Statsminister Jonas Gahr Støre [10:04:42]: «Initiativet tilhører de små folk. Ti deres liv er i fare», sa den samfunnsengasjerte forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1899. Det var en advarsel om stormaktspolitikkens harde realiteter, og det var samtidig et uttrykk for at «små folk» ikke er maktesløse.

Disse to budskapene fra Bjørnsons ord er det jeg vil understreke her i dag, for vi lever i en tid hvor vi ser mer utilslørt maktbruk fra stormakter, større uforutsigbarhet og et enda større alvor enn da jeg redegjorde for Stortinget for ett år siden. Samtidig er vi ikke maktesløse. Vi øker vår egen forsvarsevne – sammen med våre allierte. Vi investerer i økt motstandskraft. Vi styrker vår økonomiske sikkerhet.

Canadas statsminister, Mark Carney, sa det godt da han understreket at det han kalte «mellom-maktene» – og her plasserer jeg også Norge – er sterke når vi står sammen. Vi er store økonomier, solide demokratier med betydelige ressurser, og sterke institusjoner. Mellom-maktene må søke sammen og kreve sin plass ved bordet. Vi skal ha selvtillit, men vi skal også være ærlige om utfordringene vi står overfor.

Når vi skuer utover, er det mye som er mørkt. Russlands brutale krigføring mot Ukraina fortsetter. Mer selvhevdende stormakter setter folkerett og samarbeid til side og viser større vilje til militær og økonomisk maktbruk. Globalt får autoritære land større gjennomslag. Samtidig forblir det slik at verden er kjennetegnet av gjensidig avhengighet. Det er en realitet. På mange viktige områder – energi, klima, helse, bærekraftig utvikling, kunstig intelligens og sikkerhet – må landene samarbeide for å finne løsninger. Samarbeid vil tjene alle i lengden.

Det siste året har vi sett en kraftig amerikansk reorientering både innenriks- og utenrikspolitisk. Noe var forventet, inkludert president Trumps direkte og utfordrende stil. Noe representerer en forsterking av politiske trender som har vært der en stund, som økte krav til byrdefordeling i NATO og fokus på Kina som den største utfordreren.

Men mye har fått et annet og mer kraftfullt uttrykk enn vi forventet. Det politiske prosjektet fremstår mer ideologisk og konfronterende enn vi erfarte under president Trumps første periode. Vi ser stadige retoriske angrep på Europa, med utspring i MAGA-bevegelsens syn på verden – som da president Trump på FNs talerstol sa til sine europeiske allierte: «Your countries are going to hell».

Der USA tidligere var den ledende eksponenten for regelbasert internasjonal handel, omfavnes nå tollavgifter. De innføres, og tollavgifter brukes også for å oppnå innrømmelser på helt andre områder enn handel, også mot allierte. Vi ser vilje til å utfordre normer både hjemme og ute, vi ser press mot medier og uavhengige institusjoner, og vi ser et USA som trekker seg fra forpliktende internasjonalt samarbeid, som på klimaområdet og innen helse. Uforutsigbarhet fester seg som et av de fremste kjennetegnene ved administrasjonen. Dette er en høyst krevende utvikling, og det skaper usikkerhet. Samtidig ser vi at USA under president Trump har klart å oppnå en skjør våpenhvile i Gaza, noe hans forgjenger ikke lyktes med.

President Trumps uttalte ambisjon om å innlemme Grønland i USA er den mest krevende saken vi har opplevd i det transatlantiske forholdet på lang tid. Den har svekket tilliten mellom Europa og USA. La meg understreke her:

• Grønland er en del av kongeriket Danmark.

• Norge støtter kongeriket Danmarks suverenitet og territorielle integritet.

• Fremtiden for Grønland må avgjøres av folk på Grønland og i Danmark.

• Trusler hører ikke hjemme mellom allierte.

Så vil jeg legge til at det er bred enighet i NATO – mellom de 32 medlemmene, inkludert USA – om behovet for å styrke sikkerheten i Arktis. Det gjelder også sikkerheten rundt Grønland. For Norge, som en arktisk nasjon tett på Russland, er håndteringen av dette spørsmålet essensielt. Det må gjøres riktig – innenfor NATO og med respekt for folkeretten.

Vi erkjenner samtidig at de største sikkerhetsutfordringene i Arktis er i våre nærområder, nord i Norden. Gjennom det siste året har de syv arktiske landene i NATO jobbet fram en felles alliert holdning til nærvær i Arktis. Den er nå godt forankret. Norge har vært en pådriver og premissleverandør i denne prosessen, og vi stiller med kunnskap og erfaringer. Arktis er noe vi kan, og det er en region hvor NATO hver eneste dag skaper sikkerhet for alle allierte – og ikke minst for USA.

President Trump har flere ganger sagt at USA ensidig bidrar til NATO, og at USA ikke får noe igjen. Jeg er av den oppfatning at den analysen er feil. Sikkerhet i Arktis er et eksempel på det jeg nevnte innledningsvis: en gjensidig avhengighet hvor politikk ikke er et nullsumspill, men hvor samarbeid skaper sikkerhet for alle allierte.

Det bringer meg til et kjerneanliggende i norsk sikkerhetspolitikk: Vi deler fremdeles helt avgjørende interesser med våre amerikanske allierte, og det handler ikke minst om geografi. Vi lever i umiddelbar nærhet til de russiske strategiske kjernevåpnene på Kolahalvøya. Disse er ikke først og fremst rettet mot Norge, men mot USA.

Det skaper et skjebnefellesskap mellom oss og Nord-Amerika. Det knytter Norge tett til beskyttelsen av det amerikanske «homeland». Derfor samarbeider det amerikanske og norske forsvaret godt i det daglige. Dette samarbeidet er i begges interesse, og om noe så har det blitt sterkere, også gjennom det siste året. Det gir relasjonen til USA et solid fundament, og det er et uttrykk for kollektiv sikkerhet. Det skal vi ikke miste av syne i strømmen av uventede utspill. Vi engasjerer oss derfor tungt der Norge og USA har felles interesser – som i møte med Russland i nord. Vi reagerer der vi må, slik vi har gjort i spørsmålet om Grønland, og vi står ved våre verdier.

Russland forbereder seg på en varig konfrontasjon med Europa. Det er verdt å gjenta: Norge og NATO truer ingen. Vår vurdering er at Russland i dag ikke ser seg tjent med en væpnet konflikt mot Norge, et NATO-land, men vi lever i naboskap med et mer aggressivt og risikovillig Russland, som har gått til fullskala krig mot et annet naboland. Det gjenspeiles også i høy etterretningsaktivitet, påvirknings- og desinformasjonskampanjer, skjerpet retorikk og en vedvarende prioritering av landets forsvarssektor.

Bortimot halvparten av det russiske statsbudsjettet brukes nå til forsvarsformål. Samtidig er landet fortsatt i resesjon. 2026 ligger an til å bli det mest krevende året for den russiske økonomien siden fullskala-angrepet på Ukraina i 2022. Vi ser vedvarende manipulering av økonomiske data og hardhendt undertrykking for å unngå sosial uro.

For Norge forblir Russland den dimensjonerende sikkerhetstrusselen. Et mer aggressivt og risikovillig Russland må avskrekkes fra å true vår og alliertes sikkerhet. Vi opptrer på en fast, forutsigbar og gjenkjennelig måte. I rammen av NATO bidrar vi til å redusere faren for konflikt og misforståelser. Derfor holder vi også enkelte kontaktflater åpne – som ved grensen, til sjøs, i diplomatiet, i militære kanaler og innen fiskeriforvaltning.

Det er snart fire år siden Russland innledet sin fullskala krig mot Ukraina. Russland vinner sakte terreng, men til en svært høy pris. I løpet av kun to måneder i fjor høst skal Russland ha mistet like mange soldater som USA mistet gjennom to tiår i Vietnam. Brutaliteten savner sidestykke i nyere europeisk historie.

Med temperaturer ned mot 20 minusgrader har de russiske angrepene mot kraftverk, fjernvarmeanlegg og annen sivil infrastruktur fortsatt med forbrytersk kynisme. Hundretusener er uten strøm store deler av døgnet, og de humanitære behovene er enorme. Likevel holder Ukraina stand. Infrastruktur repareres fortløpende, kampviljen er sterk, og forsvarsevnen er imponerende – hjulpet av stor innovasjonsevne og omfattende internasjonal støtte.

Den brede oppslutningen om Nansen-programmet her på Stortinget gir forutsigbarhet og trygghet i Norges støtte til Ukraina. Av en ramme på 85 mrd. kr i 2026 vil vi bidra med 70 mrd. kr til militær støtte. Vår støtte rettes mot tiltak som gir mest mulig kampkraft, og som er prioritert av Ukraina selv, som luftvern, ammunisjon og droner. Slik bidrar vi i samarbeid med våre partnere til Ukrainas legitime forsvarskamp, og til at Ukraina står sterkest mulig ved en mulig fremtidig våpenhvile. Og da skal Norge også være der for Ukraina, både sivilt, militært og humanitært.

Den viktigste garantien mot fremtidige russiske angrep er et sterkt ukrainsk forsvar. Derfor har vi åpnet for å bidra til en flernasjonal styrke i Ukraina etter en eventuell våpenhvile og fredsavtale, for slik å kunne fortsette opptreningen av det ukrainske forsvaret. Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om hvordan Norge bør bidra når rammene for en slik styrke avtegner seg.

Norge står ved Ukraina. Vi ønsker fred i Ukraina – og ingen ønsker fred mer enn det ukrainske folk. Norge har derfor aktivt deltatt i samtaler med Ukraina, USA og europeiske allierte om hvordan en våpenhvile i Ukraina kan komme i stand, og hvordan den kan se ut. Jeg opplever at det ukrainske lederskapet søker løsninger og viser realisme i denne prosessen. Vi har til gode å se at Russland viser den samme viljen.

Som vi vet: Det er Russland som er ansvarlige for denne krigen. Russland kunne på ethvert tidspunkt stanset den. I stedet fortsetter de å terrorbombe sivile. Russlands målsettinger står fremdeles ved lag. President Putin ønsker politisk dominans over Ukraina, full kontroll over de annekterte regionene, et endelig nei til et fremtidig ukrainsk medlemskap i NATO og en grunnleggende endring av europeisk sikkerhetsarkitektur.

Selv etter fire år med brutal krigføring har de ikke oppnådd noen av disse målene. Russland er ikke uovervinnelig, selv om det er slik de ønsker å framstå. Realiteten er denne: Gjennom hele 2025 tok Russland 0,8 pst. av Ukrainas territorium, mot 0,6 pst. året før. Ingen av partene ser ut til å ha en avgjørende fordel ved fronten. Men både sanksjoner mot den russiske økonomien og fortsatt støtte til den ukrainske motstandskampen vil kunne påvirke krigens videre gang. Vi støtter Ukraina i arbeidet med en fredsavtale, men vi må være realistiske: Russland ser ut til å ville fortsette – og ikke avslutte – denne krigen.

En mer farlig og mer uforutsigbar situasjon gjør at vi må samle kreftene her hjemme om det som er viktigst for å trygge Norge. Den 8. mai 2025 la regjeringen fram Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi. Den har tre hovedprioriteringer: Forsvarsevne, motstandsdyktighet og økonomisk sikkerhet.

La meg omtale alle tre. Først om forsvarsevnen: Det er en stor styrke for Norge at partiene på Stortinget sto sammen om langtidsplanen for forsvarssektoren i forrige periode. Det viste vilje til et historisk forsvarsløft. Nå prioriteres gjennomføringen. På noen viktige områder er vi foran skjema. Det gjelder bl.a. på personellsiden. Som tidligere varslet ser vi samtidig behov for å videreutvikle planen: For det første må vi prioritere driftsbudsjettet tyngre. Det har blitt enda viktigere at Forsvarets kapasiteter er tilgjengelige nå. Det går på bekostning av investeringer. For det andre opplever vi en ekstraordinær prisvekst på mye av det som skal anskaffes til et moderne norsk forsvar. Vi får mindre materiell for pengene, og samtidig er det er lange ledetider. For det tredje pågår det en rask og omfattende teknologisk utvikling. Det tydeligste eksempelet på dette er hvordan droner har endret moderne krigføring, slik vi ser i Ukraina. For det fjerde stiller NATO økte krav til allierte.

I lys av disse fire forholdene vil det bli behov for store endringer i langtidsplanen for forsvarssektoren. Norge er fortsatt tjent med et bredt flertall på Stortinget bak en slik justering, og regjeringen ser fram til dialog med partiene om hvordan vi tar dette videre.

Et troverdig forsvar av Norge er avhengig av støtte og forsterkninger fra allierte, særlig fra USA. Det får vi illustrert i mars måned under øvelsen Cold Response, med 25 000 soldater fra 13 land som deltar i Norge, og der den største kontingenten kommer fra USA.

Vi arbeider, som jeg understreket, for å bevare sikkerhetssamarbeidet med USA, i tråd med våre varige, felles interesser. Samtidig: Vi har aldri basert oss på at USA alene skal sørge for norsk sikkerhet. Vi har alltid arbeidet for å engasjere europeiske allierte, og vi prioriterer nå enda tydeligere samarbeid med nordeuropeiske partnere. Vi kaller dette vår garderingsstrategi. Den har som formål å gi norsk sikkerhet flere bein å stå på. Et dypere og mer forpliktende samarbeid med landene rundt oss vil gi styrket avskrekking og større kollektiv slagkraft, og det vil gi økt alliert tilstedeværelse i områder som er viktige for oss. Og vi har lyktes med å skape økt oppmerksomhet, forståelse og kunnskap om sikkerhet i våre nærområder.

Vi legger stor vekt på regionale samarbeidsflater som NORDEFCO, som er forsvarssamarbeidet mellom de nordiske landene. Nå er vi alle en del av NATO, en del av NATOs regionale planer og en del av en felles NATO-kommando i Norfolk, Virginia. Samtidig fordyper vi samarbeidet i det britiskledede Joint Expedition Force, som også omfatter Nederland og de baltiske og nordiske landene.

Vi utvider samarbeidet med viktige land i vår region, som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Nederland, og også med partnere som Polen og Canada. Gjennom nye, forpliktende partnerskapsavtaler styrker vi det operative samarbeidet med disse landene. Vi tydeliggjør hvordan vi vil stille opp for hverandre i krise og krig, og med felles materiellsamarbeid oppnår vi stordriftsfordeler, økt operativ effekt og et bedre samvirke.

En sterkere europeisk forsvarsevne konkretiserer og utfyller sikkerhetsgarantien i artikkel 5 i NATO-pakten. Slik gjør vi også NATO mer relevant for USA og bidrar til å holde dem inne i forsvaret av Europa.

