Anne Kristine Linnestad (H) [10:05:00] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken og for at det er en enstemmig komité som står bak tilrådingen.

Det er en høyaktuell proposisjon og innstilling som legges fram for Stortinget i dag. Det er ikke mer enn et par dager siden innbyggere på Vestlandet fikk kjenne på naturkreftene og var utsatt for kraftig nedbør som medførte oversvømmelser og store skader på hus og eiendommer. Regjeringen Solberg startet dette arbeidet gjennom en NOU i 2015–2016, og jeg er glad for at regjeringen Støre på denne måten følger opp dette arbeidet og bygger denne proposisjonen på et høringsnotat lagt ut i mars 2020.

Nedbør gir overvann, og overvannet er en del av vannets naturlige kretsløp. Det er likevel ingen tvil om at nedbørsmengdene øker, både i mengde og i intensitet. Det er særlig akutt styrtregn og brå snøsmelting i områder med tette flater, dvs. nedbygde arealer, som skaper store utfordringer. Vi hører og leser stadig om oversvømmelser, vannfylte kjellere, utglidninger av veier og jernbanestrekninger og ikke minst ras. Ifølge Kommunal- og distriktsdepartementet koster skader fra overvann samfunnet mellom 3,3 mrd. kr og 5,8 mrd. kr årlig.

De foreslåtte endringene vil kunne gi et godt grunnlag for å håndtere overvann og overvannsløsninger framover, både blågrønne og blågrå løsninger, og lovendringen vil kunne bidra til at store skader på infrastruktur og eiendommer forebygges. Komiteen påpeker at lovendringene vil gi kommunene større handlingsrom og flere virkemidler til å forebygge skader på infrastruktur og eiendommer, offentlige som private.

En samlet komité viser til høringsinnspill som påpeker at den enkelte huseier og eiendomsbesitter blir pålagt større ansvar for overvann og overvannshåndtering på egen eiendom, og at dette kan få økonomiske konsekvenser for den enkelte grunneier. Gjennom lovendringen vil kommunene kunne kreve at grunneiere og festere gjør utbedringer på egen eiendom for å hindre vannskader. Gjennom denne lovendringen vil Stortinget flytte vedtakskompetansen i forbindelse med ekspropriasjonen fra statsforvalteren til det enkelte kommunestyre. Det vil si at et vedtak om ekspropriasjon blir flyttet nærmere innbyggeren og den som har gummistøvlene på.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:07:29]: Disse lovforslagene er lover for framtiden. De siste årene har vi fått en villere og våtere natur. God og helhetlig planlegging som tar hensyn til dagens og framtidens klimaendringer, står helt sentralt på veien mot et klimatilpasset samfunn. I dette arbeidet har kommunene et særlig stort ansvar for å fatte gode vedtak som gir innbyggerne trygghet og forutsigbarhet.

Med klimaendringene blir flomdemping og evnen til å ta unna overvann stadig viktigere. Dette gjelder spesielt for byer, hvor store deler av arealet gjerne er bebygd med bolig- og næringsbygg, veier, parkeringsplasser osv. Tette overflater som ikke lar vannet nå det underliggende jordsmonnet, men sender det videre langs overflaten, øker faren for flomdannelse.

Endringsforslagene i denne loven gir kommunene hjemler til å kunne kreve tiltak for håndtering av overvann, både ved nybygging og på eiendommer som er helt eller delvis utbygd. Målet med forslagene er å forebygge skader på byggverk og å utnytte overvann som ressurs. De foreslåtte endringene gir kommunene et større handlingsrom og flere virkemidler til å forebygge store skader på infrastruktur og eiendommer i forbindelse med større og mer intense nedbørsmengder.

Den enkelte huseier og eiendomsbesitter blir pålagt et større ansvar for overvannshåndtering, og vi må være oppmerksomme på at dette kan få økonomiske konsekvenser det kan være utfordrende å se rekkevidden av. Det er derfor greit å vise til to poeng i det nye lovforslaget, i § 31-14:

«Pålegget skal kunne gjennomføres uten uforholdsmessig stor kostnad.

Eieren eller festeren skal varsles etter § 32-2 før det gis pålegg etter første ledd. Kommunen skal ved utferdigelse av pålegget fastsette en frist for oppfyllelse.»

Kari Mette Prestrud (Sp) [10:09:42]: Klimaendringene, med større og mer intense nedbørsmengder kombinert med fortetting og mye mer asfalt, gjør at overvann enkelte steder har blitt en utfordring. Utfordringen medfører store kostnader for samfunnet. Det er faktisk snakk om skader for flere milliarder kroner i året som følge av overvannsproblematikk. Jeg er derfor glad for at vi får denne proposisjonen til behandling. Lovforslaget gir kommunene hjemmel til å kunne kreve at tiltak mot overvann gjennomføres, både ved nybygg og på eiendommer som helt eller delvis er utbygd.

Forebygging er erfaringsmessig langt mindre kostbart enn å reparere skadene i ettertid. Derfor er det viktig med forebyggende arbeid, også mot skader på byggverk. Vi må om mulig få på plass ordninger som i stedet utnytter overvann som en ressurs. I stedet for rør kan det være en løsning med åpne bekker, dammer og grøntområder. Dette kan gi et område et godt estetisk løft.

Jeg er glad for at en samlet komité er enig om at de foreslåtte endringene i plan- og bygningsloven gir et godt grunnlag for å håndtere overvann i framtiden. Samtidig er det viktig å påpeke at den enkelte huseier og eiendomsbesitter blir pålagt et større ansvar for overvannshåndteringen. Dette kan få økonomiske konsekvenser.

For oss lovgivere kan det være utfordrende å se rekkevidden av de økonomiske konsekvensene dette kan få, særlig for eksisterende eiendommer. Det kan eksempelvis være fordi man ikke var klar over problematikken med overvann da man kjøpte eiendommen, eller fordi man i en krevende økonomisk situasjon framover ikke har muligheten til å øke huslånet for å finansiere en anbefalt overvannsløsning. Dette kan være grunn til bekymring, så vi vil følge nøye med på hvilke konsekvenser denne lovendringen vil få. Dette vil vi gjerne ha tilbakemelding på for eventuelt å vurdere behov for nødvendige justeringer.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [10:12:19]: Regjeringa tek klimautfordringane og konsekvensane av dei på alvor. Skadar på grunn av overvatn kostar samfunnet mellom 3 mrd. kr og 6 mrd. kr kvart år. Det gjer at vi må tenkje nytt og finne nye løysingar for å handtere overvatn.

Regjeringa ønskjer blågrøne løysingar i byar og tettstader. I staden for røyr, som ofte ikkje klarer å ta unna alt overvatn, er det betre med opne bekkar, dammar og grøntområde. Slike løysingar gjev eit område òg eit estetisk løft. Området kan t.d. nyttast til bading og rekreasjon. Førebygging er langt mindre kostbart enn å reparere skadane frå overvatn i ettertid. Regjeringa føreslår difor endringar i fleire føresegner i plan- og bygningslova som gjev kommunane betre verkemiddel for tiltak mot overvatn.

Eg er glad for at komiteen meiner at dei føreslegne endringane i plan- og bygningslova gjev eit godt grunnlag for å handtere overvatn i framtida. Forslaga gjev kommunane eit større handlingsrom og fleire verkemiddel til å førebyggje mot skadar på infrastruktur og eigedom. Kommunane får heimlar for å kunne krevje at private gjennomfører tiltak for å handtere overvatn både ved nybygging og på eigedomar som heilt eller delvis er utbygde. Målet med forslaga er betre førebygging mot skadar på byggverk, å sikre helse og miljø og å utnytte overvatn som ressurs.

For nye byggjetiltak føreslår regjeringa at kommunane kan krevje at dei som byggjer nytt, òg må byggje offentlege blågrøne overvassløysingar. I dag kan kommunane berre krevje at det skal leggjast overvassrøyr. Slike blågrøne overvassløysingar kan f.eks. vere opne bekkar, dammar og grøntområde. Andre blågrøne løysingar kan vere grøne tak, regnbed og parkeringsanlegg med permeable flater o.l.

Regjeringa føreslår òg ein heimel som gjer det mogleg for kommunane å krevje at det vert opparbeidd overvasstiltak i heilt eller delvis utbygde område. Pålegg kan gjevast for å avverje fare for skade eller vesentleg ulempe ved overvatn. Pålegget kan ikkje vere meir omfattande enn det som er naudsynt.

Kommunane skal ikkje føreslå konkrete overvasstiltak, men den enkelte grunneigar eller festar kan påleggjast å handtere overvatn med ein viss nedbørsintensitet. Eksempel på tiltak frå grunneigar eller festar kan vere å setje opp tønner for oppsamling av vatn frå tak. Overvasstiltaka skal berre handtere det auka overvatnet som følgjer av busetnaden på eigedomen, noko som for dei fleste privatpersonar inneber at overvasstiltaka vert relativt avgrensa i storleik. Samtidig vil dei grunneigarane som opplever eller risikerer å oppleve kostnader som følgje av at det renn overvatn frå andre sin eigedom, få reduserte kostnader.

