Benjamin Jakobsen (A) [10:01:37]: Jeg vil begynne innlegget med å takke statsråden for redegjørelsen. Som statsråden også nevner, er likestilling noe som ofte debatteres. Det vekker sterke følelser i oss også, og det er kanskje fordi likestilling i bunn og grunn handler om rettferdighet.

Likestilling angår oss alle, og når vi løfter rettighetene til en gruppe i samfunnet, kommer det oss alle til gode. Samtidig handler ikke likestilling nødvendigvis om at alle skal bli behandlet likt, det handler om å anerkjenne at ulike grupper møter ulike hindringer. Vår jobb er derfor å fjerne de hindringene og sørge for at alle får de samme mulighetene.

Vi skal være stolte av at likestillingen i Norge er kommet langt. En fersk rapport fra CORE – Senter for likestillingsforskning viser at 63 pst. ønsker at likestillingen skal føres videre. Selv om rapporten viser en noe lavere oppslutning sammenlignet med forrige rapport, kan vi konstatere at likestillingen fortsatt står sterkt i Norge – heldigvis.

Selv om likestillingen er kommet langt, er det fremdeles slik i 2026 at vi har en del utfordringer. Kvinner tjener fremdeles 88 pst. av det menn tjener. Menn er fremdeles overrepresentert i selvmordsstatistikken. 40 pst. av skeive utsettes for hatkriminalitet, og etniske minoriteter opplever fremdeles daglig rasisme og diskriminering.

Et åpent og liberalt demokrati måles ut fra hvor godt det ivaretar grupper som ofte ellers blir marginalisert. I år markerte vi at det var 25 år siden drapet på Benjamin Hermansen her i Oslo. I fjor ble Tamima drept på jobb i barnevernstjenesten i Oslo. I august 2019 ble Johanne drept i Bærum. Disse tre hendelsene står som tydelige bevis på at det fremdeles finnes rasisme i Norge, og at den altfor ofte ender i forferdelige handlinger.

Siden Arbeiderpartiet inntok regjeringskontorene, har vi gitt likestillingsarbeidet et løft:

• Vi har styrket fedrekvoten til 15 uker. På den måten får også far mulighet til å være hjemme med barnet det første leveåret.

• Vi har innført en samtykkelov.

• Vi har styrket retten til selvbestemt abort.

• Vi har fått på plass en ny barnelov som fokuserer på et mer likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd.

• Vi har styrket retten til heltid i arbeidsmiljøloven.

• Vi har innlemmet CRPD i menneskerettsloven.

• Vi har styrket innsatsen mot rasisme og diskriminering.

Mange av de punktene jeg nevnte nå, har hele eller deler av høyresiden motarbeidet – akkurat som de historisk sett har motarbeidet mange av de største og viktigste reformene på likestillingsfeltet. Dette er ikke tilfeldig, og vi ser nå i land etter land der ytre høyre-partier sitter med makten, at likestillingen settes under et stadig større press. Dette gjelder særlig kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og grunnleggende rettigheter for LHBTIQ+-personer.

Arbeiderpartiets svar på denne utviklingen skal være mer likestilling, flere rettigheter og mer trygghet for de gruppene som opplever diskriminering som følge av kjønn, etnisitet, religion og seksuell legning. Det gjør vi fordi vi vet at likestilling ikke kommer av seg selv. Vi vet hva likestillingen betyr, ikke bare for samfunnet vårt som helhet, men også for den enkelte. Det at en far får mulighet til å knytte bånd med sitt barn, at jenter på lik linje med gutter får avtjene førstegangstjeneste, og at alle har rett til å elske den de vil: Det er resultatet av en likestillingspolitikk som gjør samfunnet vårt rikere og forskjellene mellom folk mindre.

Silje Hjemdal (FrP) [10:06:11]: Jeg vil takke ministeren for redegjørelsen. Jeg synes det var spesielt fint at hun denne gang også trakk fram bl.a. kvinnehelse og ikke minst vold i nære relasjoner. Det har vi utfordret på tidligere når det gjelder disse redegjørelsene.

Det er nemlig sånn at vold i nære relasjoner kanskje fremdeles er en av våre livstids største likestillingsutfordringer. Det å være kvinne i eget hjem er for mange rett og slett veldig farlig. Det anslås at dette koster samfunnet rundt 93 mrd. kr hvert eneste år, og da har man egentlig ikke begynt å ta innover seg de menneskelige kostnadene. Det skal selvfølgelig tas på største alvor, og vi skal heller ikke underkjenne at også menn blir utsatt for vold, men det er særskilt viktig å nevne det også i denne debatten.

En annen problemstilling er en særs utfordrende stilling for spesielt minoritetskvinner, som er utsatt for sterk, negativ sosial kontroll. Den nye rapporten som kom forleden dag, viser knusende tall og en sterk økning også i henvendelser og saker til kompetanseteamet som jobber med dette.

To konkrete eksempler på at man har forsøkt å gjøre noe, men at lite skjer, er at jeg i to spørsmål om saker som angår dette, har fått påvist at få faktisk domfelles for det. Ingen er dømt for kjønnslemlestelse i Norge, til tross for at vi vet at unge jentebarn fremdeles utsettes for det. Det er også svært få som er dømt for å medvirke til barneekteskap. Det var en stor sak i flere runder i Stortinget de siste årene på at det var noe man virkelig skulle ta på alvor. Det viser at vi har en lang vei igjen å gå.

En ting er lovgivningen, men det handler også om implementeringen ute. Det handler om oppfølging. Det handler om ressurser til politiet, ikke minst til påtalemyndighet. Men det handler også om at dersom man skal ta negativ sosial kontroll på alvor, så er man faktisk nødt til å stramme inn og gi politi og påtalemyndighet de virkemidlene som de trenger for å bekjempe denne alvorlige formen for kriminalitet.

Videre er det mye man kan si om denne redegjørelsen. Det ble kort nevnt litt om gutter og menns utfordringer. Dessverre, når Fremskrittspartiet i etterkant har fremmet forslag om en kjønnsnøytral likestillingslov for å få bukt med dette og for at gutter og jenter skal behandles likt, har vi fått signaler fra ministeren på at det vil være uaktuelt å støtte. Det synes jeg er synd, for det er nå over to år siden mannsutvalget la fram sin rapport, som viste at gutter og menns utfordringer i dagens Norge ikke tas tilstrekkelig på alvor.

Vi har nå fremmet et konkret forslag som mannsutvalget også har tatt opp, men som Fremskrittspartiet ved flere anledninger tidligere har tatt til orde for. Det er litt dumt at man ikke er villig til å gjøre noe med lovverket, som også ville vært et særdeles sterkt og viktig signal til unge menn og gutter som i dag føler at deres utfordringer ikke tas på tilstrekkelig alvor. Det kommer vi nok tilbake til også i senere innlegg og debatter.

Jeg vil også, når representanten Benjamin Jakobsen fra Arbeiderpartiet viser til at det er store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, peke på x antall rapporter som viser hvorfor det er slike forskjeller, og hvordan man kan regne på dette. Konsekvent å si at kvinner tjener 88 pst. av menns lønn, er rett og slett villedende, og vi har en lovgiving som slår klart fast at lønnsdiskriminering på bakgrunn av kjønn ikke er lov.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:11:35]: Likestilling er en avgjørende grunnpilar i vårt samfunn. For oss i Høyre handler dette om frihet – frihet til å leve sitt eget liv, helt uavhengig av hvilket kjønn du har, hvilken bakgrunn du har, eller hvem du elsker. Likestillingsredegjørelsen for 2026 har innhold, men den fremstår også i stor grad som en repetisjon av tidligere år, med oppdaterte tall. De samme utfordringene beskrives, de samme tiltakene løftes frem, og de samme løftene gjentas.

La oss begynne med det vi er enige om. Vi deler bekymringen for utviklingen internasjonalt, hvor rettigheter er under press, særlig for kvinner og LHBT+-personer. Det gjør det viktig at Norge tydelig står opp for likestilling, både innenfor og utenfor Norges grenser. Vi er også enige om at hatprat og diskriminering må bekjempes, at politikken må være kunnskapsbasert, og at vi er avhengig av gode data for å gjøre viktige og riktige tiltak. Vi deler alvoret i kampen mot vold i nære relasjoner, en av de største truslene mot frihet og likestilling i Norge i dag.

Politikk handler ikke bare om å beskrive utfordringer, det handler om å løse dem. Det er derfor bemerkelsesverdig at statsråden ikke omtaler regjeringens egen likestillingsstrategi for 2025–2030 i redegjørelsen. Hvordan følges målene opp i de ulike departementene? Hvilken fremdrift er oppnådd? Her mener vi at Stortinget har behov for svar. Man er ett av fem år ute i strategiens løpetid. Det samme gjelder arbeidet med gutter og menns utfordringer. Mannsutvalget ble nedsatt i 2022 og leverte i 2024. En stortingsmelding er varslet i 2026, og dersom Stortinget skal hastebehandle den, som regjeringen har brukt to år på, blir det vedtak i Stortinget først i 2027. Det betyr fem år med prosess for å få frem en stortingsmelding om gutter og menns utfordringer, samtidig som anbefalingene fra utvalget jo er tydelige. Vi må lykkes bedre med tidlig innsats for gutter i barnehage og skole. De trenger tiltak nå, ikke flere år med utredninger.

I arbeidet mot vold og overgrep vises det til planer vi har kjent lenge. Samtidig skjer partnerdrap og vold fortsatt. Vi ser at vold og overgrep begrenser liv og frihet. Det gjør kvinner utrygge og mindre synlige. Likestilling handler om det motsatte: å kunne delta fritt i samfunnet, uten frykt. Derfor trengs det tiltak som virker. Høyre synes det går for sakte med å rulle ut omvendt bruk av voldsalarm, som er et tiltak som flytter belastning fra offer til gjerningsperson. Høyre har fremmet en rekke forslag hvor vi ønsker i større grad å beskytte friheten til den som utsettes for vold, ikke begrense den.

Kvinnehelse er et annet område hvor det haster. Det er også nevnt i redegjørelsen, noe som er bra. Kvinnehelseutvalget dokumenterte i 2023 betydelig kunnskapsgap og systematiske forskjeller. Jeg vil rose regjeringen for å ha tatt mange viktige initiativ innenfor kvinnehelse, men det gjenstår også mye. Vi må prioritere tøffere, og derfor er jeg glad for at et enstemmig storting i forrige uke støttet forslag om å redusere kunnskapsgapet og sikre mer likeverdige helsetjenester også for kvinner. Nå forventer vi en utvidelse av blåreseptordningen for hormonbehandling, som Høyre har foreslått. Likestilling i arbeidslivet handler om å fjerne barrierer. Vi trenger både en sterk heltidskultur og et fleksibelt arbeidsliv. Vi er bekymret for at regjeringen i større grad begrenser fleksibiliteten. En fjerner hindringer for kvinners karrieremuligheter, heltidsmuligheter og gründerskap.

Rett utenfor her, på Eidsvolls plass, står Anna Rogstad – stødig og solid, den første kvinnen som tok sete her inne i stortingssalen. Jeg er stolt av at hun står der. I tiår etter tiår var plassen omringet av menn på sokkel, ingen kvinner, som om det ikke betyr noe at halvparten av befolkningen skal være representert her inne i demokratiets viktigste sal. Det betyr noe, og vi er ikke ferdige. Kvinneandelen i Stortinget har gått ned. Fremskritt er ikke irreversible. Likestilling må vinnes om igjen og om igjen, det kommer ikke av seg selv. Det krever prioriteringer, det krever tempo, og det krever gjennomføringskraft.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:16:45]: La meg begynne med å takke statsråden for en viktig og grundig redegjørelse. Likestilling og mangfold er ikke bare temaer vi diskuterer; det er selve grunnlaget for et rettferdig samfunn. Men vi må være ærlige. Det holder ikke å beskrive utfordringene. Vi må løse dem. Ulikhet oppstår ikke av seg selv. Det skapes av politiske valg.

I dag ser vi et Norge der forskjellene øker og der likestillingen er under et stort press, og da kan vi ikke nøye oss med små justeringer. Vi trenger en tydeligere politisk retning. Vi må stå opp mot krefter som er ute etter å bryte ned ulike minoriteters rettigheter – kvinner, skeive, personer med funksjonsnedsettelser og andre som fortsatt den dag i dag ikke får sine rettigheter oppfylt. Det beste vi kan gjøre, er å fortsette kampen for likestilling for alle, for vi er ikke ferdige.

For SV handler likestilling om makt og økonomi. Det handler om hvem som har frihet i hverdagen, og hvem som ikke har det. Derfor er kampen for faste hele stillinger en av de viktigste likestillingskampene i vår tid. Altfor mange, og særlig kvinner, jobber deltid. Det er ikke fordi de vil, men fordi systemene tvinger dem til det.

Likestilling starter i oppveksten. Vi vet at altfor mange gutter faller fra i skolen, og at utdanningsvalg fortsatt er sterkt kjønnsdelt. SV mener løsningen er en skole som ser flere, en mer praktisk og inkluderende skole, og et mye sterkere fellesskap med fellesskapsløsninger som utjevner forskjeller allerede fra starten av. Derfor kjemper vi bl.a. for gratis barnehage og en skole som gir alle like muligheter.

Likestilling handler også om trygghet. Tallene for vold og overgrep er alvorlige. Vi må forebygge mer, styrke krisesentrene og følge opp langt bedre. Og vi må være tydelige. Et likestilt samfunn tåler ikke rasisme, hat og diskriminering. Hat mot likestilling og minoriteters rettigheter er ofte en del av høyreekstreme ideologier.

Likestilling i Norge er ikke noe vi har fått. Det er noe vi har tatt. Likestilling er bygget av kvinner som krevde stemmerett, av arbeidere som organiserte seg for verdighet, av mennesker som nektet å godta at hvem du er, skal bestemme hva du er verdt. Hver rettighet vi i dag tar for gitt, har vært en kamp. Historien har lært oss en ting: Når vi slutter å kjempe for likestilling, begynner den å glippe. Derfor holder det ikke å forvalte det vi har. Vi må videre, og særlig nå når mange tar til orde og angriper rettighetene våre som er kjempet fram for så mange.

Vi må våge å flytte makt, vi må våge å utjevne forskjeller, og vi må våge å ta side for rettferdighet. Likestilling er ikke et mål vi har nådd. Det er et prosjekt vi enten forsterker eller mister. SV kommer aldri til å være fornøyd så lenge noen mangler økonomisk frihet, trygghet i eget liv eller reelle muligheter.

Vi har en lang tradisjon, og vi har et ansvar for å levere et samfunn som er mer rettferdig og med mer likestilling – ikke mindre – til dem som kommer etter oss. Det er vårt oppdrag, og det er vårt valg.

Erling Sande (Sp) [10:21:36]: Eg vil starte med å takke statsråden for ei både grundig og viktig utgreiing. Her er det mykje Senterpartiet kan slutte seg til. Trass i ulike innfallsvinklar til likestilling og diskriminering er det brei politisk semje om hovudmålet: eit samfunn der alle har like rettar og moglegheiter, og der politikken er eit viktig verkemiddel for å oppnå dette.

Senterpartiet ønskjer ei rettferdig fordeling av makt, ressursar og moglegheiter, og at alle skal kunne leve eit godt liv, uavhengig av kjønn, alder, legning eller andre forhold. Målet er at menneske i heile landet skal ha reell valfridom og like sjansar til å skape seg eit godt liv.

Ei sentral likestillingsutfordring er framleis eit kjønnsdelt arbeidsliv. Kvinner er overrepresenterte i låglønsyrke, i offentleg sektor og i deltidsstillingar, særleg innanfor helse og omsorg. Dette påverkar økonomisk sjølvstende, karrieremoglegheiter og framtidig pensjon. Kampen for retten til heiltid og trygge arbeidsvilkår er avgjerande for reell likestilling.

Samtidig er mange mannsdominerte arbeidsplassar både i primærnæringa og i industrien under press, særleg i distrikta. Likestillingspolitikken må difor handle om stabile rammevilkår og eit mangfald av arbeidsplassar, slik at både kvinner og menn kan delta i arbeidslivet, uavhengig av bustad.

Omsynet til geografisk likskap er ein grunnstein i politikken til Senterpartiet, også i likestillingsarbeidet. Sentralisering og svekte tenester i distrikta rammar likestillinga. Lengre avstand til arbeid, utdanning og helse- og omsorgstenester får ofte størst konsekvensar for kvinner, som framleis tek mykje av omsorgsansvaret. Færre jobbmoglegheiter for unge kvinner i distrikta avgrensar valfridomen deira. Difor er ein aktiv politikk for distrikta òg ein god likestillingspolitikk – ikkje minst når det gjeld kampen mot nedbygging av føde- og barseltilbod.

Til slutt vil eg løfte fram to punkt. For det første må kvinnehelse bli ein tydelegare del av likestillingskampen. Nyleg har Stortinget bedt regjeringa arbeide for at blåreseptordninga kan omfatte hormonbehandling i overgangsalderen ved medisinsk behov. Det må vere eit startpunkt. Kvinnespesifikke lidingar har fått for lite merksemd, og tilboda varierer for mykje geografisk, noko som særleg rammar kvinner i distrikta.

For det andre må vi ta utfordringane til gutar og menn på alvor. Altfor mange gutar opplever at skulen ikkje er tilpassa deira behov. Dei gjer det gjennomgåande svakare i skulen, fell oftare frå i vidaregåande opplæring og er overrepresenterte blant dei som hamnar utanfor arbeid og utdanning. Eg registrerer at dette er nemnt her i dag, både av representantar frå Høgre og frå FrP, og då synest eg det er synd at desse partia sit igjen i ein skulepolitikk som i for stor grad pressar på for meir teoritung skule. Ein burde då støtte eksempelvis forslaga frå Senterpartiet i skulepolitikken om meir frileik og meir fysisk aktivitet. Det ville reelt sett kunne bety ein forskjell for mange gutar i skulen i dag. Det same gjeld det å leggje til rette for ei sterkare tilknyting mellom arbeidsliv og skule, ha meir fleksibilitet og gje fleire både unge gutar og jenter moglegheit til å bruke noko av tida i skulekvardagen til å bruke kroppen og arbeide med praktiske utfordringar.

For Senterpartiet er det avgjerande at likestillingspolitikken rommar heile breidda av utfordringar, for både kvinner og menn.

Seher Aydar (R) [10:25:48]: Jeg vil først takke statsråden for å ha holdt en god redegjørelse og for å ha snakket om ganske mange viktige temaer i løpet av den. Det er viktig. Jeg har lyst til å fokusere på noen av dem.

Det første er arbeidsliv – det er 1. mai i morgen, så det er på sin plass. Jobbene som gjøres i kvinnedominerte sektorer, er viktige og krevende, men de verdsettes ikke med gode lønns- og arbeidsvilkår. Det er for mange som jobber deltid og jakter vakter, for mye innleie og for mye stress. Mange jobber helsen av seg og blir uføre eller føler seg presset til å gå av med tidlig, lav pensjon. Med dårlig økonomi blir det også vanskelig å leve et godt, selvstendig liv eller å bryte ut av voldelige forhold. I tillegg går det ut over sykefravær og arbeidsmiljø innen sykehus, barnehager og andre velferdstjenester.

Deltidsarbeid er et stort problem i helsetjenestene. Det har vært gjort tiltak og satsinger, og det har vært formulert mål og prosjekter for å øke andelen heltid innen helse de siste årene. Det har hjulpet litt for noen grupper. Arbeidsgivere som har mange dyktige helsefagarbeidere i små stillinger, vet at de trygt kan rulle ut turnuser fulle av hull. Det er alltid noen som trenger å jobbe ekstra, som tar på seg ukurante vakter, ekstra helger eller overtidsarbeid for å sikre at lønnen holder til mat, strøm og husleie, og ikke minst til alt det som har blitt ekstra dyrt, også denne måneden. Det har de spekulert i for lenge, og nå må det være nok. Det må være slutt på at det å tilby kvinner dårlige arbeidsvilkår skal være løsningen på arbeidsgivers turnusproblem. Sånn kan vi rett og slett ikke behandle folk som står i førstelinjen i velferden vår, og som hver dag går på jobb for å sikre at vi alle har trygge og gode omsorgstjenester.

Høyt arbeidspress og belastning som følge av turnusarbeid er viktige årsaker til at folk velger deltidsarbeid eller velger å bytte jobb. Kampen for en arbeidshverdag som gjør at folk kan stå til pensjonsalder, kan ikke vinnes bare på hvert enkelt vaktrom. Det krever også politisk handlekraft.

Det er 1. mai i morgen. I den anledning minner jeg alle på at gode arbeidsvilkår, enten det er i butikk, hotell, hjemmetjenesten, barnehagen, sykehuset eller renholdsbransjen, legger grunnlaget for frigjøring og likestilling.

Statsråden var inne på hvor viktig krisesentrene er. Det er jeg helt enig i. Problemet er at krisesentre over hele landet står i en ekstremt vanskelig situasjon. Krisesentertilbudet er livsviktig for kvinnene og barna som trenger det, men vi ser at tilbudet ikke styrkes. Kommuneøkonomien og et ekstra presset boligmarked mange steder bidrar til å forverre situasjonen for kvinner som trenger trygghet. Krisesenterøkonomien og kommuneøkonomien må styrkes, samtidig som vi må gjøre grep i bolig- og leiemarkedet som sikrer at det finnes boliger til kvinner, og barn, som må komme seg ut av voldelige forhold. Vold mot kvinner er et enormt samfunnsproblem og folkehelseproblem, og det er vår plikt å gjøre alt vi kan for at mennesker som lever med vold, kan komme seg ut av situasjonen.

Som dere hører, handler dette om arbeidslivet. Det handler om boligmarkedet. Det handler om kommuneøkonomien. Det handler om de livsvilkårene vi legger til grunn for at det skal være frihet for alle og likestilling. Et av de problemene som fratar kvinner friheten, er voldtekt. En av fem kvinner i Norge oppgir å ha blitt voldtatt, og i halvparten av tilfellene er det før de fyller 18 år. Sammenhengen mellom voldtekt og alvorlig psykiske konsekvenser, som selvmordsforsøk, er tydelig dokumentert. Voldtektene har også blitt mer brutale, og overgrepene filmes og brukes til seksuell utpressing. Å bli utsatt for voldtekt og vold har store konsekvenser. Det kan føre til ikke bare psykiske helseproblemer, men også fysiske, som kronisk sykdom, kreft og hjerte- og karsykdommer, for å nevne noe.

