Sveinung Stensland (H) [09:02:44] (ordfører for saken): De endringene i sikkerhetsloven vi behandler her i dag, handler om å styrke myndighetenes innsats for å forebygge og hindre sikkerhetstruende økonomisk virkemiddelbruk. Arbeidet med å styrke nasjonal sikkerhet og kontroll har fått økt aktualitet som følge av krigen i Ukraina og økt stormaktsrivalisering.

Likevel er det viktig å understreke at dette er et arbeid som ble påbegynt ganske raskt etter at sikkerhetsloven trådte i kraft i 2019. I stortingsmeldingen Samfunnssikkerhet i en usikker verden, høsten 2020, varslet Solberg-regjeringen at det var behov for å vurdere behovet for ytterligere tiltak for å styrke evnen til å hindre uønskede investeringer i norske virksomheter.

Behovet for å styrke virkemidlene i loven for å forebygge sikkerhetstruende økonomisk virkemiddelbruk ble ytterligere understreket av det planlagte salget av Bergen Engines til et russisk selskap, som til slutt ble stanset av Solberg-regjeringen. Etter Bergen Engines-saken og som ledd i det løpende arbeidet med å revidere og oppdatere sikkerhetsloven sendte den samme regjeringen på høring et forslag om endringer i bestemmelsene om eierskapskontroll i sikkerhetsloven. Proposisjonen vi nå behandler, bygger i det vesentlige på det høringsnotatet. Jeg er fornøyd med at en samlet komité stiller seg bak innstillingen. Proposisjonen inneholder flere viktige endringer, som det er bra at vi står mest mulig samlet om.

For det første foreslås en utvidelse av virkeområdet i § 1-3 til å omfatte aktivitet som er avgjørende eller av vesentlig betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser. Det er viktig for å fange opp sikkerhetstruende aktivitet som ikke direkte er knyttet til grunnleggende nasjonale interesser. Det kan f.eks. dreier seg om virksomheter som utvikler teknologi, f.eks. kunstig intelligens, som det ikke er i Norges nasjonale sikkerhetsinteresser at faller i en annen stats hender.

For det andre foreslår regjeringen at eierskapskontrollreglene skal kunne gjøres gjeldende for flere virksomheter enn i dag. Det skal skje ved å gi departementet adgang til å treffe vedtak om at en virksomhet som har vesentlig betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner eller nasjonale sikkerhetsinteresser, skal underlegges loven. Det bidrar til bedre å ivareta lovens formål og til å styrke departementenes forebyggende sikkerhetsarbeid.

Andre forslag i proposisjonen er utvidelse av meldeplikten etter § 10-1. Meldeplikten utvides til å gjelde for virksomheter som har leverandørklarering, og for ikke bare å gjelde for erververen, men også avhender og virksomheten ervervet gjelder.

I tillegg justeres terskelen for at meldeplikten utløses, til minst 10 pst. For øvrig knyttes meldeplikten ved forøkelse av eierandeler til eierbeføyelsene i aksjeloven.

Videre foreslår regjeringen å gi sikkerhetsmyndigheten kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på meldeplikten etter § 10-1 og gi hjemmel for straff for manglende etterlevelse av vedtaket etter §§ 2-5 og 10-3. Brudd på meldeplikten og manglende etterlevelse av vedtak er alvorlige overtredelser som kan ha alvorlige konsekvenser for nasjonale sikkerhetsinteresser.

Forslagene bidrar til å øke myndighetenes mulighet til å håndheve manglende etterlevelse og til å redusere risikoen for at skadevirkninger inntrer før myndighetene får iverksatt nødvendige tiltak.

Videre foreslår regjeringen en ny § 7-6 om eiendommer av sikkerhetsmessig betydning hvor virksomhetene ved risikovurdering etter § 7-3 har plikt til å identifisere sånne eiendommer. Det vil bidra til å øke virksomhetens bevissthet om eiendommer som kan benyttes til sikkerhetstruende virksomhet.

Samtidig er vi i Høyre kritisk til at regjeringen ikke følger opp forslagene fra høringen om å gi ansvarlig departement hjemmel til å fatte enkeltvedtak om f.eks. meldeplikt overfor eiere av eiendommer av sikkerhetsmessig betydning samt adgang til å gi pålegg om en meldeplikt ved framtidige eiendomstransaksjoner. Høyre er også kritisk til at regjeringen ikke foreslår tiltak for å styrke koblingen mellom eksportkontrollregelverket og sikkerhetsloven. Både den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen og flere av høringsinnspillene gir støtte for at det er behov for å ta grep på dette området.

– Dette var kort og godt forslaget som ligger til behandling. Til slutt vil jeg si noe generelt om sakskomplekset. I den tiden vi er på vei inn i, og som er godt belyst både i forsvarskommisjonens rapport, totalberedskapskommisjonens rapport og NSMs sikkerhetsfaglige råd, er det avgjørende at vi tar grep for å styrke kontrollen med norske sikkerhetsinteresser. Dette kan være investeringer og oppkjøp som hver for seg ikke er spesielt truende, men samlet sett kan det utgjøre en betydelig sikkerhetstrussel.

Samtidig må vi ikke kjøre oss helt ned i den andre grøften heller. Norge er og skal fortsatt være en åpen økonomi. Vi har behov for kapital fra andre land. Det er bra for norske arbeidsplasser og verdiskaping i hele landet. Her må vi finne en god avveining. Vi har mye mer å gå på, men det er viktig å ha dette med oss når vi jobber videre.

Odd Harald Hovland (A) [09:07:42]: Det er bra at ein samla komité gjev tilslutning til regjeringa sitt forslag til innstrammingar i sikkerheitsloven, og at det er ei felles forståing av bakteppet for dei føreslåtte endringane.

Me er alle meir bevisste på korleis utanlandske investeringar og ulike former for økonomisk verkemiddelbruk kan brukast til å true nasjonal sikkerheit. Det er difor tid for å takke alle dei som kvar einaste dag jobbar hardt for nettopp å synleggjere kva truslar me står overfor – NSM, FFI og fleire, og no sist forsvarskommisjonen, som i rapporten sin slår fast at samansett verkemiddelbruk, som gjerne vert omtalt som hybride eller samansette truslar, i eit 10–20-årsperspektiv vert ei meir framståande utfordring for våre nasjonale sikkerheitsinteresser, samtidig som det norske samfunnet si forståing av samansette truslar er umoden, og at det er behov for ei styrking av evna vår til å handtere samansette truslar. Difor er det etter komiteen si meining behov for å styrkje Noregs evne til å handtere andre statar sin samansette verkemiddelbruk mot Noreg, der tiltak for å forhindre sikkerheitstruande økonomisk verksemd spelar ei sentral rolle.

Samtidig som det er stor einigheit om betydninga til lovendringa og ei samanfallande verkelegheitsoppfatning, er det òg ei ueinigheit i komiteen, og eg må ta opp også den. Høgre vil gjerne understreke kor viktig sikkerheitsloven av 2018 er. Det var eit riktig og viktig grep, som høgreregjeringa skal ha all ære av, og som det dåverande stortingsfleirtalet støtta. Så er spørsmålet kvifor ikkje Høgre allereie kort tid etter la fram forslag til forbetringar av dåverande sikkerheitslov.

Eg spør fordi Høgre sjølv insisterer på at det var planen. Dei skriv at «det etter lovens ikrafttredelse ble gjort et betydelig arbeid for å kartlegge og identifisere grunnleggende nasjonale funksjoner», og at det i samfunnssikkerheitsmeldinga som høgreregjeringa la fram, vart varsla at det var ytterlegare behov for «tiltak for å styrke evnen til å hindre uønskede investeringer i norske virksomheter». Heller ikkje her var det ueinigheit. Fleirtalet i Stortinget stilte seg bak dette då meldinga vart behandla. Høgre seier vidare:

«Behovet for å styrke virkemidlene i loven til å forebygge sikkerhetstruende økonomisk virkemiddelbruk ble ytterligere understreket av det planlagte salget av Bergen Engines til Transmashholding Group (TMH), som ble stanset av regjeringen Solberg.»

Likevel greidde ikkje høgreregjeringa å sende ut forslag til endringar i sikkerheitsloven før i oktober 2021, mens dei var eit forretningsministerium, to dagar før Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa tiltredde. Då er det vel å gå litt langt å skylde regjeringa for å leggje fram for lite for seint, slik eg oppfattar at Høgre gjer i merknadene sine.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [09:10:46]: Sikkerhetsloven er et viktig rammeverk for vår felles trygghet og vår felles nasjonale sikkerhet. Vi må vite hvem som eier viktige bedrifter og infrastruktur i landet vårt, dersom vi skal klare å forsvare oss mot trusler utenfra. Derfor er det viktig med de forslagene om å styrke eierskapskontrollen for virksomheter underlagt loven som gjøres i saken. Forslagene er treffsikre og medfører ikke unødvendige hindringer for næringsvirksomhet eller byrder for virksomhetene det gjelder, men er nødvendige for å styrke den nasjonale sikkerheten. Noen områder, både utenfor og innenfor sikkerhetsloven, trenger ytterligere utredning og høring før det kan fremmes. Det er noe regjeringen også jobber med.

De endringene vi vedtar i dag, gjør at bestemmelsene om eierskapskontroll kan gjøres gjeldende for flere virksomheter enn i dag. Det er i seg selv viktig. Terskelen senkes for når det må meldes fra om oppkjøp, og både selger og virksomheten selv får en meldeplikt i tillegg til kjøpers meldeplikt. Gjennom de endringene styrker vi den nasjonale sikkerheten, og vi tar et skritt i retning av et litt tryggere Norge. Det er bra at en samlet komité står bak de endringene.

Det er også verdt å bruke litt tid på Høyres tilnærming til både saken som sådan, i merknader, og også for øvrig. På den ene siden har Høyres representanter, både i innstillingen og i en del andre sammenhenger, sagt at man er utrolig opptatt av å prioritere nasjonal sikkerhet. Samtidig har man lenge vært klar for å selge deler av norske skoger, norsk våpenindustri og norsk infrastruktur til utenlandske interesser. Eksemplene er flere: alt fra Høyres protester mot statens strategiske kjøp av Meraker Brug til forslag om å selge seg ut av Kongsberg Gruppen under regjeringen Solberg.

Senterpartiet har et noe annet syn enn Høyre på hvordan vi kan sikre vår trygghet. Vi mener at det er en dårlig idé dersom kineserne får kjøpe norske skogeiendommer, eller at Norge skal gi fra seg kontrollen over våpenproduksjonen på Kongsberg, også før dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Derfor var det viktig og nødvendig at Stortinget ryddet opp under regjeringen Solberg og sørget for at russiske interesser ikke kom inn og fikk kjøpt motorprodusenten Bergen Engines i 2021. Det sørget Stortinget for.

Nå har regjeringen fremmet gode forslag, som vil gi økt kontroll med erverv av virksomhet av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser. Jeg er glad for at en samlet komité stiller seg bak regjeringens forslag. Statsråden har også varslet videre at regjeringen jobber med en rekke ytterligere tiltak for å forbedre sikkerhetsloven, og jeg ser fram til at Stortinget får dette til behandling.

I lys av den internasjonale situasjonen, det være seg krigen i Ukraina eller forholdene dokumentert og beskrevet både i totalberedskapskommisjonen og forsvarskommisjonen, er det krevende og utfordrende tider vi lever i. Norge har et godt utgangspunkt som land og nasjon for å sikre sin egen trygghet, men det handler også om at man må gjøre bevisste, kloke valg for å ivareta de interessene i en verden som blir stadig mer kompleks, der det er stadig vanskeligere å få rede på hvem som eier hva, hvem som står bak hvilke selskaper, og hvilke interesser man faktisk har.

Med dagens behandling av endringer i sikkerhetsloven går Stortinget et viktig steg i rett retning, og regjeringen jobber videre med ytterligere å forsterke det arbeidet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [09:15:15] (komiteens leder): Saken vi har til behandling i dag, er på mange måter en god illustrasjon på de dramatiske endringene som har vært hva gjelder forståelsen av Norges sikkerhetspolitiske situasjon. Det er en helt annen tilnærming enn man hadde bare relativt kort tid tilbake, både i storting og i regjering, til viktigheten av å sørge for nasjonalt eierskap på viktige områder og at man ikke selger ut det som er viktig infrastruktur eller på annen måte virksomheter som er fundamentale og viktige for å ivareta nasjonal sikkerhet. De av oss som hevder viktigheten av dette, opplevde inntil nylig kanskje ikke så mye gjennomslag for det. Det er et tidsskille – jeg vil si et vannskille – som er en realitet, og som vi i dag ser konsekvensene av. Det har vært viktig for å få en realitetsorientering som setter oss bedre i stand til å gjøre den viktige oppgaven det faktisk er – og som er helt fundamental og grunnleggende, ja, det aller viktigste vi driver på med i Stortinget – å sørge for en troverdig og god nasjonal sikkerhet.

Komiteen står samlet og støtter disse lovendringene, og det synes jeg er bra. Jeg tror det er viktig at man samler seg i de store, viktige sakene som handler om nasjonal sikkerhet. Det synes jeg er bra, og det er heller ikke gjenstand for debatt i dag. Det som imidlertid er utfordringen, er at man kanskje hadde forventning til at regjeringen for det første hadde levert frem dette noe raskere til Stortinget, og dernest kanskje en formening om at man gikk noe lenger enn det man faktisk gjør. Fra Fremskrittspartiets side deler jeg Høyres beskrivelse av at man ikke går langt nok, særlig med tanke på de høringsrundene som har vært, de innspillene som har kommet, og også den tiden som har vært tilgjengelig for å få frem dette lovforslaget.

