Peter Frølich (H) [13:58:31] (komiteens leder og ordfører for saken): Den 25 juni 2022 ble Oslo rammet av terror igjen. Gjerningsmannen valgte det ondeste og feigeste man kan gjøre: å angripe uskyldige mennesker. Han trodde gjerne at de også var forsvarsløse mennesker, men han ble stanset av noen av de modigste og mest handlekraftige menneskene vi har sett.

Vi kan være evig takknemlige for at noen valgte å ta steget fremover, konfrontere livsfaren og risikere eget liv for å redde andre. Fra en samlet kontroll og konstitusjonskomité: Tusen takk!

Myndighetenes håndtering av 25. juni er en sammensatt historie. Når vi gjør den helt nødvendige parlamentariske kontrollen i etterkant av et terrorangrep, må vi som komité selvfølgelig være grundige, og vi må være kritiske. Vi må dessuten passe på ikke bare å kritisere for kritikkens skyld, og vi må være rettferdige i de konklusjonene vi kommer til. Vi må også forstå at vurderinger som der og da skal tas i en veldig uoversiktlig og ekstremt presset situasjon, ikke alltid kan bli riktig, sett i etterpåklokskapens lys.

Samtidig skal vi påpeke grove feil og finne systemsvikt der det foreligger. Det er den eneste måten vi kan styrke oss mot fremtidige terrorforsøk på.

Komiteen har jobbet på en god måte. Vi har gjennomgått statsrådens redegjørelser, vi har gjennomført åpne og lukkede høringer, og vi har hatt betydelig korrespondanse med departementene om alt fra regjeringens egen håndtering til politiets håndtering, PSTs rolle og E-tjenestens valg og vurderinger.

25 juni-utvalgets grundige rapport har vært av stor betydning under arbeidet vårt, og det er grunn til å takke dem for godt arbeid. Særlig verdifulle har også innspillene fra pårørendeorganisasjoner og Oslo Pride vært underveis. Jeg vil takke dem spesielt for det arbeidet de har lagt ned og for den veldig konstruktive dialogen vi har hatt med dem.

Våre konklusjoner er i korte trekk:

• Vi er enig med 25. juni-utvalget i at terrorangrepet kanskje kunne ha vært unngått.

• Vi har ikke brukt mye tid på å fordele skyld og gå veldig ned i detaljene, men det er klart at PST kunne – ved en ideell håndtering – hatt mulighet til å kunne oppdage og stanse gjerningsmannen.

• Vi vet at terror i sin natur er umulig å garantere mot, og i et liberalt demokrati kan terror skje selv med den beste håndteringen. Plassering av ansvar er likevel avgjørende.

• E-tjenesten gjorde alt de kunne innenfor sine rammer for å formidle den informasjonen de hadde fremskaffet.

• Politiets håndtering av selve angrepet var alt i alt god, men håndteringen i dagene etter terroren var naturlig nok preget av mye usikkerhet. Særlig anbefalingen om å avlyse arrangementet til støtte for ofrene ble rotete, og det satte særlig Oslo Pride i en tilnærmet umulig situasjon. Dette må det mildt sagt tas lærdom av, og det oppfatter vi også at har skjedd.

• Komiteen er innom diskusjonen om menneskerettighetsbrudd og gir ikke noen tilslutning til 25. juni-utvalgets formuleringer om at avlysningene kunne utgjøre mulige menneskerettighetsbrudd. Der går den nærmere forklaringen frem av innstillingen, men et av de sentrale punktene i vår vurdering er at EMKs konvensjonsstater må balansere flere motstridende hensyn mot hverandre, og i en kritisk situasjon har man også tungtveiende hensyn om å redde liv. Vi understreker selvfølgelig at dette til syvende og sist er opp til domstolene å avgjøre.

• Regjeringens håndtering av tiden før, under og rett etter angrepet har ikke vært gjenstand for kritikk. Deler av komiteen har påpekt at oppfølgingen av det skeive miljøet i året etterpå kunne og burde ha vært bedre, men det viktigste der er å understreke at dette nå er forbedret.

Justisministeren har i sin redegjørelse og i svarbrev til komiteen redegjort for alle tiltak som er satt i gang. Det er omfattende, det er riktige og nødvendige tiltak, og komiteen har forventninger om handlekraftig oppfølging og gjennomføring av disse.

Frode Jacobsen (A) [14:03:56]: Dagens viktigste spørsmål er følgende: Hva gjør vi for å unngå at dette skjer igjen? Det er det samme spørsmålet vi stilte etter terroren på Utøya og i regjeringskvartalet 22. juli 2011, og som vi gjorde etter angrepet på Al-Noor-moskeen 10. august 2019.

Natt til 25. juni 2022 var tusenvis av feststemte mennesker samlet i Oslo sentrum – for å feire kjærligheten og for å lade opp til den store prideparaden, årets høydepunkt for mange skeive fra hele landet. To mennesker ble skutt og drept den natten. Over 20 personer ble skadet som følge av skytingen. Flere ble vitner og har fått varige men, og trenger fortsatt bistand, legehjelp og samtalehjelp.

I dag går våre tanker først og fremst til pårørende til ofrene, til dem som ble skadd, og til alle som på en eller annen måte er berørt, og som preges av terroren i Rosenkrantzgata natt til 25. juni 2022. Det er på sin plass når komiteen i innstillingen skriver følgende:

«Komiteen vil uttrykke dyp takknemlighet til enkeltindivider som utviste usedvanlig mot og handlekraft da de overmannet gjerningsmannen før politiet pågrep ham. Uten dem kunne det gått så uendelig mye verre. Det sier noe om det norske samfunn at vanlige mennesker agerer med livet som innsats for sine medmennesker.»

