Rigmor Aasrud (A): Arbeiderpartiet har en kandidat til ny stortingspresident som får følge også for vår øvrige representasjon i presidentskapet. Vi har sterke føringer i vårt parti for jevnest mulig kjønnsfordeling. Som følge av dette vil jeg derfor be om at det også velges en ny fjerde visepresident.

Rigmor Aasrud (A) (fra salen): Jeg har den ære å foreslå Masud Gharahkhani.

Rigmor Aasrud (A) (fra salen): Jeg vil foreslå Kari Henriksen.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:19:51] (utenriks- og forsvarskomiteens leder): Først vil jeg også få benytte anledningen til å gratulere med valget som stortingspresident. Jeg hadde en liten mistanke om at det store oppmøtet i salen først og fremst handlet om valget av president.

Så vil jeg få benytte anledningen til å takke utenriksministeren for redegjørelsen på tirsdag. Det var en fyldig og grundig redegjørelse, som berørte mange temaer som vi nok ikke er ferdige med å diskutere, fordi utviklingen i Europa krever at vi fortsetter de diskusjonene. Men det var også viktig med en redegjørelse nå, og jeg er også glad for signalene fra utenriksministeren om at regjeringa viderefører mye av politikken fra Solberg-regjeringa.

Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa, og den nåværende strategien for samarbeidet med EU representerte en veldig tydelig dreining. Solberg-regjeringa styrket samarbeidet med EU fordi vi ville gjøre det, og fordi det tjente norske interesser, ikke fordi vi måtte. Det er et helt avgjørende utgangspunkt og definerer i stor grad hvilken innfallsvinkel en regjering tar til europeisk samarbeid.

I flere europeiske land er menneskerettighetene under press, og særlig i Polen og Ungarn. Den forrige regjeringa strammet tydelig til overfor disse landene, særlig gjennom EØS-midlene. Dette var lange og grundige og helt nødvendige prosesser, og det førte til at vi avskar EØS-midler til polske kommuner og regioner som erklærte seg som såkalte LHBTI-ideologifrie soner. Og selv om flere av disse kommunene og regionene nå har trukket tilbake erklæringene, må regjeringa følge veldig nøye med på om det bare er en kosmetisk endring eller en reell endring. Hvordan LHBTI-personer faktisk behandles i disse kommunene og i landet for øvrig, må være definerende.

Vi reduserte også den delen av justissamarbeidet med Polen som omhandlet domstoler, men opprettholdt bl.a. den delen av samarbeidet som omhandlet tiltak for å hindre vold mot kvinner. Og ikke minst: Vi inngikk en avtale med Ungarn om at de ikke ville få utbetalt noen EØS-midler hvis vi ikke ble enige om en uavhengig fondsforvalter for EØS-midlene. Da vi ikke ble enige, trådte avtalen i kraft, og Ungarn kan nå ikke motta de ca. 2,3 mrd. kr som var avsatt til programmer i Ungarn. Vi gjorde dette for å sette grunnleggende rettsstats- og menneskerettighetsprinsipper i sentrum. Det var helt nødvendig, og jeg er veldig glad for at regjeringa så tydelig opprettholder denne politikken.

I går kveld kom også meldingen om at den polske forfatningsdomstolen slo fast at deler av Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK, strider mot den polske grunnloven. Dette kommer etter at EMD har kritisert de polske domstolsreformene som undergraver dommeres uavhengighet og upartiskhet, og som er i strid med EMK, artikkel 6. Dette er nok et illevarslende tegn for rettsstatsutviklingen i Polen.

Når neste runde med EØS-midler nå forhandles, bør et viktig norsk krav være at de kondisjonalitetsmekanismene vi har brukt overfor Ungarn og Polen, blir en del av selve avtaleteksten. Dette er en tilstramming også EU har interesse av.

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at Tyskland er vår viktigste samarbeidspartner i Europa. Det er en vurdering jeg deler fullt ut. Det var også det som lå bak Solberg-regjeringas utforming av en egen Tyskland-strategi. Jeg hadde gleden av å være gjest under det tyske stasjonssjefsmøtet i juni og snakket til det tyske diplomatiske korpset. Det var viktig da, og det er viktig framover, å understreke det verdifellesskapet vi har med Tyskland og måten vi jobber sammen på for å styrke og reformere det multilaterale systemet.

Nettopp når det gjelder verdier, rettsstat og menneskerettigheter, er det uhyre viktig å ha Tyskland som partner. Da jeg innledet på stasjonssjefsmøtet, vektla jeg enkelte utviklingstrekk som også rammer Europa. Det ene er at ulikhet og populisme har gitt næring til polarisering og proteksjonisme. Det andre er at nettopp når man kanskje værer at det er et svekket globalt lederskap, kommer autokratiske og autoritære krefter fram og utfordrer de hardt opparbeidede framskrittene som har vært på området menneskerettigheter, og det inkludert på vårt eget kontinent. Dette er utviklingstrekk vi har et felles ansvar for å slå tilbake, og det gjør vi aller best i nært samarbeid i Europa.

Vi ser en svært dramatisk situasjon på grensa mellom Polen og Hviterussland, og fra Høyres side støtter vi den linja regjeringa har valgt, inkludert at Norge fortsetter å slutte seg til EUs restriktive tiltak mot Hviterussland. Den forrige regjeringa fremmet som kjent en ny sanksjonslov som fikk Stortingets tilslutning, og den er særlig viktig nå, fordi den gjør at vi kan delta fullt ut i alle restriktive tiltak.

Men i lys av utviklingen generelt i regionen mener jeg det er en veldig uklok beslutning av regjeringa å kutte 128 mill. kr i bevilgningen til Europa og Sentral-Asia. Utvikling av sterke rettsstater og bærekraftige økonomier er helt avgjørende premisser for framveksten av fredelige og demokratiske samfunn. Stagnasjon og tilbakeskritt gir økte spenninger og fare for radikalisering internt i flere av landene. De siste ukenes utvikling i Bosnia kan tjene som et viktig og foruroligende eksempel. Intern radikalisering gir også rom for eksterne aktører som ser seg tjent med å motarbeide dypere og tettere europeisk integrasjon. Solberg-regjeringa nær doblet støtten til Vest-Balkan nettopp for å motvirke disse utviklingstrekkene, som også påvirker resten av Europa sterkt.

EU driver nå en storstilt økonomisk gjenoppbygging og gjenopphenting etter pandemien, og selve navet i dette er European Green Deal, Europas grønne giv. Det er en kombinert vekst- og klimastrategi. Jeg skal innrømme at jeg var bekymret for den grønne given da pandemien traff. Kom den til å bli lagt i en skuff, eller kom den til å bli videreført? EU bestemte seg for å ta lederskap, forsterke den og bruke den som en del av den økonomiske gjenopphentingen. Det er et veldig godt stykke politisk håndverk.

Norge har veldig mye å bidra med og kan få betydelig utbytte av den grønne given. Vi har svært kompetente miljøer i næringslivet og FoU-sektoren, ledende teknologi og en allerede tett tilknytning til EUs klima- og miljøpolitikk. Her må Norge fortsette å være godt framme i skotuppene og ta fullt ut del i denne omstillingen. Det tjener norske interesser veldig godt.

Utenriksministeren nevnte også det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet med EU. Jeg mener det er behov for å fortsette å styrke dette samarbeidet, men på en måte som ikke dupliserer det vi gjør som NATO-alliert. I praksis handler dette om hvordan vi håndterer en lang rekke problemstillinger i krysningspunktet mellom forsvar, teknologi og handel. Spørsmålet er i vår tid også hvordan vi skal beholde et militært forsprang når framvoksende makter i økende grad kan høste spissteknologi fra sivil side. Hvordan skal framtidas eksportkontroll utformes, hva slags type infrastruktur skal vi skjerme, og hva skal forbli åpent for anbud og eierskap fra ulike aktører?

I disse sakene mener jeg vi har mye å hente på et enda tettere samarbeid med EU og likesinnede enkeltland, som våre nordiske naboer. Solberg-regjeringa sørget for å styrke konsultasjonene med EU på flere viktige felter, bl.a. når det gjelder screening. Jo mer vi kan koordinerere oss, jo mer motstandsdyktige blir vi mot press.

Dette er komplekse saker hvor vi både trenger et solid og selvstendig nasjonalt beslutningsgrunnlag, og hvor vi har stort utbytte av å utveksle informasjon. Denne typen saker berører ikke bare sikkerhet, men også andre hensyn som handel og konkurranse. Derfor vil ikke allierte alltid komme til de samme konklusjonene, og nettopp derfor er det så viktig at vi holder nær kontakt, og her vil altså de nordiske landene og EU ofte stå oss nær.

Solberg-regjeringa satte inn mye ressurser på å styrke forholdet til EU. Bare de siste to årene sørget vi for å sikre Norge en plass i relevante prosjekter under PESCO, og fra og med i år går Norge også med i det store nye europeiske fondet for forsvarsforskning, EDF.

Jeg ønsker å avslutte der jeg begynte, med hvorfor det er så viktig og riktig å samarbeide tett med EU. Det er fordi det tjener norske interesser. Da er det ikke til å unngå å gjøre en visitt til Hurdalsplattformen. Det er sånn at Hurdalsplattformen ikke ett sted nevner viktigheten av EØS-avtalen, som altså er vår desidert største, mest omfattende og viktige internasjonale avtale. Det står at EØS-avtalen ligger til grunn, men det står ikke med noen form for entusiasme.

Vi ser også at en del av de forslagene som ligger i Hurdalsplattformen, og som utenriksministeren også gjentok i sin redegjørelse, i beste fall er uklare. Jeg har også tidligere forsøkt å spørre utenriksministeren hva som menes med at det skal gjennomføres en utredning om erfaringene fra EØS-samarbeidet de siste ti årene – noe jeg mener er bra; kunnskap er positivt. Men det står også at erfaringene fra nærliggende land utenfor EU som har andre avtaler med EU, også skal utredes. Det er bare to nærstående land dette er snakk om: Det er Sveits og Storbritannia, og begge er utenfor det indre markedet. Hva vil premisset for denne typen utredning være?

Jeg er også bekymret for at regjeringa ikke vil sette nok tempo i samarbeidet med EU og i EØS-samarbeidet og bli hengende etter og dermed miste norsk innflytelse og påvirkning over viktige prosesser. Jeg ser at regjeringa skriver i plattformen at EØS-avtalen ligger til grunn, men jeg vil gjerne vite at regjeringa akter å opprettholde det samme høye tempoet som den forrige regjeringa i samarbeidet med EU.

Åsmund Aukrust (A) [10:30:26]: Ærede president! Gratulerer med landets høyeste verv, og gratulerer til utenriksministeren med sin første redegjørelse!

Oppsummert kan vi si: Norge står ikke sterkest alene, verken militært, politisk eller økonomisk. Vi er avhengige av hverandre, vi er avhengige av forpliktende samarbeid, og det er det som er grunnlaget for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk: FN, NATO og EØS. Komitélederen må ha fulgt dårlig med om hun ikke har fått med seg utenriksministerens entusiasme for alle de tre pilarene i norsk utenrikspolitikk.

De siste to årene har vi levd mer isolert. Vi har fått merke hvor mye vi savner de åpne grensene. Det vi har tatt for gitt, at vi kan reise fritt mellom land, besøke hverandre, handle med hverandre og samarbeide med hverandre, har vi ikke hatt de siste årene. Vi har sett hvor nært integrert vi egentlig er. Ikke minst gjelder det grensekommunene våre, hvor hverdagen har blitt helt annerledes på begge sider av grensen. Vi har gjennom koronaen lært at vi trenger både en sterkere nasjonalstat og mer internasjonalt samarbeid. Det er ingen motsetning, snarere tvert imot. Det er kjernen i regjeringens europapolitikk.

