Kamzy Gunaratnam (A) [10:02:10]: FOT-ruteordningen er en suksess. Den viser hva fellesskapet kan få til når staten bruker muskler for å sikre folk i hele landet et stabilt og pålitelig flytilbud, også der markedet ikke leverer. For lokalsamfunn og næringsliv i distriktene handler dette ikke bare om transport. Det handler om beredskap, arbeidsplasser, helsetilbud og muligheten til å være koblet til resten av landet.

Derfor har denne regjeringen satset tungt på FOT-rutene. Sammen med Senterpartiet og SV har vi økt det offentlige kjøpet fra 962 mill. kr til 2,5 mrd. kr. Vi har også halvert maksimaltakstene på alle FOT-rutene. Det var ikke tilfeldig. Det var et politisk valg, for vi vet at et godt flytilbud i distriktene ikke kommer av seg selv. Regjeringen har opprettholdt rutetilbud på alle strekningene. Ingen steder står uten tilbud.

Et ansvarlig offentlig kjøp må også kunne justeres etter behov, kostnader og etterspørsel. Det er det Høyre og Fremskrittspartiet nå i praksis sier nei til. De vil opprettholde nivået på det offentlige kjøpet også der behovet må justeres, uten å forklare hvordan regningen skal håndteres. Høyres og Fremskrittspartiets posisjon i denne saken er så vanskelig for meg å forstå. På pressekonferansen sa representanten Eriksen Søreide rett ut at Høyre ikke går inn for nye subsidier. Samtidig sier de at tilbudet skal opprettholdes. Hvordan henger dette på greip?

Jeg vil også si at jeg har stor respekt for at de rødgrønne partiene er opptatt av dette. Kanskje er det nettopp derfor vi, år etter år, har vært del av et flertall som faktisk har prioritert denne ordningen i budsjettforhandlingene – et flertall som har sett helheten, med inntekter, utgifter og ansvarlig finansiering. Det jeg derimot har vanskeligere for å forstå, er partier som gjennom egne regjeringsår ikke prioriterte denne satsingen, men som nå opptrer som om de alene står opp for distriktene. Det er lett å være opptatt av distriktene på en pressekonferanse. Det vanskeligste er å prioritere det i et statsbudsjett. Denne regjeringen har gjort det.

Avslutningsvis: Veldig ofte gjentas det av representanter, både i denne sal og utenfor, at makta ligger i Stortinget, makta ligger i Stortinget. Jeg er helt enig: Makta ligger i Stortinget, og godt er det. Men det gjør også ansvaret.

Bård Hoksrud (FrP) [10:04:52]: FOT-rutene handler ikke først og fremst om fly. Det handler om folk, det handler om arbeidsplasser, og det handler om at man faktisk skal kunne bo, drive bedrift og leve et godt liv også utenfor de største byene. For mange steder er ikke dette noe luksustilbud; det er en del av den grunnleggende infrastrukturen. Det er forbindelsen til sykehus, utdanning, kunder, leverandører, familie og resten av landet. For mange er det et kollektivtilbud helt på linje med buss, trikk, T-bane og tog. I representantforslaget står det godt:

«Flyrutene er [...] ein føresetnad for bruk av helse- og utdanningstilbod og andre sentrale velferdstenester. For næringslivet er ofte dei lokale flyrutene ein føresetnad for å kunne vere lokaliserte der dei er.»

Dette er kjernen i saken. Det handler om trygghet for folk, trygghet for at man kan komme seg til behandling, til jobb, til familie og hjem igjen. Det handler om valgfrihet, og at folk ikke skal presses til å flytte fordi transporttilbudet blir for dårlig. Det handler om økonomisk trygghet for bedrifter som skaper arbeidsplasser utenfor de store byene.

Når regjeringen legger opp til færre tilgjengelige seter, dårligere rutetilbud og dyrere billetter, rammer det ikke bare noen flypassasjerer; det rammer lokalsamfunn, det rammer små og mellomstore bedrifter, det rammer folk som skal rekke et møte, en behandling, en operasjon, en eksamen eller en viktig avtale. Dette er ikke bare en teoretisk anbudsdiskusjon. Det får helt konkrete og reelle konsekvenser.

I Stord er det lagt opp til at setekapasiteten kan gå ned fra 36 500 seter til 27 800 seter. Det er ikke småjusteringer, men et kraftig kutt for et område hvor flytilbudet betyr enormt mye, både for folk og næringsliv. Ordføreren i Stord har jeg hatt møte med, om de alvorlige konsekvensene dette vil få. Stord er ikke alene. Det gjelder også steder som Florø, Røros, Ørsta og Volda. Dette er lokalsamfunn der avstanden er stor, alternativene ofte er dårlige, og hvor flyrutene ikke er noe luksus, men en del av hverdagen. For næringslivet kan det bety færre muligheter til å møte kunder og hente inn kompetanse, få folk raskt fram og tilbake, og drive virksomhet der verdiene faktisk skapes. For vanlige folk kan det bety vanskeligere reiser til sykehus, utdanning og arbeid.

For Fremskrittspartiet er dette ganske enkelt: Folk skal ha frihet til å bo der de vil, næringslivet skal ha mulighet til å skape verdier der de er, og staten skal sørge for at grunnleggende infrastruktur faktisk fungerer. Samtidig skal vi bruke pengene smart. FrP er opptatt av gode anbud, konkurranse og at staten får mest mulig flytilbud igjen for skattebetalernes penger. Vi skal ikke betale mer enn nødvendig, men løsningen kan ikke være å svekke tilbudet først og så skylde på Stortinget – der et bredt flertall sier stopp til regjeringen.

Forslaget ber ikke regjeringen skrive ut en blankosjekk; forslaget ber regjeringen lage et nytt anbudsgrunnlag som sikrer dagens flytilbud og setekapasitet på minst dagens nivå, og mer kapasitet der behovet er størst, og uten en urimelig prisøkning. Dette er ikke ekstremt, det er sunn fornuft. Derfor tar jeg opp det forslaget som ligger i representantforslaget, og til statsråden: Nei, vi snur ikke.

Trond Helleland (H) [10:08:09]: FOT-rutene utgjør en grunnleggende infrastruktur og er en helt sentral del av samferdselen for store deler av landet. Helt fra da Håkon Kyllingmark var samferdselsminister og fikk anlagt kortbaneflyplassene, har dette vært rutetilbudet – busstilbudet, togtilbudet – for store deler av Distrikts-Norge.

Jeg ser at statsråd Nygård er ute i VG nå med en siste appell om å snu, for det kan bli noen tomme seter. Ja, det hender jeg tar toget fra Drammen til Oslo på formiddagen, i 11-12-tiden. Da er det ganske mange tomme seter. Ingen har foreslått å stoppe togtrafikken av den grunn. Jeg tror Arbeiderpartiet må skjønne at det er en del partier i denne salen som ønsker å knytte Norge sammen, som ønsker å gjøre Norge til et land der du kan arbeide og bo, der du kan reise fra Florø om morgenen for et møte i Oslo – og så vil man gjerne hjem igjen til sitt kjære Florø – og ta fly tilbake om kvelden. Det er det samme på Røros. Med det opplegget regjeringen skisserer, vil ikke det være mulig.

Det må jo være en grunn til at et enstemmig – enstemmig – fylkesutvalg i Vestland har bedt regjeringen gjøre om på dette. Det er den appellen vi her i Stortinget har hørt – vi som vil høre, vi som ønsker å knytte Norge sammen, vi som ønsker å ta på alvor at vi har et langstrakt land der det er nødvendig å sette seg på et fly for å komme til hovedstaden, der det ikke bare er å gå eller ta sparkesykkelen ned til stasjonen, sette seg på toget og være inne i Oslo i løpet av 20–30 minutter.

Vi må tenke helhet, og vi må tenke at Norge er et land som er flere tusen kilometer langt, som har fjorder, og som har behov for et flytilbud som faktisk tjener dem det skal tjene, nemlig innbyggerne i de ulike fylkene.

Vi står fullt og helt bak dette forslaget. Jeg hører Arbeiderpartiet prøver å problematisere prisspørsmålet. Det står i forslaget. Vi ønsker å opprettholde et godt dagens tilbud, og vi ønsker ingen urimelig prisøkning. Da får statsråden kose seg med det og vurdere hva som vil være en rimelig prisøkning. Det er nemlig det flertallet i denne salen legger opp til.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:11:11]: I dag er det en skikkelig god grunn til å være ordentlig fornøyd. I dag rydder Stortinget ordentlig opp. Et bredt flertall går nå sammen om å sikre noe så grunnleggende som at folk i Sør-Norge fortsatt skal kunne ha et flytilbud som faktisk fungerer i hverdagen, enten det er på Røros, i Florø, i Sogndal, på Sandane eller andre steder som er helt avhengig av nettopp disse FOT-rutene.

Det som lå ute i anbudet, var ingen forbedring. Det var en stille svekkelse: færre seter, dårligere frekvens og rutetider som gjorde det vanskelig å få til helt vanlige reiser. Det var ikke dramatisk formulert, men veldig merkbart i praksis. Det er nettopp derfor det vedtak Stortinget vil gjøre senere i dag, betyr så mye. Vi stopper en utvikling der tilbudet sto i fare for å bli gradvis bygget ned, og vi slår tydelig fast i fellesskap at FOT-rutene i Sør-Norge ikke skal svekkes. De skal fungere, og de skal fungere for dem det faktisk gjelder, i livet til folk ute i distriktene.

Det handler om noe så konkret som å kunne reise til et møte og komme hjem igjen samme dag, om å få tilgang til helsetjenester og om å drive bedrift og samtidig være lokalisert i distriktene. Da holder det ikke med et tilbud som ser greit ut på papiret; det må være skrudd sammen slik at det også virker i praksis. Nattparkeringen på Røros er et godt eksempel på akkurat dette. Uten nattparkering vet vi at de tidlige avgangene kan forsvinne, og uten tidlige avganger forsvinner også muligheten for dagreiser. Da har vi i realiteten svekket tilbudet, uansett hva som står i anbudet. Dette vedtaket handler nettopp om å sikre den typen funksjonalitet.

Jeg vil også si dette: Vi skal ikke bare bevare dagens luftfart. Vi skal utvikle den. FOT-ordningen er et kraftfullt verktøy for å få fram lav- og nullutslippsløsninger, men det må gjøres i riktig rekkefølge. Vi kan ikke starte med å gjøre tilbudet dårligere og håpe at teknologien skal løse resten senere, for folk i distriktene kan ikke settes på vent. Også derfor er dette et godt vedtak. Det er både ansvarlig og framoverlent. Vi sikrer et tilbud som folk kan bruke, vi gir forutsigbarhet til næringslivet, og vi sender et klart signal om at hele landet skal fungere i praksis. At Stortinget nå samler seg så tydelig, er i seg selv en styrke.

Jeg har også sett at ministeren har vært ute og snakket om at det er lov å snu. Jeg er helt enig. Det er absolutt ingen skam å snu, og Arbeiderpartiet må svært gjerne stemme for forslaget som vi legger på bordet i dag. SV skal ikke holde det mot dere i Arbeiderpartiet. Vi skal derimot applaudere.

Erling Sande (Sp) [10:14:22]: Noko av det flottaste med landet vårt er at vi har verdiskaping, aktivitet og busetjing i alle delar av landet vårt. Slik ønskjer Senterpartiet at det skal vere i framtida òg, men då er det ein føresetnad at vi ser på landet vårt som ein fellesskap, at vi ser at alle delar av landet har behov for gode løysingar, også transportløysingar.

Folk i nord har forståing for at storbyane treng eit effektivt kollektivsystem, og folk på Vestlandet nikkar til at jernbane er ein viktig del av transportsystemet i StorOslo, men det må gå begge vegar. Storting og regjering – og eg må få seie særleg ei regjering som har så mange av medlemmane sine buande i og rundt denne byen – må vise vilje til å sikre eit godt tilbod til folk og næringsliv også utanfor hovudstaden.

Ein må sjå verdien av sjøtransporten, som er sentral for heile den kystlinja som er den nest lengste i verda, og ein må forstå at flytilbodet i nord og vest ikkje er ein form for luksus, det er ein nødvendig del av vårt kollektivtilbod. Det er vanleg å bruke fly til sjukehus, til studiestadane og til kulturopplevingar her i denne byen, som ein i enkelte tilfelle òg er med på å finansiere over skattesetelen sin.

Ikkje minst er det ein grunnleggjande føresetnad for lokalt næringsliv for å sikre folk og varer inn og ut av dei områda der bedriftene er lokaliserte. Dei som driv den verdiskapinga, legg til rette for inntektene til fellesskapen. Dette var noko av grunnen til at Senterpartiet prioriterte dei lokale flyrutene då vi sat i regjering, både å sikre tilbodet og å redusere prisane til eit fornuftig nivå. Slik ønskjer vi det skal vere også i framtida.

Når det gjeld dei kutta som er føreslåtte, er kapasiteten på Nord-Vestlandet inn mot Bergen nær halvert frå enkelte lufthamner, og det er ei sterk svekking frå både Florø, Førde og Sogndal inn mot Oslo. Vi har fått tvil om nattparkert fly på Røros, som vi veit er ekstremt viktig der. Vi ser Stord, som er nemnt tidlegare i debatten.

Arbeidarparti-regjeringa sitt forslag om både dårlegare og dyrare flytilbod viser dessverre at regjeringa ikkje evnar å sjå heile landet. Det er difor vi er her i dag. Samtlege andre parti har reagert på den nedbygginga som her er føreslått. Då trur eg det er klokt for ei regjering som har så få mandat i Stortinget, å lytte til Stortinget og lytte til dei lokale som er avhengige av dette tilbodet rundt om i landet.

Remi Sølvberg (R) [10:17:38]: FOT-rutene er ikke bare flyruter, det er livsnerven i distriktene våre. Det handler om muligheten til å bo, arbeide og drive næring i hele landet, om å sikre tilgang til sykehus, utdanning, arbeid og offentlige tjenester, uten at avstanden blir en sosial straff. Derfor er det viktig at flertallet i Stortinget sender et tydelig signal til regjeringen: FOT-rutene skal fortsatt være gode, tilgjengelige og et reelt kollektivtilbud for distriktene. Regjeringens forslag om å redusere kapasitet kombinert med en prisøkning på 20 pst. er uakseptabelt.

Det gjør det desto mer skuffende at Høyre under pressekonferansen i vandrehallen åpnet med å svekke hovedpremisset i enigheten. For dem var det plutselig greit at regningen skulle sendes videre til folk som holder hjulene i gang på kysten vår og i distriktene våre. Det må ikke herske noen tvil om at prisøkning var en sentral grunn til at saken ble reist og et bredt flertall samlet seg.

Derfor oppleves det som et slag i magen når Høyre torpederer dette allerede under første uttalelse til pressen. Det viser hvor uklare Høyre er når viktige distriktsinteresser står på spill. Først støtter de kritikken av regjeringens anbud, men så snart de står på åpen scene, trekker de seg unna og sier at folk flest må betale regningen. Det er vanskelig å tolke det som noe annet enn vingling, dessverre. Det har vi kanskje blitt vant til i det siste fra dette partiet.

Da uenigheten om premissene i forslaget bredte seg ut i vandrehallen, framsto det plutselig bare som en mulighet til å påføre Arbeiderpartiet i regjering skade. Det fikk også media teften av. Rødt er ikke blant dem. Vi står støtt sammen med partiene på venstresiden. Samtidig skal vi jobbe for egen politikk og reell forandring.

Distriktene trenger flere muligheter, ikke høyere regninger. For Rødt er dette et grunnleggende politisk skille. Vi mener ikke at distriktsbefolkningen skal betale regningen alene. Dersom staten mener disse rutene er nødvendige for bosetting og verdiskaping, mener vi det, og da må staten ta del i finansieringen.

Det er et flott forslag, egentlig. Det var tre premisser, tre hovedsøyler. Det er kapasitet, det er tilgjengelig, og det er pris. For Rødt var dette med tilgjengelighet spesielt viktig. Det må gå fly på morgenen, det må gå fly på ettermiddagen, det må være mulig ikke å måtte overnatte på hotell. Det var vi også klare på i de forberedelsene som var i forkant av dette forslaget. Vi får se hva det blir til.

Oda Indgaard (MDG) [10:20:34]: For folk i store deler av Norge er ikke kortbanenettet et luksustilbud, det er selve forbindelsen mellom by og bygd, mellom folk og sykehus, mellom næringsliv og markedet, mellom familie og hverdag. Når regjeringen starter på en demontering av det nettet i Sør-Norge uten en plan for hvordan de behovene skal dekkes, er jeg glad for at en samlet opposisjon står sammen om at det ikke er godt nok.

Samtidig må vi tørre å diskutere hvordan transportbehovene i distriktene skal kunne dekkes i framtiden. Vi kan ikke møte klimakrisen med å late som om dagens løsning varer evig. Hvis kortbanenettet skal bestå over tid, må vi investere målrettet i nye nullutslippsflytyper som kan fungere nettopp på de korte rullebanene vi har langs kysten og i nord. Testing, innovering og investering i disse flytypene går altfor sakte.

Norge har faktisk noen helt unike forutsetninger her. Kortbanenettet vårt gjør oss til et av de mest interessante landene i verden for utvikling av elektriske og andre nullutslippsfly til regional transport. Det handler om både klima, teknologiutvikling og beredskap. Her må vi ta en større rolle, også fordi det er helt essensielt å finne alternativer til de eksisterende flyene når de blir for gamle. Vi kan ikke være i en situasjon hvor vi ikke har fungerende fly i distriktene.

For MDG er målet klart: Folk skal kunne bo og leve i hele landet, samtidig som vi kutter utslipp og tar vare på naturen.

Så til prisene: Vi er ikke imot å sikre et fornuftig prisnivå på disse reisene, men vi mener det er nødvendig å prioritere hardere enn i dag. Når kapasiteten er begrenset, må ordningen med subsidierte billetter først og fremst komme lokalbefolkningen til gode. Det er særlig relevant i Nord-Norge, der presset på kapasiteten i perioder har vært stort. Hvis stadig flere billige billetter går til turister, risikerer vi at folk som faktisk er avhengig av fly i hverdagen, ikke kommer seg med.

MDG står støtt i støtten til FOT-rutene, men vi ønsker ikke å bidra til mer flytrafikk enn nødvendig, og vi mener det må være mulig for lokalbefolkningen å få tak i billetter uten å planlegge livet sitt mange måneder i forveien. Det handler også om tillit – tillit til at det går an å bo i distriktene uten å bli koblet fra resten av landet, og tillit til at vi klarer å kombinere det med en transportpolitikk som tar klima og natur på alvor. Jeg håper det tydelige signalet fra opposisjonen om hvor viktig FOT-rutene er, også er et oppspill til at vi kan diskutere hvordan vi kan sikre transporttilbudet i distriktene også i framtiden.

Hans Edvard Askjer (KrF) [10:23:16]: For meg og for kanskje folk flest er fly ofte et spørsmål om bekvemmelighet. For folk i distriktene er FOT-rutene noe helt annet. Det er veien til sykehuset, til studiene, til arbeid og til familie. Derfor er dette ikke snakk om luksus. Det er en sak om grunnleggende infrastruktur og like muligheter i hele landet vårt.

For Kristelig Folkeparti handler dette om noe helt grunnleggende: Vi ønsker levende lokalsamfunn i hele Norge. Da må folk faktisk ha mulighet til å bo, jobbe og leve der de ønsker. Når regjeringen nå legger opp til færre avganger, færre seter og dårligere rutetider, undergraver man nettopp disse mulighetene.

Et svekket flytilbud betyr ikke bare litt lengre reisetid. Det betyr at det blir vanskeligere å pendle, det betyr at det blir vanskeligere å komme seg til behandling, og det betyr at næringslivet får dårligere rammevilkår. I mange områder er ikke dette noe man kan kompensere med buss eller tog. Fly er ikke bare et alternativ – det er selve livsnerven.

KrF er særlig opptatt av familienes hverdag. Når rutetilbudet svekkes, blir det vanskeligere å få hverdagen til å gå opp. Foreldre som jobber, ungdom som skal studere, og eldre som trenger helsetjenester, rammes direkte.

Vi mener derfor det er avgjørende at dagens tilbud opprettholdes, med hensyn til både frekvens, kapasitet og muligheten for dagsreiser. Samtidig må vi sikre at prisene ikke blir så høye at tilbudet i praksis blir utilgjengelig. Et flytilbud som folk ikke har råd til å bruke, er ikke et reelt tilbud.

Dette handler ikke bare om transport. Det handler om tilliten til at vi som nasjon faktisk mener alvor når vi sier at vi vil ta hele landet i bruk. Hvis vi svekker FOT-rutene, svekker vi også muligheten til bosetting og verdiskaping i distriktene våre.

Derfor mener KrF at vi må sikre et nytt anbud som minst opprettholder dagens nivå, og som legger til rette for et flytilbud som faktisk fungerer for folk – for uten gode forbindelser blir avstandene i Norge fort for store.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:26:02]: La meg først slå fast at regjeringen står fast ved målet om å sikre et godt, tilgjengelig og bærekraftig regionalt flytilbud i hele landet.

Som mange allerede har vært inne på: FOT-rutene er avgjørende for mobilitet, verdiskaping og bosetting i distriktene. Derfor har regjeringen styrket ordningen betydelig de siste årene. Maksimalprisene er halvert, kapasiteten er økt på flere ruter, nye ruter er tatt inn i ordningen, og de statlige bevilgningene er mer enn doblet.

I konkurransen om neste avtaleperiode for FOT-ruter i Sør-Norge har regjeringen lagt til grunn å videreføre flytilbudet ved alle dagens lufthavner og et behovstilpasset tilbud på de ulike rutene.

Vi har justert ned på setekapasiteten der etterspørselen har vist seg være lav og vi betaler for flere tomme seter enn det vi mener er nødvendig, og vi har tatt opp setekapasiteten der etterspørselen har vært høy. Hensynet til bl.a. fellesskapets utgifter gjør at det også er nødvendig å øke maksimalprisene noe.

Samlet sett har vi ved å justere kapasitetskravene og maksimalprisene klart å komme fram til et anbud som gir et forutsigbart tilbud i distriktene og også ansvarlig pengebruk.

Slik jeg forstår representantforslaget, skal konkurransen som ble lyst ut 23. april, avlyses, slik at dagens kapasitet videreføres også der vi i snitt opplever halvtomme fly.

Når det gjelder nivået på maksimalpris, er det ikke helt klart for meg hva det eventuelt er et flertall for. Nivået på maksimalprisene er et helt sentralt element i innretningen på FOT-tilbudet og fellesskapets utgifter, og hva det eventuelt er mulig å lage et nytt konkurransegrunnlag på.

Opposisjonens forslag vil ha budsjettkonsekvenser, som også i denne omgang ligger an til en uansvarlig pengebruk uten inndekning. Skal vi øke statens pengebruk, eller skal vi velte regningen over på folk i distriktene ved å øke billettprisene? Det håper jeg at denne debatten kan bidra til å klargjøre – så langt er jeg ikke blitt særlig klokere.

Blir dette forslaget vedtatt, blir det kortere tid mellom tildeling og avtaleoppstart. Det svekker konkurransen om rutene, og det vil gjøre det vanskeligere for flyselskapene å levere et godt tilbud i distriktene.

Mitt utgangspunkt er at krav til FOT-rutene fortsatt bør bygge på faktisk behov og etterspørsel og ansvarlig bruk av fellesskapets midler. Det er etter regjeringens syn den beste måten å sikre oss et godt og bærekraftig regionalt flytilbud på over tid.

Tom Einar Karlsen (A) [10:42:05]: FOT-rutetilbudet på kortbanenettet er en svært viktig del av transportsystemet vårt, og jeg er stolt over at Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiet og SV, har mer enn doblet budsjettposten og halvert maksimalprisene på FOT-rutenettet. Det betyr mye for folk over hele landet, og spesielt viktig er det i min landsdel, Nord-Norge. Som vi gjerne sier i nord: Flyet er ofte vår kollektivtransport.

Jeg blir derfor litt bekymret over det forslaget vi behandler her i dag. Det er mulig intensjonen er god, men når det er såpass uklart hva konsekvensene av dette blir, blir jeg urolig på vegne av alle i Norge som er avhengig av fly i hverdagen.

Opposisjonen er enige om å sikre dagens flytilbud, og med vekt på økt kapasitet, som det heter i forslaget. Det er ikke bare, bare å finne ut hvordan det skal finansieres, men det skal visst skje uten urimelig prisøkning for de reisende. Jeg savner en definisjon av «urimelig» i denne saken. På TV2.no har jeg lest at Høyre mener at dette skal dekkes inn gjennom økte priser, men det er visst ikke de andre forslagsstillerne enig i. Av samferdselsministeren får vi vite at konsekvensen kan bli en prisøkning på 50 pst. Er det rimelig eller urimelig?

Og hva blir konsekvensene for oss i Nord-Norge? Til neste år skal det jo lyses ut anbud på FOT-ruter i Nord-Norge også. Dersom vi i dag skal bruke mer penger på FOT-ruter i sør, uten at budsjettposten skal økes, betyr det at det blir mindre igjen til tilbudet i Nord-Norge til neste år da?

Jeg blir som regel glad når det er flere som interesserer seg for det som er et viktig transporttilbud for min landsdel, og det er fullt forståelig at det blir debatt når man gjør justeringer i et transporttilbud, men jeg syns dette forslaget fra opposisjonen egentlig mest bidro til mer usikkerhet om flytilbudet framover. I likhet med statsråden har jeg gjennom debatten heller ikke blitt noe særlig klokere på hva man egentlig har foreslått.

Helge André Njåstad (FrP) [10:44:22]: Eg registrerer at enkelte talarar frå Arbeidarpartiet seier at dei ikkje blir klokare. Eg har i alle fall vorte veldig mykje klokare i løpet av denne debatten: Det er Stortinget som tek ansvar for å sikra Distrikts-Noreg god samferdsel, og Arbeidarpartiet vel å stilla seg på utsida av det, noko som dei får svara for sjølve.

Forslaget er ganske enkelt. Det handlar om å sjå det frå perspektivet til innbyggjarar og næringsliv. Og viss ein har ei utfordring med at ting blir dyrare, er det ikkje automatisk sånn at det er staten som skal vera den som sparar på dette, og at kostnaden skal bli velta over på næringsliv og folk. Då skal ein faktisk sørgja for at tilbodet blir vidareført på omtrent same nivå, med tanke på setekapasitet og kapasitet og utan ein urimeleg prisauke. Eg synest at det som er formulert, er rimeleg enkelt, og at det burde vore lett å forstå. Det er heller ikkje ekstremt. Det som Framstegspartiet er med på, er faktisk sunn fornuft.

Det som derimot er ekstremt, er Arbeidarpartiet si haldning i denne saka. Eg synest oppriktig synd på mange av kollegaene mine frå Vestlandet som representerer Arbeidarpartiet, og som skal forsvara dette i møte med veljarar og næringsliv. I dag hadde me møte med KS Vestland, og representantar for dei seier at dette verkeleg tok fyr i teltet på Vestlandet. Det er ikkje vanskeleg å tolka det som at det ikkje lett å vera arbeidarpartimann på Vestlandet. Torbjørn Vereide, som sit på Sogn og Fjordane-benken var vel ute i Firda og beskreiv det som at opplevinga var som ein togkrasj i sakte film. Eg ville ikkje ha brukt akkurat dei orda om prosessen, men når Arbeidarpartiet sjølv lokalt vel å bruka sånne ord, fortel det litt om kor tøft det er å stå og forsvara politikken til regjeringa lokalt på Vestlandet.

Dette er eigentleg noko me føler i sak etter sak: Er det noko på Vestlandet, må ein vera ansvarleg, og då må ein spara. Me merka det med Hordfast, som måtte kuttast ut. Me merka det med Stad skipstunnel, som ein stadig måtte ta omkampar på, og som ein skal fasa ut, fordi det er uansvarleg pengebruk på Vestlandet. Me merkar det på skeivdeling innanfor kulturfeltet. Seinast no når Den Nationale Scene skal byggjast ut, får dei beskjed frå staten om at det ikkje må vera ei krone i overskriding. Sånne beskjedar blir ikkje gjevne på Austlandet. Når me ser rundt oss – me kan sjå på regjeringskvartalet – ser me kor store overskridingar ein har.

Vestlandet føler at det er ein annan standard frå regjeringa når det handlar om noko som er viktig for Vestlandet, enn det er når det handlar om Austlandet. Eg har òg tatt masse tog her og sett tomme sete, men eg har aldri høyrt at det har vorte omtala som eit problema at det er tomme sete på Flytoget eller på regiontoga til Vy på Austlandet. Men med ein gong det er eit tomt sete på eit fly Vestlandet, er det eit stort problem, og då må kapasiteten reduserast. Det er uklokt. Difor er eg glad for at Framstegspartiet, i lag med alle andre parti, sørgjer for at næringslivet og folk får behalda det tilbodet dei har i dag.

Lars Haltbrekken (SV) [10:47:39]: Morgentåken ligger tykt. I avgangshallen er det fullt av folk fra det lokale næringslivet som skal ned til Oslo for å ha møter. En og annen politiker som skal ned til hovedstaden, kan man kanskje også se. De venter – de venter på at det første flyet fra Oslo skal land på Røros lufthavn, men morgentåken som så ofte kommer, gjør at flyet fra Oslo ikke kan lande. Det er bare å smøre seg med tålmodighet til tåken forsvinner – hvis den forsvinner. Det lyset i mobiler, det tekstes og ringes for å prøve å få utsatt møter og avtaler. Kanskje går det, kanskje ikke.

Morgentåken gjør at det om morgenen kan være umulig å lande på Røros, men det er fortsatt fint mulig å ta av. Derfor er kravet om at selskap som skal fly ruten, må ha parkert et fly på flyplassen over natten, så viktig. Da øker sjansen kraftig for at flyet går som planlagt. Dette er et krav som er utelatt fra den nye anbudsrunden til regjeringen. Det er uforståelig og har møtt kraftig motstand fra næringslivet i fjellregionen og det politiske miljøet – ja, selv fra regjeringens egne folk her på Stortinget. Jeg skjønner det godt.

I perioden april 2020 til mars 2024 var det ikke krav om nattparkerte fly på Røros. Da hendte det svært ofte at morgenavgangen ble kansellert eller forsinket. I 2022 var det hele 149 kanselleringer. I 2023 var været om morgenen litt bedre, og flyet ble kansellert 59 ganger, men fortsatt godt over én gang i uken. Etter at kravet om nattparkering av fly kom 1. april 2024, har antall kanselleringer sunket kraftig. I fjor, i 2025, var det seks kanselleringer. Næringslivet og andre som har et viktig ærend i Oslo eller andre plasser, kan i dag i stor grad stole på at flyet går.

Jeg var inne på noe i replikkrunden. I et svar til meg sier statsråden at denne forbedringen, fra 149 til 6 kanselleringer, er en begrenset forbedring. En reduksjon i antallet kanselleringer på nesten 96 pst. er altså en begrenset forbedring. Så hører vi statsråden i dag si at kravet om nattparkering av fly ikke er en del av vedtaket Stortinget kommer til å fatte i dag. Jo, det er det, og jeg ber statsråden om å lese forslaget til vedtak én gang til. Der står det at dagens tilbud skal opprettholdes minst på dagens nivå. Det betyr også at regulariteten skal opprettholdes. Det betyr at man må stille krav om nattparkering av fly. Men jeg frykter at vi nå ser en statsråd som allerede før vedtaket er fattet, prøver å springe bort ifra dette og prøver å finne unnskyldninger for ikke å følge opp et helt sentralt krav.

Hashim Abdi (A) [10:51:02]: For Arbeiderpartiet og denne regjeringen er FOT-rutenettet vårt viktige. Folk i hele landet skal kunne komme seg på jobb, til sykehus, til familie og hjem igjen uten at avstandene skal gjøre det til en umulig oppgave. Der nettopp derfor denne regjeringen, sammen med resten av rød-grønn side, har satset på ordningen siden vi fikk regjeringsmakt.

Vi har halvert billettprisene på FOT-rutenettet. Vi har økt bevilgningene fra rundt 900 mill. kr til 2,5 mrd. kr. Og alt dette har vi gjort samtidig som Høyre og Fremskrittspartiet har vært på motsatt side. Det er god praktisk politikk, og det er god distriktspolitikk – ikke bare pompøse ord man sier rett før kameraene skrus på og Presse-Norge blir innkalt.

Arbeiderpartiet prioriterer, sammen med resten av rød-grønn side, de store pengene på det vi vet monner i folks liv, og det som gjør en forskjell for folk der ute. Jeg kan ha forståelse for at det blir debatt når staten gjør justeringer i et offentlig kjøp etter hvert som kostnader, behov og etterspørsel endrer seg. Det er en legitim diskusjon. Man kan mene at staten skal kjøpe mer, og man kan mene at staten skal kjøpe mindre. Det er helt fair, men det flertallet i denne salen, med Høyre i spissen, driver med, er alt annet enn det. Det vi har blitt utsatt for de siste dagene, er nærmest en kollektiv maraton i ansvarsfraskrivelse.

Det at Høyre ikke evner å bestemme seg for hva de mener, og at de er vinglete, er ikke noe nytt – det har skjedd cirka 100 ganger bare de siste ukene – men at dette var en smittsom tilstand, var jeg jeg ikke helt klar over. Nesten samtlige partier i denne salen står altså i en pressekonferanse og lover at alt skal opprettholdes akkurat som før – ingen reduksjoner, ingenting skal endres. Noen vil øke prisene, andre vil ikke det, og ingen kan helt forklare hvordan det regnestykket går opp. Det eneste denne koalisjonen av partier har til felles, er at ingen får det mattestykket til å henge på greip.

Folk der ute forventer at vi forvalter skattebetalernes penger med respekt, at vi har kontroll på regningene, at vi ikke bruker deres penger på seter ingen bruker, og luft, og at når vi først vedtar millionbeløp i denne salen, så finnes det også penger til å betale den regningen. Det mest spesielle med denne debatten er at partier som ellers snakker veldig høyt om og som er gode på ansvarlig pengebruk, plutselig, over natten, bare har abdisert.

Det er en utrolig enkel øvelse å være opptatt av distriktene når Presse-Norge er kalt inn, men det som står til strykkarakter hver eneste gang Høyre og FrP skal prioritere, er de pengene som går til Distrikts-Norge. Arbeiderpartiet har, sammen med resten av rød-grønn side, gjort nettopp det: Vi har styrket kollektivordningene. Vi har gjort det billigere å fly, og vi har prioritert FOT-rutene i budsjettene, fordi vi mener dette er viktig og riktig.

Som representanten Gunaratnam sa så godt: Makta ligger i Stortinget, men det gjør ansvaret også, og her viser partier på Stortinget at de ikke er seg sitt ansvar bevist.

Anne Grethe Hauan (FrP) [10:54:05]: Det seier eigentleg ganske mykje at Arbeiderpartiet står heilt åleine i denne saka. Det burde kanskje få nokre varsellampar til å begynna å blinka. For dette handlar ikkje om luksus. Det handlar om arbeidsplassar, om industri og om folk faktisk kjem seg på jobb utanfor Oslo. Igjen verkar Arbeiderpartiet å gløyma kvar pengane faktisk kjem frå. Noreg lever ikkje av PowerPoint-ar og møtebord i Oslo. Me lever av folk som byggjer, produserer og skaper verdiar ute langs kysten – av folk som dei som bur på Stord, som jobbar på verfta, i industrien, offshore, og av folk som står opp tidleg, jobbar skift og held hjula i gang kvar einaste dag.

Sjølv om eg flytta frå Stord for mange år sidan, har eg framleis familie der, og turane heim til Stord går ofte via Stord Lufthamn, Sørstokken med fly. Det er faktisk noko heilt eige med Stord lufthamn. Der er det ikkje kilometerlange terminalar og robotstemmer. Der er det ekte folk, framifrå service og eit bagasjeband som er så lite at ein knapt rekk å bli irritert før kofferten kjem. Flyplassen blei ikkje bygd for luksus. Den blei bygd fordi industrien trengte han.

Eg har sjølv jobba både på verftet og i oljeindustrien. Stord byrja med skipsbygging, men då olje- og offshoreeventyret tok fart, trengte industrien ein flyplass for å få folk, kompetanse og prosjekt raskt inn og ut av regionen. Etter sterkt press frå verftet, næringslivet og kommunane kom flyplassen på plass i 1985.

På Stord har folk vore med og bygd Statfjord, Gullfaks, Oseberg, Troll, Snorre, Johan Sverdrup og Johan Castberg, for å nemna nokre prosjekt. Dette er nokre av dei største industriprosjekta i norsk historie, og prosjekt som har skapt enorme verdiar for dette landet i mange tiår. Mens enkelte i Oslo diskuterer verdiskaping i møterom, står folk på Stord ute i regnet og byggjer prosjekta som finansierer store delar av velferda i dette landet. Difor blir det ganske spesielt når Arbeiderpartiet no står åleine igjen og vil ha dyrare billettar, færre sete og eit svakare flytilbod.

For folk flest langs kysten handlar dette om å halda hjula i gang, om arbeidsplassar, om familiar og om verdiskapinga staten lever av. Det er ganske krevjande å leva av verdiskaping dersom ein gjer det stadig vanskelegare for dei som faktisk skaper verdiane.

