Tuva Moflag (A) [10:05:05] (ordfører for sakene): Av og til får man være med på noe som er litt stort. Pensjon er en sånn sak. Vi inngikk et forlik på skuddårsdagen, og i dag kom jaggu hele Norden for å feire at vi skal vedta!

Pensjon angår absolutt alle som bor i Norge. Det påvirker hverdagsøkonomien til folk, det påvirker statsfinansene, det påvirker bestemor, og det påvirker barnebarn. Jeg vil takke både komiteen og partiene som er en del av forliket, for konstruktive samtaler og et resultat vi kan stå sammen om de neste ti årene. Jeg vil også takke alle rådgiverne fra de ulike partiene som har bidratt. Vi er mange som har dratt dette lasset sammen, og jeg setter pris på innsatsen til alle.

Vi har tre ulike saker til behandling i dag: stortingsmeldingen, hvor syv partier har inngått forlik, samt to lovproposisjoner, om henholdsvis samordningsregelverk og offentlig AFP.

Kort om lovproposisjonene først: Lovproposisjonen om samordning gjør at årskullene 1954–1962 får bedre pensjonsuttelling ved å fortsette lenger i jobb. Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt står bak innstillingen i denne saken.

Lovproposisjonen om offentlig AFP er en omlegging etter mønster av AFP i privat sektor. AFP endres fra å være en tidligpensjonsordning til å bli et livsvarig påslag. Endringene i privat AFP har hatt positiv effekt på sysselsettingen. Flere står i jobb lenger.

Det er fortsatt en rekke fallgruver i AFP, med ulike kvalifikasjonskrav i både privat og offentlig sektor. Det er uheldig at man med dagens system ikke fritt kan bevege seg på tvers av sektorene uten å risikere å miste avtalefestet pensjon. Den største utfordringen handler om at ansatte risikerer å miste hele ytelsen fordi de ikke oppfyller kvalifikasjonskravene i en kort periode. Partene i arbeidslivet har jobbet med mulige endringer for å legge til rette for økt mobilitet i arbeidslivet og fjerne fallgruvene som eksisterer i dagens ordning. Komiteens flertall forventer at partene vil komme fram til endringer i ordningen som vil ivareta disse hensynene, samt at regjeringen vil bidra konstruktivt for å få på plass en omlegging av AFP-ordningen i privat sektor.

Lovproposisjonen følger opp avtalen som ble inngått mellom partene i offentlig sektor i 2018. Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt står bak innstillingen i denne saken.

Så til stortingsmeldingen og pensjonsforliket: Pensjonssystemet vårt må være både sosialt og økonomisk bærekraftig over tid. Hvis det ikke er rettferdig, vil systemet miste sin oppslutning. Da ryker også den økonomiske bærekraften. Med dette forliket sikrer vi begge deler.

Pensjonsutvalget som evaluerte pensjonsreformen, konkluderte med at pensjonsreformen virker, og at pensjonsreformen var nødvendig. Utgiftene til pensjon vil fortsatt øke kraftig de neste tiårene, men veksten dempes på grunn av grepene som fikk virkning fra 2011. Utvalget pekte også på at det var nødvendig å ta grep for å bedre pensjonen for uføre og minstepensjonister. Det gjør vi nå. Uføre får to tredjedels skjerming av sin pensjon. Dette grepet skal sikre at utviklingen i uføres pensjoner følger utviklingen i yrkesaktives pensjoner. Minsteytelsene skal reguleres med lønnsvekst og dermed følge velstandsutviklingen i samfunnet. Etter uttak reguleres minsteytelsene med snitt av pris- og lønnsvekst, slik som øvrige pensjoner under utbetaling.

Gjennom forliket i Stortinget sikrer vi dessuten en forbedret skjerming for årskullene 1954–1962, og vi får på plass en sliterordning i folketrygden som skal ivareta dem som ikke klarer å stå i jobb fram til normert pensjonsalder.

Endringene vi gjør nå, viser tyngden og tryggheten som ligger i jevnlige evalueringer. Det er viktig at vi har et langsiktig perspektiv på pensjon, men perspektivet skal likevel ikke være så langsiktig at folk blir usikre på framtiden. Jeg ser nå at folk både i 20-årene og 30-årene uttaler seg om hvor lenge de må stå i jobb. Til dem vil jeg si: Systemet skal evalueres både fire og fem ganger før dere går av med pensjon. Det ligger en stor trygghet i evalueringene. Det at vi nå styrker den sosiale bærekraften, og bruker over 30 mrd. kr mer på dem som har minst, understreker nettopp dette.

Med det anbefaler jeg komiteens innstilling i alle tre sakene. Jeg er glad for at vi med dette viser fram noe av det fineste med norsk politikk: et bredt forlik om en viktig sak for både folk og land.

Henrik Asheim (H) [10:15:22]: La meg begynne med å takke komiteen og ikke minst saksordføreren for et veldig godt arbeid.

Det vi kommer til å vedta i dag, er en historisk bred enighet om videreføring av pensjonsreformen og en nødvendig justering av innholdet i pensjonsreformen. Det er altså en stor styrke med Norge at vi har et politisk klima som gjør at vi kan planlegge for fremtiden der andre land ikke makter å foreta denne typen mindre justeringer underveis, og dermed får store utfordringer når regningene hoper seg opp.

Dersom vi ikke hadde gjennomført de nødvendige grepene helt tilbake i 2008 og 2011 som nå bekreftes i Stortinget i dag, ville det i fremtiden skape store, brå kutt og endringer, og man kunne ha fått den sosiale uroen som man ser også i andre vestlige europeiske land. Dette er positivt, og når både SV og Miljøpartiet De Grønne nå også går inn i den store enigheten, er det noe å glede seg over.

Det er også veldig viktig med den forutsigbarheten for folk, for pensjon er noe som man tenker litt på når man er ung og blir mer klar over når man blir eldre, men dette innebærer at man kan planlegge trygt for fremtiden og vite at også våre barn og barnebarn kommer til å få en verdig alderdom – slik som vi mener er viktig for oss.

Når vi da har en levealdersjustering, ba jo Solberg-regjeringen utvalget som laget NOU-en som la grunnlaget for dette, om også å se grundig på de laveste ytelsene. Det er en anerkjennelse av at etter hvert som levealdersjusteringen begynner å tre skikkelig i kraft, må man også ta hensyn til dem som ikke klarer å følge det tempoet. Derfor har vi også, basert på både det som den offentlige utredningen foreslo og det regjeringen har fremmet, kommet til en del konkrete endringer.

For det første kommer vi nå til å legge til grunn en ordning i folketrygden for dem som ikke makter å stå helt til pensjonsalder. Denne er rammet inn etter modell av den ordningen som er i privat AFP, men partene skal nå også få anledning til å utforme detaljene i regelverket.

Det andre er at vi skal sørge for at flere kan stå lenger i jobb, og en bestilling fra Stortinget i dag til partene skal være at de også setter seg ned og finner ut hvordan man kan ha et arbeidsliv som gjør det mulig for flere å jobbe lenger.

Det tredje er at vi får på plass en skjerming for de uføre som ikke kan jobbe for å kompensere for levealdersjusteringen, og at den skjermingen vil være i tråd med det som de arbeidsføre jobber mer.

Så må vi ikke, i en debatt om pensjon, bare snakke om arbeid som et slit og en plikt. For veldig mange er det å jobbe og det å stå lenger i jobb et gode. Derfor kan vi ikke bare snakke om at folk må jobbe lenger, men også fjerne hindringene som gjør at folk som ønsker å jobbe lenger, skyves ut av arbeidslivet. Vi vet at altfor mange når de nærmer seg 60 år, opplever å bli koblet av oppgaver og få færre prosjekter, men stadig oftere får spørsmål om når de har tenkt å gi seg. Dette fører til at dyktige og dedikerte ansatte som har ekstra mye erfaring, mister tillit i arbeidslivet og skyves ut før de ønsker. Derfor har det for Høyre vært viktig å få på plass to viktige grep:

Det ene er at den fratredelsesplikten som vi fjernet ved en lang rekke særaldersgrenser, og som Hurdalsplattformen sier at skal gjeninnføres, er Stortinget nå bredt enige om at ikke skal gjeninnføres. Det betyr i realiteten at selv om man har en rett til å gå av ved særalder, har man ingen plikt til å gjøre det. Det betyr at de som ønsker å jobbe lenger, kan gjøre det.

