Ine Eriksen Søreide (H) [10:06:25]: Takk til utenriksministeren for en omfattende redegjørelse, som har mange analyser jeg deler. Redegjørelsen har også et uvanlig alvorlig bakteppe.

De siste årene har jeg mange ganger understreket viktigheten av at vi må forholde oss til verden som den faktisk er, og ikke som vi skulle ønske at den var, eller som den var før. De som tror at den verdenen vi kjente, kommer tilbake bare vi venter lenge nok, tar feil. Den gamle verdenen kommer ikke tilbake. Det betyr at Norge må gjøre tydelige prioriteringer i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vi må bruke mer av ressursene våre på alliansene og fellesskapene som gir oss sikkerhet og økonomisk fundament, vi må fordype samarbeidet med likesinnede land for å ivareta norske kjerneinteresser, og vi må prioritere ned mange av de temaene vi kunne jobbe med i en tid da det utenrikspolitiske overskuddet vårt tillot det.

Et alvorlig, men likevel tydelig trekk i dagens situasjon er at stadig flere stater setter makt foran rett, og at ideen om at land har rett i såkalte interessesfærer eller innflytelsessfærer, vinner terreng. Etterretningstjenesten har i sine åpne vurderinger over tid pekt på at dersom Russland vinner fram i krigen, både med å sette makt foran rett og med å hevde at de har en interessesfære eller innflytelsessfære som omfatter Ukraina, vil det bekrefte overfor Putin at bruk av militærmakt nytter og lønner seg. Det vil ha enorme konsekvenser for Norges og Europas sikkerhet og for hele sikkerhetsarkitekturen på vårt kontinent. Jeg er enig i utenriksministerens beskrivelse av at vi er i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, og ikke minst at den har blitt ytterligere tilspisset og forverret det siste året.

Utenriks- og forsvarskomiteen var i Kyiv for to uker siden. Russlands krig mot Ukraina blir stadig mer brutal. Denne vinteren har vært uvanlig kald og tøff, og Russland har helt bevisst og målrettet bombet energiinfrastruktur og boligområder. Millioner av ukrainere har vært, og er, uten strøm og varme. Likevel knekkes ikke ukrainernes forsvarsvilje. Putin viser ikke noe ønske om fred, og det er heller ingen tillit til at en eventuell våpenhvile og fredsavtale vil bli respektert av Russland. I den grad Russland i det hele tatt deltar i en form for samtale, er ikke målsettingen fred, men gjennomslag for krav overfor bl.a. USA. Land som Kina, Iran og Nord-Korea blir stadig viktigere støttespillere for Russland i krigen, gjennom kjøp av russisk olje, salg av komponenter og utstyr til den russiske våpenindustrien og forsyning av Russland med droner og soldater.

Vi har et ansvar for å bidra til at Ukraina beholder sin selvstendighet og sin nasjon. Russland ønsker full politisk kontroll over Ukraina. Det er avgjørende for Ukraina, men det har også stor betydning for vår egen og hele Europas sikkerhet at Norge skal være en viktig bidragsyter. Regjeringa har etter tydelig påtrykk fra Høyre og flertallet i Stortinget foreslått økt militær og sivil støtte til Ukraina.

I forrige uke markerte vi at vi nå er inne i krigens femte år. Snart vil den ha vart like lenge som andre verdenskrig. Til tross for utenriksministerens riktige analyse, og også statsministerens gjentatte utsagn om at nå er det alvor, mener jeg at Arbeiderpartiet ikke har tilstrekkelig vilje til å ta konsekvensen av sin egen analyse. Det går altfor sakte med regjeringas gjennomføring av langtidsplanen for Forsvaret, oppskaleringen av norsk forsvarsindustri og sikring av nok energi til industrien og til samfunnskritisk infrastruktur. Det er ikke godt nok at vi opplever stadige forsinkelser i prosesser rundt anskaffelser i langtidsplanen. Det er ikke godt nok at f.eks. Nammos produksjonskapasitet knapt er økt siden fullskalainvasjonen i 2022. Det er ikke godt nok at regjeringa fortsatt ikke har lagt fram et forslag for Stortinget om hvordan forsvarsindustri og samfunnskritisk infrastruktur skal sikres kraft, etter år med påtrykk fra bl.a. Høyre. Det er på tide at regjeringa tar konsekvensen av sin egen analyse og øker tempoet og gjennomføringsevnen av vedtak Stortinget har fattet, og som er avgjørende for vår egen, Ukrainas og resten av Europas sikkerhet.

Situasjonen i Midtøsten er ekstremt alvorlig og uforutsigbar. Ingen av partene ser ut til å ha eskaleringskontroll, og det er betydelig fare for en regional storkrig. Så langt er 14 land på ulike måter involvert. Det har enorme konsekvenser både regionalt og globalt hvis det som er starten på en regional storkrig, utvikler seg videre. Angrepet mot Iran er ikke i tråd med folkeretten, men det iranske regimet er svært brutalt og har undertrykket sin egen befolkning i flere tiår. Siden desember er trolig opp mot 30 000 mennesker drept av regimet fordi de har tatt til gatene for å demonstrere for sine helt grunnleggende rettigheter. At regimet nå vakler og øverste leder Khamenei og andre deler av lederskapet er drept, skaper lite tristhet i vestlige land og blant Irans befolkning. Likevel er det viktig å huske erfaringene. At en diktator faller, betyr ikke at det er noen automatikk i at hele regimet faller, eller at det blir en fredelig overgang til demokrati. Vi kan oppleve at regimets brutalitet framover øker. Maktkampen internt i regimet og blant opposisjonsgrupperinger er i gang.

Det islamistiske regimet spiller en svært destruktiv rolle i regionen og globalt. Etter tolvdagerskrigen i fjor har Iran, ifølge Etterretningstjenestens åpne vurdering, beholdt den teknologiske kompetansen til å lage kjernevåpen. Iran har fortsatt et arsenal av missiler som kan levere kjernefysiske stridshoder som også kan treffe Europa. Iran truer også norske interesser direkte gjennom å true skipstrafikken. Regimet fortsetter å støtte og bruke stedfortredere i form av terrorgrupper og er en trussel regionalt. De bruker Hizbollah, Hamas og houthiene. De kan agere både på egen hånd og på ordre fra Iran. Det skaper ytterligere risiko for en situasjon som kan eskalere ut av kontroll.

Stedfortrederne utgjør også en trussel mot Europa. PST sier i sin trusselvurdering for 2026 at metodene kan være målrettede attentater, terrorhandlinger og cyberoperasjoner, og at Irans tette forbindelser til svenske kriminelle nettverk er en reell risiko, for disse grupperingene har stor bevegelsesfrihet og tilgang til våpen. Etterretningstjenesten sier at Teheran ser på skandinaviske land som legitime og aktuelle mål for denne typen angrep. Det er også en del av den sikkerhetspolitiske situasjonen regjeringa må ta inn over seg med stort alvor.

Utenriksministeren peker helt riktig på at USA frivillig har abdisert fra rollen som garantist for den liberale verdensordenen. Han sier samtidig at prinsippene om den regelstyrte verdensordenen fortsatt kan reddes hvis tilstrekkelig mange tar ansvar. Tilstrekkelig mange er bl.a. EU. EU bygger nå strategisk motstandskraft og har i utgangspunktet ikke noe ønske om aktivt å utelukke Norge fra det, men har heller ikke nødvendigvis overskudd til å sørge for at Norge blir med. I mange tilfeller vil det være juridiske eller institusjonelle hindre for å inkludere Norge.

Vi bruker enorme ressurser på en oppgave som blir stadig vanskeligere: å være et utenforland. Tilgangen vår, informasjonsflyten til oss, muligheten vår til å komme med tidlige og tydelige posisjoner – alt blir vanskeligere uke for uke, måned for måned. Vi satser fortsatt på at andre land skal ivareta norske interesser for oss. Det gjør at vi blir dårligere i stand til å ivareta våre egne interesser. Eller for å si det med utenriksministeren: Der ute suser verden av gårde.

Noe som virkelig suser av gårde, er utviklingen i EU. Det stadig tettere samarbeidet og det voldsomt økte tempoet gjør det mye mer krevende å ivareta norske interesser. I redegjørelsen sier utenriksministeren at vi må fordype båndene med EU fordi det er viktig for norsk sikkerhet og økonomi. Det er til forveksling likt Høyres egen analyse, men der vi konkluderer med at konsekvensen av analysen er at Norge bør bli fullverdig EU-medlem for å ivareta norske interesser, har Ap-regjeringa avlyst hele debatten i denne stortingsperioden. Jeg lurer stadig på hva som skal til for at Arbeiderpartiet slutter å stå stille i EU-debatten, når både EU og verden suser av gårde. Arbeiderpartiet har ikke tilstrekkelig vilje til å ta konsekvensen av sin egen analyse.

Nils-Ole Foshaug (A) [10:16:39]: Først takk til utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse på tirsdag. Etter tirsdagen måtte jeg kikke litt på de siste års redegjørelser. Alvoret i verden har preget alle redegjørelsene, men dessverre har redegjørelsene blitt stadig mer alvorstunge, utfordrende og har økt i omfang.

Den verdenen vi ser i dag, er mer urolig og mer uforutsigbar enn den mange av oss vokste opp i. I flere tiår har vi levd i en internasjonal orden som i stor grad har vært basert på felles regler, institusjoner og samarbeid mellom land. Etter andre verdenskrig vokste det fram et system der FN-pakten, folkeretten og den transatlantiske alliansen dannet grunnlaget for fred, stabilitet og økonomisk utvikling. I dag er dette systemet under press, og Russlands angrepskrig mot Ukraina utfordrer selve fundamentet i sikkerhetsordenen i Europa. Samtidig ser vi økende stormaktsrivalisering, mer geopolitisk konkurranse og større usikkerhet rundt internasjonale spilleregler. Dette er bakteppet for norsk utenrikspolitikk i vår tid.

For Arbeiderpartiet er svaret på denne utviklingen ikke å trekke seg tilbake fra det internasjonale samarbeidet. Tvert imot må vi styrke de institusjonene og prinsippene som har bidratt til fred og stabilitet i mer enn 70 år.

For Norge er nordområdene vårt viktigste strategiske ansvarsområde, og Arktis er ikke en fjern geopolitisk arena for oss. Det er der vi og undertegnede bor, arbeider og utvikler samfunnet. Det er livskraftige lokalsamfunn, aktivitet og tilstedeværelse som er avgjørende for stabiliteten og tryggheten i regionen.

De siste årene har den internasjonale oppmerksomheten om Arktis økt betydelig. Det skyldes både klimaendringer og økt geopolitisk interesse. Når isen trekker seg tilbake og nye havområder åpnes, øker også den strategiske betydningen av regionen. I en eventuell konflikt mellom Russland og Vesten vil våre havområder i nord ha en stor strategisk betydning, og samtidig vil norske landområder bli berørt gjennom Russlands bastionforsvar. Derfor er det svært positivt at NATO retter større oppmerksomhet mot nordområdene. Norge har i flere tiår arbeidet for at Arktis skal stå høyere oppe på alliansens agenda. Samtidig er det avgjørende at denne oppmerksomheten forankres i kunnskap om regionen, og undertegnede ser fram til neste uke og komiteens besøk til øvelsen Cold Response.

I en mer urolig verden blir også forsvaret av folkeretten stadig viktigere. For små og mellomstore land som Norge er folkeretten ikke bare et ideal, den er en nødvendighet. Den gir oss et sett med regler som beskytter staters suverenitet og begrenser maktbruk, og det er derfor Norge fortsetter å stå tydelig opp for folkeretten. Det gjelder ikke bare når det er politisk enkelt. Et prinsippfast forsvar av folkeretten må gjelde i alle situasjoner. Når vi er konsekvente, styrker vi også vår egen troverdighet internasjonalt.

I denne sammenheng spiller FN fortsatt en helt avgjørende rolle. Selv om organisasjonen i dag står overfor store utfordringer, er det ingen realistiske erstatninger for FN som global møteplass og rammeverk for internasjonalt samarbeid. FN er fortsatt den viktigste arenaen for å håndtere globale konflikter og utfordringer. Men FN-systemet må tilpasse seg en ny virkelighet. Det er bakgrunnen for arbeidet med FN80-initiativet, som tar sikte på å reformere og styrke organisasjonen.

For Norge er dette et viktig arbeid. Vi er et lite land, som er helt avhengig av et internasjonalt system der regler og samarbeid står sterkere enn maktpolitikk. Derfor bidrar vi aktivt i arbeidet med å reformere og styrke FN.

Verden har endret seg og er i endring. Den internasjonale ordenen vi har levd med i flere tiår, er under press. Nettopp derfor er det viktigere enn noen gang å stå opp for de prinsippene som har tjent Norge godt.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:21:54]: Takk til utenriksministeren for en redegjørelse som tydelig viser at Arbeiderpartiets intensjon er å fortsette som før når det gjelder Norges kostbare fredsdiplomati. Dette til tross for at man har gått fra fiasko til fiasko over tid, mens pengene har blitt delt rundhåndet ut, og mye menneskelige ressurser i UD brukes til dette. Fremskrittspartiet har hele veien vært kritisk til den ekstreme pengebruken i norsk diplomati og bistandsbevilgninger, som totalt mangler kontroll. Arbeiderpartiet og stortingsflertallet er mer opptatt av å bruke én prosent av BNI over bistandsbudsjettet enn hva pengene faktisk går til, og ikke minst hvilke resultater det gir.

Epstein-avsløringene setter søkelyset på forhold i UD som har fått lov til å leve i mange år, under vekslende styre av Arbeiderpartiet og Høyre. Mange stiller spørsmål om det er en ukultur. Er det vennskap, kjennskap og partibok som påvirker og bestemmer hvilke posisjoner man får? Handler det faktum at Norge har hatt mange framtredende posisjoner internasjonalt, om at vi alltid gir mye penger, og at våre framtredende politikere er en del av den globale eliten som passer på hverandre? Epstein-filene har avslørt hvordan Arbeiderparti-folk i UD har brukt sine posisjoner for egen personlig vinning. Økokrim er inne i saker som omhandler tre tidligere Arbeiderparti-politikere. Det er bra at hele Stortinget står samlet om grunnlaget for hvordan mandatet til granskingskommisjonen er, og at ingen med bindinger til politikken skal sitte der.

I gårsdagens spørretime spurte Fremskrittspartiet statsministeren om hvorvidt han angrer på at Arbeiderpartiet ikke stemte for vårt forslag om å granske UDs bevilgninger til Terje Rød-Larsens egen tankesmie da Fremskrittspartiet foreslo dette for fire år siden. Han svarte ikke på det – kanskje utenriksministeren kan svare: Angrer statsråden på at ikke Arbeiderpartiet støttet Fremskrittspartiets forslag i 2021?

Vi lever i en svært urolig verden og den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge siden andre verdenskrig. Det er stor grunn til bekymring rundt den krigen som er brutt ut i Midtøsten. Det beste er å løse konflikter diplomatisk, men jeg vil understreke at verden ikke kan tillate at Iran utvikler atomvåpen. Det islamistiske presteskapet i Iran er et terrorregime som dreper egen befolkning, og som forsyner terrororganisasjonene Hamas, Hizbollah og houthiene med våpen, utstyr og penger. De begår terroraksjoner i vestlige land ved hjelp av proxyer, også ved hjelp av svenske kriminelle nettverk som Foxtrot. Fremskrittspartiet har forståelse for at det er heller ikke kan tillates at de bygger opp kapasiteten på ballistiske missiler.

Vi noterer oss at det tok over 33 minutter før utenriksministeren nevnte Iran i sin utenrikspolitiske redegjørelse tirsdag, en redegjørelse som varte i totalt 52 minutter. Tre minutter og tolv sekunder brukte utenriksministeren på å kommentere situasjonen i Iran, og det er forbausende. Dette er et terrorregime som Arbeiderparti-regjeringen tross alt har hatt jevnlig kontakt med. Troen på dialog har vært stor, men har ikke resultert i noen verdens ting, så vidt vi kan se. Kanskje kan det kalles nok en fiasko for det norske fredsdiplomatiet, med mindre man finner det smigrende å få skryt fra den iranske utsendingen fra terrorregimet til Norge. Foran et portrett av den nylig avdøde lederen ayatolla Ali Khamenei på den iranske ambassaden roste den iranske utsendingen statsminister Jonas Gahr Støre. Han roste Norges posisjon i konflikten og anerkjente Norge for sin innsats med å holde tett kontakt med iranske myndigheter. Norge er derfor et av svært få land som nå får voldsomt skryt fra terrorstyret i Teheran. Hvis ikke dette gir grunn til ettertanke for den norske regjeringen, er det grunn til bekymring.

De tre minuttene og tolv sekundene som utenriksministeren brukte under sin redegjørelse på å snakke om Iran, ble ikke brukt til å redegjøre for hvilket brutalt terrorregime Iran faktisk er, man var heller mer opptatt av å kritisere våre allierte. Frankrike, Storbritannia og Tyskland var tidlig ute, og de publiserte en felles uttalelse der de var tydelige om situasjonen. Dansk og svensk UD har også vært tydelige. Den danske utenriksministeren, Lars Løkke Rasmussen, var raskt ute og oppfordret til deeskalering men la raskt til, og jeg siterer: Han «ønsker det iranske styret dit pepper'n gror». Dette kommuniseres aldri tydelig fra Arbeiderparti-regjeringen. Man har aldri stilt seg tydelig på rett side i denne saken – på siden til det iranske folket, som fortjener frihet, ikke undertrykkelse, drap og tortur.

Fremskrittspartiet mener den jevnlige kontakten mellom Norge og det iranske terrorregimet er ekstremt problematisk, spesielt etter demonstrasjonene i 2022, som ble slått ned med blodig hånd av terrorregimet. Sannheten er at Arbeiderpartiet har tatt på terrorregimet i Iran med silkehansker. Den norske ambassaden har deltatt på offisiell markering av den islamske revolusjonen, som et av få vestlige land – også etter protester som fulgte drapet på Mahsa Amini, den 22 år gamle kvinnen som hadde satt på hijaben feil og måtte dø for det. Under demonstrasjonene ble hundrevis av mennesker drept. Norge ble advart mot å delta på regimets feiring, men valgte likevel å stille. I 2023 møtte daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt Irans utenriksminister. Flere europeiske land valgte på samme tid å avstå fra slike møter, bl.a. på grunn av regimets håndtering av protestene og henrettelse av politiske fanger. I 2023 hadde statsminister Støre en telefonsamtale med Irans daværende president Ebrahim Raisi, selveste slakteren av Teheran, som var sentral under massehenrettelsene i 1988. Statsministeren ønsket ikke å kommentere denne kontakten i Stortingets spørretime i går. I 2024 hadde også utenriksminister Barth Eide en telefonsamtale der han angivelig skal ha anerkjent Irans konstruktive rolle i regionen. Dette var det iranerne meldte etter møtet, og det kunne jo vært interessant å spørre utenriksministeren om dette stemmer, eller om det er det iranske regimet som sier noe som ikke stemmer. Med tanke på Irans rolle som premissleverandør for terror i Midtøsten er det i så fall oppsiktsvekkende å komme med uttalelser om at Iran skal anerkjennes for sin konstruktive rolle i Midtøsten, når målet deres er å utslette staten Israel.

Fremskrittspartiet har vært, og vil alltid være, tydelig på at vi støtter det iranske sivilsamfunnets kamp mot prestestyret. Iran er en trussel mot ikke bare den regionale freden, men verdensfreden. Terrorregimet er en viktig våpenleverandør til Russlands krig i Ukraina, som truer Norges sikkerhetspolitiske interesser og nasjonale trygghet. Terrorregimet er en trussel mot global handel og har ved en rekke anledninger, også nå under den pågående krigen, angrepet sivile mål i Midtøsten og i Hormuzstredet. Det er verdens viktigste rute for olje- og gasseksport, og situasjonen kan få dramatiske konsekvenser for nordmenn; økte strømpriser er ikke usannsynlig. Disse konsekvensene ble ikke nevnt med et ord i utenriksministerens redegjørelse. Terrorregimet er en trussel mot Europa og Norge fordi de bruker proxyer til å begå terrorhandlinger, slik vi senest så for få år siden, der svenske kriminelle nettverk sto bak angrep mot jødiske mål i Danmark, med Iran som bakspiller.

Utenriksministeren viser heller ingen vilje til å bistå norske barnefamilier strandet på ferie i Midtøsten. Tyskland, Frankrike, Polen og Storbritannia jobber med å finne løsninger for å hente ut sine borgere i naboland UD har frarådet å reise til, deriblant Jordan. Luftrommet er heller ikke stengt i alle konfliktområder, som statsministeren feilaktig påpekte i Stortingets spørretime onsdag. I f.eks. Oman går trafikken – begrenset, riktignok. Flytrafikken øker også inn og ut av Emiratene. I dag tidlig kunne vi høre om nordmenn som har betalt over 70 000 kr bare for flybilletter for tre personer for å komme seg til Istanbul. Det bør være mulig å hente hjem norske borgere, f.eks. via Oman, selvsagt på egen regning, men det er ikke politisk vilje til dette i UD, ser det ut til. Å hjelpe norske borgere i utlandet er en kjerneoppgave for utenrikstjenesten, ikke å drive feilslått fredsdiplomati.

Til slutt vil jeg si at USA og NATO er bærebjelken for norsk sikkerhetspolitikk gjennom mange tiår. Selv om det ikke er noe nytt at NATO har hatt sine interne problemer tidligere, forblir samarbeidet sterkt. Samtidig er det viktig å huske på at Norge og NATO har mange støttespillere i USA. Et bredt flertall i begge partier i Kongressen står bak det transatlantiske samarbeidet. Det er avgjørende at vi bygger videre på det og holder samarbeidet tett og godt, for forholdet går begge veier. Europa trenger USA, og USA trenger Europa. Norge er en viktig leverandør av våpen, og flere norske bedrifter er sentrale i F-35-programmet. USA er den viktigste våpenimportøren for Norge.

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at forsvarsevne, nasjonal beredskap og motstandskraft er styrket. Det stemmer ikke. Fremskrittspartiet er glad for det tverrpolitiske flertallet på Stortinget om langtidsplanen for Forsvaret, men vi ser at arbeidet med å bygge opp Forsvaret går veldig sakte. Byråkratiet går tregt, og det henger ikke med. Politisk handlekraft mangler. Dette er svært tydelig i Nammo-saken. Nammo, som har en kritisk samfunnsfunksjon, trenger mer energi til å øke våpenproduksjonen som regjeringen allerede i april 2023 lovet å ordne opp i. Regjeringen lovte mars 2025 at Nammo skulle få tilgang på den strømmen de trenger. Da jeg snakket med Nammo i februar, sto situasjonen på stedet hvil. Snart tre år etter at Arbeiderpartiet lovte å rydde opp, snakket statsministeren om en sak til Stortinget som skal rydde opp i dette. Det tar tre år før saken da kommer til Stortinget, og nå skal den snart behandles, sies det. Det er mye prat om hvor alvorlig situasjonen er, men det er ingen handlekraft. Regjeringen lover, men feiler, og vår totalberedskap ble senest i fjor slaktet av Riksrevisjonen.

USAs oppmerksomhet flyttes bort fra Europa og over til Østen og Midtøsten. Kampen mot Kina for å beholde rollen som verdens fremste supermakt tilspisser seg økonomisk, militært og teknologisk. Europa må ta mer ansvar for å bygge opp sitt konvensjonelle forsvar, og Europa er avhengig av å ha en atomparaply som kan ha den avskrekkende effekten overfor Russland. Dette har USA, og det er ingen tegn til at det endres, men det er likevel viktig for Europa å drøfte dette. Derfor er Macrons initiativ om økt europeisk samarbeid om våpenopprustning bra. Fremskrittspartiet ble forbauset da Norge først takket nei til å samtale om dette. Danmark og Sverige takket ja, før utenriksministeren bestemte seg for å bli med i dialogen likevel. Selvsagt skal Norge være med på slike samtaler.

Mens bombene faller i Midtøsten, glir Ukraina dessverre i bakgrunnen. Utfallet av denne krigen er viktig for europeisk og norsk sikkerhet. Det er bra vinteren er over for et hardt prøvet folk, i hvert fall nærmer det seg. Det er grusomt å se hvordan Putin systematisk går etter å ramme sivilbefolkningen gjennom å angripe energiforsyningen. Fremskrittspartiet mener det er viktig at vi fortsetter å støtte Ukraina. Det er også viktig for legitimiteten i den norske støtten å sikre at penger og ressurser vi gir, ikke blir gjenstand for korrupsjon. Det er skuffende at Arbeiderpartiet, også etter Epstein-avsløringene, etter alle fredsmeglerfiaskoene, alle bortkastede penger som er betalt ut i organisasjoner, stiftelser og bistandsorganisasjoner, og som man ikke kan dokumentere effekt av, bare skal fortsette denne kursen som før. Fremskrittspartiet mener Norge ikke skal vente på granskingen før kursen legges om. Som norske politikere har vi én oppgave: å sikre tryggheten og interessene til Norge, ikke bruke ressurser på å være fredsambassadører og dele ut penger ukritisk.

Kirsti Bergstø (SV) [10:36:05]: Vi lever i en brytningstid, der vi ser at autoritære krefter vinner fram og starter kriger. Krigen herjer fremdeles i Ukraina. Vi ser også at de mange har stolt på, ikke lenger er noen vi kan lene oss på. USA, som mange har sett på som en sikkerhetsgaranti, er nå en sikkerhetstrussel. Det ser vi ikke bare i en mer ustabil situasjon i USA, med nedbygging av institusjoner, undergraving av ytringsfrihet, forfølgelse av egne innbyggere og press på demokratiet, vi ser det i stadig nye brudd på folkeretten. En verden der Trump tar seg friheten til å bestemme hvem som skal leve og dø, hvilke land som skal utsettes for angrep, og hvilke mennesker som skal drives inn i krigens terror, er en mer farlig verden, også for oss.

Å stå konsekvent opp for folkeretten og ikke en verden der makt gir rett, er også å stå opp for oss selv og for norske interesser. Når Trump truer med å ta Grønland med makt, må vi stå på det grønlandske folks side, også når tolltrusler rettet mot oss selv, tas vekk. Når USA angriper et land og kidnapper statslederen, må vi si tydelig ifra, også når det er ledere vi ikke liker. Når USA og Israel går til angrep på Iran, med fare for en langvarig og blodig storkrig i et utmattet Midtøsten, må vi også våge å holde fast på en regelstyrt verden.

Det er veldig lett å forstå at folk i Iran er lettet over at Khamenei og en rekke av de øverste politiske militære og religiøse lederne er borte. Vi vet ikke hva som kommer, men vi vet at det iranske prestestyret er blant det mest brutale og autoritære i verden. Derfor har SV og alle – jeg understreker: alle – partier i Stortinget lenge kritisert regimet og støttet de mange som har tatt til gatene i protest, som har ønsket seg en framtid. Det iranske folk trenger demokrati, de trenger frihet.

Det store spørsmålet er om man kan bombe fram et demokrati. I det forrige innlegget hørte vi tanker om hvor lang tid det tok før visse ord kom i utenriksministerens redegjørelse. Jeg registrerte ikke ordet fred eller ordet folkerett i representanten Listhaugs innlegg.

Det jeg registrerer, er det historien har vist oss, nemlig at det ikke er frihet som kommer i kjølvannet av omfattende luftangrep, men heller kaos. Det ser vi nettopp etter krigen mot Irak, der det fremdeles er langt unna stabilitet, langt unna demokrati, langt unna det som den gang ble sagt at var målet med angrepet. Denne gangen har man ikke engang prøvd å lage en aura av folkerettslig argumentasjon for angrepet.

Derfor er jeg glad for at utenriksministeren så tydelig slo fast at vi må stå opp for folkeretten, det er i vår egeninteresse, og at dette er en krig vi ikke skal delta i. Jeg mener at det også er på tide å hente de norske soldatene i regionen – som nå er under amerikansk kommando – hjem.

Vi lever i en brytningstid, med krig i Europa, med fare for storkrig i Midtøsten, med økende forskjeller, med klimakrisen – som også NATO peker på at utgjør en sikkerhetstrussel – med tekoligarker med stadig mer makt, med trusler om stormaktsrivalisering og med toll og uro i verdenshandelen.

Det er også i en brytningstid at modige stemmer trengs. Vi vet ikke hvem som vil bære lengst og bære gjennom på sikt. Derfor må vi søke tettere samarbeid med land vi har et interessefellesskap med, styrke og forsvare institusjoner og spilleregler. Vi må se på de mulighetene vi har til å skape en framtid der vi bygger samfunn uten ødeleggende utslipp, uten store forskjeller, tar tilbake den digitale suvereniteten og kontrollen og blir mindre avhengig. Det er ikke gitt hvilke krefter som vinner fram, men det er ingen tvil om hvilken side vi må stå på. Det er freden, folkeretten og demokratibevegelsens side.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:41:23]: Som et lite land med enorme ressurser – enorme fiskeriressurser og olje- og gassressurser – og enorme havområder er vi helt avhengig av folkeretten. Havretten, som ble utviklet på 1970-tallet, er definerende for rettighetene vi har til fiskeriressursene våre. Den har vært definerende for utviklingen av norsk sokkel og norsk olje- og gassindustri. Det er definerende når Senterpartiet nå jobber for at vi skal få en mineralnæring, slik at vi kan bruke de norske mineralressursene i norske havområder.

Så folkeretten er definerende for vår rikdom. Som et lite land med et lite forsvar er vi helt avhengig av at også stormakter respekterer folkeretten. Norges geografiske plassering gjør at vi er i en helt unik posisjon – vi er mer enn noen annen avhengig av dette. Og selv om vi noen ganger, på andre områder, kan være uenige om hvordan folkeretten brukes, kan vi ikke velge det, for det er andre som har større makt til å definere det enn oss. Og hvis vi, som et lite land med enorme naturressurser, og som nabo til Russland – vi ser at det blir mer og mer stormaktsrivalisering i våre områder – skulle gjøre det, ville vi gjøre oss selv mer sårbare.

Før jul inngikk Norge en ny fiskeriavtale med Russland. EU var ikke bare begeistret for den avtalen. De hadde andre interesser, men vi hvilte oss på de rettighetene vi hadde, og vi hvilte oss på havretten og rettighetene vi har til fiskeriressursene våre. Så vi inngikk avtalen med Russland – akkurat som at vi inngikk avtale med Russland da Gorbatsjov styrte og da Bresjnev styrte. Vi la til grunn den sedvanen og den internasjonale retten som vi har.

Når vi diskuterer folkeretten, glemmer vi noen ganger at det absolutt er i vår egeninteresse at de internasjonale spillereglene respekteres. De siste to årene har vi sett en enorm kamp om naturressurser. Hva var noe av det første Trump var opptatt av i møtet med Ukraina? Jo, det var tilgang til deres naturressurser og å få til en mineralavtale med Ukraina. Han var veldig opptatt av ressursene. Vi vet ikke de bakenforliggende årsakene til at Trump har vært så interessert i Grønland, men det kan jo tenkes at det skyldes de naturressursene som er på Grønland. Så kampen om ressursene blir sterkere, ikke svakere. Da er vårt vern nettopp de internasjonale avtalene og folkeretten.

Jeg synes at de partiene som har et mer og mer relativistisk forhold til dette, bør tenke på om det er i vår nasjonale egeninteresse eller ikke. Jeg tror vi med stor tyngde kan si at det virkelig er i Norges egeninteresse å stå opp for folkeretten, og at det virkelig er i egeninteressen til norsk olje- og gassindustri, norsk fiskeriindustri og norsk mineralnæring, når vi begynner å utvikle den, at vi står opp for folkeretten.

Bakteppet for at jeg sier dette, er selvfølgelig situasjonen i Midtøsten nå. Det er et perspektiv jeg ønsker å løfte opp. Vi ser hvor mange mennesker som er på flukt i Midtøsten over år, og hvordan FNs leire har vært underfinansiert over år. Da vi fikk den store flyktningstrømmen til Europa for ca. 10 år siden, var én av grunnen at man ikke fikk mat. Så min og Senterpartiets oppfordring til Utenriksdepartementet er at man, når man skal se på bruken av norske bistandspenger, ser om vi kan gi flere midler, som kan gjøre at det blir verdige forhold i de flyktningleirene vi har i Jordan, Syria, Libanon og andre områder i Midtøsten, slik at, hvis det skulle bli store folkestrømmer nå, færrest mulig trenger å frykte kampen for det daglige brød og kan være i de leirene.

Vi vet jo at det også ville være i vår egeninteresse. Det er for det første etisk riktig, med tanke på å hjelpe folk som er i nød, og hvis vi ikke gjør det, blir det, for det andre, folkestrømmer til Europa, som kommer til å skape ny uro og nye spenninger. Så man kan ha et etisk standpunkt til dette samtidig som det er i vår nasjonale egeninteresse å hjelpe til i situasjoner rundt omkring. Norge er ingen stormakt, så hva vi gjør militært, vil ikke bety noe, men vi har en humanitær kraft, og vi har en egeninteresse i å se på hvordan vi kan hjelpe i disse områdene for at færrest mulig skal måtte legge ut på flukt. Det er i vår nasjonale egeninteresse å stå opp for folkeretten, for vi har enorme naturressurser.

Bjørnar Moxnes (R) [10:46:35]: I sin berømte tale i Davos snakket Mark Carney om et brudd i verdensordenen, slutten på en bekvem illusjon og begynnelsen på en hard realitet, der geopolitikken og den dominerende makten ikke er underlagt noen grenser eller begrensninger. Han tok til orde for at de mellomstore maktene må handle sammen og bygge en ny orden på verdier som respekt for menneskerettigheter, solidaritet, suverenitet og statenes territorielle integritet. Han sa også at de mindre maktenes styrke begynner med ærlighet:

«Vi visste at fortellingen om den regelbaserte internasjonale ordenen delvis var falsk – at de sterkeste fritok seg selv når det passet seg, at handelsregler ble håndhevet asymmetrisk.

Og vi visste at internasjonal rett ble anvendt med varierende strenghet, avhengig av hvem den anklagede eller offeret var.»

Alle klappet, og alle hyllet. Og nå står vi her med en klart folkerettsstridig angrepskrig mot Iran som har krevd sivile liv allerede, med massive angrep mot landets infrastruktur, der folkelige krefter utnyttes for å rettferdiggjøre utenlandskrig. Sjelden har vel vestlige lederes prinsippløse hykleri blitt mer overtydelig enn i kontrasten mellom det rettmessige forsvaret av folkeretten når det gjelder Ukraina og Grønland og Danmark, og, på den andre siden – som Listhaug synliggjør veldig tydelig her i salen – aksepten for Israel og USAs åpenbart ulovlige angrepskrig mot Iran.

Begrunnelsen for krigen mangler enhver logikk. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få utvikle kjernevåpen. Etter angrepet i juni i fjor erklærte han at atominstallasjonene var destruert. Israel sa etter bombetoktene i juni i fjor at dette var en historisk seier som ville stå seg i generasjoner.

Så kom nye samtaler. Rett før helgen reiste Omans utenriksminister til Washington for å informere om et diplomatisk gjennombrudd. Han sa at en avtale var innen rekkevidde, at Iran hadde gått med på langt mer enn i tidligere runder: både full tilgang for atominspektører fra FN og åpning for å gi amerikanske inspektører det sammen, noe som aldri tidligere har skjedd. Så, få timer senere, starter altså bombekrigen. Nå har vi en ny USA-ledet regimeskiftekrig.

Hva er erfaringene med det? Fra Vietnam til Afghanistan, fra Irak til Libya – stort sett fører amerikanske kriger, for det første, USA inn i en hengemyr som de sliter med å komme seg ut av, og for det andre – kanskje viktigst – fører amerikanske kriger til enorme tap for menneskene som får amerikanske bomber i hodet, ødeleggende ustabilitet og massiv framgang for terror, som vi så med Irak og Libya, med spredningen av Al Qaida i hele Nord-Afrika og ustabilitet over hele Sahel-beltet. De landene som rammes av de krigene som FrP og Listhaug alltid støtter, kastes inn i nedadgående, negative spiraler.

Denne krigen kan føre til statskollaps, borgerkrig og enorme flyktningstrømmer, som vi jo så etter krigene mot Irak og Libya – et tankekors for partier som ikke er så glad i flyktninger, men som av sitt fulle hjerte støtter enhver krig som Israel og USA måtte sette i gang, uansett om folkeretten trampes på.

Vi vet at presteregimet i Iran står bak massive, omfattende og enorme angrep på sin egen befolkning, på menneskerettigheter, på kvinners rettigheter og på minoriteters rettigheter, og ingen her i salen sørger over Khameneis død. Men spørsmålet er jo om vi får en tryggere verden når de militært sett mektigste kan ta seg retten til å overkjøre folkeretten, likvidere dem de ønsker å bli kvitt, og ikke minst tilegne seg ressursene de mener de har krav på.

Både Iran og Israel har i mange tiår representert mørke krefter basert på vold, undertrykking og fanatisk religion. Vi heier ikke på noen av dem, men vi bør slå ring rundt folkeretten, rundt det Mark Carney sa i Davos, og stå prinsipielt opp for folkeretten også når det er Vesten eller Vestens allierte som gjennomfører det. Det siste vi bør gjøre, er å lytte til Fremskrittspartiet.

Arild Hermstad (MDG) [10:51:55]: Russlands umenneskelige angrep på Ukraina, faren for en storkrig i Midtøsten og et stadig mer uforutsigbart USA får den liberale verdensordenen til å knake i sammenføyningen.

Norge står mer alene enn noen gang, sa utenriksministeren i sin gode redegjørelse. Det er en analyse som MDG deler. EU beveger seg i høy fart, og Norge er ikke med på ferden. Samtidig kan vi altså ikke lenger stole på USA som sikkerhetsgarantist.

Miljøpartiet De Grønne er tuftet på solidaritet mellom mennesker, mellom land og mellom generasjoner. Når mange tenker at løsningen på en mer uforutsigbar verden, ja, det er at vi skal stå mer alene og tenke mer på oss selv, går MDG motsatt vei. De store problemene i vår tid løses ikke med alenegang, eller med utopiske teorier om allianser som ikke finnes – ikke i energipolitikken, ikke i forsvarspolitikken og ikke i klimapolitikken. For MDG er det en selvfølge at Norge skal være en del av NATO, og vi har alt å tjene på at alliansen består. Men samtidig ser vi, som utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse, at alliansen vakler. Vi trenger flere sikkerhetspolitiske bein å stå på. Det åpenbare svaret er EU. Norge har alt å tjene på et fullverdig medlemskap. Det gjelder i helsepolitikken, i forsvarspolitikken, i energipolitikken, i klimapolitikken og i beredskapspolitikken.

Og så er det noen som mener at EU er irrelevant i forsvarspolitikken. Det er jeg uenig i. At NATO-land som Storbritannia og Tyrkia står utenfor EU er knapt relevant. Begge disse landene er betydelige militærmakter og Norges forsvar alene er ikke fryktinngytende. Så har vi en geografisk plassering med lang kystlinje og med grense mot Russland som gjør oss til et strategisk utrolig viktig land. Da trenger vi gode og nære venner, uten allianser er vi sjanseløse. I en verden som blir stadig farligere, er det helt uansvarlig å velge å stå mer alene enn før. Fullt medlemskap i EU er nødvendig for å sikre tryggheten vår i denne situasjonen. Vi trenger ekte EU-venner som forplikter hverandre, ikke et EØS-vennskap hvor vi sitter på gangen uten å delta i de politiske beslutningene.

Vi må også snakke om den sikkerhetspolitiske trusselen som kommer innenfra. For når ytre høyre tar makten i land som Ungarn og Slovakia, svekkes vår felles sikkerhet. Når land velger isolasjonisme framfor samarbeid, blir autoritære stormakter mektigere.

Det er kanskje dette som ligger til grunn når USAs sikkerhetspolitiske strategi eksplisitt legger opp til å støtte ytre høyrekrefter i Europa. Putin kan gni seg i hendene, for nå kommer altså USA til å prøve å gjøre det samme som han har prøvd på i årevis, å gjøre Europa og EU-fellesskapet svakere. Disse kreftene finnes også i Norge, hovedsakelig som mikropartier på ytre høyre og ytre venstre fløy. Men de politiske ideene finnes også på Stortinget. Partier som spiller på identitetsfrykt og kulturkrig, vet at de bidrar til den samme splittelsen som autoritære krefter i andre land lever av.

Når FrP advarer om at vi blir stadig færre etniske nordmenn og samtidig legger til grunn den absurde definisjonen at bare personer med fire norske besteforeldre er norske, beveger de seg inn i et tankegods som lenge har vært forbundet med brunere politiske strømninger. Når KrF angriper transpersoner og prideflagget og vil svekke folks rett til å være den de er, importerer de amerikansk kulturkrig til Norge. Dette er farlige tendenser. MDG vil advare alle partier mot å la ytre høyre få dominere problemforståelsen i samfunnet vårt. I møte med retorikk som spiller på frykt, misnøye og kulturkrig, må vi minne oss selv om at vi blir bedre når vi har plass til alle. Skal vi bygge en solid mur mot dem som forsøker å splitte oss utenfra med destruktive og farlige ideer, må vi stå opp for de norske demokratiske verdiene.

Vi må styrke verdier som tillit, inkludering og solidaritet. Det gjør vi ikke med alenegang, men med mer samarbeid. Tiden for å sette i gang en bred EU-debatt er nå.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:57:11]: Takk til utenriksministeren for redegjørelsen.

La meg være krystallklar: Folkeretten må ligge fast. En regelstyrt verdensorden er avgjørende, og selvsagt i Norges interesse. Det er både urimelig og uriktig når både statsministeren og utenriksministeren har vært ute og antydet at KrF mener noe annet. For en svikter ikke folkeretten bare fordi en ikke hyller regjeringens reaksjon like mye som det den iranske ambassadøren i Norge gjorde i Dagbladet i går kveld. Når regimets representant kaller regjeringens Palestina-linje for glimrende, bør det også mane til ettertanke. Det er vanskelig å få en tydeligere bekreftelse på at denne regjeringens Midtøsten-politikk har framstått ensidig Israel-kritisk, og hvorfor det bilaterale forholdet med Israel er på et historisk bunnpunkt. En svikter heller ikke folkeretten fordi en spør: Er det klokt av Norge å være det landet som sammen med Spania har vært de aller mest høylytte kritikerne av angrepet på terrorregimet i Teheran? Ville det virkelig vært et brudd på folkeretten om Norges reaksjoner lå noe nærmere viktige allierte som Tyskland, Canada, Frankrike eller Storbritannia?

Den sterkeste kritikken mot regjeringen kommer heller ikke først og fremst fra KrF. Den kommer fra iranere i Norge som etterlyser sterkere støtte og kjærlighet til det iranske folket. I 47 år har regimet undertrykt sitt eget folk med fullstendig straffrihet. I januar ble ifølge rapporter over 30 000 demonstranter drept på to døgn. Det er disse menneskene folkeretten også er til for å beskytte. I januar ba KrF om sterkere reaksjoner fra regjeringen på det som utfoldet seg. Vi mente bl.a. at Norge burde vurdere å kaste ut den iranske ambassadøren. Svaret fra regjeringen var at det var uaktuelt.

Dette regimet fengsler journalister, de har voldtatt og drept damer for å vise håret, de henger homofile, de forfølger religiøse minoriteter, og millioner av iranere lever i eksil. Samtidig har regimet eksportert terror i hele Midtøsten og jobbet videre med atomprogram og langtrekkende missiler. Når politi og etterretningstjeneste i europeiske land, inkludert Norge, gjør sine trusselvurderinger, blir alltid Iran omtalt som en trussel. Vi vet også at regimet har levert våpen til Russland som er brukt i Ukraina.

Ja, situasjonen i Midtøsten er uoversiktlig. Ja, vi deler ønsket om en diplomatisk løsning. Ja, vi er bekymret for videre eskalering. Men midt i alt dette må vi også anerkjenne det mange iranere nå kjenner på: et håp. Det er sterkt å se iranere i Bergen og i Berlin og i Irans egne gater som jubler og våger å håpe på frihet. KrFs solidaritet er ikke med mullaen i Teheran, den er med det iranske folket.

La meg avslutte med noen ord om Ukraina. Det er et paradoks at president Trump avviser diplomati med regimet i Teheran, men samtidig har nesten grenseløs tro på diplomati overfor Russland og Putin. For to uker siden var utenriks- og forsvarskomiteen i Kyiv. Ukrainerne legger bak seg en iskald vinter med daglige russiske angrep mot byer og energiinfrastruktur. Akkurat nå er krigen fastlåst, samtidig som Russland tar enorme tap. Ingen vi møtte i Kyiv, tror på en snarlig slutt på krigen, og ingen tror at Putin ønsker fred og har gått vekk fra målet om full politisk kontroll over Ukraina. Samtidig har ukrainerne konkrete planer for hvordan de skal presse Russland til reelle forhandlinger, og vår støtte gjennom Nansen-programmet er avgjørende for at disse planene kan gjennomføres. Den norske støtten til Ukraina handler likevel ikke bare om solidaritet med et land som har blitt brutalt angrepet av et naboland. Utfallet av krigen handler i økende grad om vår egen sikkerhet. Derfor bør vi utvide målsettingen for Nansen-programmet til også å omfatte styrking av norsk og europeisk forsvarsevne og avskrekking mot Russland.

Alle ønsker fred i Ukraina, og ingen ønsker fred mer enn det ukrainske folket. Men kapitulasjon er ikke fred, og en fred diktert av Putin vil ikke vare. Utgangspunktet hans er at han ikke anerkjenner Ukrainas rett til å eksistere. KrFs standpunkt er helt klart: Vi står urokkelig med det ukrainske folket i deres kamp for fred, frihet og demokrati.

Abid Raja (V) [11:02:02]: På tirsdag sa utenriksministeren noe svært viktig:

«Et sterkere Europa er den beste garantien – både for å ivareta vår egen sikkerhet og for å sikre fortsatt amerikansk engasjement i Europa.»

Videre påpekte utenriksministeren:

«Vi ser også at EU tar et større ansvar for europeisk sikkerhet. Dette bidrar til styrket samarbeid i NATO og mellom europeiske allierte.»

Jeg er helt enig i dette. Vi står i en tid der den liberale verdensordenen, folkeretten og de demokratiske prinsippene som våre foreldre og besteforeldre bygde etter 1945, er under alvorlig press. Dette er ikke bare under angrep fra enkelte hjørner av verden, men fra alle kanter. Den verdensordenen som Norge har nytt godt av i så mange år, vil forvitre hvis vi ikke forsvarer den.

Ukrainerne står i dag i frontlinjen for å forsvare den europeiske sikkerheten. I over fire år har Ukraina stått imot Russlands aggresjon. De kjemper ikke bare for ukrainsk territorium, men for folkerettens mest fundamentale prinsipper. Ingen skal kunne forandre en stats grenser med makt – ingen – ikke Putin og ikke Trump.

Samtidig som ukrainerne kjemper for Europas frihet, har det utspilt seg dramatiske døgn i Midtøsten. Skoler bombes, nabolag legges i ruiner, familier lever i frykt, og millioner av sivile er rammet av en konflikt som truer med å bli en storkrig.

I 50 år har det iranske folk blitt kneblet av et prestestyre som har møtt folkets håp med brutal vold. Flere generasjoner har stått opp for frihet og menneskerettigheter. De har vist en motstandskraft som verden burde beundre og støtte. Og når rakettene krysser landegrenser og stormaktene blir involvert, stanser ikke krigens konsekvenser ved grensene mellom Europa og Midtøsten. De treffer energimarkedene våre, økonomien vår, rammer alliansen vår og sikkerheten vår. Den internasjonale rettsordenen settes ytterligere under press.

Folkerettens prinsipper gjelder ikke bare når det er beleilig. De bør gjelde også når det er politisk krevende. Nettopp derfor må vi snakke ærlig om det som nå skjer. I generasjoner har USA vært grunnmuren for Europas sikkerhet. USA har vært bærebjelken i NATO og garantisten for den liberale verdensordenen, som både Venstres og Arbeiderpartiets politikk er tuftet på. Det har vært og er i Norges interesse. Men vi må erkjenne at USA i dag er en langt mer uforutsigbar alliert enn tidligere. Støtten til multilaterale institusjoner er ikke like selvsagt. Respekten for internasjonale spilleregler utfordres nesten daglig. Når vår viktigste allierte blir mer uforutsigbar, bør vi knytte oss tettere til Europa. Det er nettopp derfor utenriksministerens egne ord er så viktig. Som han sa:

«Slik verden nå ser ut, har ikke Norge råd til å stå alene. Vi må samarbeide med de landene som har sammenfallende interesser og mål som oss. Dette innebærer at vi må fordype båndene til EU, og at vi må styrke vårt samarbeid med våre viktigste europeiske allierte.»

Jeg kunne ikke vært mer enig, men det blir merkverdig når svaret fra regjeringen er å tviholde på en utdatert EØS-avtale, der det snart bare er Norge og Liechtenstein igjen. Det er ikke riktig at EØS-avtalen aldri har vært viktigere.

Enda mer merkverdig blir det når utenriksministeren senere i redegjørelsen slår fast at «gapet mellom medlemskap og EØS blir tydeligere». Det skyldes ikke først og fremst forholdet mellom EU og EØS-landene, men at EU utvider sitt samarbeid som en respons på at verden endrer seg. EU bygger opp felles forsvarsindustri, felles anskaffelser – en tettere sikkerhetspolitisk koordinering. EU utvikler mekanismer for raskere beslutninger i krise. EU styrker Europas evne til å stå på egne ben, nettopp for å sikre at det transatlantiske samarbeidet ikke blir ensidig og sårbart. EU beveger seg fordi verden suser forbi. Hva er regjeringens svar? Forbli på stedet hvil. Alt skal være som før, ingenting er endret for oss.

Alternativet til en uthulet EØS-avtale er EU-medlemskap. Det kan alle se, også utenriksministeren. Han sa det egentlig rett ut på tirsdag: Likevel stemte samtlige av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter samme dag ned å utrede norsk EU-medlemskap.

