Stortinget - Møte torsdag den 25. november 2021

Dato: 25.11.2021
President: Svein Harberg

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [12:21:40]

Interpellasjon fra representanten Mari Holm Lønseth til arbeids- og inkluderingsministeren: «Barn med innvandrerbakgrunn utgjør under 1/5 av alle barn. Over halvparten av barn i familier med vedvarende lavinntekt er fra denne gruppen. Svak tilknytning til arbeidslivet gjør familier mer utsatt for å leve med lavinntekt. Den største utfordringen for å få flere innvandrere inn i arbeidslivet er mangelen på formell kompetanse. Det er derfor viktig at innvandrere får gode norskferdigheter og kompetansen næringslivet etterspør. Flere må få mulighet til å ta utdanning i voksen alder. Tidlig innsats og god oppfølging i skole og barnehage er avgjørende. Solberg-regjeringen flyttet derfor ansvaret for integrering til Kunnskapsdepartementet som har ansvar for de viktigste tiltakene for å heve kompetansen. Hvordan vil statsråden sikre at de gode verktøyene for kompetanseheving som ligger på Kunnskapsdepartementets område, ikke forsvinner eller nedprioriteres i integreringspolitikken?»

Talere

Mari Holm Lønseth (H) []: Noe av det viktigste vi som folkevalgte må jobbe for, er at alle mennesker skal kunne klare seg selv, leve et selvstendig liv og ta aktivt del i det norske samfunnet. Det er viktig at vi sørger for det for alle, men det er kanskje spesielt viktig at vi har en spesiell innsats rettet mot innvandrere. Derfor har Høyre to ganger gjennomført større reformer i integreringspolitikken, først med Erna Solberg som kommunalminister og deretter med Jan Tore Sanner som kunnskaps- og integreringsminister.

Innvandrere er ingen ensartet gruppe, men utfordringen er at for mange innvandrere, særlig de med fluktbakgrunn, har for svak tilknytning til arbeidslivet. Omtrent to av tre er i jobb eller utdanning ett år etter introduksjonsprogrammet. Andelen menn som er i arbeid eller utdanning, er også høyere enn den er blant kvinner. Det er ikke godt nok, og det er noe vi må gjøre noe med.

Det er flere årsaker til disse utfordringene. En av årsakene er for dårlige norskkunnskaper. Høyre har med sin integreringsreform gjennomført flere viktige endringer i norskopplæringen som vi ennå ikke har fått se resultatene av. En annen viktig årsak er at mange ikke har den formelle kompetansen som arbeidslivet etterspør. Halvparten av de som kommer til Norge som flyktninger, har bare grunnskole som sitt høyeste utdanningsnivå. Samtidig vet vi at norsk næringsliv og arbeidsliv etterspør stadig høyere kompetanse.

La meg få ta et eksempel. På nrk.no kunne vi for en tid tilbake lese historien om Farhiyo Ahmed, som kom til Norge fra Somalia for 17 år siden. Hun hadde prøvd ordningen med språkopplæring i praksisplass i et halvt år, men mange av deltakerne på kurset ble stående uten jobb etter praksisperioden. Hvorfor det? Jo, fordi de aller fleste arbeidsplassene krevde fagbrev. Derfor ble også praksiskandidatløpet, hvor man får muligheten til å ta et fagbrev, redningen for Ahmed. Lønnstilskudd og tiltaksplasser er veldig viktig for å sørge for at terskelen blir lavere og veien inn i arbeidslivet blir kortere, at flere lærer seg norsk og blir en del av fellesskapet og klarer seg selv. Men poenget er at tilskudd og tiltaksplasser alene ikke løser den grunnleggende utfordringen, som er at det er for mange som mangler formell kompetanse. Det som kan løse denne utfordringen, er god grunnopplæring, muligheten til å ta utdanning både for voksne og for unge.

Det bringer meg over til at det er viktig at vi snakker om dem som er nyankomne, men det er også viktig at vi har en spesiell oppmerksomhet rettet mot norskfødte av innvandrerforeldre som også trenger god oppfølging. Veldig mange som fødes i Norge av innvandrerforeldre, klarer seg utrolig godt i både skole og arbeidsliv. Det er mange, særlig jenter, som i stor grad presterer ekstremt godt, men samtidig vet vi at det er en del utfordringer. For Høyre er det viktig at alle barn skal ha de samme mulighetene, uavhengig av hvem foreldrene deres er.

Der er vi igjen tilbake til at nøkkelen til å lykkes med det er god utdanning, det er muligheten til å få lov til å gå i barnehage, noe som også gir gode språkferdigheter. Vi vet at det er stadig flere barn med innvandrerbakgrunn som går i barnehage, men det er fremdeles færre enn i befolkningen for øvrig. Det må vi gjøre noe med, og det er en av årsakene til at man fra Solberg-regjeringens side prioriterte gratis kjernetid.

Det andre viktige er en god skole, hvor det viktigste er opplæring i grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning. Skal man lykkes med det, må man satse på en god lærer som løfter alle elever, noe som også vil føre til at flere fullfører videregående og får en bedre tilknytning til arbeidslivet.

Det å se integrering og utdanning i sammenheng er avgjørende hvis vi skal klare å lykkes på lang sikt. Det er derfor jeg også er overrasket over at regjeringen velger å flytte ansvaret for dette viktige feltet til arbeidsministeren – ikke fordi arbeid ikke er viktig for integrering, men fordi det ikke løser den grunnleggende utfordringen med å få flere mennesker ut i arbeidslivet. Da må man faktisk se integrerings- og utdanningspolitikken i sammenheng.