Ronny Aukrust (A) [10:56:59]: Høyre og Fremskrittspartiet prøver å få dette forslaget til å ta helt av, men de har mistet bakkekontakten når resultatet blir langt høyere billettpriser enn det som er nødvendig La oss være ærlige om hva denne saken handler om. FOT-rutene er viktige for folk, næringsliv, bosetting og trygghet i distriktene. Derfor har Arbeiderpartiet i regjering styrket ordningen kraftig. Vi har halvert maksprisene for folk og næringsliv. Vi har økt de årlige statlige bevilgningene fra om lag 962 mill. kr til om lag 2,5 mrd. kr. Og vi viderefører flytilbudet ved alle dagens lufthavner.

God distriktspolitikk er imidlertid ikke det samme som å betale for tomme seter. Når staten kjøper plass på tog, buss eller ferje, ser vi på behovet. Vi ser på trafikken, og vi ser på når folk faktisk reiser. Det samme må gjelde fly.

Det er ikke usosialt å bruke pengene klokt. Det usosiale er å sende regningen videre til folk som allerede merker dyrtiden. Det er akkurat det Høyre og Fremskrittspartiet gjør; de lander feil i denne saken. De vil låse kapasiteten på dagens nivå, også der flyene går med altfor mange tomme seter. Da blir regningen større, og den regningen må betales av noen, enten av fellesskapet eller av passasjerene.

Tallene viser at deres opplegg kan presse maksimalprisene opp med 50 pst., ikke den økningen på 20 pst. som regjeringen har lagt til grunn. For reisende betyr det at i forhold til Arbeiderpartiets forslag så kan Røros–Oslo bli 350 kr dyrere, Stord–Oslo 400 kr dyrere og Ørsta/Volda–Oslo 500 kr dyrere. Det kommer tilsvarende prisøkninger på resten av flyrutene også. Dette er ikke småpenger. Dette er dyrere billetter for folk og næringsliv i distriktene, midt i en tid hvor mange teller kroner allerede.

Arbeiderpartiets linje er enkel: Vi skal ha gode regionale flyruter. Vi skal ha kapasitet der behovet er størst, men vi skal ikke bruke fellesskapets penger på symbolpolitikk med tomme flyseter.

Høyre og FrP snakker varmt om distriktene, men her tilbyr de folk en dyrere billett og kaller det trygghet. Dette er ikke trygghet. Dette er sløsing med vanlige nordmenns og norske bedrifters lommebok. Arbeiderpartiet velger en mer ansvarlig kurs. Den lander bedre for folk, næringsliv, distrikt og fellesskap.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:59:48]: Eg er sjølv pendlar med fly til Sogn og Fjordane, og eg veit veldig godt at flyrutene er ein heilt nødvendig del av kollektivtilbodet i distriktet vårt. For mange år sidan var det luftige planar om tog til min heimby Førde i Sogn og Fjordane. Eg er glad for at dette ikkje blei noko av – ikkje fordi eg ikkje set pris på å ta toget, men fordi det ville rasert mykje natur og matjord og hatt eit klimarekneskap som aldri ville gått opp.

Sidan vi manglar togtilbod, blir FOT-rutene sjølve livsnerven i Distrikts-Noreg. Anbodet sikrar verken klima, skattebetalarane eller distrikta på ein god nok måte. Vi treng ikkje eit pengesluk som flyr tomme seter; vi treng eit treffsikkert tilbod i lufta. Anbodet som er lyst ut, tek ikkje høgde for dei faktiske behova på bakken og i lufta.

Vi skal ha flygingar tilpassa folk sine liv, ikkje ruteplanar tilpassa tomme seter. Vårt viktigaste krav er at kapasiteten må opp på dei tidspunkta der behovet faktisk er størst. Det betyr ei reell auking i kapasiteten morgon og ettermiddag, når pendlarar, pasientar og næringsliv skal fram. Samtidig må vi tørre å sjå på overkapasiteten på tider av døgnet der flya går nærmast tomme.

For Vestlandet er det forbindelsen til Oslo som er mest kritisk, og delvis også nord–sør. Men løysinga er ikkje å fly halvtomme, store maskiner midt på dagen. Vi må sjå på fleksibilitet, anten ved å samle passasjerar frå nærliggjande flyplassar, eller ved ta i bruk mindre og meir driftseffektive flytypar, som f.eks. Twin Otter, på dei minst trafikkerte avgangane. Busstilbodet må styrkjast kraftig og bli vesentleg billegare, slik at bussen blir eit reelt og konkurransedyktig alternativ til fly på dei strekningane der det er realistisk.

Kortbanenettet er den perfekte rullebana for den grøne luftfartsrevolusjonen. Vi vil ha dei første elektriske passasjerflya i rute i 2030. Kortbanenettet skal ikkje vere gårsdagens forureinande løysing; det skal vere morgondagens utsleppsfrie spydspiss. Det er på desse korte distansane at elektrifiseringa av luftfarta er realistisk på relativt kort sikt.

Vi må erkjenne at flytrafikken mellom dei store byane våre må ned, men der det ikkje finst gode alternativ på bakken, som på store delar av Vestlandet og i Nord-Noreg, skal vi leggje til rette for ei effektiv og på sikt utsleppsfri luftfart. Difor er vi sjølvsagt med på forslaget som skal stemmast over i dag.

Bjørn Larsen (FrP) [11:02:40]: Hvor skal vi reise? Vi skal reise på jobb, vi skal reise til sykehuset, vi skal reise til møter og utdanning, vi skal reise til familie, og vi skal reise tilbake igjen. FOT-rutene er vår trikk og vår pendlerbuss i Nord-Norge. For folk i Oslo er kollektivtransporten noe som går hvert femte minutt. For folk i Nord-Norge kan en kansellert flyavgang bety at hele dagen eller hele helga ryker, eller at man ikke kommer seg til behandling i tide. Derfor er FOT-rutene ikke et luksustilbud, men grunnleggende infrastruktur.

Fremskrittspartiet er glad for at Stortinget nå sender et tydelig signal om at flytilbudet i distriktene ikke kan bygges ned gjennom nye anbud, men da må det også gjelde for Nord-Norge. Frekvens handler ikke bare om antallet avganger på et papir. Det handler om hvorvidt folk faktisk rekker sykehustimer, møter, jobb og korrespondanse videre i landet. For Nord-Norge er det helt avgjørende at flyene går tidlig nok om morgenen og sent nok på ettermiddagen til at dagsreiser er mulig. Mister man en avgang, kan alternativet fort være overnatting, tapte arbeidsdager eller utsatte avtaler.

Vi ser allerede utfordringene. Næringslivet i Nordland melder om fulle fly, dårlig korrespondanse, ekstra overnattinger og tapt arbeidstid. På Helgeland har det blitt vanskeligere å gjennomføre dagsturer. I Lofoten og Vesterålen blir folk stående igjen på bakken fordi kapasiteten er for lav. Det handler ikke bare om komfort; det handler om verdiskaping. Nord-Norge leverer sjømat, energi, reiseliv, mineraler og industriarbeidsplasser, men da må folk faktisk komme seg fram. Når transporten svikter, svekkes konkurransekraften.

Det samme gjelder for helsetjenestene. I store deler av Nord-Norge er flyet en del av helsekjeden. Pasientreiser er helt avhengig av at rutene fungerer. Når man må bruke et helt døgn på en reise som tidligere kunne gjøres på en dag, rammer det både pasienter, familier og helsevesen.

Det er interessant å høre regjeringen snakke om transportfaglige vurderinger og kostnadseffektivitet, men folk i distriktene lever ikke i et regneark i Oslo. De lever i et landskap der flyene ofte er den eneste realistiske måten å binde regionene i hop på. FOT-rutene ble opprettet nettopp for at distriktene der inntektene til landet skapes, skal ha et tilbud. Da kan vi ikke ende opp med en politikk der staten gradvis reduserer tilbud fordi noen modeller mener at enkelte seter står tomme enkelte dager.

For Nord-Norge må vi tenke beredskap, bosetting og samfunnsbygging, ikke bare kabinfaktor. Fremskrittspartiet mener derfor at signalene Stortinget nå sender om Sør-Norge, også må legges til grunn for kommende anbud i Nord-Norge. Vi skal utvikle kortbanenettet, ikke bygge det ned. Vi trenger nok seter, men vi trenger også nok avganger. Uten frekvens forsvinner fleksibiliteten som gjør at folk faktisk kan bo og drive næring i distriktene. Uten FOT-rutene stopper ikke bare flytrafikken. Da stopper hverdagen.

Kari Baadstrand Sandnes (A) [11:05:57]: Også der jeg kommer fra, er flyrutetilbudet en del av vårt «kollektivtilbud». At vi har god regularitet og tilgang på nok seter til riktig tid, er med på å skape både bolyst og blilyst i nord, og både bolyst og blilyst er avgjørende for sikkerhet og beredskap i nord. Derfor vil en endring som opposisjonen ønsker i Sør-Norge, høyst sannsynlig få store konsekvenser for anbudet og resultatet i Nord-Norge.

For Arbeiderpartiet er det viktig med tilgjengelighet og gode reisemuligheter for folk og konkurransekraft for næringslivet, også i distriktene. Staten bruker om lag 2,5 mrd. kr årlig på å sikre et flytilbud flere steder i Nord-Norge og på Vestlandet. På flere av FOT-rutestrekningene ville det mest sannsynlig ikke ha eksistert et flytilbud uten statens kjøp, og på de resterende strekningene ville billettprisene mest sannsynlig ha vært betydelig høyere og rutetilbudet dårligere.

Det er ingen av oss som er tjent med tomme flyseter, og til tross for lite kapasitet på aktuelle strekninger er det også tomme flyseter i Nord-Norge. Vi må derfor være sikre på at anbudsprosessen sikrer oss at vi unngår tomme seter.

Tomme seter er ikke bare et tomt sete, det er en ubrukt kapasitet som det må betales for – og de som må betale, det er folk, gjennom økte skatter eller en dobling av billettprisene, og man mister muligheten for å bruke et sete en annen plass. Det er derfor klokt å justere ned på setekapasiteten der en grundig transportutredning viser at vi betaler for ubrukte seter.

Siden vi tok over regjeringsmakten, har vi halvert prisene for folk, uten FrPs og Høyres stemmer. Vi har økt pengebruken til FOT fra 962 mill. kr til 2,5 mrd. kr årlig. Det betyr at flere som har behov for det, nå har muligheter for å reise med fly, både private og næringslivet.

Jeg ber derfor om at det i denne saken tenkes konsekvenser for hele landet, for alle FOT-ruter, hvis man skal beholde både tomme seter og makspris på dagens nivå. Det er ikke et regnestykke som går opp.

Anniken Refseth (A) [11:09:06]: Dette er en viktig sak for veldig mange mennesker i landet vårt. FOT-rutene er ikke bare flyruter. De er selve livsnerven som binder Norge sammen. De gjør det mulig for folk å bo, arbeide og leve livet sitt i hele landet, ikke bare i de største byene.

Nettopp derfor har vi også et ansvar for å forvalte ordningen klokt, for tilbud og etterspørsel må henge sammen. Det er selve grunnlaget for en ansvarlig politikk. Vi vet at kostnadene øker. Vi vet at det blir dyrere å opprettholde dagens tilbud uendret. Da kan vi ikke lukke øynene – da må vi tilpasse oss, og det er akkurat det vi gjør nå. Vi tilpasser kapasiteten til det faktiske behovet. Vi bruker fellesskapets midler mer målrettet, og vi sørger for at tilbudet fortsatt er der, men uten unødvendig overkapasitet.

Jeg registrerer at enkelte partier sier at dette ikke er et klimatiltak. Nei, det er kanskje ikke et klimatiltak i snever forstand, men la oss være litt ærlige: Det er god ressursbruk, og god ressursbruk er også god klimapolitikk. Vi kan ikke forsvare å fly halvfulle – eller tomme – fly rundt i landet, samtidig som vi snakker høyt om ansvar og bærekraft. Det henger ikke sammen.

Vi har nylig brukt betydelige beløp på å redusere drivstoffavgifter for å avlaste folk i en krevende tid. Det var et politisk valg, og jeg er ikke i tvil om at det grepet kommer mange til gode. Samtidig kan det ikke bli sånn at hver gang vi møter en utfordring, øser vi ut nye millioner fra statskassen, uten å stille krav til prioritering og effektiv bruk. Hva blir det neste vi skal hastebehandle? Hvor går grensen?

Arbeiderpartiet mener alvor med målet om å ta hele landet i bruk. Vi mener alvor med at folk skal kunne bo og arbeide i distriktene, og vi mener alvor med at staten skal stille opp. Samtidig mener vi også at politikk handler om prioriteringer. Vi kan ikke samtidig si at vi skal bruke mer penger og bruke dem mindre klokt.

Ellers må representanten Trond Helleland lære seg å snakke sant: Flyet til Røros skal gå.

Jeg er ny på Stortinget. Jeg lærer noe nytt hver dag og oppdager til stadighet noe nytt, men én ting er jeg allerede sikker på: Det finnes ingen Sareptas krukke vi kan øse penger fra. Derfor må vi holde fast på det viktigste: et godt, forutsigbart og bærekraftig tilbud – for hele landet.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [11:11:59]: Det går ikke tog i hele landet. FOT-rutene har bundet landet vårt sammen siden Håkon Kyllingmark, som var samferdselsminister i regjeringen Borten. Det handler om tilbudet på Røst, det handler om tilbudet i Hasvik, det handler om tilbudet i Florø, det handler om tilbudet på Stokmarknes. Det handler om at bestemor skal komme på besøk. Det handler om å ha et næringsliv der verdiene er. Det handler om pasienter som må på sykehus, eller det handler om Glimt som skal spille i Champions League.

Mange påstander har kommet i denne debatten. En påstand fra Arbeiderpartiet er tomme seter, som nordlandsrepresentanten Sandnes peker på. Med all respekt å melde: Skal ikke folk på Røst eller i Hasvik har et tilbud? Vi kan ikke bestandig se oss blinde på seter. Vi må se på samfunnsutviklingen og behovet i samfunnet. Nå sier Stortinget at Arbeiderpartiet skal prøve igjen, og det er fordi forslaget til regjeringen er for dårlig. Vi tar ansvar på vegne av alle som er avhengige av å komme seg rundt omkring i hele landet, enten det er folk eller næringsliv. Det er fascinerende at det er et samlet storting utenom Arbeiderpartiet som står bak dette.

Mange fra Arbeiderpartiet setter spørsmålstegn ved hva vi faktisk vedtar. Det er ganske enkelt: Det skal være flytilbud minst på dagens nivå, og det skal være økt kapasitet på tider der behovet er størst, uten en urimelig prisøkning. Det kler ikke Arbeiderpartiet å late som de ikke forstår disse tre enkle punktene. Til det representanten Karlsen trekker fram om at det nå kan bli en 50 pst. prisøkning. Ja vel, da er det i strid med det Stortinget vedtar i dag. Det kan ikke regjeringen gjøre. Jeg legger også til grunn at det Stortinget i dag vedtar, skaper presedens for det neste anbudet som gjelder Nord-Norge. Det er bra for nordlendingene at et nesten samlet storting utenom Arbeiderpartiet nå tar ansvar i denne saken. For det handler om tilbudet. Det handler om samfunnsutviklingen. Det handler om hva slags land vi vil ha i Norge.

Stig Even Lillestøl (FrP) [11:14:30]: Kortbanenettet er bussen, trikken og jernbanen vår på Vestlandet. For mange innbyggjarar er dagens tilbod ein føresetnad for bruk av helse- og utdanningstilbod og andre sentrale velferdstenester. Det er ikkje berre å kutte i FOT-rutenettet og tenkje at det blir ei direkte økonomisk innsparing, for dette handlar også om korleis næringsliv og offentlege tenester skal fungere.

Kortbanenettet har blitt ein integrert del av velferdsstaten, og skal du reise til Oslo, må du kunne fly om morgonen og komme deg heim same dag. For kompetansebedrifter, reisande og det offentlege er kortbanenettet avgjerande for utvikling og konkurransekraft. FOT-rutekjøp bidrar til både busetting og verdiskaping, og eit stort tal aktørar i Sogn og Fjordane har gitt klar beskjed om det dei siste vekene. Eksempelvis har Helse Førde i dag utfordringar med å få tak i nok legar. For å få tak i fagfolk er eit godt flytilbod ein del av konkurransegrunnlaget vårt. Når infrastrukturen først er på plass, må han bli tatt i bruk med ordentleg rutefrekvens. Difor er eg glad for at eit breitt fleirtal på Stortinget no har gått inn for å motarbeide kutta frå regjeringa.

Ein annan viktig føresetnad for god bruk av kortbanenettet er at billettprisane er låge nok til at folk kan bruke tilbodet. Ved Bringeland har passasjertalet auka med over 20 pst. frå 2023 til 2025. Næringslivet i regionen er tydelege på at ei vidareføring av dagens tilbod som minimum er avgjerande for lokalisering av både privat og offentleg verksemd i regionen, også møteverksemd, kundekontakt og prosjektgjennomføring. Dårlegare rutefrekvens, redusert kapasitet eller uheldige rutetider direkte undergrev konkurranseevna vår. Færre avgangar og dyre billettar aukar også risikoen for tap av kontraktar og arbeidsplassar.

Difor er det viktig at regjeringa utarbeider eit nytt anbodsgrunnlag for kjøp av regionale flyruter i Sør-Noreg, som sikrar at dagens flytilbod og setekapasitet på dei ulike strekningane vil bli halde på dagens nivå, med vekt på auka kapasitet på tider med størst behov, utan urimeleg prisauke, sjølvsagt. For FrP er det viktig at ein sikrar god infrastruktur og framkomme. Her har regjeringa gått inn for eit småleg kutt og demonstrerer manglande evne til å prioritere, og det inngår i eit mønster. Gjennom dei siste ti åra har det blitt henta store pengesummar frå den mest lønnsame landsdelen vi har, for å ause ut titals milliardar på ulønnsame prosjekt på motsett side av fjellet. Det som finst av behov for oppgradert og nødvendig framkomme på Vestlandet, blir neglisjert og nedprioritert av ei regjering som vel vekk distrikta.

Mats Henriksen (FrP) [11:17:33]: Mens buss, trikk, T-bane og tog er viktig for mobiliteten i de store byene, er FOT-rutetilbudet selve livsnerven for mange lokalsamfunn rundt om i distriktene. FOT-rutene er en forutsetning for at folk skal kunne bo i hele landet, og for at det kan skapes verdier i hele landet. Regjeringens konkurransegrunnlag for driften av FOT-rutene i Sør-Norge for perioden 2027–2031 la opp til et vesentlig svekket flytilbud mange plasser i landet.

FOT-rutene binder på mange måter landet vårt sammen. Veien fra distriktene og inn til sentrale strøk blir betydelig kortere ved at man opprettholder et godt flytilbud. Vi skal aldri glemme at de store verdiene i dette landet skapes i distriktene, langs kysten, i industrien. Svekker man FOT-rutetilbudet, sparker man beina under næringslivet i distriktene.

Jeg reagerer på statsrådens argumentasjon i etterkant av at dette Dokument 8-forslaget ble kjent. Statsråden mener det er uansvarlig og useriøst og argumenterer for at staten ikke kan kjøpe tomme flyseter i distriktene. Vi hører aldri statsråden si at det er useriøst og uansvarlig når staten kjøper tomme togseter på Østlandet, men når det gjelder distriktene, da skal det kuttes.

Jeg er glad for at et samlet storting – unntatt Arbeiderpartiet – tar grep. Regjeringen gjør ikke jobben som kreves for å opprettholde verdiskaping og bosetting i hele Norge. Da må en samlet opposisjon gjøre jobben.

Det er på tide at regjeringen kommer seg på jobb for hele landet, ikke bare for det sentrale Østlandet. Vi må ikke glemme at det bor veldig mange mennesker i Norge utenfor de store byene. Disse menneskene må også få et tilbud som sikrer god nok mobilitet.

Det vil etter hvert komme en tilsvarende runde for FOT-rutene i Nord-Norge. Jeg håper denne saken er en oppvekker for regjeringen, og at de gjør jobben skikkelig når de skal lage konkurransegrunnlaget for neste FOT-ruteanbud i Nord-Norge. Jeg har en tydelig forventning om at tilbudet der også skal opprettholdes på minimum samme nivå som i dag.

Fremskrittspartiet mener at folk skal kunne stole på at flyene går, at tilbudet er forutsigbart og godt nok, og at distriktene ikke taper kampen om mobilitet og tilgjengelighet. Da er det viktig at flytilbudet og setekapasiteten opprettholdes minst på dagens nivå. Alt annet vil være et stort steg i feil retning for distriktene og et tydelig signal om at distriktene nok en gang nedprioriteres i Arbeiderpartiets Norge.

Sander Delp Horn (A) [11:20:32]: Til vanlig er jeg kommunepolitiker. Å bruke penger uten inndekning eller en enighet om hvordan man skal finne penger, hadde vært uhørt i det bystyret jeg selv er en del av. Hadde noen der foreslått å bruke penger uten inndekning, hadde flertallet og alle som kaller seg et styringsparti, strittet imot og stemt det ned raskere enn presidenten kan telle til tre.

I denne salen kommer man derimot ikke bare med forslag man er uenige om inndekning for, man kommer også med forslag uten inndekning. Det som hadde buttet imot enhver kommunepolitiker, er altså blitt hverdags i denne salen. Jeg er glad for at den ansvarsfraskrivelsen som er til stede i denne salen, nærmest er ikke-eksisterende i kommunestyrene.

Jeg sitter igjen med en rekke spørsmål flertallet i denne saken har ulike svar på. Noen vil ha prisen opp, noen vil ikke det. Noen i denne salen vil at ruter som Florø–Oslo skal koste over 2 500 kr, altså at det skal bli dyrere å fly fra Oslo til Florø enn to ganger tur/retur Oslo–London med SAS. Er de som utgjør flertallet, enig i at det er rett vei å gå at en familie på fire skal betale 20 000 kr for å fly tur/retur Oslo–Florø, eller er man uenige om noe så grunnleggende som pris?

Jeg har ikke sett noe sted at noen foreslår at budsjettposten til FOT-ruter skal styrkes. Betyr det at man må gi et dårligere tilbud andre steder i landet? Betyr det at når Nord-Norge skal lyses ut til neste år, der man opplever en stor vekst i trafikken, så er det tomt for penger? Hva skal dette gå på bekostning av? Det er spørsmål man står igjen med.

Det er sikkert noen i opposisjonen som klarer å svare på det, men de som står bak dette forslaget, har ulike svar på spørsmålene jeg stiller. Noen sier a, noen sier b, og det kan godt hende at noen ikke vet. Hadde det vært et kommunestyre som hadde opptrådt på denne måten, hadde vi kalt det uansvarlig, useriøst og ikke styringspartier verdig, men i nasjonalforsamlingen går det sport i å bruke penger man ikke har, og la det være noen andre sitt problem.

Det drives også med en form for skyggeboksing når man snakker om tilbudet i Røst, Hasvik og Nord-Norge. Det er ikke det vi diskuterer nå.

Jeg er glad for at vi ikke har det sånn i kommunepolitikken. Det er synd at det har blitt sånn i Stortinget.

Hilde Grande (FrP) [11:23:20]: I Nordland og Nord-Norge er flyrutene en del av helt grunnleggende infrastruktur for bedrifter og bosetting. Stortingsflertallet sier tydelig at FOT-rutene ikke kan behandles som et minimumstilbud. Det er et viktig utgangspunkt også for arbeidet med nytt anbud for FOT-rutene i Nord-Norge.

NHO Nordland og NHO Arktis har tidligere pekt på at bedriftene i landsdelen opplever at flytilbudet har blitt mindre tilgjengelig etter at det nye anbudet startet i 2024. Flere bedrifter melder at det har blitt vanskeligere å få plass når behovet oppstår, særlig på kort varsel. Utfordret kapasitet, svake korrespondanser, ekstra overnattinger og tapt arbeidstid gir økte kostnader for næringslivet.

For bedriftene i Nordland er det viktigste at reisen faktisk lar seg gjennomføre når den trengs. Det får direkte konsekvenser for drift og verdiskaping hvis ansatte, spesialister og servicepersonell ikke kommer fram når de skal.

I Nord-Norge er flyrutene på kortbanenettet en del av kollektivsystemet i landsdelen. Store avstander, krevende værforhold og få reelle alternativer gjør at fly ofte er nødvendig også for reiser innad i fylker og i landsdelen.

Pressekonferansen om flytilbudet i Sør-Norge viser at Stortinget er villig til å opprettholde et godt flytilbud som grunnlag for verdiskaping og sysselsetting. Det må også få betydning for Nord-Norge. Her er behovet minst like stort, avstandene er større, og alternativene er færre. Utgangspunktet må være at flytilbudet i nord skal utvikles, ikke svekkes.

I høringsarbeidet om framtidens FOT-ruter i nord ga bedrifter fra hele regionen tydelige tilbakemeldinger om at kapasitet, frekvens, korrespondanser og forutsigbarhet er avgjørende for at flytilbudet skal fungere i praksis. Mange pekte på at lavere priser på enkelte strekninger er positivt, men at dette ikke veier opp dersom det ikke finnes ledige seter, rutene korresponderer dårlig eller reisen krever ekstra overnattinger og fører til tapt arbeidstid. Flytilbudet i nord må dimensjoneres etter reelle behov i næringslivet og innbyggere flest, ikke etter et minimumsnivå.

Jone Blikra (A) [11:25:51]: Jeg vil gjerne starte med det positive i at vi i dag behandler en sak om FOT-ruter – et statlig tiltak og statlig subsidiering av et tilbud som distriktene våre er helt avhengig av, både innbyggere og næringsliv. Regjeringen har vært og er som en omsorgsperson for FOT-rutene og har vist det gjennom praktiske bevilgninger i budsjetter. Alle partiene på Stortinget har et ønske om et godt FOT-rutetilbud i vårt langstrakte land. Vi er ikke alene. Både Frankrike, Spania, Italia, Hellas og Sverige har lignende ordninger, men vår vilje til å bruke en stor andel av våre skattepenger og samferdselspenger på en slik ordning setter oss i Norge i en særklasse.

Jeg regner med at det er tilfeldig, men denne debatten om FOT-ruter kommer mens vi går inn i pinsen – Kirkens bursdag – og denne bursdagen markerer starten på å spre det glade budskap. Jeg tror også vi skal være klare på at vi som nasjonalforsamling samlet kan spre det glade budskap knyttet til prioritering av FOT-ruter, for det er vi faktisk enige om. Det vi diskuterer her, er ikke for eller imot FOT-ruter. Det er anbudsutforming som er temaet.

Det er to ting som har forundret meg litt når det gjelder hvordan man beskriver anbudet – for det første selve mekanismen knyttet til anbudsprosessen. Det kan virke som om noen argumenterer for at det anbudet beskriver, blir resultatet. Et anbud i FOT-sammenheng beskriver et minstekrav. Ingen vet hva flyselskapene svarer med, og her ligger det muligheter for eventuelle endringer gjennom markedets svar. Hvordan man argumenterer mot anbudsprosessen, synes jeg er utfordrende på mange måter. Jeg forstår godt at de områdene som blir forespeilet endringer, reagerer. Det har jeg respekt for. Dette tar vi også på alvor, men vi er uenige om hvordan vi skal møte det. La oss være uenige, men uenigheten må basere seg på fakta. Her vil jeg bruke min kollega fra Telemark Bård Hoksrud sine uttalelser når han er i diskusjoner: La oss være ærlige. Alle flyplassene får like mange avganger, utenom Florø, som – kanskje – kan få en mindre, men det vet vi ikke før vi får tilbudet fra flyselskapene.

Man har fortegnet dette som at vi raserer et FOT-rutetilbud. Nei, vi gjør ikke det, og vi vet faktisk heller ikke hvordan flyselskapene agerer på et anbud. Men summen bør uansett være at vi alle vil ha et best mulig FOT-rutetilbud, og vi hegner om FOT-rutekonstruksjonem og ønsker å utvikle den.

Ole Herman Sveian (Sp) [11:29:05]: FOT-rutenettet er en av blodårene i samferdselssystemet vårt, og det er viktig for attraktivitet, bolyst og næringsliv i Norge. Det er lett å bli teoretiske i planleggingen og justeringen av slike tilbud. Det er imidlertid viktig å se på folk og lokalsamfunn som tilbudene skal tjene, og at det er en praktisk, attraktiv og effektiv innretning på tilbudet.

For meg som representerer Sør-Trøndelag, er det naturlig å kommentere forholdene rundt Røros spesielt. Ved å gjøre de endringene som ligger i det utsendte anbudet, vil tilbudet på Røros svekkes betydelig. Det mener vi er lite ambisiøst fra Ap-regjeringen og helt uakseptabelt for oss i Senterpartiet. Kravet om nattparkert fly har vært avgjørende for å opprettholde stabil og forutsigbar drift på morgenavgangen på Røros. Deler av året er tåkeproblematikken på Røros så spesiell at den derfor er helt nødvendig å ta hensyn til når det planlegges for et stabilt rutetilbud. I det nye anbudet fjernes også tidskravet som tilrettelegger for dagsreiser. Kombinert med lavere krav til antall seter og fjerning av nattparkert fly vil dette gjøre at en kan redusere kapasiteten og dermed svekke tilbudet enda mer enn det som det snakkes om.

Så overrasker det meg at representanter fra Arbeiderpartiet i Trøndelag ikke ser dette, etter alt arbeidet vi har hatt sammen for å få på plass dagens tilbud, som nå er stabilt og fungerer godt, og at de ikke står opp for det. For oss i Senterpartiet er det uakseptabelt og viser tydelig forskjellen på ambisjonsnivået til Arbeiderpartiet og Senterpartiet når det gjelder tilrettelegging for gode tilbud i hele Norge. Det er jo ikke direkte urimelig med justering av prisene i et sånt anbud i tråd med prisøkningene ellers i samfunnet, men en økning på 20 pst. utover disse økningene er ikke klokt og heller ikke akseptabelt.

Jeg synes at det i debatten blir problematisert unødvendig mye rundt kostnadsrammene for dette anbudet, fordi kostnadene med anbudet må jo uansett justeres i statsbudsjettet etter at resultatet av anbudskonkurransen er kjent – med mindre statsråden har en krystallkule som man ser alt inne i og er helt klar på hvor dette vil ende.

Vi i Senterpartiet har sagt at vi vil gjøre det vi kan for å endre premissene for dette anbudet, og derfor er vi glad for at et stort flertall i salen ber regjeringen trekke anbudet og sende det ut på nytt. Å skape stor usikkerhet rundt et viktig samferdselstilbud på Vestlandet og i Røros-regionen er ikke noen god situasjon for innbyggerne, næringsliv og reiseliv. Det kan vi i Senterpartiet rett og slett ikke akseptere.

Trond Helleland (H) [11:32:14]: Representanten Blikra, som dessverre forlot salen, holdt et konstruktivt innlegg – i motsetning til enkelte andre fra Arbeiderpartiet, som prøvde å late som om dette var en budsjettbehandling i et kommunestyre. Det er, som Jone Blikra sa, slik at Stortinget har stor omsorg; vi er en omsorgsperson for FOT-rutene. Da er det åtte partier i denne salen som har påtatt seg å være fosterforeldre, og som ønsker å bedre rammebetingelsene for fosterbarnet, for FOT-rutene. Til de som da sår tvil og sier at dette er uklart: Nei, det er ikke uklart, det står i forslaget til vedtak, som blir vedtatt, at Stortinget ber regjeringen

«utarbeide eit nytt anbodsgrunnlag […] som sikrar at dagens flytilbod og setekapasitet på dei ulike strekningane vert oppretthalde minst på dagens nivå, med vekt på auka kapasitet på tider med størst behov, utan ein urimeleg prisauke, og seinast innan 15. juni 2026 […]»

Hva som er så uklart med det, vet jeg ikke. Det er det de åtte partiene står sammen om. Jeg håper jo statsråden er glad for at vi har en viss fleksibilitet innenfor dette, men fleksibiliteten går ikke ut på å kutte tilbudet.

Røros blir nevnt. Noen sier at det ikke står noe om nattparkering på Røros. Jo, det står at det skal være et minst like godt tilbud som i dag. Representanten Haltbrekken beskrev på en utmerket måte hvordan dette har endret seg etter at nattparkeringen kom: Det er blitt 96 pst. bedre regularitet når det gjelder avlyste avganger. Da er det ganske åpenbart hva som ligger i forslaget.

Det kom forsøk fra Arbeiderpartiet – og det var en del Østfold-representanter som hadde ordet om dette, og noen fra nord – på å prøve å så tvil om hva dette Stortinget nå mener om FOT-rutene i Nord-Norge og Trøndelag, som skal ut på anbud neste år. Statsråden kan jo forsøke å komme tilbake neste år med et forverret tilbud, kutt i tilbudene i Nord-Norge, og skylde på at det var på grunn av Stortingets vedtak når det gjaldt Sør-Norge. Den går ikke. Så våkne er Stortinget, det kommer vi ikke til å akseptere, og jeg håper statsråden har tatt det signalet: at FOT-rutetilbudet – som Høyre står helhjertet bak, og som vår gamle samferdselsminister Håkon Kyllingmark er gudfar for – skal bestå, og det skal styrkes. Vi skal knytte Norge sammen, vi skal ha ett land.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [11:35:24]: Det ble sagt at Arbeiderpartiet mener alvor. Ja, det er nettopp derfor resten av Stortinget står opp mot Arbeiderpartiets alvor, når man til de grader viser at man ikke forstår nødvendigheten av flytilbudet ute i distriktene, når man ikke forstår at dette faktisk er kollektivtilbudet vårt. Man er så koblet opp mot at det er noen tomme seter. Ja, sannelig går det noen tog og busser i Bodø og rundt omkring ellers i landet som har tomme seter. Det er en nødvendighet at man faktisk har noen tomme seter også, hvis man skal ha noe å tilby dem som plutselig har behov for et sete. Hvis man skal bruke det argumentet og legge slik tenking til grunn, blir det lite kollektivtilbud rundt omkring i Norges land.

Jeg vil si det sånn at det må være sterk vrangvilje hvis man ikke forstår forslaget til vedtak her. Da er det sterk vrangvilje. Det er nettopp det som har vært utgangspunktet for at man i Nord-Norge allerede blir kontaktet av næringsliv og folk. Man har oppfattet signalet fra regjeringen om at man ikke skal bruke mer penger, man skal ikke ha en større ramme. Når man da vet at kostnadene har gått til værs, skal man være mindre begavet hvis man ikke skjønner at det kommer til å gjøre noe med tilbudet. Det er det som gjør at vi nå sier at tilbudet må være som det er. Fra min side er det iallfall tindrende klart at det selvfølgelig må mer penger inn i systemet.

Undertegnede har de seneste to–tre ukene stilt to spørsmål til statsråden om tilbudet i Nordland og en setekapasitet som til tider er sprengt og gjør at det er vanskelig å reise. Da er det blitt sånn at det er enkelt sagt: Ja, vi er faktisk villige til å betale noen kroner mer for det også, men det er fordi man ikke er i stand til å få på plass et beboerbevis. Det gjorde Nordland fylkeskommune kjapt da gratis ferje kom på plass, for at man skulle sørge for at de som var avhengige av å komme seg på jobb, faktisk ble prioritert, men dette klarer man ikke. Man klarer ikke å få det på plass. Da har jeg problemer med å se det på noen annen måte enn at det rett og slett er vrangvilje fra Arbeiderpartiet og regjeringa med hensyn til å legge til rette for at man har et godt kollektivtilbud i distriktene. Det er årsaken til at samlet storting nå står opp mot regjeringen og Arbeiderpartiet.

Frank Edvard Sve (FrP) [11:38:34]: Denne debatten er rimeleg greinlaus og heilt ute av kontekst. Kva Arbeiderpartiet prøver å koke på, veit eg ikkje, men det ser nesten ut som Arbeidarpartiet prøver å koke suppe på forbeina til ein mygg. Dette er så lite, og det er så ute av kontekst at eg ikkje skjønar det.

Samferdselsministeren snakkar om at dette kan koste ein halv milliard. Ja, det er eit anbod i 2027, for perioden 2028–2032, på fire år – heile 125 mill. kr kan dette kome til å koste. Ein burde setje seg ned med kalkulatoren og rekne ut kva normal lønns- og prisvekst vil vere fram til 2028, og sjå korleis det vil utvikle seg i pris. Då er vi ikkje langt frå dei 125 mill. kr dette vil koste per år. Det er eigentleg ein debatt heilt ute av kontekst.

Når ein snakkar om prosjekt på Vestlandet og langs kysten, går Arbeidarpartiet til totalangrep og seier det er ulønsame prosjekt, og at vi må kutte ned fordi ein kan risikere at det er tomme flysete. Kva med togsete, då? Det er tomme togsete overalt.

Eg høyrer innlegg frå Arbeidarparti-representantar i Østfold, som snakkar om ansvarleg økonomisk politikk, om ikkje å sløse med pengar og finansiering. Kva er det som skjer inn mot Moss, inn mot Østfold, mot samferdselsministerens eigen heimteig? Jo, dei har bygd ein jernbane som skulle koste nokre få milliardar – 5,4 mrd. kr var ramma, no er det oppe i 30 mrd. kr. Eg høyrer ikkje eit pip om det sløseriet, dei tomme seta og den kostnadsauken som er på jernbanen, i motsetnad til når det skjer noko på Vestlandet, om det er Stad skipstunnel, sjukehuspolitikken eller det no er flytilbodet til det området i Noreg som skapar verdiane.

