Peter Frølich (H) [09:02:12] (komiteens leder og ordfører for saken): Heller ikke i år er det noen politisk uenighet eller særskilte tilbakemeldinger fra komiteens side knyttet til Riksrevisjonens årsrapport. Riksrevisjonen i Norge nyter sterk og bred tillit i Stortinget og i folket, og arbeidet oppleves alltid som faglig kompetent og ryddig, og Riksrevisjonen er tydelig i sine vurderinger og konklusjoner.

Årsrapporten gir oss i komiteen et godt innblikk i det omfattende arbeidet som gjøres, både i inn- og utland. Jeg nevner utland fordi det er verdt både å nevne og anerkjenne det betydelige arbeidet som Riksrevisjonen legger ned bl.a. i å bygge opp revisjonsarbeid i det store utland – viktig og godt arbeid.

Jeg vil også trekke fram at det har vært et veldig positivt og etter min mening viktig arbeid som er nedlagt den siste tiden i Riksrevisjonen for å modernisere og effektivisere Riksrevisjonen for årene som kommer. Det er et spennende arbeid, og jeg vil gi anerkjennelse til riksrevisoren og organisasjonen for det arbeidet.

Så ser vi på året 2024: Det ble gjennomført 13 forvaltningsrevisjoner og 235 årsregnskapsrevisjoner, selskapskontroll for bl.a. 42 heleide statlige selskaper og 24 deleide aksjeselskaper og selvfølgelig en grundig revisjon av statsregnskapet ellers. Det arbeidet er solid og i tråd med de høye forventningene som Stortinget har til Riksrevisjonen.

Da vil jeg på vegne av komiteen i år som i de tre foregående årene si tusen hjertelig takk til alle ansatte i Riksrevisjonen for den jobben dere gjør for oss her i Stortinget.

Carl I. Hagen (FrP) [09:06:01] (ordfører for saken): Sivilombudet har lagt frem en meget fyldig årsmelding, som vanlig, og den hadde egentlig fortjent en langt bedre behandling enn det vi er i stand til å gi. Vi har merket oss at Sivilombudet i sin årsmelding trekker frem at det i 2024 kom inn et rekordhøyt antall klager fra mennesker som mener at offentlig forvaltning har gjort feil. Komiteen mener at det er meget bekymringsfullt hvis det gjenspeiler en økning i feil fra offentlig forvaltning.

Vi merker oss også at Sivilombudet gjennomfører en rekke tiltak på eget initiativ, og det er noe komiteen sterkt anbefaler at man fortsetter med. Komiteen vil understreke at Sivilombudet står fritt til å velge sine fokusområder basert på vurdering av risikoen for feil i forvaltningen, vurdering av alvorligheten av feil i forvaltningen innen et område samt at Sivilombudet står fritt til å utvirke et betydelig skjønn.

Flertallet i komiteen vil uttrykke en forventning om at forvaltningsorganer følger med på uttalelser som gjelder generelle forvaltningsrettslige temaer, f.eks. saksbehandling, forvaltningsrettslige krav ved digitalisering, tilgjengelighet, utforming av begrunnelser og veiledningsplikt o.l., og konkrete temaer forvaltningsorganet selv jobber med, og innretter sin praksis etter ombudets uttalelser. Her har det vært noen eksempler på at man ikke følger Sivilombudets uttalelser, og det håper jeg at det blir mindre av i fremtiden, og at vi kan regne med at Sivilombudets uttalelser i realiteten blir tatt på alvor i vår forvaltning.

Vi har også merket oss at Sivilombudet i noen saker peker på mangler i regelverket, og i slike saker bør forvaltningen sikre at regelverket blir revidert, oppdatert og utviklet på en slik måte at fremtidige mangler i størst mulig grad unngås.

Så er det en særmerknad her om situasjonen på Trandum, men jeg regner med at de som står bak den særuttalelsen, begrunner den selv.

Frode Jacobsen (A) [09:08:50]: Jeg vil starte med å takke Sivilombudets medarbeidere for den viktige jobben de gjør. Jeg vil også takke saksordfører for en grundig og god jobb. Jeg har ikke så mye å tilføre utover det saksordføreren har sagt, som jeg i stor grad er enig med ham i.

I tillegg vil jeg vise til de to særskilte meldingene som Sivilombudet har lagt fram, og som vil bli behandlet senere i dag. Det er to alvorlige saker, som også er omtalt i årsmeldingen. Den ene handler om den uholdbare situasjonen i norske fengsler, hvor en betydelig andel innsatte i fengslene låses inn alene på egen celle store deler av døgnet, uten at det skyldes den innsattes egen atferd. Det er en utvikling som Sivilombudet har pekt på over lang tid, og ombudet slår fast at det er for mange innsatte som har en hverdag med innlåsing i 18–22 timer i døgnet og høy risiko for isolasjonsskade. Den andre handler om lang saksbehandlingstid, og vi kommer tilbake til også den diskusjonen senere i dag.

Jeg vil understreke at Arbeiderpartiet, sammen med flertallet i komiteen, mener det er nødvendig å påpeke at forvaltningsorganer må prioritere oppfølgingen av ombudets uttalelser, også der ombudet i tillegg til å konkludere i den enkelte sak ber forvaltningsorganet om å utarbeide nye rutiner, endre praksis eller følge opp en sakstype på en konkret måte. I mange tilfeller skjer det dessverre ikke, noe komiteen tok innover seg da den behandlet årsmeldingen for 2023 og mente «at ombudet bør prioritere saker der forvaltningen har vist manglende vilje til å korrigere etter tidligere anbefalinger», jf. Innst. 342 S for 2023–2024.

Det samme flertallet uttrykker også en forventning om at forvaltningsorganer følger med på uttalelser som gjelder forvaltningsrettslige temaer generelt og konkrete temaer forvaltningsorganet selv jobber med, og innretter sin praksis etter ombudets uttalelser. Flertallet merker seg at Sivilombudet i noen saker peker på mangler i regelverket. I slike saker bør forvaltningen sikre at regelverket blir revidert, oppdatert og utviklet på en måte som gjør at framtidige mangler unngås.

Et mindretall i komiteen viser til at situasjonen på Politiets utlendingsinternat på Trandum har blitt tatt opp i Sivilombudets årsmelding i en årrekke. Regjeringen har gjennom hele inneværende stortingsperiode lovet en revisjon av utlendingsinternatforskriften. Sivilombudet skriver i årsmeldingen at det er svært uheldig at departementets arbeid med revisjon av utlendingsinternatforskriften trekker ut over flere år. Arbeiderpartiet er glad for at justis- og beredskapsministeren i brev av 14. april til komiteen sier seg enig i at det har tatt for lang tid å ferdigstille høringsforslaget, og det er bra at departementet i mars sendte forslag til ny forskrift på høring. Fristen for høring er 15. august, og da kan vi omsider se en løsning i nær framtid i saken.

Svein Harberg (H) [09:11:56]: Jeg har også lyst til å begynne med å takke Sivilombudet, både ledelsen og de ansatte, for den gode jobben de gjør. Når vi minnes om at ombudet har til oppgave å sikre at offentlige myndigheter ikke gjør urett mot den enkelte borger, minner det også om at det jo egentlig er vår oppgave som valgt av folket å passe på at dette skjer. Men vi er veldig glade for at vi har vår eksterne hjelper, Sivilombudet, til å følge opp dette.

Det har vært en økning i antall saker de siste årene, og det kan oppleves på to måter. Det er fælt hvis det er så forferdelig mange som behandler innbyggerne dårlig og med feil. Samtidig er jeg glad for at vi har en lav terskel for at folk melder til Sivilombudet. Vi ser i rapporten og i dialog med Sivilombudet at det ikke er alle saker som trenger lang behandling, Vi ser også at saker løser seg underveis, fordi Sivilombudet har påpekt det. Da fungerer Sivilombudet, og det er bra. Det er positivt for innbyggerne at vi har et velfungerende ombud.

Så er det slik at jeg blir litt bekymret når vi må minne forvaltningen om at de må passe på å forholde seg til Sivilombudets påpekninger. Vi ser at saker går igjen fra år til år, og vi ser at det er for stor treghet i å rette opp ting. Det burde ikke være nødvendig for Stortinget å minne om det. Jeg har vært i kontrollkomiteen i åtte år, og vi har hatt særskilte meldinger og rapporter fra Sivilombudet. Stortinget har aldri vært uenig i det Sivilombudet har gjort. Det er altså Stortingets mening som kommer fram, og det må forvaltningen forholde seg til.

Vi understreker derfor også i år at forvaltningen må rette seg opp og endre ting som ikke fungerer sånn som de skal, og også følge med på generelle påpekninger fra Sivilombudet for å lage et bedre system for at forvaltningen virkelig skal ta vare på den enkelte innbygger på en god måte.

Igjen: Takk for godt arbeid.

Audun Lysbakken (SV) [09:14:39]: Jeg vil også takke Sivilombudet for årsmeldingen, som veldig tydelig understreker både den viktige rollen ombudet har, og relevansen av arbeidet. Jeg vil også på SVs vegne understreke det som komiteen er veldig tydelig på i innstillingen, og som de foregående talerne har vært innom, at Stortinget med dette understreker viktigheten og vår forventning om at forvaltningen prioriterer oppfølging av ombudets uttalelser.

Jeg tenkte jeg skulle si et par ord om den særmerknaden fra SV, Rødt og Venstre som er knyttet til politiets utlendingsinternat på Trandum. Det er veldig alvorlig, det Sivilombudet beskriver i årsmeldingen knyttet til situasjonen på Trandum. Sivilombudet er konkret bl.a. bekymret for en innlåsingspraksis som de mener er ulovlig. Det vises til at tilsynsrådet mener den praksisen som har vært fulgt ved Trandum, er i strid med Norges forpliktelser under den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det er jo ikke en hvilken som helst sak; det er et veldig alvorlig spørsmål. Likevel har altså regjeringen latt dette ligge gjennom hele perioden. Det kom forslag fra Politidirektoratet allerede i mai 2021 for å løse opp i dette, altså før forrige stortingsvalg. Gjennom hele perioden, når vi har snakket om dette i Stortinget, har vi vært lovet at regjeringen skulle sende et forslag til revisjon av utlendingsinternatforskriften på høring. Det er, som Sivilombudet skriver i sin innstilling, svært uheldig at det ikke har skjedd.

Jeg vil gi honnør til den nye justisministeren for at hun har handlet raskt og nå fått ryddet opp i dette. Jeg mener likevel det er på sin plass å understreke at den svært sakte behandlingen av dette spørsmålet, som regjeringen har vært ansvarlig for gjennom perioden, ikke er akseptabel, og det har vi ønsket å understreke ved å skrive det som er sant i innstillingen, nemlig at dette er kritikkverdig. Jeg er litt forundret, egentlig, over at ikke flere partier er med på det, for det er på sin plass å si at det er bra at regjeringen nå rydder opp, men også at det er kritikkverdig at det ikke har skjedd før.

Statsråd Astri Aas-Hansen [09:17:43]: Jeg vil også starte med å takke Sivilombudet for et godt og grundig arbeid for å ivareta enkeltmenneskers rettigheter i møte med forvaltningen.

På justisområdet er det særlig forholdene ved politiets utlendingsinternat, Trandum, som Sivilombudet har kritiske merknader til i årsmeldingen. Ombudet finner det svært uheldig at departementets arbeid med revisjon av utlendingsforskriften trekker ut over flere år, siden det etter ombudets vurdering er et stort behov for å iverksette endringer som sikrer at behandlingen av internerte er i tråd med statens menneskerettslige forpliktelser.

Som nevnt i mitt brev av 14. april 2025 til kontroll- og konstitusjonskomiteen, og som foregående taler var inne på, sendte Justis- og beredskapsdepartementet 31. mars i år på høring forslag til ny utlendingsinternatforskrift og endringer i utlendingsloven om Politiets utlendingsinternat. Høringsfristen er satt til 15. august i år. Jeg uttrykte i samme brev at jeg er enig med Sivilombudet i at det har tatt for lang tid å ferdigstille høringsforslaget.

Høringsnotatet følger opp sentrale deler av den kritikken som Sivilombudet har rettet mot gjeldende regelverk. Forslagene vil gi et oppdatert regelverk for opphold ved internatet, der de internertes rettigheter og vilkårene for inngrep i rettighetene tydeliggjøres. Mulige begrensninger og inngrep skal være klart og tydelig regulert, og de skal være nødvendige og forholdsmessige. Fra departementets side ser vi fram til å få grundige høringssvar i denne saken.

Kari Henriksen (A) [09:19:45]: I saken om årsrapporten fra Sivilombudet har flertallet en merknad i innstillinga der de mener det vil være fornuftig å innarbeide en rutine for at utkast til særskilte meldinger blir sendt regjeringa for kommentarer før endelig melding oversendes Stortinget.

Arbeiderpartiet har ikke sluttet seg til den merknaden, og jeg vil gjerne si litt om hvorfor. Vi mener det skaper noen utfordringer av mer konstitusjonell art som ikke framkommer godt nok i saken, og vi mener at et sånt spørsmål som er omtalt i den aktuelle merknaden, hadde fortjent å bli mer utredet og vurdert før man så klart sier at dette er veien å gå.

Arbeiderpartiet er ikke imot en sånn løsning som er foreslått, men vårt utgangspunkt er at Sivilombudet er en uavhengig, frittstående institusjon, og at Stortinget skal være svært tilbakeholdent med å gi anbefalinger om saksbehandling. Det tilligger Sivilombudet selv å velge hvem de vil involvere i den.

Vi mener Sivilombudets og Riksrevisjonens mandater ikke uten videre kan sammenliknes. Vi mener også at Stortinget skal ha ansvar for den videre saksbehandlingen når Sivilombudet legger fram sin rapport, uten at Stortinget skal legge noen føringer på hvordan Sivilombudet skal ivareta sin interne saksbehandling, ut over de reglene som følger av sivilombudsloven.

En praktikalitet som dukker opp, vil være at korrespondansen med regjeringa vil kunne bli offentlig før Stortinget mottar meldinga. Det kan føre til at store deler av saksbehandlingen kan sluttføres uten at Stortinget er involvert, dersom det rettes en innsynsbegjæring mot regjeringa.

Uansett er altså vårt ståsted at Stortinget skal være svært tilbakeholdent med å uttrykke forventninger til Sivilombudets interne saksbehandlingsmåte. Det ansvaret ligger hos Sivilombudet alene, sånn vi ser det. Vi vil likevel peke på at det ikke er forslag knyttet til merknaden, og at dette derfor uttrykker flertallets ønske. Det er et flertall bak dette. Vi mener en slik endring i praksis fortrinnsvis burde vært underlagt en større diskusjon i egen sak. Saksordføreren var også i sitt innlegg inne på at det er mange viktige ting å diskutere i denne rapporten.

Seher Aydar (R) [09:22:11]: Jeg vil også takke Sivilombudet for viktig arbeid. Jeg tegnet meg egentlig da statsråden snakket om Trandum, for det som framkommer år etter år i egentlig alle rapporter som noen gang finnes, viser at det finnes mennesker som ikke får sine menneskerettigheter oppfylt. Det er ganske alvorlig at man ikke gjør noe med det.

Det statsråden ikke svarer på – jeg skulle ha kanskje heller tegnet meg til replikk, men det rakk jeg ikke – er hvorfor det ikke har kommet en revisjon på så mange år, som lovet. Hva er grunnen til det? Det er fint at statsråden er enig i kritikken om at det har tatt så lang tid, men en hel stortingsperiode er snart over. Hvorfor er det slik at man nedprioriterer mennesker som har vært på flukt, mennesker som er i en ganske vanskelig situasjon, mennesker som egentlig ikke har noen rettigheter? At det er de som blir nedprioritert, synes jeg er slående.

Jeg skulle ønske statsråden kunne svart på hvorfor det er sånn, og når vi faktisk kan forvente at det skjer en endring. Er det sånn at vi skal være prisgitt at det ikke kommer et regjeringsskifte og det nåværende største partiet på borgerlig side har en hånd på rattet for å ivareta rettighetene for akkurat de menneskene? Det er ganske bekymringsverdig.

Svein Harberg (H) [09:23:54]: Jeg hadde bare behov for en liten kommentar, for Kari Henriksens innlegg kunne gi et inntrykk av at vi instruerer Sivilombudet. Da må hun bare lese en merknad, der et flertall i komiteen sier det ville være fornuftig å ha en slik ordning, og så kan Sivilombudet gå videre og undersøke det, forberede det, si hvordan det eventuelt skal være. Det er kun en tilbakemelding fra komiteen det er helt naturlig å ta i en årsmelding, om ting vi synes kunne være sånn.

Jeg hører problematisering. Dette er ikke noe annet enn akkurat det samme Riksrevisjonen gjør. Det er til syvende og sist denne forsamlingen som bestemmer lovverket for våre eksterne organer, så hvis vi vil ha det slik, gjør vi det. Nå har vi antydet noe. Vi synes det ville være fornuftig, og det hører hjemme i kommentarene til en årsmelding.

Carl I. Hagen (FrP) [09:25:49] (ordfører for saken): Dette er en særskilt melding som jeg nevnte også i den foregående sak, som er kommet fra Sivilombudet om innlåsing og faktisk isolasjon i fengslene. Denne meldingen er basert på undersøkelser av ti fengsler – ikke som i foregående sak, hvor noen nevnte Trandum som ett eksempel. Her er det ti fengsler som er undersøkt av Sivilombudet, og resultatet viser at mange innsatte er isolert alene på cellen 19–22 timer i døgnet, uten en beslutning om isolasjon fra domstolene eller fengselet.

Vi viser til at ombudet også tidligere har levert en særskilt melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler, jf. Dokument 4:3 fra 2018–2019. Dette er altså den andre særskilte meldingen, og det i seg selv understreker alvoret som Sivilombudet legger på disse sakene.

Vi har i komiteen merket oss at den nye særskilte meldingen viser at omfanget av isolasjon i norske fengsler fortsatt er urovekkende høyt. Ombudet melder sin økende bekymring for situasjonen i fengslene, og siden stadig flere ser ut til å bli innelåst på cellen nesten hele døgnet, kan dette gi alvorlige konsekvenser. Isolasjonsskader er dokumentert av helsepersonell.

Vi har også merket oss at ombudet varsler om risiko for brudd på menneskerettighetene ved omfattende vilkårlig isolasjon på cellen. Vi mener det er ekstra kritikkverdig at situasjonen etter forrige særskilte melding er forverret, i stedet for at den etter den forrige meldingen egentlig skulle ha blitt langt bedre.

Vi viser til at brevet fra justis- og beredskapsministeren er kommentert av Sivilombudet. Det er vel en ny praksis fra komiteen at Sivilombudet også kan uttale seg om svarene fra statsråden, og jeg håper det vil fortsette.

Ombudet selv skriver som kommentar til brevet:

«Uten tydeligere vilkår i rammevilkårene til kriminalomsorgen, vil tiltakene ministeren peker på ikke være tilstrekkelige til å redusere risikoen for menneskerettighetsbrudd i fengslene.»

Vi mener at statsråden da må gå grundig gjennom disse kommentarene og sette i verk et arbeid. I dette arbeidet som skal gjøres for å få bedre forhold i fengslene, kan det være fornuftig også å rådføre seg med Sivilombudet, som nå åpenbart har gode kunnskaper på dette området. Jeg håper statsråden vil bekrefte at så vil kunne skje.

Frode Jacobsen (A) [09:29:05]: Også i denne saken vil jeg starte med å gi en takk til Sivilombudets folk for utholdenheten. Sivilombudet har år etter år påpekt dårlige forhold for innsatte i fengslene, innlåsing på cellene uten selvforskyldt grunn, og påpekt at dette kan være i strid med EMK og ikke minst hvilke konsekvenser det har for den enkelte innsatte, men også for samfunnet.

Arbeiderpartiet har alltid ment og mener at det er et grunnleggende prinsipp at straffedømte er dømt til frihetsberøvelse og ikke til dårlige soningsforhold. Vi mener dessuten at god kriminalomsorg er en riktig og viktig investering for økt trygghet i samfunnet. Vi registrerer med glede at alle partiene nå slutter seg til en slik forståelse, og jeg siterer fra innstillingen:

«Komiteen viser til at et hovedmål med fengselsstraff er tilbakeføring til samfunnet og god rehabilitering. Dette er et viktig mål i vårt rettssystem. Fengselet skal hjelpe den innsatte med å endre atferd, få behandling (f.eks. for rusproblemer), utdanning, arbeidserfaring, og bygge ferdigheter som gjør det lettere å leve et lovlydig liv etter løslatelse.»

Her er det på sin plass å takke saksordføreren for jobben han har gjort. Med innlevelse og alvor har han behandlet denne saken og fått enighet i komiteen.

En velfungerende kriminalomsorg som virker etter hensikten, koster penger. Viljen til å prioritere kriminalomsorgen når budsjetter skal gjøres opp, er ulik. Slik vi i Arbeiderpartiet ser det, har det vært et stort hull å fylle penger i etter at høyreregjeringen unnlot å finansiere kriminalomsorgen de åtte årene de styrte.

Så har Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet bevilget mer penger over flere år. Det har ikke vært nok, men det har hjulpet, selv om tallene Sivilombudet presenterer, kan gi et annet inntrykk. At en enstemmig komité er enig i hovedmålet som jeg nettopp siterte, gir håp om at alle partier som går inn i framtidige regjeringer, vil huske denne enigheten og bevilge penger deretter, og huske saken når vi i Stortinget mottar stortingsmeldingen om straffegjennomføring, der bemanningsutfordringer og ivaretakelse av innsattes helse er viktige temaer, slik statsråden bebuder i sitt svar til komiteen.

I statsrådens svar kommer det også fram at en høring om forslaget til lovendringer i straffegjennomføringsloven og helselovgivningen som har til formål å avhjelpe problemene med isolasjon i fengsler, er gjennomført og nå er til oppfølging i departementet. Statsråden redegjør i svarbrevet for utfordringer i kriminalomsorgen og ulike tiltak som er igangsatt for å redusere omfanget av isolasjoner.

Sammen med Senterpartiet og SV i budsjettavtalen for 2025 er det bevilget 100 mill. kr til økt bemanning i fengslene. Det er en viktig anerkjennelse av situasjonen i norske fengsler og det fengselsansatte har stått i og fortsatt står i. Det er et steg i riktig retning for å forbedre forholdene i kriminalomsorgen, få ned bruken av isolasjon og sørge for at ansatte får tilstrekkelig med tid utenfor cellen hver dag.

Peter Frølich (H) [09:32:16] (komiteens leder): Sivilombudets særskilte melding om isolasjon i norske fengsler er alarmerende. Omfanget av innlåsing er fortsatt urovekkende høyt. Det mest urovekkende er at situasjonen har forverret seg siden 2019. Isolasjonsskader er blitt dokumentert, og ombudet advarer om alvorlige konsekvenser for innsattes helse.

Dette er kritikkverdig, og det er også utfordrende i lys av våre menneskerettslige forpliktelser etter EMK, men også etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Uansett om man ønsker strenge og langvarige straffer i Norge eller ikke, har vi i Stortinget tverrpolitisk i lang, lang tid vært helt enige om at vi skal pålegge oss selv som nasjon å behandle innsatte humant og med verdighet. Det er veldig gode grunner til den politikken. I praksis krever dette dagtilbud, fellesskapsarealer og tilstrekkelig bemanning, men likevel ser vi mangler på disse områdene og at det fører til isolasjon.

Justisministeren skriver i brevet til komiteen at det er utfordringer med utdaterte fengsler og innsatte med sammensatte behov. Det er helt klart en del av forklaringen. Tiltak som f.eks. nye byggeprosjekter og nasjonal fellesskapsavdeling osv., er positivt. Sivilombudet er også krystallklar i sin oppfølgende advarsel om at disse tiltakene ikke er tilstrekkelige for å redusere risikoen for menneskerettighetsbrudd. Komiteen deler den bekymringen og oppfordrer statsråden til å gjennomgå tiltakene på nytt, gjerne i tett dialog med Sivilombudet.

Eivind Drivenes (Sp) [09:34:21]: Takk til Sivilombudet for en som vanlig godt utarbeidet rapport. Det er et viktig arbeid som her blir belyst, og det handler til sjuende og sist om i hvilken stand vi skal få sendt de menneskene som har sittet i fengsel, ut igjen som gode samfunnsborgere. Rapporten belyser på en svært god måte europeisk menneskerettsregelverk og konsekvensene for den enkelte av å være i isolasjon. Det er ikke noen tvil om at dette ikke er lystig lesing, og det er ikke mange årene siden vi sist hadde en tilsvarende rapport. Det som fanget min interesse mest ved rapporten, var altså det som står til sist som et vedlegg: oppfølgingen av 2019-rapporten. Det er viktig. Det viser at dette har vært en langvarig problematikk, og det virker for meg som at vi i alle fall er på rett spor, selv om det er store problemer også i denne rapporten.

Heldigvis er Sivilombudet uavhengig av hvem som er justisminister, for Sivilombudet har en lang liste over tiltak som er iverksatt av regjeringen som Senterpartiet var en del av, under justisminister Enger Mehl. Det er bemerkelsesverdig at det skjedde lite de to første årene etter 2019-rapporten, og så har det skjedd mye. Vi er på riktig vei, iallfall. Jeg lurer på: Er det rett og slett effekten av ABE-reformen vi så i forrige periode, som har skapt og forverret problemene?

Det er fortsatt ikke alt som er bra, men jeg tror vi har fått et viktig dokument for å gå videre. Jeg vil også berømme svarbrevet til rapporten fra dagens statsråd. Det virker som at det er trykk og vilje til å følge opp Sivilombudets tilbakemeldinger og komiteens forventninger.

Audun Lysbakken (SV) [09:36:28]: Jeg tror jeg vil si at det i Norge har vært en tverrpolitisk stolthet over kriminalomsorgen vår, de resultatene den har skapt, og hvor vi har stått sammenlignet med mange andre land som har hatt en annen tilnærming og ideologi når det gjelder hvordan en skal håndtere disse spørsmålene. Det er det som nå står på spill. Det denne særskilte meldingen viser, er at systemet kneler, og at det har veldig konkrete konsekvenser for helt ekte mennesker. Vi må også selvfølgelig forvente at det vil ha noe å si for hvor vellykket vår kriminalomsorgsmodell er i framtiden, hvis det ikke nå gjøres enda mer for å snu utviklingen.

Som flere partier og et flertall i komiteen peker på i innstillingen, er det grunnleggende problemet her en ressurskrise som er utviklet over mange år. Det er et svært etterslep og en veldig bekymringsfull gjennomtrekk. Mange unge mennesker som ønsker seg til kriminalomsorgen, og som tar utdanning, forsvinner raskt på grunn av arbeidsforhold, tidspress, lønnsnivå og kanskje også bekymringer knyttet til hva de blir satt til å gjøre kontra den kriminalomsorgen de trodde de utdannet seg til å jobbe i.

Selv om vi heldigvis er enige om dette bildet, og selv om jeg tror det er bred politisk enighet om at vi vil et annet sted, tror jeg det er nødvendig å peke på at en viktig grunn til at vi er her, er arven etter ABE-reformen. Det er kanskje det beste, eller verste, eksempelet på at ABE-reformen var villedende markedsføring. Man sa det var avbyråkratisering, men i realiteten var det flate kutt på drift. Derfor synes jeg det er nødvendig, i anledning denne særskilte meldingen og denne debatten, å advare mot en ny runde med sånne kutt, som jo er varslet hvis det skulle bli borgerlig valgseier til høsten.

Jeg er enig med de foregående talerne som har sagt at vi ikke har kommet dit vi bør være gjennom denne perioden. Regjeringen burde ha gjort mer. Det er likevel viktig å se at i motsetning til under forrige styre, har det i denne perioden blitt framforhandlet betydelige økninger i budsjettet, sist da SV foreslo og fikk gjennomslag for 100 mill. kr mer til bemanning i kriminalomsorgen. Å styrke bemanningen er nøkkelspørsmålet for å få gjort noe med de store og alvorlige problemene som er godt dokumentert i denne særskilte meldingen.

Seher Aydar (R) [09:39:41]: Sivilombudets særskilte melding om innlåsing og isolasjon i fengslene er nedslående og dyster lesning, men dessverre ikke overraskende. Sivilombudet peker på at bemanningssituasjonen i fengslene er en helt sentral årsak til den utstrakte bruken av innlåsing og isolasjon. Den omfattende bruken er fryktelig skadelig for den enkelte, det er skadelig for soningsmiljøet, og det undergraver også et sentralt formål med straff, nemlig å rehabilitere den straffedømte, slik at man er rustet til å leve et liv uten kriminalitet når soningen er gjennomført. Det er kriminalomsorgens samfunnsoppdrag, men situasjonen, sånn som den er nå i dag, forhindrer de ansatte i å utføre dette oppdraget. Det taper både de innsatte og samfunnet på.

Krisen i kriminalomsorgen har vært et faktum lenge. Senest i går kom nyheten om at Ringerike fengsel foreløpig er satt i nattstilling. Hva betyr det? Altså at alle innsatte er innelåst på cellene sine. Man tar ikke imot besøk og gjennomfører ikke framstillinger, og de innsatte oppholder seg ikke i fellesskap. Raymond Nilsen, sentralt hovedverneombud i kriminalomsorgen, og leder for norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, Asle Aase, er tydelig på hva som trengs: å sørge for nok penger til at fengslene er forsvarlig bemannet, og det raskt.

Rødt har flere ganger fremmet forslag om å gi kriminalomsorgen et nødvendig løft. Hver gang stemmer flertallet imot. Gjentatte ganger har Sivilombudet kommet med den ene nedslående rapporten etter den andre om situasjonen i kriminalomsorgen. Bruken av isolasjon i norske fengsler har også mottatt internasjonal kritikk over flere år, bl.a. fra FNs torturkomité og den europeiske komité for forebygging av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Vi kan ikke fortsette sånn. Det er ikke sånn vi ønsker at Norge skal være.

Når skal de store partiene lytte? lurer jeg på. Når skal regjeringen innfri sitt eget løfte om å styrke kriminalomsorgen tilstrekkelig, slik det er behov for? Høyre og Fremskrittspartiet gjennomførte både budsjettkutt og flate ABE-kutt som har rasert kriminalomsorgen. Det er mye å rydde opp i, og det er forståelig. Men dessverre har det ikke skjedd i den grad det trengs. Tiden er overmoden for å gjennomføre et reelt kriminalomsorgsløft, til det beste for både innsatte og ansatte.

Statsråd Astri Aas-Hansen [09:42:33]: Jeg vil takke komiteen for grundig behandling av denne saken. Sivilombudets særskilte melding til Stortinget om innlåsing og faktisk isolasjon i fengslene peker på vesentlige utfordringer i kriminalomsorgen, som jeg tar på største alvor.

Vi vet at tid utenfor cellen og fellesskap med andre er viktig for innsattes utvikling og rehabilitering og for å unngå at innsatte påføres helseskader. Kriminalomsorgen jobber hardt for å få til dette. Samtidig har utfordringene kriminalomsorgen står overfor, over tid medført press på innsattes soningsforhold. Som Sivilombudet dokumenterer i meldingen, er det i dag for mange innsatte som har en fengselshverdag hvor de må låses alene inn på cellen store deler av dagen uten at innlåsingen bygger på et formelt grunnlag, og uten at årsakene knytter seg til innsattes egen situasjon eller atferd. Det er bekymringsfullt.

Jeg mener at det er nødvendig å ta helhetlige grep for å snu utviklingen. Kriminalomsorgen må ha gode nok rammebetingelser til å kunne tilby de innsatte en meningsfull fengselshverdag innenfor de rammene fengselsstraffen setter. Forsvarlige soningsforhold skaper mer trygghet for både innsatte, ansatte og samfunnet. Nettopp derfor har regjeringen styrket kriminalomsorgens budsjett hvert eneste år siden vi tiltrådte, sammen med SV i Stortinget, med til sammen flere hundre millioner kroner. De økte bevilgningene har bl.a. lagt til rette for å utdanne flere fengselsbetjenter og for å øke kapasiteten og kompetansen i fengslene.

I tillegg er det behov for et tydeligere regelverk. Regjeringen gjennomførte i 2023 en høring om forslag til lovendringer som hadde som formål å redusere omfanget av isolasjon i fengsel. Denne høringen er nå til oppfølging i Justis- og beredskapsdepartementet.

Regjeringen jobber aktivt med å finne helhetlige løsninger for å sikre at kriminalomsorgen har gode nok forutsetninger til å ivareta sitt samfunnsoppdrag og forebygge ny kriminalitet. Vi har bl.a. satt i gang og gjennomført flere bygge- og vedlikeholdsprosjekter og etablert en nasjonal forsterket fellesskapsavdeling og et nytt nasjonalt tilsynsråd, og vi vil om kort tid legge fram en stortingsmelding om straffegjennomføring som gir retning og legger grunnlaget for videre politikkutvikling.

Kriminalomsorgen forvalter statens sterkeste maktmidler. Det er viktig at ansvaret forvaltes godt. Sivilombudets særskilte melding vil inngå i grunnlaget for det videre arbeidet for å sikre dette.

Carl I. Hagen (FrP) [09:46:15] (ordfører for saken): Denne særskilte meldingen fra Sivilombudet om manglende svar og lang behandlingstid er i Dokument 4:2 for 2024–2025.

Vi er veldig takknemlig for at Sivilombudet nå har laget en melding om dette, for det berører veldig mange mennesker som har hørt at vi har en fin offentlig forvaltning, men som blir skuffet når det blir lang behandlingstid og de ikke engang får svar på skriftlige henvendelser. Sånn kan vi ikke ha det, og dette må vi gjøre noe med.

Vi har merket oss at meldingen omfatter perioden 2016–2024, og at det har vært en markant økning fra 621 til 1 470 klager på manglende svar og sen saksbehandling. Klagene er kommet mot 168 ulike offentlige organer, hvorav halvparten er kommunene. Mange sektorer innen offentlig forvaltning får klager. Det inkluderer offentlighet og innsyn, Nav, utlendingsfeltet og plan og bygg.

Komiteen ba derfor statsministeren om å uttale seg og svare på denne meldingen. Vi har fått svar fra statsministeren, som uttrykker bekymring for Sivilombudets funn, og han skriver også:

«Det er avgjørende for rettsstaten at enkeltpersoner får sine saker behandlet raskt, effektivt og i tråd med gjeldende lovverk. Enhver borger har krav på forutsigbarhet, klarhet og rettidig avklaring i møte med forvaltningen. Langvarige ventetider og manglende respons kan ha alvorlige konsekvenser - for den enkeltes rettigheter og økonomi, og for tilliten til det offentlige.»

Komiteen er hjertens enig med statsministeren i dette og forutsetter derfor at statsministeren følger opp overfor sin regjering, og at det blir satt i gang et arbeid for å gjøre dette langt bedre.

Vi viser også til brevet fra Sivilombudet datert 9. mai, hvor brevet fra statsministeren blir kommentert. Vi merker oss at ombudet vurderer det slik at de nevnte tiltakene i statsministerens brev ikke vil være tilstrekkelige for å løse utfordringene med manglende svar og lang behandlingstid. Ombudet underbygger sin vurdering med at forvaltningen allerede i dag i betydelig grad opptrer i strid med gjeldende forvaltningslov.