Derfor vil jeg spørre statsråden: Hvordan vil hun sikre at de gode verktøyene for kompetanseheving som lå – eller som ligger – under Kunnskapsdepartementets område, ikke forsvinner eller nedprioriteres i integreringspolitikken?

Statsråd Hadia Tajik []: Lat meg fyrst få takka representanten Holm Lønseth for å ta opp eit veldig viktig tema. Det er dessverre sånn at talet på ungar i låginntektshushald har auka betydeleg over tid, og det er ein ganske stor andel av desse ungane som har innvandrarbakgrunn. Det heng tett saman med at me har sett ein auke i talet på barnefamiliar med innvandrarbakgrunn, og at foreldra ikkje deltek fullt ut i arbeidslivet.

I tillegg ser me ei opphoping av fattigdom og levekårsutfordringar i enkelte område i storbyane. Difor er det òg viktig å sjå levekårsutfordringane i eit geografisk perspektiv og unngå å busetja nykomne flyktningar i eit område som har store levekårsutfordringar eller stor innvandrarandel. Det er den typen utfordringar som regjeringa kjem til å ta tak i, knytte til både levekår og sosial mobilitet. Difor føreslår me allereie for 2022-budsjettet å auka løyvingane til områdesatsing i dei store byane med 20 mill. kr utover det som låg til grunn i budsjettet til Høgre-regjeringa.

Det å få fleire i arbeid er noko av det viktigaste me kan gjera for å redusera fattigdom og sosiale forskjellar, òg blant ungar eller blant barnefamiliar. I Noreg er det sånn at folk som er i jobb, som oftast kan forsørgja seg sjølve og familiane sine, så det at foreldra er i arbeid, er difor ganske avgjerande for å løfta ungar og ungdomar ut av økonomisk vanskelege kår. Arbeidslinja kjem til å stå sentralt i regjeringas innsats mot fattigdom. Me er jo eit arbeidarparti.

Arbeid er nøkkelen til integrering, og vegen til arbeid går via utdanning og kvalifisering. I dag ser me at det er altfor mange innvandrarar som står utanfor arbeidslivet, eller fell ut av arbeidslivet i løpet av nokre få år. Målet må vera at perioden utan arbeid vert kortast mogleg, og at kreftene vert sette inn for å gje folk kompetanse som kvalifiserer for ei meir stabil deltaking i arbeidslivet. Eg kjem til å setja meg ned og gå grundig gjennom dei kvalifiseringsløpa som er tilgjengelege for innvandrarar, for å sikra at dei i størst mogleg grad bidrar til å få fleire i arbeid.

Me kjem til å styrkja arbeidet med kompetanse og dermed arbeidslinja i norsk integreringspolitikk. Arbeidarpartiet har heile tida vore oppteke av at passivitet i mottak for dei som er nykomne, er til hinder for integrering og sløsing med resursar. Før busetjing skal flyktningar gjennomføra kompetansekartlegging som skal bidra til at ein vert busett i ein kommune som har eit relevant tilbod om utdanning og arbeid. Fylkeskommunane skal òg utarbeida planar som skal omfatta tiltak for å kvalifisera innvandrarar til å møta regionale arbeidsmarknadsbehov.

Eg må innrømma at i lys av dette, og ikkje minst i lys av interpellasjonen som representanten har teke initiativ til, har eg med forundring fylgt det kuttet som Høgre-regjeringa gjennomførte i 2017, i norskopplæring på mottak, frå 250 til 175 timar. Ein skulle jo tenkja at det å læra norsk på eit tidleg tidspunkt vil vera sett på som nyttig når ein er oppteken av at fleire skal kunna få moglegheita til å stå i jobb. Det er òg kvalifisering for arbeidslivet.

Me har òg sett at introduksjonsprogrammet ikkje i tilstrekkeleg grad har dekt gapet mellom den kompetansen som nykomne kan ha med seg, og det som eigentleg vert kravd i det norske arbeidslivet. Målet må vera at fleire skal få ein formell kompetanse innanfor rammene av introduksjonsprogrammet, bl.a. at fleire skal kunna ta vidaregåande opplæring på fulltid. Det er viktig for oss å leggja til rette for at fleire deltakarar får ta fagbrev gjennom relevant tilrettelegging i form av språk- og læringsstøtte. Det er òg ei satsing som vil kunna bidra til at fleire kjem raskare i arbeid og får varig tilknyting til arbeidslivet. Regjeringa vil gjennomføra eit kraftfullt løft for yrkesfaga, og det veit eg at kunnskapsministeren er godt i gang med.

Over tid har me òg sett at mange ikkje oppnår dei norskferdigheitene som krevst for å koma i arbeid og i vidare utdanning, så det å ha gode, grunnleggjande norskferdigheiter er viktig både for deltakinga i arbeidslivet og for samfunnet elles. Me kjem difor til å styrkja tilbodet til innvandrarar som har svake norskferdigheiter. Kombinasjonen av opplæring i norsk og samfunnskunnskap i mottak skal bidra til å gje moglegheiter til å kombinera arbeid og språkpraksis.

Eg er òg glad for å kunna seia at å bidra til å auka talet på tiltaksplassar neste år med 1 000 og å styrkja driftsbudsjettet til Nav med 175 mill. kr betyr noko for Navs moglegheiter til å følgja folk tett opp når dei står utanfor arbeid.