Dersom vi ikke nå i den mest alvorlige geopolitiske og sikkerhetspolitiske situasjonen Europa har stått i siden annen verdenskrig, skal ha en ny debatt om Norges tilknytning til Europa, skjønner jeg ikke når utenriksministeren og Arbeiderpartiet mener tidspunktet er riktig. Jeg vil utfordre utenriksministeren til å klargjøre akkurat det. Jeg ber også om at han klargjør at konsekvensen av det han sa om å oppfylle vår del av EØS-avtalen, er at regjeringen ikke kommer til å legge ned noe veto mot EUs direktiv i denne stortingsperioden, og at regjeringen likevel vil implementere resten av ren energipakke i løpet av kort tid. Er det det som faktisk er konsekvensen av utenriksministerens redegjørelse? Var redegjørelsen noe mer enn ord uten innhold? Jeg tillater meg å tvile.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:07:13]: Takk for veldig mange gode og viktige innlegg. Jeg vil først si at det er ganske bred enighet, tror jeg, om hovedtrekkene i utenrikspolitikken og – så vidt jeg kan skjønne, fra det jeg har hørt – også hovedtrekkene av hva vi nå må gjøre litt annerledes. Derfor vil jeg takke for mange gode innlegg.

Jeg vil si at representanten Slagsvold Vedums innlegg om folkeretten er et veldig, veldig godt uttrykk for det jeg tror er ganske bredt fellesgods. Dette er ikke noe vi holder oss med for å være greie med andre, dette er grunnleggende egne interesser. Det ville vært ekstremt mye farligere, og Norge ville vært et svært mye fattigere land, om vi ikke hadde folkeretten, havretten og alle andre regler som skaper grunnlaget for den type fred i riket og velstand vi har. Det å stå opp for folkeretten når den brytes, opplever jeg at det er bred støtte for.

Siden det er viktigst å bruke tid på der det kunne se ut som uenighet, vil jeg si litt mer om Iran. Jeg har først lyst til å merke meg at Sylvi Listhaug gjorde et poeng av at jeg kom til Iran langt ut i talen. Det var altså fordi jeg nettopp hadde lyst til å gjøre som også representanten Eriksen Søreide var inne på. Det er viktig å prioritere, og Ukraina er sak nummer én. Det å ta vare på sikkerheten i våre egne områder, NATO, EU og nordområdene kom først. Det var en bevisst prioritering, før jeg kom til Midtøsten, som jeg mener jeg behandlet grundig og gjennomtenkt.

I Listhaugs innlegg på 15 minutter tok det over 13 minutter før Ukraina ble nevnt, og det fikk vel kanskje 32 sekunders omtale. Hvis man først skal bruke den måten å regne på, som jeg mener er litt lite dyp, vil jeg si at man da også kan analysere hva Listhaug synes var viktigst å snakke om. Det var mest viktig å kritisere norsk diplomati, ikke å snakke om verden der ute.

Når det gjelder Iran, vil jeg si at det ikke er noen tvil om at prestestyret og regimet i Iran er et ekstremt brutalt, undertrykkende regime. Det har det vært i mange tiår. Dette har vi fordømt om og om igjen, og vi hadde tydelig fordømmelse av de ekstreme overgrepene vi så i januar, mot studenter og andre som gikk ut i gatene. Jeg sa i mitt innlegg at jeg både forstår at mange iranere ser håp, og at jeg også ønsker en annen framtid for Iran. Det skal det ikke være noen tvil om.

Det er altså ikke slik at det at et regime bryter menneskerettighetene endrer på det grunnleggende i folkeretten, som er regler, ikke minst da regler mellom stater. Hvis vi mener alvor med kritikken av Russland i Ukraina og forsvaret for Kongeriket Danmark og Grønland, må vi være konsistente. Det er altså ikke rom i folkeretten for regimeendringskrig. Dette oppfyller ikke kriteriene for forebyggende eller forkjøpsangrep, og det har heller ikke hjemmel i FNs sikkerhetsråd, så det er sikker folkerett å si at dette angrepet ikke var i tråd med folkeretten.

Det er det faktisk veldig mange land som er enig med oss i. Det er en misforståelse, tror jeg, om at flere europeiske land angivelig har støttet dette folkerettslig. Jeg har ikke funnet ett. Tvert imot har land som Frankrike, Storbritannia og Canada vært ganske tydelige på at angrepet ikke har hjemmel i folkeretten, og de har blitt tydeligere med tid. Jeg hadde sans for Moxnes’ hyllest av Carney. Jeg var og hørte på den talen, og han sa veldig bra at vi må si fra når folkeretten brytes. Likevel vil jeg, med stor kjærlighet vil Canada, si at det tok noen dager før de ble så tydelige som man kanskje skulle forvente, mens vi var tydelige fra dag én. Jeg er glad de nå er enige med oss når det gjelder det folkerettslige grunnlaget for det angrepet.

Så ble vi kritisert for kontakt med Iran. Det er riktig at vi har diplomatiske relasjoner til Iran, selv om vi er dypt uenige med det de driver med, akkurat som vi har ambassadør i Moskva og en russisk ambassadør i Norge. Det er ikke slik at vi driver og bruker utkasting av ambassadører som virkemiddel. Den kontakten er ene og alene innrettet mot å forsøke å bidra til f.eks. forhandlede løsninger.

Den siste statsråden som var i Iran, var Per Sandberg. Han var så vidt jeg vet medlem av en regjering Sylvi kjenner godt. Før det var det Børge Brende. Det er ikke en kritikk, jeg bare nevner at det er de to siste statsrådene som har vært på besøk. Kjell-Børge Freiberg var i Iran – ikke for å snakke om fred og menneskerettigheter, men for å snakke om de omfattende mulighetene for energisamarbeid. Han var vel også den gang medlem av Fremskrittspartiet. Det er ikke slik at vi har begynt å ha kontakt med Iran, dette har man gjort over tid, men vi er veldig tydelige på hva vi bruker den kontakten til.

Så var det mange andre spørsmål, som jeg kommer tilbake til når jeg har mer tid.

Trine Lise Sundnes (A) [11:32:06]: Utenriksministerens redegjørelse tegner et bilde av en verden der kriser og konflikter kommer tettere, varer lenger og rammer hardere – også oss. For Arbeiderpartiet er svaret på denne utryggheten mer samarbeid og mer folkerett.

Europa er i ferd med å bygge en ny sikkerhetspolitisk arkitektur, og EU er blitt motoren i dette arbeidet. De er nå den største sivile og militære støttespilleren til Ukraina samlet sett gjennom bl.a. EUs fredsfasilitet, opplæring av titusener av ukrainske soldater og langsiktige støttepakker på mange hundre milliarder kroner. Dette er ikke bare utenrikspolitikk, det er kjernen i europeisk sikkerhetspolitikk. For et land som Norge betyr det at vår sikkerhet i økende grad formes både i NATO-rådet i Brussel og i EUs rådssaler, uavhengig av om vi sitter ved bordet eller ikke.

Når EU nå bygger opp egen forsvarsindustri, felles ammunisjonsinnkjøp og bedre militær mobilitet i Europa, påvirker det hvordan vi skal forsvare Nord-Norge, sikre atlanterhavslinjene og beskytte norsk sokkel.

Jeg er glad for at utenriksministeren så tydelig sier at nå må vi investere mer i forholdet til EU, og han knytter dette direkte til norske sikkerhetsinteresser. Da må vi også rydde unna hindringene, slik han selv peker på, etterleve EØS-avtalen, være tidlig inne i prosessene og ikke la innenrikspolitiske omkamper svekke vår troverdighet i Brussel.

Norges sikkerhet, velferd og arbeidsplasser er uløselig knyttet til det europeiske samarbeidet. Når EU nå fornyer sine strategiske programmer, fra Green Deal og industripolitikk til digital omstilling og forsvars- og sikkerhetssamarbeid, er det viktig for Norge direkte. Med EØS får vi tilgang til forskningsmidler, klima- og energiprogrammer og infrastrukturprosjekter, som vi aldri kunne finansiert alene. Det handler om norske arbeidsplasser i eksportindustrien, verdikjeder for grønn omstilling og kompetanse for våre forsknings- og utdanningsmiljøer.

Samtidig ser vi at EU strammer inn sin industripolitikk og innfører mer offensive «Buy European»-mekanismer for offentlig anskaffelser og strategiske verdikjeder. For Norge er det avgjørende at norske bedrifter fortsatt kan konkurrere på like vilkår i det europeiske markedet, og at vi bruker EØS og våre avtaler aktivt for å sikre markedsadgang, forutsigbarhet og jobber i hele landet.

Når Norges befolkning har valgt alenegang framfor å delta i det europeiske demokratiet, er det viktig at vi etterlever forpliktelsene våre og er en tydelig og konstruktiv partner når Europa tar større ansvar for sikkerhet, energi og industriell utvikling.

Midtøsten er igjen en region der flere konflikter flyter inn i hverandre og truer både regional og global stabilitet. I Gaza ser vi en humanitær katastrofe som er helt uakseptabel med enorme sivile tap og ødeleggelser. Med USA og Israels angrep på Iran ser vi nå en rekke motangrep som involverer en lang rekke land og væpnede grupper. Det iranske regimet er et terrorregime – ingen tvil – som undertrykker egen befolkning, støtter væpnede grupper i regionen, og som bidrar til å destabilisere naboland. Mange i Iran har svært gode grunner til å juble over at et regime som har fengslet, torturert og drept sine egne, nå opplever sterkt press.

Samtidig er det svært vanskelig å se hva en ansvarlig exitstrategi for USA og andre allierte egentlig kan være. Hvis det ikke lykkes å etablere en overgangsregjering og en politisk prosess som gir iranere reell innflytelse, risikerer vi at befolkningen i Iran ender opp med et prestestyre 2.0, et nytt autoritært regime som viderefører undertrykkelse og regional destabilisering. Det må vi ta inn over oss når vi diskuterer sanksjoner, militærmakt og regimeskifte. Målet kan ikke bare være regimeendring, men også en vei mot mer rettsstat, mer frihet og mer stabilitet for folk i Iran og i regionen. For Norge betyr dette at vi må være tydelige på folkeretten, men også på risikoen ved maktvakuum og på behovet for politiske løsninger, ikke bare militære.

I en verden som blir farligere, er svaret ikke å trekke seg tilbake som en kan få inntrykk av er Fremskrittspartiets linje. Mer engasjement i politikken og i partnerskapene former vår felles framtid.

Himanshu Gulati (FrP) [11:37:30]: Jeg vil begynne med å svare ut Rødt og representanten Moxnes sitt angrep på Fremskrittspartiet. At Moxnes på autopilot kritiserer USA og Israel, er nok ikke noe nytt for noen av oss. Vi i Fremskrittspartiet står på det iranske folkets side i kampen for frihet – kampen for frihet fra et autoritært islamistisk prestestyre som har vært verdens største statssponsor av terrororganisasjoner og proxy-stater, enten det er Hizbollah i Libanon, Hamas, sjiamilitser i Irak og Syria, som for øvrig har angrepet også norske styrker på baser i disse landene, eller houthiene i Jemen, som har angrepet også norske skip i Adenbukta, i tillegg til jødiske mål i Europa og andre steder i verden.

Dette er «legacyen» til det iranske prestestyret, det å være verdens største statssponsor av terrororganisasjoner. I tillegg har de skutt og drept tusenvis av egne borgere, som bare nå i januar og de siste ukene har protestert fredelig for demokrati og frihet i eget land. Jeg tror verden er et tryggere sted ved at dette autoritære styret er noen gode steg unna atombomber, som de har hatt ambisjoner om å utvikle over flere år.

Jeg registrerer at Rødt denne uken var med på å arrangere en markering i Trondheim, hvor flere sørget over at mesterhjernen bak dette styret i Iran, altså ayatollah Khomeini, er gått bort, det samme regimet som har vært med på å drepe tusenvis av egne borgere den siste tiden. Fremskrittspartiet er iallfall trygge på hvor vi står i det som nå skjer i Iran. Det er på det iranske folkets side, og så får heller Rødt svare på hvor de står i det som nå skjer.

Tilbake til det jeg egentlig hadde tenkt å snakke om: Vi ser en verden rundt oss i endring. Uforutsigbarhet og raske endringer har blitt den nye normalen. Vi trenger derfor en utenrikspolitikk og en utenrikstjeneste som evner å snu seg rundt og tilpasse seg, men som også hele tiden har grunnleggende norske interesser i førersetet. Det komplekse utenrikspolitiske bildet vi ser, stiller krav til oss, krav til å endre oss, men foreløpig har ikke i Norge fullstendig evnet å ta inn over seg noen av de testene som vi er blitt stilt overfor.

Et eksempel er Russlands krig mot Ukraina. Det har vært en vekker for hele Europa, som over lang tid har tatt ut en såkalt fredsdividend, bygd ned forsvarene og latt være å gjøre nødvendige investeringer. Men istedenfor å ta inn over oss den nye, skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen og gjøre de endringene som trengs, f.eks. å forenkle både byråkratiske prosesser, tempo på tillatelser og bortrydding av unødvendige offentlige innsigelser, ser vi fortsatt at den type byråkratiske forsinkelser preger nødvendige prosesser, både i forsvar og forsvarsindustrien. Det er ikke godt nok.

Jeg vil også framheve en annen mer eller mindre varslet katastrofe: beredskapstankegangen overfor kjente etterretningsaktører. Våre sikkerhetsetater har nå i mange år på rad varslet oss ved navn om hvilke land som driver aktiv etterretning mot oss, og det er spesielt tre land som går igjen: Kina, Russland og Iran. Til tross for dette var Russland et satsingsland på forskningssamarbeid helt til de angrep Ukraina, men Kina er fortsatt et satsingssamarbeidsland på forskning, til tross for at vi vet at de driver med aktiv etterretning mot oss. Vi ser også innkjøp fra statlige selskaper i bl.a. Kina til sensitive forsvarsforskningsprosjekter i Nord-Norge. Vi er nødt til å legge bort naiviteten når det gjelder beredskapstankegangen overfor kjente etterretningsaktører mot Norge. Dette er rett og slett ikke godt nok.

En annen debatt som nå tvinger seg fram, er hva som er utenrikstjenestens viktigste oppgave. Nå som Epstein-avsløringene har ført til en sårt trengt gjennomgang og forhåpentligvis et oppgjør med mangeårig norsk bistandspolitikk, er også tiden inne for å diskutere hva som faktisk skal være hovedoppgaven til utenrikstjenesten, hva som best ivaretar norske interesser. For FrP er det ingen tvil om at det å hjelpe alminnelige norske borgere i utlandet som trenger hjelp, bør være en prioritert oppgave for norske myndigheter.

Vi var i går tydelige på at vi bør gjøre mer for å hjelpe og tilrettelegge for at norske turister som sitter fast i Midtøsten, kan komme seg hjem. Dette gjør andre land, og dette gjør også norske bedrifter. Vi kan i dag lese om at både Kongsberg, Equinor og flere andre har fløyet hjem trolig over 100 norske ansatte som de har i regionen, mens statsministeren her i Stortinget i går svarte at det ikke var mulig å hente hjem folk på grunn av stengte luftrom. Det er åpenbart mulig å hente hjem folk hvis det er vilje, bl.a. gjennom buss til naboland og fly videre, og vi oppfordrer regjeringen til å gjøre det de kan for å legge til rette for at norske turister som sitter fast, og andre fortvilte nordmenn som vil hjem, får muligheten til å reise hjem. Det er åpenbart mulig å få til dette dersom viljen er til stede.

Utenriksministeren var også innom viktigheten av Norges handelsforbindelser med EU og Europa i sin redegjørelse. EØS-avtalen er vår viktigste handelsavtale. Den er avgjørende for norsk næringsliv, og selv om det også er viktig å sørge for at norske bedrifter får tilgang til andre store markeder, slik som handelsavtalen med India er et godt eksempel på, er det viktig at vi som politiske ledere i Norge gjør det vi kan for å opprettholde norske bedrifters avgjørende tilgang til det europeiske markedet.

Men partnerskapet med Europa går begge veier. Norge er kanskje et lite land, men vi er store når det gjelder energi, og vi er en viktig, stabil, forutsigbar og likesinnet partner for Europa. 95 pst. av vår gass går til Europa. Russlands krig mot Ukraina har gjort Norge til EUs kanskje viktigste energileverandør. Betydningen av dette har blitt enda tydeligere nå, når vi ser hvordan situasjonen i Midtøsten påvirker annen tilgang til energi og forsyninger. Energi er derfor ikke bare energipolitikk, det er også sikkerhetspolitikk. Det er også i aller høyeste grad utenrikspolitikk, og det er viktig at Norge bruker sin posisjon som en stabil, viktig og forutsigbar leverandør for Europa for å få gjennomslag for våre interesser.

Energi bringer meg over på et annet tema, som utenriksministeren også var innom i sin redegjørelse, nemlig AI, kunstig intelligens. Det vi ser i verden i dag innenfor AI, er ikke bare et kappløp, men en krig, stort sett mellom USA og Kina, hvor det er viktig at vi som et lite land også holder oss relevante. Hvis vi lykkes med dette, vil dette også gi oss en høyere utenrikspolitisk betydning i tiden framover. Norge har imidlertid ikke en særlig imponerende stilling, foreløpig, i dette arbeidet. Vi har mange naturgitte forutsetninger – vi er et kjølig land, vi har mye vannkraft – men vi er nødt til å utvikle flere energikilder. Vi må sikre mer tilgang, enten det er gjennom økt utbygging av vannkraft, eller det er satsing på nukleære løsninger, hvis vi skal være relevante i dette AI-kappløpet som vi ser i verden.

Det gjelder ikke bare tilgangen til kraft, men også til kritiske mineraler. Der Kina i dag nesten har dominans på tilgangen til mange slike mineraler, har vi mange forekomster, men da må vi vise vilje, og vi må vise handlekraft. Norsk olje og gass hadde ikke vært til noen nytte, verken for verden, Europa eller våre egne innbyggere, om det fortsatt hadde ligget under bakken. Det samme gjelder mineralforekomster. Beslutningene som vi tar nå, vil gi svar på om vi klarer å spille en viktig rolle på det feltet framover, både for egen økonomi og for å sørge for at verden ikke er avhengig av noen få land, som Kina, for tilgangen til disse kritiske mineralene.

Mitt siste poeng på dette feltet er at vi må slutte å aktivt sende norske AI-bedrifter ut av landet. Vi har hatt noen av verdens mest spennende start-up-selskaper innenfor AI, men skatteregimet har sendt dem ut. Det kan vi ikke lenger leve med. Vi må ha flere bedrifter enn kun Kongsberg og Nammo å skryte av når vi snakker om AI, forsvar og andre felt på det området.

Det har vært mange temaer i dagens debatt å prate om. Utenrikspolitikk handler om mye, sikkerhetspolitikk handler om mye, men avslutningsvis vil jeg, igjen, bringe opp den debatten som vi har hatt – både i går og tidligere i dag – om bistand og behovet for et oppgjør med det som har vært tradisjonell norsk bistandspolitikk. Jeg tror de fleste nordmenn, uavhengig av hva man mener om bistand og utviklingspolitikk, har sittet med et inntrykk av at norske bistandsmidler går til å hjelpe mange av verdens fattigste. Så kan man være enige eller uenige om effekten det har hatt, men inntrykket har vært at det er dit pengene går. Men Epstein-avsløringene og det som er kommet fram i kjølvannet av dem, viser at veldig mange av de milliardene som er delt ut, går til helt andre ting – opprettholde nettverk, institutter, arbeidsplasser, systemer – til veldig mye rart, men ikke til å hjelpe verdens fattigste.

Fremskrittspartiet mener at bistandsnivået bør kraftig ned. Det som har hjulpet flest folk ut av fattigdom i verden, er handel og økonomisk vekst – ikke bistandsprosjekter uten fokus på resultater eller effekt. Det er på høy tid at vi tar et oppgjør med norsk bistandspolitikk, og det er egentlig litt trist at det måtte et jordskjelv til, som det Epstein-avsløringene er, før vi får tatt denne sårt trengte debatten.

Peter Frølich (H) [11:47:29]: En feil vi gjorde i 1940, var å tro at vi kunne holde oss trygge ved å stå utenfor. Vi valgte ikke krigen den gang, men krigen valgte oss. Det ville være naivt å tro at det ikke kunne skje igjen. Men heldigvis har vi valgt side på en helt annen måte enn vi hadde i 1940. Vi har valgt NATO, og vi er koblet til EU gjennom EØS-avtalen og hundre andre avtaler. Dette har sikret fred, frihet og økonomisk vekst for generasjoner av nordmenn, og det kommer til å gjøre det for framtidige generasjoner.

Det er imidlertid ingen tvil om at vi ville vært enda sterkere rustet til den stormen som nå står foran oss, om vi var en fullverdig del av samarbeidet i Europa. Det er den utenrikspolitiske redegjørelsen taus om, noe som også har vært påpekt av flere talere fra denne talerstolen. Redegjørelsen minner sånn sett litt om en skihopper som glir elegant gjennom luften, med gode analyser på veien, men som mangler et elegant nedslag, med en tindrende klar konklusjon om hva retningen for Norge skal være framover. Den åpenbare konklusjonen er at Norge burde vært medlem av EU, men det skygger regjeringen unna å fortelle oss. De vet det antakelig veldig godt selv, men ansvaret for å lede oss dit vil de ikke ta. Det står i motsetning til sosialdemokratiske kollegaer i samtlige øvrige europeiske land, senest inkludert Island.

Ikke bare viker regjeringen unna EU-debatten, med de har også begynt å svekke relasjonen vår til EU ved ikke å leve opp til de forpliktelsene vi har etter EØS-avtalen. Vi kan ikke bare skumme fløten av denne viktige avtalen. Vi vet at EØS-avtalen gir oss rett til å ta del i det indre markedet, men det gir oss også en helt naturlig plikt til å innføre det samme regelverket som man opererer med i det indre markedet. Og EØS-avtalens artikkel 102 inneholder ikke noen vetorett. Det er ingen åpning der for å la være å innføre fem av åtte rettsakter i ren energi-pakken, slik regjeringen aktivt har valgt å gjøre. Det skaper en alvorlig frustrasjon ute i Europa, i en tid da vi trenger venner. Regjeringen snakker mye om trygghet for landet, men de skaper utrygghet for vår aller viktigste avtale med vår aller viktigste handelspartner på det verst tenkelige tidspunktet, når det brygger til storm.

Så noen ord om Midtøsten. Alle i denne salen er enige om at Norge ideelt sett er best tjent med en regelstyrt verdensorden, hvor folkeretten respekteres. Når det er sagt: Vi står med det iranske folk som nå med god grunn jubler for det som kan være begynnelsen på slutten på prestestyret – et prestestyre som aldri har brydd seg om verken folkerett eller menneskerettigheter. Deres fremste eksport har vært ondskap, terror og destabilisering av regionen og verden – kanskje også her på norsk territorium, med attentatet mot William Nygaard. I Ukraina kjenner alle lyden av ayatollaene, med bølger av den iranskproduserte terrordronen Shahed.

Det iranske folket er høyt utdannet, de er overveldende sekulære, de har en stolt historie, og nå har de vært holdt som gisler og fortjener endelig frihet. Et fritt og åpent Iran vil være en berikelse for verden, og det vil være i vår utenrikspolitiske interesse. For det må ikke være noen tvil om at prestestyrets fall vil være nok et sviende tap for diktatoren i Kreml og hans nye multipolare verdensorden. Hans ord og garantier overfor egne allierte har nok en gang vist seg å ha null verdi. Glem aldri at prestestyret i Iran er en fiende av våre venner i Ukraina.

Etter å ha kjempet og frosset seg gjennom en iskald vinter er det endelig vår igjen i Ukraina. Lyden av fuglesang er like vakker der som her. Men jeg tror lyden av stillhet, en himmel uten Shahed-droner, vil være enda vakrere.

Rune Bakervik (A) [11:52:39]: Da historikeren Timothy Snyder nylig besøkte Bergen, sa han følgende: En av grunnene til at norske menn ikke går i uniform i dag, er Ukrainas utrettelige kamp mot Russland. Det er et alvorlig, men viktig perspektiv. Derfor er det også på sin plass å takke Ukraina og det ukrainske folket for den krigen de tar, også på vegne av oss, for de slåss ikke bare for sin egen frihet, de slåss for oss alle i Europa, for alle som har en grense mot Russland, og som befinner seg i Putins absurde interessesfære. De slåss for vår sikkerhet. I en verden som dessverre ikke mangler konflikter å rette oppmerksomheten mot, må vi likevel klare å holde fast ved den krigen som foregår på vårt eget kontinent, en krig som nå er inne i sitt femte år, og tolv år etter annekteringen av Krym. Den krigen må ikke bli glemt.

Det som har preget Norges reaksjon på nettopp denne krigen, er viljen til handling på alle nivåer i samfunnet. Frivillige samlet inn utstyr og kjørte ned til fronten. Fyllingsdalen teater skaffet busser og dro ned til Ukraina for å hente krigsflyktninger til Bergen. Som ordfører den gangen gjorde det inntrykk å ta imot våre nye venner og se hele lokalsamfunn mobilisere, kommuner som gjorde alt som sto i deres makt. Norske kommuner har tatt imot om lag 100 000 ukrainere. Det betyr nye klassekamerater, nye venner i idrettslaget, nye kollegaer og nye naboer. Lærdommen vi må ta med oss, er at Norge evnet å stå sammen på alle nivåer, i alle sektorer.

Regjering og storting fulgte opp med Nansen-programmet, og statsministeren har slått fast: Norge skal være der for Ukraina – gjennom krigen, når den er vunnet, og når freden igjen skal bygges. Det må vi bruke enhver anledning vi har, til å vise, ikke bare si det: at vi står ved Ukrainas side i en utmattelseskrig der utholdenheten er avgjørende.

Vår evne til å stå samlet påvirker utfallet av krigen i Ukraina. Det, sammen med å straffe Russland økonomisk og styrke Ukrainas motstandskraft, er det som til slutt vil avgjøre utfallet, og dette kan vi i Norge og Europa være med og påvirke.

Internasjonal solidaritet og samhold er ikke abstrakte verdier. Det er fundamentet en liten, åpen og privilegert nasjon som Norge bygger vår sikkerhet på. Vi stiller opp for andre, både fordi vi kan, og fordi vi trenger venner som stiller opp for oss når vi trenger det. Derfor er NATO-medlemskapet så viktig, og derfor er det avgjørende at vi tar et større ansvar når verden nå er preget av et USA som fører en mer uforutsigbar utenrikspolitikk, et USA som i større grad bruker sin makt for å kreve innrømmelser av både venner og fiender.

Konsekvensen for NATO er klar: Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet. Sammen med Canada skal Europa ta et hovedansvar for det konvensjonelle forsvaret av alliansen. Derfor går vi i retning av et mer europeisk NATO. Men som utenriksministeren også var tydelig på i sin redegjørelse: Vi deler grunnleggende sikkerhetsinteresser med USA, og det bilaterale forsvarssamarbeidet mellom Norge og USA er avgjørende for vår trygghet. Det forblir tett, og det forblir viktig.

Innenfor rammen av NATO har vi også knyttet oss sterkere til viktige naboer som Storbritannia, gjennom Lunna House-avtalen, og Tyskland, gjennom Hansa-avtalen. Vi har i år også formannskapet i det nordiske forsvarssamarbeidet, for våre nærmeste naboer blir stadig viktigere i vår sikkerhetspolitiske framtid. På denne måten handler vi for å trygge landet. Vi skaffer oss flere venner som vi stiller opp for, og som vi vet stiller opp for oss.

Norge må holde fast på NATO, og vi må være prinsippfaste i våre handlinger. Vi må bidra til å løse de problemene som oppstår mellom venner og allierte, for et splittet NATO er en gavepakke til våre motstandere, og en splittet vestlig verden gagner ingen andre enn Russland og de som ønsker oss svekket. Derfor må Norges rolle være å søke diplomatiske løsninger, dialog og tillit og å bygge broer.

Monica Nielsen (A) [11:57:56]: Vi lever i en urolig tid, der sikkerhetspolitikken som føres i Norge og hos våre allierte, er avgjørende for Europas sikkerhet. For Russlands angrepskrig i Ukraina fortsetter, i Midtøsten eskalerer angrepene, og flere land i regionen er skadelidende – land som ikke har tatt del i angrepene på Iran. Det er svært alvorlig, og den geopolitiske spenningen øker.

Samtidig erfarer vi at vår viktige allierte, USA, er blitt mer uforutsigbar, og USA er tydelig på at Europa må ta større ansvar for ordinært forsvar. Det gjør vi. Det norske forsvaret styrkes. Vi er blitt sterkere, og opptrappingen fortsetter, for økt nasjonal beredskap, større utholdenhet og bedre evne til å håndtere både kriser og konflikter – hjemme i Norge og sammen med våre allierte. Vi bygger nasjonal beredskap og motstandskraft for å håndtere nye og komplekse trusler.

Samtidig står vi overfor andre sikkerhetsutfordringer, som skyldes klimaendringer, miljøkriser og press mot demokratiske institusjoner. Disse utfordringene må ses i sammenheng med krig og konflikt. For Arbeiderpartiet handler ikke norsk sikkerhetspolitikk bare om militær styrke. Det handler også om å ta tak i de underliggende årsakene til konflikt i verden, som å redusere fattigdom, ulikheter i samfunnet og klimaendringer.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske område, og det er nå økt nasjonal og internasjonal oppmerksomhet på Arktis – området som vi deler med andre land. Det er sikkerhetspolitisk viktig av flere grunner: den geografiske plasseringen i verden og fordi klimaendringene i Arktis går hurtigere enn andre steder i verden. Det vil gi globale muligheter og få konsekvenser. Nye havområder vil åpnes, og den strategiske betydningen av den arktiske regionen vil øke. Det vil endre kartet, og vi må være forberedt. Derfor har også NATO høynet sitt fokus på Arktis. Det er viktig for Norges interesser, og det er viktig for Europa.

Også EU jobber nå med å oppdatere sin arktiske politikk. Regjeringen vil gi innspill til høringen, som har frist senere i mars. Både vi i utenriks- og forsvarskomiteen og vi som sitter i Arktisk parlamentarisk råd, har hatt en rekke møter i Brussel for å fremme norske interesser, nå som Europas arktiske politikk skal oppdateres. For oss er det avgjørende at den og sikkerhetspolitikken i nord forankres i kunnskap om vår region.

En tredje utfordring er presset mot demokrati, fordi sterke institusjoner, tillit i samfunnet og respekt for rettsstaten gjør oss mer robust. I dag utfordres dette på flere områder. Vi erfarer autoritære regimer som bruker påvirkningsoperasjoner, desinformasjon og hybrid krigføring for å svekke tilliten i åpne samfunn. Dette viser at demokratisk sikkerhet ikke kan tas for gitt. Det må bygges og vedlikeholdes hver eneste dag, og samarbeidet mellom demokratiske land er avgjørende for Europas demokratiske motstandskraft.

Nå som verdenssituasjonen er så alvorlig og det pågår krig og angrep så mange steder i verden, er det viktig at vi fortsatt har fokus på alle. Mange land trenger vår oppmerksomhet, som de alvorlige hendelsene i Sudan. som har pågått i nærmere tre år, der menneskelige lidelser har vart og er store. Det er bare noen dager siden nærmere 170 mennesker ble drept da opprørere stormet en landsby i et avsidesliggende område i Sør-Sudan. Det er viktig at Norge fortsetter sitt aktive fredsdiplomati i Sudan og i andre land som trenger vår oppmerksomhet.

Oppsummert: Vi må bidra til stabilitet og ansvarlighet i nordområdene og fortsette å styrke forsvarsevnen. Vi må ta klimaet på alvor som en del av vår sikkerhetspolitikk, og vi må forsvare demokratiet både hjemme og internasjonalt. Det er en langsiktig sikkerhetsstrategi, for i en mer urolig verden er sterke samfunn at vi tar klimaendringene på alvor, økt forsvarsevne og sterke og stabile demokratier. Det er noe av det aller viktigste vi kan bygge vår sikkerhet på.

Fawzi Warsame (A) [12:03:12]: For 80 år siden lå verden i ruiner. To verdenskriger hadde vist hva som skjer når makt får gå foran rett. Svaret fra verdenssamfunnet var ikke mer maktpolitikk. Svaret var noe helt annet, nemlig folkeretten. Man bygget institusjoner, skrev konvensjoner og etablerte et rettssystem som skulle være enkelt i sin idé: at også stater, selv de mektigste, skulle være bundet av regler. Det var et historisk gjennombrudd, og i flere tiår fungerte det – ikke perfekt, men godt nok til at antallet kriger mellom stater faktisk gikk ned. Et regelbasert system var med og sørget for at verden ble litt tryggere.

I dag ser vi noe farligere. Vi ser en verdensorden som slår sprekker. Vi ser stater som tester grenser for hva de kan slippe unna med. Vi ser regler som tidligere ble respektert, nå bli utfordret. Vi ser en økende tendens til at makt igjen forsøker å gå foran rett. Da er spørsmålet: Hva gjør Norge?

For små og mellomstore stater er ikke folkeretten bare et ideal. Det er vår sikkerhetspolitikk. Norge er størst i verden i vinter-OL, og «inshallah» vinner vi fotball-VM til sommeren, men vi er ingen stormakt. Vi er et lite land, og derfor har vi mer til felles med andre små, sårbare stater – med Ukraina som kjemper for retten til å eksistere innenfor egne grenser, med Palestina hvor folk håper på at internasjonale regler faktisk skal beskytte dem, og med små land over hele verden som vet at hvis reglene faller, står de igjen alene. For dem er ikke folkeretten noe man bryr seg om når det passer, men forskjellen på eksistens og utslettelse.

Jeg har hatt privilegiet å representere norsk ungdom som ungdomsdelegat til FN under fjorårets generalforsamling. Der så jeg noe som ofte glemmes her hjemme i Norge. Jeg så at disse reglene faktisk betyr noe. For mange land, særlig i det globale sør, er folkeretten den eneste arenaen hvor også små stater kan bli hørt, hvor makt alene ikke utgjør og avgjør utfallet, og hvor rett fortsatt teller. Jeg har vært i Bangladesh og snakket med unge mennesker som følger nøye med på hvordan verden håndterer konflikter. Jeg har vært i Palestina og møtt unge som stiller seg det samme spørsmålet gang etter gang: Gjelder reglene for alle, eller bare for noen? Det er et spørsmål vi i denne salen må ta på alvor.

Folkeretten er ikke en sushibuffet. Det kan ikke være noe vi velger å plukke fra når det passer oss, og legge bort når det blir politisk vanskelig. Reglene må gjelde for alle: for små stater, for store stater, for våre motstandere og også for våre allierte. Det farligste for folkeretten er ikke når den brytes. Det farligste er når den brytes uten konsekvenser – når noen stater kan ignorere reglene fordi de er sterke nok, mens andre forventes å følge dem til punkt og prikke. Da får vi ikke et regelbasert system. Da får vi et system basert på makt.

Norge har historisk vært blant de landene i verden som har hatt størst troverdighet i spørsmålet om folkerett. Det skyldes at vi har forsøkt å være prinsipielle, at vi har sagt det samme uansett hvem som bryter reglene, at vi har stått opp for sivile under krig, og at vi har støttet internasjonale domstoler og institusjoner. Det er en tradisjon vi er nødt til å holde fast ved – ikke bare fordi det er moralsk riktig, men fordi det er i Norges egeninteresse. Hvis reglene svekkes, er det de små statene som først taper.

Verden i dag står ved et veiskille. Enten kan vi akseptere at folkeretten gradvis uthules – konflikt for konflikt, unntak for unntak – eller vi kan gjøre det motsatte. Vi kan stå tydeligere opp for prinsippet som ble etablert etter andre verdenskrig: at rett skal gå foran makt, at sivile liv skal beskyttes, at grenser ikke skal flyttes på med våpenmakt, og at internasjonale regler gjelder for alle, ikke bare når det ikke er ubehagelig.

Hvis vi ønsker en verden der små stater kan leve trygt, hvis vi ønsker en verden der unge mennesker, enten de bor i Norge, Bangladesh, Ukraina eller Palestina, kan tro på internasjonale regler, har vi et ansvar. Norge må være en tydelig stemme for folkeretten, ikke bare når det er enkelt, men nettopp når det er vanskelig.

Ruth Mariann Hop (A) [12:08:15]: Verden er i endring. Gamle skillelinjer brytes ned, og en ny virkelighet vokser fram, ikke bare innenfor sikkerhetspolitikk, men også innenfor handel, næringsliv og arbeidsliv. Som medlem av næringskomiteen har jeg lyst til å løfte fram noe av det som utenriksministeren tok opp om handel og sikkerhet, og at dette henger mye tettere sammen enn noen gang. Grønland-saken viste dette tydelig, der tolltrusler ble brukt som politisk press i en sikkerhetspolitisk konflikt. Ferro-saken viste det samme: Norge sto utenfor da EU valgte å beskytte sin egen industri, noe som har skapt usikkerhet for bl.a. ansatte i Sauda og på Senja.

Når verden endrer kurs, tvinges også Europa til å endre kurs. EU arbeider for større strategisk autonomi, mindre avhengighet, mer motstandskraft og større selvstendighet. Dette påvirker markeder som vi er en del av. For norsk økonomi betyr dette at vi må være tidlig på, tett på og tydelige i Brussel, for Norge er en liten og åpen økonomi. Om lag hver femte arbeidsplass er knyttet til eksport, og utenrikshandelen tilsvarer rundt 80 pst. av verdiskapingen. 60 pst. av dette går til Europa. Endringer i internasjonal handelspolitikk påvirker derfor bedrifter og arbeidsplasser i hele landet vårt, og derfor må vi pleie forholdet vårt til Europa, samtidig som vi må jobbe med nye markeder.

Regjeringen inngikk i fjor avtaler med Mercosur-landene India, Malaysia og Thailand, og vi jobber med Vietnam. Dette er ikke bare bra – det er helt nødvendig.

Som en liten og åpen økonomi er vi fortsatt avhengig av et fungerende globalt handelssystem. WTO er fortsatt grunnmuren for verdenshandelen, men når verden endrer seg, må også organisasjonen endre seg. Det er viktig at Norge er aktivt med i dette arbeidet.

Midt i alt dette står EØS-avtalen som vår mest grunnleggende forankring. Den har aldri vært viktigere. Omtrent alle jeg treffer i norsk næringsliv, trekker fram at denne avtalen er vesentlig for deres bedrift. EØS-avtalen har vært avgjørende for å sikre norsk næringsliv stabile rammevilkår, og det er den fortsatt. Nå er vår jobb å sikre at vår markedsadgang ikke svekkes. EØS er ikke en meny vi kan velge fra; det er en forpliktelse. Skal vi få, må vi gi, og skal vi kreve, må vi levere.

Forholdet til EU tåler krevende saker, men som alle relasjoner krever det en innsats. Jeg er derfor glad for at regjeringen investerer i dette forholdet. Det er en nødvendighet for å sikre trygghet, arbeidsplasser og norsk handlefrihet i en verden som er preget av uro.

Det er også viktig at regjeringen jobber med nye handelsavtaler med andre land, og at vi er aktivt med i reformasjonen av WTO. Det er noe av det viktigste vi gjør for å trygge Norges næringslivs interesser i dag og i årene som kommer.

Hans Olav Lahlum (SV) [12:11:33]: Mitt første innlegg fra denne talerstolen vil jeg innlede med å takke utenriksministeren for en klar fastslåing av folkerettens betydning. Så vil jeg fortsette med å takke for en prisverdig understreking av Norges støtte til Ukrainas forsvarskamp. Skulle utfallet bli at angriperen får anerkjennelse for å beholde store erobrede territorier, vil det ikke bare være en tragedie for ukrainerne, men også et svært urovekkende signal til andre stormakter som kan tenkes å angripe naboland. Dem er det dessverre flere av nå. Ser man på stormaktene samlet er situasjonen nå, i 2026, mer urovekkende enn den har vært siden 1940-tallet. FN framstår ofte handlingslammet og trenger vår støtte mer enn noen gang før.

En viktig del av bekymringen er at USA anno 2026 er et svært polarisert land med en egenrådig og uberegnelig president. Kanskje har jeg lest for mye om USAs historie når jeg fastholder en optimistisk tro på at landet vil overleve som demokrati og rettsstat, og at holdningen til internasjonale spørsmål i løpet av få år kan endre seg mye. Jeg ikke overbevist om at det Pax Americana som utenriksministeren snakket om, er borte for alltid, men man må legge til grunn at det for minst tre år framover er satt ut av spill.

Det er naturlig at regjeringens utenrikspolitiske redegjørelse og debatten om den i år domineres og sikkerhetspolitikken, stormaktssituasjonen og alliansespørsmål. Jeg vil likevel bruke resten av mitt innlegg til å argumentere for at vi også må huske de glemte folks tragedier. Svært mange mennesker lever i frykt og lider i dag som følge av militære konflikter mellom land eller på grunn av undertrykkelsen innenfor eget land i konflikter som nærmest blir oversett av verdenssamfunnet. Slike glemte tragedier har potensial til å utløse store flyktningstrømmer i framtiden og påfører allerede miljøet svært alvorlige skader.

Jeg hørte også i den norske debatten noe uenighet om hvorvidt det var riktig av USA å innlede 2026 med en folkerettsstridig militæraksjon mot Venezuela, men det synes å være enighet om at mye av problemet var at Venezuelas undertrykte folk altfor lenge har fått altfor lite støtte og oppmerksomhet av verdenssamfunnet. Selv om Iran periodevis har fått mye oppmerksomhet, kan mye av det samme sies om dem.

Denne representanten var menneskerettsaktivist før han ble folkevalgt politiker og jobbet da særlig med tragedien til befolkningen i Myanmar. Det er med sorg jeg ser at Myanmar er et av mange land hvor befolkningen i 2026 opplever den glemte konflikts tragedie. Vest-Sahara er et annet kjent eksempel. President, det bør være en plikt for deg, for meg og for alle oss i denne salen, både som politikere og som medmennesker, at vi i de kommende årene forsøker å rekke ut en hjelpende hånd til ofrene for de glemte tragediene ute i verden.

For avslutningsvis å sitere en tidligere utenriksminister: Det er min mening, og den må jeg respektere.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:14:05]: Norge har tjent godt på å ikke være medlem i EU. I denne debatten er det noen som ikke har klart å la være å hylle EU og ønsker at Norge skal gi fra seg nasjonal suverenitet og melde seg inn i EU – anført av den nye Høyre-lederen Ine Eriksen Søreide og støttet av Abid Raja fra Venstre. Det jubles høylytt fra den nye lederen av Europabevegelsen, Trine Lise Sundnes fra Arbeiderpartiet, som sier at Norge har valgt alenegang istedenfor å delta i det europeiske demokratiet. Det er en utrolig rar påstand når man vet at Norge regnes som verdens mest demokratiske land.

Det som har tjent Norge særdeles godt, er nettopp at vi har hatt nasjonal handlefrihet i handelspolitikken. Det gjør at vi kan ha en norsk næringsmiddelindustri, at vi har tollfrihet på en rekke flere varer enn det f.eks. EU eller USA har, at vi kunne ta våre egne nasjonale valg da det gjaldt handelspolitikk og da det begynte å bli handelskrig mellom nettopp EU og USA – f.eks. i diskusjonen om import av biler – at vi kan ha kontroll over vår egen fiskeripolitikk, og at det ikke er EU som styrer vår fiskeripolitikk. Da vi inngikk en ny fiskeriavtale med Russland før jul, var det nettopp Norge og Russland som inngikk den avtalen. EU var uenig, for de ønsker å ha tilgang på våre ressurser. Det har tjent Norge særdeles godt at vi har hatt en langsiktig og god forvaltning av våre fiskeriressurser.

Det at vi har hatt egen valuta, tjener oss også godt, for det er en annerledes økonomisk utvikling i Norge enn i veldig mange andre europeiske land. Derfor er det å ha egen krone og egen pengepolitikk et gode for et land, ikke en ulempe.

At vi også har selvstendig utenrikspolitikk og kan ha den posisjonen vi har, er bra for Norge. Det er bra for det norske folk at folket i både 1972 og 1994 sa nei. Nå er en folkeavstemning om Island skal starte medlemskapsforhandlinger mest sannsynlig rett rundt hjørnet. Jeg tror at både Høyre, MDG, Venstre og sannsynligvis også ganske mange i Arbeiderpartiet kommer til å bruke det som en ny brekkstang for å prøve å starte en ny EU-debatt i Norge. Det er det ingen grunn for. Når man ser på historien og all den skremselspropagandaen som var i 1994, så var den feil – den nasjonale selvstendigheten er et gode. Så er Norge en god nabo – vi er flinke til å samarbeide, vi har god dialog med våre naboland, og vi har god dialog med EU. Derfra til å gå inn i en prosess der vi skal starte en medlemskapsdebatt som flere ledende politikere har tatt til orde for i dag, mener Senterpartiet er helt feil vei å gå.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:16:58]: Når det gjelder både det siste innlegget fra representanten Slagsvold Vedum og flere innlegg om EU, tror jeg i hvert fall man kan ta én ting ut av denne debatten, og det er at den bekrefter Eldring-utvalgets poeng om at enten tar man godt vare på EØS-avtalen og de 100+ tilleggsavtalene med EU, eller så må alternativet være medlemskap. Regjeringen er tydelig på at vi ikke har noen medlemskapsprosess på gang, og vi mener at vi kan fortsette arbeidet basert på dagens tilknytningsform, men da må man ta det på alvor. Spørsmål om demokrati, f.eks., reises også. Da Slagsvold Vedum og jeg satt sammen i lykkelige år i regjering, innførte vi hundrevis av direktiver fra EU hvert eneste år som vi ikke hadde besluttet, for de var besluttet av noen andre. Så det finnes et argument for at man også kan være med og bestemme alle de reglene som gjelder oss, og det er vel der demokratidebatten kommer.

Når det gjelder folkerett, vil jeg igjen takke for mange gode innlegg om det og betydningen av det for Norge. Jeg har lyst til å bruke anledningen til å si noe som også bør sies fra denne talerstolen: Etter angrepet på Iran har Iran angrepet svært mange land i Gulfen og i Midtøsten. Det inkluderer land som ikke hadde noen ting med angrepet å gjøre. Det er også angrep som treffer sivile og sivil infrastruktur, både i de landene og for så vidt i land som har vært involvert i angrepet – det er like uakseptabelt – og det er fullstendig utenfor både folkerettens og humanitærrettens regler. Når vi er opptatt av å være konsistente hele veien, er det viktig å si at i veldig mye av det som nå skjer, hvor opptil 14 land har blitt involvert – det er ikke bare de tre, USA og Israel angrep Iran, men veldig mange andre land som trekkes inn – er det viktig å vise solidaritet med de landene.

Når det gjelder nordmenn, er det nå et utrykningsteam som har reist til Dubai, et annet er på vei til Oman. Vi styrker nærværet der, og vi samarbeider veldig tett med nærstående land. Jeg snakket i går med en lang rekke utenriksministerkollegaer om hvordan vi kan samordne oss bedre, og mange har de samme utfordringene som oss og sier at de har nøyaktig det samme bildet som oss. De hører fra sine medier at alle andre gjør mer, og alle prøver å gjøre mer, men det prøver vi altså å gjøre sammen. Hovedproblemet har vært begrenset adgang til luftrommet. Nå er det i ferd med å åpne seg i Dubai. Noen selskaper har evakuert, og de har da kjørt gjennom ørkenen – en veldig lang reise – til Saudi-Arabia. Det er også mulig å reise til Oman. Nå prøver vi å legge til rette for alle som trenger hjelp, så godt vi bare kan. Derfor styrker vi nærværet i en krevende region, vi samarbeider med mange andre, og noen av dem vi samarbeider med, er for øvrig i EU, som har noen felles ordninger for dette.

Ine Eriksen Søreide (H) [12:20:15]: Tradisjonen tro vil selvsagt Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum trekke opp en debatt om at enhver diskusjon om EU er en debatt om å avgi nasjonal suverenitet. Debatten handler imidlertid om hvordan vi skal ivareta nasjonal suverenitet og nasjonale interesser. Det er av og til sånn at jeg blir fristet til å si at når det gjelder Trygve Slagsvold Vedum, er svaret nei – hva var spørsmålet?

Trygve Slagsvold Vedum vil alltid diskutere EU på bakgrunn av hva EU var i 1994. Hvis vi først skal trekke fram 1994, synes jeg det er interessant i et demokrati- og selvråderettsperspektiv, som Senterpartiet stadig har, at Senterpartiet var det eneste partiet på Stortinget som ikke ville akseptere resultatet av folkeavstemningen hvis det hadde blitt ja.

Grunnen til at Høyre og andre partier i salen tar opp dette spørsmålet, er rett og slett at vi ser hvordan endringene som skjer i EU og i verden rundt oss, endrer rammebetingelsene for ivaretakelse av norske interesser fundamentalt. Det er en utvikling vi kan velge å sitte på utsida og se på at skjer, og med det miste stadig mer innflytelse og få stadig vanskeligere for å ivareta norske interesser – eller vi kan velge en annen tilnærming til EU og på den måten øke vår innflytelse og øke vår mulighet til å ivareta norske interesser.

EU anno 2026 er noe helt annet enn EU anno 1994. Den gangen var det tolv medlemsland og et relativt begrenset samarbeid, mens det i dag er 27 medlemsland og flere på vei inn, og det er også et utvidet samarbeid, tettere integrasjon og raskere tempo.

Av og til får jeg en slags følelse av at Senterpartiet er et uvanlig endringsresistent parti, og det ser man kanskje spesielt i de tilfellene der vi diskuterer Norges tilknytning til EU. Akkurat nå er vi i en situasjon hvor vi forsøker å knytte oss til EU så tett som mulig på områder som er viktige for norske interesser, men vi ser veldig tydelig at EØS-avtalen har sine helt klare begrensninger på hvor tett samarbeidet kan bli innenfor det rammeverket vi har i dag.

