Stortinget - Møte onsdag den 29. januar 2025 *

Dato: 29.01.2025
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 2 [11:24:52]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten []: Det foreligger ingen endringer i den oppsatte spørsmålslisten.

Spørsmål 1

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: «I 2020 vedtok Stortinget at palliativ medisin skulle etableres som egen legespesialitet. Stortinget er orientert om at arbeidet er i gang, senest i Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027, og Helsedirektoratet har levert anbefaling om spesialiteten, i tråd med stortingsvedtaket. Det fremkommer nå at helse- og omsorgsministeren har besluttet at spesialiteten ikke skal opprettes, stikk i strid med Stortingets vedtak og regjeringens informasjon til Stortinget.

Hvorfor går statsråden imot Stortingets vedtak?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: La meg få oppklare – jeg har forsøkt noen ganger den siste uken også. Vi følger selvfølgelig opp Stortingets anmodningsvedtak. Vi skal sørge for at det er god lindrende behandling og omsorg for alle når livet går mot slutten, og det er derfor det er viktig at dette vedtaket følges opp. Målet vårt er at alle som er alvorlig syke og døende, skal få god oppfølging i helse- og omsorgstjenestene. Lindrende behandling og omsorg er et lovpålagt ansvar som både sykehusene og kommunene har, og det er viktig at vi har et likeverdig tilbud med høy kvalitet over hele landet.

Så vet også representanten at mangel på fagfolk er en stor utfordring, og derfor må vi sørge for at de fagfolkene vi har tilgjengelig, har kompetanse som ivaretar befolkningens behov i størst mulig grad. Derfor mener vi at det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig, og det tror jeg også representanten er enig i. Vi kan satse på både breddekompetanse og spisskompetanse. Det er det vi nå gjør, for vi vil legge vekt på at breddekompetansen er til stede i palliasjon for alle legespesialister, og at vi har det også for annet viktig helsepersonell. Vi mener at når vi har fått dette på plass, og vi vet at breddekompetansen er der, vil vi også gå videre med å klargjøre innholdet i en høyspesialisert medisinsk spisskompetanse, som da skal være tilpasset.

Kompetanse i palliasjon er viktig for mange legespesialiteter fordi mange leger i Norge møter pasienter som trenger palliativ behandling, og de gjør en veldig god og viktig jobb. Vi mener derfor det er viktig å ivareta kompetansen i større medisinske spesialiteter, samtidig som vi også skal ha høyspesialisert kompetanse. Det er grunnen til at Helsedirektoratet har fått i oppdrag å etablere et opplæringstilbud i palliasjon. Oppdraget innebærer bl.a. å utarbeide anbefalinger for generell kompetanse i palliasjon for leger. Spesifikke læringsmål innen palliasjon i relevante legespesialiteter skal også innarbeides. Så skal Helsedirektoratet i samråd med de regionale helseforetakene etablere et konkret opplæringstilbud i palliasjon. De regionale helseforetakene har fått et oppdrag som speiler oppdraget til Helsedirektoratet, så disse tilbudene skal altså kunne benyttes av alle leger, og det skal tilpasses tverrfaglig samarbeid med andre personellgrupper.

Behovet for og innholdet i en høyspesialisert medisinsk spisskompetanse i palliasjon vil defineres og komme på plass. Den pågående forskningsordningen med palliasjon som kompetanseområde skal derfor opprettholdes inntil opplæringstilbudet er etablert. Vi skal sørge for å ivareta kvaliteten i kompetanseområdet – at det både ivaretas og videreutvikles i det nye opplæringstilbudet.

Vi følger selvfølgelig opp Stortingets anmodningsvedtak. Ved at vi etablerer et opplæringstilbud som både kan ivareta breddekompetansen i palliasjon og sikre høyspesialisert spisskompetanse, mener vi at vi får en bærekraftig og god bruk av personell og en kompetanse som samfunnet trenger, og som vil gi folk bedre helsehjelp.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Jeg finner meg egentlig ikke i denne belæringen fra helseministeren. Helseministeren følger ikke opp Stortingets eksplisitte anmodningsvedtak om å opprette spesialisering i palliativ medisin. Alle disse ordene om behovet for palliativ omsorg og lindrende omsorg deler jeg fullt ut. Palliativ omsorg er faktisk den raskest voksende medisinske spesialiteten i verden.

Det er altså sånn at Stortinget er orientert om at arbeidet med å opprette spesialiseringen pågår. Helsedirektoratet har gjort jobben – jeg står med prosjektrapporten her. Den ble levert til Helse- og omsorgsdepartementet 9. februar i fjor. Stortinget er ikke på noen måte orientert om at statsråden ikke har tenkt å følge opp Stortingets vedtak og opprette en spesialisering i palliasjon. Jeg finner meg ikke i denne belæringen. Statsråden har å følge opp Stortingets vedtak, eller så må han komme til Stortinget med et nytt vedtak.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Det var da voldsomt. Jeg har sagt det flere ganger i skriftlige svar, jeg sier det nå i spontanspørretimen, jeg har uttalt det til mediene, og jeg kan gjerne gjenta det igjen: Vi følger opp Stortingets anmodningsvedtak. Vi gjør det på en måte som sikrer at vi har både breddekompetanse i palliasjon, for det er det behov for, og spisskompetanse i palliasjon. I anmodningsvedtaket ligger det å få på plass en spesialisering. Det skal vi gjøre, vi er i gang med dette, det er gitt oppdrag på dette, det foreligger rapporter på dette – vi følger opp dette. Men vi må også ta på alvor at det er behov for at et bredere spekter av vårt helsepersonell har denne kunnskapen. Det er mange som møter mennesker som går mot livets ende, og de skal også ha god breddekompetanse i dette.

Jeg forstår ikke helt om det er sånn at Høyre nå mener at det er en motsetning mellom breddekompetanse og spisskompetanse. Jeg mener vi skal få til begge deler, og la meg understreke igjen: Regjeringen følger opp Stortingets anmodningsvedtak.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Dette stemmer ikke, for etter at Helsedirektoratet la frem en rapport som drøfter ulike innretninger på opprettelsen av en spesialitet – og vi kan godt diskutere om det skal være en påbyggingsspesialitet på andre spesialistutdanninger eller et eget spesialiseringsløp – er det altså sånn at helseministeren sendte et oppdrag til Helsedirektoratet om å stille denne spesialiseringen i bero. Det er stikk motsatt av det Stortinget har vedtatt, og det er derfor jeg er indignert. Jeg er indignert på vegne av et fagfelt som trenger spesialisering og bredde. Det er nesten ingen spesialister som jobber så tverrfaglig som spesialistene i palliasjon, men mange av disse spesialistene begynner nå å bli gamle. Vi trenger en spesialisering på lik linje som mange andre land, som Sverige, Danmark og England. Dette er et område der jeg faktisk (presidenten klubber) mener at statsråden ikke leverer det Stortinget har vedtatt.

