Stortinget - Møte tirsdag den 2. mai 2023

Dato: 02.05.2023
President: Svein Harberg

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [10:03:59]

Redegjørelse av utenriksministeren om viktige EU- og EØS-saker i 2023

Talere

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: På tidlig 1970-tall levde 389 millioner europeere i det vi kaller autokratier. Et mindretall – 289 millioner – levde i demokratier. Det var ikke bare østeuropeernes frihet som var kvalt under kommunismens diktatur, også spanjoler, portugisere og grekere levde under høyrevridde diktaturer. Det er det lett å glemme i dag.

Dette, og hvor langt vi har kommet siden den gang, minner den britiske historikeren Timothy Garton Ash oss om i en ny bok om Europas historie etter annen verdenskrig. Tettere europeisk samarbeid har vært en veldig viktig bidragsyter til denne demokratiutviklingen.

Med Russlands brutale angrepskrig i Ukraina, der ukrainernes valg av Europa og demokratiet var en utløsende årsak, opplever vi at mye av det vi har oppnådd de siste tiårene, nå er satt på spill. Normer og regler for internasjonalt samkvem og handel som i et halvt århundre har tjent Europa svært godt, er under press.

Samtidig krever klimakrisen vi står overfor, at vi lykkes med den grønne omstillingen. Forrige sommer var den varmeste i Europa i nyere tid. I møte med dette bildet er det viktig at vi, slik Garton Ash maner oss til, husker hva vi egentlig skal forsvare.

Ingenting tyder på at Putin har gitt opp målet om å utslette Ukrainas suverenitet, stats- og nasjonsgrunnlag. Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa krever et nært, sterkt og dynamisk samarbeid. Regjeringas overordnede mål er å fremme norske interesser. Europeisk samhold i møte med russisk aggresjon er åpenbart i vår interesse.

I møtet med stadig tøffere geopolitisk og økonomisk konkurranse er samarbeid med våre partnere og allierte både i og utenfor EU helt avgjørende.

«Vi er trygge sammen» – disse ordene ble skrevet med tusj på Troll A-plattformen i Nordsjøen den 17. mars i år, plattformen som alene leverer 10 pst. av EUs forbruk av gass. Rett under har statsministeren, NATOs generalsekretær og EU-kommisjonens president signert. Møtet mellom de tre på Troll A illustrerer hvor sentral energiforsyningen fra Nordsjøen er for å trygge Europa, og undersjøisk sikkerhet i våre havområder er også av avgjørende betydning for hele kontinentet.

Ukraina-krigen har for alvor satt søkelyset på europeiske lands avhengighet av russiske energileveranser, og regjeringa vil fortsette å legge til rette for at Norge skal være en stabil og pålitelig leverandør av olje og gass til resten av Europa. Vi har trappet opp sikkerheten på sokkelen.

Fra Troll kunne topplederne også skimte inn i framtida. Store deler av Europas karbonutslipp vil kunne lagres i formasjoner under havbunnen.

Møtet på Troll-plattformen synliggjør også hvordan Russlands krig mot Ukraina har styrket EUs rolle i europeisk sikkerhet – ikke på bekostning av NATO, men i samarbeid med NATO. De to organisasjonene har egentlig utfylt hverandre på en god måte: NATO med hovedansvar for militær avskrekking og territorielt forsvar, og EU med sitt brede spekter av politiske og økonomiske virkemidler, i tillegg til stadig sterkere bidrag også på det militære området.

Siden fullskalainvasjonen for et drøyt år siden har samarbeidet med Storbritannia også blitt viktigere. Den kombinerte innsatsen fra EU og allierte land har bidratt til at ukrainske styrker har klart å stanse den russiske offensiven.

I Norden har det skjedd historiske endringer det siste året. For fire uker siden var NATOs utenriksministre vitne til at det finske flagget ble heist utenfor NATOs hovedkvarter. Vi ser fram til at vi også i nær framtid skal kunne heise det svenske flagget. Når prosessene er fullført, vil Danmark, Sverige og Finland være helt integrert, både i NATO og i EUs sikkerhetspolitiske samarbeid. Det vil også bidra til å styrke og trygge Europas sikkerhet.

