Stortinget - Møte torsdag den 30. november 2023

Dato: 30.11.2023
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [11:26:11]

Interpellasjon fra representanten Geir Jørgensen til næringsministeren: «Det luxembourgske selskapet Freyr har nylig lagt planene om å bygge batterifabrikk i Mo i Rana på is. Selskapet har ikke produsert et ferdig batteri, men har gitt inntjening for styre og ledelse: For 2022 og 2023 er styret gitt nærmere 9 millioner kroner i godtgjørelse. Øverste leder fikk 27 millioner kroner i lønn i 2021. Dette samtidig som det er gitt nærmere 200 millioner kroner i statlig støtte og løfter om mye mer hjelp. Hva gjør regjeringen framover for å sikre at støtten til ny grønn industri ikke gir uforholdsmessig privat berikelse?»

Talere

Geir Jørgensen (R) []: I likhet med nordlendinger flest og alle som er interessert i at vi skal klare en grønn omstilling her i landet, har man fulgt historien om flaggskipet Freyr over mange, mange år. Jeg var til stede da de åpnet sitt kontor i Mo i Rana og la fram sine planer. De var tydelige på at de faktisk skulle klare å realisere denne batterifabrikken uten å være nødt til å bygge ned mer natur i nærområdet.

Rana har som industristed fantastiske fortrinn for å komme i gang med industri. Man har et kraftoverskudd. Man har folk som er i et kompetansemiljø i industriparken, og som kan disse tingene. Likevel begynte vi allerede tidlig å ane uråd da Freyr kom med sine planer. De skulle fly inn 25 pst. av arbeidsstokken fra Japan og Sør-Korea. Dette var argumenter for å tvinge fram en storflyplass i Rana som ikke engang Avinor ville bygge. Nordland fylkeskommune fylte på med million på million til Rana Utviklingsselskap for at samfunnet skulle være i stand til å håndtere denne store industrietableringen, og presset mot myndigheter for å få bevilget offentlige midler tiltok ganske raskt.

I dag står vi med fasiten på hva som har skjedd. Vi har ikke fått produsert et eneste batteri i Mo i Rana. Prosjektet er kraftig nedskalert, og det har vært full fest i toppetasjen fra første dag. Nå har selskapet mistet 90 pst. av aksjeverdien, og i 2022 fikk styret i Freyr godtgjørelser som da var verdt innpå 60 mill. kr. På to år tjente tre sjefer i dette selskapet 125 mill. kr. Vi har sett at enkelte av eierne har tatt med seg formuen og flyttet til Sveits. En gjennomgang fra Finansavisen tyder på at selskapet har brukt til sammen 185 mill. kr på styre og toppledere. Dette er honorarer, lønn og utbetalinger til enkeltpersoner som vi ikke har sett før i norsk industrihistorie. Vi ser også at Freyr har fått en betydelig statsstøtte. Det er rundt 180 mill. kr fra Enova og Innovasjon Norge, og en lånegaranti fra staten på 4 mrd. kr via Eksportfinansiering Norge.

Denne og den forrige regjeringen har ikke stilt krav til utbetalinger til investorene og styrene bak, men likevel har man kommet opp i denne situasjonen hvor det ikke blir noen fabrikk. De private formuene til disse folkene er formidabel, og nå vet ikke Rana-samfunnet hva de kan forvente framover. Så da blir spørsmålet til statsråden: Hva har man gjort for å sikre de offentlige investeringene som er gjort her? Er det ikke stilt krav til at disse selskapene skal levere når de har mottatt så mye offentlig støtte som det Freyr har?

Kari Henriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg vil takke representanten for et spørsmål jeg forstår at stilles, og et spørsmål jeg tror mange i vårt land også er opptatt av. La meg bare først få ta bakteppet. Vi skal nå gjennomføre den sannsynligvis største omstillingen i både norges- og verdenshistorien noensinne. Vi skal gå fra å være et fossilt samfunn til å bli et fornybart samfunn. Hele verden skal elektrifiseres. Vi skal fase ut fossil energi, og vi skal fase inn ren, fornybar energi. Det er avgjørende for å nå 1,5-gradersmålet i Parisavtalen og ta vare på den ene jordkloden vi er satt til å forvalte. I dette ligger det store utfordringer, men også store muligheter.

