Første visepresident Morten Wold [10:05:27]: Presidentskapet legger med dette frem Innst. 108 S for 2025–2026, om regulering av lønnen for medlemmene av Høyesterett. Tilrådingen er enstemmig.

Lønnen til Høyesterett blir fastsatt årlig av Stortinget, med virkning fra 1. oktober året før. Etter at lønnen til dommerne i Høyesterett ble løftet betydelig i 2007, har Stortinget lagt til grunn at lønnsutviklingen for høyesterettsdommere bør følge nivået og lønnsutviklingen i det øvre sjiktet av statlige lederlønninger. Regulering av lønnen til dommerne i Høyesterett har blitt fastsatt med utgangspunkt i den faktiske lønnsutviklingen for lederne på statens lederlønnssystem og lønnsutviklingen for dommerne i tingrettene og lagmannsrettene. Det har også blitt sett hen til den generelle lønnsutviklingen i privat og offentlig sektor og oppgjøret for stortingsrepresentantene og medlemmene av regjeringen. Forslaget tar utgangspunkt i lønnsutviklingen i 2025.

Etter en samlet vurdering av de nevnte forhold foreslår presidentskapet å øke lønnen til Høyesteretts medlemmer med 4,4 pst.

Jeg viser avslutningsvis til at det 19. juni 2025 ble nedsatt et utvalg som bl.a. skal vurdere og legge frem forslag til lovregulering av hvordan lønnen til dommerne i Høyesterett fastsettes. Formålet med en slik lovregulering vil være å legge til rette for at lønnsfastsettelsen skjer på objektive, gjennomsiktige og forutsigbare vilkår, slik at dommerne vernes mot utilbørlig påvirkning under utøvelse av deres dømmende funksjoner, og slik at tilliten til domstolenes uavhengighet ivaretas. Det fremgår av mandatet at utvalget skal legge det gjeldende lønnsnivået til grunn og bygge på de gjeldende kriteriene for den årlige lønnsfastsettelsen, som er nedfelt i Innst. 210 S for 2023–2024. Utvalget skal legge frem sin rapport innen 19. juni 2026.

Jeg viser ellers til merknadene og anbefaler tilrådingen fra et enstemmig presidentskap. Fra 1. oktober 2025 blir lønnen fastsatt slik:

• høyesterettsjustitiarius 2 722 000 kr

• høyesterettsdommer 2 347 900 kr

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [10:09:05] (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg takke helse- og omsorgskomiteen for et godt samarbeid om behandlingen av en sak som vil ha stor betydning for helsetjenestene til våre innbyggere i Sogn og Fjordane.

Saken dreier seg om den krevende økonomiske situasjonen i helseforetaket Helse Førde og de foreslåtte tiltakene som påvirker lokalsykehusene Lærdal og Nordfjord spesielt sterkt.

Temaet som har vært oppe, er å fjerne ortopedisk behandling ved Lærdal sjukehus, kutt i barselomsorgen ved både Nordfjord sjukehus og Lærdal sjukehus, endringer i ambulansedekning og tilbudet med skadepoliklinikk.

Komiteen har gjennomført en skriftlig høring, og det har kommet inn 21 skriftlige innspill til høringen. Saken har generert stort lokalt engasjement og en veldig opplysende og god debatt.

Fra Fremskrittspartiets side har vi gått inn for å kunne beholde gode tilbud som har blitt bygd opp over lang tid, som er etablert, og som lokalbefolkningen setter stor pris på og kjenner seg avhengig av for å ha trygghet for liv og helse. Fremskrittspartiet har også tidligere denne måneden hatt oppe forslag som ville ha ordnet denne finansieringssituasjonen som er så kritisk ute i sykehusene. Dessverre fikk vi ikke flertall for å ordne det overordnede problemet, men jeg håper at vi nå i dag kan gå inn og i hvert fall løse noen av utfordringene for dem som ser sterke kutt i sine lokale sykehus i Helse Førde.

Det er også et element i behandlingen av denne saken som Fremskrittspartiet har reagert sterkt på. Når Stortinget har en sak til behandling om de konkrete tiltakene som er foreslått, om å kutte i behandlingstilbudet, særskilt på Lærdal sjukehus og Nordfjord sjukehus, er det også en forventning om at ikke byråkratiet foregriper hva som blir utfallet av saken. Det mener vi er statsrådens ansvar å påse at ikke skjer, men likevel ser vi at det lokale helseforetaksstyret har fattet et sluttvedtak altså bare noen uker før klubben skal gå i Stortinget om en skal opprettholde ortopedisk kirurgi ved Lærdal sjukehus. Jeg vil på det sterkeste gjøre oppmerksom på at statsråden er underlagt Stortinget, og det er også helsebyråkratiet.

Kai Steffen Østensen (A) [10:12:24]: Lokalsykehusene våre er viktige grunnsteiner for trygghet, kompetanse og levende bygder over hele Norge. Arbeiderpartiet er enig i intensjonen i forslaget som nå behandles i Stortinget. Likevel mener vi at forslag som går langt inn i faglige vurderinger, best avklares av fagmiljøene selv. Dette viktige prinsippet skiller politikernes ansvar fra fagfolkenes kompetanse. Det utelukker ikke endringer i styringen av helsetjenesten, men det må bygge på helhet – en helhet ingen går i fakkeltog for.

Ja, det er utfordringer med foretaksmodellen. Det viser også det viktige engasjementet fra dem som berøres av endring i helsetjenester. Derfor varsler regjeringen en helsereform, som også komiteen drøfter, om hvordan tjenesten skal styres, utvikles, finansieres og organiseres framover. Jeg har stor respekt for at vi vurderer dette ulikt, men selv kommer jeg fra en region hvor vi har utfordringer med tilgang på helsepersonell og faglige ressurser. Jeg mener at vi skal være varsomme med å gå inn og detaljstyre, særlig når man ikke har noen god løsning for å håndtere konsekvensene. Når det er sagt, skal Stortinget gi retning i arbeidet, og for Arbeiderpartiet er det helt klart at vi skal ha lokalsykehus i Lærdal og Nordfjord.

Innstillingen i saken er krevende å følge fordi det har skjedd endringer underveis i komiteens behandling, bl.a. et vedtak fra Helse Førdes styremøte 29. januar, der de har nedjustert forslagene til endringer kraftig. Jeg er glad for det, og Arbeiderpartiet støtter derfor Miljøpartiet De Grønnes løse forslag om at de nå i sitt videre arbeid legger en plan for hvordan de desentraliserte polikliniske tilbudene ytterligere kan styrkes for pasientene. Det peker framover mot hvordan lokalsykehuset kan få enda mer aktivitet som kommer innbyggerne til gode. I en sånn plan er det viktig at de vurderer helseberedskapen i regionen, med mål om å sikre gode, tilgjengelige og desentraliserte helsetjenester i Sogn og Fjordane. Arbeiderpartiet har en klar forventning om at dette arbeidet kommer i gang, og at sykehusledelsen fortsetter å sikre bred involvering av tillitsvalgte, vernetjeneste og lokalsamfunnet der folk lever og bor. Det siste halvåret har Sogn og Fjordane vist oss at vi får til bedre løsninger for vår felles helsetjeneste når vi jobber sammen.

Til slutt en kort stemmeforklaring: Arbeiderpartiet vil støtte komiteens tilråding og det løse forslaget fra Miljøpartiet De Grønne om å følge opp styrevedtaket i Helse Førde fra 29. januar 2026. Vi vil videre stemme mot mindretallets forslag fra komiteens innstilling.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:15:26]: Vi ser en utvikling der sykehusene i økende grad tar beslutninger basert på økonomi og i mindre grad basert på medisinske vurderinger. Det kan godt være at vi må gjøre endringer i pasienttilbudet i sykehusene fordi medisinen utvikler seg. Men det har blitt vanskeligere for folk å se hva slags beslutninger som er basert på hva, og det mener jeg er en utvikling som kan skade tilliten til helsetjenesten.

Situasjonen vi nå ser i Helse Førde, er i stor grad et resultat av den helsepolitikken som har blitt ført av Arbeiderpartiet og Senterpartiet de siste fire årene. Sykehusene sliter kraftig økonomisk, flere pasienter får nei til helsehjelp, og det kuttes i pasienttilbud. Det er ikke vanskelig å forstå den frustrasjonen som mange i Lærdal og Nordfjord kjenner på, når Arbeiderpartiet og Senterpartiet nok en gang på sin vakt kutter i viktige pasienttilbud i Helse Førde. Vi må være ærlige med folk – vi kan gjøre fine vedtak her i salen i dag som sier at det ikke skal gjøres noen endringer, at vedtaket til styret i Helse Førde skal reverseres, men det vil ikke endre på den økonomiske situasjonen Helse Førde står i, som går ut over pasienttilbudet. Det er veldig frustrerende at de partiene som her i salen roper høyest, er de samme partiene som har flertall for å vedta statsbudsjettet, der sykehusenes økonomiske rammer bestemmes. Det mener jeg er dobbeltmoralisme, og det viser manglende evne til å ta ansvar for den vanskelige økonomiske situasjonen sykehusene står i, som også er grunnen til at en nå gjør justeringer i pasienttilbudene.

Høyre mener vi må ha et utgangspunkt i helsepolitikken der vi spesialiserer der vi må, og desentraliserer der vi kan. Det er grunnen til at Høyre styrker bl.a. sykehusøkonomien betydelig mer enn de rød-grønne partiene gjorde i sin budsjettenighet. Og det er også grunnen til at Høyre vil at sykehusene skal få mer betalt jo flere pasienter som behandles, slik at ventetidene går ned. Begge deler ville bidratt til at Helse Førde hadde stått i en helt annen økonomisk situasjon enn de gjør nå. Vi mener at man på sikt er nødt til å gjøre endringer i organiseringen og finansieringen av helseforetakene.

Til slutt er jeg veldig glad for at en samlet komité stiller seg bak Høyres forslag om at forsvars- og beredskapsevne bedre må inngå i vurderingsgrunnlaget når sykehusstruktur og helseberedskap skal vurderes. Er det noe Høyre er kritisk til, er det at kommunene ikke er godt nok involvert, og at helseberedskapen heller ikke er godt nok vurdert mot denne saken. Med det støtter vi komiteens tilråding.

Marian Hussein (SV) [10:18:43]: Lokalsykehus rundt omkring i landet opplever stadig presset økonomi. De opplever også stadig flere spøkelser som henger over dem, og fagmiljøer blir stadig vekk utfordret av disse spøkelsene. Forrige uke var jeg og besøkte Lærdal sykehus. Der har avgjørelsene i Helse Førde ført til at helsepersonell som har et ønske om å jobbe i Lærdal, har sagt opp jobbene sine. Lokalsykehusene er nav i lokalsamfunn rundt omkring i landet vårt – de sikrer trygghet for at folk kan bosette seg der, og vite at de får helsehjelp når de trenger det.

Som mamma vet jeg at det er viktig å ha en skadelegevakt og ortopediske miljøer tilgjengelig når barnet ditt brekker en kroppsdel. Jeg vet også at ortopedi er ikke noe du dør i påvente av å få utført, og at veldig mange lokalsykehus bruker mye av ortopedikompetansen sin til planlagte operasjoner, istedenfor øyeblikkelig hjelp, som mitt lokalsykehus på Ahus gjør. Tellekantene i helsevesenet vårt blir altså brukt på ganske ulike måter. I Lærdal har de en ortopediavdeling som har markert seg godt. De har bygget et fagmiljø på det vi pleier å snakke om i denne salen; de deler oppgaver, og veldig mange av sykepleierne og de ulike faggruppene, som fysioterapeuter og diverse andre, har ganske klare roller. Det er ikke bare ortopeden som er det viktigste. Jeg var også i en fullsatt sal i Lærdal, hvor folk kjemper med nebb og klør for sykehuset sitt, for ortopediavdelingen sin.

For mange handler dette om trygghet. Folk har ikke lyst til å reise til verken Bergen eller Førde for å få helsehjelp. De har lyst å ha lokalsykehuset sitt. Vi i SV støtter de forslagene som har blitt lagt fram av Senterpartiet om å beholde lokalsykehuset i Lærdal.

Kjersti Toppe (Sp) [10:22:07]: Det er ein stor skuffelse for meg og Senterpartiet, som har gått til val på ei raud-grøn regjering, at Arbeidarpartiet vender oss og distrikta ryggen i dag. Hadde saka vore kjend for eit halvt år sidan, hadde Arbeidarpartiet aldri vorte det største partiet i Sogn. Arbeidarparti-ordførarar ber no stortingsrepresentanten sin om å stemma for forslaget frå Senterpartiet, men Arbeidarpartiet lyttar ikkje til sine eigne og driv splitt og hersk med raud-grøne parti, som dei vann valet saman med. No har dei i tolvte time fått på plass Miljøpartiet Dei Grøne, og saman med Høgre vil dei med ei stemme i overvekt kunne sikra fleirtal for ei drastisk svekking av lokalsjukehusa og ei sentralisering av helseberedskapen i Indre Sogn. Det er ein dårleg start på totalberedskapsåret 2026, og eg vil spørja Arbeidarpartiet: Veit de kva de gjer?

Saka handlar likevel ikkje om Arbeidarpartiet, ho handlar om folk og samfunn i Nordfjord og Sogn, som kjempar for tryggleik for helsetilbodet og beredskapen, og ber om å bevara dei statlege arbeidsplassane sine. Dersom ortopedisk sengepost med elektiv kirurgi og skadepoliklinikk vert lagd ned i Lærdal, vil regionen mista 40 kompetansearbeidsplassar. Mange av desse er kvinnearbeidsplassar. Dette vil sjølvsagt gje samfunnsmessige konsekvensar også for totalberedskapen.

Helseministeren meiner at dette ikkje er ei sak av stor betydning. Han ville ikkje retta seg etter helseføretakslova, som i § 30 er tydeleg på at eit lokalt helseføretak ikkje kan gjera slike vedtak, og at slike forslag må behandlast av føretaksmøtet, altså av statsråden sjølv. Det ansvaret tar ikkje helseministeren, og det meiner eg er ansvarsfråskriving.

Endringane i Helse Førde er økonomisk motiverte og ikkje fagleg grunngitte. For 25 mill. kr kan ein vidareføra ortopedien i Lærdal som i dag. Dette er det sjølvsagt mogleg å finna midlar til. Senterpartiet fekk forhandla inn ein halv milliard kroner meir til sjukehuset i 2026. I førre veke gjekk helseministeren ut i Bergens Tidende og lovde 52 mill. kr til å dobla betalinga for operasjonar i Bergen. Det har regjeringa funne pengar til, men ikkje til å driva vidare heilt vanleg betalte operasjonar i Lærdal. Det står ikkje til truande. Det manglar ikkje på pengar, men på politisk vilje.

Senterpartiet har kjempa i denne saka, som vi òg har gjort før, og vi har hatt folket i ryggen. Eg vil spesielt takka aksjonsgruppa Forsvar Lærdal sjukehus.

Erik Bye har sagt: Politikarar skal ikkje vera folkets herrar, dei skal vera folkets tenarar. – Det er det visst nokon som har gløymt her i dag.

Seher Aydar (R) [10:25:22]: Hvis det skal bo folk i hele landet, må det også være helsetilbud tilgjengelig i hele landet. Nasjonal helse- og samhandlingsplan vil ha mer elektiv aktivitet til lokalsykehusene. Det dette forslaget egentlig ber om, er at man skal følge egne føringer. Når regjeringen ber sykehus om å forberede seg på krig og helt utenkelige scenarioer, kan man ikke samtidig bygge ned helsetilbud i et fylke med lange avstander og mye vær.

For Rødt er det ganske tydelig: Vi vil stanse nedbyggingen, og vi vil sikre lokalsykehusene. I dette tilfellet er ikke forslagene basert på faglige vurderinger, men de er økonomisk styrt. Det som må ligge til grunn, er kvalitet og pasienttrygghet. Det er dessverre i dette tilfellet basert på økonomi. Vi må også huske at lokalsykehus er samfunnsinfrastruktur. I Indre Sogn og Nordfjord er lokalsykehuset også avgjørende for arbeidsplasser og bosetting. Å rasere velfungerende tilbud gir varige konsekvenser, langt utover det jeg tror både er tenkt og er hensikten, men det er det som blir konsekvensen.

Så er det riktig at etter at forslagene ble levert og behandlet, har det kommet noen endringsforslag i forhold til disse tilbudene. Lærdal får ortopedisk poliklinikk inntil tre dager i uken, men fortsatt blir hoveddelen av ortopedi lagt ned i Lærdal. Det er på en måte realiteten. For oss innebærer disse forslagene fortsatt en svekking av lokalsykehuset. Derfor står vi fast ved forslagene og kommer til å stemme sånn vi har varslet i komiteen.

Når innbyggerne sier fra, da lytter vi, og for at vi skulle høre, tok massevis av mennesker bussen hele veien til Oslo. Alt de vil, er å redde helsetilbudet og lokalsykehuset sitt.

Det er på tide at vi tar et oppgjør med sentraliseringspolitikken, det er på tide å avvikle helseforetaksmodellen, for dagens styrings- og finansieringsmodell driver fram sentralisering og kutt, og det er på tide med faktisk demokratisk styring av sykehusene.

Jeg mener det er helt rett at vi som er folkevalgte tar tak i saker som handler om helsetilbud, for vi er ikke enig i at dette skal være noe som avgjøres på styrerom, av folk som aldri har vært på valg. Vi må våge å ta ansvar.

Helt til slutt vil jeg takke forslagsstillerne for at de har satt fram dette forslaget, og ikke minst aksjonsgruppen, som har vært veldig tydelige på hva det er som står på spill.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:28:33]: Saken om ortopedien i Lærdal har vore den vanskelegaste for meg så langt i politikken. Dette er rett og slett verre enn å velje mellom pest og kolera. Vi i MDG har eit oppriktig ønske om å bevare alle arbeidsplassane ved Lærdal sjukehus. Miljøpartiet Dei Grøne ønskjer ikkje kutt i sjukehustilbodet i Sogn og Fjordane på nokon som helst måte.

Samtidig er utgangspunktet for denne debatten at vi har vedteke eit statsbudsjett for 2026 som har sett ei ramme for Helse Førde. Det er for lite pengar til å oppretthalde dei tilboda som er der i dag. Difor står vi i dette umogleg valet. Det ansvaret ligg primært hos regjeringa, med finansminister Stoltenberg i spissen.

Så til forslaget frå Senterpartiet: Det er eit forslag utan ny finansiering og utan alternative kuttforslag. Det kan dermed føre til farlege kutt ved sjukehusa i fylket. Det kan i verste fall true pasientsikkerheita og gå ut over liv og helse. Det kan eg ikkje gå med på verken som lege eller som stortingsrepresentant.

Vi reddar barseltilbodet og skadepoliklinikken på Eid og i Lærdal. Difor stemmer vi for forslaga frå opposisjonen om desse to tenestene. Vi vil utvide det polikliniske tilbodet på lokalsjukehuset, både på Eid og i Lærdal, men også i landet elles. Så må Helse Førde få rom til å organisere gode tilbod i samarbeid med kommunane, både for skadepoliklinikken, barseltilbodet og dei nye tenestene. Vi vil kjempe for meir midlar, så Helse Førde kan få gå føre og utvikle sterkare, framtidsretta lokalsjukehus. Difor fremjar Miljøpartiet Dei Grøne i dag eit laust forslag om korleis dei desentraliserte polikliniske tenestene kan styrkjast ytterlegare.

Dette handlar ikkje berre om Lærdal, men om heile måten vi har organisert helsevesenet på. Eg har jobba 40 år i Helse-Noreg, men etter berre fire månader på Stortinget ser eg tydelegare enn nokon gong kva som skal til. Eg kjem til å starte med å føreslå ein plan for lokalsjukehusa som gjev mest mogleg tenester nærmast mogleg der folk bur. Eg kjem til å ta eit oppgjer med rapporteringsvelde og detaljstyring for å gje meir fridom til helsearbeidarar som står på i Helse-Noreg dag for dag. Alt dette krev eit oppgjer med helseføretaksmodellen. Helseforetaksmodellen er rett og slett bankerott.

