forandring, ei skikkeleg forandring, og vil ha ned forskjellane i samfunnet, kva i regjeringsplattforma er det som peiker retning for ei skikkeleg omfordeling i Noreg? Kan representanten Aasrud forklare det?

Rigmor Aasrud (A) []: Takk for spørsmålet. Kampen mot Forskjells-Norge er en av de aller viktigste kampene vi kan ta for å bevare den samfunnsmodellen vi har, og i plattformen vi har lagt fram, har vi sagt at vi skal ha en mer rettferdig skatte- og avgiftspolitikk. Vi skal øke formuesskatten, vi skal øke skatten på inntekter over 750 000 kr, og vi skal redusere skatten for folk med lave og gjennomsnittlige inntekter. Vi skal sørge for at lønnsforskjellene i offentlig sektor blir mindre. Vi skal ha en kamp mot skatteparadiser – det er også viktig i denne sammenhengen. Ikke minst skal vi redusere kostnadene for å ha unger i barnehage og SFO, og vi skal gjøre det billigere for folk å pendle. Så det er en rekke tiltak i den plattformen som vil bidra til at vi får redusert forskjellene. Og vi må jobbe med det, for det er gift for et samfunn hvis forskjellene fortsetter å øke.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det blir spennande å sjå når vi får tilleggsproposisjonen til Stortinget, kva tiltak regjeringa legg til rette for. Vi i SV kjem til å vere konstruktive, men vi har vår politikk som vi ønskjer å leggje trykk på.

I slekt med det store skattespørsmålet om korleis ein skal få redusert forskjellane både i inntekt og i formue, at ein skal bidra meir til fellesskapet, er det å skape gode velferdsreformer. I plattforma er det mange velferdssatsingar. På kva måte står skatteformuleringane i plattforma i stil med ønsket om ulike typar velferdsreformer – for ungdom, lensmannskontor osv.?

Rigmor Aasrud (A) []: Vi må se alt i sammenheng. En viktig del av vår plattform er at vi skal få flere i arbeid. Det vil gjøre at vi får flere midler vi kan fordele. Det vil gjøre det mulig for oss å innfri de formuleringene som står i plattformen. Vi har lagt fram en plattform som er innenfor en trygg økonomisk politikk. Arbeiderpartiet kommer aldri til å komme med budsjett som ikke henger sammen. Det viktige er at vi fordeler skatten på en annen måte og får flere skatteinntekter gjennom å øke formuesskatten for dem som har store formuer. Vi må sørge for at flere kommer i arbeid, og vi må også jobbe for å gjøre ting på nye måter, slik at vi kan frigjøre midler til å møte de velferdsutfordringene vi har, og de tiltakene i plattformen vi ønsker å gjennomføre.

Guri Melby (V) []: Jeg stiller meg i rekken av gratulanter for en ny regjering, en ny plattform og et nytt verv for representanten.

Denne plattformen kommer jo i kjølvannet av en pandemi, der jeg tror vi alle har sett i hvor stor grad vi er avhengige av andre land i verden, på godt og vondt, at vi er et land som er åpent, og som må forholde seg til resten av verden, ikke minst også at det er veldig mange i Norge som lever sitt liv på tvers av landegrenser.

En ting som våre partier har til felles, er troen på at internasjonalt samarbeid er nøkkelen til å løse de store utfordringene vi står overfor, men også at forpliktende samarbeid også er noe som tjener Norge godt. Men i Hurdalsplattformen er det en formulering jeg stusser litt over, for der står det at man skal vurdere erfaringene fra EØS-samarbeidet. Det er for så vidt harmløst nok, men det står også at man skal utrede erfaringer fra nærstående land utenfor EU. Jeg greier ikke å lese dette på noen annen måte enn at man skal utrede alternativer til EØS-avtalen. Hvorfor skal man utrede alternativer til EØS-avtalen dersom den avtalen ligger fast? Hvorfor er det viktigere å se på erfaringer fra f.eks. Sveits enn fra land som Sverige og Danmark?

Rigmor Aasrud (A) []: Takk for spørsmålet og takk for lykkønskningen. Vi kan bare slå fast at EØS-avtalen ligger fast for Norge med en regjering fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Men det er viktig at vi høster erfaringer fra det arbeidet som har skjedd siden forrige store utredning – den kom vel i 2012 eller 2013. Det er snart ti år siden, så det er viktig at vi får en gjennomgang der vi ser på hvilke områder dette har vært bra, og om det er ting vi skal forsterke eller jobbe mer med, men det er også viktig at vi ser på hvilke erfaringer de landene som er utenfor EU, har hatt. Jeg tror det er fornuftig at vi har et kunnskapsgrunnlag som vi kan bygge videre på, men det betyr ikke at vi skal sette EØS-avtalen i spill.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erna Solberg (H) []: Jeg vil få lov å begynne med å gratulere Jonas Gahr Støre både med valget og med utnevnelsen av hans regjering. Statsministeren har valgt et erfarent, men også et spennende lag. Jeg ønsker den nye regjeringen lykke til og håper at den bidrar til å gjøre Norge til et enda bedre land å bo i. Norge er som sagt et godt land å bo i, og vi kan alle bidra til at det blir bedre. I Stortinget vil Høyre være et konstruktivt opposisjonsparti, men vi kommer også til å utfordre regjeringen. Jeg skal komme tilbake til det.

Regjeringen tar over på et tidspunkt hvor pilene peker i riktig retning. Utslippene av klimagasser går ned. Særlig viktig er utviklingen i transportsektoren. I september var 77 pst. av nyregistrerte personbiler nullutslippskjøretøy. Det blir færre arbeidsledige. Stadig flere bedrifter melder nå at mangel på arbeidskraft hindrer videre vekst og verdiskaping. Sysselsettingsandelen er høyere enn da min regjering tiltrådte, på tross av pandemi og rekordledighet for bare få måneder siden. Stadig flere fullfører videregående opplæring. Flere velger yrkesfag, og rekordmange jenter har søkt til guttedominerte utdanningsprogram. Andelen på helserelaterte ytelser blir mindre – om en ser bort fra en kortvarig økning under pandemien.

Industriens konkurransekraft mot utlandet er betydelig bedret. Det bidrar til den store interessen for å etablere ny industri, som vi har sett de siste årene. Norsk eksport er ifølge Statistisk sentralbyrå rekordhøy. Fastlandseksporten er så langt i 2021 44 pst. høyere enn i samme periode i 2013. Jeg merker meg at den nye regjeringen vil øke fastlandseksporten med 50 pst. innen 2030. Det vil si at man legger opp til et ambisjonsnivå som er på om lag samme veksttakt som vi har sett de siste åtte årene. For første gang på mange år var det i 2019 en lavere andel av barn i fattige familier enn året før. Redusert innvandring begynner nå å synes i statistikken. Og til sist: I en verden hvor forskjellene øker, er inntektsulikheten i Norge stabil.

Som sagt er det mange piler som peker i riktig retning. Jeg håper at den nye regjeringen sørger for at utviklingen fortsetter. Jeg sier «håper», for det er jo ikke helt lett å spå. På mange områder er Hurdalsplattformen og regjeringserklæringen preget av ambisjoner om mål som også ble uttalt av den forrige regjeringen. Det er bra, og det viser at vi står sammen om mye.

Men på mange områder er plattformen lite konkret. Mest konkret er plattformen når det handler om å reversere og se bakover. I trontalen fremhevet min regjering farlige klimaendringer og det å kvalifisere flere til arbeid som de to aller største utfordringene de kommende årene. Jeg ser ingen slike tydelige prioriteringer fra den nye regjeringen. Når det gjelder f.eks. klima, er plattformen bare konkret når det kommer til hvor innsatsen mot utslipp av klimagasser skal svekkes. Høyre kommer derfor til å utfordre regjeringen med konkrete forslag. Det er forslag som vil fortsette å redusere utslippene av klimagasser, som gir barn og unge en skole som forbereder dem enda bedre på arbeidslivet og studentlivet, og som gir dem som står utenfor arbeidslivet, en sjanse til å prøve seg, en mulighet til å heve sin kompetanse og kjenne gleden av å kunne bidra. Det er forslag som gjør det enklere å ta utdanning samtidig med jobb og samtidig som man mottar ytelser til livsopphold, og som gir pasienter mer, ikke mindre rett til å velge, og kortere ventetid på behandling – for å nevne noen av områdene.

Det grønne skiftet i næringslivet pågår for fullt. Arbeidsplassene som skal erstatte petroleumssektoren i fremtiden, er nå på vei. Vi vet at de vil kreve høy kompetanse, forutsigbar markedstilgang og et næringsliv som har muskler til å investere. Skal vi fortsette å ha et høyt velferdsnivå i Norge, må de også levere høy verdiskaping og inntekter til fellesskapet. Hvis lønnsomme jobber i petroleum erstattes med jobber som trenger subsidier og statlig hjelp, må velferdsambisjonene våre tas kraftig ned. På dette området er plattformen rik på ord, men fattig på løsninger.

Et mantra for min regjering har vært at ingen skal gå ut på dato i vårt arbeidsliv. Det er et bilde på hvor viktig kunnskap og kompetanse vil være for at den enkelte skal kunne henge med, kunne delta i arbeidslivet og sikre en inntekt å leve av for seg og sin familie – den grunnleggende velferden i vårt samfunn. Utfordringene og behovet for endring og rask tilpasning til arbeidslivets behov vil være stort, både for grunnskolen, for videregående skole, for høyere utdanning og i kompetansepolitikken. Heller ikke her finnes det noen konkrete svar i det vi har fått presentert fra den nye regjeringen.

Vi må altså vente før vi vet hva regjeringen konkret vil på de aller fleste områder. Men jeg er grunnleggende optimist, så jeg har ikke tenkt å ta sorgene på forskudd. Jeg husker debatten i 2013. Jeg synes mange tok sorgene på forskudd, og det gikk mye, mye bedre – det viser også resultatene i dag.

Jeg er glad for at statsministeren i sitt innlegg ønsket et godt samarbeid med alle partiene på Stortinget. Høyre kommer til å være gjenkjennelig som et konstruktivt opposisjonsparti. Vi vil fremme konkrete forslag som bidrar til at pilene fortsatt peker i riktig retning for Norge. Jeg vil utfordre regjeringen til å støtte opp om disse forslagene.

Høyre vil også utfordre regjeringen når det gjelder det internasjonale samarbeidet. Et godt forhold til de landene som står oss nærmest, er god beredskap. Det har vi lært under pandemien. EØS-avtalen bidro til å få smittevernutstyr inn i landet og til å skaffe oss vaksiner. Så lenge Norge står utenfor EU, kan vi ikke ta noe for gitt. EØS-avtalen hjelper, men den løser ikke alt. Et godt forhold til våre europeiske venner og allierte er en viktig investering for den dagen det virkelig kniper. Det er viktigere for Norge og vår beredskap enn det er for landene som er innenfor EU.

Helt til slutt har jeg lyst til å uttrykke en liten overraskelse over den nye regjeringens manglende interesse for Norges internasjonale satsing på hav – eller havrommet, som Jonas Gahr Støre pleide å si før han ble statsminister. Havsatsingen har vokst frem til å bli en viktig utenrikspolitisk satsing for Norge. Den er viktig for vårt næringsliv og vår utvikling, og det som skjer i andre land, henger tett sammen med hvordan vi kan bruke våre ressurser i fremtiden. Det internasjonale høynivåpanelet for bærekraftig havøkonomi, som Norge har tatt initiativ til, er et eksempel på hvordan vi strategisk og aktivt har jobbet for at vi skal ha havet på den internasjonale dagsordenen. Mange land lytter til oss i disse spørsmålene fordi de opplever at vi har mye å bidra med – framifrå forskning, gode forvaltningsmiljøer, god kompetanse. Både innen næringsliv, forskning og forvaltning har vi store og viktige miljøer – og havet, det har vi i verden felles. Det er i vår interesse at også andre land forvalter sine havressurser på en ansvarlig og bærekraftig måte. Når havet som internasjonal satsing har forsvunnet ut, håper jeg at det var en forglemmelse, og at det ikke var et signal. I løpet av denne debatten ber jeg gjerne om å få en tydelig og klar bekreftelse på nettopp dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) []: La meg først si at jeg setter stor pris på at representanten Solberg er tilbake igjen i Stortinget – velkommen tilbake, det setter vi pris på.

Så kan jeg erkjenne at mye er bra i Norge, mye går godt, men når representanten Solberg så til de grader understreker at alle piler peker i riktig retning, mener jeg bestemt at det er en subjektiv oppfatning som trenger noen kommentarer.

For det første: Pandemien er ikke over. Ettervirkningene vil fortsatt prege store deler av norsk næringsliv. Ledigheten er fortsatt høy, langtidsledigheten øker. Når det gjelder handelsbalansen: Holder man olje og gass utenfor, er underskuddet hittil i år 221 mrd. kr, og det er ikke i tilstrekkelig grad lagt til rette for at norsk industri kan ta del i det grønne skiftet. Klimagassutslippene har omtrent ikke beveget seg.

Mitt spørsmål er: Er representanten Solberg enig i at disse enorme utfordringene er krevende, at de ikke er av ny dato, og at den regjeringen hun selv ledet, gjorde altfor lite for å ta tak i disse utfordringene?

Erna Solberg (H) []: Jeg er enig i at vi fortsatt har for høy ledighet, men den store utfordringen vi har nå, er mismatchen mellom den kompetansen folk har, og de jobbene som er. Vi har rekordhøy jobbskaping og rekordhøy etterspørsel etter arbeidskraft. Derfor savnet jeg det som et tydeligere satsingsområde i erklæringen fra regjeringen. For oss var det én av de to hovedsatsingene vi la frem i trontalen, nemlig å få flere folk i jobb.

Så vil jeg minne om de tallene jeg viste til i mitt innlegg når det gjelder eksportinntektene fra Fastlands-Norge, som har økt med 44 pst. hvis vi ser på perioden fra januar til september i år målt mot januar til september i 2013. Det betyr at vi har gjort et stort løft for det allerede, og tempoet som regjeringen annonserte med stor bravur, er det samme tempoet vi har hatt gjennom en pandemi, gjennom et oljeprisfall og gjennom en vanskelig situasjon. Jeg ville kanskje trodd man skulle øke tempoet litt de neste ti årene.

Terje Aasland (A) []: Når det gjelder mismatchen på den kompetansen som vi akkurat nå har i næringslivet, må representanten Solberg – som ikke har tilpasset kompetansen til det næringslivet har behov for – ta et betydelig ansvar for det etter åtte år. Det er det første.

Det andre er at vi kan ikke bare måle handelsbalansen i vekst fra 2013 og fram til i dag. Vi må ta utgangspunkt i hva som er realitetene. Når realiteten er et underskudd på 221 mrd. kr per september, betyr det at vi er i en alvorlig situasjon. Så lenge vi vet at olje- og gassinntektene skal reduseres, må vi ha opp alternativene, og da har satsingen de siste åtte årene vært altfor liten i forhold til virkelighetens utfordringer. Bare ett eksempel på det er den siste tidens diskusjoner om høye strømpriser, variabilitet osv. Så registrerer jeg at Høyre nå er veldig bekymret for det, men man kan jo stille spørsmål om hva den forrige regjeringen har gjort for å forberede norske strømkunder på den situasjonen som vi nå opplever. Kom den uforberedt på representanten Solberg?

Erna Solberg (H) []: Jeg har påpekt at eksportambisjonene ikke er større enn det vi har levert på i løpet av de siste åtte årene – den nye regjeringens ambisjoner i forhold til hva vi har levert.

Jeg har også lyst til å påpeke at vi har gjort ekstremt mye når det gjelder kompetansepolitikk. Vi har sørget for at folk som blir arbeidsledige, nå kan ta utdanning samtidig som de får dagpenger. Vi har sørget for å forberede universitets- og høyskolesektoren på målrettede tiltak for at de skal kunne samarbeide tettere med næringslivet. Vi har levert en stortingsmelding knyttet til hvordan vi skal skape etter- og videreutdanningstilbud, og hvordan vi skal sørge for å bygge på det. Vi har en rekke bransjeprogram, og alt dette følger vi videre opp.

Når det gjelder spørsmålet knyttet til strøm, er det sånn at vi har svart ja til ca. 600 konsesjoner i løpet av denne perioden om småkraft, vindkraft og større vannkraftverk, hvor mesteparten er vannkraft. Det har vært investert 60 mrd. kr i kraftnettet i løpet av denne perioden. Vi har forberedt oss på at det skal bygges ut mer kraft, og vi har bygget bedre nett for å gjøre dette bedre fremover.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg har lyst til å starta med å takka representanten Solberg for innsatsen som statsminister dei siste åtte åra. Det er verdt å dvela litt ved den regjeringa som no har gått av, og som likte å kalla seg for ei næringsvenleg regjering. Det var ei regjering som svor til ein nøytral eller passiv næringspolitikk, der det vart kraftig åtvara mot å plukka vinnarar.

Den nye regjeringa går inn for ein aktiv næringspolitikk. Då peiker me på at fiskerinæringa er ei næring med moglegheiter. Mineralnæringa skal me ha ein spesiell politikk for. Det skal satsast på reiselivet, og den maritime næringa skal jobba saman med myndigheitene for å utvikla seg vidare. Me skal satsa på havvind, og me skal ta opp matnæringane. Då er mitt spørsmål: Ser ikkje representanten Solberg verdien av ein aktiv næringspolitikk der staten jobbar saman med private for å utvikla konkrete næringar?

Erna Solberg (H) []: Takk for hyggelig omtale. Jeg vil bare si at på alle de områdene som blir nevnt her, har denne regjeringen ført en aktiv politikk. Vi har levert på konsesjoner til mineralutvinning. Vi har levert på en egen reiselivsmelding. Vi har jobbet med mye knyttet til reiseliv gjennom pandemien. Vi har ført en aktiv næringspolitikk ved å satse på gode veier og infrastruktur i Norge, ved å satse på å utdanne folk med kompetanse som næringslivet trenger, og ved å samarbeide tett i virkemiddelapparatet om innovasjon og nyskaping med nye virkemidler, f.eks. som katapulter, for å sørge for at vi får det til. I tillegg har vi bygget på forskning og utvikling, og vi har doblet satsingen på næringsrettet forskning rettet mot mange ulike områder for å sørge for at vi har flere ben å stå på fremover.

Det vi har ført, er en aktiv næringspolitikk. Det denne regjeringen annonserer, er en aktivistisk næringspolitikk – en næringspolitikk hvor man går inn og overprøver og styrer i statlig eide selskaper.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg håper Høgre vil støtta den aktive næringspolitikken til regjeringa, og eg opplever at det er ein næringspolitikk som òg næringslivet sjølv er begeistra for. Denne regjeringa byggjer på viktige prinsipp som næringsfridom, privat eigedomsrett og ein aktiv næringspolitikk. Den førre regjeringa enda opp med å verta den fyrste regjeringa som har innført eit næringsforbod i Noreg. Som ei morgongåve eller ein test vart det innført eit forbod mot ei lovleg næring i Noreg – pelsdyrnæringa. Kombinert med at Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre i løpet av fire år ikkje greidde å kompensera næringa, har det vorte ståande eit næringsforbod. Då er mitt spørsmål til representanten Solberg: Er ho stolt av å ha leia den fyrste regjeringa som innførte eit næringsforbod i Noreg?

Erna Solberg (H) []: Jeg mener det er viktig at vi har tatt viktige dyrevernhensyn innenfor pelsdyrnæringen. Det er to måter å ta det på. Man kan sette veldig strenge regler – det har nabolandet vårt gjort, og det har medført at mange ikke har kunnet drive uten å få kompensasjon. Vi i den forrige regjeringen valgte en annen linje, hvor vi ble enige om at vi ikke skulle sette veldig strenge regler og sørge for at folk gikk konk uten at de fikk kompensasjon, men der vi tvert imot sørget for at det ble gitt erstatning. Så har vi hatt mange diskusjoner med Stortinget, det er helt riktig, om erstatningsnivået.

Mitt spørsmål tilbake er egentlig: Er det slik at Senterpartiet har fått gjennomslag for å oppheve dette nå? Betyr det at det er fritt frem å drive pelsdyrnæring, eller er det sånn at de har tenkt å leve med den politikken den forrige regjeringen gjennomførte?

Presidenten: Presidenten vil understreke at det er litt ugreit å stille spørsmål når det ikke er mulig å svare.

Hans Andreas Limi (FrP) []: La meg først si takk for innsatsen i åtte år – og velkommen tilbake til Stortinget.

Høyres viktigste argument mot formuesskatten er at den forskjellsbehandler norske og utenlandske eiere, og den gjør det mer attraktivt å være utenlandsk eier i Norge. Jeg husker et Høyre som var veldig opptatt av å sikre norske bedrifter de beste rammebetingelsene, og ikke minst like gode rammebetingelser som utenlandske konkurrenter, men nå går Høyre inn for å mer enn tredoble avgiftsnivået på norske arbeidsplasser innen 2030. Norske bedrifter skal i årene som kommer, betale en CO2-avgift på 2 000 kr tonnet, mens forventet kvotepris i Europa ifølge Finansdepartementet er ca. 1 000 kr. Fremskrittspartiet er for prinsippet om at forurenser skal betale, men et forslag om å tredoble CO2-avgiften blir fort en oppskrift på utflagging av arbeidsplasser og redusert verdiskaping i Norge.

Da er mitt spørsmål til representanten Solberg: Hvorfor mener Høyre at norske bedrifter skal ha et dobbelt så høyt avgiftsnivå som våre nærmeste konkurrenter i Europa?

Erna Solberg (H) []: Jeg mener det er helt avgjørende at vi tar klimautfordringene på alvor, og at Norge gir sitt bidrag til at vi reduserer klimautslippene. Det skal vi gjøre som enkeltpersoner i forbruket vårt, og det skal vi gjøre som bedrifter. Jeg mener det gir et konkurransefortrinn å være tidlig frempå med ny teknologi, og at det vil være mulig å tjene mer i markedet for bedrifter hvis de har grønne løsninger fremover. Så skal vi skape nye markeder for nye typer energi. Det er ikke mulig å få hydrogen til slå igjennom i markedet hvis vi ikke har høyere pris på fossilt brensel. Det er ikke mulig å få til alle de nye teknologiene uten at det faktisk koster mer å forurense. Derfor er vi opptatt av at det skal bli dyrere å forurense, men så skal det være billigere å drive næringsvirksomhet på andre områder. Derfor skal vi ha gode økonomiske rammebetingelser. Vi skal lette beskatningen på andre områder for å sikre at man ikke kommer ut med dårligere konkurranseforhold.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det siste Solberg-regjeringen gjorde før den fratrådte, var å legge fram et statsbudsjett som viser at utslippsgapet for å nå klimamålet for 2030 er enda større enn vi trodde, og enda større enn det klimaplanen til Solberg-regjeringen la opp til. Med tiltakene foreslått i dette statsbudsjettet og i klimaplanen vil ikke gapet tettes. Klimainnsatsen til den forrige regjeringen har ikke vært god nok. Det innebærer at oppgaven er enda større nå. Mer utslipp må kuttes raskere. Også internasjonalt er det utålmodighet. I dag er FN ute og sier at verdens planlagte produksjon av fossil energi er dobbelt så stor som nivået for å nå kravet for 1,5-gradersmålet. Heller ikke 2-gradersmålet vil være mulig å nå. IEA har pekt på det samme, og EU vil forby leting etter olje og gass i arktiske områder. I Norge subsidierer vi derimot oljeproduksjon. Så hvordan kan representanten Solberg være fornøyd med Solberg-regjeringens innsats på klima?

Erna Solberg (H) []: Utslippene har gått ned de siste fem årene. Tempoet i utslippsreduksjonen blir større av de tiltakene som er gjennomført. Vi la frem en plan i januar, som er behandlet i Stortinget, som vi mener også viser retningen fremover. Så er det riktig at på grunn av den regnefeilen som har vært gjort på maritim olje, sånn som på den ene kilden, har regnestykkene tilbake til 2012 vært feil når det gjelder klimautslippene i Norge. Trenden og nedgangen har vært der likevel, men det er utslippsfeilberegninger fra 2012 som er bakgrunnen for disse endringene.

Jeg er helt enig i at det derfor er viktig at vi har gode og sterke virkemidler. Derfor har jeg egentlig mest av alt tenkt å ønske lykke til til representanten Kaski, som er hovedsamarbeidspartner for regjeringen i budsjettsammenheng, for dette er jo en regjering som i sin regjeringserklæring først og fremst senker ambisjonene på det virkemidlet som er viktigst, nemlig å prise CO2.

Sofie Marhaug (R) []: Flere ganger før valget, når Rødt har tatt initiativ, har daværende statsminister Erna Solberg avvist å gi ekstra bostøtte på grunn av høye strømpriser. At prisene kommer til å øke i Sør-Norge, bl.a. på grunn av tettere tilknytning til det europeiske strømmarkedet, har NVE varslet om. Det var klart da Høyre fortsatt regjerte. Likevel er det først idet høyreregjeringen trer av, at de legger fram strakstiltak. Hvorfor har ikke Høyre, som det såkalte styringspartiet de utgir seg for å være, tatt ansvar tidligere for å forhindre at folk med vanlig eller lav inntekt nå får et strømsjokk?

Erna Solberg (H) []: Vi har tatt mange initiativ. Som nevnt tidligere har vi gjort mye når det gjelder kraftutbygging og tillatelser til kraftutbygging under denne regjeringen, i hovedsak knyttet til vannkraft. I tillegg har vi bygget ut nett for å gjøre det bedre for fordelingen. Det tredje vi har gjort – jeg tror faktisk det er tre ganger – er at vi har økt bostøtten i løpet av min regjeringsperiode, nettopp for å forhindre at når man har hatt voldsomme økninger i energiprisene, skal de familiene som har dårligst råd, få utfordringer. Så det er ikke sånn at vi ikke har gjort det før. Vi har gjort det tre ganger – gitt økninger i bostøtten i løpet av denne perioden.

Så har vi faktisk satt ned et utvalg som skal se på bostøtteordningen, og som også har som mandat å se på hvordan vi kan legge inn en mekanisme i bostøtteordningen knyttet til nettopp energiprisene, for å se om vi kan få en bedre måte å gjøre dette på fremover.

Det er også sånn at det ville vært unaturlig for oss å legge frem en proposisjon med endringer akkurat nå, de siste ukene før vi gikk fra hverandre, siden en ny regjering skulle tiltre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Arnstad (Sp) []: Det er noe flott og vakkert ved valg og maktskifte i Norge. Sjøl om vi ikke har nøye nedskrevne regler for alt ved en slik| overgang, følger det en viss mal, og det gjøres med stor respekt for hverandre. En avgående statsminister som ønsker den neste lykke til, en utenriksminister som gir den påtroppende utenriksministeren en god klem, en barne- og familieminister som sier det var «skamkjekt» at det var du som kom hit, til den påtroppende statsråden: Det er egentlig ganske flott å se på.

I norsk politikk har vi ikke avstemning i Stortinget om hvem som skal bli statsminister. Det er det partiet eller de partiene som vinner et valg, som også blir kalt til Kongen og overtar regjeringsansvaret. Vi har heller ingen mulighet til å bytte ut Stortinget underveis gjennom å skrive ut nyvalg, slik som mange andre land kan gjøre. Vi har det Stortinget som velgerne har valgt. Det er det Stortinget som har både makt og ansvar gjennom hele valgperioden. I norsk sammenheng har det vist seg å fungere godt. En kan kanskje si at det faktum at det er slik, har ansvarliggjort både regjering og opposisjon gjennom ulike former for mindretalls- og flertallsregjeringer.

Måten maktoverføring foregår på i Norge, sier også litt om den høye graden av tillit i samfunnet vårt. Det er et gode det er verdt å ta vare på. Vi stoler på hverandre. Tilliten vises igjen på mange områder i samfunnet: viljen til å betale sin skatt, ønsket om å delta i dugnader og stille opp i frivillig arbeid, den høye vaksinasjonsgraden vi har hatt etter korona, og måten vi som samfunn har møtt hele pandemien på gjennom det siste året.

I Hurdalsplattformen ligger tillit som en undertråd gjennom hele plattformen. Hvordan skal vi opprettholde og styrke den høye tilliten mellom folk i det norske samfunnet? Regjeringens svar er å bekjempe avmakt og økende ulikhet og demme opp for sosiale og geografiske forskjeller. Små forskjeller og et levende folkestyre både nasjonalt og lokalt er et særpreg ved Norge. Det må tas vare på, og det må utvikles. Å lytte til folk, gi folk mer makt over sitt eget liv og sine lokale samfunn, er en viktig veg å gå. Det er også et viktig prinsipp at uansett hvor du bor i Norge, skal fellesskapet stille opp for deg. Erfaringen er nemlig at folk stiller opp for fellesskapet dersom fellesskapet stiller opp for dem.

Senterpartiet ser på Hurdalsplattformen som et godt verktøy å styre etter. Den viser en ny retning. Som statsministeren sa det på mandag, skal vi møte utfordringer som klimakrise, digitalisering, velferdsoppgaver og sentralisering med nye tiltak og med ny kraft.

Regjeringsplattformen er en god plattform for å se og utvikle hele Norge. Et avgjørende punkt for Senterpartiet er at regjeringen skal innføre en regel om distriktspolitiske konsekvensanalyser av alle reformer, og at distriktspolitiske hensyn skal være gjennomgående i offentlig forvaltning. Det betyr at ulike områder må vurderes ut fra distriktsperspektivet, enten det gjelder boligpolitikken, bank- og finanspolitikken, klimapolitikken eller næringspolitikken.

God infrastruktur legger grunnlag for bosetting i hele landet. Derfor vil regjeringen halvere prisene på ferjer og bidra til gratis ferje for øyer uten fastlandsforbindelse. Å sikre lavere priser og flere avganger på kortbanenettet er også helt vesentlig. Her er regjeringens mål en halvering av prisene. Denne typen tiltak er umåtelig viktig for alle som bor og arbeider langs kysten, på Vestlandet, i Midt-Norge og i Nord-Norge. Det bidrar til å dempe avstandsulemper. Det gjør kortbanenettet til det kollektivtilbudet det i realiteten er i norske distrikter, og det gjør hverdagen lettere for alle som er avhengig av ferje til jobb.

Digitalisering gir enorme muligheter for å skape nye arbeidsplasser og bedre offentlige tjenester, men vi får ikke utnyttet alle de viktige sidene ved digitalisering dersom den digitale infrastrukturen ikke er på plass for alle. Da vil digitalisering kunne skape nye forskjeller. Vi risikerer et digitalt klasseskille. Derfor er det svært viktig at regjeringen har nedfelt at bredbånd skal gjøres til en rettighet for alle, på linje med strøm, og at man vil sikre utbygging av høyhastighetsbredbånd til alle fastboende innen 2025. Det krever en annen satsing enn i dag. Vi må erkjenne at de som bor ytterst, ikke er de som først vil få 5G – eller 6G eller 7G. Derfor er et spleiselag med fiberutbygging særlig viktig for de siste 10 pst. av befolkningen for å sikre dem høyhastighetsbredbånd.

Distriktspolitikken skal forsterkes og fornyes. Det skal iverksettes et arbeid med bygdevekstavtaler på utvalgte steder. Denne typen avtaler skal være et langsiktig partnerskap mellom staten og utvalgte kommuner som har særlig behov for støtte til næringsutvikling. Kommunene må sjøl peke på de tiltakene i sitt område der det er behov for en innsats. Det kan gjelde næringstomter, opprustning av eksisterende industri eller reiselivsvirksomhet, infrastruktur eller kapital til videre utvikling. Mange som vil satse i disse områdene, opplever nemlig at de ikke får tilgang på privat kapital gjennom bankene, og de har problemer med opprustning og utvikling av eksisterende virksomhet. Med et slikt virkemiddel vil vi nettopp kunne nå de kommunene som har de største utfordringene. Et langsiktig partnerskap mellom disse kommunene og staten kan bidra til å skape ny virksomhet og nye arbeidsplasser.

Senterpartiet ser positivt på at en mer aktiv næringspolitikk blir en viktig del av regjeringens arbeid. Staten både kan og bør bidra mer aktivt med både infrastruktur og kapital og bruke innkjøpsmakten sin for å fremme norsk næringsliv. Naturressursene våre er et konkurransefortrinn, og det må brukes godt. At industri basert på naturresurser som kraft, fisk, havbruk og skog skal gis en særstilling, er derfor positivt. Rimelig fornybar kraft må også forbli et konkurransefortrinn. Derfor skal ikke nye mellomlandsforbindelser godkjennes i denne perioden.

Landbruk har også fått en framtredende rolle i regjeringsplattformen. Inntektsgapet mellom landbruket og andre grupper i samfunnet skal tettes, strukturtiltak skal endres, det skal legges fram en plan for bedre velferdsordninger for dem som jobber i landbruket, og små og mellomstore melkebruk skal få investeringsmidler til å oppfylle løsdriftskrav. Klimaomstillingen i landbruket, som den forrige regjeringen egentlig ikke har gjort noe med, skal oppfylles gjennom et nytt organ, Bionova, som et slags landbrukets Enova. Et Bionova kan gi mulighet for den omstillingen som er nødvendig for å redusere klimautslipp fra en næring med mange tusen sjølstendige næringsutøvere. En slik omstilling kan nemlig ikke skje skjematisk. En må gå gjennom virksomheten ved hvert enkelt bruk og se på aktuelle tiltak.

Det er duket for en ny kurs, en retning der distriktene tas på alvor, en retning der tryggheten for folk i hele landet er viktig. Politi, ambulanse og brannvesen skal være mer til stede og komme raskere når noe skjer. I den sammenhengen er det viktig at regjeringen vil opprette 20 nye politistasjoner og styrke bemanningen på allerede eksisterende lensmannskontorer, og at alle nødetater skal få forpliktende responstider.

Jeg har også lyst til å peke på en ny kurs i utdanningspolitikken, der ufornuftige krav skrelles bort, og der det satses mer på praktiske fag og yrkesutdanning. Alle elever i ungdomsskolen skal få mulighet til å velge arbeidslivsfag, og det skal gjennomføres en ungdomsskolereform som forbereder elevene like mye til yrkesfaglig studieretning som til studieforberedende. Jeg ser at Høyre på åtte år i regjering ikke la fram den typen reform, men at de nå – i opposisjon – fremmer et Dokument 8-forslag om å gjøre det. Det trenger de ikke – det står i plattformen, og regjeringen skal gjennomføre det.

Senterpartiet ser også fram til en effektiv klimapolitikk som får utslippene ned, og som er praktisk og jordnær. Politikken på dette området må ikke bidra til å skape nye sosiale eller geografiske skiller. Det vil i lengden være ødeleggende for muligheten for en bred folkelig oppslutning om en av vår tids største utfordringer. Derfor må klimatiltak utformes slik at de næringene som har størst evne til omstilling, og de gruppene i samfunnet som har sterkest rygg til å bære det, også tar de tyngste takene.

Senterpartiet ser fram til realiseringen av det «arbeidsprogrammet» som en regjeringsplattform alltid er. Vi er en del av en mindretallsregjering, og vi vet at Stortinget får en særdeles viktig rolle i den perioden som ligger foran oss. Vi ser fram til et godt samarbeid i Stortinget for å bidra til en ny retning og for å få gode løsninger på de sakene som behandles i denne sal.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) []: Jeg kan jo gratulere representanten Arnstad med å bli på sin post, i en kanskje enda mer krevende rolle når man nå også skal lose regjeringens politikk igjennom. Men gratulerer i hvert fall, med valgresultatet og med regjeringsmakten!

Så er det jo slik at når man skriver en regjeringserklæring, ligger djevelen noen ganger i detaljene. I forrige periode uttalte Senterpartiet – både representanten Arnstad og Senterpartiets leder, nå finansminister Slagsvold Vedum – seg flere ganger kritisk om energipolitikken, og ikke minst om ACER. I 2019 uttalte også Slagsvold Vedum i Klassekampen: «Vi gir kontroll over viktige deler av energipolitikken vår til Acer og EU.»

I regjeringsplattformen står det derimot at man skal videreføre og styrke «på en måte som er i tråd med Norges interesser», og videre at man skal «sørge for at beslutninger om utbygging av kraft og sammensetningen av den norske kraftmiksen forblir norske, nasjonale beslutninger».

Så mitt spørsmål til representanten Arnstad er: Hadde vi egentlig kontroll hele tiden?

Marit Arnstad (Sp) []: Det har vært en utvikling de siste årene som har vært litt bekymringsfull, både når det gjelder spørsmålet om nye kabler, ikke minst NorthConnect, som den forrige regjeringen var veldig opptatt av, og også når det gjelder forholdet til ACER. Denne regjeringen kommer til å legge EØS-avtalen til grunn for sitt arbeid, men vi kommer til å bruke handlingsrommet i den avtalen på en mye mer aktiv måte enn det den forrige regjeringen gjorde, og prøve å ivareta norske interesser best mulig. Det er ikke minst viktig at en kan ivareta norske interesser og behovet for nasjonal kontroll knyttet til alle beslutninger som handler om energi og energisektoren.

Henrik Asheim (H) []: Jeg tror nesten jeg må gjenta spørsmålet mitt. Jeg er klar over at man legger EØS-avtalen til grunn – det er for øvrig Høyre svært, svært glad for. Men det er altså slik at man i forrige periode sa at man ga fra seg kontrollen på disse områdene, og allerede hadde gjort det fordi man deltok f.eks. i ACER. Når man da i en erklæring som Senterpartiet har signert på, slår fast at det «forblir norske, nasjonale beslutninger», er mitt spørsmål igjen til Arnstad: Betyr det etter åtte år med borgerlig regjering at Norge har kontroll på disse ressursene?

Marit Arnstad (Sp) []: Det betyr at Norge har kontroll på de beslutningene. Samtidig tror jeg vi skal erkjenne at det å slutte oss til ACER var en helt ny form for tilslutning til et tilsyn i EU som på linje med Finanstilsynet har fått fullmakter som man ikke har hatt gjennom de direktivene Norge har sluttet seg til tidligere. Men det vi da kan gjøre, og som vi må gjøre i regjering, og som den forrige regjeringen ikke var så veldig opptatt av, er å sikre at en, når en er medlem av et slikt tilsyn, ivaretar norske interesser, og klarer å sørge for at vi har kontroll på norsk energipolitikk og norske energibeslutninger sjøl om vi er medlem av et slikt tilsyn. Det er en risiko og en fare for at det kan bli utfordret, og det må denne regjeringen være veldig oppmerksom på. Det er en del av det det handler om når man skal utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen, som denne regjeringen skal gjøre. Vi synes at ACER foreløpig har tatt en del beslutninger som er litt illevarslende, som også den nye regjeringen må være oppmerksom på.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Gratulerer med valget og vervet!

Det råder, som jeg var inne på tidligere, litt forvirring rundt dette med diesel- og bensinavgifter. Senterpartiet har vært veldig tydelig på og lovet at dette ikke skal øke. I mars stilte representanten Arnstad bensinprisultimatum til Arbeiderpartiet. Hun sa at det var uaktuelt å sitte i en regjering som øker bensinprisen. I Politisk kvarter denne uken kunne vi derimot høre klima- og miljøministeren si at avgiftene på drivstoff skal opp. I dag hørte vi finansminister Slagsvold Vedum på nyhetene snakke om komponenter opp og ned. Jeg tror ikke noen ble noe klokere av det, og jeg har lyst til å legge til at det hørtes ut som om de hadde funnet seg godt til rette i Finansdepartementet. Men i den tiden som vi er inne i nå, der veldig mange utgifter øker og folk er bekymret for økonomien: Kan Senterpartiet og representanten Arnstad garantere at avgiftene ikke øker, slik at avgiftene på bensin og diesel går opp?

Marit Arnstad (Sp) []: Senterpartiet er bekymret for økninger i avgifter som rammer folk flest – vi er det. Det har vært mange av dem de siste åtte årene, og Fremskrittspartiet har vært med på veldig mange av dem. Det er ikke bra, for det er ikke sosialt fornuftig å gi skattelette til dem som har mest, og så øke avgiftene for folk flest for å dekke inn skatteletten. Det er ikke bra, så vi har vært opptatt av det spørsmålet. Derfor er jeg glad for at regjeringsplattformen sier at den typen avgifter som rammer folk bredt, skal reduseres, både elavgift og drivstoffavgift. Det synes jeg er et godt utgangspunkt.

Når det gjelder utformingen av CO2-avgift, har Senterpartiet der pekt på at en når en har en gradvis økning, er nødt til å ha en differensiert inngang, slik at en tar hensyn til både enkelte næringer og enkelte grupper i befolkningen som kan komme uheldig ut.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Når det gjelder CO2-avgiften, har vi jo registrert at Senterpartiet har gått på et totalt tap og blitt med på Arbeiderpartiets premisser. Men jeg hører fremdeles ikke at man gir noen garanti, og jeg tror det er veldig mange bilister der ute som nå er bekymret for de allerede høye prisene, og om man kan forvente at det kommer ytterligere økning.

Så har vi også sett at Senterpartiet har vært veldig framme nå når det gjelder strømpriser. Det setter jeg veldig stor pris på, det er bra, for det er mange nå som bekymrer seg for betaling av disse regningene. Jeg registrerer at det i dag kommer signaler som tyder på at man ønsker å gjøre noe med bostøtten. Det er jo bra, men det er ikke så veldig mange av disse vanlige folkene som mottar bostøtte, og derfor vil det uansett være en stor regning å betale for svært mange familier i Norge dersom man ikke gjør noe med avgiftene, og ikke minst med momsen, som utgjør 25 pst. Så nok en gang: Kommer det en garanti for bensin og diesel, og hva vil man gjøre med avgiftene på strøm?

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg får bare gjenta det som står i regjeringsplattformen, at avgifter som rammer folk bredt, ønsker regjeringen å redusere, og vi nevner elavgift og drivstoffavgift som eksempel.

Når det gjelder energisituasjonen nå og bostøtte, er det hyggelig at representanten synes at finansministerens utsagn om bostøtte er bra og fornuftig. Det synes også Senterpartiet. Det med energikostnadene framover kommer til å handle både om kortsiktige og langsiktige tiltak, og det er dessverre en del å rydde opp i etter denne regjeringen, som brukte elavgiften på en måte som var helt uholdbar, og økte den år etter år fra 2013 og framover så lenge Fremskrittspartiet satt i regjering. Det var veldig uheldig og skapte også utfordringer for folk. Men jeg tror ikke det finnes helt enkle, skjematiske svar på energiutfordringene. Jeg tror det finnes både kortsiktige og langsiktige svar, og jeg tror at et av de viktige utgangspunktene vi har på det langsiktige, er at vi ikke skal godkjenne noen nye mellomlandsforbindelser den neste fireårsperioden.

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg vil gjerne gratulere representanten Arnstad med både valg og verv.

Representanten Arnstad snakket varmt om å lytte til folk. Vi har også hørt et Senterparti som i valgkampen har snakket om at politikken må flyttes nærmere folk, at man må sikre trygghet for folk i lokalsamfunnene. Derfor var skuffelsen stor for mange da Hurdalsplattformen kom uten at det ble varslet en ny kurs for Ullevål sykehus – tvert imot fortsatte plattformen på høyreregjeringens vedtak om å legge sykehuset ned. Det skjer mot lokaldemokratiets vilje. Det skjer imot folkebevegelsen og også imot stemmene og interessene til oss som bor rundt Oslo. Senterpartiet sa til og med i valgkampen at det var umulig å sitte i en regjering som gjorde noe sånt.

Jeg vil spørre: Hva er det som har endret seg i folks behov siden den tid?

Marit Arnstad (Sp) []: Senterpartiet erkjenner at når man forhandler med andre partier, er det litt gi og ta. Man må inngå kompromisser, og det er noen slag man vinner, og det er noen slag man også taper. Slik er det i forhandlinger. Og det har vært et viktig utgangspunkt for oss at det må vi gå inn i og være helt åpne på at slik er det. Kanskje hadde vi stått sterkere omkring Ullevål sykehus hvis SV ikke hadde forlatt forhandlingsrommet? Kanskje hadde vi gjort det. Men SV valgte å gå. Vi satt igjen, vi forhandlet, og vi fikk mange gode gjennomslag.