La meg få understreke betydningen av at Stortinget i dag står samlet i innstillingen vi nå har til behandling. Et samlet storting står skulder ved skulder med den skeive befolkningen – de som ble angrepet den natta, de som lever i utrygghet. Det er en styrke ved Norge at vi i all hovedsak også står samlet i vurderingen av hva som skjedde, hva som burde vært gjort annerledes, og hva som kan være en fornuftig vei framover.

Det har gått snart to år siden terroren rett nede i gata her. Det er snart ett år siden 25. juni-utvalget la fram sin rapport. Rapporten er omfattende og kritiserer myndighetenes håndtering på en rekke punkter. La meg nevne noen av dem:

1. Utvalget skriver at det er mulig at angrepet natt til 25. juni 2022 kunne vært forhindret dersom PST hadde opprettet en forebyggende sak mot Zaniar Matapour i månedene før angrepet.

2. Selv om PST satt på relevant egenprodusert etterretning om Matapour, delte ikke PST denne etterretningen med radikaliseringskontaktene i politiet, som hadde ansvaret for å følge ham opp.

3. Det er mulig at angrepet kunne vært avverget som følge av et varsel PST mottok fra E-tjenesten fem dager før angrepet inntraff.

4. Det var aldri noen i PST som sjekket Arfan Bhattis kontoer i sosiale medier som følge av varselet fra E-tjenesten.

5. Manglende beredskap/tilgjengelighet for viktige funksjoner i Oslo politidistrikt utgjør fortsatt en begrensning for politiets evner og muligheter til å håndtere alvorlige kriser og hendelser.

6. Politietatene overlot et for stort kommunikasjonsansvar til Oslo Pride.

7. Det var for lite samhandling mellom Oslo politidistrikt, PST og Politidirektoratet om hvordan de skulle kommunisere om angrepet.

I tillegg har EOS-utvalget gått gjennom saken og kommet med sine konklusjoner. I hovedsak er det følgende:

• Undersøkelsen har ikke avdekket at det foreligger brudd på forbudet i E-tjenestens virksomhetsutøvelse mot å framprovosere handlinger som ellers ikke ville blitt begått.

• Det er ikke holdepunkter for at E-tjenestens kildeføring medførte at angrepet ble mer alvorlig eller omfangsrikt enn det ellers ville ha blitt.

Arbeiderpartiet slutter seg i all hovedsak til utvalgenes funn og konklusjoner.

Arbeidet med oppfølging av de funn som 25. juni-rapporten kommer med, er i gang. Vi har fått forsikringer fra justisministeren, PST og POD. Likevel vil jeg si at vi må være sikre på at dette ikke bare er ord, men at det også blir handling. Det reviderte budsjettet med 150 mill. kr ekstra til PST i dag er et viktig bidrag.

Vi må slå fast noen ting:

• PST må gjøre et arbeid for å være bedre rustet til å avverge terror.

• PST må sørge for å være tett på det skeive miljøet, men også andre minoriteter.

• Det er avgjørende at alle som er berørt av terrorangrepet 25. juni for to år siden, får den hjelpen de trenger. Det er i kommunene hjelpen gis, men det er forskjell på kommuner, og regjeringen må ta et overordnet ansvar for å sørge for at hjelpen kommer.

Vi har ikke helt oversikt over hvem som var til stede da terroren rammet. Det finnes ikke oversikt over hvordan de som var der, har det i dag, og hvordan de som ikke var der, men som likevel er forbundet med hendelsen, har det nå.

For oss som har et sterkt forhold til terrorangrepet 22. juli, og som vet hvor viktig forskningen på overlevende har vært for at vi som samfunn skal forstå hvor vanskelig det er for overlevende flere år etter angrepet, er det selvsagt at også forskning i tilknytning til 25. juni må iverksettes. Jeg er glad for at hele komiteen har samlet seg om det.

Nils T. Bjørke (Sp) [14:09:12]: Når terror rammar, sit han i kropp og sjel. Terror rammar heile samfunnet, men den som såg terroren i auga, ber den tyngste børa. Terror er eit angrep mot tryggleiken i kvardagen og mot verdiane som den norske fellesskapen er bygd på. Den 25. juni for snart to år sidan ramma terroren tryggleiken til det skeive miljøet i Noreg. I etterkant har den norske fellesskapen slått ring kring dei som vart ramma. Angrepet på dei skeive er eit angrep på oss alle.

Når kontrollkomiteen har handsama saka, har me vore opptekne av å sjå etter styresmaktene si handsaming av angrepet både før, under og etter terrorhandlinga. Det er ein styrke at ein samla komité står bak store delar av innstillinga. Slik syner me verdiane i fellesskapen i det politiske miljøet i møte med ei uakseptabel terrorhandling.

Eg vil takka alle som har gjeve bidrag til komiteen si handsaming av saka. Både organisasjonane til dei det gjeld, EOS-utvalet, Noregs institusjon for menneskerettar og 25. juni-utvalet har gjort eit omfattande arbeid for å få fram naudsynt informasjon. Komitéhøyringa skulle både setja søkelys på styresmaktene si handsaming av hendinga og skapa rom for å beskriva opplevinga av terroren for dei som var på staden. Eg opplevde at høyringa vart halden med respekt for dei det gjeld, og at opplevinga av handteringa av terroren på staden fekk plassen det fortente. Eg vil særskilt takka dei som la fram dei krevjande historiene sine og for at dei delte opplevingane sine med oss. Eg meiner det viktigaste med handsaminga til komiteen er å få fram korleis styresmaktene si handsaming har påverka opplevinga av terrorhendinga før, under og etter angrepet blant dei som var på staden. Slik prøver me å syna at fellesskapen slår ring kring dei.