Det finnes en del skjevheter i maktforhold som slår hardere ut for dem som er både kvinner og minoriteter. Det handler også om bl.a. skeive og mennesker som er utsatt for rasisme. Rasisme finnes fortsatt, og det både tar liv og ødelegger liv. Derfor må vi fortsette å kjempe mot rasisme i fellesskap.

Siren Julianne Jensen (MDG) [10:31:08]: La meg begynne med å takke statsråden for ei viktig utgreiing. Men likestilling handlar ikkje berre om ambisjonar og statistikk; det handlar om liv som blir levde – i barnehagen, i klasseromma, i auditoria. I likestillingsutgreiinga som statsråden heldt, sakna eg noko: ei tydelegare erkjenning av korleis systemet sviktar mange gutar tidleg, systematisk og over tid.

Eg har sjølv jobba 15 år i skuleverket og har møtt desse gutane – ikkje som tal, men som elevar. Eg har sett gutane som kjem til barnehagen med uro i kroppen og for lite språk, og som tidleg får høyre at dei er vanskelege, og som får beskjed om å løype det av seg, mens jentene blir tilbydde å setje seg ned og snakke om det som kanskje er litt vanskeleg.

Eg har sett gutar som i småskulen har mista trua på seg sjølv før dei har fylt ti år, og eg har sett korleis dette følgjer dei vidare gjennom karakterar, fråvær og fråfall. Når vi veit at gutane i snitt presterer svakare i grunnskulen, oftare faller frå i vidaregåande skule og er stadig meir fråverande i høgare utdanning, kan vi ikkje lenger omtale det som individuelle val eller manglande motivasjon. Då er det strukturelt, og det er eit likestillingsproblem.

Gjennom åra i klasserommet har eg gong på gong sett det same mønsteret: Skulen er rigga for dei som lærer gjennom språk, konsentrasjon og stillesitjing. Mange gutar gjer ikkje det, ikkje fordi dei manglar evner, men fordi vi tilbyr for få vegar til meistring. For mange gutar blir skulen ein plass der dei alltid er litt bakpå, der dei blir møtt med korreksjon før anerkjenning og forventningar før relasjonar. Dette handlar ikkje om å senke krava; det handlar om å stille betre krav og gje betre støtte.

Statsråden understrekte i utgreiinga betydninga av like moglegheiter. Eg saknar at vi vågar å seie at like moglegheiter krev ulike tilnærmingar. Vi treng meir praktisk og variert læring, eit sterkare lag rundt elevane og systematisk tidleg innsats, særleg for gutar som strevar med språk eller emosjonsregulering. Dette er ikkje snillisme; dette er kunnskap vi har hatt i årevis, utan at vi handlar konsekvent på det.

Vi må også snakke om høgare utdanning. Som lærar har eg sett gutar som blomstrar seint, ofte når læringa blir meir praktisk, yrkesretta eller tydelegare kopla til meining – men altfor mange kjem aldri dit. I dag er gutar kraftig underrepresentert i høgare utdanning, særleg i profesjonsutdanningar som skule og helse- og sosialfag. Det svekkjer mangfaldet i viktige yrker, og det svekkjer moglegheita mange menn har for stabilitet, tilhøyrsle og livsmeistring. Når denne utviklinga får fortsette år etter år, og utan tydelege politiske mottiltak, er det ikkje lenger tilfeldig.

La meg vere heilt tydeleg: Å ta situasjonen til gutane på alvor, er ikkje å svekkje rettane til jentene. Likestilling er ikkje eit nullsumspel. Det er derimot eit svik mot likestillingsprosjektet å la ei gruppe systematisk falle bak på i ein så viktig arena som det barnehage og skule er, utan at det får ein tydeleg politisk respons. Vi skyldar desse gutane meir enn gode formuleringar.

Med 15 år i skuleverket veit eg éin ting: Gutar vil lære, gutar vil lykkast, og gutar vil høyre til. Spørsmålet er altså ikkje om dei vil; spørsmålet er om vi har rigga systemet slik at dei får moglegheita. Det er eit ansvar vi ikkje kan skyve frå oss. Det må òg vere tydelegare til stades i likestillingspolitikken til regjeringa.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [10:35:49]: Jeg synes statsråden trakk fram mange viktige likestillingsområder i sin redegjørelse. Jeg savner likevel at det reflekteres noe mer over hva likestilling faktisk er. Redegjørelsen legges fram som om det skulle være full enighet om hva god likestillingspolitikk er, hva som er dens mål, eller om hva vi som nasjon skal representere og målbære inn i den internasjonale likestillingsdebatten – som om Arbeiderpartiet sitter på fasiten. Men det gjør de altså ikke.

Det er også noe spesielt at statsråden i løpet av sine første minutter på talerstolen langer ut mot høyreradikale krefter og kristne organisasjoner og gir dem skylden for at likestillingen er under press. At synspunkter og aktører som utfordrer Arbeiderpartiets syn, alle skjæres over én kam og påklistres ansvar og skyld i starten av regjeringens likestillingspolitiske redegjørelse, er sannelig verdt å merke seg, samt måten hun fnyser av såkalte familieverdier på – for ikke å glemme måten hun nok en gang forsøker å slå fast at det finnes mer enn to biologiske kjønn. Det undrer meg stort at likestillingsministeren ikke har vilje til å tenke igjennom hvilke konsekvenser nettopp det kan ha for kvinners og jenters rettigheter.

Men i dag vil jeg først og fremst ta tak i forholdet mellom likestillingspolitikk og familiepolitikk. Statsråden sa i sin redegjørelse at Norge skal prioritere arbeid. Dessverre er jeg ikke overrasket. Arbeiderpartiet har alltid satt arbeidslinja foran familielinja, og det ble jo sagt rett ut at hensynet bak foreldrepengeordningen er tilknytning til arbeidslivet og å fremme likestilling mellom kjønnene. Burde ikke strengt tatt det primære hensynet bak foreldrepengeordningen være hensynet til familiene, hensynet til barna? I redegjørelsen kan det nærmest høres ut som om småbarnsforeldre først og fremst er arbeidstakere, ikke foreldre. Og når regjeringen samtidig tviholder på en rigid tredeling av foreldrepermisjonen, til tross for at tre av fire mødre sier at de ønsker seg lengre tid hjemme med barna, blir budskapet tydelig: Staten vet best, familiene får tilpasse seg, alle familier skal organisere sitt liv med barn likt, kun med økte skatteinntekter og en høy score på Arbeiderpartiets likestillingsparameter for øye. Her tenker KrF motsatt. Vi vil styrke familiene, ikke styre dem.

Likestilling er ikke tvang. Likestilling handler om frihet, om muligheten til å velge – ikke at alle skal velge likt. Det handler om frihet til å velge det som fungerer for sin familie, frihet til å fordele permisjonen slik som foreldrene selv mener er best for barnet. Når stadig flere mødre velger å ta ut ulønnet permisjon, er ikke det et tegn på at ordningen fungerer. Nei, det er et varsku. Det betyr at familiene ikke får den tiden de trenger, og det betyr at kvinner taper på pensjon, på lønnsutvikling, på feriepenger og på trygghet i arbeidslivet. Det er ikke likestilling når kvinner må betale prisen for en politikk som ikke gir rom for virkeligheten i norske hjem.

Statsråden sa også i sin redegjørelse at kjønnsfordelingen i hjemmet påvirker barnas syn på likestilling. Der er statsråden og jeg helt enige. Men barns syn på likestilling formes også av foreldre som har tid, som har trygghet, og som har overskudd. Det formes av familier som får lov til å finne sin egen balanse, ikke av en «one-size-fits-all»-modell fra Arbeiderpartiet.

Likestilling handler ikke om at alle skal gjøre det samme, men om at alle skal ha muligheten til å gjøre det som er riktig for dem. Hvis en familie ønsker at mor skal ta ut mesteparten av permisjonen, er det helt topp. Om det passer best at far tar ut mesteparten – helt strålende. Det er deres valg, deres liv, deres barn. Nettopp det er reell likestilling i 2026.

KrF ønsker seg en likestillingspolitikk som gir rom for ulike livsvalg, som støtter både mødre og fedre i foreldrerollen. For meg er det ekte likestilling at familiene får frihet til å velge det som er best for deres barn og deres liv, ikke at staten bestemmer det for dem. Når skal regjeringen slutte å forsøke å presse familiene inn i en mal som passer for Arbeiderpartiet? Det er på tide å begynne å lytte. For man kunne virkelig ikke fått en klarere tale enn det man nå har fått fra tre fjerdedeler av landets mødre om at de ønsker seg mer tid med barna. Er det ikke et kjempeparadoks at tredelingen, som ble til i likestillingens navn, nå har bidratt til det stikk motsatte?

Statsråd Lubna Boby Jaffery [10:40:54]: Likestilling angår oss alle. Regjeringens mål er et likestilt samfunn der alle kan delta og inkluderes, der ingen holdes utenfor, undertrykkes eller diskrimineres. Dette jobber vi med hver dag, og det er hele regjeringens ansvar. Vi jobber systematisk på tvers av sektorer, og vi vil følge opp OECDs gjennomgang av vårt arbeid med likestilling. Vi jobber målrettet med å sikre at vi bruker virkemidlene på en best mulig måte.

Økonomisk uavhengighet er helt sentralt for å kunne leve et fritt liv. Arbeid er viktig. Men arbeidsmarkedet i Norge er fortsatt kjønnsdelt. Vi trenger en bedre balanse, og derfor jobber vi bl.a. for at ungdom ikke skal begrenses av forestillinger om hva gutter og jenter passer til å gjøre når de velger utdanning.

Kvinner er klart mest utsatt for alvorlig vold i nære relasjoner, herunder voldtekt og partnerdrap. Forebygging og bekjempelse av vold og overgrep står sentralt for regjeringen. Vi styrker krisesentrene, tar i bruk effektive, forebyggende tiltak, og med samtykkeloven har vi tydeliggjort at all seksuell omgang skal være frivillig.

Alle mennesker skal kunne leve et fritt liv uten diskriminering, hets eller vold, uavhengig av kjønn, seksualitet, funksjonsevne, tro eller bakgrunn. Det er et ansvar vi tar nasjonalt og internasjonalt. Og i år så kan vi se at Stortinget har inkorporert CRPD i menneskerettsloven, og det er der den hører hjemme.

Likestilling er en grunnpilar i demokratiet vårt. Den gir mennesker frihet til å leve et godt liv og samfunnet tilgang til hele bredden av kompetanse og ressurser i befolkningen. Men likestillingen er under press globalt og her hjemme, og vi trenger å fornye og styrke innsatsen. Likestillingspolitikken skal være bred og inkluderende og svare på utfordringer både kvinner og menn møter i hverdagen. Likestilling er ikke et nullsumspill – et mer likestilt samfunn er bedre for alle.

Likestillings- og diskrimineringsloven skal selvfølgelig beskytte kvinner og menn på lik linje. Det gjør den allerede i dag. Vi tar gutter og menns likestilling på alvor, og jeg gleder meg til å presentere stortingsmeldingen om gutter og menns utfordringer i løpet av året. Jeg ser fram til å diskutere saken videre med Stortinget.

Når vi globalt ser et stadig økende press og angrep på kvinners rettigheter, skeives rettigheter og retten til å bestemme over egen kropp, er Norges svar mer likestilling. Vi står støtt, og vi gjør grep både politisk og finansielt.

Likestilling kommer ikke av seg selv. Den må forsvares, fornyes og utvikles.

Regjeringen fortsetter å ta ansvar for at rettigheter styrkes, og at politikken bygger på kunnskap. For likestilling handler ytterst sett om hvilket samfunn vi vil være – et samfunn med frihet, trygghet og like muligheter for alle. Det er selvsagt at vi står sammen, også internasjonalt, i kampen for mer likestilling, inkludering og mangfold.

Bente Estil (A) [10:55:57]: Først takk til statsråden for en grundig og god redegjørelse. Forrige uke kunne vi lese i Trønder-Avisa om Runa. Hun er førsteamanuensis, forsker, sanger og firebarnsmor – en høyt kompetent fagperson med hele verden som sin arbeidsplass. Likevel blir hun møtt med spørsmål som: Hvem passer barna dine? Gjør det ikke vondt i mammahjertet når du er så mye borte? Er mannen støttende til at du reiser så mye? Spørsmålene er nok godt ment, men de avslører noe viktig. Forventningene er fortsatt forskjellig, avhengig av om du er mamma eller pappa. Som Rune selv sier, får mannen hennes aldri disse spørsmålene.

Det fikk meg til å tenke tilbake på da jeg selv var trebarnsmor og valgte å arbeide i 100 pst. stilling etter hver unge. Vi fikk gang på gang spørsmålet: Du skal vel arbeide redusert nå? Det ligger 20 år tilbake, og ja, mye har gått framover med høy barnehagedekning, god fedrekvote og langt større aksept for at både kvinner og menn kan kombinere jobb og familie. Men likevel, når vi leser hva Runa opplever i 2026, ser vi at holdningene henger igjen. Forskjellen ligger ofte ikke i de formelle rettighetene, men i de små spørsmålene, antakelsene og kommentarene som antyder at kvinnenes ambisjoner må forklares, forsvares eller balanseres på en annen måte enn det mannfolkenes må.

Runa viser til forskning som forteller at en av tre kvinner forlater akademia etter å ha fått barn – men mannfolkene blir. Det handler ikke om manglende vilje eller evne, men om strukturer og forventninger som fortsatt virker, ofte stille, men effektivt.

Likestilling handler ikke om at alle skal leve livene sine likt, eller ta de samme valgene. Det handler om at valgene skal være å like legitime. Runa sier selv at neste gang hun får spørsmål på om mannen er støttende, vil svare slik: «Ja. Selvfølgelig. Det er 2026.» Det er en kommentar, men også en påminnelse. Vi har kommet langt i likestillingen, men det er noe vi må fortsette å ta vare på hver eneste dag i politikken, i arbeidslivet og i hverdagen. Derfor trenger vi fortsatt å løfte opp historier som Runa sin – ikke fordi de er unike, men fordi de fortsatt er altfor vanlige. Likestilling kommer ikke av seg selv.

Liv Gustavsen (FrP) [10:59:07]: Æresrelatert kriminalitet er ikke bare et spørsmål om vold og kontroll, men også et grunnleggende likestillingsproblem. Vi kan ikke lukke øynene for dette. Noe av det mest ubehagelige med denne kriminaliteten er hvor lett det er å se en annen vei. Det handler ikke om enkelthistorier. Det handler om systemer, normer og kontroll som styrer menneskers liv, også her i Norge. For mange unge, særlig jenter, er frihet ikke en selvfølge. Den er betinget, overvåket og begrenset.

Vi er alle kjent med at æresbegrepet kan styre hele hverdagen og få alvorlige konsekvenser – i verste fall drap. Dette er ikke kultur – dette er kriminalitet.

Ministeren løftet i sin redegjørelse fram regjeringens ambisjoner for likestilling. Hun peker på at arbeidet er komplekst og krever langsiktig innsats. Det er riktig, men nettopp derfor må vi stille det spørsmålet som kanskje ties i hjel.

Ministeren var ikke tydelig om innsatsen mot æresrelatert kriminalitet. Ministeren var heller ikke konkret om tiltakene for dem som lever under sosial kontroll. Dette kan vitne om berøringsangst. Men hva skjer da? Man er med på å tie dette i hjel, mens unge mennesker lever under press, frykt og kontroll.

Dette er ikke et marginalt problem. Det er en del av norsk virkelighet. Det krever handling, og myndighetene er de som burde gi tydelige signaler på dette, og ikke bruke strutsemetoden. Vi må tørre å snakke om det. Vi må tørre å stille krav, og vi må stå opp for dem som ikke får bestemme over eget liv. Dette handler om grunnleggende rettigheter, om frihet og likestilling, og det handler om politikeres og hjelpeapparatets ansvar, ansvaret vi har som samfunn.

Det enkleste er å se en annen vei, men det er også det farligste, og derfor er det ikke lenger godt nok med brede formuleringer og gode intensjoner. Når regjeringen snakker om likestilling, må det også gjelde de mest sårbare, de som i dag lever med kontroll, frykt og begrensning. Da må vi tørre å være tydelige, tørre å stille krav og tørre å handle. Hvis ikke svikter vi nettopp dem likestillingspolitikken er ment å beskytte.

Konstanse Marie Alvær (A) [11:01:59]: Vi må erkjenne at det fortsatt er forskjeller mellom kjønnene i dag. Når Fremskrittspartiet foreslår en kjønnsnøytral likestillingslov, vitner det om manglende historisk perspektiv. Det er bare 113 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge, likestillingsloven kom først i 1978, og først i 1993 fikk menn reell rettighet til fedrekvote. Likestilling er ikke noe som har kommet av seg selv, den er kjempet fram, steg for steg.

I dag er vi ikke i mål. Kvinner tjener fortsatt mindre enn menn i snitt, de er underrepresentert i lederstillinger, og selv i dette huset er det flere menn enn kvinner. Det vitner om at likestillingen fortsatt er et pågående arbeid.

Jeg er glad for at FrP nå ønsker å delta i likestillingsdebatten, men når svaret blir å svekke eksisterende rettigheter, går man feil vei. Når man plukker ut enkeltforslag fra mannsutvalget og flytter oppmerksomheten bort fra kvinners rettigheter, reiser det spørsmål om hva som egentlig er målet.

Samtidig må vi ta på alvor de utfordringene som også gutter og menn møter. Flere gutter faller utenfor skolen, og da må vi utvikle en mer praktisk og inkluderende skole. Menn topper selvmordsstatistikken, og da må vi styrke psykisk helsehjelp. Jeg skulle ønske at det var det denne debatten handlet om: tiltak som styrker likestillingen og gir alle bedre muligheter. I stedet brukes tiden på forslag som i praksis kan svekke rettigheter kvinner allerede har kjempet så hardt for.

Likestilling handler ikke om å ta fra menn eller å gi til kvinner, det handler om å gi alle flere muligheter til å leve livet sitt slik man vil. Hvis vi mener alvor med likestilling, må vi rette innsatsen dit utfordringene faktisk er: i skolen, på arbeidsplassen og i helsetilbudet.

Jeg er skuffet over FrP som først nå melder seg inn i likestillingskampen. Jeg kjenner mange kloke mennesker som har ført denne kampen hele livet, som tok kampen for fri abort på 1970-tallet, som sto på kravene for fedrekvoten, og som fylte gatene våre med kjærlighet så også homofile skulle få lov til å gifte seg. Da er det provoserende at FrP, Høyre og KrF, som gang på gang har kjempet mot disse rettighetene – jeg vil gå så langt som å si at vi har rettighetene på tross av, ikke på grunn av dem – nå melder seg inn.

Jeg glemmer ikke høsten 2019, da mine rettigheter ble lagt på forhandlingsbordet om regjeringsmakten, eller senest i fjor, da FrP valgte å stå på utsiden av samtykkeloven. Felles ekteskapslov, fedrekvote – forslagene er mange, og høyresiden har stemt dem ned. Jeg vil si til FrP som nå har meldt seg inn i likestillingskampen: Velkommen etter, men ikke si at du støtter likestillingskampen når det kun gagner deg. Det er ikke likestilling – det er historieløst.

Morgan Langfeldt (FrP) [11:05:24]: La meg først få takke statsråden for redegjørelsen og for en særdeles trivelig aften i går!

I debatten om likestilling og mangfold er det noe som ofte glemmes. For en FrP-er skapes ikke mangfold gjennom tvang, kvoter og politisk korrekte prosjekter, det skapes gjennom åpne dører, like muligheter og krav til innsats. Regjeringen snakker mye om å løfte mangfoldet i arbeidslivet, men samtidig er staten selv ett av de dårligste eksemplene. Det er bl.a. i direktoratene og departementene at mangfoldet stopper opp. Likevel er det næringslivet som får høre at de må skjerpe seg, og det henger ikke helt på greip for en FrP-er.

FrP mener at mangfold først og fremst handler om kompetanse, og at de beste skal få jobbene, uavhengig av kjønn, bakgrunn eller identitet. Det betyr at vi må fjerne barrierene, ikke kompensere dem med kvoter og mål uten innhold. Skal vi lykkes med å gjøre Norge mer likestilt, må vi stille krav til norskopplæring, integrering, kompetanse og arbeidsdeltakelse, og vi må bekjempe negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æreskultur med langt større kraft enn vi gjør i dag. Det handler om en av de mest grunnleggende frihetene et menneske har: friheten til å ta egne valg for seg selv.

Norge trenger mindre symbolpolitikk og mer handling, mindre selvhøytidelige strategier og mer ansvarliggjøring. Likestilling handler ikke om hvor mye vi snakker om det, men om friheten mennesket opplever hver eneste dag.

Statsråden redegjorde i forrige uke for regjeringens status i arbeidet med likestilling og mangfold, og igjen ser vi det samme mønsteret: fine ord, høye – og gode – ambisjoner og gode intensjoner, men dessverre magre resultater. Vi får stadig nye planer, strategier, handlingsprogrammer og satsinger – det er nesten imponerende hvor mye dokumenter som produseres. Problemet er at for lite av dette merkes i hverdagen til folk flest der ute.

Hva er realiteten? Jo, fortsatt står tusenvis av kvinner i ufrivillig deltid, særlig i offentlig sektor, og regjeringen har selv en stor del av ansvaret. Innvandrerkvinner faller ut av arbeidslivet, de kommer ikke inn. Mangfoldet i staten stopper opp på vei oppover. Unge jenter vokser opp under negativ sosial kontroll, uten at regjeringens strategier endrer situasjonen nevneverdig.

