Stortinget - Møte torsdag den 5. juni 2025 (under arbeid)

Dato: 05.06.2025
President: Kari Henriksen
Dokumenter: (Innst. 422 L (2024–2025), jf. Dokument 8:233 L (2024–2025))

Søk

Innhold

Merknader

Referatet er under arbeid. Innleggene blir publisert fortløpende så snart de foreligger.

Sak nr. 10 [13:36:17]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Dagfinn Henrik Olsen, Alf Erik Bergstøl Andersen og Erlend Wiborg om å avvikle samordningsfellen (Innst. 422 L (2024–2025), jf. Dokument 8:233 L (2024–2025))

Talere

Presidenten []: Etter ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa. Og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Per Vidar Kjølmoen (A) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid i saken.

Regelverket for samordningsregler for offentlig ansatte født mellom 1944 og 1962 har blitt diskutert og debattert en rekke ganger de siste årene. Regelverket for denne gruppen gir svakere insentiver til å stå lenge i arbeid enn regelverket som gjelder i privat sektor, og det som gjelder for senere årskull i offentlig sektor. Til gjengjeld kan denne gruppen motta en meget god pensjon sammenlignet med andre grupper dersom de må gå av med pensjon så tidlig som ved 62 år.

Da pensjonsreformen ble innført, var det behov for å tilpasse offentlig tjenestepensjon til den nye folketrygden, og da ønsket regjeringen å innføre en modell som ga sterkere uttelling for å stå lenger i jobb. Det lyktes man ikke å bli enig med partene om. For senere årskull har man altså fått avtalt nye regler som gir sterkere uttelling for å stå lenger i arbeid.

Jeg har forståelse for at det kan være frustrerende for personer som har feiltolket regelverket, slik at de ender opp med å motta en lavere årlig ytelse enn de hadde forventet, fordi de startet uttak av folketrygden før de startet uttak av tjenestepensjon. Men å heve pensjonen til alle som jobber etter at de har kompensert for levealdersjusteringen, slik som forslagsstillerne ønsker, er heller ikke rimelig. Det vil bety at denne gruppen vil være sikret både en god pensjon allerede ved tidlig uttak og en veldig høy pensjon, potensielt over 100 pst. av sluttlønn, dersom de jobber lenge.

Jeg registrerer at det også er lagt inn et eget forslag om at man skal øke pensjonene kun for dem som har startet uttak av folketrygden før uttak av tjenestepensjon, og som derfor har en lavere samlet årlig pensjonsutbetaling enn 66 pst. av sluttlønn. Dette er kanskje enda mer problematisk. Det vil bety at alle som har tatt ut folketrygd over lengre tid, får mer utbetalt samlet sett enn de som ventet med å ta ut folketrygden til de startet uttak av tjenestepensjon, og det er heller ikke en rettferdig løsning.

Henrik Asheim (H) []: Jeg vil i likhet med saksordføreren minne om at tilsvarende representantforslag har blitt behandlet i Stortinget en rekke ganger i inneværende og forrige periode. Stortinget avviste da forslagene, i tråd med den innstillingen vi diskuterer i dag.

La meg gå til kjernen av representantforslaget. Er det urimelig at offentlig ansatte i årskullene 1944–1962 som jobber etter at de har kompensert for effekten av levealdersjustering, ikke får økt samlet pensjon utover 66 pst.? Det er helt klart at den gjeldende pensjonsreformens formål og effekt nettopp er at det skal lønne seg å stå lenger i jobb. Slik sett er regelverket for disse årskullene annerledes enn det som gjelder for dem som kommer etter. Men grunnen til at disse årskullene har et tak på samlet pensjon, er at dette er i tråd med bruttoordningen og det som ble fremforhandlet med partene i arbeidslivet i 2009.

I tariffoppgjøret i 2009 ble det enighet om en videreføring av bruttoordningen og et nei til fleksibel tjenestepensjon og ny, fleksibel AFP. En konsekvens av dette var at man ikke får høyere pensjonsnivå utover full opptjening selv om man fortsetter i arbeid. Da dette ble forhandlet frem i 2009, sendte bl.a. Unio ut en pressemelding der de påpekte at de hadde fått til nettopp dette, at det var viktigere for partene å prioritere dem som var slitne og ville gå av med tidligpensjon, enn å gå med på de reglene som Stoltenberg-regjeringen den gangen forsøkte å få partene med på.