Norge er en stor produsent av olje og gass. Vi er den største leverandøren av naturgass til Europa. Det investeres betydelig mer i petroleumsnæringen enn det gjøres i de grønne næringene på fastlandet. Det er utfordrende. Vi er eksponert i en næring hvis etterspørsel vil gå ned. Det er ingen grunn til å tro at EU ikke snakker sant når de sier at de skal avkarbonisere hele energisystemet sitt innen 2050. Det betyr igjen at det vil være behov for mye ny fornybar energiproduksjon, og det betyr at det vil være behov for bærekraftige energibærere, f.eks. batterier.

EU anslår at etterspørselen etter batterier vil tjuedoble seg fram til 2030. EU sier videre at Norge og Norden sannsynligvis er et av de områdene i Europa som har best forutsetninger for bærekraftig batteriproduksjon. Det skyldes at vi har tilgang på kraft og arealer, og vi har over 100 år industrihistorie med sterk materialkunnskap. Vi har gjennomført en stor elektrifisering av samfunnet allerede. 80 pst. av alle nye biler som selges, er elektriske. Vi har kompetanse, vi har en produktiv arbeidsstokk, vi har trepartssamarbeidet, den norske modellen, og vi er ledende på innovasjon, forskning og utvikling.

Om disse prosjektene lar seg realisere, er opp til private investorer. Jeg registrerer at det de siste to årene er investert 18 mrd. kr i private penger i norsk batteriverdikjede. Staten har bidratt med en liten andel i risikoavlastning, støtte til teknologiutvikling, låneordninger og garantiordninger. Det er altså ikke sånn at det først og fremst er skattebetalerne som finansierer denne teknologiutviklingen. Det er privat kapital, norsk og utenlandsk. Det gjør privat kapital fordi privat kapital mener at det er gode utsikter for å lykkes med dette i Norge.

Så stiller representanten et spørsmål om hva offentlige tilskudd skal brukes til. La meg være helt klar på at offentlige tilskudd, uansett til hvilken bedrift de blir gitt, skal brukes til det som er formålet med tilskuddet. Hvis det er Innovasjon Norge, Enova eller andre aktører som gir tilskudd, har de gode kontrollmekanismer for å sikre dokumentasjon, rapportering og at pengene blir brukt til formålet.

Mitt mål er at vi skal mobilisere mest mulig privat kapital til det grønne skiftet. Jeg ønsker at skattebetalerne skal bruke minst mulig av sine egne penger på å støtte disse prosjektene, med nok risikoavlastning til at prosjektene kan la seg gjennomføre. Det er fordi det er grunnleggende markedssvikter i det grønne skiftet, der det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, det verden bør gjøre, ikke nødvendigvis er bedriftsøkonomisk lønnsomt for den enkelte kapitaleier. De markedsimperfeksjonene kan vårt virkemiddelapparat være med og håndtere, og på den måten sørge for at det grønne skiftet som vi må gjennomføre, ikke stopper opp.

Norsk næringsliv i stort er i kontakt med virkemiddelapparatet. Jeg har ikke eksakte tall, men det er tusenvis av bedrifter hvert eneste år over hele Norge som tar kontakt med Innovasjon Norge eller en av de andre virkemiddelaktørene, og får støtte, veiledning, kompetanse, hjelp, tilskudd, lån, garantier osv. Vi har ingen systemer i vårt land for at virkemiddelapparatet da skal inn og regulere lønnsfastsettelse, styrehonorarer, bonusordninger eller annet i den enkelte bedrift.

Jeg tror alle i denne salen vet at jeg har et sterkt engasjement for moderasjon i lederlønninger, og at vi har lagt fram en eierskapsmelding som har skjerpet forventningene akkurat på det feltet, men det dreier seg om 70 selskaper der staten er helt eller delvis eier. Dersom vi skulle gå inn og regulere hvilke lønnsforpliktelser det skulle være i hvert enkelt selskap, hadde det vært en umulig oppgave for virkemiddelapparatet. Når det er sagt, mener jeg at hvert enkelt selskap bør tenke på sitt eget omdømme, gå i seg selv og se om de er tjent med å bli framstilt på en måte der det settes spørsmålstegn ved hva skattepengene våre brukes på. Det ansvaret har hver enkelt bedrift selv.

Geir Jørgensen (R) []: Det er ikke første gang statsråden og jeg har denne dialogen om Freyr. For ikke så veldig lenge siden stilte jeg spørsmål til statsråden om nøyaktig det samme, og jeg fikk da til svar at nei, det er ikke sånn at staten kan eller bør regulere alle deler av bedrifters valg, selv om de benytter seg av offentlige ordninger, og statsråden håper og tror at de aller fleste virksomhetene som mottar midler eller støtte fra virkemiddelapparatet, tar inn over seg at slik støtte fra fellesskapet må forvaltes på en fornuftig måte. Nå vet vi jo hvordan dette endte. Saken om Freyr har større implikasjoner enn som så.