Mari Holm Lønseth (H) []: Takk for svaret. Mange av de tiltakene som statsråden tar opp, f.eks. tidligere kvalifisering, tidligere matching knyttet til hvilken kompetanse man har, og bosetting, er tiltak som Høyre er helt enig i, og som det har vært viktig for Høyre å ta tak i i den forrige regjeringen sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti i forbindelse med integreringsreformen som er gjennomført, hvor man bl.a. sørget for at man har rett på å oppnå et visst nivå i norskferdigheter, framfor at man bare har et timeantall å forholde seg til, slik det var tidligere. Jeg mener det viktigste er at man lærer seg norsk på en god måte, ikke at man må gjøre det innenfor en viss tidsramme.

Det kommer mye fra statsråden som handler om ren arbeidsretting, men jeg synes det er mindre om det som går på ren kompetanse. Også når jeg leser hele Hurdalsplattformen, synes jeg heller ikke det generelt er noen større og nye ideer om hvordan nettopp kompetansehevingen og integreringen skal bli bedre. Statsråden henviser først og fremst til at man nå skal få en kunnskapskartlegging, men hun har ikke i særlig grad noen tanker om hvordan man skal endre politikken. Det nærmeste man kommer i Hurdalsplattformen, er at den nye regjeringen vil styrke det de omtaler som kompetanselinjen i norsk integreringspolitikk, uten at det er mulig å si noe særlig mer om hva «kompetanselinjen» egentlig innebærer – noe som jeg gjerne inviterer statsråden til å svare på i sine kommende innlegg.

Et eksempel som viser hvor viktig det er at man ser integrerings- og utdanningspolitikk i sammenheng, handler om at det er for mange barn i Norge som når de begynner på skolen, ikke kan norsk godt nok. Derfor synes jeg det er rimelig og viktig for barn at også barn som begynner i barnehagen, skal ha en systematisk vurdering, og at det skal være systematiske rutiner på plass for å vurdere barns norskferdigheter før de begynner på skolen. Det er viktig for å vite om man f.eks. er nødt til å sette inn ekstra tiltak, slik at barna faktisk klarer å forstå det som blir sagt i skolen.

I Hurdalsplattformen kommer det fram at regjeringen ikke vil innføre noen generell kartlegging av språkferdighetene til barn før de begynner på skolen, men en generell vurdering, generelle rutiner og en systematikk rundt det spørsmålet sies det ikke noe om. Da kan det være fristende å spørre om statsråden mener at det bør innføres generelle rutiner eller en systematisk oppfølging av f.eks. barn i barnehage for å sørge for at man bedrer den integreringen, som er utrolig viktig for at man skal klare seg godt gjennom resten av skoleløpet og på sikt også fullføre videregående, som er det viktigste tiltaket for å sørge for at folk får en varig tilknytning til arbeidslivet.

Statsråd Hadia Tajik []: Eg synest det er prisverdig at representanten Holm Lønseth er oppteken av å få fram kompetanse- og kvalifiseringsdimensjonen ved integreringspolitikken, som sjølvsagt òg er viktig for dagens regjering. Men om det var utdanning og kompetanse representanten ønskte å diskutera, burde kanskje representanten ha retta interpellasjonen til ein annan statsråd. Det er framleis slik at det konstitusjonelle ansvaret for utdanningspolitikken ligg hos kunnskapsministeren. Ein kan spørja seg sjølv om formålet med å likevel retta interpellasjonen mot mitt departement og mot dette ansvarsområdet meir er å polemisera enn å integrera. Utgangspunktet som denne regjeringa har, er jo at folk med innvandrarbakgrunn skal ha dei same moglegheitene til å delta i arbeidslivet og samfunnslivet som absolutt alle andre, òg i majoritetsbefolkninga. Det må sjølvsagt òg liggja ei kvalifisering i botnen for dei som treng det, eller helsehjelp for dei som treng det, eller læringsstøtte, eller kva det måtte vera, for å bidra til at dei får eit trygt og fast fotfeste i arbeidslivet.

Me har òg sett at folk med innvandrarbakgrunn dessverre er overrepresenterte i dei delane av arbeidslivet der det er større fare for sosial dumping, arbeidslivskriminalitet, krevjande løns-arbeidsvilkår og utrygge kontraktar. Det er òg ein grunn til at ein bør sjå dette i samanheng med arbeidslivspolitikken generelt, som denne regjeringa legg betre til rette for ved å knyta integreringspolitikken til arbeid og arbeidslivspolitikk.

Representanten Holm Lønseth tek òg opp at det er ein del ungar som ikkje kan norsk godt nok når dei begynner på skulen, kanskje òg fordi dei ikkje har gått i barnehagen. Då vil det jo vera viktig å bidra til at fleire med innvandrarbakgrunn blant ungane faktisk går i barnehagen. Me ser at kontantstøtta over tid har bidratt til at enkelte kvinner med innvandrarbakgrunn opplever det som ein økonomisk terskel å koma i arbeid, og at det får betyding for om ungane deltek i barnehagen eller ikkje. Det har vore viktig for denne regjeringa å gjera det enklare å bidra til at fleire kvinner med innvandrarbakgrunn kjem i arbeid. Me har føreslått å styrkja Jobbsjansen med 10 mill. kr i 2022-budsjettet. Me føreslår òg å kutta maksprisen i barnehagane i 2022-budsjettet, slik at det vert billegare for alle, og me føreslår å gjera endringar i kontantstøtta under denne stortingsperioden, som òg vil kunna stimulera til at fleire kvinner kjem i arbeid. På den måten får ein den doble effekten, ved at kvinnene i større grad kan verta sjølvforsørgjande, og at ungane på eit tidlegare tidspunkt lærer norsk.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Stortingsrepresentanten Holm Lønseth ønsker svar på hvordan regjeringen har tenkt å følge opp integreringsarbeidet i nytt departement med ny statsråd. Representanten sier i interpellasjonen at det er viktig at innvandrere får gode norskferdigheter og kompetansen næringslivet etterspør. Flere må få mulighet til å ta utdanning i voksen alder, og tidlig innsats og god oppfølging i skole og barnehage er avgjørende, sier hun videre.

