Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:04:34 ] : På tidlig
1970-tall levde 389 millioner europeere i det vi kaller autokratier.
Et mindretall – 289 millioner – levde i demokratier. Det var ikke
bare østeuropeernes frihet som var kvalt under kommunismens diktatur,
også spanjoler, portugisere og grekere levde under høyrevridde diktaturer.
Det er det lett å glemme i dag.
Dette, og hvor
langt vi har kommet siden den gang, minner den britiske historikeren
Timothy Garton Ash oss om i en ny bok om Europas historie etter
annen verdenskrig. Tettere europeisk samarbeid har vært en veldig
viktig bidragsyter til denne demokratiutviklingen.
Med Russlands
brutale angrepskrig i Ukraina, der ukrainernes valg av Europa og
demokratiet var en utløsende årsak, opplever vi at mye av det vi
har oppnådd de siste tiårene, nå er satt på spill. Normer og regler
for internasjonalt samkvem og handel som i et halvt århundre har
tjent Europa svært godt, er under press.
Samtidig krever
klimakrisen vi står overfor, at vi lykkes med den grønne omstillingen.
Forrige sommer var den varmeste i Europa i nyere tid. I møte med
dette bildet er det viktig at vi, slik Garton Ash maner oss til,
husker hva vi egentlig skal forsvare.
Ingenting tyder
på at Putin har gitt opp målet om å utslette Ukrainas suverenitet,
stats- og nasjonsgrunnlag. Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen
i Europa krever et nært, sterkt og dynamisk samarbeid. Regjeringas overordnede
mål er å fremme norske interesser. Europeisk samhold i møte med
russisk aggresjon er åpenbart i vår interesse.
I møtet med stadig
tøffere geopolitisk og økonomisk konkurranse er samarbeid med våre
partnere og allierte både i og utenfor EU helt avgjørende.
«Vi er trygge
sammen» – disse ordene ble skrevet med tusj på Troll A-plattformen
i Nordsjøen den 17. mars i år, plattformen som alene leverer 10 pst.
av EUs forbruk av gass. Rett under har statsministeren, NATOs generalsekretær
og EU-kommisjonens president signert. Møtet mellom de tre på Troll A
illustrerer hvor sentral energiforsyningen fra Nordsjøen er for
å trygge Europa, og undersjøisk sikkerhet i våre havområder er også
av avgjørende betydning for hele kontinentet.
Ukraina-krigen
har for alvor satt søkelyset på europeiske lands avhengighet av
russiske energileveranser, og regjeringa vil fortsette å legge til
rette for at Norge skal være en stabil og pålitelig leverandør av
olje og gass til resten av Europa. Vi har trappet opp sikkerheten
på sokkelen.
Fra Troll kunne
topplederne også skimte inn i framtida. Store deler av Europas karbonutslipp
vil kunne lagres i formasjoner under havbunnen.
Møtet på Troll-plattformen
synliggjør også hvordan Russlands krig mot Ukraina har styrket EUs
rolle i europeisk sikkerhet – ikke på bekostning av NATO, men i samarbeid
med NATO. De to organisasjonene har egentlig utfylt hverandre på
en god måte: NATO med hovedansvar for militær avskrekking og territorielt
forsvar, og EU med sitt brede spekter av politiske og økonomiske virkemidler,
i tillegg til stadig sterkere bidrag også på det militære området.
Siden fullskalainvasjonen
for et drøyt år siden har samarbeidet med Storbritannia også blitt
viktigere. Den kombinerte innsatsen fra EU og allierte land har
bidratt til at ukrainske styrker har klart å stanse den russiske
offensiven.
I Norden har det
skjedd historiske endringer det siste året. For fire uker siden
var NATOs utenriksministre vitne til at det finske flagget ble heist
utenfor NATOs hovedkvarter. Vi ser fram til at vi også i nær framtid
skal kunne heise det svenske flagget. Når prosessene er fullført,
vil Danmark, Sverige og Finland være helt integrert, både i NATO
og i EUs sikkerhetspolitiske samarbeid. Det vil også bidra til å
styrke og trygge Europas sikkerhet.
Ukraina trenger
mer ammunisjon, og de trenger det raskt. Soldater i Ukraina kan
ikke vente i årevis på etterforsyning av ammunisjon og våpen. Produksjonen
må derfor øke, og her er Norge en del av en felles vestlig innsats.