Skal vi klare å få gjennomført et grønt skifte og få omstilt samfunnet vårt til et lavutslippssamfunn, krever det en legitimitet for prosjektene i befolkningen, ikke minst på de stedene hvor slike etableringer skal skje. Jeg vil påstå at den bonusbonanzaen i toppfesten hos Freyr har tatt oss tilbake. Det er skadelig for annen industri som vi ønsker å ha. La oss være helt tydelig på dette: Rødt ønsker norsk batteriproduksjon. Skal vi ha et samfunn som elektrifiseres mer og mer, er vi nødt til å bruke vår egen industrikompetanse og omstille den. Men her har vi et selskap registrert i Luxembourg, finansiert opp av Wall Street, og det har nå vært så godt kjent gjennom mange kanaler hvordan dette selskapet opererte at jeg vel ikke trenger å gjennomgå det her.

Hva gjør regjeringen framover nå for å sikre at støtte til ny grønn industri ikke gir privat berikelse på det nivået som vi har sett her?

Statsråd Jan Christian Vestre []: La meg først si at jeg er helt enig i det representanten sier om at det grønne skiftet må ha legitimitet i befolkningen. Det handler egentlig om et mye større spørsmål, og et viktig spørsmål, som jeg vet at også representanten har et sterkt engasjement for, og det er at omstilling må være rettferdig. For hvis omstilling blir at noen får særfordeler, mens andre må få ekstra byrder, er det vanskelig å ha folk med seg. Hvis folk opplever å ha en stadig trangere privatøkonomi i møte med sterk inflasjon, mens andre har det mye bedre, og forskjellene øker – i navnet av det grønne skiftet – så utfordrer det legitimiteten til den omstillingen vi skal gjøre.

Derfor sier jeg igjen: Hvert enkelt selskap må jo tenke på sitt omdømme, sin egen fortelling, sin egen historie og hvordan de ønsker å framstå. Det er også slik at det er grenser for hva vi kan regulere, og for hva politikken kan rå over. Vi har en åpen verdensøkonomi. Vi ønsker både nasjonal og utenlandsk kapital velkommen til Norge. Vi er glad for at det investeres i norsk industri, og nå er vi ekstra glad for at det registreres rekordinvesteringer i norsk industri. Det har aldri vært satset mer på grønne industriinvesteringer i Norge enn nå. Det er bra for den omstillingen vi skal gjøre, men vi kan altså ikke gå inn i det enkelte private aksjeselskap og regulere hvilke lønnsbetingelser de skal ha. Jeg tror ikke det ville vært praktisk mulig. Jeg tror ikke det ville vært ønskelig. Jeg tror det kunne bidratt til helt feil konsekvenser og helt feil resultater, og vi kunne også risikert at prosjekter som vi ønsker til Norge, ikke realiseres i Norge, men realiseres i andre land, fordi usikkerheten blir for stor.

Det vi derimot kan være tydelige på, og som jeg også opplever at representanten er opptatt av – og la meg derfor få presisere det en gang til – er å ha kontrollmekanismer, dokumentasjonskrav, oppfølging og stikkprøver, som sikrer at de tilskuddene som gis til teknologiutvikling, faktisk går til teknologiutvikling.

Når det gjelder det konkrete prosjektet som representanten viser til, er det altså der investert 4 mrd. kr. Staten har gjennom Innovasjon Norge og Enova bidratt med om lag 6 pst. av investeringen. Det betyr at 94 pst. er finansiert med privat kapital. Det er også gjort en indikasjon på en lånegaranti på 4 mrd. kr, men den lånegarantien vil ikke bli utløst før selskapet henter inn privat kapital.

Det er også bygget en pilotfabrikk, hvor det produseres testbatterier. Det er om lag 100 ansatte i fabrikken, og hvorvidt – og når – selskapet lykkes med sin oppskalering, vel, det er det selskapet som må svare for.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Takk til interpellanten for å løfte en viktig og dagsaktuell debatt. Det er alltid interessant å diskutere både batteriindustri og batterifabrikker. Og ikke at det er noe galt med det – de private aktørene må gjerne både investere i batteriindustri og batterifabrikker og lykkes med det, men dette er et spørsmål om hvor mye penger staten skal bruke på denne typen tiltak.

