Første visepresident Svein Harberg [10:05:49]: Et av de viktigste trekkene ved et velfungerende demokrati er frie valg. I Norge gjennomføres det frie og hemmelige valg, og det er høy tillit i befolkningen til gjennomføringen av valget. Vi har – og kan være stolte av – et velfungerende og godt demokrati.

Dette er imidlertid en tillit vi politikere ikke må ta for gitt. Valglovutvalget, som leverte sin NOU våren 2020, har gjennom sitt arbeid gitt et viktig bidrag til fornyelse av lovverket for å sikre gode rammevilkår for demokratiet også i kommende år. Stortinget vedtok med dette som bakgrunn i juni i år en ny § 72 i Grunnloven, med nye bestemmelser for oppnevning av riksvalgstyre.

Tidligere har riksvalgstyret blitt oppnevnt av Kongen i statsråd. Nå er denne myndigheten flyttet fra regjering og konge til Stortinget. Dette er bl.a. begrunnet med verdien av at det står et flertall i Stortinget bak oppnevningen, samt at behandling i Stortinget kan være gjenstand for en offentlig debatt.

Det følger av den nye § 72 i Grunnloven at riksvalgstyret skal ha fem medlemmer, og at lederen av styret og to av medlemmene skal være dommere. Medlemmene i utvalget kan ikke være en del av det folkevalgte apparatet på noe nivå.

Presidentskapet har lagt vekt på å finne kandidater med kvalifikasjoner og erfaring som gjør dem i stand til å utføre de viktige oppgavene på en god måte. Samtlige partigrupper på Stortinget er invitert til å fremme forslag til kandidater. Dommerforeningen har formidlet navn på dommere som har sagt seg villige til å påta seg verv i riksvalgstyret. Alle de foreslåtte dommerkandidatene er erfarne jurister med meget relevant bakgrunn. De øvrige kandidatene er erfarne politikere med solid erfaring og kompetanse.

Et samlet presidentskap fremmer, på bakgrunn av de innkomne forslagene, innstilling på lagdommer Ørnulf Røhnebæk som leder, samt Kristel Heyerdahl og Aksel-Bernhard Berggren som medlemmer med dommerbakgrunn. Som øvrige medlemmer innstiller presidentskapet på Jette Christensen og Jan Petersen. Som varamedlemmer foreslås Eva Lian, Finn Egil Holm, Lars Magnus Bergh, Anne Cathrine Haug-Hustad og Lisa Rosendal Bech.

Det følger av Grunnloven at nærmere bestemmelser om riksvalgstyret reguleres i lov. Dette vil bli fulgt opp i den varslede proposisjonen, der regjeringen følger opp Valglovutvalgets forslag til endringer i valgloven.

Første visepresident Svein Harberg [10:09:15]: Denne saken gjelder endringer i lov om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, altså NIM-loven, EOS-kontrolloven og lov om Stortingets ombudsnemnd for Forsvaret. Endringene er presidentskapets oppfølging av Stortingets vedtak 18. mai 2021 hvor presidentskapet ble bedt om å følge opp forslag fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon, Harberg-utvalget, i Dokument 21 for 2020–2021 kapittel 6 og 25. mai 2021 om en evalueringsrapport om NIM utarbeidet av Agenda Kaupang i Dokument 19 for 2020–2021. I denne innstillingen behandles også representantforslag fra Bjørnar Moxnes og Seher Aydar om å gi Forsvarets ombudsnemnd innsynsrett i gradert informasjon, Dokument 8:7 L for 2022–2023.

Forslagene til lovendringer har vært ute på høring. NIM, EOS-utvalget, Stortingets ombudsnemnd for Forsvaret, Sametinget og Justis- og beredskapsdepartementet innga høringsinnspill, og disse følger som vedlegg til innstillingen.

Presidentskapet følger opp forslaget om at Stortingets eksterne organer bør ha en mest mulig ensartet regulering og innstiller på at NIMs virksomhet i sin helhet reguleres i lov, og at dagens instruks oppheves. Det gjør det nødvendig å «smelte sammen» de to dokumentene som hittil har regulert virksomheten.

De viktigste endringene i NIM-loven er at institusjonens navn formelt endres til «Norges institusjon for menneskerettigheter», og at institusjonens direktør oppnevnes av styret og ikke av Stortinget, som er ordningen i dag. Det følger av dette justeringer av øvrige bestemmelser i loven som gjelder forholdet mellom ansettelsesmyndighet og direktør. Det foreslås en justering av bestemmelsen om adgang til gjenoppnevning av styremedlemmer, endringer i økonomireglement og bestemmelsen om personalreglement. Det foreslås at NIM – på lik linje med de øvrige eksterne organene – har mulighet til å avgi særskilte meldinger, men som den klare hovedregel forutsettes det at rapporteringen til Stortinget skjer gjennom den faste årsmeldingen.

Når det gjelder endringer i EOS-kontrolloven, foreslår presidentskapet tilsvarende endringer av funksjonstid i utvalget og at utvalget ansetter leder. Som for NIM-loven foreslås også endringer i bestemmelsene om personalreglement og økonomireglement, i tillegg til en ny bestemmelse om behandling av personopplysninger. Enkelte bestemmelser om behandling av personopplysninger er allerede i dag nedfelt i EOS-kontrolloven. Presidentskapet ser det likevel i lys av rettsutviklingen – og for at det ikke skal kunne reises tvil om utvalgets rettsgrunnlag for å behandle personopplysninger – hensiktsmessig at det også i EOS-kontrolloven tas inn en generell bestemmelse som uttrykkelig regulerer utvalgets behandling av personopplysninger. Presidentskapet ønsker å presisere at dette ikke innebærer at EOS-utvalget gis noen utvidet innsynsrett sammenlignet med det som allerede følger av gjeldende EOS-kontrollov.

Som nevnt innledningsvis foreslår presidentskapet også enkelte endringer i lov om Stortingets ombudsnemnd for Forsvaret, forsvarsombudsloven. For det første foreslås det en mindre redigering av §§ 4 og 14 om dokumentoffentlighet. Dette gjøres for å oppnå bedre samsvar med tilsvarende bestemmelser i lovene for Stortingets øvrige eksterne organer. Presidentskapet mener det er ønskelig med en mulighet for toinstansbehandling av begjæringer om dokumentinnsyn i organer som ledes av et kollegialt organ.

Alt jeg hittil har omtalt, er i innstillingen fremmet av et samlet presidentskap.

Presidentskapets flertall foreslår videre endringer i lovens bestemmelse om tilsyn i § 4. Forsvarsombudsnemnda har i sitt høringsinnspill argumentert for at Harberg-utvalgets forslag til utforming av denne bestemmelsen bør legges til grunn. Utenriks- og forsvarskomiteen endret ved komiteens behandling av utvalgets forslag, i Innst. 506 L for 2020–2021, nemndas informasjonstilgang til å stoppe ved «BEGRENSET», noe Stortinget vedtok. Ombudsnemnda mener dette har redusert deres tilgang til nødvendig informasjon ved tilsyn og ber om at tilgangen økes. Tilsvarende er foreslått i representantforslag fra Bjørnar Moxnes og Seher Aydar fra Rødt, om å gi Forsvarets ombudsnemnd innsynsrett i gradert informasjon, Dokument 8:7 L for 2022–2023. Også her tas det til orde for at lovens § 4 om tilsyn endres i tråd med det som var foreslått av Harberg-utvalget i Dokument 21 for 2020–2021.

Presidentskapets flertall viser til at ombudsnemndas tilgang på informasjon må stå i forhold til den funksjon som nemnda skal ivareta. Det foreslås derfor at nemndas rett til innsyn i dokumenter i utgangspunktet gjelder opp til og med sikkerhetsgraden «KONFIDENSIELT». Dersom nemnda etterspør opplysninger eller dokumenter som er gradert høyere enn «KONFIDENSIELT», skal Forsvaret gjøre en konkret vurdering av om innsyn kan gis og opplysninger nedgraderes i lys av ombudets ansvar etter § 1.

Det foreslås videre at nemnda i samme utstrekning gis tilgang til steder under Forsvarets kontroll, med mindre tungtveiende sikkerhetsmessige hensyn gjør at tilgang ikke skal gis. Det presiseres at Forsvaret skal tilrettelegge for at nemnda gis slike opplysninger og slik tilgang som er nødvendig for at Ombudsnemnda skal kunne ivareta sine oppgaver etter loven. Flertallet understreker videre at det er en selvsagt forutsetning at sikkerhetsgradert informasjon behandles etter gjeldende regler og kun skal være tilgjengelig for personer som er sikkerhetsklarert og autorisert for tilgang til slik informasjon, og som i tillegg har et tjenstlig behov for opplysningene.

Presidentskapets mindretall, representanten fra SV, fremmer forslag om at det i § 4 skal gis tilgang til informasjon uten hinder av taushetsplikt eller gradering.

Presidentskapets innstilling er forelagt kontroll- og konstitusjonskomiteen, der Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet slutter seg til flertallet i presidentskapet, og Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre støtter presidentskapets mindretall.

Even Eriksen (A) [10:16:11]: Takk til forrige taler for en god redegjørelse for prosessen og presidentskapets innstilling i saken. Ettersom saken har vært i kontroll- og konstitusjonskomiteen for uttalelse, ønsker jeg å kommentere noe av det komiteen har uttalt seg om, nemlig Forsvarets ombudsnemnds innsynsrett i gradert informasjon.

Nemndas innsynsrett har en historie verdt å nevne. Harberg-utvalget kom med en tilråding til formulering til lovens § 4 med en vid og uhindret tilgang både til informasjon og til fysiske steder. Den ble omformulert av et flertall i utenriks- og forsvarskomiteen under behandlingen i Stortinget i forrige periode og var en innskrenkning av ombudets formelle kompetanse som brøt med langvarig praksis.

Tidligere i vår behandlet vi innberetningen fra Stortingets ombudsnemnd for Forsvaret for 2021. Det var i forbindelse med denne behandlingen kontroll- og konstitusjonskomiteen ble gjort oppmerksom på at innskrenkningen virker inn på nemndas mulighet til å kunne utføre sine oppgaver i tråd med lovens formål. Jeg vil sitere en enstemmig komité:

«Komiteen støtter at lovens § 4 vurderes endret (…). Komiteen understreker at nemndas innsynsrett må gi nemnda tilgang til den informasjon som er nødvendig for at de kan utføre sine oppgaver etter loven, og bygge på forutsetningen fra det tverrpolitiske Harbergutvalget om at det er kontrolløren, og ikke den kontrollerte, som må definere hva man i sitt oppdrag trenger innsyn i (…).»

Det kan ikke bli tydeligere enn dette. Det samme vil man se av det kontroll- og konstitusjonskomiteens flertall uttaler til denne saken:

«Flertallet viser til at den foreslåtte utvidelsen av Forsvarsombudets innsynsrett i større grad vil bidra til å gi nemnda tilgang til den informasjonen som er nødvendig for at de kan utføre sine oppgaver etter loven. Flertallet viser også til presidentskapets merknad om at

‘[d]et forutsettes at Stortinget orienteres dersom nemnda møter utfordringer knyttet til å få tilgang til informasjon som er nødvendig for at nemnda skal kunne ivareta sine oppgaver.’»

La meg følge opp komiteens tydelighet med å være krystallklar på Arbeiderpartiets og flertallets vegne. For oss har det vært viktig å få på plass et bredt flertall og et forlik på Stortinget som sikrer en forutsigbar og varig utvidet innsynsrett for forsvarsombudet, slik at ombudet kan ivareta sine oppgaver i tråd med lovens formål. Viser det seg, f.eks. gjennom en innberetning til Stortinget, at begrensningen i innsynsretten fortsatt vanskeliggjør ombudets arbeid, er Arbeiderpartiet og flertallet klare til å se på loven på nytt.

Femte visepresident Ingrid Fiskaa [10:19:20]: I denne innstillinga er det einigheit om det aller meste, og det er stort sett snakk om mindre endringar og justeringar i lovtekstane. Eg skal difor konsentrera meg om det som det er ueinigheit om, nemleg Ombodsnemnda for Forsvarets tilsynsfunksjon og deira tilgang på informasjon i Forsvaret.

I førre periode vedtok Stortinget ei tydeleg innstramming i Ombodsnemndas tilgang på informasjon, noko som ikkje var i tråd med det som var intensjonen og forslaget frå det tverrpolitiske utvalet som gjorde ei utgreiing av Stortingets kontrollfunksjon, det såkalla Harberg- utvalet.

Informasjonstilgangen for Ombodsnemnda blei den gongen sett på det lågaste nivået for sikkerheitsgradering – «BEGRENSET». Denne innsnevringa har allereie vist seg nettopp å avgrensa nemnda sin funksjon som kontrollorgan på vegner av Stortinget, noko som blei illustrert ved nemnda sitt fyrste tilsyn etter at dagens lov blei vedteken, der personell som var involverte i eit tilsyn, kjente seg usikre på kva slags opplysningar dei kunne dela med nemnda.

Presidentskapets fleirtal føreslår at innsynsretten no blir heva til neste nivå, «KONFIDENSIELT», slik at Ombodsnemnda no vil få ein vidare tilgang på informasjon for å utøva tilsynsfunksjonen sin. Det er positivt. Samtidig er dette framleis eit godt stykke frå det som var praksis tidlegare, og altså Harberg-utvalets intensjon og forslag, nemleg at det er kontrolløren, og ikkje den kontrollerte, som skal definera kva ein treng innsyn i. Over sikkerheitsgradering «KONFIDENSIELT» er det to nivå til som Ombodsnemnda i utgangspunktet ikkje vil ha tilgang til.

Me er alle einige om at Ombodsnemnda bør vera tilbakehalden med å be om høgt graderte opplysningar, og at graderte opplysningar skal behandlast etter gjeldande reglar og berre vera tilgjengelege for personar som er sikkerheitsklarerte og autoriserte for tilgang til slik informasjon, og som har eit tenestleg behov for desse opplysningane. Men sikkerheitsgraderte opplysningar bør i utgangspunktet ikkje vera utanfor Ombodsnemndas rekkjevidde så lenge det er relevant for arbeidet dei skal gjera. Kva slags opplysningar nemnda skal ha tilgang på, er nemleg allereie definert i lova til å vera det som gjeld Ombodsnemndas arbeidsområde, som er å fremja og verna rettane og interessene til Forsvarets tilsette. Det er altså ikkje snakk om ein vid innsynsrett på alle Forsvarets område, verken fysiske plassar eller typar av informasjon.

Når fleirtalet føreslår å presisera og understreka dette utover det som allereie står i lovteksten, at informasjonstilgangen gjeld på Ombodsnemndas ansvarsområde, kan det føra til ei utilsikta innsnevring av Ombodsnemndas moglegheit til å utføra oppgåvene sine. Mindretalsforslaget som eg legg fram i dag, gjer det tydeleg at det er Ombodsnemndas arbeidsområde og ikkje sikkerheitsgradering av opplysningane eller stadene som skal avgrensa Ombodsnemndas tilgang på informasjon.

Ombodsnemnda har mandatet sitt direkte frå Stortinget, og det vil vera både prinsipielt og praktisk problematisk dersom Forsvaret eller regjeringa får avgjerande innverknad over korleis Stortinget sin kontrollfunksjon blir utøvd. I tillegg til å vera ei sak om Forsvarsnemndas moglegheit til å utøva tilsynsoppgåvene sine, som ein har ein del eksempel på at trengst, er dette òg ei sak som handlar om maktfordelinga mellom Stortinget og regjeringa.

Med det tek eg opp forslaget frå mindretalet i innstillinga.

Grunde Almeland (V) [10:24:03]: Venstre støtter presidentskapets mindretall, ved femte visepresident Ingrid Fiskaa, i denne saken og ønsker altså at loven endres tilbake til det som var i tråd med Harberg-utvalgets opprinnelige forslag, og i tråd med det som har vært lang og fast praksis på området.

Som det er blitt sagt flere ganger: Da ny lov for Ombudsnemnda ble vedtatt, var det altså en kraftig innstramming i hva nemnda hadde hatt tilgang til, sammenlignet med tidligere. Den innberetningen vi i kontroll- og konstitusjonskomiteen fikk fra Stortingets ombudsnemnd for Forsvaret for 2021, viste tydelig at dette hadde konsekvenser for Ombudsnemndas ivaretakelse av de sentrale oppgavene og det mandatet som de er gitt fra Stortinget.

Vi er kommet i en situasjon der det er den det utføres tilsyn med, som skal vurdere om det er greit at den som utfører tilsynet, skal få de nødvendige opplysningene for å gjøre sitt virke. Det er også relevant i denne sammenheng å påpeke at det er Forsvaret selv som setter graderingsnivå i de ulike sakene, og det gjør nettopp denne saken ganske vesentlig.

Av flertallet i denne saken blir det ikke tilstrekkelig underbygd hvordan opplysninger som er relevant for Stortingets kontroll og personellets rettigheter, avgrenser seg til det forslaget de nå har til graderingsnivå. Det er en begrunnelse jeg gjerne skulle ønske også kom fram – om ikke nå i innstillingen, så i hvert fall i denne debatten.

Det er jo, som det også er blitt påpekt flere ganger i debatten, allerede en avgrensing nettopp til Ombudsnemndas arbeidsområde. Det er ikke slik at man ved å fjerne det kunstige skillet for hvilket graderingsnivå man legger seg på, vil få en fri flyt i opplysninger til nemnda.

Så er det verdt å påpeke at vi fra denne sal behandler de sentrale ombudene ganske ulikt. Jeg minnes at vi for ikke så veldig lenge siden sto i denne salen og diskuterte innsynsretten til et annet av de sentrale ombudene, der et av flertallspartiene i denne saken, Arbeiderpartiet, sågar ønsket at vi også skulle sikre innsyn i interne dokumenter i regjeringen. Men her, for et annet av de sentrale ombudene, vil man altså ha en kraftig begrensning i hvilket nivå man skal få innsyn i. Det mener jeg at man bør ta en ny runde på og tenke over om det virkelig er en slik forskjellsbehandling vi ønsker å vise de sentrale ombudene våre.

Jeg vil til slutt anerkjenne de positive signalene som kommer fra flertallspartiene her om at man ønsker å ta dette opp på nytt dersom man får signaler om at det fortsatt er vanskelig for ombudet å ivareta sine oppgaver, og jeg regner med at den beretningen vi får fra Ombudsnemnda kort tid etter at dette har fått virke, vil vise at vi kanskje må ta en ny runde og faktisk ta hele steget, som vi egentlig burde tatt allerede i dag.

Rasmus Hansson (MDG) [10:28:46] (ordfører for saken): Hundedyr er verdensmestere i å løpe langt. De har en ekstrem luktesans og svært god hørsel og godt syn. Hunderaser som på grunn av menneskers ideer om utseende er avlet veldig langt bort fra det utgangspunktet, er biologisk bortimot dømt til å få store helseproblemer. Når hunden knapt kan løpe én kilometer, når snuten er så kort at hunden sliter med å puste, og når hodeskallen er så liten at hunden har konstant hodepine, er avlen i strid med dyrevelferdsloven § 25, som slår fast at det ikke skal drives avl på dyr som påvirker dyrs fysiske og mentale funksjoner negativt eller reduserer dyrs mulighet til naturlig adferd. Sånne hunder avles i dag i Norge.

Venstre har fremmet et godt og ambisiøst forslag for å få norsk hundeavl i samsvar med dyrevelferdsloven ved, ifølge forslaget, å bruke Mattilsynet til kontroll av avl basert på full oversikt over genetikk, arv og funksjon. Forslaget peker riktig vei, men det krever mye ressurser fra Mattilsynet, og det baserer seg på lite utprøvde metoder. Regjeringen har dessuten allerede bedt Mattilsynet om å foreslå en ny forskrift som tydeliggjør ansvar for og kontroll med hundeavl. Flertallet ønsker derfor ikke å kortslutte Mattilsynets arbeid ved å støtte hele dette forslaget.

Men et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, SV, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil stoppe hundeavl som bryter med dyrevelferdsloven § 25. SV, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil sikre at helsehistorikk om hund og foreldredyr blir tilgjengelig i et forståelig format for alle hundekjøpere, og at kostnaden legges på oppdretter.

Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil skjerpe sanksjoneringen mot hundeoppdrettere som bryter dyrevelferdsloven § 25, og vi vil sikre at ny forskrift forbyr avl som påvirker hundens fysiske og mentale funksjoner negativt. De vil også kreve helseundersøkelse fra veterinær på foreldredyr som brukes i avl.

SV vil gi valpekjøpere estimerte avlsverdier for lynne, helse og funksjon i kjøpskontrakten. De vil sikre at dyrehelsepersonell fristiller diagnoser og helsetjenester til bruk i avl og tilsyn med avl på et format som er tilgjengelig for Mattilsynets tilsyns- og beredskapsfunksjon. De vil opprette stamtavler for både rasehunder og blandingshunder, og de vil forsikre seg om at forskriften gir avl på god helse og godt lynne uavhengig av om det er rasehund eller blandingshund.

Fremskrittspartiet og Venstre vil etablere en søkbar database med avlsverdier for hunder.

Jeg vil rette en takk til dyrevernorganisasjoner og veterinærer som har drevet fram denne debatten, og tar med det opp de forslagene Miljøpartiet De Grønne er en del av.

Tobias Hangaard Linge (A) [10:32:05]: Det er ikke vanskelig for oss i Arbeiderpartiet å støtte engasjementet for dyrs rettigheter, som representantene Thorsvik og Bjørlo viser i representantforslaget de har fremmet for Stortinget.

I Norge har vi en lang tradisjon for hundehold, og tradisjonen står fremdeles sterkt rundt om i norske husholdninger. Derfor er det både trist og bekymringsfullt at det fremdeles avdekkes problematiske forhold knyttet til dyrevelferd og hundeavl. Et lite lyspunkt er likevel at etter mitt inntrykk gjør de fleste oppdretterne et godt arbeid med å velge ut hvilke hunder som kan brukes i avl, og de gjør det med dyrevelferd og kjærlighet for dyrene i fokus.

Det betyr imidlertid ikke at vi skal godta at det finnes oppdrettere der ute hvor dyrevelferd er et tema som kommer i annen rekke, og vi ser behovet for at det for enkelte raser er behov for tiltak for å snu avlen i en sunnere retning. Politikken vi trenger for å få til det, skaper vi ikke ved å vedta et forslag vi ikke kjenner rekkevidden av. Den politikken skaper vi når vi ser helheten. For det er nettopp helheten vi ser på når denne regjeringen, med statsråd Borch i spissen, har satt i gang arbeidet med en ny stortingsmelding om dyrevelferd, som skal omfatte alt fra fisk til produksjonsdyr og husdyr.

I tillegg har statsråden sendt en bestilling til Mattilsynet, der hun ber dem om å lage et forslag til ny forskrift, som skal tydeliggjøre både ansvar og hvem som har ansvaret for dem som driver med hundeavl. Det arbeidet er de godt i gang med, og vi vil nødig kortslutte den prosessen.

Så er det selvfølgelig fristende å påpeke overfor representantene Thorsvik og Bjørlos parti, Venstre, at de tilbrakte flere år i regjering hvor de hadde alle muligheter i verden til ikke bare å snakke om dyrevelferd, men faktisk vedta politikk som bedrer dyrenes rettigheter.

Det vil nok uansett glede de to forslagsstillerne at denne regjeringen er opptatt av at menneskets beste venn, og alle andre dyr på land og til havs, skal kunne leve et trygt, godt liv over hele landet, og det akter vi også å gjøre noe for. Vi støtter derfor ikke det ensidige representantforslaget i påvente av en mer helhetlig dyrevelferdspolitikk på nyåret.

Lene Westgaard-Halle (H) [10:34:39]: Jeg har vært så heldig å ha hatt flere hunder over mange år, så jeg vil sende en varm hilsen til de to siste jeg hadde, Keron og Kita, som ikke er her lenger. De gjorde at jeg ble veldig engasjert i akkurat dette temaet, så jeg vil gjerne få lov til å berømme forslagsstillerne for å løfte saken.

Det er veldig viktig å sikre bedre dyrevelferd i norsk hundeavl, og jeg tror vi egentlig er tverrpolitisk enige i salen om intensjonen bak forslagene. Jeg hører at Arbeiderpartiet kritiserer Venstre på autopilot – fordi da dere satt i regjering, så gjorde dere ikke dette, osv. Det er faktisk ikke helt riktig i denne saken. Venstre har vært tydelig på dette mens vi satt i regjering, og jeg kan bekrefte at de har løftet det flere ganger, og at de fortsetter i samme linje som de gjorde da de satt i regjering.

Avl skal, som det har vært nevnt tidligere her, fremme egenskaper som gir robuste dyr og god helse. Der er vi veldig enige, og det står allerede forankret i dyrevelferdsloven § 25, som representanten Hansson refererte til. Den loven pålegger oppdrettere å ha ansvar for at hundene de avler fram, er sunne, friske og velfungerende. Jeg opplever vel egentlig at dette er et ansvar de fleste oppdrettere er seg bevisst. Samtidig har hunder gjennom mange år blitt avlet opp til ulike formål. De to siste jeg hadde, var dobermann pinchere. De er veldig gode vakthunder, veldig skeptiske til fremmede og av en eller annen grunn veldig redde for vann, det henger jo ikke helt sammen med rasen for øvrig. Vi har veldig mange hunderaser i Norge, som har veldig mange ulike egenskaper.

Det som er bekymringsverdig, er avl på anatomiske trekk som disponerer for lidelse. Det er f.eks. utstående øyne, som gjør at hundene blir utsatt for øyeproblemer, en snute som gjør at de har vanskelig for å puste, eller hengeører som gjør at man får ørebetennelse. Hos noen raser er det også spesielt stor forekomst av genetisk arvelige sykdommer.

Samtidig vet vi at selv om det finnes unntak, har de fleste hunder i Norge god helse, og det er god dyrevelferd. Så jeg tenker at å bedre helsen i nettopp disse unntakstilfellene bør være i fokus. Veterinærhøgskolen peker på i sine høringssvar at det mangler noe forskningsbasert kunnskap knyttet til flere av forslagene i Dokument 8-forslaget, og det er et syn Høyre for så vidt deler. Kunstig inseminasjon kan f.eks. være nyttig i enkelte avlstilfeller, også for å få bedre helse hos dyrene. Det er jo egentlig det forslagsstillerne ønsker å oppnå.

Det er som nevnt også et arbeid i gang allerede, og sammen med innspillene fra Veterinærhøgskolen er det bakgrunnen for at Høyre ikke kommer til å støtte alle forslagene.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:37:54]: Dyr har eigenverdi utover den nytteverdien dei måtte ha for oss menneske, og vi får stadig meir kunnskap om kva det betyr, også for dei krava vi må stille som samfunn til forsvarleg dyrehald. Det blir meir og meir klart at dagens reglar om hundehald ikkje i stor nok grad varetek omsynet til dyrevelferd for alle hundar som blir avla i Noreg. Det gjer det sjølvsagt for nokon og ein del rasar, men ikkje for alle. I dag blir det avla på hundar på ein måte som for ein del rasar fører til alvorlege helsemessige lidingar, og det er noko vi etter Venstre sitt syn må ta tak i. Det handlar om einsidig fokus på eksteriør. Det handlar om lukka stambøker og langvarig innavl, som gjer at fleire rasar no slit med både høg innavlsgrad og høg sjukdomsbyrde, og dermed skapar det største dyrevelferdsproblemet vi har på hund i dag.

Det nær sagt positive i situasjonen er at dette er fullt mogleg å gjere noko med. Dette er ikkje noko uløyseleg problem, det er heller ikkje noko dyrt problem å løyse. Det kan løysast ved å stille klare krav, ved å ta i bruk oppdatert kunnskap, oppdaterte metodar, riktige avlsverktøy, altså avlsverdiar. Det vil gjere både avlen og tilsyn med avlen enklare, av betre kvalitet og rimelegare.

Dette hastar. Difor har Venstre sett denne saka på dagsordenen. Eg merkar meg at Arbeidarpartiet meiner at dette må vi bruke endå lengre tid på, endå meir tid, og at ingenting er nytt sidan Venstre sat i regjering. Vel, det har faktisk skjedd ganske mykje nytt etter at Venstre sat i regjering. Blant anna fekk vi ein dom i Oslo tingrett tidlegare i år, om at avlen på visse rasar strider mot dyrevelferdslova. Ein av dei dommane, som gjeld rasen Cavalier King Charles, har i etterkant av at vi leverte vårt Dokument 8-forslag, også blitt stadfesta av lagmannsretten. Avl på Cavalier King Charles slik det blir ført i dag, tilfredsstiller ikkje dyrevelferdslova.

Difor: Venstre beklagar at det ikkje er fleirtal for nokon konkrete forslag i salen i dag, men eg er samtidig glad for at eit fleirtal no slår fast at det ikkje skal avlast fram individ som treng medisinsk eller kirurgisk behandling for å kunne leve eit godt liv, slik som flatnasa hundar med pustevanskar eller hundar med for liten hovudskalle. Eg merkar meg at sjølv ikkje dette kunne regjeringspartia vere med på, sjølv om heile opposisjonen slår det fast. Det seier vel mykje om regjeringspartia sitt passive, defensive syn på betydinga av å gjere noko med dyrevelferd.

Venstre støttar dei forslaga vi sjølve er medforslagsstillarar til. Dessutan støttar vi også alle framlegga frå Sosialistisk Venstreparti. No er ikkje dei i salen i dag. Eg veit ikkje om eg har høve til å fremme dei formelt, men eg vil iallfall varsle at vi støttar framlegga frå Sosialistisk Venstreparti, og så tek eg opp Venstres forslag.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:41:26]: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.»

Fremskrittspartiet støtter intensjonen i forslaget fra Venstre om å bedre dyrevelferden ved hundeavl ved å utarbeide en forskrift om regulering av hundeavl. Det må sørges for at det ikke avles fram individer som er i behov av medisinsk eller kirurgisk behandling for å kunne leve et godt liv, sånn som flatnesede hunder med pustevansker eller hunder med for liten hodeskalle.

Et ensidig fokus på eksteriør, lukkede stambøker og langvarig innavl har preget hundeavl og ført til at mange hunderaser i dag lider unødig belastning. Men det må også trekkes fram at nær de fleste som driver med hundeavl, gjør det på en ryddig og ordentlig måte som gjør at de avler fram hunder som har gode gener og gode vilkår for å leve et godt liv.

Vi mener det er riktig å utarbeide en forskrift om regulering av hundeavl for å bedre dyrevelferden ved hundeavl i tråd med helsemessige hensyn, ikke utseendemessige. Flere av forslagene til Venstre i dette forslaget trenger en nærmere utredning før de eventuelt kan omsettes til bestemmelser i en forskrift. Vi støtter ingen forslag utover dem vi står inne i.

Statsråd Sandra Borch [10:43:34]: La meg først si at jeg er enig i intensjonen i alle forslagene som blir fremmet i dag i salen. Men jeg må også få minne om, som flere har vært inne på, at regjeringen jobber nå med en forskrift som omhandler alle disse temaene. Forskriften skal være klar i løpet av våren og vil også bli sendt ut på høring. Den høringsprosessen er viktig i det arbeidet vi skal gjøre for å fastsette forskriften.

Jeg mener at utviklingen har vist at det er behov for klarere regler om hundeavl. Vektleggingen av ønskede egenskaper må ikke gå på bekostning av dyrenes helse eller funksjon. Oppdretterne har selvfølgelig et hovedansvar for å bidra til sunn avl. Er det noe regjeringen har fokus på, er det nettopp dyrevelferd. Vi har satt i gang et storstilt arbeid med å levere en dyrevelferdsmelding som skal omhandle alt fra husdyr og kjæledyr til akvakultur.

Næringskomiteen har diskutert de konkrete kravene som er foreslått og skal inngå i denne forskriften. Selv om det er litt forskjellige innfallsvinkler, tror jeg uansett vi kan være enige om at det bør være en framtidsrettet, hensiktsmessig forskrift med krav som lar seg gjennomføre for norske oppdrettere, og som ikke minst tar hensyn til hundens helse.

Mattilsynet har gjort en grundig jobb med forslag til forskrift, som vil romme mange av de hensynene som representantene her er opptatt av. Jeg er fullt klar over at det finnes verktøy som kan være nyttige å bruke i avlen, men som jeg per i dag ikke anser som formålstjenlig å stille krav om i en forskrift. Dette har for øvrig også blitt spilt inn til næringskomiteen fra fagfolk på feltet som NMBU og ikke minst Veterinærforeningen.

Jeg er derfor enig i komitéflertallets råd til Stortinget om å ikke vedta representantenes forslag. Da vil prosessen med en ny forskrift om avl av hund kunne gå sin gang og gi et godt grunnlag for innholdet, uten at det er forskuttert hvilke bestemmelser som skal inngå allerede før høringen er kommet i gang. Jeg vil minne om at arbeidet er godt i gang. Denne skal ut på høring i løpet av våren, og det vil danne grunnlag for en viktig høringsprosess og ikke minst et kunnskapsgrunnlag som gjør at vi skal kunne fastsette en riktig og viktig forskrift.

Hans Inge Myrvold (Sp) [10:49:15] (ordførar for saka): Takk til komiteen for det samla arbeidet med dette representantforslaget om eit helseregister for sjøfolk. Saka har vore til skriftleg høyring, og det har ikkje kome inn nokon høyringsinnspel i denne runden. Helse- og omsorgsministeren har gjennom skriftleg uttale gjeve si vurdering av saka overfor komiteen.

Eg vil gjera kort greie for synet til fleirtalet i komiteen og vil tru at mindretalet vil gjera greie for si handtering av saka. Ein tilnærma samla komité, unnateke medlemene frå SV og Raudt, sluttar seg til vurderingane til helse- og omsorgsministeren om ikkje å etablera eit helseregister for yrkesgruppa sjøfolk.

Bakgrunnane for dette er fleire. Fyrst og fremst vil eg peika på at Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin, som vart etablert av Stortinget attende i 2004, gjennom sitt mandat fekk tilgang til å henta inn helseopplysningar. Eg siterer frå mandatet:

«Senteret skal kunne initiere og utføre forskning, registrere forekomst av sykdom og ulykker til sjøs (…).»

Helseregisteret er i dag retta mot sjukdomsgrupper og ikkje yrkesgrupper, som her føreslått, med eitt unnatak, som gjeld Forsvarets helseregister, som gjeld alle som har avtent militærplikt eller er tilsette i Forsvaret i dag. Av helseregister har ein i dag t.d. både Kreftregisteret og nasjonalt register over hjarte- og karlidingar.

Fleirtalet peiker òg på viktigheita av at vidare forsking gjennom både Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin og andre fagmiljø må sikrast. Det er godt kjent at denne yrkesgruppa er utsett for ulike helselidingar og belastningar som krev grundig analyse og god fagleg tilnærming til korleis ein skal førebyggja og behandla.

Slike forskingsprosjekt kan initiera frivillig innhenting av helseopplysningar frå ei gjeven gruppe, og det vil ikkje vera naudsynt med eit helseregister for å oppnå måla med og intensjonen bak dette forslaget.

Med det syner eg til tilrådinga frå komiteen om at forslaget ikkje vert vedteke.

Truls Vasvik (A) [10:52:12]: Enhver ulykke, skade eller sykdom som skjer i forbindelse med utførelse av eget arbeid, er en ulykke for mye. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at enkelte arbeidsplasser og noen bransjer er mer utsatt enn andre, bl.a. for sjøfolk, innenfor landbruk og ansatte innenfor transport og elektro.

Vi ser også at det er en sammenheng mellom yrke, utdanningslengde og forventet levealder, der sjøfolk kommer ut av statistikken som en av yrkesgruppene med lavest forventet levealder. Det er kun den sammenslåtte gruppen kokker, kjøkkenassistenter og servicearbeidere i hotell og restaurant som har lavere forventet levealder. Alle slike forskjeller må tas på største alvor, og en må tenke nøye gjennom hvorfor det er sånn. Det kan være ulikt fokus på HMS, ugunstige arbeidstider, fysisk belastning og befatning med farlige redskaper.

Som saksordføreren sa, finnes det ingen nasjonale helseregistre for spesifikke arbeidsgrupper, med unntak av Forsvarets helseregister. Derimot finnes det flere registre i Norge, de fleste rettet mot en sykdomsgruppe. Det er en grunn til det. Helseregistre burde rette seg mot helsetjenesten og hvordan vi kan bruke helsedata for å bedre behandling og overlevelsesrate per sykdom – uansett hvilket yrke man har.

Overfor gruppen sjøfolk finnes Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin. Det er et unikt tilbud for sjøfarten som arbeider dedikert mot denne yrkesgruppen. De har gode muligheter, enten alene eller sammen med andre fagmiljøer, til å gå inn i spesifikke spørsmålsstillinger knyttet til sjøfolkenes ve og vel.

Norge er en sjøfartsnasjon, enten det gjelder på verdenshavene eller mer kystnært. Vi skal være stolte av det, og vi skal være stolte av og takknemlige overfor de mange tusen dyktige sjøfolkene som har mønstret på tidligere og mønstrer på i dag, enten båten har norsk eller utenlandsk flagg.

Det er viktig at vi har god nok kunnskap om sammenhengene når det gjelder sjøfolks helse, gjennom konkrete forskningsprosjekter. Det trengs ikke et eget register for å lykkes med det. Vi mener intensjonene i dette forslaget bedre ivaretas bl.a. via Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [10:54:38]: Intensjonen i dette Dokument 8-forslaget er godt, og Høyre mener at det er viktig å få mer kunnskap om hvorfor forventet levealder hos matroser er den laveste blant alle yrkesgrupper. Vi vet at en del sjøfolk sliter med senskader og plager etter yrkeslivet. De har også jobbet i en tid der kravene til trygt arbeidsmiljø og HMS ikke er slik som de er i dag. Det har vært kontakt med gasser, løsemidler o.l., og det var ikke like strenge regler.

Vi mener det er viktig å sørge for gode helsetjenester til disse pasientene, men vi kan allikevel ikke slutte oss til forslaget om å opprette et eget helseregister for sjøfolk. Det er flere grunner til det. Det er stor variasjon innen paraplybetegnelsen sjøfolk, og vi mener at egne forskningsprosjekter innenfor enkelte av disse yrkesgruppene vil kunne bidra mye bedre til innhenting av ny kunnskap og nye behandlingsmetoder. Forskningsprosjekter kan opprette egne registre basert på frivillig innhenting av informasjon, så det er ikke nødvendig med egne helseregistre for å få til dette.

Det er slik som saksordføreren også tidligere har nevnt her, at helseregistre retter seg mot helsetjenesten og ikke en gitt yrkesgruppe i sin alminnelighet, noe et helseregister for sjøfolk vil være. Kreftregisteret er et eksempel på en sykdomsgruppe med et helseregister. Statsråden påpeker i sitt svar til Stortinget at dette med populasjonen eller paraplybetegnelsen sjøfolk er vanskelig å definere, for her har vi grupper som ikke bare er tilknyttet Norge, men også utlandet, og en del av disse er statsborgere som ikke har rett til helsehjelp i Norge.

Høyre mener at kunnskap om sjøfolks helse og utøvelsen av yrket er viktig, men denne kunnskapen kan innhentes gjennom forskning via Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin. Gjennom behandlingen av St.prp. nr. 1 for 2004–2005 vedtok Stortinget å slutte seg til opprettelsen av et senter for sjøfartsmedisin. Det er nettopp en anerkjennelse av at man ønsker mer kunnskap og bedre behandling til dem som har vært i sjøfarten. Senteret heter i dag Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin.

Bård Hoksrud (FrP) [10:57:54]: Det er en viktig debatt som blir reist i representantforslaget, og det er ikke tvil om at det er viktig at vi innhenter mer kunnskap om hvorfor forventet levealder for matroser er den laveste blant alle yrkesgrupper. Derfor er Fremskrittspartiet veldig glad for at helse og sjøfolk blir satt på dagsordenen, men jeg tror ikke at dette forslaget er den riktige medisinen for å kunne gjøre noe med den utfordringen.

Vi har allerede måter å innhente nødvendig informasjon på. Vi har allerede et senter for sjøfartsmedisin som spesifikt samler inn informasjon og forsker på sammenheng mellom yrke og helseutfordringer. Det er også muligheter for å opprette egne forskningsprosjekter som kan innhente informasjon om gitte grupper, og hvor det kan opprettes egne registre basert på frivillig innhenting av informasjon. Derfor mener vi det ikke er nødvendig med et eget register i statlig regi for å kunne oppnå målene til forslagsstillerne.

Vi vet at mange sliter med senskader fra yrkeslivet på sjøen. Tidligere var det ikke like strenge krav til sikkerhet, trygt arbeidsmiljø og bruk av beskyttelse f.eks. i kontakt med gasser, løsemidler o.l. Dette har ført til at det er flere som sitter igjen med store helseplager, uten at man egentlig oppnår rettighetene for å få erstatning. Derfor må vi også se på hvordan man kan bidra til å trygge yrket og sørge for gode og helsemessig forsvarlige rammer for dem som jobber på sjøen nå. Det aller viktigste jeg mener at vi kan gjøre, er å sørge for gode og verdige helsetjenester til disse pasientene og sørge for at alle skal få god behandling.

Jeg mener også at vi må se på hvorfor noen av de sjøfolkene som har fått senskader på sjøen som følge av ulykker og hendelser før i tiden, ikke ble registrert eller fulgt opp i ettertid. Skal vi gjøre noe med dette, må vi se på hvordan vi kan hjelpe disse til å kunne få erstatning og/eller hjelp med skadene sine. Det vil ikke løses bare ved et sånt register.

Vi ser fram til at det blir debatter om denne problematikken også videre framover, fordi det er viktig. Det er dessverre en del personer som har opplevd at det skjedde ting for mange år siden, men som ikke har rettigheter i tilknytning til de skadene man fikk den gangen. Det er i hvert fall noe Fremskrittspartiet er opptatt av å jobbe videre med, nettopp for å ivareta sjøfolk som nå sitter der og lever på enten minstepensjon eller veldig lav pensjon, uten at man får erstatning for de skadene man er påført i jobben.

Marian Hussein (SV) [11:00:32]: I arbeidsmiljøloven står det at loven har som formål «å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon» og «å bidra til et inkluderende arbeidsliv».

Mange av mine kolleger i komiteen har tidligere fortalt om Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin, men mange medisinske fagmiljøer, eksperter på maritim medisin, Norsk Sjøoffisersforbund og LO har erkjent at vi trenger mer kunnskap om hvorfor det er slik at forventet levealder hos matroser er lavest blant alle yrkesgrupper. Nylig sa Hans Sande i Norsk Sjøoffisersforbund:

«Det er uverdig at vi må kjempe en kamp for å kartlegge årsakene til lavere levealder og hyppigere forekomst av alvorlige sykdommer hos sjøfolk enn i andre yrkesgrupper.»

Jeg kunne ikke være mer enig med Sande. Våre helsetjenester bygger på kunnskap, og for å sikre gode helsetjenester for spesielt utsatte grupper trenger vi å forske på denne gruppen spesielt og erverve ny kunnskap om målrettede tiltak.

Likevel har flertallet i komiteen valgt å støtte seg til at kunnskap skaffes til veie på en annen måte enn med et helseregister, som gjennom konkrete forskningsprosjekter og samtykkebaserte registre. Dette forteller fagfolkene i Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin at er feil og grundig utredet. De henviser også til at argumentene for et helseregister for sjøfolk ligner på argumentene bak etableringen av et tilsvarende register i Forsvaret i 2006.