Komiteen har derfor forsterket en del av merknadene ved å fremme konkrete forslag til vedtak her i dag. Jeg vil særlig nevne følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en redegjørelse om hvordan arbeidet med å senke antall manglende svar fra offentlig forvaltning og redusere saksbehandlingstid går.»

Med andre ord: Regjeringen må aktivt komme tilbake til Stortinget og si noe om hvorledes dette arbeidet blir gjennomført.

Carl I. Hagen (FrP) [09:49:22]: Jeg tar opp mindretallsforslaget.

Frode Jacobsen (A) [09:49:41]: Jeg vil også starte denne saken med å takke Sivilombudet for å ha lagt fram en særskilt melding til Stortinget om manglende svar og lang saksbehandlingstid. Det høres kanskje ikke så viktig ut, men dette er viktig.

La meg også takke saksordføreren for i denne saken å ha gjort en grundig jobb og for å ha samlet komiteen. Siden dette sannsynligvis er den siste saken Carl I. Hagen er saksordfører for, vil jeg også gjerne rette en særskilt takk til Hagen for hans arbeid her i Stortinget gjennom mange år. Jeg kan jo slutte meg til det som ble sagt i hans innlegg her i salen i dag, og det er det ikke alltid jeg har kunnet gjøre med representanten Hagens innlegg.

Sivilombudet skriver selv i innledningen at denne meldingen viser hvilke konsekvenser manglende svar og lang saksbehandlingstid kan ha for enkeltmennesker – og dem er det dessverre mange av. Sivilombudets undersøkelse viser at flere forvaltningsorganer ikke svarer på henvendelser fra innbyggere, selv etter purringer, ikke overholder kravene om å gi for foreløpige svar eller forsinkelsesmelding, at de overskrider krav til behandlingstid, noen ganger over flere år, og mangler effektive tiltak for å forbedre situasjonen. Og det er en negativ trend, ifølge ombudet.

Arbeiderpartiet og jeg er enig med Sivilombudet i at dette er uholdbart. Brudd på disse reglene vil lett oppfattes som mangel på respekt for innbyggerne. Til sjuende og sist svekker det respekten for lover og regler og ikke minst tilliten til myndighetene.

Sivilombudet sier oss noe om årsakene og peker på at det å ikke sende foreløpige svar, la være å innhente opplysninger i tide eller unnlate å oversende klage til klageinstansen, kan tyde på manglende oversikt, prioritering og rutiner. Misforholdet mellom ressurser og pålagte oppgaver er en viktig forklaring, men å tolerere vedvarende lovbrudd er heller ikke en holdbar tilnærming.

Sivilombudet kommer også med en rekke anbefalinger om hva som faktisk kan og bør gjøres, som f.eks. å vurdere muligheter for forenkling eller avvikling av oppgaver, vurdere hvor omfattende saksbehandlingen må være for å løse behovene tilfredsstillende, øke bruken av digitalisering og automatisering, automatisering av svar og digital beslutningsstøtte, og ikke minst sikre at det gis informasjon om svartid og forsinkelser.

Kommunikasjon er en sentral del av forvaltningens arbeid for å sikre at borgerne har tillit til saksbehandlingen, som det står i meldingen. Eller sagt på en litt annen måte: Forvaltningen må huske hvem de er til for.

Som saksordføreren har redegjort for, er det fremmet flere forslag i denne saken, og innstillingen, som Arbeiderpartiet er inne i.

Svein Harberg (H) [09:52:37]: Jeg vil også takke saksordføreren for grundig arbeid med denne meldingen.

Dette er en melding som også, som saksordfører har sagt tidligere, kunne fortjent mye større oppmerksomhet. Dette gjelder veldig mange enkeltmennesker, virksomheter og organisasjoner rundt om i landet, og det påvirker deres virksomhet. I 2024 var det nesten 1 500 klager på manglende eller sen saksbehandling, og halvparten skjer i kommunene, så her er det fordelt utover i landet. Komiteen er samstemt kritisk til at selv etter purringer er det ikke alltid det kommer svar.

Så pekes det ofte på manglende ressurser. Jeg tillater meg å fortelle at jeg i mitt ordførerverv tidligere var ute for akkurat det samme i min kommune, der en avdeling konstant lå to til tre uker etter fristene. Da var det veldig enkelt for meg å gå inn og si at så lenge dere konstant behandler så mange saker som kommer inn, kan dere også gjøre det på riktig tid. Nå får dere ekstra ressurser til å ta igjen etterslepet, og så er vi på fristen. Det holdt en stund, for å si det sånn, og så gled det ut igjen.

Statsministeren ble bedt om å respondere på denne meldingen, og jeg synes han hadde et veldig godt svar:

«Det er avgjørende for rettsstaten at enkeltpersoner får sine saker behandlet raskt, effektivt og i tråd med gjeldende lovverk. Enhver borger har krav på forutsigbarhet, klarhet og rettidig avklaring i møte med forvaltningen. Langvarige ventetider og manglende respons kan ha alvorlige konsekvenser – for den enkelte enkeltes rettigheter og økonomi, og for tilliten til det offentlige.»

Begge de delene er svært alvorlig. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at det jeg oftest får tilbakemelding på i møte med virksomheter og grupper når jeg er rundt, er at nei, det er helt håpløst, vi får ikke svar – vi kan ikke sette i gang noe som helst, for vi får ikke respons. Det går igjen, og det er alvorlig. Det er derfor vi i denne saken, som flere har nevnt, helt konkret ber regjeringen komme tilbake og melde hva de gjør for å bedre på dette. Vi ber om å få bedre oversikt gjennom statistikker, slik at vi kan følge utviklingen og se hva som skjer. Og, dessverre, selv om reglene veldig klare, ber vi om at det vurderes å fastsette konkrete saksbehandlingsfrister når nye lover kommer.

Eivind Drivenes (Sp) [09:55:59]: Takk igjen til Sivilombudet, og takk til saksordføreren for en god jobb. Kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av Sivilombudets særskilte melding tegner et alvorlig bilde av forvaltningen. Klager på sen saksbehandling og manglende svar har økt markant, fra 621 klager i 2016 til 1 470 i 2024. Det er en uheldig utvikling og kan være med og undergrave innbyggernes rettssikkerhet.

Når folk ikke får svar eller må vente lenge på avgjørelse, kan det føre til svekket tillit til myndighetene. Komiteen er kritisk til at forvaltningsorgan ikke svarer på skriftlige henvendelser, selv etter flere purringer, og at de ikke overholder kravet om foreløpig svar. Statsministeren selv uttrykker bekymring for Sivilombudets funn og uttaler at det er avgjørende for rettsstaten at saker behandles raskt og effektivt.

Komiteen vil anbefale at regjeringen tar ansvar for å følge opp arbeidet og måler nedgangen i antall manglende ansvar og reduksjon i saksbehandlingstiden. Vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse for dette arbeidet. Det er svært viktig, som flere har vært inne på.

For ytterligere å styrke rettsikkerheten ber vi regjeringen legge til rette for at det med nye lovforslag som innebærer behandling av søknader og større revisjon av eksisterende stønadsordninger, også vurderes om det bør fastsettes konkrete saksbehandlingsfrister. Det vil bidra til mer forutsigbarhet for den enkelte, og sånne frister vil sikre at behandlingstiden er akseptabel, og redusere risikoen for unødvendige forsinkelser.

Senterpartiet vil arbeide for en forvaltning som er effektiv og forutsigbar og respekterer hver enkelt innbygger. Vi skal sørge for at loven følges, og at tilliten til det offentlige styrkes.

Statsråd Astri Aas-Hansen [09:58:01]: Jeg vil takke Sivilombudet for nok en god og grundig rapport om et viktig tema.

La meg være klar: Alle som henvender seg til et forvaltningsorgan med en søknad eller et spørsmål, skal få svar. Hvis det ikke er mulig å svare innen rimelig tid, skal de få et foreløpig svar med informasjon om forventet saksbehandlingstid. Dette er rettigheter som følger av forvaltningsloven, og som jeg forventer at alle forvaltningsorganer følger.

Forvaltningen skal også behandle søknader og andre saker «uten ugrunnet opphold». Dette er en mer skjønnsmessig regel, men jeg deler Sivilombudets bekymring for at behandlingstiden på enkelte områder er lengre enn vi ønsker at den skal være, og at dette kan få store konsekvenser for den enkelte.

I forslaget til ny forvaltningslov som ble fremmet for Stortinget i april, er det foreslått to endringer som skjerper forvaltningens plikter: For det første er det foreslått at plikten til å sende foreløpig svar dersom saken ikke kan behandles innen en måned, skal gjelde for alle typer henvendelser. I dag gjelder denne fristen bare i saker om enkeltvedtak, mens det gjelder en mer skjønnsmessig frist i andre typer saker. Hvis saken blir vesentlig forsinket ut over en opplyst saksbehandlingstid, er det for det andre foreslått å lovfeste at forvaltningsorganet skal informere om forsinkelsen, årsaken til den og når endelig svar kan forventes.

Som Sivilombudet også peker på, er det ikke manglende regler som er hovedutfordringen når det gjelder saksbehandlingstiden. Før ny forvaltningslov trer i kraft, vil det være behov for opplæring og veiledning. Jeg vil sørge for at disse spørsmålene gis tilstrekkelig plass i denne opplæringen og vurdere behovet for ytterligere veiledning.

Saksbehandlingstiden i utlendingsforvaltningen er i flere saker for lang, og jeg har forståelse for at dette er krevende for dem det gjelder. Jeg er opptatt av en systematisk tilnærming for å styrke kapasiteten og effektiviteten i utlendingsforvaltningen, gjennom digitalisering, automatisering, bedre saksflyt og forenkling av praksis. Dette følges opp kontinuerlig i den dialogen departementet har med UDI. Jeg forventer at de andre statsrådene gjør det samme på sine områder, og jeg forventer som sagt at alle forvaltningsorganer overholder kravene i forvaltningsloven.

Kari Henriksen (A) [10:01:11] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid om årsrapporten og samtidig takke ansatte i Norges institusjon for menneskerettigheter og direktør Matheson for det arbeidet NIM har gjort denne perioden og i de ti årene de har eksistert, for å øke forståelsen for og fokusere på menneskerettslige forhold, lover og regler vi som storting må vite noe om, og følge opp.

Nåværende direktør Matheson, den forrige, Petter Wille, og den framtidige direktøren, Kai Spurkeland, deler sine refleksjoner om NIMs utvikling de siste ti årene på NIMs hjemmeside. De peker på tre gjennomgående områder som har fått oppmerksomhet og kritikk av NIM. Det er fengslene og spesielt isolasjon av innsatte, det er barnevern og statens ivaretakelse av barn, og det er urfolks rettigheter. På alle disse områdene kan de menneskerettslige bestemmelsene trekke i hver sin retning, og det er viktig for både lovgiver og ansatte i forvaltningen å ha god kunnskap og å få nok kunnskap til å kunne balansere disse.

NIM kritikk av statens klimaforpliktelser har skapt stor debatt både her i huset og i offentligheten. Også her ble vanskelige grenseoppganger – denne gangen mellom politikk og domstolene – en sak. At NIM reiser utfordringer som skaper debatt, er bra. Det tjener demokratiet. Det er helt nødvendig for demokratiet at vi kan bryte meninger om hvor grenser kan gå, og hva som er riktig og kan være viktig.

Jeg regner med at de ulike partiene redegjør for sine særmerknader.

Det er flere anbefalinger i årets rapport. Jeg vil nevne noen utfordringer: at det er manglende barneperspektiv i barnevernet, at avvergingsplikten og informasjonsflyten i volds- og overgrepssaker er mangelfull, og at tiltakene er for lite forpliktende når det gjelder å beskytte mot voldtekt.

Kontrollkomiteen har tidligere bedt NIM vurdere oppfølging av de anbefalingene de har gitt i tidligere år, og hvordan de er fulgt opp. Det gir Stortinget merkunnskap som er både nyttig og nødvendig, så det vil jeg også takke NIM for å ha gjort.

Jeg har høye forventninger til at kommende storting sørger for å følge opp anbefalingene i rapporten og forsikrer seg om at framtidig regjering også følger opp. Det som avdekkes, er alvorlige mangler som kan få store og omfattende konsekvenser for enkeltindivider.

En samlet komité stiller seg bak NIMs anbefalinger. Samtidig tar komiteen til etterretning at det er gjort forbedringer, men at det fremdeles gjenstår en god del før man kan si at man er i mål og fullt ut på linje med våre menneskerettslige forpliktelser.

Jeg vil benytte anledningen til å ønske NIM og kommende direktør lykke til med videre arbeid.

Svein Harberg (H) [10:04:04]: Jeg vil først takke saksordføreren for godt arbeid og god gjennomgang. Det er egentlig ikke så veldig mye å tilføye, for vi er enige om det som står her, og rapporten er god. Samtidig burde en slik rapport fra NIM si at alt er bra. Det gjør den ikke. Det er mange anbefalinger her som er viktige, knyttet til å styrke og forbedre arbeidet vi driver i Norge: om å styrke barneperspektivet i barnevernssaker – som burde være en selvfølge –, om avvergingsplikt og informasjonsflyt i saker om vold og overgrep, om likeverdig omsorg til enslige mindreårige, om beskyttelse mot voldtekt, og om rettigheter i varetekt. Også NIM er altså inne på det feltet vi nettopp behandlet i rapporten fra Sivilombudet. Det er viktige saker, og det er viktig at vi tar det med oss.

Jeg vil bare spesielt peke på at NIM også har vært veldig aktive og er opptatt av rettighetene til urfolk og minoriteter. Det blir viktig at NIM – og selvfølgelig denne sal – følger godt opp de bestillinger som ble gitt i behandlingen av rapporten fra sannhets- og forsoningskommisjonen. Det resulterte i en rekke utfordringer til regjeringen, men selvsagt også til Stortinget, om å følge opp. Vi vet at NIM vil være en god påpasser i de sakene.

Det er altså også i vår stat mye som kan bli bedre. Menneskerettslige forpliktelser vi som stat har forpliktet oss til, må følges opp. NIMs anbefalinger må følges.

Det er et faktum – og det henger litt sammen – at både demokrati og menneskerettigheter er under press mange steder. De velfungerende demokratiene er under press. Det er tilbakegang i demokratiutførelsen. Mye av dette påvirker også menneskerettighetsarbeidet. Derfor er det viktig at vi hele tiden er på hugget og har slike som NIM som passer på at vi gjør det bra, og at vi også bringer det budskapet videre til alle som berøres av det.

Eivind Drivenes (Sp) [10:07:05]: Det ble et sånt Agder-benkeløp, dette her. Først takk til NIM og Kari Henriksen, som var saksordfører. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har behandlet NIMs årsmelding om menneskerettighetene i Norge i 2024. Årsmeldingen beskriver mørke skyer på den globale menneskerettighetshimmelen, og også her i Norge har menneskerettigheter vært tema på agendaen i 2024.

Som komiteen har merket seg, løfter NIM fram en rekke kritiske anbefalinger. Det er barnas rettigheter i barnevernet, det er å forbedre avvergingsplikten i saker om vold og overgrep, det er mindreårige asylsøkere, det er behandling av varetektsinnsatte, og det er eldres helsehjelp og at det skal utøves i tråd med menneskerettighetene.

Senterpartiet slutter seg til NIMs anbefalinger, og jeg vil understreke viktigheten av at regjeringen følger dem opp videre, for det gjenstår nødvendige tiltak knyttet til flere av dem. Noen av de anbefalingene er av alvorlig karakter og berører enkeltpersonens hverdag. Det er viktig at menneskerettighetene fortsetter å være en grunnleggende del av vårt samfunn. Derfor er det også viktig at regjeringen følger opp anbefalingene over tid. På denne måten kan menneskerettighetene ivaretas for alle innbyggerne i vårt langstrakte land. Takk.

Audun Lysbakken (SV) [10:08:39]: Når vi nå behandler årsmeldingen til NIM, tror jeg det kan være på sin plass å reflektere litt rundt det faktum at NIM fortsatt er en ganske ung institusjon, men som på kort tid har blitt en veldig viktig og relevant institusjon, og når vi nå ser oss tilbake, tror jeg vi trygt kan slå fast at den ble etablert akkurat på riktig tidspunkt, akkurat idet menneskerettighetene for alvor begynte å komme under press internasjonalt, som også gir oss nye utfordringer og behov for ny bevissthet.

Jeg synes at årsmeldingen har blitt et veldig viktig verktøy, fordi NIM gjennom årsmeldingen er så konkret, og vi ser jo nå at anbefalingene NIM gir, har bidratt til en økt bevissthet rundt menneskerettighetsspørsmål i storting og regjering, og det at NIM er så konkret i sine anbefalinger, gjør også at det blir konkret oppfølging.

Årets årsmelding er god på det å gå gjennom oppfølgingen av tidligere anbefalinger. Det er en viktig del av arbeidet, så ikke anbefalingene blir hengende i løse luften. Gjennomgangen viser også at det er oppfølging på veldig mange områder.

Likevel har noen av oss påpekt i innstillingen at en del av anbefalingene ikke er fulgt opp, i hvert fall ikke til det fulle. En sak som bekymrer oss i SV, er det som handler om samenes rett til kulturutøvelse, ivaretakelsen av det i forbindelse med det grønne skiftet. Der er det flere konkrete tiltak som ikke er gjennomført. Vi er kanskje særlig bekymret for dette med praktiseringen av forhåndstiltredelse hjemlet i oreigningslova ved utbyggingssaker i samiske områder. Det øker konfliktnivået og faren for menneskerettighetsbrudd, som Fosen-saken var et veldig viktig og grelt eksempel på.

Det er flere som har sitert fra årsmeldingen at NIM skriver at det er tunge, mørke skyer på den globale menneskerettighetshimmelen, og det er bakteppet for vår behandling. Jeg mener det er viktig at vi tar det innover oss, og at det neste stortinget fortsetter det dette stortinget har begynt med, nemlig å sette lovverket vårt, og særlig Grunnloven, på det jeg pleier å kalle en hardere himmel-test. Det er naivt å tro at ikke åpningen for autoritære tankesett, som vi ser i verden rundt oss, også vil påvirke Norge. I denne perioden har vi sørget for et sterkere grunnlovsvern for domstolene. Det neste stortinget må fortsette det arbeidet. Det ligger en rekke grunnlovsforslag som vil kunne bidra til det samme i neste periode.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:11:56]: NIM tar opp viktige spørsmål i årsmeldingen, og jeg vil særlig framheve følgende tema: informasjonsflyt i saker om vold og overgrep, likeverdig omsorg til enslige mindreårige asylsøkere, beskyttelse mot voldtekt og rettigheter i varetekt.

I Norge skal alle føle seg trygge. Manglende kunnskap om avvergingsplikten og de relaterte pliktene taushetsplikt og opplysningsplikt kan resultere i at vi ikke handler tilstrekkelig for å avverge vold og overgrep. Dette er spesielt kritisk i tilfeller av vold i nære relasjoner, hvor forskning har vist at ofrene og gjerningspersonene ofte har hatt kontakt med hjelpeapparatet eller andre før alvorlige hendelser. For å øke kunnskapen har regjeringen bl.a. fått laget en kampanje om avvergingsplikten med tilhørende e-læringskurs. En veileder om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt ble lansert 2023.

Enslige mindreårige asylsøkere er en særlig sårbar gruppe som prioriteres høyt i alle ledd i utlendingsforvaltningen. Omsorgen som gis enslige mindreårige som bor i asylmottak, er tilpasset for å møte deres behov. UDI har de siste årene fått tilført flere omsorgsarbeidere med barnefaglig kompetanse i asylmottak. Det er også etablert et eget tilsyn som skal sikre at enslige mindreårige i asylmottak får omsorgen de har rett til.

Nedsettelsen av voldtektsutvalget var en viktig del av arbeidet for å styrke innsatsen mot voldtekt. Utvalgets utredning ble overlevert mars 2024 og har vært på høring. Flere av utfordringene utvalget peker på, følges opp gjennom tiltak i opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, bl.a. tiltak for å styrke etterforskningen i politiet, kompetansehevende tiltak i tjenestene, styrket forebygging og målrettet forskningsinnsats.

Personer i varetekt er siktet, men ikke dømt. De skal ikke ha restriksjoner eller innskrenkninger i rettighetene utover formålet med varetektsfengslinger eller utover det som er nødvendig for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i fengselet. Kriminalomsorgen skal avhjelpe negative virkninger og varsle hvis restriksjoner bør endres av helsemessige grunner. Helsepersonell må varsle dersom fortsatt fengsling er helsemessig uforsvarlig. Hvis særlig tungtveiende helsemessige grunner foreligger, kan påtalemyndigheten framskynde løslatelsen. Fengslinger kan ikke være et uforholdsmessig inngrep, og retten vurderer forholdsmessigheten både ved innsettelse og ved forlengelse.

At det er mørke skyer på den internasjonale menneskerettighetshimmelen, viste også dagens oppslag om Trump og hvordan han nå skal sanksjonere dommere fra den internasjonale straffedomstolen. Takk.

Kirsti Leirtrø (A) [10:15:48] (ordfører for saken): Ombudsnemnda skal fremme og beskytte rettighetene og interessene til personer som har tjenesteplikt etter forsvarsloven, og personer som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, og ved sitt arbeid også søke å medvirke til å effektivisere Forsvaret.

Nemnda har i inneværende nemndsperiode som en problemstilling tatt opp Forsvarets personellunderskudd, personellets helse og sikkerhet samt virkningene av ulike effektiviseringstiltak i sitt arbeid. I tillegg har nemnda prioritert Forsvarets arbeid mot mobbing og seksuell trakassering og ikke minst rettsstillingen til Forsvarets skadde veteraner. Nemnda har i 2024 gjennomført flere tilsyn enn tidligere år og har påbegynt et tilsyn om utdanningsreformen i Forsvaret, som de forventer ferdigstilt i 2025.

På vegne av hele komiteen vil jeg takke ombudsnemnda for det gode arbeidet de gjør for oss alle. I fredstid kan det være vanskelig å se, men den jobben de gjør med tilsyn og rapportering, gjør det mulig å prioritere riktig, og det tyder beretningen på at skjer.

Jeg vil spesielt, gitt den situasjonen vi nå står i, peke på noe fra årsmeldingen: I sitt forord til meldingen skriver forsvarsombudet at han har en bekymring når det gjelder kommunikasjonen knyttet til langtidsplanen, hvor Stortinget har gitt Forsvaret et utrolig godt vedtak, ikke bare i volum, men også tydelig i bestilling om økt forsvarsevne, herunder å beholde og rekruttere personell. Samtidig kommuniseres det nedtrekk og innsparinger som er utfordrende for personellet å skjønne.

Kommunikasjonen om gjennomføringen av forsvarsløftet og hvordan Forsvarets personell skal prioriteres, er avgjørende nettopp for å ta vare på personellet. Komiteen har ingen forslag i saken, og det kan nok skyldes at langtidsplanen må få virke, men vi viser i merknader til at vi er enig med nemnda i at de ansatte og deres kompetanse er den viktigste innsatsen når Norge skal styrke forsvarsevnen.

Så igjen takk til ombudsnemnda for en god innberetning og den viktige jobben de gjør.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [10:18:54]: La meg starte med å takke Stortingets ombudsnemnd for Forsvaret for å ha løftet fram viktige saker av stor betydning.

Langtidsplanen ble vedtatt av et enstemmig storting i fjor. Jeg er glad for at dette viktige temaet engasjerer Ombudsnemnda for Forsvaret. Aktivitetsnivået er viktig for å opprettholde beredskapen og operativ evne i Forsvaret i tillegg til at det har en avskrekkende effekt gjennom tilstedeværelse og troverdighet. Gitt den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen prioriterer regjeringen gjennom våre forslag til revidert nasjonalbudsjett å opprettholde planlagte aktivitetsnivåer i Forsvaret i 2025.

Ombudsnemnda mener at den daglige forvaltningen av Forsvaret må forenkles. Det er jeg enig i. Forsvaret og Forsvarsdepartementet jobber med tilpasning, forenkling og forbedring av lover, avtaleverk, styring og forvaltning som et ledd i styrkingen av personellområdet.

Mangel på teknikere i Luftforsvaret er en kjent utfordring. Her er det iverksatt en rekke tiltak som inkluderer bl.a. innleie av teknisk personell, økt produksjon gjennom lærlingordningen og innføring av nye kategorier teknisk personell for å øke antallet. Denne utfordringen lar seg ikke løse over natten, men når vi tilpasser verktøykassen Forsvaret har, ser vi nå en positiv utvikling som bidrar til at gapet minskes år for år.

Ombudsnemnda har løftet viktige saker, som hvordan Forsvaret følger opp saker om mobbing og seksuell trakassering og selvmord blant soldater og ansatte i tjeneste. Den fjerde undersøkelsen om mobbing og seksuell trakassering, MOST, i Forsvaret og forsvarssektoren viser en nedgang i uønskede hendelser fra 2022 for både mobbing og seksuell trakassering. Allikevel er tallene for høye. Denne undersøkelsen viser at det er behov for å fortsette å forsterke det arbeidet som nå er i gang i hele Forsvaret med å forbedre holdninger, etikk, ledelse og kultur. Arbeidet må ha et langtidsperspektiv.

Jeg vil takke alle soldater og ansatte for jobben som gjøres hver dag. Jeg opplever faglig stolthet og stor motivasjon blant personellet i alle sektorens virksomheter i alle avdelinger i Forsvaret. Takk for den innsatsen.

Eivind Drivenes (Sp) [10:21:51] (ordfører for saken): Vi skal i dag behandle årsrapporten for Stortingets kontrollutvalg for etterretnings- overvåkings- og sikkerhetstjenesten. I den urolige og sikkerhetspolitisk utrygge og uforutsigbare verden vi nå lever i, er dette en veldig viktig rapport. Det er ikke én morgen vi våkner uten at nye og kanskje uventede ting skjer. Det er da vi virkelig trenger det som kalles de hemmelige tjenestene.

Jeg vil takke EOS-utvalget med dets ansatte for en god og svært viktig jobb og en god rapport. Jeg vil også takke komiteen for godt samarbeid.

EOS-utvalget har i 2024 gjennomført 21 inspeksjoner. De har tatt opp 24 saker av eget tiltak og avsluttet 27 saker. Utvalget tok i 2024 29 klager på EOS-tjenestene til behandling og avsluttet 30 saker. EOS-utvalget har også levert en særskilt melding om etterretningstjenestens rolle i 25. juni-saken. Der fant utvalget ikke grunnlag for å kritisere E-tjenesten.

EOS-utvalget har siden årsmeldingene fra 2011 til i år tatt opp lang saksbehandlingstid i klareringssaker, og har i år bedt Stortinget gjøre særskilt vedtak. Det er det sjelden utvalget gjør, og det er verdt å merke seg. Lang saksbehandlingstid gjelder både Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Sivil klareringsmyndighet og Forsvarets sikkerhetsavdeling.

En enstemmig komité har fulgt opp EOS-utvalgets anbefaling i kapittel 9 i årsmeldingen. Komiteen forventer at ansvarlige departementer og myndigheter tar situasjonen på største alvor og iverksetter tiltak som gir reelle og varige forbedringer i saksbehandlingstiden, samtidig som kvaliteten og rettssikkerheten ivaretas.

Komiteen understreker den avgjørende rollen EOS-utvalget spiller for den demokratiske kontrollen med de hemmelige tjenestene. Komiteen vil igjen framheve den uakseptable situasjonen knyttet til saksbehandlingstiden i klareringssaker som det viktigste funnet i årets melding. Komiteen ber regjeringen på egnet måte, og innen rimelig tid, komme tilbake til Stortinget med konkrete tiltak for å redusere saksbehandlingstiden i klareringssaker. Dette er en sterk kritikk fra komiteen, og det er en enstemmig komité. Det at klareringssaker på flere nivåer tar så lang tid, er et problem. Viktige stillinger blir ikke besatt, og tilliten til klareringssystemet undergraves.

Det at viktige organer som Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Sivil klareringsmyndighet og Forsvarets sikkerhetsavdeling ikke klarer å holde saksbehandlingstiden på klareringssaker, er svært bekymringsfullt og kritikkverdig. Komiteen bruker ikke begrepet svært kritikkverdig, men det nærmer seg nå at det blir brukt.

Kari Henriksen (A) [10:24:55]: Takk til saksordføreren for godt samarbeid i denne saken.

I et åpent, demokratisk samfunn er det behov for tjenester som kan sikre vår trygghet og sikkerhet, også der alt ikke kan være åpent, men det er også viktig å ha en så stor åpenhet som mulig rundt disse tjenestenes oppgaver og arbeid. Demokratiet er like avhengig av åpenheten som av tjenestene.

Etter Arbeiderpartiets syn utfører EOS-utvalget denne viktige oppgaven på en god måte, og de fortjener en takk for sitt viktige arbeid.

Saksordføreren har redegjort godt for inspeksjoner og klagesaker, så jeg viser til hans innlegg når det gjelder det.

Arbeiderpartiet er tilfreds med at utvalget i januar 2024 avga en særskilt melding om Etterretningstjenesten rolle i 25. juni-saken. Utvalget fant ikke grunnlag for kritikk.

Tiden vi lever i nå, med den krevende internasjonale sikkerhetssituasjonen, stiller store krav til de hemmelige tjenestene. EOS-utvalgets kontroll er avgjørende for å opprettholde tilliten til tjenestenes arbeid. Arbeiderpartiet vil understreke viktigheten av at kontrollen utøves på en måte som ivaretar behovet for innsyn og hensynet til tjenestenes operative evne. Det er spesielt viktig i et velfungerende demokrati at det er balanse og samspill mellom tjenestenes virksomhet og utvalgets kontroll.

Arbeiderpartiet slutter seg til saksordførerens kommentarer i saken og vil ikke kommentere de enkelte tjenestene og EOS-utvalgets konklusjoner på disse områdene, som saksordføreren redegjorde godt for. Arbeiderpartiet vil imidlertid, som saksordføreren også gjorde, rette oppmerksomheten mot én sak. Det er en sak som er viktig, og som vi må finne en løsning på, og det gjelder forholdene rundt klareringssaker. Her deler Arbeiderpartiet EOS-utvalgets vurdering om at disse sakene har tatt altfor lang tid å behandle. Det er også en balansegang mellom sikkerhetspolitisk vurdering og kontroll med og av personell. Den balansen er ikke alltid enkel å finne, det erkjenner vi, men det er likevel nødvendig å få kortere saksbehandlingstid på disse sakene. Vi mener at skal vi lykkes med å nå de målene som Forsvarets langtidsplan har for å sikre tryggheten og sikkerheten i Norge, kan ikke klareringssakene ta så lang tid.

Arbeiderpartiet er videre tilfreds med at hele komiteen er samstemt i at man ber regjeringa komme tilbake til Stortinget med konkrete tiltak for å redusere saksbehandlingstida i disse sakene.

Svein Harberg (H) [10:27:42]: Det er en viktig oppgave EOS-utvalget har med å sikre at de hemmelige tjenestenes virksomhet er innenfor rammen av lov og instrukser. Dette er avgjørende, og det er godt at utvalget passer på. Takk til saksordføreren for et godt samarbeid med saken og for grundig arbeid.

Komiteen skjønner, og vi i Høyre skjønner, at det er ekstra viktig og ekstra krevende slik som den internasjonale sikkerhetssituasjonen er nå, og at det stiller store krav til de hemmelige tjenestene. Nettopp derfor er jo også den kontrollen som EOS-utvalget gjør, så viktig for å opprettholde tilliten til tjenestene.

Det er mye balansegang i dette arbeidet, i tjenestene og i utvalgets arbeid. Jeg har lyst til å understreke at i sånne rapporter er det gjerne de tingene som ikke fungerer, som kommer fram, men komiteen møter jo disse tjenestene innimellom. Det er gjort veldig mye bra arbeid i særdeles vanskelige vurderinger av hva en skal gjøre og ikke gjøre, og hva en skal følge videre og ikke følge videre. Det har jeg lyst til å understreke og si takk til de tjenestene – og takk til utvalget som påpeker der det trengs.

Jeg blir litt urolig i kroppen når kanskje spesielt disse tjenestene som er så midt oppe i lover og regler, ikke greier å følge ting som er helt sentrale, f.eks. behandling av personopplysninger og sletting i ettertid. Det er så klare regler. Disse tjenestene burde klare det. Det har vært påpekt før, og det må følges bedre opp.

Tidligere talere og saksordføreren har vært igjennom de forskjellige poengene, men jeg er også nødt til å nevne dette med klareringssakene, som igjen og igjen omtales i rapportene. Helt siden 2011 har dette vært kommentert, og det blir ingen løsning på det. Derfor er det ganske spesielt at komiteen er så konkret i sitt forslag som den er nå, der vi som en samlet komité altså ber regjeringen på egnet måte og innen rimelig tid – og la meg understreke at «rimelig tid» er fort – komme tilbake med konkrete tiltak for å løse dette. Dette griper veldig inn i enkeltmenneskers videre liv og hvordan de skal innrette seg, og i at de kan delta i arbeid som vi trenger dem til.

Audun Lysbakken (SV) [10:30:56]: EOS-utvalget ble til på grunn av en lang historie med maktmisbruk mot egne borgere fra den norske staten og de hemmelige tjenestene. Jeg representerer jo et parti som ble rammet av dette, og jeg synes det er viktig at vi husker på den historien som utgangspunkt for det arbeidet som gjøres av utvalget i dag.

I dag er vi i en situasjon med et helt annet grunnlag for tverrpolitisk tillit til det arbeidet de hemmelige tjenestene gjør, men EOS-utvalget – og det viser jo denne rapporten – er av den grunn ikke uten arbeidsoppgaver. Jeg synes at det vi behandler i dag, understreker viktigheten av EOS-utvalget som en vokter – vil jeg si – av demokratiske kjerneverdier.

Det er, som flere har vært inne på, også en rekke nye utfordringer, knyttet til den vanskelige sikkerhetspolitiske situasjonen, som det er viktig at utvalget har på sin dagsorden. Det er enkelte ting som jeg synes det er ekstra verdt å nevne. Det ene er E-tjenestens metadatautveksling med utenlandske partnere, som er vurdert av EOS-utvalget, der komiteen legger veldig tydelig vekt på viktigheten av nasjonal kontroll og risikoen for omgåelse av norsk lovgivning. Jeg håper at tjenestene er seg veldig bevisst dette, og at utvalget vil følge det opp videre. Det er også, som også foregående taler var inne på, alvor i dette med manglende revurdering og sletting i PSTs registre.

Så står vi i dag sammen om å ta et nytt og nødvendig steg når det gjelder lange saksbehandlingstider i klareringssaker. Det har vært en gjenganger, men det ikke er mulig å se at den bekymringen som har vært uttrykt fra Stortinget gjentatte ganger, har resultert i noe. Derfor er det helt på sin plass at Stortinget nå gjør et vedtak. Det må vi regne med vil føre til at regjeringen følger opp med mye mer konkret handling. Vi kan ikke ha det sånn at dette problemet består i år etter år, og derfor er det vedtaket som blir gjort senere i dag, virkelig på sin plass.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [10:33:46]: Etterretningstjenesten fikk kritikk for to forhold relatert til innhentingsmetoder som kan medføre inngrep overfor den enkelte. Begge forholdene gjelder lovtolkningsspørsmål. Utvalget kritiserte tjenesten for å ha benyttet en inngripende metode for kildeverifikasjon overfor en utenlandsk person i Norge som opptrer på vegne av en fremmed stat. I den andre saken kritiserte utvalget tjenesten for ikke å ha gjennomført en forholdsmessighetsvurdering forut for søk på bulkdata på en mindreårig.