En sentral premissleverandør
for denne innsatsen finner vi på Raufoss, hvor det nordiske konsernet
Nammo har sitt hovedkvarter. De er en av Europas største produsenter,
med ansatte i en rekke europeiske land. Lenge har folkene og maskinene
hos Nammo arbeidet døgnet rundt for å imøtekomme den økte etterspørselen
– men det trengs enda mer.
Regjeringa annonserte
i januar en ammunisjonskontrakt på 2,6 mrd. kr til Nammo. Anskaffelsene
av ammunisjon utvides nå til om lag 4,2 mrd. kr, som følge av ytterligere
donasjoner til Ukraina. Deler av utvidelsen kan også påregnes plassert
hos nettopp Nammo, og kontraktene bidrar til investeringer i økt
produksjonskapasitet og forutsigbarhet for norsk forsvars- og beredskapsindustri.
Dette samsvarer
godt med EUs satsing på ammunisjonsproduksjon. EUs mål er å kunne
levere 1 million runder ammunisjon til Ukraina i løpet av 2023.
Også andre sentrale allierte som USA, Canada og Storbritannia prioriterer
nå oppskalering av produksjon og nye donasjoner av ammunisjon til
Ukraina.
I mars sluttet
Norge seg til rammeavtalen for felles innkjøp av ammunisjon under
Det europeiske forsvarsbyrået, EDA. Avtalen gjør det tryggere for
land å donere fra egne beholdninger av materiell. Den vil også gi
langsiktige kontrakter til industrien for å kunne bygge egen kapasitet.
Samtidig legger
Norge opp til å bidra med 250 mill. kr til stridsvognammunisjon
i samarbeid med EU. Vi har allerede donert 28 000 artillerigranater,
hvorav 8 000 med Danmark, og tar sikte på ytterligere substansielle
bidrag.
Som følge av krigen
har EU opprettet sin mest omfattende treningsmisjon noensinne. Ukrainske
soldater får nå opplæring i Tyskland og Polen. På kort tid har 16 000
ukrainske soldater allerede fått opplæring gjennom dette programmet,
som har overoppfylt det som var de opprinnelige ambisjonene. Norge
bidrar med personell og har gitt 150 mill. kr i finansiell støtte
til driftsbudsjettet.
Vi bidrar også
til Storbritannias treningsmisjon Interflex, sammen med andre nordeuropeiske
land og i tillegg Canada, Australia og New Zealand. I løpet av 2023 dobler
vi dette bidraget.
For to måneder
siden startet norske soldater og instruktører fra Telemarksbataljonen
trening av ukrainske soldater i Tyskland. De var på plass under
en uke etter at beskjeden om oppdraget nådde troppsnivå.
Det gjør inntrykk
å høre hva norske kvinner og menn i uniform forteller om det ansvaret
som er på deres skuldre. De norske instruktørene vet at deres innsats kan
forlenge livet til de ukrainske soldatene som nå sendes tilbake
til fronten.
Det gjør også
inntrykk å høre hvor motiverte og lærevillige de ukrainske soldatene
er. Mange av kompaniene som trenes i Tyskland, har en relativt sett
ganske høy gjennomsnittsalder – helt vanlige folk mellom 40 og 60 år.
Flere av disse ukrainerne har forklart at de yngre må spares så
langt som mulig, fordi de unge vil trengs på et senere tidspunkt
– når landet skal gjenoppbygges.
Det femårige Nansen-programmet
for Ukraina – som et samlet storting nå stiller seg bak – har høstet
stor anerkjennelse fra våre partnere. Tverrpolitisk enighet og langsiktighet
blir verdsatt av regjeringa i Kyiv.
Noe av den norske
støtten gis gjennom EUs sivile beredskapsmekanisme, UCPM. Ukraina
har nylig blitt fullt medlem av denne mekanismen, som er en sentral kanal
for fortsatt samarbeid. Beredskapsmekanismen er også et godt eksempel
på hvordan Norge og EU kan samarbeide godt uten at Norge er medlem
av EU.