Det er behov for et helseregister. Fagfolkene sier det, arbeidstakerorganisasjonene deres sier det, og det er på tide at vi også kommer etter i denne sal. Så forstår jeg at det kan være at det er mange her som ikke har hatt muligheten til å sette seg inn i behovet for et helseregister for denne yrkesgruppen, og det at det ikke finnes for andre yrkesgrupper enn Forsvaret, er ikke nødvendigvis grunn god nok til å si nei til denne gruppen.

Så har jeg registrert at det tas til orde for ulike registre for ulike grupper, og de diskusjonene ønsker vi velkommen, men her er det en gruppe som faktisk venter på at vi gjør noe med deres situasjon i dag.

Med det tar jeg opp forslaget SV er en del av.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [11:03:49]: Vi vil også gjerne takke forslagsstilleren for å løfte en veldig viktig problemstilling.

Det er åpenbart behov for mer kunnskap, og det er åpenbart behov for handling for å avhjelpe den situasjonen som er. Men i diskusjonen mellom hvilke tiltak som trengs – om svaret er å opprette et eget register eller om det er å bruke de verktøyene vi faktisk har, på en bedre måte – tilhører nok vi den gruppen som mener at vi har mange av de verktøyene som skal til, men at de må tas i bruk på en mer hensiktsmessig måte.

Så selv om vi ønsker forslaget velkommen – og særlig det at debatten blir løftet – kommer vi ikke til å støtte forslaget om et eget register.

Irene Ojala (PF) [11:04:45]: Begrepet «sjøfolk» dekker mange yrkesgrupper. Som finnmarking oppvokst på kaikanten mener jeg det er et veldig godt forslag SV nå legger fram. Det er viktig å få mer kunnskap om sjøfolks helse, uansett hvilken yrkesgruppe de er i, når det gjelder både sykdommer, ulykker, levetid og annet. Men Pasientfokus kommer i dag ikke til å stemme for SVs forslag om et eget helseregister for sjøfolk, fordi vi ikke tror at flere registre nødvendigvis er det som løser problemet. Vi er enig med helseministeren, som i sitt brev til komiteen påpeker at vi har Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin og andre fagmiljøer, og at de kan gjennomføre nødvendig forskning og eventuelt etablere samtykkebaserte registre hvis det er behov for det.

Vi er altså enig i behovet for mer kunnskap om sjøfolks helse, men vi støtter ikke forslaget om opprettelse av nytt register for sjøfolks helse.

Statsråd Ingvild Kjerkol [11:06:00]: I Norge har vi mange gode helseregistre. Med unntak av Forsvarets helseregister retter de seg først og fremst mot sykdomsgrupper eller helsetjenesten, noe som også har blitt påpekt av flere i debatten. Dette er f.eks. Kreftregisteret, Nasjonalt barnehofteregister og Norsk pasientregister. Helseregistrene retter seg altså ikke mot helsetjenesten eller en gitt yrkesgruppe som mottar en helsetjeneste, noe et helseregister over sjøfolk vil være. Jeg mener derfor at det ikke bør opprettes et helseregister over sjøfolk. Jeg merker meg at flertallet i komiteen støtter mitt syn.

Etter min vurdering vil det være vanskelig å avgrense personkretsen som eventuelt skulle inkluderes i registeret. Hvem som er «sjøfolk», er uensartet og vil inkludere norske og utenlandske statsborgere med og uten rett til nødvendig helsehjelp i Norge. De vil kunne ha et ansettelsesforhold i et rederi registrert i Enhetsregisteret, men kan også være ansatt i et selskap registrert i et annet land.

Avslutningsvis ønsker jeg å peke på at det er mulig å få kunnskap om sammenhengen mellom sjøfolks helse og utøvelsen av deres yrke gjennom konkrete forskningsprosjekter, noe som også er påpekt av flere i debatten. For eksempel kan Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin eller andre interesserte fagmiljøer igangsette forskningsprosjekter som søker å finne svar på de utfordringene som pekes på. De helseregistrene vi allerede har i dag, vil også kunne brukes som kilde til relevant forskning på våre sjøfolks helse.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [11:08:57] (ordførar for saka): Fyrst vil eg takke komiteen for eit godt arbeid og forslagsstillarane for engasjementet deira.

Det er ikkje tvil om at dette området engasjerer. Dei siste åra har det norske samfunnet og den norske politikken endra seg. Det har vore ein brei vilje til å gå frå eit straffespor til eit hjelpespor. Rusavhengige treng behandling. Alle har rett til eit verdig liv og til nødvendig helsehjelp.

Dei forskjellige partia vil gjere greie for sine syn på forslaget. Eg vil no gjere greie for Senterpartiets syn.

Regjeringa har varsla at ein vil kome med ei førebyggings- og behandlingsreform i løpet av 2023. Førebyggings- og behandlingsreforma kjem som eit resultat av manglande prioritering av rusomsorg og rusbehandling. Det er eit område som har blitt nedprioritert. Ein har fråskrive seg ansvaret og sett det ut til private tilbydarar – utan i særleg grad å kunne kvalitetssikre det eller føre tilsyn med det, gjennom bl.a. fritt behandlingsval, som me skal diskutere i ei seinare sak i dag. Ein naturleg del av denne reforma vil bli å styrkje det offentlege helsevesenet og gjennom langsiktige avtalar med ideelle organisasjonar som tilbyr god kvalitet og ikkje minst forskingsbasert behandling.

Tilboda i både kommunal- og spesialisthelsetenesta må utviklast. Senterpartiet er svært bekymra over auken ein ser i bruk av narkotika, spesielt blant unge. Ei oppfatning av at narkotika ikkje er farlig, spreier seg. Det har aldri vore fleirtal for avkriminalisering. Det er framleis straffbart å bruke og å ha narkotika. Me meiner likevel at me går i rett retning når reaksjonane frå samfunnet på bruk og å ha narkotika til eigen bruk skal vere forholdsmessige, og at personar med rusproblem og som er rusavhengige, blir møtte med god helsehjelp og oppfølging i staden for straff.

Det må leggjast til rette for at ungdom med rusproblem blir fanga opp tidleg og møtte med hjelp og tett oppfølging. Barn og unge skal vere ein viktig prioritet i politiet sitt førebyggjande arbeid. Senterpartiet er einig med forslagsstillarane i at det er viktig at politiet har nødvendige verkemiddel i sitt arbeid.

Regjeringa vil kome tilbake til ein omtale av politiet sine samla oppgåver i kampen mot ulovleg rusmiddelbruk blant unge i den varsla førebyggings- og behandlingsreforma. Me vil difor stemme imot dette forslaget i dag.

Even A. Røed (A) [11:11:30]: Det er mye vi kan gjøre for å styrke rusfeltet i Norge. Det er det tverrpolitisk enighet om i denne salen. Det er behov for at forebyggingen blir bedre, behandlingstilbudet må styrkes, ettervernet må bli mer integrert og styrket, og rusavhengige skal behandles med verdighet.

Arbeidet med forebyggings- og behandlingsreformen er i gang. Med den kommer vi til å ta tak i mange av de områdene vi har behov for å styrke. Vi skal se hele mennesket, ta på alvor at rusproblemer gjerne er et symptom på andre utfordringer, som psykisk helse, traumer og utenforskap, ta tak i behandlingsarbeidet og følge opp de utfordringene som bl.a. Norges institusjon for menneskerettigheter har påpekt. Helsetilbudet må bli mer tilpasset, det må være mer tillit, og det må sikres at pasientene, med og uten rusproblemer, likebehandles i behandlingsapparatet.

Det er kjent at denne regjeringens reform ikke ønsker en generell avkriminalisering. Illegale rusmidler vil fortsatt være illegale. Men det vil også være en styrket innsats for å kunne gi folk den hjelpen de trenger, når de trenger den.

Vi må sikre helsehjelp framfor straff for rusavhengige. Det utelukker ikke helsehjelp for alle grupper. Vi er i gang med en opptrappingsplan for psykisk helse. Den vil også være viktig for å forebygge rusproblemer. Vi vet at det ofte er en sammenheng mellom rus og psykisk helse. Da er det viktig at vi tar det på alvor og bidrar til at hjelpeapparatet innen psykisk helse rustes for å kunne gi hjelp så tidlig som mulig til dem som trenger det. Det er også viktig at vi gjør det enkelt å oppsøke hjelp når man trenger det, knyttet til sitt rusbruk, når det gjelder både illegale og lovlige rusmidler.

Det har i det siste blitt gjort presiseringer fra Høyesterett og Riksadvokaten. En av disse vurderingene er knyttet til forholdsmessigheten i møte med bruk og besittelse av narkotika for politiet. Jeg har behov for å si at denne står ved lag. Det er ikke aktuelt å overprøve en sånn forholdsmessighetsvurdering. Politiets virkemiddelbruk i møte med bruk og besittelse av små mengder narkotika må holde seg innenfor disse rammene, for tvang, kontroll og bruk av makt overfor barn og unge har faglige og etiske sider som vi er nødt å ta på alvor. Når det er sagt, vil politiet ha en rolle i dette, men det kan de helt fint ha innenfor den forholdsmessighetsvurderingen som nå er gjort.

Tiden er inne for å diskutere hvordan vi kan styrke det forebyggende arbeidet gjennom styrket lavterskelarbeid i kommunene, og hvordan vi kan sikre at færre faller utenfor og flere får hjelp så tidlig som mulig. Det mener jeg er et mer fruktbart spor enn en del av de sporene som ligger i dette representantforslaget. Arbeiderpartiet vil derfor stemme imot.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:14:17] (komiteens leder): Det er dessverre et skille mellom dem som sliter med rus, og resten av befolkningen. De er av de svakeste og sykeste pasientene våre. Rusavhengige lever rundt 20 år kortere enn resten av befolkningen. I tillegg dør rundt 240 mennesker i året i Norge av overdose. Når en person lever med rusavhengighet, rammer det også de nærmeste hardt. Alle døgnets timer består av utrygghet, frykt og våkenetter.

Høyres ruspolitikk er klar. Vi ønsker å bytte ut årelang ruspolitikk som ikke har virket, og vil endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika, fra straff til hjelp, behandling og oppfølging. Høyre vil føre en kunnskapsbasert ruspolitikk, med mål om forebygging av rusproblemer, skadereduksjon og rusfrihet. Å redde liv og å sikre verdighet må alltid være grunnlaget for en human rusomsorg. De tiltakene som har størst effekt, skal prioriteres.

Våren 2021 la Solberg-regjeringen fram en rusreform der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, overføres fra justissektoren til helsetjenesten. Forslaget til rusreform fikk ikke flertall i Stortinget, og dagens regjering stemte imot.

Når man først vil ha hjelp, er ventetiden for lang for en som sliter med avhengighet. I dag vil flertallet vedta å avvikle fritt behandlingsvalg fra den 1. januar 2023. Fritt behandlingsvalg er viktig for at rusavhengige får et spesialisert og tilgjengelig behandlingstilbud med større valgfrihet. For å skape en stor og bred rusomsorg er det nødvendig at både private og offentlige spiller på lag. Det er derfor svært uheldig at statsråden og regjeringen går inn for å kutte i tilbudet innen rusomsorgen, ved å avvikle fritt behandlingsvalg.

Jeg vil understreke at forebygging og behandling av rusavhengighet er viktig, uavhengig av en rusreform. Opptrappingsplanen Solberg-regjeringen la fram for rusfeltet, ble overoppfylt med bevilgningen i budsjettet for 2020, og antall årsverk innen rus og psykisk helse økte under Solberg-regjeringen med 2 600 årsverk fra 2016. Høyre vil fortsette å styrke innsatsen innenfor rus- og psykisk helsefeltet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:16:50]: Det er helt riktig. Tusen takk, president. Det vil representanten gjerne gjøre.

Bård Hoksrud (FrP) [11:17:09]: Rusomsorg er en viktig sak for veldig mange. Den er viktig for rusavhengige, for pårørende og familier, for ungdom og for samfunnet. Mange kjenner eller har kjent mennesker som har vært avhengige av rus. Dessverre er rusavhengighet noe som går ut over mange – selvfølgelig aller mest dem som sliter med rusavhengigheten, men også mammaer, pappaer, søsken, øvrig familie og venner.

For oss i Fremskrittspartiet er det viktig at vi styrker behandlingstilbudet til dem som lider av avhengighet, og som er syke. De skal få hjelp, og hjelpen må komme raskt. Det hjelper ikke å måtte vente åtte–ti uker, og mange ganger enda mer. Det er når man er motivert og klar, man må få hjelp. Her er det viktig at behandlingsinstitusjoner og kommuner spiller på lag med den rusavhengige som ønsker hjelp. Samtidig sender vi ut et preventivt signal til unge som ønsker å eksperimentere med rus. Det er farlig å sende ut signaler om at bruk av narkotika ikke vil få konsekvenser.

Samtidig har vi høye overdosestatistikker. Mange sliter med rusavhengighet. Likevel velger regjeringen å legge ned tilbud til mange rusavhengige når de litt senere i dag fjerner fritt behandlingsvalg. Fritt behandlingsvalg er med på å gi et spesialisert tilbud som er tilpasset hver enkelt bruker. Det sentrale i rusbehandlingen er nettopp at alle skal få et tilbud som er tilpasset dem. Med regjeringens politikk fjerner man valgfrihet og behandlingstilbud, og man tvinger rusavhengige inn i en behandlingskø og det offentliges ganske firkantede system. Mange rusavhengige sendes i dag rett tilbake til sitt tidligere rusmiljø, uten skikkelig oppfølging fra hjelpemiddelapparatet, etter at de er ferdige med å sone eller har vært på avrusning. Noen har ikke engang et botilbud som venter på dem, noe som gjør veien tilbake til rusmiljøet kort.

Fremskrittspartiet mener man glemmer de unge når man argumenterer for en mer liberal ruspolitikk. Unge som eksperimenterer med narkotika, trenger oppfølging, ikke frislipp. Vi trenger kommunal oppfølging, slik at så få som mulig havner i tung rusavhengighet. Konsekvensen av at vi ikke sikrer oppfølging, er at unge mennesker havner i et rus… – det er ikke bra, president, så ordet skal jeg ikke bruke fra denne talerstol. Det må vi kjempe imot. Da hjelper det ikke med et møte på en times tid på et offentlig kontor for å snakke sammen, slik det foreslås. Har man et rusproblem, trenger man oppfølging over en lengre periode.

Det viktigste er at de som trenger det, får hjelp, og at ikke nye mennesker havner i det farlige rusmiljøet. Med liberalisering av ruspolitikken oppnår man ingen av delene. Rusreformen la vekt på å fjerne straff, men ikke på hjelp og oppfølging. Det viktigste er å ha et sterkt behandlingstilbud, slik at de som trenger hjelp, får det så fort de trenger det.

Narkotika er forbudt, og det skal det fortsatt være. Narkotika er et samfunnsproblem som bringer med seg store kostnader og umenneskelige lidelser. Narkotikaen truer ikke bare den enkeltes helse og trygghet, men understøtter også organisert kriminalitet, i Norge og internasjonalt.

Jeg tar med dette opp de forslagene Fremskrittspartiet er en del av.

Marian Hussein (SV) [11:20:13]: Hvert år dør nesten 300 mennesker av overdose av ulovlige rusmidler, og omtrent 350 mennesker dør av alkoholrelaterte skader. Rusproblemer er et samfunnsproblem, ikke et individuelt problem. Forebygging av misbruk av rusmidler dreier seg om mer enn ruspolitikk alene. Derfor mener vi i SV at et godt og inkluderende samfunn er en av de viktigste forutsetningene for å forebygge misbruk. Vi vet at behandlingstilbudet til personer med rusutfordringer må styrkes kraftig, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunale oppfølgingstjenester. Samtidig må samfunnets ressurser brukes på oppfølging og hjelp til dem som trenger det, ikke straff.

Årevis med straffepolitikk har gitt oss lovbrudd begått av det offentlige. Det har gitt oss menneskeliv som har gått tapt, og det har gitt oss barrierer for å oppsøke hjelp fordi frykten for straff har vært høy. Vi har hørt historiene om dem som ikke tør å ringe etter helsehjelp og ambulanse fordi de frykter straff. Vi vet at straff ikke hjelper.

Jeg ble trist av å se at flertallet i denne salen ikke vedtok den foreslåtte rusreformen, og vil fortsette å jobbe for en rusreform som avkriminaliserer bruk av ulovlige rusmidler. Straff står fortsatt i veien for oppfølging av både ungdom og utsatte grupper. Vi i SV mener det er uheldig å innføre et skille mellom såkalt unge og tunge rusmisbrukere og mener avkriminalisering må gjelde alle. Representantforslaget fra Kristelig Folkeparti bygger på et premiss om at straff er forebyggende eller bidrar til hjelpesøkende atferd. Det er utallige historier om menneskeliv som forteller at dette premisset ikke stemmer. Jeg håper at Kristelig Folkeparti tar det inn over seg.

Straff er et av samfunnets sterkeste virkemidler for å dømme borgere. Norge er en liberal rettsstat som bygger på et prinsipp om at straff er et tiltenkt onde som er ment å oppleves som et onde. For at straffen skal være legitim, må den derfor særlig begrunnes. Begrunnelsene vi til nå har hatt på rusfeltet, det at straff har en forebyggende effekt, stemmer ikke. Nyere forskning på straff og rusmiddelbruk tilsier også det.

Med det tar jeg opp forslagene SV er en del av.

Rasmus Hansson (MDG) [11:23:36]: Jeg hadde håpet at de siste års debatt om rusreform hadde gjort alle bevisst på at strafferegimet og mer eller mindre nedverdigende behandling av rusbrukere ikke har gitt en vellykket ruspolitikk i Norge. Det er sikkert en og annen som har fått en vekker av litt tøff behandling fra politiet, og det er sikkert noen som har sluttet med rus på grunn av straff, men forskningen er klar på at for flertallet har straff for rusbruk gitt mer negative konsekvenser enn positive, og det har ikke løst rusproblemet i Norge. Straff viser seg ikke å virke forebyggende.

At sårbar ungdom får selvtilliten og tilliten til samfunnet ytterligere svekket av et mer eller mindre uforholdsmessig inngrep fra samfunn og politi, løser verken brukernes eller samfunnets problem. Det gjør det heller ikke at politikere ignorerer forskning som viser at straff for rus ikke er politikk med god effekt. Flere i denne salen holder likevel – enn så lenge – på ideen om at politiet er de beste til å forebygge og behandle rus. Heldigvis går helsevesenet samtidig en annen vei og møter rusbrukere med stadig mer behandling, respekt og dialog, og det virker. Det er den framgangsmåten sårbar ungdom, rusbrukere og samfunnet trenger, og vi trenger at et politisk flertall nå stiller seg bak en moderne ruspolitikk.

Kristelig Folkeparti er et spesielt godhjertet parti. Derfor oppfordrer jeg nettopp Kristelig Folkeparti til å ta det neste skrittet i ruspolitikken i stedet for å klamre seg fast til gammel politikk vi vet at ikke fungerer. Kristelig Folkeparti har etter hvert fått øvelse i å oppdatere akterut politikk på gode måter, og jeg er trygg på at partiet kommer til å gjøre det i denne saken også. Så Kristelig Folkeparti og andre partier kan like godt hoppe i det med det samme.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:26:03]: En kan alltid definere hva som er moderne politikk og moderne ruspolitikk. Det jeg er glad for, er at det er bred enighet i denne salen om at tunge rusavhengige skal møtes med hjelp framfor straff. Kristelig Folkeparti mener samtidig at det er mulig å si at narkotika fortsatt skal være forbudt, og i tillegg kunne møte enkeltpersoner med tilpassede reaksjoner – det mener vi er viktig.

Jeg tenker vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig. Kristelig Folkeparti og jeg er bekymret for utviklingen når jeg hører at unge forteller at kokain har blitt et vanlig rusmiddel på skolen deres. Samtidig har en da endret unges oppfatning av hvor farlig ulike narkotiske stoffer er, og at virkemidlene faktisk blir stadig kraftigere.

Det forebyggende arbeidet er viktig, og vi mener det er et sterkt behov for å styrke det – ja, også med kunnskap. Kristelig Folkeparti mener også det er viktig at politiet har riktige og nok virkemidler til å bekjempe narkotikakriminalitet og ressurser for å prioritere dette arbeidet. Vi kan ikke, etter Kristelig Folkepartis mening, gi opp kampen mot narkotika. Både de som ønsker en vei ut av avhengigheten, og det forebyggende arbeidet trenger at vi fortsetter det arbeidet.

Samtidig må jeg få komme med en kommentar til saksordføreren om at det har vært lite kontroll med det som har vært på utsiden av det offentlige helsevesenet. Jeg vil gjøre Stortinget oppmerksom på at det var ideelle aktører som startet med rusomsorg lenge før staten tenkte tanken på å ivareta dem som er avhengige av rus. Jeg vil påstå at Blå Kors og Frelsesarmeen gjør dette kunnskapsbasert med de resultatene de har, noe det offentlige faktisk tar etter. Jeg vil også påstå at Evangeliesenteret, som tar seg av dem som det offentlige har gitt opp, viser resultater på 80 pst. rusfrihet. Det mener jeg er gode resultater innenfor dette området.

Statsråd Ingvild Kjerkol [11:29:14]: Regjeringen skal i 2023 legge fram stortingsmeldingen om forebyggings- og behandlingsreformen for hele rusfeltet. Gjennom reformen skal regjeringen forebygge rusmiddelbruk bedre. Rusproblematikk skal identifiseres tidlig, og det skal tilbys rask og effektiv hjelp og oppfølging. I meldingen skal vi både legge fram konkrete tiltak og peke retning for rusfeltet framover. Arbeidet er i gang og vil svare på mange av problemstillingene som løftes i representantforslaget.

Regjeringen skal utrede lovendringer som sikrer at personer med rusavhengighet møtes med hjelp og behandling istedenfor straff. Samtidig går dagens regjeringspartier imot en generell avkriminalisering av alle brukerdoser for alle typer brukere. I arbeidet med meldingen er det naturlig at vi også ser nærmere på konsekvensene av den rettstilstanden som er etablert av Høyesterett på narkotikaområdet. Riksadvokatens retningslinjer for politiets tvangsmiddelbruk i saker om narkotika til egen bruk og påtalemyndighetens håndtering av slike saker følges også opp av Politidirektoratet og Riksadvokaten i fellesskap. Begge deler ligger under justisministerens ansvar.

Bruk av narkotika vekker mange følelser i oss. Likevel må samfunnets reaksjoner på narkotikabruk være forholdsmessige og i tråd med rettsstatens prinsipper. Jeg er også bekymret for unges rusmiddelbruk, men tvang og bruk av makt overfor barn og unge har faglige og etiske sider som må tas på alvor i en samlet vurdering av virkemiddelbruken. Jeg vil se nærmere på hvilke virkemidler og hvilken metodikk som bør brukes overfor unge. Vi vil iverksette tiltak som er kunnskapsbaserte og bidrar til positiv endring – ikke ytterligere utstøting av unge som er i ferd med å falle utenfor.

Forebygging av rusmiddelbruk blant barn og unge er et tverrsektorielt ansvar der mange skal dra i samme retning. Politiet er en samfunnsaktør med også viktige forebyggende oppgaver. Det er imidlertid viktig at politiets rolle og virkemiddelbruk utvikles som en del av – og i sammenheng med – andre sentrale samfunnsaktører. Det vil vi legge til rette for gjennom forebyggings- og behandlingsreformen.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [11:45:48]: Vi ønskjer alle ein ruspolitikk som møter dei som treng det, med forståing, respekt, støtte og behandling. Ruspolitikken må femne om alt, frå dei vi ikkje vil ha inn i rus, til dei som opplever eit stort funksjonstap på grunn av rusavhengnad. Skal vi lukkast med ein god ruspolitikk, må vi både førebyggje, behandle og gje eit godt ettervern.

Dei som har behov for rusbehandling, har rett til det. Behandling av rus er ein pasientrett og heimla i lov om pasientrettar. Desse kan heilt utan frykt for straff be Nav eller fastlegen om tilvising til behandling i spesialisthelsetenesta. Det finst òg nokre lågterskeltilbod i kommunane som ikkje krev tilvising. Men når behandling er ein pasientrett, meiner Kristeleg Folkeparti at det må følgjast opp med å styrkje behandlingstilbod og helsehjelp til dei rusavhengige, inkludert ei styrking av det kommunale og det førebyggjande tilbodet – og dette hastar. Vi må stå saman for å sikre barn og unge gode oppvekstvilkår som beskyttar mot psykiske vanskar og rusavhengigheit.

Ungdata-rapporten frå 2022 viser at narkotikabruken blant elevar i vidaregåande skule har auka dei fem–seks siste åra. Det er hovudsakleg bruk av cannabis som har auka. Men nytt i årets rapport var at han òg viste ein auke i bruken av andre narkotiske stoff. Terskelen for narkotikabruk blant ungdom ser altså ut til å bli lågare, og undersøkingar viser at mange ungdomar ikkje er kjende med konsekvensane som følgjer av bruken.

Førebygging er altså viktig, og samfunnet må prioritere kamp mot ulovleg rusbruk blant ungdom. Regjeringa skal leggje fram ei førebyggings- og behandlingsreform i 2023, og Kristeleg Folkeparti forventar at regjeringa kjem med kraftfulle tiltak i denne reforma.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [11:48:21]: Avhengighet er et symptom på et underliggende problem. Det er et forsøk på å håndtere det uhåndterlige. Noen gjør det ved å putte kjemikalier i kroppen, andre gjør det ved å bli avhengig av trening og avhengig av å styre hvilke matvarer man putter i seg. Mange i denne salen har kanskje blitt omtalt som arbeidsnarkomane en eller annen gang i løpet av sitt liv, men ingen vil tro det er en fornuftig reaksjon fra storsamfunnet om vi, når vi går ut på Løvebakken i kveld, kvart på elleve, skulle bli stoppet av en politipatrulje og strippet og kroppsvisitert i søk etter halvferdige Dokument 8-forslag.

Det er det underliggende problemet vi må komme til livs, og vi må slutte å fokusere kun på symptomet. Det er en menneskelig reaksjon på et umenneskelig samfunn. Vi har laget et samfunn der alle må prestere, konsumere og representere, og hvis man ikke passer inn i den smale kategorien det er å være vellykket, blir man usett, utstøtt og uønsket. Selv framtiden tar vi fra de unge ved å ta fra dem naturen som danner livsgrunnlaget deres. Da er det ikke rart at vi sliter med disse problemene, som gjør at man må finne andre måter å håndtere det på.

Inntil vi løser de bakenforliggende problemene, tror jeg vi kan gå til krig så hardt vi bare vil mot symptomene, og det vil ikke gjøre noen nytte.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:50:10]: I februar i år blei Riksadvokatens rapport om tvangsmiddelbruk i mindre narkotikasaker lagt fram. Han slår fast at politiet har føretatt svært mange ulovlege inngrep mot enkeltpersonar i undersøking av mindre narkotikasaker. Brota handlar om manglande heimel, feilaktig bruk av hastekompetanse og uhøveleg bruk av tvangsmiddel – og det er alvorleg.

Det er alvorleg fordi det vi snakkar om, er bl.a. ufrivillig urin- eller blodprøve, gjennomgang av mobil eller bustad og kroppsleg undersøking. Tvangsmiddel som dette, er openberre inngrep i den personlege fridomen. Det er ein grunn til at det berre kan brukast når strenge vilkår er oppfylte, og når det er forholdsmessig. Riksadvokaten har seinare streka under at det dreier seg om systematiske feil og manglar i politiet si handtering av tvangsmiddelbruk i perioden før 9. april 2021.

Ettersom riksadvokaten berre tok føre seg tre veker i 2021 i si undersøking, må ein dessverre anta at det er snakk om langt fleire brot knytt til politiets handtering av mindre narkotikasaker enn det vi kan lese ut av rapporten.

Bruk av tvangsmiddel inneber eit inngrep i menneskerettane våre. Inngrepa må dermed ha heimel i lov og ha eit legitimt føremål. Mangel på eitt eller fleire av desse punkta fører til at det er snakke om krenking av EMK. Det gjeld òg kravet om lovheimel og kravet om at det skal vere forholdsmessig, etter Noregs grunnlov.

Kristeleg Folkeparti er ikkje einig i grunnpremissen om at tvangsmiddelbruken var ulovleg. Då presiseringane – ikkje lovendringane, men presiseringane – kom frå Riksadvokaten hadde vi, i mitt hovud, eit grunnlag for ei felles oppfatning av verkelegheita. Det er oppsiktsvekkjande at det ikkje er slik. Riksadvokaten har ikkje endra lova. Den jobben ligg til oss på Stortinget. Han har peikt på kva lova allereie seier.

Venstre lyttar til kunnskap. Vi held oss til Riksadvokatens rapport, og vi kjem i dag frå Venstre si side til å støtte tilrådinga i saka frå eit ganske breitt fleirtal i komiteen. Vi er einige i at behandlingstilbodet til dei som er rusmiddelavhengige må styrkjast. Det er det aller viktigaste vi kan gjere. Vi støttar framlegga nr. 1 og 2, som er lagde fram. Vi støttar framlegga nr. 6–11. Og så vil eg hermed formelt fremje forslag nr. 13, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen å sørge for at det tilbys rusmiddelanalyse for å forebygge risiko for skade og overdoser i kommunene, for eksempel gjennom de kommunale rådgivende enhetene for russaker.»

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:53:42] (komiteens leder og ordfører for saken): Vi behandler nå avviklingen av fritt behandlingsvalg. I denne saken har komiteen svært ulike syn. Det kommer også tydelig frem i vår innstilling. Til tross for sterke politiske motsetninger vil jeg si at komiteen har jobbet godt, ryddig og respektfullt, og det vil jeg takke komiteen for. Jeg vet at ulike partier tydelig vil vektlegge sine standpunkter, og jeg går derfor nå over til å snakke om Høyres syn.

Fra 2001 til 2005 gjennomførte Sentrum–Høyre-regjeringen en reform på rusfeltet. Ansvaret for behandlingsinstitusjonene ble flyttet fra fylkeskommunene til de regionale helseforetakene. Da vi kom inn igjen i regjering i 2013, etter å ha gitt ruspasienter pasientrettigheter, fant vi for mange hull – hull i behandlingen, for lite valgfrihet for pasientene, viktige behandlingsinstitusjoner var nedlagt, ventetiden for behandling var altfor lang og for få ble rusfrie.

For Høyre var det viktig å sikre større valgfrihet. Vi bidro til at ruspasienter ventet kortere da vi kom i regjering. Frem til pandemien halverte vi ventetiden for rusavhengige. Det gjorde vi ved å styrke sykehusenes økonomi, men vi gjorde det også ved å innføre fritt behandlingsvalg, og ved å stille krav om at sykehusene skulle prioritere rus og psykisk helse.

Å innføre fritt behandlingsvalg skapte en enorm endring for pasientene. Nå kunne de velge behandling uten å måtte betale selv – på Vangseter og på veldig mange av de andre behandlingsstedene som det offentlige ikke hadde inngått avtaler med, men som pasientene ønsket å få behandling ved.

Jeg har møtt mange av de pasientene på de behandlingsstedene som nå risikerer å bli nedlagt. På Holmen gård i Gjerstad møtte jeg Jakob, som ikke kom ut av rusavhengigheten sin ved å gå på DPS i Oslo, men som trengte døgnbehandling på Gjerstad. På Vangseter møtte jeg mammaen som kommer tilbake til en sønn som opplever å ha en trygg mamma etter mange år med rusavhengighet.

Avviklingen av fritt behandlingsvalg vil svekke et viktig mangfold av behandlingssteder, og det er lite spor av vilje i det offentlige til å foreta anbudsrunder som sikrer både kapasitet og mangfold for pasientene.

I dag kunne Stortinget sikret en bedre overgang, slik at vi var sikre på at kapasitet ble bygget opp for å ivareta pasientene. Det er fortsatt tid til å tenke seg om i dag og støtte de forslagene som ligger på dette.

Jeg tar med dette opp våre forslag i saken.

Cecilie Myrseth (A) [12:06:01]: I dag er en viktig dag hvor vi skal gjøre et nødvendig og riktig vedtak for å sikre vår felles helsetjeneste.

Det viktigste for oss er å sikre at alle pasienter og brukere får nødvendig behandling av høy kvalitet når man trenger det, uavhengig av hvor man bor, størrelsen på pengeboka eller hvor mye kapasitet man har til å søke i et stadig voksende helsemarked. Det er ikke riktig at vi skal bruke offentlige midler, politikk og ressurser til å bygge opp et privat helsemarked på bekostning av vår felles helsetjeneste. Det er totalt feil medisin.

Høyres løsning for helsevesenet er veldig ofte privatisering. Det ser ikke ut til å finnes et eneste kritisk fiber på høyresiden mot hva privatisering kan bidra til. I dag ber vi Stortinget vedta at det ikke lenger skal være fritt fram for enhver å åpne klinikk på det offentliges regning. Fra nyttår må private aktører inngå avtaler med det offentlige for å være en del av vår felles helsetjeneste. Det sikrer kvalitet og mulighet for ettersyn og kontroll, som Helsetilsynet har etterlyst. Det sikrer riktig pengebruk, og viktigst av alt bidrar det til en mer helhetlig helsetjeneste og riktig bruk av den viktigste ressursen av dem alle, nemlig helsepersonell. Vi skal fremdeles bruke private aktører, men der det er behov for det og der de er et supplement til det offentlige, ikke på bekostning av de offentlige sykehusene.

Også de som er imot avviklingen, bør være mer etterrettelige når man beskriver hva dette gjelder, framfor å skremme opp pasienter og andre. Vi avvikler altså ikke pasientenes rett til å velge behandlingssted. Retten til å velge behandlingssted består. Helseforetakene utvider nå eksisterende avtaler, og nye aktører får langsiktige avtaler for å følge opp denne avviklingen. Ordningen med fritt behandlingsvalg har i liten grad oppnådd formålet om å få ned ventetidene eller gjort helsetjenesten mer effektiv – det kom fram i tidligere helseminister Bent Høies egen evaluering av ordningen i 2021 – men vi vet at den har bidratt til å svekke sykehusenes økonomi og rekrutteringen av helsepersonell.

Budsjettene vil bli trangere i årene som kommer. Viktige prioriteringer er viktig å gjøre, og da må vi prioritere riktig. En helsekrone mer til private er en helsekrone mindre til det offentlige. En sykepleier mer til det private er en sykepleier mindre i det offentlige. Helsepenger og helsepersonell er knapphetsressurser vi skal verne om og bruke klokt, sånn at det kommer alle landets innbyggere til gode.

Hans Inge Myrvold (Sp) [12:16:53]: Godkjenningsordninga for fritt behandlingsval vart innførd av regjeringa Solberg attende i 2015. Denne ordninga vart etablert som ein uavhengig og isolert marknadsorganisme, men der helseføretaka skulle gjera opp dei ulike refusjonane mellom marknadsaktørane og det offentlege.

Dei respektive helseføretaka har eit tydeleg sørgja-for-ansvar. Det vil seia at dei geografiske einingane har eit sjølvstendig ansvar for at alle innbyggjarar som bur innanfor den avgrensa regionen, skal ha rett til likeverdige tenester i helsevesenet. Gjennom sørgja-for-ansvaret sitt er dei regionale helseføretaka avhengige av å leggja til rette for eit behandlingstilbod som varetek nettopp dette ansvaret.

Det er her den største utfordringa etter mitt skjøn oppstår. Ein uavhengig marknadsorganisme som godkjenningsordninga for fritt behandlingsval utgjer, som ikkje er underlagd myndet til helseføretaka, gjev heller ikkje grunnlag for heilskaplege og ressurssmarte løysingar i helsevesenet. Den største utfordringa i helsevesenet i dag er helsefagleg kompetanse. I mange helseprofesjonar er det eit underskot på tilstrekkeleg med fagfolk.

For Senterpartiet er det heilt avgjerande å ha tilstrekkeleg med kontroll og fleksibilitet, noko som gjev rom for å sikra gode helsetenester i heile landet. Summen av dagens godkjenningsordning utfordrar nettopp dette. Helseføretaka har ikkje noka mynde til å sikra verken kvaliteten eller omfanget til dei tenestene som vert leverte frå aktørane. På toppen av dette får ein heller ikkje sikra heilskaplege helsetenester, då pasientar ofte treng tverrfagleg helseoppfølging.

I ordskiftet som har vore i denne saka til no, har ein i særleg grad fokusert på kapasitet. Kva skjer med den samla kapasiteten når godkjenningsordninga vert avvikla? Både Høgre og Framstegspartiet har prøvd å laga eit skrekkscenario som ikkje har rot i verkelegheita. Me veit i dag at gjennom første halvår 2022 har det vore om lag 300 pasientar i eit behandlingsforløp hjå dei godkjende aktørane i fritt behandlingsval. Vidare har helseføretaka gjort greie for at dei har hatt ein gjennomsnittleg ledig kapasitet på 200 døgnplassar. Den siste utviklinga har òg vist at aktørar som har føreseielege rammeavtalar med helseføretaka, som til dømes Solliakollektivet, ikkje klarar å halda oppe kapasiteten sin, på bakgrunn av at godkjenningsordninga har ein overkapasitet som utfordrar tenestene deira.

Denne saka handlar ikkje om at private og ideelle aktørar ikkje skal bidra med viktig pasientbehandling, slik enkelte parti prøver å framstilla det. Det handlar om at me treng å få dette inn i føreseielege rammer som sikrar at både behandlingsinstitusjon og pasientar har eit godt tilrettelagt tilbod. Det handlar om at me i fellesskap kan sikra at dei løyvingane og den helsefaglege kompetansen vert utnytta på best mogleg måte, og det handlar om at frie og uavhengige marknadsorganismar ikkje skal få definera og prioritera ei samla helseteneste.

Bård Hoksrud (FrP) [12:28:24]: I dag knuses mange drømmer og håp. Denne dagen er bare trist, og det er mange mennesker som er både redde for og lei seg over at de enten skal miste tilbudet sitt eller risikere å ikke få noe tilbud i hele tatt. I tillegg kommer vi faktisk ikke utenom at det er mange som kommer til å måtte vente i måneder ekstra, for kanskje å få vite om man har kreft eller en alvorlig hjertesykdom. Paradoksalt nok gjelder ikke dette hvis du har penger, for da kan du kjøpe deg forbi helsekøen. Og paradokset blir kanskje enda større når politikken føres av en Arbeiderparti-styrt regjering med Senterpartiet, og med SV i spissen.

Vi kjenner ikke alle konsekvensene av dagens vedtak. Det er fordi regjeringspartiene sier at det nå er opp til de regionale helseforetakene å bestemme hvem de vil inngå avtale med. Det gjør nok at mange av dem som i dag driver innenfor fritt behandlingsvalg, er forsiktige med å være kritiske, for da kan de få større problemer og kanskje risikere at det ikke blir noe anbud eller inngått noen avtale med disse.

Det tragiske er at dette rammer mange pasienter som mister tilbudet sitt, og nye pasienter som ikke vil få tilbudet i framtiden. Det rammer også lokalsamfunn. Kragerø, Notodden, Tysnes og Jevnaker er bare noen av de stedene som nå risikerer at mange viktige kompetansearbeidsplasser blir borte – kommuner som trenger flere, ikke færre, arbeidsplasser. Det er ganske utrolig. Det regjeringspartiene vil nå, er ikke at disse plassene blir bevart i de kommunene.

Jeg har hørt at representanter fra regjeringspartiene har stått på denne talerstolen og sagt at pengene kommer, og det blir ikke færre pasienter. Da må man i hvert fall se litt til fakta. På Lovisenberg er det 67 ukers ventetid for koloskopi. Basert på antall henvendelser som sykehuset sender fra seg, vil køene kanskje øke med et halvt år. Dette ønsker de at helseforetakene selv skal gå ut med. Det anbudet som Helse Sør-Øst la ut nå, dekker bare ca. en fjerdedel av hva fritt behandlingsvalg dekker.

Fakta er at det er flere pasienter som må stå lenger i kø for å få behandling. Ventetiden har gått opp til et år for noen av de viktige somatiske helsetjenestene, og vi har bare dekt en fjerdedel av volumet som fritt behandlingsvalg dekker. Det er ytterligere ca. fire til seks måneders ventetid når de som i dag får undersøkelse i fritt behandlingsvalg, skal over i det offentlige. Spør enhver fagperson – det å gå med udiagnostisert kreft i halvannet år er for mange forskjellen mellom kurerbar kreft og ikke-kurerbar kreft. Det er det det handler om.

Marian Hussein (SV) [12:38:36]: Politikk handler om å prioritere. Politikk handler også om ideologi og hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for fordeling av ressurser. Ressurser som penger og helsepersonell er mangelvare. Derfor må vi bruke fellesskapets ressurser til å løse våre oppgaver på en god nok måte.

Samtidig er det et paradoks at det er de mest sårbare pasientgruppene høyresiden dytter foran seg for å oppnå økt privatisering. Helsetilsynet pekte i 2015 på utfordringer knyttet til grensen mellom Helfos tilsynsmyndighetsansvar for å føre kontroll med virksomhetene i fritt behandlingsvalg og Helsetilsynet. Solberg-regjeringen valgte å ikke forbedre sin daværende reform etter høringen.

Tilsynserfaringer har vist at grenseoppgangen mellom Helsetilsynets og Helfos rolle i flere tilfeller har vært utfordrende. Det har ifølge Helsetilsynet også vært tilfeller der det er avdekket brudd på vilkårene som lå til grunn for godkjenningen av driften, og på de forpliktelsene virksomhetene har påtatt seg ved avtaleinngåelse med Helfo, noe som ikke i tilstrekkelig grad ble fulgt opp. Eksemplene har vært bemanning og kompetanse. Ansvaret for å rette opp vilkårsbruddet hviler først og fremst på virksomheten selv.

For de kommersielle er det andre interesser enn rettferdighet som ligger til grunn for deres virksomhet. Det svekker tryggheten for oss alle. Syke mennesker og mennesker med rusutfordringer trenger hjelp, og da kan vi ikke utsette de mest utsatte for uforsvarlig helsehjelp.

Under høringene kunne ikke NHO eller de som representerte de private aktørene, fortelle hvilke nyvinninger deres medlemsorganisasjoner hadde bidratt med. Samtidig kunne Sollia-stiftelsen fortelle at de har drevet rusbehandling i 52 år med gode resultater, og at ordningen med fritt behandlingsvalg har hatt uheldige konsekvenser for de ideelle aktørene med avtale, som f.eks. Solliakollektivet. Statsforvalteren har også flere ganger avdekket at aktører som WeCare Omsorg har brutt forsvarlighetskravet.

Vi maner regjeringen til å påse at nye anbud bør forbeholdes ideelle, og viser til tidligere stortingsvedtak om å prioritere ideelle aktører. På den måten sikrer vi at det er de viktige aktørene som får avtaler.

Seher Aydar (R) [12:47:50]: Høyresiden kritiserer avgjørelsen om å avvikle fritt behandlingsvalg for å være ideologisk motivert, og det kan de godt gjøre, for dette er et ideologisk spørsmål. Innføringen av fritt behandlingsvalg var et resultat av ideologi, en ideologi som fremmet premiss om å slippe markedskreftene løs. Nå er det heldigvis et annen flertall i Stortinget, og opprydningsarbeidet er i gang.