Da står vi i prinsippet mellom to valg: Enten klarer vi ikke å ivareta norske interesser så godt som vi kunne og burde, eller vi tar en real og god diskusjon om hva det vil innebære for Norge å bli EU-medlem på en måte som gjør at vi kan ivareta våre interesser bedre, og lar folk få bestemme ut fra det.

Dette handler ikke om å avgi nasjonal suverenitet, det handler om å bidra til at norske interesser kan ivaretas enda bedre i et ekstremt krevende landskap og helt endrede forutsetninger.

Trine Lise Sundnes (A) [12:23:30]: Jeg forstår at det for representanten Slagsvold Vedum gir liten mening å snakke om alternativer når EØS-avtalen i praksis regulerer hovedtyngden av norsk økonomi. EØS-avtalen er en dyp integrasjonsavtale som har tjent oss godt, slik Eldring-utvalget også konkluderte med.

Jeg synes det er merkelig at representanten Slagsvold Vedum velger å trekke opp det faktum, slik jeg sa i mitt tidligere innlegg, at Norges befolkning har valgt ikke å delta i demokratiet i EU.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:24:24]: Høyres nye leder, Ine Eriksen Søreide, har helt rett i at Senterpartiet aldri kommer til å skifte standpunkt i EU-saken. Der er vi 100 pst. enige i en EU-sak, og vi kommer ikke til å skifte standpunkt. Jeg har merket meg at Høyre nå har fått en helt annen driv og ønske om EU-medlemskap og en EU-debatt, det er en helt annen linje med Ine Eriksen Søreide enn Erna Solberg. Erna Solberg valgte en linje der hun sa at hun var for, men hun tenkte at hun ikke skulle kjøre på. Med en ny Høyre-ledelse nå må alle vi som er på norsk nei-side, bare være forberedt på at hvis Ine Eriksen Søreide kommer i regjeringsposisjon om tre år, vil hun gjøre alt som står i hennes makt for å få i gang en ny norsk runde, for at vi skal avgi suverenitet og melde oss inn i Den europeiske union, noe som er veldig uklokt.

Norge har valgt en annen vei. Vi har aldri hatt troen på at det er klokt å flytte makt fra de norske folkevalgte til et system langt borte fra folk. Det er veldig få som kommer til å ha mulighet til å påvirke beslutninger i Brussel. Det er kun noen statsråder, noen utvalgte byråkrater og noen toppfolk som får de mulighetene, mens de fleste folk kommer til å føle mer og mer avmakt til systemet.

Jeg tror ikke svaret på den manglende tilliten vi ser til mange politikere i veldig mange land, er å flytte makt lenger bort fra folk. Vi bør ha makt nærmere folk. Beslutninger som angår folks hverdag, bør tas av folk som kan kastes i valg, i det norske stortingsvalget. Den utviklingen der færre og færre skal ha innflytelse over hvordan egen hverdag skal styres, er ingen god utvikling. Derfor er ikke EU svaret. Hvis en skal ta beslutninger i Brussel, er det vanskelig å ta hensyn til lokale forhold rundt omkring i Europa. Et mer og mer sentralisert Europa, et mer og mer byråkratisk EU, som detaljregulerer flere og flere ting, er ikke det norsk økonomi trenger, det er ikke det europeisk økonomi trenger. Vi trenger lokal handlefrihet og mindre byråkrati.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:26:42]: Mot slutten av debatten fikk jeg bare lyst til å understreke et viktig poeng Ruth Mariann Hop trakk fram, om det handelspolitiske landskapet, for det har også litt med denne debatten å gjøre. Jeg har lyst til å understreke noen poeng jeg var opptatt av å få fram i redegjørelsen. Det er at EU, EØS-avtalen, EFTA og vi alle har hvilt oss på et slags grunnfjell som WTO og dets forløper GATT etablerte, altså en verden som i utgangspunktet tenkte at det skulle være regelstyrt handel. Det var ikke snakk om en absolutt ukontrollert frihandel, men man skulle bygge ned tollbarrierer, og man skulle ha felles regler og ikke minst en svært viktig regel som heter bestelandsprinsippet, eller «Most-favoured-nation»-prinsippet, som sier at man skal oppføre seg likt mot land, altså at man ikke kan slenge rundt seg med ulike toller etter forgodtbefinnende. Dette skal gjøres på en organisert måte.

Det er et slags førstelinjeforsvar for Norges økonomiske interesser å ivareta det. Det er grunnen til at vi investerer kraftig i arbeidet med WTO-reform, både beholde, forsvare og også videreutvikle WTO. Det blir et ministermøte med dette som tema i Kamerun om få uker, som jeg kommer til å delta på, fordi dette er så viktig for Norge. Hvordan det går, bør man også følge med på med hensyn til vår egen diskusjon om hvordan vi organiserer forholdet til EU, for det er altså ikke bare et spørsmål mellom Norge og EU i Brussel, det handler også om hvordan den grunnleggende infrastrukturen endrer seg. Hvis vi har et fortsatt fall i tiltroen til global frihandel, vil hele dette bildet stille seg i et annet lys. Jeg trekker ikke konklusjoner av det, men jeg oppfordrer alle som deltar i denne diskusjonen, til også å se hen til hva som skjer i det globale landskapet.

Ine Eriksen Søreide (H) [12:28:55]: Jeg vi jo ikke la sjansen gå fra meg til å utnytte min nyvunne ekstra taletid som parlamentarisk leder.

Trygve Slagsvold Vedum sier at veldig få kommer til å ha mulighet til å påvirke det som besluttes. Jeg vil faktisk mye heller at vi har europaparlamentarikere, embetspersonell og andre i Brussel som kan påvirke, i motsetning til veldig mye av det som skjer i dag. Alle de ressursene vi bruker på å prøve å få en fot innenfor, prøve å hente ut informasjon, prøve å påvirke tidlig nok – ja, det er en grunn til at nær sagt alle norske bransjeorganisasjoner og regioner har sine egne påvirkningskontor i Brussel. Det er fordi det trengs. Det er fordi det er viktig for Norge hva som besluttes. Det er fordi det er viktig for Norge å påvirke det som besluttes. Nettopp derfor mener jeg at det å diskutere – fordomsfritt og basert på kunnskap – hvordan et norsk EU-medlemskap vil arte seg for Norge, er det riktige å gjøre.

Vi kan gjerne mene at verden ikke har forandret seg siden 1994, men det har den. Noe som er kanskje de største og mest akutte endringene for Norges del, er selvfølgelig endringene i våre sikkerhetspolitiske omgivelser – hvor EU ikke er et alternativ til NATO, men et supplement til NATO som er viktig for Norge – og i det økonomiske. Ferrolegeringssaken illustrerte et vesentlig poeng som bekymrer meg framover. Det er at kommer vi i en lignende situasjon igjen, eller en lignende situasjon knyttet til handelsbarrierer, er det ikke gitt at det indre markedet er ett indre marked. Det kan fort bli to indre markeder, og det vil være dypt alvorlig for vår markedsadgang til EU. EU er vårt desidert viktigste marked, dit ca. 70 pst. av eksporten vår går. Snakk med enhver næring og bedrift som har eksport til EU, og spør hva de er mest opptatt av. Det er markedsadgang, og det er at det ikke gjøres noe som kan bidra til å ødelegge den markedsadgangen eller skape usikkerhet eller ulike konkurransevilkår mellom norske bedrifter og deres nærmeste konkurrenter i Europa. Det er noe av det aller viktigste norske politikere kan gjøre noe med når det er så mye uro ute.

Senterpartiet ønsker heller ikke noen EØS-avtale, så diskusjonen er egentlig ikke relevant for Senterpartiet, siden de jo ønsker at vi ikke skal være en del av det indre markedet og det fellesskapet. Jeg mener det er helt avgjørende for norske interesser når det gjelder både økonomi og sikkerhet. Selv om Senterpartiets nåværende leder har liten tro på at Senterpartiet noen gang vil skifte standpunkt, er det selvfølgelig aldri for sent, og jeg håper.

Abid Raja (V) [12:32:09]: Nå skal vi ikke la hele den store utenrikspolitiske redegjørelsen bli snevret inn til en debatt bare om EU, men det er jo enkelte ting som representanten Vedum sa som må kommenteres. Dette med at vi avgir norsk suverenitet: Jeg tror at utenriksministeren i replikkordvekslingen med Gulati var inne på at man ikke bare kan ringe sine likesinnede land, at man ikke bare kan ta opp telefonen og ringe til Sverige hver dag og spørre «Hur mår du?». Men jeg tror at hvis utenriksministeren hadde ringt til Sverige og stilt det spørsmålet, hadde ikke svaret vært at det går helt for jævlig, for nå har vi avgitt suverenitet, vi har sluttet å eksistere som svensker, og Brussel bestemmer over våre liv. Det er jo ikke sånn virkeligheten er i vårt naboland. Ser man på andre naboland, Finland eller Danmark, tror jeg heller ikke de hadde sagt at det går helt forjævlig, for vi bestemmer ikke noen ting lenger. Selv om man går til de mer sentralt plassert europeiske landene, altså i forhold til Brussel, hadde heller ikke de sagt at de har sluttet å eksistere som nasjonalstater.

Demokratisk underskudd? Det som er et demokratisk underskudd, er at Norge sitter på gangen og er den mest lojale av alle når det gjelder å implementere. Jeg har ikke oversikt, men det tror jeg vi kommer til å klare å skaffe hvis vi hadde brukt litt tid på det, over hvor mange direktiver og hvor mange rettsakter Vedum selv var ansvarlig for å implementere da man satt i regjering. Det som er et demokratisk underskudd, er jo at vi sitter og gjennomfører ting som vi ikke har hatt et ord med i laget på, heller enn at vi satt der og faktisk sa ifra om hva vår oppfatning er. Hele covid-19 og tilgangen til vaksiner viste også hvor avhengig vi var av EU. EØS-avtalen, med de 100 tilleggsavtalene, ivaretar ikke lenger norske interesser på god nok måte. Det må også representanten Vedum og Senterpartiet ta inn over seg. EU utvider sitt samarbeid nå som respons på at verden endrer seg, på både forsvar, felles anskaffelser og sikkerhetsmessig koordinering og står på egne bein når det transatlantiske samarbeidet endrer seg.

Ja, Senterpartiet står litt fast i gamle oppfatninger. Jeg tror virkelig på Vedum når han sier at han er virkelig opptatt av å ta vare på det Norge som vi er så glad i. Til representanten Vedum: Jeg tror at å ta vare på det Norge som vi er så utrolig glad i, kommer til å bli gjort bedre om vi står innenfor EU, enn om vi fortsetter å stå utenfor.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [12:35:54] (ordfører for saken): Viktigheten av deltakelse i interparlamentariske forsamlinger må ikke undervurderes. Dette gir norske parlamentarikere bedre innsikt og forståelse for ulike politiske posisjoner, fremmer bedre samarbeid og demokrati i en tid hvor denne styreformen er utsatt og i tilbakegang. I tillegg bidrar deltakelsen til å synliggjøre norske posisjoner og perspektiver i internasjonale organer.

Stormaktsrivalisering, geopolitisk usikkerhet og svekket tillit til internasjonal lov og orden har preget 2025. Året ble preget av krig og konflikt i Europa som følge av Russlands pågående aggresjonskrig mot Ukraina.

Videre var det konflikt med tilhørende store humanitære katastrofer i andre deler av verden. Det har vært uro omkring den demokratiske utviklingen og viktigheten av å hegne om en regelstyrt verdensorden – et arbeid som preget flere av delegasjonene.

Valgobservasjon var fortsatt en viktig del av arbeidet til delegasjonene til OSSE PA, OSSEs parlamentariske forsamling, og PACE, Europarådets parlamentariske forsamling.

Administrasjonen i USAs ønske om å overta Grønland var et gjennomgangstema i delegasjonen til det arktiske parlamentarikerarbeidet og i flere av de øvrige delegasjonene. I Europarådets parlamentariske forsamling, PACE, var fokuset gjennom året å ansvarliggjøre Russland og hvordan man etter hvert ville kunne få på plass en rettferdig og varig fred.

Stortingets delegasjon til ASEANs interparlamentariske forsamling fokuserte på å styrke det parlamentariske diplomatiet med partnerne.

Global konkurransekraft ble et gjennomgangstema for delegasjonen til EFTA og EØS og preget møter internt i EFTA-parlamentarikerkomiteen.

I januar 2025 var den norske delegasjonen til arktisk parlamentarisk samarbeid vertskap for et møte i Tromsø, og her fikk disse oppdatering fra det norske lederskapet i Arktisk råd.

Avslutningsvis: Man kan merke seg at i 2025 var det 50 år siden Helsingfors-erklæringen ble undertegnet. I OSSE PA ble dette bl.a. markert med en resolusjon om forpliktelsene til de ti prinsippene fra 1975. Helsingfors-erklæringen var et gjennombrudd for forholdet mellom øst- og vestblokken under den kalde krigen. Den slår fast prinsipper som f.eks. likhet mellom stater og respekt for suverenitet, avståelse fra trusler og maktbruk samt grensers ukrenkelighet og staters integritet.

Det er viktig at Norge synliggjør våre posisjoner og perspektiver i internasjonale organer, fremmer demokrati og en regelstyrt verdensorden.

Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.

Jone Blikra (A) [12:39:05]: Å delta i internasjonale parlamentarikerforsamlinger er viktig. Det er grunn til å understreke at dette er en viktig del av arbeidet med å være stortingsrepresentant. At norske parlamentarikere deltar i arbeid, samtaler og drøftinger og viser engasjement på den internasjonale arenaen, er ikke bare å sikre norske interesser, men å bidra til en bedre og mer rettferdig verden, for å bruke litt store ord.

Jeg har selv gleden av å være inne i min andre periode som delegat til Europarådet, og jeg har deltatt på åtte valgobservasjoner. Europarådets parlamentarikerforsamling er i en særstilling, da den velger både organisasjonens generalsekretær og dommere til menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Der har hvert medlemsland hver sin dommer, og Norge har sin. Parlamentarikerforsamlingen i Europarådet driver også valgobservasjon, har rapportører på ulike tematiske og geografiske områder og utarbeider rapporter som munner ut i anbefalinger til ministerkomiteen.

Det som også er veldig bra med parlamentarikerforsamlingen i Europarådet, er at den reflekterer sammensetningen i de nasjonale parlamentene. Det betyr at vi har en partipolitisk bredde hvor posisjon og opposisjon er representert. Det betyr at vi får debatter og erklæringer som er kritiske, og som er for og imot både egen regjering og det som skjer i eget land.

Jeg vil understreke viktigheten av at vi fortsatt både deltar og er aktive. Heldigvis gjorde vi i Norge noe helt unikt da vi vedtok Meld. St. 20 for 2024–2025 – en stortingsmelding som legger grunnlaget for hvordan vi skal operere i Europarådet. Den ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Det betyr at vi som deltar i Europarådet spesielt, har en enstemmighet fra det norske storting i hvordan vi skal agere i ulike situasjoner og ulike saker, og det er en styrke.

Jeg vil avslutte med å gi honnør til dem som jobber i internasjonal avdeling her på Stortinget, som bidrar i vårt arbeid både her og i ulike representasjoner rundt omkring i Europa og verden ellers. Det arbeidet de gjør, er helt nødvendig for at vi som parlamentarikere kan gjøre den gode jobben jeg i ærbødighet vil påstå at vi faktisk gjør, så jeg vil også takke de ansatte som bidrar med både faglighet og tilrettelegging for et godt arbeid.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:42:02]: Jeg skal være veldig kort, for nå ble det sagt veldig mye klokt. Jeg har bare lyst til å si at jeg som utenriksminister setter veldig stor pris på det aktive internasjonale arbeidet som stortingsrepresentantene utøver i alle disse parlamentariske delegasjonene. Det gir anledning til å spille inn norske synspunkter, bryne synspunkter mot hverandre og lære og hente hjem ny innsikt, kunnskap og viten om andres perspektiver til Norge, og det har vi stor glede av.

For meg er det viktig at vi fra utenrikstjenestens side legger godt til rette for det politisk, i nær kontakt mellom delegasjonene, som vi ofte har glede av å møte, men også at våre ambassader og delegasjoner bidrar på en god måte. Jeg har selv erfaring fra å ha sittet i et par av disse komiteene og vet hvor viktig det er.

Jeg har gjort en observasjon til, og det er at vi har et ganske godt og sivilisert ordskifte i Norge om alle spørsmål, også om utenriksspørsmål, som det vi nettopp opplevde i den debatten vi har hatt i dag. Vi er ikke enige om alt, men anerkjenner det når enighet finnes. Jeg mener at det aktive arbeidet på internasjonale arenaer bidrar til det samholdet, og det tror jeg er ekstra viktig i den tiden vi lever i. Dette er viktig i seg selv, men det er også viktig utover seg selv, så jeg skal i hvert fall si at jeg setter stor pris på det, og vi skal bidra så godt vi kan fra vår side til å gjøre det mulig.

Jeg vil slutte meg til hyllesten av internasjonalt sekretariat på Stortinget, som gjør en veldig god jobb med å tilrettelegge for alt dette.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [12:44:04]: Noen kom meg litt i forkjøpet med å takke dem som gjør en god jobb for oss. Jeg skal prøve å gjøre det kort. Jeg vil også takke alle dem som har deltatt i de ulike parlamentarikerforsamlingene. Som det ble nevnt tidligere: Takk for den støtten vi får fra Stortingets administrasjon.

Deltakelse i de internasjonale parlamentarikerforsamlingene er viktig. Det gir norske politikere bedre innsikt i og forståelse for ulike posisjoner, og det fremmer samarbeid og demokrati i en tid hvor denne styreformen er utsatt. Debatten i forrige sak viser viktigheten av dette engasjementet. Jeg må si meg enig med representanten Blikra, for jeg har også et sete i Europarådet.

Avslutningsvis: Takk til utenriks- og forsvarskomiteen for at tilrådingen, som sagt tidligere, kan fremmes av en samlet komité.

Torbjørn Vereide (A) [12:45:49] (ordførar for saka): Som saksordførar ønskjer eg å begynne med å takke komiteen for eit godt og konstruktivt samarbeid i denne saka. Sjølv om det heilt objektivt er eit klart behov for meir fornybar kraft, er det berre å vere ærleg på at dette er eit tema som vekkjer mykje engasjement, og som har veldig mange sider ved seg.

I forslaget i saka ligg det eit ønske om meir økonomisk bistand til behandling av søknader om kraftutbyggingsprosjekt. Det kan høyrast veldig flott ut, men sjølv om det kan vere gode intensjonar for framlegget, vurderer likevel Arbeidarpartiet – saman med eit fleirtal i komiteen – at det ikkje er behov for den føreslegne endringa. Det er eigentleg ganske positivt, for dagens regelverk har allereie ordningar som gjev klare prosessar og fleire moglegheiter til å få støtte for dei partane det vedkjem i energiutbyggingssakene.

Den største kostnaden i konsesjonsprosessen er det som tek tid – meldingar, konsekvensutgreiingane, søknad, detaljplan. Dei tinga blir i dag dekte av tiltakshavarane, i både vindkraft- og andre energisaker. Det er viktig å merke seg. Fleire av dei gruppene som er nemnde i vassdragsreguleringslova § 13, har i dag rett til utgiftsdekking gjennom andre regelverk, f.eks. i oreigningslova eller i ekspropriasjonssaker der tiltakshavarane må dekkje motparten sine nødvendige kostnader til juridisk og sakkunnig bistand.

Det som òg kan vere greitt å vite, og som kanskje ikkje er så godt kjent, er at kommunane kan ta gebyr for planbehandling etter plan- og bygningslova, slik at dei kan hente inn igjen dei pengane dei måtte trenge til å få sine eigne initiativ dekte på utgreiing ved planforslag for f.eks. vindkraft.

Eg ønskjer berre å leggje til at reindriftsavtalen nettopp er styrkt for å betre kapasiteten i desse arealsakene. Det kan handle om driftstilskot, og det kan handle om rådgjevingstenester.

I sum er politikken som ligg til grunn no, til stades for å lette arbeidsbyrda og for å sørgje for at ein får gode og grundige – og for den saks skuld òg demokratiske og involverande – prosessar utan at det blir økonomisk belastande. Det at det systemet er på plass i dag allereie, meiner Arbeidarpartiet er viktig, fordi vi treng meir kraft i tida som kjem. Då må systema fungere.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [12:49:03]: Jeg må starte med å takke saksordføreren for et veldig ryddig og godt saksframlegg som belyste saken på en god måte.

Høyre har i denne saken lagt vekt på at mesteparten av kostnadene i forbindelse med søknader og konsesjonsbehandling i vindkraftsaker dekkes av tiltakshaver. Reindriften er tilført midler gjennom reindriftsavtalen, som er tiltenkt å styrke både rådgivningstjenesten og utredningskapasiteten for reindriften i forbindelse med arealsaker. Vindkraftsøknader hvor det er inngått avtale med reindriften om kompenserende eller avbøtende tiltak, vil bli prioritert fra myndighetenes side. Det er betryggende. Reindriften har allerede gode ordninger for økonomisk kompensasjon både før og under konsesjonsbehandling og ved eventuell realisering av vindkraft som påvirker reindriftsutøvelsen.

Høyre har således, sammen med flertallet i komiteen, kommet til at vi tilrår at representantforslaget om manglende ressurser ved energiutbyggingssaker ikke vedtas.

Lars Haltbrekken (SV) [12:50:20]: En skulle tro at representanter i denne sal var opptatt av en form for likhet for loven, i hvert fall en form for likhet for de som berøres av kraftutbyggingssaker, uavhengig av om det er en vannkraftutbygging eller vindkraftutbygging som planlegges. I dag er det sånn at dersom det planlegges en større vannkraftutbygging, kan berørte parter få økonomisk bistand til den jobben de pålegges med å skrive høringsuttalelser og jobbe med disse sakene fram mot at vedtaket fattes.

Når det planlegges et vindkraftverk, har man ikke de samme rettighetene. Jeg har veldig vanskelig for å se den store forskjellen på jobben som pålegges berørte parter, enten det er en vannkraftutbygging eller en vindkraftutbygging.

I denne saken har vi også trukket fram situasjonen for et reinbeitedistrikt i Finnmark, Čorgaš reinbeitedistrikt, som nå står foran behandlingen av hele sju vindkraftsøknader som de skal ta stilling til. Dette er selvfølgelig en kjempestor jobb for dem, dersom de skal få muligheten til å gjøre den på en skikkelig måte. Hadde det vært sju større vannkraftutbygginger som var planlagt, ville de ha fått økonomisk bistand til den jobben.

Så hører jeg at saksordfører trekker fram at mesteparten av kostnadene i forbindelse med disse sakene er utarbeidelse av søknader om konsesjonsbehandling og konsesjonssøknad, og at det er noe som dekkes av tiltakshaver. Selvsagt er det det, og det er ikke det man foreslår å gjøre noe med heller. Det man foreslår å gjøre, er å gi dem som er berørt av disse søknadene, muligheten til å gjøre en grundig jobb.

Jeg ser at tre av partiene i komiteen – Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet – uttrykker bekymring for om regjeringens annonserte kraft- og industriløft vil bli innfridd. Jeg synes det er rart at man ikke kommer med en tilsvarende bekymring for involveringen av dem som berøres av disse utbyggingene.

Jeg tar med det opp SVs forslag.

Ole Herman Sveian (Sp) [12:53:43]: Det er avgjørende at vi finner en god balanse mellom energibehovet vårt og hensynet til natur og lokalsamfunn. Bærekraft og det å sørge for å gi tilbake til lokalsamfunnene er viktige deler av den framtidige kraftpolitikken. Senterpartiet har de siste årene sørget for at mer av verdiskapingen fra vindkraften tilfaller kommunene, for disse lokalsamfunnene har gitt opp natur for å produsere kraft.

Konsesjon skal ikke gis i strid med kommunestyrevedtak, og vi har gitt kommunene mulighet gjennom plan- og bygningsloven til å sørge for at vindkraft ikke bygges i strid med deres ønsker. Vi anerkjenner at det kan være krevende for berørte aktører, som reindriftsutøvere, å involvere seg i beslutningsprosessene. Det er derfor viktig at det legges til rette for gode konsesjonsprosesser der berørte parter høres. Her har utbyggerne, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energidepartementet et viktig ansvar. Der det er inngått avtale med reindriften om kompenserende eller avbøtende tiltak, blir prosjektene prioritert av NVE.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la i desember 2023 fram en tiltakspakke for reindrift og energi for å sørge for at reindriften ble bedre ivaretatt ved planlegging og utbygging av energi. Videre er distriktstilskuddet i reindriftsavtalen økt for at reindriften skal få mer kapasitet til å medvirke, og det har blitt bevilget penger for å styrke Norges Reindriftsamers Landsforbunds rådgivningstjeneste i arealsaker.

Vi må jobbe for en kraftpolitikk som bygger tillit i befolkningen. For Senterpartiet står respekten for lokal selvbestemmelse sterkt. Gjennom å styrke den lokale medbestemmelsen kommer ikke utbyggerne noen vei uten å involvere reindriftsutøvere, berørte grunneiere og kommuner. Dersom vindkraftprosjektene ikke har lokal aksept, skal de heller ikke gjennomføres. Vi mener at dagens ordninger sikrer kompensasjon til berørte grupper, og vi støtter derfor ikke representantforslaget.

Sofie Marhaug (R) [12:55:49]: Dette er ikke første gang det fremmes forslag om å styrke ressurstilgangen i behandlingen av vindkraftsøknader, og det blir neppe den siste. Jeg vil likevel takke SV for initiativet, for utfordringene er stadig mer akutte.

Sannheten er at mange steder i landet får innbyggerne et massivt sakskompleks tredd nedover hodet uten økonomiske eller juridiske ressurser til å håndtere saksmengden. Dette gjelder særlig reindriften, som ofte må forholde seg til mange og parallelle utbyggingssaker – ofte på tvers av kommunegrenser. Dette gjelder ikke minst i lys av det såkalte industri- og kraftløftet i Finnmark. Advokatfirmaet Holth & Winge la i vinter fram en interessant rapport der de så på hvordan vindkraftprosessene i Finnmark fungerer – eller snarere ikke fungerer. Særlig i lys av det såkalte industri- og kraftløftet fra regjeringen har jo disse planene skutt fart.

Kongstanken til regjeringen har vært at det strabasiøse – for ikke å si stormannsgale – prosjektet med å elektrifisere Melkøya skal løses med at det bygges ut ny kraft tilsvarende Equinors voksende kraftbehov. Å tro at dette kan skje i en håndvending, eller at det er kompatibelt med hensyn til naturmangfold og menneskerettigheter, er mildt sagt håpløst.

Holth & Winge-rapporten ser helt konkret på hvordan planprosessene i Finnmark foregår. Holth & Winge peker på at disse mangler lokal forankring, og at det ikke er noen reell medvirkning i en tidlig fase, særlig ikke for reindriften. I stedet bærer planene preg av hastverk og rot, særlig med overlappende planer og korte frister.

Snakker vi med de berørte partene, får vi også innsikt i de store menneskelige kostnadene som står på spill, reindriftsutøvere som forteller at de knapt har tid til å drive med tradisjonell samisk næring og kultur, og i praksis må arbeide som jurister. De kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene av at dagens situasjon er god.

Det minste regjeringen kan og bør gjøre i møte med denne brutale virkeligheten, er å sørge for en bedre og mer rettferdig ressursfordeling, slik at vi får skikkelige og litt mer rettferdige prosesser.

Statsråd Terje Aasland [12:58:37]: La meg understreke innledningsvis at det er viktig at vi legger til rette for gode konsesjonsprosesser for kraft- og strømnettet over hele landet. Der tiltaket kan påvirke samiske interesser, som reindrift, er medvirkning spesielt viktig.

Jeg har full forståelse for at konsesjonsprosessene kan oppleves ressurskrevende, og overfor reindriften har regjeringen derfor iverksatt flere tiltak som skal forenkle og forbedre arbeidet med oppfølgingen av konsesjonssaker.

Jeg mener det er positivt dersom tiltakshavere legger til rette for aktiv deltakelse fra dem som berøres av kraftprosjekter, det være seg økonomisk eller på annen måte. Og jeg understreker – det er også en forutsetning at de faktisk gjør det. Det er i tiltakshavers interesse å samarbeide godt med alle involverte og berørte parter, herunder reindriften. Et godt samarbeid legger til rette for en god konsekvensutredning og gode søknader. Jeg håper og tror at tiltakshavere er seg sitt ansvar bevisst, og at det legges til rette for at berørte får mulighet til å bidra inn i prosessen. Det er alle tjent med.

Tiltakspakken for reindrift og energi som regjeringen la fram i desember 2023, har som formål at reindriften skal bli bedre ivaretatt ved planlegging og utbygging av energi. Pakken inneholder tiltak som ikke krever endringer av energiloven og følges opp av flere departement.

I reindriftsavtalen 2026–2027 er ivaretakelse av reindriftens arealer en av hovedprioriteringene. Regjeringen har også igangsatt tiltak som vil bedre oversikten over reindriftens arealbruk gjennom oppdaterte arealbrukskart og distriktsplaner og tiltak for å heve kommunenes planleggingskapasitet og reindriftskompetanse. Det er også tydeliggjort i de statlige planretningslinjene for arealbruk og mobilitet at reindrift skal ivaretas på en god måte samtidig med hensynet til øvrig utvikling av samfunnet.

Jeg mener det ikke er hensiktsmessig at det innføres en egen bestemmelse om utgiftsdekning for energiprosjekter. Energiloven har et annet og mye større spenn i typen saker enn vassdragsreguleringsloven, og en tilsvarende bestemmelse i energiloven om utgiftsdekning ville derfor fått et svært stort omfang. Dersom formålet er å avhjelpe reindriften generelt i energisaker, mener jeg at andre tiltak treffer bedre. Det er først og fremst konsesjonsmyndigheten ved NVE og Energidepartementet som har ansvaret for å legge til rette for en prosess som både er forsvarlig, effektiv, og som også sikrer nødvendig medvirkning. Dette er et ansvar jeg tar på alvor.

Lars Haltbrekken (SV) [13:07:55]: Det vi diskuterer her i dag, er et forslag om å få en likebehandling av dem som berøres av en vannkraftutbygging, og dem som berøres av en vindkraftutbygging. Det er sånn i dag at det er et stort antall vindkraftsøknader som berører en del reinbeitedistrikt, og som pålegger dem en enorm arbeidsoppgave som de ikke har bedt om. Vi har Čorgaš reinbeitedistrikt som får hele sju utbyggingssøknader på sitt bord, uten noen form for støtte til det.

Vi hørte at bl.a. Senterpartiet, men også Arbeiderpartiet, viser til reindriftsavtalen, og at man gjennom den har fått mer penger, og at Norske Reindriftssamers Landsforening har fått mer penger til å jobbe med også vindkraftsaken. Da har jeg lyst til å rette det spørsmålet som jeg tok opp med statsråden, til Senterpartiet: Hvis det nå er sånn at en grunneier, en bonde, blir berørt av en større vannkraftutbygging, vil Senterpartiet da gå inn for at den økonomiske kompensasjonen til bondens pålagte arbeid med vannkraftsøknaden skal finansieres over jordbruksavtalen? For det er jo det Senterpartiet sier skal skje for reindriften, at kostnadene skal dekkes bl.a. over reindriftsavtalen. Skal det samme da også gjelde for den aktuelle bonden som berøres av en vannkraftutbygging?

Sofie Marhaug (R) [13:11:20] (ordfører for saken): Jeg har vært saksordfører i det må jeg innrømme på noen måter har vært en litt rar sak. Regjeringen har sendt på høring et forslag om å justere grunnrenteskatten for vannkraft, slik at mer av det som i dag omtales som småkraft, skal beskattes. Dette er som kjent bare en høring og ikke et endelig vedtak fattet i Stortinget.

Før denne høringsprosessen er over, har altså et flertall av partier bestemt seg for å kortslutte prosessen og avvise en slik beskatning. Det står Stortinget selvfølgelig fritt til. Spørsmålet er om det er særlig klokt. Dette flertallet utgjør imidlertid ikke flertallet i energi- og miljøkomiteen, noe som gjør saken enda mer forvirrende. Derfor fremmes komiteens innstilling av Arbeiderpartiet, SV, Rødt og MDG, som tilrår å avvise representantforslaget. Med KrF, som ikke sitter i komiteen, kan dette representantforslaget likevel få flertall når det stemmes over senere i dag eller i neste uke.

Det er mange gode grunner til å vurdere grunnrenteskatt på småkraft. Vi har sett en rekke eksempler på at dagens grense for beskatning innebærer at kraftpotensialet i kraftverkene ikke utnyttes fullt ut. Dette har også Finansdepartementet dokumentert i høringsnotatet. Siden 2020 har det blitt satt i drift 180 småkraftverk under den nedre grensen for skatt på 10 MW, mens det bare er satt i drift ett mellom 10 og 20 MW. Det sier seg selv at her skjer det en skattetilpasning, som er uheldig hvis målet er å utnytte kraften best mulig når naturen først er bygget ned.

Dette bringer meg til mitt neste poeng. Det er ikke slik at småkraft er «snillere» eller mer naturvennlig utbygging enn annen naturnedbygging. NRK har regnet ut at de store kraftverkene leverer fem ganger så mye strøm som de små per kilometer elv lagt i rør. At vi med småkraften bygger ned naturen bit for bit nesten kostnadsfritt, er et stort problem, særlig når vi vet at kraftutbyggingen i stort står for 55–60 pst. av nedbyggingen av den inngrepsfrie naturen de siste 10–15 årene.

De siste årene har vi dessuten sett at mer og mer av småkraften eies av utenlandske eiere, og ofte fra skatteparadis. Dagens Næringsliv kunne i 2022 avsløre at 250 småkraftverk i Norge er eid fra skatteparadis, mens Europower kunne fortelle at det utenlandske eierskapet i småkraften har økt med 50 pst. fra 2020 til 2024. Det er rett og slett naivt å framstille dette som småfisk. Det er viktige fellesverdier som havner hos utenlandske eiere og i skatteparadis.

Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling om å avvise forslaget.

Mani Hussaini (A) [13:14:44] (komiteens leder): Norge er et industriland. Arbeidsplasser langs hele kysten og i distriktene er bygd på tilgangen på ren og rimelig kraft. Skal vi fortsette å være en industrinasjon og kutte utslipp og samtidig skape nye jobber, må vi gjøre det samme igjen – bygge mer kraft. Da Arbeiderpartiet tok over regjeringsansvaret i 2021, satte vi derfor fart i arbeidet med å sikre mer strøm til folk og industri.

Etter flere år med lavt tempo i kraftpolitikken, har denne regjeringen lagt fram en tydelig kurs: Norge skal produsere mer kraft raskere. Derfor har regjeringen prioritert å øke kraftproduksjonen i hele landet. Investeringene i kraft og nett og fjernvarme har økt kraftig. I fjor alene ble det investert rundt 40 mrd. kr, og tempoet forventes å øke i årene som kommer. Bare i år forventes det ytterligere vekst i investeringene i kraftproduksjonen på 27 pst. I løpende kroner er de samlede investeringene i kraftproduksjonen og strømnettet høyere i 2025 enn det det var på det høyeste under Solberg-regjeringen, i 2018.

Realitetene er at vi får mer kraft og mer nett med regjeringens politikk. Antall vann- og vindkraftsaker har økt fra 86 i 2021 til 230 ved utgangen av 2025. Vi har om lag 2 500 MW vannkraft til behandling, og NVE melder at det er lenge siden de har hatt så mange søknader om oppgradering og utvidelse i vannkraften.

Vi har samtidig gjort noe viktig, vi har effektivisert, vi har digitalisert, og vi har kortet ned på konsesjonsprosessene. Det er også en del av forklaringen på den store optimismen i kraftsektoren.

Til saken vi diskuterer her, småkraft. Småkraft er en viktig del av det norske kraftsystemet. Spørsmålet er om vi utnytter det fulle potensialet. Derfor sendte arbeiderpartiregjeringen på høring et forslag som nettopp skulle bidra til å utløse det fulle potensialet. Vi vet i dag at vi går glipp av verdifull kraft, og vi vet også at miljøkonsekvensene samlet er større med dagens system.

Flere statlige myndigheter har kommet med høringsforslag om at det pågår skattetilpasning. Det er synd at flertallet har lagt seg der. Vi skal selvfølgelig respektere det, men jeg frykter at konsekvensene av det er at Norge går glipp av sårt tiltrengt kraft, og at de som blir sittende igjen og lide, er folk og industri.

Jeg tar opp forslaget Arbeiderpartiet har sammen med Miljøpartiet De Grønne.

Rikard Spets (FrP) [13:18:07]: Småkraften er en av de virkelige suksesshistoriene i norsk energipolitikk. Rundt om i hele landet har grunneiere, familier og selskaper investert egne penger i å bygge ut ren, fornybar kraft – ikke fordi staten kom med en stor plan, men fordi folk og bedrifter tok risiko, og fordi rammevilkårene gjorde det mulig. Det er vel kanskje nettopp derfor Arbeiderpartiet nå ønsker å innføre grunnrenteskatt på småkraft, med tilbakevirkende kraft.

Politisk etterfakturering er en ganske spesiell måte å drive politikk på. Hvis dette prinsippet skal gjelde generelt, blir det spennende å se hva som kommer neste gang. Kanskje en ekstra boligskatt på hus som allerede er bygget? Bare tenk om Arbeiderpartiet hadde brukt like mye energi på å få fram ny kraft som de bruker på å finne på nye skatter og avgifter. Da hadde det nok vært mye mer enn den lille terrawattimen energiministeren kan skilte med så langt i sin karriere.

Poenget er enkelt: Folk som har investert i småkraft, gjorde det basert på de skattereglene som gjaldt da beslutningen ble tatt. Småkraftprosjekt er kapitalkrevende. De har lang nedbetalingstid, og mange av dem er finansiert med betydelig personlig risiko. Når Arbeiderpartiet flere år senere kommer og sier at spillereglene likevel skal endres, svekker det tilliten til norske rammevilkår. Det er alvorlig.

Dette handler om mer enn bare småkraft. Det handler om et helt grunnleggende prinsipp: at investorer må kunne stole på at staten ikke endrer spillereglene etter at investeringene er gjort. Forutsigbarhet er ikke bare en teknisk detalj i skattesystemet, det er selve grunnlaget for å tørre å investere. Hvis Norge skal bygge ut mer kraft i årene framover, er tillit til rammevilkårene noe av det viktigste vi har.

Derfor er jeg svært glad for at et flertall i denne sal nå setter en stopper for Arbeiderpartiets politiske etterfakturering, og så blir det spennende å se om regjeringen faktisk følger opp Stortingets vilje.

Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiet er en del av.

Aleksander Stokkebø (H) [13:20:45]: Høyre jobber for lavere strømpriser, rein kraft til industrien og kostnadseffektive utslippskutt. Derfor trenger vi mer kraft og nett. Da vi satt i regjering, ga vi konsesjon til over 20 TWh. Til sammenligning har Støre-regjeringen hittil bare gitt konsesjon til 0,8 TWh. Vi ga altså konsesjon til 25 ganger så mye kraft, mens utbyggingen under denne regjeringen har stoppet opp.

Mangel på kraft risikerer nå å kortslutte både klima- og industripolitikken og fører til varig høye strømpriser for både folk og bedrifter. Da skulle man tro at regjeringen ville skape forutsigbarhet, sånn at flere ville investere, men dessverre har man gjort det stikk motsatte. Vi har sett det i den generelle næringspolitikken, som med den midlertidige arbeidsgiveravgiften – en ekstraskatt på å holde folk i jobb – og vi ser det samme i kraftsektoren. Vi så det med det midlertidige høyprisbidraget de innførte for vannkraften, som førte til at store oppgraderinger ble utsatt, og vi ser det nå igjen, med forslaget om grunnrenteskatt på småkraft.

Arbeiderpartiet viser gang på gang at de ikke lærer av egne feil. Resultatet er økt politisk risiko og høyere terskel for å investere, både i næringslivet generelt og i fornybar energi spesielt. Regjeringens forslag om skattesjokk på småkraft stoppet gravemaskinene og sendte ansatte hjem. Vi risikerte konkurser og mindre kraftutbygging. Derfor setter Høyre og stortingsflertallet foten ned. Vi vil heller øke satsingen på småkraft og instruere NVE om å prioritere raskere saksbehandling av prosjektene, samtidig som vi fortsatt holder fullt tempo på den store vannkraften.

NVE anslår at småkraftpotensialet ligger opp mot 14 TWh. Det tilsvarer altså strømforbruket til 875 000 husstander. Derfor gjør Høyre og stortingsflertallet i denne saken det eneste ansvarlige: Vi bidrar til ro og forutsigbarhet for distriktsarbeidsplasser og for rein kraft til industrien, for lavere strømpriser og for kostnadseffektive utslippskutt. Der Arbeiderpartiet svikter, tar Høyre ansvar. Nå forventer vi at regjeringen lojalt følger opp.

Lars Haltbrekken (SV) [13:24:03]: Småkraft kan være en viktig kilde til fornybar energi. Småkraft kan også være viktig i beredskapsøyemed, hvor en ved utfall av linjenett kan sikre fortsatt kraftproduksjon og få dekket viktig kraftforbruk i lokalsamfunn rundt omkring i landet. Men et stort antall småkraftutbygginger kan også gå hardt ut over naturen. Det ligger et forslag på bordet i dag som Arbeiderpartiet og MDG fremmer, hvor man ber NVE om å prioritere såkalt «viktige småkraftprosjekter» i saksbehandlingen, og at man ikke forsinker konsesjonsbehandlingen av dette. Hva som er «viktige småkraftprosjekter» sier ikke forslaget så mye om, så jeg håper at man kan få belyst det i løpet av debatten, men jeg vil bare knytte noen erfaringer til utbygging av småkraft og de kravene til naturundersøkelser som stilles i forkant av sånne saker.

Den gangen jeg var leder i Naturvernforbundet, jobbet vi særlig med to småkraftsaker. Det var en i Gjengedalsvassdraget, i det tidligere Sogn og Fjordane, og det var også mindre kraftutbygginger i Øystesevassdraget, i det daværende Hordaland. I begge disse sakene kom de konsekvensutredningene som utbyggerne fikk gjennomført, til kort når det gjaldt å få kartlagt de virkelige naturverdiene som var i og rundt vassdragene. Naturvernforbundet fikk den gangen bestilt nye, uavhengige utredninger, og begge gangene ble det konkludert med at naturverdiene var betydelige større enn det utbyggernes utredninger viste. Disse ekstra utredningene førte også til at utbyggingen i Gjengedalsvassdraget ble stoppet. Når det gjelder utbyggingen i Øystesevassdraget, ble den også stoppet, og det vassdraget ble faktisk vernet.

Så mitt spørsmål, kanskje særlig til MDG, er: Når NVE skal prioritere utbyggingen av småkraftverk uten at det kommer noe forslag om bedre kartlegging eller noe sånt – for jeg kan ikke se av papirene at det foreslås – ser ikke MDG da faren for at man kan få overkjøring av svært viktige naturverdier?

Ole Herman Sveian (Sp) [13:27:28]: Norge trenger mer kraft. Skal vi lykkes med å skape arbeidsplasser og verdier i hele landet, holde strømprisene på et akseptabelt nivå og samtidig gjennomføre nødvendige utslippskutt, må vi sørge for at det bygges mer fornybar kraft, og i den sammenhengen spiller også småkraft en viktig rolle. Småkraftverk rundt om i landet produserer i dag om lag 12 TWh kraft, og det tilsvarer rundt 8 pst. av den totale kraftproduksjonen i Norge. Dette er kraft som er utviklet av lokale gründere og investorer, til nytte for lokalsamfunn rundt omkring i landet. Småkraften har derfor ikke bare bidratt med mer fornybar energi, men også til verdiskaping og aktivitet landet rundt.

For Senterpartiet er det viktig at Norge fortsatt er et godt land å investere i, med forutsigbare rammer. Forslaget om å senke grensen for grunnrenteskatt og naturressursskatt har skapt stor usikkerhet i småkraftbransjen. I høst stoppet flere små vannkraftprosjekter opp på grunn av Arbeiderparti-regjeringens skatteforslag, og forslaget kunne ha veltet økonomien i flere prosjekter, også for kraftverk som allerede er bygd, og det er uheldig i en tid hvor Norge trenger mer kraft. Hvis vi svekker grunnlaget for små vannkraftverk nå, svekker vi kraftbalansen og verdiskapingen i årene framover.

Derfor er Senterpartiet svært fornøyd med at flertallet i Stortinget sender et tydelig signal om at innslagspunktet for grunnrenteskatten ikke skal senkes i denne stortingsperioden. Samtidig må vi sørge for at potensialet for ny småkraft faktisk kan realiseres. Mange prosjekter opplever i dag lang saksbehandlingstid og ligger i kø hos Norges vassdrags- og energidirektorat. Småkraft er en kraftkilde som kan bidra til å styrke kraftbalansen fram mot 2030, og saksbehandlingen bør være raskere. Derfor er det også fornuftig at Stortinget ber regjeringen prioritere raskere saksbehandling av småkraftkonsesjoner der dette kan bidra til mer kraftproduksjon uten at det går på bekostning av store vannkraftprosjekter.

Senterpartiet mener at Norge trenger både mer kraft og gode rammevilkår for dem som investerer i kraftproduksjon. Småkraften er et godt eksempel på hvordan lokale ressurser kan tas i bruk til det beste for både lokalsamfunn og landet som helhet. Med det ønsker jeg å anbefale de forslagene Senterpartiet er en del av. Forslagene markerer en tydelig og forutsigbar og ansvarlig linje for videreutvikling av norsk småkraftsektor.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [13:30:12]: Vi står i en tid der både klimakrisen og den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør energipolitikken desto viktigere enn før. Norge trenger mer fornybar kraft, både for å kutte utslipp, elektrifisere samfunnet og styrke vår egen energiberedskap. Samtidig står vi midt i en naturkrise som FNs naturpanel mener at er like farlig for menneskeheten som klimakrisen. Vi må klare å ha to tanker i hodet på en gang.

Småkraft har bidratt til økt kraftproduksjon i Norge, gitt viktige bidrag til den lokale verdiskapingen og økt tilgangen på fornybar energi i kraftsystemet. I en tid hvor det er behov for mer ren kraft – og det behovet er stort – vil småkraft fortsette å spille en rolle. Samtidig er det viktig å erkjenne at ikke all småkraftutbygging i Norge er uproblematisk. En del prosjekter har medført store naturinngrep, og i flere tilfeller har utbygging skjedd i områder med særlig sårbar og verdifull natur, med høy tetthet av rødlistearter.

For Miljøpartiet De Grønne er det avgjørende at energipolitikken også tar naturkrisen på alvor. Derfor mener vi at naturkravene til småkraftprosjekter må skjerpes, sånn at vi stopper det unødvendige tapet vi har sett av verdifull natur i Norge. Samtidig bør det legges til rette for prosjekter som har liten eller ingen negativ effekt på naturen.

Det er avgjørende for dem som investerer i energiproduksjon at politikken er til å stole på. Miljøpartiet De Grønne mener derfor at regjeringens forslag om å redusere den nedre grensen i grunnrenteskatten ikke bør gjelde for småkraftanlegg som allerede har fått konsesjon, og der investeringsbeslutningen er tatt på bakgrunn av gjeldende rammevilkår. Når investeringene er gjort i tillit til eksisterende regler, mener vi det er uheldig å endre skattevilkårene i ettertid.

Samtidig finnes det relevante argumenter for å se på justeringer i grunnrenteskatten framover. Naturressursene våre tilhører fellesskapet, og skattesystemet må også sikre en rimelig fordeling av verdiene som skapes. Derfor vil Miljøpartiet De Grønne heller ikke støtte forslaget om å frede dagens skattenivå ut hele stortingsperioden. Hvis regjeringen kommer tilbake til Stortinget med konkrete forslag til endringer i småkraftskatten, vil vi ta stilling til dem når de foreligger.

Til slutt vil jeg også svare på spørsmålet fra representanten Haltbrekken. Konsesjonsbehandlingstiden på småkraftprosjekter er i mange tilfeller veldig lang. Saker kan bli liggende lenge uten avklaring, uten at det nødvendigvis gir noe bedre involvering eller sterkere demokratisk forankring. Lange og uavklarte prosesser tjener ingen. Det tjener ikke utbyggere, lokalsamfunn eller forvaltningen. Miljøpartiet De Grønne mener derfor at det er behov for raskere og mer effektive konsesjonsprosesser. Saksbehandlingen skal fortsatt være grundig, men det må også være mer forutsigbart og mindre tidkrevende enn det er i dag. Det vil være til fordel for både kraftsystemet, lokalsamfunnene og alle partene som er involvert i prosessene.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [13:33:35]: Norge trenger mer kraft. Vi trenger mer kraft for å bygge ny industri og for å sikre stabile strømpriser for folk og bedrifter. I en sånn situasjon er det avgjørende at vi ikke fører en politikk som bremser utviklingen av ny fornybar kraftproduksjon. Det er nettopp bakgrunnen for representantforslaget vi behandler nå i dag.

Forslaget handler om to konkrete og viktige grep. For det første handler det om å sikre at innslagspunktet for grunnrenteskatt og naturressursskatt på vannkraft ikke senkes. For det andre handler det om å sørge for raskere saksbehandling av småkraftprosjekter hos NVE. Begge deler handler i bunn og grunn om det samme: å sørge for at det fortsatt er attraktivt å investere i norsk vannkraft.

Vannkraften har gitt oss ren, stabil og rimelig energi i generasjoner. Samtidig vet vi at det fortsatt finnes et betydelig potensial for mer produksjon, særlig gjennom små og mellomstore kraftprosjekter, men dette potensialet realiserer seg ikke av seg selv. Investorer og lokalsamfunn må ha forutsigbare rammevilkår. Hvis skattereglene stadig endres eller skjerpes, skaper det usikkerhet. Usikkerhet fører til at investeringer utsettes eller ikke blir gjennomført i det hele tatt. Det er derfor viktig at Stortinget sender et tydelig signal om stabilitet i rammevilkårene for denne bransjen.