Jeg er også glad for en formulering om at Forsvaret skal se på sitt eget løp, men det er ingen hemmelighet at Høyre – som også har fremmet forslag om dette – mener at den plikten også bør fjernes i Forsvaret, ikke minst i den tiden vi er i nå.

Det andre er å øke den øvre aldersgrensen i staten til 72 år, altså gjøre den lik den som er i privat sektor. Det er ingen grunn til at ikke dette skal være det samme, og det gir altså en anledning til at de som er i offentlig sektor og orker å jobbe lenger, får muligheten til å gjøre det.

Alt i alt mener jeg at selv om ingen partier kan si at de har fått alt sånn som de ville, viser dette noe av styrken med norsk politikk: at vi klarer å bli enige om de lange linjene og store grepene og dermed sikrer langsiktig velferd for befolkningen vår.

Tor Inge Eidesen (Sp) [10:26:18]: Takk til saksordfører Tuva Moflag for en inkluderende og raus prosess, som førte fram til et bredt forlik om pensjonsmeldingen. Takk også for godt samarbeid i forhandlingene, der vi på vegne av regjeringspartiene, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, la til rette for å finne inkluderende løsninger. Folketrygden er bærebjelken i det norske pensjonssystemet, og dette er den første evalueringen av pensjonsreformen som ble innført i 2011. Regjeringens forslag bygger på pensjonsutvalget, som leverte sin utredning i 2022.

Erfaringene fra pensjonsreformens første år har vist at det er behov for noen justeringer. Sammenlignet med folketrygden slik den var fram til 2011, innebar pensjonsforliket en del prinsipielle endringer – fleksibelt uttak fra 62 års alder og mulighet til å ha lønnet arbeid ved siden av. Dette har ført til at ganske mange har startet uttak før pensjonsalderen på 67 år. Etter hvert som forventet levealder har økt, betyr levealdersjusteringen at pensjonsbeholdningen skal deles over flere år. Sagt med andre ord: En må i dag jobbe til godt over 67 år for å få samme årlige pensjon som en før fikk ved 67 år. Fleksibelt uttak ved 62 års alder gjelder ikke dersom en ikke har høy nok opptjening av inntektspensjon. Samspillet med den nye sliterordningen kan her spille en rolle med tanke på at de som trenger det, kan gå av med pensjon tidligere enn de ellers kunne gjort.

For Senterpartiet er det viktig å understreke at folketrygden skal sikre en trygg og verdig alderdom for alle, og at den skal ha en sosial profil. Folketrygdens grunnsikring av pensjonistenes inntekt er det viktig å verne om, men det er også viktig å være klar over at den er nettopp det – en grunnsikring. Jeg er ikke helt sikker på at vi har sett de fulle konsekvensene av den fleksibiliteten som ble lagt inn i 2011, og dette er nødt til å bli et tema også i framtiden. Med denne evalueringen har en heller ikke gått inn på de ulike ordningene for tjenestepensjon, AFP og individuell pensjonssparing, og det må nok også bli et tema i neste evaluering.

Vi i Senterpartiet er glad for at vi nå skal regulere minsteytelsene med årlig lønnsvekst, og at løpende pensjoner reguleres med et gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst. En bedre skjerming av de uføre er også viktig. Dette gir bedre muligheter for å opprettholde kjøpekraften til dem som har minst, noe som er veldig viktig for Senterpartiet og regjeringen.

Vi lever lenger, og vi har rett og slett behov for at flere deltar i arbeidslivet. For Senterpartiet er det viktig at vi legger til rette for et seriøst, trygt og anstendig arbeidsliv, nettopp for å gjøre det mulig og interessant å delta lenger i arbeidslivet. Når den gjennomsnittlige levealderen har økt, betyr det også at mange finner det meningsfylt å fortsette lenger i arbeidslivet. Arbeidsplassen representerer tilhørighet og et sosialt nettverk som mange finner det positivt å være en del av. For andre har yrkeslivet betydd slitasje og utbrenthet. Vi kaller dem ofte for sliterne. Vi skal ha et pensjonssystem som også gir denne gruppen en anstendig inntektssikring. Derfor innebærer avtalen at vi innfører en sliterordning i folketrygden. Vel så viktig er det at vi peker på at partene i arbeidslivet må bidra til trygge og seriøse arbeidsplasser med godt arbeidsmiljø. Dette skal ikke bare være tomme ord. I samarbeid med partene skal vi se på tiltak på arbeidsplassene som kan bidra til at flere kan stå lenger i jobb.

Avtalen innebærer også at pensjonsalderen – normert pensjonsalder – skal økes. Utviklingen i levealder tilsier en økning på om lag en måned per årskull. I 2035 vil 1968-årgangen bli 67 år. De må altså jobbe fem måneder ekstra. Samme år vil 1973-årgangen fylle 62 år. De må da jobbe elleve måneder ekstra før de kan ta ut tidligpensjon. Avtalen innebærer at vi innen den tid skal ha på plass neste evaluering.

Vi skal leve vårt liv og ha trygghet for hva som venter oss den dagen vi pensjonerer oss. Samtidig skal fellesskapet ha evne til å finansiere framtidens pensjoner. Derfor er det spesielt gledelig at vi denne gangen fikk et så bredt forlik. I forhandlinger må alle gi og ta, og derfor er jeg veldig glad for at vi skal ha nye evalueringer om ti år.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:35:04]: «Folketrygden utgjør en hovedpilar i velferdsstaten og er det bærende elementet i det samlede pensjonssystemet. Det grunnleggende formålet er å gi den enkelte økonomisk og sosial trygghet når det ikke lenger kan forventes at man kan forsørge seg selv ved eget arbeid. Pensjonssystemet må sikre en trygg og verdig alderdom for alle, og befolkningen må ha tillit til at systemet også i framtiden vil innfri sine pensjonsløfter.»

Dette står innledningsvis i innstillingen, og dette er vi enig i, men som i 2011 er ikke Fremskrittspartiet en del av flertallet. Det vi behandler i dag, Meld. St. 6 for 2023–2024, er et resultat av et utvalgsarbeid som egentlig framskaffet fasiten på hvorfor Fremskrittspartiet ikke gikk inn i pensjonsreformen i 2011. Levealdersjusteringen var vi imot. Vi så at dette kom til å slå skjevt ut. En av konsekvensene, som vi også har til behandling i dag, er samordningsfellen. Dette var årsaken – som fasiten viser at vi fikk rett i – til at vi ikke sto i det.

Årsakene til at Fremskrittspartiet ikke er en del av flertallet i dag, er flere. Fremskrittspartiet ønsket å se løsningene i alle tre sakene under ett, da de griper inn i hverandre. Det ønsket ikke flertallet. Vi er uenig med flertallet når det gjelder de økonomiske forutsetningene som legges til grunn for å øke pensjonsalderen for framtidens pensjonister.

Bakgrunnen for pensjonsreformen i 2011 var troen på sviktende statsfinanser i tiden som kom, og troen på – og faktisk kanskje ønsket til noen – at olje- og gassnæringen kanskje skulle forsvinne over natten. Fasiten viser at denne framtidstroen var feil. Fra en situasjon der oljefondets verdi var lavere enn opparbeidede pensjonsforpliktelser, er nå verdien av fondet høyere enn forpliktelsene til alderspensjon, men nok en gang er sviktende statsfinanser et argument for å svekke pensjonssystemet. Fremskrittspartiet avviser også denne gangen denne skremselspropagandaen og viser her til fondets faktiske utvikling de siste 20 årene, som er 16 000 mrd. kr mer enn det var for 20 år siden, samt fortsatt høye inntekter fra naturressurser.

Vi mener at en større utfordring for bærekraften i velferdssystemet er at så mange mennesker i arbeidsfør alder ikke deltar i arbeidsmarkedet og derfor heller ikke bidrar til finansieringen. Fremskrittspartiet mener at alle gode krefter må inviteres med for å løse den samfunnsutfordringen, og at flertallet burde rette mer oppmerksomhet mot den utfordringen som utenforskapet innebærer for velferdsstaten, heller enn å redusere verdien av alderspensjonen for personer som har bidratt gjennom et langt yrkesliv.

Pensjonsreformen som vi nå skal forbedre ved denne meldingen, vil resultere i at de som har valgt en yrkesutdannelse og har stått lenge i arbeidslivet, skal betale kostnaden for at de som har valgt en lang utdannelse, men et kortere yrkesliv, skal få et bedre liv. Det er resultatet av det vi har til behandling.