Å avvikle ordningen som blir kalt fritt behandlingsvalg, er en god begynnelse. Dette er et første skritt. Det er ikke riktig, som flere partier har sagt, at det betyr at det ikke vil være noen private i helsevesenet vårt. Jeg skal være den første til å innrømme at vi i Rødt mener at neste steg bør være å få de kommersielle aktørene helt ut av velferden, for profittmotiverte aktører har ikke noe i velferden å gjøre, men det er faktisk ikke det som skjer i dag.

Skattepenger bevilget til helse skal ikke gå til å bygge private milliardformuer. De skal gå til helse og velferd til innbyggerne våre og til å styrke kompetansen og arbeidsvilkårene til de helsearbeiderne som jobber i helsetjenesten. Da kan vi ikke la kommersielle aktører tappe det offentlige for midler og ressurser.

Hver gang det vurderes politiske tiltak som innskrenker muligheten til å tjene seg rik på velferden, roper velferdsprofitørene og deres støttespillere om mangfold som forsvinner og pasienter som vil stå uten tilbud. Det er en knallhard skremselspropaganda fra dem som vil hegne om velferdsprofitørene.

Når høyresiden argumenterer mot avviklingen av fritt behandlingsvalg, trekker de fram at private sikrer mangfold. Men det mangfoldet er det ikke de kommersielle aktørene som står for. Vi ser gang på gang at de små aktørene kjøpes opp av store konsern, som eier større og større markedsandeler, og for private konsern er økonomisk gevinst hovedmotivet for å gå inn i velferden. De er villige til å kompromisse på kvalitet og de ansattes arbeidsvilkår for å sikre inntjening. De presser også ut ideelle. Det er i hvert fall ikke mangfold. Det er kommersiell ensretting. La oss være helt åpne om at det er et stort skille mellom ideelle aktører og kommersielle aktører. Private er altså ikke bare private.

Det mangfoldet høyresiden peker på, er det de ideelle som står for, og det er det viktig å ta vare på. Vi forventer at regjeringen følger opp avviklingen av fritt behandlingsvalg med å sikre gode og stabile avtaler med ideelle aktører. Å avvikle fritt behandlingsvalg sikrer at helseforetakene igjen har kontroll over egne midler.

Markedstenkningen gjennomsyrer hele sykehussystemet vårt, og helseforetaksmodellen er bygd på markedsøkonomiske prinsipper. At tilbudene innen rus og psykisk helse mange steder er tynt, skyldes ikke mangel på private innslag. Nå må vi heller sørge for å legge markedstenkning til side og la befolkningens behov, fagfolks vurderinger og politiske føringer være det som former tjenestene våre.

Alfred Jens Bjørlo (V) [12:59:21]: På vegner av Venstre vil eg òg nytte høvet til å starte med å gratulere regjeringa med eit gjennombrot i ei sak som er symptomatisk for det denne regjeringa faktisk har kome til makt på, nemleg å ønskje å avvikle, reversere og skru klokka tilbake til slik det var før. Eg vil gå i rette med dei som meiner at denne regjeringa ikkje oppnår resultat og ikkje får til noko. Det klarer denne regjeringa.

Dessverre går det i dette tilfellet ut over nokre av dei svakaste gruppene i samfunnet vårt. Reforma for fritt behandlingsval har vore spesielt viktig innanfor psykiatri- og rusfeltet. Det syner òg evalueringsrapportane som har vore laga i samband med denne reforma. Ho har bidrege til auka valfridom, både når det gjeld val av behandlingsstad og gjennom at private aktørar tilbyr alternative tilnærmingar og behandlingsmetodar, spesielt innanfor psykisk helsevern, rusmiddelbehandling og rehabilitering, som er tema seinare i dag. For nokre pasientar har dette vore heilt avgjerande.

Éin ting er sjølve avviklinga, som er så ideologisk viktig for fleirtalet i denne salen at avvikling har blitt eit mål i seg sjølv, men ein annen og endå meir alvorleg ting er tempoet og måten det skjer på. I fleire spørsmål til regjeringa og statsråden har Venstre teke opp bekymringa vår rundt konsekvensane av den raske avviklinga av fritt behandlingsval og det vi veit dermed blir ei nedbygging av kapasitet innan psykiatri- og rusfeltet. Det er bekymringsfullt å høyre at regjeringa gong på gong seier at dei styrkjer behandlingskapasiteten, når det faktisk er det motsette som skjer. Det er gode institusjonar som leverer høgare kvalitet enn nokon andre som no blir ramma. La meg ta to døme:

Modum Bad, som har levert tenester innanfor psykisk helsevern i fleire tiår og har den høgaste kvaliteten i landet, må no ta ned kapasiteten sin med 10 pst. – i ei tid då behovet er større enn nokon gong, og regjeringa seier at talet på døgnplassar skal auke. Helse Sør-Aust brukte altså over 380 mill. kr på fritt behandlingsval i 2021. No skal dei bruke 120 mill. kr for å kompensere for bortfallet av fritt behandlingsval – det er under ein tredjedel av pengane – også i den delen som er øyremerkt til psykiatri- og rusfeltet. Dette kjem til å bety dårlegare tilbod til dei som treng det mest.

Eit anna døme er Vangseter, som har drive god behandling av rushavhengige gjennom 36 år, som har små marginar, som driv med høg kvalitet og som har hatt fullt belegg og tilstrøyming av pasientar etter pandemien. Det er ein institusjon som no står i fare.

Dette er alvorleg. Den raske avviklinga av fritt behandlingsval er etter Venstres syn uansvarleg, og eg forventar faktisk at dette blir gjort på ein annan måte, sjølv om prinsippavgjerda no er teken. No skjer det i feil rekkjefølgje.

Venstre sit ikkje i komiteen. Vi går imot tilrådinga frå fleirtalet. Vi støttar framlegga nr. 1–5 og også laust framlegg nr. 8, som er lagt fram i salen i dag.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [13:10:29]: I den grønne helsepolitikken er det det offentlige tilbudet som utgjør ryggraden i helsevesenet, men supplert av det private og da spesielt ideelle aktører. Vi er glad for at regjeringen vil ta tak i og gå gjennom ordningen med fritt behandlingsvalg, for vi vet det er noen områder hvor private aktører helt naturlig har prioritert de mest lønnsomme prosedyrene, som gjør at kompetanseutvikling, rekruttering og lønnsomhet i det offentlige har blitt skadelidende. Det er det viktig å ta tak i, men vi er nødt til å se på fornuften i dette og ikke la ideologien trumfe alt. På psykisk helse, rus og flere andre områder ser vi at fritt behandlingsvalg har vært garantisten for valgfrihet og å få et individuelt tilpasset tilbud, som mange er helt avhengig av.

Vi er særlig kritisk til at denne ordningen nå skal avvikles så raskt, uten at man har funnet gode erstatninger og kan ta overgangen på en myk og kontrollert måte. Dette rammer særlig distriktene. Ringerike kommer til å miste et spesialistsenter, et viktig hjertetilbud lokalt. Vi får høre at langsiktige avtaler og offentlige tilbud er det man tenker at skal erstatte dette, men det kommer ikke noe nytt tilbud på Ringerike. Det kommer ikke noen ny avtalehjemmel på Hønefoss. Med forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV må disse pasientene flyttes til Asker og Oslo. 1 500 pasienter sendes over Sollihøgda hvert år. Det er verken bra for mennesker eller for miljø. Tenk da hvordan det samme skjer i de virkelige distriktene rundt omkring i landet, hvordan det vil gå i nord, med mørketid og snødekte veier. Merk mine ord: Ventetidene vil eksplodere.

Derfor støtter vi de utmerkede forslagene fra høyresiden i dag, om å gjøre denne overgangen på en mye mer fornuftig måte og ta mange forbehold. Vi håper så mange som mulig vil støtte det, for en god blå-grønn helsepolitikk.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:18:49]: Jeg husker tilbake til valgkampen i 2021, hvor det var mye snakk om tillitsreform innen helse. Jeg opplever ikke i denne debatten at tilliten er like stor, spesielt ikke til ideell sektor og privat sektor. Jeg hører også at det er ledig kapasitet, spesielt innenfor tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser, TSB, men jeg vet også at offentlig sektor og helseforetakene bygger opp akkurat TSB, som ideelle aktører allerede har – på tross av et stortingsvedtak om at helseforetakene ikke skal bygge opp det som ideelle aktører allerede har. Det ødelegger for ideelle aktører.

Det som Kristelig Folkeparti er bekymret for, er betydningen for pasientene oppi dette, særlig innenfor rus og psykiatri, hvor nettopp det å kunne velge ulike behandlingsformer og ulike ordninger har en verdi i seg selv – etter vår mening.

Det er behov for plassene som i dag er hos private og ideelle aktører, også etter den 1. januar 2023, selv om jeg hører at representanter her sier at det er god og ledig plass. Da undrer jeg meg over at det er så mange som står i kø. Hvis det virkelig er sånn at folk lider av psykiske utfordringer og rus, og det er ledig kapasitet, da er det noe som er spinngalt en plass.

Noen tilbud som blir gitt av ideelle aktører, er også tilbud som blir gjeldende for hele landet, fordi en i fritt behandlingsvalg har gjort det tilbudet tilgjengelig for alle. Og mitt spørsmål blir: Hva skjer med disse framover, med personer som trenger et spesielt tilbud som ikke alle helseforetakene har? Jeg tenker det er viktig at regjeringen sikrer at helseforetakene inngår avtaler med aktører som driver spesielt sånne tilbud.

På mandag var jeg på Barnas Fysioterapisenter i Bergen. De har ingen avtale – i alle fall ikke da jeg var der på mandag, så da må det ha skjedd nå. Jeg fikk mail fra dem på tirsdag. Det var ingen avtale med dem. Men der møtte jeg en jente som hadde ett mål. Det var å gå opp og ned trappene på skolen sin – for det gjorde alle de andre – og hun hadde et mål om å gjøre det med ryggsekk. Hun har trent og trent. Hun gikk opp, og da vi var der, sa hun at hun ville gå ned. Fysioterapeutene og vi sa at det har vi ikke sett. Hun gikk ned. Hvor viktig er ikke det for enkeltmennesker? Det er dette det handler om: å ha et tilbud som gjelder for folk som har utfordringer, og som kan være med og velge og få spesialtilbud.

Med dette tar jeg opp de resterende forslagene Kristelig Folkeparti er med på, og det løse forslaget som vi er med på.

Irene Ojala (PF) [13:28:28]: Innføringen av fritt behandlingsvalg ga mange pasienter håp, og håp er viktig å ta vare på, særlig når man er syk. Beklagelig nok ble ikke tilbudet godt nok publisert og gjort kjent, særlig i distriktene i nord. At få har benyttet seg av tilbudet, burde ikke være et argument for at det fjernes, for når få bruker det, kan jo ikke den økonomiske belastningen for helseforetakene og ulike bemanningsproblemer i helseforetakene skyldes fritt behandlingsvalg.

Pasientfokus er valgt inn på Stortinget av mange som et siste håp for rettferdige sykehustjenester for dem, og også for muligheten til å få reise og få behandling så raskt som overhodet mulig.

I debatten om fjerning av fritt behandlingsvalg er temaet ofte knyttet til helseforetakenes økonomi og økonomiens tellekantsystemer. Alle pasientbehandlinger har fått en pris, og det høres ut som om helseforetakene blir påført bare utgifter når pasientene velger fritt behandlingsvalg. Det er enkelt å telle penger, kroner og øre – det som er vanskelig, er å telle livskraft, livskvalitet, opplevelser samt styrking av hele familiens livskvalitet når en de er glad i, får behandling så raskt som overhodet mulig, enten det gjelder rus, psykiske utfordringer eller somatiske, kroppslige, sykdommer. Det viktige er at pasientene vinner helse. Det er pasientene det må fokuseres på.

Regjeringspartiene, SV og Rødt viser i innstillingen til at alle de godkjente leverandørene i Helse Nords opptaksområde også har avtaler direkte med Helse Nord. De viser til Helse Nords høringssvar, hvor det uttrykkes at avviklingen ikke vil ha negative konsekvenser for pasientene. De skriver at de forventer at det blir overholdt. Jeg har jobbet i Pasientfokus nå siden 2017. Vi hadde mange store forventinger fra Helse Nord, og de er faktisk ikke innfridd.

Dette er uttalelser som forplikter Helse Nord og regjeringspartiene, samt SV og Rødt, som har ansvaret for at ordningen med fritt behandlingsvalg nå fjernes. Ingen pasienter i Helse Nord skal altså oppleve at avviklingen av fritt behandlingsvalg skal ha negative konsekvenser for dem. Så får vi håpe, mot slutten av 2023, at det blir slik at konsekvensene for familiene ikke blir for store. Det tar tid å bygge opp, og det tar kort tid å rive ned.

Ordningen med fritt behandlingsvalg ga pasientene retten til å velge behandlingssted. Regningen går til det offentlige sykehuset som pasienten sogner til. Og hva så? Tror dere her i denne sal at noen pasienter bryr seg om hvorvidt det er Helfo eller helseforetakene som har godkjent behandlingsstedet, som betaler regningen? Man gjør ikke det. Det er kjempeutfordrende, og den korte fristen som er satt, vil skape store problemer for folk i distriktene, og det er svært skuffende at man ikke ser det.

Statsråd Ingvild Kjerkol [13:36:31]: Regjeringen foreslår i denne proposisjonen lovendringer for å avvikle godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg. Det foreslås at avviklingen skjer fra 1. januar 2023. Godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg ble innført høsten 2015, men har i liten grad oppnådd formålet med å redusere ventetider.

Det er helseregionene som har ansvaret for å sørge for forsvarlige spesialisthelsetjenester til befolkningen, og som finansierer tjenestene som leveres av de godkjente virksomhetene. De regionale helseforetakene har imidlertid liten mulighet til å påvirke kvalitet og pasientsikkerhet i de spesialisthelsetjenestene som leveres i ordningen.

Regjeringen mener at dette er svært uheldig. Regjeringen mener at samarbeid med private virksomheter bør reguleres gjennom langsiktige avtaler, hvor bl.a. behandlingskvalitet vektlegges.

Jeg vil understreke at retten til å velge behandlingssted ikke fjernes. Alle pasienter i spesialisthelsetjenesten skal fremdeles kunne velge mellom offentlige tilbud og private tilbud, som de regionale helseforetakene har skaffet gjennom avtaler. Avvikling av ordningen skal heller ikke medføre et dårligere tilbud til pasientene.

Det foreslås en overgangsordning som sikrer at pasienter som har påbegynt et behandlingsforløp hos godkjente leverandører på avviklingstidspunktet, kan få fullført den påbegynte behandlingen. Overgangsordningen er foreslått å gjelde i ett år.

De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å påse at pasientgrupper som i dag mottar behandling gjennom leverandører i godkjenningsordningen, skal få videreført tilbud de har behov for når ordningen avvikles.

Regjeringen ønsker å styrke vår felles helsetjeneste. Jeg er derfor glad for at det er et bredt flertall i Stortinget som slutter seg til forslagene om å avvikle denne godkjenningsordningen, sånn at vi får bukt med de konsekvensene den også har hatt for bruk av knappe ressurser.

Tove Elise Madland (A) [13:52:30]: Regjeringa følgjer opp politikken i Hurdalsplattforma. Her er ein tydeleg på at ein vil gå vekk frå ei todeling og marknadsstyring av vår felles helseteneste. Regjeringa ønskjer gode og likeverdige tenester over heile landet. Ingen skal ha betre tilgang til helsehjelp enn andre. Det er god sosialdemokratisk politikk – helsehjelpa er der når ein treng ho, uansett kven ein er.

Evalueringa av fritt behandlingsval viser at denne privatiseringsordninga ikkje har verka som det var tenkt. Effektiviteten som var venta, har ein ikkje fått, og i staden har ein fått ei ordning som har tappa våre offentlege sjukehus for store pengebeløp.

Eit anna viktig moment er den menneskelege kapitalen. Helsepersonell, gullet i vår helseteneste, er blitt butikk – langt frå det helsepersonell skal vere. Gode, dyktige, varme, profesjonelle, utdanna tilsette som har som profesjon å ta vare på menneske som treng hjelp, er blitt ei ettertrakta og etterspurd vare. Fritt behandlingsval har altså svekt rekrutteringa til helsepersonell og til vår felles helseteneste.

Vår største mangel i vår felles helseteneste er nemleg kvalifisert personell. Altfor mange helsearbeidarar vel bort og forlèt det yrket og den profesjonen dei har utdanna seg til. Regjeringa tok dette på høgste alvor og sette ned ein helsepersonellkommisjon, som leverer sitt arbeid i februar 2023.

Og pasienten, den aller viktigaste i vår felles helseteneste – har denne ordninga gjeve betre tenester for pasientane? Nei, ein høyrer om uforsvarleg helsehjelp og mangel på journalføring. Det er jo brot på dokumentasjonsplikta. Ein har òg pasientar som har måtta gå til psykologbehandling etter at ein har fått den opphavlege behandlinga.

Mangel på tilgjengelege legespesialistar blir òg nemnd, og medisinar blir seponerte utan grunngjeving. Det er skremmande å høyre. Det er ved fleire behandlingsstader konkludert med at den hjelpa pasienten har fått, ikkje har vore forsvarleg. I vår felles helseteneste skal pasienten vere sikker på at den helsehjelpa som blir gjeven, skal gjevast av velkvalifiserte tilsette som har helsepersonellbakgrunn, og som er helsepersonell etter helsepersonellova.

Når Stortinget no avviklar ordninga, fjernar me ikkje pasienten sin rett til behandlingsstad. Alle pasientar i spesialisthelsetenesta skal framleis kunne velje mellom offentlege tilbod og private tilbod som dei regionale helseføretaka har avtale med.

Tage Pettersen (H) [13:55:28]: I en merknad fra de rød-grønne står det at de «vil understreke at innføringen av fritt behandlingsvalg var en ideologisk motivert privatiseringsreform». Fritt behandlingsvalg handler tvert imot om mennesker og hvorvidt pasientene skal ha makt i møte med systemet, eller om denne makten skal gis til systemet og politikken.

Norge har et av verdens beste helsevesen. Det skyldes den norske modellen og den norske velferdsmiksen. Det kan vi bl.a. takke framveksten av helsenæringer som vi har sett de siste årene, for, noe som igjen har bidratt til innovasjon og kunnskapsbygging. Veldig mye av dette kommer som følge av nettopp det aktørmangfoldet vi har hatt. Vi ser nå en regjering som nærmest har abdisert i debatten om private bidrag inn i denne velferdsmiksen. Det er SV som sitter med denne makten, og som i hvert eneste budsjettforlik dikterer neste skritt videre.

Jeg blir rett og slett bare trist når jeg snakker med styreleder Per Gunnar Borhaug på Vangseter. Som han selv sier det: Uavhengig av politisk ståsted – enhver god ideologi kan bli ødelagt gjennom dårlig gjennomføring. Det er det som skjer nå, og det rammer pasientene. Det er et godt kompetansemiljø med 36 års historie. Dette er en juvel av et sted for behandling av avhengighet til alkohol og andre rusmidler, som utgjør en forskjell i Behandlings-Norge, for noen av de aller svakeste i samfunnet vårt. Ventelistene er lengre enn noen gang, og på Vangseter stiller nå 30 pasienter og 30 ansatte spørsmål om hvilken respekt politikerne har for nettopp dem.

I 2021 tok 658 mennesker sitt eget liv, og i dag fikk jeg en e-post av en som kunne endt i denne statistikken. Vedkommende hadde akkurat kommet hjem etter et 12 ukers behandlingsopplegg ved Friskstiftelsen i Elverum. Hun er formet av incest, overgrep og psykisk vold i nesten 50 år. Siden 2003 har hun frivillig vært innlagt gjentatte ganger i det offentlige og beskriver et offentlig tilbud som ikke har løst hennes utfordringer. I 2016 fikk hun det første behandlingsoppholdet ved Friskstiftelsen i Elverum, og sammen har de jobbet mot hennes mål: å kunne leve med fortiden slik at den ikke overtar for nåtiden. Stiftelsen har i dag ett års ventetid. Hun avsluttet e-posten med å skrive at de vedtakene vi fatter i dag, blir en katastrofe, og det vil ta tid å bygge opp et offentlig tilbud med samme kapasitet og kompetanse.

Dette er ikke historier jeg og Høyre dytter foran oss i denne debatten, dette er pasienter og ansatte som roper på hjelp, men det er bare noen i denne sal som lytter.

Morten Wold (FrP) [13:58:41]: Takket være rød-grønn ideologi er kampen for fritt behandlingsvalg tapt. Den skrotes altså på ideologiens alter av politikere som ofte fremstiller seg selv som om de er mer hjertevarme enn oss andre – dem om det.

La meg sende dem noen ord med på veien – eller skal vi si ord for dagen – som de kan tenke på og reflektere over. Jeg representerer Buskerud valgkrets, og i midtre og nordre Buskerud har ventetidene for hjerteutredning og -behandling vært for lang i nesten 20 år. Når fritt behandlingsvalg legges ned, er det ikke noe nytt lokalt tilbud på plass til å ta seg av disse pasientene. Nærmere 1 500 pasienter vil årlig måtte reise til Oslo, Bærum eller Asker for å få utført sine undersøkelser. Det kan imidlertid bli langt flere, opptil 2 000 per år, fordi det er et stadig økende krav til hjertemedisinske undersøkelser. Er det god helsepolitikk? Er det god klimapolitikk?

Ringerike spesialistsenter ble opprettet i 2018 for å være et supplement til lokalsykehuset på grunn av de lange ventetidene. Fra og med 2020 har senteret levert helsetilbud til hjertepasienter under ordningen fritt behandlingsvalg. I år vil senteret utføre over 2000 hjerteundersøkelser på mer enn 1 200 pasienter. Det er et helsetilbud av høyeste kvalitet, og lokalsykehuset setter pris på hjelpen.

Når fritt behandlingsvalg legges ned om 24 dager, vil det bli altfor liten kapasitet i distriktet for hjertemedisinsk utredning og behandling. Ventetidene i midtre og nordre Buskerud vil da øke betraktelig.

Helse Sør-Øst skal ha fått i oppdrag å gi et erstattende tilbud. Det er ikke noe nytt tilbud på plass i Ringerike eller omegn. Dette vil i så fall føre til at det blir enda mer urettferdig geografisk fordeling av helsetilbudet til hjertepasienter enn det har vært hittil.

Man vet at pasienter sterkt ønsker et lokalt tilbud. Det er også viktig at det er tett dialog og god informasjonsflyt mellom de ulike aktørene, noe Ringerike spesialistsenter har lyktes med. En av de store fordelene med fritt behandlingsvalg har vært at flere leger kan dele på en praksis. Mange har gjort dette ved siden av sykehusjobb. Det har ført til at pasienter ute i praksisen møter oppdaterte leger, som også samarbeider om vanskelige problemstillinger. Det må sies å være til pasientenes fordel.

Heller ikke en utsettelse av skrotingen av fritt behandlingsvalg sier de rød-grønne ja til. Fremskrittspartiet er imot avviklingen og er skuffet over at dette ikke engang kan utsettes lenge nok til at et nytt tilbud kan komme på plass.

Aktiv dødshjelp er ikke lov i Norge, men det å ta livet av en velfungerende ordning i helsevesenet, på ideologisk grunnlag, er dessverre tillatt.

Liv Kari Eskeland (H) [14:01:53]: Som politikarar har me eitt oppdrag som overskyggjer alt anna me er sette til å gjera. Me skal syta for at dei som treng oss mest av alt, dei som treng vår omsorg, beskyttelse og hjelp, skal få nettopp det.

I dag er det desse menneska eg har i tankane: dei som ikkje meistrar livet, dei som har det så krevjande at dei ikkje greier å handtera kvardagen – ein kvardag som er prega av rus, psykiatri og liding. Fleire av desse har det siste året fått hjelp gjennom fritt behandlingsval. Dei har sakte, men sikkert fått tilbake kontrollen over eige liv og bygd stein på stein i ei behandling dei sjølve har fått vera med på å forma og velja.

På Tysnes ligg eit av meistringshusa. Dit kjem nokre av dei som har forsøkt det meste, som har vorte svingdørspasientar i det offentlege og har fått kortvarig tilbod og hamna utpå att. På Tysnes har dei endeleg funne den behandlinga som gjer at dei kjem seg opp og får kontroll over eige liv. No skal denne institusjonen verta lagd ned. Me mistar eit svært verdifullt tilbod. Me mistar tilsette som er genuint opptekne av å følgja opp pasientane sine, som tilpassar behandlinga til den enkelte, og som behandlar heile mennesket – jamvel heile familiar. Berre ytst få av dei 34 tilsette seier at dei vil tilbake i ein jobb i det offentlege, for dei ser at mangfald i behandlinga er verdifullt i seg sjølv.

Fagmiljø forsvinn, me mistar verdifull kompetanse, og forskingsprosjekt, som var sette i gang for å finna gode svar på kva behandlingar som fungerer, vert lagde ned. Det er fordi me no har politikarar som styrer dette landet som ikkje er interesserte i å vita, og som ikkje lyttar til dei som har fått føla på kroppen korleis det er å stå i ein helsekø for rus og psykiatri.

Me har no ei regjering som viser ei manglande forståing for kor viktig det er med breidde og variasjon i dei ulike behandlingsformene. Det synest faktisk å vera viktigare at pasienten skal passa inn i behandlingstilbodet staten tilbyr, framfor at staten skal tilby eit behandlingstilbod som passar pasienten.

I staden for avvikling av ordninga fritt behandlingsval burde saka handla om korleis ein samla sett skal gje og vidareføra eit betre tilbod innan heile spekteret av behandlingstilbod, som i dag er inkluderte i ordninga. Slik saka no er lagd opp, får ein inga oversikt over mangfaldet av behandlingsformer som er komne dei siste åra, kvaliteten på desse og kva som fell vekk når ein avviklar ordninga den 1. januar 2023.

Truls Vasvik (A) [14:05:18]: Når jeg har lyttet til debatten her og ordskiftet de siste månedene, skulle man tro at det regjeringen nå har foreslått, er et grunnleggende brudd på norsk helsetradisjon, og at det er fritt behandlingsvalg som har bygget opp norsk helsevesen til å bli et av verdens beste. Det er feil.

Det som derimot var nytt fra 1. november 2015, var at private aktører fikk fri etableringsrett på skattebetalernes penger. 500 mill. kr – det er ganske mye penger – gikk ut av de offentlige sykehusene i fjor til denne ordningen samtidig som det har stått ledig kapasitet i de offentlige sykehusene. Det er særdeles dårlig samfunnsøkonomi. Når vi samtidig vet at det har slått svært ulikt ut for de ulike sykehusene våre, har denne ordningen i praksis ført til en urettferdighet i behandlingstilbudet rundt om i vårt langstrakte land, som vi er så veldig glad i.

Sykehuset Telemark er ett av sykehusene som har tapt mest penger på den frie etableringsretten på skattebetalernes penger, og for inneværende år ligger de an til å måtte betale rundt 60 mill. kr til private aktører. Men tallet er usikkert. Det kan selvfølgelig bli høyere, for sykehuset vet ikke hvor stor regningen fra de private aktørene blir før i etterkant, og det er noe av problemet.

I gårsdagens spørretime var det fokusert mye på sykehusøkonomi. Selv om rammene er stramme nå, vet i hvert fall sykehusene hva de har å forholde seg til. Med den ordningen vi vil avvikle her i dag, har sykehusene styrt delvis med bind for øynene.

Lovisenberg Diakonale Sykehus, et ideelt sykehus – og vi heier på de ideelle – ble tappet for over 35 mill. kr i fjor. Det høres kanskje ikke så mye ut, men klinikksjef på Lovisenberg Hallvard Fanebust sier at de kunne ha driftet to ruspoliklinikker, som kunne ha behandlet opp mot 1 000 ruspasienter hvert år, eller en psykiatrisk sengepost for de sykeste pasientene med opp mot 150 akuttpsykiatriske forløp årlig. Fanebust sier:

«Det er underlig at en ordning som gir så stor forskjellsbehandling, får fortsette, når vi vet hvor knappe ressursene er.»

Det blir hevdet at vi vil ta bort valgfriheten til folk, og at konkurranse skjerper de offentlige sykehusene slik at sykehusene blir mer effektive og ventelistene redusert. Som økonom ser jeg at den argumentasjonen følger læreboken. Spørsmålet er om argumentasjon følger den virkelige verden. Dessverre viser evalueringen at teori ikke trumfer praksis. I evalueringen gjennomført av forrige regjering står følgende:

«FBV har i liten grad bidratt til å realisere målene om reduserte ventetider og mer effektive sykehus.»

Det er en ærlig sak å mene at flere private aktører burde kunne få fri etableringsrett på skattebetalernes penger, slik at private selskaper – gjerne multinasjonale, med eierskap utenfor Norges grenser – skal tjene seg rike. Jeg mener det er feil, og derfor er jeg glad for at vi i dag sikrer et system som utnytter kapasiteten optimalt i både det offentlige, det ideelle og det private, og som gir en forutsigbarhet for at nødvendige prioriteringer kan gjøres, slik at flest mulig pasienter kan få hjelp.

Olve Grotle (H) [14:08:33]: Den 18. november i år kunne vi lese om Geir Knapstad frå Florø i Firdaposten. Han har i mange år engasjert seg i kampen for å sikre barnebarnet Odin eit best mogleg behandlingstilbod. Odin har fødselsskaden cerebral parese og kunne ikkje gå som treåring. Familien sjølv har hatt ein lang kamp bak seg og lagt ut store summar privat for å sikre Odin eit godt liv. Foreldra valde å reise til USA og betale for ein operasjon på spesialistsjukehuset St. Louis Children's Hospital for å gje Odin sjansen til å kunne gå.

Operasjonen gjekk bra. Odin blei kvitt spasmane og kan no gjere kvardagslege syslar sjølvstendig og for eigen maskin, men for å få effekt av operasjonen må Odin trene styrke og utvikle ferdigheiter med fysioterapeutar med spesialkompetanse. Den hjelpa fann foreldra til Odin hos den private stiftinga Barnas Fysioterapisenter i Bergen. I 2018 lærte han seg å gå som eit resultat av operasjonen og årevis med intensiv trening. Foreldra følgjer Odin jamnleg til treningsopphalda i Bergen og får i tillegg opplæring i øvingar han kan gjere heime. Målet er at Odin kan leve eit mest mogleg sjølvstendig og godt liv og vere aktiv på fritida.

Familien til Odin fryktar no at den unge guten vil miste det nesten livsnødvendige tilbodet på grunn av at regjeringa fjernar fritt behandlingsval. Helse Vest har per dags dato meldt at dei har lagt eventuelle nye avtalar på vent grunna økonomiske omsyn, og har så vidt eg veit, ingen dialog med Barnas Fysioterapisenter. Ingen veit i dag heller om Barnas Fysioterapisenter kjem til å bli godkjent av Helse Vest.

Bestefar Geir Knapstad er òg klar på at ingen offentlege institusjonar har det Odin treng. For Geir Knapstad er saka klar. Han slår rett og slett fast følgjande i Firdaposten:

«Vedtaket til regjeringa verkar å vere ideologisk og ubegripeleg for meg. Det vil råke tilbodet til svake pasientgrupper, som ikkje har tilgang til spesialisthjelp lokalt. Eg såg på høyringa om forslaget i Stortinget og er sjokkert over at ingen reagerte og påpeika konsekvensane for taparane i dette politiske spelet. Eg har arbeidd i fagrørsla i mange år og vore sosialdemokrat heile livet, men dette er spikaren i kista for mi støtte.»

Erlend Svardal Bøe (H) [14:11:26]: Da Solberg-regjeringen innførte fritt behandlingsvalg i 2015, var det med utgangspunkt i pasienten – at det er pasienten som kjenner behovene sine best. Det viktigste er ikke om folk får hjelp av offentlige, private eller ideelle, men at folk får hjelp når de trenger hjelp. Makten i helsetjenesten må alltid være hos pasienten og ikke hos systemet, og maktesløsheten man kjenner når man er syk, ikke blir frisk og ikke finner et behandlingstilbud som hjelper, er stor, og den ødelegger liv. Derfor er mangfold i helsetjenesten viktig.

Fritt behandlingsvalg har gitt et større mangfold i helsetjenesten og gitt pasientene større makt til selv å få bestemme behandlingssted, men på det offentliges regning. Det har også vært med på å gjøre helsetjenesten mer tilgjengelig fordi det ikke lenger er lommeboka som avgjør hvor man kan få behandling.

Det var ganske sjokkerende å høre helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol for noen uker siden si at når fritt behandlingsvalg blir avviklet, vil det være en gledens dag. Dessverre er gledens dag kommet for Arbeiderpartiet og Senterpartiet, for i dag vil fritt behandlingsvalg bli avviklet. Men det er ikke en gledens dag for alle, og i alle fall ikke for pasientene. Det er ikke en gledens dag for Emrik på to år, som har en hjerneskade, og som med sitt opphold på Barnas Fysioterapisenter har gjort store framskritt. Det er ikke en gledens dag for Rolf, som etter 30 år med rusmisbruk føler at han endelig er på et annet og bedre spor etter at han fikk behandlingsplass hos Valdresklinikken. Og det er ikke en gledens dag når regjeringen fjerner viktige pasientrettigheter og flytter makt bort fra pasienten og tilbake til systemet.

Fritt behandlingsvalg har endret og reddet folks liv, og jeg forstår ikke hvordan historier som dette ikke gjør inntrykk på regjeringen når de avvikler fritt behandlingsvalg. Det skjer samtidig som helsekøene øker for alle pasientgruppene. Vi trenger all den pasientkapasiteten vi kan få for å få ned helsekøene, men regjeringen velger altså å la folk vente lenger på å få helsehjelp framfor å ta i bruk den ledige behandlingskapasiteten som finnes. Det er litt av en prioritering.

Dette er den saken som tydeligst viser hvilke parti som er mest opptatt av å skape pasientens og ikke systemets helsetjeneste. Jeg er stolt over å være med i et parti som i dag stemmer mot å avvikle fritt behandlingsvalg, og for mangfold i helsetjenesten – og for at folk skal ha frihet og valgfrihet.

Jone Blikra (A) [14:14:33]: Jeg vil starte med et sitat:

«Problemet med fritt behandlingsvalg er både høye kostnader, mangelfull informasjon og fravær av samarbeid.»

Er dette et sitat fra Arbeiderpartiets valgprogram? Nei, det er et sitat fra administrerende direktør Tom Helge Rønning ved Sykehuset Telemark i fagtidsskriftet Dagens Medisin av 12. august 2021. For Sykehuset Telemarks del er estimatet for utbetaling av eget budsjett til fritt behandlingsvalg 60 mill. kr i 2022.

Debatten om fritt behandlingsvalg dreier seg ikke om for eller imot privat tilbud. Det offentlige helsevesenet trenger avtaler med private og ideelle organisasjoner. Det er begrepet «avtale» som er det springende punktet. Fritt behandlingsvalg gir rett til å tilby behandling uten avtale med helseforetakene og sykehusene. Etter at pasienten er vurdert og har fått rett til behandling, vet ikke sykehusene hva slags tilbud pasienten velger, eller hvor. Under opphold og ved utskriving er samarbeidet mellom den private institusjonen og sykehuset helt fraværende. Stort sett er den eneste kontakten sykehuset har med pasienten som har benyttet seg av fritt behandlingsvalg, via å betale faktura for oppholdet, og det er ikke mulig å identifisere pasienten på det. Sykehusene har heller ikke rett til innsyn i journalen om pasienten senere skulle komme til behandling i det offentlige helsevesenet eller til institusjoner som sykehusene har avtale med.

Finansieringsmodellen knyttet til fritt behandlingsvalg baserer seg på kurdøgnsprinsippet. Det betyr at sykehusene betaler de private tilbyderne per døgn liggetid. For tiden er beløpet ca. 5 200 kr per døgn. Det er blitt tydelig at liggetiden i de institusjonene som er under ordningen fritt behandlingsvalg, er betydelig lengre enn i det offentlige systemet. Ved Sykehuset Telemark har man ved én anledning registrert sammenhengende liggetid på en pasient på 720 døgn.

Erfaringer så langt har vist at det ikke er mange som benytter seg av ordningen. Det har ikke gjort noe med ventelistesituasjonen. Samtidig opplever de offentlige sykehusene og de private institusjonene som sykehusene har avtale med, økonomiske utfordringer og faglig sett en uheldig fragmentering og et uoversiktlig tilbud til en sårbar gruppe pasienter.

Det er uforståelig at Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet forsvarer en ordning som både faglig og økonomisk har åpenbare svakheter. Det kan tyde på at forsvaret for ordningen fritt behandlingsvalg i større grad dreier seg om ideologi, og ikke ønsket om et best mulig tilbud.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:17:56]: Høyre er bekymret for regjeringens svake sykehusbudsjett, som vil føre til lavere aktivitet på sykehusene – økte ventetider er i vente. På toppen av dette avvikles nå reformen og pasientrettigheten fritt behandlingsvalg.

Fritt behandlingsvalg gir pasienten rett til å velge behandlingssted på det offentliges regning. Høyre innførte ordningen i 2015 for å gi pasientene mer valgfrihet og et bredere og mer variert behandlingstilbud. Vi ønsket også å korte ned ventetiden for pasientene. Målet var å sikre et større mangfold, og det skulle være et supplement til det offentlige – altså et supplement.

Det viktigste for pasientene er at man får god hjelp, og at man får hjelpen raskt. Da er ikke det viktigste hvem som tilbyr den. Institusjonene som er med i ordningen, er underlagt en godkjenningsordning – man får tilsyn – og pasientene som bruker ordningen, har en henvisning. Det virker som om det blir glemt i debatten. Jeg minner dem som har det økonomiske perspektivet på dette, om at det er kun 0,3 pst. av helseforetakenes budsjett som brukes til dette. Det er ikke det som knekker budsjettet, men det kan kanskje knekke en del pasienter.

I min region er det flere institusjoner som tilbyr tjenesten, bl.a. Modum Bad, Guts – en ideell stiftelse som har et døgnbemannet tilbud til rusavhengige – Vikersund Bad Rehabiliteringssenter og Ringerike spesialistsenter, som tilbyr utredning og behandling med erfarne spesialister i hjertesykdommer og geriatri. Denne kapasiteten forsvinner.

Mange med rus- og avhengighetsproblematikk har fått hjelp under ordningen. Dette er pasienter som vi har møtt, og som har stått i kø – som har gått ut og inn av det offentlige, ikke har blitt møtt, ikke har blitt tatt tak i og har blitt skrevet ut for tidlig. Nå var det en mulighet for at de skulle få behandling, og de skulle kunne velge – jubelen var stor da ordningen ble innført. Jeg tror ikke disse pasientene gleder seg i dag. Ordningen avvikles altfor raskt. Vi er bekymret for hva som skjer med pasientene som er i ordningen, og vi er bekymret for de økte køene. Det er, som sagt, ingen plan for hva som skjer. Vi ønsker selvfølgelig at ordningen skal fortsette, og vi ber virkelig regjeringen tenke en gang til og finne en plan for disse pasientene.

Kari-Anne Jønnes (H) [14:21:20]: Da Ida Mie valgte Fekjær psykiatriske senter i Hedalen, var det fordi hun trengte tid og ro. Nå takker hun gården og nærheten til sauene for at hun er i gang med utdanning. Det å få være en del av fellesskapet, delta i gårdsdriften, kjenne på følelsen av tilhørighet, nytte og respekt var avgjørende for at hun etter mange år med alvorlig sykdom og utenforskap i høst kunne pakke skolesekken.

På Fekjær er deltakelse i gårdsdrift og dyrestell en naturlig del av behandlingen. Det gjør at alle føler seg sett og til nytte, samtidig som de blir fulgt opp av noen av landets fremste fagfolk. Det er nemlig ikke bare Ida Mie som velger Fekjær, det gjør også fagfolk. Gjennom systematisk samarbeid med våre fremste fagmiljøer innen behandling, utdanning og forskning har Fekjær blitt en ettertraktet institusjon og en populær arbeidsplass.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser ut til å glemme at de som trenger behandling, er like forskjellige som de som ikke trenger behandling. Vi er ulike individer. Bare når vi slutter å behandle alle likt og ser den enkeltes behov, tar vi verdien av enkeltmennesket på alvor. Vi trenger alle i vårt samfunn, og vi skylder å gi alle muligheten til å lykkes. En viktig del av det å lykkes i en behandlingssituasjon, er at man trives og ønsker å bli frisk.

I løpet av livet er de aller fleste av oss innom helsevesenet. Det er viktig med en mangfoldig sektor med variasjon i behandlingstilbudet. Fekjær, Vangseter, Steffensrud og Røysumtunet er noen av alle de gode representantene vi har for mangfoldet av behandlingstilbud, og alle bidrar positivt i samfunnsregnskapet.

Avviklingen av fritt behandlingsvalg bidrar til at sterke, viktige fagmiljøer forvitrer. For meg er det helt ufattelig at det er venstresidens vilje at bare de med god råd skal få velge. Når venstresiden nå fjerner retten til fritt å velge behandling på det offentliges regning, fratar de retten til innflytelse over eget liv når man er som mest sårbar. Høyre har med reformen løftet opp dem som satt lengst nede ved det helsepolitiske bordet.

Tenk at en rusavhengig kunne velge behandlingssted – det gir noen nye perspektiver til en gruppe som har vært ut og inn av det offentlige, og ikke fått behandling som treffer.

Anne Kristine Linnestad (H) [14:24:31]: I den situasjonen vi nå står i, med økende helsekøer og etterslep etter pandemien, er da regjeringen og flertallet i denne sal helt sikre på at avviklingen av fritt behandlingsvalg ikke vil få dramatiske konsekvenser for pasientene?

I Helse Sør-Østs nedslagsfelt bor det over én million potensielle pasienter. Helseforetaket har lagt ut hjertekonsultasjoner på anbud, og anbudet er så lite at det gjør at kapasiteten for hjertekonsultasjoner reduseres med mange tusen prosedyrer for oss som bor i helseforetakets område. Jeg tror jeg snakker på vegne av nesten alle pasienter når jeg sier at ventetiden er nesten det verste – å ikke vite er en enorm belastning.

I juni 2019 ble jeg selv henvist til hjerteavdelingen på Ahus. De hadde ikke time før i august–september, men fordi vi har fritt behandlingsvalg, ba de meg ta kontakt med Kolbotn hjertesenter. De hadde ledig time siste uken i juni. Ahus sendte over henvisningen, og jeg fikk avklaring i løpet av tre uker. Det ga meg en god sommer, til tross for sykdom.

Etter det jeg har fått opplyst, har Helse Sør-Øst lagt ut 2 700 årlige hjertekonsultasjoner på anbud. Kolbotn hjertesenter, som ikke er blant de tre som fikk avtale i denne runden, har alene 2 000 årlige konsultasjoner innenfor fritt behandlingsvalg. Disse pasientene vil nå, dersom de ikke har en helseforsikring som dekker det, eller privatøkonomi nok til å betale for konsultasjonen, bli henvist til å stå i kø for behandling på f.eks. Ahus.