Eg kjem frå Møre og Romsdal. Det er det største eksportfylket per innbyggjar. Kva skal vi seie, då? Vi har eit sjukehustilbod som er heilt håplaust. Vi har fått nokre få prosent innanfor NTP. Vi skal ikkje ha Stad skipstunnel, som bind saman næringslivet vårt sørover, som gjer at fiskerinæring og oppdrett kan utvikle seg. No skal dei ta frå oss flytilbodet i tillegg. Eg vil sjå dei personane i vårt område på Vestlandet som ved neste val går og stemmer Arbeiderpartiet. Eg forstår ikkje det angrepet mot oss som bur i den delen av landet som verkeleg skapar verdiane. Arbeidarparti-representantar frå Østfold snakkar om økonomi – det er nesten ikkje råd å forstå at det går an.

Denne saka er heilt ute av kontekst. Det er berre dropar det er snakk om. Kva Arbeiderpartiet driv med no mot distrikta, forstår ingen.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:41:53]:

Det har vært mye indignasjon og såre miner i dag,

så kanskje er det lov med et litt smilende lag.

For når politikken først lander på noe folk får nytte av,

må vel kanskje selv Stortinget tåle litt latter i samme drag.

Statsråden spør hva vi egentlig vil mene,

men svaret, forslaget, står svart på hvitt, linje for linje, sene for sene.

Kanskje han burde brukt litt mindre tid på å undre i sal,

og litt mer tid på å lese forslag og høre på debattens signal.

Innleggene her har vært tydelige nok,

fra kyst, fra fjell, fra rullebanen og oss i flokk:

Vi vil ha ruter som faktisk består,

ikke dårligere anbud, slik statsråden foreslår.

Vi vil at tilbudet fungerer i praksis,

ikke bare se pent ut i statsrådens grafikk og matriks.

Folk må kunne komme seg fram når dagen tar til,

og hjem igjen etterpå, slik også vanlige liv vil

på Røros, i Florø, i Sandane, der ute

der flyet ikke er luksus, men selve livet i rute.

På Røros ligger tåken tett når morgenen blir grå,

og uten nattparkering er det nesten ingen fly som vil gå.

Da hjelper det lite med løfter, prat og skinn,

når dagens første avgang aldri kommer inn.

Dette handler helt konkret om ting i livet folk lever,

ikke luftige formuleringer som svever og svever.

Det handler om å rekke et møte og komme hjem samme kveld,

om tilgang til sykehus, jobb og et næringsliv som står støtt likevel.

Vi vet jo dette fra før,

for da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV sto samlet, åpnet vi mang en dør.

Vi bygde opp FOT-ruter og bandt landet i hop

med en politikk som løftet distriktene opp.

Vi skjønte sammen at Norge er mer enn de største byenes lys.

Det er også folk mellom fjell og fjord som holder landet i driv.

Så takk til dagens flertall, som denne gangen forsto

at hele vårt land må ha gode flyforbindelser for å bo.

Det er faktisk litt stas å se –

når distriktene kaller, finner vi oss sammen i det.

Erling Sande (Sp) [11:44:38]: Eg vil nok ikkje klare å liggje på same lyriske nivå som representanten før meg. Det var imponerande.

Det har vore ein interessant debatt. Først til dette med tomme sete: Det er skapt eit inntrykk her av representantane frå Arbeidarpartiet om at vi har hatt aukande grad av tomme sete på dei flyrutene vi diskuterer her i dag. Det er ikkje riktig. Tala tyder ikkje på det. For nokre flyplassar har det vore ein stor auke i bruken av seta dei siste åra. Det har vi sett heilt tydeleg, og folk kjenner seg ikkje igjen i det.

Ein kan framstille det som at her er det opposisjonen som ikkje har forstått, men dette er den same bodskapen som kjem frå Arbeidarpartiet i dei same områda. Arbeidarparti-ordførarar, -kommunestyremedlemer og -medlemer er på barrikadane for å kjempe for flytilbodet sitt. Det må vere fortvilande for dei å høyre sine eigne representantar gå på denne talarstolen. Dei ikkje berre stemmer ned forslaget, men gong på gong gjentar dei det som er ein feil premiss for debatten, nemleg at det er en aukande del tomme sete.

Eg reagerer òg på måten nokre av representantane frå nord prøver å trekkje opp ein diskusjon om at dette vil ramme flytilbodet i nord. Tvert om: Det er all grunn til å tru at viss regjeringa no begynte å byggje ned flytilbodet i sør og auke prisane i sør, ville dei prinsippa følgt med inn i anbodsprosessen i nord. I staden høyrest det ut som at det skal ramme Nord-Noreg at ein opprettheld – opprettheld – eit tilbod i sør. Det rimar på ingen måte.

Vi blir framstilte som uansvarlege. Vel, ved førre anbod stod Arbeidarpartiet og Senterpartiet i lag om å styrkje tilbodet. Ein la ut eit tilbod som skulle gje større frekvens og større kapasitet, og attpåtil lågare pris. Det er klart ein ikkje kjem til Stortinget med ein pengesekk same dag som ein legg ut anbodet. Det er jo i budsjetta ein følgjer opp dette.

Eg trur det er klokt av Arbeidarpartiet å lytte til det som blir sagt av fleire vestlandsrepresentantar. Ein føler det er ein ulik retorikk og ei forskjellig tilnærming. Når ein snakkar om f.eks. eit jernbanetilbod rundt byen her og det gjeld frekvens og pris, har dei på Vestlandet forståing for det. Då må det òg vere forståing frå regjeringa andre vegen.

Den glade bodskap, sa Blikra i sitt innlegg. Ja, det er ein viktig bodskap at alle er opptekne av FOT-tilbodet, men den glade bodskapen her er at vi opprettheld tilbodet og prisen. Koplinga til pinsen var kanskje litt meir søkt. Det er meir tilfeldig at forslaget kom dagen før Kristi himmelfartsdag.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:47:56]: Ikke bare representerer jeg Høyre; jeg representerer også Akershus. Det er nok en overraskelse at jeg har full forståelse for alle de representantene fra Vestlandet og Nord-Norge som føler på en utrolig urettferdighet for at vi ikke diskuterer et eneste tomt sete i mitt distrikt, mens vi nå fra Arbeiderpartiets side voldsomt diskuterer tomme seter i resten av landet.

Jeg vet hva det er å stå i kø, og jeg vet hva det er når toget ikke kommer. Jeg har også reist så mye i Norge de siste fem årene at jeg vet hva det vil si å bo i en del av landet som er så totalt avhengig av én kommunikasjonsmulighet, fly, som er så væravhengig så mange steder.

Det var derfor egentlig representanten Karlsen fra Arbeiderpartiet som fikk meg til å ta ordet. Han dro opp usikkerheten rundt hva som skjer med Nord-Norge når vi, hele opposisjonen, sender tvil og usikkerhet om FOT-rutene i Sør-Norge. Vel, det er vel ikke vi som har skapt usikkerhet i Nord-Norge? Det er det jo anbudsprosessen fra regjeringen og Arbeiderpartiet som har gjort.

Det er ikke veldig lenge siden jeg var i Namsos. Da jeg skulle til Namsos, tok jeg morgenfly. Vet dere når det lander? Det lander kl. 18.25, for det går bare ett fly fra Trondheim til Namsos. Det betyr at hvis jeg skal på besøk til noen av mine eller i et møte på en tirsdag, må jeg altså reise en mandag ettermiddag, ha en overnatting og så ha det møtet før jeg kan reise tilbake.

Jeg har lyst til å avslutte innlegget mitt med et litt omskrevet sitat fra ordføreren i Namsos, for det har også blitt tatt opp at Høyre har sagt at vi kan justere på prisen. Dette er fra ham: Vi må fly til feil sted til feil tid, men til halv pris. Vi vil heller betale litt mer for å kunne fly dit vi skal, på et tidspunkt som gjør at vi kan komme tur-retur samme dag, både de som skal besøke oss, og vi som bor her.

Linda Monsen Merkesdal (A) [11:50:35]: Eg har eit aldri så lite behov for å rydda litt i denne debatten etter å ha sete og lytta til han. Det kjem ulike påstandar frå både Høgre, Venstre og Framstegspartiet om at regjeringa hatar Vestlandet. Det er eit veldig spesielt utsegn. Vestlandet har fått store satsingar.

Eg føler behov for å nemna at me har fått prosjekt som K5, altså mellom Arna og Stanghelle, som er ei historisk satsing på både jernbane og samferdselsprosjekt. Eg vil berre minna opposisjonen om kor mange samferdselsministrar og politikarar det har stått på Arna stasjon og lova samferdselsprosjekt utan at det kom ei einaste krone. Kven er det no som har gjennomført dette prosjektet? Jo, det er Arbeidarpartiet.

Det same gjeld E134 Røldal–Seljestad. Me fullfører Sotrasambandet. Me har og skal auka rassikringsrammene. Det er ikkje minst viktig når me snakkar om samferdsel på Vestlandet – det er ei historisk satsing. Det må me ta med oss inn i debatten.

Samferdselsprosjekt på Vestlandet er krevjande. Det er ein utruleg vanskeleg infrastruktur. Me har høge fjell og dalar, me har ras, me har smale vegar, og me manglar gul midtstripe, men desse prosjekta som no ligg inne i vårt budsjett, er samferdselsmidlar som vil byggja frå Røldal til Voss, frå Sotra til Ålesund, frå fjord til fjell, med både å ta vare på det me har, utbetra der me kan, og ikkje minst byggja nytt der me må.

Eg hadde berre eit behov for å presisera at Arbeiderpartiet er veldig glad i Vestlandet.

Kristian August Eilertsen (FrP) [11:53:25]: Jeg har forstått det sånn at tomme seter har vært et stort tema i denne debatten. En annen strekning der det også er mange tomme seter, er strekningen Sørkjosen–Tromsø. Hvorfor er disse setene tomme? Det er fordi innbyggerne ikke har tillit til flytilbudet på denne ruten. Det skyldes at regulariteten på den flyruten er så elendig at man ikke tør å bruke den.

Hvis man skal reise som pasient fra Nord-Troms til f.eks. Tromsø på behandling, eller hvis man skal reise inn til Tromsø for å pendle videre i resten av landet eller for å reise videre til utlandet, tør man ikke å belage seg på å bruke denne FOT-ruten mellom Sørkjosen og Tromsø. Det gjør at flyene som kunne vært mer fylt opp, ikke fylles opp, og man er med på systematisk å bygge ned dette rutetilbudet. Med så elendig regularitet på denne ruten, på ned mot 80 pst., burde virkelig regjeringen og samferdselsministeren tatt tak i denne situasjonen. Jeg tror ikke det finnes en eneste rute som har så elendig regularitet som denne ruten.

Denne strekningen er ekstremt viktig for hele Nord-Troms-regionen, for det er det eneste flyrutetilbudet som går fra Nord-Troms til både Tromsø og resten av landet med forbindelse. Det er ikke veldig mye nordtromsingene ber om. De ber rett og slett bare om at man skal ha tre avganger på alle hverdager, og at det skal være bedre korrespondanse mot øvrige nasjonale og internasjonale ruter.

Vi har altså en regjering som overhodet ikke lytter til Nord-Troms, som ikke lytter til innbyggerne og næringslivet der, som skriker etter at dette gjøres noe med. Regjeringen lytter overhodet ikke til det og gjør ingenting med det.

Jeg lurer på: Hvor lenge skal innbyggerne i Nord-Troms måtte leve med et så elendig flytilbud som det er i dag, der regulariteten bare blir dårligere og dårligere? Man har veldig lett for å avlyse flyvninger, med samme begrunnelse hver eneste gang: tekniske problemer. Jeg kan også trekke fram at denne ruten ikke inngår i noen andre ruter, så det gjør at det er veldig lav terskel for å kutte ut disse avgangene ved ulike problemer på andre ruter, når man trenger å flytte fly til en annen rute.

Fremskrittspartiet har en klar forventning om at regjeringen tar tak i denne situasjonen umiddelbart, for vi kan ikke leve med et så elendig flytilbud og så elendig regularitet på en så viktig strekning for innbyggerne i Nord-Troms. Det er tross alt en del av livsnerven til både innbyggerne og næringslivet i denne viktige delen av landet. Når FOT-rutene først er satt på dagsordenen i Stortinget, mener jeg det er helt påkrevd å ta opp dette problemet, for hittil har ikke regjeringen gjort noe som helst med det. Nå forventer hele Nord-Troms at man tar tak i det.

Anniken Refseth (A) [11:56:20]: Tomme seter på jernbanen er nevnt flere ganger her i salen i dag. Representanten Linnestad sier at tomme seter på Østlandet aldri blir nevnt. Det er feil. Arbeiderpartiet har vist dette med å ta Flytoget inn i Vy. Vi har nettopp sørget for at de tomme setene blir fulle. Her har også Høyre ønsket seg tomme seter, istedenfor å utnytte kapasiteten bedre.

Jeg må som tidligere jernbaneansatt – i tillegg til å ha vært ruteplanlegger har jeg også vært materiellplanlegger – si at jeg vet at kapasiteten tilpasses til enhver tid. Det gjelder rush, det gjelder ved større arrangementer, det gjelder ved jul, påske, nyttår osv. Det er helt vanlig å justere tomme seter og togkapasitet basert på reisevaner, økonomi og sesong.

Frank Edvard Sve (FrP) [11:57:54]: Ein representant frå Arbeidarpartiet snakka om at det var tidenes samferdslesatsing. Det forstår iallfall ikkje eg eit kvidder av. 25 pst. lågare var rammene til Arbeidarpartiet og Senterpartiet sin NTP som vart framlagt sist, kontra den som vart framlagt i 2021. Så det er ei kraftig nedeskalering av satsing på samferdsel.

Vestlandet er ikkje berre nokre delar av Hordaland. Vestlandet er faktisk så mykje, mykje meir. Vi har ikkje sett at det har vore noka samferdselssatsing i resten av Vestlandet, iallfall som eg kan erindre, ikkje på mitt område, det finst jo ikkje. Når ein høyrer på Arbeidarpartiet – ja, også på finansministeren – har eg ein følelse av at vi nesten vert latterleggjorde på Vestlandet. Det vert store oppslag om sløsing, ulønsemd osv. Tenk om vi hadde laga ein mur rett igjennom Langfjella og skilt landet. Eg veit iallfall kven som då hadde forsøkt å krype over denne muren, og i kva retning dei hadde gått. Det hadde iallfall ikkje vore frå oss på Vestlandet.

Ein må aldri gløyme kvar store delar av verdiskapinga skjer i dette landet. Men vi føler oss eigentleg tråkka på. Vi føler at kvar gong det kjem eit prosjekt i våre område på Vestlandet, skal det ratast ned, då skal det ikkje utviklast. Vi er avhengige av den kommunikasjonen vi har, for at våre næringsaktørar og vårt samfunn skal fungere. Det er ikkje snakk om å kutte ned på korkje flyruter eller andre tilbod.

Så kunne ein vere freista til å spørje om Arbeidarpartiet ønskjer at vi skal kutte ned på kollektivtilbodet rundt omkring i landet også, der det er tomme sete? I mitt fylke er det vel 0,48 passasjerar per buss, men vi er altså nøydde til å ha desse bussane, for somme tider er dei fulle, og andre tider er dei stort sett tomme. Men ønskjer Arbeidarpartiet å fjerne alle sånne tilbod berre på grunn av at det er i distrikta? Det verker nesten sånn. Finansiering skal vi ta når dei anboda kjem inn. Finansiering går jo over mange, mange år. Og kommunestyrerepresentantar snakkar om at «viss det hadde vore sånn». Eg har sete i kommunestyre i over 30 år, og eg trur eg har bra kontroll på det også.

Her i huset er det årlege statsbudsjett som finansierer det, og det skal vi finansiere den dagen anboda kjem inn, og vi skal finansiere det over dei årlege statsbudsjetta. Så eg trur ein skal vere roleg når desse kommunestyrerepresentantane prøver å belære oss om korleis finansieringssystemet fungerer i Stortinget. Difor synest eg også det er ganske rart at samferdsleministaren krisemaksimerer dette så voldsomt som han har forsøkt å få til no.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:01:11]: Jeg skal forsøke ikke å forlenge debatten, men har bare et par poenger.

Det ble sagt en del om dette med nattparkering på Røros. Da har jeg bare lyst til å si at vi selvfølgelig har undersøkt effekten av dette med nattparkering. Det vi så før vi innførte det, var at det var 2,48 pst. kanselleringer, som var typisk knyttet til vær. Etter at vi innførte krav om nattparkering, gikk det ned til 1,3 pst., så det var en effekt. I resten av landet var det typisk 2,2 pst. kanselleringer. Det betyr i så fall at man mener det er mye viktigere at det er bedre tilbud på Røros. Det kan selvfølgelig Stortinget mene, det er helt greit.

Jeg har lyst til å gjenta et par poenger. Det er ikke sånn at vi ikke ser hele landet. Vi ønsker ikke å kjøpe tomme seter, for å bruke det begrepet, enten det gjelder tog på Østlandet, ferjekapasitet eller FOT-ruter. Det burde være et godt felles prinsipp for oss alle at når vi avdekker at vi har tatt litt for mye Möller’s Tran – for å bruke det begrepet – i forrige runde og ser at det er mange tomme seter, så justerer vi kartet etter terrenget. Det er det vi har forsøkt å gjøre i dette anbudet, og så registrerer jeg at det er et flertall som ønsker at vi skal opprettholde og kjøpe tomme seter. Det er for så vidt også «fair enough», det kan man velge å gjøre.

Jeg har bare lyst til å gjenta en uklarhet jeg synes faktisk gjenstår. Jeg kan velge å tolke det Helleland sier, som at det må være fint for statsråden å ha stor fleksibilitet. Ja, jeg kan tolke det sånn. Det er i hvert fall veldig uklart for meg hva slags prisnivå denne salen ønsker at det skal være. Det kan tolkes som at man mener at det vi har foreslått, med 20 pst. økning, er en urimelig høy prisøkning. Det kan også åpenbart tolkes som Høyre- og FrP-representanter sier, at vi kan øke prisen for å finansiere en bedre frekvens.

Avslutningsvis: Jeg er for FOT. Jeg er for å bruke veldig mye penger på FOT. Vi har nemlig over doblet innsatsen i FOT-rutekjøp på vår vakt. Det har vi gjort til dels mot Fremskrittspartiets og Høyres stemmer. De har ingen ære knyttet til det FOT-rutetilbudet som ligger der, det må man huske på i disse debattene. Jeg er også opptatt av at vi må passe på at vi forholder oss til noen økonomiske realiteter. Når vi ser at kostnadene øker framover, må vi i hvert fall prøve å justere litt ned der hvor det er rimelig å gjøre det, fordi etterspørselen ikke er så stor.

Kort om Vestlandet: Jeg synes ikke debattene blir som best i denne salen når vi setter landsdeler opp mot hverandre, men jeg bare minner om at i vår NTP og de prioriteringene vi har gjort så langt, har vi satt i gang det største samferdselsprosjektet siden Bergensbanen ble bygd, altså prosjektet Arna–Stanghelle i Vestland. Det er jeg stolt av og glad for, og det bør flere være.

Frank Edvard Sve (FrP) [12:04:20]: Eg berre følte for å seie noko om pris. Eg håpar inderleg at samferdselsministeren og regjeringa har fått med seg at prisane ikkje skal til himmels. Det er klokkeklart kva ein meiner om prisar. Eg bryr meg eigentleg null om kva enkelte partileiarar måtte ha av meiningar om at alt dette skal finansierast av pris. Det er faktisk sånn at Arbeidarpartiet og Høgre ikkje har fleirtal i denne salen. Det er faktisk eit anna fleirtal. Dei andre partia har vore klokkeklare på at her skal ikkje prisen til himmels.

Det trur eg samferdselsministeren bør ta innover seg og forstå. Det bør ikkje vere vanskeleg å forstå det heller. Det bør vere ganske lett å etterleve vidare å ha dette på eit fornuftig prisnivå, og tilbodet skal altså oppretthaldast.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:05:19]: Jeg hørte ingen ord fra statsråden om ruten Sørkjosen–Tromsø i hans siste innlegg. Det er altså den ruten som kanskje har den verste regulariteten i landet for øyeblikket, men det var ikke et eneste ord fra statsråden om denne ruten.

Mener virkelig statsråden at innbyggerne i Nord-Troms skal fortsette med et så elendig flytilbud på denne FOT-ruten som de har i dag? Mener statsråden virkelig at en regularitet på ned mot 80 pst. er til å leve med, at man bare skal akseptere dette? Jeg hadde forventet at statsråden kom inn på denne viktige ruten for Nord-Troms i sitt siste innlegg, i og med at han tok for seg veldig mange ulike elementer fra debatten, men det var altså ikke et eneste ord om denne viktige ruten for innbyggerne i Nord-Troms.

Jeg vil utfordre statsråden på nytt til å komme opp og si noe om hva regjeringen vil gjøre med ruten Sørkjosen–Tromsø, hva man vil gjøre med regulariteten – som i dag er elendig, på ned mot 80 pst. – hva man vil gjøre med antall avganger daglig i hverdagene, og hva man vil gjøre for at den er bedre koordinert med øvrige rutetilbud, både internasjonalt og i resten av landet. Jeg ber virkelig statsråden om å gjøre det, for det fortjener innbyggerne i Nord-Troms. De fortjener mer enn bare en passiv og stille statsråd som ikke vier et ord til denne viktige ruten.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:06:50]: Da kan det jo passe seg å begynne med å gjenta at denne regjeringen har mer enn doblet innsatsen til FOT-ruter på vår vakt og gjort betydelige reduksjoner i prisene. Det har vært til gagn for distriktene, og det har vært bra for hele Norge og binder Norge sammen på en god måte.

Det representanten tar opp, er en enkeltrute som vil bli gjenstand for anbud i ikke så altfor fjern framtid. Det er nå i gang såkalt transportfaglig utredning også for Nord-Norge-anbudet. Det vil være en utredning som sier noe om behov i den delen av landet vårt, og så vil den bli gjenstand for offentlig høring. Der vil kommunene ganske sikkert – sammen med fylkeskommunene – være i stand til å si noe veldig tydelig om hva slags flytilbud de ønsker seg. Her er det håp, her er det prosess. Selvfølgelig kan ikke jeg her og nå si at vi skal gjøre helt konkrete endringer på den enkeltruten, for her er det mye arbeid som skal gjøres før vi kommer i mål.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:08:00]: Innbyggerne i Nord-Troms blir ikke hjulpet av at det er brukt mer penger på FOT-ruter totalt sett. Innbyggerne i Nord-Troms blir ikke hjulpet av at man skal se på disse tingene i en sammenheng i framtiden. Innbyggerne i Nord-Troms er opptatt av at man har en elendig regularitet i dag, ned mot 80 pst., kanskje den verste i landet. Likevel hever ikke regjeringen et øyenbryn over dette her eller foretar grep for å bedre regulariteten.

De ber ikke om lavere pris. Det eneste de ber om, er at flyene går, at de får flere avganger – minst tre i hverdagene – og at det er bedre korrespondanse med både nasjonale og internasjonale ruter. Dette kan regjeringen løse ganske lett, hvis man ønsker å gjøre noe med det. Istedenfor har vi en passiv regjering, og vi har en passiv statsråd som ikke gjør noe som helst for å bedre flytilbudet for innbyggerne i Nord-Troms. Det nytter ikke å snakke om høringer og at man skal komme med innspill der. Det eneste vi trenger nå, er politisk handlekraft, men det ser vi dessverre at regjeringen er blottet for.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:09:07]: Det er mulig jeg misforsto representanten noe, for det ene perspektivet representanten tar opp, nemlig hvorvidt man klarer å oppfylle kravene i kontrakten med tanke på stabilitet i tilbudet, er selvfølgelig noe vi hele tiden forsøker å følge opp overfor dem som har kontrakt. Det skal jeg love representanten at vi selvfølgelig skal følge med på videre.

Det andre representanten tar opp, nemlig hvordan tilbudet skal utformes i framtiden, er en diskusjon som vil skje i forbindelse med det nye FOT-ruteanbudet.

Tom Einar Karlsen (A) [12:09:51]: Jeg ba bare om ordet til en kort merknad for å bemerke at den aktuelle FOT-ruten i Troms som representanten Eilertsen er opptatt av, ikke er nevnt i det forslaget vi behandler i dag. Den kommer ikke før i neste FOT-anbudsrunde.

Kai Steffen Østensen (A) [12:11:14] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet i denne saken, som har fått seks skriftlige høringsinnspill.

Tilrådningen fra et flertall i komiteen er at lovforslaget om midlertidig endring av alkoholloven og dets forslag om unntak fra maksimaltiden for skjenking under fotball-VM for herrer 2026 vedtas.

I det videre vil jeg argumentere for Arbeiderpartiets syn i saken.

Når det norske herrelandslaget har kvalifisert seg til fotball-VM, mener Arbeiderpartiet at det er en ekstraordinær begivenhet. Det er en begivenhet som foregår i andre tidssoner enn Norges, noe som gjør at kampene som vanligvis vises på serveringssteder og på puber – som en del av en utvidet fotballkultur – må avsluttes før de er ferdige, på grunn av regler om maksimal skjenketid.

For å imøtekomme det som for Arbeiderpartiet er en engangshendelse når fotballfesten blåses i gang fra 11. juni i år, har regjeringen foreslått at kommunene midlertidig kan gi bevilling om skjenking utover maksimaltiden. Flere kommuner har bestemt seg for at de vil gjøre det.

Det er mange ulike meninger i denne saken. Arbeiderpartiet legger til grunn at norsk alkoholpolitikk fremdeles skal være restriktiv. Derfor er innrammingen i dette lovforslaget midlertidig, og det understreker at det fremdeles er kommunene som har ansvaret for skjenkebevillinger, og som derfor også må avgjøre om de vil benytte seg av et sånt midlertidig unntak.

Med andre ord: Kommunene får muligheten til å organisere vedtak om skjenking slik det passer den enkelte kommune best, med de begrensninger som gjelder i lovforslaget. Det gjelder f.eks. kun for alkoholholdig drikke gruppe 1 og 2, og kampene må vises på en sånn måte at de er tilgjengelige for majoriteten av stedets gjester.

Kommunene kan også velge bare å tillate utvidet skjenking på enkelte dager, for enkelte kamper – som f.eks. de norske kampene, eller for et begrenset tidsrom. Man må ikke tillate utvidet skjenking gjennom hele perioden.

Arbeiderpartiet er også tydelig på at kommunene som vurderer å bruke unntaket, må ha god dialog med politi og helsetjeneste i de vurderingene. Vi forutsetter at man også involverer dem som søker om bevilling, og fagforeningene som organiserer de ansatte som jobber i utelivs- og serveringsbransjen.

Unntaket pålegger arbeidsgiverne et stort ansvar når de ønsker å benytte seg av dette unntaket. De skal ivareta alkohollovens bestemmelse om salg, men også sikre ansatte gode og trygge rammer på jobb.

Arbeidsmiljøloven ligger fast, og HMS, arbeidstidsordninger, tilstrekkelig personell på jobb og arbeidsmiljø skal ivaretas, også ved dette unntaket. Det er særlig viktig å slå fast, fordi nattarbeid er en påkjenning.

Fotballfesten er like rundt hjørnet, og Arbeiderpartiet legger nå til rette for at kommunene – med en tydelig innramming – kan åpne for å benytte seg av dette midlertidige unntaket, sånn at utesteder og fotballfans kan følge kampene i årets fotball-VM for herrer.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:14:20]: Det var med stor interesse Fremskrittspartiet i fjor høst registrerte at statsråd Vestre sa at uavhengig av om Norge kom til å kvalifisere seg til verdensmesterskapet i fotball eller ikke, kom det ikke noe lovforslag fra ham om å utvide skjenketidene. Derfor tok Fremskrittspartiet et initiativ for å få gjort noe med dette, og for å gi kommunene muligheten til å gi dispensasjon etter egne lokale vurderinger. Vi fremmet et forslag om å innføre en fast lovhjemmel for å kunne gi kommunene anledning til å gi den typen dispensasjon, men det fikk ikke flertall i Stortinget.

Fremskrittspartiet mener også at det i utgangspunktet skal være opp til det enkelte serveringssted å avgjøre hvor lenge man ønsker å ha åpent og servere gjestene sine, men vi konstaterer at det ikke er flertall for den politikken i Stortinget.

Så synes vi det var veldig interessant at til tross for at statsråd Vestre sa at det ikke kom til å komme noen lovproposisjon fra ham om å utvide skjenketidene, kom det det likevel. Det kom et forslag, riktignok en midlertidig lovendring om å gi kommunene mulighet til å utvide skjenketidene.

Fremskrittspartiet har ved flere anledninger utfordret statsråden på hva det var som endret seg. Hva var det som gjorde at statsråden snudde og likevel kom med et lovforslag, som han tidligere hadde sagt at han ikke skulle komme med? Hva slags nye momenter var kommet fram, utover at Norge hadde kvalifisert seg, som gjorde at man likevel kom med et midlertidig lovforslag om å gi kommunene anledning til å utvide skjenketidene? Det eneste Fremskrittspartiet har registrert at har skjedd i etterkant, var nettopp det at Norge kvalifiserte seg til VM i fotball. Statsråden hadde imidlertid sagt at det ikke kom noe forslag, uavhengig av om man kvalifiserte seg eller ikke.

Jeg har i hvert fall seks ganger fra Stortinget, både fra talerstolen og i skriftlige spørsmål, utfordret statsråden på hva årsaken var til at man likevel kom med et forslag til lovendring. Statsråden har ikke villet svare meg på det. Det eneste han har sagt, er at han står bak det hele regjeringen står bak, og at han er enig med regjeringen. Jeg hadde jo dettet av stolen hvis han hadde sagt at han var uenig med regjeringen. Så jeg vil på nytt gi statsråden anledning til å redegjøre for Stortinget for hvorfor han til tross for at han sa at det ikke kom til å komme noe lovforslag, kom med det likevel.

Fremskrittspartiet mener i utgangspunktet at det burde ha vært en fast lovhjemmel og ikke en midlertidig lov. Det ville gitt mer forutsigbarhet. Det ville vært bedre for kommunene, og også for framtidige situasjoner der Norge kvalifiserer seg til internasjonale mesterskap på høyeste nivå, at man har en fast lovhjemmel istedenfor midlertidige unntakslover fra gang til gang. Vår tilnærming ville også ha vært bedre med tanke på likestilling, ved at vi likestiller både herreidrett og kvinneidrett, noe dette forslaget ikke gjør. Men vi aksepterer at det ikke er flertall for det, og derfor velger vi å støtte dette forslaget, for det er i hvert fall bedre enn ingenting.

Margret Hagerup (H) [12:17:29]: Det norske herrelandslagets kvalifisering til fotball-VM er en stor begivenhet for mange i Norge. Jeg var 18 år sist Norge spilte i VM, og jeg var faktisk en av dem som så hele kampen da Norge slo Brasil 2–1. En skulle jo ønske at det ikke var så lenge siden, men det er faktisk snart 30 år siden, så det er helt naturlig at dette er en sak som skaper stort engasjement.

Så til denne saken. Det er en helt spesiell situasjon. Kampene spilles i USA, Canada og Mexico, og tidsforskjellen gjør at enkelte kamper sendes etter det som er dagens maksimaltid for skjenking. Regjeringens forslag handler derfor om å gi kommunene mulighet til å gjøre et midlertidig og begrenset unntak under mesterskapet hvis de selv ønsker det.

For Høyre er det viktig å understreke at dette ikke er en generell liberalisering av alkoholpolitikken. Norsk alkoholpolitikk skal fortsatt være restriktiv. Dette er et avgrenset og midlertidig unntak knyttet til en helt ekstraordinær hendelse, og det skal ikke skape presedens for framtidige arrangementer.

Høyre mener det er rett at kommunene får mulighet til å gjøre lokale vurderinger. Kommunene kjenner sine egne lokalsamfunn best, og de vet hvilke hensyn som må tas til nærmiljø, politi, helseberedskap og arbeidsliv. Ingen kommuner pålegges å utvide skjenketidene, men de får anledning til å gjøre det dersom de mener det kan gjennomføres på en forsvarlig måte.

Vi tar bekymringene som er løftet i høringen, på alvor. Flere har pekt på utfordringer knyttet til arbeidsmiljø, ordenssituasjon og belastning på nødetatene. Dette er viktige hensyn som kommunene må vurdere nøye. Høyre legger stor vekt på at dette må skje innenfor ansvarlige rammer. Kommunen må ha god dialog med politi, helsevesen og berørte aktører dersom det gis utvidede bevilgninger, og har et betydelig ansvar for å sikre forsvarlig drift, gode HMS-forhold og at alkoholloven overholdes. Det er viktig å understreke at arbeidsmiljølovens regler gjelder fullt ut, også når en spiller fotball under et VM.

Høyre mener det er mulig å kombinere ansvarlighet med lokal fleksibilitet. Dette handler ikke om å endre norsk alkoholpolitikk i stort. Det handler om å gi kommunene mulighet til å håndtere en ekstraordinær folkefest på en praktisk og ansvarlig måte.

Kathy Lie (SV) [12:20:12]: SV liker både fotball og fest, og vi skjønner godt entusiasmen rundt dette mesterskapet, men her mener vi at regjeringen kaster alle motforestillinger på populismens alter. Det gjør de til tross for sterke advarsler fra fagforeninger, politiet, helsevesenet og rusorganisasjonene. Til og med statens egne organer Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet er negative til dette.

Her hopper man bukk over utfordringer for de ansatte som får lengre og tøffere arbeidsdager, eller rettere sagt arbeidsnetter, midt i ferietiden. Fellesforbundet framhever at bransjen består av mange uorganiserte og lavtlønnede arbeidstakere med svake rettigheter. Man tenker ikke på utfordringene for beredskap for politi og helsevesen. Politiet framhever behovet for økt beredskap med tanke på voldshendelser, og helsevesenet peker på økt belastning for ambulansetjeneste og akuttmottak – og fortsatt er det midt i ferien, hvor det er færre folk å ta av.

Det er ikke gjort noen vurderinger av hvordan dette påvirker barn og unge. Vi vet at økt alkoholkonsum gir økt risiko for vold, noe som kan gå ut over både barn og ektefeller. Man har ikke vurdert koblingen mellom alkohol og idrett. I de fleste andre sammenhenger er man opptatt av en rusfri idrett og gode forbilder, men her er det tydeligvis ikke så viktig.

Regjeringen påstår også at dette ikke vil skape presedens. Det vil det selvfølgelig gjøre, for når kommer neste søknad? Når mener noen neste gang at et arrangement innen idrett eller kultur er så viktig å drikke til at man tvinges til å gjøre nye unntak?

Det er heller ikke vurdert hvordan puber og andre arenaer vil klare å begrense støy og bråk i sine nabolag.

SV synes det er stas at de norske fotballgutta endelig har kvalifisert seg til VM, og vi gleder oss til en fotballfest med god stemning og spennende kamper. Samtidig mener vi det er for mange tungtveiende grunner som taler mot å utvide skjenketidene ut over kl. 03, som er mer enn sent nok for mange. Vi stemmer derfor mot regjeringens forslag til å utvide skjenketidene under fotball-VM for menn 2026.

Til representanten Østensen fra Arbeiderpartiet vil jeg si at arbeidsmiljøloven faktisk sier at nattarbeid er forbudt, med mindre arbeidets art gjør det helt nødvendig.

Kjersti Toppe (Sp) [12:22:51] (leiar for komiteen): Senterpartiet støttar ikkje forslaget om skjenking døgnet rundt i 30 dagar fordi Noreg skal delta i fotball-VM for herrar i 2026. I høyringa var fleirtalet imot, og fleirtalet i befolkninga støttar heller ikkje ei slik utvida skjenketid, ifølgje ei måling frå Respons Analyse gjort i mars. Fleire sentrale høyringsinstansar åtvarar òg mot forslaget. Det gjeld politiet, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, kommunane sjølve, mange frivillige organisasjonar på rusfeltet, og arbeidstakarorganisasjonane.

Folkehelseinstituttet skriv at det avgjerande ikkje er at endringa er midlertidig, men at alkohollova faktisk vert endra for ei nasjonal sportshending, og at når det først er gjort ein gong, er terskelen endra, slik at eit politisk fleirtal sjølvsagt kan endra alkohollova tilsvarande ved andre sportshendingar i framtida.

Eg må seia at eg er skuffa over Arbeidarpartiet, som i denne saka går saman med FrP og Høgre for å liberalisera alkohollova på grunn av eit internasjonalt idrettsarrangement. Som statsminister Støre sjølv sa det i NRK den 17. desember 2025: Vi må kunna drikka øl til fløyta går.

Statsministeren lova vidare at alle skal kunna drikka øl heilt til ekstraomgangar og straffespark er over i fotball-VM – og ta ein øl til etter det.

Eg tenkjer at når vår eigen statsminister banar veg for ein slik alkoholkultur, er det trist. Det er eit stort ansvar å styra eit land, og vi er òg rollemodellar. Det held ikkje med festtalar om idrett utan alkohol og at vi skal førebyggja blant barn og unge, vi må òg visa at vi meiner noko med det. Vi har alle eit ansvar for å avgrensa alkoholbruken i samfunnet. Det handlar om solidaritet: solidaritet med barn og unge, solidaritet med dei mange som ikkje taklar suget, avhengnaden og ikkje har kontroll, og som til slutt må la alkoholen styra, fordi det vert for tøft.

Det går an å gleda seg vilt til fotball-VM utan å drikka alkohol, og vi treng ikkje endra alkohollova på grunn av at vi er komne til VM i fotball for herrar. Døgnskjenking er ikkje nødvendig for at det skal verta ein flott folkefest under fotball-VM om ein månad.