Det er ikkje rart folk føler avmakt når fødeavdelingar blir lagde ned og lokalsjukehus blir tappa mens avgjerdene blir tekne langt unna dei det gjeld. Eg meiner det er på tide å ta sjukehusa heim til dei folkevalde igjen. Helseberedskap, samarbeid med kommunane og utviding av polikliniske tilbod er noko vi brenn for i MDG. Vi fremjar difor forslag i dag for å sikre at alle i Sogn og Nordfjord skal vere heilt trygge på at dei får den hjelpa dei treng. Med det fremjar eg forslaget som MDG står bak.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:31:46]: Det er lett å lage planer på et skrivebord, der kartet ligger helt flatt foran en, og der fjell, fjorder og rasutsatte veier bare er streker og ulike fargekoder. For på skrivebordet synes ikke vær og vind og stengte veier. Det er nettopp derfor vi ikke kan styre helseberedskapen vår på en sånn måte. Det er derfor vi har en desentralisert sykehusstruktur, og det er helt avgjørende for å sikre trygghet for befolkningen vår, uavhengig av hvor man bor. Med sentralisering fjernes fagmiljøer, nærhet, samarbeid med kommunene, lokal kompetanse og beredskap.

Det er ikke bare sentralt for sykehuset i seg selv eller når ulykken skulle være ute. Det er sentralt for å sikre at folk vil bo i hele landet vårt, og at bedrifter vil utvikle næring og skape arbeidsplasser i distriktene. Nå legges viktige tilbud ned, ikke på grunn av faglig vurdering, men på bakgrunn av stram sykehusøkonomi. For om lag en måned siden holdt helseministeren sin helsetale med visjoner for 2030, og visjonene er det ikke noe galt med. Norge skal ha verdens beste helsetjenester. Man skal ikke merke forskjell på om man er i spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten. Det skal være kortere ventelister. Det skal være attraktivt å jobbe i helsetjenestene våre.

Problemet er i møtet med realitetene, for det er et hav av forskjell mellom visjonene og de realitetene vi finner i sykehusene: sykehusenes økonomi, forholdene for de ansatte, pasientbehandlingen og ventelistene. Det henger ikke på greip. Skal visjonene oppnås og ikke bare være prat i en tale, kreves bedre sykehusøkonomi i tillegg til grep for å sikre både effektivitet og teknologiutvikling. Det har vi vist i vårt alternative budsjett.

Vi kan ikke fortsette en evinnelig pekelek der det pekes på helseforetakene, det pekes på Stortinget, og det pekes på helsereformutvalget. Ansvaret for det som skjer nå, ligger på regjeringen, og det ligger på de partiene som har gått sammen om et budsjett som medfører disse kuttene.

Når vi står sammen i dag, noen av de partiene som har vært med på det budsjettet, forventer jeg altså et helt annet fokus og press for å få andre rammer for sykehusene våre framover.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:34:47]: Helse Førde så i fjor høst behov for å foreta en gjennomgang av ulike sider ved tjenestetilbudet ved sykehusene i Sogn og Fjordane. Dette ble besluttet av styret i september i fjor, og formålet var og er fortsatt å sikre mer bærekraftige spesialisthelsetjenester til befolkningen i en krevende økonomisk situasjon. Gjennomgangen omfattet kun deler av tjenestetilbudet.

Jeg deler mange av intensjonene bak representantforslaget, og la det være helt klart: Jeg er tilhenger av gode lokalsykehustilbud, og jeg er opptatt av at det skal sikres fortsatt gode spesialisthelsetjenester i Sogn og Fjordane, som i landet for øvrig. Og la meg understreke så tydelig jeg bare kan: Lokalsykehusene i Lærdal og i Nordfjordeid skal bestå. Samtidig vet vi at både medisinen og pasientgrunnlaget endrer seg, slik at det er av og til nødvendig å gjøre noen endringer og justeringer i oppgaver mellom de ulike sykehusene i regionen. Etter et grundig arbeid med bred medvirkning og involvering av ulike berørte aktører har styret i Helse Førde nylig behandlet sak om omstillingstiltak og besluttet hvilke endringer de mener må gjennomføres.

Jeg har merket meg at disse endringene er betydelig nedjustert i forhold til det man opprinnelig så for seg, og det er jeg glad for. Den største endringen berører ortopeditilbudet ved Lærdal sykehus, men samtidig er det besluttet å legge nye tilbud til lokalsykehusene. Jeg nevner bl.a. poliklinisk tilbud innen hjerte- og karsykdommer, poliklinisk tilbud innen lunge, lungerehabilitering, samt tilbud om øyeoperasjoner. Vi snakker da om inntil 5 000 andre polikliniske operasjoner og konsultasjoner, som kommer i tillegg til den aktiviteten som er i dag. Det skal anskaffes ny CT-skanner. Helse Førde vil også se på om det er ytterligere polikliniske tilbud som kan legges til lokalsykehusene. Der vedtakene medfører negative konsekvenser for ansatte, legger styret til grunn at det må foretas kompenserende tiltak, slik at berørte ansatte får ivaretatt sine rettigheter.

Det er et stort folkelig engasjement rundt sykehusspørsmålet i Sogn og Fjordane. Jeg har vært på folkemøte med 1 000 innbyggere, og det gjorde sterkt inntrykk. Jeg har veldig stor forståelse i dag for alle dem som opplever seg berørt av endringer, og som uttrykker stor skuffelse over det. Jeg er helt sikker på at engasjementet som har vært fra befolkningen, fra kommunen, fra lokalpolitikere og fra andre, har bidratt til at omstillingsplanene nå har blitt kraftig nedjustert.

Som jeg viser til i mitt svarbrev til Stortinget, er spesialisthelsetjenesten i stadig utvikling. Jeg mener at helseforetakene må ha mulighet til å gjøre vurderinger og fortløpende avveininger av sitt tjenestetilbud og sikre at driften kan skje på en god måte. Derfor mener jeg at helseforetaket selv har kompetanse til å ta avgjørelse i den aktuelle saken, og som nevnt gjelder altså dette avgrensede deler av tjenestetilbudet.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [10:58:36]: Det var lenge uklart hvordan dette skulle falle ut, men de siste dagene tegner det seg et veldig tydelig bilde av at f.eks. ortopedien i Lærdal vil bli lagt ned.

Jeg husker hvor stolt jeg var av det man fikk til ved Lærdal sjukehus. Det var et lite lokalsykehus som hadde bygd opp en stor faglig kompetanse og fikk anerkjennelse fra alt av fagmiljøer – veldig viktig for lokalsamfunnet. Det tiltrakk seg kompetanse fra hele landet, og den tiden Fremskrittspartiet hadde en hånd på rattet i styringen av Norge, kunne pasienter faktisk velge å dra til Lærdal for å få god ortopedisk behandling, fordi dette tilbudet var så godt anerkjent. Vi finansierte det å kunne gjennomføre behandlingen med at den innsatsstyrte finansieringen var høyere. På den måten kunne forskjellige lokale sykehus bygge gode tilbud, som også kunne tiltrekke seg pasienter fra andre deler av landet. Slik utviklet man gode helsetilbud drevet fram av fagfolk.

Det vi ser nå, er at statsråden først skryter av at man har lagt fram et statsbudsjett som skal styrke sykehusene, som skal gi bedre sykehusøkonomi. Så, når året faktisk skal settes i gang, må det gjennomføres vesentlige kutt fordi sykehusene er blitt gjeldsslaver til staten, for de må betale renter og avdrag. Da er det plutselig bare opp til lokale helseforetaksstyrer å skulle stå i det og gjøre upopulære – og jeg vil si noen direkte uansvarlige – kutt, som fører til at man tar ned gode tilbud, og som sørger for at folk som før følte at man hadde tryggheten i lokalsamfunnet når noe skjer, ikke lenger kjenner på den tryggheten. Når Arbeiderpartiet styrer, er det plutselig faglige vurderinger som skal gjøres der ute, selv om det egentlig burde være et politisk ansvar. Det er politikerne som legger rammene, og man har bevilget for lite til å opprettholde dette tilbudet. Det er jo helt tydelig.

Det bør bli en slutt på at man i store ord, generelle taler og generelle planer lover gull og grønne skoger, men når man kommer til de konkrete kuttene som faktisk går ut over folk, ja, så peker man på lokale helseforetak og byråkrater – ikke folkevalgte.

Erling Sande (Sp) [11:01:49]: For folk i Sogn og Nordfjord ser dette ut til å bli ein trist dag. Arbeidet for å hindre nedbygging av viktige funksjonar i lokalsjukehusa har engasjert mange. Det å ha gode tenester nær der ein bur, betyr mykje for folk. Folk har stått opp for lokalsjukehustilbodet sitt, dei har stått på plassen her ute, og dei har demonstrert i Lærdal og på Nordfjordeid. Vi i Senterpartiet har kjempa i lag med dei, og uavhengig av resultatet her i dag er det grunn til å takke folk i Sogn og Fjordane, som dei siste månadene har stått opp for sjukehustilbodet sitt. Dei hadde fortent å bli lytta til av Arbeiderparti-regjeringa.

Argumenta for å sikre tilbodet ved sjukehusa har vore teke opp av fleire i debatten her i dag, og eg viser til representanten Kjersti Toppe, som har gjort greie for Senterpartiet sitt syn. For oss har det vore viktig å få fram kor grunnleggjande det er å ha gode helsetenester nær der ein bur. Det er eit paradoks at ein i Totalforsvarsåret 2026 svekkjer beredskapen ved lokalsjukehusa, sjølv om vi har sett kva lokalsjukehusa kan bety ved større kriser. Det er eit stort paradoks at eit av dei sjukehusa i landet som verkeleg har fått prøvd seg når det gjeld å handtere større kriser, er eit av dei som no blir ramma hardt av endringar som helseføretaket føretek. Lærdal sjukehus stod i sentrum både under brannen i Gudvangatunnelen og under brannen på Lærdalsøyri, og eit stort antal menneske fekk behandling nettopp på sjukehuset.

I tillegg handlar dette om rekruttering. Vi skal rekruttere titusenvis inn i helse- og omsorgsyrka i åra framover. Det at vi i store delar av dette landet har helsepersonell på eksempelvis dei lokale sjukehusa, betyr ikkje berre at vi har helsepersonell tilgjengeleg i beredskapssituasjonar, men det betyr at det er eit miljø for å jobbe med helse på desse stadene. Det gjer at fleire kjenner godt til desse yrka, og fleire vel karrierevegar innanfor desse yrka der det er eit miljø for det.

Det er ikkje så mange år sidan både sjukehuset i Lærdal og på Nordfjordeid fekk redusert andre viktige funksjonar. Den gongen fekk dei høyre av regjeringa at dei skulle vere framtida sine lokalsjukehus og skulle få andre viktige funksjonar, som t.d. skadepoliklinikkar. Så, berre dagar etter eit stortingsval, der Arbeidarpartiet var den store vinnaren i Sogn, får ein høyre at dei same tilboda som dei den gongen fekk høyre var framtida, er truga av nedbygging.

Det er ikkje vanskeleg å forstå at dei tilsette og lokalbefolkninga har vanskar med å tru på argumenta til Arbeidarparti-regjeringa og dei partia som støttar Arbeidarpartiet i denne saka, når dei på nytt prøver å hevde at dei har store visjonar for lokalsjukehusa våre.

Torbjørn Vereide (A) [11:04:54]: Det er få ting som er viktigare for oss enn at vi har eit helsetilbod som er trygt og godt. Som menneske er det ikkje det minste rart at ein er oppteken av det. Gjennom dette halvåret har det vore eit stort engasjement i lokalbefolkninga, blant ordførarane og blant fagfolk som har kjempa for helsetilbodet. La meg berre seie det heilt klart: Det er òg grunnen til at vi undervegs i dette halvåret har jobba for at det som blei presentert i haust, skulle bli betre enn det som låg til grunn. Det er grunnen til at vi har jobba for tilbod på lunge, hjarte og auge, og at poliklinisk arbeid òg blir jobba vidare med.

Det som er utfordringa med det forslaget som skal vedtakast i dag, er at sjølv om ein skjermar noko, vedtek ein på same tid at sparekniven på 100 mill. kr i Sogn og Fjordane blir peika mot fødetilbodet, på akuttkirurgien der ambulansane endar, og på psykiatriske tilbod i Sogndal og i Nordfjord. Eg trur at om representanten Erling Sande som kommunalminister hadde føreslått at ein kommune i økonomisk krise ikkje hadde lov til å kutte noko som helst anna enn eldreomsorg, hadde ikkje folk blitt overraska om det kom kutt i eldreomsorga.

Det forslaget som vi skal vedta i dag, har ikkje med seg ei einaste krone. Ein kan seie at det er null problem – berre kast barnet ut vindauget, og så håpar vi at det kjem eit sikkerheitsnett rett rundt hjørnet. Når situasjonen er så desperat som det han er, forstår eg alle og kvar ein som ønskjer å tru på dei politiske partia som lovar mest. Likevel: Sjølv om det er freistande å håpe at det stemmer, det dei seier, er det sjeldan sånn i praksis.

Eg vil kjempe for kvar einaste krone vi kan få til helseberedskapen vår, og eg meiner sjølv at det blir for lite kompensert på dei områda som har færre pasientar, men veldig mange kilometer. Samtidig må vi prate sant. Eg erkjenner at dei 3,5 mrd. kr i auka midlar som Arbeidarpartiet la inn i statsbudsjettet, ikkje var nok. Då synest eg òg det er rart når andre prøver å framstille 500 mill. kr som eit nirvana.

Dette er alvorleg for alle som er involverte. Det kan ein ikkje ta lett på, men å sende denne rekninga til barneklinikk, kreftavdeling, Vestlandslegen, akuttkirurgi og fødetilbod vil òg ha alvorlege konsekvensar, og eg håpar det er mogleg å ha forståing for at ein kan vere bekymra for det òg.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:08:16]: Eg forstår veldig godt at folk føler utryggleik når det ser ut som deler av helsetilbodet endrar seg vesentleg. I Lærdal har dei hatt ein stoltheit for ortopedien, og det har bidratt til ein følelse av tryggleik lokalt. Ikkje minst det å kunne få ordna med enkle skadar lokalt og få ei avklaring har vore viktig reint praktisk for folk. Det siste meiner eg er særdeles viktig å oppretthalde.

Som kirurg i Sogn og Fjordane og aktiv i traumemiljøet i Noreg i over 20 år veit eg at kirurgisk beredskap er godt ivaretatt i Lærdal i dag. Det vil vere det også framover, rett og slett fordi dette er ivaretatt av sjukehusa på Voss, i Førde og i Bergen. Det vil det framleis vere. Likevel er det ikkje vanskeleg å skjøne at folk kjenner på bekymring lokalt for at endringane skjer. Dette meiner eg er viktig å adressere. Difor er det viktig at Helse Førde går i dialog med kommunane og er flinkare til å kommunisere ut det tilbodet dei har, og sørgje for gode evakueringskjeder.

Elles vil eg understreke veldig tydeleg at vi har forsøkt å finne løysingar dei siste dagane. Det har vore eit sterkt ønske frå mange, ikkje minst i Miljøpartiet Dei Grøne i Vestland og Sogn og Fjordane, der mange er sterkt engasjert for lokalsamfunna og lokalsjukehusa våre. Ei slik løysing har vi ikkje funne. Vi står framleis i eit dilemma, der eg meiner vi må velje det som er mest ansvarleg.

Eg vil også utdjupe kva tenester eg meiner bør styrkjast, både i Lærdal og på andre lokalsjukehus. MDG sikrar i dag fleirtal for å bevare barseltilbod og skadepoliklinikk i Lærdal og på Nordfjordeid. Vi har jobba lenge for å ta vare på barseltilbodet God Start, som Helse Førde opphavleg ønskte å avvikle begge steder. I Lærdal har vi også jobba for å etablere nye tilbod. Førebels ligg det an til at det blir lungepoliklinikk, hjartesviktpoliklinikk og driftstilskot til augelege, men vi er ikkje fornøgde med dette. Vi meiner at vi må få på plass fleire tilbod til glede for pasientane lokalt.

I tillegg vil eg seie noko meir om helseføretaksmodellen og korleis den fungerer sentraliserande. Helse er ikkje butikk. Vi skal ikkje sende rekninga for pasientane mellom føretak. Det er ein heilt meiningslaus måte å drive helsetenester på. Kutta vi ser i fylket, skuldast bl.a. at vi har ein blodig urettferdig og sentraliserande finansieringsmodell som ikkje premierer lange avstandar og komplisert geografi. Dei små helseføretaka tapar, og dei store vinn.

Dette systemet må endrast. Det er på tide å skrote helseføretaksmodellen og yte rettferd til dei små sjukehusa i distrikta, og det vil eg fremje forslag om snart.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [11:11:18]: Først vil jeg bare begynne med å ta opp mindretallsforslagene i innstillingen, sånn at det også er gjort formelt. Fremskrittspartiet vil subsidiært støtte det løse forslaget som er framsatt nå. Det er i hvert fall bedre enn at man ikke får vedtatt noe i denne saken.

For ortopedien i Lærdal er dette en sorgens dag. Man snakker fint fra Stortinget om å bygge faglige tilbud, om å rekruttere og beholde – beholde godt helsepersonell. Jeg tror vi må ha med oss i arbeidet når man driver med omstilling og omlegging, at det ikke er sånn at byråkrater eller politikere kan tenke at man bare skal tegne litt om på dette tilbudet og bestemme hvor fagressursene som jobber på et sykehus – de som er leger, sykepleiere, har en spisskompetanse – skal jobbe. Det er ikke sånn at vi bare kan styre det. Vi ser i Lærdal at folk allerede har sluttet i jobben sin.

Når man legger ned tilbud som er så knyttet til et fagmiljø, kanskje knyttet til et lokalsamfunn, er det ikke automatikk i at de personene velger å flytte med der man har tegnet inn at de kanskje skal jobbe. Det må vi faktisk ta innover oss. Det er et kjempeproblem at mange som jobber innenfor helse, gir seg fra yrket som helhet. Det er veldig mange av disse prosessene. Den kostnaden viser vi ikke alltid fram.

Representanten Vereide var oppe og mente at det ikke var nok penger her. Ja, det er helt riktig. Fremskrittspartiets forslag hadde 1,7 mrd. kr mer til helseforetakene for å unngå at man skulle få de mest drastiske kuttene, som det vi egentlig ser over hele landet, og det er det som nå rammer Helse Førde.

Da kommer jeg også inn igjen på det Fremskrittspartiet var litt opptatt av i denne saken, at regjeringen lever på Stortingets nåde. Hvis Stortinget hadde sagt at dette tilbudet skal opprettholdes, er det også en forventning om at regjeringen da finner løsninger på dette fram mot det reviderte nasjonalbudsjettet. Det virker i denne debatten litt som at statsbudsjettet nesten ble overlevert fra oven. Nei, det er faktisk dette stortinget som har vedtatt det, det er dette stortinget som skal revidere. Der har representanten Vereide fullt ut mulighet, for hans parti sitter faktisk i regjering. Jeg går ut fra at når man ser at det ikke var tilstrekkelig, kommer man med bedre til revidert.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:14:32]: La meg igjen få si at det ikke er noen som synes det er hyggelig når tilbud blir lagt ned, flyttet eller nedjustert. Det er ingen av oss som liker det, så la oss ikke betvile hverandres motiver. Jeg tror alle i denne salen ønsker at vi skal ha et best mulig helsetilbud til befolkningen vår, men sykehusene våre står overfor en del realiteter de må forholde seg til. Jeg vil advare litt mot en økende tendens til at Stortinget griper inn i beslutninger helseforetakene tar, som ønsker å reversere beslutninger som er tatt av de lokale sykehusstyrene, uten at det følger finansiering med.