Komiteen oppsummerer i innstillinga at det ikkje er avdekt større feilvurderingar, kritikkverdige avgjerder eller anna svak handtering frå regjeringsapparatet som kan verte kopla til 25. juni-hendinga. Det er samstundes ei klar forventning frå komiteen om at regjeringsapparatet lærer av det som vert peikt på i innstillinga. Tryggingstenestene våre er til for å verna samfunnet mot slike hendingar. Når hendingar skjer, må tenestene gå i seg sjølve, vurdera rutinane sine og sjå kva som kan gjerast betre. PST kan ikkje la resursar styra om det vert oppretta førebyggjande sak når trusselen er reell. PST må læra å ta inn trusselvurderingar frå andre tenester, og PST og E-tenesta må snakka saman i eit språk som gjer at dei forstår kvarandre.

Det er viktig å få fram at politiet sine rutinar i handteringa av sjølve hendinga fungerte som dei skulle. I etterkant av angrepet var det ein uoversiktleg situasjon, med stadig ny informasjon som kom inn til politiet. Samstundes var dei skeive i sjokk og hadde trong for å samlast. Styresmaktene måtte ta vanskelege val mellom å tryggja befolkninga eller leggja til rette for prideparaden og ei planlagd støttemarkering to dagar seinare.

Eg meiner det var rett å velja tryggleiken i ein så uoversiktleg situasjon, men eg meiner det var feil at styresmaktene i denne situasjonen overlét kommunikasjonsansvaret for avgjerda til dei skeive sine organisasjonar. Det var ikkje offera for terroren si oppgåve å ta ansvar for styresmaktene sine avgjerder.

I høyringa i komiteen spurde eg dei som stod midt oppi det, korleis dei oppfatta samordninga frå styresmaktene når det vart så mange ulike pressekonferansar. Oslo Pride svarte at ei av dei største utfordringane dei hadde dagen etter terrorangrepet, var at politiet gav dei valet mellom å avlysa både paraden og solidaritetsmarkeringa sjølve, eller at politiet først tilrådde ei avlysing før Oslo Pride gjekk ut. Oslo Pride valde sjølv å gå ut i media og avlysa arrangementet. Dei sa dette om konsekvensane:

«Oslo Pride mister hele omdømmet sitt internt i det skeive miljøet. Vi er en organisasjon som skal slåss for skeives rettigheter. Vi har akkurat vært utsatt for et terrorangrep. Hele det skeive miljøet er helt avhengig av at vi møtes til en solidaritetsmarkering. Politiet legger det ansvaret på oss. Det setter oss i en ekstremt vanskelig situasjon der vi må stå og forklare og forsvare hvorfor vi har avlyst en solidaritetsmarkering, uten at vi har beslutningsgrunnlaget.»

I handtering av terrorangrep må det vera klart kven som er offer, og kven som er ansvarlege styresmakter. Styresmaktene sitt ansvar skal ikkje leggjast på offeret. Offentlege leiarar har ansvar for sjølv å kommunisera eigne avgjerder. Rett kommunikasjon til rett tid er viktig krisehandtering. Den som er offer, treng ei oppleving av å verta sett, ei oppleving av kommunikasjon, ei oppleving av at andre tek ansvar.

Audun Lysbakken (SV) [14:14:19]: Det er i dypt alvor vi med denne saken går inn i både hendelsesforløpet og konsekvensene av at Norge enda en gang ble rammet av terror. 25. juni-saken har mange sider, men det viktigste stedet å begynne er med vår respekt for og solidaritet med dem som på ulike vis ble rammet, dem som ble truffet av kulene, dem som har slitt med sår og minner i tiden etterpå, og vår respekt for dem som grep inn, og for dem som hele veien etterpå har jobbet for trygghet for den skeive befolkningen i Norge, for rettferdighet og for at det som skjedde, skulle bli ordentlig ettergått. Jeg har også lyst til å uttrykke min takknemlighet og respekt for Oslo Pride og støttegruppen og de andre som også har kommet med veldig viktige innspill til komiteen i arbeidet.

Utvalgets konklusjon, som komiteen også har kommentert i vår innstilling, var altså at det er mulig at angrepet kunne ha vært avverget som følge av et varsel PST mottok fra E-tjenesten fem dager før angrepet inntraff. En sånn konklusjon må selvfølgelig tas på det aller største alvor. Komiteen har også pekt på at manglende oppmerksomhet fra PSTs side om den pågående pride-markeringen var kritikkverdig. Det er avgjørende at PST tar tak i de svakhetene som er avdekket, og at de øker sin oppmerksomhet om utsatte minoriteter som er mulige terrormål.

Det er reist spørsmål om det i PST er tilstrekkelig kompetanse rundt dette. Det er aspekter ved saken som kan tyde på at det ikke er det. Skeive som fiendebilde er noe som mange ekstremister har til felles, enten det er de islamistiske ekstremistene eller mange høyreekstreme miljøer. Kunnskap om ulike trusselutsatte minoriteter og om det ekstreme fiendebildet er selvfølgelig fundamentalt for å kunne skape trygghet, men også for å kunne avverge terror.