Helge André Njåstad (FrP) [10:16:13] (ordførar for saka): Denne saka er fremja av Høgre og handlar om kommunane si plikt til å følgja opp ulovlegheiter etter plan- og bygningsloven. Eg reknar med at partia sjølve vil gjera greie for sine ulike syn, men kort oppsummert synest Høgre og Framstegspartiet at kommunane skulle hatt eit større handlingsrom, og at ein difor anten bør føreslå eller greia ut ein heimel som gjev større lokalt handlingsrom i slike saker. Raudt og SV vil gå i motsett retning, medan regjeringspartia ønskjer å slutta seg til skrivet frå statsråden og ikkje vedta noko i denne saka. Der står linene, så eg skal bruka dei to siste minutta på Framstegspartiets syn.

Me veit at dette er saker som er særs ubehagelege for dei det gjeld. Om ein har hengjande over seg ei sak knytt til ulovlegheiter, som kanskje har skjedd under tidlegare eigar eller i ein tidlegare generasjon, kan ein oppleva ein kommuneadministrasjon som lener seg på eit lovverk og er veldig streng. Har ein gjort noko, er det ofte i god tru.

Me veit at nivået på saksbehandlinga i tidlegare tider i kommunane var veldig mykje prega av munnleg dialog, av manglande skriftleg dokumentasjon og av at ein har gjort ting i god tru. Difor blir det feil, etter vårt syn, å seia at desse sakene handlar om frislepp i strandsona. Det handlar ikkje om det i det heile. Det handlar om å forstå at innbyggjarar som har gjort noko basert på råd dei har fått frå kommunen, ikkje skal straffeforfølgjast i fleire år etterpå.

Eg har sjølv vore ordførar og lokalpolitikar i ein kommune, og eg ser at i våre nabokommunar er dette ein stor kime til irritasjon og problem. Nabokommunen sør for oss, Fitjar, har kjørt eit prosjekt med politiet, Forsvaret og alt mogleg og har i etterkant av det følgt opp veldig mange saker. Det har ført lite godt med seg, men det har ført til mykje misnøye og masse ubehag for dei det gjeld. Òg Bergen kommune har gjennomført mange prosjekt som innbyggjarane opplever som veldig strenge og urettferdige.

Felles for eigentleg alle desse sakene er at kommunane har gjeve munnlege tilbakemeldingar som folk har halde seg til. Det er ikkje sånn at innbyggjarane har gjort noko lovstridig, etter mitt syn, men dei har handla i god tru. Då burde Stortinget kunna seia at ein kan avskjera gamle saker og ikkje behandla folk som kriminelle. Det er bakgrunnen for at me støttar Høgre og vil gå endå lenger, og ber regjeringa fremja eit forslag. Dessverre er det ikkje fleirtal for å gå i den retninga i dag.

Eg tek til slutt opp forslaga frå Framstegspartiet i saka.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:19:28]: Vi trenger mer felles strandsone, ikke mindre. Nesten hele Oslofjorden er bygget igjen, og jeg kan ikke fatte eller forstå hvorfor Høyre nå vil at de som bygger ulovlig, kan slippe unna hvis de bare er smarte nok til å lure seg unna over tid. Høyre foreslår et riking-amnesti for ulovlig bygging i strandsonen. Høyre vil med dette ta fra folk tilgangen til strandsonen vår, og det bryter med allemannsretten.

Vi i Arbeiderpartiet mener at vi heller må gå motsatt vei, som f.eks. Oslo kommune har gjort. Oslo har nå rustet opp strender og fellesområder langs kysten vår. I Oslo har vi faktisk 1,8 m² kystlinje per innbygger, og kun 30 pst. av den strandlinja er tilgjengelig for opphold og ferdsel. Da er det pussig å legge opp til å gjøre det enklere å slippe unna med ulovlig bygging – når hovedutfordringen er at det bygges for mye ulovlig. Vi kan ikke gi opp kampen selv om tilsyn koster penger, og det er mange som bygger ulovlig.

Det er lett å forstå Njåstad i det han sier om at det er ubehagelig for folk hvis det er den forrige eieren som har tatt seg til rette, og at man har kjøpt noe i god tro, men det er likevel ikke godt nok. Det er faktisk sånn at politiet i vår utga en trusselvurdering der de listet opp nettopp det at folk tar til seg til rette i felles naturområder som en alvorlig trussel mot Norge. Da er det merkelig at det ligger forslag om at flere skal få slippe unna, sånn som forslaget er.

Det er også veldig bra at det er ulike interesseorganisasjoner som heller ikke støtter forslaget og å bygge ned strandsonen.

Kommunene har ansvar for å følge opp ulovlige tiltak etter plan- og bygningsloven, og det er viktig at kommunene tar det oppdraget på alvor. Det er verktøy i plan- og bygningsloven til å rydde opp i gamle lovbrudd. Kommunene kan faktisk avstå fra å følge opp ulovlige tiltak som er av mindre betydning. Kommunene kan foreta en revisjon av arealplanen, motta søknad om tillatelse i ettertid og også gi dispensasjon.

I arbeidet med ny plan- og bygningslov i 2008 ble det slått fast at det vil være veldig uheldig hvis ulovlige tiltak gjennom ikke å oppdages kan oppnå å bli lovlige. Straff etter plan- og bygningsloven foreldes uansett etter de generelle reglene i straffeloven, så handlingsrommet er der. Plikten til å følge opp ulovlige tiltak er viktig og nødvendig av hensyn til allemannsretten, natur og friluftsliv, prinsippet om likhet og for å forebygge at folk tar seg til rette. Å endre eller fjerne denne plikten vil utfordre kjerneområdet til loven og undergrave respekten for regelverket.

Arbeiderpartiet støtter ikke forslaget.

Mudassar Kapur (H) [10:22:28]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for redegjørelsen, som egentlig tok opp i seg de viktigste elementene ved forslaget og hvorfor forslaget er fremmet.

Jeg vil også takke representanten Staalesen for på en utmerket måte å demonstrere hvorfor det er lurt å ha lest forslagene man holder innlegg om, og ikke bare drive med karakteristikker.

Dette handler ikke om et riking-amnesti. Dette er en sak som handler om at kommunene i dag har en plikt etter plan- og bygningsloven til å følge opp tiltak som er ulovlige, uavhengig av hvor gammelt forholdet er, med mindre det regnes for å være av mindre betydning. Forslaget vi nå behandler, går ut på å utrede muligheten for å fjerne eller tidsavgrense denne plikten. Selv om plikten til å forfølge ulovligheter etter plan- og bygningsloven skulle fjernes, vil det fortsatt være adgang til å forfølge ulovlige tiltak dersom kommunen ønsker dette.

Kommunene bruker mye tid og ressurser på å vurdere tiltak som er av mindre betydning. Dette forslaget kan bidra til å frigjøre kapasitet til saker som er av større betydning eller ikke er veldig gamle. En lovendring vil bidra til å øke det lokale selvstyret. Jeg hører på Staalesens generelle meninger om strandsone at representanten er litt i konflikt med sin egen statsråd i denne saken, som har gitt andre typer uttalelser om strandsonen generelt.

Selv om det vil kunne være ulik praksis fra kommunene til kommune, vil dette være i tråd med prinsippet om at avgjørelser skal tas nærmest mulig folk. Viktige momenter i lovutredningen bør bl.a. være prinsipper om likebehandling og forutsigbarhet. Samtidig er det viktig å understreke at det ikke skal lønne seg å ta snarveier eller bryte regelverket. Utgangspunktet må fortsatt være at ulovlige forhold bør kunne kreves rettet, eller revet for den saks skyld, og at det ikke skal være amnesti bare fordi det tar lang tid før ulovligheter oppdages.

Det er også viktig at en eventuell endring av plikten til å forfølge ulovligheter ikke blir et insentiv for å gjøre noe i skjul. Det er de urimelige tilfellene man må forsøke å treffe med en eventuell lovendring. Det er derfor vi også tar til orde for en skikkelig utredning og bred høring og ikke går inn i enkeltforslag på dette tidspunktet. Det synes jeg ville vært en fordel om Stortinget kunne vært med på, men det blir ikke flertall for saken.

Jeg tar med dette opp Høyres forslag.

Kathrine Kleveland (Sp) [10:25:28]: Regjeringen vil ha en kunnskapsrik arealpolitikk som bidrar til vekst og utvikling i både små og store lokalsamfunn. Det skal legges til rette for mer boligbygging i områder med liten befolkningstetthet, og kommunene skal få økt handlefrihet når det gjelder hvor i kommunene nye boliger skal kunne bygges.

Jeg er derfor glad for at statsråden i sin vurdering av representantforslaget skriver at byggeforbudet i strandsonen bør praktiseres noe mindre strengt i kommuner med mindre utbyggingspress, og at kommunene bør benytte det lovlige handlingsrommet de har til å planlegge for utbygging i strandsonen.

Regjeringen vil ha en mer differensiert forvaltning av strandsonen med økt handlefrihet og større muligheter for næringsutvikling og bosetting i spredtbygde strøk langs kysten i strandsonens sone 3. Dette gjelder deler av kysten i Rogaland, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag og kysten i Nordland og Troms og Finnmark.

Det er også viktig å evaluere statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging og sikre at det legges til rette for vekst og utvikling i områder med svak eller negativ befolkningsutvikling. Planretningslinjene skal ikke bidra til raskere nedbygging av dyrket mark.