Jeg er veldig glad for at vi reddet fødeavdelingen i Kristiansund. Jeg er veldig glad for at vi nå skal ha en utredning om Innlandet sykehus, noe jeg synes er fornuftig. Men det var slik, og er slik, at noe taper man og noe vinner man i en forhandling, og noen kompromisser inngår man – og det står Senterpartiet godt på.

Hege Bae Nyholt (R) []: Jeg vil også begynne med å gratulere.

I Hurdalsplattformen heter det at regjeringen vil la fylkeskommunene avgjøre modell for opptak til videregående skole i eget fylke. Dette er gledelige nyheter for de fylkeskommunene som opplevde at høyreregjeringens vedtak om opptak til videregående skole var i strid med slik flertallet i fylket ønsket å organisere opptak til videregående skole. Men signalene fra bl.a. vårt felles hjemfylke, Trøndelag, er at det haster å reversere den tidligere regjeringens vedtak om karakterbasert opptak til videregående skole. Mitt spørsmål til representanten Arnstad er derfor: Hvordan vil Senterpartiet jobbe i regjering for å sørge for at fylkeskommunene igjen skal kunne avgjøre modell for opptak til videregående skole?

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg må også få lov til å gratulere representanten Bae Nyholt med stortingsvervet og også som leder i utdanningskomiteen. Det synes jeg var veldig hyggelig.

Så er jeg nok enig med representanten når det gjelder dette med fylkenes inntaksmodeller. Det er meningsløst at staten skal styre hvilke inntaksmodeller fylkene skal ha. Fylkene har valgt litt ulike inntaksmodeller. De har fungert fornuftig, og de velger også modell etter hva som er situasjonen i de ulike fylkene. I Trøndelag har en valgt en modell der en for så vidt hadde fritt skolevalg, men der en fikk ekstrapoeng for å søke nærskoler. Det synes jeg var en god modell, og det ønsker Trøndelag å fortsette med. Jeg håper det er mulig å legge til rette for at de kan fortsette med det uavbrutt og ikke får problemer med tanke på det opptaket som skal være til sommeren og høsten.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg vil også få gratulere Marit Arnstad med ei viktig rolle vidare.

Både Marit Arnstad og kollegaen i Arbeidarpartiet, Rigmor Aasrud, snakka mykje om å gje folk meir makt i eige liv, stole på fagfolka som er der, dei som har skoa på. Men det er eitt område der det tydelegvis ikkje gjeld, og det er næringspolitikken. Eg kan røpe at også mange bedriftseigarar, til og med småbedriftseigarar, har sko på som dei ønskjer å bruke.

Næringskapittelet i regjeringsplattforma handlar stort sett om éin ting: staten. Staten skal styre meir, skal eige meir, skal kjøpe seg opp og gå inn i privat næringsliv, samtidig som regjeringa varslar at skatten på privat norsk eigarskap blir skrudd opp og svekkjer rammevilkåra for privat eigarskap.

Senterpartiet var ein gong eit sentrumsparti som trudde på at det er eit mangfald av småbedrifter som utviklar Noreg. Kvifor går Senterpartiet med på Arbeidarpartiets gamle draum om at staten skal spele hovudrolla i næringslivspolitikken også på eigarskapssida, og samtidig skyve privat eigarskap til side med høgare skattar på norsk eigarskap?

Marit Arnstad (Sp) []: Det blir mange gratulasjoner i dag, men jeg må også få lov til å gratulere representanten Bjørlo med vervet.

Jeg synes kapitlet om næringspolitikk i plattformen er ytterst godt. Jeg synes det er meget bra. Vi har vært gjennom en periode der vi egentlig har hatt en litt passiv næringspolitikk. Senterpartiet ønsker seg en aktiv næringspolitikk, og det kan vi få med denne plattformen, der storsamfunnet i større grad bidrar med infrastruktur, med langsiktige partnerskap og med kapitaltilgang.

Det er mange, særlig utover i distriktene, som har store utfordringer med kapitaltilgangen og det å få forløst ideer man har, innenfor det lokale næringslivet. Jeg synes plattformen gir et veldig godt grunnlag for det. Så sier også plattformen at på enkelte strategiske områder kan det være riktig at staten tar en eierrolle. Det er også Senterpartiet enig i, og da bør vi være nøye på hvilke områder det skal være. Men jeg opplever også at plattformen legger et godt grunnlag for det, og at plattformen vil være et godt grunnlag for alle små og mellomstore bedriftseiere og bedrifter som ønsker å satse videre i dette landet, ikke minst de utover i distriktene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Jeg vil benytte anledningen til å gratulere den nye regjeringen og ønske lykke til med arbeidet framover.

Fremskrittspartiet kommer til å stemme for det vi er for, og mot det vi er mot. Det er saker i plattformen som Fremskrittspartiet definitivt støtter intensjonen i: redusere byråkratiet for næringslivet, styrke nettolønnsordningen, som sikrer norske sjøfolk på norske skip, og som Høyre har svekket i sitt budsjettforslag, endre rovdyrpolitikken, styrke fastlegeordningen og endre systemet for godkjenning av medisiner, for å nevne noe. Så får vi se hva som ligger i detaljene, når den tid kommer.

Fremskrittspartiets viktigste oppgave de neste fire årene er å stoppe sløsingen og bygge Norge. Det er feil at Norge øser ut mange titalls milliarder kroner til bistand, til symbolske klimatiltak og til innvandring, for å nevne noe, samtidig som vi ikke har råd til å gi familier med syke barn anstendig hjelp til å greie hverdagen uten å slite seg helt ut. At vi ikke har råd til å sikre innbyggerne våre tilgang til de beste og nyeste medisinene og behandlingsmetodene, er en fallitterklæring. Det er en skam at folk dør og lider i Norge fordi Norge ikke tar i bruk de beste og nyeste medisinene og behandlingsmetodene.

Det er absurd at Norge har brukt store ressurser på å hente en IS-kvinne til Norge, mens dødssyke pasienter som har cystisk fibrose, ikke får dekket bruk av den livreddende medisinen Kaftrio. I en reportasje på TV 2 søndag beskrev cystisk fibrose-rammede Christian Lawley sykdommen som å drukne – å drukne – i sitt eget slim. Han står i fare for å dø i løpet av vinteren hvis han ikke får den medisinen han trenger. Han vurderer å bli helseflyktning og flytte til Danmark, som godkjente denne medisinen for over ett år siden. At Norge er en sinke i å ta i bruk nye medisiner og behandlingsmetoder, rammer helt vanlige folk. De med mye ressurser kan kjøpe seg hjelp i det private helsevesenet. Derfor forventer vi at det tas tak i dette, og Fremskrittspartiet vil støtte det.

Fremskrittspartiet foreslår i dag at Norge skal si nei til anmodningen om å hente IS-terrorister til Norge. Vi skal ikke løfte én finger for å hjelpe personer som har støttet IS-kalifatet, en gruppering som kaldblodig har drept, lemlestet, voldtatt og skamfert uskyldige menn, kvinner og barn. Vi vil hjelpe barna, men vi setter foten ned for at IS-terroristene kan skyve barna foran seg for å bli hentet til Norge, finansiert av norske skattebetalere. Om Stortinget stemmer ned vårt forslag, er vi redd for at det er et signal om at regjeringen Gahr Støre vil følge opp der Solberg slapp, med å hente terrorister til Norge.

Norge har brukt mange titalls millioner på å komme i Sikkerhetsrådet. Nå er det på tide å bruke denne plassen til å bidra til å få på plass en internasjonal straffedomstol, slik at IS-terroristene kan dømmes og sone i det området forbrytelsene er begått.

Fremskrittspartiet vil sikre at pensjonistene våre får en anstendig alderdom, at minstepensjonen heves til over fattigdomsgrensen, og at pensjonsranet som gifte og samboende opplever gjennom avkortingen, opphører.

Eldre som trenger omsorg og hjelp, må få det. Vi håper at den nye regjeringen lar prosjektet med statlig finansiert omsorg fortsette, og at de skroter Høyres forslag i budsjettet om å fjerne prosjektet og pengene fra 1. januar 2022. Det vil gå ut over eldre og ansatte i disse kommunene dersom disse pengene forsvinner. Det er fint med en bo-hjemme-reform, som regjeringen snakker om, men vi trenger flere sykehjemsplasser for våre skrøpeligste eldre. Da vil Fremskrittspartiet at alle gode krefter skal slippe til og bidra til å gi våre foreldre og besteforeldre et anstendig tilbud når de blir pleietrengende.

Klimapolitikken handler mest om symbol, og det snakkes som om Norge skal redde hele verden – Norge med sine vel 5 millioner innbyggere, og som står for ca. 1 promille av utslippene. Det øses ut penger til CO2-fangst- og -lagring. Dyrebar vannkraft sendes til oljeplattformene uten at verdens utslipp går ned. Fiskerne på Sørlandet reiser til Danmark for å fylle tanken fordi avgiftene i Norge er mye høyere. Det pynter på utslippsstatistikken i Norge, men det gir økte utslipp i verden, siden båtene kjører i timevis for å fylle diesel.

Den nye regjeringen skal øse ut enda mer. Bare ordet «klima» er inne i bildet, renner milliardene ut av statskassen. Vanlige folk i Norge opplever nå at diesel- og bensinprisene er skyhøye. Noen steder ser man pumpepriser på opp mot 20 kr per liter. Matvareprisene har økt kraftig, og strømprisene når stadig nye rekorder. På toppen av det er renten på vei opp. Det er vanlige folks tur til å betale stadig mer.

Fremskrittspartiet inviterer i dag Stortinget til å være med og gjøre noe med dette. Derfor foreslår vi at Høyres forslag om å øke bensin- og dieselavgiftene, som de har fremmet i sitt forslag til statsbudsjett, skrotes, og at Stortinget allerede i dag vedtar å redusere bensin- og dieselavgiftene med 3 kr per liter. Vi er redd for at en Arbeiderparti–Senterparti-regjering har andre planer, iallfall har klima- og miljøminister Barth Eide sagt rett ut at avgiftene skal opp. Vi oppfordrer Arbeiderpartiet og Senterpartiet til heller å støtte vårt forslag, som vil gi vanlige folk billigere diesel og bensin.

Fremskrittspartiet foreslår at vi fjerner moms og elavgift, i første omgang ut året, slik at folk skal ha råd til å betale strømregningen sin og slippe å sitte og fryse. Den nye olje- og energiministeren har sagt at noe skal gjøres, og vi har i dag sett at bostøtten skal få en økning. Men jeg tror at et vedtak i Stortinget i dag om å fjerne avgiften og momsen ville bli veldig godt mottatt blant vanlige folk som er engstelige for om de har råd til å betale strømregningen sin. Og pengene renner inn i statskassen fra olje- og gassektoren. Aldri før har vi tjent mer penger enn nå, og selvsagt har vi råd til å la noe av dette komme vanlige folk til gode, hvis det er politisk vilje.

Fremskrittspartiet mener vi kan bruke noe mer oljepenger til å bygge landet framover, men det viktigste av alt er å bruke de pengene som allerede er på budsjettet, annerledes. Vi må slutte å sløse og begynne å prioritere enda mer til å bygge landet vårt sammen, med vei og jernbane, og med gode rammevilkår for næringslivet, som skaper og sikrer arbeidsplasser. Det er et utgangspunkt for bosetting. Man er avhengig av å ha en jobb å gå til. Derfor er det utrolig å høre sosialister rakke ned på dem som skaper verdier, samtidig som man etterlyser at mer privat kapital investeres i arbeidsplasser.

Så skal man også ha mer statlige investeringer i alt mellom himmel og jord, som skogindustri og statlige hydrogenselskap. Det statlige eierskapet skal forsterkes – som om ikke staten i Norge er mer enn stor nok fra før.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen mener at staten og det offentlige er saliggjørende på de fleste områder. Fremskrittspartiet mener det er bra med individuell frihet, konkurranse, mangfold i tilbud, valgfrihet og at det skal være lov å lykkes, lov å tjene penger, uten at man rakkes ned på for det. Hvis det ikke lønner seg å skape verdier og arbeidsplasser med all den arbeidsinnsatsen man må legge ned, vil alle ønske å være ansatt, og ikke bedriftseier. Alle kan ikke ansettes i det offentlige, noen må faktisk også betale regningen for offentlig sektor.

Det er ingen tvil om hvilket parti som bestemmer i regjering. Det er Arbeiderpartiet som styrer. At oljefondet skal redde klimaet, har de også fått Senterpartiet med på. Fremskrittspartiet kommer alltid til å kjempe for at pensjonene våre, sparepengene til det norske folk, skal plasseres der de gir mest avkastning. Senterpartiet har sviktet innbyggerne på Andøya, Ullevål sykehus, og vi er redd for at de vil svikte bilistene. Men vi håper at dette tilbakevises i dag. Det er synd om vanlige folk på toppen av økte renter, matvarepriser og strømpriser og alle de skyhøye drivstoffprisene skal få en enda større belastning. I så fall er det statens tur til å bli enda rikere, ikke vanlige folk.

Med dette tar jeg opp Fremskrittspartiets løse forslag.

Presidenten: Representanten Sylvi Listhaug har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Masud Gharahkhani (A) []: I Norge skal vi være stolte over at vi har verdens fremste kompetansemiljøer innenfor olje og gass. Men verden endrer seg, og skal vi være en ledende energinasjon, kan vi ikke velge Fremskrittspartiets næringsnøytralitet, null klimahensyn og kutt i formuesskatt som svar på alt, samtidig som andre land utvikler nye grønne næringer og får forsprang i den internasjonale konkurransen. Slik sett symboliserer representanten Listhaug seg selv som direktør for nåtidens hermetikkbokser, for så vidt ikke overraskende for et parti som ville gi fra seg oljeinntekter til utenlandske eiere. Eller vi kan velge den sosialdemokratiske veien: aktiv næringspolitikk, krav om kutt, bygge framtidens energikilder på skuldrene av dagens olje- og gassindustri, men fortsatt i hendene på fellesskapet for å sikre velferdsstaten.

Mitt spørsmål er: Forstår ikke Fremskrittspartiet at med deres politikk vil konsekvensene være å avvikle industrimiljøene i Norge, ikke utvikle?

Sylvi Listhaug (FrP) []: Definitivt ikke – Fremskrittspartiet vil utvikle, ikke avvikle olje- og gassnæringen. Vi står klare til å støtte den nye regjeringen i å få til det. Men vi har jo sett at den nye regjeringen skal lene seg på SV, og vi er bekymret for hva som kommer ut av det samarbeidet, også for olje- og gassektoren. Fremskrittspartiet har troen på det private næringslivet –at de er de aller beste på å utvikle nye løsninger og utvikle nye teknologier, at gründere i Norge skal kunne lykkes, og at vi ikke kan leve av subsidier, som denne regjeringen skal kjøre i vei med i enda større skala bare det er snakk om klima. Nå skal man også opprette et statlig hydrogenselskap, samtidig som veldig mange private miljøer prøver å utvikle denne næringen, altså i konkurranse med private aktører. Arbeiderpartiet har prøvd dette før da de åpnet en dørfabrikk i Årdal. Det gikk ikke særlig bra. Derfor mener Fremskrittspartiet at det viktigste er at staten legger rammevilkår til rette, og så må det private næringslivet være de som skaper disse teknologiene.

Masud Gharahkhani (A) []: Arbeiderpartiet ønsker å utvikle og ikke å avvikle. Vi ønsker å være industriens beste venn, for industrien er helt avgjørende for at hele næringslivet i Norge blomstrer. Norsk olje- og gassindustri og fagarbeideren forstår at framtidens industripolitikk ikke handler om å brøle, men om å vise politisk handlekraft. Norge må ha konkurransefortrinn for å trygge arbeidsplasser, for å bygge alternative energikilder som havvind og hydrogen, for å bygge teknologien verden trenger for å kutte utslipp, for å styrke eksportindustrien, for at Norge skal ha de fremste kompetansemiljøene i verden, og for at fellesskapet skal eie naturressursene for å finansiere velferdsstaten. Fremskrittspartiet mener at markedet skal styre seg selv. Men det industrien etterspør, er en mer aktiv næringspolitikk, statlig eierskap og kapital, for å bygge industrien videre. Det sier Fremskrittspartiet nei til. Hvorfor lytter ikke Fremskrittspartiet til industrien?

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Selvfølgelig vil gjerne mange i privat næringsliv, NHO og andre ha et sugerør inn i statskassen. Vi skjønner jo det. Vi er ikke uenig i at staten skal bidra – absolutt – men vi må se på nivået på det. Arbeiderpartiet skal nå svi av enda flere milliarder på dette prosjektet med CO2-fangst og -lagring. Allerede er staten inne med 16 mrd. kr, og nå skal man gå inn med enda mer.

Mange husker kanskje det første CO2-fangstprosjektet som Arbeiderpartiet satte i gang, på Mongstad. Det krasjlandet og kastet vekk milliarder av kroner av skattebetalernes penger, som er forduftet. Derfor er vår tilnærming at vi skal ha gode rammevilkår for næringslivet. Ja, vi skal også stille opp med penger og bistand til en viss grad, men vi ønsker å overlate verdiskapingen til privat næringsliv og ikke opprette konkurrenter i offentlig regi, som man f.eks. foreslår her når det gjelder hydrogensatsing. Det er feil vei å gå.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Jeg har litt problemer med å skjønne hva som er Fremskrittspartiets stridsidé når det gjelder næringssatsing. Aldri før har oljepengebruken vært høyere enn under de forrige regjeringene som Fremskrittspartiet var en del av eller støttet. Handelsbalansen har også blitt kraftig forverret siden 2013.

Denne regjeringen har et mål om å øke norsk eksport – utenom olje og gass – med minst 50 pst. innen 2030. Politikken skal bidra til at bærekraftige næringer vokser. Vi må bruke oljerikdommen vår i kombinasjon med den kompetansen som olje- og gassindustrien har gitt oss, til å reinvestere i fastlandsindustrien. Olje- og gassnæringen skal utvikles, ikke avvikles. Det skal utarbeides partnerskap med kompensasjonsordninger og/eller avgiftsreduksjoner med næringslivet. Norske bedrifter skal ha gode, forutsigbare og stabile rammevilkår som legger til rette for private investeringer.

Mener representanten Listhaug at dette er en grå og kjedelig politikk som Fremskrittspartiet ikke kan assosiere seg med?

Sylvi Listhaug (FrP) []: Fremskrittspartiet støtter ikke at vi skal hente ut enda mer penger fra det private næringslivet i form av økte skatter og avgifter. Nå har Senterpartiet fullstendig tapt kampen mot CO2-avgiften. Dere skal tredoble den framover. Vi får skyhøye, ekstraordinære avgifter i Norge sammenlignet med våre konkurrenter i resten av Europa. Det er vi imot.

Vi er også imot den sløsingen vi ser, ved at man skal bruke massevis av statens penger på å drive med næringspolitikk – rett og slett fordi vi mener at det private næringslivet er bedre i stand til å kunne gjøre det enn statlig opprettede selskaper som skal være konkurrenter til dem som prøver å skape verdier.

Når jeg snakker med folk på Sunnmøre som driver disse bedriftene, er de opptatt av at mer av verdiene skal være igjen i distriktene istedenfor å bli sendt ned til Oslo. Det er det man gjør når man øker skattene og avgiftene – man tar inn mer penger til Oslo, tapper bedrifter i distriktene for penger og reduserer dermed muligheten for å utvikle seg.

Presidenten: Presidenten minner representanten om at talen skal gå via presidenten.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Det er lite svar på hva man egentlig ønsker å gjøre for å forandre dette. Men for å bevare et samfunn med en folkelig støtte til klimapolitikken må vi slutte å moralisere. Vi må innrette miljø- og klimaavgifter på en sosialt rettferdig måte og differensiere geografisk dersom det er mulig. Staten skal engasjere seg for å få på plass nødvendig infrastruktur, inngå partnerskap som forener utgiftskutt og næringsutvikling, bidra med kapital og bruke sin innkjøpsmakt. Vi skal ha flere folk i jobb, skape aktivitet i hele landet, øke eksporten og kutte klimagassutslippene med 55 pst. Disse fire målene skal vi nå i fellesskap gjennom en aktiv og framtidsrettet næringspolitikk. Vi trenger altså inntektene fra fastlandsindustrien, vi trenger arbeidsplasser, og vi trenger mer klimavennlig produksjon av varer og tjenester, til erstatning for ukritisk import.

Er representanten fortsatt av den oppfatning at dette er grått og kjedelig?

Sylvi Listhaug (FrP) []: Fremskrittspartiet er kritisk til den pengebruken som vi ser f.eks. innenfor klimaområdet, fordi vi mener at man opptrer som om Norge skal redde hele verden, og bare ordet «klima» kommer opp, skal man øse ut penger.

Det aller viktigste for teknologiutvikling er å gi gode rammevilkår til bedriftene våre. Derfor mener vi at det viktigste vi kan gjøre, er å ha et konkurransedyktig skatte- og avgiftsnivå. Dessverre er signalene fra den nye regjeringen at man ønsker å øke det nivået for norske bedrifter. Det mener vi er feil vei å gå. Det kan komme til å ramme mange bedrifter i distriktene, der det å ha en jobb å gå til er hele utgangspunktet for å kunne bo der.

Fremskrittspartiet har ikke så stor tro på staten som den nye regjeringen har. Vi har mer tro på enkeltindivider, bedrifter, det private næringslivet og skaperkraften som finnes utenfor staten. Det er det som er viktig å stimulere framover.

Lars Haltbrekken (SV) []: Den 16. mai 2011 sa representanten Listhaug følgende til VG:

«Det er ikke bevist at menneskelige CO2-utslipp fører til klimaendringer. Det er først og fremst en unnskyldning for å innføre mer skatter og avgifter.»

Da hun var olje- og energiminister, spurte jeg henne om hun tok feil i 2011. Det ville hun ikke svare på, men hun svarte: «Jeg registrerer at representanten viser til et tidspunkt da landet hadde en annen regjering.»

Videre svarte hun: «Dagens regjering vil føre en ambisiøs klima- og miljøpolitikk (…)».

Hun viste også til at den regjeringen jobbet for å kutte utslipp av klimagasser.

Representanten Listhaug har altså et ganske uavklart syn på klimakrisen, og det virker som om hun lar hvilken regjering dette landet har, være avgjørende for hvorvidt hun mener at vi har en klimakrise eller ikke. Da vil jeg spørre representanten: Mener hun at vi med dagens Arbeiderparti–Senterparti-regjering har en klimakrise, eller ikke?

Sylvi Listhaug (FrP) []: Jeg håper representanten har lest aviser og fulgt med på nyhetene siden 2012. I så fall burde han ha fått med seg at jeg har vært veldig tydelig på at vi har en klimautfordring som Norge må være med på å gjøre noe med. Derfor har også Fremskrittspartiet lagt fram en fullstendig plan for hvordan vi skal ta ned utslippene i Norge.

Det vi imidlertid er kritiske til, er ukritisk pengebruk. Vi er kritiske til det utgangspunktet som ikke minst SV er en eksponent for, der man opptrer som om Norge kan redde hele verden, og at vi, med vårt lille land, skal ta en voldsom del av belastningen for å få ned utslippene. Mange synes det er urimelig at man skal straffe bilistene når man ser at Kina bygger kullkraftverk som bare det, når man ser at andre land slipper ut mer og mer, mens vi skal piske og plage befolkningen. Vi kommer til å fortsette å kjempe imot at vanlige folk skal straffes. Nå har vi også håp om at regjeringen viser disse taktene.

Lars Haltbrekken (SV) []: Da håper jeg at jeg kan få et tydelig svar når det gjelder det spørsmålet jeg stilte til representanten den gang hun var minister, om hun tok feil i 2011 da hun sa at det ikke var bevist at menneskelige CO2-utslipp fører til klimaendringer. Det bør være et spørsmål det er ganske greit å svare på nå.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Det har skjedd veldig mye siden 2012. Det har kommet mange rapporter. Debatten er definitivt kommet mye lenger. Det er vel stort sett enighet i denne sal om at vi skal få ned klimagassutslippene. Det har også Fremskrittspartiet en plan på. Og så blir det veldig interessant nå å se hva SV gjør framover i forhandlinger med den nye regjeringen. Vi er bekymret for at SV nå får en hånd på rattet når det gjelder olje- og gassnæringen, for vi vet at SV vil ikke utvikle, men avvikle. SV skal i budsjettforhandlinger med regjeringen og er ivrig etter å øke avgifter som rammer vanlige folk, og selv om man da putter på litt bostøtte til strømmen, er det klart at det er veldig mange vanlige folk som uansett vil få utfordringer med å betale. Mange vanlige folk har heller ikke råd til å kjøpe seg elbil, for alle passer ikke det. Derfor er vi også redd for at SV nå vil bidra til å straffe dem som har diesel- og bensinbiler, framover. Det skal bli interessant.

Mímir Kristjánsson (R) []: Representanten var i sitt innlegg opptatt av å snakke om såkalte IS-kvinner. Jeg vil i stedet stille spørsmål om en annen gruppe kvinner som det kan synes som om representanten og hennes parti har glemt. Det dreier seg om de mange hundretusenvis av kvinner, og for så vidt også menn, som jobber innenfor helse- og omsorgssektoren i Norge, og som gjennom mange tiår har opplevd at de henger etter i lønnsutviklingen. Fremskrittspartiet har gitt fagre løfter til denne gruppen, bl.a. på landsmøtet i vår, om at det skulle komme et lønnsløft for disse. Men da det kom til budsjettbehandling her i salen, var det ikke én krone å finne til et lønnsløft for disse gruppene da Fremskrittspartiet gjorde opp revidert budsjett sammen med den foregående regjeringen. I stedet stemte Fremskrittspartiet for en tvungen lønnsnemnd på svakt grunnlag, noe som gikk ut over disse gruppenes mulighet til å streike for bedre lønn.

Mitt spørsmål er: Hva er det som gjenstår av Fremskrittspartiets løfter til disse gruppene annet enn bare tomme ord og tom applaus?

Sylvi Listhaug (FrP) []: Jeg har registrert at representanten Mímir Kristjánsson tidligere har uttalt at han er kommunist på fredager. Jeg vet ikke hvilken dag dette ble behandlet i Stortinget, men jeg vil si at dersom man skal sitte i stortingssalen og vedta lønnsoppgjør, er det ren kommunisme. Det er partene hos oss som blir enige om et lønnsoppgjør, og derfor var våre signal veldig tydelige på at vi ønsket en opptrappingsplan for helsefagarbeidere og sykepleiere, den typen yrker, og at regjeringen skulle legge det fram nå i forbindelse med statsbudsjettet. Etter det vi kan se, har den avgåtte regjeringen dessverre ikke lagt fram en slik plan, og jeg håper derfor at den nylig tiltrådte regjeringen vil følge opp dette videre. Det er ingen tvil om at disse både kvinnene og mennene som jobber i disse yrkene, fortjener høyere lønn for den innsatsen de gjør. Og i den grad vi kan bidra til å stimulere til det, vil vi definitivt gjøre det i tiden framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Audun Lysbakken (SV) []: Folk har sendt 100 representanter til dette stortinget med et klart mandat om forandring. Ser man historisk på det, er det faktisk det nest sterkeste samlede resultatet for sentrum–venstre-siden i norsk politikk, i hvert fall hvis man går et århundre tilbake i tid, kun slått prosentmessig i 1949, hårfint foran valget i 1936. Det er et uttrykk for et ønske om en endring i norsk politikk. Vi vet også fra de meningsmålingene som er gjort, at når folk ble spurt om hva som var de aller viktigste spørsmålene, pekte de aller fleste på Forskjells-Norge og klimakrisen. Så dette stortinget og den regjeringen som nå går på, har mandat til å levere virkelig forandring.

1936 og 1949 er jo ikke tilfeldige tidspunkter i norsk historie. Det var året etter kriseforliket mellom arbeiderbevegelsen og bondebevegelsen, og det var i forbindelse med gjenreisningen og begynnelsen på et nytt arbeidsliv og velferdsstaten vår. På mange måter er vi ved et slikt historisk veiskille også i dag, der ulikheten i makt og rikdom har nådd et nivå der veldig mange mennesker i landet vårt ønsker å se en skikkelig omfordeling av både penger og makt, der sentraliseringen har ført til opprør i distriktene, og der klimaomstillingen kommer til å ta oss gjennom store endringer i årene som kommer.

Så er spørsmålet om vi skal møte de endringene på en måte som fører til polarisering og tilbakegang, eller om det skal bli en ny vår for landet vårt, der vi får forskjellene ned, skaper optimisme i hele landet og gjennomfører et rettferdig grønt skifte.

I SV kjenner vi glede over regjeringsskiftet. Vi er glade for at en ny regjering er på plass. Vi er også skuffet over at vi ikke nådde det som var vårt mål, nemlig dannelsen av en rød-grønn regjering. Det fikk vi ikke fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke ville strekke seg langt nok politisk til at vi kunne få det til. Med den plattformen som er lagt fram, tror jeg at alle kan se hvorfor det måtte bli slik. Det er for mye grått og for lite rødt og grønt. Men la det ikke være noen tvil om hva som er vår innstilling. Vi har tenkt å bidra med kraftfull politikk for rettferdig fordeling og miljø hvis regjeringen kommer til oss for å forhandle i små og store saker i årene som kommer. Og det er en rekke tiltak i plattformen som bygger på enighet mellom SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Stortinget i forrige periode. Det er positivt at regjeringen vil følge opp rød-grønn enighet om en lang rekke saker: etablering av et klimabudsjett, utfasing av kommersielle aktører i barnevernet, reduksjon av barnehagepris, satsing på heltid i arbeidslivet, innføring av skolemat, stopp i avskilting av erfarne lærere, Høgskolen i Nesna, Nord-Norge-banen, skroting av aupairordningen, samtykkelov, at Norge skal slutte seg til CRPD-konvensjonen, som beskytter rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, kollektiv søksmålsrett, dobling av fagforeningsfradraget, stans i rasering av taxinæringen. SV er klar til å danne flertall i Stortinget for saker som dette.

Likevel er det nødvendig å si at for å løse de viktigste utfordringene vi står foran – de som vårt parti har snakket mest om, både i de fire årene som er gått, i de fire årene før det og i den valgkampen vi har lagt bak oss, nemlig de voksende ulikhetene i makt og rikdom, klima- og naturkrisen – er plattformen og regjeringens ambisjoner ikke kraftfulle nok. Det er ikke nok konkrete tiltak til å få forskjellene i Norge vesentlig ned med det som ligger i Hurdalsplattformen, verken når det gjelder det nødvendige skiftet i behandlingen av dem som har mest i dette landet, de som har fått alt de har pekt på gjennom åtte år med borgerlig styre, eller måten vi møter dem som har minst, på. Uten vilje til kraftige skatteskjerpelser for de rikeste og mer å leve av for folk med lite kommer ikke forskjellene til å gå vesentlig ned. Derfor må vi få til det i årene som kommer. Viderefører vi størsteparten av Høyres skattekutt, blir det ikke penger til nye velferdsreformer og god nok kommuneøkonomi.

SV vil jobbe for at skolefritidsordningen skal bli gratis, og at vi skal få en ordentlig tannhelsereform som tetter det største hullet i den norske velferdsstaten. Og vi er opptatt av å reversere de brutale usosiale kuttene som Høyre-styret har utsatt fattige og syke for de siste årene. Da er ikke fine formuleringer om f.eks. å få fattigdommen blant barnefamilier ned nok. Vi trenger konkrete tiltak.

SV vil være opptatt av omfordeling av makt, enten det handler om å flytte fiskekvoter fra de store trålerrederne til kystflåten eller å gjøre noe med det som vi opplever er altfor mye av en fredning av velferdskapitalister og bemanningsbyråer i regjeringsplattformen.

Plattformen er heller ikke kraftfull nok til å nå klimamålene eller tydelig nok på naturkrisens alvor. Det har den jo til felles med avtroppende regjering, som bommet på klimamålene for 2020, som la fram en plan der de ikke hadde tiltak til mer enn halvparten av de norske klimamålene for 2030.

Men det er jo ikke målestokken. Målestokken nå er det som virkelig skal til for å få til en grønn og rettferdig omstilling. SV vil gjennomføre et rettferdig grønt skifte, der f.eks. økt CO2-avgift går direkte tilbake til folk gjennom en grønn folkebonus. Vi må se at det finnes rettferdige løsninger, komme oss ut av de evige diskusjonene der klimakrisen og fordelingsspørsmål blir satt opp mot hverandre. Vi må lete etter de løsningene som forener begge to. For vi må løse begge to.

Hvis vi skal utvikle grønn industri og sikre arbeidsplassene for framtiden, kan ikke Norge fortsette oljeavhengigheten. I dag har FN vist at de samlede planene for utvikling, produksjon og salg av fossil energi som finnes i verden i dag, vil ødelegge de klimamålene som landene har sluttet seg til. Det planlegges å produsere 57 pst. mer olje og 71 pst. mer gass enn det 1,5-gradersmålet tillater. Det er et paradoks som flertallet i Stortinget er nødt til å svare på. Et flertall av partiene skal altså både satse store ressurser på å produsere og finne for mye, og samtidig ber de samme partiene om troverdighet på at de har en plan for at det ikke skal skje. Det kommer ikke til å gå i hop. Derfor trengs det også en endring i oljepolitikken. Det trengs et bedre svar på FNs oppfordring om å stoppe leting etter ny fossil energi.

Det handler om klimaet, men det handler også om arbeidsplassene, om hvordan vi ruster norsk økonomi for det som skal komme, hvordan vi kan sørge for at det er en framtid for industrien langs kysten.

Den nye regjeringen ønsker vi lykke til i dag. Det er en regjering som selv velger hva den vil være – sentrumsregjering eller del av et rød-grønt samarbeid. Vi får nå et storting med en regjering i midten, en borgerlig opposisjon og en rød-grønn opposisjon der SV er det største partiet. Jeg tror at de valgene regjeringen tar, selvfølgelig også vil avgjøre hvordan rød-grønne velgere vil se på den, ikke bare den nesten halve millionen som stemte på SV, Rødt eller Miljøpartiet De Grønne, og som kanskje har gitt de aller tydeligste signalene om forandring ved dette valget, men også veldig mange av dem som stemte på Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Vi er klare til å søke rød-grønt samarbeid i dette stortinget. Vi kommer til å møte regjeringen konstruktivt hvis den søker samarbeid med oss. Et slikt samarbeid betyr at vi må komme regjeringen i møte, men det vil også bety at regjeringen må endre kurs i saker som er viktige for SV.

Til slutt: Akkurat nå er spørsmålet om strømpris et svært viktig spørsmål for folk i Norge, og aller mest for dem som har minst, de som skrur av varmen i frykt for strømregningen. Vi kan ikke ha det slik at en kald høst og en kald vinter fører til at de menneskene som har minst i vårt land, ikke kan ha varme i husene sine. Derfor har SV fremmet forslag i dag om hastetiltak både når det gjelder bostøtte, og ikke minst når det gjelder å inkludere tiltak for dem som har litt mer enn at de kvalifiserer for bostøtte. For bostøtten har vært utsatt for en rekke tøffe kutt i praksis under høyreregjeringen. Det er bra at regjeringen sier det skal komme noe om noen uker, men vi mener det haster å gi folk trygghet før neste strømregning kommer, og ber derfor om at Stortinget gjør et vedtak som kan gi retning i morgen.

Da vil jeg ta opp SVs forslag.

Presidenten: Då har representanten Audun Lysbakken teke opp dei forslaga han viste til.

Det vert replikkordskifte.

Øystein Mathisen (A) []: Alle barn skal ha lik mulighet til en god utdanning uansett hvor i landet de bor. Da er kvalifiserte lærere en viktig faktor. Vi har en økende lærermangel som spesielt slår ut i distriktene. Arbeiderpartiet og SV har stått sammen om veldig mange viktige og gode forslag i Stortinget for å få dette til. Man hadde en helhetlig tilnærming til å løse denne utfordringen, der man ønsket å gi lærerne bedre tid og bedre arbeidsforhold, treffsikre opptakskrav på lærerutdanningen, og å stoppe avskiltingen av dyktige, erfarne lærere. Vi må utdanne flere, vi må sørge for at folk blir stående i yrkene, og vi må gjøre noe for å få dem som har vært i yrket, tilbake igjen. Hva tenker representanten Lysbakken at vi sammen kan gjøre i Stortinget for å få til det man har ambisjon om?

Audun Lysbakken (SV) []: Det synes jeg er et viktig spørsmål, og det ligger mye rød-grønn enighet fra forrige periode som kan gjennomføres raskt. Det handler om å stoppe avskiltingen av erfarne lærere, som har vært en form for meningsløs symbolpolitikk hvor man risikerer å presse erfarne lærere ut av skolen i en situasjon hvor antallet timer som undervises av ukvalifiserte, har økt jevnt og trutt. Sånn kan vi ikke ha det, derfor er det et godt tiltak. Å fjerne firerkravet i matte er også et godt tiltak, rett og slett fordi andre inntakskrav, f.eks. snittkarakterer, er smartere krav. Derfor er jeg helt sikker på at vi kan finne sammen om slike tiltak. Så er det viktig å huske på at hva slags rammebetingelser vi har for skolen, også – tror jeg – er helt avgjørende for entusiasmen over å skulle jobbe der i framtiden. Derfor er ordentlig omfordeling, å skattlegge de rikeste hardere så vi kan øke kommuneøkonomien, også viktig. Det håper jeg Arbeiderpartiet kan være med oss på.

Tina Bru (H) []: Jeg vil benytte anledningen til å starte med å gratulere representanten med valget og også med den veldig viktige rollen som samarbeidsparti for den nye regjeringen her i Stortinget.

Representanten snakket i sitt innlegg her i dag en del om at Hurdalsplattformen ikke er kraftig nok på klima. I Hurdalsplattformen kan vi lese at man vil

«redusere avgifter som rammer folk flest, som for eksempel elavgift og drivstoffavgifter, herunder differensiert veibruksavgift».

Det jeg lurer på, er om SV kan støtte et budsjett som foreslår å redusere veibruksavgiften, og på den måten svekke insentivene til grønn omstilling, etter hvert som man trapper opp CO2-avgiften. Kan SV støtte en slik tilnærming og med det støtte et slikt budsjett hvis det kommer forslag om det?

Audun Lysbakken (SV) []: Når jeg legger vekt på at regjeringserklæringen er for svak på klima, er det fordi jeg måler den opp mot det vi nå må gjøre. Jeg ser jo at det kan være fristende fra borgerlig side å bruke den anledningen til grønnvasking av Høyres profil. Det er veldig mye å gå på når det gjelder Høyre og klimapolitikken også.

Vi er veldig tydelig på hva vi mener om CO2-avgift. Den må trappes opp lineært. Vi er imot tiltak som svekker klimaeffekten. Jeg opplever at det regjeringspartiene er ute etter, er å finne måter å gjennomføre dette på som samtidig tar vare på sosiale og geografiske hensyn. Det er vi også veldig opptatt av. Og så tror vi det finnes smartere måter å gjøre det på enn det Arbeiderpartiet og Senterpartiet har pekt på til nå. Det er det som ligger i vårt forslag om en grønn folkebonus.

Tina Bru (H) []: Jeg tror vi alle er enig i prinsippet om at når man øker avgifter som rammer folk flest, er det også fint å ta ned noen andre. Mitt konkrete spørsmål var om SV er villig til å støtte forslag som rett og slett svekker poenget med økning i CO2-avgiften, poenget med å sette en pris på det å forurense. Hvis man kompenserer på noe som egentlig holder det på stedet hvil, oppnår man ikke den effekten. Derfor la vi frem forslag i vårt budsjett om også å senke noen avgifter, gi noen andre fradrag – pendlerfradraget er et eksempel – for nettopp å bøte på at man øker CO2-avgiften.

Men representanten svarer ikke på det jeg spør om, som er om han kan støtte et budsjett som faktisk svekker den viktige mekanismen som ligger i økningen av CO2-avgiften. Vi kommer ikke i mål hvis vi skal drive og kompensere på det som den er ment for. Jeg ønsker meg et tydeligere svar på det. Så hadde det også vært fint å vite om SV er enig i at det haster med at regjeringen legger frem denne nye klimaplanen de har varslet, om de vil støtte forslaget vi har fremmet i Stortinget om at den må komme senest innen utgangen av februar 2022.

Audun Lysbakken (SV) []: Først skal jeg takke for gratulasjonen og ønske representanten Bru velkommen til huset. Jeg ser fram til godt samarbeid også med Høyre når vi er enige. Så skal vi se på Høyres forslag nå, det kan godt hende vi kan finne sammen om noe allerede nå.

Det er bra at representanten Bru nå er veldig tydelig på svakhetene ved det å uthule CO2-avgift, for det er akkurat det det borgerlige flertallet har drevet med de siste årene gjennom sitt budsjettsamarbeid med Fremskrittspartiet. Så har regjeringen nå lagt fram noe som er tydeligere, i trygg forvissning om at de denne gangen slipper å forhandle med Fremskrittspartiet. Jeg synes det er fint at man høyner ambisjonsnivået, men jeg tror vi nå skal kunne erkjenne at vi nå heldigvis er i en situasjon som er motsatt av det som har vært de siste årene, nemlig at den sittende regjering skal møte et parti til forhandlinger som har høyere klimaambisjoner, mens regjeringen Tina Bru satt i, baserte seg på samarbeid med et parti som alltid ville ta ned klimaambisjonen.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Jeg vil gratulere og for så vidt også takke representanten Lysbakken for at vi nå får en mindretallsregjering, som gjør det mye mer spennende på Stortinget.

Vi har nå mange politikere i Norge, i både SV og andre partier, som ønsker å legge ned olje- og gassnæringen og snakker den ned, selv om vi ser at de bruker pengene som denne næringen skaper, med begge hender. SV har holdt på med dommedagsprofetier om næringen i en årrekke, men uttalelser i forbindelse med oljeskattepakken tar kaka. Representanten Kaski sa: Det finnes ingen garanti for at oljen fortsatt vil være lønnsom etter krisen.

Og videre:

«Jeg tror vi går inn i en mer eller mindre permanent tilstand av lavere oljepris nå, både neste år og i tiårene framover.»

Aldri før har Norge tjent mer på olje og gass enn de siste månedene. Hvordan synes representanten Lysbakken partiets oljeanalyse traff, og vil SV ta oljepolitikk inn i budsjettforhandlingene med Arbeiderpartiet og Senterpartiet?

Audun Lysbakken (SV) []: For det første sier jeg takk for alle lykkønskninger, men jeg vil understreke at selv om det kan ha den bieffekten å gjøre hverdagen til representanten Listhaug mer spennende – noe jeg for så vidt synes er hyggelig – er hele poenget for SV med å gå i opposisjon at vi tror vi kan få til mer på den måten. Mitt mål er at representanten Listhaug i sum vil være mer misfornøyd med at vi tok det valget når vi kommer utover i perioden.

Ja, jeg mener SVs analyser når det gjelder olje, står seg godt, for i oljepolitikken til flertallet i norsk politikk tar man ikke inn over seg det som er den brutale matematikken i klimapolitikken: Det er allerede funnet mer fossil energi i verden enn det vi kan brenne. Da er det veldig risikabelt å legge dette landets økonomiske framtid – framtiden til industrien vår – på et veddemål om at vi skal kunne klare å selge så mye som det Fremskrittspartiet og en rekke andre partier legger opp til.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Det er jo kreativt å påstå at analysen står seg godt i en tid der vi tjener mer enn noen gang, men det er nå så.

Jeg er interessert i å få svar på det andre spørsmålet mitt. Fremskrittspartiet har jo erfaring med å sitte i budsjettforhandlinger. Vi har i en del av de forhandlingene dratt inn saker som ikke nødvendigvis er en del av budsjettet. Jeg kan nevne at vi i årets budsjett endelig klarte å få både Venstre og Kristelig Folkeparti i kne og stramme inn på antall år man må være i Norge før man får permanent opphold. Derfor er spørsmålet mitt nok en gang: Vil representanten Lysbakken og SV ta oljepolitikken med seg inn i forhandlinger om statsbudsjettet og kreve gjennomslag for det vi vet partiet vil, nemlig å starte en avvikling og ikke en utvikling av denne næringen? Det er det mange som er bekymret for, og jeg synes det hadde vært veldig fint om vi kunne få et svar og en avklaring på det her og nå.