Presidenten []: Tida er ute.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Det var godt å høre at partiet Høyre er enig i at vi skal ha både breddekompetanse og spisskompetanse. Da tror jeg ikke vi er så uenige, egentlig. Vi jobber nå ut fra en modell der vi skal sikre breddekompetansen i palliasjon for alle legespesialistene i det som i dag er de større medisinske spesialitetene. Det mener vi er i tråd med faglige råd, det mener vi er riktig, og for å være helt ærlig: De fagfolkene jeg møter innenfor palliasjon, er også opptatt av det. Basert på dette skal vi få på plass innholdet i en høyspesialisert medisinsk spisskompetanse, og dette skal henge sammen.

Jeg vil igjen understreke – og dette sier jeg med stor respekt for landets nasjonalforsamling, Stortinget – at vi følger opp anmodningsvedtaket. Vi skal levere det Stortinget har besluttet. Dette er vi enige om, men vi må altså ha to tanker i hodet samtidig: både sikre breddekompetansen og sikre spisskompetansen. Det er da vi kan sørge for at alle alvorlig syke og døende mennesker i vårt land får god oppfølging i helse- og omsorgstjenestene våre.

Spørsmål 2

Marian Hussein (SV) []: «NRK publiserte den 2. juli 2024, 11. november 2024 og 18. januar 2025 saker om at landets største traumeavdeling er i ferd med å kollapse, og at fra og med februar vil halvparten av overlegestillingene stå ledige. Avdelingen har ansvar for traumeberedskapen for 3,2 millioner nordmenn og behandler 2 000 pasienter hvert år. Utfordringene har vært kjent lenge, men likevel har det ikke vært tegn til bedring.

Hvilke konkrete tiltak har statsråden foretatt seg for å sikre forsvarlig drift av traumeavdelingen ved Ullevål universitetssykehus?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: Det har over noe tid pågått en prosess i Oslo universitetssykehus tilknyttet ivaretakelsen av traumefunksjonen ved sykehuset. Det er et veldig viktig fagmiljø som vi er helt avhengige av.

Saken har, som vi vet, fått en del medieoppmerksomhet i senere tid. Det har vært deler av fagmiljøet som har uttrykt bekymring for hvordan en skal sørge for framtidig ivaretakelse av viktige fagområder i sykehuset. Det mener jeg er bekymringer vi må ta på alvor, lytte til og kunne diskutere. Derfor vil jeg understreke at traumefunksjonen ved Oslo universitetssykehus er av kritisk betydning. Det gjelder både lokalt, regionalt og nasjonalt. Jeg tror vi alle vet hvilke helter som jobber der, og de får til de mest umulige oppgaver. Det skal vi være veldig, veldig takknemlige for og ta vare på.

Jeg blir på vanlig måte orientert om aktuelle og utfordrende saker ved landets sykehus gjennom den oppfølgingen som departementet løpende ivaretar. I anledning bekymringer som er mottatt rundt traumefunksjonen, er det også innhentet en særskilt orientering fra Helse sør-øst om det pågående arbeidet ved Oslo universitetssykehus.

Både Helse sør-øst og Oslo universitetssykehus er opptatt av å sørge for å sikre et godt tjenestetilbud og et attraktivt fagmiljø. Det skal medvirke til å tiltrekke seg og beholde kompetente spesialister. Jeg er gjort kjent med, også nylig, at det jobbes med mål om en snarlig løsning for de berørte fagmiljøene, og jeg vil understreke at jeg forventer at dette snarlig kommer på plass. Det er avgjørende viktig at denne situasjonen blir løst.

Så må jeg som helse- og omsorgsminister forutsette at regionale helseforetak og i dette tilfellet universitetssykehuset sikrer at befolkningen opplever trygghet, og at sykehuset fortsatt er rustet til å håndtere alvorlige traumer og krisesituasjoner.

Befolkningen skal være trygg på at vårt største universitetssykehus kan og skal tilby god behandling også i fortsettelsen. Ivaretakelsen av funksjonen som landets største traumesenter og en sentral aktør innenfor akuttmedisinsk og kirurgisk behandling og beredskap har og skal fortsatt ha høy prioritet. Det forsikrer departementet seg om.

Marian Hussein (SV) []: Statsråden ble varslet i fjor sommer, som vi har kunnet lese i media. I dag leser jeg en artikkel i Dagens Medisin om at ledelsen ved OUS har tro på at situasjonen skal la seg løse. Samtidig reagerer tillitsvalgt Høiskar i Overlegeforeningen ved OUS på at det har tatt så lang tid.

Norsk helsevesen har ikke råd til å miste flere ansatte og at helseforetakene blir en sinke i arbeidet med å både beholde og rekruttere verdifullt helsepersonell.

Det kommer ikke fram av svaret til statsråden hvilke grep Helsedepartementet tok da de ble varslet om dette, og jeg lurer på hvilke læringspunkter statsråden trekker. Nå har vi mistet mange overleger fordi det har tatt så lang tid å løse denne utfordringen.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for oppfølgingsspørsmålet. Som jeg forsøkte å si, har vi en løpende dialog med helseforetakene, og da først og fremst de regionale helseforetakene, om problemsaker og utfordringssaker som dukker opp. Så er det en klar forutsetning i lovverket vårt og sånn vi har organisert helsetjenesten, at det er de regionale helseforetakene som har ansvaret for at befolkningen får gode helsetjenester.

Vi som departement har ikke for vane å gå veldig detaljert og spesifikt inn i enkeltsaker. Men når vi får bekymringsmeldinger, når vi også leser i mediene, og når jeg også har møter med tillitsvalgte i Overlegeforeningen, som ble nevnt, er det vår jobb å stille noen spørsmål om hvordan saken håndteres, hvilke hensyn en vurderer, og hvordan en ivaretar pasientenes og helsepersonellets interesser på en best mulig måte. Jeg har tillit til at OUS og Helse sør-øst kan håndtere denne situasjonen, men vi kommer selvfølgelig også i fortsettelsen til å følge med på dette, og jeg er glad for at de sier at de håper å ha en løsning på plass om ikke lenge.