Den andre strategiske prioriteringen i vår nasjonale sikkerhetsstrategi er å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig. I løpet av 2026 vil regjeringen for første gang legge fram en langtidsplan for sivilt beredskap. Den vil legge særlig vekt på bedre sikring av kritisk infrastruktur, som kraftforsyning, elektronisk kommunikasjon og transport.

Vi har skjerpede krav til sikkerhet og beredskap for strømnettet på høring. Vi bruker 400 mill. kr bare i 2026 på å ruste den digitale infrastrukturen. Vi reduserer handlingsrommet for trusselaktører som opererer i Norge, gjennom avskrekking, forebygging og mottiltak. Vi styrker politiets og EOS-tjenestenes arbeid mot sabotasje, påvirkningsoperasjoner og andre trusler, og vi har styrket politiets innsats mot organisert kriminalitet betydelig.

Dette året, 2026, er Totalforsvarsåret. Som en del av det skal vi øve mer, også her. Målet er å styrke evnen til å beskytte sivilbefolkningen i krig, understøtte militære operasjoner og opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner i krise og krig.

Som oppfølging av totalberedskapsmeldingen oppdaterer vi også hele vårt beredskapssystem på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Vi gjennomgår planverk. Vi samarbeider med næringslivet for å ivareta beredskapen knyttet til mat, drivstoff og andre kritiske varer. Og vi inviterer næringslivet, arbeidslivet, frivillig sektor og andre samfunnsaktører til forsterket samarbeid om beredskap og sikkerhet.

Så skal vi huske dette: Motstandskraft og sikkerhet for landet handler i høyeste grad også om demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, sterke redaktørstyrte medier og akademisk frihet. Dette er vår grunnvoll. I møte med desinformasjon, polarisering og algoritmestyrte medieplattformer styrker vi arbeidet med kildekritikk i skolen og innsatsen for å regulere tekgigantene. Dette er viktige innsatser i seg selv, men de har også stor betydning for å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig.

Økonomisk sikkerhet er den siste av tre hovedpilarer i vår nasjonale sikkerhetsstrategi. Proteksjonistiske tiltak, eksportrestriksjoner og andre handelsbarrierer er nå på vei opp. Det rammer vår åpne økonomi. Vi eksporter nesten halvparten av det vi produserer i Norge, og en femtedel av alle arbeidsplassene våre er knyttet til eksport. Vi er helt avhengige av import, enten det er klær eller maskiner. Vi må håndtere mer komplekse spørsmål nå i skjæringspunktet mellom sikkerhet, økonomi og teknologi. Ny teknologi, som kunstig intelligens, skaper store muligheter, men også sårbarheter. Samtidig ser vi at helt legitime ønsker om å kunne regulere ny teknologi møtes med trusler om sanksjoner og press.

I arbeidet med økt økonomisk sikkerhet arbeider vi langs flere spor: Vi skal bevare en sterk norsk økonomi, med trygg økonomisk styring og tiltak for å styrke norsk konkurransekraft. Vi har tatt en lederrolle i arbeidet med å reformere Verdens handelsorganisasjon, WTO. Og husk – som WTOs generaldirektør Dr. Ngozi minnet oss om i januar – at rundt 80 pst. av all handel fremdeles skjer i henhold til WTOs regelverk. Vi utvider våre handelsforbindelser. Siden 2023 har vi inngått seks nye handelsavtaler, med bl.a. India og Mercosur-landene Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay.

Vi arbeider for å redusere sårbarheter i vårt økonomiske samvirke med andre land. Det vil si at vi har større fokus på å redusere avhengigheter, bedre kontroll med investeringer, mer effektiv eksportkontroll og økt forsiktighet overfor land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med, som Kina. Og i kjernen av dette: en tettere og mer fortrolig dialog med næringslivet og andre samfunnsaktører om hvordan vi sammen skjerper sikkerheten.

Nasjonal sikkerhetsstrategi er i kjernen også i en Europa-strategi. Vi skal bidra til europeisk samhold mellom land både innenfor og utenfor EU. Det er her vi finner vårt klareste verdi- og interessefellesskap, og det er her vi har våre viktigste markeder. Derfor øker vi den politiske innsatsen for å ivareta EØS-avtalen.

Militært forsvar i Europa skjer innen rammen av NATO. Det er der vi har strukturer og planer for det kollektive forsvaret, men samtidig videreutvikler vi partnerskapet med EU om forsvar, sikkerhet og sivil beredskap. Sammen styrker vi europeisk forsvarsindustri – et samarbeidsområde hvor vi deltar som fullverdig partner i flere store EU-programmer. Det er positivt for Norge at EU satser tyngre på sikkerhet og beredskap. Det erstatter ikke, men det utfyller NATO. Det styrker alliansens europeiske pilar. Norge har mye å tilby EU, f.eks. høyteknologisk forsvarsindustri og romvirksomhet.

Vi leverer en tredjedel av Europas gass. Det er et avgjørende bidrag til europeisk sikkerhet. Det skaper muligheter for norsk og europeisk næringsliv. Og igjen: Energi og sikkerhet er et av de sterkeste eksemplene på gjensidig avhengighet mellom land – og hvor samarbeid skaper nytte for begge parter.

Jeg innledet denne redegjørelsen ved å sitere Bjørnstjerne Bjørnson. I en tid hvor det hardner til, og hvor alvoret er stort, er det viktig å ikke miste motet. Vi er ikke maktesløse. Innsatsen for å styrke nasjonens sikkerhet begynner med de helt grunnleggende oppgavene, som hvordan vi tar vare på barn og unge, og hvordan vi sikrer gode, inkluderende lokalsamfunn i hele landet. Det er dette som er målet for regjeringens plan for Norge.

Vi har gode forutsetninger for å kunne håndtere det som måtte komme vår vei: Sterke institusjoner, høy tillit, økonomiske ressurser, lange tradisjoner for samarbeid og et velfungerende trepartssamarbeid mellom myndigheter og partene i arbeidslivet.

Sammen med allierte – i NATO, i Europa og med likesinnede partnere i andre deler av verden – skal vi gripe initiativet, trygge vårt land, hegne om regler som fortsatt gir gjensidige fordeler, som det gjør innen internasjonal handel og global helse.

Samtidig skal vi fortsatt søke en høyere himmel. Norge er en stemme for fred og rettferdighet – fra Ukraina til Palestina og Sudan. Vi står opp for FN-pakten og folkerettens grunnleggende prinsipper. Vi støtter opp om initiativer som kan lede til balansert nedrustning. Vi bidrar til klimainnsats og til at mennesker verden over får tilgang til ren, fornybar energi. Dette er ikke naivitet, men beinhard realisme. Uten felles kjøreregler taper alle, og om vi vil bevare reglene, må vi melde oss – søke samarbeid, fremme diplomatiet og våge. Vi må engasjere oss.

Som den amerikanske historikeren Timothy Snyder sa til Vestlandskonferansen i Bergen tidligere denne uken: Det viktigste vi alle kan gjøre er å delta i fellesskapene rundt oss. Slik tar vi ansvar. Det styrker tilliten, det styrker demokratiet, og det styrker motstandskraften vår. Samlet sett styrker det sikkerheten for landet vårt.

Tonje Brenna (A) [10:30:31]: La meg begynne med å takke statsministeren for en god redegjørelse. Sikkerhetspolitikken er en viktig ramme for Stortingets arbeid, og det er bra at regjeringen sørger for at vi er godt orientert.

Det er en krevende situasjon. Det tror jeg hver og en av oss kan kjenne på. Vi hører det hver gang vi slår på tv-en eller radioen, vi ser det når vi blar opp en avis eller skroller gjennom sosiale medier: krig, sosial uro, protester og vold, både i land vi kjenner godt, i land som er våre allierte, og i land der mange i Norge har familie, kjente og kjære. Jeg tror mange av oss kjenner på mer uro nå enn det vi har gjort på veldig lenge.

Sikkerhet har plutselig blitt noe vi må tenke på i hverdagen. Vi må planlegge bedre hvordan vi skal ta vare på våre nærmeste. Den gode nyheten er at nordmenn gjør nettopp det. Det viser DSBs årlige befolkningsundersøkelse. Flere enn før har tenkt på hva de skal gjøre hvis strømmen går, eller om vannet blir borte. Det forteller oss to ting. Det ene er at vi har tatt alvoret innover oss, og det andre er at flere av oss er bedre forberedt enn det vi var. Vi er forberedt på å ta vare på de nærmeste, de rundt oss, dersom samfunnet rammes og myndighetene ikke kan komme oss til unnsetning like fort som vi er vant til. Det har blitt veldig mye mer vanlig å ha nok vann, ved og mat hjemme, i tilfelle noe skulle skje.

Det er bra at flere av oss er forberedt. Det øker tryggheten, og det bidrar til vår felles forsvarsevne. Forsvarsevne er ikke bare soldater, kuler og krutt. Alt som er verdt å forsvare i dette landet, er en del av vårt forsvar – om det er skoler, sykehjem, sykehus, nærbutikker eller nabolaget der man bor.

Samtidig utspiller det seg en annen kamp der vi alle må bidra: kampen mot desinformasjon, kampen for sannheten. Det er mange som prøver å splitte oss. De bruker saker vi diskuterer til å gjøre oss sintere på hverandre for å gjøre oss til motstandere mot hverandre og ikke mot dem. Den kampen kan vi bidra til gjennom å ikke trykke på deleknappen uten å tenke oss godt om først. Vi kan utkjempe den kampen gjennom å ikke tro på alt vi leser på nett eller i sosiale medier. Den kampen kan vi bidra til gjennom å tenke oss om både en og to ganger. I tillegg til regjeringens innsats for økt kildekritikk i skolen og støtte til de redaktørstyrte mediene, er dette en motstandskraft som hver og en av oss kan bidra til.

Det er bred enighet på Stortinget om vår felles satsing på Forsvaret. Det er bra, for det både haster og koster. Jeg er glad for at statsministeren også understreker hvor viktig det er å samtidig sørge for vår felles økonomiske sikkerhet. Vi må styrke den økonomiske bærekraften i Norge i årene framover. Skal vi sikre nordmenns trygghet helt reelt, må det gjøres gjennom et styrket forsvar, men det må også være et sivilt preg.

Samtidig må vi ikke slippe av øye at trygghet for økonomien til folk er viktig, både for den enkelte og for landet, og vi må klare å holde prisveksten lav og sørge for ansvarlig pengebruk i våre budsjetter. Dersom vi ikke gjør det, vil det gå utover lommeboka til hver og en, det vil øke presset på næringslivet vårt, og det vil kunne gjøre hverdagen vanskeligere både for eksportbedriftene våre, der tusenvis av mennesker har arbeidsplassen sin, og næringslivet for øvrig.

Vi i denne salen har et særlig ansvar for å ikke velge enkle og kortsiktige løsninger, men å ta inn helheten. Vi må sammen klare å bidra til å skape trygghet for norske bedrifter og for hver og en av oss gjennom ansvarlig, langsiktig politikk og trygg økonomisk styring. Å investere både i forsvaret vårt og i menneskene i landet vårt, er å styrke forsvaret av Norge.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:35:01]: Takk for redegjørelsen. Vi lever i en urolig verden, der det forandrer seg egentlig rett foran øynene på oss. Det som var, tror jeg vi bare må konstatere at ikke kommer tilbake.

Da utenriks- og forsvarskomiteen var i USA, hadde vi møter med både demokrater og republikanere. Jeg tror jeg kan si at uansett hvem av dem som vinner neste valg, kommer ikke den verden som var, tilbake. USAs hovedfokus nå er Kina, og det handler om kappløpet om hvem som skal være den dominerende kraften i verden framover – økonomisk, forsvarsmessige og på alle andre måter.

Det handler om en kamp om AI, kunstig intelligens, som kommer til å forandre verden, og det er utrolig viktig at Norge greier å henge med i dette. Mye av den økonomiske veksten framover kommer til å bli drevet av det.

Samtidig er det viktig å understreke at vi har mange venner i USA. I Kongressen er det et stort flertall i begge partier som støtter det transatlantiske samarbeidet. Det blir viktig for oss å jobbe med det og å sørge for at vi har et godt samarbeid. Det er ikke bare Europa som trenger USA – USA trenger også Europa.

Det handler om at vi må ta mer ansvar for vårt eget forsvar og vår egen beredskap. Jeg må si at så langt er det mye prat, men lite handling. Det er grunn til å reflektere over at nå er det snart fire år siden fullskalainvasjonen i Ukraina, og vi ser at arbeidet med å bygge opp Forsvaret går veldig sakte. Vi ser at det mangler penger til å få tilstrekkelig øving og trening. Vi ser at det går sent å anskaffe det vi trenger. Det går sent å få i gang et godt samarbeid med vår industri. Da tenker jeg ikke bare på forsvarsindustrien, men også alle de mulighetene som ligger i andre bedrifter. «Dual-use», altså flerbruksvarer, er noe som er populært i disse dager, og vi har enorme muligheter i Norge, ikke minst innenfor den maritime sektoren.

Det handler om byråkrati som maler sakte videre. Selv om verden er forandret, så forandrer tydeligvis ikke byråkratiet seg – men det må det faktisk gjøre.

Jeg møtte Nammo for to dager siden. Vi ble av statsråden lovet at dette skulle løses, og at Nammo skulle få tilgang på kraft – men det er ikke løst. Det hadde vært interessant å få en kommentar om når det skal skje.

I Norge er vi i den heldige situasjonen at vi er enige om mye. Vi er enige om støtten til Ukraina, vi er enige om å stå opp for Kongeriket Danmark, vi er enige om å bygge opp Forsvaret, og vi er i gang med å diskutere hvilke endringer i forsvarsplanen som trengs. Vi er også i den fantastiske situasjonen – i motsetning til svært mange land i Europa – at vi har penger når vi skal bygge opp Forsvaret. Mange av de andre landene har store økonomiske problemer og kommer til å slite tungt for å finne de midlene som er nødvendig for å trappe opp til 5 pst. av BNP til forsvar.

Så til beredskap: Riksrevisjonen kom med en rapport i mai 2025 som er knusende. Dette er altså snakk om flere år etter at invasjonen i Ukraina skjedde. Totalberedskapen blir slaktet. Det mangler fellesplaner for evakuering av sivilbefolkningen i nødssituasjoner. Ikke bare mangler det, men det har altså pågått en utredning i ni år – ni år! – og det utredes ennå. Kommunene etterlyser tydelige føringer når det gjelder hva de skal forberede seg på, hvordan de skal planlegge, og hvilke ressurser som blir stilt til veie dersom det blir krise eller krig.