Den andre delen av forslaget handler om saksbehandlingstiden. Mange småkraftprosjekter blir i dag liggende lenge i kø. Når kraftsituasjonen i Norge er presset, burde det være en selvfølge at en prioriterer behandling av prosjekter som faktisk kan styrke kraftbalansen. Raskere saksbehandling betyr ikke dårlig kvalitet – det betyr bedre prioritering.

Norge står midt i en energiomstilling. Skal vi lykkes, må vi både bygge ny kraft og bruke den vi har, mer effektivt. Da må politikken bidra til investeringer, ikke skape hindringer. Dette representantforslaget er et bidrag til nettopp det: mer forutsigbare rammevilkår, raskere prosesser og bedre utnyttelse av en av våre viktigste naturressurser. Det er god energipolitikk, og det er god næringspolitikk. KrF støtter selvfølgelig forslagene nr. 1 og 2.

Statsråd Terje Aasland [13:36:15]: Det er godt at vi i utgangspunktet har et likt mål: å få bygd ut mer fornybar energi i Norge. Det er ingen tvil om at vannkraft gir et viktig bidrag. Det gjelder også småkraft, bare for å understreke det. Som energiminister har jeg åpnet ganske mange kraftverk som ligger rett under nedre grense for grunnrenteskatt. Hvorfor i all verden har jeg gjort det? Når flere kraftverk bygges ut rett under grensen, viser det at skattesystemet ikke fører til en optimal ressursutnyttelse. Det tror jeg vi skal erkjenne. Da går vi glipp av verdifull kraft, og miljøkonsekvensene kan samlet sett bli større. Den nedre grensen er en kjent svakhet ved den ellers investeringsnøytrale grunnrenteskatten på vannkraft. Offentlige utvalg har foreslått å gå tilbake til den opprinnelige grensen på 1 500 kVA, slik også regjeringen la opp til i sitt høringsnotat. Regjeringen mener fortsatt det hadde vært fornuftig å redusere den nedre grensen i grunnrenteskatten, men siden representantforslaget ligger an til å få flertall i Stortinget, vil vi likevel ikke fremme lovforslag om dette.

NVE prioriterer allerede saker som effektivt kan styrke kraftbalansen. Dette er i all hovedsak større saker som kan gi betydelig økning i produksjon eller fleksibilitet, altså økt effektkapasitet. Samtidig skal småkraftsaker behandles innen rimelig tid. Jeg mener at forslaget fra komiteen på det området allerede er fulgt opp gjennom de siste justeringene vi har gjort. Regjeringen ønsker mer småkraftutbygging og vil legge til rette for det. Regjeringen har også gjennomført et historisk løft når det gjelder konsesjonsbehandling i NVE, gjennom både flere saksbehandlere og digitalisering. NVE har også, bl.a. sammen med småkraftbransjen, arbeidet med å utvikle en digital løsning for søknader, som igjen vil effektivisere saksbehandlingen av småkraft.

NVE fatter nå svært mange vedtak. I 2025 ble det avgjort 200 flere konsesjonssaker enn i 2024. Direktoratet mottok også flere saker i 2025 enn på lang tid, noe som selvsagt er gledelig. Det er imidlertid nødvendig med en viss form for prioritering. NVE prioriterer saker med avklart nett, slik at de mest realistiske prosjektene behandles først. Jeg mener dette er en fornuftig tilnærming. Jeg vil minne om at utbyggingstakten for småkraft også avhenger av utbyggerne. Status ved årsskiftet var at det er om lag 130 småkraftkonsesjoner som har fått endelig tillatelse, men har ikke startet bygging. Det er også et problem, at vi gir mange konsesjoner uten at de blir realisert.

Småkraft er uten tvil samlet sett viktig for Norge. Jeg vil sørge for at viktige, realistiske småkraftprosjekter gis framdrift i NVEs saksbehandling, selv om det først og fremst er de store prosjektene som må prioriteres for effektivt å styrke kraftbalansen.

Torbjørn Vereide (A) [13:51:02]: Noreg treng meir fornybar kraft. La det vere klart, og la det vere klart at Arbeidarpartiet har ein klar ambisjon om at det skal vi sørgje for at blir gjennomført. Då gjeld det både storkraft og småkraft.

Noko av det som har vore peika på her, og som eg òg syntest statsråden gjorde god greie for, er at skattereglane av i dag ikkje alltid gjev best mogleg utnytting av ressursane. Litt av det dilemmaet som vi no står i her, er at vi over eit veldig kort tidsrom har sett at det er mange anlegg som har vorte skalerte ned. Det finst mange sider ved dette, men la oss òg vere ærlege om at det òg er tapt kraft som ein kunne hatt stor bruk for. Litt av denne svakheita har òg vorte peika på av kraftskatteutvalet og skatteutvalet, som har vore grunnlaget for at det høyringsforslaget som er lagt til grunn her, er kome.

Det er òg heilt greitt og heilt forståeleg at det er folk som har andre meiningar, og at det er folk som gjerne skulle ønskje at dei ikkje måtte dele meir med fellesskapet. Eg har respekt for det. Regjeringa – og det gjentek jo òg statsråden her – har respekt for at fleirtalet held fast ved grensa av i dag. Det kjem òg ganske tydeleg fram at dette er noko som vi legg til side.

Likevel har det vore eit veldig sterkt ønske for Arbeidarpartiet å gjennomføre den ordinære høyringa. Det handlar om å få meir kunnskap, uansett om nokon er ueinige eller einige. Den kunnskapen, dei faktaa og den tilbakemeldinga er etter vårt skjøn ei styrke å få på bordet.

I den tida vi er i no, med sikkerheitspolitiske utfordringar og behov for omstilling, er det ingen tvil om at vi treng meir kraft, og vi er utolmodige etter at det må gå fortare. Noreg har ikkje råd til at prosessane skal gå for treigt. Likevel ønskjer eg å poengtere at om forslag nr. 2, frå Framstegspartiet, Høgre, Senterpartiet og Venstre, blir vedteke og det endar med å dytte større kraftprosjekt bakover i køen og treigare behandlingstid fordi ein prioriterer annleis, då kan det òg ha uheldige konsekvensar.

I dag er det ei ganske klok og fornuftig prioritering. Vi har gjort at det er enklare å kome seg fram, med digitalisering og meir effektive system. Vi set pris på takhøgda i denne debatten og alt engasjementet, men for oss er det aller viktigaste meir kraft raskare.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [14:26:19]: Når vi trenger mer kraft og å ha beredskap i den mest urolige politiske sikkerhetssituasjonen siden krigen, er det spesielt å se at vår finansminister har spilt rulett med norsk energisikkerhet. Vi er vant til at statsbudsjettene fra Arbeiderpartiet kommer med skattesjokk for næringer. Spørsmålet er ikke om det kommer et skatte- eller avgiftssjokk, spørsmålet er hvilke næringer det kommer til å gå ut over denne gangen.

Jeg er lei av en vilkårlig og en fullstendig uforutsigbar næringspolitikk fra regjeringen. Jeg mistenker etter hvert at vi har en finansminister som ikke snakker med de andre statsrådene før det legges opp til en plan som kan sope inn mer skatter og avgifter. 13 TWh kommer fra småkraftverk, altså omtrent 8 pst. av Norges totale kraftproduksjon, og NVE mener det er potensial for å doble det. Men når vi har en regjering som ikke akkurat kvalifiserer seg til VM i å sørge for at ny kraft blir bygget ut, vil gjerne noen mene at det er energipolitisk galskap å skatte i hjel en liten, men helt nødvendig del av Norges energiforsyning.

Å senke terskelen for grunnrenteskatt for småkraftverk fra dagens nivå vitner egentlig ikke om så mye mer enn en statlig grådighetskultur. Småkraftverksbransjen er i stor grad lokal, og det er ikke snakk om superprofitt. Ikke minst vil jo statsråd Stoltenbergs kraftskatt koste rogalandske kommuner mange hundre millioner. Og til representanten Hussainis innlegg tidligere: Det hjelper ikke å kaste penger på et problem når en ikke klarer å framskaffe ny kraft.

Jeg synes det er helt utrolig at det i det hele tatt er mulig å komme med denne typen forslag, som gir den type utslag, og som skremmer bort investeringer i nye småkraftverk. Det er vel det Arbeiderpartiet mente med sitt valgkampløfte om at de skal holde skatte- og avgiftsnivået stabilt de neste fire årene.

Når Arbeiderpartiet i enkelte saker snakker om stabile og forutsigbare rammevilkår, lurer jeg på: Hvorfor skal ikke det gjelder bredt for alle næringer? Arbeiderpartiet vil jo også gi skattesjokk til andre næringer som er avhengige av naturgass. Men i dag stanser en avgifts- og skattetrangen til Arbeiderpartiet i i hvert fall én sak. Poenget mitt er: Vi vet ikke hvilken næring Arbeiderpartiet kommer etter neste gang og vil strupe lønnsomheten til ved å ta inn mest mulig skatt og avgift – uten hensyn til hvor næringsfiendtlig det er.

Til sist: Fremskrittspartiet ønsker mer økonomisk handlefrihet også for næringslivet, sånn at vi kan ha trygghet for investeringer som kommer samfunnet og fellesskapet – som Arbeiderpartiets opptatt av å snakke om – til gode. Det er det helt klart at mer kraftproduksjon fra småkraftverk vil gjøre, og derfor heier selvfølgelig FrP på småkraftverkene.

Solveig Vik (A) [14:29:18]: Arbeiderpartiet har et tydelig mål: Vi skal sikre nok fornybar kraft i årene som kommer til å trygge arbeidsplasser, utvikle både eksisterende og ny industri og gi folk stabile, forutsigbare strømpriser.

Norge går nå inn i en tid med økt kraftbehov. Elektrifisering, grønn industri og økt aktivitet over hele landet krever at vi produserer mer, og at vi gjør det raskt, planmessig og ansvarlig. Samtidig er vannkraften ryggraden i det norske kraftsystemet. Den er helt unik fordi den gir oss noe de fleste andre energikilder ikke kan: regulerbarhet. Vi kan ikke styre hvor mye det regner, eller hvor raskt snøen smelter, men vi kan styre hvordan vi bruker vannet når det først er der. Gjennom magasinering og fleksibel produksjon kan vi tilpasse oss forbruket og sikre stabile leveranser. Det er det som gjør vannkraften til vårt fornybare, regulerbare sikkerhetsnett. Når etterspørselen øker, kan vi øke produksjonen. Når forbruket går ned, kan vi spare vann til senere. Slik stabiliserer vi strømnettet og demper prissvingninger. Dette er avgjørende i en tid da mer uregulerbar kraft, som vind og sol, skal inn i systemet. Dermed er det også avgjørende at NVE prioriterer sakene som samlet sett gir størst og raskest effekt for kraftbalansen. Her mener vi forslaget fra f.eks. Fremskrittspartiet og Høyre bommer når de vil instruere NVE til å prioritere småkraft særskilt.

Arbeiderpartiet ønsker mer småkraft, og viktige småkraftprosjekter skal også gis prioritet, men vi kan ikke risikere at politiske detaljinstrukser forsinker behandlingen av større prosjekter som kan gi langt større produksjon og fleksibilitet på kortere tid. Derfor fremmer vi i dag et mer helhetlig og ansvarlig forslag. Vi ber regjeringen sørge for at viktige småkraftprosjekter også gis prioritet i NVEs saksbehandling, men uten at dette forsinker konsesjonsbehandlingen av større prosjekter. Det handler ikke om små mot store. Det handler om å sikre mest mulig ny kraft, så raskt som mulig, gjennom en helhetlig og ansvarlig energipolitikk til beste for hele landet vårt.

Dagfinn Homdal Svanøe (A) [14:31:39]: Landet trenger mer fornybar kraftproduksjon for å nå våre felles mål om velferd og verdiskaping. Det hører jeg mange fra denne talerstolen i dag tar til orde for, og vannkraften, både i stor og liten skala, er viktig for å nå det målet. Da blir spørsmålet hvordan vi oppnår det. En god start vil være å ikke lage et innslagspunkt som gir rom for å spekulere i å underutnytte et energipotensial kun for å unngå et grunnrentebidrag til fellesskapet.

Så vil jeg knytte noen kommentarer til dette med saksbehandlingen hos NVE, for debatten kan tolkes dit at NVE ikke har et bevisst forhold til hvilke saker de behandler når. Samtidig vet vi at utgangspunktet for NVEs saksbehandling er at de mest realistiske prosjektene skal behandles først. Det er også gledelig å høre i debatten som har vært her i dag, at det foregår god effektivisering der, både i tiden som er bak oss, og i tiden som ligger foran oss. Det er også gledelig å høre at om lag 200 flere konsesjonssaker ble behandlet i fjor enn året før. Det vitner om at det er god framdrift hos NVE.

Til sist: Vi må ikke havne i en situasjon hvor store, realistiske prosjekter settes på saksbehandlingsvent. Det vi må klare, er at viktige småkraftprosjekter prioriteres sammen med de store prosjektene, men med et utgangspunkt som vektlegger realismen i prosjektene.

Erling Sande (Sp) [14:33:29]: Noko av det som er uttalt oftast i denne salen dei siste åra, er orda meir kraft raskare. Det synest det å vere ganske brei einigheit om. Likevel: Er det éin ting som er viktig viss ein skal ha meir kraft raskare, er det føreseielege vilkår. Det forslaget om meir omfattande grunnrenteskattlegging er ikkje føreseielege vilkår. Det skapar usikkerheit, og det er heva over tvil at det allereie no, berre ved å ha det på høyring – sjølv om det openbert ikkje er fleirtal for det – har skapt usikkerheit, og det har skapt forseinkingar i viktige prosjekt.

Dette handlar om uregulerbar vasskraft, det handlar om prosjekt med ganske stor risiko i utgangspunktet, og det er ikkje rart at både etablerte vasskraftverk og dei som går med planar om å realisere slik vasskraft, blir usikre når ein kjem med slike forslag som Arbeidarparti-regjeringa har kome med her. Det er ikkje ei form for sjølvskading berre for Arbeidarpartiet, sjølv om det sjølvsagt fører til at Arbeidarpartiet sitt omdøme i næringa blir ramma – det rammar heile norsk politikk, fordi vi står fram som at vi ikkje kan ha stabile rammevilkår for ei så viktig næring, samtidig som vi seier så tydeleg at vi treng meir kraft.

Eg høyrer òg at Arbeidarpartiet her kommuniserer at dei tek inn over seg at det er eit anna fleirtal, og at dei legg dette til side og på den måten prøver å skape rom. Samtidig bruker ein ganske mykje av tida her framme til å argumentere for forslaget sitt likevel. Då held ein jo ved like den usikkerheita, på same måten som departementet heldt ho ved like unødvendig lenge ved ikkje berre å trekkje høyringa når ein såg at stortingsfleirtalet ville ein annan veg.

Skal ein imøtekome tilpassingsproblematikken, er det langt meir effektivt å diskutere tiltak som botnfrådrag eller at ein gradvis trappar inn grunnrenteskatten over 10 MW. Det har sjølvsagt ein provenyeffekt og er krevjande å få til, men det er ikkje noko løft for norsk kraftproduksjon å skape usikkerheit kring den typen kraft som vi trass i alt realiserer ganske mykje av, og med ganske lite konfliktnivå.

Berre to ord om sakshandsaminga i NVE: Forslag nr. 2 her er jo tydeleg på at det ikkje handlar om å prioritere ned andre konsesjonsbehandlingar, det handlar om å få ei raskare og meir effektiv konsesjonsbehandling. Eg stiller spørsmålet – og det gjer Senterpartiet òg: Kor mykje skal NVE konsesjonsbehandle, og kor detaljert skal det vere? Nyleg høyrde vi eit eksempel om ei lita flaumførebygging som hadde fått krav om konsesjonsbehandling. Då er det openbert at ein driv og konsesjonsbehandlar òg ting som kunne ha vore behandla på ein lettare måte i vårt byråkrati.

Aleksander Stokkebø (H) [14:36:49]: Først: Vi aksepterer ikke regjeringens treghet i behandlingen av småkraftsøknader. Derfor må tempoet opp. Det betyr ikke at vi skal prioritere ned den store vannkraften, så den røykgranaten fra Arbeiderpartiet kan vi like gjerne slukke med en eneste gang.

Det er behov for å rydde i en del begreper og fakta her. NVE opplyser at det er bygd ti kraftverk som hadde konsesjon med ytelse over grensen for grunnrenteskatt, som etter økningen av innslagspunktet for denne grunnrenteskatten har blitt nedskalert. For det første kan det ikke slås fast at denne nedskaleringen kommer av skattemessige tilpasninger. Naturhensyn, men også manglende kapasitet og tilgang på nett til å ta imot kraften, kan ligge bak. Alt dette er godkjent av myndighetene.

Hvis vi likevel skulle ha lagt vrangviljen til, er nedskaleringen for alle disse ti prosjektene samlet sett på 0,1 TWh. Til sammenligning er det 13 ganger så mye småkraft i kø hos NVE, og et potensial beregnet av NVE på opptil 140 ganger så mye som det regjeringen her har hengt seg opp i. Ap illustrerer nok en gang hvor ille det kan bære av sted når ideologi og skylapper trumfer fakta og praktisk virkelighet. Man har sett seg så blind på én ting at man risikerer å stoppe viktige nye kraftprosjekter som betyr langt mer for kraftbalansen og for å få ned strømprisene.

Det er nye skatter, midlertidige skatter og skatter med tilbakevirkende kraft for næringslivet generelt og for fornybart spesielt. Hvis politisk risiko var en sportsgren, ville Arbeiderpartiet ha vært norgesmestere. Jeg merker meg at regjeringen og Arbeiderpartiet klamrer seg til denne tittelen og prisen og ikke til saken i denne salen, på tross av at et klart flertall vil garantere at småkraftbeskatningen skal ligge fast de neste fire årene. Det bekymrer meg. Det innfører en ny dimensjon av politisk risiko som vi ikke burde ha i Norge, men heldigvis er stortingsflertallet og Høyre klare til å ta ansvar der Arbeiderpartiet svikter, og sørge for at denne skatten ikke blir noe av.

Sofie Marhaug (R) [14:39:37]: Takk for debatten.

Jeg mener at denne debatten til dels bærer preg av en eventyrfortelling om hva småkraft er i Norge. Vi snakker her om en bransje der det blir stadig flere utenlandske eiere, der vi kan spore eierne tilbake til skatteparadis, mens høyresiden og Senterpartiet framstiller det som helt uproblematisk at våre felles naturressurser, vår felles natur, skal kunne bygges ned helt kostnadsfritt.

Det som omtales som ustabilitet og usikkerhet, er i virkeligheten politisk uenighet knyttet til noen helt reelle utfordringer. Og jo, det er skattetilpasning. Det er bare å se på hva disse utbyggerne sier selv. De sa til NRK da de la seg rett under grensen for grunnrenteskatt, at det var for å unngå skatt, men at de kunne produsert mer uten å ødelegge masse natur med et helt nytt småkraftverk et helt annet sted hvis de ikke hadde drevet med skattetilpasning. Det er klart at bedriftsøkonomisk er det helt rasjonelt, men da er det opp til oss politisk: Ønsker vi et sånt system? Ønsker vi å se på dette systemet?

Flertallet av partier i denne salen på høyresiden og Senterpartiet velger å ikke engang se på det. Da får vi et problem når vi skal veie de to hensynene som er ganske viktige, kraftproduksjon og natur, opp mot hverandre. For det er ikke bra at vi får masse uregulerbar småkraft inn i kraftsystemet rett under grensen for grunnrenteskatt. Det er dårlig for fellesskapet, det er dårlig for naturen, og det er også dårlig for kraftsystemet.

Representanten Vik var inne på nettopp det gode vannkraftsystemet vi har. Småkraften er en uregulerbar del av det. Det er ikke de store vannmagasinene. Likevel er det partier her som mener at vi bare skal ha mer av småkraften, koste hva det koste vil – eller det er jo gratis for disse utenlandske eierne, bl.a., som kjøper seg opp i norsk natur. Det synes jeg rett og slett er naivt.

Man må også slutte å late som det ikke er en prioriteringssak, for selvfølgelig er det en prioriteringssak. Hvis denne salen sier at vi skal prioritere uregulerbar småkraft som har store naturkonsekvenser vi får veldig lite igjen for rent skattemessig, går det selvfølgelig på bekostning av oppgradering av de store vannkraftverkene, som er regulerbare, som er ryggraden i vårt kraftsystem, og som faktisk i sum har mindre naturkonsekvenser per kilometer elv lagt i rør.

Statsråd Terje Aasland [14:42:54]: Helt til slutt i debatten: Jeg må understreke at det går forholdsvis godt i norsk økonomi. Investeringene i Fastlands-Norge er egentlig ganske brukbare, også tatt i betraktning den verden vi lever i akkurat nå, og det skal vi være veldig glade for. Det er ikke ustabilitet og uforutsigbarhet som preger norsk økonomi, det er stabilitet og forutsigbarhet.

Vi har også vært innom andre temaer som ligger utenfor skattepolitikken, f.eks. Melkøya, som egentlig kunne vært ganske dramatisk hvis det hadde blitt sånn som f.eks. Fremskrittspartiet ønsket.

Det er ingen tvil om at jeg ønsker småkraft velkommen i det norske kraftsystemet. Vi har en del av det, men det å lage småkraft som en løsning på de kraftutfordringene vi står i i tiden framover, blir med respekt å melde veldig feil. Småkraft kan likevel være en viktig del av det som blir framtiden, som må kobles opp mot stor vannkraft og vindkraft på land, og forhåpentligvis også havvind, og kanskje kjernekraft en gang i framtiden.

Med det som er utfordringen i tiden framover, tror jeg vi bør være forholdsvis pragmatiske og teknologinøytrale med hensyn til hvilke løsninger som skal velges, for oppgaven er stor. Noe av det jeg synes viser at oppgaven er stor, er søknader om tilknytning til det norske strømnettet, som er et uttrykk for både behov for mer kraft og mer nett. Der er interessen ganske stor. Det varierer noe fra år til år hvilke teknologier og løsninger man velger, men det er ganske stor interesse for å investere mer i Norge. Det tror jeg vi bør være glade for.

Derfor må vi også sørge for at når vi behandler konsesjoner for kraft, enten det er småkraft, stor kraft, vindkraft, kjernekraft eller hva det måtte bli i tiden framover, behandler vi prosjektene på en ordentlig måte – at vi ikke lemfeldig sier at nå skal vi gjøre det sånn og sånn, men at vi holder oss til et konsesjonsregelverk som tar hensyn til natur, miljø, naturmangfold og mange av de kvalitetene vi har i Norge. Det har vært styrken i konsesjonsbehandlingen, og jeg mener det skal være styrken i konsesjonsbehandlingen i tiden framover.

Jeg mener likevel dette er fullt ut mulig, og vi har allerede sagt veldig tydelig i oppdragsbrevet til NVE at de skal behandle småkraft innen rimelig tid. Det å følge opp og si at vi skal behandle småkraft der hvor det er nettilknytning, og hvor det betyr noe for kraftsystemet vårt, skal selvfølgelig løftes og prioriteres. Det er sånn vi følger opp disse sakene. Og så får vi håpe at det blir mer investeringer i småkraft, 130 konsesjoner er allerede gitt, og at mange av dem blir realisert, og at vi også kan realisere flere i tiden framover.

Sofie Marhaug (R) [14:46:52] (ordfører for saken): Jeg vil takke SV for representantforslaget om å innføre et konsesjonssystem for datasentre, og takke komiteen for samarbeidet.

Datasentre fyller opp strømkøen. Med dagens førstemann til mølla-prinsipp for tildeling av kraft utgjør dette en reell trussel for kraftbalansen i Norge. Vi vet at kraft er en knapp ressurs og ikke en hvilken som helst vare på et marked. Det er naturen som blir skadelidende hvis vi skal legge opp til et enda større kraftforbruk. Derfor skulle det bare mangle at Stortinget også diskuterte prinsipper for tildeling av kraft generelt og datasentre spesielt, gitt den eksplosive veksten vi forventer av slike sentre.

La meg som saksordfører understreke én ting: Det er det ingen partier i Norge som er mot datasentre. Det vi diskuterer, er mengden av slike sentre, og hvordan disse skal reguleres. Noen av oss vil sette en stopper for den eksplosive veksten som er forventet, mens andre vil fortsette med dagens uregulerte system. Det er en ærlig sak, men det er altså ikke det samme som at noen partier liksom vil tilbake til fortiden. Vi har allerede datasentre i Norge. Disse lagrer og prosesserer allerede mer enn Norge forbruker. Ingen er imot det, og ingen vil heller påstå at Norge ikke allerede tar ansvar for lagring og prosessering av data.

Men det er en uenighet i denne salen om hvorvidt vi skal utrede et eget konsesjonssystem for datasentre eller ikke. Flertallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, stanser et sånt forslag nå. Det er derimot en samlet komité unntatt Venstre som går inn for at regjeringen skal vurdere den samfunnsmessige nytten av datasentre. Det samme flertallet tilrår dessuten – nok en gang – at regjeringen må legge fram et forslag om forbud mot datasentre som driver med kryptovaluta i Norge. Det har blitt vedtatt mange ganger før, og Stortinget forventer at et sånt forbud kommer. Jeg vil si at vi er utålmodige, ettersom vi vil vedta det på nytt.

Til slutt vil jeg si noe på vegne av Rødt, og det er at tiden er overmoden for en begrensning av datasentre og en prioritering av kraften vår. Jeg er så utrolig lei av å sitte i kraftdebatter der vi ikke diskuterer forbrukssiden i det hele tatt, men later som at det eneste svaret på utfordringene vi har, er å bygge ut og bygge ned. Det er en fordummende debatt. Jeg vil særlig rette en kritikk mot FrP, som later som at de er et kraftpolitisk opposisjonsparti, men som i denne saken redder regjeringen fra å utrede et konsesjonssystem for datasentre. Partiet viser at de er prinsippløse og ikke til å stole på i kraftpolitikken.

Med dette fremmer Rødt de forslagene som vi er med på.

Torbjørn Vereide (A) [14:50:09]: Noreg treng datakraft, men la oss vere ærlege og seie at det kanskje ikkje er all bruk av data og lagring av data som er like samfunnsnyttig.

Først litt fakta: Per 5. januar 2026 hadde vi ifølgje Nasjonal kommunikasjonsmyndigheit, Nkom, 88 registrerte datasenter. 34 dei var interne, i ulike organisasjonar. 54 av dei var kommersielle. Nkom seier òg at i åtte av datasentera er det mellom 30 og 100 pst. av straumforbruket som går til kryptoutvinning. Her ser vi litt av kompleksiteten i denne saka, for vi har på ei og same tid både avgjerande infrastruktur i vår nye digitale kvardag og òg ein del kraftbruk som ikkje fører til så veldig mykje nytte.

La oss snakke om det som har med nytte å gjere, for det er ikkje så enkelt som enkelte vil ha det til. Å ha kontroll på data er avgjerande for helseberedskap, militær beredskap, verdiskaping og ein del grunnleggjande tenester. Det er viktig å ha kontroll på det, i alle fall i den krevjande situasjonen vi står i internasjonalt. Så kjem spørsmålet: Er løysinga no at vi skal lage eit heilt nytt konsesjonssystem? Eg trur at det fort ville blitt meir byråkratisk enn ei løysing. Det finst klokare måtar å møte dette på. To parallelle løp, eit ulikt byråkrati, kan føre til at ein ikkje får ein einaste megawatt raskare fram til dei som treng energien.

Det eg derimot synest er fornuftig, er at vi får ei grundig vurdering av den samfunnsmessige nytta av datasentera. Det handlar om sysselsetjing og verdiskaping. Eg ønskjer å gjere noko så sjeldan som å rette honnør på tvers av partifargane og til FrP, som har vore med på å forbetre forslaget vårt, slik at det òg omfattar beredskap og sikkerheit. Det synest eg er eit veldig godt tillegg, for det er noko av kjernen i dette, at vi må klare å skilje snørr og bart. Vi må klare å skilje det som er nyttig, og det som er unyttig. Energipolitikken vår må vere basert på kunnskap. Dette er eit område der vi treng å bli klokare.

Eg ønskjer berre å vere krystallklar dette: Den digitale elefanten i det digitale rommet, kryptoutvinning, ønskjer vi å være ganske tydeleg på at må bort, men å hoppe inn i noko som potensielt berre blir byråkrati for næringslivet, vil vi ikkje vere med på.

Rikard Spets (FrP) [14:53:25]: Verden digitaliseres i et tempo som vi knapt har sett maken til. Kunstig intelligens, skylagring, databehandling og nye digitale tjenester er like grunnleggende infrastruktur som vei, strøm og telekom.

Midt i dette står datasentrene. Datasentre er ikke bare store bygninger med servere. De er selve motorrommet i den digitale økonomien. Det er her data lagres, behandles og gjøres tilgjengelig – for forsvar, næringsliv, offentlig sektor og ikke minst for utviklingen av kunstig intelligens.

Dette er et område der Norge har alle forutsetninger for å lykkes. Vi har stabil kraft, vi har kaldt klima, vi har politisk stabilitet – delvis – og vi har en energimiks som gjør at datasentre kan drives med ren kraft. Dette er konkurransefortrinn som mange land bare kan drømme om.

Likevel ser vi gang på gang at når nye lønnsomme næringer vokser fram i Norge, er ryggmargsrefleksen til enkelte å spørre: Hvordan kan vi regulere det mer? Det gjelder spesielt når det er lønnsomme næringer. Når det er ulønnsomme næringer, derimot, da er man på hugget – enten det er batterifabrikker, hydrogenproduksjon eller hva det nå er, har man bunnløst med både penger og kraft.

Vi snakker om en bransje Norge faktisk kan tiltrekke seg investeringer i, en bransje som kan skape arbeidsplasser, teknologiutvikling og digital kompetanse. Likevel: I stedet for å ønske investeringer velkommen risikerer vi med en konsesjonsordning å sende signalet om at Norge er et land der nye næringer møtes med mer byråkrati og mer usikkerhet. Det er ikke sånn vi bygger framtidens økonomi.

Datasentre handler også om mer enn bare strøm, data og arbeidsplasser. Det handler om digital suverenitet, beredskap, sikkerhet og konkurransekraft. I en tid med geopolitisk uro er det viktig at kritiske data kan lagres og behandles i et land vi stoler på – og gjerne også i Norge. Hvis vi da gjør det vanskelig å etablere datasentre i Norge, vil dataene fortsatt eksistere, de vil bare bli lagret et annet sted, kanskje i et land med helt andre jurisdiksjoner.

Fremskrittspartiet støtter forslaget om å be regjeringen vurdere den samfunnsmessige nytten av ulike datasenteretableringer og hvilke virkninger de har på sysselsetting, verdiskaping, beredskap, sikkerhet og andre samfunnsområder som f.eks. kraftsystemet. Vi imøteser resultatet av vurderingen og regner med at det synliggjør hvordan vi best kan være med på den digitale utviklingen, samtidig som vi beholder mest mulig av kompetansen og verdiskapingen i Norge.

Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Aleksander Stokkebø (H) [14:56:24]: Digitaliseringen er kommet for å bli, og den er en motor for verdiskaping og vekst. Vi må huske på at den digitale infrastrukturen er helt sentral som en del av beredskapen og vår nasjonale sikkerhet. Dataindustri og kunstig intelligens har et stort potensial for verdiskaping hvis vi bygger kompetanse og infrastruktur, men også lager noen forutsigbare reguleringer og rammer for næringen.

Høyre etterlyser en mer nasjonal strategisk tenkning om dataindustri i Norge. Vi trenger noen rimelige, men også forutsigbare, krav som bidrar til at investeringer i datasentre utgjør et positivt bidrag for både lokalbefolkningen, regionen de etablerer seg i, og landet. Vi er opptatt av å sikre viktig digital infrastruktur i Norge, samtidig som vi sikrer tillit og aksept i befolkningen og ivaretar eksisterende industri.

Vi merker oss at datasentrene nå står for store deler av den reserverte nettkapasiteten i Norge. Ifølge NVE er dette en av sektorene som er ventet å bidra mest til vekst i kraftforbruket framover, og i sin langsiktige kraftanalyse anslår NVE en vekst i kraftforbruk fra datasentre på totalt 3,5 TWh kun de neste fem årene fram mot 2030.

Vi må unngå å fortrenge eksisterende industri og finne en bærekraftig balanse mellom kraftnett og natur. Samtidig må vi sikre at verdiskapingen blir betydelig, både nasjonalt og lokalt, i form av arbeidsplasser og ringvirkninger.

Høyre mener derfor at det må jobbes mer med hvordan den sterke økningen i behov for kraft til datasentre skal håndteres. Vi trenger åpenbart mye mer kraft, noe regjeringen ikke har evnet å levere på, men vi må også vurdere om man skal innføre et nasjonalt konsesjonssystem og utrede hvordan en sånn ordning kan innrettes og avgrenses, og i dette arbeidet selvfølgelig se til hva våre naboland har gjort.

Når vi vet at knappheten på kraft i årene foran oss blir betydelig, må vi som minimum få på plass dette forbudet mot utvinning av kryptovaluta. Det er et rent kraftsluk som verken er nødvendig eller ønskelig på norsk jord. Det er altså to år siden Stortinget ba regjeringen utrede et forbud, og så tok det et helt år før regjeringen hadde gjort klar en pressemelding som sa at de nettopp skulle utrede dette. Dette tar altfor lang tid, og nå er det på tide at dette forbudet kommer på plass.

Lars Haltbrekken (SV) [14:59:43]: I dag dukker det opp planer om datasenter på nærmest hvert nes, i hver krik og krok av landet. Får vi ikke kontroll på den enorme veksten i antallet datasenter som planlegges, vil mye av kraften vår gå til å lage kattevideoer og til TikTok framfor å bygge industri som gir oss eksportinntekter og arbeidsplasser. Noen datasenter trenger vi selvsagt, men ikke overalt, på hvert et sted i landet.

I dag er det kun opp til den enkelte kommune i henhold til plan- og bygningsloven å vedta om et datasenter skal bygges eller ikke. Det finnes ingen nasjonal koordinering eller kontroll på hvor mange datasenter som skal etableres, hvor de skal etableres, eller om de skal etableres. Hvis det ikke gjøres noe, vil datasentrene øke strømforbruket fra dagens 2 TWt i året til opp mot kanskje 10 TWt i året innen 2030. På to år har strømforbruket til datasenter blitt doblet. Det er en enorm vekst i forbruket. Derfor har SV fremmet et forslag om å innføre et nasjonalt konsesjonssystem for etablering av datasenter, og jeg er glad for å se at bl.a. Høyre er av dem som ser behovet for å se nærmere på dette forslaget.

Jeg må si jeg er mildt sagt overrasket over Fremskrittspartiet. På den ene siden advarer de mot den enorme veksten i strømforbruket framover, som en følge av at samfunnet elektrifiseres. De peker på kraftmangel, nettkø og at det er noen nye bedrifter og virksomheter som ikke får kraft til å etablere seg. De peker også på eksisterende virksomheter som ikke får nok kraft til å utvikle seg. De sier – helt rett – at dette hemmer utviklingen og verdiskapingen i Norge.

På den andre siden vil Fremskrittspartiet ikke være med på å regulere det som virkelig kan bli en kjempestor utfordring framover, nemlig den elleville veksten i datasenter. Der skal det være vill vest og rett fram. Fremskrittspartiet erkjenner at datasentrene nå står for en stor del av den reserverte nettkapasiteten i Norge, og at det ifølge NVE er datasenter som er forventet å bidra til mest vekst i kraftforbruket framover. Fremskrittspartiet sier sågar at det bør jobbes mer med hvordan den sterke økningen i behovet for kraft til datasenter skal håndteres. Ja, det er akkurat det vi diskuterer i dag.

Vi har et forslag til løsning på dette, men igjen ser vi Fremskrittspartiet tale med to tunger. Fremskrittspartiet kunne ha sikret flertall for at vi fikk utredet et konsesjonssystem for datasenter. De kunne ha sikret at vi fikk flertall for å få kontroll på den elleville veksten – men nei da, de lar den fortsette. Som det sies i stykket Peer Gynt:

«Jeg får vel følge dem på ferden – men protesterer for all verden!»

Ole Herman Sveian (Sp) [15:03:13]: Digitaliseringen har kommet for å bli. Det kan være en god mulighet for verdiskaping rundt omkring. Digitaliseringen gir oss mulighet til å spre aktivitet over hele landet på en annen måte enn vi gjorde tidligere. Den digitale infrastrukturen er også en del av samfunnssikkerheten og beredskapen vår. Dataindustri og kunstig intelligens kan gi stor verdiskaping over tid. Det forutsetter imidlertid at vi bygger kompetanse og infrastruktur samtidig som vi regulerer næringen klokt.

Utbyggingen av datasentre vil gi mulighet for positiv utvikling, verdiskaping og arbeidsplasser i mange lokalsamfunn over hele landet. Vi må imidlertid passe på at det skjer på en sånn måte at det ikke slår bena under eksisterende industri og næringslivs utviklingsmuligheter.

Tilgangen på strøm er begrenset. Vi må få en regulering av strømkøen som gjør at det bidrar til mest mulig verdiskaping og utvikling i Norge. Framover må vi sikre at etablering av datasentre må bygge på en bærekraftig bruk av energi, hvor vi også utnytter spillvarmen godt som energikilde i andre prosjekter. Utnyttelse av spillvarmen kan også være en god mulighet for ytterligere verdiskaping i tilknytning til datasenteretableringene.

For å ramme inn denne virksomheten trenger vi mer enn en nasjonal strategi og helhetstenkning for datasenterindustrien i Norge. Kunnskap er viktig for å gjøre gode valg rundt rammebetingelser og regulering av denne næringen framover. Vi er derfor glade for at det i dag blir flertall for et forslag som ber regjeringen vurdere den samfunnsmessige nytten av ulike datasenteretableringer, og hvilken virkning de her på sysselsetting, verdiskaping, beredskap, sikkerhet og andre samfunnsområder, som f.eks. kraftsystemet. Vi synes imidlertid at det er synd at Fremskrittspartiet ikke vil støtte forslaget om å utrede et nasjonalt konsesjonssystem, og at det derfor ikke blir flertall for det. Det hadde vært nyttig med mer kunnskap om denne måten å regulere næringen på, og om det kunne vært et grep å ta i det videre arbeidet.

At Stortinget igjen samler et flertall for å be regjeringen om å komme tilbake med et forslag om forbud mot kryptoutvinning, synes vi er bra. For oss i Senterpartiet er det viktig at digitaliseringen blir et verktøy for å styrke tjenester og verdiskaping i hele landet.

Vi kan vel med stor sikkerhet si at tjenestene som leveres av datasentrene, er noe vi alle bruker, og noe som vil trenge enda mer av framover. At vi i Norge regulerer dette på en fornuftig måte, sånn at vi kan få vår andel av verdiskapingen knyttet til denne industrien i årene som kommer, blir viktig.

Oda Indgaard (MDG) [15:06:00]: Digital infrastruktur er i dag en nødvendig og avgjørende del av samfunnsutviklingen. Samfunnet blir mer og mer digitalisert, og vi kommer ikke utenom det. Samtidig utgjør datasentre en stadig større del av den nasjonale kraftetterspørselen.

Det ser ut til at vi går mot en situasjon hvor Norge havner i kraftunderskudd. Etterspørselen etter strøm øker raskt, samtidig som utbygging av ny kraft og nytt nett i praksis står på stedet hvil. Vi må starte å erkjenne at kraft er en knapphetsressurs. De betyr at vi heller ikke kan si uforbeholdent ja til nye kraftkrevende etableringer uten å gjøre tydelige prioriteringer.

Vi har allerede sett noen stygge eksempler på massiv energisløsing til utvinning av kryptovaluta. Tydal og Namsskogan i Trøndelag er eksempler på dette. Det skjer i en tid hvor vi trenger all strømmen vi kan få for å få ned utslippene både i Norge og i landene rundt oss. Å gjøre Norge til en kryptopark for utenlandske kryptospekulanter er et klimapolitisk selvmål uten sidestykke.

Etablering av datasentre er ikke bare et spørsmål om næringsutvikling, det handler også om klimapolitikk, energipolitikk, arealbruk, sikkerhet og helt grunnleggende prioriteringer. I dag mangler Norge en helhetlig nasjonal styring av hvor mange datasentre som bør etableres, hvor de bør lokaliseres, og hva slags type datasenter det er som faktisk dekker viktige samfunnsbehov. Resultatet er enkeltprosjekter som i stor grad vurderes isolert, uten en samlet nasjonal prioritering. Det skaper utfordringer for både kraftsystemet, naturen vår og lokalsamfunnene som må håndtere disse store etableringene.

Når datasentre etableres i Norge, bør det stilles tydelige krav. Vi mener bl.a. at eierskapet bør være norsk eller europeisk, at kraftforsyningen skal baseres på fornybar energi, og at overskuddsvarme fra datasentrene må utnyttes i mye større grad enn i dag. Dagens situasjon, hvor eierskap og hvem som faktisk er kunder i en rekke datasentre, er uklart for lokale og nasjonale myndigheter, er rett og slett uholdbar. Manglende åpenhet om eierskap og kundestruktur utgjør både en demokratisk utfordring og en potensiell sikkerhetsrisiko.

Miljøpartiet De Grønne forstår behovet for datalagring og digital infrastruktur, men vi mener at det å etablere et nasjonalt konsesjonssystem for datasentre, med klare og forpliktende kriterier for etablering, er klok politikk.

Vi støtter som sagt også et forbud mot etablering av datasentre for kryptovaluta. I en tid da kraft er en knapp ressurs, må vi prioritere digital infrastruktur som bidrar til å dekke reelle samfunnsbehov.

Grunde Almeland (V) [15:08:59]: Datasentre er både bra og nødvendig, og datasentre i Norge er også både bra og nødvendig. Datasentre er nødvendig for digital suverenitet, digital sikkerhet og nasjonal beredskap, og for å bidra til innovasjon, verdiskaping og økt konkurransekraft. Dette betyr ikke at alle datasenterprosjekter skal realiseres ukritisk. Kraft må brukes strategisk, naturhensyn må ivaretas, og lokal forankring er avgjørende.

Datasentre i Norge skal først og fremst brukes til samfunnsnyttige formål og til å bygge opp under industrietablering, økt digitalisering av det norske samfunnet og digital sikkerhet.

Det må være en sammenheng mellom en politikk som vil ha mer digitalisering, som vil bruke kunstig intelligens for å løse flere oppgaver mer effektivt, og det faktum at disse målsettingene har mer datakraft som konsekvens, og at den dataen må lagres. For meg og Venstre er det åpenbart mest fornuftig at norske borgeres data og data fra norske offentlige etater og kommuner lagres og prosesseres i datasentre som er underlagt norsk jurisdiksjon og regelverk.

Så til det som denne debatten handler om: ønsket om en konsesjonsordning for datasentre, som har et åpenbart formål om å redusere omfanget av datasentre i Norge. Dette er noe som Venstre ikke støtter. Norge er allerede et av de landene i verden som regulerer datasenterindustrien strengest. Norge har et omfattende regelverk for arealbruk, krafttilknytning, sikkerhet og miljø, der kommunene har en sentral rolle gjennom plan- og bygningsloven. I tillegg er datasenterbransjen underlagt nasjonal registreringsplikt, skjerpede sikkerhetskrav og stor myndighetskontroll. I tillegg har regjeringen nylig sendt på høring forslag til endringer i energiloven om utnyttelse av overskuddsvarme, der kravene til kraftutnyttelse for dataindustrien skjerpes ytterligere, noe som jeg og Venstre støtter.

Debatten i dag handler dypest sett om hvorvidt vi vil ha datasentre i Norge, og om vi vil gjøre det til en strategisk viktig industri, eller om vi rett og slett ikke vil være med på dette. Jeg vil gi anerkjennelse til regjeringen og statsråden for en tydelig og konsistent linje, som Venstre støtter.

Til slutt en liten stemmeforklaring: Venstre støtter ikke noen av forslagene i innstillingen, verken fra flertallet eller mindretallet. Flertallets forslag er i og for seg helt greie, men likevel ganske intetsigende. Et forbud mot etablering av datasentre for kryptovaluta har Stortinget allerede vedtatt, med Venstres støtte, så jeg ser ikke behov for å gjøre det én gang til.

Når det gjelder forslaget om vurdering av den samfunnsmessige nytten av ulike datasenteretableringer, er det rett og slett å slå inn åpne dører.

Statsråd Karianne O. Tung [15:12:11]: Alt vi deler, sender og lagrer på internett «bor i skyen». Det digitale Norge er ikke abstrakt og usynlig. Det er betong og kabler – det er kritisk infrastruktur. Hver enkelt av oss er innom rundt 40 datasentre daglig: bilder av barna våre, Vipps, HelseNorge. Personvernforordningen er heldigvis klar: Disse dataene kan ikke lagres der personvern ikke ivaretas tilstrekkelig og i tråd med kravene i GDPR. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal ha datasentre, men hvordan vi best sikrer kontroll og sikkerhet i datasentre, og hvordan de kan bidra til å styrke Norges konkurransekraft.

Skal Norge og Europa utvikle og ta i bruk avansert kunstig intelligens, trygt og ansvarlig, må vi ha tilgang til regnekraft, lagring og nettverk. KI gjør det mulig å finne kreftceller med større presisjon. KI kan forutsi vedlikeholdsbehov i industrien. Equinor oppgir å ha spart over 2 mrd. kr allerede.

De beste løsningene på KI i dag er dessverre ikke europeiske. Vi kan bruke løsninger fra aktører på andre kontinenter, men jeg ønsker at vi skal ha mulighet for å kunne lagre og prosessere dataene i Norge og Europa.

Jeg er motstander av et nasjonalt konsesjonssystem, ikke fordi vi ikke skal stille krav, men fordi jeg mener en ytterligere konsesjon på toppen av eksisterende reguleringer, uten dokumentert merverdi, er feil. Hovedutfordringen i dag mener jeg er mangel på kraft og nettkapasitet, ikke mangel på at papirer flyttes internt i staten. Enda et konsesjonssystem gjør etableringene tregere, strømkøen blir ikke kortere, og det skaper usikkerhet for investeringer som faktisk er samfunnsnyttige.

Sist, men ikke minst: Lokal og regional forankring må fortsatt ligge i plan- og bygningsloven. Et nytt nasjonalt konsesjonsløp for datasenteretablering risikerer to parallelle prosesser og dobbeltreguleringer vi ikke ønsker.

Helt til slutt: Jeg merker meg komiteens flertall og vil nå ta initiativ til en ny ringvirkningsanalyse og bruke kunnskapen til å videreutvikle framtidsrettede rammevilkår for datasenternæringen i Norge som er treffsikre.

Hanne Beate Stenvaag (R) [15:28:59]: I Nord-Norge ser vi nå et stort trykk på etablering av datasentre. Vi har, enn så lenge, og bortsett fra når det er kaldt og vi virkelig trenger det, rimelig strøm og mye kaldt vær, som er gunstig for denne type etableringer. I valgkampen var Rødt, SV og FrP de aller tydeligste partiene i kritikken av Stargate Norway-prosjektet i Bjerkvik. Desto mer underlig er det at FrP i denne saken ikke støtter forslaget, som med dem ville fått flertall, om konkret å utrede innføring av et nasjonalt konsesjonssystem for kraft til datasentre. Som vi nå erfarer: Datasenterbransjen har fart, kraft og penger. Byggingen av Stargate er i full gang, og dette datasenteret vil bruke enormt med kraft – 230 MW. Det tilsvarer årsforbruket til 180 000 husstander, eller like mye strøm som Narvik. Harstad og Tromsø bruker til sammen. På sikt har de ambisjoner om å mer enn fordoble kraftforbruket med 290 MW i tillegg. Det sies at dette prosjektet vil skaffe mange arbeidsplasser og bidra til utvikling av landsdelen. Det gjenstår å se.

Selskapet Nscale driver allerede et datasenter i Norge, i Glomfjord, og der har de altså hele tolv ansatte. De er dessuten eid av et australsk selskap som har hatt sterkt fokus på kryptovaluta. Det er høyst uklart hvor mange arbeidsplasser Stargate vil bidra med, og i den grad det vil bidra til arbeidsplasser som resultat av KI-kapasiteten, er det ingen garanti for at disse arbeidsplassene vil komme i Nord-Norge. Datakraften kan brukes hvor som helst i verden. Vi har heller ingen kontroll på om dette senteret vil bli brukt til noe samfunnsnyttig eller ikke. Vi må ha kontroll på hva kraften skal brukes til, og vi må ta mye større samfunnsmessig ansvar for datalagring som går til nyttige ting. Fornybar og billig kraft, den viktigste ressursen for store industriarbeidsplasser, blir nå heller brukt til å gi enorme inntekter til internasjonale Big Tech-selskaper. Dette viser en naivitet og husmannsånd fra Norges side.

Det er ingen andre industrier hvor du har så stort strømforbruk og så få arbeidsplasser. Aker Nscale har sikret seg ti datasentertomter i Nord-Norge. Vi snakker om et areal på 420 hektar, tilsvarende 682 fotballbaner. Så kan man jo bare tenke seg hva dette vil innebære av kraftbehov. Det er planer om et like stort prosjekt i Korgen som det Stargate allerede er i gang med, og det er planer om datasenter i Fauske. Tempoet i utviklingen er høyt, og det er veldig synd at Stortinget nå forspiller en sjanse til å få utredet et nasjonalt konsesjonssystem for datasentre. Konsekvensene kan bli store, ikke minst i Nord-Norge.

Remi Sølvberg (R) [15:31:59]: Norge er et kraftland, men spørsmålet er: Hvem skal kraften gå til? I dag bygges det stadig flere datasentre som sluker enorme mengder med kraft. Samtidig får industri og lokalsamfunn i ny, grønn verdiskaping beskjed om å vente, og dette gir ingen mening. Datasenteraktørene utgjør i dag halvparten av alle prosjekter som står i kø hos Statnett. Kraften er en fellesskapsressurs, ikke et først til mølla-marked for globale tekgiganter. Derfor trenger Norge en konsesjonsordning for kraft til datasentre. Kraften må prioriteres, og industri og arbeidsplasser må komme først. Vi må ha reell grønn omstilling, ikke grønnvasking – kraft til folk og lokalsamfunn. Uten styring kan noen få datasentre bruke like mye strøm som hele norske byer. Dette er ikke bærekraftig, verken for kraftsystemet eller for rettferdig fordeling.

