Marit Arnstad (Sp) [14:02:12] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Saken omhandler naturmangfoldlovens nødvergebestemmelse, nærmere bestemt endringer i lovens § 17 andre ledd. Et bredt flertall står bak eller vil stemme subsidiært for dagens innstilling.

I Stortingets arbeid er det noen ganger slik at hendelser som skjer, samler oss i et arbeid for nødvendige politiske endringer. Det er ikke ofte, men det skjer – og dette er en slik sak. I dommen som ble avsagt i Frostating lagmannsrett den 25. august 2023, ble en reineier dømt etter å ha skutt en binne og to bjørnunger. Han ble dømt på tross av at lagmannsretten anså det som overveiende sannsynlig at et nytt angrep ville ha forekommet innen få timer, og på tross av at reineieren hadde tatt omfattende grep for å unngå å komme i den situasjonen at han måtte skyte. Likevel var ikke situasjonen innenfor rammene av dagens nødvergebestemmelse.

Komiteens flertall mener at den retts- og forvaltningspraksisen som ble avgjørende for denne og andre lignende saker, strider mot den alminnelige rettsfølelsen og nødvergeparagrafens formål. Vi foreslår derfor i dag å endre nødvergeparagrafen, med ikrafttredelse fra 1. april i inneværende år.

Jeg vil gjerne gi honnør til forslagsstillerne fra SV, som møtte denne problemstillingen med et åpent sinn og slo fast at dagens nødvergebestemmelse i flere situasjoner ikke gir nødvendig rom for å kunne forsvare tamrein og husdyr mot rovviltangrep. Det er vi i Senterpartiet glade for, og vi er glade for at et bredt flertall i Stortinget nå tar grep for å tydeliggjøre nødvergeretten.

Kjernen i det flertallet nå endrer, er at rammen om nødverge utvides. En utfordring i dagens lovbestemmelse er at det kreves at et umiddelbart forestående angrep må være til stede for at vilkårene skal være oppfylt. Det gir et for snevert rom for skjønn, og ved å endre paragrafen utvides skjønnstemaet til at «det er overveiende sannsynlig at slikt angrep er nær forestående». En slik sannsynlighetsvurdering og utvidelsen av den tidsmessige nærheten vil gi rom for at flere kan få mulighet til å verge dyrene sine etter nødvergebestemmelsen.

Komiteen har vektlagt en rekke holdepunkter som må tas med i vurderingen av om et konkret angrep er nær forestående. Momenter det må ses hen til, er nærheten til husdyr eller tamrein, rovviltets konkrete atferd, om angrep allerede har skjedd, og om skremmeskudd eller bortjaging er forsøkt, men ikke har virket. Det er dette det handler om: å kunne verge husdyr og tamrein i den konkrete situasjonen vi snakker om.

Jeg skal i et senere innlegg komme inn på Senterpartiets holdning i rovdyrpolitikken, men dette handler altså ikke om en annen rovdyrpolitikk, det handler om å gi bedre rom for å ta vare på buskapen sin i en nokså akutt situasjon.

Stein Erik Lauvås (A) [14:05:28]: Takk til forslagsstillerne fra SV for et godt og nødvendig forslag, og selvsagt også takk til saksordføreren for en ryddig og god gjennomgang. Jeg vil også si takk til statsråden for å ha gjort en veldig god jobb med dette forslaget.

Som vi skriver i merknadene, har vi over tid sett at den gjeldende nødvergeretten ikke har fungert tilfredsstillende og gitt rom nok til å kunne forsvare sine beitedyr mot rovdyrangrep. Nåløyet for forsvar har rett og slett blitt tolket for trangt. Eksemplene vi beskriver i dokumentet, gir et godt bilde på nettopp en for smal tolkning av loven og mulighetene for å forsvare sine beitedyr. Nå får vi presiseringer og en lovtekst som gir rom for et mer reelt selvforsvar overfor angripende rovdyr. Det blir et bredt flertall i Stortinget for denne lovendringen i dag, og det er Arbeiderpartiet glad for.

Jeg registrerer at partiene Miljøpartiet De Grønne og Venstre henger seg opp i prosessen rundt forslaget. Det er det ingen grunn til. Det burde være nok å se på de praktiske eksemplene det vises til i innstillingen, for å se at dagens situasjon ikke er holdbar. Den kritikken en muligens kan frambringe, er at flertallets forslag nok skulle vært gjennomført for lenge siden.