Jeg hører jeg at statsministeren nå lanserer at man skal ha en langtidsplan for sivil beredskap, men jeg må ærlig talt si at hvis det er noe vi nå ikke trenger, så er det flere planer. Nå trenger vi faktisk handling. Jeg vil minne om det snart er fire år siden fullskalainvasjonen i Ukraina, og jeg må si at det som så langt har skjedd, er ikke godt nok. Vi er ikke godt nok rustet. Og hvis vi skal fortsette å lage planer istedenfor å handle, kommer det heller ikke til å skje.

Erna Solberg (H) [10:40:25]: Vi lever i den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge siden andre verdenskrig. Det er et tankekors at vi om tolv dager går inn i det femte året med krig i Ukraina – krig gjennom en invasjon foretatt av Russland mot et annet land, for første gang en krig av den typen på europeisk jord, også etter andre verdenskrig.

Dette gjør selvfølgelig mye med våre sikkerhetspolitiske perspektiver, og det har endret mye for hvordan vi må gjøre prioriteringer fremover. For Høyre betyr det bl.a. en mer interessebasert utenrikspolitikk som legger til grunn at vårt utenrikspolitiske overskudd rett og slett har blitt mindre, noe som betyr at vi også må prioritere vår egen sikkerhet og europeiske forhold.

Jeg har lyst til å takke statsministeren for redegjørelsen. Han reflekterte også den sikkerhetspolitiske vurderingen ble gjort i fjor, som nevnte bl.a. tre viktige temaer: forsvarsevne, motstandskraft og den økonomiske evnen til å bære dette fremover.

Jeg har lyst til å si at alt dette er temaer vi er enige i, men det er jo temaer der vi ikke alltid føler at regjeringen helt når opp. Så er det ett tema som burde vært en del av disse, og det er en betydelig satsing på Norges teknologiske utvikling – vår satsing på teknologi – for mye av de store endringene som skjer i verden rundt oss nå, dreier seg også om en stor teknologisk forandring.

Faren for at Norge skal bli arena for en krig som andre verdenskrig eller det som utspiller seg i Ukraina i dag, er fortsatt liten. Grunnen til det, og det er det viktig å huske, er at vi alene, sammen med våre allierte, har en troverdig avskrekking. Derfor er det så viktig at vi har en økonomisk satsing som bidrar til at vi fortsatt har en økonomisk satsing overfor Forsvaret og evne til avskrekking, og at vi holder fast på og videreutvikler våre allierte forhold.

Regjeringen har varslet behov for å reprioritere langtidsplanen som følge av både prisvekst på forsvarsmateriell, teknologisk utvikling og nye kapabilitetsmål i NATO. Vi ser frem til at regjeringen kommer med forslagene til Stortinget, sånn at vi reelt kan diskutere disse spørsmålene. Det å ikke investere nok i Forsvaret i dag kan bli veldig dyrt i morgen, og det må være en overordnet prioritering.

Allerede på det tidspunktet da Forsvarets langtidsplan kom til Stortinget, var jo deler av den teknologiske utviklingen skjedd uten at det var reflektert i den langtidsplanen som kom. Derfor gjorde også Stortinget en større prioritering, bl.a. av droneforsvar, fordi teknologien går med rivende endringer. På disse områdene forutsetter jeg at det er viktig og godt at vi fortsatt har en enighet, at vi kan jobbe sammen om å finne løsningene, og at det er bra for oss fremover.

Når det gjelder et annet spørsmål som ble tatt opp, vår forsvarsevne, er det ekstremt viktig å underbygge den med at vi har en evne til å skjønne at hybrid aggresjon og cyberangrep blir større og større. Derfor er det viktig at vi øker motstandskraften i vårt eget samfunn.

FFI har levert en rapport datert 27. januar som dokumenterte at det faktisk for første gang – for dette har vi forsøkt å dokumentere over mange år – ble påvist forsøk på påvirkning av vårt stortingsvalg i høst av utenlandske aktører. Heldigvis lyktes de ikke godt, men det er altså sånn at vi blir mer oppmerksomme på det. Særlig lokale folkevalgte i Finnmark har opplevd å bli stående alene i en del av de utfordringene som er fremover, og der må vi sørge for å stille opp.

Så er det viktig at vi forutsetter og fortsetter å jobbe med at det forholdet vi har til USA, fortsatt skal styrkes på det sikkerhetspolitiske området. Ja, det er ekstremt viktig at vi møter våre forpliktelser, og at vi er tydelige der vi er nødt til å være tydelige på at USA i dag fører en feil internasjonal politikk, men fortsatt er USA alvorlig og viktig for våre sikkerhetspolitiske mål. Det er fortsatt sånn at USA er dem som har noen av de viktigste kapasitetene også for Norges sikkerhet i fremtiden. Derfor er det viktig å ha to tanker i hodet: utvide samarbeidet med andre land og sikre at vi har tette, gode forhold til EU og alle våre allierte på den europeiske siden, samtidig som vi sørger for at USA fortsatt stiller opp for det.

På de andre områdene statsministeren har nevnt, som forsvarsevnen vår knyttet til vår egen evne til motstand gjennom politi, ser vi altså ingen satsing fra regjeringen. Vi ser ingen satsing på egentlig å øke den økonomiske evnen vår, og som jeg nevnte innledningsvis, er den teknologiske utviklingen og svaret på den nesten fraværende i diskusjonen fra regjeringen. Dette må vi faktisk ta på alvor. På disse områdene kreves en annen politikk for å ivareta norsk sikkerhet fremover.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:45:51]: USA har trua ein alliert i våre arktiske nærområde. Eg vil takka statsministeren for raskt å svara på SV sitt ønske om ein sikkerheitspolitisk debatt her i Stortinget.

SV har i ei årrekkje åtvara mot å gjera oss avhengige av stormakta USA. Me meinte me heller burde kjøpa svenske kampfly enn dei amerikanske, og me var imot å etablera amerikanske militærbasar – såkalla omforeinte område. SV har stilt spørsmål ved om me faktisk har nasjonal kontroll på vår eiga etterretning. Denne veka fremja me forslag om ein exitstrategi for å gjera landet mindre sårbart for den kontrollen amerikanske tekselskap har over vår digitale infrastruktur, våre offentlege data og den offentlege samtalen.

Med få unntak har heile breidda av det norske Stortinget latterleggjort denne skepsisen, men den siste tida har det snudd. No er det ikkje lenger berre SV som er redd for å gjera seg avhengig av ei stormakt, no er den bekymringa allemannseige. Med Trump ved rattet har interessemotsetningane mellom småmakta Noreg og stormakta USA blitt sett på spissen. Der Noreg er avhengig av ein internasjonal rettsorden, med låg spenning i nordområda, er den sterkastes rett heilt greitt for USA.

SV har lenge stilt spørsmål ved USAs sikkerheitsgaranti. Den har blitt sett på som grunnsteinen i NATO og for heile den norske sikkerheits- og forsvarspolitikken. Det viser seg nå at norsk sikkerheitspolitikk er bygd på eit fundament som ikkje eksisterer. Det burde ikkje vera umogleg å føresjå for fleire enn SV at USA fyrst og fremst vil tenkja på seg sjølv. Når erkjenninga kjem såpass seint, hastar det desto meir med å byggja ein ny og meir solid grunnmur for vår sikkerheit.

SVs leiar kom nettopp heim frå Grønland. Ho drog til Nuuk for å visa vår støtte til eit hardt prøvd folk. Ho fortel om gripande møte med grønlandske parlamentarikarar. Dei hadde nyleg eit ekstraordinært landsting der alle sat og lurte på om det var siste gong dei skulle møtast i sitt eige parlament. Trump er ein trussel mot sikkerheit, folkerett og suverenitet, men òg i høgaste grad mot demokratiet.

Me lever i ei tid der autoritære krefter er på frammarsj mange plassar, til og med i det landet fleirtalet i denne salen i så lang tid har påstått er Noregs nærmaste allierte. Det er nye tider, og skal me trygga den norske befolkninga, er me nøydde til å realitetsorientera oss i det nye geopolitiske landskapet, ikkje køyra på autopilot. At Etterretningstenesta ikkje nemner USA i si oppdaterte trusselvurdering, gjer meg uroleg. For å sitera forskar Julie Wilhelmsen: «Det blir åpenbart at det er et sterkt filter mellom den virkeligheten vi står i, og E-tjenestens beskrivelse av den.»

Korleis føregår eigentleg etterretningssamarbeidet med USA no?

Det er ikkje berre militært at Noreg har gjort seg avhengig av USA, det gjeld òg på det digitale området. SV har i lang tid teke til orde for lokal datalagring og statleg kontroll over sensitive data. Har regjeringa vurdert konsekvensane for norsk digital sikkerheit dersom det blir ein tilspissa situasjon mellom USA og oss, f.eks. på grunn av Grønland?

La meg avslutta med å minna om fjellvettreglane: Det er ingen skam å snu. Eg er glad for at regjeringa har styrkt det nordiske og nordeuropeiske forsvarssamarbeidet, og ofte – men dessverre ikkje alltid – ser til nordeuropeiske partnarar for produksjon og kjøp av nytt forsvarsmateriell, men me må òg ta konsekvensane av at det ikkje er i norsk interesse å oppretthalda dei amerikanske militærbasane.

Me må føra ein klok og avbalansert politikk for å hindra at Svalbard blir meir utsett. Auka militarisering er ikkje svaret. Me må byggja og tryggja vår industrielle ryggrad og matproduksjon for å hindra at landet blir ein einsidig råvareleverandør og endå meir avhengig av import utanfrå. Me må byggja og forsvara fellesskapet og demokratiet med langt større innsats enn før. Verkeleg sikkerheit og motstandskraft kjem innanfrå. I ei uroleg tid må svaret vårt vera samfunnsbygging.

Bjørn Arild Gram (Sp) [10:51:08]: Vi levde i et demokrati. Men så merket vi at det strammet seg til rundt oss. Det sier Gunnar Sønsteby til elevene på Rjukan i filmen Nr. 24 – vi merket at det strammet seg til rundt oss.

Takk til statsministeren for den sikkerhetspolitiske redegjørelsen. Det er betimelig og bra med en slik redegjørelse i en situasjon hvor vi møter stort alvor og mye uforutsigbarhet. Stormaktsinteressene blir mer framtredende, internasjonal rettsorden utfordres, og trusselbildet er sammensatt og alvorlig.

Vi vil selvsagt bestandig arbeide for å få en utvikling til det bedre, at dialog og nedrustning kan erstatte konflikt og militarisering. Jeg tror imidlertid vi må ta inn over oss at det vi nå ser, går ikke over – heller ikke med en slutt på krigen i Ukraina, som vi ønsker skal ta slutt så fort som mulig, mest mulig på ukrainske premisser. Men så langt vi kan se framover, møter vi konfrontasjon og ulike syn på hvilke internasjonale regler og samfunnsmodeller vi vil ha, og betydelig usikkerhet fra vår viktigste allierte. Situasjonen krever klok manøvrering, innsikt, bred tilnærming og rask, langsiktig og gjennomgripende prioritering av forsvars- og beredskapsbehov, bl.a. Det er heldigvis god politisk kultur i Norge for å samle seg tverrpolitisk når viktige ting står på spill for nasjonen.

Så til forholdet til vår nærmeste allierte, USA. Det siste verden nå trengte, var uforutsigbarhet og det som verre er fra Washington. Utspill og handlinger som vi har sett fra USA det siste året, har vært bekymringsfulle og også uakseptable. Dette er likevel et komplekst bilde. I media ser vi at enkelte nærmest avskriver vårt forsvars- og sikkerhetspolitiske forhold til USA. Selv om mye må sies med forbehold i tiden vi nå er inne i, vil Senterpartiet advare mot en slik tilnærming. Vi må kjempe for de transatlantiske båndene. Det er investert så mye i det forholdet gjennom mange tiår til gjensidig nytte, og det ligger en langsiktig kraft her som strekker seg langt utover en presidentperiode.

Det er samtidig enighet om at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet, og her må vi legge vekt på Europa. Norge må selvsagt samhandle med EU når det er i vår interesse, og det er det på mange områder. Men EU erstatter for det første ikke på noen måte NATO, og det er langt på vei utenkelig å se for seg tyngre europeiske forsvars- og sikkerhetspolitisk grep uten at vår viktigste europeiske allierte, Storbritannia, er en sentral aktør.

De siste årene har det vært arbeidet systematisk for å styrke våre bilaterale forsvarsbånd til nære europeiske allierte. Det var statsministeren inne på, og den strategiske partnerskapsavtalen med Storbritannia, som også Senterpartiet var en pådriver for i regjering, er særdeles viktig. Et klokt valg av britiske leveranser av fregatter underbygger dette.

I talen sin til Stortinget kort tid etter det russiske angrepet i 2022 sa president Zelenskyj at også friheten må væpnes, og ikke noe dårligere enn tyranniet. Det var helt nødvendig at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la fram langtidsplanen med et formidabelt forsvarsløft, og en stor styrke for Norge at vi fikk en enstemmighet om planen her i Stortinget. Vi må forstå at det er behov for å gjøre endringer og rebalansere planen. Kostnadsveksten på materiellet har vært formidabel, og det har skjedd mye på få år. For Senterpartiet vil det likevel være avgjørende at det samlede ambisjonsnivået for forsvarsevnen vår holdes oppe. Det er ingenting i det som har skjedd de siste årene, som tilsier noe annet, snarere tvert imot, og det vil bety mye å ta vare på den brede enigheten.

Det store forsvarsløftet er helt nødvendig, men ikke tilstrekkelig, når vi skal trygge Norge. Beredskapsbehovene går langt utover det rent militære. Alt handler ikke om penger, men det var skuffende at Arbeiderparti-regjeringens forslag til statsbudsjett i fjor høst etter min mening inneholdt svak oppfølging av totalberedskapsmeldingen – ja, vi fikk faktisk forslag om en svekkelse av matberedskapen i Nord-Norge. Det var ikke bra. Senterpartiet fikk styrket en god del av beredskapsarbeidet i budsjettforhandlingene, bl.a. Sivilforsvaret, de sivile nød- og beredskapsorganisasjonene, matberedskapen og politiet, for å nevne noe. Vi har forventninger om en betydelig prioritering av beredskap i kommende budsjett. Det er nødvendig nå når det igjen strammer seg til rundt oss.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:56:04]: Året 2026 er knapt halvannen måned gammel, og på den korte tiden har både Norge og verden vært gjennom en virvelvind av sikkerhetspolitiske utfordringer. Det har ærlig talt vært mange rystende nyheter. Men å ha en krevende sikkerhetssituasjon er i seg selv ikke noe nytt. Vi har hatt flere år med stor usikkerhet, også nær oss i Norge. Likevel er det som har skjedd hittil i år, en øyeåpner for mange. Katten er ute av sekken, og det er tydelig at den amerikanske presidenten er tilbake med et dypere, farligere og mer alvorlig politisk prosjekt i sin andre periode, både innenriks og utenriks.