Det er få områder hvor vi ser det tydeligere enn i klimapolitikken. Det er den mest internasjonale av alle utfordringer. Den er så internasjonal at det er lett å peke på andre, men det gjør ikke dagens regjering; vi sier at vi skal gjøre jobben selv. Vi skal kutte over halvparten av de norske utslippene, og så skal vi samarbeide med Europa for å få utslippene ned, både i Europa og hjemme. Vi skal også la oss inspirere av det som skjer der ute.

I Europa ser vi en mer aktiv næringspolitikk. Spørsmålet er ikke om Norge skal ligge i front, men at vi ikke skal henge bakpå. For klimaløsningene gir også muligheter. Norges konkurransefortrinn skal aldri være at vi er billigst eller har de laveste lønningene, men det kan være at vi har den mest klimavennlige og mest moderne teknologien. Jeg er glad for at vi har fått en ny regjering som skjønner viktigheten av en aktiv stat, som vil kutte utslipp og skape jobber.

Et av utenrikspolitikkens fremste mål er å gjøre nasjonal politikk mulig. Jeg vil takke utenriksministeren for at hun brukte så mye av sin redegjørelse på å snakke om arbeidsliv, for arbeid er det viktigste i ens liv. Vi sier ofte at arbeidsinnvandring er positivt for Norge, men det er mer enn det: Vi er helt avhengige av det. Men det vi ikke har noe å gi på, er den norske modellen. Derfor er kampen mot sosial dumping avgjørende for en ny regjering.

Alt henger sammen med alt, sa Gro Harlem Brundtland. Det ser vi tydelig i dette spørsmålet. Når vi øker fagforeningsfradraget, er det med på å hegne om den norske modellen. Der den forrige regjeringen skrev støtteerklæring til det uorganiserte arbeidslivet, sier vi det motsatte. Vi vil ta aktive grep for å sikre standardene i norsk arbeidspolitikk. Det er avgjørende for den nye regjeringens europapolitikk.

Jeg tilhører en generasjon hvor det meste i vår del av verden har gått i riktig retning: mer demokrati, mer likestilling, mer åpenhet og større muligheter. Men de siste årene har vi sett mange steder i Europa at det har gått den andre veien. For det er ikke tyngdekraften som gjør at det blir mer frihet, det er politikk, og politikk kan også ta oss den andre veien. Vi har sett det i Ungarn, vi har sett det i Polen, og vi har sett det i andre land. Ytringsfriheten er under press, kvinners rettigheter reverseres, og vi har sett etablering av LHBT-frie soner. Det er ikke akseptabelt, og det strider mot alt det vi står for.

Norge kan ikke løse situasjonen, for det kan man bare gjøre internt i de enkelte landene, men vi kan gjøre enda mer for å hjelpe de kreftene som jobber for det samme som oss. Vi kan støtte sivilsamfunn, fryse støtte når vilkår ikke aksepteres og delta på symbolske markeringer for støtte og solidaritet. Jeg vil gjennom utenriksministeren takke våre ambassader og ambassadører for at de gjør akkurat det: møter sivilsamfunn, deltar i pride-markeringer og støtter menneskerettighetsaktivister.

La meg avslutte med å si at for noen år siden var det mange som sa at sosialdemokratiet var i krise. Vel, i går fikk vi vite at vi får en ny sosialdemokratisk kansler i Europa, og vi har nå sosialdemokratiske statsministre og sentrum–venstre-regjeringer i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Det er mer enn 20 år siden dette skjedde samtidig. Og selv om det nordiske samarbeidet står støtt på tvers av partiene, tror jeg denne koalisjonen vil åpne for enda mer nordisk samarbeid – for felles initiativ i europapolitikken, i arbeidslivspolitikken, i miljøpolitikken og i initiativpolitikken. Vi går inn i en tid med mer samarbeid, mer solidaritet og erkjennelsen av at vi står sterkest i fellesskap, både hjemme og ute i verden.

Marit Arnstad (Sp) [10:35:40]: Gratulerer med nytt verv!

Jeg vil starte innlegget mitt med å takke utenriksministeren for en klarsynt, god og nøktern redegjørelse. Den peker både på mulighetene og på utfordringene som vi møter i forholdet til EU og EØS. Den formidler en praktisk oppfølging på feltet som er konsistent med det kompromisset som er nedfelt mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Hurdalsplattformen. Det er velkjent at Senterpartiet og Arbeiderpartiet har ulike primærstandpunkt når det gjelder synet på EU og EØS. Senterpartiet står med begge beina plantet i den norske nei-sida når det gjelder spørsmålet om medlemskap i EU. Og jeg trenger neppe å repetere vår skepsis til EØS som konstruksjon, og til en rekke av de omfattende EU-tilpasningene som stortingsflertallet har sluppet gjennom siden 1993.

Mange vil derfor sikkert spørre hvorfor Senterpartiet da kan regjere med Arbeiderpartiet, som har en annen innfallsvinkel, og hvordan vi kan stille oss bak Hurdalsplattformens europapolitikk. La meg være klar på det: Det er helt overflødig å forklare Senterpartiet at politisk samarbeid også krever politiske kompromisser. Viljen til å jobbe for gjennomslag ved hjelp av kompromiss går som en grønn tråd gjennom mitt partis historie. Senterpartiet er et parti som først og fremst jobber i møterommene, der avgjørelsene tas, ikke ute på Eidsvolls plass.

Som utenriksministeren sa i redegjørelsen, er nasjonalstaten den primære rammen for det politiske ansvaret. La meg legge til for egen del: også for folkestyret, og det beste grunnlaget også for velferdssamfunnet. Samtidig er det sånn at vi alle sammen bestandig har vært og vil være avhengig av et internasjonalt samarbeid og internasjonal åpenhet. Senterpartiet mener at Hurdalsplattformen trekker ting i riktig retning. Den skisserer en linje som ivaretar det politiske samvirket og handelssamarbeidet som det er tverrpolitisk enighet om at vi skal ha med EU og med de europeiske landene.

Men utenriksministeren stikker heller ikke under stol at det er interessekonflikter og utfordringer som Norge må håndtere. Vi vet f.eks. at det felles arbeidsmarkedet i EØS har skapt problemer med et useriøst arbeidsliv og sosial dumping, og vi vet at det også følger med interessekonflikter knyttet til felles løsninger og felles standarder. Disse diskusjonene er det nå rom for å ta tak i på en balansert og nøktern måte, slik også utenriksministeren skisserer, på en måte som ikke fortier hva som er genuint norske interesser, men som erkjenner og utnytter det spillerommet som EØS-samarbeidet faktisk gir Norge.

Jeg understreker dette fordi utenriksministerens redegjørelse klart viser at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen vil føre en mer aktiv politikk vis-à-vis EU og EØS enn det tidligere regjeringer har gjort. For det som ofte har blitt kalt en aktiv europapolitikk, har altfor ofte vært en passiv europapolitikk. Det har vært en politikk der norske regjeringer i altfor liten grad har utnyttet det handlingsrommet som Norge faktisk har gjennom EØS-samarbeidet. De som argumenterer for at Norge skal opptre servilt overfor EU, gjør både norske interesser og det europeiske samarbeidsklimaet en bjørnetjeneste.

Senterpartiet mener at Hurdalsplattformen og utenriksministerens redegjørelse bærer bud om at den norske politikken i møte med EU rent faktisk skal være aktiv, ikke bare i navnet, men i helt reelle prioriteringer. Jeg regner med at noen vil prøve å bagatellisere dette i debatten i dag, men jeg vil stille noen spørsmål.

Ville en Høyre-ledet regjering varslet en mer aktiv linje for å fremme norske interesser innenfor EØS og til og med sagt at handlingsrommet i EØS-avtalen skal tas i bruk, med særlig vekt på å sikre nasjonal kontroll på områder som norsk arbeidsliv, energi og jernbane? Jeg kan ikke se det for meg. Ville en Høyre-dominert regjering tatt initiativ til å gå i dialog med EU med mål om å sikre Norge unntak fra bestemmelser i EUs fjerde jernbanepakke? Jeg kan ikke se det for meg. Ville Erna Solberg noen gang ha akseptert å gjennomføre en utredning om erfaringene med EØS-samarbeidet de siste ti år, og å utrede erfaringene de nærstående land utenfor EU har med alternative avtaler med EU? Neppe.

Nå er dette en del av regjeringens politikk, og for Senterpartiet representerer disse tingene et klart og tydelig framskritt.

Alle i denne sal kjenner til den temmelig fastlåste situasjonen som har vært mellom EØS-skeptikere og EØS-tilhengere. Stillingskrig er kanskje et litt sterkt ord å bruke, men vi har i det minste i all vennskapelighet stått ettertrykkelig fast på våre posisjoner på begge sider. Jeg håper nå at vi kan få litt bevegelse i det bildet. Vi vil alltid ha ulike syn på EU og EØS i denne sal, men det er også mulig å styre debatten inn mot hva som er de norske primære interesser i samarbeidet med EU, og drøfte hvordan man skal agere i forhold til det.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:41:06]: President, gratulerer med vervet!

Jeg vil også takke utenriksministeren for redegjørelsen. Men jeg må si at da jeg hørte redegjørelsen, var det nesten så jeg trodde det var den forrige utenriksministeren som holdt redegjørelsen. Det var ikke særlig mye forskjeller her. Den forrige utenriksministeren sa «støtter linjen» og «deler fullt ut» – det var i grunnen det det var preget av. Det må man gjerne gjøre. Det er sikkert krevende å finne nyanser når det gjelder europapolitikk, men da får jeg være «the odd man out».

Jeg oppfattet at det var en lite prinsipiell tilnærming. Den var preget av praktiske og dels inkonsekvente og selvmotsigende konklusjoner og enkelte floskler. Vi står ikke sterkest alene, er påstanden, og klimakrisen blir brukt som eksempel. Men hvorfor insisterer vi da på at nasjonale klimatiltak er det som skal til, når vi faktisk mener og sier det motsatte? Så var pandemien det andre eksempelet. Er det noe den har vist oss, er det at det var de nasjonale tiltakene som er satt i gang, det var stengte grenser, det var å sikre seg vaksiner, som sto i bresjen. Det var ikke med en gang et globalt tiltak om hvor mange vaksiner som fantes i Afrika. Det var ikke det som var, og hvorfor da bruke den formen for retorikk?

Utenriksministeren hyllet i redegjørelsen ytringsfriheten, og det er bra. Hun sa samtidig at maktstrukturer er i endring. I forhold til hva da? Ja, det er maktstrukturer i endring, men det har det alltid vært, og det kommer det alltid til å være, og det er positivt – om det kommer i den ene eller den andre retningen. Det er det demokratiet dreier seg om. At noen land ønsker å fokusere på nasjonal kultur og kulturarv og nasjonal selvråderett, er ikke negativt, det er faktisk helt akseptabelt og helt i tråd med det vi som stortingssal og stortingsrepresentanter også burde sette pris på.

Den grønne omstillingen – og der kommer det en liten floskel igjen – skal skape konkurransekraft og industriutvikling og det er ikke måte på. Karbonfangst og -lagring: Dette er subsidier som iverksettes i milliardklassen, og hadde det vært lønnsomt, hadde industrien vært der med en gang. Slik fungerer kapitalismen – disse egenrådige, griske kapitalistene som kommer til å investere for å tjene penger. Men de vil ikke investere penger, de venter på subsidier, og da må vi ikke si det motsatte. Vi må bare innrømme det, at vi vil bruke subsidier fordi vi har et annet mål. La oss være ærlig om dette.