Fremskrittspartiet støtter ikke levealdersjustering og normert pensjonsalder, som vil svekke pensjonssystemet for kommende alderspensjonister. En slik innføring gir særlig utfordringer for alderspensjonen til uføre, som ikke har mulighet til å jobbe lenger for å kompensere for pensjonsreduksjonen. Flertallets forslag om skjerming for to tredjedeler av den negative virkningen er heller ikke holdbart, da vi ønsker full skjerming.

Vi ønsker at en sliterordning blir etablert. Flertallet ønsker at det skal utredes. Det burde vi ha gjort før vi behandlet denne meldingen. AFP, som er en av de sakene som blir behandlet samtidig i dag, var tenkt å skulle være en sliterordning, men har ikke blitt det. Vi skal altså lage en ny AFP i dag, eller forbedre AFP, istedenfor å få på plass en sliterordning og faktisk i framtiden se om vi har behov for AFP.

Fremskrittspartiet mener at minsteytelsene i pensjonssystemet skal være på nivå med EUs fattigdomsgrense, og at reguleringen skal følge lønnsutviklingen. Vi ønsker en avvikling av samordningsfellen, men det blir videreført. Vi har også lagt fram et løst forslag i saken hvor vi ber om at man ser på muligheten for å kompensere dem som faktisk har blitt rammet av denne fellen. Det får vi se om flertallet ønsker å være med på.

Fremskrittspartiet mener at hovedmålet med alderspensjon er å skape et trygt og forutsigbart økonomisk grunnlag for personer som ikke lenger er i ordinær yrkesaktiv alder. Det er uholdbart at man gjennomfører reduksjoner i alderspensjonen for å overføre ressurser til andre samfunnssektorer. Det er feil at folk med et langt yrkesliv skal få kutt i pensjonen for å bidra til å finansiere «tilkaringsindustrien» på klimaområdet som henter ut store subsidier, tusenvis av flyktninger som får alle kostnader dekket av staten, et bistandsbudsjett som bare fortsetter å vokse, og en offentlig sektor som bare vokser ut av proporsjoner.

Kursen som regjeringen og flertallet setter, er feil. Innsatsen må rettes mot å utnytte restarbeidsevne, få flere ut av utenforskap og slutte å straffe dem som ønsker å stå lenger i arbeid.

Med dette regner jeg forslagene Fremskrittspartiet har alene og sammen med andre, som tatt opp.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:47:31] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke saksordfører for en godt ledet saksbehandling av denne saken.

Folketrygden er den sentrale grunnmuren i pensjonssystemet. Den skal gi en god grunnsikring for alle. Økonomisk trygghet og en verdig avgang etter arbeidslivet er en av velferdens viktigste bærebjelker. SV jobber for et rettferdig pensjonssystem på tvers av klasser, yrker, kjønn og generasjoner. SV var og er imot pensjonsreformen og forliket fra 2005, som har gitt store deler av pensjonssystemet vi har i dag.

Levealdersjustering som virkemiddel for å få folk til å jobbe lenger fanger ikke opp ulikhet i helse og arbeidsforhold. Når en kokkeassistent i snitt lever til han er 79 år, mens en direktør lever til han er 85 år, blir det å dele pensjon på gjennomsnittlige leveår en omfordeling fra kokkeassistenten til direktøren. Belønningen for å stå et år lenger i jobb kan enklere hentes inn av akademikeren enn av renholderen eller sveiseren. Derfor vil SV endre levealdersjusteringen for å sikre rettferdighet for yrkesgrupper som må slutte tidlig, samt for yngre generasjoner.

I denne saken framholder vi i innstillingen at SV fortsatt er kritisk til sentrale deler av pensjonssystemet, og at vi har gått inn for å endre levealdersjusteringen. Vi gjentar også motstanden mot å øke pensjonsalder. I stor grad kommer det som en forlengelse av pensjonsreformen når folks pensjoner ved dagens aldersgrenser forvitrer. Likevel var det ikke en omkamp om dette Stortinget fikk til behandling nå, men endringer innenfor disse rammene.

Stortingsmeldingen følger opp pensjonsutvalgets utredning, og mandatet for den var satt og begrenset av Solberg-regjeringen til å gjelde justeringer innenfor systemet. Det var ikke noe flertall for å stoppe økte aldersgrenser. Da valgte SV å anerkjenne det og jobbe for de endringene som var mulige, og sammen med fagbevegelsen har SV fått på plass viktige forbedringer. Vi har fått på plass en konkret ordning for sliterne, en tilleggspensjon som innføres samtidig med resten. Det er nesten 700 mill. kr i snitt mer de neste årene til folk som ikke kan jobbe lenge i slutten av yrkeslivet.

Vi har fått på plass bedre pensjon for uføre gjennom et eget skjermingstillegg til omtrent 140 000 uførepensjonister som ville kommet dårlig ut med regjeringens forslag, og det er på 400–500 mill. kr i årene framover. Til sammen blir det 37,5 mrd. kr i mer rettferdig retning fram til 2060, og det er på toppen av det vi fikk levert på start. Det er viktig å si at det også kommer i tillegg til et annet viktig gjennomslag i kroner og øre fra tidligere, som nå blir videreført de neste ti årene, nemlig at løpende pensjoner skal reguleres i takt med pris- og lønnsvekst istedenfor bare pris, sånn som det var tidligere. Det har også mye å si for pensjonistenes økonomi.

Et annet viktig gjennomslag er at det ikke skal være noen automatikk i videre økte aldersgrenser. Etter økning én måned i året det neste tiåret er det ikke bestemt noe mer økning. Tvert imot blir det en evaluering av hele systemet, aldersgrensene inkludert. Da vil vi som sier stopp, ha bedre kort på hånda.

Så er det noen av de tingene som gjør et valg som dette krevende. Vi må også tenke på hva som ikke står i avtalen, hva som kunne stått der, hvordan sliterordningen kunne blitt svekket, hva andre partier har ment om uføres alderspensjon generelt, hvordan uføretillegget vi fikk inn spesielt, hadde blitt seende ut, og regjeringens forslag om å fryse minstepensjon og garantipensjon på dagens nivå. For å ta tak i det sistnevnte er ikke det videreført i denne avtalen. Det betyr at regjeringspartiene og høyresiden ikke er låst sammen om minstepensjon under fattigdomsgrensen, og det betyr at SV igjen vil prioritere å øke disse nivåene i budsjettforhandlinger framover. Det er bare én av de kampene som kommer til å stå framover.

I tillegg har vi en innretning på sliterordningen, hvor SV forutsetter at en ordning som det vi har fått nå i folketrygden, skal komme på toppen av andre ordninger. Vi har også helt andre pensjonskamper som kommer på siden av denne stortingsmeldingen og denne avtalen. Jobben for en rettferdig pensjon fortsetter. Vi er langt fra ferdig.

Med det tar jeg opp forslagene SV er med på i sak nr. 2.

Mímir Kristjánsson (R) [10:52:35]: Jeg har lyst til å begynne med å ta utgangspunkt i en tv-serie som har betydd veldig mye for mitt syn på verden, nemlig Peppa Gris. I Peppa Gris finnes det en figur som heter Frøken Kanin. Frøken Kanin har alle jobbene i Peppa Gris-samfunnet. Hun kjører bussen, hun står i butikken, hun driver redningstjenesten, hun er turistguide, hun står i heisen og frakter Peppa og familien opp til Empire State Building når de er i USA. Kort sagt: Hun gjør egentlig alt. Den ene dagen Frøken Kanin er syk, bryter hele Peppa Gris-samfunnet sammen, for det er ingen som kan gjøre jobben hennes.

Peppa Gris er, stikk i strid med hva mange tror, faktisk en fiksjonsserie, og det som er mest fiksjonelt, er at hvis noen hadde jobbet like mye som Frøken Kanin i virkeligheten, ville de vært uføre for lenge siden. Hadde man hatt så mange jobber, så mange harde, fysiske, samfunnskritiske jobber på grunnplanet, ville man for lenge siden ha slitt seg ut og ødelagt kroppen sin. Det ville iallfall ikke bare vært én dag, som det er i Peppa Gris, at Frøken Kanin var syk.