Audun Lysbakken (SV) []: SV vil selvfølgelig bruke sin innflytelse i Stortinget til å søke å prege også olje- og gasspolitikken. Det vil vi selvfølgelig. Hvorfor er dette viktig? Jo, det er viktig av klimahensyn, men det er også en utrolig viktig diskusjon og noen utrolig viktige veivalg som nå foregår om framtiden for norsk industri. Dette «utvikle, ikke avvikle»-slagordet er litt rart, for det høres ut som at det er oljen som aldri skal avvikles, selv om alle egentlig innser at verden etter hvert skal bort fra fossil energi. USA og EU skal være karbonnøytrale i 2050. Kina skal være karbonnøytralt i 2060.

Vi må jo forberede oss på en verden hvor det ikke lenger vil være et stort marked for fossil energi. Noe annet er jo en økonomisk undergangsoppskrift for dette landet. Da er jo ikke spørsmålet hvordan vi utvikler eller avvikler oljen, men hvordan vi utvikler eller avvikler industrien. Da er en mer oljeuavhengig politikk en oppskrift for å utvikle og bevare industrien vår, mens Fremskrittspartiets linje er en linje for avvikling.

Presidenten: Tida er ute. – Lysbakken må venta litt, det kjem ein replikk til.

Audun Lysbakken (SV) []: Presidenten banket så hissig at jeg følte at det var på tide å gå ned!

Presidenten: Det er godt representanten har respekt, men alt med måte!

Sveinung Rotevatn (V) []: Lat meg også starte med å gratulere representanten Lysbakken med eit godt val og kondolere med at det ikkje førte til regjeringsdeltaking for hans parti. Men dette er like fullt ei regjering han har sleppt fram, og det var til og med ei regjering som representanten i sitt innlegg sa at han kjende glede over. Det er fristande å konkludere med at representanten Lysbakken må vere lett å glede. Men lat oss no bore litt i det denne regjeringa står for, og det gjeld særleg klima og natur.

Når eg les Hurdalsplattforma, og eg les om det som står om klima og natur, ser eg utelukkande svekkingar av dagens politikk. På klimaområdet skal det verte billegare å fly, billegare drivstoff, dyrare å kjøpe elbil og ein svekkjer sjølve elbilmålet. På natur skal ein jakte meir på utrydningstruga rovdyr, grunneigarar skal få vetorett mot vern, og ein skal ha ein meir laussleppt arealpolitikk enn i dag.

Då er spørsmålet mitt til SV veldig enkelt, og det er: Meiner SV at klima- og miljøpolitikken i Hurdalsplattforma i sum er betre for klima og miljø enn den den førre regjeringa førte?

Audun Lysbakken (SV) []: Når vi er glade for regjeringsskifte, er det fordi den regjeringen Venstre har vært en del av, har vært en regjering som systematisk har ført en usosial fordelingspolitikk, og som ikke har nådd de viktigste målene i klimapolitikken – bommet på 2020-målene og satte en plan for å bomme på 2030-målene.

Når det gjelder den heltefortellingen som Venstre nå prøver å skape for seg selv – og jeg anerkjenner at Venstre har stått på riktig side og prøvd å gjøre en god jobb for klima og miljø – er klimasaken ikke tjent med å lage en heltefortelling om en regjering som mislyktes. Jeg skjønner at Venstre kan ha partitaktiske behov for det, men klimasaken er ikke tjent med det, for den regjeringen Rotevatn var klimaminister i, leverte for dårlig.

Så svarer ikke jeg for Hurdalsplattformen – klima og natur var en av grunnene til at vi forlot Hurdal. Jeg svarer for SVs politikk og det vi har tenkt å gjøre. Dette er en ny frisk, så får regjeringen vise sine kort, (presidenten klubber) og så skal vi forhandle med den. Vi kommer til å stille tøffe klima- og naturkrav.

Presidenten: Tida er ute.

Sveinung Rotevatn (V) []: Representanten Lysbakken svarar jo ikkje på spørsmålet. Han vel aktivt å la vere å svare på spørsmålet, for han seier at han ikkje svarar for Hurdalsplattforma. Han gjer det enkelt for seg med å ta den tilnærminga til dette, for det er lett å samanlikne med sitt eige partiprogram eller samanlikne med eit ideal, men når vi snakkar om kva regjering som styrer Noreg, er det ikkje heilt urimeleg eller unaturleg å samanlikne ei regjering sin politikk med den førre regjeringa sin politikk.

Det er kanskje ein grunn til at representanten ikkje vil svare ja eller nei på det spørsmålet, og det er fordi det er ikkje mogleg å sjå i denne regjeringsplattforma at det skjer noka styrking av klima- eller naturpolitikken – snarare tvert imot. Eg er kanskje mest bekymra for det på naturområdet, for mykje av klimapolitikken handlar om avgifter, og det skal ein forhandle i statsbudsjettet, men når det gjeld spørsmål om vern, spørsmål om rovdyr, spørsmål om å ta vare på sårbare økosystem, vert det stort sett bestemt i regjering. Er representanten Lysbakken komfortabel med det, når ein ser kor svakt det politiske grunnlaget her er?

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg er uinteressert i problemstillingen fordi avtroppende regjering kan ikke være målestokken. Avtroppende regjering, hvor representanten Rotevatn satt, mislyktes. Det er det som er fasiten etter åtte år med borgerlig regjering. Man mislyktes i å nå 2020-målene, mislyktes i å legge en holdbar plan for å nå 2030-målene.

Nå har vi en ny regjering som knapt har begynt å jobbe. Da er det heldigvis for tidlig å si om de vil mislykkes eller ikke, men det de har lagt fram i regjeringsplattformen, er ikke tilstrekkelig til å lykkes. Det er likevel en ny start. Vi er ferdig med en regjering som ikke fikk det til. Vi har fått en ny regjering som nå har en mulighet, og som må forhandle i Stortinget – håper vi – med et parti med langt større ambisjoner. Så får vi møtes igjen – vi får sikkert mange anledninger til det underveis også – og oppsummere når det har gått tid, når vi kommer til 2025. Det er da vi vet svaret på Rotevatns spørsmål.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Bjørnar Moxnes (R) []: Valget i høst var historisk – ikke bare kom Rødt over sperregrensen som første nye parti siden den ble innført, men vi fikk også et historisk sterkt flertall for en ny og mer rettferdig kurs for landet, som Gahr Støre slo fast i redegjørelsen sin.

Det er veldig etterlengtet med et skifte etter åtte mørkeblå år. Jeg synes det gir en friskere eim i luften der ute. Vanlige folk er klare, det ser vi på valgresultatet, med 100 mandater for et skifte. Nå må vi få en slutt på at milliardærene får alt de peker på, forskjellene må ned.

Det er flere gode intensjoner i Hurdalsplattformen om å redusere ulikheten og urettferdigheten, om en sosialt og geografisk rettferdig miljøpolitikk, at vi ikke skal kommersialisere grunnleggende velferdstjenester og også å likestille tannhelsetjenesten med andre helsetjenester. Men så langt er dette ord på et papir. På flere felt er også plattformen altfor blass til å kunne sikre det skiftet som folk har stemt fram, og som landet vårt trenger.

Nå trengs det handlekraft. Den rød-grønne jolla fra Hurdalssjøen trenger en påhengsmotor som gir både fart og retning, og Rødt står klar med forslag for å hjelpe regjeringen med å sikre en reelt ny kurs.

I landet vårt har et stort flertall i befolkningen lenge ment at det er en hovedoppgave for politikerne å få ned forskjellene mellom folk. Det er ikke rart, for Norge har blitt et klassesamfunn med altfor store økonomiske og geografiske forskjeller. Hvor man bor, og hva man har på konto, har altfor mye å si for hvor mye makt og hvilke muligheter man har. Derfor lurer jeg på: Er det et arbeidsuhell når det i plattformen står en setning om å bevare de små forskjellene i Norge? For dette er jo formuleringer som vi kjenner igjen fra plattformene til forskjellsfornekterne i Høyre og Fremskrittspartiet. Det henger ikke helt på greip når det også står i plattformen:

«Økende avmakt, tjenester som privatiseres og sentraliseres, og økende ulikhet tærer på tillit, trygghet og samhold.»

Forskjellene har økt i mange tiår under vekslende regjeringer, også på Arbeiderpartiets og Senterpartiets vakt. Vi skal ikke bevare de forskjellene, de skal ned – ikke minst fordi vi vet at koronapandemien har økt forskjellene enda mye mer. Mange milliardærer har blitt enda rikere gjennom krisen, mens hundretusener av arbeidstakere har mistet jobben, blitt permittert, rast ned i inntekt. Så fikk vi – opposisjonen i forrige periode – heldigvis løftet nivået på dagpengene, og regjeringen har varslet en forlengelse av dette så lenge krisen varer. Da lurer jeg på: Hvorfor skal vi ikke lære av erfaringene vi gjorde oss våren 2020 om at sikkerhetsnettet var for svakt da krisen traff oss? Hvorfor skal arbeidsledige i 2023, særlig de som har hatt lav inntekt, klare seg på mindre dagpenger enn de som er arbeidsledige i 2021?

Så handler også kampen mot Forskjells-Norge om kampen mot sentralisering. Derfor vil jeg gratulere Bunadsgeriljaen med en viktig seier for fødetilbudet i Kristiansund, og også aktivistene på Helgeland med Høgskolen i Nesna. Men kampen er ikke over, den fortsetter for en aktiv distriktspolitikk for arbeid og velferd i hele landet vårt, for Ullevål sykehus og for et oppgjør med tvangssammenslåinger også på Vestlandet, Sørlandet og i hele Norges land.

Vi vet at det blinker kode rød for både miljøet og menneskeheten. På dette feltet leverer ikke regjeringen. På én side er det økte mål om utslippskutt – vel og bra. Samtidig viderefører den mye av Erna Solbergs oljepolitikk. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har også inngått forlik med de borgerlige, som har vist seg å være utrolig lønnsomme, først og fremst for oljedirektørene. Stø kurs for mer oljeleting er ikke hva verden trenger, og vi har funnet mer olje og gass enn det klimaet tåler at vi brenner opp.

De rikeste ti prosentene slipper ut dobbelt så mye som resten av oss, og de strengeste kravene må stilles til dem som slipper ut mest. Jeg tror vanlige folk er klare for en innsats for klimaet så lenge alle bidrar. Rødt er en pådriver for at miljøpolitikken blir både kraftfull og rettferdig. Da er det viktig at miljøavgifter som den varslede økte CO2-avgiften gjøres sosialt og geografisk rettferdige. Her har Rødt konkrete forslag som vi gjerne hjelper regjeringen med å få gjennomført.

Så er det et forslag som vi fremmer i dag, som jeg håper alle partier i salen ser nytten av. På samme måte som regjeringen svarer på spørsmål fra Stortinget og også leverer økonomiske beregninger til alternative budsjetter, mener Rødt at regjering og embetsverk må gi svar om klimaeffekten av tiltak i behandlingen av regjeringens varslede klimabudsjett. På samme måte som vi kan få beregnet fordelingseffekten av partienes skatteopplegg, bør også fordelingseffekten av klimapolitikken beregnes, så den blir både treffsikker og rettferdig. Et sånt forslag tror og håper jeg alle partier bør kunne samle seg bak.

Vi vet at rekordhøye strømpriser bekymrer veldig mange, og at sjokkprisene forsterker Forskjells-Norge. Markedet har spilt fallitt, og Rødt vil ta tilbake kontrollen over arvesølvet vårt. Vi vil styre kraften og kraftprisene i tråd med norske interesser, vi vil si nei til nye eksportkabler og bremse eksporten gjennom eksisterende kabler. Vi har i årevis gått i spissen for tiltak for folk med dårlig råd og høy strømregning og fremmet forslag om at dette må på plass raskt på Stortingets første møte i denne sesjonen. Jeg vil ønske både Høyre og regjeringen velkommen etter på viktige punkter i dag, men vi har stadig en vei å gå.

Så vil et annet viktig slag i denne stortingsperioden stå om kommersialiseringen av barnehagesektoren. Rødt går i spissen for en profittfri barnehagesektor. Her er det gode intensjoner i plattformen fra Hurdal, i sterk kontrast til den regjeringen som mente det ikke var noen prinsipiell forskjell på å drive barnehage og å drive bilverksted. At vi nå har en regjering som ser forskjell på barn og biler, er et framskritt og et godt utgangspunkt. Men så er det 100 pst. umulig å sørge for at offentlige tilskudd og foreldrebetaling går fullt ut til barnehagedrift og barnas beste uten å gjeninnføre profittforbudet i barnehageloven. Plattformens punkter om kommersielle barnehager lar seg umulig gjennomføre i forlik med de borgerlige. Derfor må regjeringen komme til venstresiden i Stortinget for å sikre en ny politikk, og Rødt står klar for å trekke i riktig retning. Nå har det vært velferdsprofitørenes tur altfor lenge, nå må det være nok.

Regjeringen sier at den skal flytte makt til vanlige folk. Det forplikter, det må flyttes makt i arbeidslivet, og vi må få flere fagorganiserte – tariffavtaler. Så vet vi mer enn nok om hvordan innleie og bemanningsbyråer har fått bre seg og undergravd faste hele stillinger i arbeidslivet – på byggeplasser, men også i offentlig sektor og på verftene våre. Tiltaket som trengs, er et forbud mot disse bemanningsbyråene.

Det har aldri vært en selvfølge at arbeidsfolk og folk med dårlig råd har noe de skal ha sagt, og det å stå opp for dem er en oppgave vi tar på største alvor. Med vårt rekordvalg har vi nå fått en sterkere stemme på Stortinget. Vi har over 140 000 stemmer i ryggen, og folk fra hele landet har gitt oss tillit. I økende grad er vi et parti for dem som sitter nederst ved bordet. Vi skal være en konstruktiv, en utålmodig og en uredd kraft på Stortinget. Plattformen er en start fra regjeringen, men der intensjonene er gode, er det mye som mangler på tiltakssiden. Men med hjelp fra en rød og kraftig påhengsmotor har jeg stor tro på at det blir mulig å lage vei i vellinga.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har teke opp dei forslaga han viste til.

Det vert replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) []: Norge skal omstille store deler av vår industri de kommende årene, og vi må gjøre det på ryggen av eksisterende industri. En slik omstilling kommer til å kreve bl.a. mye fornybar energi. Jeg forstår at Rødt vil kutte sterkt i oljeproduksjonen og stoppe all leting, samtidig som Rødt smeller døra igjen for bl.a. utvikling av havvind. Kombinert er dette noe som vil gjøre det svært vanskelig for norsk industri, og vil sette norske industriarbeidsplasser i fare. Og som jeg så lederen i Greenpeace sa: Rødts nei tjener verken klima eller arbeidsplasser. Jeg vil spørre om representanten Moxnes, som jo også er leder i Rødt, vil være med og revurdere Rødts holdning til dette og kunne støtte tiltak som kan styrke utviklingen av havvindteknologi?

Bjørnar Moxnes (R) []: Vårt nei til havvind handler om et føre-var-prinsipp. Vi har lært litt av de voldsomt mange flausene med vindkraft på land. Alle var ukritiske til vindkraft på land. Så kom det, og vi så konsekvensene, og nå har mange tatt litt mer til vettet. Vi vil unngå å ødelegge for fiskeriene og ødelegge miljøet som finnes i havet, ved å ha en streng føre-var-holdning til dette.

Når det gjelder industriens framtid på land, er det jo sånn at industrien trenger kraft, og da er det veldig rart at Arbeiderpartiet er for å sende 10 pst. av Norges kraftproduksjon ut i Nordsjøen. Det vil ikke kutte utslippet globalt – for man vil da sende gassen til kontinentet istedenfor, til forbrenning der – men det vil tappe fastlandet for 15 TWh med strøm, som desperat trengs for å få bygd ny, grønn industri på land. Det standpunktet bør kanskje Arbeiderpartiet vurdere å revurdere. Det er industrifiendtlig og har null klimaeffekt.

Stein Erik Lauvås (A) []: Hvis det er noen som bør revurdere sine standpunkter i denne saken, tror jeg det er Rødt – med all respekt å melde.

Frode Alfheim, forbundsleder i Industri Energi, uttaler i sakens anledning:

«Et totalt nei til havvind vil brutalt svekke norsk industri sin mulighet til å ta en sentral rolle i det grønne skifte både nasjonalt og internasjonalt. For eksempel Aker Verdal har hatt produksjon og leveranser til denne industrien for å kompensere noe for manglende oppdrag til oljeindustrien.»

I plattformen skriver regjeringen:

«Legge til rette for en storstilt satsing på havvind gjennom en ambisiøs nasjonal strategi for havvind som blant annet inkluderer satsing på norsk leverandørindustri, et godt regelverk og utvikling av nettinfrastruktur (…).»

Vil Rødt virkelig i denne salen si nei til å være med på denne satsingen, som kan trygge framtiden for mange, mange tusen industriarbeidsplasser og hjelpe til med den grønne omstillingen?

Bjørnar Moxnes (R) []: Rødt er et parti som er konstruktivt. Vi har et primærstandpunkt. Når det ikke får flertall i denne salen, er vi naturligvis veldig klare for å sørge for at det som da bygges ut, skjer på en måte som både ivaretar miljøhensyn og sikrer at oppdragene går til norsk industri. Her er nå utfordringen vår at vi er en del av EØS. Det gjør det vanskelig å prioritere og sikre at oppdragene går til nettopp norske verft. Vi ønsker en langt mer aktiv industripolitikk for å sørge for at nettopp det skal skje. I tillegg har vi en politikk – til forskjell fra Arbeiderpartiet – som kan sørge for at vi får nok kraft til å bygge mer grønn industri også på land. Det er veldig merkelig at man altså ønsker å sende 10 pst. av kraftproduksjonen vår ut på havet, i stedet for å sikre at kraften går til industrien på land, og det må Arbeiderpartiet svare for: Hva er logikken i en sånn type politikk?

Peter Frølich (H) []: Jeg vil starte med å gratulere Moxnes og hans parti med et godt valg. Det har nok, fullt fortjent, skapt glede i Rødt.

Jeg tror nok også vi skal ta på alvor at det skaper bekymring hos veldig mange andre i Norge, som er bekymret for autoritære krefter på frammarsj, for splittende og til dels skamløs retorikk og populisme og ikke minst for at det også er partier som kan gå til valg og lykkes med å ville snu opp ned på verdens beste og mest stabile demokrati. Det er god grunn til bekymring. Når vi hører Moxnes både i valgkamp og fra talerstolen, sitter vi igjen med et spørsmål om, i fullt alvor, Rødt og Moxnes vet hva som står i Grunnloven § 105. Siden jeg vet at Moxnes er en kunnskapsrik kar, gjør han sikkert det, men det viktige spørsmålet da er: Tar de det på alvor?

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er i grunnen ingen tvil om Rødts politikk når det kommer til demokrati og vårt syn på det. Vi er et parti som både prinsipielt og ikke minst i praktisk politikk kjemper for mest mulig folkestyre, naturligvis i et system som også har ukrenkelige rettigheter for enkeltindivider, som ikke kan overkjøres av noe flertall gjennom ulike flertallsvedtak. I Stortinget har vi sett at Høyre i regjering dessverre har gått i spissen for å innskrenke og innsnevre veldig mye av Stortingets kontrollfunksjoner overfor regjeringen for å kunne ha en demokratisk kontroll med det som den utøvende makt i vårt system driver med. Så både i praktisk politikk, på Stortinget, i kommunestyrer, i fylkesting, slåss vi for mer demokrati, mer folkestyre, og også prinsipielt er vi tydelige på vårt syn på det. Så det er egentlig kanskje mest inne i Høyres hode forvirringen først og fremst råder.

Peter Frølich (H) []: Grunnloven § 105 slår fast den private eiendomsretten. Den private eiendomsretten er ikke noe for de få, det er for alle i Norge, rik og fattig, gammel og ung, som beskyttes mot at autoritære politikere kommer inn og tar og beslaglegger det de eier. Det kan jeg forstå er en rettighet som må være irriterende for Rødt mange ganger, fordi det er et effektivt hinder for mye av Rødts politikk. Vi kan ta noen eksempler fra programmet: For eksempel er det å gjøre bedrifter om til tvungne kooperativer eller gå inn og beslaglegge eiendeler som eieren selv ikke bruker, politikk som aldri ville passert i en norsk domstol. Det lar seg ikke gjøre med vår grunnlov, det lar seg ikke gjøre i vår rettsstat.

Spørsmålet mitt til Rødt er veldig enkelt og greit: Vil de endre menneskerettskonvensjonen? For det er de nødt til hvis de skal gjennomføre dette. Vil de endre Grunnloven og svekke den private eiendomsretten hvis de skal gjennomføre dette? Det er greit for oss å vite, for da vet vi når vi skal stemme nei.

Bjørnar Moxnes (R) []: Ja, det vil nok Høyre være veldig klar på, når det trengs et nei fra Høyres side. Det vi ønsker å sikre, er de manges eiendomsrett og også rett til å være med og bestemme over samfunnets utvikling i stort. Det er klart det finnes en kapitalistisk eiendomsrett som gjør at noen mennesker har rett til å herske over andres arbeid, til å diktere og ha kommando over deres arbeidsinnsats. Det er Høyre veldig for. Vi er derimot veldig for en demokratisk styring også i arbeidslivet, at de ekte verdiskaperne, altså arbeidstakerne, også skal ha demokrati på arbeidsplassen sin, kunne velge sin egen sjef til og med. Det er demokrati i praksis. Vi er for å utvide arbeidsfolks innflytelse over virksomheten de jobber i, gjennom valg av ledelse. Vi synes det er viktig å kunne gjøre det mulig for arbeidstakere å kunne eie mer av virksomheten de jobber i, for å sikre mer maktspredning, mens Høyres politikk i praksis alltid fører til kapitalistisk maktkonsentrasjon på stadig færre hender. Det ser vi gang etter gang etter gang.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg vil også gratulere Moxnes med vervet som parlamentarisk leder og håper at hans nå større gruppe fortsetter å støtte Senterpartiet og Arbeiderpartiets kulturpolitikk, sånn som de ofte gjorde i forrige periode. For etter alle høyreregjeringene er det også i kulturpolitikken nå behov for mer sosial og geografisk utjevning. Derfor vil den nye regjeringen gjennomføre et nytt lokalt og regionalt kulturløft – et løft som skal komme hele landet til gode og sørge for at folk har tilgang til kunst og kultur, uavhengig av hvem de er, eller hvor de bor. Derfor skal vi bl.a. opprette regionale kulturfond, styrke regional filmsatsing, legge til rette for flere kulturarbeidsplasser og -miljøer utenfor Oslo og gradvis øke kulturens andel av statsbudsjettet med 1 pst., sånn at den lokale kulturelle grunnmuren skal få mer ressurser, som bibliotekene og Den kulturelle skolesekken.

Vil Rødt være med på å støtte kulturløftet vårt, som særlig skal satse på lokal og regional kultur?

Bjørnar Moxnes (R) []: Dette er et av områdene hvor det er mange gode intensjoner i erklæringen fra Hurdalskameratene. Det er felter hvor vi nok er mer uenige enn på dette. For oss handler nettopp dette om å kunne gi gode økonomiske rammer for et fritt og uavhengig kulturliv landet rundt, og alle tiltak fra regjeringen som trekker i en sånn retning, vil Rødt støtte med både liv og lyst, er jeg sikker på.

Ola Elvestuen (V) []: Rødt sier stadig at de er for kraftfulle klimatiltak. Likevel er de stadig imot økning av grønne avgifter. Man har tidligere vært imot bomringen, f.eks. i Oslo eller andre store byer, man er imot et samarbeid i Europa om kraftkabler, man er imot å utvide et sterkere klimasamarbeid i Europa gjennom EØS-avtalen, og vi har i dag også hørt at Rødt er imot at vi skal bruke kraft fra land eller tiltak overfor petroleumssektoren for å få ned utslippene der. Vi er helt nødt til å kutte utslipp i petroleumssektoren med 50 pst. for å ha mulighet til å nå målene om å kutte utslippene med 55 pst. innen 2030. Er Rødt imot å kutte de norske utslippene med 55 pst. innen 2030, eller hvordan har de tenkt å få det til?

Bjørnar Moxnes (R) []: Rødt støtter og til og med høyner målene for utslippskutt, men vi går ikke på den klimabløffen som ligger i å skulle sende ren, fornybar strøm ut til elektrifisering av oljeplattformene våre. For hva skjer da med gassen som i dag driver dem? Jo, den eksporteres i stedet til kontinentet og til England til forbrenning der. Det vil ha null effekt på globale utslipp at vi sender strømmen ut til Nordsjøen. Det er en ren bløff. Det vil føre til at vi mister kraft som kan brukes til å bygge grønn industri i Norge, som vil bli viktig for å bidra i en global klimadugnad. Det samme ser vi med stadig flere eksportkabler for strøm. Det tapper Norge for strøm som trengs til å foredle råvarer med lavt CO2-utslipp, til forskjell fra land hvor det brukes gasskraft og kull istedenfor. Så det er etter vårt syn feil miljøpolitikk, og det er vi imot av den grunn.

Ola Elvestuen (V) []: Man kunne også brukt det å få ned utslippene i petroleumssektoren for å få opp teknologien på flytende havvind – en tilleggseffekt. Men til tallene: I dag er norske utslipp 49,3 millioner tonn. For å redusere med 55 pst. innen 2030 må det være 23,04 millioner tonn. Dit kommer vi ikke uten å kutte minst 50–60 pst. innenfor petroleumssektoren og i produksjonen. Da må vi også bruke kraft fra land. Vi kan bruke flytende havvind, vi kan bruke lokal CCS, men det må gjennomføres, ellers når vi ikke målet. Spørsmålet er igjen: Er ikke Rødt villig til å ha nok tiltak for å redusere de norske utslippene med 55 pst.? Det er de norske utslippene dette telles innenfor.

Bjørnar Moxnes (R) []: Rødt har lagt fram en rekke forslag, en egen plan, for å kutte utslipp i Norge kraftig. Vi må fly mindre, vi må bruke bilen mindre, vi må få elektrifisert fastlandsindustrien vår – en rekke tiltak, en rekke felt for å få ned utslippene kraftfullt, rettferdig og fort nok. Men det er litt merkelig, dette med oljeplattformene våre. Elvestuen kan jo ikke nekte for at når det gjelder den gassen som i dag brukes for å drive plattformene, og hvis man henter strømmen fra land istedenfor, blir den samme gassen eksportert til forbrenning på kontinentet eller i England. Det vil ha null effekt på globale utslipp hvis man gjør det på den måten. Så baksiden er naturligvis at hvis man gjør det sånn, tapper man fastlandet for masse strøm som trengs for å bygge grønn industri – som vi ser på nyhetene i disse dager. Vi mener det er en motsetning mellom den politikken og faktisk å sikre et reelt, grønt skifte for industrien vår.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Guri Melby (V) []: Venstre har lagt bak seg nesten fire år i regjering, og etter å ha sittet med makt i åtte år greide vi denne høsten å få framgang ved valg. Det er faktisk ganske historisk – det er ikke noe som skjer veldig ofte. I likhet med andre partiledere som har vært her oppe og tolket sine valgresultat som et eksempel på hva velgerne vil ha mer av, tolker jeg selvsagt det resultatet som et eksempel på at velgerne ser at det trengs et sterkt, liberalt, grønt og internasjonalt orientert parti på Stortinget. Etter å ha sett regjeringserklæringen er jeg ikke noe mindre i tvil om at det er nødvendig, og at Venstre har en viktig rolle å fylle i dette stortinget. Heldigvis er det en mindretallsregjering, og det betyr jo i praksis all makt i denne sal. Jeg håper denne salen bruker den makta til å sørge for at vi trekker politikken i en grønnere retning.

Gjennom valgkampen så vi at den gang statsministerkandidat – nå statsminister – Jonas Gahr Støre brukte mye tid på å snakke om «vanlige folk». Det har vært mange som har tatt opp det begrepet også i denne debatten, og mange har spekulert litt i hvem disse vanlige folkene er. Jeg tror mange av oss som er i denne salen, også ganske ofte føler oss som vanlige folk, selv om vi har litt uvanlige roller i samfunnet, men jeg må innrømme at jeg ikke var helt forberedt på at jeg skulle være en av disse vanlige folkene som ble truffet av politikken til regjeringen. Det skal jeg si litt mer om senere.

Arbeiderpartiet er på sitt beste et parti som jeg har stor respekt for, et parti som tør å stå i store reformer, og som ofte mener at det er viktig å gjøre det rette, ikke alltid bare det som er populært. Men det er jo flere som har brukt formuleringer som f.eks. Arne Strand, som sa at ørnen i norsk politikk dessverre ble «en meis blant mange» i et nytt partilandskap. Etter mitt skjønn har statsministerens parti blitt et parti som har blitt drevet fra skanse til skanse for å greie å holde et parti som SV inne og greie å sørge for at Senterpartiet ikke tok for mange av deres velgere. Resultatet, mener jeg, er en politikk preget av floskler og slagord og lite konkret innhold.

Jeg mener at politikken skal bedømmes på innhold og konkrete tiltak og ikke på retorikken, og det skal jeg love at vi skal gjøre også med denne regjeringen. Vi kommer til å holde Arbeiderpartiet til de standardene de har satt til seg selv som styringsparti, og vi skal bidra til å fylle de tomme frasene til Støre og Vedum med reelt politisk innhold som gir flere muligheter og mer frihet til alle. Vi kommer de neste fire årene til å levere forslag som skal få ned utslippene, som skal gjøre skolen bedre, og som skal gi næringslivet en strak vei inn i det grønne skiftet.

Dette er ikke vår regjering. Flertallet har denne regjeringen takket være SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne. Allikevel skal vi bruke hver mulighet til å fremme en god politikk som tar landet framover og ikke i revers.

Dessverre synes jeg det ble litt for mye Trygve Slagsvold Vedum og litt for lite Jonas Gahr Støre i redegjørelsen som statsråden holdt fra denne talerstolen på mandag. Den var fattig på konkret politikk, og den var rik på billige floskler. Vi kjenner det fra valgkampen, men nå mener jeg at tiden er inne for å bli konkret. Og hvem sin tur er det egentlig? Mange av disse flosklene er det jo lett å være enig i, men hva betyr det? Hvem går det på bekostning av? Hva betyr det når vi sier at vi skal sette vanlige folk først, når vi skal utvikle hele Norge, og når vi skal ha gode tjenester nær folk? Veldig fine ord, men hvordan oppnår man det egentlig?

Det som framfor noe treffer vanlige folk, er at denne regjeringen setter klimapolitikken på pause. Ja, den deler forrige regjerings klimamålsettinger, og det er ikke alle land der nasjonalforsamlingen er enig om et slikt mål. Det er altså situasjonen hos oss, og det skal vi være glad for. Det at vi har en debatt om tiltak og ikke om målsetting, er et veldig godt utgangspunkt for faktisk å lykkes med klimapolitikken.

Allikevel greier jeg ikke i regjeringserklæringen å finne et eneste nytt tiltak som gjør at Norge kutter mer utslipp enn det dagens klimaplan legger opp til. Tvert imot er det flere forslag her som bidrar til å svekke og til å uthule de tiltakene som allerede ligger i klimaplanen. Regjeringen vil gjøre det billigere å fly, den vil gjøre det billigere å kjøpe bensin, og så vil den gjøre det dyrere å kjøpe elbil. Dette er for meg helt umulig å forene med en offensiv og god klimapolitikk.

Så høres det unektelig fint ut at man skal greie å lage unntak fra en del av disse avgiftene for noen grupper. Det som jeg frykter, er at når noen får unntak, blir børa for vanlige folk tyngre, og hvis ikke forurenser skal betale – ja, da er det jo vanlige folk som må betale, enten nå eller i framtiden, hvis vi skyver problemene foran oss. Dersom vi nå kaster bort disse fire årene uten å kutte utslipp, blir de neste fire årene desto tyngre for vanlige folk og for et næringsliv som vil sakke akterut i den globale konkurransen om framtidens arbeidsplasser.

Det er også vanlige folk i næringslivet sin tur til å kjenne på ny usikkerhet – usikkerhet rundt vår viktigste handelsavtale og forholdet til Europa, som denne regjeringen serverer et næringsliv som nettopp er på bedringens vei etter en pandemi. Nå teller kanskje ikke gründere som vanlige folk, men de kommer til å kjenne at denne regjeringen har mer tiltro til staten enn til privat sektor. Staten skal styre mer, staten skal eie mer, staten skal kjøpe seg opp, og staten skal plukke vinnerne. Og der det ellers i plattformen er snakk om mer tillit og mer makt til vanlige folk, er det ingen tegn til det i næringspolitikken. Tvert imot, nå er det mer stat, og det er den vanlige Arbeiderparti-statens tur i norsk næringsliv.

Det er jo også vanlige folks tur til å motta mer statlig støtte, og det er her jeg har funnet ut at jeg også hører inn under statsministerens definisjon av vanlige folk. Jeg får billigere barnehageplass for mine to sønner, om lag 1 000 kr ekstra på bok hver måned. Men er det egentlig jeg som trenger det mest? Jeg bor i en av bydelene i Oslo med størst sosial ulikhet, med mest barnefattigdom. Jeg ser mennesker rundt meg hver eneste dag som hadde trengt denne støtten mer. Det er de som sliter med å betale regningene i slutten av måneden, og som kanskje ikke engang har penger til å sende ungene fulltid i barnehagen. Når regjeringen skal gi meg billigere barnehage, tar den fra dem som trenger den støtten mer enn meg. Det er hyggelig å bli regnet som en av vanlige folk, men jeg mener ikke det bør være min tur nå.

Vanlige folk trenger heller ikke at vi svekker kravene til kunnskap og kvalitet i skolen. En god skole er det viktigste vi kan satse på for å bekjempe sosial ulikhet og for å gi alle like muligheter i livet. Da er det vårt ansvar at vi stiller de samme strenge kravene til lærere, uansett når de har tatt utdanningen sin, eller uansett hvor i landet de jobber. Og du skal ikke trenge å være en uvanlig engasjert og frampå forelder for å sikre ungen din en god utdanning.

I erklæringen står det at alle barn skal «kunne lykkes i fellesskolen». For at dette skal bli virkelighet, for at både vanlige – og kanskje også uvanlige – barn skal lykkes, trenger de tilpasset opplæring. Da trenger vi å vite noe om hva ungene kan. Da trenger vi bedre kartleggingsverktøy enn det vi har i dag. Men det arbeidet som vi har satt i gang med å utvikle bedre kartleggingsverktøy som gir oss mer kunnskap om den enkelte elev, vil regjeringen sette på pause. Så det er altså ikke vanlige elevers tur.

Jeg mener det bør være de som trenger det aller mest, sin tur, f.eks. rusavhengige, som dessverre fortsatt skal møtes med straff heller enn hjelp fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemte ned rusreformen i vår, eller den eleven som ikke lenger skal få velge seg bort fra nærskolen der han eller hun opplever mobbing, eller ungdommene som har brølt for klimaet, og som nå må forholde seg til en grå regjering som kjører samme linje i oljepolitikken. De er nemlig også vanlige folk, og det bør være deres tur.

Hvis Støre er villig til å fylle en del av flosklene med konkret innhold, f.eks. på klimaet, skal jeg love at vi kommer til å støtte ham i alt som gjør at vi når klimamålene våre, at vi verner natur, at vi satser på småbedrifter, og at vi gir alle mer frihet.

Presidenten: Presidenten vil oppfordra til å prøva å finna andre uttrykk enn «flosklar» når ein kommenterer andre parti sin politikk.

Det vert replikkordskifte.

Tuva Moflag (A) []: Jeg hører at representanten Melby ikke gleder seg over lavere barnehagepriser, men hun kan glede seg over at hun skal få lov til å betale mer i skatt. Men det var ikke det jeg skulle spørre om.

Forskere på global helse peker på gode velferdsordninger, et sterkt offentlig helsevesen og tillit som viktige stikkord for å lykkes med pandemihåndtering. Representanten Melby, som tidligere har vært kunnskapsminister, har fått erfare hvor viktig velferdsstaten har vært for å håndtere pandemien i Norge.

Med dette bakteppet, syns Venstre-lederen fortsatt det var en god idé å gå til valg på å svekke sykelønnsordningen?

Guri Melby (V) []: Vi er veldig opptatt av å bevare velferdsstaten, å bevare gode velferdsordninger nå, men også for framtidige generasjoner. Da mener jeg at vi alle som sitter i denne salen, har et stort ansvar for å se på alle våre velferdsordninger og sikre at de bidrar til at folk søker seg jobb, sikre at de bidrar til å gi oss alle trygghet, men også sikre at ordningene våre er bærekraftige.

Vi er i en situasjon der vi har et av verdens høyeste sykefravær. Å gå inn på de ordningene vi har, og se på om de kan være utformet enda bedre, slik at de treffer bedre, ja, kanskje til og med sånn at de treffer enda mer sosialt enn de gjør i dag – det er nemlig i dag en stor forskjell på mange av dem som blir langtidssyke, kontra dem som har kortere sykdomsforløp – mener jeg vi alle har et ansvar for, å se på de ordningene både for å sikre velferdsstatens bærekraft og for å sikre mest mulig sosiale ordninger.

Tuva Moflag (A) []: Representanten Melby brukte omtrent hele sitt innlegg til å snakke om vanlige folk, men demonstrerte likevel til fulle at hun ikke forstår hvem vanlige folk er. Pandemien vi nå er på vei ut av, har vist oss hva slags arbeidsliv vi har, og hvor ulike forutsetninger vi har i hverdagen vår. Noen har vært på hjemmekontor, mens andre har vært fysisk på jobb i bl.a. kollektivtransport og barnehage – flere i yrker med langt lavere inntekt enn dem som satt på hjemmekontor, f.eks. assistenter i barnehage fra sektoren Melby nettopp har vært ansvarlig for.

Syns Melby det er rettferdig og sosialt bærekraftig at en ansatt som jobber i barnehage og ikke kan ha hjemmekontor når han eller hun er syk, skal bli trukket i lønn når de er syke, mens en som kan sitte på hjemmekontor, slipper det?

Guri Melby (V) []: I den pandemien vi nå heldigvis er i ferd med å legge bak oss, har vi laget egne ordninger for å sikre at folk som ikke skal gå på jobb, ikke gjør det, og for å sikre at vi tar vare på dem som blir syke, og dem som av ulike grunner trenger ordningene vi har. Derfor har regjeringen også gjennom hele pandemien lagt opp til ganske mye rausere ordninger enn det vi har til vanlig, bl.a. det å være hjemme med sykt barn, permitteringsordninger og andre ting. Det at man i en sånn type krisesituasjon lager regler som er tilpasset den krisesituasjonen, mener jeg vi også bør gjøre i framtiden. Så i en situasjon med pandemi vil det absolutt ikke være noen grunn til å ha innskrenkninger i f.eks. sykelønnsordningen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Pandemien lærte oss hvem som var kritisk viktige arbeidsfolk. Hverdagen til disse arbeidsfolkene kjennetegnes av lav inntekt, lav lønn, usikre jobber, og de kjenner på avmakt. Rekruttering av ungdom til disse yrkene krever større respekt i denne salen og dermed tydelige signaler til arbeids- og næringslivet om at disse fagfolkene trenger en kraftig bedret inntekt, lønn og arbeidsforhold. Dermed gir dette økt interesse for disse yrkenes fagutdanning og grunnlag for forbedring – og jeg understreker forbedring – av yrkesfag- og fagskoleutdanningen.

Vil Venstre legge til rette for en sånn positiv kraftsamling for kritisk viktige arbeidsfolk?

Guri Melby (V) []: Vel, jeg vil vel hevde at pandemien viste at det var ganske mange grupper i samfunnet som vi er helt avhengig av for at hjulene skal gå rundt også i en krisesituasjon. Men jeg deler også representantens oppfatning av at det er veldig mange fagarbeidere i Norge som gjør en helt avgjørende viktig jobb. Det er ikke noen tvil om at vi trenger flere fagarbeidere i framtiden. Det er veldig mange bransjer som har mangel på fagarbeidere, og som sliter med rekrutteringen, og vi har et stort ansvar for å bedre den situasjonen.

I løpet av de årene vi har sittet med makt, har vi gjennomført en lang rekke tiltak for å øke søkningen til nettopp yrkesfag, og det er også veldig gledelig å se at den søkningen har gått opp. Nå er det over halvparten av alle ungdommer som søker seg til videregående opplæring. En av de tingene jeg fikk æren av å gjøre som kunnskapsminister, var å legge fram en fullføringsreform, for i tillegg til å få ungdommen til å søke yrkesfag må vi også sørge for at de kan komme seg gjennom. Når det er sånn at over en tredjedel ikke lykkes med å fullføre en yrkesfaglig utdanning, har vi alle sammen et stort ansvar for å gi mer tilpasset opplæring, sikre flere lærlingplasser og bidra til et løft for disse utdanningene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er riktig at vi lærte mye om arbeidslivet i forbindelse med pandemien, men jeg bruker begrepet «kritisk viktige arbeidsfolk» fordi det var regjeringas eget begrep, eget uttrykk, som den mente var nødvendig å bruke for at spesielle grupper skulle få en særbehandling på den norske grensa. Det var en særbehandling fordi de gruppene var så kritisk viktige.

Det er ikke noen tilfeldighet at vi har kommet i denne situasjonen. Det er bl.a. fordi respekten for de kritisk viktige yrkene ikke er stor nok her i salen. Vil Venstre være med på å snakke fram disse arbeidsfolkene som er nødvendige for å få Norge til å fungere hver eneste dag? Vil Venstre som det gamle lærerpartiet snakke fram fagutdanningen, den praktiske yrkesutdanningen, sånn at de kan føle samfunnets bevågenhet, de ungdommene som ønsker og har en drøm om å satse i de næringene?

Guri Melby (V) []: Venstre er selvsagt gjerne med på å snakke fram disse yrkene og disse fagene, men jeg tror det er viktigere at vi leverer konkrete tiltak som gjør at rekrutteringen øker, at enda flere søker seg dit, og ikke minst at de også får en bedre oppfølging gjennom utdanningen sin, sånn at flere fullfører og består. Et av hovedproblemene, en av grunnene til at vi i dag mangler fagarbeidere, er at veldig mange av dem som begynner på yrkesfag i skolen i dag, ikke fullfører, eller de bruker veldig lang tid på å fullføre. Mange får ikke lærlingplass fordi de ikke er godt nok forberedt, og de som ikke får lærlingplass, får et tilbud i skolen som i dag er langt under de standardene som vi burde forvente. Så jeg håper at den nye regjeringen vil følge opp vår fullføringsreform, at den ikke minst vil fortsette det kraftige løftet vi har gitt til fylkeskommunene. Med vårt budsjett har vi nå lagt inn en økning på satsing på videregående opplæring på 800 mill. kr. Jeg håper at den nye regjeringen overgår oss i den satsingen, for jeg tror det trengs en kraftfull satsing på videregående skole i framtiden.

Himanshu Gulati (FrP) []: Fremskrittspartiet er stolt over at vi fikk til et barnehageforlik i 2003 – et samarbeid mellom det offentlige og private aktører som har gitt en massiv utbygging, ført til full barnehagedekning og til valgfrihet og et sunt mangfold av barnehager. Halvparten av landets 300 000 barnehagebarn går i dag i en privat barnehage, og dette er kanskje den mest suksessfulle velferdsreformen de siste 20 årene i Norge.

At venstresiden angriper den private barnehagesektoren med ideologiske skylapper, er trist, og i Oslo har vi også sett en aktiv politikk for å få bort den private barnehagesektoren. Det som derimot er uforståelig, er at forrige regjering som en avskjedsgave i sitt siste budsjett la inn et kutt på 472 mill. kr til private barnehager. Det er dramatisk, når vi vet at 40–50 pst. av de private barnehagene har budsjettert med underskudd de siste årene.

Hva vil representanten Melby si til alle de hundretusenvis av foreldre som har barn i private barnehager, og som kanskje er bekymret for konsekvensen dette får for deres barnehage?