Ukraina trenger mer ammunisjon, og de trenger det raskt. Soldater i Ukraina kan ikke vente i årevis på etterforsyning av ammunisjon og våpen. Produksjonen må derfor øke, og her er Norge en del av en felles vestlig innsats.

En sentral premissleverandør for denne innsatsen finner vi på Raufoss, hvor det nordiske konsernet Nammo har sitt hovedkvarter. De er en av Europas største produsenter, med ansatte i en rekke europeiske land. Lenge har folkene og maskinene hos Nammo arbeidet døgnet rundt for å imøtekomme den økte etterspørselen – men det trengs enda mer.

Regjeringa annonserte i januar en ammunisjonskontrakt på 2,6 mrd. kr til Nammo. Anskaffelsene av ammunisjon utvides nå til om lag 4,2 mrd. kr, som følge av ytterligere donasjoner til Ukraina. Deler av utvidelsen kan også påregnes plassert hos nettopp Nammo, og kontraktene bidrar til investeringer i økt produksjonskapasitet og forutsigbarhet for norsk forsvars- og beredskapsindustri.

Dette samsvarer godt med EUs satsing på ammunisjonsproduksjon. EUs mål er å kunne levere 1 million runder ammunisjon til Ukraina i løpet av 2023. Også andre sentrale allierte som USA, Canada og Storbritannia prioriterer nå oppskalering av produksjon og nye donasjoner av ammunisjon til Ukraina.

I mars sluttet Norge seg til rammeavtalen for felles innkjøp av ammunisjon under Det europeiske forsvarsbyrået, EDA. Avtalen gjør det tryggere for land å donere fra egne beholdninger av materiell. Den vil også gi langsiktige kontrakter til industrien for å kunne bygge egen kapasitet.

Samtidig legger Norge opp til å bidra med 250 mill. kr til stridsvognammunisjon i samarbeid med EU. Vi har allerede donert 28 000 artillerigranater, hvorav 8 000 med Danmark, og tar sikte på ytterligere substansielle bidrag.

Som følge av krigen har EU opprettet sin mest omfattende treningsmisjon noensinne. Ukrainske soldater får nå opplæring i Tyskland og Polen. På kort tid har 16 000 ukrainske soldater allerede fått opplæring gjennom dette programmet, som har overoppfylt det som var de opprinnelige ambisjonene. Norge bidrar med personell og har gitt 150 mill. kr i finansiell støtte til driftsbudsjettet.

Vi bidrar også til Storbritannias treningsmisjon Interflex, sammen med andre nordeuropeiske land og i tillegg Canada, Australia og New Zealand. I løpet av 2023 dobler vi dette bidraget.

For to måneder siden startet norske soldater og instruktører fra Telemarksbataljonen trening av ukrainske soldater i Tyskland. De var på plass under en uke etter at beskjeden om oppdraget nådde troppsnivå.

Det gjør inntrykk å høre hva norske kvinner og menn i uniform forteller om det ansvaret som er på deres skuldre. De norske instruktørene vet at deres innsats kan forlenge livet til de ukrainske soldatene som nå sendes tilbake til fronten.

Det gjør også inntrykk å høre hvor motiverte og lærevillige de ukrainske soldatene er. Mange av kompaniene som trenes i Tyskland, har en relativt sett ganske høy gjennomsnittsalder – helt vanlige folk mellom 40 og 60 år. Flere av disse ukrainerne har forklart at de yngre må spares så langt som mulig, fordi de unge vil trengs på et senere tidspunkt – når landet skal gjenoppbygges.

Det femårige Nansen-programmet for Ukraina – som et samlet storting nå stiller seg bak – har høstet stor anerkjennelse fra våre partnere. Tverrpolitisk enighet og langsiktighet blir verdsatt av regjeringa i Kyiv.

Noe av den norske støtten gis gjennom EUs sivile beredskapsmekanisme, UCPM. Ukraina har nylig blitt fullt medlem av denne mekanismen, som er en sentral kanal for fortsatt samarbeid. Beredskapsmekanismen er også et godt eksempel på hvordan Norge og EU kan samarbeide godt uten at Norge er medlem av EU.