Når det gjelder norske lønns- og arbeidsvilkår i Norge: Det er bra, det er jeg for. Men vil da utenriksministeren si at f.eks. en norsk arbeidstaker i Polen skal ha polske lønns- og arbeidsvilkår? For utveksling av arbeidskraft over landegrensene var også noe som utenriksministeren syntes var positivt. Er det slik at vi da skal ha polske arbeidsvilkår, eller skal vi presse lønns- og arbeidsvilkår opp i Polen, slik at de kommer opp på nivå med norske lønns- og arbeidsvilkår? Det siste er vel lite sannsynlig.

Og Polen og Ungarn mister økonomisk støtte fordi de ikke gjør endringer i sitt lovverk, som resten av EU ønsker – inkludert Norge. Hva ville vi sagt om vi ble tvunget til å endre vårt lovverk når det gjaldt oljeutvinning, jakt på sel, hvalfangst osv.? Hvis vi ble avkrevet den endringen, hvordan ville vi reagert? Polen og Ungarn kommer til å komme etter oss når det gjelder seksuelle minoriteter og rettigheter. For oss er det selvsagt, men de vil komme etter. Men når de blir påtvunget det, skaper det sinne og forakt for EU, og det ser vi akkurat nå. Det tar litt tid, og det må vi akseptere. Husk at homofili var forbudt i Norge i 1972, og da var et flertall for at det skulle være forbudt med homofili i Norge. Så vi må akseptere at det faktisk tar lite grann tid, at vi ikke over natten endrer det til det vi ønsker skal være det endelige målet.

Vi skal forsterke samarbeidet med våre nordiske naboer, og vi skal forsterke samarbeidet med Tyskland – men da er det jo rart at det første vi gjør, er å dra med franske styrker til Mali. Det var jo ikke der vi skulle forsterke samarbeidet, men det er der vi starter, med en kultur og et språk som er veldig fremmed for Norge, i en tidligere fransk koloni, Mali. Der er vi nå. Men vi er mest nær Tyskland og våre nordiske naboer og Storbritannia. Det stemmer jo ikke. Det stemmer jo ikke med virkeligheten. Når det gjelder logistikk med franske styrker i Mali, kan man vel gjette hvordan det skulle fungere.

Så er vi glad for at utenriksministeren satte bjella på katten når det gjelder Lukasjenko og Hviterussland. Jeg skal ikke gå inn mer inn på det, for jeg har lyst til å få med det siste: Vi er glade for at man har gått inn i PESCO og EDF. Det er viktig for Norge, men det er ikke et felles marked. Det er ikke slik at det skaper et indre marked. Det er konkurranse fremdeles, og det er positivt.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:46:24]: Utanriksministeren snakka varmt om nært samarbeid mellom europeiske land, og det kan SV og eg skriva under på. Utanriksministeren understreka òg behovet for ein aktiv diskusjon om forholdet vårt til Europa. Det er bra. For det er altså forma på og innhaldet i dette europeiske samarbeidet som me treng ein opplyst og aktiv diskusjon om, ikkje om me er for eller mot europeisk samarbeid. I staden for eit skremmebilde av kva som skjer viss Noreg skulle koma til å nysa i det antatt gode europeiske fellesskapet, er det på tide med ein fot i bakken og eit ærleg ordskifte om kor me er på veg.

Eit eksempel frå valkampen var då ein samla raud-grøn opposisjon, saman med LO, tok til orde mot EUs jernbanepakke IV fordi det inneber ei pålagd konkurranseutsetjing av all framtidig persontrafikk på jernbane i Noreg, og at me blir underlagde EUs jernbanetilsyn. Då fekk me høyra frå eit av dei dåverande regjeringspartia at me var imot at folk skulle kunna ta toget sørover over grensa. Det er, for å seia det forsiktig, ikkje eit bidrag til ein opplyst debatt.

Ei utgreiing om erfaringane med EØS dei siste ti åra, slik regjeringa no tek til orde for i si plattform, er difor av det gode, og det kan forhåpentleg bli ein sjanse til å gjera statsrådens ønske om ein aktiv diskusjon til verkelegheit. Difor håpar eg at me får eit breitt samansett utval som belyser EØS-avtalen frå ulike perspektiv, og som får fram ueinigheitene òg i vurderinga av avtalens konsekvensar, med både forskarar og ressurspersonar frå organisasjonar som har særleg inngåande erfaring på sine felt. Mandatet bør vektleggja at det kan vera ueinigheit om både problembeskrivingane og analyseperspektivet, for det er openbert ueinigheit om korleis EØS-avtalen påverkar norsk politikk.

SV legg i vår forståing til grunn at EØS er ein dynamisk avtale som berre utviklar seg éin veg – i retning stadig meir marknadsstyring og stadig meir overføring av suverenitet. Avtalen er mykje meir omfattande enn då avtalen blei inngått, men så gradvis skjer det at det ikkje alltid er lett å peika på nøyaktig kva tid det skjedde. Denne tappinga av dei folkevalde organa for makt og handlekraft er i seg sjølv eit problem fordi det fører til avmakt, apati og svekt tillit. Det ser me òg i mange EU-land. Det er ikkje eit særnorsk fenomen.

Det er mykje snakk om å utnytta handlingsrommet i EØS. SV er villig til å bruka kvar ein snev av handlingsrom. Regjeringa skal få vår fulle støtte til å gjera nettopp det, om nødvendig gjennom reservasjonsrett og ved å bruka moglegheitene som eventuelt finst til å føra den politikken som er nødvendig og ønskjeleg, f.eks. på område som har med energi, arbeidsliv og jernbane å gjera, som regjeringa sjølv trekkjer fram. Det er eit godt signal at utanriksministeren ønskjer å ha særleg vekt på å sikra nasjonal kontroll på desse områda. Eg ser fram til at regjeringa følgjer opp dette signalet med praktisk politikk. SV vil òg gå lenger og ta langt sterkare nasjonal demokratisk kontroll på desse områda, anten det gjeld arbeidsliv, energipolitikk eller jernbane.

For å avslutta med jernbanepolitikken: Regjeringsplattforma seier altså at regjeringa, så raskt som mogleg, vil gå i dialog med EU med mål om å sikra unntak frå delar av føresegnene i EUs fjerde jernbanepakke. Det støttar me opp om. Samtidig er det urovekkjande at det allereie er gjeve signal om ei glideflukt vekk frå dette aktive ønsket om å sikra unntak. For SV er det heilt sentralt å unngå at framtidig persontrafikk på jernbane i Noreg skal underleggjast EUs tvangstrøye. Dei viktigaste unntaka me må sikra, er unntak frå denne konkurransetvangen og underlegginga under EUs jernbanetilsyn. Det vil òg bety at det blir lettare å reversera den oppsplittinga og organiseringa av norsk jernbane og å vareta rettane til dei tilsette.

Bjørnar Moxnes (R) [10:51:49]: Skiftende regjeringer har gitt makteliten i EU økende kontroll over viktige samfunnsområder som energi, arbeidsliv og transport. De negative følgene kan leses av på strømregningene som nå truer med å ødelegge både økonomien og jula til familier landet rundt. De kan leses av på norske arbeidsplasser hvor sosial dumping importert gjennom EØS-avtalen ødelegger for trygge arbeidsvilkår, og ikke minst ser vi det også i transportsektoren, hvor vi risikerer irreversibel konkurranseutsetting, oppstykking og privatisering av norsk jernbane om vi ikke nå tar grep for å sikre Norge unntak fra EUs fjerde jernbanepakke. EØS-avtalen er en abonnementsordning på høyrepolitikk fra Brussel.

Så fins det likevel et lyspunkt. Aldri før har det vært flere på Stortinget som enten vil bytte ut EØS-avtalen, få den vekk, eller reforhandle deler av den, eller i hvert fall utnytte handlingsrommet, om vi skal tro det som ble sagt av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet før valget. Samtidig er fagbevegelsen helt entydig og klar. De krever at norsk arbeidsliv må beskyttes mot press fra EU og EØS. Det gir regjeringen en historisk mulighet til å innfri løftene sine fra valgkampen og i Hurdalsplattformen om å utnytte handlingsrommet i avtalen og ikke minst be om unntak fra EUs fjerde jernbanepakke.

Dessverre ser vi nå at regjeringen er i en slags glideflukt vekk fra nettopp Hurdalsplattformens løfter når det gjelder fjerde jernbanepakke, til tross for at høyreregjeringen innlemmet oss i jernbanepakken etter at regjeringen hadde tapt valget, og mot viljen til et klart flertall i det nye Stortinget etter høstens valg. I stedet for å gå til EØS-komiteen og be om at tvungen privatisering fjernes fra pakken, snakker regjeringen nå bare om å utsette privatiseringen i ti år. Hvis det skjer, vil det være et klart svik mot forventningene fra en samlet fagbevegelse, som er mot irreversibel privatisering og oppstykking av jernbanen, ikke bare om ti år, men her og nå og for all framtid.

I redegjørelsen snakket utenriksministeren om å ivareta konstitusjonelle hensyn og fullt ut sikre norske interesser, men dessverre er historien om Norges EØS-medlemskap en historie om det stikk motsatte. Juss-professorene Eirik Holmøyvik og Christoffer Conrad Eriksen har påpekt at når man har overført myndighet til EU, har også Grunnloven om mindretallets rett til å verne om vår suverenitet blitt ofret på veien. Gang på gang har Stortingets EU-lojale flertall vedtatt å avgi norsk suverenitet til Brussel med simpelt flertall, noe som egentlig forutsetter at avgivelsen er lite inngripende, når man burde ha fulgt § 115 som krever tre fjerdedels flertall. Dette skjedde både ved ACER-innmeldingen og ved innmelding i fjerde jernbanepakke, til tross for at begge etter Rødts syn innebærer svært inngripende myndighetsoverføring. Men når flertallet selv bestemmer hvilken myndighetsoverføring til EU som er lite inngripende, er praktisk talt mindretallets rett til å beskytte selvråderetten illusorisk. Denne tilsidesettelsen av Grunnloven er ikke en hypotetisk problemstilling, for nå har vi en historisk mulighet til å stå opp mot EØS for å beskytte norsk kraft, arbeidsliv og jernbane fordi vi har flere folkevalgte enn noen gang som har lovet velgerne å gjøre akkurat det, men da må Grunnlovens bestemmelser også respekteres.

Det går en rett linje fra tilsidesettelsen av flertallsviljen i folket uttrykt i to folkeavstemninger, ved innmeldingen i EØS, og til den avtroppende Solberg-regjeringens snikinnmelding i EUs fjerde jernbanepakke stikk i strid med stortingsflertallets ønske. Rødt har fremmet forslag om opphevelse av dette vedtaket. Det trengs for å unngå løftebrudd overfor både velgerne og fagbevegelsen. Det er også en gyllen mulighet til å sette en strek over tilsidesettelsen av demokratiet og av grunnlovsstridig myndighetsoverføring til EU.

Guri Melby (V) [10:57:01]: Jeg vil også starte med å takke utenriksministeren for hennes første europaredegjørelse. I sitt innlegg var utenriksministeren innom mange av de viktigste spørsmålene som påvirker Norges forhold til EU, og jeg satte spesielt stor pris på at hun brukte en såpass stor del av redegjørelsen til å snakke om Norges klimasamarbeid med EU.

Regjeringsplattformen som utenriksministeren styrer etter, er preget av at den er skrevet som en felles erklæring for et uttalt nei til EU og EØS-parti, og et parti som inntil nylig hadde i sitt partiprogram at Norge burde søke medlemskap i EU. Kompromissene som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har framforhandlet, gir i sum et ganske ambivalent forhold til resten av Europa. Her er det mange fine ord om samarbeid. Samtidig vil de utrede alternativer til EØS og bruke handlingsrommet i EØS-avtalen for å begrense omfanget av Norges samarbeid med EU.