Krigen i Ukraina raser fremdeles og er på vei inn i sitt femte år. Det ukrainske folket er i en desperat situasjon, med stadig nye russiske angrep på sivile mål og energiforsyninger. Vi støtter ukrainernes kamp for frihet og selvstendighet mot den russiske statens angrep på og okkupasjon av landet. Til tross for stadige møter mellom USA, Russland og Ukraina er det få utsikter til en ekte, rettferdig fred. USA ser ut til å presse Ukraina til å gi store innrømmelser. Trump har flere ganger koblet en fredsavtale til amerikanske rettigheter til ukrainske naturressurser, og til gunstige vilkår for amerikanske selskap. Dette er helt uholdbart. Norge må stå tydelig opp mot Trumps hersing med Ukraina. Hans trusler om stans i all våpenstøtte og forsøk på økonomisk utpressing må møtes med reaksjoner.

Vår nærmeste allierte over dammen oppfører seg stadig mer som en bølle, som i skolegården kan gjøre stort sett hva han vil, med liten protest fra verdenssamfunnet. Trump er mer brutal nå enn i sin første periode, og det må snart begynne å synke inn. Det USA vi ser nå, utfordrer folkeretten og menneskerettighetene og bidrar også kraftig til å gjøre hele verden til et mer usikkert sted for alle. Norge er og skal være en forkjemper for folkeretten og en regelstyrt verden. Vi kan ikke være naive i vår tro på at USA under dagens regime ønsker seg det samme som oss. Vi må snart begynne å forstå hva «America first» faktisk betyr. Vi har det siste året sett at strategien med å gå stille i dørene ikke har fungert. Trump har deltatt aktivt i folkemordet i Gaza, og han har invadert Venezuela for å tilrane seg olje. Dette bruker han nå også til true fire andre latinamerikanske land og våre naboer Danmark og Grønland med at de også kan bli utsatt for USAs militærmakt. Selv om trusselen om militær maktbruk mot Grønland er trukket tilbake, har det vist oss at USA under Trump utgjør en sikkerhetspolitisk trussel mot både Danmark, Norden og Europa. Trump viser ingen respekt for folkeretten eller internasjonal lov, og jeg mener vi må innse at han nok heller ikke viser særlig stor respekt for norske rettigheter.

Rødt har i alle år sagt at stormakter som USA kan ha interesser som er i motstrid med Norges, og at det var uklokt å legge ned invasjonsforsvaret og gjøre oss enda mer avhengig av USA, både direkte og gjennom NATO. Det er på høy tid at Norge tar mer ansvar for sin egen sikkerhet, og vi må også gjøre oss mindre avhengig av USA. Rødt mener at det samsvarer veldig dårlig med å gi USA økt tilgang til våre militære områder, og mener at baseavtalen med USA må sies opp. Det er stadig mer uforståelig at stortingsflertallet sa ja til denne avtalen etter at Trump var fire år ved makten der han kom med tydelig uttrykte ambisjoner, som er dem vi ser konsekvensen av i dag, bl.a. med truslene mot Grønland. Vi kan ikke fortsette med USA-lojalitet på autopilot. Det kan bli en lojalitet som ender med å undergrave Norges egen sikkerhet og selvstendighet.

Rødt vil ha økt samarbeid med land i vår geografiske nærhet, særlig de nordiske. Dette er det ikke naturlig at vi gjør gjennom EU, siden verken Storbritannia, Island eller Grønland er en del av EU. En ting vi skal merke oss fra den siste måneden, er at da de amerikanske truslene var på sitt skarpeste, så vi faktisk hvordan et økt europeisk samarbeid utenom EU og NATO kunne fungere for å forsvare oss mot både USA og Russland. Det mener Rødt at vi burde bygge videre på.

Arild Hermstad (MDG) [11:00:53]: Takk til statsministeren for en grundig redegjørelse.

Sikkerhet i dag handler om mer enn militær styrke. Det vi alle enige om, men det handler også om demokrati, om teknologi, om økonomiske bånd og om hvilke fellesskap vi ønsker å være en del av. Det handler også om å stanse en akselererende klima- og naturkrise. Den britiske regjeringen plasserer nå økosystemkollaps øverst på listen over nasjonale sikkerhetstrusler. Jeg hørte ikke statsministeren berøre dette i sin redegjørelse.

Ukraina kjemper ikke bare for sitt eget territorium, de kjemper for prinsippet om at grenser ikke skal flyttes med makt. De kjemper for retten til å velge sin framtid selv. Vår støtte må være urokkelig, den må være langsiktig, og den må og bør øke militært, økonomisk og politisk. Stortinget har, med MDG i front, kjempet for økte bevilgninger til Ukraina. Regjeringen har fulgt etter, men Norge er fremdeles i en unik posisjon til å bidra mer. Den norske forsvarslinjen ligger akkurat nå i Ukraina. Ingenting er viktigere for norsk trygghet og sikkerhet enn en ukrainsk seier.

Lar vi Putin vinne i Ukraina, kan Moldova står for tur. Landet står i frontlinjen i kampen mot russisk hybrid krigføring. De opplever desinformasjon, valgpåvirkning og økonomisk press. President Maia Sandu har vist mot og demokratisk styrke i møte med dette presset. Når Moldova søker tettere samarbeid og integrasjon med EU, handler det om trygghet, demokrati og rettsstat. Norge bør være en tydelig støttespiller for Moldovas europeiske vei.

Trumps sabelrasling mot Grønland viser oss to ting, at NATO-alliansen kan vakle og at nordområdene får en stadig større sikkerhetspolitisk betydning. Det er farlig for Norge dersom den sterkestes rett får råde i utenrikspolitikken. Et Trump-ledet USA, som flørter med å ta Grønland med makt, åpner for at Putin og Xi kan få lyst til å justere grenser i sine nærområder. Da er land som Norge ute å kjøre.

Vi er enige om at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet både innenfor og i tillegg til NATO. Derfor har MDG bedt regjeringen arbeide for å få Norge omfattet av EU-traktatens artikkel 42(7) om kollektiv beskyttelse. Det forslaget var det kun Venstre som støttet i utenriks- og forsvarskomiteen.

Norge først-strategien til enkelte partier i denne salen gjør oss mindre trygge. Vi kan alle være kritiske til USA, og det må vi være i disse tider. Men alternativet vil på lang sikt være tettere integrasjon med EU. Da er det rart at man både er så kritisk til EU og ikke samtidig klarer å ta inn over seg hva det er som sikrer tryggheten vår på lang sikt.

Når beslutninger om sanksjoner, forsvarsindustri, energisikkerhet og gjenoppbygging tas i Brussel, sitter vi på gangen. MDG mener at norsk EU-medlemskap er blitt enda tydeligere sikkerhetspolitisk nødvendig.

Statsministeren tok også opp i sin redegjørelse hvor viktig det er med energipolitisk samarbeid for å trygge sikkerheten vår. Det er flott at statsministeren sier dette på Stortingets talerstol, men tilsvarende uansvarlig at han går til regjeringskvartalet like etterpå for å legge energidirektivene i en skuff. Det fremmer ikke vår egen sikkerhet.

Kritisk infrastruktur, valgprosesser og offentlige registre er mål for påvirkning og sabotasje. Samtidig ser vi at både stater og søkkrike enkeltpersoner får enorm makt gjennom kontroll over data og analyseverktøy. Epstein-avsløringene avslører også hvor mye makt som utøves mellom søkkrike maktmennesker i lukkede rom.

Selskaper som Palantir leverer teknologi som kan være nyttig i krisehåndtering og forsvar, men de reiser også grunnleggende spørsmål om personvern, demokratisk kontroll og avhengighet. Norge må utvikle sterkere nasjonal og europeisk kompetanse på digital sikkerhet. Vi må sikre at data lagres og behandles under demokratisk kontroll blant demokratiske, vennligsinnede land i Europa.

MDG er et solidaritetsparti. Vi fører en politikk ut fra en grunnleggende erkjennelse, vi er ikke alene. Alt som skjer i verden, påvirker oss. Mer og bedre støtte til forebygging av fattigdom og konflikt er riktig og trygt. Redusert innsats mot klimaendringer vil gi mer kaos. Redusert bistand, slik f.eks. FrP ivrer for, gjør oss alle mindre trygge.

Takk til statsministeren for en god sikkerhetspolitisk redegjørelse, men min vurdering er at det trengs mye mer MDG-politikk for virkelig å ta Norges sikkerhet på alvor.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:06:19]: Takk til statsministeren for redegjørelsen.

PST slår i sin ferske nasjonale trusselvurdering fast at Norge befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Slik verden ser ut i dag, er ikke det en overdrivelse, det er en nøktern beskrivelse.

I usikre tider er det desto viktigere å stå tett sammen med våre allierte. Det viktigste fundamentet for norsk sikkerhet er NATO, og vår viktigste allierte er USA. I debatten så langt antyder enkelte partier at vi ikke lenger kan stole på NATOs sikkerhetsgaranti eller USAs forpliktelse. Det er etter mitt syn en feilaktig og forhastet slutning. Andre mener at løsningen er å koble oss tettere på EU i stedet. Det er heller ikke et godt nok svar. Et nært samarbeid med EU, vår viktigste europeiske allierte, er selvfølgelig viktig både militært, sikkerhetsmessig og økonomisk, men EU kan ikke erstatte NATO i norsk sikkerhetstenkning. Europa er selv avhengig av NATO-samarbeidet. Vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig: styrke samarbeidet med viktige allierte i NATO og samtidig bygge videre på vårt lange og dype samarbeid med USA.

Vi må også være ærlige om trusselbildet. Selv om vi alle blir både fortvilet, skremt og sint av president Trumps framferd, er det ikke USA den reelle trusselen mot Norge og Europa kommer fra. I flere tiår har Norge hatt et nært og dypt samarbeid med USA om etterretning og overvåkning i nord. Vi er NATOs øyne og ører i nord. Vi er en pålitelig alliert, og det må vi fortsatt være, for Arktis blir stadig viktigere. USA, Russland og Kina viser økende interesse for nordområdene. Verdens største atomvåpenarsenal ligger bare noen få kilometer fra vår grense. Kina kaller seg en nær-arktisk stat og har lansert en polar silkevei, mens de siste ukene med all tydelighet har vist hvor strategisk viktig Grønland er. Alt dette understreker Norges strategisk viktige beliggenhet. Nordområdene er avgjørende for norske interesser.

Svalbard er en del av Kongeriket Norge, og vi har en rett og plikt til å håndheve suvereniteten, med det ansvaret det innebærer. Her er det heller ingen grunn til å være naiv overfor Russland. Derfor mener KrF at vi må øke vår sivile og militære beredskap på Svalbard, innenfor handlingsrommet i Svalbardtraktaten. Vi må legge til rette for flere NATO-øvelser i nord, og vi bør sikre forhåndslagring av materiell, slik at vi mer effektivt kan beskytte øygruppen i en sikkerhetspolitisk krise. En defensiv, forutsigbar og tydelig tilstedeværelse er ikke eskalerende. Den er stabiliserende, og den viser ansvar.

Samtidig er det Ukraina som i dag betaler den høyeste prisen for Putins imperialistiske ambisjoner. Krigen i Ukraina er den største sikkerhetspolitiske risikoen for Norge og Europa i dag. Det er en storkrig på vårt kontinent, og ukrainernes frihetskamp angår oss alle. KrFs standpunkt er klart: Vi står urokkelig med Ukraina i deres frihetskamp mot den russiske aggresjonen.

Her hjemme er trusselbildet på et helt annet plan. Den største trusselen i Norge er ikke tanks over grensen, men angrep som holder seg under terskelen for krig – sabotasje, cyberangrep, spionasje og påvirkning. Dette er kriminalitet, hybride trusler, og det er politiet som står i førstelinjen. Tidligere var dette skillet klart. Forsvaret tok seg av ytre trusler, politiet av indre, men i dag bruker fremmede stater kriminelle nettverk som en del av sine strategier. Når vi ikke kan bevise at det er en stat som står bak, er det politiet som må etterforske, avsløre og stanse angrepet. Likevel er politiet alvorlig nedprioritert av denne regjeringen.

Vi har sett cyberangrep mot energiinfrastruktur i Europa, vi har sett droneaktivitet rundt europeiske flyplasser, vi har opplevd IT-angrep mot Stortinget og mot sentrale infrastrukturselskaper, og PST advarer om at antallet cyberangrep og hybride trusler vil øke i tiden framover. Da kan vi ikke møte framtidens og dagens trusler med gårsdagens budsjetter. Derfor må også finansieringen til politiet opp, i tillegg til den satsingen vi skal ha gjennom Forsvarsløftet. Vi er nødt til å styrke politiets sentrale rolle i Norges totalberedskap, ikke som en støttefunksjon, men som en bærende søyle i vårt nasjonale sikkerhetsarbeid.

Guri Melby (V) [11:11:32]: Takk til statsministeren for redegjørelsen. Verden er urolig, og da er det ekstra viktig at Stortinget står sammen om retning og ansvar. Vi kan være rykende uenige i denne sal, men når landet trenger det, finner vi løsninger sammen. Det har vi gjort før, og det kan vi gjøre igjen. Spørsmålet er: Hva gjør vi når Norge står i et geopolitisk krysspress og ingenting er som før, når våre nærmeste allierte snakker om dansk territorium, når Russland presser på i Ukraina, og når Kina bygger et sterkere militær? Situasjonen er alvorlig, men vi har ressurser, vi har venner og vi har vilje. Dette kan vi håndtere.

Det er nok mange av oss som drømmer seg tilbake til en tid der vi hadde en stabil supermakt som sto ved vår side, som delte verdiene våre, som tok kampen for demokrati, for menneskerettigheter og for frihandel som har gitt en sterk global økonomisk vekst, og som ikke minst Norge har tjent godt på. Men som Mark Carney sa i sin nå så berømte tale i Davos: Nostalgi er ingen strategi.

For å lede et land gjennom farlig farvann trenger vi hjerne, vi trenger hjerte og vi trenger mot. Jeg mener at denne regjeringen i det store og hele viser at den har både hjerte og hjerne. Men det jeg har savnet, er mot – mot til å møte en ny verden med nye løsninger, mot til å løfte de vanskelige debattene, mot til å gjøre tøffe økonomiske prioriteringer og mot til å ta lederskap, bl.a. ved å gjøre mer for Ukraina.

Norge gir mye, men når Russland rykker fram, er det ikke nok. Ukraina kjemper for landet sitt, for folkeretten og for en verden der grenser ikke endres ved bruk av vold. Etterretningstjenesten sier at Kreml ikke viser noen vilje til forhandling, og at målet om politisk kontroll over Ukraina står fast.

