Mona Nilsen (A) [10:05:24] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg takke komiteen for et veldig godt samarbeid. Det er en samlet komité som støtter de aller fleste tiltakene, og som har en tverrpolitisk enighet om at sektoren både har utfordringer og trenger å styrkes.

Kvalitetsløftet bygger på arbeidet fra to offentlige utvalg, og fokuset har vært å styrke kvaliteten og rettssikkerheten i barnevernet. Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til dette.

Barnevernet skal være sikkerhetsnettet for barna når de trenger offentlig omsorg, og vi vet at det har vært store utfordringer i barnevernet i flere år. Derfor er det så viktig at regjeringen har prioritert barnevernet, og en samlet komité står i lag for å gi det både barnevernet og ungene trenger.

Barnevernet skal gi nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til de aller mest sårbare barna våre. Da er de ansattes kompetanse og erfaring den viktigste faktoren for at både barn og foreldre får den hjelpen de trenger. Derfor mener vi også at kompetansebehovet i barnevernet burde løses på andre måter enn gjennom universelle og formelle krav. Ansatte med høy formell kompetanse skal fortsatt være en viktig del av barnevernet, samtidig som vi nå også legger til rette for at en større del av kompetanseutviklingen skjer i jobb.

Barn er og skal være hovedpersonen i eget liv. Derfor er det også avgjørende at barns medvirkning både styrkes og forbedres. Da er aldersgrensen for partsrettigheter et viktig spørsmål, og hele komiteen ber nå regjeringen om å gi barn fra 12 år partsrettigheter innen 1. januar 2028.

De siste årene har det vært avdekket alvorlige mangler i deler av institusjonstilbudet. Det har faktisk betydd at altfor mange barn ikke har fått den hjelpen de har både krav på og behov for. Da er det viktig at vi nå får en ny innretning av institusjonstilbudet. Det er et retningsskifte som skal gi et fleksibelt og faglig sterkt tilbud, hvor institusjonene skal tilpasse seg barna, ikke motsatt. Forhåpentligvis vil det medføre færre flyttinger, bedre omsorg og trygghet for ungene.

For at vi skal lykkes med det, må vi også styrke samarbeidet og tydeliggjøre ansvarsdelingen mellom både barnevern, helse, justis og skole, sånn at ungene får et helhetlig og samordnet tilbud. Da er også tverrfaglig kartlegging og ambulante helseteam viktig.

Fosterhjem er det viktigste tiltaket for ungene som ikke kan bo hjemme. Det er utfordringer med rekruttering av fosterhjem, og også med å beholde de hjemmene vi har. Kvalitetsløftet viser en ny retning for fosterhjemmene, med lovforslag som skal bidra til økt stabilitet i fosterhjemmene og ikke minst gi fosterforeldrene bedre muligheter til å ivareta omsorgen for fosterbarna. Med disse endringene får nå fosterforeldrene økt beslutningsmyndighet, bedre økonomiske rammer og også klagerett på flyttevedtak.

For de mest sårbare ungene våre og deres familier er god og riktig hjelp fra barnevernet helt avgjørende. Derfor vil jeg avslutte med igjen å takke regjeringen for et godt grunnlag og komiteen for en bred tilslutning til å sette i gang dette viktige arbeidet, som skal skape framtidens barnevern for dem som trenger det aller mest.

Tage Pettersen (H) [10:09:35]: «Endelig» vil nok mange si om at Stortinget nå behandler barnevernsloven. På mange måter har de fleste debatter, runder i spørretimen og rapporter om kriser i barnevernet – og listen kunne ha vært mye lenger – blitt svart ut med at løsningen kommer i «kvalitetsløftet i barnevernet».

Kunnskapsgrunnlaget bak er flere NOU-er og utredninger som har hatt lange lister med gode og konkrete forslag til løsninger, men kun et utvalg er med i denne proposisjonen. Underveis har det også vært skifte av statsråd, og samtidig pågår det fortsatt et utredningsarbeid som ser på organiseringen av det statlige barnevernet.

Vi kan aldri si at vi er ferdig og har en lov som er god nok for de utfordringene barnevernet til enhver tid står i, for det vil den aldri bli. Derfor bør vi kanskje ikke gjennomføre et tilsvarende oppsamlingsheat ved neste korsvei.

Her på Stortinget har flertallet listet opp flere ulike bestillinger til regjeringen, som i neste runde vil være med på å gjøre loven enda bedre. Beskjeden til statsråden er at dette arbeidet må prioriteres. Jeg vil også benytte anledningen til å takke saksordføreren for å ha ledet oss gjennom prosessen og fått avklart mange spørsmål underveis.

Komiteens medlemmer er enige om veldig mye, men jeg vil si litt om uenighetene.

Høyre har i lang tid advart mot regjeringens barnevernspolitikk, der fjerning av gode og velfungerende tilbud fra private aktører har vært viktigere enn å sikre at bistandsplikten i barnevernet har blitt overholdt overfor sårbare barn og unge. Derfor er det bra at regjeringen nå retter seg etter bl.a. Riksrevisjonens kraftige kritikk av denne politikken, og innser at private aktører må være med om vi skal garantere at alle barn og unge som trenger det, får et godt tilbud fra barnevernet.

Det framstår derfor merkelig når flertallet nå legger opp til at kun kommuner kan etablere og drifte kommunale botiltak med døgnbemanning. For Høyre er det naturlig at også private godkjente barnevernsaktører bør kunne få tilby også disse, og vi fremmer derfor forslag om dette.

Der få skjønner de rød-grønne partiene, er når det gjelder kompetansekrav – eller fravær av krav. Å bruke ordet «kvalitetsløft» i tittelen på denne proposisjonen, samtidig som man fjerner kompetansekravet, blir et stort paradoks for meg.

Det er uforståelig at man på den ene siden senker kompetansekravet i barnevernsinstitusjonene og samtidig foreslår økt adgang til bruk av makt og tvang. Forslaget innebærer at barnevernsinstitusjoner kan ansette personer som verken har kunnskap om bruk av makt og tvang eller har gjennomgått en god skikkethetsvurdering. Dette kan få skadelige konsekvenser, spesielt sett i lys av de avsløringene om overgrep i barnevernet som vi har sett over tid.

Også det kommunale barnevernet barberes for kompetanse. I proposisjonen står det:

«God faglig, kollegial og emosjonell støtte og veiledning er viktig for at ansatte og ledere i barnevernet skal oppleve det inspirerende og holdbart å arbeide i tjenesten over tid.»

Bufdirs egen rapport om turnover blant ansatte i barnevernet viser at de tjenestene som har flest ansatte utdannet på masternivå, har lavest turnover. Ansatte i barnevernstjenestene står i saker som medfører store emosjonelle belastninger, og som kan medføre utbrenthet og langvarig fravær. God faglig, kollegial og emosjonell støtte krever kompetanse.

En masterutdanning gir tjenestene et faglig løft og den enkelte økt faglig trygghet og relasjonskompetanse. Kompetansen styrker også de ansattes evne til å utnytte de erfaringene de har, og er selvfølgelig også svært verdifull for arbeidsgiver og for fagfeltet.

Når kompetansekravet nå fjernes, vil det kunne medføre at færre av de som i dag jobber i barnevernet, får mulighet til å ta en mastergrad fordi kommunene ikke lenger må legge til rette for dette. Høyre fremmer derfor forslag som innebærer en videreføring av kompetansekravene, men med en lengre overgangsperiode for å lette utfordringene for enkelte kommuner.

Jeg skal ikke avslutte med bare å fokusere på uenigheten. Jeg har lyst til også å framheve mye av det positive som vi faktisk nå er enige om, som senket aldersgrense for partsrettigheter til 12 år, større vekt på barnas beste, bedre rammevilkår for fosterhjemmene og det at vi nå gjør det enklere å stanse uheldig samvær.

Da tar jeg opp de forslagene som Høyre er med på. Samtidig vil jeg gi en stemmeforklaring og opplyser om at Høyre vil støtte mindretallsforslagene nr. 3 og 5.

Per Olav Tyldum (Sp) [10:14:39]: Dagens behandling bygger på anbefalinger som er gjort i gode utredninger. Det er utredninger med klare ambisjoner om å peke ut en langsiktig retning og foreslå rammer som vil kunne stå seg over tid. Senterpartiet mener, i likhet med et samlet utvalg, at vi som samfunn må ha de aller høyeste ambisjoner til beste for barna. I likhet med barna trenger også sektoren ro, forutsigbarhet og trygghet.

Staten har en plikt til å tilby et forsvarlig institusjonstilbud når kommunene ber om det. Denne bistandsplikten er en grunnleggende og viktig sikring for de barna som i en periode av livet trenger mer hjelp enn de kan få i en familie. Derfor er det viktig at hjelpen som skal gis, bygger på barnets behov og ressurser. Det betyr at de løsningene som velges, og de tjenestene som ytes, må bygge på barnas behov, ressurser og egne talenter. Tilbudet skal bygge på at barna skal oppleve normalitet, at barna i all hovedsak skal få være i ro, og at der institusjoner trengs, skal barna i den nye tilværelsen oppleve et nytt hjem med trygghet. Det er slik at flere av barnevernsbarna i dag dessverre må flytte ofte og langt.

Jeg mener vi må legge større vekt på å kjenne barnas behov og ressurser gjennom tverrfaglig kartlegging. Det gjelder både kartlegging av helse og risiko og tilpasning av opplæringstilbud. Det skal kunne sikre riktig helsehjelp, valg av institusjonstilbud og en løsning for hvordan opplæringstilbudet best kan bidra i barnets utvikling.

Jeg er glad for at regjeringen i sin strategi fra april 2024, ledet av daværende barne- og familieminister Kjersti Toppe, fikk samlet fem statsråder bak en rapport som tydelig viser et felles ansvar – en ny retning for barnevernets institusjonstilbud. Skal vi kunne tydeliggjøre forpliktelser, ansvar og samhandling mellom sektorene, må forståelsen være forankret i alle nivåer – også på regjeringsnivå. Med dagens behandling, der også Stortinget tar et godt og sterkt eierskap, og med regjeringens nevnte strategi har jeg tro på at vi sammen skal lykkes bedre med hjelpen enn vi gjør i dag.

I 2014 ble jeg i rollen som ordfører for Midtre Namdal samkommune idømt en foretaksstraff fra Riksadvokaten for forsømmelser innenfor barnevernstjenesten. Kommunene Namsos, Overhalla, Fosnes og Namdalseid fikk gjennom samkommunen et forelegg fordi barnevernet viste grov uaktsomhet og uforstand i tjenesten. Det var en svært krevende situasjon der Fylkesmannen i Nord-Trøndelag anmeldte Midtre Namdal samkommune. Vår felles tjeneste hadde ikke gitt barna den behandlingen de hadde krav på. Medietrykket var stort og krevende, men aller mest var det tungt å kjenne på å ikke ha gjort en god nok jobb overfor ungene.

Heldigvis sto vi fire ordførere og øvrige folkevalgte i eierkommunene samlet om utfordringen, og i lag med ansatte og Fylkesmannen fikk vi navigert oss ut av store fristoverskridelser. Her var det mangelfull samhandling, men vi folkevalgte fikk bedre eierskap og nærhet til tjenesten – noe jeg tror var kritisk viktig framover. I tillegg fikk vi jobbet med en viktig rolleavklaring mellom politisk og administrativt nivå. Derfor er det godt å kjenne på at jeg her i dag, elleve år senere, har hatt muligheten til å delta sammen med gode kollegaer i stortingskomiteen i å skape en forbedring for barnevernsbarn generelt.

Hos alle ansatte jeg møtte i tjenesten den gangen, eller har møtt nå i min nye rolle, er det et inderlig ønske om å bidra til beste for barnet. Det finnes mange og gode fagpersoner rundt barna, men systemskapte utfordringer gjør likevel at hjelpen ikke kommer fram.

Stene-utvalgets avslutningsord sier det godt, og jeg har lyst til å sitere dem til slutt:

«Vi må alle gjøre litt mer, strekke oss litt lengre og bygge lag rundt barna som gjør at de ikke faller mellom sektorsiloer. Barna skal lære å klare seg selv, men de skal ikke gjøre det alene. Barna skal kunne ha tillit til at vi er med dem hele vegen, og aldri gir dem opp.»

Med det vil jeg ta opp forslagene Senterpartiet har alene og sammen med andre.

Sigbjørn Framnes (FrP) [10:19:15]: Det er få lover som er viktigare enn barnevernslova. Det skuldast at lova kan gripe så djupt inn i livet til enkeltmenneske og familiar. I dei tilfella der barnevernet er involvert, er det alltid ei moglegheit for at det offentlege må gripe inn for å sikre barnet. I alle slike saker må rettstryggleiken til barn, foreldre og andre involverte partar tryggjast. Det vil alltid vere ei utfordring. Mange av dei føreslåtte endringane går i rett retning ved å styrkje rettstryggleiken for alle partar. Difor vil også dei fleste endringane få vår støtte.

Regjeringa Solberg sette i gang eit høgst nødvendig kompetanseløft i barnevernet. Det er i dag rett å erkjenne at den auka formelle kompetansen i barnevernet ikkje har ført til tilstrekkeleg heving av kvaliteten i tenestene. Det er i dag eit ønske om fleire mastergradar i barnevernet. Det kan vere positivt, men det må ikkje handhevast rigid. Det finst mange med god kompetanse sjølv om dei ikkje har formelle papir på det.

Det blir føreslått å senka alderen for å få prosessuelle rettar til 12 år. Argumentet er at det vil styrkje rettstryggleiken til barn i slike saker. Det er eit argument me har stor sans for. Samstundes er ei slik endring mangelfullt utgreidd. Difor er det grunn til å spørje om kostnadene kan bli langt større enn effekten.

I denne saka ser me eit skarpt og viktig skilje mellom dei to sidene i salen. Dei raud-grøne har i fleire år ført eit ideologisk løp mot private leverandørar av barnevernstiltak. Dei har avgrensa gode og velfungerande private tilbod, i mange tilfelle sjølv om det ikkje finst offentlege eller ideelle tilbod som er like gode. Også Riksrevisjonen har kritisert regjeringa sin politikk for å avgrense bruken av private leverandørar.

For Framstegspartiet er det heilt klart at det er uinteressant kven som leverer tenestene. Det einaste interessante er at det offentlege sikrar barn og unge i barnevernet ein best mogleg oppvekst. Barn er altfor viktige til at me kan la dei raud-grøne med ideologiske skylappar gje dei eit dårlegare tilbod. Me fremjar difor, saman med Høgre og Venstre, eit forslag om private godkjende barnevernsaktørar og bustadtiltak.

Sjølv om barnevernet stort sett er til god hjelp for barn og familiar, er det sterkt fokus på dei tilfella som ikkje blir handterte godt nok. Nokre av dei sakene som går gale, blir slått stort opp i media. Nokre endar i tragedie for dei involverte. I desse dagar går det føre seg ei rettssak med eit slikt tilfelle: hjarteskjerande og med tragisk utfall. Samtidig veit me at det finst saker som går gale utan å få merksemd i media. Dei er like triste.

Til slutt vil eg peike på at alle i denne salen ønskjer at barn skal få ein best mogleg oppvekst. Difor håpar eg at me med dei endringane som no blir gjorde, bidreg til betre tenester for alle involverte, særleg for dei sårbare barna.

Kathy Lie (SV) [10:22:40]: Et kvalitetsløft i barnevernet har vært etterlengtet, og vi skal nå gjøre viktige endringer i barnevernsloven. Jeg vil si til alle barnevernsbarn der ute at jeg virkelig håper de nye tiltakene får den gode virkningen som trengs for å gjøre livet bedre og mer forutsigbart. Når det gjelder alle barn som er i kontakt med barnevernet, vet vi at det skyldes oppvekstvilkår som ikke er trygge og gode.

Barn har rett til en trygg oppvekst med trygge rammer og stabile voksne rundt seg. Når de biologiske foreldrene ikke klarer å gi barna de nødvendige, stabile rammene for en god oppvekst, trengs et barnevern som kan stille opp. Jeg er veldig spent på virkningen av den nye retningen for institusjonsbarnevernet. Da vi i fjor fikk en presentasjon av barnevernsinstitusjonsutvalgets rapport, satt vi politikere på tvers av ulike partier og nikket og syntes det vi hørte, var spennende og positivt. Derfor er vi også enige om veldig mye i denne saken.

Det å sørge for mer fleksible institusjoner og bedre helsekartlegging og riktig behandling for psykiske lidelser og rusproblemer vil forhåpentlig føre til et barnevern hvor barna slipper å bli kasteballer i systemet. Målet er at barna skal slippe den store mengden flyttinger som skjer i dag, for er det noe vi vet, er det at flyttingene river barna opp fra venner, skole og fritidsaktiviteter og gjør dem rotløse og utrygge. Da er det ikke rart at barn reagerer og gjør ting de ellers ikke ville gjort. Når du føler deg sviktet og forlatt og stadig med fremmede voksne å forholde deg til, blir livet vanskeligere, ikke lettere. Dette håper jeg vi klarer å endre med de lovendringene vi gjør nå, og med den nye modellen for institusjonsbarnevernet.

Det er ikke mastergrader som avgjør om vi får et godt og faglig kompetent barnevern. Det er ikke mastergrader som etterlyses av barna. Det er viktig med god kompetanse og riktig kompetanse, og det er ikke tvil om at den analytiske og systematiske kompetansen som en masterutdanning skal gi, er viktig å ha i barnevernstjenesten, men det betyr ikke at det er den eneste saliggjørende kompetansen for alle ansatte. Vi er enig i regjeringens forslag om å justere kompetansekravet i kommunalt barnevern, slik at masterkravet nå gjelder for leder og leders stedfortreder.

Så heier vi på en styrking av andre kompetansetiltak. Det finnes allerede flere gode etter- og videreutdanninger som kan bygge kompetanse på toppen av barnevernsfaglige bachelorgrader. Vi tror den enkelte barnevernstjeneste best ser hva de trenger av kompetanse. Vi har sett at det kan omfatte mange fagfelt, som f.eks. jus, familieøkonomi, relasjonskompetanse og mangfoldskompetanse. Ikke minst har det blitt pekt på nødvendigheten av god styring og ledelse, og vi støtter de tiltakene som tilbys for å styrke ledelseskompetansen. KS og FO understreker at kompetansetiltakene må ta utgangspunkt i kommunenes, tjenestenes og barnas og de ansattes ulike behov og bidra til variert og praksisnær kompetanse. Vi støtter at det vurderes nasjonale modeller for støtte til kompetanseutvikling. Det er også viktig at det legges opp til god veiledning av nyansatte og mulighet for å ta videreutdanning for dem som allerede er i tjenesten.

Når det gjelder kompetansekrav i institusjonene, mener vi det fortsatt skal være barnevernsfaglig eller relevant bachelorutdanning som er hovedregelen og utgjør hovedandelen av miljøterapeutisk personale, men det må også være mulig å ansette folk med annen relevant kompetanse, og vi sier nå at man kan ansette folk med erfaring fra relevant arbeid tilsvarende tre år i full stilling, og også å ansette studenter underveis i en barnevernsfaglig utdanning.

Barn i fosterhjem trenger også mer forutsigbarhet. Det forutsetter at fosterforeldre får nok hjelp og støtte, og at fosterforeldre har økonomiske rammer som gjør at de ikke taper på å gjøre denne viktige jobben. Vi har ganske nylig behandlet fosterhjemsmeldingen, hvor vi vedtok flere viktige saker for fosterforeldre og for barn i fosterhjem. Dessverre er det gått for liten tid fra vi vedtok disse i mars, til å få de med i lovbehandlingen nå. Derfor har vi presisert i behandlingen nå at det vi vi bestemte der, må følges opp snarest mulig.

Vi i SV er skuffet over at flertallet ikke støtter at alle enslige mindreårige asylsøkere skal ivaretas av barnevernet. Dagens skille mellom barn over og under 15 år er en kunstig grense hvor staten plutselig ikke regner dem over 15 år som barn. Dette har vi fått kritikk for av FN flere ganger, og det er på tide å gjøre noe med det.

Jeg er glad for at flertallet nå vedtar at aldersgrensen for partsrettigheter skal senkes fra 15 til 12 år, men vi får dessverre ikke flertall for at barn under 12 år skal få oppnevnt egen advokat. Det hadde styrket rettighetene til de yngste barna, som utsettes for store og inngripende tiltak.

Det er med store forventninger og håp for et bedre barnevern jeg er med på å vedta kvalitetsløftet i barnevernet og endringer i barnevernsloven, og det er med en varm takk til alle de barn og unge som har bidratt med sin innsikt og tilbakemeldinger til oss politikere.

Med dette tar jeg opp forslag nr. 12, fra SV og Venstre.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [10:27:55]: La meg starte med det Venstre er glad for med barnevernsloven før jeg kommer inn på det som vi oppfatter som mer problematisk.

Venstre synes det er svært gledelig at barn fra 2028 skal få partsrettigheter fra de er 12 år. Vi feiret nettopp dette med organisasjonene og barn og unge som har kjempet for dette. Det vil styrke barns stemmer i saker som angår spørsmål som griper dypt inn i deres liv. Så er det synd at det ikke ligger an til å bli flertall for at barn under 12 år skal få oppnevnt advokat i saker for barneverns- og helsenemnda, slik Venstre ønsker. De får verken partsstatus eller oppnevnt advokat. Også barn under 12 år hadde fortjent en styrket rettssikkerhet i saker som kan endevende livet deres.

Vi er også glad for økt klagerett for barn når det gjelder flytting knyttet til fosterhjem, og vi er enige med Forandringsfabrikken og andre som har kjempet for alternative tiltak utenfor hjemmet og botiltak som ligner mer på et hjem. Ikke minst er det bra at vi senker terskelen for stans av samvær fra «vesentlig skadelidende» til «skadelidende».

Men det er noen barn som fortsatt ikke er godt nok hørt i barnevernsloven. Hvert år kommer det asylsøkende barn til Norge uten omsorgspersoner. Enslige mindreårige asylsøkere er, som andre barn, sårbare. Sårbarheten deres forsterkes ytterligere av at de er i et fremmed land og uten sine primære omsorgspersoner. Alle har opplevd relasjonsbrudd. Mange er traumatiserte og utrygge. Derfor har de et særlig behov for stabil og god omsorg.

I dag får barn og ungdom som er mellom 15 og 18 år når de ankommer Norge og søker beskyttelse, tilbud om å bo på asylmottak for enslige mindreårige i regi av UDI, til forskjell fra barn under 15 år, som får tilbud om plass på et omsorgssenter for mindreårige i regi av Bufetat. FN har ved flere anledninger kritisert Norge for dette skillet, som i praksis innebærer store forskjeller i bemanning og barnefaglig kompetanse.

Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, har også ved flere anledninger pekt på at barn som bor på asylmottak, får et mer begrenset omsorgstilbud enn barn som barnevernsmyndighetene har omsorg for. NIM har samtidig minnet oss om at barnekonvensjonen forplikter staten til å sørge for at enslige mindreårige asylsøkere får et omsorgstilbud som er likeverdig med øvrige barn under statens omsorg. I en temarapport om enslige mindreårige asylsøkere fra 2016 viser NIM til at det alternative omsorgstilbudet som gis enslige mindreårige asylsøkere på mottak, ikke er likeverdig med det alternative omsorgstilbudet som tilbys enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Det skiller seg også markant fra det tilbudet som gis øvrige barnevernsbarn.

NIM gir i rapporten uttrykk for at det er vanskelig å se noen legitim begrunnelse for dette utover økonomiske hensyn. Retten til nødvendig omsorg er så grunnleggende at økonomiske hensyn vanskelig kan begrunne en slik forskjellsbehandling. NIM viser til forskning som viser at også enslige mindreårige asylsøkere over 15 år har store omsorgsbehov, slik at de store forskjellene vanskelig kan legitimeres ut fra mindre omsorgsbehov. I 2023 uttalte Kirsten Kolstad Kvalø, som er seniorrådgiver hos NIM, at forskjellsbehandlingen av enslige mindreårige asylsøkere under og over 15 år er «et av de aller mest eksplisitte og tydelige menneskerettighetsbruddene vi har i Norge».

Barnevernsutvalget har anbefalt at barnevernsloven endres slik at det framgår av loven at tilbud om opphold på omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere skal gjelde for alle barn under 18 år. På tross av gjentatt kritikk fra FN, en klokkeklar beskjed fra NIM og en klar anbefaling fra et utvalg regjeringen selv har nedsatt for å stanse forskjellsbehandlingen, velger altså regjeringen allikevel å ignorere denne anbefalingen. Det er svært vanskelig å forstå rasjonalet bak dette. Det er også vanskelig å se hva mer som skal til for at Arbeiderpartiet og de øvrige partiene i komiteen, med et hederlig unntak av SV, skal få øynene opp for alvoret i situasjonen.

Statsråd Lene Vågslid [10:32:48]: Fyrst og fremst: Tusen takk til saksordførar for eit veldig godt innlegg, og takk til komiteen for behandlinga av denne viktige saka. Kvalitetsløftet i barnevernet er eit nødvendig løft for ein sektor eg er sikker på at me alle brenn sterkt for.

Representanten frå Senterpartiet hadde heilt rett: Det er gjort eit veldig grundig og godt arbeid før regjeringa kunne leggje fram endringar i barnevernslova og dette kvalitetsløftet. Det var basert på NOU-ar og ein viktig strategi, som min forgjengar, Kjersti Toppe, skal ha honnør for å ha arbeidd veldig, veldig godt med.

Når me no legg fram ei ny retning for institusjonsbarnevernet, handlar det om at det er systemet som må tilpasse seg ungane, og ikkje motsett. No sikrar me ei ny retning for institusjonsbarnevernet, som skal hindre at det blir for mange flyttingar, og som skal sikre eit meir heilskapleg og meir fleksibelt tilbod for dei aller mest sårbare ungane i Noreg.

Ambisjonsnivået for barnevernet må vere høgt. Me er nøydde til å sikre at både det kommunale barnevernet og det statlege barnevernet kan vareta ansvaret sitt. Då har eg òg lyst til å seie tusen takk til alle som jobbar i barnevernet, til alle som jobbar i det kommunale barnevernet og i institusjonsbarnevernet. Dei gjer ein ekstremt viktig jobb, og ikkje alle har mastergrad.

Ja, me er ueinige med Høgre og Venstre om at det er mastergrad som avgjer om du er kompetent og eigna til å jobbe i barnevernet. Me veit at det er veldig mange dyktige folk som i dag arbeider i kommunalt barnevern eller i institusjonsbarnevernet, som gjer ein veldig god innsats, som har kompetanse, fordi dei har teke etterutdanning, som har erfaring, og som me høyrer frå barn i barnevernet at dei har fått veldig god hjelp av. Difor er eg glad for at det er eit solid fleirtal i Stortinget for regjeringas forslag til å justere det rigide masterkravet, der me no beheld det for leiar og stadfortredar, men der me kan sikre at me får ein god bredde i kompetansen blant dei som skal arbeide i det kommunale barnevernet.

Eg er òg veldig glad for at heile komiteen har funne brei og god einigheit når det gjeld partsrettar for barn. Det at fleirtalet i komiteen går inn for at ein skal innføre partsrettar for barn frå 1. januar 2028 er eg glad for, for då kan me òg få tid til å sikre og leggje til rette for gode og barnevenlege prosessar.

I dei rundane me har hatt i denne salen, iallfall sidan eg blei statsråd, har fleire av partia vore veldig opptekne av brota på bistandsplikta. Eg har lyst til å ta opp problematikken sjølv, for eg meiner at dei brota me har sett, har vore veldig alvorlege. Det er ein situasjon der veldig mange av dei mest sårbare ungane no har store, samansette behov, og me har ikkje klart å gje dei eit godt nok tilbod. Difor er den nye retninga for institusjonsbarnevernet så viktig. Eg er glad for at me heldigvis no ser ein positiv tendens, der ein ser ein ganske kraftig nedgang i brota på bistandsplikta. Det må me ha høg merksemd rundt, og det prioriterer me arbeidet med.

Innlegga før mitt var veldig gode, og eg er einig med alle som har sagt at barn skal ha rett på ein trygg og god oppvekst. Då er me avhengig av gode samarbeid. Barnevernet kan ikkje løyse alt aleine, dei er nøydde til å kunne samarbeide godt med kommunane, med politiet, med helse og med skule. Eg er glad for tilslutninga frå komiteen til det aller meste av det me legg fram i dette kvalitetsløftet for barnevernet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:42:00]: I løpet av de åtte årene jeg har sittet i denne komiteen med ansvar for barnevern, har det blitt tydeligere og tydeligere for meg at vi må gjøre langt større endringer i barnevernet, særlig i institusjonene, om vi skal få bukt med den strømmen av rapporter om svikt og svært alvorlige saker omtalt i media, når våre aller mest sårbare barn lider. Det finnes ikke den politikeren i dette landet som ikke vil at barnevernet vårt skal fungere optimalt, men siden barnevern er så komplekst, har vi politisk ikke lyktes med alt. Forrige barnevernsreform hadde gode intensjoner om at kommunene skulle få mer ansvar, slik at tidlig innsats ble bedret.

Foreløpig er det mest fokus ute i kommunene på finansieringen, og at den ikke har kommet. Jeg håper både finansieringen og resultatene kommer med tiden. Innen da må vi endre mye annet, slik Kjersti Toppe ønsket da hun som ansvarlig minister ga et nytt og mer omfattende mandat til barnevernutvalget, la fram en fosterhjemsmelding for å styrke fosterforeldrenes og barns rettigheter og bedre rekruttering og nedsatte et eget institusjonsutvalg, som på toppen av det hele fikk et eget ungdomsutvalg med seg til å komme med anbefalinger til framtidens barnevernsinstitusjoner.

Den meldingen og den loven vi vedtar i dag, bygger mye på disse utvalgene og meldingene, ikke minst for hvordan man nå foreslår å organisere institusjonsbarnevernet, og også det å endelig gi helsevesenet mer ansvar for de utfordringene mange barn i barnevernet har med rus og psykiatri. Disse foreslåtte endringene har høstet stor støtte. Litt mer kontrovers har det vært rundt behovet for ikke å være så rigid med tanke på masterkrav blant de ansatte. Jeg er helt overbevist om at vi får et bedre barnevern og mer rekruttering når annen kompetanse – som definitivt også trengs – verdsettes mer og også får kompetanseheving.

Dessverre ble ikke like mange av anbefalingene til de ulike utvalgene tatt med i lovforslaget fra regjeringen som vi i Senterpartiet hadde forventet. Et av dem var forslaget som utvalgene og mange aktører over tid har kjempet for, nemlig å gi barn i barnevernet partsrettigheter fra de er 12 år. Det er deres sårbare liv som barnevernet forvalter, og barna må bli hørt. Jeg er veldig glad for at en samlet komité, med unntak av Fremskrittspartiet, i dag støtter dette forslaget, også ministeren.

Fremskrittspartiet er med på å sørge for flere flertall med oss og andre partier for andre styrkinger av barn i barnevernets rett til helsehjelp, som tverrfaglige team med spisskompetanse, at alle barnevernsinstitusjoner er tilknyttet helseteam, og at regjeringen skal sikre langtidsopphold og mer kapasitet i BUP for institusjonsbarna våre, sånn at de blir prioritert.

Det gleder meg at et flertall i komiteen ser, som oss i Senterpartiet, at barnevernet er best tjent med at Bufdir rendyrkes som fagetat framover. Jeg ser fram til at departementet kommer med anbefalinger om det, samt at alle de andre gode tiltakene vi i dag vedtar for å heve kvaliteten i barnevernet, settes ut i livet.

Maren Grøthe (Sp) [10:45:18]: Jeg glemmer aldri mine første møter med ungdommer i barnevernet. På en dag der vi diskuterer lovparagrafer, skal vi ikke glemme at det nettopp er dem dette handler om. Politikken vi vedtar i dag, handler om tjenestene som skal møte våre unger, ungdommer og familier i morgen. Nettopp derfor er jeg glad for at Stortinget gjør viktige vedtak på veien dit.

Forebygging vil alltid være viktigst – et Norge med små forskjeller, løft i levekår, en god omsorg i barnets første 1 000 dager og oppfølging av familiene gjennom det kommunale barnevernet. Likevel vil ikke det bestandig være nok. Derfor er fosterhjemsomsorgen grunnplanken i det norske barnevernet, og vi trenger flere av akkurat dem. Endelig får fosterforeldre lovfestet rett til tjenestepensjon, flere rettigheter, som klagerett på flytting, og vi får på plass muligheten til varig fosterhjem.

Noen unger vil likevel ha behov for plass i institusjon. Med Senterpartiet i Barne- og familiedepartementet la vi fram en ny institusjonsstrategi, Vårt felles ansvar – ny retning for barnevernets institusjonstilbud. Målet med den var klart: Barn i barnevernet skal flytte mindre, de skal oppleve stabilitet og ro, og de skal få bedre helsehjelp. De skal få flere tilbud i nærheten av der de bor. For oss utenfor barnevernet kan det høres ut som en selvfølgelighet. Realiteten er at den organiseringen vi har hatt med sju institusjonskategorier, har vært en driver for flytting. Jeg har møtt ungdommer som har flyttet ti ganger før de fyller 14 år. Sånn kan vi ikke ha det. Derfor er vi heller på ingen måte i mål.

Den nye retningen trenger mer påtrykk i årene som kommer. Vi har fortsatt for liten kapasitet i institusjonsbarnevernet. Turnoveren blant ansatte er høyere enn det vi kan akseptere, og Senterpartiet fremmer flere forslag i dag for å få fortgang i de ambulante helseteamene og om etablering av pårørendesenter.

Vi skal fortsette å holde denne fanen høyt. I dag skal vi likevel feire. Særlig er jeg glad for den største endringen fra Arbeiderpartiet-regjeringens forslag, som nå får bredt gjennomslag i Stortinget, nemlig å senke partsrettighetene for barn i barnevernet til 12 år.

I morgen skal vi fortsette å jobbe. Jeg vil avslutte der jeg startet: Det handler om tjenestene som skal møte våre unger, ungdommer og familier, og ingenting er vel viktigere enn å satse på nettopp det.

Per Olav Tyldum (Sp) [10:48:12]: La meg også få lov til å takke saksordføreren for den jobben som er gjort i denne saken. Det har vært forbilledlig. Jeg har også lyst til å rose statsråden for tydeligheten i innlegget hennes. Det gir gode signaler, spesielt til alle barn, at man nå for alvor tar fatt på en viktig sak.

Senterpartiet er opptatt av at vi som samfunn har et ekstra stort ansvar for barn som har det ekstra vanskelig, og som ikke får den hjelpen og støtten de trenger i egen familie. Det aller beste er at de fleste av dem skal få hjelpen der de bor. Derfor skriver vi i en flertallsmerknad at vi ønsker at barn skal bo i hjemlige og trygge omgivelser, og – så langt det lar seg gjøre – slippe å flytte vekk fra sitt kjente og nære miljø.

Senterpartiet ønsker å poengtere viktigheten av å sikre mer tverrsektorielt samarbeid rundt barnet, og at deres observasjoner og vurderinger i større grad må få betydning for videre undersøkelser av valg av tiltak. Derfor foreslår Senterpartiet at det legges til rette for at kommuner som ønsker det, kan sette i gang forsøk med praksisorienterte, tverrfaglige team med spisskompetanse som kan få fram nødvendig faglig og klinisk kunnskap om utsatte barns og familiers problemer, ressurser og behov. Målet må være å få fram kvalifiserte vurderinger av barnets omsorgssituasjon og hvilken hjelp som trengs.

Et annet viktig bidrag til kvalitetsløftet for barnevernstjenester, er å dreie tjenestene fra problemfokuset til sterkere verdifulle ressurser hos både barn og foreldre. Jeg er glad for å ha fått en flertallsmerknad som trekker fram en ofte glemt ressurs: pårørende til barn i barnevernet. De tar med seg erfaringer som det er viktig at barnevernet lytter til og bruker for å forbedre tjenestene. Foreldre og foresatte har selv opplevd store belastninger og kriser og trenger hjelp og oppfølging. I dag er oppfølgingen for dårlig, og vi i Senterpartiet mener det er et behov for å styrke den oppfølgingen.

Vi tar også til orde for å få opprettet dialogforum på lokalt nivå, der foreldre med ulike erfaringer kan møte hverandre og gjerne ha dialog med tjenester, også på det politiske nivået. Det samme gjelder et nasjonalt pårørendesenter for barnevernsforeldre der tilsvarende dialog med innspill og vurderinger kan deles på nasjonalt nivå.

Vi håper på støtte for våre forslag og å ta del i utviklingen av vår viktige tjeneste til beste for barna, basert på erfaringer kombinert med bred faglig kunnskap.

Mona Nilsen (A) [10:51:06]: Det har vært mye diskusjon rundt kompetanse og masterkravet i det kommunale barnevernet. Undertegnede har også reist mye rundt, snakket med ansatte i barnevernet og hatt dialog med Fellesorganisasjonen, som organiserer de fleste ansatte i den kommunale barnevernstjenesten. Jeg er selv utdannet barnevernspedagog. Jeg har en bachelor og flere videreutdanninger, men med det rigide masterkravet kunne jeg altså ikke ha jobbet i det kommunale barnevernet. Det flere påpeker, er utfordringen det er å rekruttere og beholde de gode fagfolkene vi har i barnevernet. Da oppleves masterkravet som rigid, og terskelen blir for høy.

Det er nettopp summen av både videreutdanning, fagutvikling og erfaringskompetanse som gir den viktige kompetansen vi trenger i barnevernet. FO og KS har uttalt seg om kompetansemodellen som ligger i proposisjonen, og sagt at dette skal styrkes. Bufdirs kompetansemodell gjelder både barnevern og juss, kunnskap om vold og overgrep og flere saker som fagfeltet der ute etterspør. Mastergrad i seg selv er ikke garantisten for god kvalitet. Det undrer meg litt at Høyre og Venstre ikke har tillit til at det er kommunene selv, sammen med lederen i barnevernet, som kan sette sammen den mest kompetente arbeidsgruppen de trenger for å yte gode tjenester.

Likevel vil jeg avslutte med å takke komiteen for et godt arbeid. Det er flere viktige, nye retninger: å senke aldersgrensen for partsrettighetene til barn, styrke barns medvirkning, stanse skadelig samvær og senke terskelen for det, og ikke minst den nye institusjonsinnretningen, som skal sikre god, trygg og forutsigbar omsorg. Fosterhjemmene er grunnplanken i barnevernet. Det er mye styrking av disse, og det er viktig. Det er viktige grep også for de mest sårbare barna og deres familier i framtiden.

Statsråd Lene Vågslid [10:53:58]: Eg er einig med representanten Grøthe og fleire i at det er mange grunnar til å feire i dag, og eg synest det er veldig fint at Stortinget kan einast om så sentrale delar av eit kvalitetsløft for barnevernet. Men me må alltid vidare.

Det er 15 år sidan eg stod på denne talarstolen for fyrste gong, som saksordførar for ei barnevernsmelding. Arbeidet med barnevernet må gå føre seg kontinuerleg, men ei stor endring no er den nye retninga for institusjonsbarnevernet. Det er det me byggjer på frå institusjonsstrategien og frå det gode arbeidet utvalet gjorde. Eg er veldig glad for så mykje støtte, men ver ikkje i tvil om at me framleis har mykje å ta tak i både i staten og i kommunane.

Det er ein del forslag i innstillinga som òg handlar om helsehjelp. I utgangspunktet meiner ikkje eg det er nødvendig for Stortinget å votere over sikkerheitspsykiatrisk tilbod til barn og helseteam på barnevernsinstitusjon, for dette er område som regjeringa det føregår eit veldig godt arbeid på i regjering. Men eg er heilt einig i at det er viktig at det blir knytt ambulante helseteam til alle barnevernsinstitusjonar så raskt som mogleg, slik me òg seier i kvalitetsløftet, og mitt departement har eit tett samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet for å følgje opp dette.