Det gjør meg urolig å tenke på om Ahus har kapasitet til å gi alle pasientene den oppfølgingen de trenger – etter én måned, tre måneder, seks måneder eller når de trenger den, slik vi til nå har fått på Kolbotn. Kan helseministeren garantere at alle disse pasientene vil få den oppfølgingen de trenger, når de trenger den? Hvis helseministeren ikke kan garantere dette, håper jeg Høyres forslag om å be regjeringen pålegge de regionale helseforetakene å inngå anbudsavtaler tilsvarende den behandlingskapasiteten som leveres gjennom fritt behandlingsvalg fram til 31. desember 2022, blir vedtatt, slik at helseministeren får bedre tid til å vurdere kapasiteten og kan komme tilbake til Stortinget og gi den garantien jeg etterlyser.

Even A. Røed (A) [14:27:15]: Det er en viktig seier for vår helsetjeneste at vi gjør disse vedtakene. Etter en periode der vi har hatt fri etableringsrett, får vi nå forutsigbarheten, stabiliteten og kvalitetskontrollen tilbake.

I 2021 forsvant det 500 mill. kr ut bakdøra på norske sykehus – 500 mill. kr som ikke var knyttet opp til prioriteringer. De var ikke knyttet opp til helheten i behandlingskapasiteten, og de var ikke knyttet opp til de totale budsjettene i sykehusene. Det var en situasjon der private helsetilbydere i realiteten har hatt blankofullmakt til å levere på bekostning av det offentlige.

Samtidig som det i snitt er 100 ledige senger i TSB i sykehusene og avtalepartene i Helse Sør-Øst, brukes det over 200 mill. kr på fritt behandlingsvalg.

Jeg er ikke i tvil om at mange av leverandørene gjennom fritt behandlingsvalg gjør en solid jobb – dyktig helsepersonell med et brennende ønske om å hjelpe. Men det er heller ikke sånn at de mister muligheten til å gjøre den jobben de gjør. Mange av leverandørene får muligheten til å skrive avtaler med helseforetakene eller har allerede avtaler med dem. Pasientene får muligheten til å velge gjennom fritt sykehusvalg, en ordning som ble igangsatt av Arbeiderpartiet.

I tider hvor det er mangel på helsepersonell, er alle de gode kreftene summen av helsepersonellet – ikke summen av private helsetilbydere. En styrking av vår felles helsetjeneste vil sikre behandlingskapasitet. I stramme økonomiske tider må vi prioritere. Da prioriterer Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen å styrke vår felles helsetjeneste på bekostning av private helsetilbyderes mulighet til å levere gjennom fri etableringsrett.

Pasientenes rett til å velge består gjennom fritt sykehusvalg. Pasientenes rett til helsehjelp består selvsagt, og pasientenes vei til behandling skal ikke bli lengre. Kvaliteten blir sikret.

Vi har hørt for mange historier om behandling som ikke fungerer. Vi hører fra flere at det er utfordrende å følge opp kvaliteten og behandlingen som gis. Som Statsforvalteren i Vestfold og Telemark sier:

«Vår erfaring er at avvikene ved private rusbehandlingsinstitusjoner, uten avtale med helseforetak, er langt flere og langt alvorligere enn ved offentlige behandlingstilbud. Det er færre helsepersonell med autorisasjon i behandlingen og kjennskapet til lovkrav og journalføring er dårligere.»

Dette må vi ta på alvor. Da er ikke løsningen å fortsette med en ordning som ikke har fungert optimalt. Da er løsningen å sørge for at vi har solide, langsiktige og kvalitetssikrede avtaler med tilbyderne på helsefeltet.

Det har vi hatt i en årrekke, det har vi i dag, og det kommer vi til å fortsette med. Det er ikke sant at avviklingen av fritt behandlingsvalg er et angrep på private og ideelle. Det handler først og fremst om at samarbeidet må bli tettere, og det må være koordinert. På den måten vil vi sikre at vi bruker ressursene til beste for pasientene.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [14:30:19]: Senterpartiet var tydeleg imot då Stortinget behandla innføring av fritt behandlingsval i 2015. Me er fortsatt tydelege.

Dette er ein stor dag for oss som bryr oss om dei mest sårbare. Det er ein stor dag for dyktige fagfolk som er leie av at det er vanskeleg å gå inn og ha tilsyn med useriøse aktørar, og det er ein stor dag for pasientar som set pris på å ha eit kvalitetssikra behandlingstilbod. Helsetilsynet peiker på nettopp dette i høyringssvaret til departementet:

«Tilsynsmyndigheten har begrensede muligheter til å følge opp avtalebrudd eller foreta kvalitetssikring av virksomheten.»

Det me bruker pengane til fellesskapet på, må me ha innsyn i. Dei tenestene som skal hjelpe dei mest sårbare, må me ha innsyn i. Behandling i Noreg skal vere god og fagleg grunngjeven.

Som sjukepleiar blir eg sint når eg høyrer historier om folk som får behandling på institusjonar utan kompetanse, om pasientar med rusutfordringar som blir skjenkte av personalet som skal hjelpe dei, og om institusjonar som blir lagde ned på grunn av manglande lønnsemd og med det set sårbare pasientar på bar bakke. Sånn behandlar me ikkje folk i dette landet.

Det er viktig for meg å seie at mange fritt behandlingsval-aktørar har gode tilbod, og mange pasientar har fått god behandling. Dei håper og trur eg helseføretaka skal sikre langsiktige avtalar med. Det er faktisk ikkje rett at dei dyktige ideelle tilbydarane skal konkurrere på marknaden mot til dels useriøse private aktørar. No har me prøvd fritt behandlingsval. No avviklar me fritt behandlingsval, og no skaper me gode, mangfaldige tilbod i eit samarbeid mellom offentlege og ideelle tilbydarar.

Rune Støstad (A) [14:32:35]: Hvordan skal vi sikre folk i Norge større frihet? Høyres resept høres ut til å være enda mer privatisering, mer markedstenkning og enda flere private klinikker på det offentliges regning. Men historien tar ikke feil. Det er velferdssamfunnet – vårt offentlige velferdstilbud – som har gitt folk frihet fra fattigdom og nød. Det er velferdsstaten og det offentlige helsevesenet som kan sikre alle like rettigheter, uavhengig av hvor de bor, og uavhengig av størrelsen på skillingboka.

For meg handler denne saken om noe mer enn ordningen fritt behandlingsvalg. Den handler om hva slags samfunn vi vil ha. Jeg vil ha et samfunn med små forskjeller og sterke fellesskap, med en velferdsstat som stiller opp for oss alle, framfor privatisering og markedsmodeller for de få.

Noe av det fineste med å være folkevalgt er å møte folk. Veldig ofte møter jeg folk som aldri stiller krav, men som sier: «Jeg skal ikke være til bry.» Disse folkene trenger en stemme. For meg er det viktig å være den stemmen og stille opp for dem som trenger det aller mest. En ordning med fritt behandlingsvalg som er vanskelig å finne fram til, er ikke å stille opp.

Høyres representanter har rykket ut i alle landets aviser med den rene skremselspropagandaen. Nå blir det verre for pasientene. Sykehusene har ikke kapasitet. Begge deler er feil. Det er misvisende retorikk som egentlig handler om å forsvare et system bare fordi det passer Høyres ideologi. Fritt behandlingsvalg har ikke fungert godt nok. Flere private aktører gjør det ekstra vanskelig å rekruttere helsepersonell til det offentlige. Det rammer spesielt distriktene. Én sykepleier inn i det private er én sykepleier mindre å rekruttere inn i det offentlige.

For Arbeiderpartiet er pasienten det viktigste. I dag slår vi fast at privatisering er feil medisin for å gi helsehjelp til alle. I dag styrker vi det offentlige helsevesenet, pasientens valgfrihet og kvaliteten på pasienttilbudet. Alle pasienter skal fortsatt kunne velge mellom offentlige sykehus og private tilbud som de regionale helseforetakene har avtaler med. De ressursene vi har, skal vi bruke til å sikre vår felles helsetjeneste for oss alle.

Kari Henriksen (A) [14:35:45]: Jeg har registrert at Høyre nå ikke lenger ønsker å bruke akkurat ordene «etter åtte år». Nei, nå vil Høyre heller se framover – og det vil jeg også. Vi må finne løsninger for framtida, ikke, som Høyre og de gamle regjeringskollegaene deres vil, ha mer av de løsningene de valgte for åtte–ti år siden. Det er en privatisering som uthuler offentlige sykehus, og en videreføring av ABE-kuttene. Det er kutt som i forrige periode ble forhandlet opp av vekselvis Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Disse kuttene vil ramme de pasientene vi i denne salen ønsker å hjelpe.

Fritt behandlingsvalg forsvares bl.a. med at det gir bedre kapasitet. Det er jeg helt uenig i. Å sørge for offentlig kontroll av hvor pengene best kan brukes, er den beste garantien for at vi får utnyttet den kapasiteten vi har, i en tid med knappe ressurser.

Mangfold er et annet argument. Institusjoner som er nevnt her i denne salen i dag, kan søke om avtaleordninger hvis de vil. Det er ingenting i veien for å opprettholde mangfoldet.

Kvaliteten, vil den bli bedre? Det høres ut som at den vil bli verre hvis de private institusjonene forsvinner. Jeg tror det kan være god kvalitet i både private og offentlige institusjoner, men jeg er overbevist om at ABE-kuttene som de borgerlige innfører, er en langt større trussel mot kvaliteten enn at det offentlige styrer pengestrømmene på en mer fornuftig måte og sikrer både fritt valg av behandlingssted, god kvalitet og en fornuftig bruk av våre felles helsepersonellressurser.

I Agder har det vært institusjoner som har jobbet godt på tvers av om de er ideelle eller private. Sykehusene på Agder har fått rundt 56 mill. kr trukket ut som skal øremerkes private. Disse private aktørene er ofte langt borte fra folk, fra egdene. Vi har hatt et utmerket samarbeid på Agder. Ideelle aktører som Blå Kors Loland har vært gode medspillere med offentlige sykehus, med kommunene, med ideelle aktører og ikke minst med sosialtjenesten i Nav. De pasientene som trenger behandling for sine kroniske lidelser, er avhengig av at det er godt samarbeid lokalt der pasientene bor. Dette gode samarbeidet vil vi bygge videre på.

Komboen fritt behandlingsvalg og flate ABE-kutt er nå historie – til det beste for pasientene i hele Norge.

Bård Heio (H) [14:39:04]: Fritt behandlingsvalg dreier seg om å gi pasientene valgfrihet. Dagens Arbeiderparti–Senterparti-regjering liker ikke valgfrihet for pasientene, det passer ikke med regjeringens ideologi, men det høres selvfølgelig ikke bra ut at regjeringen kan gjøre helsekøene lengre av rent ideologiske grunner, så da tyr de til vikarierende argumenter.

Økonomi er en av grunnene regjeringen trekker fram. De hevder at fritt behandlingsvalg tar store beløp ut fra helseforetakenes budsjett. Men faktum er at kun 3 promille av sykehusenes budsjett ble brukt på fritt behandlingsvalg i 2021.

Et annet argument som regjeringen tyr til, er at det kun er 80 000 personer som har brukt ordningen siden 2015, så derfor har ordningen liten effekt. Men 80 000 personer er nok til å fylle Ullevål stadion tre ganger med pasienter som har kommet seg ut av helsekøer og fått behandling. Hvis disse 80 000 personene i snitt har redusert sykefraværet sitt med fire dager på grunn av fritt behandlingsvalg, har vi spart samfunnet for én milliard i sykepenger, i tillegg til bedring av livskvaliteten for disse 80 000 pasienter.

I gårsdagens spørretime i Stortinget hevdet statsråd Kjerkol at det ikke blir flere arbeidstakere innen helse av fritt behandlingsvalg, et argument som med all tydelighet viser at det her dreier seg om ideologi og ikke fakta. Faktum er at mange av dem som jobber i de forskjellige tilbyderne innen fritt behandlingsvalg, jobber turnus i offentlig helsevesen og bruker friperioden sin til å jobbe innen fritt behandlingsvalg. Andre helsearbeidere finner seg kanskje ikke helt til rette i det offentlige helsevesenet, som til tider kan ha et litt rigid system, og de hadde kanskje forlatt helsefagarbeidet hvis det ikke hadde vært for de 350 tilbyderne innen fritt behandlingsvalg. I tillegg er ganske mange av virksomhetene dette dreier seg om, lokalisert i distriktene, og de kan tilby kompetansearbeidsplasser innenfor helsevesenet på plasser der det offentlige har få kompetansearbeidsplasser å tilby. Dette blir stadfestet av de ganske så mange Arbeiderparti- og Senterparti-ordførerne som har henvendt seg til regjeringen og bedt den om å stoppe dette ideologiske korstoget mot en ordning som gir pasientene mer valgfrihet, reduserer helsekøene, er kostnadseffektiv og sørger for kompetansearbeidsplasser i distriktene. Ta til fornuft, la godkjenningsordningen fritt behandlingsvalg bestå.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:42:06]: Jeg har tenkt mye på dette: Hva hvis du var 19 år og hadde ruset deg siden du var 14, hvis du var han som bare klarte å overleve dagen fordi skuddene med heroin fikk deg til å sveve en stund, det fikk tankene vekk fra pappas harde knyttnever, fra lærerens sørgmodige blikk og fra egen sorg over tapte muligheter? Tre ganger hadde du kommet deg gjennom avrusning, tre ganger hadde du startet på behandling, tre ganger øynet du muligheten for et rusfritt liv. Så sprakk du – igjen. Hva hvis du fikk en fjerde mulighet fordi du møtte en bekjent som hadde vært på kjøret, sånn som deg? Selv hadde han fått hjelp av kommunen, fra DPS-et og lokalsykehuset der han bodde, og var blitt rusfri. Men da du traff ham, tipset han deg om et sted som han hadde hørt mye bra om, et sted hvor de ikke var overbevist om at medisiner var veien ut av avhengigheten, et sted som brukte en litt annen behandlingsfilosofi enn det du hadde forsøkt tidligere, et sted du faktisk hadde rett og mulighet til å velge selv uten at det kostet deg noe. Det er dette fritt behandlingsvalg handler om – friheten til å kunne velge selv.

Med full valgfrihet kan det skje noe magisk med motivasjonen hos den som skal til behandling, kanskje særlig den som har forsøkt mange ganger eller stått lenge i kø. Så hvis du var 19 år – og var denne 19-åringen jeg snakker om nå – ville du nok kanskje spurt regjeringen om den mener at du heller burde prøvd mer av den behandlingen som ikke funket for deg, prøvd for en fjerde, femte eller sjette gang, mens årene gikk og knekken i knærne dine ble dypere og dypere. Da hadde ingen fått oppleve at du på noen år gikk fra å være han litt skumle på gaten i småbyen din til å være han som tok fagbrev som tømrer og kom tilbake til samfunnet.

Vi trenger mer, ikke mindre, offentlig-privat samarbeid fremover, for når pasienter står i kø eller ikke får den hjelpen som gir dem veien tilbake til livet, blir arbeidsstyrken vår bare mindre og mindre.

Men fra nyttår vil altså ikke muligheten være der for så mange til å velge det de ønsker selv. Man vil ikke lenger kunne velge det tilbudet man ønsker, uten å måtte betale det av egen lomme. Da vil vi heller møte en helsetjeneste der Arbeiderpartiet og Senterpartiet føler at de har gjenopprettet den maktbalansen de liker best, der systemet skal velge for deg, og din makt og din valgfrihet reduseres. Det er det scenarioet vi får etter 1. januar 2023.

Margret Hagerup (H) [14:45:18]: Helsepolitikk er viktig for oss i varierende grad gjennom livet. En av Høyres viktigste valgkampsaker er å jobbe for pasientens helsetjeneste, hvor du som pasient er den viktigste, ikke systemet. Derfor innførte vi fritt behandlingsvalg i 2015.

Fritt behandlingsvalg handler først og fremst om mennesker, om pasientene skal ha makt i møte med systemet, eller om den makten skal gis til helseforetakene. Det handler om å gi pasienter mer valgfrihet i behandlingstilbudet og kortere ventetider, og det handler om å sikre et større mangfold i helsetjenesten.

Under regjeringen Solberg gikk helsekøene ned samtidig som den enkelte fikk større valgfrihet. For Høyre er det viktig at pasienten får den hjelpen man trenger, at den er god og at man får den raskt. Hvem som gir tjenesten, er mindre viktig for oss, men det er viktig at det offentlige tar regningen. Det gir alle muligheten til å velge det tilbudet som passer dem best.

Jeg har flere ganger besøkt Karmsund ABR-senter, som jobber med å hjelpe tidligere rusavhengige. Daglig leder kunne ikke lovprise ordningen fritt behandlingsvalg nok og skrøt av hvordan regjeringen Solberg hadde løftet tilbudet til denne gruppen. Dette er en gruppe som ikke roper høyest, men de trenger at vi ser dem, og at vi gir dem den respekten de fortjener. Eddie Eidsvåg er en annen forkjemper som ser dem som trenger det mest. Han har opp gjennom årene delt mange sterke historier på sin Facebook-side om hvor viktig det er at den enkelte får den hjelpen en trenger.

Det betyr noe at den enkelte kan velge å ha behandling hos Olaf Olsvik og hans kollegaer på Mestringshusene på Bolkesjø. Det kan bety forskjellen mellom liv og død. Da jeg besøkte Mestringshusene, fikk jeg snakke med både ansatte og pasienter. De fortalte om en behandling som utgjorde en forskjell. Flere av de ansatte kom fra det offentlige. De hadde jobbet der i flere år, men hadde ønske om å skape et litt annerledes tilbud. Pasientene opplevde at de ble tatt på alvor, og at de fikk den hjelpen de hadde lett etter.

De som jobber på Karmsund ABR-senter og i Mestringshusene har et brennende engasjement for å hjelpe dem som sliter, eller har slitt, med rus. Det er ikke profitten som driver dem, det er et ønske om å gi et godt tilbud til dem som trenger det mest. Dette er tilbud som det offentlige helsevesenet trenger.

Fritt behandlingsvalg har betydd mye for mange, og det er en trist dag når ideologi resulterer i faktisk politikk. Dessverre lar nå regjeringen ideologi gå foran pasientenes beste. De som taper på det ideologiske korstoget, er de syke, rusmisbrukere og andre som trenger gode velferdstjenester. Det er det synd å erkjenne i denne sal i dag.

Lubna Boby Jaffery (A) [14:48:21]: I denne debatten har høyresiden ofte behov for å påføre oss som er uenig med dem, ideologiske skylapper. Men det er jo høyresiden som ikke klarer å se klart i denne debatten, og jeg tør påstå at de er blendet av en blind markedstro.

Evalueringen av fritt behandlingsvalg-ordningen pekte på at en ikke har oppnådd målet om å redusere ventetidene i sykehusene, og denne evalueringen fikk den forrige regjeringen i sine hender. Likevel klarer ikke høyresiden å innrømme overfor seg selv at dette er en dårlig løsning, som bare i fjor tappet det offentlige helsevesenet for 500 mill. kr.

I stedet for Høyres markedsmodell vil vi bruke ressursene til å styrke vår felles helsetjeneste. De midlene som har gått til private, vil nå gå til å styrke sykehusene. Avviklingen innebærer ikke at vi ikke ønsker å benytte oss av private og ideelle leverandører av helsetjenester, men vi vil at samarbeid med private skal reguleres gjennom langsiktige avtaler, hvor behandlingskvalitet for pasienten er det viktigste. Og avviklingen innebærer heller ikke at vi skal avvikle fritt sykehusvalg.

Det snakkes i store ord fra en del representanter i denne debatten – uttrykk som «knuste håp og drømmer» er blitt brukt, og det blir sagt at vi ikke bryr oss om de svakeste. Helsetilsynet og statsforvaltere har i sine tilsyn med institusjoner som har vært omfattet av ordningen, bl.a. avslørt:

• Det er ikke sikret en forsvarlig rusmiddeltesting.

• Det er svikt i journalføring om inntatte medisiner.

• Det har blitt delt ut vanedannende medisiner til pasientene.

• Det framgår ikke i alle journaler om pasienten er samtykkekompetent.

• Det er ingen psykiater som koordinerer den overordnede behandlingen av pasientene.

• Det er påpekt at medisinering er i strid med retningslinjene.

• Det er fravær av behandlingsplan med individuelle tilpasninger.

Statsforvalteren i Vestfold og Telemark uttaler:

«Vår erfaring er at avvikene ved private rusbehandlingsinstitusjoner, uten avtale med helseforetak, er langt flere og langt alvorligere enn ved offentlige behandlingstilbud. Det er færre helsepersonell med autorisasjon i behandlingen og kjennskap til lovkrav og journalføring er dårligere.»

Hvis det er denne måten høyresiden ønsker å ta vare på de svakeste, takker jeg pent nei.

Jeg er glad for at vi har en regjering som ønsker et sterkt offentlig helsevesen, der behandling og pasienten står i fokus, og der de store pengene kommer det offentlige helsevesenet til gode.

Frode Jacobsen (A) [14:51:27]: I dag skal vi endelig avvikle private helseaktørers frie etableringsrett. For pasientene her i byen vil avviklingen gi et bedre og mer helhetlig behandlingsforløp. Sykehusene her i Oslo har med fritt behandlingsvalg fått en svært uforutsigbar økonomisk situasjon, som gjør det unødvendig vanskelig å planlegge og bygge gode fagmiljø. I fjor var ekstraregningen som sykehusene i Oslo fikk, på hele 143 mill. kr.

La meg bruke noen eksempler. Lovisenberg Diakonale Sykehus, som er et lokalsykehus for tre bydeler, fikk en ekstraregning på 35,5 mill. kr. Det er mye penger for et lite lokalsykehus. 20 av de 35 millionene kom av at 21 pasienter var lagt inn på svært lange døgnopphold for avrusning. Klinikksjef Hallvard Fanebust på Lovisenberg har uttalt at de kunne driftet to ruspoliklinikker, som kunne behandlet opp mot tusen pasienter hvert år, for de pengene de mister som følge av det såkalt frie behandlingsvalget.

Stiftelsen Solliakollektivet har avtale med Helse Sør-Øst og har drevet rusbehandling i 52 år med meget gode resultater. Ordningen med fritt behandlingsvalg har hatt svært uheldige konsekvenser for de ideelle med avtale, som Solliakollektivet. De har tidligere ikke hatt utfordringer med å holde et jevnt, høyt belegg. De har en langsiktig avtale, men står nå med tomme senger på grunn av fritt behandlingsvalg. De er i en situasjon der de må ta opp lån for å drive behandling.

Dette gjelder ikke bare Solliakollektivet – flere av de ideelle tilbyderne av tverrfaglig spesialisert rusbehandling går nå med underskudd. Fritt behandlingsvalg har lavere krav til bemanning og kvalitet enn de ideelle tilbyderne har med sine rammeavtaler.

Det blir ikke bedre behandling av det. Når vi har en sum med penger å bruke på helse, må vi i størst mulig grad sikre at de fastlagte prioriteringskriteriene ligger fast. Vi må sørge for at pengene blir brukt på dem som trenger det mest, og til en riktig kostnad. Da kan vi ikke ha ordninger som fritt behandlingsvalg, som fjerner oppfølgingsansvaret eller kostnadskontrollen fra sykehusene og helseforetakene – det er de som sitter med det helhetlige ansvaret.

Høyres prestisjeordning har kostet mye penger, og vi vet ikke hvilken nytte som faktisk har kommet ut av det. Vi har nå ledig ubrukt kapasitet i vår felles helsetjeneste, samtidig må sykehusene betale store regninger som de ikke får gjort noe med. Det skaper dårligere sykehus for hele befolkningen både her i byen og andre steder.

De vedtak som vi gjør i dag, er gode nyheter for sykehusene våre og pasientene som bruker sykehusene. Her snakker vi vinn–vinn, og det skal vi være glade for.

Michael Tetzschner (H) [14:54:25]: Når jeg lytter til regjeringspartienes representanter, får jeg flashback til den gang noen virkelig trodde på planøkonomien. Det var bare å instruere sektoren om hva den skulle gjøre. Jeg merker at det er en styringsfilosofi også helseministeren har lagt seg til. Hun styrer en stor og komplisert sektor og mange enkeltinstitusjoner, mange av dem høyteknologiske og med mange faggrupper, og så tror hun at det er godt planlagt fordi de har sendt ut oppdragsbrev. Noe av det sykehusene også sliter med, er at disse oppdragsbrevene jo er lange smørbrødlister av politiske ønsker som står fjernt fra den hverdagen som de som produserer helsetjenester, står oppi.

Så hører vi glede over at man skal stenge ute private aktører som pasientene har valgt fordi de kan sammenligne, fordi de kan orientere seg. Det er en referanse som et statsmonopol selvfølgelig ikke ønsker. Jeg må spørre helseministeren direkte: Kjenner hun noen samfunnssektor som er blitt bedre av å insistere på monopol og ikke ta i bruk alle de gode kreftene som finnes?

Hun sier også, bl.a. i Politisk kvarter for to dager siden, at ja, det som skjer nå, er at fagfolkene får samme arbeidsgiver – og underforstått blir det mindre administrasjon. Ja, hvorfor har vi da ikke en statlig skofabrikk eller en statlig brødfabrikk? Da hadde man også der hatt samme arbeidsgiver. Dette gjelder nettopp mangfoldighet, det med å bli utfordret, at man kan sammenligne, og ikke minst å la dem som berøres sterkest, nemlig pasientene, få et ord med i laget.

Nå er en systemorientering man ikke har sett på mange år, på vei tilbake i denne sektoren, og det hylles av Arbeiderpartiet, som heller ikke argumenterer ordentlig når det gjelder det økonomiske. De snakker om en uttapping av ressursene. Man må jo da tro at de pengene som har gått til å finansiere pasientenes alternative etterspørsel – for de skal ikke skal betale av egen lomme, vi står alle bak gratisprinsippet – ikke har belastet budsjettene, og at disse pasientene, når de kommer tilbake, ikke belaster de ansatte og kapasiteten. De er i det hele tatt unntatt fra å belaste budsjettene i sykehusene. Vi vet selvfølgelig at det ikke er slik, så uttappingsargumentet er et forfeilet argument. Det å insistere på monopol gjør at hele denne ordningen som nå innføres, ved å frata pasientene valgfrihet, er et av de største eksperimentene man har gjennomført av rene ideologiske grunner, og ikke fordi man kan sykehussektoren.

Abel Cecilie Knibe Kroglund (A) [14:57:32]: Det er vel retten til god behandling som er viktig å sikre, og ikke den frie retten til å etablere en helsebedrift mot betaling fra staten. I dag er det sånn at man kan åpne en klinikk og sende regningen til lokalsykehuset. Det er de regionale sykehusene som har ansvar for å sørge for forsvarlige helsetjenester til befolkningen på statens vegne, og det er òg de som finansierer tjenestene som tilbys de godkjente virksomhetene i fritt behandlingsvalg.

De regionale sykehusene har likevel liten mulighet til å påvirke innholdet og kvaliteten på tjenestene som tilbys av disse leverandørene. Det svekker de regionale sykehusenes mulighet til god planlegging og styring av ressursene. For noen sykehus utgjør dette faktisk en stor utfordring med klare økonomiske konsekvenser og for rekruttering av en annen knapp ressurs, nemlig fagfolk.

For meg er det viktig at vi har helsetjenester fra det offentlige, fra det private og fra de ideelle, og det er viktig for meg at pasienter skal kunne velge mellom tilbud – men da mellom tilbud som har langsiktige avtaler med helseforetakene. I avviklingen av fritt behandlingsvalg er det bra at sykehusene får beholde midlene som i dag betales til fritt behandlingsvalgleverandørene. Da kan sykehusene utvide kapasiteten eller inngå avtaler der det er behov for det.

I min region har mange vært opptatt av tilbudet innenfor rusbehandling, og Helse Sør-Øst har allerede meldt at de åpner for en geografisk avgrensning av tilleggsanskaffelser i Agder innenfor rusbehandling. Det betyr altså at det ligger godt til rette for å opprettholde det rusbehandlingstilbudet som veldig mange av oss i Agder er opptatt av at kan beholdes.

Karianne B. Bråthen (A) [15:00:19]: Jeg har alltid tenkt at smart bruk av våre offentlige penger, slik at vi hjelper flest mulig på en best mulig måte, er noe alle burde være opptatt av. Dessverre er ikke det tilfellet. Noen hegner om markedsmodeller som tapper det offentlige for sårt tiltrengte midler, og forklaringen handler om å redusere ventetider og effektivisere. Så hører vi i dag at man setter sårbare folk framfor seg og driver med skremselspropaganda.

Når vi i dag vedtar å avvikle det Høyre kaller for fritt behandlingsvalg, som i realiteten er fritt etableringsvalg, vedtar vi samtidig at det ikke skal være fritt fram å tjene penger på at folk trenger helsehjelp. Dette kan sammenliknes med etterkrigsårene, da Norge bar preg av stor fattigdom og nød, da staten gikk inn og regulerte landbruket. Da sa man at bonden ikke skulle tjene seg rik på at folk trengte mat. Det kan virke som at noen er mer opptatt av at private aktører skal tjene penger på at vi har folk som trenger helsehjelp, enn at pasienter skal få kvalitativt god behandling.

Det gjelder å forvalte sitt pund rett, være samfunnsengasjert og tenke langsiktig, slik Ingeborg Mikkelsdatter gjorde da hun testamenterte 300 riksdaler til Bergen domkirke mot at de skulle sende mel til de fattige i Vesterålen til evig tid. Hun tenkte nemlig smart bruk av pengene, slik at legatet kunne ivareta folk i det evinnelige, for hun fastsatte nemlig hvor mye mel som skulle sendes hvert år. 1 kg for 400 år siden er fortsatt 1 kg i dag, og melet kommer før jul hvert år.

Derfor er jeg glad for det vi nå er i ferd med å gjøre. Vi forvalter vårt pund rett når vi stopper fritt etableringsvalg og lager langsiktige avtaler med private, slik at vi får kontroll over økonomien i sykehusene. Vi viser samfunnsengasjement når vi tenker både på pasientene, på sykehusene og på etablererne – for vi er ikke imot private aktører. Mange gir nødvendige og tiltrengte tilbud. Vi tenker langsiktig når vi nå sikrer våre sykehus tiltrengte midler slik at våre pasienter i overskuelig framtid skal være sikret gode helsetjenester gjennom det offentlige, samtidig som de fortsatt kan velge sitt behandlingssted.

Det å forvalte sitt pund rett er virkelig å tenke langsiktig. Jeg kan derfor ikke forstå at Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet er så imot at fritt etableringsvalg fjernes – de som på inn- og utpust snakker om at det offentlige har økt, at vi bruker altfor mye penger, og som i tillegg ønsker ostehøvelkutt i det offentlige. Men her vil man altså skjerme de private. Er det rett? Nei, spør du meg.

Jeg stemmer for at vi forvalter vårt pund rett, og jeg sier nei til fritt etableringsvalg – det er nemlig å sette pasienten først.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [15:03:15]: Hvis det er noen som bedriver et ideologisk korstog i denne saken, er det de samme som i 2015 innførte retten til å etablere en klinikk på det offentliges regning. Senterpartiet var blant de partiene som i 2015 sa at innføring av fritt behandlingsvalg vil gjøre det vanskeligere å planlegge, organisere og bygge opp helsetilbudene i en region. Det stemmer fortsatt.

En del representanter i denne debatten får det til å høres ut som at det at det ikke lenger er fritt fram å etablere egne klinikker på det offentliges regning, er en katastrofe for helsetjenestene i Norge. En slik påstand framstår mer som et paradoks. Videre framstiller man det bortimot som at det å fjerne godkjenningsordningen for fritt behandlingsvalg er feil, og det at man ønsker å beholde den, er løsningen på alt. Det har vist seg at det faktisk ikke er slik. Begge ting er feil. Ordningen med fritt behandlingsvalg har i liten grad oppnådd formålet som man begrunnet den med, nemlig å redusere ventetiden eller å gjøre tjenestene mer effektive. Det viser den nevnte evalueringen fra 2021. Faktisk har ordningen bidratt til å svekke de offentlige sykehusene, både økonomisk og med tanke på rekruttering av fagfolk. Høyres markedsmodell har ikke vært løsningen, er ikke løsningen og kommer heller ikke til å være løsningen.

Avviklingen av ordningen betyr ikke at vi ikke ønsker å bruke private og ideelle leverandører av helsetjenester, men samarbeidet med private skal løses gjennom langsiktige avtaler hvor behandlingskvalitet for pasienter er det viktigste. Jeg håper virkelig det er viktigst for alle – behandlingskvaliteten.

For Senterpartiet, Arbeiderpartiet og flertallet i denne saken handler det om å sikre at alle i hele landet får den rette behandlingen, og at Høyres undergraving av fellesskapsløsninger faktisk ikke er løsningen.

Jeg vil vise til stiftelsen Solliakollektivet, som sier det slik det er, at det frie behandlingsvalget har gått ut over ideelle med avtale. Det underkommuniseres så det holder.

Det å legge til rette for at enhver – fritt fram – skal kunne etablere klinikk på det offentliges regning, i konkurranse med fellesskapsløsningene våre om pasienter og fagfolk, er ikke, har ikke vært og skal ikke være løsningen.

Hans Inge Myrvold (Sp) [15:06:27]: Det er nok no ei tid for både å summera opp og – ikkje minst – å sortera.

Godkjenningsordninga fritt behandlingsval kan me slå fast er ei ordning utan tilstrekkeleg tydelege rammer og utan overordna styring, og ho rammar sjukehussektoren heilt uvilkårleg. Når eg då seier «sjukehussektoren», meiner eg det det heile og fulle samla tilbodet i helsetenesta.

Frå Høgre-folk på talarstolen vert det etterlyst at me då må leggja fram ein plan for desse pasientane. Det er akkurat det me legg til grunn når me no avviklar godkjenningsordninga. Me legg til grunn ein plan om å sikra behandlingskapasitet, sikra føreseielege rammer for dei ulike aktørane og dermed òg sikra pasientane ein tryggleik.

Eg har stor respekt for representanten Tetzschner, som òg viste seg her på talarstolen og peikte på at dette var mest å likna med eit monopol. Det er jo mot betre vitande, for helsesektoren i dag, innanfor ulike behandlingssegment, vender seg i veldig stor grad til private ideelle aktørar – nettopp av den grunn at ein har eit mangfald i dette landet i dag. Så den argumentasjonen fell på si eiga urimelegheit.

Kva då med berekrafta? Dei som no vil heia fram fritt behandlingsval og sørgja for at det skal vidareførast, vil nettopp opna opp desse dørene i endå vidare forstand. Endå fleire private aktørar skal sleppast inn og kriga – og eg bruker ordet «kriga», for det er det som vil skje: Ein vil utarma dei føreseielege rammene og leggja til rette for at det vert ein marknadskrig om pasientane. Det er ikkje føreseieleg, og det er ikkje verdig helsetenesta i dette landet.

Det vert òg peikt på valfridom. Valfridomen skal halda fram, og valfridomen handlar i stor grad om den ordninga som ligg til fritt sjukehusval.

Når det gjeld fristbrot: Fristbrotordninga lever òg i beste velgåande, og ho vil vera den som definerer om sjukehusa ikkje oppfyller dei krava som vert stilte til behandlingstid.

Samla sett: Det har vorte framført veldig mykje mangelfull argumentasjon. Det har vorte vist til ei rekkje aktørar som allereie har avtalar, og som av den grunn ikkje er trua av nedlegging, men vil verta vidareførte i gode, føreseielege avtalar med helseføretaka.

Truls Vasvik (A) [15:09:45]: Jeg må vel begynne med å takke for en god debatt. Det varmer i en forholdsvis kald sal. Så vil jeg bare kommentere et par av de påstandene og skremselsbildene som er tegnet med forholdsvis bred pensel. Det må jeg få lov til å si.

Først til ordet «valgfrihet»: Valgfrihet for hvem? Er det kanskje slik at valgfrihet for noen få går ut over de mange, eller f.eks. de nederst ved bordet? Jeg siterer fra Solberg-regjeringens egen evaluering av fritt behandlingsvalg:

«Valgfriheten er derfor mer tilgjengelig for pasienter med kapasitet til å manøvrere seg gjennom systemet. Dette støttes av at personer med høy sosioøkonomisk status i større grad velger seg til HELFO-godkjente institusjoner.»

Det er kanskje ikke de nederst ved bordet som får størst mulig valgfrihet ved fritt behandlingsvalg.

Neste ut er skremselsbilder: Kommer alle private og ideelle aktører til å bli sendt ut i kulden, slik som det kan virke under denne debatten? Nei, president! Flere av de nevnte aktørene i dag, som Røysum, Vikersund Bad, Fekjær, Modum, Friskstiftelsen og Fredheim har allerede avtale med helseforetakene og vil fortsette på dem, og for mange av dem er det en stor mulighet for en større avtale.

Helt til slutt: Helsekomiteen var i Sør-Korea for å se på helsesystemet der. De har et system der alle har en offentlig helseforsikring, og der innbyggerne kan velge alt av behandling selv, noe som gir et avsindig antall legebesøk i året – men det var ikke poenget mitt her nå. Vi besøkte dem som organiserte den offentlige helseforsikringen. De holdt til i en svær skyskraper på utsiden av Seoul. I neste nabolag var det en skyskraper som var enda litt høyere, og der holdt kontrollørene av saksbehandlingen av helseforsikringen til, altså i bygg 1. Det er særs lite effektivt, og det gir i hvert fall ikke flere hender i omsorgen.

Når det i debatten blir hevdet at vi bare kan kontrollere oss ut av diskusjoner knyttet til om kvaliteten er god nok, må vi spørre oss om det er den mest fornuftige bruken av penger. For når vi nå tar tilbake kontrollen over pengestrømmen, vil det føre til bedre utnyttelse av helsepersonell, bedre utnyttelse av sykehussenger og bedre utnyttelse av økonomi, i et samspill mellom offentlige, private og ideelle aktører, og det er til beste for norske pasienter.

Erlend Svardal Bøe (H) [15:12:31]: Det blir sagt i debatten at Arbeiderpartiet og Senterpartiet skiller lag i denne saken, og det er helt riktig, for vi setter oss på pasientens side, mens Arbeiderpartiet og Senterpartiet setter seg på systemets side. Det bærer også debatten preg av, for fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet snakkes det veldig lite om pasientens behov. Det snakkes mest om hva som er systemets behov, om de regionale helseforetakene, om sykehusdirektører – og veldig lite om pasienten.

Det er faktisk slik at vi også skiller lag når vi snakker om forskjeller i helsetjenesten. For før vi innførte fritt behandlingsvalg, var det jo slik at folk ikke bare kunne velge privat akkurat som de ville. De måtte enten ha tykk lommebok, eller så måtte de gå til det offentlige. Da vi fikk fritt behandlingsvalg, kunne hvem som helst – uavhengig av størrelsen på lommeboka – også benytte de private helsetilbudene.

Når en nå fjerner og avvikler fritt behandlingsvalg, retter en opp igjen de klasseskillene som Høyre fjernet ved å innføre fritt behandlingsvalg. Nå vil Arbeiderpartiet og Senterpartiet at det igjen skal være størrelsen på lommeboka som bestemmer hvem som skal få hvilke helsetilbud, og det skapes usikkerhet for pasienten når dette blir avviklet. Det ble så utrolig godt illustrert her i replikkordskiftet med statsråden i stad, for når representanter fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet snakker om «ledig kapasitet» i sykehusene, kan en ikke svare på hvorfor det fortsatt er helsekøer. Det viser tydelig at en ikke har en god nok plan for dette, og at det ikke henger sammen. Så snakker en om at det er sykehusene som taper penger. Det er jo pasientene som taper på dette, for det er pasientene som må stå i helsekø.

Jeg hører at ordene «fri etableringsrett» brukes i salen her. Det er jo ikke riktig. Det høres ut som om det er tatt ut fra et retorikknotat som Arbeiderpartiet har skrevet i forkant av debatten, for det er ikke slik at hvem som helst kan etablere seg i helsetjenesten. Fritt behandlingsvalg betyr at en har kvalitetskrav fra det offentlige som en må innfri, og at en blir henvist fra det offentlige for å få behandling. Så fri etableringsrett er det ikke når det snakkes om helse- og omsorgstjenesten.

Høyre vil ta alle gode krefter i bruk til pasientens beste, og når Senterpartiet og Arbeiderpartiet legger premisset om at jo mer penger sykehusene får, desto bedre tjenester får pasientene, så er ikke det riktig. For det første har mennesker ulike behov. For det andre kan ikke det offentlige alene tilby det mangfoldet som er, f.eks. for pasienter som sliter med rus og psykisk helse, og som har ulike behov.

Høyre sikrer pasienten retten til å velge annerledes, uavhengig av lommebok. Med Arbeiderpartiet og Senterpartiet er det igjen lommeboka som skal bestemme hvilken aktør man kan velge innenfor helsetjenesten.

Statsråd Ingvild Kjerkol [15:15:40]: Å bli syk og trenge helsehjelp gjør at du blir satt i en situasjon hvor du må stole på noen andre. Man må stole på at den legen, den sykepleieren, det helsepersonellet som møter deg, kan det de holder på med, og at behandlingen virker. Det er en tillitserklæring som Stortinget har tatt på høyeste alvor.

I Norge er helsetjenester noe alle får tilgang til. Det er samfunnskontrakten i dette landet. Det å bli født i Norge betyr at du får helsehjelp når du trenger det, og vi lykkes bedre enn de fleste andre land med å gi lik tilgang til helsetjenester. Det er fordi vi har bygd en helsetjeneste som skal ivareta behov. Hvis vi snur på det og ønsker en helsetjeneste hvor det er tilbudene som avgjør, hvor vi ønsker å etablere flest mulig tilbud og pasienten så selv velger hvor vedkommende skal motta behandling, da er jeg er redd for at vi står i fare for ikke å kunne oppnå lik tilgang for alle som er født i Norge.

Jeg kjenner meg ikke igjen i representanten Tetzschners beskrivelse av vår felles helsetjeneste som et statlig monopol. Vi har verdens beste spesialisthelsetjeneste, vi. Den er et økosystem av privat og offentlig skaperkraft, en rekke leverandører, kliniske studier, forskning, utdanning og alt det som vår felles helsetjeneste ivaretar for å holde det faglige trykket oppe og ivareta pasienter med behov for helsehjelp. Jeg registrerer også en rørende omsorg for de pasientene som velger privat behandling.

Jeg mener at Stortinget, gjennom spesialisthelsetjenesten, har tatt på seg et ansvar for å gi god spesialisthelsetjeneste til alle pasientene i Norge. I spesialisthelsetjenesteloven gir vi det ansvaret til helseregionene. Det er en omfattende lov, og den er detaljert, med klare forventninger til hva spesialisthelsetjenesten skal levere. Den har en paragraf som omhandler aktørene i fritt behandlingsvalg, og der står det at Helsedirektoratet kan gi godkjenning til private. Å framstille det som om helseregionenes ansvar for kvalitet og pasientsikkerhet er det samme som for aktørene i fritt behandlingsvalg, er i beste fall en misforståelse. Det er i verste fall en forledelse av norske pasienter.

Michael Tetzschner (H) [15:18:52]: Til det Kjerkol sa om monopol: Et monopol kan ha mange filialer, og hun argumenterte selv i Politisk kvarter i går for at fagfolkene nå fikk én arbeidsgiver. Jeg synes det er ganske betegnende. Grunnen til at man kan framvise godt samarbeid med det private, er nettopp at vi har vært i en situasjon hvor vi har hatt rimelige samarbeidsmuligheter med private, og det man nå gjør, er å nedskalere dette kraftig.