SV er bekymret for vi i løpet av gjennomgangen av denne saken har fått et inntrykk av at terskelen for å opprette forebyggende saker ser ut til å være for høy. Det er vanskelig å forstå at det ikke ble opprettet en sånn sak i forbindelse med Matapour. Vi mener at høringen og komiteens arbeid styrker utvalgets framstilling av hendelsesforløpet, og det er til ettertanke for PST.

Vi har også i innstillingen viet mye plass til spørsmålet om avlysningen av solidaritetsmarkeringen. Hvorfor er det et så viktig spørsmål? Jo, fordi det å kunne gjennomføre en solidaritetsmarkering var svært viktig for å kunne gi uttrykk for sorg, for sinne og for demokratisk deltakelse i en fryktelig alvorlig situasjon. I tillegg har vi vært opptatt av å ettergå om det faktisk var den klokeste vurderingen, gitt det store potensialet for spontane markeringer i Oslo sentrum den dagen. SV er et av de partiene som peker på at vi mener det ikke ble gjennomført en forholdsmessighetsvurdering, eller en vurdering av fordeler og ulemper, sånn som det burde, og at det er svært uheldig. Komiteen har også enstemmig støttet utvalgets anbefaling på dette området.

Avslutningsvis: Et flertall har tatt opp justisministerens håndtering av kontakten med de skeive organisasjonene og miljøet i etterkant av terroren, og det står også i innstillingen at det ikke er tilfredsstillende at det tok statsråden så lang tid før det ble arrangert et møte, og at det ikke var tettere oppfølging av det skeive miljøet i etterkant av angrepet. «Ikke tilfredsstillende» er i parlamentarisk språkbruk en veldig tydelig melding til statsråden om at det ikke var godt nok, og at vi forventer at det erkjennes.

Carl I. Hagen (FrP) [14:19:52]: I likhet med Audun Lysbakken vil jeg si at dette var en fryktelig hendelse, og at våre tanker ofte har gått til dem som ble berørt, ofrene og de pårørende. Det er som Lysbakken nevnte, litt trist at også komiteen har kommet til å rette en viss kritikk mot justisministeren for den mangelfulle kontakten etterpå med det skeive miljøet og de organisasjonene. Jeg er glad for at det er opplyst at det er blitt bedre senere, og at det nå skal være en tilfredsstillende kommunikasjon mellom justisministeren og Oslo pride og de som står bak den.

Det er stort sett en samlet komité som går igjennom hendelsene, og det har vært en veldig omfattende saksbehandling, inkludert høring. Derfor er jeg litt forbauset over at verken E-tjenesten eller ledelsen i PST, så vidt jeg kan se, er til stede for å følge debatten som nå foregår. Jeg tror jeg vil gi et tips til justisministeren om kanskje å hviske lederne noe i øret om at det hadde vært fornuftig om de hadde vært til stede og fulgt debatten, og at hun i hvert fall forsikrer seg om at de når de ikke er til stede og hører, skal lese debatten når den foreligger skriftlig.

Det er nettopp erfaringene fra det som ikke virket som det skulle, som er det eneste gode som kan komme ut av dette – at man lærer av de om ikke feil, så litt merkverdige forhold som skjedde i kommunikasjonen, bl.a. mellom PST og E-tjenesten, særlig før dette fryktelige angrepet.

Det er vel flere av oss som har hørt om det siste møtet før angrepet, hvor PST møtte med tjenestemenn som egentlig ikke var inne i saken, mens E-tjenesten møtte massivt opp for å fortelle om de informasjoner og kunnskaper E-tjenesten hadde, bl.a. e-posten med det brente prideflagget fra en av dem som nå er foreløpig vitne i saken og siktet. At den kommunikasjonen ikke ble tatt alvorlig, og at man ikke koblet E-tjenestens informasjon med at det er stor fare for at det er noe ved Oslo pride som det er planlagt å gjennomføre et angrep mot, er for oss, eller i hvert fall for meg, litt uforståelig.

Det beste som kan komme ut av dette, er at særlig PST og også E-tjenesten går igjennom sin kommunikasjon seg imellom, slik at de får en mye bedre forståelse av de budskap som blir gitt. Vi får håpe at de signalene som er kommet fra ledelsen i PST, i ettertid også vil være synonyme med det som skal skje i tiden framover.

Det samme gjelder omstendighetene omkring avlysningen av solidaritetsmarkeringen – om hvem som tok ansvar for å fatte beslutningen, om det var råd som ble gitt til Oslo pride, eller om det var en beslutning. Jeg savner at også myndighetspersoner tar ansvar for å fatte vedtak på den korrekte måte og ikke formidler problemene og ansvaret over til private. Det offentlige må ta et mye større ansvar.

Jeg håper – for å ha det ene budskapet – at de involverte myndighetspersoner i PST, E-tjenesten og Oslo-politiet nøye studerer det som står i vår samlede innstilling, som er en gjennomgang av hele saken, sånn at man trekker lærdom for fremtiden av denne fryktelige hendelsen, som noen av oss dessverre vurderer at kanskje kunne vært unngått hvis myndighetene og myndighetspersonene hadde håndtert den på en bedre og mer samvittighetsfull måte.

Seher Aydar (R) [14:24:51]: Jeg vil starte med å si til alle som både var direkte mål for terroren, og som på ulike måter har blitt berørt, og som har delt erfaringene sine: Tusen takk!

Dette har vært en krevende sak å behandle, noe jeg tror flere av oss har kjent på. Natt til 25. juni ble to mennesker drept, mange ble fysisk skadet, og enda flere mennesker har blitt merket for livet med skader som ikke synes fysisk på kroppen, men som i aller høyeste grad preger livet vårt og livet deres.