Vi må ta politisk kontroll over kraften. Slagordene er enkle: Kraft til verdiskaping, ikke til kraftsløsing. Norsk strøm skal bygge Norge, ikke bare drive serverparker. En konsesjonsordning betyr at samfunnet kan stille krav til hvor mye kraft som skal brukes, hva samfunnet får tilbake, og hvor datasentre faktisk bør ligge.

Jeg står her som stolt representant for Østfold, et fylke hvor kampen nå står om tre prosjekter: Hasle i Sarpsborg, med et areal som kan beslaglegge skogområder på størrelse med Monaco; Google datasenter i Våler, der det er søkt om tilgang til like mye strøm som 200 000 boliger trenger, dette i en kommune som teller knapt 6 000 innbyggere; og til sist Green Mountain med sitt prosjekt i Saugbrugs i Halden. Intensjonsavtalen er undertegnet, og det selges inn som et prosjekt som skal gi betydelige lokale økonomiske fordeler, som inkluderer økte investeringer, verdiskaping og arbeidsplasser. Samtidig vet vi at disse prosjektene selges inn med virksomheter som skaper en mengde arbeidsplasser, og som gir en mengde fordeler til kommunene. Realiteten er en ganske annen. Det handler ikke om å si nei til teknologi. Det handler om å ta debatten og snakke om samfunnsnytten. Det handler om å si ja til styring, rettferdighet og nasjonal kontroll.

Sofie Marhaug (R) [15:34:57]: Som saksordfører vil jeg takke for debatten, skjønt det har knapt vært noen debatt. Fremskrittspartiet har blitt utfordret av Rødt mange ganger, av SV, av Senterpartiet og har ikke svart på noen av disse utfordringene i denne debatten.

Det er bare å merke seg at Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen går ut i NRK og sier at han skal kjempe mot datasenter i Nord-Norge fra Stortinget, og så stemmer Fremskrittspartiet, hans eget parti, mot alle forslag i dag om å regulere denne næringen. Det er bare å notere seg det

Fremskrittspartiet later i stedet i sitt eneste innlegg i denne debatten til å mene at vi skal bytte ut den mislykkede visjonen med Norge som Europas grønne batteri med en enda farligere visjon om Norge som Europas grønne, for ikke å si verdens grønne, minnepinne.

Konseptet er det samme. Vi gir fra oss verdifull vannkraft på billigsalg til internasjonale tekgiganter. Det går Fremskrittspartiet god for. De kan late som lokalt at de er mot datasenterutbygging, men i virkeligheten er Fremskrittspartiet med på å sikre et flertall mot alle forslagene i dag sammen med Arbeiderpartiet og Venstre.

Jeg er også grunnleggende sett uenig i at dette handler om vår sikkerhet. De internasjonale tekgigantene som etablerer seg her, er amerikanske, kinesiske, israelske. Det har ingen ting med vår sikkerhet å gjøre.

Jeg er grunnleggende sett uenig med statsråd Tung i at det er mangel på kraft og nett som er problemet. Her står vi altså overfor en enorm utfordring med en strømkø for datasenter, som helt åpenbart er et problem for kraftbalansen i seg selv. Da er det grenseløst naivt også av regjeringen å late som om det bare er mangel på kraft som er problemet. Kraftoverskuddet vi har i dag, vil bli spist opp hvis vi ikke er i stand til å regulere datasenternæringen.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet er det partiet i dag som sørger for at vi ikke får noe flertall for å regulere denne næringen.

Jeg vil bare minne om, hvis det er noen velgere som ser på stortings-tv, at Fremskrittspartiet ikke er til å stole på i kraftpolitiske debatter. De sier én ting i valgkampen, de sier én ting lokalt, men de gjør noe helt annet når de kommer inn i denne stortingssalen. Da er det fritt fram for internasjonale tekgiganter, det er fritt fram for datasenterindustrien, og de er ikke villig til å regulere noe som helst.

Statsråd Karianne O. Tung [15:38:03]: Vi kan gjerne være mye for og mye imot i denne debatten, men jeg tror det er ganske viktig å være ærlig. Det blir lagt fram en del påstander som jeg synes ligner myter. Det blir snakket om at denne datasenterbransjen ikke har arbeidsplasser, ikke har verdiskaping. Det mener jeg er feil. Denne bransjen har i dag over 4 000 ansatte, bidrar med høy verdiskaping og står for noen av de aller, aller største fastlandsinvesteringene i Norge akkurat nå.

Det blir også snakket om at vi må etablere datasenter så vi har til eget bruk og eget forbruk. Jeg tror hvis vi skal tenke slik på alle områder, blir det vanskelig for Norge både med å få tilgang på vaksiner og mat og også tilstrekkelig forsvarshjelp.

Norge har en unik mulighet til å bygge opp en ny industri på datasenter, hvor vi også kan bidra til Europas digitale suverenitet. Det er en industrimulighet for oss.

Vi har nå seriøse, gode, solide industriaktører, flere av dem er nevnt både med Aker, Bulk, Skygard og andre, hvor vi ser at private selskaper er villige til å bidra med 100 mill. kr til Universitetet i Tromsø for å bygge en innovasjonshub for kunstig intelligens. Man er villig til å klargjøre for bruk av overskuddsvarme, slik at man kan få varmet opp boliger eller etablert ny næringsvirksomhet, som verdens største landbaserte oppdrettsanlegg for ørret på Rjukan.

Vi må ikke gå på den samme feilen igjen som vi har gjort med elbilene våre. Det er fantastisk at Norge er en av verdens beste elbilland, men vi har ingen leverandørkjede til elbilene. Det kan vi nå få til med datasenter, fordi vi er et av verdens mest ettertraktede land å ha datasenter i. Det betyr at vi kan ligge helt i front, og vi kan bli produsenter av kunstig intelligens og ikke bare forbrukere.

Når etter hvert olje- og gassvirksomheten går ned, er vi helt avhengig av å bygge ny industri som har høy verdiskaping. Det kan denne industrien bidra til. Høy verdiskaping trenger vi når vi skal ha et godt grunnlag for god velferd også i framtiden.

Tradisjonell norsk industri som Hydro, Elkem og Alcoa er bygd på veldig gode, solide, lokale ideer med internasjonal kapital. Den industrien har lagt grunnlaget for veldig mye av hvordan Norge ser ut i dag. Nå står vi foran en ny mulighet, og jeg mener det er riktig at Norge er attraktivt for datasenteretableringene som bidrar til god verdiskaping for samfunnet vårt, og da trenger de forutsigbare, gode rammevilkår innenfor rammen av nasjonal kontroll.

Erling Sande (Sp) [15:42:04] (ordførar for saka): I denne saka diskuterer vi om elevar ved skulane her i landet skal få tilbod om å delta på skulegudstenester. Komiteen er samla i synet på at skulegudstenester er eit viktig bidrag for å gje elevar innsikt i og kunnskap om ein viktig del av norsk kulturarv. Det er – og skal vere – frivillig å delta på skulegudstenester. Det er også sentralt å følgje opp med eit alternativt opplegg for dei elevane som ikkje ønskjer å delta, og både elevar og foreldre skal ha god informasjon om dette.

Komiteen har ulike syn på om og i kva grad tilbodet om å delta i skulegudstenester er noko ein skal tilby alle elevar. Eg legg til grunn at dei ulike partia legg fram sine syn og framlegg og vil i det vidare gjere greie for Senterpartiet sitt syn.

Kyrkja og kristendomen har spela ei formande rolle på lovverket og samfunnet vårt gjennom 1000 år. Verdigrunnlaget denne arven har med seg og påverknaden han har hatt på samfunnet og strukturane som er bygde rundt han, er viktig kunnskap for å forstå det norske samfunnet. Kyrkjene utgjer også ein stor del av dei historiske bygga vi har i landet vårt.

Dei kristne og humanistiske grunnverdiane er framleis sentrale i samfunnet vårt. Sjølv om ein mindre del av befolkninga er medlemer i Den norske kyrkja og færre deltek på gudstenester, dannar kyrkja likevel rammer for svært mange i landet vårt gjennom ritual som dåp, konfirmasjon og bryllaup, eller når vi tek avskjed med våre kjære. Kyrkja har òg ein sentral plass ved ulukker og kriser og er ein del av beredskapen vår.

Tru er framleis omfattande i samfunnet vårt sjølv om trusretningane er meir mangfaldige og femnar fleire religionar og livssyn. Kunnskap om tru og trusutøving er difor også viktig kunnskap å ha om samfunnet vi lever i. Skulegudstenestene er ein god arena for å lære om Den norske kyrkja, både gjennom historia og rolla ho spelar i dagens samfunn. Senterpartiet ønskjer difor at elevar skal få tilbod om det der den lokale kyrkjelyden legg til rette for det.

Når vi ønskjer ei tydelegare presisering av det i opplæringslova, er det for å sikre at det ikkje skal vere tvil om at dette både er akseptabelt innanfor rammene av lova, og ønskjeleg, og for å stimulere til at skulane gjev eit slikt tilbod.

Ein del er usamde i dette forslaget. Nokre er det fordi dei meiner det gjev Den norske kyrkja ein for sentral plass i opplæringa, andre fordi dei meiner det gjev presedens for andre trussamfunn til å få ein urettvis stor plass i skulen.

Vi i Senterpartiet støttar forslaget. Målet er klart: å sikre at den svært lange tradisjonen med å gje elevar kunnskap gjennom deltaking i skulegudstenester kan halde fram.

Med det tilrår eg innstillinga.

Julia Eikeland (A) [15:45:01]: Det er helt naturlig at kristendommen og kristne høytider har en sentral plass i skolen og i skolens aktiviteter. På den måten kan vi ta vare på tradisjoner mange setter pris på, og samtidig lære om dem.

Innenfor rammene av dagens opplæringslov er det allerede fullt mulig for skolene å tilby skolegudstjenester – for dette forslaget handler ikke om å være for eller mot skolegudstjenester, det handler om statlig detaljstyring av den norske skolen.

I 2018 sa daværende kunnskapsminister fra Høyre, Jan Tore Sanner, til Utdanningsnytt:

«Jeg mener nasjonale politikere bør unngå detaljstyring av skolenes hverdag, også når det kommer til kultur- og tradisjonsformidling rundt jul og ellers.»

Det er også verdt å minne om at Høyre så sent som i fjor stemte mot dette forslaget. Jeg lurer på hva som har endret seg slik at Høyre nå, i 2026, mener at det er riktig å detaljstyre skolen på et nivå vi knapt har sett tidligere, når de ikke mente det var nødvendig i 2025.

Jeg har forståelse for at intensjonen bak dette forslaget er god, nemlig å gi enda flere av elevene våre mulighet til å delta på skolegudstjenester. Likevel kan ikke gode intensjoner alene begrunne et sånt vedtak.

En lederartikkel i Vårt Land formulerte dette ganske godt:

«Rommet for lokale skjønnsmessige vurderinger må vernes, også i møte med gode nasjonale intensjoner.»

Forslagsstillerne har ikke før denne debatten svart særlig godt på hvordan dette nye påbudet skal virke i praksis. Hvordan skal «kirke» defineres? Hva mener Høyre, Senterpartiet og FrP skal skje hvis den lokale kirken som tilbyr skolegudstjeneste, er en del av en ytterliggående menighet, som f.eks. mener at homofili er synd, eller er imot likestilling av menn og kvinner?

Jeg er bekymret for at et for stramt pålegg gjør det vanskeligere for skolene å lage et opplegg som inkluderer flest mulig elever, og at dette igjen kan føre til at flere elever får fritak fra skolegudstjenester. I så fall vil dette forslaget virke mot sin hensikt.

Ikke bare er dette en historisk overstyring av norske rektorer og lærere, men det er også et eksempel på at Stortinget fatter symbolvedtak uten et særlig godt kunnskapsgrunnlag, som fort kan vise seg å slå ut helt motsatt i praksis.

Simen Velle (FrP) [15:48:10]: For Fremskrittspartiet er denne saken egentlig relativt enkel. Det handler om elevenes mulighet til å få lov til å bestemme sin egen hverdag. Det er et viktig liberalt prinsipp å sikre nettopp den valgfriheten for norske elever. Lenge var ikke dette noen særlig stor utfordring, men så så man – og ser nå – på stadig flere skoler over hele landet at rektorer tar en beslutning om å unngå å tilby skolegudstjeneste for å unngå stigmatisering, trøbbel eller andre ting i skolehverdagen. Det mener jeg er feil. Jeg mener alle norske elever bør få lov til å ta et valg om de ønsker en skolegudstjeneste eller ikke, og derfor er det på tide at man gjennomfører dette vedtaket i dag.

Jeg mener det er Stortingets og oss politikeres plikt å sikre at elever over hele landet, og på alle skoler, får nøyaktig de samme mulighetene. Det kan man ikke sikre uten å stemme for det forslaget som ligger på bordet i dag.

Jeg merker meg at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun for bare noen få dager siden i Vårt Land påsto at dette forslaget danner grobunn for at man skal likestille alle religioner, og at man f.eks. er nødt til å tilby muslimske bønner og så videre i norsk skole. Jeg kan på vegne av Fremskrittspartiet, og forhåpentligvis også på vegne av flertallet, være klinkende klar at det på ingen måte er Stortingets intensjon. Den eneste som tolker det i den retningen, er kunnskapsministeren selv. Hvis man vedtar dette i Stortinget i dag, og det kunnskapsministeren snakker om, ender opp med å bli gjennomført, er det helt og holdent fordi Kunnskapsdepartementet selv velger å tolke loven på den måten. Det tror jeg også er i strid med hvordan kunnskapsministeren selv ser på spørsmålet.

For Fremskrittspartiet er dette igjen ganske enkelt. Det handler om å sikre valgfrihet for elevene. Poenget er ikke å detaljstyre, poenget er å sikre like rettigheter og muligheter, og det skulle egentlig bare mangle.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [15:50:26] (komiteens leder): Høyre mener at frivillig tilbud om skolegudstjenester er viktig for å gi alle elever innsikt i norsk kulturarv og tradisjoner, uavhengig av bakgrunn og religion. Skolegudstjenester har en lang tradisjon i Norge og bidrar til å gi kjennskap og opplevelser av hvordan høytider i Norge markeres. Vi støtter derfor ønsket om at alle elever får tilbud om å delta på skolegudstjeneste, og vi ber regjeringen sørge for det. Ja, det er et tydeligere signal fra Stortinget og Høyre enn tidligere. Vi mener det er behov for å styrke elevenes valgfrihet, særlig etter en del år med unødvendig konflikt om skolegudstjenester lokalt og nasjonalt.

Vedtaket i dag kan løses på flere måter. For Høyres del behøves det ikke en ny lov eller forskrift. Det kan f.eks. holde å legge inn som en generell føring i veilederen for skolegudstjenester at elever skal få tilbud om å delta. Regjeringen får i dag et stort handlingsrom for å finne ut hva som er mest hensiktsmessig og ramme dette inn på en god måte, med muligheter for lokale tilpasninger. Jeg mener det er en balansert løsning som alle som er for skolegudstjenester, bør være positive til.

Det viktigste for oss er at elever får mulighet til å delta om de vil, og om det er et tilbud hos den lokale kirken i lokalsamfunnet. Så er det noen som forsøker å overdrive dramatikken ved dette vedtaket. Ifølge Arbeiderpartiets representant er dette både et symbolvedtak og en historisk overstyring. Det henger ikke helt på greip. Jeg synes det er vår jobb å senke konfliktnivået. Dette er frivillig for elevene. Det er et tilbud. Det er snakk om et par timer i året.

Høyre mener at det er elevene som bør få mer makt og valgfrihet. De bør ikke fratas et tilbud f.eks. fordi en kommune på administrativt nivå er prinsipielt imot skolegudstjenester, slik vi har sett en del steder.

Med dette forslaget er det selvsagt også mulig for rektorer og lokale menigheter heller å arrangere noe annet enn skolegudstjeneste sammen, dersom det skaper gode fellesskap før jul. Jeg synes ikke vi skal gjøre dette så veldig mye vanskeligere enn det er. I et mangfoldig Norge er det viktig at vi blir kjent med våre egne og andres tradisjoner. Jeg tror det gjør oss som samfunn både tryggere, rausere og sterkere. Julen har en sentral rolle i norsk kultur. Et mangfoldig samfunn bør ha plass til å vise det fram til elever som selv har lyst til å lære om den.

Jeg har fått tilbakemeldinger fra folk med ulike religioner og bakgrunner som i sin skolegang opplevde skolegudstjenester som en veldig fin markering å bli inkludert i. Det tilbudet bør alle elever få, og så er det opp til elevene selv å velge.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [15:53:15]: Hvem er best i dagens skole til å vurdere hva som er den beste måten å legge opp undervisningen på? Jo, det er de som kjenner elevene sine, som har ansvaret for å samarbeide med foresatte i hjemmet, og de som kjenner lokalsamfunnet, nemlig skolen. Skolene våre står i mange dilemmaer året rundt: om inkludering, fellesskap, majoritet–minoritet og hvordan verdiene i den norske fellesskolen skal leves ut i praksis. Da må vi også vise skolene våre et minimum av tillit til hvordan undervisningen skal legges opp på den enkelte skole.

Skolegudstjenester har lange tradisjoner i norsk skole. For mange elever har det vært en arena for formidling av kulturarv, historie og fellesskap, men det har også, for noen, ikke vært en aktivitet som inkluderer i fellesskap. Skolene møter i dag et mer mangfoldig samfunn enn før, med elever fra ulike tros- og livssynssamfunn. Det mangfoldet forplikter oss til å finne gode løsninger som både ivaretar tradisjonene og respekterer elevenes ulike bakgrunner. Det må vi gjøre på en måte som demper konflikter og bygger fellesskap, ikke det motsatte.

SV mener det er positivt at elever får lære om religion i praksis, ikke bare gjennom lærebøker. Å være til stede under religiøse seremonier og besøke kirker og andre religiøse rom kan gi både faglig relevans, kulturell innsikt og et avbrekk fra tradisjonell undervisning, men det må selvsagt skje innenfor rammene som loven setter: forbudet mot forkynning i opplæringsloven og kravet om at undervisning om religion skal være objektiv, kritisk og pluralistisk. Dagens regelverk fungerer godt. Det bekreftes også av Skolelederforbundet i deres høringsinnspill. Der skriver de at regelverket:

«gir tilstrekkelig rom for at skoler kan gjennomføre gudstjenester som en del av skolens tradisjoner – samtidig som det sikrer frivillighet, respekt og likeverd. En lovfesting vil være unødvendig og kan begrense skolens handlingsrom og lokale tilpasninger.»

Nettopp handlingsrommet til skolen er viktig. Da kan ikke handlingsrommet flyttes over og vekk fra skolen og til den lokale kirken. Her er det også veldig viktig å lytte til tros- og livssynsfeltet selv. I en pressemelding i går fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL, advarer generalsekretær Birte Nordahl tydelig mot forslagene som nå ligger på bordet. Hun sier bl.a. at forslagene kan øke konfliktnivået både mellom Den norske kirke og livssynsminoriteter og mellom kirke og skole i lokale samfunn. Hun anbefaler Stortinget ikke å endre loven.

Det er ikke bare STL som er kritiske til forslagene vi behandler i dag. Vårt Land advarer mot det på lederplass og mener skolene må kunne gjøre skjønnsmessige vurderinger. Kirkerådsleder Harald Hegstad er urolig. Da bør Stortinget lytte.

Vi har allerede et regelverk som er balansert. Det kan vi fortsette med.

Joel Ystebø (KrF) [15:56:38]: Alle elever bør delta på skolegudstjeneste. Disse kloke ordene tilhører stortingspresident Masud Gharahkhani fra Arbeiderpartiet. Vi i KrF er enig. Derfor er det synd at Gharahkhanis eget parti vil stemme mot å gi alle elever frihet til å delta på skolegudstjeneste. Dette forslaget handler om frihet – frihet for elever og foreldre til å ta beslutningen om man skal delta på skolegudstjeneste.

I dag gjelder ikke den friheten for alle. Det så vi i fjor, da kommuneledere i enkelte kommuner la ned forbud mot skolegudstjenester, bl.a. i Hamar. Denne saken handler derfor om hvor denne beslutningen hører hjemme. KrF mener den hører hjemme på lavest mulig nivå. Jeg er glad for at et flertall i salen vil stille seg bak det.

Saken handler også om det som har gitt oss frihet. Der Norge en gang var preget av blodhevn, slaveri og høvdingstyre, markerte kristningen av Norge i 1024 overgangen fra et maktsamfunn til et rettssamfunn. Et par hundreår senere fikk vi landsloven fra Magnus Lagabøte som slo fast grunnleggende menneskelige prinsipper inspirert av kristen tenkning.

Evangeliet om Jesus er radikalt, men i Norge har det ikke splittet – det har forent. Det er en verdi KrF aldri vil slutte å kjempe for. Jeg må ærlig si at jeg er glad for at nordmenn den gangen i 1024 ikke var preget av den samme berøringsangsten for kristendommen som preger deler av venstresiden i norsk politikk i dag.

Jeg vil minne om et grunnleggende spørsmål. Hvorfor feirer vi egentlig jul? Hele grunnen til at vi feirer jul, selve utgangspunktet for alle disse tradisjonene vi kjenner i dag, er et barn født i en stall for over 2 000 år siden. Hvordan i all verden kan det da være galt at alle elever skal få muligheten til å delta i en skolegudstjeneste, som nettopp forteller denne historien på en så god måte? Å høre juleevangeliet i en kirke en gang i året rokker ikke ved noens trosfrihet, men å late som om julen kan forstås uten den fortellingen den springer ut fra, gjør oss fattigere både historisk og kulturelt.

KrF mener at norske elever tåler å møte den tradisjonen som har vært med på å forme landet vårt, ikke fordi alle må tro det samme, men fordi kunnskap om egen kultur, historie og tradisjon er en del av det å forstå samfunnet vi lever i. Derfor handler dette i bunn og grunn om tillit – tillit til elever og tillit til foreldre. Den tilliten mener KrF at Stortinget også bør vise i denne saken.

Guri Melby (V) [15:59:47]: For meg er det viktig å starte med å slå fast at dette ikke er en debatt for eller imot skolegudstjenester. Så vidt jeg har registrert, er det ingen partier i denne sal som har foreslått at vi skal fjerne muligheten til skolegudstjenester. Tvert imot er alle med på formuleringen som slår tydelig fast at dette er en naturlig del av skolehverdagen mange steder. Spørsmålet vi blir stilt overfor her, er imidlertid hvem det er som skal velge, hvem det er som skal bestemme i skolen. Er det Kirken eller skolen selv? For Venstre er svaret på dette spørsmålet soleklart: Dette er et valg som den enkelte skole må og skal ta, ikke et valg den enkelte skole skal tvinges til å ta.

Det kan være mange grunner til at det er skoler i dag som velger ikke å tilby skolegudstjeneste. Det har vært nevnt flere eksempler her. Det kan være snakk om en svært konservativ menighet som ønsker å invitere en skole, men som man ikke ønsker å takke ja til. Det kan være skoler som finner ut at de synes det er bedre måter å formidle kristen kulturarv og å lære om julens budskap på, enn ved å dele elever i to forskjellige grupper – man ønsker heller å gjøre en samlende aktivitet. Jeg har fått respons fra rektorer som forteller om f.eks. besøk til Kirken uten at det er en gudstjeneste. Sånne ting er det handlingsrom for å gjennomføre i dagens opplæringslov. Det handlingsrommet vil stortingsflertallet beklageligvis fjerne i dag.

Jeg synes det er absurd at partier som vanligvis er imot statlig tvang, absolutt skal innføre det når det gjelder skolegudstjenester. Når jeg hører de partiene argumentere for dette, høres det nesten ut som at man er et skritt nærmere å pålegge alle å gå på skolegudstjeneste, for det er da nesten ikke mulig å lære om verken julens budskap eller den kristne kulturarven hvis man ikke er på skolegudstjeneste. Vel, det er mange som har vært sikret den fritaksmuligheten som vi heldigvis har i norsk lovverk i dag, som jeg likevel tror kan ganske mye om den norske kulturarven og kristendommens plass i den.

Det blir ekstra absurd når Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn ikke ønsker denne lovendringen. Det er altså ingen som egentlig har bedt om dette, men et flertall på Stortinget vil påtvinge det.

Jeg tror også at det i denne debatten er verdt å presisere at kristendommen ikke bare har stått for frihet for alle i dette samfunnet. Mange ganger har også kristendommen og religion generelt vært undertrykkende og vært ikke-frihet. Det er mange av dem som ikke har vært troende, som har opplevd en praksis i skolen som ikke har ivaretatt deres rettigheter når det gjelder trosfrihet.

Som representanten Holmås Eidsvoll sa, er det veldig mange skoler som balanserer i svært krevende debatter. De gjør det på en veldig god måte. De inkluderer foreldrene og lokalsamfunnet. La oss la dem fortsette å gjøre den jobben.

Det er fortsatt ikke for sent å snu, folkens – det er fortsatt én uke til vi skal stemme. La oss ta til fornuft i denne saken.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [16:03:00]: Jeg vil først understreke at jeg synes det er positivt for elever å få tilbud om å delta på skolegudstjeneste. Det er viktig at elever i Norge, uavhengig av bakgrunn og religion, kan få mulighet til å oppleve, forstå og lære om tradisjoner som er viktige i Norge.

Anledningen til å tilby elevene å delta på skolegudstjenester er allerede forankret i opplæringsloven. Dette har jeg kommunisert tydelig utad ved flere anledninger. Det er ikke behov for endringer i opplæringsloven for å presisere at skolegudstjenester og liknende er tillatt. Jeg vil for øvrig understreke at en lovendring som tydeliggjør at det er lov å tilby skolegudstjenester, vil måtte likestille andre religioner og livssyn.

Jeg vil uansett anmode Stortinget om ikke å vedta forslaget om å innføre en plikt for skolene til å tilby skolegudstjeneste dersom Kirken tilbyr dette. Jeg merker meg at komiteens flertall går ned en vei hvor de ønsker å detaljstyre konkrete aktiviteter i opplæringen. Det mener jeg er helt unødvendig og kontraproduktivt.

Forslaget vil gi Kirken anledning til å bestemme innholdet i fellesskolen. Den lokale kirken bør ikke kunne diktere innholdet i skolens aktiviteter. Heller ingen andre tros- eller livssynssamfunn bør ha myndighet over den norske fellesskolen. Innholdet i skolegudstjenester varierer. Jeg vil spørre komiteen: Mener dere virkelig at skolene i Norge skal måtte akseptere den invitasjonen de får, uten å ha mulighet til å påvirke innholdet i arrangementet?

Et påbud om å tilby skolegudstjenester vil innebære et markant brudd med prinsippet om at skolene selv vurderer hvilke aktiviteter de skal gjennomføre i opplæringen. Jeg synes skolegudstjeneste før jul kan være et flott element i opplæringen. Jeg syns likevel ikke det er grunnlag for å påby dette. Jeg mener vi må ha tillit til at skolene og lærerne klarer å sette sammen opplæringen på en god måte, uten at regjering og storting skal detaljstyre.

Med mindre Stortinget ønsker å endre prinsippet om at det er skolene og lærerne som bestemmer hvordan de skal legge opp undervisningen, men i stedet skal måtte være passive mottakere av opplegg utarbeidet av andre, bør ikke forslaget vedtas.

Bård Hoksrud (FrP) [16:16:03]: Den kristne kulturarven og dens høytider, slik som feiring av jul, er en del av norsk kultur og våre tradisjoner. Den er en del av norsk identitet, historie og samfunnsliv og representerer noe som binder samfunnet sammen, uavhengig av hva den enkelte velger å tro på. Skolegudstjenester har i generasjoner vært en del av dette. For mange elever er dette et første møte med kirkerommet og julefortellingen. Det er en måte å oppleve en tradisjon på som har vært med på å forme landet vårt. Julen er ikke bare en dato i kalenderen, den er en fortelling, en tradisjon og en viktig del av vår felles kulturarv. Derfor må det også være rom for at skoler kan markere og formidle norske tradisjoner, bl.a. gjennom skolegudstjenester.

Samtidig er det helt avgjørende å understreke at deltakelsen skal være frivillig. Ingen elever skal tvinges til å delta, og det skal finnes gode alternative opplegg for dem som ikke ønsker det. Slik ivaretar vi både respekt for ulike livssyn og muligheten til å formidle en viktig del av norsk kultur. Poenget er nettopp dette: Vi skal klare å ivareta begge deler samtidig, både kultur og valgfrihet.

Norge er i dag et mer sekularisert og mangfoldig samfunn enn tidligere. Likevel er kristendommens innflytelse fortsatt tydelig i samfunnet vårt. Mange av verdiene vi bygger samfunnet på, som menneskeverd, likestilling og rettferdighet, har historiske røtter i kristendommens etikk. Skal elevene forstå samfunnet de vokser opp i, må de også forstå denne delen av historien. Derfor kan skolegudstjenester være et verdifullt supplement til undervisningen. Når elevene lærer om jul og kristendommen i klasserommet, kan det også være verdifullt å oppleve hvordan denne tradisjonen faktisk markeres.

Utfordringen vi ser i dag, er at det er flere steder der det har oppstått usikkerhet om hva regelverket egentlig tillater. Resultatet er at enkelte skoler velger bort skolegudstjenester, ikke nødvendigvis fordi noen er imot, men fordi man er usikker på om det er innenfor regelverket. Den typen usikkerhet skaper unødvendige konflikter og gjentatte debatter, særlig i førjulstiden.

Derfor er det viktig å slå fast noe helt grunnleggende: Loven skal ikke kunne brukes mot skolegudstjenester. Elever som ønsker å delta på en julegudstjeneste, skal kunne gjøre det uten at det oppfattes som et brudd på forbudet mot forkynnelse i skolen. Tydelighet på dette punktet vil gi større trygghet for både lærere, skoleledere og elever. Det vil også bidra til å dempe en debatt som altfor ofte blir mer polarisert enn den faktisk trenger å være.

Skolen skal være inkluderende og ta hensyn til at elever har ulik bakgrunn og ulike livssyn, men inkludering betyr ikke at skolen skal bli historieløs eller tradisjonsløs – tvert imot. Skolen skal gi elevene kunnskap om samfunnet de vokser opp i, om historien, tradisjonene og verdiene som har vært med på å forme Norge, og i det bildet har også skolegudstjenestene en helt naturlig plass.

Hans Olav Lahlum (SV) [16:18:56]: I denne saken skal Stortinget gjøre veivalg i et viktig spørsmål om livssynsfrihet og hvilke verdier vårt norske samfunn bygges på. Nå skrives et nytt kapittel i en lang, komplisert og ofte konfliktfylt historie om kristendommens posisjon innenfor fellesskolen vår.

Jeg som historiker benytter da anledningen til å sitere Ole Hallesby, i flere tiår en av de mest offensive talsmennene for Kristen-Norge:

I syv år har de hvert barn i Norge under sin påvirkning. Og det i de syv år, da barnet er lettest å påvirke, da dets sjeleliv er som voks. Fra det øyeblikk da dette gikk opp for meg, har jeg sett på arbeidet for en kristelig lærerutdannelse som en av indremisjonens aller viktigste oppgaver.

Dette uttalte professor Hallesby i 1931. Religiøs indoktrinering gjennom skolen var den gang et åpent uttalt mål for ham og mange andre.

Trenden gikk senere mot en mindre forkynnende religionsundervisning i skolen. Som barn på 1980-tallet opplevde jeg likevel et gammelmodig kristendomsfag med til dels ganske forkynnende undervisning, inkludert skolegudstjenester alle barna var forventet å delta på. Til spørsmålet om jeg tok noen skade av å oppleve det, er svaret mitt dessverre: Ja, det gjorde jeg. Det sier jeg her i dag med respekt for at mange andre opplevde det helt annerledes og uproblematisk. Jeg ble ikke en av dem som bar med seg sår derfra inn i voksenlivet, men oppveksten min ble lenge preget av et tungsinn som en periode gikk over i ren helvetesangst.

Noen år senere kom det hos meg til å utløse en motreaksjon som ikke bare rettet seg mot kristendommen, men også mot skolen. Skolegudstjenestene var ikke den verste delen av religiøs påvirkning jeg opplevde å ha blitt utsatt for i skolen, men de var en del av det samlede trykket der. Det ville heller ikke ha løst det om det var frivillig å delta, for jeg ville ut fra forutsetningene da ikke ha våget å la være.

Jeg forstår at innholdet skal være annerledes nå, og jeg har ikke sterke motforestillinger mot ordningen slik den fungerer nå. Likevel: Forslag om å påby alle skoler å gi alle elever tilbud om skolegudstjeneste og overstyre rektorene på det er for meg og mange andre et gufs fra fortiden og et feil veivalg for vår tid på 2020-tallet. For den trosfriheten og det livssynsmangfoldet vi har i dagens Norge, snart ti år etter avviklingen av statskirken, er det prinsipielt krevende – som folk har vært inne på – å gi en utvalgt religion en slik privilegert ordning innenfor fellesskolen. Jeg frykter at det virker ekskluderende, og at det utløser de motkravene som har vært nevnt om tilsvarende ordninger for andre religioner.

Det er min bestemte mening at vi heller bør la norsk skole gå den motsatte veien – i retning av en livssynsnøytral og inkluderende lærerundervisning om ulike livssyn.

Julia Eikeland (A) [16:21:22]: Jeg hører at flere av representantene begynner å betvile noen av Arbeiderpartiets intensjoner. La meg bare si det helt klart: Arbeiderpartiet er veldig opptatt av at skoler skal ha muligheten til å tilby nettopp skolegudstjenester. At elever skal lære om den kristne kulturarven og historien, er kjempeviktig. Men det er jo ikke det dette forslaget handler om, dette forslaget handler regelrett om vi skal detaljstyre norske skoler eller ei.

Så vil jeg be alle representanter merke seg følgende: Selv blant dem som er sterke forkjempere for skolegudstjenester, er det nå blitt uttrykt en tydelig bekymring for forslagene vi skal stemme over i neste uke. Kirkerådets leder Harald Hegstad er urolig for vedtaket og mener det kan føre til et økt konfliktnivå. Det er god grunn til å lytte til en så sentral part i denne saken. I dag er det slik at den enkelte rektor avgjør om skolen skal tilby elever å delta på gudstjeneste i adventstiden. Det gir rom for lokale vurderinger og faglige begrunnelser. Med KrFs forslag vil denne fleksibiliteten forsvinne.

I praksis betyr dette at skoler nå kan bli pålagt å gjennomføre skolegudstjenester, selv om skoleledelsen selv mener det finnes gode pedagogiske eller lokale grunner til å la være. Et eksempel på en slik grunn kan være en lokal menighet som står for et så ytterliggående verdisyn at det strider mot det som er formålet i skolen. Jeg mener det er en styrke at rektorene er ansvarliggjort for hva elevene faktisk møter i skolen. Et nasjonalt og generelt pålegg vil kunne få uheldige konsekvenser i enkelte lokalsamfunn. Jeg mener dette bør overlates til at kommuner og skoler skal få avgjøre dette selv, ut fra hva som er det beste for elevenes læring.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:23:51]: Grunnloven § 2 formulerer det godt:

«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.»

Det står fremdeles i vår grunnlov, etter at man skilte kirke og stat. Det slås fremdeles fast at kongen alltid skal bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.

Det er helt fundamentalt for å forstå Norge, det er helt fundamentalt for å forstå vår kultur og vår sivilisasjon at kristendommen har en sentral plass. Det er altså ikke uten grunn at den kristne sivilisasjonen er omtrent den samme som den frie verden. Det er nettopp fordi de frihetsidealene vi har, har vokst ut av kristendommen – de er uløselig knyttet til kristendommen som verdigrunnlag. Det er også slik at menneskeverdet, ja, det tilhører og har vokst ut fra Bibelen. Det er et faktum. Det tror jeg også er et faktum som dessverre veldig mange på venstresiden har glemt. Vi har tatt opp så mye i vår egen kultur at mange har glemt at grunnlaget for alle disse viktige verdiene helt fundamentalt sett er kristendommen. Det bør også våre barn få lære – å få lov til å ta del i skolegudstjeneste skulle bare mangle.

Jeg vil hevde at det formidles for lite til norske barne- og ungdomsskoleelever om de tette båndene som er mellom vår sivilisasjon og kultur og kristendommen. Det er for lite formidlet, kanskje ut fra et ønske om å være inkluderende overfor nye landsmenn.

Det som i hvert fall er tilfellet, er at det fremstår direkte illiberalt når såkalte liberale partier er mer opptatt av at dette skal besluttes av en rektor, enn av familien. Hvor liberalt er det, og hvor frihetssøkende er det at man mener at rektoren er viktigere enn familien? Det er i hvert fall ikke et særlig borgerlig perspektiv, det tror jeg vi skal slå fast.

Og så skal vi altså ikke fordekke at alt det Norge er og alt det som er bra med Norge, stammer fra kristendommen og som grunnlag for vår sivilisasjon og våre verdier. Ja, det handler om tradisjon, og det handler om kultur, men det handler først og fremst om verdier.

Erling Sande (Sp) [16:26:57]: Eg har lyst til å takke for ein god debatt. Det er ein debatt der innlegga har hatt veldig forskjellige inngangar til denne problemstillinga vi diskuterer.

Grunnen til at vi har denne debatten i dag, er eksempla – det var nemnd ein heil kommune, Hamar, og det er enkeltskuleleiarar som framleis oppriktig lurer på om dette er innafor, eller som på prinsipielt grunnlag seier at det ikkje er innafor. Det er grunnen til at vi har denne debatten, og eit fleirtal ønskjer å presisere at sjølvsagt er dette innafor lova. Det er til og med ønskjeleg. For, som komiteen peikar på, det å oppleve ei skulegudsteneste gjev den viktige kunnskapen som ein samla komité ser verdien av. Det er bakgrunnen for kvifor vi er her. Der har ikkje mindretalet noko tydeleg svar på kva ein skal gjere i ein situasjon der ein får fleire typar av prinsippvedtak, eller ein ser fleire skular som kuttar ut skulegudsteneste. Det er fleirtalet som ønskjer at denne tradisjonen fortset og difor ønskjer ei presisering.

Eg synest statsråden går ganske langt når ho seier, at dette vil ta frå skulen moglegheit til å forme opplegget til elevane, at ein blir tvinga til å gjennomføre eit opplegg i regi av andre. Ja, ein begynner å lure på om vi har lese det same forslaget. Det er ikkje det forslaget går ut på – i alle fall er det ikkje slik eg har opplevd nokon av forslagsstillaranes intensjon.

Forslaget tek derimot opp i seg at ikkje alle lokale meinigheiter vil ha kapasitet eller moglegheit til å arrangere skulegudsteneste. Det er heller ikkje noko ønske om å påtvinge skulane eksempelvis å reise langt av garde for å rekkje fram til ei kyrkje som arrangerer dette. Dette er ein veldig godt etablert tradisjon i Noreg, og det skjer i eit samarbeid mellom skulen og kyrkja. Det er sjølvsagt opplegg som også er godkjent av den lokale skuleleiinga. Slik har det vore, slik er det og slik vil det sjølvsagt vere også i framtida.

Guri Melby (V) [16:29:46]: Det er mange som går på denne talerstolen og sier hva denne debatten egentlig handler om. Og de sier helt forskjellige ting. Da blir vi ikke så veldig mye klokere.

Hvis dette bare handler om å oppklare en uklarhet i lovverket, tror jeg et bredt flertall her er med på å gjøre det. Det kan gjøres ved f.eks. bare å be Udir om å gi ut en enda tydeligere veileder. Samtidig har jeg lest den veilederen som Udir har publisert, og jeg synes det er vanskelig å forstå den på en annen måte enn at det er fullt mulig for de skolene som vil, å ha skolegudstjeneste.

Om det skal være enkeltskoler eller for så vidt også enkeltkommuner som finner ut at akkurat gudstjeneste før jul er ikke det vi ønsker å gjøre, ser jeg faktisk ikke på det som et stort samfunnsproblem. De er pålagt å følge den opplæringsloven og den læreplanen som vi alle snakker om, der dette med den kristne kulturarvens plass er veldig godt ivaretatt. Hvis de finner ut at dette gjør vi bedre på andre måter – kanskje de deltar på gudstjenester på et helt annet tidspunkt av året, kanskje de heller besøker kirken, kanskje de løser dette på et annet vis – tenker jeg det bør være helt greit.

Jeg synes det er oppsiktsvekkende å høre representanter som sier at alt som er bra med vår kultur, stammer fra kristendommen. Skolen skal formidle mer enn bare den kristne kulturarven. Den skal formidle et bredt perspektiv, den skal formidle norske verdier. Jeg tenker det er ganske mye som er bra med vår kultur som ikke kommer fra kristendommen. Kristendommen har aldri gått i bresjen for å sikre kvinners rettigheter i dette samfunnet, heller tvert imot. Kristendommen har aldri gått i bresjen for å sikre skeive eller andre minoriteters rettigheter. Tvert imot, gikk Den norske kirke så langt i 2022 at de kom med en offisiell beklagelse til alle de skadene de hadde påført lesbiske og homofile i vårt samfunn opp gjennom tiden. Dette er det altså liberale partier som står på Stortingets talerstol og hevder.

Jeg mener skolen har en viktig jobb i å vise hvordan kristendommen har påvirket samfunnet vårt på godt og vondt. Dette trenger vi å lære om. Men skolen har også en lang rekke andre verdier som en skal formidle, toleranse og mangfold – alt det som vi feirer ved vårt samfunn og som vi kaller norske verdier.

Joel Ystebø (KrF) [16:32:28]: Jeg vil svare ut noe av det som er blitt sagt i denne debatten til nå. Jeg vil starte med å at jeg er glad for at det er blitt sagt så mye godt om skolegudstjeneste fra denne talerstolen i dag, både fra dem som tilhører flertallet i saken, og fra dem som tilhører mindretallet i saken. Jeg mener likevel det er noe som er helt relevant og nødvendig å påpeke. Når det blir sagt at dette ikke er en debatt om for eller mot skolegudstjeneste, er jeg enig i det, men det er en viktig detalj: Dette er en debatt om man er for eller mot skolegudstjenester for alle, og det viser ikke mindretallet i saken at man er. Det virker som man tenker at dette vil man la være opp til lokale forhold, opp til det som til enhver tid er ønsket lokalt. Det kan man gjerne synes er greit og synes er fint, men det mener ikke vi. Forslaget vårt handler om at dette må defineres mye tydeligere, og det er det regjeringens jobb å iverksette ut fra det som er intensjonen i våre to forslag.

Så blir det sagt her flere steder i debatten og fra flere hold fra talerstolen at dagens lovverk er tilstrekkelig godt når det gjelder dette. Nei, det er ikke det. Da må du definere «tilstrekkelig». Vi mener ikke at det er tilstrekkelig godt nok når vi ser eksempler på skoler og kommuner som fratar elevene muligheten til å kunne delta på en skolegudstjeneste. Det er kjernen i debatten, om man tenker at dagens lovverk godt nok eller ikke.

Jeg synes Senterpartiet fra talerstolen her i sted var inne på noe helt sentralt i dette, at flertallet her faktisk ønsker at det skal være tydeligere definert, ikke om hvorvidt man skal ha lov til det eller ikke, for det er det tydelig at det skal være, men at man skal slå tydelig fast at elever skal få tilbud om dette, og at elever, sammen med foreldre, skal få muligheten til å ta den beslutningen selv.

Til slutt vil jeg gjøre en liten visitt til en slags stråmann som Venstre kom med her i sitt første innlegg, som jeg mener var ganske drøy, og som jeg tolker som et forsøk på å omtale dette forslaget som mye mer radikalt enn det som er tilfellet. Man sier at dette virker som et slags første steg, eller man antyder at dette er i retning av at man skal innføre en obligatorisk skolegudstjenestedeltakelse for alle elever, og det er akkurat det forslaget ikke handler om. Forslaget handler om at man skal ta makten tilbake der den hører hjemme, nemlig hos elever og foreldre. Det er ikke et forslag om at elever skal eller må delta på skolegudstjeneste. Det handler om å gi dem den friheten, og at dette ikke skal være opp til skoleledere eller kommuneledere, men at det skal være opp til dem det gjelder, altså barna, elevene og foreldrene, som er veldig godt rustet til å ta de beslutningene på en god måte.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [16:35:28]: Det har vært gjentatt i debatten flere ganger at det her har utviklet seg et problem, og at det er mange eksempler på det fra kommuner og skoler, sånn at Stortinget nå må trå til for å rydde opp i dette. Men i løpet av denne debatten har det jo kun vært nevnt én kommune. Ingen andre har kommet med noen eksempler på kommuner som har vedtatt noe forbud.

Så har det også vært pekt på at det er enkeltskoler som har hatt konflikter rundt dette, og at vi derfor må rydde opp. Det er fremdeles uklart hvor mange enkeltskoler det er snakk om, og hvor stort dette problemet er. Men det er jo heller ikke slik i skolen at absolutt alle pedagogiske vurderinger er krystallklare, og at ikke skoleledere og lærere står i dilemmaer og må ta valg lokalt. Tvert imot – det skjer hver eneste dag. Innenfor dagens lovverk løses også det best lokalt. Når det oppstår uenigheter eller dilemmaer lokalt – sett at en skoleleder har bestemt at de ikke deltar på skolegudstjeneste i år, men løser dette på en annen måte, f.eks. ved å dra på besøk til kirken i en annen sammenheng – så løses det best, hvis noen er uenig i det, gjennom dialog lokalt, med foreldre, med lokalsamfunn, og ikke ved at Stortinget skal gå inn og endre loven. Det er rett og slett feil retning å gå.

Guri Melby (V) [16:37:18]: For å svare på replikken fra representanten Ystebø: Jeg har aldri påstått at dette forslaget handler om å pålegge alle å delta på skolegudstjeneste. Det jeg sa, var at ut fra måten mange snakker om skolegudstjeneste på i debatten, kunne det høres ut som det ikke var mulig å lære om den kristne kulturarven hvis du ikke gikk på skolegudstjeneste, og at neste skritt da ville være å pålegge alle å gå dit. Heldigvis er det ingen som har foreslått det her i dag. Det er jeg glad for.

Jeg må også si at jeg synes måten man omtaler dette på er litt rar, med at skolen skal gi alle elevene frihet til å velge gudstjeneste. Vi har allerede hatt mange debatter i denne komiteen der vi har snakket om fellesskolen, skolen som et fellesskap. Det er veldig sjelden at en rektor sitter i sitt lønnkammer og bare bestemmer at nå skal vi gjøre det sånn eller sånn. Dette bestemmes av et samarbeidsutvalg, av FAU. Foreldrene har mulighet til å påvirke, lærere har mulighet til å påvirke. Dette finner man ut i fellesskap.

En liten fotnote til slutt: For mange skoler er dette faktisk en kostnad. For min gamle barneskole koster det ca. 30 000 kr å skysse elevene til kirken.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [16:38:26]: Jeg har bare et behov for å være helt tydelig på det som står i loven, og også på hva som er gjort for å rydde opp i den usikkerheten som ble skapt da loven ble innført, som representanten Hoksrud var inne på.

Anledning til å delta på julegudstjeneste er allerede forankret i opplæringsloven på en formålstjenlig måte. Dagens regulering er godt egnet til å sikre at denne tradisjonen fortsetter. At forbudet mot forkynnelse ikke rammer muligheten til å gjennomføre skolegudstjenester, framgår av lovens forarbeider, som Stortinget har sluttet seg til, og av veiledningen, som finnes tilgjengelig på direktoratets hjemmesider. I tillegg har direktoratet lagt ut en artikkel, Presisering om skolegudstjenester, på nettsidene sine, sånn at det ikke skal være grunnlag for usikkerhet rundt adgangen til å delta på skolegudstjeneste. Direktoratet har også sendt ut denne presiseringen i e-post til alle kommuner og fylkeskommuner. Jeg vil sitere fra den veilederen:

«Skolen har anledning til å la elevene delta på skolegudstjeneste. (...) Skolegudstjenester kan gi historisk og kulturell innsikt og forankring. Alle elever, uavhengig av bakgrunn og religion, skal få oppleve og lære om tradisjoner som er viktige i Norge. Skolegudstjenester er ikke i strid med forbudet mot forkynning.»

Så det som Stortinget nå vedtar, eller som ser ut til å bli vedtatt, er en unødvendig detaljstyring av skolen, basert på et spinkelt grunnlag – det tenker jeg denne debatten har avdekket – og med altfor mye uklarhet. Dette går fint i dag både for julen, for skolen og for Norge, også uten dette vedtaket.

Og til innholdet, som det ble rettet merknader mot: Sånn som forslaget er utformet – hva skal læreren gjøre dersom skolen og kirken er uenige om innholdet i forslaget? Slik det nå er formulert, må skolen godkjenne det tilbudet de får, og sånn bør det ikke være.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [16:41:44] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke komiteen for et godt samarbeid i saken. Jeg vil gjerne trekke fram viljen til å behandle den raskt og med korte frister, slik at vi kunne avgi innstilling og få en rask avklaring for elever, foresatte og ansatte som er direkte berørt.

Et flertall i komiteen stiller seg bak forslagene om at Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige endringer i opplæringsloven, slik at International Baccalaureate, IB, kan tilbys i offentlige grunnskoler, og at Stortinget ber regjeringen sikre at IB-linjene ved Manglerud skole og Blindern videregående skole videreføres også etter 1. august 2026, inntil nødvendige lovendringer er gjennomført for at tilbudet kan gjøres permanent.

Saken gjelder forsøket med grunnskoletilbud etter læreplanene til IB, som har vært gjennomført i Oslo kommune siden 2016. Det er gjennomført evaluering, og erfaringene er gode: Elevene trives, og resultatene er solide.