Derfor er det påfallende at regjeringen ikke bruker redegjørelsen til å stille tydelige krav til offentlig sektor. Hvor er kravene om reell heltid i kommunene? Hvor er resultatkravene til integreringspolitikken? Hvor er tiltakene som faktisk får innvandrerkvinnene i jobb, slik at de kan få et bedre liv? Det er ingen likestilling i et nabolag kontrollert av kriminelle miljøer. Det er ingen frihet for jenter som ikke får delta i idrett, som ikke får velge venner, og som ikke får bevege seg fritt.

FrP ønsker et samfunn der alle har like muligheter.

H ashim Abdi (A) [11:08:43]: Det var et interessant innlegg fra representanten Langfeldt. I motsetning til FrPs likestillingspolitikk handler vår om å åpne flere dører til fellesskapet og ikke lukke dem. Den handler om frihet i hverdagen og om å kunne ta valg uten at kjønn, hvem man elsker, eller hvor man kommer fra, begrenser en – om å bli vurdert for det man gjør, og ikke for hvem man er.

Likestillingspolitikken til Arbeiderpartiet, som statsråden redegjorde så godt for, handler nettopp om det, om å flytte barrierer og sørge for at flere slipper til og får reelle muligheter – ikke bare rettigheter på papiret.

Samtidig ser vi en utvikling utenfor Norge som vi ikke kan være likegyldige til. I USA utfordres rettigheter mange av oss trodde var trygge. Kvinners rett til å bestemme over egen kropp svekkes, skeives rettigheter settes under press, og retorikken mot minoriteter blir hardere. Vi er ikke immune mot dette. De impulsene treffer også oss her hjemme, kanskje ikke på samme måte, men vi ser det i hvordan debatten endrer seg i hva som plutselig blir kontroversielt, og hvor fort hensynet til sårbare grupper blir gjort om til et problem.

Jeg er faktisk litt usikker på om det innlegget eller budskapet vår konge hadde sommeren 2016, hadde blitt tatt imot på samme måte i dag. Han sa at «nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter» og alt midt imellom – et samlende budskap om hvem vi er som nasjon, og hva vi holder kjært. Jeg mistenker egentlig at de samme partiene som for en måned siden diskuterte en veileder her, og som var veldig uenig i den, veldig provosert av den, hadde vært like provosert over budskapet til kongen.

Vi har hatt uttalelser fra andre partier som egentlig går litt i samme retning, f.eks. da representanten Per-Willy Amundsen for noen år tilbake sa at hatefulle ytringer mot minoriteter ikke bør være forbudt, og FrP samtidig foreslo å fjerne rasismeparagrafen. Så vidt meg bekjent har ikke FrP tatt avstand fra det, og det er fortsatt gjeldende politikk. Det er verdt å merke seg.

Vi har kommet langt i Norge, men vi er ikke i mål. Kvinner tjener fortsatt mindre enn menn, skeive utsettes fortsatt for hat og vold, menn er overrepresentert på selvmordsstatistikken, og mennesker med minoritetsbakgrunn opplever fortsatt rasisme. Det betyr at vi må føre en politikk som faktisk endrer det.

La meg si dette: Likestillingspolitikken har alltid møtt motstand. Slik var det med stemmeretten, retten til å elske hvem man ville, rettigheter i arbeidslivet osv. Det er naturlig at det skjer når man utfordrer etablerte mekanismer i vårt samfunn. Det som betyr noe, er hvilke premisser vi lar definere debatten og styre hvilken retning vi dreier politikken. Det har aldri vært mangel på gode intensjoner i likestillingspolitikken, men heller på viljen til å stå i de vanskelige kampene når det virkelig teller, også når debattene blir enda mer polarisert.

Enten mislykkes vi hver for oss, eller så lykkes vi i fellesskap. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet fører en politikk som åpner flere dører i fellesskapet og legger an til en bedre likestillingspolitikk.

Trond Giske (A) [11:11:54]: En god likestillingspolitikk angår alle sektorer. En skole som gir både guttene og jentene like muligheter, en bistandspolitikk som bidrar til å stoppe brutal undertrykking av kvinner i verden, en justissektor som slåss mot vold og overgrep i nære relasjoner og ellers, og en helsepolitikk som tar kvinnesykdommer på alvor.

Her må jeg si – det var et spørsmål til statsråden tidligere – at regjeringen er flinkere enn Stortinget. Der går elleve statsråder sammen og lager en strategi; i denne debatten er mange komiteer rett og slett fraværende.

Det er riktig, som likestillingsministeren sier, at vi har lyktes med likestillingspolitikken, men jeg kjenner igjen mange av temaene fra den gangen jeg selv var nestleder i denne komiteen, for 20 år siden. Vi har ikke kommet langt nok. Ett av områdene vi ikke har kommet langt nok på, er i arbeidslivet. Selv om vi har fått en høy yrkesandel blant kvinner, er vi et av de vestlige landene med størst kjønnsskille innad i arbeidslivet. Ungdom viser fortsatt tydelige kjønnsdelte preferanser når de velger utdanning, og det gjør at vi mister viktig kompetanse, og at tjenestene våre blir dårligere enn de ellers ville vært. Vi trenger mange menn i helse- og omsorgssektoren og innen barneomsorg. Vi trenger kvinner innen håndverksfag og tekniske fag.

Vi vet også at det er et utdanningsgap. Guttene gjør det dårligere på skolen, 60 pst. av studentene i høyere utdanning er kvinner, og blant årets søknader er 61,5 pst. av søkerne kvinner. Hva skyldes det? Er det forventninger blant foreldre, forventninger blant venner? Vi har fortsatt kjønnsulikhet som påvirker den oppvoksende generasjonen.

Den andre delen hvor vi ikke har lyktes, er at kvinnenes inntog i arbeidslivet ikke er blitt møtt av et tilsvarende mannlig inntog i hjemmet. Pappapermen er et viktig tiltak for å bidra til at vi får til det, og de gjentatte angrepene fra deler av høyresiden, også i debatten her, ville ha bidratt til å svekke likestillingen.

Lossius sier at kvinner som ønsker å ta mest av fødselspermisjonen, må få lov til det, men sånn er det jo. Med 80 pst. lønn er 19 uker avsatt til menn. Det betyr at det altså er tilbake 42 uker som kvinnen kan ta. Så det er å slå inn åpne dører å si at kvinner kan ta mest. Arbeiderpartiet har satt arbeidslinjen foran familielinjen, sier Lossius – som om det er en motsetning mellom at kvinner deltar i arbeidslivet, og en god familiepolitikk. Jeg har tre døtre selv. Jeg tror de er like trygge selv om både mor og far er yrkesaktive, og de blir mer trygge av at både mor og far tar ansvar for barneomsorgen.

Mange mødre ønsker mer tid med barna sine, sier Lossius. Jeg skal fortelle en overraskelse: Mange fedre ønsker mer tid med barna sine. Og enda viktigere: Mange barn ønsker mer tid med fedrene sine. Det taler for et arbeidsliv og ordninger som gir både mor og far mulighet til å kombinere arbeid og permisjon, og Arbeiderpartiet kommer til å være en forkjemper for det også framover.

Joel Ystebø (KrF) [11:15:16]: I Keiserens nye klær marsjerer alle lydig etter en illusjon, helt til et barn sier det alle ser, men ingen tør å si: Keiseren har jo ikke klær på seg. Det er også nødvendig i denne debatten, for i sin redegjørelse om likestilling hevder statsråd Jaffery at kjønn ikke bare er biologisk, men også knyttet til identitet, og at det finnes flere kjønn.

Det er et premiss jeg ikke deler. Kjønn er biologisk. Det finnes to: mann og kvinne. Når dette likevel legges til grunn for politikk og offentlige føringer, får det konsekvenser langt utover den faglige diskusjonen. Det preger språk, praksis og forventninger i offentlig sektor, og det former hva som oppfattes som riktig virkelighetsforståelse i forvaltningen.

Vi ser allerede hvordan dette slår ut i praksis. I en sak omtalt av Subjekt fra en offentlig høring om Bufdirs kjønnsveileder ble det rapportert om at deltakere sendte inn spørsmål anonymt på lapper fordi de ikke ønsket å bli gjenkjent. Det er et alvorlig signal. Når en offentlig høring i Norge må foregå på den måten, sier det noe om klimaet vi er i ferd med å få.

Likestillingspolitikken må bygge på virkeligheten. Den må tåle biologiske fakta, og den må tåle uenighet om dem. Statsråden velger i sin redegjørelse å legge til grunn at det finnes flere kjønn. Det er et politisk valg hun står fritt til å gjøre, men hun må også stå for konsekvensen – at staten da bidrar til å legitimere en virkelighetsforståelse som gjør det vanskeligere å si det som faktisk er sant, og at hun dermed svekker tilliten til hele likestillingspolitikken hun satt til å forvalte.

Det er vanskelig å føre kvinnekamp når man ikke kan definere hva en kvinne er.

Linda Monsen Merkesdal (A) [11:17:39]: Eg vil oppfordra føregåande talar og leva etter eit bod frå ei bok som representanten sjølv vel å følgja. Det handlar om å elska sin neste. Det er eit godt råd i livet – å kunne elska sin neste.

Transpersonar er ei lita gruppe i Noreg, men kanskje den gruppa flest føler dei har ein rett til å meina noko om. Me må snakka om konsekvensane av dette. Eg møtte ein person på eit arrangement. Hen var blitt litt lengre på det arrangementet enn planlagt. Det var blitt mørkt ute, og hen var livredd. Me var ein gjeng som blei ståande saman med denne personen. Familien måtte henta hen, og angsten i blikket til familiemedlemen sa meir enn tusen ord. Dette hadde dei opplevd før.

Tenk deg at du kvar einaste gong du går ut, f.eks. går på jobb, blir møtt av blikk, blir mobba eller utsett for vald – kvar einaste dag, kvar einaste gong. Dette er ikkje enkelthendingar, dette er eit mønster. Me som sit i denne salen, er ikkje utan ansvar. Når politikarar bidreg til å latterleggjera menneske eller gjer livet deira til ein debattarena, får det konsekvensar også utanfor denne salen. Å bli bevisst feilkjønna og å bli omtala som noko ein ikkje er, er ikkje berre ord. Det er òg ei belastning som over tid bryt ned identiteten til eit menneske. Me veit kva det fører til: dårlegare psykisk helse, auka risiko for vald og overgrep og ein høg sjølvmordsstatistikk.

Me ser ei utvikling: For ti år sidan var det pinleg å vera imot rettar til skeive, men no har det snudd. Det er legitimt å meina at rettane til skeive er opne for debatt. Det bør bekymra oss.

Me har i dag heldigvis ei Arbeidarparti-regjering som jobbar med løysingar. Å løfta fram behovet for å styrkja psykisk helse og livskvalitet for personar som bryt med normer for kjønn og seksualitet, og å auka kompetansen når det gjeld seksuelt mangfald, i skular, i offentlege tenester, i politiet og i Forsvaret er viktig, men det held ikkje med tiltak aleine. Me i denne salen har eit ekstra ansvar for korleis me snakkar, og for kva slags samfunn me byggjer, for i eit samfunn der me meiner at alle skal stilla likt, må me òg tola ulikskapar.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [11:20:55]: Mens KrF vil diskutere hvor mange kjønn det finnes, i denne debatten, vil jeg bruke denne debatten til å snakke om noe vondt. Det er under ett år siden Tamima Nibras Juhar ble drept av en høyreekstrem gutt da hun var på jobb for å hjelpe andre. Drapsmannen sa også at han ville til moskeen for å angripe flere. Vi er i sorg, vi er forbannet, men vi kan ikke – og dette er vondt å si – tillate oss å være overrasket. Nesten én av fire nordmenn mener at muslimer er mer voldelige enn andre. Kommentarer som «Breivik hadde rett», «send dem tilbake» og «nordmenn holder på å bli utryddet» har blitt en ny normal. Vi som har fulgt med på sosiale medier, ser at kommentarene bare blir grovere og grovere.

Tamima ble det 81. offeret for livsfarlig rasisme i Norge. Før henne hadde vi Arve Beheim Karlsen i 1999, Benjamin Hermansen i 2001, ofrene i regjeringskvartalet og på Utøya i 2011 og Johanne Ihle-Hansen i 2019.

De siste årene har flere terrordømte i andre land sagt at de har blitt inspirert av Breivik. Høyreekstremismen er på frammarsj i hele verden, og drapet på Tamima er et vondt eksempel på at heller ikke Norge er skjermet.

Høyreekstremisme oppstår ikke i et vakuum. Ord skaper fiendebilder, normaliserer hat og tar i ytterste konsekvens liv. Den siste tiden har innvandring blitt diskutert på innpust og utpust. Over hele Europa har verken politikere, influensere eller andre maktpersoner holdt igjen om hvor farlig innvandring er for samfunnet, og hvor farlige muslimer er, eller i alle fall kan være. Det er helt greit å ha ulike meninger om innvandring, men politikerne setter premissene for hvordan resten av befolkningen snakker om innvandrere. Når tungvektere i politikken tillater seg å bli bare drøyere og drøyere i retorikken, kan du banne på at kommentarfelttrollene kommer til å gjøre det samme. I kommentarfeltene foregår samtalen uten politikerspråk og nyanser. Sånn spres rasisme, og sånn spres hat.

Samtidig som innvandringsdebatten har tilspisset seg, har samtalen om hvor rasisme er, uteblitt. Vi som sitter her i nasjonalforsamlingen, valgt inn for å representere folk i Norge, uansett bakgrunn, legning, hudfarge og religion, har et ekstra ansvar.

Etter 22. juli lovet vi å aldri glemme og aldri tie. Jeg tror ikke vi kommer til å glemme, men altfor mange av oss tier. Altfor mange er stille når vi ser rasisme på TikTok, Facebook, i kommentarfelt i VG, eller når vi hører rasisme i vennegjengen, på middagsbesøk eller på bussen.

Drapet på Tamima var et resultat av ekstremisme, men det var også et resultat av et samfunn som i altfor lang tid har tillatt at rasisme spres uten å ta et oppgjør med den. Drapsmannen var ikke en ensom ulv, han var én av mange, og nå er det på tide at vi begynner å snakke om hvor farlig rasisme og høyreekstremisme faktisk er. Og det er det denne debatten burde handle om.

Liv Gustavsen (FrP) [11:24:27]: Jeg måtte ta ordet en gang til, for representanten Alvær fra Arbeiderpartiet framstiller likestilling som om det er Arbeiderpartiets eget prosjekt alene. Det er feil. Hun snakket om å være historieløs, men da kan jeg minne henne om at FrP har vært med på å styrke kvinners økonomiske selvstendighet, at vi er for valgfrihet for familier, og at vi kjemper kampen mot negativ sosial kontroll. Dette er også likestilling – kvinners økonomiske selvstendighet.

Så skal jeg gå til det jeg egentlig hadde tenkt å si; jeg måtte bare først si dette. Det er vanskelig å ta likestillingspolitikken på alvor når avstanden mellom ord og handling blir så tydelig. Likestillingsministerens tale tidligere i april framsto som en festtale full og intensjoner, men her svikter det: Når organisasjonen LIM, Likestilling, integrering, mangfold, mister statsstøtten, rammer det ikke bare en organisasjon, det rammer også mennesker som er avhengige av arbeidet deres. LIM står tett på dem det gjelder – unge som lever under press, kvinner som kjemper for sin egen frihet, og familier som trenger støtte og veiledning. Dette gjør kritikken fra Sarah Gaulin desto mer alvorlig. Når hun advarer om at arbeidet kan bli kraftig redusert, eller i verste fall lagt ned, er det et signal som bør tas på alvor.

Statsråd Lubna Jaffery har selv løftet fram disse problemstillingene, det skal sies, men nettopp derfor blir det et paradoks når støtten til dem som faktisk gjør jobben, uteblir. Det skaper en urovekkende avstand mellom politiske ambisjoner og reell gjennomføring. Det er også viktig å understreke at LIM ikke bare er en kritisk røst, de har også bidratt konstruktiv ved å støtte forslag om forbud mot søskenbarnekteskap, og de har kommet med innspill for å styrke arbeidet mot negativ sosial kontroll. Dette er en aktør som ønsker å være en del av løsningen. Derfor er dette mer enn enkeltsaker. Det handler om hva slags likestillingspolitikk vi faktisk fører. Er vi fornøyd med bare gode taler, eller forventer vi også handling? En konkret handling veier mer enn mange lange taler. Hvis vi mener alvor, må vi vise det i prioriteringer. Likestilling bygges ikke i festtaler. Det bygges faktisk i praksis.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:27:28]: Det begynte med en kamp for å bli sett som menneske, ikke som eiendom, ikke som arbeidskraft, ikke som en kropp som andre kunne ta seg til rette med. Kvinner, minoriteter og urfolk har båret denne kampen i generasjoner, ofte alene og veldig ofte i stillhet – men stillheten brast.

Da metoo-bevegelsen eksploderte, var det millioner som endelig sa «nok!». Stemmer som hadde vært kvalt av frykt, skam og maktmisbruk ble endelig umulig å ignorere. Vi er mange som har latt være å snakke. Vi er mange som har kviet oss for å si hva som egentlig var sannheten.

Saker som den om Jeffrey Epstein viste verden hvordan systemer kan beskytte overgriperne og svikte ofre igjen og igjen og igjen. Det skjer fortsatt, hver eneste dag. Det er ikke bare enkeltpersoner som nå har blitt avslørt, men hele strukturer som har latt uretten leve.

Hvis vi fortsatt tror at vi som samfunn har oppnådd reell likestilling, kan jeg fortelle historier fra mitt eget liv og mine egne erfaringer. Jeg kan fortelle at vi er langt fra likestilling. Samtidig står fortsatt mennesker, her i Norge og i verden for øvrig, i en kamp mot rasisme. Minoriteter blir stoppet, mistenkeliggjort og oversett. Det finnes krefter som vil skru tiden tilbake, som angriper kvinners rett til å bestemme over egen kropp, som håner likestilling som overdrivelse, som hevder at rasisme ikke finnes, og at seksuell trakassering bare er en misforståelse.

Enkelte innlegg i denne salen i dag skremmer meg oppriktig som person. Det gjør at jeg må jobbe enda hardere. Kampen for et likestilt samfunn fortsetter, rett og slett fordi uretten fortsatt finnes. Å tro noe annet er naivt. At vi alle skal ha like rettigheter, uansett hvem vi er, burde ikke være en politisk kamp. Det burde være en selvfølge for hver og en av oss.

Silje Hjemdal (FrP) [11:30:38]: Det er veldig kjekt å ha min tidligere kollega i komiteen, Trond Giske, tilbake i salen. Vi har hatt mange gøye debatter før. Det er lov å være rykende uenig, men man prøver i hvert fall å være saklig – så det var kjekt. Det som var mindre kjekt, var å høre hans kollega, Konstanse Marie Alvær, dra debatten ned til det som man kanskje kan kalle et bunnpunkt. Man snakker om å være historieløs. Jeg har lyst til å minne om at en av ministrene som i sin tid lyktes veldig godt med likestillingspolitikk, var FrPs egen Solveig Horne.

Fremskrittspartiet har vært krystallklar på at det nytter ikke bare å vedta flotte strategier og handlingsplaner, man må også følge opp. Det har vi bl.a. gjort ved gjentatte ganger å styrke politiet og også med forslag om å gjøre det. Vi har også ved en rekke anledninger foreslått å styrke ulike organisasjoner og også hjelpetiltak der man jobber systematisk med barn, kvinner og menn som er utsatt for vold og overgrep.

Representanten Liv Gustavsen nevnte Sarah Gaulin. Det minnet meg på representanten Merkesdals innlegg om nestekjærlighet, så istedenfor her å kritisere enkeltrepresentanter fra Arbeiderpartiet, har jeg heller valgt å trekke fram to.

Sarah Gaulin er en tidligere Ap-politiker som rett og slett følte seg tvunget ut av politikken fordi hun ikke var trygg i sitt eget lokalsamfunn. Hvorfor? Fordi hun er en av de kanskje mest fryktløse stemmene i den norske debatten hva gjelder negativ sosial kontroll og æresrelatert kriminalitet. En annen er stortingspresident Masud Gharahkhani. Vi kan være uenige om mye, men er det én fra Arbeiderpartiet som har klart å være tydelig overfor regimet i Iran, er det han. For to uker siden var jeg i Tyrkia og deltok i store debatter om nettopp kvinneundertrykkelse i Iran. Det kan etterlyses hva vår egen utenriksminister egentlig har ment om dette, men at man har en representant i presidentskapet som faktisk har vært så tydelig, er blitt lagt merke til utover våre egne landegrenser, og det synes jeg er noe å være stolt av.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:33:46]: Jeg synes det er hyggelig at representanten Giske kobler seg på likestillingsdebatten og ikke minst familiedebatten, og også veldig hyggelig at han har lyttet til mitt innlegg. Men Giske har nok ikke helt forstått hva jeg sier i innlegget mitt. Jeg opplever også at han ikke helt har tatt innover seg det faktum at tall fra Nav viser at tre av fire mødre ønsker seg mer tid hjemme med barna sine, og at det igjen fører til at halvparten av norske kvinner, vel å merke de som har råd til det, velger å ta ut ulønnet permisjon med det det innebærer av tapte rettigheter og tapt pensjonsopptjening. Hva tenker Giske om dette paradoksale, at den rigide tredelingen som ble til i likestillingens navn, har ført til det stikk motsatte? Hva tenker han om at bare de som har god råd, skal ha muligheten til å prioritere mer tid med barnet?

I den likestillingspolitiske redegjørelsen ble det sagt rett ut at hensynet bak foreldrepengeordningen er tilknytning til arbeidslivet og å fremme likestilling mellom kjønnene. Er Giske enig i dette? Burde ikke strengt tatt det primære hensynet bak foreldrepengeordningen være hensynet til familiene, til barna? Ut fra Giskes varme innlegg om tid sammen med barna, burde han jo være genuint opptatt av nettopp dette. Og mener Giske det er viktigere at foreldre er på jobb med dårlig samvittighet enn at de kan velge å være til stede for barna i en kort barndom? Ja, eller nei?