Michael Tetzschner (H) [14:07:15]: Det er redegjort utmerket for selve sakens foranledning. Jeg vil bare kommentere det at forslagsstillerne valgte å kalle saken for en avklaring av nødvergebestemmelsen. Det foregående innlegg fra Lauvås tok også utgangspunkt i at det var tolkningen det var noe galt med. Det som er realiteten i saken – og der er saksordfører nærmest – er at man gjør en endring i rettstilstanden. Det er nemlig slik at den loven Stortinget så sent som i 2020 skjerpet, og dermed innsnevret adgangen til nødverge, ikke ga domstolene annet valg enn å dømme til ubetinget fengsel for det vi andre, ut fra en praktisk hverdagsoppfatning, vil si var en proporsjonal avvergehandling for å ta vare på bufe – egen rein – og dermed også ta vare på verdier. I forslaget ligger nå egentlig at man justerer § 17 i naturmangfoldloven slik at den blir noe likere den generelle bestemmelsen om nødvergerett vi kjenner fra strafferetten. Det er et veldig nødvendig og viktig prinsipp, nemlig at man kan gå straffri hvis man forsvarer allmenne og konkrete interesser i en angrepssituasjon, gitt at man velger proporsjonale avvergehandlinger.

Imidlertid inneholder forslaget også noen dilemmaer for oss. Det kan fort gi uoversiktlige konsekvenser å lovgi ut fra rettsavgjørelser, og det skal man være veldig forsiktig med. Maktfordelingsprinsippet bygger på at Stortinget vedtar overordnede rettsnormer, og så overlater man rettsanvendelsen i den enkelte sak til uavhengige instanser, typisk en domstol.

Samtidig er det riktig og nødvendig at Stortinget kan ta en åpen, men overordnet diskusjon om virkningen av de lover det vedtar. Kunnskapen om og interessen for å følge med på hvordan reguleringen i samfunnet påvirker folks praktiske hverdag, er ikke spesielt utviklet i vårt politiske miljø. God lovgivning forutsetter at Stortinget kan reagere på tilbakemeldinger om hvordan deres lovgivning virker i det praktiske liv, også om loven har vært effektiv for å fremme de målsettinger man så for seg da den ble vedtatt.

Høyres medlemmer ønsker ikke en utvikling der Stortinget begynner å lovgi om enkeltsaker eller overprøver konkrete rettsavgjørelser som utfordrer prinsippet om domstolenes partipolitiske uavhengighet. Jeg kan komme tilbake til og utdype nærmere hvorfor vi da prinsipielt vil fremme et eget forslag i saken, som gjør at regjeringen får fremmet en egen lovproposisjon, men finner å kunne slutte oss til flertallsforslaget. Jeg tar opp Høyres forslag.

Terje Halleland (FrP) [14:10:38]: Det er en veldig viktig sak vi behandler i dag. Den har en tragisk bakgrunn, og det gjør saken enda viktigere. Jeg vil slutte meg til alle som har takket komiteen for et godt samarbeid, jeg vil gi min honnør til SV og Lars Haltbrekken for initiativet de har tatt i saken, og jeg vil takke for samarbeidet med statsråd og departement.

Jeg tror det er veldig viktig å ha med seg det saksordfører Marit Arnstad tok opp: at dette ikke er for å endre rovdyrpolitikken. Vi skal endre et regelverk, og vi skal gi domstolene et større handlingsrom til å bruke nødvergeretten. Vi har sett en svakhet over tid i dagens regelverk. Det har vært flere rettssaker hvor det er manglende sammenheng mellom muligheten til forsvar av egen buskap og risikoen det har medført for å bli straffet. Dessverre er det mange eksempler på at personer har blitt fengslet med utgangspunkt i at de har forsvart husdyrene sine, og der en beviselig har kunnet si at en har gjort en stor innsats før en måtte ty til det grepet å skyte rovdyr.

Jeg er veldig glad for den endringen vi gjør i dag. Jeg er også veldig glad for at vi får et så bredt flertall som vi gjør. Forrige taler, Michael Tetzschner, har selvfølgelig helt rett i at dette ikke er den rette måten å gjøre det på, men jeg vil likevel skryte av måten dette er blitt gjort på. Det viser egentlig det flotte i vårt system når vi har et regelverk vi mener at ikke fungerer, og vi kan gå inn og vise fleksibilitet, endre regelverket og rydde opp i det som har ført til den uretten en har vist her.