Senterpartiet mener likevel at det ikke er gode nok grunner til å støtte dette representantforslaget. Oppfølging av ulovlige tiltak er bl.a. viktig av hensyn til allmennhetens tilgang til naturen, prinsippet om likhet for loven og for å forebygge at folk tar seg til rette uten at det får nødvendige konsekvenser.

Kommunene kan allerede i dag la være å følge opp ulovlige tiltak som er av såkalt mindre betydning. Andre alternativer er revisjon av arealplan, søknad om løyve i ettertid og dispensasjon. Statsråden har også signalisert at departementet snart er ferdig med en ny veileder for ulovlighetsoppfølging. Denne vil bli lansert om kort tid og kan bli et godt verktøy for kommunene. Samlet sett tilsier dette at det ikke er grunnlag for å støtte representantforslaget.

Grete Wold (SV) [10:28:07]: Det er noen prinsipper man bør holde fast ved uansett, og det å følge opp og sørge for at brudd på norsk lov får konsekvenser, er et slikt prinsipp. Selv om man kan ha forståelse for og også sympati med kommuner som bruker store ressurser for å ettergå og følge opp lovbrudd begått tilbake i tid – som det nå er noen som vil nedprioritere – er det nettopp en slik tenkning som medfører at vi bygger ned og bort natur, strandsone og viktige rekreasjonsområder, bit for bit. At man peker på kommunens selvstyre, er for SV i denne saken et argument mot, og ikke for, en slik lovendring. Når kommunene er en del av de sakene som har medført dagens situasjon, der 70 pst. av strandsonen rundt Oslofjorden er nedbygd, vitner det om at vi trenger et klart lovverk og en streng tolkning av det.

Likebehandling av saker er også et prinsipp man må legge til grunn. Et lovbrudd er verken mer eller mindre alvorlig avhengig av når det er begått. Vi vil kunne se saker, begått med kanskje ett års mellomrom, få helt ulik behandling, og at det er kommunen som da skal vurdere om begge eller kanskje kun den ene saken skal følges opp. Det vil skape dilemmaer som vi faktisk ikke kan akseptere.

Allemannsretten står sterkt i Norge. Det er noe vi alle er veldig stolte av og ønsker å sikre. Men det skjer ikke av seg selv. Vi må være villige til å ta tak i de sakene og de interessene som ikke bidrar i positiv retning her. Spesielt gjelder dette strandsonen i Oslofjorden, hvor stengsler og gjerder settes opp for å forhindre ferdsel. I Færder kommune prioriterer man nå både å følge opp ulovlighetene i byggesakene og også en kartlegging og fjerning av stengsler.

SV ønsker i sitt alternative budsjett å styrke kommunenes mulighet til å følge opp disse sakene, altså det motsatte av det forslagsstillerne ønsker i denne saken. I tillegg fremmer vi i denne saken et forslag om at regjeringen kommer med ulike tiltak for å styrke kommunenes plikt og mulighet til ulovlighetsoppfølging etter plan- og bygningsloven. Når noe er tidkrevende og belaster kommunale budsjetter, er svaret å styrke kommunenes muligheter til å følge opp lovverket, sikre forsvarlig saksbehandling og ressurser til å håndtere det juridisk. Derfor ønsker vi også tilbake en ordning med advokatbistand til kommuner som sliter med ulovlig bygging, f.eks. i strandsonen – en ordning som trengs.

Høringsinstansene i denne saken støtter ikke forslaget, og det gjør heller ikke flertallet her i dag. Det er vi veldig fornøyd med, men dette er ikke en endelig seier på noen som helst måte. Saken viser at vi fortsatt har en jobb å gjøre med å sikre strandsone, sårbar natur, matjord og fellesskapets midler.

Med det tar jeg opp det forslaget som SV er en del av.

Tobias Drevland Lund (R) [10:31:06]: Jeg kommer fra kystkommunen med Norges vakreste skjærgård og noen av landets dyreste hytter, nemlig Kragerø kommune i Telemark. På veldig mange av disse hyttene ferierer jo Høyres kjernevelgere, til stor glede for lokalt handels- og næringsliv og entreprenører: Det bygges, kjøpes og selges i et svært høyt tempo.

Men Kragerø er ikke alene om å oppleve et utrolig utbyggingspress i strandsonen. SSB kunne 5. juli i år fortelle at i indre Oslofjord er 71 pst. av strandsonen utilgjengelig for allmenn ferdsel og opphold. Denne statistikken endrer seg kjapt, og ikke til fordel for allemannsretten og allmennheten. Ni av ti søknader om bygging i strandsonen innvilges, og dispensasjoner gis over en lav sko.

I tillegg til alt dette kommer oppfølging av alle de ulovlige inngrepene, som Høyre og Fremskrittspartiet nå vil gi norske kommuner beskjed om å se gjennom fingrene med – et slags riking-amnesti for sjikanøse stengsler i strandsonen. For det er her vi er nå: Summen av basseng, hyttebyer, flytebrygger, lektere, opparbeidede blomsterbed, fastmonterte benker, drivhus, båthus og steinhelletrapper er i ferd med å gjøre allemannsretten i strandsonen til en teoretisk størrelse og øvelse flere steder i landet. Privatiseringen av strandsonen er noen ganger så total at det noen steder er problematisk i det hele tatt å komme i land med båten uten å støte på en malplassert flaggstang eller et stort, ulovlig oppsatt gjerde, som skal gi en følelsen av at retten til å oppholde seg akkurat der en er, ikke egentlig er der, men tilhører noen andre.

Dette truer ikke bare den lykkelige sameksistensen mellom fastboende og turister, det er kriminelt. I sin trusselvurdering for 2022 beskriver Økokrim denne strandsonekriminaliteten som «forsettlig og systematisk». Det er en svært alvorlig beskrivelse, som burde få politikere fra alle deler av det politiske spekteret til å ta dette mer alvorlig og reagere kraftigere.

Sammen med SV fremmer derfor Rødt i dag et forslag om å gå helt motsatt vei av det Høyre og Fremskrittspartiet vil. Vi ber regjeringen komme med forslag til tiltak for å styrke kommunenes plikt og ikke minst mulighet til ulovlighetsoppfølging i strandsonen. For det er en kjensgjerning at med plikten må det følge ressurser og kompetanse, hvis vi sammen skal kunne gi strandsonen, og dermed allemannsretten, bedre vern. Jeg heier på en strandsone som er mer tilgjengelig for alle, ikke mindre, og derfor viser jeg til det forslaget som Rødt er en del av.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [10:34:08]: Arbeiderparti–Senterparti-regjeringa er generelt positiv til forslag som bidreg til å auke det lokale sjølvstyret i kommunane, men kvart enkelt forslag må vurderast for seg, og eg vil ikkje tilrå dei forslaga som er fremja i denne saka.

Som KS har peikt på i sitt innspel, må ein sjå det lokale sjølvstyret i samanheng med rolla kommunane har som planstyresmakt. Eg er samd med KS i at plikta til å følgje opp tiltak som er i strid med arealplan òg er ein del av lokaldemokratiet. Gjennom det kan ein gjere det føreseieleg, skape likebehandling og gje tillit til lokaldemokratiet.

Det kan i konkrete saker vere viktig at ulovlege tiltak vert følgde opp og retta sjølv om det har gått lang tid. Kommunane har allereie fleire verktøy for å rydde opp i gamle saker som kan vere gjennomførte i strid med plan- og bygningslova. Det er viktig òg å understreke at kommunane kan avstå frå å følgje opp ulovlege tiltak av mindre betydning. Andre alternativ er revisjon av arealplan, søknad om løyve i ettertid og dispensasjon.

Når det gjeld skjønnet til Statsforvaltaren, som bl.a. representanten frå Framstegspartiet har teke opp i saka, må Statsforvaltaren i dag leggje stor vekt på det lokale sjølvstyret ved prøving av det frie skjønnet. Er det f.eks. søkt om dispensasjon for eit ulovleg kaianlegg eller naust og vilkåra for dispensasjonen er oppfylte, skal ikkje Statsforvaltaren overprøve skjønnet til kommunane. Eg meiner at det som vert teke opp her, er godt vareteke. Det er likevel viktig at dei tiltaka som har store konsekvensar – dei som er ulovleg gjennomførte, uansett om det er langt tilbake i tid – vert følgde opp av kommunane. Dei sakene som er ulovleg gjennomførte, har konsekvensar for andre, men det er konkret opp til kommunane å vurdere om det er av mindre betydning, og korleis dei – som sagt – skal løysast.

Når det gjelder forslaget frå representantar frå SV og Raudt, som ønskjer å styrkje plikta og høvet kommunane har til å følgje opp tiltak som kan vere i strid med plan- og bygningslova, meiner eg at dagens regelverk balanserer ulike omsyn, og at det ikkje er grunnlag for å gå inn på det.

Lise Selnes (A) [10:45:57]: Først av alt vil jeg bruke denne anledningen til å takke for en god debatt i komiteen. Komiteen viser felles til svaret fra statsråd Borten Moe. Det har også vært en skriftlig høring. Vi har fått 22 svar, og alle der peker på at det er nødvendig at det utdannes flere leger i Norge.