Utallige mennesker fikk sitt liv snudd på hodet i en terroraksjon mot det skeive miljøet – midt under Pride, midt under det som skulle være en fest, en feiring av kjærlighet og frihet, men også en dag som er til for å hedre alle de som før oss har stått på barrikadene, de som fortsatt står på barrikadene for frigjøring og retten til å være den de er og kunne elske den de vil, og for å kunne leve med den de elsker. Pride oppsto som en minnemarkering etter Stonewall-opprøret i 1969, en serie med spontane protester fra homomiljøet i USA etter at politiet angrep The Stonewall Inn, en bar som bl.a. homofile, lesbiske og transpersoner i New York pleide å bruke. Pride er med andre ord ikke bare en fest for og en feiring av kjærlighet og mangfold, det er også en kampdag. Jeg ville starte med det for å minne oss på hva det er som ble angrepet.

25. juni-rapporten, fra utvalget som skulle granske angrepet, var nedslående. Utvalgets konklusjon var at angrepet sannsynligvis kunne blitt avverget dersom PST hadde opprettet en forebyggende sak mot Zaniar Matapour. Utvalget konkluderte videre med at angrepet kunne vært avverget dersom PST hadde fulgt opp varslene de mottok fra E-tjenesten kun dager før angrepet. Det skeive miljøet og deres trygghetsfølelse ble sviktet av dem som er satt til å passe på vår felles trygghet, og vi må sørge for at det aldri skjer igjen. Derfor er det enormt viktig at rapportens mange anbefalinger følges opp, og at regjeringen og justisministeren følger arbeidet tett. Jeg forventer også at justisministeren holder Stortinget orientert, og at hun sørger for at det skeive miljøet involveres og blir hørt. Justisministeren skal ta ordet senere, og jeg håper vi får en god redegjørelse om hvordan arbeidet hittil har blitt fulgt opp.

Samtidig som de overlevende sitter med dype arr, har de i stor grad blitt overlatt til seg selv. Oppfølging og ivaretakelse fra det offentlige har vært fraværende. Det frivillige har gjort en uvurderlig innsats for de etterlatte og overlevende etter angrepet 25. juni, og jeg vil takke det fellesskapet for deres arbeid. Men det tunge ansvaret skal aldri legges på frivillighetens skuldre. Det er det offentliges ansvar å sørge for ivaretakelsen av dem som er utsatt for kriser og terror.

Jeg, sammen med mange andre, reagerte på at den planlagte solidaritetsmarkeringen få dager etter terrorangrepet ble avlyst. Til tross for den avlyste solidaritetsmarkeringen samlet tusenvis av mennesker seg utenfor Oslo rådhus. Vi samlet oss, vi gråt, vi var sinte, og vi var redde. Men vi sto sammen, for det var akkurat det vi trengte. Den usikkerheten avlysningen skapte, burde ha vært unngått. I ukene som fulgte, ble flere skeive arrangementer avlyst.

De skeive miljøene er en utsatt minoritet og har et særlig behov for vern av sine menneskerettigheter, inkludert forsamlingsfriheten. 25. juni-utvalget trekker fram at myndighetenes manglende vilje eller evne til å beskytte det skeive miljøet under solidaritetsmarkeringen for mange også var en belastning, i tillegg til selve angrepet.

At justisminister Mehl brukte nærmere ett år på å arrangere et møte med de skeive organisasjonene, og at det skeive miljøet ikke ble fulgt tettere opp i etterkant av angrepet, er mildt sagt ganske problematisk.

Vi berører mange punkter i denne innstillingen, og det er egentlig veldig mye å si. Det viktigste er at vi aldri må la det skje igjen, for den utryggheten som mennesker ble utsatt for, kan vi og bør vi gjøre alt vi kan for å avverge, og når det først har skjedd, må ingen mennesker føle seg alene.

Grunde Almeland (V) [14:30:01]: Det er snart to år siden enkeltpersoner, et helt miljø og Oslo ble rammet av et terrorangrep ved London pub.

Det er snart ett år siden vi fikk justisministerens redegjørelse om oppfølging av 25. juni-rapporten, og da vi debatterte denne redegjørelsen i fjor, sa jeg at det er noe av det mest alvorlige jeg har lest i min tid som stortingsrepresentant. Gjennom det siste året har det skjedd ganske mye i norsk politikk, men jeg mener fortsatt det samme, at dette er det mest alvorlige jeg har lest i min tid som stortingsrepresentant. Det er fordi de feilene som utvalget peker på, som vi i komiteen stiller oss bak vurderingen om, har fått så store konsekvenser.

Og til alle dere som er berørt: Vit at dette tas det ikke lett på. Det fryktelig vonde som dere måtte oppleve, og som dere fortsatt står i, er en urett som ingen fortjener. Noe så vondt er det ikke meningen at enkeltmennesker skal takle, og i alle fall ikke alene. Derfor er det vår plikt å sørge for at dere ikke står alene.

Innledningsvis vil jeg også takke de modige enkeltpersonene som sto opp og viste handlekraft den natten. Uten dem ville dette fort gått så uendelig mye verre.

Det er også klart, også for Venstre, at det er PST som sitter med hovedansvaret for de feilene som er begått. Og la meg si innledningsvis, for det er også viktig å si, at det er min klare oppfattelse at dagens ledelse i PST ser dette, at de tar ansvaret på alvor, og at de er klare for å rydde opp og forbedre seg. Det er jeg glad for, men samtidig skulle man bare ikke forvente noe mindre.