Lars Haltbrekken (SV) [14:13:14]: Jeg vil i dag starte med å takke saksordføreren, representanten Marit Arnstad, samt sakens første saksordfører, representanten Per Olav Tyldum, for et godt, grundig og ikke minst samarbeidsvillig arbeid med denne saken.

Dette er en viktig sak med et alvorlig bakteppe, og jeg skal innrømme at det er en sak hvor jeg over tid har skiftet mening. Det er rettsavgjørelser mot folk som åpenbart har handlet i nødverge for å beskytte reinflokken sin eller sauene sine fra rovdyrangrep, som har fått meg til å skifte mening. Selv om jeg ønsker et sterkt vern av rovdyr, vil jeg også ha et sterkt vern av dyr og mennesker som bruker utmarksressursene til miljøvennlig matproduksjon. Derfor fremmet jeg, på vegne av flere i SV, forslaget vi i dag har til behandling.

Rovdyrene har sin helt naturlige plass i norsk natur. Jeg ønsker et sterkt vern av rovdyrene og vil ha levedyktige bestander av dem. Likevel: Naturmangfoldlovens nødvergeparagraf, § 17, er i dag ikke tydelig nok i å sikre en rettferdig behandling i domstolene av personer som handler i nødverge for å beskytte sine dyr.

Den 25. august 2023 ble det avsagt en dom i Frostating lagmannsrett hvor en reineier ble dømt for å ha skutt tre bjørner. Bjørnene hadde drept rein i reinflokken, og tingretten og lagmannsretten holdt det for sikkert at de kom til å gjøre det ganske snart igjen. Statens naturoppsyn hadde også vært i området og forsøkt å jage bjørnene bort, men dessverre til ingen nytte, siden bjørnene kom tilbake. Fra reineierens side ble det også forsøkt å holde bjørnene borte ved å tenne en varde, slik at bjørnene skulle skjønne at det var mennesker i området.

På tross av at lagmannsretten la til grunn at et nytt angrep kom til å skje, mente de at reineieren ikke kunne frikjennes, fordi de ikke kunne definere angrepet som «umiddelbart forestående».

Her mener jeg at loven må endres, slik at man kan bli frikjent i saker hvor det er overveiende sannsynlighet for at et angrep vil skje i nær framtid, slik lagmannsretten selv erkjente var tilfellet i denne saken, og som vi også har sett i andre saker. Jeg er svært glad for at det er et bredt flertall som i dag står bak denne endringen, som kom som et resultat av vårt forslag.

Sofie Marhaug (R) [14:16:07]: Det er riktig at det er et trist bakteppe for forslaget og behandlingen av denne saken. Rødt ønsker også å ha en levedyktig rovviltbestand i Norge. Når vi har landet på at vi likevel støtter det som har blitt komiteens innstilling, handler det om at vi mener det er gode grunner for det, og at det ikke først og fremst er denne bestemmelsen som avgjør hva som er rovviltbestanden i Norge. Det som ofte skjer når enkeltdyr går til gjentatte angrep på beitedyr, er at de blir avlivet på et senere tidspunkt etter bestemmelser i rovviltnemnden. Problemet er at beitedyr går tapt på veien, og at det blir en uforholdsmessig streng straff for f.eks. Odd Bjørnar Bjørkås, som er en av dem som har blitt – moralsk sett, i hvert fall – dårlig behandlet med den norske lovgivningen. Derfor støtter som sagt Rødt innstillingen. Vi er glade for at det også har kommet en presisering fra departementet til en forbedret lovtekst – sammenlignet med det som opprinnelig ble foreslått av forslagsstillerne – sånn at f.eks. hund er utelukket i den nye formuleringen.

Rødt vil fortsatt jobbe for at vi skal ha en rovdyrpolitikk som tar vare på rovdyrene. Vi mener at det ikke først og fremst er gjennom denne endringen i justeringen av nødvergeparagrafen at det skal skje. Endringen av denne paragrafen handler i mye større grad om å unngå unødvendige tap av beitedyr med uforholdsmessig strenge straffer for dem som prøver å beskytte beitedyrene sine. Derfor står vi som en av forslagsstillerne i dag. Det betyr ikke at vi ikke kommer til å ha diskusjoner om rovdyr i denne komiteen og i denne salen, eller at det ikke kommer til å være uenighet, men i denne saken er vi enige. Det er fortsatt en nødvergeparagraf, og det er ment som en nødvergeparagraf – ikke som en generell oppmykning og et klarsignal til å avlive veldig mange flere rovdyr, men for at man skal ha en mulighet til å beskytte beitedyrene sine i en veldig anspent og vanskelig situasjon.