Jeg er selvfølgelig også klar over at i en overgangsperiode – inntil man tar neste jafs for å sikre det statlige monopolet mot verre impulser utenfra – kan man vel også vente at man avvikler det som har vært framholdt her, nemlig de kollektivt inngåtte avtalene med private leverandører.

Det bekymrer meg at helseministeren er så ubekymret over et kjernespørsmål i denne saken, og det er kapasiteten. La oss et øyeblikk legge det ideologiske til side og bare spørre hverandre: Har det – uansett hva vi måtte mene om denne loven – noen virkninger at man stenger ned tilgangen til en privat kapasitet? Har det en betydning for kødannelsen ellers i den offentlige sektoren?

Når man da ser varsellampene blinke i form av fulle poliklinikker og økte ventetider på det ene behandlingstilbudet etter det andre, ser man allikevel at det argumenteres med at det er ledig kapasitet, og at dette går så fint. Det er denne delen som også vil være spennende når skrivebordsteoretikerne til Arbeiderpartiet møter virkeligheten der ute, for den virkeligheten man ellers skjønnmaler her, er at vi har et flott helsevesen. Det er noe jeg langt på vei deler, men det er på grunn av de dyktige enkeltpersonene som faktisk er i stand til å gjøre mye bra, selv når betingelsene er vanskelige og det er dårlig ledelse i departementet. Det vi ikke får ut, er selvfølgelig den kapasiteten som også de private har bidratt med, og man tar veldig lett på det.

Jeg kan altså fra denne talerstol konstatere at helseministeren med dette har tatt på seg et entydig og stort ansvar for at dette kommer til å gå i orden, og vi kommer til å følge denne saken, gå utviklingen etter i sømmene og fastholde statsrådens, skal vi si, nokså optimistiske forsikringer, som jeg tror i annen sammenheng nok fort ville fortjent betegnelsen strutsepolitikk. Man stikker hodet i sanden og håper at problemene ikke innfinner seg, men det vil de gjøre.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [15:22:09]: Det har vært en lang debatt, og etter mine begreper er det også en ideologisk debatt. For Kristelig Folkeparti er det et samfunnssyn. Det handler om at vi tror at det sivile samfunnet med ulike typer aktører, sammen med det offentlige, familien og den enkelte, gjør at en bygger et samfunn nedenfra og opp, og ikke et samfunn hvor staten og det offentlige har svaret på alle spørsmål.

Hvor hadde vi vært hvis ikke Cathinka Gulberg for mange år siden reiste fra denne byen til Tyskland og tok diakoniutdanning, kom hjem igjen og utdannet 500 sykepleiere? Etterpå tok saniteten over, så Røde Kors, og jeg er en av de sykepleierne som gikk hos Røde Kors. Jeg har jobbet lenge i det offentlige helsevesenet. Det offentlige helsevesenet har mange ganger tatt i bruk ideelle eller private aktører fordi ventelistene har vært for lange, eller kjøpt plass i Skottland når listene for hjertebehandling har vært for lange. En har kjøpt plass når kapasiteten for hofteoperasjoner har vært for liten, og en har lært av ideelle aktører når prosedyrer har blitt forbedret. En kan jo spørre hvordan hjertemedisinen hadde vært i Norge hvis ikke hjerteavdelingen på Feiring hadde tatt de takene de tok. Det var faktisk ideelle aktører som tok ansvaret for luftambulansen i dette landet til å begynne med.

Jeg er opptatt av at en nå karakteriserer det som at det er nesten null feil i det offentlige helsevesenet, men at i det private, der er det fullt av feil. Etter å ha jobbet i det offentlige helsevesenet vet jeg at det er ufattelig mye bra, men vi gjør feil også der. Det skal vi både innrømme, melde fra om og gjøre bedre. Akkurat det samme må gjelde det private og ideelle: å gjøre jobben og, om vi gjør feil, erkjenne, melde fra og lære.

Det som nå skjer, er at vi får en diskusjon som gjør at vi faktisk tenker at alt som har med privat og ideelt å gjøre, på en måte er noe vi skal ha den dagen vi trenger det. Men skal private og ideelle aktører kunne bidra de dagene vi trenger det, må de også kunne ha en aktivitet underveis som gjør at vi har et sikkerhetsnett og en kapasitet som gjør at vi faktisk bruker de fagfolkene som er like gode som alle andre, og som ønsker å bidra for å sikre helsevesenet vårt, minske køene og hjelpe enkeltpasientene.

Kari-Anne Jønnes (H) [15:25:23]: I denne debatten kan det høres ut som om dette er en konkurranse mellom noen store offentlige bjørner og noen store private bjørner. Mellom dem står alle pasientene, og de har stort sett forsvunnet i debatten, i hvert fall fra Arbeiderpartiets og Senterpartiets side. Det er sagt mange ord som system, marked, offentlig, bruk av penger, kontroll av pengestrøm, bruk av tid, helseforetak, direktører osv. Nesten ingen har snakket om mennesket. Det er mennesket vi er her for. Det hadde ikke vært behov for det systemet hvis det ikke hadde vært for menneskene.

Innimellom blir mennesker til pasienter. Nettopp da skal vi være der for dem, for det er nettopp da politikken er viktigst. Derfor blir jeg både skuffet og opprørt når jeg hører en debatt som handler om mennesker på sitt mest sårbare, uten at mennesket er i sentrum. Det er respekten for enkeltmennesket jeg savner aller mest. Det å peke på muligheter for alle og at alle mennesker har lik verdi, må være grunnsynet. For først og fremst handler det om mennesker og at de menneskene skal bli friske og få lov til å ta egne valg.

God behandling av mennesker er alltid god samfunnsøkonomi. Det er god samfunnsøkonomi for dem som blir helt friske. Det er god samfunnsøkonomi for dem som får lov til å bli litt friskere en liten stund. Det er greit at vi snakker om pengestrømmer, men det høres ut som om pengene som har gått til fritt behandlingsvalg for dem som nå har fått lov til å velge, men som tidligere aldri fikk lov til å velge, og som ble styrt, har blitt brukt på fest og moro. De har ikke det. De har blitt brukt slik at noen har fått lov til å få litt ekstra tid og nettopp derfor har blitt helt friske – framfor å gå ut og inn av et offentlig system. Det har vi i denne salen ikke lov til å glemme. Alt vi sier, og alt vi gjør, skal være til beste for enkeltmennesket, uavhengig av om det mennesket er pasient eller ikke.

Cecilie Myrseth (A) [15:28:09]: Med all respekt å melde tror jeg alle i denne salen er opptatt av pasienten i denne saken. Det er det viktigste for alle. Men vi vil i to ulike samfunnsretninger. Man kan ikke skille pasientbehandling og pasientens behov fra hvordan vi bruker pengene. Det henger sammen. Det hadde jeg trodd at i hvert fall et ansvarlig parti som Høyre var klar over. Når det gjelder hva vi kan få til, har det selvfølgelig betydning hvor mye penger vi bruker.

Det er ganske mange vikarierende argumenter i denne saken, f.eks. at det ikke finnes noen plan, og at det er for tidlig å avvikle. Når er det tidsnok å avvikle for dem som ikke ønsker å avvikle? Jeg tror svaret er «aldri». Det som er sikkert, er at man har lagt fram en veldig tydelig plan. Man har stilt de riktige spørsmålene og fått svar på hvordan man skal gjøre det, og hvordan man skal øke kapasiteten – tilbud om nye avtaler og nye anbud for å ta inn flere. Her har det kommet gode svar fra helsetjenesten. Jeg skjønner ikke hva som er grunnlaget for ikke å stole på det. Gjør det ikke inntrykk på høyresiden at Statens helsetilsyn kom med så klare meldinger om hvordan man skal følge opp kvaliteten og avvikene i tjenesten? Ikke i det hele tatt.

I det offentlige driver man med veldig mye mer. Man driver med utdanning, forskning, helhetlig behandling, akutte tjenester, føde og barsel og komplekse og langvarige helseutfordringer. Man skal være til stede i hele landet, ikke bare i de områdene hvor det bor flest folk som kan betale for seg.

Jeg har ikke hørt noen fra høyresiden rette et eneste kritisk blikk mot privatisering og det at man har bygd opp et nytt helsemarked – ikke et eneste kritisk blikk mot de aktørene som åpenbart ikke har skjøttet sitt ansvar vel. Den største utfordringen vi har sett, er mangel på fagfolk. Skal man kunne gi gode tilbud rundt om i hele landet, må man ha fagfolk. Det blir ikke flere fagfolk av økt privatisering. Hva er utfordringen? Vi mangler gynekologer, psykiatere, psykologer og sykepleiere. Da må man bruke de viktigste ressursene våre klokt. Man må bruke dem for å sikre helhetlig og god behandling.

Det er en viktig dag i dag, for vi velger en ny retning for helsetjenesten vår. Vi sikrer vår felles helsetjeneste. Vi sikrer også mangfold og valgfrihet. Det er flere aktører som kommer inn, som blir kvalitetssjekket, og som man kan irettesette. Man kan sjekke dem ut og sørge for at pasientene får det de fortjener og trenger, nemlig gode tilbud av høy kvalitet over hele landet.

Marian Hussein (SV) [15:31:21]: Den offentlige helsetjenesten er og skal være en bærebjelke i det samlede helsetilbudet til befolkningen. I tillegg til at den offentlige helsetjenesten har ansvar for all pasientbehandling og har beredskap for akutte hendelser til enhver tid, har den også ansvar for utdanning, forskning og opplæring av pasienter og pårørende. Det innebærer en helt annen type oppdrag enn det private tilbydere som har avtaler med helseforetakene og aktører innenfor denne fritt behandlingsvalg-ordningen, har.

Det vi vet, er at ja, regningen ble sendt til de offentlige sykehusene, men de ble også tappet for helsepersonell. Det vi hører nå, er en samlet høyreside som ikke klarer å svare på hvordan de hadde tenkt å sikre pasientsikkerheten, og en høyreside som heller ikke tok innover seg de advarslene som kom fra en samlet fagbevegelse og fra Helsetilsynet, og som ikke evnet å lytte til statsforvalterne da de sa fra om dårlig behandlingssikkerhet.

Vi kommer til å gå inn i et nytt valg hvor Høyre – mot bedre viten – kommer til å ta kampen for disse kommersielle aktørene. Paradokset er at ingen i denne sal ønsker å prate om at kommersielle aktører ikke går inn i helsevesenet for å tilby bedre helsehjelp, eller fordi de har et varmt hjerte for de svakeste i samfunnet. Det handler om en garanti for at det offentlige betaler regningen – så lenge man husker å sende nok regninger. Vi har sett hvordan veldig mange aktører innenfor fritt behandlingsvalg har hatt lengre behandlingsopphold enn det som er både faglig anbefalt og gjennomsnittet. Her handler det om å dytte de svakeste pasientgruppene foran seg.

Vi har nå sett en debatt som har handlet om hvordan rus- og psykiatripasientene er blitt ivaretatt, uten at noen – i hvert fall av dem jeg hadde replikkordskifte med – klarte å svare på hvordan man skulle sikre pasientsikkerheten til disse gruppene. Det som er et paradoks, er at i denne ordningen valgte høyresiden å dytte denne gruppen foran seg. Det var ikke hjerte- og karsykdommer som ble åpnet for fritt behandlingsvalg, det var ikke kreftpasientene – det var de svakeste pasientene, de som kanskje også hadde størst behov for faglig forsvarlig helsehjelp, som ble et eksperiment i denne sal. Jeg er glad for at et flertall i denne sal kommer til å stemme gjennom avviklingen.

Eivind Drivenes (Sp) [15:34:38]: Fritt behandlingsvalg hørtes veldig flott ut da det ble innført. Jeg hadde faktisk litt troen på det den gangen. Men nå ser man hvordan det har utviklet seg på Sørlandet, for Sørlandet sykehus – og spesielt innen rusomsorgen, der vi så at det var mange etableringer, og noen av dem var svært uheldige. Det er ikke alle private som er dårlige, men når man har hatt noen dårlige, blir man veldig bekymret.

Det blir snakket om mennesker, om lommeboken som bestemmer. Når man avvikler fritt behandlingsvalg, tenker jeg at da blir det ikke lommeboken til den enkelte som bestemmer, da får alle et tilbud. Alle skal ha et tilbud, vi skal ha et godt tilbud, og vi skal se menneskene i det. Det er kanskje det som er det viktige: at de er like, uavhengig av lommebok og uavhengig av økonomi.

Så tror jeg det er veldig viktig, det som komiteen har gjort og sagt: at de ideelle organisasjonene skal være med i rusbehandlingen, at vi skal ha muligheten for at Blå Kors kan drive de klinikkene de har hatt. Det har komiteen tatt ansvar for å gjøre en god jobb med, og det må jeg rose dem for, som Agder-representant.

Jeg tror det blir bra for Norge og for pasientene at vi blir kvitt fritt behandlingsvalg. Det er det beste for pasientene.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:36:07]: Dette har vært en debatt med mye følelser – fra regjeringspartienes glede og bruk av ord som «seier» til de av oss som synes dette er en trist dag for pasientene.

Mange av oss fra Høyre har snakket om mennesker, og det er fordi dette handler om mennesker. Det er sagt mye i salen i dag som det kanskje kunne vært både viktig og riktig å kommentere. Jeg tror ikke alt er like formålstjenlig å oppsummere. Likevel: Da representanten Vasvik kalte fritt behandlingsvalg særlig dårlig samfunnsøkonomi, fikk det meg til å tenke på den kvinnen jeg møtte på Vangseter, som fortalte hvor såret hun følte seg over at det uttrykket ble brukt om den behandlingen hun fikk, som gjorde at hun endelig klarte å slutte å være alkoholavhengig og kunne være en trygg mamma for sin sønn. Uttalelsene i salen om at vi dytter de mest sårbare pasientene foran oss for å øke privatiseringen, mener jeg er debattens definitive lavmål – definitive lavmål.

Flere har reagert på og referert til evalueringsrapporten. Det evalueringsrapporten viste, var at for pasienter som benytter seg av tilbudet, gikk ventetiden ned. Pasientene opplever valgfriheten som verdifull, særlig pasienter innen rus og psykisk helse. Mange pasienter blir ikke informert om retten til fritt behandlingsvalg. Alt dette forteller oss jo at vi burde utvikle og ikke avvikle fritt behandlingsvalg. Det som skaper ulikhet, er at de som henviser, ikke orienterer den som trenger behandling, om at det finnes et tilbud.

Når det gjelder kommentarene om dårlig kvalitet, dårlig behandlingssikkerhet og at det er et eksperiment for mennesker som sliter med rus og psykiske lidelser: Har noen av de representantene som sier det fra denne talerstolen, vært ute hos noen av disse institusjonene, møtt noen av disse menneskene som man mener vår regjering utsatte for et eksperiment? Dette er vanskelig å forstå.

Det som nå er utfordringen, er kapasiteten. På kort sikt er vi veldig bekymret for kapasiteten. Derfor burde man gi denne avviklingsordningen lengre tid. Det er det fullt mulig å stemme for i dag. På lang sikt vil vi også tape kapasitet, vi vil tape mangfold, og vi vil, dersom ikke statsråden klarer å redusere ventetidene i norsk helsetjeneste, se en mer todelt helsetjeneste hvor de som har penger, kommer til å kjøpe seg privat behandling.

Himanshu Gulati (FrP) [15:39:23]: Jeg har dessverre ikke hatt mulighet til å være til stede under hele debatten i dag på grunn av andre møter, men jeg hadde veldig lyst til å delta nå på tampen allikevel.

Jeg sitter i utdanningskomiteen, og også i den komiteen ser vi noe som vi dessverre også ser i denne saken, og som vi ser fra regjeringen på en rekke områder. Det er kampen mot private aktører, hvor man systematisk og på flere områder velger å kutte ut de private aktørene.

Politisk uenighet og ulike standpunkt er både greit og en del av demokratiet vårt, men dette får også noen konsekvenser. Jeg mener at en konsekvens er at vi kommer til å få en økning i de sosiale forskjellene på sikt. Fordi: Hvem er det som vil ha mulighet til å benytte seg av private tilbud, i den grad man gjør i dag, når offentlig subsidiering gjennom fritt behandlingsvalg forsvinner? Det blir jo dem med størst lommebok. Det er de som i framtiden vil kunne benytte seg av mange av de tilbudene som i dag er en del av fritt behandlingsvalg. Det samme ser man i min sektor, i det jeg jobber med, utdanning, hvor det blir færre friskoler og det kuttes i tilskudd til mange private og friskoler. Og hvem er det da som får mulighet til å benytte seg av de tilbudene, når det offentlige ikke lenger skal subsidiere eller betale for at en vanlig borger benytter seg av et privat tilbud? Det blir jo dem med rikest foreldre.

Det er kanskje ikke det som er hensikten med forslaget, men denne kampen mot private aktører – aktører som bidrar til et mangfoldig tilbud, supplerer der det offentlige feiler, med å få ned ventetidene, og som bidrar til mye bra – det at man kutter ut disse tilbudene og fjerner den offentlige subsidieringen, gjør at den vanlige mann eller dame ikke kan benytte seg av noe de kanskje ikke ellers hadde hatt råd til. Ved å fjerne subsidieringen blir det økte forskjeller. Lommeboken blir igjen et kriterium for om man kan benytte seg av disse tilbudene.

Heldigvis har det i vårt land stort sett vært sånn at lommeboken ikke har vært like avgjørende for hva slags tjenester og tilbud man kan benytte seg av. Men det er nå i ferd med å endre seg, på område etter område, og jeg håper derfor at man vil fortsette med fritt behandlingsvalg, som har vært et godt tilbud.

I tillegg har det vært mange gode argumenter i debatten om bekymring for både kapasitet, ventetider, og de enkeltmenneskene som har fått dette tilbudet, som nå ikke vil få det lenger. Men jeg er også redd for at man er med på å øke de sosiale forskjellene, ved at lommeboken igjen blir et kriterium for hvem som kan benytte seg av de tjenestene som inntil i dag har vært tilgjengelige gjennom fritt behandlingsvalg.

Mahmoud Farahmand (H) [15:42:15]: Denne debatten handler ikke om institusjonene. Den handler heller ikke om dem som jobber ved disse institusjonene. Den handler om dem som har bruk for tjenestene som tilbys ved disse institusjonene. Det er greit å ha med seg det. Det handler om å sikre at de som trenger hjelp med å håndtere sin rusavhengighet og psykiske helse aller mest, får den hjelpen de trenger innen rimelig tid, får det tilbudet de har behov for.

Regjeringspartienes representanter snakker om dem som sitter nederst ved bordet, men ser ikke ut til å ta inn over seg at det er nettopp dem som rammes av denne skrotingen. Man ser heller ikke ut til å ville ta inn over seg at uansett hvilke retoriske grep man forsøker seg på, er det valgfriheten til dem som har minst økonomiske muskler, som vil rammes av dette. Det er også paradoksalt når flere av innleggene fra dagens politiske flertall i forrige sak viser til behovet for å møte dem med rusutfordringer der de er, og møte de behov de har, samtidig som de i denne saken vil fjerne denne valgfriheten som nettopp sikrer dette.

I løpet av det siste halvannet året har jeg vært ved flere av institusjonene i Telemark som tilbyr denne valgfriheten som regjeringen vil skrote. De menneskene jeg har møtt og vært i samtale med, uttrykker sin takknemlighet – og noen av dem er til og med medlem i Arbeiderpartiet, man skulle ikke tro det. De uttrykker en viss begeistring for den valgfriheten som har gitt dem mulighet til å få et bedre liv.

Representanter fra regjeringspartiene snakker om kvaliteten på tjenestene som leveres, og om avdekte feil og mangler. La oss begynne med kvaliteten. Dersom kvaliteten på de tjenester som leveres, ikke er god nok, vil jo disse tilbudene naturligvis ikke velges. Man finner feil og mangler ved alle institusjoner, også de offentlige. Hensikten med tilsynsmyndighetens arbeid er å avdekke feil, slik at de kan korrigeres. Det gjelder som sagt alle aktører, også de offentlige.

Her snakkes det også om at regningen blir sendt til det offentlige, men man ser ikke ut til å ta inn over seg at denne regningen ikke sendes uten behandling. Det vil også bety at det offentlige avlastes for antall behandlingsdøgn. De blir avlastet slik at de kan ivareta andre tjenester, og dermed vil det totale tilbudet til dem som trenger helsehjelpen, bli bedre.

Evalueringen av fritt behandlingsvalg viser at de som har benyttet seg av ordningen, har fått kortere ventetid, og evalueringen framhever at fritt behandlingsvalg har bidratt til økt valgfrihet og mangfold, noe som er etterspurt. Det slås fast at dette oppleves som svært viktig for noen pasienter, særlig innen psykisk helse, rusbehandling og rehabilitering.

Til slutt: Dersom dette er en seier, er det en pyrrhisk seier. Det er en seier for retorikken og ideologien. For dem som trenger denne valgfriheten aller mest, er det ingen seier.

Bård Hoksrud (FrP) [15:45:10]: Det har vært en interessant debatt. Jeg har måttet gå ut et par ganger for å roe meg ned, for når jeg hører på en del av representantene, er det ikke tvil om at det er systemene som er viktig. Når noen går på talerstolen her, før statsråden kommer på talerstolen, og sier at det er masse ledig kapasitet, da lurer jeg på: Hvorfor i huleste blir ikke den kapasiteten brukt?

Når statsråden blir utfordret, skjønner hun ikke hvordan hun skulle vite det. Det virker i hvert fall som en statsråd som ikke har kontroll på noe som helst, når hun altså sier:

«Representanten Trøen har fanget opp i salen her i dag at det er mye ledig kapasitet i sykehusene, og så skal jeg som ansvarlig statsråd svare på hvorfor det er sånn? Jeg har ikke noe svar på det, jeg.»

Det er ganske klart og tydelig fra en statsråd. Og så kommer noen opp på talerstolen og sier at Sykehuset Telemark betaler 60 mill. kr til fritt behandlingsvalg. Denne regjeringen har bestemt at til neste år skal de ikke bygge en eneste institusjon bortsett fra akkurat de få som man får lov til å bygge. Det betyr altså at hvis man skulle tatt den kapasiteten og sørget for å gi det tilbudet, må Sykehuset Telemark bygge ut kapasiteten på sykehuset, de må ha flere ansatte, de må sørge for å bygge ut fasilitetene, altså bygningsmassen. De får jo ikke penger til det i 2023. Da betyr vel det at vi får dårligere tilbud?

Vi har også Sykehuset Telemark, hvor man bare skal fjerne den private ambulansetjenesten. Det kommer til å koste mer penger. Det betyr altså at færre vil kunne bruke de pengene som da blir, til færre tjenester. Det er veldig dumt.

Rune Støstad sa at én sykepleier inn i det private er én mindre til det offentlige. Det er ikke sikkert han har tenkt over at kanskje er det noen i det private som ikke vil inn i det offentlige, men de er faktisk i helsetjenesten fordi de synes det er ålreit å kunne jobbe på en litt annen måte enn det man av og til må gjøre i det offentlige.

Jeg forventer nå – for nå ser jeg at statsråden har tegnet seg – at hun svarer på dette: Kan hun garantere at kreftpasienter ikke må vente et halvt år lenger, og at personer som sliter og har problemer med hjertet sitt, ikke skal måtte risikere å vente i flere måneder ekstra? – For det er konsekvensene av det regjeringspartiene nå legger opp til. Det står svart på hvitt, for Helse Sør-Øst vil ikke og har ikke levert ut anbud som gjør at man kan møte det behovet som er der, og den kapasiteten som fritt behandlingsvalg bidrar med.

Så må man gjerne være høye og mørke i regjeringspartiene, men om et års tid kommer vi til å se hvem som hadde rett. Og jeg tror dessverre at for pasientene – og det er dem jeg og Fremskrittspartiet er mest opptatt av – vil sannsynligvis resultatet være at det er pasientene som er taperen, mens Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har vært mest opptatt av å sikre systemene og ikke vært opptatt av pasientene. Når det gjelder hvem som skal kontrollere det og sikre pasientene, har vi Helsetilsynet og Statsforvalteren, og de har et ansvar enten det er det private eller offentlige som leverer helsetjenestene.

Even A. Røed (A) [15:48:19]: Det har vært en interessant debatt som veldig mange før meg har prøvd å definere i både den ene og den andre retningen. En interessant greie med å sitte på Stortinget er den siste runden.

Fritt behandlingsvalg handler for oss selvfølgelig om den helsetjenesten som pasientene mottar, og det er åpenbart grunnen til at vi ønsker å gjøre de endringene vi gjør. For vi ser at kvalitetskontrollen ikke er god nok, vi ser at koordineringen med det øvrige helsevesenet ikke er god nok, og vi ser at samarbeidet med den øvrige helsetjenesten – den offentlige helsetjenesten – ikke er god nok. Når flere representanter er oppe her og prater om hvor viktig det er at vi klarer å få disse tingene til å fungere sammen, er i grunnen den måten vi ønsker å organisere dette på, en ganske god måte å organisere det på – gjennom at vi skriver avtaler.

Det har vært nevnt flere steder som leverer gode tjenester. Modum Bad har vært nevnt – jeg er veldig glad i Modum Bad selv, jeg er fra Buskerud – og Fekjær, Røysumtunet, Frisklivsstiftelsen, Fredheim og Vikersund Bad. Alle disse har avtaler med det offentlige, alle disse leverer allerede tjenester. En av grunnene til at alle disse fantastisk gode leverandørene av tjenester har avtaler, er at de er gode på å levere helsetjenester, og det skal de fortsette med. Flere av dem har i Helse Sør-Øst allerede fått 10 pst. økning i det som ligger innenfor avtalen deres, og som gjør at vi tar ut enda mer av kapasiteten hos dem.

Når vi prater om vår felles helsetjeneste, handler det om at vi skal få dette til å fungere sammen, vi må få samarbeidet til å fungere. Fritt behandlingsvalg er mer løselig tilknyttet enn det avtaler vil være, og det bidrar til at pasienten i andre enden får en dårligere helsetjeneste. Det blir mindre koordinering, mindre samarbeid, mindre kvalitet.

Så til argumentene om mangfoldet. Mangfoldet er der, mangfoldet kommer gjennom at vi har skrevet avtaler med en rekke forskjellige behandlingsinstitusjoner og leverandører som er både private og ideelle. Jeg nevnte akkurat fire–fem stykker – alle de bidrar til det mangfoldet, alle de bidrar til at vi ikke får en ensrettet helsetjeneste, men at vi sammen bygger en felles helsetjeneste. Det er det vår modell bidrar til, og det handler ikke om å heie på systemet, det handler om at vi må ha et blikk for systemet også hvis vi skal klare å få pasientenes helsetjeneste til å fungere. Hvis vi ikke gjør det, vil det ikke fungere.

Avslutningsvis er det en del som prater om inn og ut av det offentlige systemet, som om det er en eller annen rigid og rar konstruksjon, hvor mennesker ikke får det de skal ha. Det synes jeg er en lite konstruktiv måte å omtale den offentlige helsetjenesten på. Den offentlige helsetjenesten tilbyr både tilpassede, mangfoldige og veldig gode tjenester hver eneste dag, helt uten fritt behandlingsvalg og i samarbeid med veldig mange andre i vår felles helsetjeneste.

Statsråd Ingvild Kjerkol [15:51:25]: Det er de regionale helseforetakene som har sørge-for-ansvaret i spesialisthelsetjenesten. Det betyr at de har ansvar for å sørge for at kapasiteten er størst der behovene er størst. Fritt behandlingsvalg-aktører har ikke noe slikt ansvar. For at helseregionene skal være i stand til å ta det ansvaret Stortinget har gitt dem, må de ha muligheten til å kunne planlegge forutsigbart. Bruk av private kan øke kapasiteten i enkelte områder av landet. Da mener vi at det gir størst forutsigbarhet og trygghet for pasientbehandlingen at helseregionene kan gjøre det gjennom avtaler.

Det som er erfaringene med fritt behandlingsvalg, og da kan vi gjerne ta eksempelet fra Telemark, der representanten Hoksrud kommer fra, er at fritt behandlingsvalg-aktører kan etablere seg akkurat hvor de vil i landet. De kan etablere seg der behovet er minst, der kapasiteten er god, og det gir ikke god bruk av ressursene våre. Det gjør at vi ikke oppnår det Stortinget er opptatt av – at vi prioriterer helsekronene og våre fagfolks innsats riktig, slik at vi ivaretar alle pasientene, ikke bare dem som har mest ressurser, og som sier at valgfrihet er viktig for dem.

Stortinget har et ansvar for alle pasientene, og da må muligheten til å kunne planlegge og skalere opp kapasitet etter behov være på plass. Ordningen med fritt behandlingsvalg bryter med helseregionenes sørge-for-ansvar. De må forholde seg til at det etableres kapasitet utenfor deres påvirkning. Jeg vil ikke tro at et privat konsern hadde godtatt en slik rammebetingelse, men det overser høyrepartiene.

Når det gjelder det offentlige, skal de tilpasse seg de private aktørenes etableringsrett og deres vilje. Vi ser også hvor fritt behandlingsvalg-aktørene har valgt å etablere seg – det er ikke i hele landet. For Arbeiderpartiet og Senterpartiet er det viktig at vi har en sterk og god offentlig helsetjeneste, som er lokalisert over hele landet, som ivaretar behov ved pasientbehandling, og som sikrer kvalitet. Det er det som har blitt omtalt av flere i debatten som det å sikre kapasitet, at man benytter seg av den som er ledig, og utvider der det er behov for mer.

Erlend Svardal Bøe (H) [15:54:41]: Det har vært en lang debatt. Det er mange i debatten som har pekt på tilsyn hos private aktører uten å snakke om offentlige aktører i tillegg. Det er viktig å slå ned på alle tilsynssaker der man oppdager ting som ikke er riktig.

Det er et faktum at kapasiteten vil forsvinne fra nyttår. Det er ikke et spørsmål om det vil gå ut over pasientbehandlingen, men hvordan det vil gjøre det. For å få klarhet i hvordan både pasientene og de aktørene som er en del av fritt behandlingsvalg, blir påvirket av dette, burde man utsatt avviklingen av fritt behandlingsvalg.

Jeg er bekymret. Med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering ser vi økte helsekøer. Vi ser at flere står uten fastlege. Jeg er spent på hvor vi står om ett år. Jeg tror dessverre at det vil gå ut over pasientene i den norske helse- og omsorgstjenesten.

Truls Vasvik (A) [15:55:54]: Jeg klarte ikke helt å dy meg. Det snakkes her som om det offentlige ikke klarer å tenke nytt. Det er feil. Nrk.no hadde på tirsdag et oppslag om Monika, som har kommet seg ut av rusmisbruk og holder seg nykter via et nytt tilbud fra Helse Stavanger. Det har til og med gitt henne en mulighet til å få en stilling i Kirkens Bymisjon.

Til representanten Hoksrud: Ja, statsforvalterne holder tilsyn. Vi lytter til statsforvalterne. Derfor tar vi ad notam at statsforvalterne i Vestfold og Telemark sier at det er deres erfaring at det er langt flere og langt alvorligere avvik hos de private aktørene enn i det offentlige behandlingstilbudet.

Det handler om økonomi når det gjelder helse. Det betyr ikke at vi ikke heier på alle som kommer seg ut av sykdom. Det jobber veldig mange gode folk både i offentlig og i privat omsorg. Vår jobb her i salen er å sørge for at flest mulig får best mulig behandling. Det gjør vi gjennom det grepet vi tar i dag.

Bård Hoksrud (FrP) [15:57:10]: Jeg registrerer at statsråden ikke vil love noe som helst overfor pasientene. Det er synd for de pasientene som kanskje må gå et halvt år lenger og være usikre på om de har en kreftdiagnose eller ikke – for det er det som er konsekvensen.

Både Mestringshusene på Notodden og Vitalis i Kragerø leverer kjempegode tjenester. Det er ikke sånn at pengene helseforetaket betaler ut, blir borte. De går faktisk til pasientbehandling. Det synes jeg også er viktig å ha med seg.

Helsebarometeret viser at folk ikke helt tror at det offentlige helsevesenet kan klare å levere tjenestene. Sist gang de rød-grønne partiene styrte, føyk salget av helseforsikringer i været. Med det vedtaket vi gjør nå, er jeg sikker på at de som har råd, kommer til å kjøpe helseforsikring. Det betyr at de menneskene som sitter nederst ved bordet – de som ikke har råd til å tegne helseforsikring, og som ikke har en bedrift som har råd til å betale den – kommer til å måtte stå lenger i kø fordi man har en regjering som ikke ønsker at man skal bruke all den kapasiteten som er der, til å sørge for best mulig tjenester for folk som trenger pasientbehandling.

Rune Støstad (A) [16:51:28] (ordfører for saken): Takk til komiteen for godt samarbeid og for at vi sammen klarte å behandle saken såpass fort. Jeg tror det er viktig for de berørte kommunene at slike saker ikke blir liggende for lenge. Dessuten er det en sak som har pågått i mange år allerede.

Innledningsvis må jeg understreke at jeg har veldig stor forståelse og respekt for at det er ulike syn i regionen og i kommunene. Det har vært en vanskelig sak for mange, og det er lett å skjønne at det er krevende.

Våren 2017 ble det gjort vedtak om sammenslåing både i Forsand og i Sandnes, der begge disse to kommunene ville gå sammen i en ny kommune. Den 8. juni 2017 vedtok Stortinget med 141 mot 28 stemmer en slik sammenslåing. I oktober 2017 ble det fattet et nytt vedtak i kommunestyret i Forsand, om at Forsand heller ville ha sammenslåing med Strand kommune. Stortinget behandlet saken på nytt i desember, der det ble vedtak – med 74 mot 24 stemmer – om å opprettholde vedtaket fra juni samme år.

Sammenslåingen mellom Sandnes og Forsand til nye Sandnes ble iverksatt 1. januar 2020. Så ble det i august 2021 fremmet et innbyggerinitiativ om å ta opp igjen spørsmålet om grensejustering. Statsforvalteren i Rogaland utredet saken og anbefalte en justering av grensene. Så har saken vært til vurdering i Kommunal- og distriktsdepartementet, og den 22. juni i år vedtok departementet og regjeringen at en grensejustering ikke skal gjennomføres. Departementet understreket da at en justering av grensene ikke ville være å føre grensene tilbake til en tidligere situasjon, men at det nok en gang vil innebære nye grenser som ikke har eksistert tidligere.

En grensejustering er i utgangspunktet en oppgave for departementet, og jeg mener at det prinsipielt sett blir feil hvis Stortinget skal gå inn og overprøve departementet, spesielt når Stortinget to ganger tidligere har konkludert med det samme som departementets vedtak. Jeg merker meg også at Høyre er av samme oppfatning og vektlegger det samme i sine merknader.

Det er et bredt flertall i komiteen som står bak innstillingen om ikke å starte noen prosess med grensejustering, slik forslaget innebærer. Jeg regner med at mindretallet selv legger fram sitt syn i saken, så da sier jeg bare lykke til med behandlingen.

Mudassar Kapur (H) [16:54:31]: La meg starte med å si at dette er en sak med lang historikk. Stortinget har ved flere anledninger votert over ulike forslag i denne saken, men med samme resultat. Jeg slutter meg til saksordførerens gjennomgang av historikken i saken og ikke minst det faktum at vi også har stor respekt for at det er delte meninger i denne saken, særlig på grunn av historikken.

Det hører også med til saksgrunnlaget at Statsforvalteren tilrår en grensejustering i tråd med forslaget som behandles i denne saken, og Statsforvalteren legger vekt på de geografiske og regionale omstendighetene. Men det vises også til innspill fra innbyggerne om at Forsand allerede har fått et løft i kompetanseutvikling og tjenestetilbud siden de ble en del av Sandnes. Noen bedrifter har også uttrykt bekymring knyttet til usikkerheten rundt dagens situasjon, og at de trenger langsiktige avtaler med kommunene.

Det kan til tider skje endringer og regional utvikling som medfører at det kan være naturlig å vurdere grensejusteringer i tråd med naturlige bo- og arbeidsregioner. I dette tilfellet er det presentert flere slike argumenter i Statsforvalterens tilråding.

Noen korte kommentarer til regjeringens vedtak i saken om grensejusteringen: Vi i Høyre vil vise til at det i denne saken ville vært naturlig om regjeringen på egnet måte hadde redegjort for sine utredninger og faglige begrunnelser for Stortinget før regjeringen fattet vedtaket. Vi i Høyre mener at et slikt argument kan gjøres gjeldende, siden denne saken har sin opprinnelse i et vedtak gjort av Stortinget i forbindelse med kommune- og regionreformen og sakens historikk. Det er allikevel slik at det er regjeringen som fatter vedtak om grensejusteringer, og det er, uavhengig av dette enkeltforslaget, utfordrende og uheldig dersom Stortinget i praksis skal drive grensejusteringer basert på representantforslag.

Helge André Njåstad (FrP) [16:56:53]: Eg vil starta med å takka saksordføraren for ein god historisk gjennomgang av denne saka. Den starta jo med ei frivillig samanslåing i kommunereforma, og så har det vore opptil fleire omkampar, eller nye vurderingar, frå Stortinget, der alle har enda med eit stort, breitt fleirtal som har sagt at ein skal respektera den fleirtalsavgjerda som blei teken, både i Forsand og i Sandnes kommunestyre, i 2019.

Det er ei viktig sak for Sandnes kommune, sjølvsagt. Når det blir reist spørsmål om ein skal ta ein del av kommunen og gje han til ein nabokommune, som ikkje har hatt den delen tidlegare, gjennom eit representantforslag, så forstår eg veldig godt at Sandnes kommune er uroa over det. Eg registrerer at varaordføraren i Sandnes, Pål Morten Borgli, er til stades i salen for å sjå til at innstillinga blir sånn som ho blir, og at eit veldig stort og breitt fleirtal i denne salen landar på den konklusjonen dei har sagt dei skal gjera i innstillinga. Så får ein jo sjå på smila til representantane om dei verkeleg meiner det dei stemmer, eller om dette er ein del av ein politisk hestehandel som gjer at nokon må stemma annleis enn det dei eigentleg oppriktig hadde ønskt.

Frå Framstegspartiets side meiner me at me skal respektera det fleirtalet som var i Sandnes og i Forsand, og stå ved den nye kommunen som vart danna, gje den kommunen arbeidsro. Det kan ikkje vera bra for dei som bur i denne delen, at dei konstant skal vera utsette for statsforvaltarar som greier ut kva kommune dei skal vera, og representantar som set fram forslag her i salen om kva kommune dei skal høyra til. Det må vera betre at denne kommunen, som alle andre kommunar, får ro til å utvikle tenester, får ro til å levera gode tenester.

Mitt inntrykk er at Sandnes kommune har vore ein suksess og leverer gode tenester til innbyggjarane i Forsand. Ein må ikkje overdramatisera avstandar til rådhuset, for det er jo ikkje avstanden til rådhuset som er avgjerande for om ein kommune er god å bu i, men det er faktisk at tenestene er desentraliserte, at dei er der, og at det er eit kompetent miljø i kommunen som kan levera gode tenester.

Mitt inntrykk er at innbyggjarane både i Forsand-delen og i Sandnes har fått det betre som følgje av kommunereforma. Det me kan gjera frå denne salen, er å gje dei ro og òg sørga for det prinsipielle; at me sluttar med grensejusteringar etter initiativ i form av eit representantforslag, for det skapar berre uro og usikkerheit og set ein del av kommunane på vent for lenge. Den prinsipielle tilnærminga deler me saksordføraren og Høgre sitt syn på: Me bør seia nei.

Avslutningsvis vil eg oppfordra dei som har kontaktar i Rogaland fylkeskommune, om at ein må vera smidig for å få til eit godt ferjesamband over Høgsfjorden, sånn at ikkje fylkeskommunen set seg på bakbeina for å gjera det vanskelegare for folk å få eit godt samband.

Grete Wold (SV) [17:00:08]: Solberg-regjeringens forsøk på kommunereform har blitt et kostbart prosjekt. Det er kostbart å slå sammen enheter, men det er kanskje enda mer krevende å bryte opp der det ikke fungerer. I denne saken ser vi i tillegg at opprinnelige grenser, som logisk sett burde vært endret, øker kompleksiteten. Selvsagt er det behov for ro og mulighet til å rette blikket framover i en kommune, men så lenge en lang og vanskelig prosess ikke har fått en avslutning, er spørsmålet om det er mulig å få en bedre avklaring enn det vi kommer til å få her i dag.

Allerede i 2014 stemte SV lokalt imot at Forsand skulle innlemmes i Sandnes, og for dem som har sett kartet, gir det mening. Mange opplever seg ikke hørt. Mange er ikke inkludert i det som framstår som et noe dårlig håndverk. Skriftlige innspill viser at ordførerne i Sauda, Hjelmeland og Suldal ønsker en grensejustering. Statsforvalteren i Rogaland har foretatt en vurdering og konkludert med det samme, og det gjelder også fylkeskommunene.

Det er derfor noe underlig at man ikke hører på lokalbefolkningen og de nevnte instansene i denne saken. Vi mener det er gode argumenter i tråd med representantforslaget for å gjøre en grensejustering mellom Sandnes og Strand. Jo lenger denne prosessen trekker ut, jo mer utfordrende vil det bli å skape arbeidsro, som de nye kommunene trenger. Her må man lytte til dem som opplever situasjonen, og man må se på det som ønskes lokalt, selv om det selvsagt vil koste og kreve noe i en overgangsperiode – også det.

Med det tar jeg opp det forslaget som SV er en del av.

Mímir Kristjánsson (R) [17:01:45]: Det som skjer her i dag, er at Forsand-samfunnet kommer til å bli overkjørt av et flertall av stortingspartiene. Det kan virke langt fra Forsand og opp hit på Løvebakken, men Rødt har, i likhet med både SV og forslagsstillerne i Kristelig Folkeparti, ment at det er viktig å lytte til flertallet av innbyggerne i Forsand, og de ønsker altså å bli med i Strand kommune og ikke i Sandnes kommune.

I den grad Solberg-regjeringens reform skulle føre til sammenslåing for Forsand i sin tid, var det altså Strand og Hjelmeland som i utgangspunktet ble foreslått som potensielle partnere. I 2015 ble det utarbeidet utkast til intensjonsavtale mellom de tre kommunene, og kommunestyret i Forsand fattet i oktober 2017 et nytt vedtak, der kommunen ønsket sammenslåing med Strand. Siden den gang har altså Forsand gjennomgående blitt overkjørt.

Jeg vet ikke om alle her i salen, eller alle som sitter på Stortinget, har vært i Forsand eller vet hvordan man kommer seg fram og tilbake til Forsand fra Sandnes kommune, men realiteten er at geografien her gjør at denne sammenslåingen ikke lenger gir noen særlig mening. Forsand grenser til Strand kommune, og man må ta ferje over Høgsfjorden for å komme til Sandnes kommune, men fordi man har bygd ut tunellen Ryfast, er det altså for veldig mange raskere å kjøre via Strand gjennom Ryfast, til Stavanger og Sandnes kommune den veien, enn det er å ta ferja over Høgsfjorden. I tillegg til det har de som driver ferja over Høgsfjorden, Boreal, dessverre ment at det ikke lenger finnes noe kommersielt grunnlag for å drive den ferjeruta, nettopp fordi man har fått Ryfast. Man må gjerne ønske seg ferje der, og det gjør jeg og mange med meg, men realiteten akkurat nå er at denne nye kommunen, som politikerne her har vedtatt mot Forsand-innbyggernes stemmer, rett og slett ikke henger på greip. Den henger ikke sammen.