Grimstad-utvalget slo fast i 2019 at det er behov for å øke kapasiteten på medisinutdanning i Norge med 440 nye plasser. Regjeringen har startet dette arbeidet med å øke kapasiteten ved Universitetet i Tromsø, og det er behov for ytterligere økninger. Grimstad-utvalget var også tydelig på at desentraliserte studiemodeller er den beste metoden for å øke kapasiteten.

Medisinutdanning er en av de dyreste utdanningene vi har i Norge, og det er et svært attraktivt studium. Det er veldig forståelig at Universitetet i Stavanger ønsker egne studieplasser, og det er også forståelig at en samlet rogalandsbenk kjemper for dette. Likevel: Her må det prioriteres, og ressursbruken må innrettes slik at vi får flest mulig studieplasser av de ressursene vi har. I Norge er det et stort behov for legekompetanse, og det er allerede krevende å rekruttere til undervisningsstillinger ved de eksisterende medisinutdanningene.

Det er viktig for Arbeiderpartiet og Senterpartiet at flere deler av landet blir tatt i bruk når det utdannes leger. I Stavanger har det i over 20 år blitt utdannet leger gjennom studiemodellen Vestlandslegen. Studenter fullfører medisinutdanningen sin i og nær Stavanger gjennom praksis og også de tre siste studieårene. Dette bør bygges ut, og gjennom det vil enda flere få mulighet å fullføre legeutdanningen i Stavanger.

Kari-Anne Jønnes (H) [10:48:13]: Fastlegeordningen er en forutsetning for en velfungerende helsetjeneste. Som oftest er det gjennom fastlegen de fleste har sin første kontakt med helsetjenesten, og da er det avgjørende at ordningen fungerer godt. For Høyre er det viktig at alle føler seg trygg på at fastlegen er der når de trenger hen.

Situasjonen for fastlegeordningen er veldig alvorlig. Mange fastleger opplever arbeidshverdagen som så belastende at de slutter i jobben, og antallet personer uten fastlege bare stiger og stiger. Når fastlegene mister troen, mister vi fastlegen. Det regjeringsoppnevnte kompetansebehovsutvalget peker på at leger er en av yrkesgruppene hvor det er aller størst mangel i arbeidsmarkedet. Det er ikke tvil om at vi som samfunn har et stort ansvar for å bidra til at vi har nok leger.

Forslaget vi behandler i dag, er en sammensatt sak med store budsjettmessige konsekvenser, som krever en grundig og ansvarlig behandling gjennom ordinære budsjettprosesser. Solberg-regjeringen endret gradsforskriften sånn at akkrediterte institusjoner får mulighet til å utdanne psykologer, jurister og teologer. Videre satte Høyre i sin regjeringsperiode i gang en bredere nasjonal prosess for å utrede hvordan man kan utvide kapasiteten på medisinutdanningen i Norge.

Høyre mener kvalitet, kapasitet og økonomi må være førende faktorer for videre utvikling av medisinutdanningen i Norge. Opprettelse av nye studieplasser i medisin er kostnadskrevende, og etablering av nye studieplasser eller eventuell utvidelse av antallet institusjoner som gis gradsgivende rett innen medisin, krever derfor et grundig beslutningsgrunnlag. Det er nedsatt en helsepersonellkommisjon som innen 1. februar 2023 skal legge fram en offentlig utredning som skal både gi et solid kunnskapsgrunnlag om kompetansebehov og foreslå treffsikre tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenesten i hele landet.

Høyre mener det er behov for å øke kapasiteten på medisinutdanningene i Norge, sånn at en større andel studenter kan ta medisinutdanning i Norge og bidra til å sikre dekning av både nåværende og framtidig behov for leger. Dette må gjøres etter en helhetlig vurdering, og vi mener det er hensiktsmessig å avvente helsepersonellkommisjonens utredning om hvordan man kan sikre samsvar mellom kompetansebehov og kapasitet i utdanningsløpet framover.

Da har jeg tatt opp forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om å avvente helsepersonellkommisjonens utredning.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:51:21]: Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen vil gjøre mer for fastlegeordningen, for utdanning av leger og for helsetjenestene til folk i hele landet enn den avgåtte høyreregjeringen gjorde. Derfor er det prioritert bl.a. studieplasser innen medisin ved UiT, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

Et notat utarbeidet av Nasjonalt senter for distriktsmedisin datert den 26. februar 2020 viser bl.a. at det internasjonalt er gjort mange observasjonsstudier hvor det er rapportert om at leger med bakgrunn fra distriktet er mer tilbøyelige til å praktisere i distriktet etter endt utdanning. Det er også gjort studier som viser hvordan påført distriktserfaring, f.eks. ved gjennomføring av en del av legeutdanningen i distrikt, gir økt rekruttering av leger til distrikt. Fra samme notat framgår det at en undersøkelse av arbeidssted for 34 årskull UiT-utdannede leger viste at en betydelig høyere andel arbeidet i primærhelsetjenesten enn gjennomsnittet blant norske leger – de fleste i Nord-Norge. Fastlegeordningen er under press, og vi trenger flere til primærhelsetjenesten.

Både distriktsnæringsutvalget og demografiutvalget framhevet betydningen av tilgang på høyere utdanning i hele landet. Når vi har en fastlegekrise, er dette viktig å ta med inn i debatten om medisinutdanning i Norge.

Det blir utdannet leger i Stavanger i dag via Universitetet i Bergen og via praksis ved sykehuset i byen. Regjeringen konkluderte om medisinutdanning ved UiS, Universitet i Stavanger, og la det fram for Stortinget gjennom revidert nasjonalbudsjett for 2022. Statsråden redegjorde godt for vurderingene rundt dette. Når Kristelig Folkeparti i dag fremmer dette representantforslaget, virker det litt hult etter at de, som en del av stortingsflertallet, satt med ansvar for statsbudsjettet i åtte år. Solberg-regjeringen hadde ikke sittet ved makten i åtte år uten Kristelig Folkepartis støtte, og de prioriterte ikke medisinutdanning ved Universitetet i Stavanger da.

Jeg er glad for at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen prioriterer medisinutdanningen. Jeg er glad for at regjeringen prioriterer Universitetet i Tromsø. Dette vil bedre tilgangen på fastleger i hele landet.

Liv Gustavsen (FrP) [10:54:00]: Saken om medisinutdanning ved Universitetet i Stavanger har vært til behandling tidligere, bl.a. gjennom representantforslaget fra Fremskrittspartiet om å endre gradsforskriften. Men regjeringen la saken død i revidert nasjonalbudsjett tidligere i år. Representantforslaget fra Kristelig Folkeparti handler om å etablere medisinstudiet ved Universitetet i Stavanger, og at Universitetet i Stavanger mener regjeringen har lagt til grunn andre tall på kostnader enn det universitetene selv opererer med.

Saken om å etablere medisinstudiet ved Universitetet i Stavanger har vært en viktig sak for Fremskrittspartiet i mange år. I høringen om forslaget uttrykte om lag samtlige høringsinstanser at vi må utdanne flere leger i Norge, og et stort flertall uttrykte at det var positivt å etablere medisinstudiet i Stavanger. Vi deler ønsket om og ser viktigheten av å etablere medisinstudiet ved Universitetet i Stavanger, og ser behovet for flere læresteder som kan tilby medisinstudiet.

Fastlegekrisen er gjennom mange år godt belyst. Flere leger begynner nå å endre terminologien og går fra å kalle det fastlegekrise til pasientkrise, for selv om leger blir utslitte og har sprengt kapasitet, er det til syvende og sist pasientene det går ut over. Fremskrittspartiet er dypt bekymret for situasjonen landets leger og pasienter står i. Behovet for flere leger har aldri vært større, og det er derfor synd at flertallet stenger dørene for Universitetet i Stavanger.

Universitetet i Stavanger har over mange år utarbeidet en studiemodell med en innovativ og faglig pedagogisk profil som klart skiller seg ut fra de etablerte medisinutdanningene. Modellen bygger på en nyskapende pasientforløpsmodell med klinisk praksis i både kommune- og spesialisthelsetjenesten. Dette møter kommunenes behov og kan bidra til å løse fastlegekrisen. Universitetet vil integrere teknologisk kompetanse for å utdanne leger som kjenner framtidens helseteknologi.

Tidligere i høst utførte Allmennlegeforeningen en undersøkelse blant 5 000 fastleger. Undersøkelsen viser at det samlet er 235 000 som mangler fastlege i dag. Det er 60 000 flere enn de 175 000 som har vært det offisielle tallet. Fremskrittspartiet mener løsningen for fastlegekrisen bl.a. er å utdanne flere leger i Norge. Vi synes det er synd at flertallet i denne sal ikke ser nytteverdien av å åpne opp for medisinutdanning i Stavanger.