Seher Aydar (R) [12:25:49]: Jeg elsker fotball, og jeg elsker å se på det med venner. For alle som følger med, vet vi at Norge kun skal spille én kamp i gruppespillet som slutter etter dagens skjenkestopp. Forslaget sier at det kan være døgnåpen skjenking fra 11. juni. Følger dere ikke med? Norge spiller sin første kamp 17. juni, og den starter kl. 00 norsk tid. En fotballkamp varer i 90 minutter med spilletid, og så er det pause og noe tilleggstid, men de er fortsatt ferdig med kampen før kl. 02. Kampen Norge skal spille mot Frankrike den 26. juni. starter kl. 21.

Poenget er: Dette virker mer som politikere som prøver på en feilslått populisme, for det har ikke noe å si når vi ikke faktisk skal spille kamper. Vi er mange som håper at det blir flere kamper enn gruppespillkampene, selvfølgelig, men hvis det blir som vi håper, er neste mulighet 30. juni, og heller ikke de kampene som Norge eventuelt kan spille den dagen, vil være etter dagens skjenkestopp. I hele juni er det altså én kamp Norge skal spille etter dagens skjenkestopp. Likevel sier regjeringen tut og kjør til døgnåpen skjenking.

Denne saken handler egentlig ikke om fotballen eller folkefesten. Saken handler om om vi skal ha døgnåpen skjenking eller ikke. Arbeiderpartiet velger å sikre flertall sammen med høyresiden, mot advarsler fra viktige organisasjoner som Fellesforbundet, Arbeidstilsynet, Blå Kors og Helsedirektoratet. De har heller ikke med seg folkeflertallet. Opinionen viser at folk er uenig med dem.

Unntaket fra skjenketidene vil føre til en større belastning på ansatte i serveringsbransjen, folk som allerede har lange vakter og lite rom for pauser. Vi snakker om en bransje der Arbeidstilsynet avdekket lovbrudd på syv av ti serverings- og overnattingssteder, og 40 pst. hadde brudd på kravet til overtidsbetaling. Fellesforbundet, som organiserer de ansatte, sier blankt nei til døgnåpen alkoholservering.

Unntaket fra skjenketidene fører også til større belastning for politi- og helseberedskap og transport. Oslo-politiet sier at tiden fotball-VM arrangeres, er den mest hektiske tiden. Nå skal de altså håndtere et uteliv uten stengetid i hele byen.

Når regjeringen legger til rette for økt tilgjengelighet av alkohol, åpner de også for at mennesker med avhengighet og misbruk drikker mer. Det kan øke belastningen både for barn, ungdom, kvinner og andre pårørende, for vi vet at vold mot kvinner og vold i nære relasjoner øker kraftig under VM. En engelsk undersøkelse viste at det er snakk om 47 pst. økning av vold i nære relasjoner under VM.

Regjeringen har lagt fram et lite gjennomtenkt forslag som verken ansatte, nabolag eller beredskapen støtter. Samtidig overlater de det fulle ansvaret for økte kostnader til kommunene. Det er pinlig hvordan flertallet i denne saken ignorerer alle konsekvensene det som de går inn for, har.

Marius Langballe Dalin (MDG) [12:29:09]: Sjølv eg som ikkje er spesielt fotballinteressert, ser fram til fotball-VM i år. Likevel: Etter 40 år i helsevesenet har eg sett min del av den brutale verkelegheita i denne verda. Eg har stått på akuttmottaket ein sein laurdagskveld og teke imot menneske med store skadar etter trafikkulykker, og eg har behandla talrike pasientar som har blitt utsette for blind vald. Fellesnemnaren for skremmande mange av desse er at det luktar ganske rikeleg med alkohol, og at dei har høg promille. Difor gjer det vondt når Stortinget i dag behandlar dette lovforslaget. Her føreslår Ap og Framstegspartiet, med fleire, å liberalisere alkoholloven. Dei vil opne kranene endå meir, utvide skjenkjetidene og gjere alkohol endå meir tilgjengeleg.

Det blir argumentert med fridom, men etter fire tiår i kvit kittel må eg berre spørje: Fridom for kven? For dette forslaget handlar ikkje i det heile om fridom for dei som ber dei tyngste børene i samfunnet vårt. Det er så visst ikkje fridom for barna – dei barna som må sitje heime og kjenne klumpen i magen vekse. Det er ikkje fridom for partnarar som må gå på nåler i sin eigen heim, i konstant frykt for kva humør som kjem snublande inn døra. Og det er i alle fall ikkje fridom for dei tilsette i serveringsbransjen. Dei står allereie i førstelinja kvar einaste dag. Når ein lagar eit unntak, som ein gjer her, blir det vanskeleg å stå imot neste gong.

Å tru at samfunnet blir betre eller meir velfungerande av å gjere alkohol meir tilgjengeleg, er som å ignorere dei aller tydelegaste symptoma på ein sjukdom og håpe at han går over av seg sjølv. Det er dårleg medisin, og det er elendig politikk.

Helse er ikkje ein vare du kan selje på billigsal. Vi kjempar for eit samfunn der det skal vere trygt å gå i gatene, trygt å vere på jobb – og aller viktigast: trygt og alkoholfritt å vere heime for dei som treng det.

Det er mogleg å skape ei framtid som er både varmare, grønare og smartare, men då må vi tore å utfordre systema. Vi må tore å setje førebygging og menneskeverd framfor kortsiktig profitt og populistiske omsyn ved å velje å ta vare på dei som treng mest å blir beskytta. Eg er sikker på at alle dei som ønskjer det, uansett får sett fotballkampane, med eller utan alkohol. Difor stemmer Miljøpartiet Dei Grøne nei til dette lovforslaget.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [12:32:04]: Det er aldri en veldig god idé å ta avgjørelser i ruset tilstand. Det gjelder også i seiersrus.

Jeg gleder meg virkelig over fotballherrene, jeg gleder meg over en fantastisk idrettsprestasjon, og jeg tror vi vil se veldig mye mer av det de neste ukene. Så synes jeg det er synd at den store debatten i kjølvannet av en så stor prestasjon ikke handler om idrett, men at regjeringen har fått det til å handle om alkohol og rus.

Det er veldig gode grunner til at vi ikke har skjenking døgnet rundt. Vi vet hva det ville medført. Men det er visst helt uproblematisk for regjeringen at barn kan våkne til at en mor kommer beruset hjem kl. 6 – for det er jo VM. Regjeringen mener altså det er verdt å risikere mer vold og mer skader og barn og unge som pårørende og berørte tredjeparter som opplever berusede voksne i bybildet tidlig om morgenen. Det er jo tross alt VM, så da må vi kunne risikere det.

Det å utvide skjenketidene under fotball-VM framstilles som midlertidig, men det skaper presedens. Når det åpnes for dette arrangementet, hva da med det neste? Gradvis kan unntakene bli den nye normalen, og den restriktive alkoholpolitikken som har beskyttet folkehelsen gjennom mange år, svekkes bit for bit.

Det er ingen overraskelse at Høyre og FrP går inn for dette, men at Arbeiderpartiet, som sammen med KrF tradisjonelt sett har stått for en restriktiv alkoholpolitikk, her er svært populistiske og korttenkte og går med på dette – og nå ser vi også at folket er imot – og har brukt masse ressurser på det, er virkelig vanskelig å forstå.

Jeg tar opp forslaget vårt.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:34:59]: Det norske herrelandslaget i fotball har for første gang på 28 år kvalifisert seg til VM i fotball for herrer, og det er fantastisk gøy. Jeg tror vi alle husker da Rekdal skåret i Marseille, og nå skal det skapes nye felles fotballminner. La oss håpe og tro at det går hele veien inn for fotballgutta våre.

Mesterskapet avholdes som kjent i USA, Canada og Mexico i perioden 11. juni til 19. juli 2026. På grunn av tidsforskjellen vil flere kamper, inkludert Norges, spilles ut over skjenketidenes maksimaltid, som er klokken 03.00.

Dette lovforslaget fastsetter et midlertidig unntak fra alkohollovens maksimaltid for skjenking. Det åpner for at kommunestyret for perioden VM spilles, kan fastsette avvikende skjenketider for alkoholholdig drikk opp til 22 volumprosent alkohol. Avvikende skjenketider kan bare fastsettes for skjenkesteder som viser direktesendte kamper i fotball-VM for herrer 2026 for stedets gjester.

Enkelte har problematisert at dette vil åpne for framtidige unntak ved andre arrangementer. Til det vil jeg si: Dette er en helt spesiell begivenhet, og unntaket skal forstås som en engangshendelse. Det er løst på en slik måte at det ikke skal skape presedens for senere anledninger.

Jeg ser også at det er ulike meninger om forslaget. Det har jeg selvfølgelig stor respekt for. Det er argumenter for og imot dette. Jeg legger vekt på at kommunene har stor handlefrihet i alkoholpolitikken. Det er kommunene som kjenner de lokale forholdene best, og mitt inntrykk er at kommunene også vil løse dette ulikt. Noen vil si nei og beholde dagens maksimaltider for skjenking, og noen vil si ja, mens andre kommuner vil åpne for skjenking kun på enkelte kamper eller enkelte dager, eller med andre begrensninger som loven også åpner opp for. Det er viktig at kommunene her foretar grundige og brede vurderinger av alle relevante forhold når de beslutter om de ønsker å åpne for utvidet skjenking under VM eller ikke, og det har jeg tillit til at kommunene våre gjør.

Alf Erik Andersen (FrP) [12:52:49]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i denne saken, men det er jo egentlig en veldig god sak. I motsetning til min gode partikollega Eilertsen husker jeg veldig godt den gangen for 28 år siden. Da satt jeg i bilen gjennom Vestfold, og så scoret Rekdal. Jeg tror at hele E18 stoppet opp. Det var tuting, og det var blinking med lys. Folk gikk ut på veien og sto og jublet på E18. Det var en euforisk stemning, og jeg husker nesten nøyaktig hvor det var på E18.

Jeg synes dette er en gladsak. Det er en gladsak for pub- og kulturinteresserte, det er en gladsak for fotballinteresserte. Jeg er også veldig glad for at Fremskrittspartiet satte denne saken på dagsordenen, selv om Fremskrittspartiet gjerne skulle hatt en mye mer liberal og bedre alkoholpolitikk. Nå har ikke jeg fulgt med i mediene i løpet av dagen, men så vidt jeg vet, får vi vel vite hvem som skal reise til VM, disse 26 spillerne. Jeg gleder meg veldig til å se hvem som får den muligheten til å reise. Vi vet selvfølgelig at Haaland skal reise, Ødegaard, Nusa og disse, så jeg gleder meg. Jeg ser ikke på veldig mange fotballkamper, men jeg ser ofte på veldig gode fotballkamper.

I FrP er vi ikke så opptatt av datoer og klokkeslett, som bl.a. representanten fra Rødt var så veldig opptatt av. Vi er ikke opptatt av å problematisere dette, men jeg skjønner jo at noen gjør det. Det er derfor FrP er FrP. Fremskrittspartiet er for en mer liberal holdning til alkohol. Ja, alkohol kan misbrukes, men det gjøres uansett. Alkohol er en lovlig og tilgjengelig vare, og misbruk styres ikke av klokkeslett. Fotball og en øl er en fantastisk kultur, og det gir et samhold. I England ser vi jo at hele familien går på fotballpub før kampen og hele familien går på fotballpub etter kampen. Det er ikke sikkert det er den kulturen vi ønsker å innføre, men jeg synes det er fantastisk å se. Det er et samhold, og det er en god kultur.

Å kunne feire fotball sammen med venner og supportere er et godt samhold. Vold, trafikkulykker og rusmisbruk kan ikke fotball-VM og det norske landslaget ta ansvar for. Det må den enkelte ta ansvar for. Jeg tror det vil være attraktivt for dem som har sommerjobb på pub, å kunne stå bak disken og servere øl under fotballkampene til Norge og være med på den jubelen. La oss ikke problematisere det.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:56:01]: Fremskrittspartiet har tillit til folk. Vi har tiltro til at man tåler å få mer frihet enn det man har i dag. Vi har også tro på at serveringsbransjen kan få mer frihet enn det man har i dag. En annen grunn til at vi mener at det fornuftig å støtte dette lovforslaget, til tross for at vi egentlig ønsker å gå litt lenger, er at vi har troen på at det kan være med på å forebygge uønskede hendelser. I stedet for at alkohol konsumeres rundt omkring i de tusen hjem, mener vi at det er bedre at det skjer i ordnede former på Norges serveringssteder rundt omkring i det ganske land, der man har erfarent personell til stede og ordenspersonell lettere tilgjengelig enn hvis de skal rykke ut til de tusen hjem hvis det skulle skje noe. Vi vet at serveringsbransjen har god opplæring i å være et ansvarlig vertskap. Det har vi tiltro til at man vil ta på det største alvor, også hvis man blir gitt mer frihet og mer tillit enn det man får i dag.

En av grunnene til at jeg nå på nytt tok ordet i debatten, var at jeg hørte innlegget til representanten fra Høyre. Da ble jeg litt i stuss over hva Høyre egentlig mener, for representanten sa at dette ikke skal skape presedens for framtidig arrangementer. Men for veldig kort tid siden behandlet Stortinget et felles forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre om å gi kommunene en mulighet til å gjøre unntak og dispensasjon fra skjenketidene som en fast lovhjemmel i forbindelse med framtidig norsk deltakelse ved store nasjonale idrettsbegivenheter, som VM i fotball, VM i håndball og både vinter-OL og sommer-OL. Det var et felles forslag fra FrP og Høyre om en fast lovhjemmel fordi vi så at denne problematikken også kan oppstå i framtiden. Da mente Fremskrittspartiet og Høyre i lag at det var bedre at kommunene har en fast lovhjemmel, i stedet for en midlertidig unntakslov, sånn som vi behandler nå. Likevel sa representanten fra Høyre at dette ikke skulle skape presedens for framtidige arrangementer. Da ble jeg rett og slett veldig i stuss over hva Høyre egentlig mener. Mener man det man mente for bare få måneder siden, da vi hadde et felles forslag fra FrP og Høyre, eller har man nå har skiftet mening og følger ikke lenger det vi hadde et felles forslag om for kort tid siden? Det håper jeg partiet Høyre avklarer, for det kan være nyttig også for ettertiden, innenfor alkoholpolitikken.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [12:58:48]: Det blir framhevet av flere at vi har en pubkultur, og at fotballen er en del av en pubkultur. Det jeg mener er det viktigste i norsk idrettskultur, er virkelig at vi har en kultur der idrett samler folk på tvers av generasjoner, og der det er prestasjon og idrettsglede som står i fokus, ikke alkohol. Vi ønsker ikke å få en situasjon som man har i andre land, der det er alkoholen som er samlingspunktet, der alkoholen preger idrettsarrangementene, og der alkoholen settes foran barn og unge.

Det blir sagt at den enkelte må ta ansvar, men vi vet hva faktum er. Allerede i dag oppleves utelivet utrygt for mange. Allerede i dag har vi voldshendelser hver eneste helg. Vi har skader som skjer på grunn av alkoholbruk. Vi hadde nettopp en situasjon på 17. mai der familiene gikk hjem fra Bergen sentrum på grunn av høy rusbruk blant folk. Vi er satt til å lage rammer. Det er vårt oppdrag som politikere.

Enten har regjeringen veldig liten tro på framtidige idrettsprestasjoner, på framtidige fotballgutter – vi burde virkelig diskutert rammevilkårene for idretten, hvordan vi kan få flere inn i idretten og med på laget, få flere sånne prestasjoner framover, istedenfor å diskutere hvordan vi skal sørge for at folk får i seg flest mulig øl i løpet av en fotballkamp – eller så viser det bare hvor utrolig lite prinsipielt dette forslaget er. Det vil skape presedens framover. Hvorfor ikke et annet arrangement, hvorfor ikke et kulturarrangement? Det har ikke regjeringen noe godt svar på i det hele tatt.

Dette er bare populisme som kom i det øyeblikket man trodde at dette kom til å bli populært, og så viser det motsatte seg. Da burde regjeringen faktisk være klok nok til å snu, lytte til folk og legge til rette for en folkefest, familiefest og gode idrettsprestasjoner. Dessuten kunne man også ivaretatt den pubkulturen som blir snakket om, hvis man bare hadde stemt for KrFs forslag. Da kunne man også sittet litt lenger, uten at det ble mer skjenking.

Seher Aydar (R) [13:01:43]: Jeg har et par ord å si om innlegget til representanten fra FrP, som snakket om at det sikkert er kjempefint for de unge som har sommerjobb, å jobbe mens Norge spiller kamper. Jeg vet ikke om representanten noen gang har jobbet i restaurant- eller serveringsbransjen, men i gamle dager, da jeg var ung, jobbet jeg som ekstrahjelp på en restaurant mens FFK hadde fotballkamp i min gamle hjemby. Jeg pleide å gå på stadium da jeg hadde fri, og likte veldig godt, men når man jobber når det er kamper, er det bare masse å gjøre. Det er veldig mye å gjøre og ganske liten mulighet til å få med seg hva som skjer på kampen. Det er realiteten. Så når det gjelder å late som at det er en kjempeglede for alle de unge som skal jobbe – kjempesent og med enorm belastning – det er nok ikke realiteten.

Det er også derfor Fellesforbundet, som organiserer de ansatte i utelivsbransjen, sier blankt nei. De sier nei fordi de vet at når over 40 pst. av lovbruddene som Arbeidstilsynet har funnet i serveringsbransjen, handler om manglende overtidsbetaling, er det snakk om folk som har ganske høy arbeidsbelastning i jobben sin som ikke får det de faktisk skal ha.

Vi har prøvd å komme flere partier i møte med å prøve å foreslå tiltak som i hvert fall kan gjøre at de som jobber der, har en litt bedre arbeidshverdag, men det var det dessverre ikke nok ønske om.

Til slutt når det gjelder alkohol: Jeg er nok ikke enig med verken FrP eller KrF, og det er kanskje ikke så overraskende. Det er jo helt riktig at det finnes en pubkultur når det gjelder fotball. Det er jo mange som liker å sitte på en pub og ta seg en øl og se på fotball. Det er egentlig ikke det som er spørsmålet. Denne saken handler egentlig ikke om det heller. Den handler egentlig ikke om det; den handler om vi skal ha døgnåpen skjenking eller ikke. Det er det vi behandler i dag. I f.eks. Göteborg har de ekte folkefest der kommunen faktisk arrangerer en mulighet for ulike aldersgrupper til å se på fotball sammen. De diskuterer: Skal vi gi eldre mulighet til å komme og se fotball på biblioteket? Skal vi ha store folkesamlinger? De gjør mange ulike ting. Det å lage folkefest kan gjøres på så mange måter, men det trengs ikke å gjøres gjennom døgnåpen skjenking

Så helt til slutt: Representanten fra FrP påstår at tilgjengelighet og misbruk ikke har noen ting med hverandre å gjøre. Da foreslår jeg at representanten skriver «folkehelseinstituttet + alkohol + tilgjengelighet + avhengighet» på Google og sjekker hva som kommer opp. Det kommer opp mange artikler som viser ganske tydelig at tilgjengelighet selvfølgelig har en sammenheng med misbruk hvis man har et problem i utgangspunktet. Vi må jo ha en solidarisk alkoholpolitikk som baserer seg på at når noen har et misbruk, går det ut over barna, ungdommene og hele familier. Det må vi faktisk ta med oss når vi behandler saker om skjenking.

Alf Erik Andersen (FrP) [13:04:57]: Jeg satt med en følelse av at representanten Aydars innlegg var rettet mot meg, og jeg kan bekrefte at jeg både har eid og drevet restaurant, nattklubb og fotballpub – bare sånn til opplysning. Det var utrolig bra, og det som i hvert fall var en kjensgjerning gjennom sommersesongen, var at det aldri var et problem å få ungdom til å jobbe. De ville jobbe mest mulig hele sommeren, lengst mulig, og spesielt de gangene det gikk kamper som skapte stort engasjement. Da var det kø for å få jobbe på fotballpuben.

Jeg var inne på dette med tilgjengelighet. Ja, jeg er enig i at jo mer tilgjengelig det er, jo mer misbruk vil det skape. Men vi må ha respekt for at alkohol er en lovlig vare uansett. Det var egentlig bare det jeg hadde tenkt å si i en kort merknad.

Margret Hagerup (H) [13:06:55] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke både forslagsstillerne og komiteen for å løfte et viktig spørsmål. Jeg tror de aller fleste av oss har vært møtt av jordmor iallfall minst én gang i livet, og vi er helt avhengige av å møte gode jordmødre for å få en best mulig start. En trygg svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg er avgjørende for den gode starten, og for å lykkes med det må vi ha nok jordmødre med rett kompetanse, gode arbeidsvilkår og mulighet til å stå lenge i yrket.

Komiteen er bekymret over dagens bemanningssituasjon og de ansattes arbeidsvilkår, og komiteen erkjenner at det er for mange føde- og barselavdelinger som opplever høyt arbeidspress, og at turnoveren blant jordmødre er for høy. Å ha for få jordmødre over tid vil føre til mindre kontinuitet, større belastning på de ansatte og økt risiko for de fødende.

Komiteen er samstemt om at vi må ta i bruk flere sykehus som praksisarenaer for jordmorstudenter, og det er bra, for mangel på praksisplasser er i dag en av de største flaskehalsene for å utdanne flere jordmødre. Her må universiteter, høyskoler og helseforetak samarbeide bedre.

Jeg vil så gå inn på Høyres ståsted i denne saken.

Høyre mener vi må bygge en helsetjeneste der folk blir værende. Derfor må utdanning, praksis, arbeidsmiljø, ledelse og organisering ses i sammenheng, og vi må både beholde og rekruttere flere jordmødre.

Høyre mener det trengs en helhetlig vurdering av jordmorutdanningen, for det er ulike syn i fagmiljøene på spørsmålet om forslaget om en femårig integrert utdanning, og det er gode argumenter på begge sider. Derfor er det klokt å be regjeringen komme tilbake med en samlet vurdering av hvordan utdanningen best kan organiseres for framtiden, der en både ser på praksisordningene og dagens pliktår. Målet må være en utdanning som er faglig solid og attraktiv, som gir nødvendig kompetanse og god praksis, og som gjør at nyutdannede jordmødre har en robust og faglig plattform når de starter i yrket, og ikke minst at de kan bli værende der over tid.

Rekruttering og utdanning er viktig, men det er i aller høyeste grad også viktig å beholde de jordmødrene vi allerede har. Mange opplever høyt arbeidspress, små stillinger og lite faglig handlingsrom. Høyre forventer at regjeringen følger opp betydningen av faglig handlingsrom, tydelig ledelse, godt arbeidsmiljø og muligheter for kompetanseutvikling overfor helseforetakene.

Vi trenger en organisering som gir jordmødrene mer tid med pasientene og mindre tid på administrative oppgaver, og der hele stillinger, bedre turnusordninger, kompetanseutvikling og gode fagmiljøer er sentrale virkemidler.

Det er viktig i oppfølgingen av Helsepersonellplan 2040 at regjeringen kommer tilbake med konkrete tiltak for å utdanne, beholde og rekruttere nødvendig helsepersonell, for å ivareta målet om den beste barselomsorgen vi kan ha.

Med det tar jeg opp forslaget Høyre er med på, forslag nr. 4.

Kai Steffen Østensen (A) [13:10:10]: Vi trenger flere jordmødre i vår felles helsetjeneste. Derfor er dette representantforslaget viktig. Vi må utdanne flere, og vi må sørge for at vi beholder dem vi har i tjenesten, ved å gjøre arbeidshverdagen faglig interessant, men også mindre belastende.

Jobben jordmødre gjør, er livsviktig, både overfor foreldre til nyfødte barn og ikke minst overfor de mest sårbare barna vi har, og derfor er det vårt ansvar å sikre at jordmødres arbeidsvilkår er gode. For Arbeiderpartiet er det et helt klart mål for alt helsepersonell i vår felles helsetjeneste.

Regjeringen skal legge fram en helhetlig helsepersonellplan før sommeren, hvor alle partiene er med på å gi sine vurderinger og innspill til hva som er viktig i en sånn plan. Det er prisverdig, og det følger opp en klar oppfordring fra fagbevegelsen, og særlig Norsk sykepleierforbund, om at Norge trenger en helhetlig tilnærming til bemanning i helsetjenesten og en plan for hvordan vi skal sikre nok fagfolk i helsetjenesten framover – ja, nok fagfolk med tid til å utøve faget sitt i møte med pasienter og deres pårørende – en plan på tvers av partier. Derfor er Arbeiderpartiet tydelige på at en styrking av jordmødrene må være en del av en sånn helsepersonellplan.

Med det som bakteppe vil jeg understreke tre ting i denne saken:

• For det første: Vi i Arbeiderpartiet skal gjøre vårt for å få til så brede enigheter som mulig på tvers av partiene i Stortinget når helsepersonellplanen skal vedtas i løpet av 2026.

• For det andre: Fordi vi nettopp ønsker den helhetlige planen, velger vi å stemme mot noen av forslagene som fort kan bli en del av en sånn helsepersonellplan, for at tiltak skal henge sammen. Dette er en stemmeforklaring, for la det ikke være tvil: Vi er for at jordmorutdanningen skal funke godt, at svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen skal være sammenhengende, og at forebyggingsarbeidet de første 1 001 dagene av barnets liv må inkludere oppfølging også av jordmødre – fordi jordmorkompetansen er særlig viktig.

• For det tredje: Forslag som har økonomiske konsekvenser, mener vi i Arbeiderpartiet at vi må behandle i budsjett. Det er derfor vi – i denne saken – stemmer imot at antall studieplasser skal øke, fordi man må ha inndekning for forslag som koster penger, noe forslaget i denne saken ikke har.

Likevel: I påvente av helsepersonellplanen mener også Arbeiderpartiet at det er ting vi kan gjøre nå, særlig knyttet til flaskehalser. Derfor støtter vi at helseforetakene vurderer om flere sykehus kan bidra med praksisplasser. Vi mener også at det parallelt med dette helsepersonellplanarbeidet bør utredes tiltak som gjør det mulig for erfarne jordmødre å stå lenger i arbeid, så vi ser dette i en sammenheng.

Hver dag fødes det barn i dette landet, og hver dag kan vi takke jordmødre og annet helsepersonell for den livsviktige jobben de gjør – en jobb vi som politikere har et ansvar for å sikre gode rammer, noe vi i løpet av det neste året skal bidra til.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [13:13:21]: Jordmoryrket er et av verdens eldste yrker og den første utdanningen som ble tilbudt kvinner etter folkeskolen.

Det er på fødestuen livet starter, og der er jordmor den personen som sikrer at det er trygt for mor og barn. Konsekvensene hvis det går galt, er fatale, og det er et stort ansvar. Det mange jordmødre forteller meg, og oss, er at de elsker jobben sin, at det er en givende jobb, et fag de brenner for. Det å veilede og gi omsorg til kvinner som er i fødsel, og sikre at det er medisinsk forsvarlig, er av stor verdi. Men for mange av dem er arbeidspresset høyt, og med færre kollegaer er slitasjen for mange jordmødre stor. Fødeavdelinger over hele landet står i en krevende bemanningssituasjon. Over tid gjør det at mange strekker strikken langt, og noen slutter, og det bekymrer Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet ønsker et helsevesen der ansatte blir værende, der ansatte opplever faglig trygghet, gode arbeidsvilkår og respekt for jobben de gjør, for dette er det som til syvende og sist gir kvalitet til tjenesten – for meg som mor på en fødestue og for barnet som blir født. Vi kan snakke mye om gode sykehusarealer, enerom, tilgang på lystgass, epidural osv. på fødestuer. Dette er selvfølgelig viktige rammer for fødende kvinner og for dem som jobber der, som Fremskrittspartiet også er opptatt av, men til syvende og sist er det det at det er en jordmor på fødestuen – med et klokt hode, et varmt hjerte og hender fulle av kompetanse – som gjør fødselen trygg for mor og barn.

Jordmødre trenger flere kollegaer. Det er ikke mangel på søkere til jordmorutdanningen, men det er mangel på studieplasser. Derfor er Fremskrittspartiet en del av et forslag som ønsker å utvide antallet studieplasser og praksisplasser for jordmødre. Fremskrittspartiet fremmer også forslag om at regjeringen skal utrede en ordning for å sikre sykepleiere som ønsker å utdanne seg til jordmor, lønn under studiene, mot arbeidsplikt i etterkant. Det fremmes også forslag, som Fremskrittspartiet er en del av, som handler om oppgavedeling og også hvordan vi kan styrke barnepleiernes rolle på fødeavdelingene.

Jeg tar med det opp de forslagene som Fremskrittspartiet er en del av.

Jeg vil i et senere innlegg komme tilbake til dette med utdanning, som har vært en veldig het sak de siste ukene, og med stort engasjement.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for gode samtaler i saken, og jeg vil takke organisasjoner, foreninger og forbund som har engasjert seg sterkt i saken.

Kathy Lie (SV) [13:16:19]: Å sikre nok jordmødre i helsetjenesten er avgjørende for tryggheten til fødende kvinner i Norge. Jordmødrene er spesialistene våre på svangerskap og fødsel. De følger den gravide gjennom hele svangerskapet. De følger den gravide der det er lang vei til sykehus, de er ved sengen og hjelper fødekvinnene gjennom det skumleste, vondeste og fineste i livet.

Likevel hører vi stadig om jordmormangel både i kommunene og på sykehus. Likevel jobber to av tre jordmødre deltid, og én av ti med jordmorutdanning jobber med noe helt annet. Samtidig står unge sykepleiere i kø for å komme inn på jordmorstudiet. Det er for få studieplasser og store utfordringer med å skaffe nok praksisplasser. Erfarne jordmødre slutter på grunn av en uholdbar arbeidssituasjon med altfor få på jobb, krevende turnus og lite hviletid.

SV mener vi må ta grep i begge ender av problemet. For å kunne øke antall studieplasser må vi gjøre en større innsats for å skaffe flere praksisplasser, og da må vi utforske alle muligheter til å ta flere sykehus i bruk. SV mener at alle sykehus som har fødeavdeling, bør vurderes for om de egner seg som praksissted. En naturlig følge av dette vil være en mer desentralisert utdanning. For at dette ikke skal bli en stor ekstra belastning for studentene mener vi det bør tilbys økonomisk støtte til studenter som tilbys praksis langt unna studiestedet.

En debatt i denne saken handler om hvordan studiet er innrettet. I Norge har vi en bred treårig bachelor i sykepleie, og alle spesialiseringene bygger på denne, også den toårige masterutdanningen for jordmødre.

Noen tar til orde for å starte opp en femårig integrert master med tidlig spesialisering. SV mener det er feil vei å gå. Breddekompetansen man får i dagens sykepleierutdanning, er nyttig og viktig og gir fleksibilitet og kompetanse til å løse flere komplekse utfordringer i møte med et større mangfold av fødende. Jordmorforbundet NSF løfter fram dette og sier at tilstrekkelig jordmorbemanning er dagens utfordring, ikke utdanningsmodellen.

Den andre enden av problemet handler om å beholde jordmødre i helsetjenesten, og det starter allerede første dag på jobb. Nye jordmødre må møtes med gode introduksjonsprogram, veiledning og støtte. Altfor mange står for mye alene tidlig i jordmorjobben. Derfor ber vi om at det satses mer på mentorordninger, introduksjonsprogram og økt tilgang til etter- og videreutdanning.

For de fødende er det viktig med en sammenhengende føde- og barseltjeneste, hvor de ivaretas og trygges hele veien – fra svangerskap til å komme hjem med et nytt liv i armene. Vi trenger mer samarbeid mellom kommune og sykehus og flere folk på jobb. Vi trenger en bedre følgetjeneste i distriktene for dem som bor langt unna sykehus.

SV mener vi må ta skikkelige grep for å beholde jordmødre i yrket. Grunnbemanningen må økes. Jordmødre må ansettes i hele, faste stillinger, og det må settes inn tiltak som gjør det mulig for erfarne jordmødre å stå lenger i jobb.

Med dette tar jeg opp de forslagene som SV er en del av.

Kjersti Toppe (Sp) [13:19:37] (leiar i komiteen): Senterpartiet er glad for at vi i denne saka kan få fleirtal for viktige forslag som kan bidra til å sikra nok jordmødrer i helsetenesta vår. Jordmødrer har høgare turnover enn fleire andre sjukepleiargrupper. Éi av ti jordmødrer jobbar utanfor tenesta og berre éi av tre jordmødrer jobbar fulltid. Få tilgjengelege jordmødrer fører til auka press på tenesta. Mange avdelingar rapporterer om låg grunnbemanning, høgt arbeidspress og utfordringar med å behalde dei erfarne jordmødrene vi har. Det kan gå utover pasientar, kvinner og barn og deira familiar.

Når det gjeld utdanning, er tilstrekkeleg med praksisplassar avgjerande. At regjeringa no skal ta eit sentralt initiativ til at universitet og høgskular i samarbeid med helseføretaka vurderer å ta endå fleire sjukehus i bruk som praksisplassar, er veldig bra. I innstillinga er det fleirtal for eit forslag om å auka antalet studie- og praksisplassar for jordmødrer, inkludert satsing på desentraliserte studieplassar, og at det vert etablert fleire utdanningsstillingar i tråd med behovet. Vi håpar at dette forslaget kan få fleirtal òg her i Stortinget i dag.

Vi står inne i forslaget om mentorordningar og strukturerte introduksjonsprogram, som vi meiner er viktig for å hindra auka turnover eller at nyutdanna jordmødrer sluttar. Vi fremjar forslag om å rekruttera helsefagarbeidarar og barnepleiarar til fødsels- og barselomsorga, som òg er veldig viktig.

Så føreslår vi å be regjeringa om å greia ut og pilotera ei femårig integrert jordmorutdanning. For å presisera: Det er ikkje meint som ei erstatning for dagens utdanningsmodell, men det kan vera eit supplement. Jordmorutdanningane støttar dette forslaget. Dersom det fell, vil vi stemma subsidiært for forslag nr. 4, frå Høgre og KrF.

Vi har forslag om å be regjeringa sørgja for ei samanhengande svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg, gjennom modellar som «Min jordmor» og «God start». Vi står òg inne i forslaget om at alle helseføretak må innføra modellar for auka grunnbemanning og håpar på fleirtal for det i dag.

Så fremjar vi forslag om at følgjetenesta i Tinn kommune vert behalden som ei eiga teneste og ikkje vert slått saman, sånn at kvinner får ei dårlegare følgjeteneste enn før. Dette er ei sak vi har kjempa for lenge. Den er òg tatt opp tidlegare i Stortinget. Vi meiner det er veldig avgjerande at ein ikkje tillét ei slik svekking av følgjetenesta for kvinner i Telemark.

Med det tar eg opp dei forslaga Senterpartiet er ein del av.

Seher Aydar (R) [13:23:02]: Først og fremst takk til forslagsstillerne for å løfte en viktig sak, der vi til og med oppnår flertall for flere av forslagene. Problemene vi ser i fødselsomsorgen, har ikke oppstått i et vakuum. Det er et resultat av at vi leker butikk i sykehusene, og det er de fødende og jordmødrene som må betale prisen for det. Vi må ta kontrollen over sykehusene tilbake og sørge for at det er fagfolk og kvinnenes behov som skal sette premissene for fødsels- og barselomsorgen.

Jordmormangelen på sykehusene øker fordi arbeidspresset er så høyt at jordmødrene ikke orker å være der. Fødeavdelingene er underfinansiert, liggetiden går ned, og jordmødre har i flere år varslet om uforsvarlige forhold på sykehusene. Styrket grunnbemanning er et av de viktigste tiltakene for mindre arbeidsbelastning og bedre tilbud til fødende.

Rødt har lenge jobbet for og stilt forslag om bedre bemanning. Det trengs en plan for å beholde og rekruttere gynekologer, jordmødre og barnepleiere i de offentlige helsetjenestene. Derfor er jeg glad for at et forslag om at regjeringen skal sikre at alle helseforetak innfører modeller for økt grunnbemanning og tilpasset turnus nå har flertall. Dette forventer vi at ikke bare legges i en skuff, men at det bidrar til faktisk bedre bemanning, med mer levelige turnuser.

At føde- og barselavdelingene er så tynt bemannet at de ikke er i stand til å drifte ved ferie, bør være alarmerende nok til å sette i gang med et kraftløft for føde og barsel. Det er nødvendig med mindre arbeidsbelastning, for å bidra til både at flere kan stå i yrket og et arbeidstempo både helsepersonell og kvinnen kan trives i. Gode arbeidsvilkår er helt avgjørende for å sikre et godt og trygt offentlig helsevesen.

Det er et stort potensial i å organisere svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen mer helhetlig, med bedre samarbeid mellom kommuner og helseforetak. Et viktig punkt er å sikre nok jordmødre, også til trygg følgetjeneste for kvinner som har lang reisevei til fødested.

Én ting som er sikkert, er at vi må snu problemene med at det stadig kuttes i fødetilbud, som gir kvinner lengre reisevei på mindre trygge veier. En helhetlig fødsels- og barselomsorg er avgjørende for tryggheten. Det er også avgjørende hvis folk skal bo i hele landet. Jeg hørte en interessant pressekonferanse med helseministeren i dag, der han snakket om helsetjenester som skal være robuste over hele landet, også i krisetider. For å bevare det trenger vi at folk bor i hele landet, og for at folk skal bo i hele landet, trenger det å være trygt å føde i hele landet. Det å sikre nok jordmødre er også en del av dette arbeidet.