Det er egentlig Frøken Kanin og alle verdens Frøken Kanin-er pensjonsdebatten vi har her, handler om – alle de menneskene som hver dag må gjøre disse jobbene: kjøre bussen, stå i butikken, jobbe i helsevesenet, jobbe i industrien, jobbe i byggebransjen osv. Dette er yrker der man sliter seg ut. Vi har tall, statistikk og fakta som viser at folk som jobber i disse yrkene, dør tidligere, de har dårligere helse, og de har dårligere økonomi. Derfor er det å vedta et pensjonssystem som legger opp til at alle skal jobbe lenger, grunnleggende urettferdig fordi yrkene og yrkesbelastningen er så ulik mellom ulike samfunnsgrupper. En lege, en arkitekt og en stortingspolitiker kan uten problemer jobbe til han eller hun blir 70. Det er ikke i samme grad realiteten for en kokk eller en bussjåfør. Derfor er Rødt grunnleggende imot det vedtaket som nå ligger på bordet, om å øke aldersgrensene i folketrygden, altså å øke den generelle pensjonsalderen. Vi vil advare mot en mekanisme som legger opp til at aldersgrensene skal følge den gjennomsnittlige levealderen i befolkningen, for gjennomsnittet er i dette tilfellet ikke spesielt dekkende for veldig mange yrker.

Det er også et spørsmål om hvor meningsfulle sånne vedtak er. Ifølge Utdanningsforbundet når 0,6 pst. av barnehagelærere i Norge pensjonsalder i sitt yrke i dag. Å vedta økt pensjonsalder for denne gruppen blir som å vedta at det skal være fint vær på påskefjellet. Det er fint å gjøre det, men hvis disse gruppene ikke klarer å stå i den jobben de allerede har, hjelper det fint lite.

Feilen her ligger jo ikke i dette forliket, den ligger i pensjonsreformen fra 2011, som innebar voldsomme innsparingskutt i folks pensjoner. Den positive siden av medaljen er at staten skal spare 230 mrd. kr på pensjoner, den negative siden av det er at man har tatt 230 mrd. kr fra framtidens pensjonister.

Når det gjelder den levealdersjusteringen som kom da, som egentlig er Rødts hovedanliggende å protestere mot, lappes det nå litt på det systemet. Det er flere forbedringer i det forliket som legges fram, bl.a. sliterpensjon og en skjermingsordning – i alle fall delvis – for uføre, men helheten er likevel at man plastrer på det som er et, i våre øyne, ganske alvorlig sår i velferdsstaten.

Ett argument er at vi er nødt til å gjøre disse endringene i pensjonsreformen fordi vi i framtiden ikke har råd til folketrygden på samme nivå som tidligere. Nylig leste jeg en bok om Arbeiderparti-strategen Erik Brofoss, som utformet den norske etterkrigspolitikken. Han var finansminister, handelsminister og sentralbanksjef. Da han gikk inn for folketrygd i 1948, møtte han motstand fra Arbeiderpartiets egen finansminister, Olav Meisdalshagen. Meisdalshagen mente at Norge i 1948 ikke hadde råd til folketrygd. Det var for dyrt. Brofoss mente at Meisdalshagen ikke hadde peiling på økonomi, så han svarte at det var bra for landets økonomi at også uføre og pensjonister hadde kjøpekraft, sånn at de kunne bruke penger og holde hjulene i gang selv i dårlige tider.

Det tok lang tid før folketrygden kom, og på 1960-tallet var det Reiulf Steen som i Arbeiderpartiets sentralstyre tok til orde for å innføre en folketrygd. Da fikk han til svar fra lederen av LO, Konrad Nordahl: Folketrygd, hvem skal betale for det – AUF, kanskje? For da, på 1960-tallet, syntes man også det virket veldig dyrt med folketrygd og dyrt med pensjon.

Jeg drar opp disse historiske eksemplene for å slå fast det åpenbare: Pensjon har alltid vært dyrt, folketrygd har alltid vært dyrt, og pensjoner vil bli dyrt også i framtiden. Det er ingen som kan benekte at våre forslag kommer med store kostnader, men til syvende og sist er politikk også et spørsmål om prioriteringer. Da er det også et spørsmål om hvorvidt man er villig til å prioritere nok ressurser og penger på å ta vare på framtidens pensjonister, eller om man går med på de store pensjonskuttene som har kommet gjennom pensjonsreformen.

Jeg tar opp forslagene Rødt har alene.

Sveinung Rotevatn (V) [11:01:42]: Arbeids- og inkluderingsministeren har understreka fleire gonger at det vi vedtek i dag, ikkje er ei sparereform. Det har ho mildt sagt heilt rett i. Det er knapt noko samfunnsområde som skal verte satsa meir på, og som skal få større utgiftsaukingar dei neste åra, enn pensjonsutgiftene. Det har for så vidt vore tilfellet i fleire år allereie, og det er ein trend som vil forsterke seg. Med dei endringane i pensjonssystemet som vert vedtekne i dag, vil utgiftene verte endå høgare. Dei vil, med forliket, verte ca. 31 mrd. kr høgare i 2060. Dersom ein kallar det for sparing og kutt, har ein eit ganske kreativt syn på økonomi.

Utfordringa er at pensjonsreforma, som jo ligg i botnen for alt dette, vart vedteken for fleire år tilbake. Så vart det sett ned eit utval som skulle sjå på korleis det har gått, og kome med forslag til endringar som skulle sikre både den sosiale og den økonomiske berekrafta i dette. Utvalet leverte på det førstnemnde. Det vil seie at dei kom med fleire forslag til korleis ein kunne gjere dette meir sosialt berekraftig – dvs. bruke meir pengar. Dei kom ikkje med forslag til korleis ein kunne bruke mindre pengar, men det har dei for så vidt vore ærlege på.

Med det som vert vedteke no, er det i alle fall ikkje nokon tvil om at det vert meir sosialt. For eksempel er skjerminga av uføre eit viktig bidrag til det. Ein kan også seie at justeringa av grunnpensjonar, som no skal følgje lønsveksten, gjer det meir sosialt, men eg vil likevel problematisere det noko, sidan ingen førebels har gjort det, , for dette trur eg bør seiast også frå talarstolen. Ja, det vil gjere systemet meir sosialt, men det vil også føre til at det relativt sett vil løne seg mindre å jobbe og betale inn til systemet enn det elles ville gjort, og det vil også gjere at ein ikkje kan gå av så tidleg som ein elles ville gjort, fordi ein må tene opp til dette nivået før ein kan gå av. Så for berekrafta i systemet og arbeidsinsentiva er dette ei sak med fleire sider, for å seie det slik.

Uansett: Frå Venstres ståstad er det viktig at sjølv om vi har avvikande syn på pensjon – alle parti har jo litt ulike syn på det – er dette kanskje det området framfor noko der det trengst breie forlik som kan stå seg på tvers av stortingsperiodar og regjeringar, for det handlar om langsiktig planlegging for folk, og det handlar om berekrafta til velferdsstaten og tryggleiken inn i alderdomen.

Venstre har alltid stått i dei einigheitene og pensjonsforlika som er vedtekne breitt, og det gjer vi også i dag. Det er ikkje fordi vi er einige i alt, men fordi vi meiner at dette er noko ein kan stå i, og noko som balanserer dei ulike omsyna på ein akseptabel måte.

Eg vil særleg framheve eit par ting som har vorte betre gjennom dei forhandlingane som har vore på Stortinget, og som eg, som eg også vil leggje til, synest har vore gode og tillitsfulle mellom partia. Eg synest det er bra at regjeringa no legg vekk planane om å innføre avgangsplikt igjen når ein kjem til særaldersgrense. Det er ei fornuftig kursjustering. Eg synest det er bra at ein no gjer det mogleg å stå lenger i jobb når ein jobbar i staten, gjennom heving av aldersgrensene der, eller avgangsplikta, rettare sagt. Det er også fornuftig.

Eg synest også det bra at ein delvis får reversert dei innstrammingane som har skjedd innan IPS, altså individuell pensjonssparing. Det burde ha vore endå rausare, spør du meg, men det kan ein jobbe med framover.

Til sist er det eit anna viktig element i denne einigheita, og det er slitarordninga. Eg trur at ho kan ha ein del positive sider ved seg, og eg trur ho er ganske godt ramma inn, men eg vil òg seie at i den kommentaren som kom frå Framstegspartiet tidlegare i debatten – det var ikkje mykje eg var einig i i det innlegget – var det eitt poeng som i og for seg er verdt å merke seg. Det er at då ein i si tid innførte AFP, skulle det nettopp vere ei slitarordning. Det har det ikkje vorte. Det har vorte eit påslag, og det gjeld stort sett yrkesgrupper som ikkje har veldig tunge og harde jobbar, og det er i alle fall ikkje alle som har rett til dette. Då ser ein seg altså no nøydd til eigentleg å innføre det på nytt, i ny drakt, og no er det ei slitarordning. Det kan vere mykje fornuftig med det, men då bør ein kanskje også gjere seg nokre refleksjonar rundt framtida til AFP-ordninga.