Norge er en viktig
bidragsyter. Jeg er glad for at vi har forlenget avtalen ut august
om at et SAS-fly kan brukes til medisinsk evakuering. På den måten
bidrar vi til at Europas samlede sykehuskapasitet kan utnyttes for
å hjelpe skadde og syke ukrainere på best mulig måte.
Hittil har vi
bidratt med medisinsk evakuering av 221 pasienter med 127 pårørende
hit til vårt land. Vi er dermed blant landene som har tatt imot
flest, også i absolutte tall. Med et eget fly for medisinsk evakuering
har Norge også transportert 679 pasienter og 213 pårørende til sju
andre europeiske land.
Vi bidrar også
med å ta imot ukrainere som flykter til Norge. Over 43 000 personer
fra Ukraina fått innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse i vårt
land. De som kommer til oss, skal være trygge og ha et godt opphold
i den tida de er i Norge. Vi stiller opp med bolig, skole, opplæringstilbud
og andre tjenester i kommuner over hele vårt land.
Mange land både
innenfor og utenfor EU ønsker å hjelpe Ukraina. Norge skal fortsette
å spille en aktiv rolle i det internasjonale koordineringsarbeidet.
Slik skal vi sikre effektivitet og hindre dobbeltarbeid, eller duplisering.
Regjeringa har
en konsekvent og klar linje om at vi står sammen med EU og andre
allierte og likesinnede land – som Canada, Island, USA og Storbritannia
– for å sikre at sanksjonene mot Russland treffer sterkt og er effektive.
EUs tiende sanksjonspakke
ble innført i norsk rett den 4. april. Målet med de historisk omfattende
sanksjonene er å redusere Russlands evne til å finansiere sin folkerettsstridige
krigføring.
Vi innfører ikke
disse sanksjonene fordi EU har gjort det, men av samme grunn som
EU og andre allierte. Samtidig er det som alltid et mål å sikre
en gjennomføring i Norge som er i tråd med norske realiteter.
Sanksjonene, inkludert
importforbudet og pristaket på råolje og petroleumsprodukter, rammer
russisk økonomi hardt. I februar i år falt Russlands skatteinntekter
fra olje og gass med 46 pst. sammenlignet med nivået året før, og
veksten i Russlands bruttonasjonalprodukt før krigen er snudd til
økonomisk nedgang.
Sanksjonene har
kraftig innsnevret muligheten for å drive handel med Russland. Handelen
mellom Norge og Russland i første kvartal 2023 var 79 pst. lavere
sammenlignet med første kvartal 2022.
Så langt forsøker
Russland å kompensere for det økende budsjettunderskuddet ved økte
skatter, salg av valutareserver og hyppigere uttak fra finansielle
reserver. Det blir stadig vanskeligere. Samtidig blir Russland sakte,
men sikkert stadig mer isolert fra det globale finansieringssystemet.
Sanksjonene gjør
det vanskelig for Russland å opprettholde tempoet i sitt krigsmaskineri,
og vi må opprettholde presset på den russiske regjeringa og dens støttespillere.
Norge har nylig
fått status som partnerland for EU innen eksportkontroll for flerbruksvarer
og flerbruksteknologi. Det innebærer en styrking av et allerede
tett operativt samarbeid vi har med EU på dette feltet. Vi får enda
bedre informasjonsdeling for å hindre omgåelser av sanksjonene,
og vi står enda bedre rustet til å sikre lik etterlevelse.
Felles krisehåndtering
har blitt et stadig viktigere tema i samarbeidet mellom Norge og
EU de siste årene. Det var tilfellet under covid-19-pandemien, og
det er også tilfellet nå.
Et sentralt verktøy
er samarbeidet innen EUs krisehåndteringsmekanisme, IPCR, hvor Norge
er invitert inn. Her drøftes en rekke problemstillinger som har oppstått
i kjølvannet av Russlands aggresjon:
krigens
påvirkning på Moldova
mineryddingsinnsats
i Ukraina
sikkerhet
rundt ukrainske atomkraftverk
etterforskning
av krigsforbrytelser
mottak
av fordrevne
uttransport
av korn og landbruksvarer
gjenoppbygging
Det viser med
all tydelighet bredden i vårt sikkerhetspolitiske samarbeid med
EU.
Ukraina krever
vår oppmerksomhet. Samtidig trenger og fortjener Moldova vår støtte.