I 2018 ble man enige om å sørge for at det også i offentlig sektor alltid skal lønne seg å stå lenger i jobb. Dersom man hadde vedtatt ordningen fra 2018 i 2009, ville ikke denne diskusjonen vært nødvendig, for da ville de reglene ha gjeldt også for dem representantforslaget retter seg inn mot. Dette er jo det som gjelder fremover, nemlig at det skal lønne seg å stå lenger i jobb. Forskjellen er bare at partene den gangen prioriterte å beholde bruttoordningen, altså et system som gir høyere pensjon enn dagens system for dem som går av tidligere, fremfor å gå for det som er dagens regelverk, nemlig at det skal gi økt uttelling å stå lenger i jobb. Det er en helt ærlig prioritering, men det gjør også at en har kostnader på den ene siden som må dekkes inn på den andre, og det er grunnen til at det er slik.

Jeg vil minne om at pensjonsreformen handler om å sikre et mer bærekraftig pensjonssystem. Fremover vil det bli stadig flere pensjonister som har høyere pensjonsopptjening, og som lever lenger. Det er bra. Men det vil også bli færre arbeidstakere bak hver pensjonist. Yngre årskull vil i langt større grad merke de innsparende elementene i pensjonsreformen enn de årskullene som omfattes av dette representantforslaget. Derfor var pensjonsreformen nødvendig, og det har et bredt flertall på Stortinget bekreftet, senest i fjor.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Hvis du og vi andre i denne sal har jobbet i 50 år i det offentlige og likevel ender opp med mindre i pensjon enn om du ikke hadde jobbet en eneste dag: Hadde vi syntes det var rettferdig? Det er det spørsmålet vi må stille oss selv, og for meg er svaret nei.

Det saken som vi nå behandler, dreier seg om, er om vi skal oppheve regelen som stjeler pensjon fra offentlig ansatte, og som virker hinsides enhver fornuft. Ja, den er så hinsides at stortingspolitikere har sørget for at den ikke gjelder for dem selv, statsråder eller politiske stillinger i kommunene. Jeg tror ikke alle mine kollegaer her på Stortinget skjønte hvor galt dette kom til å bli da det ble vedtatt.

Dette ranet av norske pensjonister er en konsekvens av Stoltenbergs pensjonsreform fra 2011, som alle partier, foruten Fremskrittspartiet og Rødt, omfavnet. Intensjonen var at det skulle få folk til å stå lenger i jobb, og gods og gull skulle følge med i forliket, eller i hvert fall pensjonen de hadde betalt inn i alle år.

Sykepleiere, gravemaskinførere og andre offentlig ansatte ble oppfordret til å stå i jobb etter 67 år og fikk høre at det skulle lønne seg, men slik har det altså ikke gått. 30 000 eldre valgte å stå lenger i jobb, og for disse har det vist seg å koste dem hele eller deler av pensjonen. Marie og Steinar, begge 81 år, mistet alt. De jobbet begge til de var 72 år og betalte i alle år 2 pst. av lønnen til pensjon, mens arbeidsgiveren betalte 15–20 pst. på deres vegne. Men fem ekstra år i samfunnets tjeneste ble hardt straffet. Tapene deres utgjør 7 000 kr og 9 000 kr hver måned.

Dette er altså takken for mer enn 50 år i samfunnets tjeneste. Pengene deres forsvant egentlig ikke. Staten bare beholdt dem, samordnet dem bort i noe byråkratene kaller samordningsfellen. Hele 2,4 mrd. kr har staten tjent på å holde tilbake pensjonen til disse pensjonistene. Istedenfor har vi valgt å prioritere dem som vil gå av tidligere, på AFP, for å vise til stortingsrepresentanten fra Arbeiderpartiet, Per Vidar Kjølmoen.

Ironisk nok er det ikke sikkert at det vil koste samfunnet mer å fjerne fellen enn å beholde den. Den gjelder kun de som ble født mellom 1944 og 1962. Det betyr at de yngste knapt har rukket å bli 63 år og kunne hatt mange år igjen i arbeidslivet – og som skattebetalere, om de tør. Prislappen for å betale ut de samordnede pensjonene ligger på 400–500 mill. kr i året – like mye som Stoltenbergs skattelotteri for unge og under en åttendedel av prisen for AFP.

Samordningsfellen er både dypt urettferdig og samfunnsfiendtlig, og jeg håper derfor at Arbeiderpartiet og Høyre vil være ansvarlig og snu og stemme med oss for å få fjernet denne fellen. Om de ikke gjør det, håper jeg i hvert fall at resten av Stortinget kan vise dem hva som er forskjell på rett og galt.

Jeg tar til slutt opp Fremskrittspartiets forslag til saken.

Presidenten []: Då har representanten Dagfinn Henrik Olsen teke opp det forslaget han refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil først ta opp Senterpartiets forslag, så jeg ikke glemmer det.