Hva er egentlig poenget med et forsøk og en evaluering hvis konklusjonen er bestemt på forhånd – hvis tilbudet skal avvikles, uansett utfall? Det hjelper altså ikke at forsøket har vært vellykket. Det hjelper ikke at det dekker et dokumentert behov. Det hjelper ikke at det gir faglig kvalitet og internasjonal kompetanse. For noen partier passer det rett og slett ikke inn i deres ideologiske forestilling om den sosialistiske fellesskolen.

Arbeiderpartiet, og særlig SV, møter seg selv i svingdøren så det smeller i denne saken. Tidligere byrådsmedlem i Oslo, nå medlem av utdannings- og forskningskomiteen fra SV, tok tidligere til orde for å gi lovhjemmel slik at Oslo kunne tilby IB som et permanent tilbud. Den gangen var det klokt og framtidsrettet. Nå er det bråstopp. Plutselig er behovet borte, plutselig teller ikke hensynet til arbeidsgivere, både offentlige og private, som etterspør internasjonal kompetanse. Plutselig er ikke mangfold og kvalitet i den norske skolen en styrke, men en trussel.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel at løsningen som anbefales av kunnskapsministeren, er at familier kan søke seg til private IB-tilbud, slik det er vanlig i andre land. Altså: Man vil ikke åpne for et offentlig IB-tilbud, men man peker på private alternativer som en løsning.

Hva er det egentlig Arbeiderpartiet er så redd for? Tror man virkelig at den norske fellesskolen er så skjør at den ikke tåler et begrenset, kvalitetssikret IB-tilbud innenfor det offentlige systemet? Det er barn med ulike behov, ulike ambisjoner og ulike forutsetninger. De representerer ikke en svekkelse av fellesskapet, de representerer mangfoldet i det.

Vebjørn Gorseth (A) [16:44:55]: Den norske fellesskolen er en av bærebjelkene i samfunnet vårt. Den er mer enn bare en skolemodell. Den er et politisk valg om at barn med ulik bakgrunn skal møtes i samme klasserom, et valg om at norske elever skal dele kunnskap, språk, historie og referanserammer, og et valg om at fellesskapet kommer før særordninger.

Derfor er Arbeiderpartiet særdeles varsomme når det foreslås å åpne for at den offentlige grunnskolen skal kunne bygge på andre læreplaner enn de norske, som dette forslaget nettopp gjør. For Arbeiderpartiet er det et prinsipielt spørsmål. Arbeiderpartiet mener at innholdet i skolen skal være forankret i det norske samfunnet og må kunne bestemmes, endres og tilpasses av norske folkevalgte.

Å åpne for et tilbud basert på internasjonale læreplaner, som norske myndigheter ikke har innflytelse over, vil utfordre det som skal være felles i skolen vår. Det kan svekke de felles referanserammene som nettopp gjør fellesskolen også til et integreringsprosjekt.

Vi har også erfaringer å lære av. Evalueringen av forsøket i Oslo viste at elevgruppen i stor grad ble relativt homogen, og at det var begrenset kontakt mellom IB-elevene og øvrige Oslo-elever. Det ble beskrevet som en «skole i skolen». Det er stikk i strid med ambisjonen om at skolen skal være en møteplass på tvers av bakgrunn, språk og sosiale skillelinjer. Når elever i mindre grad deler skolehverdag med hverandre, svekkes også noe av det integrerende fellesskapet vi er så opptatt av å bevare.

Fellesskolen har aldri handlet om å gjøre alle like. Den handler om å gi alle like muligheter, innenfor et felles rammeverk. IB er et kostbart skoletilbud som brukes av et relativt begrenset antall elever. Arbeiderpartiet er derimot opptatt av å sørge for at de over 600 000 elevene i norsk fellesskole, skolen som skattebetalerne finansierer, lærer mer og bedre i en praktisk skole med god balanse mellom bok og skjerm.

IB finnes allerede gjennom private tilbud, i tillegg til at vi har det i videregående skole. Spørsmålet her er ikke – og det gjentar jeg – om IB skal eksistere eller ikke, men om det skal være en del av den offentlige grunnskolen.

Dersom Høyre og Senterpartiet mener det er behov for mer internasjonalisering og mer bruk av engelsk i norske skoler, er det fullt mulig å utvikle det innenfor den norske modellen og innenfor norske læreplaner. Det er fullt mulig å fornye fellesskolen uten å fragmentere den og uten å endre de grunnleggende prinsippene i opplæringsloven.

Arbeiderpartiet mener at den offentlige grunnskolen skal være felles, den skal være inkluderende, og den skal være demokratisk styrt.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [16:48:10] (komiteens leder): I dag vil jeg starte med å gratulere elever, foreldre og ansatte på Manglerud skole og Blindern videregående skole, som har kjempet for å beholde sitt gode skoletilbud. Det er mange som følger med på streaming i dag, og noen som er her på galleriet. Jeg vil takke alle partier som ikke bare stemmer for Manglerud skole, men også for at den offentlige skolen skal kunne tilby et mangfold av linjer til elever som har ulike interesser. Det er nøkkelen til å beholde en sterk og god offentlig skole med høy oppslutning.

IB-linjen kan kanskje særlig være et viktig tilbud for å få folk med spisskompetanse internasjonalt innen forsvar, teknologi, innovasjon og helse til å ville jobbe i Norge og flytte familiene sine hit i noen år. Det er også et godt tilbud for norske barn som ønsker et alternativ innenfor det offentlige – på samme måte som man tilbyr IB-linje på videregående skoler rundt omkring i Norge i dag. Det er ikke minst et tilbud kommunene selv bør velge om de vil tilby eller ei. Det gjelder kanskje ikke så mange, men for dem det gjelder, er det viktig.

Jeg synes det er trist at særlig kunnskapsministeren har lagt seg på et ganske lavt retorisk nivå i denne debatten. Arbeiderpartiet skaper ikke et sterkere norsk fellesskap ved å tvangsnedlegge en offentlig skolelinje, sende over 200 elever ut av den offentlige skolen og be dem heller starte på private internasjonale skoler til en prislapp på godt over 200 000 kr i året. Man skaper heller ikke et sterkere norsk samfunn eller en sterkere norsk økonomi ved å støte fra seg høykompetente folk som ellers kunne vurdert å ta med familien sin og jobbe og bo i Norge noen år. Man skaper det i hvert fall ikke ved å stemple elever som går på en offentlig IB-linje, nærmest som en trussel mot fellesskapet.

IB-skoler i Norge må på lik linje med alle friskoler dekke norske kompetansemål. IB-linjen på Manglerud følger f.eks. norske læreplaner og norsk fag- og timefordeling, men hvor IB-kravene kommer på toppen. Det hadde derfor vært fullt mulig for kunnskapsministeren å ramme inn et IB-tilbud på en god måte i opplæringsloven, men her virker det som Arbeiderpartiet har tatt altfor mye Möller’s Tran og at kunnskapsministeren har vært mer opptatt av å bruke denne saken for å markere seg i en slags kulturkamp framfor å fokusere på gode skoletilbud og valgfrihet for elevene.

Det er som sagt flere av elevene fra Manglerud som følger med i dag, og jeg vil avslutte med å si til dem at de er en del av det norske fellesskapet og en del av den norske fellesskolen. I dag er jeg glad for at flertallet stemmer for forslag som styrker Norges konkurransekraft, elevenes valgfrihet og ikke minst den offentlige skolen, som skal ha plass til alle elever.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [16:51:05]: Det vi diskuterer i dag, handler om mer enn én enkelt skole i Oslo. Det handler om hva fellesskolen skal være, hvem den skal være til for, og hvilke rammer vi mener skal gjelde i norsk offentlig grunnskole. Jeg vil likevel starte med situasjonen på Manglerud. Over 200 elever og familier ble stilt i en usikker situasjon etter at Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet ikke ga forlengelse av prøveprosjektet med IB-linje. Det har jeg stor respekt for at er en vanskelig og krevende situasjon for dem det gjelder. Her må selvfølgelig barnas beste sikres, men dette har hele tiden vært et forsøksprosjekt. Det har kommunen visst, det har skolen visst, og det har foreldrene vært klar over.

Etter å ha gått gjennom evalueringsrapporten av forsøket og regjeringens utredning, er SV helt tydelig på at vi ikke vil åpne opp for IB i den offentlige fellesskolen. Det er ikke riktig å åpne opp for at man skal kunne gå på offentlig fellesskole der undervisningsspråket i all hovedsak ikke er norsk.

For det første mener vi det er feil å endre loven slik at læreplaner og tilhørende detaljerte krav for ressursbruk i den norske skolen bestemmes av noen andre enn skolemyndigheter i Norge.

For det andre: Vi må være ærlige om hva dette tilbudet har vist seg å være. Det er hevet over tvil at det i praksis treffer en liten og relativt ressurssterk gruppe. Evalueringen fra Høgskolen i Innlandet viser at elevene på Manglerud primært kommer fra familier med høy inntekt, ofte fra bydeler i Oslo uten store levekårsutfordringer, og 99 pst. av foreldrene har høyere utdanning. IB er også et betydelig dyrere tilbud. På Manglerud har merkostnaden vært rundt 12 mill. kr i året. Å åpne opp for dette i loven betyr å åpne opp for at fellesskolen svekkes til fordel for et tilbud for de få.

For det tredje: Det er prinsipielt problematisk å åpne opp for at barn kan gå i offentlig grunnskole i mange år i Norge uten å lære godt norsk. For familier som flytter flere ganger i løpet av grunnskoletiden, kan IB være en veldig god løsning, slik at barna slipper å tilpasse seg nye språk og nye læreplaner hele tiden. Jeg anerkjenner at det kan være en styrke og til det beste for barn som er i den situasjonen, men igjen kan vi gå til evalueringsrapporten fra Høgskolen i Innlandet og se. Der er tallenes tale klar: 69 pst. av foreldrene svarer at de enten planlegger å bo i Norge for alltid, eller veldig lenge. For barn som vokser opp i Norge og skal bo her for alltid eller i veldig mange år, mener SV det er en stor styrke for dem å lære seg norsk, og at det er det den offentlige skolen skal legge til rette for.

Jeg mener likevel at kommunen, skolen og foreldrene bør få litt mer tid hvis tilbudet skal avvikles. Dette er barn som har vært i Norge i mange år, de fleste i fem år eller mer, og hvis mange av dem skal over i ordinær norskspråklig skole, krever det ressurser og litt planlegging. Derfor har SV fremmet et eget forslag, om at regjeringen godkjenner skolens søknad om to års videre drift, men at det deretter avvikles, sånn at elevene kan ivaretas før det avvikles.

Erling Sande (Sp) [16:54:22]: Nokre gonger handsamar vi saker som gjeld svært mange eller kanskje alle elevar i den norske skulen. Andre gonger gjeld det få elevar, men det kan vere utruleg viktig for dei elevane det gjeld. Denne saka tilhøyrer den siste kategorien.

IB-tilbodet er nemleg eit tilbod som for dei aller fleste elevar i dette landet, er lite aktuelt. Samtidig er det slik at for ei lita gruppe elevar – det var f.eks. nemnt barn og foreldre som lever i dette landet i kortare tidsperiodar, og som er ein del av ein internasjonal arbeidsmarknad i den forstand at dei har internasjonalt prega jobbar og flyttar mykje – er dette eit både ønskjeleg og svært aktuelt tilbod.

Nokre få kommunar ønskjer å tilretteleggje for IB innanfor den offentlege skulen. Oslo er eit eksempel på det. Med den beskrivinga av elevmassen som representanten Holmås Eidsvoll viste til, kan det vere ein verdi både for dei elevane som får ta denne utdanninga innanfor ramma av fellesskapsskulen, og for dei andre elevane i området, som då får møte denne gruppa elevar.

Vi meiner vi bør ha rom for dette innanfor den offentlege skulen. Vi må ha tiltru til lokalpolitikarane, som eg registrerte det blei vist til i førre sak. Kommunane og dei lokale har også i dette spørsmålet god forstand til å avgjere om eit slikt tilbod er aktuelt i deira kommune. Difor kan ein i dei få kommunane det vil gjelde, ha eit slikt tilbod innanfor det kommunale.

Guri Melby (V) [16:56:38]: Først vil jeg takke Høyre for å ha fremmet et forslag som vi i Venstre støtter helhjertet.

Like før jul fikk foreldre og barn på den engelskspråklige IB-linjen ved Manglerud skole beskjed om at skoletilbudet deres blir lagt ned. En søknad fra Oslo kommune om å forlenge tilbudet i to år i påvente av at det skulle gjøres permanent, ble avsluttet på bakgrunn av en villet politikk fra regjeringen. Manglerud International Classes er en engelskspråklig IB-skole som dekker hele grunnskoleløpet. I Osloskolen er dette et gratis grunnskoletilbud etter internasjonal læreplan på Manglerud skole, som ble etablert i 2016 som et kommunalt forsøksprosjekt fordi man opplevde at dette var et tilbud som det var stor etterspørsel etter, og som ikke private tilbydere dekket. I løpet av ti år har det gått over 200 elever gjennom denne linjen, og det er et prosjekt som har gitt læring og glede for mange elever, og som på ingen måte har undergravd den norske fellesskolen.

Denne saken handler egentlig om to ting. Det ene er den prinsipielle holdningen – om vi synes det er riktig at IB har en plass i den offentlige skolen, eller ikke. Det er det åpenbart at statsråden ikke mener, med en stråmannsargumentasjon om at en videreføring av dette tilbudet vil åpne for offentlige skoleklasser der hele undervisningen er på somali, hvilket selvfølgelig er det reneste tøv, eller «ka labalabayn» som det heter på somali. Et mer pragmatisk spørsmål er hva som skal skje med elevene på Manglerud skole, som omtrent over natten fikk beskjed om at skoletilbudet deres kom til å forsvinne. Det er ikke bare bare å starte i en norsk 5. klasse for en elev som utelukkende har hatt primærundervisning på engelsk, kanskje er barn av en utenlandsk spesialist, kokk, dataingeniør eller professor, og som er i Norge i en begrenset periode.

Ved å beholde linjer som skaper et mangfoldig utdanningstilbud for alle typer elever, mener Venstre at vi faktisk styrker fellesskolen. Alle elever er ulike og lærer ulikt, og det mener jeg at den offentlige skolen skal ta høyde for. Det er vårt ansvar å skape en skole som passer for alle, ikke dytte dem som ikke passer inn i en snever A4-ramme, ut til private tilbud, særlig når de tilbudene ikke finnes. Dersom regjeringen får det som de vil, og avvikler dette prøveprosjektet, mister mange elever det eneste tilbudet som funker for dem.

Det handler også om at det ikke skal koste skjorta å gå på et IB-tilbud. Mange plasser er dette et kostbart tilbud. Mange plasser er det et ikke-eksisterende tilbud. Dette er heller ikke bare et Oslo-fenomen. I Bodø jobber fylkesrådet nå med å få etablert en IB-linje på videregående nivå, bl.a. på grunn av etableringen av NATOs luftoperasjonssenter der, for å være et attraktivt sted for utenlandsk arbeidskraft. Jeg mener at hvis vi har lokalpolitikere som ønsker å satse på denne typen tilbud, skal de få rom til det og ikke være nødt til å finne seg en privat tilbyder som tilbyr akkurat det samme. Dette handler både om lokal frihet, om mangfold og om å ta vare på fellesskolen, for å skape en skole som gir motivasjon og muligheter for alle.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [16:59:49]: Hva binder en nasjon sammen? Norge er blitt landet vi kjenner i dag, fordi vi gjennom generasjon etter generasjon har tatt noen grunnleggende valg. I motsetning til mange andre har vi valgt at ungene våre skal gå i en norsk fellesskole der vi uansett bakgrunn, uansett tro, uansett interesser og uansett størrelsen på lommeboken til foreldrene våre møter hverandre i det samme klasserommet. Der møter vi noen felles verdier, noen felles referanser og noen felles rammer i opplæringen. Der følger elevene de samme læreplanene, utviklet for norske forhold. En sterk fellesskole har alltid – alltid – vært grunnlaget for den norske tilliten vi snakker så mye om i denne salen.

Denne debatten handler om IB-opplæringen. Det er et opplegg som styres av International Baccalaureate Organization, en internasjonal privat organisasjon med hovedkontor i Sveits. Den har egne læreplaner. Den har en egen fagsammensetning. Den foregår på engelsk, ikke på norsk. Norske myndigheter har ingenting de skal ha sagt på innholdet i IB-opplæringen. La det være klinkende klart: Jeg er ikke imot IB-opplæring generelt. På videregående skoler hvor elever gjør seg klar for arbeidsliv og høyere utdanning, er IB en del av det offentlige tilbudet flere steder, og det er fullt mulig å drive private barne- og ungdomsskoler i Norge som følger IBs læreplaner i dag. Men det vi snakker om nå, er å endre den norske opplæringsloven for å tillate egne IB-tilbud innenfor den offentlige grunnskolen over hele landet. La det ikke være noen tvil: Dette vil utvanne den norske fellesskolen. Denne debatten har i stor grad handlet om hvorvidt vi skal videreføre ett konkret forsøk i Oslo kommune. Det vi burde snakke om, er de prinsipielle spørsmålene om hva vi egentlig åpner opp for med dette forslaget.

La det være sagt at forsøket har vist flere positive sider, men også utfordringer. Det har vært vanskelig å få IB-elevene til å sosialisere med andre elever, det har vært vanskelig å nå ut til en bred samfunnsgruppe, og det har vært utfordrende å skaffe nødvendige verktøy, til f.eks. individuell tilrettelegging, fordi de ikke finnes på engelsk. Mitt spørsmål er derfor: Vil vi ha «en skole i skolen», med elever som mangler referansene og fellesnevnerne det norske læreplanverket skal sikre? Ønsker vi at kommuner bruker ekstra store ressurser på noen få elever, typisk fra ressurssterke familier? Mitt svar er nei. Og alle her i salen vet at når et tilbud først er på plass, er det vanskelig å ta det bort.

Jeg ser med bekymring på det komiteen nå foreslår å pålegge regjeringen. En nasjon bindes sammen når vi opplever at det er mer som forener oss enn som splitter oss. Generasjon etter generasjon har tatt sine valg på vegne av den norske fellesskolen. Nå er det dette Stortingets tur.

Simen Velle (FrP) [17:16:38]: Før jul fikk cirka 200 elever på Manglerud skole i Oslo en ganske dyster nyhet fra Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet, nemlig at den prøveordningen man de siste ti årene ganske vellykket har gjennomført, og som har bidratt til veldig mye positivt i Oslo og i lokalmiljøet på Manglerud, skal legges ned fordi statsråden ikke liker prosjektet. Det er veldig mye merkelig argumentasjon som har blitt brukt i denne saken, spesielt fra statsråd Nessa Nordtun. To av de viktigste argumentene til statsråden har jeg et behov for å dvele litt ved, hvis presidenten lar meg.

For det første har det blitt nevnt at dette er en undergraving av norsk som undervisningsspråk, at det skal komme en slags tsunami av IB-skoler over hele landet som kommer til å ryste ved grunnvollene til det norske fellesskapet og den norske fellesskolen. Det er det ikke noe grunnlag for å påstå at kommer til å skje. Det er allerede sånn at det er tillatt med IB i norsk videregående skole, men jeg ser ikke noen tsunami av IB-skoler på videregående nivå i Norge. Snarere tvert imot er dette et tilbud på enkelte steder med ganske mange innbyggere, der hvor lokalt næringsliv og lokale folkevalgte tenker at det er en rasjonell ting å gjøre.

Jeg mener at det å lytte til dette lokaldemokratiet er ganske fornuftig. Jeg er ganske tilhenger av dette lokaldemokratiet. Jeg er veldig skeptisk til den grunnleggende linjen Arbeiderpartiet og Kari Nessa Nordtun viser med å gjennomføre de vedtakene og vise den motstanden mot dette forslaget, som faktisk skjer. Det vitner om en grunnleggende holdning til de særegenhetene som finnes mellom alle mennesker.

Hvem er det som bruker IB? Jeg hadde selv IB på den videregående skolen jeg gikk på. På den skolen var mange av elevene som gikk på IB, elever som ikke passet inn i ordinær undervisning, av hundre tusen forskjellige grunner. Når man legger ned den typen tilbud, legger man altså ned muligheten disse elevene har til å få lov til å føle mestring i skolehverdagen sin.

Jeg tror ikke at alle skoler er nødt til å være helt like. Jeg håper egentlig at det finnes ganske store forskjeller mellom skolene, nettopp for å ivareta at elevene er så forskjellige som de er. Selvfølgelig skal vi ha noen grunnleggende forventninger til hva elevene skal lære, selvfølgelig skal elevene få de samme mulighetene, men utover det må faktisk elevene få lov til å bestemme selv. I denne saken får ikke elevene lov til å bestemme selv, fordi skolen har blitt lagt ned.

Det vi i dag tar stilling til, er et ganske prinsipielt forslag: om man skal tillate at elevene får lov til å velge sin egen framtid og velge sin egen skolegang, eller om det er valg som skal tas av Arbeiderpartiet. Jeg anbefaler å stemme for forslaget.

Amalie Gunnufsen (H) [17:19:39]: Til tross for at jeg har gått IB, skal jeg prøve å holde dette innlegget på norsk.

Selv om det er Oslo kommune som har fått avslag på å fortsette med IB på grunnskolenivå, har vi akkurat samme utfordring i Kristiansand. Vi har siden 2008 hatt en kommunal IB-linje i grunnskolen. Det var en veldig viktig forutsetning for at store internasjonale selskap i leverandørindustrien skulle velge å etablere seg i Kristiansand. Den skolen må nå bli en privat stiftelse, men den skal fremdeles være kommunalt finansiert.

Jeg må si jeg synes dette er et absurd forslag fra en statsråd fra et parti som ønsker gode offentlige tilbud, og en statsråd fra en kommune som i likhet med min kommune, har masse oljeaktivitet. Når folk skal velge å flytte familien sin til Norge i noen få år – og omvendt – er det viktig å ha utdanningsprogram der man kan gå inn og ut i hele verden, uten hull. Noen får gode pakker som dekker privatskoler, men alle får ikke det. Dette er like mye et behov i f.eks. akademia og Forsvaret, som ikke er kjent for å ha rause pakker for privatskoler.

Jeg må bare innrømme at jeg får helt bakoversveis av å lese noen av uttalelsene til statsråden i denne saken. Jeg mener det er en arroganse mot et annerledes pedagogisk tilbud. Det er en grunn til at IB-programmet er anerkjent i hele verden. Statsråden kaller dette en offentlig finansiering av utenforskap og tror at IB ikke er opptatt av at man skal lære dugnad eller norsk språk og norsk litteratur når det er i Norge. Da mener jeg statsråden må sette seg bedre inn i det pedagogiske opplegget og kjerneverdiene til IB. IB gir mye plass til det landet man er i, når det gjelder både språk, litteratur og deltagelse i lokalsamfunnet. For å bestå IB må man faktisk gjennom obligatorisk dugnad. Da jeg tok IB, var det mange, mange timer med Ibsen på deilig dansk-norsk. Dette gjør IB i grunnskolen også.

Personlig mener jeg det var frigjørende med et alternativt pedagogisk opplegg da jeg begynte på IB. Statsråden får det til å høres veldig lett ut bare å hoppe fra det norske systemet og over på IB Diploma-programmet, men det er ikke nødvendigvis så lett, for dette er to program som ikke korresponderer. Jeg mener derfor det skal være mulig å gå hele IB-løpet i Norge, men man skal selvfølgelig lære om norsk samfunnsdeltagelse, norsk språk og norsk litteratur. Det gjør også IB på en veldig god måte.

Jeg synes barna som har dette pedagogiske behovet, skal være velkomne i fellesskolen, og at barn fra familier som ikke har råd til å sende barna sine på privatskoler, også skal sikres dette tilbudet. Jeg er veldig glad for at det ser ut som vi får et flertall her i dag.

Fawzi Warsame (A) [17:22:54]: La meg starte med å si at navnet uttales Fawzi Warsame.

Fawzi Warsame (A) [17:23:04]: Den norske fellesskolen er en av de aller viktigste institusjonene vi har. Den er selve fundamentet i utdanningssystemet vårt. For Arbeiderpartiet er det avgjørende å verne om en skole der barn føler at de kan lære sammen, uavhengig av bakgrunn, der alle får et felles faglig og sosialt utgangspunkt. Fellesskolen gir elever mulighet til å få felles referanser, og den lærer oss noe helt grunnleggende: å leve og lære sammen med mennesker som er forskjellige fra oss. Derfor må vi være forsiktige når det kommer endringer som kan føre til at vi bryter med dette fellesskapet. Forslaget vi diskuterer i dag, åpner for at offentlige grunnskoler skal kunne ta i bruk andre læreplaner enn den nasjonale. Det er en endring vi mener det er god grunn til å være varsom med. Samtidig vil jeg understreke at IB fortsatt kan være et alternativ i private skoler. Slike tilbud kan fungere som et supplement til det offentlige utdanningssystemet, men spørsmålet i denne saken er et annet: Skal vi endre opplæringslova, slik at offentlige grunnskoler over hele landet er nødt til å etablere egne IB-løp?

Arbeiderpartiet mener at grunnskolen først og fremst skal være nettopp det den er i dag – en fellesskole der undervisningen skjer på norsk, der elevene følger nasjonale læreplaner, og der vi har en felles fag- og timefordeling. I dag tillates IB i den offentlige videregående skolen, og det mener vi er viktig. Videregående opplæring handler i større grad om spesialisering og om det å forberede seg på høyere utdanning eller arbeidslivet. Grunnskolen, derimot, handler om noe helt annet. Den handler om å bygge tilhørighet, om å bygge fellesskap, og om å bygge en plattform der alle barn i hele Norge skal føle seg sett og ivaretatt.

Guri Melby (V) [17:25:10]: Det er ikke mange uker siden vi hadde en debatt i denne sal om privatskolelova, der venstresiden gjennom flere år har strammet inn på muligheten til å etablere privatskoler eller friskoler i Norge. Argumentet da var at vi ønsker at flest mulig skal gå i den offentlige fellesskolen. Da synes jeg det er veldig pussig at akkurat den samme venstresiden nå insisterer på å dytte elever som ønsker et IB-tilbud, ut fra en offentlig skole og over til en privat skole. Hvorfor ikke tilby dette i den offentlige skolen i de kommunene som ønsker det, som mener dette er en fornuftig prioritering, når folk vil ha det, i stedet for å tvinge alle disse til å velge en privatskole som kanskje til og med ikke eksisterer i akkurat den kommunen de bor i? Det synes jeg det er vanskelig å forstå.

Statsråden argumenterer med at dette tilbudet koster mer enn det ordinære tilbudet, men slik det er i dag, har kommunene faktisk stor frihet til å etablere tilbud som er mer kostbare enn det gjennomsnittlige tilbudet. Jeg har besøkt spesialskoletilbud som kommuner har lagd helt selv, med en helt annen voksentetthet og lærertetthet, f.eks., enn den gjennomsnittlige eleven får, fordi de mener at dette er riktig for sine elever. Spørsmålet er om vi skal overprøve den beslutningen som tas av lokalpolitikere og skolefaglige myndigheter rundt omkring, når de mener at dette er det riktige å gjøre for elevene.

Vi har snakket mye om Manglerud IB i dag, for det var den saken som utløste dette forslaget. Jeg veldig glad for at elevene på Manglerud nå få lov til å fortsette på et tilbud som de er fornøyd med, som skolen er stolt over, og som Oslo kommune ønsker. Men jeg tror det også er viktig med et bredt perspektiv, for dette handler om noe mer enn bare noen få elever på Manglerud. Det finnes i dag kommuner som jobber med å få etablert IB-tilbud fordi de ser at de trenger det, f.eks. for å kunne dekke sine behov for arbeidskraft. Jeg nevnte Bodø så vidt i innlegget mitt tidligere. Der skal det etableres en stor NATO-base, og et IB-tilbud ville være viktig for å være attraktive nok for den spesialiserte kompetansen de trenger. De har allerede i dag et IB-tilbud som får offentlig støtte fra Nordland fylkeskommune, og det jeg vil utfordre statsråden på, er: Mener hun det burde være lov for en fylkeskommune å støtte et sånt tilbud, eller er det ikke riktig bruk av innbyggernes og skattebetalernes penger?

Så må jeg si at jeg synes det er veldig bra at FrP vil lytte til lokaldemokratiet i akkurat denne saken – de ville ikke det når det gjaldt skolebyggtjenester.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [17:28:10]: Jeg synes at innlegget til kunnskapsministeren illustrerer nettopp mitt poeng, og det er at hun prøver å dra denne debatten, som handler om IB-linje, over til en slags kulturkrig. Jeg synes ikke det kler kunnskapsministeren, som skal være kunnskapsminister for alle barn, alle elever, i Norge. Dette er ikke et bære eller briste for fellesskolen, og hvis det var det, ville det faktisk være en grunn til å stemme for forslaget, for det handler nettopp om at man skal ha en offentlig skole med sterk oppslutning og med et mangfold av tilbud for ulike elever. Alternativet er jo nettopp det kunnskapsministeren og Arbeiderpartiet tar til orde for – helprivate internasjonale skoler.

Jeg synes Arbeiderpartiet møter seg selv i døra på hvert eneste argument, for man begynner å vise til at det skal være felles møteplasser, at man skal ha et fellesskap, og at man, ikke minst, skal lære både norsk og norsk historie. Derfor er svaret til Arbeiderpartiet å sende elever ut av den offentlige skolen og til helprivate tilbud, for det er bare der man skal kunne tilby IB. Jeg synes det er svake ambisjoner for en sterk offentlig skole.

Så er det en del påstander som sirkulerer i denne debatten, som jeg synes må korrigeres. IB-skoler i Norge må, i likhet med friskoler, dekke norske kompetansemål. De kan enten følge offentlige læreplaner, eller de kan bruke egne læreplaner som er godkjent av Utdanningsdirektoratet. Det er fullt mulig å ramme inn dette tilsvarende, hvis det skal være et permanent tilbud, men en statsråd vil selvfølgelig her og nå late som at det er mye mer dramatisk enn det det er. Jeg vil bare minne om at hvis det blir helprivate internasjonale tilbud, da har man null innflytelse på språk, verken at man underviser i norskfaget, eller at man i det hele tatt har læreplaner som er noe tilsvarende som de norske.

Så synes jeg Holmås Eidsvoll hadde et interessant poeng, som var: Kan ikke bare høykompetent arbeidskraft få firmaet de jobber i til å betale regningen for helprivate internasjonale skoler? For det første mener jeg det er en svakhet, og at vi, om vi får høykompetent arbeidskraft i Norge, er det kjempepositivt, fantastisk om barna starter i den norske offentlige skolen sammen med andre barn. Det mener jeg er en styrke. Det er det ene.

Det andre er at det faktisk er en del forskere, helsepersonell eller gründere som kanskje ikke har veldig høy inntekt, men som likevel har lyst til å flytte til Norge, og som har en spisskompetanse som Norge trenger. Disse utelukker altså Holmås Eidsvoll, fordi de ikke vil ha et firma eller en offentlig institusjon som er villig til å betale 250 000 kr for å gå på en helprivat internasjonal skole i Oslo-området.

Jeg vil nevne Bodø, som nå blir et sentralt hovedkvarter for NATO, som et eksempel på en kommune hvor det kan være aktuelt å skulle ha en IB-linje for å kunne tiltrekke seg forsvarskompetanse. Den muligheten vil altså Arbeiderpartiet frata dem, selv om det hadde vært med på å styrke den offentlige skolen og oppslutningen rundt den, og jeg synes ikke det henger på greip.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [17:31:26]: Jeg har behov for å si noe til det representanten Melby anførte: Jeg tvinger på ingen måte noen inn i privatskoler, og jeg understreker at vi har gode offentlige skoler i Oslo i dag. Det jeg opplever i denne saken, er at partiene på høyresiden er mer opptatt av å splitte opp befolkningen, også i det som er vår felles skole.

Jeg vil også bare igjen svare representanten Melby at det er lov å tilby IB i den offentlige skolen i videregående opplæring i dag. Det er vi helt enige om. Det gjøres også i min hjemby, på St. Olav videregående skole, i flere år – «great success» – og det skal selvfølgelig få lov til å fortsette. Men vi mener at når ungene er fem år, er det viktig at de blir introdusert for norske læreplaner, norsk som undervisningsspråk og norsk fag- og timefordeling, for det bygger samhold og landet vårt sterkere.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [17:32:49]: Representanten Mathilde Tybring-Gjedde henviste til noe jeg sa i innlegget mitt, og jeg vil understreke at jeg ikke har sagt at arbeidstakere selv må få arbeidsgiveren til å betale for en privat skole, hvis de ønsker det. Mitt poeng er: Dersom det er sånn at det er krevende for bedrifter å rekruttere med mindre det er et tilbud, så synes jeg de bedriftene sitter med ansvaret for å dekke regningen og ikke den offentlige fellesskolen, når IB-tilbudet i den offentlige grunnskolen har vist seg å være betydelig dyrere, og det stjeler ressurser fra den offentlige skolen.

Så vil jeg si til dem som da ikke har råd til å betale, og som kommer til Norge for å jobbe, at den offentlige grunnskolen i Norge, som er gratis, den er skikkelig bra. Og helt konkret i Oslo, så er Oslo-skolene ekstremt gode, faktisk, og har mye erfaring med å ta imot elever som kommer fra utlandet for å gå på skole i Norge. Det er et eget språksenter med kompetanse som kartlegger språket til barna og gir dem et tilbud som er tilpasset deres nivå, i mottaksklasser. Hvis man er på 1.–2. trinn, begynner man rett på grunnskolen sin. Så det å komme til Norge for høykompetent arbeidskraft fra utlandet – med barn – innebærer at man har tilgang på et svært godt offentlig grunnskoletilbud. Det er ikke sånn at IB er bedre enn den offentlige grunnskolen. Jeg vil si at den er skikkelig god, og den må vi forsvare hver eneste dag.

Så vil jeg bare si at det er godt rom for å satse på språklig mangfold innenfor offentlig skole, f.eks. på engelsk språk, og der har Oslo også eksempler. På Bjørnholt skole, som er på ungdomsskolenivå, finnes et tospråklig tilbud som kalles International Bilingual Class, IBC. Det følger de ordinære norske læreplanene, og elevene der tar vanlig norsk grunnskoleeksamen på slutten av 10. trinn. Men så har de også et utvidet fokus på språkkompetanse i både norsk og engelsk, i tillegg til interkulturell forståelse og ferdigheter, som er viktig i videre skoleløp, hvis de f.eks. ønsker å ta videre internasjonale linjer.

Det tilbudet og de mulighetene vi har for mangfold innenfor den offentlige skolen, er skikkelig godt, og det er det vi må styrke og bevare.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [17:35:24]: Jeg tror beskjeden fra Holmås Eidsvoll til f.eks. en restaurant som ønsker å tiltrekke seg en kokk som har kompetanse, til å komme til Norge og å flytte barna sine i to–tre år, at da skal restauranten, eller kokken selv, betale for det. For det er ikke mulig for Holmås Eidsvoll å akseptere at man også i offentlig regi har et mangfold av tilbud.

En av grunnene til at det er viktig å tiltrekke seg høykompetent arbeidskraft, er jo f.eks. at også offentlig sektor har behov for det, ikke bare det private næringsliv. Oslo universitetssykehus har behov for høykompetent arbeidskraft. Det er jo derfor det er bra med et slikt tilbud. For en del foreldre vil det, hvis de skal flytte barna sine til et land de skal bo i noen år, være viktig å ha et tilbud som er sømløst, og som gjør at det år an å reise tilbake igjen, hvis man ønsker det.

Og igjen opplever jeg at kunnskapsministeren møter seg selv i døra med argumentene sine. Hun sier at høyresiden er opptatt av å splitte opp befolkningen. Det er jo det kunnskapsministeren gjør – når hun sender elever ut av den offentlige skolen, når hun viser til helprivate internasjonale skoler i de kommunene hvor det kan være aktuelt å etablere et IB-tilbud i offentlig regi. Det mener jeg er feil oppskrift.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [17:37:30]: Gode barnehager er helt avgjørende for barns utvikling, lek og språk, og det er ikke noe Høyre vil mer enn å diskutere kvalitet i barnehagesektoren – hvordan vi skal rekruttere dyktige barnehagelærere, hvordan vi skal sikre god pedagogisk ledelse, hvordan vi skal styrke språkmiljøet og støtte barn som trenger litt ekstra hjelp tidlig. Kvalitet forutsetter at barnehager er trygge på at de kan drive neste år, at de har en sunn, forutsigbar og bærekraftig økonomi. Nå går fire av ti private barnehager med underskudd for fjerde år på rad.

Kvalitet forutsetter også at man har en regjering og en kunnskapsminister som følger opp egne løfter, og ikke minst følger opp brede forlik man har inngått på Stortinget. Arbeiderpartiet og kunnskapsministeren har gjort det motsatte, og det var nettopp derfor Høyre og flere andre partier krevde at kunnskapsministeren skulle redegjøre for Stortinget forrige uke. Dessverre kom det ingen nye eller positive signaler for private barnehager i redegjørelsen. Det er oppsiktsvekkende, og det svekker tilliten til Arbeiderpartiet og til kunnskapsministeren at de ikke tar egne løfter, barn i private barnehager eller ansatte på alvor.

Jeg synes det er verdt å minne om historien her. Arbeiderpartiet startet i regjering i 2021 med et ganske stort frontalangrep på private barnehager. Så fikk de kalde føtter og ville inngå et bredt barnehageforlik. Høyre var usikker, men vi valgte å bli med fordi vi ville skape trygghet og forutsigbarhet for barn og de ansatte i barnehagene. De fortjener ikke at private barnehager er en ideologisk slagmark. Vi forhandlet i nesten et år, måtte gi og ta, og vi ble til slutt enige om at private barnehager skulle få dekket sine dokumenterte pensjonskostnader, og at de ansatte skulle ha likeverdige pensjonsvilkår som i kommunale barnehager. Dette skrøt faktisk Arbeiderpartiet av som sin seier i forhandlingene.

Så la regjeringen plutselig fram forslag til en søknadsordning som bryter med forliket, som ikke sikrer at private barnehager får dekket sine pensjonskostnader. Deretter la de fram et statsbudsjett som heller ikke følger opp forliket, og gjennom hele høsten ville ikke kunnskapsministeren svare på gjentatte spørsmål om hun vil følge opp det hun har lovet, og det Stortinget har vedtatt.

Først to dager før jul fikk private barnehager en svært dårlig julegave av regjeringen. Regjeringen innførte en søknadsordning som gjør at åtte av ti av PBLs barnehager ikke får dekket sine kostnader til pensjon. Heller ikke kostnader til AFP får de dekket i 2026. Dette skjer uten at kunnskapsministeren har forsøkt å ha dialog med oss som var forlikspartnerne. Vi kunne ha blitt enige om eventuelle justeringer, hatt en diskusjon rundt et bord. Det svekker selvfølgelig tilliten til å inngå forlik med Arbeiderpartiet, noe jeg håper de kan begynne å ta på alvor.

Min hovedbekymring er ikke Høyre og tilliten til forlik. Jeg er bekymret for gode private barnehager og for tilbudet til barna. Vi får meldinger fra hele landet. Det er mange barnehager som vurderer å avvikle eller kutte i ansattes pensjonsvilkår. Det legges ned langt flere private barnehager enn kommunale barnehager, og det skjer i et urovekkende høyt tempo. En av årsakene er nettopp at regjeringen har kuttet i deres inntekter de siste årene og skapt stor usikkerhet om drift. Da hjelper det lite at kunnskapsministeren holder nærmest en festtale om kvalitet i barnehagene.

Jeg er veldig glad for at vi nok en gang er et flertall i denne stortingssalen som legger fram et forslag som skal voteres over, som vil pålegge regjeringen å forbedre søknadsordningen, oppfylle egne løfter og barnehageforliket. Jeg er også redd for at regjeringen nok en gang vil legge dette vedtaket i en skuff. Dessverre ser det ut til å være opp til budsjettpartnerne her på Stortinget å presse Arbeiderpartiet til fornuft og til å sikre at private barnehager har en grunnleggende fornuftig, sunn og bærekraftig økonomi. Det er lov å håpe at det kan skje i et forhandlingsrom med SV, Rødt og MDG. Høyre kommer i hvert fall ikke til gi opp kampen.

For oss er det viktigste at vi har gode og trygge barnehager for barn, foreldre og ansatte, ikke om det er privat eller offentlig. Vi mener grunnleggende sett at familier fortjener valgfrihet, og private barnehager trenger en forutsigbar økonomi. Det er forutsetningen for å snakke om kvalitet. Jeg skulle virkelig ønske – og det var målet med forliket – at vi nå kunne hatt en debatt som bare handlet om kvalitet. Men nok en gang må vi ha en debatt som handler om grunnleggende rammevilkår, fordi regjeringen bryter forliket vi inngikk. Det synes jeg er trist, og jeg håper at Arbeiderpartiet snur.

Vebjørn Gorseth (A) [17:42:34]: Barnehagene er viktige for barna, de gir trygghet til foreldre, og de bidrar til inkludering og integrering. Det er et viktig velferdstilbud som for mange barn er det første møtet med et større fellesskap.

Arbeiderparti-regjeringen har – sammen med våre samarbeidspartier – prioritert barnehagene. Vi har sikret historisk lav barnehagepris. Det har ført til at rekordmange barn nå går i barnehagen, og andelen barn med minoritetsbakgrunn i barnehage har heller aldri vært så høy som nå. Det er viktig både for integreringen og for å gi flere barn en god start på livet.

Vi prioriterer bedre bemanning. Nok ansatte på jobb gir bedre kvalitet, bidrar til et godt arbeidsmiljø og sikrer trygghet for barn og foreldre. Derfor er jeg glad for at budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og MDG sikret til sammen 800 mill. kr til toppet bemanning, som kommer i tillegg til økningen i kommunenes frie inntekter.

Jeg er stolt av at prisen på et av våre aller viktigste velferdstilbud er historisk lav, slik at flere får delta i fellesskapet. Vi har bygd ut og lagt til rette for deltakelse. Nå skal vi satse på god kvalitet. Barnehagene spiller for så vidt også en viktig rolle bl.a. i regjeringens leseløft.

Halvparten av norske barnehagebarn går i private barnehager. Arbeiderpartiet er opptatt av at alle barn skal oppleve et godt barnehagetilbud, uavhengig av om barnehagen de går i, er offentlig eller privat.

I juni i fjor ble en ny barnehagelov vedtatt gjennom et forlik på Stortinget. Det var stort, og det var etterlengtet, etter flere år med utdatert regelverk. For Arbeiderpartiet var det bl.a. viktig å sikre at pengene skal gå til barna, og at vi legger til rette for likeverdige pensjonsvilkår.

At vi har fått på plass en ny barnehagelov, er bra, men det vil naturligvis fortsatt være uenigheter mellom partiene om hvordan man skal styre og finansiere barnehagesektoren. Det er politikkens natur. I Stortinget har man i hvert fall klart å sette noen stolper nå, og vi i Arbeiderpartiet står fast på det vi har sagt at er viktig.

Regjeringen har fått på plass en ny søknadsordning for pensjonstilskudd og ny særregel for pensjonstilskudd. Med regjeringens nye søknadsordning er det flere barnehager som nå får dekket sine pensjonsutgifter enn tidligere. Tidligere søknadsordning gjaldt bare barnehager med pensjonsavtaler inngått før 1. januar 2019. Nå er det ikke lenger et krav, og langt flere barnehager vil kunne søke om og motta ekstra pensjonstilskudd fra 2026.

I tillegg var det flere viktige punkter i den enigheten som dessverre har fått litt for lite oppmerksomhet. Det skal bl.a. legges til rette for likebehandling av private og kommunale barnehager. Blant annet skal private barnehager med særlige driftsforutsetninger eller behov få ekstra grunntilskudd, kommunene skal få mer innflytelse ved at de får større mulighet enn tidligere til å bestemme om, hvor og hvilke typer barnehager de trenger, og de kan også prioritere ideelle barnehager. Det nye lovverket gir et mer forutsigbart regelverk for framtiden og er viktig for å sikre likeverdige barnehagetilbud av høy kvalitet.

Gode barnehager kan utgjøre en stor forskjell i små menneskers liv. I barnehagene får barn oppleve mestring, lek og læring, i samspill med andre barn. Det legger et viktig grunnlag for resten av livet, men også for årene som venter når de kommer på skolen. Jeg er glad for at vi har en Arbeiderparti-regjering som prioriterer kvalitet, bemanning og det å holde barnehageprisene lave, for det å sikre at flere barn får være med i fellesskapet og at de får en god start på livet, mener jeg er et av våre aller viktigste oppdrag.

Simen Velle (FrP) [17:46:56]: Jeg er jo en av Stortingets yngre representanter. Jeg har fylt 25 år, og da jeg for 22 år siden gikk i barnehagen, var det på langt nær full barnehagedekning i Norge. Dette var en god tid før barnehageforliket. Jeg gikk i en såkalt familiebarnehage, og da mine foreldre fikk en sårt tiltrengt plass der, spurte mine foreldre barnehagetanten, som det het på den tiden, om hva det ville koste å gå i en familiebarnehage. Svaret var: Hva får dere i barnetrygd? Jeg kan røpe at hele barnetrygden, uavkortet, gikk til å finansiere denne familiebarnehageplassen for meg.

Så skjedde det noe. Det skjedde noe veldig, veldig lurt i denne salen, og det var at et bredt stortingsflertall gikk inn for at man skulle likebehandle private og offentlige barnehager i Norge – det såkalte – opprinnelige – barnehageforliket. Det barnehageforliket var det et bredt flertall bak, og det sørget for at barn over hele landet fikk muligheten til å få nettopp en barnehageplass. Det førte også til at det ble stadig flere private barnehager. Til slutt ble det faktisk nesten like mange – og i noen tilfeller flere – private barnehageplasser som offentlige barnehageplasser.

De private barnehagene har jevnt over de mest fornøyde barna. De har jevnt over de mest fornøyde ansatte. De har jevnt over de mest fornøyde foreldrene. I mange tilfeller kan man påstå at dette er blant de beste barnehagene vi har i dette landet. Man skulle kanskje tro at det var fryd og gammen, at barnehagesektoren klarte seg noenlunde greit. Men så vant Arbeiderpartiet stortingsvalget i 2021. I statsbudsjettet 2021 kom det et ganske drastisk kutt til de private barnehagene. Man underfinansierte pensjonstilskuddene til de private barnehagene med 600 mill. kr årlig. I kjølvannet av det har flere hundre barnehager over hele landet gått konkurs. Veldig, veldig mange av disse barnehagene er private.

I fjor ble det vedtatt en ny barnehagelov. Den var ikke Fremskrittspartiet med på, for vi fryktet nettopp disse konsekvensene som nå har kommet, men i den barnehageloven ble det igjen understreket at man skulle likebehandle private og offentlige barnehager. Så kom sommeren, så kom valget, så kom høsten, og så kom trontaledebatten – og igjen fattet Stortinget et slikt vedtak, at private og offentlige barnehager skal behandles likt. Så kom statsbudsjettet, og til tross for to klinkende klare vedtak i Stortinget bestemmer Kunnskapsdepartementet seg for å legge frem et statsbudsjett som ikke tar inn over seg den likebehandlingen Stortinget nettopp har krevd skal skje. Jeg må innrømme at jeg i den budsjettdebatten ble ganske perpleks da jeg hørte statsrådens vurdering av situasjonen, for statsråden sa at det flertallet som budsjettenigheten var, måtte anses som å være et nytt stortingsflertall. Så det forliket statsrådens parti selv hadde vært med på for bare et halvt år siden, var på en måte nullet ut, bare fordi man la frem et budsjett som ikke ivaretok det forliket.

Det er skremmende. Det er en holdning til forlik i dette stortinget som jeg ikke mener er Arbeiderpartiet verdig, for å si det rett ut. Det ødelegger bl.a. for de private barnehagene, helt konkret. Jeg er redd for at konkursraset vil fortsette, og jeg er redd for at kommuner over hele landet vil være underdimensjonert når det gjelder barnehageplasser. Men det ødelegger også for én ting til: Det per nå største partiet i dette parlamentet har en litt brukket vinge når det gjelder tilliten som forlikspartner.

Jeg må på vegne av Fremskrittspartiet si at jeg er ikke villig til å inngå noe forlik med Arbeiderpartiet hvis dette er innstillingen til det å fatte vedtak i Stortinget. Jeg skulle ønske statsråden kunne kommet med noen tydelige svar på hvorfor statsråden har valgt å formulere seg slik hun gjorde i budsjettdebatten. Jeg ønsker også et svar fra statsråden på om hun kommer til å følge opp det som virker som å være et flertall for det løse forslaget som ble presentert tidligere i dag på talerstolen, nemlig om – for tredje gang på ett år – å instruere regjeringen om å likebehandle private og offentlige barnehager.

Det begynner å haste nå. Barnehagene går konkurs. Foreldrene får ikke plassert barna sine i de private barnehagene fordi de private barnehagene snart ikke lenger eksisterer, og i mellomtiden bruker statsråden sin taletid her på Stortinget til å snakke om absolutt alt annet enn det hun er kalt inn til Stortinget for å snakke om.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [17:52:03]: Det at vi har fått full barnehagedekning og lav makspris, mener jeg er den viktigste velferdsreformen som er gjennomført, i hvert fall i min levetid. Jeg fikk ikke selv begynne i barnehagen før jeg var nesten fire år – kravet var at man måtte ha sluttet med bleie – og for at foreldrene mine skulle kunne begynne å jobbe, gikk jeg flere år hos dagmamma. Vi har gått fra å se på barnehager som en oppbevaringsplass for noen få barn, til at barnehagen er et viktig og godt pedagogisk tilbud der barna har lovfestet rett på plass.