Norge er en viktig bidragsyter. Jeg er glad for at vi har forlenget avtalen ut august om at et SAS-fly kan brukes til medisinsk evakuering. På den måten bidrar vi til at Europas samlede sykehuskapasitet kan utnyttes for å hjelpe skadde og syke ukrainere på best mulig måte.

Hittil har vi bidratt med medisinsk evakuering av 221 pasienter med 127 pårørende hit til vårt land. Vi er dermed blant landene som har tatt imot flest, også i absolutte tall. Med et eget fly for medisinsk evakuering har Norge også transportert 679 pasienter og 213 pårørende til sju andre europeiske land.

Vi bidrar også med å ta imot ukrainere som flykter til Norge. Over 43 000 personer fra Ukraina fått innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse i vårt land. De som kommer til oss, skal være trygge og ha et godt opphold i den tida de er i Norge. Vi stiller opp med bolig, skole, opplæringstilbud og andre tjenester i kommuner over hele vårt land.

Mange land både innenfor og utenfor EU ønsker å hjelpe Ukraina. Norge skal fortsette å spille en aktiv rolle i det internasjonale koordineringsarbeidet. Slik skal vi sikre effektivitet og hindre dobbeltarbeid, eller duplisering.

Regjeringa har en konsekvent og klar linje om at vi står sammen med EU og andre allierte og likesinnede land – som Canada, Island, USA og Storbritannia – for å sikre at sanksjonene mot Russland treffer sterkt og er effektive.

EUs tiende sanksjonspakke ble innført i norsk rett den 4. april. Målet med de historisk omfattende sanksjonene er å redusere Russlands evne til å finansiere sin folkerettsstridige krigføring.

Vi innfører ikke disse sanksjonene fordi EU har gjort det, men av samme grunn som EU og andre allierte. Samtidig er det som alltid et mål å sikre en gjennomføring i Norge som er i tråd med norske realiteter.

Sanksjonene, inkludert importforbudet og pristaket på råolje og petroleumsprodukter, rammer russisk økonomi hardt. I februar i år falt Russlands skatteinntekter fra olje og gass med 46 pst. sammenlignet med nivået året før, og veksten i Russlands bruttonasjonalprodukt før krigen er snudd til økonomisk nedgang.

Sanksjonene har kraftig innsnevret muligheten for å drive handel med Russland. Handelen mellom Norge og Russland i første kvartal 2023 var 79 pst. lavere sammenlignet med første kvartal 2022.

Så langt forsøker Russland å kompensere for det økende budsjettunderskuddet ved økte skatter, salg av valutareserver og hyppigere uttak fra finansielle reserver. Det blir stadig vanskeligere. Samtidig blir Russland sakte, men sikkert stadig mer isolert fra det globale finansieringssystemet.

Sanksjonene gjør det vanskelig for Russland å opprettholde tempoet i sitt krigsmaskineri, og vi må opprettholde presset på den russiske regjeringa og dens støttespillere.

Norge har nylig fått status som partnerland for EU innen eksportkontroll for flerbruksvarer og flerbruksteknologi. Det innebærer en styrking av et allerede tett operativt samarbeid vi har med EU på dette feltet. Vi får enda bedre informasjonsdeling for å hindre omgåelser av sanksjonene, og vi står enda bedre rustet til å sikre lik etterlevelse.

Felles krisehåndtering har blitt et stadig viktigere tema i samarbeidet mellom Norge og EU de siste årene. Det var tilfellet under covid-19-pandemien, og det er også tilfellet nå.

Et sentralt verktøy er samarbeidet innen EUs krisehåndteringsmekanisme, IPCR, hvor Norge er invitert inn. Her drøftes en rekke problemstillinger som har oppstått i kjølvannet av Russlands aggresjon:

  • krigens påvirkning på Moldova

  • mineryddingsinnsats i Ukraina

  • sikkerhet rundt ukrainske atomkraftverk

  • etterforskning av krigsforbrytelser

  • mottak av fordrevne

  • uttransport av korn og landbruksvarer

  • gjenoppbygging

Det viser med all tydelighet bredden i vårt sikkerhetspolitiske samarbeid med EU.