Det er helt riktig at det er litt forskjell mellom de ulike partienes alternative statsbudsjetter, men jeg må minne om at sykehusbudsjettet er på 238 mrd. kr. Enkelte partier sier at de har 1 mrd. kr ekstra. Vel, den milliarden er brukt opp ganske mange ganger. Dette budskapet står ikke helt til troende, bl.a. fra Abrahamsen, som i innledningsinnlegget sitt sa at Fremskrittspartiet har fremmet et forslag som gjorde at den saken bare var løst. Det er bare noen dager siden flertallet i denne salen vedtok å pålegge de offentlige sykehusene å ta en halv milliard kroner ut av sine budsjetter, som skal gå til kommersielle og ideelle rehabiliteringstjenester, som de offentlige sykehusene mener det ikke er behov for. Den halve milliarden må vi nå finne inndekning for.

Forslaget i dag om Lærdal, som har mye godt ved seg, følger det altså ikke en eneste krone med. Da har jeg lyst til å gjengi det Senterparti-ordfører Jenny Følling og formannskapet i Sunnfjord har sagt, gjengitt i avisen Firda: «Vi vil likevel åtvare mot konsekvensane av å stoppe innsparingstiltak uten at det følger med finansiering.»

Følling har jeg møtt flere ganger. Hun er også en dyktig ordfører i regionen, og hun vet at hvis Stortinget her griper inn og sier at alle andre må bidra i omstillingen i Helse Førde, men Lærdal og Nordfjord skal være skånet for det, kommer alle kuttene på sentralsykehuset i Førde. Det er det ikke så mange i denne salen som opplyser om, men det er realiteten.

Vi må framover være innforstått med at det vil bli endringer, det vil bli omstilling. Nesten uansett hvor mye penger vi bevilger til sykehusene, vil noen tilbud bli flyttet, noen tilbud vil bli lagt ned, og mange andre tilbud vil komme til.

Jeg synes også det fortjener litt mer oppmerksomhet at Helse Førde etter det vedtaket som ble fattet i trontaledebatten – som det er helt riktig, som representanten fra MDG understreket, at i stort var et forslag fra nettopp MDG – har justert dette forslaget betraktelig. Det var altså forslag om å legge ned barseltilbud, legge ned skadepoliklinikk, ta bort ortopedien, uten noe annet. Nå består barsel, skadepoliklinikken består, det er ortopedi tre ganger i uken, og det kommer nye polikliniske tilbud i tillegg.

Kjersti Toppe (Sp) [11:17:53]: Det er staten, som eig sjukehusa, som styrer sjukehusa. Helseføretakslova legg til grunn at ein statsråd kan gå inn når det er vesentlege endringar. Da Senterpartiet sat i regjering saman med Arbeidarpartiet, gjekk vi i fellesskap inn og stoppa forslaga frå helseføretaka om å leggja ned akuttfunksjonar og fødetilbod i nord, i Narvik og i Lofoten. Det var heilt legitimt og bra at vi gjorde det. Statsråden var nyleg i Alta, og med det han sa, overstyrte han i realiteten føretaket der da han sa at det ikkje var akseptabelt, og at ein måtte finna andre løysingar enn å sommarstengja fødeavdelinga der. Statsråden har gått ut og overkøyrt helseføretaket og sagt at dei er nøydde til å bruka meir pengar på kjøp av tenester frå private tilbydarar.

Dette viser at statsråden sjølv vel når han vil gå inn og overstyra eit helseføretak, og når han vel ikkje å gjera det.

Når det gjeld Helse Førde, vel Statsråden ikkje å gå inn og overstyra, sjølv om han sjølvsagt kunne ha gjort det. Da statsråden var i Alta og sa at sommarstenging ikkje kunne skje, hadde heller ikkje statsråden med seg ei krone ekstra. Men det ligg til staten, regjering og storting, som eigarar av sjukehusa, å seia at det finst grenser for korleis kuttforslag kan disponerast. Ein kan ikkje leggja ned fødeavdelinga i Lofoten og i Narvik, og ein kan heller ikkje leggja ned vesentlege delar av funksjonen på Lærdal sjukehus.

Her har statsråden brukt helseføretakslova, som mange seier er ei «trekkspellov»: Ein kan gå inn og styre når ein vil, og ein kan la vera viss ein synest det er meir legitimt å skyva denne endelege avgjerda over til helseføretaket.

Vårt forslag inneber inga kutt i Helse Førde. Vi har meint at med den halve milliarden var det rom til å kunne sikra 25 mill. kr, og med den doble betalinga for operasjonar i Helse Bergen, som regjeringa må ha vore inne i – taksten for innsatsstyrt finansiering skal jo verta dobla, så vidt eg har forstått – er det rart at ein finn pengar til det, men ikkje 25 mill. kr til å vidareføra heilt vanleg betalte operasjonar i Lærdal. Dette handlar faktisk om politisk vilje.

Eg set òg spørsmålsteikn ved dei partia som stod bak vedtaket i samband med trontalen, om at det skal verta eit minst like godt fagleg tilbod som i dag. Ein er ikkje ærleg overfor veljarane sine når ein seier at dette er eit minst like godt fagleg tilbod.

Erling Sande (Sp) [11:21:09]: Det blir vist helseføretakslova, og eg stiller i likskap med representanten Toppe spørsmål ved oppfatninga og praktiseringa av helseføretakslova og statsråden sin inngripen – og manglande inngripen – i ansvarsområda til helseføretaka. Eg synest at representanten Toppe hadde veldig gode eksempel, som hadde fortent å bli svart på: Kvifor er legitimt å gå inn nokre plassar og å følgje opp nokre helseføretak, mens ein ikkje gjer det andre plassar? Svaret er vel så enkelt som det som blei uttala frå denne talarstolen: Det er ikkje politisk vilje til å gå inn og oppretthalde desse tilboda som no er føreslått nedlagde i Sogn og Fjordane.

Statsråden starta svaret sitt i replikkordvekslinga to gonger med at fire av fem beheld jobben – då er dette altså ikkje ei vesentleg endring. Viss Oslo universitetssjukehus, med sine 24 000–25 000 tilsette, skulle kvitte seg med 4 000–5 000 tilsette i løpet av ein sommar, vil eg tippe at statsråden hadde blitt involvert i den saka. Det vanskeleg å sjå føre seg at det ikkje hadde vore tilfellet. Det hadde vorte sett på som ei vesentleg endring – sjølvsagt hadde det gjort det.

Eit kort tilsvar til samanlikninga med eit kommunestyre, som representanten Vereide tok opp: Kommunestyret er eit folkevald organ som har ansvar for ei rekke område, bl.a. eldreomsorga. Sjukehusa er eit statleg ansvar. Det er den føretaksreforma som Arbeidarpartiet var fødselshjelpar for, som gjer at det er styret som står til ansvar for statsråden, og at det ikkje er folkevalde som tek desse avgjerdene – og som dermed heller ikkje kan bli stilt til ansvar lokalt ved val, slik eit kommunestyre kan. Så her er det ein vesentleg forskjell.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:23:28]: Det er ingen tvil om at lokalsykehusene har og kommer til å ha en viktigere rolle i årene framover. Det handler om nærheten til tjenester, ikke bare tjenester i kommunene, men også spesialiserte tjenester. Men vi er også nødt til å gjøre en vurdering av hvor nært disse tjenestene skal være, for å unngå f.eks. at det er de veldig sårbare pasientene som blir nødt til å reise langt for å få hjelp.

Noe av det som Høyre har vært litt kritisk til i denne prosessen, er at en ikke har gjort gode nok beredskapsvurderinger. Det er også grunnen til at jeg er veldig glad for at Stortinget i dag støtter det forslaget som Høyre har fremmet, om at den typen vurderinger skal legges mer til grunn når en skal gjøre endringer i sykehusstruktur eller andre ting.

Når jeg hører representantene Sande og Toppe her fra talerstolen, kan jeg unngå å kommentere noe: Jeg opplever det litt som krokodilletårer, for å si det rett fram. Både Toppe og Sande var statsråder i en regjering som gikk av for under et år siden. I løpet av de årene de var statsråder og satt i regjering selv, hadde de all mulighet til å gjøre noe med sykehusøkonomien, men de løftet ikke en finger for å gjøre det. Da bør de samme representanten komme opp hit og svare på hvordan diskusjonene har vært. Hvorfor tok en ikke opp dette da en satt med det øverste ansvaret og styrte helsepolitikken, da en hadde makten og satt i regjering? En må kunne ta litt av ansvaret for den situasjonen sykehusene nå står i, som i stor grad skyldes at en ikke har styrket sykehusøkonomien godt nok.

Det er noe som er spesielt med dette: Helse Førde kom ut med dette i september 2025. De sa at de måtte gjøre en del kutt fordi de hadde et underskudd på nesten 150 mill. kr. Så kommer vi til desember 2025, da Senterpartiet er én av budsjettpartnerne. Da legger en ikke inn mer penger, som ville gjort at en hadde unngått de kuttene det her er snakk om. Det synes jeg er veldig spesielt. Hadde Senterpartiet virkelig vært opptatt av å få til reell endring, hadde de gjort det som Høyre har gjort i sitt budsjett: legge inn 1,2 mrd. kr mer til sykehusene og sørge for at sykehusene fikk mer betalt jo flere pasienter de behandler. Det ville vært veldig bra for f.eks. ortopedisk avdeling ved Lærdal sjukehus, for da hadde Helse Førde blitt belønnet for at det var pasienter som brukte Lærdal sjukehus og ortopedisk avdeling der.

Så av og til må en gå litt inn i seg selv og se hva en selv gjorde da en satt i regjering, og hva en selv gjør når en sitter med den øverste makten og budsjettmakten i Stortinget, når det gjelder disse sakene. En må evne å ta ansvar når en har ansvar, og det opplever jeg at Senterpartiet ikke gjør i denne saken. En er mer opptatt av å snakke med utestemme enn reelt sett å styrke sykehusøkonomien. Uansett hva slags vedtak som blir fattet i dag, kommer en fortsatt til å ha en vanskelig økonomi, og det er det vi må løse hvis vi skal sørge for at en ikke må kutte i pasienttilbudene i landet vårt.

Kjersti Toppe (Sp) [11:26:41]: Representanten Svardal Bøe ber oss om å gå i oss sjølve og å evna å ta ansvar når ein har ansvar. Da vil eg seia noko til representanten: Det er i dag forslaget om Førde skal røystast over. Da kan òg Høgre ta ansvar når dei kan ta ansvar. Dei kunne vore med og gitt fleirtal for vårt forslag. I staden brukar dei all taletida si på å kritisera andre parti eller kritisera prosessen. Det må Høgre sine veljarar i Sogn og Fjordane ta inn over seg.

Vi sørgde for tolv gonger meir midlar til sjukehusa da vi sat i regjeringa, enn Høgre gjorde da dei sat i regjering. Det er offentlege tal. Vi sette ned renta, mens dei sette opp renta. Så vi gjorde mykje da vi sat i regjering. No er det ein ny situasjon som gjer at kostnadene har auka veldig mykje meir. Vi meiner det er ei grense for kva slags strukturendringar vi kan tillata. Da er det vårt ansvar å gripa inn og gi beskjed om det.

Vi vil stemma subsidiert for forslag nr. 7, frå Miljøpartiet Dei Grøne.

Erling Sande (Sp) [11:27:55]: Det som Høgre og representanten Svardal Bøe framførte nettopp, kan ikkje få stå uimotsagt. Eg skal gje statsråden rett i éin ting her i debatten i dag, og det er at den regjeringa som Senterpartiet og Arbeidarpartiet danna, styrkja sjukehusøkonomien betydeleg mykje meir enn Høgre gjorde då dei sat i regjering. Det som er fint, er at det er offentlege tal eg viser til. Alle kan undersøkje det. Eg forstår at det er behageleg for Høgre og representanten Svardal Bøe å snakke om dette og dermed unngå at ein fokuserer på at Høgre her vil stemme i lag med Arbeidarpartiet for reduksjon av tilbod ved lokalsjukehusa i Sogn og Fjordane – noko som lokale Høgre-representantar er veldig kritiske til. Det hoppa representanten Svardal Bøe glatt over i innlegga sine.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [11:29:03]: Det som er vesentlig også for Stortinget, er at av og til må man sette menneskene foran systemene. Når det blir sagt fra denne talerstolen at ingen liker disse kuttene og helst skulle vært dem foruten, er det viktig å huske at når man ser at den veien man kjører på, bærer mot et dårlig mål, handler det også om å evne å snu. Det synes jeg det er verdt å merke seg – at her er Høyre og Arbeiderpartiet relativt like. Det er systemet og hvordan styringssystemet skal være i en helseforetaksmodell som går foran de konsekvensene som innbyggerne i Lærdal nå får kjenne på.

Det er ikke sånn at i Stortinget skal man bare følge de systemene som er, følge det som har vært. Det er her all makt skal være samlet. Hvis man faktisk mener alvor med at dette ikke er et ønskelig kutt, og det er det all mulig grunn til, er det egentlig ingen god grunn til å ta et så veletablert tilbud som ortopedien i Lærdal og legge det inn i en sånn omstilling. Det fører ikke til at det er færre som trenger denne behandlingen, det vil bare føre til at man flytter litt på tilbudene og fører kanskje faktisk også til at vi mister helsepersonell, mister kompetanse og er nødt til å bruke tid og energi og ressurser på å utdanne enda flere for å erstatte dem igjen. Det er ikke sikkert at dette en gang vil ende opp med at vi sparer penger.

Når konsekvensene faktisk kommer på bordet, har vi som folkevalgte en plikt til å ta stilling til det. Til dem som mener at ja, men her har det blitt lagt slike rammer, her har det blitt fattet slike vedtak før, derfor kan vi ikke støtte det: Det er bare ikke en god nok grunn.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:31:30]: Representantene Toppe og Sande må gjerne snakke om snøen som falt i fjor, men da det var borgerlig regjering, sto ikke Lærdal sjukehus og Nordfjord sjukehus i den situasjonen de nå står i, der Arbeiderpartiet styrer og der Senterpartiet har en viktig rolle. De hopper glatt over å diskutere tilbudene det her er snakk om. Poenget mitt er at vi kan fatte alle vedtak vi vil om å opprettholde alle tilbud vi vil, men det må følge med penger til det vi faktisk gjør i salen. Det er det jeg opplever at en ikke tar ansvar for i Senterpartiet, men de står her og snakker om at en ikke skal gjennomføre kutt. Men når en sitter i budsjettforhandlinger, er en ikke villig til å legge pengene på bordet som er nødvendig for å opprettholde noen av disse pasienttilbudene.

Til slutt til representanten Abrahamsen: Fremskrittspartiet var med på å innføre helseforetaksmodellen i sin tid. Det må en også ta ansvar for, og for den utviklingen som har vært knyttet til dette. Så er Høyre helt tydelig på at vi ønsker å endre helseforetaksmodellen både når det gjelder finansiering og organisering. Det må vi sørge for at vi gjør, slik at vi får en mer bærekraftig finansiering også i årene framover.

Torbjørn Vereide (A) [11:32:45]: Først ei nyansering: Det er klart at sjølv om eg ønskjer å vere ganske ærleg på at eg er utolmodig etter å styrkje sjukehusøkonomien ytterlegare, og sjølv om eg kan vere litt sjølvpiskande å seie at heller ikkje dei 3,5 mrd. kr som vi har auka med, var nok, vil eg likevel minne om at ein av dei store skilnadene i denne valkampen var at partia på venstresida – desperat, faktisk – prøvde å få nettopp sjukehus på valkampagendaen. Det gjeld både Arbeidarpartiet, MDG, SV, Senterpartiet og Raudt, mens ein del av dei borgarlege partia desperat prøvde å få det til å handle mindre om det og meir om formuesskatt. Eg berre seier det, for når pengane blir brukte opp på å dele ut masse i formuesskatt, er det klart at enn så masse ein i opposisjon kan skryte om at det hadde vore nirvana og himmel med ein sjølv på sjukehusfronten, så er det neimen ikkje sikkert.

Så til det andre: Det er litt viktig å ha med seg – og det synest eg har vore ei grei presisering frå fleire her – at det er heilt grunnleggjande at vi alle, på tvers av partifargane, er i dette fordi vi har lyst at vi skal ha nettopp eit trygt og godt helsetilbod. I stormen, der vi står på forskjellige sider, er det viktig at vi på ein måte ikkje stemplar kvarandre med vonde og dumme meiningar, men at vi er ærlege om at òg motstandarane våre har gode intensjonar,

Så ønskjer eg å belyse ei utfordring når pengane no anten skal aukast éin plass eller kuttast ein annan plass. Viss vedtakspunktet som vil tvinge Helse Førde – det er punkt fem eller seks – til å byggje seks nye ambulansestasjonar i Sogn og Fjordane, blir vedteke, er det eit tilleggskutt som blir lagt til sjukehusa på opp mot 75 mill. kr ekstra. Eg berre seier det, for det er der ambulansen endar opp. Anten ein blir send med akutt fødsel eller ein krasjar bilen sin i Kaupanger, i Lotetunnelen eller i Hyllestad, og ein treng akutt hjelp, er det der ambulansen ender opp. Det er der vi rekrutterer fleire legar.

Sjølv om eg tenkjer det kan vere ei ærleg sak å tenkje at det er riktig å auke med ein pengebruk på 75 mill. kr på seks nye ambulansestasjonar, sjølv om ein må kutte i akuttkirurgi og alle mogleg andre ting – sjølv om det er ei ærleg sak – er det i alle fall viktig å vere klar over at det vil ha konsekvensar. Så før ein stemmer over det, oppfordrar eg til å tenkje nøye på kva som er baksida av medaljen.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [11:35:49]: Ja, det er helt riktig at Fremskrittspartiet den gangen var veldig glad for at vi kunne få sykehusene vekk fra fylkeskommunene. For det var ingen god situasjon. Jeg tror de som husker tilbake igjen til da fylkeskommunene drev sykehus, husker at det var veldig preget av ulikhet i hvem som fikk hvilke behandlingstilbud. Veldig mye var litt som det vi nå kjenner i kommunens helseoppgaver. Det var store forskjeller, og det var ut fra hvilket fylke man bodde i, om man egentlig fikk et godt nok helsetilbud.

Selvfølgelig var det noe Fremskrittspartiet ønsket å rydde opp i den gangen – at man fikk flyttet sykehusene opp til staten. Men vi fikk dessverre én nisse med på lasset, og det er de regionale helseforetakene, som vi ser har utviklet seg til bare å bli store byråkratier som fungerer som et godt politisk skjold for den til enhver tid sittende helseministeren, for man kan dytte ansvaret for upopulære avgjørelser over på et fagnivå og et byråkratisk nivå framfor å måtte eie beslutningene politisk og stå til ansvar overfor innbyggerne.

Fremskrittspartiet har kjempet med nebb og klør for å få makten over Sykehus-Norge samlet til ett Helse-Norge, og at det kommer under folkevalgt styring, sånn at hvis dette ikke gjøres godt nok, kan faktisk innbyggerne reagere ved å kaste dem som ikke leverer. Det er en av de vesentlige grunnene til hvorfor vi har kjempet imot helseforetaksmodellen – noe vi skal fortsette å gjøre – modellen som de såkalte styringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, som også har vært de store maktfaktorene i Stortinget, har vært de varmeste forkjemperne av.

Jeg er veldig glad for at vi ser at det bildet endrer seg, så vi kan komme til at vi kan organisere helseforetakene våre mer fornuftig, og at vi ikke sørger for, sånn vi gjør nå, at sykehusene blir gjeldsslaver til staten fordi foretakene må ta opp store lån og betale renter og avdrag, og at det ikke er sånn at det er uvalgte styrer ute i helseforetakene som faktisk gjennomfører beslutningene som har konsekvenser for innbyggerne, men at vi kan få ryddet og prioritert opp de sentrale helseoppgavene, og at det er et politisk ansvar.

Når jeg nå hører veldig positive uttalelser fra Høyre, ser jeg fram til at man også faktisk støtter opp om det når det kommer til stykket. Det så vi jo ikke da vi behandlet finansieringsmodellen, som kunne ha ryddet opp i dette, ikke bare for Lærdal og Helse Førde, men for alle helseforetakene i hele landet.