Guri Melby (V) []: Det er ingen tvil om at private barnehager har hatt en utrolig viktig del av æren for at vi har full barnehagedekning i Norge. De var med og stilte opp i en dugnad da vi trengte dem. Derfor har det også vært viktig for oss å sikre private barnehager gode rammevilkår i årene som fulgte etter det, ikke minst for å sikre at alle barn får en god barnehage, enten de går i private eller offentlige barnehager, og at vi holder lave priser i både private og offentlige barnehager.

Samtidig vil jeg tro at representanten også deler min oppfatning om at vi skal sørge for at tilskudd til private drivere blir beregnet på riktig måte, og at de ikke overkompenseres for utgifter som de ikke har.

Dette handler om å ha en god forvaltning av skattebetalernes penger. Vi skal ikke overkompensere noen for en tjeneste de leverer. Og det er altså sånn at beregninger har vist at vi har overkompensert private barnehager for deres pensjonsutgifter. Da mener vi det er riktig at vi reduserer den overkompenseringen. Vi har lagt oss på en kompensasjon på 11 pst., mens de reelle beregningene viser at de fleste ligger på rundt 9 pst.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: «Studenters inntekt ligger stadig lengre bak resten av befolkningen. Skal vi sikre lik rett til utdanning, må studentene ha en økonomi det går an å leve av.»

Dette kunne vi lese på Venstres nettside to år før de gikk inn i regjering. Men tallenes tale er klar: To tredjedeler av studentene sier at deltidsjobben er avgjørende for i det hele tatt å ha råd til å studere. Én av tre studenter mener at økonomien går ut over skoleprestasjonene deres, og situasjonen er så alvorlig at studenter i snitt går med 5 000 kr i minus hver måned. Ikke bare skal studentene ha studielån, de må også ta opp forbrukslån.

Etter så mange år der Venstre har hatt en hånd på rattet, vil jeg spørre om representanten er enig i at man burde gjort mer for studentene, og at vi nå kan gjøre enda mer.

Guri Melby (V) []: Jeg er stolt over det Venstre har fått til for studentene. I løpet av våre åtte år med makt fikk vi til en ting som SV ikke greide i sine åtte år i en flertallsregjering, fra 2005 til 2013, nemlig å innføre 11 måneders studiestøtte. Det betyr at studentene nå får studiestøtte for alle de månedene de faktisk studerer, ikke for én måned mindre, slik det var da SV styrte.

Det er ingen tvil om at med det løftet som vi nå har gjennomført, har vi greid å bedre studentenes økonomiske situasjon, men Venstre mener selvsagt at vi er nødt til å løfte den videre. Det jeg er mest bekymret for, er at vi ikke greier å gi en jevn justering, men at vi er avhengig av den typen krafttak som Venstre fikk til da vi fikk makten til å gjøre det, og som SV ikke fikk til.

Jeg håper definitivt at SV vil bruke sin makt til å påvirke regjeringen til å bedre studentenes vilkår, både med studentboliger og ikke minst studiestøtte de neste fire årene.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Først vil jeg gratulere representanten med valget. Det er ikke alle partier forunt å komme seg akkurat over sperregrensa! Nå som Venstre ikke lenger er avhengig av samarbeid med partier med andre verdigrunnlag enn dem selv, ser vi for oss et godt samarbeid på Stortinget for å ta vare på vårt felles livsgrunnlag.

En viktig sak som det er mulig å samarbeide om, er å få ned kollektivprisene. Senest i Oslopakke 3-forhandlingene ble Miljøpartiet De Grønne bokstavelig talt kastet ut for å bytte ut forslaget som lå på bordet, som kunne sikret billigere kollektivtransport i Oslo og Akershus, med dagens løsning, der pengene bl.a. går til å bygge ut en ny motorvei under den eksisterende veien på E18.

I dag fremmer vi igjen et forslag om å gjøre kollektivtransporten billigere ved å redusere billettprisen for tog og annen kollektivtransport med 20 pst. Er dette et forslag Venstre kan være med og stå sammen med oss om?

Guri Melby (V) []: Jeg tror faktisk det er ganske viktig å inngå samarbeid med partier man ikke deler verdigrunnlag med, hvis man skal få til noe i politikken. Det er nettopp derfor vi har greid å gjennomføre tidenes kollektivløft, at en by som Oslo har fått milliarder til å bygge ut kollektivtransporten, og at vi har greid å verne viktige sårbare områder til havs, som Lofoten, Vesterålen og Senja. Så jeg tror det er viktig for partier å tørre å inngå samarbeid med partier man er uenig med i mange saker. Det mener jeg også at alle grønne partier på Stortinget bør gjøre.

Så vil vi selvsagt også være positive til å samarbeide om å få gjennomført viktige tiltak som gjør at det blir enklere for folk å velge miljøvennlig. Men jeg må jo si at jeg er litt forundret over at Miljøpartiet De Grønne, som har sittet med makt både i Oslo og i Viken, ikke har greid å bruke den makten i de foraene som faktisk bestemmer kollektivprisene. Da Venstre fikk en mulighet til å senke kollektivprisene for noen år siden, brukte vi den muligheten til å redusere prisen på månedskortet kraftig. Det synes jeg er synd at Miljøpartiet De Grønne ikke har gjort.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: Først vil jeg bruke anledningen til å takke Erna Solberg og hennes statsråder for innsatsen de har lagt ned for Norge gjennom åtte år. Jeg vil også, på vegne av Miljøpartiet De Grønne, ønske statsminister Jonas Gahr Støre og den nye regjeringen lykke til med sitt arbeid. Norge er tjent med å ha en regjering som lykkes med å ta tak i de store utfordringene vi har foran oss.

I 1930, midt under den store depresjonen, skrev den berømte økonomen John Maynard Keynes et essay med tittelen Økonomiske muligheter for våre barnebarn. Keynes var optimistisk. I 1930 så han for seg at i 2030 ville verdens materielle utfordringer langt på vei være løst. Men da, som han skriver, ville mennesket for første gang stå overfor sitt mest grunnleggende problem, nemlig hvordan man skulle bruke denne friheten fra økonomiske bekymringer, hvordan man skulle bruke fritiden, hvilke vitenskaps- og fritidsaktiviteter man skulle dyrke – og hvordan man skulle leve klokt, fornuftig og godt.

Når vi nå står her, ved inngangen til en ny stortingsperiode i 2021, kan vi slå fast at Keynes langt på vei fikk rett – i hvert fall for oss i rike land som Norge. Verdensøkonomien har vokst kraftig det siste hundreåret, og selv om det fortsatt er altfor mange i verden som lever i ekstrem fattigdom, har veksten ført med seg en kraftig økt levestandard for de aller fleste, ikke minst her i Norge. Det har gitt oss nye utfordringer. Vi har fått nye former for utenforskap og utfordringer med hvordan vi skal bruke friheten vår, og det rokker ved det aller mest grunnleggende: Vi er i ferd med å ødelegge selve livsgrunnlaget vårt, noe som kan rive vekk velferdsveksten for mange og dytte verdens mest sårbare mennesker ut i fattigdom og nød, spesielt i fattige land, men også i den vestlige verden.

Likevel er et grunnleggende mål for politikk og samfunnsliv at vi hele tiden skal bli stadig rikere og forbruke mer. I nasjonalbudsjettet anslår Solberg-regjeringen at det private forbruket i 2022 skal øke med hele 11 pst., og perspektivmeldingen legger opp til en kraftig vekst også i årene framover.

Hvis det noen gang er tid for å tenke på hvilken framtid vi planlegger for, er det ved innledningen til en ny stortingsperiode. Når jeg snakker med folk om hva de ønsker seg mer av, kommer mer tid til venner og familie høyt på listen. Det viser også spørreundersøkelser. Norge har det siste året hatt en velferd basert på et materielt forbruk som ingen andre samfunn noen gang har opplevd. Dette gode samfunnet må vi ta vare på, men det gir ikke mening å basere Norges framtid på en forutsetning om at vårt materielle forbruk skal fortsette å vokse inn i himmelen – fordi naturen ikke har rom for det, fordi det er usolidarisk i møte med mennesker i andre deler av verden som også har lik rett som oss til å forbedre sin levestandard, og fordi mye tyder på at det er helt andre ting enn stadig voksende materielt forbruk som gjør livet vårt bedre og mer meningsfullt å leve.

Det betyr ikke at ingen skal tjene mer enn de gjør i dag. Forskjellene i samfunnet må ned, og de som tjener mest, må bidra mer til spleiselaget. Men vi må også innføre en politikk som gjør det lettere og billigere å reparere, låne, leie, bytte og gjenbruke – ikke bare bruke og kaste – og hvor vi prioriterer mer tid til hverandre i stedet for stadig flere ting.

Ta de høye strømprisene som eksempel. De som tjener mest på Solberg-regjeringens forslag om å kutte elavgiften for alle, er de som bruker og sløser mest strøm. Vi i Miljøpartiet De Grønne mener at vi i stedet må gi kortsiktig hjelp til dem som rammes hardest av prisøkningen, og så må regjeringen innføre et toprissystem på strøm, hvor det er mye høyere avgifter på unødvendig luksusforbruk enn på et vanlig, nøkternt forbruk.

Jeg tror de fleste er enige om at det er og bør være stor forskjell på å ha et hyttepalass som varmes opp hele vinteren, og det at en minstepensjonist skal kunne varme opp huset sitt. Slik kan vi både ta hensyn til at strøm er et nødvendighetsgode, samtidig som vi gjør det langt mer lønnsomt å spare strøm. Som Naturvernforbundet sammen med en rekke andre sa tidligere denne måneden: Energisparing er det største kraftverket vi har.

Miljøpartiet De Grønne fremmer derfor i dag forslag om å be regjeringen utrede et toprissystem for strøm og legge fram en tiltakspakke for energisparing og kortsiktig hjelp til dem som rammes hardest av prisøkningen, og vi håper på bred støtte til dette.

Åtte år med en Høyre-ledet regjering har gitt rekorder i nye oljelisenser og nye motorveier. Store mengder natur er blitt bygget ned, og forskjellene har økt. Derfor gikk Miljøpartiet De Grønne til valg på et regjeringsskifte. Vi ønsker oss et samarbeid mellom Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og SV, slik vi har i flere av storbyene, og vi stilte tydelige krav. Etter valget har Arbeiderpartiet og Senterpartiet forhandlet fram en plattform for en ny regjering. Vi i Miljøpartiet De Grønne har ikke hatt noen rolle i eller innflytelse over dette og går derfor – naturlig nok – i opposisjon til regjeringen. Vi kommer til å være konstruktive og støtte de forslagene som vi er enig i, og så vil vi søke samarbeid og jobbe for gjennomslag for vår politikk.

Jeg mener at det er enkelte positive trekk å spore i den nye regjeringserklæringen. Det er positivt at plattformen så tydelig får fram at klima skal være rammen for all politikk, og at det skal innføres forpliktende klimabudsjetter med sektorvise utslippsmål. Dette har Miljøpartiet De Grønne kjempet for helt siden vi kom inn på Stortinget i 2013, og vi har også innført det som et prinsipp i Oslo og i andre kommuner der vi er med og styrer. Jeg forventer at dette vil gi grunnlag for en mye bedre debatt i Stortinget om hvordan vi faktisk skal nå de målene vi har satt oss, og at det vil ansvarliggjøre hele regjeringen på en helt annen måte enn vi har sett tidligere.

Likevel er hovedproblemet at Hurdalsplattformen, i likhet med så mange regjeringer før, ikke tør å ta ordentlig tak i klima- og naturkrisen. Regjeringen vil videreføre oljepolitikken og motorveipolitikken til Erna Solberg. Den vil fortsette å la kortsiktige interesser bygge ned natur, og den klarer ikke helt å bestemme seg for om det skal bli billigere eller dyrere å bruke fossilbil. Uten viljen til å gjøre det som trengs, hjelper det lite med et klimabudsjett.

Det finnes mange forskjeller på Høyre og Arbeiderpartiet, men på klima og natur er Norges to største partier ganske like. Det er grunnen til at Miljøpartiet De Grønne i mange år har tatt til orde for en grønn allianse i norsk politikk, på tvers av høyre- og venstreaksen. Både i dette stortinget og på lengre sikt er vi overbevist om at en slik bred allianse er det vi trenger for å få til virkelig store endringer i norsk klima- og naturpolitikk. Vi har allerede sett eksempler på dette i det nye stortinget. I forrige uke fremmet Rødt, SV og Miljøpartiet De Grønne et forslag om å stanse leting etter mer olje og gass på norsk sokkel. Jeg håper også at Venstre og Kristelig Folkeparti vil slutte seg til dette og bidra til å legge press på fossilpartiene før det viktige klimatoppmøtet i Glasgow senere i høst.

Å jobbe for tettere samarbeid i en grønn allianse, å bringe sammen partier både på høyre- og venstresiden som setter klima og natur først, kommer til å være en viktig prioritet for Miljøpartiet De Grønne i dette stortinget.

Til slutt vil jeg ta opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne.

Eva Kristin Hansen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Da har representanten Lan Marie Nguyen Berg tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Marianne Sivertsen Næss (A) []: For å lykkes med å kutte klimagassutslipp og få til rettferdig og inkluderende omstilling til fornybarsamfunnet er vi nødt til å ha flere tanker i hodet samtidig. Hurdalsplattformen er tydelig på å utvikle – ikke avvikle – petroleumsnæringen, en næring som gir inntekter, verdiskaping og arbeidsplasser i hele landet. I landsdelen jeg representerer, er enhver arbeidsplass avgjørende og en forutsetning for å kunne leve et godt liv i nord. Investorene står ikke i kø for å gå inn med risikokapital i kapitalkrevende industri. I nord bygger vi stein på stein, vi river ikke ned. Leverandørindustrien vår trenger forutsigbarhet, stabile rammevilkår og nok volum for å sikre en fortsatt tilstedeværelse lengst nord.

Representanten sa fra talerstolen nå at det var viktig å gjøre noe med den olje- og gasspolitikken som har vært ført, men innretningen Miljøpartiet De Grønne tar til orde for, er ikke et svar på Nord-Norges utfordringer og heller ikke et svar på klimakrisen.

Derfor er mitt spørsmål: Hvordan vil Miljøpartiet De Grønne få til grønn omstilling uten de inntektene olje- og gassindustrien gir oss?

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: Tusen takk for et viktig spørsmål.

Jeg tror det er viktig nå å ta inn over seg de internasjonale endringene som skjer raskere enn det jeg tror mange norske partier har tatt inn over seg til nå. Vi ser at både FNs generalsekretær, ikke bare Miljøpartiet De Grønne, sier at vi må slutte å lete etter mer olje, kull og gass. Vi ser også at Det internasjonale energibyrået beregner at prisen på olje framover vil være vesentlig lavere dersom verden kommer til å nå sine klimamål. Det betyr at det haster nå med å omstille norsk økonomi for å sikre de trygge arbeidsplassene som vi trenger for framtiden. Vi må sørge for at ikke vi blir siste selger på torget, og da må vi omstille oss nå for å kunne skape de nye næringene og de nye arbeidsplassene som vi trenger.

Marianne Sivertsen Næss (A) []: Hurdalsplattformen er tydelig på at regjeringen vil bygge på kompetansen fra olje- og gassindustrien innenfor nye næringsområder, og at inntekten som jeg spurte om der, vil være helt vesentlig nå når man skal satse på fornybare næringer. Vi legger opp til en aktiv næringspolitikk, der man skal stille opp for å stille krav til dem som vil høste av våre naturressurser. Der har Norge enorme muligheter innenfor næringer som skal kutte verdens utslipp. Vi har hydrogen, havvind, batteri og bærekraftig mineralutvinning, for å nevne noe. Men her må jo staten inn i større grad enn i dag for å realisere dette vekstpotensialet, og vi vil være avhengig av en stat som har muskler og inntekter til å kunne gjøre det.

Hvordan vil Miljøpartiet De Grønne forholde seg til regjeringen fra Stortinget?

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: Som jeg også var inne på i mitt innlegg, vil vi søke samarbeid, der vi kan, for en ekte klima- og naturpolitikk. Men vi vil også være tydelige på hva som er grensene for hva det faktisk betyr å gjennomføre god klima- og naturpolitikk. Jeg tror at utfordringen i Norge de siste 30 årene har vært at vi har holdt så fast i oljen at vi ikke har klart å utvikle de nye grønne næringene som vi trenger.

I valgkampen la Miljøpartiet De Grønne fram en plan for hvordan det å slutte å lete etter olje, fortsette å høste av den produksjonen som vi har, også vil hjelpe oss og være den beste planen for å komme inn i det grønne skiftet. Men så lenge vi fortsetter å tviholde på oljen, går arealet, kompetansen og de beste hodene våre fortsatt til oljen, og det er det jeg er bekymret for at vi ikke klarer å rive oss ut av, om vi ikke klarer å si nå at vi slutter å lete etter mer olje. Det håper jeg at statsministeren vil kunne ta med seg til klimatoppmøtet i Glasgow.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Først vil jeg gratulere representanten Berg med plass på Stortinget, og at vi får flyttet debatten fra Oslo bystyre inn hit, blir morsomt i årene framover.

De neste årene skal vi kutte utslipp samtidig som vi skal bygge grønn industri og skape nye arbeidsplasser. Da trenger vi et sterkt samarbeid med næringslivet. Jeg opplever at Miljøpartiet De Grønne har en litt annen tilnærming, for man foreslår en kraftig økning i skatter for næringslivet, samtidig som man har delt ut en statlig jobbgaranti til 150 000 folk som nå jobber i olje- og gassnæringen, som Miljøpartiet De Grønne vil legge ned innen 14 år.

Da er mitt spørsmål til representanten Berg: Dersom det er så lett gjennom statlige bevilgninger å garantere lønnsomme arbeidsplasser som finansierer velferden, vil Miljøpartiet De Grønne også komme med statlig jobbgaranti til andre yrkesgrupper i privat sektor som opplever omstilling, f.eks. taxisjåfører eller folk i varehandelen, som også står foran en stor omstilling de neste årene?

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: Jeg tror det er viktig at vi tar inn over oss hvor viktig olje- og gassindustrien har vært som næring for Norge, og det er noe helt spesielt når vi nå må gjennom en omstilling der vi må vekk fra vår avhengighet av olje og gass og alle de arbeidsplassene som finnes der, og over i noe annet. Jeg tror – og det viser også tiden etter oljeprisfallet i 2014 – at den omstillingen kan gå mye lettere enn det mange ser for seg i dag, at mange kan få jobber innenfor andre næringer, og spesielt hvis vi nå tør å satse. Men samtidig må vi ha et system for å fange opp dem som kanskje vil falle utenfor. Det er det vi har tatt til orde for i vår pakke for et grønt næringsliv, og så er det selvfølgelig opp til en regjering å utrede det.

Jeg er veldig glad for at man i Hurdalsplattformen er tydelig på at man ønsker å engasjere alle partene i arbeidslivet for å tenke rundt hvordan vi skal komme gjennom den omstillingen. Men jeg er også veldig opptatt av at vi må ha tydelige rammer for omstillingen, for ellers er jeg redd vi ikke kommer til å komme i gang.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Det er ikke helt svar på spørsmålet mitt. Det Miljøpartiet De Grønne har foreslått, er en statlig jobbgaranti, og det har ikke jeg noen tro på. Jeg har tro på at man gjennom gode rammevilkår for næringslivet faktisk kan få til den grønne omstillingen, men det skjer ikke gjennom garantier.

Så kan jeg ta planen til Miljøpartiet De Grønne på alvor. Et av de store tiltakene i den planen er havvind. Høyre vil satse kraftig på havvind fordi vi trenger mer fornybar energi, men også fordi vi kan bygge opp grønn industri og kompetansemiljøer i Norge. Miljøpartiet De Grønne har vedtatt at det skal bygges 30 GW havvind innen 2030. Det betyr at vi må bygge, drifte, flytte en ny vindturbin hver eneste dag fra januar 2022. Da har vi ikke tid til å gjøre konsekvensutredninger og ta vare på naturverdier, og for det andre vil det ikke skape arbeidsplasser i Norge, for utenlandske bedrifter og verft må hentes inn hvis vi skal nå det som er ganske ugjennomtenkte mål.

Mitt spørsmål til Miljøpartiet De Grønne er: Hvordan skal man garantere statlige arbeidsplasser når det er utenlandske bedrifter og verft som må inn, fordi Miljøpartiet De Grønne ikke har kontakt med industrien og kommer med ganske ugjennomtenkte mål?

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: Jeg tror tiden også er inne for å ha store visjoner for hva vi skal leve av etter oljen, og havvind er en av de næringene vi ønsker å ha tydelig satsing på. Ja, det er en ambisiøs satsing, men jeg tror ikke minst det er viktig for å få opp tempoet nå. Det vil også kunne skape arbeidsplasser i Norge. Leverandørindustrien vil kunne levere havvind til havvindplattformer i stedet for til oljeplattformer. Jeg vil ikke stå her og forskuttere akkurat hvordan det kommer til å slå ut med tanke på utenlandske verft, men det er avgjørende at vi nå klarer å få en løsning for tiden etter oljen, og da vil bl.a. også havvind være en del av det.

Samtidig er det andre ting vi må gjøre. I Oslo har vi hatt stor suksess med å bruke innkjøpsstrategien vår aktivt, og det ser jeg også at den nye regjeringen ønsker å gjøre. Det håper jeg blir kraftfullt nok til at vi også kan få til en omstilling f.eks. innenfor transportsektoren.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Utfordringen er at hvis Miljøpartiet De Grønne skal ha en troverdig tilnærming til en så stor omstilling som Norge skal igjennom, må man ha sammenheng i politikken, sammenheng i næringspolitikken og klimapolitikken. Når det gjelder havvindsatsingen på 30 GW havvind, vil det si at man i løpet av ni år skal bygge dobbelt så mye som Storbritannia har bygget på 18 år. Det betyr at man ikke kan ha riktig gode konsekvensutredninger av naturverdier. Det betyr at det ikke er kapasitet i den norske leverandørindustrien. Hvis det finnes eksempler på verft som kan stille opp med så mye, så kom gjerne med det, men det er ikke kapasitet i norsk leverandørindustri til å levere. Vi må ha en troverdig tilnærming om vi skal bygge opp og omstille norsk økonomi. Det å komme med statlig garanterte arbeidsplasser til 150 000 mennesker, og ikke ha tiltak for å nå det, synes jeg er lite seriøst hvis vi skal nå klimamålene.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: Miljøpartiet De Grønne mener at det som er uambisiøst, er å fortsette å satse på norsk olje og gass når vi vet at verden har funnet for mye, når vi vet at vi produserer mye mer enn det vi kan innenfor klimamålene, når vi vet at IEA beregner prisen for olje framover på et nivå som vil gjøre at veldig mange av investeringene i Norge vil kunne være ulønnsomme. Det synes jeg er uambisiøst.

Det vi trenger nå framover, er partier som ønsker å drive en aktiv næringspolitikk for å sørge for de nye næringene, men som også tør å sette punktum og starte på slutten for norsk olje og gass, som har tjent oss godt, men som ikke nødvendigvis kommer til å kunne gjøre det i framtiden når verden omstiller seg. Det må vi ta inn over oss, og da bør både partier som Høyre og også andre partier i denne sal ta inn over seg at klimakrisen også kommer til å føre med seg at oljeprisen kommer til å synke.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Norge har heldigvis fått en ny regjering, og regjeringsplattformen slår tydelig fast at det nå skal føres en mer restriktiv rovdyrpolitikk. Det er helt nødvendig at de som bor nær rovdyrene, blir lyttet til.

For eksempel har ulvestanden vært altfor høy de senere årene. Det får store konsekvenser for de lokalsamfunnene som blir rammet. I f.eks. Rendalen var det på 1990-tallet om lag 50 sauebruk med utmarksbeite i den kommunen. Nå er det tre igjen. Til neste år vil det kanskje være to igjen.

Miljøpartiet De Grønne skriver i sitt arbeidsprogram at de for de kommende fire årene ønsker å nær doble bestandsmålet for ulv. Forstår Miljøpartiet De Grønne hvor store konsekvenser dette ville fått for lokalsamfunnene som blir rammet?

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: Jeg er veldig bekymret for Støre-regjeringens ytterligere forverring av det som allerede var en uansvarlig ulvepolitikk. Vi vet at ulven er truet, og at vi også trenger å opprettholde og øke ulvebestanden i Norge.

Terje Halleland (FrP) []: Når Miljøpartiet De Grønne har ordet, blir det veldig mange ideologiske skylapper. Det er forbud og påbud og motstand mot økonomisk vekst. Det kommer mye som er lite gjennomtenkt. Jeg ser bl.a. at Miljøpartiet De Grønne tar til orde for innføring av tvungen parkeringsavgift for kommuner og arbeidsgivere på egen privat grunn. Bakgrunnen er selvfølgelig Miljøpartiet De Grønnes utrettelige kamp mot Distrikts-Norge, mot bilen, og jeg vet vel at Miljøpartiet De Grønne egentlig ønsker et forbud mot både kjøpesentre og biler og på den måten få løst hele parkeringsproblemet. Det er uten å ta hensyn til de forskjellene som er i Norge – utenfor Oslo, hvor man ikke har alternativene til bil, ikke har et kollektivtilbud som er godt nok, og hvor ikke alle kan sykle til jobben eller gå for å gjøre innkjøp.

Hvorfor vil Miljøpartiet De Grønne frata kommunene muligheten til selv å utvikle egen kommune til det beste for egne innbyggere?

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: I 30 år har norske politikere snakket om klimakrisen som vår tids viktigste sak, men stort sett har vi egentlig ikke klart å kutte utslippene våre. Miljøpartiet De Grønne er tydelig på hva som trengs for å få til å kutte utslipp. Problemet har i mange år vært at man ikke har vært villig til faktisk å gjøre de store grepene som må til.

Det vi har foreslått, er bl.a. at kommunene skal få muligheten til å kunne pålegge private å ta betalt for parkering på arbeidsplassene. Det er bl.a. fordi veldig mange kjører til jobb, f.eks. her i Oslo, der hvor det også er et godt kollektivtilbud, fordi de får gratis parkering på arbeidsplassen. Men det må være opp til hver enkelt kommune å innføre de klimatiltakene som vil være gode for sin kommune. Det jeg er bekymret for, er at vi skal fortsette å snakke om klimapolitikk som vår tids viktigste sak uten faktisk å ønske å gjennomføre de tiltakene som trengs.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: La meg først få lov til å gratulere statsministeren, Arbeiderpartiet og Senterpartiet med å ha dannet en ny regjering og med en ny regjeringsplattform. Selv om mye er uklart og kostbart, og selv om noe er slik at det rett og slett tar Norge i feil retning, vil jeg gi regjeringen honnør for flere gode og nødvendige grep som tas i plattformen. Dette er tiltak som Kristelig Folkeparti, som et sentrumsparti, kan støtte opp om.

Vi er enige om retningen i distriktspolitikken, f.eks. at statlig ansatte kan jobbe i distriktene, og at det legges til rette for tilpassede boliger for eldre i distriktene, slik at eldre kan bo hjemme lenger. Begge deler var noe også den forrige regjeringen tok initiativ til. Vi er enige om at dette er lurt.

Kristelig Folkeparti er også enig i retningen i landbrukspolitikken, med tetting av inntektsgapet og tilrettelegging for et levende landbruk med små og store bruk i hele landet, slik også Kristelig Folkeparti prioriterte da vi satt i regjering.

Kristelig Folkeparti er også veldig glad for at regjeringen bevarer søndag som en annerledes dag og legger opp til en solidarisk alkoholpolitikk. Videre har regjeringen satt arbeid til alle som jobb nummer én. Det er vi enig i, og sammen med Stortinget og partene i arbeidslivet leverte vi på dette i regjering.

Norsk økonomi er ute av krisen, og ledigheten har falt raskere nå enn under både bankkrisen og finanskrisen. Det er gledelig og betyr utrolig mye for folk – eller «vanlige folk», som det nå heter.

Regjeringen skal «flytte makt til vanlige folk på alle områder i samfunnet», heter det i Hurdalsplattformen. Det er vel og bra, men det er likevel noe grunnleggende som mangler i oppfølgingen, for på flere områder er regjeringsplattformen gjennomsyret av skepsis til å la vanlige folk få lov til å bestemme selv. Vi ser det klarest i familiepolitikken.

Statsministerens parti gikk til valg på å fjerne en velferdsordning for familiene, nemlig kontantstøtten. Det klarte de heldigvis ikke fullt ut, men vi ser nok en gang at straks Arbeiderpartiet og Senterpartiet kommer i regjering og får makten, starter nedprioriteringen av kontantstøtten, som er familiens valgfrihet. Det å redusere kontantstøtten og erstatte den med en ventestønad sender et signal til småbarnsforeldre om at barnehage er det eneste rette alternativet. Valgfriheten angripes. For Kristelig Folkeparti er ikke målet at flest mulig foreldre skal benytte seg av kontantstøtten. Målet er at foreldrene skal ha valgmulighet. Familiene skal støttes, ikke styres. De skal hegnes om, ikke herjes med.

Familieperspektivet glimrer for øvrig med sitt fravær i regjeringens plattform. Det står ingenting om barnetrygd, fritidskort, utbygging av flere barnehageplasser, fleksibel foreldrepermisjon eller familiens rolle som fellesskap. Familien blir bare et middel for å nå andre mål, som likestilling og arbeidslinja. Her tar Hurdalsplattformen Norge i feil retning.

Kristelig Folkeparti er et kristendemokratisk sentrumsparti. Vi mener at samfunnet bygges best nedenfra. Det arbeidet starter i familien. Trygge omsorgspersoner og en god oppvekst er noe ungene tar med seg hele livet. Vi har tillit til at familiene kan velge det som er best for seg.

Ja, vi må flytte makt til vanlige folk. Regjeringens frykt for at vanlige folk skal velge, skinner også gjennom når det gjelder utdanningsfeltet. Menneskerettighetene beskytter foreldrenes rett til å velge alternativ opplæring for sine unger. Den nye regjeringen vil derimot at foreldreretten skal være avhengig av hvilken kommune man bor i. Det undergraver friskolene som et supplement til den offentlige skolen. Det undergraver foreldrenes valgmulighet og mangfoldet i sektoren. Kristelig Folkeparti vil sikre dette mangfoldet.

Vi vil sikre foreldreretten, og vi vil sikre økonomiske rammer for friskolene som gjør at det kan være et reelt alternativ, uavhengig av folks lommebok.

I frivillighetspolitikken er det mange gode anslag i regjeringsplattformen – det er bra. Men når vi kommer til trossamfunnene, byttes ord ut. Ord som «tillit» og «frihet» byttes ut med ord som «kontroll» og «styring». Statsstøtten går fra å være en støtte til trossamfunn og livssynssamfunn fordi de har en egenverdi, til å bli et redskap for statlig styring, kontroll og innsyn. Flertallet av handlingspunktene handler om å stille krav til trossamfunnene.

Trosfrihet er en grunnleggende pilar i vårt demokrati. Vår oppgave som politikere er å sikre mennesker en grunnleggende rett til trosfrihet og tankefrihet. At tros- og livssynssamfunnene i så stor grad som mulig skal få lov til å styre seg selv, er viktig. De må ikke bli behandlet som et redskap for politikere for å oppnå egne mål. Regjeringen strammer nå skruen til for trossamfunnene, og trosfriheten svekkes.

Også når vi blir eldre, skal vi få lov til å være sjef i eget liv. Valgfriheten er viktig i denne livsfasen. Dersom det kommer et behov for å ha både helsehjelp og omsorg døgnet rundt, skal det være trygt å få god hjelp fra helsetjenesten. Her er det fortsatt mye å gå på i Norge i dag.

For andre kan pårørende være viktige hjelpere i deler av livet. Omsorg fra familie og de nærmeste bidrar til trygghet, aktivitet og meningsfulle dager. Det kan ikke telles i timer, kroner og øre, men det kan likevel anerkjennes og verdsettes i større grad enn i dag. Kristelig Folkeparti har foreslått en pårørendestøtte. I regjeringens plattform er det lite nytenkning på dette feltet. Det hadde vi trengt. Behovene i eldreomsorgen vil øke kraftig framover. Det er ingen tegn til at regjeringen har en plan for å møte disse behovene.

For et kristendemokratisk parti vil ansvaret for å forvalte klima, natur og miljø på en god måte alltid være grunnleggende. Å håndtere klimakrisen er helt avgjørende, og det er helt avgjørende at vi klarer å løse dette i fellesskap. Vi kjenner problemstillingene, og nå gjelder det å handle målrettet og systematisk.

Kanskje er det slik at de som har forurenset minst, betaler den største regningen – de som ikke har forurenset, ikke har midler og ikke har mulighet til å betale seg ut av dette, ei heller har et oljefond. Jeg er stolt av at vi i regjering har levert på at vi skal ha et ansvar internasjonalt. Vi har fått på plass et klimafond som skal sikre utvikling av ren energi også til land som ikke har mulighet til det selv. Men da er det viktig at regjeringen ikke sender regningen for å bekjempe utslippsutfordringene til verdens fattige. Pengene til å finansiere klimatiltak i land som ikke har penger selv, må ikke hentes fra skolegang for jenter i sårbare områder eller barnevaksineringen i Afrika sør for Sahara. Nei, de pengene må komme i tillegg til bistandsprosenten.

Jeg gratulerer igjen statsministeren og den nye regjeringen og ønsker dem lykke til med oppdraget. Jeg vet også hvordan det er å sitte i en mindretallsregjering. Det blir både interne kamper og kamper i Stortinget. Jeg skal love at Kristelig Folkeparti skal være konstruktiv og tydelig som opposisjonsparti – stemme for det vi er for, og imot det vi er imot.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lubna Boby Jaffery (A) []: Først ønsker jeg å gratulere representanten Bollestad som parlamentarisk leder.

I Kristelig Folkepartis program står det at Kristelig Folkeparti ønsker å

«erstatte dagens abortlov med en lov som legger til grunn at fosteret har menneskeverd, som er bedre tilpasset utviklingen innen medisinsk teknologi og som ivaretar hensynet til fosterets verdi og rett til liv, og den nødvendige ivaretakelsen av kvinnens trygghet og helse på en etisk forsvarlig måte.»

Det jeg da lurer på, er om representanten Bollestad er imot dagens abortlov, der kvinner har selvbestemt rett inntil uke 12 og inntil uke 18 ved nemndbehandling.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Det er helt riktig som representanten sier, at Kristelig Folkeparti har et annet syn på abortspørsmålet i programmet sitt. Vi ønsker å få utredet også rettsvernet for barnet før uke 12. Men så er det sånn at Kristelig Folkeparti er fullstendig klar over hva flertallet i denne salen mener. Det betyr at vi i denne perioden vil fokusere på å beholde dagens abortlov med selvbestemmelse til uke 12. Vi ønsker at nemndene, i en form som er til hjelp for kvinner og samtidig ivaretar rettsvernet for barnet, blir ivaretatt – det er nemlig målsettingen for nemndene, at de skal ivareta kvinnene og rettsvernet til barnet – og vi ønsker ikke å utvide abortloven, sånn som det ligger an til både i Arbeiderpartiet og i andre partier på venstresiden.

Lubna Boby Jaffery (A) []: Jeg registrerer at representanten ikke svarer helt på det jeg lurer på. Representanten snakket mye om valgfrihet for familiene og hvor viktig den friheten er. Dette er en frihet som kvinner har kjempet fram i Norge gjennom en årrekke, også retten til selvbestemt abort og retten til å bestemme over egen kropp.

Støtter representanten Bollestad dagens abortlov eller ikke?

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg som KrF-er står på Kristelig Folkepartis program, men Kristelig Folkeparti er opptatt av å nå fram i politikken. Det betyr resultater. Når den politiske situasjonen er sånn at det er snakk om å utvide dagens abortlov, ønsker ikke Kristelig Folkeparti det, og derfor vil vi stå på dagens abortlov og kjempe mot en utvidelse.

Samtidig har jeg lyst til å si at abortloven handler om mer enn kvinnen. Abortloven handler også om et økende rettsvern for barnet fra uke 12. Det Kristelig Folkeparti spør om, er: Er det mulig å lage et rettsvern også før uke 12? I dagens abortlov er det et økende rettsvern ettersom ukene i svangerskapet går. Så det er to hensyn å ta i norsk abortlov: Det ene er kvinnen, som selvfølgelig skal ivaretas på en god, faglig og omsorgsfull måte. Det andre er at vi også skal ivareta fosteret.

Erling Sande (Sp) []: La meg også starte med å gratulere representanten Bollestad som parlamentarisk leiar.

Den regjeringa Kristeleg Folkeparti var ein del av, gjennomførte ei rekkje reformer i offentleg sektor. Eit fellestrekk for fleire av dei har vore eit fokus på struktur, og resultatet har dessverre vore ein veldig stor grad av sentralisering, som har skapt stor uro og misnøye i mange lokalsamfunn i dette landet. No er Kristeleg Folkeparti ute av regjering og har ein mykje friare posisjon. Den nye regjeringa løftar fram ei tillitsreform. Fokuset er på innhaldet i tenesta, snarare enn på strukturen, å gje dei tilsette tid og tillit til å gje brukarane betre tenester og å lyfte fram fyrstelinja og rolla til læraren, sjukepleiaren og politibetjenten, slik at meir tid kan brukast på teneste og mindre på rapportering.

Spørsmålet mitt er: Med tanke på Kristeleg Folkeparti i si nye rolle, er dette ei utvikling av offentleg sektor og ei reform som Kristeleg Folkeparti kan gje tilslutning til?

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Tillit er et av ordene som er likt begge veier, samme hvordan vi leser det. Tillit er vi avhengig av i samfunnet, vi er avhengig av det i systemene våre, og vi er avhengig av det i tjenestene våre – tillit fra statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter til de enkelte arbeidsplasser som skal gjøre tjenesten for oss.

Men det er også en annen ting som jeg er opptatt av, og som Kristelig Folkeparti er opptatt av, og det er kvaliteten i tjenestene. Vi er opptatt av at ting går framover, at nye muligheter med ny kunnskap gjør at ting går framover. Det er ikke slik at alt var bedre før, men jeg er opptatt av at de som jobber i disse tjenestene, skal være med og utvikle dem på en slik måte at vi til enhver tid har de beste tjenestene i landet vårt.

Erling Sande (Sp) []: Senterpartiet er oppteke av tenester nær folk, og gode tenester nær folk. Vi ser ikkje så tydeleg den motsetnaden som Bollestad trekkjer opp mellom kvalitet og tenester nær folk. Men eg har lyst til å spørje endå klarare: Når det gjeld den sentraliseringspolitikken som har vore ført, og som nettopp har resultert i større avstandar, at tenestene ikkje i same grad er nær folk, ser Bollestad at det har vore ei uheldig utvikling på fleire område, og er Bollestad og Kristeleg Folkeparti villige til å sjå på andre måtar å utvikle offentleg sektor på enn den typen strukturelle endringar?

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Kristelig Folkeparti er også opptatt av tjenester nær folk, men Kristelig Folkeparti tar også inn over seg at det er strukturendringer i bosettingsmønsteret som ikke staten styrer over, hvor en – dessverre, vil jeg si – får færre som bor i Distrikts-Norge, og folk flytter sentralt. Det handler ikke bare om tjenester, men det er en trend vi ser i hele Europa, ja, over hele verden. Derfor er det viktig for meg å ha tjenester som er kvalitativt gode nær folk, men som også har en så stor kvantitet at kvaliteten blir god. Det nytter ikke å ha tjenester som ikke er gode nok kvalitetsmessig for folk som bor i distriktene. Ta f.eks. akuttmedisinen: Der en er lengst fra, trenger en kanskje størst kompetanse for å klare å komme tidsnok inn til sykehuset når en trenger det mest.

Bård Hoksrud (FrP) []: Kristelig Folkeparti ønsker å framstille seg som et parti for de svakeste i samfunnet, men i vår stemte de imot å øke minstepensjonen over EUs fattigdomsgrense, og i årets statsbudsjett, som er det siste Kristelig Folkeparti er med på å legge fram, foreslår de å øke avgiftene på bensin og diesel, noe som rammer dem som ikke har råd til å kjøpe ny bil, og som derfor straffes ekstra hardt.

Kanskje enda verre er det at Kristelig Folkeparti er med og foreslår at egenandelen/frikortgrensen for medisiner og helsetjenester økes med over 450 kr, til over 2 900 kr. Dette er noe som rammer mange syke og personer med dårlig råd. Jeg forstår ikke hvordan Kristelig Folkeparti og representanten Bollestad kan forsvare dette.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Nå er det sånn at Fremskrittspartiet har sittet i regjering i ganske mange av de årene som Kristelig Folkeparti ikke har sittet i regjering. Jeg vil minne representanten om at minstepensjonen opptil flere ganger ble økt fra Kristelig Folkepartis side når regjeringen forhandlet i Stortinget. Så Kristelig Folkeparti har vært med og forhandlet opp minstepensjonen med mange tusen i løpet av de siste årene.

Når det gjelder bensin- og dieselavgifter, må vi ha to tanker i hodet på en gang. Den største utfordringen for dem som er svakest – og det er kanskje ikke de som bor i dette landet, men folk som betaler prisen for at vi slipper ut klimagasser, og som verken har bil eller sykkel – er at de faktisk betaler en høy pris, for de får ikke engang dyrket maten sin fordi klimautslippene i den vestlige verden er så store. Derfor har Kristelig Folkeparti tatt det ansvaret når det gjelder klimautslipp og avgifter.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Eg vil også gratulere representanten Bollestad frå Kristeleg Folkeparti med rolla som parlamentarisk leiar.

Eg deler Kristelig Folkeparti og Bollestad sitt store engasjement for landbruket. Matsikkerheit og framtidig landbruksproduksjon er eit politisk ansvar først. Så er spørsmålet: Vi står overfor eit lausdriftskrav. Mjølkeproduksjon er berebjelken i distriktslandbruket. Korleis vil Kristelig Folkeparti bidra til at lausdriftskravet kan oppfyllast utan at små og mellomstore bruk må vekse langt utover grunnlag for areal og drift?

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Takk for et veldig hyggelig spørsmål.

Engasjementet for matsikkerhet deler vi med representanten. Jeg deler også synet på at vi skal sikre små og mellomstore bruk. Det har vi også gjort i de årene mitt parti har sittet i Landbruksdepartementet. Vi har prioritert de største pengene til investeringer i de minste og mellomstore brukene, nettopp for å klare å nå det målet, for å bruke ressursene i landet vårt. Det handler også om mindre bruk der det kanskje er brattest, nettopp for å ivareta matproduksjonen over hele landet. Det vil vi være med på fortsatt, for vi mener at det kravet også skal kunne innfris av små og mellomstore bruk uten å måtte øke verken areal eller kvote for å betjene de lånene de faktisk da må ta opp.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Jeg vil også gjerne gratulere representanten med vervet og ser fram til godt samarbeid på Stortinget framover.

Jeg vil takke for en inspirerende tale som tok fram det internasjonale perspektivet og internasjonal solidaritet spesielt, særlig perspektivet med at klimabistand bør komme i tillegg til vanlig bistand, og ikke byttes ut.

Vi i Miljøpartiet De Grønne er også bekymret over en trend vi ser i mange land og mange områder, med en økende grad av vaksinenasjonalisme, hvor man ikke ser det viktige perspektivet med internasjonal solidaritet også her. Vi mener at ingen er trygge før alle er trygge, og at internasjonal solidaritet er vår beste beskyttelse.

Med Kristelig Folkepartis perspektiv på internasjonal solidaritet, hvordan vil representanten se for seg at Norge kan bidra mer til at vi får sikret vaksiner til alle mennesker i hele verden, og at vi ikke bare forsøker å forfordele den norske befolkningen først?

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Det internasjonale perspektivet er ekstremt viktig, ikke minst i en pandemi, men jeg mener det er viktig uansett hvilket politikkområde vi har. Den dagen et land blir seg selv nok, blir vi et fattig folk.