Ukraina krever vår oppmerksomhet. Samtidig trenger og fortjener Moldova vår støtte. Der var jeg på torsdag, sammen med de baltiske og nordiske utenriksministrene. Vi så da tydelig hvordan den folkevalgte regjeringa må stå imot russiske destabiliseringsforsøk.

De velger Vesten og demokratiet – det var også det tydelige budskapet fra landets lederskap. Moldova huser dessuten svært mange ukrainske flyktninger. Derfor er det viktig at Nansen-programmet kan brukes til sivil støtte til Moldova.

Vi må også huske at flere av landene på Vest-Balkan fortsatt er sårbare med både store muligheter og store utfordringer foran seg. Krigene etter oppløsningen av Jugoslavia fikk vidtrekkende følger for Norge og for hele Europa. Så sent som på 1990-tallet fantes det konsentrasjonsleirer på europeisk jord. Det må vi aldri glemme. Norge fortsetter å jobbe tett med EU og våre partnere og allierte i Sørøst-Europa for at denne delen av kontinentet i større grad skal bli integrert i europeisk og transatlantisk samarbeid.

Da lederne fra EU, NATO og Norge møttes i Nordsjøen tidligere i vår, var dette det viktigste temaet: motstandsdyktighet og sikring av kritisk infrastruktur.

NATOs generalsekretær og kommisjonspresident Ursula von der Leyen ble i januar enige om å opprette en felles arbeidsgruppe med eksperter fra begge organisasjonene. Denne gruppen skal dele informasjon og utvikle felles prinsipper for å styrke denne motstandskraften. Den vil begynne med å vurdere hvilke tiltak som kan være nødvendige i sektorene energi, transport, digital infrastruktur og rom. Gruppen hadde sitt første møte i mars.

På EU-sida trappes innsatsen opp gjennom nytt regelverk. EU vedtok i desember 2022 et direktiv for styrket motstandsdyktighet i kritiske virksomheter innen hele elleve områder: energi, transport, helse, drikkevann, avløpsvann, bank og finans, matproduksjon og distribusjon, ytre rom, offentlig administrasjon og digital infrastruktur.

Mens regelverkets EØS-relevans vurderes, har Norge fått invitasjon til å delta som observatør i ekspertgruppen som arbeider med den praktiske gjennomføringen. Det er bra, og sier noe om hvor viktig våre bidrag anses – uavhengig av om vi er medlem av EU eller ikke.

Norge har i en årrekke vært en meget aktiv deltager i det europeiske romsamarbeidet. Vi har en avansert og betydelig romindustri som jeg vil si hevder seg veldig godt i Europa. Ikke minst har vi viktig infrastruktur på Andøya, og i Hurdalsplattformen varsler regjeringa at vi ønsker å satse på nettopp romindustrien.

Gjennom det såkalte Secure Connectivity-programmet satser EU stort på å bygge opp et europeisk satellittsamband for sikker kommunikasjon. Her må vi sikre at norsk romindustri også kan delta. Det er spesielt viktig å sikre at Norge kan ta i bruk de redskapene som dette programmet skal utvikle, slik at vi skal kunne kommunisere trygt og effektivt, både mellom myndigheter og mellom andre viktige samfunnsaktører.

EU-regelverket som etablerer programmet, åpner for at Norge skal kunne knytte seg til det gjennom en egen avtale. Regjeringa har satt i gang en prosess for å få på plass en avtale med EU som kan ivareta våre nasjonale interesser og norsk romindustri.

Samarbeidet om det grønne skiftet handler om å nå klimamålene. Det handler om energisikkerhet. Det handler også om motstandsdyktighet og konkurranseevne, og det handler om å utvikle framtidas industri og skape grønn vekst.

Norge har mye å tilføre i samarbeidet med EU og EUs medlemsland, særlig innen industrisektorer som batterier, mineraler, havvind, karbonfangst og -lagring og hydrogen. Våre grønne næringer er veldig nært integrert i europeiske verdikjeder. Vi vil videreutvikle samarbeidet med EU innenfor klima, miljø, energi, industri og grønn omstilling – og samtidig ivareta viktige norske interesser.