Etterretningstjenesten skal som hovedregel ikke benytte innhentingsmetoder overfor personer i Norge. For å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser vil tjenesten ha behov for å innhente informasjon som ellers ikke er tilgjengelig. Dette må vurderes opp mot rettsvernet til den enkelte. Balansen og forholdsmessigheten i dette utgjør selve kjernen i etterretningstjenesteloven.

Jeg oppfatter at Etterretningstjenesten tar kritikken fra EOS-utvalget på alvor. Det vil samtidig være naturlig at det uavhengige utvalget som skal evaluere lov om Etterretningstjenesten, også ser hen til saker som EOS-utvalget har trukket fram i årene etter at loven trådte i kraft.

EOS-utvalget retter sterk kritikk mot Forsvarets sikkerhetsavdeling grunnet rutinesvikt i saksbehandlingen av klareringssaker med personer med tilknytning til andre stater. Det er viktig for meg at den militære klareringsmyndigheten er tilstrekkelig robust, særlig med tanke på at Forsvaret skal vokse i tiden framover. Forsvaret har iverksatt tiltak for å unngå denne typen rutinesvikt.

Utvalget og komiteen har bedt Stortinget følge opp den lange saksbehandlingstiden i klareringssakene. Det erkjennes at saksbehandlingstiden har vært en utfordring for klareringsmyndighetene i lang tid. Justis- og beredskapsministeren og jeg tar dette på det største alvor. Etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjenestene skal utøves innenfor rammene gitt av Stortinget, i tråd med våre grunnleggende verdier og menneskerettigheter.

Arbeidet med å utrede disse forholdene har pågått en stund, og en midlertidig utredning ble levert 1. mai i år. Siste del av utredningen vil leveres medio juni. Basert på utredningen vil justis- og beredskapsministeren og jeg komme tilbake til Stortinget etter sommeren med en konkret plan for iverksetting av tiltak for å få redusert saksbehandlingstiden til et tilfredsstillende nivå.

Statsråd Tonje Brenna [10:36:18]: Vi står overfor en internasjonal sikkerhetssituasjon som stiller store krav til våre hemmelige tjenester. Da er det spesielt viktig at tjenestene ikke går utover rettslige rammer ved utøvelse av samfunnsoppdraget.

EOS-utvalget uttrykker stor bekymring for den vedvarende lange saksbehandlingstiden i saker om sikkerhetsklarering, og peker på at dette er en sak som bør behandles av Stortinget. Komiteen deler vurderingen og framhever at dette er det viktigste funnet i årets melding, og forventer at det iverksettes tiltak som gir reelle og varige forbedringer i saksbehandlingstiden, samtidig som kvaliteten og rettssikkerheten ivaretas. Jeg er enig i EOS-utvalgets kritikk, og at det er behov for tiltak. Saksbehandlingstiden er fortsatt for lang.

Det er iverksatt noen tiltak. Stadig flere saker krever innhenting av opplysninger fra utlandet eller flere opplysninger fra den som skal klareres. SKM kan fatte vedtak om klarering på vilkår, og vilkårene må følges opp av autorisasjonsansvarlig. Justis- og beredskapsdepartementet har hatt på høring et forslag om å endre sikkerhetsloven § 8-4 for å tydeliggjøre at en avgjørelse om klarering må foretas etter en konkret, individuell og helhetlig vurdering av relevante forhold. Departementet jobber nå med å gjennomgå høringssvarene.

Departementet er i sluttfasen med å vurdere endringer i sikkerhetsloven for å styrke hjemmelsgrunnlaget for behandling av saker om autorisasjon for BEGRENSET. Dette er tiltak som bidrar til at rettssikkerheten ivaretas.

Tidligere UDI-direktør Frode Forfang har fått i oppdrag å anbefale tiltak for å modernisere klareringsinstituttet. Han vurderer tiltak innen organisering av klareringsmyndighetene, behovet for digitalisering og behov for endring i regelverk. Han leverer anbefalinger om kort tid.

Et utvalg under ledelse av tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem har vurdert hvordan NSM best kan bidra i arbeidet med forebyggende sikkerhet. En anbefaling er at NSMs oppgaver bør konsentreres om de oppgavene som følger av sikkerhetsloven. Utvalget anbefaler at NSM bør være fagmyndighet for personellsikkerhet. Som fagmyndighet skal NSM gi veiledning om regelverket og informasjon til bl.a. klareringsmyndighetene. Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet er i gang med oppfølgingen av utvalgets anbefalinger.

EOS-utvalget, med støtte fra komiteen, kritiserer NSM for bl.a. å nekte innsyn i faktiske opplysninger i strid med sikkerhetsloven, for mangelfull opplysning av saker og feil lovanvendelse knyttet til innhenting av helseopplysninger. Utvalget har også behandlet en klage om mulig misbruk av sikkerhetsgradering i en sivil rettssak, der utvalget har reist tvil om grunnlaget for gradering, og understreket viktigheten av tilgang til bevis for en rettslig rettergang. Denne saken er til fornyet behandling i NSM.

Jeg tar kritikken mot mine tjenester i EOS-utvalgets årsmelding på største alvor og vil sørge for oppfølging av de forholdene som utvalget har pekt på.

Erlend Wiborg (FrP) [10:40:17] (ordfører for saken): Vi behandler i dag et representantforslag fra Miljøpartiet De Grønne om å rekruttere høykompetent arbeidskraft fra USA. I representantforslaget er det sju forslag, men jeg kan ikke se at de forslagene er tatt opp igjen her i dag. Miljøpartiet De Grønne er, som kjent, ikke representert i kommunal- og forvaltningskomiteen, og de har heller ikke fremmet forslagene som løse forslag. Som man ser av mindretallets innstilling, er forslag nummer sju, fra Miljøpartiet De Grønne, fremmet av Sosialistisk Venstreparti og Rødt. De har også et annet forslag, og jeg regner med at de vil redegjøre for de forslagene selv.

Så over til Fremskrittspartiets syn. Fremskrittspartiet er positive til å rekruttere høykompetent arbeidskraft fra USA, og for så vidt fra andre land også, men vi mener de forslagene som ligger her i dag, ikke er dekkende for den reelle utfordringen. Når man er i kontakt med næringslivet i Norge, viser de ofte til at man har ordningen for faglært arbeidskraft, så det er mulig å hente personer fra utenfor EØS for å arbeide i Norge, men der er det spesielt to utfordringer de ofte peker på. Den ene utfordringen er at systemet er for byråkratisk og rigid, og ikke minst er det en utfordring at behandlingstiden på søknadene hos UDI er så lang at systemet i praksis ikke fungerer. Det er nok også grunnen til at ordningen for å hente faglært arbeidskraft i så liten grad benyttes. Den samme tilbakemeldingen får vi også fra folk i landbruket som ønsker å hente sesongarbeidere til Norge. Det sier seg selv at når en periodevis opplever en behandlingstid på sju–åtte måneder, er det altfor sent å hente personer til å ta inn avlingen.

Fremskrittspartiet kommer til å støtte tilrådingen om at vi ikke vedtar dette forslaget, men kommer videre til å jobbe for å bedre ordningen med den såkalte ekspertkvoten for å hente høykompetent arbeidskraft fra utenfor EØS.

Mudassar Kapur (H) [10:43:01]: Først vil jeg takke forslagsstillerne for at de tar opp en viktig tematikk. Saksbehandlingstiden for søknader om arbeidstillatelse for personer utenfor EØS-området er for lang. Det er svært krevende for næringslivet, som har behov for arbeidsinnvandrere. Næringslivet mister verdifull tid og ettertraktet kompetanse, samtidig som kompetent arbeidskraft blir stående unødvendig lenge i saksbehandlingskø. Det å prioritere raskere saksbehandling vil derfor gjøre at den enkelte får raskere svar og kan komme i gang med sin nye jobb.

Utlendingsforvaltningen har tatt i bruk ny teknologi for å behandle søknader om kollektiv beskyttelse, og Høyre mener at det bør vurderes om det er mulig å bruke den samme typen teknologi for å behandle søknader om arbeidstillatelse raskere og enklere.

Dette er ikke bare et spørsmål om effektivitet heller. Arbeidsinnvandring bidrar til at både offentlige og private arbeidsgivere får utført flere oppgaver som det ikke finnes nok kompetent arbeidskraft til i Norge. Høyre mener det er positivt at flinke folk fra utlandet ønsker å jobbe i Norge. Det handler også om Norges evne til å tiltrekke seg den kompetansen vi trenger i framtiden.

Jeg viser for øvrig til Høyres merknader i saken. Høyre står bak komiteens tilråding.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [10:44:34]: «Det er som bokbrenning i Tyskland i 1933», sa professor Bernt Hagtvet i VG denne veka om Trump sin kamp mot amerikanske universitet. Eg var blant dei mange studentane som tok det populære kurset til Hagtvet, Folkemord og politisk massevold i det 20. århundrets politikk, då det gjekk på Blindern. Me drog på studietur til Berlin. Me studerte konsentrasjonsleirane og lærte korleis nazistane gradvis avskaffa ytringsfridomen, kartla minoritetar og gradvis auka angrepa på dei. Me studerte korleis autoritære ideologiar vaks fram, og korleis demokratiet i det største og viktigaste landet i Europa vart avskaffa på få år.

Eg hadde aldri drøymt om at eg skulle få oppleva det eg gjer no, i verdas mektigaste land. Trump-administrasjonen kuttar ikkje berre støtta til amerikanske universitet, dei legg ned forbod mot ord som klimaendringar, dei truar studentar og akademikarar til tausheit, dei slettar livsviktige forskingsdata, dei driv systematisk kartlegging av kven som er homofile og trans, dei deporterer og fengslar menneske med minoritetsbakgrunn, utan lov og dom. Kor dette vil enda, er det ingen som veit, men la oss ikkje vera naive.

Eg vil minna om at titusenvis av menneske allereie har døydd på grunn av kutta til Musk og Trump i USAID, døydd av mangel på medisinar og reint vatn i område med kvelande hete på grunn av klimaendringane det ikkje lenger er lov å snakke om på amerikanske universitet.

«USA har alltid tatt imot oss, nå er det på tide at vi gir muligheter tilbake», sa professor Hagtvet til VG denne veka, og eg er einig. Når dette no skjer, er det i interessa til både Noreg og dei som i dag er i ein vanskeleg situasjon i USA og ønskjer å flytta til Europa, at Noreg legg til rette for at det skal verta enkelt å koma hit. Dette kan gjelda alt frå ingeniørar til fornybarbransjen og helsepersonell til fråflytta distriktskommunar i Noreg, til forskarar til dei fremste utdanningsinstitusjonane våre.

Me ser at ei rekkje europeiske land posisjonerer seg for det som potensielt kan vera hundretusenvis av høgkompetente amerikanarar. Land som Frankrike, Finland og andre gjennomfører tiltak for å tiltrekkja seg denne arbeidskrafta, fordi dei veit at samfunnet vil tena på det. Samtidig står Noreg passivt og ser på.

Miljøpartiet Dei Grøne sitt forslag handlar ikkje om å stela folk frå USA eller undergrava for andre land som me historisk sett har stått nær, det handlar om å anerkjenna ei utvikling som uansett skjer som følgje av den sjølvsaboterande naturen til Trump-administrasjonen, og sørgja for at Noreg òg kan dra nytte av denne høgkompetente arbeidskrafta og tilby ei trygg hamn. Difor er det synd at fleirtalet på Stortinget ikkje ønskjer å føreta seg noko særleg i dag. Det er tusenvis av dyktige folk innanfor ulike bransjar som Noreg kunne ha trengt. Dette er kompetente folk som kan bidra til å berika landet vårt. Men når me ikkje hjelper dei, vert turen hit vanskelegare og situasjonen for dei vanskelegare. Det er synd.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:47:48]: Først vil eg takke Miljøpartiet Dei Grøne og føregåande talar, som har fremja dette forslaget, for det er ei veldig dagsaktuell sak. Eg vil også takke for ei veldig grundig oversikt over kva som skjer i USA no, for det er noko som bekymrar oss alle, og det har også bekymra meg veldig – det som skjer med akademia i USA. Vi veit at veldig mykje av grunnforsking og forsking på mange ulike felt, ikkje minst på klimaområdet, er driven fram ved amerikanske universitet. Det er toppkompetente folk som det no blir sett munnkorg på, og som blir strengt regulerte på ein måte ein ikkje skulle tru kunne gå an i 2025.

Difor meiner eg, som forslagsstillarane, at vi skal vere opne for å ta imot kompetente folk, for vi treng det i forskingsmiljø, og vi treng det som arbeidskraft. Vi er likevel ikkje einige i alle forslaga. Vi meiner mykje av regelverket er rigga sånn at det er fullt mogleg for denne arbeidskrafta å søkje seg til Noreg, og at høgkompetent arbeidskraft frå USA ikkje treng f.eks. spesielle norskkurs. Eg tenkjer det engelske språket er såpass mykje brukt på både arbeidsplassar og andre stader at dette er arbeidskraft som lett kunne gli inn i arbeidsliv og forskingsinstitusjonar.

Vi har likevel fremja to av desse forslaga. Det eine går på store forskingsprosjekt. Der meiner vi ein burde ha ein søknadspott gjennom Forskningsrådet for å kunne få vidareføre prosjekt i Noreg – prosjekt som Noreg også sjølv kanskje har stor interesse av å samarbeide om. Det andre forslaget går rett og slett på at ein skal leggje til rette så godt som ein kan om ein ynskjer å innlemme amerikanske forskingsmiljø ved institusjonar, og sørgje for at saksbehandlinga går så fort som råd. Særleg når det er snakk om personar som av ein eller annan grunn nærmast blir forfølgde i USA, er det veldig viktig at vi er med og legg til rette for at desse kan få beskyttelse i Noreg og fortsetje forskingsarbeidet sitt her.

Med det fremjar eg forslaga vi har i saka.

Statsråd Tonje Brenna [10:50:46]: Norge er en kunnskapsnasjon. Vi har et produktivt arbeidsliv med høy kompetanse. Vår evne til å hevde oss i konkurransen opprettholdes gjennom satsing på kunnskap, forskning og utvikling i Norge, men vi står også i en global konkurranse om talentene. Vår attraktivitet som destinasjon for høyt kompetente arbeidstakere fra andre land består av mange ulike forhold. En viktig motivasjon for mange vil være ønsket om å bli en del av et vinnerlag, forstått som særlig kompetente fagmiljøer innen forskning og næringsliv.

Havnæringene våre, i bred forstand, og fornybar energi er eksempler på områder der Norge ligger langt framme. Det beste vi kan gjøre for å tiltrekke oss talent, er dermed å sørge for at Norge opprettholder og videreutvikler den sterke posisjonen innen disse og andre fagmiljøer der vi har et særlig fortrinn. Hovedarenaen vår for rekruttering av utenlandsk arbeidskraft er det nordiske og europeiske arbeidsmarkedet.

Det er bred politisk enighet om at arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS, såkalte tredjeland, skal være kontrollert og behovsstyrt. Stortinget har også nylig behandlet en stortingsmelding om en forsterket arbeidslinje, hvor hovedmålet er å styrke arbeidsmarkedspolitikken, slik at flere kan komme i jobb. Samtidig er det lagt til rette for at arbeidsgivere kan rekruttere nødvendig fagkompetanse fra tredjeland. Utlendingsforvaltningen prioriterer allerede søknader om oppholdstillatelse fra faglærte arbeidstakere. Det gjelder en faglærtkvote hvor inntil 6 000 tillatelser i året kan innvilges etter en forenklet prosedyre. Kurante saker fra høyt kvalifiserte søkere behandles normalt innen 10–15 dager. Særskilte ordninger, slik som hurtigspor for amerikanske statsborgere, er verken nødvendig eller hensiktsmessig. En slik særordning kan fort bli mer ressurskrevende for utlendingsforvaltningen og øke saksbehandlingstiden for andre faglærte. Forslaget legger også opp til forskjellsbehandling av søkere basert på deres nasjonalitet, noe jeg mener kan være betenkelig, sett hen til prinsippet om likebehandling og god forvaltningsskikk.

Det er ikke behov for å opprette en særskilt språkopplæring for høykompetente amerikanske arbeidstakere. Vi har lagt til rette for et bredt og godt norskopplæringstilbud for tredjelandsborgere som vil jobbe i Norge.

Avslutningsvis: Regjeringen er opptatt av akademisk ytringsfrihet og vil legge til rette for at forskere som opplever press på den akademiske ytringsfriheten, kan komme til Norge. Som oppfølging av Meld. St. 14 for 2024–2025, Sikker kunnskap i en usikker verden, har Kunnskapsdepartementet igangsatt et strategisk arbeid for å styrke den internasjonale rekrutteringen av studenter og forskere.

Erlend Wiborg (FrP) [10:55:47]: Utgangspunktet for at jeg tegnet meg på nytt, var egentlig for å utfordre forslagsstillerne, Miljøpartiet De Grønne, for de fremsetter et representantforslag med syv forslag, og så, når saken skal behandles i Stortinget, velger de ikke å ta opp igjen forslagene til votering. Det ene forslaget er, som jeg nevnte, tatt opp av Sosialistisk Venstreparti og Rødt, og det andre er delvis tatt opp av dem, med en litt annen ordlyd. Jeg må jo si det er underlig når Miljøpartiet De Grønne fremsetter et representantforslag og går ut i media og proklamerer hva de har lyst til å gjøre, men så velger å ikke fremme forslagene når Stortinget skal behandle det. De velger også å gå opp på denne talerstolen og holde et innlegg, og så forlate salen. Jeg synes det vitner om manglende respekt for Stortinget, og jeg synes det er synd og uheldig.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:57:36] (ordførar for saka): Kommunal- og forvaltingskomiteen har behandla og skal no debattere eit representantforslag om ein meir restriktiv politikk for sekundærbusetjing og busetjing av innvandrarar frå tredjeland.

Det er fremja fire forslag i saka med føremål om å redusere faren for framvekst av parallellsamfunn og forslag om å leggje sterkare føringar for kvar i landet flyktningar og menneske med ikkje-vestleg bakgrunn kan busetje seg. Komiteen fekk brev frå arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna, datert 29. april, der statsråden svarar ut forslaga. Komiteen har halde skriftleg høyring i saka, og det kom ingen høyringssvar.

Eg vil takke komiteen for samarbeidet i saka. Eg går ut frå at forslagsstillarane og dei ulike partia sjølv gjev grundig greie for bakgrunnen for sine syn i saka. Eg går over til å forklare SVs syn.

Busetjing av flyktningar skjer kontrollert og styrt i samarbeid med kommunane når flyktningane kjem til landet. Eg reknar ikkje med at den busetjinga er det som først og fremst er tenkt på i dette forslaget.

Eg deler uroa over klassedelte byar med store område der menneske med små økonomiske ressursar og sosioøkonomiske utfordringar bur tett og dårleg, og uroa over framveksten av parallellsamfunn med ein svart økonomi og med lite bruk av norsk til kommunikasjon. Eg er likevel ikkje einig i løysinga på det. Eg reagerer på at eit parti som Framstegspartiet, som er så oppteke av fridom og enkeltmenneske sin rett til sjølv å bestemme, føreslår at ein skal begynne å styre kvar folk skal bu.

Det er sjølvsagt nokre utfordringar med at ein har stor opphoping av folk med sosioøkonomiske problem, men eg meiner at både bustadpolitikken, arbeidslivspolitikken og det å jobbe meir med tiltak i byområde for å motverke ei utvikling som går i feil retning, er viktigare enn å styre valet til enkeltpersonar. Tvert imot kan det av og til vere fornuftig at folk kan flytte nærmare sine, når dei har budd veldig avsides til i ei bygd der det ikkje er nokon andre som forstår dei.

Vi støttar ikkje forslaget, og vi meiner at desse utfordringane som bydelar og byar har, bør løysast på anna vis enn å bestemme kvar folk skal bu.

Sverre Myrli (A) [11:00:48] (komiteens leder): I år markerer vi at det er 200 år siden den første utvandringen fra Norge til Amerika. De første som reiste over, kom til et sted uten så mange andre, et ukjent land, men etter hvert kom det flere nordmenn. Det skulle vise seg at det det neste hundreåret kom over 800 000 nordmenn til Amerika fra Norge. Jeg er ganske sikker på at de nordmennene som etter hvert reiste over, søkte til steder der det var landsmenn å finne. Sånn er det med oss alle. Derfor ser vi i dag i Minnesota, Nord-Dakota, Sør-Dakota og andre steder at det er store grupper med etterfølgere av nordmenn som utvandret.

Jeg vil trekke noen paralleller til dagens situasjon i Norge, derfor startet jeg slik. Skal vi lykkes med bosetting og integrering, spiller kommunene i Norge en viktig rolle – jeg vil si en helt avgjørende rolle – med den måten vi bosetter mennesker på i Norge. Samspillet mellom de nasjonale myndighetene, ved IMDi, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, og kommunene er helt avgjørende.

Bosetting av flyktninger skal være styrt og spredt. Jeg regner med det er mange som får tilbakemeldinger fra kommuner og ordførere om at mange kommuner rundt i Norge er helt avhengig av flyktninger. Det er viktig arbeidskraft rundt i mange kommuner og mange bygder. Skulle vi gått inn på Fremskrittspartiets forslag, kunne følgene blitt at det hadde blitt vanskeligere å bosette en del flyktninger ute i kommunene, at de hadde blitt værende lenger i mottak. Det er i alle fall ikke bra.

Jeg må også si at det er regjeringens politikk at hvis en flyktning flytter i løpet av den perioden det mottas integreringstilskudd, som da er fem år, og søker sosiale ytelser i den nye kommunen, kan vedkommende vises tilbake til bosettingskommunen. Vi skal styre bosettingen, vi skal ha god integrering. Det er med innvandrere som med alle oss andre: Skal en lykkes i livet, må ungene ha skole, de voksne må få jobb, og familiene må ha tilgang på bolig.

I et liberalt demokrati – og jeg understreker liberalt når jeg ser hvem som har fremmet forslaget – må vi altså balansere det at vi skal styre bosettingen når flyktninger kommer, men etter hvert som årene går, er de frie mennesker og kan bevege seg akkurat som oss andre.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:04:08]: Integreringen av flyktninger starter ikke når introduksjonsprogrammet begynner, den starter allerede når vi bestemmer hvor flyktninger skal bosettes. Derfor ble det i Solberg-regjeringens integreringsreform gjort flere endringer for å skape en bedre og mer effektiv bosetting av flyktninger. Det ble innført nye anmodningskriterier for bosetting der det bl.a. ble lagt større vekt på integreringsresultater i kommunene og på å forhindre segregering. I praksis betydde dette at bosetting av flyktninger skal være spredt og styrt, og at det som hovedregel ikke skal bosettes flyktninger i områder med særskilt høy innvandrerandel.

Nå har endringen i integreringsloven fått fungere i fire år, og vi ser at det er behov for å gjøre flere tiltak for å gjøre systemet bedre. En utfordring mange kommuner opplever, er at mange flytter fra bosettingskommunen etter endt introduksjonsprogram, og at sekundærbosetting skaper utfordringer både for kommunen de flytter til, og for flyktningen selv.

Høyre mener derfor det er behov for tiltak som gjør at flyktningen blir boende i første bostedskommune lenger. Vi mener man må vurdere hvordan perioden en kommune kan henvise en flyktning tilbake til første bosettingskommune for å motta sosiale ytelser, kan forlenges. Målet er å skape mer stabile forhold som gir bedre grunnlag for vellykket integrering.

Vi mener at man i den spredte bosettingsmodellen skal prioritere kommuner som har gode resultater med integreringen, og et godt fungerende introduksjonsprogram. Kommuner som leverer gode resultater, skal få flere flyktninger å bosette. Dette handler om å sikre at flyktninger får de beste mulighetene til å lykkes. Det er dårlig integreringspolitikk å bosette flyktninger på steder hvor erfaringer viser at de ikke kommer seg i jobb eller ikke lærer seg godt nok norsk.

Høyre mener det er på tide å oppdatere bosettingskriteriene slik at flyktninger som hovedregel ikke bosettes i områder med levekårsutfordringer eller høyere innvandrerandel enn 25 pst. Erfaringer viser at integrering lykkes best når flyktninger bosettes i områder med god tilgang på arbeidsplasser, gode skoler og et mangfoldig lokalsamfunn. Områder med levekårsutfordringer og høy innvandrerandel kan skape barrierer for å komme inn i majoritetssamfunnet.

Bedre bosetting handler om å gi alle flyktninger de beste mulighetene til å lykkes i Norge. På denne bakgrunn tar jeg opp de forslag Høyre er en del av.

Heidi Greni (Sp) [11:07:04]: Etter invasjonen i Ukraina har Norge bosatt bortimot 100 000 flyktninger. Alle norske kommuner har gjort, og gjør fortsatt, en formidabel innsats med bosetting og integrering. Det fortjener kommunene stor ros for. Frivilligheten er også en uvurderlig bidragsyter.

Den norske modellen med spredt og styrt bosetting fungerer godt, og i motsetning til de mange årene da regjeringen Solberg styrte, anmodes nå alle kommuner om å bosette, også de minste kommunene.

Senterpartiet mener det er en stor fordel med spredt bosetting, og det at flyktninger bosettes i de mindre sentrale kommunene, bidrar til befolkningsvekst og arbeidskraft der det trengs mest. Derfor bør vi bosette flest mulig i de minste kommunene, men med dagens tilstrømming må også de større kommunene bidra.

Det er viktig å unngå at nyankomne flyktninger bosettes i områder med levekårsutfordringer eller områder med høy andel fremmedspråklige. Det jobbes det heldigvis bevisst og målrettet med å unngå. Dette er noe man er veldig bevisst på både fra kommunenes og IMDis side, og vi støtter derfor ikke forslaget om en statlig detaljstyring helt ned på bydelsnivå.

Etter Senterpartiets mening er den største suksessfaktoren for vellykket integrering at det er kommunene selv som bestemmer hvor mange de vil ta imot. Det er de lokale folkevalgte som har lokalkunnskapen, og som vet hvor mange de evner å bosette og integrere, og det er de lokale folkevalgte som vet best hvor i kommunen de skal bosette.

En stor utfordring i mange kommuner er at både ledig skolekapasitet og ledige boliger finnes i områder uten kollektivtilbud. Det bør jobbes for å finne løsninger for å ivareta dette transportbehovet, slik at vi klarer å bosette også i årene framover.

Forslaget vi behandler i dag, bryter med frivillighetslinjen. Forslagsstillerne åpner for at staten skal bestemme hvor mange flykninger en kommune kan ta imot. I denne saken er det snakk om et maksimumsantall, men hvis det åpnes for en slik praksis, kan det i neste omgang komme forslag om et minimumsantall per kommune. Ville Fremskrittspartiet stille seg positiv til det? Hvorfor skal det ikke være opp til kommunene selv, og hvorfor har Fremskrittspartiet forlatt frivillighetslinjen?

Det fremmes også forslag om at flyktningene må bo i første bosettingskommune inntil de er selvforsørgende. Senterpartiet erkjenner at stor sekundærbosetting kan være krevende for en del kommuner, men dette forslaget vil ikke løse det – det vil skape mange nye utfordringer. Jeg lurer på: Vil det å nekte flyktninger å flytte for å studere få flere ut i arbeid? Hva med de eldre som vil flytte nærmere familie? Dette virker veldig lite gjennomtenkt.

Erlend Wiborg (FrP) [11:10:22]: Stikker man hodet ned i sanden, blir ikke et problem borte. Det at Norge har store utfordringer knyttet til integrering, er noe Fremskrittspartiet har vist til over mange år. Vi har også god dokumentasjon på det, og jeg tror veldig mange utenfor dette hus også ser de store utfordringene vi har når det gjelder dårlig integrering.

Integrering avhenger av mange faktorer, men det henger tett sammen med hvor mange som kommer til Norge, hvor mange som bor i den kommunen man bor i, og hvor mange som bor i den bydelen. Innvandring og integrering henger tett sammen.

Se bare på den byen vi er i nå. Stovner bydel har rundt 80 pst. innvandrerandel. Det er ekstremt høyt. Det sier seg selv at når minoriteten blir en majoritet, vanskeliggjør det integreringen. Vi ser utfordringene knyttet til voksne parallellsamfunn. Vi ser utfordringene knyttet til skremmende lav sysselsetting og arbeidsdeltakelse. Vi ser utfordringene knyttet til den økende gjeng- og ungdomskriminaliteten, som dessverre i all hovedsak skyldes innvandrerungdom. Det er en stor utfordring.

Når problemet er så stort og så åpenbart, må vi også våge å sette inn tiltak. Et av tiltakene er å sørge for at man ikke får en for høy innvandrerandel i et område, for rett og slett å kunne få til god integrering. Jeg hører at både saksordfører Kjerstad og Senterpartiet snakker om den såkalte frivillighetslinjen. Det vi snakker om her, er ikke hvor mange den enkelte kommune skal bosette, men utfordringen er etter de fem årene, for da ser vi at veldig mange flytter ut av den kommunen der de har begynt et integreringsløp, og de flytter til sentrale byer, gjerne på Østlandet – gjerne Fredrikstad, Sarpsborg, Moss, Halden, Drammen og så videre – og det skaper store integreringsutfordringer.

Da synes jeg det er synd at flertallet her i dag velger å ikke ta tak i de problemene. Fremskrittspartiets forslag om at man skal ha en andel på maks 15 pst. ikke-vestlige innvandrere, gjør det mulig å få til god integrering av dem som allerede er der. Det er også å stille krav om at hvis man selv velger å flytte ut av den kommunen man er bosatt i, skal man ikke ha rett til offentlige ytelser. Det må være krav om at man faktisk skal komme i jobb og være selvforsørgende, ikke bare påføre skattebetalerne i en annen kommune kostnadene.

Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiet står bak.

Tobias Drevland Lund (R) [11:13:36]: Jeg vil starte med å si at det er en fordel med spredt bosetting og at også flyktninger bosettes i de mindre sentrale kommunene for å bidra til befolkningsvekst og arbeidskraft der det trengs.

Dette var ikke mine ord – dette er altså noe flertallet i komiteen slår fast. Det er viktig, for det er helt riktig med styrt og spredt bosetting. Derfor fremmet Rødt tilbake i 2023 et representantforslag om bedre og raskere integrering i hele landet, der vi bl.a. foreslo å be regjeringen endre framtidige kriterier som gjelder kommunens størrelse, og la alle kommuner i Norge, uavhengig av antall innbyggere, få lov til å bosette flyktninger etter den kapasiteten de selv har, og etter det ønsket de uttrykker.

Vi foreslo også å be regjeringen endre vektleggingen av kriterier som blir satt for bosetting av flyktninger, slik at arbeidsmarkedet og resultater fra introduksjonsprogrammet og integreringsarbeidet vektes i større grad enn antall innbyggere i kommunen. Vi foreslo også å be regjeringen arbeide for at bosetting i kommunene skal skje raskere, slik at den enkelte flyktning tilbringer kortere tid på mottak, og det siste ble vedtatt.

Jeg vil derfor slå et slag for mer bosetting i distriktskommuner. På tross av den relative størrelsen i innbyggertall kan distriktskommuner ha veldig gode forutsetninger for å integrere flyktninger og asylsøkere, og de kan vise til gode resultater i integreringsarbeidet. Disse kommunene har ofte sammensveisede lokalmiljøer som gir godt utgangspunkt for integrering av flyktninger. Dette er kommuner som samtidig ofte er mer utsatt for fraflytting, for befolkningsnedgang, og som dermed har særlig behov for å få muligheten til å bosette flyktninger. Jeg ser det på min egen kommune: Hadde det ikke vært for innvandring, hadde vi jo ikke hatt befolkningsvekst. Behovet for arbeidskraft og folk som tar i bruk kommunens mange tjenester, som skole, barnehage og helsetjenester, er ofte også større i disse kommunene.

Jeg deler bekymringene, særlig for det økonomiske, for enkelte kommuner som kan ha en stor tilstrømming av det som blir kalt for sekundærbosetting. Rødt fremmer også i dag forslag her. Da kan jeg vise til det bl.a. ordføreren i Tokke sa i NRK Vestfold og Telemark 12. desember 2024, at han ønsket å se på muligheten for å øke summen og kommunenes tilskudd for bosetting av flyktninger. Det kan være et godt tiltak. Jeg er helt enig med Senterparti-ordføreren i Tokke – og fremmer altså forslaget her i dag:

«Stortinget ber regjeringen utrede å øke kommunenes tilskudd for bosetting av flyktninger og å øke antall år tilskuddet skal utbetales, for å få flyktninger til å bli værende lenger i kommunen de bosettes i.»

Det som er viktig, er at man da også blir værende lenger i den kommunen man først kommer til, og særlig gjelder det i distriktskommunene, som jeg nå har snakket om.

Statsråd Tonje Brenna [11:16:49]: Vi skal stille de samme kravene til dem som kommer til Norge, som vi gjør til dem som allerede bor her. Regjeringens integreringspolitikk handler om å få folk ut i jobb eller utdanning.

Bosettingen av flyktninger skal være styrt, spredt, rask og treffsikker. Styrt bosetting innebærer at flyktningene ikke kan bestemme selv hvor de skal bo den første tiden i Norge. Spredt bosetting betyr at vi bosetter i nesten alle landets kommuner. Samtidig skal altså bosettingen være treffsikker. Nyankomne flyktninger skal bosettes i områder der de kan få relevant kvalifisering, utdanning, arbeid og tjenester. Det handler ikke bare om å ha et sted å bo, men om å få muligheten til å jobbe, forsørge seg selv og delta i samfunnet. Bosetting skal altså skje raskt, slik at de som har kommet til landet og skal være her, kan komme i gang med livet sitt.

Jeg vil likevel understreke at det er kommunene selv som vedtar hvor mange de vil bosette, og ikke minst hvor i kommunen de bosettes. Det er de lokalt folkevalgte som kjenner egen kommune best, og det er de lokalt folkevalgte som best kan bestemme hvor flyktninger skal bosettes. Regjeringen oppfordrer kommunene til å unngå at flyktninger bosettes i levekårsutsatte områder. Det er en oppfordring som står ved lag, men det er altså de lokalt folkevalgte som selv tar denne beslutningen.

Regjeringen er opptatt av å bidra til at flest mulig blir boende i den kommunen de er bosatt i, og at vi unngår en utvikling der det over tid blir en økende opphopning av utfordringer i enkeltkommuner eller enkeltområder.

Det viktigste vi gjør, er å bidra til at flere kommer seg i jobb. Regjeringen har derfor tatt en rekke grep for å styrke arbeidsrettingen av introduksjonsprogrammet og for at flere kommer raskere i arbeid. Dersom en flyktning flytter før introduksjonsprogrammet er avsluttet, uten en avtale, mister vedkommende rett til introduksjonsstønad. Jeg har også ved flere anledninger gjort kommunene oppmerksom på at de kan nekte å gi sosialhjelp og sosiale tjenester. Men igjen: Det er viktig at det er lokalpolitikerne som er på banen, og som aktivt følger dette opp.