Det er rett at samordningsfellen er behandlet mange ganger. Så langt jeg har telt opp, er det sju ganger. Første gangen var i en innstilling som ble avgitt 5. mars 2019, på basis av et forslag fra Senterpartiet. Vi har fremmet to forslag, og vi har hele tiden stått på det samme: Samordningsfellen må vekk.

Men det vi opplever, er at først har vi hatt veldig trøbbel med å få avklart faktum i saken. Nå begynner det å komme på plass, men det blir fortsatt tåkelagt og tilslørt. Det som altså er saken, er at offentlig ansatte som er født i perioden 1944–1962, får lavere og lavere tjenestepensjon dess lenger de jobber utover 67 år. Her i denne salen er det nå sagt en rekke ganger at det skal lønne seg å stå i jobb. Vi trenger disse arbeidsfolkene. Men det har altså gått fullstendig prestisje i saken, fra Arbeiderpartiet og Høyre, om at dette skal en ikke rette opp. Om ikke det var nok, er det en rekke personer som har arbeidet utover 67 år – og da har mistet tjenestepensjonen sin, hvis en jobber fram mot 73–74 år – som ikke har vært klar over at de mistet tjenestepensjon. Det oppleves som et ran. Det oppleves som fullstendig urimelig. En kan diskutere hva som har skjedd i saken, men realiteten er det faktumet jeg beskriver, og det er sterkt å beklage at det ikke er vilje til å rydde opp i dette.

Representanten Kjølmoen sier at det er en sterk uttelling for å stå lenger i jobb. Nei, det er ikke det i det offentlige for disse gruppene. Det er en klar beskjed om at du bør gå ut av jobb for dermed ikke å komme i fella, og så er det da en rekke kreative tidligere offentlig ansatte som leier seg sjøl tilbake, gjennom enkeltmannsforetak eller på andre måter, for å unngå fellen. Dette er en skamplett. Jeg er veldig stolt av det som Senterpartiet har stått for her opp gjennom årene. Vi har på nytt et forslag, forslag nr. 3, som på en presis måte beskriver hva som er nødvendig å gjøre i saken. Vi sier der også at loven trer i kraft straks med virkning fra 1. januar 2011, for det var da denne synden kom inn i dette pensjonssystemet.

Presidenten []: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Freddy André Øvstegård (SV) [] (leder for komiteen): Jeg skal være kort, for som flere har nevnt fra talerstolen, er dette en sak vi dessverre har behandlet på Stortinget en rekke ganger uten at det har skjedd noe nevneverdig.

Jeg forstår at alle de som følger denne saken, etter hvert blir provosert og oppgitt over at det ikke er mulig å komme fram til noe i saken, og at det ikke er mulig å rette opp i det som er en konsekvens som ikke er i tråd med den uttalte politikken, for det er det det handler om. Samordningsfellen innebærer at folk opplever å bli lurt, og at de blir straffet for å gjøre noe som skulle ha lønt seg. Folk føler seg også lurt i historieskrivingen her, for de aktørene som var med på å forhandle fram de resultatene vi i dag har som grunnlag for pensjonspolitikken, opplever at de fikk klare og tydelige løfter om at gammel ordning med 66 pst. skulle bestå. Men så står vi her igjen, og det er jo synd. Jeg skulle ønske at i de to såkalte styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre, i denne saken evnet å lytte mer til dem som blir rammet av dette, og finne konstruktive løsninger, istedenfor at vi ender tilbake i de samme skyttergravene, nå for åttende gang.

Jeg tar opp forslag nr. 2, fra SV og Rødt.

Presidenten []: Representanten Freddy André Øvstegård har tatt opp det forslaget han refererte til.

Mímir Kristjánsson (R) []: Det er riktig at denne saken har blitt behandlet flere ganger, men det er jo fordi samordningsfellen slik den er i dag, er hakkende gal. Denne saken vil fortsette å bli behandlet igjen og igjen fram til den blir rettet opp i, for det åpenbart at de feilene som følger med samordningsfellen, ikke er i tråd med intensjonene til det stortingsflertallet som ønsker at folk skal belønnes for å stå lenger i jobb.