Dette er bakgrunnen for at vi inngikk en grønn allianse med EU den 24. april. Denne grønne alliansen mellom Norge og EU er ikke en folkerettslig bindende avtale, men en slags viljeserklæring om felles handling. Alliansen vil gi en ramme for partnerskap om viktige verdikjeder, og for samarbeid på andre områder som klima, energi, transport, bærekraftig finansiering og forskning.

Det grønne skiftet må gjennomføres på en slik måte at vi styrker vår konkurranseevne i møte med tøff global konkurranse.

Samarbeidet med Tyskland utvikler seg svært raskt. Tyskland er vår viktigste partner i Europa, og norsk industri er veldig nært integrert i tyske verdikjeder. Vi ser nå på mulighetene for å etablere et samarbeid med Tyskland om storskala verdikjeder og infrastruktur for hydrogen og karbonfangst og -lagring.

På et toppmøte i belgiske Ostende i forrige uke ble Norge, Danmark, Belgia, Nederland, Tyskland, Irland, Frankrike, Luxemburg og Storbritannia enige om å styrke samarbeidet om fornybar energi mellom landene som ligger rundt Nordsjøen. Det er også viktig for å legge til rette for at norsk industri kan ta del i det internasjonale havvindmarkedet.

Regjeringas batteristrategi er godt mottatt hos aktørene i markedet. En rekke interessante prosjekter er nå under utvikling, og Norge er invitert med i et europeisk industriutviklingssamarbeid for batteriindustri. Som eneste ikke-medlemsland deltar Norge også i ministermøter i den europeiske batterialliansen.

Nært samarbeid med våre europeiske naboer om utvikling av en regional batteriindustri er selvfølgelig viktig i seg selv, men det er også viktig som et bidrag for å styrke Europas kontroll med viktige grønne verdikjeder.

USAs Inflation Reduction Act, IRA, er en krevende sak som har veldig høy prioritet for regjeringa. Det har også vært tema på veldig mange av møtene jeg har deltatt på i Stortingets europautvalg.

Det er positivt at USA i handling nå viser at de tar klimakampen på alvor. IRA vil være et betydelig bidrag til å redusere globale utslipp, og vi applauderer den delen av det USA her går i bresjen for. Samtidig inneholder IRA elementer som er innrettet på en måte som bryter med reglene om ikke-diskriminering og subsidier i Verdens handelsorganisasjon.

USA har signalisert vilje til å komme allierte og nærstående land i møte – innenfor de rammene som IRA setter. Det er likevel mye som tyder på at det kan bli nødvendig å inngå egne avtaler, for å bli behandlet på lik linje med andre land USA har frihandelsavtaler med.

Budskapet om norske bidrag til grønn omstilling og grønne verdikjeder løftes løpende overfor USA og EU. Målet er minst like gode vilkår som EU i en eventuell «IRA-løsning» mellom EU og USA. Dette følger vi opp langs en veldig lang rekke spor, og regjeringa tar opp spørsmålet i alle relevante møter, enten det er med USA, EU eller andre europeiske land.

Inntrykket er at vårt budskap er hørt og forstått både i Brussel og Washington. Det foreligger likevel ingen garantier for at slike signaler omsettes i konkret handling.

IRA illustrerer at sikkerhetspolitiske hensyn og klimapolitikk tar en stadig større plass i utformingen av nærings- og handelspolitikken. Vi ser det i USA, og vi ser det i EU. I EU er arbeidet med grønn omstilling nå klart koblet til målet om å redusere avhengigheten av eksterne energileverandører. Det er også et veldig viktig ledd i å bygge en ny framtidsrettet industri.

Mot dette bakteppet legger EU stadig større vekt på å motvirke konkurransevridende praksis fra handelspartnere, herunder både USA og Kina. Det handler delvis om ikke å erstatte én uheldig avhengighet – innen fossil energi fra Russland – med ny avhengighet av andre råvarer og ny teknologi. Det handler delvis om legitimiteten til det grønne skiftet og muligheten til å møte denne konkurransen utenfra.