Det er helheten i arbeidet, fra bosetting til arbeid, språk og fellesskap, som avgjør om vi lykkes. Et samfunn der alle opplever tilhørighet og deltakelse, er et samfunn som står sterkere, og som også vil lykkes med integreringen.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [11:23:49]: Representanten Wiborg tek opp nokre veldig viktige spørsmål. Lokalpolitikarane mine er òg bekymra for ein del av Østfold-byane når det gjeld sosioøkonomiske forhold. Men eg deler ikkje forteljinga om dette – ei enkel forteljing der det er innvandringa i seg sjølv som er problemet –, for les ein notatet «Sekundærflytting blant flyktninger på sosialhjelp. Hvor flytter de til og fra?», som er laga av fylkeskommunane i dette området, står det også at 70 pst. av sosialhjelpa går til folk med norsk bakgrunn. Så her er det meir samansette problemstillingar.

Det vi veit om det sentrale austlandsområdet, er at det er eit område som trekkjer til seg veldig mykje tilflytting frå heile landet, innvandrarar òg. Det er nært Sverige, det er godt klima, og nedover Østfold er det billegare hus rett og slett. Eg tenkjer at om ein skal kome i inngrep med dette, må ein ikkje minst gjere tiltak i desse byane for å få opp bustadbygginga, som vil hjelpe både norske folk med utfordringar og innvandrarar som slit med bukostnader som er for høge. Å begynne å gjere denne gruppa endå fattigare vil ikkje føre til mindre kriminalitet og mindre elendigheit i dei familiane der det er problem. Tvert imot vil det forsterke problema. Viss ein ser på svenske tilstandar, er det nettopp problem med å kome seg inn i arbeidslivet og for dårleg hjelp til busetjing som er noko av det som skapte store problem der borte, i tillegg til det å privatisere offentlege tenester, som gjorde at kriminelle nettverk fekk eit fotfeste i økonomien på ein heilt ny måte.

SV stikk ikkje hovudet i sanden når det gjeld dette. Eg tenkjer at dette med sosioøkonomiske utfordringar, inkludert i innvandrarbefolkninga, er det veldig viktig å ta tak i politisk framover, ikkje minst når det gjeld bustadpolitikken. Og så tenkjer eg at det er veldig farleg å begynne å skulle sortere folk. Når har folk budd så lenge i landet at dei ikkje er innvandrarar lenger? Eg har møtt unge med mykje melanin i huda som kjenner seg som norske, og som føler seg veldig utstøytte og lite velkomne når den som snakkar til dei, trur dei veit alt om Afrika.

Erlend Wiborg (FrP) [11:27:05]: Til det siste, fra representanten Kjerstad: Hva hudfarge har med dette å gjøre, forstår i hvert fall ikke undertegnede. Det er kun Sosialistisk Venstreparti som snakker om hudfarge her. Fremskrittspartiet mener at det er helt irrelevant, så det håper jeg egentlig Sosialistisk Venstreparti kan forklare litt bedre.

Grunnen til at jeg tegnet meg på nytt, er at det representanten fra Sosialistisk Venstreparti sa her på talerstolen, er direkte feil, og da mener jeg det er viktig å korrigere det. Det gikk på sosialhjelpsutbetalingene. Her kan helt sikkert statsråden også bekrefte at undertegnede har rett, og at representanten Kjerstad har feil. Hvis du går inn i Arbeid og velferd nr. 2-2024, og ser på tabellen som er basert på datagrunnlaget for SSBs publiseringer av KOSTRA-tallene, viser den at 31 pst. av all utbetalt økonomisk sosialhjelp for 2023 går til norskfødte, resten går til personer som ikke er født her. Jeg ber derfor saksordfører Kjerstad om å gå opp og rette opp den feilen hun kom med.

Sverre Myrli (A) [11:28:58] Dette blir en glidende overgang fra forrige debatt og kanskje også litt gjentakelser. Proposisjonen som Stortinget nå har til behandling, er et godt bevis på at det hele tiden foretas endringer i regelverket for at vi skal lykkes med integreringen her i landet. Jeg gjentar statsrådens ord fra forrige debatt, i hvert fall omtrent: Mye gjøres bra, mye av integreringen fungerer veldig bra, samtidig som vi har store utfordringer innenfor andre deler av integreringen.

Målsettingen må være at de som kommer til Norge, skal settes i stand til å bli selvstendige mennesker. Igjen: Skal vi lykkes med det, er det med dem som kommer til dette landet, på samme måte som med oss som har bodd her hele livet, at de må ha skole til ungene, de voksne må ut i jobb, og folk må ha en god og tilfredsstillende bolig å bo i. Slik er det med alle mennesker over hele verden.

Derfor må vi også stille opp med tiltak for at vi skal lykkes med det – skole, jobb og bolig. Derfor er det riktig, som det nå foreslås, og som Stortinget slutter seg til, at en utvider introduksjonsprogrammet for aldersgruppen fra 55 til 60 år, slik at det nå blir gjeldende for aldersgruppen 18–60 år. Det er helt riktig, og det skal være et bidrag til bedre integrering, hvor jobb er helt avgjørende.

Målsettingen må være at folk kommer seg i fast jobb, et langvarig, fast ansettelsesforhold. I proposisjonen brukes vel begrepet «stabil tilknytning» til arbeidslivet. Det er et veldig godt uttrykk – stabil tilknytning til arbeidslivet. Det dreier seg om utdanning, det dreier seg om kvalifisering, og det dreier seg om norskopplæring.

Jeg er glad det er et bredt flertall bak de justeringene av integreringsloven som nå foreslås.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:31:37]: De siste 20 årene har Høyre tatt initiativ til og gjennomført store integreringsløft i Norge. Den siste store endringen var integreringsloven fra 2021. Den loven la større vekt på differensiering av den enkeltes introduksjonsprogram, med mål om at deltakere skal oppnå formell kompetanse, at det ved bosetting skal legges vekt på å unngå segregering, og at kommunenes integreringsresultater skal tas med i vurderingen. Vi begynner nå å se resultater av disse endringene, men den geopolitiske situasjonen har endret seg, og det er behov for ytterligere tiltak.

Høyre støtter store deler av regjeringens forslag til endringer i loven, da vi mener det vil gjøre en god lov enda bedre. Endringene vil bidra til å få flere ut i arbeid raskere og gjøre introduksjonsprogrammet bedre tilpasset den enkelte og arbeidsmarkedets behov. Dette er viktige forbedringer vi har kjempet for. Vi savner likevel konkrete kalkyler på flere områder for å begrunne de økte kostnadene for kommunene. Regjeringen lover å øke integreringstilskuddet i statsbudsjettet, men løfter uten konkrete tall skaper usikkerhet for kommunene som skal gjennomføre disse endringene.

Norge trenger arbeidskraft og at flere står i arbeid lenger. Vi har selv foreslått å heve den øvre aldersgrensen for introduksjonsprogrammet fra 55 til 60 år og mener det er positivt at regjeringen nå også foreslår dette.

Høyre støtter alle forslagene som betyr at kravene for dem som allerede er i jobb, senkes. Dersom en person som ikke har gjennomført introduksjonsprogrammet, mister jobben, kan personen etter det nye lovforslaget pålegges å delta i introduksjonsprogram så lenge han eller hun er arbeidsledig. Dette mener vi er en fornuftig fleksibilitet.

Vi støtter også at unge under 25 år skal få utvidet introduksjonstilbud fra tre til fem år, slik at flere kan fullføre videregående skole, men igjen mangler konkrete kalkyler for de økte kostnadene til kommunene når det økonomiske ansvaret flyttes fra fylkeskommunen til kommunene. Vi forventer at regjeringen vil følge opp dette i statsbudsjettet for 2026.

Et av tiltakene Solberg-regjeringen innførte i integreringsloven, var en integreringskontrakt mellom den enkelte flyktning og bosettingskommunen. Denne inneholder konkrete mål for den enkelte, herunder forventninger og sluttmål for opplæringen. Integreringskontrakten gir den enkelte flyktning større eierskap til integreringsløpet. Høyre mener at dette er en ordning som bør videreutvikles og forbedres, samt at flere kommuner bør bruke ordningen. Dessverre foreslår regjeringen i denne proposisjonen å kutte i innholdet i integreringskontrakten. Høyre støtter derfor ikke § 16 slik den er foreslått.

Heidi Greni (Sp) [11:34:56]: For at vi skal kunne bevare vårt tillitsbaserte velferdssamfunn, er det avgjørende at innvandringen ikke er høyere enn at vi klarer å integrere innvandrerne i det norske fellesskapet.

Innvandring til Norge skal være kontrollert og rettferdig. Rask og god norskopplæring samt innføring i norsk historie og demokratisk tradisjon er viktig for de som kommer hit. Gode norskkunnskaper er helt nødvendig for å komme seg i arbeid, for å bevare tilliten til hverandre og for å unngå utvikling av parallellsamfunn og ekstremisme. En nøkkel for å lykkes med integrering er å øke arbeidsdeltakelsen særlig blant innvandrergrupper som har lav sysselsettingsgrad i dag. Jeg vil også trekke fram at denne proposisjonen følger opp hovedpunktene fra integreringsmeldingen om at personer som kommer til Norge, skal møte et samfunn som stiller krav og stiller opp.

Senterpartiet støtter proposisjonen fordi vi mener den kan føre til bedre norskopplæring og integrering av innvandrere. Utvidet rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet for aldersgruppen 55 til 60 år er et viktig grep. De over 55 år har mange gode år igjen i arbeidslivet, og når vi forventer at nordmenn skal stå lenger i arbeid, må vi også forvente at det gjelder for innvandrere.

Kommunene er helt sentrale for å sørge for god integrering, og de har gjort en formidabel jobb med å ta imot 90 000 ukrainere. Samtidig er det viktig at kommunene får kompensert de utgiftene de har til opplæring i introduksjonsprogrammet. Derfor står vi sammen med SV og Rødt i to forslag i denne saken.

En helhetlig gjennomgang av integreringsloven, med mål om å redusere detaljstyring av kommunene og bedre kommunenes handlingsrom i integreringsarbeidet, er viktig for å gi kommunene frihet til å finne de beste lokale løsningene. Vi må tillate en viss fleksibilitet i gjennomføringen av lovpålagte tiltak når det er gode grunner til det, og at tilpasningene møter samfunnets behov for god integrering i tråd med den enkeltes ressurser og kapasitet.

Det er viktig for Senterpartiet at vi har oversikt over kostnadene for kommunene med denne utvidelsen, og derfor er vi med på forslag der vi ber regjeringen om å gjennomføre felles kostnadsberegning med KS av de tiltakene som er vurdert å medføre økte kostnader for kommunene. På bakgrunn av det vil vi foreslå justeringer i satsene for integreringstilskuddet i statsbudsjettet for 2026. KS mener at proposisjonen kan medføre økt økonomisk og administrativ byrde og begrense kommunenes handlingsrom. Jeg er derfor overrasket over at Arbeiderpartiet ikke er med på det forslaget.

Til slutt vil jeg fremme de forslagene Senterpartiet er med på.

Erlend Wiborg (FrP) [11:38:06]: I likhet med det saksordfører sa, er det dette egentlig en videreføring av foregående debatt. Det at arbeid er nøkkelen til god integrering, tror jeg det er bred enighet om. Fremskrittspartiet deler intensjonene til regjeringen i denne proposisjonen, men det er deler av den vi er uenig i.

I likhet med mange av høringsinstansene er vi bekymret for at enkelte av tiltakene her vil ha motsatt effekt av det som er målet. Den ene bekymringen vår er at lovendringen vil føre til at flere får et utdanningsrettet program fremfor et arbeidsrettet program. Fremskrittspartiet mener at det viktigste for innvandrere er å komme seg raskest mulig ut i jobb, ikke bare for å være selvforsørgende, men også for å lære seg språket og kulturelle koder, forstå samfunnet og føle seg som en del av samfunnet. Det mener vi er viktigere og bedre for integreringen, og vi tror også at det vil føre til en tryggere og varig tilhørighet til arbeidslivet.

Fremskrittspartiet mener også at en god integrering handler om mer enn bare arbeidslivet. Det er en stor egenverdi at innvandrere får grunnleggende kunnskap om kultur og språk i det landet de faktisk skal leve i. Ekstra viktig er dette når vi ser at eldre i enkelte kulturer blant innvandrere har stor innflytelse på storfamilien. Da mener vi det er problematisk når de eldre som skal gi råd til øvrig familie, ikke nødvendigvis har den kunnskapen om språket og kulturen.

Det er derfor Fremskrittspartiet tar opp det ene forslaget vi har i mindretallsinnstillingen om å fjerne den øvre aldersgrensen for opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter integreringsloven.

Så til det andre forslaget, om at vi ikke ser noe behov for endringen man gjorde for noen år siden, med at fylkeskommunen skal anbefale et antall flyktninger som kommunene skal bosette. Det er opp til den enkelte kommune, selv etter anmodning fra IMDi, å beslutte om man skal ta imot og bosette noen, og eventuelt hvor mange man mener man har kapasitet til. Da mener vi det bare er et fordyrende og unødvendig byråkratisk mellomledd at fylkeskommunen har denne oppgaven. Derfor fremmer vi forslag om å fjerne den bestemmelsen.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [11:41:15]: Integreringslova synest eg er ganske krevjande å få oversikt over. Eg er veldig einig i at eit godt integreringsarbeid i kommunane er kjempeviktig, og ein må ha ei god lov som regulerer det. SV støttar forslaga i denne lova, og vi synest fleire grepa som er tekne, er veldig positive, ikkje minst det at ein får ein større fleksibilitet, slik at ein ser at dei som jobbar med folka her – for dette er menneske med heilt ulike føresetnader for å kome seg arbeid og ta utdanning – og jobbar tett på personane, i lag med personane sjølv kan vere med og lage eit mål for korleis ein skal kome seg både i utdanning og i arbeid.

Det er klart at for ein eldre person som er analfabet og må lære seg eit nytt alfabet for i det heile teke å kunne lære seg norsk, har ein eit heilt anna løp enn for ein person som kjem frå eit land der ein bruker dei same bokstavane som i Noreg, og som kanskje til og med har ei ganske høg utdanning i botn.

Vi støttar forslaga i denne saka, men vi har eit stort men, og det er at vi er veldig bekymra for at kostnadene med det som kommunane skal gjennomføre med dette, er høgare enn det som er gjort greie for i proposisjonen. Difor har SV i lag med Raudt fremja to forslag. Det eine er at ein må lage kostnadsberekningar i lag med KS og følgje nøye med på korleis dette slår ut, særleg dette med å skulle innlemme 55–60-åringane i målgruppa for introduksjonsprogrammet. Det er klart at det er noko som medfører kostnader, tenkjer vi.

Så har vi forslag nr. 2, og det går på det med detaljstyring. Vi har prosessen for styringa av kommunane, der ein skal få mindre detaljstyring. Eg tenkjer at det som er nesten aller viktigast når det gjeld integrering, er å ha stabile, gode folk som jobbar med dette i kommunane, og at det er ein kommuneøkonomi som gjer at det er ressursar til å kunne bevare og byggje kompetanse på integrering.

Når det gjeld integrering og det å forstå det norske samfunnet, har eg også veldig god tru på det frivillige arbeidet som Raudekrossen, Norsk Folkehjelp og så vidare organiserer for å lage gode møteplassar mellom nordmenn og innvandrarar. Eg har fått så mange gode forteljingar om det. Difor har vi prioritert sånne tiltak i budsjettet.

Tobias Drevland Lund (R) [11:44:28]: Det aller siste tror jeg vi som sitter her, kan slutte oss til.

En vellykket integreringspolitikk er nøkkelen til at de som kommer til Norge fra andre land, skal kunne lykkes i samfunnet og få et godt og trygt liv. God integrering er et gode for den enkelte, og også for fellesskapet. Det er veien til å lære språk, veien til utdanning eller arbeid, og det er veien inn i lokalsamfunnet og fellesskapet. Når vi lykkes med integrering, lykkes også de som har kommet til Norge og som skal skape et liv her.

De siste årene har norsk integreringspolitikk vært preget av at vi har tatt imot mange flyktninger fra Ukraina, og kommunene, frivillige og flere har stilt opp. Det har aldri vært tvil om at det har vært helt på sin plass at vi tar et ansvar for dem som flykter fra Putins brutale krig, men det er heller ingen tvil om at det også har medført et stort press på både mottakssystemet og kommunene. Det har blitt gjort en rekke endringer og forenklinger i integreringsloven, og det har blitt laget nye regler for ulike grupper flyktninger. Jeg forstår det. Rødt forstår det. Men det har også vært uheldig og ikke minst krevende for den enkelte flyktning og for kommunene å forholde seg til. Vi må ha et integreringslovverk som ikke er for komplisert, som er tydelig og som stiller krav, men som også gir alle mulighet til å lykkes her. Samtidig har vi vært tydelige på at vi skal ta med oss de positive lærdommene fra de siste tre årene, og det synes jeg i stor grad blir gjort nettopp nå.

Arbeidsplassen er en arena for superintegrering. Det å ha lønnet arbeid gir ikke bare en inntekt å leve av for en selv og familien, det er en viktig møteplass, særlig for folk som har kommet hit som flyktninger. Derfor er det bra at det nå legges opp til at veien inn i arbeidslivet skal bli enklere, og at det gjøres nødvendige og riktige endringer i introduksjonsprogrammet.

Samtidig er det viktig å lytte til KS og Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid når de etterlyser mer rom for kommunene til å utøve faglighet og fleksibilitet som tar hensyn både til den enkelte flyktnings ressurser og behov og til kommunenes kapasitet i integreringsarbeidet. Det er viktig å ha et lovverk som tillater en grad av fleksibilitet der det er nødvendig, uten at det går på bekostning av den enkelte kommune. Derfor fremmer Rødt, som nevnt, sammen med SV og Senterpartiet et forslag om en helhetlig gjennomgang av integreringsloven med sikte på å redusere detaljstyringen i kommunene og bedre deres handlingsrom i integreringsarbeidet.

En annen utfordring er kommunenes økonomiske situasjon. Det er regelrett en krise der ute, det vet vi som sitter i kommunalkomiteen. Bare de siste årene har vi sett og hørt utallige eksempler på hvordan dårlig kommuneøkonomi kan gå ut over integreringsarbeidet ute i kommunene. Og det er aldri viljen det står på, men når kassa er tom er det svært lite man kan gjøre. Derfor har Rødt sammen med SV og Senterpartiet fremmet forslag om å gjøre en felles kostnadsberegning med KS av de tiltakene som medfører økte kostnader for kommunene, og på bakgrunn av dette komme med en justering i integreringstilskuddet i statsbudsjettet for neste år.

Statsråd Tonje Brenna [11:47:35]: Vi skal stille de samme kravene til dem som kommer til Norge, som til dem som allerede bor her. Regjeringens integreringspolitikk handler om å få folk ut i jobb eller utdanning, og arbeidsplassen er vår aller viktigste integreringsarena.

Jobb gir oss økonomisk frihet, nettverk, mestringsfølelse og mulighet til både å lære og å praktisere norsk. Regjeringens tydelige mål er at flere innvandrere må komme i arbeid. Derfor foreslår vi endringer i introduksjonsprogrammet som skal bidra til nettopp det.

Introduksjonsprogrammet er vårt viktigste virkemiddel for rask og varig integrering. Derfor er det avgjørende at programmet er målrettet, relevant og tilpasset den enkeltes behov og forutsetninger. Endringene vi foreslår, følger opp integreringsmeldingen og bygger videre på erfaringene fra de høye ankomstene av fordrevne fra Ukraina. Nå foreslår vi at alle flyktninger skal ha krav om arbeidsrettede elementer i introduksjonsprogrammet. Målet er at overgangen til arbeidslivet blir enklere, og at en får en fot innenfor allerede fra start.

Det andre hovedgrepet er å styrke gjennomføringen av videregående opplæring innenfor rammen av introduksjonsprogrammet. Det foreslår vi fordi vi vet at formell kompetanse er avgjørende for stabil tilknytning til arbeidslivet.

Det tredje grepet er å utvide målgruppen for rett og plikt til introduksjonsprogram, fra 55 til 60 år. Dette er et viktig grep. Eldre innvandrere har både potensial og vilje til å bidra. Det handler om verdighet og om å bli sett på som en ressurs, og det handler om å bruke hele arbeidskraftreserven som vi har i dette landet, i en tid der vi sårt trenger mer arbeidskraft.

Det fjerde grepet er å gi kommunene et tydeligere ansvar for å koordinere opplæring, arbeidsrettede tiltak og andre elementer. Samtidig innføres tilsyn med fylkeskommunenes ansvar for norskopplæring og karriereveiledning. Dette er viktig for å sikre likeverdige tjenester på tvers av landet.

Med forslagene til endringer i integreringsloven legger vi til rette for at flere kan gå fra introduksjonsprogrammet til arbeid eller utdanning og bli en del av det norske fellesskapet. Jeg er glad for at forslaget får bred støtte i Stortinget, og at vi sammen bidrar til at alle de som kan jobbe, jobber.

Heidi Greni (Sp) [11:50:45] (ordfører for saken): I lovproposisjonen foreslås det endringer i bestemmelsen i utlendingsloven som gir foreldre og søsken rett til familiegjenforening med unger under 18 år som har fått beskyttelse, asyl eller kollektiv beskyttelse i Norge. Endringene skal bl.a. forhindre at det gis oppholdstillatelse dersom det fører til utøvelse av bigami.

Videre foreslås det endringer i vilkårene for rett til permanent oppholdstillatelse når det gjelder kravet knyttet til ferdigheter i norsk og samfunnskunnskap og tidspunktet for når vilkårene for permanent oppholdstillatelse må være oppfylt. Det foreslås også hjemler for behandling av søknader om stønad for tilbakevending til hjemlandet for personer som har oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av beskyttelse. Som følge av at aupairordningen er opphevet, foreslås det å oppheve bestemmelsen i utlendingsloven som regulerer ordningen.

Justis- og beredskapsministeren har sendt et rettebrev datert 29. april, der det står:

«I forslaget til lovvedtak punkt I om endringer i utlendingsloven har det blitt en lovteknisk feil i forslaget til § 76 annet ledd annet punktum og § 90 a.»

Komiteen noterer seg de rettelser i lovforslaget som det gjøres rede for i brevet.

Komiteen har invitert til skriftlige høringsinnspill i saken, men det er ikke kommet noen høringsinnspill.

Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité med unntak av de paragrafer som er omtalt i innstillingen, som fremmes av andre ulike flertall. Jeg går ut fra at partiene selv vil gjøre rede for sitt syn i saken og går over til Senterpartiets syn.

Senterpartiet har en politikk for å understøtte en kontrollert og bærekraftig innvandring. Derfor stemmer vi for denne proposisjonen. Vi vil understreke at å inngå ekteskap når en allerede er gift, ikke er tillatt i Norge. Det bør følgelig være slik at oppholdstillatelse kan nektes dersom tillatelsen vil lede til utøvelse av bigami i Norge. Lovendringen i § 43 gir et viktig signal om at det ikke skal lønne seg å sende sårbare unger ut på en farefull ferd for seg selv for å sikre at en forelder kan få opphold med flere samlivspartnere i Norge.

Det er viktig at vi har tydelige rammer rundt familiegjenforening. Vi har i dag en kjempeutfordring med å bosette og integrere flyktninger på grunn av den store tilstrømmingen. Vi har et særlig press på de kommunale tjenestene, og det er krevende å skaffe bolig fordi boligreserven nå er oppbrukt. Derfor må vi også vurdere nye tiltak for å stramme inn vilkårene for familieinnvandring, etter Senterpartiets mening.

Mudassar Kapur (H) [11:53:47]: Høyre mener vi skal føre en streng, forutsigbar og bærekraftig innvandringspolitikk, og i denne proposisjonen er det flere forslag som bidrar til dette.

Når det gjelder Høyres synspunkter i saken, er de lagt inn i innstillingen, og jeg viser til innstillingen i den sammenheng.

Utlendingsforvaltningen har stort forbedringspotensial når det gjelder å effektivisere saksbehandlingen. Det er derfor bra at det kommer lovendringer som bidrar til å få opp farten. Høyre støtter derfor forslagene i proposisjonen som kan bidra til å få ned saksbehandlingen, og det som går på automatiserte søknader, bl.a. foreslås det å automatisere tilbakevendingsstønaden.

Høyre mener det er bra at disse søknadene blir behandlet raskt, og at tilbakevendingsstønaden kan være et godt insentiv for å få flere til å reise tilbake, men Høyre mener det er behov for å utrede nivået på denne ordningen for at dette skal bli et reelt alternativ for flere, og for at ordningen blir benyttet i større grad. Vi ser at støtten er økt betraktelig på det arbeidet, så det blir spennende å se hvordan det utvikler seg videre.

Vi støtter ikke endringen i loven om aupairordningen. Det står at lovendringen er en konsekvens av at regjeringen fjernet adgangen til å få førstegangs oppholdstillatelse som au pair. Høyre er ikke enig i den forskriftsendringen og vil derfor ikke støtte lovendringen som foreslås i denne proposisjonen når det gjelder den saken. Vi mener at aupairordningens intensjoner om språkopplæring og kulturutveksling gjennom arbeid og deltakelse i en familie er gode, og at ordningen er gjensidig fordelaktig for både vertsfamilien og de unge voksne som reiser enten til eller fra Norge for å være au pair, så lenge reglene og prinsippene som ligger til grunn for ordningen følges.

Jeg vil da gjenta, som jeg startet innlegget mitt med, at Høyres synspunkter i denne saken er gjengitt i komiteens innstilling, og det er slik vi også kommer til å votere.

Erlend Wiborg (FrP) [11:56:10]: Det er en relativt teknisk sak, som har mange aspekter, vi har til behandling. Jeg vil også vise til Fremskrittspartiets representantforslag 156 S for 2024–2025, om en betydelig innstramming når det gjelder familiegjenforening i Norge, som Stortinget behandlet tidligere i år. Der fremkommer vårt mer overordnede syn når det gjelder familieinnvandring, og ikke minst viktigheten av å få til en betydelig innstramming når det gjelder familieinnvandring. For vi ser at bare på åtte år har Norge innvilget familiegjenforening til flere personer enn det bor i Drammen kommune, som er en relativt stor kommune, og det viser behovet for å stramme inn.

Så to ord knyttet til aupairordningen. Fremskrittspartiet anser det bare som en ren formalitet, rett og slett at lovverket nå skal være i tråd med det regelverket som eksisterer, så det er ikke noe substansielt innhold i det.

Fremskrittspartiet er imot at enslige, mindreårige asylsøkere skal kunne få familiegjenforening. Det er et viktig prinsipp, for vi ser dessverre at det er flere som sender barn ut på en farefull ferd med kyniske menneskesmuglere i håp om at mindreårige asylsøkere skal komme til Europa og Norge og da ha lettere grunnlag for å få opphold, og så fort de har fått innvilget opphold, søkes det om familiegjenforening. Det er et stort problem, og det er viktig at vi tetter igjen dette, både for hele det norske samfunnet, og ikke minst for de barna som sendes ut på disse farefulle ferdene. Det er en svakhet ved hele asylsystemet at man får opphold i Norge på grunn av at det hevdes at man ikke har omsorgspersoner, for deretter å søke om familiegjenforening med foreldrene.

Fremskrittspartiet er også positiv til at regjeringen foreslår at utlendinger ikke lenger må dokumentere å ha gjennomført opplæring i norsk og samfunnskunnskap, men heller må dokumentere ferdigheter i norsk muntlig.

Jeg tar opp de forslag Fremskrittspartiet har fremmet i innstillingen, og ellers fremkommer det hvilke deler av flertallsinnstillingen vi støtter.

Tobias Drevland Lund (R) [11:59:14]: Jeg kan starte med å si at det framkommer av innstillingen hva Rødt støtter og ikke, men vi støtter ikke forslaget om endring av utlendingsloven § 43. Det er meg bekjent ingen her som mener at bigami skal være lovlig i Norge, og det er det heller ikke. Det er viktig å iverksette tiltak for å forebygge og bekjempe at bigami forekommer, men vi må huske på at retten til familieliv, herunder muligheten for familiegjenforening og utøvelse av familielivet, er en ukrenkelig og grunnleggende menneskerettighet, som bl.a. følger av den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs barnekonvensjon.

Særlig viktig er hensynet til barnets beste, som alltid bør være det mest tungtveiende hensynet i utlendingssaker og i innvandringspolitikken for øvrig. Men det virker jo som om det mest tungtveiende for samtlige partier i denne salen, særlig de største, er de såkalte innvandringsregulerende hensynene.

Ser vi på svarene fra når proposisjonen var på høring, kan vi bl.a. lese at juridisk rådgivning for kvinner, JURK, Jussbuss og Norsk organisasjon for flyktninger og asylsøkere, NOAS, ikke støtter forslaget.

NOAS mener forslaget i for liten grad har fokus på gruppen som er bakgrunnen for disse forslagene, dvs. barna. De viser til at forslaget vil føre til at barn i mange tilfeller ikke får muligheten til å gjenforenes med sin andre forelder i Norge, grunnet underholdskravet som stilles til referansepersoner over 18 år. Særlig ser NOAS at enslige forsørgere sliter med å oppfylle kravene, og at forslaget kan gjøre det praktisk talt umulig for noen barn å vokse opp med begge sine omsorgspersoner. Forslaget bryter dermed med barnets rett til familieliv og kan motvirke en trygg og stabil oppvekst ved at barnet ikke har tilgang til to primæromsorgspersoner.

Også Jussbuss understreker at enslige mindreårige flyktninger i Norge er i en særlig sårbar situasjon da de ikke har mulighet til å reise til hjemlandet for å være sammen med foreldrene sine. Vilkårene for familiegjenforening med ektefeller er mange, og et krav som det departementet foreslår, vil gjøre det vanskeligere for barn med beskyttelse å få begge foreldrene hit. Hensynet til barnets beste tilsier at det ikke skal foreligge et slikt krav hvis søker er gift med barnets herboende forelder, for søkere som er foreldre til barn som har fått beskyttelse i Norge.

JURK trekker fram Afghanistan som eksempel og påpeker at departementet i høringen selv viste til dette landet i forbindelse med bigami – uten å nevne at afghanske kvinner i stor grad er avskåret fra å ta ut skilsmisse, og at mange tidligere innvilgede skilsmisser har blitt tilbakekalt under det nåværende regimet.

Deler av denne proposisjonen kan derfor skape nye problemer, kanskje utilsiktede som sådan. Rødt stemmer da imot de delene som framkommer av innstillingen.

Sverre Myrli (A) [12:02:21]: Saksordfører la fram saken på en god, grundig og ryddig måte. Jeg vil bare kommentere en ting, og det gjelder lovendringen om at en forelder ikke kan få opphold med flere samlivspartnere. Det skulle bare mangle, vil kanskje noen si. Jeg ser, som siste taler var inne på, at det reiser noen problemstillinger, og det er helt riktig at flere av høringsinstansene har tatt opp problematikken rundt det. Jeg ser også at det å foreta den lovendringen i ytterste fall kan få konsekvenser for noen sårbare barn.

Samtidig er det en svært viktig symbolsak. Det er et svært viktig symbol å sende ut at bigami ikke er tillatt i Norge, og det skal ikke være tillatt i Norge. Det er et prinsipp som vi ikke kan fire på, og det skal ikke være noen tvil om det. Derfor er lovendringen riktig, og det er riktig å nekte oppholdstillatelse dersom den tillatelsen vil føre til bigami i Norge.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [12:03:58]: Eg kommenterte i førre sak at integreringslova var komplisert, og utlendingslova er ikkje mindre komplisert, men vi har gjort det vi kan for å forstå kva denne lovendringa betyr.

SV står i lag med Raudt i det å ikkje støtte endringane i § 43, nettopp fordi vi meiner at sideverknaden dette kan vere at ein kjem i konflikt med barnekonvensjonen og menneskerettskonvensjon. Barnekonvensjonen sin tydelege beskjed til land som har skrive under, er at ein skal bidra til at foreldre og barn kan kome saman. Det tenkjer eg er utruleg viktig.

Eg held på å lese boka til journalisten Kristina Quintano, Smugler eller grenselos. Det er klart at det kan hende det er nokon som sender barna sine til Noreg for at dei skal kome i veg etterpå, men den beskrivinga av kva som går føre seg med menneske på flukt i dag, viser at det er mykje meir samansett, og det er veldig mange som kjem frå kvarandre på flukt. Difor tenkjer eg at det å bidra til at familiar som har komne frå kvarandre, kan kome saman igjen, er veldig viktig.

Når det gjeld bigami, er no ikkje eg heller for bigami, men eg tenkjer at det å kjempe det ned, må vi gjere gjennom andre paragrafar enn denne, som skal gjere det endå vanskelegare å få familiegjenforeining for barn i Noreg.

Når det gjeld tildeling av stønad til tilbakevending og reglar for personopplysningar, står vi bak at det er greitt å ha det i lova, og eg tenkjer også når eg ser på forskrifta om summen, at 15 000 kr er veldig lite med tanke på at folk har vore på flukt, har forlate alt dei hadde og skal tilbake igjen til eit land. Ein treng å sjå på det om ein meiner alvor med at folk skal kunne reise tilbake til landet dei kom frå.

Vi står i lag med Raudt i måten som vi stemmer på i denne saka, og med det har eg prøvd å forklare kva vi står for.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:06:54]: Arbeiderpartiregjeringen skal føre en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk.

Stortinget behandler nå en samleproposisjon med forslag til flere ulike endringer. Jeg har notert meg at det særlig er forslaget til endringer i reglene om familiegjenforening mellom foreldre og barn med beskyttelse i Norge som enkelte av komiteens medlemmer har innvendinger til.

For å sikre en kontrollert og rettferdig innvandringspolitikk mener jeg det er nødvendig med et regelverk som ikke åpner for at en forelder kan få oppholdstillatelse med flere ektefeller eller samboere når vedkommende søker om familiegjenforening med et barn som har fått beskyttelse i Norge. Regjeringens forslag til endring på dette punkt er et klart signal om at det ikke lønner seg å sende sårbare barn ut på en farefull ferd alene for å sikre at en forelder, typisk far, kan få opphold med flere samlivspartnere i Norge og i praksis utøve bigami.

Det er også nødvendig å sikre at de vanlige reglene for familiegjenforening med ektefelle eller samboer benyttes når barnet allerede har en forelder i Norge. På denne måten vil de vanlige vilkårene for familiegjenforening med ektefelle eller samboer gjelde, bl.a. kravet til sikret underhold. Regjeringens forslag er integreringsfremmende ved at forelderen i Norge får et insitament til å skaffe seg egen inntekt med påfølgende mulighet til å forsørge den andre forelderen. Forslaget er også i tråd med systematikken som ellers gjelder i utlendingsloven.

Jeg har notert meg at SV og Rødt mener at forslaget til endringer i reglene om retten til familiegjenforening mellom foreldre og barn med beskyttelse i Norge går for langt i å gripe inn i retten til familieliv, herunder hensynet til barnets beste. I lovproposisjonen er det gjennomført en grundig og balansert vurdering av hensynet til barnet og de hensyn som begrunner begrensningen i retten til familiegjenforening.