Det er nesten ingenting som har blitt sagt oftere fra denne talerstolen de siste fire årene enn at det må lønne seg å jobbe. Det er nesten ingen floskel som gjentas oftere fra alle partier i norsk politisk debatt enn at det må lønne seg å jobbe, men for denne gruppen offentlig ansatte født mellom 1944 og 1962 har det altså ikke lønnet seg å jobbe etter pensjonsalder. Tvert imot har det straffet seg å jobbe. Man har tapt pensjonskroner hvis man har stått i arbeidslivet. Jeg skjønner godt at det oppleves som et ran, for dette er ikke bare en ordning som er dypt urettferdig, det er en ordning som for de aller fleste også har vært helt ukjent. De aller fleste som har valgt å stå i jobb på denne måten, har jo ikke visst at de taper penger. De har ikke kunnet tenke seg at reglene kan være så dårlig utformet at man taper penger på å bli stående i jobb etter pensjonsalder, slik alle deler av Stortinget ber folk om. Derfor har man da blitt lurt.

Når partier som Arbeiderpartiet og Høyre ikke er villig til å rydde opp i denne feilen, viser det en veldig manglende evne til å ta inn over seg at av og til gjør også vi i denne salen feil. Av og til vedtar vi også ordninger som viser seg å ikke ha de konsekvensene vi ønsker. Jeg er rimelig sikker på at flertallet som lagde pensjonsreformen, som Rødt på ingen måte er en del av, ikke hadde noen agenda om at det for en liten gruppe offentlig ansatte født i akkurat disse åtte–ni årene skulle straffe seg å jobbe. Det var ikke det som var hensikten med de reglene som ble vedtatt, men den feilen skjedde, og det har gått ut over disse menneskene. De har tapt tusenvis på tusenvis av kroner.

Når man da overhodet ikke viser noen vilje til å rette opp i sine egne feil, er i alle fall jeg fristet til å tenke på Jane Austen og Stolthet og fordom, der det heter at den frekkes frekkhet kjenner ingen grenser. Her har altså de samme partiene som har bedt folk om å jobbe lenger, vedtatt et system som straffer folk for å jobbe lenger. Når det blir påpekt at dette har skjedd, viser man ingen evne eller vilje til å rydde opp i de feilene man selv har gjort.

Statsråd Tonje Brenna []: Representantforslaget gjelder samordning av offentlig tjenestepensjon for årskull som er født før 1963. Samlet har et likelydende forslag blitt behandlet seks ganger av Stortinget siden 2018, og senest våren 2024 avviste et bredt flertall på Stortinget et likelydende forslag. Min vurdering er at saken ikke har endret seg siden 2024, og at saken er godt opplyst gjennom Stortingets tidligere behandlinger.

Forslagsstillerne hevder at problemstillingen ikke fikk noen løsning under behandlingen av stortingsmeldingen om pensjon, og de bruker dette som begrunnelse for å fremme forslaget på nytt. Det mener jeg er feil. Samtidig med at stortingsmeldingen om pensjon ble lagt fram, fremmet regjeringen i Prop. 37 L for 2023–2024 lovforslag som fjerner den særskilte nedre grensen på delingstallet for samordning med ny opptjeningsmodell i folketrygden. Forslaget fra regjeringen fikk bred støtte i Stortinget. Stortinget har altså tatt stilling til hvilken løsning som skal gjelde for samordning for disse årskullene, og Fremskrittspartiet har ikke fått gjennomslag for sitt syn.

Asymmetrisk bruk av delingstall på tjenestepensjonen og samordningsfradraget har vært hovedargumentet for dem som har vært opptatt av å endre samordningsreglene. Etter lovendringen som ble vedtatt gjennom behandling av Prop. 37 L, er det ikke noen nedre grense for delingstallet som legges til grunn for å levealdersjustere bruttopensjonen, og heller ikke noen nedre grense for delingstall for å beregne samordningsfradraget. Her er det altså full symmetri, slik det går fram at forslagsstillerne ønsker å oppnå. Representantforslaget når det gjelder samordning med ny folketrygd, vil altså gjeninnføre asymmetri, noe Fremskrittspartiet fram til nå har argumentert imot.

Det er altså kun med samordning mot gammel opptjeningsmodell det er asymmetri i hvilke forholdstall som benyttes. Grunnen til at regjeringen kun foreslo endringer for den delen som samordnes med ny folketrygd, er at det er her arbeidsinsentivene kan forsterkes. Et overveiende flertall av dem som er født før 1954, har allerede gått av med pensjon. Å endre regelverket for denne gruppen vil følgelig ha svært beskjeden effekt på insentivene til å stå i jobb. En regelendring for denne gruppen vil primært gi endret pensjon for dem som allerede har gått av med pensjon, og mange av dem vil også ha vært pensjonister i lang tid.

Oppdaterte beregninger viser at den totale kostnaden for forslaget representantene fremmer, er i størrelsesordenen 10 mrd. kr framover i tid og eventuelt 5,2 mrd. kr i etterbetaling dersom forslagene gis virkning fra 2011.