Ola Elvestuen (V) [14:19:28]: Det er ingen tvil om at det er en tragisk enkeltsak som ligger bak dette forslaget. Det er også andre saker omkring nødvergeparagrafen som gjør at det er helt legitimt å diskutere innholdet i nødvergeparagrafen. Grunnen til at Venstre stemmer imot dette forslaget, er at det fremmes som et direkte vedtak i Stortinget basert på en reaksjon på en enkeltsak, men uten den grundigheten som trengs når man skal ha en lovendring – med den kvalitetssikringen og de høringsrundene man skal ha for å ha en saksforberedt lovproposisjon til Stortinget, som så Stortinget kan vurdere å ta stilling til.

Dette er særlig viktig i akkurat denne saken fordi ordlyden i nødvergeparagrafen ble endret så sent som i 2020. Grunnen til at den ble endret, var at det lå en sak i Bernkonvensjonens stående komité. Som statsråd var dette noe jeg selv måtte jobbe med. Vi måtte endre vår lovgivning for å unngå at det ble reist sak i Bernkonvensjonens stående komité. Vi fikk da til endringen i 2020 for å sikre at det skulle være i tråd med Bernkonvensjonen. Derfor mener jeg at når man går inn i denne saken, er det uansvarlig av Stortinget å gjøre denne endringen uten å ha den grundigheten som kreves, slik at vi ikke ender opp i en tilsvarende situasjon – at man igjen får en diskusjon i Bernkonvensjonen og den stående komité om hvorvidt Norge følger den konvensjonen vi har ratifisert, og det regelverket vi har sluttet oss til. Vi ender ikke opp med en avklaring i dag, men tvert imot at det fortsatt er en uavklart situasjon.

Jeg synes også tidspunktet er ekstra vanskelig, for Bernkonvensjonens tekniske komité åpnet før jul en større sak mot Norge under Bernkonvensjonen. Når det gjelder forvaltningen av ulv, påpeker de helt klart at den norske forvaltningen av ulv ikke er i tråd med Bernkonvensjonen. Foreløpig har ikke statsråden varslet noen endring med tanke på det. Det vi nå risikerer, er denne endringen, som for så vidt er noe helt annet og et avgrenset tema. Det er ikke innholdet i seg selv jeg reagerer på, det er mer måten dette gjøres på, og at vi risikerer å få enda en sak hvor dette ikke avklares – at man får en uavklart situasjon opp mot Bernkonvensjonen, hvor Stortinget gjør et direktevedtak og setter oss i den situasjonen.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [14:22:45]: Vi i Miljøpartiet De Grønne er krystallklare på at vi er imot denne lovendringen, og vi frykter den kan ha store negative konsekvenser for norsk natur, norske rovdyr og norske økosystemer. Selvfølgelig anerkjenner vi at det finnes dilemmaer og vanskelige avveininger i denne saken. Vi anerkjenner at de som driver med beitedyr og tamrein, står overfor vanskelige dilemmaer og situasjoner i møte med rovdyr. Det er en reell, konkret hendelse som gjør at vi står her i dag, og vi skal ha forståelse for hvor utrolig vanskelig det har vært for de involverte i denne situasjonen. Det er vår jobb som politikere å sikre folks trygghet, og det må vi finne løsninger på, men vi mener at dette ikke er løsningen.

Alle de fire store norske rovdyrene er fredet. Årsaken til det er at det er veldig få av dem i norsk natur. Bjørn, gaupe og jerv er klassifisert som sterkt truet på rødlisten. Ulven er kritisk truet, og bestanden preges av alvorlig innavl fordi den er så liten.

Vi må også se endringen i sammenheng med resten av rovdyrpolitikken. Vernet har blitt svekket de siste årene. Det har f.eks. blitt mulig å ta ut rovdyr som ikke har tatt et eneste beitedyr. Før sto fredningsbestemmelsen i naturmangfoldloven sterkt; nå trumfer bestandsmålene alle hensyn, og de målene holder bestandene nær utryddelse fra norsk natur. I tillegg vet vi at det foregår omfattende ulovlig jakt. For noen uker siden meldte NRK at ulvene i det eldste ulvereviret i Norge er sporløst forsvunnet. I denne situasjonen mener vi det er uklokt å senke terskelen for å ta ut rovdyr.