Det å sørge for at barn får gå i barnehagen, kan være noe av det viktigste vi gjør for å sikre tidlig innsats og bidra til å utjevne sosiale forskjeller, men da må tilbudet være av høy kvalitet, med god bemanning og rike språkmiljøer. Og i statsrådens redegjørelse snakket hun om kvalitet i barnehagen og om bemanning. Jeg bet meg merke i at hun snakket om tilstrekkelig bemanning. Jeg mener at målet må være at bemanningen ikke bare skal være tilstrekkelig, men at den skal være god, og det er den dessverre ikke i dag. Vi har en lovfestet minstenorm for bemanning i barnehagen: én ansatt per tre barn under tre år og én ansatt per seks barn over tre år. Alle som ikke har jobbet i barnehage, men f.eks. har forsøkt å arrangere barnebursdag for barnehagebarn, har kjent på kroppen hvordan det egentlig er i praksis, og det kan jeg avsløre er knapt. Jeg vil generelt sett anbefale å vente med større barnebursdager til barna begynner på skolen, men det er nå en digresjon.

Problemet er at normen likevel ikke beskriver hvor mange voksne som er hos barna. Sykefravær i barnehagen er det ikke tatt høyde for i normen, og det er høyere i barnehager enn i andre sektorer. I tillegg har pedagogisk leder i barnehagen plantid og er borte fra barna i deler av åpningstiden pluss at barnehagens åpningstid er lengre enn arbeidstiden for de ansatte. Ofte er en ansatt alene med 18 barn, uten mulighet til å gå på do eller ta pause. Jeg hører ofte historier om ansatte som gråter på pauserommet eller er helt utslitt når dagen er over. Vi sliter med å rekruttere til barnehagen og få folk til å jobbe der. Vi sliter med å holde på dem vi har, og noe av det viktigste for å sørge for både kvalitet og rekruttering er nettopp økt bemanning.

En ny rapport fra Universitetet i Stavanger og OsloMet, som ble omtalt i mediene denne uken, viser at svært få velger å jobbe i barnehageyrket når de er ferdig med barnehagelærerutdanningen. Det er også færre som tar utdanningen, og færre enn før begynner å jobbe i barnehage når de er ferdig med utdanningen. Bare tre av ti av de unge som studerer for å bli barnehagelærere, begynner faktisk å jobbe i barnehage. I tillegg er det bare under halvparten av dem med barnehagelærerutdanning som jobber i barnehage. Det er dramatiske tall. Dette kommer på toppen av at det er færre som søker seg til studiet. Andelen som søker til barnehagelærerutdanningen, har gått dramatisk ned. I fjor var det 16 pst. færre søkere enn året før. Fire av ti studieplasser står tomme.

Her må rett og slett regjeringen ned i verktøykassen for å løse bemanningskrisen i barnehagene. Situasjonen er kritisk, det går ut over ansatte og barn, og vi er nødt til å være ærlige. Det vi har av tiltak nå, er langt fra nok.

Erling Sande (Sp) [17:56:10]: Eit godt barnehagetilbod er ein viktig del av gode og levande lokalsamfunn. Det at ungar i heile landet har eit godt tilbod til ein overkomeleg pris, er med på å sikre ein god, trygg og meiningsfull kvardag for ungane, der dei kan ha fellesskap med andre ungar og utvikle dei sosiale ferdigheitene sine gjennom leik og læring.

Senterpartiet har alltid stått på at barnehagen skal vere ein stad der alle barn får like moglegheiter, uavhengig av kvar dei bur, kven dei er, eller kva bakgrunn dei kjem frå. I tillegg er eit godt barnehagetilbod viktig for yrkesdeltaking og bidreg til å utjamne sosiale og geografiske skilnader.

Kunnskapsministeren peika i si utgreiing på ei rekkje styrkar ved den norske barnehagen og den viktige rolla han spelar, som er lett å stille seg bak. Då Senterpartiet var i regjering, var vi med på å gjere barnehagepolitikken til eit hovudsatsingsområde:

• betydelege kutt i foreldrebetalinga nasjonalt

• endå lågare pris i distriktskommunar

• gratis barnehage i Nord-Troms og Finnmark

• gratis barnehage for tredje barn

• betre ordningar for låginntektsfamiliar

Dette var store og viktige økonomiske løft som gjorde kvardagen mykje billegare for småbarnsforeldre.

Ei auka satsing på bemanning i barnehagane har vore sentralt. Vi veit at det har vore og er ei stor utfordring å sikre nok personell i barnehagane våre. Senterpartiet har både frå regjeringsposisjon og gjennom arbeidet her på Stortinget vore med på viktige løft for å bidra til å rette på den situasjonen, seinast i samarbeidet om statsbudsjettet for 2026. Ein barnehage med god kvalitet er avhengig av at vi får fleire til å velje barnehageyrket og ta utdanning for å arbeide i barnehage. Då handlar det òg om korleis vi tek vare på dei som allereie arbeider i yrket. Det handlar om arbeidsvilkår.

Senterpartiet ønskjer ein sektor der private og kommunale barnehagar blir behandla likeverdig. Også dei private barnehagane er ei uunnverleg brikke i tilbodet, og vi hadde ikkje nådd den barnehagedekninga vi har i dag, utan dei private barnehagane.

Så har vi ein særskilt situasjon knytt til barnehageforliket som eg må nytte mesteparten av tida mi på å kommentere. Det har med det faktum å gjere at regjeringa ikkje følgjer opp barnehageforliket, der både Senterpartiet og Arbeidarpartiet er med.

Fleirtalet på Stortinget vedtok våren 2025 at private barnehagar skal få kompensert dei dokumenterte pensjonskostnadene sine gjennom ei føreseieleg og tydeleg ordning. Det var eit breitt og historisk forlik, inngått for å skape stabilitet i ein sektor der det har vore mykje uro. Kva skjedde så etterpå? Regjeringa la fram ei forskrift som gjorde at ein stor del av dei private barnehagane framleis ikkje får dekt dei reelle kostnadene dei har, og mange blir ståande i underskot år etter år. Dette er ikkje ein bagatell, og det er heller ikkje småpengar for dei barnehagane det gjeld, og for mange private barnehagar kan dette vere forskjellen mellom drift og nedlegging.

Fleirtalet her i denne salen vedtok i oktober 2025 – igjen med Senterpartiet som pådrivar – at forliket skulle følgjast opp. Likevel er ikkje modellen endra slik at barnehagane kan søkje om å få dekt reelle pensjonskostnader.

Faktum er dette: Private barnehagar blir ikkje behandla likeverdig i dag. Ein stor andel av private barnehagar går med underskot. Det betyr at tilsette – menneske som gjer ein heilt avgjerande jobb for dei minste blant oss – risikerer å få svekte pensjonsvilkår eller stå i ein arbeidsplass som kan forsvinne.

For Senterpartiet er dette heilt uakseptabelt. Vi inngjekk ikkje barnehageforliket for syns skuld. Vi inngjekk det for å sikre føreseielege og berekraftige rammevilkår, også for dei private barnehagane. Difor ser vi oss i dag på nytt nøydde til å fremje framlegg som gjentek at regjeringa må følgje opp det forliket som dei sjølve var ein del av. Dei må rydde uvissa av banen og presentere ei ordning som sikrar at private barnehagar kan få dekt sine reelle pensjonskostnader.

Sektoren treng stabile og føreseielege rammer. Det får ein ikkje gjennom endringar som kjem seint, er dårleg grunngjevne eller ikkje følgjer opp vedtaka frå denne salen. Eg forventar at regjeringa følgjer opp.

La meg avslutte med dette: Barnehagen er ikkje ein budsjettpost. Han er eit samfunnsprosjekt. Ungane våre skal møte trygge vaksne, og dei skal møte god kvalitet og barnehagar som har økonomi til å gjere jobben sin – uavhengig av eigarskap.

Hege Bae Nyholt (R) [18:00:53]: I sin redegjørelse sa statsråden:

«Den viktigste enkeltfaktoren for at ungene våre skal ha det trygt og godt i barnehagen, er de voksne som jobber der.»

Jeg kunne ikke vært mer enig, selv om jeg helt konsekvent aldri omtaler ansatte som voksne. Det kan vi gjøre den dagen vi teller opp nok voksne i denne salen.

Det er de ansatte på jobb som møter ungene om morgenen, som følger dem gjennom dagen, men også gjennom de mest normative årene i livet deres. Jeg har i mine år i barnehagen lært utallige unger å gå, holde i en gaffel og å spørre istedenfor å slå hvis man vil ha en bøtte. Ansatte trøster, veileder, leker, tester, snakker med foreldre, følger opp planer og rapporterer til både eksterne og interne samarbeidspartnere. Problemet er at det er for få. Problemet er at bemanningen er for lav.

Bemanningskrisen i norske barnehager er ingen nyhet. Den er varslet og diskutert både i den offentlige debatten, på landets pauserom, i garderober ved henting – når man nok en gang unnskylder hvorfor det ikke ble aketur, eller hvorfor det er så mange vikarer på avdelingen – og også her i denne salen. Derfor var det en stor seier for ungene, for de ansatte og for samfunnet da vi ble enige om en stor økning til toppet bemanning. I dag er en gledens dag, ikke bare fordi stortingsbygget er 160 år, men også fordi det er mulig å søke på de toppede bemanningsmidlene. Økt bemanning er bra for ungene våre. Økt bemanning er økt trivsel, kvalitet og fører til lavere belastning for de ansatte.

Nok en gang diskuterer vi pensjon i de private barnehagene og det til tross for en historisk lang forhandling i sist stortingsperiode. Jeg satt i de forhandlingene inntil dagen før resten ble enig. Det synes jeg alltid er et artig poeng. Da Rødt gikk ut, var resten ferdig. De øvrige partiene ble enig, med unntak av SV, FrP og Rødt, men den sjablongordningen vi var mot, har vist seg ikke å fungere. Som statsråden sa: Noen får for mye, andre får for lite. Vi ser at det særlig rammer de små ideelle barnehagene, de som sørger for mangfoldet blant de private barnehagene.

En av disse er Hagebyen barnehage i Trondheim, som vurderer å legge ned. Det er en liten, familiedrevet barnehage i Trondheim. Det er plass til 17 unger i alderen 0–6 år. Den er kanskje ikke utrolig viktig i det store bildet, men utrolig viktig i hverdagen til disse 17 barna og for de 4 ansatte.

Det er veldig ofte sånn at politikken som skal tøyle de store kommersielle barnehagekonsernene, ender opp med å ramme de ideelle aktørene, og det må vi gjøre noe med. Rødt er for at ansatte skal behandles skikkelig. Vi er for at ansatte skal ha gode lønns- og arbeidsvilkår. Rødt er alltid for at arbeidsfolk skal få pensjon, krone for krone. Kostnadsdekning av pensjon ville sikret at man fikk dekket utgiftene til pensjon, og at midler gikk til det – pensjon – og ikke til drift, eller i tilfellet kommersielle barnehager: til drift og utbytte.

Til de partiene som har vært oppe på talerstolen og vist en rørende omsorg for de private barnehagene, er min oppfordring å ta problemet på alvor: Sikre trygg drift i sektoren gjennom å fjerne tilgangen til å ta ut profitt og innføre en pensjonsordning som sikrer de ansatte. Det er kostnadsdekning.

Joel Ystebø (KrF) [18:05:11]: Jeg vil først takke kunnskapsministeren for redegjørelsen og for at vi deler mange målsettinger for barnehagene. Alle barn fortjener en barnehage som gir trygg og god omsorg, der barna blir sett og ivaretatt. Gode barnehager skapes i et samspill mellom barna, foreldre og trygge og kompetente ansatte i barnehagene.

Samtidig står barnehagesektoren i en alvorlig situasjon med lave søkertall, høyt sykefravær og mange som slutter. Foreldre engasjerer seg over hele landet i diverse barnehageopprør. I denne situasjonen kommer regjeringen med et klart brudd på barnehageforliket når det gjelder dekning av private barnehagers pensjonsutgifter, som gjør at bemanningssituasjonen bare går fra vondt til verre mange steder.

Barnehageforliket slår fast at finansieringsmodellen for private barnehager skal være godt forankret hos partene. Stortingets intensjon var:

«å legge til rette for at ansatte i private barnehager skal kunne ha likeverdige pensjonsvilkår som ansatte i kommunale barnehager.»

Videre heter det i avtalen:

«Den enkelte private barnehage skal over tid bli godt dekket for sine faktiske pensjonskostnader.»

Dette er åpenbart ikke oppfylt i regjeringens finansieringsmodell når den offentlige dekningen begrenses til 13 pst. av pensjonsgivende lønn i barnehagen. Vi vet at kommunale barnehager har pensjonskostnader på rundt 17–23 pst., ifølge Telemarksforsking. Fire av ti private barnehager går i underskudd for fjerde året på rad. Situasjonen for mange private barnehager er prekær og nærmer seg punktet der det ikke lenger er grunnlag for videre drift.

La meg ta et eksempel. Den kristne, ideelle barnehagekjeden Preg opplever at hele 65 pst. av deres barnehager ikke får dekket sine pensjonskostnader med regjeringens modell. Dette medfører kutt i bemanning og i tilbud. Utdanningsforbundet og Fagforbundet forventer endringer og advarer mot konflikt i årets lønnsoppgjør. PBL mener ordningen ikke dekker barnehagenes faktiske pensjonskostnader og ber om at regjeringen rydder opp. Bare 1 av 16 organisasjoner i høringen støttet taket på 13 pst., altså KS, og bare en tredjedel av kommunene støttet KS sin linje. PBL, Utdanningsforbundet og Fagforbundet svarte alle sammen nei.

Mener virkelig statsråden – og dette er mitt oppriktige spørsmål – at ordningen er godt forankret når alle de tre hovedorganisasjonene ber om endringer? Kommer det midler i revidert nasjonalbudsjett som sikrer full dekning av dokumenterte pensjonsutgifter? Dette er spørsmål jeg mener regjeringen skylder Stortinget, barnehagene, de ansatte, foreldre og barna gode svar på.

Jeg vil avslutte med følgende tydelige melding: Private barnehager ber ikke om særbehandling, men rettferdig behandling, og det får de ikke av denne regjeringen.

Grunde Almeland (V) [18:08:38]: Jeg vil også starte med å takke statsråden for redegjørelsen. Barnehagen er grunnmuren i norsk oppvekstpolitikk. Det er der barna våre får sin første fellesskapsarena som gjør at begge foreldre kan stå i jobb og bidra til fellesskapet, og det er der det norske samfunnets verdier om inkludering og kvalitet skal leves og læres i praksis. Et godt barnehagetilbud med tilstrekkelig bemanning, pedagogisk innhold på riktig nivå og med stor nok plass både inne og ute er den beste starten på livet vi kan gi våre barn.

Den norske barnehagepolitikken er også basert på at det er gode offentlige og private løsninger som lever og leverer i fellesskap. En forutsetning for et likeverdig og godt tilbud er økonomisk likebehandling. Det brede barnehageforliket vedtatt av Stortinget i fjor, forutsatte at private barnehager skulle få en forutsigbar og reell kompensasjon for pensjonskostnader på lik linje med offentlige barnehager. Hele poenget med politiske forlik der også regjeringspartier inngår, er jo at regjeringen faktisk følger dem opp. Å bryte et forlik kort tid etter inngåelse, slik regjeringen nå velger å gjøre, svekker tilliten til Arbeiderpartiet som forlikspartner. Det svekker tilliten til regjeringen og tilliten til kunnskapsministeren. Resultatet av dette er mest av alt at det går ut over ansatte i barnehagen og til syvende og sist også barna.

Stortingsflertallet har de siste årene prioritert en lavere barnehagepris for alle, helt uavhengig av betalingsevne. Det er ikke nødvendigvis feil prioritering dersom det er logikk i politikken, og dersom økt etterspørsel etter plasser følges opp med økt bemanning. Det er dessverre noe helt annet som har skjedd. Jeg synes ikke det glansbildet som statsråden presenterte av den norske barnehagen forrige uke, henger sammen med den virkeligheten som ansatte og foreldre forteller at de møter i sin hverdag.

Resultatet av Arbeiderpartiets og regjeringens styre av barnehagene i snart fem år er det jeg vil kalle en akutt krise. Når 40 pst. av studieplassene på barnehagelærerutdanningen står tomme, og når bare to av ti ferdigutdannede barnehagelærere vil jobbe i barnehagen, må vi rope varsku. For en knapp uke siden kunne man lese i VG om en barnehagelærer som forteller om situasjoner der en ansatt kan stå alene når barnehagen åpner, samtidig som flere barn kommer inn døren. Da skal det serveres mat, beskjeder fra foreldre skal noteres, noen barn må på do, mens andre trenger hjelp med skift – alt dette på samme tid.

Vi i Venstre mener at det klart viktigste grepet for den norske barnehagen er å øke bemanningen og sikre at nok unge vil jobbe der. Regjeringen har ikke levert. De har langt igjen å gå for å nærme seg å løse den utfordringen vi står overfor.

For Venstre handler god barnehagepolitikk om at barna våre skal møte en barnehage av god kvalitet med trygge voksne, hvor foreldre kan være sikre på at barna deres blir ivaretatt. Det klart viktigste grepet er å øke bemanningen, men vi må også øke kvaliteten i barnehagen. Vi tror det vil gjøre det mer attraktivt for folk å jobbe der.

En barnehage med for få voksne per barn gir ikke det trygge læringsmiljøet barna våre trenger. Det norsk barnehagepolitikk trenger, er en satsing på bemanning, stabilitet i det private og i det offentlige og et løft for utdanningen.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [18:13:00]: I forrige uke ga jeg Stortinget en samlet oversikt over regjeringens barnehagepolitikk. Nå er det godt at vi har en bred debatt i salen.

Norsk barnehagepolitikk er en suksesshistorie. Fra å være et tilbud for noen få, gjorde barnehageforliket fra 2003 det mulig å sikre full barnehagedekning. Historien om norske barnehager er historien om at offentlige og private barnehageeiere samarbeidet om å kunne tilby full barnehagedekning. Dette samarbeidet førte til en av de viktigste velferdsreformene de siste 50 årene.

Det neste kapittelet i norsk barnehagehistorie skrives nå: om innhold og kvalitet i en barnehage for alle. For tre år siden la regjeringen fram en nasjonal barnehagestrategi, Barnehagen for en ny tid. Her satte vi fire sentrale mål fram mot 2030: Vi vil ha bedre kvalitet gjennom økt kompetanse hos de ansatte, god ledelse og tilstrekkelig bemanning. Vi vil øke deltakelse gjennom lav maksimalpris og gode moderasjonsordninger. Vi vil regulere barnehagesektoren bedre, og vi vil gi kommunene bedre demokratisk styring og kontroll.

Regjeringen har tatt grep for å styrke bemanningen og kompetansen i barnehagene. Vi bruker over 1,8 mrd. kr på ekstra bemanning i barnehagene i år. Flere som allerede jobber i en barnehage, får nå muligheten til å utdanne seg til barnehagelærer. Regjeringen bruker om lag 2,8 mrd. kr på ulike kompetansetiltak rettet mot lærere og andre ansatte i barnehage og skole. Vi jobber sammen med partene om å rekruttere flere til lærerutdanning og læreryrket.

Sammen med våre budsjettpartnere har vi redusert barnehageprisen til et historisk lavt nivå. Konsekvensene ser vi nå: Aldri før har en større andel av barna gått i barnehage, og aldri før har deltakelsen blant barn med minoritetsbakgrunn vært høyere. Lavere barnehagepris er en investering i framtiden, i et samfunn med høy tillit, små forskjeller og sterke fellesskap.

Mye har endret seg siden barnehageforliket i 2003. De siste årene har barnetallene i mange kommuner gått ned. Det er behov for et regelverk som i større grad gir kommunene mulighet til å foreta nødvendige lokale prioriteringer, slik de kan i andre sektorer.

14. november 2024 ble Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus enige om en politisk avtale om styring og finansiering av barnehager. Regjeringen fulgte opp avtalen med lovforslag som Stortinget vedtok 3. juni 2025.

I tråd med avtalen er det vedtatt nye regler om etableringsgodkjenning, en definisjon av ideelle barnehager og en mulighet for kommunene til å gi lokale forskrifter om åpningstid, bemanning, kompetanse og foreldrebetaling. Loven angir også hovedlinjene i hvordan tilskuddet til de private barnehagene skal beregnes, og sikrer en bedre måte å beregne pensjonstilskudd på. Den stiller også tydeligere krav til bruk av tilskudd og foreldrebetaling. Jeg er veldig glad for at vi ble enige om disse viktige lovendringene.

For å følge opp de nye reglene i barnehageloven og føringene fra stortingsbehandlingen har regjeringen hatt forslag til ny finansieringsforskrift på høring. Vi tar sikte på å fastsette forskriften i løpet av våren. Vi har fått på plass en ny søknadsordning for pensjonstilskudd og en helt ny særregel for private barnehager som har historiske forpliktelser basert på avtaler om offentlig tjenestepensjon, allerede fra 1. januar i år.

Den nye søknadsordningen er en klar forbedring av dagens ordning, i tråd med ambisjonene i barnehageforliket. Den tidligere ordningen hadde en datobegrensning som innebar at svært få barnehager var omfattet av ordningen. Det har ikke den nye søknadsordningen. Langt flere barnehager enn tidligere kan derfor søke om ekstra pensjonstilskudd.

Jeg har startet dialog med sektoren om hvordan den nye søknadsordningen fungerer, og hvordan den kan forbedres. Regjeringen vil komme tilbake til saken i revidert nasjonalbudsjett for 2026.

Til slutt vil jeg framheve at regjeringen vil ha et løft for barnehagene, og det vil vi gjøre sammen med Stortinget og partene i sektoren.

Julia Eikeland (A) [18:32:39]: Høsten 2024 kuttet Arbeiderpartiet, sammen med SV og Senterpartiet, maksprisen i barnehagen til historisk lave 2 000 kr i måneden. Fra 1. august 2025 ble prisen ytterligere redusert, med 800 kr, som betyr 1 200 kr i måneden. Det er veldig bra, ikke minst for lommeboken til foreldrene, som nå vil spare over 31 000 kr i året med ett barn i barnehage, sammenlignet med Solberg-regjeringens siste budsjettforslag.

Som om ikke det var nok, senket vi også prisen enda mer i 189 distrikts-kommuner, til 1 500 kr i måneden i 2024 og 700 kr i måneden i 2025 i kommuner i sentralitetssone 5 og 6. I innsatssonen i Finnmark og Nord-Troms er barnehagen gratis for alle barn.

Til det vil jeg si at det betyr noe hvem som styrer. Høyre foreslo sist i sitt alternative statsbudsjett å kutte lavere barnehagepris i de distriktskommunene som har fått det. Det er partiene på venstresiden som står opp for barnehagefamiliene over hele landet, som vil ta hele landet i bruk.

Å ta hele landet i bruk handler om å anerkjenne at Norge er ulikt og forskjellig. Det er store og små steder, store og små barnehager. Derfor er det veldig bra at vi nå får regler som er helt tydelige på at kommunene kan differensiere tilskuddene gjennom grunntilskudd og ekstratilskudd. Det gjør det nå mulig å gi mer til de barnehagene som har spesielle driftsforutsetninger, f.eks. barnehager som ligger grisgrendt til og er dyrere å drifte.

Arbeiderpartiet vil at foreldre skal ha et godt barnehagetilbud til ungene sine, uansett hvor i Norge man bor. Den nye barnehageloven og regjeringens aktive barnehagepolitikk bidrar til nettopp det.

Sander Delp Horn (A) [18:35:19]: Barnehagen er den første arenaen der barn blir en del av et fellesskap som er utenfor eget hjem og utenfor egen familie. Det er også stedet der foreldrene for første gang overlater sine barn til andre og til fremmede. Der blir de møtt av dyktige ansatte som skaper gode, trygge rammer, som sørger for lek, læring og dannelse.

En barnehagelærer er på mange måter en tusenkunstner. De er pedagoger, litt sykepleiere, av og til er de kokk, veldig ofte er de turguide, og mest av alt er de en trygghetsperson i små barns liv. Det er ikke noen tvil: Vi har verdens beste barnehageansatte. Oppgavene de løser med de ressursene de har, er ingenting annet enn imponerende.

For få av dem som tar barnehagelærerutdanning i dag, jobber i barnehage. Det må vi ta på alvor. Rekrutteringen må opp, vi må tørre å snakke om lønn, og barnehagesektoren må framheves som et av de viktigste springbrettene for barns framtidige liv.

Selv om enkelte partier i denne salen skulle ønske at denne debatten kun handlet om pensjonsordningen til private barnehager, har vi også utfordringer vi er nødt til å løse. Ja, pensjonsordninger er viktig, derfor har vi lagt fram en pensjonsordning som treffer bedre, og vi skaper med det forutsigbarhet for sektoren.

Vi må gjøre det enklere for ansatte i barnehagen å stå i jobben lenger. Da vil kanskje det viktigste tiltaket være å sørge for at det blir flere ansatte. Derfor har det vært viktig for Arbeiderparti-regjeringen – sammen med budsjettpartnerne våre – å gi mer penger til kommunene som kan brukes på barnehage, skole, helse og de tjenestene som er nær folk.

I tillegg har Rødt, SV, MDG, Senterpartiet og vi i Arbeiderpartiet blitt enige om at vi skal bruke 800 mill. kr på å toppe bemanningen i barnehagene. Det er penger som vil utgjøre en forskjell, og som vil merkes i de kommunene som velger å benytte seg av ordningen.

Til vanlig er jeg kommunepolitiker, og i min kommune, Bodø, har vi over 2 500 barnehagebarn. Med ordningen med toppbemanning vil det utgjøre over 7,7 mill. kr til Bodø.

Arbeiderpartiet, sammen med våre budsjettpartnere, løfter barnehagene og løser utfordringene. Vi skal gjøre vår del for at de ansatte får tid til å utføre arbeidet, at de orker å stå i hverdagen, og at mestring blir en del av arbeidshverdagen. Når ansatte trives på jobb, smitter det over på ungene.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [18:38:10]: Denne redegjørelsen skulle altså gi oss klarhet i regjeringens barnehagepolitikk. I stedet sitter vi igjen med større usikkerhet.

Kunnskapsministeren framhever at Arbeiderpartiet strakk ut hånden og tok initiativ til et forlik, og at barnehagene fortjener stabile og langsiktige rammer, men hva er et forlik verdt hvis det ikke følges opp i praksis – når rammevilkårene endres bit for bit, og private og ideelle aktører regelrett sviktes?

Barnehageforliket i 2003 ga oss full barnehagedekning. Det var ikke mulig uten de private barnehagene. De bygget, investerte og tok risiko. Er dagens politikk takken de får?

Vi får også høre om en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som skal utrede gratis barnehage. Ett tips er at man må ha inndekning i statsbudsjettet, det trenger ikke så mye utredning. Likevel: Er det noen som virkelig er hurtigarbeidende, er det regjeringen selv, sammen med sine støttepartier, som er i ferd med å legge ned private barnehager i et tempo som vi aldri har sett maken til. Fire av ti private barnehager går med underskudd, for fjerde år på rad. Dette går ikke i lengden, og det er alvor nå.

Kunnskapsministeren gjentar flere ganger at målet er likebehandling mellom private og kommunale barnehager. Tror ministeren at likebehandling oppstår hvis man gjentar dette ofte nok?

Samtidig skal denne arbeidsgruppen vurdere å utvide retten til barnehageplass for nye grupper barn. Hvilke grupper er det snakk om, når ministeren i samme redegjørelse slår fast at målet om full barnehagedekning er nådd?

Kunnskapsministeren peker også på at en økende del av tilskuddene går til å dekke leiekostnader på barnehagebygg til de private. Det kan være greit å minne om at kommunale barnehager ikke holder til i gratis kommunale bygg. De er også finansiert av fellesskapets midler, og betales med høye renter.

Det nye barnehageforliket skulle sikre forutsigbarhet for barn, foreldre, ansatte og eiere. I dag opplever mange det motsatte. Én ting er at de private barnehagene i mange år har vært detaljregulert og pålagt en rekke kostnadsdrivende og hemmende pålegg. En annen ting er at de opplever komplett svikt og uforutsigbarhet på pensjonsområdet. Private barnehager får ikke dekket sine reelle pensjonskostnader. Man har kommet til enighet om å gi ansatte like pensjonsvilkår som det offentlige, men tilskuddene står ikke i forhold til de faktiske utgiftene. Det er ikke likebehandling, det er systematisk forskjellsbehandling.

Det er ikke slik vi tar vare på det mangfoldet som faktisk har gjort norsk barnehagesektor til en suksess.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [18:41:30]: Kunnskapsministeren sa i replikkvekslingen at hun var stolt av det de hadde fått til med forliket, men hvis man er stolt av det man får til, ville jeg jo forvente at man tar kontakt med forlikspartnerne når man har tenkt å bryte det. Det er det jeg ikke helt forstår. Arbeiderpartiet er i en mindretallsregjering, inngår et bredt forlik på Stortinget og bestemmer seg for ikke å følge opp det man ble enig om, som nettopp var at private barnehager skulle få dekket sine dokumenterte pensjonskostnader, og så unngår man gjennom hele høsten å svare på hvordan søknadsordningen blir.

Vi sto her i budsjettdebatten den 18. desember, og jeg tror jeg var oppe på talerstolen tre–fire ganger og utfordret kunnskapsministeren på om hun kunne si om det kom en reell søknadsordning for private barnehager. Da ville hun ikke svare, men fire dager senere, to dager før jul, kom svaret, og det var en dårligere søknadsordning som gjorde at åtte av ti private barnehager ikke får dekket sine dokumenterte reelle pensjonskostnader, noe som ikke er i tråd med forliket.

Da jeg utfordret kunnskapsministeren på hvorfor hun ikke har tatt initiativ til dialog, tatt kontakt med forlikspartnerne og forklart bakgrunnen for at forliket nå brytes, viser hun til at dette er vår dialog. Vi er imidlertid her i dag fordi forlikspartnerne, alle fire, måtte sende brev til kunnskapsministeren og kreve at hun kom til Stortinget for å redegjøre for brudd på barnehageforliket. Det er utgangspunktet for at vi står her. Hvis ikke vi hadde gjort det, ville vi ikke hatt denne dialogen – da hadde vi egentlig ikke visst noen ting om hva kunnskapsministeren gjør, og hvorfor hun ikke følger opp forliket.

Det synes jeg er svakt. Det er dårlig politisk håndverk av en mindretallsregjering – det er én ting – men det er i hvert fall svakt når man inngår et bredt forlik som handler om å skape forutsigbarhet for en så stor sektor, med så mange ansatte, som trenger forutsigbarhet og trygghet rundt økonomien sin. Jeg er reelt bekymret nå når 40 pst. av private barnehager går med underskudd, og mange har gjort det over flere år.

Bare ta AFP: Der ble jo de lovet – vi lovet det i forliket, Høyre var med på det – at hvis de innfører AFP, skal de samtidig få finansiering av det. Det får de ikke. Det er altså 29 000 ansatte i PBL som har gått inn i AFP, på bakgrunn av løftene fra barnehageforliket, og nå følger regjeringen opp med at de ikke får dekket de kostnadene de har. Det er svært alvorlig for tilliten til demokratiet, for tilliten til forlik, og ikke minst for de ansatte og for barna i private barnehager.

Jeg synes det er påfallende at vi har denne debatten, og at kunnskapsministeren nok en gang egentlig prøver å unngå å svare ut det alle forlikspartnerne her sier, nemlig at barnehageforliket er brutt, og ta det på alvor. Det at det ikke tas på alvor, det at dette refereres til som et budsjettspørsmål framfor et forliksbrudd, er veldig lite tillitvekkende. Jeg skulle ønske at kunnskapsministeren faktisk kunne snakke om det denne debatten handler om, nemlig oppfølgingen av et forlik hun er så stolt av.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [18:44:39]: Jeg har behov for rett og slett å sitere fra vedtaket om pensjon, for det virker å være litt utydelig for enkelte representanter i denne salen, så jeg vil være helt sikker på at det er tydelig. Jeg vil bare også understreke at dette arbeidet har pågått veldig lenge. Det begynte under Høyres tid. Nå er det sju statsråder som har hatt denne saken på sin post, så dette er ikke et lite arbeid. Jeg sa også at Solberg-regjeringen selv gjorde enkelte justeringer på dette med pensjon, for de så jo at dette ikke traff godt nok og derfor nedjusterte.

Fra Innst. 510 L for 2024-2025 siterer jeg følgende:

«Stortinget ber regjeringen innføre en ny søknadsordning for pensjonstilskudd for private barnehager. Søknadsordningen må være forutsigbar, med tydelig regelverk, ha et rimelig tak og være utformet slik at barnehagene får dekket dokumenterte pensjonskostnader. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en konkretisering av modellen.»

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [18:46:00]: Dette forklarer hvorfor barnehageforliket er brutt hvis kunnskapsministeren ikke har lest merknadene og de ulike forslagene som har blitt fremmet. Ja, dette er en del av det, men vi har også skrevet eksplisitt at private barnehager skal få dekket sine dokumenterte og reelle pensjonskostnader oppad til kommunens tak, og ikke minst at det skal være likeverdige pensjonsvilkår i private og kommunale barnehager. Det er det vi ble enige om. Man må ta helheten når man skal legge fram hva vi er blitt enige om i forliket. Det er det som ikke er fulgt opp. Det vet kunnskapsministeren, men hun refererer til det som et budsjettspørsmål.

Hele poenget er at regjeringen har brutt et forlik og fordi de ikke har orket, villet eller at Nessa Nordtun ikke har fått gjennomslag internt for å få penger til det, står vi her og refererer til en forliksoppfølging som et budsjettspørsmål. Det er ikke et forlik, og det er der regjeringen har sviktet.

Bård Hoksrud (FrP) [18:48:01] (ordfører for saken): Vraket av den tyske ubåten U-864 ligger på om lag 150 meters dyp utenfor Fedje. Ubåten ble senket i 1945 og inneholder store mengder kvikksølv samt ammunisjon og torpedoer. Vraket ble lokalisert i 2003, og saken har siden vært gjenstand for omfattende faglige vurderinger av og politiske diskusjoner om hvordan miljøfaren best kan håndteres. Jeg tror det har blitt utredet 12 ganger. Jeg vil takke komiteen for samarbeidet og for at vi faktisk klarer å få på plass en enstemmig innstilling, selv om den er litt annerledes enn det som var utgangspunktet i forslaget.

Som kjent fraktet ubåten om lag 67 tonn kvikksølv, og håndtering av vraket er derfor en miljøsak og har et betydelig alvor. Spørsmålet om hvordan vraket skal håndteres, har stor betydning både for miljøet og for fiskeri- og kystsamfunnet i området, og ikke minst for tilliten til myndighetenes håndtering av alvorlige miljøsaker.

Saken om U-864 har som sagt vært behandlet av Stortinget ved flere anledninger, og Stortinget vedtok faktisk i 2012 at det skulle arbeides videre med heving av ubåten og fjerning av kvikksølvet. Samtidig er det et faktum at det nå har gått mange år siden det vedtaket ble fattet, og saken har i perioden vært gjenstand for nye utredninger, vurderinger og endrede anbefalinger.

Det er også viktig å minne om det sterke engasjementet som finnes lokalt i saken. For mange på Fedje har vraket av U-864 i årevis vært opplevd som en miljømessig usikkerhet rett utenfor kystsamfunnet. Lokalbefolkningen har ved flere anledninger engasjert seg tydelig for at ubåten bør heves, bl.a. gjennom folkemøter, aksjoner og politisk mobilisering. Arrangørene har opplevd at det også i denne salen er bred støtte for at ubåten skal heves.

Stortinget har gjennom flere behandlinger lagt til grunn at hevingen av ubåten og fjerning av last skal være et sentralt alternativ i håndteringen av vraket. Det er derfor viktig at tiltak som gjennomføres ved vraket, ikke reduserer eller utelukker muligheten for en framtidig heving.

Forslaget som behandles i denne saken, retter oppmerksomhet mot det planlagte toktet ved vraket av U-864. Etter mitt syn er det et viktig prinsipp at undersøkelser og tiltak som gjennomføres i området, planlegges og utføres på en måte som ikke gjør heving av vraket eller fjerning av lasten og torpedoene umulige. Utviklingen innen offshore og subseateknologi de siste åra viser at løsninger som tidligere har blitt vurdert som svært krevende, kan være mer gjennomførbare i dag. Det tilsier etter mitt syn at muligheten for heving fortsatt må holdes reell i det videre arbeidet med saken.

Etter mer enn 20 år med utredninger og vurderinger er det samtidig viktig at arbeidet med å håndtere miljøutfordringene knyttet til U-864 bringes videre med tydelige framdrift. Det er derfor avgjørende at arbeidet som nå gjøres ved vraket av U-864 ikke gjennomføres på en måte som strider mot Stortingets tidligere forutsetning om at heving av ubåten skal være et reelt alternativ.

Det er, som sagt, nå over to tiår siden vraket ble funnet. Etter så lang tid bør ambisjonen være at staten finner en løsning som både reduserer miljøfaren og holder muligheten for heving åpen. Jeg håper virkelig at vi kan heve ubåten.

Tom Einar Karlsen (A) [18:51:20]: Vraket av ubåten utenfor Fedje, med kvikksølvlast og torpedoer, skaper naturlig nok bekymring og utrygghet for alle som bor i området, eller som lever av det havet gir. Det har også vært en lang reise fra vraket ble oppdaget i 2003 og fram til de vedtakene vi skal gjøre i denne saken.

For Arbeiderpartiet har det viktigste i denne saken hele tiden vært å finne en vei framover som ivaretar miljøet på en god måte, og som gir lokalbefolkningen i området trygghet både for prosessen og for resultatet. Det har nok ikke alltid vært like enkelt å få til, når man skal balansere hensynene til ulike faglige råd, ny kunnskap som kommer til underveis, og ønsket om en rask avklaring på en vanskelig sak. Jeg har derfor stor forståelse for den utålmodigheten og frustrasjonen som noen ganger har kommet til uttrykk når avklaringer har latt vente på seg, eller man har kjent på usikkerhet om de tiltakene som har vært foreslått, er de rette.

Samtidig mener jeg at historikken i denne saken viser at vi også har greid å ta til oss ny kunnskap og teknologi underveis i prosessen, og vi er kommet videre fra der vi startet. Bunkersoljen er fjernet fra vraket, støttefylling er etablert for å sikre at det ikke flytter på seg, og vi har i dag mer kunnskap om både vraket og kvikksølvnivåene rundt enn det vi hadde tidligere.

Med det arbeidet som allerede er igangsatt av regjeringen og den tilleggsutredningen vi nå får, ligger det forhåpentligvis til rette for at vi kan starte på de siste kapitlene i denne historien og ta bort den utryggheten folk på Fedje har levd med.

Jeg er veldig glad for at en enstemmig komité har samlet seg om en innstilling som sikrer både framdrift i saken og at heving blir vurdert en gang til. Jeg håper Stortinget også samler seg om å stemme for innstillingen.

Ove Trellevik (H) [18:53:38]: Fyrst vil eg takka komiteen og Stortinget for einigheita som har kome fram i denne saka. Det set vi veldig stor pris på.

Denne ubåtsaka ved Fedje har vore gjenstand for ei rekkje utgreiingar, men det største problemet i denne saka er den følgjefeilen som har følgt saka frå utgreiing til utgreiing, heilt sidan 2008. Heile tida har ein lagt til grunn feil type torpedo og feil type tennapparat. Då vert naturlegvis også konklusjonen feil. Risikovurderingane til Kystverket har til no basert seg på rapportar frå 2008. Også ekspertutvalets rapport frå 2022 baserer seg på det same underlaget. Mykje av dette arbeidet og konklusjonane herifrå er verdilause, nettopp fordi dei tek utgangspunkt i feil type torpedo og feil type tennapparat.

No kan det ikkje lenger vera nokon tvil om kva type torpedo og tennapparat som er om bord i U-864. Det er veldokumentert frå Forsvarsmateriell, FMA, i deira rapport som kom i fjor haust, og i ettertid er det kome fram ytterlegare dokumentasjon som underbyggjer nettopp dette. Forsvarets forskingsinstitutt, FFI, legg no i mars fram ein rapport som skal vurdera risikoen ved tildekking av denne typen torpedoar.

Eg vil i forbindelse med utarbeiding av det nye tilleggsmandatet på det sterkaste oppmoda statsråden til å ta med seg den erfaringa ein til no har hatt med samarbeidet med den meir eller mindre private arbeidsgruppa frå offshorenæringa, og at denne arbeidsgruppa vert utvida til også å inkludera forsvarssektoren, med kompetanse på nettopp torpedo og tennapparat. Kompetansen hos både FFI, Forsvaret og FMA bør nyttast samtidig. Mange av desse spesialistane som er involverte i dag, har ikkje tidlegare delteke i arbeidet med U-864, men det viser seg at dei har unik og viktig kompetanse.

Regjeringa må ta med seg at det meste av kvikksølvet må hentast opp, og at torpedoane må fjernast – anten ved heving av delar av eller heile vraket, eller berre torpedoane. Moglegheitene er fleire, men felles er at alle alternativa må gjerast før det vert gjort tildekkingar av vraket og restane av kvikksølv. Det må gjennomførast sjølvstendige risikovurderingar for fjerning av torpedoar før tildekking. Alle risikoreduserande tiltak må nyttast.

No må regjeringa ein gong for alle setja alle relevante krefter med rett erfaring og kompetanse saman, og sikra at mesteparten av kvikksølvet kjem opp, at torpedoane vert fjerna frå havbotnen, og at det som er igjen på havbotnen, vert tildekt med tanke på lågast mogleg risiko i eit æveperspektiv. Når russarane klarte å heva ubåten Kursk i 2001, for 25 år sidan, med atomreaktor og torpedo om bord, bør jaggu me klara det også.

Kjersti Toppe (Sp) [18:57:02]: Saka om korleis myndigheitene skal handtera kvikksølv og torpedoar ved U-874 utanfor Fedje, er ei sak som har ei lang historie òg her på Stortinget. Eg har vore med på fleire av desse debattane sidan eg kom inn på Stortinget for første gong i 2009.

Dette er ikkje ei lokal sak, men det er ei sak som gjeld Noreg som hav- og miljønasjon. Elleve ulike statsrådar har hatt denne saka på sitt bord. For Senterpartiet har dette vore ei viktig sak lokalt, med veldig stort engasjement. Prosessane i regi av Kystverket må eg dessverre seia etter kvart har fått manglande tillit hos lokalbefolkninga og andre, og no er det på tide å få denne saka på rett spor.

Eg vil takka kollegaene på hordalandsbenken – særleg takk til Ove Trellevik frå Høgre, Helge André Njåstad frå Framstegspartiet og Linda Merkesdal frå Arbeidarpartiet. Det er ganske sjeldan at ein samla benk står bak eit felles representantforslag. Det viser at vi klarar å samarbeida som dei folkevalde vi er.

Eg stod jo sjølv saman med fiskeri- og havministeren på kaien i Knarvik i 2024 og fortalde nyheita om at regjeringa den gongen hadde vedteke å gå vidare med undersøkingar med mål om å få opp mest mogleg av kvikksølvet før ei eventuell tildekking. Den avgjerda var basert på ekspertutvalet som tidlegare statsråd Knut Arild Hareide sette ned, som tilrådde ei slik vidare handtering. Dei tilrådde ikkje heving av ubåten.

Så kom sjokkrapporten frå Forsvarsmateriell, FMA, som frårådde tildekking ut frå ei risikovurdering, og at gamle stridshovud ville kunna eksplodera om ubåten ikkje vart heva. Dette er bakgrunnen for representantforslaget. Vi vil ha forsikring om at dei undersøkingane som no vert gjennomførte, ikkje umogleggjer ei eventuell heving eller fjerning av ubåtvraket med last eller fjerning av torpedoar. Statsråden har i sitt svar forsikra om at dette vert ivareteke.

For det andre vakte det stor bekymring, med dei nye opplysningane frå FMA, at Kystverket i sitt mandat ikkje kunne eller skulle greia ut heving av last og ubåtvraket. Statsråden skriv at endring i mandatet ville stansa Kystverket sitt arbeid, og at ein må starta alt på nytt. Eg var veldig forundra over det svaret som statsråden gav komiteen, for det som verkeleg ville ha utsett denne saka, var at vi ikkje greip inn no, for den rapporten som då ville ha kome, ville ikkje ha tillit, og det ville ha utsett arbeidet og framdrifta. Så vi er glad for at regjeringa i dialog med Stortinget har kome fram til eit kompromiss, der ein no bestiller ei tilleggsutgreiing om heving av ubåten med last, og/eller fjerning av torpedoar, og at det vert gjort når den andre rapporten er fremja. Vi skal følgja med vidare i denne saka.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [19:00:20]: I 2003 oppdaget et av Forsvarets fartøyer ubåtvraket U-864 utenfor Fedje i Vestland. Ubåten var etter alt å dømme lastet med inntil 67 tonn kvikksølv. Denne kvikksølvlasten befinner seg stadig i vraket, eller på havbunnen i området rundt vraket. Etter at vraket ble funnet, har det vært gjennomført en rekke utredninger for å vurdere hvordan man kan fjerne kvikksølvforurensningen på en måte som gir lavest mulig risiko for spredning av kvikksølv i vannmassene.

De fleste utredningene som har vært gjennomført, har pekt på at tildekking av vraket med rene masser er det tiltaket som vil gi lavest risiko for spredning av kvikksølv, både på kort og på lang sikt. Ekspertutvalget som leverte sin rapport i 2022, kom også til denne konklusjonen, men mente at man likevel burde undersøke om det finnes mulighet for å heve deler av kvikksølvet før man dekker til vraket og området rundt. Det er disse undersøkelsene Kystverket nå er i gang med å gjennomføre.

Kystverket har i lang tid gjort, og gjør stadig, en god og viktig jobb med å følge opp regjeringens og Stortingets vedtak om håndteringen av ubåtvraket og kvikksølvforurensningen. De har kommet langt i siste delen av de undersøkelsene regjeringen bestilte i 2024, og nå i mars skal etaten gjennomføre et nytt undersøkelsestokt. Jeg kan forsikre om at Kystverket ikke vil gjennomføre dette toktet på en måte som umuliggjør en eventuell heving eller fjerning av ubåtvraket med last, eller fjerning av torpedoer. Jeg ser fram til å få Kystverkets rapport senere denne våren.

Jeg tror alle er enige om hovedmålet med håndteringen av ubåtvraket og kvikksølvet: Vi må sørge for å forhindre spredning av kvikksølv i vannmassene. En slik forurensning ville kunne gjøre stor skade på livet i havet i området og få store konsekvenser for næringsgrunnlaget langs kysten.

Stortinget vil i dag etter alt å dømme be regjeringen om å gjennomføre en tilleggsutredning om heving av ubåten U-864 med last, og/eller fjerning av torpedoer, etter at Kystverkets rapport foreligger. Det skal vi selvsagt følge opp, og vi vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når utredningen og kvalitetssikringen er gjennomført.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [19:14:13]: Ubåten utenfor Fedje er en sak som jeg hørte om første gang da jeg var en ungdomspolitiker som hadde kommet inn i Fremskrittspartiets Ungdom. Nå står jeg her, jeg har begynt å bli grå i håret, og ubåten og kvikksølvet er fortsatt ikke oppe.

Jeg tror det er veldig, veldig bra at det ser ut til å gå mot at et enstemmig storting gir et tydelig signal. Det er av veldig stor betydning for dem som har engasjert seg i denne saken, at man har Stortinget i ryggen knyttet til at man må få opp kvikksølvet.

Det er én ting som jeg vet at innbyggerne som bor på Fedje og i Nordhordland, også merker seg. Vi snakker som om dette er noe som vi, som norske myndigheter, må gjøre for å trygge befolkningen lokalt. Nei, det er lokalbefolkningen på Fedje og i Nordhordland som har stått i front og kjempet for at vi faktisk får en god løsning, sånn at vi ikke har en potensiell økonomisk og miljømessig krise på kysten. Det er de som har stått i front, de har kjempet for at norske myndigheter skal levere på noe som er av nasjonal betydning. Det tror jeg er viktig at statsråden også har med seg i dette arbeidet, at det ikke er en lokal sak som berører de lokale. Dette er av nasjonal betydning, og det er verdt å takke dem som står på.

Det er viktig, når fagmyndighetene nå skal jobbe videre, at man også tar med seg den manglende tilliten som mange av dem som har engasjert seg i denne saken, kjenner – når man har sett så mange prosesser som har trukket så mye ut i tid, og hvor det har blitt oppdaget så alvorlige feil som det har vært i denne saken. Nå er vi i hvert fall kommet et godt hakk videre på veien ved at vi i hvert fall sender en tydelig og entydig beskjed fra Stortinget. Så håper jeg at de som har stått i front, vinner fram, og at vi ikke lenger har som en tikkende bombe på vestlandskysten noe som kunne ha ødelagt miljøet, og som kan være av stor økonomisk betydning for havbruksnæringen vår.

Anne Kristine Linnestad (H) [19:17:46] (ordfører for saken): Forslaget til vedtak i saken er fremmet av Frp, Senterpartiet, Rødt og MDG, og partiene – både disse og vi andre – vil selv begrunne sine syn. Derfor går jeg over til Høyres syn på saken.

Det løse forslaget som er levert i dag på vegne av Høyre, Venstre og MDG, ble ved en inkurie ikke fremmet i avgivelsesmøtet, derfor gjør vi det i dag. Dette betyr likevel ikke at Høyre vil overprøve og diktere Bane NOR til å gjenopprette stoppmønsteret på Svingen stasjon slik det var. Dersom Bane NOR derimot skulle ombestemme seg og gjenopprette stoppmønsteret likevel, vil vi verken sette spørsmålstegn ved eller være kritisk til det, for det er Bane NOR – ikke Stortinget – som har og skal ha ansvar for ruteplanleggingen av togtilbudet på norske jernbaneskinner, så også på Østlandet. Derfor er det trist at Stortinget for andre gang på én måned behandler nettopp stoppmønsteret for togene på Østlandet.

Hvorfor kom så disse sakene på vårt bord? Jo, det er fordi Bane NOR ikke har hatt god nok kommunikasjon – om noen kommunikasjon i det hele tatt – med berørte fylkeskommuner, kommuner og brukere. Bane NOR er forpliktet til å følge målene i byvekstavtalene som staten har inngått med de største byområdene, og når de kutter deler av tilbudet på et stoppested, må konsekvensene ses opp mot byvekstavtalene. De må belyses overfor både kommunen og fylkeskommunen som det angår.