Diskusjonene i EU illustrerer imidlertid også noen dilemmaer. Å lempe på statsstøtteregelverket kan frigjøre investeringer. Samtidig kan man ved å subsidiere enkeltnæringer oppnå dårligere konkurranseevne samlet sett, gjennom en svakere – det vi kaller – ressursallokering. Det kan dessuten ha negative fordelingsmessige konsekvenser.

Det vil også kunne favorisere de største landene, på bekostning av de små. Slik er det også globalt. De landene som har best utgangspunkt i et subsidiekappløp, er de som har store midler og store markeder.

EU-kommisjonen la i vår fram forslag til EUs grønne industriplan. Planen handler om å øke tempoet i omstillingen enda mer. Sentralt i planen er to regelverksforslag om netto-null-industrier og kritiske råmaterialer. Begge initiativene skal øke selvforsyningen i EU og redusere importavhengigheten. Fra EUs side er begge forslagene merket som EØS-relevante, og vi gjør nå en selvstendig vurdering av det nye regelverket og ser på hvordan vi best kan sikre norsk verdiskaping og arbeidsplasser.

Forsterket energisamarbeid i EU og økte ambisjoner innebærer et større volum av EU-regelverk og hyppigere revisjoner. Mye av dette regelverket har betydning for EUs indre marked og dermed også for EØS-avtalen.

Ren energi-pakken – den fjerde energimarkedspakken – står sentralt for å nå EUs energi- og klimamål for 2030. Ren energi-pakken blir nå oppdatert og videreutviklet gjennom Klar for 55-pakken som er til behandling i Rådet og EU-parlamentet. I tillegg inneholder Ren energi-pakken og Klar for 55-pakken en oppdatering og videreutvikling av nye regler – bl.a. innenfor energieffektivisering, energi i bygninger og fornybar energi. Alt dette er også viktig for oss i Norge. Regjeringa gjennomgår nå de ulike delene av Ren energi-pakken. Det er kjent at det er ulike oppfatninger om deler av dette regelverket i denne salen, men det er foreløpig for tidlig å si når Stortinget vil få denne saken til behandling.

I tråd med koronakommisjonens anbefalinger arbeider regjeringa for å styrke vår deltakelse i EUs helseberedskapssamarbeid. En del av regelverket vil innlemmes i EØS-avtalen. Det som faller utenfor EØS-samarbeidet, må imidlertid forankres i en egen avtale med EU. Det er dialog mellom Kommisjonen og Norge om en slik bilateral avtale. For Norge er det viktig at den sikrer tilgang til legemidler, vaksiner og annet medisinsk utstyr på lik linje med EUs medlemsland. Kommisjonen har signalisert at det er rettslige og tekniske utfordringer knyttet til utformingen av avtalen. Dette henger sammen med at samarbeidet om helseberedskap er utenfor rammene for det indre markedet og dermed også for EØS-samarbeidet. Det pågår et arbeid i Kommisjonen for å håndtere disse utfordringene. Det er for tida langsom framdrift i arbeidet, og vi dytter på der vi kan.

Minstelønnsdirektivet ble vedtatt i EU den 19. oktober 2022. Direktivet ble ikke merket som EØS-relevant. Norge og de øvrige EØS-/EFTA-statene har vurdert direktivets EØS-relevans i tråd med vanlig praksis for innlemmelse av EU-rettsakter i EØS-avtalen. Nylig ble det avklart at EØS-/EFTA-statene har en felles posisjon om at direktivet ikke er EØS-relevant. Det synes imidlertid som om EU-kommisjonen, i etterkant av vedtaket, vurderer direktivet som relevant. Eventuelle henvendelser fra Kommisjonen vil bli fulgt opp på vanlig måte i EFTA-samarbeidet. Regjeringa står fast ved Norges juridiske vurdering.