Jeg synes det er så bra at Giske anerkjenner at både mødre og fedre ønsker seg mer tid med barna, at barna ønsker seg mer tid med foreldrene sine, og der er vi så utrolig enige, men hvorfor vil ikke da Giske og Arbeiderpartiet gjøre noe med det?

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:36:00]: Jeg er skikkelig stolt av og glad over å være feminist, av å være opptatt av gutter og menns utfordringer og av å være Høyre-politiker midt oppi dette. For meg handler likestilling om friheten til å leve det livet man ønsker, ta egne valg og delta i samfunnet på helt like vilkår. Jeg må også innrømme at jeg blir litt lei – det er ikke det at angrepene her i salen i dag har vært spesielt rettet mot Høyre, men i et ganske langt politisk liv har jeg opplevd å måtte understreke og forklare, om og om igjen, at jeg er opptatt av likestilling, og jeg er Høyre-politiker – som om engasjementet for likestilling er forbeholdt én side i politikken. Det er det ikke.

I hele mitt politiske liv har likestilling vært sentralt, som da jeg var ung småbarnsmor i kommunestyret og satt der sammen med – unnskyld at jeg sier det – stort sett middelaldrende menn. De hadde vært hjemme og spist middag, de hadde lest aviser og kanskje til og med tatt en hvil på sofaen. Sånn hadde ikke jeg det. Ikke hadde jeg barnehageplass heller. Det var ikke de så opptatt av. Likestilling har vært sentralt for meg i kampen mot vold i nære relasjoner, der jeg gang på gang sammen med Høyre har fremmet forslag for å kjempe for kvinners trygghet. Det har vært sentralt i kampen mot seksuell trakassering, for at kvinner skal kunne delta i arbeidslivet og i samfunnet uten å bli utsatt for uønsket atferd, og i kampen for at kvinnelige journalister ikke skal behøve å sensurere seg selv fordi de blir målrettet angrepet i sosiale medier. Det har vært sentralt i kampen for gode og likestilte krisesentre hvor også menn og barn av menn får et likeverdig tilbud, og i kampen mot voldtekt, for i Norge oppgir én av fem kvinner at de har vært utsatt for voldtekt. Det sier noe om alvoret. Det har vært sentralt i kampen for et representativt demokrati, et demokrati der det ikke bare er like mange kvinner som menn, men hvor flere kan kjenne seg igjen, bl.a. i hvem som sitter her – flere med minoritetsbakgrunn, flere med funksjonshindringer. Kampen for et representativt demokrati handler om at alle skal føle seg representert der beslutninger fattes. Da får de også tillit til beslutningene.

Likestilling er ikke venstresidens eiendom. At jeg tidvis er uenig med Arbeiderpartiet, SV eller Rødt om deres løsninger, betyr ikke at jeg er mindre opptatt av likestilling. Jeg har andre løsninger. Ja, det er ulikheter og forskjeller i politikken, men vi trenger jo ikke å grave de grøftene dypere enn de egentlig er. Det mener jeg vi har et ansvar for i debatten i denne salen. Likestilling blir ikke sterkere av at vi gjør spørsmålet om likestilling til et spørsmål om hvem som eier likestillingen.

Benjamin Jakobsen (A) [11:39:07]: Jeg vil starte innlegget mitt med å si at jeg er veldig enig i mye av det representanten Trøen nettopp sa. Det er helt klart at det er ingen partier på Stortinget og ingen politisk bevegelse som kan eie likestillingsdebatten og likestillingsfeltet, men det er jo i disse debattene at vi kan og må våge å utfordre hverandre og vise hvor vi posisjonerer oss ulikt, som i alle andre debatter. Samtidig er jeg veldig glad for at Trøen understreket det, og jeg er enig i den beskrivelsen. Det er ingen som skal eie det. Vi i Arbeiderpartiet ønsker denne debatten velkommen, og vi ønsker alle partiene som deltar i den, velkommen til å delta. Vi skal gjøre vårt for å få fram våre synspunkter og utfordre andre partier på det vi mener ikke er riktig.

Jeg vil begynne med å si at det er interessant å høre FrP trekke fram én spesifikk organisasjon, som om det kun er denne organisasjonen som jobber med integrering i Norge. Vi har styrket dette arbeidet. Vi har styrket innsatsen. Når organisasjoner søker om penger, er det alltid noen som vil få penger, og noen som ikke vil få penger. Sånn er det på alle andre områder, og sånn er det også på dette området. Det betyr ikke at vi ikke støtter opp om det arbeidet, men det betyr at det også finnes andre aktører som gjør et viktig arbeid, og som fortjener vår støtte.

Det er interessant å høre FrP snakke om det som åpenbart er store integreringsutfordringer, all den tid de så tydelig ønsker å kutte på dette området. I deres alternative budsjett har de kuttet milliarder til integrering. Jeg tror ikke det er en god løsning for å håndtere de problemene de tilsynelatende er så opptatt av. Jeg har stor respekt for at FrPs representanter er opptatt av likestilling, iallfall dem som sitter i familie- og kulturkomiteen, og det er selvfølgelig bra at de løfter viktige saker. Likevel gjør vi ikke feil i å poengtere at FrP i veldig mange store saker på likestillingsfeltet har stått på en helt annen side. Det mener jeg er riktig.

Det virker fra denne talerstolen litt som om likestilling er en kake, slik vi gjerne snakker om det i økonomiske spørsmål, der det er slik at hvis vi gir noen et stykke, er det noen andre som ikke får. Sånn kan vi ikke tenke om likestilling, og det er derfor jeg i mitt innlegg var så tydelig på at likestilling er noe som angår oss alle. Å gi én gruppe flere rettigheter tar ikke bort noe fra noen andre.

Det bringer meg til KrF, for det er nettopp det KrF gjør når de angriper fedrekvoten, og når de angriper pappapermen. Det er påvist gjentatte ganger – i rapport etter rapport – at kutt i fedrekvoten fører til mindre tid hjemme med barna. Vi må slutte å tegne et bilde av likestilling som en kake, for rettigheter til én gruppe tar ikke bort noe fra en annen gruppe. Sånn kan vi ikke se på likestilling.

Trond Giske (A) [11:42:28]: Det var Lossius som fikk meg inspirert til et innlegg til, men først litt om denne LIM-debatten. Det er helt riktig, som en foregående taler sa, at det er Arbeiderpartiet som har styrket den potten. Nå er den vel på 41,9 mill. kr, tror jeg. Det er også helt riktig at det er IMDi som fordeler pengene, og vi skal kanskje ikke blande oss borti det, men personlig må jeg si jeg synes det er rart at LIM ikke får støtte. Jeg synes det arbeidet som Født Fri – Shabana Rehman – og LIM har gjort, er et viktig arbeid som bidrar til likestilling.

Så til Lossius: Jeg tror at hvis man går gjennom innlegget mitt, vil man se at sitatene fra Lossius var ganske ordrett det hun sa. Hun snakket om en rigid tredeling. Nei, det er ikke en rigid tredeling. Det er en avsatt kvote til far på 19 uker, hvis man tar 80 pst. lønn, og så er det en avsatt kvote til mor på 19 uker, pluss de tre ukene før fødsel. Resten kan man fordele som man vil. Det er altså fullt mulig å ta 42 uker til mor og 19 uker til far. Det er mer enn to tredjedeler av permisjonen.

Det Lossius taler for, er at barnefamilier bør ha mer tid med ungene sine, både mor og far. Det er jeg kjempeenig i. Vi må ha et arbeidsliv som gir rom for det. Vi må ha inntekter for de lavtlønte som gjør at også de kan gå ned i stilling hvis de ønsker det, men det må gjelde både mor og far. Å se for seg at man skal ta fra pappapermen for å gi til mor – det tror jeg i lengden gir mindre likestilling også for mor, for fedrekvoten bidrar til at far tar et større ansvar i hjemmet.

Arbeiderpartiet har slåss for et fleksibelt uttak av fødselspermisjonen. Man kan ta den som en redusert stilling over tre år, hvis man ønsker det. Det er fullt mulig. Det er kjempeviktig å slåss for full sykelønn også når barna blir syke. Jeg har ikke inntrykk av at det på høyresiden er samstemmighet og full enighet der. Vi må ha et mer likestilt arbeidsliv, og vi må ha et mer likestilt familieliv. Trygge foreldre gir trygge barn. Det gjelder også mors trygge inntekt.

Det er som Silje Hjemdal og Tone Trøen sier: Av og til får vi til noe sammen. Fra 2001 til 2005 fikk vi til et svært barnehageforlik. Det er det største likestillingstiltaket i vår generasjon. Det ble enstemmig vedtatt. Det var riktignok motstand fra regjeringspartiene, både Høyre og KrF, men Laila Dåvøy fra KrF, som da var barne- og familieminister og likestillingsminister, stilte opp og gjorde jobben. KrF stilte opp for full barnehagedekning. Stemmene innad i KrF var også den gangen at dette kom til å gå ut over barna, akkurat som Lossius sier nå. Heldigvis var Laila Dåvøy framtidsrettet. Heldigvis fikk vi til det forliket. Jeg skulle ønske dagens KrF var på samme linje.

Joel Ystebø (KrF) [11:45:44]: Det var Arbeiderpartiet og representanten Merkesdal som fikk meg til å tegne meg på nytt, og det er fordi det her hagler med påstander. Foruten en belæring i bibelsitater var det også en rekke karikeringer, som jeg er blitt veldig vant med, men som jeg likevel synes er urimelig. Det handler om påstanden om at vi har masse meninger om transpersoner som mennesker og som gruppe. Det sies at vi latterliggjør, det sies at vi gjør en sårbar gruppe til en debatt. Det er helt grunnleggende feil. Det som er det viktigste i disse diskusjonene, er noe vi har full enighet om i denne sal. Det handler om at LHBTIQ-personer generelt, også da transpersoner, er en sårbar minoritet. De skal respekteres, de skal ikke oppleve hets, trakassering, sjikane osv. Men det er forskjell på det å vise respekt og det å være enig med Arbeiderpartiet i disse spørsmålene, og det er vi ikke alltid. Det mener jeg faktisk at Arbeiderpartiet er nødt til å ha en viss form for åpenhet for.

Det jeg opplever at skjer i disse debattene, er at man, når man omtaler f.eks. vårt syn knyttet til kjønn, og andre som har tilsvarende syn som oss på disse tingene, på en måte nærmest framstiller det på en måte som brunbeiser litt det som er vår oppfatning av disse spørsmålene, disse utfordringene. Det mener jeg også er et demokratisk problem fordi det vitner om en intoleranse overfor dem som tenker ulikt. Så kan man si at dette bare er mine tanker om debatten. Nei, det har også noe å gjøre med den reelle politikken som føres, og hva som er ytringsrommet, også i en del av de faglige debattene som pågår.

Det er derfor jeg mener at Bufdirs veileder, den veilederen som ble sendt på høring, er et interessant eksempel på nettopp denne intoleransen. Statsråd Jaffery uttaler følgende sitat om denne høringen, som svar på et skriftlig spørsmål: «…høringsinnspill som utfordrer selve eksistensen av kjønnsmangfold vil derfor ikke kunne vektlegges på samme måte som kritiske innspill som anerkjenner dette premisset.»

Det er statsråden i sin fulle rett å mene, på samme måte som vi også må ha rom og mulighet til å kunne kritisere at man her velger å slå fast i starten av en høringsprosess at noen syn definerer vi som legitime, og andre syn definerer vi som illegitime. Det gjør meg urolig, både for ytringsfriheten i landet vårt og ikke minst for rommet for å tenke ulikt i den offentlige forvaltningen. Det er derfor jeg har løftet det jeg mener er en legitim diskusjon, nemlig friheten til å kunne tenke ulikt i offentlig forvaltning.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:48:35]: Takk for muligheten til å gi en kort kommentar til slutt.

Til oppklaring er det ikke slik at Krf angriper fedrekvoten. Hvis man hadde lyttet til mitt innlegg, er vi altså for en fri fordeling av foreldrepermisjonen. Vi vil også gi en rausere permisjon, slik foreldre ønsker seg.

Det som er påfallende i denne debatten, er at ingen av Arbeiderpartiets representanter eller statsråden selv – nå får vi bare håpe jeg får svar på det i neste innlegg – vil svare meg på det paradoksale ved at tredelingen, som ble til i likestillingens navn, har bidratt til det stikk motsatte. Tredelingen har blitt et helt strålende eksempel på feilslått likestillingspolitikk og også egentlig et mislykket forsøk på statlig overstyring. Selv om det faktisk hadde fungert, er den første tiden med barn altfor viktig til at regjeringen skal bruke den som et likestillingspolitisk verktøy. Hensynet til barna må alltid gå foran.

Ellers opplever jeg at Trond Giske gir uttrykk for en slags oppmykning i Arbeiderpartiets familiepolitikk, så jeg heier på representanten i så måte.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [11:49:57]: Jeg vil takke Stortinget for en engasjert debatt. Jeg vil slutte meg litt til representanten Tone Wilhelmsen Trøens innlegg. Jeg tror at vi i Norge står veldig godt rustet i den likestillingspolitiske debatten, der vi har stor grad av konsensus. Vi kan ha noe ulike syn på enkelte saker, og det skal vi tåle godt.

I det nordiske samarbeidet er det slik at det finnes ministre og regjeringskonstellasjoner fra alle ulike partier. Men de nordiske ministrene, uavhengig av politisk ståsted, er tydelig og sterkt forpliktet til å kjempe for likestilling. Om det kommer til LHBT eller til kvinners og gutters posisjon, er vi helt enige. Det er en styrke.

Jeg har blitt bedt om å redegjøre, av Stortinget, og da kommer jeg selvfølgelig og redegjør. I en redegjørelse er det naturlig at jeg drar gjennom de siste års hendelser og utvikling. Jeg tipper at hvis jeg ikke hadde nevnt enkelte ting, hadde det også blitt et tema i debatten. Jeg vil aldri kunne glede eller tilfredsstille alle representanters ønske tematisk om å berøre alt mulig.

Det er slik at mannsutvalget var et initiativ fra arbeiderpartiregjeringen. Jeg er glad for at veldig mange ønsker eierskap til mannsutvalgets NOU. Den er fri og åpen, og på bakgrunn av den skal vi legge fram en stortingsmelding. Men jeg ønsker å minne Stortinget om at det var et initiativ fra tidligere likestillingsminister Anette Trettebergstuen som gjorde at vi satte ned et mannsutvalg. Det var ikke den forrige regjeringen. Det er bare et faktum. Så kan man like det eller ikke. Det handler ikke om at Arbeiderpartiet skal eie likestillingen, men faktum er at det var Arbeiderpartiet som satte ned mannsutvalget, fikk NOU-en og nå lager stortingsmeldingen.

Jeg håper at vi kan fortsette å ha gode debatter om likestilling. Det er interessant at man er veldig opptatt av hvordan høringer blir behandlet. Nå er den Bufdir-veiledersaken lagt bak oss fra Stortingets side. Jeg skal følge opp Stortingets signaler. Det har jeg også sagt i behandlingen av representantforslaget. Høringsinstituttet er viktig. Da er det interessant at når vi kommer til likestillings- og diskrimineringsloven skal man ikke lytte til høringsinnspillene! Det er kun fem av dem som har sendt innspill som støtter å ha en kjønnsnøytral likestillings- og diskrimineringslov.

Jeg har ikke konkludert helt entydig. Det er viktig for meg å understreke at vi må ikke framstille det slik at likestillings- og diskrimineringsloven ikke gir et vern til menn. Den gir et vern til menn der menn blir diskriminert. Så er det et særlig vern som er historisk begrunnet, og som vi bør ta med oss i den framtidige debatten.

Trond Giske (A) [11:53:15]: Det er selvfølgelig slik at likestilling skapes i den enkelte familie og hos den enkelte person, men av og til trenger en litt hjelp. I veldig mange år var hele fødselspermisjonen i Norge 18 uker. Det var den også da Kåre Willoch ble statsminister sammen med KrF. Fram til 1986 var den 18 uker, så kom Gro. Nå er den ett år. Vi fikk pappaperm, men mammapermen er fortsatt pliktig lenger enn den opprinnelige totale permisjonen var før Arbeiderpartiet begynte utvidelsen.

Jeg kan ikke se annet enn at når man snakker om den rigide tredelingen, må det være et angrep på pappapermen. Vi er for at kvinner kan ta over to tredjedeler av fødselspermisjonen, men vi er imot at ett av kjønnene kan ta hele fødselspermisjonen. Verken menn eller kvinner skal ta den. Veldig mange velger selvfølgelig at kvinner kan ta lengst. Om det er en myk familiepolitikk setter jeg pris på det, og det kommer vi til å slåss for fortsatt.

Hashim Abdi (A) [11:54:30]: Jeg skal ikke holde på lenge, men etter representanten Joel Ystebøs innlegg ble jeg fristet til å komme opp på talerstolen og svare litt på det. Det virker litt som at representanten selv har glemt at han sitter på Stortinget. Man kommer opp hit og nærmest skisserer demokratiets dommedag når man selv blir motsagt, men glemmer at man står på den største talerstolen man har i Norge.

Det er ikke modig å gå opp på denne talerstolen og si at det kun finnes to kjønn. Det er ikke der debatten er i Norge. Debatten burde i utgangspunktet handle om hvordan vi tar vare på den delen av vår befolkning som opplever mest hets, som opplever å være overrepresentert i de mørkeste statistikker – ikke å komme hit og være krenket fordi noen er uenige i det utgangspunktet man har. Det er fullt lov. Det er fullt lov til å bli motsagt, det er fullt lov til å være uenig, men debatten burde heller dreie seg om hvordan vi best tar vare på den delen av vår befolkning som har det aller vondest. Hvordan har vi et utgangspunkt og hvordan forfekter vi en politikk som tar best mulig vare på dem?

For å gå litt tilbake til den veilederen Stortinget nå har lagt bak seg, hvor statsråden klart har sagt at man tar imot signalene Stortinget har gitt: Der var det representanter som gikk inn hit og nærmest hadde et slags amerikansk utgangspunkt i debatten. Det er ikke modig. Det som er nærmest modig, er å stå opp for dem som trenger oss litt ekstra i vårt fellesskap. Det er de personene som er litt stresset når de går rundt på Karl Johan, som sliter med å holde kjæresten sin i hånden, som er stresset etter å ha møtt hatretorikk i kommentarfelt. Det som er modig, er å ta vare på dem, ikke komme hit og forfekte amerikansk politikk fra talerstolen.

Bente Estil (A) [11:57:01] (komiteens leder og ordfører for saken): Vi behandler nå Dokument 8:106 S, om å endre rammebetingelsene for bingospill med mål om å øke inntektene til frivilligheten. Komiteen har hatt skriftlig høring og mottatt et stort antall høringsinnspill fra organisasjoner og privatpersoner, der mange også er anonyme. Det viser et sterkt engasjement i saken. Flertallets innstilling er ikke å vedta representantforslaget.

Norge har en pengespillov med et tydelig formål: å forebygge spilleproblemer, sikre ansvarlige og trygge pengespill og sørge for at overskuddet går til ikke-kommersielle formål. Kjernen i dette er enerettsmodellen, som Arbeiderpartiet mener det er helt avgjørende å verne om. For at enerettsmodellen skal fungere, må kommersielle spill utenfor eneretten ha et begrenset omfang. Det handler ikke om forskjellsbehandling, men om å sikre at de mest risikofylte spillene er under streng offentlig kontroll.

Forslaget om like tapsgrenser og rammevilkår for private bingohaller og Norsk Tipping utfordrer fundamentet i denne modellen. Enerettsmodellen har bidratt til idrettsanlegg utover hele landet, et rikt kulturliv og betydelige midler til frivillige og humanitære organisasjoner. Dette er ikke tilfeldig, det er resultatet av en bevisst og ansvarlig politikk.

Vi vet at pengespill kan føre til alvorlige problem. Vi ser jevnlig historier om mennesker som mister kontrollen, og det blir store konsekvenser for økonomi, psykisk helse, familie og barn. Derfor kan ikke Arbeiderpartiet støtte endringer som øker risikoen for spilleavhengighet. Å åpne for høyere tapsgrenser betyr at flere vil tape mer, og at flere kan bli rammet.

Vi er enige i at frivilligheten trenger gode økonomiske rammer, men det kan ikke skje på bekostning av sårbare mennesker. En økning i tapsgrenser vil i begrenset grad komme frivilligheten til gode og i hovedsak gi økte inntekter til private bingoselskap. Poenget med enerettsmodellen er å redusere skade, ikke å maksimere omsetning. At overskuddet går til gode formål er viktig, men det kan aldri rettferdiggjøre økt risiko for at flere blir spilleavhengige.

Det skal ikke være like vilkår mellom Norsk Tipping og private bingohaller, av hensyn til ansvarlig spillpolitikk, forebygging av spilleproblemer og fellesskapet. Derfor støtter Arbeiderpartiet flertallets innstilling om ikke å vedta forslaget.

Silje Hjemdal (FrP) [12:00:20]: Den 1. september 2025 innførte regjeringen nye regler i pengespillforskriften, noe som i realiteten har medført at det er store forskjeller på tapsgrenser og rammevilkår for bingospill i bingohaller og hos Norsk Tipping. Fremskrittspartiet advarte mot disse endringene og har i etterkant også mottatt en rekke henvendelser om konsekvensene av denne politikken.

Det var faktisk sånn at regelendringene fikk umiddelbare konsekvenser for omsetningen i bingobransjen, noe som igjen har rammet en stor bredde av frivillige lag og foreninger som har hatt gleden av å motta bingoinntekter. Bingoinntekter er frie midler som organisasjonene selv kan disponere, uten statlig øremerking. Tapet gjør at frivilligheten blir mer avhengig av offentlige tilskudd, og dessverre kan det også være med og bidra til lavere aktivitet.

Vi har derfor vært veldig tydelig på at i en tid der det oppleves som at Arbeiderparti-regjeringen gjennom flere grep har svekket frivillighetens vilkår, blir dette ekstra uheldig. De fjernet gaveforsterkningsordningen med et pennestrøk, og de halverte skattefradragsordningen for gaver til frivilligheten, bare for å nevne noe.