Norge har hatt ekstraordinære inntekter i krigsårene. Siste anslag er inntekter på over 3 000 mrd. kr, og det gir oss et ekstraordinært ansvar. Vi kan gi mer, vi kan gi raskere og vi kan gi mer treffsikkert – luftvern, ammunisjon og sivil beredskap. Dette virker, men det fordrer at regjeringen tør å gi Norge en posisjon der vi går foran og staker ut veien, i stedet for å gjemme oss i midtfeltet.

En annen tøff prioritering som vil kreve mot i årene framover, er å gjennomføre den forsvarsplanen som vi har vedtatt, og reelt styrke vår egen forsvarsevne. Beredskapen må bygges i hele landet, og totalforsvar betyr et sterkt militært forsvar, sterke sivile tjenester, forsyning som virker, og et samfunn som holder ut over tid. Derfor bekymrer det når vi hører signaler om at regjeringen vil gå bort fra lovnaden om å være garantisten for Forsvarsløftet slik det ligger. Vi vil ikke senke ambisjonene selv om kostnadene øker, og vi mener heller ikke at det er riktig f.eks. å kjøpe færre fregatter nå. Havet er vår livsnerve. Vi kan trappe opp øving, fylle lagre, styrke cyber og sikre kysten. Alt dette er mulig hvis regjeringen tør å prioritere riktig.

Støre sa i sitt innlegg at «samarbeid skaper sikkerhet». Spørsmålet er: Gjør vi det vi kan for å sikre mest mulig samarbeid med dem som vil det samme som oss? Europa tar nå store beslutninger om sikkerhet, industri, teknologi og energi. Norge må være med når beslutningene tas. EØS er nødvendig, men det er ikke tilstrekkelig i krisetider. Irritasjonen i Brussel over Norges «cherry picking» øker, mens det norske etterslepet på innføring av direktiver som vi er forpliktet til, står på stedet hvil. Et tydelig ja til Europa, og også et ja til fullt medlemskap, vil gi Norge mer innflytelse, mer trygghet og raskere grønn omstilling. Vår sikkerhet, markedsadgang og velstand og vårt handlingsrom sikres best sammen med våre nærmeste partnere i EU – land som deler våre liberale og demokratiske verdier, land som nå i dag er vårt klart største marked, og som også er blant våre nærmeste allierte innad i NATO. Dette samarbeidet er ikke en erstatning for NATO, men som en styrking, og som gir Norge flere ben å stå på. Norge kan bidra, og vi kan lede på flere områder, men da må vi inn i de rommene der beslutningene tas. Vi er tryggere sammen med våre nærmeste allierte enn det vi er alene. Derfor må regjeringen også tørre å løfte debatten om EU.

Jeg har troen på at vi kan få til dette. Norge har klart store løft og raske endringer før. Vi har kunnskapen og økonomien, og vi har fellesskapet som trengs. Så jeg oppfordrer regjeringen til å vise mer mot, gi mer til Ukraina, prioritere et overbevisende totalforsvar og si et tydelig ja til EU.

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:16:40]: Jeg synes dette var en god gjennomgang som egentlig viser at det er bred enighet om alvoret i situasjonen. Det er riktig. Vi er enige om veldig klare holdninger når det gjelder Grønland, integriteten til Kongeriket Danmark og håndteringen av det. Vi er enige om at vi må tenke bredt, at det er en sammenheng her mellom forsvar i militær forstand og den bredere dimensjonen. Jeg synes representanten Andersen Sayed sa det bra: Det er ikke stridsvogner ved grensen som er trusselen alene, men det kan være alt det som kommer for å undergrave vår sikkerhet og trygghet.

Vi er enige om at vi skal gjennomføre en langtidsplan for Forsvaret, og så skal vi ha samtaler om hvordan vi gjør det best, i den nåværende situasjonen. Det er poenget. Det er ikke senkede ambisjoner, men det ville være feil å gå videre med en plan slik vi tenkte den for to og tre år siden, når så mye forandrer seg. Jeg tror også vi finner støtte på det.

Norge er en teknologinasjon. Jeg vil ta litt til motmæle mot det representanten Solberg sier, om at det her står helt stille for Norge. Nei, vi ser en veldig innovasjonskraft på teknologi i Norge. Vi har fra vår side satset og støttet kunstig intelligens, med forskningssentra rundt om i landet, over 1 mrd. kr i støtte til det. Vi gjør et løft for kvanteteknologi. Vi er i front på forskning hva gjelder polare områder, Polhavet, områder hvor Norge har spesielle forutsetninger. Det er helt åpenbart en del av vår egen sikkerhet og motstandskraft.

Vår forsvarsindustri skal selvfølgelig ha tilgang på kraft, så representanten Listhaug kan ta det med stor ro. Vi mener at Nammo skal gjennomføre sine samtaler med Elvia, som er deres kraftselskap. Om de ikke leder fram, kan vi sikre at de får kraft. Vi kommer til Stortinget i mars med et lovforslag som gjør det mulig å prioritere nettilgang for forsvarsindustrien, av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser.

Jeg lyttet til innleggene fra både Rødt og SV. De slutter jo opp om hovedbildet om at vi må ta vare på vår egen sikkerhet, men det er et litt merkelig perspektiv, for de kobler NATO helt ut. Samtidig bruker de nesten ikke ett ord på å omtale trusselen fra Russland. De påpeker at Russland driver krig i Ukraina, og det er alvorlig, men de er vår nabo, med en voldsom militær kraft som våre sikkerhetstjenester sier også driver undergravende virksomhet i Norge. Det må sies tydelig.

Representanten fra SV sa at SV var imot å kjøpe de kampflyene vi gjorde. Jeg vil bare minne om at det skjedde i en regjering der SV satt og hadde finansministeren. Jeg var med på møtet hvor den beslutningen ble tatt, og det var fullt og helt en samlet regjering som tok den.

Vi gjør mye på den nasjonale beredskapen. Vi har økt politibudsjettet med 6 mrd. kr, PSTs budsjett med 55 pst. På kraft og ekom er det egne tiltak for å sikre infrastrukturen her. Vi har verdens kanskje sikreste strømnett, som gjør det veldig vanskelig å slå det ut, for det er veldig bredt distribuert, og vi har skjerpede krav til reparasjonsberedskap på høring. Vi er i rute med å lagre over 80 000 tonn matkorn innen 2029, som en del av den beredskapen, og nå etablerer vi altså – i tråd med totalforsvarsmeldingen – beredskapsråd på alle nivåer, vi oppdaterer planverk, og vi øver. Dette er et område vi jobber hardt med. Jeg synes egentlig det er bra at Stortinget er ambisiøse på det området, og vi følger det opp i alle sammenhenger hvor vi arbeider.

Til representanten Hermstad vil jeg si at Moldova i høyeste grad er på vår radar. De får en del av Nansen-hjelpen, og vi har også opprettet ambassadekontor i hovedstaden der.

Til slutt: Jeg sa innledningsvis at dette med samarbeid og gjensidig avhengighet er noe vi ikke skal slippe fordi stormaktene nå handler mer egenrådig. Det gjelder i høyeste grad på området klima. Det er betydningen av at vi stiller opp og fortsetter det Norge gjør for å nå våre klimamål, i samarbeid med Europa, men at vi også er ledende på det vi f.eks. viste i fjor på regnskogsamarbeidet, hvor vi var i front på å utvikle det. Vi utvikler ny teknologi knyttet til fangst og lagring av CO₂ og er helt ledende på det. Det blir vektlagt på dette Oslo Energy Forum, som er i disse dager, hvordan Norge er en ledende aktør på det området.

Da avslutter jeg der. Jeg synes det egentlig er talende og helt greit at vi har ulike syn på tilknytning til Europa akkurat nå, men vår sikkerhetsstrategi vil alltid være europeisk. Det er her vi er, det er her vi har våre naboer, det er her vi har vårt verdigrunnlag. Det er fellesnevner i alle deler av det vi nå gjør på forsvarsområdet, det militære, og det vi også gjør på sivil beredskap, med våre partnere i Europa. Det verdsettes også av Europa, slik vi fikk illustrert det da EUs utenriksansvarlig var i Norge i forrige uke.

Monica Molvær (H) [11:22:50] (ordfører for saken): Videregående opplæring handler ikke bare om fag og karakterer, det handler også om å bygge karakter, om å forme mennesker som tåler motgang og tar ansvar, og som møter kravene i arbeidslivet og skaper sin egen vei videre. Skolen skal gi kunnskap, men den skal også bygge struktur, mestring og forutsigbarhet, og nettopp derfor er tilstedeværelse så viktig.

Læring skjer i klasserommet, i møtet mellom lærer og elev, og i det daglige fellesskapet, og fysisk oppmøte er en forutsetning for både faglig utvikling, trivsel og inkludering. Dette var bakgrunnen for at Solberg-regjeringen i sin tid innførte fraværsgrensen. Vi så at fraværet økte, vi så at mange falt fra, og det var behov for tydeligere rammer. Evalueringen viste også at det virket. Flere møtte opp, og flere fullførte. Så kom en ny økning, og fraværsreglene ble strammet inn.

Høyre mener at vi skal ha et strengt regelverk, men det regjeringen innførte, ble uklart, tungvint og vanskelig å praktisere. Ulik praksis mellom skoler og fylker skapte usikkerhet, merarbeid og unødvendig byråkrati. Dette går ut over tilliten til regelverket. Det går ut over elevene, og det går ut over tiden til lærerne.

Jeg er glad for at Stortinget i dag er tydelig på at besøk hos skolehelsetjenesten ikke skal telles som fravær, og at vi setter elevenes behov framfor uklare regler. Høyre har vært tydelig på at fraværsreglene skal bidra til struktur og ansvarliggjøring, men også at elever som sliter, må få nødvendig hjelp. Krav må alltid kombineres med god oppfølging og tilgjengelig støtte for dem som trenger det.

Vi vet at mange sliter psykisk. Helseplager er en av de største årsakene til fravær. Hvis regelverket fører til at elevene lar være å oppsøke hjelp av frykt for konsekvensene for fravær, har regjeringen bommet på regelverket. Ingen skal måtte velge mellom helse og skole. Derfor er jeg glad for at Stortinget i dag er tydelig overfor regjeringen.

Erfaringene fra skolene er klare, og det er vårt ansvar å sørge for at regelverket faktisk fungerer i møte med virkeligheten. Samtidig må vi ta på største alvor at lærere og skoleledere melder om økende dokumentasjonskrav, flere skjema og mer bruk av tid til administrasjon.

Lærernes tid er skolens aller viktigste ressurs. Den skal brukes på undervisning, relasjoner og elevene. Derfor forventer Høyre at regjeringen nå følger opp dette vedtaket med konkrete grep som skal forenkle regelverket, rydde i praksis og redusere byråkratiet. Vi ønsker et tydelig regelverk som gir tilstedeværelse som en forutsetning for læring, som skal ruste elevene for livet og det som venter dem, både i arbeidslivet og i videre studier, samtidig som hjelpen skal være tilgjengelig for dem som trenger det på sin vei.

Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for godt samarbeid i min første sak som saksordfører.

Vebjørn Gorseth (A) [11:26:05]: En forutsetning for at elevene skal lære mer, trives bedre og være forberedt på arbeidslivet, er at de møter opp på skolen. Utviklingen både i norsk og europeisk skole viser at fraværet er på tur opp, og ved forrige skoleår var fraværet tilbake på samme nivå som før innføringen av fraværsgrensen. Det er en utvikling vi som storting ikke bare kan sitte og se på. Det er avgjørende ikke bare for eleven selv å møte opp, men også for klassemiljøet en skal være en del av, og for de andre elevene som skal ta del i et læringsfellesskap.

Når det nå fremmes forslag om å gjøre store endringer i fraværsgrensene, er det verdt å minne Stortinget på at de nye fraværsgrensene ble innført for knapt et halvt år siden. Det er grunn til å tro og håpe at de nye reglene har ført til at fraværet er på tur ned. Det er i så fall veldig gode nyheter og noe vi skal fortsette å bygge videre på. Men all den tid vi verken vet det eller hvilke andre effekter disse reglene har hatt, mener jeg Stortinget skal være forsiktig med å gjøre store endringer på et system som ikke er evaluert. Flere av forslagene ville også helt åpenbart ført til ganske betydelig økning av fraværet. Det mener Arbeiderpartiet ville ha vært svært uklokt.

Når Arbeiderparti-fraksjonen nå er med på å gjøre endringer knyttet til skolehelsetjenesten, er det basert på en helhetsvurdering og de tydelige tilbakemeldingene vi har fått. Jeg vil gi all honnør spesielt til SV, som samler hele komiteen bak dette forslaget.

For Arbeiderpartiet er det viktigste i denne saken likevel at et bredt flertall på Stortinget ser ut til å stille seg bak de fraværsreglene i videregående skole som ble innført i fjor høst, nettopp fordi det er avgjørende for læringen, trivselen og danningen til norske elever at de møter opp på skolen, at de bidrar, og at de er med på å skape det fellesskapet skolen skal være.

Simen Velle (FrP) [11:28:18]: I 2016 begynte jeg på videregående, og på lik linje med resten av mitt kull fikk jeg innført en fraværsgrense da jeg begynte på videregående. Den fraværsgrensen var tøff å stå i som elev, men som ungdomspolitiker, ungdomspartileder og nå etter hvert også et voksent menneske må jeg innrømme at den fraværsgrensen hadde mye for seg. Den la et grunnleggende prinsipp om at elever som har takket frivillig ja til en skoleplass, også skal ha noen krav til å møte opp på den skoleplassen de selv har søkt om og takket ja til. Den fraværsgrensen funket. Så har man til tross for det sett et økende fravær de siste årene, noe kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har møtt med nye innstramminger i fraværsgrensen.

Derfor, i lys av de endringene og i lys av økningene i fraværet, har Fremskrittspartiet ønsket å fremme forslag i Stortinget for å forsøke å løsne opp i floken rundt fraværsgrensen. Det blir et merkelig paradoks det regjeringen og statsråd Nessa Nordtun har gjort dette skoleåret. De siste 10–15 årene har norske ungdomspolitikere og en rekke norske stortingspartier brukt mye tid på å snakke om hvor viktig det er at vi har helsesykepleiere og skolehelsetjeneste til stede på alle videregående skoler. Til tross for det, og til tross for at det er et gjennomslag som ikke bare er kjempet igjennom her i denne salen og i regjering, men også i kommunestyrer og bystyrer over hele landet, har Kunnskapsdepartementet valgt å gjøre det til ugyldig fravær å oppsøke nettopp den skolehelsetjenesten. Det mener jeg er urimelig.