Eg er òg einig i at det er behov for eit sikkerheitspsykiatrisk tilbod til barn, og difor er det forslaget som er Arbeidarpartiet òg er ein del, eller kjem til å stemme for i dag, i tråd med regjeringa sin politikk og pågåande arbeid i helseføretaka, som allereie greier ut behovet og organiseringa. Eg tolkar fleirtalet dit at det er stor støtte til det arbeidet.

Tage Pettersen (H) [10:56:05]: La meg innledningsvis få rette opp litt tallproblematikk eller -rot knyttet til hvilke forslag Høyre støtter, som jeg hadde en forklaring av i mitt første innlegg. Jeg hadde en gammel innstilling. Høyre støtter mindretallsforslagene nr. 4 og 7, bare for å være tydelig på det.

Jeg kunne ikke unnlate å ta ordet når representanten Mona Nilsen igjen tok opp kompetanse. Jeg er helt enig med dem som har sagt at vi har utrolig mange særdeles dyktige ansatte i norsk barnevern, bare for å være veldig tydelig på det. Det jeg er opptatt av, og det Høyre er opptatt av, er at de også skal få kollegaer som er dyktige som skal jobbe sammen med dem i årene framover.

Som jeg prøvde å få fram i replikkordskiftet på gulvet i sted, tror jeg det er viktig at vi legger de rådene vi får, til grunn. Både representanten Nilsen, undertegnede og mange andre her har reist rundt og pratet med mange ansatte, men tilbakemeldingene vi som komité har fått fra Riksrevisjonen, fra Barneombudet, fra Bufdir og fra Norsk Fosterhjemsforening, for å nevne noen, er veldig tydelige med tanke på den diskusjonen vi nå har om kompetanse. Jeg tror det er viktigere enn enkeltmøter vi har der ute som representanter. Fellesorganisasjonen sa sågar på høringen at de står i en spagat, for de har både positivt og negativt innstilte medlemmer når det gjelder et kompetansekrav, men at de hadde landet på å være negative i sin høringsuttalelse. Også de mener altså faktisk at det er rom for begge meninger her.

Representanten Nilsen sa at det var opp til kommunene å få bestemme. Det er jeg helt enig med representanten i. Utfordringen med det som nå gjøres i barnevernsloven, er at man samtidig fjerner de midlene som er satt av til det kompetanseløftet. Man tar altså bort flere hundre millioner kroner som var øremerket til kommunene, som følge av kompetansekravet. Det betyr at hvis kommunene skal ta det valget i dag og ansette mennesker med en master, må de gjøre det over sine egne budsjetter. Med den kommuneøkonomien vi er vitne til der ute i dag, vet vi at det er de færreste kommunene som kommer til å prioritere det, og det kommer til å ramme veldig mange barnevernstjenester der ute.

Turid Kristensen (H) [10:59:02] (ordfører for saken): Dagens barnelov er nesten 45 år, og samfunnet har endret seg mye på disse årene. Det har helt tydelig vært behov for en helhetlig gjennomgang av barneloven, og vi behandler her i dag en lov som tar opp i seg mange av de forandringene og den utviklingen som har funnet sted.

Barneloven er en lov for alle barn, alle familier, og den viderefører også et viktig prinsipp om at alle foreldre skal ha muligheten til og ansvar for å finne løsninger som er egnet for sitt barn og sin familie. Den nye loven gir også en enda klarere føring om at barnets beste skal legges til grunn, og at barnet skal bli hørt, noe vi i komiteen i vår behandling av denne lovproposisjonen også har tydeliggjort. Loven inneholder også et bra og nytt kapittel om barns grunnleggende rettigheter.

Samtidig er barneloven viktig for de aller mest sårbare barna som opplever eller har opplevd vold og overgrep i sin familie. Den er også viktig for de familiene hvor det er konflikt mellom foreldrene etter samlivsbrudd. Ideelt sett skulle ingen barn behøve å oppleve vold og overgrep, enten det er mot seg selv eller som vitne til dette mellom foreldrene, og ideelt sett skulle alle som går gjennom et samlivsbrudd, klare å sette barnets beste foran å unngå konflikter som rammer barna. Men vi lever ikke i en ideell verden, og derfor trenger vi en lov som kan bidra til å beskytte barna som trenger det, og som kan bidra til å senke konfliktnivået mellom foreldrene etter et samlivsbrudd. Nettopp disse to hensynene har det vært viktig, men også ganske vanskelig å balansere i ny barnelov. Engasjementet rundt barneloven har vært stort, både i komiteens høringer i saken og gjennom veldig mange henvendelser og møter i forbindelse med at vi har behandlet den – et engasjement som jeg og jeg vet mine kollegaer i komiteen har vært veldig takknemlige for, og som har bidratt til at vi har foreslått flere endringer fra forslaget som ble sendt Stortinget til behandling.

Jeg vil veldig gjerne få takke komiteen – og virkelig takke komiteen – for et godt samarbeid i denne saken. Det har ikke vært enkelt, men det har vært veldig ok å få lov til å finne sammen om veldig viktige punkter, og vi har klart å bli enige om mye. Men komiteen består av politikere fra veldig mange forskjellige partier, og i noen spørsmål er det naturlig nok ulikt syn på hva som er de beste løsningene. Jeg skal nå gå over til å snakke litt kort om Høyres standpunkt til å behandle forslaget til ny barnelov nå, og så kommer jeg tilbake til en del viktige forhold i et senere innlegg. Så får de andre representantene redegjøre for sine standpunkter og forslag.

Selv om Høyre nå har vært med og behandlet regjeringens forslag til ny barnelov, har det vært med en viss reservasjon. Forslaget om ny barnelov har vært etterlyst og ventet lenge fra mange aktører, både her på Stortinget og fra mange der ute. Vi har vært glad for at vi omsider fikk et forslag til ny barnelov, men vi mener at det er svært uheldig at regjeringen har valgt å legge fram den på senest mulige tidspunkt for at vi skulle klare å behandle den i inneværende stortingssesjon. Der har gitt Stortinget ganske kort tid til å behandle en veldig viktig lov. Kanskje enda viktigere er det at flere høringsinstanser har uttrykt at de har fått altfor kort tid til å sette seg ordentlig inn i forslaget for å kunne komme med sin tilbakemelding, og det til tross for at barnelovutvalget leverte sin utredning for fire og et halvt år siden, og regjeringen har hatt nesten en hel stortingsperiode på seg til å få lagt dem fram.

På tross av at regjeringen har hatt så god tid på seg, er det flere og viktige anmodningsvedtak, også enstemmige anmodningsvedtak, som ikke er fulgt opp i dette forslaget. Noen av dem ble fattet så sent at det er helt naturlig at man ikke har klart å ta dem med i det arbeidet som har ført til proposisjonen, men flere andre har vært fattet for flere år siden og burde definitivt vært inkludert. Det gjelder ikke minst forslag om arbeid mot samværshindring eller samværsabotasje.

Jeg må si at det også hadde vært en stor fordel om vi hadde fått den varslede gjennomgangen av meklingsordningen og ny lov om familieverntjeneste til behandling samtidig med at vi nå behandler både barneloven og barnevernsloven. Regjeringen fikk også utlevert en utredning om samordning mellom disse to lovene for nesten et og et halvt år siden. Det hadde uten tvil vært en fordel om det også kunne vært en del av behandlingen her i dag.

Det har kommet flere innspill og forslag om at på grunn av dette burde loven vært sendt tilbake til regjeringen. Men når Høyre ikke ønsker å gjøre det, er det fordi loven har vært så etterlengtet. Den løser en del av de utfordringene vi står i, og et steg på veien videre er bedre enn å ikke komme videre i det hele tatt.

Til slutt: Ved en inkurie står Høyre som medforslagsstiller i et forslag om utprøving av en voldskoordinatorordning – forslag nr. 2. Det skulle vi ikke ha gjort, og vi kommer heller ikke å stemme for det forslaget.

Ellers tar jeg opp de forslagene Høyre er en del av, og det vi står alene om.

Mona Nilsen (A) [11:04:25]: Dagens barnelov er nesten 45 år gammel, og den er utdatert på flere områder. Samfunnet har endret seg, så et nytt forslag til barnelov var helt nødvendig, både med tanke på den tiden vi lever i, og ikke minst for å styrke barns rettigheter.

For Arbeiderpartiet har det vært veldig viktig at barn skal kunne ha god kontakt med begge foreldrene. Derfor har det vært viktig å sørge for et mer likestilt foreldreskap i den nye barneloven, bl.a. ved å gjøre delt daglig myndighet til hovedregelen ved samlivsbrudd. Det er bra for barna, og det er bra for foreldrene. Samtidig har vi presisert at det er barns beste som skal ligge til grunn, og det skal ligge til grunn i hele lovarbeidet.

Vi har også et nytt kapittel i loven, som slår fast barns grunnleggende rettigheter. Det handler om retten til omsorg, retten til medvirkning, vern mot vold og retten til familieliv.

Med denne loven styrker vi barnas rettigheter. Vi ønsker å dempe konflikt ved samlivsbrudd og gir barna en sterkere stemme. Derfor er vi glad for at det ligger an til et bredt flertall i denne saken.

Det har vært veldig mange engasjerte og viktige stemmer for de utsatte barna og unge. Vold og overgrep mot barn er et samfunnsproblem, og det er grov kriminalitet, og det har vært sterke forventninger om hva barneloven skal inneholde. Barneloven er en privatrettslig lov. Det offentliges ansvar i saker som omhandler vold og overgrep, reguleres ikke først og fremst gjennom barneloven, men gjennom barnevernloven og straffeloven. Derfor er det viktig at det er igangsatt et arbeid hvor en skal se på nettopp dobbeltsporsakene, med mål om å styrke samhandlingen mellom disse lovene. Når det er sagt, har vi gjennom barneloven også styrket barns rettigheter og rett til vern mot vold og annen risiko. Det er viktig å se at både barneloven, barnevernloven og straffeloven virker godt i lag for å beskytte unger.

Det at loven styrker barns medvirkning, og at det skal være barnesamtale i meklingsprosesser, og også i rettssaker ved foreldretvist, er veldig viktig. Nå kan også domstolene innhente opplysninger fra meklingssamtaler og politiet hvis man har mistanke om vold eller overgrep.

Til slutt: Forslaget om ny barnelov sørger for et mer likestilt foreldreskap. Det er viktig og bra, ikke minst for barna, men også for foreldrene, for i dag er det altfor mange barn som har for lite kontakt med begge foreldrene og deres familier på grunn av foreldrekonflikter.

Arbeiderpartiet støtter også intensjonen med forslaget som gjelder samværshindring, og vi kommer til å støtte forslaget.

Endringene i barneloven er et viktig, stort skritt framover for å sikre både trygghet, rettferdighet og barns beste i alle situasjoner.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [11:08:56]: Det er veldig bra at Stortinget nå behandler en barnelov som setter barnet i sentrum og speiler mangfoldet i dagens familier. Senterpartiet støtter i hovedsak lovforslaget som vi har vært med på å utvikle i regjering. Det inneholder viktige grep for å fremme likestilt foreldreskap – en fanesak for meg – og for å styrke barns rettigheter, særlig retten til medvirkning som tidligere statsråd Kjersti Toppe har vært en sterk forkjemper for. Samtidig er det områder som krever oppfølging og tydeliggjøring.

Barns rettigheter styrkes betydelig. Et nytt, innledende kapittel løfter fram barns grunnleggende rettigheter som styrende prinsipp for hele loven, og hensynet til barnets beste skal veie tungt i alle avgjørelser og handlinger. Barn får en tydelig rett til medvirkning og informasjon, også gjennom ikke-verbal kommunikasjon. Det betyr at yngre barn og barn med kommunikasjonsutfordringer skal tas på alvor. Retten til å bli hørt gjelder nå alle barn som er i stand til å danne seg egne meninger, ikke bare dem over sju år. Barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep er styrket. Retten plikter nå å fatte midlertidig avgjørelse ved risiko for vold eller samværshindring. Også retten til familieliv og til ikke-diskriminering er nå lovfestet i tråd med internasjonale forpliktelser. I tillegg er meklings- og rettsprosesser forbedret for å sikre at barna blir hørt og beskyttet.

Vi har ingen egen foreldrelov i Norge. Derfor regulerer barneloven også foreldrenes rettigheter og ansvar. Vi støtter at felles foreldreansvar videreføres som hovedregel. Det sender et klart signal om at foreldrene sammen har ansvar for barnets liv, utvikling og trygghet. At det nå presiseres at foreldrene skal samarbeide om barnets helse og livskvalitet, er et viktig steg – ikke fordi en lovparagraf løser alle konflikter, men fordi lover er normative. De uttrykket hva vi som samfunn forventer.

Apropos normative lover: Den gamle barneloven har lenge provosert meg. I saker om barnefordeling måtte domstolene der tildele én forelder fast bosted med bostedsmyndighet, som betydde retten til å bestemme hvor barnet skulle bo, flytte innenlands samt myndighet over daglig oppfølging i barnehage, skole og fritidsaktiviteter, og dermed gjøre den andre forelderen til en b-forelder med begrenset samvær og myndighet. Dette er ikke å fremme et likestilt foreldreskap, og det er ikke til det beste for barnet. Nå innføres likestilt bostedsmyndighet, eller daglig myndighet som det nå vil hete. Begge foreldrene skal som hovedregel nå ha denne myndigheten etter samlivsbrudd. Det gjør at begge barnets foreldre vil delta mer aktivt i barnets liv, som er fantastisk, og det normative her vil gi mindre posisjonering, mer samarbeid og mindre kamp om barnets hverdag, men i saker med høy konflikt kan det gi mer. Derfor er det avgjørende at begrepet daglig myndighet forklares tydelig. Foreldre må få vite hva det innebærer, og ikke innebærer. Vi har derfor bedt regjeringen følge opp med god veiledning.

Det har vært mye engasjement rundt dette. Noen har ment at delt daglig myndighet ikke ivaretar barn i høykonfliktsfamilier eller voldsutsatte familier. De mener barneloven først og fremst skal hensynta én sårbar gruppe. Vi har svart ut dette i komiteen, bl.a. med å understreke gjentatte ganger at barnets beste alltid skal være avgjørende. Dessuten er dette en lov for alle barn og alle foreldre som de skal kunne lene seg på ved samlivsbrudd. Andre mener loven ikke går langt nok når den ikke også skal regulere hvor barnet fysisk skal bo, at det vil gjøre at mor fortsatt er den som blir a-forelderen. Dette anbefalte altså ikke lovutvalget, siden barnets situasjon endrer seg med alder. Nå skal de også høres mer, bl.a. om hvor de vil bo. Det viktige her nå er at begge foreldrene fra nå av skal være likestilte i barnets hverdag, selv om barnet bor mer hos en.

Loven skal evalueres etter to år, og da vet vi mer om denne fungerer etter hensikten, også med tanke på voldsutsatte barn.

Samvær er viktig, men må alltid skje på barnets premisser. Det er bra at loven tydelig slår fast at samvær ikke skal gjennomføres dersom det ikke er til barnets beste, f.eks. ved fare for vold. Vi støtter bedre tverrfaglige vurderinger og oppfølging i slike saker. Vi forstår også bekymringen for hvordan delt daglig myndighet fungerer i familier med høyt konfliktnivå. Derfor må loven ses i sammenheng med barnevernsloven, straffeloven og andre relevante regelverk. Det må finnes lavterskeltilbud som hjelper foreldre å samarbeide, også når det er vanskelig.

Til slutt vil jeg si at vi i Senterpartiet er veldig skuffet over at loven ikke inneholder nye reguleringer mot samværshindring, slik Stortinget har bedt om gjentatte ganger. Dette kan undergrave intensjonen med delt daglig myndighet. Derfor kommer vi til å støtte mindretallsforslag nr. 1 i dag.

Vi har trengt en barnelov som tar barna på alvor, en lov som legger til rette for deres beste, deres medvirkning og for samarbeid, trygghet og forutsigbarhet både for barna og for foreldrene. Det mener jeg vi får nå.

Tor André Johnsen (FrP) [11:14:02]: Dagens barnelov er nesten 45 år og har for lengst gått ut på dato. Samfunnet og menn og kvinners rolle i samfunnet og familien har endret seg voldsomt siden slutten av 1970-tallet, da dagens barnelov ble utarbeidet. Det er ikke lenger slik at mor automatisk er primæromsorgspersonen for barna i familien, far har gradvis tatt en mye mer aktiv rolle. I dag er det stort sett ganske unison enighet om at mor og far er likestilte som omsorgspersoner.

For snart 20 år siden hadde Arbeiderpartiet en veldig engasjert og dyktig familie- og barneminister, Karita Bekkemellem. Hun tok noen kloke og viktige grep vedrørende bidragsreglene, slik at de ble litt mindre urettferdige. Så skjedde det dessverre veldig lite før Fremskrittspartiet kom i regjering for ca. 12 år siden. Da startet daværende barne- og familieminister, Solveig Horne, arbeidet med å endre barneloven. Målet var mer likestilte foreldre som omsorgspersoner, og å gi barna lik mulighet til å være like mye med både mor og far.

Dette er egentlig en helt elementær selvfølgelighet, men det har tydeligvis ikke vært det i Norge fram til nå i dag. Sterke feminister og radikale krefter på ytterste venstre fløy har arbeidet hardt mot eller for å få utsatt de viktigste endringene i dagens barnelov – det som vi skal vedta nå i dag. Heldigvis har ikke flertallet av politikerne i denne sal latt seg presse. Det blir vedtatt en litt mer moderne barnelov i dag, som gjør foreldrene litt mer likestilte, og følgelig gir barna litt bedre mulighet til å være like mye med både mor og far.

Dette har tatt altfor lang tid, men nå står vi her i 2025, og endelig skal vi få landet og vedtatt saken Solveig Horne startet i 2013. Et viktig mål med den nye loven er å få dempet konfliktnivået og bidra til at barn i større grad får være like mye med begge foreldrene sine. Det er viktig å huske på at barn er glad i både mor og far, og så lenge det ikke er vold, rus, mishandling eller andre tilfeller som gjør at rettsapparatet og barnevernet må gripe inn, er det ingen logikk i at barn ikke skal få lik mulighet til å være sammen med begge foreldrene sine. Jeg håper og tror at dagens endringer vil bidra til nettopp det, at konfliktnivået dempes, at barn gis bedre mulighet til å være like mye med begge foreldrene sine. Slik sett er de endringene som nå blir vedtatt, ett steg i riktig retning.

Det er dessverre fortsatt langt å gå før vi oppnår det Fremskrittspartiet ønsker seg, som virkelig ville dempet konfliktnivået, nemlig femti-femti og delt bosted som et utgangspunkt i loven. Og så får rettsapparatet ta seg av unntakene – de foreldrene som uansett alltid vil krangle, og de som motsetter seg å ha en femti-femti-fordeling.

Så er det også litt morsomt å følge Arbeiderpartiet og Senterpartiet her, de tidligere regjeringspartnerne. Arbeiderpartiet er tydeligvis opptatt av retorikk, for Senterpartiets begrep, som de innførte – delt foreldrefullmakt – har tydeligvis Arbeiderpartiet ment er et dårlig begrep, så de har endret det til daglig myndighet. Det er kanskje ikke så lett alltid å bli enige når man diskuterer slike små bagateller. Uansett begreper som brukes, er innføringen av daglige myndighet positivt – en viktig forbedring til barnets beste.

Det må være enighet om flytting, og det er en positiv endring. Det er ikke bare å ta med seg barnet på flyttelasset om en av foreldrene velger å flytte. Barna bor i sitt kjente nærmiljø – de har familie, venner, barnehage, skole, fritidsaktiviteter der de bor. Der bor også begge foreldrene før de eventuelt velger å skille lag, de har en base der de bor sammen med barna. Da er det ingen logikk og ingen selvfølge at dersom en av foreldrene velger å flytte, så skal de få med seg barnet på flyttelasset, at de skal rive opp barnet fra sitt kjente og trygge nærmiljø for å bli med og flytte til et helt ukjent nytt sted.

En annen forbedring er at barna skal lyttes til og få styrket sin medvirkning. I dag er det en kunstig aldersgrense på 7 år og 12 år når det gjelder i hvor stor grad man skal lytte til barna og ta hensyn til barna. Det blir mye mer fleksibelt og en bedre løsning, slik det nå legges opp til i den nye barneloven. En som er seks år eller elleve år, kan f.eks. har klare og tydelige meninger og ønsker om hvor han eller hun vil bo. Det skal tas hensyn til selv om barnet er under 7 år og 12 år. Det skal også legges vekt på meningene til barna i samsvar med alder og modenhet. Det kan tilsi at en reflektert og moden 15-åring selvfølgelig skal ha stor påvirkning og medbestemmelse over sin egen bo- og livssituasjon, og at domstolene må ta hensyn til barnets ønsker ved f.eks. valg av bosted og fordeling av samvær mellom foreldrene.

Da tar jeg opp forslag Fremskrittspartiet har alene og sammen med andre. Jeg vil informere om at Fremskrittspartiet støtter Høyres forslag subsidiært og setter stor pris på at Senterpartiet også støtter forslaget om samværssabotasje.

Kathy Lie (SV) [11:19:29]: Da lovforslaget om barneloven ble levert Stortinget, var det på høy tid og i siste liten. Vår første reaksjon var at dette lovforslaget tok mer hensyn til likestilling mellom foreldrene enn til barna. Mange organisasjoner mente også at det var for dårlig, og at vi burde sende hele lovforslaget tilbake til regjeringen for forbedringer. Men vi har valgt ikke å sende den tilbake, for det er mye som er bra, og det har vært mange muligheter for å gjøre den bedre.

Barneloven er en av våre viktigste lover for å sikre barns rettigheter og trygghet. Norge trenger en sterk barnelov, for barnets beste må stå i sentrum også når foreldre går fra hverandre. Det har vært avgjørende for oss å styrke barnas rettssikkerhet og beskyttelse mot vold og overgrep og samtidig sikre kontakt med begge foreldre når det er trygt.

Den endringen som har skapt mest debatt, er forslaget om at det som hovedregel skal være delt daglig myndighet mellom foreldrene uavhengig av hvor barnet bor. Det er forståelig at mange er redd for at det øker konfliktmulighetene hvis foreldrene ikke blir enige. Derfor er jeg glad for at vi ikke foreslår at delt bosted skal være hovedregelen, og at vi presiserer i loven at delt daglig myndighet bare skal avtales hvis det er til barnets beste.

For å beskytte barn bedre er det viktig at vi sørger for at barn ikke utsettes for samvær med en forelder som har utøvd vold mot dem eller mot den andre forelderen. Det blir utgangspunktet nå samt at barn selv midlertidig kan stanse samvær hvis det føles utrygt eller er belastende. For barn som bor på krisesenter, blir loven enda strengere. Der sier vi rett og slett at det ikke skal være samvær, og at barn gis rett til selv å stanse samværet.

Det er viktig at loven legger til rette for at barn kan ha et familieliv med begge foreldre uansett om de bor sammen, og i de fleste tilfeller klarer foreldre å samarbeide til det beste for barnet, men vi trenger sikkerhetsmekanismer når foreldre ikke klarer å bli enige. Derfor presiseres det at foreldre må bli enige om hvor i landet barnet skal bo, selv om delt daglig myndighet innebærer at hver av foreldrene kan ta avgjørelser i det daglige uten å måtte bli enige.

I loven er det flere steder presisert at barnets beste skal være førende og legges til grunn, selv om det også står eksplisitt i et nytt, eget kapittel først i loven. Barns rett til medvirkning og rett til å bli hørt styrkes. Vi sier også at man skal lytte til hva barnet uttrykker, for også å ivareta barns nonverbale kommunikasjon – ikke alle barn uttrykker seg verbalt.

Jeg er skuffet over at flertallet ikke støtter vårt forslag om full likestilling av likekjønnede foreldre når det gjelder fastsetting av foreldreskap. Vi mener det er på høy tid å gjøre pater est-regelen, om at mors ektefelle automatisk skal regnes som den andre forelderen, kjønnsnøytral når vi først skal vedta en ny og moderne lov. Pater est-regelen kom en gang for å sikre barns forsørgelse ved at mors ektefelle ble regnet som far. Det sørget for at barn helt fra starten var sikret to foreldre og en oppvekst med en som kunne forsørge familien. I vår moderne tid har det også andre funksjoner, og ved at denne regelen ikke er kjønnsnøytral, risikerer man at en medmor ikke har rett til foreldrepermisjon i barnets første år, og at medmor og barn ikke har rett til kontakt etter samlivsbrudd.

Vi har også fremmet forslag om at foreldreskap skal fastsettes etter juridisk kjønn. I dag blir det fastsatt etter fødselskjønn. Det kan medføre at en som har skiftet juridisk kjønn, blir registrert med feil kjønn. Det kan utfordre personvernet for den det gjelder.

Vi har også foreslått at Norge skal ratifisere barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll, om barns individuelle klagerett. Det er skuffende at regjeringen ikke vil være med på det, men alt i alt mener vi likevel at loven nå har blitt såpass mye bedre enn det som var utgangspunktet, at vi kan støtte denne nye barneloven.

Med dette tar jeg opp forslaget fra SV og forslaget vi er en del av.

Så synes vi det er litt synd at Høyre gikk ut av forslag nr. 2, for vi vil varsle at støtter forslag nr. 2, om utprøving av en voldskoordinatorordning.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [11:24:03]: Jeg står på talerstolen med et ubehag, for jeg er ikke trygg på om forslag til ny barnelov vil bedre eller forringe situasjonen for barn som lever i familier som oppløses. Jeg er bekymret for barna som opplever at konfliktnivået mellom foreldrene øker kraftig rundt og etter samlivsbruddet, for barna som brukes i en forelders hevntokt mot en annen, for barna som ikke får et ord med i laget når det er deres egen framtid som skal avgjøres. Jeg bekymrer meg aller mest for de barna som allerede før foreldrenes samlivsbrudd har hatt det vanskelig, for de barna som er blitt utsatt for fysisk og psykisk vold av en av foreldrene, for de barna som har vært vitne til at den ene forelderen utøver vold mot den andre, for de barna som er blitt utsatt for seksuelle overgrep av en forelder, for de barna som er blitt sviktet av sine aller nærmeste. Klarer vi å ivareta disse barna godt nok i den nye barneloven?

Uroen i meg kommer av regjeringens nye juridiske konstruksjon «delt daglig myndighet», som innebærer at begge foreldre har daglige myndighet over barnet etter et samlivsbrudd. Myndigheten er ikke klart definert, men den innebærer at foreldrene skal komme til enighet om langt flere avgjørelser som angår barnet, enn etter dagens lovverk. Jeg ønsker mer likestilt foreldreskap, men denne nye konstruksjonen ivaretar dessverre ikke barnet godt nok, for det regjeringen gjør, er å løsrive de avgjørelser som fram til nå har ligget hos bostedsforelder, fra bostedsforelderen. Med det løsrives den daglige myndigheten fra de praktiske realitetene. Delt daglig myndighet er en snodig konstruksjon, for uavhengig av hvem barnet rent faktisk bor hos i det daglige, skal altså begge foreldre ha like mye å si i en rekke spørsmål knyttet til barnets hverdag. En rekke faginstanser har ropt varsko og advart om at hensynet til barnets beste med dette ofres. For når det legges opp til at foreldrene skal måtte enes om langt flere valg etter et samlivsbrudd enn hittil, legger man med det samme til rette for at voldsutsatte barn utsettes for fortsettelsesvold, f.eks. ved at en forelder sier nei til fotballtrening for å misbruke myndigheten til å utøve sosial kontroll. At barna skal høres, gir ingen garanti, for barn i nettopp slike situasjoner kan være under press og ikke tørre å si hva de vil.

På tross av høylytte protester forsvarer regjeringen og statsråden den delte daglige myndigheten med at Bufdir støtter forslaget. Det er i beste fall en sannhet med modifikasjoner, for i går ble det publisert en artikkel på artikulert.no, hvor det framgår at det er en sterk skepsis til forslaget i Bufetat. Gjennom familievernkontorene høster Bufetat daglig erfaring fra førstelinjen i møte med foreldrene som kommer til mekling etter samlivsbrudd. Om lag 500 terapeuter jobber med dette. Blant disse er det blitt uttrykt sterk bekymring for konsekvensene av lovforslagene for de mest utsatte barna. Psykologspesialist og forsker Jannicke Stav uttaler at man bør lytte ekstra godt til fagfolk som har særskilt ansvar for mekling med foreldre i risikofylte situasjoner hvor det er høy grad av konflikt eller vold. Det er barna i disse familiene som trenger at loven fungerer godt.

Ønsket om et mer likestilt foreldreskap kunne blitt løst på en annen måte og på en bedre måte enn med konstruksjonen delt daglig myndighet. Etter Venstres syn kunne regjeringen vært tydelig på at delt bosted skal være utgangspunktet etter et samlivsbrudd, selv om det er mulig å avtale noe annet dersom det er til barnets beste. Det vil kunne ha en normativ effekt som fører til at flere velger delt bosted, og til at flere barn får opprettholdt en nær relasjon til begge foreldre etter et samlivsbrudd. I saker hvor foreldrene ikke kommer til enighet, må retten stå fritt til å vurdere hva som er til barnets beste, uten politiske føringer. Det vil være et grep som reelt sett sikrer et mer likestilt foreldreskap, som barnet nyter godt av, i rak motsetning til skrivebordsøvelsen delt daglig myndighet, for da er forelderen faktisk til stede i barnets liv, i stedet for å mene noe om barnets liv fra sidelinjen.

Venstre ser mange mangler i forslaget til barneloven, slik den står, og vi vil primært sende denne tilbake til regjeringen, men vi vil subsidiært stemme for forslag til forbedring av loven. Jeg tar med dette opp Venstres forslag i saken.

Statsråd Lene Vågslid [11:28:58]: Min viktigaste jobb som barne- og familieminister er kvar einaste dag å arbeide for at ungar får ein tryggare oppvekst og ein god oppvekst. Dagens barnelov er eldre enn eg. Ho er frå 1981, det er fem år før eg blei fødd, og ho blei laga i ei tid der samfunnet, familiane og kjønnsrollene såg heilt annleis ut. I dag ser både kjønnsroller og samfunnet og likestillingspolitikk heldigvis annleis ut, takka vere mange gode politiske val.

I dag vil Stortinget gjere nødvendige vedtak for ei ny og oppdatert barnelov i takt med samfunnsutviklinga. Lova som Stortinget behandlar i dag, har det vore arbeidd med lenge og grundig. Ho byggjer på eit breitt kunnskapsgrunnlag, ei NOU og to offentlege høyringar. Dette har vore ei barnelov, eit forslag til ei barnelov som har vekt engasjement. Det er bra at det er engasjement rundt det viktigaste me har, nemleg ungane våre. Det skulle berre mangle.

Ei lov om foreldre og barn skal vareta mange omsyn og balansere menneskerettar, som barn sin rett til beskyttelse, foreldre sin rett til familieliv og barn sin rett til medverknad. Ho skal alltid vere til det beste for barnet.

Eg er glad for at komiteen har klart å finne saman og stiller seg bak lovforslaget. Det er veldig bra, for her er det òg kome gode løysingar, f.eks. det at ungar no får moglegheit til å melde seg inn og ut av foreiningar, at ein har senka aldersgrensa frå 15 til 12 år, og ikkje minst at barnelova òg får ein eigen personvernparagraf, som blant anna gjer at ungar kan seie til foreldra sine at dei ikkje får publisere bilete, film og lydopptak av dei.

Det har vore stort engasjement, særleg rundt forslaget om delt dagleg myndigheit etter samlivsbrot. Regjeringa har lytta til forskarar og dei som jobbar på feltet, og som har erfaring med praksis etter dagens regelverk. Erfaringane er naturleg nok ulike, for det er folk me snakkar om. Felles er erfaringane med at den noverande barnelova ikkje kan gje rettleiing ved utforming av ei ny lov. Forsking og erfaring er heller ikkje det einaste faglege grunnlaget. Denne lova skal òg vareta og balansere menneskerettar. Forslaget styrkjer barnet sin rett til å bevare eit familieliv med begge foreldra etter eit samlivsbrot. Og når regjeringa har valt å ikkje gå inn for delt bustad som hovudregel, handlar det særleg om å sikre barn reell medverknad når det gjeld bustad.

Eg opplever at det er stor einigheit om at gjeldande reglar ikkje fungerer godt nok. Regjeringa føreslår no grep som har som mål å få ned konfliktnivået etter samlivsbrot. For dei fleste ungar er det jo til det beste at begge foreldra kan vere involvert i kvardagen deira etter eit brot.

Forslaget om delt dagleg myndigheit legg òg til rette for at foreldre i stor grad kan fø opp ungen sin eller ungane sine kvar for seg. Avgjerdene som ligg til myndigheita, krev ikkje einigheit, med unntak av flyttespørsmålet, som me veit er ein stor konfliktdrivar i dag.

Regjeringa tek på alvor og deler komiteen sine bekymringar for utsette barn og unge. Vald i nære relasjonar og seksuelle overgrep mot barn er eit stort samfunnsproblem, og det er grov kriminalitet. Samtidig meiner eg at det i debatten er skapt feil forventningar om korleis barnelova skal vere. Myndigheitene sitt ansvar ved risiko for vald eller anna alvorleg omsorgssvikt blir regulert særleg i straffelovgjevinga og barnevernslova. Samtidig er det tatt grep i ny barnelov for å styrkje barn sine rettar og barnet sin rett til vern mot vald og anna risiko. Det gjeld særleg endringane i reglane om mekling og foreldretvistar i domstolane. Korleis vald og overgrep blir fanga opp og handtert før og etter samlivsbrot, har høg prioritet hos meg. Dette skal me arbeide vidare med før den nye lova trer i kraft. Det er viktig at barnelova verkar godt saman med andre lover som beskyttar barn, og her har me fleire oppmodingsvedtak allereie, og det ligg an til fleire i dag.

Avslutningsvis vil eg seie at forslaget inneber både politikk og rettsutvikling. Rettsutvikling er viktig. Lovene må følgje utviklinga i samfunnet elles, og me kjem frå regjeringa si side til å følgje med og evaluere endringane og sjå til at dei verkar etter hensikta, slik at me sikrar ungar ein trygg og god oppvekst.

Tage Pettersen (H) [11:45:10]: Om det er én sak som virkelig har engasjert meg i løpet av mine snart åtte år i familie- og kulturkomiteen, er det spørsmålet om delt bosted i barneloven. Det er dessverre ingen tvil om at det i mange tilfeller er fedrene som taper kontakten med barna sine. I hele 86 pst. av tilfellene der foreldre ikke avtaler delt bosted, blir barnet boende hos mor. Det sier noe om hvordan vi fortsatt fordeler foreldreskap i praksis.

Høyres standpunkt om delt bosted bygger på kunnskap. Kunnskap må være fundamentet for både eksisterende og ikke minst for ny politikk. Tidligere komitéleder i familie- og kulturkomiteen, Kristin Ørmen Johnsen, og jeg brukte mye tid på det i forrige periode. Resultatet var bl.a. at Høyres landsmøte vedtok gå inn for delt bosted som utgangspunkt i barneloven.

Forskningen er klar: Barn som får vokse opp med god og stabil kontakt med begge foreldrene sine, har store fordeler av det – på tvers av psykisk helse, relasjoner og utvikling. Det er dette vi ønsker å verne om når vi løfter dette med delt bosted som norm.

Det var Solberg-regjeringen som satte ned barnelovutvalget. NOU-en fra utvalget ble lagt fram 4. desember 2020, og siden den gang har vi ventet spent på hvordan regjeringen ville følge den opp. Derfor var det blandede følelser da forslaget til ny barnelov endelig kom: glede over at det skjer noe, og skuffelse over at regjeringen ikke følger opp sitt eget løfte fra Hurdalsplattformen, der det står at de vil vurdere delt bosted som lovens utgangspunkt. Når regjeringen ikke leverer, gjør flere av partiene i Stortinget det og fremmer forslag om dette i dag.

Vi er mange som vil det samme: at barn skal få vokse opp med begge foreldrene sine som trygge og likeverdige omsorgspersoner. Nå er det på tide at lovverket vårt også gjenspeiler dette. Barnets beste skal alltid komme først, og makt og ansvar må plasseres så nær familiene som mulig. Det er i familiene det viktigste fellesskapet i samfunnet finnes – uansett hvordan familiene ser ut, eller hvordan samlivsformene utvikler seg over tid. Derfor kjemper Høyre for et lovverk som ser begge foreldrene, ikke minst styrker barnets rettigheter og gjennom det bygger samfunnet nedenfra.

Når det er sagt vil jeg få avslutte med å si at det tas mange skritt i riktig retning i den loven Stortinget vedtar i dag, men både jeg og veldig mange med meg hadde ønsket at vi tok både flere og større skritt.

Turid Kristensen (H) [11:47:57]: Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, foreslås det en del viktige tiltak i loven når det gjelder å beskytte barn som trenger ekstra beskyttelse, som f.eks. å styrke bestemmelser om hva som ligger i «barns beste», og betydningen av det. Det er også heldigvis flertall for å få på plass en lovendring som sikrer at barn som oppholder seg på krisesenter, ikke skal måtte ha samvær med en forelder som har utøvd vold mot den andre forelderen, at barn gis rett til midlertidig å nekte samvær dersom de opplever det som utrygt og belastende, som de har i Danmark, og at man kan få utredet om det kanskje ikke er til det beste å ha samvær videre.

Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fremmer også forslag om å sette i gang et forsøk med et tverrfaglig team for å styrke arbeidet der det er mistanke om, risiko for, påstand om eller allerede konstatert vold eller seksuelle overgrep – litt likt det man allerede har vedtatt nå i barneloven, men for en annen gruppe barn. Jeg skulle ønske vi kunne få et flertall for det.

I barnevernsloven, som vi nettopp har debattert, er det også tatt inn en merknad om hvordan man skal klare å skjerme barn der det er besøks- og kontaktforbud. Jeg vil gjerne få presisere at det for oss handler om alle barn som lever med beskyttelsestiltak, og at de skal skjermes fra volds- og trusselutøver.

Når det gjelder saker med høy konflikt etter samlivsbrudd, skulle jeg – som jeg har nevnt – gjerne ha sett at vi kom lenger. Beskyldninger om at det å ta de grepene er å sette likestilling foran barns rett til trygghet, vil jeg ta sterk avstand fra. Dette handler om barns rett til å vokse opp og ha kontakt med begge foreldrene. Det er i seg selv viktig.

Høyre er derfor med i et forslag, for vi vil gjerne bidra til at vi nå må komme videre i dette arbeidet. Det kan kanskje høres ut som at vi kan få et flertall for å sende et viktig signal om at tiden for utsettelser i dette viktige spørsmålet, nå må være forbi.

Det er tatt noen grep i denne loven også for å styrke den siden av det, men – som min gode kollega Tage Pettersen nettopp var inne på – ikke det grepet Høyre mener er det viktigste, nemlig at delt bosted skal være utgangspunkt ved samlivsbrudd, med mindre foreldrene blir enige om noe annet, eller det ikke er til barnets beste. Det er det som best sikrer barnets rett til å få ha et familieliv med begge foreldrene.

Igjen er det som nå foreslås, nemlig det å fjerne kravet om særskilte forhold for at retten skal kunne idømme delt bosted, et steg på veien, men det er ikke sterkt nok for oss i Høyre. Det er dessverre ikke flertall for vårt primære forslag, så jeg vil derfor si fra om at Høyre sekundært vil støtte forslaget om innføring av delt daglig myndighet – igjen et steg på veien – altså § 7-2 i det forelagte forslaget.