I Hurdal ble vi enige om konkret politikk for å kvalifisere flere til arbeid og med det sørge for at flere kan forsørge seg selv og sin familie. I Hurdal ble vi enige om å senke maksprisen i barnehagen.

Det det handler om, er prioriteringer, og selve fasiten er kampen om gjennomslag i de konkrete bevilgningene på statsbudsjettet. For første gang siden 2013 senkes barnehageprisene i vårt tillegg til statsbudsjettet. Det betyr noe for folk. Derfor styrker vi kommunerammen sånn at kommunene kan øke bemanningen, øke kompetansen og kvaliteten i barnehagene. Det betyr noe for folk.

Hva betyr barnehage for mål om fullføring av videregående skole og for kvalifisering av arbeidslivet?

Politikk virker. Stoltenberg-regjeringen startet i sin tid forsøk med gratis kjernetid i barnehager i utvalgte Oslo-bydeler fra 2006. Fireåringer og femåringer i utvalgte bydeler med høy andel minoriteter fikk tilbud om 20 timer gratis kjernetid i uken. Nå har forskere fulgt disse barna over tid og funnet flere positive resultater når elevene har tatt nasjonal prøve på 8. trinn. Disse elevene har oppnådd bedre mestring på den nasjonale leseprøven. Barn i familier med lav inntekt, hvor mor ikke jobber, ser ut til å ha størst utbytte av gratis kjernetid, med tanke på både lese- og regneferdigheter på 8. trinn. Og gutter har aller størst utbytte når det gjelder lesing.

Politikk virker. Se bare på hva vi har fått til med byrådet i Oslo. De siste årene har elevene i Oslo fått bedre avgangskarakterer både på ungdomsskolen og i videregående opplæring. Flere ungdommer søker seg til yrkesfag, og flere elever fullfører og består skoleløpet. Dette er resultater i Osloskolen som taler for seg.

I arbeidet med helt ny introduksjonslov fremmet vi en rekke gode forslag. Vi foreslo å gjennomføre intensivkurs i demokrati, likestilling og norsk arbeidsliv for kvoteflyktninger før de ankommer Norge samt å gjennomføre en grundig kompetansekartlegging som kan danne grunnlag for jobb og et kvalifiseringsløp i den nye loven.

Videre ønsket vi en god kompetansekartlegging for asylsøkere på mottak så tidlig som mulig, som kunne danne grunnlag for å finne riktig bosettingskommune. Sånn unngår vi å kaste bort tid og øker sjansen for en vellykket integrering.

Videre foreslo vi at det skulle settes inn yrkesmål for den enkelte i integreringsplanen. Vi ville styrke ordningen med hurtigspor i introduksjonsprogrammet og satse på norskopplæring i arbeidslivet, gjennom programmer for bransjenorsk, for arbeidsnorsk, og ikke minst ville vi bruke fagopplæringsmodeller som Helsfyrmodellen og Gloppenmodellen, der elevene får en kombinasjon av skole- og arbeidspraksis, slik at språkopplæringen blir mer effektiv. Høyre stemte ned alle disse forslagene i Stortinget i fjor høst.

Mandag var jeg på besøk i Lørenskog kommune og fikk hilse på deltakere i Jobbsjansen. Kommunen har gode resultater, mye takket være samarbeid med det private næringslivet. Vi vil styrke Jobbsjansen med 10 mill. kr i vårt tillegg til statsbudsjettet.

For Arbeiderpartiet er den enkeltes mulighet til å få seg en jobb og kunne forsørge seg selv og sin familie det aller viktigste målet for integreringspolitikken. Skal vi få flere i jobb, er tidlig innsats avgjørende. Derfor er jeg så stolt av resultatene i Osloskolen – med Raymond ved roret.

Margret Hagerup (H) []: Velstandsnivået i Norge er høyere enn i mange andre land fordi vi får mer igjen for hver arbeidstime. Vi produserer effektivt og får godt betalt for varer og tjenester når vi handler med utlandet. Velstandsveksten kommer hele folket til gode, og sammen har vi klart å skape et av verdens beste velferdssamfunn.

Vi lever lenger, og det blir stadig flere eldre. Det er bra. Men det gjør også at utgiftene til det offentlige vil øke raskere enn inntektene, og det gapet må vi tette. Perspektivmeldingen viser at finansieringsgapet kan dekkes gjennom økt arbeidsinnsats. Faktisk må arbeidsinnsatsen økes med rundt 20 millioner ekstra arbeidstimer årlig i perioden 2025 til 2060 for å oppnå dette. Det betyr at flere må i jobb hvis framtidige generasjoner skal få de samme mulighetene som oss. Vi må rett og slett inkludere flere i arbeidslivet.