Tiltakene som ligger på bordet i dag, styrker kontrollen med utenlandske oppkjøp og investeringer, men de går ikke langt nok. Jeg etterlyser og håper at man så raskt som mulig får frem nødvendige lovendringer for å ivareta det. Samtidig er jeg ikke så opptatt som kanskje andre partier i denne salen av å drive pingpong og «blame game» med hverandre om hvem som gjorde ting tidsnok og eventuelt ikke, om Bergen Engines og tilbakelagte saker. Nå er det viktig at vi ser fremover. Det er viktig at vi har et godt, holdbart lovverk som setter oss i stand til å ivareta nasjonale interesser. I så måte er dette et skritt i riktig retning, men jeg håper at det kommer flere skritt relativt raskt, og at det ytterligere kan styrke oss til å ivareta dette som er vår helt fundamentalt viktige oppgave – ivareta nasjonens sikkerhet.

Grunde Almeland (V) [09:19:26]: Sikkerhetstruende økonomisk virksomhet er en sentral del av sammensatte trusler. Dessverre slår forsvarskommisjonen fast at samtidig som sammensatte trusler blir en stadig større utfordring for nasjonal sikkerhet, er det norske samfunnets forståelse av denne aktiviteten umoden. Jeg vil også mene at den samme kommisjonen kommer med en knusende dom over norske myndigheters håndtering av sammensatte trusler. Den sier at vi ikke klarer å skape et felles nasjonalt situasjonsbilde på tvers av ulike samfunnssektorer, og på grunn av dette klarer vi verken å se enkelthendelser i sammenheng eller å dele nok informasjon mellom sektorer til at vi klarer å iverksette nødvendige tiltak.

I lys av denne situasjonsbeskrivelsen støtter vi i Venstre de innstrammingene som gjøres i sikkerhetsloven bl.a. for bedre å fange opp sikkerhetstruende virksomhet som ikke er direkte knyttet til grunnleggende nasjonale funksjoner.

Men selv om de foreslåtte endringene i sikkerhetsloven er et riktig skritt på veien, mener vi, i likhet med flere andre her i dag, at de ikke går langt nok. Det er ekstra alvorlig tatt i betraktning den lange tiden regjeringen har brukt på å legge fram lovproposisjonen. Vi kunne spesielt ønske at regjeringen hadde sett nærmere på sammenhengene mellom sikkerhetsloven og eksportkontrollregelverket. Problemstillingen er at land kan forsøke å omgå eksportkontroll gjennom oppkjøp, noe PST i høringsinnspill har informert om er noe de opplever.

Slik jeg ser det, utgjør utenlandske oppkjøp i hovedsak en sikkerhetsutfordring av to grunner. For det første er det fordi en fremmed stat gjennom en lang rekke dekkselskaper kjøper opp utvalgte virksomheter for å få tilgang på sensitiv eller sanksjonsbelagt teknologi. Slik jeg leser sikkerhetsloven og de foreslåtte endringene, er det i hovedsak denne typen aktivitet som sikkerhetsloven forsøker å ramme. For det andre kan den samme staten skaffe seg såpass store eierandeler i Norge at det samlede eierskapet gir dem mulighet til å legge politisk press på Norge og prøve å tvinge fram beslutninger som vi selv ikke ønsker. Kina er eksempelvis et land som er kjent for å benytte økonomisk makt til å utøve politisk press på andre stater, noe Australia og Litauen har fått erfare. Selv om det kan tenkes at unntaksbestemmelsen i § 2-5 kan brukes i enkelte slike situasjoner, er antakelig sikkerhetsloven et mindre egnet verktøy for denne typen problemstilling. Dette er derfor en problemstilling jeg mener vi må se mer på framover.

Jeg registrerer at regjeringspartiene i innstillingen viser til nasjonalt eierskap som løsning. Jeg er ikke i tvil om at nasjonalt eierskap er et gode i visse tilfeller, men nasjonalt eierskap kan ikke være hele svaret. Jeg tror det trengs en mye mer nyansert tilnærming. Alt utenlandsk eierskap er heller ikke likeverdig. Det finnes land med autoritære verdier som står i grunnleggende motsetning til vår demokratiske samfunnsmodell, og som aktivt utnytter kontrollen over selskaper, teknologi og verdikjeder for å projisere sin makt. Jeg mener ikke vi kommer utenom at disse må behandles særskilt.

For å konkludere vil jeg si at Venstre støtter de endringene som gjøres, men mener vi ikke på langt nær er kommet i mål med hvordan Norge skal håndtere sikkerhetstruende økonomisk virksomhet. Det er mange debatter som gjenstår, både i denne salen og i samfunnet for øvrig.

Statsråd Emilie Mehl [09:23:48]: Jeg er glad for at justiskomiteen er samlet i sin tilråding om å støtte dette lovforslaget.

Vi er i en krevende sikkerhetspolitisk situasjon, men også før denne var det tydelig at økonomiske virkemidler er noe som kan true nasjonal sikkerhet, hvis vi ser til tjenestenes trusselvurderinger. Derfor er disse forslagene til endringer i sikkerhetsloven etter mitt syn helt nødvendige tiltak for å møte de utfordringene vi står overfor.

Over flere år har EOS-tjenestene pekt på at trusselaktører som Kina og Russland i økende grad benytter økonomiske virkemidler til sikkerhetstruende aktivitet. Forskning fra FFI og NUPI har gitt oss økt kunnskap om hvordan disse virkemidlene brukes for å true våre nasjonale sikkerhetsinteresser, eller er i strid med våre sikkerhetsinteresser.

Så var det en mørk dag i februar i fjor da krigen i Ukraina brøt ut. Etterspillet av den krigen har vist oss med all tydelighet hvor tett forholdet mellom handel og sikkerhet er. De forslagene som ligger i denne proposisjonen, bygger på det viktige utgangspunktet og den kunnskapen. Det bygger på den sikkerhetspolitiske situasjonen og på erfaringer fra bl.a. Bergen Engines-saken, som var viktig for å komme videre på dette området. Det er en sak som på mange måter ble et symbol på sammensatt virkemiddelbruk.

Forslagene vi har lagt fram her, og som jeg er glad for at Stortinget slutter seg til, har som formål å styrke evnen til å ivareta nasjonal sikkerhet og sikre at formålene i sikkerhetsloven oppnås – ja, faktisk hovedformålet i sikkerhetsloven. Jeg mener dette er treffsikre forslag som bidrar til å styrke særlig vår evne til å avdekke og forebygge andre staters bruk av økonomiske virkemidler i sikkerhetstruende øyemed.

Samtidig er det flere i denne sal som har rett i at alle disse forslagene alene ikke møter den utfordringen vi står overfor. Men dette er viktige forslag, og jeg mener vi har lagt oss på en riktig linje i proposisjonen. Regjeringen prioriterer svært høyt å jobbe videre med forslag som dreier seg om å forebygge, avdekke og motvirke bruk av økonomiske virkemidler eller andre former for hybride virkemidler for å true vår sikkerhet, både innenfor og utenfor sikkerhetslovens rammer. For eksempel mener jeg det er viktig at vi også ser videre på screening av økonomisk aktivitet som faller utenfor sikkerhetslovens virkeområde. Det er et arbeid som pågår knyttet til det, og som ledes av Nærings- og fiskeridepartementet.

Dette forslaget innebærer at lovens virkeområde blir utvidet fordi flere virksomheter skal underlegges loven. I tillegg gjør det at flere virksomheter kan underlegges reglene om eierskapskontroll. Forslaget gjør at flere erverv blir meldepliktige, og meldeplikten vil påhvile både den som erverver, avhender, og virksomheten det gjelder. Dette vil sammen med de øvrige endringsforslagene i proposisjonen samlet bidra til at myndighetene får mer informasjon og mer kunnskap om endringer i eierskap som er viktige for nasjonale sikkerhetsinteresser.

Et annet viktig arbeid som regjeringen har prioritert det siste året, og som jeg vil nevne i tilknytning til dette, er stortingsmeldingen om nasjonal kontroll og digital motstandskraft som vi la fram i desember, og som har blitt behandlet denne sesjonen av Stortinget. For regjeringen er det viktig at Norge og myndighetene har en klar retning for å øke den nasjonale kontrollen. Det viste vi i den meldingen. Vi må ha vilje til å bruke nasjonalt eierskap og konkrete mekanismer for å fange opp uønsket eierskap. Det er viktige virkemidler.

Totalberedskapskommisjonen har lagt fram sin rapport denne uken. Vi har også fått en rapport fra forsvarskommisjonen. Det blir viktige rapporter i det videre arbeidet.

Odd Harald Hovland (A) [09:37:15] (ordførar for sakene): Det er ein samla komité som legg fram innstilling i dei to sakene me debatterer. Me behandlar spørsmål om samtykke til godtaking av forordning 2021/1423 om systematisk elektronisk utveksling av opplysningar om avslag på søknad om tillating til erverv eller innehav av enkelte typar skytevåpen.

Delegert kommisjonsforordning 2021/1423 er vedteken med heimel i EUs nye våpendirektiv. Våpendirektivet artikkel 18 nr. 4 pålegg medlemsstatane å utveksle opplysningar om løyve til overføring av skytevåpen til annan medlemsstat samt opplysningar om avslag på søknad om våpenløyve etter våpendirektivet artikkel 9 og 10 på grunnlag av sikkerheitsforhold.

Av artikkel 18 nr. 5 følgjer det at Kommisjonen kan gje utfyllande reglar for gjennomføringa av kravet til informasjonsutveksling og etablere eit elektronisk system for utveksling av slik informasjon.

Det vert i proposisjonen føreslått endringar i våpenloven som opnar for at det kan gjerast unntak frå teieplikta i forskrifta. Det er for at norske myndigheiter skal kunne utveksle opplysningar etter forordninga, og då er det nødvendig å gjere unntak frå teieplikta som følgjer av våpenloven § 38 første punktum, jf. forvaltningsloven § 13. Det vert difor føreslått å endre våpenloven §§ 38 og 41 for å heimle fastsetjing av unntak frå teieplikta i våpenforskrifta, og endringane vert vurderte som nødvendige for å kunne gjere unntak frå forvaltningslovens reglar om teieplikt i forskrifta.

Det vert vidare føreslått å inkorporere den delegerte kommisjonsforordninga i våpenforskrifta § 11-14.

Komiteen har i sine merknader vist at god kontroll med våpen og våpenløyve er viktig og nødvendig. Komiteen meiner det er positivt at rettsakta vil bidra til betre informasjonsflyt mellom Schengen-landa, og at det vil gje betre grunnlag for kontroll ved tildeling av våpenløyve.

Ein samla komité er følgjeleg einig i at ein godtek rettsakta, og at det vert gjort nødvendige endringar i våpenloven §§ 38 og 41 for å heimle fastsetjing av unntak frå teieplikta i våpenforskrifta.

Elles har komiteen vist til innspel frå Datatilsynet i departementet sin høyringsrunde, der det går fram at det nye systemet for utveksling av opplysningar etter våpendirektivet vil krevje retningslinjer frå Politidirektoratet, og at det må etablerast rutinar for sletting i samsvar med fristane i den delegerte kommisjonsforordninga artikkel 5.

Komiteen understrekar viktigheita av at dette vert følgt opp snarleg.

Per-Willy Amundsen (FrP) [09:39:58] (komiteens leder): Som saksordføreren var inne på, er det ingen uenighet om denne konkrete saken. Det er viktig at man får tilgang til nødvendig informasjon for å kunne håndtere våpenloven på riktig måte. Grunnen til at jeg likevel tegner meg – og jeg forventer egentlig ikke noe svar fra justisministeren i dag – er at jeg vil ta opp et annet forhold som jeg opplever flere kommer med tilbakemeldinger på. Som justisministeren er fullstendig klar over, er skytesporten faktisk en av de største sportene i Norge. Mange har våpen på helt legitimt vis, i den forstand at man bruker det til jakt og til trening, og det er et godt miljø i skytesporten over hele landet. Men når man opplever inndragning av våpen som det ikke er lov å beholde, med tilbakevirkende kraft – altså et våpen som på det tidspunktet man kjøpte det, var et fullstendig lovlig våpen, og så viser det seg i ettertid at det ikke lenger er det – er den klare forventningen, i hvert fall for dem av oss som er opptatt av eiendomsrett, at det også er sånn at man fullt ut får erstatning for det våpenet som inndras. Eksempler har kommet meg for øre om personer som har våpen som gjerne koster opp mot 40 000 kr, så har de ikke lenger lov til å ha det og må levere det fra seg, og erstatningen man da blir til del, er 4 000 kr, altså 10 pst. av våpenets opprinnelige verdi.

Det håper jeg statsråden kan ta tak i og sørge for rettferdig godtgjørelse til de personene som må levere fra seg sitt våpen. Jeg ønsker egentlig bare å ta det opp og påpeke det faktum, for det er mange i skyttermiljøet som opplever frustrasjon akkurat på dette punktet. Man utfører en fullstendig lovlig handling på et tidspunkt, kjøper et våpen på lovlig vis, og så viser det seg i ettertid at det ikke lenger er lovlig, og man leverer det fra seg. Det er for så vidt greit, men da må man også få full erstatning for kostnaden våpenet representerte ved anskaffelsen.

Statsråd Emilie Mehl [09:42:57]: Først vil jeg si noe kort om proposisjonen, så skal jeg komme tilbake til det representanten Amundsen tar opp.

EU vedtok 21. mai 2021 delegert kommisjonsforordning 2021/1423, om systematisk elektronisk utveksling av opplysninger om avslag på søknad om tillatelse til erverv eller innehav av enkelte typer skytevåpen. Det er en rettsakt som er vedtatt av Kommisjonen med hjemmel i våpendirektivet, som er gjennomført i norsk rett. Den delegerte kommisjonsforordningen anses også som en videreutvikling av Schengen-regelverket og er et viktig supplement til våpendirektivet.