Kai Steffen Østensen (A) [11:39:49] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken, som tar for seg representantforslaget om alkoholsalg i fjernbetjente butikker. Forslagene i salen i dag vil inneholde en justering hvor også salg av tobakk i fjernbetjente butikker foreslås inn. Jeg vil derfor på vegne av de samme ulike flertallene som står bak henholdsvis I og II i innstillingen, ta opp de to nye forslagene som er fremmet i dag. Disse vil erstatte innstillingens tilråding. Forslagene er nærmest likelydende med tilrådingen, men tobakk tas inn i begge forslag, og man har også en praktisk justering i forslag nr. 2, med henvisning til tobakkskadeloven.

I det videre vil jeg redegjøre for Arbeiderpartiets standpunkt i saken. «By og land, hand i hand» er et tidløst slagord i Arbeiderpartiet og minner oss om at like muligheter skal gjelde uansett hvor man bor. Det passer godt til denne saken, for lokalbutikkene – fra den døgnåpne Jokeren på Bislett til Joker Borhaug helt på tuppen av Norge, i min hjemkommune Farsund – er viktige for bosetting, bolyst og beredskap over hele landet. Lokalbutikkene er bærebjelker som gir lys i hus og heim – i byen, men særlig på bygda. Derfor har det for Arbeiderpartiet vært viktig å være med på å rydde opp i uklarhetene rundt alkoholsalg i fjernbetjente butikker. Ulike myndigheter har tolket regelverket ulikt. Statsforvalteren i Agder og Helsedirektoratet har ment at slike butikker ikke kan selge alkohol, mens kommunene mener at teknologiske løsninger gjør det mulig innenfor dagens regelverk, og de har fått støtte fra juridiske miljøer. Arbeiderpartiet er enig med Kommune-Norge. Det betyr at butikker som Joker Nes Verk i Tvedestrand får uttelling for digitaliseringen og omleggingen de har gjort. Fjernbetjente butikker gjør det nemlig mulig for folk å bruke lokalbutikken også når ingen kan være fysisk til stede. Vi har mottatt tydelige tilbakemeldinger om at alkoholsalget er en viktig del av driftsgrunnlaget til særlig de små distriktsbutikkene. Derfor er jeg glad for at Stortinget nå klargjør regelverket. Vi slår fast at alkoholsalg i fjernbetjente butikker skal være mulig med teknologi som løsningen, men vi liberaliserer ikke alkoholloven. Det samme gjelder for tobakk, i det nye forslaget.

Det skal fortsatt være forbudt å selge til mindreårige og synlig berusede, og salget skal skje innenfor fastsatte tider og med kontroll. Flertallet Arbeiderpartiet er en del av, ber regjeringen klargjøre og komme tilbake til Stortinget med nødvendige lovendringer dersom det trengs. På denne måten går by og land fortsatt hand i hand.

Anne Grethe Hauan (FrP) [11:42:49]: Det står lys på i ein liten nærbutikk ein heilt vanleg tysdagskveld. Ute er det mørkt. Inne handlar folk det dei treng – brød, mjølk, middag til ungane. Kanskje hentar dei ei pakke. Kanskje fyller dei drivstoff. Den butikken er ikkje berre ein butikk, han er livsnerven i bygda, men han er ikkje bemanna. Det er ikkje fordi eigaren vil spara seg rik, men fordi reknestykket ikkje går opp. I ei lita bygd kan det koma kanskje tre kundar i timen ein kvardagskveld. Ein tilsett bak disken kostar langt meir enn det butikken tener inn den timen. Løn, arbeidsgjevaravgift, pensjon, tillegg og sjukefråvær – det er brutale tal for ein liten aktør. Difor har mange valt fjernbetent drift. for å halda døra open, for å halda tilbodet i bygda. Alternativet er ofte ikkje ein bemanna butikk, alternativet er ingen butikk. For mange innbyggjarar betyr det fleire mil til næraste alternative butikk. I delar av Distrikts-Noreg kan det vere 30, 40 eller 50 minutt kvar veg for å handla det mest grunnleggjande.

Så kjem staten og seier: De kan bruka fjernbetent løysing, men ikkje fullt ut, for akkurat alkohol og tobakk skal me ikkje selja slik. Kvifor? Det manglar ikkje kontroll. BankID identifiserer kunden. Kamera loggfører. Alt kan sporast. Dei tekniske løysingane må oppfylla både alkohollova og tobakksskadelova sine krav til kontroll. Aldersgrenser står fast. Kontrollkrava står fast. Regelverket står fast. Dette handlar ikkje om å svekkja lova. Det handlar om korleis kontrollen skjer. Det er ikkje mindre kontroll. Det er ein annan type kontroll. Likevel har kommunar opplevd å bli overprøvde. Helsedirektoratet har sendt brev. Statsforvaltarar har bedt om revurderingar. Det har skapt uvisse for butikkar som allereie har fått godkjenning og har investert i løysingar som fungerer. Det handlar òg om lokaldemokratiet. Når kommunane har gjort grundige vurderingar og godkjent løysingar som oppfyller lova, skal ikkje statlege organ leggja nye tolkingar på toppen utan klar heimel.

Sanninga er enkel: Folk som vil kjøpa alkohol eller tobakk, kjøper det uansett. Viss dei ikkje får gjort det i nærbutikken, set dei seg i bilen og køyrer til eit større handelssenter. Pengane forsvinn ut av bygda, og endå eit lite lokalsamfunn taper kraft. Stortinget slår no fast at kommunane kan tillate sal av alkohol og tobakk i fjernbetente butikkar, så lenge kontrollkrava blir oppfylte. Det gjev likebehandling, klare spelereglar og ei avklaring som nærbutikkane har venta på. Vil me ha levande lokalsamfunn? Då må me gje dei verktøy til å overleva. For når lyset først blir sløkt i ei bygd, er det sjeldan det kjem på igjen.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:46:10]: Distriktene er viktige for Høyre, og det er viktig at vi har levende lokalsamfunn. Dette er en sak som er et godt eksempel på hvordan teknologisk utvikling endrer måten vi driver distriktspolitikk på. Vi har sett flere saker det siste året der statsforvaltere og andre har kommet med innsigelser mot at butikker i distriktene skal få lov til å selge bl.a. alkohol. Da er det helt riktig at Stortinget er tydelig på at vi er nødt til å tilpasse alkoholloven til den teknologiske utviklingen. Det er også grunnen til at Høyre som en del av det støtter og er med på forslaget om å gjøre det mulig for fjernbetjente butikker i distriktene å selge både alkohol og tobakk.

For veldig mange av disse butikkene handler det om marginer, for en har kanskje ikke den helt store omsetningen som en har i større lokalsamfunn. Da er det meste en gjør av salg utrolig viktig for å lykkes. Det er grunnen til at Høyre støtter og er med på dette forslaget.

Så har jeg noen betraktninger, for vi ser generelt i alkoholpolitikken at det er helt nødvendig å sikre at vi får en helhetlig gjennomgang og modernisering av alkoholloven i Norge. Det handler ikke bare om teknologisk utvikling i fjernbetjente butikker i distriktene, som vi diskuterer her, det handler også om andre ting knyttet til alkoholreklame, salg fra bryggerier og andre saker som bidrar til å styrke distriktenes muligheter i alkoholpolitikken.

Jeg skal ikke bruke mer tid enn nødvendig, men Høyre støtter og er helhjertet med på forslaget. Jeg er veldig glad for at et flertall vil sørge for at det blir enklere både å bo og leve i distriktene framover, og at en fortsatt skal ha butikker med dagligvarer som bidrar til å opprettholde den bosettingen.

Erling Sande (Sp) [11:48:14]: I mange hundre lokalsamfunn rundt om i landet vårt finst det berre éin matbutikk. Det at vi sikrar oppretthalding av matbutikkar er viktig for desse lokalsamfunna, sjølvsagt med tanke på nærleik til å få kjøpt heilt nødvendige varer, men også som møteplass og som ein beredskapsfaktor.

For Senterpartiet, som ønskjer at folk skal kunne bu kvar ein ønskjer i det flotte landet vårt, er det viktig at det er lokale butikkar der og dei er ergo med å sikre både busetting og aktivitet rundt om i alle delar av landet.

Dei seinare åra har ny teknologi gjort det mogeleg for stadig fleire av nærbutikkane å vere delvis fjernbetente. Det er veldig gode erfaringar med desse løysingane. Det gjev større fleksibilitet for kundane, det gjev ein betre arbeidskvardag for dei som arbeider der, og omsetjinga aukar også dei fleste stadane.

Nye tekniske løysingar er utvikla og tekne i bruk for å selje ulike aldersbestemte varer. Det at desse butikkane kan ha høve til å selje dei same varene som andre matbutikkar, gjer at ein unngår at folk reiser andre stader for å gjere innkjøpa sine. Dei tekniske løysingane som er vanlege for denne typen sal, fungerer svært godt – folk får kjøpt seg t.d. øl og tobakk gjennom system som sikrar at dei er gamle nok, og gjennom grundig videoovervaking blir det sikra at også andre delar av lovverket blir oppfylt. Senterpartiet blei difor veldig overraska då fleire matbutikkar byrja å varsle om at det blei stilt spørsmål ved denne praksisen og om han var i tråd med alkohollovgjevinga.

Det forslaget som vi handsamar i dag, er meint å fjerne den tvil som måtte vere om kva lovgjevarane meiner om den saka. Dei tekniske løysingane som no er i bruk knytt til registrering og betaling kombinert med kameraovervaking, er tilstrekkeleg for å kunne selje dei same varene som andre matbutikkar, og det slår no Stortinget tydeleg fast. Det var difor ingen grunn til at delvis fjernbetente butikkar som søkjer om slikt løyve, og som brukar dei etablerte løysingane, skal bli nekta sal frå desse med grunnlag i alkohollovgjevinga.

Skulle bruk av den nye teknologien gjere det naudsynt med endringar i alkohol- og tobakkslovgjevinga, er det viktig at slike justeringar blir gjorde raskt og at regjeringa i mellomtida sikrar at butikkane framleis kan bruke desse utvikla løysingane til å selje varene til kundane. Det peiker også eit breitt fleirtal i Stortinget på i dag, og det er bra.

Seher Aydar (R) [11:51:10]: Rødt er opptatt av å legge til rette for levende distrikter og lokalsamfunn. Vi har på den ene siden hensynet til muligheten til å drive lokalbutikk også når det ikke er stor økonomi i distriktene. Samtidig er det viktig for oss å ivareta alkohollovens krav til kontroll.

I dag er det ulik praksis mellom kommuner med tanke på hvilke vilkår de gir salgsbevilling i fjernbetjente butikker på. Det skaper en uforutsigbarhet. Det gjelder særlig i distriktene. Jeg tror at for veldig mange – i hvert fall er det det for meg – er selvfølgelig fysisk bemannede butikker, der folk kan møte hverandre, å foretrekke. Samtidig må vi ta inn over oss endringer som er i samfunnet vårt. For de mindre distriktsbutikkene er nettopp digital bemanning i deler av åpningstiden det som gjør det mulig å opprettholde butikkdriften.

For Rødt handler det om at vi både vil legge til rette for tilgjengelighet for dagligvarebutikker i distriktene og opprettholde en restriktiv alkoholpolitikk – og etter hvert også legge til tobakkspolitikk. Derfor stemmer vi for at kommunene skal fortsette å godkjenne salg av alkohol i fjernbetjente butikker, og det med den forutsetning at de tekniske løsningene er gode nok til å oppfylle lovens krav til kontroll. Jeg legger til grunn at akkurat dette er ivaretatt i den endringen som er i løst forslag.

Det handler også om at vi vet at alkoholbruk kan ha store konsekvenser for både enkeltmennesker, familier og samfunnet. For Rødt er det viktig med en fortsatt restriktiv alkoholpolitikk, og vi skal fortsette å jobbe for at norsk alkoholpolitikk er og må være folkehelsepolitikk. Det er også derfor vi kun støtter forslag nr. 2 i dette tilfellet. Det forslaget er tydelig på at både alkohollovens og tobakklovens krav til bl.a. kontroll skal være på plass.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:53:30]: Eg er glad for at forslaget eg hadde æra av å få vere med på å fremje her for ei tid tilbake, no ser ut til å bli vedteke, med små justeringar, av eit nesten samla storting. Det er heilt absurd at det skal vere vanskelegare å kjøpe alkohol i distrikta, ikkje fordi eg er glad i ein liberal alkohollov – faktisk heller tvert imot, eg synest det er bra at vi har viktige restriksjonar på alkoholsal – men det kan ikkje vere slik at dei i distrikta er nokre svake menneske som treng ekstra beskyttelse mot alkohol. Det finst det ikkje noko fagleg grunnlag for å meine, og i den grad nokon har meint det, ville det vere ei meiningslaus nedvurdering av folk i distrikta.

Alkoholsal er viktig for lønsemd i butikkane, ikkje først og fremst fordi det er så enorm forteneste på alkohol, men rett og slett fordi ein når ein skal ha seg øl, sjølvsagt fyller resten av handlekorga der. Det vil kunne påverke handlevanane til folk over tid, og difor er det veldig viktig for dei små butikkane som i stor grad no er blitt sjølvbetente, at dei også kan få selje alkohol. Difor er eg veldig glad for at Stortinget no støttar forslaget. Vi støttar også endringane om å ta tobakk med inn i det forslaget. Vi legg til grunn at dei tekniske løysingane, slik dei er, faktisk tilfredsstiller krava i alkoholloven og tobakksskadeloven. Vi er som sagt veldig glade for at det no går igjennom, slik at vi kan halde liv i bygdene på ein god måte, også med distriktsbutikkar.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [11:55:24]: Med denne debatten ser vi veldig tydelig hvor fokuset i de andre partiene er. Alkoholpolitikken i Norge er bygd på at folkehelse prioriteres framfor forbruker- og næringshensyn. Det er i ferd med å endre seg, det ser vi i denne debatten, og det bekymrer meg. På rekke og rad kommer det nå saker som utfordrer dette, uten tanke på hva summen blir, eller hvilke konsekvenser en lite prinsipiell alkoholpolitikk medfører.

Alkohol er det vanligste rusmiddelet vi har. Voksnes rusproblemer berører mange barn, unge og familier i Norge. Folkehelseinstituttet anslår at 90 000 barn og unge under 18 år har en forelder som bruker rusmidler på en måte som påvirker daglig funksjon. Det tilsvarer to–tre elever i alle skoleklasser i Norge.

Jeg er opptatt av tilgjengelige butikker i distriktene, og at butikkene også bruker teknologi for å sikre en mer effektiv drift og overlevelse i distriktene. KrF mener imidlertid ikke at teknologien kan erstatte kontrollfunksjonene som ansatte har, i møte med salg av alkohol. Alkoholloven bygger på prinsippet om at alkohol ikke skal selges til mindreårige, til personer som er synlig beruset, eller utenfor fastsatte salgstider. Alt dette forutsetter tilstedeværende betjening. Fjernbetjente løsninger vil ikke være tilstrekkelig for å ivareta disse hensynene. Det vil også være nærmest umulig å føre kontroll med langing, altså at personer over 18 år kjøper alkohol til mindreårige.

Det er et paradoks at flere i denne debatten synes å mene at det er alkohol som skal redde distriktsbutikkene. Ifølge en Oslo Economics-rapport fra 2021 koster alkoholkonsumet vårt mellom 80 mrd. kr og 100 mrd. kr i året. For å få ned disse kostnadene må forebygging prioriteres, og vi må hegne om det regelverket vi har. Folkehelse kan ikke ofres av distriktspolitiske hensyn. De langsiktige konsekvensene vil være dårligere folkehelse og livskvalitet og mer utenforskap. Jeg er ikke overrasket over at FrP og Høyre går inn for noe slikt. Vi hørte i debatten at de er opptatt av å liberalisere alkoholregelverket. Jeg er mer overrasket over andre.

Grunde Almeland (V) [11:58:32]: Jeg er glad for at vi i dag får et såpass bredt flertall om det som burde være en ganske enkel og ukomplisert sak, nemlig å innse at tidene forandrer seg, vi får ny teknologi. Da alkoholloven ble skrevet, eksisterte rett og slett ikke en del av de verktøyene vi har i dag. Det er ikke mer komplisert enn som så, vi prøver nå rett og slett å innrette oss til den tiden vi lever i.

Det er i dag gode verktøy som sørger for at vi opprettholder prinsippene som ligger til grunn for alkoholloven, og likevel klarer å drifte butikker på en måte som gjør at vi bl.a. har en rekke butikker i dag med åpningstider man for ganske få år siden bare kunne drømme om, og butikker mange steder rundt omkring i landet der det i all hovedsak for få år siden egentlig ikke var grunnlag for drift. Det er en positiv utvikling som også sikrer mer bosetting spredt rundt omkring i hele landet, uten at det går på tvers av de prinsippene som ligger til grunn for den ganske strenge alkohollovgivningen vi har i Norge.

Man kunne gjerne hatt en debatt om alkoholloven generelt, for som bl.a. representanten Svardal Bøe helt riktig peker på, er det en rekke ting i alkohollovgivningen som burde ha blitt sett på. Det er hovedsakelig fordi at når verden utvikler seg, når teknologien utvikler seg, er en rekke av de tingene som lå til grunn for diskusjonen da vi vedtok alkoholloven i utgangspunktet, ganske utdaterte. Det får derfor også ganske uheldige utslag i dag, bl.a. når det gjelder alkoholreklame.

Det er en annen debatt, det er ikke dette vi er invitert til å debattere i dag. Dette er en ganske begrenset endring – også så begrenset at praksisen allerede i dag egentlig følger det prinsippet de fleste steder. Det vi egentlig diskuterer i dag, og som KrF ønsker seg, er en innskrenking av hvordan det faktisk praktiseres veldig mange steder. Jeg mener vi gjør det riktige nå, når et så bredt flertall i Stortinget er enige om at vi her rett og slett må tillate at teknologien også klarer å organisere dette på en god måte, til det beste for folk, i tråd med de prinsippene som lå til grunn for alkoholloven i utgangspunktet. Dette er en god dag.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:01:16]: Fjernbetjente butikker i distriktene kan være av stor betydning for lokalsamfunnene våre, og det bidrar til et godt servicetilbud både for fastboende og for besøkende. Vi etterstreber derfor å finne løsninger som gjør det mulig å ha fjernbetjente butikker i Distrikts-Norge, og samtidig ivareta viktige alkoholpolitiske hensyn.

Kontrollert salg og begrenset tilgjengelighet er sentrale virkemidler for å redusere skadene av alkohol. Ny teknologi åpner opp for nye muligheter, men kravene i alkoholregelverket må fortsatt oppfylles. Vi kan ikke si generelt at alt fjernbetjent salg er lov. Om det er eller skal være tillatt, vil være avhengig av om de konkrete løsningene og kontrollen med disse er god nok.

Distriktssenteret – Kompetansesenter for distriktsutvikling – har bestilt utredninger fra et advokatfirma om forholdet mellom fjernbetjent salg og alkoholloven. Utredningene konkluderer som kjent med at systemene for fjernbetjent salg er tilrettelagt på en måte som tilsynelatende gjør det mulig å overholde kravene i alkoholregleverket, men at det er behov for å gjøre noen endringer i rutinene for det fjernbetjente salget.

Helse- og omsorgsdepartementet har allerede sendt en bestilling til Helsedirektoratet om å gjøre en vurdering av ulike teknologiske løsninger for fjernbetjent salg opp mot alkoholregelverket. Direktoratet er bedt om å ta utgangspunkt i utredningene advokatfirmaet har utarbeidet på vegne av Distriktssenteret. Fristen for å besvare bestillingen er satt til 1. april 2026.

Direktoratet skal gjøre en generell vurdering av hvilke elementer løsningene må sikre for å kunne oppfylle kravene i alkoholregelverket, bl.a. knyttet til forbudet mot salg til mindreårige og til åpenbart påvirkede personer. Departementet har også bedt om at direktoratet utreder behovet for eventuelle tilpasninger i alkoholregelverket, dersom det viser seg å være nødvendig.