Det er gledelig at sysselsettingsandelen var på vei opp før pandemien, og vi ser at arbeidsledighetstallene nå er på vei nedover. Men pandemien må ikke gjøre oss nærsynt. Også før korona ble for mange stående utenfor arbeidsmarkedet. Det kan dreie seg om folk som mangler utdannelse, ikke har gode nok norskkunnskaper, eller som trenger en sjanse til å prøve seg i arbeidslivet. En viktig del av jobben med å tette finansieringsgapet handler om å tenke langsiktig og inkludere alle som kan, i arbeidslivet. For å klare det vil Høyre fortsette å jobbe langs tre hovedspor: utdannelse, integrering og inkludering, og disse henger tett sammen. Altfor mange kan havne utenfor arbeidslivet fordi de mangler grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og IKT. Mange både kan og vil jobbe, men de trenger kanskje en sjanse til å kvalifisere seg for jobb.

Vårt viktigste virkemiddel for å sikre dette er ordningen Kompetansepluss. Gjennom Kompetansepluss får man mulighet til å tette kunnskapshull samt lære seg norsk og grunnleggende ferdigheter. Det gjør veien til fagbrev og veien inn til arbeidslivet kortere. Derfor har regjeringen Solberg doblet bevilgningene til denne ordningen.

Det er også noen som står i fare for å falle ut av arbeidslivet fordi utdannelsen er i ferd med å bli utdatert. Målet må være at ingen skal gå ut på dato i arbeidslivet. I en verden hvor den teknologiske utviklingen går stadig raskere, må vi gi folk sjansen til å oppdatere kompetansen. Derfor satte regjeringen Solberg i gang med å gjennomføre en kompetansereform, hvor målet er at døren til kunnskap skal være åpen gjennom hele livsløpet. I bunn og grunn handler det om å tette gapet mellom hva arbeidstakerne har av kompetanse, og hvilken kompetanse arbeidslivet trenger.

Skal vi lykkes med å få flere i jobb, må vi også lykkes bedre med integreringen. Tiden fra man kommer til Norge til man er kvalifisert til jobb, må ned. Vi må videre erkjenne at ulike personer trenger ulike virkemidler for å komme seg i jobb. Det er den erkjennelsen som har ligget til grunn for regjeringen Solbergs integreringsstrategi. Vi har differensiert tilbudet til nyankomne innvandrere. Nå kartlegges kompetansen allerede i mottaket, og det stilles ikke bare krav om å gjennomføre opplæring, men også krav til innholdet i opplæringen.

De siste 20 årene har vært en gyllen periode for norsk økonomi, og mange har fått det bedre. Målet må være at den beste tiden skal ligge foran oss, ikke bak oss. Skal vi lykkes med det, må vi gi flere folk en sjanse i arbeidslivet. Jeg tror at det er mulig hvis vi gjør det sammen, men da må vi fortsette å satse på kunnskap og utdanning og bruke de virkemidlene som er tilgjengelige på dette området. Og vi må fortsette å gjøre det vi kan for at flere arbeidsgivere skal være med på laget, for utdanning, integrering og inkludering er avgjørende for framtidens arbeidsliv.

Grunde Almeland (V) []: I Venstre deler vi interpellantens bekymring om at forflytningen av integrering ut av Kunnskapsdepartementet kan forringe de viktige virkemidlene som Kunnskapsdepartementet rår over, selv om jeg på mange måter forstår intensjonen med selve forflytningen. For vi vet at foreldres tilknytning til arbeidslivet påvirker barns resultater i skole og utdanning. Arbeid er også den viktigste kilden til inntekt for de fleste husholdninger, og tilgang til arbeid er av avgjørende betydning for varig fattigdomsbekjempelse. Vi vet også at kvalifisering for arbeid og utdanning er nettopp det som gjør at man klarer å skaffe seg den kompetansen som arbeidsgivere etterspør, og derfor er avgjørende for at man skal kunne komme ut i varig arbeid.

Det er ingen som er uenig i at det er et overordnet mål at så mange som mulig kommer ut i arbeid, men billetten inn i arbeidslivet er nettopp kompetanse. De viktigste virkemidlene vi har for å verifisere utdanning, sørge for at man får bekreftet og tilpasset den kompetansen man har med seg til Norge, ligger i områder som forvaltes under nettopp Kunnskapsdepartementet. Det var derfor vi også, i den tidligere regjeringen, så de gode resultatene som plasseringen av integreringsporteføljen hadde der.

Vi forstår at statsråden ønsker å få flere ut i arbeid, og det er som sagt en ambisjon vi deler, men det hjelper ikke kun å flytte porteføljen til et departement som starter med ordet «arbeid». Så jeg gleder meg til å se mange av de initiativene som statsråden også etter hvert skal komme med.

Statsråden sa i et intervju her om dagen at den norske integreringspolitikken er mislykket. Jeg kan jo komme med en delvis anerkjennelse av det, for det var jo også grunnlaget for at den forrige regjeringen satte i gang en reform av integreringspolitikken. Her er det verdt å minne representanten Holm Lønseth om at det var representanten Melby som var integreringsminister både under utrullingen av integreringsreformen og under bl.a. vedtaket av den nye integreringsloven. Og det var jo nettopp gjennom arbeidet med integreringsreformen at vi kom med veldig mange av de svarene som forhåpentligvis i framtiden skal gi en bedre integreringseffekt enn det vi har sett til nå.