Med det tar jeg opp forslaget Fremskrittspartiet har alene, og det vi har sammen med Venstre.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:57:26]: Det er stor legemangel mange steder, både i primærhelsetjenesten og ved sykehusene våre. Derfor er det grunn til å berømme alle initiativer og prosjekter for å styrke medisinutdanningen vår. Det er også noe av bakgrunnen for at SV i innstillingen til denne saken sier at det er mange positive sider ved prosjektet til Universitetet i Stavanger. Likevel må saken vurderes ut fra hensynet til hele faget nasjonalt, bl.a. ut fra konsekvensene en etablering vil få for hele faget, utdanningstilbudet andre steder og studiesteder i sum. Statsråden sier i sin uttalelse om forslaget at det ikke er kapasitet i fagfeltet til å etablere en ny medisinutdanning uten at det vil få konsekvenser for andre studiesteder, særlig på mindre steder, og institusjoner som benytter desentraliserte modeller.

Flere utdanningstilbud har nemlig de senere årene utviklet desentraliserte modeller for dette studiet – med praksis ute i distriktene – med svært gode resultater. Derfor sier ikke SV et endelig nei til etablering av medisinutdanning ved Universitetet i Stavanger, men vi mener det ikke er klokt av Stortinget i dag å gjøre en så omfattende beslutning i detalj om en profesjonsutdanningsstruktur med store økonomiske konsekvenser kun basert på et representantforslag. Det er bl.a. uenighet om tallgrunnlaget, som har blitt belyst i sakens behandling.

Vi vil så klart følge saken videre. Vårt mål er en så god medisinutdanning som mulig i hele landet, med høy kvalitet, som bidrar til mer rekruttering av leger, på både små og store steder.

Mímir Kristjánsson (R) [10:59:24]: På ett nivå er det lett å se på denne saken som en form for regional strid, der særlig Stavanger og Bergen, Rogaland og Hordaland, står mot hverandre og krangler om knappe ressurser. Det har gått så langt at en tidligere representant fra Hordaland, Ruth Grung, spøkte med at hun skulle sette opp en statue av en torpedo i Bergen, fordi hun hadde lyktes med å torpedere denne utdanningen i forrige periode. For dem av oss som er så uheldige å være i forhold som krysser fylkesgrensene på Vestlandet, er dette en krangel man må ha til alle døgnets tider.

Dypest sett handler dette likevel om noe annet enn at Stavanger-folk vil revansjere seg for Vikings fiaskosesong. Det handler om at vi har en fastlegekrise i Norge, det handler om at vi har mangel på utdanning av leger i Norge. Halvparten av norske leger utdannes i utlandet. Det er ikke en god modell, det er ikke en bærekraftig modell, og det er ikke en modell som sikrer at vi får leger som er kjent med det norske helsevesenet, på best mulig måte. Det begrenser hvilke muligheter vi har til å forme medisinutdanningen på en måte som tar hensyn til den norske befolkningens behov, og det fører også til at en rekke dyktige medisinstudenter som er fra Rogaland og skal jobbe i Rogaland, må tilbringe en del år i Praha, Kraków eller Budapest før de får lov til å komme hjem og gjøre den legegjerningen de skal.

Målet for oss alle er å styrke den norske medisinutdanningen totalt sett. Uenigheten om tallgrunnlag, om hvor det her og nå er best å etablere studieplasser, om det er billigere eller dyrere i Stavanger, om det skal være den ene eller den andre modellen for å hente legestudenter hjem, eller om de skal utdannes i Bergen først og Stavanger etterpå, eller Stavanger først og Bergen etterpå – alle disse detaljene kan vi diskutere. Men hvis vi skal utdanne så mange leger på sikt som det vi trenger, er det ingen grunn til å tro at et stort universitet som Stavanger – der det allerede finnes et universitetssykehus som utdanner leger, i en region med betydelig helsefaglig kompetanse – ikke skal være med og dra det lasset i det lange løp. I det lange løp kommer vi ikke utenom å bryte det oligopolet som de fire eksisterende studiene har, og desentralisere legeutdanningen dit hen at også Stavanger får lov til å utdanne leger.

Så vi er allerede i dag klare til å støtte det representantforslaget som er kommet fra Kristelig Folkeparti, men vi ser selvfølgelig også veldig positivt på de signalene som kommer fra representanten Øvstegård og andre, om at det skal være mulig å vurdere dette videre dersom det i dag ikke får flertall.

Abid Raja (V) [11:02:34]: Venstre er bekymret for regjeringens og statsrådens manglende kommunikasjon med Universitetet i Stavanger i forbindelse med saken. Trolig er den manglende kommunikasjonen årsaken til det som kan framstå som en knute på tråden mellom Universitetet i Stavanger og regjeringen, for universitetet og departementet har til dels betydelig forskjellige vurderinger av kostnadene ved å opprette et medisinstudium i Stavanger.

Når det er så forskjellige vurderinger av kostnadene, burde det være en enkel oppgave for regjeringen og statsråden å gå i dialog, og være i dialog, med sin egen sektor og med universitetet, for å avklare hvilke elementer som skal inngå i en slik kostnadsvurdering, istedenfor å sitte og rett og slett oppjustere universitetets beregninger på en måte som universitetet selv overhodet ikke kjenner seg igjen i. Dessverre er denne dialogen ikke gjennomført, og det hersker derfor tvil om hva som er de faktiske – reelle – kostnadene. Vi må jo spørre statsråden hvorfor slik dialog ikke er holdt og gjennomført.

Venstre er kritisk til måten regjeringen har valgt å avlyse medisinutdanningen i Stavanger på i revidert budsjett for 2022. Vi vet at Norge trenger flere studieplasser innen medisin. Det er flere representanter som allerede har snakket godt om dette. Uavhengig av hvilken framgangsmåte man bruker for å oppjustere antallet studieplasser innenfor medisin i Norge, vil det selvfølgelig kreve investeringer. Da er det lurt å holde dørene åpne og ikke lukke dem igjen.

Universitetet i Stavangers foreslåtte konsept for etablering av minst 70 nye studieplasser i medisin framstår som gjennomarbeidet og kan settes i verk når utredningen er ferdig. Derfor har Venstre fremmet forslag. Vi står bak forslag om å fortsette utredningen av medisinutdanningen i Stavanger – ikke skrote det, som regjeringen har foreslått. En god utredning må til for å få et skikkelig beslutningsgrunnlag. Det velger regjeringen ikke å gå videre med.

Jeg vil benytte anledningen til å berømme Universitetet i Stavanger for å ha fått til et bredt samarbeid i regionen, både med kommunene, næringslivet og universitetssykehuset.

Jeg registrerer til slutt at Stavanger Arbeiderparti har sendt inn høringsinnspill til komiteen, uten at det har påvirket Arbeiderpartiets stortingsgruppe nevneverdig. Jeg synes det er synd, for hadde de støttet Venstres forslag, kunne det ha bidratt til å sikre nettopp det flertallet som Stavanger Arbeiderparti ber om.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:05:38]: Jeg ønsker først å svare ut det at Kristelig Folkeparti har sittet i regjering og ikke gjort noe. Jeg kan fortelle representanten som spurte, at det har vi virkelig gjort i regjering – og tapt.

235 000 pasienter venter i dag på fastlege. Det øker for hver dag. Mellom 40 og 50 pst. av dem vi tar imot av ferdigutdannede studenter, kommer fra utlandet. I tillegg foreslår regjeringen i sitt statsbudsjett at studenter som skal studere i utlandet, må betale mer av egen lomme når de må betale skolepenger i utlandet. Det betyr at vi heller ikke er sikre på om vi kan bruke den kapasiteten som vi per i dag har brukt i utlandet, og vi kan stille spørsmål ved om det er etisk riktig å bruke en så stor andel når veldig mange av de andre landene i Europa trenger de studentene selv. I tillegg bruker det norske helsevesenet utrolig mye penger på å få de studentene som har studert i utlandet, til å tenke «norsk» når de kommer hjem og skal jobbe i det norske helsevesenet.

Vi trenger faktisk en forpliktende plan for hvordan vi skal få flere studieplasser innen medisin i Norge. Så lenge vi holder på de fire universitetene som lobber til hver eneste benk i denne sal og sier at verden ikke vil stå til påske hvis vi utvider med ett universitet til, er det dette som er realiteten.

Den fagplanen som Stavanger universitet har lagt til grunn for en ny medisinerutdanning, har de også laget i fellesskap med medisinerstudentene, nettopp for å få et treffsikkert, moderne og innovativt studium, som kan være med og gi en sunn konkurranse innenfor universitetsvesenet.

Og det er faktisk sånn at mindretallet i Aune-utvalget og Grimstad-utvalget mener det er uheldig at enkelte utdanninger har vært begrenset til et fåtall av institusjonene, og sier at det faktisk hemmer kvalitetsfremmende konkurranse i sektoren. Er det noe vi trenger innenfor helsevesen og utdanning, er det nemlig å være innovativ og tenke nytt for å sikre at vi har den tjenesten i framtiden.

Derfor kom Kristelig Folkeparti med dette forslaget, for vi mener at vi har ikke mer enn tiden og veien for å utdanne nok folk til å være det helsevesenet som alle er glad i.

Statsråd Ola Borten Moe [11:08:35]: Noen av oss mener at handling er viktigere enn prat, og all den tid det er enighet i denne salen om flere medisinplasser for å utklarere et økende behov for leger, er det viktig hva vi faktisk gjør hvert år for å få produsert flere leger.