Tor André Johnsen (FrP) [11:51:14]: Vi støtter også subsidiært det som ligger fra regjeringen, slik Høyre nå sa. Men det er én ting som det har blitt snakket veldig lite om, Høyre var så vidt inne på det: Når det gjelder § 36 andre ledd, det med særlige grunner, er det veldig, veldig viktig at det endelig blir fjernet. Det har vært en begrensning i lovverket som rett og slett har blokkert for at foreldre bor i samme nærmiljø, så barnet fortsetter å gå på samme skole, fortsetter å ha samme venner, fortsetter å gå samme vei fram og tilbake i skolen og har sitt trygge, gode oppvekstmiljø intakt. Lovverket, eller praksisen, rettspraksis, har stått i veien for at rettsapparatet har dømt femti-femti, med den begrunnelse at hvis du havner i retten, er det såkalt høyt konfliktnivå, og da kan du ikke dømme femti-femti. Det er helt ulogisk at det har vært sånn, for du kan dømme 45-55. Du må ikke samarbeide noe mindre bare fordi du har en dag mindre samvær, men dessverre har det vært praksis at selv om alt ligger til rette for delt bosted og femti-femti, får du ikke det ved dom.

Flertallet i denne sal skuffer på et viktig punkt, det var Høyre inne på i stad, og det er kanskje det aller viktigste punktet. Jeg trodde virkelig at det skulle bli et bredt flertall med Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som ville lande en god ordning med delt bosted, og at det skal være et utgangspunkt i loven. Dessverre har den ene etter den andre bare falt fra eller feiget ut, så nå står bare Høyre og Fremskrittspartiet igjen, pluss kanskje noen småpartier, kanskje Christian Tybring-Gjedde – jeg vet ikke.

Men vi kan fortsatt få flertall i dag for enten Fremskrittspartiets eller Høyres forslag. Vi i Fremskrittspartiet støtter i hvert fall Høyres forslag subsidiært, og jeg har en diskré invitasjon til Senterpartiet: Det er fortsatt mulig å snu, det er ikke votering ennå. Det hadde vært hyggelig hvis flere kunne vært med og i hvert fall støttet Høyres forslag subsidiært, for det er ingen tvil om at det er de to beste forslagene som ligger til behandling i dag, både for barna og også for foreldrene. Det vil uten tvil dempe konfliktnivået. Utgangspunktet i barneloven burde og skulle vært delt bosted med femti-femti, og så får man gå til retten om man er uenig i det, og da kommer unntakene i rettsapparatet, der hvor det er vold, rus og krangling og mye ekstra bråk, mens hovedregelen hadde vært femti-femti. Dessverre er det bare Høyre og Fremskrittspartiet som forstår viktigheten av det. Forskjellen på Høyre og Fremskrittspartiet er egentlig ikke så veldig stor, men Fremskrittspartiet går lenger i å være tydelig på femti-femti og delt bosted, og at det skal være særlige grunner for å kunne fastsette noe annet enn delt bosted. Vi går litt lenger enn Høyre og vil at det skal presiseres.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [11:54:26]: I dag er det slik at kvinnens mann, ektemann, antas å være far til barn født i ekteskap, men denne automatikken gjelder ikke medmor. Det er derfor svært gledelig at Venstre nå har fått gjennomslag for å utrede med sikte på å innføre lovendringer som vil likebehandle likekjønnede og ulikekjønnede foreldre, både ved å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral og ved å erklære farskap og medmorskap.

I fjor fremmet Venstre forslag om å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral, med den hovedbegrunnelse at den vil være til barnets beste og sikre juridiske rettigheter til barnets reelle omsorgspersoner. Det som gjør dagens regelverk særlig problematisk, er at det ikke bare forskjellsbehandler foreldrepar av samme kjønn, men det diskriminerer også barna i likekjønnede ekteskap.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har gjentatte ganger påpekt at likekjønnede foreldre ikke har det samme rettslige rammeverket for foreldreskap som ulikekjønnede foreldre. Ombudet mener at det finnes gode grunner for å skille mellom likekjønnede og ulikekjønnede par når det gjelder etablering av foreldreskap og assistert befruktning. I flere høringsrunder, herunder til mannsutvalget, har ombudet bedt om at det rettslige rammeverket for skeives foreldre utredes med mål om å rette opp forskjellene mellom likekjønnede og ulikekjønnede foreldre. Ombudet sier:

«Barn født inn i likekjønnede ekteskap fortjener å få juridisk, sosial og materiell trygghet fra starten av livet, på lik linje med barn født inn i ulikekjønnede ekteskap. Det er på høy tid at lovgivningen om etablering av foreldreskap reflekterer de ulike familiestrukturene vi har i samfunnet, og sikrer at alle barn får to foreldre, uavhengig av foreldrenes kjønn.»

Regjeringen har i proposisjonen gjort et slags forsøk på å komme Venstre i møte ved å forenkle etableringsmåten for medmorskap. I forslaget til ny barnelov legges det opp til at det er samtykke til assistert befruktning som skal være grunnlaget for etablering av medmorskap. Samtidig skal det føres effektiv kontroll med at vilkårene for assistert befruktning etter bioteknologiloven er oppfylt. For Venstre er dette langt fra nok, og vi er glad for at Høyre, Senterpartiet og SV støtter oss i å rette opp dette for medmødre og deres barn.

Kathy Lie (SV) [11:57:04]: Dette skal bli ganske kort. Jeg ser jo at det er flere tiltak i barneloven nå som gjør foreldreskapet mer likestilt, og selv om jeg i utgangspunktet har løftet at barna skal stå i sentrum, er det jo viktig også at foreldre er likestilt når det gjelder ansvar og omsorg for barna sine. Jeg ser og hører at det arbeides med tiltak for å motvirke samværshindring, men i likhet med flere andre her i denne debatten har jeg tenkt at det trenger vi å styrke ytterligere. Jeg vil med dette varsle at SV også støtter forslag nr. 1, om å utrede ytterligere tiltak for å motvirke samværshindring.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [11:58:29] (ordførar for saka): Eg har lyst til å starte med å takke komiteen for samarbeidet i saka. Vi får til eit breitt fleirtal, og alle parti unntatt eitt står bak tilrådinga. Det går eg ut frå at partiet sjølv skal prate om seinare. Det eg har lyst til å seie, er at dette er eit ganske tydeleg signal frå denne salen om at det breie politiske Noreg står samla bak å gå lenger i å beskytte barn og unge i den tida vi lever i.

Vi lever i ei tid der barn og unge blir eksponerte for mykje reklame. Det har kanskje generasjonar opp gjennom blitt eksponerte for, men forskjellen på i dag og før i tida er at det skjer meir og meir òg i digitale medium. Det er ei utvikling som skjer raskt og i kanalar som stadig er vanskelege å kontrollere. Det digitale rommet er òg prega av ganske avansert målretting, skjult marknadsføring og innhald som i mange tilfelle kan vere både ueigna og skadeleg for barn.

Dette utfordrar evna vår til å ivareta eit grunnleggjande prinsipp i forbrukarvernet om at barn skal ha eit særleg sterkt vern. Difor, med det fleirtalet som no ligg føre i salen, styrkjer vi handhevinga av føresegnene i marknadsføringslova, særleg når det gjeld krava til god marknadsføringsskikk overfor barn. Vi ønskjer å beskytte barn mot marknadsføring som utnyttar sårbarheita deira, skaper unødvendig press, ikkje minst kroppspress, eller som forsøkjer å påverke dei på uærleg vis.

Marknadsføringslova stiller i dag allereie krav til korleis næringsdrivande skal opptre, men lovverket er berre så sterkt som sanksjonane bak det er. Når ein bryt lova, må det òg få tydelege konsekvensar. Difor ser ein òg at ein skrur opp sanksjonsmoglegheitene i det lovforslaget som blir vedteke.

Så kan ein diskutere kor høge eller store prosentar sanksjonane eller gebyra skal vere på. Det har vi kanskje ulike meiningar om, men la det vere heilt klart at føremålet med desse endringane ikkje er å straffe for straffa si skuld. Det handlar om å sende eit tydeleg signal til næringslivet om at barn ikkje skal være ei målgruppe for aggressiv eller uansvarleg marknadsføring. Det skal ikkje løne seg å bryte lova, særleg ikkje når det er tryggleiken og helsa til barn som står på spel. Difor er eg veldig glad for at eit såpass breitt fleirtal i Stortinget i dag gjer desse endringane i marknadsføringslova.

Sigbjørn Framnes (FrP) [12:01:39]: Eg er imponert over tida eg fekk til rådigheit no. Eg skal ikkje bruke ho heilt ut. Det kan kanskje verke underleg at me i ei sak der alle er einig i intensjonen, likevel vel å røyste imot. La meg difor forklare kvifor.

Framstegspartiet er, i likskap med fleirtalet, heilt tydeleg på at det ikkje skal drivast marknadsføring retta mot barn og unge. Barn er lett påverkelege og ofte lite kritiske til reklame og marknadsføring. Difor har det i mange år vore forbod mot dette. Dei fleste aktørane held seg til regelverket, og det er heldigvis få brot på dette forbodet. Nokre brot kan skuldast at marknadsføringa eigentleg er meint å rette seg mot forelde, men blir oppfatta som retta mot barn – altså ein klassisk gråsoneproblematikk.

Framstegspartiet er uroa for at aktørar som meiner dei marknadsfører for foreldre, kan risikere strenge gebyr dersom myndigheitene meiner bodskapet er retta mot barn. Me er difor bekymra for at maksrammene for gebyr, slik dei er føreslått, kan bli for høge. Me ønskjer å unngå at gebyra blir urimeleg høge i forhold til brotet. Framstegspartiet vil difor ikkje tilrå forslaget slik det ligg føre.

Lene Vågslid (A) [12:03:27]: I dag blir ungar eksponerte for enorme mengder reklame, særleg i digitale medium. Difor har Arbeidarparti-regjeringa lagt fram dette forslaget om strengare sanksjonar ved brot på marknadsføringslovas føresegner om god marknadsføringsskikk overfor barn.

Føremålet er å beskytte ungar betre mot ulovleg marknadsføring. God marknadsføringsskikk i marknadsføringsloven stiller f.eks. krav om at reklame ikkje skal bidra til kroppspress hjå barn. No føreslår me at Forbrukartilsynet skal få kraftigare verkemiddel til å slå hardt ned på brot på føresegna.

Dette forslaget har brei støtte – brei støtte òg ute hjå Forbrukarrådet, hjå Barneombodet – eg kunne nesten ha brukt dei 14 minuttane eg har igjen, på å liste opp alle som støtter forslaget. Difor er eg veldig overraska over Framstegspartiet. Mitt inntrykk er at Framstegspartiet i debattar som handlar om barn og unge, ofte er veldig einig i at ein må beskytte barn og unge betre. Dette er eit veldig konkret og enkelt grep for å skjerpe sanksjonane overfor dei som bryt det regelverket me har.

Eg har endå større ambisjonar på dette området enn det lovforslaget som er lagt fram no, men mykje må ein arbeide meir med. Dette hadde vore ei gyllen anledning for Stortinget til einstemmig å stille seg bak at me må ha strengare reglar for dei som bryt marknadsføringsreglane retta mot barn og unge. Me prioriterer dette i Arbeidarpartiet, og eg er i alle fall glad for at alle andre parti, med unntak av Framstegspartiet, støttar forslaget.

I år har regjeringa styrkt løyvingane til Forbrukartilsynet med 2,5 mill. kr for å styrkje tilsynet med forbrukarvernet til barn i digitale medium. Dette er veldig viktig for at Forbrukartilsynet skal ha moglegheit til å ta opp fleire saker og stanse meir ulovleg marknadsføring.

Forslaget om utvida heimel for gebyr ved brot på marknadsføringsloven fylgjer opp eit forslag som var på høyring i vinter. I den høyringa føreslo me ei ny fråsegn i marknadsføringsloven for særleg å verne barn mot marknadsføring i sosiale medium og spel, og me vurderer no ei vidare oppfylging av dette vernet.

Me lever i ei brytningstid der det digitale livet til barn og unge påverkar dei i så sterk grad. Eg håper at Framstegspartiet kan tenkje seg litt om fram til votering i dag. Det er ikkje for seint å snu. Heile Stortinget burde kunne samle seg bak at me skjerpar sanksjonane for dei som bryt regelverket retta mot barn og unge.

Kathy Lie (SV) [12:07:49] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saken.

Ny krisesenterlov var noe vi ba om for over to år siden, fordi vi så at loven ikke sørget for at alle fikk et godt nok tilbud. Flere medlemmer av denne komiteen har fremmet forslag for å forbedre tilbudet. Særlig utsatte grupper, som kvinner i aktiv rus og voldsutsatte med funksjonsnedsettelser, risikerte å bli avvist eller få et dårligere tilbud. Vi har også bedt om en forbedring av krisesentertilbudet til den samiske urbefolkningen.

Nåværende lov trådte i kraft i 2010, og mye har endret seg i samfunnet siden da. Departementet ba høringsinstansene spesielt om å komme med innspill til en rekke konkrete problemstillinger, men ingen av disse problemstillingene ble løst eller fulgt opp i proposisjonen som vi fikk til behandling. Jeg er derfor glad for at komiteen har løftet disse problemstillingene og står samlet om å be regjeringen gjøre noe med dem.

Blant annet løfter vi barn som egen brukergruppe og ber om at det legges til rette for at beslutninger som angår barn, skal baseres på barns beste, og at barna får mulighet til å uttrykke seg. Vi ber regjeringen utrede løsninger for gratis og trygg transport for barn til barnehage, SFO og fritidstilbud. Vi tydeliggjør at barn på krisesenter må ha et særlig sterkt vern mot samvær med en forelder som har utsatt den andre forelderen for vold, og at barn skal ha rett til å stanse samvær hvis det føles utrygt eller belastende. Derfor lovfester vi dette i barneloven som vi akkurat har behandlet.

Vi sørger for at krisesentrene må finne en løsning for voldsutsattes kjæledyr, slik at en slipper å reise fra dem. Videre ber vi om at det utvises skjønn når det gjelder egenbetaling for mat, slik at dette aldri blir en terskel for å oppsøke hjelp.

Det er litt ulike syn når det gjelder krav til kompetanse, men et flertall ber om at behovet for kompetanse utredes, og at det gjøres en vurdering av hvordan slike krav eventuelt best kan følges opp.

Høringsinstansene og komiteen har vært delt i synet på om krisesentertilbudet til kvinner og menn skal være fysisk atskilt. Det argumenteres for at et integrert tilbud er bedre for voldsutsatte menn og deres barn. Det er også holdepunkter for at et felles botilbud vil være bedre for skeive, transpersoner og ikke-binære. Det er likevel stor uro blant mange kvinneorganisasjoner med tanke på at nesten 90 pst. av dem som oppsøker krisesenter, er kvinner, og mange har minoritetsbakgrunn. Det kan være svært krevende og retraumatiserende for en del å måtte dele botilbud med menn. Det pågår et forsøk med integrert tilbud på Romerike krisesenter, og her har det pågått følgeforskning hele veien. Så langt er menn og skeive og barna veldig fornøyd med dette, men for kvinnene er det noe mer delte svar. Komiteens flertall har landet på at vi ikke vil oppheve kravet om atskilt botilbud nå, men at det trengs mer kunnskap. Vi går derfor inn for at flere kommuner kan søke om å gjøre lignende forsøk, og at de forsøkene som pågår, kan få fortsette.

Mona Nilsen (A) [12:10:57]: Krisesentrene i Norge spiller en viktig rolle for å sikre at alle som opplever vold i nære relasjoner, har tilgang til hjelp og beskyttelse. Det første krisesenteret i Norge åpnet i Oslo for litt over 40 år siden. Krisesentrene har utviklet seg fra å være små, private lavterskeltilbud som baserte seg på frivillighet, til å bli en lovpålagt kommunal tjeneste som skal sørge for å hjelpe alle kvinner, menn og barn som har vært utsatt for vold i nære relasjoner.

Siden den forrige krisesenterloven kom i 2009, har det skjedd ting på feltet, og det har vært behov for oppdateringer. Krisesentertilbudet i Norge er godt, men det har også vært for dårlig for enkelte grupper, f.eks. den samiske befolkningen, menn som har blitt utsatt for vold, mennesker med nedsatt funksjonsevne eller psykiske utfordringer, rusavhengige og barna til dem som benytter seg av tilbudet. Det er noe av det man forsøker å rette opp med lovforslaget vi debatterer i dag.

For Arbeiderpartiet er det viktig å framheve at krisesenter skal være et tilbud for alle, uavhengig av livssituasjon, bakgrunn eller økonomi. Derfor er et av forslagene regjeringen har lagt fram, at for dem som ikke kan benytte seg av det vanlige krisesentertilbudet, skal det tilbys alternativer. Det finnes mennesker i ulike livssituasjoner som gjør at f.eks. botilbud sammen med andre ikke fungerer godt nok. De skal fortsatt ha et krisesentertilbud som er tilpasset deres behov, og kommunens plikt til å tilrettelegge for dem blir nå tydeliggjort.

Jeg vil også løfte fram at man nå lovfester at samiske rettigheter skal ivaretas i krisesentertilbudet. Det er viktig.

En av sakene som også har vært diskutert i dette arbeidet, er at det ikke foreslås felles botilbud for menn og kvinner. Vi anerkjenner at det er mange gode argumenter for, men det er også sterke motargumenter, og vi må ha mer kunnskap. Vi vet at krisesentertilbudet til menn ikke er godt nok, og at det går ut over både menn som blir utsatt for vold, og barna deres. Derfor ber vi regjeringen om å styrke kunnskapsgrunnlaget om felles botilbud ved å legge til rette for at kommuner som ønsker det, kan gjennomføre forsøk med dette etter forsøksloven.

Vold og overgrep i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem, og først og fremst en urett mot dem som er ofre for det og lever i volden. Vi mener at endringene som vedtas nå, er et viktig steg for et bedre krisesentertilbud for alle som er ofre for vold i nære relasjoner.

Turid Kristensen (H) [12:14:11]: Jeg vil starte med å si at jeg synes det er positivt at det er et flertall for at det i hvert fall skal igangsettes flere forsøk med integrerte krisesentre, og at det krisesenteret som har hatt et forsøk over flere år, skal få fortsette. Likevel synes jeg det er ganske uheldig og trist at det ikke er et flertall her i dag for faktisk å ta det steget Høyre og jeg mener er til det aller beste, og vil gi et mye mer likeverdig tilbud til kvinner og menn. Det er å fjerne lovkravet om at det må være kjønnsdelte krisesentre.

I en undersøkelse som er gjennomført for ikke så lenge siden, sier 22 av 40 krisesentre at de ønsker å fjerne lovkravet. Dette er store og små krisesentre. De er spredt over hele landet, fra Finnmark i nord til Agder i sør. Ved å fjerne lovkravet vil man ikke pålegge noen at de må gå over til en integrert krisesenterløsning. Forholdene må definitivt ligge til rette for at man skal kunne gjøre det, men det vil åpne for at de som har muligheter for det, og som vil gjøre det, kan få lov til å gi et mer fleksibelt og tilpasset tilbud.

Dette er veldig viktig for flere grupper. Det er ikke minst viktig for fedre og deres barn som kommer til krisesentre. De har i dag ikke et likeverdig tilbud. To tredjedeler av krisesentrene her i Norge innrømmer at de ikke har det, og det pekes på at største hinderet er kostnadene som skal til for å kunne gi et likeverdig botilbud for disse barna og fedrene separat. Dette ville man kunne ha forbedret ved å åpne opp for integrerte krisesentre. Det er også flere grupper, bl.a. skeive, som har vært nevnt tidligere i dag. Det blir påpekt fra talerstolen her at kommunene har en plikt til å tilrettelegge for å gi et likeverdig tilbud, men to tredjedeler innrømmer at de ikke har klart det, og det ser heller ut til at de vil klare det.

Høyre er ikke enig i at vi har et for dårlig kunnskapsgrunnlag. Vi har hatt et prosjekt på Romerike krisesenter nå i fire år, og resultatene derfra er gode. Hvis vi ser til land rundt oss det er naturlig å sammenligne seg med, selv om vi har litt ulike innretninger, er det også erfaringer og kunnskapsgrunnlag derfra som tilsier at vi burde få gjort dette.

Jeg er aller mest lei meg for at de barna som er på krisesenter med sin far, ikke får et likeverdig tilbud. Når det er krav om kjønnsdeling vil de ikke kunne delta på felles arrangementer, de vil ikke kunne leke med andre barn, fordi loven faktisk sier at det skal være helt adskilt.

Avslutningsvis: Senterpartiet går lokalt ut og kritiserer at flertallet nå ikke vedtar dette. Det er dobbeltmoral.

Jeg tar opp forslaget Høyre er en del av.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:17:30]: For dem som rømmer fra vold i nære relasjoner, er krisesentrene ekstremt viktige. Det handler om trygghet i forferdelige situasjoner, i livskriser, og det handler ikke minst om barn i disse omstendighetene. Vi i Senterpartiet er derfor glad for at det nå endelig er kommet en oppdatert krisesenterlov. Det betyr bedre krisesentertilbud.

Senterpartiet støtter de foreslåtte endringene, og vi mener det er viktig at kommunene får et tydeligere ansvar. Samtidig er vi glad for at vi i komiteen forsterker loven på en rekke punkter, bl.a. styrker barnets beste, barns medvirkning og deres rett til transport til ulike tilbud, samt at vi ber om utredning av bl.a. krav til kompetanse for de ansatte og tiltak til å sikre universell utforming.

Samtidig mener vi i Senterpartiet at det må åpnes for utvikling og læring, særlig for å sikre at barn får et likeverdig tilbud uavhengig av hvem de kommer til krisesenteret sammen med. Vi har derfor foreslått at kommuner som ønsker det, skal kunne teste ut integrerte krisesentre, altså steder der kvinner, menn og barn kan bo under samme tak, men med god tilrettelegging og tydelige trygghetstiltak. Dette er ikke et krav til alle, men en mulighet for de kommunene som ser at de kan gi et bedre tilbud på denne måten.

I dag vet vi at barn som kommer til krisesentrene sammen med far, ofte får et dårligere tilbud enn barn som kommer med mor. De har mindre tilgang på leker, fellesareal og ansatte å snakke med. Det er uakseptabelt. Det går utover barns rett til trygghet, lek og et normalt hverdagsliv, slik både Grunnloven og barnekonvensjonen slår fast.

Barnets beste skal ligge til grunn i alle beslutninger som gjelder barn. Det betyr at vi må ha tjenester som faktisk fungerer for alle barn, også dem som lever i uvanlige eller sårbare situasjoner. Når vi vet at dagens organisering ikke alltid treffer, har vi et ansvar for å prøve ut bedre løsninger.

Forsøket på Romerike representanten Kristensen viste til, har gitt gode erfaringer. Der sier både kvinner, menn og barn at de føler seg trygge. Det er et tilbud med gode og store ressurser – ikke sånn alle kommuner nødvendigvis har det. Vi mener at kommuner som vil bygge videre på dette, må få lov til det. For Senterpartiet er det viktig at dette skjer med faglig forankring og god evaluering, og at barns behov og rettigheter alltid er i sentrum.

Dette handler ikke om struktur for strukturens skyld, det handler om barn som trenger trygghet, hverdag og forutsigbarhet, også når livet er i krise. Derfor håper vi på bred støtte til forsøksordningen.

Stine Westrum (R) [12:20:19]: For dem som trenger det, kan en plass på krisesenter være livreddende. Hvert fjerde drap som begås i Norge, er partnerdrap – hvert fjerde drap. I ni av ti av disse svært ofte voldelige drapene er det kvinner som har blitt drept av sine nærmeste. Hvert eneste år opplever rundt 150 000 personer at noen som står dem nær, utøver vold mot dem. Av alle kvinner i landet utsettes en av ti for alvorlig vold av partneren eller ekspartneren.

Dette er tall som vi som nasjon ikke kan akseptere. Vold mot kvinner er et samfunnsproblem, og vi i Rødt mener at innsatsen mot vold i nære relasjoner må styrkes. Krisesentrene må oppleves som et trygt sted for dem som trenger det. Det gjelder selvfølgelig for alle voldsutsatte, uansett kjønn, for selv om vold i nære relasjoner aller oftest rammer kvinner, blir også menn utsatt, og ikke minst transpersoner.

Løsningen for å gi folk den tryggheten de trenger i en krisesituasjon, er å gi mer midler til å bygge og drifte gode krisesentre. Ikke alle kjønn må bo sammen på samme senter.

Partnervold er også vold mot barn. Barna skal ikke tvinges til å måtte være sammen med en voldelig forelder. Når en forelder oppsøker et krisesenter sammen med barna sine, skal de ikke ha samvær med den voldsutøvende forelderen. Barna skal høres. De skal ha rett til å stoppe samvær hvis det føles utrygt eller belastende. Barn har rett på et liv uten vold.

Det er bra at kommunene ansvarliggjøres med handlingsplan mot vold, men med dagens trange økonomi kan ikke kommunene få flere oppgaver uten at midler fører med. Siden kommunene har ansvar for krisesentrer, forventer vi at kommunene sikres en bedre økonomi, slik at de kan ivareta innbyggernes egne behov og sikre at alle har tilgang på et krisesenter tilstrekkelig nærme der de bor.

I vårt alternative statsbudsjett styrker Rødt krisesentrene med nesten 100 mill. kr for at de skal ha en god og stabil kapasitet til å huse voldsofre over hele landet. Vold må også bekjempes på et mye tidligere tidspunkt, og derfor styrker vi også forebygging av vold i nære relasjoner med 20 mill. kr.

Vold mot kvinner er et samfunnsproblem og et folkehelseproblem. Vi er nødt til å jobbe aktivt mot dette, både i justissektoren, i helsesektoren og i barne- og likestillingssektoren. Voldsutsatte kvinner er en sammensatt gruppe, og det trengs tilbud som sikrer at alle har mulighet og tilbud ved behov. Kvinner i aktiv rus er en særlig utsatt gruppe, og Rødt mener at det må sikres egne plasser for kvinner med rusproblemer på landets krisesentre. I dag er slike plasser nærmest ikke-eksisterende. Jeg drømmer om å jobbe for et samfunn fritt for vold.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [12:23:33]: Krisesentertilbud er ikke tilgjengelig nok for alle som har reelt behov for det. Å lovfeste et krav om likeverdige alternative botilbud i krisesenterloven innebærer en implisitt resignasjon med hensyn til å gi dem som trenger det, et krisesentertilbud. Det er både trist og bekymringsverdig.

Likestillings- og diskrimineringsombudet er kritiske og frykter at lovhjemmelen kan brukes som en «sparepost» for kommunene. Ombudet frykter at rusavhengige vil henvise til andre midlertidige botilbud uten spesialkompetanse eller tilrettelegging for voldsutsatte. Venstre deler denne bekymringen. Plasseres mennesker som egentlig har behov for å oppsøke et krisesenter andre steder, er faren stor for at de ikke får et likeverdig tilbud.

Det er skuffende at regjeringen ikke vil sørge for at folk, uavhengig av kjønn, kan få et mer likeverdig krisesentertilbud ved å fjerne krav om kjønnsdelte krisesentre. Det ville ikke bare gitt et bedre tilbud for menn og transpersoner, men også for barna som oppsøker krisesentre med dem. Og vi unngår at en sønn som har fylt 18 år, ikke får være med på krisesenter, slik vi fikk høre om under Stortingets høring.

Erfaringene fra forsøksprosjektet til Romerike Krisesenter er så gode at Venstre mener at flere krisesentre burde ha fått anledning til å legge om til et integrert krisesentertilbud dersom de mener at dette ville ha styrket tilbudet og ivaretatt flere barn på en bedre måte. La meg understreke: Å fjerne påbud om kjønnsdeling på krisesentre er ikke å innføre et forbud mot kjønnsdeling. I land som ikke har et lovkrav om kjønnsdeling, finnes det mange kjønnsdelte tilbud. Venstre mener det må være opp til kommunene og krisesentrene selv å vurdere hva som er til det beste for deres brukere.

I Norge har vi prioritert forskning på partnervold i heterofile forhold. Retter vi blikket mot skeive, er kunnskapen med ett veldig begrenset. Det kan føre til at skeive ikke får den hjelpen de trenger. Vi trenger en langt bedre forståelse av de særlige utfordringene for skeive partnervoldsrammede og tilleggsutfordringene transpersoner og ikke-binære kan oppleve. Suboptimale alternative krisesentertilbud for heterofile menn så vel som skeive går også ut over. deres barn. Det bryter med prinsippet om at barn skal ha likeverdige tjenester.

Jeg kan ikke se at hensynet til barns beste tilstrekkelig er vurdert opp mot behovet for mer kunnskap om en kjønnsnøytral krisesenterlov. Venstre mener derfor at regjeringen bør gjøre en ny vurdering av konsekvensene av en kjønnsnøytral krisesenterlov, hvor hensynet til barnets beste inngår i vurderingen.

Til slutt vår stemmeforklaring: Venstre stemmer primært for forslag nr. 1, subsidiært for forslag nr. 2.

Jeg tar med dette opp Venstres forslag i saken.

Statsråd Lene Vågslid [12:26:31]: Tusen takk til saksordføraren for eit godt innlegg og for eit godt arbeid i komiteen. Vald i nære relasjonar er eit alvorleg samfunnsproblem, og det er grov kriminalitet. Det seier eg i kvart einaste innlegg som handlar om dette, og det er det ein grunn til. Dette er grov kriminalitet for dei som er utsette for det, og krisesentera er svært viktige for både beskyttelse og rettleiing for både kvinner, menn og barn som er utsette for vald i nære relasjonar, også for LHBTQ-personar.

Krisesentertilbodet i Noreg er godt, men det er òg svakheiter i det. Dette har Stortinget vore merksam på, og det har gjort fleire vedtak der målet har vore å styrkje tilbodet. Lovforslaget som ein behandlar i dag, gjer noko med dette. Forslaget tydeleggjer ansvaret til kommunane og plikta dei har til å leggje til rette for eit likeverdig krisesentertilbod for heile befolkninga, også i reetableringsfasen, uavhengig av enkelte brukargrupper sitt behov for særleg tilrettelegging.

Eg vil her særleg framheve forslaget om å lovfeste den samiske befolkninga sine rettar i krisesentertilbodet, som fleire før meg har vore inne på, utarbeidd etter ein konstruktiv konsultasjon med Sametinget. Ei slik lovfesting vil vere eit veldig viktig ledd i arbeidet med å auke merksemda om samar, både som individ og som gruppe, og med det gjeve eit betre krisesentertilbod til samiske kvinner, menn og barn. Dette er i tråd med både nasjonal lovgjeving og internasjonale konvensjonar Noreg er forplikta etter.

Eg er vidare glad for at komiteen er oppteken av barn på krisesenteret. Barn er dei mest sårbare når det er vald i ein familie, og barn er sjølvstendige brukarar av tilbodet, og rettane deira skal varetakast. Det ligg til grunn for lova, og me skal fortsetje å ha høg merksemd på barn som må opphalde seg på eit krisesenter.

Samtidig vil nok ikkje rettslege grep aleine vere tilstrekkeleg til å løyse alle utfordringar og til å vidareutvikle krisesentertilbodet. Det er difor viktig at me òg framover legg til rette for at kommunane har eit aktivt eigarskap til krisesentertilbodet, og at me støttar opp om kommunane si faglege utvikling av tilbodet.

Eg er glad for komiteen si tilslutning til forslaget om endringar i krisesenterlova. Når det er sagt, er ikkje arbeidet med å vidareutvikle krisesentertilbodet ferdig med dette. Stortinget sitt vedtak vil vere eit godt grunnlag for den vidare utviklinga av dette veldig viktige tilbodet.

Kathy Lie (SV) [12:29:34]: Krisesentrene oppsto på 1970-tallet og hadde sitt utspring i kvinnebevegelsen og kvinnefellesskap som så behovet for et trygt sted, hvor kvinner kunne få beskyttelse fra vold i hjemmet. Det har gått fra å være et lavterskeltilbud basert på frivillighet til å bli en lovpålagt kommunal tjeneste.

Tidligere hadde krisesentrene 80 pst. statlig finansiering, men siden 2011 har finansieringen vært lagt inn i kommunerammen og ikke vært øremerket. Ulike statistikker og utredninger har vist at dette har ført til store forskjeller på tilbudet i ulike deler av landet. I all hovedsak er mange krisesentre underfinansiert og har derfor for dårlige hus og for få ansatte. En av tersklene for å ta imot utsatte grupper har vært bygningsmessige utfordringer. Dagens krisesentre er alt fra store formålsbygg, som er bygget for nettopp å huse krisesenter, til en nedslitt villa i en liten hage. Ikke alle har døgnbemanning, og noen steder jobber personalet alene.

Krisesentre som sier nei til å ta imot enkelte utsatte grupper, gjør ikke det fordi de ikke vil hjelpe. De har bare ikke de riktige forutsetningene, noe som handler både om mulighetene for å skjerme utsatte og spesielt sårbare voldsutsatte og om å ha personale med nødvendig kompetanse til å kunne ta dem skikkelig imot.

Løsningen for en del har blitt interkommunale samarbeid eller kjøp av tjenester fra en nabokommune. Det kan være både nødvendig og bra, men Norge er et langstrakt land, og mange steder bli reiseavstanden til et krisesenter uoverkommelig. Ikke minst blir det også svært krevende for barna å komme seg til barnehage og skole. Jeg er derfor glad for at vi i opptrappingsplanen mot vold mot barn og vold i nære relasjoner fikk gjennomslag for at reisekostnader til krisesenter skal dekkes av det offentlige. Når det ikke følges opp i den nye krisesenterloven, er det lov å være skuffet. Jeg tror hele komiteen er enig i at dette må på plass.

SV fremmet i forbindelse med budsjettbehandlingen for i år forslag om at det måtte komme en ordning via Husbanken, en tilskuddsordning som likner den som finnes for omsorgsboliger og eldreboliger, for utbedring av bygninger, for bl.a. å kunne sikre skjerming og universell utforming. Vi fikk ikke akkurat det, men vi fikk en tilskuddsordning via Bufdir, som kommunene kan søke på. Selv om vi doblet beløpet, til 20 mill. kr, er det fortsatt lite penger, men det er en start. Vi håper at den tas i bruk, og at vi får se resultater av den.

Jeg opplever at den største utfordringen for landets krisesentre i dag handler om økonomi. Kommunene prioriterer ulikt, og kommuneøkonomien er stram. Derfor fremmer vi forslag i forbindelse med kommuneproposisjonen om både økt ramme og mer penger til krisesentre helt spesifikt. Det håper jeg vi kan få flertall for. Vi kan vedta så mange lover vi vil, men når krybben er tom, bites hestene. Da må vi i det minste sørge for at våre lovpålagte tjenester er godt nok finansiert.

Turid Kristensen (H) [12:33:29]: Forslagsstillerne bak dette representantforslaget mener at det er behov for en mer bærekraftig økonomi, og at det er nødvendig med en skatte- og avgiftspolitikk som belønner miljøvennlig forbruk og produksjon. De mener at dette innebærer høyere avgifter på miljøskadelig forbruk, lavere skatt på arbeid og lavere avgifter på miljøvennlig forbruk. Forslagsstillerne løfter også fram reparatørnæringene, som i dag er svakt organisert og som mangler en tydelig kanal inn mot sentrale myndigheter.

Videre løftes behovet for utvidelse av reklamasjonsfristene, og at EUs Right To Repair-direktiv bør implementeres i norsk rett så snart som mulig.

Komiteen deler engasjementet for et mer miljøvennlig forbruk og en politikk som motiverer til dette. I prosessen har komiteen mottatt fire skriftlige høringsinnspill og et svarbrev fra statsråden. En samlet komité anbefaler at representantforslaget ikke vedtas slik det er fremmet. Det er et forslag fra mindretallet, som jeg antar at de vil redegjøre for selv. La meg nå gå over til Høyres synspunkt i denne saken.

I inneværende periode fikk vi gjennomslag for at regjeringen måtte utrede en produsentansvarsordning for tekstiler, dvs. at produsentene og importørene av klær må betale for et retursystem for avfallet. Tekstil- og klesindustrien er en av de industriene som forurenser mest, og derfor er dette et viktig skritt på veien mot et mer bærekraftig forbruk.

For en tid tilbake leverte en ekspertgruppe sin rapport til klima- og miljøministeren. Spørsmålet de utredet, var hvordan vi skal få folk til å reparere i stedet for å kaste. Rapporten hadde et tydelig budskap: Å kjøpe nytt må koste mer, og reparasjon og gjenbruk må bli enklere. Ekspertgruppen anbefalte flere forslag til nye avgifter som skal bremse nykjøp: avgift på plastemballasje, avgift på deponering av avfall og avgift på nye tekstiler. Også Nordisk råd foreslo, i en rapport utgitt tidligere i vår, en tekstilavgift, som et av de viktigste tiltakene for å redusere forbruket.

Fjerning av momsen, som representantforslaget tar til orde for, anbefaler gruppen ikke. Rapporten peker på at det er mer effektivt og gi støtte til reparasjoner enn å fjerne momsen. Ekspertgruppen foreslår at bransjen selv lager en ordning hvor et gebyr på nye produkter skal være med på å betale for reparasjoner av elektronikk og hvitevarer. Det foreslås også en liknende ordning for klær, sko og reiseutstyr. De foreslår at denne bør finansieres av staten, hvis det samtidig innføres en tekstilavgift.

Jeg tror de fleste er enig med forslagstillerne i at mye bør gjøres, men det kreves mer kunnskap før vi kan konkludere.

Per Olav Tyldum (Sp) [12:36:36]: La meg først og fremst få takke forslagsstillerne for å ha løftet denne saken til behandling. Senterpartiet deler ønsket om mer reparasjon, gjenbruk og gjenvinning og mener at vi i langt større grad bør styrke virkemidlene i overgangen til en sirkulær økonomi. Skal vi lykkes i å gjøre norsk økonomi sirkulær, må det i alle ledd i verdikjedene koordineres bedre – fra produksjon til forbruk og til gjenvinning.

Senterpartiet mener at overgangen til sirkulærøkonomi gir muligheter for Norge. Sirkulære løsninger forutsetter økt satsing på biologiske næringer og fornybart råstoff fra primærnæringene. Gjenvinning av kritiske materialer er viktig for landets beredskap og norsk produksjon. Målet med sirkulærøkonomien er å skape verdier av planetens ressurser på bærekraftig vis. Det betyr at vi må utvikle en produksjon av varer med lang levetid og med minst mulig bruk av ikke-fornybare ressurser. Reparasjon, gjenbruk og gjenvinning vil også føre til en kraftig reduksjon av avfall.

Vi trenger å stimulere til utvikling av samfunnsnyttig gjenvinningsteknologi. Da må vi se på hvilke langsiktige virkemidler i skatte- og avgiftssystemet som trengs, slik at resirkulerte råvarer og sirkulære produkter blir konkurransedyktige. Derfor fremmer Senterpartiet et forslag i saken om å be regjeringen undersøke kost–nytte-verdien ved å redusere momsen på reparasjon, gjenbruk og utleie av klær og utstyr. Vi mener det er et forslag som det skulle være mulig å samle seg om.

Med det tar jeg opp forslaget fra Senterpartiet.

Jeg vil også bemerke at vi støtter de løse forslagene nr. 8–10, fra Miljøpartiet De Grønne.

Statsråd Lene Vågslid [12:38:44]: Takk til komiteen for ei god behandling av saka.