Høyre deler derfor Akershus fylkeskommunes frustrasjon over manglende involvering. Et godt samarbeid mellom Bane NOR og Ruter er avgjørende for et best mulig tilbud til de kollektivreisende i hele fylket, og toget er selve ryggraden i kollektivsystemet for innbyggerne i Akershus. La meg presisere nok en gang: Det er Bane NOR, og ikke Stortinget, som har ansvaret for hvilke tog som skal stoppe på hvilke stasjoner, til hvilke tider, på Østlandet og i resten av Tog-Norge.

Høyre har også sett MDGs løse forslag, som nå er forslag nr. 2, om å be regjeringen revurdere indikatorene i Bane NORs rapporteringskrav. Dette vil vi også støtte.

Dermed har jeg tatt opp forslaget Høyre er med på.

Anniken Refseth (A) [19:20:27]: Nå ble jeg virkelig glad, nå når jeg hører at Høyre er så tydelig på rollene til Bane NOR og Stortinget. Vi er ikke ruteplanleggere på Stortinget, så jeg er veldig glad for det.

Ruteplanen vår – kontrakten med folket – den må vi ikke svikte på noe vis. Det er den vi innretter livet vårt etter og er helt avhengig av når vi skal på jobb og skole. Med de foreslåtte endringene i dette forslaget svikter vi som politikere, og vi svikter også fagfolkene våre, dem som vi – les: politikerne – har gitt ansvaret til for å sette sammen et så godt togtilbud som overhodet mulig.

Jeg oppfordrer sterkt: Ikke lek ruteplanleggere her i salen. Vi er ikke fagfolk. Vi skal være med og vise retning, vi skal være med og styre hvordan jernbanen i Norge skal være. Samtidig er det helt rimelig at større endringer i rutetilbudet må diskuteres med dem som faktisk blir berørt. Lokale innbyggere, kommuner, fylkeskommuner, pendlere og det lokale næringslivet må få si sin mening. Det handler om legitimitet og om å forstå de lokale behovene. Det er vårt ansvar å sørge for at det skjer.

Stortinget vedtar rammene, og Samferdselsdepartementet setter de langsiktige målene og den overordnede strategien innenfor disse. Bane NOR, som er infrastrukturforvalteren for hele det nasjonale jernbanenettet, har det faglige ansvaret for drift, trafikkstyring og ruteplanlegging. Denne arbeidsdelingen er ikke tilfeldig. Den er der for å sikre at ruteplanleggingen skjer effektivt, forutsigbart og – ikke minst – sikkert.

I tillegg har vi fersk kunnskap å støtte oss på. Jernbanedirektoratet la fram sin rapport om driftsstabilitet og kundeopplevelse 10. oktober 2025. Den viser at selv om aktørene i jernbanesektoren har jobbet målrettet gjennom hele 2025, er det fortsatt et stykke igjen før vi når målene for punktlighet og regularitet.

Oppsummert: Vi skal lytte til dem som berøres av store endringer i rutetilbudet, men selve ruteplanleggingen må ligge til dem som har kompetanse og ansvar til å gjøre dette på en sikker og effektiv måte. Det er sånn vi bygger et togtilbud som både reisende og næringsliv kan stole på, og vi må tørre å stå i at noen får et litt redusert tilbud, når flere får et mer pålitelig togtilbud.

Bård Hoksrud (FrP) [19:23:21] (komiteens leder): Denne saken er i utgangspunktet ganske enkel. Når Bane NOR kutter togtilbudet ved Svingen stasjon med om lag 90 pst., er det de reisende som skal betale prisen. Det er ikke optimalisering, det er et dramatisk svekket kollektivtilbud. Svingen er for mange det eneste reelle stasjonsalternativet, og når tilbudet kuttes så kraftig, er ikke lenger tog relevant som transportalternativ.

Derfor er Fremskrittspartiet tydelig i denne saken: Vi kan ikke ha en jernbaneforvaltning som redder punktligheten ved å fjerne stopp og avganger. Det kan se pent ut i rapportene, men det blir et dårligere tilbud for folk som bruker dette tilbudet. Det er helt bakvendt. Et transportsystem skal måles på om det faktisk frakter folk dit de skal, ikke på om man kan pynte på statistikken ved å ta bort togene.

I innstillingen ser vi også at det finnes et flertall her i salen som er enige om det viktigste: Regjeringen må instruere Bane Nor slik at rutetilbudet ved Svingen stasjon kommer opp på samme nivå som før ruteendringen i desember 2025. Det er helt rimelig, og det er på tide.

Vi må også tørre å si høyt hvorfor dette skjer. En del av forklaringen ligger i måten man måler og følger opp jernbanen på. Hvis indikatorene premierer færre forsinkede avganger, åpner man for et triks: Kanseller avganger eller kutt stopp, så blir det færre forsinkelser. Det er ikke bedre drift, det er bare bedre tall.

Derfor er Fremskrittspartiet klart og tydelig og støtter et tydelig tilleggsgrep: Stortinget ber regjeringen revurdere indikatorene i Bane NORs rapporteringskrav, med sikte på at det ikke skal gi bedre resultatoppnåelse å kutte i rutetilbudet eller kansellere avganger, selv om det isolert sett gir færre forsinkede avganger. For folk flest er ikke en kansellert avgang punktlig, den er faktisk borte.

Til slutt: Dette er også et bilde på et større problem, med uforutsigbarhet og rot. Når vi i tillegg ser at Bane NOR skaper usikkerhet rundt hvilke prosjekter som skal stanses og skyves ut i tid, og først nekter å gi oversikten, svekkes tilliten ytterligere. Vi trenger åpenhet og styring, ikke mer tåkelegging.

Fremskrittspartiet er klart: Når man bruker mange penger for å bygge ut jernbane, er det fordi vi vil sørge for et bedre tilbud til de reisende. Da kan ikke løsningen være å redusere antallet stopp, som gjør tilbudet dårligere for togpassasjerene. Togtilbudet skal være til for folk, ikke for å tilfredsstille excelark og bekvemmelighetshensyn for å oppfylle punktlighetskrav.

Jeg vil derfor si at Fremskrittspartiet støtter forslag nr. 2, fra MDG. Forslag nr. 3 har egentlig ingenting med denne saken å gjøre, og det kommer vi definitivt ikke til å støtte. Vi mener vi skal bygge både vei og jernbane i dette landet. Begge deler er viktig, så der er vi helt på kollisjonskurs med MDG.

Jeg hører representantene fra Høyre og Arbeiderpartiet si at dette skal Bane NOR få lov til å styre, at vi ikke skal sitte på Stortinget og detaljstyre – og det kan man jo være veldig enige om – men når vi ser det Bane NOR holder på med, er det åpenbart at Stortinget må si fra.

Geir Inge Lien (Sp) [19:26:44]: Saka om Svingen stasjon viser korleis endringar i stoppmønster og rutetilbod får direkte konsekvensar for lokalsamfunn som er avhengig av stabilitet og føreseielegheit i togtilbodet. Når Bane NOR reduserer antal avgangar på mindre stasjonar for å betre punktlegheita på hovudstrekninga, rammar det særleg dei pendlarane som har færrast alternativ. Det dei som brukar Svingen stasjon opplever no, har klare likskapstrekk med det som skjedde tidlegare på Steinberg stasjon.

For ein månad sidan sa Stortinget tydeleg frå om at det er uakseptabelt at ein skal byggje ned tilbodet i punktlegheitas namn. Senterpartiet støttar difor Miljøpartiet Dei Grønes lause forslag om å revurdere Bane NORs indikatorar som gjer at kutt i rutetilbod gjev betre resultatoppnåing.

I debatten om Steinberg var statsråden tydeleg på at det er Bane NOR som skal styre rutetilbodet og prioriteringane av kapasiteten i jernbanesektoren, akkurat som vi har høyrt frå Arbeidarpartiet og Høgre her. Dei siste dagane viser at det definitivt er sant. Det er lov til å håpe på at statsråden innser at det trengst meir politisk styring av denne sektoren, og at ein er villig til å ta tak i den udemokratiske ukulturen som openbert gjennomsyrar Bane NOR.

Senterpartiet meiner det er heilt rett og ei heilt legitim politisk prioritering å instruere Bane NOR til å gjenopprette rutetilbodet ved Svingen stasjon til nivået før endringane i desember 2025. Dei siste daganes plunder og heft frå Bane NOR viser at politisk styring er nødvendig for å sikre eit minimum av føreseielegheit for dei reisande og for å oppretthalde eit tilbod som gjer det mogleg for innbyggjarane langs Kongsvingerbanen å bruke toget i kvardagen.

Avslutningsvis vil eg understreke at det for Senterpartiet er uakseptabelt at eit godt togtilbod skal byggjast ved å redusere antal avgangar for dei som bur utanfor dei største knutepunkta. For å nå måla i både nasjonal og regional transportpolitikk må tilboda vera tilgjengelege òg for dei på dei mindre stasjonane.

Senterpartiet støttar forslag nr. 2, frå Miljøpartiet Dei Grøne.

Remi Sølvberg (R) [19:29:38]: Mange har erfart at det å hoppe av i svingen er uforutsigbart.

Men fra spøk til alvor – for Rødt er denne saken enkel: Et tog som ikke stopper der folk bor, er ikke et godt kollektivtilbud. Når hensynet til noen få minutters punktlighet skal gå foran behovet for tilgjengelig transport i lokalsamfunnene, bommer jernbanepolitikken på sitt viktigste mål.

Togtilbudet i og rundt Oslo er avgjørende for et velfungerende kollektivsystem og for det sammenhengende bo- og arbeidsmarkedet i regionen. Derfor er det alvorlig når endringer i rutetilbudet svekker tilbudet til de reisende, slik vi har sett etter ruteendringene i desember 2025, bl.a. ved Svingen stasjon i Lillestrøm kommune. Når toget slutter å stoppe på mindre stasjoner, brytes en kontrakt vi har – kommunene rundt storbyene er blitt bedt om å utvikle boliger og arbeidsplasser langs kollektivaksene, og vi skal få god utvikling gjennom knutepunkt langsmed disse. Til gjengjeld skulle kollektivtilbudet styrkes og bidra til at nullvekstmålet i biltrafikken nås. Hvis mønsteret svekkes, undergraves både lokalsamfunnene og klimamålene.

For Rødt er dette også et demokratisk spørsmål. Store endringer i rutetilbudet må skje i dialog og forståelse med berørte kommuner og reisende. Reell medvirkning fra lokalsamfunnet er en forutsetning for legitime transportpolitiske beslutninger. Rødt mener derfor at Stortinget må instruerer Bane NOR til å gjenopprette togtilbudet ved Svingen stasjon på samme nivå som det var før ruteendringene i desember 2025. Rødt mener at hensynet til punktlighet og marginale tidsbesparelser ikke kan gå foran behovet for at toget faktisk stopper der folk bor. Når stoppmønsteret svekkes eller fjernes, undergraver det både kollektivtilbudet, distriktshensyn og nasjonale mål for redusert bilbruk.

Så forstår vi også at punktlighet er viktig, og vi skjønner at forsinkede tog kan gi følgefeil, men det kan ikke veie tyngre at toget faktisk stopper og tar om bord folk og pendlere. Effektivitet i jernbanen kan ikke nås ensidig i minutter spart i en rutetabell, det må også måles i hvor tilgjengelig toget er for folk flest. Et godt togtilbud handler ikke bare om at toget går i tide, men at det faktisk stopper der folk trenger det.

Oda Indgaard (MDG) [19:32:38]: Saken heter «et forutsigbart togtilbud i Oslo-området». I dag måles forutsigbarhet først og fremst gjennom punktlighetsstatistikken, og den statistikken er, ærlig talt, ganske begredelig, særlig i rushtiden rundt Oslo. Samtidig gjør stadig flere det som vi politikere ber dem om – de lar bilen stå, og de tar toget. Det er bra, det er ønsket, og det er helt nødvendig.

Alle kommunene som er en del av byvekstavtalen rundt Oslo, har forpliktet seg til nettopp det, at flere skal reise kollektivt. Da kan ikke premien for flere passasjerer være at toget slutter å stoppe der folk bor. Et forutsigbart tilbud handler ikke om minutter i en statistikk. Det handler om at folk kan stole på at toget faktisk stopper på deres stasjon. Mindre stasjoner har også en verdi. De gjør det mulig for folk å velge kollektivt i hverdagen. Hvis løsningen på dårlig punktlighet er å slutte å ta på passasjerer – ja, da har vi ikke gjort togtilbudet mer forutsigbart, vi har kun gjort det mindre tilgjengelig.

Derfor er det en fallitterklæring når løsningen på kapasitetsproblemene blir å kutte ut stasjoner når vedlikehold og oppgradering ikke har holdt tritt med passasjerveksten. Når jeg leser høringsinnspillene fra folk som er berørt av dette, gjør det inntrykk. For når vi politikere vedtar mål som nullvekstmål i biltrafikken, peker vi i en retning, og vi ber folk om å innrette livet sitt annerledes. Det er nettopp det mange rundt Svingen stasjon har gjort. De har valgt å bosette seg der fordi toget stopper der, og de har valgt kollektivt i stedet for bil. Da oppleves det som et brutalt tillitsbrudd når toget plutselig ikke stopper der likevel.

Jeg har stor forståelse for at Bane NOR gjør det de kan for å oppfylle målene de blir målt på, men denne saken viser at begrepet forutsigbarhet blir tolket altfor snevert. For dem det gjelder, er dette langt fra en bagatell. Et kollektivtilbud de er avhengige av, blir i praksis rykket bort. Det er ikke forutsigbart.

Vi i MDG mener derfor at denne saken viser behovet for å revurdere indikatorene, og jeg er veldig glad for at flertallet i denne sal er enig med oss i det. Sannheten er at jernbanen mange steder er i knestående. Vedlikeholdsetterslepet øker, pendlere og lokalpolitikere over hele landet roper varsku. Skal toget være ryggraden i framtidens rapport, må vi sørge for at det faktisk stopper der folk bor. Da må vi også ta konsekvensen av den vedlikeholdskrisen jernbanen står i, og revurdere hvordan vi prioriterer midlene i samferdselssektoren.

Med det tar jeg opp MDGs løse forslag.

Grunde Almeland (V) [19:35:28]: Venstre har som mål at vi skal ha et godt, billig og forutsigbart kollektivtilbud, inkludert jernbane. Det er også grunnen til at Venstre har foreslått å øke bevilgningene til både jernbane og kollektivtransport med over 4 mrd. kr.

Dessverre har vi et tilbud som rett og slett ikke er godt nok, og som under denne regjeringen er blitt forverret. Det ene er krisen i kollektivtransporten i fylkene, noe helt annet er den krisen vi nå har i jernbanen. Under denne regjeringen har jernbanebevilgningene rett og slett blitt redusert med 20 pst. Jernbane er nedprioritert. Resultatet av det er et dårligere og mindre forutsigbart togtilbud.

Når tilbudet er mindre forutsigbart, påvirker det tilliten til jernbane og kollektivtransport der ute hos befolkningen. Når mennesker har bosatt seg i et område med jernbane og jernbanestasjoner, eller valgt arbeidsgiver eller skole på grunn av jernbanetilbudet og nærhet til stasjoner, er det svært dramatisk når rutetidene endres, eller for alle praktiske formål avvikles, nærmest over natten, slik tilfellet er med Svingen stasjon.

Nærmest over natten ble togtilbudet fra Svingen stasjon redusert med 90 pst., til kun to rushtidsavganger og ingen avganger i helgene. Tog er det eneste kollektivtilbudet i området, og Svingen er den eneste stasjonen i Fetsund-området øst for Glomma. Dette skjer med samferdselsministerens stilltiende aksept. Han gjemmer seg konsekvent bak argumentet til Bane NOR om at færre stopp gir bedre punktlighet, men færre stopp medfører også færre reisende og at færre har et reelt alternativ til privatbilisme, stikk i strid med regjeringens uttalte mål om nullvekst i biltrafikken rundt de store byene.

Jeg er enig i at det er Bane NOR som har det overordnede ansvaret for rutetilbud og stoppmønster, og at det ikke er noe vi bør detaljstyre politisk fra Stortinget. Det må likevel være noen overordnede retningslinjer som gjelder, bl.a. en forutsigbarhet for – og dialog med – berørte kommuner og reisende, og at målene i byvekstavtalene skal være førende også for tilretteleggingen av jernbanetilbudet.

Derfor vil ikke Venstre stemme for flertallsinnstillingen om å instruere Bane NOR om å opprettholde et bestemt rutemønster til og fra Svingen stasjon nå, men at man heller etablerer et sett med retningslinjer som gjør at Bane NOR ikke kan ta slike brå beslutninger i framtiden, og at rutetilbudet til og fra Svingen stasjon forbedres kraftig. Dersom vi likevel kommer ut fra salen i dag og ser at statsråden fortsatt ikke gjør noen endringer i styringsdialogen med Bane NOR, vil nok Venstre fort stemme for et tilsvarende forslag som det i flertallsinnstillingen i dag.

Da er det vel ingen forslag igjen å ta opp for Venstre, men jeg kan jo anbefale alle å stemme for det Venstre leverte før i dag.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [19:38:51]: Befolkningen i storbyområdene våre vokser raskt. For Arbeiderparti-regjeringen er det viktig at vi har et togtilbud som skaper en enklere reisehverdag for folk, og selvfølgelig også at vi bidrar til konkurransekraft for næringslivet.

I Oslo-regionen reiser om lag 30 pst. med tog ut og inn i rushtid. Antallet togreiser har økt med over 30 pst. siden 2014. Antallet avganger har økt betraktelig. Bare de to siste årene er det satt nye passasjerrekorder. Det sies en del fra talerstolen her som i hvert fall ikke stemmer med det faktiske terrenget.

Sprengt infrastrukturkapasitet og tett togtrafikk fører beklageligvis til at selv små forsinkelser sprer seg raskt i systemet. Samtidig har flere reisende ført til at vi får lengre stasjonsopphold. Enkelt sagt kan vi si at man spiser opp den tiden som trengs for å sikre realistiske ruteplaner.

Det er et sentralt transportpolitisk mål med god punktlighet. Det er fordi de reisende skal kunne stole på jernbanen. Bane NORs analyser viser samtidig at jernbanesystemet er presset for hardt. For å oppnå mer punktlige tog for de over 26 millioner reisende årlig i denne regionen er det Bane NORs vurdering at det er nødvendig å gjøre enkelte endringer i ruteplanen.

Endringene som Bane NOR gjorde i årets ruteplan, gir mer punktlige tog. På linjen Asker–Kongsvinger var det om lag 7,6 millioner av- og påstigninger i fjor. Kun 1,2 pst. av disse brukte Svingen. På hverdager i 2024 var det i gjennomsnitt én person per tog fra Svingen som reiste østover, og syv personer per tog som reiste vestover. Flere av disse har da mistet avgangene sine. Samtidig har over 98 pst. fått mer punktlige tog.

De fleste reisende fra Svingen reiser på rushtidsavganger vestover, som er beholdt i dagens ruteplan. Foreløpige tall viser altså at tiltakene har hatt svært god effekt. Registrerte følgeforsinkelser er redusert med hele 30 pst. sammenlignet med i fjor. Hittil er punktligheten for linjen økt med over 6 pst.

Bane NOR plikter som infrastrukturforvalter å fordele kapasiteten, uavhengig av måte, for å oppnå størst mulig nytte av den knappe kapasiteten som er. Departementet har ikke myndighet til å overprøve Bane NORs tildeling av ruteleier eller diktere hvordan kapasiteten fordeles. Det er heller ikke mulig å endre regelverket, da det vil være i strid med EØS-avtalen.

Samtidig tror jeg dialog mellom Bane NOR og Jernbanedirektoratet og dem som blir berørt av endringer i ruteplanen, herunder fylker og kommuner, kan bli bedre. Derfor justerer Bane NOR nå ruteplanprosessen. Det er lagt opp til mer dialog for å gi fylkeskommunene større forutsigbarhet i framtidige prosesser.

Bård Hoksrud (FrP) [19:56:45]: Det er interessant å høre på statsråden når han sier at punktligheten er blitt bedre. Man oppnår ingen av målene sine i januar måned, så det er jo en litt snodig tilnærming til verden.

Statsråden sier at det blir bedre for mange – ja, selvfølgelig gjør det det: Hvis man bare fjerner tilbud og tar bort litt, kan det bli bedre for dem som det ikke får konsekvenser for, men det blir veldig mye dårligere for dem det får konsekvenser for, og dem som ikke får det tilbudet. La oss være litt ærlige nå: Det er kanskje blitt litt for lett å holde ruteplanen med at en bare kutter stopp, i stedet for å se på hvordan man skal sørge for at man kan bruke også de stasjonene som folk har forventet at det faktisk skal gå tog fra, og at man kan gå av og på toget. Det er viktig å sørge for et best mulig togtilbud til alle dem som ønsker å bruke det toget, også selv om det ikke er så mange.

Jeg skjønner at statsråden ikke er så opptatt av det, og det er det som er problemet. For en pendler er ikke en kansellert avgang en punktlig avgang, den er faktisk borte, og den finnes ikke. Derfor er vi tydelige på at vi nå støtter det forslaget som er forslag nr. 2 her, om at man ikke skal la bedre resultatoppnåelse komme som følge av at man kutter tilbudet og gjør det dårligere for passasjerene. Det mener vi handler om sunn fornuft.

Som om ikke Svingen stasjon eller Steinberg stasjon var nok: Som sagt har vi sett det vi har sett de siste 48 timene, hvor vi har sett mer rot og hvilke jernbaneprosjekter som utsettes og stanses. Først skaper det usikkerhet, så kommer det halvkvedede oversikter, så kommer det tilbakemelding fra statsråden om at vi skal gå tilbake til Bane NOR, og så kommer det ut at de beklager at de har gjort feil og gitt feil informasjon. Det er litt spesielt, med nesten 50 kommunikasjonsrådgivere i Bane NOR, at man klarer å bomme så kraftig i løpet av 48 timer. Det er ganske imponerende hvordan man klarer det.

Det kan ikke være ingenting i dette, når man altså går ut og sier at vi nå må utsette viktige nye prosjekter. Vi vet også at det er fem år utsettelse på Hamar stasjon, og det er ett års utsettelse på ERTMS i Vestfold, så det ene liket etter det andre detter jo ut av skapet. Nå kom det altså fram at det også er flere prosjekter som skulle utsettes, men de vil bare ikke fortelle offentligheten det. Det er blitt en greie nå, at man ikke vil fortelle det og være åpen.

Jeg utfordrer statsråden på: Bør ikke Bane NOR være åpne og ærlige, i stedet for å komme med forslag og ikke ringe til noen eller snakke med noen på telefonen, men faktisk fortelle åpent og ærlig hvordan det står til og hva man har tenkt å gjøre?

Fremskrittspartiet står på de reisendes side, og vi er opptatt av et best mulig togtilbud og er også villig til å bruke mer penger utover det regjeringen gjør.

Anniken Refseth (A) [20:00:03]: Det henvises nå til de siste dagers hendelser. Nå hører jeg at flere partier kan løse dette bedre selv, og de setter seg selv litt over Bane NOR. Arbeiderpartiet har tillit til og stoler på at Bane NOR gjør jobben sin, og de stoler på fagfolkene. Sånn må det være, i alle fall for oss i Arbeiderpartiet.

Vi har en bred enighet om at punktlighet er prioritert, og at ni av ti tog skal gå i rute. De rykende ferske tallene viser at punktligheten har gått opp med dette tiltaket. Arbeiderpartiet vil stemme imot forslag nr. 2. Konsekvensen er at Stortinget da setter en stopper for det viktige arbeidet med å forbedre punktligheten på jernbanen. Dårlig punktlighet skal da aksepteres og bare fortsette. Vi pynter ikke på punktligheten.

De rykende ferske tallene viser en reduksjon på 30 pst. i følgeforsinkelser. Punktligheten har økt med over 6 prosentpoeng, fra 80 til 86,7 pst. Det er dobbelt så mange vestgående tog som kommer til Lillestrøm til avtalt rutetid.

For å oppsummere litt: Tiltakene med reduksjon viser at det går ut over én påstigende passasjer i snitt for østgående tog og sju påstigende i snitt for vestgående tog, altså mot Oslo fra Svingen. For å løfte blikket litt betyr det at dette utgjør en positiv forbedring for totalt 7,6 millioner reisende, av- og påstigende på linje R14. Derfor holder Arbeiderpartiet fanen høyt for å sikre punktligheten på jernbanen.

Oda Indgaard (MDG) [20:02:23]: Jeg vil bare påpeke at jeg opplever at uenigheten her ikke handler om å stole på fagfolkene, men om den politiske styringen man tross alt er forventet å kunne ha over statlige etater. Det forslaget som foreligger, sier ingenting om å skrote eksisterende punktlighetsmål, men å utrike måten man måler forutsigbarhet og punktlighet for passasjerene på. Det er en viktig distinksjon i det.

Årsaken til at dette er så viktig, er at ja, i akkurat denne saken er det en liten stasjon det gjelder, men mange små stasjoner blir faktisk veldig mange passasjerer, veldig mange folk som har behov for forutsigbarhet for og trygghet på at de har bosatt seg og planlagt hverdagen sin på en måte som også går an å gjennomføre senere. Det finnes selvfølgelig flere måter å løse kollektivtilbud på, og det skal fagpersonene også ha mulighet til å løse, men her er det altså ikke noen annen løsning. Passasjerene blir stående uten et annet tilbud. Vi kan ikke ha noe av den typen tankegang – silotenking – eller den måten å måle forutsigbarheten av et viktig kollektivtilbud på. Da er det viktig med politisk styring og riktige signaler til de fagfolkene, så de kan gjøre det de er best på. Dette har ikke noe med manglende tillit til fagfolkene å gjøre, men det handler rett og slett om hvordan vi tilrettelegger for at de kan gjøre en god jobb.

Trond Helleland (H) [20:04:21]: Jeg blir litt forvirret – det er mulig det er litt sent på kvelden. Bane NOR legger altså fram en punktlighetsstatistikk for januar og februar som viser en klar nedgang i punktligheten. De innrømmer selv at ikke én dag i januar var punktlighetsmålet nådd. Men samtidig sier Arbeiderpartiet her nå, sist ved Anniken Refseth, at punktligheten har gått opp, og det skyldes at en har kuttet tilbudet på Svingen og Steinberg. Det er imidlertid ikke så lenge siden det tilbudet ble devaluert, holdt jeg på å si, eller nedgradert, og vi har hatt to måneder nå i 2026, og da har punktligheten gått ned! Så hvor er disse tallene fra? Er det egne tall Arbeiderpartiet har fått utarbeidet på Youngstorget, eller er det Bane NORs statistikk det vises til? Jeg har ikke sett den statistikken, og jeg ser veldig mye fra Bane NOR, bl.a. den fine pressemeldingen som kom, og som ble fjernet igjen, om alle prosjektene som skulle utsettes.

Den politiske styringsdialogen er jeg veldig interessert i. Visste statsråd Nygård at Svingen og Steinberg skulle få redusert antall togstopp, eller ble det også vedtatt av kommunikasjonsavdelingen i Bane NOR sammen med noen ruteplanleggere? Hvilken informasjon tilfløt Stortinget om reduksjonen i rutestopp? Kommunene visste åpenbart ingenting. Når fikk kommunene beskjed om at antall utbyggingsprosjekter som var vedtatt av Stortinget, skulle reduseres eller stoppes? Det fikk i hvert fall ikke Stortinget vite noe om, og åpenbart heller ikke statsråden. Så hva er styringsdialogen her? Hvordan skjer dette? Er det sånn at vi i Stortinget – som i gamle dager, da vi vedtok alle lensmannskontorer her i salen – må vedta hvilke stasjoner det fortsatt skal gå tog til? Eller er det opp til Bane NOR å gjøre det, for å få punktligheten opp i en eller annen ukjent statistikk som ingen av oss har sett?

Her er det noe som ikke stemmer. Vi ønsker alle et best mulig togtilbud til pendlerne rundt Oslo, men da må vi også vite hvordan dette foregår. Hvem er det som egentlig bestemmer dette? Er det Arbeiderpartiet på Youngstorget, er det Bane NOR, eller er det samferdselsministeren som egentlig har ansvaret?

Jone Blikra (A) [20:08:10] (ordfører for saken): Først: Takk for samarbeidet i komiteen, og takk til dem som har sendt inn høringssvar til saken.

Som innstillingen viser, er det flertall for en tilråding der Arbeiderpartiet ikke er med. De partiene som står bak flertallsforslaget, vil selv redegjøre for sine standpunkt. Jeg vil komme tilbake til argumentene for at Arbeiderpartiet ikke støtter flertallet i mitt hovedinnlegg.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [20:08:55]: Gjennom flere år har norsk luftfart vært utsatt for forstyrrelser i satellittnavigasjon – GNSS. Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina 24. februar 2022 har dette eskalert betydelig. Det vi tidligere oppfattet som et stabilt og pålitelig system, har vist seg å være svært sårbart. Russland bruker jamming og i enkelte tilfeller «spoofing» som virkemiddel. Det rammer norsk luftrom, norsk flysikkerhet og vår nasjonale beredskap.

GPS og satellittbasert navigasjon har gitt enorme gevinster gjennom kortere flyruter, lavere drivstofforbruk og mer effektiv luftfart, men denne effektiviseringen skjedde i en tid der mange trodde på varig fred. Krigen i Ukraina har brutalt vist oss at denne forutsetningen ikke lenger holder. Når GNSS jammes, mister flygerne ikke bare navigasjon – de mister også viktige sikkerhets- og varslingssystemer. Det øker arbeidsbelastningen i cockpiten og skaper reelle, dokumenterbare risikosituasjoner. Avbrutte landinger i Øst-Finnmark er ikke teori, men virkelighet.

Likevel har Avinor, i tråd med EUs navigasjonsstrategi fra 2020, valgt å bygge ned våre bakkebaserte navigasjonssystemer, og andre konvensjonelle systemer legges ned. Det planlegges nå å fjerne innflygningssystemer ved 18 lufthavner. Den nye flyplassen i Mo i Rana planlegges uten tradisjonelle innflygningssystemer overhodet, kun GPS. Ja, dette gir innsparinger. Avinor har selv anslått rundt en halv milliard kroner spart over ti år. Spørsmålet er til hvilken pris.

Uten bakkebaserte systemer må fly ta med mer drivstoff, frakte færre passasjerer og avbryte innflygninger tidligere i dårlig vær. Resultatet blir dårligere regularitet, dyrere billetter og større forskjeller mellom lufthavner, med a- og b-lufthavner. Det er kortbanenettet og distriktene som er de største taperne. Det er pasientene som er avhengig av ambulansefly, som rammes, og det er vår nasjonale beredskap som svekkes.

EUs regelverk er ikke til hinder for redundans – tvert imot. EU-forordning 2018/1048 krever at medlemslandene opprettholder konvensjonelle systemer, nettopp for situasjoner med GNSS-bortfall. Det europeiske flysikkerhetsbyrået, EASA, oppfordrer medlemslandene til å beholde tilstrekkelig bakkebasert infrastruktur mens regelverket nå er under gjennomgang. Det finnes alternativer: eLoran, økt radarveiledning og flere radarstasjoner. Ja, det koster, men det handler ikke om komfort. Det handler om flysikkerhet, beredskap og tillit til luftfarten – hver eneste dag, i all slags vær.

Derfor ber vi regjeringen komme tilbake til Stortinget, senest i revidert nasjonalbudsjett for 2026, med en helhetlig gjennomgang av Avinors nedleggingsplaner og konsekvensene for sikkerhet, regularitet og kostnader.

Trond Helleland (H) [20:12:13]: Det er en veldig alvorlig situasjon vi opplever nå, særlig i Finnmark, der sårbarheten rundt navigasjon har fått økt oppmerksomhet, og særlig etter Russlands fullskala invasjon i Ukraina i 2022. Særlig i Nord-Norge har en vært mye utsatt for GNSS-jamming, men hele landet kan være sårbart for ulike typer forstyrrelser.

Det er store fordeler med satellittbasert navigasjon, men det kan likevel oppstå vesentlige sårbarheter. I forbindelse med denne saken har NHO Luftfart gitt et godt høringssvar, der de skriver at

«satellittbaserte innflyginger til Mehamn, Båtsfjord, Berlevåg, Vardø, Vadsø og Kirkenes pr. nå ikke kan gjennomføres. I stedet, må det gjennomføres bakkebaserte innflyginger til de aktuelle flyplassene – noe som gir et lavere sikkerhetsnivå enn ved satellittbaserte innflyginger. NHO Luftfart og flyselskapene forventer at denne situasjonen vil være vedvarende i lang tid og det tilbys i dag ingen teknologiske løsninger som kan løse disse sikkerhetskritiske utfordringene. De utfordringene som nå oppleves i Øst-Finnmark vil være enda mer krevende å håndtere flyoperativt dersom dette oppstår ved øvrige flyplasser i Norge. Bakgrunnen for dette er at fjellterrenget langs kysten er mer utfordrende enn det flate terrenget i Øst-Finnmark ved bruk av bakkebasert navigasjonsutstyr».

Dette er en veldig bekymringsfull utvikling. Vi i Høyre er enig med NHO Luftfart i dette. Vi ser også at Norsk Luftambulanse har gitt sin støtte til våre forslag i denne saken.

Luftfarten har en helt avgjørende rolle for å knytte Norge sammen. Et trygt og forutsigbart flytilbud har avgjørende betydning for norsk samferdsel. Den sivile luftfarten med både person- og ambulansetrafikk er helt avhengig av stabile og forutsigbare navigasjonssystemer. Derfor er det viktig å ha ulike beredskapsløsninger for å kunne opprettholde sikkerhet og forutsigbarhet i luftfarten.

Jeg vil ta opp forslaget Høyre er med på. I merknadene i innstillingen går det veldig tydelig fram at det er tre partier som står bak det forslaget, nemlig MDG, Senterpartiet og Høyre, men under forslag fra mindretall i innstillingen står det omtalt som et forslag fra bare Høyre. Det er åpenbart en inkurie som må rettes opp til vi skal votere over dette.

Geir Inge Lien (Sp) [20:15:02]: Luftfarta er heilt avhengig av stabile og føreseielege navigasjonssystem. Dei siste åra har jamming og spoofing av GNSS-signal utvikla seg til eit alvorleg problem, særleg i Nord-Noreg. Dette har både sikkerheitsmessige og beredskapsmessige konsekvensar, og i nokre tilfelle har det òg ført til avbrotne landingar og utfordringar for kritiske tenester som luftambulansen.

Senterpartiet meiner det er nødvendig at Stortinget får ein grundig gjennomgang av planane Avinor har for utfasing av bakkebaserte navigasjonssystem. Det handlar om flysikkerheit, om beredskap og om å sikre at vi ikkje byggjer ned nødvendig redundans i ei tid med auka sårbarheit.

Statsråden viser i sitt svarbrev til at gjeldande planverk er under revisjon, og at han har tillit til at Avinor og luftfartsmyndigheitene sjølve gjer dei nødvendige vurderingane. Han peikar òg på at moderne fly ikkje kan nyttiggjere seg av eLoran, og avviser i praksis vurderingar av alternative radiobaserte system.

Senterpartiet meiner at dette ikkje er tilstrekkeleg. For det første er det Stortingets ansvar å sikre at beredskap og sikkerheit ikkje vert svekt gjennom teknologisk einsretting. Det er dokumentert at GNSS-forstyrringar allereie skapar operative utfordringar, og i ein slik situasjon er det etter Senterpartiets syn ikkje akseptabelt at Avinor reduserer redundansen i navigasjonssystema før konsekvensane er fullt greidde ut og lagde fram for Stortinget.

For det andre er det slik at vurderingar av eLoran aleine ikkje avgjer om alternative system bør greiast ut. Senterpartiet ber om ei brei vurdering av moglege løysingar, ikkje ei avgjerd om innføring. Senterpartiet meiner at statsråden for tidleg avviser desse problemstillingane i sin heilskap.

Eit trygt og føreseieleg flytilbod er avgjerande for heile landet, men særleg for distrikta, for GNSS-forstyrringar kan påverke både regularitet og flysikkerheit. Det er nødvendig at Stortinget får ein samla gjennomgang av både risiko, kostnader og praktiske konsekvensar ved nedlegging av bakkebaserte system. Det ber vi regjeringa om å gjere.

Saka i dag er ikkje eit spørsmål om å velje ein teknologi, men om å sikre at Noreg har eit robust og motstandsdyktig navigasjonssystem når situasjonen krev det.

Til slutt vil eg berre seie at det Helleland avslutta med, er heilt rett og tydeleg.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [20:18:31]: Dette er en bra debatt å ha. Jeg tror alle her er opptatt av at vi skal ha så god flysikkerhet som overhodet mulig, og luftfartsmyndighetene er nå godt i gang med å vurdere behovet for navigasjonssystemer ved Avinors lufthavner.

Samtidig må vi ikke glemme at innføring av satellittbasert flynavigasjon følger av felleseuropeisk lovgivning, og det har også støtte i FNs luftfartsorganisasjon ICAO. Det gir harmonisert innfasing av navigasjonskrav på tvers av Europa. Nye og effektive innflygningsprosedyrer er allerede utarbeidet, og det er også publisert for alle Avinors lufthavner. Innflygningsprosedyrer basert på konvensjonell bakkebasert navigasjonsinfrastruktur beholdes bare som backup eller etter en konkret behovs- og sårbarhetsvurdering.

Overgangen til satellittbasert flynavigasjon er besluttet for å øke kapasitet og sikkerhet. Satellittbasert navigasjon gir mer presis og effektiv flygning. Både flyselskapene og lufthavnoperatørene har fått veldig lang overgangstid for en tilpasning til nye navigasjonskrav. Den endelige datoen i 2030 har stått fast siden regelverket ble besluttet tilbake i 2018. Avinor er nå i gang med en revisjon av gjeldende overgangsplan fra 2023, og i den forbindelse konsulteres alle berørte, ikke minst flyselskapene, for å sikre at overgangen skjer i fullt samsvar med luftrombrukerne. Luftfartstilsynet vil vurdere Avinors revisjon og sikre at både flysikkerhet og samfunnssikkerhet er ivaretatt.

På bakgrunn av den geopolitiske situasjonen – samt, som flere har påpekt, omfanget av GNSS-forstyrrelser – vurderer det europeiske flysikkerhetsbyrået EASA en revisjon av forordningen om satellittbasert navigasjon. Det forventes mer eksplisitte krav om reserveløsninger til GNSS-prosedyrer, som i praksis vil bety bakkebasert, konvensjonell navigasjonsinfrastruktur.

Luftfartstilsynet har med bakgrunn i EASAs påbegynte revisjon nylig besluttet at Avinor må avvente ytterligere dekommisjonering av konvensjonell navigasjonsinfrastruktur. Avinor har allerede informert Luftfartstilsynet om at de ikke vil stenge ned bakkebasert navigasjonsinfrastruktur ved lufthavnene i Øst-Finnmark, samt at de fortløpende vil vurdere behov for oppgradering eller nye anlegg.

Jeg ser det som naturlig at Avinor og Luftfartstilsynet får gjøre ferdig sine pågående vurderinger. Avhengig av konklusjonen i det arbeidet vil jeg eventuelt komme tilbake til Stortinget på egnet måte, men jeg kan allerede nå si at revidert nasjonalbudsjett 2026 vil være for tidlig.

Jone Blikra (A) [20:28:17]: Det var ett ord som slo meg da jeg satt og hørte på debatten, og for så vidt forrige debatt: rolleforståelse. Forslagsstillerne beskriver faktisk utforming. Det er helt korrekt – et problem som allerede håndteres og løses av dem som har fagansvaret. De prøver rett og slett å sparke inn dører som står vidåpne. Planverket for navigasjonssystemet er allerede under revisjon. Avinor gjør løpende faglige vurderinger av hvilke systemer som skal fases ut, og hvilke som må styrkes. Det er ikke noe vi trenger å vedta i Stortinget, det skjer hver eneste dag i fagmiljøene.

Statsråden er også soleklar i sitt svar. Luftfartsmyndighetene er i full gang med å vurdere behovene ved alle Avinors lufthavner, og sikkerhetsmyndighetene er naturlig involvert. Det er slik ansvarlig luftfartspolitikk fungerer, gjennom kunnskap, ikke gjennom politiske markeringer. Luftfartstilsynet, Nkom og Avinor overvåker GNSS-forstyrrelser kontinuerlig. Norge bidrar i internasjonale prosesser for å utvikle mindre sårbare systemer og beste praksis for flygning i områder med forstyrrelser. Det er dette som er realiteten, det er dette som er seriøst arbeid, og derfor må vi tørre å si det. Når Stortinget begynner å peke på konkrete tekniske løsninger, undergraver vi fagkunnskapen vi er helt avhengig av. Det er ikke vår jobb å overstyre eksperter på luftfartssikkerhet. Det er vår jobb å lage gode rammer, ikke detaljregulere teknologien. Forslaget vi behandler i dag, er et uttrykk for en uheldig trend, et stortingsregjereri, der enkelte prøver å kompensere for manglende gjennomslag med detaljstyring. Det styrer verken sikkerheten eller tilliten til politiske beslutninger.

Sikkerhet i luftfarten oppnås ikke gjennom politiske stunt. Det oppnås gjennom faglighet, kontinuitet og samarbeid. Derfor trenger vi ikke dette forslaget. Vi trenger å la fagfolkene gjøre jobben sin.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [20:30:59]: Det var voldsomt til belæring fra forrige taler rundt temaet. Jeg tror nettopp dette som nå er belyst, gir et godt signal om at vi faktisk trenger å tenke oss om noen ganger før vi slår an.

Undertegnede er utdannet navigatør og har brukt GPS og disse systemene siden tidlig på 1980-tallet og kan lite grann om det. Når jeg stiller spørsmål om hvorfor man, kanskje, ikke bruker Galileo, er det fordi Galileo har et system som gjør at det er mulig å kryptere systemet, som i neste omgang gjør det mulig at den som er bruker, kan sjekke at det er en reell satellitt en mottar fra, og ikke en jammer. Slik er systemet bygd opp, og ved å bruke GPS og Galileo i lag får man et mye bedre signalmottak. Dette er satellitter som er 20 000 km ute i verdensrommet, det er meget svake signaler når de kommer ned, og de er forholdsvis lette å jamme. Men som sagt, Galileo har et system som gjør at en faktisk kan kryptere systemet, og at brukeren kan identifisere om det er en reell satellitt. Det er utgangspunktet for at Fremskrittspartiet ikke går inn i forslag nr. 1, fra Høyre, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne, fordi vi mener at vi ikke skal peke på hvorvidt eLoran eller radiofyrene skal bygges opp igjen og virke. Hvis det finnes et system som man i dag i Norge ikke bruker, bør man se på den muligheten først, for det er et framtidig system.

Trond Helleland (H) [20:32:49]: Saksordføreren som valgte å ikke holde noe innlegg i starten, men i stedet kom med en belæring etter at statsråden hadde gitt betryggende svar, var veldig opptatt av rolleforståelse i Stortinget. Jeg har sittet på Stortinget ganske lenge, og jeg har sittet i posisjon, og jeg har sittet i opposisjon.

Når jeg har sittet i opposisjon tar jeg opp ting som fagmiljøer og andre er opptatt av. Det er en grunn til at NHO Luftfart, Norsk Luftambulanse og andre faktisk var enig i det forslaget som nå flertallet står bak. Hvis en skulle dra representanten Blikras innlegg ut i det absurde, eller nesten som han la det fram, hadde vi ikke trengt politikere til å stå på denne talerstolen, for da hadde det gått fint med fagfolk som hadde ordnet det. Jamfør forrige sak om Bane NOR og andre ting går det jo veldig bra uten politisk oversyn over det som skjer.

Jeg mener at representanten Blikra, som foreløpig bare har hatt gleden av å sitte i posisjon, kanskje burde tenke seg litt om når han raljerer over opposisjonen i Stortinget, som tar opp viktige saker på vegne av befolkningen i Finnmark, på vegne av dem som er ute og flyr, på vegne av NHO Luftfart, Norsk Luftambulanse og andre. Jeg vil egentlig helst slippe å høre den type belæring fra en representant når han ikke har noe annet å fare med enn at han skal hovere over mangelen på kunnskap hos en opposisjon, som faktisk prøver å gjøre en jobb på vegne av demokratiet.

Ove Trellevik (H) [20:35:19] (ordførar for saka): Saka me i dag behandlar, gjeld Riksrevisjonens årlege rapport om revisjon av statens eigarstyring, som omfattar tolv eigardepartement og totalt 68 selskap. Det er i tillegg gjennomført fleire forvaltingsrevisjonar i enkeltselskap, som er behandla særskilt.

Det er verdt å merka seg for regjeringa at det er ein samla komité som meiner at undersøkinga tydeleg beskriv godt at statens eigarrapportering inneheld for lite informasjon til at ein i tilstrekkeleg grad kan informera ålmenta om statens eigarutøving.

Statens eigarrapport inneheld f.eks. ingen informasjon om eigardepartementas vurdering av selskapas oppfylling av dei av statens eigarforventingar som er vesentlege for enkelte selskaps måloppnåing.

Komiteen meiner departementa samla sett med dette ikkje oppfyller målet for eigarskapsmeldinga om å stilla tydelege forventningar til dei statlege eigde selskapa. Ein samla komité sluttar seg difor til Riksrevisjonens vurdering av at dette ikkje er tilfredsstillande.

Komiteen merkar seg òg at mange departement ikkje har tilpassa og oppdaterte retningsliner for eigarstyringa, som baserer seg på det enkelte selskaps eigenart, det som er vesentleg for dei og risiko. Mange retningsliner er gamle, og fleirtalet av departementa har ikkje oppdatert retningslinene i løpet av dei to siste stortingsperiodane. Dette er heller ikkje tilfredsstillande.

Eg ser også at samferdselsministeren framleis er i salen, så eg har ei lita helsing til han òg: Stortinget vedtok i 2001 at kommersiell utnytting av overskotskapasitet i fiberinfrastrukturen som er knytt til jernbanen, skulle vore organisert som eit aksjeselskap. Samferdselsdepartementet meinte at statens overføring av eigarskapet til fiberinfrastrukturen frå Jernbaneverket til Bane NOR SF var tilfredsstillande. Riksrevisjonens vurdering er at Samferdselsdepartementet burde ha orientert Stortinget om dette. Ein samla komité deler denne vurderinga til Riksrevisjonen.

Ronny Aukrust (A) [20:37:50]: La meg først få takke Riksrevisjonen for et grundig og viktig arbeid med Dokument 3:2 for 2025–2026, om revisjon av statens eierstyring. Dette er en rapport som berører helt sentrale spørsmål om hvordan staten forvalter fellesskapets verdier, og hvordan statsrådene ivaretar statens eierinteresser i selskaper hvor staten har bestemmende innflytelse.

For Arbeiderpartiet er statlig eierskap ikke et mål i seg selv, men det er et viktig virkemiddel for å sikre nasjonal kontroll over strategiske ressurser, bidra til verdiskaping og nå viktige samfunnsmål. Nettopp derfor er det avgjørende at eierskapet utøves profesjonelt, forutsigbart og i tråd med de rammene Stortinget har lagt. Rapporten minner oss om nettopp dette ansvaret.

Riksrevisjonen har undersøkt om statsrådene ivaretar statens eierinteresser i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. Undersøkelsen omfatter bl.a. oppfølgingen av statens eierforventninger, departementenes egne retningslinjer for eierstyring samt enkelte konkrete saker innenfor jernbanesektoren.

Et hovedfunn gjelder åpenhet og rapportering om statens eierutøvelse. Riksrevisjonen peker på at statens eierrapport i for liten grad gir informasjon om hvordan eierdepartementene vurderer selskapenes oppfyllelse av statens forventninger. Etter Riksrevisjonens vurdering gir rapporteringen dermed ikke tilstrekkelig innsikt i hvordan staten faktisk utøver sitt eierskap. Det er et poeng vi må ta på alvor.

For Arbeiderpartiet er det viktig at staten opptrer som en aktiv og ansvarlig eier. Det innebærer også å være åpen om hvordan vi følger opp selskaper hvor staten har store verdier og viktige samfunnsoppdrag. Samtidig må vi balansere dette mot hensynet til konkurranseforhold, markedsposisjon og en fortrolig eierdialog med selskapene.

Rapporten peker også på svakheter i departementenes retningslinjer for eierstyring. For mange selskaper er retningslinjene enten gamle eller for generelle, og de er i flere tilfeller ikke blitt oppdatert på mange år. Riksrevisjonen mener dette ikke er tilfredsstillende, særlig fordi retningslinjene skal være tilpasset selskapenes egenart, risiko og vesentlighet.

Det er en tydelig påminnelse om at godt eierskap også krever systematikk i styringen. Det er derfor positivt at flere departementer allerede har startet arbeidet med å oppdatere sine retningslinjer. Arbeiderpartiet mener det er en riktig retning. Når staten eier selskaper med store verdier og viktige samfunnsoppdrag, må også styringsverktøyene være oppdaterte og tilpasset virkeligheten selskapene opererer i.

Rapporten omtaler også enkelte mer konkrete saker, bl.a. knyttet til jernbanesektoren. Her peker Riksrevisjonen på at Samferdselsdepartementet burde ha orientert Stortinget om sine vurderinger knyttet til kommersiell utnyttelse av overskuddskapasitet i jernbanens fiberinfrastruktur. Dette illustrerer et viktig prinsipp: Når tolkninger av tidligere stortingsvedtak endres eller utvikles over tid, bør Stortinget holdes informert.

Statlig eierskap i Norge forvalter enorme verdier på vegne av fellesskapet. Det krever tydelige forventninger, profesjonell oppfølging og åpenhet om hvordan eierskapet utøves. Arbeiderpartiet mener derfor at Riksrevisjonens funn gir nyttige innspill til videre forbedring. Vi må sørge for et bedre og mer oppdatert styringsgrunnlag, tydeligere rapportering og en eierstyring som er ansvarlig og framtidsrettet, for i bunn og grunn handler dette om noe ganske enkelt: tilliten til at staten forvalter fellesskapets verdier på en god måte.