Når det gjelder selve vaksineringen, har vi hatt en statsråd fra Kristelig Folkeparti som har jobbet intenst for å sikre vaksiner til flere land. Vi vet at hvis vi ikke klarer å vaksinere i de landene som ikke har råd til vaksiner selv, så muterer viruset, og det går fort. Det betyr at det både er hjelp til dem som trenger det, og det er hjelp til selvhjelp for oss som også har fått vaksine, fordi vi slipper å få muterte virus til vårt eget land. Det gjør også at vi trenger å bruke mindre ressurser på vårt eget helsevesen og kan bidra til andre helsegrupper som trenger dette mest. Dette er en god og klok prioritering og en rett vurdering.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Det er alltid noe spesielt og høytidelig med den første debatten i en ny stortingsperiode, og det er ekstra høytidelig når det er regjeringsskifte. Jeg har fått lov til å være med på det tre ganger: i 2005, i 2013 og i 2021. Og så tenker man: Hva er det som er så spesielt og fint med det? Jo, noe av det fineste med den norske styringstradisjonen er hvordan dette skjer. Da jeg skulle gå av og ble kastet som landbruks- og matminister, sto jeg der på kontoret mitt, og inn kom en person som hadde kalt det norske landbrukssystemet et kommunistisk makkverk. Det var Sylvi Listhaug. Men så gjør man det hyggelig og blidt og overleverer nøkkelen – det skjer så fredelig som bare det.

Denne gangen, da jeg skulle få lov til å bli statsråd igjen, skulle jeg få nøkkelen fra en jeg har kritisert dag ut og dag inn, Jan Tore Sanner. Så kom jeg inn på kontoret, det var hyggelig og blidt, og han overleverte nøkkelen med en liten morsomhet – men det er lov – og ønsket egentlig lykke til på ferden.

Noe av det aller fineste er at det aller siste den utgående regjeringen gjør, er å oppnevne den inngående. Vi tar det som en selvfølge, men det er en fantastisk kvalitet med vårt politiske system at vi gjør det på den måten. Alle ønsker at det skal gå fredelig for seg selv om vi har uenigheter. Og det går fredelig for seg. Når vi ser hvor mange andre demokratier som nå er under press, må vi 169 som har blitt valgt – noen av oss har gått ut og blitt statsråder – slå ring om den grunnverdien vi har i det norske demokratiet: tillit og fellesskap, og at vi er folkets tjenere, ikke folkets herrer.

Så skal jeg innrømme at det er litt artigere etter valg når det har gått bra, jeg har prøvd begge deler. Det er litt morsommere for dem som går inn i kontorene, enn for dem som går ut av kontorene. Da vi gikk ut av kontorene i 2013, hadde vi 10 representanter. Når vi går inn i kontorene nå, har vi 28. Så det er en litt bedre følelse, det skal sies.

Det som er så hyggelig med debatten i dag, er at vi har fått en hurdalsplattform, og så har vi fått den regjeringen vi i Senterpartiet har ønsket i mange år, en regjering utgått av Senterpartiet og Arbeiderpartiet, eller Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen, som den nå heter. Når man ser på plattformen, mener vi at vi har fått mange gode løsninger, og jeg har lyst til å gå gjennom noen av dem.

De siste åtte årene har det vært en diskusjon om Stortinget skal tvinge gjennom sin vilje hvis det lokalt er sterk motstand. Det forrige flertallet valgte det, f.eks. med Viken, Troms og Finnmark og andre typer tvangssammenslåinger. Nå er den tid forbi, nå skal det være en regjering som lytter, og hvis man lokalt ønsker å fortsette som en kommune, skal man fortsette som det. Vi har også sagt i regjeringsplattformen at vi skal hjelpe til med å løse opp dem som ønsker å bli oppløst etter tvangssammenslåing. Det er en helt annen holdning. Og vi skal slutte å straffe dem som ikke slo seg sammen, som inntektssystemet har lagt opp til etter at Høyre og Fremskrittspartiet la sin mal – en stor seier, en stor endring. Selv om inntektssystemet kan virke teknisk, har det mye å si.

I strømpolitikken er det en helt annen holdning. Da Fremskrittspartiet gikk inn i regjering, sa de at de var lei av lav strømpris. De ønsket såkalt å øke verdien av norsk kraft, ønsket høyere strømpris. Det har Fremskrittspartiet fått til, mens vi, når vi går inn i regjering, har sagt det helt motsatte: Vi ønsker å føre en politikk for å ha en lav norsk strømpris, bygge ny norsk industri og hjelpe norske husholdninger. Vi har også signalisert at vi ønsker å ha et lavere avgiftsnivå på de mest grunnleggende varene, som gjør at de som har lavere og middels inntekter, ikke skal straffes, men få hjelp.

Vi har vært opptatt av å innføre et eget grunnskoletilskudd for nettopp å sørge for at det også på små steder skal kunne være en skole, og at de grunnleggende offentlige tjenestene skal være nær der man bor, uansett om en bor på et lite sted eller et stort sted – en stor endring fra den forrige regjeringen. Vi har sagt at vi ønsker å bruke høyere utdanning til å bygge landet, vi har en helt annen holdning. Det er ikke bare de høyere utdanningsinstitusjonene selv som skal tenke det ut, men også vi som samfunnsbyggere skal tenke ut hvordan man kan klare å bruke høyere utdanning til å bygge lokalsamfunn og få de utdannede folkene vi trenger, f.eks. på Nesna.

Vi er tydelige på at vi ønsker å styrke den lokale beredskapen innenfor både politi og ambulanse. Kanskje er et av de sterkeste symbolene fødeberedskap og de seierne man så i Kristiansund. I bunnen ligger en helt annen tenkning om fordeling: at vi ønsker et land med mindre sosiale og geografiske forskjeller, og at vi ønsker å bruke skatte- og avgiftspolitikken til å utjevne forskjeller mellom folk, ikke forsterke forskjeller mellom folk. Vi ønsker å organisere offentlig sektor slik at det skal være bra om man bor i Oslo, men det skal også være bra om man bor i Vadsø.

Vi har fått en regjering for vanlige folk i hele Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Det er absolutt grunn til å gratulere statsråd Slagsvold Vedum med både valgresultatet og ny rolle.

Så til spørsmålet: Med dagens strømpriser er det mange som er bekymret. Jeg ønsker ikke å være noen strømprispopulist, jeg skjønner at prisene kan variere av ulike grunner, og det er en litt fattig trøst at de kan utjevnes over tid. I Hurdalsplattformen står det at regjeringen vil innføre en ny ordning for jevnere nettleie, som jeg må anta er noe annet enn den utjevningsordningen vi allerede har. Utjevning kan jo ofte bety at for at noen skal betale mindre, må noen betale mer. Selv om jeg er fra Oslo, må jeg innrømme at jeg ikke er for at folk i Tromsø skal betale mer for at jeg skal betale mindre. Da er spørsmålet: Er det med den nye utjevningsordningen noen som må betale mer, eller kan finansministeren nå garantere at denne ordningen ikke vil føre til nettopp det?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Da Høyre og Fremskrittspartiet inntok regjeringskontorene i 2013, valgte de bevisst å svekke de utjevningsordningene vi hadde for nettleie. Senterpartiet og Arbeiderpartiet har vært opptatt av at ingen skal få en for stor regning, og det vi ser i hvordan kostnadene for nettleie blir fordelt nå, er at noen får en altfor høy kostnad også på selve nettleien, i tillegg til den vanlige spotprisen på strøm, som det er mest debatt om nå. Det er det vi ønsker å ta tak i, og det er det vi signaliserer i Hurdalsplattformen.

Så vil vi komme tilbake til Stortinget med forslag om hvordan det kan gjøres, men målet er å hjelpe dem som har de aller, aller høyeste kostnadene med nettleie i dag. Det var bedre ordninger før, men Høyre og Fremskrittspartiet valgte å svekke dem da de hadde regjeringsmakt.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Takk for svaret. Da høres det ut som om noen må betale mer enn i dag.

Vi skal utenriks. For å sikre konkurranse på like vilkår for norske bedrifter i Norge, det landet vi er så glad i, arbeidet regjeringen Solberg aktivt for å begrense overskuddsflytting og skatteplanlegging i multinasjonale selskaper og var også en aktiv pådriver for et nytt internasjonalt skattleggingssystem tilpasset det globaliserte og digitaliserte samfunnet vi lever i. Norge har derfor sluttet seg til den historiske avtalen mellom nå 134 av 140 medlemsland i OECD om et felles forpliktende rammeverk for nettopp dette, men denne avtalen forutsetter at landene ikke innfører ensidige, egne skattetiltak, fordi det undergraver dette viktige arbeidet. Derfor bekymrer det meg litt at det i Hurdalsplattformen står at regjeringen skal utrede nettopp en ensidig omsetningsavgift på digitale virksomheter. Er det grunn til å bekymre seg for at regjeringen med dette kommer til å undergrave det viktige arbeidet for å få et felles rammeverk for internasjonal beskatning som beskytter norske selskaper?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Ikke for å være uærbødig overfor representanten, men jeg tror ikke hun helt hørte hva jeg sa i stad, for jeg sa ikke noe om at det var noen som skulle få høyere kostnader over nettleien, jeg sa det motsatte, at vi skulle hjelpe dem som har de høyeste regningene. Forrige gang vi gjorde det, var det gjennom tilskuddsordninger over statsbudsjettet. Det var den måten vi gjorde det på sist. Så får vi diskutere, sammen med Stortinget, for vi er en mindretallsregjering, hvordan vi skal få det til nå, men vi ønsker ikke at noen skal få en for stor regning, og det er godt standpunkt som både Senterpartiet og Arbeiderpartiet står bak. Jeg håper også flere i Stortinget kommer til å gjøre det.

Når det gjelder hvordan vi skal klare å få til beskatning av f.eks. store nettleverandører og andre som er i det norske markedet, har vi signalisert flere grep i regjeringsplattformen, men det må gjennomarbeides grundig. Vi skal komme med forslag, og målet er at aktører som i dag har stor virksomhet i Norge, men som i realiteten ikke betaler skatt, skal betale skatt i framtiden.

Sylvi Listhaug (FrP) []: La meg starte med å gratulere finansminister Slagsvold Vedum. Det er store forventninger til statsråden både fra folk flest og fra Fremskrittspartiet. Han er definitivt en likandes kar, med en uslåelig latter, men nå blir det alvor.

Vanlige folk begynner nå å bli alvorlig bekymret for privatøkonomien sin. Man ser økte matvarepriser, økt rente, økte strømpriser – det er bra at man i dag signaliserer at man gjør noe med bostøtten, men heldigvis er det de færreste i Norge som mottar det – og skyhøye diesel- og bensinavgifter. Vi så jo i valgkampen at Senterpartiet stilte et ultimatum. Vi har ikke fått svar her i dag verken fra Arbeiderpartiet eller fra Senterpartiet, og derfor er det grunn til å stille spørsmål til finansministeren om han kan garantere at avgiftene på bensin og diesel ikke skal gå opp, og at klima- og miljøministeren taper den kampen i regjeringen.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: I 2013, da Sylvi Listhaug kom inn i regjering sammen med Fremskrittspartiet, hadde Fremskrittspartiet flere klare mål. Et var å fjerne bompengene. Det har aldri vært høyere bompengeinnkreving enn i fjor, så det klarte man ikke. Et annet var det jeg nevnte i stad, fra Tord Lien som olje- og energiminister, som sa at han var lei av lav strømpris, og at verdien av vannkraften skulle gå opp. Det har i hvert fall Fremskrittspartiet fått til. På det området, når det gjelder å øke strømprisene til folk, har Fremskrittspartiet hatt full måloppnåelse, og det var en av programerklæringene til tidligere statsråd Tord Lien. Og elavgiften har aldri vært økt så mye som under Fremskrittspartiets finansminister.

Med en ny regjering har vi et klart mål: Vi ønsker å redusere elavgiftene, nettopp fordi vi ser at det rammer folk hardt. Vi har også en målsetting – vi sier ikke at det er lett, men vi har det som en målsetting – om at vi skal styre kraftpolitikken på en måte som gjør at man klarer å dempe kraftprisen, ikke øke kraftprisen, slik Fremskrittspartiet gjorde da de hadde ansvaret for norsk kraftpolitikk.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Vi har jo fasiten på Fremskrittspartiets involvering i dette, og det er en reduksjon av skatter og avgifter totalt sett med ca. 37 mrd. kr. Avgiftene har også gått litt i minus etter de siste budsjettforlikene.

Så forstår jeg at det er veldig artig for Slagsvold Vedum å snakke om Fremskrittspartiet, men jeg tror ikke at de som sitter hjemme i stua nå og er redd for de regningene som kommer til å komme deres vei, synes at det er til særlig stor trøst at finansministeren er opptatt av Fremskrittspartiet. Det de ønsker svar på, er hva man vil gjøre for å få ned strømprisene, og da ikke bare for dem som mottar bostøtte. Man ønsker svar på om Senterpartiet vil følge opp den garantien som man kom med i valgkampen, om at diesel- og bensinavgiftene ikke skal opp, men i hvert fall som et minimum være på dagens nivå. Klima- og miljøministeren har sagt det motsatte. Ingen her kan oppklare det, og jeg håper nå at finansministeren kan være tydelig og garantere at avgiftene ikke vil gå opp.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Vi i Senterpartiet og Arbeiderpartiet er jo helt tydelige i Hurdalsplattformen. Hva er det vi ønsker når det gjelder strøm, for å ta det som punkt nr. 1? Det er ulike formuleringer, vi ønsker ulike politiske grep for å dempe veksten i strømprisen, bl.a. varsler vi at vi skal si nei til alle nye mellomlandsforbindelser. Det er interessant at da Fremskrittspartiet hadde makten, endret man loven så det skulle bli lettere å bygge mellomlandsforbindelser. Det er to ulike politiske retninger. Vi sier at vi ønsker å bygge ut mer fornybar kraft. Vi varsler at vi ønsker å bruke elavgiften for å redusere avgiftstrykket når det gjelder bruk av strøm. Og når det gjelder fordelingseffekten ellers i vårt opplegg, sier vi at folk som tjener under 750 000 kr, skal få lavere skatt, ikke høyere skatt, at pendlere skal få mer fradrag, ikke mindre fradrag, som de fikk under den forrige regjeringen. Vi sier også at vi ønsker å ha lavere drivstoffavgifter, som det står i plattformen.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg merket meg at statsråden slo fast at denne regjeringen ikke vil at staten skal tvinge gjennom sin vilje der det er lokal motstand. Jeg skulle for min egen del ønske at det også gjaldt for Oslo og Ullevål sykehus, men det er et annet tema.

I Hurdalsplattformen slår regjeringen fast at den vil føre en økonomisk politikk som reduserer de økonomiske og sosiale forskjellene i samfunnet, men tiltakene i plattformen står ikke i stil med det målet. Solberg-regjeringens avskaffelse av arveavgiften og reduksjon av formues- og bedriftsbeskatningen har økt formuesforskjellene i Norge dramatisk. De rikeste betaler en mye mindre andel skatt nå enn vanlige folk, og løsningen her er helt entydig: Vi må tette de store skattehullene i fritaksmetoden i beskatningen av rådyre eiendommer og arveformuer. Å flikke på formuesskatten gjør dessverre ikke noe med denne store utfordringen.

Vil finansministeren legge fram forslag til endringer i skattesystemet som sikrer at landets rikeste betaler en større andel skatt enn vanlige folk?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Jeg opplever at vi over tid – med både Kari Elisabeth Kaski og partileder Audun Lysbakken – har hatt et felles mål om å bruke skattesystemet til å utjevne forskjeller, ikke forsterke forskjeller. Så har de ulike partiene sikkert litt ulike grep som man mener er rett og ikke rett, men målsettingen er lik.

Noe av kvaliteten med Norge er at det er et land med små forskjeller. Jeg opplever også at SV har hatt den samme bekymringen som Arbeiderpartiet og Senterpartiet når det gjelder økende lønnsforskjeller i samfunnet. Vi mener at hvis det over tid blir for store forskjeller mellom folk, både geografisk – som jeg snakket en del om i innlegget mitt i sted – og sosialt, så skaper det mindre tillit.

Vi får sette oss ned og diskutere hvilke grep som er best. Alle grep har også en kostnadsside, og da må vi finne balansen som gjør at vi klarer å føre en politikk som får ned de sosiale og geografiske forskjellene og utvikler alle deler av landet.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Takk for svaret. Fordelen med veldig mange av disse forslagene er nettopp at de ikke har en kostnadsside, men de har en betydelig inntektsside. Hvis vi faktisk når målet om å redusere de økonomiske forskjellene i Norge og sikrer at landets aller rikeste betaler den samme andelen av sin inntekt i skatt som vanlige folk gjør, noe det burde være en selvfølge å kunne slå fast at en ønsker, vil vi også øke handlingsrommet som vi har i fellesskap, til f.eks. å satse på velferd i hele landet.

Så slår også regjeringen fast i plattformen at man vil rapportere på ulikheter og ulikhetsutvikling. Da er egentlig mitt spørsmål om man vil at denne årlige ulikhetsrapporteringen skal komme i forbindelse med statsbudsjettet og også være forpliktende for statsbudsjettet på samme måte som regjeringen legger opp til at klimabudsjetteringen skal være.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: La det ikke være noen tvil: Når det gjelder skatteprofilen for en regjering utgått av Senterpartiet og Arbeiderpartiet, vil det være sånn at de som tjener under 750 000 kr, skal få mindre skattebelastning. Det er det ene målet. De som tjener over 750 000 kr, kommer til å få mer skatt. De som har den beste ryggen, skal bære litt mer av børa, og så skal vi hjelpe dem som har litt større utfordringer. Det er profilen vi ønsker, og så får vi diskutere sammen med SV hvordan vi skal klare å få til det på en best mulig måte.

Så vil jeg også bare si at det å øke skatter har en kostnad. Det kan være at hvis man øker en skatt, selv for den som har høy inntekt, kan det ha en kostnad ut fra hva man investerer i, hvor man setter pengene. Vi trenger privat næringsliv, vi trenger aktivitet. Derfor må vi vurdere hva som gir mest mulig effekt.

Hvordan vi skal rapportere når det gjelder ulikhet, får vi komme tilbake til.

Sveinung Rotevatn (V) []: La meg starte med å gratulere finansminister Slagsvold Vedum med ny jobb og ikkje minst nytt, flott kontor midt i Oslo sentrum, omgjeve av byråkratar, og eg veit frå sikre kjelder at opptil fleire der både brukar elsykkel til jobb, et vegetarmat og har mjølk i kaffien sin. Eg håpar like fullt at finansministeren synest at dette er fine folk, ja, kanskje dei til og med er vanlege.

Men eg har ein gratulasjon til, og det er for eit av dei viktige gjennomslaga Senterpartiet har fått i denne plattforma, nemleg at regjeringa skal greie ut ulike måtar å seie opp EØS-avtalen på. Ein skal riktig nok ikkje sjå på dei nærmaste nabolanda våre, Sverige, Danmark og Finland, og korleis dei har valt å ordne seg, men ein skal sjå på andre land – vi får anta Sveits, Ukraina, Storbritannia. Så spørsmålet er ganske enkelt om finansministeren har ein foreløpig favoritt. Han har tidlegare peika på Storbritannia sin exit frå EU som ein inspirasjon for Noreg. No er butikkhyllene tomme, ein manglar sjåførar, og militære er kommanderte ut for å sørgje for at folk får nok mat. Er han framleis inspirert?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Hos representanten Rotevatn er det en slags selektiv hukommelse. Hvis man tar Storbritannia som eksempel, tror jeg at representanten Rotevatn er klar over at Storbritannia var EU-medlem, og at de, i motsetning til Norge, meldte seg inn i EU på starten av 1970-tallet, mens det norske folk sa nei. Jeg er veldig glad for at det norske folk på starten av 1970-tallet sa nei til å bli medlem i Den europeiske union og også sa nei i 1994. Så vi er i en helt annen stilling.

Når det gjelder at en regjering skal se hvilke muligheter vi har – det burde være en selvfølge at man har en gjennomgang, nå er det ca. hvert tiende år. Hvordan kan vårt forhold til Europa være best mulig organisert? Hva er styrker, hva er svakheter? Hvordan kan vi styrke norske posisjoner? Hvordan kan vi få enda flere arbeidsplasser, mer verdiskaping og ta vare på den nasjonale suvereniteten som det norske folk har sikret gjennom to folkeavstemninger? Dessverre har Venstre nå gått bort fra sitt nei-standpunkt og blitt et ja-parti.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Masud Gharahkhani (A) []: Stortingsvalget ga et tydelig mandat for et politisk skifte. Stortingsvalget ga også et tydelig mandat for en ny politisk kurs for landet, sterkere velferdsstat, aktiv næringspolitikk og rettferdig klimapolitikk.

Norge står overfor formidable utfordringer. Vi skal skape mange nye arbeidsplasser og aktivitet i hele landet, vi skal kutte utslippene med 55 pst. innen 2030, og vi må øke eksporten. Da må vi slå ring om det som gjør at Norge funker. Den norske modellen med et tett trepartssamarbeid og en sterk velferdsstat har gitt norsk næringsliv økt produktivitet og et unikt konkurransefortrinn internasjonalt. Derfor er det avgjørende at vi styrker, ikke svekker, denne modellen i tiden framover.

Det tiåret vi går inn i nå, vil definere om vi lykkes. Nå blir det Stortingets ansvar å stake ut ny kurs og politikk som skal sikre framtidens arbeidsplasser over hele landet og finansiere velferdsstaten, samtidig som vi kutter utslipp. Gjennom en ny grønn industrioffensiv kan Norge skape jobber, trygge framtidens velferd og bidra til å kutte verdens utslipp. Da trenger vi en mer aktiv næringspolitikk.

Mange av de fremste industrimiljøene i verden finnes i Norge. De er skapt gjennom et samspill mellom en aktiv stat og næringslivet. Selv kommer jeg fra et stolt industrifylke, Buskerud, hvor vi bl.a. har Kongsberg-industrien, som er et resultat av nettopp dette samspillet. Næringer som olje, gass og offshore er klare for å bruke kompetansen og teknologien for å bygge den grønne industrien som kutter utslipp og skaper morgendagens arbeidsplasser. Nå har de fått en ny regjering som er villig til å bruke statlig eierskap og kapital for å utvikle nye grønne verdikjeder og øke eksporten.

For disse viktige industrimiljøene har ikke kravet vært kutt i formuesskatten eller næringsnøytralitet. De etterlyser en aktiv stat. Nå får de endelig en ny regjering som vil spille på lag – en regjering som ser at norske naturressurser må tas i bruk for å skape verdier og arbeidsplasser over hele landet. Ressurser som tilhører fellesskapet, skal komme folket til gode og gi større ringvirkninger lokalt. Vi må få slutt på at altfor mye fisk eller tømmer sendes ubearbeidet ut av landet, slik at store muligheter for verdiskaping og lokale arbeidsplasser går tapt. En mer aktiv stat skal bidra til å endre på dette.

Reiselivet har blødd skikkelig under pandemien. I reiselivsnæringen ligger det fantastiske muligheter til å skape helårsaktivitet og arbeidsplasser i hele landet. Regjeringen har store ambisjoner på vegne av reiselivet.

Selv er jeg utdannet radiograf og har hatt gleden av å jobbe i helsevesenet. Digitale løsninger og teknologi er en viktig del av velferdstilbudet. I Norge vil offentlig sektor investere stort i tiden framover. Utenlandske gigaselskaper ser på Norge som et attraktivt land som følge av disse investeringene. Hvis vi skal hindre at verdiskapingen og arbeidsplasser knyttet til dette forsvinner ut av landet, må vi ta politiske grep nå for å styrke digitale kompetansemiljøer i Norge. Offentlig sektor må bli en strategisk partner for norsk leverandørindustri.

I Norge skal vi bygge ut strømnettet, vi skal elektrifisere sokkel, og vi skal bygge ut havvind. Dette vil kreve store offentlige investeringer i infrastruktur. Nå har vi fått en ny regjering som vil bruke den offentlige innkjøpsmakten til å bygge opp norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, og det er på tide. Denne innkjøpsmakten må også brukes for å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår og bidra til å øke organisasjonsgraden og bekjempe aktører som vil undergrave den norske modellen og trepartssamarbeidet.

Gjennom pandemien er vi også blitt minnet om viktigheten av selvforsyningsgraden, beredskapen og sårbarheten. Regjeringen har en tydelig ambisjon om å satse på den lokale bonden, ikke bare med klapp på skulderen, men ved å gjøre noe med inntektsgapet. Til Nortura har jeg også lyst til å si at det er nødvendig og viktig med en desentralisert næringsmiddelindustri. Det behovet har pandemien forsterket. Vi må stoppe sentraliseringen i landbruket.

Jeg ser fram til samarbeidet med regjeringen og samarbeidet i næringskomiteen. Næringslivet er avhengig av offentlig sektor for å få nødvendig kompetanse, arbeidskraft og drahjelp, og offentlig sektor er avhengig av et mangfoldig næringsliv som skaper verdier og arbeidsplasser i hele landet. I Norge har vi alle forutsetninger for å lykkes. Da trenger vi en aktiv næringspolitikk.

Henrik Asheim (H) []: Arbeid er den viktigste velferdspolitikken vi har. Det siste halvannet året er det mange flere enn de som kanskje så for seg at de kunne havne i en slik situasjon, som har opplevd hva det betyr ikke lenger å ha en jobb å gå til hver dag. Det å ha en jobb er naturligvis den beste måten å kunne forsørge seg selv og sine egne på, men arbeid er også mer enn bare en inntekt. Arbeid er følelsen av å være til nytte. Det er følelsen av at noen etterspør en, og at det man kan, er verdt noe også for andre.

Vi skal glede oss over at sysselsettingen nå øker, at ledigheten tross alt har falt svært raskt etter at pandemien slapp det hardeste grepet om samfunnet vårt, men fortsatt er det altfor mange mennesker som står uten en jobb. Derfor må vi også sørge for å bruke mange av de virkemidlene som trengs for at flere kan komme fra utenforskap og inn i både arbeid og utdanning. Den største forskjellen i Norge er rett og slett mellom dem som er i jobb, og dem som ikke er i jobb. Selv om vi selvfølgelig skal ta grep for å sørge for at ledigheten går ned og flere jobber skapes, er det også en hel del mennesker som sto utenfor arbeidslivet før pandemien rammet, og som kanskje til og med opplever å ha blitt skjøvet enda lenger bak i køen etter at den kom.

Det er en grunn til at Høyre kommer til å fortsette og fortsette og fortsette å snakke om en kunnskapsskole, en skole som sørger for at flere elever fullfører og består, får et vitnemål eller et fagbrev i hånden, rett og slett fordi det er den absolutt viktigste billetten inn i arbeidslivet senere. Da må man også sørge for at vi har gratis kjernetid i barnehage for de minste barna, og at vi satser på tidlig innsats. Jeg er stolt av at vi har sørget for 4 500 flere faglærte lærere i skolen, og at mange av dem er satt inn i de første årene. Vi må sørge for fortsatt å ha krav til kompetanse for dem som skal undervise barna våre, for hva de kan, er den viktigste faktoren for hva elevene lærer.

Men selv når vi virkelig skal være modige og love at innen 2030 skal ni av ti fullføre videregående skole, er det én av ti igjen. Det er én av ti som også med et slikt hårete mål ikke har et vitnemål eller et fagbrev. Derfor må vi også ha tiltak og pakker for dem. For eksempel har Høyre lansert forslaget om å tilby utdanningsstillinger, muligheten til å stå i jobb, men også med en tydelig avtale med arbeidsgiver om hvilken kompetanse man skal oppnå for å få det fagbrevet, kanskje på en litt annen måte enn det det legges opp til i skolen.

Vi vet også at en av de viktigste årsakene til at mange faller ut av arbeidslivet, er psykisk helse, altså det å slite med psykiske lidelser, eller rus. Jeg må si at jeg er alvorlig bekymret over at vi tross alt har en regjering som nå sier at den skal fjerne fritt behandlingsvalg for nettopp dem som sliter med disse lidelsene, frata dem muligheten til å velge den behandlingen som passer dem best, uavhengig av hvem som tilbyr den. Jeg synes det er synd, selv om det ikke var overraskende, at denne regjeringen også sier klart nei til en rusreform som sier at unge mennesker som f.eks. har kommet litt på skråplanet, og som kanskje til og med bruker rus for å håndtere de utfordringene de står i, fortsatt skal møtes med bøter og straff, ikke med hjelp.

Derfor må vi også i arbeidslivspolitikken sørge for at vi stiller krav til folk. Derfor skal vi fortsette å ha aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere, men vi skal også klare å kombinere ytelser på en slik måte at de er bedre tilpasset brukerne med tanke på hvordan de kommer seg i jobb. Det er slik man har fått f.eks. individuell jobbstøtte, som hjelper dem som sliter med psykiske lidelser, til å stå i en jobb. Det er slik man har fått #syktbrajobb, som er et forsøk i Nav som nettopp sørger for å finne ut hva det er man faktisk kan, hvilke jobber man faktisk trives i, og så jobber man mye med å finne akkurat den stillingen. Det er derfor vi bruker lønnstilskudd for å kompensere, slik at flere av dem som står utenfor, får muligheten til å vise seg i arbeidslivet.

En av de viktigste gruppene vi skal hjelpe til å stå i arbeid, er innvandrere som kommer til Norge. Det er et faktum at av de barna som vokser opp i lavinntektsfamilier, er det store flertallet i veksten barn som har foreldre med ikke-vestlig bakgrunn. Det er ingen unnskyldning, men det er en veldig viktig forklaring, for da vet vi også hvordan vi skal håndtere det.

En ny regjering som akkurat har tiltrådt, skal naturligvis også få tid til å fremme sine forslag, budsjetter, vise kortene mye mer enn bare en erklæring som vi diskuterer i dag. Men jeg kan love at Høyre ikke kommer til å slutte å snakke om kunnskap i skolen og grep for at flere skal få komme inn i samfunnet vårt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eigil Knutsen (A) []: Jeg har lyst til å begynne med å gratulere representanten Asheim med en viktig rolle på Stortinget innen et viktig fagfelt som vi har et felles engasjement for, og også takke for innsatsen representanten har utvist gjennom pandemien, for studentene og høyere utdanning-sektoren. Vi har hatt uenighetspunkter, men innsatsen har det ikke stått på.

Vi er tilbake til hverdagen i Stortinget, og vi kunne lese i VG i dag fra Høyre-lederen om tre ulike punkter som en skulle utfordre den nye regjeringen på. Ett av punktene var å se sammenhengen mellom næringspolitikken og klimakutt. Det er jeg veldig enig i, så jeg ble litt oppløftet, men så fant jeg ut at næringspolitikk og klimakutt her betød kutt i formuesskatten og klimakutt. Mitt spørsmål er om Høyres offisielle standpunkt er at kutt i formuesskatten fører til kutt i klimagassutslipp.

Henrik Asheim (H) []: Dette er dagen for gratulasjoner, så jeg må også få lov til å gratulere representanten med en veldig viktig rolle som leder av finanskomiteen. Det er en rolle jeg selv har fått lov til å inneha, og det er både krevende og ikke minst morsomt. Jeg tror det er ekstra krevende når man er leder fra det største partiet i en mindretallsregjering. Der har vi en felles skjebne, så det kan vi snakke om i en lunsj en dag.

Det er naturligvis ikke formuesskatten alene som er Høyres næringspolitikk for å kutte klimagassutslipp, men det er en veldig klar erkjennelse av at å kunne kutte klimagassutslipp også fra privat sektor faktisk forutsetter svarte tall på bunnlinjen og ikke røde, og å forstå at skal man klare å gjøre den omstillingen vi er ute etter, handler det ikke bare om avgifter eller bare om politiske vedtak, det handler også om å ha et næringsliv som er i stand til å ta de grepene selv. Noe av det jeg tror hele denne salen har vært med på de siste månedene, er å besøke bedrifter. Jeg må si at noe av det flotteste jeg ser da, er hvordan fremoverlente næringslivsledere rundt om i hele landet sammen med sine ansatte kutter utslipp på nye, innovative måter – fordi de har ressursene og pengene til det.

Eigil Knutsen (A) []: Jeg takker for gratulasjonen og fortsetter diskusjonen om denne formuesskatten som var spesifisert under det Høyre-lederen kalte næringspolitikk.

Et av Høyres mest konkrete løfter i denne valgkampen var at de skulle kutte formuesskatten på store aksjeformuer og næringseiendom, også kalt arbeidende kapital av noen. Det ville kostet 7 mrd. kr i neste stortingsperiode, 6 mrd. kr til landets rikeste 1 pst., og 3 mrd. kr kun til næringseiendomsformuer. Spørsmålet mitt er da: Når vi er enige om at det nå går bedre med norsk økonomi, og vi er på vei ut av pandemien, hva i norsk økonomi er det som tilsier at det er tvingende nødvendig med 3 mrd. kr i skattekutt til dem som har formuer innenfor næringseiendom?

Henrik Asheim (H) []: For det første er vi i Høyre også opptatt av hvem som eier bedriftene, at norsk eierskap er en verdi i seg selv. Formuesskatten vet vi at også sørger for at det er vanskeligere for norske eiere å skaffe kapital sammenlignet med utenlandske eiere. Dette er et resonnement som jeg ikke trenger å forklare representanten, for han er enig i det prinsippet. Representanten og den regjeringsplattformen de selv har signert på, sier riktignok at rabatten på arbeidende kapital skal ned, men den skal være på 20 pst. Det må jo være et eller annet med hva man har investert pengene i, som gjør at også Arbeiderpartiet er for å ha en annen beskatning og en lavere formuesbeskatning på næring enn de har på andre formuer. Så vi er tydeligvis helt enige om prinsippet, det er bare det at vi tar konsekvensen av det prinsippet og sier at da bør vi ikke skattlegge det som er investert i næringsvirksomhet. Men det er altså Arbeiderpartiet bare 20 pst. enig i. Det får vi bare ta til etterretning.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg vil også gratulere og ønske den avgåtte statsråden velkommen tilbake til Stortinget. Det blir veldig hyggelig å ha et konstruktivt arbeid her, og jeg er glad for innsatsen representanten har gjort på utdanningsfeltet i ulike roller.

Stortinget har bl.a. hatt et stort engasjement for høyere yrkesfaglig utdanning de siste årene. Lovverket er styrket, det er vedtatt en forpliktende opptrappingsplan, og antallet fagskolestudenter skal fortsette å stige.

Gleder representanten Asheim seg over regjeringsskiftet og at fagskolene nå skal få et ytterligere løft?

Henrik Asheim (H) []: Kan jeg svare delt på det spørsmålet? Jeg gleder meg ikke over regjeringsskiftet, rett og slett fordi jeg gjerne skulle ha fortsatt å være statsråd. Men jeg er veldig glad for at denne regjeringen varsler at den ønsker å ha et videre løft for fagskolene. Vi trenger ikke å late som om vi er uenige der vi ikke er det. Vi la også frem en egen fagskolestrategi før sommeren, hvor vi også pekte på at den veksten skal være med.

Noe av utfordringen til den nye statsråden og den nye regjeringen er å sørge for at veksten fortsetter, og at kvaliteten henger med. Det vet jeg godt at også representanten Knutsdatter Strands parti har vært opptatt av i Stortinget. Så den store diskusjonen nå er hvordan vi sørger for kvaliteten også.

Jeg forstår at vi har en ny regjering og et nytt flertall, men hvis man skulle mangle gode ideer, ligger det et dokument i Kunnskapsdepartementet som er en strategi for høyere yrkesfaglig utdanning, hvor det helt sikkert er mulig å plukke i hvert fall noe av det, hvis statsråden ønsker å gjøre det.

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg vil starte med å si at jeg gleder meg til samarbeidet med representanten Asheim i arbeids- og sosialkomiteen. Han var tydelig på viktigheten av jobb, av arbeid, og at det store skillet går mellom dem som er innenfor arbeidslivet, og dem som er utenfor arbeidslivet. Men det går også et skille i arbeidslivet mellom dem som er i en løsarbeidersituasjon, og dem som har faste ansettelser og kan ta del i fellesskap og fagforeninger. For SV er det viktig å ha både hele og faste stillinger, og derfor lurer jeg på hva representanten Asheim vurderer som det viktigste for formidling av trygg jobb i Norge. Er det arbeidsformidling i offentlig regi, eller er det løsarbeid gjennom bemanningsbransjen?

Henrik Asheim (H) []: Jeg skal ikke legge meg opp i om man kaller det løsarbeid eller noe annet, men jeg tror – for å være helt ærlig – at det er veldig viktig å ha en kombinasjon av både bemanningsbyråer og offentlig veiledning inn i jobb. Det er fordi bemanningsbyråene også har den funksjonen – nå er det ca. 1–2 pst. av arbeidsstokken som jobber gjennom disse bemanningsbyråene. Vi vet også at av dem som får midlertidige stillinger, er nesten halvparten i fast jobb etter et år. Det finnes flere veier inn i arbeidslivet.

Noen av dem som brukes av bemanningsbyråene, brukes for å ta unna topper. Det er viktig også for dem som jobber fast i de bedriftene, for å sørge for at man kan ta nye oppdrag, f.eks. Men det er også viktig å ha noen lavere terskler for dem som kanskje ikke har den arbeidserfaringen, som trenger den første jobben, den attesten og den cv-en som gjør at de kan komme seg videre.

Så jeg er uenig med representanten Bergstø og SV – og dette kommer vi sikkert til å diskutere mye de neste fire årene – i deres syn på rett og slett å forby en hel næring, bemanningsbransjen, men mitt parti og vi kan gjerne samarbeide om hvordan vi kan ramme det inn på en god måte, slik at disse ordningene ikke misbrukes.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Gjennom nesten to år med koronapandemi har vår felles helse- og omsorgstjeneste gitt oss trygghet. Den har bestått stresstesten. Hurdalsplattformen slår fast at nå er det den offentlige helse- og omsorgstjenestens tur. Derfor skal vi styrke grunnfinansieringen av sykehusene, styrke kommunehelsetjenesten og fjerne ordningene for økt privatisering, som den forrige regjeringen innførte.

En tidligere helse- og omsorgsminister – nå statsminister – har sagt at selv om den enkeltes helse er den enkeltes ansvar, har vi alle ansvar for vår felles helsetjeneste. Vi må gjøre noe med miljø- og samfunnsforhold som bidrar til sykdom, og vi må skape gode forutsetninger for god helse og livskvalitet for alle. Ulikhet er i seg selv en kilde til økte helseforskjeller. Vi skal være en regjering for vanlige folk, en regjering som utjevner forskjeller. Økende ulikhet tærer på tillit, på trygghet og på samhold.

Særlig er det viktig å gi barn og unge en god start i livet. Økningen i psykiske vansker blant unge bekymrer. Vi må forsterke innsatsen for at unge mennesker får sunne vaner tidlig og sikres en normal utvikling, og at de finner arbeid som gir mening og retning i livet. Her vil jeg samarbeide med flere departementer for å finne gode løsninger.

Vi må forhindre at koronakrisen skaper nye helsekriser. Vi må raskt ta igjen etterslepet på behandling i sykehusene og på oppfølging i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Psykisk helse og rus er en særskilt utfordring. Vi trenger både lavterskel psykisk helsehjelp og en kvalitetsreform for psykisk helsevern. Vi har varslet en opptrappingsplan for psykisk helse. Konkret har vi sagt at opptrappingen skal sikre økt kapasitet i spesialisthelsetjenesten. Vi vil også se grundig på kommunale tjenester, psykisk helsevern for barn og unge spesielt, på distriktspsykiatriske sentre og sykehuspsykiatrien.

Vi skal også gjennomføre en forebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet.

Fastlegene har en stor og viktig rolle i den helsemodellen vi har i Norge. En velfungerende helse- og omsorgstjeneste er avhengig av at fastlegeordningen fungerer. En velfungerende fastlegeordning henger nøye sammen med at vi har en god legevakttjeneste, som er der når hjelpen trengs, i hele landet. Vi vil styrke fastlegeordningen slik at vi sikrer bedre rekruttering og stabile legetjenester i hele landet.

I 2030 er det ikke bare et stort jubileum på Stiklestad, men da vil vi også være flere eldre enn barn i Norge. Det en historisk milepæl. Det betyr at vi må omstille oss og gjøre mye annerledes – og det er en stor motivasjon. Vi må se på løsninger som bidrar til at eldre kan bli boende hjemme lenger og leve et aktivt liv, bl.a. gjennom en reform med aktivitetsgaranti, ved å satse på velferdsteknologi og ved å sørge for god ernæring og flere tilrettelagte boliger.

Vi har stor sykepleiermangel, og vi mangler fastleger, spesialister og helsefagarbeidere. Derfor vil regjeringen nedsette en helsepersonellkommisjon som skal fremme tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert helsepersonell over hele landet.

Det er fagfolkene som er gullet i helse- og omsorgstjenesten. De har hatt en tøff vakt, og mange er slitne. Vi må ta vare på alle dem som gjør vår felles helse- og omsorgstjeneste til verdens beste. Faste, hele stillinger skal være hovedregelen i helse- og omsorgstjenesten. Vi må utdanne, rekruttere og beholde gode folk, og det siste må den offentlige helsetjenesten bli bedre på. For å beholde fagfolkene må de som jobber i helse- og omsorgstjenesten, også ha tilgang til oppdatert teknologi og kompetanseutvikling, slik at de kan være i front i fagene. Slik prioriterer vi vanlige folks helse.

Sverre Myrli hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sandra Bruflot (H) []: Først vil jeg gratulere statsråden med ny jobb.

Da Bent Høie ble helse- og omsorgsminister, sa en tidligere rusavhengig: Husk at du er min helseminister også. Tidligere i år la vi fram et forslag til rusreform. Målet var å gi folk hjelp for avhengigheten deres framfor straff. Da Arbeiderpartiet vedtok at de var mot rusreformen Høyre la fram, sa lederen av redaksjonskomiteen at vi kunne unnta tungt rusavhengige fra straff, ja, det fantes allerede slike unntak i dag, for barn under 15 år og for mennesker som var strafferettslig utilregnelige.

Jeg er egentlig mer opptatt av politikken som skal føres framover, enn hva som har blitt sagt før, men mitt spørsmål til statsråden er: Når man setter voksne mennesker i samme bås som barn og utilregnelige fordi de har en avhengighet, er det dette statsråden også baserer sitt syn på rusomsorg på, og er statsråden enig i at denne måten å omtale mennesker på bidrar til mer, ikke mindre stigmatisering?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Hurdalsplattformen slår veldig klart fast at vi vil ha en forebyggings- og behandlingsreform for rusavhengige. Det har vært etterspurt lenge. Vi ønsker å bedre helsetilbudet først og fremst, og vi ønsker også å utrede hvordan straffefritak for rusavhengige kan gjennomføres gjennom lov.

Til representanten Bruflots eksempel på andre som er fritatt for straff, vil jeg si at Arbeiderpartiet tidligere har gått i front for å gi disse menneskene pasientrettigheter. Det er også sånn at denne regjeringen understreker at dette er pasienter, som skal få et helsetilbud basert på kunnskap og beste praksis i helsetjenesten. At det skal være veldig stigmatiserende å bli sammenlignet med barn og andre syke mennesker, legger ikke vi til grunn for våre holdninger. Dette er pasienter. De skal få bedre hjelp.

Sandra Bruflot (H) []: Blant brukerorganisasjonene på rusfeltet var det flere som sa at disse uttalelsene fra Arbeiderpartiet var det groveste overtrampet de hadde fått mot seg under hele rusreformdebatten, og den har, som Kjerkol selv var inne på, vart en stund. Så jeg er ikke enig i at vi skal bagatellisere hvordan det føles for rusavhengige – og for pårørende – å bli satt i bås med barn og utilregnelige, for det er de ikke, selv om de har en avhengighet.

Men jeg kan stille statsråden et annet spørsmål: Hvordan mener statsråden at politiet skal skille på hvem som er rusavhengige nok, og hvem som er verdige nok den hjelpen Arbeiderpartiet vil tilby, i stedet for at de skal få straff?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Denne regjeringen har tenkt å følge opp de vedtakene Stortinget gjorde i vår. Det knytter seg til det å forebygge rusavhengighet bedre, men det er også en klar marsjordre til å gi et bedre helsetilbud. Det er også gjort vedtak som ga politiet flere verktøy i verktøykassa i møte med førstegangsbrukere og i møte med rusavhengige. Det vil vi følge opp.