Det er også verdt å nevne at den fraværsgrensen og de innstrammingene som kom på starten av dette skoleåret, forårsaker en tolkningsveiledning til lærere og skoleledere på hele 17 sider. Det er altså ikke et enkelt regelverk for lærere og elever å forholde seg til. Snarere tvert imot er det et ormebol av byråkrati. Derfor har Fremskrittspartiet fremmet forslag om å forsøke å løse opp i disse reglene.

I motsetning til det representanten Gorseth fra Arbeiderpartiet påstår, er det ikke SVs forslag, men Fremskrittspartiets ønske som i dag får flertall, også fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe. For helsesykepleierne er skeptiske til den endringen som ble innført på starten av dette skoleåret. Lærerne er skeptiske til det, elevene er skeptiske til det, og nå er også et samlet storting skeptisk til de endringene som regjeringen innførte på starten av skoleåret.

Jeg vil bare understreke tydelig en gang for alle at jeg setter pris på støtten. Jeg setter pris på samarbeidet, og jeg setter pris på at et samlet storting nå stopper de endringene som Kari Nessa Nordtun som statsråd i Kunnskapsdepartementet fikk innført før starten av skoleåret.

Simen Velle (FrP) [11:30:57]: Naturligvis har representanten et ønske om det – takk.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [11:31:17]: «Dette er en viktig seier for mange ungdommer som har behov for å oppsøke helsesykepleier på skolen.»

Videre:

«Nå kan elever få hjelp av helsesykepleier uten frykt for at det skal gi utslag i fraværsstatistikken.»

Dette sa barneombud Mina Gerhardsen da det ble kjent at det er flertall på Stortinget for å endre på de rigide fraværsreglene som er i videregående skole i dag. Det er et forslag SV selvfølgelig støtter, selv om vi mener at hele fraværsgrensen må skrotes.

Fraværsgrensen ble innført for å få ned udokumentert fravær. Ja, den har kanskje redusert skulking noe, men SV mener fortsatt at fraværsgrensen, slik den praktiseres i dag, ikke fungerer, fordi den rammer urettferdig og er for rigid, og særlig går den ut over de elevene som allerede har det vanskelig. De som allerede sliter med å gjennomføre, får karakterer i færre fag enn før, etter at grensen ble innført. I små fag med få timer skal det svært lite til for å komme over grensen, selv med helt vanlig sykefravær, og de som er alvorlig eller kronisk syk, er ikke godt nok ivaretatt. Reglene tar ikke høyde for at årsakene til fravær ofte handler om psykiske helseplager, mistrivsel, ensomhet eller vanskelige forhold hjemme. For de elevene hjelper det veldig lite med en streng grense som i praksis skyver dem enda lenger bort fra skolen.

Under pandemien ble det også tydelig hvor lite hensiktsmessig det er å tvinge elever til å oppsøke lege for småting. Det var derfor riktig og viktig da egenmelding ble innført. Ingen er tjent med at elever kommer syk på skolen, eller at fastlegene blir overbelastet av elever som egentlig bare trenger en bekreftelse.

Endringene i reglene har altså gitt noen helt skrudde insentiver. Jeg får høre mange historier om elever som tilpasser seg fraværsgrensen, og som forholder seg til den som om det er en kvote med fravær som både kan og skal fylles. Elever går også syk på skolen for å spare fravær til senere. Det er også mange som melder om lærere som tar skjeen i egen hånd og la være å føre fravær for sårbare elever, for å gi dem muligheten til å fullføre og bestå.

Så kommer et av de tydeligste eksemplene på hvor rigid fraværsgrensen er i praksis: besøk til helsesykepleier. Vi har sett at elever avlyser timer hos skolehelsetjenesten, fordi det teller som fravær, selv når de trenger hjelp. Regjeringens nye regler skapte mye forvirring i hele landet. I noen fylker fikk elever fravær for å gå til helsesykepleier, mens andre slapp. Resultatet var at unge valgte bort helsehjelp. Slik kan vi ikke ha det. Nå slår Stortinget tydelig fast at besøk til helsesykepleier ikke skal gi fravær, nettopp fordi det er et helt nødvendig lavterskeltilbud på skolen som ungdom må kunne bruke uten frykt for å miste karakterer og vitnemål.

SV mener at målet om lavere fravær er helt riktig, men fraværsgrensen er ikke riktig virkemiddel for det. I dag får vi heldigvis til en liten, men viktig endring for elevene våre.

Med det vil jeg ta opp forslagene SV er med på.

Erling Sande (Sp) [11:34:26]: Senterpartiet er oppteke av at vi skal ha eit godt og velfungerande fråværsreglement i norsk skule. Elevane skal møte i skulen, vi skal motverke skulefråvær, og vi må få fleire til å fullføre skuleløpet. Samtidig kan vi ikkje ha eit regelverk som er for rigid. Reglane må ikkje vere utforma på ein måte som f.eks. rammar elevane som har behov for å oppsøkje skulehelsetenesta. Det handlar om sunn fornuft.

Vi i Senterpartiet er opptekne av at når vi får så mange tilbakemeldingar frå lærarar, frå helsesjukepleiarar, frå elevane sjølve og frå skulane, må vi lytte. Difor er det gledeleg at Stortinget samlar seg om å be regjeringa rydde opp i regelverket slik at fråvær ikkje tel for besøk hos skulehelsetenesta.

Eg skulle gjerne ha sett at Stortinget kunne vist vilje til òg å gjere justeringar knytte til føraropplæringa, for regelverket opnar for at teoriprøva og førarprøva i klasse B blir sett på som gyldig fråvær. Samtidig er det mange plassar, spesielt i distriktsområda, der mange elevar brukar traktor, snøskuter og anna og kunne trengje å få òg den typen kursing godkjend som fråvær. Det ville betydd mykje for dei ungdomane det gjeld, og det ville ikkje fått store konsekvensar eller ført til ein omfattande auke i sjukefråværet.

Vi skulle òg hatt ei auka bevisstheit kring at ein del tenester, som f.eks. spesialisthelsetenesta, medfører ekstra fråvær for nokre elevar fordi dei tenestene er geografisk langt frå der dei bur. Det er noko vi også må ha fokus på framover.

Dette er uansett eit viktig steg i rett retning. Eg avsluttar med å ta opp det forslaget som Senterpartiet har i saka.

Hege Bae Nyholt (R) [11:36:47]: Det er forskjell på en fraværsgrense og fraværsoppfølging. Det er to vidt forskjellige ting. Dagens fraværsregler skaper merarbeid for lærerne. Jeg har snakket med mange lærere som forteller om skyggeregnskap, om bekymring for elever som de ser kan risikere å stryke i et fag eller ikke få karakter, og om mange, mange ekstratimer for å sikre at det ikke skjer. Det skaper bekymring i laget rundt eleven, hos alle dem som er bekymret for at elevene ikke kan gå til helsesykepleier eller ta seg inn etter hektiske og lange perioder, og ikke minst rammer det elevene. Det rammer særlig elevene med helseutfordringer, med omsorgsoppgaver, med psykososiale belastninger eller med sosiale og økonomiske utfordringer. Vi vet at det kanskje først og fremst er mangel på tilrettelegging som er årsaken til at de ikke er på skolen, ikke mangel på vilje til eller motivasjon for å delta.

Rødt er mot fraværsgrensen. Vi mener at det finnes andre måter for å sikre at elevene våre kommer på skolen. Vi mener at det er andre ting enn pisk som skal til for å sikre at vi har elever i landets klasserom. Det handler om nok bemanning, det handler om en praktisk skole, og det handler om tilrettelegging og oppfølging av elevene våre.

Derfor er vi også glad for at vi har fått rettet opp i noe av det de nye fraværsreglene har ført til av problemer for elevene våre. Vi vil støtte de forslagene som er med på å gjøre arbeidshverdagen enklere og skolehverdagen bedre for elevene våre.

Guri Melby (V) [11:38:52]: Da jeg var kunnskapsminister, mottok jeg evalueringen av fraværsgrensen som ble innført i 2016 av Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. Den hadde som tittel «Fraværsgrensen – en suksess for de fleste og til besvær for noen». Hovedkonklusjonen var at totalt sett gikk fraværet ned, men det man så, var at for noen av de aller mest sårbare elevene funket ikke fraværsgrensen.

Man kan spørre seg: Hvorfor funket den ikke for dem? Vel, kanskje det er fordi noen av dem faktisk har helt reelle årsaker til ikke å være på skolen, at de faktisk er for syke eller har andre utfordringer med å få vært på skolen. Problemet da er at for noen av de elevene skaper fraværsgrensen faktisk et større hinder for det som jo er målet for fraværsgrensen, nemlig at flere skal fullføre videregående opplæring.

Venstres kritikk mot fraværsgrensen har egentlig ikke gått ut på at den er et problem for det store flertallet, men at den skaper større problemer for de elevene som vi aller mest trenger å hjelpe. Derfor er jeg glad for at det er blitt en større fleksibilitet i fraværsgrensen, men jeg mener likevel det er behov for at vi gjør mer. Det er veldig bra at det nå er flertall for å sikre at besøk hos helsesykepleier ikke gir fravær. Det er egentlig et paradoks at de elevene som virkelig trenger å snakke med en helsesykepleier, kanskje for å få den hjelpen som gjør at de kommer seg på skolen, skal få fravær for det. Det er det veldig bra at vi får ryddet opp i.

Samtidig er jeg litt forundret over at det ikke er flere som støtter forslaget som var et initiativ fra SV, som også Rødt og Venstre står bak, om å

«gjennomgå fraværsgrensen for elever med kronisk eller alvorlig sykdom, og gjøre nødvendige endringer for å sikre at hensynet til disse elevene er ivaretatt med sikte på å tilrettelegge for gjennomføring av opplæringen».

Er det noe vi har lært gjennom pandemien, er det at det finnes måter å gjennomføre opplæring på som ikke nødvendigvis trenger å bety antall timer i et klasserom. Spørsmålet er: Greier vi i stor nok grad i dag å treffe de elevene som trenger det? Jeg mener vi ikke gjør det, og jeg vil utfordre de partiene som ikke stemmer for dette nå, til enten å endre stemmegivning her i dag eller iallfall å se på hva vi kan gjøre for disse elevene på sikt. Det er de som trenger oss aller mest.

Det som er en ekstra utfordring vi har fått nå, som flere har sagt her, er at fraværet nå er tilbake på det nivået det var før fraværsgrensen ble innført. Vi var nylig på besøk hos OECD, som sa at flere og flere land nå går bort de mer strafferettede tiltakene og heller fokuserer på årsakene til at elevene er borte fra skolen. Jeg tror det er viktig at også den norske fraværsdebatten beveger seg dit, og at vi ikke lenger bare snakker om 10–15 pst. fravær og hva det er som skal telle, men at vi snakker om årsaker til at elevene ikke kommer på skolen.

Det handler om å gi lærerne mer tid til å følge opp elevene, og å gi ressurser slik at fullføringsreformen faktisk gir elever reell mulighet til å fullføre videregående opplæring.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:42:03]: Det er en viktig forutsetning at folk stiller opp og deltar når de kan, på de fleste områder i det norske fellesskapet. I skolen er tilstedeværelse spesielt viktig for elevenes egen læring og deres sosiale utvikling. Det er også av stor betydning for læringsmiljøet for medelevene at alle som kan, møter opp.

Det brukes årlig rundt 50 mrd. kr av skattebetalernes penger på å tilby videregående opplæring til norske ungdommer. Det må forplikte til deltakelse. De siste årene har fraværet økt med fraværsreglene som ble innført i 2016. Vi ser også et økende fravær i grunnskolen. Det er en del av en internasjonal trend.

Arbeiderparti-regjeringen ønsker derfor et regelverk som i enda større grad kommuniserer at elevene skal møte på skolen og delta i undervisningen – samtidig som vi sikrer at elevene fortsatt kan være borte når de er syke, eller vil kunne gå til lege eller helsesykepleier når de trenger det. Elever med kroniske sykdommer er ivaretatt med egne regler.

De nye fraværsreglene som trådte i kraft i høst, tillater inntil 10 pst. egenmeldt sykefravær – uten å måtte belaste fastlegene eller andre helsetjenester unødvendig. Først etter at elevene gjennom egenmelding har vært borte fra 10 pst. av timene i et fag, må elevene dokumentere videre sykefravær gjennom bekreftelse fra helsepersonell.

Jeg er kjent med bekymringene rundt elever som avbestiller timer fordi de er bekymret for at fraværet deres skal registreres som fravær. Jeg understreker derfor at selv om fraværet registreres, gjør ikke timer i helsevesenet at elevene mister muligheten til å få karakter, så lenge de har deltatt nok i opplæringen til at læreren kan sette karakter i faget. Det gjelder også for timer hos helsesykepleier.

Fraværsreglene vi innførte, skiller ikke mellom ulike typer helsepersonell eller ulike typer skolehelsetjenester. Jeg oppfatter at komiteen nå ønsker at skolehelsetjenesten ikke skal omfattes av fraværsgrensen. Dersom Stortinget følger komiteens innstilling, vil jeg følge opp på egnet måte. Det blir uansett viktig å legge til rette for innspill til den nærmere utformingen av en justert regel, slik at vi vet at det vil fungere godt i skolehverdagen, og være mest mulig rettferdig.

Innstillingen vil gi ulike regler for ulike helsetjenester. Det vil også gi ulike regler for samme type helsepersonell, avhengig av hvor de er ansatt. Noen elever oppsøker kanskje fastlegen sin eller en privat psykolog. Andre går til helsesykepleier eller en psykolog i skolehelsetjenesten.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [11:57:08]: Skolen er en viktig dannelsesarena. Den skal forberede barna våre på et arbeidsliv som stiller krav, og et voksenliv som vil by på oppturer og tøffe motbakker, fine dager, krevende dager, sene kvelder og tidlige morgener. Mange blir ikke forberedt på den virkeligheten, men blir pakket inn i en boble som sprekker idet tenårene er over. Foreldre som ønsker det beste for barna sine, blir til helikopterforeldre som gjør alt de kan for å fjerne hindringer, vanskeligheter og ubehag.

Samtidig møter disse elevene ansatte – med forståelse, med å veilede, støtte, løfte, dra og motivere – som viser verdier vi ønsker i et trygt, demokratisk og tillitsbasert samfunn. Men på ett punkt må også unge se at handlinger har konsekvenser. Unge mennesker må gjennom skolen for å kjenne på hva resten av livet vil forvente av dem, hva andre medmennesker vil forvente av dem, hva kollegaer vil forvente, og hva arbeidsgivere vil forvente. Å stille krav til oppmøte er ikke pisk, som det ble kalt tidligere på talerstolen, men mangel på krav, derimot, er en bjørnetjeneste som gjør at de kan møte langt mer kostbare og tøffe lærdommer senere i livet.