Utenriksministeren og hennes partifeller har vært samkjørte i sine svar når det gjelder utredningen av alternativer til EØS, som de vil gjennomføre sammen med Senterpartiet. Det handler om å skaffe seg et oppdatert kunnskapsgrunnlag, forklarer de, samtidig som de sier at EØS-avtalen ligger fast. At et kunnskapsgrunnlag er viktig, kan utenriksministeren og jeg være enige om. Men hvorfor de mener det er mer fornuftig å se til Sveits og Storbritannia enn f.eks. til Danmark og Sverige, blir jeg fremdeles ikke klok på. For hvis det er kunnskapstørsten som driver denne utredningen, bør det jo være et ønske om kunnskap som også strekker seg til erfaringer fra land som har fullverdige medlemskap, slik våre nordiske naboland har. Derfor foreslår Venstre i dag at hvis regjeringen skal utrede alternativer til EØS, må de også se på erfaringer fra naboland som er medlemmer av EU.

Det kan være fristende å spørre om regjeringspartiene er bekymret for hva en utredning av alternativene til EU-medlemskap har vært, fordi de er redd for svaret, nemlig at det beste alternativet til EØS er fullt medlemskap.

«Kaudervelsk» er uttrykket tidligere leder av Oslo Arbeiderparti, Fredrik Mellem, brukte for å beskrive regjeringens europapolitikk. Mellem oppsummerer dessverre regjeringens linje svært treffende når han skriver at «det som står i Hurdalsplattformen gir inntrykk av at partene fort har blitt enige om at her skal ingenting skje». I den grad de skal bruke handlingsrommet i EØS-avtalen, er det for å gi Norge flere unntak fra det europeiske samarbeidet. For Venstres del håper vi ikke at dette er en passende overskrift på norsk europapolitikk de neste fire årene. Derfor brukte vi også anledningen i dag til å fremme et Dokument 8-forslag som gir retning, og som konkretiserer den europapolitikken vi mener Norge trenger i årene framover.

Utfordringen for Norge de neste årene er nemlig ikke at vi i dag har for mye samarbeid med EU. Tvert imot mener vi det er for lite, og det er for saktegående. Norge er en del av et viktig fellesskap i Europa, og de landene som står oss nærmest både politisk, historisk og kulturelt, er bortimot alle i dag medlem av EU. EU er verdens mest ambisiøse klimablokk, og der vi butter hodet i veggen med nasjonale løsninger på alt fra handelspolitikk til grensekontroll, er svaret på stadig flere av disse utfordringene Europa og europeisk samarbeid. Vår utfordring ligger i at vi sitter på gangen når viktige beslutninger blir fattet. Det gjør at vi har redusert innflytelse over Europas framtidige retning, og at vi henger etter når EU kjenner en «ny grønn giv» eller gjør seg «klar for 55».

EØS-avtalen ble framforhandlet på 1990-tallet, og den bærer preg av at EU og Norge har endret seg mye siden den gang. Hvis den avtalen skal ligge fast, må vi derfor tilpasse den til våre behov med tanke på et EU som samarbeider mer og raskere enn noen gang tidligere. Handlingsrommet i EØS kan ikke bare handle om hva vi skal reservere oss mot, men også om hva vi ønsker å delta mer i. Næringslivet i Norge skriker ikke etter mer konflikt, men etter mer samarbeid med resten av kontinentet. Da er det synd at venstresiden lar kampen om et allerede godkjent jernbanedirektiv forsure forholdet til EU, når det vi trenger, er bedre rammevilkår for næringslivet.

Utenriksministeren sier at hun ønsker at Norge skal delta i et industrisamarbeid med EU, men hun er ikke konkret på hvordan eller på hvilke områder. Vi har en avtale som styrer vårt klimasamarbeid med EU, men vi har ikke noe formalisert medlemskap i EUs grønne giv. Det er en oppgave for den nye utenriksministeren, og vi foreslår derfor at regjeringen skal forsøke å etablere en egen partneravtale med EU som omfatter alt innenfor EUs grønne giv.

Det ligger flere konkrete forslag i det representantforslaget vi fremmet i dag, og jeg håper både regjeringen og Stortinget setter seg godt inn i de mulighetene EU faktisk kan tilby oss, hvis vi da tør å ta et steg opp fra ambivalensen i Hurdalsplattformen. Dagens største utfordringer krever mer europeisk samarbeid, ikke mindre. La oss heller komme sammen på tvers av partitilhørighet for å gi denne regjeringen et mandat til å føre en positiv og framtidsrettet europapolitikk.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:02:19]: Jeg synes det er en god europadebatt vi har i denne salen. Den er for så vidt forutsigbar, langs de vante linjene, for dette er spørsmål hvor partiene har ulike synspunkter. Fra å ha blitt beskyldt for svik fra Rødt og for å være for kritisk til det meste fra Høyre til at man skal forandre Hurdalsplattformen fra Venstre – det var langs vante linjer. Men jeg vil si at alle de argumentene som er framført her, har noe for seg. Jeg mener at det som er viktig for regjeringa i europapolitikken, er å ta hensyn til norske interesser og hvordan vi best kan ivareta det.

Jeg var på mitt første møte i EØS-rådet i går og fikk ingen signaler om at jeg på noen som helst måte hadde forsuret forholdet til EU. Så jeg tror vi skal være litt nøkterne i de verbale beskyldningene, og så må vi stå sammen om det vi skal ta vare på. Det er selvfølgelig helt uaktuelt for regjeringa gjennom et representantforslag å forandre på Hurdalsplattformen. Det er jo den vi står sammen om, og den vil vi også søke tilslutning til i Stortinget. Jeg ønsker i hvert fall å begynne på en annen måte enn det den tidligere regjeringa gjorde i 2013, ved å skulle trekke spørsmålet om ostetollen til tross for at det ikke var flertall i stortingssalen, så jeg ser fram til et godt samarbeid med Stortinget.

Så til spørsmålet om vi klarer oss best alene. Noe av det viktigste for meg er erkjennelsen av at i en verden hvor maktstrukturene er i endring, klarer vi oss ikke bedre alene. Og når jeg snakker om maktstruktur, snakker jeg ikke om politikk, jeg snakker om noen viktige prinsipper som rettsstat. Da mener jeg at vi, sammen med europeiske land, må være prinsipielle i disse diskusjonene, også i møte med medlemsland som truer disse. For vi ser at en rekke land avholder valg, men demokratiene trues innenfra. Pressefriheten og rettsstaten må utvikles.

Under pandemien – der må jeg være nokså ærlig – hadde vi ikke klart oss best alene da vi skulle få tilgang til vaksiner. Det fikk vi fordi Sverige var en veldig god nabo og hjalp oss å få tilgang til EUs vaksiner. Vi ble ikke tilbudt det av Storbritannia. Vi ble heller ikke tilbudt det av andre. Så det er nok et eksempel på at vi trengte det samarbeidet som EU representerer.

Da jeg var på møte i EØS-rådet i går, fikk jeg veldig gode signaler fra EU-siden, for det denne pandemien har vist oss, er at vi er altfor sårbare i Europa når det gjelder tilgang til bl.a. vaksiner og smittevernutstyr, så vi er nødt til å bygge opp en større motstandsdyktighet på vårt kontinent. Da er kanskje noen engstelige for at dette er noe EU vil gjøre på egen hånd, og at Norge, som står utenfor gjennom EØS-avtalen, ikke kan være med på dette. Men jeg fikk helt konkrete invitasjoner til at vi kan være med på dette i tida som kommer, og det mener jeg er veldig, veldig viktig.

Så er jeg grunnleggende tilhenger av utredninger, og heller ikke her er det slik at vi bestemmer mandatet for en slik utredning gjennom representantforslag i Stortinget. Men jeg mener at den forrige europautredningen, som også ble mye kritisert av de partiene som fremmer kritikk nå, bidro til at vi fikk en god offentlig diskusjon om EØS-avtalen. Det er ulike meninger om EØS i regjeringa, men som aktiv EØS-tilhenger vil jeg si at vi tjener på å bruke det handlingsrommet som gjelder i EØS-avtalen, for norske interesser er godt ivaretatt gjennom EØS.

Det som kanskje i størst grad har vært utfordret og som vi må hindre, når vi ser at det kommer veldig mange arbeidsinnvandrere, som vi trenger i det norske samfunnet, er det som har skjedd i veldig mange andre land: at norske lønns- og arbeidsvilkår er truet. Det er nettopp derfor jeg er stolt av at denne regjeringa har vært med på at man skal gjeninnføre kollektiv søksmålsrett. Veldig mange av de arbeidsinnvandrerne som kommer, klarer ikke i tilstrekkelig grad å ta vare på sine interesser, og da har vi sterke fagforeninger som skal ta vare på disse i møte med et felles europeisk arbeidsmarked.

Denne regjeringa viderefører et raskt tempo når det gjelder å gjennomføre EUs rettsakter, fra 650 etterslep i september til 580 nå. Det er fortsatt ikke nok, men det er i hvert fall ikke noen brems i europapolitikken. En mer aktiv europapolitikk handler om i økende grad å få tilslutning til det samarbeidet vi har med EU gjennom EØS-avtalen, og det skal vi fortsette med i tida som kommer.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:21:55]: Jeg vil begynne med å takke utenriksministeren for den gode redegjørelsen hun holdt her for to dager siden, og for hennes innlegg i dag. Det er viktige perspektiver utenriksministeren trekker opp, og en betimelig påminnelse om hvor viktig det europeiske samarbeidet er for Norge. De ulike avtalene vi har med EU, er viktige både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk, og de berører de fleste samfunnsområder.

Det første området jeg vil ta opp og berømme regjeringen for å ta tak i, er det berømte handlingsrommet. EØS-avtalen har gjennom et kvart århundre i sum tjent Norge godt. Vi har opplevd høy vekst i sysselsetting og reallønn, stabil lønnsforhandling og sterk vekst i offentlige tjenester. Avtalen er ikke minst avgjørende for norske distrikt og norsk eksport.

Samtidig har den store arbeidsinnvandringen til Norge også ført med seg flere utfordringer – og særlig i arbeidslivet. Når Hurdalsplattformen ettertrykkelig slår fast at regjeringen skal ta kampen for den norske arbeidslivsmodellen gjennom bedre å utnytte handlingsrommet i avtalen, er det kjærkomment. Her var Høyre-regjeringen for passiv. Mye mer kan og skal gjøres for å sikre ordnede forhold på arbeidsplassene og skikkelige lønns- og arbeidsvilkår, og det er aktiv europapolitikk i praksis.

Jeg har også lyst til å kommentere den varslede utredningen om EØS-avtalens utfordringer og muligheter – og det er positive takter. Vi har en sunn uenighet om EU og EØS i samfunnet, og det har vi også her på huset. Men vi kan alle være enige om at oppdatert kunnskap er viktig for norsk samfunnsdebatt, og den skal vi ikke frykte. EØS-avtalen er tross alt den mest omfattende avtalen Norge noensinne har inngått, og utredningen skal være forsknings- og kunnskapsbasert og belyse hvilke utfordringer og muligheter avtalen har gitt Norge de siste ti årene. Utredningen tror jeg vil berike og bidra i den viktige og svært nødvendige samfunnsdebatten vi har om vår EØS-avtale. Og undertegnede er også av samme oppfatning som statsråden, at utredningen sannsynligvis vil bidra til større oppslutning om EØS-avtalen i Norge.

En veldig tydelig trend, som også utenriksministeren vektla i sitt innlegg, er at EU styrker sin rolle som sikkerhetspolitisk aktør. I en tidvis mer ustabil og uforutsigbar verden er det stabile forholdet vi har til EU gjennom EØS-avtalen, blitt kanskje enda viktigere, for nå ser vi at spenningen mellom stormaktene tiltar. Mange av dem har også interesser i vårt område i nord. Vi ser at forholdet mellom NATO og Russland er iskaldt, og at nedrustningsavtaler undergraves og sies opp.