Det er også viktig å huske på at bingohallene spiller en viktig rolle for en del mennesker. I en tid hvor mange mennesker kjenner på ensomhet og behov for sosiale møteplasser, er samfunnet faktisk der at man også har et ansvar for dem. Bingohallene fungerer slik for mange mennesker.

Frivilligheten har, som sagt, fått tøffere kår. Vi skal behandle en sak senere i dag som forhåpentligvis letter noe på kårene for frivilligheten, men det er viktig å påpeke at det ikke på noen som helst måte vil bedre forholdene for bingobransjen. Det er veldig merkelig at man skal ha ulike regler for ulike aktører. Det mener Fremskrittspartiet man ikke kommer noen vei med.

Fremskrittspartiet har ved en rekke anledninger tatt initiativ for å gjøre noe med denne forskjellsbehandlingen. Vi har også hatt forslag i denne salen. Det er veldig gledelig at andre partier har kommet etter. Med det tar jeg opp de forslagene som Fremskrittspartiet er en del av.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:03:37]: At nye tapsgrenser for bingo i bingohaller ble innført, har medført dramatiske fall i omsetningen, noe som har gjort at mange bingohaller er lagt ned, og at flere står i fare for å forsvinne.

For veldig mange mennesker er bingohallen en av de viktigste møteplassene de har i hverdagen. Den er et sted for å ta en kaffe og en prat og for følelsen av å høre til. For noen er det kanskje det eneste stedet de møter andre i løpet av en uke. Når lysene slukkes i bingohallen stadig flere steder, slukkes også et av de siste sosiale samlingspunktene for mange mennesker som ikke har andre tilbud. Det er mer enn bare et spilltilbud.

Høyre er opptatt av at vi ser en åpenbar forskjellsbehandling. Norsk Tipping kan tilby tilsvarende bingospill med tapsgrenser på 4 000 kr hver dag og 7 500 kr i måneden. Da må vi jo spørre: Hvorfor er det forsvarlig der, men ikke i bingohallene? Det er vanskelig å forstå argumentet om at det å ha den typen tapsgrense i bingohaller utfordrer enerettsmodellen, mens det ikke er utfordrende at Norsk Tipping har mulighet til det samme.

I Høyre tar vi arbeidet mot spilleavhengighet på største alvor, og tapsgrenser er et viktig virkemiddel for å sikre ansvarlig spill. Poenget i denne saken er enkelt: Vi ønsker likebehandling. Vi ønsker at det skal være mulig med de samme tapsgrensene i bingohaller som det er for Norsk Tippings bingospill.

Rundt 3 400 lag og foreninger mister inntekter. Tallet jeg har sett, er at over 80 mill. kr i frie midler har forsvunnet bare i 2025. Det er penger som går direkte til aktivitet, til inkludering og til lokale møteplasser uten statlig styring. Når disse inntektene svikter, blir frivilligheten mer avhengig av offentlige tilskudd. Det svekker både selvstendigheten og mangfoldet. Og det skjer ikke i et vakuum, som også representanten Hjemdal var inne på. Under Arbeiderparti-regjeringen har frivilligheten fått tøffere kår. Skattefradraget for gaver er halvert, og gaveforsterkningsordningen er fjernet. Nå svekkes også bingoinntektene.

Vi mener at dette må snus. Vi fremmer derfor et forslag – og jeg tror det allerede er tatt opp av Fremskrittspartiet – om å sikre like tapsgrenser og rammevilkår for bingohaller som for Norsk Tipping. Det er viktig, for denne saken handler om mer enn bare regulering. Den handler om mennesker, frivillighet og viktig aktivitet i våre lokalsamfunn.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [12:06:50]: Denne saken handler om retningen i norsk pengespillpolitikk og hvordan vi best kan forvalte en ordning som berører både enkeltmennesker og fellesskapet.

For SV er svaret klart: Den skal tjene fellesskapet. I SV ønsker vi en ansvarlig spillpolitikk som ikke drives av vekst og markedsføring, men av kontroll, tillit og gode formål. Derfor kan vi ikke støtte forslag som bl.a. utfordrer enerettsmodellen, men vi ønsker å sikre frivilligheten midler og kommer derfor med flere forslag.

Den norske modellen er sterk fordi inntektene går tilbake til samfunnet – til idrett, kultur og frivillighet i hele landet. Det skaper aktivitet og fellesskap, men det forutsetter at vi prioriterer riktig. Derfor mener SV at vi må redusere markedsføringspresset og sørge for at mer av midlene faktisk går til formålene. Dette handler om en tydelig politisk prioritering: mer til fellesskapet og mindre til reklame.

Ansvarlighet handler også om tillit. Når staten forvalter pengespill, må det gjøres med åpenhet og integritet. SV mener derfor at norsk Tipping må ta tydeligere ansvar for egen ressursbruk, og at vi må stille strengere krav til hvordan fellesskapets penger forvaltes.

For SV er ikke dette en detaljdiskusjon, men et spørsmål om tillit til hele modellen. SV mener også at pengespill og politikk må holdes tydelig atskilt. Derfor foreslår SV at politiske partier ikke skal kunne motta inntekter fra bingospill. Det handler om ryddighet og om tilliten til demokratiet vårt.

Til syvende og sist handler dette om retning. SV vil styrke den norske modellen, ikke svekke den. Vi vil ha mindre kommersielt press, mer kontroll og sterkere støtte til frivilligheten. Dette handler ikke bare om spill, det handler om hvilke verdier vi bygger samfunnet på, og hvem politikken skal være til for. Jeg tar med dette opp de forslagene SV er med på.

Ole Herman Sveian (Sp) [12:09:31]: Frivilligheten er en bærebjelke i lokalsamfunn over hele landet. Den skaper aktivitet, tilhørighet og inkludering, ofte med små midler og stor dugnadsånd. For mange lag og organisasjoner har bingoinntektene vært en av de få stabile og frie inntektskildene.

Den nye tapsgrensen for bingospill i bingohaller som ble innført høsten 2025, har fått dramatiske konsekvenser. Omsetningen har falt med over 40 pst., bingohaller legges ned, og inntektsgrunnlaget for frivilligheten svekkes kraftig. Allerede nå ser vi at millioner av kroner er forsvunnet fra organisasjoner som driver med idrett, kultur, helsearbeid og beredskap. Samtidig er det et åpenbart paradoks at tilsvarende spill innenfor samme enerettsmodell har langt høyere tapsgrense. Det skaper en skjevhet som ikke bare er vanskelig å forklare, men også undergraver legitimiteten i reguleringene.

Ingen er uenig i målet om en ansvarlig spillpolitikk, men reguleringen må være konsistent og rettferdig. Når konsekvensen blir at frivilligheten svekkes og lokalsamfunn mister viktige tilbud, er det et tydelig signal om at noe må justeres.

Derfor er løsningen enkel: like rammevilkår og like tapsgrenser for bingospill uavhengig av om de skjer i bingohaller eller gjennom statlige aktører. Det viser seg også gjennom behandlingen her at Norsk Tipping opererer med en lavere tapsgrense enn de har mulighet til, og vi har derfor valgt å legge inn et forslag som tilpasser beløpsgrensene i tråd med informasjonen som har kommet fram gjennom behandlingen i komiteen, der vi dessverre ikke sitter.

Dette handler ikke bare om spill. Det handler om et aktivt kulturliv og levende lokalsamfunn over hele landet. Med det tar jeg opp forslaget som Senterpartiet har fremmet.

Siren Julianne Jensen (MDG) [12:11:43]: MDG står støtt i det grunnleggjande målet i norsk pengespelpolitikk: å førebyggje speleproblem og beskytte menneske mot alvorlege konsekvensar av pengespel. Dette er grunngjevinga for einerettsmodellen, og den kan ikkje setjast til side. Samtidig må vi erkjenne at regelendringane som blei innførte i 2025, har hatt store konsekvensar for frivillig sektor. Mange lag og organisasjonar har mista viktige inntekter, ofte frie midlar som har gått direkte til idrett, kultur og sosialt arbeid i lokalsamfunn over heile landet. Dette skjer i ei tid der frivilligheita allereie er under press, og difor er frustrasjonen både reell og forståeleg.

Likevel meiner MDG at løysinga ikkje er å heve tapsgrensa for bingo. Forsking frå Universitetet i Bergen viser at databingo er blant dei spela med høgast overrepresentasjon av problemspelarar. Tal frå Hjelpelinjen viser at bingo framleis er eit betydeleg problemspel. I tillegg veit vi at spelarar i dag kan bevege seg mellom bingohallar utan at tapa blir registrerte samla. Den siste tida har media også løfta fram alvorlege avsløringar om korleis denne delen av spelemarknaden fungerer i praksis. Det er dokumentert at svært store pengesummar blir tekne ut gjennom bingospel, og at aktiviteten går føre seg skjerma for innsyn. Det er i realiteten nokre få bakmenn og eigarar som tener seg svært rike, medan rekninga blir velta over på spelarar som ofte er i sårbare livssituasjonar, og på frivilligheita, som blir avhengige av inntektene. Dette er ikkje eit system som vi bør forsterke. Å auke tapsgrensene vil svekkje vernet av sårbare spelarar, og det kan ikkje MDG støtte.

Samtidig meiner vi at regjeringa har starta i feil ende. Frivilligheita skal ikkje vere avhengig av inntektene frå pengespel med høg risiko. Når vi strammar inn, har vi også eit ansvar for å sørgje for at frivilligheita får andre, tryggare og meir føreseielege inntektskjelder, viss ikkje skyvast kostnadene for ansvarleg spelpolitikk over på frivillige lag og foreiningar. Difor har MDG, saman med SV, fremja forslag som peiker i ei anna retning.

Ansvarleg spelpolitikk må begynne med omsynet til dei som blir ramma av speleavhengigheit. Samtidig må frivilligheita bli sikra rammer som ikkje byggjer på auka risiko for dei same menneska. Forslaga MDG er ein del av, søkjer denne balansen, sterkt vern for spelarar og ei finansiering av frivilligheita som står på tryggare og meir ansvarleg grunn enn høgrisikospel.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:14:42]: Dette forslaget løfter en krevende problemstilling, for man blir nødt til å veie hensynet til deler av frivilligheten og deres inntekter opp mot hensynet til en ansvarlig spillepolitikk. Det er ingen tvil om at innstrammingene i regelverket og fastsettelsen av nye tapsgrenser har rammet frivilligheten i bingosektoren. Omfattende skriftlige innspill til komiteen beskriver betydelig omsetningsfall, nedleggelser av bingohaller og fare for bortfall av viktige aktiviteter i lokalsamfunn over hele landet. KrF tar selvfølgelig denne utviklingen på alvor. Samtidig har man også fått innspill fra organisasjoner som Actis, Blå Kors Norge og Spillavhengighet Norge, som peker på at situasjonsbildet er sammensatt. Det vises blant annet til at databingo er blant landets mest avhengighetsskapende spilltyper, at deler av frivilligheten tidligere har støttet innstramminger som også kan redusere inntekter, og at tallgrunnlaget for sammenligning mellom bingohaller og Norsk Tipping heller ikke er helt entydig. Enkelte av forslagene bygger på delvis misvisende tall.

Spilleavhengigheten i samfunnet vårt er økende. Det har blitt et folkehelseproblem og kan omfatte gjeldsproblemer og psykisk uhelse. Noen mister jobben, andre må gå fra hus og hjem, familier går i oppløsning, og noen velger også å gå så langt som å ta sitt eget liv som en konsekvens av spilling som har gått over styr. Dette er ikke bare et individuelt ansvar, det er et samfunnsansvar. KrF mener at det er derfor ikke er riktig å ukritisk støtte en full harmonisering av tapsgrenser mellom databingo og Norsk Tipping. En slik harmonisering kan svekke vernet for sårbare spillere og bidra til økt risiko for spilleproblemer. Samtidig er det nødvendig å sikre frivillighetens inntektsgrunnlag og motvirke de uforholdsmessige konsekvensene dagens reguleringer har skapt. KrF ønsker å arbeide for en lite risikobasert, balansert modell, som både ivaretar frivillighetens behov og styrker beskyttelsen av utsatte spillere – en tilnærming som bedre ivaretar hensynet til en ansvarlig spillepolitikk, samtidig som frivillige organisasjoner sikres forutsigbare og bærekraftige rammer. Med utgangspunkt i dette fremmer vi følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en måling av effekten dagens regulering av bingospill har på spilleavhengighet og komme tilbake til Stortinget på en egnet måte. Stortinget ber regjeringen utforme en kompensasjonsordning for å kompensere frivillige lag og organisasjoner for bortfall av inntekter fra bingo.»

La det aldri være noe tvil: KrF vil alltid være opptatt av å styrke frivilligheten og gi den gode og forutsigbare rammer. Det viser ikke minst den andre saken vi skal ha oppe i dag, og det gjennomslaget vi er en del av, med å få på plass en regelstyrt momskompensasjonsordning. Men hensynet til sårbare mennesker må også ivaretas, og nettopp det er en intensjon og et sosialt hjerte vi opplever at også de frivillige organisasjonene deler med KrF.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [12:18:07]: Den norske enerettsmodellen skal først og fremst beskytte sårbare spillere og forebygge spilleproblemer. Modellen har sterk politisk støtte, også fra idretten, frivilligheten og spilleavhengighetsmiljøer. Det er altså en bred enighet, med noen få unntak, om at enerettsmodellen gir de beste forutsetningene for at Norge kan bevare et av verdens tryggeste og mest ansvarlige pengespillmarkeder.

Tapsgrensen på bingospill er per i dag på samme nivå som Norsk Tippings Belago-automater. Belago er automater som også finnes i bingohallene, og er det mest sammenlignbare pengespilltilbudet, bl.a. når det gjelder andelen risikospillere. Det er dermed ikke forskjellsbehandling på dette området i dag, men det er ikke dermed sagt at bingo skal ha de samme rammevilkårene som Norsk Tipping – snarere tvert imot.

Med dagens modell er det åpent for at frivillige lag og organisasjoner kan ha inntekter fra bingo. Dette tilbudet skal foregå i begrenset omfang og skal ikke konkurrere med tilbudet fra Norsk Tipping. Som enerettsaktør skal Norsk Tippings tilbud være attraktivt, men ansvarlig, slik at spillere velger bort tilbud fra uregulerte aktører. Disse avveiningene gjelder ikke for bingobransjen. Derfor bør bingobransjen ha noe strammere rammevilkår enn Norsk Tipping.

Frivillige lag og organisasjoner skaper aktivitet, fellesskap og inkludering i lokalsamfunn over hele landet. Regjeringen og jeg er opptatt av å sikre rammevilkår for frivilligheten. Derfor har vi – som eneste regjering – sikret full momskompensasjon de siste fem årene. Bevilgningen er nå på over 3 mrd. kr og fordeles til over 25 000 mottakere. Dette bidrar til å sikre at frivilligheten kan opprettholde sin viktige rolle.

Flere frivillige organisasjoner supplerer driften med inntekter fra pengespill, men når vi diskuterer pengespillpolitikk, er det viktig å huske at inntekter til frivilligheten bare skal være en positiv bieffekt av spillemodellen, ikke et bærende hensyn. Frivillige lag og organisasjoner har fortsatt anledning til å skaffe inntekter fra bingo, men vi setter en grense for å unngå at sårbare spillere taper mer enn de har råd til.

Jeg er glad for at flertallet mener det er feil at frivilligheten skal finansieres gjennom økte tap fra sårbare mennesker.

Erling Sande (Sp) [12:33:13]: Det forslaget vi har løfta til debatt i dag, ser ut til å bli stemt ned. Det synest eg er dumt, for den debatten som vi har hatt her, og replikkordvekslinga, har etterlate eit inntrykk av at dette er ei mykje større liberalisering enn det det eigentleg er.

La me seie det heilt klart: Vi i Senterpartiet har stor respekt for synspunkt, òg i denne salen, der ein uttrykkjer uro for speleproblem, for at folk får problem med spel, anten det er i regi av Norsk Tipping eller i regi av andre aktørar. Vi har òg stor omtanke for dei som blir råka av det.

Vi har frå Senterpartiets side ikkje vore ein stor pådrivar for liberalisering av norsk spelpolitikk, tvert imot har vi vore med og sett tydelege grenser gjennom fleire saker i denne salen, for å ramme inn dette og for nettopp å ta høgd for dei sårbare menneska som kan kome i problem grunna tap av pengar på spel.

Vi har òg vore heilt tydelege i vår støtte til både einerettsmodellen og pengespellova. Samtidig er vi tilhengjarar av sunn fornuft, og bingo utgjer ikkje hovudproblemet av spelproblematikken, det utgjer ein liten del. I kontrast til ein god del nettspel som fører folk ut i store problem, der det gjerne knapt eksisterer avgrensingar og aktørane er utanlandske, er bingohallane ein sosial møteplass. Som representanten Trøen sa: Dei er kanskje ein av få sosiale møteplassar for mange menneske. I tillegg genererer dei inntekter til frivillige organisasjonar.

Eg synest som sagt det er litt synd at dette er blitt til ein større debatt enn kva det eigentleg skulle ha blitt. Det handlar, som sagt av fleire her, om likebehandling, og det handlar om å finne eit system som både varetek det at det er mogleg å ha denne aktiviteten i dag, varetek dei frivillige organisasjonane og varetek dei menneska som er sårbare for spelproblematikk.

Benjamin Jakobsen (A) [12:36:04]: Enerettsmodellen er en av norsk politikks aller største suksesshistorier. Gjennom en ansvarlig spillpolitikk som skjermer noen av de mest utsatte spillerne, har vi samtidig bidratt med milliardbeløp til kultur, idrett og frivillighet. Da er det trist at vi gang etter gang opplever angrep på denne modellen fra høyresiden, for det er et angrep på modellen når høyresiden foreslår å likestille kommersielle spillaktører på den måten som de gjør i denne saken.

Jeg står ikke bare på denne talerstolen for å forsvare en modell som har tjent fellesskapet godt. Jeg står her også for å snakke om de personlige tragediene, om hvordan enkeltmenneskers avhengighet har ødelagt liv og familier.

Tidligere denne måneden kunne vi lese om Aleksander. Aleksander var daglig leder i Sverresborg idrettslag, en jobb han elsket, helt til spillavhengigheten drev ham til å tømme klubbens konto for å tilfredsstille det evige suget etter spill. Til slutt raknet alt, og Aleksander mistet både jobb og relasjoner.

Historien om Aleksander er langt fra unik. Om lag 23 000 i Norge er avhengige av spill, og hele 93 000 befinner seg i faresonen. Konsekvensene for disse kan bli fatale. En svensk studie avdekket nylig at personer med alvorlige gjeldsproblemer har over dobbelt så stor sannsynlighet for å ta sitt eget liv.

Den restriktive politikken på bingospill rammer ikke husmorlagets bingokveld på samfunnshuset. Den treffer de store aktørene der eldre og uføre spiller bort trygden sin, og der mesteparten av overskuddet går til å finansiere eiernes luksusforbruk.

I dag er jeg litt skuffet. Jeg er skuffet over de partiene som for bare ett år siden fremmet forslag i Stortinget om en mer restriktiv spillpolitikk. Samtidig vil jeg si at jeg er vokst opp i frivilligheten og har en dyp kjærlighet og respekt for den fantastiske jobben frivillige lag og organisasjoner gjør hver eneste dag. Jeg pleier å si at det var nettopp gjennom dugnad og frivillighet at jeg ble sosialdemokrat.

Da skuffer det meg også at organisasjoner som hver eneste dag jobber for et bedre samfunn, der alle får delta og kjenne på mestring, ikke ser ut til å ha problemer med at deler av deres aktivitet i verste fall kan finansieres på ruinene av sårbare menneskers liv. Det gjør meg helt ærlig vondt.

Vi i Arbeiderpartiet er tydelige. Vi ønsker gode rammer for frivilligheten, men det kan ikke gå på bekostning av livet til folk i sårbare grupper. Derfor ønsker ikke vi økte tapsgrenser for bingospill, slik det foreslås i denne saken.

Liv Gustavsen (FrP) [12:39:19]: Denne regjeringen snakker varmt om møteplasser og utenforskap, men det blir tomme ord når politikken i praksis gjør det motsatte – når man river ned de arenaene som faktisk betyr noe i folks liv.

Mandag denne uken besøkte jeg bingoen på Strømmen, og jeg må si at jeg ble oppriktig berørt. Jeg møtte mennesker med et glødende engasjement, mennesker som legger ned utallige dugnadstimer, ikke for egen vinning, men for at andre skal ha et sted å møtes – et sted å høre til, et sted som gir minner fra fortiden, men som også absolutt er en del av dagens samfunn. Her var det mennesker som kanskje ikke har så mange andre arenaer i livet sitt. For dem er ikke dette bare bingo. Det er et pusterom. Det er et fellesskap.

Dette er kanskje ikke en arena alle i denne salen kjenner til – og det hørte jeg jo på forrige taler, som stigmatiserte disse menneskene som går der og kalte dem trygdede – men det gjør faktisk jeg. Jeg husker den lokale bingoen der jeg vokste opp. Det var lukten av tusj, fingre som var farget røde, den stille spenningen i rommet – og den varme følelsen av å høre til. Det var viktig da, og det er viktig nå.

Tallene er tydelige: Fra 230 bingohaller er vi nå nede i 147, og utviklingen fortsetter å gå samme vei. Dette er ikke bare statistikk – det er møteplasser som forsvinner, så jeg spør: Hvorfor?

Bingo skjer innenfor trygge og regulerte rammer. Bransjen har selv tatt ansvar, med pauser, fjerning av «autoplay» og strengere kontroll med registrering og ID for å spille – og så kom innføringen av tapsgrenser. Tapstaket på 900 kr per dag og 4 400 kr per måned framstår som drastiske kutt, særlig når Norsk Tipping opererer med langt høyere grenser. Hva er helheten? Hvor er politikken?

Regjeringen sier de vil styrke frivilligheten, men i praksis svekker de både inntektsgrunnlaget og møteplassene frivilligheten er bygget på. Vi kan ikke fortsette å bygge ned de arenaene som skaper fellesskap, tilhørighet og liv i lokalsamfunnene våre. De holder liv i skolekorps og tusenvis av andre viktige arenaer for barn og unge.