Statsråden var i sitt innlegg inne på alle de utrolige fortrinnene vi har for å produsere batterier i Norge. Da er det et paradoks at med de store fortrinnene trengs det så mye statlig støtte for å få det til. Så langt er det vel utbetalt rundt 1 mrd. kr til ulike batteriinitiativ. Jeg synes også det er rart at når man skryter av hvor mye privat kapital som er reist, 18 mrd. kr, må det 1 mrd. kr til av skattebetalernes penger for å få til disse ulike prosjektene. Hvis det ikke er mulig å gå fra 18 mrd. kr til 19 mrd. kr i privat kapital for å få utløst disse investeringene, er det noe som skurrer.

Interpellasjonen handler i og for seg om noe større og mer generelt, og det er hva skattebetalernes penger skal brukes på. Regjeringen og statsråd Vestre har tidligere vist stor handlekraft knyttet til lønnspolitikken i statlige selskaper når det gjelder både til lønninger, bonusordninger og styrehonorar. Det har statsråden høstet ros for både fra storsamfunnet og fra oss i Fremskrittspartiet. Men nå sier altså statsråden at Freyr og andre selskap som har unorske avlønninger og styrehonorarer, er private selskap som bestemmer selv, og som er utenfor statlig kontroll. Det er riktig, det, men det er ingen menneskerett å motta mange hundre millioner kroner i statlige subsidier og støtte. Det er her den store forskjellen ligger. For meg blir det rart å rekke hendene i været og si at dette mener man ingenting om. Da går man fra en veldig aktiv næringspolitikk i det ene øyeblikket til å bli fullstendig handlingslammet og forsvare en veldig passiv næringspolitikk i det neste.

Det er styremedlemmer i dette enkeltselskapet, ordinære styremedlemmer, som mottar 3 mill. kr årlig i styrehonorar. Det er godt mulig at det er en vanskelig jobb å sitte i styret i dette selskapet, men styrelederen i Norges største selskap, Equinor, har til sammenligning litt over 1 mill. kr i året i styrehonorar. Jeg tror ikke det er tre ganger så vanskelig å være styremedlem i dette selskapet som det er å være styreleder i Norges største selskap.

Dette handler også om tilliten til at staten bruker pengene på en god måte, og at virkemiddelapparatet gir penger til prosjekter og selskaper som bruker det på å skape verdier for fellesskapet og ikke verdier for seg selv.

For noen år siden diskuterte vi mye her i Stortinget om koronastøtte og støtte til bedrifter som ble nedstengt. Da var Arbeiderpartiet svært opptatt av at man skulle få på plass et utbytteforbud, et ganske rigid forbud, fordi mange eiere er avhengig av utbytte bl.a. for å betale sin egen formuesskatteregning. Nå sier dagens statsråd at det vil være en umulig oppgave å kontrollere det Arbeiderpartiet for kun få år siden var veldig opptatt av å få til. Det kan ikke være vanskeligere å gjøre dette med lønn og honorarer enn med utbytte. Her har man mulighet til å gjøre noe som har effekt – om enn bare med ord. Så langt har jeg ikke hørt noe i den retning fra regjeringspartiene. Det nærmeste var at Vestre i sitt innlegg sa at han forstår at spørsmålet stilles, og det skulle bare mangle!

Til og med Erna Solberg og Høyre var ute med kritikk i går knyttet til lønnspolitikken og styrehonorarene i Freyr. Så vidt jeg forstår er det en samlet opposisjon som er kritisk til dette. Kanskje må opposisjonen samle seg for å instruere regjeringen. Jeg tror det hadde vært lurere at regjeringen hadde kommet med noen forslag for å få bukt med denne ukulturen. Så i stedet for å se på det som en trussel, tror jeg at hadde jeg vært statsråd, hadde jeg tatt det som en invitasjon til å komme med gode, fornuftige forslag som kan løse dette. Hvis ikke, tror jeg vi får mange slike debatter i årene som kommer.

Geir Jørgensen (R) []: Jeg konstaterer at statsråden er veldig opptatt av at de selskapene dette gjelder, så å si selv skal være opptatt av sitt eget omdømme, og i så måte skulle det være et insitament til å begrense bonusfesten i toppetasjen. Det vet vi jo ikke har skjedd, og det er ikke godt nok at vi har en statsråd som håper og tror at de besinner seg. Jeg konstaterer at her vil man ikke stille et eneste krav til industrielle kapitalister som mottar statlig støtte, og det synes jeg er synd.