Senest på Nyhetsmorgen i dag hørte vi om arbeidsgivere som må omstille seg for hvordan de møter unge mennesker som kommer ut i lære. Ære være arbeidslivet for å omstille seg, det er jo selvsagt klokt når virkeligheten banker på døra, men som lærlingen selv sa, som hadde gode erfaringer med dette: «Jeg slet med at jeg forsov meg. Jeg manglet disiplin.» Han hadde klart å endre det med støtte av en god sjef, og det er jo fantastisk, for hva oppsummerte han det med? «Hvis jeg hadde fortsatt sånn, så hadde jeg slitt med å få meg jobb.»

Det er nettopp det som er poenget: Hva er det vi skal lære barna våre gjennom skolen? Hvilken framtid skal vi forberede dem på? Derfor mener Fremskrittspartiet at fraværsgrensen er en helt sentral del av videregående opplæring, men den skal heller ikke virke mot sin hensikt. Unge som ønsker hjelp med utfordringer de står i, som trenger helsehjelp, noen å snakke med, eller få informasjon om seksualliv, prevensjon, relasjoner – de som ønsker å oppsøke skolehelsetjenesten, skal ikke få ugyldig fravær for det. Det er derfor svært gledelig at dette forslaget får flertall i dag.

Fremskrittspartiet vil styrke skolehelsetjenesten, ikke svekke den. Ved budsjettbehandlingen i høst slo regjeringen sammen tre tilskuddsordninger, bl.a. ordningen som finansierer nesten halvparten av helsesykepleierne i dette landet. På veien forsvant over 50 mill. kr til skolehelsetjenesten, og det svekker den. Det er Fremskrittspartiet fortsatt imot, og vi er lei oss for de konsekvensene det vil kunne ha for de mange ungdommene som sårt trenger at vi styrker denne tjenesten, ikke svekker den.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [12:00:25]: Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiets forslag om at besøk hos skolehelsetjenesten ikke skal telle som fravær, nå får flertall. Med regjeringens ordning har det vært direkte urimelig at elever har fått fravær for å oppsøke helsesykepleier, altså for å be om hjelp. Skolehelsetjenesten er et lavterskeltilbud. Det er nettopp der mange elever tar opp psykisk helse, mobbing, press, vold eller andre vanskelige ting i livet sitt. At dette har gitt fravær, har vært helt bakvendt. I praksis har man straffet elever for å ta ansvar for egen situasjon, og det er vanskelig å forstå hvordan det rimer med alt det fine snakket man har om å bygge laget rundt eleven. For med Arbeiderpartiets fraværsregler har man kunnet avtale en prat med vaktmesteren på skolen, uten fravær, men en samtale med helsesykepleieren eller mangfoldsrådgiveren, f.eks. for å hindre negativ sosial kontroll, har gitt fravær.

Samtidig vil jeg være tydelig på én ting: Fraværsgrensen er viktig. Den har bidratt til økt tilstedeværelse, bedre struktur og mer læring i skolen. Tilstedeværelse handler også om respekt, både for læreren og for medelevene som faktisk møter opp. Men skal fraværsgrensen fungere etter hensikten, må den være forutsigbar, den må være rettferdig og den må, ikke minst, være lik for alle elevene i hele landet. Sånn har det ikke fungert nå.

Reglene må også være enkle å forstå og praktisere. Lærere skal bruke tiden sin på undervisning, ikke på å tolke detaljerte og uklare forskrifter. Når regelverket blir for komplisert, skaper det bare mer byråkrati, mer forskjellsbehandling og mindre tillit til ordningen.

FrP har også ønsket flertall for forslaget om at førerprøve og obligatorisk føreropplæring skulle regnes som gyldig fravær, men forslaget får dessverre bare støtte fra Rødt, KrF og Senterpartiet.

Til slutt må jeg bare nevne det med Senterpartiets eget forslag, der man må ramse opp førerkortklassene B, A1, AM, S og T, som alle inngår også i det første forslaget – bare for å vise at Senterpartiet mener det enda litt mer. Senterpartiet konstruerer et problem, for så å vise at de kan løse det. Hvorfor gjøre ting lettvint, når man kan gjøre det tungvint i stedet?

FrP vil ha en fraværsgrense som er streng, men rettferdig, tydelig, men menneskelig – en ordning som først og fremst setter eleven, ikke byråkratiet, i sentrum.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [12:03:34]: Elevene vant – regjeringen tapte. God psykisk helse vant – regjeringen tapte. Fornuften vant fram – og regjeringen tapte. I løpet av valgkampen og skolevalget som var, reiste jeg rundt i hele landet. Jeg var på Bodø videregående skole, Thor Heyerdahl videregående skole, Sandefjord videregående skole, Skien videregående skole og mange, mange flere. Og jeg lovte én ting: Hvis Fremskrittspartiet fikk stor nok makt, skulle vi gjøre noe med dette regelverket. I dag lever vi opp til nettopp det. Vi får endret på fraværsreglene. Vi gjør det nå mulig for elever å gå til helsesykepleier når de trenger det.

I høst hadde jeg også et møte med Elevorganisasjonen. Vi har tidligere vært ganske bitre fiender, om jeg kan si det sånn, i saken om fraværsgrensen, men vi var helt enige om én ting: Nå legger vi det bak oss. Nå er vi nødt til å fokusere på det som er viktig, og det viktige er at elevene skal få hjelp når de trenger det. Og nå har de seiret. Elevene kan nå få den hjelpen de trenger, samtidig som vi stiller strenge krav til oppmøte i skolen. Det er godt.

Jeg skulle også ønske at vi hadde fått flertall for det andre forslaget vårt, om kjøreopplæring. Utenfor de store byene er det naturlig at ungdommen trenger førerkort, enten det er i videre arbeid framover eller fordi de rett og slett trenger å komme seg til skolen. Jeg synes det er synd at Høyre ikke går inn for å styrke elevenes mulighet til å ferdes rundt i distriktene, muligheten til å komme seg på skole og bygge opp kvalifikasjoner til å få seg en jobb innenfor yrkesfagrettede arbeidsplasser.

Men i dag er det all grunn til å feire. I dag skal elevene igjen få muligheten til å få den hjelpen de trenger, og det er jeg og Fremskrittspartiet utrolig glad for.

Øystein Mathisen (A) [12:05:51]: Det er én ting som er oppløftende i denne debatten, og én ting som fortsatt bekymrer: Det første er at det er stort flertall for og stor enighet om at vi må ha en fraværsgrense. De fleste partiene er enige om det, vi ser det også av tilbakemeldingene på høringene, og når jeg er ute og snakker med lærere og rektorer, er de også enig i at vi må ha en fraværsgrense. Det er det altså stor støtte for.

Det som bekymrer, er at vi fortsatt diskuterer innretningen på en fraværsgrense istedenfor det som er den viktige utfordringen som en står i hver eneste dag og jobber godt med ute i norsk skole: Hvordan skal vi få ned fraværet? Hvordan skal vi jobbe systematisk og godt med skolemiljøet? Hvordan skal vi følge opp de enkelte elevene som har utfordringer med fravær? Når vi er ute og diskuterer og snakker med lærere og skoler, merker vi at det er det de er mest opptatt av å snakke om.

Nå er det det første året med den nye fraværsgrensen. Det vil være en innkjøringsperiode, det vil være utfordringer, og det vil være behov for potensielt å endre noe av dette. Erfaringer fra rektorer spesielt, og lærere også, forteller meg at mange er bekymret for om de skal få mer enn 10 pst. fravær, men mange er også bekymret for i det hele tatt å ha fravær på sitt vitnemål. Mange av disse gikk tidligere til fastlegen og var en betydelig utfordring for fastlegen, som allerede har mye å gjøre i arbeidshverdagen sin. At det nå er løst, og at fastlegene har fått mer arbeidstid og mer kapasitet, er svært viktig og er også en ramme for hvordan man må innramme fraværsgrensen.

Når det gjelder fravær på vitnemålet, er det jo positivt at man ønsker å holde det så lavt som mulig, men det er også naturlig, når vi har innrettet det sånn at man må akseptere en viss grad av fravær innenfor det som er satt av rammer. Man kan da fortsatt være langt innenfor det som gir et godt vurderingsgrunnlag for læreren, og det som er satt som fraværsgrense.

Noe jeg er veldig positiv til ikke får flertall i denne salen, er en stor uthuling av fraværsgrensen ved å tilføre veldig mye på kjøreopplæring. Man kan snakke om to–tre kjøreopplæringer innenfor en periode på videregående skole, og hvis alle de obligatoriske kjøreopplæringene skal skje innenfor den perioden, er det svært mange timer som kan gå vekk. Jeg kommer også fra en del av landet der andre ting enn bil er viktig for å komme seg til skole, vi har et dårligere kollektivtilbud enn mange andre her i landet, men vi har også andre muligheter. Skolen og tiden i skolen er så viktig, samtidig som man må finne måter i samarbeid med kjøreskolene for å kombinere, slik at man kan ta den kjøreopplæringen. At den uthulingen av regelverket ikke skjer, synes jeg likevel er svært positivt.

Jeg vil avslutte med å skryte av SV, som har kommet med forslaget som får flertall i dag, og som samler et stort flertall i Stortinget. Takk til SV.

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [12:08:55]: Det er svært gledeleg at vi no får sikra gjennomslag for viktige endringar i fråværsgrensa. Dette er først og fremst ein siger for dei norske elevane. Når vi skal ha ei fråværsgrense, er det viktig at vi har klare og tydelege reglar som er enkle å forstå for både lærarane og elevane, slik at det ikkje blir ulik praksis rundt om i landet, som vi har sett fleire eksempel på den siste tida. Når vi får tydelege og klare meldingar om at ting ikkje fungerer som det skal, er det vår plikt og vårt ansvar å prøve å gå gjennom systemet for å sikre at det fungerer godt for både elevane og lærarane.

For Framstegspartiet er det viktig at vi har ei fråværsgrense, slik at vi sikrar at elevane møter opp. Det er òg heilt i tråd med det kunnskapsministeren har sagt. Det er i tillegg med på å førebu elevane på arbeidslivet som dei ein gong skal ut i, der det er ei klar forventing om at ein skal møte opp. At vi no får endra på dei innstrammingane som blei gjorde i fråværsgrensa i haust, der elevar plutseleg fekk fråvær for å oppsøkje skulehelsetenesta, er viktig og riktig. Det skal vere låg terskel for å besøkje skulehelsetenesta, og det bidrar denne endringa til.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:10:34]: Jeg har behov for å ta ordet etter innlegget fra FrPs representant om at elevene nå kan gå til helsesykepleieren når de trenger det. Det kan de allerede i dag. Det er innenfor 10 pst.-grensen, og er det over 10 pst., kan de gå dit når de får det dokumentert.

Så er det sånn at det er føringen jeg egentlig opplever diskusjonen her handler om. Jeg vil bare minne om at det ikke er nytt i regelverket for i år at timer hos helsesykepleier skal føres som fravær på vitnemålet, eller at det som sagt kan legges fram dokumentasjon på slike besøk etter reglene om fraværsgrensen.

Det blir også vanskelig for meg, og kanskje også for andre, å forstå at FrP er for en streng grense, mot økt byråkrati og for en best mulig anvendelse av skattebetalernes penger, når de samtidig går i front for stadig flere unntak.

Simen Velle (FrP) [12:11:51]: Jeg merker meg på tampen av debatten at statsråden er litt usikker på hvilke prioriteringer Fremskrittspartiet har. Jeg kan gladelig påpeke for statsråden hvordan dette henger sammen. For det første er det slik at de endringene som kom i fraværsgrensen på starten av dette skoleåret, har ført til veldig mye undring, veldig mye uenighet mellom forskjellige fylkeskommuner og skoler og en veiledning til lærerne på hele 17 sider om hvordan man skal tolke de reglene som regjeringen har lagt frem. Det er helt åpenbart, i hvert fall for det overveldende flertallet på Stortinget, og forhåpentligvis også etter denne debatten for Kunnskapsdepartementet, at reglene har vært lite presise, og at man ikke har klart å favne to av de viktige prinsippene som burde ligge til grunn for fraværsreglementet, nemlig både at elevene i utgangspunktet skal møte opp, og at man ved sykefravær ikke burde straffes for å være syk.

La meg tegne et bilde for Stortinget: Når man som elev i videregående skole i dag står ved inngangsdøren til skolen og vurderer om man enten skal dra hjem, skulke, og legge seg, eller snu litt til høyre, gå til helsesykepleieren og forsøke å få hjelp, er det slik etter kunnskapsministerens syn at man skal behandle dette helt likt. Det mener Fremskrittspartiet, og heldigvis også flertallet på Stortinget, er en veldig rar måte å legge frem et fraværsreglement på.

Det er ikke slik at det er mer byråkratiserende å være klinkende klar på at det å dra til helsesykepleieren skal være gyldig fravær. Det er heller ikke slik at man bruker flere skattekroner på det. Snarere tvert imot vil jeg påstå at man bruker færre skattekroner på å benytte seg av de tjenestene som fellesskapet allerede betaler for, for jeg minner igjen Stortinget på at vi har brukt årevis på å styrke ordningen med skolehelsetjeneste. Vi har gang på gang tatt den runden i kommunestyrer og bystyrer, og også i denne salen, og så legger man da opp til en fraværsgrense som uthuler hele konseptet med skolehelsetjenesten. Det er jo det Stortinget har reagert på.

Stortinget ønsker ikke mer byråkrati. Vi ønsker ikke å bruke flere skattekroner. Det vi ønsker å gjøre, er å reversere deler av den fraværsgrensen som statsråd Kari Nessa Nordtun innførte ved starten av dette skoleåret.

På tampen vil jeg tillate meg å påpeke én ting til, og det er at når Arbeiderpartiets representanter står i denne salen og takker SV, gjør de to store feil. Feil nummer én er at forslaget ikke er SVs, feil nummer to er at Arbeiderpartiets representanter kommenterer fra interne forhandlinger i komiteen, møter i hvert fall jeg på opplæringsdagene som stortingsrepresentant fikk beskjed om var lukkede. Jeg bare merker meg at det er måten Arbeiderpartiet går frem på i denne saken, og påpeker igjen at det er Fremskrittspartiet som har fått flertall for sine forslag.

Joel Ystebø (KrF) [12:16:03] (ordfører for saken): Engasjementet for Jotunheimen videregående skole har vært stort. KrF mener at denne saken er et eksempel på hvordan dagens godkjenningsordning, som gir svært stor myndighet til kommune, kan føre til avslag selv der det foreligger lokal støtte og ikke minst dokumentert behov. Jeg er glad for at regjeringen til slutt besluttet å godkjenne søknaden fra Jotunheimen videregående skole om å etablere seg som en kristen privatskole i Lom. KrF mener at det var det eneste rette.