Regjeringen foreslår flere andre endringer i utlendingsloven, bl.a. endringer i vilkårene for rett til permanent oppholdstillatelse og endringer i utlendingslovens regler for behandling av personopplysninger. Formålet er å legge til rette for økt digitalisering og automatisering av de ulike saksporteføljene i UDI. Direktoratet har utviklet løsninger som kan effektivisere saksbehandlingen og redusere restanser, men de har behov for tilpasninger i lovverket for å utnytte teknologiens potensial.

Jeg er glad for å se at flertallet i komiteen slutter seg til forslagene i samleproposisjonen.

Sverre Myrli (A) [12:12:26] (komiteens leder): I en tidligere debatt nevnte jeg at det i år er 200 år siden de første menneskene utvandret fra Norge til Amerika. De neste 100 årene var det over 800 000 nordmenn som utvandret fra Norge og innvandret til Amerika. I den forbindelse er det mange markeringer av at det er 200 år siden den første utvandringen, og i morgen åpner utstillingen Ukjent landskap på Norsk utvandrermuseum i Stange. Det er helt sikkert en utstilling som er verdt et besøk.

Mye er endret på 200 år, men fortsatt flytter folk på seg. Derfor må vi ha gode systemer for å regulere det. UNE, Utlendingsnemnda, er helt avgjørende. Det er mye bra i forslagene som er fremmet, mange gode tanker, men undertegnede og Arbeiderpartiet er ikke enig i alt det som foreslås, og jeg regner med at justisministeren vil redegjøre nærmere for hvordan hun og regjeringen vurderer forslagene.

La meg til slutt si at det er vanskelige spørsmål som reises. Det er veldig vanskelig å finne gode løsninger på dette, og det berører temaer som til tider er vanskelige å diskutere. Dagens asylsystem fungerer ikke optimalt. Noen vil kanskje si at dagens asylsystem ikke fungerer i det hele tatt. Jeg vil anbefale en bok. Ikke at jeg er noen agent for verken forlaget eller forfatteren, men tidligere direktør i Utlendingsdirektoratet, Frode Forfang, har skrevet en bok som heter Asylparadokset. Jeg må bare legge til at Forfang ikke tar til orde for at vi ikke skal ta imot mennesker som trenger beskyttelse, men Forfang påpeker – og har etter min oppfatning noen svært gode poenger – hvordan dagens asylinstitutt og asylregelverk ikke fungerer, og at systemet ikke fungerer slik det var tenkt, og faktisk svikter dem som trenger hjelp aller mest. Dette må vi diskutere framover. Jeg er helt sikker på at vi kommer til å gjøre det, men det er jo enkelt å påpeke at dagens system ikke fungerer slik det var tenkt, og ikke fungerer optimalt. Tusenkronersspørsmålet er: Hvordan får vi til et bedre system? Hva skal vi gjøre for at de sårbare menneskene som trenger beskyttelse, får et bedre system enn det vi har i dag?

Mudassar Kapur (H) [12:15:33]: Under Solberg-regjeringen ble det gjort en gjennomgang av klageordningene på utlendingsfeltet, herunder topartsprosess. Det ble ikke anbefalt å innføre dette, og Høyre vil derfor ikke støtte dette forslaget.

Høyre mener at utlendingers rettssikkerhet er ivaretatt gjennom dagens ordning, hvor sakene forberedes av et nøytralt fagsekretariat i UNE, som er inndelt etter sakstyper og landområder.

Representantforslaget inneholder også en rekke forslag om foreldelsesfrist, tilbakekall og oppholdstillatelser som Høyre ikke vil støtte. Personer som ikke har opphold i Norge, må respektere vedtaket og forlate landet. Hele asylsystemet undergraves dersom personer uten behov for beskyttelse kan omgå reglene etter en gitt botid. Et effektivt returarbeid er viktig for å holde antallet grunnløse asylsøknader på et lavt nivå. Flere av forslagene i dette representantforslaget vil hindre et mer effektivt returarbeid.

Jeg vil avslutningsvis vise til innstillingen og komiteens tilråding.

Heidi Greni (Sp) [12:17:14]: Senterpartiet kommer ikke til å støtte noen av forslagene. En topartsprosess vil føre til en mye mer omstendelig og ressurskrevende behandling enn dagens praksis i UNE. Det samme vil forslaget om flere nemndsmøter med personlig oppmøte. Utlendingsforvaltningen sliter i dag med enormt lang saksbehandlingstid, og disse forslagene vil bare gjøre situasjonen mye verre.

Jeg vil vise til NOU 2010: 12, Ny klageordning for utlendingssaker. Klagesaksutvalget anbefaler å ikke etablere en topartsprosess og peker på at utlendingens rettssikkerhet er best ivaretatt med dagens ordning, der sakene forberedes av et nøytralt fagsekretariat i UNE, tildelt etter sakstyper og landområder.

Senterpartiet vil ikke åpne for at folk som har fått avslag på asylsøknad, skal få lov til å bli i Norge. Det er en uthuling av hele asylsystemet som vil svekke tilliten til asylinstituttet. At vi heller ikke skal reagere på feil og falske opplysninger, er Senterpartiet helt imot. En effektiv returpolitikk er en del av et godt asylsystem, så vi stemmer som sagt ikke for noen av forslagene.

Erlend Wiborg (FrP) [12:18:58]: Jeg registrerte at komitéleder Myrli fra Arbeiderpartiet synes det er vanskelig å diskutere disse sakene. Fremskrittspartiet er uenig i det, men jeg kan i hvert fall gi komitélederen rett i at tidligere UDI-direktør Forfangs bok, Asylparadokset, er god. Den peker på eksakt det samme som Fremskrittspartiet har pekt på i mange tiår, og det er gledelig at Myrli og Arbeiderpartiet mener at han peker på de riktige tingene. Det hadde også vært gledelig om Arbeiderpartiet kunne stemt for de forslagene som Forfang faktisk foreslår, og som Fremskrittspartiet har foreslått i denne sal gjentatte ganger.

Så til representantforslaget: Jeg mener forslagsstillerne peker på noen reelle utfordringer knyttet til hele asylprosessen, for dagens asylprosess fungerer åpenbart ikke bra nok for hele det norske samfunnet, men det fungerer heller ikke optimalt for asylsøkere som i altfor mange tilfeller må vente altfor lenge på å få svar på om de skal få opphold i Norge eller ikke. Det er åpenbart at vi må kutte ned prosessen, men da å gå på den medisinen forslagsstillerne foreslår her i dag, mener Fremskrittspartiet er helt feil. Det å utvide rettighetene til asylsøkere i Norge, synes vi blir galt. Det å belønne personer som jukser og svindler, mener Fremskrittspartiet blir galt. Det at skattebetalerne skal måtte komme med flere ytelser til personer som vi ikke engang vet om har lovlig opphold i Norge, mener Fremskrittspartiet blir galt. Vi må heller endre systemet.

Fremskrittspartiet har sin kjente modell med at asylsøkere skal måtte bo på et asylmottak i et trygt tredjeland i påvente av at asylbehandlingen skjer. Får de opphold, vil det være i det trygge tredjelandet, og får de avslag, skal de med en gang sendes tilbake til sitt hjemland.

Det er ganske skremmende, selv om ikke det forslaget har blitt vedtatt, at vi har såpass mange partier her i denne sal som nå ønsker å utvide rettighetene, øke kostnadene for skattebetalerne og sørge for å gi flere rettigheter til en gruppe som allerede har flere juridiske rettigheter til å få prøvd sin sak enn en person i Norge som er tiltalt i en straffesak. Det er Fremskrittspartiet sterkt imot. Jeg er veldig glad for at flertallet i dag stemmer ned disse forslagene, for det er helt uaktuelt for Fremskrittspartiet å belønne juks og svindel, slik som representantforslaget tar til orde for.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [12:22:16]: Dette er utan tvil krevjande saker, og vi er i ei krevjande tid med mange på flukt. Likevel har vi fremja desse forslaga, for vi meiner at det er ting i dagens lovverk, særleg i forskriftene, som gjerne kunne ha vore innramma betre.

Dette er ei av mine siste veker her på Stortinget, og eg kjenner at er det noko som tærer på den heilt grunnleggjande stoltheita mi over eige land, er det nokre av desse asylsakene og tilbakekallsakene, og korleis utlendingslova blir praktisert i somme saker.

Eg meiner at det er heilt i tråd med grunnleggjande rettsprinsipp at ein skal kunne få moglegheit i ein topartsprosess, og at ein skal kunne forsvare seg i si eiga sak. Den anledninga har ikkje asylsøkjarar i dag. Det ligg føre eit asylintervju som er skrive ned, og er det feil i det, er det vanskeleg å nå fram med å rette opp noko i prosessen, sjølv om ein har klagerett. Difor har vi fremja 13 forslag for å ramme inn regelverket betre.

Vi meiner også at forholdsmessigheit må inn igjen i vurdering av sakene, ikkje minst i samband med tilbakekall av opphaldsløyve etter utlendingslova. Det må vere eit forhold mellom reaksjonen når folk har budd lenge i landet, er godt integrerte og i jobb, og den feilen som blei funnen, som kanskje skriv seg tilbake i tid. Det er til og med saker der enkelte har foreldre som har oppgjeve ein feil, og om du går inn i saka, ser du at det kanskje var nødvendig for å berge livet den gongen det skjedde. Difor vil vi ha ei momentliste som skal vurderast ved tilbakekall av opphaldsløyve og statsborgarskap, slik at Stortinget rammar inn kva som er relevante grunnar for å gå til eit så drastisk tiltak. Vi veit for dei som har fått ei tilbakekallsak, at det er veldig store konsekvensar med å få oppretta saka, og at det tek lang tid.

Eg rekk ikkje å gå gjennom alle momenta i lista her, men eg meiner også at ein bør ha moglegheit til å kunne ta opp igjen nokre få spesielle saker etter ein søknad.

Med det tek eg opp forslaga våre.

Tobias Drevland Lund (R) [12:25:22]: Det er en rekke prinsipper som ligger til grunn for en rettsstat, og som vi tar for gitt at følges i et domstolsapparat, men det gjelder ikke nødvendigvis for UNE, selv om UNE på mange måter er et domstollignende organ. Et slikt rettsprinsipp er muligheten til kontradiksjon, dvs. at retten ikke skal avgjøre en sak uten at man har hatt mulighet til å imøtegå motpartens framstilling av saken. Dette er jo helt grunnleggende i andre sivile rettsprosesser. Etter utlendingsloven er det UNE selv som bestemmer om det skal være nødvendig å avholde nemndmøter der den saken gjelder, gis mulighet til å uttale seg. Det er også mangel på kontradiksjon når verken utlendingen eller advokaten får innsyn i hvilke vurderingstemaer UNE mener er avgjørende for vedtaket i saken.

De siste årene er det i godt under 10 pst. av behandlede asylsaker blitt gitt mulighet til å få sakene behandlet i et nemndmøte med personlig frammøte. I henhold til UNEs årsrapport for 2022–2023 ble kun 4,1 pst. av alle sakene UNE behandlet, dvs. 235 saker, avgjort i nemndmøter. I asylsaker ble 5 pst. behandlet med personlig frammøte. Denne mangelen på kontradiksjon er ikke bare en svekkelse av rettssikkerheten for den enkelte, men medfører også at risikoen øker for at UNE fatter feil vedtak, som senere må omgjøres i retten, noe som også skjer. UNE har tapt mange saker som føres for domstolen. I 2022 tapte UNE nesten halvparten av sakene sine når de ble behandlet i domstolene. Nyere tall for 2023 viser at UNEs vedtak ble kjent ugyldig i nesten 35 pst. av tilfellene. Hvis ikke dette tilsier at noe er alvorlig galt med måten utlendingsforvaltningen opererer på, vet ikke jeg.

Et annet viktig prinsipp er muligheten til å forklare seg i den saken som gjelder en selv. Det er en selvfølge i det ordinære rettssystemet at den som er anklaget eller tiltalt for noe, skal få lov til å forklare seg – men ikke hvis det er UNE som skal avgjøre saken din. Jeg begriper ikke at vi kan fortsette sånn, at grunnleggende rettssikkerhet og mulighet til kontradiksjon kun er noe noen av oss skal ha, men ikke de som da har fått problemer med UNE.

Tiden er overmoden for en reform av UNE for å styrke rettssikkerheten til de involverte og for å styrke rettsstaten i Norge for alle som er her. Derfor er jeg glad for at flere partier i dag går sammen og krever at vi skal få gjort noe med dette. Men stortingsflertallet, Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, nekter gang på gang å gjøre noe som helst for å forbedre rettssikkerheten til asylsøkere, og det er det bare å slå fast.

Med det viser jeg til SV og Rødts forslag.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:28:40]: Arbeiderpartiregjeringen skal føre en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk. Utlendingens rettssikkerhet er godt ivaretatt gjennom ordningen for saksbehandlingen og terskelen for nemndmøtebehandling og personlig frammøte som vi har i dag. Sakene forberedes for avgjørelse i nemndene av et nøytralt fagsekretariat, og dagens ordning gir en god balanse mellom hensynet til rettssikkerhet, tillit, ressurser og tidsbruk.

Når det gjelder retten til kontradiksjon, viser jeg til at dette er en rett som følger av forvaltningslovens regler, og som også UNE forholder seg til fullt ut.

Jeg merker meg at medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til statistikken for 2022 og 2023 når det gjelder medholdprosenten i saker mot UNE som ble rettskraftig avgjort i domstolene. Som jeg har påpekt i mitt svarbrev til komiteen, fikk UNE i 2024 medhold i 87,5 pst. av sakene som blir rettskraftig avgjort. Medholdprosenten var dermed igjen meget høy, men vil naturlig nok kunne variere fra år til år.

Når det gjelder forslagene knyttet til styrking av asylsøkeres rettigheter, vil jeg først gjøre det helt klart at alle asylsøkere i Norge som har behov for beskyttelse, får oppholdstillatelse. For de aller fleste følger det da med full rett til helsehjelp og til å jobbe. De som derimot ikke har behov for beskyttelse og får avslag, må forlate Norge. Mange av dem som likevel ikke reiser, men blir her ulovlig, befinner seg i en vanskelig livssituasjon, med svært begrensede rettigheter. Etter min vurdering blir det feil at de som ikke etterlever lovlig fattede vedtak, skal ha de samme rettighetene som de andre.

For å signalisere at norske myndigheter ikke godtar misbruk av asylinstituttet er det også viktig å reagere med tilbakekall når en oppholdstillatelse er gitt på feil grunnlag. En absolutt foreldelsesfrist eller saksbehandlingsfrist for forvaltningen kan forhindre tilbakefall i alvorlige saker. Tilsvarende hensyn gjør seg gjeldende i saker om statsborgerskap.

Det er UDI som vurderer om en tilbakekallssak opprettes. Terskelen er høyere i dag enn tidligere, og UDI skal i henhold til tildelingsbrevet særlig rette innsatsen mot de alvorligste sakene. Når det er grunnlag for tilbakekall blir det alltid vurdert om det skal gis oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Alle relevante hensyn inngår i denne vurderingen, bl.a. hensynet til barnets beste.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:40:49]: Gjennom snart 50 år har Fremskrittspartiet stått alene og advart mot en grenseløst naiv og uansvarlig innvandringspolitikk. Jeg prøver bare å resonnere litt: Dersom man hadde lyttet på Carl I. Hagen på slutten av 70-tallet, 80-tallet eller på 90-tallet, er det svært mange problemer dette landet hadde vært foruten. Derfor er det så rart. Når man vet om all den fordømmelse, alt det hatet og alle de rasismebeskyldningene som skylte mot Fremskrittspartiet når vi prøvde å realitetsorientere folk om konsekvensene av den uansvarlige innvandringspolitikken, er det litt spesielt å lytte til debatten i dag. Jammen har ting endret seg – endret seg i den forstand at sakte, men sikkert har det gått opp for også de andre partiene at innvandringspolitikken ikke kunne fortsette sånn som den har gjort gjennom snart 50 år. Men dessverre følger man ikke opp med de nødvendige tiltakene for å få på plass de innstrammingene som er tvingende nødvendig for å få kontroll på utfordringene, få kontroll på det som er reelle samfunnsproblemer.

I mellomtiden har altså innvandringsbefolkningen i landet vokst seg til nærmere én million. Hver tredje innbygger i Oslo er nå innvandrer. Vi har store utfordringer på kriminalitetsområdet. Integreringsproblemene trenger jeg ikke å nevne, men det har fått store utslag med utgiftsøkninger i offentlige budsjetter, ja, kanskje mer enn noen annen sak som har bidratt til å belaste de offentlige budsjettene.

Vi fikk rett. Dessverre, må jeg si. Dessverre fikk vi rett, og konsekvensene ser vi i dag. Og da er det interessant å høre representanter som Myrli – som er oppe her, og som jeg opplever er i ferd med å forstå problemet – vise til denne boken som er skrevet av Frode Forfang, tidligere direktør i UDI, som sier akkurat det samme: at asylretten må skrotes. Det kan ikke fortsette sånn som vi har operert i Europa gjennom flere tiår.

Det er interessant å se at man etter hvert er i ferd med å forstå problemet noe mer og slutte å fordømme dem som reiser problemet. Men det gjenstår å gjennomføre den politikken som må til for å få for å få skikkelig kontroll på innvandringsområdet.

Tobias Drevland Lund (R) [12:44:01] (ordfører i saken): Dette innlegget kommer til å ta en litt annen retning, men jeg fikk ikke snakket så mye om en gruppe mennesker som en del av dette forslaget som vi har fremmet, handler om. Det er den gruppen mennesker som lever livet sitt i limbo, og da snakker jeg om de lengeværende, ureturnerbare asylsøkerne. De kan ikke jobbe, de har ikke tilgang til helt grunnleggende helsetjenester, de ikke har tilgang til utdanning, og de mangler flere rettigheter. De vil gjerne bidra, men de nektes muligheten. Dette er mennesker som har måttet flykte fra sine hjemland og søke beskyttelse her, men som kanskje ikke får det. Noen blir ikke trodd. Andre får ikke asyl og opphold i Norge, fordi utlendingsforvaltningen mener at land der det er krig eller borgerkrig, tydeligvis kan være trygge nok. Dette er mennesker som ikke kan reise tilbake, og mennesker som Norge ikke kan returnere. De står altså bom fast og har livet sitt på evig vent.

Det kom en engangsløsning i 2019 som skulle forsøke å løse problemene til mange av disse menneskene i disse gruppene. Men selv dette var heller ikke nok. Engangsløsningen ble for dårlig innrettet. Den favner for smalt, og til syvende og sist var det 65 personer som fikk opphold på bakgrunn av denne. Det er ikke godt nok. Derfor trenger Norge og vi en ny engangsløsning for lengeværende, ureturnerbare asylsøkere i Norge.

Det er ikke snakk om mange mennesker. Det er snakk om noen mennesker som lever år etter år og flere tiår boende på mottak som koster skattebetalerne penger, folk som kunne bidratt, som kunne jobbet, som kunne tatt del i det norske samfunnet, men som rett og slett ikke får lov.

Vi mener at dette burde man gjøre noe med, og vi bør ikke være bekjent av at mennesker lever i limbo og bor i Norge i årevis, samtidig som de ikke har grunnleggende rettigheter, samtidig som de ikke har mulighet til å dra fra Norge. De er værende her i landet de bor i, men de har heller ingen framtid. Dette er en uverdig behandling av mennesker som har flyktet fra krig og grusomheter, og det er heller ikke Norge eller denne salen verdig.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [12:46:49]: Eg vil slutte meg til den siste talaren sitt innlegg om desse menneska som lever i limbo i Noreg, og som ikkje kan reise nokon plass, for dei har ikkje nokon papir som gjer at dei kan reise nokon plass. Dei har ikkje land som vil ta dei tilbake, og åra går, og kanskje har det til og med vore gjort feil i saka deira tidleg, i saksprosessen, som gjer at det vedtaket som var gjort, og dei klagebehandlingane som var gjorde, eigentleg byggjer på feil faktum. Difor meiner eg at ei realitetsorientering også inneber å sjå desse menneska.

På Sunnmøre bur det en mann. Han har budd der i 20 år. Han rømde frå landet der han var fødd, etter at familien hans blei drepen. Han kom til Noreg. Ingen trudde han. Heile saksprosessen gjekk, men no, etter 20 år, har han fått bevist kven han er, ved hjelp av stor, stor innsats frå heile lokalsamfunnet. Eg meiner at i nokre av desse sakene må ein kunne ha ein veg for å rette opp igjen det eg vil seie er det ranet av liv som staten har gjort seg skuldig i fordi staten sa: «Du var ein løgnar.» Det er nokre sånne saker.

I fjor feira vi landslovjubileet. Eg la merke til at det som var veldig spesielt med den første landslova vår, var at viss ein domar såg at ei sak dømd etter bokstaven fall urimeleg ut, skulle domaren gripe inn og døme rettferdig. I ein rettsstat, i ei saksbehandling, i UNE, i klagebehandlingane er det alltid nokre sånne saker som strir med grunnleggjande mot folk si rettskjensle. Eit land i strid med folk si rettskjensle vil undergrave tilliten til myndigheitene. Det skjer i den saka som eg nemnde.

Nokre av desse menneska hadde det kosta så veldig lite å gjeve eit opphald, og det hadde gjeve oss så veldig mykje, i form av anerkjenning av både menneskerettar og menneskeverd og grunnleggjande rettsprinsipp. Takk.

Sverre Myrli (A) [12:50:04]: Det er mulig jeg formulerte meg upresist i det første innlegget mitt, så til Wiborg vil jeg si at det er i og for seg ikke vanskelig å diskutere disse spørsmålene. Jeg synes vi diskuterer dem hele tida. Men det er vanskelig å diskutere dem og samtidig finne gode løsninger. Amundsen snakket om at vi må reise problemstillingene, og det er ikke noe problem å gjøre det. Utfordringen er å finne de gode løsningene og erstatte dagens system med noe bedre, slik at de som trenger beskyttelse, blir ivaretatt – og det må gjøres internasjonalt. Vi må samarbeide med andre land for å finne gode løsninger.

Jeg er også noe i tvil om Frode Forfang er helt komfortabel med favntaket han har fått av Wiborg og Amundsen i denne debatten. Jeg er ikke helt sikker på at han ville formulert seg på samme måte. Det minner meg for øvrig om den gamle arbeiderhøvdingen Martin Tranmæl, som en gang fikk rosende ord i det daværende høyreorganet Aftenposten, og han uttalte: Aftenposten skriver pent om meg. Hva galt har jeg gjort?

Jeg har merket meg hva Forfang skriver i boka si. Han tar bl.a. til orde for at prinsippet om beskyttelse i første trygge land bør gjelde. Han tar til orde for styrking av integreringstiltak. Han tar til orde for at vi bør ta imot flere kvoteflyktninger, og han tar til orde for at UNHCR, FNs høykommissær for flyktninger, bør styrkes. Styrking av integreringstiltak, ta imot flere kvoteflyktninger og styrking av UNHCR er vel ikke akkurat dagligdags Fremskrittsparti-politikk, så jeg er litt usikker på om Forfang er enig i slik det nå er framstilt. Nå må vi slutte å prate om den boka, for nå er det snart sånn at vi må oppgi J.M. Stenersens forlag i Stortingets register, så mye som vi nå har pratet om det verket.

Dette er viktige problemstillinger, og jeg er helt sikker på at vi kommer tilbake til å diskutere dette mange ganger, men det viktigste er altså: Vi må ha gode løsninger, og vi må finne gode tiltak for å ha gode ordninger for å ivareta de menneskene som trenger beskyttelse.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [12:52:56]: Boka Asylparadokset er ei viktig bok. Det er klart at vi er i ei tid som krev nye løysingar, vi er i ei tid der vi må handtere ekstremt vanskelege forhold på internasjonalt og nasjonalt nivå. Vi har kjempa knallhardt for kvoteflyktningordninga m.a., som vi meiner har fått ei stemoderleg behandling i fleire budsjettprosessar, ved at ein kuttar i ordninga. Eg meiner at framover må ein ta vare på det grunnleggjande menneskeverdet, menneskerettane og retten til beskyttelse, og også finne nye løysingar som faktisk reduserer behovet for at folk må flykte. Det er eit stort internasjonalt arbeid som vi ikkje løyser.

Tobias Drevland Lund (R) [12:54:52] (ordfører for saken): La meg starte med å takke komiteen og komitéråden for samarbeidet under behandlingen av denne saken. I dag debatterer vi representantforslag fra Fremskrittspartiet om en ekstraordinær gransking av oppholdstillatelsen og asylsøknader til eritreere i Norge.

Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, SV og Rødt, og jeg vil nå ta for meg Rødts syn på denne saken.

Transnasjonal undertrykkelse, i dette tilfellet av eritreere i Norge, er et stort problem, og jeg deler bekymringen til forslagsstillerne i denne saken. Mennesker som har flyktet fra brutale diktaturregimer, uavhengig av hvilket, skal ikke måtte leve sine liv her i Norge med press fra de samme regimene eller fra tilhengerne av de regimene de har flyktet fra. Det er faktisk det siste en flyktning bør oppleve.

Likevel mener Rødt at forslaget fra Fremskrittspartiet er feil vei å gå for å bekjempe transnasjonal undertrykkelse. Fremskrittspartiet foreslår en ekstraordinær gransking av oppholdstillatelser og asylsøknader til alle eritreere i Norge. Jeg mener dette vil skape unødvendig frykt og usikkerhet hos eritreere i Norge som ikke har bånd til eritreiske myndigheter. Det er ganske problematisk å single ut en gruppe mennesker fra ett land for så å kreve at en hel befolkningsgruppe skal granskes på en slik måte. Det er et kjent ordtak som heter å ikke skjære alle over en kam, og det heter vel det av en grunn.

Så mener jeg at en bedre vei å gå for å få bukt med og bekjempe transnasjonal undertrykkelse vil være å kartlegge omfanget av dette og av transnasjonal undertrykkelse i diasporamiljøer i Norge og iverksette konkrete tiltak for å bekjempe problemet. Et slikt tiltak kan være å få en egen handlingsplan mot transnasjonal undertrykkelse. Jeg vil minne Stortinget på at Stortinget i 2024 behandlet et forslag om å bekjempe transnasjonal undertrykkelse av eritreere i Norge, nettopp fordi vi vet hvordan det brutale regimet i Eritrea aktivt legger press på den eritreiske diasporaen i andre land, men den gangen fattet Stortinget et vedtak om å følge opp to viktige Proba-rapporter om dette temaet, f.eks. gjennom en egen handlingsplan mot transnasjonal undertrykkelse. I den samme saken fremmet Rødt og SV forslag om å kartlegge omfanget og utarbeide en konkret handlingsplan. Den gangen stemte Fremskrittspartiet imot dette, selv om det hadde bred støtte blant fagmiljøer og diasporamiljøer i Norge.

Jeg vil til slutt si at beskjeden min til eritreere i Norge er at vi ikke skal finne oss i at dere som har flyktet hit, skal utsettes for undertrykkelse fra et av verdens mest brutale regimer og diktaturer.

Lise Christoffersen (A) [12:58:10]: Takk til saksordføreren. Arbeiderpartiet støtter, i likhet med alle andre partier i komiteen, unntatt Fremskrittspartiet, innstillinga om at forslaget ikke vedtas. For Arbeiderpartiet er hovedbegrunnelsen at forslaget først og fremst slår inn åpne dører. Ingen støtter at noen skal få opphold på sviktende grunnlag. Det bidrar bare til å undergrave selve asylinstituttet, noe ingen er tjent med.

Det legges vekt på at under forrige regjering ble UDI instruert om å foreta stikkprøvekontroller av asylsøkere fra Eritrea. Under dagens regjering går det tydelig fram at innsatsen i tilbakekallssaker skal styrkes i alle tilfeller der det er oppgitt grovt uriktige asylgrunnlag, ikke bare for eritreere. Det er kanskje derfor dagens regjering har bedre resultater når det gjelder tilbakekall av opphold på sviktende grunnlag enn den forrige, der Fremskrittspartiet selv hadde de ansvarlige statsrådene – i flertall.

Bortsett fra å kamuflere akkurat det er det litt vanskelig å skjønne hva som ellers er motivet bak Fremskrittspartiets forslag. Hvorfor bare ekstraordinær gransking av eritreere? Hvorfor ikke alle asylanter, uansett nasjonalitet – eller andre med annet oppholdsgrunnlag?

Transnasjonal undertrykking i eritreiske miljøer i Norge har vært tema i mange debatter. Arbeiderpartiet har mange medlemmer med bakgrunn fra Eritrea som dette er et stort problem for, så det tar vi virkelig på alvor.

Men transnasjonal undertrykking handler ikke bare om Eritrea. PSTs trusselvurdering 2025 framhever særlig Kinas globale transnasjonale undertrykkelse som en trussel, ikke bare mot enkeltpersoner også her i Norge, men også mot vår totale samfunnssikkerhet.

Probas rapport fra 2023 peker på flere nasjonaliteter som vi har innbyggere fra i Norge og der transnasjonal undertrykking fra regimenes er utbredt – f.eks. Iran, Tyrkia, Russland, i det siste tilfellet der etablerte russiske innbyggere i Norge i kombinasjon med nåværende russiske asylsøkere og ukrainske flyktninger kan gi nye utfordringer med transnasjonal undertrykking. Men dette er altså ikke Fremskrittspartiet opptatt av? Bare eritreere? Hvorfor det, egentlig?

Venstre har levert et løst forslag i saken der de foreslår at regjeringa skal utarbeide en handlingsplan mot transnasjonal undertrykkelse av diasporamiljøer i Norge. Det positive ved forslaget er at det ikke bare fokuserer på eritreere, men samler all transnasjonal undertrykkelse i alle aktuelle diasporaer i Norge. Når Arbeiderpartiet likevel stemmer imot forslaget, er det fordi vi mener at det er mer fornuftig bruk av tid og krefter å videreutvikle de konkrete tiltakene regjeringa allerede er i gang med.

Heidi Greni (Sp) [13:01:27]: Senterpartiet mener det er viktig at de som ikke har gyldig oppholdsgrunnlag, skal returnere til hjemlandet, eller til et annet land der de har lovlig oppholdsgrunnlag. Det er nødvendig for å opprettholde tilliten til asylordningen gjennom et effektivt returarbeid. Det er viktig at regjeringen følger opp returstrategien for perioden 2023–2029.

Justis- og beredskapsdepartementet instruerte i 2019 Utlendingsdirektoratet om å gjennomføre stikkprøvekontroller av asylsaker fra Eritrea for å undersøke om det var grunnlag for tilbakekall av oppholdstillatelse og asylstatus. Det ble gjennomført stikkprøvekontroller i 150 saker. UDI ble gjennom tildelingsbrevet for 2025 bedt om særlig å rette innsatsen mot tilbakekallingssaker der det er begått alvorlig kriminalitet, gitt grove uriktige opplysninger, f.eks. om nasjonalitet, der det er konkrete holdepunkt for aktiv bruk av mer enn en identitet, saksporteføljer med pågående og systematisk misbruk, samt saker der det er oppgitt uriktig asylgrunnlag, og der det ikke er grunnlag for ny tillatelse.

Senterpartiet kan ikke se at det er grunn til at Stortinget skal vedta at vi skal ettergå en enkeltgruppe. Juks og feilopplysninger er noe UDI må følge opp med alle grupper. At vi på Stortinget skal velge ut en bestemt gruppe, blir helt feil. Det er UDI og departementet som må vurdere om det er grupper som bør ettergås spesielt. Senterpartiet forventer og har tillit til at statsråden og UDI følger opp, har god kontroll og sørger for at tilbakekallinger gjennomføres der det er grunnlag for det. Senterpartiet vil derfor ikke stemme for noen av mindretallsforslagene, heller ikke det løse forslaget.

Erlend Wiborg (FrP) [13:03:46]: Så jeg ikke glemmer det, tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Eritrea er styrt av et brutalt sosialistisk–marxistisk regime som har undertrykket sin befolkning, noe som har ført til at mange eritreere har måttet flykte, og mange har flyktet til Norge. Det representantforslaget Fremskrittspartiet nå har fremmet, har vi ikke utarbeidet alene, men i samarbeid med eritreere bosatt i Norge. Det er 25 523 eritreere i Norge, i tillegg til 9 666 norskfødte med innvandrerforeldre fra Eritrea. Mange av dem utsettes for den undertrykkingen de opplevde i Eritrea. Vi vet at eritreiske myndigheter har sine agenter i Norge som sørger for alt fra innkreving av diasporaskatt til vold, trusler og undertrykking på stort sett alle områder. Dette problemet er velkjent, både fra forskning, politiet og ikke minst Proba samfunnsanalyse, men enda viktigere er det å lytte direkte til dem som berøres.

Undertrykkingen begås av eritreere i Norge i veldig stor grad. Da er det underlig at en gruppe mennesker som flykter fra et regime, for så å komme til Norge, får opphold fordi de ikke kan være i Eritrea på grunn av regimet, og så velger å jobbe for regimet når de er i Norge, og undertrykker den delen av eritreere i Norge som reelt sett har flyktet.

Når vi vet at dette er et stort problem, burde det være en selvfølge at vi går gjennom alle asylsøknadene og oppholdstillatelsene og trekker tilbake oppholdstillatelsen til dem som støtter regimet de hevder de måtte flykte fra. Dette er et ønske fra undertrykte eritreere i Norge, noe komiteen også bør være kjent med. Det har vært et ganske stort engasjement både på e-post og når vi har behandlet tidligere saker gjennom høringsrunder.

Også i denne saken velger stortingsflertallet å stikke hodet i sanden og ikke å ta tak i dette problemet. Det kommer nå på nytt et forslag om en handlingsplan. Til den har jeg følgende å si: Nok snakk, nok planer. Det er tid for handling nå.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:07:00]: Før eg gjer greie for vårt syn i saka, må eg berre kommentere at det er mange land som har både sosialisme og demokrati i namnet sitt, som ikkje nødvendigvis har eit innhald i styresettet sitt som oppfyller krava i definisjonane av dei orda.

SV støttar ikkje forslaget her. Vi meiner at transnasjonal undertrykking er eit stort problem. Det er særleg ei utvikling i verda der fleire og fleire land blir totalitære, og det er meir reising, det er meir kommunikasjon mellom landegrensene, så det er eit vanskelegare og vanskelegare landskap å forhalde seg til. Men eg er veldig imot å plukke ut éi gruppe og lage eitt tiltak på denne måten. Eg meiner at undertrykking, som handlar om å bruke vald og truslar, og som ikkje er ein del av måten ein behandlar andre menneske på, er noko som ein må kjempe verkeleg hardt imot – ekstremisme i alle sine former, slik det framstår.

Det er eit laust forslag i saka. Det støttar vi. Ein handlingsplan mot dette, og særleg å ha eit blikk på diasporamiljø, trur eg er fornuftig, men det må gjerast på ein måte som ikkje har eit preg av nærmast forfølging og det å ha låge tersklar for å gå inn i saker utan at det er nokon grunn til det, for det er veldig individuelle forhold. Det å avdekkje systematiske og organiserte undertrykkingssystem tenkjer eg likevel er viktig å gjere og følgje nøye med på i arbeidet med å beskytte folk i Noreg.