I fjor ga vi 15 plasser til Universitetet i Tromsø, og i år ga vi 30 nye – 45 til sammen på to år. Det er et viktig bidrag, og det er viktig at det kommer i nord, der legemangelen er størst. Det er også betydelig ledig kapasitet på våre andre fakulteter. Videre er det behov for å ta i bruk større deler av landet for å utdanne våre leger. Vi har allerede medisinutdanning i Stavanger, men vi mangler det i Innlandet, i Kristiansand og på deler av Vestlandet. Det kommer derfor til å være fokuset for denne regjeringen framover: å fortsette den opptrappingen av medisinutdanning som vi allerede er godt i gang med.

Det betyr at vi er nødt til å bruke ressursene på en mest mulig effektiv måte, sånn at vi får utdannet flest mulig leger for de ressursene vi samlet sett har. Da er det mye viktigere at vi får økt antallet studenter enn antallet fakulteter. Hvis man ser på medisinutdanningen, mangler det en del kritisk kompetanse innenfor basalfagene på utdanningssiden. Man sliter allerede ved de fire eksisterende fakultetene med å få på plass nok innenfor fysiologi, biokjemi og anatomi. Det er en del av faget som alle medisinstudenter må gjennom. Vi løser ikke det problemet med å opprette enda et fakultet, som er nødt til å trekke veksler på akkurat de samme begrensede fagressursene som Universitetet i Stavanger i så fall hadde måttet ta del i.

Jeg konstaterer egentlig at Stortinget er samlet og enig knyttet til utfordringsbildet, nemlig flere legestudenter i Norge. Så konstaterer jeg at noen er mer opptatt av at vi skal ha et visst antall fakulteter, enn av hvordan vi skal utdanne flest mulig leger og ta i bruk en størst mulig andel av landet for å få det til. Det mener jeg er feil retning å gå i.

Irene Ojala (PF) [11:17:20]: Jeg kom litt sent inn i debatten, og jeg har lyttet litt til den. Svaret jeg får på de fleste spørsmålene, er penger. Da kan man spørre: Hva var så spørsmålet?

Vi i Pasientfokus jobber for samarbeid, ikke konkurranse, og det må vi spesielt gjøre når det gjelder utdanning av leger og sykepleiere. Derfor mener vi i Pasientfokus at det haster å få utdannet flere leger og annet helsepersonell i Norge. Helst bør flere utdannes i distriktene, både for å ha praksis der og for å bli boende der.

Dagens praksis for å få utdannelser i Norge og det helseforetakene og kommunene gjør, konkurrere om utdanning og leger, fører til at vi i Norge bruker massevis av millioner på å leie inn utenlandske vikarer. I Finnmarkssykehuset f.eks. brukes mange vikarer. De kommer fra Sverige, fra Danmark og fra Tyskland. Andre kommer fra Finland, Nederland, Belgia, Polen, Portugal, Serbia og Russland. I dag tapper Norge andre land for arbeidskraft. Pasienter i Norge møter ofte leger som ikke forstår språket, pluss at vikarlønningene er svært høye.

Vi i Pasientfokus mener derfor det er bedre å satse på en utdanning i Stavanger og ikke la det konkurrere med utdanningen i Nord-Norge, for vi trenger jo over 400 nye leger i Norge. Jeg gjør som Bollestad og spør: Hva var spørsmålet? Svaret man får, er penger. Vi må tenke på pasientens beste. I Nord-Norge er det som sagt mye bedre at vi får leger utdannet i Stavanger som skjønner norsk, enn at vi får folk fra andre land som ikke skjønner hva vi snakker om.

Freddy André Øvstegård (SV) [11:19:53] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet om denne saken, som er et representantforslag hvor det foreslås å be regjeringen om å iverksette tiltak og fremme forslag som sikrer at voksne som ikke har fullført videregående opplæring, gis en reell rett til fullføring. Det skrives videre at det skal legges vekt på bedre samarbeid, økt fleksibilitet, bedre tilgjengelighet og større kapasitet.

Komiteen har avholdt skriftlig høring om saken, hvor det kom inn to høringssvar. Videre er komiteen enig med forslagsstillerne i at det er behov for å legge bedre til rette for at folk kan ta utdanning i voksen alder, og at dette gjelder både dem uten fullført videregående opplæring og dem som har fullført, men som kanskje trenger å få ny kompetanse.

På vegne av SV vil jeg si at forslaget reiser et viktig tema. Det er mange barrierer som hindrer voksne fra å fullføre videregående opplæring. I det hele tatt er utdanningssystemet vårt, særlig da videregående opplæring, fortsatt lite egnet for folk med familie eller andre forpliktelser. Et konkret eksempel på det er hvor vanskelig det er å bli lærling som voksen, på en lærlinglønn som ikke akkurat er tilpasset det å ha hus og familie.

Heldigvis har vi ordninger som Fagbrev på jobb, som også utvides, og det foregår mye annet arbeid på dette som SV støtter. Derfor mener vi det er naturlig å behandle dette i sin helhet når revidering av opplæringsloven kommer til våren, som bl.a. følger opp fullføringsreformen, og i forbindelse med stortingsmeldingen om kompetansebehov, som også skal ta opp en større kompetansereform. Da vil SV særlig ta til orde for å gjøre det reelt enklere å velge yrkesfag som voksen, å være lærling som voksen, og ikke minst ha et utdanningssystem som legger til rette for omstilling for å møte det grønne skiftet.

Norske fagarbeidere er i verdensklasse, og vårt konkurransefortrinn er nettopp kompetanse. Den kompetansen vil også være vårt konkurransefortrinn når vi skal omstille oss for å kutte utslipp og utvikle grønne arbeidsplasser videre. Her må vi sørge for at hele utdanningssystemet vårt trekker i samme retning, og det vil være noe av det viktigste for SV i behandlingen av de sakene som kommer framover.

Jorodd Asphjell (A) [11:22:36]: Først vil jeg takke forslagsstillerne for deres engasjement knyttet til styrking av voksnes muligheter til å ta videregående opplæring, og også saksordføreren, som har ledet saken på en god måte. Det gir oss og regjeringen en god mulighet til å svare ut et av regjeringens viktigste satsingsområder for denne perioden. Her er det mye godt arbeid som allerede er godt i gang, og det er viktig, ettersom vi ønsker å styrke denne retten og muligheten for voksne som står uten fag- eller svennebrev. Jeg vil spesielt vise til voksnes muligheter for å kvalifisere seg gjennom Fagbrev på jobb, som ble etablert i 2018. Det er et godt tiltak, men samtidig også et tiltak som bør videreutvikles, og som har befestet seg gjennom dette året. Det viser også antallet som har meldt seg opp. Det å ta fag- eller svennebrev er en viktig ordning for regjeringen, for partene i arbeidslivet og ikke minst for dem som har behov for å få en fagutdannelse. Nå er det bl.a. innført at fylkeskommunen skal rapportere hvor mange det er som melder seg opp til denne ordningen, og på den måten gi oss et godt grunnlag for hvordan ordningen virker per dags dato og ikke minst i framtiden.

Jeg vil også vise til modulforsøket, et forsøk med modulstrukturert fag- eller yrkesopplæring for voksne i noen lærefag. Det er også viktig for at ufaglærte som står i arbeid, og som kanskje er i fare for å miste arbeidet, får muligheten til å ta denne videreutdannelsen. Det er også viktig at dette tilbudet er fleksibelt, effektivt og tilpasset både opplæringsløp for den voksne, bedrifter og læringsinstitusjoner.

Stortinget vedtok i forbindelse med fullføringsreformen i 2018 en rett til å fullføre og bestå videregående opplæring for alle. Det er veldig viktig hvis vi skal utarbeide og utnytte den arbeidskraften vi har. Det gir også muligheten til å ta omvalg for ungdommer som har startet på en yrkesvei, men som har behov for å ta dette omvalget.

Regjeringen har varslet at man vil gjennomføre en bred kompetansereform for arbeidslivet. Det er kanskje den viktigste biten. Hvordan skal vi sørge for at vi har en sånn gjennomgang, og hvordan skal vi gjøre det sammen med næringslivet, slik at det er et trepartssamarbeid som kan gjøre dette på en god måte? Her er det viktig at alle instanser i samfunnet bidrar, både kommuner, fylkeskommuner og opplæringsinstitusjoner rundt omkring, og på den måten sørger for at vi får flere fagarbeidere som styrker konkurransekraften i næringslivet, og også styrker kvaliteten i alle våre velferdstjenester i tiden framover.

Margret Hagerup (H) [11:25:44]: Norsk næringsliv har et skrikende behov for kompetanse på alle nivå, og kompetansepolitikken blir viktig i årene framover. Regjeringen Solberg la grunnlaget for livslang læring gjennom Kompetansereformen – Lære hele livet og Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden, nettopp for å sikre flere voksne grunnleggende utdanning og kompetanse tilpasset arbeidslivets behov. Det er bra at komiteen er såpass samstemte om at vi skal fortsette dette arbeidet.