Det som gjenstår som et spørsmål for meg da, er hva statsråden nå synes er det mest mislykkede i integreringspolitikken som faktisk trengs å endres på. Mange av de spørsmålene statsråden selv har tatt opp, er ting som allerede er adressert av den tidligere regjeringen. Koblingen til arbeidslivet er jo ingen form for hemmelighet. Det var jo nettopp derfor vi også, i den forrige regjeringen, kjempet for at norsk og norskopplæring skulle være en del av strategien mot arbeidslivskriminalitet, fordi vi vet at norsk er en så viktig del av å sørge for at de som arbeider i Norge, har forståelse for hvilke arbeidsrettigheter de har. Språk skaper forståelse. Det var også derfor den forrige regjeringen satte ned et eget offentlig utvalg for å se på integreringspolitikk på arbeidsinnvandringsområdet, som jeg mener er et sort hull i den norske integreringspolitikken. Så jeg gleder meg til mange av de diskusjonene vi skal ha framover om hvilke hull vi skal tette, men jeg er fortsatt bekymret for det grunnleggende spørsmålet som interpellanten tar opp, fordi det er det som er avgjørende.

Så vil jeg helt avslutningsvis knytte et par kommentarer til noen av påstandene som er tatt opp. Statsråden kritiserer bl.a. reduksjonen i antall timer i norskopplæringen til 175 timer. Samtidig regner jeg med at hun veldig godt vet at begrunnelsen for det var at det var få asylsøkere som ble boende lenge nok i mottak til å gjennomføre alle de timene som faktisk ble gitt. Samtidig ser man helt bort fra de andre grepene som er gjort for å styrke norskopplæringen ellers i integreringsløpet.

Så kan jeg jo si at jeg gleder meg til den gjennomgangen statsråden skal gjøre av kvalifiseringsløpene. Venstre skal være konstruktive til det, det er et spennende område. Så skal jeg ikke avsløre for noen av senterpartistene – som ikke er her i salen – at statsråden omtalte regjeringen som et arbeiderparti.

Agnes Nærland Viljugrein (A) []: For Arbeiderpartiet er det å få flere inn i arbeidslivet en av de viktigste oppgavene vi har. Det gjelder for unge som har ramlet ut av samfunnet eller droppet ut av skolen, det gjelder folk som er blitt syke og gradvis må komme seg inn igjen i arbeidslivet, og det gjelder ikke minst i integreringspolitikken. Vi vet at det å komme seg ut i arbeidslivet og det å få kollegaer å prate med i lunsjen og mennesker å møte i løpet av en arbeidshverdag er avgjørende for å få til god norskopplæring og god inkludering i Norge.

Skal vi få til et godt inkluderingsarbeid for innvandrere i Norge, er et godt sted å starte å spørre dem det gjelder. I valgkampen var jeg så heldig at jeg fikk diskutere nettopp arbeidsliv med en rekke mødre og fedre med innvandrerbakgrunn i mitt eget lokalmiljø, på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Og hva var det de ba om fra meg og fra Arbeiderpartiet? Jo, for det første ba de om bedre ordninger for å kunne bli kvalifisert. Mange hadde utdanning fra før, men jobbet i andre yrker med lavere kompetansekrav i dag. Mange ønsket seg muligheten til å bygge på kompetansen de allerede har, og bedre muligheter for å lære seg norsk.

Hurdalsplattformen mellom regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet slår fast at vi skal starte kvalifisering for arbeid allerede i mottak og styrke kompetanselinjen i integreringspolitikken.

For det andre ønsket de å møte et seriøst arbeidsliv som stilte like mye opp for dem som for andre arbeidstakere. Folk med innvandrerbakgrunn kommer ofte fra land uten det samme organiserte arbeidslivet som i Norge, men sosial dumping er rettighetsbrudd som ikke er mer greit bare fordi landbakgrunnen din er en annen enn norsk. Kunnskap om fagorganisering og muligheten til å organisere seg var viktig for dem.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen slår fast at vi skal styrke det organiserte arbeidslivet, ikke svekke det.

For det tredje ba de om et arbeidsliv fritt for diskriminering, der man skulle slippe å være redd for at navnet man har, eller en hijab, skulle hindre dem fra å bli kalt inn til jobbintervju, føre til nedsettende kommentarer på arbeidsplassen eller gjøre at de ble vurdert annerledes enn andre.

Et samfunn fritt for diskriminering og rasisme er en oppgave vi aldri blir ferdig med, men som også denne regjeringen tar på aller største alvor. Jeg er sikker på at statsråd Hadia Tajik har alle forutsetninger for å ta forventningene og utfordringene som jeg ble møtt med i mitt lokallag og mitt nabolag, på største alvor.

Jeg kommer fra en bydel som er en av Oslos mest mangfoldige, men der hvert tredje barn vokser opp i fattigdom. Under de siste åtte årene med høyrestyre har antall barn som vokser opp i fattigdom, gått fra litt over 80 000 til 115 000. Er det én ting som er sikkert, er det at politikk som har vært ført de siste åtte årene, har gitt oss større forskjeller og flere barn som vokser opp i fattigdom.

Hvis det stemmer det representanten Holm Lønseth fra Høyre påpeker, at en av forklaringene bak dette er lav tilknytning til arbeidslivet, da er det i hvert fall ikke høyrepolitikk vi kan fortsette med. Det er ikke kutt i formuesskatten mine naboer ber oss om. Mer behovsprøvde ordninger gir dem ikke mer frihet, men det skaper fattigdomsfeller. De ønsker seg ikke et arbeidsliv med færre rettigheter og lavere organiseringsgrad. Nei, de ber oss gjøre som i Oslo: sørge for gode velferdsordninger som gratis AKS og et stabilt boligmarked som gir dem tryggheten til å ta sjanser.