Loven ble, som sagt, endret senest i 2020 for å sikre at lovverket er i tråd med Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Forslaget vi vedtar nå, mener vi innebærer en risiko for å bryte de forpliktelsene. Både WWF Norge, Birdlife Norge, Naturvernforbundet, NOAH, ARV m.fl. uttrykker bekymring for at forslaget kan bidra til å svekke beskyttelsen av fredet rovvilt. Ordlyden som foreslås, er utydelig og etter vårt syn ikke egnet til å skille mellom reelle nødrettssituasjoner og situasjoner som ikke er det. Dagens lov sier allerede at vilt kan avlives når det må anses som påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Den sier også i dag at eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt når det må anses påkrevd på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe. Jeg håper at de som i dag går inn for denne endringen, ser at en setter rovdyrene i en enda vanskeligere situasjon, og anerkjenner at det bør kompenseres med andre tiltak som gjør bestandene mer robuste, og at vi heller finner andre, bedre måter for å hjelpe de menneskene vi tross alt skal hjelpe.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [14:25:48]: Jeg har stor forståelse for flertallets ønske om å skape en god balanse mellom bevaring av rovvilt og hensynet til reindriftsinteressene, beitenæringen og dyrevelferden. Det er i tråd med den todelte målsettingen rovviltforvaltningen jobber for å ivareta hver eneste dag.

Forslaget i denne saken vil føre til at adgangen til å felle rovvilt i nødverge utvides, og jeg merker meg at flere partier mener dagens bestemmelse strider mot folks alminnelige rettsfølelse.

Generelt mener jeg sentrale lovforslag bør utredes grundig. En ordinær prosess ville kunnet omfatte en bred og grundig vurdering opp mot Bernkonvensjonen, slik regjeringen har lagt opp til gjennom det nylig etablerte juridiske ekspertutvalget. I tillegg kunne den belyst potensielle konsekvenser forslaget kan medføre for rovviltbestandene. På denne bakgrunn mener jeg det vil være nødvendig å følge nøye med på hvilken betydning lovforslaget vil få i tiden framover.

Når det er sagt, har jeg veldig stor forståelse for forslaget, og jeg registrerer også at det er et bredt flertall som samler seg bak det. Jeg ser det som positivt at forslaget fra flertallet i komiteen nå får tydelig fram at adgangen til avliving av rovvilt i nødverge fremdeles skal være begrenset til de situasjonene der det må anses påkrevd, og for de situasjonene der rovvilt avlives fordi det er overveiende sannsynlig at et slikt angrep er nær forestående.

Som jeg nevnte i mitt brev til komiteen, må jeg likevel påpeke at departementets vurdering er at det er usikkert om forslaget flertallet går inn for, fullt ut er i tråd med Bernkonvensjonens unntaksvilkår om at avliving bare kan finne sted dersom det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger. Fordi den nye bestemmelsen utvider den tidsmessige nærheten som kreves mellom angrepet og nødvergehandlingen fra umiddelbart til nær forestående angrep, kan det stilles spørsmål ved om bestemmelsen åpner for nødverge i situasjoner der det finnes andre tilfredsstillende løsninger enn avliving.

Jeg merker meg at flertallet understreker at for at avliving skal anses dekket av bestemmelsen, må det foreligge konkrete holdepunkter for at et rovdyrangrep er nær forestående, og at dette bare kan avverges ved felling av rovviltet. Jeg tilføyer at endringen etter mitt syn ikke rokker ved at tidsmomentet til et forestående angrep fremdeles vil være svært sentralt, ettersom det har en nær kobling til hvorvidt avlivingen må anses påkrevd.

Denne saken har et spesielt bakteppe, og jeg har forståelse for at behandlingen derfor blir noe spesiell. Jeg mener det er positivt at det er et bredt flertall som stiller seg bak endringene. Departementet vil gjøre sitt i oppfølgingen for å sørge for at endringen håndteres på en best mulig måte. Når vi nå gjør en endring i bestemmelsen, kan det samtidig være særlig krevende for noen arter, som f.eks. brunbjørn. Vi vil derfor i oppfølgingen følge nøye med på om det er behov for å gjøre andre justeringer for å følge opp bestandsmålene Stortinget har vedtatt.