Et økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem er den beste garantien for å sikre pensjonen også for framtidens pensjonister. Vi vil ikke lykkes med dette om vi fortsetter å skyve regningen foran oss gjennom stadig å justere på regelverket. Jeg er glad for at komiteens tilråding er å avvise representantforslaget.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Som jeg sa, er det sjuende gang vi behandler denne saken, og det er Senterpartiet som har vært drivkraften i den. Det er vi som har utviklet det som har vært opprettingen av det. Vi har ikke fått respons, og vi har heller ikke greid å få en felles forståelse i salen av hva som er konsekvensen av samordningsfella.

Derfor vil jeg stille statsråden et spørsmål om dem som er ansatt i det offentlige som er født mellom 1944 og 1962. Hvis de jobber utover fylte 67 år, vil da tjenestepensjonen for de personene reduseres?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg drister meg til å svare på det spørsmålet at det er livsfarlig å svare på så konkrete spørsmål fra denne talerstolen, for jeg blir faktisk ganske urolig for å si noe feil som bidrar til ytterligere å forvirre folk som prøver å finne fram i et pensjonssystem som er ganske krevende å forstå.

Jeg skjønner at dette er krevende å forstå. Det tror det er for oss alle sammen. Derfor vil jeg understreke veldig det jeg sa i mitt innlegg, nemlig at det å endre reglene når Stortinget finner det for godt, tror jeg er uheldig for dem som skal forsøke å forstå systemet. Derfor er jeg glad for at det er brede forlik som gjør at vi av og til har større omlegginger som har støtte over tid.

Jeg vil også si at Senterpartiet var del av den regjeringen som la fram det forslaget som i dag er grunnlaget for det brede forliket vi har. Senterpartiet var del av den regjeringen som la fram de forslagene jeg refererte fra talerstolen, og jeg legger til grunn at også Senterpartiet ønsker seg et økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem framover. Da er det godt at vi har et bredt forlik i Stortinget, fremmet av Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg skal fokusere på spørsmålet. Jeg har erfart at dette er komplisert, og kompliserte spørsmål er det viktig å destillere ned i noen korte konklusjoner. Når statsråden sier at hun ikke kan svare på om de som er ansatt i det offentlige, taper tjenestepensjon ved å arbeide utover fylte 67 år – og dess lenger en jobber, dess mer taper en – viser det at vi fortsatt har forvirring om hva som er faktum i saken. Vi har fortsatt forvirring på øverste hold om hva som er faktum i saken.

Det er gjennom så mange artikler og av så mange eksperter avklart når det gjelder tjenestepensjonen for dem som er i disse aldersgruppene, at de taper mer dess lenger de arbeider. Det er helt urimelig, for samfunnet, pensjonskassene og den enkelte tjener på at en arbeider mer.

Statsråd Tonje Brenna []: Det er jeg enig i, og derfor har vi lagt om pensjonssystemet for at det skal lønne seg å jobbe. Jeg mener at noe av det aller mest verdifulle vi har, er et system hvor man ikke får avkorting for å jobbe ved siden av pensjon, men at vi kan få brukt all den arbeidskraften som også er i de eldre arbeidstakerne våre, som kan kombinere arbeid og pensjon etter at de har gått av med pensjon, og bidra med de timene de måtte orke.

Jeg er enig i beskrivelsen av at det er et problem for disse årskullene, samtidig som jeg mener at det viktigste er at vi får lagt om reglene for det som skal skje framover. Det er et dilemma for både Stortinget og regjeringen at det koster så mange penger eventuelt å skulle endre dette med tilbakevirkende kraft, samtidig som det ikke øker arbeidsinsentivene. Da mener jeg at det viktigste vi gjør, er å gjøre dette bedre framover. Derfor er jeg glad for at vi har et bredt pensjonsforlik i Stortinget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Dette koster ikke penger. Pengene er innbetalt fra dem som skal få dem utbetalt. For samfunnet er det så opplagt et pluss dess mer eldre folk arbeider. Til den fortellingen som statsråden kommer med her, om at det koster for pensjonskasser, staten og samfunnet at folk arbeider utover fylte 67 år: Hvis det er sant, må en jo endre hele politikken. Da må vi jo legge til rette for at eldre folk ikke skal jobbe så mye, for da tjener vi mer penger. Det er feil.