Nøkkelen til god integrering går gjennom et arbeidsliv der vi stiller krav til hverandre, og der vi stiller opp for hverandre. Jeg kan ikke tenke meg at det er noen bedre til å ta tak i de utfordringene enn en statsråd som heter Hadia Tajik, i nettopp Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Heidi Greni hadde her overtatt presidentplassen.

Mudassar Kapur (H) []: Uten at jeg sitter på den helt korrekte definisjonen, for den tror jeg ingen av oss har, vil jeg allikevel si at integrering handler først og fremst om å bli en del av samfunnet man bor i, det å være en samfunnsborger. Vi må jo spørre oss selv hvorfor det er slik at barn som er oppvokst i et åpent, rikt og demokratisk land som Norge, allikevel står i fare for å falle utenfor. Det er mange innganger til denne debatten, men i dag handler det først og fremst om skole og jobb, og jeg kommer til å konsentrere meg mest rundt det, og det er også fordi det er de to viktigste pilarene i hele integreringsdebatten. Å lykkes med disse er nøkkelen til integrering. Å mislykkes med disse er oppskriften på utenforskap.

Vi vet at det sitter barn rundt i norske skoler og ofte er frustrert fordi de er usikre, de forstår ikke hva læreren sier, kan ikke språket og klarer dermed ikke å tilegne seg nødvendig kunnskap. Man kan jo spørre seg hva som er viktigst for denne gutten eller jenta i disse viktige årene på grunnskolen. For oss i Høyre er det selvfølgelig en skole med fokus på læreren og kunnskapsbygging. Dessverre er det ofte slik at barn som faller ut av skolen, blir funnet igjen i statistikken over unge arbeidsledige eller unge som står i utenforskap.

Når vi snakker om barnefattigdom, som flere har snakket om her, er det viktig å huske på at det ikke er barna som er fattige, det er familien som er fattig, og dersom vi skal lykkes med å bekjempe ulikhet, er det viktig at disse familiene settes i stand til å ha sin egen inntekt. Det handler om å gå fra ingen inntekter til å ha én inntekt og aller helst gå fra å ha én inntekt til å ha to inntekter. Vi vet at veldig mange av disse menneskene har kort botid i Norge. Jeg ønsker ikke å starte en innvandringsdebatt når jeg sier at vi må ta inn over oss at veldig mange av utfordringene knyttet til utenforskap er representert ved familier som har innvandret til Norge, og har kort botid. Da må vi også se på hva vi kan gjøre for disse familiene.

Jeg tror det er viktig å ha arbeidslinjen langt fremme, men vi må også tørre å prøve nye grep. Jeg synes ikke det er riktig at Arbeiderpartiet og de andre på rød-grønn side er så kategorisk imot midlertidige ansettelser. For veldig mange folk med innvandrerbakgrunn er det veldig ofte en fot inn i arbeidsmarkedet, for å bli kjent med arbeidsmarkedet og la arbeidsmarkedet bli kjent med dem, og derigjennom starte en karriere.

Vi vet også at hvis vi skal lykkes med arbeidslinjen, det å få flere integrert i arbeidslivet blant dem med minoritetsbakgrunn, som ofte er overrepresentert i den statistikken, handler det også om at vi må gjøre veien fra å være flyktning til en skattebetalende og integrert borger kortest mulig. Det var derfor Høyre i regjering, sammen med Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet, sørget for at vi fikk gjort om på hele integreringsløpet, slik at vi begynte integreringen allerede i mottakssystemet, slik at vi sørget for at de lange køene med folk som trengte å bosettes, ble tatt ned, og folk ble bosatt raskere i godt samarbeid med kommunen, og at vi gjorde om på hele introduksjonsprogrammet – med hurtigspor, med å sørge for at det er et godt samarbeid med næringslivet, at man har praksisplasser, og at man kan gi en mer differensiert opplæring.

Derfor må jeg si at det blir litt lettvint, kanskje mer enn litt lettvint, det blir veldig lettvint – jeg må ende opp der, president – fra Arbeiderpartiet ved representanten deres fra Oslo, som står her og henviser til egne forslag som ble nedstemt av Høyre, uten å nevne at dette er forslag som i sin substans enten allerede var gjennomført eller under arbeid. Det tror jeg hadde tjent debatten. Forslagene er jo gode, ellers hadde de ikke vært gjennomført eller under arbeid. La meg nevne f.eks. samfunnskunnskap i mottak, norskopplæring, gjøre om introduksjonsprogrammet, hurtigspor mens man er i programmet, mer differensierte løp, samarbeid med næringslivet, praksisplasser, samarbeid med frivilligheten, et godt samarbeid med grunnskolen, hvor grunnskolen igjen har en god dialog med foreldrene, slik at man kan knytte disse løpene sammen – og jeg kunne ha fortsatt.

Jeg håper at vi i debatten videre heller kan se på hvordan vi kan samle krefter, istedenfor å vise til feilaktige voteringsgjengivelser.

Mari Holm Lønseth (H) []: Solberg-regjeringen valgte å flytte ansvaret for integrering til Kunnskapsdepartementet nettopp fordi utdanning er avgjørende for å lykkes med integreringen. Jeg vil bare understreke at det også er bakgrunnen for at jeg stiller spørsmålet i dag, som også handler om hvordan man vil sikre at de verktøyene som faktisk ligger på Kunnskapsdepartementets område, ikke forsvinner eller blir nedprioritert i det videre arbeidet.