Så vil det kreve et lovarbeid å gi straffefritak til dem som har en tung rusavhengighet, og det vil selvfølgelig Stortinget bli engasjert i, etter hvert som det arbeidet kommer i gang.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg vil også gratulere statsråden med ny jobb. Det blir kanskje litt slakk til å begynne med, men hun skal nok merke at vi kommer til å utfordre henne.

Skal vi sikre spredt bosetting i Norge, må vi sørge for å ha desentraliserte sykehustjenester nær der folk bor, og alle husker for åtte år siden da de rød-grønne styrte – da var det mange sykehus som ble lagt ned under Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SVs styre. Men jeg har lyst til å starte litt positivt, for vi har et forslag om å videreutvikle Klinikk Alta, noe Hurdalsplattformen også slår fast. Spørsmålet til statsråden er om hun støtter vårt forslag om at det etableres en framtidsrettet «ultraren» operasjonsstue ved Klinikk Alta, som er et viktig skritt mot å etablere et fullverdig akuttsykehus med fødetilbud i Alta.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Hurdalsplattformen omtaler Alta spesielt, og det regner jeg med representanten Hoksrud har lest. I Alta står det en flott klinikk som gir et desentralt spesialisthelsetjenestetilbud til befolkingen i Alta og Vest-Finnmark. Det ble planlagt og besluttet under en helseminister som het Jonas Gahr Støre. Det ønsker denne regjeringen å videreutvikle. I dag er det et tilbud innenfor både somatikk, psykisk helsevern og rus. Det kommer vi tilbake til. Der skal pasientene i Vest-Finnmark få løst mange av sine behov. Klinikk Alta er allerede en suksess, det har flyttet spesialisthelsetjenesten nærmere Altas befolkning, og det er et faglig tilbud som skal videreutvikles.

Så synes jeg representanten var litt detaljert, mens jeg var litt mer på overskrift.

Marian Hussein (SV) []: Jeg vil også starte med å gratulere statsråden med ny jobb og ser fram til et fruktbart samarbeid.

Jeg merket meg at det i Hurdalsplattformen står både at regjeringen skal sørge for at hele Groruddalens befolkning så raskt som mulig skal få et lokalsykehus ved nye Aker sykehus, og at det skal gjennomføres endringer i sykehusstrukturen i Oslo i henhold til vedtatte planer. «I henhold til vedtatte planer» betyr i 2036 for oss som bor i Groruddalen, og som allerede sokner til et sykehus som har sprengt kapasitet, nemlig Ahus. Jeg bor i Groruddalen, jeg har familien min der, og jeg har vennene mine der. Vi trenger et nytt lokalsykehus og 2036 er ikke raskt nok. Dette er jo heller ikke et prosjekt Oslo selv ønsker. Det jeg lurer på er: Kan vi regne med at statsråden vil prioritere annerledes når det gjelder tid, og at statsråden ikke vil overkjøre de vedtatte planene gjort i Oslo, som ikke ønsker dette gigantsykehuset?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Prosessen ved Oslo universitetssykehus for å få bygd nye sykehus har tatt over ti år. Oslo har de eldste sykehusbyggene i landet, så det haster, og jeg deler representantens utålmodighet. Derfor er det viktig at disse planene gjennomføres så raskt som mulig. Planene for nytt akuttsykehus på Aker innebærer også en ny storbylegevakt, som Oslo kommune bygger i samme prosjekt. Dette er en viktig utvidelse av helsetilbudet til befolkningen i Groruddalen. Vi kommer til å legge til grunn at disse planene skal gjennomføres så raskt som overhodet mulig.

Seher Aydar (R) []: Statsråden sa veldig mye viktig om ulikhet og privatisering i innlegget sitt. Gratulerer med ny jobb! Dette gleder jeg meg til at dere skal følge opp.

Dårlig råd er hovedårsaken til at folk ikke oppsøker tannlege. Nå er det på høy tid med en tannhelsereform som likestiller tannhelse med resten av helsetjenestene. Intensjonene om tannhelse i regjeringserklæringen er veldig gode, men så er det ganske stor avstand mellom intensjonene og de faktiske tiltakene. Regjeringen sier at den vil behandle tennene som resten av kroppen, men samtidig vil den øke aldersgrensen for dem som faktisk er en del av den offentlige tannhelsetjenesten, med bare noen få år. Spørsmålet er: Er det, på alvor, alt regjeringen vil gjøre på tannhelse i løpet av fire år?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Hurdalsplattformen slår fast hva denne regjeringen har tenkt å gjennomføre, og vi har tenkt å bedre den offentlige tannhelsetjenesten. Vi har tenkt å utvide den gradvis, og vi prioriterer først dem med dårlig råd, mennesker med diagnoser som gjør at de trenger mer tannbehandling, og de unge. I tillegg vil vi også styrke det forebyggende tannhelsearbeidet. Det betyr bl.a. også å styrke fylkeskommunene, som har det ansvaret. Så snakker vi gjerne med Stortinget om høyere ambisjoner, men dette er det vi kommer til å prioritere å få gjennomført i denne fireårsperioden.

Seher Aydar (R) []: Da anser jeg det slik at det som står i Hurdalsplattformen, er en god start, men det er ikke nødvendigvis sånn at det er alt vi skal få til i løpet av fire år, for det er faktisk slik at ganske mange mennesker på 30, 40, 50 og 60 år ikke kommer til å få særlig mye hjelp av det som står i Hurdalsplattformen. Kan statsråden si at vi kan få til mer?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det ville jo vært en morsom første debatt om statsråden var så frisk. Jeg kommer nok til å forholde meg til Hurdalsplattformen og det som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har blitt enige om å prioritere i denne fireårsperioden.

Grunde Almeland (V) []: Jeg er veldig glad for to ting som statsråden nevner, for det første at rusavhengige skal få hjelp, ikke straff, og for det andre at statsråden også anerkjenner at det er altfor mange som har ventet altfor lenge på en reform på dette området. Men jeg er som representanten Bruflot ganske bekymret for det skillet som statsråden legger opp til skal være, og jeg blir bekymret når jeg hører at man egentlig vil utrede hvordan man skal gå bort fra et prinsipp for likhet for loven.

Så mitt spørsmål til statsråden er egentlig: Når man nå legger opp til et system der man i ytterste konsekvens må møte for en domstol og legge fram bevis for at man er avhengig nok før man får hjelp, hva tenker da statsråden skal være terskelen? Jeg forstår at statsråden vil utrede dette, men statsråden må jo ha noen tanker selv. Når er man rusavhengig nok?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Hurdalsplattformen slår veldig tydelig fast at det er en forebyggings- og behandlingsreform denne regjeringen skal gjennomføre. Det betyr bedre helsehjelp og mer kunnskapsbasert behandling til mennesker som er syke og ikke kriminelle. Det har Stortinget også gjort klare vedtak om, som vi tenker å følge opp.

Så tror jeg representanten, i hvert fall hvis han er ærlig med seg selv, vet at jeg ikke har veldig konkrete ting å melde i dag om hvordan man skal ramme inn et straffefritak for rusavhengige. Det vil kreve utredning, høring og et grundig lovarbeid. Det er et oppdrag som denne regjeringen vil levere overfor Stortinget. Men vi venter jo ikke for det. Dette er en pasientgruppe som har ventet lenge, som representanten helt riktig påpeker. Vi skal levere en behandlingsreform, vi skal se på behandlingstilbudet de får i dag, og vi skal rett og slett gi bedre pasientoppfølging til pasienter som i dag ikke kan sies å få det fellesskapet burde gi dem.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Geir Pollestad (Sp) []: Det er ein stor dag for Noreg, for me diskuterer ei ny retning for landet vårt. I åtte år har me hatt ei regjering som kvar dag har sentralisert landet vårt. No får me ei regjering der det å ta heile landet i bruk er det sentrale. Men det verkar som om den nye opposisjonen har litt problem med å ta grep om den politikken me skal føra. For eksempel verkar det som om ein ikkje heilt forstår kva ein aktiv næringspolitikk er. Det kan verka som om enkelte trur at det handlar om at det er staten som no skal driva næringspolitikken i Noreg.

Plattforma slår heilt klart fast at privat eigarskap er utgangspunktet for det norske næringslivet, men staten skal ha ei mykje meir aktiv rolle i å hjelpa næringslivet, leggja til rette for næringslivet, vera ein medspelar og ikkje ein motspelar for næringslivet. Det kan vera slik at når ein kjøper inn varer og tenester, er det ikkje sikkert det er lurt når ein skal skapa sysselsetjing i Noreg, å bestilla båt i Nederland. Det var logikken til den førre regjeringa. Me må sørgja for at den type innkjøp skjer i Noreg. Me må stilla krav til næringslivet, men me skal òg stilla opp med støtte, verkemiddel og eit samarbeid. Når det gjeld denne aktive næringspolitikken, som ein er så redd for, er det verd å merka seg at både LO og NHO er begeistra for ei slik utvikling.

Eit anna viktig grep ein tek i næringspolitikken, er at ein går frå å sjå på dyrast mogeleg straum som eit mål til at billeg straum skal vera eit fortrinn for norsk næringsliv. Tord Lien sa i 2013 at dyrare straum var målet. Men det er jo heilt feil, for ein skal jo ikkje basera seg på å selja mest mogeleg straum ut av landet. Ein skal basera seg på å produsera mest mogleg av verdi og arbeidsplassar på denne straumen. Me ønskjer ikkje å vera ein bananrepublikk. Me ønskjer å ha verdiskaping og utvikling i Noreg.

Eit anna felt som sårt trong ein ny politisk kurs, er landbruket vårt. Plattforma er svært offensiv på dette feltet. Me skal tetta inntektsgapet og ha ein forpliktande plan for det. Me skal auka sjølvforsyningsgraden. Me skal ha eit landbruk i heile landet.

Då me kom inn i Landbruksdepartementet, såg me at der var det lite som var rydda, der var det ein arv å ta hand om, for tilleggsforhandlingane med jordbruket hadde Olaug Vervik Bollestad lagt i ein skuff og stukke frå – håpte at ingen oppdaga det. Den førre regjeringa forbaud pelsdyrnæringa og stakk frå rekninga. Det er ikkje gjort, og oppgåva ligg der og ventar. Og det er innført eit lausdriftskrav som vil ha stor innverknad på mjølkeproduksjonen og krevja store investeringar. Ein har berre satsa på at det skulle gå over.

Slik sett har me hatt ei regjering som ikkje har forstått situasjonen. Ein har ikkje hatt ein ærleg kommunikasjon om korleis det har vore i landbruket, at økonomien faktisk har vore pressa. Me har hatt Høgres landbruksnettverk som har reist rundt i landet og meska seg på lokale spesialitetar utan å forstå den grunnleggjande samanhengen mellom landbruket og landbrukspolitikken. Der må me gjera endringar. Me må ha ein ærlegare kommunikasjon, og me må ha større mål for landbrukspolitikken.

Og når det gjeld ærlegdom i kommunikasjonen, håpar eg at det vil vera eit kjenneteikn på det nye fleirtalet, for etter åtte år – også med Framstegspartiet i regjering – er det på tide å peika på betydninga av ærlegdom.

Me høyrde tidlegare i dag partileiar Sylvi Listhaug snakka om at dei hadde redusert bompengane med 2 mrd. kr, men når bilistane kikar på si rekning frå 2013 til 2021, har ho auka med 2 mrd. kr. Og det er altså på Framstegspartiet sitt program: å kutta, det er å auka. Då vert folk forvirra, og eg trur det er ein farleg politikk. Framstegspartiet burde vore ærleg og sagt: Me har auka avgiftene i Noreg, me har auka bompengane i Noreg.

Eit anna næringspolitisk område er fiskeripolitikken. Der trengs det ei opprydding. Politikken har blitt styrt som idrettsøvinga tilløp utan hopp. Me har behandla ei kvotemelding der eit av vedtaka til det førre fleirtalet var at tiltaket som vart vedteke, skulle greiast ut. No må me inn på ny, og fiskerinæringa fortener at me legg fram ei ny og oppdatert kvotemelding.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ove Trellevik (H) []: Endringar og omstilling krev både kunnskap og kompetanse, ofte spisskompetanse, og i mange samanhengar er det lite hensiktsmessig og tenleg å ha all kompetanse fast tilsett. I Romerikes Blad i dag kunne me lesa at representanten Pollestad bekreftar at regjeringa skal kutta ut all konsulentbruk, og i Hurdalsplattforma er det 148 politiske felt som skal greiast ut, det skal sjåast på, og det skal evaluerast. Mitt spørsmål er: Trur representanten Pollestad at det vert mindre konsulentbruk av alle desse utgreiingane som står lista opp i Hurdalsplattforma?

Geir Pollestad (Sp) []: Eg har ikkje kome så langt i avisbunken at eg har lese Romerikes Blad i dag, men det høyrest jo ut som eit godt politisk mål å redusera konsulentbruken. Me meiner at det har teke heilt av under den førre regjeringa. Det me har peikt særleg på i fyrste omgang, er den enorme veksten i PR-byrå, dette at folk har gått frå regjeringsapparatet inn i First House og tilbake igjen. Dette er det store demokratiske problem knytte til, pluss at veldig mykje energi, resursar og kapital har vore lagt ned i marknadsføring, det å innhenta informasjons- og konsulentråd. Me ønskjer at meir av kompetansen skal byggjast internt i staten, men me ønskjer og meiner òg at kommunikasjonsbyrå – finansierte via den førre regjeringa – har fått ein for stor posisjon i samfunnet, så no flyttar me makt vekk frå PR-byråa og tilbake til vanlege folk.

Ove Trellevik (H) []: Representanten bekreftar altså at det skal vera slutt på konsulentbruken, og eg nemnde altså ikkje PR-bransjen i mitt spørsmål her. Men mitt spørsmål er: Vil det vera uaktuelt å nytta eksterne konsulentar når ein skal vurdera handlingsrommet i EØS-avtalen?

Geir Pollestad (Sp) []: No trur eg me skal lesa Hurdalsplattforma og det som står der. Det står ganske harde formuleringar om bruken av PR-byrå og kommunikasjonsbransjen, og så står det eit ønske og eit politisk mål om å redusera bruken av eksterne konsulentar. Det vil ikkje koma ned på null, og eg kan ikkje bekrefta at me vil fjerna det, men det er definitivt eit politisk mål å redusera det betydeleg. Nokre av oppgåvene vil nok òg krevja at ein hentar inn spesielle kompetansar, men den regjeringa som har vore fram til no, har brukt dette i altfor stor grad. Det meiner me er svært uheldig, og difor varslar me ein ny kurs. Eg kan òg peika på at Danmark har greidd å redusera konsulentbruken sin, så Noreg er ikkje i ei særstilling i ønsket om å ta ned bruken av eksterne konsulentar.

Roy Steffensen (FrP) []: Representanten Pollestad nevnte ærlighet i innlegget sitt. Han kunne jo vært ærlig på at Senterpartiet sist de var i regjering, sa de ville være Europas batteri, at de jobbet for strømkabler til utlandet, og representanten selv gikk til valg på 1 000 vindmøller bare i Rogaland. Men jeg er sikker på at det er ting i energipolitikken vi gjerne skulle sett ugjort, begge to, så jeg skal ikke rippe opp i fortiden. Jeg skal heller se framover, for det er noe vi begge er helt enige om, og det er at vi ønsker lavere strømpriser til folk. Det er også noe representanten brukte et av sine siste skriftlige spørsmål på før valget. I dag har vi fremmet et konkret forslag, forslag nr. 20, om å fjerne elavgift og moms for private husholdninger fra 1. november. Det vil få umiddelbar effekt og vil ikke måtte vente til januar, sånn som eventuelle endringer i statsbudsjettet. Er det noe Senterpartiet vil stemme for?

Geir Pollestad (Sp) []: Det er interessant når Framstegspartiet kjem med ønska sine om ærlegdom. Då kan me gå til dei faktiske forholda: Kva er situasjonen etter nesten åtte år med Framstegspartiet i regjering? Jo, det er at dei som tappar bensin, betaler bortimot 20 kr literen, og dei som kjøper straum, har rekordhøg elavgift. Det er dei faktiske forholda som me no overtek. Fleire representantar frå regjeringspartia har sagt at me vil gjera tiltak for å kompensera og avverja konsekvensane av høge straumprisar. Det vil me fylgja opp, det vil koma fortløpande til Stortinget, og det vil me òg fylgja opp i tilleggsproposisjonen. Eg er glad for at me er forbi den tida at budsjetthausten skal gå ut på å tenkja ut nye objekt som kan skattleggast, sånn som realiteten var då Framstegspartiet og Venstre snikra saman statsbudsjett på Stortinget.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg ser fram til å samarbeide med representanten i finanskomiteen, bl.a. om en mer aktiv næringspolitikk.

Så har også Senterpartiet snakket mer og mer om økende forskjeller de siste årene, og det er veldig bra, for vi ser at de økende økonomiske forskjellene drives av en stadig større konsentrasjon av formue, men også av makt og innflytelse. Denne konsentrasjonen kan til sist være en trussel mot demokratiet, for hvor mye penger man har, påvirker også hvor stor innflytelse man har på samfunnsutviklingen. Det er heller ikke god næringspolitikk når kapitalen samles på stadig færre hender. Så jeg vil gjerne at representanten sier noe om hva Senterpartiet vil gjøre for å redusere denne konsentrasjonen av formue.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg trur at ein av styrkane med det norske samfunnet, og det som har gjort at me er eit samfunn med relativt små forskjellar, er at eigarskapen har vore spreidd. Det at me har greidd å ha spreidd eigarskap til skog og jord, har vore viktig. Det har vore mogleg fordi ein har hatt lovar som òg sikrar oss mot at for mykje makt hamnar på for få hender.

Så meiner eg at eit av dei viktigaste grepa me skal gjera framover, er at me når me regulerer næringslivet, skal sørgja for at me greier å skilja mellom dei reglane som gjeld for dei store selskapa, som eigentleg toler veldig mykje reglar, og dei små selskapa, som er meir følsame for nye reguleringar, og der det er meir ressurskrevjande å tilpassa seg dette. Om det er ein fiskar eller ein snikkar, meiner eg at ei tydelegare differensiering av krav etter bedriftsstorleik vil vera eit av dei sentrale tiltaka som eg håper me får moglegheit til å jobba saman om å forma ut i finanskomiteen dei neste åra.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Erlend Wiborg (FrP) []: Innvandring må være det eneste politikkområdet der de svakeste systematisk får minst hjelp. Det er også det eneste området der de som kjemper for å opprettholde et system der de svakeste sitter nederst ved bordet, fremstilles som de gode og de rause. Det er nå 82 400 000 mennesker på flukt. Mens vi i Norge diskuterer om vi skal hente 50 eller 100 mennesker fra Moria, har FNs budsjett til flyktningleirene vært en salderingspost i årevis.

For Fremskrittspartiet handler innvandringspolitikk om å være fargeblind, om bærekraft og om rettferdighet. For pengene det koster å hente 50 asylsøkere til høykostlandet Norge, kunne vi gitt 8 300 personer et mer verdig liv i de i dag overfylte flyktningleirene i Jordan. Barna i Jordan hører verken Gahr Støre eller Slagsvold Vedum på, de har ingen kulturpersonligheter eller samfunnstopper som kan kjempe deres kamp, og medias interesse for disse barnas skjebne begrenser seg til noen oversiktsbilder på Dagsrevyen. Millioner av ansiktsløse barn har ikke foreldre med penger og ressurser til å komme seg til Europa. At barna ikke befinner seg på europeisk jord, gjør ikke deres liv mindre verdifulle. Asylsøkere som har ressurser til å betale menneskesmuglere og komme seg til Europa, har allerede vist at de er ressurssterke, og det er en stor overvekt av menn i sin beste alder.

Det er urettferdig å hjelpe de få i stedet for de mange, det er umoralsk å hjelpe de sterke foran de svake, og det er uansvarlig å føre en innvandringspolitikk som påfører fremtidige generasjoner enorme utgifter i Norge. Jeg er stolt av at Fremskrittspartiet i en årrekke har kjempet for å øke budsjettene til hjelp i nærområdene. Senest under budsjettbehandlingen i fjor fremmet Fremskrittspartiet forslag om å øke hjelpen med 2 mrd. kr, et forslag som dessverre bare fikk Fremskrittspartiets stemmer.

Det stemmer heller ikke at grensene til Europa er stengt, slik enkelte forsøker å gi et inntrykk av. Ifølge FN druknet minst 1 146 migranter i Middelhavet bare i første halvår, en dobling fra i fjor, og minst 200 barn har druknet på vei til Europa bare mellom 2014 og 2018. Dagens asylsystem medfører noen forferdelige insentiver som medfører drukningsdød og fyller lommebøkene til skruppelløse menneskesmuglere. Fremskrittspartiet fremmet allerede tidlig på 2000-tallet forslag om å opprette asylmottak i Afrika og gi Norge full kontroll over asylpolitikken. Da var et samstemt politikk- og pressekorps helt enige og kritiserte Fremskrittspartiet med at dette var umulig.

Vel, Arbeiderpartiets søsterparti i Danmark har nettopp vedtatt en lovendring om opprettelse av asylmottak i Afrika. Danskene har også signalisert at de ønsker et samarbeid med Norge, og den sosialdemokratiske statsministeren i Danmark har nå også strukket ut en hånd til den sosialdemokratiske statsministeren i Norge. Min utfordring til statsminister Gahr Støre blir da om han vil samarbeide med sine danske kollegaer og sørge for at denne helt nødvendige revisjonen av et dysfunksjonelt asylsystem finner sted. Jeg kan minne regjeringen på at den har flertall i denne sal sammen med Fremskrittspartiet, og det skal ikke stå på oss.

Til slutt: Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen Solberg da vi ikke kunne akseptere at norske skattebetalere brukes til å gi terrorister særbehandling. For Fremskrittspartiet er det uakseptabelt at Norge bruker ressurser på aktivt å hente tilbake personer som har sluttet seg til en såkalt islamsk stat, som i brutalitet bare kan sammenlignes med grusomheter vi ikke har sett siden annen verdenskrig. Det er rett og slett grenseløst naivt å hente hjem IS-terrorister, enten de er kvinner eller menn. Den aktuelle IS-kvinnen fikk en dom på drøyt tre år, noe som gjør at hun snart vil være ute blant oss alle i samfunnet. Denne ekstremt lave dommen har gjort at flere terrorister nå ser sitt snitt og forsøker å få regjeringen til å hente dem til Norge. Regjeringen har uttalt at den har en generell grunnholdning om ikke å hente terrorister, men hva betyr egentlig dette? Vil regjeringen garantere at det ikke hentes terrorister til Norge, uavhengig av kjønn? Det får vi se i morgen når Stortinget skal votere over Fremskrittspartiets forslag om å si blankt nei til å hente voksne terrorister til Norge.

Det handler om alles sikkerhet. Det er ikke skattebetalernes jobb å hente terrorister til Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Jeg er klar over at representanten Wiborg nettopp er kommet i gang med sitt arbeid i kommunal- og forvaltningskomiteen. Likevel har jo partiet hans skjenket Stortinget og regjeringen mange justisministre, så jeg våger meg frampå i justisfeltet og beklager at jeg går litt utenfor temaet i representantens innlegg.

Under tiden med Fremskrittspartiet i justisministerstolen ble det innført en ny praksis her i landet. Barn ble bevisst plassert i høysikkerhetsfengsel for voksne mannfolk. Arbeiderpartiet har vært tydelig på at barn har et særskilt vern, og at barn ikke skal sone i ordinære fengsler. Derfor vil regjeringen nå avvikle all praksis med at barn soner i ordinære fengsler. Jeg vet ikke om det var politisk ideologi som førte til at Fremskrittspartiet bevisst etablerte plasser for barn i ordinære fengsler, eller om det var av mer praktiske årsaker. Nå vil regjeringen altså gjøre en endring på dette. Har Fremskrittspartiet kommet på bedre tanker, og vil Fremskrittspartiet støtte regjeringen i dette arbeidet?

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Erlend Wiborg (FrP) []: Dette var med respekt å melde en relativt underlig replikk, som ikke omhandlet noe av det jeg var innom i mitt innlegg. Man kan jo lure på hvorfor Arbeiderpartiet ikke ønsker å være med på å diskutere det jeg faktisk tok opp, utfordringer vi har med dagens innvandrings- og asylsystem, som medfører at vi har mange mennesker – som jeg var innom – som dør på vei over Middelhavet. Over 200 barn druknet i perioden 2014–2018, og det er et akutt behov for faktisk å ta tak, slik at vi kan få hjulpet dem som trenger hjelpen aller mest. Jeg registrerer at det er noe Arbeiderpartiet ikke ønsker å diskutere her nå, men jeg registrerer også at representanten Aasen-Svensrud ønsker en ny replikk, og da håper jeg den kan handle om innlegget mitt.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Jeg beklager at dette kanskje kan bli en litt merkelig replikkveksling, men jeg har fremdeles lyst til å holde meg innenfor justisfeltet og håper at med et litt nytt tema vil representanten fra Fremskrittspartiet kunne svare. Fremskrittspartiet har jo både i og utenfor regjering brukt mange og store ord om vold i nære relasjoner. Arbeiderpartiet mener at dette er alvorlig kriminalitet. Derfor vil regjeringen legge fram en mer forpliktende opptrappingsplan enn forrige regjering mot vold og overgrep i nære relasjoner. Ønsker Fremskrittspartiet å være med og støtte opp under dette?

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg registrerer at representantens replikk fortsatt ikke handler om det jeg snakket om i mitt innlegg. Men jeg kan gjerne svare på spørsmålet, for Fremskrittspartiet har alltid bekjempet vold i nære relasjoner. Vi har bl.a. tatt til orde for å øke straffenivået generelt for vold og spesielt for vold i nære relasjoner, og vi har kommet med flere konkrete tiltak. Fremskrittspartiet er alltid konstruktivt og vil alltid være med på forskjellige forslag hvis det kan være med og bedre situasjonen. Men jeg håper da også at Arbeiderpartiet kan være med og se hvor den største utfordringen vi har med vold i nære relasjoner, faktisk er. Har vi personer i Norge i dag som vokser opp under sterk sosial kontroll og store utfordringer? Ja, det har vi. Men da må vi faktisk våge å ta tak i det og fremme de nødvendige forslagene for å få bukt med utfordringen.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Representanten Wiborg snakket om et felt der man kunne ha et flertall med regjeringspartiene. Jeg vil inn på et annet felt der Fremskrittspartiet kan bidra til å danne flertall med regjeringspartiene.

De siste årene har Fremskrittspartiet ikke prioritert rovdyrpolitikken i nevneverdig grad. Den todelte målsettingen i rovdyrpolitikken har ikke blitt ivaretatt under regjeringen Solberg, som Fremskrittspartiet enten har vært en del av eller utgjort det parlamentariske grunnlaget for. Beitebrukere og bekymrede innbyggere, også i Wiborgs og mitt eget valgdistrikt, har ikke blitt tatt på alvor. I Hurdalsplattformen er Arbeiderpartiet og Senterpartiet klare på at det skal føres en mer restriktiv rovdyrpolitikk, en rovdyrpolitikk bygd på rovdyrforliket, en rovdyrpolitikk som tar vare på den todelte målsettingen, og som skal styrke de regionale rovviltnemdenes rolle. Det skjer en endring i rovdyrpolitikken nå, og det er på tide etter åtte år der beitebrukere og lokalbefolkning ikke er blitt lyttet til, og der man har trenert rovviltnemndenes vedtak. Vil Fremskrittspartiet støtte opp under en ny linje i rovdyrpolitikken?

Erlend Wiborg (FrP) []: Ja, vi i Fremskrittspartiet er klare til å diskutere rovdyrpolitikken med regjeringen. Det har vi allerede vært ute og signalisert. Hvis regjeringen ønsker et samarbeid med Fremskrittspartiet for å få en mer fornuftig rovdyrpolitikk, er vi beredt til det når som helst. Jeg registrerer samtidig at det kommer litt vekslende signaler fra regjeringen, der enkelte krefter er veldig tydelige på at man skal gå til SV i disse sakene også, mens andre kanskje ser at det er mer å hente ved å gå til Fremskrittspartiet. Det er litt det jeg håper nå i starten av en periode, at man kan få en regjering som er villig til å se hvor det faktisk er en mulighet til å få igjennom mye god politikk for landet. Men dessverre registrerer jeg at Senterpartiet i altfor stor grad har valgt å lene seg på en radikal sosialistisk venstreside.

Grete Wold (SV) []: SV vil alltid føre en rettferdig og solidarisk flyktning- og innvandringspolitikk. Som Fremskrittspartiet er vi opptatt av at god integrering for dem som allerede bor hos oss, er særdeles viktig. Forskjellen ligger nok kanskje i at Fremskrittspartiet ønsker en streng – og jeg opplever også stadig strengere – politikk, ikke minst når det gjelder familiegjenforening. Det å ikke få være sammen med dem man er glad i – barn, foreldre, ektefelle – betyr at man ofte bekymrer seg både dag og natt for hvordan disse har det. Det blir altoppslukende, og det blir vanskelig i hverdagen. Det gjør det også veldig vanskelig å bli integrert, lære seg norsk og komme seg ut i arbeidslivet. Ser representanten Wiborg at integrering kan hemmes av stadig strengere regler for familiegjenforening?

Erlend Wiborg (FrP) []: I all hovedsak nei, for det er faktisk sånn at den utfordringen vi har i integreringspolitikken i Norge, er at altfor mange finner f.eks. ektefelle fra opprinnelseslandet, noe som gjør at integreringen må starte på nytt hele tiden, og at stadig flere barn vokser opp med foreldre som ikke selv har gått på norsk skole, kjenner det norske systemet og kan det norske språket.

Som jeg sa i mitt innlegg: Norge kan ikke hjelpe alt og alle. Det er urettferdig å hjelpe de få i stedet for de mange. Det er umoralsk å hjelpe de sterke foran de svake, og det er uansvarlig å føre en innvandringspolitikk som påfører fremtidige generasjoner enorme utgifter.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kirsti Bergstø (SV) []: Vi har en tid bak oss der ulikheter i makt og rikdom har økt, der gapet mellom dem som har minst, og dem som har mest, har blitt større. Ofte ser vi at økte forskjeller framstilles gjennom grafer, tall og statistikk, men det handler alltid om folk. Det handler om mennesker. Det handler om dem som nå sliter med å få endene til å møtes, med å få strømregningen betalt, etter en tid med permittering og arbeidsløshet. Det handler om dem som har havnet på bar bakke på grunn av kutt i arbeidsavklaringspengene, og det handler om alenemoren som ringte meg en fredagskveld og var så søkk fortvilt fordi hun hadde vært på handletur med guttungen og han ønsket seg både Donald og brunost, og hun måtte velge. Det er det som skjer når man kutter i barnetillegget til uføre.

Det har vært en alvorlig tid for landet vårt fordi koronakrisen har blitt en forskjellskrise. Selv om de fleste av oss har fått både ett og to stikk, så stikker forskjellene dypt. Den krisen henger igjen. Derfor var det gledelig å høre statsminister Gahr Støre si at ulikhet er gift for et samfunn. Det er vi i SV enig i. Det er derfor vi tar til orde for en kraftfull motgift gjennom en økonomisk omfordeling og vekst i velferd for de mange i stedet for formuer for noen få.

Flertallet i Norge har stemt for en ny politisk kurs, et oppgjør med ulikhet i makt og rikdom og en ny kurs når det gjelder klima og natur. Derfor må en ny kurs innebære nettopp det. Det må innebære en ny boligpolitikk der bolig ikke er noe man skal spekulere i, men noe vi skal bo i, at kutt i velferd erstattes av en politikk for trygghet for flere, også for dem som i dag ikke går til tannlegen fordi de ikke våger regningen som følger med, og for alle ungene som i dag må gå hjem alene mens de andre fortsetter leken på SFO, fordi prisen er for høy.

Det må tas et oppgjør med høyreregjeringens usosiale kutt, som vi har vært mange om å kritisere i mange år. Vi må også ta et oppgjør med velferdsprofitørene og sikre at hver krone som er satt av til velferd, nettopp skal gå til velferd. Hver krone til barnevern skal gå til utsatte unger og ikke til barnevernsbaroner.

Ikke minst trengs en ny politisk kurs for arbeidslivet. Derfor er det veldig bra at det varsles tydelige tak for hele og faste stillinger, både gjennom endringer i lov og gjennom midler for å få nok folk inn i tjenestene til dem som løfter tungt i velferden vår i dag, sånn at de skal orke å stå i full stilling. Vi trenger enda sterkere grep. Plattformen mangler et tydelig oppgjør med løsarbeidersamfunnet, som har vokst fram over tid, som undergraver et organisert og trygt arbeidsliv, og som undergraver kompetansebygging på arbeidsplassene og trygghet for den enkelte arbeider. Et flertall av LOs medlemmer og ikke minst de mest berørte forbundene har klare vedtak og forventninger om bemanningsbransjen, som i dag erstatter fast ansatte med innleid arbeidskraft, og hvor Arbeidstilsynet sier det er krevende å finne ut når innleie er lovlig og ikke. Her kommer SV til å jobbe utålmodig for sterkere grep sammen med de tillitsvalgte. Der må vi forholde oss til det kobbelet av innleie som fins, og ikke bare de få, mest seriøse som er organisert i NHO, men de useriøse og også kriminelle aktørene som faktisk bedriver lønnsarbeid og grov utnytting av arbeidsfolk.

Vi mener at arbeidslivet trenger en storrengjøring, og det å få avviklet bemanningsbransjen er en del av den ryddejobben som trengs nå. Mange har håp om endringer i sitt liv og sine lokalsamfunn, alt fra dem som trenger brillestøtte, veiløse samfunn som trenger å få båten tilbake, og de som trenger tryggheten gjennom velferd. Vi i SV er tydelige: Blir det for platt, skal vi hjelpe regjeringen med å finne formen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Torbjørn Vereide (A) []: Eit hovudtema i Bergstøs innlegg trur eg kan vere tryggleik. No står industriane våre ikkje berre på terskelen til, men på god veg inn i det grøne skiftet. Då er det veldig mange som uttrykkjer ei klar forventing til at dei internasjonale rammevilkåra, handelsavtalane, føreseielegheita og tryggleiken som ligg der, må liggje til grunn på vegen inn i det grøne skiftet – ikkje berre fordi ein må samarbeide, men òg fordi ein treng den handelen.

Spørsmålet mitt til representanten Bergstø er då: Er representanten Bergstø einig i at dei handelsavtalane og det samarbeidet bør liggje til grunn òg på vegen inn i det grøne skiftet?

Kirsti Bergstø (SV) []: Det er åpenbart at vi trenger både samarbeid og avtaler for å få solgt produktene våre og for å sikre næringslivet vårt. Det SV tar til orde for, er reelle handelsavtaler som ikke binder oss på områder som bør avgjøres her i Stortinget, og som ikke setter til side framforhandlede tariffavtaler og framkjempede regler i arbeidslivet.

Jeg vil tro at representanten sikter spesielt til EØS-avtalen, som SV er kritisk til, fordi vi ser at trygghet i arbeidslivet har måttet vike for EØS, og fordi vi ser at stadig flere områder som bør avgjøres av demokratiske organ i Norge, blir utfordret fra Brussel. Vi vil styre selv, ikke fjernstyres fra Brussel.

Torbjørn Vereide (A) []: Eg er einig i at vi skal utfordre det som har vore dårleg i dagens rammeverk, men då i kombinasjon med samtidig å vareta industrien sine interesser og arbeidsfolk sin moglegheit til å omstille seg og vere med på det toget når det går – i staden for å oppleve usikkerheit i marknaden når dei òg har usikkerheit knytt til omstilling og andre ting, anten det måtte vere teknologi eller etterspurnad.

Då er eigentleg oppfølgingsspørsmålet mitt: Er representanten Bergstø einig i at det er Stortinget som må ta ansvar for å motverke det som går på sosial dumping, ta ansvar for det og bruke handlingsrommet? Det er nemleg den nye regjeringa veldig innstilt på, at vi skal ta det ansvaret.

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg kan forsikre om at SV er klar for å ta i bruk reservasjonsretten når det trengs. Vi har aldri vært redd for å si nei når vi ser at vi blir forsøkt påtvunget politikk på områder som ikke tjener det norske folk.

Jeg er glad for at toget nevnes, for det minner om en veldig viktig sak, nemlig å forhindre at norske tog blir privatisert for evig. Jernbanen skal sikre folk rundt i landet, ikke overskudd ut av landet.

Vi kommer ikke utenom at de mange utfordringene som binder oss opp gjennom EØS-avtalen, har ført til et opprør. Derfor har f.eks. Fellesforbundet krevd en utredning om alternativ, fordi man ser at tryggheten i arbeidslivet er truet. Jeg syns det hadde vært en bra ting å kunne samles om; alternativ for videre diskusjon.

Anna Molberg (H) []: Først vil jeg gjerne si at jeg gleder meg veldig til et godt samarbeid med Kjersti Bergstø i arbeids- og sosialkomiteen.

Min første jobb som ung student i Oslo gikk gjennom et bemanningsbyrå. Jeg fikk arbeidserfaring, jeg fikk lønn, og jeg fikk en fot innenfor arbeidslivet. Det var også bra for min daværende arbeidsgiver å få hjelp til å rekruttere folk. Bergstø betegner ofte oss, som kom inn i jobb på denne måten, som løsarbeidere. I valgkampen besøkte jeg et lite selskap som heter Aktiv Bemanning på Kongsvinger i Innlandet. De bistår industrien i regionen med å skaffe viktig arbeidskraft, de hjelper folk inn i arbeid, og – det beste av alt – de koster ikke samfunnet én krone. Det er bedriftene som betaler for en tjeneste de ønsker.

Jeg spør derfor: Anerkjenner representanten Bergstø at lokale bemanningsbyråer, som Aktiv Bemanning på Kongsvinger, kan ha en samfunnsnytte og hjelpe folk inn i arbeidslivet?

Kirsti Bergstø (SV) []: Også jeg ser fram til godt samarbeid i komiteen, og så skilles våre veier i synet på bemanningsbransjens både virke, form og funksjon, for det er ikke bemanningsbransjen som skaper arbeidskraft. I stedet for at man har en offentlig arbeidsformidling som aktivt sørger for at uløste oppgaver møter ledige hender, og at de inngår kontrakt og arbeidsavtale, ser vi nå at det i altfor stor grad er en bemanningsbransje som nettopp er til hinder for den direkte ansettelsen – enten den måtte være av fast eller midlertidig karakter. Og det er nettopp den faste direkte ansettelsen som fører til deltakelse i fellesskap, fagforeninger, og som kan sikre et trygt organisert arbeidsliv.

Heidi Greni (Sp) []: Senterpartiet er enig med SV i at det å utjevne ulikheter er en hovedoppgave. Da tenker jeg på både sosiale og geografiske ulikheter. Det å stoppe sentraliseringen er en viktig jobb for Senterpartiet. Skal vi få unge familier til å flytte til distriktskommunene, må vi lytte til ungdommen. Og når ungdommen blir spurt hva som er viktigst for at de skal flytte, er det arbeid, gode tjenester, særlig barnehage og skole, og mulighet for å bosette seg der de selv ønsker i den kommunen de kommer fra – gjerne utenom boligfelt, gjerne i den grenda de har tilknytning til.

Er SV enig med oss i Senterpartiet i at vi må ha en aktiv distriktspolitikk for å stoppe denne sentraliseringen, og hvilke grep ser SV for seg er nødvendig for at vi skal lytte til ungdommen og få ungdommen til å flytte tilbake til distriktskommunene?

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg vil takke for utfordringen fra Greni. Vi deler visjonen om at sentraliseringen må snu, og at vi må bygge hele landet. Da er det viktig med infrastruktur –også den digitale. Det er nødvendig å sikre kompetanse overalt, også muligheten til å ta utdanning lokalt, for vi vet at det er en veldig sterk sammenheng mellom hvor man utdanner seg, og hvor man bosetter seg. Det er også viktig at vi har en aktiv næringspolitikk, som både sikrer at kystflåten får de ressursene som trengs for å få fisken på land, og sikrer arbeidsplassene der, og også sikrer at de små jordlappene tas i bruk og de små gårdene blir holdt i live. Derfor er SV opptatt av en ny kurs, men også av at man har ny politikk når det gjelder eksempelvis direkte tildeling av næringsstøtte til små bedrifter som etablerer seg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Aasland (A) []: Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har lagt fram en meget omfattende og god regjeringserklæring, som vil gi Norge en ny og mer rettferdig kurs. Så langt i denne debatten føler jeg ikke at det er mye motstand mot det som er lagt fram av regjeringen. Når jeg har registrert uttalelsene fra det tidspunktet hvor regjeringen presenterte denne erklæringen oppe i Hurdal, og fram til nå, er det – uten unntak – kun opposisjonen som har vært imot, eller som har hatt kritiske røster til det som står der. Opposisjonen har selvfølgelig – som sin plikt – hatt noen kritiske kommentarer, men de drukner litt i alle de positive omtalene som faktisk er gitt til erklæringen utenom det. For erklæringen treffer nettopp et tidsvindu som vi er inne i. Den tar tak i det grønne skiftet og legger til rette for at de mange fantastiske mulighetene vi tross alt har i dette landet, kan brukes til å trygge folk, redusere forskjeller og ikke minst skape viktige verdier.

Selv om representanten Solberg tidligere i dag prøvde å si at alle piler peker i en viss form for positiv retning for landet, er det greit nok en gang å understreke at alt er ikke såre vel akkurat sånn som situasjonen er. Pandemien er ikke over, ettervirkningene vil fortsatt prege deler av norsk næringsliv, ledigheten er fortsatt høy, langtidsledigheten øker, og handelsbalansen, om man holder olje og gass utenfor, gir god grunn til bekymring. Det er ikke mye å skryte av – selv om eksporten har økt fra 2013 – så lenge handelsunderskuddet, utenom olje og gass, er 221 mrd. kr per september inneværende år. Det er ganske dramatisk, og det er heller ikke i tilstrekkelig grad lagt til rette for at norsk industri kan ta del i det grønne skiftet på en betryggende måte. Det er for mange investeringer som blir satt på vent, fordi infrastruktur og kraft osv. ikke er på plass.

Klimagassutslippene er kanskje vår tids største utfordring og viktigste oppgave. Hvis vi framskriver de banene som er prognosert, viser det kutt i 2030 på 19 pst. – 19 pst. Vi skal kutte 55 pst. i 2030. Så oppgavene som den nye regjeringen går til, er store – formidable – og det ser ut til at den må ta tak i de oppgavene som den forrige regjeringen ikke så.

Dagens erklæring treffer industrien. Den treffer industriens behov for det grønne skiftet. Vi kan gjennom en industrioffensiv nå klare å skape nye jobber, trygge framtidens velferd og bidra til at vi kutter verdens utslipp. Vi kan i større grad sikre mulighetene for videreforedling av våre naturressurser, og vi skal inngå gjensidig forpliktende klimapartnerskap, der fellesskapet bidrar med støtte til omlegging og teknologiskifte til lav- og nullutslippsløsninger. Fornybar kraft skal være et fortrinn for norsk industri. Vi vil sette kraften i arbeid for nettopp å skape trygge, framtidsrettede arbeidsplasser, og vi vil sikre at industrien faktisk kan ta del i det og bruke den viktige ressursen.

Vi vil også legge fram en nasjonal strategi for å få på plass grønne industriområder og industriparker med internasjonale konkurransefortrinn, og hvor vi har infrastrukturen på plass. Og istedenfor å avvikle SIVA, som dagens regjering ønsker, vil vi videreutvikle SIVA og legge til rette for at det kan bli et viktig verktøy i byggingen av Norge.