Avslutningsvis vil eg seie at det er bra at den breie tilslutninga som har vore til pensjonsreforma, no har vorte endå breiare ved at partia SV og Miljøpartiet Dei Grøne no er med. Det synest eg tener dei til ære. Det tener også Stortinget til ære at ein klarer å verte einige om framleis breie forlik, om langsiktig politikk, som er viktig for folk i dette landet, og som er viktig for dei offentlege utgiftene.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:06:47]: Jeg vil starte med å takke forlikspartnerne for at vi klarte å enes på tvers av politiske standpunkter, og kanskje litt ulike primærstandpunkter, men at en med en så god og konstruktiv prosess – og takket være saksordfører Moflag også bl.a. – sørget for at dette kom godt i havn. Det tjener dette huset til ære, for mange land har problemer med å kontrollere utgiftene til pensjon, og det er mange som sliter med å gjennomføre pensjonsreformer i takt med den utviklingen vi har innen helse, og ved at vi lever lenger. I Norge har vi derimot flere ganger lykkes med å få til brede forlik, og det mener jeg er viktig.

En av de store suksessene i norsk politikk – og norsk økonomisk politikk – er at vi har klart å balansere hensynene til arbeid og finansiell bærekraft med nettopp det å sikre folk en sosial inntekt, sikre dem som ikke har hatt muligheten til å jobbe så mye som andre, for at de skal ha en anstendig pensjon.

For Kristelig Folkepartis del er det også litt historisk. Jeg husker godt tilbake til da jeg var ungdomspolitiker, da Bondevik II-regjeringa begynte å jobbe, og Stoltenberg tok over – de lange trådene i dette systemet. At Kristelig Folkeparti var med på dette, tok jeg langt på vei som en selvfølge, selv om det ikke er det i utgangspunktet. Jeg vil tro at det er sånn for flere partier. Det er viktig at en er med og tar ansvar, men også at en får noe gjennomslag for det en mener er ekstra viktig å justere på.

Det at pensjonsreformen justeres jevnlig, er også positivt, for det kan gi store utslag, og det er viktig å se hvordan det har slått ut. Siden forrige runde har en jo sett at det bl.a. har vært en del fattige eldre, som Kristelig Folkeparti synes har vært veldig problematisk, og i flere omganger valgte Kristelig Folkeparti, i ulike budsjettforhandlinger eller i regjering, å øke og prioritere, og fikk gjennomslag for å øke pensjonen for enslige minstepensjonister, sånn at det har blitt færre fattige eldre. Jeg er glad for at dette pensjonsforliket i tillegg til å gjennomføre de nødvendige økningene i aldersgrensene omfatter en styrket årlig regulering av minstesatsene.

Så til et annet område som jeg vil framheve spesielt, og det er at uføre skjermes bedre. For Kristelig Folkeparti har det vært viktig at uføre som selvsagt ikke kan jobbe lenger, og ikke kan kompensere for levealdersjusteringer, skal skjermes i en sånn grad at de får en rimelig god alderspensjon sett opp mot arbeidsføre. Enigheten om en overgangsordning for uføre som vil gå av med alderspensjon de neste årene, er veldig viktig.

Jeg takker forlikspartnerne for godt arbeid. Jeg er glad for at vi kan samles om dette på tvers av skillelinjene, og også for at enigheten rundt pensjonsreformen faktisk er blitt større.

Statsråd Tonje Brenna [11:10:01]: Flere har vært inne på at det er stort det vi gjør i dag, og at det er stort at vi har et bredt forlik. Jeg er enig i det, men egentlig er dette forliket litt større enn akkurat oss som er her, for pensjonssystemet vårt er et forlik mellom norske arbeidsgivere, norske arbeidstakere og norske myndigheter. Det er den norske modellen på sitt aller, aller beste.

Endringene vi behandler i dag, treffer ulike deler av pensjonsregelverket vårt, og de henger sammen. De handler om å fullføre pensjonsreformen. Vi kommer nå et viktig steg nærmere et mer bærekraftig pensjonsregelverk, som sikrer den enkelte trygg og forutsigbar inntekt i alderdommen, og som samtidig stimulerer til arbeid.

Regjeringen har i Meld. St. 6 foreslått en rekke tiltak som styrker den sosiale profilen i pensjonssystemet, og et bredt flertall i komiteen støtter regjeringens forslag. Jeg er glad for at det er enighet om justeringer som sikrer både dagens yrkesaktive og at ungene våre får en god og forutsigbar alderspensjon i folketrygden. Pensjonssystemet vårt må innrettes med et langsiktig perspektiv, både for å sikre forutsigbarheten for den enkeltes pensjon og for å sikre at systemet er økonomisk og sosialt bærekraftig. Derfor har vi all grunn til å være stolte av det forliket som nå er inngått, en historisk bred avtale om hovedelementene i pensjonssystemet vårt.

I den offentlige debatten om pensjon har man i det siste kunnet få inntrykk av at regjeringens forslag handler om en hardere levealdersjustering, og at vi alle nå må jobbe mye lenger. Det er riktig at når vi lever lenger, må vi også jobbe noe lenger for å få det samme årlige pensjonsnivået, men dette er ikke noe nytt. Dette ble vedtatt i denne salen våren 2009, altså for 15 år siden. Det som er nytt, er at vi nå sørger for at aldersgrensene på trygdeytelsene følger med oppover i takt med forlenget arbeidsliv. Vi sørger for at de med lav opptjening får sikret fortsatt gode minstenivåer, og vi sørger for at pensjonsnivået til uføre i yngre årskull holder tritt med arbeidsføres pensjonsnivåer. Det gir rettferdighet, og det gir bedre trygghet for folk.

Pensjonsforliket innebærer at aldersgrensen i folketrygden, både for alderspensjon og andre ordninger, som sykepenger, dagpenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, skal øke med små skritt, i takt med økende forventet levealder. Som pensjonsutvalget formulerte det: «Økte aldersgrenser er en logisk videreføring av pensjonsreformen.» Jeg er glad for at vi nå endrer på de øvrige ytelsenes aldersgrenser, slik at dette henger bedre sammen, og at vi sørger for å ikke skape nye hull mellom det som skal gi trygghet mens du skulle vært i arbeid, og det som skal gi deg trygghet når du er blitt så godt voksen at du uansett ikke lenger skal stå i jobb.

Vi trenger at våre kloke, sterke seniorer jobber lenger. Vi trenger egentlig grunnleggende en kulturell forandring i arbeidslivet vårt som er ganske formidabel, hvor vi både gjennom pensjonssystemet og også gjennom de andre ordningene vi har, bidrar til at folk kan stå lenger i arbeid og bli verdsatt gjennom et langt liv. Med det gjeldende regelverket for minstesatsene i alderspensjonen ville det blitt stadig lavere utbetalinger hvis vi så til det gjennomsnittlige lønnsnivået i samfunnet. Derfor er jeg glad for at vi nå også får bedre regulering både av minstesatsene og av de løpende utbetalingene av pensjon.

Uføres alderspensjon har vært en uløst problemstilling etter pensjonsreformen. Komiteens flertall støtter regjeringens forslag om en bedre alderspensjon for uføre gjennom økte aldersgrenser. Det har i pensjonsforliket også blitt avtalt å styrke alderspensjonsnivået til overgangskullene, født mellom 1954 og 1962, med et skjermingstillegg i gammel opptjeningsmodell. Disse tiltakene vil sikre at uføres pensjonsnivå vil holde tritt med arbeidsføres nivå framover.

Jeg er glad for de brede enighetene på alle de viktige områdene, men jeg er også glad for at det er bestemt at man skal vurdere og evaluere dette jevnlig, for det er én ting som vil være usikkert framover, nemlig hvordan folk vil tilpasse seg systemet. Når Stortinget i dag vedtar disse endringene, går regjeringen i gang med både å utforme nødvendige lovendringer og sørge for at Nav raskt kan implementere dette, i tråd med de tidsrammene som forliket har lagt opp til, som med respekt å melde er en formidabel jobb, som jeg tar sikte på at vi kommer i mål med, i tråd med vedtakene.