Når jeg ser dette, sitter jeg igjen med en stor uro, en uro for at vi er på vei i feil retning der det frivillige og menneskenære bygges ned. Dette handler ikke om bingo. Det handler om mennesker, og vi har ikke råd til å miste flere av dem som holder liv i frivilligheten og i lokalsamfunnene våre.

Haagen Poppe (H) [12:42:38]: Hørselsforbundet Agder – netto mottak av bingoinntekter i 2024: 152 269 kr. På to år har de tapt 63 953 kr i årlige inntekter. Hrani islandshestforening i 2024: 152 269 kr, tap 63 953 kr. Norges Astma- og Allergiforbund Lindesnes, Kristiansand og omegn lokallag – samme beløp, samme tap. Hisøy Idrettslag i 2024: 55 412 kr, tap 55 412 kr – bingoen er nedlagt. Sørfjell IL: 55 412 kr, tap 55 412 kr – bingoen er nedlagt. Mandals Turnforening i 2024: 164 955 kr, tap 95 674 kr på ett år de to siste årene. Idrettslaget Høvdingen: 127 310 kr, tap 73 840 kr. Agder og Rogaland Skikrets i 2024: 104 267 kr, tap 60 475 kr, Lillesand Seilforening: 53 165 kr, tap 30 836 kr, Lillesand Dykkerklubb for 2024: 36 428 kr, tap 21 128 kr.

Jeg og to andre representanter fra Agder som sitter i familie- og kulturkomiteen, er da fra et fylke der man allerede har hatt tap på 5 609 221 kr i årlig inntekter på grunn av Arbeiderpartiets forskjellsbehandling av bingobransjen.

Det er ingen av oss som underkjenner de problemer enkelte får av pengespill, men er det noe bedre at de går til spill som er enda mer aggressive og som har enda høyere grenser for tap? Det tror jeg ikke.

I dag har mine to kollegaer fra Agder, og selvfølgelig alle andre, fremdeles mulighet til å redde disse viktige frivillighetspengene. Den muligheten håper jeg de griper.

Silje Hjemdal (FrP) [12:45:24]: Jeg har bare en liten stemmeforklaring – først til forslag nr. 8, som er kommet fra Senterpartiet: Det er ingen ting i veien for at man gjør som Norsk Tipping, eller strammer inn også ut fra det som Fremskrittspartiet og Høyre har foreslått, men dersom man skulle være sterk i troen på at kanskje et av de andre partiene da vil sørge for flertall for det alternative forslaget til Senterpartiet, kan jeg nå varsle at vi kommer til å støtte det subsidiært, selv om vi mener det også egentlig ligger muligheter innenfor det vi selv har foreslått.

Etter en diskusjon, som egentlig også har gått i mange andre saker, spesielt kanskje etter alle skandalene i Norsk Tipping, har vi også vurdert oss fram til at vi ønsker å støtte MDG og SVs forslag nr. 4, der det heter:

«Stortinget ber regjeringen pålegge Norsk Tipping å betale ilagte bøter fra Lotteritilsynet over eget driftsbudsjett samt gjennomgå selskapets bruk av konsulenter.»

– Da gjenstår det bare å oppfordre andre partier til å støtte det samme, og så kan det bli flertall også i denne saken.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:47:10]: Jeg er her egentlig i samme ærend, og vil varsle at Høyre subsidiært støtter det løse forslaget som er fremmet i saken i dag. Men jeg vil trekke frem at i utgangspunktet er disse forslagene ganske like. Det handler om like tapsgrenser – like høye, like lave, man kan jo velge hva man vil her. Men, som sagt, vi støtter det subsidiært.

Til slutt, og med fare for at jeg kan ha hørt feil fra representanten Jakobsen: Jeg reagerer på at man nærmest karakteriserer de inntektene som frivillige lag og foreninger får av bingospill, på en slik måte at man bør tenke seg om – at man skal lage aktiviteter på bakgrunn av inntekter man har fått fordi dette skyldes spill, og at spill selvfølgelig er problematisk. Det vil jeg si er ugreit, for vi vet alle at veldig mye av de inntektene som norsk idrett, norsk frivillighet og også kunstfeltet får fra Norsk Tippings modell, også baserer seg på det samme. Det er jo den vanskelige etiske balansen vi står i knyttet til disse midlene, også fra Norsk Tipping, og spillemiddelfordelingen.

Det er også sånn at vi fordeler masse penger over statsbudsjettet for at folk drikker, at folk kjøper varer på Vinmonopolet, at folk røyker, og at folk snuser. Det er avgiftspolitikken, og det er noe helt annet. Men jeg synes det er veldig viktig at vi også sørger for at de lag og foreninger over hele landet, og det er mange av dem, som gjør utrolig viktige tiltak i sine nærmiljøer for de inntektene de får av bingospill, ikke skal stå med noe mer skyld for at mennesker dessverre blir spilleavhengige enn vi selv skal gjøre som eiere av Norsk Tipping, som også er en stor, og jeg vil si ganske dyktig, aktør til å markedsføre sine spill innenfor enerettsmodellen.

Bente Estil (A) [12:50:10]: Det ble sagt fra talerstolen her nå at Arbeiderpartiet svekker frivilligheten. Jeg vil igjen minne om at det var Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen som fikk levert full momskompensasjon, som også statsråden var innom.

Så trekkes igjen gaveforsterkningsordningen opp som en svekkelse av frivilligheten. Arbeiderpartiet er opptatt av kultur i hele landet, og gaveforsterkningsordningen er ikke det. Kartleggingen som ble gjort av gaveforsterkningsordningen, viste at flere fylker nesten ikke mottok støtte fra ordningen.

Og så til enerettsmodellen: Enerettsmodellen betyr at kommersielle spill utenfor enerettsmodellen skal ha et begrenset omfang. Det er det som er enerettsmodellen. Likebehandling vil være med og fjerne grunnlaget for enerett. At Fremskrittspartiet ikke anerkjenner dette, kan en forstå, de ønsker å fjerne enerettsmodellen, men at de andre partiene som ønsker å ta vare på enerettsmodellen, ikke tar dette inn over seg, synes jeg er litt underlig.

Benjamin Jakobsen (A) [12:51:48]: Til representanten Trøen: Det kan hende jeg var litt uklar i den formuleringen, så la meg være veldig tydelig: Det jeg synes har vært trist å se, er f.eks. noen av de høringssvarene som kommer, der man ikke tar tilstrekkelig innover seg de store utfordringene det også er knyttet til spill, noe vi har vært opptatt av å få fram på denne talerstolen, og som jeg opplever at Høyre har vært opptatt av. Det har vært mitt utgangspunkt at jeg synes det er vondt å se at man ikke i større grad tar innover seg det.

Så er vi nok alle enige om at det er viktig å sikre gode rammevilkår for frivilligheten. Vår løsning gjennom disse årene har vært å sikre full momskompensasjon og garantere for det.

Som foregående taler sier, er det dessverre trist å se at partier som Høyre, som for inntil et år siden fremmet forslag om en mer restriktiv spillpolitikk, nå ser ut til å ha snudd i saken. Det er også påfallende at partier som har stått last og brast ved enerettsmodellen, ser ut til å lene seg i en retning av at de i større grad utfordrer modellen.

Så er jeg nok enig med Trøen i at enerettsmodellen selvfølgelig er avhengig av høy tillit for å fungere, men det opplever jeg at den modellen har, og derfor ønsker vi i Arbeiderpartiet å fortsette å bygge videre og satse på den modellen. Det er både for på en måte å håndtere en ansvarlig spillpolitikk og for samtidig å sikre helt avgjørende inntekter til frivillige lag og organisasjoner.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:54:42] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i denne saken om regelstyring av momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner. Komiteen som helhet er enige om at frivilligheten utgjør en viktig del av grunnmuren i norsk samfunnsliv, og deler forslagsstillernes engasjement for å tilrettelegge for de tusenvis av lag og foreninger som bygger fellesskap, kultur, beredskap og tillit i lokalsamfunn rundt om i landet vårt.

Som Frivillighet Norge påpeker i sitt høringsinnspill, betaler frivilligheten i Norge nesten 3 mrd. kr i moms på alt fra fotballer og redningsskøyter til vaffeljern og opplæring. Selv om staten har til hensikt å betale momsen tilbake gjennom momskompensasjonsordningen, har det til nå ikke vært noen garanti, siden midlene bevilges over statsbudsjettet år for år. Midlene er derfor politisk sårbare. Organisasjonene vet ikke helt sikkert om de får pengene tilbake, eller hvor mye de får, og det skaper uforutsigbarhet.

Momskompensasjonsordningen er uten tvil den viktigste ordningen for å styrke frivilligheten, og i høringsrunden i denne saken har det nærmest vært en unison støtte til å regelstyre den. Det har også vært et gjennomgående krav at regelstyring ikke må føre til en innsnevring av ordningen.

For KrF har det alltid vært viktig å understøtte frivilligheten gjennom gode, brede og ubyråkratiske finansieringsordninger og at støtte i størst mulig grad skal gis som ubundne midler. Ja, det er på høy tid at vi gjør ordningen med momskompensasjon for frivillige organisasjoner til en regelstyrt ordning med full kompensasjon. For oss handler dette rett og slett om å fjerne moms på dugnad.

Momskompensasjonen er en av få kilder til frie midler i frivillig sektor, og disse midlene er avgjørende for drift, utvikling og innovasjon. Når organisasjonene vet at momsen refunderes krone for krone, kan de planlegge langsiktig og bruke ressursene der behovene er størst. I en tid der Norge ruster opp det militære forsvaret, må vi også sikre robuste rammebetingelser for frivillig sektor som et fundament for demokratisk beredskap.

Selv om dessverre ikke alle partier er med på å få på plass det viktige grepet med å regelstyre momskompensasjonsordningen, er jeg både som saksordfører og KrF-er glad for at det foreligger et flertall i komiteen og det som også ser ut til bli et flertall i Stortinget, både i tråd med det andre partier har signalisert, og i tråd med det de har nedfelt i sine partiprogrammer. Det som er oppsiktsvekkende, og også beklagelig, er at Arbeiderpartiet velger å stå utenfor det brede flertall, og at de velger å skyve på og utsette, til tross for at de i sitt eget partiprogram har som mål å innføre en regelstyrt momskompensasjonsordning. Arbeiderpartiet burde virkelig ha vært med på å sikre dette nå.

Bente Estil (A) [12:57:56] (komiteens leder): Formålet med momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner er klart. Det skal fremme frivillig aktivitet i hele landet. Det er en av de viktigste bærebjelkene for at frivilligheten skal skape inkluderende arenaer og meningsfulle aktiviteter for barn og unge uavhengig av hvor de bor hen og uavhengig av økonomi. Momskompensasjon handler i praksis om rettferdighet. Frivillige organisasjoner får tilbakebetalt momsen de har betalt inn i den delen av virksomheten som er frivillig og ikke fortjenestebasert. Slik frigjøres ressurser til aktivitet og ikke til administrasjon.

I budsjettet for 2026 er det bevilget 3 079 mrd. kr til ordningen. Det er et historisk høyt nivå. Det er verdt å minne om at det var Arbeiderpartiet som i 2010 innførte denne ordningen. Som det ble sagt i den forrige debatten, var det Arbeiderparti-Senterparti-regjeringen som sikret full momskompensasjon fra 2021. Det har blitt prioritert hvert år siden da.

Ordningen er med vilje enkel og lite byråkratisk. Den bygger på innrapporterte regnskapstall uten øremerkinger eller rapporteringskrav. Det finnes en forenklet modell og en dokumentert modell basert på faktiske kostnader. I dag er det rundt 25 000 organisasjoner som mottar kompensasjon.

Samtidig ser vi framover. Antallet mottakere kan komme opp mot 35 000 organisasjoner. En overgang til en regelstyrt ordning vil gi økt forutsigbarhet til frivilligheten, men det vil først være nødvendig med en gjennomgang der man ser på ordningen. Derfor mener Arbeiderpartiet at en overgang til regelstyring må bygge på en helhetlig gjennomgang. Den siste gjennomgangen ble gjort i 2015. Tiden er inne for å gjøre dette på nytt, og da i tett dialog med frivilligheten og idretten.

Trygge, åpne møteplasser i lokalsamfunnene blir bare viktigere og viktigere når verden rundt oss er som den er. Vi er opptatt av at rammevilkårene til frivilligheten skal være robuste og forutsigbare. På den bakgrunn fremmer Arbeiderpartiet et forslag om å be regjeringen gjennomgå ordningen med momskompensasjon med sikte på å innføre en fullt regelstyrt ordning, komme tilbake til Stortinget på egnet måte og å involvere frivilligheten og idretten tett i arbeidet.

Til slutt, for å gjøre det helt klart: Arbeiderpartiet ønsker regelstyrt momskompensasjon for frivilligheten, men mener en gjennomgang er nødvendig og at tiden fram til budsjettet skal legges fram til høsten, blir for kort.

Silje Hjemdal (FrP) [13:01:14]: Rundt jul må jeg innrømme at jeg var litt skuffet. Fremskrittspartiet hadde nok en gang lagt fram forslag om at man burde arbeide for en regelstyrt momskompensasjon. Til tross for alle debatter jeg var med på i valgkamp og i forbindelse med partiprogram, var det dessverre bare ett annet parti som støttet oss. Nå, noen måneder senere, er det heldigvis en del partier som har tenkt seg om, og det gjør at vi i dag kan sikre en historisk seier for frivilligheten. Etter mange år med hardt arbeid fra de frivillige organisasjonene og ikke minst mange av de frivillige selv ser det ut til at vi endelig kan få et flertall i denne sal som ber regjeringen legge fram forslag om å regelstyre momskompensasjonsordningen, for det er dette som gir forutsigbarhet.

En regelstyrt momskompensasjonsordning betyr at frivillige og ideelle organisasjoner skal være garantert full refusjon av merverdiavgiften de selv har betalt for varer og tjenester. Som det har vært sagt fra talerstolen og i mange av festtalene før, er det ikke rimelig at det skal være moms på dugnad. Det handler rett og slett om noe så enkelt som at frivilligheten skal få tilbake momsen de betaler. Når de kjøper fotballer, ski, instrumenter og nødvendig utstyr til aktiviteter, er det urimelig at de må legge ut penger som kunne gått til å skape aktivitet.

Fremskrittspartiet har jobbet med dette over mange år, stilt skriftlige spørsmål, utfordret i debatter og fremmet forslag i salen og i komiteen, men det er likevel veldig viktig for meg å presisere at dette aldri hadde skjedd uten frivilligheten selv. Det er de som har gjort jobben, det er de som har jobbet opp mot partiene, det er de som med tydelighet har vist hvorfor denne ordningen er viktig for dem, og som har vist hva det betyr for Norge, både nasjonalt og ute i lokalsamfunnene der folk bor.

Etter mye om og men og mange forsøk på å få avklaringer fra en del partier ser det i hvert fall i dag ut som at det blir et flertall. Det tenker jeg sender en klar marsjordre til regjeringen, og at tiden for festtaler er forbi. Det er Fremskrittspartiet veldig stolt av.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:04:36]: Jeg har vokst opp i frivilligheten, i skisporet, på friidrettsbanen, i håndballhallen, i klubbhus, som korpsmamma og på dugnad, med folk som stiller opp – ikke fordi de må, men fordi de vil. Jeg må innrømme at jeg mer enn en gang har tenkt: Forstår egentlig politikerne hva Norge hadde vært uten frivilligheten? Sannheten er at frivillig sektor er selve grunnpilaren i samfunnet vårt. Det skaper fellesskap, inkludering og tilhørighet, hver eneste dag, over hele landet. Derfor er det også helt avgjørende at vi legger godt til rette for frivilligheten, f.eks. gjennom å kompensere for moms på utstyr og materiell, penger som skal gå til aktivitet heller enn til statskassen.

Høyre er tydelig på, og har lovet, at vi vil ha full momskompensasjon, men vi mener ikke at ordningen skal være regelstyrt. Jeg vet at det ikke er det mest populære standpunktet, men det er et standpunkt vi gikk til valg på, og som vi står ved.

Jeg tenkte litt på Ibsen i dag. Han har uttalt: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!» Jeg må si at da Arbeiderpartiet og Senterpartiet satt sammen i fire år, hadde de i Hurdalsplattformen at man skulle regelstyre ordningen – ingenting skjedde. Arbeiderpartiet har i to valgprogrammer lovet regelstyring av momskompensasjonen. Likevel hører vi fra regjeringen nå at det er komplisert, at det må utredes, og at dagens ordning med full kompensasjon nettopp er enkel og lite byråkratisk. Det er litt spesielt, for man advarer nå mot det man selv har gått til valg på. Det reiser et spørsmål: Hvorfor har man da gått til valg på noe man selv problematiserer, eller hvorfor har man ikke brukt fem år på å utrede, slik at man kan oppfylle valgløftet sitt?

I tillegg til å garantere full momskompensasjon er vi opptatt av å gjøre hverdagen enklere for frivilligheten. Vi må forenkle søknads- og rapporteringsrutiner. Vi må skape mer forutsigbarhet gjennom flerårige tilskudd. Vi må sikre at økonomi ikke stenger barn ute fra fritidsaktiviteter, og vi må øke fradragsgrensen for gaver fra næringslivet til frivillige og ideelle organisasjoner. Vi er også garantister for å beholde enerettsmodellen for spill i Norge.

Vi deler målet om forutsigbarhet. Vi ser argumentene for en regelstyrt ordning, men vi mener veien dit må være kunnskapsbasert og grundig utredet, noe vi håper regjeringen snart gjør, siden de mener at dette er riktig. Det er også grunnen til at vi stemmer mot dette forslaget i dag. Men la det ikke være noen tvil: Vi er en garantist for full momskompensasjon og for sterke og gode rammevilkår for frivilligheten i hele Norge.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [13:07:45]: La meg først takke for grundig og godt arbeid i denne saken.

Jeg håper at jeg nå i denne saken kan stå og smile på talerstolen, for dette er ikke bare en teknisk ordning, det er politikk som virkelig betyr noe i hverdagen til folk over hele landet vårt. Det betyr masse for de fantastiske menneskene i idrettslaget, i korpset, i ungdomsklubben og for alle som skaper aktivitet og fellesskap. Momskompensasjonsordningen er helt avgjørende for frivilligheten i Norge. Nettopp derfor er forutsigbarhet så viktig.

SV har lenge ment at denne ordningen må bli regelstyrt. Frivillige organisasjoner skal vite hva de får, og ikke måtte håpe og gruble fra år til år. Dette vil gjøre det lettere å drive frivillig arbeid i absolutt hele landet, og det gjør frivilligheten mer robust og mer tilgjengelig. Derfor er vi også veldig glade for at Senterpartiet nå har snudd og støtter det samme prinsippet som SV tidligere har fremmet, og som Senterpartiet har stemt imot. Det er bra. Dette handler likevel ikke om hvem som hadde rett først, men om å få på plass bedre politikk.

Frivilligheten er en av de viktigste bærebjelkene vi har. Den skaper tilhørighet, den skaper og bygger fellesskap, og den gir barn og unge en plass å høre til. Men den er også sårbar. Derfor er det vi skal gjøre i dag, så viktig. Egentlig er det ganske enkelt: Når frivillige stiller opp uke etter uke, uten lønn, men med en enorm innsats og entusiasme, er det minste vi kan gjøre, å gi dem forutsigbare rammer. De bygger aktivitet i lokalsamfunn over hele landet, de gir barna våre en plass å høre til, og de skaper fellesskap der det ellers kunne vært utenforskap. Da kan vi ikke møte dem med usikkerhet.

Så ja, nå er det bra, vi beveger oss i riktig retning. Det er veldig bra at flere nå støtter en løsning som SV har løftet i lang tid. Men viktigst av alt: Dette handler ikke om oss på denne talerstolen, i denne sal. Det handler om alle dem som står ute i hallene, som står på banen uansett vær, dag ut og dag inn. Alle i frivilligheten som stiller opp hver eneste dag, og som får samfunnet vårt til å gå rundt, fortjener bedre enn tilfeldighet. De fortjener forutsigbarhet. Jeg vil gjerne rette en stor, varm takk til alle som står på hver eneste dag i hele landet vårt.

Erling Sande (Sp) [13:10:55]: Dette er ein god dag. Noreg er blant dei landa i verda som har høgast deltaking i frivillig arbeid. Tusenvis av lokale lag og foreiningar skapar aktivitet, glede og inkludering i lokalsamfunna i heile det langstrakte landet vårt. Det er foreldre som står i kiosken på idrettsarrangement, det er eldsjeler som held liv i kulturhus og bygdelag, det er trenarar og instruktørar, og det er styremedlemer som brukar kveldar og helger på å skape aktivitet for andre. I mange lokalsamfunn representerer kanskje frivilligheita alt som er av lokalt kulturtilbod på små plassar.

At vi har høg deltaking og stiller opp for kvarandre er noko av det flottaste med Noreg. Når vi snakkar om levande lokalsamfunn, er det nettopp her det kjem til uttrykk. Dette er Noreg på sitt beste. I lang tid har momskompensasjonsordninga vore viktig for frivillig sektor. Samtidig har det alltid vore ei usikkerheit der om ordninga skulle bli fullfinansiert også over tid. Difor har Senterpartiet fremja dette representantforslaget. At Stortinget no sluttar seg til forslaget om full regelstyrt momskompensasjon, er sjølvsagt gledeleg for oss, men fyrst og fremst – som fleire har vore inne på – handlar dette om alle dei som deltek i og heiar på frivilligheita i dette landet.

Det har vore ein lang kamp. Eigentleg er det stortingsvedtaket vi fattar her i dag, litt historisk. Med full regelstyrt momskompensasjon er det òg ein klar bodskap frå denne salen: Vi heiar på frivilligheita og dugnadsinnsatsen. I ei tid der verda er prega av uro og usikkerheit, kan ein jo sitje og føle litt på avmakt, men kva kan vi gjere? Jo, vi kan byggje dei lokale fellesskapa. Det er i dei lokale fellesskapa ein ser frivilligheita blomstre i full blom.