Nesten 600 000 voksne i alderen mellom 25 og 59 år har ikke fullført videregående og mangler dermed billetten til videre utdanning og kompetanseheving. Men de har ofte verdifull kompetanse etter mange år i arbeidslivet, noe som kalles realkompetanse. Verdien av realkompetanse er stor. Den er imidlertid ikke lett å omsette, men desto viktigere å verdsette. Vi trenger derfor en bredere tilnærming til kompetansebegrepet. For hvis vi kun skal snakke om den formelle delen av kompetansen, utelukker vi en stor del av befolkningen og den kompetansen som allerede ligger der, og det er et dårlig utgangspunkt for å skulle lære hele livet.

Gjennom prosjektet Balansekunst har Tormod Skjerve i Virke, sammen med partene i arbeidslivet, utviklet en egen metode for å sette ord på og såkalt oversette den kompetansen som bygges opp i arbeidslivet gjennom det daglige arbeidet. Dette arbeidet må fortsette, for ved å beskrive den realkompetansen som bygges opp i arbeidslivet, kan den lettere brukes i andre deler av arbeidslivet og også gjennom det formelle utdanningssystemet. Dette kan for noen være et springbrett videre til fagbrev eller høyere utdanning. For andre kan det bli en verdsettelse og anerkjennelse av den kompetansen de allerede har.

Som godt voksen ser jeg at den kompetansen jeg har tilegnet meg gjennom arbeidslivet, er minst like viktig som teorien fra skolebenken. Det er summen av teori og praksis som vil gi store muligheter i morgendagens arbeidsliv, men da må skolesystemet gjøre dette mulig.

Gjennom regionreformen er fylkeskommunens ansvar for kompetansepolitikken forsterket. Framover må vi i større grad klare å se behov, etterspørsel og system på tvers av forvaltningsnivåer og regioner for å finne de gode løsningene som både passer den enkelte og arbeids- og næringslivet. For arbeids- og næringslivet er det viktig at ansvarsfordelingen er tydelig avklart, og at det utvikles enklere måter for å få en oversikt over det tilbudet som finnes i dag.

For arbeidstakere i 40–50-årsalderen kan det være utfordrende å sette seg på skolebenken igjen, spesielt hvis opplegget er for likt den skolen de droppet ut av da de var unge voksne. Da må dagens skolesystem utfordres, og det må stimuleres til mer fleksible modeller, som en eksempelvis har på Åkrehamn vidaregåande skole. Der kan folk søke på en fredag og starte på en mandag, samtidig som en er yrkesaktiv, har en familie og fortsetter livet som en lever. Det er framtidens skole for voksne.

Jeg tar opp forslaget som Høyre har sammen med Fremskrittspartiet og Venstre.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:28:56]: Jeg har lyst til å starte med å trekke opp et viktig skille mellom Høyre og Senterpartiet. Fokuset til Høyre om at ni av ti skal fullføre videregående, er feilslått. Senterpartiet mener alle unge bør få muligheten til å kvalifisere seg for arbeid. Likevel gikk Høyre til valg høsten 2021 på at ni av ti skulle fullføre videregående skole.

Stortinget har alt vedtatt fullføringsrett og rekvalifiseringsrett. Nå skal dette bli satt ut i livet i praksis. Fylkene får en stor oppgave med å løse dette, og det vil bli ulike løsninger rundt om basert på behovene til elevene, skolene og regionene de er i. Vi må både klare å stille krav og ha forventninger samtidig som vi innretter ordninger så det er mulig for elever med ulike forutsetninger å kvalifisere seg for jobb, unge som voksne.

Høyre breier seg i innstillingen med mye politikk det er tverrpolitisk enighet om. Forslaget de fremmer, slår i hovedsak inn åpne dører. Samtidig ytrer de en viss utålmodighet – det er opposisjonens kort når de vet det er arbeid på gang. Statsråden gjør godt rede for regjeringens arbeid med både Fagbrev på jobb, forberedende opplæring for voksne, modulforsøk hos HK-dir, Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, nye læreplaner for voksenopplæring og forberedende voksenopplæring, treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling og kompetansereform for arbeidslivet, som er varslet i utsynsmeldingen som kommer til våren, for å nevne noe.

Vi er ikke i mål med kompetansepolitikken, men Høyre må ikke få for seg at det må til mer høyrepolitikk for å sette Stortingets vilje ut i livet. Tvert imot, med tillitsreform, partssamarbeid og fotfolket i fokus, er det Senterpartiet og Arbeiderpartiet, med tillits- og folkevalgte i hele landet som best vil få til bedring i praksis. Vi skal anerkjenne, verdsette og synliggjøre eksisterende kompetanse og arenaer for kompetanseheving. Kompetanse, høy grad av tillit og lav forskjell mellom folk og landsdeler har vært nøkkelen til suksess for Norge i lang tid. Det prioriterer Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen særlig i møte med dyrtiden og krigen i Europa.

Liv Gustavsen (FrP) [11:31:33]: Behovet for rett kompetanse i norsk næringsliv er stort. Som forslagsstillerne så rett skriver, viser Navs bedriftsundersøkelse at norske virksomheter mangler 70 000 ansatte. Å få tak i dem med rett kompetanse er vanskelig.

Som politikere må vi bruke de verktøyene vi har for å legge til rette for og få økt kompetansen i den aldersgruppen av befolkningen som ikke har videregående opplæring. Vi mener forslaget vil åpne dørene for mange voksne som ønsker å fullføre videregående skole. Skal vi lykkes med å hjelpe næringslivet med å få på plass relevant og riktig kompetanse, må vi legge til rette for at man skal lære hele livet. Å innføre som en rettighet at voksne som ikke har fullført videregående opplæring, gis en reell mulighet til å fullføre, vil være et skritt i riktig retning for at ingen skal gå ut på dato – uavhengig av om man har fullført videregående eller ikke.

Næringslivet trenger arbeidskraft, og samfunnet trenger at flere er i arbeid. Arbeidsmarkedet skriker etter kompetanse. Nå har vi muligheten til å sikre oss den kompetansen ved å gi flere mulighet til å fullføre videregående skole

Hege Bae Nyholt (R) [11:33:11] (komiteens leder): For en del tiår siden var det fullt mulig å endre voksenlivet uten å ha fullført videregående skole. En del reiste til sjøs, noen begynte i industrien, i firmaer, i butikk eller kanskje på kontor, og lærte seg faget gjennom å jobbe. En del jobbet seg oppover i systemet. Jeg har opptil flere i egen familie og omgangskrets som hatet livet bak pulten, men som endte opp som sjef for eget firma. Det var også mange som hadde et helt arbeidsliv uten formelle papirer på kompetansen, men som levde godt med det.

I dag er det annerledes. Jobbmarkedet er annerledes. Formell kompetanse vektlegges, og det er nesten ingen jobber for dem som ikke fullfører videregående skole.

Mange er utenfor arbeidslivet. Kompetansen og graden av tilknytning til arbeidslivet er blant de største kildene til økende forskjeller i Norge. Derfor er det også viktig at disse har muligheten til å fullføre enten videregående skole eller å ta et fagbrev, gjerne som Fagbrev på jobb. Jeg har flere kollegaer som har gjort det. Det gjør noe med både stoltheten og tryggheten i yrket.

Det er altså en mismatch mellom dem som står utenfor arbeidslivet, og det arbeidslivet trenger. Ikke alle kan gå inn i 100 pst. jobb, men mange kan jobbe. For oss som samfunn har vi alt å tjene på å sikre at de som i en eller annen grad har et ønske om og en mulighet til å stå i arbeidslivet, får muligheten til det.

Rødt deler SVs syn på at dette er lurt å gjøre i en større sammenheng, og derfor har vi også valgt å gå inn i SVs merknad om å behandle disse spørsmålene i sin helhet i forbindelse med revidering av både opplæringsloven og fullføringsreformen, og ikke minst i stortingsmeldingen om framtidig kompetansebehov, som er varslet å komme våren 2023.

For Rødt er dette et viktig politisk tema, og for samfunnet er det helt avgjørende at vi finner gode løsninger og viderefører de løsningene vi har i dag, og som fungerer.

Abid Raja (V) [11:35:35]: La meg begynne med å takke Høyre for å sette en viktig sak på dagsordenen. Venstre og Høyre er helt enige om betydningen av å styrke det videregående opplæringstilbudet for voksne.

Fullføringsreformen, som ble lagt fram av Guri Melby i Solberg-regjeringen, er en historisk utvidelse av retten til videregående opplæring. Reformen vil bidra til at flere kan fullføre og bestå, fordi de har en rett til det. Ifølge SSB har 480 000 personer i alderen 25–59 år ikke fullført grunnskole eller videregående opplæring. Dersom retten til å fullføre skal bli en reell rettighet for alle, i alle aldre, må det tenkes nytt om videregående opplæring for voksne. Venstre mener det må legges til rette for et fleksibelt utdanningstilbud som er tilpasset hverdagen. Da må det være mulig å fullføre videregående opplæring mens man er i jobb og har familie. Det fordrer at vi tør å ta debatten også om innholdet i opplæringen.

I Venstres alternative statsbudsjett, som ble presentert i dag, foreslår vi å finansiere de tiltakene som er vedtatt i fullføringsreformen. Det inkluderer retten til å ta nytt fagbrev, utvidelse av oppfølgingstjenesten, tettere oppfølging, ekstra skoleår for dem med svakt grunnlag, innføringsfag og forebygging av psykiske plager.