Til det vil jeg si at Norge må arbeide aktivt med EU og andre samarbeidsland for å fremme våre synspunkter og prioriteringer på den internasjonale arena. Samarbeid er avgjørende for vår langsiktige sikkerhet, og vi må unngå at stormakter trekker inn konflikter som ikke angår nordområdene i det arktiske samarbeidet.

Det er viktig å bemerke at EU som sikkerhetspolitisk aktør ikke er en konkurrent til NATO, men bygger direkte opp under alliertes evne til samvirke og til NATOs troverdighet. Norges deltakelse i EUs forsvarsfond er positivt, og det vil styrke norsk forsvarsindustri og gi mulighet til styrket tilgang til det europeiske forsvarsmarkedet.

Det er ulike meninger om hva slags tilknytning Norge bør ha til EU, men jeg tror de fleste vil være enige om at slik verden ser ut akkurat nå, er det i vår interesse at Europa har en sterk posisjon som forsvarer multilaterale samarbeid og en regelbasert verdensorden. Hurdalsplattformen slår fast at Norges viktigste strategiske interesseområde er nordområdene. Vi vet hvem naboen er, og vi skal snakke godt med ham. Men det er nødvendig at vi også hegner om det nære samarbeidet Norge har med EU innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Hårek Elvenes (H) [11:27:21]: Først vil jeg takke utenriksministeren for en veldig bred redegjørelse, der våre bånd til Europa stadfestes. Det er for så vidt ikke uventet – Europa er vårt kontinent både politisk, økonomisk og kulturelt. Mye går bra i Europa, men Europa har også sine utfordringer. Europa er faktisk det eneste kontinentet som har en minkende befolkning og en aldrende befolkning. Europas befolkning er eldst. Afrikas befolkning er yngst.

Utenriksministeren nevnte at arbeidsinnvandring har vært et gode og har vært viktig. Det er riktig. Men problemet på sikt kan være at EUs samlede arbeidskraftbehov ikke kan løses gjennom EUs egen arbeidsstokk og gjennom arbeidsinnvandring EU-landene imellom.

Tyskland merker det veldig sterkt i disse dager. Tyskland har et gedigent behov for arbeidskraft. Vi så under debatten om nye migrasjonslover i Tyskland at det var en stor motstand mot å åpne opp for arbeidsinnvandring fra land utenfor EU for å dekke behovet for arbeidskraft i Tyskland.

Hva har det med debatten her i Stortinget å gjøre nå? Jo, det kan hende at Europa og Norge blir stilt overfor et valg en gang der fremme – enten mindre verdiskaping, mindre velferd, eller økt arbeidsinnvandring fra andre deler av verden, med de utfordringene det kan ha.

Regjeringen vil ha en utredning om EØS-avtalen. Utenriksministeren er en uttalt tilhenger av EØS og ønsker en sterk debatt. Ja vel. EØS må gjerne utredes, men resultatet bør ikke overraske noen. Hva debatten fører til, og om den vil være utviklende, ja det gjenstår å se. EU har i hvert fall vært tindrende klar på at adgangen til det indre markedet forutsetter at man enten er medlem av EU eller står ved EØS-avtalen.

En slik utredning bør også ta for seg det som egentlig er det reelle alternativet til EØS-avtalen, nemlig et medlemskap i EU. Gjennom et medlemskap kan man bøte på noen av de manglene som dagens EØS-avtale har.

Troen på jernbanemonopolets fortreffelighet er grenseløs i regjeringen og blir mer og mer grenseløs dess lenger ut på venstresiden man kommer, til tross for at erfaringene med slike monopol er ganske dårlig. Konkurranseutsetting handler bl.a. om å holde de variable kostnadene ved jernbanedriften i sjakk. Alternativet er offentlig underskuddsdekning, som egentlig bare gir insentiver til sløsing. Men det viktigste ved dette jernbanedirektivet er å standardisere jernbanedriften i Europa. Europa har minst fire forskjellige typer jernbanespor, som gjør jernbanedriften vanskelig. Og man har behov for å standardisere både signalsystem og elektrisitetsforsyning. Dette er elementer som denne regjeringen ikke vil ta innover seg.

Den ihuga EU-tilhenger, forbundskansler Helmut Kohl, sa: Hundene bjeffer, men karavanen skrider fram. Det var hans oppfatning av EU. Det samme kan man si om EU i disse dager. EU har bestått testen etter covid-19-epidemien, som har rammet så sterkt. Verden er blitt mindre, og Europa er blitt mindre. Også Norge har fått nyte godt av EU-samarbeidet om vaksiner og håndtering av epidemien.

Jeg la merke til at utenriksministeren på Utenriksmagasinet på NRK i går sa at Norge bør styrke sitt forsvar i samarbeid med Norden og Tyskland. Det er jeg enig i. Forbundskansler Merkel har sagt at nå må Europa ta skjebnen i egne hender. Vel å merke var det sagt i det øyeblikk da USA trakk seg fra atomavtalen med Iran, men vi må holde fast på at USA er vår nærmeste og viktigste allierte. Det kan tyde på at Merkel har tatt for sterke ord i sin munn her, for Tyskland ligger langt under å bevilge 2 pst. av bruttonasjonalproduktet til forsvarsbudsjettet. Vi hadde møte med tyske politiskere i forrige periode i utenriks- og forsvarskomiteen der de sa at det var helt klart at Tyskland ikke ville klare å møte dette kravet i 2024.

Til slutt: Det er veldig viktig for Norge å følge med og også delta på utenriks- og sikkerhetspolitiske initiativ som blir tatt i EU, og gjerne (presidenten klubber) også utenfor EU. Der er vi bl.a. med på et fransk initiativ.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:32:43]: Jeg vil takke utenriksministeren for en reflektert redegjørelse. Representanten Arnstad redegjorde godt for Senterpartiets primære standpunkt i forhold til både EU og EØS, og ikke minst styring gjennom samarbeid og kompromiss. Det synspunktet deler jeg fullt ut.

Nasjonalstaten vil alltid være den viktigste rammen for politisk virke og ikke minst ansvarliggjøring for de vedtak som påvirker hverdagen for folk flest. Dette må ikke pulveriseres slik at det går ut over rettssikkerheten og våre klare målsettinger for en velferdsstat. Likevel er vi selvsagt avhengig av et velfungerende internasjonalt samarbeid, felles forståelse for viktige globale spørsmål må ligge til grunn. Det er derfor viktig at debatten om europapolitikken på nytt løftes inn på Stortinget, slik utenriksministeren nå inviterer til.

Hurdalsplattformen slår fast hvor viktig nordiske og europeiske land er som samarbeidspartnere. Dette gjelder på mange områder, både politisk og økonomisk. Jeg er veldig enig med utenriksministeren i at det nordiske samarbeidet er en viktig del av regjeringens europapolitikk, fordi det nordiske samarbeidet øker sjansene for å få gjennomslag på den europeiske arenaen. I 2022 overtar Norge formannskapet i Nordisk ministerråd og det nordiske samarbeidet. Den rollen må vi bruke til å løfte viktige saker inn i det europeiske arbeidet. Vi står foran store omstillinger på mange områder som krever at vi står sammen. Politiske beslutninger på områder innenfor energi, miljø og arbeidsliv vil være krevende, men også skape rom for utvikling. Det må vi aldri glemme. Uavhengig av alliansetilknytning har vi et sterkt nordisk interessefellesskap, og uavhengig av landets tilknytning til EU deler vi ambisjonen om at Norden skal være en foregangsregion når det gjelder industriutvikling, klima og miljø.

Debatt om Europa er bra for Norge. EØS-avtalen og samarbeidet vårt med Europa berører norske interesser i stor grad både direkte og indirekte. Jeg imøteser regjeringens raske initiativ for å få på plass en utredning om erfaringene fra EØS-samarbeidet de siste ti år. EØS-avtalen er den mest omfattende avtale og kanskje ikke minst den mest inngripende avtale Norge noensinne har inngått. Den er til dels svært utilgjengelig for de fleste, og få evner å se helheten. Det er derfor helt avgjørende med en grundig, åpen og sunn kritisk gjennomgang av de erfaringene som er gjort fra EØS-samarbeidet. Jeg vil nok gå lenger enn utenriksministeren, som vektlegger oppdatering av kunnskap. Det viktigste for framtiden må være å forme en avtale som gir et handlingsrom for Norge og ikke minst utnytter det handlingsrommet som finnes. En slik inngang vil være svært viktig, nyttig og ikke minst positiv for den norske samfunnsdebatten. Slik jeg oppfatter det, vil utredningen komme i gang på nyåret, og det er bra.

Omstilling byr på muligheter til å utvikle teknologi, konkurransekraft og vekst i årene framover. Vi skal ikke være et europeisk grønt batteri, vi skal være en viktig del av motoren. Norge har en unik kompetanse som har utviklet seg i sykluser der naturressursene i bredeste forstand har vært svært viktige for Norges velstandsutvikling. For Norge har det vært en suksesshistorie med et sterkt nasjonalt eierskap til fellesskapets ressurser.

Den forrige regjeringen varslet i Prop. 1 S et arbeidsprogram for EU/EØS allerede i januar. Vi – denne regjeringen – vil ha en total gjennomgang av EU-samarbeid på viktige områder i tråd med Hurdalsplattformen før man lander på et arbeidsprogram. Denne regjeringen ønsker ikke å gå i oppgåtte spor, sporene må vi sette selv.

Vi ønsker også å ha særlig vekt på å sikre kontroll på områder som norsk arbeidsliv, energi og jernbane, og det skal være norske lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde. Dette markedet som disse skal inn og jobbe i, må vi som politikere bidra til å gjøre tilgjengelig for norske forsknings- og innovasjonsmiljøer.

Nikolai Astrup (H) [11:38:12]: Hvis ikke vi henger sammen, blir vi hengt hver for oss. Det var ikke europeisk samarbeid Jan P. Syse hadde i tankene da disse ordene falt, men det kunne ha vært det. Vår tids store utfordringer har det til felles at de ikke kan løses i ensomhet. Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen er derfor en nødvendig om enn utilstrekkelig samarbeidsmekanisme med det viktigste politiske fellesskapet i vår del av verden og er avgjørende for evnen til å ivareta norske interesser.

Utenriksministeren trakk frem en rekke viktige saker som det jobbes med i EU for tiden, og jeg vil benytte anledningen til å fremheve EUs klimapolitiske agenda. Norges tilslutning til EUs klimapolitiske rammeverk er helt avgjørende for norske bedrifter, som kan konkurrere på like vilkår i det europeiske markedet. Europa er ikke bare politisk knyttet sammen. Vi er gjensidig avhengige av hverandre. I energipolitikken har vi fått en klar påminnelse om dette de siste månedene. Høye gasspriser, CO₂-priser som nå har passert 70 euro per tonn og mye tørt og vindstille vær har påvirket kraftprisene betydelig.

Våre svenske venner har redusert krafteksporten til Norge, og Statnett har svart med å redusere krafteksporten til Sverige. Hvilke følger dette får for forsyningssikkerheten i Norge, prisutviklingen på kraft og hvor lenge denne situasjonen skal vedvare, er uklart, men at regjeringen må kjenne sin besøkelsestid, er hevet over tvil. Heldigvis har vi muligheten til å klage slike saker inn for ACER.

Kraftsituasjonen i Europa denne høsten har også vist hvor avhengige europeiske land er av norsk gass. Det understreker at unilateral utfasing av norsk gassproduksjon og eksport inntil gode alternativer er på plass, vil føre til energikrise i Europa.

Frem mot 2050 skal Europa gjennom en enorm omstilling for å nå klimamålene. Her ligger det store muligheter for Norge. Vi har teknologi, kompetanse, kapital og naturressurser som til sammen kan bety mye for vår felles evne til å nå målene, men også for norske arbeidsplasser og verdiskaping. Men det krever også politisk vilje og handlekraft. Havvind i Nordsjøen kan få stor betydning, grunnlaget er lagt, to områder er tilgjengeliggjort for utbygging: Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord, med et tak på 4,5 GWh installert effekt. Men det må bare være begynnelsen. Regjeringen må straks sette i gang arbeidet med å få frem nytt areal. Det viktigste er likevel å klargjøre rammevilkårene som aktørene skal forholde seg til, som f.eks. hybridkabler.