Man ser jo at de viktigste tiltakene for å lykkes med integreringen på sikt, nemlig kompetanse og utdanning, ikke lenger er en del av det konstitusjonelle ansvaret til statsråden som har ansvaret for integrering. Faktisk er det sånn at når man tar opp den debatten og prøver å se bredden i det, i det Høyre og jeg mener er de viktigste tiltakene for å lykkes, så får man heller en henvisning til at spørsmålet eller debatten kanskje skulle vært rettet til en statsråd med et annet konstitusjonelt ansvar. Det er egentlig det som begrunner hele den bekymringen Høyre har for hvorvidt man vil ivareta kunnskapsperspektivet i integreringspolitikken, på samme måte som Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti har gjort i regjering. Det er også derfor både Venstre og jeg i salen her viser den bekymringen som vi gjør.

Jeg vil samtidig få lov til å takke for debatten. Det er viktig for meg å understreke, siden det ligger litt under hos flere av representantene fra Arbeiderpartiet, at dette spørsmålet stilles ikke på grunn av hvem det er som er statsråd, at man ikke har tillit til at statsråd Hadia Tajik vil ha et ektefølt engasjement og jobbe for god integrering. Det handler rett og slett om at verktøyene for å lykkes med integreringen på lang sikt nå ikke lenger ligger hos den statsråden som har det konstitusjonelle ansvaret for integreringen. Jeg ser likevel med glede at mye av det som har vært Solberg-regjeringens integreringspolitikk, gjentas som også å være førende for de neste årene. Det betyr at vi etter hvert kan begynne å se resultatene av de store integreringsreformene Solberg-regjeringen har gjennomført, til det beste for dem som har kommet til Norge, og også til det beste for det norske samfunnet.

Jeg mener at Høyre selvfølgelig også skal være konstruktive når man får nye faglige anbefalinger om hvorvidt det er andre tiltak vi skal innføre i integreringspolitikken framover. Vi vil alltid være opptatt av å finne nye tiltak som gjør at enda flere kan delta aktivt i samfunnslivet, og det ser jeg fram til å diskutere mer med statsråden i tiden framover.

Statsråd Hadia Tajik []: Representanten Holm Lønseth seier at det viktigaste for å lykkast med integrering er kompetanse, og representanten Grunde Almeland seier at billetten inn til integrering og arbeid er kompetanse. Dei har heilt rett i at kompetanse er viktig, men det er på ingen måte det einaste som er viktig for å kunna ha ein reell sjanse i Noreg. Dei barrierane som folk møter, kan vera ganske ulike.

Det at førre regjering la integreringsporteføljen til kunnskapsområdet, går eg ut frå ikkje betyr at dei meiner at dei andre barrierane ikkje er viktige. Ein kan ikkje leggja til grunn at den førre regjeringa f.eks. meiner at diskriminering i arbeidslivet ikkje er viktig, sjølv om ein jo ser at det er grundig dokumentert at folk med innvandrarbakgrunn kan oppleva diskriminering i arbeidslivet. Forskarane Arnfinn H. Midtbøen og Jon Rogstad har f.eks. undersøkt denne forma for diskriminering ved å senda fiktive jobbsøknader til reelle utlysningar, og dei såg i undersøkinga si, frå 2012, at sannsynet for å verta kalla inn til intervju vart redusert med omlag 25 pst. for dei med innvandrarbakgrunn.

Dagens regjering ønskjer å laga ein handlingsplan for å kjempa mot rasisme. Eg går ut frå at førre regjering ikkje var for rasisme eller diskriminering i arbeidslivet, sjølv om porteføljen då låg ein annan stad.

Representanten Margret Hagerup var inne på ei rekkje nyttige refleksjonar, men eg meiner at i tillegg til den barrieren som diskriminering kan utgjera, kan helse òg vera ein barriere. Ein veit at folk som nyleg har kome til Noreg, kan bera med seg ein bagasje som kan krevja tett oppfølging knytt til psykisk helse. Me veit at ein tredje barriere som folk med innvandrarbakgrunn kan møta, er kultur, altså eigen kulturell bagasje, når ein ser at f.eks. norskfødde jenter med innvandrarbakgrunn deltek noko mindre i arbeid eller utdanning etter fylte 25. Dette er òg barrierar det er viktig å snakka om for å klara å bidra til at fleire får eit fotfeste i arbeidslivet og får moglegheita til å verta integrerte.

Eg meiner det òg hos førre regjering er gode initiativ som det er flott å dra fram, som òg representanten Grunde Almeland gjer. Men talas tale er veldig tydeleg, og eg skulle gjerne likt å vita – i ein framtidig debatt – kva dei sjølve tenkjer om at halvparten av sosialhjelpsmottakarane er fødde i utlandet – etter åtte år med høgrestyre, med støtte frå bl.a. Venstre.

Til slutt: Representanten Grunde Almeland sa at han ikkje skulle avsløra for Senterpartiet at underteikna omtalte seg sjølv som Arbeidarpartiet – for det var det eg gjorde. Eg representerer Arbeidarpartiet, og det er heilt riktig at me samarbeider godt med Senterpartiet, men me er altså ikkje sjølvutslettande. Me er integrerte, men me er ikkje assimilerte.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er avsluttet.