André N. Skjelstad (V) [14:38:13]: Først vil jeg rette en takk til representanten Haltbrekken, som har vært med og løftet fram denne saken. Det har etter min mening vært helt nødvendig. Bakteppet, det som hendte i Indre Namdal, og den tragiske utgangen det fikk, er selvfølgelig dystert, som flere har vært innom. For oss som lever i den delen av landet, og ikke minst for dem som lever i det området som før het Nord-Trøndelag, er dette helt klart i strid med den alminnelige rettsoppfatningen og det som har vært gjeldende til nå.

Man må kanskje gå noen runder med tanke på Bernkonvensjonen, men jeg tror det aller viktigste er – noe også utmerkede jurister har sagt fra denne talerstolen i dag – at når dette er så klart i strid med rettsoppfatningen på området, er vi, som lovgivere, nødt til å se om det faktisk var ment slik.

Det spekuleres i bestandsmålene og forvaltningen av bjørnestammen, men dette er akutte situasjoner som handler om nødverge. Det er noe som skjer der og da, hvor noen er i ferd med å miste sine verdier, som også representanten Tetzschner var inne på. Dette endrer ikke rovdyrpolitikken, men det endrer nødvergebestemmelsen slik at den blir i tråd med gjeldende rettsoppfatning.

Jeg kan ta et eksempel fra en periode tidligere i mitt liv: Jeg nevnte for Per Flatberg, da han fremdeles levde og var en av Naturvernforbundets store høvdinger – i hvert fall i min del av landet – det med ørn. Hvordan skal man kunne ta ut ørn i en nødvergesituasjon? På enkelte andre dyrearter vil man kunne se ganske store forskjeller, men når det gjelder ørn, er det relativt umulig. Jeg synes dette er helt nødvendig.

En annen god ting er at det kan bli mindre irregulær avgang, noe som også skjer i områdene – slik er det.

Jeg tror også at dette vil være helt i tråd med det folk mener, og så får vi ta de rundene som er nødvendige med hensyn til Bernkonvensjonen, og se hva som eventuelt kommer ut av det.

Jeg er godt fornøyd med det vedtaket som vil bli fattet i denne saken. Som man da sikkert skjønner, er jeg ikke helt enig i det representanten Elvestuen har sagt.

Heidi Greni (Sp) [14:41:14]: Først må jeg rette en hjertelig takk til representanten Haltbrekken for det initiativet som er tatt, og som nå gjør at vi får ordnet opp i denne utrolig tragiske saken.

Vi har sett flere saker i det siste som har vist at nødvergeparagrafen ikke har fungert etter intensjonen. Den gir ikke nødvendig rom for at man straffritt kan forsvare dyrene sine mot rovdyrangrep. Dessverre ser vi eksempel på strenge fengselsstraffer for reindriftssamer og saueeiere som ikke har gjort noe annet enn å utføre plikten sin og ivareta dyrevelferden for flokken sin. På tross av at de har forsøkt alt mulig annet, som skremmeskudd, bortjaging osv., har de ikke greid å bli kvitt rovdyrene, og det strider totalt mot alminnelig rettsfølelse at de skal bli straffet for disse gjerningene. Det er helt uforståelig for folk flest.

Den psykiske belastningen det økende rovdyrpresset har påført dem, kan vi knapt nok forestille oss. Hvert år, gjennom behandlingen av meldingen om samisk språk, kultur og samfunnsliv, har vi blitt advart mot psykisk uhelse som reindriftssamene er påført på grunn av rovdyrpresset. Som vi alle vet, har minst ett tilfelle i vinter fått det mest tragiske utfall. Det er dessverre ikke første gangen, men vi får inderlig håpe det er siste.

Både Venstre og Miljøpartiet De Grønne stemmer imot. Det er skuffende, men ikke overraskende. Det er imidlertid veldig overraskende at Høyre i utgangspunktet ønsket å utrede denne saken. Skjønner de virkelig ikke alvoret? Dette er en hastesak, og jeg er veldig glad for at flertallet nå stemmer for.

Elvestuen er mest bekymret for at vi kan få en sak mot oss i Bernkonvensjonens stående komité. Jeg er mest bekymret for at vi kan få nye dødsfall i beitenæringene. Dette haster – reinkalvingen starter i april og mai og beitesesongen omtrent på samme tid. Den uretten bønder og reindriftssamer har vært utsatt for, kan bare ikke fortsette. Derfor er jeg grundig glad for at et bredt flertall stiller seg bak presiseringen om at nødvergeparagrafen ikke bare skal gjelde under pågående angrep, men også der det er overveiende sannsynlig at et slikt angrep er nær forestående.