Venstre er kritisk til at regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2023 gjør flere grep som nedprioriterer kompetansepolitikken. Dette kan bremse opp nødvendig omstilling. Det kuttes bl.a. i midlene til Kompetansepluss, som legger til rette for at voksne i arbeid kan få opplæring i grunnleggende ferdigheter, og i forsøkene med modulbasert videregående opplæring for voksne. Venstre foreslår å opprettholde støtten til disse tiltakene i vårt alternativ.

Kunnskap og kompetanse vil være avgjørende i omstillingen til et grønnere og mer bærekraftig samfunn. Kompetansekravene i arbeidslivet øker, og det er særlig viktig å heve kompetansen blant personer uten eller med lite formell utdanning. Derfor må vi holde trykket oppe på kompetansepolitikken, ikke svekke den, slik regjeringen gjør.

Statsråd Tonje Brenna [11:38:18]: La meg begynne med å takke for et viktig og godt forslag, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak og fremme forslag som sikrer at voksne som ikke har fullført videregående opplæring, gis en reell rett til fullføring av videregående skole. Det skal legges vekt på bedre samarbeid mellom stat, fylke og næringsliv, økt fleksibilitet i tilbudene og bedre tilgjengelighet og større kapasitet.»

Jeg er ikke uenig i noe av dette. Dette gjør vi, og det kommer vi til å fortsette å gjøre.

I 2022 var det ca. 480 000 voksne som ikke hadde fullført videregående opplæring. Dette tallet har dessverre vært stabilt over mange år. Det vil vi gjøre noe med, og det viser vi med vårt budsjettforslag for neste år. Regjeringen foreslår en samlet økning på 330 mill. kr til tiltak for at flere skal fullføre videregående opplæring.

Regjeringen foreslår 61 mill. kr til å legge til rette for en rekke endringer i opplæringsloven, som vi tar sikte på å fremme våren 2023. Lovendringene skal bidra til økt fullføring og kvalifisering. Det omfatter bl.a. rett til særskilt norskopplæring og en plikt for kommunene og fylkeskommunene til å sørge for rådgivning til voksne i grunnopplæringen. I tillegg foreslår regjeringen å videreføre tilskuddene som skal finansiere en rett til å fullføre videregående opplæring og en rett til en yrkesfaglig rekvalifisering. Dette vil til sammen utgjøre rundt 450 mill. kr i 2023.

Én ting er å styrke voksnes rettigheter til opplæring. Like viktig er det å etablere tilbud som er både attraktive og reelt tilgjengelige for voksne. Situasjonen for voksne er ofte annerledes enn det den er for elever i ordinær utdanning. Vi foreslår derfor å styrke fylkeskommunenes mulighet til å tilby flere voksne Fagbrev på jobb med 60 mill. kr, en økning på 14 mill. kr fra 2022. Vi vil også se på muligheten for å få flere utenfor arbeidslivet til å kunne benytte ordningen. Dette gjør vi sammen med Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og vi følger også tett opp av hvem og hvordan Fagbrev på jobb benyttes, sånn at vi kan lære og utvikle det tilbudet underveis.

Modulforsøket har vært viktig og så vellykket at fra 2023 vil det bli hovedmodell for voksne fra høsten 2024. I tillegg har jeg bedt Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse og Utdanningsdirektoratet om i fellesskap å vurdere annet støttemateriell som må på plass for å få en god implementering av modulisert opplæring som hovedmodell.

Tilgang på kompetanse er avgjørende for framvekst av nye næringer, men det er også nøkkelen til veldig mange ulike goder vi har i samfunnet vårt. Derfor vil vi, sammen med arbeidslivets parter og alle som jobber med utdanning på et eller annet nivå, sørge for at vi i det videre klarer å løse det vi alle er ute etter, å sørge for at flere voksne får mulighet til å få formell kompetanse blant dem som ikke har det allerede.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:49:47]: Alle fortjener utdanning og tilgang til kunnskap og kompetanse. Det er den sikreste investeringen vi som samfunn kan gjøre, og den investeringen gir alltid avkastning – for hvert enkelt menneske, for arbeidslivet og for oss som samfunn.

Fullført og bestått videregående opplæring er, for de aller fleste av oss, nøkkelen til et godt og givende liv med aktiv deltakelse i arbeids- og samfunnslivet. Det er ledige jobber og mangel på kompetanse i hele landet. I distriktene er det ikke mangel på arbeidsplasser som bremser vekst og utvikling; det er mangel på folk og mangel på kompetanse.

Som samfunn er det en av våre absolutt viktigste oppgaver i tiden som kommer å sørge for at de som står utenfor arbeidslivet, får en sjanse til å komme innenfor, og da trenger de tilgang til utdanning. En annen, og like viktig, oppgave er at de som er i arbeid, men som trenger mer – eller annen – kompetanse, får tilgang til utdanningssystemet.

Poenget er at døren til utdanningssystemet vårt – til mer kunnskap, mer kompetanse – alltid må være vidåpen, og den må gjelde for alle. Døren må være åpen, og muligheten til å delta i videregående opplæring må være reell for alle, uavhengig av alder, bosted, livssituasjon og kunnskapsnivå. Det er en forutsetning for at vi skal lykkes i tiden som kommer, med økte krav, økt omstillingstakt og økt mangel på kompetanse, og det samtidig som fødselstallene synker og ungdomskullene blir mindre.

Reell tilgang til videregående opplæring for voksne betinger at vi ser på opplæring som en dynamisk aktivitet, ikke som et bygg der dørene er åpne fra åtte til fire. Noe annet som er viktig, er at hver enkelt blir tatt på alvor og får sin realkompetanse vurdert, slik at riktig dør på riktig nivå i utdanningssystemet åpnes. En forutsetning er at fleksibiliteten er stor. I det øyeblikk behovet for kompetanse dukker opp, eller evnen, lysten og motivasjonen for utdanning er til stede, må døren åpnes, uavhengig av tid på året og hvor du bor.

Med de digitale mulighetene vi har nå, som stadig er i utvikling, bør ikke bosted begrense mulighetene til valg av eller tilbud om fag. En kombinasjon av fysisk undervisning på nærskolen, tilstedeværelse på nærskolen med digital undervisning fra en annen skole og modulbasert fysisk undervisning på skoler kan gi alle tilgang til alle fag som tilbys i norsk videregående opplæring. Det det krever, er fleksibilitet og vilje til å ta de grep som trengs lokalt, på hver enkelt skole, i tillegg til utstrakt samarbeid mellom skoler og mellom skoler og næringslivet. Høyre prioriterer kunnskap og kvalitet i skolen. Vi prioriterer også en skole som er tilgjengelig for alle gjennom hele livet.

Elise Waagen (A) [11:53:08]: Min bestefar vokste opp på et lite småbruk ved havet. Han fikk sju år med skolegang, men han fikk allikevel en fast jobb på meieriet og tilbrakte hele sitt arbeidsliv der.

Historien om min bestefar er ikke unik. Jeg tror de fleste av oss kjenner seg igjen, enten det gjelder foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som fikk en fast jobb, fikk muligheten og fikk trygghet i hverdagen sin. Jeg er sikker på at hvis min bestefar skulle komme fersk inn i arbeidslivet i dag, så hadde det nok vært enda mer oppoverbakke i det å få seg en trygg, fast jobb. Arbeidslivet er endret, og det stilles andre krav i dag.

På mange måter er det bra at vi har et høyt kompetent arbeidsliv, men det stiller også krav til politikken, og det stiller krav til oss. Det betyr at det fortsatt er mange som ikke har fått muligheten til å fullføre videregående opplæring, eller som har blitt stående igjen på perrongen. 480 000 har ikke fullført videregående opplæring som voksne. Representantforslaget fra Høyre i dag er på mange måter også en anerkjennelse av at den politikken de førte i åtte år, ikke nådde i mål. På mange måter trenger vi fortsatt å gjøre mer for å inkludere flere i arbeidslivet og sørge for at flere får den kompetansen de trenger for å få en trygg, fast jobb.

Norsk arbeidsliv og samfunnsliv endres raskt, og de fleste av oss må kanskje bytte jobb flere ganger, og grunnlaget for velferden vår er nettopp et høyt kompetent arbeidsliv. Skal vi sørge for at folk har en reell mulighet, handler det om å kunne kombinere det å hente i barnehagen, kjøre på fotballtrening og å være på jobb fra åtte til fire. Da må vi jobbe annerledes. Og det gjør regjeringen. Vi følger opp fullføringsreformen. Tilskuddet til Fagbrev på jobb er etablert og er også opptrappet i neste års budsjett.

Når representanten fra Høyre tegner et bilde av at vi ikke prioriterer bransjeprogram, er det feil. Det ble nettopp utlyst 94 mill. kr til bransjeprogram i elleve ulike bransjer. Bransjeprogrammene som er foreslått avviklet på neste års budsjett, er bransjeprogram som var tilknyttet pandemien.

Regjeringen jobber nå med en kompetansereform for arbeidslivet. For Arbeiderpartiet handler det om å gi mulighet til å ha en trygg, fast jobb også i et arbeidsliv i endring. Det handler om å skape bedre resultater for arbeidslivet, det å kunne investere i de ansatte, men det handler først og fremst om å invitere flere inn i å ha en trygg, fast jobb.