Marius Langballe Dalin (MDG) [13:26:18]: I jobben min som kirurg i Sør-Sudan har eg hatt det store privilegiet å få lov å hjelpe til med livets største under, nemleg at barn kjem til verda. Eg må seie at noko av det kjekkaste eg gjer som kirurg, er å få lov å gjere eit keisarsnitt når ei kvinne har lege lenge i fødsel og dette ikkje går lenger. Det gjer eit sterkt inntrykk kvar gong.

Men eg har dessverre også sett den andre sida. Det er utslitne jordmødrer som løper mellom fødestover, og at det er djup uro blant mange fødande om dei faktisk får den hjelpa og tryggleiken dei treng når dei faktisk kjem inn på fødeavdelinga. Jordmødrer er sjølve ryggrada i ein trygg start på livet, sjølv om vi legar også – i all beskjedenheit – bidrar litt.

Når vi i dag behandlar saka om å auke kapasiteten i jordmorutdanninga, er diagnosen krystallklar: Vi har ein betydeleg mangel på jordmødrer. Difor er Miljøpartiet Dei Grøne heilhjarta med på hovudmålet med og intensjonen bak forslaget. Vi vil støtte tilrådingas I, II og IV. Men eg er bekymra for at mykje detaljstyring fort kan gjere at vi slår barnet ut med badevatnet, nærmast bokstaveleg. Sjølv den beste medisinen kan gje biverknader viss ein bommar på doseringa. Det er nettopp her vi i MDG blir bekymra når vi ser III i denne innstillinga og fleire av mindretalsforslaga. Her fell Stortinget for freistinga til å drive med politisk detaljstyring av utdanningsinstitusjonar og helsevesenet elles. Vi prøver å diktere nøyaktig korleis og med kva for mekanismar denne aukinga skal skje her frå Stortinget. Det er feil medisin. Vi politikarar må stille opp med rammene, med midlane som trengst, og med dei store måla, men vi må ha tillit til fagfolka som faktisk skal organisere og drive utdanninga. Ja, det trengst meir ressursar, men ikkje meir detaljstyring. Vi risikerer rett og slett å svekkje kompetansen og bidra til uønskte vaktordningar.

Ein-til-ein-oppfølging ved fødsel bør vere hovudregelen, eller skal vere hovudregelen, men rettigheitsfesting skaper fleire utfordringar enn det løyser. Det er spesielt utfordrande på mindre fødeavdelingar, der det er større variasjon i antal fødande, og der ein må velje mellom å bryte rettar, overbemanne og dermed svekkje kompetansen eller rett og slett leggje ned. Dette kan ikkje MDG vere med på.

Vidare: God helsepolitikk handlar om å lytte til dei som har skoa på. Vi vil ha fleire jordmødrer inn i tenestene, men vi er bekymra for biverknader av ein del av forslaga, bl.a. III. Difor stemmer Miljøpartiet Dei Grøne for I, II og IV, men vi vil tenkje litt fram til votering på om vi også skal støtta III.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [13:29:37]: Jeg er bekymret for framtidens fødsels- og barselomsorg og ikke minst også situasjonen som veldig mange jordmødre står i egentlig hver eneste dag, i et kjempestort arbeidspress. I tillegg har vi mangel på jordmødre, og det er høy turnover. Grunnbemanningen er lav, og 90 pst. av jordmødrene oppgir – i Jordmorforbundets egne medlemsundersøkelser – at de både har høyt arbeidspress, og at de har hatt ansvar for flere kvinner under aktiv fødsel.

Det må utdannes flere jordmødre, og det er også mange som står i kø for å ta den utdanningen. Nettopp derfor kan vi gjøre det, og vi må gjøre endringer for raskere å få folk gjennom utdannelsen. Det hjelper ikke bare å utdanne flere jordmødre, vi må også beholde dem i tjenesten. KrF mener vi bør ha en nasjonal opptrappingsplan for å sikre god oppfølging av gravide og en trygg fødsels- og barselomsorg over hele landet.

Så er det viktig å sikre en differensiert fødselsomsorg, for den er virkelig under press, spesielt på bakgrunn av økonomi. Når det er sånn at det ikke lønner seg å gjennomføre en naturlig, men lengre fødsel, at man heller skal sette i gang medisin, fordi det ikke er god nok bemanning og jordmødre som kan være tett på – ja, da er det virkelig barna og kvinnene som blir skadelidende av det.

Så inneholder dette forslaget mange gode forslag. Noen av dem får dessverre ikke flertall her, men det er også noen som får flertall. Det er jeg veldig glad for, for det trengs. Vi trenger en tydeligere debatt om dette temaet, og det trengs også tiltak som følges opp, for det holder ikke bare å si at vi har en god og verdens aller beste fødsels- og barselomsorg. Denne regjeringen har jo satt rekord i å nevne andre land, men finansministeren nevnte Tsjad her i en spørretime for en uke siden, at det at det er dårligere i Tsjad betyr ikke at vi skal legge oss på det samme, og det gjelder her også. Selv om vår fødsels- og barselomsorg er en av verdens beste, må vi ikke si oss fornøyd med det, for en rekke kvinner melder om at det er faktisk ikke så bra. De melder om opplevelser som ikke er gode, og ikke minst: Det er jordmødre som står i en enormt presset situasjon.

Jeg tar opp Kristelig Folkepartis forslag.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:32:56]: Først takk til forslagsstillerne, som har fremmet flere gode forslag, og som setter et veldig viktig tema på dagsordenen. Norske jordmødre gjør en fantastisk innsats, og de fortjener all mulig takk og anerkjennelse. De fortjener også at vi tar på alvor deres utfordringer. Jeg ser at Jordmorforbundet NSF sitter på galleriet. Jeg tror alle de politiske partiene ber dere om å sende en stor takk til medlemmene, for dere gjør en kjempejobb i vår helsetjeneste.

I likhet med forslagsstillerne er jeg også opptatt av trygghet for kvinner og familier gjennom hele svangerskaps-, fødsels- og barseltiden. Jeg er også veldig opptatt av at vi må bedre vilkårene for jordmødrene, for uten dem har vi ingen god svangerskaps-, føde- og barselomsorg i Norge. Her deler vi altså ambisjonen om en sterk og god jordmortjeneste.

Skal vi lykkes med det, er det mange tiltak som må på plass samtidig. Det er ikke bare nok å diskutere antall utdanningsplasser. Vi må også sørge for bedre organisering, riktig ansvars- og oppgavefordeling. Vi må ha gode arbeidsforhold som gjør at jordmødrene både vil begynne i tjenesten og – like viktig – vil bli i tjenesten.

Vi vet at norske kvinner etterspør mer sammenheng i tjenestene, mer omsorg, mindre samlebånd. Derfor er regjeringen opptatt av at vi må fortsette utprøvingene av tiltak som Min jordmor. Det er viktig å høste erfaringer fra disse prosjektene, og derfor er jeg glad for at det foregår implementeringsforskning i Drammen. Jeg er veldig glad for at vi skal rulle dette tilbudet ut i hele Oslo. Der er det et godt samarbeid mellom byrådet og regjeringen.

Jeg er også opptatt av at vi sikrer rekruttering gjennom utdanning. Jeg er veldig glad for at vi nå utdanner flere jordmødre enn noen gang tidligere, men vi ser at kapasiteten fortsatt begrenses av antall praksisplasser. Når det gjelder alternative modeller, er dagens ordning en toårig master etter sykepleierutdanning og praksis, og regjeringen har ikke noen planer om å gjøre endringer i denne utdanningsmodellen nå.

Arbeidsforhold er avgjørende. Jeg mener vi må ta på alvor at arbeidsbelastningen er stor for enkelte. Helseforetakene har selvfølgelig et viktig ansvar for å sikre tilstrekkelig bemanning, hele stillinger og arbeidstidsordninger som gjør det mulig å stå i jobben over tid. Dette har vi stilt klare forventninger om i oppdragsbrevene – ikke minst det siste, som jeg mener er veldig viktig: mer fleksibilitet i arbeidshverdagen. Det er spesielt viktig gjennom ulike livsfaser, og jeg er glad for at det nå jobbes med i alle helseregioner. Jeg forventer selvfølgelig at både tillitsvalgte, vernetjeneste og ansatte tas aktivt med i dette arbeidet.

Det er viktig at vi også tar bedre vare på erfarne jordmødre. Jeg mener det er viktig at vi tenker ut både mentorordninger og introduksjonsprogram, og at vi blir flinkere til å beholde jordmødre i tjenesten. De gjør også en viktig jobb i å utdanne framtidens jordmødre.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [14:34:20]: Det har vært stor interesse rundt utdanningsløpet til jordmødre i forbindelse med denne saken. Jeg har møtt og snakket med mange jordmødre, og jeg må erkjenne at det har vært noe utfordrende å navigere, all den tid Jordmorforbundet og Den norske jordmorforening er uenige om framtidens utdanningsmodell for jordmødre.

Dette er noe Fremskrittspartiet har brukt virkelig mye tid på, og vi har landet på at vi mener at dagens utdanning av jordmødre, som er en masterutdanning som bygger på bachelor i sykepleie, bør bevares. Det er det flere årsaker til:

• Det sikrer en fleksibilitet og kompetanse som vi vil ha sterkt behov for i framtidens helsetjenester. Jordmødre kan med dagens utdanningsmodell ivareta flere arbeidsoppgaver på mindre lokalsykehus som en egen jordmorutdanning potensielt ikke vil kvalifisere for.

• Generalister i helsevesenet er også viktig av beredskapshensyn. I krig og krise vil sykepleiere være en helt sentral del av beredskapen, og mange vil kunne trengs til andre oppgaver enn det de til vanlig utfører. Framover vil vi mangle helsepersonell, og i en slik tid vil det være økt behov for generalistkompetanse.

• Jordmødre meddeler også at det er flere komplekse fødsler enn tidligere. Flere har tilleggsdiagnoser, det er psykiatri, psykiske lidelser, diabetes, høyere alder, fedme osv. Det er flere hensyn å ta på dagens fødestuer. Dette taler også for den breddekompetansen dagens jordmødre har med dagens utdanningsmodell.

Jeg deler syn med Jordmorforbundet i deres høringsuttalelse hvor de uttaler at det er bemanningssituasjonen som er dagens utfordring, ikke utdanningsmodellen.

Det sies at jordmødre ikke er tilstrekkelig rustet for jordmoryrket når de er ferdig utdannet, og at det dermed blir krevende å stå i yrket over tid. Det må vi ta på alvor, men da mener vi at praksisåret kanskje spesielt – eller pliktåret, som det også kalles – bør ses nærmere på. Hva bør det inneholde, hvilken kompetanse bør sykepleiere ha før opptak til jordmorutdanning, og hvilke opptakskrav er det som kanskje bør stilles til jordmorutdanningen framover?

En annen faktor er hvordan dette i praksis skal løses. Vi vet at mange i dag søker jordmorutdanning senere i livet, f.eks. når de har jobbet som sykepleier en stund, kanskje har vært innom en fødeavdeling og ønsker å spesialisere seg. Det ser man på flere av spesialiseringene for sykepleiere.

Jeg tror en femårig utdanning etter at man allerede har tatt en bachelor i sykepleie, altså en åtteårig utdanning, ikke vil være aktuelt for veldig mange. Det vil heller ikke representere lønnsnivået som helsetjenestene vil ha mulighet til å tilby.

Derfor er den samlede vurderingen fra Fremskrittspartiet at vi ikke ønsker å utrede en femårig utdanningsmodell.

Kjersti Toppe (Sp) [14:37:46]: Til førre talar vil eg berre presisera at vårt forslag om å greia ut ein pilot for ein femårig master ikkje på nokon måte er tenkt å skulla erstatta dagens grunnutdanning, men at det kunne tenkjast som eit supplement. Eg er einig i veldig mange av argumenta for å behalda dagens utdanningsmodell, men eg meiner likevel at å ha ein pilot er noko som ein faktisk kunne ha vore positiv til, men det ser ikkje ut til at det får fleirtal i dag.

Eg hadde teikna meg på nytt for å snakka om forslag III i tilrådinga, om å be helseføretaka om å innføra modellar for auka grunnbemanning. Eg meiner ikkje at det er ei detaljregulering av helseføretaka. Sjukehusa er jo eit statleg ansvar. Riksrevisjonsrapportane som har kritisert helseføretaka for nettopp å ha alvorlege manglar i rekrutteringa av bl.a. jordmødrer, vert jo Stortingets ansvar. Det var ein riksrevisjonsrapport i 2019, det kom ein rapport nokre år seinare, og det har vore fleire helseministrar som har stått på denne talarstolen og sagt at det no skal koma tiltak, slik at sjukehusa betre rekrutterer jordmødrer og klarer å behalda dei ein har.

Då meiner vi at vi kan gjera det same som vi bl.a. har signalisert ut til kommunane. I meldinga til bu trygt heime-reforma står det at ein skal «jobbe fram og spreie modellar som stimulerer til auka grunnbemanning og mindre vikarbruk», og då meiner vi at vi må kunna gjera det same på sjukehus.

Vi skriv ikkje i dette forslaget om kva type modellar som skal innførast, for det må jo skje i samarbeid med dei tilsette, og det kan vera litt ulike måtar å gjera det på. Prinsippet er jo likevel at alle tenestestader seier at dei treng auka grunnbemanning, og vi trur det er mogleg å få til utan at det eigentleg vert færre jordmødrer, og på ein billigare måte ved at ein får ned den dyre vikarbruken, får ned sjukefråværet, bruker litt av vikarbudsjettet på førehand og får ein auka grunnbemanning. Eg meiner òg at med dei sjukehusa vi har, er det ikkje urimeleg å seia at dette er noko ein bør kunna sjå på i alle helseføretak, og det er òg eit konkret tiltak som vi har sett fungera i mange kommunar. Då meiner vi at sjukehusa òg kan ta det i bruk.

Eg håper jo at det forslaget kan få fleirtal. Representanten frå Miljøpartiet Dei Grøne har dessverre gått ut av salen, men no er det votering på tysdag, så eg vil håpa at det kan få fleirtal i denne salen.

Margret Hagerup (H) [14:40:58]: Jeg vil takke komiteen for en god debatt, og vi skal heldigvis snakke mer om barselomsorgen om noen uker, for vi har flere forslag om dette.

En av de store debattene i dag har jo vært utdanningen av jordmødre. Jeg la merke til at da statsråden hadde sitt innlegg, snakket han om Jordmorforbundet NSF, men han nevnte ikke Den norske jordmorforening. Dette er to forbund som organiserer nesten like mange jordmødre, og de står ganske steilt mot hverandre.

Så er jeg litt undrende til om helseministeren kjenner til de innvendingene som har kommet fra et samlet utdanningsmiljø. Jeg nevnte at de vil se hvordan en kan sikre en realistisk sammenheng mellom nødvendig sluttkompetanse og tidsrammene for utdanningen, og hvordan en kan øke den samlede utdanningskapasiteten for sykepleiere og jordmor. Det er Oslomet, USN, HVL, NTNU, UIT og UIS som står samlet bak dette innspillet, fordi de mener at jordmoryrket har endret seg fram til det det er i dag, og de mener at det er forsvarlig å se på dette.

Statsråden sa i sitt svar til meg at det ikke var belegg for å si at det var utdanningens lengde det kom an på. Dette handler jo ikke om å endre utdanningens lengde, for i dag må en først gå på sykepleie. Det handler om å legge til rette for en utprøving av en femårig pilotering, som Kjersti Toppe også var inne på. Jeg stiller meg litt undrende til at en når pliktåret problematiseres – en sier at det er fordeler og ulemper med de ulike retningene – ikke ønsker å sette seg ned og se hva slags kunnskap en kan få. Når det er to forbund, som organiserer nesten like mange jordmødre, som står så steilt mot hverandre, bør det være vilje til å se på dette. Statens helsetilsyn peker jo med begrunnelse i tilsynserfaringer på de komplekse situasjonene jordmor ofte befinner seg i, og det selvstendige ansvaret en har for å utføre tiltak og involvere leger ved behov. Situasjonen viser hvilken omfattende kompetanse jordmoren må inneha, og det viser hvor viktig både teoridelen og praksisdelen er for å gjøre kandidaten godt nok rustet for oppgavene i helsetjenesten. Det er en ganske klar tilbakemelding fra Statens helsetilsyn. Og Helsedirektoratet gir samme innspill som vi har fått fra alle dem som har utdanning av jordmødre i dag, de peker på at begrenset tilgang til praksisplasser er et hinder, som vi har snakket mye om i dag. Dagens utdanningsmodell gjør at jordmødre først må ha en studieplass på sykepleie, og så forlater de yrket etter kort tid for å bli jordmor. De må også gå tre år på sykepleie, selv om de kanskje har lyst til å bli jordmor i utgangspunktet.

Jeg håper at det etter hvert kan være litt vilje til å se på dette, at en tar utdanningsinstitusjonene på alvor, og at en tar alle de foreningene som organiserer jordmødre, på alvor og setter seg ned for å prøve å finne en god løsning. For vi er helt avhengig av å rekruttere jordmødre i framtiden for å lykkes.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:44:03]: Jeg er helt enig i det siste representanten sa, at vi er avhengig av å rekruttere jordmødre for framtiden, ikke minst for å opprettholde og videreutvikle en god og sammenhengende svangerskaps-, føde- og barselomsorg. I mitt innlegg i stad understreket jeg at det er ulike syn på saken om utdanning, og jeg sa at Jordmorforbundet NSF og Jordmorforeningen har ulikt syn på dette. Jeg samarbeider godt med begge organisasjonene, jeg lytter til begge organisasjonene, og jeg vet at her er det faglig uenighet.

Som jeg sa, det er sannsynligvis ikke et fasitsvar på dette spørsmålet. Det er argumenter for å beholde dagens utdanningsmodell, og så kan det være argumenter for å prøve andre utdanningsmodeller. Men så er spørsmålet: Hva skal vi prioritere først? Det er nå engang sånn at det er universitetene og høyskolene som har ansvaret for å utvikle utdanningstilbud, og for regjeringen sin del er det ikke nå aktuelt å bruke ressurser på å utrede et nytt utdanningstilbud. Da mener vi det er viktigere å sikre nok praksisplasser, for det er det mangel på, både i kommuner og sykehus.

Vi mener det er viktig å komme videre med Min Jordmor og tilsvarende tiltak som både Jordmorforeningen og Jordmorforbundet NSF er veldig positive til. Vi mener det er viktig å komme videre med flere heltidsstillinger. Vi mener det er viktig å komme videre i arbeidet med bedre ansvars- og oppgavedeling, fordi mange jordmødre forteller at de ikke har tid nok til å bruke kompetansen sin som jordmor på jordmorfaget fordi de også må gjøre oppgaver som annet helsepersonell og andre personellgrupper med fordel kunne ha gjort. Vi mener altså at det er viktigst nå å sette inn disse tiltakene, og så skal ikke jeg avvise og si at det ikke er aktuelt i framtiden å diskutere også om utdanningene bør endres. Nå er det jo ikke lenge til Helsepersonellplan 2040 legges fram. Der vil det være oppdaterte anslag på personellbehov, det vil være en lang rekke tiltak for hvordan vi skal rekruttere og beholde helsepersonell i helsetjenesten vår, og i arbeidet med Helsepersonellplan 2040, som jeg håper at flest mulig politiske partier i denne sal vil være med på, er det også selvfølgelig rom for å diskutere hvordan utdanningene skal se ut framover.

Grunde Almeland (V) [14:47:03] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid om denne saken. Det er en enstemmig komité som stiller seg bak de lovendringene vi her skal gjøre. Det er endringer som i all hovedsak handler om å legge til rette for bedre utnyttelse av overskuddsvarme, i tillegg til en rekke grep for mer energieffektivisering.

De fleste endringene vi gjør, er av mer teknisk art, men i en tid der vi både trenger mer kraft og også trenger at den kraften vi har, brukes mer effektivt, er det positivt at vi klarer å få gjort disse endringene, og at vi står sammen om det. Det er også verdt å merke seg at det er et mindretall som har noen påpekninger i saken, men det er altså en enstemmig komité som står bak innstillingen.

Statsråd Terje Aasland [14:48:00]: Siden dette er en sak som handler om energieffektivitet, skal jeg også være effektiv, som saksordføreren var. Jeg er glad for at det er en enstemmig komité som slutter seg til dette. Det at vi klarer å utnytte det ressurspotensialet som er tilgjengelig gjennom overskuddsvarme og tilgjengelig varme, er særdeles viktig og god ressursutnyttelse. I tillegg er dette med mer styring der hvor det er høyt varme- eller kjølebehov, viktig tiltak for å redusere strømforbruket. Jeg er veldig glad for at en enstemmig komité slutter seg til dette. Det er viktige tiltak, selv om de er av teknisk art.

Sofie Marhaug (R) [14:49:25] (ordfører for saken): Jeg vil takke representanten Lars Haltbrekken og SV for å fremme dette representantforslaget. Det reiser nemlig en viktig og helt nødvendig debatt knyttet til nettkostnader.

Selv om flertallet i komiteen ikke går inn for noen endringer her og nå, heller ikke for forslaget til SV om en brukerfinansiert utjevningsordning for nettleie, er det like fullt et faktum at det er geografiske forskjeller i nettleien. Nettleien varierer fra om lag 20 øre per kWh i de rimeligste områdene til opp mot 90 øre per kWh i de dyreste.

Det er ikke minst forventet store økninger i nettleien i tiden framover. Tall fra Statistisk sentralbyrå viste at den gjennomsnittlige nettleien i tredje kvartal 2024 økte sammenlignet med året før, slik at nettleien på dette tidspunktet utgjorde den dyreste delen av strømregningen. Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, har også varslet en voldsom økning av nettleien fram mot 2030, i rapporten «Framskriving av nettleie i lokalt distribusjonsnett 2024-2030».

Vi trenger en debatt både om hvordan nettleien skal fordeles, og om hvordan vi kan holde kostnadene nede. Derfor er det som sagt prisverdig at SV melder et forslag til løsning, som får støtte fra Senterpartiet og MDG. Fremskrittspartiet og Senterpartiet har i tillegg et forslag om en ny gjennomgang av nettleien.

For Rødts del har vi ikke like stor tro på en slik brukerfinansiert utjevningsordning. Vi skulle heller ønsket at mer av kostnaden for nettutbyggingen tas av staten generelt, at man kan se for seg en større grad av skattefinansiering av f.eks. transmisjonsnettet. Da ville det kanskje også tvunget seg fram en strengere prioriteringsdebatt om hvor mye nett vi egentlig trenger. Mye handler også om å holde kostnadene nede. Vi kunne også diskutert avkastningen til nettselskapene og hvordan denne reguleres.

Selv om det ikke er noen forslag som ligger an til å få flertall, håper og tror jeg at denne diskusjonen vil fortsette, og også at det vil melde seg diskusjoner igjen om løsningene på de store kostnadsøkningene som er i vente.

Takk for samarbeidet til komiteen.

Torbjørn Vereide (A) [14:52:06]: Tilstrekkeleg og rimeleg kraft er eit nødvendig grunnlag for både velferd og verdiskaping. Det eg skal seie no, sømer det seg kanskje ikkje å seie som ein parlamentarikar med ansvar i Energi- og miljøkomiteen, men: Eg er ein ganske enkel type – når eg går i butikken og plastposane kostar masse, blir eg litt sur for det og endar opp med å bere varene på trass, sjølv om eg er med og vedtar systemet. Det same skjer viss eg opplever å få ei straumrekning som er for dyr, då blir eg òg forarga. At mange i ein periode kjende litt på dette, er veldig relaterbart for denne parlamentarikaren.

Det gjer jo òg at eg meiner det var veldig bra at regjeringa, som den første regjeringa i historia, fekk på plass ein straumstønad i 2021, og at ein etter kvart gjorde han sterkare og betre, før ein spedde på igjen på nytt i 2025 med noregspris, som òg skapte meir føreseielegheit. Det å kunne sleppe å rasjonere på pengane og sørgje for overkomelege prisar òg når vinteren kjem og du treng meir kraft i støpselet, det er utruleg bra politikk. Eg vil òg seie, når vi snakkar om straumrekninga, at dette ikkje har vore gratis. Berre fram til no i 2026 er det brukt 11 mrd. kr. Vi ser i tillegg til det at det på nettleiga har blitt tatt ned med betydelege summar. 10 mrd. kr på flaskehalsinntektene sidan 2022 har blitt brukte til det.

Så er det berre å erkjenne at ulik topografi, fjord, fjell og dalar – mange av dei same elementa som der vi hentar ein del av vasskrafta vår frå – saman med ulik folkesetnad gir ujamn nettleige. Det er ein debatt vi er obs på, og som vi kjem til å følgje vidare. Men dei tiltaka som er gjort allereie, har ført til at ein kan gå frå å vere forarga og overraska når ein får straumrekninga, til at ein endeleg, for første gong i historia, har litt meir føreseielegheit for kva ein betalar for å få energien trygt fram i hus. Det er eg stolt av som arbeidarpartimedlem, og som medlem av eit storting som etter kvart har slutta seg til dette.

Rikard Spets (FrP) [14:55:12]: Elektrisk kraft er ikke et luksusgode, det er en grunnleggende forutsetning for ethvert moderne samfunn, for trygghet i hverdagen, for verdiskaping i hele landet. Skal vi sikre stabil tilgang på strøm også i framtiden, er vi avhengige av å gjøre store investeringer i kraftnettet.

Fremskrittspartiet mener det er riktig at dem som bruker nettet, også betaler for det. Brukerfinansiering gir riktige prissignaler, fremmer kostnadsbevissthet og bidrar til effektiv ressursbruk, men dagens modell fungerer stadig dårligere når investeringsbehovet i økende grad drives fram av politiske vedtak, ikke av ordinær etterspørsel fra nettkundene. Statnett anslår investeringene i transmisjonsnettet på mellom 150 og 200 mrd. kr de neste tiårene. Tar vi med regional- og distribusjonsnettet, blir beløpet betydelig høyere. Det betyr et betydelig kostnadspress på norske husholdninger og norsk næringsliv i årene som kommer. Fremskrittspartiet mener utfordringen ikke ligger i selve prinsippet om brukerfinansiering, men hvordan modellen praktiseres når stadig større investeringer utløses av politiske mål om elektrifisering og omlegging av energibruk. Da svekkes koblingen mellom beslutning og kostnadsansvar.

Derfor mener Fremskrittspartiet at tiden er inne for å utrede en ny modell for nettleie. Vi ønsker en modell som bedre fordeler kostnader, styrker insentivene til effektiv ressursbruk og i større grad kobler beslutnings- og betalingsansvar sammen. Vi mener bl.a. at økt bruk av flaskehalsinntekter bør vurderes, og at systemet med industrirabatter må gjennomgås for å sikre at det er treffsikkert og rettferdig. I tillegg må ordningen med anleggsbidrag innrettes slik at aktører som utløser investeringene, i større grad også bærer kostnadene. Målet er enkelt: et kraftsystem som utvikles på en samfunnsøkonomisk rasjonell og bærekraftig måte, uten at vanlige folk og norsk næringsliv blir sittende igjen med hele regningen. Med det tar jeg også opp FrPs forslag.

Lars Haltbrekken (SV) [14:57:35]: Flere har sagt at elektrisitet er et nødvendighetsgode, og det er korrekt. Det er en forutsetning for bosetning, næringsvirksomhet og verdiskaping i hele landet, men i dag er nettleie og prisen på den svært ulikt fordelt. Det er, som saksordføreren også viste til i sitt innlegg, en variasjon fra om lag 20 øre per kWh i de rimeligste områdene til opp mot 90 øre per kWh i de dyreste områdene.

Det som er litt paradoksalt, er at de dyreste områdene ofte er de områdene hvor forbrukeren ligger nærmest produksjonen. Det er altså dyrere for en forbruker nært et vannkraftverk å få strømmen i hus, enn for en forbruker langt fra et vannkraftverk. Det skaper reaksjoner, det synes folk er urettferdig, og det skjønner jeg godt.

Over år har man prøvd å få utjevnet forskjellene via statsbudsjettet, og for en del år siden klarte man å gjøre en del utjevninger via statsbudsjettet i Stortinget. Likevel ble også dette, som mye annet, en salderingspost, og utjevningen gjennom statsbudsjettet ble kraftig redusert.

SV er ikke gift med modellen vi har foreslått. Vi ønsker en utredning av den modellen for å få til en mer rettferdig ordning for nettleien i landet, og vi tror også det er viktig for å få økt aksept for den nettutbyggingen som vi er nødt til å få framover.

Jeg tar med det opp det forslaget som SV er med på.

Ole Herman Sveian (Sp) [15:00:24]: Tilgang på elektrisk kraft er en grunnleggende forutsetning for bosetting, næringsliv og verdiskaping i hele Norge. Derfor er det en utfordring at forskjellene i nettleie mellom ulike deler av landet nå er blitt så stor. I dag betaler enkelte husholdninger og bedrifter opptil fire ganger så høy nettleie som andre. I noen områder ligger nettleien på rundt 20 øre/kWh, mens den andre steder nærmer seg 90 øre/kWh. Dette skyldes i stor grad forhold folk ikke kan påvirke selv, med lange avstander, krevende topografi og lav kundetettehet. Likevel er det innbyggerne og næringslivet i dette området som må ta regningen alene. Senterpartiet mener dette er urimelig.

Vi har brede politiske mål om mer elektrifisering, økt forsyningssikkerhet og store investeringer i strømnettet. De investeringene er nødvendige for hele landet og for hele samfunnet. Da kan ikke kostnadene veltes over på enkelte lokalsamfunn alene. Historisk har tariffutjevning vært finansiert gjennom tilskudd over statsbudsjettet. Erfaringen viser dessverre at sånne ordninger blir lite forutsigbare. Bevilgningene variere fra år til år, og enkelte år er de helt fraværende. Det svekker både effektiviteten og tilliten i en sånn ordning. Derfor mener Senterpartiet at vi trenger en mer varig, rettferdig og forutsigbar løsning. Med bakgrunn i det støtter vi forslaget om at regjeringen utreder brukerfinansiert utjevningsordning for nettleie. For Senterpartiet handler det alltid om det grunnleggende at folk skal kunne bo og drive næring i hele Norge. Da må også nettkostnadene være noe som bygger under det.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [15:02:27]: Her forleden vedtok et bredt sammensatt storting en rekke forslag som sikrer raskere nettutbygging og en mer effektiv utnyttelse av eksisterende nett, men da bør vi også stille oss spørsmål om hvorvidt dagens modell for finansiering av strømnettet er god og rettferdig nok. Det har jo SV allerede gjort i dette forslaget. I dag finansieres strømnettet i hovedsak gjennom nettleien, som betales av folk og bedrifter, men det er store geografiske forskjeller i hvilken nettleie folk betaler, ut fra hvor i landet man bor, som man allerede har vært inne på her. Hvis man f.eks. bor i Modalen i Vestland, betaler man gjerne fire ganger høyere nettleie enn dem som bor i Oslo. Prisen på nettleien skyldes jo ikke noe brukeren selv har noen kontroll over, men heller om man f.eks. bor i et område med en krevende topografi eller i et område hvor det gjøres store investeringer i nettet framover.

Elektrisk kraft er et nødvendighetsgode, og da kan vi ikke ha et system hvor enkeltpersoner blir sittende igjen med en uforholdsmessig stor del av regningen for en utvikling som er både politisk vedtatt og nasjonalt ønsket. Derfor mener Miljøpartiet De Grønne, sammen med flere partier, at vi trenger en mer rettferdig modell, en modell der nettleien utjevnes slik at forskjeller mellom regioner reduseres. Det tror jeg også er viktig for å gjøre det forutsigbart over tid, slik at man ikke er avhengig av årlige bevilgninger som kan variere. Jeg vil takke SV for forslaget.

Hans Edvard Askjer (KrF) [15:04:11]: Kristelig Folkeparti har over tid vært tydelig på behovet for en mer rettferdig ordning når det gjelder nettleiekostnadene. For mange husholdninger og bedrifter har nettleien nå nådd et nivå som oppleves som svært krevende. Samtidig er det store forskjeller. I dag varierer nettleien fra om lag 20 til 90 øre/kWh avhengig av hvor i landet man bor. Dette er forskjeller som i stor grad skyldes forhold den enkelte ikke kan påvirke, som geografi, avstander og kundetetthet – som flere har sagt. Hvordan disse kostnadene fordeles, blir da også et spørsmål om rettferdighet.

Vi må ta godt vare på strømkundene våre i vårt vannkraftrike land og sørge for at både husholdninger og bedrifter får best mulige kår for å leve, arbeide og skape verdier. Norge er rikt på energiressurser, men det forplikter. Det forplikter oss til å føre en politikk som gjør at fordelene kommer hele landet til gode, uavhengig av postnummer. Derfor mener KrF at regjeringen gjør for lite, og at det går for sent på dette området. De store forskjellene i nettleie har vært kjent lenge, og behovet for tiltak er godt dokumentert. Likevel har vi ikke fått på plass en helhetlig og varig løsning.

KrF støtter derfor forslaget fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet om å utrede en ny modell for nettleie som i større grad hensyntar de store investeringene vi vet kommer i strømnettet, og som sikrer en mer hensiktsmessig fordeling av kostnadene framover. Samtidig støtter KrF også forslaget fra SV, Senterpartiet og MDG om at regjeringen skal komme tilbake med en konkret modell for en brukerfinansiert og rettferdig utjevningsordning for nettleie. Dette er i tråd med KrFs politikk. Tilgang til rimelig og stabil energi er et grunnleggende gode i et moderne samfunn. Nettleien må ikke bli en ordning som forsterker geografiske forskjeller, men et system som bidrar til trygg bosetting, sterke lokalsamfunn og verdiskaping i hele landet. For KrF handler dette om rettferdighet i praksis.

Statsråd Terje Aasland [15:06:50]: Arbeiderparti-regjeringen er opptatt av å sikre stabile og forutsigbare strømkostnader i hele landet. Det har vi vist tydelig gjennom å gjennomføre flere omfattende grep, som innføring av norgespris og strømstnadsordningen. Vi har redusert elavgiften, sågar foreslo regjeringen mer enn det Stortinget var villig til å bevilge i reduksjoner. Vi har også brukt flaskehalsinntektene til å redusere nettleien i områder med høye strømpriser.

Norgespris ble innført for å gi folk økonomisk trygghet og forutsigbare strømregninger i perioder med høye kraftpriser. Beregninger viser at husholdninger og fritidsboliger med norgespris sparte over 8,5 mrd. kr i første kvartal i 2026 sammenlignet med spotpris. I samme periode sparte husholdninger med strømstøtte 2,8 mrd. kr. Beregninger fra Reguleringsmyndigheten for energi, RME, viser at over 80 pst. av husholdningskundene betaler under 38 øre/kWh i nettleie eksklusiv avgifter. Av dem som betaler mer, ligger de fleste på 38–52 øre/kWh. Det er bare et svært lite antall kunder som betaler mer enn 52 øre/kWh eksklusiv avgifter, og det gjelder i hovedsak kunder i små nettselskaper.

Jeg er enig i at det er noen utfordringer knyttet til dette, men det er også regulert sånn at en må ha samfunnsøkonomisk gode og effektive investeringer i nettet, og at effektivitet er en viktig drivkraft i å få bygd ut nettet så rasjonelt som mulig. Jeg mener at i en tid hvor vi skal investere mer, er det viktig at en har det som en rettesnor i fortsettelsen. Derfor vil det forslaget som er fremmet, om å utrede en brukerfinansiert utjevningsordning for nettleien, egentlig kunne bryte med det prinsippet, sånn at det med fokusering på kostnadseffektiv utnyttelse og ikke minst utbygging av nytt nett blir noe mindre framtonende. Forslaget er også utredet tidligere. Da var RMEs tydelige anbefaling å ikke gjøre noe med det. Jeg mener at den tilrådingen fremdeles er representativ for det Stortinget bør gjøre.

Solveig Vik (A) [15:10:15] (ordfører for saken): Saken vi nå skal behandle, gjelder et representantforslag om det neste oljeeventyret på norsk sokkel. Forslagene omhandler bl.a. ressursgrunnlag, leteaktivitet, arealtilgang og rammevilkår for petroleumsvirksomheten. Bakgrunnen for forslagene er bl.a. forventninger om fallende produksjon på norsk sokkel over tid, spørsmål om tilgang på nye arealer og Norges rolle som en stabil leverandør av olje og gass til Europa i en tid preget av geopolitisk uro og økt fokus på energisikkerhet.

Petroleumsvirksomheten utgjør fortsatt en vesentlig del av norsk økonomi. Næringen er viktig for statlige inntekter, eksport, sysselsetting og aktivitet i store deler av norsk næringsliv. Samtidig vet vi at utviklingen på sokkelen har store ringvirkninger for leverandørindustrien og arbeidsplasser langs hele kysten.

Norge har over lang tid vært en stabil leverandør av olje og gass, men produksjonen er ventet å falle i årene som kommer, selv om det finnes betydelige gjenværende ressurser på norsk sokkel. Ifølge Sokkeldirektoratet er om lag halvparten av de samlede ressursene produsert. Det betyr også at det er store forventede ressurser som gjenstår.

Forslagene som er fremmet i denne saken, vil kunne ha store konsekvenser for hvordan staten opptrer i møte med selskaper som ønsker å etablere seg på norsk sokkel, og for den videre utviklingen av norsk petroleumspolitikk. Jeg er derfor glad for at Stortinget tidligere har bedt regjeringen om å legge fram en petroleumsmelding senest i vårsesjonen 2027. Det gjør at vi får en mer helhetlig tilnærming til viktige spørsmål for Norges største næring enn det vi i dag vil ha mulighet til å gå inn på.