Det er en rettsakt som vil gi bedre informasjonsflyt mellom landene i Schengen, og det vil også bidra til å kunne styrke våpenforvaltningen både i Norge og i andre Schengen-land. Derfor har vi anbefalt at Stortinget samtykker til å godta rettsakten, og at vi gjør tilsvarende nødvendige endringer i våpenloven.

Jeg er glad for at en samlet justiskomité støtter forslaget fra regjeringen. Som det er bemerket fra komiteen, er det viktig at Politidirektoratet gir retningslinjer for hvordan det nye systemet skal brukes, og at det lages rutiner for sletting av opplysninger i samsvar med de fristene som står i artikkel 5. Det vil bli fulgt opp snarlig.

Så vil jeg takke representanten Amundsen for å ta opp et tema og en problemstilling som har vært viktig for Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering å følge opp. Det ble gjort endringer i våpenloven i 2018 – så vidt jeg husker – som bl.a. gjorde at det ble forbud mot en del halvautomatiske våpen som tidligere hadde vært tillatt å eie. Stortinget valgte på det tidspunktet ikke å lage noen kompensasjonsordning for det.

Det var det viktig for meg som statsråd og for Senterpartiet og Arbeiderpartiet å ta tak i da vi kom i regjering. Derfor fikk vi innført en løsning for et beløp for dem som måtte levere inn våpnene sine. Jeg mener at det var viktig. Av hensyn til både det praktiske og andre ting er det et fast beløp. Jeg er glad for at vi har en sånn ordning, i og med at Stortinget ikke la opp til det da forbudet ble innført.

Hege Bae Nyholt (R) [09:46:26] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for et godt arbeid med proposisjonen, og alle som har bidratt til god behandling av saken. Dette er en trist dag for UH-sektoren, for solidariteten og for kunnskapssektoren. I dag blir vi det Ibsen omtalte som å være seg selv nok.

Rødt mener at innføringen av studieavgift for studenter fra land utenfor EØS og Sveits er usolidarisk og uhensiktsmessig, både i et globalt og i et nasjonalt perspektiv. Gratisprinsippet innebærer at høyere utdanning skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av den økonomiske situasjonen man er født inn i. Norge har vært et av få land som har tilgjengelig tilbud om utdanning uten avgift. Å innføre studieavgift for studenter utenfor EØS og Sveits vil føre til at Norge mister et mangfold av perspektiver. Utdanningsinstitusjonene har gjennom utenlandske studenter levert viktig kompetanse til det norske arbeidsmarkedet. Det er snakk om fag og studieretninger hvor det har vist seg krevende å fylle opp med norske søkere, men hvor ferdige kandidater fyller helt avgjørende funksjoner, særlig innen naturvitenskapelige og teknologiske fag.

Vi kan se til nabolandet Sverige, hvor man ser konsekvensene av å innføre en slik avgift som vi vedtar i dag. Der opplevde utdanningsinstitusjonene etter kort tid en nedgang i antall søkere fra studenter utenfor EØS og Sveits, med nesten 90 pst. I 2012 gikk flere svenske rektorer, næringslivstopper og politikere ut og kalte innføringen av studieavgiften for en alvorlig feiltakelse. Vi må se at internasjonal studentutveksling er både bistand og kompetansebygging på tvers av landegrenser. Ved å gi tilgang til gratis høyere utdanning gir Norge personer med norsk utdanning mulighet til å bidra i samfunn som selv har manglende tilbud, og langtidseffektene denne kompetansebyggingen har på global utvikling, må ikke undervurderes.

Det er ikke en enveis bistand; det er kunnskapsutvikling. Studenter fra f.eks. flomrammede land som Bangladesh, har viktige ting å lære oss som bor langs Lågen, for de vet hva flom vil ha å si. Klima er internasjonalt, og det krever at vi jobber på tvers av grenser. Verden trenger mer demokrati.

Jeg vil avslutte med å sitere Snorre Valen i dagens kommentar, hvor han sier:

«Det avslører en dyp idémessig fattigdom, (…) å anse utenlandsstudenters opphold i Norge som en utgift – og ikke en investering i kunnskap, globalt demokrati, og i siste instans også egne, norske interesser.»

Rødt kommer til å stemme imot komiteens innstilling og imot SVs forslag om at man skal kunne åpne opp for betaling, men vi kommer til å støtte forslaget om at noen flere skal være unntatt reglene.

Lise Selnes (A) [09:49:35]: Dette lovforslaget vil føre til at studenter utenfor EØS og Sveits nå må betale studieavgift for å studere ved høyskoler og universiteter i Norge. Forslaget går imot Hurdalsplattformens formuleringer, men er prioritert av regjeringen og i budsjettforliket med SV, der store og krevende kutt er blitt gjort på flere områder.

For Arbeiderpartiet har det vært viktig å understreke at ved en slik innføring må en ivareta flere ting. Internasjonale studenter er viktig for Norge i et solidaritetsperspektiv og som arbeidskraft i Norge. Det må bli tatt hensyn til etablerte utviklingsavtaler, internasjonalt samarbeid og andre ordninger, og vi må støtte opp om de internasjonale målsettingene Stortinget har sluttet seg til. Det er avgjørende at det blir etablert stipendordninger som kan sikre rekruttering av studenter fra det globale sør, men også for å sikre ivaretakelsen av viktige norske fagmiljøer.

Innføring av studieavgift fører også til administrative utfordringer, og det er viktig med gode overgangsløsninger som kan skape forutsigbarhet, særlig for de minste institusjonene. Det er nødvendig med en statlig koordinering, og det må også tydeliggjøres hvem som er unntatt studieavgift. Det er ytterst viktig at vi gjennom implementering av dette tiltaket ikke risikerer å stille oss utenfor det internasjonale akademiske fellesskapet, og at vi viderefører Norges gode rykte som utdanningsnasjon.

Margret Hagerup (H) [09:51:38]: Det er viktig med en strategisk rekruttering av utenlandske studenter til Norge, noe som i større grad bør foregå i samsvar med institusjonenes strategier og nasjonale prioriteringer i forsknings- og utdanningspolitikken. Høyre synes det er bra at det nå settes et punktum for en lang debatt, og at flertallet går inn for at det kreves egenbetaling for studenter fra land utenfor EØS og Sveits, med visse unntak.

Det har vært et stort engasjement rundt innføring av studieavgift, og mange mener at dette utfordrer gratisprinsippet i norsk høyere utdanning. I de fleste land i Europa er det studieavgift for studenter utenfor EU og EØS, og Høyre mener derfor det er rimelig at dette også skal gjelde i Norge. Vi mener samtidig det er viktig at en er oppmerksom på bekymringene som er fremmet rundt de administrative utfordringene, bl.a. gjennom høringsinnspillet til Universitets- og høgskolerådet. Det må tydeliggjøres hvem som er unntatt studieavgift, og vi merker oss at regjeringen allerede har varslet at det vil bli utarbeidet målrettede stipendordninger.

Høyre forventer at regjeringen i samarbeid med institusjonene finner gode overgangsløsninger som kan skape forutsigbarhet for sektoren. Små utdanningsinstitusjoner med smale tilbud, som f.eks. Norges musikkhøgskole, har begrensede administrative ressurser. Det er derfor viktig med løsninger som ikke krever store administrative ressurser i implementeringen av egenbetalingsløsningen også framover.

Det er ingen tvil om at internasjonale studenter utenfor EU og EØS er viktig, både i et solidaritetsperspektiv og som arbeidskraft i Norge. Det er derfor viktig å ta hensyn til etablerte utvekslingsavtaler, internasjonalt samarbeid og andre ordninger også utenfor EU og EØS. Flertallet i komiteen peker på at en må støtte opp under de internasjonale målsettingene Stortinget har sluttet seg til, og at det må vurderes stipendordninger som kan sikre rekruttering av studenter og ivaretakelse av norske fagmiljø. Det arbeidet har vi tillit til at regjeringen gjør på en god måte.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [09:53:50]: Det er flertall i Stortinget for å innføre studieavgift for studenter fra land utenfor EØS og Sveits der det ikke foreligger utvekslingsavtaler, fra og med høsten 2023. Tilrådingen støttes av Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Norske studenter som reiser ut, må i flere land betale store summer for å ta høyere utdanning. Nå må norske institusjoner konkurrere internasjonalt også i rekruttering av studenter og ta seg betalt. Universitetene og høyskolene skal kreve minst kostnadsdekkende studieavgift. I kroner og øre utgjør det over 70 mill. kr i 2023 og nær 300 mill. kr fra og med 2025, som trekkes ut fra bevilgningen. Institusjonene får beholde differansen mellom de inntektene de får som følge av studieavgiften, og det som trekkes ut. Det gir en mulighet for økte inntekter.

Innføringen av studieavgift er i tråd med utviklingen i Norden og Europa ellers. Presset på studiekapasiteten er stort. De internasjonale studentene fra land utenfor EØS utgjør i dag 3 pst. av de ca. 300 000 studentene ved norske universiteter og høyskoler. Med innføring av studieavgift frigjøres studiekapasitet som kan romme studenter fra Norge og andre EØS-land. Kapasiteten er anslått til 2 600 studieplasser og 225 mill. kr i 2023 og til 900 mill. kroner fullt opptrappet i 2025.

Det er viktig å ha høy kapasitet i høyere utdanning. Summen av den frigjorte kapasiteten og budsjettinnsparingen som frigjør midler til andre satsinger innenfor forskning og høyere utdanning, utgjør rundt 300 mill. kr i 2023 og 1,2 mrd. kr fullt opptrappet i 2025. Regjeringen kommer ikke til å foreslå studieavgift for norske studenter, herunder ikke studenter fra EØS-området og Sveits. Her ligger universitets- og høyskoleloven § 7-1 første ledd fast. Vi innfører ikke studieavgift for utvekslingsstudenter fra andre land som kommer til Norge på avtaler mellom norske og utenlandske institusjoner. Senterpartiet ønsker at det skal komme flere internasjonale studenter til Norge på slike utvekslingsavtaler, og skjermer derfor disse. Da opprettholdes muligheten for studenter fra alle land i verden til å komme til Norge for å studere uten betaling. Innføring av stipender arbeides det også med.

Reelt sett lå konklusjonen om studieavgift inne i budsjettforliket som ble behandlet i Stortinget i desember. Selv etter innføring av studieavgift for denne gruppen vil et flertall av de internasjonale studentene få gratis utdanning finansiert av det offentlige.

Tor André Johnsen (FrP) [09:56:51]: Norge bruker flere milliarder kroner hvert år på utenlandske studenter i Norge. Norge er et av svært få land som har gratis universitets- og høyskoleutdanning for utenlandske studenter. Det å ha et internasjonalt studentmiljø er bra, men vi må som nasjon konkurrere om å bli valgt som studieland som følge av akademisk attraktivitet, ikke fordi norsk høyere utdanning er gratis. Det er det siste, nemlig det med gratis utdanning, som er grunnen til at svært mange har søkt seg til Norge for å studere. Det er også et stort paradoks at Norge gjennom mange år har tilbudt gratis studier til studenter som kommer fra land hvor norske studenter selv må betale studieavgift for å studere.

Det som imidlertid krever regjeringens og ministerens oppmerksomhet nå, er den tøffe situasjonen norske studenter opplever når de studerer i utlandet. De sliter virkelig. Det håper og tror jeg at ministeren har fått med seg, og at ministeren vil gjøre noe med. I statsbudsjettet for i år har regjeringen dessverre kuttet i stipendandelen for en rekke norske studenter i utlandet. Det er veldig trist. Jeg håper det ikke vil gjenta seg i framtiden, men at det heller blir en økning. Det er det studentene trenger, det er det de fortjener, og det er det Norge trenger.

På toppen av at det er kutt i stipendene, har regjeringen ført en økonomisk politikk som har bidratt til at vi har tidenes laveste kronekurs. For norske studenter i utlandet betyr det at alle kostnader – alt fra skolepenger til hybelleie og alle måltider – omtrent har blitt 20 pst. dyrere. Samtidig som de altså har fått lavere stipendandel og økt lån, har også kostnadene økt, og prisene øker. Det er ingen god politikk for norske studenter i utlandet. Derfor advarte Fremskrittspartiet mot reduksjon i stipendandelen.

Jeg vil anbefale regjeringen å ta grep – bl.a. øke stipendandelen, ikke kutte den – som kan hjelpe norske studenter som studerer i utlandet, i lys av den meget tøffe økonomiske situasjonen mange nå opplever.

Grete Wold (SV) [09:59:22]: For SV er gratisprinsippet i norsk skole viktig. Det er viktig at utdanning ikke skal være forbeholdt dem med flersifrede beløp i nettbanken, eller dem som er så heldige å bli født her i landet. Norske universiteter og høyskoler ønsker – og trenger – internasjonale studenter og internasjonale miljøer for å møte framtidens utfordringer, som det grønne skiftet, som vi må løse i fellesskap og på tvers av landegrenser. Det er ingen hemmelighet at SV er en forkjemper for å gjøre utdanning tilgjengelig for alle, uavhengig av hvor man er født, og hvem foreldrene er, men vi må også utforme politikk sammen med våre budsjettpartnere. Det er realiteten.

Det er kommet 93 høringssvar som alle er kritiske til lovendringen. For å svare på tilbakemeldingene fremmer SV to konkrete forslag til lovtekst som vi mener vil gi en bedre innretning, og som samtidig vil gi flere muligheten til å studere i Norge, uten kompliserte og fordyrende stipendordninger. For det første har mange universiteter og høyskoler uttalt at man vil strekke seg langt for å unngå en slik egenandel, nettopp fordi man ser verdien begge veier av å ha internasjonale studenter. Ved å endre fra «skal kreve egenandel» til «kan kreve» vil vi gi utdanningsinstitusjonene handlingsrom og muligheten til å forsøke å løse dette selv.