«Kunne vært forhindret», «kunne vært avverget» – det er tunge ord å lese. Selv om vi selvsagt vet at det ikke er sikkert at det ville blitt forhindret, er det likevel alvorlig å lese at muligheten for det var der dersom man faktisk tok i bruk de verktøyene som PST allerede hadde. Blant annet ble det ikke opprettet en forebyggende sak mot Matapour i månedene fram til angrepet. Det er fortsatt uforståelig for meg å se at det ikke ble opprettet en forebyggende sak om en person som PST selv beskrev hadde ISIL-sympatier og voldspotensial, en person som ble stoppet av politiet et par måneder før angrepet i en bil hvor politiet fant kniver, ingen mobiltelefon, i en bil sammen med Bahtti, som mildt sagt var velkjent for PST. At det heller ikke etter den hendelsen nådde opp i PSTs prioriteringer å opprette en forebyggende sak, er vanskelig å skjønne.

Hvordan går det? Det er et ganske enkelt spørsmål å stille, men jeg vet at for mange har det vært veldig vanskelige svar å gi på det spørsmålet. Det som opprører meg kanskje mest, er at det er så få som har stilt det spørsmålet på de to årene som har gått. Det er uforståelig for meg at justisministeren i løpet av de to årene ikke har vist nok ønske om å vite hvordan det går med dem som er berørt etter terroren, at det er først når komiteen i sin innstilling ber om at det settes i gang oppfølgingsforskning, at statsråden reagerer. Jeg er glad for det utspillet som kom i går, der statsråden sa at de vil sette i gang nødvendig oppfølgingsforskning – men det kommer to år for sent. Det var ingen grunn til å vente fram til nå med å starte og stille de spørsmålene. Det kunne man begynt med tidligere.

Det er mye å lære av det som har skjedd, og dette er også en tid for å se framover på hva vi skal gjøre i fellesskap. En av de tingene jeg vil avslutte med å anerkjenne, er det utrolig viktige arbeidet sivilsamfunnet og frivilligheten uansett vil måtte gjøre i denne typen situasjoner. Og jeg tror vi må ta innover oss at det er et arbeid vi må ha i beredskapsarbeidet vårt, at vi legger til rette for at kan gjøres, at ikke støttegrupper og organisasjoner må slite parallelt med å finne finansiering for å gjøre en helt nødvendig oppgave. Det er grunnen til at vi i et eget forslag også ber statsråden om å se på hvilke modeller man kan ha for nettopp den typen beredskapspott. Med det tar jeg også opp det forslaget som Venstre er med på.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [14:35:32]: Det var viktig at oppfølgingen av 25. juni-rapporten kom på kontroll- og konstitusjonskomiteens bord i fjor. Dette var en helt nødvendig respons på en rapport som viste at norske myndigheter i stor grad hadde sviktet da det gjaldt som mest. Jeg vil også takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av saken. Jeg har opplevd en komité som har tatt saken med svært stort alvor, og som har jobbet nøye med å redegjøre for hva som faktisk skjedde, og hvordan det kunne vært unngått. Det reflekteres også i innleggene i dag.

Det er særlig tre saker som har vært viktig for meg og Miljøpartiet De Grønne å ta opp i denne behandlingen. For det første er det fortsatt et traume for mange at angrepet trolig kunne vært unngått. Her vil jeg særlig peke på varselet som E-tjenesten overleverte til PST. Jeg mener at det er en svakhet i EOS-utvalgets melding at kvaliteten i overleveringen fra E-tjenesten til PST ikke ble vurdert, særlig ettersom PST pekte på dette som en av årsakene til sin nedvurdering av varselet som de mottok. Så lenge årsaken til at PST valgte å ikke ta E-tjenestens vurderinger til følge er ukjent, er det vanskelig å rette opp i det som gikk galt. Og la meg ettertrykkelig si at dersom det er samarbeidsproblemer mellom E-tjenesten og PST, er dette svært bekymringsverdig.

For det andre har de som ble utsatt for angrepet, opplevd at de i stor grad har blitt overlatt til seg selv. Det skeive miljøet melder at justis- og beredskapsministeren var fraværende i tiden etter terrorangrepet. Det første møtet mellom de skeive organisasjonene og justisministeren var 31. mai 2023, nesten et år etter angrepet. Organisasjonene meldte at de da opplevde et møte uten agenda. På den måten har kampen for å ikke glemme i stor grad blitt overlatt til de overlevende selv, slik også overlevende og etterlatte etter terrorangrepene 22. juli 2011 og 10. august 2019 har opplevd. Heldigvis finnes det frivillige initiativ, slik som Støttegruppa 25. juni, som ble stiftet 6. mars 2023. De har gjort en fantastisk jobb med å samle og formidle erfaringer, tanker og behov fra de berørte etter terrorangrepet og viser hvorfor frivillige initiativ er så viktige. Likevel er det viktig at ansvaret for oppfølgingen ikke legges på frivillige alene. Arbeidet med å stifte en ny organisasjon, finne finansiering og i tillegg følge opp terrorutsatte, rettssaker og politiske behandlinger krever veldig mye av enkeltpersoner. Frivillige initiativer etter slike ekstreme hendelser må støttes med tilstrekkelig finansiering. Derfor fremmer vi et forslag sammen med Rødt, SV og Venstre for å få på plass en beredskapspott til støtte for sivilsamfunnet.