Der var jeg på torsdag, sammen med de baltiske og nordiske utenriksministrene.
Vi så da tydelig hvordan den folkevalgte regjeringa må stå imot
russiske destabiliseringsforsøk.
De velger Vesten
og demokratiet – det var også det tydelige budskapet fra landets
lederskap. Moldova huser dessuten svært mange ukrainske flyktninger.
Derfor er det viktig at Nansen-programmet kan brukes til sivil støtte
til Moldova.
Vi må også huske
at flere av landene på Vest-Balkan fortsatt er sårbare med både
store muligheter og store utfordringer foran seg. Krigene etter
oppløsningen av Jugoslavia fikk vidtrekkende følger for Norge og
for hele Europa. Så sent som på 1990-tallet fantes det konsentrasjonsleirer
på europeisk jord. Det må vi aldri glemme. Norge fortsetter å jobbe
tett med EU og våre partnere og allierte i Sørøst-Europa for at
denne delen av kontinentet i større grad skal bli integrert i europeisk
og transatlantisk samarbeid.
Da lederne fra
EU, NATO og Norge møttes i Nordsjøen tidligere i vår, var dette
det viktigste temaet: motstandsdyktighet og sikring av kritisk infrastruktur.
NATOs generalsekretær
og kommisjonspresident Ursula von der Leyen ble i januar enige om
å opprette en felles arbeidsgruppe med eksperter fra begge organisasjonene.
Denne gruppen skal dele informasjon og utvikle felles prinsipper
for å styrke denne motstandskraften. Den vil begynne med å vurdere
hvilke tiltak som kan være nødvendige i sektorene energi, transport,
digital infrastruktur og rom. Gruppen hadde sitt første møte i mars.
På EU-sida trappes
innsatsen opp gjennom nytt regelverk. EU vedtok i desember 2022
et direktiv for styrket motstandsdyktighet i kritiske virksomheter
innen hele elleve områder: energi, transport, helse, drikkevann,
avløpsvann, bank og finans, matproduksjon og distribusjon, ytre
rom, offentlig administrasjon og digital infrastruktur.
Mens regelverkets
EØS-relevans vurderes, har Norge fått invitasjon til å delta som
observatør i ekspertgruppen som arbeider med den praktiske gjennomføringen.
Det er bra, og sier noe om hvor viktig våre bidrag anses – uavhengig
av om vi er medlem av EU eller ikke.
Norge har i en
årrekke vært en meget aktiv deltager i det europeiske romsamarbeidet.
Vi har en avansert og betydelig romindustri som jeg vil si hevder
seg veldig godt i Europa. Ikke minst har vi viktig infrastruktur
på Andøya, og i Hurdalsplattformen varsler regjeringa at vi ønsker
å satse på nettopp romindustrien.
Gjennom det såkalte
Secure Connectivity-programmet satser EU stort på å bygge opp et
europeisk satellittsamband for sikker kommunikasjon. Her må vi sikre
at norsk romindustri også kan delta. Det er spesielt viktig å sikre
at Norge kan ta i bruk de redskapene som dette programmet skal utvikle,
slik at vi skal kunne kommunisere trygt og effektivt, både mellom
myndigheter og mellom andre viktige samfunnsaktører.
EU-regelverket
som etablerer programmet, åpner for at Norge skal kunne knytte seg
til det gjennom en egen avtale. Regjeringa har satt i gang en prosess
for å få på plass en avtale med EU som kan ivareta våre nasjonale
interesser og norsk romindustri.
Samarbeidet om
det grønne skiftet handler om å nå klimamålene. Det handler om energisikkerhet.
Det handler også om motstandsdyktighet og konkurranseevne, og det
handler om å utvikle framtidas industri og skape grønn vekst.
Norge har mye
å tilføre i samarbeidet med EU og EUs medlemsland, særlig innen
industrisektorer som batterier, mineraler, havvind, karbonfangst
og -lagring og hydrogen. Våre grønne næringer er veldig nært integrert
i europeiske verdikjeder. Vi vil videreutvikle samarbeidet med EU
innenfor klima, miljø, energi, industri og grønn omstilling – og
samtidig ivareta viktige norske interesser.