Vi vil fjerne ordningen med opprinnelsesgarantier som Tord Lien snakket om i 2016, nettopp fordi vi ønsker å prioritere industriens behov for kraft. Vi vil sørge for at vi klarer å veksle inn fossil energibruk med fornybar energi, som et av de viktigste klimatiltakene vi kan foreta oss. CO2-avgiften er viktig – ja, men det er vel så viktig å legge til rette for at en kan klare å gå fra fossil energibruk til fornybar energibruk. Vi vil kutte klimagassutslipp og legge til rette for at nye jobber skapes, og vi kommer til å legge til rette for at utslippskutt blir kjernen i strategien for økt vekst, eksport og nye jobber. Vi sier også veldig tydelig at vi skal kutte klimagassutslippene med 55 pst. og øke eksporten med 50 pst.

Dette er konkrete, forpliktende mål, ikke symboler, men vil være politiske føringer for en offensiv og konkret nærings-, energi- og klimapolitikk hvor man legger til rette for et grønt skifte, kutter klimagassutslippene og utnytter naturressursene slik at nye framtidsrettede jobber kan skapes.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Linda Hofstad Helleland (H) []: Først vil jeg gratulere representanten Aasland med et viktig verv som parlamentarisk nestleder i Arbeiderpartiet.

Så har jeg lyst til å stille et spørsmål særlig knyttet til fraksjonslederposisjonen i næringskomiteen, som representanten hadde i forrige periode. Da regner jeg med at representanten har lagt merke til de ganske oppsiktsvekkende uttalelsene fra tankesmien Manifest. Det er Magnus Marsdal som uttaler at Hurdalsplattformens næringsdel er oppsiktsvekkende radikal og et brudd med den politikken som har vært ført i Norge de siste 30 år.

Er representanten Aasland enig i den vurderingen av næringspolitikken til regjeringen?

Terje Aasland (A) []: Jeg er ikke enig i måten å omtale dette på. Men det er en klar bruk av de mulighetene vi har som nasjon i det tidsvinduet vi nå er inne i. Vi vet at vi må øke Norges eksport fra fastlandsøkonomien betydelig, fordi olje- og gassinntektene våre vil gå ned i løpet av tiden vi går i møte. Så da må vi legge til rette for at vi kan skape mer verdier i fastlandsøkonomien. Da må vi bruke naturressursene våre, ikke minst fornybar energi, til å understøtte og legge til rette for at industrien kan investere, ta tak i det grønne skiftet og øke eksportandelene sine. Så til at dette er, etter Marsdals uttrykk, en radikal plattform: Etter min mening er dette en aktiv næringspolitikk som bruker de fantastiske mulighetene vi har her i landet, nettopp for å skape trygge, framtidsrettede arbeidsplasser i sikre, solide bedrifter, og hvor vi klarer å gjennomføre det grønne skiftet på en god måte.

Nikolai Astrup (H) []: La meg først få lov til å gratulere representanten Aasland som leder i energi- og miljøkomiteen. Jeg ser frem til et godt samarbeid der.

Representanten tok opp Hurdalsplattformens mål om 55 pst. kutt i klimagassutslippene innen 2030, og jeg er glad for at Hurdalsplattformen følger opp Solberg-regjeringens ambisiøse mål på dette punktet. Men det er ingen tvil om at Hurdalsplattformen er tydeligere på hvilke unntak fra klimatiltak som skal innføres, enn hvilke nye tiltak som skal legges på bordet for å nå disse målene. Ett effektivt tiltak som representanten kjenner til, og som representanten har sagt nei til, er forbud mot nydyrking av myr. Det er jo et svært billig og svært effektivt tiltak. Og nå som regjeringen skal legge frem en ny klimaplan, forhåpentligvis svært raskt, fordi det haster, er det da slik at dette tiltaket vil være utelukket fra den nye klimaplanen, eller vil representanten insistere på at det fortsatt skal være lov å dyrke myr?

Terje Aasland (A) []: Aller først, tusen takk for gratulasjonene. Jeg også ser fram til et godt samarbeid. Vi har jo klart det før i nettopp energi- og miljøkomiteen, og det er mange viktige saker som ligger i den komiteen i tiden framover.

Når det gjelder debatten om myr og det vedtaket som er gjort i Stortinget, tror jeg ikke representanten Astrup helt kan ha fått med seg hva som er grunnlaget og forutsetningene for det vedtaket. Det er at man skal begrense nedbygging av myr, både når det gjelder nydyrkingsomfanget, og også når det gjelder generell nedbygging av myr. Det er hensikten bak forslaget, og det står veldig tydelig i Stortingets innstilling og skal selvfølgelig følges opp. Men vi ønsker ikke å sette et absolutt forbud mot nydyrking av myr. Hvis det er sånn at et gårdsbruk trenger litt tilleggsareal, skal det kunne vurderes, og kommunen skal kunne gi tillatelse til det, men under helt klare forutsetninger med hensyn til klima og de naturkvalitetene som myra skal ivareta.

Frank Edvard Sve (FrP) []: Eg vil også nytte høvet til å gratulere representanten med stillinga som leiar i energi- og miljøkomiteen. Der får vi eit godt samarbeid, trur eg.

Eg har eit spørsmål om situasjonen knytt til straum og straumprisar i landet når det gjeld nett. Vi ser at det er veldig stor differanse på straumprisane i Noreg. Dei var i går og i forgårs 20 øre i Midt-Noreg og nordover og 131 øre i sør. Då er det store utfordringar med omsyn til nett og behov for å byggje nytt nett, motorvegar i Noreg.

Kva vil regjeringa eigentleg gjere for å betre den situasjonen?

Terje Aasland (A) []: Vi har gjennom hele Hurdalsplattformen egentlig en veldig god grønn tråd, for å si det sånn, som handler om at vi skal gjøre fornybar kraft tilgjengelig for omstillingen av Norge, men også for utviklingen av Norge når det gjelder industri osv. Det å sørge for at vi har en infrastruktur som håndterer den utfordringen, er helt vesentlig.

Representanten Sve peker nettopp på det som er utfordringen, å få en bedre kraftflyt mellom de ulike landsdelene, fra der hvor kraften produseres, til der kraften forbrukes, og at en også gjør det i en vekslingsfase. Når det f.eks. ofte vil være overskudd av kraft i Sør-Norge, mens kanskje Midt-Norge vil slite, må det være kraftutveksling også den veien. Det å få utjevnet både pris og kraftsituasjon over landet vil være en viktig oppgave i tiden framover, nettopp for å utnytte mulighetene i det grønne skiftet.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere representanten Aasland med ledervervet i energi- og miljøkomiteen og ser fram til et bra samarbeid der.

Jeg vil samtidig minne representanten Aasland på at Arbeiderpartiet, sammen med SV og Senterpartiet, i forbindelse med klimameldingen i vår fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen øke støtten til solcelleanlegg og legge bedre til rette for produksjon av solcelleanlegg.»

Samtidig vet vi at Enova nylig har kuttet støtten til private husholdninger som ønsker å etablere solcelleanlegg, og det var også på nyhetene i går at ytterligere kutt kan komme. Spørsmålet mitt er: Vil representanten Aasland sørge for at den nye regjeringen følger opp det gode forslaget som den tidligere opposisjonen på Stortinget fremmet i forbindelse med klimameldingen?

Terje Aasland (A) []: Aller først: Jeg gleder meg også til fortsatt å samarbeide med SV om gode forslag som kan utvikle Norge og gjøre det enklere for folk. Jeg syns statsministeren sa det veldig godt her om dagen med hensyn til klimautfordringene: Vi skal ikke bruke pekefingeren, vi skal hjelpe folk til å ta fornuftige valg i den situasjonen vi er inne i.

Det å bygge rammer rundt ulike tiltak som gjør at en både bruker energi mer effektivt og kutter klimagassutslipp, syns jeg er riktig og viktig, så jeg ser absolutt behovet for å følge opp den type gode forslag som er fremmet av Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV i fellesskap tidligere.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Statsråd Tonje Brenna []: For 282 år siden ble Norges første offentlige skole åpnet. Med det fikk også arbeiderklassens barn et skoletilbud. Siden den gang har mange forslag blitt vedtatt i denne sal og bygget videre på det som først ble en sterk offentlig fellesskole og i nyere tid også et godt utbygd barnehagetilbud.

Jeg er som ny kunnskapsminister ydmyk overfor alt det arbeidet som er lagt ned av mine forgjengere, men først og fremst er jeg ydmyk overfor den innsatsen tusenvis av ansatte i barnehager og skoler over hele landet legger ned hver eneste dag. Mye av det jeg har fått høre de første dagene som kunnskapsminister, viser at barnehagen og skolen nå opplever et stort og økende press. Det er krevende å være det samfunnshuset som skolen jo skal være, i et samfunn der forskjellene mellom folk øker, der flere barn vokser opp i fattigdom, der flere unge blir uføre og støtes ut av arbeidslivet, der flere sliter med psykiske helseutfordringer, og der foreldres utdanning har stor betydning for hvordan ungene gjør det på skolen. Alt dette er det krevende for barnehage og skole å demme opp for. Derfor er jeg glad for å være en del av en regjering der sosial utjevning ikke bare er en oppgave lagt til skolen, men en oppgave lagt til hele regjeringen.

Vi er en regjering som på område etter område vil kjempe mot økte forskjeller, og jeg tror vi kan lykkes. Men da kan det ikke være sånn at det er i barnehagen, som vi vet har så stor betydning for barns utvikling, vi har en så lav andel ansatte med utdanning. Skal vi utjevne økonomiske, sosiale og geografiske forskjeller, må vi heve kvaliteten og kompetansen i barnehagen. Derfor er ambisjonen i Hurdalsplattformen om at minst halvparten av de ansatte i barnehagen skal være barnehagelærere, så viktig. Det samme er målet om 25 pst. fagarbeidere.

Vi skal ikke bare gjøre barnehagen bedre, vi skal også inkludere flere barn i barnehagefellesskapet. Da kan vi ikke, som den forrige regjeringen, påføre folk kraftige prisøkninger i foreldrebetalingen. Vi vil i stedet gjøre det billigere for foreldre å sende barna i barnehage. Samtidig skal vi jevne ut de store kvalitetsforskjellene mellom barnehager, bl.a. ved å sikre at pengene vi bruker på barnehage, faktisk går til barnas beste, og at kommuner får mulighet til å stille kvalitetskrav også til de private barnehagene.

Denne regjeringen vil forbedre skoleresultatene og øke gjennomføringen i videregående skole, men det bekymrer meg, som både Utdanningsforbundet og Elevorganisasjonen så tydelig sier, at en veldig stor andel av undervisningen i skolen i dag gjennomføres av lærere uten lærerutdanning. Da er det kanskje heller ikke så rart at det er tre ganger så mange som får spesialundervisning på 10. trinn som på 1. trinn, det er det motsatte av tidlig innsats, eller at drøyt halvparten av innvandrerguttene fullfører videregående opplæring, det er det motsatte av god integrering. I ungdomsskolen ser vi at flere elever opplever kjedsomhet og mangel på motivasjon.

Vi skal bygge en sterkere fellesskole, en skole der lærerne får bedre tid til å fange opp og følge opp dem som trenger hjelp og støtte, der elevene får arbeide mer praktisk og variert, der lærerne får konsentrere seg om undervisning og læring og oppleve tillit og pedagogisk handlingsrom, der vi er opptatt av at barna lærer grunnleggende ferdigheter tidlig, og at de får den støtten de trenger for å mestre disse, der flere fullfører og faktisk blir forberedt på arbeidsliv og videre studier, og der både lærere og elever får et godt lag rundt seg.

Skolen kan ikke løse alle problemer som kommer til uttrykk i vårt samfunn, men alle problemer vi har i samfunnet, kommer til uttrykk i våre klasserom. Regjeringens mål er at alle mennesker i Norge skal kunne leve et godt liv, og at ungene våre får et godt utdanningstilbud, er avgjørende for å nå dette målet. Utdanning er nøkkelen til jobb, til deltakelse, til å oppleve å være til nytte og dermed oppleve å høre til, men våre barn og unge kommer inn døren til skoler og barnehager som hele mennesker. Vi må sørge for at hele menneskene, med alt det de bærer på, får en sjanse til å lykkes, og vi må gjøre mer for at flere av våre lærere har lyst og overskudd til å stå lenger i våre klasserom.

Det er et oppdrag jeg og mine kollegaer i regjeringen tar på det største alvor, og jeg både håper og tror at representantene i denne salen vil være med på å løse nettopp det oppdraget.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H) []: Jeg vil først gratulere statsråd Tonje Brenna med et svært spennende og viktig ansvarsområde, og jeg ser frem til godt samarbeid.

Det viktigste resultatet vår regjering oppnådde på skoleområdet, er at langt flere fullfører videregående skole – åtte av ti – og mange av dem med det svakeste utgangspunktet løftet seg mest. Det er helt avgjørende for å bevare et samfunn med små forskjeller. Det overrasker meg at Hurdalsplattformen ikke har satt noe tydelig mål for hvor mange som skal fullføre fremover. Det bekymrer meg at der Hurdalsplattformen er tydelig, er på hva som skal reverseres – fjerne firerkravet for å komme inn på lærerutdanningen, fjerne kompetansekravene for dem som er utdannet før 2014, og også svekke fraværsgrensen. Mener statsråden at disse reverseringene vil bidra til at flere elever fullfører?

Statsråd Tonje Brenna []: La meg begynne med å takke for lykkeønskningene. Jeg vet at representanten Jan Tore Sanner vet hvor utrolig spennende den jobben jeg nå tar fatt på, er.

Det er ikke riktig at denne regjeringen ikke er opptatt av å sette seg mål for at flere skal bestå og komme gjennom skolen på en god måte, hvor de lærer det de skal. Derfor har vi helt tydelige mål på å øke kvaliteten i barnehagen. Vi har helt tydelige mål på å redusere prisen, sånn at flere barn får ta del i det barnehagefellesskapet, og vi har tydelige mål både for å utvikle skolefritidsordningen, som er en viktig del av barns skolehverdag, og for å øke kvaliteten i skolen. Jeg tror at veldig mange vedtak gjort på skoleområdet er godt ment, men at summen av vedtak gjort på skolefeltet dessverre har blitt så massiv at altfor mange lærere opplever å ikke ha tid til å undervise. Det går ut over kvaliteten, og det er denne regjeringen fast bestemt på å gjøre noe med framover.

Jan Tore Sanner (H) []: Jeg er enig i at både barnehage og skolefritidsordning er viktig, men det er helt avgjørende at elevene lærer å lese, skrive og regne skikkelig. Før hadde Arbeiderpartiet en lese-, skrive- og regnegaranti. Den er nå fjernet. Noe av det aller viktigste er å sørge for at de lærerne som underviser i norsk, engelsk og matte, har faglig fordypning. Vi ga nesten 50 000 lærere tilbud om videreutdanning. Det har gitt resultater. Lærerne sier selv at de er blitt bedre lærere. Jeg ser nå at de områdene hvor den nye regjeringen er mest tydelig, er der man skal fjerne disse kravene og senke kravene. Det bekymrer meg fordi det er så viktig at man har lærere som har faglig fordypning, og at vi sørger for at elevene som går ut av grunnskolen, kan lese, skrive og regne. Har man et faglig svakt utgangspunkt i overgangen til videregående skole, er det svært mange som dropper ut.

Hvorfor mener regjeringen at senkede krav er svaret på de utfordringene som skolen står overfor?

Statsråd Tonje Brenna []: Regjeringen mener selvfølgelig ikke at senkede krav er svaret, men vi må gjøre mer for at flere skal velge å bli lærere, og for at flere lærere blir værende i skolen. Kravet i lærerutdanningen på firer i matematikk er for rigid. Vi er opptatt av at flere skal ønske å søke seg til lærerutdanningen, men like viktig: Vi er opptatt av at lærerne skal få faglig påfyll gjennom hele arbeidslivet. Den satsingen kommer vi til å forsterke og fortsette med. Vi er opptatt av at det å jobbe i skolen skal være å jobbe på et utviklende sted, et sted hvor du opplever å få påfyll når du har behov for det, og at det ikke skal være regjering eller storting som bestemmer at det er akkurat i matematikk vi avskilter deg, slik at det er der du må ta etter- og videreutdanning. Vi tror at skolen selv vet hvor de har behov for å fylle på med kompetanse, og skolen kommer vi til å lytte til. Så er det viktig for meg å si at elevene våre skal lese, skrive og regne skikkelig fra et tidlig stadium i skolen. Det er åpenbart et mål for regjeringen. Det tror jeg heller ikke representanten Sanner egentlig er i tvil om.

Jan Tore Sanner (H) []: Jeg er ikke i tvil om at statsråd Brenna mener det er viktig, men det er ikke tydeliggjort i plattformen. Der hvor regjeringen er tydelig, er ved å fjerne firerkravet for å komme inn på lærerutdanningen. Det ble innført for å bidra til at flere studenter skulle gjennomføre, og de undersøkelsene som er gjort, viser at det har gått den veien.

Men tilbake til kompetansekravene: Det står i plattformen at regjeringen skal fjerne det kravet for dem som er utdannet før 2014. Det betyr at det fremover fortsatt vil være mange lærere som mangler faglig fordypning i disse grunnleggende ferdighetene. Jeg er helt enig i at det er mye annet som også er viktig i skolen, men det å lese, skrive og regne er en grunnleggende forutsetning for også å lykkes i andre fag. Også i praktiske fag er lese-, skrive- og regneferdighetene viktig. Hvorfor velger regjeringen å legge bort kravet om faglig fordypning?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg tror representanten Sanner velger, om ikke å misforstå – det ville kanskje være å dra det langt – så å forstå det slik. Med firerkravet i matematikk er det regjering og storting som bestemmer hvilke fag lærerne skal ta påfyll i, mens med vårt opplegg, når vi sier at man som lærer tar faglig påfyll gjennom arbeidslivet der det er behov for det, sier vi tvert imot at vi styrker flere av fagene i skolen. Vi er også veldig tydelig i Hurdalsplattformen på at det å ha en mer praktisk skole – styrke de praktiske og estetiske fagene også på etter- og videreutdanningssiden – er avgjørende. Det at elever er ulike når de kommer inn i skolen, må være en styrke. Uansett hva du har med deg i bagasjen, uansett om du vil lese deg til kunnskap om tid og rom, eller om du vil kjenne deg fram til det, uansett om du er praktisk sterk, teoretisk sterk eller begge deler, skal det være plass til deg i norsk skole. Derfor er denne regjeringen opptatt av å forsterke innsatsen for å gi bedre etter- og videreutdanning også i praktiske og estetiske fag.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg vil også gjerne begynne med å gratulere statsråden med utnevnelsen og ønske lykke til med en av regjeringens desidert viktigste oppgaver.

Det er to historier fra ungdommer som gjorde spesielt stort inntrykk på meg i valgkampen. Den ene var fra Tuva på 15 år, fra Sande i Sogn og Fjordane, som, siden hun var en liten jente, hadde jobbet målrettet for å komme inn på idrettslinjen på Sogndal vidaregåande. Det var hennes drøm, men på grunn av postnummeret hennes og at hun ikke lenger hadde fritt skolevalg, kunne hun ikke gå på idrettslinjen hun hadde drømt om.

Jeg vil også vise til Lukas på 16 år, fra Flateby i Enebakk i Viken, som kom inn på sitt fjerdevalg fordi de tre øverste skolene var for langt unna og fritt skolevalg ble fjernet i Viken, noe statsråden vet veldig godt, og som hun var med på.

Mitt spørsmål er om statsråden ser noen som helst negative sider ved å frata elever friheten til å være med og velge sin skole gjennom fritt skolevalg.

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg takker for lykkeønskninger fra sambygding Gulati, det varmer en ullsoknings hjerte.

Det finnes neppe noe perfekt inntakssystem for videregående utdanning, men det vi må sørge for, er at flest mulig får mulighet til å ta det utdanningsløpet de selv ønsker, i rimelig nærhet til der de bor, sånn at vi ikke gjør det vanskeligere enn nødvendig å fullføre og bestå.

Representanten kaller det fritt skolevalg. Jeg vil vel driste meg til å kalle det karakterbasert inntak, for det er det det betyr. Det betyr i realiteten at de med de aller sterkeste karakterene får velge plass først, mens alle andre må stille seg i kø. Så mener jeg at det er et fint prinsipp som har rådd i Norge i veldig mange år, nemlig at det er fylkene, som er tettest på både elevene, skolene og arbeids- og næringsliv, som er med på å avgjøre hvilke elever som skal kanaliseres til hvilke skoler etter at de har søkt. Det mener denne regjeringen fortsatt er et viktig prinsipp. Det vil vi holde fast ved, og vi vil reversere endringene Solberg-regjeringen gjorde.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil også gjerne starte med å gratulere statsråd Brenna med utnevnelsen til en av de aller viktigste jobbene i den nye regjeringen, og jeg ser veldig fram til et godt samarbeid framover.

Det er ikke noen overraskelse at den nye regjeringsplattformen på noen områder kunne vært mer ambisiøs etter SVs syn, også på kunnskapsfeltet, f.eks. når det gjelder å sikre at hver krone som er gitt til barnehagene i skattepenger og foreldrebetaling, faktisk går til barnas tilbud og ikke til store konserners private profitt. Der mener vi at det mangler flere grep i plattformen for faktisk å snu utviklingen, som å kreve at hver barnehage skal være et selvstendig rettssubjekt. Hvorfor er det viktig? Jo, det handler bl.a. om åpenhet og innsyn.

Da er mitt spørsmål om statsråden er åpen for å komme fram til flere tiltak på dette feltet, f.eks. i tråd med Storberget-utvalgets anbefalinger.

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg takker så mye for nok en hyggelig lykkeønskning.

Regelverket vårt for barnehagen ble utformet i en tid da vi hadde et stort behov for å bygge ut mange nye plasser raskt. I dag er bildet et ganske annet. Omtrent halvparten av barnehagene våre drives av private, og i løpet av årene som er gått siden barnehageforliket ble inngått, har andelen private barnehager økt, og antallet konserner som nå driver barnehager, har også økt.

Jeg vil gi representanten helt rett i at det er behov for å fornye og forsterke regelverket her, sånn at vi sørger for at barnehagene ikke drives av profitt, men av et ønske om å drive gode barnehager. Derfor har regjeringen sagt at vi skal se på lovverket. Det vil Stortinget absolutt bli involvert i, og målet må være at mer av pengene man tjener på barnehager, går tilbake til barna – sammen med et sterkere fokus på kvalitet, lavere pris for foreldrene når de skal betale for plassen, og at kommuner også får være med og påvirke hvilke barnehager som får lov til å etablere seg i hvilke kommuner.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er godt å høre, og målet for SV er at hver krone vi bruker på barnehage, skal gå til et enda bedre tilbud for barna – bedre bemanning, økt kompetanse, bedre rom og utstyr, bare for å nevne noe. Dette haster, for hvis utviklingen forsetter som nå, vil faktisk halvparten av de private barnehagene være eid av de fem største kommersielle barnehagekonsernene innen 2029. Da mener SV at det er litt for svakt at regjeringsplattformen f.eks. kun sier at det vil vurderes om det skal innføres en kommunal forkjøpsrett for barnehager som selges, når dette allerede er utredet av Storberget-utvalget.

Derfor vil jeg spørre statsråden om når hun tar sikte på å lande denne vurderingen, sånn at vi kan ta de nødvendige grepene for å hindre videre ensretting og kommersialisering av barnehagene våre.

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg deler engasjementet for at målet for dem som driver barnehager, må være å drive gode barnehager, og at det er kvalitet, trivsel, lek og læring for ungene som er det aller viktigste.

Så vil jeg si at det å utforme et nytt lovverk for dette feltet, som for veldig mange andre felt, er komplisert. Med den kjappe hoderegningen jeg har klart å gjøre etter at jeg gikk i den norske fellesskolen under daværende kunnskapsminister Gudmund Hernes, har jeg regnet meg fram til at det er ca. 123,5 timer siden jeg satte meg i statsrådstolen. Jeg har derfor ikke noe eksakt tidspunkt for når vi vil komme tilbake til Stortinget med disse reglene, men jeg kan forsikre representanten om at engasjementet er stort, først og fremst for at ungene våre skal få ha høy kvalitet i barnehagen når de går der, og også for å regulere dette bedre – til beste for unger i våre barnehager.

Abid Raja (V) []: Aller først vil jeg gratulere statsråd Tonje Brenna med det som flere allerede har vært inne på: en av de aller viktigste postene i regjeringen. For den handler om barn og unge og oppvekst, og den handler også om lærere, elever og å få til dette gode samarbeidet.

Jeg husker statsråden fra mitt første møte med henne på en skoledebatt – det er vel kanskje tolv–tretten år siden – og jeg ser at energien, blidheten og kunnskapsrikheten er både videreutviklet og fullstendig til stede. Dette blir et godt samarbeid på Stortinget, og jeg ser fram til det.

Så handler denne debatten også om å løfte fram noen forskjeller, og vi i Venstre har jo ingen utfordringer med det private – om det dreier seg om private skoler, profilskoler – vi mener det er et viktig tilskudd i Norge. Jeg lurer egentlig på hva statsråden vil si til alle dem som jobber i disse skolene, alle dem som har benyttet seg av disse skolene, og ikke minst foreldre som har vært veldig glad for det tilbudet som har vært der. Vil hun kunne si noe betryggende til disse, tatt i betraktning det som står om dem i regjeringserklæringen?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg takker for hyggelige og hjertelige lykkeønskninger, og jeg sender dem også tilbake. Det er hyggelig å se representanten Raja igjen.

Til alle dem som går i en privat skole, til alle dem som jobber der, og til alle foreldre som har valgt privatskole for barna sine, vil jeg si: Tusen takk for at dere gjør den jobben dere gjør. Tusen takk for at dere går på skolen hver dag, gjør lekser, leser det dere skal, og pugger til prøver.

Men jeg vil også si til oss som politikere at hvis vi skal lykkes med målet om å styrke fellesskolen, kommer det til å gå på bekostning av en del bevilgninger og prioriteringer vi gjør. President, du må tilgi meg hvis jeg husker feil tall, men jeg lurer på om ikke Solberg-regjeringens budsjett la opp til at vi skulle bruke om lag 6 mrd. kr på private skoler. Det er 6 mrd. kr som kunne vært brukt på fellesskolen. Jeg sier ikke med dette at denne regjeringen vil kutte alle de overføringene, men jeg sier at det er verdifulle penger for oss, som vi kan investere på utdanningsfeltet til beste for alle norske barn og unge som skal gå i vår felles kunnskapsskole i årene som kommer.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: For Høyre er den norske helsetjenesten pasientens helsetjeneste. Det er alltid pasienten vi ser for oss når vi skaper politikk for å løse de viktige utfordringene som finnes på helsefeltet. Det er bestemor, som fortjener å kunne velge selv også når helsen svikter og hun trenger hjelp i hverdagen. Det er gutten som har slitt med psykiske plager, og som ønsker å velge seg et behandlingstilbud uten medisiner. Det er hun som har fått beskjed om at det kan være kreft i tykktarmen, og som er sjeleglad for at ventetiden til utredning blir kort, fordi de offentlige helsetjenestene tar i bruk ledig kapasitet hos private.

Det har flyttet nye krefter inn i Helsedepartementet, og med på det flyttelasset er verken valgfrihet for pasienter eller tillit til at det er pasienten som vet best om seg selv. I Hurdalsplattformen – eller Huddarnsplattformen, som vanlige folk i området øverst på Romerike, der jeg bor, kanskje ville sagt – blir ikke pasientens helsetjeneste nevnt med ett eneste ord. Til tross for at det i plattformen står at regjeringen skal «flytte makt til vanlige folk på alle områder i samfunnet», så gjelder det da tydeligvis ikke for pasientene. Pasienter og eldre skal få mindre makt og mindre valgfrihet. Der vi gjennom åtte år har skapt en helsetjeneste hvor systemet må tilpasse seg pasienten, snur Arbeiderpartiet og Senterpartiet opp ned på dette og setter systemet først.

Ikke bare har pasientens helsetjeneste vært en helsetjeneste der det viktigste spørsmålet vi stiller pasienten, er: Hva er viktig for deg? Pasientens helsetjeneste har de siste åtte årene levert helsehjelp av høy kvalitet med kortere ventetid. Fra 2013 til 2020 er ventetidene i sykehusene redusert med to uker. Ventetiden innenfor rusbehandling er nær halvert siden vi overtok i 2013, fra 59 til 33 dager. Vi vet, og mange av oss har kjent på det, at hver eneste dag en må vente, kan være tøft og vanskelig både når man er pasient, og når man er pårørende.

Oppskriften for å redusere helsekøer og ventetider er ikke å si nei til å ta i bruk alle gode krefter som vil bidra i helsetjenesten. Oppskriften for å sikre pasienter større trygghet er ikke ved å flytte makten fra dem og tilbake til systemet.

Vi er fornøyd med at den nye regjeringen vil følge opp arbeidet med å sikre en fastlegeordning som er bærekraftig og fremtidsrettet. Vår handlingsplan for 2020–2024 er en historisk styrking av allmennlegetjenesten med 1,6 mrd. kr. Så vet vi at utfordringene ikke bare kan løses med mer penger. Arbeidsbelastningen må ned, og vi må bidra til å få redusert den økonomiske risikoen som er forbundet med fastlegedrift. Det må skapes trygge og spennende fagmiljøer, og det må sørges for god oppfølging og tilrettelegging i spesialiseringsløpet.

Vi håper også at den nye regjeringen følger opp vår enorme satsing på kompetanse i helse- og omsorgssektoren. En faglig sterk helsetjeneste er livbøyen og tryggheten for pasienter og pårørende – i forebyggende helsetjeneste, i spesialisthelsetjenesten, i kommunehelsetjenesten, i psykisk helsevern.

Den nye helseministeren vil møte et konstruktivt Høyre her i Stortinget, men hun vil også møte et kompromissløst Høyre når det gjelder å stå på pasientens og valgfrihetens side. Vi kan ikke akseptere at denne regjeringen river ned pasientens helsetjeneste vedtak for vedtak. Vi vil kjempe for eldres rett til å ha frie brukervalg, ruspasientenes rett til fritt å velge seg til et behandlingssted selv. Vi vil kjempe for at pasienter fortsatt skal få rask og riktig helsehjelp ved at private krefter skal få bidra med sitt mangfold, sin ledige kapasitet og sin innovasjon.

Høyre har lang tradisjon for å flytte makt fra systemet til pasienten og å kjempe for sterkere pasientrettigheter. At Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå svekker pasientrettighetene ved å fjerne det frie valget til behandling som alvorlig syke pasienter har behov for, og ved å fjerne fritt brukervalg i eldreomsorgen, er trist. Vi har stått og vil alltid stå på pasientens side, og vi vil fortsette å skape pasientens helsetjeneste.

Til slutt vil jeg ta opp Høyres forslag.

Presidenten: Representanten Tone Wilhelmsen Trøen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Cecilie Myrseth (A) []: Først vil jeg få gratulere representanten som ny komitéleder i helse- og omsorgskomiteen. Vi i Arbeiderpartiet ser fram til et konstruktivt og godt samarbeid i komiteen, noe som er særlig viktig nå når vi har en mindretallsregjering.

Representanten Wilhelmsen Trøen nevnte at man skal stå på pasientens side. Men det gjelder åpenbart ikke alle pasienter. Den første saken som representanten tok opp da hun ble helsepolitiker, var kampen for abortnemnder. Det må jeg si jeg reagerte ganske mye på, ikke minst når vi har bakteppet til den forrige regjeringen, som jo avgjorde abortloven på bakrommet i stedet for i flombelysning, slik Arbeiderpartiet nå ønsker å gjøre i regjering. Spørsmålet er: Hvorfor mener representanten at en nemnd er bedre skikket enn kvinnen selv til å ta viktige beslutninger for hennes liv?

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Først vil jeg si takk. Jeg ser også frem til å samarbeide med representanten Myrseth. Jeg tror ordene gratulerer og takk må være de som er mest brukt her i salen i dag, og det sier vel litt om at maktovertakelser er gode her i Stortinget også.

Høyre har gått til valg på at dagens abortlov skal ligge fast. Det innebærer selvbestemt abort til tolvte uke, og det innebærer at vi skal beholde nemndene. Det er ikke kontroversielt, det står i Høyres stortingsvalgprogram. Så har vi en fri og uavhengig presse i dette landet, og når man blir intervjuet om sin nye oppgave som leder av helsekomiteen, kan man faktisk ikke velge hva som blir overskrift og ingress. Jeg snakket med journalisten om veldig mange andre saker. Jeg er innstilt på at vi gjerne kan jobbe sammen for å se hvordan abortnemndene kan fungere bedre. Høyre i regjering har også gjort mye for å sikre at abortnemndene fungerer godt. Men Høyres politikk på dette området ligger helt fast.

Siv Mossleth (Sp) []: Jeg vet ikke helt hva representanten Wilhelmsen Trøen tenker om rovdyrutfordringer, men det henger i høyeste grad sammen med psykisk helse. Folk i Akershus er blitt skremt av ulv. De har mistet både husdyr og kjæledyr. Og reineierne i Nordland fortviler. De siste årene har rovviltplagene akselerert. Reinen er rovviltets viktigste byttedyr hjemme hos meg. Det første reinbeitedistriktet legges nå øde, og mange andre distrikter har knapt dyr å slakte. Likevel minker flokkene. Kan representanten Wilhelmsen Trøen og Høyre nå tenke seg å støtte en mer restriktiv rovviltpolitikk?

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Jeg kommer fra et område som har utfordringer med ulv. Jeg har naboer og kjenner veldig mange som synes det er utrolig krevende å leve med det. Jeg hadde der jeg bodde tidligere, på Eidsvoll, en nabo som en sommer mistet nesten halve saueflokken sin på beite i vårt område. Jeg har veldig stor forståelse for at det er krevende. Men så er det slik at rovdyrpolitikken vår også skal balanseres, og jeg og Høyre står på det som er rovdyrforliket her i Stortinget, og håper at den nye regjeringen, med Senterpartiet, vil sikre at det som har vært vedtatt her i Stortinget som et bredt forlik når det gjelder bestanden av ulv og andre rovdyr, vil bestå fremover. Det er viktig for veldig mange.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg gleder meg også til å jobbe sammen med representanten Wilhelmsen Trøen i helse- og omsorgskomiteen. Det er kanskje litt tidlig å gratulere med komitélederplassen. Det er vel rimelig å si at det 100 pst. sikkert at det blir det, men det er vel først i morgen.

Jeg har vært enig i mye av det Høyre har gjort i helsepolitikken. Jeg mener de har gjort mye bra. Men jeg må si at det er ganske provoserende å oppleve at det siste regjeringen legger fram, er en inndekning på ca. en halv milliard kroner, 500 mill. kr, fra vanlige folk og mange uføre, syke mennesker som ikke har god økonomi, som altså får økt egenandelstaket med nesten 500 kr. Hvordan mener representanten Wilhelmsen Trøen at det er riktig? Regjeringen foreslo faktisk enda høyere tak i sitt budsjettforslag for dette året. Fremskrittspartiet fikk slått det til bakken og fikk fjernet den økningen, men nå registrerer jeg altså at den forrige regjeringen kommer med et nytt forslag som vil bety mye for mange.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: For Høyre har det vært viktig å gjøre noe med egenandelstaket for å gjøre ordningen mer sosial. De som har hatt og har høye helseutgifter, har betalt veldig mye i egenandeler. Sammenslåingen av disse to takene er en forenkling for brukerne. Og så må vi ikke glemme at en del grupper – minstepensjonister, barn og mennesker med yrkesskader – allerede er skjermet fra en del av dette. Én av fire nordmenn har i dag frikort, og ved å slå sammen disse to takene blir frikortgrensen 1 715 kr lavere for de pasientene som tidligere ikke måtte forholde seg til bare én grense, men som måtte fylle opp begge frikortbeløpene før de kunne få frikort. Jeg er klar over at Fremskrittspartiet har vært uenig med Høyre i denne saken, men dette er Høyres politikk.

Marian Hussein (SV) []: Erna Solbergs regjering valgte å innskrenke norske kvinners abortrettigheter. Dette var første gang abortloven ble innskrenket på de over 40 årene den har vært på plass. Det var altså Høyre og Solberg som åpnet ballet om endringer. Norske kvinner ga regjeringen Solberg tydelig beskjed om at dette ikke var ønsket, ved å ta til gater og torg over hele landet for å protestere.

Årets valg gir også et grunnlag for å liberalisere abortloven og reversere endringene som ble gjort av Solberg-regjeringen. Jeg har registrert at representanten Wilhelmsen Trøen har varslet kamp for å hindre liberalisering.

Jeg har en drøm om at partiet Høyre tar norske kvinner på alvor og lytter til kravet fra befolkningen om at kvinners selvbestemmelse skal respekteres. Kvinner skal selv ha råderett over egen kropp. Hvorfor ønsker representanten Wilhelmsen Trøen å holde på et slikt overformynderi overfor norske kvinner?

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Abortloven balanserer to utrolig viktige hensyn: hensynet til kvinnen og hensynet til fosteret og fosterets rettsvern. Den abortloven vi har hatt siden 1978, har tjent oss godt, og vi har klart å ivareta denne utrolig viktige balansen. Så når representanten Hussein sier at vår regjering åpnet et ball om å diskutere abortloven, er det helt feil. SV har mye tidligere enn dette sagt at de ønsker en utvidet grense for selvbestemt abort.

Det er helt naturlig, og vi må våge å diskutere abortloven. Den er utrolig viktig, men Høyres standpunkt er helt klart, og vi trenger ikke å starte noen omkamp eller kamp. Vårt standpunkt ligger helt fast: Dagens abortlov står fast for oss. Det innebærer selvbestemmelse for kvinnen inntil tolvte uke, som er utrolig viktig. Det innebærer også at vi fortsatt ønsker å ha abortnemnder, for vi mener det er viktig også for kvinnen når hun skal ta et vanskelig valg.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Willfred Nordlund (Sp) []: Jeg vil gratulere Norge med en ny regjering, de som er blitt utnevnt til viktige verv, og ikke minst alle som har fått plass i denne salen.

Den nye regjeringen vil i samarbeid med Stortinget ha alle forutsetninger for å levere en ny og mer rettferdig politisk kurs og utvikling i hele landet, i tråd med hva folk har ønsket.

Et av de viktige grepene i plattformen er at vi som fellesskap skal løse omstillingen vi står i. Staten skal altså ta en mer aktiv rolle. Staten er en viktig premissgiver og samspiller for at vi bruker de norske ressursene til verdiskaping til det beste for felleskapet.

Solberg-regjeringen glemte sammenhengen mellom at når og der næringslivet går godt, særlig i distriktene, er det behov for at lokalsamfunnene har muligheter til å legge forholdene til rette for at det også skal medføre bolyst og utvikling. Når lokalsamfunn føler at de stadig er under angrep, nytter det ikke at lokalt næringsliv går godt alene. Den nye regjeringen har en helt annen forståelse av sammenhengene, og det vises i plattformen.

Historien om Norge er en historie om spredt bosetting, store, spredte naturressurser og folk som så muligheten. Vi har nå fått en regjering som ønsker å bygge hele landet, som vil satse på de mulighetene som finnes overalt til økt verdiskaping, sikre at vi får befolkningsutvikling i alle deler av landet.

Vi er nødt til å forbedre handelsbalansen med utlandet. Å øke norsk eksport er et klart mål for regjeringen og Senterpartiet. Slik finansierer vi vår felles velferd og sikrer at folk har en jobb å gå til.

Senterpartiets energi- og industripolitikk tar utgangspunkt i bruk av naturen. Det gjør også den nye regjeringens politikk. Menneskelig aktivitet i og bruk av naturen medfører nødvendigvis spor. Det gjelder å få til balansen. Næringslivet har også her et selvstendig ansvar.

Verden etterspør i større grad produkter med lavt klimaavtrykk. De norske industrimiljøene sitter på kompetanse som er avgjørende i omstillingen til lav- og nullutslippsløsninger. Gjennom en grønn industrioffensiv kan Norge skape jobber, trygge framtidens velferd og bidra til å kutte verdens utslipp. For å få alt dette til er det viktig at vi sikrer bedre rammebetingelser, og at norske naturressurser, herunder f.eks. rimelig fornybar kraft, forblir et konkurransefortrinn for norsk industri.

Jeg registrerer at regjeringen i større grad vil bidra til at bedrifter kan utvikle og skalere industriell teknologi i Norge, f.eks. gjennom et grønt statlig investeringsselskap. Det er framtidsrettet.

Kapasiteten i strømnettet skal forsterkes i hele landet, og konsesjonsbehandlingstiden skal kortes ned. Disse grepene er helt avgjørende for å bygge opp nye industriarbeidsplasser.

Regjeringen ønsker å få fortgang i arbeidet med å lage en enda større industri rundt Norge som romnasjon. Det er jeg meget glad for, særlig som vesteråling. Det er et kappløp hvor staten er nødt til å være med og bidra.

Vi er nødt til å fortsette arbeidet med å forenkle og redusere byråkratiet, samtidig som vi skal ha gode kontrollrutiner.

Handelsnæringen og næringsmiddelindustrien er næringer som sikrer stor sysselsetting og arbeidsplasser i hele landet. De bidrar til levende lokalsamfunn og aktivitet i by og bygd, samtidig som det er behov for bedre reguleringer. Kjedemakten må reduseres.

Den maritime næringen som vi ser i hele landet, er en viktig hjørnestein i mange lokalsamfunn og skaper store verdier. Regjeringen og Senterpartiets mål er at politikken skal legge til rette for videre vekst innen maritim sektor, med norske lønns- og arbeidsvilkår og internasjonal konkurranseevne. Det potensialet er stort.

Vi har fått en regjering som ser verdien av jord- og skogbruket, hva næringene betyr for arbeidsplasser, beredskap og aktivitet i hele landet. Det blir en viktig oppgave å tette inntektsgapet og sørge for at vi fortsatt har jordbruk over hele landet. Jordvernet er i denne sammenhengen viktig. Her må vi være langsiktige og føre en restriktiv politikk. En mer offensiv politikk for skogindustrien er også god næringspolitikk, god distriktspolitikk og ikke minst god klimapolitikk.

Fiskerinæringen er av stor betydning for norsk økonomi, for verdiskapingen, eksporten, bosetting og arbeidsplasser langs hele kysten. I regjeringsplattformen er det sentralt å ivareta de distriktspolitiske målsettingene i fiskerilovgivningen om arbeidsplasser og bosetting i kystsamfunn. Samtidig er det mye som skal løses for å oppnå alle disse målene. En ny kvotemelding må derfor på plass for en utrolig viktig næring for hele landet. Samtidig skal vi fortsatt bidra til å utvikle en stadig mer bærekraftig havbruksnæring som gir aktivitet.

Til syvende og sist: Næringspolitikken er helt avgjørende for å lykkes med de andre politiske målsettingene denne regjeringen har satt seg fore. Jeg ser fram til de neste årene med et godt samarbeid mellom regjering og storting for å løse dette.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Jeg syntes det var veldig flott å høre representanten Nordlund snakke om næring i distriktene, for i Nationen i går kunne vi lese at Rørosmeieriet varsler dyrere melk etter plutselige kutt i distribusjonstilskuddet. Dette er sikkert ikke overraskende for Senterpartiet, all den tid den nye plattformen legger opp til mindre konkurranse og mer monopol i mat- og landbrukspolitikken. Det som imidlertid overrasker meg litt, er at man ikke ser at økt grad av monopol vil føre til dyrere og dårligere tilbud for vanlige folk, samtidig som det også vil medføre store konsekvenser for nettopp næringslivet i distriktene, som Q-Meieriene og Rørosmeieriet. På Røros jobber det nesten 50 stykker, og dette vedtaket kan bidra til å sentralisere bort jobbene deres.

Så derfor, til representanten Nordlund: Vil Senterpartiet være med på en mer forutsigbar løsning for dem som jobber hos Rørosmeieriet og Q-Meieriene, enn å stå fast på å knekke på plass monopol gjennom å kutte hele distribusjonstilskuddet bare på noen få dager?

Sverre Myrli hadde her overtatt presidentplassen.

Willfred Nordlund (Sp) []: Jeg vil takke representanten for at hun hadde merket seg at vi har en framtidsrettet og offensiv næringspolitikk, og det skulle nå egentlig bare mangle.