Dette vil være i tråd med politiske ambisjoner om å gi utdanningsinstitusjonene høy tillit og autonomi. Det vil gi muligheter for å legge til rette i egne budsjetter og minske sannsynligheten for at linjer legges ned, kanskje spesielt i distriktene og ved de mindre høyskolene. Videre mener vi det er viktig at vi ikke stenger døren for det globale sør, for de landene som vi har et strategisk samarbeid med. Utdanning er viktig for å bekjempe fattigdom og for å klare å oppnå den grønne omstillingen. SV mener derfor at ved å unnta disse landene – i tillegg til de unntak regjeringen selv foreslår, som SV selvsagt støtter fullt ut – vil innretningen på loven bli betydelig bedre og mer rettferdig.

Med dette tar jeg opp SVs forslag.

Abid Raja (V) [10:01:47]: Regjeringen lukker døra til verden ved å nedprioritere utdanning i en tid der vi trenger mer kunnskap, ikke mindre. Regjeringens innføring av studieavgift for internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits har konsekvenser, og de er her allerede. Søkertallene fra land utenfor EU- og EØS-området har falt drastisk, og mange studieprogram står i fare for å bli nedlagt. Et eksempel er masterprogrammet i simulering og visualisering på NTNU i Ålesund, hvor rundt halvparten av studentene kommer fra land utenfor EU og EØS. At dette ikke ser ut til å gjøre det minste inntrykk på regjeringen og SV, er for meg uforståelig.

Regjeringens studentfiendtlige politikk gjør at vi kun får de rikeste studentene, ikke de flinkeste. For å løse de store utfordringene vi står overfor, som klimakrisen og fattigdomsbekjempelse, trenger vi å samle kloke hoder. Innføringen av studieavgift rammer i størst grad studenter fra det globale sør, dem uten rike foreldre. Dette er altså den Arbeiderparti-ledede regjeringens – støttet av SV – nye solidaritetslinje.

I mange av disse landene er det vanskelig å få tatt høyere utdanning, og svært mange av studentene herfra studerer derfor på universiteter i andre land. Ved å innføre flere hundretusen kroner i egenbetaling fratar regjeringen og SV disse studentene muligheten til å studere i Norge. Dette er ikke bare et tap for studentene, men også for Norge: Norske utdanningsinstitusjoner blir mindre mangfoldige, vi får mindre kunnskaps- og kulturutveksling, vi får lavere kvalitet, studieprogrammer vil bli nedlagt, og vi får redusert tilgang på kvalifisert arbeidskraft.

Dette er konsekvensene av regjeringens politikk, og at spesielt SV støtter Arbeiderpartiet i dette, er svært, svært skuffende. Ved innføringen av studieavgift bryter regjeringen med sine egne løfter fra sin egen regjeringserklæring, den såkalte Hurdalsplattformen. Der står det ordrett:

«Høgare utdanning i Noreg skal vere gratis, òg for internasjonale studentar.»

Pøh! Regjeringen og budsjettpartneren SV gravlegger gratisprinsippet i høyere utdanning, som lenge har vært grunnsteinen i norsk utdanning.

Innføringen har også medført store problemer for utdanningssektoren, og de har samlet protestert mot dette. At Borten Moe ser ut til å gi blanke i sektoren han selv er minister for, er mildt sagt oppsiktsvekkende. Ved innføringen vender også regjeringen ryggen til bærekraftsmål som skal sikre lik tilgang til god utdanning til en overkommelig pris.

Jeg håper regjeringen snart tar inn over seg konsekvensene av egen politikk. I tiden framover trenger vi sterke og mangfoldige utdanningsinstitusjoner med høy kvalitet, meningsmangfold og ulike perspektiver. Innføringen av studiepenger for studenter fra land utenfor EU, EØS og Sveits bidrar til det stikk motsatte. Vi må åpne døra til verden, ikke smelle den igjen.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [10:05:04]: I en tid der vi virkelig trenger felles kompetanse, der vi har utfordringer med pandemi, krig og økende grad av polarisering både lokalt og internasjonalt, setter vi opp en barriere for noe av denne kunnskapen og dette mangfoldet som vi virkelig trenger – i vår egen interesse og i solidaritetens navn. Jeg må bare si at jeg er utrolig skuffet. Det må være vanskelig for SV, for de har vært en foregangsstemme nettopp for utdanning og dette samarbeidet – det har jeg lyst å si – men det er trist å se at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har presset en budsjettpartner på plass i en så viktig sak.

Det gjelder kunnskap, mangfold og kompetanse som vi trenger – det er så mange globale utfordringer, og flere er nevnt her. Vi trenger deres perspektiver for at også vi, og alle norske studenter, skal være godt posisjonert for den kunnskapen som er etterspurt. Effekten av regjeringens kutt vil altså være at 70–80 pst. av utenlandsstudentene utenfor EØS-området vil forsvinne nærmest over natten. Det er institusjonsledernes egne meldinger.

Vi vet allerede at det er stor usikkerhet blant mange av dem som har søkt, og som tenkte at de skulle komme hit. Det er mange utfordringer med visumsøknadene, fordi dette har sådd tvil og kommer til å gjøre det umulig for mange av dem vi virkelig vil ha her. Nå er det de som er direkte sponset av egne myndigheter, eller de som er aller, aller mest bemidlet, som vil komme, og da mister vi de perspektivene.

I tillegg til det negative med å miste tredjelandsstudenter og å holde de fattigste ute fra studier i Norge er økonomien for høyskolene også et stort problem her. Det kan føre til at mange engelskspråklige studietilbud legges ned, også for studenter som er støtteberettigede, fordi studenttallet blir for lavt på disse tilbudene. Alle høringsinnspillene som er kommet, har vært kritiske.

Jeg står her med et papir fra Nasjonalt fagorgan for globale utviklingsstudier, som er VID vitenskapelige høgskole, Universitetet i Bergen, Universitetet i Agder, Universitetet i Tromsø, OsloMet, Universitet i Oslo, og det er så tydelig at dette vil svekke tilbudet for disse institusjonene. Derfor er jeg, som dere merker, både engasjert og irritert over at vi kan innføre noe sånt når vi ikke vet og aner hva konsekvensene blir over tid.

Ola Borten Moe har selv gitt uttrykk for bekymring over at vi i Norge ikke klarer å importere nok og rett arbeidskraft fra utlandet. Da bør statsråden absolutt ikke gjøre det vanskelig for studenter fra tredjeland å studere i Norge. Det statsråden i realiteten gjør, er å kutte en viktig gren som han og vi alle sammen sitter på innenfor viktige sektorer, innenfor helse, miljø og klima, fattigdomsbekjempelse og migrasjon. Den kunnskapen trenger vi, og da kan vi ikke kutte der. Vi kommer til å miste mye. Du verden så mye vi mister! Det hadde ikke kostet mye, men bokstavelig talt mister vi så mye nyttig kunnskap gjennom det forslaget som ser ut til å bli vedtatt.

Statsråd Ola Borten Moe [10:08:24]: Gratisprinsippet i norsk høyere utdanning ligger fast. Høyere utdanning i Norge skal fremdeles være gratis for norske studenter. Det kommer også til å være gratis for studenter fra EØS og fra Sveits. Det er også foreslått andre viktige unntak for studieavgift i loven og en hjemmel for å fastsette andre unntak i forskriftsform framover.

Den økonomiske situasjonen krevde at regjering og storting gjorde klare prioriteringer i budsjettet for 2023. Å innføre egenbetaling for studenter fra land utenfor EØS og Sveits var en av disse prioriteringene. Norge er et av svært få land som har tilbudt gratis utdanning til alle internasjonale studenter. Samtidig må norske studenter i de aller fleste tilfellene betale studieavgift for å studere i utlandet. Det er nå svært få eller ingen andre europeiske land som ikke krever betaling av studenter, enten fra Norge eller fra land utenfor EU, unntatt noen tyske delstater. Det er ingen grunn til at det skal være annerledes her.

Norske universiteter har over lang tid arbeidet mye med å øke kvaliteten i utdanningene, og de er godt rustet til å rekruttere fra det som er et internasjonalt marked for internasjonale studenter. Det er viktig for meg å understreke at jeg synes vi skal rekruttere studenter til det norske studiesystemet basert på kvalitet, og ikke på at tilbudet er gratis.

Norske institusjoner har gjensidige utvekslingsavtaler gjennom samarbeid med en rekke utenlandske institusjoner. Jeg vil at det skal komme flere internasjonale studenter til Norge. Derfor er det også foreslått at disse utvekslingsavtalene er unntatt egenbetaling. Jeg foreslår også unntak for egenbetaling for flyktninger i Norge og for utenlandske statsborgere som har permanent oppholdstillatelse her. Det samme gjelder enkelte andre grupper som har en tilknytning til Norge gjennom tidligere arbeid eller utdanning. De studentene som på grunn av sånne forhold har rett til lån og stipend i Lånekassen, vil heller ikke måtte betale studieavgift.

Jeg foreslår at loven gir hjemmel for å fastsette forskrift om andre unntak for egenbetaling. I lovforslaget er det omtalt flere sånne unntak, og flere kan komme til. Et av unntakene er Samisk høgskole, for å gi mulighet for unntak for urfolksstudenter.

Så vil det på kort sikt, i alle fall trolig, bli færre utenlandske studenter i Norge. Det er en tilsiktet effekt. Så langt tyder tallene på at vi treffer ganske godt med anslagene våre. Det frigjør også kapasitet til flere studenter fra Norge og EØS.

Abid Raja (V) [10:22:55]: Statsråden har ikke noen plikt til å komme tilbake til talerstolen for å svare ut det jeg kommer til å ta opp nå, men statsråden har anledning til å gjøre det hvis statsråden skulle ønske å avklare dette. For jeg stilte jo et spørsmål til statsråden, og det er noe med at man iallfall skal forsøke å svare på spørsmålet. Svaret hans gikk i retning av antall studieplasser opprettet og ikke opprettet, hvem som stemte for, osv. Det var ikke det jeg spurte statsråden om, og det tror jeg statsråden veldig godt vet. Det jeg stilte spørsmål om, er at vi i debatten har hørt fra regjeringspartiene – helt fram til statsråden entret talerstolen – at kuttet i sektoren kommer til å bli hentet inn igjen ved at utenlandske studenter vil komme, og at de vil ha betalingsvilje. Det er første gang vi hører statsråden selv si det er en tilsiktet effekt at det vil komme færre utenlandske studenter til Norge. Det er første gang vi hører det, og det er det jeg stiller statsråden spørsmål om. Det svarer han på ved å vise til antall studieplasser som er opprettet og ikke opprettet.

Jeg spør rett og slett om det er ønsket politikk fra regjeringen at man skal holde utenlandske studenter ute. Når det er en tilsiktet effekt, ligger det jo i det at man vet at det er det som kommer til å skje. Så har man da innført en mindre andel i stipend til norske studenter som skal reise til utlandet, og så sier statsråden at ved at det nå frigjøres studieplasser i Norge, kan de norske studentene fylle opp disse. Dette er i praksis proteksjonisme i student- og universitetssektoren. Det er det jeg stiller statsråden spørsmål om. Det svarer ikke statsråden på. Han kommer ikke engang i nærheten av å forsøke å svare på spørsmålet, men begynner å snakke om kutt i noen studieplasser og om hvem som har stemt for hva.

Jeg håper statsråden kan komme tilbake til talerstolen for iallfall å forsøke å svare på dette spørsmålet – at ja, det er «en tilsiktet effekt» at det skal komme færre utenlandske studenter til Norge, at man har gjort dette for at de norske studentene skal bli i Norge og ikke dra til utlandet for å studere, og at man derfor også har kuttet stipendandelen deres, for at de skal fylle opp de studieplassene, at det er målet med regjeringens politikk.

Det må statsråden kunne klare å si noe om. Statsråden inviterte selv til denne diskusjonen da han i siste setning før han gikk ned fra talerstolen sa det er «en tilsiktet effekt» at det skal komme færre utenlandske studenter til Norge. Statsråden har anledning til å svare, og jeg er glad for at han har tegnet seg. Jeg ser fram til svaret.

Statsråd Ola Borten Moe [10:25:53]: Det må innledningsvis være lov til å si at av og til legger representanten Raja inn så mange forutsetninger og teorier i sine spørsmål at det kan være behov for oppklaring – så også i dette tilfellet.

Da jeg sa «tilsiktet», siktet jeg selvsagt til det faktum at vi har lagt inn en avvisningseffekt, altså en nedgang i internasjonale studenter til Norge på ca. 70 pst. Vi vet ikke om vi treffer på det eller ikke. Det kan hende at det blir høyere. Det kan hende at det blir lavere. De tallene vi har fått så langt, kan indikere at avvisningseffekten er mindre, men det vil i alle tilfeller bety at så lenge man betaler for seg, tilfører man sektoren penger. Det er penger som vil gå til å produsere nye studieplasser, forskning og studietilbud, og effekten vil uansett være den samme – mer kapasitet til å drive utdanning i Norge.

Det har ingenting å gjøre med et forestilt ønske om at færre norske studenter skal studere i utlandet. Det har denne regjeringen ikke noe mål om, snarere tvert imot. Vi ønsker mer internasjonalisering, vi ønsker at norske studenter skal reise ut, på samme vis som vi ønsker at internasjonale studenter skal komme hit til Norge. Men for å være klokkeklar: Slik dette er bygd opp, tilføres universitetene og høyskolene våre ressurser fordi uttrekket fra sektoren er mindre enn det vi tror er effekten av at færre kommer hit. Det er et mellomlegg som de får beholde. I tillegg får de beholde de pengene som de eventuelt får inn, og til sammen vil dette frigjøre kapasitet og skape nye muligheter for å bygge tilbud innenfor utdanning og forskning i Norge.