Dette er bakgrunnen
for at vi inngikk en grønn allianse med EU den 24. april. Denne
grønne alliansen mellom Norge og EU er ikke en folkerettslig bindende
avtale, men en slags viljeserklæring om felles handling. Alliansen
vil gi en ramme for partnerskap om viktige verdikjeder, og for samarbeid
på andre områder som klima, energi, transport, bærekraftig finansiering
og forskning.
Det grønne skiftet
må gjennomføres på en slik måte at vi styrker vår konkurranseevne
i møte med tøff global konkurranse.
Samarbeidet med
Tyskland utvikler seg svært raskt. Tyskland er vår viktigste partner
i Europa, og norsk industri er veldig nært integrert i tyske verdikjeder.
Vi ser nå på mulighetene for å etablere et samarbeid med Tyskland
om storskala verdikjeder og infrastruktur for hydrogen og karbonfangst
og -lagring.
På et toppmøte
i belgiske Ostende i forrige uke ble Norge, Danmark, Belgia, Nederland,
Tyskland, Irland, Frankrike, Luxemburg og Storbritannia enige om
å styrke samarbeidet om fornybar energi mellom landene som ligger
rundt Nordsjøen. Det er også viktig for å legge til rette for at
norsk industri kan ta del i det internasjonale havvindmarkedet.
Regjeringas batteristrategi
er godt mottatt hos aktørene i markedet. En rekke interessante prosjekter
er nå under utvikling, og Norge er invitert med i et europeisk industriutviklingssamarbeid
for batteriindustri. Som eneste ikke-medlemsland deltar Norge også
i ministermøter i den europeiske batterialliansen.
Nært samarbeid
med våre europeiske naboer om utvikling av en regional batteriindustri
er selvfølgelig viktig i seg selv, men det er også viktig som et
bidrag for å styrke Europas kontroll med viktige grønne verdikjeder.
USAs Inflation
Reduction Act, IRA, er en krevende sak som har veldig høy prioritet
for regjeringa. Det har også vært tema på veldig mange av møtene
jeg har deltatt på i Stortingets europautvalg.
Det er positivt
at USA i handling nå viser at de tar klimakampen på alvor. IRA vil
være et betydelig bidrag til å redusere globale utslipp, og vi applauderer
den delen av det USA her går i bresjen for. Samtidig inneholder
IRA elementer som er innrettet på en måte som bryter med reglene
om ikke-diskriminering og subsidier i Verdens handelsorganisasjon.
USA har signalisert
vilje til å komme allierte og nærstående land i møte – innenfor
de rammene som IRA setter. Det er likevel mye som tyder på at det
kan bli nødvendig å inngå egne avtaler, for å bli behandlet på lik
linje med andre land USA har frihandelsavtaler med.
Budskapet om norske
bidrag til grønn omstilling og grønne verdikjeder løftes løpende
overfor USA og EU. Målet er minst like gode vilkår som EU i en eventuell «IRA-løsning»
mellom EU og USA. Dette følger vi opp langs en veldig lang rekke
spor, og regjeringa tar opp spørsmålet i alle relevante møter, enten
det er med USA, EU eller andre europeiske land.
Inntrykket er
at vårt budskap er hørt og forstått både i Brussel og Washington.
Det foreligger likevel ingen garantier for at slike signaler omsettes
i konkret handling.
IRA illustrerer
at sikkerhetspolitiske hensyn og klimapolitikk tar en stadig større
plass i utformingen av nærings- og handelspolitikken. Vi ser det
i USA, og vi ser det i EU. I EU er arbeidet med grønn omstilling
nå klart koblet til målet om å redusere avhengigheten av eksterne
energileverandører. Det er også et veldig viktig ledd i å bygge
en ny framtidsrettet industri.
Mot dette bakteppet
legger EU stadig større vekt på å motvirke konkurransevridende praksis
fra handelspartnere, herunder både USA og Kina. Det handler delvis
om ikke å erstatte én uheldig avhengighet – innen fossil energi
fra Russland – med ny avhengighet av andre råvarer og ny teknologi.
Det handler delvis om legitimiteten til det grønne skiftet og muligheten
til å møte denne konkurransen utenfra.