Stortinget skal til våren behandle de store og langsiktige spørsmålene knyttet til norsk petroleumspolitikk i en mer helhetlig sammenheng. Det gjelder spørsmål om arealpolitikk, rammevilkår, leteaktivitet, energisikkerhet og videre utvikling av norsk sokkel.

I dag er det ulike syn i komiteen på flere av forslagene som fremmes i saken, og det gjenspeiles også i innstillingen, der flertallet anbefaler at forslagene ikke vedtas.

Jeg ser fram til en god og engasjert debatt om norsk olje- og gasspolitikk.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [15:12:22]: Verden står i nok en stor energikrise, og vi lever i en urolig verden. Norge spiller en viktig rolle for europeisk energisikkerhet. Samtidig er det politisk bestemt at produksjonen på sokkelen skal falle markant ut på 2030-tallet, rett og slett fordi det ikke er nok vilje til å åpne nye områder.

Russiske oljesanksjoner lettes, og EU gjør investeringer i udemokratiske land i Midtøsten for å få mer gass. Hvis dagens situasjon fortsetter, vil jeg ikke bli overrasket om EU må gå tilbake på sitt mål om å stoppe med russisk gass fra høsten 2027.

Da Fremskrittspartiet sa ja til å støtte en ny petroleumsmelding, gjorde vi det for å bidra til å sette klimapartiene igjen på busstoppet, ikke for at vi skulle ha en ny hvilepute og at ingenting skulle skje for å gjøre det bedre for Norges viktigste næring. Nå vil Fremskrittspartiet starte det neste norske oljeeventyret.

Jeg blir svimmel av den uforutsigbarheten som har preget Norges viktigste næring gjennom Arbeiderpartiets regjeringsperiode, med nye negative endringer omtrent ved hvert eneste budsjett. Samtidig har det aldri vært færre oljeselskaper på norsk sokkel, verftene begynner å bli tomme, det er ingen nye oljekjemper som skal gå ut av verftene, og havvindsatsingen i Norge har feilet fullstendig.

Jeg er urolig for Vestlandet, for oljehovedstaden og for de over 200 000 menneskene som jobber i tilknytning til Norges viktigste næring, for det virker fortsatt som om symbolsk klimapolitikk er viktigere enn velferdsstaten, energisikkerhet og ikke minst norske jobber.

I Storbritannia har vi sett hvor galt det kan gå, når det britiske arbeiderpartiet har fått skakkjøre oljenæringen. De har gått fra å være eksportør til å måtte importere fra Norge, selv om deres egen sokkel fortsatt har store muligheter – rett og slett fordi det noen mener er avgiftskåte politikere fra venstresiden, ville skatte i hjel næringen og stanse lisenser.

Det er et enormt paradoks: Når vi ser hvordan det lettes på russiske oljesanksjoner, og våre allierte bidrar til å putte rubler rett i Putins krigskasse, stritter Arbeiderpartiet imot å åpne flere områder og gjøre grep som vi vet langsiktig og kortsiktig har effekt for å få flere investeringer, økt utbygging og mer leting.

Fremskrittspartiet foreslår å åpne tidligere åpnede områder som har vært politisk stengt for oljeselskapene, og gjennomføre 26. konsesjonsrunde allerede i løpet av året. Da kan vi åpne deler av Nordland VI og Møreblokkene, for å nevne noe. FrP vil også konsekvensutrede resten av Nordland VI, Nordland VII, Troms II, Mørebanken og Barentshavet nord. Vi vil innføre en åpen-dør-politikk, slik at oljeselskapene ikke trenger å vente helt til TFO-annonsering. Det haster når oljeselskapene vil satse. Vi vil også fjerne CO₂-avgiften på sokkelen, og vi ønsker mer infrastruktur for gass i nord.

Vi vil bruke Petoro og Sokkeldirektoratet enda mer aktivt for å utvikle sokkelen, og vi vil forenkle og fjerne byråkrati og krav som fordyrer og gjør at det tar lengre tid å utvikle nye funn. Ikke minst mener vi det er på tide med en ny oljeaktivitetspakke når verftene er tomme, det er stor usikkerhet rundt Wisting, og kostnadene øker betydelig.

Jeg vil komme tilbake til resten i mitt neste innlegg. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Aleksander Stokkebø (H) [15:15:51]: Norsk olje og gass er en viktig motor i norsk økonomi, og slik skal det fortsette. Men for at vi skal lykkes framover, er vi helt avhengige av forutsigbarhet. Jevn tilgang til areal og rammevilkår som står seg over tid, er selve forutsetningen for å realisere det enorme potensialet som fortsatt finnes der ute. Høyre mener derfor at regjeringen i årene som kommer, må gjennomføre offensive TFO-runder og jevnlig nummererte konsesjonsrunder, og vi er derfor glade for Høyres gjennomslag for en ny, helhetlig petroleumsmelding.

I saken vi har til behandling nå, tar Høyre opp en rekke problemstillinger som må tas opp og avklares i denne petroleumsmeldingen. Først og fremst forventer vi at arealpolitikken blir en helt sentral del, og at regjeringen nå faktisk bereder grunnen for åpning av nye områder. Vi må også se på hvordan vi kan øke letevirksomheten, aktørmangfoldet og innovasjonstakten på sokkelen. Her vil Sokkeldirektoratet spille en nøkkelrolle og stimulere til mer aktivitet. Direktoratets kapasitet til å utforske og kartlegge sokkelen og innhente seismikk bør styrkes, og det gjelder ikke minst i mindre utforskede områder og områder som i dag ikke er åpnet.

Samtidig må vi gjennomgå regelverket for datainnsamling, bruk og deling, sånn at vi utnytter informasjonen vi har, på en best mulig måte. Og vi må jobbe videre med ulike områdeløsninger og konsepter for transport av gass fra Barentshavet, fordi gode løsninger for eksport på sikt vil bidra til mer leting og interesse for regionen.

Høyre mener også at petroleumsmeldingen bør utrede om det er behov for justeringer i Petoros kapasitet eller portefølje for å sikre aktive lisenspartnerskap og best mulig ressursutnyttelse.

Og til slutt må vi forenkle. Vi ber regjeringen om en full gjennomgang av prosesser, krav og rapporteringsplikter der målet er klart: å redusere byråkrati, kostnader og tidsbruk ved utbygging av infrastruktur, for vi vet at tid er en kritisk faktor for å sikre flere tiebacks og forlenget levetid på flest mulig felt. Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Lars Haltbrekken (SV) [15:18:59]: Er det noe den siste tiden har vist oss nok engang, er det hvor sårbart vi som samfunn blir når vi er så fossilavhengige som vi er. Da blir vi sårbare for krig og elendighet. Vi blir sårbare for at deler av verden stenges. Vi blir sårbare for gale presidenter i USAs ville påfunn.

Forslagene fra Fremskrittspartiet er egnet til kun én ting: gjøre oss enda mer sårbare, enda mer avhengige av gale presidenters ville påfunn, diktaturer og hva som skjer med både norsk økonomi og privatfolks økonomi i svært alvorlige tider. Derfor er jeg veldig glad for at ingen av Fremskrittspartiets forslag får flertall i denne salen. Det Fremskrittspartiet prøver på, er dypt uansvarlig.

For å gå inn på noen av forslagene: Fremskrittspartiet vil nå sette i gang et nytt subsidiekappløp for å øse penger inn i Norges rikeste næring. Fremskrittspartiet er ofte ute og kritiserer statlige subsidier, vel å merke hvis det er til framtidsrettede, fornybare nullutslippsløsninger. Kan man hive penger etter fossil energi og de rikeste selskapene i Norge, er Fremskrittspartiet gjerne med. Hvis oljebransjen ikke selv har bedt om disse subsidiene, vær trygg på at Fremskrittspartiet allikevel står klart til å kaste penger etter dem.

Fremskrittspartiet ønsker å gjeninnføre leterefusjonsordningen og betale oljeselskapene for å lete etter olje og gass. Fremskrittspartiet vil innføre en ny oljeskattepakke, så de kan hive milliarder av kroner etter direktørene i den norske oljebransjen. Med presisjon går Fremskrittspartiet løs på de mest sårbare områdene langs kysten vår, der det er næringsvirksomhet allerede, fiskere som fisker middag til en sulten befolkning. Oljesøl i disse områdene vil ha katastrofale konsekvenser. Ifølge regjeringens miljøeksperter kan vi aldri vedta oss bort fra det, aldri ha regler for det som er sterke nok, eller ha ord eller forhåpninger som sikrer oss at vi unngår alvorlige konsekvenser.

Ole Herman Sveian (Sp) [15:22:30]: De rike olje- og gassforekomstene på den norske kontinentalsokkelen har gjennom 50 år skapt grunnlaget for Norges største eksportnæring og gitt landet vårt unik økonomisk handlefrihet. Norsk olje og gass er avgjørende for tryggheten og velferden til europeiske borgere. Uten norsk olje og gass ville det europeiske samfunnet sannsynligvis nå stått overfor en energikrise. Norsk olje og gass spiller derfor en sentral geopolitisk rolle og bidrar til Europas stabilitet.

Senterpartiet ønsker å utvikle, ikke avvikle norsk oljesektor. Det skal fremdeles lyses ut nye arealer gjennom de årlige TFO-rundene og nummererte konsesjonsrunder. Det er viktig for Senterpartiet at olje- og gassnæringen tar sin del av Norges klimaforpliktelser. Næringen har i dag kvoteplikt gjennom kvotesystemet og betaler CO₂-avgift.

Verden vil også i framtiden trenge norske produkt av olje og gass, og Senterpartiet vil legge til rette for at produksjonen av olje og gass på norsk sokkel blir verdens reneste. Senterpartiet ønsker å bidra til en petroleumspolitikk som legger vekt på langsiktig forvaltning, næringsutvikling, inntekter til fellesskapet og miljø og klima.

I framtiden vil verden etterspørre mindre fossil energi. Norge må omstille seg, og det må skje på en forutsigbar måte som sikrer stabil økonomisk utvikling, trygghet for arbeidstakerne og stabil energitrygghet. Olje- og gasspolitikken må også fortsatt utformes sånn at den i størst mulig grad stimulerer til lokal verdiskaping og gir positive ringvirkninger i områder der aktiviteten er. Det er også viktig at olje- og gasspolitikken bidrar til industriell utvikling av miljøteknologifeltet, der norsk oljeindustri skal være og er verdensledende.

Vi gikk inn i et flertall som gjorde vedtak om at man ba regjeringen legge fram en petroleumsmelding for Stortinget snarest mulig og senest innen utgangen av vårsesjonen 2027. Vi mener det er den meldingen som må utforme en helhetlig retning for framtidens oljepolitikk, og derfor velger vi ikke å gå inn og støtte noen av forslagene i denne saken.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [15:25:05]: 2025 var det varmeste året som noensinne er målt. Klimaendringene, de er her nå. Det koster allerede milliarder i hus, arbeidsplasser, kroner og menneskeliv. Imperial College London anslår at 16 500 mennesker i Europa døde på grunn av økt hete bare i fjor. Hovedårsaken til klimaendringene er og forblir brenning av kull, olje og gass. Det er ikke ofte jeg blir sur når jeg står på denne talerstolen, men denne debatten gjør meg så oppgitt, for når liv ødelegges av ekstremvær, skjer det ikke fordi det ikke finnes alternativer, men fordi vi ikke gidder å ta dem i bruk. Og det finnes ingen land som har bedre forutsetninger for å kutte klimautslipp enn det Norge har. Norge er et prakteksempel på at det er mulig å drifte et kraftsystem uten fossil energi, og på at elektriske biler, båter og anleggsmaskiner fungerer. Vi mangler ikke de tekniske løsningene på klimakrisen, men vi mangler politikere med mot og vett til å gidde å gjøre noe med det.

Jeg mener at det er sprøtt å fortsette å lete etter enda mer olje og gass når klimamålene ikke er mulige å nå hvis vi skal brenne den gassen og oljen som vi allerede har funnet. Klimakrisen fører allerede til ressursmangel, sykdomsspredning og store flyktningstrømmer. Faktisk må en person flykte fra hjemmet sitt på grunn av klimaendringene hvert eneste sekund. Likevel vil forslagsstillerne i Fremskrittspartiet og Høyre lete etter enda mer, og attpåtil i den mest sårbare naturen vi har. Fremskrittspartiet har sagt det allerede i debatten, at verden trenger mer olje og gass i lys av energikrisen. Felles for Fremskrittspartiet og altfor mange andre partier i denne salen er at de later som de vet bedre enn sjefen for Det internasjonale energibyrået, som nylig sa til The Guardian at å åpne nye oljefelt ikke vil gjøre noen ting for å løse energikrisen eller senke prisen på olje. Løsningen, sier han, er å satse stort på alternativene – sol, vind og vann.

EU skal være fossilfritt innen 2050, og innen 2040 skal de ha kuttet 90 pst. av utslippene sine. Resten av verden investerer dobbelt så mye i fornybar energi som de investerer i fossil energi, mens her hjemme i Norge investerer vi seks ganger mer i vår fossilindustri enn i all annen industri til sammen. Med all respekt: Det gir ingen mening. Norge tviholder på en næring som resten av verden jobber på spreng for å bli kvitt.

Derfor er jeg glad for at det er blitt et bredt flertall mot Fremskrittspartiets forslag. Men helt alvorlig: Det haster at resten av partiene i norsk offentlighet kommer seg ut av oljetåken og blir med på Miljøpartiet De Grønnes forslag for en mer klima- og naturvennlig vind- og solpolitikk.

Hans Edvard Askjer (KrF) [15:28:18]: Kristelig Folkeparti anerkjenner betydningen av norsk olje- og gassvirksomhet. Den har skapt arbeidsplasser, verdier og bidratt til energisikkerhet i Europa. Men vi forvalter ikke bare ressurser, vi forvalter også ansvar – for klima, for natur og for kommende generasjoner. Derfor har vi en tydelig linje i denne saken. For det første støtter vi enkelte forslag. Det gjelder forslag som handler om bedre utnyttelse av eksisterende ressurser, mer kunnskap og mer effektiv drift innenfor dagens rammer. Det er god forvaltning.

Åpning av nye områder, økt letepress i sårbare havområder og svekkelse av klimavirkemidler er en retning KrF ikke kan støtte. Vi står fast ved noen klare prinsipper: Vernet av Lofoten, Vesterålen og Senja ligger fast. Vi åpner ikke nye sårbare områder. Vi prioriterer aktivitet i modne områder. Dette handler om langsiktighet, ikke symbolpolitikk.

Stortinget har allerede besluttet at det skal komme en ny petroleumsmelding. Da er det etter vårt syn lite klokt å fatte en rekke enkeltvedtak nå som trekker i én retning, før vi har den helhetlige gjennomgangen. KrF mener de store veivalgene må tas samlet, ikke stykkevis og delt.

Til slutt: Vi kan ikke si at Parisavtalen skal ligge til grunn, samtidig som vi stadig åpner nye områder for økt produksjon. Derfor er vår linje tydelig. Vi støtter det som gir bedre drift innenfor ansvarlige rammer, vi sier nei til forslag som utvider rammene i feil retning, og vi vil ta de store beslutningene samlet i forbindelse med petroleumsmeldingen.

Det er en ansvarlig linje, både for verdiskaping og for framtiden.

Statsråd Terje Aasland [15:30:37]: Hver eneste dag står 200 000 arbeidstakere opp og går på jobb i olje- og gassindustrien eller i leverandørindustrien. De sørger hver dag for at vi leverer trygg, sikker energi til Europa, og at vi utvikler sokkelen, olje- og gassindustrien vår. Er det noe jeg er stolt av, så er det olje- og gassindustrien vår – arbeidsfolk ute på sokkelen eller på landanleggene våre, eller de som sitter og tegner og utvikler nye muligheter for petroleumsaktiviteten vår.

Norge utgjør en vesentlig forskjell i en europeisk kontekst i disse dager. Vi fikk kjenne på det alle sammen etter Russlands brutale angrep på Ukraina, og hvor de i forkant hadde strupt gassen. Da ble gassen veldig relevant. Så skjedde det som nå har skjedd i Midtøsten, og da ble jo oljen også relevant. Så det at Norge er en sikker, langsiktig og stabil energileverandør, er med på å stabilisere Europa.

De 200 000 menneskene som går på jobb hver dag for olje- og gassindustrien i Norge, har en trygg jobb, en framtidsrettet jobb, men de er også med på å trygge flere millioner europeere. Det gir også ringvirkninger langt utenfor olje- og gassvirksomheten vår, for det er sånn at norsk industri i all hovedsak er avhengig av at europeisk industri går godt. Derfor er det ganske vesentlig at vi utvikler, og ikke avvikler, petroleumsaktiviteten vår.

Det skal regjeringen komme godt tilbake til når vi skal legge fram en petroleumsmelding. Hovedgrepet er selvfølgelig tilgang på areal, men et annet hovedgrep, som Fremskrittspartiets representanter burde merke seg og tenke nøye gjennom, er stabilitet og forutsigbarhet i rammevilkårene. Da må en slutte å skape betydelig politisk risiko, f.eks. ved å foreslå å trekke tilbake allerede gitte tillatelser. For er det noe som vil undergrave olje- og gassindustriens framtid, så er det Fremskrittspartiet, som hele tiden skaper politisk usikkerhet omkring allerede gitte tillatelser. Nå må Fremskrittspartiet kunne stå for noe over tid, sånn at man sikrer stabilitet og forutsigbarhet, og det er alvorlig.

Regjeringen skal legge fram en petroleumsmelding. Vi skal legge til rette for mer attraktivt leteareal, trygghet i rammebetingelsene, men også et faglig grunnlag som gjør at Stortinget kan fatte gode og framtidsrettede beslutninger, hvor også klimaperspektivet og naturperspektivet selvfølgelig er med.

Mani Hussaini (A) [15:47:22] (komiteens leder): Norge har lykkes med olje- og gasspolitikken vår av én grunn framfor alle andre: Vi har hatt stabile rammevilkår og bred politisk enighet over tid. Det har gitt investorene trygghet, det har gitt arbeidsplasser langs hele kysten, og det har gitt enorme inntekter til fellesskapet. Derfor er jeg bekymret for at Fremskrittspartiets jojo-politikk kan sette dette i fare.

Det vi ser nå fra FrP, er en strøm av radikale forslag som verken er godt nok utredet eller etterspurt av næringen selv. De vil endre de økonomiske vilkårene, de vil gi tillatelser uten nødvendige utredninger, og de vil åpne noen av de mest sårbare områdene i Lofoten, Vesterålen og Senja. Kanskje tror FrP at de framstår som oljesektorens beste venn, men i realiteten risikerer de å skade både næringens omdømme og dens framtidige investeringer.

Vi trenger bare å se til Storbritannia for å forstå den faren. Der har olje- og gassnæringen blitt møtt med stadige skatteendringer, nye politiske signaler og skiftende rammevilkår fra ett parlament til et annet. Resultatet er ikke mer aktivitet, men mindre. Storbritannia har fortsatt store ressurser, men få selskaper ønsker å investere i leting og utvinning der, nettopp fordi usikkerheten er blitt for stor. Noen vil si at FrP foreslår det motsatte av britene. Det er riktig, men poenget er ikke om politikken går den ene eller den andre veien; poenget er ustabilitet.

Dette er en ekstremt kapitaltung næring. Når selskaper skal investere milliarder av kroner, må de vite om det Stortinget vedtar i dag, også gjelder om fem og ti år. Det er nettopp derfor næringen selv etterspør brede forlik og stabile vilkår. De ønsker en petroleumsmelding behandlet på en skikkelig måte. De har fortsatt usikkerheten rundt Melkøya friskt i minne. Ingen ønsker at politiske omkamper skal skape tvil om allerede gitte tillatelser.

Når FrP sier at de vil hjelpe leverandørindustrien, må vi spørre: Hvem er det de egentlig lytter til? Nylig var Aibel her, og de var tydelige på én ting: Det viktigste for dem er forutsigbarhet, ikke raske politiske stunt, ikke nye forslag, men stabile rammevilkår.

Det er merkelig å høre at FrP sier at de vil styrke norsk industri, all den tid de motarbeider havvind. Norske selskaper omsatte for over 60 mrd. kr innenfor havvind. Det er arbeidsplasser, det er teknologiutvikling, og det er eksportinntekter Norge trenger i framtiden. Suksessen til norsk olje- og gasspolitikk har alltid vært sameksistens mellom næring og miljø, industri og lokalsamfunn. Det har gitt høy oppslutning om næringen i befolkningen, og hvis FrP lykkes med å rive denne balansen og skaper et høyere konfliktnivå, risikerer vi at støtten til næringen også svekkes. Derfor er jeg veldig glad for at ingen av forslagene til FrP får flertall i dag.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [15:50:40]: Når Arbeiderpartiet snakker om usikkerhet, bør en lytte, for det er de eksperter på. Arbeiderpartiet må gjerne selv snakke om den usikkerheten de selv skapte ved å tvinge gjennom det kanskje mest kontroversielle prosjektet i oljenæringens historie, Melkøya-elektrifiseringen, men en trenger ikke være spesielt etterpåklok for å skjønne at rekylen vil komme når det blir tvunget gjennom på et grunnlag som egentlig ikke var et flertall. Det var et kunstig flertall for å sløse mangfoldige milliarder på elektrifisering som klimatiltak, og en klarer attpåtil ikke å skaffe den kraften som trengs.

Jeg vil si at jeg er bekymret over hvordan debattklimaet om oljepolitikken har vært i Norge i mange år. Oljeselskapene har vært, og er fremdeles, redde for å si utad hva de egentlig ønsker seg –rett og slett fordi vi har sett hvor store gjennomslag klimafanatikere har fått i politikken som både SV, MDG og Rødt fører, men også i den politikken som Arbeiderpartiet har gjennomført. Problemet er jo ikke at Storbritannia har hatt endringer. Problemet er at en har økt skatter og stanset lisenser. En har tatt de grepene som MDG bare kunne drømme om i Norge.

Den som tror at oljeselskaper ikke har lyst til å bringe verdier til samfunnet og energisikkerhet til Europa gjennom å utvinne olje og gass i eksempelvis Nordland VI eller flere andre områder, tar skrekkelig feil.

Nå har vi en energiminister som kanskje er den statsråden som har gått på flest tap i oljepolitikken, til fordel for symbolsk klimapolitikk. Det er ikke rart at næringslivet er bekymret. Nå har vi revidert nasjonalbudsjett for våre føtter igjen. Vær så snill: Ikke skap mer usikkerhet, ikke ødelegg for nye investeringer, ikke trekk tilbake oljeblokker, ikke start en ny iskantproblemstilling, ikke øk skatter eller avgifter for næringen, ikke kom med nye, fordyrende klimakrav, og skrot de nye klimakravene til offshorefartøy på sokkelen. Revidert nasjonalbudsjett skal forhandles nå. Arbeiderpartiet, «prove me wrong».

Så er spørsmålet hva Arbeiderpartiet skal si til sine kamerater i fagforeningene når verftene står tomme og jobbene forsvinner, og de ikke har valgt å støtte vårt forslag om å få på plass en oljeaktivitetspakke. Regjeringen har nå sagt nei til havbunnsmineralnæringen. De har trenert kjernekraft i Norge, som kunne gitt store oppdrag til verft langs hele kysten.

Fremskrittspartiet har sin samvittighet rein og har framsatt et forslag om en oljeskattepakke som vi mener trengs nå, for kostnadene har blitt så høye, og investeringsviljen for nye, store prosjekter er så liten. Det vil kunne bidra til å revitalisere hele aktiviteten ved norske verft og i selskaper langs hele kysten. Jeg er sikker på at hvis du spør verftene om de kunne tenkt seg en oljeaktivitetspakke, og om de trenger det når duppen kommer om bare noen år, ville de svart ja.

Pål Morten Borgli (FrP) [15:53:39]: Denne saken handler jo om noe helt grunnleggende, og det er om Norge fortsatt skal være en trygg og ledende energinasjon, eller om vi skal la kortsiktige budsjettforlik og politiske hestehandler skape usikkerhet om framtiden på norsk sokkel.

Er det Arbeiderpartiet, som sier de skal utvikle norsk sokkel, eller er det Miljøpartiet De Grønne eller SV, som vi har hørt i dag, og som sier de skal avvikle, som får gjennomslag for politikken? Hvem skal vi stole på?

Fremskrittspartiet mener regjeringen og regjeringens støttepartier har skapt en helt unødvendig usikkerhet om norsk petroleumsvirksomhet, og gang på gang har vi sett at det er svingninger i rammevilkårene, blokker trekkes tilbake, konsesjonsrunder utsettes, TFO-areal reduseres, havbruksmineraler settes på vent, CO₂-avgifter økes og så videre og så videre. Og næringen, som er avhengig av langsiktighet og investeringer over flere tiår, blir sittende igjen med spørsmålet: Hva er egentlig som gjelder i morgen?

Det er ikke en liten distriktsnæring, det er faktisk Norges viktigste næring vi snakker om. Den finansierer velferd, skaper arbeidsplasser langs hele kysten og bidrar til energisikkerhet i Europa og Norge. Når Europa trenger stabile leveranser fra demokratiske land, er det direkte uansvarlig å gjøre norsk sokkel mindre attraktiv. Vi vet at produksjonen på norsk sokkel vil falle i årene som kommer, og utvikler vi ikke mer og skaper ny aktivitet, vil det bli problematisk. Likevel velger regjeringen å vente, utsette og skyve beslutningen foran seg, og det er bare på grunn av dyre, symbolske morgengaver til MDG, SV og Rødt. Det er ikke ansvarlig forvaltning, det er politisk sendrektighet.

Vi må også løfte blikket. Norsk sokkel handler ikke bare om olje og gass. Det handler også om mineraler – mineraler som verden trenger. Havbunnsmineraler kan bli avgjørende for teknologi, industri, forsvar og energiomstilling for Europa framover. Det er oppsiktsvekkende at regjeringen lar støttepartiene sette bremsene på også på dette området. Verden trenger energi, verden trenger mineraler, Europa trenger sikre leverandører, og Norge har ressursene, kompetansen og teknologien. Men da må vi også våge å bruke mulighetene. Fremskrittspartiet vil ha stabile rammevilkår, regelmessige konsesjoner, mer kartlegging, mer seismikk, mer arealtilgang og mindre byråkrati og mindre skatt. Vi vil åpne områder som kan gi nye funn, nye arbeidsplasser og nye industrieventyr til det beste for fellesskapet.

Solveig Vik (A) [15:56:44]: FrP forsøker igjen å selge inn fortellingen om at norsk petroleumspolitikk mangler ambisjoner, men det FrP egentlig foreslår i denne saken, er ikke en ansvarlig utvikling av norsk sokkel. Det er et politisk frislipp uten styring, uten balanse og uten respekt for den modellen som har gjort Norge og norsk olje- og gasspolitikk til en suksess i over 50 år.

Arbeiderpartiet er stolt av norsk olje- og gassnæring. Vi vet hva den betyr for arbeidsplasser, eksportinntekter, industriutvikling og energisikkerhet i Europa. Nettopp derfor mener vi at denne næringen fortjener langt bedre enn FrPs kortsiktige stuntpolitikk. For hva er det egentlig de foreslår? De vil åpne stadig nye områder uten helhetlige vurderinger. De vil svekke etablerte forvaltningsplaner, de vil redusere miljøkrav, de vil fjerne CO₂-avgiften for petroleumsvirksomhet, og de vil i praksis gjøre norsk sokkel til et område der kommersielle interesser skal gå foran langsiktig ressursforvaltning.

Det er verdt å minne om at det er nettopp den ansvarlige og kunnskapsbaserte forvaltningen som har gjort Norge til verdens beste energinasjon – ikke cowboypolitikk, ikke å bore først og tenke etterpå, og ikke FrPs idé om at enhver begrensning automatisk er et problem.

Arbeiderpartiet mener at stabilitet og forutsigbarhet er avgjørende. Derfor har vi vært tydelige på at rammevilkår og framtidig arealpolitikk må behandles helhetlig gjennom petroleumsmeldingen, ikke gjennom 31 løse forslag kastet på bordet i et representantforslag.

FrP framstiller det som at regjeringen står i veien for aktivitet. Sannheten er at det er denne regjeringen som har opprettholdt høy aktivitet på sokkelen, lagt til rette for investeringer og sikret stabile leveranser av gass til Europa i en svært krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Det som virkelig skaper usikkerhet for næringen, er når FrP sender signaler om at skattesystemer, forvaltningsmodeller og miljøregelverk skal endres fra sak til sak, alt etter hva som gir høyest applaus på et landsmøte. FrP liker å framstille seg som næringslivets beste venn, men ansvarlige aktører i energinæringen etterspør ikke politisk kaos. De etterspør stabile rammer, seriøsitet og langsiktighet.

Arbeiderpartiet mener at det er fullt mulig å kombinere høy aktivitet på sokkelen med ansvarlige klimakutt og god ressursforvaltning. Det er den norske modellen. Det er den modellen som har tjent landet vårt godt, og det er den modellen vi skal bygge videre på. Det krever ansvarlighet, ikke populisme.

Pål Morten Borgli (FrP) [15:59:25]: Det er veldig mye hakk i plata. Vi hører hele tiden om stabilitet og stabilitet i rammevilkårene. Det er ikke sånn at stabilitet er det samme som dårlige vilkår. Det som er viktig, er å ha gode rammebetingelser som står seg over tid. Det er jo ganske underlig at det høres ut som enhver krone som ikke tas inn i skatt, faktisk er subsidier. Det er ikke sånn det er. Det er ikke sånn samfunnet fungerer.

Jeg, som kommer fra oljebyen Sandnes, skal gå litt tilbake i tid. Hvis vi går tilbake til tidlig på 2000-tallet, snakket alle om solnedgangen og når oljen skulle ta slutt. Da var det faktisk ganske nærstående. Jeg tror Fremskrittspartiet var det eneste partiet som sa at lyset på sokkelen ikke skal slukkes ennå, og at de som skal slukke det lyset, enda ikke er født. Da snakket alle i vår region om hva vi skulle leve av etter oljen, og vi sa: Energi kommer det til å bli et behov for. Olje- og gassnæringen kommer til å bestå, og vi kommer til å se nye høyder. Jammen fikk vi rett her også.

Derfor er det viktig at vi faktisk ikke bare sikrer nye leteområder og nye muligheter for næringen. Vi må faktisk også ha gode rammebetingelser for skatter og avgifter for både næringen og – ikke minst – forbrukerne.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [16:01:13]: I representanten Sivertsens innlegg klarte han først å si at han var redd for at oljenæringen ikke turte å si det de mente. Så var det verftene som ikke turte å si det de mente, og så var det MDG som var «klimafanatikere». Jeg tror ærlig talt at verftene og oljeindustrien faktisk bare er uenig med representanten. Jeg sier ikke det bare for å være reklameagent, verken for verftsindustrien eller for oljenæringen, nødvendigvis, men jeg tror man må komme til en erkjennelse av at når man ber om politikk som verken verftsindustrien eller oljenæringen ber om, er det kanskje bare FrP som, som vanlig, har landet på feil konklusjon.

Alle partier i Norge er for å forsyne Europa med den gassen de trenger, i den sikkerhetspolitisk krevende situasjonen man står i nå, men det vi diskuterer her, er jo investeringer på sokkelen mange tiår fram i tid. Når vi vet at Europa setter seg ambisiøse klimamål – og de har nådd hvert eneste klimamål de har satt seg til nå – er det ingen grunn til at vi, som selger 99 pst. av gassen vår og godt over 70 pst. av oljen vår til Europa, skal tenke at vi ikke skal omstille oss i takt med den omstillingen som uansett skjer. Jeg er genuint bekymret for at vi blir sittende igjen på perrongen når resten av verden omstiller seg, istedenfor å ta lederskap i den omstillingen. Det finnes ingen land som har bedre forutsetninger for å kutte egne utslipp og for å bytte ut vår fossilindustri med fornybare energikilder i stedet. Vi har rike naturressurser, vi har lang kompetanse fra en lang oljealder, og vi har noen av de klokeste folkene i verden.

Jeg er, helt ærlig, skuffet over hvor pessimistisk samtlige av de største partiene i Norge er, på vegne av Norges evne til å omstille seg. Jeg håper at videre diskusjoner om framtiden på norsk sokkel handler – faktisk – om å avvikle for å utvikle andre næringer, som sårt trenger at vi bruker litt mer tid på å diskutere dem i denne salen, og litt mindre tid på hvordan vi kan hjelpe den rikeste og mektigste næringen i Norge med enda mer skattelettelser, som Fremskrittspartiet foreslår.

L ars Haltbrekken (SV) [16:03:31]: Jeg skal gjøre det kort. Vi hørte i replikkvekslingen her i stad at statsråden ikke kunne se å ha fått noen svar om verken nye milliardsubsidier eller milliarder til leterefusjon fra oljeselskapene, så jeg vil be Fremskrittspartiets representant Sivertsen, som har tegnet seg til en kort merknad, om å svare på følgende: Kan han vise fram det brevet eller de brevene fra oljeselskap som ber om nye milliardsubsidier?

Det virker som at Fremskrittspartiets nye næringspolitikk er følgende: Vil du ha penger fra staten? Hvis svaret er ja, vær så god. Det er ingen krav eller undersøkelse av om det er behov for pengene. Det skal bare øses ut, selv til de rikeste selskapene.

Vi hører representanten Borgli. Han ville gå tilbake i tid, men han gikk bare til 2000-tallet. La oss gå til 1970-tallet. Hva foreslo daværende leder av Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen? Jo, at norske oljeressurser og norske gassressurser skulle selges til utlandet. Det ville vært et gigantisk tap, og vi ville ikke hatt stort å diskutere og bruke tiden vår på her i dag.

Torbjørn Vereide (A) [16:05:22]: Eigentleg var det førre innlegget så godt at eg nesten kunne ha fråfalle. Eg synest det nesten er på sin plass å få fram kor hopp-og-sprett FrP er i retorikken på dette med olje. Éin ting er den fenomenalt presise og gode historieforteljinga vi akkurat hadde om kva retning FrP ville hatt, men når ein samanliknar med andre land som på ein måte har hatt ei meir FrP-tilnærming på privat velferd og fri flyt innanfor olje, er Russland og Nigeria nærare partiboka til FrP enn det kanskje Noreg er. Eg trur ein skal passe seg litt før ein proklamerer at det er FrP som høyrer mest på dei som jobbar i næringa.

Mens vi er inne på det, trur eg kanskje òg ein skal lytte til mange av dei som er i leverandørindustrien, som stadig vekk byrjar å lure på – ja, Sivertsen sa det sjølv – kva politikk ein får i morgon viss FrP skal kome og avlyse satsingar dei er avhengige av. Vi ser det igjen og igjen. Det er populistiske overskrifter som er laga og designa for å tene nokre veljarar og applaus i augeblikket, men som kanskje ikkje fyrst og fremst har blitt utforma og etterspurt av dei som jobbar i næringa det gjeld.

Eg tenkjer at når vi snakkar om ei så seriøs og avgjerande næring som gass og olje i Noreg – heile petroleumssektoren vår, med alle dei vanvitig mange arbeidsplassane som høyrer til– må ein òg vise litt alvor når ein tek debatten etter å ha kome med forslag. Å vidareformidle ting ein tilsynelatande har fått i ein flaskepost, frå ein ukjend adressat – eg trur vi kan betre enn det.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [16:07:22]: Jeg vet ikke hvor mye tid jeg skal bruke på det forrige innlegget, men jeg kan jo trøste representanten med at vi har brukt mye tid på å snakke med næringen for å komme fram til disse forslagene, og det burde kanskje Arbeiderpartiet ha gjort også. La meg minne Arbeiderpartiet litt på deres egen «wall of shame»: å stanse 26. konsesjonsrunde to ganger, å trekke tilbake flere oljeblokker fra TFO-runden og skape usikkerhet om investeringer i Barentshavet, å stanse havbunnsmineraler to ganger, å øke CO₂-avgiften på sokkelen, å stå i veien for kjernekraft i Norge, som kan gi arbeid til verftene, å innføre fordyrende klimakrav for offshorefartøy på sokken. Det er ikke måten en skaper forutsigbarhet på.

Når det gjelder MDGs fortelling, vil jeg i beste fall mene at den har karakter av å være noe virkelighetsfjern. EUs forrige forsøk på å gå vekk fra fossile brennstoffer gikk ikke så veldig bra. Vi kommer til å trenge olje og gass i lang tid framover, og da er det vår plikt å åpne nye områder og hjelpe med europeisk energisikkerhet.

S tatsråd Terje Aasland [16:08:33]: Når en sitter og hører på debatten her, er det ingen tvil om at det å prøve å lage et fundament i Stortinget for en stabilitet og forutsigbarhet rundt videreutviklingen av olje- og gasspolitikken, er svært vanskelig, fordi man helt bevisst – også dem som tilsynelatende er for næringen – velger å ta ytterpunktene inn i stortingssalen. Det tror jeg ikke tjener næringen. Det blir fortsatt usikkerhet knyttet til rammebetingelsene i tiden framover. Jeg tror en trenger å tenke gjennom – i hvert fall det halvåret som ligger foran oss, fram til petroleumsmeldingen blir lagt fram – hvordan en vil bidra til å legge et trygt grunnlag for framtidige investeringer knyttet til Norges desidert viktigste næring. Stabilitet og forutsigbarhet i rammebetingelsene er avgjørende. Det er avgjørende å legge til rette for nytt, spennende leteareal. Det å prøve å hausse opp en debatt basert litt på falske premisser, mener jeg blir galt.