Abid Raja (V) [10:27:52]: Jeg tenkte jeg skulle benytte det siste minuttet til å gjøre meg noen betraktninger om Arbeiderpartiet. De har holdt ett innlegg om denne saken, og det var relativt nedtonet. Jeg hadde kanskje ikke tenkt at jeg ville begynne å savne representanter som Martin Kolberg, men de hadde et verdisyn, enkelte av bautaene i Arbeiderpartiet, som gikk langs linjene til fagbevegelsens betraktninger om solidaritet, og i den solidaritetsbetraktningen lå innbakt gratisprinsippet om utdanning for særlig det globale sør. Det er det en Arbeiderparti-ledet regjering som kaster ut, sammen med statsråden, som jo veldig få har tiltro til at egentlig vil hjelpe sin sektor. Jeg savner representanter som Martin Kolberg og det tradisjonelle Arbeiderpartiet, som holdt solidaritetsfanen høyt. Med det vedtaket som fattes i dag, er solidaritet med det globale sør og studenter nullet ut.

Marianne Sivertsen Næss (A) [10:29:59] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Den foreslåtte endringen fra månedsbasert til timebasert stønadsberegning og en økning til 90 pst. stønadsgrad for alle måneder støttes av et flertall i komiteen. Flertallet støtter også at ordningen forlenges og gjelder for strømforbruket ut 2024.

Endringen vil gjøre det mulig for folk å vite hvor mye stønad de faktisk får i hver enkelt time, ved at de får stønad basert på prisen i de timene de faktisk bruker strøm. Dette vil gi husholdningene mer forutsigbarhet om hva strømmen koster til enhver tid. Endringen vil også kunne gi mer strømstøtte i måneder med store svingninger i pris. Det vil for enkelte være av stor betydning.

Et annet og bredere flertall i komiteen mener at strømstøtteordningen ikke skal omfatte husholdninger som kjøper rimelig konsesjonskraft fra kommunen. For husholdninger som har anledning til å kjøpe konsesjonskraft til langt under markedspris, vil strømstøtteordningen i praksis gi insentiv til å bruke mest mulig strøm. Dette mener flertallet i komiteen er svært uheldig, og de ber derfor regjeringen vurdere hvordan strømstøtteordningen kan avgrenses, slik at husholdninger som kjøper rimelig konsesjonskraft fra kommunen, ikke mottar støtte.

For Arbeiderpartiet har det vært viktig hele tiden å være villig til å se på forbedringer av dagens strømstøtteordning. Den lovendringen som vi gjør i dag, styrker ordningen og gjør den mer målrettet og forutsigbar, og den gir også, som LO skriver i sitt høringssvar, tillit til myndighetenes håndtering. Jeg vil også gjenta Arbeiderpartiets løfte om at vi skal stille opp så lenge det er nødvendig.

Strømstøtteordningen i Norge er en av Europas mest omfattende ordninger for husholdningene, og den er et politisk styringsverktøy, en politisk inngripen i et marked som Norge politisk har ønsket. Det er en universell ordning der ingen må stå med lua i hånda, som blå resept, barnetrygd og gratis sykehusbehandling, det vi ser på som sosialdemokratisk velferdsstat. Strømstøtteordningen er ubyråkratisk og et resultat av nybrottsarbeid.

Fram til 2021 hadde det norske kraftsystemet fungert godt i 30 år – med lave priser for folk og næringsliv, sparte naturinngrep, forsyningssikkerhet, effektiv ressursutnyttelse og ikke minst inntekter til fellesskapet. Høsten 2021 fungerte ikke prisdelen lenger. Her kom strømstøtteordningen inn, og uten å ødelegge andre deler av det innarbeidede systemet, et system der ting henger sammen, kunne den innføres raskt.

Vi skal tilbake til mer normale priser. Veien dit går først og fremst gjennom mer fornybar energi, mer nett og mer energieffektivisering. Underveis har vi en god strømstøtteordning, og det skal vi være glade for. Jeg ser fram til debatten.

Ove Trellevik (H) [10:33:15]: Høgre støttar regjeringas mål om å forbetra straumstøtteordninga, men det går fram av proposisjonen og høyringsinnspela at det er knytt ein del kostnader til justering av denne ordninga. Tek ein omsyn til auka kostnader sett opp mot kva kvar enkelt husstand vil få i auka støtte, kan me oppleva at vinninga med å forbetra ordninga fort går opp i spinninga, og at det kanskje berre har marginal betydning for kundane. Det er ei rekkje hushald som har etablert gode vanar og har flytt forbruket til tider av døgnet med lågare straumpris og god kapasitet i nettet, og dette har vore ei ønskt utvikling frå samfunnet si side. Ulempa er at desse vil få mindre straumstøtte ved ei slik ny, vekta ordning. Straumrekninga vert kanskje òg meir komplisert å kontrollera for forbrukaren, og kostnadene ved å endra nettsystema kan verta store for kundane samanlikna med gevinsten ein kan oppnå.

Frå Høgres side ventar me at det vert sett på dette undervegs, og viss det viser seg at det vert så kostbart og krevjande å endra dette, må me kanskje ta ein fot i bakken og vurdera om det i det heile er nødvendig å gjera desse endringane.

Saksordføraren nemnde dette med konsesjonskraft. Eg takkar regjeringspartia for samarbeidet om dette. Det er urimeleg at nokon som får nærast gratis straum, òg skal få straumstøtteordning basert på ein marknadspris på straum. Eg tenkjer at det er ei god utvikling i saka at me tek vekk støtta for dei.

Det er òg andre ting som ikkje fungerer heilt godt – det har me vore inne på tidlegare òg – og det gjeld dette med fjernvarmekundar. Eg vil tilbake til Innst. 102 L for 2021–2022. Då slutta stort sett alle parti, bortsett frå Raudt og Framstegspartiet, seg til at straumstøtteordninga òg skulle omfatta fjernvarmekundar. Det er ein del fjernvarmekundar som ikkje får straumstøtte, og det bør dei kunne få. Det same fleirtalet har understreka at dette skulle gjelda både for dei som har tilknytingsplikt, og for dei som står utanfor tilknytingsplikt. Så når me no er så presise og fjernar det for dei som ikkje har hatt utgifter på dette, bør me kunne sjå litt på den merknaden som det trass i alt er eit stort fleirtal bak i Innst. 102 L for 2021–2022, og sjå om ikkje fjernvarmekundane kan sjåast på med nye auge, slik at dei òg kan få straumstøtte.

Ole André Myhrvold (Sp) [10:36:12]: Det har rent mye vann gjennom norske kraftmagasiner siden Stortinget før jul i 2021 første gang behandlet midlertidig lov om stønad til husholdninger som følge av ekstraordinære strømutgifter. Etter det har ordningen blitt utvidet og justert og forlenget i flere omganger. Den gangen visste vi ikke at vi i Europa skulle ha en krig på kontinentet, med de ringvirkninger det har hatt på energifeltet og for økonomien.

Den sikringsordningen Stortinget den gang vedtok, har vist seg å være effektiv og har bidratt til at norske husholdninger i stor grad har blitt skjermet for de høye strømprisene i energimarkedet, og har dermed også vært avgjørende for å sikre velferden i husholdningene, som samtidig har møtt store økte kostnader på andre områder i en urolig tid.

Det er derfor rett å forlenge strømsikringsordningen for husholdningene ut 2024, samtidig som vi nå endrer støtten fra å være basert på gjennomsnittlig spotpris gjennom måneden til å basere seg på spotprisen time for time. Det gir trygghet, og det gir forutsigbarhet for husholdningene. Fellesskapet skal fortsette å stille opp for dem som møter uforutsette økte kostnader, og vi skal sørge for at det gis trygghet.

Jeg mener at både regjering og storting underveis i denne prosessen har vist at en har vilje til både å evaluere fortløpende og tilpasse ordningen slik at den er treffsikker når det trengs. Det er det vi gjør her i dag, så jeg er glad for at det er en omforent innstilling.

Terje Halleland (FrP) [10:38:15]: Jeg forstår at regjeringen har et behov for, og føler et visst press for, å vise handlekraft og å komme med forslag og innretninger som skal bedre situasjonen, men å kalle dette for kraftfulle forbedringer vet jeg ikke om står helt i stil med betydningen dette vil få for forbrukeren. På én måte går det rett vei, men handlingsrommet for regjeringen er betydelig større. Her er det store inntekter som fører til økte inntekter for staten når prisene går opp. Det vi er i ferd med å gjøre, er å hente kapital og verdier fra innbyggerne og fra næringslivet vårt og overføre dem til stat og kommune. Der hørte vi lederen av komiteen fortelle at det heter «sosialdemokratisk velferdsstat» i dag.

Jeg ser at støtten skal forlenges ut 2024. Det er jo bra. Det er flott å skape forutsigbarhet, men betyr det da også at regjeringen innser at vi kommer til å ha høye priser framover, og at de forblir høye? Det betyr igjen for så vidt at staten skal tjene mer penger, og at kommunene skal tjene mer penger, men uten at næringslivet vårt blir kompensert. Jeg er redd for at vi kommer i en situasjon der vi svekker konkurranseevnen til eget næringsliv når vi ser at andre nasjoner stiller opp for sitt næringsliv på en helt annen måte enn hva Norge og denne regjeringen evner å gjøre.

For Fremskrittspartiets del ønsker vi at det skal være et støttenivå på 100 pst. på de prisene som er over 50 øre. Det viktigste av alt med det forslaget er at vi ønsker å inkludere næringslivet, sånn at en kan ha et forutsigbart utgiftsnivå å forholde seg til. Jeg tror det hadde vært riktig, og at det hadde vært et viktig signal. Det er en kostnad for staten som de får inntekter av de samme kundene fra, så det kunne vært et rimelig alternativ å gå inn for, der en hadde sikret at i alle fall næringslivet vårt hadde de samme konkurransebetingelsene som våre venner i utlandet.

Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiet har alene eller sammen med andre.

Ola Elvestuen (V) [10:41:18]: Jeg synes både regjeringen og de andre partiene som stiller seg bak dette forslaget, tar altfor lett på de negative sidene ved det, i det som først og fremst er et forsøk fra regjeringen på å bli mer populære i landet. Man må også ta med seg hva dette vil føre til. Da kan en se på de høringsinnspillene som har kommet, og som ligger i saken. Når en går over til en timebasert strømregning – en får betalt hver time, en har 90 pst. støttenivå – og så utvider dette ut 2024, har det konsekvenser. Det er ingen endringer for å bedre den sosiale profilen. Det vil fortsatt være sånn at de som bruker mest, vil få mest støtte.

Hvis vi ser på høringsinnspillene: Reguleringsmyndigheten for energi, RME, som vi bør høre på, sier at dette kommer til å ta vekk veldig mye av insentivene for strømsparing. Der får du dekket alt uansett. Det tar også vekk insentivene for å flytte forbruket over til natten, eller andre tider hvor strømmen er billig, så forsyningssikkerheten vil også bli dårligere. Det er store kostnader, og det er en stor ressursbruk for nettselskapene som ligger inne i dette forslaget.

Høringsinnspill fra NVE, Distriktsenergi, Samfunnsbedriftene Energi, Statistisk sentralbyrå – alle påpeker det samme: at nå får de områdene av landet hvor en tredjedel av befolkningen bor, ingen prissignaler for å spare strøm. Vi må forvente at dette vil få konsekvenser. Det ser vi nå, særlig på installering av solcelleanlegg. Stadig vekk i denne salen har vi hatt forslag om at vi vil ha mer solcelleanlegg. Vi hadde en nærenergireform vi behandlet bare for noen dager siden. Der er det mer solceller. Vi ser at det installeres mye nå, men ordrebøkene tømmes raskt. Vi ser det også på Google-søk på solceller, som hadde en voldsom økning i fjor, og som allerede har falt med 60 pst. Det er det ingen grunn til, men det er ikke noe nå som driver installering av solceller, og det er ingenting som nå driver energisparetiltak. Det blir spennende å se hvordan det går med utviklingen av varmepumper og annet, for de ordningene er innrettet sånn at det ikke har noen betydning å gjøre endringer. Det har ingen betydning å spare, og man kan gjerne utsette utviklingen og installeringen også av solcelleanlegg.

Venstre vil stemme imot hele A, men gå inn for B, som tar ut dem som har rimelig konsesjonskraft.

Une Bastholm (MDG) [10:44:41]: Jeg vil starte med hvorfor vi har en strømstøtteordning. Norge innførte en strømstøtteordning som et kjapt svar på et akutt problem, nemlig ekstraordinært høye strømpriser som følge av en brutal angrepskrig, en energikrig, som Putin førte mot Europa, kombinert med knapphet på strøm i Sør-Norge. Å innføre en strømstøtteordning raskt var nødvendig og riktig, men måten vi kommer oss ut av krisen på, er ikke ved å fortsette med brannslukking, det er ved å spare på energi, produsere mer fornybar energi og omstille oss vekk fra fossilt, samtidig som befolkningen bør få en andel av de økte inntektene fra strømselskapene, som nå får mye mer inntekter på grunn av høye strømpriser. Det bør vi gjøre på en måte som er sosialt utjevnende.

Regjeringens strømstøtteordning er derimot en dårlig modell; den svarer verken på energikrisen eller på folks behov for forutsigbarhet. Regjeringens strømstøtte stanser ikke årsaken til de høye strømprisene. Den behandler symptomene og forsterker samtidig krisen fordi den er en subsidiering av energiforbruk, der de som forbruker mest strøm, får mest støtte. Regjeringen har fullstendig oversett at energisparing er et viktig våpen i kampen mot Putins energikrig. Ved å redusere strømbruken i Norge blir også resten av Europa mindre avhengig av å importere gass. Dermed mister Putin et av sine viktigste kort, nemlig å holde tilbake russisk gass sånn at europeere sitter igjen kalde og med dyrere strøm. Det har EU og andre land i Europa forstått for lengst, og de har igangsatt store investeringer nettopp i strømsparing.