Til kjernen i saken: Fortsatt er det altså ikke felles virkelighetsforståelse i denne salen, med statsråden i spissen, om hva som er kjernen i spørsmålet, nemlig om offentlig ansatte i aldersgruppen født mellom 1944 og 1962 tjener eller taper på å arbeide utover fylte 67 år når det gjelder tjenestepensjon. Derfor vil jeg bare avslutte med å si at det er behov for en ny sak i denne salen om dette temaet, for å få klarlagt faktum. Det er første bud for en klok beslutning.

Statsråd Tonje Brenna []: Når dette nå er sjuende gangen vi behandler det samme forslaget, tror jeg ikke det handler om at ingen andre enn representanten har forstått sakens kjerne. Jeg tror det er en reell politisk uenighet om hvordan vi skal løse dette. Av og til er det sånn at man får flertall, av og til får man mindretall. Jeg har bare i løpet av dagen i dag vært med på begge deler, og her er vi rett og slett uenige. Det er ikke fordi noen med intensjon har ment å påføre disse årskullene denne nedsiden, det er ikke fordi noen hadde et ønske om å være ekkel med noen eller at det ikke skulle lønne seg å jobbe, men fordi – som representanten Asheim veldig presist beskrev i stad – vi hadde noen omlegginger underveis som gjorde at noen kom dårligere ut av det. Da mener jeg det viktigste vi kan gjøre framover, er å rydde opp i dette så dette ikke gjentar seg.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Det er jo sagt flere ganger at man helst ser at eldre står lengst mulig i jobb, slik at de er med og sikrer nettopp økonomisk og sosial bærekraft i vårt velferdssystem. Allikevel henger det et spørsmål i luften, for jeg tror ikke jeg kan si at jeg ble noe klokere av de spørsmålene som Lundteigen stilte: Var man klar over i departement og regjering konsekvensene av det man laget? Var man klar over det? Var det tilsiktet at det ble laget slik, eller var det fordi man var uvitende om de konsekvensene som kom?

Og likeledes: Hvordan skal vi da lykkes med å få flere eldre til å stå i jobb, hvis vi vet at de får mindre betalt for å stå i den samme jobben som alle andre – for det er det som er resultatet hvis man fortsatt skal kutte i pensjonen til denne gruppen.

Statsråd Tonje Brenna []: Nå er det litt uklart for meg akkurat hva representanten spør om, men om spørsmålet forstås riktig, om jeg refererer det på følgende måte, nemlig at man visste da man la om pensjonssystemet slik at det blir bedre framover, at det ville være en utfordring at man også bakover i tid ikke klarte å løse alt for alle grupper som per da kom urimelig ut, er svaret på det: Ja, det visste man også i Stortinget, og det visste også de det gjaldt. Det er jo derfor dette temaet har fått så mye oppmerksomhet og har vært behandlet i så mange omganger i Stortinget.

Jeg oppfatter imidlertid at flertallet i salen er aller mest opptatt av – som undertegnede også er – at dette må vi løse bedre framover, og jeg mener den påpekingen som har kommet fra flere her, om at dette understreker hvorfor det er riktig at vi har brede forlik og regler som står seg over tid, og ikke endrer fram og tilbake fordi de gjør det vanskeligere for folk, er viktig.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Jeg mener at de svarene vi har fått alle de gangene denne saken har vært behandlet, både fra statsrådenes side, og også underveis i behandlingen, viser at da man behandlet pensjonsreformen i 2011, var man faktisk ikke klar over konsekvensene. Da tenker jeg som så: Det kan ikke være farlig å snu og si at dessverre, her gjorde vi en feil, og skal vi da lykkes med å få folk til å stå lenger i jobb og ikke føle at man blir straffet, er det en nødvendighet. Er helt umulig for regjeringen og statsråden å skjønne at folk føler at dette ikke er rettmessig?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg forstår at dette oppleves urettmessig. Det har jeg gjentatt flere ganger. Samtidig vil jeg anta at også Fremskrittspartiet og representanten selv erkjenner at dette er ganske krevende å få gjort noe med, all den tid det siden 2018 har vært behandlet i straks syv omganger i denne sal, og en del av de årene var også representantens parti en del av flertallet som avviste saken.

Det er krevende å skulle endre pensjonsreglene med tilbakevirkende kraft. Det er kostbart. Jeg tror ikke det nødvendigvis er riktig prioritering, og derfor er jeg aller mest opptatt av at vi løser det bedre framover. Det legger pensjonsforliket et godt grunnlag for.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Henrik Asheim (H) []: Det har blitt påpekt fra flere at denne saken har blitt løftet og diskutert i Stortinget mange ganger, og den blir stort sett alltid fremmet enten av Senterpartiet eller Fremskrittspartiet – alltid når de er i opposisjon, aldri når de er i regjering. Det er på en måte et eller annet litt pussig med dette, for det må jo bety at når man sitter i regjering... Fremskrittspartiet, som satt i regjering i seks år, og til og med bestyrte Arbeidsdepartementet i en periode, så jo den gangen at det var mye mer krevende å endre dette enn det de selvfølgelig ser i opposisjon.