Norge kan også være en del av løsningen innen karbonfangst og -lagring når sokkelen har kapasitet til å lagre 80 mrd. tonn CO₂. Interessen for Langskip og Northern Lights er stor i Europa. Lykkes vi med kostnadseffektiv fangst og lagring av CO₂, åpner det seg også store muligheter for at blått hydrogen produsert på norsk naturgass kan være en betydelig del av løsningen på vei mot netto null og full avkarbonisering.

Energiinnholdet i oljen og gassen vi i dag eksporterer til Europa, tilsvarer rundt 8 000 TWh. Til sammenligning produseres det rundt 135 TWh vannkraft i Norge. Selv med storstilt energieffektivisering og massiv utbygging av fornybar energi vil det være vanskelig å oppnå netto null uten bruk av hydrogen. Så her ligger det store muligheter for Norge, men regjeringen må føre en aktiv europapolitikk for at norske interesser skal bli ivaretatt.

Tobias Hangaard Linge (A) [11:41:33]: Jeg er glad for at utenriksministeren kom hit til Stortinget på tirsdag og sa at hun ville stå opp for et tydelig, åpent og samarbeidende Europa, for det er nettopp et åpent og samarbeidende Europa vi trenger for å løse mange av de utfordringene vi står overfor – det være seg økonomi, pandemi eller klima. Det er knapt noen utfordring det er viktigere med internasjonalt samarbeid om enn klimakrisen, og det er derfor jeg ønsker å benytte mitt aller første innlegg i denne sal til å snakke om akkurat det.

Norge skal ikke være en bremsekloss i det internasjonale klimasamarbeidet. Tvert imot, vi skal være et foregangsland og en sterk pådriver for at det kuttes utslipp, ute så vel som her hjemme, for Norge skal leve av å redde klimaet. Gjennom de siste 60 årene har landet vårt tjent store penger på å eksportere norsk olje og gass. Vi har vært fremst på teknologien, og vi har ledet an med nye løsninger som i dag blir brukt over hele verden.

Når vi nå tar stegene inn i fornybarsamfunnet, er det akkurat denne mentaliteten vi må ha. Vi skal være best på karbonfangst og -lagring, vi skal være best på batteriproduksjon og grønn industri, og vi skal være best på produksjon av grønn energi. Og våre løsninger, Norges løsninger, skal vi eksportere verden over. Det skaper verdier, det skaper arbeidsplasser – og viktigst: Det bidrar til å kutte utslipp, ikke bare her hjemme, men over hele Europa.

Jeg tilhører en generasjon som er bekymret for framtiden. Vi er utålmodige og ivrige etter å finne de løsningene vi trenger for å sikre framtidige generasjoner en klode vi kan leve på. Norge løser ikke klimakrisen alene, men vi løser heller ikke klimakrisen ved å peke på alle andre uten å gjøre noen ting selv. Derfor er jeg også optimistisk, for jeg ser en regjering som er mer framoverlent overfor våre europeiske venner, og som er like utålmodig og ivrig etter å kutte utslipp, skape jobber og gi min generasjon en framtid vi kan tro på.

Grete Wold (SV) [11:44:07]: Verden har aldri hatt flere mennesker på flukt – på flukt fra krig, forfølgelse og fattigdom. Vi ser overfylte flyktningleirer rundt i verden, men også her, i vårt Europa. Dette er desperate mennesker, mennesker med individuelle historier om veien fram til denne mellomstasjonen, som for mange dessverre kan bli en endestasjon. Det er utallige vonde historier som formidles – ikke minst fra hjelpeorganisasjoner og fra frivillige – som skaper stadig sterkere reaksjoner, også her i landet.

FNs høykommissær for flyktninger ber om at Norge tar et større ansvar. Men det er ikke realiteten. Tvert imot strammes politikken inn både når det gjelder hvor mange vi er villige til å gi beskyttelse, og når det gjelder de ordninger som kunne hjelpe dem som er på flukt og i fare ute i Europa.

EU er sjelden en god bidragsyter i dette. Heller jobber man for å bygge opp hindringer og murer for å stenge mennesker ute, slik vi nå ser på grensen mellom Polen og Hviterussland. Nå hører vi utenriksministeren være helt tydelig på at Norge støtter EUs politikk på dette, og i det også at Polen ikke gir mulighet for å kunne søke asyl. FN støtter utenriksministerens vurdering av at Hviterussland har et stort ansvar i den situasjonen vi nå ser på landets grenser. Men det blir litt enkelt å skyve disse migrantenes liv ut i intet for å drive politikk begge veier. Konflikter har som kjent minst to parter, og når en uskyldig tredjepart, som kalde og redde barn, betaler prisen, blir det rett og slett en inhuman tilnærming.

Norge har bidratt med EØS-midler for å bygge opp og styrke EUs yttergrenser. Vi har vært med på å legge til rette for de gjerder som nå sperrer mennesker ute – mennesker som ikke får prøvd sin sak, og som i tilfelle kunne fått en beskyttelse.

Det er storpolitikk, og det er maktkamp. Men det er også en flyktningkrise rett utenfor vår dør. Nå, i dag, er det hundrevis, trolig fortsatt tusenvis, som fryser i en skog hvor media og hjelpeorganisasjoner ikke slipper til. Og ute i Europa er det enda flere flyktningleirer hvor mennesker går en iskald jul i møte, uten trygghet, varme eller håp.

SV håper utenriksministeren tar med seg dette perspektivet inn i det europeiske og også nordiske samarbeidet, at vi bidrar med vårt, at Norge tar et solidarisk ansvar for å hjelpe mennesker på flukt, og at vi står opp for retten til å søke asyl.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:46:48]: Når EU og EØS diskuteres i Innlandet, pleier jeg å spørre: Hvordan hadde industriparken på Raufoss sett ut hvis det ikke hadde vært for EØS-avtalen? Hvordan hadde utviklingen til Mapei og 7sterke i Kongsvinger-regionen vært? Hadde de andre bedriftene i Innlandet skapt flere jobber, økt eksporten og satset friskt? Hadde vi sett bedrifter flagge hjem produksjon og bygge nye store industribygg, og hvordan hadde landbruket klart seg uten arbeidskraft fra EØS-området?

Uten arbeidsinnvandring hadde folketallet i Innlandet vært betydelig lavere enn det er i dag, og gjennomsnittsalderen til befolkningen hadde vært enda høyere. EØS-avtalen er viktigere for Innlandet enn den er for Oslo. Den sikrer bedriftene i distriktene like vilkår og forutsigbarhet for omsetning av sine varer. I tillegg sikrer den tilgang til arbeidskraft i distriktene fra resten av Europa, og den gir bedriftene våre tilgang til et marked med 500 millioner europeere.

EØS-avtalen er helt avgjørende for våre bedrifter og næringsdrivende. Inngangsbilletten vi betaler for å være med i EØS, er egentlig en gullbillett til framtiden og sikkerheten for våre framtidige velferdstjenester.

Vi trenger mer internasjonalt samarbeid. Gjennom internasjonalt samarbeid henter vi hjem forskningsmidler og kompetanse. Norske studenter og forskere blir en del av et internasjonalt miljø som gjør at våre kompetansemiljøer får noe å strekke seg etter. De blir en del av noe større, og ikke minst bidrar det til at våre studenter får en konkurransedyktig utdanning, som tross alt er viktig når man konkurrerer i et globalt arbeidsmarked.

Vi har noen naturgitte fortrinn i Norge. Vi er rike på naturressurser, vi har et stabilt klima, og vi er et land med høy tillit og stabil politisk situasjon. Dette i kombinasjon med de store mulighetene EØS-medlemskapet utløser gjennom forsknings- og innovasjonsmidlene, gir oss muligheten til å løse verdensproblemer, for de kloke hodene på Raufoss, som er best i verden på sitt område, er i kombinasjon med vann og skog mye av det som skal til for å utløse de store mulighetene som ligger i det grønne skiftet. Ikke bare skal vi løse klimautfordringen, vi skal skape flere nye høyteknologiske arbeidsplasser i det private næringslivet, og EØS er nøkkelen til det. For selv om noen liker å gjenta de kjente ordene «det er typisk norsk å være god», er det faktisk sånn at de aller største utfordringene våre, som klima, pandemi og fattigdom, må løses med internasjonalt samarbeid.

Vi trenger mer internasjonalt samarbeid – ikke mindre.

Sigrid Simensen Ilsøy (Sp) [11:50:07]: Noreg sa nei til EF i 1972 og til EU i 1994. Innbyggjarane i Noreg ønskte at dei skulle bli styrte av dei folkevalde her i Stortinget, ikkje frå Brussel. Utanriksministeren sa i si utgreiing til Stortinget denne veka at det er viktig med ein europadebatt. Det er eg heilt einig med ministeren i, og den må baserast på kunnskap og fakta, slik at me får reell meiningsbryting, ikkje berre polariserte debattar.

EØS-avtala tredde i kraft 1. januar 1994, utan folkerøysting. EØS – det europeiske økonomiske samarbeidsområdet – kan gje inntrykk av at dette er eit reint handelsmessig samarbeid, ei modernisert frihandelsavtale. Sidan 1994 er likevel meir enn 13 000 direktiv, forordningar og anna EU-regelverk innført i norske lover og forskrifter. Kor mange av desse kjenner norske folkvalde til? ACER, energi- og jernbanepakker og trygdeskandalen er nokre område der det har kome fram kor inngripande avtala er.

EØS-avtala er dynamisk og avgrensar på stadig fleire samfunnsområde makta og myndet til vårt folkevalde storting, og den påverkar òg lokaldemokratiet. Ein rapport utarbeidd for KS av By- og regionforskningsinstituttet i 2018 viste at EU og EØS får direkte følgjer, både rettsleg og politisk, for 50 pst. av alle saker i kommunestyre og fylkesting. Plan- og byggjesaker, offentleg støtte, offentlege innkjøp, vatten, avløp og renovasjon, miljø, energi, klima og samferdsel er område som blir påverka. Avtala gjev òg fordelaktige føresegner for Noreg og norske innbyggjarar, men når ein ser korleis EUs lovgjeving no grip inn og utfordrar korleis me i Noreg skal drive arbeidslivs-, energi- og jernbanepolitikk, for å nemne noko, må me folkevalde få større og meir heilskapleg innsikt i påverknaden EØS-avtala har for Noreg.

Eg er difor svært glad for at regjeringa no legg opp til i større grad å nytte handlingsrommet i EØS-avtala, for å sikre nasjonal kontroll på viktige område og jobbe meir aktivt for å fremje norske interesser innanfor avtala. At erfaringane frå nærståande land utanfor EU og deira alternative avtaler med EU òg skal utgreiiast, vil kunne gje kunnskap om Noregs alternativ til EØS-avtala.

Utanriksministeren fortalde i innleiinga til si utgreiing tysdag at regjeringa skal gjennomføre ei utgreiing for å vurdere erfaringane frå EØS-samarbeidet dei siste ti åra. Dette er viktig å få innsikt i og spreie kunnskap om, for å vite kor inngripande avtala er for Noreg. I innstillinga frå arbeids- og sosialkomiteen til behandling av Meld. St. 40 for 2016–2017, Eksport av norske velferdsytingar, viser komiteens medlemer frå Senterpartiet og SV til at føresegnene i dei internasjonale avtalene grip inn i nasjonalt regelverk. Det er mykje me kan lære om erfaringane frå dei siste ti åra.