Mudassar Kapur (H) [13:09:37]: Mange eritreere som har flyktet fra regimet, blir undertrykt av andre eritreere som er regimetro. Dette er en form for transnasjonal undertrykkelse, og det rammer ikke bare eritreere. Vi har også eksempler på andre grupper. Men for å holde oss til denne gruppen: Oppmøte på demonstrasjoner mot regimet registreres og får konsekvenser for den enkelte og deres familie. Enkelte eritreere blir ekskludert fra arrangementer og tvunget til å betale diasporaskatt. Dersom skatten ikke betales, utsettes familien for press, etter de opplysningene vi har fått.

Under Solberg-regjeringen ble det utarbeidet en rapport om transnasjonal undertrykkelse, som ble fulgt opp med ny rapport i 2023 som gikk enda dypere inn i tematikken. Disse to rapportene inneholder en rekke anbefalinger. Derfor foreslo Høyre i 2024 å følge opp Proba-rapport 2020-3 «Press og kontroll» og Proba-rapport 2023-10 «Transnasjonal undertrykking – begrepsavklaring og sektoransvar» samt å iverksette tiltak for å forhindre transnasjonal undertrykkelse av personer i Norge, f.eks. gjennom en handlingsplan mot transnasjonal undertrykkelse. Dette ble også gitt uttrykk for gjennom et stortingsvedtak.

Høyre støtter ikke Fremskrittspartiets forslag, men vi mener at det er viktig at regjeringen følger opp tidligere vedtak i Stortinget innen hele tematikkområdet, herunder også det forslaget jeg nevnte. Mitt innlegg danner samlet sett en bakgrunn for hvorfor vi da heller ikke støtter det løse forslaget fra Venstre.

Ola Elvestuen (V) [13:11:46]: Først vil jeg berømme Fremskrittspartiet for å ta opp spørsmålet om eritreere i Norge. Selv om vi ikke er helt enig i forslaget, ser jeg på dette som en oppfølging av det representantforslaget jeg selv var en del av, som Venstre hadde i 2024, og som nettopp handlet om å få en handlingsplan mot den transnasjonale undertrykkelsen som eritreere i Norge utsettes for. For det er riktig og bra at vi har fått disse to Proba-rapportene, men situasjonen for regimekritiske eritreere i Norge er fortsatt den samme. Det har ikke skjedd noen endringer i løpet av de siste årene. Det er fortsatt sånn at regimevennlig organisasjoner, enten det er kirker eller kulturforeninger, kontrolleres fra en fremmed makt som utøver sin makt over eritreere i Norge – med åpent opphold eller med norsk statsborgerskap.

Som det ble sagt her, handler det også om innkreving av 2 pst.-skatten, og vi må ta innover oss omfanget av den. Hvis vi ser på Eritrea, er det anslått at over 35 pst. av statsbudsjettet i Eritrea finansieres av diasporaskatten, som man innkrever rundt omkring i verden. Det er klart at vi må ta tak i den situasjonen for å bekjempe dette og redusere denne overføringen.

Venstre mener at dette med transnasjonal undertrykkelse i mye større grad må ses i en bredere sikkerhetspolitisk sammenheng. Vi ser at diktaturene samarbeider tettere, enten det er Russland, Kina, Iran og Eritrea, og som det ble pekt på tidligere: Alle disse landene utøver også transnasjonal undertrykkelse. Kina gjør det med uigurer, tibetanere, Hongkong-kinesere og kinesere. Russland gjør det, Belarus gjør det, Iran gjør dette, og man har selvfølgelig et bredere formål for å gjøre det. Venstre mener at vi trenger disse handlingsplanene.

Jeg vil også ta opp vårt forslag. Grunnen til at vi har lagt det fram, er at i Arbeiderpartiets merknad står det at man vurderer om omfanget av det som allerede er gjort, er tilstrekkelig for å oppfylle anmodningsvedtaket fra tidligere. Det mener jeg det ikke kan være.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:15:08]: Jeg ønsker å starte med å si at det skal ikke være sånn at den norsk-eritreere blir utsatt for press og undertrykkelse fra et regime de har flyktet fra. Sånn skal det ikke være i Norge. De som har fått asyl i Norge, skal være trygge.

Det er viktig å avdekke tilfeller av juks for å hindre at asylinstituttet misbrukes. Deltakelse på arrangementer o.l. til støtte for de samme myndighetene som søkeren har oppgitt å frykte forfølgelse fra, kan tilsi at oppholdstillatelse og asylstatus i Norge bør kalles tilbake. Norske utlendingsmyndigheter legger mye arbeid i å verifisere og kontrollere opplysninger fra asylsøkere for å hindre juks. Det er likevel av ulike grunner vanskelig å avdekke juks på søknadstidspunktet. Derfor har utlendingsmyndighetene adgang til å kalle tilbake en oppholdstillatelse hvis det i ettertid avdekkes at tillatelsen er gitt på feil grunnlag.

I tilfeller hvor det foreligger indikasjon på juks, skal Utlendingsdirektoratet i henhold til regelverk vurdere om det er grunnlag for å opprette en sak om tilbakekall. Jeg mener derfor at det ikke er behov for en særskilt gransking av oppholdstillatelsene til eritreiske borgere i Norge.

Denne regjeringen mener at det er viktig å hindre at personer får beskyttelse i Norge på feil grunnlag. Derfor har vi gjennom tildelingsbrevet for 2025, som jeg allerede har vært inne på i en tidligere sak, bedt UDI om særlig å rette innsatsen mot tilbakekallssaker der det er begått alvorlig kriminalitet, gitt grovt uriktige opplysninger eller hvor det er konkrete holdepunkter for aktiv bruk av mer enn én identitet, saksporteføljer med pågående og systematisk misbruk, og saker hvor det er oppgitt uriktig asylgrunnlag og det ikke er grunnlag for ny tillatelse. Jeg forventer og har tillit til at UDI foretar gode og riktige prioriteringer i tilbakekallsporteføljen.

Tobias Drevland Lund (R) [13:22:01]: Jeg tegnet meg for å si at også Rødt støtter forslaget fra Venstre. Vi mener det er et godt forslag og også noe vi har tatt til orde for tidligere.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke for en god og viktig debatt. I motsetning til kanskje mange andre debatter vi har i denne salen, vet jeg at det er en debatt som flere følger med på, for dette er noe som faktisk handler om livet til mange eritreere i Norge. Da er det igjen viktig å slå fast, og det tror jeg hele salen også kan stille seg bak, at den transnasjonale undertrykkelsen som de utsettes for, er noe vi ikke skal finne oss si, og at det haster med å bekjempe det tilstrekkelig.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:23:43] (ordførar for saka): Kommunal- og forvaltingskomiteen har behandla representantforslag med forslag til regjeringa om å fremje ei lov om restriksjonar mot å søkje asyl i Noreg ved å krysse grensa frå Russland, og vi skal no debattere det. Det er fremja eitt forslag i saka. Komiteen fekk brev frå justis- og beredskapsministeren som svara ut forslaget 29. april. Komiteen har gjennomført skriftleg høyring, og det kom inn eitt høyringssvar. Eg går ut frå at forslagsstillarane og dei ulike partia gjer greie for synet sitt, og eg takkar komiteen for samarbeidet i behandlinga av saka.

Eg går over til å gje forklaring frå SV. Det er ille når totalitære statar bruker menneske på flukt som våpen i hybridkrig. Dessverre er det noko som også Noreg må ha planar og tankar om korleis ein skal handtere om det skjer. Eg oppfattar svaret frå statsråden slik at regjeringa følgjer nøye med på utviklinga av situasjonen, og at vi har lover som er rigga slik at det kan takast grep om ein unntakssituasjon skulle oppstå. SV støttar difor ikkje forslaget – for det første fordi det ikkje er ein massefluktsituasjon frå Russland no, og for det andre fordi vi meiner det er viktig og nødvendig å sikre at russiske dissidentar, fredsaktivistar, journalistar og opposisjonelle kan flykte til trygge land for å sleppe unna Putin sitt skrekkregime.

Eg meiner at det skal vere mogleg at t.d. menneske knytte til den russiske antikrigsbevegelsen eller representantar frå den samiske minoriteten i Russland skal kunne søkje beskyttelse i Noreg. Den samiske befolkninga i Russland er ikkje særleg stor, rundt 2 000 menneske, og det er ei folkegruppe som opplever stor grad av undertrykking av Putins regime. Samiske menneskerettar er under angrep i Russland, og eg meiner at om nokon skulle søkje om beskyttelse på den nordlege grensa vår mot Russland, bør saka behandlast. Dermed har eg forklart mitt syn i saka.

Sverre Myrli (A) [13:26:29] (komiteens leder): La meg bare kort komme med noen kommentarer i tillegg til den gode og grundige redegjørelsen fra saksordføreren.

Vi er i den situasjonen at den 198 km lange grensa mellom Norge og Russland i Sør-Varanger er landegrense, men også Schengens yttergrense, med alt det medfører, og utfordringene knyttet til det. Det må sies at Norge vokter og håndterer denne grensa på en meget god måte. Både politiet og Forsvaret ved Garnisonen i Sør-Varanger har mange ganger fått ros for hvordan vi håndterer Schengens yttergrense i Sør-Varanger, mellom Norge og Russland. Derfor er det viktig at vi styrker kontrollen på grensa mellom Norge og Russland, og at vi styrker overvåkingen. Her utvikles det stadig nye virkemidler for å gjøre det.

Sannheten er at vi i dag opplever flere steder – og det tas også opp i representantforslaget – at migrasjon brukes til såkalt destabiliserende forhold. Russland er stikkordet her – Russland og Belarus, må vi si –, noe Litauen har erfart, noe Latvia har erfart, og noe Polen har erfart, spesielt i 2021. I 2015 erfarte vi det på grensa vi nå snakker om, mellom Norge og Russland, på Storskog. Vi var ikke forberedt på det som skjedde i 2015. Jeg håper det er unødvendig å opplyse forslagsstillerne om hvem som hadde justisministeren i 2015. Hvilket navn det var, er ikke så enkelt å huske i den lange rekken av justisministre, men hvilket parti som hadde justisministeren i 2015, husker vi. Det er viktig å huske på at i 2015 kollapset grensekontrollen i Europa, kanskje aller mest i Tyskland og Sverige, men altså også i Norge, og vi var ikke godt nok forberedt. Vi har gjennom lange tider vært vant til at asylsøkere kommer sørfra. Nå kom asylsøkerne østfra, i nord. Det var vi ikke forberedt på. Men nå er det satt inn tiltak. Vi er bedre forberedt, bedre skodd, enn vi var i 2015. Skulle en ny situasjon oppstå, har vi altså flere tiltak å sette inn enn det vi hadde i 2015.

Mudassar Kapur (H) [13:29:38]: I Norges nærområder har Russlands angrepskrig mot Ukraina ført millioner av mennesker på flukt. Over 90 000 har flyktet til Norge. Europa opplever nå den største flyktningkrisen siden annen verdenskrig. Samtidig ser vi at presset mot Europas yttergrense har økt betydelig.

Høyre har ved flere tilfeller i den siste perioden foreslått tiltak for å forberede Norge på en ny flyktningkrise og sette inn forebyggende tiltak for at Norge ikke blir et foretrukket land å søke beskyttelse i, og som sikrer bedre grensekontroll.

Vi er enig med forslagsstillerne i at det er grunn til å være oppmerksom på asyltilstrømningene til Finland som kommer over den russiske grensen. Høyre er også enig i at det er en relativt lik situasjon som på Storskog i 2015 og 2016. Norge kan oppleve en slik situasjon igjen.

Jeg vil allikevel trekke fram at vi nå f.eks. har en instruks om hvordan utlendingsloven § 32 skal anvendes overfor asylsøkere som kommer til Norge via Russland spesielt. Instruksen slår fast at Russland skal anses som et trygt tredjeland med mindre det er konkrete holdepunkter for at søkeren risikerer behandling i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Denne instruksen gjelder fortsatt og gjør at det er mulig raskt å behandle og avvise søkere som kommer til Storskog fra Russland. Høyre vil derfor ikke støtte forslaget.

Vi skal likevel ikke la denne instruksen eller nødvendigvis de forsikringer man får i en slik debatt, bli en hvilepute. Det er behov for tett oppfølging av situasjonen. Vi forventer at regjeringen er forberedt og følger godt med, slik at eventuelle endringer kan gjøres raskt, og at man holder Stortinget orientert.

Heidi Greni (Sp) [13:32:06]: Norge har i dag mulighet for å stenge grenseoverganger når det er nødvendig for å møte en situasjon der tredjeland legger til rette for eller oppmuntrer migranter til å krysse territorium med sikte på å destabilisere land. Det har blitt et økt migrasjonspress mot Europas yttergrenser, og vi ser likhetstrekk mellom dagens situasjon og situasjonen på Storskog i 2015/2016. Vi påpeker derfor at det er behov for tett oppfølging av situasjonen, og forventer at regjeringen er forberedt på å gjøre endringer og holder Stortinget orientert.

I 2015 var det kaos på grensen til Russland på Storskog. På den tiden satt Fremskrittspartiet i regjering, og justisministeren var fra Fremskrittspartiet. I løpet av få måneder det året kom det over 5 000 asylsøkere over grensen uten at det i det hele tatt ble tatt tak i – av en helt handlingslammet justisminister.

Senterpartiet kontaktet en tidligere vararepresentant fra Troms, jussprofessor Peter Ørebech. Han kom raskt en helt annen konklusjon enn Justisdepartementet. Han mente at en kunne praktisere loven på en helt annen og strengere måte, og han mente at asylbehandlingen på grensen kunne ha vært betraktelig annerledes. NRK omtalte dette i en sak i 27. mars i 2017, og sitatene mine er fra den saken. Ørebech sa:

«For det første er ikke asylretten en rett du har. Det er et rasjonert gode som man kan søke om. Via den asylretten kan man søke om flyktningstatus. Så dette er noe som ikke følger av at du selv presenterer deg på grensen og sier at du er asylant eller flyktning.»

Ørbech mente at asylbehandlingen på grensen kunne ha vært strengere, og sa videre:

«Standpunktet i Justisdepartementet var at man måtte ta imot alle som kom, og ta dem inn i riket, og så behandle søknaden der.»

Han pekte på alternativer, og det finnes to alternativer. Man kan behandle søknadene på grensen eller i riket. Videre sa han:

«Du kan altså velge å gjøre denne jobben på grensa. Da kan du sortere ut alle som er lykkejegere, og som helt åpenbart aldri vil få flyktningstatus.»

Først 25. november kom instruksen som stoppet asylstrømmen – mange måneder på overtid. Når Fremskrittspartiet nå fremmer forslag der en ber om en endring av loven, har de altså ikke fått med seg de fullmaktene vi har. Fra Mehl ble justisminister i 2021, har vi hatt full kontroll på grensen og klare planer for ytterligere tiltak om det skulle bli nødvendig. Vi har ingen grunn til å tro at det har endret seg, og Senterpartiet har full tillit til at dagens justisminister også har det samme fokuset.

Erlend Wiborg (FrP) [13:35:22]: Denne saken handler om å være føre var, for vi vet alle at migrasjonsstrømmer kan brukes kynisk som våpen. Det har vi sett tidligere. Noe av det viktigste denne sal kan gjøre, er å ivareta landets sikkerhet.

Så hører jeg ut fra debatten at det er mange som er veldig opptatt av å snakke om fortiden i stedet for å ta tak i realitetene, men skal man unngå at feil som eventuelt har skjedd i fortiden, skal gjenta seg, må man faktisk lære av de feilene. Fremskrittspartiet i regjering fikk strammet inn og sørget for kontroll på grensen på Storskog. Det er bl.a. med de erfaringene vi gjorde oss da, og de erfaringene våre naboland nå har hatt, som gjør at vi fremmer dette forslaget.

I 2023 kom rundt 1 000 migranter over grensen til Finland fra Russland. Myndighetene i Finland hevder at Russland står bak dette som en reaksjon på Finlands ønske om å bli med i NATO. På bakgrunn av det valgte da Finland å vedta denne loven – ikke for at den skal tre i kraft med en gang, men sånn at loven er der når behovet faktisk oppstår. Loven fungerer slik at finske myndigheter kan begrense mulighetene til å søke asyl ved passering over grenseovergangen i bestemte områder dersom Finlands suverenitet eller nasjonale sikkerhet står i fare. Når loven aktiveres, er det kun enkelte grupper som kan søke beskyttelse, f.eks. funksjonshemmede eller barn, men man gir altså grensevaktene friheten til å vurdere hvert enkelt tilfelle. Dette mener altså finske myndigheter er tvingende nødvendig for å være forberedt.

I denne sal er det mer et ønske om å vente og se og satse på at systemene vi har i Norge, er gode nok til å håndtere en slik situasjon. Der er vi rett og slett uenige. Fremskrittspartiet mener vi må være føre var.

Så må jeg si at det er relativt underlig å høre noe av argumentasjonen imot Fremskrittspartiets forslag. Når Sosialistisk Venstreparti mener at et potensielt hensyn til noen samer i Russland skal gå foran hensynet til landets sikkerhet, må jeg si jeg også blir skremt. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag. Vi mener det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for vår egen sikkerhet.

Tobias Drevland Lund (R) [13:38:34]: At flyktninger blir brukt som et ledd i hybrid krigføring – som et våpen – er forferdelig. Det er også først og fremst forferdelig for de flyktningene det angår, og det er også godt dokumentert at dette har foregått mot grensen til flere europeiske land de siste to årene. Én ting er Russland, men også mellom Hviterussland og Polen har vi sett alvorlige situasjoner. Det er likevel på den andre siden godt dokumentert at opposisjonspolitikere, journalister, urfolksminoriteter, lesbiske og homofile er utsatt for til dels alvorlig forfølgelse i Russland. Det russiske regimet har på sin side strammet grepet rundt alle –kritiske stemmer, og ytringsfriheten har dårlige kår.

Rødt støtter ikke dette forslaget. Rødt avholdt sammen med andre partier på Stortinget et møte tidligere i år der en rekke organisasjoner som representerer den russiske antikrigs- og fredsbevegelsen, var samlet. Dette møtet understreket at det er helt nødvendig å sikre russiske dissidenter, fredsaktivister, journalister og opposisjonelle, slik at de også kan flykte til trygge land som Norge for å slippe unna Putins skrekkregime. Det å støtte opp om den russiske antikrigsbevegelsen, både i og utenfor Russland, er helt nødvendig for å svekke Russlands krigsevne og krigsmaskineri. Derfor kan en konsekvens – jeg vet ikke om det utilsiktet eller om det er meningen – av å stenge grensen, slik Fremskrittspartiet vil, gjøre dette vanskeligere. Det å stenge grensene hermetisk, slik Finland har gjort, og som det vises til, er heller ikke uten kontroverser. Dette ble sterkt kritisert av bl.a. Amnesty International, som mener at det er vanskelig å se hvordan Finland nå oppfyller kravet om retten til å søke asyl.

Jeg vil i motsetning til siste taler faktisk vise til det styret i Samisk parlamentarisk råd har sagt. De har spurt om og bedt om at russiske samer får en særskilt behandling i de nordiske landenes asylsystemer, nettopp fordi den samiske befolkningen er spesielt utsatt særlig i Russland.

Den samiske befolkningen i Russland er liten. Det er snakk om rundt 2 000 mennesker, men de opplever stor undertrykking fra Putins regime. Samiske menneskerettigheter er under angrep, og derfor viser vi nettopp også både i innlegg og i merknader til at det er viktig at Norge støtter opp om den kampen som russiske samer har, samtidig som vi støtter opp om den kampen som russiske dissidenter og opposisjonelle har.

Statsråd Astri Aas-Hansen (A) [13:41:47]: Jeg merker at det er grunn til økt bekymring for bruk av migrasjon for destabiliserende formål, ofte omtalt som instrumentalisering av migrasjon. Samtidig er det viktig for meg å slå tydelig fast i denne sal at norske myndigheter har god kontroll på grensen mellom Norge og Russland.

Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina er den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa sterkt forverret. Utviklingen er svært alvorlig, og det har vært en markert økning i hybrid eller sammensatt virkemiddelbruk, herunder flere tilfeller hvor migrasjon er utnyttet for destabiliserende formål de siste årene. Dette er aktivitet som bl.a. har som måt å undergrave våre humanitære verdier, eksempelvis knyttet til flyktninger og migranter. Utgangspunktet for håndtering av asylsaker i Norge er at myndighetene skal behandle en asylsøknad framsatt i riket eller på en norsk grense.

Utlendingsloven gir asylsøkere et absolutt vern mot å bli sendt tilbake til et område der vedkommende risikerer å bli utsatt for forfølgelse etter flyktningkonvensjonen, eller av andre grunner risikerer dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig behandling med enkelte, snevre unntak. Vernet gjelder også der vedkommende ikke er trygg mot å bli sendt videre til et område der det foreligger slik risiko. Disse grunnleggende prinsippene ligger fast. Utlendingsloven åpner imidlertid for at utlendingsmyndighetene kan nekte å realitetsbehandle asylsøknader i visse situasjoner, bl.a. dersom søkeren ankommer Norge via et trygt tredjeland. Regelen vil kunne være aktuell dersom det på ny skulle ankomme asylsøkere til Norge via vår Schengen-yttergrense. Utover det kan jeg forsikre representanten om at jeg følger nøye med på situasjonen langs Norges yttergrenser og migrasjonssituasjonen generelt i lys av den endrede sikkerhetssituasjonen. Jeg vurderer fortløpende tiltak knyttet til overvåking og kontroll ved grensene.

Norge vil bl.a. motta ca. 180 mill. kr fra EUs grense- og visumfond for å styrke overvåkingen og sikkerheten mot Norges grense mot Russland. Jeg samarbeider også tett med nordiske og baltiske naboland om tiltak mot hybride trusler som instrumentalisering av migrasjon. Videre vurderer jeg fortløpende behov for endringer i nasjonalt regelverk knyttet til instrumentalisering av migrasjon i lys av regelverket i EU og likesinnede land. På denne bakgrunn mener jeg at det på nåværende tidspunkt ikke bør fremmes forslag om en midlertidig lov lik den finske loven, slik representantene foreslår.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:45:14]: Det er interessant å lytte til debatten og til de ulike innfallsvinklene som de forskjellige partiene velger å ta for å unngå å diskutere realitetene i saken.

Jeg registrerer at SV og Rødt setter diverse minoriteter og deres interesser foran nasjonene sikkerhet. Dem om det, det er en type vurdering som er problematisk, særlig gitt den internasjonale situasjonen vi står i, hvor sikkerheten er utfordret. Vi har en nabo i øst som er villig til å bruke virkemidler vi for bare noen få år tilbake ikke hadde sett for oss at de var villige til å bruke.

Jeg har merket meg at Senterpartiet og Arbeiderpartiet forsøker seg på en historietime av det selektive slaget istedenfor å forholde seg til realitetene i Fremskrittspartiets forslag, som ikke er noe annet det Finland har tatt i bruk. Finland er kanskje det landet i NATO som har lengst erfaring med Russland, og hva Russland representerer av potensiell fare for deres innbyggere. Hvem har klok av skade valgt å ta i bruk denne typen lovgivning?

Det burde også Norge gjøre, sånn at vi er forberedt dersom situasjonen skulle inntreffe. Med den historietimen av det selektive slaget kommer man med diverse lettvintheter. Jeg kan bare si sånn umiddelbart at utbyttingstakten av kommunalministre under denne regjeringen er langt høyere det var av justisministre under forrige. Det er nå én sak. Dernest er det sånn at dersom man tenker gjennom situasjonen i 2015, så var den ganske annerledes enn den er i dag. Særlig Arbeiderpartiet i sin regjeringstid har ansvaret for at man ikke var utrustet med verktøy for å håndtere den migrasjonsstrømmen vi så fra Russland. Det fikk Fremskrittspartiet rydde opp i, og det sørget vi for med de sterke innstrammingene som kom i 2015 og burde ha gått enda lenger, men som vi da delvis fikk deler av Stortinget med på.

Fra disse partiene er det en historiefortelling som er selektiv, som ikke er riktig, og det ser ut til at man fremdeles ikke har lært.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:49:08] (ordførar for saka): Komiteen skal behandle dette forslaget frå Kristeleg Folkeparti sine representantar. Det er fremja tre forslag i representantforslaget, men berre to av desse er tatt inn i innstillinga. Komiteen har motteke svarbrev frå statsråden, og vi har hatt saka på skriftleg høyring, og det kom inn eitt forslag. Eg takkar for komiteen samarbeidet om saka, og så gjeng eg over til mi forklaring.

Vi har debattert asylretten grundig i dag, og dette er eit forslag som eigentleg går inn i same tematikken. Dei forslaga som er fremja i saka, og som SV stiller seg bak, er eit forslag der vi ber om at ein styrker tolketenesta i utlendingsforvaltinga og eit anna forslag der ein i instruks til utlendingsforvaltinga prøver å ramme betre inn kva som skal liggje til grunn for at ein velbegrunna frykt for forfølging skal vere oppfylt – at ein får gjort eit arbeid med det. Dei forslaga stiller vi oss bak, men eg vel å avslutte innlegget mitt ganske fort fordi vi har diskutert det såpass grundig tidlegare.

Med det fremjar eg forslaga vi har i saka.

Mudassar Kapur (H) [13:51:02]: Jeg vil nå først og fremst fokusere på Høyres synspunkter i denne saken og legger naturligvis til grunn at forslagsstillerne selv senere i debatten vil delta og ikke minst argumentere for sine synspunkter.

Dagens asylsystem har absolutt sine svakheter. Systemet legger opp til at svært mange legger ut på lange, dyre og farlige reiser for å komme dit de ønsker for å søke beskyttelse. Svært mange som reiser, har ikke krav på beskyttelse. Høyre mener derfor at det er viktig å ha en rask og rettferdig behandling av asylsøknader sånn at asylsøkere som kommer til Norge i løpet av kort tid, skal få vite om de får bli i Norge eller ikke.

Under Solberg-regjeringen ble det gjort en rekke endringer for å bedre rettssikkerheten i Utlendingsnemnda. Vi har forskriftsfestet at det som hovedregel skal gis rett til innsyn i saksframstillingen og merknader fra sekretariatet som er utarbeidet til nemndmøter, og at rapporter eller vurderinger som er utarbeidet av Landinfo i anledning den konkrete saken, som hovedregel skal framlegges for utlendingen. Dette var svært viktige rettssikkerhetstiltak som sikrer at mennesker som søker beskyttelse i Norge, får en ryddig og forutsigbar behandling av sakene sine. Et effektivt asylsystem som behandler sakene raskt og rettferdig, er i alles interesse – både for den som søker beskyttelse, og for Norge som samfunn.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:52:55]: Arbeiderpartiregjeringen skal føre en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk. For å sikre det er det selvfølgelig også nødvendig å ivareta rettssikkerheten til dem som søker om opphold i Norge. Asylsøkere kan være i en særlig sårbar situasjon, og deres søknad er i stor grad basert på søkerens muntlige forklaringer. Asylintervjuet skal derfor tilrettelegges på en måte som sikrer at saken blir best mulig opplyst, og med en godt kvalifisert tolk til stede. Jeg mener asylsøkeres tilgang til kvalifisert tolk er godt ivaretatt i gjeldende regelverk og praksis, og vil følge opp dersom det skulle være behov for forbedringer.

Når det gjelder spørsmål om kontradiksjon, vil jeg understreke at UNE er et forvaltningsorgan, og at de er bundet av og følger forvaltningslovens regler om kontradiksjon i alle saker.

Når det gjelder forslaget om å innføre en topartsprosess i UNE, og om å øke antallet nemndmøter, viser jeg til mitt svar til komiteen i denne saken og mitt brev i saken som gjelder representantforslag 254 S, som vi har vært inne på. Jeg mener at utlendingers rettssikkerhet er godt ivaretatt gjennom dagens regler. Sakene forberedes for avgjørelse i nemndene av UNEs nøytrale fagsekretariat, og dette gir en god balanse mellom hensynene til rettssikkerhet, tillit og ressurs- og tidsbruk.

Når det gjelder forslaget om å gjøre prinsippene som er lagt til grunn for behandling av asylsøknader basert på seksuell orientering, gjeldende for andre grupper søkere, viser jeg til at den særskilte instruksen som ble gitt om personer som anfører at de frykter forfølgelse på grunn av sin seksuelle orientering, kom som følge av en dom fra Høyesterett i 2012. Departementet har kommet til at det ikke er grunnlag for å utvide asylretten ved å legge disse prinsippene til grunn i alle saker. Verken flyktningkonvensjonen eller utlendingsloven tilsier en sånn utvidelse. Det ble også fastslått i en dom fra Høyesterett i desember 2024.

Så, fordi tiden tillater det, og vi tross alt er fra forskjellige politiske partier: Medlemmet Kapur fra Høyre viste til merknaden hvor det ble vist til at regjeringen Solberg har gjort en rekke endringer for å bedre rettssikkerheten i utlendingsnemnda, og han ga eksempler på det. Dette er feil. Det riktige er at Justisdepartementet fremmet forslag til slike endringer i forskriften, som nevnt, i 2021, under Solberg-regjeringen, men det er blant de forslagene fra høringen som ennå ikke er ferdig vurdert eller håndtert. Jeg har neppe tid til å gå gjennom hvilke forslag det gjelder, men det jeg kan si, er at noe av dette har UNE på egen hånd tatt inn og til betraktning, f.eks. når det gjelder barn og en styrking av barns sikkerhet i UNE-behandlingen.

Sverre Myrli (A) [13:56:20]: Nå tror jeg at jeg reddet forslagsstillerne. Jeg tok ordet for å påpeke at det som skjedde før i dag, kunne ha skjedd også nå: at vi har debatter om en rekke representantforslag og forslagsstillerne ikke en gang møter opp i salen, og ikke fremmer forslag de opprinnelig har fremmet. Det legges mye ressurser ned i disse forslagene.

Selv om Kristelig Folkeparti nå har kommet, og har tegnet seg, er poenget allikevel like godt. Dette er noe presidentskapet må jobbe videre med. Det fremmes en rekke representantforslag. Det brukes enorme ressurser her på huset og i departementene for å forberede, svare på og gå gjennom dette. Debattene tar lang tid, og da er det minste vi kan forlange at også forslagsstillerne bruker tid på og deltar i debattene om de forslag som det er brukt mye ressurser på å behandle.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [13:57:37]: For å begynne med å kommentere det som siste taler nevnte: Jeg beklager at vi ikke var til stede i debatten. Det var rett slett en feilberegning i tidsskjemaet på dagens kalender. Jeg beklager det.

Jeg vil gjerne redegjøre litt for bakgrunnen for Kristelig Folkepartis forslag. Det er avgjørende at søknader om beskyttelse og andre utlendingssaker behandles på en rettssikker måte. Manglende rettssikkerhet kan få alvorlige konsekvenser. Alle historiene om personer som sendes ut på tross av fare for forfølgelse og på grunnlag av sin tro samt familier som blir splittet, er eksempler som svekker folks tillit til utlendingsforvaltningen.

Kristelig Folkeparti mener det er behov for endringer i praksis i utlendingsforvaltningen for å styrke rettssikkerheten, og da særlig ivareta konvertitters behov for beskyttelse.

Kristelig Folkeparti vil framheve at kvalifiserte tolker og retten til å ha med seg kvalifisert tolk er avgjørende for at informasjon asylsøkerne gir, gjengis korrekt, og for at det ikke skal oppstå misforståelser mellom myndigheter og asylsøkeren. Dersom prosessen gjennomføres uten kvalifisert tolk, kan folk få avslag på feilaktig grunnlag. Det er i tillegg viktig å sikre at alle har mulighet til personlig oppmøte for nemnden, sånn at sakene ble bedre belyst. Det vil gi et bedre og riktigere beslutningsgrunnlag.

I dag er ikke ordningene gode nok. Den nåværende avhørspraksisen de internerte på Trandum utsettes for, innebærer bl.a. at myndigheter fra asylsøkerens opprinnelsesland gjennomfører avhør på norsk jord uten tolk eller representanter for norske myndigheter til stede. Særlig for asylsøkere fra Eritrea og Iran, hvor myndighetene har et uryddig forhold til menneskerettigheter, vil en sånn praksis true asylsøkernes rettssikkerhet.

Derfor foreslår vi i dag å innføre en topartsprosess i UNE, sånn som de har i våre naboland Sverige og Danmark. Dette vil bidra til å sikre full kontradiksjon og muntlig høring. En topartsprosess innebærer at de som har vært førsteinstans i asylsaker, UDI, møter asylsøkeren og advokat i UNE. Dette vil gi både UNE og personen det gjelder, med advokat, mulighet til å spørre ut UDI, og på denne måten sikre at saken er godt belyst for UNE før vedtak gjøres.

Avslutningsvis vil jeg si: Vi er helt avhengige av å kunne ha tillit til utlendingsforvaltningen. Dette handler om at folk skal bli behandlet på en ryddig og skikkelig måte. Derfor er denne saken viktig.

Kathrine Kleveland (Sp) [14:01:13] (ordfører for saken): Som sakens ordfører vil jeg starte med å takke for godt samarbeid i komiteen. Det har kommet tre skriftlige innspill i saken, og det fremmes sju forslag. Jeg går ut fra at de andre partiene vil snakke for sine forslag og fortsetter med Senterpartiets innlegg.

NRK-serien Demenskoret ble for mange av oss både en tankevekker og en hjertevarmer med både informasjon og inspirasjon. Flere steder i landet ble det startet demenskor etter serien. Når antallet demente forventes å dobles innen 2050, er det helt nødvendig at det fortsatt gjøres mer.

Det gjorde også sterkt inntrykk å se videoen på Facebook-siden til Aldring og helse, der en pårørende på Hukommelsesteamkonferansen fortalte om sin kone, som var 59 år og demenskoordinator da hun selv fikk påvist demens. Jeg er 59 år og har blitt mormor til to og tenkte umiddelbart: Det kunne vært meg. I videoen omtalte han livet sitt med kona si som den siste bilturen sammen. Han opplevde det som en tur han ikke hadde gyldig førerkort til. Han følte seg ikke godt nok forberedt, uten å vite helt hva som ville møte dem. Han ønsket seg fagfolk i baksetet som kunne orientere og hjelpe dem med veien når det trengtes.

Senterpartiet har en klar visjon for å forbedre demensomsorgen i Norge. Vi ønsker å skape et mer demensvennlig samfunn i Norge som sikrer at kommunale helse- og omsorgstjenester er bedre tilrettelagt for personer med demens og deres pårørende.

Heldigvis er en del allerede i gang. Her er tre eksempler:

• Andelen kommuner som har demensteam, har økt fra 25 til 88 pst. siden 2007.

• I fjor ble det lansert pårørendeavtaler, som er et nytt og etterspurt verktøy.

• Eldreboligprogrammet som er igangsatt, omfatter også personer med demens.

Senterpartiet er overbevist om betydningen av gode lokalsamfunn, enten det er i bydeler eller på bygda, der folk kan kjenne meg igjen på butikken den dagen jeg gjør noe rart eller ikke finner veien hjem.

Nasjonalforeningen for folkehelsen skriver i sitt innspill at Bo trygt hjemme-reformen ivaretar mye av det som tas opp i forslaget, men peker på at det fortsatt er mangler. Vi forventer at kommunalministeren og helse- og omsorgsministeren fortsetter å følge opp demensomsorgen godt.

Uansett avhenger veldig mye av dette av god kommuneøkonomi. Senterpartiet prioriterer derfor alltid en bedre kommuneøkonomi høyt.