Som forbrukarminister er eg oppteken av trygge og velfungerande forbrukarmarknader og at det skal vere enkelt for forbrukarar å velje miljøvenleg. Eg arbeider med fleire tiltak om dette. Blant anna kjem eg snart til å sende på høyring eit forslag om å gjennomføre EU-direktivet om styrkt forbrukarvern i det grøne skiftet i norsk rett. Dette vil gje forbrukarane betre informasjon om kor lenge eit produkt kan forvente å vare, og om det kan reparerast.

Når det gjeld dei ti forslaga frå representantane, viser eg til mitt svarbrev til Stortinget av 13. mai. Svaret er utarbeidd i samarbeid med Nærings- og fiskeridepartementet, Klima- og miljødepartementet, Finansdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Eg viser til at ein samla komité tilrår at representantforslaget ikkje blir vedteke, og eg er einig med komiteen.

Rasmus Hansson (MDG) [12:39:59]: Behandlingen av denne saken viser to ting: Det ene er at det er travelt på Stortinget i år, det andre er at sirkulærøkonomi fortsatt er et begrep man hovedsakelig snakker om i festtaler.

I dag debatterer vi altså et forslag fra Miljøpartiet De Grønne, eller en rekke forslag, som tar tak i et av de grunnleggende problemene i vårt bruk-og-kast-samfunn, som alle sier de vil til livs: hvordan vi kan gjøre det enklere og mer lønnsomt å reparere og gjenbruke. Skatte- og avgiftspolitikken i Norge gjør det dessverre billig å kjøpe nytt, og kanskje aller billigst å kjøpe fra Temu. Til tross for at denne nettbutikken – og andre – oversvømmer markedet med produkter som ofte produseres under uverdige forhold til store miljøkostnader, har regjeringen ikke fulgt opp forslag fra Miljøpartiet De Grønne om å bekjempe denne typen hodeløst forbruk. Nå har Stortinget hatt muligheten igjen. Det kan stemme for Miljøpartiet de Grønnes forslag om momsfritak på reparasjonstjenester, utleie og reservedeler.

Reparasjon og gjenbruk er avgjørende i en sirkulær økonomi, men rammevilkårene for reparatører er for svake. Til tross for at de spiller en enormt viktig rolle og har en stor framtidsmulighet, sliter veldig mange små virksomheter nå med å overleve. Derfor foreslår vi at regjeringen oppretter et nytt nasjonalt klyngeprogram for reparatører etter modell fra andre næringer. Dette har vi jo gode erfaringer med.

Et annet viktig grep er å utvide reklamasjonsfristene for flere produkter. I dag er disse for korte, og det gir insentiver både til næringslivet og til forbrukerne til å velge dårlige, billige og vanskelig reparerbare løsninger. EUs direktiv om retten til å reparere gir forbrukerne rett til reparasjon, krav om informasjon om reparasjonsmuligheter og forlengelse av garantier på reparerte varer. Dette direktivet må Norge implementere snarest, sånn at forbrukere og næringsliv i Norge får de samme rettighetene som folk har ellers i vår verdensdel.

At statsråden 17 uker før valget sier at eventuelle tiltak for mer sirkulærøkonomi ikke kan innføres nå, men må utredes av enda et utvalg, sier en del om hvor høyt, eller kanskje lavt, denne regjeringen prioriterer en sirkulærøkonomi i praksis. Det er synd for alle skomakerne, skredderne og sykkelreparatørene og de andre landet rundt som prøver å være en løsning på overforbruksproblemet.

Jeg tar opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Sigbjørn Framnes (FrP) [12:43:45]: På vegner av saksordføraren vil eg først takke komiteen for behandlinga av saka. I ei tid med mange saker til handsaming og relativt kort frist har komiteen også i denne saka vore konstruktiv og ryddig.

Forslagsstillarane tek utgangspunkt i at ungdom er ei gruppe som ikkje får tilstrekkeleg politisk merksemd. Ein del utfordringar i samfunnet rammar ungdom særleg hardt, og forslagsstillarane meiner difor at det bør gjerast enklare for ungdom å få arbeid eller utdanning. Forslaget har blitt sendt til arbeids- og inkluderingsministeren, som har henta inn informasjon frå fleire andre statsrådar fordi forslaget grip inn i fleire fagområde både på Stortinget og i regjeringa.

Det vil liggje føre ei delt innstilling, og eg vil difor la dei ulike partia sjølve gjere greie for synspunkta sine.

På vegner av Framstegspartiet vil eg slå fast at det er viktig at unge vaksne får moglegheit til å delta i arbeidslivet og i fritidsaktivitetar. Me meiner at fleire unge vil få deltidsjobb dersom butikkane får halde ope på søndagar. Det vil hjelpe dei som søkjer arbeid, styrkje varehandelen og vere til nytte for kundane – ein vinn-vinn-vinn-situasjon. Framstegspartiet har òg føreslått å auke frikortgrensa til 150 000 kr. For ungdomane betyr det at dei vil få meir igjen for å arbeide. Nokre unge er sjølvgåande og ønskjer å starte enkeltpersonføretak. Me vil opne for at ungdom allereie frå fylte 16 år skal få lov til det. Samstundes vil me styrkje lærlingtilskotet for å få fleire ungdomar ut i arbeid.

Når det gjeld fritidsaktivitetar, har Framstegspartiet stor tru på at frivillig sektor kan og vil gje gode tilbod. Difor er det viktig at sektoren får gode og føreseielege rammevilkår. Me har gjentekne gonger føreslått å regelfeste momskompensasjon.

Me vil leggje til rette for at ungdom får nyte fruktene av eigen innsats og eigne initiativ, men me støttar ikkje forslag om å opprette kunstig skapte offentlege jobbar.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [12:46:16]: Eg vil først og fremst takke forslagsstillaren, partiet SV, for å løfte eit tema som vi ofte har vore ganske einige om oss imellom når vi har forhandla både budsjett og anna. Men også etter at vi kom i regjering og har landa gode budsjett og masse god politikk saman med m.a. Senterpartiet og SV, har vi fått til ganske masse for å få folk inn i arbeid. Berre sidan vi tok over regjeringslokala, har over 145 000 fleire kome seg inn i arbeidslivet. Vi har innført ein ungdomsgaranti for at det skal vere enklare for ungdom å få arbeid eller utdanning. Dette er ting som verkar, ting som er sette i gang, og som vil gjere at det blir enklare å få seg arbeid og stå i arbeid, og ikkje minst bidra til at ungdom ikkje skal falle utanfor. Det har vi som fellesskap eit stort ansvar for.

Så løftar forslagsstillarane òg noko som vi ofte diskuterer i komiteen. Det er korleis ein skal unngå utanforskap blant barn og unge i både idretten og andre fritidsaktivitetar. Då vil eg berre påpeike ein del av dei tinga som vi har klart å få på plass, og som vi som fellesskap på raud-grøn side er stolte over å ha fått til. I det første budsjettet klarte vi for aller første gong å få til full momskompensasjon. Det betyr at over 24 000 lag og organisasjonar ikkje betaler skatt av den dugnaden. Det er store summar som går til frivilligheita. I inneverande år er det allereie 2,65 mrd. kr – pengar som går til frivilligheit og idrett, skaper aktivitet og gjer at fleire får lov til å vere med. Det er ei ubyråkratisk ordning som vi har fått til.

I tillegg har det vore dyrtid. Mange barn og unge har slite med å betale kontingent, og det er vanskeleg å kome inn i idrettslaga. Då sette vi oss ned og laga ei ubyråkratisk, enkel ordning, der pengane går direkte til NIF, til idrettsråda og idrettskretsane. Det er eit beløp på rundt 100 mill. kr som fleire gonger i året har gått rett ut til idrettsråda, som har sørga for lågare kontingent og at fleire kan få lov til å vere med i idretten. Vi får tilbakemeldingar på at idretten er fornøgd med ordninga, og vi har allereie delt ut over 555 mill. kr, som går rett ut til dei laga som treng det aller mest.

Dette viser at ein ikkje nødvendigvis treng eit representantforslag for å få gjennom god politikk og få løfta temaet. Vi er allereie i gang med utruleg masse av dette, og det er eg stolt over at vi har fått til. Det har heller ikkje skjedd før Arbeidarpartiet kom på vakt.

Tage Pettersen (H) [12:49:28]: Høyre er enig med forslagstillerne i at mye kan legges bedre til rette for å få flere unge ut av utenforskap. Et eksempel er at regjeringen Solberg startet inkluderingsdugnaden, hvor staten, Nav og private aktører gikk sammen for å få unge mennesker som hadde nedsatt funksjonsevne, eller som av ulike grunner hadde hull i cv-en, tilbake i arbeid. Et annet eksempel fra vår regjeringstid var å senke terskelen for å ansette midlertidig arbeidskraft, som resulterte i at flere arbeidsgivere turte å ansette kandidater de ellers ville avvise, og mange av disse gikk senere over i faste stillinger. Den veien inn i arbeidslivet er i dag stengt.

I denne stortingsperioden har Høyre fremmet forslag om jobbskattefradrag for unge, i tillegg til redusert skatt for alle. Et jobbskattefradrag gir unge både lavere skatt og større grunn til å jobbe. Det er ekstra viktig når vi ser at stadig flere unge står utenfor arbeidslivet. Videre er det gode tiltak for å øke frikortgrensen og styrke ordningen med boligsparing for unge, som er god Høyre-politikk.

Jeg vil først og fremst trekke fram at en god skole som gir alle elever mulighet til å realisere sitt eget potensial, er det aller viktigste tiltaket for å kvalifisere unge for jobb og for å forebygge utenforskap. I Norge har ikke en større andel av befolkningen i arbeidsfør alder vært på helserelaterte ytelser på 13 år, og bare de to siste årene har det blitt 4 000 flere i arbeidsfør alder som på en eller annen måte står utenfor. Aller mest alvorlig er det at andelen unge uføre aldri har vært høyere, og for første gang siden 2017 øker andelen unge som står helt utenfor arbeid eller skole. Da er svaret å føre en politikk som bidrar til å snu denne utviklingen. Man må sørge for at flere unge havner i et mer arbeidsrettet løp framfor en helserelatert ytelse. Høyre sier derfor også at man skal ha som hovedregel at ingen under 30 år skal uføretrygdes, med unntak av helt åpenbare og svært alvorlige tilfeller.

Uansett hva som er årsaken til psykisk uhelse, må vi aldri akseptere at kortvarige utfordringer blir til langvarige problemer. Derfor er det viktig å satse på lavterskelhjelp uten henvisning og bygge på Rask psykisk helsehjelp i alle kommuner. I dag er det kun 70 av landets kommuner som har et slikt tilbud.

Kathy Lie (SV) [12:51:56]: Representanten Ask Bakke har rett i at vi har gjort mye bra sammen i denne perioden, men i fire år har denne regjeringen hatt muligheten til å levere skikkelig på forebygging. Det har vært fire år med flertall med utredninger, festtaler om inkludering og trygghet, men hva vi fått? Ingen reell vilje til handling, ingen konkrete nok tiltak som faktisk når ungdommene som faller utenfor. Vi i SV fremmer dette forslaget fordi vi nekter å akseptere at ungdom overlates til seg selv, fordi vi vet at utenforskap ikke løses med symbolpolitikk, men med målrettede tiltak, med investeringer i mennesker og med politisk vilje.

Regjeringen har snakket varmt om forebygging, men samtidig ikke gjort nok. De har snakket om trygghet, men det kuttes lokalt i fritidstilbud. De har snakket om arbeid, men vi har fortsatt stor ungdomsarbeidsledighet. Det holder ikke. Det er ikke nok å mene vel; man må faktisk gjøre noe.

I løpet av disse fire årene har vi sett en økende ungdomskriminalitet, flere unge utenfor skole og arbeid og en stadig sterkere følelse av utenforskap blant ungdom. Dette er ikke tilfeldigheter. Det er konsekvenser av politiske valg – eller mangel på dem. Representantforslaget vi har fremmet, er et svar på det handlingsrommet som regjeringen har latt stå tomt. Vi foreslår et nasjonalt ungdomsprogram med mål om 50 000 nye ungdomsjobber – ikke som et engangstiltak, men som en varig investering i framtiden. Vi vil gi ungdom arbeidserfaring, mestring og tilhørighet før de havner i Nav-kø eller i kriminalitetsstatistikken.

Vi foreslår også en satsing på ungdom og kvinner i fiskerinæringen, for det er ikke bare i byene at ungdom trenger muligheter. Det gjelder også langs kysten, i bygdene og i distriktene. Vi vil gjøre det mulig for unge å etablere seg som bønder og gjenreise småskalajordbruket som gir både arbeid, trygghet og matforsyning. Vi vil styrke kultur som trygghetsarena, for vi vet at fellesskap bygges i korps, på teaterscenen og i dansesalen. Når ungdom får uttrykke seg, får de også eierskap til samfunnet de er en del av.

Dette er ikke radikale ideer. Det er fornuftige, gjennomførbare tiltak som kunne vært satt i gang for lenge siden hvis Stortinget faktisk hadde villet. I stedet har vi fått utredninger som støver ned og strategier uten innhold. Det er ikke mangel på kunnskap som har hindret regjeringen, det er mangel på vilje. Vi vet hva som virker. Vi har fått forslagene servert. Vi har hatt makt og mulighet, men har valgt ikke å bruke den.

Vi i SV mener at ungdom fortjener mer enn ord. De fortjener handling. De fortjener at vi tar dem på alvor, ikke bare når det brenner, men før det gjør det. Forebygging handler om å bygge et samfunn der alle har en plass. Det er ikke bare sosialpolitikk, det er sikkerhetspolitikk. SV vil ikke vente lenger. Vi vil gi ungdommen en sjanse – ikke i morgen, ikke neste år, men nå.

Med det tar jeg opp SVs forslag.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [12:55:04]: I mitt sivile liv, når jeg ikke møter som vararepresentant, er jeg daglig leder. Det betyr også at jeg får ganske mye henvendelser fra unge mennesker som ønsker å få arbeidserfaring og få bygd opp sin erfaring. Det er det utrolig avgjørende at vi faktisk får til.

Det er også noe av grunnen til at vi bl.a. støtter det første forslaget, som går ut på å gjøre det enklere for unge å starte sin egen næring. Det finnes allerede gode aktører, som Ungt Entreprenørskap og andre, som bidrar med et godt arbeid der. Derfor støtter vi også dette forslaget og ønsker at vi øker satsingen rundt det.

Når det gjelder forslag nr. 2, er vi helt enig i at idretten og andre typer frivillige aktiviteter er avgjørende. Det var jo også det som var bakgrunnen for at vi tidligere har fremmet frikort, som dessverre regjeringen ikke ønsker.

Når det gjelder forslag nr. 3, rundt å skape 50 000 jobber, deler vi også refleksjonen om at det framstår noe kunstig bare å finne på et tall, og at man fra statlig side bare skal opprette noe sånt. Under regjeringen Solberg hadde vi et samarbeid med både private aktører, staten og Nav, som faktisk skapte en sånn inkluderingsdugnad. Det er på den måten, i samarbeid med det private, så vel som med det offentlige og frivillige, at vi får til gode ordninger, ikke gjennom en ren statlig ordning.

Statsråd Tonje Brenna [12:56:41]: Siden arbeiderpartiregjeringen tiltrådte, har 156 000 flere mennesker kommet i jobb i Norge. 156 000 flere mennesker har fått et veldig mye bedre utgangspunkt for å sikre trygge hverdager for seg og sine.

Samtidig er det for mange unge som står utenfor arbeid, utdanning eller opplæring. Andelen er lavere i Norge sammenlignet med andre europeiske land, men likevel bør det bekymre oss når unge faller utenfor. Andelen unge som står utenfor, og som mottar en helserelatert ytelse, har økt siden 2015. Samtidig er det viktig å ha med oss at det går bedre for mange. Blant unge under 25 år har andelen sysselsatte økt de siste årene.

Jeg er enig i at vi må gjøre mer for å få tak i unge som faller utenfor fellesskapet. Mange unge har liten eller ingen arbeidserfaring. Deltidsjobb, sommerjobb og arbeidspraksis er eksempler på hva som kan gi god erfaring på vei videre inn i arbeidslivet.

Jeg er stolt av at vi i dag har en ungdomsgaranti som skal sikre at unge får den oppfølgingen de trenger, gjennom Nav. Nå utvider vi denne garantien til også å omfatte jobberfaring. Arbeiderpartiet vil garantere unge under 30 år som står utenfor arbeidslivet, tilbud om jobberfaring, oppfølging eller utdanning. Framover må vi gjøre det enklere for Nav å hjelpe utsatte unge i alderen 16 til 19 år som trenger et tilpasset opplæringstilbud som kombinerer skole og jobb. Vi endrer derfor nå reglene sånn at Nav kan hjelpe også denne gruppen, som får tilbud om opplæringstiltak.

Videre gir arbeiderpartiregjeringen tilskudd til aktiviteter som fremmer entreprenørskap blant unge i videregående opplæring. Det skal bidra til erfaring i entreprenørskap og inspirere til utvikling og etablering av framtidig næringsvirksomhet. Vi vil igangsette et forsøk med nytt ungdomsprogram, og vi sendte nylig ut på høring et forslag om forsøksordning med skattefradrag for arbeidsinntekt rettet mot unge mellom 20 og 35 år.

Jeg vil også vurdere videre hvordan vi kan komme i kontakt med unge uføre som selv ønsker å prøve seg i arbeid etter at det har gått noe tid. Selv om innvilgelse av uføretrygd som hovedregel skjer etter en omfattende avklaringsprosess, kan det tenkes at uføretrygdede opplever bedring i inntektsevne og ønsker å prøve seg i arbeid. For unge uføre kan både den personlige og samfunnsmessige gevinsten av å komme i arbeid være stor, rett og slett fordi de har veldig mange år foran seg, potensielt utenfor arbeidslivet.

Regjeringen har en målrettet innsats for at flere unge skal få mulighet til å komme i arbeid og aktivitet. Gjennom tiltak som vektlegger den enkeltes ressurser, skal flere unge få mulighet til å bruke evnene og kreftene sine i fellesskap med andre. For øvrig viser jeg til svarbrevet til komiteen.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:08:55] (ordfører i saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for samarbeidet. Arbeidet med denne loven har vært krevende, særlig fordi lovproposisjonen berører et komplisert rettsområde.

Lovendringene vi vedtar i dag, skal bidra til å bedre planleggingen, samordningen og gjennomføringen av planer. Endringene innebærer en rekke nye virkemidler for å få fart på byggingen, særlig i transformasjonsområder, og de bøter også på utfordringene knyttet til dagens ordninger, særlig gjennom endringene i reglene om utbyggingsavtaler. La det være helt klart: Denne loven vil gjøre at regjeringen enklere vil nå målet om å bygge 130 000 boliger.

Forslaget går bl.a. ut på å samle virkemidlene som gjelder fortetting og transformasjon i en hensynssone med hjemmel i en ny bestemmelse i plan- og bygningsloven. Kommunen gis også hjemmel til å fastsette en såkalt områdeutviklingsstrategi til hensynssonen. Dette gir kommunene et bedre verktøy for å beskrive kommunenes helhetlige plangrep for den framtidige utviklingen av et område. Kommunen vil med det få et virkemiddel for en mer overordnet styring av et område, og det legges til rette for delaktighet fra og samarbeid med berørte aktører tidlig i prosessen. Det er bra.

Lovforslaget innebærer også en ny modell for grunneierfinansiering av infrastruktur innenfor en hensynssone. Modellen er et alternativ til dagens utbyggingsavtaler, og den er ment å gi utbyggerne mer forutsigbare rammer for det enkelte utbyggingsprosjekt og den økonomiske kostnaden som grunneiere og utbyggere må påregne å bidra med for nødvendig infrastruktur, eksempelvis vei, annen teknisk infrastruktur, kollektivtransport, trafikkløsninger, grønne områder og håndtering av overvann, støyskjerming samt bygging av idretts- og kulturarenaer.

Den nye ordningen legger til rette for at kommunen kan forskuttere for infrastruktur og senere få kostnadene tilbakebetalt fra utbyggere, i den hensikt å komme raskt i gang med utbyggingen.

Den nye ordningen med grunneierfinansiering vil kunne bøte på ulempene som er knyttet til dagens utbyggingsavtaler, gjennom å bidra til en mer rettferdig byrdefordeling mellom utbyggere og unngå problematikken knyttet til gratispassasjerer.

En forvaltningsbasert finansieringsordning som denne vil dessuten gi større forutsigbarhet og bedre rettssikkerhet for grunneiere og utbyggere, sammenlignet med dagens avtalebaserte modell.

Kommuner og byggenæringen har i lang tid gitt uttrykk for et behov for bedre verktøy for gjennomføring av planer. Det får de nå. Det å finne løsninger som nå kan gjøre planprosessene mer forutsigbare for utbyggerne, har vært viktig for Arbeiderpartiet.

Når det gjelder ny § 16-5 a, vil konsekvensen av å ikke vedta den kunne være at kommunen eksproprierer mer enn det som er nødvendig i et område, all den tid den må ekspropriere innen tiårsfristen, uavhengig av utbyggingstakten i området. En utbygger vil derimot kunne ta initiativ til å ekspropriere areal i nær sammenheng med selve utbyggingen, med visshet om at arealet skal benyttes som forutsatt i reguleringsplanen.

Så må vi understreke at beslutningsmyndigheten i alle tilfeller uansett ligger til kommunestyret, slik forslaget nå ligger etter behandling i komiteen. Flertallet i komiteen mener derfor at den foreslåtte § 16-5 a bør endres slik at det er kommunestyret som skal gi samtykke til at grunneiere eller festere kan gjennomføre ekspropriasjon innenfor en hensynssone.

Mudassar Kapur (H) [13:13:22]: Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Det har vært litt konstruksjon underveis i denne saken, og det synes jeg er bra. Stortinget skal ha en rolle i utviklingen av denne type saker. Jeg vil også takke departementet for raske svar på våre spørsmål i den forbindelse.

Det blir stadig vanskeligere å komme inn på boligmarkedet, spesielt i pressområder, og det viktigste vi kan gjøre, er selvfølgelig å bidra til at man får byggetakten opp og byggekostnadene ned, men vi må også sørge for at det blir enklere og raskere ute i Kommune-Norge å regulere flere boliger. Denne loven – håper jeg, i hvert fall – kan bidra til det.

Saksordføreren har gått inn kapittelvis i detalj, så jeg skal ikke bruke så veldig mye tid på å repetere det, men det som er viktig for vår del, er å trekke fram at vi håper at kommunene med dette nå får flere og mer målrettede virkemidler i møte med kompleksiteten som by-, område- og boligutvikling medfører, og vi håper at det ville vise seg å være et verktøy som legger til rette for en større og mer helhetlig områdeplanlegging, mer effektiv gjennomføring av planer og omforming av eiendom og finansiering av infrastruktur. Det er også derfor Solberg-regjeringen sendte ut den første versjonen av det vi i dag behandler, på høring.

Det er ikke noen tvil om at dette er en ganske kompleks lov, noe også KS har påpekt i sin høringsuttalelse. Det er derfor helt avgjørende at departementet utarbeider godt veiledningsmateriale for kommunene, slik at implementeringen av proposisjonens innhold kan skje på en best mulig måte for den enkelte kommune. Det har også vært en av grunnene til at Høyre har vært litt opptatt av å få fram nettopp forslag som jeg ser at mange har sluttet seg til, i samarbeid i komiteen, om at man evaluerer ordningen, at man sørger for å få på plass tidlige pilotprosjekter, slik at man kan høste erfaring og gjøre nødvendige justeringer. Jeg er fortsatt ganske sikker på at når dette skal implementeres, vil vi nok oppdage at her er det en del gråsoner, her er det en del ting som kanskje må oppklares tydeligere når man får praktisk erfaring. Da er det viktig at man for å ivareta intensjonen til komiteen kommer raskt tilbake til Stortinget hvis det er behov for justeringer, i tillegg til de evalueringene og pilotene som det pekes på i anmodningsvedtakene eller tilrådingen.

Det vil også være frivillig for kommunene å ta i bruk de nye reglene, og derfor blir det også viktig at man legger til rette for å motivere kommuner til å sette seg inn i dette lovverket og har god dialog med kommunene. Det må også være viktig, tenker jeg, at man er veldig tydelig fra myndighetenes side, særlig på det som går på utbyggingsavtaler, og det som nå i tillegg skal være hensynssone med grunneierfinansiert infrastruktur, der hvor man på godt vis nå prøver å ramme inn hva som kan puttes inn av infrastruktur i utbyggingsavtaler, rammer det litt strammere inn etter mitt syn, særlig ved at man tar ting ut av forskriften og inn i lov. Det gjør også at Stortinget kan ha en mer aktiv rolle i å definere disse tingene framover.

Så er det viktig at man ikke ser på disse nye hensynssonene som et annet sted å ta ut alle gode ønsker. Når det er et flertall som peker på vedtaket om at denne type innramming ikke skal ses forbi i forbindelse med hensynssoner, er det veldig viktig for oss at den intensjonen også ivaretas godt.

Høyre vil oppsummeringsvis støtte proposisjonen med de forslagene vi er en del av, og jeg vil gjenta at det er helt avgjørende at loven reelt medfører forenklinger og raske prosesser, og at regjeringen følger tett med på situasjonen og har fortløpende dialog med kommuner og utbyggere for å påse at loven virker etter hensikten.

Jeg vil med dette ta opp forslagene som Høyre er en del av, og peker også på de merknadene som saksordføreren hadde om ekspropriering. Det har vært viktig for Høyre å bidra til at komiteen fikk flyttet den beslutningsmyndigheten fra statsforvalteren og dit den hører hjemme, altså kommunestyret. Det er en rekke andre partier som også mener det samme, og som ikke har gått inn i det, men det kan jo hende det endrer seg under debatten etter hvert som mer fakta kommer på bordet.

Kathrine Kleveland (Sp) [13:18:31]: Senterpartiet støtter proposisjonen og mener at den vil gi kommunene verktøy som de kan bruke for å bygge flere boliger og ha næringsutvikling. Vi mener at mulighetene for kommunene som ligger i lovforslaget, kan sørge for en bedre fordeling av kostnader knyttet til infrastruktur og kan sette i gang mange gode utbygginger. Det er bra at komiteen ber regjeringen legge til rette for piloter, så vi både kan lære og forbedre oss.

Senterpartiet vil sterkt understreke at dette skal være en frivillig ordning for kommunene å innføre. Det må ikke legges føringer eller press fra departementet, statsforvalter eller andre på kommunene for å bruke slike avtaler som foreslås i proposisjonen. Det skal være opp til kommunene selv om de vurderer dette som et nyttig verktøy.

Senterpartiet mener at finansieringsordningen, som går over 30 år, kan være for lenge. Det kan skape usikkerhet for kommuner og utbyggere om hvordan man skal fastsette et kostnadsbilde så langt fram i tid. Boligmarkedet kan endre seg mye på 30 år, noe som bl.a. vil påvirke evnen til å betale grunneierfinansiering. Derfor mener Senterpartiet at plikten til å betale kostnadsbidrag bør gjelde inntil 20 år fra hensynssonen ble kunngjort første gang, med mindre kommunen har gitt bestemmelse til hensynssonen om en kortere varighet.

Vi mener at loven bør evalueres etter en viss periode for å se om den har hatt de ønskende effektene. Det er viktig at evalueringen kommer til Stortinget som en egen sak, og at det ikke er opp til departementet å evaluere om ordningen har fungert.

Senterpartiet støtter ikke ny § 16-5 a, som gir utbygger rett til å ekspropriere. Senterpartiet mener det er kommunestyret som skal ta avgjørelser i ekspropriasjonssaker, og ingen andre.

Ekspropriasjon er ikke noe vi kan ta lett på. Det er en tung avgjørelse å ta, og da er det viktig at det er folkevalgte i kommunestyret som tar avgjørelsen. Det er et godt, viktig og etablert prinsipp at de som står til ansvar overfor velgerne, også er de som fatter beslutninger. Det gir både den enkelte ekspropriasjon og selve ekspropriasjonsinstituttet legitimitet i befolkningen.

Jeg tar opp forslagene til Senterpartiet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:21:36]: Fremskrittspartiet er tilhenger av alle forenklinger som kan gjøres i plan- og bygningsloven for å sikre raskere prosesser, større ja-holdning til ny utbygging, tilrettelegging for utvikling av lokalsamfunn – ja, i det hele tatt er Fremskrittspartiet pådriveren for forenklinger i plan- og bygningsloven, og det har vi vært gjennom flere tiår. Derfor er det alltid viktig for oss når vi får oss forelagt nye forslag til endringer i plan- og bygningsloven og nye systemer som har til uttalt hensikt å forenkle og gjøre det mulig å enklere få på plass utvikling, særlig boliger o.l. Det er uttalt fra regjeringen at det er det som skal være hensikten med lovendringen vi har til behandling i dag.

Fra Fremskrittspartiets perspektiv er vi ikke like sikre på om de foreslåtte endringene i plan- og bygningsloven og matrikkelloven nødvendigvis legger til rette for bedre og mer effektive prosesser, all den tid det er et rimelig komplisert system man tar utgangspunkt i. Det er riktignok frivillig, det er viktig å understreke. Dersom kommunene skal bruke virkemiddelet som Stortinget etter alle solemerker vedtar i dag, er det frivillig for dem å gjøre det. Det er en mulighet man har, men verktøyet er en krevende og omfattende mulighet, og jeg er ikke sikker på om det vil bli benyttet i den grad man kanskje ønsker, nettopp på grunn av kompleksiteten. Så gjenstår det å se om teorien også følges opp i praksis, dvs. at forenklingen reelt sett blir så stor som man uttalt ønsker.

Derfor er Fremskrittspartiet i tvil om hvorvidt vi i det hele tatt skal støtte disse lovendringene. Når vi i hovedsak velger å gjøre det – med tre unntak som jeg skal gå nærmere inn på –, er det fordi byggenæringen så tydelig har uttalt støtte til proposisjonen som vi behandler i dag. Når det er tilfellet, velger vi å la tvilen komme tiltalte til gode, så å si, og er med på, i hovedsak, å vedta disse lovendringene. Men det er viktig at de evalueres i etterkant, når man har mulighet til det, så vi kan lære av hvordan dette har fungert i praksis.

Når det gjelder de konkrete lovbestemmelsene, er det tre områder hvor Fremskrittspartiet har forbehold. Det gjelder for det første § 33-1 første ledd bokstav a, som omhandler gebyr, og som også gir mulighet til dekning av utgifter etter kulturminneloven, som vi ikke ønsker å legge til rette for.

Dernest er det at man skal ha inn en ny ekspropriasjonsbestemmelse. Det er ikke Fremskrittspartiet tilhenger av. Vi har eksisterende bestemmelser i dag. Riktignok har man moderert det som opprinnelig var foreslått i proposisjonen, nemlig at statsforvalteren skulle ekspropriere. Det ville vært uhørt om man skulle danne en slik praksis, så jeg er veldig glad for at komiteen i hvert fall stopper dette og har valgt å gi denne myndigheten til et folkevalgt organ, kommunestyret, som er det eneste som bør ha befatning med den slags. Men det finnes bestemmelser i dag, og vi ønsker ikke å utvide det ytterligere. Derfor velger vi også å gå imot paragrafen med de endringene som komiteen har kommet frem til. Det høres egentlig ganske hult ut når argumentet for å få inn en ny eksproprieringsbestemmelse er at det trengs fordi man skal ekspropriere mindre. Den typen argumentasjon henger ikke helt på greip.

Til slutt er det særlig ett område hvor jeg vil advare sterkt, og det er § 12-1 tredje ledd femte punktum. Det er Fremskrittspartiet sterkt imot. Vi ser at man i skjul av plan- og bygningsloven og andre viktige saker som er oppe til behandling, i realiteten har fremmet en bestemmelse som vil gjøre det lettere å bygge ut vindkraftverk uten demokratisk kontroll.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:27:02]: Plan- og bygningslova er ei kompleks lov, og det vi behandlar i dag, kan forhåpentlegvis gje nye verktøy for raskare og betre planprosessar som kan gje grunnlag for raskare bustadbygging og betre samarbeid mellom kommune, utbyggjar og partar som blir påverka, inkludert sivilsamfunnet, som også har ei rolle med å bli høyrt i sånne saker.

Plan- og bygningslova er ei samordningslov for samfunnsplanlegging, der kommunane har ei veldig viktig rolle. Det kviler eit stort ansvar på kommunane for å bidra til god samfunnsplanlegging og medverknad i planprosessane, slik at privatrettslege forhold blir handterte ryddig og føreseieleg, også i dei tilfella der kommunen må gå til det steget å gje løyve til oreigning.

SV støttar i hovudsak forslaga i denne proposisjonen om det nye reguleringsformålet omsynssone med krav om grunneigarfinansiering, og den tilpassinga som komiteen har gjort med å halde fast på at det er kommunestyret som skal gje grønt lys for oreigning til utbyggjarar innanfor omsynssona, ikkje statsforvaltaren, slik regjeringa føreslo i proposisjonen. Det er framleis oreigningslova som set rammene for ekspropriasjon, og kommunane sit ved rattet.

SV trur det er bruk for nye verkemiddel for planlegging av fortetting og transformasjon etter plan- og bygningslova. Å samle verkemiddel for fortetting og transformasjon i omsynssona med heimel i ein ny § 11-8 a, om omsynssoner med krav om grunneigarfinansiering, meiner vi er eit klokt grep. Å vedta ei omsynssone med krav om felles planlegging for fleire eigedomar, med ei ny moglegheit for matrikkelomforming, kan både gje betre prosessar og spare tid ved å sjå matrikuleringa og heile området i ein heilskap. Det er viktig.

Forhåpentlegvis vil dei nye reglane leggje betre til rette for gode utbyggingsprosessar og samordna prosessar mellom utbyggjar, grunneigar og lokalsamfunn, der avklaringane skjer så tidleg som mogleg i prosessen.

Det er viktig at kommunane må ha både ressursar og kompetanse til å forvalte det nye regelverket på ein god måte. SV støttar ikkje forslag til vedtak B III, for ikkje å stenge for at nye arealformål som f.eks. grøntområde kan bli inkluderte i omsynssonene. SV er med på eit mindretalsforslag der vi ber regjeringa «kartlegge omfanget av og utviklingen i at avviste planforslag blir forelagt kommunestyrene», og å fylgje med på korleis det går med innbyggjarinvolveringa, som vi er opptekne av skal vere god i prosessane no når denne nye moglegheita med omsynssoner kjem på plass.

Det er viktig med ryddige og gode prosessar, både for kommunen, for innbyggjarane og ikkje minst for utbyggjarane, som har ei viktig rolle i det å byggje bustader og infrastruktur. Samtidig har vi ei lita uro for at dette er nytt og komplekst, og at det kan vere mykje læring som skal gå føre seg framover. Difor støttar vi forslaget om å velje ut tidlege pilotprosjekt og få til evalueringar, slik det står om i forslaga til vedtak B II og B I.

Med dette tek eg opp det forslaget som SV er med på.

Tobias Drevland Lund (R) [13:31:23]: Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet i denne, hva skal man si, ganske komplekse saken, og samtidig også takke departementet for gode samtaler underveis. Det er jo ikke helt for vanlige lekfolk, det vi har på bordet her i dag, men det er like fullt viktig. Hva Rødt er med på, og hva vi ikke er med på, framgår av innstillingen.

Det er krise i byggenæringen, og det er en historisk lav produksjon av nye boliger. Ikke siden 1946 har det blitt bygd færre boliger enn i dag. Samtidig viser tall fra Prognosesenteret at det må bygges 30 000 nye boliger årlig i Norge for å sikre nok egnede boliger for folk. Sykepleierindeksen og fagarbeiderindeksen for 2024 viser samtidig at boligprisene har blitt så høye i pressområder at folk med helt vanlige inntekter ikke har råd til å kjøpe sin første bolig. Fagforbundets leder, Mette Nord, har sagt at veldig mange yrkesgrupper har ikke råd til å bo der de jobber.

Senest forrige uke debatterte vi 30 forslag fra Rødt for å gjenreise en sosial boligpolitikk for folk i både by og bygd. Ingen av dem ble vedtatt. Da vi behandlet regjeringens boligmelding, fremmet vi nærmere 40 forslag. Heller ingen av disse ble dessverre vedtatt. Likevel, og til det vi debatterer her i dag: Det er viktig å innføre lovendringer og grep som sørger for en mer helhetlig planlegging av boligbygging, infrastruktur og logistikk. I dag er utbyggingen for lite styrt av innbyggernes behov for funksjonelle lokalsamfunn, rimeligere boliger, samfunnets behov for klimatilpasning og det å redusere belastningen på klima og miljø. I tillegg er det en stor utfordring at det tar lang tid å få regulert bygging av nye boliger.

Noe av problemet ligger i at utbyggere også ofte spekulerer i økt fortjeneste gjennom å dra ut prosesser ved å søke dispensasjon fra plan. Som det framgår av proposisjonen, går det i dag mye tid og ressurser til å inngå nye utbyggingsavtaler, og dagens ordning forutsetter mange dispensasjoner. Det er uheldig. Rødt er derfor positiv til at regjeringen nå foreslår endringer som kan gjøre det mulig å planlegge og gjennomføre transformasjon av større områder på en mer helhetlig og forutsigbar måte, både for kommunen, for de berørte grunneierne, for utbyggerne og ikke minst for lokalsamfunnene, som skal høres i planprosessen.

Det er en stor fordel at lovendringene kan legge til rette for prosesser som gjør at behovet for å gi dispensasjon fra plan mer eller mindre kan bortfalle. Dette vil kunne bidra til mer strukturelle planleggings- og søknadsprosesser, slik at utviklingsområder blir raskere klare for utbygging, og resultatet kommer til å bli bedre for alle, får vi håpe.

Samtidig etterlyser Rødt flere forslag som kan sørge for nasjonal plan for utbygging av boliger tilpasset både befolkningen og ikke minst samfunnets behov. Vi mener regjeringen burde kommet med flere regulatoriske grep, som f.eks. muligheten til å stille krav om at en viss andel av boligmassen som skal bygges, skal forbeholdes ikke-kommersielle boliger og allmenne boliger i utbyggingsområder.

Rødt fremmer også to forslag her i dag om å be regjeringen kartlegge omfanget av og utviklingen i at avviste planforslag blir forelagt kommunestyrene, samt i hvilken grad denne praksisen reduserer innbyggernes medvirkningsmuligheter. Vi ber også regjeringen vurdere en forlengelse av den generelle fristen for ekspropriasjon til fordel for reguleringsplan, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Til slutt til dette med ekspropriasjon: Det har jo vært en stor del av debatten rundt denne saken. Rødt er på helt prinsipielt grunnlag skeptisk til å innføre en ordning hvor grunneier eller fester uten å gå veien om kommunene kan innhente samtykke fra statsforvalteren til å ekspropriere infrastruktur. Det mener vi er uheldig. Det bør til syvende og sist være de folkevalgte, de som har blitt valgt lokalt, som skal stå ansvarlig overfor velgerne i saker som angår noe så inngripende som ekspropriering. Det er et syn vi deler med andre partier, som man også kan lese av innstillingen, men det er det rent prinsipielle som vi mener er viktig her. I proposisjonen skriver regjeringen:

«Kommunen skal slippe å måtte ta avgjørelser om ekspropriasjon som oppleves som upopulære og krevende, (…).»

Det er krevende, og det er nettopp derfor det er lokalpolitikerne som først og fremst bør bestemme.

Jeg tar opp forslag nr. 5 fra Rødt.

Statsråd Kjersti Stenseng [13:36:37]: Jeg vil også starte med å takke komiteen for et solid gjennomført arbeid med lovforslaget. Lovproposisjonen er omfattende, og det er til dels meget kompliserte temaer.