Miljøpartiet De Grønne har flere ganger i Stortinget foreslått en strømstøtteordning med en annen modell og en annen innretning, i stedet for å støtte forbruket. Det er en strømbonus, som vil gi en del av statens ekstraordinære overskudd tilbake til forbrukerne ved at alle innbyggere i områder med høy strømpris, uavhengig av inntekt og strømforbruk, får like mye utbetalt. Familier med unger vil komme spesielt godt ut om de har et helt gjennomsnittlig eller et lavt energiforbruk. Denne ordningen, i motsetning til makspris eller regjeringens ordning, ville ha gitt en større motivasjon til å spare på strømmen for dem som kan det, og det ville ha vært mer sosialt innrettet. En sånn løsning ville også stått seg over tid og hjulpet oss til å omstille oss til en mer sosial og klimavennlig hverdag. Derfor får vår modell også bred støtte fra både samfunnsøkonomer og store deler av energibransjen. Forslagene til endringer i strømstøtte som vi behandler i dag, bidrar verken til å hjelpe dem som trenger det mest, eller til å få folk til å spare energi.

Vi mener dette er en tapt mulighet til å bidra til å løse energikrisen, til å gi folk mer å rutte med og til å innrette ordningen til en mer sosial profil. Derfor støtter ikke Miljøpartiet De Grønne forslagene, men vi støtter forslaget om å avgrense ordningen sånn at de som mottar billig konsesjonskraft fra kommunen, ikke mottar støtte.

Sofie Marhaug (R) [10:48:04]: Strømprisene går kanskje ned, men strømpriskrisen er neppe over. Vi kommer også i framtiden til å ha høye og ustabile strømpriser, og det går selvfølgelig ut over husholdninger, som er det vi diskuterer i dag, men også ut over næringslivet. Det er under en måned siden Munck Cranes, en stor bedrift i Bergen, gikk konkurs på grunn av de høye strømprisene. 110 ansatte hadde den. Det var i mai. De langsiktige virkningene av de høye og ustabile strømprisene over tid slår altså ned i hele samfunnet – i strømregningene til folk, men kanskje mer alvorlig, i hvert fall på sikt, på den måten at det går ut over arbeidsplassene til folk.

Rødt er for forbedringer av strømstøtteordningen. Selv om det ikke er vår foretrukne løsning på strømpriskrisen, støtter vi de forslagene vi mener bidrar til å forbedre den og gir økt støtte til folk som trenger det. Det er det faktisk ganske mange av, fordi strøm er en vare, en nødvendighet og et gode alle trenger for å overleve.

I går kom det en veldig interessant rapport fra Statistisk sentralbyrå som går igjennom utslippene til Norge og måler utslippskuttene våre. De har ikke gått så veldig ned, og de har faktisk gått veldig opp for næringsliv og husholdninger knyttet til oppvarming. Hvorfor? Jo, det er fordi strømprisene har vært høye. Da er det for så vidt bra at vi sparer på strømmen, men hva skjer når vi sparer på strømmen? Jo, veldig mange velger – fordi de er avhengige av varme for å overleve og for at bedriften skal gå rundt – mindre klimavennlige alternativer. I akkurat den sektoren, oppvarming for næringer og husholdninger, gikk faktisk utslippene opp med 12,3 pst. det siste året, så at det skal være så utrolig klimavennlig med høye strømpriser, stiller jeg meg svært tvilende til. Det er en helhet her som man går glipp av hvis man tror det, og det handler om at alle trenger energi for å overleve.

Jeg fremmer Rødts primære forslag. Vi mener at en makspris for vanlig forbruk og en høyere pris for overforbruk er noe som vi ikke har utredet skikkelig. Det kommer kanskje noe etter valget, men det mener vi er litt vel sent. Vi har hatt to år nå på å se på prisreguleringsmekanismer, ikke bare støtteordninger. Dette mener vi er synd, for det er det som må til hvis skal få bukt med problemene for næringslivet.

Statsråd Terje Aasland [10:51:19]: Dette er en viktig forbedring av strømstøtteordningen. Ordningen blir nå mer relevant. Den blir mer treffsikker, spesielt i perioder da prisene varierer mye. Jeg mener også den blir enklere å forstå for strømkundene.

Regjeringen har forbedret og utvidet strømstøtteordningen en rekke ganger siden den ble etablert på rekordtid etter at vi overtok regjeringskontorene i 2021. Trygghet har vært grunnlaget for dette. Det er også derfor vi gjør disse endringene nå. I stedet for at støtte beregnes basert på månedssnitt, går vi over til å dekke 90 pst. over 70 øre til den enhver tid gjeldende timeprisen for strøm. Folk vil få støtte for den strømmen de faktisk bruker, og det tror jeg er riktig å gjøre i fortsettelsen.

Vi har en god strømstøtteordning i Norge. I snitt fikk en husholdning dekket 26 000 kr av strømregningen sin i fjor. Månedlig snitt treffer godt når prisene er jevne. Denne justeringen ville utgjort lite for den enkelte husholdning i de aller fleste månedene i fjor, men vi så også eksempler på måneder i fjor da prisene varierte mer. I november ville f.eks. timebasert strømstøtteordning gitt 52 pst. økt støtte til en gjennomsnittlig husholdning. Derfor blir ordningen mer forutsigbar og enklere å følge med på etter denne justeringen.

Selv om strømprisene er lavere nå enn i fjor, er det fremdeles usikkert hvordan det vil se ut framover. Folk skal føle seg trygge på at fellesskapet stiller opp dersom strømprisene fortsetter å være ekstraordinært høye. Denne endringen er ikke enkel å gjøre. Nettselskapene må legge om systemene sine, og arbeidet vil ta tid. Vi har likevel tatt sikte på at endringen vil gjelde fra og med septemberforbruket, og jobber for å kunne realisere det. Jeg mener det er riktig at vi får gjort det. Så fort nettselskapene kan administrere den nye ordningen, vil strømstøtten beregnes basert på timepriser, og fram til timesoppløsning er på plass, settes stønadsgrensen til 90 pst. Staten dekker da en større andel av folks strømregninger.

Lars Haltbrekken (SV) [11:02:56]: Det er ingen tvil om at strømstøtteordningen kunne ha vært bedre utformet, også med tanke på energieffektivisering. Det er også klart at når vi nå går over til en timebasert beregning av strømstøtten, kan det ha negative effekter for energisparingen, men jeg deler ikke den frykten i så stor grad som enkelte. Vi så at i fjor, til tross for en strømstøtte, reduserte deler av husholdningene i Sør-Norge sitt strømforbruk med hele 9 pst. Jeg tror vel ikke vi har sett en tilsvarende reduksjon i strømforbruket noen gang før, så det viser at folk faktisk reduserer strømforbruket selv om de mottar strømstøtte.

Jeg frykter heller ikke at det å gå over til en timebasert fastsettelse av strømstøtten vil bety noe fra eller til på energieffektiviseringsinnsatsen. Jeg tror det er de færreste som sitter og følger med time for time på sitt eget strømforbruk. Det helt klart at uavhengig av strømpriskrisen trengs det en mye sterkere satsing på energieffektivisering. Det kommer SV til å jobbe for også i tiden framover.

Mani Hussaini (A) [11:05:02]: Jeg skal forsøke å ikke forlenge debatten mer enn nødvendig.

Jeg vil starte med å si at jeg er veldig glad for at regjeringen gjør en god strømstøtteordning enda bedre og enda mer rettferdig. Jeg tegnet meg da flere her tok opp hva strømstøtteordningen i tillegg skulle være. Det vi er opptatt av å si, er at strømstøtteordningen skal være en sikkerhet for befolkningen i en tid hvor strømprisene er høye og uforutsigbare – det er det den skal være. Den skal være en universell ordning, slik at alle husholdninger skal være trygge på at vi stiller opp når strømprisen er slik den er. Det skal være en universell ordning, ikke en omfordelende ordning som flere har tatt til orde for. For å omfordele har vi mange andre grep, som f.eks. skattepolitikken, som vi gjerne kan ta en debatt på. Det er viktig å ha for seg hva strømstøtten skal være.

Så mener jeg at denne omleggingen som regjeringen legger opp til, er veldig rettferdig fordi den er veldig forståelig. Man får støtte ut fra hva man faktisk bruker, ikke ut fra et snitt i egen prissone. Bare for å illustrere: De som egentlig har vunnet på dagens strømstøtteordning, er de som har hatt kapital og interesse for å investere i smartlading av elbiler, de som har hatt kapital og interesse for å investere i smarte varmepumper. Det er ikke alle som har det; det er faktisk de færreste som har den anledningen. I de to årene vi har gitt strømstøtte, er det de med muligheten for å kunne lade smart og innrette sitt strømforbruk etter det, som har fått mer enn resten. Nå skal vanlige folk som ikke har disse mulighetene, faktisk få den reelle støtten de har krav på. Derfor mener jeg det er et veldig bra forslag. Så er jeg, i likhet med representanten Haltbrekken, ikke redd for at denne omleggingen vil gjøre at folk nå ikke vil bry seg om å tenke smart og rasjonelt når det gjelder strømforbruk. Prisene er høye. Når prisene er høye, er det i seg selv et insentiv for faktisk å spare.

Ola Elvestuen (V) [11:07:52]: Bare for å understreke det: Venstre er også for en sterk strømstøtteordning. Det har vi vært for, og det er vi fortsatt, men vi mener det ikke er den samme rasjonelle begrunnelsen for denne timebaserte støtten. Strømstøtteordningen vi har, treffer bredt, men man har også mulighet til å påvirke eget strømforbruk – man kan vaske om natten og påvirke kostnadene man har.

Som representanten Hussein nettopp tok opp, er det også ressurssterke folk som investerer for å spare energi. Det har de hatt insentiv til, også med den ordningen som er. Men med denne, når man får 90 pst. støtte uansett, vil man gjerne utsette disse investeringene, enten det er solcelleanlegg eller andre smarte løsninger, og det er jo den teknologiutviklingen vi ønsker å stimulere til. Jeg synes man i hvert fall må se på hvordan dette utvikler seg, om dette stopper opp eller ikke, og det vil vi se de nærmeste månedene. Vil det bli færre solcelleanlegg hos private etter hvert som ordrene fra i fjor begynner å bli ferdigleverte? Vil dette fortsette, eller utsetter man fordi man får uansett 90 pst.? For de fleste er dette et regnestykke man ser på. Vil det lønne seg, eller avventer man? Jeg tror det er en fordel for alle.

Vi skal ha en god strømstøtteordning, men mens vi har den, er det en fordel for alle om vi samtidig støtter opp under de omstillingene vi trenger, både for mer lokal energiproduksjon og flere og smarte løsninger for å tilpasse forbruket. Det er bra, og det holder kostnadene nede i nettselskapene og alle steder, i tillegg til at vi har insentiv for energieffektivisering. Det gjelder å finne den riktige balansen for det. Det er her Venstre mener at når man legger støtten på hver time, blir balansen feil – man får en støtte som treffer alle, men man mister også viktige insentiv for strømsparing og omlegging som veldig mange har ressurser til, selv om det nå er høye priser.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:11:07] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen, departementet og statsråden for godt samarbeid i en viktig sak. Dette er en sak som har blitt behandlet raskt i komiteen, for komiteen har vært opptatt av at det er viktig at dette regelverket kommer på plass, slik at konsesjonsbehandling og eventuelle nye prosjekter kan komme.

Disse forslagene har en lang forhistorie, der vi som storting nok må innse at det var en så stor vilje til å bygge ut bl.a. vindkraft at det ble gitt mange konsesjoner. Man skal huske at det tok litt tid før utbyggingene kom, slik at noen opplevde at de prosjektene som kom, var annerledes enn de som var tenkt da tillatelsen ble gitt. Derfor ble det også en bråstopp. Et samlet storting sa at man ønsket et nytt regelverk, og det er det regjeringa leverer på nå.

På tross av noen mindretallsforslag er det stort sett bred enighet i komiteen om proposisjonen og forslagene som ligger der. Forslagene innebærer at det innføres krav om arealavklaring for vindkraftverk etter plan- og bygningsloven i form av områderegulering som avklarer de overordnede arealmessige forutsetningene. Å flytte dette fra energiloven og over til plan- og bygningsloven har vært viktig for komiteen tidligere – og er det også nå.

Det er også et punkt om at konsesjon etter energiloven ikke kan gis før områderegulering er vedtatt. Byggefrist er et stikkord som Stortinget var opptatt av i forrige periode, og som regjeringa også viser til. Det er bred enighet om – og komiteen presiserer det tydelig – at når byggefristen er gått ut, kan kommunen igjen gjøre endringer. Det betyr at en gir enda mer myndighet til kommunene.

Kristelig Folkeparti er med på noen mindretallsforslag, så før jeg glemmer det, tar jeg disse opp. Bakgrunnen for disse er at vi bl.a. ønsker å presisere kommunenes myndighet tydeligere, sånn at de får hånda enda mer på rattet. Noe av dette skriver komiteen i merknader, men flere av oss ønsker å få dette inn i lovteksten. Begrunnelsen fra Kristelig Folkeparti er at når man gir kommunene mer myndighet og makt, og de opplever større trygghet i saken, er de også mer villige til å ta den risikoen som av og til oppleves, for å få prosjektet utredet – og eventuelt lettere kunne si ja. Gjennomgangstonen her er at kommunene skal kunne bestemme mer.