Norsk sokkel går veldig godt. Investeringsnivået er veldig høyt og har vært veldig høyt. Produksjonen er høy. Vi har hatt rekordår på gasseksporten til Europa. Det er flott. Det er det vi prøver på også i fortsettelsen, men skal vi legge et solid grunnlag for at vi skal tiltrekke oss investeringer og det mangfoldet også Fremskrittspartiet etterspør, bør de tenke litt gjennom hvordan de velger å føre ordet her i denne salen, og hvordan de velger å posisjonere seg med hensyn til mulighetene for å få til flertall som sikrer stabilitet og forutsigbarhet i framtiden. Så langt viser Fremskrittspartiet særdeles dårlige tendenser på akkurat det området.

Lars Haltbrekken (SV) [16:10:50]: Representanten Sivertsen sier at Fremskrittspartiet har snakket med næringen, men allikevel klarer han ikke å svare på mitt enkle spørsmål: Hvem fra oljebransjen har bedt om milliarder i skattelettelser og subsidier? Næringens egen organisasjon sier det samme som statsråden svarte til meg, at de ikke har bedt om en ny milliardpakke til oljeindustrien, at de ikke har bedt om en ny leterefusjonsordning.

Nå har representanten Sivertsen brukt opp taletiden sin, men det er jo flere representanter fra Fremskrittspartiet her som kan besvare dette enkle spørsmålet. Jeg kan legge på et spørsmål til: Hvem skal betale denne milliardregningen Fremskrittspartiet ønsker å gjennomføre?

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [16:12:08]: Representanten Sivertsen sa at vi drev med eventyrfortellinger. Verftsindustrien ber om nye oppdrag i havvind, ikke først og fremst nye oppdrag i oljenæringen. Det er Fremskrittspartiet imot. EU har lyst til å fase ut fossile brensler innen 2050. FrP tror tydeligvis ikke på det. IAEA-sjefen mener at å satse på flere olje- og gassfelt nå ikke kommer til å løse energikrisen. Det er tydeligvis også representanten Sivertsen uenig i.

Statistisk sentralbyrå, Klimautvalget 2050 og Statsforvalteren i Rogaland og i Vestland har alle vært enige om at det som er lurt, er å lage en utfasingsplan eller iallfall en plan for sluttfasen av norsk olje- og gassnæring. Det er tydeligvis også Fremskrittspartiet imot. Selv Aker BP-sjefen sa at oljeskattepakken fra 2020 ble for dyr, og at den ikke nødvendigvis var klok politikk.

Da lurer jeg på: Hva er det alle disse forstår, som Fremskrittspartiet ikke forstår? Eller hva er det Fremskrittspartiet forstår, som resten av disse ikke forstår? Jeg mener at når klimakrisen er på sitt aller hissigste, trenger vi politikk som gjør oss mindre avhengig av fossile brensler, ikke mer, som Fremskrittspartiet legger opp til.

Mani Hussaini (A) [16:13:32]: Denne debatten har egentlig vist det jeg og mange andre her i salen mistenkte da vi så alle disse forslagene fra Fremskrittspartiet, som heldigvis ikke får flertall i dag, nemlig at dette er forslag som er blitt laget på et bakrom her på Stortinget, ikke i dialog med næringen, slik vi pleier å gjøre det når vi lager nye rammevilkår for næringen. Jeg husker veldig godt at lederen i Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug, var på Offshore Norges årskonferanse, der hun lanserte nettopp disse forslagene. Man skulle sett reaksjonene i salen. Det var knapt noen som kunne tro sine egne ører. Det er ikke dette næringen ber om. Næringen ber om stabilitet, og den ber om en petroleumsmelding. Det som var fascinerende, var at jeg sto sammen med representanten Sivertsen og flere her, representanten fra Senterpartiet og representanten fra Høyre – skulder til skulder, vi fire partiene – om at nå var det på tide å slutte med å tulle det til i olje- og gasspolitikken, at vi måtte få stabilitet, og at det derfor trengtes en petroleumsmelding. Det skjedde nøyaktig tre uker før Fremskrittspartiet kom med disse forslagene. Jeg skjønner at det er veldig mange som rister på hodet når de ser hvordan Fremskrittspartiet holder på i olje- og gassnæringen.

Jeg må bare si at jeg er veldig glad, veldig glad, for at Fremskrittspartiet ikke har styrt olje- og gasspolitikken, for hadde det vært tilfellet, hadde vi for det første ikke hatt noe å snakke om og for det andre ikke hatt en kunnskapsbasert tilnærming. Olje- og gassnæringen har hatt stor tillit i befolkningen, og det tror jeg handler om at vi har greid å finne gode løsninger, vi har gått i dialog, vi har gått ned i lokalsamfunnet, og vi har sørget for sameksistens. Med disse forslagene tar man livet av alt som heter sameksistens. Da blir det enten olje eller fisk, og ikke olje og fisk, som vi har sørget for i dag. Da blir det enten olje eller turisme, og ikke olje og turisme, som vi har sørget for i dag.

Nok en gang, og jeg kan ikke få understreket det nok: Jeg er så glad for at ingen av partiene går med på Fremskrittspartiets forsøk på å ødelegge det som har vært en god tilnærming til olje- og gasspolitikken, nemlig at vi har brede forlik og et stort flertall bak olje- og gasspolitikken her på Stortinget. Forhåpentligvis fortsetter det også i tiden som kommer.

Pål Morten Borgli (FrP) [16:16:06]: Jeg skal være ganske kort. Jeg fikk egentlig et spørsmål om hvor vi er, og hvor vi hører om behovet for skattelettelser og en ny leterefusjonsordning. Det hører vi overalt hvor vi er, når vi besøker bedrifter. Ukentlig besøker vi næringslivet som er knyttet til olje- og gassnæringen, og mange av oss har familiemedlemmer som reiser ut en gang i måneden på sjøen for å bidra til dette.

Jeg ville heller ha stilt SV et spørsmål tilbake igjen: Hvordan skal de klare å finansiere dette, når de skal ha bortfall av et kvart statsbudsjett når de skal legge ned Norges viktigste næring? Der er jeg helt enig med statsråden. Det er en viktig næring, og Fremskrittspartiet har alltid tatt ansvar. Vi skal være med og finne gode forlik, også for rammebetingelsene framover, men det betyr at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet og de andre må finne sammen om de gode rammevilkårene.

Linda Monsen Merkesdal (A) [16:17:12]: Eg veit nesten ikkje om eg skal le eller grina når eg høyrer på FrP i denne debatten. Ein snakkar om føreseielegheit og stabilitet, men i praksis er rett og slett politikken til FrP ein trugsel for norske arbeidsplassar innan norsk olje og gass. Kvifor? Jo, det er fordi dei nektar å forhalda seg til at me har underteikna Parisavtala, som gjer at me skal omstilla næringa vår. Alle grafar peikar inn i eit framtidsbilde som også me i Noreg er nøydde til å forhalda oss til. Akkurat no er det krig i verda, og det er krig i Europa, noko som gjer at me produserer meir olje og gass enn det me har gjort på lang tid. Sjølvsagt stiller Noreg opp i den situasjonen som me står i, men det betyr ikkje at me ikkje skal ta ansvar for næringslivet vårt framover.

Framstegspartiet seier at dei har snakka med næringa. Eg stiller det same spørsmålet som representanten Haltbrekken: Kven har dei snakka med? For me i Arbeidarpartiet har vore ute og snakka med næringa, og dei seier tydeleg frå til oss: stabile rammevilkår. Dei skjelv av politikken til FrP, som no er imot alt som heiter subsidiar, men når det gjeld oljenæringa, skal det pøsast inn i stort mon. Eg har sagt det før, og eg seier det igjen: Politikken til FrP er som «long covid». Ein ser ikkje konsekvensane av han på sikt, men til slutt ligg næringslivet brakk. På Vestlandet er dette ein av dei store snakkisane – korleis politikken til Framstegspartiet kan leggja heile vestlandskysten brakk.

Rikard Spets (FrP) [16:19:43]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å ta ordet i denne saken, for det kommer saker senere som jeg kommer til å ta ordet en del i, men jeg gjør meg noen refleksjoner over hva jeg hører i denne salen. Man snakker om at FrP skulle ha gamblet bort hele den norske oljeformuen en eller annen gang på 1970-tallet, men man glemmer å nevne at Oddvar Nordli skulle signere bort hele sokkelen mot en 40 pst. eierandel i Volvo. Dette er historiefortellinger som ikke stemmer overens i det hele tatt. Jeg hører at Arbeiderpartiets representanter kommer opp her en etter en. Det er jo ikke Fremskrittspartiet som bidrar til en jojo-politikk på norsk sokkel. Her må Arbeiderpartiet stå rakrygget og ta ansvaret for det selv. Det er gjentatte eksempler på dette. Det siste er selvfølgelig det med Parisavtalen og klima. Ja vel, hva skjer hvis vi bryter Parisavtalen? Kommer parisavtalepolitiet og tar oss? Det er jo ikke sånn det fungerer. Vi må leve i den virkelige verdenen, og vi må føre en klimapolitikk, en olje- og gasspolitikk og en energipolitikk som er tilpasset den virkelige verdenen.

Statsråd Terje Aasland [16:21:21]: Nå kunne det vært ille artig å holde et innlegg om seriøsitetsgraden på innleggene i Stortinget. Vi må jo forholde oss til de avtalene vi har forpliktet oss til nasjonalt og internasjonalt. Det handler om å stå ved det en har sagt, og ikke minst om å stå ved tillatelser som er gitt. Det kunne vært greit å minne Fremskrittspartiet på det også.

Når vi hører fra Fremskrittspartiet, hører vi om at de over alt trenger nye skattepakker og en leterefusjonsordning. Det er litt rart at Energidepartementet og energiministeren aldri har hørt det, og ikke har fått det som en oppfordring med tanke på rammebetingelsene som ligger der. Men det jeg hører konstant, er at det ikke må skapes politisk risiko knyttet til Norges viktigste næring. Så skal ikke jeg si hvem næringen sier har skapt politisk risiko i det siste, for det er åpenbart for alle som følger næringen videre. Men hvis det som er utgangspunktet for denne debatten, ikke endres betydelig fram til petroleumsmeldingen legges fram og behandles her i Stortinget, så tror jeg det er ganske alvorlig. For det er alvorlig å påstå at alle i olje- og gassindustrien og leverandørvirksomheten krever nye skattepakker, nye leterefusjonsordninger og så videre, når det ikke er sant. En må gjerne ha hørt det fra noen, men da bør en si hvem en har hørt det fra, og hvorfor de begrunner det sånn.

Det går ganske godt i olje- og gassindustrien vår. Inntektene er betydelige, overskuddene er betydelige. Jeg besøkte, og åpnet, Johan Castberg som ligger som en katedral oppe i Barentshavet. Inntektene hver uke fra Johan Castberg er 1 mrd. kr. Takket være det skattenivået vi har, pluss Petoro, som altså er en deleier i Johan Castberg-lisensen, så innkasserer staten 840 mill. kr per uke. Det er ingen som kan sidestille seg med det. Den norske oljemodellen, eller petroleumsmodellen, er helt unik. Den består av at vi har flere sterke, gode selskaper, deriblant et selskap som har høy statlig eierandel, at vi har Petoro som forvalter fellesskapets ressurser, og at vi har et skattesystem som gjør at de naturressursene som det er god inntjening på, tilfaller fellesskapet og framtiden vår, og er forvaltet i Statens pensjonsfond utland, med uttaksregler som Stortinget i hvert fall så langt har vært enig om. Det er en fantastisk historie, det underbygger tryggheten i velferdssamfunnet vårt, og det bør dette stortinget sørge for skjer i framtiden også.

Solveig Vik (A) [16:24:34]: Temperatur fikk vi i alle fall i denne debatten. Jeg mener det er ganske så uheldig det inntrykket næringen kan sitte igjen med etter denne debatten. Forutsigbarhet og stabilitet er tydeligvis ikke en prioritet lenger for enkelte partier, og jeg tror det har blitt nevnt nok fra Arbeiderpartiets side hvilke partier det gjelder. Jeg håper det en gang var en prioritet, jeg håper det en gang blir en prioritet igjen. Olje og gass engasjerer alltid, og jeg håper virkelig at forutsigbarheten for næringen tar seg opp, og at engasjementet rundt å få den forutsigbarheten tar seg opp, før vi får petroleumsmeldingen til behandling.

Jeg vil egentlig bare takke for debatten og takke for engasjementet. Så håper jeg at vi får en god behandling av petroleumsmeldingen senere, og at alle partiene ønsker å bidra til behandlingen.

Aleksander Stokkebø (H) [16:26:33] (ordfører for saken): Jeg vil takke for samarbeidet i komiteen, vise til komiteens felles merknad og ellers redegjøre for Høyres syn.

Høyres mål er lave strømpriser, ren kraft til industrien og kostnadseffektive utslippskutt. Derfor er jeg glad for gjennomslagene våre for mer fart på nettutbyggingen og mer fornybar energi, og derfor er jeg glad for at vi nylig stoppet Arbeiderpartiets skattesjokk for småkraften, nettopp fordi mer norsk vannkraft er en viktig del av løsningen.

Selv om fornybar kraft gir resultater raskest her og nå, er ikke det et argument mot kjernekraft eller mot å planlegge for framtiden. Høyre er opptatt av langsiktighet og at vi ikke bør legge alle eggene i én kurv. For å nå målene våre trenger vi mye energi fra ulike kilder, og tiden for å oppkonstruere konflikt mellom dem må være forbi. Når vi vet at kjernekraft er en energikilde som er uovertruffent arealeffektiv, naturvennlig og stabil, gir det ingen mening å utelukke det politisk.

Høyre foreslår ikke å starte kjernekraftverk i morgen. I tråd med kjernekraftutvalgets rapport vil vi få på plass kompetanse, kapasitet og regulatoriske rammer. Vi ønsker en kunnskapsbasert, grundig og ansvarlig prosess videre, men prosessen bør startes og drives framover, ikke treneres. At det tar tid å bygge veien, er et argument for faktisk å stake ut kursen og komme i gang, ikke for å la være. Alle Høyres forslag i denne saken handler om nettopp det.

Høyre ønsker å tilrettelegge for at private kan finansiere og bygge ut kjernekraft i Norge, med tre tydelige forbehold. For det første må ikke muligheten for kjernekraft i framtiden bli en sovepute for å bygge mer fornybar kraft og nett i dag, hvor tempoet må betydelig opp. For det andre er det ikke aktuelt med statlige subsidier eller eierskap. For det tredje kompromisser vi ikke en tomme når det gjelder sikkerhet. Det er ikke aktuelt å godkjenne et eneste kjernekraftverk uten at betryggende løsninger for sikkerhet og avfallshåndtering er på plass.

Vi er en stolt industrinasjon med prosjekt- og ingeniørkompetanse i verdensklasse. Selvsagt kan vi klare dette, så la oss nå gi Norge reelle strategiske valgmuligheter for framtiden og åpne for kjernekraft og sette i gang.

Med det tar jeg opp de forslagene Høyre har alene og sammen med andre.

Torbjørn Vereide (A) [16:29:41]: Arbeidarpartiet tar kjernekraftdebatten på alvor. Det her fortener ein seriøs debatt som omfattar både fordelar og ulemper. Når eg les ein del av desse forslaga her, tenkjer eg at det er greitt å vere framoverlent, men det er òg greitt å vite om det er vatn i bassenget før ein stuper uti med hovudet først. Nettopp difor maner vi til eit sterkt fleirtal i Stortinget no, for å få ei stortingsmelding, sånn at vi kan få eit litt betre kunnskapsgrunnlag om teknologiutvikling, om korleis vi skal styre med dette, og om korleis ansvarsfordelinga skal vere, og bli tryggare på uavklarte spørsmål, sånn at vi kan gå vidare på ein nøktern og kunnskapsbasert måte. Det meiner eg vi treng. La oss vere ærlege: Vi har ei energikrise framfor oss. Halvparten av det norske energiforbruket er framleis fossilt. Det må vi erstatte med ny kraft, og det betyr at vi må ha ein ordentleg samtale om alle potensielle energiproduksjonar som kan vere med og erstatte det.

Ja, moderne reaktorar har blitt tryggare, men no er det faktisk prisen som er det store problemet. Det kostar mykje, det er store investeringar, men det kostar òg veldig mykje i etterarbeidet. Der har vi eit eksempel frå USA, der det sidan 1989 har blitt brukt 2 000 mrd. kr av det offentlege pengebudsjettet på å rydde opp atomavfall. Det er – for dei som synest det er interessant –, ei remse med tusenlappar jorda rundt sju gonger. Ganske mykje pengar. Eg er jo eigentleg teknologioptimist, Arbeidarpartiet er bygd på å vere teknologioptimistar. Det er fullt mogleg at det finst ein betre og billegare måte å løyse denne typen problem på i framtida, men då er det greitt å vite i staden for å måtte håpe.

Det er noko heilt grunnleggjande her, som førre talar var inne på. Dette er store, alvorlege spørsmål. Då meiner eg at politikken ikkje kan skifte side eller retning kvar einaste gong det blir litt temperatur i eit kommentarfelt. I det siste har det vore trøbbel med både bensindans, havvind og alt mogleg rart ute på høgresida. Heile poenget er at førre talar understreka at dei vil byggje opp alt dette og putte inn alle milliardar i alt av infrastruktur og kva det måtte vere, men at dei stoppar på målstreken om det går ei krone til subsidiar. Då blir eg litt bekymra for kva gjennomføringsevne vi eigentleg har framfor oss. Kjernekraft er ingen sommarflørt, det er ei generasjonsforplikting. Det fordrar òg at vi tar dette på alvor. Eg maner Stortinget til å samle seg om ei stortingsmelding og til at vi kan gå vidare på den måten i staden for å drive med bajaspolitikk.

Rikard Spets (FrP) [16:32:55]: Da jeg hørte Arbeiderpartiets siste taler her, synes jeg han egentlig burde støttet FrPs forslag og fått fram den kunnskapen som vi trenger.

Norge står overfor et veivalg i energipolitikken. I flere tiår har vi hatt et stort konkurransefortrinn gjennom stabil og rimelig kraft, men framover vil behovet øke voldsomt. Elektrifisering av industri og transport, datasentre og annen teknologi vil kreve enorme mengder energi.

Realiteten er at Norge knapt har bygd ut noe kraft de siste fem årene. Da holder det ikke å si nei til alle nye kraftkilder, samtidig som man skal elektrifisere alt. Fremskrittspartiet ønsker en teknologinøytral tilnærming til kraftproduksjon. Derfor mener vi at tiden er inne til å legge til rette for kjernekraft som en del av det norske kraftsystemet.

Rundt oss ser vi at stadig flere land satser på kjernekraft. Sverige åpner for nye reaktorer. Storbritannia bygger nytt. Polen, Nederland og Tsjekkia planlegger kjernekraft for å styrke energisikkerheten og redusere utslipp. Samtidig utvikles små modulære rektorer som gjør kjernekraft mer fleksibelt, mer skalerbart og bedre egnet for mindre kraftsystemer og industriområder. På mange måter er det som skapt for det norske kraftsystemet. Mens andre land tilrettelegger for framtidens energisystem, blir Norge stående igjen på perrongen med endeløse kommisjoner, meldinger og utredninger. Det er rett og slett for dårlig.

Kjernekraft har flere egenskaper som er svært attraktive i et moderne energisystem. Den er stabil og arealeffektiv, og den produserer enorme mengder kraft over svært lang tid. Det betyr ikke at kjernekraft er enkelt. Det er det ingen i denne salen som hevder. Den stiller store krav til sikkerhet, beredskap, regulering og avfallshåndtering.

Å planlegge kraftproduksjon er på mange måter som å plante et epletre. Den beste dagen var for ti år siden. Den nest beste dagen er i dag. Nettopp derfor mener Fremskrittspartiet at vi må starte arbeidet nå om vi skal ha gleden av å høste fruktene i framtiden. Fremskrittspartiets forslag handler om å tilrettelegge for en teknologinøytral energipolitikk hvor vi ikke trenerer for en energikilde som store deler av verden nå satser tungt på. Fremskrittspartiet mener at Norge trenger mer energi, ikke færre muligheter. Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag, som vi er en del av.

Seher Aydar (R) [16:41:46]: Rødt er ikke enig med flertallet i denne salen som insisterer på at vi trenger så vanvittig mye mer kraft. Deler av kraftdebatten foregår på gale premisser: Vi skal bare produsere mer uten egentlig å debattere forbrukssiden. Men når det er sagt, er Rødt mer positive til kjernekraft enn til mange andre løsninger, ettersom det er en kraftkilde med forholdsvis små klimagassutslipp og uten enorme arealinngrep. Det betyr ikke at kjernekraft er uten problemer. Rødt er særlig bekymret for avfallshåndteringen og er opptatt av å bygge opp Norges kompetanse på dette området. Vi må uansett håndtere dette i Halden og Kjeller. En eventuell utvikling av ny kjernekraft kan og bør ses i sammenheng med det arbeidet. Vi tror ikke at kjernekraft vil la seg realisere på kort sikt, kanskje heller ikke på mellomlang sikt, men vi må ta kjernekraft på alvor som en del av løsningen på klimakrisen, også i Norge.

Rødt mener i motsetning til forslagsstillerne at kjernekraft av både sikkerhetsmessige og økonomiske årsaker bør være under streng offentlig kontroll og utvikles i offentlig regi. Vi mener det er klokt at Stortinget får behandle en skikkelig stortingsmelding om kjernekraft. Vi trenger ikke tut og kjør og kommersiell drift, men vi trenger seriøse diskusjoner om både utredning og utvikling av kjernekraft i Norge.

I tillegg fremmer Rødt noen egne forslag i dag, og ett sammen med SV. To av dem handler om at en eventuell utvikling av kjernekraftteknologi i Norge ikke skal bidra til spredning av atomvåpen, mens to handler om behovet for offentlig eierskap, kontroll og styring av hensyn til nasjonal sikkerhet, beredskap og den langsiktige forvaltningen av kritisk infrastruktur og radioaktivt materiale. Dette er prinsipper som vi mener må være førende allerede nå, i arbeidet med en stortingsmelding, så forslag som går i den retningen, kommer nok Stortinget til å se igjen senere, men for denne gang tar jeg opp de forslagene vi har fremmet alene.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [16:44:09]: Kjernekraftutvalget leverte nylig en grundig rapport om mulighetene for å etablere kjernekraft i Norge. Rapporten konkluderer med at kjernekraft er trygt, gitt omfattende sikkerhetstiltak, og at kjernekraft kan passe godt inn i den norske energimiksen. Men utvalget konkluderte også med noe som er blitt godt belyst allerede: at kjernekraft er dyrt. Det vil kreve mye offentlige midler å koble det på nettet, og det tar lang tid å bygge ut. Erfaringene fra Europa viser noenlunde det samme: Kjernekraft er viktig for energisikkerheten, og det bidrar til å kutte utslipp, men det bygges i stor grad med tung statlig involvering og betydelig økonomisk risiko for fellesskapet.

MDG støtter kjernekraft i Norge, for vi trenger all den grønne kraften vi kan få om vi skal klare å erstatte kull, olje og gass. Men det betyr ikke at vi kommer til å stemme for Fremskrittspartiets forslag om å etablere en helt ny kjernekraftindustri i Norge gjennom et representantforslag på Stortinget. Når man hører på Fremskrittspartiet i denne debatten, kan det nesten virke som at det å sette opp et par kjernekraftverk i Norge er en rask løsning på et akutt problem. Det er det ikke. Kjernekraft kan være en del av den europeiske, og gjerne også den norske, energimiksen på lang sikt, men det hjelper oss ikke med å dekke kraftbehovet i Norge på kort sikt når vi styrer mot kraftunderskudd i Norge de neste årene.

Skal vi lykkes med etablering av kjernekraft i Norge, som jeg også gjerne vil, så nytter det ikke med hopp-og-sprett-politikk eller en slags forslagsbonanza fra Fremskrittspartiet i Stortinget. Da må vi heller gå sammen om en politikk som kan stå seg over tid. Derfor er jeg veldig glad for at de rød-grønne partiene har funnet sammen om en stortingsmelding for kjernekraft i Norge, og at regjeringen har blitt med på å starte opp arbeidet. Det tror jeg er klokt, og jeg tror det er en smartere måte å angripe dette spørsmålet på enn en haug med superspesifikke forslag som vi ikke vet konsekvensene av. Jeg anbefaler med dette komiteens tilråding.

Hans Edvard Askjer (KrF) [16:46:29]: Norge står foran en kraftutfordring som vi alle erkjenner. Det er bred enighet i denne sal om at vi trenger mer kraft, mer miljøvennlig kraft og mer stabil kraft. Likevel ser vi at når løsningen ligger på bordet, svikter handlekraften. KrF har lenge vært tydelig på at kjernekraft ikke er science fiction, men et realistisk alternativ, kanskje rundt 2040, og dette understøttes også av faglige vurderinger fra kjernekraftutvalget og internasjonale energimiljøer. Spørsmålet er derfor ikke om dette kan bli en del av energimiksen, men om vi har vilje til å legge til rette for det i Norge.

Det mest oppsiktsvekkende er ikke uenigheten i seg selv, men hvordan prosessen nå aktivt bremses. Regjeringen velger å somle i stedet for å lede. Når vi vet at det tar 15–20 år å realisere kjernekraft, betyr hver utsettelse at vi skyver løsninger lenger bort fra de behovene vi vet kommer. Å be om nye runder, nye meldinger og nye treneringer er ikke ansvarlig forvaltning. Det er å trenere en nødvendig utvikling.

Samtidig må det sies tydelig: SV har lykkes i sitt strategiske spill. Et parti som prinsipielt er mot kjernekraft, har fått betydelig innflytelse over tempoet i prosessen og bruker den innflytelsen til å redusere framdriften. Det er politisk dyktig, men det er ikke til det beste for Norge. Når behovet for kraft øker, og når teknologiene vi ellers diskuterer, møter store begrensninger, er det ikke ansvarlig å blokkere et av de få alternativene som faktisk kan levere stabil kraft i stor skala.

Og til Senterpartiet: Dere har vært tydelige på behovet for kraft til industri og distrikter. Men når vi diskuterer kjernekraft, en teknologi som kan levere stabil, utslippsfri kraft med begrensede naturinngrep, velger dere å lene dere på SVs nei. Etter vår vurdering framstår det ikke som ansvarlighet, men som politisk unnfallenhet i møte med et krevende, men nødvendig valg.

For realiteten er at kjernekraft oppfyller nettopp de kriteriene denne salen sier vi ønsker: Den er miljøvennlig, den er stabil, den er energieffektiv, og den krever langt mindre areal enn mange av de andre alternativene. Kjernekraft er i så måte blant de minst naturinngripende løsningene vi har tilgjengelig i større skala.

KrF har to løse forslag. Vi ber regjeringen sikre at virkemiddelapparatet sidestiller kjernekraft med de andre grønne energikildene, og at det settes et tydelig nasjonalt mål om operativ strømleveranse for små modulære reaktorer i Norge innen 2040. Vi fremmer de forslagene.

Grunde Almeland (V) [16:49:54]: Det er nok slik at vi over tid ikke har tatt politisk tak i kjernekraftdebatten på tilstrekkelig vis. Det store engasjementet nettopp for kjernekraft viser at det er et behov for at også vi politikere behandler dette temaet med seriøsitet og med alvor, og at vi faktisk bruker tid på å diskutere kjernekraft. Derfor er jeg glad for at regjeringen også er villig til å drive videre dette spørsmålet, og at man har fått et utvalg som har kommet med en god og grundig rapport, og jeg vil også gi honnør til forslagsstillerne i denne saken for å ta diskusjonen inn i Stortinget.

Aller mest er jeg glad for at vi har fått et solid flertall i dag – eller det ligger an til det – for å få en stortingsmelding. Det er på den måten vi seriøst driver videre en diskusjon om det som er ganske omfattende vedtak og potensielt ganske omveltende for hvordan vi driver politikken på dette området. Den ansvarlige måten å gå fram på er nettopp gjennom en stortingsmelding. Slik gjør vi det i de aller fleste saker der vi tar store, viktige beslutninger, og det ville vært rart å gå fram på en annen måte enn det.

Jeg er glad for at det er det neste steget. Samtidig er jeg skuffet over at Stortinget ikke benytter denne anledningen til å si noe mer om hva en slik stortingsmelding bør inneholde. Det er derfor Venstre, sammen med flere andre partier, fremmer en rekke forslag som vil gi den stortingsmeldingen bedre retning. Selv om ikke regjeringen ender opp med å være med på det i dag, håper jeg at statsråden kikker litt ekstra på de konkrete forslagene, for jeg tror det er mye der som er nødvendig at man diskuterer i en stortingsmelding, for at man heller ikke skal trenere mulighetene for å legge til rette for kjernekraft i framtiden.

I denne saken er det mulig å være både framoverlent og ansvarlig samtidig. Vi må ta ting i riktig rekkefølge. Vi kan ikke forskuttere de utredningene og den kompetansebyggingen som trengs. Vi kan ikke bruke kjernekraft som unnskyldning for å si nei til andre energiformer. Men vi må sette i gang de prosessene som trengs, slik at utdatert regelverk og treg forvaltning ikke står i veien for ny energi og teknologi.

Tilgangen på utslippsfri energi er i økende grad den største begrensende faktoren for ny næring og for klimakutt. Som politikere må vi klare å ha to tanker i hodet samtidig. Vi må gjøre noe med det akutte behovet for mer nett og fornybar kraft akkurat nå, og vi må planlegge for et enormt kraftbehov i framtiden. Vi må være åpne for alle løsninger som kan gjøres trygt og lønnsomt og med minst mulig naturinngrep.

Grunde Almeland (V) [16:53:00]: Jeg skulle veldig gjerne ønske det var flere forslag igjen, men de er allerede tatt opp.

Statsråd Terje Aasland [16:53:22]: Aller først er jeg glad for at vi tok initiativet til å få en offentlig utredning, å få et kunnskapsgrunnlag å diskutere ut ifra, og det har vi altså nå fått. For første gang på nesten 50 år har vi fått en offentlig utredning om kjernekraft i Norge. Dette er et viktig og helt nødvendig kunnskapsløft. Utvalgets anbefalinger er faglig godt forankret og godt begrunnet. En eventuell åpning av kjernekraft i Norge vil kreve at selskapene som eventuelt skal forestå dette, har teknologisk, sikkerhetsmessig og økonomisk evne til å løfte et slikt prosjekt. Men samtidig må de kunne bære ansvaret på en måte som er trygg for samfunnet. Mange kjenner en utrygghet med hensyn til hva kjernekraft kan innebære. Dersom det blir aktuelt å etablere kjernekraft i Norge, må vi ha trygghet for at konsesjonsprosessene og myndighetsapparatet ivaretar alle nødvendige og relevante hensyn under hele prosessen, fra planlegging til etablering, drift og dekommisjonering.

Det vil også derfor etter min mening være ganske vesentlig at vi – dersom en skal gjøre det – får til en bred politisk oppslutning om det, siden det skal stå over så lang tid. Det er uklokt å forhaste seg i det viktige arbeidet vi har foran oss, da en eventuell etablering av kjernekraft uansett vil innebære at vi må utvikle kompetanse og regelverk og gjøre vurderinger knyttet til kostnader, sikkerhet og risiko. Vi trenger å bygge mer fornybar kraft i Norge for å skape verdier, utvikle lokalsamfunn og kutte utslipp. Behovet for utslippsfrie og stabile energikilder i en tid med økende kraftbehov har bidratt til at spørsmålet om kjernekraft er aktualisert. Derfor er det bra med et godt kunnskapsgrunnlag og en faktabasert debatt om kjernekraft. Et vesentlig poeng i utvalgets utredning er at en etablering av kjernekraft må være resultatet av en grundig og transparent behandling i Stortinget. Utvalget anbefaler også at internasjonale anbefalinger fra det internasjonale atomenergibyrået følges dersom det skal legges til rette for kjernekraft.

Kjernekraft innebærer langsiktige forpliktelser over flere generasjoner. Kjernekraft kan derfor ikke etableres som et rent kommersielt prosjekt, slik mye annen kraftproduksjon kan. Staten vil uansett bli ansvarlig for vesentlige deler av risikoen, uavhengig av om kjernekraft etableres i privat eller statlig regi, eller om det er tilkoblet strømmarkedet eller isoleres til et enkelt forbrukspunkt.

Det er viktig at vi nå gjennomfører prosessen i riktig rekkefølge på et grundig vis. Kjernekraftutvalget har gitt oss et omfattende kunnskapsgrunnlag som vi skal følge opp. Vi gjennomfører nå en offentlig høring, og etter at vi har mottatt høringsinnspill og gjennomgått høringsinnspillene, vil vi umiddelbart sette i gang arbeidet med en stortingsmelding. Jeg håper at Stortinget også på en god måte kan engasjere seg i det arbeidet.

Stig Even Lillestøl (FrP) [17:10:17]: Kjernekraft er allereie ein del av den norske energimiksen takka vere produksjonen i andre land. I framtida må kjernekraft utgjere ein langt større andel av kraftproduksjonen vår, for vi treng ein stor «baseload» med stabil kraft som leverer 24/7. Det må vi ha for at samfunnet skal gå rundt, og enkelte industriaktørar må ha straum heile døgnet for at utstyret ikkje skal bli øydelagt.

Vi må òg klare å produsere straum utan for store naturinngrep, spesielt om vi skal fortsetje å vere eit av verdas beste land å leve i, med overflod av billig energi som har moglegjort vestleg sivilisasjon slik vi kjenner den. For framtida vil krevje enormt med kraft, og vi ser allereie ein revolusjon innan kunstig intelligens på horisonten, som kan gje ein massiv effektiviserings- og velferdsvekst om vi legg til rette for det.

Difor skal vi ha i bakhovudet at moderne SMR-reaktorar berre krev areal på størrelse med ein fotballbane. Kjernekraft bruker 99,7 pst. mindre plass enn landbasert vind. Med andre ord blir det 350 gonger større inngrep i naturen vår med vindkraft. Ved eit vesentleg større framtidig kraftbehov vil altså storskala vindsatsing medføre enorme inngrep på sikt. Ikkje minst må vi klare å byggje billig kjernekraft i framtida. Det er heilt rett at det er bygd svært kostbar kjernekraft i Europa, og i USA skaut kostnadane i vêret etter Three Mile Island-ulykka, bl.a. på grunn av dei påfølgande reguleringane av kjernekraft i landet.

Det er likevel viktig å hugse at kjernekraft i USA ein gong var konkurransedyktig mot kolkraft, og i Kina ser vi at dei allereie har greidd å byggje kjernekraft til 50 øre, som over tid har blitt billigare etter kvart som fleire kraftverk har blitt bygd.

Vi europearar er ikkje dummare enn korkje kinesarar eller amerikanarar. Vi må berre lære oss å vere framoverlente. For bak prislappen på kjernekraft er det ein enorm «idiotfaktor», samtidig som prislappar på havvind i langt større grad består av materialkostnader og løner som er vanskelege eller lite ønskelege å presse kraftig ned.

Vi vil være tent med å kome i gang med kjernekraft så snart som mogleg. Difor legg FrP fram forslag for å forberede Noreg på det. Satsinga skal skje i eit trygt og fornuftig tempo, som betyr at produksjonen ligg noko fram i tid. Andre land er i gong og satsar for fullt. Det bør Noreg også gjere, spesielt når private aktørar ønskjer å satse – utan ei einaste krone i statsstøtte.

Skal vi ha industrielle samfunn og produksjon i Noreg og i resten av Europa, treng vi massiv utbygging av kjernekraft. Alle parti som er opptekne av vekst, velstand og tryggleik, bør støtte desse gode FrP-forslaga.

Linda Monsen Merkesdal (A) [17:13:12]: Noreg treng meir kraft. Skal me lykkast med å skapa nye arbeidsplassar, kutta utslepp og utvikla industrien vidare, må vi ha ein energipolitikk som er seriøs, langsiktig og ansvarleg. Det er difor Arbeidarpartiet meiner at debatten om kjernekraft må handla om fakta, faglegheit og føreseielegheit, ikkje berre politiske overskrifter og raske poeng.

Det er ein ting som bekymrar oss med Framstegspartiets linje i energipolitikken. Dei skiftar standpunkt kvar gong det blir krevjande. FrP var imot vind på land då konflikten kom. Så snudde dei og blei imot. FrP var for havvind, men når prosjekta blei krevjande og investeringane og det politiske ansvaret låg der, så snudde dei igjen. I dag er dei imot dei to største havvindprosjekta i Noreg.

No seier FrP at dei er for kjernekraft, men spørsmålet er: Kor truverdig er eigentleg det? Det er lett å vera for noko så lenge det ikkje er ein realitet. Det er mykje vanskelegare å stå i det når verkelegheita kjem, når dei første konsesjonssøknadene skal behandlast, når kommunar blir berørte, når naturinngrep skal diskuterast, når nettilkoplinga skal byggjast, når dei vanskelege avvegingane skal takast. Då fryktar eg at FrP kjem til å gjera det dei har gjort før – å trekkja seg unna når ansvaret blir krevjande. Arbeidarpartiet meiner at kjernekraft ikkje er eit område for symbolpolitikk. Viss kjernekraft skal vera ein del av Noregs energiframtid, må det behandlast med grundigheit. Det fortener det.