Jeg konstaterer at det er bred politisk oppslutning fra partiene i komiteen om store deler av lovforslaget, og det er jeg selvsagt veldig glad for. Ikke minst er det viktig for kommunene og byggenæringen, som nå får en plan- og bygningslov som er bedre tilpasset utfordringene med gjennomføring av planer i fortettings- og transformasjonsområder.

Det meste av boligbyggingen foregår i dag i allerede utbygde områder. De nye reglene er derfor et viktig bidrag for å få fart på boligbyggingen. Regjeringen har et ambisiøst mål om å få til bygging av 130 000 boliger, og for å nå det målet, har vi satt i gang en rekke tiltak. Denne lovproposisjonen er ett av flere forslag i regjeringens boligsatsing.

Temaene i lovforslaget gjelder kostbar infrastruktur, og det er derfor store økonomiske interesser knyttet til løsningene som loven legger opp til. Departementet har, gjennom et aktivt samarbeid med kommuner og aktører i byggenæringen, funnet fram til løsninger som vi mener balanserer interessene godt mellom utbyggere og kommuner, og som vil kunne fungere godt i praksis. Endringene som gjelder utbyggingsavtaler, skal tydeliggjøre gjeldende rett og sikre bedre balanse mellom kommunens behov for å finansiere infrastruktur med utbyggers behov for forutsigbare og balanserte utbyggingsavtaler. Den nye finansieringsordningen for infrastruktur i utbyggingsområder som forutsetter bruk av hensynssone, skal også bidra til større forutsigbarhet.

Jeg har store forventninger til at kommunene tar i bruk den nye ordningen, som skal sikre at alle utbyggere i et utviklingsområde må bidra til finansiering. Med den ordningen unngår vi dagens problem med utbyggingsavtaler som kan føre til gratispassasjerer. Jeg mener også at den nye finansieringsordningen kan føre til at boligbyggingen kommer raskere i gang fordi kommunene kan forskuttere for infrastruktur og få tilbake kostnadene senere etter hvert som utbyggingen pågår. Det vil også gjøre områdene byggeklare tidligere og gjøre dem mer attraktive for utbyggere og dem som skal flytte inn i boligen.

Jeg vil også trekke fram de nye virkemidlene ved opprettelse og endring av eiendom som skal gjøre kommunenes arbeid med matrikulering i transformasjonsområder enklere. Den nye finansieringsordningen for flytting av infrastruktur skal bidra til å frigjøre areal for utbyggingsformål i tettbygde områder langt mer effektivt enn i dag.

Regjeringen er opptatt av å øke samarbeidet mellom aktørene for å få til helhetlig planlegging og mer effektiv gjennomføring av kommunenes reguleringsplaner. Områdeutviklingsstrategien er et nytt, viktig virkemiddel i loven, som skal sikre helhetlig planlegging og erstatte bruken av veiledende plan for offentlig utforming og lignende ordninger som i noen grad også kan komme i stedet for en områderegulering. Lovendringene skal bidra til tettere samarbeid mellom aktørene for å finne gode løsninger og rask gjennomføring av reguleringsplaner. Jeg mener det er minst like viktig som at vi forenkler reglene i loven. Jeg vil også trekke fram at loven nå skal stille krav om at berørte offentlige organer aktivt skal bidra til effektive samordningsprosesser med kommunen. Det er mitt håp at dette ikke bare vil bidra til raskere prosesser, men også færre innsigelser.

Jeg konstaterer at komiteen ikke fullt ut følger opp regjeringens forslag om at grunneiere eller festere innenfor en hensynssone etter samtykke fra statsforvalter kan foreta ekspropriasjon til gjennomføring av infrastrukturtiltak. Den verdige løsningen der samtykke må gis av kommunestyret vil også bli en god løsning, og jeg mener det er langt bedre enn at private ikke får adgang til å foreta ekspropriasjon.

Regjeringen ønsker fart i boligbyggingen. Nå har vi fått over 70 forslag fra kommunene og næringen selv som vi skal jobbe hurtig videre med. Det er dermed grunn til å anta at regjeringen også vil fremme nye lovforslag til Stortinget senere.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:50:11]: Jeg har bare behov for to presiseringer, eller én presisering og ett stikk, kanskje, til dem av dere som har tatt opp den endringen som vi har foretatt i komitébehandlingen, nemlig at beslutningsmyndigheten skal ligge i kommunestyret og ikke hos statsforvalteren. Det er jo sånn at alle private utbyggere eller festere som går inn i et utbyggingsområde og ønsker å se på bruken av ekspropriasjon, må innhente den beslutningsmyndigheten etterpå, bare for å være helt tydelig på at alle disse sakene må innom et kommunestyre. Det er ikke sånn at en privat utbygger eller fester nå kan be om ekspropriasjon uten at det er et kommunestyre som er involvert i selve beslutningsprosessen.

Men grunnen til at vi åpner opp for at en utbygger, fester eller grunneier kan gjøre dette, er at det skal gå fortere, det skal være mer handlingsrom i den privatrettslige avtalen, og det gjør også at kommunene ikke må ekspropriere større områder enn det som strengt tatt er nødvendig.

Så hadde jeg bare lyst til å si litt om dette med byggenæringen, for det er sånn at byggenæringen helt eksplisitt har sagt at § 16-5 a er viktig for dem. Hvis det er riktig, det som Fremskrittspartiet står her og sier, at det aller viktigste for dem er at kommunen har en ja-holdning og er på lag med byggenæringen, er altså dette en lovendring som byggenæringen ønsker seg.

Tobias Drevland Lund (R) [13:52:21]: Jeg er nødt til å presisere min egen uttalelse i stad, for det har jo kommet forbedringer gjennom komitébehandlingen som jeg ikke tok for meg når jeg i stad leste opp dette som handler om ekspropriasjon. Man har jo gått inn for at det skal være et samtykke fra kommunen, ikke fra statsforvalteren. Det er en nødvendig forbedring, men Rødt kommer likevel ikke til å støtte det. I mylderet av over 40 saker som denne komiteen har behandlet, – og denne er en svært teknisk sak – kom jeg i skade for å si noe feil, og da skal jeg være den første til å beklage det.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:53:15]: Det er litt spesielt, det som skjer her i dag. Vi har diskutert selve loven i seg selv, og den er det mange meninger om – kanskje er ikke alle like overbevist om at det vil føre til forenklinger – men jeg er også opptatt av den ene bestemmelsen som går helt under radaren, og som mest sannsynlig kommer til å bli vedtatt i dag.

Det som ligger i denne lovendringen, betyr i realiteten at man fjerner krav til områderegulering i saker hvor man skal utvide eksisterende vindkraftanlegg. Det vil si at man frarøver innbyggerne rett til å involveres, delta i høringer og få fram sine meninger. Dersom et eksisterende anlegg eksempelvis vil sette opp flere vindturbiner, er det ikke nødvendigvis et krav til at det må gjennomføres områderegulering først.

Jeg synes det er ganske dramatisk at det skjer uten at det er omdiskutert, særlig all den tid vi vet om engasjementet ute i kommunene rundt disse sakene, når vi vet at mange innbyggere har sterke meninger og er imot. Likevel legger man altså inn denne bakveien, denne muligheten, for lokalpolitikere til bare å klubbe det gjennom, uten å gi mulighet for demokratisk involvering. Det er spesielt, og jeg har null forståelse for at det skjer, og enda mindre forståelse for at det skjer i den komiteen som visstnok skal være mest opptatt av lokaldemokrati, kommunalkomiteen. Jeg synes det er forstemmende.

Det er også svært underlig med Senterpartiet, som jeg i hvert fall tidligere har oppfattet var veldig tydelig på disse sakene og har ønsket at lokale miljøer skal involveres i sånne prosesser. Her avskjærer man altså den muligheten. Dersom ikke kommunestyret eksplisitt vedtar at man skal gjennomføre en områderegulering, kan man altså fint unngå det. Det er en endring av dagens plan- og bygningslov, og det har konsekvenser for alle de vedtak som var fattet etter energiloven, for som dere vet, ble dette flyttet over fra energiloven til plan- og bygningsloven. Det var det en grunn til: at man ikke hadde nok demokratisk involvering når dette gikk etter energiloven. Nå gjør man dessverre den samme feilen på nytt.

Sverre Myrli (A) [13:56:30] (komiteens leder): Jeg må si jeg er overrasket over siste talers utfall om lovendringene som er foreslått. Det er jo en helt vanlig måte å gjøre det på. Regjeringen legger fram i en proposisjon forslag til Stortinget, og det er helt vanlig at en legger fram endringer i flere lover i samme proposisjon.

Så er det Stortinget som stemmer for eller imot de lovendringene som regjeringen legger fram – akkurat slik det er gjort i hvert fall i de 24 årene jeg har vært medlem av dette huset. Jeg tror dette er en praksis som bestandig har vært slik. Regjeringen legger fram, og Stortinget vedtar eller ikke vedtar de lovendringene regjeringen legger fram.

Så til endringene i plan- og bygningsloven: Hvorfor er det behov for nye virkemidler? Hvorfor er det behov for nye tiltak i plan- og bygningsloven? Jo, rett og slett fordi vi skal bygge flere boliger.

Jeg bor i Lillestrøm kommune, og vårt område – Lillestrøm og resten av Romerike – er et pressområde med behov for mange flere boliger. Det er bygd veldig mange boliger de siste årene, men det må bygges enda flere boliger. Regjeringen har altså mål om at det skal igangsettes 130 000 nye boliger. Derfor kommer det nye tiltak og nye virkemidler for å nå det.

Mye av dagens regelverk er lagt opp ut fra at en skal bygge i områder hvor det ikke er noe fra før, altså ubebygde områder. Det er behov for å ha virkemidler for å få til raskere utbygging også i bebygde områder – derfor de endringene vi nå diskuterer, med ny ordning for grunneierfinansiering av infrastruktur, altså infrastruktur som er nødvendig for utbyggingen. Det skal bygges mer, og det skal bygges raskere. Og noe som vil glede mange kommende boligkjøpere: Infrastrukturen skal være på plass når folk flytter inn i boligene. Med de endringene som nå forhåpentligvis blir vedtatt, legger en til rette for at det kan skje.

Mange utbyggere har hevdet at kommunene med dagens regelverk går veldig langt, kanskje for langt, i å kreve at utbyggere betaler for infrastrukturen. Nå får vi et nytt regelverk for det, og en må balansere hva utbyggerne skal bidra med, og hvor mye utbyggerne skal bidra med av infrastruktur i utbyggingen. Tanken er altså at en totalt sett skal få til raskere gjennomføring av de kommunale planene.

Så vil jeg bare si at det er en komplisert sak, en vanskelig proposisjon, men jeg vil takke dem i komiteen som har bidratt til å få på plass et flertall. Jeg vil også takke dem i departementet som har bidratt, og jeg ser at noen av dem er til stede her i dag.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:59:48]: Eg tek ordet ein gong til, for eg måtte lese § 12-1 tredje ledd femte punktum ein gong til for å sjekke at eg har forstått det rett. Mitt lokalsamfunn var kanskje eit av dei lokalsamfunna som verkeleg fekk sett lys på det med vindkraftutbygging og rolla til kommunen og plan- og bygningslova, som eigentleg alltid har gjeldt. For omdisponeringsvedtak etter plan- og bygningslova frå LNF-område til eit industriområde ligg til kommunen, og det har alltid gjort det.

Når eg les denne paragrafen, les eg:

«Fjerde punktum gjelder ikke for mindre konsesjonspliktige endringer innenfor et eksisterende vindkraftanlegg som er bygget ut i medhold av konsesjon gitt før 1. juli 2023, med mindre kommunen bestemmer at det likevel skal gjennomføres en områderegulering.»

Altså: Skal eit anlegg utvidast og det er stor utviding av arealet, blir det nødvendigvis ei omdisponeringssak som kjem til kommunen, og skal det gjerast endring av høgda på turbinane og plasseringa til turbinane, har kommunane myndigheit – viss dei meiner det er ei så stor endring at ho påverkar lokalsamfunnet veldig negativt – til å krevje at det blir gjort ei ny områderegulering.

Så eg meiner at denne lova ikkje er ei undergraving av den retten kommunane no har til å sitje ved rattet når det gjeld arealet i kommunen og vindkraftverk som skal byggjast.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [14:01:50]: Jeg vil bare takke representanten fra SV, som klargjorde det jeg skulle klargjøre, mye bedre enn det jeg kommer til å gjøre nå, i og med at hun hadde eksempel på saken. Det framgår ganske tydelig av teksten, på side 16, i innstillingen i denne saken: «med mindre kommunen bestemmer at det likevel skal gjennomføres en områderegulering». Så det er det handlingsrommet der. Dette er altså svaret på spørsmålet fra Fremskrittspartiets representant: Det er mulig å gjennomføre en områderegulering dersom kommunestyret bestemmer seg for det.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:02:44]: Jeg kom i skade for å referere til feil bokstav. Når det gjelder § 33-1 første ledd bokstav b, er Fremskrittspartiet imot – bare så det er klart. Det gjaldt altså ikke bokstav a, som jeg kom i skade for å si i mitt første innlegg.

Jeg opplever at både Arbeiderpartiet og SV er oppe her og sier akkurat det samme som jeg sa, nemlig at man ikke lenger er pålagt å ha områderegulering i saker hvor man utvider eksisterende vindkraftverk. Det er realiteten. Det er det som – etter alle solemerker – blir vedtatt i dag. Det betyr altså at man har ingen krav til innbyggerinvolvering, slik man har i alle andre store saker som har konsekvenser for innbyggerne. Det er jo en grunn til at man bruker områderegulering. Man bruker disse reguleringene for å involvere innbyggerne. Her velger man heller å si: La oss enkelt og greit vedta det, uten å involvere innbyggerne.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:04:04]: Dette er ei litt morosam ordveksling, men det står sanneleg «mindre konsesjonspliktige endringer innenfor et eksisterende vindkraftanlegg». Det står ikkje noko om ei fullmakt for energimyndigheitene til å utvide eit vindkraftanlegg vesentleg. Så her meiner eg at representanten Amundsen må pusse brillene sine og vere presis i det han trekkjer fram.

Sverre Myrli (A) [14:04:48]: Jeg vil bare presisere det som gjelder ekspropriasjon, som flere har vært inne på. Presiseringen er for det første at dette gjelder ekspropriasjon som grunneier kan ta initiativ til. Det er da for etablering av infrastruktur som er nødvendig for utbyggingen. Jeg kan presisere det en gang til: infrastruktur som er nødvendig for den utbyggingen det er snakk om.

Så er det sagt at grunneier eller utbygger – eller hva du vil kalle det – kan foreta ekspropriasjon. Der må det også presiseres: Ja, grunneier kan ta initiativet og gjennomføre ekspropriasjon, men ikke avgjøre ekspropriasjon. Der har regjeringa foreslått, som også saksordfører var inne på, at Statsforvalteren skal ha den avgjørelsesmyndigheten. Til det sier nå stortingsflertallet, etter en god prosess, med gode forhandlinger og bred enighet, at den avgjørelsesmyndigheten skal ligge til kommunestyret. Så for å understreke: Det er altså folkevalgte – kommunestyret – som avgjør ekspropriasjonssaken. Det er ikke sånn at utbyggere nå kan ture fram og ekspropriere her og der, ut fra hva de selv vil. For det første skal det være til infrastruktur som er nødvendig for utbyggingen, og for det andre må saken avgjøres av kommunestyret i den aktuelle kommunen.

Siv Mossleth (Sp) [14:07:43] (ordfører for saken): Jeg vil takke Fremskrittspartiet for å være opptatt av fysioterapeutene og takke komiteen for samarbeidet i denne saken om henvisningsrett. Det har ikke vært høring om Dokument 8:255 S, men komiteen har mottatt ett skriftlig innspill, fra Norsk Fysioterapeutforbund. Jeg antar at mindretallet gjør rede for de forslag som fremmes i saken.

Det er ingen tvil om at fysioterapeutenes rolle i samfunnet er viktig. Både forebyggende behandling og rehabilitering er viktig for å holde folk friskere. Fysioterapeutene er en av profesjonene som har veldig god kunnskap om kropp, bevegelse og funksjon hos både friske og syke og om hvordan fysiske, psykologiske og sosiale faktorer som bidrar til helse og sykdom. Profesjonen gjør en veldig viktig jobb med å bidra til at folk kommer seg i arbeid, og forebygge og redusere behovet for pleie- og omsorgstjenester.

Da Fremskrittspartiet fremmet dette representantforslaget, virket det som representantene forsøkte å kuppe en prosess som allerede er i gang. I stortingsmeldingen Framtidens allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, Meld. St. 23 for 2024–2025, står følgende:

«Regjeringen vil vurdere om henvisning fra fysioterapeut bør gi grunnlag for dekning av utgifter til poliklinisk undersøkelse og behandling i spesialisthelsetjenesten. Dette vil bety at flere fysioterapeuter vil kunne få tilsvarende mulighet som manuellterapeuter til å henvise til spesialisthelsetjenesten. Disse tiltakene vil utvikle fysioterapitjenesten, gi bedre oppgavedeling i tjenestene og kan gi forbedret tilbud til personer med muskel- og skjelettlidelser.»

Statsråd Vestre skriver følgende i sitt svarbrev til komiteen:

«Foreløpig mener jeg kunnskapsgrunnlaget ikke er godt nok for å beslutte en endring, og jeg ønsker derfor som oppfølging av tiltaket i stortingsmeldingen å gi oppdrag til Helsedirektoratet om å utrede problemstillingen.»

Senterpartiet tilhører et flertall i komiteen i behandlingen av saken, som viser til at en sånn utredning vil måtte vurdere både hvilke fysioterapeuter dette bør gjelde for, og kompetansekrav, samt økonomiske, administrative og personellmessige vurderinger av forslagene. Dette kan bety at flere fysioterapeuter vil få mulighet til å henvise til spesialisthelsetjenesten.

Kamzy Gunaratnam (A) [14:10:53]: Først vil jeg si at fysioterapeuter allerede har et ansvar for å vurdere når pasienter trenger videre oppfølging hos andre behandlere. Det følger av helsepersonelloven, og det er viktig for å sikre at folk får riktig behandling. Det vi diskuterer her, handler om hvem som har lov til å henvise pasienter videre til spesialisthelsetjenesten slik at det utløses støtte fra staten. I dag er det stort sett leger, kiropraktorer, tannleger, psykologer og manuellterapeuter som kan gjøre det. Regjeringen har i stortingsmeldingen om framtidens fastleger og legevakttjeneste sagt at de vil vurdere om flere grupper, blant andre fysioterapeuter, også skal kunne gjøre det.

I Arbeiderpartiet mener vi dette kan være positivt. Det kan gjøre fysioterapitjenesten enda bedre, bidra til bedre samarbeid mellom dem som jobber i helsetjenesten, og gjøre at pasientene med muskel- og skjelettplager får raskere og bedre hjelp. Samtidig mener vi at det er behov for bedre kunnskapsgrunnlag før en endelig beslutning tas. Vi støtter derfor regjeringen i at Helsedirektoratet skal få i oppdrag å utrede dette grundigere. Det handler om å finne ut både hvem det bør gjelde for, hvilke krav til kompetanse vi skal stille, og hva det vil bety for økonomien og organiseringen av tjenesten.

Arbeiderpartiet er opptatt av å bygge en god helsetjeneste som er trygg og tilgjengelig for alle. Vi ønsker å gå fram på en kunnskapsbasert måte for å sikre at pasientene får best mulig hjelp.

Erlend Svardal Bøe (H) [14:12:36]: Fysioterapeuter har en viktig rolle i helse- og omsorgstjenesten vår. De behandler og forebygger skade og sykdom, noe som gjør at folk kommer raskere tilbake til arbeid, hverdag og samfunn. Fysioterapeutene vil òg være viktige når vi skal utforme en helse- og omsorgstjeneste som må bli mer bærekraftig og organisere seg på en smartere måte framover, med mer samhandling, oppgavedeling og tverrfaglighet, ikke minst i satsingen på mer forebygging og bedre rehabilitering.

I denne saken vil Høyre, som flere allerede har påpekt, at fysioterapeuter både kan og skal henvise videre til et annet behandlingsnivå eller til helsepersonell med annen kompetanse der det er nødvendig og mulig, som det framgår av helsepersonelloven. Det er også snakk om å utvide henvisningsretten på personellbiten.

Høyre er opptatt av å få til mer og bedre samhandling, men i stortingsmeldingen Framtidens allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, som Stortinget behandlet i forrige uke, kom det fram at det vil gjøres en vurdering fra regjeringen om henvisning fra fysioterapeut bør gi grunnlag for dekning av utgifter til polikliniske undersøkelser og behandling i spesialisthelsetjenesten. Derfor vil Høyre avvente denne vurderingen, og støtter ikke forslaget som er fremmet i dag.

Bård Hoksrud (FrP) [14:14:09]: Først må jeg få lov til å starte med saksordføreren. Jeg lurer på om representanten tror at Fremskrittspartiet og undertegnede er synske. Så vidt jeg vet, ble allmennlegemeldingen lagt fram samme dag som dette representantforslaget ble lagt fram i Stortinget, og da er det litt vanskelig å vite hva som står i en melding som ingen utenfor regjeringen har sett før den ble lagt fram. Men det får nå være saksordførerens opplegg når det gjelder å kuppe en utredning. Dette er ikke noen kupping av noen utredning, men det var altså et forslag som vi mente var fornuftig å få for Stortinget, for det er jo sånn at Norge har et stort behov for å se på muligheter for hvordan vi kan hjelpe til med bl.a. å avlaste fastlegetjenesten og fortsatt sikre rask og riktig behandling for pasienter med muskel- og skjelettplager. Derfor fremmet Fremskrittspartiet forslaget som vi nå behandler, og som vi mener både er fornuftig og nødvendig. Vi vil gi fysioterapeuter, osteopater og naprapater rett til å henvise til bildediagnostikk og spesialisthelsetjenesten, selvfølgelig forutsatt at de har gjennomført et relevant kompetanseprogram.

Dette handler ikke om å gå på akkord med kvalitet eller pasientsikkerheten. Tvert imot. Vi bygger forslaget på erfaringer, og da kiropraktorer og manuellterapeuter fikk denne retten, viste evalueringen fra SINTEF at ventetiden gikk ned, at kostnadene sank, og at kvaliteten økte. Det samme kan vi oppnå ved å utvide verktøykassen til flere faggrupper som allerede har pasientansvar, og som i dag møter byråkratiske hindre som bidrar til dobbeltarbeid og forsinkelser.

Fysioterapeuter har hatt selvstendig behandlingsansvar siden 2018, men de mangler fortsatt muligheten til å rekvirere nødvendig undersøkelse når de vurderer at bildediagnostikk er nødvendig. Da må pasienten først vente på legetime, så ny vurdering og deretter henvisning. Dette er både unødvendig og kostbart, og det går ut over pasienten. Mange pasienter venter i måneder, ikke fordi det er medisinsk nødvendig, men fordi systemet vårt ikke er tilpasset dagens virkelighet. Vi har dyktige behandlere, men de får ikke bruke kompetansen sin fullt ut.

Komiteen er delt. Flertallet vil utrede videre. Det kan selvsagt være fornuftig med en grundig gjennomgang, men vi mener at kunnskapsgrunnlaget allerede er godt nok til å kunne ta et viktig skritt nå. Vi har solid erfaring fra manuellterapeuter og kiropraktorer. Vi har utdanningstilbud som kan tilpasses fysioterapeuter, osteopater og naprapater, og vi har en fastlegetjeneste som skriker etter avlastning. Fremskrittspartiet mener det er både realistisk og ansvarlig å åpne for at disse profesjonene gis henvisningsrett etter at de har fått kompetansen til å kunne gjøre dette på en trygg og god måte for pasientene. Dette vil gjøre helsetjenesten mer effektiv, det vil spare ressurser, og det vil gi pasientene raskere og bedre hjelp. Jeg vil derfor vise til de fire forslagene Fremskrittspartiet fremmet sammen med Pasientfokus, og som jeg er helt overbevist om vil sørge for å forenkle og sørge for at ting går raskere, og at den enkelte pasient får et enda bedre tilbud. Jeg tar derfor opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Marian Hussein (SV) [14:17:22]: Det er veldig bra at vi nå har en fin debatt om det som egentlig er oppgavedeling, for å se hvordan vi kan utnytte helsepersonells kompetanse best mulig. Jeg vil også benytte anledningen til å vise til vårt representantforslag, som vi tidligere behandlet, om å rekruttere og beholde helsepersonell. Det handlet også om å gi faglige muligheter og faglig anerkjennelse til flere yrkesgrupper.

Så handler det om å gi pasientene tilgang til rett behandling til rett tid. Hvilke vurderinger man gjør omkring henvisningsretten, er jo også en del av dette brede arbeidet vi er nødt til å se på.

Som tidligere nevnt har fysioterapeuter i dag et klart ansvar etter helsepersonelloven for å henvise videre når det er nødvendig. Det betyr også at de gjør gode faglige vurderinger og grenseoppganger i ulike pasientforløp.

Samtidig er det viktig å si at oppgavedeling og dette arbeidet også handler om å bruke den kompetansen vi allerede har i helsevesenet vårt, smartere. En utvidet henvisningsrett for fysioterapeuter kan bidra til en mer effektiv bruk av ressurser og bedre tjenester til pasienter med muskel- og skjelettlidelser, men vi trenger en skikkelig prosess, som nevnt av flere talere i forkant, og derfor vil også arbeidet med den stortingsmeldingen vi behandlet i forrige uke, gi oss de gode vurderingene og utredningene, slik også statsråden har foreslått i svarbrevet i denne saken. Vi tror at vi må se hvilke muligheter, men også hvilke utfordringer dette kan innebære, og vi må ha mer fakta på bordet. For hva betyr dette, både økonomisk og administrativt?

Irene Ojala (PF) [14:19:53]: Saken vi behandler nå, er viktig. Den er viktig for distriktene, det er legemangel, og vi er nødt til å tenke kloke tanker, sånn at vi får en «smooth» behandling av syke mennesker, også der de bor.

Pasientfokus fremmer sammen med Fremskrittspartiet i innstillingen fire veldig gode forslag som vi mener vil bidra til mer effektiv ressursbruk, kortere pasientforløp og avlastning for en presset fastlegetjeneste. Vi mener det bør åpnes for at både fysioterapeuter, naprapater og osteopater gis mulighet til å henvise til bildediagnostikk og spesialisthelsetjenesten etter gjennomført og godkjent kompetanseprogram. Det er slik i dag at fysioterapeuter kan og skal henvise videre til et annet behandlingsnivå eller til helsepersonell med en annen kompetanse der dette nødvendig og mulig, jf. kravet til faglig forsvarlighet i helsepersonelloven § 4. Men i motsetning til leger, kiropraktorer, manuellterapeuter, tannleger og psykologer kan ikke fysioterapeutene henvise i henhold til poliklinikkforskriften, og dermed skal det ikke ytes godtgjørelse etter forskriften.

Fysioterapeuter har siden 2018, som Hoksrud var inne på, kunnet gi behandling med refusjon uten henvisning fra lege, og de har dermed allerede et selvstendig behandlingsansvar. Likevel må fysioterapeutene i dag involvere fastlegene for å rekvirere bildediagnostikk. Er det ikke litt dumt å måtte gå omveien rundt fastlegene, som har mer enn nok å gjøre fra før?

Det er på en måte bra at regjeringen og stortingsflertallet i dag ikke sier nei, det hadde jo vært enda verre. Man sier at man vil se på det, og at Helsedirektoratet skal utrede spørsmålet. Men vi har utredet ganske mye i det siste. Når direktoratet skal utrede, er det viktig at utredningen ikke bare omfatter de fysioterapeutene som har driftsavtale og tilgang til Helfo-refusjon. Det er viktig at også de andre behandlerne som ikke har avtale, inkluderes i denne utredningen. Da blir det en litt mer helhetlig utredning – og litt mer til å stole på, faktisk.

En stor gruppe fysioterapeuter og også en del manuellterapeuter som jobber på samme måte som osteopatene og naprapatene, står uten offentlig avtale. Dette er behandlere som ikke har rett til refusjon eller andre offentlige bidrag, men som gjør en kjempejobb for sine pasienter. Igjen: Alt dette er gullet i distriktene våre, og vi er nødt til å ta vare på dem – det må vi tenke på når dette nå skal utredes.

Det er veldig viktig at alle de autoriserte behandlerne, også de uten avtaler, som sagt, inkluderes. Stortinget ber regjeringen sikre at alle autoriserte behandlere uansett profesjon, herunder behandlere uten offentlig avtale, inkluderes i utredningen når regjeringen skal vurdere om henvisning fra fysioterapeut bør gir grunnlag for dekning av utgifter til poliklinisk undersøkelse og behandling i spesialisthelsetjenesten. Det ber Stortinget regjeringen om å ta hensyn til, hvis jeg får mitt ønske oppfylt – og jeg håper at jeg i hvert fall én gang kan få et godt ønske oppfylt her i salen.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:23:11]: Representantene ønsker henvisningsrett for fysioterapeuter og viser bl.a. til at dette kan være med på å avlaste fastlegene. Jeg er helt enig med representantene i at dette er noe vi absolutt må se nærmere på.

Stortinget har som kjent nylig behandlet stortingsmeldingen om framtidens allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. I denne meldingen løfter regjeringen nettopp fram oppgavedeling, bedre samhandling med annet personell og tjenester i kommunen, og flerfaglighet ved legekontorene. Det er et mål at personer med kroniske sykdommer og med muskel- og skjelettsykdom skal få bedre oppfølging og hjelp til å mestre egen helse.

Regjeringen har i stortingsmeldingen foreslått å vurdere om henvisning fra fysioterapeut bør gi grunnlag for dekning av utgifter til poliklinisk undersøkelse og behandling i spesialisthelsetjenesten.

Poliklinikkforskriften regulerer adgang til å henvise til spesialisthelsetjenesten. I dag skal pasienten normalt være henvist fra lege, kiropraktor, manuellterapeut, tannlege eller psykolog for at det skal ytes godtgjørelse etter denne forskriften.

Det er behov for mer kunnskap for å bestemme om vi skal gjøre endringer i poliklinikkforskriften. Jeg vil derfor utrede konsekvenser av å utvide personellkretsen til forskriften til å inkludere flere grupper fysioterapeuter enn manuellterapeuter. Dette vil i praksis bety at flere fysioterapeuter vil kunne få tilsvarende mulighet til å henvise til spesialisthelsetjenesten.

En slik utredning som vi nå skal gjennomføre, vil måtte vurdere både hvilke fysioterapeuter dette eventuelt bør gjelde for, kompetansekrav og også økonomiske, administrative og personellmessige vurderinger av forslagene. Det er viktig at utredningen belyser både konsekvenser for den enkelte pasient, og muligheten til å få raskere vurdering. Om vi skal gjøre dette – og det er det mange gode grunner for – må vi vite om dette er en god måte å bruke samfunnets ressurser på. Vårt mål er at alle skal få god helsehjelp, samtidig som vi bruker personellet vårt på en god måte.

Jeg mener derfor at regjeringen følger opp intensjonen i forslaget, som jeg opplever at hele salen deler, men ber om forståelse for at det er behov for å ytterligere vurderinger og utredninger før vi kan konkludere dette endelig.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [14:28:29] (ordfører for saken): Takk til komiteen for arbeidet i denne viktige saken. Komiteen er samlet i synet på at ideelle organisasjoner har vært en bærebjelke i utviklingen av norsk velferd. Gjennom historien har de levert tjenester med høy kvalitet i møte med mennesker i sårbare livssituasjoner. Det er ikke bare gjennomført en skriftlig høring, det har også kommet flere viktige innspill, bl.a. fra Ideelt Nettverk, som er tydelig på sine bekymringer rundt dagens situasjon.

Mange ideelle aktører opplever uforutsigbarhet, kortsiktige tilskuddsordninger og økt økonomisk press. Resultatet er at flere ideelle har måttet avvikle virksomhet, selv om de har levert tjenester av høy kvalitet og hatt sterk lokal forankring. Det er ikke bare et tap for de ideelle aktørene, det er et tap for hele samfunnet. Når ideelle presses ut, mister vi verdibasert kompetanse, langsiktighet og enormt sterke fagmiljøer, som det har tatt årevis å bygge opp. Vi mister òg mangfold i velferdstilbudet, og brukerne mister valgfrihet og trygghet.

Kristelig Folkeparti støtter derfor forslaget om å utarbeide en nasjonal strategi for ideell vekst. Vi støtter òg forslaget om å utrede alternative finansieringsformer til tradisjonelle anbudskonkurranser. Avtaler med ideelle må ha rettferdige vilkår. Ideelle virksomheter skal ikke være nødt til å subsidiere det offentlige eller avvikle fagmiljøer det har tatt år å bygge opp.

Arbeiderpartiet har i praksis bidratt til å svekke ideell sektor. Når ideelle aktører i f.eks. rusomsorgen mister kontrakter, ikke får kompensert for kostnadsvekst og presses ut av anbudsprosesser, er det et resultat av politiske prioriteringer og ikke tilfeldigheter. Arbeiderpartiet har valgt å bygge opp offentlige tilbud på bekostning av ideelle, i stedet for å se dem som en likeverdig og verdifull del av velferdsstaten. Det er et alvorlig tillitsbrudd mot en sektor som i tiår har levert tjenester der det offentlige ikke har strukket til.

Kristelig Folkeparti velger en annen vei. Vi vil styrke ideell sektor. Vi vil ikke svekke den. Vi vil bygge videre på det som har fungert i generasjoner, og sørge for at ideelle aktører får rammevilkår som gjør det mulig å bidra òg i framtiden.

Med det vil jeg ta opp Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Kamzy Gunaratnam (A) [14:31:18]: Det var jo en rekke spennende påstander fra representanten Bjuland.

Vi mener ideelle organisasjoner har vært og er en bærende kraft i vårt norske velferdssamfunn. De har lange tradisjoner som omsorgsleverandører og ikke minst som pådrivere for varme, nærhet og kvalitet i tjenestene de tilbyr. Det er et særpreg ved den ideelle sektoren som vi må verne om, men også videreutvikle.

Det er bra at Arbeiderpartiet i regjering, sammen med KS, har inngått en samarbeidsavtale for å styrke denne sektoren. I tillegg har Støstad-utvalgets to utredninger gitt oss viktige råd og konkrete forslag som kan løfte den ideelle sektoren til nye høyder, særlig når det gjelder hvordan offentlige anskaffelser og tilskudd kan tilpasses for å gjøre det lettere for ideelle aktører å bidra.

Dette handler ikke bare om byråkrati og regelverk. Det handler om å sikre at de menneskene som trenger velferdstjenestene våre, enten det er eldreomsorg, helse eller sosialt arbeid, får de beste tjenestene, levert av aktører som er drevet av fellesskap og et ønske om å ta vare på brukerne.

I Arbeiderpartiet mener vi det er nyttig med klare rettslige rammer som gir de ideelle aktørene trygghet og forutsigbarhet for driften. Derfor er vi positiv til forslaget om en egen lov for registrering av ideelle velferdsaktører, slik Støstad-utvalget har pekt på. Et nasjonalt register vil gi en viktig anerkjennelse av sektoren, samtidig som det skapes transparens og bedre samarbeid. Men vi må gjennomføre et grundig arbeid med lovforslaget og registreringsløsningen, inkludert offentlig høring av lovforslaget med tilstrekkelig frist, for dette skal gjøres skikkelig.

Jeg vil også si at dette ikke handler om å avgrense privat virksomhet i helse- og omsorgssektoren, men om å ha kontroll og oversikt over tilbudet. Vi må kunne prioritere der fellesskapets ansvar er størst, som f.eks. i akuttberedskap og tjenester som krever stabilt og tilstrekkelig helsepersonell.

Ideelle organisasjoner representerer verdier som står i kontrast til markedstenkning. De bygger på frivillighet, tillit og et samfunnsengasjement som er avgjørende for et bærekraftig og inkluderende velferdssamfunn. Derfor må vi ta disse forslagene på alvor og sørge for at ideelle organisasjoner får gode rammevilkår og kan vokse i takt med behovene i samfunnet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:34:05] (komiteens leder): Det er nok ingen i denne sal som ikke vil anerkjenne den store innsatsen som gjøres av veldig mange ideelle aktører på veldig mange områder innenfor velferdsområdet. De har faktisk skapt mange av tilbudene. Historisk sett var det de ideelle som så at det var behov som ikke var dekket, som så at barn og unge, eldre og dem som trenger pleie, ikke fikk dekket sine behov, og som skapte tilbud som senere har utviklet seg. Heldigvis er noen av dem fortsatt i ideelt eie, mens andre har blitt en del av den offentlige velferds- og helsetjenesten.

Selvfølgelig skal vi hegne om et velferdsområde som løses av det offentlige, de ideelle og de private aktørene i godt samarbeid. Det som er utfordringen med dette forslaget fra Senterpartiet, er at det kommer fra et parti som har sittet nesten tre og et halvt år i en regjering som satte ned utvalg for å se på dette. Det skulle på en ryddig måte legge premissene for de beslutningene Stortinget skal ta, basert på de gode utredningene som de to NOU-ene fra det som het avkommersialiseringsutvalget, og som nå kalles Støstad-utvalget, la fram.

Jeg er enig med representanten fra Arbeiderpartiet, som nettopp snakket. Skal man gjøre endringer, så må Stortinget ha et godt beslutningsgrunnlag. Statsråden viser i sitt svarbrev til at man er i gang med å se på rammebetingelser også for ideelle aktører, og da bør vi avvente til vi har et godt beslutningsgrunnlag her i Stortinget for å gjøre eventuelle endringer eller tilpasninger.

For Høyre er det viktig at vi fortsetter den lange tradisjonen vi har med å ha både ideelle og private aktører, i et nært samarbeid med det offentlige, for å løse samfunnets store velferdsoppgaver.

Kjersti Toppe (Sp) [14:36:28]: Ideelle organisasjonar har historisk sett hatt ei stor rolle i utviklinga av helse- og velferdstenestene i Noreg. Politisk sett må vi no stilla oss spørsmålet om vi vil at ideell sektor skal overleva i Noreg som ein sentral samfunnsaktør. Vi har for lengst tatt for gitt at ideell sektor skal vera ein slik aktør. Om vi ser til vårt naboland Danmark, har vi eksempel på ein mykje større og betre systematikk i korleis offentleg og ideell sektor kan samarbeida, og at ein på mange område har meir bruk av ideelle enn i Noreg.

Det er eit faktum at ideell sektor trass i vedtak i Stortinget om å sikra ideell vekst, no ofte opplever det motsette. Manglande politisk vilje, i kombinasjon med eit system for kjøp og sal av helsetenester gjennom anbod som ikkje er tilpassa ideell sektor sine verdiar og styrkje, gjer at ideell sektor ofte kjem i ein skvis. Skal dei framleis vera til stades på viktige velferdsområde, som rusfeltet, rehabilitering, psykisk helse og barnevern, må vi politisk villa det. Og den viljen er ikkje sterk nok, etter vårt syn.

Høgre og Framstegspartiet er ærlege på at dei vil ha ideelle tilbydarar så lenge dei kan konkurrera med dei kommersielle selskapa og vinna. Helseminister Vestre har eitt spørsmål å svara på: Det er kva han og regjeringa eigentleg vil og gjer for ideell sektor på helse- og omsorgsområdet. Anbodssystema i helseføretaka er i alle fall ikkje ei god oppskrift på korleis ideelle skal sikrast ei større rolle enn i dag. No må dei ofte nedskalera og nedskalera, og det vert stadig funne opp nye ord i avtalane som «dag med overnatting» i staden for «døgnbehandling», osv.

Den økonomiske risikoen og byrda vert ofte kvelvt i større og større grad på dei ideelle sjølve, og det vil dei over tid ikkje makta å stå i. Dette går ikkje i lengda.