Det er heller ikke bare vi i Rødt som har skjønt dette. Gruppelederen i Strand Senterparti, Alf Henning Heggheim, sier at tilliten til sentrale politikere i regjering og storting er sterkt svekket hvis dette vedtaket blir stående. En annen som er veldig tydelig i talen, er tidligere kommunalminister fra samme parti, Magnhild Meltveit Kleppa. Til Strandbuen sier hun:

«Jeg ble veldig overrasket. Jeg trodde de ideene som Senterpartiet står for, deriblant viljen til å lytte til folket, skulle vært mer hensyntatt.»

Og videre:

«Brett ut kartet og bruk vett. Lytt til resultatet fra folkeavstemningen som viste at 54 prosent ville til Strand.»

Vår oppfordring er at Senterpartiet og de andre partiene her inne skal høre på sin tidligere kommunalminister, Magnhild Meltveit Kleppa, høre på statsforvalteren i Rogaland, Bent Høie, høre på flertallet av innbyggerne i Forsand, og stemme for dette forslaget, som gjør at Forsand får bli en del av den kommunen de ønsker.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [17:04:58]: Jeg hører det blir sagt at dette ikke skal tas til Stortinget, men dette er siste utvei for folk i Forsand. Statsråden sa i juni «en helhetlig vurdering». Jeg må lure på hva den helhetlige vurderingen er. En lytter ikke til 54 pst. av befolkningen i Forsand som har bedt om det. En sier også at i forbindelse med det vedtaket som ble gjort i 2017, som Statsforvalteren sa var ugyldig, fikk ikke flertallet komme til makten og bestemme hva som skulle gjøres for å komme inn i Strand kommune.

I tillegg snakker statsråden og veldig mange med ham om tjenester nær folk. En skal altså kjøre gjennom to kommuner, betale 200 kr hver vei for å komme til legevakten hvis ikke båten går før kl. 6. Etter kl. 18 om kvelden må en kjøre. I tillegg er det et felles bo- og arbeidsmarked. Jeg er født i den ene kommunen, Strand. Jeg husker da broen kom fra Forsand til den halvøya som Strand ligger på. Det gjorde at folk i Forsand fikk tilknytning til flere arbeidsplasser. Nå sier en at den delen hører til Sandnes kommune, på tross av at befolkningen mener noe annet.

Da lurer jeg på hva helhet er – tjenester, tilhørighet, kultur, har vært sånn i mange år og i tillegg arbeidsmarked. Det er også i Strand en ivaretar alle sine kulturaktiviteter og deltar i fritidsaktiviteter. Hva er helheten for folk i Forsand?

Kristelig Folkeparti sitter ikke i komiteen som behandlet dette, men vi stiller oss bak forslag nr. 1, fra SV og Rødt. Jeg ser på statsråden og tenker at jeg håper han kan møte sine partifeller i Rogaland, som virkelig har hørt på de 54 pst. i kommunen som Statsforvalteren fikk i oppdrag å lytte til, at han hører på dem som har vært hans forgjengere, og som ønsker å møte en befolkning som vil få tjenestene nærmere seg hvis de blir en del av Strand kommune.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [17:08:03]: Spørsmålet om kommunetilhøyrsle for det området som tidlegare utgjorde Forsand kommune, har ei lang forhistorie. Det har skapt stort engasjement over tid, ikkje minst lokalt. Det har vorte framført sterke og tydelege argument frå ulikt hald og med ulike synspunkt i saka.

Det er òg slik at saka har vore behandla i Stortinget ved fleire korsvegar. Då eg i forkant av denne debatten òg skulle førebu meg litt til behandlinga, gjekk eg inn og såg på noko av det som har vore sagt og skrive i saka. Ein av dei tinga som har vore sett søkjelys på, er ferja over Høgsfjorden. Eitt sitat eg merkte meg i så måte, er:

«Det er nå klart at ferjedriften mellom Sandnes og Forsand vil bli lagt ned, og at de som bor i Forsand, vil måtte kjøre gjennom både Strand og Stavanger for å komme til sitt nye kommunesenter i Sandnes.»

Det kunne ha vore eit sitat frå både Facebook-postar og innlegg i forkant av denne debatten, men det er altså eit sitat som er henta frå stortingsdebatten i 2017, signert tidlegare stortingsrepresentant Iselin Nybø frå Venstre.

Den gongen òg var spørsmålet om framtida til ferja, som i nokre år har vore i privat drift, eit tema. Avstanden til kommunesenteret i Sandnes var eit tema. Bu- og arbeidsmarknadsregionen var eit tema, og det var òg det at Ryfast – som var påbyrja i 2013 – skulle kome. Det var ein stor og kraftfull debatt i Stortinget om dei temaa, og eit klart fleirtal i Stortinget landa på at det som tidlegare var Forsand kommune, skulle innlemmast i Sandnes kommune. Så vart det eit nytt storting som behandla saka på nytt, bl.a. etter representantforslaget frå underteikna om å ta saka opp på nytt. Eit klart fleirtal i Stortinget, med 74 mot 24 stemmer, gjekk mot å ta saka opp på nytt. Så har delar av gamle Forsand i ettertid vorte grensejustert inn i Strand.

Det spørsmålet no handlar om, er i kva grad ein skulle ha laga nye strukturar, nye grenser, som ikkje har eksistert tidlegare, etter at det har vore gjort fleire endringar av fleire vedtak kort tid i forkant. Det landa departementet på at vi ikkje gjorde då vi behandla saka før sommaren, med basis i innbyggjarinitiativ.

Geir Pollestad (Sp) [17:20:08]: Dette er inga gladsak, det er ei svært krevjande sak. Det er sånn i politikken at nokre gonger vinn ein, andre gonger tapar ein. Då kan ein anten velja å stå fram, eller ein kan gå og gøyma seg. Det har representantane på rogalandsbenken i denne saka i dag handtert på litt ulikt vis.

Det er viktig å leggja til grunn at når me no diskuterer denne saka, er det eit resultat av ei kommunereform – ei kommunereform der hensiktsmessig kommunestruktur verka å vera underordna, men der det var om å gjera å slå saman kommunar, litt utan å ta omsyn til om kommunane som slo seg saman, passa saman. Så Senterpartiet stemte nei 8. juni 2017 – me stemte nei til samanslåing. Me meinte det som skjedde i Forsand kommunestyre då Høgre-ordføraren hindra kommunestyret i å gje uttrykk for meininga si i saka, var feil. Seinare vart det òg påpeikt at det var eit ulovleg vedtak frå ordføraren. Senterpartiet stemte òg nei 7. desember same år, då denne saka på ny vart teken opp.

Før jul sluttar ferja å gå mellom Oanes og Lauvvik. Eg trur nok at representanten Kristjánsson køyrer veldig fort viss han køyrer Ryfast for å spara tid samanlikna med ferja, men det er ingen tvil om at situasjonen vert meir krevjande når ferja sluttar å gå. Då trur eg ikkje løysinga er, som Framstegspartiet gjer, å peika på fylkeskommunen. Ein må finna ei løysing, og kommunen har eit ansvar for det.

Når det gjeld avgjerda i saka i dag, meiner eg at kommunalministeren har gjort godt greie for det som har vore regjeringa si vurdering i denne saka, og difor støttar Senterpartiet òg i denne saka fleirtalet i innstillinga. Men denne saka er ei viktig påminning om kor viktig det er at kommunane rundt omkring i landet no får ro til å utvikla gode tenester for innbyggjarane sine, i staden for det einsidige fokuset på grenser som var under førre regjering.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [17:23:12]: Grasrotprinsippet står sterkt i den grønne politikken. Det vi har til felles med Senterpartiet, er den grønne partifargen.

Det er derfor vi i De Grønne støtter forslaget om at Forsand-delen av Sandnes kommune blir en del av Strand kommune. Så synes vi det er leit, som vi ser i salen i dag, at Senterpartiet ikke kan være med og støtte det, men det står respekt av å stå rakrygget og forsvare det at man av og til i politikken må inngå noen kompromisser. Det er det stor forståelse for, selv om vi i denne saken selvfølgelig gjerne skulle hatt med oss alle på dette gode forslaget.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [17:24:07]: Først vil jeg gi skryt til representanten Pollestad og Senterpartiet som står rakrygget og stemmer imot noe man egentlig er for. Det er ingen andre enn Mímir Kristjánsson som har vært oppe her fra rogalandsbenken. Det sier noe om at vi kan være høye og mørke når vi uttaler oss, men man må også stå for det i salen når debatten holdes.

Kristelig Folkeparti har stemt mot dette i alle voteringer som har vært – lokalt, i fylket og nasjonalt. Ved den siste grensejusteringen og da Cola-bygget ble lagt inn i Strand kommune, var det også en sak Kristelig Folkeparti var ekstremt opptatt av, for det var ganske logisk for folk som bodde der. Nå gjøres det et siste forsøk fra Kristelig Folkepartis side på å sikre dette til folk i Forsand, hvor flertallet ønsker dette. For dem som ser kartet, er det også ganske logisk med tanke på tjenestene. Ja, som tidligere ordfører er jeg er fullstendig klar over at man har ansvar for hele kommunen, men hvis ferga slutter å gå rundt nyttår, er det en helt annen situasjon både for Sandnes kommune med tanke på å utføre tjenestene, og også for befolkningen i Forsand med tanke på de tjenestene og å bruke de mulighetene som ligger i Sandnes kommune. Forskjellen på å kjøre 10 km i stedet for 60 km er ganske stor når en skal få hjelp til det man driver med til daglig.

For oss har dette ene og alene vært et forsøk på å sikre at lokalbefolkningen faktisk blir hørt.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [17:27:05] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet om dette lovarbeidet.

Det boligsosiale feltet favner bredt og er tverrsektorielt. Det har vært behov for en bedre lovforankring av kommunenes oppgaver, og det er det vi gjør i dette arbeidet.

I tillegg mente regjeringen at dagens regelverk ikke er egnet til å realisere det nasjonale målet om at alle skal bo trygt og godt, og at en ny lov vil bidra til et nødvendig løft på det boligsosiale feltet.

Forslaget viderefører plikter kommunene har i dag gjennom medvirkningsansvaret i sosialtjenesteloven § 15 og helse- og omsorgstjenesteloven § 37, men forslaget presiserer og til dels skjerper ansvaret. De skjerpede kravene gjelder plikten til å ta boligsosiale hensyn i planleggingen samt innføring av noe strengere krav til saksbehandling.

Formålet med lovforslaget er å få et klarere og mer samlet regelverk på det boligsosiale feltet, som igjen kan gi en høyere måloppnåelse i det boligsosiale arbeidet. Et klarere regelverk på det boligsosiale feltet vil kunne bidra til at flere vanskeligstilte får nødvendig hjelp, og at nivået på den boligsosiale bistanden blir mer likeverdig mellom kommunene. Formålsbestemmelsen konkretiserer dette ved å framheve at loven skal forebygge boligsosiale utfordringer, og at de som ikke selv klarer å skaffe seg og beholde en egnet bolig, skal få hjelp. Dette er en betydelig utvidelse av gjeldende rett.

Vi foreslår en plikt for kommunen til å ha en oversikt over behovet for ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet, og at denne oversikten skal inngå som grunnlag for arbeid med kommunenes planstrategi. Vi foreslår videre å lovfeste at kommunen skal fastsette overordnede mål og strategier for det boligsosiale arbeidet i kommuneplanarbeidet.

Gjennom høringene framgår det at kommunene er positive til å samle lovverket, de synes det er bra at kommunene skal sørge for samarbeid på tvers av sektorer, og at det boligsosiale aspektet også forankres i plan- og bygningssektoren. På den måten tydeliggjøres ansvaret kommunene allerede har for samordning, planlegging og annet strategisk arbeid på det boligsosiale feltet.

Mudassar Kapur (H) [17:29:51]: Forslaget til ny lov om kommunenes boligsosiale ansvar har sin bakgrunn i Solberg-regjeringens nasjonale strategi for sosial boligpolitikk som ble lagt fram i desember 2020. Loven ble sendt på høring av Solberg-regjeringen, og vi mener det er bra at dagens regjering har fulgt opp dette arbeidet.

Loven omfatter flere utfordringer i det boligsosiale arbeidet i dag, og det er spesielt to utfordringer i dagens regelverk denne loven vil rette opp i. Det første er at det er uklart hvilke forpliktelser kommunene har på det boligsosiale feltet. Det andre er at det er variasjon på nivået av kommunenes oppfølging av vanskeligstilte på boligmarkedet.

Det er et viktig politisk ansvar å hjelpe vanskeligstilte med å komme seg inn på boligmarkedet. I perioden 2012 til 2020 ble antallet bostedsløse nesten halvert, men dette er et arbeid som krever kontinuerlig innsats. Med dette lovforslaget tydeliggjøres regelverket for kommunenes plikter og ansvar på det boligsosiale området. Det vil også bidra til at alle innbyggere kan få et godt boligsosialt tilbud, uavhengig av hvilken kommune man bor i. Det som blir viktig i fortsettelsen nå, er implementeringen av dette lovverket, slik at kommunene får dette som en del av sitt arbeid, også i det daglige.

Kathrine Kleveland (Sp) [17:31:42]: Vi nærmer oss jul, og til og med juleevangeliet handler om boligpolitikk. Det var så fullt i Betlehem at den lille familien fra Nasaret måtte ta til takke med en stall.

En ny lov vil bidra til et nødvendig løft på det boligsosiale feltet. Flere vil få bolig og ikke trenge enkeltpersoners godhet, som i Betlehem. Et klarere og mer samlet regelverk har vært etterspurt. Loven vil også gjøre den boligsosiale hjelpen mer lik fra kommune til kommune.

Et trygt og godt sted å bo er noe av det viktigste vi kan gi barn: Det er med på å gi en god og forutsigbar barndom og forhindre barnefattigdom. En tilfredsstillende bolig er en viktig forutsetning for å leve og bo selvstendig, skaffe eller beholde arbeid og delta i samfunnet. Samtidig vil det alltid være noen som ikke klarer å skaffe seg egen bolig. Derfor foreslår departementet en bestemmelse som presiserer at kommunene skal gi individuelt tilpasset hjelp.

I innstillingen til loven blir det også skjerpede krav til boligsosiale hensyn i planlegging og krav til saksbehandling. Prinsippet om brukermedvirkning videreføres også.

71 av 94 høringssvar er positive til at kommunenes boligsosiale ansvar reguleres. Barneombudet skriver bl.a.:

«Dette kan bidra til bedre oppvekstsvilkår for barn og unge og styrke deres rettigheter også på andre områder.»

Senterpartiet vil at det skal være trygt, godt og mulig å bo i hele landet. Bolig trekkes oftest fram som utfordring for bosetting og utvikling i distriktene, og Senterpartiet ser på mange nye grep for å møte dette.

1 mrd. kr av Husbankens midler er spesielt avsatt til tiltak i distriktskommuner. Bedre bostøtte for barnefamiliene er en del av budsjettet. Flere skal få bostøtte, og bostøtten skal dekke mer av boutgiftene.

For studentene er et rimelig sted å bo viktig for læring og livskvalitet. Regjeringen gir 413 mill. kr til nye studentboliger.

Det er også bra at 356 kommuner – altså alle i landet – har bosatt flyktninger.

Boligmarkedet har store geografiske variasjoner, ikke bare mellom distrikt og by, men også innad i byer og i distrikter. Boligmeldingen som kommer, gir oss mulighet til å se helhetlig på boligpolitikken.

Innstillingen vi behandler i dag, vil gi en lov som forebygger boligsosiale utfordringer og gir vanskeligstilte rett til hjelp til å få bolig – og rett til bolig.

Grete Wold (SV) [17:34:44]: «Bolig er et grunnleggende velferdsgode» står det innledningsvis i denne innstillingen. Jeg vil nok hevde at det er mer enn et gode – det er en nødvendighet for å kunne leve et fullverdig liv. Et sted der man kan låse ytterdøren og både være trygg for farer og skjermet for vær og vind, betyr alt.

Men bolig er også et marked som skaper ulikhet, som skiller mellom dem som har og dem som ikke har, dem som eier og dem som leier – og stadig flere leier. Over en million nordmenn leier bolig i dag. At vi nå får på plass et lovutvalg som skal se på ny husleielov, er bra, og det er ett av mange tiltak vi trenger å ha på plass.

Denne saken handler om kommunens ansvar, og det er et stort ansvar som berører mange. Ikke alle mestrer leiemarkedet, eller det å bo, like godt. Derfor har kommunen et særlig ansvar for å følge opp. Kommunen har også et ansvar for å ta boligsosiale hensyn i sitt planarbeid og sørge for en god og effektiv saksbehandling. Spesielt er det bra at man nå presiserer kommunens plikt til å ha en oversikt over behovet for ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte, og at denne skal være en del av grunnlaget for kommunens planarbeid.

Det er alltid rom for noen forbedringer, og i denne innstillingen mener vi at man kan stramme opp ytterligere og tydeliggjøre at den enkelte har rett til en bolig, og at kommunen med det har en plikt til å skaffe en egnet bolig for dem som er i behov av det. Et hjem er noe alle har krav på i vårt land.

Videre mener vi at bistand til barnefamilier og barnets beste må vurderes særskilt, da barns oppvekstvilkår i stor grad avhenger av en egnet og stabil boligsituasjon. Barn må derfor også bli hørt. Alle som berøres av viktige beslutninger, bør få anledning til medvirkning og til å fremme sine behov og sine ønsker. Deretter er det et poeng at en slik lovendring bør følges opp og evalueres. Vi foreslår derfor, sammen med Rødt, at dette gjennomføres, og det er også i tråd med det KS ønsker i saken.

Så vil sikkert neste taler utdype flere gode poeng i våre felles forslag, men jeg tar med det opp de forslagene SV er en del av.

Mímir Kristjánsson (R) [17:37:02]: Det å definere kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet i lov er viktig og bra. Men for at den loven skal bli noe mer enn bare tomt prat og en oppsummering av alle de praksisene som allerede finnes rundt omkring i Kommune-Norge, bør den forsterkes. Ikke minst må den rammes inn av kraftfulle boligsosiale tiltak.

For å ta det siste først: Ordet kraft er ikke det første jeg tenker på når jeg ser regjeringens boligpolitikk om dagen. For omtrent samtidig med at vi i dag definerer kommunenes boligsosiale ansvar i en lov, vedtas det i disse dager et statsbudsjett hvor regjeringen vanner ut de boligsosiale tiltakene. Det gjør man ved å vri pengene bort fra å være øremerket vanskeligstilte på boligmarkedet til å gjelde også generelle botiltak. Man legger opp til at flere grupper skal kjempe om de samme pengene. Det er vanskelig å se sammenhengen i den politikken.

Legger man til sykehjemsmilliardene som forsvant, og det faktum at regjeringen ikke har forsterket lånerammen til Husbanken, er den boligsosiale kraften som høringsuttalelsene i denne saken viser oss at vi trenger, fort blitt en ganske tynn suppe som verken metter særlig mange eller metter godt nok.

Rødt mener at vi må forsterke og målrette de boligsosiale tiltakene, for behovet er stort der ute, og det kommer ikke til å bli mindre de neste årene. Sammen med SV foreslår derfor Rødt å ta Barneombudets anbefaling til følge og gi barn og barnefamiliers behov en egen plass i lovforslaget. Vi vet at en trygg bosituasjon er avgjørende for barns utvikling, både som barn og senere i voksen alder. De sosiale forskjellene der ute blir større og større mens vi diskuterer her inne. De går ofte i arv, og bosituasjon og bomiljø kan, slik Barneombudet skriver, ha betydning for både inntekt, utdanningsløp og yrkesdeltakelse. Det var 78 000 barn og unge som var definert som vanskeligstilte på boligmarkedet i 2019. Denne lovens bestemmelser kan med andre ord få mye å si for mange menneskers framtid langt utover det umiddelbare her og nå.

Det forundrer meg at det i denne salen bare er Rødt og SV som mener at den plikten kommunene på den ene siden har til å skaffe vanskeligstilte bolig, skal svares opp av vanskeligstiltes rett til bolig på den andre siden. Regjeringen peker på departementet, som sier at det først og fremst må være den enkeltes ansvar å skaffe seg bolig. Det er det ingen som krangler på, men denne loven retter seg altså mot dem som av ulike grunner ikke kan skaffe seg bolig på egen hånd. Sånn som jeg ser det, er konsekvensen av flertallets uvilje til å svare opp kommunenes plikt med den enkeltes rett at kommunene egentlig får bestemme selv hvem de vil hjelpe, noe som betyr store variasjoner fra kommune til kommune. Derfor mener Rødt at denne loven må skjerpes for å trygge folk i et stadig vanskeligere boligmarked.

André N. Skjelstad (V) [17:40:21]: Representanten Kapur gikk på en god måte gjennom hvordan saken er kommet hit, gjennom en oppfølging av det som kom fra Solberg-regjeringens nasjonale strategi.

For Venstre har det vært viktig at kommunene gir tilpasset hjelp til dem som ikke har forutsetninger for å finne seg bolig selv. Selv om det er store utfordringer i den sosiale boligpolitikken, må vi ta med oss at hjelp til å få bolig også er en vei å gå.

Antall bostedsløse i Norge har falt betydelig og er nesten halvert siden 2012. Det er ikke et mål i seg selv at flest mulig skal få startlån i kommunene, men det kan framstå sånn når en leser merknadene til flertallet. Målet er at flest mulig skal ha en god bosituasjon, og startlån er et virkemiddel for å oppnå det.

Venstre håper bevisstgjøring som følge av den nye boligsosiale loven vil gjøre at kommunene gjennomgår sin egen praksis og revurderer sine egne boligsosiale tiltak for å tilpasse dem til nytt regelverk og den situasjonen den enkelte kommunen er i. Boligsituasjonen i Norge er nemlig veldig ulik i ulike deler av landet.

I pressområder har det vært stor prisvekst de siste ti årene – et hovedproblem som gjør det vanskelig for alle førstegangsetablerere å komme seg inn på markedet. De vanskeligstilte på boligmarkedet har det enda vanskeligere, og prisveksten gjør at mange flytter til rimeligere deler av byen for å klare å få kjøpt seg bolig. Det skaper en konsentrasjon av vanskeligstilte i deler av byene. På bygda er situasjonen en helt annen. Den lave prisveksten sammenlignet med byggekostnaden gjør at boliger faller i verdi når en har satt nøkkelen i låsen. Dette er et problem for alle og skaper også fare for å låse folk fast i boliginvesteringene.

Venstre støtter innføring av en samlet lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale området. Vi kommer ikke til å stemme for forslagene fra Rødt og SV som går på å innføre en plikt for kommunene til å skaffe bolig til vanskeligstilte. Innholdet i en sånn plikt er ikke utredet, og det vil være uansvarlig å gjennomføre en så stor endring uten en forutgående prosess. Det vil også kreve betydelige overføringer til kommunene for å sikre at retten oppfylles.

Venstre kommer derimot til å støtte forslaget om å lovfeste hensynet til barnets beste i saksbehandlingen. Det er riktig, som departementet anfører, at hensynet er sikret gjennom andre lover og forarbeider til loven, men for Venstre er det viktig at det hensynet framgår av loven. Grunnen til det er at det ikke finnes noen større urett enn at barn vokser opp i fattigdom og i en utrygg boligsituasjon. Dette bør reflekteres i loven og prioriteres i det boligsosiale arbeidet i kommunene – at alle barn vokser opp i en god og fast bolig og med en egen seng.

Derfor stemmer Venstre for forslagene nr. 3 og 4, og for øvrig slutter vi oss til komiteens tilråding.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [17:43:23]: Den boligsosiale politikken er noe av den viktigste sosialpolitikken vi jobber med. De Grønne er stiftet på tre solidaritetsprinsipper. Vi er kanskje best kjent for to av dem, nemlig å ta vare på framtidens generasjoner og å ta vare på naturen og de andre dyrene.

Vel så viktig er det at vi er stiftet for å ta vare på andre mennesker, særlig dem som faller utenfor i dagens samfunn – dem som ikke har noen materialistisk verdi i å være kapitalister og ha en pengeverdi, dem som ikke har noen materialistisk verdi i å være arbeidere og dermed har verdi i form av sin arbeidskraft, men som faller utenfor.

Derfor setter vi stor pris på, og gir vår støtte til, forslagene fra SV og Rødt som tar inn over seg situasjonen til de vanskeligstilte, og også forslagene for å bekjempe barnefattigdom og fokusere på barns beste og barns rett til å bli hørt. Dette er gode forslag som vil gjøre loven enda bedre dersom de blir vedtatt.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [17:44:42]: Ein god plass å bu er noko av det mest grunnleggjande i livet til folk, og trygge og gode buforhold er viktig for å bidra til å jamne ut forskjellar i levekår og sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge.

Eg veit at mange kommunar i dag yter god hjelp til dei som ikkje på eiga hand har moglegheit til å skaffe seg eller behalde eigen bustad. Samstundes er det bustadsosiale feltet i liten grad rettsleg forankra. Regjeringa meiner at dagens regelverk ikkje er eigna til å realisere det nasjonale målet om at alle skal bu trygt og godt. Regjeringa føreslår difor ei ny lov som klargjer ansvaret kommunane har på det bustadsosiale feltet. Føremålet med lova er å få eit klarare og meir samla regelverk på feltet.

Lova gjev ikkje einskildpersonar rett til bustad, men ho presiserer plikta kommunane har til å gje individuelt tilpassa bistand til dei som er vanskelegstilte på bustadmarknaden. Bistanden skal gjevast i samarbeid med den som ber om bistand, og i samsvar med behovet til den einskilde. Å klargjere denne plikta kan føre til meir merksemd om det bustadsosiale arbeidet i kommunane og bidra til at arbeidet vert prioritert av kommunane.

Lova vil såleis kunne bidra til at fleire vanskelegstilte på bustadmarknaden får naudsynt hjelp, og at nivået på den bustadsosiale bistanden vert meir likeverdig mellom kommunane. Eg er difor glad for at det allereie i høyringa var brei støtte frå kommunane til lova. For å førebyggje bustadsosiale utfordringar føreslår regjeringa å presisere ansvaret kommunane har for organisering og samordning og påleggje kommunane å ta bustadsosiale omsyn i planlegginga. Regjeringa føreslår òg ei plikt for kommunane til å ha oversikt over bustadbehovet til vanskelegstilte på bustadmarknaden. Oversikta skal vere ein del av grunnlaget for arbeidet med planstrategien til kommunen. Dette er ei skjerping i forhold til dagens krav.

Lova stiller òg krav til sakshandsaming ved at kommunane skal fatte einskildvedtak når kommunen avgjer om personar som ber om bistand, oppfyller vilkåra for å få bistand. Hovudinnhaldet i bistanden skal kome fram i vedtaket.

Mange kommunar har i dag god oversikt over dei bustadsosiale behova og jobbar godt med det bustadsosiale feltet. For einskilde kommunar vil det verte ein avgrensa auke i ressursbruken for å oppfylle krava i lova. Innføring av skjerpte krav til planlegging og sakshandsaming vil likevel gje gevinstar ved at kommunane kan førebyggje betre, og at fleire vanskelegstilte får eit godt tilbod om bistand. Det vil verke førebyggjande at kommunane kjem tidleg inn i arbeidet med å planleggje dei bustadsosiale utfordringane.

Heilt til slutt: Fleire har gjeve uttrykk for at lova bør evaluerast. Det skal vi gjere når lova har fått tilstrekkeleg tid til å verke. Det er viktig å sjå på om lova har hatt ønskt effekt, om dei vanskelegstilte får den bistanden dei har krav på, og om planarbeidet til kommunane vert styrkt i tråd med krava i lova.

Hårek Elvenes (H) [17:52:58] (ordfører for saken): Proposisjonen foreslår å lovfeste en utvidet adgang for Forsvaret til å inngå kontrakt om tjenesteplikt for personer uten verneplikt i tillegg til utvidet tjenesteplikt for vernepliktige – dette gjennom å endre gjeldende § 25 i forsvarsloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, støtter proposisjonens innhold om en utvidet adgang for Forsvaret til å inngå kontrakt om tjenesteplikt. Dette er viktige tiltak for å realisere målet i Forsvarets langtidsplan om økt bruk av reservister.

Forslaget vil sikre en mer forutsigbar tilgang av kompetanse til Forsvarets styrkestruktur og unngå at viktig kompetanse går tapt for Forsvaret i planleggingen av den nasjonale beredskapen. Forslaget vil også innebære mer forutsigbarhet for den enkelte.

Stortinget har tidligere sluttet seg til målet om økt bruk av reservister til nasjonal beredskap og en revitalisering av reservistkonseptet. En tilspisset sikkerhetssituasjon og et endret trusselbilde har medført et økt behov for skjerpet beredskap, kortere klartider samt en forutsigbar og fleksibel tilgang til sivil og spesialisert kompetanse til Forsvaret.

Personer som inngår en kontrakt i tråd med forslaget, vil ha tilsvarende rettigheter og forpliktelser som personell som tjenestegjør med bakgrunn i den lovpålagte verneplikten. Det innebærer at de kalles inn til ordinær og ekstraordinær tjeneste etter forsvarsloven § 17, på lik linje med vernepliktige.

Flertallet i komiteen foreslår å lovfeste at personer som har inngått kontrakt om tjenesteplikt, ikke skal anses som arbeidstakere. Dette vil gi dem samme arbeidsrettslige status som vernepliktige.

Kontrakt om tjenesteplikt er typisk aktuelt for personer der rammene for verneplikten er uttømt, for personer som har verneplikt etter forsvarsloven, eller der forsvarsloven setter begrensninger for innkalling til tjeneste.

I dag er hjemmelsgrunnlaget for å benytte kontraktbaserte reservister i nasjonal sammenheng avgrenset til Heimevernet, og de aller fleste er knyttet til Heimevernets innsatsstyrke. Det er et behov for å utvide adgangen til å inngå kontrakt om tjenesteplikt til å gjelde hele reserviststrukturen i Forsvaret.

Forsvarets styrkestruktur, dvs. selve krigsstrukturen, består i dag av ca. 70 000 stillinger, herav ca. 25 000 stillinger i det man kaller produksjonsstrukturen, dvs. de som daglig tjenestegjør i Forsvaret. Reserviststrukturen, de som til daglig ikke tjenestegjør i Forsvaret, består av ca. 45 000 stillinger og er helt avgjørende for å sikre Forsvarets kampkraft og operative evne.

Deler av den aktive reserven vil være spesielt innrettet mot hurtig innsats og hurtig beredskap. Kontrakt om utvidet tjenesteplikt er således et viktig tiltak for å oppnå kortere klartider, økt utholdenhet og bedret operativ evne i hele Forsvarets styrkestruktur.

Nils-Ole Foshaug (A) [17:56:54]: Med en mer krevende sikkerhetssituasjon og med et endret trusselbilde er det behov for skjerpet beredskap, kortere klartid og mer forutsigbar og fleksibel tilførsel av sivil og spesialisert kompetanse til Forsvaret.

Prop. 134 L for 2021–2022 handler nettopp om dette og ikke minst det som går på å utvide adgangen til å inngå kontrakt om tjenesteplikt. Forslaget innebærer at Forsvaret vil kunne inngå kontrakt om tjenesteplikt med personer uten verneplikt og en utvidet tjenesteplikt for vernepliktige. Dette gjøres for å følge opp Stortingets tidligere vedtak om økt ambisjonsnivå når det gjelder å anvende reservister. For å møte den sikkerhetspolitiske situasjonen har Forsvaret behov for flere folk med rett kompetanse for å øke landets forsvarsevne. Reservistene skal i større grad bli klare til innsats slik at reserven utgjør et relevant bidrag til den nasjonale beredskapen. Det vil bety at reservistene må øves mer og trenes mer.

Prop. 134 L for 2021–2022 har fra enkelte hold blitt kritisert for at reservistene ikke skal ha status som ansatt, og at dette er en omkamp etter rettssaken som omhandlet feriepengene i Heimevernet. Det har også blitt hevdet at loven vil brukes til å tilrettelegge for økt grad av outsourcing av Forsvarets oppgaver. Dette er ingen omkamp. Loven skal gjøre reservistordningen mer forutsigbar for reservistene med tanke på deres rettigheter og plikter og er en opprydding i uklarheter i regelverket.

De som inngår kontrakt om utvidet tjenesteplikt, skal øve og trene på lik linje med de vernepliktige reservistene. Da vil disse gruppene ha de samme rettighetene og pliktene. Reservistene skal ikke inn og gjøre en jobb for Forsvaret i den daglige fredstidsdriften. Derfor foreslås det at reservistene med kontrakt om tjenesteplikt ikke er å anse som arbeidstakere.

Det vil komme en ny godtgjøringsmodell for reservistene. Dagens godtgjøringsordning er uavhengig av sivil inntekt, mens den nye modellen vil være basert på inntektskompensasjon, dog begrenset oppad til 6 G. La meg også gjøre det ettertrykkelig klart: Reservistene skal tilstås en kompensasjon tilsvarende feriepenger, regulert gjennom den enkeltes kontrakt. Ny modell innebærer også en harmonisering med godtgjøringsmodellen som ble innført i Sivilforsvaret i 2018.

Lovforslaget skal ikke være et virkemiddel for økt grad av outsourcing av Forsvarets oppgaver, og lovforslaget har ikke noen direkte sammenheng med Forsvarets samarbeid med private aktører. Regjeringens proposisjon er krystallklar på nettopp dette. I Hurdalsplattformen er det beskrevet at regjeringen skal gå gjennom Forsvarets samarbeid med private aktører, med hensyn til bl.a. sikkerhet, beredskap, kompetanse og krigens folkerett. Dette er et arbeid som videreføres uavhengig av lovforslaget. I tillegg må det sies at det framgår eksplisitt i lovproposisjonen at forslaget ikke gjelder for personer tilknyttet strategiske samarbeidspartnere.

Områdesjef i Heimevernet er i dag definert som et verv selv om deler av stillingen innebærer rene forvaltningsoppgaver. Disse oppgavene bør være ordnet i et ordinært tilsettingsforhold. For å sikre Forsvarets behov for fleksibilitet i forvaltningen av denne personellgruppen og en hensiktsmessig rotasjon for disse funksjonene blir områdesjefene i Heimevernet nå tilsatt på åremål.

Endringer i forsvarsloven er av betydning for mange, noe arbeidstakerorganisasjonene har vært tydelige på i sine innspill. Derfor vil vi i Arbeiderpartiet stemme for det løse forslaget om at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget på egnet vis for å redegjøre om erfaringer med og konsekvensene av endringene i forsvarsloven.

La meg avslutte med å understreke at det for Arbeiderpartiet er viktig at ny godtgjøringsmodell kompenserer for feriepenger, samt at loven ikke skal være et redskap for en større outsourcing av Forsvarets oppgaver. Vi har derfor en klar forventning om at regjeringen tydeliggjør dette i lovens forskrift.

Bengt Fasteraune (Sp) [18:01:57]: Russlands angrepskrig har fått store sikkerhetspolitiske, økonomiske og humanitære konsekvenser. Også i Norges nærområder endres de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene. Med et skifte i norsk sikkerhetspolitikk er det behov for skjerpet beredskap og kortere klartider samt fleksibel tilførsel av sivil og spesialisert kompetanse.

I proposisjonen foreslår regjeringen endringer i forsvarsloven som skal styrke det norske forsvaret. Endringene medfører utvidet adgang for Forsvaret til å inngå kontrakt om tjenesteplikt for personer uten verneplikt og utvidet tjenesteplikt for vernepliktige. Med dette kan de kalles inn til ordinær og ekstraordinær tjeneste etter forsvarsloven § 17 på lik linje med vernepliktige. Dette er med på å realisere ambisjonen om økt anvendelse av reservister. Det vil sikre at tilførselen av nødvendig kompetanse til Forsvarets styrkestruktur er mer forutsigbar, og bidra til at kompetanse ikke går tapt i planlegging av den nasjonale beredskapen.

Behovet for kontrakt gjelder bl.a. innenfor spesielle kompetanseområder for Forsvaret der Forsvaret ikke eller kun delvis utvikler kompetansen selv. Dette kan omfatte personer som har fått trening av Forsvaret, og som senere har tatt en utdanning eller sivil karrierevei som er relevant for Forsvaret, og som Forsvaret vil kunne få behov for i krise eller krig.

I dag er hjemmelsgrunnlaget for å benytte kontraktbaserte reservister i nasjonal sammenheng avgrenset til Heimevernet, der det største volumet av kontraktbaserte reservister som nasjonal beredskap er knyttet til Heimevernets innsatsstyrke. Det er derfor behov for å utvide adgangen til å inngå kontrakt om tjenesteplikt til å gjelde hele Forsvaret.

Heimevernets områdesjefer har i dag et viktig ansvar i fred, krise og krig. De skal i tillegg til å lede sine avdelinger sørge for at egen avdeling til enhver tid er beredskapsklar når det gjelder både materiell og personell. Områdesjefer i Heimevernet har en sentral rolle i militær beredskap i eget nærområde. Likevel er deres stilling i dag definert som et verv. Det er en anerkjennelse og et viktig framskritt at det nå gis adgang til åremålstilsetting av områdesjefene i Heimevernet for å sikre at Forsvaret har tilstrekkelig fleksibilitet i forvaltningen av denne personellgruppen, samt sikre en hensiktsmessig rotasjonssyklus for disse funksjonene.

Personell er Forsvarets viktigste ressurs. Det er viktig å ta vare på den enkelte, og det er derfor viktig å påpeke at den foreslåtte lovendringen vil gi Forsvaret tilgang til verdifull kompetanse og gi mer forutsigbarhet for den enkelte.

Personer som inngår en kontrakt i tråd med forslaget, vil ha tilsvarende rettigheter og forpliktelser som personell som tjenestegjør med bakgrunn i den lovpålagte verneplikten. Dette vil gi bedre arbeidsavtaler, som ivaretar den enkeltes behov og i større grad legger til rette for den enkeltes kompetanseheving gjennom trening og øving. Det er avgjørende at det gjennom forskrifter og kontrakter kommer tydelig fram hvordan den enkelte blir ivaretatt.

Regjeringen vil i løpet av 2023 innføre en ny godtgjøringsmodell for reservister basert på inntektskompensasjon. Videre vil Forsvaret arbeide for å sikre solid forankring og samarbeid med arbeidsgivere og resten av samfunnet, bl.a. for å skape forståelse for samfunnsoppdraget reservistene løser.

Regjeringen vil komme tilbake med en godtgjøringsmodell for reservister og en kompensasjonsordning som skal sikre eventuelle arbeidsmessige og økonomiske tap for den enkelte og bidra til en motiverende tjeneste. Vi forventer selvfølgelig at regjeringen gjennom forskriftene presiserer og ivaretar dette, og det er jeg helt sikker på at de kommer til å gjøre. Senterpartiet vil på lik linje med Arbeiderpartiet støtte Rødts løse forslag nr. 4, om at Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet vis for å redegjøre om erfaringer med og konsekvenser av endringene i forsvarsloven som vedtas i dag.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [18:06:47]: Fremskrittspartiet støtter den uttalte intensjonen om å legge til rette for bruk av reservister i Forsvaret og mener dette er viktig for en nødvendig økning i Forsvarets volum og utholdenhet. Det er Fremskrittspartiets grunnleggende holdning, men dette forslaget har en rekke tiltenkte svakheter.

Det er i fredstid man legger grunnlaget for viktig og nødvendig innsats i krigstid. Da kan man ikke i fredstid vedta endringer der det forventes at Forsvarets sivilt ansatte er idealister, og at de har et spesielt moralsk ansvar for å sette rettigheter til side ved mobilisering. Jeg tror for øvrig alle samfunnsborgere føler et ansvar i krig, men i øvrige yrker finner man ingen grunn til å fatte tilsvarende lovbestemmelser, dette til tross for at disse vil gi et vel så viktig bidrag i en motstandskamp.

Lovteksten foreslått i ny § 25 går lenger enn proposisjonen selv sier den skal. Dette gjelder kontrakt om tjenesteplikt og bruk av arbeidstakerbegrepet til ferieloven. Lovteksten trenger en presisering av at kontraktshjemmelen gjelder styrkestrukturen og ikke er generell. Det må også presiseres at kompensasjon etter ferieloven skal opprettholdes som gjeldende rett.

Forslaget åpner også opp for en generell hjemmel til å inngå kontrakt om tjenesteplikt i forsvarslovens forstand, samtidig som man i proposisjonen på side 18, i sitt svar til Justis- og beredskapsdepartementet, understreker at hjemmelen ikke skal være generell. Den foreslåtte lovteksten inneholder videre ingen begrensning eller presisering og går på tvers av det som har vært allment anerkjent for tjenesteplikt. Det er i strid med de opprinnelige forarbeidene til forsvarsloven § 2 i Prop. 102 L for 2015–2016, hvor det på side 118 understrekes at kontrakt om tjenesteplikt er å anse som meget inngripende.

Følger man den foreslåtte lovteksten, er det fritt frem å inngå kontrakt om tjenesteplikt i forsvarslovens forstand, selv om slik kontrakt helt frem til nå har krevet en klar og uttrykkelig hjemmel i lov om aktuell personellgruppe.

Det er uheldig at proposisjonen ikke viderefører gjeldende rett etter dom i Frostating lagmannsrett når det gjelder feriepenger for de frivillige kontraktene for eksempelvis HVs innsatsstyrker. Det er imidlertid positivt at det legges opp til en kompensasjon tilsvarende feriepenger i de enkelte kontraktene, men dette bør videreføres som en rettighet som er hjemlet i lov. Signalet som gis til dem som har stått i saken, og de som treffes av dommen, er uheldig og kan gå ut over rekrutteringen til HV.

Under høringene ble det fra ulike aktører fremholdt at det ikke hadde vært gjennomført utredning knyttet til lovforslagenes innvirkning på de berørte parter. Implementering av lovendringene vil derfor medføre usikkerhet blant ansatte, frivillige og reservister.

Jeg vil med dette fremme forslagene vi er med på, og også støtte Rødts løse forslag nr. 4.

Ingrid Fiskaa (SV) [18:09:55]: Den uttalte intensjonen med lovforslaget er å leggja til rette for bruk av reservistar i Forsvaret. Dette er viktig for å kunna auka talet på personell i Forsvaret – den viktigaste ressursen Forsvaret har.

Likevel føreslår me altså å senda forslaget tilbake til regjeringa. Det gjer me fordi forslaget sånn det no ligg, ikkje står i stil med den uttalte intensjonen. Det er for det fyrste fordi lovteksten i praksis kan leggja til rette for privatisering i Forsvaret, og for det andre fordi lovforslaget tek frå personell lovfesta rettar som arbeidstakarar.

Begge desse innvendingane er tekne opp av organisasjonane til dei forsvarstilsette, som jo heller ikkje støttar lovforslaget slik det no ser ut. Begge desse forholda vil gjera at me risikerer å oppnå det motsette av det me ønskjer. I staden for å styrkja Forsvaret risikerer me å svekkja forsvarsevna og forsvarsviljen.