Nyleg leverte nokre av Noregs fremste fagmiljø Kjernekraftutvalets rapport – over 500 sider med anbefalingar om korleis rammeverk for kjernekraft kan organiserast i Noreg. Dei har vurdert sikkerheit, regulering, konsesjonar, beredskap og korleis vi kan sikra demokratisk kontroll og trygg drift dersom Noreg i dag vel å satsa på kjernekraft. Men FrP avfeiar det og opptrer som at dei veit betre enn Noregs fremste fagfolk på området. Det er ikkje ansvarleg energipolitikk.

Eg har òg eit spørsmål til FrP: Kva er det FrP skal bruka all denne krafta til? FrP er imot elektrifisering, dei er imot omstilling. Er det sånn, som representanten før meg sa, at det skal gå til datasenter, eller skal det rett og slett gå til eksport?

For oss i Arbeidarpartiet handlar energipolitikk om meir enn å vinna debattar. Det handlar om å byggja landet vidare.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [17:16:15]: Når man har en energiminister som har klart å få mindre enn 1 TW ny kraft, kan den forrige representanten lure på en hva vil bruke kjernekraft til. For noen dager siden hadde vi en handlekraftig energiminister i Norge. Det er bare synd at hun reiste hjem til Sverige.

Det er rett og slett synd å se hvordan Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene aktivt trenerer kjernekraftprosessen i Norge. Vi er mange tiår på etterskudd. Svenskene har klart å lage et rammeverk. Jeg er ikke enig i alt de har gjort, men de har klart å få på plass noe som vi kan hente inspirasjon fra.

Sannheten er at vi ikke lenger har råd til å late som dette bare er et spørsmål for en fjern framtid. I store deler av landet er det mangel på kraft. Det er allerede blitt en vekstbrems. Vi trenger ikke begynne å snakke om Nord-Norge og hva som skjer der. Jeg kan også nevne mitt eget prisområde, NO2 og Rogaland, der man tydelig ser konsekvensene: høyere strømpriser, press på nettet, stadig vanskeligere vilkår for industri og ny verdiskaping.

Mens andre land bygger opp ny og stabil kraftproduksjon, har regjeringen i praksis valgt å sette kjernekraft på vent i enda flere år. En sier en er åpen, men i praksis handler det om utvalg, utredninger og mer tid. Vi har fått en regjering som utreder når vi burde legge til rette.

Konsekvensene av dette er enorme. Tenk hvilken forskjell kjernekraft kunne gjort i Norge, spesielt for Rogaland, et fylke som både er Norges industrielle motor og oljehovedstad. Regionen står foran store kraftbehov for industri og ny næringsutvikling. Samtidig opplever folk og bedrifter i NO2 Europas kanskje mest ekstreme strømprissvingninger. Rosenberg verft trenger mer å gjøre. Det samme gjør Aker Solutions. Tenk hvilke muligheter Aker Solutions kunne fått. Tenk hva de kunne gjort for Hordaland og for Egersund. De har allerede inngått et samarbeid med Rolls-Royce. Tenk hva de kunne fått til med et eget marked også i Norge. Når regjeringen står i veien for enda en ny næring i Norge, går vi glipp av potensielt tusenvis av arbeidsplasser.

Kjernekraft alene løser ikke alt, men det kunne vært en avgjørende del av løsningen. Det ville styrket forsyningssikkerheten, dempet prisvekstpresset og gjort det mulig å utvikle industri uten å sende regningen til vanlige folk og eksisterende næringsliv. Med Fremskrittspartiets mange forslag, som i dag dessverre stemmes ned, kunne vi kommet i gang og lagt til rette for både ny kraft og ny næring. I stedet virker det som regjeringen er mer opptatt av å beskytte gamle ideologiske standpunkter enn å sikre framtidens kraftforsyning.

Fremskrittspartiet mener vi trenger mer kraft, ikke færre alternativer. Derfor må vi slutte å trenere kjernekraftdebatten og begynne å bygge et regelverk som gjør det mulig å etablere kjernekraft i Norge. Spørsmålet er ikke om vi trenger kjernekraft. Spørsmålet er hvor lenge Arbeiderpartiet mener folk og næringsliv skal vente.

Helt til sist vil jeg si det er et gigantisk mageplask av Senterpartiet, som ikke engang er villig til å gå i gang og lage et regelverk, men heller vil ha enda mer papirarbeid. Vi kunne i hvert fall satt i gang to prosesser samtidig.

Aleksander Stokkebø (H) [17:19:14]: For det første er det positivt at man er enig om en stortingsmelding. Til det vil jeg si velkommen etter. Høyre har fra dag én sagt klart og tydelig fra om at en stortingsmelding er et riktig neste steg etter kjernekraftutvalgets rapport. Det har vi også fremmet forslag om i Stortinget, fordi vi ønsker en kunnskapsbasert og ansvarlig prosess videre. Alle forslagene våre i denne saken handler om nettopp det.

Vi stiller samtidig spørsmål til hva partiene på venstresiden egentlig er enige om her, for de peker ikke på hva man ønsker å oppnå med meldingen. Mens Høyre mener den bør inneholde en nasjonal plan for hvordan vi skal legge til rette, er jeg bekymret for at intensjonen til enkelte av partiene på venstresiden kun er trenering. Vi ser jo fra SVs side at motivasjonen kun er å stoppe Høyre – ikke faktisk å vurdere kjernekraft.

Jeg er bekymret for den situasjonen Norge er i, der det knapt bygges ny kraft. Jeg er bekymret for at regjeringens manglende retning og gjennomføringsevne, som vi allerede ser på fornybarfeltet, også skal forplante seg til kjernekraften.

SV har sagt mye i denne debatten som er litt underlig, for det første at vi ikke har kompetanse på kjernekraft. La oss da se oss rundt. Vi har Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Vi har tunge forskningsmiljøer ved flere universiteter. Vi har IFEs forskning på nukleær sikkerhet. Vi har Norsk nukleær dekommisjonering, som jobber med trygge løsninger for lagring av avfallet. Vi har sikkerhetsmiljøer og ingeniørmiljøer med kompetanse i verdensklasse. Vi har et Aker Solutions som inngår samarbeid med Rolls-Royce om utvikling av SMR, for å nevne noe. Kompetanse – ja visst har vi det!

I motsetning til hva SV påstår, tror heller ikke Høyre at kjernekraft er som en pølsebod. Det er en kjent sak at SV liker byråkrati, men jeg kan betrygge alle landets pølsemakere med at de aldri vil måtte søke konsesjon etter atomenergiloven. Kjernekraftreguleringene vil selvsagt være i en helt annen liga.

SV snakker om uansvarlighet, men la oss se på hva Høyre foreslår. Vi foreslår å utarbeide en stortingsmelding, klargjøre hvordan ansvaret for kjernekraft skal organiseres i offentlig forvaltning, styrke nasjonal kompetanse, utrede løsninger for håndtering av avfall og gå i dialog med nordiske naboland. Å kalle det uansvarlig faller på sin egen urimelighet. Det som er uansvarlig, er SVs ønske om å trenere og ikke ta på alvor det store behovet vi i årene som kommer, vil ha for fornybar og naturvennlig kraft. Høyre mener det nå er på tide å stake ut en retning og legge til rette for kjernekraft i Norge.

Lars Haltbrekken (SV) [17:22:34]: Jeg skal kommentere noen av påstandene som kommer i debatten.

Det påstås at atomkraft er nesten uten inngrep i naturen. Ja, hvis man kun ser på plasseringer i Norge, kan det være riktig. Da ser man totalt bort fra at man gjør seg avhengig av import av uran fra andre land. Utvinning av uran medfører betydelig forurensing. Men naturen i andre land er kanskje ikke så viktig? Da er det viktigere å se litt nasjonalistisk på kun sin egen natur.

Det sies fra KrFs representant at pris er uvesentlig. Tja, jeg vet ikke. Kanskje vi skulle spurt forbrukerne, som da må betale skyhøye strømregninger som en følge av at man skal fase inn den dyreste kraftkilden i Norge, om de synes at pris er uvesentlig?

Det siste atomkraftverket som ble bygd i Storbritannia, er avhengig av en strømpris på 1 krone og 70 øre. Jeg vet ikke om forbrukerne i Telemark synes det er en akseptabel pris for strømmen. Vi hører også representanten Sivertsen fra Fremskrittspartiet snakke om situasjonen i NO2. Den er alvorlig, men vil forbrukerne og næringslivet i NO2 si takk og halleluja til en strømpris på 1 krone og 70 øre, eller kanskje mer?

Norge er i dag stort sett selvforsynt med strøm. Ved å bygge atomkraft gjør vi oss avhengig av å importere den kanskje viktigste innsatskilden til strømproduksjon, nemlig uran. Er det smart i dagens sikkerhetspolitiske situasjon? Nei.

Høyre reagerer på at vi kaller dem uansvarlig, og lister opp noen forslag. Jeg kan nevne et annet forslag:

«Stortinget ber regjeringen fastsette konsekvensutredningsprogram og starte arbeidet med å utrede og tilrettelegge for flere av de privat initierte kjernekraftprosjektene i Norge (…)».

Det foreslår de før vi har en oppdatert lovgivning, og før diskusjonen er på plass. Det er uansvarlig. Dette er ikke en beslutning som skal stå i fire år, heller ikke i hundre år, men som skal stå seg i mange, mange tusen år.

(Innlegg er under arbeid)

Hans Edvard Askjer (KrF) [17:25:55]: Pris er selvsagt ikke uvesentlig per kilowatt. Det var ikke det jeg hevdet. Det jeg hevder, er at å skyve spørsmålet om kjernekraft foran seg og ut i det blå, basert på dagens teknologi og dagens priser, det kan bli feil. Det vi mener vi skal gjøre, er å utrede og komme i gang med å gjøre alt det regulatoriske som skal til, og da kan vi ikke bruke dagens bilde på hva som er tilgjengelig teknologi, og dagens bilde på priser.

Når det gjelder avfall, er dette et ansvar som Norge uansett må håndtere. Vi har allerede radioaktivt avfall som vi må ta vare på. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal forholde oss til dette – det må vi – men om vi også skal ta i bruk en teknologi som kan bidra til å løse våre framtidige kraftbehov.

Norge er et land med høy kompetanse, sterke institusjoner og høy tillit i befolkningen. Vi har forutsetninger for å håndtere kjernekraft på en trygg og ansvarlig måte. Da er det et grunnleggende spørsmål hvorfor vi ikke engang skal legge til rette for å ta dette i bruk. Tilbud, etterspørsel og pris vil så i sin tur si om dette kommer inn eller ikke, men vi risikerer altså nå på et senere tidspunkt å stå og angre på at vi ikke tok tak i dette og la til rette på et tidspunkt da vi faktisk kunne gjøre det.

Det har vært sagt tidligere i dag: Det beste tidspunktet var for ti år siden. Det nest beste er nå.

Torbjørn Vereide (A) [17:28:04]: Eg hadde eigentleg skrive ned på blokka mi det infamøst store antalet energiministrar som var i Solberg-perioden, og kor lite som skjedde på dette feltet i den perioden. Eg hadde òg nokre artigheitar som eg i all beskjedenheit syntest var ganske morosame.

Heilt ærleg trur eg at denne debatten er tent med at vi heller roar litt ned. Viss denne debatten skal gå vidare på ein ordentleg måte, er han tent med at vi senkar ned dei mest tabloide ordvala og dei mest lettvinte framstillingane. Eg trur at viss ein er pro kjernekraft og vil ha det så fort som mogleg, vil ein stå seg godt på å vere ærleg om at det er dyrt. Ein kan framsnakke at det er volumpotensial, men vere ærleg på at det er dyrt, på at det har store konsekvensar for kva som trengst av infrastruktur og lagring, og på at det er massevis av komplekse problemstillingar som er komplekse, i staden for å late som om at alt det der er lettvint. Eg trur den ærlege og nøkterne innfallsvinkelen til denne debatten er ein betre versjon av debatten.

Eg gjentek – og det meiner eg velmeint – at viss no FrP og KrF kan svelgje stoltheita si og vere med på vedtaket om stortingsmelding, er det, etter det eg klarer å rekne meg fram til, eit samla storting som peikar dette vidare. Ønskjer vi at vi skal ha denne debatten på ein ordentleg måte? Ja, så følg utviklinga med stortingsmeldinga, og ver ærlege om både pluss og minus, men gode kollegaar: La oss droppe det litt i overkant forenkla språket i dette. Dette er komplisert, kjernekraft er alvorleg, og då må vi også ta debatten på ein seriøs og ryddig måte.

Rikard Spets (FrP) [17:30:44]: Jeg registrerer at flere partier i salen forsøker å framstille Fremskrittspartiets forslag som forhastet og uansvarlig. Det er egentlig ganske bemerkelsesverdig, for det vi faktisk foreslår, er jo å starte utredning, kompetansebygging og regulatorisk tilrettelegging. Vi foreslår ikke å bygge kjernekraft i morgen. Det er paradoksalt at det er nettopp de motstanderne som later som vi har all verdens tid, som har dårligst tid med å elektrifisere alt mellom himmel og jord. Om det er noe som er forhastet og uansvarlig, må det jo være akkurat det.

Så må jeg rette opp en misforståelse som for så vidt statsråden og flere fra Arbeiderpartiet har tatt opp. Det gjelder det at vi ikke er teknologinøytrale, og at vi er imot vindkraft. Vi er ikke imot havvind. Vi er imot monstersubsidier på havvind. Det er den eneste forskjellen. Vi er ikke imot vindkraft på land. Vi er for at innbyggerne i de kommunene som blir massivt berørt av det, skal få lov til å si sin mening. Det er ikke å være imot. Det er å være ansvarlig.

Det tar tid å bygge kompetanse, det tar tid å utvikle regelverk, det tar tid å etablere sikkerhetsregimer, og det tar tid å behandle konsesjoner. Dersom vi skal ha kjernekraft i Norge på 2030–2040-tallet, må arbeidet begynne nå. Fremskrittspartiet mener at vi ikke kan basere framtidens energisystem på kraftkilder som varierer med værforholdene, og som er avhengige av evigvarende subsidier. Vi trenger stabil, regulerbar og lønnsom kraft.

Aleksander Stokkebø (H) [17:32:45]: Jeg er enig med Vereide og flere talere i at vi må ha en ansvarlig prosess, men Arbeiderpartiet må faktisk tåle at noen stiller spørsmål om hva man mener om kjernekraft i Norge, og hva målet med meldingen er.

Da vi la fram en stortingsmelding om Langskip, karbonfangst og lagring, gjorde vi det ikke kun fordi vi skulle ha en stortingsmelding, men fordi man mente noe og ønsket å oppnå noe og drive samfunnet framover. Det må jo også være målet med en kjernekraftmelding.

Så merker jeg at SV igjen har rullet ut kanonene og diskuterer kjernekraft og arealeffektivitet. Kjernekraft er en av de mest arealeffektive energikildene, selv om man tar med utvinning av brensel. Det er heller ikke sånn at de andre energikildene er uten inngrep for å utvinne de mineraler og råstoffer som trengs for å produsere. Enten det er vannkraft, vindkraft eller solcellepaneler, krever de alle sine inngrep. Det er ikke et argument mot energikilder, men det er selvfølgelig et argument for å gjøre ting med minst mulig inngrep, og der er kjernekraft uovertruffent arealeffektivt, noe som er slått fast også av kjernekraftutvalget.

Sårbarhet og sårbare verdikjeder er selvfølgelig en utfordring vi må ta på alvor. Alle energikilder har komplekse verdikjeder, chiper som skal anskaffes, komponenter og turbiner. Disse daler ikke ned fra himmelen, de må anskaffes, og i dag dessverre i altfor stor grad i et komplekst marked med sårbare verdikjeder. Det skal vi ta på alvor – for kjernekraften som for alle andre verdikjeder og energikilder vi er avhengige av.

Det er ingen som sier at kjernekraft er lett, eller at det går raskt, men at det tar tid å rydde rommet – eller at det tar tid å rydde opp etter Arbeiderparti-regjeringen, noe vi gang etter gang har måttet gjøre i denne salen, f.eks. på vannkraften, når det stadig foreslås skattesjokk – er jo ikke et argument for ikke å komme i gang og gjøre noe med det. Det er faktisk et argument for at det er på tide å begynne jobben. Det er nettopp det Høyre foreslår i salen i dag.

Statsråd Terje Aasland [17:35:33]: En skal høre mye før ørene detter av, er det sagt. FrP er teknologinøytrale, blir det sagt, og er for landvind hvis kommunene er for, men Fremskrittspartiet har, sammen med Rødt, etablert seg som den ivrigste motstanderen mot landvind. Ingen kan uansett forstå det på en annen måte.

Det var ikke derfor jeg tok ordet, for det ble også sagt at man gjennom Fremskrittspartiets forslag bare skal starte en utredning. Da kan jeg henvise til f.eks. forslag nr. 10, hvor det står:

«Stortinget ber regjeringen avvikle konsesjonsplikt og tilknytningsplikt for kjernekraft til kraftnettet, slik at kjernekraftverk kan forsyne kraftkrevende industri, som for eksempel datasentre og industriklynger, direkte med langsiktige kontrakter.»

Det er jo en klar, positiv tilnærming og en konklusjon på at man vil ha kjernekraft, uten utredninger. Og i forslag nr. 13 ber Stortinget regjeringen

«inkludere kjernekraft som en del av Norges langsiktige strategi for energisikkerhet og energiberedskap.»

Det kan ikke tolkes i noen annen retning enn at Fremskrittspartiet allerede har tatt stilling til dette spørsmålet. En behøver ikke gå til forslagene, men en kan også høre hva Fremskrittspartiet sier i denne sal. Det er helt opplagt at Fremskrittspartiet primært ønsker å utvikle kjernekraft i Norge som løsningen for framtidens kraftbehov.

Så må jeg ta det med epletreet og at det skulle vært plantet for ti år siden. Ja, hvem var energiminister for ti år siden? Det var Tord Lien. Og hva sa han for ti år siden? At han var lut lei av lave strømpriser. Det har vært en dramatisk endring på kort tid i kraftbehov og hvordan en må utvikle dette systemet. Det er greit noen ganger også å speile historien litt når en skal se framover.

Rikard Spets (FrP) [17:38:36] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle et representantforslag fra Sosialistisk Venstreparti om på bygge ut infrastruktur for frakt og lagring av CO2, spesielt mindre og geografisk spredte utslipp. Derav navnet Kortskip.

Jeg ønsker å takke for det gode samarbeidet i komiteen i forbindelse med saken. Komiteen har gjennomført skriftlig høring, og det har kommet inn i alt åtte høringssvar. Det er fremmet en rekke forslag i saken, som jeg overlater til forslagsstillerne å fremme og redegjøre nærmere for. Komiteens tilrådning fremmes av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, dog med litt forskjellig begrunnelse.

Norsk industri er helt avgjørende for verdiskaping, eksportinntekter og arbeidsplasser over hele landet. Nettopp derfor må vi føre en politikk som styrker konkurransekraften – ikke en politikk som påfører industrien stadig høyere kostnader og mer statlig styring.

I likhet med de fleste klimaprosjekter følger det heller ikke her noen prislapp med forslagene, men det er klart at det legges opp til omfattende kostnader, vedvarende subsidiering og risikofylt gambling med skattebetalernes penger.

I tillegg har store statlige klimaprosjekter en lei tendens til å bli vesentlig dyrere enn forespeilet. I f.eks. Langskip-prosjektet har kostnadene nå økt fra 25 mrd. kr til rundt 34 mrd. kr, og den endelige prislappen er fremdeles uklar. Det illustrerer risikoen ved å bygge opp en ny statlig subsidienæring uten sikkerhet for kommersiell bærekraft. Forslaget som nå ligger til behandling, har potensial til å bli vesentlig mer kostbart for skattebetalerne.

I sine merknader til forslaget om kjernekraft skrev representanten Haltbrekken – han er ikke her nå – at atomkraftverk ikke er en pølsebod. Det er jeg enig i. Det er i hvert fall ikke en subsidiert pølsebod, slik dette er.

Fremskrittspartiet mener staten skal legge til rette for næringsutvikling gjennom gode, forutsigbare og generelle rammevilkår, ikke gjennom politisk detaljstyring, uklare veikart og nye statlige infrastrukturselskaper med evighetssubsidier i monsterklassen. Vi er også kritisk til forslagene om utslippskrav i offentlige anskaffelser for sement og stål. Sånne krav vil øke kostnadene betydelig i bygg- og anleggsprosjekter, og dermed gjøre både infrastruktur og boliger dyrere. Det er det motsatte av hva byggenæringen trenger nå.

Norsk industri trenger først og fremst tilgang på stabil og rimelig kraft, forutsigbare rammevilkår og mindre byråkrati. Det er slik vi sikrer arbeidsplasser, investeringer og konkurransekraft i fremtiden – ikke gjennom stadig større statlige subsidier og politisk styring av teknologiutviklingen.

Linda Monsen Merkesdal (A) [17:41:23]: La meg starta med å understreka at forslagsstillarane tek opp ei viktig problemstilling. CO₂-handtering er avgjerande dersom me skal lykkast med å kutta utslepp frå industrien. For mange verksemder finst det i dag få eller ingen andre alternativ.

Noreg har lang erfaring med dette. Med Langskip har me vist at storskala CO₂-handtering er mogleg, og at det kan gjennomførast trygt. Samtidig må me vera ærlege: Dette er framleis kostbart. Difor må staten spela ei aktiv rolle. Nettopp difor har regjeringa sett i gang heilt konkrete tiltak, som gjennom Enova, der ein har utvikla støtteordning. Me har òg utvikla ordningar for negativt utslepp, og me byggjer ut infrastruktur trinnvis der det faktisk er aktiv industri.

Industrien treng føreseielegheit. Dei treng verkemiddel som reduserer risikoen og gjer investeringar moglege. Det er nettopp difor det er så vanskeleg å forstå politikken til Framstegspartiet. Dei snakkar om stabile rammevilkår og behovet for tempo i CO₂-handtering, men samtidig har dei valt å kutta Northern Lights i Øygarden, det viktigaste lagringsprosjektet me har, og sjølve føresetnaden for at fangstprosjekt skal kunne realiserast. Akkurat no skal det over i fase to, men som eg sa: FrP har kutta det i sitt alternative budsjett. Det heng ikkje saman. Utan lagring, ingen fangst. Utan fangst, ingen utsleppskutt. Når staten trekkjer seg tilbake i så avgjerande fasar, vil det skapa usikkerheit, ikkje føreseielegheit. Det rammar ikkje berre klimaarbeid. Det rammar òg norsk leverandørindustri. Dette prosjektet er faktisk bygd på kompetanse, arbeidsplassar og nye marknader.

Leverandørindustrien investerer ikkje i uføreseielegheit. Me har fått kjenna på dei siste vekene at leverandørindustrien er usikker på kva det norske storting meiner. Der kan FrP retta ryggen og visa at òg andre næringar enn oljeindustrien treng subsidiar for å bli nye næringar.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [17:44:32]: Langskip og Northern Lights-prosjektet, som ble igangsatt av regjeringen Solberg, er allerede i gang med å transportere og lagre CO₂, som også tidligere taler nevnte. Dette er først og fremst tiltenkt og tilpasset de største utslippspunktene man har i Norge, og større internasjonale kunder. Langskip og Northern Lights viser hvordan vi kan bruke teknologi, industri og markedet til å kutte utslipp og skape verdier samtidig. Klimakutt og næringspolitikk kan gå hånd i hånd. Norge kan bli knutepunktet for CO₂-lagring i Europa. Internasjonale kontrakter inngås. Det er så bra, og det er så framtidsrettet.

Så skal vi legge til at Høyre anerkjenner problemstillingen om at mindre og geografisk spredte utslippskilder ikke har tilgang til den samme egnede infrastrukturen og løsninger for transport og lagring av CO₂. Høyre mener det er behov for nye virkemidler som er tilpasset industriens behov. Punktutslippsprogram under Enova og utvidelse av Enovas mandat til også å kunne støtte utrulling og skalering av teknologi i industrien har vært Høyres linje i flere alternative budsjetter.

Vi mener det vil være hensiktsmessig at regjeringen utreder mulige modeller og vurderer hvor mye CO₂ som bør fanges, transporteres og lagres for ulike grader av utslippskutt i Norge. På denne bakgrunn fremmer Høyre, med støtte fra og sammen med SV, Senterpartiet og Venstre, følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan mindre og geografisk spredte utslippskilder kan få tilgang til infrastruktur for transport og lagring av CO₂.»

«Stortinget ber regjeringen utrede mulige framtidige modeller for finansiering av ikke-kvotepliktig CO₂-håndtering.»

Høyre og Senterpartiet har også et forslag som heter:

«Stortinget ber regjeringen, som del av den kommende felles energi- og klimameldingen og basert på det pågående arbeidet med et veikart for CO₂-håndtering, vurdere hvor mye CO₂ som for ulike grader av utslippskutt bør fanges, transporteres og lagres i Norge, for å nå de norske klimamålene.»

Med dette er Høyres forslag tatt opp.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [17:50:41]: Dette er viktig. Når Europa strammer til klimapolitikken og gjør forurensning dyrere, så åpner det enorme muligheter for land som klarer å kutte utslipp og samtidig videreutvikle industrien, arbeidsplassene og verdikjedene. Her bør selvfølgelig Norge ligge i front, som vi ofte gjør.

Jeg var akkurat og besøkte Northern Lights og BIRs avfallsforbrenningsanlegg, og det er helt tydelig: Vi har kompetansen, vi har industrien, og vi har allerede tatt viktige steg i riktig retning gjennom Langskip, Northern Lights og resten av CCS-satsingen i Norge. Men lagringsprosessene er, som det allerede har blitt godt forklart, i stor grad tilpasset de aller største utslippspunktene og ofte også internasjonale kunder. Da hjelper det lite for de delene av norsk industri som blir stående igjen på perrongen. Og utslippene i Norge er ikke samlet på ett sted. De er i industriklynger langs kysten og i lokalsamfunn over hele landet, i Grenland, på Haugalandet, på Mongstad, i Mo i Rana. Mange av disse utslippspunktene er store nok til å være avgjørende for det norske utslippsregnskapet og for å nå klimamålene, men for små til å passe inn i den infrastrukturen som bygges i dag. Derfor trenger vi det som SV og resten omtaler som Kortskip, et nasjonalt system for transport og mellomlagring av CO₂, som faktisk er bygget for norsk industri, og ikke bare de største utslippspunktene.

Dette handler om klima, men det handler også om industriell makt og økonomisk trygghet i framtiden, for i årene som kommer, vil lavutslippsprodukter være et konkurransefortrinn. Det gjelder sement, det gjelder stål, det gjelder verdikjeden for bygg og industri. Da holder det ikke å håpe at markedet ordner opp alene. Historien om norsk industri er også en historie om at staten har tatt ansvar for å bygge infrastruktur som markedet ikke har klart å utvikle på egenhånd. Vi gjorde det med kraften, vi gjorde det med oljen og gassen, og vi gjorde det igjen nå, med CO₂-håndteringen. Derfor er jeg også glad for at vi i dette forslaget ber regjeringen om å etablere et nasjonalt veikart for karbonfangst og -lagring fram mot 2030, 2035 og 2040.

Jeg vil takke SV for et godt representantforslag.

Hans Edvard Askjer (KrF) [17:53:15]: Statsråden og jeg deler samme hjemby. Vi har Langskip i vårt nabolag, og vi synes det er veldig spennende. Undertegnede synes også Kortskip er et veldig spennende prosjekt. Grenland havn, som jeg kjenner ganske godt til, har jo havna rett ved Heidelberg sitt anlegg og jobber med en løsning for å kunne være en hub for å ta imot CO₂ fra annen virksomhet i området. Det går jernbane rett inn på området, og det er en veldig spennende tanke at de som kanskje er for små til å ha et eget anlegg, kan fange CO₂ på «site», og så kan de sende det til havneterminalen og ut sammen med det som går fra Langskip-prosjektet. Jeg håper at de på et tidspunkt kan kommersialisere den teknologien, og at dette også kan bli noe som vi kan skape business på, og eksportere både kompetanse og teknologi og på den måten bidra positivt, både i eget land og i andre land.

Samtidig er vi opptatt av at vi skal bruke subsidier med nøysomhet, og det gjør at vi stemmer for noen av forslagene, men ikke alle forslagene i dette.

Jeg tar opp de forslagene KrF er en del av.

Statsråd Terje Aasland [17:55:18]: Norge har tretti års erfaring med CO₂-håndtering. Langskip har vist at storskala CO₂-håndtering i industrien er mulig, og at det er sikkert, men kostnadene for transport og lagring gjør at CO₂-håndtering ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt i dag. Miljødirektoratets utredninger viser at CO₂-håndtering er et sentralt klimatiltak for å kutte utslipp i industrien. Jeg deler derfor representantenes vurdering av at det må legges til rette for at industrien skal kunne etablere CO₂-fangstprosjekter.

Regjeringen har de siste årene arbeidet systematisk med å vurdere virkemidler for norske CO₂-håndteringsprosjekter innen industri og avfallshåndtering. Enova etablerer nå en ny støtteordning rettet mot CO₂-håndtering. I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2026 ble det øremerket 700 mill. kr til en utlysning som skal redusere blandede og biogene utslipp fra industri og avfallshåndtering. Støtteordningen til Enova vil være større enn dette, men endelig omfang avhenger også av responsen fra industrien. Støtteordningen er ment å vare over tid og skal gi mulighet for flere utlysningsrunder. Enova vurderer også et virkemiddel som kan redusere barrierer mellom fangstleddet og lagringsleddet i CO₂-verdikjeden.

I tillegg har vi varslet at vi i statsbudsjettet for 2027 vil legge fram et forslag om en ny ordning som gir rett til et fast tilskudd per tonn CO₂ for negative utslipp. Dette gjelder fangst og lagring av biogene utslipp, eller fangst av CO₂ direkte fra luften.

En utredning fra Gassnova, Enova, Miljødirektoratet og SIVA i 2025 viste at samordning av infrastruktur i industriklynger kan gi visse skalafordeler og utløse noen mindre prosjekter fram mot 2040. Samtidig gjør den store geografiske spredningen av norske utslippspunkter at det er krevende å oppnå samfunnsøkonomisk lønnsomhet ved etablering av felles infrastruktur for CO₂-håndtering.

Jeg er derfor glad for at Enova i dag lanserer et eget støtteprogram for mottaksterminaler der lastebiler og skip kan losse og laste CO₂ for videre transport til permanent lagring. Selv om staten bidrar med støtte til slik infrastruktur, er det imidlertid industrien selv som må drive fram prosjektene på kommersielt grunnlag.

Regjeringen har gjort flere konkrete grep i arbeidet med CO₂-håndtering. Disse må ses i sammenheng og gis anledning til å virke. Det vil sikre forutsigbarhet og reduserte utslipp. Jeg mener derfor at representantforslaget ikke bør vedtas.

Lars Haltbrekken (SV) [17:59:13] (ordfører for saken): Takk til komiteen for godt arbeid. I en krisesituasjon er det viktig at landets innbyggere har tilgang på energi. I dag er det sånn at drivstoffselskaper som importerer eller produserer 10 000 kubikkmeter eller mer i året av lagringspliktige produkter, er pålagt å lagre drivstoff tilsvarende 20 dagers innenlands forbruk. Dette mener et stort flertall i komiteen at er for lite, og derfor har mange samlet seg om noen viktige forslag.

Det er en samlet komité som ber regjeringen gå i dialog med våre nærmeste naboland, f.eks. de nordiske og Storbritannia, om å se på mulighetene for et tettere samarbeid rundt beredskap for produksjon og lagring av drivstoff. Det kan både øke lagrene og sikre at det skjer på en billigst mulig måte.

I tillegg ber en samlet komité regjeringen om å vurdere tiltak for å sikre produksjon av diesel og flybensin i Norge, og komme tilbake til Stortinget senest til høsten med forslag om dette, for å sikre den nasjonale beredskapen.

Det er også et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, SV, Senterpartiet, Rødt og Venstre, som ber regjeringen foreslå økte ambisjoner for å styrke lagerkapasiteten av diesel og flydrivstoff i Norge, hvor det skal utredes alternativer for 61 til 90 dagers lagerkapasitet, og at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2027.

Jeg vil knytte noen kommentarer til et av SVs forslag i saken, og jeg regner med at de andre partiene vil si noe om sine forslag. Et av SVs forslag, som vi fremmer sammen med Rødt, er å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om nødaggregater senest høsten 2026. I dag er det sånn at bensin- og dieselpumpene drives med strøm. Skjer det et strømbrudd, hjelper det lite at man har store lagre med bensin og diesel så lenge man ikke får det ut av pumpen.

Man kan tenke seg at når flertallet ikke ønsker å sikre nødaggregat og nødstrøm i situasjoner der strømmen står, bør det gå en oppfordring til landets befolkning om å hamstre sugerør, så de kan få sugd bensin og diesel opp i sine biler.

Jeg tar med det opp forslagene SV står bak alene og sammen med andre.

Linda Monsen Merkesdal (A) [18:02:25]: Eg vil òg takka for arbeidet med denne saka. Det er ei brei einigheit i denne salen om ein ting: at forsyningssikkerheita for drivstoff er avgjerande for nasjonal beredskap. Det gjeld forsvar, nødetatane, transport og heilt grunnleggjande funksjonar i samfunnet vårt. Det er ikkje nødvendigvis målet det er ueinigheit om, men kanskje heller vegen til målet.

La meg vera tydeleg på at Arbeidarpartiet ser denne utfordringa og tek ho på største alvor. Nettopp difor meiner me at beredskapen må styrkjast på ein måte som er mogleg å gjennomføra, kostnadseffektiv og faktisk gjer oss meir robuste, ikkje berre på papiret.

Fleirtalet i komiteen peikar på noko heilt grunnleggjande. Me må auka ambisjonane for lagerkapasitet, men me må gjera det på eit kunnskapsbasert grunnlag. Difor støttar me å greia ut nivå på 61 til 90 dagar og koma tilbake til Stortinget med ei heilskapleg vurdering.

Dette er ansvarleg politikk. Noreg er ein annan situasjon enn mange andre land det blir samanlikna med. Me er nettoeksportør av olje og har ein annan forsyningsstruktur enn f.eks. Sverige og Finland. Me må unngå utilsikta konsekvensar, og næringa sjølv har peikt på at det kan føra til høge prisar for folk og næringslivet og i verste fall svekkja den samla beredskapen ved at aktørar blir trekt ut av marknaden.

Det betyr ikkje at me skal sitta stille. Tvert imot: Regjeringa er allereie godt i gang med å tilpassa beredskapen til eit meir alvorleg trusselbilde. Arbeidet byggjer bl.a. på analysar frå Forsvarets forskingsinstitutt, som peikar på behov for å styrkja lagerkapasiteten betre, meir regional fordeling og meir robust infrastruktur.

Det er òg heilt sentralt, som fleirtalet og statsråden peikar på, at me ser beredskapen i samanheng – lagerkapasitet, produksjon i Noreg, samarbeid med næringslivet og tettare samarbeid med våre naboland. Difor samlar Stortinget seg om konkrete og viktige vedtak, om dialog med naboland, vurdering av nasjonal produksjon og auka ambisjon for lagerkapasitet.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [18:05:27]: Norge er på etterskudd, spesielt sammenliknet med våre naboland. Vi har rett og slett ikke god nok beredskapslagringskapasitet. I dag klarer vi så vidt 20 dager. Det holder ikke. Nok en gang er Norge langt bak. Nå må vi ta hånd om vår beredskapsmessige verkebyll og få en slutt på god gammel norsk naivitet. Verden er urolig, og vi må være forberedt på at verden kan endre seg til det enda verre over natten. Fremskrittspartiet mener vi må gjøre alt vi kan for å øke beredskapslagringskapasiteten i Norge, så vi i alle fall kan begynne å lukte på 90 dager, men det vil ta tid.

Jeg vil bemerke at det er litt morsomt at flere partier som er imot oljenæringen, vil har produkter fra den likevel. Samtidig er det et gigantisk paradoks at Norge, som en betydelig produsent av olje, ikke klarer å produsere nok drivstoff på egenhånd, eller i det minste sørge for nok beredskap. Derfor er FrP villig til å bidra konstruktivt med de forslagene i saken som vi mener vil ta Norge i riktig retning.

Det er trist at vi kan risikere at Nord-Europas største terminal, Slagentangen, får revet tanker når vi trenger mer lagringskapasitet. Fremskrittspartiet fremmer forslag om å gå i gang for å få flere lokasjoner over hele landet, så vi kan sikre og ha beredskap over hele landet. Slagentangen er ett sted, et annet kan være Lillesund i Haugesund eller Tananger – det er flere lokasjoner vi mener det er naturlig å se på.

Vi ser samtidig at våre nordiske naboer lykkes bedre. Vi ønsker økt samarbeid i Norden og med Storbritannia, og vi mener det er naturlig å se på at staten leier beredskapslagerplass, som en eksempelvis ser i Danmark.

Kanskje viktigst av alt er at vi gir regjeringen en marsjordre om å begynne å gjøre jobben sin, med å sikre beredskapslagringskapasitet og ha økte ambisjoner. Det handler om å sikre den nasjonale beredskapen, og at vi er klare hvis en krise eller noe enda verre skulle inntreffe. Vi forventer at regjeringen følger opp Stortingets vedtak og faktisk leverer.

Jeg tar opp forslagene i saken som Fremskrittspartiet er med på.