Vi inviterer her til eit ideelt forlik. Det er nokre prinsipp og noko vi kan gjera som vi ikkje treng greia ut vidare. Vi har lenge venta på den rettslege definisjonen, og eit register er ikkje ein del av dette forslaget, for det har Stortinget vedtatt skal fremjast i denne stortingssesjonen. Det ser vi dessverre ikkje er vorte gjort, og difor er det ikkje ein del av forslaga.

Bård Hoksrud (FrP) [14:39:41]: Debatten om ideelle aktører innenfor helse- og velferdstjenestene har dessverre blitt en debatt som i veldig stor grad er preget av symbolpolitikk og ideologi, snarere enn kvalitet, effektivitet og ikke minst hva som er til beste for pasientene. Vi ser gang på gang at en rekke partier i Norge, og i denne saken Senterpartiet, ønsker å særbehandle ideelle aktører, samtidig som de også viser at de har et veldig stort ønske om å utestenge private kommersielle aktører fra å kunne levere velferdstjenester. De sier det handler om verdier. Men gjør det det? Jeg mener nei. Det er ideologi og motstanden mot private som er utgangspunktet når vi hører på Senterpartiets argumentasjon.

Jeg synes det er trist, for det aller viktigste bør være best mulig hjelp til den enkelte person, og dens behov for hjelp burde være det aller, aller viktigste. Det mener i hvert fall Fremskrittspartiet. Nettopp fordi hvert enkelt menneske er unikt og kan ha forskjellige behov, er det viktig med et mangfoldig tilbud, hvor både offentlige og private og ikke minst ideelle kan bidra for best mulig resultat for den enkelte.

For oss er det ikke eierskapet som skal avgjøre om en barnehage, et sykehjem eller en rehabiliteringsinstitusjon får kontrakt med det offentlige. Det er hva de leverer som skal telle. Derfor er også Fremskrittspartiet veldig klar og tydelig på at kvalitet skal telle mer enn pris.

Senterpartiet har nå sittet tre og et halvt år i regjering, nesten fire år, og de har altså akseptert at pris er viktigere i helseforetakene når man skal kjøpe både rus- og rehabiliteringsplasser, enn det kvalitet er – i motsetning til hva det f.eks. er på veisiden.

Fremskrittspartiet har vært tydelig i komitémerknadene. Vi mener det er en grunnleggende feilslutning når man sier at det er bare de ideelle som er bra, og at de kommersielle er mindreverdige. Det er veldig mange ideelle som er kjempegode og gjør en fantastisk jobb, men det gjør også mange private, og ikke minst mange offentlige. Det vi må sikre, er at pasientene og brukerne får det beste tilbudet, at pengene brukes effektivt, og at vi får de beste resultatene for den enkelte som trenger disse tjenestene. Derfor har vi sett gang på gang at private aktører som er profesjonelle, innovative og resultatorienterte, har levert tjenester raskere, billigere og med høy kvalitet. Hvorfor skal vi da si nei til det bare fordi de også kan tjene litt penger?

Fremskrittspartiet advarer mot å bygge opp et system hvor det er aktørenes form og ikke innhold som styrer. Når vi begynner å definere hvem som er gode og onde leverandøren basert på ideologi, risikerer vi å miste det viktigste av alt, nemlig mangfold, valgfrihet og kvalitet for brukerne.

Marian Hussein (SV) [14:42:51]: Det er spennende å lytte til representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet, som er så opptatt av kvalitet og personell når de snakker om denne saken, men samtidig ser vi hva som skjer når Høyre og Fremskrittspartiet får makt. I Oslo møtte jeg forleden uke fire kvinner som alle var nødt til å endre jobb, for de risikerte å miste pensjonen – på opptil 1 mill. kr – etter at Norlandia overtok sykehjemmet de hadde jobbet i. Mange av dem hadde jobbet over 20 år i tjenesten i det sykehjemmet, og veldig mange av dem var frustrert, for de var nødt til å velge en annen arbeidsgiver – ikke fordi de ville, men for å kunne beholde pensjonen sin som voksne. Vi så også, under den tildelingen, hva som var viktigst. Det var pris som var viktigst for Oslo og det høyrestyrte byrådet, i stedet for kvalitet. Det gjorde også at Lovisenberg, som en ideell aktør, trakk seg fra den kontrakten og den konkurransen, for de sa at det ikke var mulig å levere kvalitet.

Vi i SV har vært opptatt av betydningen av ideelle aktører. Å hindre kommersialisering av helse- og omsorgstjenester er viktig, bl.a. for å unngå den utviklingen vi har sett i veldig mange andre land, hvor kommersielle aktører og den typen konkurranse faktisk er med og presser lønn, men også mulighetene for verdiskaping. Når kapitalsterke kommersielle aktører slipper til i tjenester til sårbare mennesker, legger det stort press på ideelle aktører. Det presser som sagt lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår, men det gjør det også mer krevende for ideelle aktører å ta vare på sin egenart, sitt verdigrunnlag, det som gjør dem til særlig verdifulle tilskudd til tjenestene.

Det har vært en klar forventning fra oss i SV om at definisjonen på ideelle velferdsaktører og register for disse skulle legges fram av regjeringen denne våren, noe som dessverre ikke har skjedd. Det er svært skuffende at Arbeiderpartiet bare later som at man er opptatt av at begge saker, at de er like viktige, for den utviklingen som jeg har nevnt over, hvor man stadig vekk ser et press på de ideelle aktørene, krever at vi har en klar definisjon av hva som er en ideell, og hva som er en kommersiell aktør. Og jeg vil minne Arbeiderpartiet om at statsbudsjettet for 2025 sa at regjeringen skulle komme med dette i denne stortingssesjonen. Tiden begynner å renne ut.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:46:07]: La meg aller først være tydelig på at Arbeiderparti-regjeringen anerkjenner og verdsetter den særdeles viktige rollen som ideelle organisasjoner spiller i alle deler av velferdsstaten vår. Det er jo nettopp en av grunnene til at regjeringen og KS har inngått en forpliktende samarbeidsavtale med ideell sektor. Akkurat i dag, 11. juni, gjennomfører vi faktisk årets andre møte innenfor rammen av den samarbeidsavtalen som er inngått mellom regjeringen, KS og ideell sektor. På dagsordenen i dag står temaer som er avgjørende for hvordan ideelle aktører kan utvikle seg videre som tjenesteleverandører til det offentlige.

Det er også grunnen til at regjeringen nedsatte Støstad-utvalget. Vi er nå godt i gang med å følge opp utvalgets anbefalinger. Det kom svært mange høringsinnspill, og vi er opptatt av å gjøre dette skikkelig og grundig. Det berører viktige problemstillinger som mange er opptatt av, og da er det viktig at vi har en ordentlig prosess på det.

Regjeringens ønske er å sikre de ideelles rolle på en helhetlig og grundig måte, med bruk av gode, rettslige løsninger som står seg over tid, som gir forutsigbarhet og langsiktighet, og – vil jeg understreke – med respekt for det kommunale selvstyret.

Helse- og omsorgstjenesteloven vår gir kommunene stor frihet til å organisere sine tjenester. Å pålegge dem ensartede modeller kan risikere å undergrave viktige lokale behov for brukerne, og det ønsker vi ikke. Vi har også tillit til de lokale folkevalgte.

I dette arbeidet må vi også forholde oss til et komplekst rettslig landskap, både nasjonalt og i Europa. I Høyesterett, i EU-kommisjonen og i EFTAs overvåkningsorgan pågår det nå som kjent prosesser som kan få stor betydning for vårt handlingsrom. Det er utfordrende, og vi er opptatt av å bruke handlingsrommet vårt til det ytterste, men la meg også understreke at vi er nødt til å følge spillereglene og gjøre dette på en skikkelig måte.

Så jeg kan forsikre om at regjeringen kommer til å fortsette arbeidet med å sikre at de ideelle organisasjonene skal ha en sterk og forutsigbar plass i framtidens velferdstjenester, ikke minst innenfor helse- og omsorgssektoren. Dette handler ikke bare om jus og regelverk, men det er også et verdivalg, og det verdivalget står regjeringen trygt i.

Bård Hoksrud (FrP) [16:20:26]: Etter en drøy time med votering er det kanskje litt spesielt helt på tampen av debatten å komme tilbake til der vi var, men jeg synes det uansett er viktig å være tydelig her, for Fremskrittspartiet er veldig opptatt av at vi skal ha gode, ideelle aktører – og mange av dem har vært her i mange år, egentlig mange år før det offentlige satte i gang med de med samme tiltakene. Derfor er det utrolig viktig at vi sørger for at vi fortsatt skal ha den ideelle sektoren.

Det forslaget som kommer fra Senterpartiet, synes jeg er litt spesielt, for de har altså sittet i regjering i over tre et halvt år. Vi har vært bekymret for det vi ser, nemlig at pris har blitt vektet mye høyere enn kvalitet innenfor anbudsområdene. Man kan vekte kvalitet, nettopp fordi det er viktig for mange av de ideelle, og at pris blir vektet mer ned. Så er det i tillegg spesielt at vi hatt en regjering og regjeringssamarbeidspartnere som har vært opptatt av å sette ned et avkommersialiseringsutvalg, godkjenningsordning for helsetjenestene og anbudsprosesser som står til stryk rundt omkring i helseforetakene, uten at man faktisk griper inn og gjør noe.

Så er det et forslag fra Senterpartiet med flere, det er forslag nr. 1, om å lage en nasjonal strategi. Det høres veldig flott og fint ut, men jeg liker at det er handling i stedet. Her kunne man gjort noe med én gang. Man kunne sørget for å gi klar melding til helseforetakene, at man f.eks. skal vekte kvalitet mer enn man vekter pris. Det er et enkelt grep som ville betydd veldig mye for de ideelle som driver innenfor spesielt helsesektoren, men der har ikke Senterpartiet vært villig til å være med i det hele tatt. Vi liker handlekraft, at man faktisk gjør noe, ikke at man lager strategier. For strategier er noe som politikere ofte vedtar i denne salen. Man sier at man skal utarbeide en strategi, men Fremskrittspartiet er mye mer tydelig: Vi vil ha handling, at det skjer noe, ikke en ny strategi som ikke blir fulgt opp, og som blir en ansvarsfraskrivelse for det politiske flertallet. Derfor kommer vi ikke kan støtte forslaget nå, for vi mener at det finnes konkrete tiltak man kan gjøre med én gang som ville fått stor betydning og betydd mye for mange av de ideelle som må levere anbud for å få lov til å levere gode tjenester til mennesker som trenger hjelp og behandling fra det offentlige helsevesenet.

Irene Ojala (PF) [16:24:07] (ordfører for saken): Det er et viktig spørsmål som tas opp når vi behandler representantforslaget fra Kjersti Toppe, Per Olaf Lundteigen og Siv Mossleth om å gjøre sykehusene i Norge rustet for krig og kriser. Helse- og omsorgskomiteen har avholdt skriftlig høring i saken, og høringsinstansene støtter i stor grad representantforslaget. Komiteen har også fått helse- og omsorgsministerens vurdering av forslagene.

Komiteen uttrykker i innstillingen at man deler forslagsstillernes intensjoner. Både koronapandemien og andre kriser har vist at norske sykehus og norske helsetjenester generelt må være bedre beredt og klar til å håndtere kriser enn man er i dag, og verdenssituasjonen tilsier også at norske sykehus må være forberedt på å håndtere krig og krisesituasjoner.

Det fremmes åtte mindretallsforslag i innstillingen, og komiteens tilråding fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er at representantforslaget ikke vedtas. De ulike medlemmene har ulike syn på hvordan vi best forbereder oss på krig og kriser. Dette er noe de enkelte har gjort rede for i innstillingen, og som vil bli belyst i dagens debatt.

Pasientfokus viser til at Stortinget det siste tiden har behandlet mange ulike saker om krisehåndtering og totalforsvar, om beredskap, totalberedskap og helseberedskap. Stortinget har vedtatt at regjeringen, for å forberede oss på å håndtere kriser og en eventuell krig, bl.a. må øke kapasiteten på sykehusene, og vi må sikre tilstrekkelig bemanning og ressurser. De regionale helseforetakene er faktisk pålagt å sørge for planer for krise og krigssituasjoner for å sikre helsehjelp når kriser rammer oss, og ikke minst hvis krig rammer oss.

Hva er en krise? Jo, det er en situasjon der en uønsket hendelse eller en plutselig forandring fører til usikkerhet og potensielt uakseptable konsekvenser for enkeltpersoner, grupper eller samfunn. Det kan være en akutt situasjon som truer liv, helse, verdier og omdømme. Likevel ser vi at vi i Norge ikke gjør tilstrekkelig for å forberede oss. I mitt fylke, Finnmark, er det ikke kapasitetsøkning som står på agendaen, det er innsparing, nedbygging og sentralisering som gjelder. Det skjer til tross for at Stortinget har bevilget penger, men regjeringen lar helseforetakene bruke bevilgningene til det det ikke var tiltenkt, og som Stortinget ikke stemte for. I dag protesterer pasienter, pårørende og ansatte i hele Finnmarkssykehusets ansvarsområde fordi grunnleggende helsetrygghet er tatt fra oss. Det skjer i fredstid, mens Finnmark står i en geopolitisk vanskelig situasjon. For vi snakker ikke om det oppstår kriser, men når krisen er et faktum. Det vi ser i Finnmark og Nord-Norge, er ikke god beredskap.

Jeg tar opp forslagene som Pasientfokus er med på innstillingen.

Kamzy Gunaratnam (A) [16:27:20]: Vi skal sikre at helsetjenestene våre fungerer – ikke bare i hverdagen, men også i det ekstraordinære. Vi deler intensjonen om å styrke helseberedskapen og gjøre sykehusene våre mer robuste. Vi vil derfor rose intensjonen til forslagsstillerne.

Jeg er veldig stolt av helseberedskapsmeldingen vår – En motstandsdyktig helseberedskap, Fra pandemi til krig i Europa – som Stortinget behandlet i april i fjor. Den legger grunnlaget for en helhetlig tilnærming til helseberedskap i møte med dagens trusler, enten det er pandemi, terror, store ulykker eller krig. Samtidig er det ikke nok med bare planer og strukturer. Beredskap handler først og fremst om mennesker – tilgang til personell med rett kompetanse, og muligheten til å mobilisere reservekapasitet og god samhandling på tvers av nivåene i helsetjenesten. Det er kjernen. Helsepersonellkommisjonen har vist oss hvor presset situasjonen allerede er. Vi må sørge for at investeringer i helseberedskap også styrker helsetjenesten i hverdagen. Det henger tett sammen.

Nye sykehusbygg i Norge planlegges nå med fleksibilitet i fokus, slik at de både kan fungere effektivt til vanlig og raskt kunne omstilles ved kriser. Men vi må planlegge for det ekstraordinære, for krig og kriser. Derfor er det viktig at reservekapasitet og omdisponering av personell inngår i planene våre.

Vi må styrke samarbeidet mellom helseforetak og regionene. Beredskapsplanene må oppdateres og koordineres med Forsvaret. Det arbeides allerede med dette, og vår oppgave er å følge dette nøye opp.

Legemidler og medisinsk utstyr er en annen kritisk faktor. Markedene er globale og sårbare. Vi er derfor opptatt av en balanse mellom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid. Vi støtter regjeringens arbeid med å sikre norsk deltakelse i EUs styrkede helseberedskapssamarbeid. Vi har også fremmet initiativ for nordisk samarbeid, men realiteten er at også Norden er for liten alene. Derfor må vi bidra inn i det europeiske samarbeidet med en sterk og felles stemme. Direktoratet for medisinske produkter har fått et tydelig ansvar for forsyningssikkerhet, og det er etablert en offentlig–privat samarbeidsgruppe. Dette er viktig. Med veikartet for helsenæringen på plass har vi et grunnlag for å koble næringsutvikling og beredskap.

Arbeiderpartiet mener at helseberedskap ikke er noe vi bygger opp ved siden av helsetjenesten, det er en del av den. Den må fungere i hverdagen, ikke bare i krise, og da må vi tenke helhetlig. Dette handler ikke bare om bygninger, men om mennesker, kompetanse, samhandling og tillit. Det handler om trygghet for hele befolkningen.

Erlend Svardal Bøe (H) [16:30:25]: Høyre er opptatt av at vi skal ha en god helseberedskap som er rustet til å håndtere krevende og vanskelige situasjoner, i både krise og krig. God helseberedskap handler om å ha forståelse for hva en krise innebærer, ha en klar plan for hvordan en krise skal håndteres, god organisering og kommunikasjon og et godt gjennomtenkt lovverk og planverk som gir myndighetene rom for å iverksette nødvendige tiltak som beskytter liv og helse.

Det er ingen tvil om at god helseberedskap er viktig, men jeg synes det er litt spesielt at Senterpartiet fremmer dette forslaget nå, bare noen måneder etter at helseberedskapsmeldingen – som Stortinget har behandlet ferdig – ble lagt fram av regjeringen som Senterpartiet på det tidspunktet var en del av. Det samme gjelder totalberedskapsmeldingen, som Stortinget også har behandlet, der helseberedskap var en viktig del. Det som er viktig nå, er at tiltakene og vedtakene som er gjort, både i helseberedskapsmeldingen og totalberedskapsmeldingen, følges raskt og effektivt opp av regjeringen.

En av tingene Høyre har vært kritisk til, er at statsråden ikke har en god oversikt over hvor mange intensivsenger og overvåkningssenger det var ved norske sykehus per 1. januar 2025. Det mener vi vitner om dårlig kontroll, og det er helt nødvendig at Stortinget får den informasjonen. Høyre mener det er viktig å legge til rette for fleksible løsninger som gjør det mulig å skalere intensivkapasiteten opp og ned basert på behov, og det er behov for en nasjonal opptrapping av intensivkapasiteten i Norge.

Helseberedskap og det å sørge for at sykehusene er godt rustet, handler ikke bare om de nasjonale rammene vi gir på Stortinget. Norge er heller ennå ikke tilknyttet EUs helseberedskapssamarbeid, HERA, selv om det begynner å bli flere år siden mandatet for forhandlinger var klart. Koronapandemien viste hvor viktig det er å styrke helseberedskapen og knytte oss tettere til europeiske helsesamarbeid. Både koronakommisjonen og totalberedskapskommisjonen er tydelige på det, og de har pekt på at Norge må bli en del av EUs forsterkede helseberedskapssamarbeid.

HERA ble etablert av EU i kjølvannet av pandemien for å sikre EU tilgang til bl.a. legemidler og medisinsk utstyr i en helsekrise, for spørsmålet er ikke om det vil komme en ny helsekrise, men når, og hvor godt forberedt vi er på den. Da er det merkelig at det tar så lang tid, og jeg håper statsråden i løpet av sitt innlegg også vil redegjøre for hva som er regjeringens strategi for å knytte Norge til HERA, og hva som er grunnen til at disse forhandlingene tar så lang tid.

Europeisk samarbeid vil bli helt avgjørende for Norge i krise og krig, og det er ingen tvil om at det også vil være viktig for sykehusene og kommunehelsetjenesten at vi er tilknyttet EUs forsterkede helseberedskapssamarbeid.

Siv Mossleth (Sp) [16:33:42]: Jeg er glad for at både komiteen og de som kom med høringsinnspill til denne saken, deler Senterpartiets intensjon om å gjøre sykehusene i Norge bedre rustet for krig og kriser.

Legeforeningen har i flere år vært tydelig på behovet for å styrke kapasiteten, strukturen og beredskapen i spesialisthelsetjenesten, både i møte med helsekriser og i et endret sikkerhetspolitisk landskap. Totalberedskapskommisjonen er tydelig på at vi må skape en beredskapskultur i alle deler av samfunnet. Det betyr å se på alle tilgjengelige ressurser.

Vi har vært gjennom en pandemi. Den viste at norske sykehus og norsk helsevesen ikke var godt nok forberedt på en helsekrise. Nå er det krig i Europa, og den utenrikspolitiske situasjonen er mer urolig enn på lang tid. Da er det viktig at norske sykehus er forberedt på å håndtere krig og kriser.

Sengekapasiteten i norske sykehus går stadig nedover. I 2021 var det om lag 18 400 sykehussenger. Det er 2 200 færre enn for ti år siden. I samme periode har befolkningen økt med nærmere en halv million innbyggere. I 2021 hadde Norge 3,4 sykehussenger per 1 000 innbyggere, mens gjennomsnittet i OECD-landene var 4,3 sykehussenger. Norge ligger på topp i Europa når det gjelder belegg, og Norge har relativt få sykehussenger per innbygger. Det er dessverre ikke fordi befolkningen vår er veldig mye friskere enn gjennomsnittet.

Koronakommisjonen anbefalte at grunnkapasiteten i intensiv- og intermediæravdelinger økes. Kommisjonen var tydelig på at det ikke er nok med en moderat økning i grunnkapasiteten for å bedre intensivberedskapen. Norske sykehus må bli bedre rustet til å håndtere kommende pandemier eller andre kriser. Koronakommisjonen anbefalte jevnlige øvelser for å kunne håndtere kriser. Den anbefalte at nye sykehus bygges fleksibelt, sånn at ensengsrom raskt kan omgjøres til å ta imot flere pasienter. Der må jeg få lov til å peke på det nye sykehuset i Narvik som et godt eksempel. De ansatte har vært godt involvert i prosessen, og det er valgt gode løsninger i det nye krigssykehuset. Kanskje var det ekstra fokus på fleksibiliteten fordi byggingen pågikk under pandemien.

Bård Hoksrud (FrP) [16:36:59]: Norge må ha en beredskap som fungerer ikke bare i teorien, men også i praksis. Det hjelper ikke med fine ord og gode intensjoner hvis vi står der uten medisiner, uten folk og uten oversikt neste gang en krise treffer oss.

Fremskrittspartiet har i flere sammenhenger vært tydelig på at helseberedskapen må styrkes. Vi har fremmet forslag i våre alternative budsjetter om å bygge opp nasjonale lagre av medisiner og smittevernutstyr. Pandemien lærte oss det på en hard måte. Man kan ikke håndtere kriser uten å være forberedt.

Samtidig er det viktig å understreke at vi må være realistiske. Det holder ikke å vedta at man skal ha flere senger, flere bygg og mer beredskap uten å ha en plan for hvordan dette skal brukes, driftes og finansieres. Vi trenger fleksibilitet. Det må være mulig å skalere kapasitet opp og ned etter behov. Å binde opp store ressurser i passiv kapasitet uten å ha helsepersonell eller utstyr klar til bruk, er ikke en god beredskapspolitikk.

Her er det grunn til alvorlig bekymring. Regjeringen har per i dag ingen oversikt over hvor mange intensiv- og overvåkingssenger vi har i Norge. Hvis ikke engang statsråden vet hva vi har av kapasitet, hvordan skal vi da kunne planlegge for en krise?

Fremskrittspartiet mener vi må gjøre mer for å sikre tilgang til nødvendig medisinsk utstyr. Derfor ønsker vi et sterkere samarbeid med norske produksjonsmiljøer. Vi har fabrikkene, vi har kompetansen, og vi har behovene, og da må staten bruke innkjøpsmakten sin til å inngå langsiktige beredskapsavtaler. Dette handler om selvforsyning i krise, ikke om å erstatte hele legemiddelindustrien.

Palla Pharma i Kragerø er en av bedriftene som har prøvd å få det til, men som sliter veldig fordi virkemiddelapparatet i Norge er svært begrenset når det gjelder å kunne bistå. Da er denne typen avtaler viktig.

Vi må også ha bedre oversikt over spesialkompetansen i helsevesenet, og vi må styrke samarbeidet med de frivillige beredskapsorganisasjonene. Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Sanitetskvinnene – disse er ikke pynt på beredskapskaken; de er en kritisk ressurs når det virkelig gjelder.

Til syvende og sist handler beredskap om én ting. Det er å være i stand til å beskytte liv og helse raskt, effektivt og trygt når det smeller.

Fremskrittspartiet står selvfølgelig fullt og helt bak mindretallsforslag nr. 1. Vi viser også til våre merknader og forslag i forbindelse med Meld. St. 5 for 2023–2024, den såkalte helseberedskapsmeldingen. Vi synes selvfølgelig at det er litt interessant at Senterpartiet plutselig har blitt mye mer opptatt av dette enn de var da de satt i regjering og hadde alle muligheter til å sørge for at helseberedskapsmeldingen hadde blitt enda bedre. Det var også noen mindretallsforslag i den saken som regjeringspartiene valgte å stemme ned. Så jeg skulle gjerne sett at det hadde vært litt mer offensivitet den gangen, men det er bra at Senterpartiet har kommet på nye tanker. Vi står derfor helhjertet bak mindretallsforslag nr. 1, som vi står sammen med Senterpartiet og flere andre partier om.

Marian Hussein (SV) [16:40:19]: Jeg vil bruke anledningen til å si at jeg synes debatten etter pandemien har vært litt rar. Det har ikke vært nok vilje til å diskutere det åpenbare, nemlig at farlige mikroorganismer ikke alltid fanges opp, og at vi bor i en verden hvor ting henger sammen, men også at vi faktisk er nødt til å gjøre mer for å være klar for en sånn type utvikling. Akkurat i disse dager planlegges det å selge Ullevål-tomten her i Oslo. Vi skal inn i et smalt sykehus på Gaustad, som ikke kommer til å være godt nok forberedt for en sånn pandemi, for det blir veldig trangt der. Det er ikke er nok plass og fleksibilitet.

Vi har altfor lenge bygd sykehusene våre for små, noe som vil gi oss en stor utfordring. Vi ser stadig vekk at matsikkerhet og forsyningslinjer for legemidler og annen type utstyr gjøres lengre og lengre. Vi i SV har ved en rekke anledninger fremmet forslag for å styrke denne produksjonen i Norge, men vi har også sagt at her er det en risikofaktor.

Koronapandemien lærte oss mye, og noen av de viktigste lærdommene var at beredskapen i helsevesenet vårt rett og slett ikke var god nok. Nå må vi ikke dure fram like fort. Ja, det er noen som mener at vi bør se til HERA, EUs helseorgan, men veldig ofte sies det også at det er viktig at landene tar egne beslutninger. HERA ville ikke gitt oss større sykehus med plass til alle. Det vil heller ikke gi oss bedre intensivkapasitet.

Koronakommisjonen hadde noen klare anbefalinger. De sa at det holder heller ikke med bare en liten økning i intensivkapasiteten. Vi trenger en mer robust grunnmur i sykehusene våre. Vi må også trene og øve mer. Personell må være forberedt på å håndtere pandemi og andre alvorlige hendelser, sa de. I dag har vi et helsevesen med en grunnbemanning som er så dårlig at de ikke klarer en vanlig influensasesong engang. Nye sykehus må planlegges slik at de kan utvides og omgjøres raskt ved behov. I tillegg trenger vi bedre planverk for hvordan vi kan flytte pasienter mellom sykehus og kommune.

Med det tar jeg opp forslaget fra SV og Rødt.

Statsråd Jan Christian Vestre [16:43:34]: La meg først si at vi har god helseberedskap i Norge, og vi arbeider hver dag for at den skal bli bedre. I fjor behandlet Stortinget helseberedskapsmeldingen. Der er det tydelig slått fast at grunnlaget for helseberedskapen for krise og krig legges i det vi gjør til daglig, ved å bygge robuste systemer som er fleksible og skalerbare i en krise. Det har regjeringen fulgt opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som også ble behandlet av Stortinget i fjor. I forrige uke ble meldingen om framtidens allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus behandlet. Arbeidet med å bygge robuste tjenester med nødvendig fleksibilitet og evne til omstilling og samvirke med andre aktører er gjennomgående også her.

Det må ikke være noen tvil om at regjeringen er opptatt av beredskap. I tillegg til de tre meldingene jeg har nevnt, har vi også langtidsplanen for Forsvaret, totalberedskapsmeldingen og nasjonal sikkerhetsstrategi, som ble lansert av statsministeren i mai. Jeg synes deler av opposisjonens kritikk mot Senterpartiet her er veldig hul. Jeg kan bekrefte at Senterpartiet ikke bare har vært med på å legge fram disse viktige strategiene og meldingene, men de har også vært pådrivere da de var i regjering, for at vi skulle styrke vår nasjonale helseberedskap.

I Helse- og omsorgsdepartementet har nylig revidert nasjonal helseberedskapsplan. Planen skal bidra til å styrke sektorens evne til å håndtere kriser, sikre grunnleggende funksjoner, som bl.a. helse og omsorg, trygg vannforsyning og atomberedskap. Helse- og omsorgssektoren vår skal kunne bistå og være forberedt ved krig og skape forutsigbarhet for både ansvarlige myndigheter, beredskapsansvarlige og i befolkningen.

Vi bygger stein for stein. Nøkkelfaktoren som avgjør hvilken kapasitet vi har, er personell og kompetanse. Bygg, utstyr, tilgang på legemidler og smittevernutstyr er også viktig. Derfor har vi lagt fram veikartet for helsenæring, som nettopp handler om å samarbeide med norske beredskapsbedrifter. Vi har også etablert beredskapslagre i lys av pandemien, som viste at vi ikke var forberedt.

Vi må arbeide systematisk og øke evnen til fleksibilitet og omstilling i egen sektor. Vi må styrke samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det gir bedre beredskap. Vi må styrke samarbeidet på tvers av sektorer, med frivillige og næringslivet. Offentlig og privat sektor må trekke i samme retning, slik at vi kan utnytte samfunnets samlede ressurser. Vi må også styrke det internasjonale samarbeidet om helseberedskap i WHO og gjennom EUs utvidede helseberedskapssamarbeid. Dette er avgjørende for å sikre oss tilgang til legemidler, medisinsk utstyr og medisinske mottiltak i en krise.

Til slutt: Vi må ta med oss læring av reelle hendelser, og vi må øve sammen.

Hver dag må vi se sykehusene våre i sammenheng med omgivelsene når vi planlegger for bedre helseberedskap for krise og krig. Dette er et kontinuerlig arbeid som vi fortsetter med uforminsket styrke.

Irene Ojala (PF) [17:05:51]: Jeg hører statsråden si at vi har en trygg helseberedskap i Norge. Hvorfor er det da sånn at vi i Finnmark, mange finnmarkinger, mener at myndighetene ikke har forberedt Finnmark på krise og krig? Det hadde det vært interessant å høre et skikkelig svar på. Til tross for at bl.a. særlig Øst-Finnmark grenser til Russland, er det helt stille. Statsministeren har sagt at vi må være forberedt på krig. Hvorfor forberedes da ikke sykehusene i Finnmark på krig? For det gjør de faktisk ikke. Totalberedskapskommisjonen understreket i sin utredning,NOU 2023: 17 Nå er det er alvor – Rustet for en usikker fremtid, betydningen av helseberedskap, særlig behovet for å trygge beredskapen i nord. Kommisjonen definerer formålet med helseberedskapen slik: «Formålet med helseberedskapen er å verne liv og helse og sørge for medisinsk behandling, pleie og omsorg til berørte personer til daglig, i kriser og i krig. Helseberedskapen omfatter blant annet tjenester innen akuttmedisin, legevakt, kommunale helsetjenester, spesialisthelsetjenester og internasjonalt samarbeid og bistand.» Kommisjonen sier videre: «Norge har én, samlet offentlig helsetjeneste. Det betyr at helseberedskapen bygger på den daglige driften i den sivile helsetjenesten. Den sivile helsetjenesten skal virke i hele krisespektret og yte helsetjenester for både sivilbefolkningen og Forsvaret.» Det er vi ikke beredt til i Finnmark. Totalberedskapskommisjonen anbefaler at nasjonal sikkerhet og forsvarsevne må inngå i vurderingsgrunnlaget når sykehusstruktur og helseberedskap i Troms og Finnmark vurderes. Det står det svart på hvitt.

Forsvarskommisjonen mener også at det er behov for en omfattende satsing på sikkerhet, forsvar og beredskap. Forsvarskommisjonen peker på at de tre tydeligste demografiske trendene i Norge er en aldrende befolkning, en økende innvandrerbefolkning og sentralisering. Det må man også ha med seg.

En rekke utvalg og kommisjoner har pekt på behovet for bedre helsetilbud og økt helseberedskap i hele landet, og spesielt, står det, i nordområdene. Stortinget har fulgt opp utvalgenes og kommisjonens råd og bl.a. vedtatt at regjeringen for å forberede oss på å håndtere krig og kriser må øke kapasiteten på sykehusene og sikre tilstrekkelig bemanning og ressurser. Og hva skjer da når ansatte sier opp? De forlater f.eks. Finnmarkssykehuset. Hva gjør vi med det? På tross av ekspertenes råd og politikernes vedtak er det vanskelig å få øye på opprustningen i sykehusene, i hvert fall hos oss.

Når det gjelder de pengene vi har fått i Finnmark, skal vise deg en liten ting hvis du kan se litt hit. Det hadde vi da vi fikk de 41,7 millioner til f.eks. Alta. Denne her. Men med den nye direktøren mistet vi det, og vi sitter igjen med akkurat det her. I Hammerfest fikk de et nytt sykehus, men det skulle jo være sånn. Nå er jo rammen alene der mens innholdet forvitrer. Vi kan ikke ha det sånn, minister. Takk.

Kjersti Toppe (Sp) [17:09:06]: Dette er eit representantforslag som handlar om sjukehuskapasitet og helseberedskap ved krig og krise. Det er jo slik at vi har bestemt oss for ein massiv satsing på Forsvaret ut ifrå den situasjonen som vi og verda står i, mens sjukehuskapasiteten i Noreg framleis er under gjennomsnittet i OECD-landa og vi har eit belegg på sjukehus som er heilt på topp blant dei landa som vi samanliknar oss med. Da er vårt enkle spørsmål: Er det greitt at det er sånn? Eller skal vi gjera noko med det? Når forslaga våre vert stemde ned i dag, seier fleirtalet på Stortinget at dette skal vi ikkje gjera noko med. Vi skal faktisk ikkje gjera noko med at vi har ein kapasitet på sjukehus som ligg under gjennomsnittet i OECD-landa, og at vi har eit skyhøgt belegg i fredstid, som betyr at vi har dårleg beredskap når det skjer noko meir. Fleire parti viser til behandlinga av totalberedskapskommisjonen og helseberedskapsmeldinga, men dei same partia spør no om korleis situasjonen er for intensivkapasiteten. Dei spørsmåla er ikkje avklarte i dei meldingane som er behandla tidlegare, og difor har vi fremja dette forslaget no. Det er slik statstråden seier. Senterpartiet har vore ein drivar for å få til det som står og er vedtatt om beredskap, men vi ser no at det òg er behov for å supplera dei meldingane som har vore, med heilt konkrete forslag. Ja, det er viktig med internasjonalt helseberedskapssamarbeid, men det er inga orsaking for ikkje å auka sjukehuskapasiteten i Noreg eller for å vera lite offensive på nasjonal legemiddelberedskap og produksjon av viktige legemiddel i slike situasjonar.

Framstegspartiet liker jo ikkje utgreiingar og stemmer imot ein del forslag, men kvifor ikkje støtta oss i at Noreg skal ha ein sjukehuskapasitet over gjennomsnittet i OECD? Kvifor ikkje stemma for at sjukehusbygg ikkje vert lagde ut til sals på finn.no? Kvifor ikkje stemma for at sjukehus i framtida ikkje berre skal byggjast med einsengsrom, men med fleksible areal, slik koronakommisjonen var veldig tydeleg på? Kvifor ikkje stemma for ei opptrapping av intensivkapasiteten? Dette er forslag som fleire parti snakkar varmt om i denne debatten, men dei stemmer altså ikkje for dei forslaga.

Når det gjeld at helseministeren seier at det ikkje ha vore noka sentralisering med helseføretaksmodellen, kan ein tenkja to år tilbake i tid, med store forslag til kutt i Helse Nord, som Senterpartiet i regjeringa iallfall fekk sett ein stoppar for.

Statsråd Jan Christian Vestre [17:12:16]: Jeg tok ordet for å kommentere innlegget til representanten Ojala, som for så vidt er en sak litt på siden av det vi diskuterer, men jeg mener det er veldig viktig å lytte til det Ojala sier. Jeg tar selvfølgelig bekymringen til Finnmarks befolkning på alvor, og jeg får det med meg. Jeg leser både avisene og ser tv-sendingene, jeg ser på folkedemonstrasjoner og aksjoner, og jeg har samtaler og møter også med tillitsvalgte og fagfolk. Jeg mener vi alltid skal lytte til innbyggere og fagfolk når det oppstår uro. Og det er aldri røyk uten ild, så når folk er bekymret, er det en grunn til at folk er bekymret.

Det var også det jeg forsøkte å si i innlegget mitt i stad, at det bekymrer meg at det ser ut til å ha oppstått en slags tillitsbrist mellom sykehusene våre i det nordligste fylket og befolkningen, og det må vi ta på alvor. Vi kan ikke bare glatte over det og late som det ikke eksisterer. Derfor er det veldig viktig for meg både å ha dialog med innbyggerne, med de tillitsvalgte og fagforeningene, og selvfølgelig med Helse nord og Finnmarkssykehuset. Jeg forventer at også de lytter til og får med seg de bekymringene som reises.

Samtidig må vi sørge for at vi har en faktabasert diskusjon om de endringene som faktisk skjer. Denne regjeringen har styrket Helse nord med mange hundre millioner kroner ut over de ordinære sykehusøkningene, og det er fordi vi ser at de har særskilte utfordringer. Det er likevel et faktum at Finnmarkssykehuset bruker 40 pst. mer enn det sykehusene i resten av landet gjør. Det er dyrere å drive sykehus i Finnmark, men jeg er ikke sikker på om det er 40 pst. dyrere enn resten av landet. Finnmarkssykehuset har også betydelig høyere antall ansatte per innbygger eller per DRG-poeng enn det resten av landet har. Det tror jeg også det er gode grunner for, fordi det er store avstander og vi må tenke beredskap på en annen måte – men det er i hvert fall et faktum å ta med seg.

Det er riktig at sykehuset i Hammerfest har tatt ned intensivkapasiteten noe. Det er vel tatt ned med to intensivplasser, og så er det noen vakante stillinger som ikke er fylt opp. Men Finnmarkssykehuset forteller oss at til tross for de endringene har de altså ca. dobbel intensivkapasitet sammenliknet med resten av landet. Det er det også gode grunner for at de skal ha, fordi vi har den geografien vi har, og det er avgjørende for sikkerheten i vårt nordligste fylke at vi har god beredskap i sykehusene. Det er imidlertid litt viktig at disse argumentene også kommet fram, og at fakta kommer fram, og at vi kan sette oss ned rundt det samme bordet og i hvert fall prøve å få et felles virkelighetsbilde over følgende: Hva er utfordringene i dag? Hva er det vi er bekymret for? Hva er det vi mener er riktig omstilling? Hva er det vi mener er gal omstilling? På den måten kan vi forhåpentligvis finne en vei sammen framover. Det gjelder også for Klinikk Alta, som regjeringen vil styrke og kommer til å påse at blir styrket framover.

Bård Hoksrud (FrP) [17:15:35]: Jeg kan ikke dy meg etter utfordringen fra representanten Toppe. Det er sånn at Fremskrittspartiet stemmer for de forslagene vi mener det er fornuftig å stemme for, og derfor er vi med på noen forslag som Senterpartiet har, men så er vi ikke med på andre. I motsetning til Senterpartiet, som har sittet i regjering i snart fire år, la faktisk Fremskrittspartiet inn penger til å bygge opp intensivkapasiteten i budsjettforslagene sine. Som representanten også vet godt, har Fremskrittspartiet foreslått at vi skal skille drift og investering til sykehusene, og da vil en del av det som representanten tar opp, være naturlig der, i forhold til når man skal bygge nye sykehjem, osv.