For det tredje mener jeg at det fortsatt er grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt skeive og andre utsatte gruppers forsamlingsfrihet blir tilstrekkelig ivaretatt. Ofte vil det være disse gruppene som må vike for den menneskerettslige sikringsplikten. I etterkant av terrorangrepet 25. juni har det vært flere tilfeller hvor arrangementer for skeive har blitt avlyst av sikkerhetsmessige årsaker, f.eks. Skeiv Ungdoms sommerleir i 2022, og Redd Barnas pridefestival for barn i Bergen i mai 2023. Sannsynligvis er det ytterligere flere arrangementer som ikke har blitt arrangert, fordi de ikke har opplevd det som trygt. Jeg mener at myndighetene har et klart ansvar for å stille opp med tilstrekkelige sikrings- og sikkerhetstiltak, slik at utsatte grupper kan samles også når sikkerhetssituasjonen er uklar. Alternativet er at de som ønsker å true disse gruppene til taushet, vinner.

Jeg vil avslutte med å si at selv om denne saken nå er ferdigbehandlet i Stortinget for denne gang, skal ikke de overlevende og etterlatte stå alene i kampen om å ikke glemme. La oss alle fortsette å snakke om hva som faktisk skjedde på London Pub og Per på Hjørnet 25. juni 2022, og la oss sørge for at det aldri skjer igjen.

Statsråd Emilie Mehl [14:40:23]: Terroren for snart to år siden, som vi diskuterer i dag, har påvirket mange i Norge. Det er mange som fortsatt kjenner på uro, fortvilelse og utrygghet.

Det var et angrep som skjedde under årets største feiring av mangfold, kjærlighet og et samfunn for alle. Angrepet er fortsatt under etterforskning og blir behandlet i rettsapparatet, men det er ingen tvil om at det rokket ved viktige verdier i det norske samfunnet.

Regjeringen og jeg tar oppfølgingen av det brutale angrepet 25. juni på det aller største alvor, og det har vi gjort siden den natten da vi først ble varslet om det som hadde skjedd. Det har vært viktig for oss å møte angrepet med tiltak, at vi lærer, og at tiltakene gjør at vi kan forbedre oss.

Det ble raskt satt i gang en evaluering av politiet og PSTs håndtering av saken. Da evalueringsrapporten kom, ba jeg om at Politidirektoratet og PST umiddelbart utarbeidet oppfølgingsplaner, med frister for gjennomføring og rapportering.

Innenfor justissektoren har vi tatt flere grep for å styrke våre virksomheter. Regjeringens dialog med berørte er også en del av arbeidet.

Å forebygge og avverge terror er krevende oppgaver. Jeg merker meg at komiteen oppfatter styrkingen av PST som positiv. Som samfunn har vi høye forventninger til PST og hvordan de løser oppgavene sine. Samtidig må vi anerkjenne hvor krevende deres mandat er.

I et åpent demokrati vil det alltid finnes risiko, men PSTs virksomhet og arbeid handler om å redusere denne risikoen mest mulig.

I mitt brev til kontroll- og konstitusjonskomiteen 19. april redegjorde jeg for hvordan vi følger opp evalueringsutvalgets anbefalinger. Jeg vil særlig trekke fram at det er igangsatt flere tiltak for å bidra til at samhandlingen mellom PST og E-tjenesten skal være tett og preget av tillit. Her har tjenestene satt i gang viktige tiltak. Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet har også god dialog i den oppfølgingen.

PSTs arbeid med åpenhet og kommunikasjon med befolkningen om trusselbildet er også svært viktig, og noe vi lærte av knyttet til denne hendelsen. PST har f.eks. utarbeidet trusselvurderinger om folkesamlinger og større arrangementer i 2024, samt om pridearrangementer. Disse er tilgjengelige for alle på tjenestens nettsider. Hensikten er å gi informasjon til publikum og ikke minst beslutningsstøtte til politiet og arrangører som vurderer sikkerhetstiltak.

Nylig hadde vi også en egen trygghetskonferanse for pridearrangører fra hele landet basert på et veldig godt innspill fra Oslo Pride og de skeive organisasjonene. Jeg er glad for den dagen. Det var en fin dag, og jeg opplever at konferansen ble godt mottatt. Dialogen mellom Politiet og PST og trusselutsatte grupper har også blitt forsterket.

For å møte den sikkerhetspolitiske situasjonen og utviklingen i trusselbildet er det nødvendig å gi politiet og PST hensiktsmessige rammebetingelser for å løse sitt samfunnsoppdrag. I og med at vi har lagt fram revidert nasjonalbudsjett i dag, vil jeg også nevne at vi foreslår å øke bevilgningen til politiet og PST for 2024 med til sammen 1,9 mrd. kr i revidert nasjonalbudsjett.

Oppfølging av berørte etter alvorlige hendelser, som den vi snakker om i dag, er svært viktig. Regjeringen har også i forbindelse med RNB imøtekommet komiteens forslag om oppfølgningsforskning. Vi foreslår å støtte et prosjektforslag fra Støttegruppa 25. juni og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress om en studie om sammenhenger mellom samfunnsrespons, konsekvenser og samfunnssikkerhet over tid etter terror. Jeg vil også rette en takk til Støttegruppa 25. juni for å ha løftet fram dette i sin dialog med meg.

Det har det siste året blitt vedtatt viktige lovendringer som skal sette PST og politiet bedre i stand til å håndtere et endret trusselbilde. Det vil sette PST bedre i stand til å forbygge terror. I tillegg kommer styrkingen av PST som organ.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for deres grundige behandling av denne saken, som har gjort dypt inntrykk på alle i dette rommet, og mange flere. Behandlingen har vært viktig for å belyse forskjellige sider av saken. Jeg satte også pris på høringsrundene. I tillegg er den konkrete etterforskningen politi og påtalemyndighet utfører, selvfølgelig også svært viktig for å få enda flere svar i en sak hvor det dessverre fremdeles er ubesvarte spørsmål.