Eg merkar meg at regjeringspartia i merknadene til innstillinga presiserer at reglane om utvida tenesteplikt ikkje skal gjelda personell i private selskap som jobbar for Forsvaret, såkalla strategiske samarbeidspartnarar. Dei skriv at moglegheita for å inngå kontrakt om tenesteplikt ikkje skal brukast for å leggja til rette for auka grad av konkurranseutsetjing. Det er bra, men då er det forunderleg at dei ikkje òg støttar forslag nr. 2, frå SV, Framstegspartiet og Raudt, som uttrykkeleg gjer denne avgrensinga i lovteksten. Denne avgrensinga står ikkje i det framlagte lovforslaget frå regjeringa, som opphavleg òg er forslaget til den førre regjeringa.

Bekymringa for at lovforslaget kan ha denne effekten, er heller ikkje teke ut av lufta. Me får rapportar om at forslaget til lovtekst allereie blir brukt som argument for privatisering i ulike prosessar. Det er allereie gjennomført konkurranseutsetjing og privatisering på fleire område i Forsvaret, og fleire er eller kan vera på gang, bl.a. innanfor dagleg vedlikehald av materiell og på IKT-området. Då vil det i krise og krig kunna oppstå folkerettsleg uklare situasjonar som handlar om at skiljet mellom sivilt og militært tilsette ikkje er klart. I tillegg aukar tryggleiksrisikoen når dei som utfører sentrale oppgåver i Forsvaret, ikkje er tilsette av Forsvaret sjølv.

Slike dilemma er for lengst identifiserte både gjennom Stortingets vedtak i forbindelse med langtidsplanen, som «ber regjeringen innen 2022 legge frem en utredning om bruk av ikke-militære ansatte og forhold til krigens folkerett og ikke-militært personell som legitime militære mål», og i Hurdalsplattforma, som varslar ein gjennomgang av «Forsvarets samarbeid med private aktørar, med omsyn til blant anna sikkerheit, beredskap, kompetanse og krigens folkerett».

SV meiner difor at dette lovforslaget bør sendast tilbake til regjeringa mens ein ventar på den varsla gjennomgangen av Forsvarets samarbeid med private aktørar. Subsidiært fremjar me altså å ta den uttalte intensjonen om at lova ikkje skal leggja til rette for privatisering, inn i lovteksten.

Den andre hovudinnvendinga handlar om at lovforslaget tek frå innsatsstyrkane i Heimevernet og andre reservistar i Forsvaret den arbeidsrettslege statusen dei no har. Ikkje minst gjeld dette retten til feriepengar. Det er kontraproduktivt for forsvarsevna, forsvarsviljen og rekrutteringa til Forsvaret å så tvil om retten til feriepengar, særleg no når soldatane i innsatsstyrkane til Heimevernet ganske nyleg har vunne fram med sine krav om dette i rettsvesenet. Lagmannsretten slo i desember 2019 fast, etter ein lang kamp frå dei tillitsvalde til soldatane, at soldatane i innsatsstyrkane skal reknast som arbeidstakarar etter ferieloven, og at dei skal få feriepengar. At stortingsfleirtalet no føreslår ein omkamp, er uklokt.

SV meiner difor at dersom lovforslaget ikkje blir sendt i retur, bør Stortinget i det minste avvisa dei konkrete lovforslaga som opnar for å svekkja lovfesta rettar. Saka me diskuterer i dag, kan kanskje sjå ufarleg ut, men ho går til kjernen av det som trengst for å sikra forsvarsevna og beredskapen vår i dei urolege tidene me lever i. Første bod for å styrkja Forsvaret er å sikra dei forsvarstilsette gode rammevilkår. Ved å stemma for dei felles forslaga frå SV, Framstegspartiet og Raudt i denne saka kan me gjera nettopp det. SV vil òg stemma for dei to lause forslaga fremja av Raudt.

Bjørnar Moxnes (R) [18:15:21]: Mens krigen raser i Ukraina og det er personellkriser i det norske forsvaret, har regjeringen kommet med et forslag om endringer i forsvarsloven som svekker forsvarspersonellets lovfestede rettigheter. I forslaget slås det fast at reservister som inngår kontrakt om tjenesteplikt, ikke lenger skal anses som arbeidstakere og ikke lenger skal ha lovfestet rett til feriepenger. Dette rammer ikke minst Heimevernets innsatsstyrker. I verste fall kan lovendringen i forslaget åpne døren også for storstilt privatisering i Forsvaret.

Rødt mener at Forsvaret nå må styrkes, som vi har foreslått i vårt alternative statsbudsjett, og vi mener at dette er et dårlig tidspunkt å gjøre endringer som kan forverre Forsvarets personellkrise. Derfor har vi, sammen med SV og Fremskrittspartiet, lagt fram forslag om at Stortinget sender regjeringens forslag i retur.

LO, Fellesforbundet, Norges Offisers- og spesialistforbund og også BFO, Befalets Fellesorganisasjon, har advart om konsekvensene av lovendringene. Ifølge BFO innebærer regjeringens forslag til endring av forsvarsloven «en stor svekkelse av lovfestede rettigheter». Det er også grunn til å frykte at forslaget undergraver både arbeidsmiljøloven og også ferielovens formål.

Vårt syn er krystallklart: I en tid hvor det er avgjørende å styrke Norges beredskap, må Stortinget slå ring om soldatene våre og avvise forsøket på å fjerne lovfestet rett til feriepenger.

Regjeringens forslag er også en upassende omkamp mot soldatene i Heimevernets innsatsstyrker. Da det i 2016 ble varslet om at regjeringen urettmessig hadde nektet Heimevernets innsatsstyrker feriepenger, gikk høyreregjeringen til sak mot varsleren Lars Bugge Aarset. Regjeringen tapte, og lagmannsretten fastslo at disse soldatene er arbeidstakere i ferielovens forstand.

Soldatene vant nok en seier da Rødt i 2020 fikk gjennomslag for at de skal få utbetalt feriepenger helt tilbake til 2005. Regjeringens forslag om å frata innsatsstyrkene lovfestet rett til feriepenger betyr en unødvendig og også uklok omkamp mot disse soldatene. I tillegg sitter de to soldatene som gikk i bresjen for å rette opp uretten, nemlig Aarset og hovedtillitsvalgt i innsatsstyrkene, Alexander Gudmundseth, igjen med omkring halvannen millioner kroner i udekte saksomkostninger. Her har Rødt og Fremskrittspartiet foreslått at Forsvarsdepartementet gjør opp for seg og dekker de reelle saksomkostningene for de to soldatene som tok kampen mot feriepengetyveriet.

Rødt deler regjeringens intensjon om å styrke Forsvaret med flere reservister. Vi foreslår i vårt alternative budsjett å bruke 700 mill. kr mer til Forsvaret enn regjeringen, bl.a. for å reetablere Sjøheimevernet, og også HV-16 og utstyr for 5 000 flere soldater i Heimevernets områdestruktur. Vi er også for å øke Hærens volum og utholdenhet kraftig de kommende årene, med et stort innslag av reservister samt flere heltidsansatte. Er det en ting personellkrisen i Forsvaret viser, er det vel at veien til et større og sterkere forsvar går gjennom å styrke personellets rettigheter og ikke gjennom å svekke disse rettighetene.

Likevel ser det ut til at flertallet dessverre ikke vil høre på LO eller på fagforeningene i Forsvaret og verne om personellets rettigheter, som Rødt foreslår. Derfor er det desto viktigere at vi nå får gjennom forslaget vårt om at regjeringen ved utgangen av neste år og i 2024 skal redegjøre for Stortinget om konsekvensene av lovendringene for Forsvarets personell. Det betyr at Stortinget vil beholde en hånd på rattet og også kan dra i nødbremsen hvis bruken av kontrakt om tjenesteplikt rammer personellet i strid med regjeringens gitte løfter. Etter vårt syn skulle vi nå styrket personellets rettigheter framfor å svekke dem. Det ville også styrket forsvarsevnen framfor å svekke den.

Jeg tar med det opp Rødts forslag i saken.

Statsråd Bjørn Arild Gram [18:20:26]: Forsvaret må ha forutsigbar tilgang på både personell og kompetanse. Hvis Norges sikkerhet skulle bli truet, er vi avhengig av å forsterke Forsvaret med reservister. Regjeringen foreslår derfor å utvide Forsvarets adgang til å inngå kontrakt om tjenesteplikt med personer som ønsker en tjeneste i Forsvaret utover rammen av verneplikten.

Jeg anser dette som et svært viktig og positivt forslag som vil være et godt bidrag til den utviklingen av Forsvaret som vi har behov for. Gjennom lovforslaget legger vi til rette for at flere kan inngå kontrakt om tjenesteplikt med Forsvaret. Forslaget vil gi Forsvaret mer fleksibilitet til å styre tilgjengelig personell og kompetanseressurser og vil øke den nasjonale beredskapen ved at reservistene i større grad blir klar til innsats.

Jeg er tilfreds med at komiteen deler regjeringens vurdering av at ambisjonen for bruk av reservister er et svært viktig tiltak for å øke vår nasjonale forsvarsevne. Jeg er tilfreds med at komiteens flertall støtter lovforslaget slik det foreligger i proposisjonen. Komiteens mindretall støtter intensjonen om å legge til rette for bruk av reservister i Forsvaret. Det er derfor vanskelig å forstå mindretallets forslag om å sende proposisjonen tilbake til regjeringen. Det er ikke rett, som mindretallet framsetter, at lovforslaget sår tvil om rettighetene til Forsvarets personell. Tvert imot gir lovforslaget mer forutsigbarhet om rettigheter og plikter.

Forslaget om at personer med kontrakt om tjenesteplikt ikke skal kategoriseres som arbeidstakere, er begrenset til å gjelde dem som skal ha en funksjon i styrkestrukturen. Det betyr at de ikke skal utføre oppgaver i Forsvarets daglige drift. Selv om disse ikke kategoriseres som arbeidstakere, legger regjeringen til grunn at de skal tilkjennes en kompensasjon tilsvarende feriepenger fastsatt gjennom den enkeltes kontrakt.

Bekymringen om at lovforslaget legger til rette for privatisering av Forsvarets drift, er svart ut i lovproposisjonen. Regjeringen har tydelig understreket at kontrakt om tjenesteplikt ikke er et virkemiddel for privatisering. Lovforslaget har heller ingenting med strategisk samarbeid å gjøre. Lovforslaget gjelder kontrakt om tjenesteplikt med enkeltpersoner, ikke virksomheter.

Muligheten til å inngå kontrakt er konkret avgrenset mot personell tilknyttet strategiske samarbeidspartnere i lovproposisjonen. Gjennomgangen av Forsvarets samarbeid med private aktører vil bli gjennomført uavhengig av dette lovforslaget og vil ikke ha direkte betydning for forslaget. Det gir derfor liten mening å sende proposisjonen tilbake i påvente av gjennomgangen.

Det er viktig for meg at ordningen virker etter sin hensikt. Når ordningen har fått virke i tilstrekkelig tid, vil departementet derfor evaluere ordningen. Departementet vil videre be om at Forsvaret jevnlig orienterer arbeidstakerorganisasjonene om bruken av kontrakt om tjenesteplikt.

Forsvaret har mange sivilt ansatte i funksjon som må ivaretas i krig for å sikre Forsvarets operative evne. Regjeringen foreslår derfor å tydeliggjøre at Forsvarsdepartementet og underliggende etater kan inngå kontrakt om tjenesteplikt med egne sivilt ansatte. De som inngår en sånn kontrakt, plikter å møte på jobb og utføre sitt arbeid, også i krig. Lovforslaget omhandler ikke hvilken status denne gruppen skal ha etter krigens folkerett.

Regjeringens lovforslag er et viktig tiltak for å få til den økte bruken av reservister som Stortinget allerede har sluttet seg til. Gjennom denne saken sikres Forsvaret fleksibel tilgang på kompetanse, og landets beredskap styrkes.

Nils-Ole Foshaug (A) [18:36:21] (ordfører for saken): Først må jeg takke for arbeidet med dette forslaget i komiteen. Miljøpartiet de Grønne har foreslått at Norge stanser handel med mat, fôr og fôrråvarer med Russland og utvider havneforbudet for russiske fartøy til å omfatte fiskefartøy.

Da vi for noen uker siden diskuterte Venstres forslag om utvidet havneforbud, uttalte jeg at i det store bildet er komiteen enig om at Norge skal tilslutte seg EUs sanksjoner. Den uenigheten som har vært, både i komiteen og her i Stortinget, har handlet om de nasjonale tilpasningene når det gjelder russiske fiskefartøys tilgang til norske havner. Likevel er komiteen også denne gangen samstemt om at Norge skal hegne om fiskerisamarbeidet med Russland, og at det er svært viktig at Norge ikke blir en frihavn for russiske fartøy som ikke kan anløpe andre europeiske havner.

Komiteen merker seg at sanksjonene blir stadig strengere, og muligheten for å drive handel med Russland er sterkt innsnevret. Den åttende pakken med sanksjoner mot Russland ble innført av EU den 6. oktober, og regjeringen har besluttet at Norge skal slutte opp om denne sanksjonspakken.

Komiteen merker seg at mat og dyrefôr ikke står på EUs sanksjonsliste, og EU har tilpasset sitt regelverk for å sikre at bl.a. dyrefôr og gjødsel kan fraktes til tredje land. EUs begrunnelse for ikke å sanksjonere handel med mat og dyrefôr er at en ikke ønsker at matvarepriser skal økes.

Komiteens tilråding fremmes denne gangen av en samlet komité.

Når det gjelder å utvide havneforbudet for russiske fartøy til å omfatte fiskefartøy, viser jeg til debatten som vi hadde den 17. november, og Arbeiderpartiets standpunkt der. Når det gjelder mat, fôr og fôrråvarer, tilslutter vi oss EUs begrunnelse for ikke å sanksjonere handel med mat og dyrefôr. En dramatisk økning i matvareprisene vil særlig ramme fattige land. Dette er viktige hensyn som vi støtter.

Sanksjoner er vårt viktigste pressmiddel mot det russiske regimet og for å svekke Putins evne til å finansiere den grusomme krigen i Ukraina. Norge står i lag med EU og andre land for å sikre at sanksjonene treffer sterkt og effektivt.

Hårek Elvenes (H) [18:39:11]: For Høyre er det av avgjørende betydning at Norge støtter opp om det felleseuropeiske sanksjonsregimet mot Russland. I dette ligger det også en forventning om at regjeringen raskt må implementere EUs sanksjonspakker og i minst mulig grad innføre særnorske unntak fra sanksjonene.

Derfor har Høyre flere ganger etterlyst raskere implementering av EUs sanksjoner fra regjeringens side. Høyre har helt siden EU besluttet å innføre et havneforbud for russiske fartøy, vært en pådriver for at regjeringen skulle fatte en beslutning om å gjennomføre denne sanksjonen, om nødvendig med relevante unntak.

Hva gjelder unntaket fra havneforbudet av hensyn til fiskerisamarbeidet, er det regjeringen som sitter på den nødvendige informasjonen for løpende å kunne vurdere eventuelle unntak. Da er det også svært viktig at regjeringen gjør reelle og løpende vurderinger av utviklingen og vurderer om unntaket fortsatt kan begrunnes, og om vilkårene for det stadig er oppfylt.

Høyre har en klar forventning om at regjeringen løpende vurderer om unntaket kan opprettholdes etter hvert som situasjonen i Ukraina har utviklet seg i negativ retning, i lys av den sterkt økte bekymringen rundt risiko for at fiskefartøyene er utstyrt med militære kapasiteter for overvåkning, kartlegging, spionasje og sabotasje.

Det er også betydelig bekymring for at fiskefartøyene brukes til å omgå norsk eksportkontroll og sanksjonsregelverk. Det er derfor Høyres klare oppfatning at det er avgjørende at regjeringen fører en løpende og reell kontroll med de russiske fiskefartøyene som anløper norske havner.

Til sist forventer Høyre at regjeringen løpende gjør vurderinger av de resterende unntakene fra havneforbudet. Vi anmoder også om at regjeringen så raskt som mulig implementerer EUs niende sanksjonspakke, som det i disse dager forhandles om i EU.

Bengt Fasteraune (Sp) [18:41:53]: Bakteppet for representantens forslag er alvorlig. Som en reaksjon på Russlands brutale angrepskrig har det vært viktig sammen med våre allierte å støtte Ukraina og reagere kraftig mot Russland. Norge har støttet Ukraina med militært materiell for å hjelpe ukrainernes kamp på bakken og bistått med materiell og medisinsk bistand for å bistå i en krevende humanitær situasjon.

Det har også vært viktig å redusere Russlands evne til å finansiere den folkerettsstridige krigen i Ukraina. Norge har derfor sluttet opp om EUs sanksjoner mot det russiske regimet med enkelte nasjonale tilpasninger.

Forslagsstillerne ønsker en plan for å stanse all handel med mat, fôr og fôrråvarer med Russland. Det er viktig å presisere at det kun er varer som står på EUs sanksjonsliste, som det er forbudt å handle med. Mat og dyrefôr står ikke direkte på EUs sanksjonsliste, bl.a. fordi det ikke er ønskelig med økte matvarepriser.

Norge har innført en rekke nasjonale tiltak for å begrense handelen med Russland, og samhandelen i andre og tredje kvartal 2022 er betydelig redusert sammenlignet med første kvartal i 2022. Sanksjonene gjør det vanskelig å transportere varer til og fra Russland samt gjennomføre finansielle transaksjoner. Målet med de historisk omfattende sanksjonene er å redusere Russlands evne til å finansiere den folkerettsstridige krigen i Ukraina.

Norge er ikke tjent med alenegang, og det er viktig å ha en bred internasjonal oppslutning om de sanksjonene som blir innført.

Norge forvalter flere fiskebestander sammen med Russland, og det er særlig viktig at verdens største torskebestand blir forvaltet på en bærekraftig måte. Det har derfor vært gjort unntak fra havneforbudet for russiske fiskefartøy.

Den alvorlige utviklingen den siste tiden med Russlands uakseptable annektering i Ukraina, anslagene mot gassrørledningen i Østersjøen, økt droneaktivitet mv. gjør at regjeringen har skjerpet beredskapen ytterligere. Det er viktig å unngå at Norge blir et transittland for å frakte varer ulovlig til Russland. Dette innebærer at regjeringen har strammet inn regelverket, slik at russiske skip kun kan anløpe havnene i Tromsø, Kirkenes og Båtsfjord. Samtidig er tolletaten bedt om å intensivere kontrollen av russiske fiskefartøy, slik at alle russiske fiskefartøy omfattet av unntaket som anløper de tre aktuelle havnene, blir fysisk kontrollert.

Norge har hatt et fiskerisamarbeid med Russland i nesten 50 år. Vi har et ansvar for å sikre god og bærekraftig forvaltning av fiskebestanden i Barentshavet.

Geir Jørgensen (R) [18:45:11]: Den brutale og folkerettsstridige russiske invasjonen av Ukraina setter oss alle sammen på prøve. Tydeligst kommer det fram i de nordlige berøringspunktene, hvor vi er nødt til å samhandle, i dette tilfellet med okkupanten Russland.

Siden 1975 har vi hatt et norsk–russisk fiskerisamarbeid. Det har ikke vært perfekt, men det er det eneste verktøyet vi har for å ha en forsvarlig forvaltning av torskebestanden i nord, som også FN har pålagt oss. Hva var situasjonen før vi endelig fikk de russiske trålerne til å levere sin fangst i Norge? Jo, omlasting til havs, uregistrerte uttak, upålitelige fangststatistikker og påfølgende upålitelige kvoterom.

Er det tilbake dit Miljøpartiet De Grønne ønsker å ta oss? Det kan se sånn ut, og i Rødt var vi veldig glad den 17. november da vi fikk stemt ned et nesten likelydende forslag fra partiet Venstre. Vi kan ikke tillate oss å spille russisk rulett med verdens siste store torskebestand i potten.

I Rødt er vi klare for sanksjoner mot Russland. Vi har levert inn et forslag som hører til denne saken, og vi ønsker å straffe Russland hardere for den blodige angrepskrigen som pågår. Når det er sagt, vil vi være svært varsomme med å innføre sanksjoner som kan ramme en uskyldig tredjepart.

Det ligger forslag her fra Miljøpartiet De Grønne om å sanksjonere matvarer og innsatsfaktorer til matproduksjon. Ingen av de åtte sanksjonspakkene som er innført, omhandler dette. Ei heller USA har med sine strenge sanksjoner innført restriksjoner på mat. Dette har verdenssamfunnet svært gode grunner til å holde unna sanksjoneringen, for vi har sett hungersnøden når slike sanksjoner har blitt innført. Det er to ting man ikke skal sanksjonere: Det er handel med medisiner, og det er handel med mat. Der står vi i Rødt sammen med komiteens flertall.

Med det har jeg tatt opp Rødts forslag.

Ola Elvestuen (V) [18:48:22]: Først vil jeg si at det er ingenting ved felles fiskeriforvaltning som betyr at russiske fiskefartøy skal ha tilgang til norske havner. Det er vel godt kjent at Venstre mener at russiske fiskefartøy ikke hører hjemme i norske havner, og at regjeringen bør avslutte det norske særunntaket for russiske fiskefartøy. Dette er jo sanksjoner som EU har mot Russland. Vi kommer derfor til å støtte forslaget fra Miljøpartiet De Grønne om at Stortinget ber regjeringen umiddelbart utvide havneforbudet for russiske fartøy til å omfatte fiskefartøy.

Vår støtte til forslaget handler både om økonomi og om sikkerhet. For det første mener vi at Norge bør strekke seg så langt vi kan for å begrense finansieringen av Russlands krigføring i Ukraina. Allerede i juni i år passerte verdien av de russiske fisketrålernes landinger av fisk i Norge 1 mrd. kr. Disse pengene går inn i den russiske økonomien, og dermed bidrar det også til den økonomien Russland trenger for å fortsette sitt angrep på Ukraina.

For det andre bør Norge strekke seg så langt vi kan for å hindre de sikkerhetsproblemene som er knyttet til russiske sivile fartøy. Fiskeindustrien er viet stor plass i Russlands nye maritime doktrine, og det er nå godt belagt at Russland benytter sivile fartøy til militære formål eller etterretningsformål. Det betyr at fartøyene kan ha sideoppdrag om å kartlegge norsk infrastruktur, norske havner og vår kyst. I den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå befinner oss i, påligger det oss derfor et ekstra stort ansvar for å forhindre etterretningsinnhenting mot Norge.

I tillegg til dette er det et viktig prinsipp å søke forpliktende internasjonale og felleseuropeiske tiltak for å støtte Ukraina og bekjempe Russlands angrep. EUs sanksjoner rammer bevisst ikke mat og landbruksprodukter, som forrige taler var inne på. Vi er derfor enig i at vi ikke bør innføre egne sanksjoner som stanser handel med mat, fôr og fôrvarer mot Russland, som foreslått. Vi er likevel åpne for at dette bør Norge kunne jobbe for, men gjøre det sammen med EU og innenfor det felles sanksjonsregimet som vi har.

Vi mener også uansett at regjeringen bør både oppfordre og støtte alle bedrifter som går lenger enn de formelle sanksjonene gjør. Det er et valg som bedriftene har.

Rasmus Hansson (MDG) [18:51:42]: Ved siden av våpenhjelp til Ukraina er svekkelse av Russlands økonomi det viktigste virkemiddelet land som ikke deltar i selve krigen, kan bruke for å svekke Russlands krigsevne. Det er Norges plikt å bruke dette våpenet mot Putin så mye som vi kan. Vi skal være med på EUs sanksjoner, men i tillegg er det selvfølgelig Norges eget ansvar å gjøre det vi kan som Norge for å svekke Russlands økonomiske krigsevne og hjelpe våre ukrainske brødre og søsken.

Norge er en havbruksgigant både innenfor lakseoppdrett og fiskefôr. Det setter oss i en spesiell situasjon sammenlignet med andre europeiske land. Fra januar til september 2022 importerte Norge ifølge Stortingets utredningsseksjon 219 000 tonn råvarer til fiskefôr, til en verdi av 2,9 mrd. kr, fra Russland. Disse pengene smører Putins krigsmaskin. Det samme gjør penger Russland tjener på at Norge, som et av få europeiske land, holder havner åpne for russiske skip – tilfeldigvis de samme havnene som russiske skip vanligvis anløp før innskrenkningene. Dette er ikke «enkelte nasjonale tilpasninger», som Utenriksdepartementet omtaler det som. Det er Vladimir Putins sugerør i Norges pengesekk.

Så argumenteres det godt og rasjonelt for å ivareta fiskerisamarbeidet. Russland, et rasjonelt Russland, har nøyaktig samme interesse av å ivareta fiskeriforvaltningen i Barentshavet som Norge har, men Russland truer med – eller Norge antar at Russland vil true med – å ødelegge det fiskerisamarbeidet dersom Norge skulle gå videre i sanksjoner mot Russland basert på å stenge havner. Dette lar vi oss true av, og det er et godt eksempel på hvor dårlig fundert denne argumentasjonen er. Krigen i Ukraina blir mer og mer langvarig, den blir mer og mer forferdelig, det blir mer og mer nødvendig å bruke nye virkemidler for å stoppe Russland, og spørsmålet er bare: Når blir Norge og flertallet på Stortinget nødt til å forlate denne argumentasjonen for å ta i bruk også havner og fiskebåter som virkemiddel for å bremse Putins krigsmaskin? Jeg ser fram til å ta denne diskusjonen flere ganger.

Med dette tar jeg opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne, og vi kommer også til å stemme for forslag nr. 1, fra SV, Rødt og Venstre.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [18:54:57]: Norge har så langt sluttet opp om nærmest samtlige av EUs sanksjoner, med noen få nasjonale tilpasninger. Sanksjonene har fortløpende blitt gjennomført i norsk rett, og senest i dag kunngjorde jeg at vi innfører et pristak på 60 dollar for råolje fra Russland. Målet er å redusere Russlands evne til å finansiere den folkerettsstridige krigen i Ukraina.

Unntaket for havneforbud for fiskefartøy har vært debattert i Stortinget før, senest 17. november, og det virket å være bred enighet i Stortinget om at dette unntaket bør opprettholdes.

Norges geografi forutsetter felles forvaltning sammen med Russland av en av de viktigste torskebestandene i Barentshavet. Gjennom fiskerisamarbeidet har bestanden over lang tid blitt forvaltet bærekraftig og med veldig gode resultater. Vi hegner om dette fiskerisamarbeidet med Russland i Barentshavet for slik å legge til rette for bærekraftig forvaltning av denne veldig viktige torskebestanden.

Som kjent foretok regjeringa en innstramming i regelverket med virkning fra 14. oktober 2022. Etter det kan russiske fiskefartøy på 500 bruttotonn eller mer bare anløpe Tromsø, Kirkenes og Båtsfjord. De aktuelle russiske fiskefartøyene som anløper de tre nevnte havnene, vil bli fysisk kontrollert av tolletaten. I tillegg vil politiet ha økt synlighet og patruljere på de aktuelle stedene. Det er viktig for å sikre at fartøyene ikke driver ulovlig virksomhet eller omgår sanksjonsregelverket. Det er således nylig tatt viktige grep for å skjerpe kontrollen med russiske fartøy, og vi har også allerede styrket politiets og PSTs arbeid i nord, bl.a. knyttet til sammensatte trusler, som er relevant i denne sammenheng.

Regjeringa fortsetter å følge utviklingen nøye og er klar til å iverksette ytterligere tiltak dersom det skulle bli nødvendig. Vi vil være tydelige på at vi løpende vurderer havneforbudets innretning, herunder muligheten til å gjøre det gjeldende for russiske fiskefartøy dersom situasjonen krever det.

Det er kun varer oppført på EUs sanksjonsliste som det er forbudt å handle med, slik disse er gjennomført i norsk rett. Mat, fôr og fôrvarer er i svært begrenset grad omfattet av EUs sanksjoner. EU har også tilpasset sitt regelverk. Tilpasningene sikrer bl.a. at dyrefôr og gjødsel kan fraktes til tredjeland. Grunnen til det er at EU ønsker å unngå at matvareprisene øker. En dramatisk økning i matvareprisene vil særlig ramme fattige land, og det er et viktig hensyn som Norge støtter.

Michael Tetzschner (H) [19:07:35]: Som en kommentar til den avsluttede replikkrunden vil jeg si at det er litt overraskende at utenriksministeren ikke holder seg løpende orientert om utviklingen i det spørsmålet som representanten Elvenes nettopp reiste. Det er et kjernespørsmål. Det forutsetter også at man følger med hvis man først gir russiske fartøyer anledning til å anløpe norske havner.

Jeg må begynne med å si at jeg har stor sympati for Venstres synspunkter i denne saken. Sanksjoner er en stats virkemiddel for å presse frem en handling eller, i dette tilfellet, en unnlatelse av å føre en grusom angrepskrig mot et annet land, og sanksjoner brukes av stater mot andre stater nettopp for å presse frem handlinger eller unnlatelser.

Erfaringen med sanksjoner som virker, er at det er mange som må gå sammen, og de må konsentrere seg. De må være konkrete, og de må opptre samlet. EUs sanksjonspakker oppfyller stort sett disse kriteriene, men svekkes av deltakere som mener at det skal gjøres unntak for deres særlige interesser. Man ser også at Norge, som ved andre effekter av krigen, faktisk tjener uforutsett mye penger og står i en moralsk vanskelig situasjon når vi avviker fra EUs sanksjonspakker.

De som har hatt ordet, har vært opptatt av fiskerier, men jeg vil også peke på at et annet avvik vi har fra EU-sanksjonene, er at vi tillater propagandakanaler som ikke er redaktørstyrte, men som er statsstyrte, fra en av de krigførende parter til å kunne utbre sin desinformasjon, også rettet mot et norsk publikum. Jeg tenker på Russia Today og på Sputnik. Også på dette punktet burde vi vært på linje med EU.

Når man allikevel ikke bør stemme for forslaget fra Venstre, er det fordi det ikke er et anmodningsforslag. Det er en detaljert instruks om hva regjeringen skal gjøre i et utenrikspolitisk spørsmål, hvor vi i forfatningen har bestemt oss for at regjeringen skal ha et større handlingsrom, også fordi den sitter på informasjoner som ikke alltid er lett å dele. Så dette er en hensiktsmessig arbeidsdeling.

Et annet forhold er at hvis Stortinget selv overtar detaljstyringen av utenrikspolitikken, vil man ikke kunne holde regjeringen ansvarlig for eventuelle feilgrep.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [19:10:55]: Alle mener at Putin er en fæl fyr, og det er han. Alle mener at Russlands angrepskrig i Ukraina er helt crazy, for å si det sånn, og alle vil gjøre alt de kan for å ha de sanksjonene man kan ha. Men det er underlig å sitte i denne salen, når vi får orientering i den utvidede utenrikskomité om status på disse sakene. Så sitter man her og diskuterer, og så kan man ikke bruke det man vet, fordi man skal bli orientert i et rom hvor man får informasjon man ikke kan bruke i salen. Så kan man argumentere mot den ordningen vi har med den utvidede utenrikskomité, men man fremmer her forslag som gjør at man må bryte informasjonen man får i den utvidede utenrikskomiteen for å kunne delta i diskusjonen på relevant vis, eller så må man drive med en slags «doublespeak», og det er meningsløst å sitte her og gjøre det. Derfor vil jeg si til Venstre og andre som fremmer sånne forslag – det er mange andre forslag også – at den informasjonen får man et helt annet sted, og den diskusjonen har man også der, og der stiller man også spørsmål. Poenget er at den diskusjonen skal være der og ikke her.

Heidi Nordby Lunde (H) [19:13:01]: Det ville kanskje være litt i overkant frekt å takke komiteen for et godt samarbeid i akkurat denne saken, men jeg skal i hvert fall presentere innstillingen til forslaget fra representantene fra Rødt om å endre EØS-loven etter islandsk modell.

I henhold til EØS-avtalen går EØS-regler foran andre lovregler i tilfelle konflikt, men dette gjelder kun EØS-regler som har fått Stortingets samtykke og er gjennomført i nasjonal rett. Komiteen mener at EØS-loven både gjennomfører EØS-avtalens hoveddel i norsk rett og sikrer at Norge og øvrige EØS/EFTA-stater gjennomfører EØS-regler i nasjonal rett.

Komiteen mener at det i norsk rett er etablert et presumsjonsprinsipp, som innebærer at norsk rett forutsettes å være i overensstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser, slik som EØS-regler er. Dette innebærer at norske domstoler må velge de tolkningsmulighetene som foreligger for å tolke norsk rett i samsvar med folkeretten. I sin vurdering av representantforslaget understreker utenriksministeren at eksisterende EØS-lov gjennomfører Norges rettslige forpliktelser på riktig måte, og komiteen finner derfor ikke grunnlag for å endre EØS-loven § 2, slik forslagstillerne tar til orde for. Komiteens flertall avviser på denne bakgrunn forslaget.

Jeg går da veldig kort over til Høyres særmerknader. EØSavtalen er ikke bare Norges viktigste handelsavtale, men den utvider Norges muligheter og handlingsrom når det gjelder samhandling med EU. Den likestiller nordmenn med EU-borgere og gir norsk næringsliv muligheter for friksjonsfri handel med varer og tjenester, noe som sikrer norske arbeidsplasser her hjemme. Som EØS-borgere har vi mulighet til å jobbe, studere, bruke helsetjenester og også bo i andre land i EU/EØS-området. I en tid der det er helt avgjørende at Europa står samlet, mener Høyre at det er svært uheldig å så tvil om Norges forhold til og samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU. Om noe burde vi gå inn for fullverdig medlemskap for å bidra til å videreutvikle det europeiske samarbeidet og fellesskapet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) 19:15:30: Jeg vet at det er folk her i salen som ser på EØS-avtalen som en slags hellig ku, som ikke skal røres i det hele tatt, og at norsk lov alltid skal underordnes det såkalte presumsjonsprinsippet, som da EØS-loven skal gjøre, slik at norske lover og regler ikke kan gjelde i Norge.

La meg si det sånn at Fremskrittspartiet er en sterk tilhenger av EØS-avtalen, for det er et gjensidig forhold hvor et fritt marked gjør at vi får bedre varer, billigere varer og mer konkurranseevne og lavere priser. Det er veldig positivt. Men det er ikke sånn at alt i EØS-avtalen er positivt for Norge, og derfor vil jeg gjerne referere til Hurdalsplattformen, for det er en plattform som sier at vi faktisk skal utfordre EØS-avtalen for å sikre norske interesser. Derfor går man også i regjeringen tilbake for å se hva EØS-avtalen har betydd for Norge de siste ti årene, og som man skal utrede for å fremme norske interesser, noe også utenriksministeren skriver i sitt svar til komiteen.

Det er selvsagt at man utreder, men nå sier man at det i utgangspunktet er helt umulig å endre det. På Island klarer de faktisk å utfordre det, men i Norge er det umulig, og allikevel skal man fremme norske interesser. Det er hva man kaller å snakke ut av begge munnviker. Det er altså ikke mulig, men man skal gjøre det likevel. Men Fremskrittspartiet tror faktisk det er mulig, og vi mener det er i Norges interesse å prøve det.

Vi mener det er i Norges interesse at man pris- og lønnsjusterer velferdsytelser som sendes ut av landet, som altså går ut av landet og er på norsk nivå, mens levestandarden i landet i EU er kanskje halvparten av det norske. Da mener vi at det skal justeres ned, slik at det ikke skal bli fordelaktig å eksportere det, at de skal ha større fordeler enn man har ved å bo i Norge. Det mener vi er feil, og vi ønsker å endre det, og da ønsker vi å utfordre dette. Så er det noen som sier at det ikke er mulig å gjøre det, for da må vi endre hele avtalen. Jeg har hørt det argumentet før. Nei, jeg tror at gjennom den rettslige veien kan man faktisk gjøre det.

Man definerte også folkeretten, som jeg gikk inn og så tilbake på tidligere i dag. Det er ingenting som sier at dette er umulig, uansett kan man overholde folkeretten. Det er ingenting som sier at dette er umulig å endre, så det bør man gjøre.

En annet forhold som Fremskrittspartiet også ønsker å se på, er at vi har tilgang til norsk energi i Norge, at vi ikke har en slags plikt til å levere den, men at vi sikrer billig energi i Norge, som vi har hatt gjennom generasjoner, for å være konkurransedyktige i ulike bedrifter i Norge. Det mener vi også skal utfordres.

I stedet for å snakke på den måten som utenriksministeren ønsker å gjøre, at man kan gjøre alt på en gang, men så kan man ikke gjøre noen ting allikevel, det tar lang tid. Og man vil sikkert bli sett på som en god politiker, men da vil jeg heller være en litt dårligere politiker og prøve å utfordre det, så det blir til det beste for Norge.

Jeg tar til slutt opp Fremskrittspartiets forslag.

Rasmus Hansson (MDG) [19:18:28]: Stortinget skal blant mye annet sikre norske arbeidsfolks trygghet i egen hverdag, og da må vi behandle arbeidslivet i Norge på en sikker og trygg måte, samtidig som vi må sikre anstendig samarbeid i verden.

Mange norske arbeidsplasser er avhengig av EU-markedet. I 2021 kom 64 pst. av importen fra EU, og 71 pst. av eksporten vår gikk til EU. Så er det selvfølgelig mye å si om EU-markedets regler, men det er ikke urimelig at de som vil operere i EU, må følge de reglene som EU-markedet setter. Norge har valgt å ikke være med på å sette disse reglene, og i stedet har vi EØS-avtalen for å sikre forutsigbarhet for ansatte og bedrifter som lever av EU-markedet. Den avtalen er jo langt fra perfekt, men den er heller ikke mer bindende enn at vi har tolkningsrom, reservasjonsrett og avklaringsmekanismen, ESA.

MDG mener at Norge bør bruke handlingsrommet mer, for det finnes, men sånn sett mener vi at Rødt og SVs forslag sparker inn åpne dører. Men forslaget er jo noe mer. Det er et forslag om å øke avstanden mellom Norge og EU, og det innebærer etter vår mening to store feil. Den ene feilen er illusjonen om at det tjener norske arbeidsfolk å svekke samarbeidet med EU. EUs respons på et sånt initiativ vil selvfølgelig være å beskytte sine arbeidsfolks interesser enda bedre mot den søkkrike eksportnasjonen Norge. Det vil ikke tjene arbeidsfolk i EU-avhengige bedrifter i Norge.

Den andre feilen er etter min mening enda verre. Vi og verden må styrke rettferdighet og rettigheter, vi må stoppe kriger og undertrykkelse og vi må utvikle teknologi og økonomi til et grønt skifte. Det får vi bare til med mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre, og ved å vise solidaritet i praksis.

Av verdens store politiske enheter er det null tvil om at EU tross alt er den mest progressive politiske pådriveren for demokrati, frihet, anstendige arbeidsforhold og grønt skifte. Konkurransen er kanskje ikke så skarp, men EU leder. Dessuten er EU-landene våre naboer, historisk, kulturelt og politisk. Men dette Europa vil altså Rødt og SV øke avstanden til. Jeg kan skjønne at et konservativt grunneierparti som Senterpartiet tenker sånn, men at partier som står i den internasjonale solidaritetens stolte tradisjon stadig fremmer politikk for å samarbeide mindre med arbeidere i Marseille og dele mindre på strømmen med folk som fryser i Bratislava, det er ubegripelig.

Åsmund Aukrust (A) [19:21:44]: Takk til fungerende saksordfører for det jeg synes var et godt innlegg, og så får hun ta med seg rosen til den opprinnelige saksordføreren, som har gjort jobben med at selve saken får en veldig ryddig og god behandling.

EØS-avtalen har tjent Norge svært godt, men det er ikke det samme som å si at avtalen er perfekt. Det tror jeg de færreste som er tilhengere av EØS-avtalen, mener. I likhet med alle andre avtaler er det dilemmaer og ting som kan gjøres enda bedre.

Denne regjeringen har nedsatt et utvalg som skal lage en utredning som skal se nettopp på hvordan EØSavtalen har påvirket Norge de siste ti årene. En slik utredning hadde vi også i den forrige rød-grønne regjeringen, og det mener jeg var en utredning som gjorde oss klokere og gjorde at EØS-avtalen sto enda sterkere etter det. Så jeg ser fram til at det utvalget som regjeringen har nedsatt, kommer med sin utredning. Den vil også se på hva slags handlingsrom Norge har, og hvordan vi bruker handlingsrommet.

Sannheten er at det er et veldig stort handlingsrom innenfor EØS avtalen, og fra Arbeiderpartiet og Senterpartiets side mener vi at vi kan bruke det handlingsrommet i større grad, og vi ønsker å bruke det bedre. Derfor er jeg litt uenig i premisset som kommer i forslaget fra Rødt, som snakker om hvordan nasjonale lover og regler kan gis forrang, og hvordan vi kan ta vare på nødvendige nasjonale interesser. Jeg mener at nasjonale interesser er veldig godt ivaretatt gjennom EØSavtalen, for EØS-avtalen er fleksibel, og vi har et veldig stort handlingsrom.

Vi kommer til å stemme mot forslaget. Vi mener det er et veldig dårlig tidspunkt å endre internasjonale avtaler på. I tillegg er det vel sånn at Rødt ikke egentlig er for å endre EØS-loven – de er for å si opp EØS-avtalen, som egentlig er noe ganske annet. Det er selvfølgelig et helt legitimt standpunkt, men det er noe ganske annet enn det som ligger her i forslaget.

Bjørnar Moxnes (R) [19:24:17]: President, din forgjenger Johan Sverdrup erklærte en gang at

«al Magt og Kraft samles her i denne Sal til Afgjørelse af Samfundets høieste og vigtigste Anliggender».

At lovene skal vedtas av Stortinget, av representanter som er valgt av folket, er altså bærebjelken i folkestyret vårt. Men så har vi en lov som tilsidesetter de andre lovene, og dermed er det demokratiske prinsippet satt til side. Jeg snakker her om EØS-loven, og da særlig lovens § 2, der det står:

«Bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold.»

Sagt på litt mer forståelig norsk: Hvis vi skulle vedta i denne sal strenge regler mot sosial dumping, mens EU holder fast i fri flyt av arbeidskraft, ja, da skal EUs frie flyt gå foran. Det er jo ikke for ingenting at LO-kongressen har vedtatt at norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler.

Så har de altså i den islandske EØS-loven en annen formulering enn i den norske. Der står det at EU-regulering skal tolkes så langt det er passende, i samsvar med EØS-avtalen. Dette har Islands høyesterett vist til flere ganger når de har latt nasjonale lover gå foran.

Så vises det til fra regjeringspartiene at de har satt ned et utvalg som skal vurdere de siste ti års erfaringer med EØS-avtalen og legge fram en rapport om ett år. Til det vil jeg si at EØS-avtalen har blitt utredet en gang før, i 2012. Da var konklusjonen at Norge har så lite medbestemmelsesrett og innfører en så enorm mengde EU-reguleringer at det fikk Aftenpostens kommentator til å erklære at hele EØS-avtalen var en demokratisk fiasko for landet vårt.