Marian Hussein (SV) []: Siden jeg tok opp dette spørsmålet både i media og på Stortinget, har mange leger kontaktet meg. De forteller om lignende bekymringer for traumeavdelinger rundt omkring i landet. Det gjelder ikke nødvendigvis kun det arbeidsmiljøet, men det er organiseringen av helsevesenet vårt, hvor kirurger med ganske stor vaktbelastning nå flykter fra norske sykehus fordi de opplever en ledelse som ikke lytter til dem, ikke lytter og tilpasser en vanskelig jobb med beredskap og vaktbelastning.

Hvilke tanker gjør statsråden seg etter denne runden om hva han kan gjøre for å beholde flere av disse heltene som vi trenger både for å sikre den offentlige helsetjenesten og også for å sikre landets beredskap? Det er jo umulig at vi skal la resultatorienterte mellomledere i helseforetakene jage dette personellet ut av sykehusene våre.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Den siste beskrivelsen tar jeg sterkt avstand fra. Det er ingen ledere i noe helseforetak som jager helsepersonellet ut. Da tror jeg representanten må være litt mer ute i Sykehus-Norge og se at det faktisk er et ganske godt samarbeid mange steder.

Men vi skal ta alle bekymringene på alvor. Det er representanten og jeg helt enige om. Vi er også helt enige om at gullet i Norge er trepartssamarbeidet, den norske modellen, at folk er fagorganisert, og at de tillitsvalgte har mye innflytelse.

Skal vi klare å både beholde og rekruttere helsepersonell, må vi være attraktive som arbeidsgivere. I oppdragsbrevet som vi nå har gitt til sykehusene, er det et helt eget kapittel om dette. Det handler bl.a. om at tillitsvalgte skal lyttes til og involveres på alle nivåer i helsetjenestene våre. Vi skal gi fagfolkene mer autonomi og større faglig frihet og ha mer tillit til dem. Vi skal jobbe systematisk for å ta bort tidstyver som stjeler tid fra klinikerne i arbeidshverdagen, og vi forutsetter at man legger til rette for samarbeid. Ingen tillitsvalgte skal være redde for å ta opp spørsmål, og jeg forventer at alle ledere på alle nivåer tar tillitsvalgtes bekymringer på alvor – uten unntak.

Spørsmål 3

Bård Hoksrud (FrP) []: «I sitt svar av 23. desember 2024 på skriftlig spørsmål nr. 660 skriver statsråden at han i foretaksmøtet 3. juli 2024 i Helse Nord RHF godkjente to akuttsykehus på Helgeland. I styresak 82-2024 i Helse Nord forut for foretaksmøtet heter det at flere utredninger har konkludert tydelig med en anbefaling om ett somatisk sykehus på én lokasjon.

Hva er grunnen til at statsråden har godkjent en modell med to lokasjoner, når Helse Nord RHF skriver at det foreligger tydelige anbefalinger om ett somatisk sykehus på én lokasjon?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for spørsmålet.

Sykehusstrukturen på Helgeland har vært utredet og diskutert i flere tiår. Det har vært mange som har anbefalt ett somatisk sykehus på én lokasjon, men det har vært komplett umulig å bli enige om hvor dette ene sykehuset eventuelt skulle lokaliseres.

I juli i fjor godkjente jeg i foretaksmøte med Helse nord at tjenestetilbudet i Helgelandssykehuset skal basere seg på en modell med ett sykehus, der lokasjonene Mo i Rana og Sandnessjøen er akuttsykehus. Det innebærer at sykehuset i Mosjøen ikke lenger skal være et akuttsykehus. Vi legger imidlertid til grunn at det også skal utvikles gode helsetjenester i Vefsn i tiden framover, og gjerne i et samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Vi vet at dette er beslutninger som berører befolkningen i flere kommuner. Vår oppgave er å sørge for at hele befolkningen på Helgeland, med de avstandene, den geografien og de utfordringene som er, skal være trygge på at de har et godt tjenestetilbud. Derfor mener jeg at det etter flere år med både usikkerhet og diskusjon – og en del spetakkel, må det vel være lov å si – var på tide å fastslå en klar retning for utviklingen av framtiden til Helgelandssykehuset. Folk fortjener ikke at dette er en evig runddans hvor en aldri blir enig. Noen må konkludere, og vi må begynne å iverksette.

Derfor har det også vært naturlig for meg å se hen til tidligere vedtak som er gjort. Allerede i 2020 ble det av den forrige regjeringen i foretaksmøte vedtatt at det skal være akuttsykehus i både Mo i Rana og Sandnessjøen. Vedtaket den gang var bl.a. basert på de utredningene som da var gjennomført, samt vedtaket i styret i Helse nord. Det ble også da vist til anbefalingen fra Nordland fylkesting, der et bredt flertall mente det samme. Dette er noe jeg, med respekt for at det skal være kontinuitet i beslutninger som tas selv om vi bytter regjeringer, også har sett hen til. Derfor var det ikke aktuelt for meg å gjøre om på det vedtaket. Vi gjorde likevel noen presiseringer i vedtaket i sommer. Det ene var at en skulle sørge for at både akuttsykehuset i Mo i Rana og i Sandnessjøen skulle utvikles på en måte som sikret bærekraft begge steder. Vi presiserte også i vedtaket at det skulle tas vare på og videreutvikles både et helsetilbud og fagmiljøer i Vefsn, og vi la vekt på at også det distriktsmedisinske senteret i Brønnøysund, Brønnøy kommune, skulle videreutvikles. Vi la vekt på at ledelsen skulle være til stede på alle de fire lokasjonene, og at en skulle ha en oppgavedeling mellom de fire stedene som sørget for at innbyggerne på Helgeland generelt hadde et godt og trygt helsetilbud.

Det er dette Helgelandssykehuset og Helse nord nå jobber med. Som kjent er det nå under styrebehandling i Helgelandssykehuset, og så er det da Helse nord som får denne saken på sitt bord. Jeg føler meg trygg på at dette kan landes på en god måte, som forhåpentligvis kan skape framtidstro, optimisme og trygghet, og at vi nå etter tiår med diskusjoner kan komme videre og faktisk realisere det gode helsetilbudet vi ønsker.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg har lyst til å påpeke at det i styresak 82-2024 i Helse nord RHF framgår at alt som omhandler akuttfunksjoner, ble tatt ut av utredningsarbeidet som følge av sykehustalen den 16. januar 2024. Det var ikke statsråden som holdt den, men den forrige, og oppdragsdokumentet ble justert på samme dato. Det foreligger heller ingen ROS-analyse som er behandlet i styrene i forkant av statsrådens vedtak i foretaksmøtet 3. juli 2024 om to akuttsykehus.