I tillegg samler komiteen seg om et annet viktig forslag, nemlig det som gjelder bakkemontert solenergi. Det var innspill i høring og i flere prosesser om at dette har store arealmessige konsekvenser og burde vært inkludert i lovverket. De fleste partiene samler seg om å be regjeringa vurdere hvordan dette kan gjøres på en ny måte, og eventuelt komme med en ny sak.

Marianne Sivertsen Næss (A) [11:14:21] (komiteens leder): Investeringene i fornybar energi faller for femte år på rad. Det lyser rødt for den historiske energinasjonen Norge dersom vi ikke får opp farten. Halvparten av vårt energiforbruk i dag er fossilt. Det skal bli fornybart.

Vi har gått inn i det grønne skiftet uten en plan for hvordan vi skal produsere nok kraft. Vi må bare være ærlige: Vi henger etter. Framover trenger vi en helt annen mentalitet og et helt annet tempo. Energifeltet har vært et forsømt område gjennom mange år. Det er vi i gang med å endre.

Mye gikk galt ved forrige vindkraftutbygging. Mange prosjekter ble bygd på veldig kort tid. De ble bygd på gamle konsesjoner, og mange ble veldig mye større enn det kommunene ble forespeilet. Jeg har inntrykk av at mange kommuner og lokalbefolkningen der føler seg overkjørt. Fosen er et eksempel, hvor man kunne lagt mye bedre til rette for reindriften på et tidlig tidspunkt. Man viste ikke nok respekt for interessene i området og endte opp med en dom i Høyesterett. Det må vi ta lærdom av.

Vi går nå i gang med å bygge en ny samfunnskontrakt for vind på land, der vi legger igjen flere verdier lokalt, der vindkraften skal gi arbeidsplasser lokalt, og der kommunene har kontroll over hvor det blir bygd, og kan stille krav. Ved utbygging av fornybar energi 2.0 er det utrolig viktig at det skaper fordeler for lokalsamfunnene. Utbyggerne må møte lokalsamfunn med respekt. De må også ha kompetanse om samisk kultur der det kreves. Verken sol, vind, havvind eller andre energiformer vil bli bygd ut uten lokal aksept, hensyn til natur og miljø, samiske interesser og sameksistens.

Dagens sak, som omhandler endringer i energiloven og plan- og bygningsloven knyttet til vindkraft på land, er et steg i riktig retning. Endringene innebærer bl.a. at kommunene får kontroll over hvor det bygges ut gjennom krav om områderegulering. Vi styrker nå kommunenes rolle. Dette gir økt legitimitet, bedre forankring og bedre tilpassede løsninger. Det legges også opp til mer effektive og ressurssparende prosesser, hvor det så langt som mulig kan unngås unødvendig dobbeltbehandling.

Kommunene kan også regulere flere forhold, som synligheten av turbinene, maksimal høyde og inngrepsfrie områder. For å bygge folkelig oppslutning om fornybar energi må vi altså bygge en ny samfunnskontrakt: mer makt og mer igjen til kommunene.

Jeg mener denne regjeringen har fattet flere energipolitiske beslutninger av betydning enn det som er gjort de siste 20 årene. Nå kommer nye endringer månedlig, innenfor havvind, solkraft, vind på land, energieffektivisering, osv. Jeg har tro på at vi skal klare å snu utviklingen og få flere til å investere i fornybar energi.

Bård Ludvig Thorheim (H) [11:17:35]: Jeg vil starte med å skryte av saksordføreren, som har gått grundig inn i problemstillingene, og også av de mange organisasjonene som har gitt veldig viktige høringsinnspill til denne lovsaken.

Vi har bygd ut 15 TWh med vindkraft de siste ti årene. Det har bidratt til at økningen av kraftproduksjonen har vært større enn økningen i forbruket fram til nå. Framover trenger vi enda mer vindkraft for å opprettholde en sterk kraftbalanse, men det har vært helt nødvendig å ta hensyn til den sterke motstanden. Det har vært enighet om at vi skulle gå i denne retningen og nå si at der vindkraft er ønsket lokalt, skal det kunne bli raskere, smidigere og bedre prosesser for det, mens der man ikke ønsker vindkraft lokalt, kan det enkelt avvises.

Jeg er veldig glad for den enigheten vi har, og hvis regjeringen også skrinlegger dette forslaget til grunnrenteskatt som nå er utsatt, vil det bygges langt mer vindkraft framover der det er ønsket.

Jeg synes det er positivt at komiteen har vært enige om nå å ha en rask prosess for å få på høring dette med konsesjon for bakkemontert solkraft. Det vil bli neste steg, og det er enighet om at den prosessen må gå raskt.

Jeg må også i den forbindelse få rette en kritisk bemerkning til kvaliteten på de forslagene som blir lagt fram for denne salen fra regjeringen på energifeltet. Når det gjelder denne lovendringen, kunne den egentlig ha vært vedtatt i fjor. Regjeringen ønsket mer tid til å se nøye på saken før de la den fram for Stortinget. Det er helt fint, men når det først legges fram, har man ikke tenkt på bakkemontert solkraft, enda det er titalls prosjekter som står i kø for å bli behandlet. Man har historikken med vindkraft med seg, og likevel har man altså ikke tenkt på det. Det synes jeg er merkelig. Man ser også et mønster i dette med Sørlige Nordsjø II, hvor premissene er utdaterte allerede når saken kommer til Stortinget. Mens saken er til behandling, blir den 8 mrd. kr dyrere for skattebetalerne. Det blir vanskelig for Stortinget å ta stilling til det på den måten. Vi får nå heldigvis raskt tilbake dette med solkraft, en ny lovendring, men det kunne ha vært gjort nå.

Ole André Myhrvold (Sp) [11:20:58]: Vi kommer til å trenge mer kraft i tiden framover – det er hevet over enhver tvil. Det kommer til å bli en miks av energiformer, der vindkraft er én form.

Debatten rundt vindkraft har vært hard, og den ble vel ekstra hard etter at NVE la fram forslaget til nasjonal ramme i 2019. Resultatet ble ikke mer vindkraft, slik man egentlig skulle ha, men at man heller stoppet helt opp.

All produksjon av energi påvirker omgivelsene. Her i landet har vi vært så heldige at vi har kunnet bygge ut energi uten at det har påvirket atmosfæren og klimaet, først og fremst fordi vi har hatt store vassdragsressurser. Dernest har vi de siste ti årene fått etablert en del vindkraft. Påvirkningen fra disse to energiformene har først og fremst handlet om areal, det visuelle og ikke minst, med vannkraften: livet i og ved vassdragene.

En betingelse for norsk kraftutbygging har vært at lokalsamfunnene som har måttet leve med utbyggingen innpå seg, har fått betalt gjennom et raust skattesystem. Det har i seg selv vært konfliktdempende og bidratt til at vi har kunnet bygge ut.

De samme grunnleggende betingelsene har ikke vært til stede for vindkraft. Sammen med at det har tatt for lang tid fra konsesjonen ble gitt, til driften er igangsatt, har endringer av f.eks. arealbruk, visuelt utseende, høyde i prosjektet underveis, stadige utsettelser samt mangelfull lokal forankring og verdiskaping skapt en massiv storm og motstand mot prosjektene og denne form for energi. Sist, men ikke minst, har vurderingene og usikkerheten knyttet til påvirkning på sårbar natur og estetikk, med vindmøller i en rå, utemmet norsk natur, skapt dype konflikter og mistillit til energipolitikken.

Senterpartiet har ment at mangel på lokal innflytelse og påvirkning samt manglende forståelse for hvilke følelser som berøres når man etablerer vindparker på store areal i spektakulære naturområder, har vært en viktig medvirkende årsak til det dype konfliktnivået som nå har blitt knyttet til vindkraft over hele landet. Frikoblingen vindkraften har hatt fra normale planprosesser, har gitt store utfordringer knyttet til folkestyret, tillit og legitimitet for beslutningene.

Kommunene har solid kompetanse og lang erfaring med å behandle kompliserte plan-, bygge- og arealsaker. Kommunene er et godt verktøy for å ivareta lokalsamfunnets innflytelse, og det er det vi nå gjør noe med.

Noen sier at dette ikke er nok, men de endringene vi gjør i dag, er et godt kompromiss, der vi veier storsamfunnets behov for mer kraft opp mot lokalsamfunnets rett til selv å være med og bestemme over utviklingen lokalt. Jeg har tro på at dette vil bidra til å åpne opp for en moderat utbygging også av vindkraft framover.

Terje Halleland (FrP) [11:24:10]: Fremskrittspartiet fikk store gjennomslag i behandlingen av vindkraftmeldingen i 2020, og det er resultatet av det arbeidet vi behandler i dag. Av de endringene som kom i vindkraftmeldingen, var det spesielt innlemmingen av vindkraftanlegg i plan- og bygningsloven som var det viktigste og mest omfattende. I dag høres det gjerne ut som at alle var for det, men det kan jeg si høyt: Sånn var det ikke. Det var stor motstand, men da man innså at man fikk flertall, har heldigvis alle valgt å slutte seg til. Det er ingen i dag som tar til orde for ikke å støtte forslaget. Det er jeg veldig glad for.

Forslaget innebærer at det innføres krav om arealavklaring for vindkraftverk etter plan- og bygningsloven i form av områderegulering som må avklare de overordnede arealmessige forutsetningene. Hva innebærer det? Jo, at det vil ta lengre tid, og at det totalt sett sikkert vil bli dyrere enn hva det har vært tidligere. Tid er ikke akkurat det en får inntrykk av at en har mest av i dag, men alternativet er veldig enkelt at det ikke vil skje noen ting på området.

Vi er nødt til å forankre disse prosessene lokalt. Nå vil vi forhåpentligvis klare å få det til på en bedre måte, hvor utbygger også er bedre i stand til å lage prosjekter som ikke utelukkende går på kraftproduksjon og effektivitet, men der de selv evner å ivareta andre verdier, som natur- og miljøinngrep og ikke minst forholdet til bebyggelse.

Det er svært få søknader til behandling i dag. Derfor bør dette begynne på en veldig grei måte, med at alle søknadene må forholde seg til et nytt og likt lovverk. Nå må konfliktnivået ned. Jeg håper at næringen selv ser at de må ta et større ansvar for å bedre prosessene, bedre utbygginger som ivaretar helheten, og la det være igjen større verdier lokalt. Nå kan kommunene selv styre det som for mange har vært problemstillinger over lang tid, med bl.a. nærhet til bebyggelse, høyde på turbiner, antall turbiner og ikke minst plasseringen av dem. Det kan føre til gode prosjekter som lokalsamfunn kan slutte seg til. Dessverre tror jeg fremdeles veien er lang.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [11:27:12]: Energilova er ei særlov som regulerer «produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m.». Det var aldri ei arealplanlov, det er det plan- og bygningslova som er:

«Den skal bidra til at interessekonfliktene som knytter seg til arealbruk og arealknapphet kan løses ut fra brede og langsiktige avveininger. En særlig oppgave er å verne viktige miljøverdier.»

Og vidare:

«Planleggingen skal sikre at disse avveiningene skjer i åpenhet og offentlighet, med mulighet for de berørte til å påvirke utviklingen av sitt lokalsamfunn og nærmiljø. En god offentlig planlegging er ikke minst viktig for å ivareta interesser som ellers står svakt.»

Eg veit kva det folkelege vindkraftopprøret i 2019–2020 handla om. Plan- og bygningslova sine prosessuelle krav galdt, men staten rulla ut løparen for vindkraftinvestorane ved å la nokre få forvalte lovverket på sin eigen kreative måte – ein merkeleg og etter mi meining svært kritikkverdig lovpraksis som har skada lokalsamfunn, demokrati og tilliten her i landet: vegutbygging utan skikkelege reguleringsplanar, enorme steinuttak utan konsekvensutgreiingar, hastevedtak etter todimensjonale skisser på to–tre dagar.

Når folk las seg opp på lovverket, blei dei opprørde over praksisen. Denne proposisjonens forslag om ei områderegulering tidleg i prosessen trur eg ikkje vil løyse dette grunnleggjande problemet, for kva kunnskapsgrunnlag har kommunepolitikarane når dei skal ta stilling? Vil områdereguleringa vere detaljert nok til at dei er i stand til å vareta innbyggjarane sine? Og kva med natur- og reinbeiteomsyn?

Vi treng ei lov eller ei forskrift som regulerer både vind- og solenergi med saksbehandlingsreglar, kriterium for avslag, regulering av omsyn til natur, sektorlover, internasjonale direktiv og konvensjonar. Handlingsrommet for skjønsutøvinga til direktoratet må strammast inn dersom tilliten skal gjenopprettast.

Høgsterettsdomen på Fosen tærer på tillit og demokrati. Vi føreslår difor at tilgangen til førehandstiltreding i ekspropriasjonssaker for utbygging i reinbeitedistrikt bør avviklast, og at regjeringa greier det ut.

Hensikta med meir kraft heilagar ikkje middelet i desse sakene. Bestillinga frå Stortinget etter all uroa rundt vindkraftutbygging var at vindkraft igjen skulle leggjast inn under plan- og bygningslovas krav om regulering.

At det er føreseieleg, er også viktig for innbyggjarane. Plan- og bygningslova er i lag med forvaltningslova fundament i demokratiet vårt. Difor er dette veldig viktig. Det er forbetringar, men SV stiller seg ikkje bak denne innstillinga. SV har nokre forslag som er nemnde her.

Eg fryktar at om ein vedtek lova slik ho er føreslått, vil konfliktane fortsetje. Med dette tek eg opp forslaget SV har saman med Raudt og Miljøpartiet Dei Grøne i saka.