Jeg støtter de forslagene Stortinget skal vedta i dag, men jeg har lyst til å gi anerkjennelse til representanten Lindtveit Røse, som er den som faktisk også tar opp hvorfor vi skal ha en restriktiv alkoholpolitikk. Alkohol er ikke småtterier, og det har stort skadepotensial. Det er knyttet til store helsemessige utfordringer, mange sjukehusinnleggelser. Det gjør sterkt inntrykk å høre om alle de barna som vokser opp i alkoholiserte hjem, som gruer seg til høytider, og som opplever ting de aldri burde opplevd, som følge av alkohol.

Jeg har bare lyst til på vegne av regjeringen å understreke at vi – i likhet med representanten Lindtveit Røse – er for en restriktiv alkoholpolitikk. Det er viktig at vi også har det i mente når vi diskuterer disse sakene. Jeg mener ikke at dette er en liberalisering av alkoholpolitikken, for dette handler egentlig om at man med ny teknologi skal kunne selge varene, men med de samme skrankene og begrensningene som gjelder av alkoholloven, når det gjelder bl.a. åpningstider, tilgjengelighet og styrke på alkoholen. Likevel synes jeg det representanten Lindtveit Røse sier, også er verdt å ta med seg i denne debatten.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:14:43]: Det denne saken ikke handler om, er den generelle alkoholpolitikken i landet. Det denne saken faktisk handler om, er det som Fremskrittspartiet kaller for sunn fornuft, for dette er snakk om å likebehandle butikker, enten de har bemanning eller de er fjernstyrt og bruker ulike teknologiske løsninger for å utøve den kontrollen som lovverket pålegger dem å gjøre.

I veldig mange deler av landet, særlig i distriktene, er fjernstyrte butikker, fjernbetjente butikker, helt vesentlig for at man i det hele tatt skal kunne ha en butikk på det stedet. I mitt eget hjemfylke, Troms, er det, så vidt jeg har klart å finne ut av, minst elleve butikker som er fjernstyrt, fjernbetjent. Hele fire av dem er på Senja – Senja kommune, men vi har også fjernstyrt butikk i Kongsvik og i Fjelldal i Tjeldsund kommune. Vi har fjernbetjent butikk i Arnøyhamn i Skjervøy kommune, vi har det i Djupvik i Kåfjord kommune – over hele Troms har vi fjernstyrte butikker, fjernbetjente butikker. Det er helt avgjørende for at man i det hele tatt skal ha et tilbud i disse distriktskommunene i Troms.

For Fremskrittspartiet er denne saken altså ikke en diskusjon om den generelle alkoholpolitikken i landet – det kan jeg love Stortinget at Fremskrittspartiet kommer til å invitere til gode debatter om i tiden framover – men dette er rett og slett en sak som handler om sunn fornuft, og som handler om at det skal være mulig å bo og leve i distriktene i dette landet, der det er store avstander, og der det ikke er store butikker tilgjengelig overalt. Det vi ser veldig mange steder, er at ofte er lokalbutikken det siste gjenværende tilbudet i et lokalsamfunn. Å spenne beina under det siste gjenværende tilbudet i et område fordi man skal nekte dem å selge lovlige varer som alkohol og tobakk, vil være helt feil, og det vil være med på å forsterke den avfolkingen som vi ser skjer i store deler av landet. Vi må ha en politikk som aktivt motvirker en slik avfolking, og ikke understøtter den.

Derfor er det veldig fornuftig at Stortinget kommer med disse presiseringene i dag. Vi forventer at statsråden følger opp og leverer på det som er bestillingen fra Stortinget, at man gir beskjed til både kommunene, statsforvalterne og Helsedirektoratet om at den praksisen som har vært flere steder, skal kunne videreføres, og så får man komme tilbake med eventuelle lovendringer dersom det viser seg at det er behov for å gjøre det.

Men igjen: Dette er i dag en seier for den sunne fornuften i Stortinget. Det er Fremskrittspartiet veldig glad for, og så ser vi fram til oppfølgingen.

Kai Steffen Østensen (A) [12:17:27]: Jeg tegnet meg på nytt, fordi jeg synes at Kristelig Folkeparti kom en viktig påminnelse om hva alkoholpolitikk også er. For selv om dette er en sak som tar tak i praktiske konsekvenser av hvordan loven tolkes, er det en alvorlig bakside av bruk av alkohol. KrF pekte selv på de mange tusen barn og unge som vokser opp i hjem med alkohol pg usunn alkoholbruk. Vi vet at folkehelsen utfordres gjennom ensomhet, men også at ensomhet og alkohol er en ekstra alvorlig side av det. Det er et stort skadeomfang, som statsråden selv var innom, og i høringssvarene vi har fått i denne saken, er også Nasjonalforeningen, Actis og Blå Kors inne på de samme problemstillinger.

Det er viktig, selv om Arbeiderpartiet er med på dette flertallsforslaget, å understreke at kampen mot usunn alkoholbruk og for en fortsatt restriktiv alkoholpolitikk står. Med undertegnedes dialekt er det kanskje ikke så rart at han er for en restriktiv alkoholpolitikk. Det er han, og han mener også at det står veldig klart i det som kommer fra flertallet, at dette ikke er en liberalisering. Jeg har lyst til å sitere fra merknadene i saken, noe vi ikke gjør så ofte:

«I noen høringssvar pekes det på at en endring i dagens praksis knyttet til salg i fjernbetjente butikker kan åpne opp for en liberalisering av norsk alkoholpolitikk. Flertallet» – som også Arbeiderpartiet er en del av – «deler ikke denne vurderingen, ettersom lovens bestemmelser ligger fast. Det skal ikke selges eller utleveres alkohol til personer under 18 år eller til personer som er synlig beruset, og salget skal skje innenfor gitte salgstider.

Og salgskontrollen er viktig.

Jeg har vært fylkespolitiker i Agder, og der har jeg fått lov til å kjøre buss med AKTs busselskap. Der er det gode løsninger for hvordan sjåfører ikke skal kjøre i ruspåvirket tilstand, gjennom en blåsemekanisme. Hvordan de tekniske løsningene skal se ut i framtiden, kan teknologigigantene og små gründere være med og legge til rette for. Men det som denne saken tar for seg, er jo at en statsforvalter i Agder ikke skal kunne innføre ulik praksis i forhold til en statsforvalter i nabofylket Rogaland. Jeg er glad for at vi lar denne saken handle om nettopp det, den rettferdige praksisen, for når noen sår tvil om loven, er det vi som lovgivere som må sørge for at den tvilen ikke er der.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [13:44:51] (ordfører for saken): Vi skal nå debattere et representantforslag fra stortingsrepresentant Maren Grøthe om at vedtak 897 av 14. juni 2016 om klimanøytralitetsmålet oppheves.

Klimanøytralitetsmålet ble vedtatt i forbindelse med behandlingen av Parisavtalen av 12. desember 2015. Komiteen ba om statsrådens vurdering av forslaget, og svar datert 8. desember 2025 foreligger fra statsråden.

Komiteen har gjennomført skriftlig høring, og det har kommet inn fire høringsinnspill. Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken.

Komiteen viser i sin innstilling til at klimanøytralitetsmålet ikke er meldt inn under Parisavtalen eller tatt inn i norsk klimalovgivning. Forslagsstilleren mener på denne bakgrunn at begrepet i dag framstår som lite hensiktsmessig og gir en uavklart norsk tilleggsambisjon til Norges forpliktende klimamål.

Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Venstre ønsker å opprettholde målet. Disse partiene vil sikkert redegjøre for sine synspunkter selv.

Fremskrittspartiet og Høyre stemte imot klimanøytralitetsmålet i 2016. Høyre mener at målet var uklart den gangen, og at det er minst like uklart nå. Når klimanøytralitetsmålet bidrar til forvirring om målbildet og fører til tiltak med usikker klimaeffekt, kan dette bidra til å svekke legitimiteten til klimapolitikken. Legitimitet og forankring er muligens viktigere enn noensinne, gitt klimautfordringene og den økonomiske og geopolitiske situasjonen vi står overfor.

Klimautvalget 2050 anbefalte å avvikle klimanøytralitetsmålet, nettopp med den begrunnelse at målet skaper uklarhet rundt hva som er Norges målsettinger. Blant annet ZERO og WWF argumenterer også for å avvikle dette målet.

Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Rødt foreslår altså å oppheve klimanøytralitetsmålet. Jeg tar opp forslaget.

Linda Monsen Merkesdal (A) [13:47:17]: For å nå måla i Parisavtalen må verda kutta utslepp raskare enn i dag. Noreg skal ta sin del av ansvaret, og klimanøytralitetsmålet er eit viktig verktøy for å sikra at me bidreg meir enn det som følgjer av våre ordinære forpliktingar. Dette målet blei vedteke av Stortinget i 2016 med brei einigheit, som ein del av ratifiseringa av Parisavtalen. Arbeidarpartiet stod bak, for me meiner at Noreg skal vere eit land som både kuttar utslepp heime og bidreg til utsleppsreduksjon globalt. Det er dette klimanøytralitetsmålet handlar om.

Forslaget om å oppheva målet vil svekkja norske klimaambisjonar. Det er eit brot med den linja Stortinget har stått samla om i snart 20 år, og Arbeidarpartiet meiner at ei så stor endring krev eit solid avgjerdsgrunnlag. Det har me ikkje no.

Regjeringa har vore tydeleg på at ho vil koma tilbake til Stortinget når ho veit meir om utsleppsutviklinga, og om korleis kvotane i marknaden under Parisavtalen artikkel 6 vil fungera etter 2030. Å fjerna målet før dette arbeidet er gjort, er etter vårt syn både for hastig og uansvarleg.

Noreg bidreg allereie i store utsleppsreduksjonar i utviklingsland gjennom samarbeid under artikkel 6. Dette er tiltak som er dokumenterte og verifiserte, og som ikkje ville ha skjedd utan norsk innsats. Dei utløyser private investeringar og styrkt energisikkerheit, og dei bidreg til grøn omstilling i land som treng det. Dette er ikkje symbolpolitikk, det er konkrete utsleppskutt og eit viktig supplement til arbeidet me gjer her heime.

Noreg har ingen tradisjon for å trekkje tilbake klimamål før arbeidet er i gang. Det vil senda uheldige signal internasjonalt og svekkja truverdet vårt som ein pådrivar i klimapolitikken. Arbeidarpartiet meiner difor at klimanøytralitetsmålet må liggja fast. Det representerer eit sjølvstende og ein nødvendig ambisjon for vår norske klimapolitikk, og det er eit ansvar me ikkje bør løpa frå.

Tor Mikkel Wara (FrP) [13:50:00]: Fremskrittspartiet stemte imot det klimanøytralitetsmålet som Senterpartiet i dag foreslår å oppheve. Det er derfor naturlig for Fremskrittspartiet å støtte forslaget.

Vi merker også at flere har endret oppfatning, både i og utenfor denne sal, i tråd med det som var Fremskrittspartiets holdning den gangen. Da kan det være grunn til å reflektere i hvert fall litt over det mønsteret vi ser i klimapolitikken. Det vi ofte ser, er at de målene man vedtar, med en slags sinnelagsetikk kontra konsekvensetikk, betyr at vi får urealistiske mål, vi får mål som er uklare, vi har ingen konsekvensutredning om hvordan man skal nå målene, og vi har i hvert fall ingen kostnadsberegninger om hvor mye disse målene skal koste. Det er ofte gode ønsker som ligger til grunn, så jeg håper vi kan trekke lærdom av dette til den generelle klimadebatten og til alle de andre klimadebattene – en lærdom om at man skal sette seg realistiske mål, at man skal prøve å være presis, at man skal ha konsekvensutredninger, og at vi skal vite kostnadene for de målene man setter seg.

Det at noen flere, både i og utenfor denne sal, har endret oppfatning siden sist, håper jeg vi kan trekke noe lærdom av. Jeg håper også at det kan være starten på en ny fase med større realitetsorientering i klimapolitikken.

Ole Herman Sveian (Sp) [13:52:00]: Stortinget vedtok i 2016 et mål om at Norge skulle være klimanøytralt fra 2030. Nesten ti år senere må vi erkjenne at dette målet aldri har blitt tydelig definert, aldri har blitt konkretisert og heller aldri har blitt fulgt opp med en plan for gjennomføring. I løpet av disse årene har skiftende regjeringer rapportert på målet i statsbudsjettene, men uten å konkretisere hva som faktisk skal til for å nå det. Det har ikke vært lagt fram kostnadsanslag, ikke blitt presentert en samlet strategi og ikke blitt gitt klare styringssignaler til næringsliv og andre samfunnsaktører.

Når et mål vedtas av Stortinget, må det også følges opp med en ansvarlig og forpliktende politikk. For Senterpartiet er det avgjørende at klimapolitikken er tydelig, forutsigbar og ærlig. Målene vi vedtar, må bety noe konkret for næringsliv og folk. Når et mål over tid skaper mer uklarhet enn retning i klimapolitikken, har vi et ansvar for å rydde opp. Det vi gjør i dag, er å fjerne et nasjonalt tilleggsmål som ikke har vært forankret i lov, ikke har vært meldt inn som en del av Norges forpliktelser, og som i praksis har risikert å bli redusert til et spørsmål om kvotekjøp, uten klare rammer eller kostnadsoverslag.

Jeg vil også understreke at for oss i Senterpartiet er det å oppheve klimanøytralitetsmålet på ingen måte å senke ambisjonene i norsk klimapolitikk. Norge har allerede noen av verdens mest ambisiøse og forpliktende klimamål. Vi er bundet av Parisavtalen, og vi har lovfestet mål fram mot 2050. De forpliktelsene ligger fremdeles fast.

Senterpartiet mener at klimainnsatsen må innrettes slik at ressursene brukes der det gir størst mulig klimaeffekt. Norge må bidra internasjonalt gjennom tiltak som gir reell og effektiv utslippsreduksjon, bl.a. gjennom globale klimainvesteringer og bruk av FN-kvoter av høy kvalitet. Samtidig må vi føre en nasjonal klimapolitikk med konkrete tiltak som kutter utslipp i transport, industri og energibruk. Det må være en politikk som skaper verdier, muligheter og arbeidsplasser i hele landet, og utslipp må reduseres på en måte som ikke betyr karbonlekkasje og at utslipp i realiteten eksporteres.

Klimapolitikken blir ikke bedre av uklare mål. Den blir bedre når det gjøres tydelige prioriteringer og brukes realistiske virkemidler som har bred tillit i befolkningen. Når vi nå opphever klimanøytralitetsmålet for 2030, gjør vi det for å samle innsatsen om de målene som faktisk gjelder, og som vi er forpliktet til å nå. Vi i Senterpartiet mener det styrker troverdigheten til norsk klimapolitikk å sikre at den er målrettet, tydelig og gjennomførbar.

Sofie Marhaug (R) [13:54:52]: Rødt støtter klimamålene, men ikke dette tilleggsmålet som klimanøytralitetsmålet i virkeligheten er – et mål som først og fremst bidrar til å legitimere kjøp av kvoter. Rødt satt som kjent ikke på Stortinget i 2016, for dem som er opptatt av det. Jeg vil si det med Naturvernforbundets ord, som er hentet fra deres høringsinnspill til denne saken:

«Naturvernforbundet ser at det er grunn til å stille spørsmål ved klimanøytralitetsmålet. Det er uklart hvordan målet skal forstås, og det vil etter alt å dømme måtte innfris gjennom et betydelig kjøp av FN-kvoter.»

Rødt er altså ikke alene om å være kritisk til dette målet. Klimautvalget 2050, som har jobbet grundig i forbindelse med en offentlig utredning, foreslår å avvikle hele klimanøytralitetsmålet. De skriver bl.a.:

«Klimanøytralitetsmålet er ikke internasjonalt eller juridisk forpliktende. Målet har ikke vært mye diskutert i offentligheten siden Stortinget vedtok det i 2016. Målet kommer i tillegg til Norges øvrige klimamål og innebærer at Norge fra og med 2030 skal bidra til å utløse utslippskutt i utlandet som gjør opp for Norges gjenværende utslipp.»

Også klimastiftelsen Zero har argumentert for å droppe målet, fordi det er dyrt og usikkert, og de har pekt på at pengene kan brukes mer effektivt på andre måter. I fjor publiserte også Statistisk sentralbyrå en kritisk artikkel som pekte på at målet vil måtte dekkes ved kjøp av kvoter.

Selv om vi skroter klimanøytralitetsmålet, skal vi fortsatt kutte utslipp. Jeg vil understreke at Rødt er en del av budsjettflertallet på Stortinget. Det er med partiene på venstresiden vi skal gjøre opp budsjettet, ikke med Høyre og FrP. Derfor er jeg ikke bekymret for at vi går sammen med disse partiene i dag om å skrote et virkemiddel som i praksis bare legitimerer kvotekjøp. Arbeidet vi har foran oss, handler om å investere i rettferdige kutt og klimafinansering til fattige land – ikke kapitalistisk avlat. Dette skal vi gjøre sammen med partiene til venstre for midten.

Rødt har ikke partipolitisk allergi og stemmer i tråd med den politikken vi mener er rettferdig og god. Når seriøse aktører, som Naturvernforbundet, dessuten er kritisk til klimanøytralitetsmålet, og når Klimautvalget 2050 og Zero anbefaler å skrote hele målet, da tar Rødt disse innspillene på alvor og stemmer i tråd med vår egen politiske overbevisning. Klimapolitikken skal være handlekraftig og rettferdig – ikke uforståelig, lite treffsikker og urettferdig.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [13:58:01]: Klimakrisen er her nå. Den fører til ressursmangel, sykdomsspredning, store flyktningstrømmer og sannsynligvis også mer krig og konflikt. Den fordrer at vi setter oss ambisiøse mål, at de ambisiøse målene faktisk følges opp, at vi kutter utslipp både her hjemme og der ute, og at vi bidrar til at omstillingen lykkes både her i Norge og i andre land.

Jeg er enig i at klimanøytralitetsmålet ikke er perfekt formulert eller blir perfekt håndhevet. Jeg er ingen tilhenger av å kjøpe kvoter for å fraskrive seg ansvar her hjemme i Norge, men det finnes et stortingsflertall i dag som er enig i at innretningen på en del ulik klimapolitikk ikke er perfekt. Noen mener den bidrar til for lite klimapolitikk, andre mener at den bidrar til for mye. Men jeg mener at alle miljøpartiene i Stortinget skal være veldig forsiktig med å oppheve uperfekte mål eller uperfekt klimapolitikk uten å erstatte det med noe annet, i hvert fall før regjeringen har kommet med sitt forslag om hvordan de kan få målet til å bli innrettet på en god måte. Det kan i verste fall føre til en svekket miljøpolitikk, og i dette tilfellet gjør det nok akkurat det.

Dette kan bidra til at Norge bruker mindre penger på solcellesatsing i utlandet, uten at det bygges ut mer solceller i Norge. På den måten vil det bety at verden fortsetter å bygge ut mer kullkraft, heller enn mer fornybar energi. Det er trist, og jeg er skuffet over at det finnes miljøpartier som nå sikrer flertall, sammen med FrP, for å oppheve et mål som sørger for mer utslippskutt globalt.

Jeg er som sagt ingen tilhenger av kvotekjøp i utlandet – jeg har brukt mye tid på å kritisere det i høst – men det er bedre med noe utslippskutt enn ikke utslippskutt i det hele tatt. Og hvis det å skrote dette målet betød at Norge forpliktet seg til å ta alle utslippskuttene sine i Norge, kunne jeg selvfølgelig vært for det, men det gjør ikke det. Kvotekjøp vil fortsatt være mulig selv om man skulle skrote klimanøytralitetsmålet, men det sender et uheldig signal. Det gjør også at man i praksis svekker klimapolitikken. Derfor vil vi stemme imot mindretallsforslaget, og jeg advarer også andre miljøpartier mot å stemme for dette forslaget, som i praksis betyr en dårligere klimapolitikk og lavere klimamål i Norge.