Hvorfor blir akuttfunksjoner tatt ut av utredningsarbeidet i januar 2024? Og hvordan kan statsråden da være trygg på at risiko og sårbarhet ved en struktur med to akuttsykehus er tilstrekkelig utredet, med referanse til diskusjonen vi også hadde tidligere om ambulansetjenester osv.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Dette er spørsmål som har vært utredet over mange år. Det er flere utredninger og mange faglige vurderinger som er gjort, så jeg føler meg trygg på at vi i stort har god kunnskap og innsikt. Så kan en jo faglig og rasjonelt argumentere med at et område som har en befolkning på 70 000–80 000 innbyggere, kunne hatt ett stort akuttsykehus. Jeg har stor respekt for dem som mener det. Jeg har hatt møter med aksjonsgruppen for ett sykehus på Helgeland og lytter til det de har å si. Men utfordringen er også geografien. Vi har øysamfunn, vi har de trafikale forholdene, vi har vær, vi har vind – det er store områder. Da må vi som politikere ta et helhetshensyn: Er dette det riktige med tanke på å ivareta alle hensynene som ligger her, eller er det bedre for regionen å ha to sterke, gode, robuste akuttsykehus med et desentralisert tilbud også i Vefsn og Brønnøysund? Det er den beslutningen som er tatt i foretaksmøtet, og jeg føler meg trygg på at det er en god beslutning.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg bare tenker at dette er viktig å ha med, for forut for det strukturvedtaket som ble fattet i 2019, ble det også laget en ROS-analyse med flere røde felt, og hvor det klart ble uttalt at innen 2030 ville det bli vanskelig å opprettholde en struktur med to akuttsykehus på Helgeland. Nå er vi i 2025, det er seks år siden ROS-analysen ble gjort, og det er kun fem år til vi er i 2030.

Har statsråden forut for vedtaket i foretaksmøtet den 3. juli 2024 tatt i betraktning at ROS-analysen fra 2019 har flere røde felt knyttet til en struktur med to akuttsykehus og klart uttalt at en slik struktur allerede i 2030 blir vanskelig å opprettholde? Og har han tatt i betraktning konsekvensene når det gjelder både personell og andre utfordringer som kom fram i den ROS-analysen, som jeg opplever at man ikke har vært like tydelig på å følge opp i etterkant?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Som jeg sa, er det mange analyser og faglige vurderinger som er gjort av dette, og det følger også ved styresaken. Vi har et ansvarlig styre i Helse nord som forbereder en sak, og en kan gå inn og se hvilke faglige vurderinger som er gjort. En av grunnene til at vi også gjorde om strukturvedtaket i 2020 og løste noe opp i funksjonsfordelingen mellom henholdsvis Sandnessjøen og Mo i Rana, var bl.a. at vi ønsket at det skulle være mer fleksibilitet og mer omstillingsdyktighet med tanke på å sikre et faglig forsvarlig og sterkt helsetjenestetilbud.

Det såkalte Høie-vedtaket fra 2020 var veldig detaljert i beskrivelsen av hva som skulle ligge hvor. Der har vi slått fast at vi skal ha to robuste akuttsykehus, og vi skal ha et helsetilbud i Vefsn og i Brønnøy. Så må det være opp til Helgelandssykehuset og Helse nord å fordele oppgavene utover det på en måte som tar inn over seg enkelte av de bekymringene representanten har reist, men som også sørger for at vi får gjort de nødvendige moderniseringene for å sikre dette tjenestetilbudet også inn i framtiden.

Spørsmål 4

Frank Edvard Sve (FrP) []: «I skriftleg spørsmål nr. 126 (2024–2025) svarar statsråden følgjande om finansiering av gratisferjer: «Det finst ikkje berekningar på korleis inntektsmodellen ville vore utan ordninga med gratis ferje og utan takstreduksjonen, og det kan difor heller ikkje bereknast korleis effekten av denne endringa fordeler seg mellom fylkeskommunane. Eg har difor ikkje tal for korleis kompensasjonen fordeler seg mellom fylkeskommunane i 2024 og i budsjettforslaget for 2025».

Er løyvingane frå regjeringa til fylkesvegferjedrifta vilkårlege?»

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: I mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 126 redegjorde jeg for beregningsgrunnlaget for gratis ferjer og reduserte ferjetakster.

Fylkesveiferjedriften i stort blir finansiert gjennom de frie inntektene til fylkeskommunene – det er skatteinntekter og rammetilskudd – på samme måte som andre fylkeskommunale oppgaver som videregående opplæring, fylkesvei og kollektivtrafikk. I tillegg får fylkeskommunene billettinntekter fra passasjerer på de sambandene som har betaling. Rammetilskuddet og skatteinntekter er frie midler som fylkeskommunene kan bruke fritt innenfor gjeldende lover og regelverk. Midlene blir fordelt gjennom inntektssystemet. Det er opp til den enkelte fylkeskommune å prioritere mellom de ulike oppgavene de har ansvar for. Det gjelder også hvor mye de vil bruke på fylkesveiferjer.

Inntektssystemet legger ikke føringer på hvor mye den enkelte fylkeskommune skal bruke til de ulike formålene. Gjennom utgiftsutjevning i inntektssystemet blir fylkeskommunene kompensert for ufrivillige forskjeller mellom fylkeskommunene, slik at de kan tilby innbyggerne sine likeverdige tjenester.

Denne utgiftsutjevningen skjer i praksis gjennom det vi kaller for kostnadsnøkler. Delkostnadsnøkkelen for fylkesveiferjer utgjør om lag 5 pst. av den samlede kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene i 2025 som fordeler de frie inntektene mellom fylkeskommunene. Delkostnadsnøkkelen for fylkesveiferjer består av kriteriet normerte ferjekostnader. Kriteriet normerte ferjekostnader tar utgangspunkt i en normativ tilnærming og beregner de normerte kostnadene ved å drifte hvert enkelt ferjesamband. Ferjekostnadene er fratrukket estimerte billettinntekter.