Sofie Marhaug (R) [11:30:35]: De siste tiårene har vindkraftutbyggingen i Norge gått over alle støvelskaft – hvis det er et uttrykk som er lov å bruke i denne salen. Utbyggingen har vært preget av udemokratiske prosesser, dårlige utredninger og dårlig saksbehandling. Konsekvensen har vært et svekket kommunalt selvstyre, rasering av naturen og til og med menneskerettighetsbrudd overfor reindriftssamer. La det ikke være noen tvil om at det tross alt er bra at vi vedtar noen lovendringer.

Da et stort flertall til slutt, etter mange kamper og diskusjoner, ble enige om en pause i vindkraftutbyggingen, var det bl.a. på bakgrunn av argumentet om endringer i lovverket. Rødt er likevel skuffet over at det ikke blir en fullere innlemmelse i plan- og bygningsloven i dag. Vi frykter at kommunene fortsatt ikke har mulighet til å si nei underveis i prosessen, slik kommunene faktisk kan i andre saker etter plan- og bygningsloven. Rødt fremmer derfor et eget, helhetlig forslag til lovendringer som styrker kommunenes myndighet og mulighet til å si nei til vindkraft.

Vi inkluderer også bakkemonterte solkraftanlegg i loven, for i disse dager er det mange utbyggere som snuser på nøyaktig de samme områdene som før har fått nei til vindkraftutbygging av natur- og kulturhensyn. Misforstå meg rett: Rødt er for solkraft, men vi bør ikke gå i samme felle som med vindkraften. Det er fullt mulig å bygge ut solkraft knyttet til eksisterende infrastruktur – bygg og anlegg som allerede står der – og ikke rasere natur og turområder med utbygging. Vi er likevel glad for at vi i dag i fellesskap vedtar at regjeringen skal legge fram en egen sak om dette i løpet av året. Det er sikkert litt ulike tolkninger av akkurat hva det betyr, men det skal altså legges fram en sak om det.

Rødt fremmer sammen med andre partier et forslag om en vindkraftforskrift som tar særlig vare på natur-, kultur- og friluftsverdier, for å gi kommunene bedre verktøy til å unngå en storstilt nedbygging av natur- og reindriftsområder. Apropos det siste foreslår vi også, i forslag nr. 6, at regjeringen skal utrede avvikling av forhåndstiltredelse i reinbeiteområder. Oversatt til norsk vil det si en løsning som sikrer at utbygger ikke får tillatelse først, dernest tilgivelse, i saker som kan være i konflikt med menneskerettighetene, slik vi har sett med Fosen.

Rødt kommer til å støtte forslagene fra SV og flere subsidiært, for det er snakk om forbedringer, men jeg skulle ønske at vi i dag vedtok noe kraftigere enn det vi vedtar. Med det er våre forslag fremmet.

Ola Elvestuen (V) [11:34:01]: Det er bra at vi nå har en sak om å få vindkraftanlegg inn under plan- og bygningsloven igjen. Som representanten Halleland pekte på, var dette en omfattende diskusjon og forhandling tilbake i 2020, da Stortinget samlet seg om vedtak som står bak der vi er nå. Det er viktig at kommunene får en sterkere rolle i en periode som denne. Vi skal ha med oss at det er bygget mye vindkraft i Norge. Fram til 2020 er det bygget vindkraftanlegg på 15–16 TWh. Mange av dem er bra. Noen er blitt veldig kontroversielle.

Det er viktig å ha med seg at selv om en kommune skal ha myndighet til å kunne si nei til vindkraftverk fordi det er noe man ikke ønsker i sin kommune, skal det ikke være sånn at det automatisk blir vindkraftproduksjon om kommunen sier ja. Selv om kommunen er for, kan det ikke gå ut over regionale eller nasjonale verneverdier eller andre viktige hensyn. Derfor er Venstre med på en merknad i denne saken som jeg mener er veldig viktig.

Da vi laget energimeldingen og fikk den til Stortinget i 2015, ba Stortinget om at det skulle utarbeides en helhetlig plan for vindkraft. Det ble Nasjonal ramme for vindkraft, som ble lagt fram av NVE i 2019, men aldri sendt ut på høring eller politisk behandlet. Det er imidlertid veldig viktig at kunnskapsgrunnlaget i Nasjonal ramme fortsatt brukes av regjeringen til å styre mot der det er mest hensiktsmessig med vindkraft, også fordi det er veldig mye kunnskap som forteller hvor det ikke bør være vindkraft. Ser vi tilbake på de mest kontroversielle vindkraftprosjektene de siste ti årene og veier dem opp mot Nasjonal ramme, ville de fleste vært utenfor der NVE hadde anbefalt å ha vindkraft, enten det er Haramsøya, Fosen eller andre. Å bruke det kunnskapsgrunnlaget er viktig.

Når det gjelder vedtaket om bakkemontert solenergianlegg, er det viktig at det også innlemmes i plan- og bygningsloven. Her trenger vi at kommunene får en sterkere rolle.

Venstre står bak mange mindretallsforslag som vil gi et strammere lovverk. De får ikke flertall her, og jeg vil dermed varsle at når de faller, vil Venstre subsidiært stemme for innstillingen.

Une Bastholm (MDG) [11:37:17]: Bakteppet for denne saken er alvorlig. Vindkraftutbyggingen i Norge har skjedd uten gode nok hensyn til natur og dyreliv, urfolk eller lokalbefolkning. Stortinget har i naturmangfoldloven slått fast at føre-var-prinsippet skal ligge til grunn i naturforvaltning, men det er dessverre ikke det som har skjedd innen vindkraftutbygging, særlig med det eldre konsesjonssystemet, som vi heldigvis endret for et par år siden. Dette har slitt på tilliten det norske folk, naturvernerne, lokalpolitikere og urfolket vårt skal ha til staten i saker om utbygging av vindkraft.

Derfor er Miljøpartiet De Grønne i dag glad for at en del av konsesjonsbehandlingen når det gjelder vindkraft på land, endelig tas inn i plan- og bygningsloven. Det bidrar til å styrke lokaldemokratiet, og det gir forutsigbarhet i utbyggingene. Miljøpartiet De Grønne er også med på et forslag i dag, sammen med SV, Venstre, Kristelig Folkeparti og Rødt, som vil gi kommunene enda mer makt enn det flertallet ønsker i dag.

Vi er også glad for at Stortinget nå tydelig ber regjeringen om å komme tilbake med et regelverk som sikrer at kommunene skal ha en tilsvarende stor innflytelse når det gjelder saker om bakkemontert solkraft. Også her kan det komme mange viktige arealdebatter i tiden som kommer, og da må vi sørge for at utbyggingen skjer i tråd med natur og lokaldemokrati.

Regjeringen har nå lovt at det skal komme en vindkraftforskrift for å sikre samordning mellom reguleringsplanprosesser i kommunen og konsesjonsbehandlinger etter energiloven. Jeg vil understreke at det er viktig at dette kommer raskt på plass. I denne forskriften bør også hensynet til viktig og sårbar natur, kultur og friluftsområder bli klargjort, for det er det ikke nå.

Miljøpartiet De Grønne mener også at det er veldig viktig at forskriften inkluderer kriterier for tidlig avslag i vindkraftsaker, og vi foreslår det sammen med flere andre partier i dag. Eksempelvis bør søknader om vindkraftutbygging i verneområder, områder med myr eller store sammenhengende områder med natur med urørt preg gis automatisk tidlig avslag, nettopp av hensyn til den naturkrisen vi står i, et alarmerende raskt tap av arter, framtidige generasjoners rett til naturopplevelser og også de unødvendige konfliktene som oppstår når man ikke avslår søknadene raskt.

Også samiske interesser trenger sterkere vern i saker om vindkraftutbygging i Norge. Høyesterett har slått fast at konsesjonen på Fosen er ugyldig og har vært et direkte brudd på menneskerettighetene, men fordi vi tillater forhåndstiltredelse i ekspropriasjonssaker, har utbygger hatt mulighet til å se bort fra rettsbehandling av Fosen-saken. Her håper jeg statsråden er villig til å rydde opp. Vi har nettopp fått sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, som gir et tydelig innblikk i hvordan statens interesser innen kraftutbygging oppleves ekstremt belastende for reindriftssamer og for den samiske delen av befolkningen. Så det er på tide å avvikle adgangen til forhåndstiltredelse. Jeg vil også understreke at Statkrafts initiativer om avtaler hvor man ber urfolk (presidenten klubber) om ikke å ytre seg mot konsesjonene, er ulovlige (presidenten klubber igjen) og bør stoppe.

Statsråd Terje Aasland [11:40:35]: Jeg er veldig glad for at det er et flertall i Stortinget for å vedta regjeringens forslag om å innlemme plan- og bygningsloven i forbindelse med konsesjonsbehandling av vindkraftanlegg på land.

Lovforslaget flytter makt til kommunene, og det er de lokale folkevalgte som skal avgjøre om de ønsker å legge til rette for vindkraftutbygging i sine kommuner. Ingen konsesjonssøknader for vindkraft på land vil bli ferdigbehandlet før kommunene har gjennomført en områderegulering, og kommunen kan gjøre endringer i vedtaket sitt helt fram til konsesjonen er gitt.

Det er en viktig oppfølging av Hurdalsplattformen, der regjeringen er tydelig på at vi vil tillate utbygging av vindkraft på steder der det er gode vindforhold og lokal aksept. Men det er også en oppfølging av et forslag etter vindkraftmeldingen, som ble behandlet i Stortinget i 2020. Vi lærer av Solberg-regjeringens feil og vil gjøre dette med kommunene, og ikke mot kommunene. Tidligere har mange kommuner valgt å ta stilling til vindkraftprosjekter i forbindelse med konsesjonsbehandling etter energiloven, men nå endrer vi den avgjørelsesprosessen. Tidligere har kommunene risikert at prosjekter de sier ja til, blir endret før de blir bygget, slik at det f.eks. ender med høyere turbiner og andre løsninger enn de først trodde.

Nå skal områdereguleringen avklare de overordnede arealmessige forutsetningene, og kommunenes ønske om å legge til rette for vindkraft gjennom vedtaket av plan blir en forutsetning for å gi konsesjon. Lokalkunnskap er også viktig for å få gode, tilpassede lokale løsninger. Utbygging av vindkraftanlegg vil fortsatt kreve konsesjon etter energiloven, som i dag. Der det ligger til rette for det, kan de to prosessene samordnes. Det kan gi effektiviseringsgevinster og mulighet for raskere prosesser. Lovforslaget ble sendt på en bred offentlig høring, og vi mottok en rekke høringsinnspill. Vi gjorde en viktig endring etter høringen ved å flytte tidspunktet for hvor sent i prosessen kommunen kan avgjøre dette. Dette gjør at nye fakta i saken kan ivaretas av kommunene helt fram til konsesjonen er gitt.

Jeg håper at vi gjennom bedre prosesser vil lykkes med å finne fram til de gode og best egnede områdene til å utforme utbygging, slik at det blir best mulig tilpasset landskap, miljø og lokale interesser. Det er viktig å se dette lovforslaget i sammenheng med de andre endringene som gjøres for å følge opp vindkraftmeldingen, og som vi er godt i gang med. Samlet sett vil regelverket for vindkraft på land og praktisering av dette blir betydelig styrket.

Komiteen peker på at lovforslaget også bør gjøres gjeldende for bakkemontert solkraft. Det tror jeg kan være fornuftig. Jeg varslet derfor nylig at regjeringen vil vurdere det i et eget arbeid. Høringen og den demokratiske prosessen til det vil nødvendigvis ta noe tid. Det kan være krevende å få lagt dette fram for Stortinget i løpet av 2023, men jeg vil gjøre det så raskt som overhodet mulig.

Ove Trellevik (H) [11:56:34]: Berre 1,5 promille av landarealet i Noreg er bygd ut med vindturbinar og vindkraft. Det er eit tydeleg og stort potensial, spesielt når me har eit slikt behov for kraft. Eg er veldig glad for at me har fått denne proposisjonen, som er eit steg i rett retning, i håp om at me kan skaffa oss meir kraft ut av dette.

Eg er likevel litt bekymra for at ein kanskje ikkje går langt nok. No presiserer statsråden fleire gongar at kommunane kan endra områdeplanen sin heilt fram til konsesjonen er gjeven. Ein skal altså vedta ein overordna områdeplan i kommunen, men me veit frå kommunal planlegging at det er i detaljane problema ofte ligg. Som tidlegare ordførar fryktar eg at kommunane når dei skal inngå noko og det er ein risiko i det, kanskje vil vegra seg meir enn om dei hadde hatt ei betydeleg betre hand på rattet. Eg fryktar òg at det at ein skal kunna endra den overordna planen fram til konsesjon, kan verta gjenstand for unødvendig omkamp.

Det hadde vore betre om Høgre hadde fått fleirtal for forslag nr. 1 her, om å ha meir samordning i konsesjonsprosessen og planprosessen mellom kommunane og NVE. Det ville ha skapt eigarskap i kommunane og gjeve oss tryggleik for at planen og forpliktingane som ligg der, er gode. Det ville ha forplikta kommunane, dei hadde fått eigarskap til saka, og det hadde vore veldig risikoreduserande for kommunane om dei hadde vore med og styrt prosessen heilt fram til det som vert lagt ut på høyring. Uansett skal ikkje kommunane vedta den endelege detaljplanen. Difor hadde det vore veldig viktig at dei hadde vore med og styrt prosessen, ein del av prosessen – om dei ikkje hadde styrt han, hadde kommunane iallfall vore ein del av prosessen, ein felles planprosess, fram til det hadde gått ut på høyring. Det hadde gjort kommunane mykje tryggare.

Det vert ikkje vedteke i dag, viss ikkje ein snur her i tolvte time, no rett før me skal gå til votering. Men eg håpar inderleg at me kan koma tilbake til denne saka viss det er det som skal til for at kommunane vil vedta meir vindkraft til kommunane.