Grunde Almeland (V) [14:00:28]: Denne saken er ganske beskrivende for hvordan tilstanden i Stortinget er akkurat nå, når det gjelder klimapolitikken. Det er et flertall som lett klarer å finne sammen, med litt ulike varianter, for å senke ambisjoner, avlyse vedtak og avlyse mål og for rett og slett å sørge for at vi tar et skritt tilbake i klimapolitikken. Flere av disse partiene liker å kalle seg et miljøparti, og i ulike sammenhenger liker de å si at de er opptatt av klima og miljø, men de klarer altså ikke å bidra til et flertall i denne salen som sikrer oss klimapolitikk. Det synes jeg synes særlig disse partiene skal ta ganske sterkt innover seg.

Representanten Bjørnsen sa at hun er opptatt av legitimiteten i klimapolitikken. Til det har jeg et spørsmål: Hvilken type legitimitet er man med på å skape når man etter flere år med et mål velger å bare slette målet istedenfor å innføre de tiltakene som trengs? Hvilket signal sender det til kommuner, fylkeskommuner og næringslivet når vi, fordi vi har mål som krever mye av alle i samfunnet, og som det blir litt vanskelig å gjennomføre fordi bl.a. politikere ikke har tatt ansvar for å innføre tiltakene, heller sier: La oss droppe hele målet. Dette blir som å si til f.eks. næringslivet: Hvorfor i alle dager skal dere ta risiko, for til sjuende og sist kommer politikerne ikke til å følge opp det de har satt som ambisjoner?

Senterpartiet kritiserer mangelen på tiltak. Det er hult – det er en hul kritikk, rett og slett fordi alle forslag til tiltak blir stemt ned av bl.a. Senterpartiet. Det er ikke mange dager siden Venstre hadde over 40 forslag til nye klimatiltak. Jeg kan godt forstå at et regjeringsparti gjerne vil fremme sine egne tiltak, men de andre partiene på Stortinget kunne i det minste vært med og vurdert disse tiltakene eller kanskje kommet med sine egne, men der svikter Senterpartiet igjen og igjen. Det gjelder flere andre partier også, for den saks skyld, men det var de som kom med den kritikken nå.

Rødt viser til at kjøp av kvoter er et problem. Venstre har vært enig – vi har også utfordret statsråden på en rekke ting når det gjelder kvotekjøp – men igjen står altså Rødt i den ganske ubehagelige situasjonen for et klimaparti, at man er med på å danne flertall mot noe, men man har altså ikke evnet å danne flertall for noe. Vi ser det også i det budsjettet Rødt har vært med på å danne flertall for: Det eneste de har klart å bli enige om, er politikk som svekker klimaambisjonene. Det bør Rødt, som et miljøparti – hvis de ønsker å være det – ta innover seg.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [14:03:45]: For å oppfylle temperaturmålet under Parisavtalen er ikke summen av dagens innmeldte mål under Parisavtalen nok. Verden må kutte mer. Det norske klimanøytralitetsmålet legger til rette for det.

Norge har hatt et klimanøytralitetsmål siden 2008, da Stortinget vedtok at Norge skulle være karbonnøytralt i 2050. Stortinget sa samtidig at dersom det kom på plass en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skulle Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet fra og med 2030. Jeg vil minne om at alle partiene på Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, var enige i dette den gangen. Klimanøytralitetsmålet i sin nåværende form ble dermed vedtatt av Stortinget i 2016 i forbindelse med ratifiseringen av Parisavtalen.

Formålet med det norske klimanøytralitetsmålet, slik det ble formulert av Stortinget, er å bidra til globale utslippsreduksjoner som kommer i tillegg til oppfyllelsen av Norges klimamål under Parisavtalen – eller en overoppfylling av forpliktelsen vår, om du vil. Klimanøytralitetsmålet reflekterer også Parisavtalens mål om at vi må oppnå balanse mellom utslipp og opptak.

Klimanøytralitetsmålet representerer en selvstendig ambisjon som ikke fanges opp av andre klimamål. Å oppheve klimanøytralitetsmålet betyr derfor at norske klimaambisjoner reduseres. For å ta en slik beslutning mener jeg det er viktig at Stortinget har et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. Dette inkluderer hvordan målet bør defineres, hvordan målet kan gjennomføres, og hva det vil koste. Regjeringen har gjennom årets budsjettproposisjon formidlet at vi vil komme tilbake til hvordan klimanøytralitetsmålet skal innrettes, når vi har mer informasjon om utslippsutviklingen, og hvordan markedet for artikkel 6-kvoter under Parisavtalen vil utvikle seg etter 2030. Jeg mener derfor at det er svært uheldig å beslutte å oppheve klimanøytralitetsmålet nå og samtidig svekke norske klimaambisjoner før beslutningsgrunnlaget er lagt fram.

Norge bidrar allerede til å utløse viktige investeringer i grønn omstilling og varige utslippsreduksjoner i utviklingsland gjennom samarbeid under Parisavtalens artikkel 6, altså kvotekjøp. Regjeringen har sagt at dette arbeidet kan bidra til å nå klimanøytralitetsmålet. Kjøp av klimakvoter er en svært effektiv måte å bidra til utslippskutt som ellers ikke ville skjedd. Før vi betaler, må utslippskuttene være gjennomført, dokumentert og bekreftet av en uavhengig tredjepart, noe som minner mye om hvordan vi gjør det i forbindelse med regnskogsatsingen, som vi alle i utgangspunktet er enige om. Vi vet at kjøp av klimakvoter kan utløse mange ganger større utslippskutt og private investeringer enn det Norge faktisk betaler for. Det er legitimt å være uenig om hvorvidt kvoter skal brukes for å nå våre mål under Parisavtalen eller slettes for å bidra til mer klimapolitikk, men kjøp av klimakvoter er en god måte å støtte utviklingslands grønne omstilling på.

Norge har ingen tradisjon for å avlyse klimamål eller løpe fra sine forpliktelser før arbeidet har startet. Det ville sende et uheldig signal og vil bli lagt merke til internasjonalt. Det synes jeg det er synd at et flertall på Stortinget har bestemt seg for å gjøre.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [14:07:07]: Jeg gjentar det jeg sa i sted, at da klimanøytralitetsmålet ble vedtatt av Stortinget i 2016, stemte Høyre imot. Så Høyre er helt konsistente i denne saken. Målet var uklart den gangen når det gjelder hva det skulle innebære, og denne uklarheten har rett og slett forsterket seg.

Det virker som det er en del som ikke tar inn over seg at kritikken mot klimanøytralitetsmålet kommet fra ganske sterke aktører. Vi har snakket om WWF, ZERO, Klimautvalget 2050 og også Naturvernforbundet, som ble nevnt fra Rødt her i sted. Det er grunn til å reflektere over hva det egentlig er disse organisasjonene sier. Å ta bort dette målet betyr ikke at man trenger å ha lavere ambisjoner. Høyre mener at Norge skal ha en ambisiøs og effektiv klimapolitikk, som bidrar til å kutte utslipp i Norge, Europa og globalt, men når klimanøytralitetsmålet bidrar til forvirring og målbildet fører til tiltak med usikker klimaeffekt, mener altså vi i Høyre at det kan bidra til å svekke legitimiteten til klimapolitikken. Og er det noe vi ikke trenger nå, er det en svekket forankring og svekket legitimitet i klimapolitikken.

Sofie Marhaug (R) [14:08:44]: Jeg tegnet meg igjen fordi det i denne debatten høres ut som at vi avlyser de internasjonale klimamålene Norge har forpliktet seg til, og det stemmer jo på ingen måte. Jeg gjentar det Klimautvalget 2050 sier i sin NOU, der de anbefaler å avvikle hele klimanøytralitetsmålet, der de understreker at klimanøytralitetsmålet ikke er internasjonalt eller juridisk forpliktende. Dette var jo statsråden inne på selv. Det er et tilleggsmål. Så det er ikke sånn at hvis vi skroter dette målet i dag, har vi avlyst våre øvrige og viktigere sentrale klimamål, de vi har meldt inn i Parisavtalen. Det stemmer bare ikke.

Jeg synes det er rart å høre på de partiene som sier at de er kritiske til kvotekjøp, men likevel vil hegne om et mål som først og fremst bidrar til å legitimere kvotekjøp. Det er det Naturvernforbundet er inne på i sin høringsuttalelse, og det er også det klimautvalget skriver at dette målet først og fremst vil bidra til, etter 2030.

Jeg er også uenig i at vi alltid skal sette kortsiktige utslippskutt foran langsiktige utslippskutt her hjemme. Jeg mener at det er mye mer rettferdig at Norge – som et rikt og velstående land bygd opp på først og fremst fellesskap, men i noen grad tilgang på naturressurser, som har satt sitt avtrykk i atmosfæren, for å si det forsiktig – har et ansvar for å kutte våre utslipp og ikke drive med avlat i utlandet. Det er derfor vi nå stemmer for å skrote dette målet. Som sagt satt vi ikke på Stortinget i 2016, så å svare for hva politikerne tenkte den gangen, har jeg ikke tenkt til å gjøre.

Jeg understreker igjen at det er vektige aktører her: Naturvernforbundet og Klimautvalget 2050. Klimautvalget 2050 ble jo satt ned av Venstre i sin tid. Det er helt greit å være uenig med utvalg man har satt ned selv, sånn er politikken, men jeg synes det er veldig merkelig å framstille det som at dette bare kommer ut av det blå. Det kommer jo etter at vi har hatt en offentlig utredning som har å droppe nettopp dette målet som en av sine mange anbefalinger. Det er fordi det skaper uklarhet. Det senker ambisjonene her hjemme. Det åpner for at vi kan kjøpe oss ut av klimaproblemene og vårt ansvar for å kutte utslipp globalt, og ikke ta det ansvaret her hjemme.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [14:11:51]: Det er, med respekt å melde, litt spesielt å høre både Høyre og Rødt egentlig forsvare at de ikke bidrar til å svekke norsk klimapolitikk i dag, for med det vi kan få inntrykk av, har da indirekte organisasjoner som WWF, ZERO og Naturvernforbundet, alt annet likt, fått gjennomslag i Stortinget for å svekke norsk klimapolitikk. Jeg er ganske overbevist om at det aldri var intensjonen. Hvis man f.eks. ser på ZEROs forslag om å avskaffe klimanøytralitetsmålet, er ikke det et mål som kan leses helt isolert, for ZEROs mål var jo samtidig å styrke andre ordninger for å sørge for at man i sum gjorde like mye i klimapolitikken. Det er ikke det Høyre og Rødt får gjennomslag for i Stortinget nå. Høyre og Rødt får gjennomslag for å ta ned den klimapolitikken som Norge har tenkt å føre framover.

Til Høyre som sier at målet er uklart: Det kan jeg være enig i. Det er klart at man kunne tenke seg at dette målet burde ha blitt operasjonalisert, f.eks. av Solberg-regjeringen, som hadde fem år til å gjøre det. Vi kunne også i og for seg ha gjort det tidligere, i forrige stortingsperiode. Samtidig er det sånn at regjeringen nå har varslet at vi i løpet av de par neste månedene ønsker å komme tilbake til Stortinget med en klargjøring av hvordan dette målet kan gjennomføres. At det da skal være så hastverk med å svekke norsk klimapolitikk at man ikke har tid til å komme tilbake til det forslaget og f.eks. diskutere det som representanten Marhaug er bekymret for, at dette bare løses med kvoter, synes jeg også er noe spesielt. Jeg kan ikke forstå hastverket med å få fjernet et mål som vi altså har hatt i mange år i Norge allerede.

Jeg må få lov til å gjenta det siste, som handler om kritikken av å bruke kvotekjøp. Jeg tror at alle her inne i utgangspunktet heier på Parisavtalen. Nå har vi altså fått et regelverk for hvordan man kan dokumentere utslippskutt under Parisavtalen, og det er det regelverket vi foreslår å bruke. Man kan være uenig i om det skal brukes mot norske klimamål, eller om det bare skal brukes til å gjennomføre mer klimapolitikk i verden enn det vi ellers hadde fått til, men jeg klarer ikke å skjønne hvordan det å bruke regelverk under Parisavtalen til å sikre langsiktige, ordentlige og skikkelige utslippskutt i utviklingsland klarer er negativt. Jeg er stolt over at Norge nå f.eks. skal bidra til å bygge ut og videreutvikle fornybarsektoren i Zambia, på en måte som kommer til å ha betydning for mange mennesker ute i verden, samtidig som vi bidrar til mer klimapolitikk. Det er det samme vi gjør med regnskogen. Også der betaler vi for dokumenterte utslippskutt, som måles og verifiseres før vi betaler for det. Det er egentlig i praksis akkurat det samme vi har tenkt at man kunne gjøre gjennom klimanøytralitetsmålet. Nå ønsker ikke Stortinget det. Det er i og for seg fair. Da håper jeg vi kan jobbe sammen om andre tilnærminger for å styrke klimapolitikken framover.

Grunde Almeland (V) [14:15:05]: Jeg vil bare understreke at Venstre på ingen måte er mot bruk av kvoter eller kvotekjøp. Jeg synes statsråden hadde en ganske god beskrivelse av hvordan det kan være med på å bidra godt til omstillingen internasjonalt, men jeg er også litt kritisk til den inngangen bl.a. Rødt har i diskusjonen om kvotekjøp. De evner ikke å skille nettopp der det kan være et godt og positivt bidrag til global omstilling, opp mot det som jo er en helt reell diskusjon – der Rødt og Venstre deler mange av synspunktene – når denne typen internasjonale kvotekjøp brukes som unnskyldning for ikke å gjøre noe her hjemme. Det er en annen type debatt.

Det er helt riktig at klimautvalget så på en rekke ulike spørsmål, bl.a. hvordan dette målet skal innrettes, om det i det hele tatt var nødvendig å ha det. Utvalget så på klimapolitikken som helhet, i sammenheng, og foreslo en rekke ting som samlet sett ville bidra til at vi når ambisjonene våre for klimapolitikken. Forslaget vi diskuterer i dag, kommer ikke som en konsekvens av det utvalget, men som konsekvens av at ett parti har fremmet et representantforslag som ene og alene er med på å svekke ambisjonene i klimapolitikken og ikke ta inn over seg helheten i den diskusjonen vi bør ha.

Jeg synes virkelig at representanten Marhaug, når hun er såpass tydelig her fra talerstolen, bør reflektere litt over hva hennes parti er med på å skape et parlamentarisk grunnlag for, også i de budsjettavtalene de har med regjeringen. Som jeg sa i mitt forrige innlegg, bidrar de altså til tiltak som enten senker ambisjonene eller svekker klimapolitikken vår. Dette stortinget er rett og slett på ville veier i klimapolitikken. Det bør alle som er opptatt av klimapolitikk, ta innover seg. Jeg synes det er godt å høre bl.a. representanten fra MDG som tydelig sier at klimapartier også må ta innover seg at de også de gangene de kanskje er litt for et enkeltforslag, må evne å løfte blikket og se på hvilke konsekvenser dette har for klimapolitikken i sin helhet. Det vi gjør i dag, bidrar bare til at de partiene som er opptatt av at vi skal gjøre minst mulig i klimapolitikken, får nok en seier å markere.

Sofie Marhaug (R) [14:17:39]: Da skal jeg prøve å reflektere på ett minutt, så det kommer til å gå som det går. Rødt fikk faktisk gjennomslag for klimapolitikk i budsjettforliket: Vi fikk økt CO₂-avgiften. Det mener jeg er et viktig og riktig klimatiltak i Norge – det kutter utslipp her hjemme, og forurenser må betale. Så har det skjedd andre ting i norsk klimapolitikk som tilsynelatende senker ambisjonsnivået, f.eks. at vi ikke skal kjøpe masse importert biodrivstoff som har usikker global klimaeffekt. Det er jeg glad for. Jeg synes ikke at vi skal gå for symbolske tiltak som har en usikker global effekt og negative naturkonsekvenser, bare for å slå oss selv på brystet og drive en tallek fra Stortingets talerstol. Jeg er mer opptatt av at vi har reelle utslippskutt som virker, og det skal vi selvfølgelig jobbe for i budsjettavtaler og i Stortinget for øvrig. Men jeg mener ikke klimanøytralitetsmålet bidrar til det.

Ole Herman Sveian (Sp) [14:18:53]: Når man er vara og hopper inn for en som er hjemme og har svangerskapspermisjon, må man ha litt oppvarmingstid. For meg er det viktig å understreke det jeg sa i hovedinnlegget. For oss i Senterpartiet er det å oppheve klimanøytralitetsmålet på ingen måte å senke ambisjonsnivået i klimapolitikken. Vi er veldig klar over at vi er bundet av Parisavtalen og har lovfestet mål der fram mot 2050. For oss ligger målene fast, og vi skal bidra med vår praktiske tilnærming for at vi skal oppnå de målene.

Så er det sagt mange ganger i dag at vi svekker klimapolitikken. Det vi i hvert fall kan slå fast, er at vi i dag endrer klimapolitikken i Norge og får enda klarere fokus på de målene vi har internasjonale forpliktelser til. For oss er det viktig å jobbe for de målene som ligger i Parisavtalen, og rydde opp litt i de nasjonale målene som kommer i tillegg, som ingen har klart å definere på ti år.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [14:20:54] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet forslag om endringer i vergemålsloven om dekningsansvaret for vergeutgifter og kompetansen til å ta imot søksmål.

I dag er hovedregelen at den som har verge, skal dekke kostnadene ved dette, og det finnes noen unntaksregler ved lav inntekt eller lav formue. Det er sånn at dagens regler kan slå urimelig ut, spesielt for barn eller andre spesielle situasjoner, og da ønsker regjeringen å innføre muligheten til å gjennom forskrift lage unntaksbestemmelser som gjør at flere – noen flere – kan få dekket sine kostnader.

Videre foreligger det forslag om å gi statsforvalteren kompetansen til å ta imot søksmål om endring eller opphevelse av dom om begrensninger i rettslig handleevne.

Komiteen mener at dette er fornuftige forslag, og det er en samlet komité som står bak innstillingen. Komiteen har også merket seg at det ikke vil koste store summer dersom dette blir innført. Dermed er det en rørende enighet i komiteen, og vi går inn for regjeringens forslag.

Statsråd Astri Aas-Hansen [14:22:35]: Dette lovforslaget gjør at vi kommer ytterligere tre skritt videre i den helhetlige gjennomgangen av vergemålsordningen som Stortinget har bedt om.

Ett skritt er at regelverket blir mer rimelig og rettferdig. Hovedregelen er at personer med verge selv må dekke kostnadene til verge. Har personen inntekt eller formue under gitte grenser, dekker statsforvalteren kostnadene. Ny formulering åpner for forskrift om at statsforvalteren kan dekke kostnadene i noen flere tilfeller, hvor en annen løsning fremstår åpenbart urimelig. Endringene gjøres særlig med tanke på barn, som etter regjeringens syn bør slippe å bruke barnetrygd, voldsoffererstatning og livsforsikring til å betale vergen. De må ha verge, og de kan ikke velge bort bistanden. I forskrift kan det også gjøres unntak på grunn av andre særskilte hensyn, f.eks. basert på formuens opprinnelse og personens livssituasjon.

Det andre skrittet er at det blir en effektivisering ved at statsforvalteren får kompetanse til å ta imot søksmål om endring eller opphevelse av dom om begrensninger i rettslig handleevne. Til nå er det statsforvalteren som har håndtert disse sakene, men først etter at departementet har gitt fullmakt i hvert enkelt tilfelle. Prosessen har vært unødig tungvinn.

Det tredje skrittet er at vi fortsetter arbeidet med språklig modernisering av loven. Vi vil erstatte formuleringer som oppleves diskriminerende, med ordbruk som fremhever selvbestemmelsesretten og bedre reflekterer prinsippene i CRPD. I dette forslaget endres ordlyden fra «den som er under vergemål» til «personen».

Statsforvalterne, Sivilrettsforvaltningen og departementet fortsetter å prioritere arbeidet med forbedringer av vergemålsordningen. Jeg nevner spesielt at Sivilrettsforvaltningen i tildelingsbrevet for 2026 har fått i oppdrag å videreutvikle dagens modell for forvaltning av midler tilhørende personer med verge. Justis- og beredskapsdepartementet arbeider også med oppfølgingen av fjorårets høring, der det ble foreslått omfattende lovendringer, bl.a. i reglene om forvaltning.