Det er riktig at det er gjort et vedtak i direktoratet som sier at man skal ta bort tilskuddet til Rørosmeieriet og Q-Meieriene, og vi får komme tilbake til hvordan det eventuelt slår ut. Men det er helt åpenbart for både regjeringen og Senterpartiet at vi er nødt til å se på hvordan kjedemakten reguleres i dette, og hvordan næringsmiddelindustrien håndterer dette. Vi skal fortsatt legge til rette for utvikling av gode lokalmatprodusenter, men det kan ikke skje på bekostning av at noen skal betale for noen få.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Senterpartiet har på inn- og utpust kritisert det de har kalt en storstilt sentralisering de siste årene av postkontor, lensmannskontor og andre statlige kontorer, som ikke nødvendigvis har ansatt mange folk i lokalsamfunnene, men hvor Senterpartiet har stått på barrikadene. I går, dagen etter statsministerens erklæring, kom beskjeden om at Nortura, bøndenes egen organisasjon, sentraliserer og legger ned to linjer: på Steinkjer og på Forus. 79 vanlige folk på Steinkjer mister jobbene sine. Dessverre har jeg ikke sett Senterpartiet stå på barrikadene for disse distriktsarbeidsplassene. Gharahkhani i Arbeiderpartiet sa i sitt innlegg at det nå må bli slutt på Norturas sentralisering. Norturas styreleder skylder på politiske rammebetingelser når det gjelder hvorfor de gjør dette.

Hva er Senterpartiets plan for å få Nortura til å snu og opprettholde de 79 arbeidsplassene på Steinkjer som er besatt av helt vanlige folk?

Willfred Nordlund (Sp) []: Det er helt riktig observert at vi har hatt en veldig sentraliserende regjering, som også representanten Sivert Bjørnstad har vært en del av. Det har Senterpartiet vært kritisk til sammen med veldig mange andre. Det viser for øvrig også valgresultatet.

Når det gjelder representantens spørsmål, er dette noe som styret i Nortura har besluttet, uten at Senterpartiet har hatt muligheten til eventuelt å endre de rammebetingelsene som ledet til denne konklusjonen. Det har derimot representanten Sivert Bjørnstad hatt full anledning til de siste åtte årene, men har valgt ikke å gjøre det.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Gharahkhani og Arbeiderpartiet sier på Stortingets talerstol til Nortura at det må bli slutt på sentraliseringen – når Arbeiderpartiets representant sier det, hvorfor kan ikke da Senterpartiets nye leder av næringskomiteen, Willfred Nordlund, slutte seg til det samme? Det merkelige her er at styrelederen i Nortura sier at det er politiske rammebetingelser som gjør at de må foreta dette kuttet. Ja vel, kan man ikke da heller si hvilke rammebetingelser man vil endre for å få Nortura til å snu i denne saken og opprettholde de 79 arbeidsplassene på Steinkjer? Det var helt vanlige folk som mister jobben sin? Jeg tror ikke det var mange av de ansatte i Nortura på Steinkjer i går som følte at det var vanlige folks tur. Tvert imot!

Willfred Nordlund (Sp) []: Jeg synes det er trasig det som skjer. Jeg mener at Nortura burde ha undersøkt det nye politiske handlingsrommet og hatt en dialog med regjeringen. Om det kommer til å skje framover, vet jeg ikke. Det er det som vil være resultatet dersom Nortura selv ikke tar ansvar for utviklingen.

Når det kommer til spørsmålet om hvilke rammebetingelser som den nye regjeringen og vi på Stortinget skal komme med som gjør at man hindrer den typen industrisentralisering, tror jeg representanten har god anledning til å sette seg inn i plattformens mange tiltak for å redusere kjedemakten, sånn at det blir enklere for de store markedsregulatorene å gjøre det samtidig som de skal tjene penger. Det er klart at et privat selskap er nødt til å tjene penger. At det skjer innenfor de betingelsene som den avgåtte regjeringen har stått for, er helt åpenbart – konsekvensen ser vi nå med det vedtaket som styret i Nortura beklageligvis har fattet.

Linda Hofstad Helleland (H) []: Gratulerer til representanten Myrli med et ærefullt verv som visepresident i Stortinget, og gratulerer også til representanten Nordlund som leder av næringskomiteen. I Høyre ser vi veldig frem til å samarbeide med Senterpartiet i komiteen.

Mitt spørsmål etter å ha lest plattformen, og særlig det som handler om verdiskaping og næringsliv, er knyttet til et punkt som jeg håper representanten nøkternt egentlig kan forklare hva inneholder. Det er knyttet til punktet om å utrede et statlig eierskapsinstrument. Hva betyr det?

Willfred Nordlund (Sp) []: Den nye regjeringen er helt tydelig på at staten skal bli en større og mer aktiv medspiller for å legge til rette for de nye framtidsrettede næringene. Og det er helt åpenbart at slike utredninger vil komme til Stortinget for behandling – om hvilke virkemidler vi skal legge til grunn som stat for en aktiv eierskapspolitikk. Det er helt åpenbart at en del av de måtene den forrige regjeringen har behandlet eierskapspolitikken på, har vært at alt skal få lov til å være som det har vært. Man skal få lov til å styre seg selv. Dessverre ser vi effekten av det rundt omkring. Noen plasser får man ikke beholdt den industrien man har, og man får heller ikke adgang til å få på plass nye industrier. Noen gode etableringer har det vært, men staten må være med som en aktiv bidragsyter i den omstillingen vi skal inn i – og den ser jeg fram til å få lov til å være med på å utforme.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Halleland (FrP) []: Gjennom de siste åtte årene, eller kanskje særlig sju av dem, har samferdselssektoren i Norge opplevd tidenes løft. Med Fremskrittspartiet i Samferdselsdepartementet og som avgjørende stemme i samferdselspolitikken har samferdselsbudsjettet nesten blitt doblet sammenlignet med hva den forrige rød-grønne regjeringen etterlot seg i 2013.

Samferdselsminister Nygård overtar ansvaret for et departement og en sektor med høyt aktivitetsnivå. Etter to perioder med kraftfull satsing på vei, jernbane, sjøtransport og flyplasser danner det seg selvsagt forventninger til fortsettelsen.

Det overrasker neppe at jeg vil mene at Hurdalsplattformen har sine svakheter, men det er faktisk deler av innholdet som også lover bra – om regjeringen leverer på det, vel å merke. Og president, det tenker jeg at du personlig tar deg av å passe på blir fulgt opp!

Allerede i innledningen til kapitlet om transport legges det til grunn at samferdselsinfrastrukturen binder Norge sammen og er helt avgjørende for bosettingen og arbeidsplasser over hele landet. Den omstillingen som vi står foran, hvor samfunnet og næringslivet vårt skal tilpasse seg nye markeder og nye tider, krever tiltak fra det offentlige for å opprettholde og styrke konkurranseevnen for norsk næringsliv. God infrastruktur i havner, flyplasser og ikke minst et godt og sikkert veinett må til for å klare dette. Da kan vi sikre verdiskaping og ivareta arbeidsplasser over hele landet.

Det er alltid lurt å prioritere de mest samfunnsøkonomiske prosjektene. Men hva er det som gjør at noen prosjekter blir mer lønnsomme enn andre? Jo, det er akkurat bruken av prosjektet. Derfor er finansieringen viktig. Når det da blir investert i nye veiprosjekter, kan vi ikke innføre bompenger, som reduserer bruken av de samme prosjektene og reduserer lønnsomheten.

Fremskrittspartiet er tydelig på at offentlige veier er et offentlig ansvar. Vi mener infrastrukturen skal finansieres over skatteseddelen, sånn som vi også finansierer andre viktige offentlige oppgaver. Gjennom de siste åtte år har Fremskrittspartiet som eneste parti mot bompenger fått redusert bruken av bompengene i veiprosjekter, der bompengeandelen har gått ned fra 42 pst. i Stoltenberg-regjeringen til 28 pst. med Fremskrittspartiet. Bare siden i fjor har vi sikret 2,5 mrd. kr til reduksjon og fjerning av bompenger. Så når regjeringen skriver i plattformen at den vil «utrede løsninger som kan erstatte bompenger i fremtiden», kan jeg på vegne av Fremskrittspartiet og alle landets bilister gi dere den beste løsningen helt uten behov for kostbar og tidkrevende utredning: Erstatt bompengene med statlig fullfinansiering.

Satsing på vei har ikke bare sørget for at flere veier har blitt bygd, men vi har også bedret måten de blir bygd på. Nyvinningen Nye Veier AS har ikke bare hevet taket for hva som er mulig å få til i samferdselssektoren, de har også løftet golvet ved å gjøre hele prosesser både hos seg selv og Statens vegvesen mye bedre. Nye Veier alene har spart skattebetalerne for over 25 mrd. kr og sørget for at vi får bedre veier raskere, og at store summer er blitt frigjort til andre gode formål. Benytter den nye regjeringen seg av alle de gode verktøyene som den overtar, har den gode forutsetninger for å lykkes.

I mai i år gjorde Stortinget flere vedtak som løftet opp bruken av biogass og skulle sikre en likebehandling mellom bruk av biogass, elektrisitet og hydrogen. Dette vedtaket førte til stor optimisme i næringen, og på bakgrunn av det tok flere investeringsbeslutninger for etablering av både ny produksjon og kjøp av utstyr. I budsjettforslaget fra tidligere regjering velger de å svare på dette vedtaket med å be Stortinget om å gå bort fra det samme vedtaket, fordi effekten av utslippsreduksjoner er uviss. Det er helt utrolig hvor stemoderlig en kan behandle biogass og en hel bransje. Skal vi lykkes med utslippsreduksjoner, er vi ganske enkelt helt nødt til å bruke og utnytte tilgjengelige teknologier. Jeg håper derfor at ny regjering står ved vedtaket fra mai og omgjør tidligere regjerings forslag og sikrer likebehandling av biogass med andre nullutslippsteknologier.

Presidenten: Presidenten skal på Hallelands oppfordring passe på litt av hvert, bl.a. at neste taler er Sveinung Rotevatn.

Sveinung Rotevatn (V) 16:27:34: Skal Noreg lykkast, treng vi ein sunn økonomi, og vi treng eit konkurransedyktig næringsliv. Difor har Venstre i mange år, i opposisjon og posisjon, jobba for å gjennomføre eit grønt skatteskifte. Med det meiner vi at det må løne seg å gjere meir av det vi vil ha meir av – skape jobbar, byggje sterke bedrifter – og det må løne seg mindre å gjere det vi vil ha mindre av, nemleg å forureine.

Bedrifter som får for høge skattar, vågar ikkje å investere. Billege fossile løysingar kjem til å utkonkurrere dei berekraftige alternativa med mindre det kostar å forureine. Eller som Kongen las i trontalen – i og med at dette trass alt også er ein debatt om trontalen:

«Det viktigste tiltaket er at prisen for å slippe ut klimagasser må gå opp.»

Eit grønt skatteskifte stod sentralt for den borgarlege regjeringa. Det ser dessverre ut til at Gahr Støre-regjeringa har valt motsett inngang: Skattane skal opp slik at det løner seg mindre å skape arbeidsplassar, og klimaavgiftene skal ned slik at det løner seg meir å forureine.

I Hurdalsplattforma er den nye regjeringa klar på at ho no skal auke skattane, sjølv om inntektene frå det sjølvsagt aldri vil kome i nærleiken av å finansiere dei løfta som vart gjevne gjennom valkampen, men det var venta. Det som var litt meir overraskande, var kor svak klimaprofilen i denne plattforma faktisk vart. Den borgarlege regjeringa sitt mål om å få ein CO2-pris på 2 000 kr i 2030, støttar også denne regjeringa. Det er bra. Men ein seier ingenting om kor raskt ein skal setje opp prisen, og jo saktare det går, jo mindre vert klimaeffekten. Og ein vil gjere unntak for ein av våre aller største utsleppskjelder, nemleg vegtrafikken. Dei vil gjere det dyrare å kjøpe miljøvenlege bilar og vil gje fleire unntak for kven som skal betale for utsleppa sine. Kort sagt set ein det grøne skatteskiftet i revers.

Og dette gjer regjeringa under overskrifta «En rettferdig klimapolitikk». Det høyrest jo veldig fint ut – rettferdig klimapolitikk. Kven kan vel vere mot det? Problemet er at eg til dags dato aldri har høyrt nokon bruke omgrepet «rettferdig klimapolitikk» utan at dei brukar det for argumentere for å svekkje eit klimatiltak. Elbilar skal verte dyrare. Det er rettferdig. Drivstoffet skal verte billegare. Det er rettferdig. CO2-avgifta skal få fleire unntak. Det er rettferdig. Den grunnleggjande utfordringa er at ein i mangel på truverdige svar i klimapolitikken heller forsøkjer å gjere mykje av klimapolitikken til sosialpolitikk. Det må ein gjerne ønskje å gjere, for det er fint med sosialpolitikk. Problemet er at ein må få ned utsleppa. Det er utfordringa klimapolitikken skal løyse.

Er det noko som er urettferdig klimapolitikk, så er det at utsleppa går opp, for ingenting er meir urettferdig enn klimaendringar. Rike land og rike personar har størst utslepp. Fattige land og fattige personar har lågast utslepp, men opplever dei største konsekvensane av klimaendringar utan kontroll – med ørkenspreiing, havstiging, dårlegare vilkår for jordbruk, m.m.

Ein rettferdig klimapolitikk, i tillegg til å fungere, er også ein klimapolitikk som likebehandlar. Eitt tonn CO2 er eitt tonn CO2, og når regjeringspartia i ulike settingar vil gje unntak for forureinar betalar-prinsippet – for fiskerinæringa, for avfallsforbrenninga, for veksthusnæringa, for vegtransporten – ja, så må det bety at nokon andre skal kutte meir i staden, elles går det ikkje opp. Men kven dei andre er, det høyrer vi aldri noko om. Eg er litt usikker på om dei finst. I så fall står vi berre igjen med éin ting, og det er svekte klimatiltak, mindre klimakutt.

Ein politikk der dei flinkaste lobbyistane skal få sleppe å vere med og betale for forureining, og dei aller flinkaste lobbyistane i tillegg skal få direkte statsstøtte og investeringar frå regjeringa, er ikkje rettferdig klimapolitikk. Det er heller ikkje effektiv klimapolitikk, og det er iallfall ikkje grøn politikk. Det er eit stort alvor over dette fordi det er ni år til 2030, og innan den tida skal vi kutte utsleppa med 50–55 pst. Då vil eg seie at det har kvilt eit tungt ansvar på den utgåande regjeringa, utsleppa har gått ned, men dei burde gått ned endå raskare, og det kviler eit tungt ansvar på den påtroppande og no sitjande regjeringa, som skal, får vi tru, leie dette landet til midt utpå 2020-talet. Då skal ein vere på god veg mot dei 50–55 pst. Og jo fleire som får unntak frå den dugnaden, jo vanskelegare vert det å nå målet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trine Lise Sundnes (A) []: Det er godt å se deg tilbake i salen som stortingsrepresentant!

I årene som kommer, trenger vi flere fagarbeidere og lærlinger, og ungdommer som velger et praktisk yrke, også for å nå målene om kutt i utslipp. I den forbindelse er det viktig at disse menneskene og arbeidstakerne møter et seriøst og anstendig arbeidsliv i tråd med bærekraftsmål 8, basert på ILOs anstendige arbeidsagenda, og at sosial beskyttelse, dialog mellom partene i arbeidslivet og rettigheter på arbeidsplassen er ivaretatt.

Mitt spørsmål til den tidligere klimaministeren og representanten Rotevatn er: Burde ikke Venstre også være opptatt av å levere på denne delen av bærekraftsmålene? Og da tenker jeg spesielt på sykelønnsordning, bidrag til AFP-ordning og arbeidstakeres stillingsvern.

Sveinung Rotevatn (V) []: Akkurat i innlegget mitt valde eg å snakke om behovet for det store grøne skiftet og CO2-avgifter, men eg svarar gjerne også på andre spørsmål.

Når det gjeld behovet for fagarbeidarar, er eg einig med representanten Sundnes i at vi treng fleire av dei, og at vi treng eit seriøst arbeidsliv. Måten å gjere det på er å sørgje for at vi har ein høg organisasjonsgrad, at vi har seriøse offentlege bestillarar, at vi ved offentlege innkjøp sørgjer for å stille krav, f.eks. til at ein brukar lærebedrifter. Det er effektivt, det funkar.

Når det gjeld spørsmålet om ulike trygdeytingar, kan eg ta sjukelønsordninga som eit eksempel. Eg er for at vi skal ha ei trygg og god sjukelønsordning, men eg er ikkje for at vi skal verdas høgaste sjukefråvære. Det har vi, og det kan kanskje har noko å gjere med at vi – som det einaste landet eg veit om – har hundre prosent løn frå dag éin. Ingen av våre naboland eller andre land har det, med ditto lågare sjukefråvære. Det kan sjølvsagt vere at det ikkje har noko med kvarandre å gjere, men alt eg har lest av forsking og offentlege rapportar, seier det motsette.

Trine Lise Sundnes (A) []: For å følge opp svaret ditt på spørsmålet mitt, representant: Jeg vil mene at hvordan norske virksomheter har håndtert pandemien, og hvordan arbeidstakere har holdt seg hjemme for å unngå smittespredning, kanskje nettopp er lakmustesten på at dagens sykelønnsordning er en god sykelønnsordning også for landet vårt. Er du enig?

Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale rettes til presidenten.

Sveinung Rotevatn (V) []: Takk for det, president!

Det er jo slik at i ein ekstraordinær situasjon har vi gjennomført ei rekkje ekstraordinære tiltak og ekstraordinære råd til arbeidstakarar, f.eks. at ein ikkje skal gå på jobb om ein føler seg noko i nærleiken av sjuk, at ein har lange karantenereglar for folk med luftvegsinfeksjonar, m.m. Eg håpar ikkje at Arbeidarpartiet meiner dette skal vere normalsituasjonen i norsk arbeidsliv, at ein har den type råd, den type praksisar. I så fall kunne eg forstått spørsmålet, men eg trur ikkje Arbeidarpartiet meiner det. I ein periode med ein alvorleg global pandemi, har vi hatt ei rekkje ulike unntak med endra velferdsordningar, bl.a. permitteringsreglar, sjukelønsordning eller kva det måtte vere. Men det vi må snakke om, er kva vi gjer i ein normalsituasjon. Normalsituasjonen for Noreg er at vi har eit uakseptabelt høgt sjukefråvære. Kva gjer vi med det? Det Arbeidarpartiet har ønskt å gjere med det i veldig mange år, det er ingenting, og ein ønskjer ikkje å snakke om det som alle forskarar peiker på er ein del av problemet. Venstre seier at det må vi også kunne sjå på, og eg ser ikkje noko gale med det.

Trine Lise Sundnes (A) []: Jeg forstår det dithen at representanten Rotevatn ikke er veldig opptatt av bærekraftsmål 8 og levering på anstendig arbeidsliv.

Sveinung Rotevatn (V) []: Viss representanten forstår meg på den måten, har representanten misforstått fundamentalt. Eg er svært oppteken av det. Men verken representanten Sundnes eller Arbeidarpartiet sit med fasiten på kva som er eit anstendig arbeidsliv. Det trur eg dei fleste andre parti, for ikkje å seie alle andre parti, her i salen vil vere ueinige med dei i.

Det går an å ha ulik tilnærming til og ulik løysing på korleis ein skal få fleire i jobb og sørgje for at vi kan få endå tryggare og betre velferdsordningar. Eg hugsar godt då eg sat i arbeids- og sosialkomiteen i perioden før førre periode – vi gjorde ein del endringar i arbeidsmiljøregelverket til enorme protestar frå fagrøyrsla, Arbeidarpartiet og andre. Når eg no les i regjeringserklæringa, er det fint lite igjen av dei protestane. Tvert imot har ein akseptert dei fleste endringane, bl.a. når det gjeld gjennomsnittsberekning av arbeidstid, fordi ein kanskje har sett at dette hadde noko for seg likevel.

Det at det finst andre utanfor Arbeidarpartiet som har gode idear om kva som gjev eit anstendig og trygt organisert arbeidsliv, vil eg faktisk våge å påstå. Eg synest ikkje eingong det er ein dristig påstand.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Rotevatn sa at det grønne skiftet må lønne seg. Det er også andre ting som må ha lønnsomhet i seg, og det skal jeg komme tilbake til.

I 2016 sto Senterpartiet og Venstre sammen om landbrukspolitikken og landbruksmeldingen da man sa at det skulle legges til rette for et aktivt landbruk i hele landet, med en foretaksstruktur som bygger på lokale jord-, beite-, skog- og utmarksressurser. Vi sto også sammen om at den norske landbruksmodellen i all hovedsak har vært vellykket, basert på importvernet, samvirkebaserte markedsordninger, forhandlingsinstituttet og en eiendomspolitikk for å sikre den selveide bonden.

I behandlingen av denne stortingsmeldingen var Venstre også klar på at det skulle være lønnsomt å produsere mat i Norge. I Hurdalserklæringen slår vi fast at vi skal tette inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper gjennom en forpliktende og tidfestet plan. Står Venstres ambisjoner fra 2016 fast – om at det skal være lønnsomt å produsere mat i Norge – og vil man slutte seg til en sånn opptrappingsplan?

Sveinung Rotevatn (V) []: Ja, det skal vere lønsamt å produsere mat i Noreg, og det er det all grunn til å tru at det faktisk er, all den tid Noreg produserer enorme mengder mat. Vi er faktisk sjølvforsynte gonger ørten – iallfall viss ein også reknar fisk som mat, det gjer denne representanten – i tillegg til at vi gjennom fleire år har hatt ei positiv utvikling i jordbruket gjennom jordbruksoppgjera til den førre regjeringa. Det har å gjere med at ein ser ein lågare nedleggingstakt av bruk enn det ein såg sist Senterpartiet styrte politikken – det er positivt. Ein ser at ein har god lønsemd i ei rekkje bruk – det er bra. Vi ville også hatt eit jordbruksoppgjer for inneverande år som ville ha vore med og bidrege til at ein fekk den positive inntektsutviklinga som representanten er ute etter. Dessverre vart det eit brot frå organisasjonane si side i det som elles også var eit rekordgodt klimavenleg oppgjer med betydelege midlar til viktige miljø- og klimaordningar i jordbruket.

Eg trur at Venstre og Senterpartiet deler ein del av desse syna på norsk jordbrukspolitikk. Eg får vel seie at vi ventar spent på løfteoppfyllinga dei neste fire åra.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Før neste taler får ordet, vil presidenten etter dette replikkordskiftet minne om forretningsordenens bestemmelse om at replikkene skal ha tilknytning til det innlegget som er holdt.

Eigil Knutsen (A) []: Årets stortingsvalg ga et historisk mandat for en ny regjering i Norge, og den nye Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har lagt fram en plattform som setter oss på en mer rettferdig kurs.

Valgkampen fikk fram interessekonfliktene. Høyres mest konkrete valgløfte var store formuesskattekutt, mens Arbeiderpartiet og de andre partiene som ønsket regjeringsskifte, prioriterte vanlige folks interesser. Når vi nå tar fatt på arbeidsøkten, er det med visshet om at det ligger store oppgaver foran oss. Forskjellene har økt, altfor mange unge kommer ikke i arbeid, og ikke minst må vi ha kraftige kutt i klimagassutslippene.

Disse utfordringene er så enorme at vi ikke har annet valg enn å møte dem i fellesskap, ikke hver for oss. Store omstillinger og samfunnsløft kommer ikke av seg selv eller gjennom en eller annen magisk markedsmekanisme. Nei, store løft kommer når vi bygger på og styrker det beste ved Norge: tilliten vi har til hverandre, et organisert arbeidsliv, en sterk og felles velferdsstat og verdensledende industri.

I den nye regjeringsplattformen kommer virkelig troen på politikkens kraft tydelig fram. Lovverket skal styrkes for å sikre arbeidstakeres rettigheter med hele og faste stillinger. Distrikts-Norge skal satses på med konkrete virkemidler, ikke stille sentraliseres. Industrien skal utvikles med utslippskutt og nye arbeidsplasser, og velferden skal styrkes. Velferdsstaten var ikke ferdig i 1970 eller 1990 eller 2010, velferden må bygges ut også på 2020-tallet. Det er store uløste oppgaver innen primærhelsetjenesten, offentlige sykehus og skolen, for å nevne noe.

Det er en forutsetning som må ligge i bunnen for oss som tror på politikkens kraft til å endre samfunnet. Vi må holde orden i økonomien og føre en ansvarlig økonomisk politikk. Dette er selvfølgelig slått fast i Hurdalsplattformen, der første kapittel etter innledningen har fått den treffende tittelen «Trygg økonomisk styring og rettferdig fordeling». Målet med den økonomiske politikken er ikke økonomisk vekst i seg selv, men en økonomisk vekst som gir arbeid, omfordeling og velferd. Ikke minst skal finanspolitikken føres i tråd med Parisavtalen og våre utslippsmål, og vi skal få årlige forpliktende klimabudsjetter i forbindelse med statsbudsjettet.

Med Fremskrittspartiet i regjering økte avgiftene i Norge med 6 mrd. kr. Med Høyre i regjering ble formuesskatten kuttet med om lag 10 mrd. kr. Velgerne sa klart og tydelig nei takk til denne politikken ved årets valg. Nå blir det forutsigbarhet og rettferdighet: forutsigbarhet ved at det samlede skatte- og avgiftsnivået for folks inntekter skal ligge fast, og at selskapsskatten er uendret gjennom perioden; rettferdighet ved at de med inntekter under 750 000 kr skal betale mindre skatt, mens de som tjener mye, må betale litt mer. Det samme må de med store formuer, ved at vi skal gjøre formuesskatten mer rettferdig, bl.a. ved å heve bunnfradraget og verdsette aksjer og næringseiendom i tråd med skatteforliket fra 2016.

Jeg begynte innlegget mitt med at høstens valgresultat ga et historisk mandat for en ny retning i Norge. Vi som sitter i Stortinget, har en viktig rolle i å forvalte det mandatet. Vi som representerer regjeringspartiene i denne salen, ønsker oss et godt samarbeid med alle partiene på Stortinget og vil søke å danne flertall for budsjettene sammen med SV.

Landet vårt går inn i et tiår som vil avgjøre Norges posisjon i en verden i rask endring. Klimamålene skal nås, forskjellene skal ned, og flere skal i jobb. Til det kreves det hardt arbeid og godt samarbeid i Stortinget blant alle oss som har fått det ansvarsfulle oppdraget med å representere våre valgdistrikter i denne stortingsperioden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helge Orten (H) []: Først av alt må jeg få gratulere representanten Eigil Knutsen med et viktig verv som leder av finanskomiteen, og jeg ser fram til et godt samarbeid i den komiteen.

Jeg har også lest i Hurdalsplattformen, og det virker som om Arbeiderpartiets og Senterpartiets forståelse av aktiv næringspolitikk er synonymt med økt statlig eierskap. Samtidig legges det opp til en politikk der privat eierskap svekkes gjennom økt beskatning av norsk eierskap i norske bedrifter. Så er det også en formulering i plattformen som åpner for at staten både kan etablere og kjøpe seg opp i strategisk viktige deler av norsk næringsliv. Det kunne jo være interessant å få en konkretisering av hva representanten Knutsen legger i «strategisk viktige deler av norsk næringsliv», som er gode nok for Arbeiderpartiet og Senterpartiet til at de faktisk kan investere statens penger der.

Eigil Knutsen (A) []: Først og fremst: Takk for gratulasjonene, og dem sender jeg tilbake til representanten Orten for å ha blitt medlem i Stortingets viktigste komité. Jeg ser veldig fram til det samarbeidet.

Representanten Orten har heldigvis lest Hurdalsplattformen, og det setter vi pris på. Den legger opp til et mer rettferdig skattesystem. Norge har veldig lav beskatning av kapital totalt sett, sammenlignet med andre land innenfor OECD-området. Skattesystemet er blitt mer urettferdig og mindre omfordelende under Høyres regjeringsperiode, og det ønsker vi å gjøre noe med.

Så er det ikke et mål i seg selv for verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet å øke det statlige eierskapet, men vi er ikke redd for å bruke det statlige eierskapet som et instrument for å nå noen mål. Men det kan også være snakk om partnerskap sammen med næringslivet, og det kan være konkrete utslippsmål for enkeltsektorer. Og så skal vi selvfølgelig komme tilbake til Stortinget hvis det blir aktuelt å kjøpe seg opp i enkeltselskaper.

Helge Orten (H) []: Nå er det jo sånn at vi allerede har et ganske omfattende statlig eierskap i Norge. Å utvide det ytterligere kan jo ha en konsekvens også for det private eierskapet, iallfall når man kombinerer det med å skattlegge privat eierskap i norskeide bedrifter – og norske arbeidsplasser – hardere enn det den forrige regjeringa la til grunn.

Jeg vil bare bore litt videre i dette, for representanten sa ikke noe om på hvilke typer strategiske områder de ser for seg å bruke det statlige eierskapet. Det er interessant, ikke minst for omverdenen og for dem der ute: På hvilke områder er det Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser for seg at en skal bruke det statlige eierskapet framover?

Eigil Knutsen (A) []: Når det gjelder skattesystemet, henviser Orten hele veien til det private eierskapet, men det handler i all hovedsak om aksjer og næringseiendom, som Høyre gikk til valg på å kutte skattene for videre. Og som jeg var inne på i et replikkordskifte tidligere her i dag, er det veldig lite ved norsk økonomis utvikling som tyder på at det er brennende nødvendig å tilføre 3 mrd. kr til skattekutt til landets eiere av næringseiendom. Videre kutt i formuesskatten virker også sentraliserende – det er penger som blir betalt inn i og rundt de aller største byene; det er ikke langs kysten, slik noen ønsker å framstille det.

Så til statlig eierskap og hvor man skal benytte seg av det: Nei, det skal vi jo komme tilbake til. Hurdalsplattformen legger også opp til noen utredninger. Men det er klart at f.eks. innenfor energiomstillingen vi skal gjennom, kan det bli nødvendig og ønskelig.

Roy Steffensen (FrP) []: Representanten snakket om at nå var det vanlige folks interesser som skulle komme først. Da har jeg et spørsmål angående aktiv næringspolitikk. Det er et eksempel på en bedrift som investerte stort i Eidskog kommune, en bedrift med solid økonomi og gode årsresultater. De investerer 300 mill. kr, men har fått 5,8 mill. kr fra Enova, 45 mill. kr fra Innovasjon Norge, og kommunen har selv gått inn med 44 mill. kr, på tross av at de visste at det på det tidspunktet sannsynligvis får konsekvenser for ny svømmehall, ny gymsal og ny brannstasjon – altså aktiv næringspolitikk fører til at tjenestetilbudet til vanlige folk blir dårligere. Synes representanten Knutsen at det høres ut som et godt eksempel på aktiv næringspolitikk når konsekvensen er at tjenestetilbudet til vanlige folk blir dårligere?

Eigil Knutsen (A) []: Jeg kjenner ikke til det eksemplet og må ærlig innrømme at jeg heller ikke helt forsto sammenhengen. Når Arbeiderpartiet og Senterpartiet er enige om å føre en mer aktiv næringspolitikk, ser vi jo at den passive næringspolitikken som har blitt ført de siste åtte årene, ikke har gitt den omstillingen av norsk økonomi som landet vårt trenger. Vi trenger det for å nå utslippsmålene, vi trenger det for å få flere unge i arbeid, og vi trenger det for at Norge skal ta en posisjon i den energiomstillingen vi skal gjennom. Og der vil jeg oppfordre representanten Steffensen, som jeg vil gratulere med å bli medlem av finanskomiteen denne perioden, til å tenke seg om på nytt om dette med aktiv næringspolitikk. For én ting er om en ikke er veldig opptatt av å nå Norges klimaforpliktelser, men det kommer uansett en storstilt omstilling. Etterspørselen etter norsk olje og gass kommer til å gå ned, og da må Norge være posisjonert i det kappløpet som nå skjer i Europa. Dagens regjering kommer til å sette alt inn for at Norge skal være godt posisjonert i det.

Sveinung Rotevatn (V) []: Lat meg også starte med å gratulere representanten Knutsen med komitéleiarverv. Eg ser fram til eit godt samarbeid og trur vi skal få det kjekt i lag.

Så seier representanten i innlegget sitt at det er veldig viktig no framover at vi klarer å halde orden i norsk økonomi. Det er openbert riktig. Men så er spørsmålet: Kva inneber det? Jo, ein viktig del av det å halde orden i norsk økonomi er f.eks. å sørgje for at ein har ein ansvarleg oljepengebruk innanfor handlingsregelen. Den førre regjeringa rakk å leggje fram ein god del statsbudsjett, og eg trur at kvar einaste haust, omtrent på det minuttet budsjettet vart lagt fram, var Arbeidarpartiet ute og meinte at det vart brukt for mykje oljepengar. Det sa dei ikkje noko om i år då statsbudsjettet vart lagt fram. Det eg lurer på, er om det berre var ei forgløyming og tilfeldig, eller om Arbeidarpartiet meiner at ein kanskje bruker litt i minste laget av oljepengane no, eller om ein har treft planken heilt perfekt. Korleis held vi orden i norsk økonomi med oljepengebruken framover?

Eigil Knutsen (A) []: Jeg vil også gratulere representanten Rotevatn med å bli medlem i finanskomiteen og Venstres finanspolitiske talsperson, og også med valget som nyvalgt stortingsrepresentant fra valgdistriktet Hordaland, så vi er kollegaer der også.

Når det gjelder oljepengebruken, har det jo vært en unormal situasjon over noe tid. Koronapandemien traff oss. Før koronapandemien har Arbeiderpartiet og nesten en samlet opposisjon i Stortinget ment at Solberg-regjeringen med Siv Jensen i finansministerstolen har brukt for mye oljepenger i gode tider. Det er ganske unikt for Norge, men det er altså flere av opposisjonspartiene, Arbeiderpartiet inkludert, som foreslår å bruke mindre oljepenger i våre alternative budsjetter. Nå er vi på vei ut av krisen. Oljepengebruken er fortsatt betydelig, den er 80 mrd. kr høyere neste år enn det den var i det forrige normalbudsjettet, men vi skal komme tilbake i tilleggsnummeret i november med nøyaktig oljepengebruk.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Seher Aydar (R) []: Det er bra at vi endelig har fått en ny regjering. En ny regjering bør også bety ny politikk. Det er godt å lese en regjeringsplattform som slår fast at det å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller er viktig for å fremme folkehelsen. Det bør i neste omgang forplikte til å utjevne disse forskjellene. Når tennene ikke behandles som resten av kroppen, legges det i praksis opp til at forskjellene i samfunnet kommer til uttrykk i befolkningens tannhelse. Når folk må betale flere tusen kroner for å bore, er konsekvensen at folk som har dårlig råd, ikke får dekket tannhelsebehovet sitt.

I dag regner det offentlige tenner som en del av kroppen bare til man fyller 18 år. Det er fint at regjeringen nå vil øke alderen med et par år, og at støtteordningene skal styrkes. Men det kan ikke for alvor være alt regjeringen mener den kan gjøre i løpet av fire år, for det hjelper overhodet ikke det store flertallet av befolkningen, og da får vi heller ikke en tannhelsereform for folk flest. Skal vi få ned forskjellene og gjøre det som trengs for å sikre tannhelsetilbud til alle, kan ikke regjeringen tviholde på Høyres skattekutt til landets rikeste. Da får vi heller ikke den tannhelsereformen som trengs.

En gradvis økning av selskapsskatten, altså skatten som betales av overskuddet i selskapet, kan gi nok til å fullfinansiere en tannhelsereform som gjør tannhelse gratis for alle innen fire år. Én prosent i året, fra dagens 22 pst. til det tidligere nivået på 27 pst., ville gitt den inndekningen regjeringen mangler. Det må faktisk til om det skal bli vanlige folks tur, for vanlige folk er også Siw og Siri som har levd med lidelser og smerter, og som ikke har råd til å betale tannlegeregningen. Siw Iren Nyborg beskrev det slik:

«Jeg husker jeg satt på en benk utafor tannlegekontoret, med en regning på 7 000 kroner jeg ikke hadde noen måte å betale. Da tenkte jeg at alt var håpløst.»

Spørsmålet er egentlig om regjeringen kan være håpet for vanlige folk som sitter på en benk utenfor tannlegekontoret med smerter og lidelser og med en tannlegeregning de ikke kan betale. Det er på høy tid med en tannhelsereform for å likestille tannhelsetjenester med andre helsetjenester.

En skulle tro at en regjering som hevder å være for vanlige folk, valgte å lytte til fagforeningene og lokalbefolkningen framfor overbetalte direktører, men i praksis gjør de det motsatte ved å legge ned Ullevål sykehus. Det er veldig alvorlig for ikke bare sykehustilbudet for folk i Oslo, men også for halve Norges befolkning. De vil kløyve akuttmiljøet på Ullevål i to, selge sykehustomten til private spekulanter, og så vil de bygge høyblokker på en tomt som er for liten. Fagfolk sier tydelig at de trenger alle spesialister samlet under ett tak, slik det er på Ullevål i dag, for å redde liv i tilfelle katastrofer, større ulykker eller i verste fall terroranslag. Regjeringen bør i det minste lytte til disse fagfolkene.

Med dagens planer er det heller ikke avklart når eller om Aker sykehus kan bli lokalsykehus for hele Groruddalen, inkludert bydelene Stovner og Grorud. Hvis denne regjeringen mener alvor med at Aker skal bli lokalsykehus for hele Groruddalen, må planene endres. Det vet vel egentlig regjeringen også, spesielt Senterpartiet – vi har tross alt advart om det samme sammen flere ganger før.

Det er et veldig stort behov for satsing på psykisk helse, men likevel går regjeringen inn for å avvikle Gaustad sykehus og flytte pasientene til et bygg med innebygd luftegård ved Sinsenkrysset. Gjennomføring av disse sykehusplanene innebærer at Senterpartiet tråkker på kommunalt selvstyre, og at Arbeiderpartiet ikke lytter til fagforeningene. Det er stikk i strid med hvordan regjeringspartiene framstiller seg selv. Men la det være klart: Vi gir ikke opp denne kampen. Hvis regjeringen for alvor bryter med høyrepolitikken i sykehussaken, og hvis den hadde turt å skattlegge de rike, slik at den fikk råd til en skikkelig tannhelsereform, ja da kunne vi i dag behandlet en regjeringserklæring med flere ambisjoner.

Tuva Moflag (A) []: Arbeid til alle og trygghet i arbeidslivet har alltid vært en hovedsak for Arbeiderpartiet. Etter halvannet år med nedstengninger, permitteringer og oppsigelser på den ene siden og ekstrem arbeidsbelastning og personellmangel på den andre siden er arbeidslivspolitikken høyaktuell. Den norske og nordiske modellen bygger på høy organisasjonsgrad og sterke fagorganisasjoner. Den har gitt norsk arbeidsliv høy produktivitet og et unikt konkurransefortrinn. Samfunnet vårt kjennetegnes av høy tillit, små forskjeller og stor omstillingsevne. På vei ut av koronapandemien ser vi dessverre at den norske modellen er under press, til tross for at måten samfunnet vårt er organisert på, ses som en viktig forklaring på hvorfor Norge har lyktes bedre enn de fleste andre land med å håndtere pandemien.

I går sto ansatte i SAS og demonstrerte mot sin egen arbeidsgiver foran Stortinget. Det gjorde inntrykk å se dem stå der med uniformen på kleshengeren og crew-kofferten på bakken. Hvorfor gjorde de det? Jo, fordi de har blitt bedt om å søke på sine egne jobber. Dette bare understreker det vi har sagt: Det er behov for en storrengjøring i arbeidslivet.

Regjeringen vil forsterke trepartssamarbeidet. Ved å jobbe strategisk og mer forpliktende sammen ruster vi oss for å møte de store utfordringene Norge står overfor i årene som kommer. Derfor vil vi fornye og forsterke trepartssamarbeidet og gi samarbeidet betydelig større ansvar innenfor områder som kompetanseutvikling, bærekraft og økt eksport. Partene i arbeidslivet skal være representert i alle relevante regjeringsutvalg. Vi skal utvikle arbeidslivet og samfunnet sammen. Vi vil sette i gang med flere tiltak for å øke organisasjonsgraden. Vi har lovet å doble fagforeningsfradraget, og det gleder vi oss til å levere på. For å styrke arbeidstakernes rettigheter vil vi gjeninnføre en kollektiv søksmålsrett for å forhindre ulovlig innleie og arbeidslivskriminalitet. Vi vil forbedre lovverket for å sikre at arbeidsgiverne ikke kan organisere seg bort fra ansvaret de har for sine ansatte. Vi vil fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser og begrense bemanningsbransjens omfang og rolle.

Under høyreregjeringen har forskjellene mellom folk økt, og det er de som har minst i utgangspunktet, som rammes hardest av de usosiale kuttene til den forrige regjeringen. En sterkere tilknytning til arbeidslivet er den viktigste veien ut av fattigdom, men vi må også ha et sikkerhetsnett som monner når man ikke har helse til å jobbe. Men hva betyr det å ha en sterk tilknytning til arbeidslivet? For det holder faktisk ikke å ha en jobb hvis den ikke gir deg en lønn å leve av. Faste, hele stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. I noen familier har man også dobbel deltid, der foreldrene kanskje jobber i hver sin deltidsstilling, innen f.eks. pleie og omsorg eller varehandel, som er bransjene med mest deltid. Det er slitsomt å måtte jakte vakter for å få en lønn å leve av, men det er også slitsomt å bli oppringt hver gang man har fri, fordi det er bemanningskrise på jobben. Mange får dårlig samvittighet når de sier nei til den telefonen.

Jeg vil trekke fram to viktige grep denne regjeringen vil ta for å sikre at arbeid blir en reell vei ut av fattigdom. Vi vil sette ned en lavinntektskommisjon med deltakelse fra partene i arbeidslivet og følge opp konklusjonene med politiske grep for å redusere inntektsforskjellene i Norge. Det kan ikke være sånn at de på toppen fortsetter å dra ifra. Vi vil gjennomføre et heltidsløft, i tett samarbeid med kommuner, helseforetak og partene i arbeidslivet. Vi vil styrke fortrinnsretten til økt stilling og retten til heltid i lovverket, ved at arbeidsgiver må dokumentere at det er behov for en deltidsstilling. Det er altfor lett nå å utlyse små stillingsbrøker for å få kabalen til å gå opp, på arbeidstakers bekostning.

Vi har store ambisjoner for arbeidslivet. Vi skal skape flere jobber og sørge for at flere blir inkludert. Altfor mange blir stengt ute, og økningen i antallet unge uføre må snus. Dette skal vi gjøre ved å satse på tiltak og ordninger som får folk i jobb, og vi har store ambisjoner for Nav og hvordan folk som er syke eller i krise, møtes av velferdsstaten når man trenger den.

Helt til slutt vil jeg benytte anledningen til å gratulere alle med et viktig verv som stortingsrepresentant.

Ole André Myhrvold (Sp) []: I 2014 uttalte Fremskrittspartiets olje- og energiminister Tord Lien at det var et mål med høyere strømpris, og at utenlandskablene ville bidra til å nå det målet. I tillegg har høyreregjeringen år for år økt elavgiften så mye som med 50 pst. samlet i sin periode. Jeg er glad for at vi i dag kan konstatere at tiden da regjeringen bevisst jobbet for høyere strømpriser for folk og industri, nå er over.

Hurdalsplattformen slår fast at klima- og energipolitikken skal være sosial og rettferdig. Vi har nå fått en regjering som vil videreutvikle det som i årtier har vært et av landets og industriens største konkurransefortrinn, nemlig rimelig og nok kraft. I en tid da vi er nødt til å redusere klimautslippene, har kraften vår fått nok et konkurransefortrinn, nemlig at den er fornybar. Det betyr selvsagt at vi skal elektrifisere samfunnet der vi kan, men det vil også være viktig og avgjørende i omstillingen fra en olje- og gassdrevet økonomi til en fornybar økonomi, der markedet etterspør lavest mulig utslipp i produksjon. Da kan vi ikke stille oss i en situasjon der vi ikke får nyetableringer, og – enda verre – der eksisterende industri flagger ut fordi kraftprisen er for høy og for uforutsigbar. Hurdalsplattformen fast