Det har blitt sagt om og om igjen at det må lønne seg bedre å jobbe. Jeg er helt enig. Det er jo hele poenget med pensjonsreformen. Det var jo hele poenget med omleggingen fra bruttoordning til at man alltid skulle få mer gevinst igjen for å stå lenger i jobb. Det er det systemet vi har nå, takket være at vi har en pensjonsreform, og de som er mest opptatt av å etterlyse det prinsippet, er de som er mest mot pensjonsreformen. Så det er et eller annet veldig inkonsekvent med denne debatten.

Så ble det stilt spørsmål ved om det kan være slik at Stortinget liksom ikke har skjønt hva de gjorde. Kan det hende at liksom ingen forsto det, og at vi derfor må løse dette problemet? Det ble veldig tydelig kommunisert hva som var resultatet av den enigheten som ble gjort mellom partene. Det ble kommunisert fra partene selv, som jeg sa i mitt første innlegg. Unio sendte til og med ut en pressemelding, hvor de presiserte at det var dette de hadde prioritert. I saken la jo Fremskrittspartiet inn en merknad og et forslag om å ikke gjøre det fordi dette ville bli konsekvensen, men resten av pensjonsforlikspartnerne, som Fremskrittspartiet ikke var en del av, vi respekterte den enigheten som partene faktisk hadde kommet frem til, og derfor ble ikke det vedtatt. Men dette kom jo helt tydelig frem. Derfor er det ganske viktig at vi også kan stå for de beslutningene som ble tatt, den respekten man da hadde for det som partene prioriterte – mot rådet fra den daværende sittende regjering, og egentlig også mot rådet fra Stortinget.

Hvis man nå skal etterbetale dem som opplever at de har mistet tjenestepensjonen – og da må jeg bare si: Det er jo tjenestepensjonen man hele tiden snakker om her. Summen er 66 pst., men spørsmålet er hvilken boks man tar pengene fra – vil vi jo veldig fort få et nytt representantforslag til Stortinget. Og det er de som faktisk satte seg inn i reglene, de som enten sluttet å jobbe eller lot være å ta ut folketrygden mens de var i jobb, og som dermed har gått glipp av penger, som de nå kompenseres for i den andre enden. Derfor er det ikke bare å knipse med fingrene og kompensere noen. Da vil det også ble spørsmål i den andre enden.

Mitt poeng er ikke å være veldig formalistisk på dette, og det er langt tilbake i tid, men vi må faktisk også stå for de beslutningene som er tatt, og som er gjort i samråd med partene. Jeg forstår at dette oppleves som inkonsekvent sammenlignet med den pensjonsreformen som er vedtatt. Det er derfor jeg er veldig for pensjonsreformen, og jeg syntes det var en gal beslutning i 2009, men den ble tatt, og derfor bør vi respektere den.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Representanten Asheim hadde noen gode poenger i sin forrige tale. For å ta representanten Kristjánsson, som tidligere har snakket om at frekkheten ikke kjenner noen grenser, kan man være enige om at det kanskje er et element av det i debatten her – spørsmålet er hvem det er som har den frekkheten.

Fremskrittspartiet fremmer en rekke forslag om dette når de sitter i opposisjon. De fremmet ingen forslag om det i 2014, 2015, 2016, 2017, 2018, 2019, 2020 eller 2021. Og hvorfor gjorde de ikke det? Jo, for da satt de med makten på Stortinget og kunne gjøre noe med det.

Så sies det fra et par representanter her fra talerstolen at dette kanskje er gratis. Vel, hvis det var gratis å ordne opp i det, har jeg en mistanke om at det hadde blitt ordnet opp i for lenge siden. Merk det statsråden sier: 15 mrd. kr. Det er det det koster. Det er prioriteringen som må gjøres hvis man faktisk er interessert i å gjøre noe med det.

Så er det en oppfordring til neste taler, fra Fremskrittspartiet: Kan de garantere at de vil gjøre noe med dette hvis de kommer i regjering etter valget 8. september, eller er dette bompengeløftet om igjen?

Til Senterpartiet og SV: De partiene sitter jo og forhandler om RNB akkurat nå. De kunne fremmet samordningsfellen som en sak man ønsker å få løst, hvis det var det man ønsket. Men det er jo ikke det partiene har fremmet som krav i forhandlingene. Senterpartiet vil ha halv matmoms; SV vil ha gratis barnehage.