Det engasjerer over halvparten av befolkninga i landet. Det gjev oss enorme verdiar – sosialt, kulturelt og menneskeleg. Ei stor takk til alle dei som har stått på for å sikre frivilligheita full og regelstyrt momskompensasjon. Eg har sagt tidlegare at dei kan unne seg ein ekstra is på 17. mai, alle dei som har stått på, for no har vi klart det. Tusen, tusen takk!

Remi Sølvberg (R) [13:13:45]: Frivilligheten er ryggraden i lokalsamfunn i hele landet. Den skaper fellesskap, inkludering og aktivitet, i korps, idrettslag, kulturorganisasjoner og foreninger i forskjellige interessefelt, små og store. Dette er dagen for store festtaler. Frivilligheten er oljen i maskineriet. Den er blodet i årene land og strand rundt.

I dag lever denne frivilligheten med usikker økonomi. I dag er momskompensasjonen rammestyrt. Det er en begrenset pott, årlige søknader, usikkerhet i statsbudsjettbehandlinger og en avkortning. Resultatet er at frivillige organisasjoner ikke vet hva de får tilbake. Dette er uforutsigbart, og jeg mener det er urettferdig. Derfor er denne saken så veldig viktig. Regelstyrt momskompensasjon handler om rettferdighet, forutsigbarhet og aktivitet der vi ønsker å ha aktivitet.

Disse organisasjonene må få pengene sine tilbake. Det har de også fått, men de trenger altså denne forutsigbarheten. Der er høringssvarene tydelige: Det er bred støtte og et klart budskap. Blant dem er Frivillighet Norge, som sier at dagens ordning skaper usikkerhet, hemmer aktivitet og svekker frivilligheten.

Det har vært sagt at Rødt brukte lang tid på å gå ut med å si hva vi mener i denne saken, og ja, det stemmer. Det var ikke fordi vi var i tvil, men fordi vi ønsket det sterkeste flertallet – en tydelig retning med en tidslinje. Da gikk vi noen ekstra runder for også å få med Arbeiderpartiet. Det er sånn at alle partiene i denne salen – bortsett fra Høyre – ønsker en regelstyrt ordning.

Nå får vi altså et anmodningsvedtak, og jeg håper det kan iverksettes meget, meget snart. Vi har en fersk forskrift om momskompensasjon. Den ble behandlet i 2025 og er gjeldende fra 1. januar i år. Frivilligheten trenger ikke flere utredninger, den trenger forutsigbarhet – ikke senere, men nå.

Siren Julianne Jensen (MDG) [13:16:26]: Denne saka handlar om føreseielege vilkår for frivilligheita. Ho handlar ikkje så mykje om kven som var først eller sist, men om at vi i dag etter alle solemerke ser ut til å sikre fleirtal for eit tiltak som lenge har vore ønskt av frivilligheita. Det handlar om å ta på alvor prinsipp Stortinget i praksis har vore einig om i mange år.

Momskompensasjonsordninga er ikkje ei støtteordning i vanleg forstand. Ho byggjer på eit enkelt og rimeleg utgangspunkt: Frivillig innsats skal ikkje belastast med meirverdiavgift. Når lag og organisasjonar betaler moms på varer og tenester, skal dei få han tilbake, slik at pengane går til aktivitet og ikkje til staten.

Likevel er ordninga framleis rammestyrt. Det betyr at frivillige organisasjonar kvart einaste år må vente i uvisse på om kompensasjonen faktisk blir full. Sjølv når Stortinget endar med å dekkje heile beløpet, skjer det ofte seint i budsjettåret. For mange små lag og foreiningar inneber det at ein må planleggje i uvisse, utsetje investeringar og i praksis leggje ut pengar dei ikkje veit når dei får igjen. Det er krevjande, og det er unødvendig.

MDG meiner difor at tida er moden for å gjere momskompensasjonsordninga regelstyrt. Det er brei politisk einigheit om målet om full kompensasjon. Frivilligheita sjølv har lenge etterlyst føreseielege vilkår. Når både praksis og politiske ambisjonar peikar i same retning, er det ryddig å gjere dette til ei varig ordning, ikkje noko som må avgjerast på nytt kvart år.

Regelstyring handlar ikkje om å endre innhaldet i eller søknadsgrunnlaget for ordninga. Det handlar heller ikkje om å redusere Stortingets kontroll. Det handlar om å gje føreseielege rammer til dei som står for aktiviteten.

Frivillig sektor spelar ei avgjerande rolle i kvardagen til menneske over heile landet. Det er idrett, kultur, integrering, beredskap og sosialt arbeid. Mange av desse aktivitetane finst nettopp fordi folk organiserer seg lokalt, med avgrensa ressursar og stor innsatsvilje. Når vi år etter år seier at frivilligheita skal få full momskompensasjon, bør vi òg utforme systemet deretter. Ingenting er vunne på at organisasjonar må leve med uføreseielege vilkår som Stortinget i realiteten allereie har valt bort.

Å regelstyre momskompensasjonsordninga er enkelt og konkret. Det skaper tillit, føreseielege vilkår og mindre byråkrati, både for frivilligheita og for staten. Difor støttar MDG representantforslaget, og vi meiner det er naturleg at regjeringa følgjer opp med ei regelstyrt ordning innan statsbudsjettet for 2027. Det vil vere eit tydeleg signal om at vi tek frivilligheita på alvor, ikkje berre i ord, men også i praksis.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:19:33]: Frivilligheten er bærebjelken i samfunnet og bidrar til å skape trygge, levende og inkluderende lokalsamfunn. Hver dag stiller frivillige opp for andre, uten lønn, uten krav om motytelse, men med et sterkt ønske om å bidra. Det er denne viljen til å ta ansvar for mer enn seg selv som utgjør selve kjernen i frivilligheten.

Jeg er opptatt av å sikre gode rammevilkår for frivilligheten, og jeg er glad for at komiteen og representantene for forslaget er enig med meg i det. Frivilligheten sier at momskompensasjonsordningen er den viktigste ordningen for frivillig sektor. Derfor har vi som eneste regjering gitt full momskompensasjon hvert år siden 2021. Vi har dermed sikret forutsigbarhet for frivillige organisasjoner de siste fem årene ved å sørge for at det ikke har vært en avkorting av ordningen.

Totalt har vi økt ordningen med 1,3 mrd. kr siden Solberg-regjeringens siste budsjettforslag. Fra 2026 har vi også gjort det enda enklere for små lag og foreninger å søke momskompensasjon. Flere organisasjoner slipper nå kostnadene til revisor, og små lag og foreninger slipper å gjøre fradrag for utleie.

Momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner er en rammestyrt tilskuddsordning der Stortinget hvert år fastsetter hvor mye penger som kan brukes. Dagens ordning er innrettet for at den skal være enkel for små lag og foreninger. Flertallet av mottakerne i ordningen får midler basert på en beregningsmodell, og ikke faktiske momskostnader.

Forslaget fra komiteen innebærer i praksis en overslagsbevilgning. Overslagsbevilgninger har konsekvenser for budsjettstyringen, ettersom utbetalingene fra ordningene kan avvike vesentlig fra budsjettanslagene. I slike ordninger stilles det derfor høye krav til prognoser for å kunne forutsi volumendringer og kostnadsdrivere, siden risikoen for avvik mellom budsjett og faktisk utgift er betydelig.

Forslagsstillerne har her lagt opp til at Stortinget skal fatte et vedtak som vil ha budsjettmessige konsekvenser – utenfor ordinære budsjettprosesser. Det kan framstå som et lite grep å gjøre ordningen regelstyrt. Det er ikke realiteten. I en ordning med overslagsbevilgning er det nødvendig å ha mer kontroll over volum og kostnader.

Vi må fortsatt kunne styre ordningen slik at midlene går til frivilligheten, og vi må vite at ikke enkeltorganisasjoner får langt mer i kompensasjon enn det de har i momskostnader.

Vi er alle enige om at målet er å sikre mer forutsigbarhet for søkere, samtidig som vi sikrer at ordningen fortsatt er enkel og ubyråkratisk. Derfor har vi foreslått en gjennomgang av ordningen i samråd med idretten og frivilligheten.

Morgan Langfeldt (FrP) [13:35:53]: Denne saken må kunne sies å være en ekte gladsak her i dag. Jeg tenker vi kan toppe Senterpartiets forslag med både is, brus og pølser på 17. mai, hvis det er det som skal til.

Det er sjelden vi behandler saker hvor frivilligheten er så unisont enige og samstemte som de er i denne saken. Over 160 høringsinnspill fra store og små organisasjoner, fra idrett, kultur, humanitære miljøer, beredskap og lokalt organisasjonsliv, sier – alle sammen – det samme: Regelstyr ordningen, gi oss forutsigbarhet, slutt å tenke på frivilligheten som en mulig budsjettbuffer eller salderingspost.

Hva er egentlig grunnen til denne motstanden mot å regelstyre noe man allerede gjennomfører år etter år, og er enig i? Likevel sitter Arbeiderpartiet igjen med en viss ambivalens og lange utredningsønsker for noe de sier er enkelt, praktisk og lett å gjennomføre som i dag. Det er nesten imponerende hvordan man klarer å komplisere noe som i realiteten er svært enkelt – hvis det da ikke er sånn at man har en annen agenda enn den man forteller om.

Dette handler om grunnleggende rettferdighet. Når frivilligheten legger ut moms for sitt arbeid, skal den få momsen tilbake, krone for krone – ikke kanskje, ikke hvis budsjettene tillater det, ikke hvis regjeringen salderer på riktig måte i desember, men alltid. Frivilligheten driver ikke med overskudd, bonuser eller forretningsstrategier. De driver kafé på kampdager. De arrangerer loppemarkeder. De trener barna våre. De sikrer beredskap og rykker ut når samfunnet trenger dem.

La oss være tydelige på hvor vi står politisk. Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt, MDG, KrF, Venstre og Fremskrittspartiet har allerede skrevet i programmene sine at dette skal regelstyres. Til og med statsråden åpner i sitt brev for at overslagsbevilgning kunne være et alternativ. Høringsinstansene er 100 pst. unisone. Det mangler ikke støtte. Det er altså viljen det står på.

Fremskrittspartiet mener det burde vært gjennomført for flere år siden. Vi har foreslått dette i våre budsjetter, foreslått en rettighetsfestet ordning med jevnlige utbetalinger, og vi støtter fullt og helt flertallstilrådingen som ligger på bordet i dag.

Vi kan gjøre noe helt enkelt i dag: gi frivilligheten trygghet, gi frivilligheten forutsigbarhet, gi frivilligheten full kompensasjon, uansett budsjettforlik, uansett salderinger, uansett hva man sitter igjen med. Fremskrittspartiet støtter derfor tilrådingen fullt ut. Tiden er moden for regelstyring.

Jeg sitter igjen med en tanke i hodet om noe en tidligere kollega pleide å si når han tapte diskusjonene vi hadde nå og da: Jeg vet jeg tar feil, men jeg gir meg ikke.

Marius Langballe Dalin (MDG) [13:39:44] (ordførar for saka): Innvandring kan gje betydelege utfordringar, som når enkelte innvandrarar gjer seg skuldige i grov kriminalitet. Innvandring kan også vere av stor verdi for samfunnet – i ein situasjon der vi treng kompetent arbeidskraft, og i ei tid der kunnskap om resten av verda er viktigare enn på mange generasjonar.

Eg viser til statsrådens brev, der det går tydeleg fram at det ikkje manglar lovheimlar for å utvise innvandrarar om dei gjer seg skuldige i vesentleg kriminalitet, anten dei manglar opphaldsløyve, har midlertidig opphaldsløyve eller har fått permanent opphald. Det er også brei politisk einigheit om at utlendingar som gjer seg skuldige i alvorleg kriminalitet, skal kunne utvisast, så lenge det ikkje kan føre til nedverdigande eller umenneskeleg behandling eller vil vere uforholdsmessig overfor utlendingen sjølv. Ingen ønskjer at vi skal behalde innvandrarar som primært kjem hit for å drive kriminell verksemd.

Samtidig er verkelegheita slik at det overveldande fleirtalet av innvandrarar kjem her med gode hensikter. Dei vil bidra i samfunnet og skape moglegheiter for seg sjølv og andre. Dei talrike heiderlege innvandrarane vi har blant oss, tapar dobbelt på om vi ikkje bryr oss om grov kriminalitet, spesielt dei som ikkje er blendakvite, som mange av oss her. Ikkje berre risikerer dei å bli ofre for kriminalitet slik som oss. Dei blir i tillegg uthengde som potensielle kriminelle. Det kviler eit tungt ansvar på oss som politikarar at vi ikkje bidrar til den stigmatiseringa.

MDG er opptekne av at vi tek dei menneskerettslege forpliktingane våre på største alvor. Difor kan ikkje alle med ein dom bli utviste. Det må vere eit visst alvor i det straffbare forholdet før det er forholdsmessig å utvise, og det må vere eit land å utvise til, der den det gjeld, ikkje risikerer å bli utsett for tortur eller avretting. Verkelegheita er nemleg slik at det ikkje står tredjeland i kø for å ta imot kriminelle som ikkje kan returnerast. Dette er prøvd mange gonger før.

Vi veit at nokre av dei sterkaste drivarane for kriminalitet er fattigdom og dårlege sosiale kår. Då er det viktig at vi legg til rette for at ein kan vere i aktivitet, få seg jobb og bidra i samfunnet. Vi må sørgje for god integrering, med norskopplæring og tydelege forventningar, og bidra til at dei får moglegheiter dei kan gripe fatt i. Vi må også sørgje for ein god fordelingspolitikk. Eg registrerer at skeivskapen i formue ser ut til å auke. Det må vi gjere noko med.

Eg minner også om at vi per i dag er avhengige av innvandring for å få nok arbeidskraft. Mange av våre ikkje-vestlege innvandrarar tek jobbar få nordmenn er interesserte i. Dei er sånn sett ein viktig ressurs som betyr langt meir for Noreg enn lønnsnivået skulle tilseie.

Til slutt vil eg oppfordre alle her i salen til å vise respekt for innvandrarane våre i debatten. Dei har ikkje fortent å bli uthengde som kriminelle. Det tapar vi på som samfunn.

Isak Veierud Busch (A) [13:42:53]: La meg være helt tydelig: Utlendinger som kommer til Norge for å begå kriminalitet, har ingenting her å gjøre. Samfunnets viktigste oppgave er å beskytte innbyggernes trygghet, og det handler ikke bare om å reagere etter at alvorlige handlinger er begått, men også om å forebygge at kriminalitet får utvikle seg, særlig når vi står overfor organiserte og grenseoverskridende kriminelle miljøer.

Derfor er det rett og nødvendig at regjeringen nå styrker regelverket for bortvisning og utvisning, og Justis- og beredskapsdepartementet har allerede sendt på høring forslag som gir en videre adgang enn i dag til å utvise utlendinger som ikke er straffet, men hvor det finnes konkrete holdepunkter for at alvorlig kriminalitet vil bli begått.

I dag har praksis i mange tilfeller vært bortvising uten innreiseforbud. Det betyr at personer med dokumenterte kriminelle hensikter kan returnere. Det er ikke godt nok. Regjeringens forslag vil gjøre det mulig å utvise disse personene, med framtidig innreiseforbud. Det er et viktig skritt for å hindre at kriminelle nettverk etablerer seg i Norge, og det gir politiet og utlendingsmyndighetene bedre og mer treffsikre virkemidler.

La meg understreke at dette ikke handler om vilkårlighet. Disse reglene skal brukes der politiet sitter på konkrete opplysninger som gjør det sannsynlig at utlendingen har begått, eller har til hensikt å begå, alvorlige straffbare handlinger som vold, grove tyverier eller narkotikakriminalitet. I sånne tilfeller må myndighetene våre kunne reagere med utvisning og innreiseforbud, ikke bare bortvisning.

Det er også viktig å minne om at departementet allerede i januar i år har tydeliggjort gjennom instruks til UDI at det etter gjeldende rett finnes hjemmel for å vurdere utvisning av personer som ikke er straffet, men som har tilknytning til kriminelle nettverk og på den måten representerer en ekstraordinær trussel. Dette handler altså ikke bare om nye regler, men også om å bruke handlingsrommet vi allerede har.

Arbeiderpartiets linje er klar: Vi skal være harde mot kriminalitet, tydelige i møte med kriminelle miljøer og kompromissløse på samfunnets vegne, og samtidig skal vi opptre innenfor rettsstatens rammer.

Erlend Wiborg (FrP) [13:45:20]: La meg først begynne med å ta opp de forslag Fremskrittspartiet er med på.

Når mennesker kommer til Norge, møter de et samfunn bygget på tillit – tillit til at vi følger loven, tillit til at vi respekterer hverandre, tillit til at staten beskytter folk som gjør rett. Men den tilliten tåler ikke at alvorlig kriminelle utlendinger får bli i Norge gang på gang fordi systemet alltid finner en ny grunn til å la dem bli. Fremskrittspartiet mener det må være et enkelt og tydelig prinsipp: Begår du alvorlig kriminalitet i Norge, og du ikke er norsk borger, da skal du ut av landet. Opphold i Norge er ikke en premie man beholder uansett hva man gjør. Det er et gode som forutsetter respekt for norske lover og regler.

I dag åpner regelverket for utvisning, det er riktig, men problemet er at altfor mange saker drukner i unntak, forholdsmessighetsvurderinger og hensyn som i praksis ofte veier tyngre enn hensynet til ofrene, tryggheten og rettsfølelsen. Da sender vi et feil signal. For hvem er det vi egentlig skal ta mest hensyn til – den kriminelle utlendingen som har brutt kontrakten med samfunnet, eller ofrene som må leve med konsekvensene, den lovlydige innvandreren som bidrar, jobber og følger reglene, foreldrene som er bekymret for barna sine, lokalsamfunnene som rammes av gjengkriminalitet, vold og narkotika? Jeg vet hvem Fremskrittspartiet velger.

Nok en gang går Danmark foran. De har varslet en reform der utlendinger som dømmes til mer enn ett års fengsel, som hovedregel skal utvises, uavhengig av oppholdsgrunnlag og av tilknytning. Norge bør ikke stille seg bakerst i køen og vente på enda en utredning, enda en rapport og enda en prosess. Vi bør samarbeide med Danmark, og vi bør lære av Danmark. Ja, Norge har folkerettslige forpliktelser. Ja, vi skal følge menneskerettighetene, men menneskerettighetene er ikke et frikort for kriminelle utlendinger til å bli i Norge. Det er heller ikke en unnskyldning for politisk handlingslammelse.

Regjeringen kom med sitt sedvanlige «vi følger situasjonen nøye», «vi skal vurdere det senere», «vi skal utrede det videre», men mennesker som rammes av kriminalitet, trenger ikke flere fine formuleringer, de trenger et system som virker. Manglende returmuligheter kan heller ikke bety at alvorlige kriminelle bare blir værende i Norge. Da må Norge inngå avtaler med trygge tredjeland.

Derfor er Fremskrittspartiets forslag klart: Alvorlig kriminalitet skal føre til utvisning. Tilknytning til Norge skal ikke automatisk bli et skjold mot konsekvenser, og dersom retur til hjemlandet ikke er mulig, må Norge ha avtale med trygge tredjeland. Det er rettferdig, det er nødvendig, og det er på tide.

Tage Pettersen (H) [13:48:29]: Den som får opphold i Norge, inngår en grunnleggende kontrakt med det norske samfunnet, en kontrakt om å følge norske lover, respektere fellesskapet og bidra til det landet som har gitt deg en mulighet. Høyres forslag om en borgerkontrakt tydeliggjør dette ytterligere og ansvarliggjør den enkelte utover dagens regelverk. Alvorlig kriminalitet er et fundamentalt brudd på kontrakten – overfor samfunnet, overfor ofrene og overfor de mange lovlydige innvandrerne som gjør alt riktig.

Høyre deler intensjonen om at terskelen for utvisning ved alvorlig kriminalitet må senkes. Høyres program er klar på at gjeldende regelverk og praksis skal gjennomgås med sikte på at flere straffbare handlinger skal føre til utvisning, og at utenlandske innsatte som en hovedregel skal sone i hjemlandet.

Vi ser dessverre at Støre-regjeringen har vært altfor trege med å ta de nødvendige grepene. Mens kriminelle nettverk har fått bite seg fast her, har regjeringen brukt tiden på utredninger og kompromisser med partier som prioriterer andre hensyn.

I denne sammenhengen er den danske utvisningsreformen fra januar i år interessant. Det sentrale i den modellen er ikke en absolutt og betingelsesløs utvisningsregel, men en betydelig skjerping av utgangspunktet ved alvorlig kriminalitet, der den kriminelles tilknytning til landet skal tillegges mindre vekt enn i dag. Høyre mener dette er en tilnærming Norge bør undersøke nærmere. Danmark er et nært naboland med sammenlignbare rettslige forutsetninger, og erfaringene derfra er derfor høyst relevante.

Så vil jeg understreke at menneskerettighetene ikke er en unnskyldning for passivitet. De er et rammeverk for å finne gode og varige løsninger. Europadomstolen har i nyere praksis gitt statene en stadig bredere skjønnsmargin ved utvisning av utlendinger som har begått alvorlig kriminalitet. Regjeringen bør ikke nøye seg med å peke på folkerettslige forpliktelser som begrensning – den bør også aktivt utforske mulighetsrommet. Mens vi venter på tiltak, har Høyre i vårt siste alternative statsbudsjett bl.a. foreslått flere hurtigspor for utvisningssaker og økt bruk av varetekt og meldeplikt for dem som venter på utsendelse.

Statsråden varsler en gjennomgang av regelverket i 2026. Det er bra, men det er ikke tilstrekkelig å slå fast at endringer skal utredes. Stortinget må få seg forelagt konkrete lovforslag innen utgangen av 2026.

Høyre fremmer derfor to forslag her i dag: en helhetlig gjennomgang av utvisningsregelverket med vurdering av den danske modellens overførbarhet og et formalisert samarbeid med Danmark om erfaringsutveksling knyttet til utvisning, retur og bekjempelse av kriminelle nettverk.

Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er med på.

Bengt Fasteraune (Sp) [13:51:45]: Skal vi ha et fungerende, rettferdig og legitimt system for innvandring, er det avgjørende at systemet for utvisning faktisk fungerer. Den som får opphold i Norge, inngår en grunnleggende kontrakt med det norske samfunnet. Alvorlig kriminalitet er et fundamentalt brudd på denne kontrakten overfor samfunnet, og ikke minst overfor dem som blir berørt av lovbruddene. I tillegg setter det andre innvandrere som følger norsk lov og bidrar til fellesskapet gjennom sitt daglige virke, i et særdeles dårlig lys.

Det er ikke først og fremst et regelverk som hindrer oss fra å sende straffede utlendinger til et trygt tredjeland. Det følger allerede av utlendingslovens § 90 tredje ledd at utlendinger som utvises på grunn av kriminalitet, kan uttransporteres til et annet trygt land enn hjemlandet. Og etter § 90 fjerde ledd kan det gis nærmere regler i forskrift.

Utfordringene er om det finnes et trygt tredjeland som er villig til å motta straffedømte fra Norge og andre Schengen-stater. Det krever at vi har et nært samarbeid med de andre statene, og det krever at man kontinuerlig jobber for å finne løsninger på denne utfordringen, for det er dette som er hovedproblemet. Denne problemstillingen er utfordrende. Det er svært viktig at regjeringen følger dette opp, og så fort som mulig kommer tilbake med en løsning på hvordan dette skal gjøres.

Selv om løsningen kanskje ikke er krystallklar, er det viktig at Stortinget blir informert fortløpende om hvordan denne saken går. Vi kan ikke vedta retningslinjer som går helt på tvers av enhver individuell behandling ved utvisning. Det risikerer å stride mot Norges folkerettslige forpliktelser og vil kunne settes til side av domstolene. Det er det ingen som ønsker. Ved å vedta forslaget fra Fremskrittspartiet kan vi fort komme i en slik situasjon.

Regjeringen bør se på og komme tilbake til Stortinget med et regelverk knyttet til utvisning som fører til at flere kriminelle handlinger fører til nettopp det: utvisning.

Statsråd Astri Aas-Hansen [14:06:55]: Representantforslaget og mindretallsforslagene i denne saken gjelder et ønske om strengere utvisningspraksis.

Denne regjeringen har vært tydelig på at utvisning og utsendelse av kriminelle utlendinger er ett av de sentrale innsatsområdene i arbeidet for samfunnstrygghet. Regjeringen ikke bare snakker om å være strengere mot kriminelle – vi legger også fram konkrete tiltak for å gjennomføre dette i praktisk politikk.

I januar i år ga Justisdepartementet en instruks til Utlendingsdirektoratet om adgangen til å utvise personer som er tilknyttet kriminelle nettverk, og som utgjør en ekstraordinær kriminalitetstrussel, selv om de ennå ikke er straffet. I mars sendte departementet på høring et forslag til nye lov- og forskriftsregler om utvisning av personer som det er grunn til å frykte at vil begå konkrete straffbare handlinger, eller som for øvrig anses som en trussel mot offentlig orden eller sikkerhet. Det ble samme måned fremmet en egen lovproposisjon om utvidet og skjerpet straffebestemmelse mot utnyttelse av utlendinger i en sårbar situasjon. Tiltaket vil både beskytte personer som er sårbare for utnyttelse, og sørge for straff for dem som står bak utnyttelsen.

Det er en selvsagt del av regjeringens arbeid at vi følger med på og har dialog med våre naboland, herunder Danmark, om migrasjonspolitikk og kriminalitetsbekjempelse. Statssekretærene og jeg var i Danmark i februar i år og hadde drøftinger med det som nå er den daværende danske regjeringen, om bl.a. denne tematikken.

Norge deltar også aktivt i prosesser som nå pågår i europarådssammenheng, om å klargjøre statenes behov og interesser i forbindelse med tolkning av den europeiske menneskerettskonvensjonen. Norge har en sentral rolle i det pågående nordiske samarbeidet om å se på mulighetene for utsendelse til tredjeland – et arbeid som er høyt prioritert fra alle nordiske migrasjonsministre, og hvor vi møtes ca. månedlig for å sørge for å ha god framdrift i arbeidet.

Som forslaget bygger på, og flere representanter allerede har vært innom, sendte danske myndigheter før valget på høring et lovforslag om at det ved visse alvorlige straffbare handlinger skal anses forholdsmessig med utvisning, med mindre ganske særlige hensyn taler avgjørende derimot. Både i praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen og fra norske domstoler er det lagt til grunn at det ved meget alvorlig kriminalitet skal svært mye til for at utvisning skal kunne anses uforholdsmessig. I det arbeidet som nå pågår i Justisdepartementet, ser vi nærmere på om det finnes områder hvor det likevel er grunnlag for ytterligere innstramninger.

Kristin Løvaas Gjerde (FrP) [14:10:20]: Norge skal være et trygt land å leve i. Når mennesker som ikke er norske statsborgere, begår alvorlig kriminalitet her, må det få tydelige konsekvenser. For Fremskrittspartiet handler denne saken om nettopp det: rettferdighet for lovlydige borgere og trygghet i hverdagen.

Altfor lenge har vi hatt et regelverk der hensynet til kriminelle utlendingers tilknytning til Norge veier tyngre enn hensynet til ofrene og samfunnet. Det mener vi er feil. Når du velger å begå kriminalitet i et land du har fått oppholde deg i, må du også akseptere at du kan miste retten til å bli. Vi har gått for langt når det gjelder å beskytte kriminelle. I dag er det slik at vi risikerer å sette norske innbyggere i en forhøyet risiko for å beskytte kriminelle og farlige personer mot farer dersom de blir utvist. Det bør være viktigere å beskytte samfunnet mot kriminalitet enn kriminelle mot straff. De utenlandske kriminelle vet dessverre veldig godt at den norske stat tar ansvaret for å beskytte dem når de selv velger å begå alvorlig kriminalitet i Norge. Fremskrittspartiet ønsker derfor denne utvisningsreformen, som gjør det enklere å sende kriminelle ut av landet, uavhengig om det er til deres eget land eller til et trygt tredjeland. Vi ønsker å senke terskelen for utvisning, særlig ved gjentatt kriminalitet, og vi vil at alvorlige lovbrudd i større grad automatisk skal føre til utvisning.

Dette handler ikke om mangel på medmenneskelighet. Dette handler om å ta ansvar – ansvar for tryggheten til folk i Norge, ansvar for rettsfølelsen i samfunnet og ikke minst ansvar for å opprettholde tilliten til rettsstaten. Mange som kommer til Norge, bidrar positivt, men de som grovt misbruker gjestfriheten vår ved å begå kriminalitet, må møte konsekvenser. Å ikke reagere tydelig nok er et svik mot både ofrene og samfunnet. En utvisningsreform vil bidra til mye, bl.a. økt trygghet i samfunnet, styrket respekt for norsk lov, større tillit til innvandringspolitikken, og ikke minst tydeligere forventninger til personer som får opphold i Norge. For oss er dette enkelt: Kriminalitet skal ikke lønne seg, og det skal heller ikke gi et grunnlag for å bli værende i Norge.

Isak Veierud Busch (A) [14:13:00]: Norge er og skal fortsatt være trygt land å leve av i, og for å få til det, må vi ha kontroll over hvem som får oppholde seg her. Utlendinger som kommer hit med klare kriminelle hensikter, skal ikke få etablere seg i landet vårt, og det er derfor regjeringen over tid har jobbet med å varsle endringer i regelverket for bortvisning og utvisning. Det er viktig at kart og terreng henger godt i hop. Det er et viktig arbeid regjeringen er i gang med, og det må gjøres ordentlig. Særlig er det viktig i møte med organiserte kriminelle nettverk, der politiet ofte kan sitte på solid etterretningsinformasjon, men der det kan ta tid før en straffesak er gjennomført.

Det er altså ikke manglende juridiske rammeverk alene som er det store problemet i mye av det som diskuteres her i dag, det er mer nyansert enn som så. Utlendingsloven åpner for at straffedømte utlendinger kan uttransporteres til trygge tredjeland. Den reelle utfordringen ligger ikke i det juridiske, men i det praktiske: å finne et land som faktisk er villig til å ta imot dem. Derfor er Norges aktive rolle i det europeiske migrasjonssamarbeidet helt avgjørende. Regjeringen jobber tett med våre naboland og med europeiske partnere for å utvikle løsninger som er både effektive og rettssikre. Et bredt europeisk samarbeid er klokt og bør ikke begrenses til på forhånd definerte enkeltland, men selv framtidige avtaler kan likevel ikke sette til side grunnleggende rettslige prinsipper.

For Arbeiderpartiet er det ikke er det ene eller det andre som er alternativet. Det handler ikke om å velge mellom nødvendig fasthet og en rettsstat. Vår løsning er å kombinere begge deler: tydelig myndighetsutøvelse mot kriminalitet og konsekvent respekt for rettssikkerheten.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [14:15:57] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for en grundig behandling av en viktig og ikke minst nødvendig sak. Den innebærer en behandling av spørsmålet om vi skal få en plan for håndtering av sprengstoff og ammunisjon i norsk natur og i kystnære farvann, og en plan for prioritering av rydding av sprengstoff og ammunisjon. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de aktørene som har gitt innspill til komiteen.

Over til selve saken: Det finnes fortsatt mengder med sprengstoff og ammunisjon igjen i norsk natur og langs og i kystnære farvann. Det er et statlig ansvar å rydde opp i det som kan være både farlig og skadelig for mennesker, dyr og natur. Det er langt flere udetonerte bomber, miner og annen ammunisjon i Norge enn hva en trodde tidligere. Det er selvfølgelig mulig eksplosjonsfare og forgiftningsrisiko, spesielt hvis drikkevannskilder skulle bli påvirket.

Det gjøres jevnlig funn av ammunisjon i sivile områder. Blant annet avdekket Forsvaret flere tusen eksplosiver fra andre verdenskrig i Kirkenes. Det er betydelige mengder ammunisjon som er dumpet i kystnære farvann og ammunisjonsrester i naturen og rundt vassdrag for øvrig. Jeg vil trekke fram at det kan ligge flere hundre tonn mer ammunisjon i Mjøsa enn hva en tidligere trodde. Det er også verdt å merke seg at det under andre verdenskrig ble lagt ut mer enn 340 000 miner bare i Sør-Rogaland, hvor særlig flere av jærstrendene ble svært tett minelagt. Det sier seg selv at selv om det har gått flere år, og en har tatt noen runder, klarer en ikke å få med seg alt, og det dukker stadig opp mer.

Det er på denne bakgrunnen at Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å få en bedre nasjonal oversikt over forekomsten av sprengstoff og ammunisjon. En sånn type kartlegging vil være viktig for å redusere risikoen for skade på mennesker og dyr og for å håndtere sikkerhetsutfordringer, også på sivil grunn. Ikke minst vil det legge et godt grunnlag for faktisk å få fjernet mer sprengstoff og ammunisjon i norsk natur. Derfor støtter vi forslagene i saken og ser fram til vedtakelse.

Anne Hagenborg (A) [14:18:21]: Arbeiderpartiet er opptatt av natur. Vi må ta vare på den på en god måte, og det må være trygt å ferdes i naturen. Ammunisjon og eksplosiver kan også føre til forurensning både på land og i vann. Vi støtter derfor forslaget om å få en oversikt og lage en plan for prioritering av rydding av sprengstoff og ammunisjon i norsk natur og kystnære farvann.

For meg, som er fra innlandet, er Mjøsa viktig i dette arbeidet. Forsvarets forskningsinstitutt, heretter kalt FFI, har gjort en viktig jobb med å dokumentere også i Mjøsa. Det viser seg at området med dumping av ammunisjon er mye større enn en trodde. Det er også et stort lokalt engasjement for å få undersøkt og ryddet opp i Mjøsa. NTNU står i spissen for oppdraget, som er gitt av både kommuner, fylkeskommune og mange andre interessenter. Dette er saker som er viktige og berører mange i hele landet.

Statsråden framholder i sitt brev at Forsvaret har fagkunnskap og kompetanse for risikohåndtering og sårbarhetsanalyser. Forsvaret håndterer årlig om lag 400 bistandsanmodninger fra politiet etter funn av krigsetterlatenskaper eller andre eksplosiver. FFI har siden 2017 gjennomført en rekke prosjekter knyttet til kartlegging, lokalisering og risiko. Dette er et viktig arbeid som allerede er godt i gang.

Arbeiderpartiet ser imidlertid at det kan virke som det er mye mer ute i naturen enn det vi var klar over. Vi merker oss også at fiskeri- og havministeren vil ta initiativ på tvers av departementer for å vurdere beredskapen og ansvarsfordelingen for eksplosive krigsetterlatenskaper i skipsvrak, og det er bra.

Mye av arbeidet som blir etterspurt, er allerede i gang, men vi ser behovet for en oversikt og en plan. Så synes vi det er veldig bra at det i denne saken er stor enighet mellom partiene, og da lover det godt for å finne en god løsning på de utfordringene vi vet ligger der.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [14:20:51]: Det er svært gledelig at Høyres representantforslag om en plan for håndtering av sprengstoff og ammunisjon i norsk natur og i kystnære farvann har fått enstemmig tilslutning i energi- og miljøkomiteen.

Jeg vi starte med å gi all mulig honnør til dyktige mennesker i Forsvarets forskningsinstitutt, som gjennom flere år har foretatt grundig kartlegging og informert om saken. Og saken – hva er den? Jo, saken er den at det kan ligge opp mot en million tonn eksplosivt sprengstoff og ammunisjon, hovedsakelig krigsetterlatenskaper, landet over.

Dette innebærer stor risiko i flere henseender. Det kan være en miljørisiko da dumpet sprengstoff inneholder farlige stoffer. Det kan være en risiko for skader da gammel ammunisjon og sprengstoff kan detonere av seg selv eller ved at det blir utsatt for påvirkning som utløser eksplosjon. Enda en risiko er at kriminelle miljøer har interesse for gammelt sprengstoff. Det er flere eksempler på at kriminelle har fått tak i dumpet militært sprengstoff og bruker det til kriminelle handlinger.

Det er klart at det er behov for en mer samlet innsats. Fordi dette er en utfordring som treffer flere myndigheter, som Justis- og beredskapsdepartementet, Forsvarsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Mattilsynet og Kystverket, bør det lages en overordnet plan som de sektorovergripende myndighetene jobber sammen om, med en klar ansvarsfordeling. I planen må det gjøres vurderinger som ser nytte, kostnader og risiko i sammenheng. Det bør videre i dette arbeidet avklares hva som eventuelt trengs av nye bevilgninger for å håndtere dette problemet, slik at risikoene effektivt kan reduseres.

Som jeg startet med, er det svært gledelig at det er tverrpolitisk tilslutning til forslaget om en plan for håndtering av sprengstoff og ammunisjon på avveie i norsk natur – i Mjøsa, i Finnmark, i Rogaland, i Oslofjorden, ja, overalt. Nå kan opprydningen starte!

Bjørn Arild Gram (Sp) [14:23:31]: Dette er en sak som handler om trygghet for folk, for naturen og for lokalsamfunn over hele landet. Det er et positivt forslag som vi kan takke forslagsstillerne for å ha fremmet, og som vi er glad for at får flertall i Stortinget.

Det er gjort mye bra arbeid de siste årene på både kartlegging og opprydding – herunder på tidligere militære skytefelt. Men som det allerede er understreket, vet vi at det fortsatt finnes store mengder udetonert ammunisjon og sprengstoff i norsk natur og kystnære farvann. Det er en farlig arv etter krig og tidligere virksomhet som i verste fall kan utgjøre en risiko for både liv, helse og miljø. I tillegg vet vi at noe av dette kan påvirke viktige ressurser som drikkevann og sårbare naturområder.

For Senterpartiet er det klart at staten må ta et ansvar for å ta tak i dette på en mer helhetlig måte enn i dag. Jeg viser til det som foregående taler nettopp nevnte, om de ulike ansvarlige myndigheter og kunnskap som i stor grad allerede finnes, bl.a. er arbeid som er gjort av Forsvarets forskningsinstitutt viktig. Men innsatsen er fragmentert og oppfølgingen mangler en tydelig retning. Derfor mener vi det er både nødvendig og rett å be regjeringen om for det første en samlet nasjonal oversikt over omfanget og risikoen, og for det andre en konkret plan for prioritering og opprydding. Jeg tror jeg må understreke at det må prioriteres. Det er et stort omfang, og man er nødt til å gjøre noen valg.

Senterpartiet er opptatt av at dette arbeidet må være kunnskapsbasert og at man nettopp prioriterer der risikoen er størst, enten det er nærhet til folk, naturverdier eller viktige samfunnsfunksjoner.

Statsråd Astri Aas-Hansen [14:25:26]: For å styrke kunnskapsgrunnlaget om hvor eksplosiver og ammunisjon finnes i norsk natur, har Forsvarets forskningsinstitutt, FFI, siden 2017 gjennomført tre påfølgende kartleggingsprosjekter. Prosjektene har vært finansiert av flere departementer og etater som berøres av utfordringene. Det er samlet inn og systematisert informasjon om dumpet ammunisjon i sjø, ferskvann, elver og på land. I tillegg har FFI kartlagt gamle minefelt, krigsvrak, kystfort, ammunisjonslagre, tyske stillinger og områder som ble bombet under andre verdenskrig. Dette arbeidet gir sivile aktører bedre oversikt og veiledning, og det bidrar til tryggere håndtering av krigsetterlatenskaper. Og i likhet med representant Bjørnsen ønsker jeg også å takke Forsvarets forskningsinstitutt for dette viktige arbeidet.

Det er i dag gode rutiner for å håndtere akutte funn av eksplosiver. Etter bistandsanmodninger fra politiet gjennomfører Forsvaret, som representanten Hagenborg var inne på, rundt 400 oppdrag årlig etter funn av krigsetterlatenskaper eller andre eksplosiver, og dekker egne merutgifter for denne støtten.

Krigsetterlatenskaper og andre eksplosiver har flere utfordringer. For eksempel kan tungmetaller fra ammunisjon skade miljøet og tas opp i næringskjeden via organismer og videre av dyr og mennesker.

Langs kysten finnes det også områder med militær aktivitet fra andre verdenskrig, der sprengstoffrester og tungmetaller kan forekomme i vann og sjøbunn. Samtidig vurderes spredningsfaren av kjemikalier som begrenset og forurensningen som relativt lokal.

Selv om jeg ikke kjenner til eksempler på at kriminelle grupper har hentet opp gammelt sprengstoff og ammunisjon fra andre verdenskrig, er det klart at det ikke er ønskelig – om det er en risiko for dette. Som en parallell kan det nevnes at politiet erfarer at stadig flere funksjonelle gamle, antikke våpen – uten krav om våpentillatelse – benyttes av kriminelle, og at interessen for slike gamle våpen ser ut til å være økende i kriminelle miljøer. Det er derfor en risiko for at gammelt sprengstoff og ammunisjon, i likhet med gamle våpen, kan være attraktivt for de kriminelle.

Komiteen viser til at håndtering av sprengstoff og ammunisjon i norsk natur og kystnære farvann treffer flere myndigheter. Jeg vil i den forbindelse vise til at det nå, etter initiativ fra fiskeri- og havministeren, ses nærmere på beredskapen og ansvarsfordelingen for eksplosive krigsetterlatenskaper i skipsvrak.

Tage Pettersen (H) [14:33:01]: Dette er en fin måte å avslutte april på. At en enstemmig komité slutter seg til representantforslaget vårt, betyr faktisk veldig mye for veldig mange.

I dag behandler vi en sak som bokstavelig talt handler om tikkende bomber i norsk natur. Fra krigens dager og tidligere militær aktivitet ligger det enorme mengder etterlatt sprengstoff og ammunisjon i skogene våre, i innsjøene våre og langs den langstrakte kysten vår. Det er ikke bare et historisk problem; det er en høyst aktuell risiko for både miljøet og samfunnssikkerheten i nåtid.

Den 28. desember 1944 ble MS «Nordvard» senket av britiske fly i Mossesundet. Det skipet var et forsyningsskip for tyske ubåter. I mine seks år som ordfører i Moss var det en stor utfordring med regelmessige oljelekkasjer fra vraket, men nettopp på grunn av store mengder ammunisjon og eksplosiver om bord ble oljetømmingen en tidkrevende og utfordrende jobb. De senere årene har fokuset vært på hvordan man kan sikre lokalsamfunnet fra den faren som eksplosivene på havbunnen utgjør. I den sammenheng blir en kommune ganske så rådvill når departementer, etater og direktorater peker på hverandre. Jeg er derfor glad for at fiskeri- og havbruksministeren nå har innkalt til et møte, og jeg håper at hun der tar tak i de to vedtakene Stortinget nå etter hvert beslutter.

Det er på høy tid at vi får en helhetlig og systematisk tilnærming til dette arbeidet, for vi kan ikke lenger basere oss på tilfeldige funn eller stykkevise og delte håndteringer. For Høyre er det viktig at dette arbeidet koordineres godt mellom Forsvaret, miljømyndighetene og politiet, og vi må sikre at vi har den nødvendige kompetansen og teknologien til å gjennomføre disse ryddeoperasjonene på en trygg og effektiv måte. Vi kommer ikke utenom at en plan for prioritering og rydding av sprengstoff og ammunisjon må følges opp av påfølgende handling.

Norge skal være et trygt land å ferdes i, og vi skal ha et rent havmiljø. Ved å støtte forslaget om en nasjonal plan for håndtering av etterlatt ammunisjon tar vi nettopp et nødvendig skritt for å fjerne en fare som har fått ligge altfor lenge i det skjulte. Vi forventer nå fra Stortingets side at regjeringen følger opp vedtaket som etter hvert kommer, med kraft, slik at vi får en plan som det faktisk følger handling etter, og ikke bare blir liggende.

Fra oss forslagsstillernes side og fra Høyres side vil vi i hvert fall komme til å følge dette tett i tiden som kommer, både for sikkerheten til folk og for naturens skyld.