Diskusjonene i
EU illustrerer imidlertid også noen dilemmaer. Å lempe på statsstøtteregelverket
kan frigjøre investeringer. Samtidig kan man ved å subsidiere enkeltnæringer
oppnå dårligere konkurranseevne samlet sett, gjennom en svakere
– det vi kaller – ressursallokering. Det kan dessuten ha negative
fordelingsmessige konsekvenser.
Det vil også kunne
favorisere de største landene, på bekostning av de små. Slik er
det også globalt. De landene som har best utgangspunkt i et subsidiekappløp,
er de som har store midler og store markeder.
EU-kommisjonen
la i vår fram forslag til EUs grønne industriplan. Planen handler
om å øke tempoet i omstillingen enda mer. Sentralt i planen er to
regelverksforslag om netto-null-industrier og kritiske råmaterialer. Begge
initiativene skal øke selvforsyningen i EU og redusere importavhengigheten.
Fra EUs side er begge forslagene merket som EØS-relevante, og vi
gjør nå en selvstendig vurdering av det nye regelverket og ser på
hvordan vi best kan sikre norsk verdiskaping og arbeidsplasser.
Forsterket energisamarbeid
i EU og økte ambisjoner innebærer et større volum av EU-regelverk
og hyppigere revisjoner. Mye av dette regelverket har betydning
for EUs indre marked og dermed også for EØS-avtalen.
Ren energi-pakken
– den fjerde energimarkedspakken – står sentralt for å nå EUs energi-
og klimamål for 2030. Ren energi-pakken blir nå oppdatert og videreutviklet
gjennom Klar for 55-pakken som er til behandling i Rådet og EU-parlamentet.
I tillegg inneholder Ren energi-pakken og Klar for 55-pakken en
oppdatering og videreutvikling av nye regler – bl.a. innenfor energieffektivisering,
energi i bygninger og fornybar energi. Alt dette er også viktig
for oss i Norge. Regjeringa gjennomgår nå de ulike delene av Ren
energi-pakken. Det er kjent at det er ulike oppfatninger om deler
av dette regelverket i denne salen, men det er foreløpig for tidlig
å si når Stortinget vil få denne saken til behandling.
I tråd med koronakommisjonens
anbefalinger arbeider regjeringa for å styrke vår deltakelse i EUs
helseberedskapssamarbeid. En del av regelverket vil innlemmes i
EØS-avtalen. Det som faller utenfor EØS-samarbeidet, må imidlertid
forankres i en egen avtale med EU. Det er dialog mellom Kommisjonen
og Norge om en slik bilateral avtale. For Norge er det viktig at
den sikrer tilgang til legemidler, vaksiner og annet medisinsk utstyr på
lik linje med EUs medlemsland. Kommisjonen har signalisert at det
er rettslige og tekniske utfordringer knyttet til utformingen av
avtalen. Dette henger sammen med at samarbeidet om helseberedskap
er utenfor rammene for det indre markedet og dermed også for EØS-samarbeidet.
Det pågår et arbeid i Kommisjonen for å håndtere disse utfordringene.
Det er for tida langsom framdrift i arbeidet, og vi dytter på der
vi kan.
Minstelønnsdirektivet
ble vedtatt i EU den 19. oktober 2022. Direktivet ble ikke merket
som EØS-relevant. Norge og de øvrige EØS-/EFTA-statene har vurdert
direktivets EØS-relevans i tråd med vanlig praksis for innlemmelse
av EU-rettsakter i EØS-avtalen. Nylig ble det avklart at EØS-/EFTA-statene
har en felles posisjon om at direktivet ikke er EØS-relevant. Det
synes imidlertid som om EU-kommisjonen, i etterkant av vedtaket,
vurderer direktivet som relevant. Eventuelle henvendelser fra Kommisjonen
vil bli fulgt opp på vanlig måte i EFTA-samarbeidet. Regjeringa
står fast ved Norges juridiske vurdering.