Anette Trettebergstuen (A) [11:25:33]: Vi er heldige her i landet som har tradisjoner for at staten sammen med innflytelsesrike sterke parter i arbeidslivet sikrer samfunnet vårt sosialt bærekraftige reformer. Slik ble pensjonsreformen i sin tid til gjennom godt politisk håndverk og enighet, og dagens endringer likedan – i motsetning til i andre land, f.eks. Frankrike, der folk og fagforeninger tok til gatene etter å ha blitt overkjørt av politikerne, uten innflytelse på folks inntektssikring og alderdom.

Pensjon er enormt viktig for den enkeltes trygghet, for framtid, for alderdom og for samfunnet i sin helhet. Det skal sikre folk, og det skal sikre framtidig bærekraft. Det er ikke enkelt, men begge deler sikrer vi i dag gjennom justeringene som vedtas. Vi sikrer trygghet for folk – for sliterne, for de uføre, for minstepensjonistene – og vi sikrer også framtidig bærekraft. Det er viktig for de nåværende og de kommende generasjonene, eller for å si det på barne-tv-språk: for Fantorangen, som skal jobbe for framtidens generasjoner i mange år til, og for den slitne Flode, som definitivt fortjener å hvile.

Forutsigbarhet er ikke en merkelapp vi kan putte på partiene som står utenfor forliket i dag, og som holder dagens og framtidens pensjonister for narr ved å gå inn for løsninger som de verken finansierer, vil si hva koster eller kommer til å koste skattebetalerne i dag og i framtiden. Det er synd.

Anna Molberg (H) [11:27:42]: Et stort flertall vedtar i dag justeringer i dagens pensjonssystem, og dette er ingen sparereform. Denne reformen vil koste oss 30 mrd. kr mer fordi vi styrker minsteytelsene, vi skjermer uføre, og vi etablerer en sliterordning for dem som går av fem år før normert pensjonsalder. Dette er viktig for å styrke pensjonssystemets sosiale bærekraft. For å få dette til har det også vært helt nødvendig å justere aldersgrensene i pensjonssystemet, fra og med 1964-kullet. Det har en åpenbar sammenheng med at vi blir eldre og lever lenger, og da er vi nødt til å stå litt lenger i jobb for å få den samme pensjonen som vi fikk da levealderen var lavere.

Utgiftene til folketrygden er noe enhver politiker bør følge nøye med på. Ifølge beregninger fra Nav ser vi at utgiftene kan bli 100 mrd. kr høyere i 2033. Det er på størrelse med et forsvarsbudsjett. Bakgrunnen for tallene er at sykefraværet øker, at flere går på arbeidsavklaringspenger, og at befolkningen blir eldre. Det burde ikke være noen tvil om at vi er nødt til å gjøre noen felles justeringer for at framtidige generasjoner også skal få glede av den velferdsstaten vi alle her tar for gitt. Det at vi nå gradvis øker aldersgrensene, er nettopp en slik justering som innebærer ett ekstra år i arbeid hvert tiende år.

Videre er det for Høyres del gledelig å framheve at vi fikk gjennomslag for flere viktige saker i dette forliket. Plikten til å fratre ved oppnådd særaldersgrense gjeninnføres ikke. Dette var en viktig endring regjeringen Solberg gjennomførte for å stanse tvangspensjoneringen av arbeidstakere med særaldersgrense. Nå har det vært valgfritt om man ønsker å gå av på særaldersgrense eller ikke i noen år, og det er vi glade for at skal fortsette. Videre har Høyre fått gjennomslag for at den alminnelige aldersgrensen i staten økes fra 70 til 72 år. Det betyr at flere som ønsker det, nå lovlig kan arbeide lenger, også i staten.

For Høyre har det også vært viktig å styrke mulighetene for å spare til egen pensjon privat. Etter at den rød-grønne regjeringen kuttet i ordningen med individuell pensjonssparing, viste tallene fra Finans Norge at antall sparekonti halverte seg nærmest over natten. Nå er vi enige om å øke det årlige sparebeløpet til minst 25 000 kr, slik at man kan oppnå bedre skattefordeler ved å spare til egen pensjon.

Til slutt vil jeg trekke fram enigheten om et bedret informasjonsarbeid om pensjon. Jeg tror mer eller mindre alle finner pensjonssystemet vårt komplisert, og det er vanskelig å forutberegne sin egen pensjonsutbetaling. Nå skal arbeids og velferdsetaten i større grad hjelpe den enkelte med nettopp dette. Da er det kanskje håp om at flere av oss blir litt klokere når det gjelder beregning av egen pensjon.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:30:56]: Jeg vil kort orientere om den såkalte samordningsfella og Senterpartiets standpunkt.

Samordning av folketrygdens alderspensjon og offentlige tjenestepensjoner for ansatte født før 1963 betyr at når den offentlig ansatte arbeider utover 67 år pluss, samordnes tjenestepensjonen med en beregnet folketrygdpensjon, sjøl om vedkommendes utbetalte alderspensjon fra folketrygden er langt lavere. Systemet innebærer stadig redusert tjenestepensjon dess lenger en står i offentlig jobb. Dette er en felle fordi mange offentlig ansatte ikke har vært klar over dette. En stolte på uttalelser fra politiske ledere, statsministere, om at pensjonssystemet økonomisk skulle stimulere til å stå lenger i arbeid.

Samordningsfella har rammet vanlige offentlig ansatte, som gravemaskinførere, kontormedarbeidere, sjukepleiere, sosionomer, leger, tannleger, lærere, prester og professorer. De har fått opptil 230 000 kr i lavere årlig tjenestepensjon enn det de ville fått ved pensjonssystemet før 2011.

Svært mange blir fortvilet når en slutter i jobben og oppdager konsekvensene med en langt lavere pensjon enn det en hadde forutsatt å leve av resten av livet. Samordningsfella omfatter folk som er født fra 1944 til 1962. Aldersgruppene 1944–1953 blir hardest rammet. Ved en årslønn på 6 G, om lag 700 000 kr, vil tapet i tjenestepensjonen over livsløpet bli 2,15 mill. kr hvis en slutter i jobben ved 72 år. Ved avgang 70 år blir tapet 1,2 mill. kr.

Senterpartiets stortingsgruppe har siden 2018 arbeidet for å oppheve samordningsfella og dermed også få rettet opp den uretten for de mange som allerede er rammet. Det er et faktum at om lag 10 000 personer som i staten har en pensjonsavtale med Statens pensjonskasse, er rammet. Det er et anslag på at også 10 000 personer i kommunene som er medlem i Kommunal Landspensjonskasse, KLP, er rammet.

Norge har knapphet på arbeidskraft. Konsekvensen av samordningsfella er at vi nøkternt kan ha mistet 20 000 årsverks arbeidsinnsats i offentlig sektor, stat og kommune. Dette innebærer et stort samfunnsøkonomisk tap. Samordningsfella er for øvrig direkte i konflikt med økning av aldersgrensa fra 70 til 72 år i staten.

Fortsatt går folk i samordningsfella. Andre slutter klokelig i det offentlige. Helsepersonell ansettes i bemanningsbyråer og utfører arbeid hos en privat arbeidsgiver og blir dermed ikke rammet.

Senterpartiet går inn for at alle offentlig ansatte, født 1944–1962, med full opptjening og uttak av alderspensjon fra folketrygden ved 67 år pluss sjølsagt skal få innfridd bruttogarantien på minst 66 pst. i årlig samlet pensjon, også når en arbeider etter 67 år. Vi viser til tidligere representantforslag 141 L for 2019–2020 og beklager at vi i Senterpartiet ikke har nådd fram ved regjeringens behandling av saken.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [11:34:13]: Når man hører Arbeiderpartiet snakke om pensjon, kan det høres ut som om høyere pensjonsalder eller at man får mindre i pensjon, nærmest er uunngåelig, som om det liksom er tyngdekraften som jobber sånn, og at det er noe som skjer uansett, og at dette bare er en slags teknisk justering av pensjonsreformen fra 2011, som alle egentlig var enige om. Det er historiefortellingen.

For Fremskrittspartiet handler dette om reelle prioriteringer. Vi er opptatt av at pensjonistene skal ha en verdig alderdom og en pensjon det går an å leve av, som er over fattigdomsgrensen. Derfor har vi redusert avkortingen for gifte og samboende pensjonister, økt minstepensjonen, osv., og levert inn mange forslag for å bedre kårene til landets pensjonister.