Rammetilskuddet skal gis uavhengig av hvordan fylkeskommunene innretter tjenestetilbudet sitt. Kriteriet normerte ferjekostnader brukes for å beregne om den enkelte fylkeskommune har lavere eller høyere beregnet utgiftsbehov til ferjedrift enn landsgjennomsnittet. Kriteriet påvirker derfor kun omfordelingen mellom fylkeskommunene i utgiftsutjevningen og påvirker ikke størrelsen på midlene som fordeles til sektoren.

Jeg kan berolige representanten Sve med at finansieringen av fylkesveiferjedriften langt fra er vilkårlig. Fylkesveiferjedriften finansieres i tråd med føringene for statlig styring av kommunesektoren gjennom de frie inntektene.

Frank Edvard Sve (FrP) []: Ein kan verkeleg verte forvirra når ein ser på det svaret eg har fått, som seier noko heilt anna. Resultatet av gratis ferje, som er innført av dagens regjering, er at turistane frå heile Europa og resten av verda har funne ut at dei kan reise på gratis cruise i Noreg og fylle opp ferjene, noko som gjer at dei er smekkfulle. Innbyggjarane kjem seg ikkje på jobb og kjem seg ikkje av garde. Det hjelper ikkje med gratis ferje når ferja er full. Om fylkeskommunane skal auke kapasiteten, vil det koste millionar – 20, 30, 40 mill. kr på kvart samband. Det er jo ikkje kompensert, jf. det som statsråden her legg fram. Dette er ein konsekvens av at regjeringa har innført gratis ferjestrekningar, og fylkeskommunane vil få ei enorm rekning om dei skal opprette eit tilbod som gjer at innbyggjarane faktisk har ferje. Så det andre spørsmålet mitt er: Vil statsråden finansiere konsekvensen av eigen politikk om fylkeskommunane må justere tilbodet?

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: I motsetning til representanten Sve og hans parti, Fremskrittspartiet, har denne regjeringen gjort noe med ferjekostnadene for innbyggerne i landet vårt. Vi har redusert kostnadene for privatpersoner, men også for næringslivet, ganske kraftfullt gjennom at vi har redusert kostnadene og prisene på ferjer, og vi har sågar gjort ferjer gratis til veiløse samfunn og på samband med under 100 000 passasjerer. Det har vært for å redusere avstandsulemper, og det har selvfølgelig vært positivt for de regionene det handler om. Så har vi, og det har vi vært igjennom noen ganger her i denne salen, finansiert det med de kostnadene som var på det tidspunktet. Da det ble implementert fra regjeringens side, beregnet man de kostnadene. Men så er det sånn med all fylkeskommunal virksomhet at fylkeskommunene selv bestemmer hvordan de vil dimensjonere sine tjenester, enten det er tannhelse, skole eller ferjesamband, og sånn må det nødvendigvis være. Jeg trodde at representanten Sve var for gratis ferjer, i hvert fall har jeg fått det inntrykket fram til nå.

Frank Edvard Sve (FrP) []: Vi har ein samferdselsminister som burde ha to øyre og lytte til kva spørsmålet var, og kva som var utfordringa. Utfordringa – eg kan ta det ein gong til – er at gratis ferje på desse ferjestrekningane har ført til at ferjene er smekkfulle av turistar. Innbyggjarane kjem seg ikkje av garde. Det hjelper ikkje å ha gratis ferje når dei ikkje kan ta ferja. Det som er utgangspunktet då, er at fylkeskommunen må gjere eit eller anna, med ei ferjestrekning som ikkje har billettering. Sjølv om talet på reisande blir dobla, har dei ikkje meir inntekter. Då er spørsmålet igjen, når ein står igjen med svarteper frå regjeringa si innføring av gratis ferje og det ikkje er mogleg å ta inn billettar på dei strekningane: Har staten tenkt å vere med og hjelpe fylkeskommunane til å finansiere effektane av regjeringa sin politikk, som har ført til at folket på øyane ikkje kjem seg på jobb fordi turistane har funne ut at dei kan reise på gratis cruise i Noreg?

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: I motsetning til Fremskrittspartiet prioriterer denne regjeringen fylkeskommunene. Vi har styrket fylkeskommunenes økonomi ved gjentatte ganger gjennom hele regjeringsperioden å tilføre fylkeskommunene mer penger. Det vil alltid være sånn at det må være fylkeskommunene selv som er best i stand til å gjøre vurderinger av hvordan de eventuelt håndterer trafikkøkninger. Det finnes ulike varianter av grep de ulike fylkeskommunene har gjort når det gjelder det, og jeg har tiltro til at fylkeskommunene er best i stand til å gjøre de vurderingene selv.

Spørsmål 5

Mímir Kristjánsson (R) []: «I 2010 ble Petroleumsforsikringsfondet lagt ned og midlene overført til oljefondet. Fondet skulle dekke statens utgifter ved skader og ulykker på sokkelen. Det ble blant annet vurdert av juridisk ekspertise i sin tid at fondet kunne brukes til å kompensere nordsjødykkerne. Ved avviklingen sto 21 mrd. kr på fondet. Disse er vokst til 57 mrd. kr i dag.

Når disse pengene finnes, vil statsråden bruke en andel av dem på erstatning til oljepionerene og Alexander L. Kielland-ofrene, eller er disse pengene forsvunnet i statens sluk?»

Statsråd Terje Aasland []: Statens petroleumsforsikringsfond ble opprettet i 1986 for å dekke eventuelle skader og ansvar som kunne ramme staten som direkte økonomisk deltaker i petroleumsvirksomheten gjennom SDØE, Statens direkte økonomiske engasjement. Ved opprettelsen av SDØE la Stortinget til grunn at staten skulle være selvassurandør for den direkte deltakelsen i virksomheten. Den gangen var det negativ kontantstrøm i virksomheten, og man kunne derfor risikere at statsbudsjettets utgiftsside ble sterkt belastet ved eventuelle ekstraordinære hendelser. Fondet ble opprettet for å skape en økonomisk buffer mot dette.

Som representanten påpeker i sitt spørsmål, ble fondet avviklet i 2010, og innestående midler i fondet ble i sin helhet overført til Statens pensjonsfond utland. Avviklingen av fondet ble besluttet med bakgrunn i at både Statens pensjonsfond utland og nettokontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten hadde økt så mye i størrelse at det ikke lenger var behov for et eget fond som økonomisk buffer for eventuelle skader ved direkte deltakelse i virksomheten.