Så oppfatter jeg at dette er et absolutt, men vi vet også at når man skal bygge om, er det ikke sikkert at det er fornuftig å gjøre. Det er også noe av bakgrunnen for at vi stemmer imot et av forslagene, for jeg mener at det er såpass rigid, det som ligger der, for når man bygger om, skal det være en mulighet, og det er ikke sikkert at det nødvendigvis er den smarteste måten å bruke skattebetalernes penger på.

Det er noe av bakgrunnen for at vi stemmer imot noen av forslagene til Senterpartiet, men en kan jo håpe at Senterpartiet nå får gjennomslag for at det blir flere intensivplasser. Det har man jo full mulighet til i forbindelse med revidert budsjett. Fremskrittspartiet har lagt inn flere intensivplasser, for vi ønsker å bygge opp kapasiteten, og da trenger vi ikke å lage en plan, da kan vi faktisk gjøre det. Det er forskjellen.

Tove Elise Madland (A) [17:17:43] (ordførar for saka): Som saksordførar vil eg gjerne takka komiteen for samarbeidet med dette Dokument 8-forslaget om å sikra likeverdig tilgang til rehabilitering.

Å sikra gode rehabiliteringstenester til menneske som har fått avgrensingar i si funksjonsevne, er avgjerande. Det handlar om å kunna meistra eige liv. Riksrevisjonens rapport Dokument 3:12 for 2023–2024 viser at rehabilitering og habilitering er det svakaste området i helsetenesta. Rapporten viser at mange pasientar ikkje får dei rehabiliteringstenestene dei har behov for, og at samhandlinga mellom spesialisthelsetenesta og kommunehelsetenesta er for dårleg og ikkje fungerer til det beste for pasientane.

La meg vera heilt ærleg: Det er ikkje levert godt nok på rehabiliteringsfeltet. Riksrevisjonens rapport er klar på det, og me har alle eit ansvar for den situasjonen – uansett farge på regjering.

Som tilsett i kommunehelsetenesta har eg sett at ressursane til rehabilitering er for få. Det å rehabilitera, altså det å trena opp igjen tapte funksjonar, skal gjerast innimellom alt det andre i ein travel kvardag. Det handlar ikkje berre om økonomi, det handlar like mykje om å sikra kvalifisert personell. Det er òg ei utfordring at det er dårleg samhandling i helsetenesta. Difor er eg glad for at Arbeidarpartiet i regjering har gjeve Helsedirektoratet i oppdrag å laga ein handlingsplan for rehabiliteringsfeltet.

Då regjeringa la fram nasjonal helse- og samhandlingsplan, Meld. St. 9 for 2023–2024, var rehabilitering omtalt. Det overordna utfordringsbildet og tiltak i meldinga var at det var vanskar med å sikra personell, det var dårleg samhandling mellom dei ulike nivåa i tenesta, og det var viktig å sikra likeverdig tilgang til helse- og omsorgstenester. Det er òg noko av det som nettopp blir peika på i rapporten til Riksrevisjonen.

For Arbeidarpartiet er det viktig med auka fokus på rehabilitering. Det heng saman med viktigheita av å førebyggja og sikra befolkninga auka helsekompetanse. Me kan ikkje sjå desse tinga isolert. Me må i framtida sikra oss at helsetenesta aukar fokuset på førebygging.

For Arbeidarpartiet er tidleg innsats viktig. Det gjeld òg innan rehabiliteringsfeltet. Tidleg innsats handlar ikkje berre om å sikra ei berekraftig helseteneste. Tidleg innsats handlar om enkeltmenneske som treng hjelp til å kunna meistra sin kvardag. Det handlar like mykje om pårørande òg, som ser den belastinga det er når deira nære og kjære ikkje får den hjelpa dei skal ha.

Eg ser fram til at handlingsplanen for rehabilitering kjem. Det vil bety mykje for mange.

Ei lita stemmeforklaring: Arbeidarpartiet går inn i tilrådinga.

Erlend Svardal Bøe (H) [17:20:53]: Hvert år utsettes mange mennesker for en sykdom eller skade som gjør at en settes ut av spill, enten i hverdagen eller på jobb. Det kan være akutte hendelser, ulykker, slag, kroniske lidelser eller andre årsaker. Når sånne situasjoner oppstår, er det viktig å komme raskt i gang med rehabilitering, sånn at en kan trene opp og vedlikeholde ferdigheter og evnen til å mestre sitt eget liv.

I fjor kom Riksrevisjonen med sin mye omtalte rapport om tilstanden på rehabiliteringstjenesten i Norge. Den viste bl.a. at mange pasienter ikke får rehabiliteringstjenestene de har behov for, at samhandlingen mellom kommunene og sykehusene flere steder ikke fungerer, og at svakhetene i rehabiliteringstjenesten får store konsekvenser for pasientenes helse, arbeidsevne, familieliv og fritid. Konklusjonene til Riksrevisjonen er alvorlige, og rapporten viser også at det er en stor psykisk belastning for mange ikke å få rehabiliteringshjelpen de trenger.

Det er skuffende at regjeringen ikke har fulgt opp Riksrevisjonens rapport mer og satt i gang tilstrekkelige tiltak for å få til en bedring i rehabiliteringstjenestene. Det vi heller ser, er tilbakemeldinger om at den spesialiserte rehabiliteringen bygges ned, med kutt i antall døgnplasser, og at sterke fagmiljø på rehabiliteringsområdet har blitt svekket. Det er en utvikling Høyre er sterkt imot. Derfor er jeg glad for at forslagene til Høyre om en faglig gjennomgang av rehabiliteringsområdet får flertall her i salen, men også forslaget til Høyre om en framskriving av behovene på rehabiliteringsområdet fram mot 2040. Det er viktig for å vise hvordan vi på en best mulig måte kan utvikle rehabiliteringsområdet framover.

Vi er gode til å redde liv i Norge, men når blålysene går av, er vi ikke gode nok til å følge folk opp og få folk tilbake i arbeid og i hverdag. Derfor er Høyre tydelig på at vi må styrke rehabiliteringsområdet i Norge. Vi må få på plass et pakkeforløp for rehabilitering, vi må ikke bygge ned antall døgnplasser i sykehusene, og vi må få ned ventetidene til pasientene. Rehabiliteringsområdet har ikke vært et prioritert område for Arbeiderparti-regjeringen, men for Høyre er det avgjørende at vi klarer å gi folk god rehabiliteringshjelp, sånn at folk kommer seg raskere tilbake igjen til arbeid og hverdag.

Med det tar jeg opp forslaget Høyre er en del av.

Kjersti Toppe (Sp) [17:23:44]: Kvart år får om lag 100 000 personar rehabiliteringstenester på grunn av fysisk sjukdom. I veldig mange år har det vorte påpeikt at rehabilitering og habilitering er helse- og omsorgstenestene sitt svakaste område. Det bør vi gjera noko med. I 2012 var det ein riksrevisjonsrapport som påviste store manglar i dette tilbodet. Ti år etterpå kom det ei ny riksrevisjonsundersøking:

«Nesten ingenting er blitt bedre siden Riksrevisjonen undersøkte rehabilitering i 2012. Tiltakene har ikke gitt resultater [...] seks av syv kommuner mangler lovpålagt kompetanse på området.»

Dette var noko av kritikken som Riksrevisjonen kom med. Da er situasjonen at mange pasientar ikkje får dei rehabiliteringstenestene som dei har behov for. Samhandlinga mellom helseføretak og kommunar fungerer ikkje til beste for pasienten. Dette er svakheiter i tilbodet som får konsekvensar for desse pasientane.

No har Helsedirektoratet fått i oppdrag å laga ein nasjonal handlingsplan for rehabiliterings- og habiliteringsområdet. Vi òg ser fram til denne, men dette Dokument 8-forslaget går ut på éin enkelt ting, og det er at vi ber om at handlingsplanen vert lagd fram for Stortinget. Det meiner vi er det minste vi kan forlanga når vi hatt så sterk kritikk frå Riksrevisjonen på dette området, at vi skal få vegen vidare forankra i Stortinget. No ser eg at vi ikkje får fleirtal for akkurat dette forslaget, men vi står inne i det som har vorte komiteen si tilråding, som vi er glade for. Det er for så vidt det same, men med litt andre ord: at ein ikkje skal føreta endringar i ansvarsforholdet mellom spesialisthelsetenesta og kommunane før ein har gjort ein heilskapleg og fagleg gjennomgang av dette området. Det er eg glad for at vi er med og skapa fleirtal for i dette representantforslaget, for det er faktisk enormt viktig.

På vegner av fleire parti har eg i dag fremja eit tilleggsforslag om å ikkje redusera talet på eller avvikla døgnplassar, og at omlegginga til dagbehandling og polikliniske tilbod vert sett på vent til ein har gjort ein heilskapleg fagleg gjennomgang av det samla rehabiliterings- og habiliteringstilbodet. Eg håpar det er eit forslag som kan få fleirtal i dag.

Då tar eg opp forslaga som Senterpartiet er med på.

Bård Hoksrud (FrP) [17:27:06]: Vi i Fremskrittspartiet har mange ganger diskutert og tatt opp dette med å endre ansvarsforholdet og overføre flere av oppgavene fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten, og vært veldig kritiske til det. Derfor er vi veldig glade for at et flertall i komiteen er så tydelig på at man ikke skal gjøre det.

Rehabilitering og habilitering er avgjørende for at mennesker som enten har eller får en funksjonsnedsettelse, skal kunne leve et verdig og selvstendig liv. Likevel viser både Riksrevisjonen og erfaringene fra pasientene at dette feltet er helsevesenets svakeste ledd, og det har det vært lenge. Det som gjør det enda mer alvorlig, er at regjeringen har visst dette i årevis, og hva har de gjort? Jo, de har skjøvet – og vil skyve – stadig mer ansvar over på kommunene, samtidig som man bygger ned spesialisert rehabilitering i sykehusene og i de ideelle institusjonene. Dette er en veldig farlig kombinasjon.

Riksrevisjonen slår fast at samhandlingen mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten fungerer dårlig. Mange pasienter får ikke hjelpen de trenger, og bare hver fjerde kommune har alle de anbefalte rehabiliteringstilbudene. Hvordan regjeringen da fortsetter å flytte ansvar ut i kommunene, vel vitende om at tilbudet ikke er på plass, er for meg en gåte.

Dette er altså ikke noe nytt. Allerede for ti år siden ble de samme problemene påpekt. Likevel har regjeringen brukt tid på å skrive planer, ikke på å levere løsninger, bare masse usikkerhet blant mange av de private og ideelle som driver innenfor rehabiliteringsfeltet.

Og hva er poenget med en plan uten politisk forankring? Denne planen skal jo heller ikke til Stortinget.

Fremskrittspartiet mener en går i helt feil retning om en kutter i døgnrehabilitering, legger ned private og ideelle tilbud og overlater pasienter til en kommunehelsetjeneste som mangler både kompetanse og kapasitet. Det er faktisk å spille hasard med folks liv og livskvalitet.

Vi husker hvordan regjeringen Solberg, som Fremskrittspartiet var en del av, faktisk la fram en forpliktende opptrappingsplan med finansiering, konkrete tiltak og styrket samhandling mellom nivåene. Nå er vi tilbake til uklare ansvarsforhold, ujevn kvalitet og pasienter som faller mellom to stoler. Det er på tide å ta ansvar. Vi trenger ikke flere planer, vi trenger handling, og det er derfor Fremskrittspartiet støtter forslaget om et nasjonalt pakkeforløp og en helhetlig gjennomgang av hele rehabiliteringsfeltet. Vi krever at spesialisert rehabilitering fortsatt skal være et reelt tilbud, ikke en salderingspost når budsjettene skal kuttes i sykehusene.

Det har kommet et løst forslag som Fremskrittspartiet er med på, og jeg mener at det er viktig. Vi må stoppe enkelte av helseforetakenes iver etter å legge ned døgnplasser innen rehabiliterings- og habiliteringsfeltet og legge om til dagbehandling og poliklinisk tilbud. Til tross for at vi har utfordret statsråden, har vi fått veldig, veldig lite dokumentasjon på at dette faktisk er rett behandling.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Marian Hussein (SV) [17:30:26]: Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde, men vi er ved en inkurie, kanskje – eller det kan hende at jeg hadde noen tanker om det – ikke med på komiteens innstilling, som vi også ønsker å støtte.

SV har vært og er fortsatt bekymret for at det ikke satses nok på rehabilitering. I dag står over 600 000 mennesker utenfor arbeidslivet. Mange av dem har fortalt at de ikke fikk riktig rehabilitering og habiliteringshjelp for å kunne beholde arbeidsevnen. Det er viktig for inkludering og arbeidslivsdeltakelse, men også for at folk kan leve et godt liv etter en ulykke, at vi faktisk sikrer dem bedre rehabiliteringstilbud.

Det er en alvorlig svikt, og det er viktig at vi ser konkrete forbedringer. Over tid har både ulike regjeringer og stortingsflertall unnlatt å ta det nødvendige ansvaret for å sikre at folk får gode rehabiliteringstilbud.

Under behandlingen av Nasjonal helse- og samhandlingsplan var det faktisk rehabiliteringsfeltet de fleste var bekymret for. Det er viktig at både rehabilitering og habilitering blir satset videre på. Det er viktig at man ser dette som en del av en rettighet, men også at det er en avgjørende del av arbeidet som sikrer at flere mennesker lever gode liv etter arbeidsuhell eller som følge av medfødte tilstander, og at vi får færre som står utenfor, og på sikt flere som lever bedre liv.

Det er viktig å sikre de ideelle aktørene innenfor rehabiliterings- og habiliteringsfeltet. Dette er aktører som over tid har vært med og utviklet dette tilbudet. Det er viktig at de ikke presses ut av kommersielle aktører som kjører ganske konstante tilbud.

Statsråd Jan Christian Vestre [17:33:14]: Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen innen utgangen av 2025 legge fram en konkret handlingsplan for rehabiliteringsområdet som egen sak for Stortinget, med mål om å gi alle pasienter som har behov for det, et likeverdig rehabiliterings- og habiliteringstilbud i hele landet.

Jeg er helt enig med representantene om at rehabilitering er viktig, ikke bare for at den enkelte skal kunne gjenvinne sin funksjon, men også for at vi skal ha en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste i framtiden. Behovet for rehabiliteringstjenester vil øke i årene framover, i takt med at andelen eldre øker.

Jeg anerkjenner fullt ut utfordringene som kommer fram i Riksrevisjonens rapport om rehabilitering i helse- og omsorgstjenesten. Det er grunnen til at jeg har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å lage nettopp en handlingsplan for rehabiliteringsfeltet. Det er godt kjent.

Handlingsplanen skal bl.a. følge opp funn fra Riksrevisjonens rapport. Både fagpersoner, brukerorganisasjoner og forskningsfeltet er med i arbeidet for å utvikle denne planen, og Helsedirektoratet er godt i gang med arbeidet – så her skjer det ting.

En av hovedutfordringene i rehabiliteringstjenestene er at vi dessverre ikke vet nok om innhold og omfang i tjenestene. Riksrevisjonen peker også på at manglende tjenestedata er en svakhet. Derfor har Helsedirektoratet i oppdrag å sørge for at tjenestene dokumenterer de viktige og nødvendige aktivitetene for å legge grunnlag for økt kvalitet i dataene fra kommunalt pasientregister.

Stortinget behandlet i fjor stortingsmeldingen om Nasjonal helse- og samhandlingsplan, der rehabilitering også var et viktig tema. Kompetanse og oppgavedeling er sentralt i denne meldingen, og dette gjelder også for rehabiliteringstjenestene.

I meldingen trekkes helsefellesskapene fram som en arena hvor sykehus og kommuner kan samordne planer for oppgave og ansvarsdeling innen rehabiliteringstilbudet til sine innbyggere. Jeg har også lyst til å vise til at rekrutterings- og samhandlingstilskuddet som regjeringen fikk på plass, kan benyttes og benyttes til prosjekter innenfor nettopp rehabilitering. Så rehabilitering er et prioritert område for flere av regionene og helsefellesskapene som har mottatt dette tilskuddet, og det er det også for regjeringen.

Videre vil regjeringen opprettholde et desentralisert tilbud ved kjøp av rehabilitering fra private innen dette feltet. Vi vil sikre arbeidsrettet rehabilitering, og at personer med kronisk sykdom, f.eks. nevrologiske tilstander, blir ivaretatt.

Jeg mener at regjeringens innsats på rehabilitering legger et godt grunnlag for utvikling og forbedring av disse tilbudene til det beste for innbyggerne våre i hele Norge.

Sandra Bruflot (H) [17:43:18] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet. Saken handler om å bedre den offentlige fødselsomsorgen og forebygge hjemmefødsler uten kvalifisert hjelp til stede.

Komiteen er samstemt i at konsekvensene ved uassistert hjemmefødsel kan være store både for mor og barn. Det er bekymringsfullt og en fallitterklæring dersom flere velger uassistert hjemmefødsel på grunn av dårlige erfaringer etter å ha født på offentlige sykehus. Jeg regner med at hvert parti vil redegjøre for sine syn i saken.

Høyre vil at Norge skal ha en svangerskaps-, føde- og barselomsorg i verdensklasse, og at det ikke kun kan måles i overlevelse og få alvorlige skader. Vi har dyktige jordmødre, fødselsleger, barnepleiere, doulaer og andre som sørger for det, men de må også ha tid og nok folk til å gjøre jobben sin på en god måte. At man skal ha én-til-én-oppfølging under aktiv fødsel er en klar anbefaling og noe som skal legges til grunn for bemanningsplaner. Når det ikke skjer, er det på tross av at man har planlagt for nok bemanning, f.eks. fordi det er mange fødsler samtidig. Men en lovfesting endrer ikke bemanningssituasjonen.

Så er det litt synd, men veldig forståelig at uplanlagte hjemmefødsler blir et stort diskusjonstema. Det vekker forståelig nok veldig mange følelser i oss, for man utsetter seg selv og barnet i fare, samtidig som man har et godt fødetilbud i offentlige sykehus. Det er heldigvis få som velger å føde uassistert hjemme.

Vi mener ikke det er riktig å forby uassistert hjemmefødsel. Vi er bekymret for at det vil gjøre at kvinner trekker seg helt unna den offentlige helsetjenesten, og at man heller ikke søker hjelp hvis det skulle skje noe galt. Vi må øke tilliten og styrke den offentlige helsetjenesten. Samtidig som sykehus ikke tar seg råd til å gi tillegg til jordmødre som har jobbet lenge, som igjen gjør at de slutter, mener vi heller ikke det er riktig å bruke penger på en holdningskampanje vi ikke tror vil nå fram til en liten gruppe som i utgangspunktet ikke har tillit til den offentlige helsetjenesten og offentlig informasjon. Det er en rekke forslag vi ikke støtter bl.a. fordi vi mener det griper for langt inn i sykehusene og helseforetakene.

Til slutt vil jeg si at vi vet en del om hva det er som skal til hvis man vil ha et bedre føde- og barseltilbud. Det handler først og fremst om nok jordmødre og om finansiering, og det ansvaret kan og bør helseministeren ta.

Kamzy Gunaratnam (A) [17:46:05]: Jeg vil begynne med å si det viktigste: Alle kvinner skal oppleve en trygg og god fødselsomsorg. Det handler om at kvinnen føler seg ivaretatt fra første svangerskapskontroll til etter fødselen. Det er det som betyr noe, ikke tallene.

Norge er et av verdens tryggeste land å føde i, med lav dødelighet og få komplikasjoner for mor og barn. Men vi kan ikke hvile på bare dette. Vi må stadig bli bedre og sørge for at de som skal føde, får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Fødselsomsorgen må tilpasses der folk bor. Det som fungerer i en storby er ikke alltid riktig i distriktene. Derfor er det viktig at kommuner og sykehus samarbeider og finner løsninger som fungerer lokalt.

Vi vet også at en jordmor som er til stede under hele fødselen, er utrolig viktig for tryggheten. Men vi må være realistiske. Fødsler kan komme samtidig, og det kan oppstå uforutsette hendelser som gjør det vanskelig å være helt én-til-én hele tiden. Vi må gi rom for fleksibilitet, men samtidig jobbe hardt for at flest mulig får denne oppfølgingen. Det er også viktig å understreke at fødsel kan innebære risiko, og at det derfor er nødvendig at kvalifisert helsepersonell er til stede. Det handler om sikkerhet for både mor og barn. Dagens overordnede lovregulering hensyntar dette.

Vi kan ikke late som Helsepersonellkommisjonens rapport ikke er der, og vi kan heller ikke late som at den demografiske utviklingen ikke skjer. Vi står overfor en stor utfordring med å rekruttere nok jordmødre. Det betyr at vi må prioritere klokt. Rett til følgetjeneste ved 60 minutters reise kan gjøre det vanskelig å gi god oppfølging til alle andre steder der jordmorkompetanse trengs. Det handler til sjuende og sist om trygghet, om at kvinner skal kunne stole på at hjelpen er der når de trenger det, uansett hvor man bor. Vi må lytte til kvinnene selv og bygge et fødselsomsorgstilbud som fungerer for alle. Derfor har Arbeiderpartiet og regjeringen prioritert dette i alle planer, strategier og pengeoverføringer. Kvinnehelse er ikke noe som skjer på siden, men er integrert i alt vi gjør, og i rammen av Helsepersonellkommisjonens rapport.

Kjersti Toppe (Sp) [17:48:36]: I Aftenposten i dag kan vi lesa om ei kvinne på 28 år som var fleire timar utan jordmor og opplevde fødselen sin som traumatisk. Dei vart overlatne til seg sjølve, sjølv om barnefaren fleire gonger spurte om hjelp. Dette er ei historie frå Helse-Noreg, men ho er dessverre ikkje unik. Det kjem samtidig som vi har hatt ein debatt om kvifor vi har ein auke i heimefødslar og uassisterte heimefødslar spesielt.

I Noreg er det ei fagleg tilråding at alle kvinner skal ha éin-til-éin-omsorg av jordmor under aktiv fødsel, men dette vert ikkje ivaretatt. Éin-til-éin-omsorg er ifølgje leiar i Jordmorforbundet det viktigaste kvalitetskravet for at kvinner skal ha ein trygg fødsel. I ei ny undersøking blant jordmødrer i Noreg svarte 50 pst. av jordmødrene at dei ikkje opplever å få gitt éin-til-éin-omsorg for kvinner i aktiv fødsel. Dette er situasjonen, og han synest eg er alvorleg.

I dag er dette berre ei fagleg tilråding. Det er ikkje ei plikt for helseføretaka, og det er ikkje ein rett for kvinnene. Det meiner Senterpartiet at det bør verta. Vi må vera realistiske, får vi høyra, og at det er samtidigheitskonfliktar. Ja, det er det jo alltid i helsevesenet, men hadde vi godtatt at ein lege ikkje var til stades ved eit hjarteinfarkt? Det hadde vi faktisk ikkje godtatt, men vi godtar at jordmor ikkje er til stades i aktiv fase av fødselen. Det vert eg faktisk veldig irritert over at vi godtar i dagens helsevesen.

Andre media har òg tatt opp situasjonen. TV 2 har meldt at det på éin månad vart registrert 880 lovbrot ved dei største fødeavdelingane i landet. Arbeidspresset på norske sjukehus er svært stort på fødeavdelingane. I april vart det registrert nesten 4 000 timar overtid på fødeavdelingane på dei største sjukehusa. Det tyder klart på at grunnbemanninga er for låg. Situasjonen er verst for dei største sjukehusa, men Jordmorforbundet meiner at samtlege sjukehus slit.

Vi fremjar eit justert forslag til forslag nr. 13, som vi trekkjer i favør av det nye forslaget, som er nummerert 18. Vi presiserer der forslaget om å endra lov om alternativ behandling, slik «at det blir lovfesta at fødselshjelp ved planlagt fødsel ikkje skal kunne gis av andre enn autorisert helsepersonell». Vi ønskjer ikkje at dette skal tolkast ut av lova. Vi meiner at fødsel må kunna sidestillast med behandling av alvorlege og smittsame sjukdomar, og at det difor er naturleg at det òg kjem inn i den lova.

Eg tar opp dei forslaga som Senterpartiet er med på.

Bård Hoksrud (FrP) [17:52:02]: Fødsel er blant livets mest sårbare øyeblikk. Da må det viktigste være at både mor og barn er trygge. Derfor er det ganske uforståelig for meg at vi i Norge i 2025 fortsatt tillater planlagt fødsel uten kvalifisert helsepersonell til stede.

Fremskrittspartiet mener det er på høy tid å sette en tydelig grense. Det kan ikke være sånn at barn i det øyeblikket de kommer til verden, skal stå uten rettsvern. Det er ikke en menneskerett å føde alene, men det burde være en selvfølge at barn har rett til livreddende hjelp om noe går galt.

Vi har sett eksempler på at barn har mistet livet i uassisterte fødsler. Det er tragisk, og det er fullstendig unødvendig. Derfor fremmer vi også forslag om å forby planlagte fødsler uten kvalifisert helsepersonell. Jeg er litt overrasket over at Senterpartiet har et forslag som etter hvert er ganske likt vårt forslag nr. 16, men vi sier ikke nei til valgfrihet. Vi sier ja til trygge alternativer. Kvinner skal få velge fødsel med lav intervensjon. ABC-klinikken var et vanvittig bra tilbud, som veldig mange kvinner var veldig godt fornøyd med. Jordmorstyrte enheter, ja, men det må skje innenfor rammen av det offentlige helsevesenet, eller at folk selv betaler for å ha jordmor til stede – ikke alene hjemme med en doula fra TikTok.

Skal vi gi ekte valgfrihet, må vi styrke fødselstilbudene, ikke svekke dem. Derfor prioriterer vi i Fremskrittspartiet ressursene dit de trengs mest, til å sikre trygghet for mor og barn, og vi sier nei til å bruke skattepenger på å finansiere hjemmefødsler som staten selv ikke kan garantere for. Dette handler ikke om å frata noen valgfrihet. Det handler om å ta ansvar for barna våre og for trygg fødselsomsorg, som setter liv og helse først.

Så til forslag nr. 19, om situasjonen og følgetjenesten i Tinn i Telemark. Jeg vil si at jeg er veldig enig med forslagsstillerne. Man skal ikke glemme at dette var et av de stedene hvor man tok bort fødestuen, la ned den og sa at det skulle være gode tilbud til fødende i det området også. Det tilbudet man nå får, hvor man må reise fra Seljord til Tinn for kanskje å følge en fødende kvinne, tar lang tid. Jeg er ingen kvinne, men jeg har fått være med på to fødsler. Det er viktig, og det betyr mye. Derfor tror jeg det er så utrolig viktig at vi har gode, trygge fødetilbud, og da er også dette en viktig del av den tryggheten. Vi er opptatt av og ønsker at flere skal få barn. Vi ønsker flere barn, for vi trenger flere mennesker. Da er dette et utrolig viktig tilbud, og jeg håper derfor at flere vil støtte forslag nr. 19, fra SV, om faktisk å gi klar melding til sykehuset om at man ikke har lov til å røre den tjenesten som er der nå, eller den som faktisk er tatt bort, men at man få den tilbake, for det handler om å ha gode, trygge følgetjenester for kvinner som skal føde og har lang vei til sykehuset.

Jeg tar opp de forslag som Fremskrittspartiet er med på.

Marian Hussein (SV) [17:55:24]: I veldig mange år har vi sett bunadsgeriljaen, vi har sett fødselsopprør, vi har sett jordmødre og veldig mange kvinner som har sagt ifra om at situasjonen i fødselsomsorgen er uholdbar. Jeg vil også si at jeg er veldig glad for at helseministeren endelig har bestemt seg for å høre på noen av disse stemmene. Vi har over lang tid opplevd at Helse- og omsorgsdepartementet ikke har behandlet disse damene på en god nok måte, og man har opplevd at alarmen som har vært slått om forholdene i fødselsomsorgen, har møtt døve ører.

I 2023 så vi også noe av det samme bli tatt opp, men opplevde ikke at det ble tatt tak i. Vi ser fortsatt sommerstengte fødetilbud, kutt i bemanning, og vi hører også om sykehus eller fødeavdelinger hvor det ikke er lov til å leie inn vikarer, samtidig som helsepersonell er syke.

Representanten fra Arbeiderpartiet fortalte at helsepersonellkommisjonens rapport viser at vi ikke har nok folk. Akkurat nå er situasjonen at vi har veldig mange jordmødre som ikke klarer å jobbe i fødselsomsorgen vi har. Veldig mange velger å slutte å jobbe i fødselsomsorgen fordi man går fra jobb hver eneste dag med dårlig samvittighet og etiske dilemmaer. Veldig mange, akkurat som representanten Toppe var inne på, får ikke muligheten til å gi én-til-én-omsorg i aktiv fødsel, slik historien i Aftenposten fortalte om.

Det er viktig at vi begynner å forstå at om norske kvinner skal få flere barn, er vi nødt til å gjøre det bedre. Noen av oss som har jobbet med utfordringen, ser at det er viktig at vi faktisk lytter til de kunnskapsbaserte tilbakemeldingene vi får. Denne våren har det vært veldig mye oppmerksomhet rundt uassisterte hjemmefødsler. Heldigvis har det også vært mulighet til å snakke om det som fungerer, som f.eks. prosjektet Min jordmor-modellen, eller Case Law for Midwifery, som det heter på engelsk. Det er en internasjonalt anerkjent modell for å bygge opp jordmorstyrt fødselsomsorg, hvor kvinnene blir fulgt opp av de samme jordmødrene i et team, og hvor kvinnene ikke har behov for å lage ønskebrev. Det er viktig å styrke barsels- og barnepleierne. Vi er nødt til å slutte å kutte i tilbudene til kvinner som er nødt til å reise langt.

Med det tar jeg opp forslagene fra SV.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [17:58:42]: Vi har mange dyktige jordmødre og helsepersonell som gjør en fantastisk jobb. Det er likevel sånn at mange kvinner i dag opplever at fødetilbudet ikke er godt nok, og at det er uforutsigbart, for travelt eller for langt unna. Da er det ikke rart at noen mister tilliten og begynner å se etter andre alternativer.

Kristelig Folkeparti mener det trengs en forpliktende satsing på fødselsomsorgen. Vi må få på plass en opptrappingsplan for jordmortjenesten. Det nytter ikke med fine retningslinjer hvis det ikke er folk nok til å følge dem opp. Vi må sikre og sørge for at de får følge, òg de som har lang vei til en fødeavdeling.

Vi støtter òg prosjekter som Min jordmor, der man følges av den samme jordmoren gjennom hele løpet – før, under og etter fødsel. Det gir trygghet. Vi må ha flere sånne prosjekt og forløpsfinansiering som gjør det mulig å få det til i praksis.

Kristelig Folkeparti mener også det må bli slutt på at kvinner som akkurat har født, skrives ut for tidlig og får for lite hjelp. Barseltiden er ikke bare en lykkeboble. Mange trenger fysioterapi for å komme seg igjen, og da må det bli en del av et offentlig tilbud.

Vi foreslår i tillegg et nasjonalt kompetansesenter for fødsels- og barselomsorg. Vi trenger mer kunnskap om kvinnehelse og forebygging av fødselsskader, om å utvikle beste praksis. Jeg sier det enkelt: Trygghet, tilgjengelighet og tillit må være grunnmuren i fødetilbudet. Når kvinner velger å føde hjemme uten hjelp, er det et varsko. Da må vi lytte og gjøre tilbudet bedre.

Med det tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Irene Ojala (PF) [18:00:49]: Det er et viktig budskap fra en samlet komité når vi i dag sterkt fraråder uassisterte hjemmefødsler. Det kan rett og slett være livsfarlig, både for den fødende og for barnet.

Fremskrittspartiet fremmer forslag om forbud, men jeg er ikke sikker på at akkurat forbud er veldig hensiktsmessig i møte med kvinner og familier som vurderer hjemmefødsel uten jordmor eller andre kvalifiserte personer til stede. Kanskje de heller trenger trygghet, beroligelse, samtaler og tid sammen med jordmor eller noen om jobber på fødeavdelingen eller i fødestuen?

Heldigvis er det ikke veldig mange som vurderer uassistert hjemmefødsel, og som velger dette, men det er noen. Jeg vil understreke det komiteen står samlet om i innstillingen. Det er bekymringsfullt, og det er en fallitterklæring hvis det offentlige tilbudet oppfattes som så dårlig eller framstår så lite tillitsvekkende og så lite tilrettelagt for enkelte at noen velger hjemmefødsel uten assistanse:

«Komiteen er samde i at Noreg skal ha ei fødselsomsorg i verdsklasse, både når det gjeld kvalitet og medisinsk resultat, og når det gjeld korleis føde- og barselkvinner blir møtte og behandla av helsetenesta.»

Sånn står det å lese, og nettopp for å sikre dette har jeg fremmet grunnlovsforslag, Dokument 12:8 for 2023–2024 om ny § 111:

«Statens myndigheter skal sikre retten til nødvendig helsehjelp, herunder retten til trygg fødsel og tilgjengelig fødselshjelp.»

Noen mener at vi allerede har en helselovgivning i Norge som ivaretar dette, og at vi derfor ikke behøver en grunnlovfestet rett for fødekvinner, men husk: Grunnloven står over alle andre lover, og med grunnlovfestet rett til trygge fødsler på kvinners premisser kan ikke helseforetakene bruke fødekvinner til økonomisk vinning.

Vi i Pasientfokus mener at kvinner har rett på trygg og tilgjengelig fødselshjelp etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Staten har en forpliktelse til å sikre nødvendig helsehjelp, og det er ikke noe som er mer nødvendig enn helsehjelp i forbindelse med svangerskap, fødsel og barsel. Pasientfokus mener at trygghet for kvinner som skal føde, er en grunnleggende rettighet som bør komme til uttrykk i Grunnloven.

Norske myndigheter må prioritere offentlige ressurser på en slik måte at mennesker i Norge alltid mottar nødvendig helsehjelp, og at kvinner i Norge alltid sikres trygge fødsler uansett hvor i landet kvinnen bor og oppholder seg, også de som bor i distriktene. Derfor er det avgjørende at storting og regjering sikrer et desentralisert fødetilbud i hele landet.

Slik sikrer vi trygghet, og med trygghet og tillit til det offentlige fødetilbudet, er det kanskje ikke nødvendig med et forbud mot uassisterte hjemmefødsler.

Statsråd Jan Christian Vestre [18:03:54]: Vi har et godt fødetilbud i Norge med svært få skader og komplikasjoner. Disse gode resultatene må vi bygge videre på, men la meg samtidig understreke – og dette mener jeg av hele mitt hjerte: Vi må også ta på alvor de bekymringer mange norske kvinner har i møte med svangerskaps-, føde- og barselomsorgen. Det at mange er fornøyd, og at det er både lav mødredødelighet og lav spedbarnsdødelighet, kan aldri være en unnskyldning for å ikke ta tak i det som mange opplever at ikke er bra nok.

Jeg mener derfor det er en selvfølge at vi møter organisasjonene og møter dem som har historier å fortelle, og at vi gjør vårt ytterste for å ta det på alvor og sørge for at vi har et godt tilbud – ikke bare et trygt og forsvarlig tilbud, men også et godt tilbud. Det skulle bare mangle at vi har det i Norge.

I Nasjonal helse- og samhandlingsplan har vi lagt fram vår politikk for å videreutvikle denne tjenesten og sikre et godt og trygt føde- og barseltilbud i hele landet. I planen har vi lagt fram kraftfulle tiltak. Kvinner i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen er en prioritert pasientgruppe i helsefellesskapene. Vi har innført et rekrutterings- og samhandlingstilskudd for å forsterke samarbeidet mellom kommuner og sykehus, f.eks. ved å prøve ut kombinerte jordmorstillinger. Vi etablerer digitalt helsekort for gravide. Vi sender om kort tid ut et lovforslag som tydeliggjør retten til å ha andre til stede når det gis helse- og omsorgstjenester, herunder undersøkelser og behandling i svangerskaps-, føde- og barselomsorgen.

Vi har fulgt opp meldingens tiltak om å evaluere og forbedre følgetjenesten til gravide med egne oppdrag til de regionale helseforetakene, og vi har fått på plass en nasjonal faglig retningslinje for fødselsomsorgen med rutiner for bemanning av jordmødre. Tiltakene i Nasjonal helse- og samhandlingsplan og nasjonale faglige retningslinjer er et godt utgangspunkt for å videreutvikle tjenestene.

Vi vil etter hvert få resultatene fra Helsedirektoratets brukerundersøkelse. Det kommer til å gi verdifull erfaring om tilbudet og behovet for endringer. Jeg har som sagt også hatt møte med fagforeninger og brukerorganisasjoner, som også kom med konkrete forslag til forbedringer. Det følger regjeringen nå opp fortløpende, og ja, jeg er utålmodig.

Det er også grunnen til at jeg mener vi ikke kan vente på en handlingsplan, slik representantforslaget foreslår, men at vi sammen med kommuner og helseforetak må sette i verk tiltak allerede nå. Det prøves ut flere gode løsninger mange steder, f.eks. Min jordmor i Drammen, som flere har vist til. Det ønsker vi mer av, og senest i går hadde jeg møte med politisk ledelse i Oslo kommune om det ikke er noe vi også kan få til i Oslo.

Det er ikke ulovlig med uassistert hjemmefødsel, men Helsedirektoratet fraråder det sterkt. I representantforslaget foreslås det endringer av lov om alternativ behandling ved sykdom slik at det i loven presiseres at «fødselshjelp ikke skal kunne gis av andre enn autorisert helsepersonell, jordmor og lege». Jeg mener dagens overordnede lovregulering er mer hensiktsmessig enn en regulering som lister opp hvilke konkrete behandlingsformer, sykdommer eller diagnoser som skal være forbeholdt helsepersonell eller bestemte grupper av helsepersonell å utføre.

Kathrine Kleveland (Sp) [18:18:08]: Jordmoryrket har alltid vært et av de yrkene jeg har dyp og inderlig respekt for. Når jordmødre tar kontakt, lytter vi. Norge skal ha en fødselsomsorg i verdensklasse når det gjelder kvalitet og medisinsk resultat, men som også møter og behandler føde- og barselkvinner på en trygg og respektfull måte, og som tar føde- og barselkvinners behov på alvor.

Det er mye god helse i god fødselsomsorg. Dette er viktig for kvinners helse, for familien og for å gi barn en god start på livet. Svangerskaps-, fødsels- og barseltilbudet i Norge gir gode resultater for mor og barn. Registrerte fødselsskader er redusert, og det er trygt å føde i landet vårt.

Denne vinteren har det vært en offentlig debatt i Norge om at enkelte kvinner velger å føde hjemme uten jordmor eller kvalifisert helsepersonell til stede, såkalt frifødsel. I sosiale medier er det både norske og utenlandske frifødselnettverk som uttrykker at de ønsker hjemmefødsel uten kvalifisert helsepersonell. Helsedirektoratet har klart frarådet dette. Senterpartiet ser med bekymring på utviklingen og reagerer på at vi også kan se personer reklamere for at de er fødselshjelpere uten å være kvalifisert helsepersonell. Konsekvensene kan være store for både mor og barn. Dødsfall hos nyfødte barn er allerede blitt knyttet til uassistert hjemmefødsel, og saker om dette er under etterforskning.

Når flere velger hjemmefødsel på grunn av dårlige erfaringer etter å ha født på sykehus tidligere, er det bekymringsfullt og en fallitterklæring for det offentlige tilbudet. Særlig bekymringsfulle er signalene om at flere velger uassistert fødsel uten helsepersonell til stede ved planlagt fødsel. Vi må reetablere tilliten til norsk fødselsomsorg som det foretrukne og trygge alternativet for fødende kvinner.