Representanten Kristjánsson hadde en litt morsom sammenligning med Peppa Gris. I likhet med Kristjánsson har jeg sett min gode andel Peppa Gris, men det passer ikke med den virkelige verden, for verken Peppa eller Georg må jobbe til de er 72 år, bestemor og bestefar får ikke avkortet sin pensjon, og de har heller ikke gått i den såkalte samordningsfellen. Humoristisk sagt kunne man si at man skulle ønske det var som i Peppa Gris, men det er dessverre ikke det. I dag er det sånn at mange tusen pensjonister taper på å jobbe lenger dersom de jobber i det offentlige. Man taper pensjon jo lenger man jobber, i motsetning til det man trodde skulle være sant, at en nemlig får mer i pensjon.

Da har man gått i den såkalte samordningsfellen. Når man tar pensjonen din, fordi du jobber lenger og bidrar mer enn det som egentlig er forventet, er det en felle du selv har gått i. Jeg må innrømme at første gang jeg hørte om denne fellen, trodde jeg ikke det var riktig, for det høres ut som en tragikomisk variant av Alf Prøysens bakvendtland, der alt kan gå an.

For å ordne opp i det har Fremskrittspartiet levert inn et forslag i dag om å kompensere de som har gått i den fellen. Det burde bare være rett og rimelig, for vi sier alle sammen at vi ønsker at man skal jobbe lenger, stå lenger i arbeid, og da må man helt åpenbart fjerne noen av de økonomiske ulempene veldig mange har med å jobbe lenger, som de i dag har, og som et flertall i Stortinget i dag ønsker at skal fortsette.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:37:23]: Noe av det som ofte er det mest gledelige når vi i komiteene er på utenlandsreiser, er å kjenne på den følelsen at vi er så heldige at vi har Stortinget i Norge, og hvordan det demokratiske systemet vårt kan lage forlik som står seg over tid, i sånne saker som pensjon.

Finanskomiteen var i Storbritannia i forrige uke, og da lærte vi bl.a. om et system som ikke fungerer så godt som her hjemme, hvor man ikke klarer å snakke sammen på tvers av de største partiene og på tvers av blokkene. Min påstand er at det av flere grunner er vanskelig for Storbritannia å skulle få til tilsvarende som det vi gjør i dag, bl.a. på tvers av Arbeiderpartiet og Høyre, og med så mange partier som støtter opp om hovedtrekkene for en langsiktig, klok pensjonspolitikk.

Da vi var i London, besøkte vi også Statens pensjonsfond utland. Det er jo også en del av denne pakken og en del av den klokskapen som gjør at vi kan skape trygghet for folk over tid. I 1996 ble det første innskuddet i oljefondet satt inn av tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen fra Hedmark, nå Innlandet. Etter at Sigbjørn var ferdig som aktiv politiker, har han også bidratt i partiarbeidet. Det han er veldig opptatt av, er nettopp generasjonskontrakten. Vi må sørge for at den godt voksne befolkningen, som har masse erfaring i arbeidslivet, er i kontakt med ungdommen vår, og at vi kan jobbe sammen som lag og på tvers av aldersgrupper.

Jeg tror, i likhet med statsråd Brenna, at dagen i dag inneholder noen viktige mindre justeringer, for det er det det egentlig er snakk om i politikken og det vi vedtar. Likevel peker den først og fremst i retning av en kulturell forandring som er veldig viktig, og den innebærer følgende: Med dagen i dag sier vi at den eldre garden og våre mest erfarne i arbeidslivet har så mye viktig kompetanse som arbeidslivet trenger i dag, og som vi må videreføre i morgen. Jeg er helt overbevist om at en av de store oppgavene vi i kommende år har foran oss, er å sette mange av de mest erfarne folkene våre i en lang rekke bransjer i kontakt med yngre folk, lærlinger, og at det er en viktig ressurs for å bidra til at den erfaringen overføres til neste generasjon.

Et godt eksempel som sosialdemokraten Mattias Tesfaye i Danmark bruker på det, er hvordan Stradivarius’ fiolin, som ble den beste fiolinen som noen gang er laget i verden, ikke kan produseres i dag fordi den kunnskapen ikke ble overført i god nok grad til neste generasjon. Det er et bilde som viser hvor verdifulle våre erfarne folk i arbeidslivet og næringslivet er, og den kulturelle biten er viktig ved dagens vedtak. Vi har knapphet på arbeidskraft, og vi trenger alle med lengst mulig.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [11:40:39]: Da statsråden var på talerstolen, brukte hun ord som at det er en stor dag, og at det er til å være stolt av. Jeg er sannelig ikke sikker på at de som fortsatt skal rammes av samordningen, synes at det er en stor dag, og at det er noe å være stolt av. Jeg tror ei heller at de som ikke er i stand til å stå i yrkeslivet, synes at det er noe å være stolt av, eller at det er en stor dag, at de bare får to tredjedels skjerming. Jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk de føler at dette er et svik av velferdsstaten.

Så sa statsråden at flere må stå lenger i arbeid, bl.a. i den eldre generasjonen. Ja, jeg er sikker på at de som i dag er klar over samordningsfellen, velger å ikke stå lenger i jobb. De velger å gå av når de skal gå av, og noen av dem velger kreative løsninger, som enkeltmannsforetak, for å sørge for at de ikke blir rammet fordi de står lenger i jobb.

Flere av partiene som har vært på talerstolen, har ment at det var nødvendig med endringer i den reformen de selv var med på i 2011 fordi de har sett at det de var med på i 2011, ble feil.

Skjerming har vært et tema. Underreguleringen er et annet tema som har endret seg, selvfølgelig over tid, ved at man nå egentlig har fjernet den, men man vil fortsatt oppleve at det vil bli en underregulering i framtiden dersom man velger den løsningen som ligger til grunn.

De siste ti årene har altså norske pensjonister vært underregulert med 61 mrd. kr, samtidig som flertallet som står bak reformen, har bevilget 376 mrd. kr til bistandsbudsjettet. Det er altså norske pensjonister som har vært med og tatt den regningen.

Og så var spørsmålet: Hva koster Fremskrittspartiets løsninger? Ja, det har vært skissert og løftet gjentatte ganger hva som ligger i meldingen. Vi har også sagt at vi ser for oss at flere må ut i arbeidslivet. Vi tror at dersom vi får inn flere av dem som står utenfor, de gruppene av innvandrere som står utenfor yrkeslivet, som også statsråden er opptatt av, er det flere titalls milliarder å hente. Ved å få unge uføre som i dag står utenfor, inn i arbeidslivet, kan man få flere titalls milliarder inn.

I sum tror vi at dette kommer til å bære seg meget bra i framtiden. Det er faktisk sånn at verdiene i Statens pensjonsfond utland er langt over forpliktelsene i alderspensjonen. Det er realiteten, og i sum er dette fullt ut håndterbart for oss. Det er nok en gang slik, selv om noen mener det er kreativt, at det er en sparereform man legger opp til.

Mahmoud Farahmand (H) [11:43:45]: La meg starte med å gratulere komiteen med et bredt forlik som er sosialt bærekraftig.

Samtlige utredninger som har sett på norsk økonomi de foregående årene, påpeker noen utfordringer for oss. En av dem er forholdet mellom antall arbeidstakere og antall pensjonister i framtiden. Det er en utfordring vi må ta på alvor, og det gjelder aller mest for å beholde kompetent arbeidskraft i arbeidslivet vårt, slik at både offentlig sektor og næringslivet kan dra nytte av den. Det er noe som glemmes når man står i denne debatten, føler jeg. Vi ser effekten av det allerede nå. Det er mangel på arbeidskraft både i offentlig sektor og i privat næringsliv. Det blir dermed et selvstendig poeng å sørge for at de som kan bli i jobb, blir i jobb, og belønnes for det i den perioden de står i jobb.

Det framsettes noen uttalelser her som for meg nærmest virker å være løsrevet fra den virkeligheten vi lever i. Det kan hende at for noen tiår siden sto folk i de samme jobbene hele livet ut, men det gjør man ikke lenger. Folk bytter jobb ofte i løpet av yrkeskarrieren. Bilopprettere blir takstmenn og takstkvinner i bedrifter. Sykepleiere går inn og ut av sykepleieryrket. Soldater og offiserer går inn og ut av Forsvaret. Noen er i Forsvaret til de er 40 år, forlater Forsvaret og kommer tilbake på et senere tidspunkt. Det samme gjelder politiet. Det samme gjelder mange andre yrkesgrupper. Det er ikke sånn at folk har et statisk liv i samme yrke, og dermed blir noen av de begrepene som brukes her, ganske overdrevet.