Helt siden torskefisket i fiskevernsonen ved Svalbard ble kvoteregulert i 1986, har vi gitt en torskekvote til fartøy fra EU-land. Etter at Storbritannia gikk ut av EU, fastsatte Norge egne kvoter for EU og for Storbritannia. Det historiske britiske fisket ble derfor trukket fra beregningsgrunnlaget for EUs kvote. Dette førte til sterke reaksjoner fra Storbritannia og EU, som hadde avtalt en annen fordeling seg imellom – uten konsultasjon med kyststaten, altså Norge. Med Storbritannia kom vi til en forståelse i desember 2021, der de påtok seg visse motytelser i bytte mot en kvote. I april 2022 oppnådde Norge en forståelse med EU, der EU erkjente norsk forvaltningsansvar. EU-fartøy fikk i 2022 en høyere kvote enn i 2021 mot at EU skulle innføre reguleringer for EU-fartøy for å sikre en mer bærekraftig forvaltning av bestander i internasjonalt farvann i nord. Ved utgangen av 2022 hadde ikke EU gjennomført sin del av forståelsen. For å gi EU mer tid til å følge opp ble det satt høy kvote også for første kvartal i 2023. Ordningen ble deretter forlenget ut april. Det har nå vært en rekke møter om EUs implementering av forståelsen, men EU har fremdeles bare implementert en begrenset del av denne. Derfor har Norge nå fastsatt en kvote for 2023 med utgangspunkt i 2021-nivået pluss et tillegg som anerkjenner at EU delvis har levert på sine forpliktelser. Vi har kommunisert at kvoten kan justeres til det høyere nivået i tråd med forståelsen dersom EU på sin side leverer på sine forpliktelser.

Bærekraftig forvaltning av fiskebestandene i nord forblir både viktig i seg selv og i Norges interesse.

Forhandlinger med EU om en ny periode med EØS-midler startet i juni i fjor. Samtidig startet vi forhandlinger om forbedret markedsadgang til EU for sjømat. De to forhandlingssporene henger sammen. Nye EØS-midler forutsetter en god avtale om markedsadgang for sjømat.

Overordnet ønsker vi at EØS-midlene skal prioritere grønn omstilling, demokratifremme samt inkluderende samfunn og bedre beredskap. Vi skal bli enige om beløp, innretning og prioriteringer. For oss, men også for EU, er det viktig å verne om felles kjerneverdier. Det handler om rettsstat, og det handler om demokrati. Derfor vil vi også fortsatt vektlegge støtte til sivilsamfunnet. Samtidig skal vi ivareta norske interesser. I forhandlingene om markedsadgang krever vi lettelser i handelsregimet inn til EU. EUs forbrukere og EUs foredlingsindustri trenger bærekraftig sjømat fra Norge. Norske fiskeeksportører er dessuten stabile og forutsigbare leverandører som bidrar til forsyningssikkerhet.

Vi har en god dialog med EU, men forhandlingene er krevende. Det viktigste for oss er at vi får en god og balansert avtale. Fordi forhandlingene tar tid, risikerer vi nå et gap mellom dagens ordning med EØS-midler og en ny periode. Det er uheldig, etter min mening. Men viktigst er det å få på plass en god avtale, ikke en rask avtale, der vi også får på plass overenskomster som sikrer sjømathandelen og norske interesser og at EØS-midlene bidrar til utjevning av sosiale og økonomiske forskjeller.

Forskningsstiftelsen Fafo lanserte i vinter en rapport om EØS-midlenes effekt i mottakerlandene fra 2004 til i dag. Rapportens funn er gjennomgående positive.

Ett viktig funn er at midlene supplerer EUs midler. Mens EU gjerne støtter store infrastrukturprosjekter, er EØS-midlene mer rettet mot sårbare grupper, økonomisk marginaliserte regioner og underfinansierte sektorer. EØS-midlene er den viktigste kilden til finansiering for sivilt samfunn i mottakerlandene. Dette løftes fram av Fafo som noen av midlenes særlige fortrinn. Sivilsamfunnsorganisasjoner fremmer mangfold og likestilling, arbeider for marginaliserte grupper og ansvarliggjør myndigheter. Støtten er spesielt viktig i en tid hvor uavhengige organisasjoner er under press i flere land. Sterk vektlegging av tosidig samarbeid resulterer i nettverk og kompetansebygging. Samarbeidet gir også privat sektor tilgang til større markeder. Dette er verdifullt, også for Norge.

Fafo-rapporten peker også på kjente utfordringer: rutiner for rapportering og måling av resultater. De er godt kjent og inngår i forberedelsene for en ny periode med EØS-midler.