Kunnskapsministeren begrunner godkjenningen med at loven kan ivareta distriktspolitiske hensyn som i dette tilfellet. Samtidig er det verdt å merke seg at dette er den eneste søknaden med negativ høringsuttalelse fra vertskommunen eller vertsfylket, som kunnskapsministeren har godkjent. Siden lovendringen er det totalt 27 skoler som har søkt om godkjenning, og som har hatt negativ høringsuttalelse, og alle har fått avslag bortsett fra Jotunheimen privatistskole.

Senterpartiet varslet i VG 1. desember 2025 at de ville stemme for å endre privatskoleloven slik at fylkeskommunenes tilrådinger blir mindre tungtveiende, dersom regjeringen ikke ga Jotunheimen videregående skole medhold i sin klage og godkjente søknaden. Jeg er skuffet over at Senterpartiet ikke ser de store problemene med dagens kommunale tilnærmede vetorett, og hvor hemmende den er for etableringen av lokale friskoler over hele landet.

KrF registrerer også at kommunenes vetorett kun synes å gjelde når fylkeskommunen eller vertskommunen er negativ til etableringen av nye friskoler. Når kommunen eller fylket er positiv til etablering, har vi en rekke eksempler på søknader som likevel blir avslått, noe oversikten statsråden har sendt til komiteen, viser.

Privatskoleloven ble endret i 2023 slik at vertskommunen eller vertsfylkeskommunen i praksis har fått en tilnærmet vetorett i etablering av nye friskoler. Når jeg hører en rekke andre fra andre partier snakke om dette, høres det noen ganger ut som vi politikere godkjenner friskoler fordi vi er greie, som om det handler om å gjøre noen en tjeneste. Men retten til å velge utdanning for sine barn er ikke noe vi politikere deler ut av velvilje; den er nedfelt i menneskerettighetene. Friskoler er derfor ikke et politisk privilegium, men et helt nødvendig virkemiddel for å sikre denne grunnleggende retten i praksis.

Når retten gjøres avhengig av lokalpolitiske stemninger og skiftende flertall, reduseres den til det motsatte av en rettighet. Da blir barnets og foreldrenes valgmuligheter et spørsmål om geografi og politisk velvilje, ikke prinsipp. Friskoler er ikke et angrep på fellesskolen, men et alternativ som bidrar til pedagogisk utvikling, mangfold og kvalitet i hele skolesektoren. Derfor foreslår vi å fjerne den lokale vetoretten – ikke fordi vi er greie, men fordi det er riktig.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [12:19:21]: Eg meiner fellesskulen er vårt første konkurransefortrinn. Her møtast barn og unge, uavhengig av bakgrunn, utgangspunkt eller interesser, i same klasserom for å lære av kvarandre og med kvarandre. Fellesskulen har etter mitt syn alltid hatt ei viktig rolle i samfunnet vårt, men når verda er uroleg, ordskiftet er skarpare og motsetningane teiknar større, meiner eg at denne rolla blir endå viktigare. Det har ein verdi at elevar med ulik bakgrunn møtest i same skule, at barn og unge som elles kanskje aldri ville bli kjende, blir kjende med kvarandre, får nye perspektiv og lærer av erfaringane til kvarandre. I eit verdssamfunn der mange prøver å skape eit skilje mellom oss og dei, er fellesskulen vårt fremste konkurransefortrinn

For å gjere det klart: Som det kjem fram av saka, støttar ikkje Arbeidarpartiet forslaget vi diskuterer i dag om å liberalisere privatskulelova. Etter vårt syn er det viktig å hegne om fellesskulen, og også at private tilbod kan vere eit godt supplement fleire plassar. At lokale og regionale folkevalde kjenner sitt lokalmiljø, sin situasjon, sine utfordringar og moglegheiter best, er ingen hemmelegheit, det er heilt openbert. Dei endringane som blei gjorde i privatskulelova i 2023, som Venstre føreslår å fjerne, hadde bakgrunn i eit ønske om meir lokaldemokrati. Det går ut på at vertsfylket eller vertskommunen sin uttale skal bli lagt vesentleg vekt på. Det er ikkje nokon vetorett, og det er framleis mogleg å endre privatskular, sjølv om det ikkje er støtte for det lokalt.

Arbeidarpartiet står for det regjeringa gjorde i 2023, og meiner det var ei viktig og riktig endring i privatskulelova. Vi har mange utfordringar i norsk skule i dag, men ei for streng privatskulelov er ikkje ei av dei. Arbeidarpartiet er meir opptatt av å jobbe for meir og betre læring, sikre betre balanse mellom bok og skjerm og å gjere undervisinga meir praktisk og variert. Her er vi allereie i gang, samtidig som mykje står att. Eg er glad for at vi har ei Arbeidarparti-leia regjering som tek tak i dei store utfordringane i skulen og jobbar for at ungane våre både lærer meir og betre.

Simen Velle (FrP) [12:22:06]: Dette forslaget ble fremmet av Fremskrittspartiet etter en ganske opphetet debatt som har pågått i Innlandet fylkeskommune det siste drøye året. Det startet med at Arbeiderpartiet, Høyre og MDG i fylkestinget i Innlandet bestemte seg for å legge ned skoler, noe som førte til et enormt engasjement lokalt på Lom. Jeg har selv hatt gleden av å besøke skolen på Lom, som til Stortingets opplysning aldri ble lagt ned, den ble bare erstattet, med engasjement og penger fra frivillige og lokalt næringsliv. Engasjementet har sørget for at elevene har fått beholde det nødvendige skoletilbudet på det stedet de bor. Fremskrittspartiet stemte ikke for den nye skolestrukturen i Innlandet. Fremskrittspartiet skulle i utgangspunktet ønske at det var fritt skolevalg og elevene selv som bestemte hvilke skoler som eksisterer, og ikke. Men i lys av at Fremskrittspartiet ikke har flertall for det, valgte vi å gå mot den nye strukturendringen.

Nå skal jeg gjøre en ting jeg i mine snart fire måneder som stortingsrepresentant har til gode å få gjort, og det er å gi litt skryt til regjeringen. For regjeringen har snudd og besluttet at Jotunheimen privatistskule skulle få lov til å bli en kristen privatskole. Det er også grunnen til at jeg tar ordet nå. For det originale forslaget som Fremskrittspartiet fremmet i saken om Jotunheimen privatistskule, trengs ikke å fremmes, det står derfor heller ikke i innstillingen. Jeg hadde behov for å oppklare det. Så dette er en gledens dag for barna på Lom. De får muligheten til å få gjennomført skoleløpet sitt på en skikkelig måte. Jeg vil takke regjeringen for at den en gang i ny og ne viser seg å være ganske fornuftig. Jeg ønsker å ta opp forslagene som Fremskrittspartiet er en del av.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [12:24:20] (komiteens leder): Høyre ønsker en sterk og god offentlig skole, og det absolutt store flertallet av norske elever går i den offentlige skolen. Samtidig er elever ulike, og noen barn og familier ønsker seg et alternativ. Friskoler kan gi et viktig fagtilbud eller ulike pedagogiske opplegg som øker mangfoldet og valgfriheten til elevene. Derfor var vi mot endringen Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjennomførte i 2023, som i realiteten ga fylkeskommuner og kommuner vetorett mot friskoler, til tross for lokalt engasjement og etterspørsel fra foreldre og elever, akkurat som i Lom.

Det er 27 skoler som har søkt om godkjenning med en negativ høringsuttalelse fra vertskommunen og fylket siden lovendringen. Alle har fått avslag bortsett fra én. Den ene godkjente kunnskapsministeren kun etter at Senterpartiet i VG varslet at de ellers ville stemme for lovendring her i dag. Vi trenger et rettferdig og forutsigbart regelverk for etablering av friskoler. Høyre mener elevenes og familienes valgfrihet må ha større vekt enn i dag. Jeg synes derfor det er litt paradoksalt at partier som var villig til å saksbehandle og godkjenne en enkeltskole på Stortinget, ikke samtidig vil endre loven, slik at den samme muligheten gis til andre lokalsamfunn.

Jeg vil raskt kommentere en annen sak. I en instruks til Utdanningsdirektoratet har kunnskapsministeren i realiteten kraftig strammet inn på hva en skole etter privatskoleloven må bevise for å bli godkjent som en skole med et annet livssyn. Skolene må nå ikke bare dokumentere at elevene etterspør skolen, men også at de etterspør livssynet skolene representerer. Det er nærmest umulig å forstå det på en annen måte enn at en kristen skole eller en livssynshumanistisk skole må bevise at det er tilstrekkelig mange elever i området som er kristne eller livssynshumanistiske. En slik tolkning av privatskoleloven har aldri vært intensjonen til Stortinget, for det skal ikke være en religiontest for å kunne velge et alternativ til den offentlige skolen.

I innstillingen har vi en flertallsmerknad, fra Høyre, Venstre, KrF, FrP og Senterpartiet, der vi slår fast at det ikke er slik loven skal tolkes, og i dag fremmer vi et løst forslag i salen. Vi har endret ordlyden noe siden innsending, så jeg leser opp forslaget her:

«Stortinget ber regjeringen revidere instruksen til Utdanningsdirektoratet slik at den presiserer at privatskoleloven § 2-1 første ledd ikke skal tolkes slik at en søker må dokumentere at det er konkret behov for en skole som drives på grunnlag av det aktuelle livssynet.»

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [12:27:15]: Nå ser det ut til at lokalmiljøet i Lom endelig kan få litt ro og stabilitet rundt den videregående skolen, og det er SV veldig glad for. Enten det er skolenedleggelser på Sagene her i Oslo eller i Gudbrandsdalen som diskuteres, ser vi hvor viktig skoler i nærmiljøet er for å bygge gode samfunn. Når skolen er truet, mobiliseres det. Jeg er imponert over hvordan lokale krefter her har greid å berge skolen sin. Skolepolitikk er også distriktspolitikk. Jeg vil gi ros til statsråden her, som skar gjennom og nå har slått fast at også distriktspolitiske hensyn må tillegges vekt når nye private skoler skal vurderes.

Det er veldig trist at vi har havnet der vi har. SVs standpunkt er og har vært at skolen i Lom burde vært en offentlig videregående skole. For SV er det uaktuelt å åpne opp for en generell oppmykning av privatskoleloven, som Venstre på Stortinget øynet en mulighet til å foreslå og få gjennomslag for i denne saken. Ingen elever i Gudbrandsdalen får det bedre hvis resultatet blir en privatiseringsbølge i norsk skole. Det er det bra at vi har fått stoppet.

Den norske fellesskolen utjevner forskjeller og er et sted hvor alle elever kan møtes på likefot, uansett hva foreldrene deres jobber med, hvilket språk de snakker hjemme, eller hvor mye penger de tjener. Privatskolene tar egenbetaling fra foreldrene og sorterer elever etter lommeboka. Vi har sett resultatene av massiv privatisering av skolen i Sverige. Elevene splittes opp, skoleresultater svekkes, de får større sosiale forskjeller, og de med færrest ressurser, får velge sist. Mange flere barn opplever at skolen er et sted som holder dem tilbake istedenfor å gi dem muligheter.

Skolenedleggelsen i Lom viser at den offentlige skolen er under kraftig press. Svaret på det må være å styrke fellesskolen, ikke kutte i den, og det kommer SV til å fortsette å stå på for. Det løse forslaget som er fremmet i saken, kommer SV til å stemme imot.

(Innlegg er under arbeid)

Guri Melby (V) [12:35:38]: Det viktigste i denne saken mener jeg er: Hva er det som er kjernen i fellesskolen? Det var Åse Kristin Ask Bakke som sa at det handler om at elever med ulik bakgrunn møtes i samme klasserom, side ved side, lærer det samme, har de samme mulighetene. Det grunnleggende spørsmålet er: Er den viktigste forutsetningen for dette at skolen er offentlig, eller er den viktigste forutsetningen at inngangsbilletten til den skolen er lav, og at innholdet og kvaliteten er god?

Selv om min og Venstres mening er at den offentlige skolen er kjernen i skolesystemet vårt, ser vi ikke på det at det finnes privatskoler, friskoler, som en trussel mot denne fellesskolen, for nøkkelen er at disse skolene må være like tilgjengelig for alle. Derfor har vi i Norge en sterk offentlig finansiering av friskoler, som sikrer alle like muligheter til å benytte seg av dette tilbudet dersom det er det som passer best for dem.

På tross av at vi har hatt et regelverk som har åpnet for friskoler i mange, mange år, har vi ikke en massiv privatisering av det norske skolevesenet. I dag er det cirka 5 pst. av elevene som går i privatskoler, så 95 pst. av elevene velger den offentlige skolen. Det tror jeg vi skal ha med oss.

Hvorfor trenger vi en friskolelov? Jo, det er åpenbart en ventil for både elever og familier som ønsker et alternativ. Det kan være et pedagogisk alternativ eller et livssynsalternativ. Det kan også være en ventil for lokalsamfunn som opplever at skolen deres blir lagt ned, slik de gjorde i Lom. Vi kan diskutere hvorfor det vedtaket kom, om det handler om kommuneøkonomi eller andre ting, men det kom. Det de gjorde da, var at de mobiliserte, og de fikk i gang et privat skoletilbud.

Veldig mange her har snakket om hvor bra det er, og hvor viktig det er. Jeg har møtt dem som står bak denne skolen, og ble skikkelig imponert over den jobben de har gjort. Jeg må likevel også si at jeg blir ganske rystet over den prinsippløsheten mange parti her viser når de kan reise opp til Jotunheimen, ta på seg bunad og feire at denne skolen får lov til å drive, men ikke bryr seg om at denne muligheten er strupt for alle andre lokalsamfunn. Er det virkelig sånn at vi skal sitte her i Stortinget og saksbehandle de sakene som får størst medieoppmerksomhet, men ikke bruke de samme prinsippene når det er andre som ønsker å gjøre akkurat det samme?

Selv om Erling Sande kan påstå at det ikke var meningen at den nye friskoleloven skulle være en slags vetorett for kommunene, viser det seg at det i praksis er det. Alle får nei, f.eks. Torgar Montessoriskole i Brønnøy, som gir en mulighet til å tilby alternativ pedagogikk i et område på 400 kilometer, der det ikke finnes noen andre alternativ. Hva sier Rødt og Senterpartiet til de andre lokalsamfunnene som fortsatt kommer til å få nei til sine skoler, fordi de ikke vil fjerne ett ord i privatskoleloven?

(Innlegg er under arbeid)