Endringen hadde ingen betydning for statens økonomiske ansvar ved eventuelle skader som følge av at staten er økonomisk deltaker i petroleumsvirksomheten. Staten er fremdeles økonomisk ansvarlig som deltaker i virksomheten og for å dekke egen andel av eventuelle utbetalinger som det etter vanlige forsikringsvilkår for petroleumsvirksomheten er dekning for. Disse utgiftene bevilges over statsbudsjettet. De formelle rammebetingelsene for Statens pensjonsfond og forvaltningen av midlene følger av lov, instrukser mv. Statlige utgifter må bevilges over statsbudsjettet og kan ikke trekkes rett fra Statens pensjonsfond.

Behovet for en kompensasjonsordning for oljepionerene er grundig utredet i en egen NOU. Stortinget har vedtatt at det skal opprettes en kompensasjonsordning i tråd med anbefalingene i NOU-en, og arbeids- og inkluderingsministeren følger opp dette vedtaket.

Alexander Kielland-ulykken var en fryktelig ulykke. Ulykken fikk store konsekvenser for etterlatte og overlevende. For meg er det viktig å anerkjenne de overlevendes og pårørendes opplevelser. Alexander Kielland-ulykken har vært behørig gransket i to runder av en egen granskingskommisjon, og i 1980 ble det også gjennomført et erstatningsoppgjør med overlevende og etterlatte. Basert på Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med ulykken konkluderte Stortinget i 2021 med at det ikke er grunnlag for å gjennomføre en ny gransking av ulykken. Denne konklusjonen forholder regjeringen seg til.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg takker statsråden for svaret. Først av alt er det viktig å understreke at erstatningsoppgjøret til Kielland-ofrene i 1980 var av privatrettslig karakter, og at de ikke har fått noen statlig kompensasjon for det etter hvert ganske veldokumenterte statlige ansvaret, både i form av dispensasjoner og andre kritikkverdige forhold i forkant og ikke minst de kritikkverdige forholdene som bl.a. Stortinget har beklaget samstemt, i etterkant. Så det var den saken.

Grunnen til at det er interessant å oppdage disse pengene, som iallfall jeg ikke var veldig godt kjent med fra før, er at det blir brukt gjentatte ganger som argument i debattene om kompensasjonsordning – både om oljepionerene og om erstatning til Kielland-ofrene – at en sånn enkeltbelastning vil måtte trekkes fra andre viktige velferdsoppgaver det året det eventuelt betales ut. Er det ikke da bedre å ta disse pengene under streken, fra det fondet som tross alt en gang i tiden ble satt av til nettopp dette formålet?

Statsråd Terje Aasland []: Det er et spørsmål som egentlig kanskje mest konstitusjonelt direkte tilligger finansministeren, men det er lover, regler og retningslinjer for hvordan en håndterer dette spørsmålet. Det har vært vedtatt i Stortinget hvordan en har gjort det. En har overført pengene til Statens pensjonsfond utland, og man må belaste statsbudsjettet det enkelte år hvis det er erstatninger knyttet til dette.

Ellers hadde representanten og undertegnede en utveksling om Alexander L. Kielland-ulykken i en spørretime for en uke eller to siden, med bakgrunn i det som Stortinget har gjort, og som jeg må forholde meg til. Det jeg antydet den gangen, og som jeg vil antyde igjen, er at man eventuelt tar den rapporten som har vært utarbeidet fra Universitetet i Stavanger, og får den oversendt Riksrevisjonen, og at Riksrevisjonen vurderer om det er grunnlag for å endre sin oppfatning av dette på bakgrunn av det vedtaket Stortinget har gjort – sånn at en tilnærmer seg dette. Jeg tror at hvis det blir bestemt at det skal være en erstatningsutbetaling, ordner det seg sikkert gjennom de pengene staten har til rådighet.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg tviler ikke på statsrådens medfølelse og engasjement for de overlevende og etterlatte etter Kielland-ulykken. Det kan godt hende at det er fornuftig av Riksrevisjonen å åpne en ny gransking. Det har jeg ingenting imot, i alle fall.

Likevel, når det gjelder spørsmålet om erstatningsansvar og erstatning over statsbudsjettet: Det tas jo ikke av Riksrevisjonen, det tas av Stortinget og regjeringen og er til slutt en politisk beslutning, selvfølgelig basert på de rapportene man har. Det er altså et annet spørsmål enn granskingsspørsmålet.

Årsaken til at dette spørsmålet om Petroleumsforsikringsfondet er relevant, er at da disse pengene ble satt av, var beskjeden at hvis erstatningsordninger eller forsikringsoppgjør ble så dyre, kunne man – det kommuniserte regjeringen da, tilbake i 2010, og det var også en rød-grønn regjering – ta penger ut av oljefondet til det formålet. Ville ikke det vært lurt, ettersom det her dreier seg om engangsutbetalinger og ikke faste, årlige overføringer?

Statsråd Terje Aasland []: Da må man forholde seg til det vedtaket som man faktisk gjorde da man avviklet fondet i 2010, hvor innestående midler i fondet ble overført til Statens pensjonsfond utland, og hvor avvikling av fondet ble besluttet med bakgrunn i at både Statens pensjonsfond utland og nettokontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten hadde økt så mye i størrelse at det ikke lenger var behov for et eget fond som økonomisk buffer for eventuelle skader ved direkte deltakelse i virksomheten. Som en konsekvens av det: Hvis det skulle betales ut en erstatning, må staten dekke det gjennom vedtak, over statsbudsjettet.

Spørsmål 6

Bjørnar Moxnes (R) []: «Opprinnelsesgarantiordningen tillater at kraftselskapene selger en papirgaranti til høystbydende om at bedriften «bruker» fornybar strøm. Garantiene selges gjerne ut av landet, og norske bedrifter må overby utenlandske aktører – som faktisk bruker kull- og gasskraft – for å få disse. Statsministeren, energiministeren og utenriksministeren gikk hardt ut mot ordningen i 2019. I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at ordningen skal avskaffes.

Hvorfor behandler regjeringen likevel fornybardirektivet, som vil formalisere opprinnelsesgarantiordningen?»