Jeg registrerer også at statsråden sa til E24 nylig at hvis Stortinget ønsker at man skal begynne å stille sånne krav, er det bare å foreslå det. Jeg hadde gjerne sett at statsråden selv kunne komme på det sporet, men vi skal vel utover i vårsesjonen ta statsråden på ordet, og dette forslaget kommer.

Det skulle være unødvendig å minne en statsråd fra Arbeiderpartiet på hva det er slags industripolitikk som har fungert her i landet, hva det er som har gitt forutsigbarhet, hva det er som har sørget for at vi har kunnet bygge gode industrisamfunn på våre egne ressurser. Det er ikke Wall Street, det er ikke selskaper som er registrert i Luxembourg, nei, det er selskaper hvor staten, altså fellesskapet, aktivt har involvert seg i driften og ikke bare har vært en milliardgarantist for den industrielle kapitalisten. Med et solid, trygt og godt statlig eierskap har vi klart å bygge gode, trygge arbeidsplasser og gode industrisamfunn langs det ganske land.

Jeg vil legge til dette til slutt: De største industriløftene for eksportrettet industri har vi klart å gjøre i en tid hvor vi ikke hadde inngått EØS-avtalen.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Vi må jobbe sammen for å øke tempoet i det grønne skiftet, både nasjonalt og globalt. Nasjonalt er det viktig at vi drar i samme retning, både de ulike politiske partiene, næringslivet og samfunnet for øvrig. Vi må ha alle med på dette skiftet.

Større produksjon av fornybar kraft og økt grad av elektrifisering er én del av løsningen, og til det trenger vi som sagt bl.a. økt produksjon av battericeller. Samtidig har batteriproduksjon i Europa også et sikkerhetspolitisk aspekt ved seg, som vi må se på, i den grad at verden nå er fundamentalt endret. Vi har forutsetninger i Norge for å lykkes med mange grener av næringslivet, også denne.

Det er grunnen til at regjeringen har styrket virkemidler som skal bidra til grønn omstilling og industrivekst. Gjennom det grønne industriløftet, mineralstrategien og batteristrategien skal vi bygge på våre fortrinn, med forvaltning av naturressurser, industriell kompetanse og den norske modellen. Vi bidrar også gjennom et aktivt virkemiddelapparat til å støtte teknologiutvikling. Det har også blitt gitt til batteriselskapet Freyr i Mo i Rana. Den støtten har bidratt til å utvikle teknologien og til å utløse mange ganger så store bidrag fra private kilder. Støtten er gitt etter ordinære kriterier, vurderinger i virkemiddelapparatet i sterk konkurranse med andre prosjekter.

Jeg tror fremdeles at vi har gode muligheter til å lykkes i Norge, ikke minst fordi etterspørselen øker. Verdensmarkedet er i kraftig utvikling. Det er stort potensial for innovasjon, for videreutvikling, og norske industri- og kunnskapsmiljøer har den kompetansen som skal til.

Lederlønningene i Freyr representerer ikke normalen, verken i norske oppstartsbedrifter eller i etablert næringsliv. Det er jeg glad for. Jeg kan forsikre interpellanten nok en gang om at støtte til ny grønn industri ikke går til uforholdsmessig privat berikelse, men til det det skal brukes til – forskning, innovasjon og teknologiutvikling og til å utløse privat kapital, som gjør at vi sammen kan realisere de omstillingsprosjektene som må til for at vi når klimamålene vi har forpliktet oss til og ønsker å nå.

Det er lett å ønske å gjøre noe når man hører om skyhøye lederlønninger, bonuser og styrehonorarer. Men konsekvensen hvis ett selskaps lønnsatferd skal påvirke vår politikk for alle små og mellomstore bedrifter i Norge – vil vi egentlig det? Representanten Bjørnstad sa det er enkelt å innføre et utbytteforbud. Det vet jeg, for det var det jeg som gjorde i forbindelse med energitilskuddsordningen. Det gjorde ikke Fremskrittspartiet da koronastøtteordningene ble laget. Ja eller nei til utbytte er én ting, men at saksbehandlere i Innovasjon Norge skal sitte og si hva som er høy, mellomhøy eller lav lønn, er en nesten umulig oppgave, og det vet representantene.

Presidenten []: Debatten i sak nr. 5 er avsluttet.