Lise Christoffersen (A) [14:04:29]: Takk til saksordføreren for hennes arbeid med saken, som er en viktig sak. Demens rammer stadig flere. Vi som har det på nært hold, vet at det er en forferdelig sykdom, først og fremst for dem som rammes, men også for de nærmeste. Det som da blir det viktigste av alt, er et kommunalt hjelpeapparat som fungerer, som er der med nødvendig støtte når det å bo hjemme blir vanskelig, som på faglig grunnlag tar den aller vanskeligste avgjørelsen for de nærmeste, at det ikke lenger er mulig å bli boende hjemme, ofte mot den sykes egen vilje. Deretter er det viktig at det er dedikerte ansatte i kommunale institusjoner som gir god omsorg basert på den enkeltes behov, som kan endre seg raskt, og at de samme ansatte ser og ivaretar behovene til de nærmeste pårørende etter hvert som sykdommen utvikler seg.

Så hvorfor stemmer Arbeiderpartiet i denne saken for at forslaget fra Høyre ikke vedtas? Igjen, som i en tidligere sak, fordi vi snakker om å slå inn åpne dører. Statsrådens svar til komiteen viser det.

Den 8. desember 2013 behandlet Stortinget Dokument 8:260 S for 2022–2023 fra Høyre om å skape et mer demensvennlig samfunn. Forslaget vi behandler i dag, under samme overskrift, er ren avskrift av det forslaget, bortsett fra ett tillegg om bruk av ny teknologi i demensomsorgen.

Som statsråden viser til, er det overordnede målet både i Fellesskap og meistring – Bu trygt 21 heime, Meld. St. 24 for 2022–2023 og Demensplan 2025 å bidra til å sette demensutfordringer på dagsordenen i kommunenes ordinære planarbeid. Som saksordføreren nevnte, 88 pst. av kommunene har nå demensteam. Pårørendeavtaler ble i fjor lansert som et nytt verktøy.

Når det gjelder det siste punktet i Høyres forslag, om bruk av velferdsteknologi for å avdekke, behandle og følge opp personer som rammes av en demenssykdom, så trenger heller ikke Høyre bekymre seg. Regjeringa vil i den videre oppfølgingen av Demensplan 2025 vektlegge velferdsteknologi som et av flere virkemidler for å kunne ivareta og følge opp personer med demens og deres pårørende på en enda bedre måte.

Så er vi ikke i mål. Vi blir kanskje aldri ferdig. Ting kan alltid bli bedre, men når alt kommer til alt, er det til sjuende og sist lite som kan slå alle de dedikerte ansatte i kommunenes omsorgstjeneste, som går på jobb hver eneste dag, som ser pasientenes og de pårørendes behov. De fortjener en stor, stor takk både fra dem det angår der ute, og kanskje til og med også fra denne talerstolen.

Anne Kristine Linnestad (H) [14:07:34]: Da jeg hørte på siste taler, tenkte jeg at nå skal jeg rive manuset mitt i to. Høyre slår overhodet ikke inn åpne dører. Det svaret fra statsråden og det innlegget som representanten fra Arbeiderpartiet nå nettopp kom med, viser at vi absolutt har behov for å legge til rette for et demensvennlig samfunn.

Det er nemlig ikke et eneste ord i svarbrevet fra statsråden som viser til yngre mennesker med demens. Når du blir 52 år og får demens, er det ikke sånn at det rette for deg er en aldersbolig eller en tilrettelagt plass på et sykehjem stort sett med mennesker over 80 år. For meg er et demensvennlig samfunn et samfunn som også tar vare på yngre mennesker med demens, som tar vare på deres pårørende. Når pappa får demens i en alder av 48, er det ikke sånn at du som sønn eller datter tar bilen og kjører på besøk til sykehjemmet. Nei, du skal faktisk gå på skolen. Du skal faktisk leve livet ditt. Du skal ha en mulighet for å bli den beste utgaven av deg selv. Det har ikke unger som har foreldre med altfor tidlig demens i dagens samfunn.

Jeg tør å si dette. Jeg hadde selv en mor som fikk demens. Heldigvis, for å si det sånn, var hun godt over 70. Det gjorde at jeg kunne gå på jobb. Hadde hun vært 52, hadde jeg altså ikke hatt en pappa som kunne gått på jobb hver dag. Han hadde ikke klart å følge henne opp. Det hadde heller ikke jeg.

Med skam å melde, Arbeiderparti: Vi har ikke et demensvennlig samfunn. Vi er veldig langt unna. Jeg tar opp de forslagene Høyre er en del av.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:09:37]: Fremskrittspartiet støtter samtlige forslag som Høyre har lagt frem i denne saken. Det gjorde vi for øvrig også da den sist var til behandling for noen år siden, i samme stortingsperiode. Vi ser ingen grunn til å gjøre noe annet i dag.

Som representantforslagsstilleren sier, har vi enda et stykke å gå hva gjelder å gjøre Norge til et demensvennlig samfunn i alle sammenhenger og for alle aldersgrupper det treffer.

Samtidig mener jeg at det er viktig å påpeke at vi ikke nå i det godes tjeneste legger opp til noe som kommunalkomiteen og medlemmene i kommunalkomiteen er opptatt av i veldig mange andre sammenhenger, nemlig å legge til rette for enda mer detaljstyring av kommunene gjennom gode vedtak her. Det er viktig at vi motiverer kommunene og sørger for at kommunene er i stand til å gi et demensvennlig tilbud til sine innbyggere, men detaljstyring tror jeg ikke er veien å gå. Det er først og fremst gjennom tilskudd og bevisstgjøring Fremskrittspartiet mener at dette kan gjøres best. Og selvfølgelig må pengene på plass, for det er som på alle andre områder i samfunnet: Når vi forventer bedre tjenester som ivaretar alle borgerne i samfunnet, på alle nivåer, i alle livssituasjoner, på en god måte, må også nødvendigvis Stortinget stille opp og sørge for at de tjenestene som skal leveres i kommunene og må leveres i kommunene, har den nødvendige finansieringen.

Men Fremskrittspartiet støtter forslagene som ligger på bordet her i dag, som vi gjorde tidligere i stortingsperioden.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:11:43]: Demens er ein alvorleg sjukdom. Han får mange uttrykk, og han rammar alle aldrar. Det er utruleg viktig at vi som samfunn byggjer opp eit hjelpeapparat rundt dei familiane og dei personane som blir ramma av denne sjukdomen.

Samtidig støttar ikkje SV desse forslaga. Då eg sat og las dette her, kom eg til at det var eit godt gjennomført arbeid frå regjeringa si side i det som regjeringa har ansvar for å planleggje og følgje opp av tiltak. Eg vil bruke mesteparten av tida mi til å seie noko om at kommunen, som skal yte desse tenestene, er der vi må sette inn støyten, med finansiering av kommunane.

Etter å ha opplevd demens på nært hald i eigen familie ser eg at teknologien kan hjelpe oss eit stykke på veg. Men teknologien kjem så innmari til kort når dei som har fått maten på bordet, må ha nokon som sit og snakkar med dei og fortel dei at no må dei ete. Det er veldig rart å oppleve demensen på nært hald og sjå kor hjelpelaust eit menneske kan vere, sjølv om mange ikkje ser at vedkomande slit.

Eg skal ikkje halde eit langt innlegg, men eg vil berre understreke at skal vi gjere noko med dette, må vi finansiere kommunane betre. Vi må følgje opp dei planane som regjeringa har lagt, med ressursar. Vi må ikkje minst sjå på dei ressurskrevjande tenestene og finansiering av desse i kommunane. Eg trur kommunane ønskjer – om dei berre kunne ha råd til det – å ha ressursar å setje inn til å individualisere meir av hjelpetiltaka, særleg for unge som får demens. Det handlar også om kommunestruktur og det å ha eit tilbod som er nær familien når det rammar unge foreldre, for eksempel.

Hadde eg fått demens og vore i 40-åra og budd der eg bur, hadde det blitt veldig krevjande om eg skulle vore på den aldersinstitusjonen som kunne hjelpe meg i min kommune, for det hadde blitt langt å reise, og det hadde blitt veldig, veldig vanskeleg for min familie.

Kommuneøkonomi, kommuneøkonomi, kommuneøkonomi og finansiering av særleg ressurskrevjande tenester er det som må til for at kommunane skal vere i stand til å hjelpe denne gruppa betre.

Alfred Jens Bjørlo (V) [14:14:58]: Venstre sit ikkje i kommunalkomiteen og er difor ikkje med på denne innstillinga her, men eg kan varsle om at Venstre kjem til å stemme for samtlege forslag som ligg på bordet her i dag, om å skape eit meir demensvennleg samfunn i praksis.

Eg må seie eg stussa då representanten for regjeringspartiet Arbeidarpartiet meinte at desse forslaga er å slå inn opne dører, og at vi berre kan ta det roleg her, vi treng ikkje å bekymre oss, for dette er under god kontroll allereie. Vi snakkar altså her om demenssjukdom, ein sjukdom som rammar over 100 000 menneske i dag, truleg det doble i løpet av 20 år. Det er ein vond sjukdom, både for dei som blir ramma, og ikkje minst for deira pårørande. Det er den kanskje mest kostbare sjukdomen for samfunnet, meir enn både kreft og hjarte- og karsjukdommar. Vi veit at viss vi satsar på førebygging og god oppfølging og behandling, kan det ikkje berre gje veldig mange menneske eit betre liv, men også spare milliardar.

Det er berre nokre dagar sidan vi debatterte ei prioriteringsmelding for helsesektoren i denne salen. Det å prioritere tiltak for å gjere det lettare for dei som blir ramma eller pårørande å leve med demenssjukdom ute i kommunane, er verkeleg å prioritere førebygging. Det er det desse framlegga på bordet i dag handlar om. Det handlar om å sørgje for tilskotsordningar som stimulerer til bygging av fleire tryggleiksbustadar for eldre i distriktskommunar, om bustadprogram for å gjere det enklare å få bustadar for personar med demens, for å gje meir fleksible avlastingstilbod og for å sørgje for at desse tilboda er på plass i kommunar over heile landet.

Eg merkar meg at SV vil stemme imot alle forslaga fordi dette berre handlar om kommuneøkonomi. Det er interessant å høyre frå det partiet som faktisk har framforhandla statsbudsjett alle dei fire åra i denne perioden. Då skulle ein jo tru at kommuneøkonomien no har blitt så god at dette blir handtert utan vidare i norske kommunar. Det er ikkje dei tilbakemeldingane eg får når eg snakkar med folk, med våre lokale folkevalde rundt om i kommunane. Dette er trongt, dette er krevjande. All bistand vi kan gje frå staten si side, også i form av eksempelvis bustadprogram og andre tilbod, er av det gode og nødvendig no. Difor vil Venstre stemme for alle forslaga i denne saka.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:18:14]: Vi er enig i denne salen om at demens er krevende for dem som er rammet, og ikke minst for deres pårørende, og at vi sammen må gjøre alt vi kan for å skape et demensvennlig samfunn. Regjeringen har fulgt opp Demensplan 2025, og en ny evaluering viser at det er god måloppnåelse i perioden. Vi har også lagt fram bo trygt hjemme-reformen, og vi er i gang med utviklingen av en ny demensplan, som vil ha både store ambisjoner og en rekke nye tiltak og virkemidler.

Gjennom nasjonale kartlegginger følger regjeringen fortløpende med på hvordan kommunene planlegger for og tilrettelegger tjenester for personer med demens. Flere tiltak er allerede gjennomført for å bistå kommunene med utvikling av lavterskeltilbud og gode tjenester, bl.a. gjennom prosjekter i regi av utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester. Siden 2021 har Aldring og helse, i samarbeid med kommunene, implementert veiviser for demens. Veiviseren bygger på nasjonale og internasjonale erfaringer og forskning. Den er forankret i Nasjonal faglig retningslinje for demens og anbefaler et forløpsperspektiv.

Det er også gjennomført omfattende informasjonskampanjer for å øke bevissthet i befolkningen. Vi har styrket kompetansen hos ledere, helsepersonell og pårørende gjennom kurs, e-læring, utdanningsmoduler og informasjon. Utvikling og bruk av digitale løsninger for samhandling og støtte i oppfølgingen er også en viktig del av dette arbeidet, og bidrar til bedre koordinering og kvalitet i tjenestene.

Regjeringen vil fortsette arbeidet for et mer alders- og demensvennlig samfunn. Det er riktig, som flere representanter har påpekt, at vi ikke er i mål. Å legge til rette for at eldre kan mestre livet og ha en trygg og verdig alderdom er overordnede mål for regjeringens politikk. Vi skal møte de samfunnsendringene vi står i, sikre at eldre med demenssymptomer får utredning og diagnostisering, og samtidig legge til rette for en aktiv og trygg alderdom for hele befolkningen. Vi skal bidra til tilpasninger i hjemmene og bygging av tilstrekkelig antall heldøgns omsorgsplasser for bl.a. personer med demens. At kommunene fortsetter å sørge for gode avlastningstilbud og dagaktiviteter er viktig både for den som er rammet av sykdom, og for pårørende. Pårørendeavtaler, som nasjonalforeningen har ivret for lenge, og som regjeringen nå har innført, er også et nytt verktøy vi har prioritert for å sikre god dialog og samhandling mellom pårørende og helse- og omsorgstjenestene.

Vi har altså gjort mye, men det er arbeid som står igjen. Derfor fortsetter vi å prioritere dette svært viktige arbeidet for å bedre tilbudet til personer med demens og ikke minst deres pårørende.

Tove Elise Madland (A) [14:30:03]: Eit demensvenleg samfunn er utruleg viktig, og å ha fokus på denne sjukdomen som dessverre rammar fleire og fleire, både yngre og eldre. Å bli ramma av ein demenssjukdom er både krevjande og utfordrande for den det gjeld, men òg for pårørande. Sjukdomen kan ramma svært hardt, særleg visst du blir sjuk som yngre. Eg er glad for at eit demensvenleg samfunn har ein så viktig plass i regjeringa si eldrereform, «Fellesskap og meistring – Bu trygt heime». Å skapa eit demensvenleg samfunn handlar om levande lokalsamfunn der du vil kjenna deg trygg, sjølv med ein demensdiagnose. Skal me lukkast, må det leggast til rette.

Det vil dessverre vera sånn at nokon blir ramma tidleg av demenssjukdomen – det er det allereie teke opp her – og svært tidleg. Mange av desse vil faktisk vera i arbeidsfør alder. Då må det forskast på sjukdomen, me må få meir kunnskap, men ikkje minst må me fjerna stigmaet. Dessverre er det sånn at denne sjukdomen er stigmatisert. For mange følast det skambelagt å snakka om at ein av deira nære har fått demens.

Mange kommunar har fått på plass viktige verktøy, som demenskoordinator og demensteam. På denne måten kan både fastlegar, pårørande og faktisk òg arbeidsgjevar ha moglegheit til å ta kontakt med desse aktørane for å få rettleiing og hjelp.

Regjeringa har òg satsa på dei tilsette og styrkt moglegheita for kompetanseheving. Demensomsorga treng tilsette med rett kompetanse, med spisskompetanse. Regjeringa har òg styrkt heimetenesta med faste team. Det er svært viktig. Det er heilt avgjerande at den demenssjuke føler seg trygg i møte med bl.a. helsetenesta. Me veit at for mange å forhalda seg til både vil skapa utryggleik og kan forsterka forvirringa.

Eg er glad for at det er lovpålagt med dagtilbod for menneske som er ramma av demens. Det er avgjerande òg for dei pårørande. Så handlar dette ikkje minst om kommuneøkonomi, og regjeringa har styrkt kommuneøkonomien.

Igjen: Alt heng saman med alt. Skal me få gode og trygge lokalsamfunn, krevst det innsats både frå det offentlege og frå frivilligheita. Mange der ute i frivilligheita er klare til å gjera ein innsats. Me må berre sjå dei og spørja dei.

Tage Pettersen (H) [14:32:45]: Antall mennesker som lever med demens i Norge vil dobles de neste ti årene, og da er det viktig at vi skaper et mer demensvennlig samfunn. Det er det vi vil sørge for at skal skje, og det er også derfor jeg er medforslagsstiller på dette representantforslaget.

Det antas i dag at rundt 100 000 mennesker lever med en demenssykdom, og sannsynligheten for at vi som er med i denne debatten, har en nær med sykdommen, er veldig stor. En konsekvens av at vi lever lenger, og at flere blir eldre, er at flere vil utvikle sykdommen i årene framover. I 2050 antas det at nærmere 250 000 mennesker vil ha en demenssykdom. Da blir det enda viktigere at samfunnet legger til rette for gode og forutsigbare tilbud, både for hjemmeboende, for beboere på sykehjem og ikke minst for pårørende.

Som det nettopp ble sagt fra denne talerstolen, er det fortsatt for lite åpenhet og kunnskap om demenssykdom i samfunnet, og det gjør at veldig mange kommer for sent i kontakt med helse- og omsorgstjenesten for å få informasjon og for å få hjelp. Høyre mener det er viktig å legge til rette for at mennesker med en demenssykdom fanges opp tidlig nok, og at hjelpetilbudet er godt nok tilpasset den enkelte.

Da Solberg-regjeringen i 2015 la fram demensplanen, var Norge et av de første landene i verden som la fram en egen plan for tjeneste- og hjelpetilbud til mennesker med en demenssykdom. I ettertid la høyreregjeringen fram flere demensplaner, noe som har bidratt til nettopp større oppmerksomhet og bedre arbeid med demenssykdom i Norge, og dette arbeidet ønsker vi å fortsette å styrke.

I forbindelse med tv-aksjonen i 2013 reiste jeg – som daværende ordfører i Moss – til foregangslandet Skottland og byen Motherwell for å lære. Jeg kom hjem med målet om at Moss skulle bli Norges mest demensvennlige by, og vi ble den første byen som ble sertifisert av Nasjonalforeningen for folkehelsen, men tolv år senere er kun litt over halvparten av landets kommuner demensvennlige samfunn. Det kan også vi her inne bidra med å gjøre noe for, og fremme, slik at flere kommer etter.

Demenstilbudet varierer rundt omkring i kommunene, både for den som får en demenssykdom, og for de pårørende, og denne variasjonen må forebygges og reduseres. Adressen skal ikke være avgjørende for hvor godt tilbud du får.

Så håper jeg at representanten Myrli ser at tre av fire av forslagsstillerne er til stede i denne debatten og deltar aktivt.

Avslutningsvis har jeg lyst til å si at selv om flere fra Arbeiderpartiet snakker om at åpne dører slås inn, tror jeg vel heller at signalet som kan oppfattes – ved at noen av forslagene eventuelt gjentas – er vel at det har skjedd for lite siden forrige gang denne debatten var i denne sal.

Erlend Svardal Bøe (H) [14:35:49]: Når vi blir flere eldre, er det også flere mennesker som blir rammet av en demenssykdom. Å få en demenssykdom kan være vondt, og det kan skape usikkerhet, men det kan også skape redsel. Da trenger en å ha stabile rammer rundt seg og oppleve trygghet, ikke bare for den som rammes av demenssykdommen, men også for de pårørende som står rundt.

Jeg skal være ærlig og si at jeg hadde forberedt et helt annet innlegg, men da jeg hørte Arbeiderpartiet si at de forslagene Høyre foreslår her i dag, er å slå inn åpne dører, kjente jeg at jeg først og fremst ble skuffet over å høre det. Det er ikke å slå inn åpne dører når vi påpeker at en ikke har fått satt i gang bygging av flere trygghetsboliger, og at Arbeiderpartiet fjernet tilskuddsordningen for det i statsbudsjettet for 2022. Det er ikke å slå inn åpne dører å si at vi har en ambisjon om at alle norske kommuner skal ha en pårørendestrategi. Det er viktig at når pårørende opplever at noen rammes av demenssykdom, skal de ikke slite i motbakke, men få hjelp og avlastning når de trenger det.

Det er ikke å slå inn åpne dører å foreslå å innføre et pakkeforløp, nettopp for å bidra til tidlig diagnostisering, og at en får en god oppfølging med klare rammer og en trygg plan for hvordan det skal gjøres. Det er heller ikke å slå inn åpne dører å si at vi ønsker å få på plass flere lavterskeltilbud ute i kommunene, sånn at f.eks. yngre med demens kan gå på demensskole og ha andre typer tilbud. Det er ikke å slå inn åpne dører.

Det er skuffende å høre Arbeiderpartiet være mer opptatt av systemet og hvilke prosesser som har vært i Stortinget, enn å bidra til å gjøre gode vedtak som peker ut hva slags mål, visjoner og ambisjoner vi skal ha her på huset for å bidra til at mennesker som rammes av demenssykdom, og de pårørende som står rundt, skal få trygghet og hjelp i hverdagen sin.

Arbeiderpartiet må gjerne stå og snakke om alt en har gjort og hele den biten, men det er en forskjell på det Arbeiderpartiet sier, og det som faktisk skjer. Noe av det første som skjedde med Arbeiderparti-regjeringen, var at en kuttet investeringstilskuddet for å bygge flere sykehjemsplasser, som er viktig for mennesker som rammes av en demenssykdom. En kuttet i tilskuddsordningen Mobilisering mot ensomhet, som ville ha bidratt til at vi klarte å forebygge og redusere ensomhet på en bedre måte, og en avviklet Eldreombudet, som hadde en tydelig rapport om hvordan en f.eks. skulle bidra til at demenssykdomstilbudet ute i kommunene ble bedre.

Derfor er jeg veldig glad for at Høyre fremmer et representantforslag som sier at vi skal ha et mer demensvennlig samfunn, og at vi har konkrete tiltak for hvordan det skal gjøres. Hvis vi skal sørge for at vi skaper et mer demensvennlig samfunn, må vi begynne her på huset, her på Stortinget, og ha noen tydelige vedtak på det. Derfor vil Høyre ha flere trygghetsboliger, innføre pakkeforløp, ha flere lavterskeltilbud (presidenten klubber) og ivareta pårørende på en bedre måte.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:39:08]: Demenspasienter er, etter min oppfatning, av de mest sårbare pasientene vi har. Jeg husker fortsatt at han sa til meg, litt stille: Jeg har aldri gått i joggebukse, jeg. Det var en demenspasient som jeg hadde gleden av å bli kjent med. Han hadde alltid kledd seg i bukse med press. Han hadde alltid hatt skjorte. Det krever kompetanse å møte pasienter som har en demensdiagnose, for de er hele mennesker med levde liv, de har preferanser, og de vet hvordan de vil leve livet sitt – som best de kan, selv om de har en sykdom som er krevende.

Vi må møte den økende graden av demens i samfunnet vårt med mer kompetanse. Jeg er særlig skuffet over at vi nå har en regjering som ikke viderefører å bygge videre på Kompetanseløft 2025, og som ikke har hatt noen tydelig plan for å komme videre med det. Jeg vet at det skjer veldig mye bra ute i kommunene. Det kan også være takket være to viktige kompetanseløft som Solberg-regjeringen realiserte, hvor 146 000 fikk grunn-, videre- og etterutdanning for å møte bl.a. demenspasienter bedre i kommunehelsetjenesten.

Det er helt åpenbart at disse menneskene som får en diagnose som gjør dem så sårbare – som rammer hukommelsen, som rammer kognisjonen, som rammer hva slags innsikt man har i egen livssituasjon, som rammer dømmekraften, og som gjør det vanskelig å kommunisere – trenger et pakkeforløp. De trenger at det fra tidlig diagnose og gjennom hele behandlingen er en plan for hvordan vi skal bygge best mulige tjenester rundt disse pasientene.

En pårørendestrategi er det minste vi kan be kommunene om å innføre. Å være pårørende for demenspasienter er krevende. Det er sorg, det er sinne, og man blir helt uforstående stående og se på et menneske man nesten ikke lenger kjenner, og som man samtidig er veldig glad i. Det krever at kommunene faktisk har en strategi for hvordan de skal hjelpe både pasient og pårørende.

Jeg må si at jeg er veldig skuffet over debatten. Tenk om Arbeiderpartiet kunne gått opp og sagt at dette var fantastisk viktige, gode forslag. Noen av disse forslagene skal vi støtte. Vi er en liten mindretallsregjering. Her har Stortinget løftet en viktig sak som mange kommuner kommer til å ha store utfordringer med, og som mange mennesker kommer til å møte gjennom livet framover. Men nei, i stedet er man opptatt av i hvert fall ikke å være ydmyke.

Anne Kristine Linnestad (H) [14:43:10]: (ordfører for saken): La meg først få takke komiteen for samarbeidet og presisere at det er en samlet komité som tilrår Stortinget å ikke vedta dette forslaget.

Jeg vil nå gå over til Høyres synspunkter i saken, og jeg tar for gitt at de andre partiene fremmer sine syn i senere innlegg.

Høsten 2022 ble KI synliggjort for alvor, da ChatGPT ble lansert og etter hvert ble et begrep for allmennheten. ChatGPT gjorde det enkelt å interagere med et KI-system. Gjennombruddet skjedde innenfor generativ KI, som er maskinlæringssystemer som trenes til å generere innhold som tekst, bilder, video og lyd.

Norges første strategi for KI ble lagt fram av Solberg-regjeringen i 2020. Siden den gang har utviklingen innenfor KI vært stor, spesielt det siste året, og det er behov for at politikkutviklingen følger samme tempo. Derfor fremmet Høyre høsten 2023 en plan for KI og i etterkant av dette et representantforslag om temaet, som ble behandlet våren 2024.

Høyre mener at KI gir samfunnet muligheter man tidligere ikke har hatt, men samtidig utfordringer som må møtes med framtidsrettet og teknologioptimistisk politikk for å kunne gi offentlig sektor og privat næringsliv handlingsrom til å utvikle bedre og mer effektive tjenester.

En regulatorisk sandkasse er et kontrollert, trygt testmiljø for virksomheter som vil eksperimentere med nye produkter, teknologier og tjenester under oppfølging av myndighetene. De benyttes bl.a. innenfor finanstjenester og personvern og for å utvikle nye digitale verktøy for automatisert arkivering.

Høyre mener derfor at bruken av disse sandkassene må økes, men vi er ikke enig med forslagstilleren i at det er regelverket som må endres. Vi mener derimot at regjeringen må etablere flere regulatoriske sandkasser for uttesting av ny teknologi i offentlig sektor.

På denne bakgrunn tar jeg opp Høyres forslag i saken.

Lise Christoffersen (A) [14:45:32]: Takk til forslagsstilleren for å løfte en ambisjon som vi alle kan stille oss bak: at vi tar strategiske grep for å gjøre Norge til en ledende og ansvarlig bruker og utvikler av kunstig intelligens. Takk også til saksordføreren for en grundig jobb.

Med dette som bakteppe kunne man kanskje forvente at forslaget fikk oppslutning, særlig siden statsråden i sitt svarbrev til komiteen sier at hun også stiller seg bak ambisjonen. Men som det framgår av komiteens innstilling, mener en samlet komité at forslaget ikke skal vedtas.

Arbeiderpartiets begrunnelse for å stille seg bak den innstillinga er at forslagsstilleren – nok en gang, opplever vi, for tredje gang her i dag – slår inn åpne dører. Regjeringa er allerede godt i gang med å posisjonere Norge som ledende innen kunstig intelligens.

Når det gjelder forslag nr. 1, om statlig medfinansiering for KI-infrastruktur, er dette allerede ivaretatt gjennom etablerte finansieringsmekanismer innenfor Norges forskningsråd, samtidig som det pågår en utredning av nye finansieringstiltak.

Forslag nr. 2 er ivaretatt gjennom regjeringas arbeid med etablering av KI Norge.

Forslag nr. 3, om en innovasjonskvote for ny teknologi innen forsvar, sikkerhet, helse og utdanning, er allerede delvis ivaretatt ved at innovative anskaffelser er et prioritert fagområde i Direktoratet for forvaltning og økonomistyring. I gjennomføringen av Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024–2030, Fremtidens digitale Norge, kan det være naturlig å kartlegge hva som faktisk finnes av behov innen ulike sektorer, som f.eks. forsvar, sikkerhet og helse.

Forslag nr. 4, om styrking av nasjonal KI-infrastruktur for forsvar og samfunnssikkerhet, er også ivaretatt gjennom det pågående arbeidet med å etablere en nasjonal skytjeneste under nasjonal kontroll.

Til slutt: Når Høyre fremmer forslag om å etablere flere regulatoriske sandkasser, er dette også et arbeid som er i gang. Ulike regulatoriske sandkasser er allerede etablert, og flere er underveis.

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra regjeringas digitaliseringsstrategi:

«Norge er et av de mest digitaliserte landene i verden, og med denne strategien legger regjeringen grunnlaget for at vi kan bli det fremste.»

Da slutter jeg der jeg begynte: Vi er vel egentlig enige her, på tvers av alle partier.

Kathrine Kleveland (Sp) [14:48:34]: For at gevinsten av digitalisering og kunstig intelligens skal komme folk og virksomheter i hele Norge til gode, mener Senterpartiet at det må tas politisk styring og gjøres store statlige investeringer. Grunnleggende beredskapsinfrastruktur som KI, bør være nasjonal og offentlig eid.

Tilgang til høyhastighets bredbånd og mobilnett med høy kapasitet er en uunnværlig del av hverdagslivet for folk og bedrifter. Senterpartiet mener derfor at alle husstander og virksomheter skal ha tilgang til gigabitdekning, senest i løpet av 2029.

Senterpartiet vil være garantisten for at Distrikts-Norge får tilgang på nødvendig KI-infrastruktur samtidig med sentrale strøk.

Staten må ta ansvar for å etablere nødvendig infrastruktur for KI. Ifølge digitaliseringsstrategien fra i fjor høst skal den nasjonale infrastrukturen bestå av tre hovedkomponenter: en nasjonal infrastruktur for regnekraft, en enhet hos Nasjonalbiblioteket som utvikler, vedlikeholder og tilbyr norske språkmodeller, og en forvaltningsstruktur for KI, som bl.a. vil håndheve KI-forordningen og veilede om ansvarlig innovasjon og bruk.

Senterpartiet er særlig opptatt av den nyopprettede enheten ved Nasjonalbiblioteket, at den skal tilby språkmodeller som bedre gjenspeiler norske og samisk språk og samfunnsforhold enn de store internasjonale modellene. Det er avgjørende å utvikle språkmodeller som er bygd på norske kilder, slik at KI gjenspeiler norske språk, holdninger, verdier og kulturer.

Språkmodellene må være i offentlig eie og tilgjengelig for private og offentlige aktører. For å sikre KI til næringsliv og offentlig sektor over hele landet må det også sikres tilgang til nok regnekraft, bl.a. gjennom nasjonale superdatamaskiner og datasentre.

Senterpartiet mener det er viktig med åpenhet rundt alle aspekter av KI. Senterpartiet vil sikre at det offentliges investeringer i forskning og utvikling fortsatt holdes på et høyt internasjonalt nivå.

Til slutt vil jeg legge til at jeg er glad for at Nordisk ministerråd har satt av 5 mill. danske kr til et nordisk–baltisk KI-senter for anvendt KI i tråd med nordiske verdier.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:51:39]: Den informasjonsteknologiske utviklingen som har funnet sted etter andre verdenskrig, er historien om private selskaper som har innovert i en grad og størrelse som egentlig har lagt grunnlaget for en ny industriell datarevolusjon. Derfor blir det liksom forstemmende å høre på alle partiene som er på talerstolen og har tro på at det er staten som skal løfte det, at det er staten som skal få det til. Riktignok gjennom offentlige innkjøp i USA, men først og fremst gjennom private bedrifter, har man klart å gjøre oppfinnelser og få fram teknologi som mangler sidestykke i nyere historie, og som nå kulminerer, i hvert fall så langt, i det vi kaller kunstig intelligens.

Det er verdt å merke seg at fremst i dette står selvfølgelig USA. Dernest kommer Kina. Europa er langt bak. Vi er ikke med i konkurransen engang. Da blir det litt hult å høre om alle disse regjeringsstrategiene og den politiske viljen som eksisterer i diverse partier, som har tro på at bare vi oppretter et eller annet investeringsfond eller gjør et eller annet grep fra offentlig sektors side, skal vi på en måte sette oss fremst i denne utviklingen. Det er USA som leder, og Kina er nummer to.

Norge kan gjøre mye bruk av kunstig intelligens, og det bør vi gjøre, for det er enorme penger å spare på å ta i bruk kunstig intelligens i offentlig sektor. Et eksempel er tolketjenesten. Dette landet bruker milliarder på å tolke – det være seg i domstoler og mange andre sammenhenger i offentlig sektor. Det er åpenbart noe som kan digitaliseres. Det kan skje på mange områder med langt mer effektive systemer. Åpenbart er det mye å hente med å gå foran og ta i bruk den nye teknologien, men man kan ikke tro at staten er den som skal løfte oss opp og fram og legge grunnlaget for ny teknologi og utvikling. Den kan ikke annet enn å bidra til at bedriftene våre har de beste forutsetningene, og at forskningsmiljøene våre har de beste forutsetningene. Der stopper også statens evne til å bidra. Jeg bare etterlyser en grad av realisme når vi snakker om et område som er så til de grader drevet fram av innovative selskaper, av kreativitet som det offentlige aldri og umulig kan levere.

Det er interessant å høre debatten. Jeg tror vi skal være forsiktig med å klappe oss selv for mye på skulderen.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:54:55]: Det er alltid med skrekkblanda fryd eg nærmar meg temaet kunstig intelligens. Eg føler iallfall det er mykje i dette landskapet eg ikkje har oversikt over. Eg har prøvd å følgje nøye med på Teknologirådet sine anbefalingar til Stortinget. Det er klart at det her er store moglegheiter, men enormt stor risiko samtidig. Etter å ha brukt Copilot litt i arbeidet, ser eg at det er ganske mykje rart som kjem ut av desse kunstig intelligens-motorane. Det å ha både ein god strategi, demokratisk kontroll og også ei veldig nøktern og samtidig offensiv tilnærming trur eg er viktig.

Vi har fremja forslag på det med digitalisering og det å ta kontroll over desse prosessane på Stortinget. Vi støttar ikkje forslaga i saka, litt ut frå det same som er sagt her, om at det er ting på gang m.a. i regi av denne digitaliseringsstrategien. Vi støttar heller ikkje dei lause forslaga.

Éin ting eg vil nemne, er at det i strategien regjeringa har lagt opp til, er eit visst demokratisk underskot i deltakinga inn i desse gruppene som jobbar med dette her, frå sivilsamfunnet. Digitalisering og kunstig intelligens vil påverke demokratiet vårt veldig sterkt. Ei anna side som ikkje er diskutert i dette forslaget her, er energibehovet. Slik iallfall eg ser dette landskapet, må vi også ta litt kontroll over kva vi brukar det til, og kva vi ikkje brukar det til.

I prinsippet støttar eg innspelet til forslagsstillaren og fleire andre sitt syn i denne saka på at ein type nasjonal kontroll over infrastrukturen er kjempeviktig for at ein skal kunne ha god nok sikkerheit på dei datasentera og det vi brukar. Eigentleg tenkjer eg at Kartverket, med sine sikkerheitssystem, er eit godt eksempel på at det går an å ha eit nasjonalt opplegg i Noreg som er verdsleiande. Det kan kanskje byggje på utanlandsk teknologi, men det kan gje oss gode verktøy i framtida.