Helt siden torskefisket
i fiskevernsonen ved Svalbard ble kvoteregulert i 1986, har vi gitt
en torskekvote til fartøy fra EU-land. Etter at Storbritannia gikk
ut av EU, fastsatte Norge egne kvoter for EU og for Storbritannia. Det
historiske britiske fisket ble derfor trukket fra beregningsgrunnlaget
for EUs kvote. Dette førte til sterke reaksjoner fra Storbritannia
og EU, som hadde avtalt en annen fordeling seg imellom – uten konsultasjon
med kyststaten, altså Norge. Med Storbritannia kom vi til en forståelse
i desember 2021, der de påtok seg visse motytelser i bytte mot en
kvote. I april 2022 oppnådde Norge en forståelse med EU, der EU
erkjente norsk forvaltningsansvar. EU-fartøy fikk i 2022 en høyere
kvote enn i 2021 mot at EU skulle innføre reguleringer for EU-fartøy for
å sikre en mer bærekraftig forvaltning av bestander i internasjonalt
farvann i nord. Ved utgangen av 2022 hadde ikke EU gjennomført sin
del av forståelsen. For å gi EU mer tid til å følge opp ble det
satt høy kvote også for første kvartal i 2023. Ordningen ble deretter
forlenget ut april. Det har nå vært en rekke møter om EUs implementering
av forståelsen, men EU har fremdeles bare implementert en begrenset
del av denne. Derfor har Norge nå fastsatt en kvote for 2023 med
utgangspunkt i 2021-nivået pluss et tillegg som anerkjenner at EU
delvis har levert på sine forpliktelser. Vi har kommunisert at kvoten
kan justeres til det høyere nivået i tråd med forståelsen dersom
EU på sin side leverer på sine forpliktelser.
Bærekraftig forvaltning
av fiskebestandene i nord forblir både viktig i seg selv og i Norges
interesse.
Forhandlinger
med EU om en ny periode med EØS-midler startet i juni i fjor. Samtidig
startet vi forhandlinger om forbedret markedsadgang til EU for sjømat.
De to forhandlingssporene henger sammen. Nye EØS-midler forutsetter
en god avtale om markedsadgang for sjømat.
Overordnet ønsker
vi at EØS-midlene skal prioritere grønn omstilling, demokratifremme
samt inkluderende samfunn og bedre beredskap. Vi skal bli enige
om beløp, innretning og prioriteringer. For oss, men også for EU,
er det viktig å verne om felles kjerneverdier. Det handler om rettsstat,
og det handler om demokrati. Derfor vil vi også fortsatt vektlegge
støtte til sivilsamfunnet. Samtidig skal vi ivareta norske interesser.
I forhandlingene om markedsadgang krever vi lettelser i handelsregimet
inn til EU. EUs forbrukere og EUs foredlingsindustri trenger bærekraftig
sjømat fra Norge. Norske fiskeeksportører er dessuten stabile og
forutsigbare leverandører som bidrar til forsyningssikkerhet.
Vi har en god
dialog med EU, men forhandlingene er krevende. Det viktigste for
oss er at vi får en god og balansert avtale. Fordi forhandlingene
tar tid, risikerer vi nå et gap mellom dagens ordning med EØS-midler
og en ny periode. Det er uheldig, etter min mening. Men viktigst
er det å få på plass en god avtale, ikke en rask avtale, der vi
også får på plass overenskomster som sikrer sjømathandelen og norske
interesser og at EØS-midlene bidrar til utjevning av sosiale og
økonomiske forskjeller.
Forskningsstiftelsen
Fafo lanserte i vinter en rapport om EØS-midlenes effekt i mottakerlandene
fra 2004 til i dag. Rapportens funn er gjennomgående positive.
Ett viktig funn
er at midlene supplerer EUs midler. Mens EU gjerne støtter store
infrastrukturprosjekter, er EØS-midlene mer rettet mot sårbare grupper,
økonomisk marginaliserte regioner og underfinansierte sektorer.
EØS-midlene er den viktigste kilden til finansiering for sivilt
samfunn i mottakerlandene. Dette løftes fram av Fafo som noen av
midlenes særlige fortrinn. Sivilsamfunnsorganisasjoner fremmer mangfold
og likestilling, arbeider for marginaliserte grupper og ansvarliggjør
myndigheter. Støtten er spesielt viktig i en tid hvor uavhengige
organisasjoner er under press i flere land. Sterk vektlegging av
tosidig samarbeid resulterer i nettverk og kompetansebygging. Samarbeidet
gir også privat sektor tilgang til større markeder. Dette er verdifullt, også
for Norge.
Fafo-rapporten
peker også på kjente utfordringer: rutiner for rapportering og måling
av resultater. De er godt kjent og inngår i forberedelsene for en
ny periode med EØS-midler.