Statsråd Terje Aasland []: Tilgang til fornybar kraft skal fortsatt være et konkurransefortrinn for norsk industri. Vi trenger mye ny kraft i årene som kommer, for å trygge arbeidsplasser og skape nye muligheter for Norge. Regjeringen har derfor tatt en rekke grep for å sørge for mer kraft i årene framover. Vi har bl.a. iverksatt et temposkifte i havvindsatsingen, og vi har gjenopptatt konsesjonsbehandlingen av vindkraftsaker etter at Solberg-regjeringen i 2019 satte all konsesjonsbehandling av vindkraft på land på vent.

Statistikk fra NVE viser et økende tilfang av søknader om utbygging av både vannkraft, solkraft og vindkraft. Samtidig skal kraftsystemet styrkes gjennom økt overføringskapasitet i strømnettet. Dette arbeidet er regjeringen godt i gang med, og det er helt avgjørende for konkurransekraften til norsk industri i tiden framover.

Ordningen med opprinnelsesgarantier for strøm er en frivillig ordning som vi har hatt siden 2006, og opprinnelsesgarantiene er ikke en ny ordning som innføres med fornybardirektivet fra 2018. Det som er nytt i direktivet fra 2018, er at ordningen utvides til å omfatte andre energibærere, herunder bioenergi. Slik situasjonen er i dag, kan ikke norske produsenter av fornybar bioenergi dokumentere at det de selger, er fornybart i EUs indre marked. Dette er en ulempe for både produsenter og forbrukere av norsk bioenergi.

Om vi ikke innfører fornybardirektivet fra 2018, vil vi bli sittende igjen med alle ordningens ulemper, samtidig som vi går glipp av disse fordelene. I regjeringsplattformen kommer det likevel tydelig fram at vi langt på vei er enig med industriens syn på ordningen. Derfor vurderer vi nå mulige tiltak. Blant annet vil jeg vurdere muligheten for å gjøre det lettere for norsk næringsliv å vise til klimadeklarasjon for fysisk levert strøm. Formålet er å kunne fremme riktig beregning av klimagassutslipp knyttet til strømforbruk, og det arbeidet foregår etter innspill fra Norsk Industri.

Bjørnar Moxnes (R) []: «I dag kan du ikke si at du bruker utslippsfri strøm hvis man ikke har kjøpt opprinnelsesgarantier. Det er helt absurd. (…) Det er et papirspill som undergraver vårt konkurransefortrinn.» Sitat: Jonas Gahr Støre.

Aasland har lenge visst at fornybardirektivet fra 2018 formaliserer ordningen. Han fremmet faktisk et eget forslag i 2019 som advarte mot denne konsekvensen av nettopp fornybardirektivet. Dette var altså godt kjent da Hurdalsplattformen ble skrevet, hvor man altså ville avskaffe ordningen. Likevel skriver Energi og Klima at Norge ikke har fått noen unntak fra fornybardirektivet, men må ta direktivet som det er, hvor det blir obligatorisk for Norge å utstede disse garantiene til kraftprodusentene, som deretter kan selge dem på det europeiske markedet.

Derfor blir spørsmålet mitt: Står regjeringens løfte om å fjerne denne ordningen som svekker norsk industris konkurransekraft, ved lag eller ikke?

Statsråd Terje Aasland []: Det å opprettholde industriens konkurransekraft er avgjørende for denne regjeringen. Det handler om flere ting og flere elementer, ikke minst i kraftpolitikken. Det første er å få bygd ut mer fornybar energi, og der vil kanskje spesielt vindkraft på land være den viktigste forutsetningen for at vi kan bygge ut mer kraft til en penge som gjør at industrien ser seg tjent med å inngå forpliktelser om langsiktige kraftkontrakter. Det er en viktig ordning.

Når det gjelder dette med at man ikke får godkjentstempel for å bruke fornybar energi, jobber vi som sagt med en løsning på det. Jeg er sikker på at vi i løpet av nær framtid kan tydeliggjøre hvilken løsning som gjør at vi kan sikre norsk industris konkurransekraft med fornybar grønn energi som utgangspunkt.

Bjørnar Moxnes (R) []: Spørsmålet var i grunnen forholdsvis enkelt. Det var om Hurdalsplattformens krystallklare formuleringer står ved lag eller ikke. Arbeiderpartiet og Senterpartiet gikk inn for å avskaffe en ordning som betyr at industri i EU som bruker kullkraft eller gasskraft, kan kjøpe papirgarantier som liksom beviser at de bruker fornybar energi, noe som beviselig ikke er sant. For å si det med Støres egne ord: Det er helt absurd. Det er et papirspill som undergraver vårt konkurransefortrinn.

De som ikke kjøper disse garantiene, blir henvist til NVEs såkalte nasjonale varedeklarasjon, hvor det på papiret virker som at energien de bruker, består av ned mot så lite som 6 pst. fornybarandel, selv om energien i Norge i realiteten er opp mot 90 pst. fornybar.

Er det riktig forstått at Aasland i 2024 er uenig med Aasland i både 2018 og 2019 – og ikke minst i 2021 på Hurdal?

Statsråd Terje Aasland []: Aasland har vært veldig enig med seg selv både i 2018, 2019 og i 2024 – og har vært det før den tid også, for den diskusjonen om mulighetene for å ramme inn norsk industri med den kvaliteten, dvs. å ha tilgang på fornybar energi som innsatsfaktor i industriproduksjonen, har vært helt avgjørende. Den er helt avgjørende nå også. Akkurat nå har vi fått et innspill fra Norsk Industri som gjør at vi, gjennom det Norsk Industri har spilt inn, kan ivareta norsk industris interesser i konkurransekraften med andre land.

Jeg kan ikke akkurat i dag gå ut og si hva denne ordningen er, men jeg håper at jeg kan gjøre det i løpet av nær framtid.

Spørsmål 7

Hege Bae Nyholt (R) []: «Nylig la Kompetansereformutvalget fram sin rapport. Utvalget er samstemte om behovet for mer kompetanseheving, men ikke om finansiering. LO og YS har påpekt behovet for en lønnsstøtteordning, slik at voksne folk med boliglån og barn faktisk kan få livet til å gå rundt samtidig som de utvikler sin kompetanse. Vi er alle tjent med at folk som vil ta etter- og videreutdanning, får det økonomiske handlingsrommet til å gjøre dette.

Hvilke tiltak vil regjeringen treffe for å sikre at flere får mulighet for etter- og videreutdanning?»