Tusen takk til forslagsstillerne, og tusen takk til alle som støtter dette forslaget. Tusen takk for at vi nå klarer å få dette på plass med virkning fra 1. april, slik at vi unngår lignende tragedier i inneværende beitesesong.

Marit Arnstad (Sp) [14:44:33]: Jeg har bare et par kommentarer om sjølve saken, og også litt om Senterpartiets syn når det gjelder rovviltpolitikken.

Ja, vi gjør en endring i rettstilstanden gjennom dette lovforslaget, og fra flere av talerne i dag har det vært reist innvendinger mot at Stortinget på egen hånd fastsetter en lovtekst. På en måte har jeg forståelse for det, for det vanlige er jo at en lovproposisjon kommer fra regjeringen, så det er ikke vanlig at det skjer, men det hender at det gjør det. I dette tilfellet har stortingsflertallet også fått lovteknisk bistand fra Klima- og miljødepartementet, og vi legger da også departementets lovtekst til grunn.

Jeg må også få lov til å bemerke at når den kritikken kommer fra Høyre, blir jeg en smule overrasket. Senest i dag har Høyre fremmet to lovforslag direkte i Stortinget som begge vil bety en endret rettstilstand: ett om pengebidrag og ett om plan- og bygningsloven. Det er altså heller ikke unormalt for andre partier å gjøre det.

Når det er sagt, er jeg glad for at Høyre kommer til å stemme subsidiært for forslaget. Det synes jeg er fornuftig. Jeg er også veldig glad for at representanten André N. Skjelstad, som kommer fra det området som i sterk grad er berørt av mye utfordringer knyttet til bjørnepolitikken, velger å stemme for forslaget.

Senterpartiet kunne for sin del ha ønsket seg en annen retning i rovdyrpolitikken. Vi ønsker oss større uttak av rovdyr gjennom lisensfelling – og at man følger opp de kvotene som settes til lisensfelling – og videre at man har mer skadefelling, sånn at man unngår å ha bruk for denne nødvergebestemmelsen. Vi ønsker oss også et bedre samarbeid med Sverige, særlig når det gjelder brunbjørnbestand, fordi det er en felles bestand, og vi burde hatt større mulighet for felles forvaltning.

Vi må også si at vi, hvis vi tenker kun på eget parti, nok synes at forslaget komiteens flertall fremmer i innstillingen, fortsatt gir en for stram vurdering og et for stort usikkerhetsrom. Vi hadde nok ønsket oss at det hadde gått enda lenger i å utvide rammene for nødvergeparagrafen. Samtidig er vi glade for endringen og mener at det er en stor forbedring i forhold til dagens lovtekst.

Likevel må jeg få lov til å si at jeg ikke er helt beroliget av statsrådens svar her i dag når det gjelder forvaltningen av bestandsmålene for brunbjørn. Nå står vi overfor en ny beitesesong, og vi vet det kommer til å være tilfeller der det blir behov for skadefelling i ulike regioner knyttet til brunbjørnbestand. I mitt hjemfylke kommer det behovet til å komme opp, og hvis dette er et signal om at det nå skal bli vanskeligere å få skadefelling enn det det har vært de siste par sesongene, synes jeg det vil være svært uheldig.

For oss handler dette om dyreeiers mulighet til rettmessig å forsvare dyrene sine mot fare. Det er en viktig rettighet, og jeg er glad for at vi får flertall for det i dag.

Michael Tetzschner (H) [14:47:44]: Innlegget til representanten Arnstad aktualiserer mitt svar her, nettopp fordi vi har behov for å understreke at vi kan stemme for flertallsforslaget hvis det er slik at vårt prinsipale faller. Grunnen til det er de særegenhetene som er i denne saken, og som ikke lar seg sammenligne med et annet eksempel representanten Arnstad ville trekke inn.

Hvis jeg bare kan minne om hva det er: Vi er veldig bekymret for at vi kan få en omkamp om norske rettsavgjørelser. Grunnen til at vi da går inn for dette, er at dommen er rettskraftig og endelig. Høyesteretts ankeutvalg har avvist saken for videre behandling, hvilket betyr at de har gjort en vurdering av rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Dermed er selve dommen juridisk uangripelig. Hvis man da ikke liker resultatet, er det vår lov vedtatt her vi ikke liker gjensynet med. Da er vi tilbake på Stortingets bord. Hvis vi ønsker et annet resultat, må vi endre loven.