Sofie Marhaug (R) [11:53:22]: Den nye regjeringen har vunnet et valg som langt på vei utfordrer EUs direktiver og EUs politikk. Hurdalsplattformen slår fast at handlingsrommet skal tas i bruk med særlig vekt på å sikre bl.a. nasjonal kontroll på energimarkedet.

Denne høsten har vi hatt en stram situasjon i vannmagasinene og skyhøye strømpriser. Likevel har Norge drevet med massiv eksport av kraft og dermed også knyttet oss tettere til det europeiske strømmarkedet med tilsvarende høye europeiske strømpriser. Dette er lønnsomt for kraftselskapene, og det kan synes som at det viktigste hensynet som er styrende for energipolitikken i dag, er hva som er lønnsomt for kraftbransjen. Hensynet til energisikkerhet og forsyningsgrad må vike.

Jeg har tidligere spurt om ikke regjeringen vil bruke handlingsrommet i EØS-avtalen § 112 for å sikre energiforsyningen og sikkerheten til husholdninger og norsk industri. Olje- og energiministeren har svart og uttalt i media at det vil kunne stride mot internasjonale forpliktelser. Men nå ser vi at Sverige har bestemt seg for å begrense sin krafteksport innenfor EUs regelverk. Derfor er det med undring jeg registrerer at den nye regjeringen i energipolitikken skal være mer katolsk enn paven. Mens statene i EU regulerer energien av samfunnsmessige behov og hensyn, synes det å være et annet prinsipp som gjelder her hjemme: en usynlig markedsånd som grafser etter mer penger.

Jeg håper regjeringen mener alvor med formuleringer om å ta grep i energipolitikken snarere enn å videreføre høyresidens og EUs ortodokse markedstro, ikke minst i energipolitikken.

Grunde Almeland (V) [11:55:55]: Som andre representanter har gitt uttrykk for, er det utviklingen i nærliggende land som bekymrer også meg – land som mottar betydelige overføringer fra Norge. Den negative utviklingen i Polen er et vondt eksempel på dette. De siste årene har skeive opplevd at deres frihet steg for steg innskrenkes. LHBTI-personer er nå mer utsatt for hatytringer og hatkriminalitet enn for få år siden. Likestillingsmarsjer og LHBTI-markeringer er møtt med vold. Og når hatet vokser og blir så omfattende at det formaliseres i såkalte LHBTI-frie soner, er det ikke overraskende at mange skeive mister troen på sin egen framtid.

På et tidspunkt var om lag en tredjedel av Polen erklært LHBTI-fri sone. Derfor var det helt riktig av den tidligere utenriksministeren å gå ut og stanse overføringer av EØS-midler til kommuner i Polen som har erklært seg som slike soner. Jeg er glad for at den nåværende utenriksministeren sier hun vil videreføre dette. Samtidig er det at fire av hundre kommuner har snudd, ikke det denne representanten vil kalle betydelige framskritt. Spørsmålet jeg nå håper utenriksministeren stiller seg, er om det vi gjør er nok og om det er kraftig nok. Kanskje man bør spørre seg om det er grunnlag for utbetaling av EØS-midler til den polske staten i det hele tatt. For bak hatet er det et regime som aktivt legger til rette for utviklingen, gjennom både ytringer, kampanjer og juridiske grep svekkes ikke bare landets arbeid med å ivareta minoriteter, men helt grunnleggende mekanismer i rettsstaten går opp i limingen.

Jeg håper at reaksjonene Norge til nå har vist, har effekt. Samtidig håper jeg at utenriksministeren ikke bare godtar tilpasninger som gjøres i møte med reaksjonene, men faktisk går inn for å se om endringene er reelle for dem som rammes.

Dette er ikke et spørsmål om vi skal kreve at Polen og eventuelle andre land som kommer i en lignende situasjon, skal ha samme lover og regler som i Norge, det handler om at Polen respekterer de grunnleggende rettighetene som de selv har forpliktet seg til gjennom bl.a. EMK. Men for oss her og nå er det også et spørsmål om norske innbyggere via skatteseddelen skal være med og legitimere en slik utvikling gjennom økonomiske overføringer.

Til slutt vil jeg understreke at det nettopp er det tette europeiske samarbeidet som bunner i et handelssamarbeid, som setter oss i en posisjon til å kunne påvirke situasjonen. Så svaret framover må også være mer europeisk samarbeid.

Amalie Gunnufsen (H) [11:59:12]: Noen utfordringer er så store at de ikke kan løses i denne sal. Klimagassutslippene stopper ikke på landegrensene, og de er en trussel mot alt liv på hele jorden. Klimaendringene er også en påminnelse om hvor viktig det er at land kommer sammen og lager felles spilleregler. Hvis vi ikke forplikter oss på tvers av landegrenser, vil det aldri lønne seg i det hele tatt å starte å føre en politikk for utslippskutt. Det er kanskje derfor EU-samarbeidet har blitt et av våre aller mest vellykkede klimatiltak og også skal fortsette å være det.

Hvis vi skal nå våre klimamål, kommer vi ikke utenom EU. Det er fordi vi har EØS-avtalen, at havna i Kristiansand har kunnet bygge Europas største landstrømanlegg med EU-midler. Det er på grunn av EØS-avtalen at Agder Energi hjemme på Sørlandet bokstavelig talt lyser opp Europa med norsk grønn kraft. Det er bra for klimaet. Det er bra for arbeidsplasser, og det er bra for norsk økonomi.

Jeg ble født etter den kalde krigen, og mens jeg har vokst opp, har EU bygd opp demokrati, menneskerettigheter og markedsøkonomi i stater som tidligere var styrt av Sovjetunionen. Nå opplever jeg for første gang i min levetid en verden med mer proteksjonisme og færre allianser. Da må Norges svar alltid være mindre proteksjonisme og flere og sterkere allianser. Med andre ord: EU har aldri vært viktigere.

I sin redegjørelse sa utenriksministeren at hun ville ha en aktiv europapolitikk, og det er veldig bra. Men i den samme redegjørelsen sa hun at EØS-avtalen skal utredes, og Hurdalsplattformen avviser blankt at Norge skal søke om EU-medlemskap. Jeg tror virkelig på utenriksministerens engasjement for EU-samarbeid, men jeg stoler ikke på at regjeringspartneren er like villig til å føre den aktive europapolitikken som Norge er tjent med.

Helt til slutt: Det finnes heldigvis et veldig godt alternativ til EØS-avtalen, og da snakker jeg ikke om EØS-light-avtalen til Sveits eller kaoset i Storbritannia, men om norsk EU-medlemskap.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:01:59]: Norsk selvråderett og vårt nasjonale handlingsrom er helt avhengig av et økonomisk robust, demokratisk og fredelig Europa. Da Norge valgte å bli med i EØS, var det nettopp for å sikre norske interesser. Derfor er jeg veldig glad for at EØS-avtalen har en sterk oppslutning i den norske befolkningen. Men jeg må innrømme at for meg blir det en form for intellektuell kollaps når noen sier at de er for EØS-avtalen, men mot EU. EUs eksistens er jo en forutsetning for EØS. Uten EU ville vi hatt ulike handelsavtaler med 27 land, noe som ville skapt handelsbarrierer for norsk næringsliv, og gjennom EØS-avtalen sikrer EU dermed norske arbeidsplasser over hele landet.

Før sommeren sammenlignet Jonas Gahr Støre en utredning av alternativer til EØS-avtalen med det å si til kona at du vil utrede alternativer til ekteskapet. Han om det. Jeg er ikke redd for resultatene av en utredning, for jeg er overbevist om at alternativene som regjeringen velger å utrede, er dårligere alternativer. Men jeg skulle ønske regjeringen var villig til å utrede alternativet som sikrer full medbestemmelse og påvirkning, nemlig fullverdig medlemskap. Jeg antar at regjeringen er redd for utfallet av en slik utredning. Det kunne gitt et faktabasert grunnlag for en bedre EU-debatt enn den vi har i dag.

For EU er mer enn verdens største integrerte marked. Ikke bare bidrar EU til sosial utjevning landene imellom, EU sikrer også demokratiske rettigheter og enkeltmenneskers muligheter. EU går foran i arbeidet med å sørge for en bedre internasjonal skattlegging av store multinasjonale selskaper, noe som hjelper norske bedrifters konkurranseevne, ikke bare internasjonalt, men også her i Norge. Ikke minst er EU verdens største klimabevegelse, med både vilje og virkemidler til å oppfylle Paris-avtalen og sikre et solidarisk grønt skifte som legger grunnlag for vekst og utvikling i hele Europa.

Også jeg er glad for at regjeringen følger opp Solberg-regjeringens linje når det gjelder demokratiutvikling og menneskeretter i Europa. Det er helt riktig å holde tilbake EØS-midler til polske kommuner som erklærer seg som LHBTI-frie soner, men når Polen nå avviser å forholde seg til FNs menneskerettighetskommisjon, mener jeg at vi kan gå et skritt lenger. De undergraver frie domstoler og rettsstaten og forholder seg ikke lenger til felles spilleregler og europeiske forpliktelser. Det er et brudd med forutsetningene for EØS-avtalen.

Med henvisning til meterkonvensjonen minnet utenriksministeren oss på viktigheten av harmonisering av lover og reguleringer for å sikre friksjonsfri samhandel, som jo er så viktig for norske interesser. Norge skal selvsagt bruke handlingsrommet innenfor EØS-avtalen, og jeg forventer at denne regjeringen – i likhet med den forrige – utnytter dette. Men når det gjelder å tøye grensene for Norges viktigste samarbeid, vil jeg bruke Anne Grete Preus’ ord om at av og til – av og til – er en millimeter nok.

Kari Henriksen (A) [12:05:09]: Kanskje avslutningen på det forrige innlegget viser forskjellen mellom den forrige og denne regjeringa, at for noen er en millimeter nok, mens andre gjerne vil ha en meter.

Denne regjeringa slår fast i Hurdalsplattformen at vi skal jobbe for en tryggere, mer rettferdig og grønnere utenrikspolitikk, og det er viktig at vi er på hugget når det gjelder å ha ambisjoner for europapolitikken vår. Vi har et urolig landskap bak oss, der den største trusselen er framveksten av antidemokratiske ideologier – og også land. Vår interne trygghet kan vi ikke skape alene. Derfor er det helt avgjørende at vi jobber for å styrke demokratiet og menneskerettigheter ute, slik vi har gjort overfor Polen og Ungarn.

Denne regjeringa slår fast at ytringsfrihet og menneskerettigheter skal sikre framvekst av rettsstater, også i våre samarbeidsland. Det betyr at vi må være aktive i vår dialog med land, med folk og med sivilsamfunn. Der har Arbeiderpartiet store ambisjoner. For skal vi skape trygghet, må vi snakke med folk. Skal vi skape fred mellom nasjoner, må vi snakke med nasjoner. Vi må sørge for at vi har en åpen, trygg og tydelig dialog, både med folk og med statene.

Når vår regjering sier at vi skal ha en utredning av EØS-spørsmålet, er det nettopp en invitt til å komme fram, være tydelige, ha en åpen diskusjon på faktabasert grunnlag og bryne meninger i Norge om dette viktige feltet. Når vi snakker om at vi skal bli bedre til å ivareta norske interesser, så betyr det at vi skal opp på tå og ha en konkret dialog med EU for å finne det som best tjener Norges interesser, og ikke automatisk godta de signalene som kommer fra EU i alle saker. Derfor har vi sagt at vi skal gå i dialog om å sikre unntak fra den fjerde jernbanepakken.

Til slutt vil jeg si at de verdiene som denne regjeringa legger til grunn om å ta arbeidsfolks rettigheter på alvor, også gjennomsyrer de kravene vi vil sette til å inngå handelsavtaler. ILO-konvensjoner skal ligge til grunn også for disse viktige områdene.