Så vil jeg ta for meg en annen sak. Det er flere som har snakket om Statens pensjonsfond utland og hvor stort det er i dag – 17 000 mrd. kr. Det er nok sant. Statens pensjonsfond utland er på 17 000 mrd. kr, men her ligger det en betydelig risiko. Deler av den risikoen er bundet opp mot kronekursen. Hvis kronekursen normaliserer seg, er det allerede der et 20 pst. fall i verdien av Statens pensjonsfond utland, SPU. En annen del av dette er eventuelt global økonomisk uro, som kanskje vil medføre et ytterligere fall. De 17 000 mrd. kr kan i løpet av en eller to uker reduseres med 40–50 pst. Det er ikke sånn at disse verdiene er så store uansett hva som skjer. Som representanten Sandtrøen nevnte, er det i tillegg slik at vi har et ansvar for framtidige generasjoner, og det er det som er hensikten med SPU – ikke bare at vi og våre barn skal ha glede av det, men også våre barnebarn, oldebarn og framtidige generasjoner. Det er det ansvaret vi har.

Helt til slutt må jeg si at jeg ble veldig glad for at representanten Molberg nevnte at også jeg kan finne ut hva pensjonen min blir en gang i framtiden. Det satte jeg veldig stor pris på.

Tuva Moflag (A) [11:46:43]: Pensjon er prioriteringer, sier Fremskrittspartiet. Vel, det er jo prioriteringer som Fremskrittspartiet ikke tar.

I dag er det syv partier som tar ansvar for å gjøre pensjon både sosialt og økonomisk bærekraftig, og så er det andre partier som benytter seg av det økonomiske handlingsrommet som pensjonsreformen har skapt. Pensjon konkurrerer med absolutt alle andre formål på statsbudsjettet. Folketrygden er den største posten på statsbudsjettet. Det handler om pensjon, men også om sosiale ytelser, som dagpenger, sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Med de endringene vi gjør her i dag, beholder man retten til disse ytelsene lenger, i takt med forventningen om å stå lenger i arbeid.

Peppa Gris har vært nevnt mange ganger under denne debatten, men jeg har lyst til å trekke fram en annen gris, nemlig sparegrisen Statens pensjonsfond utland. Det virker som man tenker at denne sparegrisen ikke brukes i dag i det hele tatt. Tvert imot: Det brukes jo inntekter fra oljefondet inn i statsbudsjettet hvert eneste år. Det er ikke slik at dette bare brukes til å finansiere pensjoner, det brukes som en finansieringskilde inn i statsbudsjettet. Det som er så fantastisk med SPU – oljefondet, Statens pensjonsfond utland – er at vi har tatt en fossil kilde og gjort den om til en evigvarende finansieringskilde inn i statsbudsjettet. Det er det som virkelig ivaretar generasjonsperspektivet, og det er noe vi kan være stolte av.

Jeg tror ikke det er så mange flere igjen på talerlisten, så jeg drister meg til å takke for debatten og nok en gang takke forlikspartnerne for det vi har kommet fram til.

Mímir Kristjánsson (R) [11:48:55]: Først må jeg beklage til saksordføreren for at jeg snek meg inn på slutten her og ødela for muligheten til å takke for debatten. Men det er to momenter som jeg synes er nødvendig å ha med.

Det første handler om denne samordningsfellen som flere har vært inne på. Samordningsfellen er en merkelig og urettferdig ordning som i praksis innebærer at folk taper pensjon hvis de står lenger i arbeid. Det er altså snakk om offentlig ansatte i stat, kommune og andre steder som rett og slett taper i sine utbetalinger hvis de blir stående lenger i arbeid. Det er åpenbart for alle som kjenner saken, at denne mekanismen ikke har vært kjent i tilstrekkelig grad for dem det gjelder. Det er i seg selv et demokratisk problem at de menneskene som blir rammet av samordningsfellen – og det er riktig som flere har vært inne på, det er ikke en felle de har gått i selv, det er noe som har blitt innført over hodene deres – ikke har vært kjent med hvilke regler som gjør seg gjeldende. Det er i seg selv et problem. Det er merkelig at det ikke skal være mulig å rydde opp i hele denne samordningsfellen på tross av at det, så vidt jeg er kjent med, er full enighet om at disse utslagene er gale. Meg bekjent er det ingen partier her som står inne for samordningsfellen, i den forstand at de mener det er bra at det skal være på den måten. Likevel har man altså med skiftende regjeringer og skiftende stortingsflertall ikke klart å rydde opp i det. Og det er det all grunn til å forstå at folk er forbannet over.

Så vil jeg komme med en liten advarsel knyttet til pensjonsreformen, for det som skjer i Norge framover, er to ting: For det første blir vi veldig mange flere eldre, og for det andre blir Norge veldig mye rikere. Ifølge perspektivmeldingen skal en vanlig familie i Norge være 60 pst. rikere i 2060. Med andre ord er det all grunn til å tro at man kommer til å bruke enormt mye penger på eldre mennesker i framtiden. Vi kommer som samfunn til å spare til pensjon uansett hva vi vedtar i denne salen, for et så rikt land vil selvfølgelig ikke godta at de eldre blir liggende på sotteseng. Det som da skjer med pensjonsreformen, er at man privatiserer deler av ansvaret for alderdommen fra et fellesskapsprosjekt – selvfølgelig finnes det ennå en folketrygd i bunnen, men den er mindre framtredende enn den var før reformen – til et individuelt ansvar for å legge av penger og spare til pensjon på egen hånd. Det betyr nødvendigvis ikke at samfunnet som sådan vil bruke mindre ressurser og penger på pensjon, selv om det ser penere ut i statens budsjetter. Det som det betyr, er at det blir en urettferdighet i hvem som har muligheten til å spare til egne pensjoner. Vi vet at noen pensjonister etter pensjonsreformen vil komme bedre ut enn før, mens mange dessverre ikke vil det, og det er urettferdig.

Freddy André Øvstegård (SV) [11:52:15]: Siden vi først kludret til rekkefølgen for saksordførerens takk, måtte jeg også bidra.

Det er noen ting i denne debatten som ikke har fått så mye oppmerksomhet, men som burde få det. Det dreier seg om denne konkrete debatten i Stortinget, men også om debatten om pensjon generelt. Hvis det er sånn at man ønsker at folk skal arbeide lenger, i tråd med økt forventet gjennomsnittlig levealder, har vi i mange år nå – og mye – diskutert pensjonssystemet som et virkemiddel for å oppnå det. Det er vi i SV grunnleggende kritiske til, bl.a. fordi vi mener at det er en litt feil debatt. Hvis vi skal sørge for at folk kan jobbe lenger, må vi først og fremst gjøre noe med arbeidslivet, for vi står allerede i dag i en situasjon hvor mennesker blir slitt ut i arbeidslivet, og hvor arbeidsgivere ikke tar ansvaret sitt gjennom å tilrettelegge, redusere belastningen og sørge for at folk som egentlig kan arbeide og ønsker å arbeide, får anledning til det. Derfor er jeg glad for at vi nå i denne avtalen i det minste tar opp det og sier at det også skal settes i gang et arbeid for å redusere belastningen og for å tilrettelegge mer. Der har SV tydelige synspunkter på hva et sånt arbeid bør inkludere. Vi har allerede i dag jobbet mye med det, men vi ser at det ikke når igjennom. Jeg tror at vi er nødt til å være langt tydeligere på pliktene arbeidsgiver har for faktisk å levere på tilrettelegging og redusert belastning i arbeidslivet. Vi er også nødt til å være langt tydeligere på hva slags verktøy de tillitsvalgte skal ha til å kreve tilrettelegging på de konkrete arbeidsplassene. Det vil være en viktig jobb videre framover.

Vi behandler også to andre saker, som vi har hørt litt om, i tillegg til Meld St. 6 for 2023–2024. Samordning har vi allerede hørt mye om. Der støtter SV et lovforslag som handler om å lukke den fellen nå framover, og så vurderer vi det forslaget som Fremskrittspartiet fremmet som et løst forslag nå på tampen.

Vi behandler også en sak om offentlig AFP. Der skal vi etablere og få på plass en ny ordning etter mønster av AFP i privat sektor. Det var avtalen mellom staten og partene. Likevel ser vi at det kopieres inn en del regler som er utfordrende for arbeidsfolk. LO er tydelig i sin respons i den saken. De ser forslag fra regjeringen som ikke er omtalt i avtalen, bl.a. et nytt hull i AFP-ordningen om ansiennitetsberegning. De er overrasket over det og svært kritiske. Det synet deler SV, og derfor fremmer vi også et forslag om det i dag.