I flere av mottakerlandene for EØS-midler ser vi at demokrati, rettstat og menneskerettigheter settes under økende press.

Det alleuropeiske samarbeidet i Europarådet står også sentralt i kampen mot forvitring av demokratiet på vårt kontinent. Om to uker møtes 46 medlemsland i Reykjavik for det fjerde toppmøtet i Europarådets historie. Angrepskrigen mot Ukraina førte til ekskludering av Russland. I Reykjavik vil ansvarliggjøring av Russland stå på dagsordenen. Det viktigste budskapet fra toppmøtet må likevel være at gjenværende medlemmer markerer at vi slutter opp om Europarådet og verdiene som denne organisasjonen er tuftet på.

På grunnlag av EØS-avtalen deltar Norge i Det europeiske forskningsområdet og EUs rammeprogram for forskning og innovasjon. Den norske deltakelsen i Horisont Europa er rekordstor med en returandel på 3,35 pst. Dette gjør Norge til det åttende største landet i hjemhenting av midler og best av landene i Norden. Norske forskningsinstitutter, universiteter og høyskoler, bedrifter, helseforetak og offentlig sektor har konkurrert seg til 4,9 mrd. kr, og det er imponerende. Prosjektene med norske deltakere gir tilgang på forskning og innovasjon til en verdi av hele 35 mrd. kr. Norge gjør det svært godt i utlysninger knyttet til store samfunnsutfordringer, særlig koblet til EUs grønne giv og EUs kreftplan. Programsamarbeidet med EU bidrar til kvalitetsutvikling og gir tilgang til kompetanse, nye markeder og infrastruktur som vi vanskelig kan få gjennom nasjonale ordninger.

Jeg begynte på 1970-tallet, med en påminnelse om hvor stor del av Europas befolkning som den gangen levde i ufrihet. Tidlig på 1970-tallet opplevde vi også dette: «Bloody Sunday» og starten på det som skulle bli en opprivende konflikt i Nord-Irland. På langfredag feiret vi 25-årsdagen til fredsavtalen som gjorde slutt på den konflikten.

I god tid før markeringen, og før mange forventet, kom EU og Storbritannia i mål med en revidert løsning på den såkalte Nord-Irland-protokollen. Den ble i sin tid framforhandlet da Storbritannia forlot EU. Den nye Windsor-avtalen er nå formelt godkjent av både EU og Storbritannia, og avtalen legger til rette for smidigere varetransport fra Storbritannia til Nord-Irland. Samtidig opprettholdes full tollbehandling for varer som skal videre til Irland og EUs indre marked. Og viktigst: Avtalen viderefører ambisjonen om å unngå en hard grense mellom Nord-Irland og Irland. Enigheten frigjør politisk energi som Storbritannia og EU kan bruke på de felles utfordringene vi møter på veldig mange andre områder.

Det er viktig også for Norge at forholdet mellom EU og Storbritannia – våre to viktigste handelspartnere – fungerer godt.

Men jeg vil tilbake til 70-tallet og tallet 72. Som jeg nylig nevnte i min utenrikspolitiske redegjørelse, går 72 pst. av vår eksport av varer til Europa. Det er langt over dobbelt så mye som vi eksporterer til hele resten av verden. Legger vi til olje og gass, blir tallet hele 91. Europa er vårt desidert viktigste marked – vårt kontinent. Derfor vil vi fortsette å gjøre det vi kan for fortsatt samhold i Europa – både med EU og med europeiske land utenfor EU. Derfor har vi inngått en grønn allianse med EU for å posisjonere norske selskaper i framtidas grønne, europeiske verdikjeder.

Jeg ser fram til å komme tilbake til Stortinget neste uke, til det jeg håper blir en god debatt, to dager etter Europadagen. For Robert Schumans ord den 9. mai 1950 gir gjenklang også i dag: Verdensfreden kan ikke vernes uten skapende krefter like sterke som de farer som truer den.

Sjelden har det føltes mer viktig å markere betydningen av fred og samhold i Europa enn akkurat i år.

Presidenten []: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker i 2023 legges ut til behandling i et senere møte i Stortinget. – Det anses vedtatt.

Forrige kapittel
Neste kapittel