Ine Eriksen Søreide (H) [12:08:32]: Nå på slutten av debatten syns jeg det er på sin plass å si at det er veldig positivt med de innleggene i dag som har gitt en veldig tydelig støtte til det som har vært en tydelig norsk linje mot Ungarn og Polen. Jeg kan forsikre utenriksministeren om at hun og regjeringa har Høyres fulle støtte i arbeidet med videre kondisjonalitet med EØS-midlene og også i arbeidet med sivilt samfunn. Jeg har selv vært i Ungarn og besøkt sivilsamfunnsorganisasjoner som ikke kunne booke vanlige møterom fordi de ble angitt av dem som leide dem ut. De hadde få eller ingen midler tilgjengelig, men de var likevel krystallklare på én ting: at i valget mellom sivilsamfunnsmidler gjennom EØS-midlene og det at vi og de andre giverne sto på prinsippene om uavhengighet, var det det siste som var det viktige. Det var for oss en utrolig viktig beskjed og et viktig innspill i arbeidet vårt med EØS-midlene.

Så ønsker jeg å bruke de siste par minuttene på det som jeg finner å være nokså oppsiktsvekkende svar fra utenriksministeren når det gjelder denne utredningen av erfaringene fra EØS-samarbeidet. Utenriksministeren sier at utredningen skal være helt åpen. Det er minst to utfordringer med det resonnementet. For det første skal den altså ikke være mer åpen enn at man ekskluderer enhver utredning av tettere tilknytning til EU enn det vi har i dag. Det andre er at hvis man skal ta Hurdalsplattformen på alvor, står det jo der at EØS-avtalen skal ligge til grunn, og hele premisset i EØS-avtalen er at vi er del av det indre marked. Så når jeg spør om premisset om at vi skal være del av det indre marked, ligger til grunn for utredningen, og får til svar at det er merkelig å bli stilt spørsmål om dette i Stortinget, og at det skal være en helt åpen utredning, må jeg ærlig talt si at jeg blir litt forvirret over hva som faktisk er politikken.

Jeg tror vi kan slå fast at Senterpartiet har hatt en tung hånd på rattet i utformingen av Hurdalsplattformen og europapolitikken i regjering. Det burde for så vidt ikke berolige verken næringslivet eller distriktene. Jeg må også si at når jeg hører representanten Fasteraune i sitt innlegg si at man ikke ønsker å lage et arbeidsprogram for samarbeidet med EU for 2022 så tidlig som mulig fordi man skal ha en total gjennomgang av EØS-samarbeidet før nytt arbeidsprogram, kan det ta ganske lang tid før det arbeidsprogrammet kommer. Det vil ha den enkle konsekvens at Norge sakker akterut i samarbeidet med EU. Vi mister muligheten til å ha tidlig og tydelig påvirkning, og vi mister muligheten til å ivareta norske interesser på best mulig måte.

Frode Jacobsen (A) [12:11:51]: På Helsfyr her i Oslo ligger Nordox, en industribedrift med 72 ansatte som produserer kobberoksid, noe de har holdt på med i 135 år. Produktene deres brukes særlig til to ting: Mesteparten går til bunnstoff på skip over hele verden, mens resten går til plantevernmiddel innen landbruket. Bedriften har kunder i over 80 land, og av det som blir produsert, blir 90 pst. eksportert globalt, via en havn i et EU-land.

Ved mitt besøk hos bedriften var beskjeden tydelig. EØS-avtalen er helt avgjørende for dem, de er avhengige av at eksporten skjer sømløst. Det handler om dokumentflyt, registrering og transport. Med tidskritiske leveranser og et stadig mer komplisert registreringsarbeid er de avhengige av at alt går smertefritt. Beskjeden vi fikk fra bedriften og tillitsvalgte, var klar og tydelig: Et stempel på at produktene kommer fra EU/EØS-området, er garantisten for Nordox’ eksistens – garantisten for eksport og produksjon, garantisten for arbeidsplasser.

Det er bred enighet om at den tryggheten for markedsadgang til vårt viktigste økonomiske samarbeidsområde som EØS-avtalen gir, har tjent Norge vel. 80 pst. av vår eksport går til Europa, og EØS-avtalen er viktig for norsk industri og for arbeidsplasser i Norge. Den sikrer forutsigbarhet og lik konkurranse. Derfor er det selvsagt viktig at Hurdalsplattformen så tydelig slår fast at hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, herunder oppslutningen om EØS-avtalen. Jeg er glad for at utenriksministeren i sin gode og grundige redegjørelse også var tydelig på dette.

Jeg deler også utenriksministerens syn om at debatt om Norges forhold til Europa er bra. Vi må aldri være redd for å få mer fakta og mer kunnskap på bordet. Jeg er mer bekymret for at vårt forhold til Europa og EØS-avtalen diskuteres uten at fakta ligger til grunn for diskusjonen.

Vi har gjennom mange år sett en utvikling innen norsk arbeidsliv preget av useriøse aktører og sosial dumping. Mange har gitt EØS-avtalen skylden for det og for annet som er vondt og vanskelig. Det blir for enkelt.

Det er utfordringer innen norsk arbeidsliv, og heldigvis har vi fått en regjering som nå går i gang med en opprydding i arbeidslivet. En norgesmodell for anskaffelser og andre tiltak er veien å gå. Det som er vondt og vanskelig i arbeidslivet i Norge, løser vi gjennom en offensiv arbeidslivspolitikk, lover og regler i Norge.

Jeg er også glad for at utenriksministeren og regjeringen tydelig tar for seg utfordringer og bekymringer mange av oss har knyttet til demokrati i en del europeiske land. I sin redegjørelse trekker utenriksministeren fram Polen og Ungarn.

Helt til slutt: Svarene på våre felles utfordringer og problemer er ikke mindre samarbeid og mer alenegang. Vår tids utfordringer – ikke minst på klimaområdet – skriker etter mer internasjonalt samarbeid.

Marit Arnstad (Sp) [12:15:06]: Det har vært en interessant debatt. Den har vært preget av de ulike syn vi har – kanskje særlig på EU-medlemskap, vil jeg si etter å ha sittet her og lyttet til innleggene.

På en måte er det også en litt tilslørende debatt, og jeg kan eksemplifisere det med avslutningen av et innlegg fra en av Høyres representanter, som var at vi trenger mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre. Ja, det er jeg helt enig i – og jeg tror egentlig det er ingen her i denne sal som ikke er enig i det. Derfor er det litt tåkeslør over denne typen debatter.

Jeg samler litt på den typen utsagn underveis i debattene. Ta f.eks. det med at en må være for EU fordi en er for internasjonalt samarbeid: Nei, en er ikke imot internasjonalt samarbeid fordi om en er imot EU-medlemskap. Vi vet at det ikke er slik.

Hvis en er imot nye kraftkabler til EU eller Storbritannia, da er en imot kraftutveksling. Nei, en er ikke det – kraftutveksling har vi hatt i 30 år. Spørsmålet er hvor mye kapasitet som skal legges i de kraftkablene vi bygger videre.

Et annet utsagn var at store utfordringer ikke kan løses i enerom – eller ved alenegang, som forrige taler sa. Nei, men det er ingen som mener det. Alle sammen mener at vi skal ha et godt og viktig internasjonalt samarbeid, og det er store muligheter i ethvert internasjonalt samarbeid, men vi må alltid også ivareta norske interesser.

Det var også et innlegg der noen sa at våre studenter blir en del av et større internasjonalt samarbeid. Ja, det har de vært siden midten av 1980-tallet, helt uten EU-medlemskap – og uten EØS-avtale også, faktisk – og det er det viktig at de kan være også videre framover.

Mitt poeng er at denne evige antydningen om at å være for internasjonalt samarbeid er det samme som å være for EU-medlemskap, den er feil. La oss være enige om at det kan være ulike meninger om EU og EØS, men det er ingen i denne salen som er imot et internasjonalt samarbeid.

Jeg må også si at jeg synes det er interessant å registrere at det er flere i salen som argumenterer for EU-medlemskap, enn for EØS. Det synes jeg er greit – det er klargjørende, jeg synes det er ærlig. Men det handler altså om noe helt annet enn EØS-avtalen og redegjørelsen om EØS-avtalen, og det er et standpunkt som er redelig og greit, men det har ikke stor støtte i den norske befolkningen.

Så har jeg lyst til å avslutte med å si noe som på mange måter kanskje er litt paradoksalt, men som jeg faktisk tror. Senterpartiets holdning er jo at vi vil ha en aktiv europapolitikk, ikke en servil, og det paradoksale er at Senterpartiet på mange måter nok har større tiltro til EU enn det de norske ja-partiene har. Vi har tro på et samarbeid med EU som bygger på klar tale og en tydelig markering av hva som er norske interesser, og også av hva som er EUs interesser i arbeidet.

Åsmund Aukrust (A) [12:18:34]: Takk for en god debatt, som i og for seg tar inn i seg spennet i norsk europapolitikk. Vi har vært innom de fleste områder.

Først til representanten Christian Tybring-Gjedde, som jo vanligvis i politiske debatter er veldig redd for våre verdier: Han hadde plutselig et veldig avslappet forhold til å stå opp for likestilling og retten til å leve sitt eget liv. Vi må respektere andres religioner og tradisjoner, sier Tybring-Gjedde. Jeg er uenig i Fremskrittspartiets inngang i denne saken, for dette handler ikke om norske verdier, det handler om universelle menneskerettigheter. Jeg synes det er bra at vi i Norge bruker vår stemme når ting går i gal retning, når det etableres homofrie soner i Polen, når domstolene mister sin legitimitet, når kvinneaktivister møtes med vold, og når likestillingen går feil vei. Jeg er glad for at utenriksministeren i sin redegjørelse varslet full gjennomgang av midlene til Polen.

Så er det kommet en ganske forutsigbar kritikk fra partiene på høyresiden om at EØS-avtalen er i spill. Vel, Hurdalserklæringen sier veldig klart at EØS-avtalen ligger fast. Jeg savner egentlig selvtillit på høyresiden overfor EØS-avtalen. Det at vi får mer kunnskap, er bra for avtalen. Jeg tror en utredning kommer til å føre til at avtalen får større legitimitet. Høyresiden har etter at de tapte valget, gjort det til sin vane i utenrikspolitikken å være veldig bekymret for hva slags form den nye regjeringen har i sitt arbeid. Det mest oppsiktsvekkende ville jo vært om utenriksministeren kom med et klart mandat til en utredning som skal komme neste år, i en replikkveksling her i Stortinget. Det så vi aldri at høyrepartiene gjorde da de styrte. Det er det som ligger i ansvarsforholdet mellom regjering og storting.

Høyrepartiene snakker om en aktiv europapolitikk som egentlig er å ikke mene så mye. Jeg tenker det motsatte. En aktiv europapolitikk er å stå opp for norske interesser, fremme dem i Europa og si fra når vi er uenige. EØS-avtalen ble ikke utfordret av at Stoltenberg-regjeringen brukte reservasjonsretten mot postdirektivet. Den blir ikke utfordret når vi sier fra om vår mening. Marit Arnstad sa i sitt gode innlegg at hun samlet på sitater. Kanskje det beste å sitere fra denne debatten er at Heidi Nordby Lunde mente at det å være mot norsk EU-medlemskap og for EØS-avtalen var en «intellektuell kollaps». Vel, det er der flertallet av norske velgere ligger, også flertallet av Høyres egne velgere. Jeg mener at det å stå opp for våre saker også opp mot Europa er å tjene EØS-saken.

Til slutt: Den forrige regjeringen reiste til Brussel og lovte å være lydige. Problemet var at de ikke hadde flertall i denne sal. Det gjaldt både ostetollsaken, som de ikke hadde flertall i, og da de, etter at de tapte valget, var med og innlemmet jernbanepakka i EØS-avtalen.