Statsråd Oddmund Hoel []: Sidan regjeringa tiltredde i 2021, er det éin ting som har blitt klarare og klarare for oss. Det er at mangel på kompetanse er ei av dei aller største samfunnsutfordringane me står overfor, både på kort og lang sikt. Derfor har me òg hatt den utfordringa heilt øvst på prioriteringslista vår og fått stadig ny kunnskap som understrekar at den prioriteringa er heilt rett.

Utgreiinga om ei kompetansereform gjev oss viktig kunnskap og retning i arbeidet med å sikre verdiskaping. Livslang læring i arbeidslivet er viktig for store delar av det norske samfunnet i heile landet.

Me kjem til å sende utgreiinga på ei open høyring. Rapporten bør lesast og diskuterast av mange. Det er difor bra at òg representanten Nyholt er interessert og stiller spørsmål. Me ønskjer å få innspel og tilbakemeldingar frå flest mogleg relevante aktørar, for å få eit best mogleg kunnskapsgrunnlag for arbeidet framover.

Eg merkar meg at utvalet legg stor vekt på bransjeprogramma. For å møte kompetansemangelen me står overfor, er læring gjennom heile livet ein nøkkel. Det gjeld i alle slags livsfasar og i heile landet. Difor har bransjeprogramma vore eit viktig satsingsområde for regjeringa, og med årets budsjett har me styrkt det med 15 mill. kr, for å vidareføre bransjeprogram for industri- og byggenæringa. I tillegg har me oppretta to nye: eitt for solkraftbransjen og eitt for helse- og omsorgssektoren.

Fagskulane er òg heilt sentrale for å sikre den kompetansen arbeidslivet treng. Regjeringa har satsa tungt på fagskulane – den høgare yrkesfaglege utdanninga. Me har finansiert 2 000 nye studieplassar til fagskulane sidan me tiltredde, inkludert midlar til 1 000 nye studieplassar i 2025-budsjettet. Me har òg varsla at me snart legg fram ei eiga stortingsmelding om fagskulane. Me har hatt veldig mykje dialog med sektoren i arbeidet, og me skal i meldinga gje ei tydeleg retning for vidare satsing og utbygging av utdanninga, som er viktig for heile Noreg.

For å nå fleire er fleksible og desentrale utdanningar ein nøkkel, og i 2024 auka me rammeløyvinga til universitet og høgskular med 200 mill. kr for å styrkje det fleksible og desentrale studietilbodet. Me fortset satsinga i år, med ein auke i rammeløyvinga på 120 nye millionar.

Me vil òg i året som kjem, leggje fram eit forslag om ei heilt ny låneordning i Lånekassa, for at ho skal bli meir relevant for vaksne som har behov for kompetansepåfyll gjennom arbeidslivet. Særleg gjeld det dei som ikkje får dekt utgifter frå arbeidsgjevar. Me har òg innført ei ny gjeldssletteordning for studielån for dei som buset seg i distriktskommunar.

Me har arbeidd intenst med kompetansepolitiske tiltak gjennom heile regjeringstida vår, og utgreiinga er eit flott grunnlag for vidare arbeid og trykk på feltet.

Hege Bae Nyholt (R) []: Jeg kan forsikre statsråden om at representanten Nyholt er særs interessert i etter- og videreutdanning, også den fleksible. Jeg har selv i voksen alder måttet ta etter- og videreutdanning – dog ikke i en distriktskommune, men var så heldig at det ble dekket av jobben.

For de gruppene der støtte til kompetanseheving og opplæring er mest akutt nødvendig, er Lånekassen ofte ikke tilgjengelig, og det påpeker også et mindretall i utvalget. Vi snakker om de arbeidstakerne som tjener minst og har lite formell kompetanse, og der opplæringen som er aktuell, ikke passer med Lånekassens kriterier.

Statsråden var litt inne på det, men ser statsråden at det er udekte behov hos disse gruppene?

Statsråd Oddmund Hoel []: Ja, definitivt. Det var òg ein viktig grunn til at me sette ned det utvalet. No har spørsmålet om finansiering av etter- og vidareutdanning vore det kanskje største spørsmålet som òg denne rapporten diskuterer. Det er gode innspel der til vidare linjer å arbeide etter. Me har òg gjennom det siste lønnsoppgjeret, med frontfagoppgjeret i spiss, sett at det er ei auka interesse der for å diskutere finansiering av etter- og vidareutdanning mellom partane i tariffoppgjera. Den diskusjonen vil fortsetje, både i partssamarbeidet og frå staten si side. I budsjettforliket går me inn med 25 mill. kr til styrking av det initiativet som kom i frontfagoppgjeret, så her er det òg arbeid på gang, og det må følgjast opp gjennom ulike nye retningar vidare.

Hege Bae Nyholt (R) []: Arbeidsgivere ser ikke alltid – dessverre – på økt kompetanse som positivt. I 2019 innførte barnehagekjeden Espira full stopp på både ansettelse av barne- og ungdomsarbeidere og lønnstillegg for ufaglærte ansatte som tok utdanning til fagbrev. Motivet var å kutte kostnadene. I 2024 fortalte HK-Nytt om 24 år gamle Kathrine som ble sagt opp like før hun skulle ta fagprøven. Begrunnelsen var at hun ble for dyr.

Ser statsråden at arbeidstakere kan ha ønske om og trenge kompetanseheving som arbeidsgivere ikke vil bidra til? Hvordan skal statsråden i så fall sikre at det ikke bare er opp til arbeidsgiver å definere hva som er behovet for kompetanseheving?

Statsråd Oddmund Hoel []: Det vidare arbeidet med finansiering av kompetanseheving i arbeidslivet har to omsyn å ta. Det er behovet arbeidsgjevarane har for auka kompetanse, men òg for å sikre at den kompetansen blir verande i bedrifta eller bransjen, og det er behovet arbeidstakarane har for å kunne ta med seg den kompetansen vidare òg. Det er dei diskusjonane me ser at har kome framover det siste året. Det er veldig gledeleg.

Det arbeidsgjevarsida heldigvis innser – og eg må berre understreke at det i den NOU-en som har kome frå kompetansereformutvalet, er veldig brei semje om ei verkelegheitsforståing me òg har hatt gjennom dei tre åra me har styrt – er at det er heilt avgjerande at ein får sett inn meir kreftar og finn betre system for kompetanseheving i norsk arbeidsliv framover. Det treng me, ut frå dei store utfordringane me står overfor.

Presidenten []: Debatten i sak nr. 2 er avslutta.

Forrige kapittel
Neste kapittel