Det er helt riktig, og det var helt forunderlig, at man nærmest ble angrepet for ikke å ville ting raskt nok, ved at vi prinsipalt har det synet at saken – også ut fra en juridisk-teknisk synsvinkel – kanskje hadde tjent enda mer på å bli fremmet som en vanlig lovproposisjon, hvor man også kunne avklart om vi her må bruke en nasjonal skjønnsmargin, som jo er tillatt når vi skal etterleve internasjonale konvensjoner.

Det blir jo også en nokså paradoksal tilnærming når man da står og avkrever statsråd Eriksens garanti for at dette er helt ok ut fra internasjonale konvensjoner, når fagdepartementet ikke har fått anledning til å utrede nettopp det aspektet. Stortinget har her tatt lovgivningen ut av statsrådens hender og mener selv at dette er uproblematisk, så får vi se om dette står seg. Jeg tror det står seg. Det er derfor vi kan gå inn for flertallsforslaget som en subsidiær løsning.

Det er ikke helt uvesentlig at vi faktisk lovgir over bordet noe som har strafferettslige implikasjoner. Vanligvis lover vi oss selv i denne salen at særlig straffebud skal undergis en grundig behandling. Grunnen til at vi kan være med på dette, er at det nettopp er en lemping og ikke en skjerping. Da kommer vi tilbake til det at mange av disse konvensjonene er veldig ideelle, og de er ofte båret frem av særinteresser, mens det tross alt er opp til Stortinget ut fra en helhetsvurdering å avgjøre hva slags lover landet skal styres etter.

Ola Elvestuen (V) [14:51:06]: Jeg aksepterer at det er en interesse for å diskutere hvordan denne nødvergeparagrafen fungerer. Jeg er uenig i konklusjonen til representanten Skjelstad, for Venstre går imot dette. Grunnen til det er ikke diskusjonen om akkurat hvordan retten nå fungerer, men jeg mener at vi fra Stortingets side – i enkeltvedtak og uten saksforberedelse – ikke bare kan egendefinere hvordan Bernkonvensjonen skal følges. Vi er for en regelstyrt verden. Når land inngår avtaler, har vi en forventning om at landene følger opp det de blir enige om. Det er et system for å påse at landene gjør det, gjennom at man har Bernkonvensjonens stående komité, som gjennomgår, åpner og reiser saker dersom de mener at land ikke følger det de har skrevet under på.

Risikoen her, helt uavhengig av akkurat hvordan utformingen er, er at vi enda en gang havner i en situasjon hvor man mener at vi ikke følger Bernkonvensjonen. Statsråden kan ikke garantere at dette ligger innenfor, for det har ikke vært en utredning, og det har ikke vært den saksbehandlingen en normalt skal ha for den type lovendringer, som nettopp går helt opp mot grensen til en internasjonal konvensjon vi har skrevet under på. Vi gjør det samtidig som man har en annen, større sak hvor det er reist sak. Jeg tror det er første gang det er reist sak etter Bernkonvensjonen mot norsk forvaltning. I den saken er det mot forvaltningen av ulv. Da får vi denne i tillegg.

Fra Venstres side stemmer vi imot, både fordi saken legges direkte fram uten saksbehandling, og også ut fra at det tidligere, før 2020, nettopp var en lang saksbehandling for å finne fram til en ordlyd som også kunne godtas etter Bernkonvensjonen.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [14:53:51]: Det er interessant å høre Venstres debatt fra talerstolen i Stortinget, men det var ikke det jeg tenkte jeg skulle kommentere. Jeg fikk en direkte utfordring på om mitt svar skulle tolkes som et signal om at det nå kom til å bli vanskeligere å få skadefelling, og det har jeg bare lyst til å svare kort ut. Svaret på det er nei, det er ikke det som er mitt hovedpoeng, men dersom det blir tatt ut mye bjørn på nødverge, vil det selvfølgelig være slik at det i seg selv kan påvirke størrelsen på vedtak om kvoter for lisensfellinger. Slik må det nødvendigvis være når det er bestandsmålene som skal være vår ledestjerne i forvaltningen av rovvilt, og som skal sikre den viktige balansen mellom å ha bærekraftige bestander og samtidig kunne drive næringsvirksomhet i hele landet vårt.