Frekkheten kjenner ingen grenser. Hvem er det som er frekkest i debatten her?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Statsråden sa det var krevende å forstå. Ja, det er krevende å forstå pensjonssystemet, og det tror jeg nok de som er pensjonister, også føler. Men at det er krevende å forstå, skal ikke dermed bety at ikke vi som politikere skal tørre å rette opp i de tingene som i så måte måtte være feller.

Nå sa representanten Henrik Asheim at alle forsto. Det blir jo enda mer hoderystende hvis dette er gjort med hensikt. Det blir helt hoderystende at det faktisk er mulig å konfiskere så mye av en pensjonists opptjente rettigheter. Ja, Fremskrittspartiet var i regjering. Fremskrittspartiet var det eneste partiet som satt på Stortinget i 2009 som var imot reformen. Vi har sittet i regjering med tre partier, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, som var en del av det forliket, og det er utgangspunktet for at dette ikke har vært løftet fram mens vi var i regjering.

Dette har vært behandlet seks ganger tidligere, den sjuende gangen i dag. Foreløpig ser det i alle fall ut til at undertegnede kommer inn til høsten også, og at det skal bli en åttende gang også, det skal være helt sikkert, også om vi er i regjeringen. For dette kan ikke vi som politikere være bekjent med at vi ikke retter opp i.

Så er det nå engang slik at de som valgte å gå ut av arbeidslivet, ikke var med og tok det samfunnsansvaret som de som valgte å stå i det og har blitt rammet av dette, tok. Det har også en proveny for dette samfunnet. De har vært med og tatt sin del av det å bære velferdssystemet videre, men at de skulle bli sittende igjen som tapere, hadde de ikke sett for seg. Det har vi et ansvar for, og undertegnede skal i alle fall sørge for at det nok dukker opp et lignende forslag til høsten. Uavhengig av om vi er i regjeringen eller ikke, skal dette på bordet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er helt korrekt at Senterpartiet ikke fikk kvittet seg med samordningsfellen da vi satt i regjering. Det beklager jeg sterkt. Jeg vil bare understreke at Senterpartiet i Stortinget imidlertid har hatt samme standpunkt hele tiden. Jeg kan referere til innstilling 232 L, som ble avgitt den 14. mars 2024, til en proposisjon fra regjeringa som het «styrket insentiv til å jobbe lenger». Der skrev Senterpartiets medlemmer i arbeids- og sosialkomiteen på side 5 at:

«Representantforslag 141 L (2019–2020) fremdeles representerer Senterpartiets syn, men at dette synet ikke har nådd frem ved behandlingen av denne saken.»

Vi skrev altså i innstillinga at vi ikke hadde nådd fram i regjeringa. Det er etter mitt syn en forbilledlig måte å gjøre det på, for vi presenterer da et tap. Men vi har i Stortinget hele tida stått for det samme.

Når en sier her at dette i sin tid ble gjort i samråd med partene, synes jeg en kunne være så ærlig at en også sier at partene ikke er enig i den fortellinga. De partene som var med, er ikke enig i den fortellinga som Arbeiderpartiet og Høyre her kommer med.

Når blir sagt at det har vært veldig tydelig kommunisert av partene at den fella eksisterte – hvorfor i all verden har da så mange gått i fella? Det er jo det beste beviset på at det ikke er godt kommunisert. Det er jo helt opplagt at de som er i aldersgruppen 44–62 år, taper tjenestepensjon ved å arbeide i offentlig sektor etter fylte 67 år.

Så kommer en da med pengeargumentet. Det som er saken, er at offentlig tjenestepensjon for disse menneskene er innbetalt hele tiden. Pengene er i pensjonskassene. Pensjonskassene er jo beredt til å betale dem ut. Hvis vi endrer reglene sånn at pensjonskassene slipper å betale dem ut, får pensjonskassene en pensjonsbeholdning som de kan bruke til andre formål, men å si at det at en får sin rett, vil kreve betalinger fra statsbudsjettet, er etter min vurdering fullstendig feil. Pengene er innbetalt til SPK og til KLP. Det er bare spørsmål om hvem som da skal få den innbetalinga.

Det vi opplever nå, er uverdig, men det verste er at vi ennå ikke har en felles forståelse av at de som er i denne aldersgruppen og er ansatt i det offentlige, taper på å stå i offentlig jobb etter fylte 67 år, når alle i andre sammenhenger sier at det skal lønne seg.

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 10.

Forrige kapittel
Neste kapittel