La det ikke være tvil: Rødt er imot EØS-avtalen. Det er en avtale som har blitt langt mer inngripende enn det folk ble fortalt i 1994. Men også EØS-tilhengerne må være interessert i at det handlingsrommet vi faktisk har, blir både utforsket og tatt i bruk, og første skritt i å gjøre det er å endre EØS-loven § 2, i tråd med Rødts forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til endring av EØS-loven § 2 for å sikre handlingsrommet, ved at nasjonale lover og regler kan gis forrang når det er nødvendig av hensyn til viktige samfunnsinteresser.»

Jeg tar opp dette forslaget, som vi fremmer sammen med SV.

Ola Elvestuen (V) [19:27:34]: Først vil jeg si at jeg er trygg på at vi i Venstre forvalter arven fra Johan Sverdrup og parlamentarismen bedre enn partiet Rødt.

EØS-avtalen sikrer næringslivet i Norge adgang til det europeiske markedet. Det er viktig for å skape vekst og arbeidsplasser over hele landet. Så lenge Norge ikke er medlem av EU, er EØS-avtalen helt avgjørende for norsk næringsliv, og Venstre vil selvfølgelig både styrke og opprettholde den.

Det er for meg uklart om en endring, slik Rødt går inn for, ikke bare er en svekkelse av EØS-avtalen, men også et forsøk på å ta et første skritt for å gå ut av EØS-avtalen. Det ville være ødeleggende både for næringslivet, som lever av å selge varer i Europa, og for folk som tar utdannelse, søker arbeid eller av andre grunner ønsker å bo i et annet europeisk land. Norge må være med i de samarbeidene som også for oss gir mer frihet og større muligheter for folk.

Det er også et helt feil tidspunkt å problematisere EØS-avtalen, når vi er i en situasjon hvor vi trenger et tettere samarbeid i Europa for å løse de største problemene vi står overfor. For Europa må stå sammen – både opp mot Russlands angrep på Ukraina og også med et sterkere økonomisk samarbeid, ikke minst et energisamarbeid, for å støtte opp under at vi i fellesskap skal slutte å bruke russisk gass. Men vi trenger også et sterkere samarbeid for å avslutte bruken av gass i det hele tatt.

Vi er nå i en situasjon hvor vi har en voldsom regelverksutvikling i Europa. Vi er allerede en del av en klimaavtale med EU, den ble inngått i 2019, og utviklingen av den klimaavtalen kommer til å knytte Norge mye tettere på samarbeid i Europa via EØS-avtalen. Og det er helt riktig å gjøre. I Europautvalget tidligere i dag hadde vi også en gjennomgang av mange av de direktivene som nå er under utarbeidelse, enten det gjelder Klar for 55 eller WePower EU.

Det som er helt avgjørende, og også i vår interesse, er at vi prøver å påvirke disse regelverkene nå, når de er under utvikling i Europa. Men når de er vedtatt, er det helt klart i vår interesse også å gjennomføre og vedta dem så raskt som mulig her – og ikke bare søke etter unntak.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [19:30:56]: Jeg må si jeg er litt overrasket over at representanter fra et revolusjonært parti tar døde menn til inntekt for seg selv. Da vil jeg kanskje også minne om i hvilken sammenheng «All makt i denne sal» ble sagt. Det ble sagt da kongen nektet å godkjenne grunnlovsvedtaket i 1872, og da ble det strid om kongens vetorett i grunnlovssaker. Han uttalte seg ikke om EØS-avtalen, bare så det er helt klart.

Det jeg er enig med forslagsstillerne om, er at vi må sikre Norges handlingsrom og nasjonale interesser overfor EU, og i Hurdalsplattformen slås det fast at EØS-avtalen ligger til grunn for Norges forhold til Europa. Plattformen sier også at vi skal jobbe mer aktivt for å fremme norske interesser innenfor rammen av EØS-avtalen, og jeg er opptatt av at Norge skal overholde sine folkerettslige forpliktelser. Som jeg skriver i min uttalelse, gjennomfører EØS-loven folkerettslige forpliktelser som Norge har påtatt seg gjennom EØSavtalen. Jeg mener derfor det ikke er aktuelt å endre loven.

Norge har et såkalt dualistisk prinsipp, som betyr at Norge må gjennomføre folkerettslige forpliktelser i norsk rett for å sikre at disse skal få rettsvirkninger i Norge. EØS-avtalen er en folkerettslig avtale og måtte i sin tid gjennomføres i den nasjonale retten for å få slike interne rettsvirkninger.

EØS-loven gjennomfører EØS-avtalens hoveddel i norsk rett. EØS-avtalen gjennomfører også en konkret forpliktelse om, som følge av EØS-avtalens protokoll 35, at EØS- og EFTA-landene skal sikre at EØS-reglene som er gjennomført i nasjonal rett, skal gå foran andre regler i tilfelle en konflikt. Det er den nasjonale retten som skal gi forrang for EØS-regler.

I tillegg er det viktig å presisere at det kun er de EØS-reglene som er gjennomført i nasjonal rett, som skal gis forrang. EØS-avtalens protokoll 35 gjennomføres av EØS-loven § 2, og det er det viktige. Det følger ikke av denne bestemmelsen at reglene innlemmet i EØSavtalen automatisk går foran norske lover og regler. I tråd med forpliktelsene i protokoll 35 er det kun gjennomførte EØS-regler som gis forrang.

Dette er bestemmelser i lov eller bestemmelser i forskrift som kommer i konflikt med andre forskriftsbestemmelser eller senere lov. Bestemmelsene det er tale om å gi forrang, er også bestemmelser vedtatt i Stortinget eller ved forskrift. Flertallsinnstillinga fra komiteen viser at det er bred politisk enighet om at det ikke er aktuelt å endre EØS-loven, slik som forslagsstillerne foreslår.

Kamzy Gunaratnam (A) [19:46:49] (ordfører for saken): Jeg viser til representantforslag om «ikke å bistå med henting av voksne terrorister til Norge». Forslaget omhandler alle bistandsanmodninger om å hente voksne norske borgere fra leirene i Syria til Norge.

Forslagsstillerne viser til at det fremdeles er norske borgere som har tjent IS, i leirene i de kurdiskkontrollerte områdene i Syria. De viser videre til at det bare er norske kvinner som befinner seg i leirene, og flere av disse skal ha barn som også oppholder seg der.

Forslagsstillernes utgangspunkt er at dette er norske borgere som frivillig reiste ned for å slutte seg til IS. De viser videre til at i den tiden da terrororganisasjonen fremdeles kontrollerte geografiske områder i Syria og Irak, tok norske borgere et bevisst valg om å reise ned til det aktuelle området og slutte seg til denne organisasjonen.

Problemstillingen forslagsstillerne reiser, er hvordan man skal forholde seg til egne statsborgere som har tjent IS, og deres eventuelle barn, som nå befinner seg i interneringsleirer i Syria.

Jeg vil nå legge fram Arbeiderpartiet og Senterpartiets syn i saken.

Jeg vil understreke at målet med forslaget er å styre saksbehandlingen i et konkret antall enkeltsaker på et område som etter utenrikstjenesteloven § 1 er lagt til utenrikstjenesten.

Det er uheldig dersom Stortinget fatter et vedtak som pålegger regjeringen et bestemt resultat ved utøvelsen av forvaltningsmyndighet, eller som legger føringer for utøvelsen av forvaltningsmyndighet i konkrete enkeltsaker. Det er også uheldig dersom Stortinget skulle fatte vedtak om hvordan en eller flere eventuelle konsulære enkeltsaker skal håndteres.

Utenrikstjenesten har hovedansvaret for bistand til norske borgere i utlandet. Utenrikstjenestens overordnede mandat slår fast at utenrikstjenestens oppgave er å ivareta og fremme Norges interesser overfor utlandet samt å gi råd og hjelp til nordmenn i utlandet.

Bestemmelsen gir ikke den enkelte norske borger noen rett til å kreve at utenrikstjenesten skal intervenere i en bestemt enkeltsak. Spørsmålet om hvorvidt utenrikstjenesten skal bistå i konkrete tilfeller, er undergitt forvaltningens frie skjønn.

Alle norske borgere kan be om konsulær bistand fra utenrikstjenesten. Forskjellsbehandling på bakgrunn av etnisk tilhørighet eller sosial status skal ikke finne sted, og utenrikstjenesten skal ikke ta stilling til eventuelle skyldspørsmål. Konsulær bistand gis på individuelt grunnlag og etter individuelle vurderinger i hver enkelt sak.

Det er frivillig å be om konsulær bistand, og utenrikstjenesten kan ikke treffe konsulære tiltak på vegne av personer som ikke ønsker, eller motsetter seg, denne bistanden. At konsulære saker må undergis individuell behandling, følger av alminnelig forvaltningspraksis.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har i en nylig avsagt dom slått fast at det må gjøres individuelle vurderinger i saker som gjelder anmodninger om bistand fra borgere i leire i Syria.

Overfor de norske borgerne som tidligere har bedt om konsulær bistand fra norske myndigheter til å reise fra Syria, har utenrikstjenesten behandlet disse sakene individuelt. Det har etter konkrete individuelle vurderinger blitt gitt eller tilbudt assistanse til hjemreise i sakene, dette av hensyn til barns liv og helse i det som har vært ekstraordinære tilfeller. Tilsvarende praksis ble også fulgt under den foregående regjeringen.

Flertallet i justiskomiteen foreslår at forslaget ikke blir vedtatt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [19:51:05] (komiteens leder): Sjelden har verden sett mer brutale, forferdelige, grusomme handlinger enn de som ble begått av terrororganisasjonen IS. Det handler ikke kun om alle de forferdelighetene som fant sted i Irak og i Syria, men også om de som fant sted på europeisk territorium. Dette er en av de verste politiske organisasjonene verden noensinne har sett, på nivå med de verste vi kan tenke oss.

Da er det greit at Stortinget knesetter noen prinsipper. Vi snakker om personer som frivillig valgte å reise ut av landet, slutte seg til denne grusomme terrororganisasjonen og bidra til at de kunne begå sine bestialiteter, for å fremme det såkalte islamistiske styresettet, kalifatet, og spre det mest mulig. Da er det naturlig at Stortinget setter foten ned og sier at når du velger å involvere deg i så grusomme handlinger og bidra til at så grusomme handlinger kan finne sted, har vi noen prinsipper vi legger til grunn – da gir du også avkall på å få hjelp fra den norske staten. Det er det dette forslaget handler om – det handler om å knesette noen prinsipper. Det handler også om den allmennpreventive effekten det har at man ser at det også får konsekvenser – man ser at man ikke får hjelp. Det er grunnleggende i strid med vanlige folks rettsoppfatning at norske skattebetalere skal bidra for at personer som har involvert seg i denne grusomme organisasjonen, skal få komme tilbake til Norge.

Det handler om de voksne – det understreker jeg – det handler ikke om barna. Vi er alle enig i at barna er uskyldige, og dem bør vi hjelpe, i den grad det er mulig. Men de voksne må ta konsekvensen av sine handlinger. Det handler dette forslaget om.

Jeg synes, med respekt å melde, at det blir relativt enkelt å forsøke å problematisere dette og unngå å drøfte realitetene i forslaget. Det er slik jeg oppfatter både utenriksministeren og også representantene fra de andre partiene gjennom deres merknader og det som har blitt sagt fra denne talerstolen så langt. Det blir veldig enkelt å henvise til at man ikke skal forskjellsbehandle ut fra etnisitet, og å vise til hvilken frihetsgrad utenrikstjenesten skal ha i disse sakene. Her handler det om mye større og høyere prinsipper enn som så. Det handler ikke om forskjellsbehandling ut fra etnisitet; det er folk med ulik etnisitet som har valgt å slutte seg til denne terrororganisasjonen. Jeg opplever at man forsøker å unndra seg den reelle debatten, som egentlig handler om at mennesker må ta ansvar for sine handlinger. Voksne mennesker må stå ansvarlig for sine handlinger, og det får faktisk konsekvenser når man velger å slutte seg til den grusomme terrororganisasjonen som IS har vært. Så kan vi gjerne hjelpe barna, det kan vi alle være enige om.

Jeg er interessert i å lytte videre til hvordan denne debatten utvikler seg. Det er fullt mulig å ta noen standpunkter her som er litt mer prinsipielle enn bare å feie det vekk og vise til maktfordelingsprinsippet, slik som jeg oppfatter at man gjør, vel enkelt. Stortinget er øverste myndighet, vi kan knesette noen prinsipper dersom vi ønsker det.

Dette var så alvorlig for Fremskrittspartiet at vi forlot regjeringen i januar 2020, nettopp på grunn av at vi ikke kunne akseptere og stå inne for å hente personer fra disse leirene tilbake til Norge.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) [19:56:20]: Dersom Norge får anmodninger om å hente voksne borgere fra leirene i Syria til Norge, bør vi si ja. Det handler om å følge opp det FNs humanitære regionale koordinator Panos Moumtzis sa i 2019, at hvert enkelt medlemsland i FN må iverksette prosesser for å straffeforfølge mistenkte. Den eneste måten for Norges del å kunne ha kontroll på norske statsborgere som vervet seg til å krige eller delta i terrororganisasjonen IS, er gjennom å straffeforfølge dem i Norge. Det handler om å ta på alvor de alvorlige overgrepene IS har gjort mot befolkningen i bl.a. Irak og Syria.

Allerede i 2019 foreslo SV at norske statsborgere i Syria som mistenkes for krigsforbrytelser, må straffeforfølges i Norge. Vi mener også at kvinner med barn må gis bistand til å komme til Norge. Dette er på linje med hva FN har bedt oss om før. USAs utenriksminister Antony Blinken var i fjor sommer ute og ba landets allierte om å hente hjem IS-krigere fra Syria. Dersom mistenkte krigsforbrytere med norsk statsborgerskap ikke hentes til Norge, vil det mest sannsynlig bety at de går fri. De vil da kunne regruppere seg i regionen og inngå i ytterligere radikale ekstreme nettverk. Med en slik bakgrunn kan de så vende tilbake til Norge med norsk pass og være en betydelig risiko for Norge. Fra et norsk sikkerhetsperspektiv mener vi det er tryggest for Norge at de som utgjør en slik trussel, blir rettsforfulgt i Norge og soner dommen i norsk fengsel.

Verken syriske eller irakiske myndigheter har i dag ressurser til å straffeforfølge fremmedkrigere. Den lokale administrasjonen nordøst i Syria mangler virkemidler til å gjøre det, og den har oppfordret vestlige stater til å repatriere egne borgere. Når de som har følt IS’ terror på kroppen, ber oss om dette, må vi lytte.

Rasmus Hansson (MDG) [19:58:43]: Fremskrittspartiet foreslår at Norge ikke skal ta imot voksne personer som har latt seg rekruttere til IS – en enkel løsning, liksom: ute av syne, ute av sinn. MDG kommer til å stemme mot dette forslaget. Det er mye mulig at de norske statsborgerne som har vært tilsluttet IS, har vært eller er terrorister, men de er i så fall våre terrorister. De er norske borgere, de gikk på norske skoler, de deltok i norske fritidsaktiviteter, de levde midt blant oss, og de ble radikalisert her i Norge.

Når nordmenn begår forbrytelser, uansett hvor fryktelige de er, gir vi dem, som kjent, en rettssak etter boka, som det sømmer seg en rettsstat. Det må gjelde enten terroren er begått ute eller hjemme. Når nordmenn mistenkes for forbrytelser, dømmer vi dem ikke på direkten til evig forvisning i grusomme hull. Vi henter dem, etterforsker dem og gir dem så, hvis de er skyldige, den straffen de fortjener. Når barn født av norske foreldre vokser opp under elendige forhold, tar vi dem ikke fra foreldrene før vi er sikre på hva vi gjør. Vi prøver først og fremst å gi barna et godt liv med foreldre, hvis det er mulig. Hvis vi er redde for hva tidligere IS-medlemmer og barna deres kan finne på i framtiden, lar vi dem ikke råtne i leirer der trusler, vold og IS er det eneste som omgir dem, og det nettopp er mer terrorisme som kan bli deres eneste framtidige valg.

Om vi mener at disse menneskene er farlige terrorister, er det i hvert fall ikke kurdernes terrorister, men Fremskrittspartiet vil tvinge kurderne til fortsatt å bruke av sine svært små ressurser til å oppbevare og kontrollere nordmenn som Fremskrittspartiet synes er for farlige til å slippe inn i Norge. Er det sånn vi skal takke allierte som har ofret enormt for å nedkjempe IS – å fange våre terrorister?

Fremskrittspartiets forslag er verken rettferdig, humant eller anstendig. Jeg ser fram til å trykke på den røde knappen og stemme forslaget ned.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [20:01:35]: Justiskomiteen behandlet i mai i år et representantforslag om å hente hjem norske kvinner og deres barn fra interneringsleirer i Syria. Forslaget som debatteres i dag, om å ikke hente dem hjem, gjelder en helt tilsvarende problemstilling som det forslaget komiteen behandlet tidligere i år, da bare med motsatt fortegn.

Utenrikstjenesten har som lovpålagt oppgave å gi råd og hjelp til norske statsborgere i utlandet. Ifølge de rammene Stortinget har satt for den konsulære bistanden, kan alle norske borgere be om konsulær bistand. Forskjellsbehandling på bakgrunn av etnisk tilhørighet eller sosial status skal ikke finne sted, og utenrikstjenesten skal ikke ta stilling til eventuelle skyldspørsmål. Det er et viktig prinsipp.

Det er også viktig at konsulær bistand gis på individuelt grunnlag etter individuelle vurderinger i hver enkelt sak. Vi kan derfor ikke på generelt grunnlag beslutte utfallet av eventuelle konsulære enkeltsaker. At konsulære saker må behandles individuelt, følger av vanlig forvaltningspraksis, men mer enn det. Den europeiske menneskerettsdomstol slo også fast i en nylig avsagt dom, da mot Frankrike, at det må gjøres individuelle vurderinger i saker som gjelder anmodninger om bistand fra franske borgere i leirer i Syria. Utenrikstjenesten har tidligere gjort individuelle vurderinger i de saker som har blitt behandlet i Norge, både av denne regjeringa og av den forrige regjeringa.

I likhet med det representantforslaget som ble debattert i mai, om å hente hjem norske kvinner og deres barn, synes formålet med dette forslaget, om å ikke hente dem hjem, å være å påvirke saksbehandlingen i et konkret antall enkeltsaker på et område som etter utenrikstjenesteloven § 1 er lagt til utenrikstjenesten. Det mener jeg er problematisk. Jeg vil stille meg bak en uttalelse fra representant Sveinung Stensland forrige gang dette spørsmålet ble debattert i justiskomiteen, i mai. Han sa da at det er

«ingen grunn til å hjelpe personer som selv har valgt å knytte seg til internasjonale terroristorganisasjoner særskilt, men det er faktisk et sidespor i de prinsipielle sidene i denne saken, nemlig at vi ikke skal gå inn i enkeltsaker fra Stortingets side.»

I den forrige saken støttet et flertall i komiteen min vurdering av at det ville være uheldig dersom Stortinget skulle fatte vedtak om hvordan konsulære saker skal håndteres. Det er min vurdering også i denne saken. Jeg setter pris på at komiteens flertall fortsatt støtter dette synet.

Ole André Myhrvold (Sp) [20:10:58]: I saksordfører Gro-Anita Mykjålands fravær – hun er dessverre forhindret – skulle jeg takke komiteen for samarbeidet i saken.

Det er i dag nøyaktig 356 dager siden Stortinget første gang behandlet midlertidig lov om stønad til husholdninger som følge av ekstraordinære strømutgifter. Etter det har ordningen blitt utvidet, justert og forlenget i flere omganger. Og da vi gjorde det vedtaket før jul i fjor, visste vi ikke at Europa kort tid etterpå skulle bli rammet av en angrepskrig mellom to land.

Ringvirkningene for energifeltet i Europa har etter det vært enorme. Den sikringsordningen vi da vedtok, har vist seg å være effektiv. Den har bidratt til at norske husholdninger i stor grad har blitt skjermet for de høye strømprisene i energimarkedet og har dermed vært avgjørende for å sikre velferden til norske husholdninger, som samtidig har møtt økte kostnader på mange andre områder det siste året, i likhet med husholdninger på hele kontinentet.

Kraftsituasjonen i Norge har gjennom denne høsten bedret seg, med økt magasinfylling i de sørligste prisområdene. Det gjør at faren for forsyningskrise og rasjonering er sterkt redusert, men kraftmarkedet er fortsatt preget av stor usikkerhet, og det er forventet fortsatt høye, men svingende strømpriser, også det kommende året. Det er derfor avgjørende at regjeringen nå foreslår å forlenge strømsikringsordningen for husholdningene til å gjelde hele 2023. Det gir en trygghet og forutsigbarhet.

Ordningen har også blitt evaluert, og Statistisk sentralbyrås vurdering er at ordningen har fungert slik den var tenkt, og gitt god sikring. I debatten om ulike innretninger for strømstøtteordningen har det blitt presentert en rekke alternative forslag, men jeg er glad for at et bredt flertall på Stortinget nå støtter hovedsakelig opp om regjeringens modell. Det gir en nødvendig forutsigbarhet for folk, uansett boform. Samtidig er det viktig at vi får på plass løsninger for de husholdningene som i dag av en eller annen årsak faller utenfor dagens strømstøtteordning.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har slått fast at den prioriterer trygghet for husholdningene. Det er strømsikringsordningen et eksempel på, og det budsjettet som nylig er vedtatt, er et av historiens mest omfordelende og tar sikte på å bekjempe ytterligere prisvekst og renteoppgang.

Fellesskapet skal fortsette å stille opp for dem som møter uforutsette økte kostnader, og gi trygghet også gjennom det kommende året. Det har vært og fortsetter å være denne regjeringens hovedprioritet.

Marianne Sivertsen Næss (A) [20:14:01] (komiteens leder): Strømstøtten for husholdninger fungerer. Det får jeg stadig tilbakemeldinger om fra folk i hele landet sør for Dovre. Ja, jeg hørte til og med en person, som ikke tilhører regjeringspartiene, men et opposisjonsparti, si: Dere burde fronte denne støtten med mye mer stolthet. Det tror jeg jammen han har rett i, for jeg tror det er veldig lett å la seg prege av daglige oppdateringer om unormalt høye strømpriser, priser vi ikke har sett før. Det gjør noe med oss alle. Det er ingen tvil om at det har vært en krevende kraftsituasjon det siste året, og det ser dessverre ut til ikke å bedre seg i det kommende året heller.

Jeg er derfor veldig glad for at det er et bredt flertall på Stortinget som stiller seg bak strømstøtteordningen som regjeringen lanserte for et år siden. Det gir økt forutsigbarhet for husholdningene, noe som er veldig viktig i en tid hvor vi ser både økende rente og prisvekst.

Evalueringen av strømstøtteordningen, utført av Statistisk sentralbyrå, viser oss at ordningen har fungert etter hensikten og har gitt en god sikring mot de økende strømprisene, samtidig som husholdningene har gjennomført energisparende tiltak. Sannsynligvis har vi den beste strømstøtteordningen i Europa.

Og det skal ikke være noen tvil: Vi vil fortsette å hjelpe folk med høye strømregninger så lenge denne krisen varer. Arbeiderpartiet har fra dag én vært tydelig på at hovedprinsippet i strømstøtteordningen er at den skal omfatte alle husholdningskunder.

Så ser vi at det er noen husholdninger som faller utenfor ordningen. Her har Olje- og energidepartementet bedt Reguleringsmyndigheten for energi om bistand til å vurdere mulige løsninger for hvordan husholdninger som ikke har annet fast bosted enn fritidsbolig, kan inkluderes i strømstønadsordningen. I dag ber vi fra Stortinget regjeringen vurdere hvordan dette kan løses, og melde tilbake til Stortinget med sikte på utgangen av 2022. Komiteen ber også regjeringen vurdere hvordan husholdninger som får sin oppvarming fra nærvarmeanlegg, og husholdninger som er tilkoblet mindre private strømnett, kan omfattes av denne strømstøtteordningen.

Strømstøtteordningen hjelper folk her og nå. Vi må samtidig gjøre grep som sikrer oss mot lignende strømpriskriser i framtiden. Det er gjort altfor lite de siste årene for å sikre at vi beholder kraftoverskuddet og dermed får strømpriser som er til å leve med.

La meg derfor forsikre helt til slutt: Rikelig tilgang på rimelig strøm har vært og skal også i framtiden være et konkurransefortrinn for norsk næringsliv og industri og et gode for folk.

Nikolai Astrup (H) [20:17:07]: Jeg slutter meg til tidligere talere, som har understreket behovet for å videreføre strømstøtteordningen. Vi går nå inn i en tid der vi kan forvente at strømprisene vil være høye gjennom vinteren. Hvis man også lytter til folk som Fatih Birol i Det internasjonale energibyrået, vil man høre at neste vinter også blir svært krevende. Det understreker at det må gjøres en ganske stor innsats for at vi skal komme tilbake til en situasjon der rikelig med ren og rimelig kraft er et konkurransefortrinn for Norge og et gode for norske husholdninger. Den jobben må gjøres, men den debatten skal vi ha på mandag.

Denne innstillingen tetter også noen hull i den strømstøtteordningen som har vært, og det er jeg veldig glad for. Det gjelder nærvarmesentraler. Det er viktig at vi sikrer at folk ikke går over fra nærvarmesentraler til panelovner rett og slett fordi nærvarmesentralene ikke får strømstøtte. Det er også viktig at de få menneskene som reelt sett har bopel i bolig registrert som fritidsbolig og ikke eier eller disponerer annen bolig, også kan omfattes av strømstøtteordningen.

Så er det noen i dette landet som er koblet på private nett, såkalte grendenett, som i dag faller utenfor strømstøtteordningen. Representanten Trellevik har fremmet et løst forslag i salen i dag. Vi ser av ordlyden at representanten Haltbrekken har latt seg inspirere av forslaget fra representanten Trellevik. Men for å gjøre dette enkelt trekker Høyre representanten Trelleviks forslag og gir vår støtte til Haltbrekkens løse forslag isteden, og håper at resten av komiteen også gjør det, slik at det får flertall.

Lars Haltbrekken (SV) [20:19:21]: Strømstøtten er viktig i en tid hvor folk sliter med de høye strømregningene. Derfor er det også viktig at den forlenges ut 2023. Som Stortinget vet, har SV egentlig ønsket en mer treffsikker og mer rettferdig ordning, som gir mer til dem som sliter mest med strømregningene. Det har det foreløpig ikke vært mulig å få flertall for.

Som noen har påpekt, får vi gjennom behandlingen av denne saken i dag tettet et par viktige hull i strømstøtteordningen. Jeg var selv tidligere i høst, i august, på besøk hos en nærvarmesentral, som da kunne fortelle at hvis den strømbruken som var knyttet til varmepumpene i den nærvarmesentralen, og som ga varme til mange boliger i nærheten, ikke ble en del av strømstøtten, ville den gå konkurs. Resultatet ville da være at hver enkelt husstand måtte ha kjøpt panelovner, og resultatet av det ville vært økt elektrisitetsforbruk og økte utgifter for staten. Så det at vi nå finner en løsning på det problemet, er vi veldig godt fornøyd med.

Vi finner også en løsning på den utfordringen som noen har knyttet til at man er tilkoblet private nett og ikke har fått strømstøtte. Det er riktig, som representanten Astrup sa, at de to løse forslagene som var på bordet i dag, var ganske like, men – for å bruke pokerspråket – vi så forslaget fra Høyre og høynet med et forslag hvor vi ba regjeringen vurdere hvordan man skulle få løst dette problemet, ikke bare et forslag om å vurdere om man kunne løse det.

Jeg er nødt til å rette opp i en inkurie på side 4 i innstillingen. Det gjelder den siste merknaden der, som går over på side 5. SV står inne i den merknaden, men det skal vi ikke gjøre. Men vi er med på forslaget som står øverst på side 5, mindretallsforslag nr. 2. Og da er det forslaget og forslag nr. 6 tatt opp.

Sofie Marhaug (R) [20:22:16]: Rødts foretrukne løsning på strømpriskrisen er egentlig ikke strømstøtten, men politisk å regulere kraften med en makspris på vanlig strømforbruk – kostnadsbasert tre ganger det det koster å produsere kraften. 35 øre/kWh er forslaget vi har fremmet. Og vi vil ha en dyrere pris på stort forbruk. Det er et slags toprissystem på strøm som er politisk regulert.

Jeg innser jo at Rødt ikke får flertall for sosialistiske løsninger, til tross for at det er et venstresideflertall i salen, og at de heller vil ha denne strømstøtteordningen. Det minste man bør gjøre da, er å tette de hullene som er i strømstøtteordningen, og det gjør vi forhåpentligvis i dag. Det gjelder for det første fritidsboliger og folk som bor permanent i dem, og som ikke har noen annen bolig. Disse har ofte blitt feilaktig framstilt som luksuriøse hytter. Det er de ikke; dette er folk som sliter hardt økonomisk hvis de ikke får hjelp.

Det gjelder også oppvarming fra nærvarmeanlegg, som er energieffektive, som flere har vært inne på, og det gjelder grendenett. Der er historien at det var Rødt som fremmet forslaget i komiteen, og hvis de andre partiene i komiteen hadde klart å støtte det forslaget, hadde det vært enda mer forpliktende. Men Rødt kommer subsidiært til å støtte det forslaget som man nå kommer med. Men jeg vil minne om at statsråden senest denne uken, i et skriftlig svar til meg, sa at han ikke anså det som formålstjenlig å tette akkurat det hullet. Så jeg håper at statsråden tar denne beskjeden fra Stortinget, for det er jo ikke alle anmodningforslag som følges opp. Så det er viktig at beskjeden herfra i dag er klar og tydelig: Disse forslagene skal følges opp!

Rødt har også et forslag som dreier seg om beregningen av strømstøtten. Jeg mener at den snittprisen som man nå beregner, slår uheldig ut, særlig i måneder med store temperatursvingninger og prissvingninger. November var en slik måned. Jeg synes man burde sett på det også, ikke bare prosentandel over 70 øre. Man burde sett på hvordan man regner ut snittprisen, for folk bruker mer strøm på dagtid – da er prisene høyere – enn de gjør om natten. Men det får vi ikke flertall for.

Med dette er Rødts forslag fremmet.

Ola Elvestuen (V) [20:25:30]: Vi er i en situasjon med høye strømpriser, og det kommer til å vare lenge. Dermed er det også helt klart behov for en strømstøtte som skal vare over lengre tid. Venstre støtter innstillingen, om at vi utvider strømstøtten til å gjelde for hele 2023 også.

Vi har likevel en merknad hvor vi ber om at regjeringen gjør en vurdering til våren, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, av hvor godt strømstøtten treffer. Det er tross alt viktig å se om den kan gjøres mer målrettet og mer rettferdig. Slik den er nå, gir den mest støtte til dem som forbruker mest, og det er som regel – selv om det er unntak – de som i utgangspunktet har mest og som har best råd.

Vi må også se om den treffer godt nok med tanke på å stimulere til energiøkonomisering, som er viktig over tid for også å dempe det presset på strømprisen som vi har.

Som alle som har talt før meg, er også Venstre godt fornøyd med at vi adresserer tre områder der strømstøtten ikke treffer i dag. Og som forrige taler også var inne på, er det bra at vi nå får vedtakene, men vedtakene må følges opp før man får på plass den endringen som er nødvendig. Det gjelder personer som i praksis har sin bolig i en fritidsbolig, som er folkeregistrert i fritidsboligen, og der hvor kommunene er klar over det. De må også få den strømstøtten som de har behov for.

Som flere har vært inne på: Uten en strømstøtteordning virker effekten av strømstøtten mot sin hensikt for nærvarmeanlegg. Det blir mer bruk av strøm og dyrere for staten hvis man ikke finner en løsning for strømstøtte også til nærvarmeanlegg.

Til slutt vil jeg nevne det som er omtalt som «grendenett», altså de små, lokale nettene. Vi trenger å finne en løsning for dem også. I den forbindelse vil jeg bare si, fra Venstres side, at vi vil gjøre en endring i forhold til det som står i innstillingen. Vi vil i dag stemme for forslag nr. 1, og vi vil også stemme for det løse forslaget som er igjen, som adresserer den problemstillingen.

Marius Arion Nilsen (FrP) [20:28:43]: Jeg vil som vanlig takke komiteen for godt arbeid. Det er godt å se at man kommer fram til løsninger. Vi går stadig framover, vi nærmer oss en bedre ordning, men det er jo synd å se – når man ser på prognosene framover og ser hva man tenker og foreslår som budsjettramme, og ikke minst når man ser hva som er prisforventningen framover – at man tror at denne krisen vil vedvare, uten å gjøre så voldsomt mye mer enn å komme med strømstøtte. Men det er godt at strømstøtten kommer, og det er godt at den forbedres og holdes høy i kalde vintermåneder.

Vi ser at det i neste uke blir 15 minusgrader her i Oslo, og strømforbruket vil da gå betraktelig opp. Vi vil med stor sannsynlighet få kalde temperaturer nede i Europa også, og vi vil se ganske interessante eller deprimerende priser.

Staten har enorme ekstrainntekter på grunn av høye strømpriser. I 2021 var det estimert til rundt 77–78 mrd. kr, ifølge en rapport fra Thema Consulting. Energiprisene har vært vesentlig høyere i 2022 og statens inntekter likeså. Fremskrittspartiet har foreslått en strømstøtte på 100 pst. for en strømpris på over 50 øre/kWh for både husholdninger, næringslivet og alle strømkunder. Vi mener det hadde truffet bedre. Vi mener staten hadde fått igjen for det. Prisdrivingseffekten hadde vært redusert, som inflasjonstallene viser, og befolkningens kjøpekraft hadde vært bedre.

Vi støtter forslagene om fritidsbolig, nærvarmeanlegg og grendenett, og vi kommer også til å støtte forslag nr. 6, fra Lars Haltbrekken på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Da er det vel et stort flertall for det.

Med tanke på framtidige priser og framtidig forbruk og med tanke på at det ikke har kommet noen nye løsninger, imøteser vi ny politikk som kan adressere dette. Fremskrittspartiet leverte i dag en løsning, med vårt representantforslag om konkurransekraftige priser for norske strømkunder. Så det blir interessant å se behandlingen av den saken også.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [20:31:38]: Det er bra at vi i dag vedtar å forlenge strømstøtteordningen. Det gir nødvendig forutsigbarhet for norske husholdninger, og det er rett og rimelig at fellesskapet finansierer en slik støtteordning når staten har så store inntekter fra høye strømpriser. Det er også bra at vi får med nærvarmesentralene og forhåpentligvis også grendenett.

Vi i De Grønne mener samtidig at regjeringens modell har en del svakheter. Dagens modell belønner mest dem med høyest strømforbruk. Statistisk sentralbyrås evaluering av ordningen viser at husholdningene med høyest inntekt fikk over dobbelt så mye i strømstøtte som dem med lavest inntekt sist vinter. Vi skulle ønske oss en bedre sosial profil.

Regjeringens modell gir også folk og bedrifter mindre grunn til å investere i energisparing. Dette forverrer problemet som er noe av årsaken til de høye energiprisene, nemlig at vi har gjort oss avhengige av for høyt energiforbruk, og at det nå har blitt mangelvare på energi. Vi mener vi har en bedre ordning. Det får vi hvis vi deler statens ekstra inntekter fra høye strømpriser flatt ut igjen til alle. Det gir mer til dem som har lite, og det gjør at strømsparing lønner seg.

Et viktig tema i dagens innstilling er de husholdningene som av ulike årsaker faller utenfor strømstøtteordningen, bl.a. en del mennesker som har en bolig som er registrert som fritidsbolig og som ikke har noe annet sted å bo. En av de første som tok opp situasjonen til denne gruppen, var De Grønnes varaordfører i hyttekommunen Nesodden, Eivind Hoff-Elimari. Vi i De Grønne synes det er svært gledelig at et samlet storting ber regjeringen vurdere hvordan denne gruppen kan omfattes av strømstøtten, og det er også gledelig at man sender et veldig tydelig signal om at det skal tas grep allerede denne måneden.

Det er mange minusgrader ute nå, og det haster å inkludere alle husholdninger i strømstøtten og gå for den såkalte Nesodden-løsningen. Jeg vil samtidig understreke at det er klokt at det ikke gis strømstøtte til fritidsboliger generelt, og at det er uheldig at noen er nødt til å bruke hytter som helårsbolig, men dette problemet vil det ta mange år å løse. I tiden som kommer, er det viktigst å hjelpe mennesker som brått er satt i en vanskelig situasjon.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [20:34:13]: Temperaturane går verkeleg opp og ned, og vi må rekne med høge straumprisar i heile desember og utover vinteren. Hushalda og næringslivet har det siste året blitt hardt ramma av skyhøge straumprisar, og det skjer samtidig som staten får enorme ekstrainntekter frå sal av kraft. Når hushalda ikkje har andre fullgode alternativ, må politikarane også sørgje for at det er mogleg å bruke straum som varmekjelde framover utan at rekninga skal bli urimeleg høg.

Rapporten «Dyrtid under oppseiling II. Husholdenes økonomiske trygghet i 2022» frå SIFO viser at 400 000 norske hushald slit økonomisk eller har alvorlege økonomiske problem akkurat no. Rapporten peikar på at mange står i eit reelt val mellom mat og straum. Heile eitt av seks hushald må anten spare inn på mat for å få råd til å betale straumrekninga eller kutte straumforbruket for å få råd til mat.

Kristeleg Folkeparti har gjentekne gonger fremja forslag om ei forsterka straumstøtteordning der staten skal kompensere 100 pst. over 50 øre/kWh. Ei slik ordning ville i langt større grad gjere det føreseieleg ved at ein på førehand veit om lag kor høg straumrekninga blir. Dette er viktig i ei tid der usikkerheita er stor for dei norske hushalda.

Om økonomien til hushalda blir for trong, vil mange ikkje ha høve til å redusere eige straumforbruk ved å investere i varmepumper eller etterisolasjon. Dette er kostbare einskildtiltak, men med ei sterkare straumstøtteordning ville fleire ha råd til å gjere desse investeringane og dimed redusere straumforbruket sitt.

Mange kjenner no at rekninga blir høg – ho blir så høg at dei ikkje veit korleis dei skal klare det. Lommeboka strekk ikkje til. Kristeleg Folkeparti meiner det er viktig at hushalda får ei tilstrekkeleg sterk og føreseieleg straumstøtteordning gjennom vinteren.

Så til forslag nr. 6: Det vil Kristeleg Folkeparti støtte subsidiært.

Avslutningsvis tek eg opp forslaget til Kristeleg Folkeparti i saka.

Statsråd Terje Aasland [20:37:07]: Regjeringen har helt siden vi innførte strømstøtteordningen første gang vært veldig tydelig på at så lenge prisene er unormalt høye, skal vi ha en ordning som avlaster husholdningene for de konsekvensene som kommer av ekstremt høye strømpriser. Det er det som følges opp nå gjennom å forlenge strømstøtteordningen ut 2023. Jeg mener at det er riktig og viktig at staten stiller opp for husholdningene slik situasjonen er, og at staten som sagt bidrar til å avbøte eller redusere de økonomiske konsekvensene av høye strømpriser.

Lovforslaget vil gi husholdningene en viktig trygghet i møte med en situasjon i energimarkedet hvor det er mye usikkerhet. Ordningen for husholdninger er en god ordning, som er anslått til å koste 44,7 mrd. kr for 2023. Forslaget er også i tråd med hva som er lagt fram i statsbudsjettet for 2023.

Jeg har stor forståelse for at de høye kraftprisene skaper bekymring og frustrasjon, særlig for de husholdningene som ikke mottar strømstøtte. Regjeringen vil se nærmere på muligheten for å gjøre justeringer for eventuelt å gi strømstøtte til dem som bor fast i fritidsboliger og er uten annen bolig. Jeg forstår det også slik at det ligger an til at forslag om dette får flertall nå. Jeg har også her hatt nær dialog over lang tid med ordføreren på Nesodden om problemstillingen, bare for å nevne det.

Tilsvarende vil regjeringen også vurdere strømstønadsordningen for husholdningskunder av fjernvarmeanlegg uten konsesjon. Så vil jeg selvfølgelig følge opp forslag som eventuelt blir vedtatt knyttet til mindre, private nett. Samtidig er det viktig for meg å understreke at når en vurderer eventuelle justeringer i strømstøtteordningen, må omfanget av problemer som skal løses, veies opp mot både ressursbruk og andre konsekvenser av å foreta endringer som kan være uheldige.

Ordningen fungerer i det store og hele godt. Det gir en trygg avlastning for husholdningene, og vi må derfor også være sikre på at det vi nå gjør, ikke fører til endringer som rokker ved dette.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [20:39:38]: Få tema har vel vore diskuterte så mykje det siste året som straum og straumprisar. Sjølv om skiftande regjeringar har snakka om at energiprisane ikkje bør vere så lave at det ikkje løner seg å fornye og investere i produksjon av fornybar kraft, kom den kraftige prisauken før jul i fjor som eit sjokk. Vi veit no at situasjonen er ustabil, og at dei til dels svært høge prisane dessverre kan bli langvarige.

I fjor fekk Stortinget på plass ei hastelov som har skjerma hushaldningane mot dei største skadane av ekstremt høge prisar på kraft. I dag skal vi forlengje og forbetre denne lova. Det er viktig å vareta innbyggjarane når daglege utgifter aukar brått og uventa på grunn av sterkt aukande energiprisar – og dermed alle andre prisar, inklusiv mat.

SV kjempar for å få heva støtta for dei første kilowattimane, for å hjelpe der det trengst mest, og samtidig oppretthalde insentiv til å spare på forbruk av kraft. Det er fort gjort at nokon fell mellom to stolar i slike ordningar. Difor er det bra at ein i denne runden endeleg har føreslege at personar med fast registrert bustad på fritidseigedom også kan få rett til støtte, samt at vi kan få ei løysing for nærvarmeanlegga og lokale nettabonnentar, og vi ber regjeringa sjå på det.

Straumstønaden kostar, men heldigvis er mykje av kraftproduksjonen vår offentleg eigd, og det kjem dermed ekstra inntekter som kan finansiere mykje av støtta. Men situasjonen er samansett, og i mitt fylke slit faktisk kommunar med sviktande kraftinntekter på grunn av til dels svært låge prisar i periodar. Kraftmarknaden, sikring av kraftprisar og dei to ulike børsane for kraftomsetjing er kompliserte system som har sin eigen dynamikk. I ein ustabil marknad er det fare for fordyrande spekulasjon, og i eit mylder av kraftselskap burde det vere unødvendig når det er éi leidning inn i huset og berre éin type elektronikk.

Marknaden får lov til å herje med samfunnet på ein måte som ikkje er bra. Både for låge prisar og for høge prisar er uheldig. Kraftpolitikken til andre land påverkar oss meir og meir gjennom prissmitte og svært ustabil produksjon – og dermed prisar. At systemet tvingar alle til å betale skyhøge prisar for noko det ikkje kostar så mykje å produsere, er eit paradoks, og det rammar både hushald og næringsliv.

Eg meiner det framover trengst ny politikk for å tøyme og balansere marknadskreftene i meir varige, stabiliserande marknadsordningar, for det er grunnleggjande behov for kraft. Posisjonen til kraftforbrukarane må styrkjast i forhold til dei kraftseljande selskapa. Det syner dei mange klagene til Forbrukarrådet på kompliserte og uforståelege straumavtalar. Men til det er på plass er denne mellombelse lova ei viktig sikring mot dei verste utslaga av høge energiprisar for hushalda.