Alfred Jens Bjørlo (V) [14:58:03]: Venstre er usamd med ein samla kommunal- og forvaltingskomité, som avviser framlegga som representanten Tybring-Gjedde har reist i dette representantframlegget. Vi meiner tvert imot for det første at dei overordna analysane av, og overblikket over, dimensjonane i den KI-revolusjonen vi no er inne i, og kor nødvendig det er for Noreg å ta nokre meir overordna strategiske grep om utviklinga, er gode, dei er rette, og det fortener representanten Tybring-Gjedde honnør for.

Den einaste alvorlege svakheita med framlegget etter mitt og Venstre sitt syn, er at det konsentrerer seg om kunstig intelligens, som strengt tatt berre er ein av fleire samfunnsendrande framveksande teknologiar som kjem no, og som verkar saman i å endre samfunnet for full kraft. Då tenkjer eg også på bioteknologirevolusjonen, kvanteteknologi og sensorteknologi. Berre krafta i den kombinasjonen av kunstig intelligens og bioteknologi som no kjem og skapar ein ny syntetisk biologi, som ligg utanfor rammene av dette representantforslaget, har dimensjonar i seg som er ekstremt krevjande, men samtidig òg spennande, for samfunnet vårt å møte.

Venstre støttar dei tre første av dei fire framlegga i representantforslaget. Vi føreslo allereie i statsbudsjettet vårt for 2025 å etablere eit statleg medfinansieringsfond for strategisk KI-infrastruktur, og difor støttar vi sjølvsagt framlegget i representantforslaget om det.

Vi trur òg det er klokt, sjølvsagt, det som ligg i Høgre sitt mindretalsframlegg om å få etablert fleire regulatoriske sandkasser for uttesting av ny teknologi. Men vi meiner òg det er rett, som representanten Tybring-Gjedde truleg snart vil føreslå, å etablere eit nasjonalt rammeverk for midlertidige og kontrollerte unntak frå eksisterande regelverk for KI-testing i ulike sektorar.

Ikkje minst meiner vi forslaget om å innføre ei «innovasjonskvote» i offentlege budsjett, der ein del blir øyremerkt testkjøp og pilotar av ny teknologi, er viktig og peikar på ei alvorleg svakheit med korleis vi jobbar med digitalisering og teknologiutvikling i offentleg sektor i dag. Dette er viktig ikkje berre for effektiviteten i offentleg sektor, men òg for å bruke offentlege midlar godt og rett for å forme framtida og utvikle ny næring.

Gjeve at desse framlegga blir fremja, kjem Venstre til å støtte dei som her ligg som forslag nr. 2, 3 og 4.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [15:01:25]: Kunstig intelligens er ikke lenger en fjern fremtidsvisjon. Den er allerede en sentral kraft i økonomi, forsvar og samfunnsliv. Norge står overfor et veivalg. Skal vi være en passiv mottaker av teknologi utviklet utenfor våre grenser, eller en aktiv og ansvarlig utvikler på egne premisser? Jeg mener at Norge må ta strategiske grep, ikke skrive flere strategier. Vi må fjerne byråkratiske hindre og skape et næringslivsvennlig klima som fremmer KI-utvikling og investeringer, og sikre nasjonal kontroll over infrastruktur for å beskytte vår suverenitet og datasikkerhet. Vi må ikke la oss fange i EUs regulatoriske overivrige grep. Det kan kvele innovasjon og hindre oss i å bygge egne løsninger. Norge trenger fleksible, teknologinøytrale rammer som fremmer frihet og demokrati og samtidig tar ansvar for sikkerhet og personvern. For å kunne utvikle språkmodeller, KI-verktøy og datasett trenger vi risikoavlastning. Vi må la staten ta en innledende og ledende rolle. Et statlig fond vil kunne sikre at eierskap til data og algoritmer forblir på norske hender.

Jeg registrerer at representantene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at Norges digitaliseringspolitikk har et betydelig demokratisk underskudd. Forslagene som fremmes, har nettopp til hensikt å rette opp dette. Da trenger vi nasjonal kontroll og kontrollerte unntak fra eksisterende regelverk for KI-testing. Enkelte ganger må man se bort fra partipolitiske vurderinger og gjøre det som er riktig. Jeg ønsker å bidra til at Norge blir en ledende nasjon for utvikling av strategisk KI-infrastruktur, og at vi eier vår egen sikkerhet og vår egen fremtid. Konklusjonen er derfor at vi trenger et statlig mediefinansieringsfond, nasjonale testsoner for KI og en sikker norskeid skyplattform som både sivile og militære kan benytte.

Det er ikke slik at det private kan løse dette. Disse pengene finnes ikke. Ingen er villig til å bruke penger på dette. Vi trenger kontroll over denne infrastrukturen, som er mer viktig enn olje og gass i Nordsjøen eller forsvarsindustrien. Dette er fremtiden og har innvirkning på alt vi gjør, ikke minst for landets sikkerhet. Vi er nødt til å koordinere det vi gjør, med NATO, slik at vi har sikkerheten på plass i koordinasjon med NATO. Men vi må ha kontroll på infrastrukturen i landet vårt og ikke la det flyte og la andre land styre vår utvikling – det er veldig viktig.

Jeg tar opp forslagene.

Statsråd Karianne O. Tung [15:04:24]: Vi står nå i en tid med rask teknologisk utvikling og økt geopolitisk usikkerhet. I en slik verden må Norge styrke sin digitale suverenitet og sikre ansvarlig utvikling og bruk av kunstig intelligens. Det er bra at representanten Tybring-Gjedde deltar i debatten og kommer med forslag. Jeg har også lyst til å gi ros til representanten for å løfte temaet kunstig intelligens i denne salen.

Regjeringen har allerede gjort flere strategiske valg. I vår nasjonale digitaliseringsstrategi peker vi på behovet for sikker digital infrastruktur, økt datadeling og bruk av kunstig intelligens, alt med ansvarlighet som bunnplanke. Vi skal forte oss, men vi skal ikke forhaste oss. Regjeringen bygger en nasjonal KI-infrastruktur bestående av en satsing på nasjonal tungregnekraft og utvikling og tilgjengeliggjøring av norske og samiske språkmodeller. Infrastrukturen skal gi norske virksomheter tilgang til nødvendig kapasitet og teknologi for å utvikle egne KI-løsninger tuftet på norske verdier og våre språk. Regjeringen vurderer også nye tiltak for å styrke kapasiteten i vår nasjonale tungregningsinfrastruktur.

Når det gjelder behovet for regulatorisk fleksibilitet, jobber vi med å gjennomføre EUs KI-forordning i norsk rett. Regelverket skal etter planen tre i kraft i Norge samtidig som i resten av EU, i 2026. KI-forordningen stiller også krav om opprettelse av regulatoriske sandkasser. Vi er nå i gang med å etablere KI Norge, en nasjonal arena for ansvarlig innovasjon, utvikling og bruk av KI. KI Norge skal ligge i Digitaliseringsdirektoratet, og sammen med Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Datatilsynet skal de ha ansvaret for den regulatoriske KI-sandkassen. KI Norge skal være en pådriver for innovasjon med kunstig intelligens og ha en veiledningsrolle overfor både privat og offentlig sektor.

Forslaget om en innovasjonskvote i budsjettene er et interessant innspill. Regjeringen har allerede styrket satsingen på innovative anskaffelser, bl.a. gjennom Stimulab-tek, og vil fortløpende vurdere videre tiltak.

Til slutt: Regjeringen utreder nå en sikker, nasjonal skytjeneste, i tråd med sikkerhetslovens krav og med interoperabilitet mot NATO-standarder. Vi ser også på tettere samarbeid mellom sivil og militær forskning, for å bygge en norsk egenevne på kritisk teknologi.

Regjeringens arbeid går i samme retning som representantens forslag, og vi skal fortsette med å legge til rette for trygg, ansvarlig og framtidsrettet kunstig intelligens i Norge.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [15:10:47] (ordfører for saken): Jeg vil takke en sedvanlig samarbeidsvillig komité for god og effektiv jobbing med dette forslaget fra Miljøpartiet De Grønne om bedre regulering av sosiale medier og større ansvarliggjøring av so-me-gigantene.

Det er ingen tvil om at sosiale medier har fått en veldig dominerende rolle i samfunnet vårt. Det former offentligheten, påvirker alles hverdag og samler inn enorme mengder data om oss alle.

De fleste er nok derfor enig med forslagsstillerne i at vi framover må stille høyere krav til de som står bak, både til åpenhet, til ansvar og til kontroll. Representantforslaget løfter fram 14 konkrete tiltak for å få bedre reguleringer av sosiale medier. Forslagsstillerne vil bl.a. ha redaktøransvar, faktasjekking, innsyn i algoritmer og strengere regler for reklame. Det er mange gode poeng her og et klart ønske om å beskytte både ytringsfriheten og folk flest.

Komiteens flertall mener vi bør vente og se hvordan EUs nye regelverk, DSA, fungerer før vi eventuelt går videre. Partiene vil selv redegjøre for sitt syn videre i debatten.

Senterpartiet, derimot, mener det ikke holder å vente. Vi mener Norge både må og kan være tydelig og handlekraftig på dette feltet allerede nå. Vi har derfor fremmet to forslag. Det første er et forbud mot overvåkingsbasert reklame. I dag blir vi sporet over alt på nettet. Data om hva vi klikker på, hvor vi er og hva vi er interessert i blir samlet inn og brukt til å treffe oss med skreddersydd reklame. Det kan være reklame rettet mot barn og unge eller mot folk i sårbare situasjoner. Vi mener det ikke skal være lov å bygge hele forretningsmodeller på å samle inn og selge persondata. Det handler om retten til privatliv.

Det andre forslaget vårt handler om at digitale plattformer må få samme ansvar som vanlige medier. I dag slipper Facebook, TikTok og Google unna med å si at de bare formidler innhold, selv om de med algoritmene sine i praksis bestemmer hva folk ser på – og ikke ser. Dette er skremmende, og det er en utfordring for demokratiet. Vi mener at disse gigantene må få en ansvarlig redaktør i Norge som står juridisk ansvarlig for hva som vises, hvordan det vises og til hvem. Sånn som det er nå, er det umulig her hjemme å komme i kontakt med mennesker som er ansvarlig for disse gigantene. Sånn kan vi ikke ha det.

Dette er ikke et angrep på teknologi, det er et forsvar for demokrati, for ytringsfrihet og for personvern. Når så mye av livet vårt flyttes over til digitale plattformer, må vi også sørge for at rettighetene våre følger med.

Med det tar jeg opp forslagene våre, som jeg håper flere partier vil støtte.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [15:13:40]: Som vi alle veit, lever vi i ei tid då grensa mellom det digitale og det verkelege livet er litt viska ut. Sosiale medium har på få år utvikla seg frå å vere digitale møteplassar til å bli mektige samfunnsaktørar med ei enorm påverking på både enkeltmenneske og demokratiske prosessar. Difor vil eg rose forslagsstillarane for å løfte debatten, og for at vi i komiteen har fått behandle saka og fokusere på ho. Men difor er det òg rett og viktig at vi tek eit grundig blikk på korleis desse plattformene blir regulerte.

Forslagsstillarane har peika på ei utvikling som vi alle kjenner igjen: at barn og unge veks opp i ein digital kvardag full av algoritmar, reklame og påverking, ofte utan at dei sjølve forstår kven som styrer kva dei ser. Dei ber ikkje om sensur, dei ber ikkje om at vi skal stoppe utviklinga – dei ber om ansvar. Det gjer vi òg. Vi meiner at barn og unge skal ha rett til ein trygg digital oppvekst. Dermed må vi skjerme dei frå skadeleg innhald, og vi må sjå kritisk på overvakingsbasert reklame, spesielt når det er retta mot barn.

Samtidig må vi anerkjenne at mykje av dette arbeidet er i gang. Gjennomføring av DSA-forordninga vil gje både betre personvern, forbrukarrettar og ytringsfridom. Difor støttar vi at dette arbeidet får gå sin gang, som regjeringa nemner, før vi gjer ytterlegare tiltak. Men la oss vere tydelege: Regjering og storting har eit ansvar for å følgje med. Difor vil eg rose statsråd Tung for at ho gå føre og stiller krav til næringa.

Turid Kristensen (H) [15:15:45]: Både sosiale medier og andre digitale plattformer er en positiv del av veldig manges liv, og det gir oss muligheter vi ikke hadde hatt uten dem, bl.a. til informasjon, til læring, til sosial omgang og til underholdning. Spørsmålet er hvordan vi kan sørge for at disse blir et positivt tilskudd til vårt liv, og sikre at vi ikke utsettes for brudd på personvern og skadelige algoritmer som fører til helseskadelig påvirkning, ikke minst for våre barn og unge, og oss alle for falsk informasjon og påvirkning som kan skade både tilliten til samfunnet og demokratiet vårt.

Jeg tror vel ikke det er noen her i salen som ikke er enige om at det er behov for strengere regulering og større ansvarliggjøring av de sosiale medieplattformene. Det har vært en bekymringsfull utvikling, og utviklingen går i feil retning mange steder. Vi ser bl.a. hvordan tekselskapene i USA benytter seg av anledningen til å svekke det som for mange av oss er viktige tiltak for å sikre personvern og motvirke hat, radikalisering og falske nyheter. Hva som er grunnen til at de gjør disse endringene, som for meg framstår som svært negative, kan vi jo bare spekulere i, men det er et faktum at det nå skjer. Et eksempel på dette er diskusjonen om TikToks algoritmer. Et annet er at Meta i begynnelsen av året lanserte nye retningslinjer for moderering. De har nå avsluttet selskapets faktasjekkprogram med uavhengige partnere. Begrunnelsen er at de ønsker å fremme mer ytringsfrihet, men i samme slengen vil de altså redusere de restriksjonene de har hatt på temaer som immigrasjon, kjønnsidentitet og kjønn, f.eks. Et annet eksempel er hvordan de store tekplattformene tar seg til rette og bruker våre data til å trene sine KI-tjenester. Noen har gjort det lenge, andre har latt være, men har nå satt i gang med dette. Det er enkelt for oss å reservere oss mot slik bruk, men jeg frykter vel at det ikke er alle som gjør det.

Jeg og Høyre deler derfor forslagsstillernes ønske om bedre regulering og større ansvarliggjøring av disse plattformene, og for den del også andre digitale plattformer, som ligger i forslagene her. Når Høyre likevel ikke støtter noen av forslagene, er det fordi noe av dette allerede er regulert i eksisterende lovverk. Vi har vedtak her på Stortinget om f.eks. å se på vårt handlingsrom for å ha strengere regler enn EU når det gjelder forbud mot reklame basert på masseinnsamling av personopplysninger, osv. Vi trenger ikke ett vedtak til om det samme. Det er også relevante prosesser på gang for å implementere EUs forordninger for å regulere i lovproposisjoner som er til behandling, eller som vil komme til behandling. Vi vil ikke vente og se på hvordan DSA fungerer, men vi bør i alle fall vente til det er implementert og inntatt i norsk lov.

Høyre er altså for strengere reguleringer og mener at vi i Norge bør gå foran der vi kan, og samarbeide internasjonalt der vi må.

Alfred Jens Bjørlo (V) [15:18:55]: Det er mykje bekymring, sympati og forståing for utfordringane knytte til den store makta til dei internasjonale so-me-gigantane frå Høgre frå talarstolen – og for så vidt i innstillinga også. Men det er lite som blir gjort. Venstre gjer noko sopass sjeldan for oss at vi her gjer felles front med Senterpartiet i ei sak som tydelegvis ingen andre parti meiner er viktig nok, nemleg at vi ber regjeringa parallelt med at ein jobbar med å innføre DSA, altså forordninga om digitale tenester, også sørgje for eit generelt forbod mot overvakingsbasert marknadsføring, som vi meiner er ein nødvendig stolpe å setje ned. Eg må seie eg er noko overraska over at det forslaget ikkje har større oppslutning i denne salen enn at det er berre Senterpartiet og Venstre som går inn for det.

Så er det sjølvsagt fint og positivt at det blir sagt at regjeringa no jobbar med innføringa av både DSA, forordninga om digitale tenester, og DMA, Digital Markets Act. Det er bra at det arbeidet er sett i gong, men eg vil minne om at det er lang tid sidan desse forordningane blei vedtekne i EU. Fleire EU-land har allereie fått det på plass allereie, og norske presseorganisasjonar, medieorganisasjonar, har i lang tid etterlyst at dette arbeidet skal kome i gang. Så ja, det er bra at det er i gang, men det har ikkje vore spesielt høgt prioritert tidlegare å få det arbeidet i gang, heller ikkje i perioden då Senterpartiet sat i regjering, så langt eg kan sjå frå utsida.

Det er òg bekymringsverdig, som det har kome fram i media i seinare tid – no ser eg at kulturministeren er til stades i salen – at vi per i dag faktisk ikkje har oversikt over kor mykje pengar staten og det offentlege sjølv legg igjen hos dei store so-me-gigantane. Vi har ingen oversikter over korleis statlege etatar bruker alle sine ganske svære kommunikasjons-, reklame- og PR-budsjett hos tekgigantane, eller kor mykje som blir brukt i norske redaktørstyrte medium. Det er ei oversikt der vi ikkje kan skulde på EU for at dei ikkje har fått på plass eit regelverk for at vi skal ha ei so-me-oversikt. Dette er noko vi kan og bør gjere sjølv.

Så oppsummert: Vi er nøydde til å få opp bevisstheita om makta so-me-gigantane har. Vi er nøydde til å gjere meir enn vi gjer i dag. Venstre er difor med forslagsstillaren på forslag nr. 1, som eitt lite skritt i det arbeidet.

Une Bastholm (MDG) [15:21:55]: Sosiale medier – hvor sosiale er de egentlig? Ja, vi danser alle sammen etter den samme pipa til Zuckerberg og Musk, vi er alle i de samme klamme algoritmene, vi er alle sammen utsatt for den samme avhengigheten. Men vi gjør det alene. Vi havner i ekkokamre og båser. Vi settes opp mot hverandre, og vi ser ikke lenger hverandre i vår ulikhet, verken emosjonelt eller fysisk og konkret. Vi er nede i mobiltelefonen i stedet for å se hverandre i øynene.

Aller verst: Barn mobbes på sosiale medier fordi det er rom og kanaler der hvor voksne ikke kan se det. Hva slags samfunn er det vi lager for barn å vokse opp i, hvor vi ikke ser hverandre i øynene og vi ikke møter hverandre i vår ulikhet? Det gjør meg dypt, dypt bekymret.

Det er naivt, selv om det er mye positivt med sosiale medier, å se på dette som åpne kommunikasjonsplattformer. Der hvor mennesker kommuniserer, skjer det også alltid veldig mye vakkert, men dette er ikke sosiale medier lenger, det er sosialt kontrollerende medier. De har utviklet seg fra å være en hyggelig og konstruktiv digital møteplass for familier, venner og folks nettverk, til å bli usosiale, mektige samfunnsaktører globalt, som ikke tar på alvor ansvaret sitt og den enorme makten de har.

Vi i Miljøpartiet De Grønne mener derfor at sosiale medier i dag gjør mer skade, særlig for barn, enn de gir nytte og glede for oss som samfunn. Og det sier jeg som et menneske som, som så veldig mange andre i denne salen, bruker sosiale medier til daglig. En av hovedårsakene til at det har blitt sånn, er manglende regulering og at politikere i både Norge og andre land ikke har klart å holde tritt med den enormt raske utviklingen vi har sett. Jeg vil gjerne gi honnør til det arbeidet som regjeringen har gjort, men vi har også et ganske stort arbeid foran oss for å sørge for at disse tekgigantene ikke ødelegger samfunnet mer enn de klarer med dagens situasjon.

Plattformer som TikTok, X, Facebook og Instagram bruker en rekke ulike algoritmer som i dag er for dårlig regulert, der resultatet ofte er polarisering, avhengighet og at brukere også får opp informasjon som de mener ikke er relevant. Vi mener det er helt uakseptabelt at store deler av samfunnet utsettes for et teknologisk eksperiment drevet fram av disse algoritmene som vi ikke har innsikt i, og egentlig med formål om å gjøre rike og mektige tekgiganter enda rikere og mektigere. Derfor har vi fremmet dette representantforslaget.

Statsråd Karianne O. Tung [15:25:14]: Jeg deler bekymringene som det gis uttrykk for i representantforslaget om regulering av sosiale medier. Det er et faktum at sosiale medieplattformer i økende grad påvirker hverdagen vår. De har makt til å forme informasjon, styre debatten og – ikke minst – påvirke demokratiet vårt. Det er på høy tid at vi som samfunn stiller disse aktørene til ansvar.

Det er tydelig at dagens regulering av sosiale medier ikke er tilstrekkelig. Vi har sett eksempler på hvordan desinformasjon kan spre seg raskt. Dette kan rokke ved tilliten til demokratiske prosesser. Regjeringen har derfor satt i gang tiltak for å gi oss større kontroll over plattformene. Jeg jobber nå med å gjennomføre Digital Services Act i norsk rett. DSA vil gjøre internett tryggere og sikre at teknologigigantene tar mer ansvar for innholdet som deles på deres plattformer.

En av hovedprioriteringene i DSA er å beskytte barn og unge, bl.a. ved å forby adferdsbasert markedsføring rettet mot mindreårige. DSA pålegger digitale plattformer plikter når det gjelder å fjerne ulovlig innhold, produkter og tjenester. DSA gir også brukerne rett til en begrunnelse for hvorfor innhold fjernes eller endres, rett til å klage på slike beslutninger og tilgang til mekanismer for å rapportere om ulovlig innhold.

For å bekjempe spredning av desinformasjon må de største plattformene og søkemotorene identifisere og motvirke systemiske risikoer for ytringsfriheten, pressefriheten, forbrukervern og personvern. De må også motvirke negative effekter for den offentlige samtalen og valgprosessene våre. Dette handler om å sikre demokratisk kontroll. Vi har sett hvordan plattformene blir brukt til å påvirke politiske prosesser. Regjeringen mener derfor det er viktig at vi gjennom DSA nå setter klare rammer for hva som er akseptabelt.

DSA vil løse mange av utfordringene som representantforslaget tar opp. I tillegg vil vi innføre KI-forordningen, som stiller strengere krav til bruk av kunstig intelligens og vil ivareta noen av bekymringene til representantene. Jeg mener derfor det er hensiktsmessig først å se hvordan regelverkene virker før vi vurderer ytterligere tiltak.

Til slutt: Regjeringen jobber også nå med å innføre en aldersgrense på 15 år på sosiale medier, hvor vi før sommeren vil sende ut et lovforslag på høring. Dette er juridisk og teknologisk nybrottsarbeid, hvor Norge ligger helt i front i verden. Det er krevende, men det er helt riktig, fordi det er rått parti å sette en tiårings hjerne opp mot algoritmer utviklet av noen av verdens fremste eksperter.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [15:40:45]: På vegner av saksordføraren vil eg starte med å seie takk til komiteen for samarbeidet og for noko ein gjer litt sjeldan no til dags: å gjere lovendringar her i Stortinget i ei sak som har vore viktig for komiteen å løfte.

Så vil eg gå over til Arbeidarpartiet sine tankar om lovforslaget vi behandlar i dag. Språk er meir enn berre grammatikk og rettskriving. Det handlar om identitet, det handlar om rettferd, og det handlar om språkleg likeverd. Som stolt nynorskbrukar er det «fole kjekt» å sjå i dag at Stortinget behandlar ei lov for å styrkje nynorsken si stilling i språklova.

Då Stortinget behandla språklova sist, fremja vi forslag som diverre blei nedstemte, forslag som hadde villa styrkt stillinga til nynorsken. Åra går, og fleirtal endrar seg. Difor vil eg òg gje stor takk til SV, som har fremja forslaget, slik at me saman med SV, Senterpartiet og Venstre endeleg får vedteke desse styrkingane og får eit språkleg likeverd.

Fleirtalet i komiteen støttar dei viktige endringane i språklova, som no går framover for å løfte nynorsken. Det inneber ikkje ei personleg forplikting for at kvar enkelt tilsett skal skrive både nynorsk og bokmål, som enkelte kan hevde, men det handlar om å gje leiinga ansvar for at begge målformene blir brukte, og at tilsette skal få god opplæring og støtte. Det handlar om at ein skal få dokumenta på nynorsk når eit regionalt statsorgan held til i ein nynorskkommune. Det er respekt, det er demokratisk, og eg meiner det er heilt rett.

Ved å ta desse grepa seier vi tydeleg at nynorsk ikkje er eit sidemål, det er ei likestilt målform. Vi som samfunn har eit ansvar for å halde det levande. Språk døyr ikkje fordi dei ikkje blir brukte av folk flest, dei døyr fordi samfunnet vender ryggen til.

Historia viser kven som aktivt har løfta nynorsken. Det gjer vi òg i dag. Eg synest det er synd at det i 2025 framleis er parti i Stortinget – på høgresida – som stemmer imot å styrkje nynorsken.

Vi får til å styrkje nynorsken med det fleirtalet som ligg i Stortinget i dag. Det gjer meg stolt. Det gjer vi ikkje minst for mangfaldet si skuld, vi gjer det for framtida si skuld, og vi gjer det for at vi skal få fleire stolte nynorskbrukarar som meg sjølv i framtida.

Tage Pettersen (H) [15:43:53]: En av de store og langvarige konfliktlinjene i norsk politikk i forrige århundre var nettopp språkstriden. Den gang som nå hadde vi to likestilte målformer, men staten ønsket å presse fram et felles skriftspråk, såkalt samnorsk. At dette skapte sterke reaksjoner er forståelig, for språket vårt er selve bærebjelken i norsk kultur, identitet og ikke minst i vår demokratiske infrastruktur. På starten av 1900-tallet handlet språkpolitikken om nasjonalitet og nasjonen Norge. Vi skulle rett og slett definere oss selv som et folk. Etter mitt syn gjelder det samme i dag.

Det bringer meg til sakens kjerne: at staten har en legitim og viktig rolle i språkpolitikken. Hvorfor det? Jo, fordi språket vårt er avgjørende for at demokratiet skal fungere. God språkpolitikk handler ikke bare om grammatikk og rettskriving, som det ble sagt av min forgjenger, det handler om muligheten til å delta i samfunnet, forstå og bli forstått.

For Høyre er det avgjørende å sikre en sunn og bærekraftig utvikling for norsk språk. God språkforståelse er en forutsetning for samfunnsforståelse, og språket vårt er den viktigste kulturelle fellesnevneren vi har. Jeg vil også understreke betydningen av norsk språk som nøkkelen til å forstå våre skandinaviske nabospråk. Den skandinaviske språkforståelsen er et kulturelt fellesskap vi også ønsker å bevare og styrke.

Språkpolitikken er og bør være en av de viktige oppgavene denne komiteen forvalter, men denne saken vi behandler i dag, handler først og fremst om en omkamp. Det er også lov. Akkurat som de rød-grønne partiene i dag gjentar sine forslag fra forrige runde, velger Høyre å stå for det samme vi mente da vi vedtok loven i 2021, og stemmer derfor mot komiteens tilråding.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [15:45:53]: Min aller første tale fra en talerstol holdt jeg som tiåring hjemme på Rygi barneskole i Heddal. Det var mitt første politiske innlegg. Jeg hadde skrevet det på nynorsk, for nynorsk, for Notodden kommune ville at skolen min skulle gå over til bokmål som hovedmål. Siden jeg hadde fått med meg undersøkelser som sa at de som hadde nynorsk som hovedmål, gjorde det bedre i norsk senere i skoleløpet, og siden jeg kom fra en familie hvor jeg allerede på den tiden hadde fått oppleve hvor vakkert nynorsk er, og hvor viktig det er at vi har det som et offisielt skriftspråk, var jeg klar for å kjempe for nynorsken allerede da.

Vi vant den gangen, men tapte den samme kampen senere, dessverre. Kjærligheten til og kamplysten for nynorsken har bare blitt forsterket siden. Vi har lært at nynorsken må kjempes for. Derfor er jeg selvfølgelig veldig glad for at jeg og Senterpartiet i dag er med på å styrke nynorsken i språkloven. Dette er, som saksordfører nevnte, en endring i lovteksten, som vi sammen med Arbeiderpartiet og SV fremmet allerede da språkloven ble behandlet i 2021. Den gangen ble vi nedstemt. I dag vinner vi. Det betyr at vi fra nå av tydeliggjør i språkloven at statsorgan skal kreve at ansatte skriver både bokmål og nynorsk. Vi styrker også retten til å klage når feil skriftspråk er brukt, og vi slår fast at sentrale statsorganer skal bruke det språket som flertallet bruker i den regionen de kommuniserer med. Dette er viktige skritt for å sikre at språkloven faktisk får virkning i praksis, og for å utjevne de skjevhetene som fortsatt finnes mellom bokmål og nynorsk i det offentlige.

Vi i Senterpartiet mener det fortsatt gjenstår arbeid. Derfor har vi fremmet et eget forslag der vi ber regjeringen utrede hvilke økonomiske og administrative konsekvenser det vil ha dersom Språkrådet også får tilsynsansvar for fylkeskommunene. I dag gjelder tilsynet bare statsorgan, men fylkeskommunene har også forpliktelser etter språkloven, f.eks. til å bruke korrekt språkform, følge klarspråkreglene og respektere innbyggernes språkvalg. Da må vi vite hva som skal til for å sikre oppfølging og etterlevelse også der. Det forslaget får vi dessverre ikke flertall for, men kanskje vinner vi kampen for dette ved neste korsvei.

Jeg tar med glede opp Senterpartiets forslag.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [15:48:36]: Det er ei ære for meg som nynorskbrukar å få stille i familie- og kulturkomiteen sin debatt om språklova for SV. Eg er svært glad for at vi no får styrkt nynorsk i språklova. Det er SV som fremja forslaget, og med Senterpartiet, Arbeidarpartiet og Venstre på laget fekk vi gjennomslag. Det er viktig for oss å gjere det vi kan frå sentralt hald for å bidra til at nynorsk blir styrkt i offentleg forvaltning.

Saksordførar og tidlegare talar gjorde grundig greie for innhaldet i dette lovforslaget, og eg vil berre seie litt meir om SV sitt syn. SV meiner det er viktig å sikre at nynorsk får ein meir aktiv og forpliktande plass i offentleg sektor. Vi meiner også at fylkeskommunane er viktige aktørar med eit sjølvstendig språkpolitisk ansvar, og at Språkrådet difor bør føre tilsyn med dei, på lik linje med andre statsorgan. Regjeringa støttar oss ikkje i dette, antakeleg mest fordi det medfører uføresette utgifter og administrasjon. Difor er SV med på mindretalsforslaget, der vi ber regjeringa greie ut kva økonomiske og administrative konsekvensar det vil ha for Språkrådet å føre tilsyn med korleis fylkeskommunane etterlever reglane i språklova.

Noregs Mållag skriv i ein Facebook-post at saka var levert frå komiteen, og at Høgre og Framstegspartiet meiner dette er rein omkamp. Dei skriv vidare: «Det har dei rett i, og vi vant omkampen.» Medlemene i Noregs mållag takkar vi også. De har vore vakne, og vi kan alle saman vere stolte og fornøgde, for no endrar vi lova i landet slik at nynorsken får betre kår.

Alfred Jens Bjørlo (V) [15:50:59]: Då språklova blei vedteken i 2021, var det eit historisk løft for norsk språkpolitikk. For første gong slo vi fast at språka våre treng vern, og at dei skal brukast i alle delar av samfunnet. Lova gav oss eit langt sterkare verktøy enn før til å sikre det.

Eg er stolt over at Venstre var med på å fremje den lova, og eg er stolt over at Venstre i dag er med på å styrkje ho ytterlegare. Språklova vernar norsk språk som eit grunnleggjande uttrykk for kultur, historie og identitet, og ho styrkjer òg stillinga til samiske språk, nasjonale minoritetsspråk og norsk teiknspråk. Lova slår fast at staten er fleirspråkleg, og at staten har ansvar for fleire språk. Det er ein viktig verdi.

Det var heilt avgjerande for oss i Venstre at den nye lova skulle styrkje nynorsken, som er under særleg press. Difor inneheld språklova i dag verkemiddel som den gamle mållova aldri hadde. Ho slår fast at alle offentlege organ har eit særleg ansvar for å fremje nynorsk som det minst brukte av dei to norske språka. Det gjer at vi i dag har eit verkemiddelapparat for språkpolitikk som faktisk fungerer. Når vi i Venstre no støttar dei nye paragrafane i språklova fullt og heilt, er det fordi dei forsterkar det vi allereie har fått til, og gjer det endå betre.

Samtidig ryddar vi opp i eit lite lovteknisk kaos. Då mållova blei oppheva og språklova tok over i 2022, heldt forskriftene frå mållova fram så langt dei ikkje strir mot ny lov. Det er ikkje ei ryddig ordning. No får vi på plass betre samanheng og klarare reglar. Det sikrar mellom anna at statlege organ må skrive til regionale statsorgan på fleirtalsspråket i tenestekrinsen. Eller for å seie det på ein måte som er mogleg å forstå: Det betyr at Politidirektoratet t.d. må skrive til politikontor i Vestland på nynorsk.

I dag tek vi eit nytt steg. Vi gjer nynorsken sin plass i offentleg sektor meir aktiv, meir forpliktande og meir konkret. Vi styrkjer kravet om skrivekompetanse i statlege organ. At tilsette i staten kan skrive både bokmål og nynorsk, er avgjerande for at det blir produsert tekst på begge språk, i tråd med lova, slik at folk får møte både bokmål og nynorsk frå det offentlege. Det er særleg viktige at vi får sjå meir nynorsk i bokmålsdominerte kvardagar.

Eg skal ikkje late som språklova no er perfekt. Det finst fleire steg å ta. Mellom anna bør vi sjå på om Språkrådet bør føre tilsyn med at også fylkeskommunane følgjer opp pliktene sine, slik som statlege organ. Det får bli neste kapittel. I dag feirar vi at nynorsken får sterkare rettar, at kommunar og fylke får større makt over eige språkmiljø, og at vi held fram med å byggje en språkpolitikk som speglar mangfaldet i landet.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [15:54:08]: Stortinget vedtok i 2020 en historisk språklov som har som formål å styrke norsk som samfunnsbærende språk. Det viktigste Stortinget vedtok i 2020, var å fastsette norsk språks status som nasjonalt hovedspråk i lovens § 4. Både Sverige og Island hadde i 2020 hatt et lovfestet vern for nasjonalspråk i mange år, så dette var på høy tid.

Norsk språk er viktig fordi det er vår viktigste infrastruktur for demokrati og offentlig samtale. Språkloven krever at norsk skal være det fellesspråket alle må mestre for å delta i samfunnet. Norsk språk er samtidig vår fremste bærer av kultur. Nynorsk er den minst brukte av de to norske målformene. Nynorsk er derfor under et særskilt press, både som infrastruktur og som bærer av språkarv og identitet.

Jeg vil takke SV for et knippe gode forslag til endringer i språkloven. Jeg støtter nesten alle forslagene fordi de samlet gjør loven tydeligere og bygger opp under lovens formål om å fremme nynorsk som den minste brukte av de to norske målformene.

Forslaget jeg ikke støtter, er forslaget om å gi Språkrådet tilsynsansvar for fylkeskommunene. Jeg mener et slikt eventuelt ansvar trenger en bredere utredning og en offentlig høring for å kunne vedtas. Men med det unntaket mener jeg endringene som foreslås, er gode og er en forbedring av språkloven.