Senterpartiet mener også at det er behov for å regulere i lov at fødselshjelp ved planlagt fødsel ikke skal kunne gis av andre enn autorisert helsepersonell. Derfor har vi fremmet dette representantforslaget, som bl.a. skal sikre retten til en-til-en-oppfølging av kvinner i aktiv fødselsfase. Jeg vil presisere at Senterpartiet ikke foreslår at det skal være straffbart for kvinner å planlegge og gjennomføre fødsel uten helsepersonell til stede. I stedet må man forebygge en slik utvikling med god informasjon og tydelige anbefalinger, og gjøre det offentlige tilbudet så godt at kvinner velger å bruke det.

Vi vil understreke til slutt at det fortsatt skal være mulig med hjemmefødsler med jordmor til stede for dem som ønsker det.

Siv Mossleth (Sp) [18:21:36]: Å skulle føde er å være i en veldig sårbar situasjon. I sommer vil UNN i Nord-Norge vekselvis stenge fødeavdelingene i Narvik og Harstad. Helgelandssykehuset vil også stenge fødeavdelinger og fødetilbud. Sommerstengte fødetilbud gir lengre reisevei for fødende kvinner. Det gjør at flere kvinner i nord er redde for ikke å nå fram til sykehuset.

NRK har skrevet om Thea fra øya Dønna i Nordland. Nærmeste fødeavdeling er i Sandnessjøen, og det er en drøy time unna hvis man er heldig og treffer ferja akkurat. Når Thea har termin, vil de nærmeste fødeavdelingene være stengt, og hun må til Mo i Rana. Det er en kraftig omvei. Det er over to og en halv time raskeste vei om Thea akkurat treffer med ferja – og det gjør man sjeldent.

Sommeren er den travleste tida når det gjelder fødsler. Sommerstengninga setter mange vordende foreldre i en situasjon med stress, bekymring, uro og økt risiko. Som Hanne Charlotte Schjelderup, leder i Jordmorforbundet, sier: Du kan ikke stenge et akuttmottak eller en brannstasjon om sommeren fordi de ansatte skal ha ferie. Men en fødeavdeling kan man stenge, selv om fødsler er akutte hendelser der mor og barn kan komme i livsfare. Fødetilbud bør prioriteres høyere. I dag gir fødende kvinner mindre penger i kassa til sykehusene enn de som skal ha andre behandlinger, og det er en prioritering jeg tenker vi må endre, for det er så viktig å få en god start på livet og en trygg fødsel.

For de nyfødte er morsmelk veldig viktig. Jeg har lyst å si noe om det også i dag. Vi har 12 melkebanker i Norge, og det er et stort potensial for å bedre systemer og infrastruktur omkring donasjon av morsmelk. Å kunne sikre at alle nyfødte får morsmelk vil være et viktig framskritt og et naturlig trinn etter en forbedret fødselsomsorg. De første tusen dagene starter med en trygg og god fødsel for den fødende kvinnen og morsmelk for den nyfødte. Om mor sliter med melkeproduksjon, er god, trygg og tilgjengelig donormelk et veldig godt alternativ.

Kjersti Toppe (Sp) [18:24:45]: Først vil eg berre presisera at vårt forslag no, nr. 18, ikkje er likt det forslaget frå Framstegspartiet som vil forby planlagde «fødsler». Vi vil forby dei som hjelper til med å assistera fødslar, viss dei ikkje er autorisert helsepersonell, og at det bør regulerast på same måte som dei som behandlar alvorleg sjukdom, og ta det inn i lov om alternativ behandling. Så håpar eg at Framstegspartiet kan støtta vårt forslag, iallfall subsidiært, for vi vil iallfall ha ein innstramming i forhold til sånn det er i dag.

Med den justeringa vi har levert, presiserer vi at det sjølvsagt ikkje er slik at fedrar eller ambulansepersonell som tar imot eit barn som uplanlagd kjem til verda utanfor sjukehus, skal bli straffa for det. Det seier seg eigentleg heilt sjølv.

Så har det vorte sagt at vi ikkje kan venta på ein handlingsplan, og det er jo greitt, men vi føreslår òg veldig mange konkrete ting som ein kunne gått inn på i dag, f.eks. at vi bør ha heilårsopne fødeavdelingar i Noreg. Vi bør ha følgjeteneste over ein time. Det har vi fagleg belegg for at er viktig. Vi bør auka bemanninga, slik at vi kan gi éin-til-éin-omsorg i aktiv fase av fødselen, og vi bør styrkja den følgjetenesta som er.

Når det gjeld éin-til-éin-omsorg, må eg berre seia at det har vore ei faglig anbefaling i alle fall i ti år, og eg kan ikkje forstå at Stortinget kan godta at vi ser at det, på tross av at ei sterk fagleg anbefaling, igjen og igjen ikkje blir sørgd for i føretaka. Når Jordmorforbundet seier at 50 pst. av jordmødrene seier at ein ikkje klarar å innfri dette, er det jo slik at ei fagleg anbefaling ikkje har nokon verdi, når ein ikkje tilrettelegg bemanninga slik at ein kan sørgja for det. Og det synest eg faktisk er veldig skuffande, for da forstår ein ikkje kva som er viktig i fødselsomsorga.

Senterpartiet kjem til å støtta det – faktisk – veldig gode forslaget frå SV om følgjeteneste i Tinn. Vi tenkte på det same i går kveld, men vi rakk ikkje å levera det, så eg var så glad da SV hadde fremja eit slikt forslag. Det er heilt klart at når følgjetenesta blir flytta frå Tinn til Seljord, så er det ikkje ei følgjeteneste, då er det ei møteteneste, og det er ikkje det vi har sagt til kvinner at de skal ha når dei har over halvannan times reiseveg til sjukehuset.

Det har vore stort engasjement for dette. Helseføretaket har ikkje villa lytta. Og til kva som er «forsvarlig» og ikkje: Her vil eg oppfordra helseministeren til å gå inn i saka og gjera slik at kvinner i Tinn òg kan vera trygge når dei har termin.

Irene Ojala (PF) [18:28:03]: Pasientfokus er her på Stortinget nettopp fordi kvinner i Finnmarks største by, Alta, har tre ganger flere fødende enn Hammerfest, som er vår fødeby. Fødeavdelingen i Hammerfest ligger 140 km – over to timer – fra Alta, 280 km fra Kautokeino, og kvinner fra vår region må reise året rundt, også når vær- og føreforhold gjør det utfordrende, med kolonnekjørte veier.

Mange av de stortingsrepresentantene som sitter i denne salen i dag, har jeg og teamet mitt hatt møter med i årene før jeg kom inn på Stortinget, helt siden 2017–2021. Mange av dere fikk postkort da vi sendte 21 000 postkort til dem på Stortinget. Men det at Pasientfokus er på Stortinget, nettopp på grunn av manglende ved fødeavdeling i Finnmarks største by – en by som er dobbelt så stor som Hammerfest – vil ikke stortingsrepresentantene i denne salen snakket om i det hele tatt, og det synes jeg er spesielt.

Én ting er i alle fall sikkert: Fødeavdelingen i Alta har ikke stagnert. Den har alle momentene som skal til for å kunne være en fullverdig fødeavdeling: Vi har rundt 300 fødekvinner i året. Narvik, med et folketall i første kvartal i 2025 på 21 634 mennesker, hadde 175 fødsler i 2024. Harstad har 25 247 innbyggere, og de hadde 211 fødsler. Alta, med et folketall på 21 955, hadde nesten 295 fødsler, og da har jeg ikke tatt med tallene for dem som har født utenfor kommunen. Disse tallene er det viktig at vi har med oss. Harstad har altså 3 292 flere innbyggerne enn i Alta, og de har 80 færre fødsler enn i byen vår. Harstad og Narvik ligger ca. ti mil fra hverandre. De har ingen fjelloverganger som folk er nødt til å kjøre over for å komme til en fødeavdeling.

Når du hører tallene på antall fødende, så ser du jo at kvinner i Alta føder flest barn – det må dere jo se! Hammerfest med 100 fødsler og Kirkenes med tilsvarende – de må jo selvfølgelig også ha fødeavdelinger. Vi har et ekstremt vanskelig klima i Finnmark, og det er Stortinget nødt til å ta inn over seg.

En enslig linje i romanen «Jordmor på jorda» av Edvard Hoem har gjort inntrykk på meg og står seg herfra og inn i evigheten: Finnes det en lov som er høyere enn den å berge livet til en fødende kvinne? Finnes det en lov som er viktigere enn det å berge livet til en fødende kvinne? Er det noen her i denne salen som kan vise meg den loven? Jeg ber dere tenke grundig over det grunnlovsforslaget som jeg har lagt fram. Jeg synes egentlig at det er ganske stusslig – det må jeg få lov til å si, selv om det sikkert ikke er parlamentarisk riktig – at 168 stortingsrepresentanter ennå ikke har tatt inn over seg at Pasientfokus, som har én representant, er valgt direkte inn av folket av en grunn, og den grunnen kan Stortinget løse, hvis dere vil, men dere vil ikke, og det synes jeg er trist.

Bård Hoksrud (FrP) [18:31:16]: Egentlig hadde jeg ikke tenkt å ta ordet, men jeg klarte ikke å dy meg når jeg hørte på statsrådens svar i replikkrunden med representanten fra SV. Det er et forsvarlig, godt nok tilbud, sier statsråden, og det er det helsemyndighetene sier. Men jeg tror det er viktig for statsråden å ha med seg at det er en forhistorie til situasjonen i Tinn. Følgetjenesten kom egentlig etter at man la ned hele fødetilbudet i kommunen. Dette er en situasjon som ikke har pågått bare noen uker, den har pågått i ca. et år. Første gangen jeg fikk vite om det og stilte spørsmål til statsråden, var i hvert fall for ca. et år siden.

Når statsråden sier at det er dialog mellom helseforetaket og kommunen, så er det mange av politikerne i kommunen som ikke opplever at dette er noe samarbeid. De opplever faktisk et ganske hardt press fra helseforetaket. Det gjorde at jeg måtte ta ordet i denne saken. Jeg tror at statsråden må gå tilbake til embetsverket og stille litt spørsmål om hva som faktisk skjer rundt følgetjenesten i den delen av fylket som jeg kommer fra. Jeg mener at det er mye, mye mer nyansert enn det statsråden svarte i replikkrunden.

Jeg skjønner også frustrasjonen til representanten Ojala, for dette er noe som berører folk så mye, og spesielt kvinner som opplever at de ikke har et godt nok fødetilbud. Det synes jeg det er viktig at vi tar på alvor, og jeg er enig med statsråden når han sier at han gjør det. Det er bra. Men det er en grunn til at vi får Bunadsgeriljaen. Vi hadde et stortingsvedtak som sa at man skulle åpne en fødeavdeling i Kristiansund, som ikke ble fulgt opp av regjeringen, på tross av flere runder i Stortinget. Dessverre var det noen av stortingspartiene som hoppet av på slutten, når vi egentlig skulle sørget for å følge det opp igjen.

Når vi da ser at det er masse overtid og problemer med å få tak i nok jordmødre, er det noen av de utfordringene i hvert fall jeg og Fremskrittspartiet er veldig opptatt av. Det kom en debatt etter det tragiske som skjedde for litt siden, hvor noen mistet barnet sitt på grunn av hjemmefødsel. Jeg mener i hvert fall at det er kjempeviktig å sikre at vi har gode fødeavdelinger, at det er trygghet og tillit hos kvinner som skal føde. Derfor lot jeg meg provosere litt når statsråden later som at situasjonen i Tinn er et samarbeid. Det er ikke min opplevelse ut fra det politikere og folk som jobber i tjenestene, sier – langt ifra. Så jeg håper virkelig at statsråden tar dette med seg tilbake og følger det opp med embetsverket og opp mot helseforetaket.

Bård Hoksrud (FrP) [18:35:15] (ordfører i saken): Det finnes mange gode grunner til at vi bør åpne for å kunne nyte en pils i parken. Fremskrittspartiet mener at dagens forbud bør fjernes. Istedenfor å overlate til kommunene å bestemme om det skal være lov, mener vi at det i utgangspunktet bør være lov. Kommunene kan heller lage lokale forskrifter hvis det er steder det åpenbart ikke passer inn.

Det handler ikke om å åpne for alkoholservering overalt eller om å fjerne alle regler. Det handler om å ha regler som er enkle å forstå, og som det faktisk er mulig å håndheve. I dag er det et forbud som håndheves helt ulikt rundt omkring i landet. I noen byer ser politiet en annen vei, i andre er de knallharde. Det skaper forvirring, og det svekker tilliten til lovverket. Vi mener det er bedre å snu det på huet. La det være lov i utgangspunktet, og så kan kommunene regulere der det er behov, f.eks. i nærheten av lekeplasser eller skoleområder. Det gir et tydelig rammeverk samtidig som man tar hensyn til lokale forhold.

Og så må jeg si at det er litt morsomt at det forslaget Fremskrittspartiet fremmer her, faktisk står i Høyres eget partiprogram. Likevel velger Høyre å stemme mot sitt eget program. Samtidig fremmer Høyre nå et forslag som minner mistenkelig mye om det Arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte. Og Arbeiderpartiet stemmer også imot. Vi står altså i den situasjon hvor Fremskrittspartiet fremmer Høyre-politikk som Høyre går imot, og Høyre fremmer arbeiderpartipolitikk som Arbeiderpartiet går imot. Da er det jo bare Fremskrittspartiet som står igjen og faktisk stemmer i tråd med det vi har programfestet. Det er faktisk ganske oppsiktsvekkende.

Jeg registrerer også at Senterpartiet i går var sjokkert over at flertallet i Stortinget mener pils i park er mer alvorlig enn kokain i park. Jeg er også sjokkert over det vedtaket som ble fattet i går, men hvis Senterpartiet mener alvor, har de nå muligheten til å sørge for at Stortinget sier klart og tydelig at en pils i solen ikke skal straffes hardere enn kokain på benken.

La oss være ærlige. Folk nyter allerede et glass vin eller en øl i parken. Det skaper som regel ingen problemer. Det rammer særlig dem som ikke har egen hage eller balkong, og som i praksis blir straffet for å ville nyte solen med venner. Dette handler ikke om fyll og bråk. Det handler om folk flest som oppfører seg ordentlig. Men bråk, sjenerende oppførsel og overstadig beruselse skal selvfølgelig ikke være greit, og politiet skal fortsatt kunne gripe inn når det trengs, men vi må skille mellom adferd og innhold i glasset. Dette er fullt forenlig med en ansvarlig alkoholpolitikk. Mange andre land har klart det. Vi klarer det også. Vi må tørre å stole på folk.

Det er på tide å rydde opp. La folk få nyte solen og en pils i fred, og så tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag. Jeg startet jo ikke med å si noen ting om at jeg var saksordfører og skulle snakke på vegne av komiteen, men jeg regner med at partiene klarer å redegjøre ganske godt for eget synspunkt i denne saken. Takk.

Even A. Røed (A) [18:38:09]: Det er fint å kunne minne representanten Hoksrud på at vi har en veldig handlekraftig statsråd, som allerede gjennomfører Arbeiderpartiets politikk på veldig mange områder – også på dette området.

Men først: Norsk alkoholpolitikk er veldig vellykket. Det er høy grad av vern, noe som fører til at vi har færre alkoholskader i Norge, og vi har også mindre alkoholforbruk enn andre sammenlignbare land. Det er en politikk det er viktig å videreføre.

Pilarene handler om å begrense tilgang, at vi har avgifter som gjør at det er en begrensning. Vi har reklame- og markedsføringsforbud, og vi har forebygging og informasjonskampanjer som også bidrar. Det er en politikk vi er nødt til å videreføre. Men det betyr ikke at vi ikke skal forbedre og tilpasse, og at vi skal se på regelverket, sånn at det får folkelig legitimitet, for det er viktig.

I dag fungerer ikke dette forbudet sånn man ønsker. Det konsumeres alkohol på offentlig sted, spesielt i parkene våre. Det er utbredt å se studenter nyte en pils i parken, og det helt uten regulering. Derfor er det fornuftig at Arbeiderpartiet går inn for å sikre kommunene retten til å regulere dette selv, for å lage områder der det er anledning for å kunne ta seg en øl. Det gjør vi ikke helt uten begrensninger. Jeg mener, i motsetning til representanten Hoksrud, at det må være begrensninger. Da oppnår vi å gjøre det lettere for folk å følge reglene. Vi vil skåne områder som vil være ekstra utsatt, sånn som parker med lekeapparater og den type ting, og vi vil også gjøre det lettere for folk å følge regelverket i praksis. Men det som Fremskrittspartiet foreslår i denne salen, er jo et fullt frislipp, der du kan tusle rundt på hvilket som helst gatehjørne og ta deg en pils. Det mener jeg er feil vei å gå. Vi må fortsatt sette barn og unge først, og vi må fortsatt sette reguleringene først. Det er en fornuftig måte å organisere norsk alkoholpolitikk på.

Så har det vært litt prat i media, og det er noen som skjønner veldig lite av det Arbeiderpartiet gjør i denne salen. Vi stemmer imot et forslag som er helt likt det som er Arbeiderpartiets politikk. Grunnen til det er at statsråden i sitt svarbrev er tydelig på at den utredningen skal settes i gang. Derfor mener vi at det er helt unødvendig å vedta dette i denne salen. Alle i denne salen vet også at det som ligger på bordet i dag, ikke er forslag til lovendringer. Det er forslag om at regjeringen skal gjennomføre noe regjeringen allerede er i gang med å gjennomføre.

Avslutningsvis: Det er gøy å se at allerede fem dager etter Arbeiderpartiets landsmøte var Høyres representanter klare for å legge Arbeiderpartiets politikk på bordet i Stortinget. Det er kanskje noe representantene oftere kan gjøre – la seg inspirere av Arbeiderpartiets politikk.

Erlend Svardal Bøe (H) [18:41:22]: Dette er kanskje en passende sak å behandle rett før partigruppene på Stortinget skal ha sin sommerfest – det får bli et slags forspill.

De aller fleste har et ansvarlig forhold til alkohol og har glede av å kunne samle gode venner og nyte alkohol i parker og andre steder. Med i henhold til alkoholloven er det i dag ulovlig å nyte en boks med pils eller et glass vin i parken eller på annet offentlig sted. Det vil Høyre gjøre noe med.

Høyre mener at styrken med det norske lokaldemokratiet er at oppgaver og politiske beslutninger legges så nært som mulig dem det gjelder. Oppgavene løses gjerne best av dem som kjenner de lokale forholdene – og som påvirkes mest av beslutningene som tas. Derfor foreslår Høyre i dag en endring i alkoholloven, sånn at kommunene selv kan regulere konsumet av alkohol på offentlige steder.

Det er kjent at politiet flere steder velger en pragmatisk linje og ser bort fra lovbrudd av den karakteren vi her diskuterer. Dagens forbud håndheves i svært varierende grad, og politiet har ofte mer enn nok av andre og viktigere saker å prioritere.

Høyre er opptatt av at offentlige steder, som f.eks. parker, skal ha gode og trygge omgivelser for barnefamilier og andre. Derfor er det viktig at personer som er til sjenanse eller utviser annen uanstendig adferd på offentlig sted, bortvises av politiet når man åpner opp for konsum av alkohol på offentlig sted.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet nå støtter Høyres forslag. At Høyre har gått inn for pils i park er ikke noe nytt, det har vi ment i mange år. Det jeg synes er litt spesielt, er at man velger ikke å stemme for det forslaget som Høyres fremmer, mens man bare tar svarbrevet fra statsråden for gitt. Man skal sette i gang med en utredning som vi ikke vet når vil komme, og som ikke vil ha en forpliktelse overfor Stortinget – og det å kunne gjøre tydelige vedtak her i salen. Det burde være relativt ukomplisert å støtte Høyres forslag hvis man mener at man skal gå inn for dette, for da hadde man hatt et mer forpliktende vedtak i Stortinget. Vi har sett i flere andre saker at statsråden og regjeringen ikke nødvendigvis har fulgt opp en del av de vedtakene som Stortinget har gjort.

Så skal jeg ikke kommentere så mye på Fremskrittspartiets utsagt fra talerstolen. Det vi er opptatt av, er kommunene selv er best i stand til å gjøre disse avveiningene. For noen kommuner vil det være mulig å åpne opp f.eks. for pils i én park, mens man i en annen park ønsker at f.eks. barnefamiliene skal få mulighet til å være uten konsum av alkohol. Jeg tenker at kommunene er best i stand til å regulere det selv. Derfor går Høyre inn for dette forslaget i dag.

Erlend Svardal Bøe (H) [18:44:23]: Ja, representanten vil ta opp Høyres forslag.

Siv Mossleth (Sp) [18:44:46]: Senterpartiet vil understreke at det er viktig å ha en restriktiv, ansvarlig og helhetlig alkoholpolitikk i Norge, og at det er viktig å regulere alkoholomsetningen. Vi vil øke oppslutningen om alkoholfrie soner av folkehelsemessige hensyn og for å verne om alkoholfrie soner, spesielt av hensyn til barn og unge. Senterpartiet mener at kommunene bør ha en sterkere rolle som alkoholpolitisk myndighet, og at det skal være strenge reaksjoner ved alvorlige brudd på alkoholloven.

Politiet har selv uttalt at å åpne for alkoholkonsum på offentlige steder vil gjøre deres arbeid mer ressurskrevende. Høyre og Fremskrittspartiet argumenterer i denne saken med at forbudet mot alkohol på offentlig sted i praksis er hvilende enkelte steder, men i dag er det mulig å gjøre vurderinger av i hvilken grad det skal gripes inn ved overtredelser av det generelle forbudet mot drikking på offentlig sted. At det noen steder eller i visse situasjoner aksepteres at det nytes alkohol på offentlig sted, er ikke et argument for å ta fra politiet et virkemiddel for å håndtere situasjoner med beruselse eller bråk når det trengs.

Senterpartiet er bekymret for hvilke konsekvenser det kan få for utsatte grupper, miljøer og nærområder å liberalisere alkoholloven. Vi vil ikke liberalisere konsumet av alkohol på offentlig sted, og Senterpartiet vil ikke stemme for endringer i alkoholloven.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [18:46:40]: Både som avholdsmann og som KrF-er er det vel ikke så sjokkerende at jeg er veldig glad for at dette forslaget blir stemt ned. For Kristelig Folkeparti er det viktig med en streng regulering av alkoholforbruket i Norge. Det er viktig for å regulere alkoholomsetningen og sørge for at vi ivaretar de mest sårbare gruppene i samfunnet.

Denne debatten handler om å avveie ulike hensyn. For oss er alkoholpolitikken først og fremst ikke næringspolitikk, men det er folkehelsepolitikk og familiepolitikk. Det er avgjørende å bevare alkoholfrie arenaer i samfunnet, både for å beskytte barn og unge og for å skape trygge og inkluderende møteplasser for alle. Alkohol er ikke en ordinær vare, men en av de viktigste risikofaktorene for tap av friske leveår i befolkningen.

Vi vet at 90 000 barn i Norge vokser opp i hjem med alkoholproblemer, og at nesten én av ti har opplevd drikkepress på jobb. Det er derfor viktig at samfunnet også tilbyr sosiale arenaer uten alkohol. Idrett, parker og andre offentlige rom bør være sånne alkoholfrie soner. Det viktigste helsearbeidet vi kan gjøre, er å forebygge, og derfor mener vi at det som gjelder tilgjengelighet, bevillingssystemet og tydelige alkoholfrie rom, må bevares og styrkes. Vi mener det fortsatt må være et tydelig skille mellom private arenaer der alkohol kan nytes, og felles offentlige rom som skal være trygge og tilgjengelige for alle.

Jeg må innrømme at jeg er skuffet over at statsråden i sitt svarbrev signaliserer at han vil igangsette en utredning med sikte på mulige lovendringer som åpner for kommunal regulering av alkoholbruk på offentlig sted. Dette vitner om at Arbeiderpartiet ikke er til å stole på lenger i alkoholpolitikken. Dette sender feil signal i en tid hvor det er behov for å styrke og ikke svekke de alkoholpolitiske virkemidlene som beskytter barn, unge og sårbare grupper. Å varsle mulige lovendringer i denne retningen sender et uheldig signal om at hensynet til tilgjengelighet og lokalt selvstyre skal veie tyngre enn folkehelse og barn og unges behov for alkoholfrie arenaer.

Statsråd Jan Christian Vestre [18:49:15]: Forslag som gjelder endringer i alkoholloven, må alltid ses i lys av vår helhetlige alkoholpolitikk, der vi har tatt i bruk de mest effektive virkemidlene i den hensikt å begrense bruk av alkohol og redusere skader og problemer. Det gjelder også forslaget om å la kommunene selv regulere konsum av alkohol på offentlig sted. Regjeringen har slått fast at vi vil opprettholde en restriktiv alkoholpolitikk, og folkehelsehensyn må veie tungt. Selv om endringer i de alkoholpolitiske virkemidlene isolert sett kan framstå som små og kanskje ufarlige, kan de i sum ha stor betydning for effekten av de alkoholpolitiske virkemidlene, og helheten kan forvitre. Det ønsker ikke regjeringen.

Kommunene har allerede et betydelig ansvar og en stor frihet til å utforme sin egen lokale alkoholpolitikk innenfor alkohollovens rammer. Disse lovfestede rammene gjenspeiler det høye beskyttelsesnivået vi har og fortsatt skal ha i Norge, som en del av vår alkoholpolitikk.

Forbudet mot servering og drikking av alkohol i parker eller andre offentlige plasser beskytter barn, unge og andre som benytter slike områder, viktige alkoholfrie arenaer, til sosialt samvær og aktivitet. Det mener vi er viktige folkehelsehensyn.

Samtidig er Arbeiderpartiet opptatt av å bygge gode og attraktive lokalsamfunn for innbyggerne. Vi må ta inn over oss at stadig flere bor i mindre boenheter og alene, og det er viktig å tilrettelegge for gode møteplasser og fellesskapsarenaer. Derfor har vi, i vårt partiprogram, foreslått å endre alkohollovgivningen slik at kommuner kan definere avgrensede friarealer og parker hvor det er tillatt å drikke alkohol. Det er imidlertid ulike måter å innrette dette på, og vi må erkjenne at det også kan ha en rekke negative konsekvenser, som må utredes før vi konkluderer. En eventuell åpning for at kommunene kan regulere konsum av alkohol på offentlig sted, må reguleres slik at det medfører minst mulig skadevirkning og tilstrekkelig beskyttelse av barn og unges tilgang til og bruk av områdene.

En endring i alkoholloven der kommunene gis et ansvar for å regulere offentlige arealer med mulighet for å drikke alkohol, krever derfor en utredning der samfunnsmessige, næringspolitiske, økonomiske, alkoholpolitiske og folkehelsepolitiske konsekvenser vurderes, samt at det må gjøres en grundig vurdering av hvordan en slik ordning kan innrettes. Det er regjeringen i gang med. Som jeg skrev i brevet til komiteen, har vi allerede startet arbeidet med å sette i gang et slikt utredningsprosjekt. Derfor mener jeg at representantforslaget ikke bør vedtas.

Erlend Svardal Bøe (H) [18:56:48] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet og viser til de merknadene de ulike partiene har i saken.

For Høyre er ordningen med brukerstyrt personlig assistanse en viktig ordning, for den gir mennesker mulighet til yrkesdeltakelse, utdanning og et aktivt og selvstendig liv. Da Høyre satt i regjering, innførte vi en lovfestet rett til BPA, sånn at alle kommunene måtte ha tilbud om det. Etter at vi fikk en lovfesting, satte vi også ned et utvalg som bl.a. skulle se på forbedringer i BPA-ordningen. Det utvalget leverte sin rapport i 2021, men vi ser fortsatt ikke at regjeringen har fulgt opp det i det hele tatt.

Høyre har vært opptatt av at vi må få en stortingsmelding om BPA fra regjeringen, sånn at det er mulig å få til helhetlige forbedringer av BPA-ordningen, og at det ikke blir stykkevis og delt med ulike representantforslag, som f.eks. i den saken vi nå har til behandling.

Når Stortinget gjør klare og tydelige vedtak, forventer jeg at vi har en regjering som følger opp og leverer på det Stortinget ber om. Det har ikke regjeringen gjort i denne saken, verken med det vedtaket som ble gjort i 2023, eller vedtaket fra 2024.

Høyre støtter en forbedring av BPA-ordningen, men vi mener det må gjøres helhetlig, ikke stykkevis og delt med ulike representantforslag.

Marian Hussein (SV) [18:58:35]: Brukerstyrt personlig assistanse er helt avgjørende for at mange med funksjonsnedsettelser skal kunne leve frie og likestilte liv. Det handler om å få praktisk hjelp til ting andre tar for gitt, som å ha jobb, være sosial, følge opp sine barn og delta i samfunnet.

Det er viktig å huske at historien bak BPA var at funksjonshemmede selv krevde en slutt på institusjonslivet og å få retten til å leve som alle andre, som fullverdige borgere. Derfor er det ganske provoserende når departementet og politikere fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet snakker om BPA som om det bare er en måte å organisere kommunale tjenester på. Det blir for nedlatende, og det viser lite forståelse for hva BPA egentlig er: et verktøy for likestilling. Det er i hvert fall slik SV og organisasjonene for funksjonshemmede jobber for at det skal bli.

Når man må betale egenandel for å kunne få hjelp gjennom BPA, blir det i praksis en ekstra skatt – en skatt på å være funksjonshemmet. Det er ganske bakvendt. Reglene vi diskuterer nå, sier at folk skal sitte igjen med nok penger til å dekke egne behov og forsørge familien sin etter at egenandelen er betalt. Det er uklart hva det egentlig betyr i praksis.

Statsråden mener unntakene for egenbetaling er gode nok. Jeg er uenig. Det er tydelig at de ikke treffer godt nok. Egenandelen er fortsatt en ekstra økonomisk byrde for folk som allerede har nok å stri med. Derfor er det helt nødvendig å sette grenser for hvor mye kommunene kan kreve i egenbetaling fra folk med funksjonsnedsettelser. Et viktig og rettferdig første steg er å øke inntektsgrensen for laveste egenandel til minst tre ganger grunnbeløpet i folketrygden.

Selv om statsråden mener unntakene for egenbetalingen er gode nok, er de etter mitt syn åpenbart ikke dekkende. Igjen: Egenandelen for praktisk bistand og dermed BPA er direkte ekstra skattlegging av funksjonshindrede eller sykdom som rammer skeivt. Det er åpenbart at det er nødvendig å sette grenser for kommunenes mulighet til å skattlegge funksjonshindrede og sykdom så voldsomt som enkelte av dem gjør. Å øke grensen for laveste sats til tre ganger grunnbeløpet er et viktig og rettferdig første steg.

Med det tar jeg opp forslagene SV er en del av.

Statsråd Jan Christian Vestre [19:01:41]: BPA er ikke er noen egen tjeneste, men en måte å organisere kommunale helse- og omsorgstjenester på. I praksis er det tjenestene personlig assistanse, herunder praktisk bistand, opplæring og støttekontakt, som organiseres som BPA, og egenandelen blir den samme uavhengig av om tjenestene organiseres som BPA.

Kommunene fastsetter i dag selv regler for betaling av egenandel for praktisk bistand og opplæring etter helse- og omsorgstjenesteloven, herunder for BPA, som ikke er til personlig stell og egenomsorg. Kommunene står imidlertid ikke fritt ved fastsettelse av disse egenandelene.

Etter forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester skal egenandelen ikke overstige kommunenes egne utgifter til angjeldende tjeneste. Denne bestemmelsen medfører at betalingssatsene vil kunne variere noe fra kommune til kommune. Dette har sin årsak i at kommunene organiserer og drifter disse tjenestene forskjellig, samtidig som tilgang på personell kan ha konsekvenser for personalkostnadene. Lokale forhold som geografi og demografi vil følgelig medføre at de kommunale prisene for disse tjenestene vil variere.

I forskriften ligger det ytterligere en begrensning ved at egenandelen ikke kan settes høyere enn at tjenestemottaker beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Dette krever at kommunen foretar en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle for å sikre at tjenestemottakeren har tilstrekkelig med midler til å kunne forsørge seg selv og dem han eller hun har forsørgelsesansvar for.

For ordens skyld skal det understrekes at det ligger en viktig begrensning i forskriften ved at kommunen ikke kan kreve egenandel for tjenester som er til personlig stell og egenomsorg. Med personlig stell og egenomsorg menes hjelp til å stå opp og å legge seg, personlig hygiene, toalettbesøk, av- og påkledning, spising, nødvendig tilsyn og tilsvarende grunnleggende behov. Disse tjenestene er altså gratis, og sånn bør det også være.

Dersom husstandens samlede skattbare nettoinntekt før særfradrag er under 2 G, skal den samlede egenandelen for disse tjenestene ikke overstige 240 kr per måned.

Ut fra en samlet vurdering er jeg følgelig av den oppfatning at vi i dag har en forskrift som på tilstrekkelig måte skjermer brukeren mot urimelig egenandel og en urimelig økning av denne.

Truls Vasvik (A) [19:05:27]: På vegne av saksordfører vil jeg takke komiteen for samarbeidet i denne saken om å gjennomføre bruker- og pårørendeundersøkelser i kommunene. Det er ikke avholdt høring, og innstillingen fra et ganske bredt flertall er at forslaget ikke vedtas. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at mange kommuner alt har systemer for brukerundersøkelser i både hjemmetjenesten og institusjoner. Komiteen viser også til at det i 2016 kom en forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Den omhandler forsvarlige helse- og omsorgstjenester, kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet.

For Arbeiderpartiet er det viktig at alle aktørene i helse- og omsorgstjenesten arbeider med kvalitet og pasientsikkerhet. Vi må aldri slutte å lytte til innbyggerne, brukerne og de pårørende. De har viktige erfaringer som helse- og omsorgstjenesten må ta med seg i det videre arbeidet. I Nasjonal helse- og samhandlingsplan er brukermedvirkning og pårørendeinvolvering en viktig del. Det er behov for pårørendeundersøkelser og systematisk oppfølging i bl.a. den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Videre må det understrekes at det er bevilget 5 mill. kr til Helsedirektoratet i samarbeidet med Folkehelseinstituttet for nettopp å utrede modeller for systematisk oppfølging av bruker- og pårørendeundersøkelser i helse- og omsorgstjenesten.

For Arbeiderpartiet er det kommunale selvstyret viktig. Samtidig er det å redusere kommunale forskjeller avgjørende. Gode kommunale tjenester skal det være enten du bor i en liten eller stor kommune. Derfor må arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet styrkes. Åpenhet omkring dette arbeidet er også avgjørende. Det vil styrke tilliten til tjenestene. Det er åpenbart et stykke å gå. Det viser siste oppslag om bl.a. avvik på rapportering og oppfølging. Åpenhet vil uten tvil sikre tilliten og tryggheten til tjenesten.

Arbeiderpartiet vil at kommunene skal lykkes i sitt arbeid med å gi tjenester av god kvalitet til den enkelte innbygger. Vi vil alle sammen en dag trenge hjelp selv fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller være i pårørenderollen. Da er det viktig at kommunen har gode verktøy i dette arbeidet. Å sikre den enkelte kommune innsikt og kunnskap om kvalitet i tjenestene, kommer innbyggerne til gode og sikrer åpenhet og trygghet.

Erlend Svardal Bøe (H) [19:07:52]: Det å vite hva pasienter, brukere og pårørende mener om helse- og omsorgstjenesten er viktig for å kunne gjøre den bedre og øke kvaliteten. Mange kommuner har i dag systemer for brukerundersøkelser i hjemmetjenesten og i institusjonene, men det å ha et system er ikke det samme som å ha gjennomført brukerundersøkelser om hvordan kvaliteten i tjenesten oppleves. Det er heller ikke alle kommuner som har åpenhet om resultatene av undersøkelsene.

For pasienter, brukere og pårørende har det stor verdi at den som leverer helse- og omsorgstjenester er interessert i å spørre om hvordan hjelpen oppleves, og om kvaliteten er god. Derfor er Høyre så opptatt av at alle norske kommuner skal gjennomføre systematiske bruker- og pårørendeundersøkelser i helse- og omsorgstjenesten, og at det skal være åpenhet om resultatene.

Det mener Høyre vil bidra til at den enkelte får økt tillit til helse- og omsorgstjenesten og ikke minst en opplevelse av å bli hørt, lyttet til og tatt på alvor. Det kan ikke være sånn at vi skal ta store beslutninger om hvordan helse- og omsorgstjenesten skal være, uten at vi lytter til menneskene som bruker den og ikke minst opplever konsekvensene av den. Vi må sikre at det gjennomføres systematiske bruker- og pårørendeundersøkelser i helse- og omsorgstjenesten vår.

Bruker- og pårørendeundersøkelser er også en viktig prioritering siden de bidrar til mer kunnskap om tjenestene, og de kan man avdekke uhensiktsmessig ressursbruk. Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Bård Hoksrud (FrP) [19:09:41]: Partienes merknader og våre merknader står jo, men vi har også noen forslag. Da vil jeg i hvert fall foreslå de fra talerstolen. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag og det forslaget vi er med på.

Statsråd Jan Christian Vestre [19:10:13]: Vi vet at det systematiske arbeidet med kvalitet og brukersikkerhet i den enkelte kommune gir bedre forutsetninger for å gi innbyggerne våre gode og trygge tjenester. Kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester innebærer plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten. Det er et kommunalt ansvar å sikre at helse- og omsorgstjenestene som ytes, er forsvarlige, og at den enkelte mottar et verdig tjenestetilbud.

Tjenestedata som kvalitetsindikatorer og pasient-, pårørende- og brukererfaringsundersøkelser gir verdifull kunnskap. Åpenhet rundt disse resultatene bidrar til tillit, legitimitet og trygghet. Ikke minst er det viktig for å kunne sette inn tiltak når noe ikke fungerer som det skal.

Som jeg sa allerede tidlig i fjor høst, er jeg bekymret for at vi i dag ikke vet nok om kvaliteten, og at det er for store kvalitetsforskjeller mellom kommunene. Derfor sa jeg også da at vi skulle utvikle nye kvalitetsindikatorer, også for opplevd kvalitet, altså hva innbyggerne våre selv mener, og at vi skulle ha åpenhet om kvaliteten i hver kommune. Helsedirektoratet fikk da i oppdrag å utvikle dette og et såkalt dashbord eller en lett tilgjengelig oversikt, som skal komme alle innbyggerne, tjenesten og politikerne til gode for nettopp å kunne forbedre tjenestene. Det har vært gjennomført flere innspillsrunder med bl.a. brukerorganisasjoner og kommuner.

Jeg har også bedt Helsedirektoratet om å utarbeide en helhetlig plan for å gjennomføre nasjonale pasient-, bruker- og pårørendeundersøkelser i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratet vil i samarbeid med Folkehelseinstituttet utrede modeller for systematisk oppfølging.

La meg være helt tydelig på at tjenester til eldre skal prioriteres, og det er et mål at kvaliteten skal opp og forskjellene skal ned. Dette er et viktig bidrag inn i en eldreomsorg preget av verdighet og respekt, noe som er et mål for regjeringen. Gjennom arbeidet med kvalitet vil jeg på egnet måte følge opp overfor kommunene for å sørge for at innsikt og kunnskap om kvalitet i egne tjenester blir nyttiggjort til det beste for innbyggerne, pårørende og brukerne.

Regjeringen har satt ned en kommunekommisjon som skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren, som legger til rette for god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsing i kommunesektoren. Alt i alt handler det om at tilliten til tjenestene våre skal styrkes, og at innbyggerne skal tas med på lag når tjenestene utvikles. Eldre og deres pårørende skal være trygge på at de får tjenestene de trenger, og at vi har et aldersvennlig samfunn der respekt, inkludering, trygghet og verdighet er i førersetet.