Stian Storbukås (FrP) [14:25:55] (ordfører for saken): Saken omhandler at forenklede forelegg som ilegges som straffereaksjon ved overtredelse av legemiddelloven § 31 a, skal føres inn i reaksjonsregisteret og framkomme i politiattester. Regjeringen bes videre gjennomgå annet relevant regelverk og politiets praksis for å påse at forenklede forelegg registreres i reaksjonsregisteret, og at opplysningene kan innhentes og videreformidles av klareringsmyndighetene i arbeidet med å ivareta samfunnskritiske hensyn.

Komiteens flertall ønsker å avvise disse forslagene, mens et mindretall av Senterpartiet, FrP og KrF støtter mindretallsforslaget, som jeg her vil ta opp – og jeg tar på meg FrP-hatten.

Politiet skal sikre folks trygghet i hverdagen. De skal forebygge og slå ned på kriminalitet. Stortinget skal gi gode lover på hånden for å sikre denne tryggheten. Det som etter hvert ble en noe nedskalert rusreform, har endt opp med at bruk av tunge ulovlige stoffer kan bli en del av bakgrunnen til framtidens politi. Det er vanskelig å forstå at noen kan ha hatt dette som mål da loven ble vedtatt. Brukere og kjøpere kan komme inn på politiutdanningen etter å ha blitt tatt med både heroin og kokain, uten at det medfører konsekvenser for utdanningen, fordi klareringsmyndighetene ikke får se dette på noen attest. Er det noe jeg er fast overbevist om, er det at folk flest der ute ikke vil ha et sånt lovverk.

Hvis dette var en utilsiktet bieffekt av rusreformen, er det jo direkte ille hvis man nå ikke bruker muligheten til å rette opp dette – men hvis det var en tilsiktet effekt av reformen, er det enda verre. Da styrer man mot et samfunn hvor folk som har oppsøkt kriminelle elementer for å få tak i ulovlige narkotiske stoffer, får plass på politiutdanningen. Det er ikke den veien vi skal gå.

Jeg er spesielt skuffet over partiet Høyres representanter i denne saken, som har gjort seg til et traktorstort støttehjul for regjeringen. Det norske folk fortjener bedre enn politikere som bagatelliserer kriminalitet og fjerner konsekvensene av å begå den.

Even H. Eriksen (A) [14:28:48]: Vi behandler i dag et representantforslag som tar opp spørsmålet om registrering av forenklet forelegg ved mindre narkotikalovbrudd. Dette er et spørsmål som berører både samfunnssikkerhet, rettssikkerhet og hvordan vi best følger opp rusreformen som et bredt flertall på Stortinget ble enige om i fjor.

La meg være tydelig: Arbeiderpartiet står ved den enigheten som ble inngått. Den representerer en balansert tilnærming mellom ulike hensyn: mellom reaksjon og hjelp, mellom kontroll og forholdsmessighet, og mellom behovet for sikkerhet og behovet for å unngå unødvendig stigmatisering.

Flertallet i komiteen – Arbeiderpartiet, Høyre og Miljøpartiet De Grønne – viser til at Stortinget allerede i fjor har trukket opp klare føringer for hvordan ordningen med forenklet forelegg skal innrettes. I denne enigheten ligger det bl.a. inne at personer som får betinget påtaleunnlatelse, ikke skal komme dårligere ut enn personer som vedtar forenklet forelegg, og at registrerte opplysninger skal håndteres på en måte som ivaretar rettssikkerheten.

Jeg vil gi honnør til forslagsstillerne, som reiser viktige spørsmål om samfunnssikkerhet, likebehandling og forutsigbarhet. Det er helt avgjørende hensyn, og nettopp derfor ble de også vurdert da rusreformen ble vedtatt i fjor. Flertallets vurdering er at disse hensynene allerede er godt ivaretatt innenfor rammen av enigheten som ble inngått, og gjennom det regelverksarbeidet som regjeringen og statsråden nå er i ferd med å gjennomføre.

Statsråden har vært tydelig på at gjeldende praksis bygger på langvarige forutsetninger i lovverket, og at forenklede forelegg tradisjonelt ikke har vært anmerket på rullebladet. Samtidig pågår det et forskriftsarbeid der regjeringen vurderer hvilke ulike hensyn, også med tanke på samfunnssikkerhet og vandelsvurderinger, best kan ivaretas innenfor den politiske enigheten som ligger til grunn. Det er etter vårt syn en riktig tilnærming. Vi bør ikke endre kurs gjennom enkeltstående forslag som kan rokke ved den – etter Arbeiderpartiets syn – kloke balansen Stortinget nylig ble enig om.

For oss er det viktig at rusreformen er kunnskapsbasert og helhetlig. Den må bidra til trygghet i samfunnet, men også være rettssikker og forholdsmessig. Arbeiderpartiet mener derfor at den enigheten som ligger til grunn fra Stortinget i fjor, balanserer de hensynene representantforslaget peker på, på en god måte. Vi støtter derfor ikke noen av forslagene som er fremmet i saken.

Mari Holm Lønseth (H) [14:31:43]: Ulovlige rusmidler gjør stor skade. De gjør stor skade for den enkelte som bruker dem, for familie og venner til dem som bruker dem, og de gjør stor skade for samfunnet vårt, f.eks. ved at de også gir store inntekter til kriminelle nettverk. Derfor trenger vi en politikk som gjør det vanskeligere å begynne med ulovlige rusmidler, og som gjør det enklere å slutte med narkotika. Derfor var det også helt nødvendig med et linjeskift i ruspolitikken for å sikre at folk får bedre hjelp og behandling. Derfor var også Høyre en del av et bredt forlik i vår, som vi fortsatt står bak. Vi mener at det forliket gir folk bedre behandling, og det gjør det lettere å søke hjelp enn med det tidligere alternativet.

Personer som sliter med rusbruk, skal møte hjelp og en mulighet til å komme seg ut av det. En trussel om straff kan ofte gjøre veien til å søke hjelp lenger. Framfor at man oppsøker hjelp tidlig, risikerer vi at folk kommer dypere inn i en rusproblematikk. At det generelt framkommer på rullebladet er også en reaksjon som kan skyve folk lenger unna nettopp det å få hjelp til å komme ut av problematisk rusbruk.

Regjeringen har varslet at den er med i gang med en forskrift som skal følge opp enigheten i Stortinget om en rusreform, hvor også hensynet til klareringsmyndighetene skal ivaretas. Den forskriften skal ut på høring, og vi ser fram til å se den videre behandlingen av det.

Så vil jeg si at selv om det ikke står i selve forslaget, har det både i media og gjennom innlegget til saksordføreren tidligere vært tydelig at det bakenforliggende hensynet her er at Politihøgskolen har tatt en beslutning om at personer som tidligere er tatt for mindre narkotikaovertredelser, kan bli politi. Styret på Politihøgskolen har slått fast at det skal være lov til å gjøre mindre feil, uten at det skal få langvarige konsekvenser. Det er også Politihøgskolen selv som har tatt beslutningen om å åpne for at flere kan bli politi, og de har ikke bedt om den innstrammingen det fremmes forslag om her i dag.

FrP sier at årsaken til at det ikke vil framkomme, er at klareringsmyndighetene ikke har tilgang, men realiteten er at Politihøgskolen selv har tatt denne beslutningen. I tillegg er det viktig å understreke at det som er Senterpartiets forslag her i dag, i realiteten framstår som en innstramming, ikke bare av dagens praksis, men også av tidligere praksis. Særlig overtredelse av legemiddellovens forbud mot ulovlig bruk og besittelse av narkotika framkom i hovedsak heller ikke på ordinære politiattester før 2019.

Bengt Fasteraune (Sp) [14:34:49]: Senterpartiet gikk imot stortingsflertallet som våren 2025 vedtok endringer i den strafferettslige reguleringen av befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk. Uten forutgående utredning vedtok flertallet at forenklet forelegg heretter skal være normalreaksjonen overfor personer over 18 år i disse sakene. Den praktiske konsekvensen er at slike lovbrudd ikke vil komme fram i politiregistre, og at klareringsmyndigheter ikke kan avdekke tidligere eller nåværende bruk eller besittelse av narkotika.

Det gikk ikke mange månedene før vi så de første følgefeilene av vedtaket. I høst vedtok styret ved Politihøgskolen å endre inntaksreglementet slik at personer som har fått et forenklet forelegg for mindre mengder narkotika til eget bruk, nå kan komme inn på Politihøgskolen på lik linje med andre.

Alle som har vært gjennom en klareringsprosess, vet at bruk og besittelse av narkotika er en vesentlig del av bakgrunnssjekken som gjøres. For det første er narkotika ulovlig. Anskaffelse av narkotiske stoffer betyr også ofte kontakt med kriminelle miljøer, en kontakt som kan skape et avhengighetsforhold som kan misbrukes.

Når slike lovbrudd maskeres bak forenklede forelegg, vil det altså gjøre det vesentlig vanskeligere å avdekke om en person faktisk er rusavhengig eller utviser dårlig dømmekraft når det gjelder illegale rusmidler, hvilket også kan si noe om personens holdning til lover og regler mer generelt. Det er alvorlig i en tid vi står foran og er i akkurat nå. For personer som søker utdanning eller arbeid i politiet, Forsvaret eller andre samfunnskritiske virksomheter, kan dette utgjøre en sikkerhetsrisiko.

Jeg merker meg at statsråden i sin uttalelse til representantforslaget skriver følgende:

«Når ordningen utvides til å omfatte overtredelser av legemiddellovens straffebestemmelse om befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk, må det gjøres en vurdering av om politiet og andre relevante myndigheter i noen tilfeller bør ha tilgang til opplysninger om vedtatte forenklede forelegg i disse sakene, og om det er behov for registrering utover det som er praksis i dag.»

Jeg oppfatter det slik at statsråden anerkjenner problemstillingen som er reist i Senterpartiets representantforslag.

Når en nå ser hvilke konsekvenser dette kan få, er det overraskende at det samme flertallet fortsatt velger å se bort fra de risikoene dette medfører. Senterpartiet mener det er nødvendig å sikre at slike lovbrudd føres inn i reaksjonsregisteret og framkommer i politiattesten.

Avhengighet er en sykdom. Alle er enige om at de som er syke, skal få bedre hjelp, men det står ikke i motstrid til samtidig å legge til rette for å trygge rikets sikkerhet.

Julie E. Stuestøl (MDG) [14:38:12]: Våren 2025 gikk Stortinget inn for noen ytterst nødvendige endringer i norsk ruspolitikk. Etter at rusreformen punkterte i 2021, har hundrevis av mennesker dødd av overdose i landet vårt. At det tok fire år fra rusreformen først ble lagt fram for Stortinget, til noen av de aller mest nødvendige grepene i reformen ble vedtatt, er en skandale.

Vi har fortsatt en lang vei å gå i ruspolitikken. Vi vet at straff ikke fungerer for noe annet formål enn å øke terskelen for å søke hjelp og å gjøre markedet for rus enda farligere og enda dødeligere. Vi vet at kriminalisering av rus har skapt et illegalt marked som kriminelle nettverk tjener milliarder på hvert eneste år, og vi vet at mange tiår med feilslått ruspolitikk som baserer seg på straff og stigma, har etterlatt Norge på europatoppen i overdosetall. Vi har kanskje følt på et godt gullrush gjennom OL, men dette er ikke en statistikk vi ønsker å toppe.

Derfor synes jeg det er alvorlig at Senterpartiet foreslår å reversere en av de viktigste endringene i fjorårets rusforlik. Dette forslaget innebærer i realiteten en skjerpelse av straffenivået, i strid med hva all forskning på rusfeltet anbefaler. At forenklede forelegg skal føres inn i politiattester og reaksjonsregister, vil gi dem det gjelder, sterke begrensninger i eget liv, som muligheten til å reise til en rekke land og muligheten til å jobbe i flere ulike yrker. Det er snakk om en kraftig reaksjon med lang varighet for små overtredelser kanskje gjort tidlig i livet.

I motsetning til hva Senterpartiet sammen med FrP antyder i sine merknader i saken, mener ikke MDG og jeg at tidligere personlig befatning med mindre mengder rusmidler medfører en stor sikkerhetsrisiko og dermed skal være diskvalifiserende for en mengde yrker og utdanninger i all framtid for dem det gjelder. Forslaget går også inn i rekken av ideer om å være «tough on crime», som vil gjøre det vanskeligere, ikke lettere, for personer som sliter med rusavhengighet å komme inn igjen i varmen i storsamfunnet, komme ut av avhengigheten og skape seg et godt liv.

MDG mener det fremste målet med ruspolitikken må være å hjelpe folk ut av avhengighet, inn i gode hjelpetilbud og inn i arbeid. Dette forslaget vil derimot heve terskelen for å søke hjelp ved å bidra til ytterligere utenforskap og mistillit blant personer som sliter med rusavhengighet. Det vil være både kontraproduktivt og svært uheldig. For MDG og meg er det åpenbart at Stortingets fokus framover bør være rettet mot hvordan vi skal hjelpe dem som sliter med utenforskap og rus, ikke hvordan vi kan sette opp enda flere barrierer for å holde dem utenfor.

Hans Edvard Askjer (KrF) [14:41:24]: Jeg tillater meg å være litt bestefar, for det er jeg faktisk. La meg først si at den økende bruken av narkotika er et betydelig samfunnsproblem, og KrF mener bestemt at rusforliket var et skritt i helt feil retning. En bagatellisering av hva rus gjør med den enkelte og deres omgivelser, er det stikk motsatte av hva vi trenger.

Som bestefar kjenner jeg ofte på både glede og uro – glede over alt det gode barna våre bringer inn i livene våre, og uro fordi vi vet at verden de vokser opp i, ikke alltid er enkel å navigere i. Alle som har barn og unge i sin nærhet, vet hvor mye det betyr at de er trygge, sett og ivaretatt.

Trygghet er ikke noe som kommer av seg selv. Den skapes og bygges gjennom tilstedeværelse, grenser og varme. Når barn har voksne som følger med og tar dem på alvor, får de også motet til å ta gode valg. Derfor kan vi aldri undervurdere betydningen av rollen vi voksne spiller.

Barn legger merke til alt. De ser ikke bare hva vi sier, men hva vi gjør. De merker om vi står i det vanskelige, eller om vi vender oss bort. Derfor må vi være bevisste. Vi må være mennesker som sender tydelige signaler om hva som er rett, og hva som er galt. Vi må være rollemodeller som viser vei – ikke bare med ord, men med handling.

Ingen av oss klarer det alene. Barn trenger et fellesskap rundt seg – foreldre, besteforeldre, lærere, trenere og andre voksenpersoner som drar i samme retning. Når vi samarbeider og deler ansvaret, blir vi i stand til å fange opp de barna som strever, før små problemer blir til store.

I dag møter barn et press og et tempo vi voksne knapt kjenner igjen fra vår egen oppvekst. De blir eksponert for valg og fristelser lenge før de egentlig er klare for det. Nettopp derfor må vi være til stede. Vi må våge å stille de vanskelige spørsmålene, og vi må være voksne som ser – også det som er ubehagelig å se.

Barn trenger oss – ikke bare de barn som roper høyest, men også de som er stille; ikke bare i solskinnsdagene, men også de dagene livet er tungt. Vi må være voksne som bryr oss, som følger med, og som tar ansvar når det gjelder. Vi må ikke gi barna signaler om at bruk av illegale rusmidler er bagateller.

Barn er vår framtid, men de lever livet sitt akkurat nå. De trenger at vi møter dem med tydelighet, varme og trygghet. Hvis vi klarer det, legger vi grunnlaget for sterke og trygge unge mennesker som kan bære samfunnet videre. Barna våre trenger rusfrie, lovlydige forbilder. Det er på denne bakgrunn jeg sterkt anbefaler forslaget fra mindretallet i denne saken.

Statsråd Astri Aas-Hansen [14:44:50]: Gjennom et bredt forlik har Stortinget slått fast at narkotika er og skal være forbudt. Befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk skal fortsatt være straffbart, og håndhevingen skal være effektiv. Et tydelig forbud og reell håndheving vil kunne bidra til å redusere etterspørselen etter narkotika og grunnlaget for organisert og svært samfunnsskadelig kriminalitet.

Det jobbes nå med å få utredet og ferdigstilt forslag til tilhørende forskrifter, som stortingsflertallet har satt som tydelig forutsetning for ikraftsetting. I innstillingen har flertallet i justiskomiteen lagt til grunn at regjeringens forskriftsarbeid følger de føringer Stortingets flertall tidligere har gitt, og det kan jeg bekrefte at vi gjør. Regjeringen har som mål å få satt lovendringene som ble vedtatt i juni 2025, i kraft så raskt som praktisk mulig, tatt i betraktning kompleksiteten i problemstillingene og behovet for tilrettelegging i politietaten.

Jeg forstår at det er bekymringer knyttet til utvidelsen av ordningen med forenklet forelegg til overtredelser som gjelder befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk. Slike bekymringer, særlig knyttet til klareringsmyndighetenes tilgang til opplysninger om rusmiddelbruk, vil bli tatt opp i høringen av forslaget til ny forskrift om forenklet forelegg i disse sakene. Jeg gjentar samtidig det jeg viste til i min uttalelse til justiskomiteen om representantforslaget, at det er for tidlig å forskuttere hvilke forslag til regler som vil bli sendt på høring.

Det er også først gjennom høringsrunden at regjeringen vil få det nødvendige grunnlaget for å kunne ta endelig stilling til rammene for ordningen med forenklet forelegg, innenfor føringene fra stortingsflertallet i innstillingen fra 2025 og anmodningsvedtak 1116 fra 2021. Anmodningsvedtaket omhandler sperring av opplysninger om personer som er ilagt strafferettslige reaksjoner for bruk og besittelse av narkotika til egen bruk i reaksjonsregisteret etter tre år, dersom det ikke foreligger gjentagelse. Det må derfor også gjøres en grundig vurdering av konsekvensene av dette vedtaket i lys av endringene i straffeutmålingspraksis for rusavhengige i 2022 og lovvedtaket fra 2025, som åpner for en normalreaksjon med forenklet forelegg for andre overtredelser.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [15:09:11]: Da jeg startet på Politihøgskolen, var det svært høy grad av yrkesstolthet blant elevene. Det var vanskelig å komme inn, men det var verdt å komme gjennom det trange nåløyet. Man var en av dem som evnet å se forskjellen mellom rett og galt, og som hadde stått imot livets utallige fristelser.

Gulroten var ikke bare et yrke, men en livsstil. Man tjente dårlig som politi, men hadde samhold og kunne pensjoneres tidlig. Det var bra, for yrket og livsstilen medførte også store utfordringer og skader, som man fikk beskjed om at man bare måtte tåle. Det gjaldt heller ikke bare på jobb, for dette er jo som nevnt en livsstil, noe som medfører tjenesteplikt også på fritiden og krav om å håndtere en situasjon uansett – fordi man er politi.

Selv om det dessverre finnes unntak, har Norge i stor grad blitt skånet fra korrupsjon og negativ adferd når man har tilstrebet yrkesstolthet helt fra start. Men nå er det flertall for utfordringer man ikke ser konsekvensene av, heller enn å fortsette å følge den smale sti. Fra og med årets kull vil skolen endre vandelskrav når det gjelder narkotika. Det betyr at personer som har fått både ett, to og tre forenklede forelegg, vil kunne komme inn. Vil det ha noe å si? Ja, jeg tror det.

Det skal i dag svært mye til å få et forenklet forelegg for bruk av narkotika. Det er en bekymringsfull normalisering og likegyldighet til andres bruk av illegale stoffer. Granatangrep på Strømmen og skyting i Sarpsborg er ikke isolerte hendelser – de er uttrykk for konflikt mellom organiserte, kriminelle nettverk, knyttet til narkotikagjeld.

Skolen har valgt feil når man nå skal ta inn dem som har tillatt seg å sette sin egen nytelse høyere. Da støtter man opp om en stadig voksende kriminell virksomhet.