I flere av mottakerlandene
for EØS-midler ser vi at demokrati, rettstat og menneskerettigheter
settes under økende press.
Det alleuropeiske
samarbeidet i Europarådet står også sentralt i kampen mot forvitring
av demokratiet på vårt kontinent. Om to uker møtes 46 medlemsland
i Reykjavik for det fjerde toppmøtet i Europarådets historie. Angrepskrigen
mot Ukraina førte til ekskludering av Russland. I Reykjavik vil
ansvarliggjøring av Russland stå på dagsordenen. Det viktigste budskapet
fra toppmøtet må likevel være at gjenværende medlemmer markerer at
vi slutter opp om Europarådet og verdiene som denne organisasjonen
er tuftet på.
På grunnlag av
EØS-avtalen deltar Norge i Det europeiske forskningsområdet og EUs
rammeprogram for forskning og innovasjon. Den norske deltakelsen
i Horisont Europa er rekordstor med en returandel på 3,35 pst. Dette
gjør Norge til det åttende største landet i hjemhenting av midler
og best av landene i Norden. Norske forskningsinstitutter, universiteter
og høyskoler, bedrifter, helseforetak og offentlig sektor har konkurrert
seg til 4,9 mrd. kr, og det er imponerende. Prosjektene med norske
deltakere gir tilgang på forskning og innovasjon til en verdi av
hele 35 mrd. kr. Norge gjør det svært godt i utlysninger knyttet
til store samfunnsutfordringer, særlig koblet til EUs grønne giv
og EUs kreftplan. Programsamarbeidet med EU bidrar til kvalitetsutvikling
og gir tilgang til kompetanse, nye markeder og infrastruktur som
vi vanskelig kan få gjennom nasjonale ordninger.
Jeg begynte på
1970-tallet, med en påminnelse om hvor stor del av Europas befolkning
som den gangen levde i ufrihet. Tidlig på 1970-tallet opplevde vi
også dette: «Bloody Sunday» og starten på det som skulle bli en opprivende
konflikt i Nord-Irland. På langfredag feiret vi 25-årsdagen til
fredsavtalen som gjorde slutt på den konflikten.
I god tid før
markeringen, og før mange forventet, kom EU og Storbritannia i mål
med en revidert løsning på den såkalte Nord-Irland-protokollen.
Den ble i sin tid framforhandlet da Storbritannia forlot EU. Den
nye Windsor-avtalen er nå formelt godkjent av både EU og Storbritannia,
og avtalen legger til rette for smidigere varetransport fra Storbritannia
til Nord-Irland. Samtidig opprettholdes full tollbehandling for
varer som skal videre til Irland og EUs indre marked. Og viktigst:
Avtalen viderefører ambisjonen om å unngå en hard grense mellom
Nord-Irland og Irland. Enigheten frigjør politisk energi som Storbritannia
og EU kan bruke på de felles utfordringene vi møter på veldig mange
andre områder.
Det er viktig
også for Norge at forholdet mellom EU og Storbritannia – våre to
viktigste handelspartnere – fungerer godt.
Men jeg vil tilbake
til 70-tallet og tallet 72. Som jeg nylig nevnte i min utenrikspolitiske
redegjørelse, går 72 pst. av vår eksport av varer til Europa. Det
er langt over dobbelt så mye som vi eksporterer til hele resten
av verden. Legger vi til olje og gass, blir tallet hele 91. Europa
er vårt desidert viktigste marked – vårt kontinent. Derfor vil vi
fortsette å gjøre det vi kan for fortsatt samhold i Europa – både
med EU og med europeiske land utenfor EU. Derfor har vi inngått
en grønn allianse med EU for å posisjonere norske selskaper i framtidas
grønne, europeiske verdikjeder.
Jeg ser fram til
å komme tilbake til Stortinget neste uke, til det jeg håper blir
en god debatt, to dager etter Europadagen. For Robert Schumans ord
den 9. mai 1950 gir gjenklang også i dag: Verdensfreden kan ikke
vernes uten skapende krefter like sterke som de farer som truer den.
Sjelden har det
føltes mer viktig å markere betydningen av fred og samhold i Europa
enn akkurat i år.