Statsråd Bjørn Arild Gram [14:45:43]: Jeg vil begynne med å rette en takk til alle som har bidratt til å belyse myndighetenes håndtering av masseskytingen 25. juni 2022.

Rapporten fra 25. juni-utvalget, kontrollhøringene i Stortinget høsten 2023 og EOS-utvalgets undersøkelser av E-tjenestens rolle i saken gir folket og samfunnet forståelse for hva som har skjedd. Det gir også myndighetene viktig lærdom og et grunnlag for å styrke beredskapen ytterligere. Dette er viktig for tilliten til demokratiet.

E-tjenesten har de siste ti årene gjennomgått en betydelig modernisering og styrking, og det er lagt stor vekt på styring og kontroll med tjenesten. Det har vært viktig for at samfunnet skal ha tillit til at E-tjenestens virksomhet er styrt og fungerer i tråd med samfunnets interesser og de beskyttelsesbehovene som vi har.

Som konstitusjonelt ansvarlig for E-tjenesten er jeg selvsagt betrygget over at EOS-utvalgets funn knyttet til E-tjenestens rolle i 25. juni-saken samsvarer med de vurderingene mitt eget departement har gjort gjennom forvaltningskontrollen. Utvalget avdekket at det ikke foreligger brudd på forbudet i E-tjenestens virksomhetsutøvelse mot å framprovosere handlinger som ellers ikke ville ha blitt begått. Det er heller ikke funnet holdepunkter for at E-tjenestens kildeføring medførte at angrepet ble mer alvorlig enn det ellers ville ha blitt. Utvalget konkluderer også med at E-tjenesten overholdt, på rettidig vis, sin varslings- og rapporteringsplikt.

Samtidig er det all grunn til å understreke at samarbeid og tillit er et forhold mellom to parter som ikke kan vedtas. Det må arbeides med hver dag, på alle organisatoriske nivåer, og det er et felles ansvar. Det tar regjeringen, jeg og mitt departement på alvor. Det gjør også E-tjenesten. Styrkingen av samarbeidet mellom E-tjenesten og PST tillegges stor vekt av hele organisasjonen, og Forsvarsdepartementet følger dette nøye gjennom styring og kontroll og vil rutinemessig fortsette å følge dette. Det handler om kontinuerlig forbedring og om samfunnets trygghet.

Kari Henriksen (A) [14:48:12]: Et grundig arbeid i komiteen er nå kommet til veis ende for oss rent arbeidsmessig. Jeg vil takke komiteen for et grundig arbeid med saken. Ja, det har tatt lang tid å komme fram til disse ordene på papir. Selv om akkurat det kan være den minste jobben i denne saken, er det likevel viktig at det er et samlet storting som står bak innstillingen og kritikken mot PST.

For de mange direkte og indirekte berørte vil terrorhandlingen leve videre. Det viktigste oppfølgingspunktet framover vil være å sikre at pårørende til dem som ble drept, de som greip aktivt inn og forhindret at flere liv gikk tapt, og de mange skeive som har fått livet sitt endret etter dette, blir godt ivaretatt. De vet, og har fått en smertelige påminnelse om det i denne saken, at det er miljøer i samfunnet som opplever at deres verdier er truet når skeive får retten til å være skeive. Det handler ikke bare om å elske den man vil, selv om det ligger i kjernen av friheten. Det handler om å få være den man er, og ha statens beskyttelse til å være nettopp det. Dette er kjernen i et velfungerende demokrati, at det skal beskytte innbyggerne uavhengig av deres tro, etnisitet, seksuelle preferanser, om det er urfolk, minoritet, majoritet eller skeive. I et demokrati skal alle ha lov til å ytre sine meninger, men ikke bruke trusler, vold eller makt mot dem man er uenig med. Det er den demokratiske forpliktelsen.

De demokratiske verdiene utfordres stadig over hele verden, også i Norge. Drapene på Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen er drap på enkeltpersoner. Terroren på Utøya 22. juli og Al-Noor-moskeen 10. august var terrorhandlinger mot grupper slik terrorhandlingen den 25. juni 2022 var. Det samme tankegodset ligger bak. Noen har ikke livets rett fordi de er den de er. Det er en skremmende ideologi, en ideologi vi må bekjempe med alle demokratiske virkemidler. Det er grupper i samfunnet vårt som ikke vil ha demokrati. Heldigvis er de små, og heldigvis har myndighetene oftest kontroll over disse aktørene og miljøene. Som i andre hendelser var det også denne gang enkeltpersoner som satte livet sitt i fare for å redde andre. De fortjener den dypeste respekt fra oss. Espen Evjenth, leder for støttegruppen, sa i høringen:

«Det som står klarest igjen for oss i støttegruppa etter 25. juni-utvalgets rapport, er vissheten om at dette angrepet muligens kunne ha vært avverget.»

Nok en gang var det svikt i arbeidet med å sette sammen flere puslebrikker til en helhetlig fortelling. Samtidig erkjenner vi at det aldri vil være mulig å avverge alt. Fortsettelsen og oppfølgingen av dem som var berørt, er nå av det viktigste for oss som samfunn, for dette var ikke bare et angrep på de skeive, det var et angrep på et demokratisk samfunn.

Helt til slutt kan jeg få legge til at så vidt vi er gjort kjent med, og som også ble sagt i komiteen, var det et møte mellom justisministeren og de berørte den 4. oktober.