Operativt politi må ha utrykningsbevis, siden de har adgang til å sette til side trafikkregler, fartsregler og skiltregler. Skolen setter til side samfunnets «edruelighetskrav» til å ha førerkort. Edruelighetskrav er det også til de som skal ha våpen. Likevel skal det nå altså ikke gjelde for politiet. Kontrollørene av våpen skal man tillate å være mindre skikket, samtidig som de bærer våpen som grunnutrustning, og i ytterste konsekvens forventes å måtte bruke dem.

Norsk politi har høy tillit i befolkningen. La oss fortsette med det.

June Trengereid Gruer (A) [15:12:27]: Jeg må si det er stort å stå på denne talerstolen og hegne om rusreformen, for rusforliket var historisk. Endelig klarte vi å få en lov som legger til rette for at personer som virkelig sliter med rus, skal få hjelp og behandling, ikke straff. Samtidig fikk vi også en lov som gjør det helt klart at narkotika er forbudt.

Jeg var jo ikke i forhandlingene, men jeg regner med at det ikke var et rett fram-arbeid, for rus og hvordan vi behandler folk som sliter med det, vekker følelser – nettopp fordi det handler om mennesker. Da er det viktig at vi møter menneskene, men også lovarbeidet, med respekt. Enda viktigere igjen er det kanskje at vi ikke forhaster oss.

Det gjelder også i denne saken, for nettopp dette temaet er jo noe departementet nå jobber med i en forskrift som trolig kommer før april i år. Det skal sendes på høring, og vi skal faktisk få alle hensyn fram. Vi skylder folk en ruspolitikk som ikke svinger med stemningen i debatten, men som står støtt i kunnskap og med respekt.

Nettopp derfor mener jeg vi at vi skal la høringsprosessen få virke. Vi skal lytte til innspillene og sørge for at den endelige ordningen skal bli både rettferdig og human, i tråd med rusreformens intensjon. Det skylder vi menneskene det gjelder.

Stian Storbukås (FrP) [15:15:17] (ordfører for sakene): Komiteen valgte under behandlingen av representantforslaget å avvise det, og samtlige partier viser til kommentarene i Prop. 32 S for 2025–2026.

Hovedproblemstillingene i proposisjonen har vært å overføre drift av helikopterbasen i Tromsø til 330-skvadronen, samt i hvilken grad man skal utnytte opsjonen til å kjøpe inn inntil seks nye helikoptre. Komiteen står samlet i spørsmålet om å la Forsvaret overta driften av helikopterbasen i Tromsø. Flertallet av partiene – Ap, Høyre, Senterpartiet, KrF og MDG – støtter å kjøpe ytterligere to helikoptre, i tråd med regjeringens innstilling, mens FrP ønsker å bruke opsjonen til å kjøpe fire.

Da bytter jeg over til FrP-hatten og tar opp forslaget fra FrP til sak nr. 11.

Her har Stortinget mulighet til å styrke helikopterberedskapen til en pris vi aldri får se igjen. Helikoptrene er utprøvde og velfungerende, og behovet er der. Det vil være svært fornuftig bruk av skattebetalernes penger i den krevende tiden vi er i.

Det faglige rådet fra Hovedredningssentralen er tre helikoptre, og det burde utgjøre et minimum. At regjeringen derfor foreslår å kjøpe to helikoptre, er etter denne representantens mening veldig lite tilfredsstillende og egentlig mot bedre vitende. Likevel: At opposisjonen og øvrige støttepartier har så lite kraft og ambisjon i beredskapspolitikken sin, overrasker, og det er også direkte urovekkende. Jeg har under flere debatter etter at jeg ble valgt som stortingsrepresentant, stilt meg selv spørsmålet om hvorvidt medlemmene av denne salen tar inn over seg alvoret i tiden vi lever i. Det er i dag fire år siden Russland startet sin fullskalainvasjon av Ukraina.

La meg også slå fast bakteppet. I totalberedskapsmeldingen slås det fast: «Den sikkerhetspolitiske situasjonen tilsier et særlig behov for en styrket helikopterberedskap i nord.» Det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg, men så langt er det å konkludere at i Totalforsvarsåret 2026 går regjeringen og stortingsflertallet inn for å anskaffe færre helikoptre enn det Hovedredningssentralen anbefaler. Det er etter min mening en dårlig start på året.

Even H. Eriksen (A) [15:18:24]: Denne saken handler om å sikre en robust og framtidsrettet redningshelikoptertjeneste og hvordan vi best styrker beredskapen i nordområdene i en mer krevende sikkerhetspolitisk tid.

Arbeiderparti-regjeringen foreslår at Forsvaret overtar som operatør av redningshelikopterbasen i Tromsø, og at det anskaffes to nye redningshelikoptre av typen AW101 SAR Queen. Dette følger opp et enstemmig anmodningsvedtak fra Stortinget fra 2021, og er en viktig del av den videre utviklingen av redningshelikoptertjenesten i Norge.

For det første: Dagens sikkerhetspolitiske situasjon tilsier at vi må ha en styrket beredskap i nord. Når Forsvaret overtar som operatør, styrker vi evnen til å håndtere uforutsette hendelser og får en løsning som også kan brukes høyere i krisespekteret, inkludert støtte til totalforsvaret og nasjonal beredskap til sjøs.

For det andre: De nye helikoptrene gir økt kapasitet. Med lengre rekkevidde, bedre sensorer og høy løfteevne styrker vi den operative evnen i krevende vær- og geografiske forhold, slik det ofte er i nord. Samlet vil Norge med denne anskaffelsen ha 18 SAR Queen-helikoptre fordelt på sju baser, noe som gjør at vi kanskje har verdens beste redningshelikoptertjeneste.

Det skal investeres enorme summer i å øke Norges forsvarsevne, styrke motstandsevnen i befolkningen og heve vår felles beredskap i årene framover. Samtidig må vi evne å vurdere hver eneste krone til dette formålet med kritisk blikk. Arbeiderpartiet legger i denne saken derfor også vekt på ansvarlig pengebruk. Regjeringen har vurdert behovet for å anskaffe flere helikoptre, men har landet på at to er riktig nivå. Prosjektet har allerede en betydelig kostnadsramme, og nytten av flere helikoptre må veies opp mot andre tiltak som også kan styrke beredskapen vår.

Arbeiderpartiet mener regjeringens proposisjon gir en helhetlig løsning: Den styrker redningshelikopterberedskapen, bidrar til økt robusthet i nord og sikrer at ressursene brukes på en forsvarlig måte. Ikke overraskende støtter vi derfor komiteens tilråding.

La meg avslutningsvis få lov til å takke saksordføreren og komiteens medlemmer for et godt samarbeid i saken, der vi jobbet raskt og avvek fra en ordinær framdriftsplan for å kunne behandle saken før frister for utløsning av opsjon. Saken er et godt eksempel på å finne gode løsninger i lag, selv om vi ikke er enige om absolutt alt.

Mari Holm Lønseth (H) [15:21:27]: Innkjøp av nye SAR Queen-redningshelikoptre har gitt oss bedre beredskap langs hele kysten. Helikoptrene flyr bedre i dårlig vær, de er raskere og har lengre rekkevidde enn de tidligere Sea King-redningshelikoptrene.

I Tromsø har det vært sivil drift av redningshelikoptertjenesten, og da den basen ble etablert, vedtok Stortinget at regjeringen skulle forberede at Forsvaret skulle ta over driften av basen. Nå har regjeringen også endelig kommet med forslag om å etablere en base med SAR Queen-helikoptre i Tromsø. Det er bra, og det støtter Høyre. I proposisjonen er også redegjort for at forsvarsalternativet har en noe høyere investeringskostnad, men det er forventet at driftskostnadene over tid vil være både lavere og mer forutsigbare enn med et sivilt alternativ.

Så har jeg to kommentarer jeg har lyst til å knytte til saken. For det første er det viktig at regjeringen sørger for at redningstjenesten på Svalbard opprettholder den høye kvaliteten den også har i dag. Det har vært stordriftsfordeler med at det er samme operatør i Tromsø og på Svalbard, og det kan jo være en risiko for at noe av det gode samarbeidet, samspillet og de fordelene vi ser i dag, faller bort. Om de gjør det, er det viktig at regjeringen er forberedt på å sette inn tiltak ved behov. Det håper jeg også justisministeren vil være åpen for.

For det andre har jeg lyst til å benytte denne muligheten til å understreke at de sivile som drifter denne basen i dag, har gjort en skikkelig god jobb. De har levert i henhold til de kravene som har blitt stilt til dem, med god kvalitet og god responstid. De har reddet liv, og de har sørget for god beredskap og en god redningstjeneste i nord. Det fortjener de en stor takk og anerkjennelse for.

Ingrid Fiskaa (SV) [15:23:32]: SV støttar forslaget om at Forsvaret overtar redningshelikoptertenesta i Tromsø, til erstatning for den private operatøren som har drifta basen sidan 2022. SV støttar òg at det blir kjøpt inn to nye helikopter av den same typen som er på dei andre redningshelikopterbasane på fastlandet. Det er gode argument for at staten og Forsvaret skal overta. Sjølv om det inneber store investeringskostnader å byggja ny base og kjøpa nye helikopter, er det openberre fordelar med å ha eit felles system og like helikopter på alle dei sju basane. Driftskostnadene vil òg vera meir føreseielege enn i eit system med nye anbodsprosessar år om anna. Nord-Noreg treng god beredskap for ulike typar av hendingar, akkurat som resten av landet. Vêr og klima, men òg auka aktivitet til havs, gjer det nødvendig å ha ei robust redningsteneste. At staten og Forvaret eig helikoptera, er òg ein fordel i tilfelle det blir nødvendig med oppdrag høgt i krisespekteret.

Samtidig oppstår det òg ein ny situasjon for helikoptertenesta på Svalbard, som det vil vera viktig å vera oppmerksam på. Svalbard og Tromsø har hatt ein felles kontrakt med den private operatøren dei seinare åra, og det vil no vera ein eigen kontrakt for Svalbard, som det òg var før 2022. SV meiner det er gode grunnar til å oppretthalda ei sivil helikopterteneste på Svalbard, og altså ikkje leggja denne under Forsvaret, sånn som på fastlandet. At den felles kontrakten med Tromsø no fell vekk, må samtidig ikkje på nokon måte bety at helikoptertenesta på Svalbard blir svekt. Her forventar me at regjeringa eventuelt kjem tilbake med forslag for å betra helikoptertenesta på Svalbard viss det viser seg å vera behov for det.

SV støttar ikkje forslaget om å kjøpa fire nye helikopter i staden for to, sånn som Framstegspartiet føreslår. Det er allereie eit problem i Forsvaret at store investeringar går ut over drifta. Risikoen for at det kan skje òg i dette tilfellet, er absolutt til stades. Då meiner SV at det er betre å ha to helikopter som blir vedlikehaldne, og som fungerer, enn fire helikopter som det manglar personell og økonomi til å drifta.

Bengt Fasteraune (Sp) [15:26:31]: Redningshelikoptertjenesten har siden slutten av 1960-tallet vært en viktig del av Norges samlede redningsberedskap. Senterpartiet er opptatt av å følge opp Totalberedskapsmeldingen og Stortingets tidligere vedtak om overføring av redningshelikopterbasen i Tromsø fra sivil operatør til Forsvarets 330 skvadron og dermed sikre militær drift av redningshelikoptrene i Norge. Da vi utover i 2025 fikk signaler om at regjeringen hadde igangsatt nye utredninger for det framtidige operatøransvaret for Tromsøbasen, samtidig som fristen for å utløse opsjonen på nye helikoptre var nært forestående, var det viktig for oss i Senterpartiet å få ryddet unna den usikkerheten som var skapt, og få saken til Stortinget så raskt som mulig. Det er bakgrunnen for vårt representantforslag.

En enhetlig redningshelikoptertjeneste under militær kommandostruktur er viktig av flere grunner. For det første gir det økt kapasitet som følge av muligheten til å innsette spesialstyrker på norsk sokkel. Det er viktig at det militære kontraterrorberedskapsoppdraget ivaretas og styrkes i den urolige sikkerhetspolitiske tiden vi lever i. For det andre gir SAR Queen økt rekkevidde som styrker beredskapen langs kysten. En overføring av operatøransvaret til Forsvaret vil sikre lik standard, herunder lik vedlikeholds- og opplæringsstruktur som ved de andre basene som opereres av 330-skvadronen. Redningshelikoptre under militær kommandostruktur gir bedre beredskap i krisesituasjoner og muliggjør kontraterrorberedskap over hav og bedre sikring av installasjoner på norsk sokkel. Jeg vil understreke at med Tromsøbasen som en del av 330-skvadronen vil skvadronen være gripbar og kunne rekvireres til oppdrag i hele spennet mellom fred, krise og krig. I situasjoner høyt i krisespekteret bør operatøren kunne fly taktisk, noe sivile piloter ikke har den samme forutsetningen for å kunne gjøre.

Ansvaret for å utløse opsjon på to eller flere helikoptre ligger hos regjeringen. Senterpartiet støtter forslaget i proposisjonen, men jeg forventer at regjeringen vurderer behovet utover det som ligger i proposisjonen. La meg derfor kort påpeke at innkjøp av SAR Queen også til fregatt kan spare staten for store summer, om vi skal følge forsvarssjefens uttalelser om «two navies, one fleet». Britene har som kjent SAR Queen på sine fregatter, den samme typen som Norge nå anskaffer. Å gå inn i et nytt anskaffelsesløp på tilsvarende maskiner er dyrt sammenlignet med å utløse opsjonen som nå ligger på bordet. Det ansvaret faller på regjeringen, og vi må forvente at det er en prosess på tvers av departementer som i sum gir den beste løsningen.

Statsråd Astri Aas-Hansen [15:29:54]: Regjeringen foreslår gjennom Prop. 32 S at Forsvaret skal overta operatøransvaret for redningshelikopterbasen i Tromsø når dagens kontrakt med sivile operatører løper ut. Seks av sju redningshelikopterbaser på fastlandet opereres allerede av Forsvaret, og overføringen av Tromsøbasen vil gi en enhetlig struktur og økt fleksibilitet i ressursbruken mellom basene. Jeg vil understreke at redningstjenesten fortsatt vil være en sivil tjeneste under Justis- og beredskapsdepartementets ansvar, og Hovedredningssentralen vil fortsatt disponere helikoptrene. Forsvaret som operatør anses imidlertid å gi bedre evne til håndtering av uforutsette hendelser og å styrke totalberedskapen. En overføring av operatøransvaret til Forsvaret vil sikre lik standard som ved de andre basene som opereres av 330-skvadronen og gi en enhetlig tjeneste i hele Fastlands-Norge. I den sikkerhetspolitiske situasjonen Norge nå står i, er denne kapasiteten enn styrking av totalberedskapen.

Regjeringen foreslår også anskaffelse av to nye AW101 SAR Queen-helikoptre. Disse har større rekkevidde, bedre kapasitet og robusthet under krevende forhold enn dagens sivile alternativer. Med anskaffelsen vil Norge ha totalt 18 helikoptre fordelt på sju baser med den nye basen til Forsvaret i Tromsø. Det er viktig også på beredskapsområdet med ansvarlig pengebruk, og at nytten av flere helikoptre må vurderes opp mot andre tiltak for å styrke beredskapen i landet vårt. Representantforslaget ber regjeringen gjennomføre overføringen av operatøransvaret til Forsvaret og utløse den eksisterende opsjonen på nye helikoptre fra Leonardo. Forslaget viser til Stortingets tidligere anmodningsvedtak og behovet for en robust og framtidsrettet redningshelikoptertjeneste. Prop. 32 S for 2025–2026 svarer på hovedpunktene i representantforslaget ved å legge fram et beslutningsgrunnlag for både operatørvalg og helikopteranskaffelse, samt foreslå de tiltakene representantforslaget etterspør.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [15:37:24]: I dag er det fire år siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Dermed får saken en påminnelse om viktigheten av som nasjon å ha motstandskraft og utholdenhet – ikke bare i krig, men også når andre utfordringer kan ramme Norge.

For 14 år siden ble en rød gummibåt symbol på de store manglene ved Norges mulighet til å reagere på terror. 22. juli 2011 viste den røde gummibåten hvordan Norge var rustet. Den viste med tydelighet hvor dårlig det sto til med politiets responstid, da den ble overlastet, tok inn vann og fikk motorstopp med beredskapstroppen om bord på vei til Utøya. Politiet måtte bytte til private båter for å nå fram. Hendelsen har blitt stående som et kritisk punkt i evalueringen.

Hjelp fra Forsvaret ble det ikke, av ulike årsaker, som f.eks. minst seks beslutningspunkter, bl.a. via politisk ledelse i ulike departementer som måtte godkjenne bistand, til tross for at fagaktørene var enige. Dermed var det første helikopteret som ikke var media, først til stede etter at gjemingsmannen var pågrepet.

Etter dette har heldigvis nødvendige grep blitt tatt, og man har innsett viktigheten av beredskap. Under Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen ble det både bedre helikopterberedskap og ny bistandsinstruks.

Siden FrP var i regjering, har den sikkerhetspolitiske situasjonen endret seg. Det er fireårsdagen i dag en grusom påminnelse om. Vi må heller ikke glemme at Norge er et langstrakt land, og vi er helt avhengig av god beredskap både i sør og i nord uten å måtte flytte ressurser.

I Totalberedskapsmeldingen fra 2024–2025 ble det slått fast at det er et særlig behov for en styrket helikopterberedskap i nord. Siden dette er vår siste sjanse til å utnytte en prisgunstig opsjon, bør det ikke være tvil om at vi skal benytte oss av den, med fire nye redningshelikoptre.

Hele Norge må ivaretas, og beredskapen må styrkes – også i nord.

Stian Storbukås (FrP) [15:40:12]: I svaret på min replikk til statsråden synes jeg å oppfatte at begrunnelsen for å gå for to og ikke tre helikoptre lå i økonomi. Derfor er det vanskelig å se at man har nådd målet som står i totalforsvarsmeldingen om styrking av helikoptertjenestene. Men to er bedre enn null, og derfor kommer vi subsidiært til å støtte innstillingen.

Så synes jeg det er viktig, i og med at vi nå er i totalforsvarsåret, å ha en liten førebels løypemelding om tingenes tilstand, for det er ganske dramatisk. Rett før jul kom Putin med krigstrusler, og Mark Rutte ber oss forberede oss på krig – det var to–tre dager før Stortinget debatterte justisbudsjettet, som jeg ikke kan se hadde noen veldig store løft på beredskapsområdet. Noen dager før hadde Riksrevisjonen gitt den ultimate strykkarakteren som kan gis i parlamentarisk uttrykk, til PST – sterkt kritikkverdig – og videre påpakning til Justis- og beredskapsdepartementet om svak ledelse.

Flytter vi oss inn i 2026 er vi snart i mars, og vi venter ennå på regjeringens varslede saker om tilfluktsrom og ikke minst den litt utilstrekkelige målsettingen om å kartlegge situasjonen på nevnte område i løpet av året.

I dag på fireårsjubileet til invasjonen av Ukraina – et sørgelig jubileum – og dagen etter at tredje verdenskrig kanskje er et faktum, ifølge Zelenskyj, vedtar man et helikopterkjøp som ligger under anbefalingen til Hovedredningssentralen. Dette er altså tilstanden i kongeriket Norge når vi nå går inn i årets tredje måned av totalforsvarsåret. Europa og verden slik vi har kjent den fram til de siste få årene, er borte og kommer ikke tilbake. Timeglasset er straks i ferd med å renne ut for en gammel epoke, og det kreves handling.

Historiene har vært ganske nådeløse mot samtidens vurderinger slik de ble gjort på 1930-tallet – med rette. Den politikken som ble ført da, ga oss fem år med undertrykkende okkupasjon. Det er slik at historien ofte gjentar seg, spesielt for dem som ikke har lært. Så spørsmålet er: Har Arbeiderpartiet lært, har regjeringen lært, har Stortinget lært? Det er protokollene fra denne og andre saker vi diskuterer i disse dager, som vil vise framtiden hvem som forsto sin samtid.