Kristian August Eilertsen (FrP) [12:05:29]: (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet om saken. Det har vært gjennomført muntlig høring, der hele 18 instanser møtte til høringen. Siden det er noe sprikende syn på saken, overlater jeg til de enkelte partiene å redegjøre for sine respektive synspunkter i sine innlegg. Derfor går jeg over til å redegjøre for Fremskrittspartiets syn på denne saken.

Helseplattformen har vært en skandale. Den har medført store konsekvenser for de fylkene som er berørt av innføringen. Da tenker jeg spesielt på fylkene Møre og Romsdal og Trøndelag, der helseforetaket opplever store økonomiske utfordringer som følge av denne innføringen.

Det som for oss framstår som et stort paradoks, er at jo lenger unna du er Helseplattformen i det daglige, jo mer fornøyd er du med den – men jo tettere du er på den, jo mer avhengig du er av at den fungerer, jo dårligere fungerer den. Da tenker jeg spesielt på dem det er mest kritisk for, legene, som står i møte med pasienten når det betyr mest. For dem funker Helseplattformen dårligst.

For oss framstår det også som at det har gått prestisje i denne saken, og at bare fordi at man har brukt mye penger hittil, og fordi man har kommet dit man har kommet nå, må man fortsette å gjøre det. Man skal altså fortsette å kaste gode penger etter dårlige, bare fordi man har kommet langt. Fremskrittspartiet er uenig i det. Vi mener at det er på tide å gjennomføre en styrt avvikling av Helseplattformen, og at vi får en planlagt overgang til andre journalsystemer som funker bedre for dem som det er mest avgjørende for.

Vi merker oss også at det er store negative tilbakemeldinger på Helseplattformen fra legene. Det kom tydelig fram under høringen som komiteen gjennomførte, og det har også kommet tydelig fram i media i etterkant. I tillegg er det stor usikkerhet rundt Helseplattformen blant innbyggerne. Derfor er det nødvendig med en styrt avvikling. Det er også viktig å skjerme de berørte kommunene som etter hvert har tatt i bruk Helseplattformen, og at ikke de sitter igjen med regningen for et journalsystem som man ikke har lyktes med innføringen av, og som ikke har fungert etter hensikten.

Vi mener at det er uaktuelt at man må kutte i gode, viktige pasientbehandlingstilbud i helseforetakene, og eventuelt i kommunene, som følge av de økonomiske konsekvensene innføringen av Helseplattformen har medført. Vi mener at det er stor usikkerhet knyttet til pasientsikkerheten når det gjelder Helseplattformen. Det er ikke sånn at den har blitt bedre som følge av Helseplattformen, men den er bra til tross for Helseplattformen. Legene bruker enormt mye tid på å kvalitetssikre alt det man burde kunne ha gjort på en enklere måte.

Avslutningsvis vil jeg ta opp forslagene fra Fremskrittspartiet i denne saken, og jeg ser fram til en god debatt.

Truls Vasvik (A) [12:08:43]: Det sies vel at innføringen av nye, komplekse datasystemer aldri forløper uten utfordringer, og for å si det forsiktig: Innføringen av Helseplattformen lever opp til det. Det har åpenbart vært mer krevende å innføre Helseplattformen enn det som var meningen ved kontraktsinngåelsen i 2019. Disse utfordringene har vært godt belyst over tid, både i denne sal og i mediene, i tillegg til Riksrevisjonens rapport fra 2024. Det har særlig vært utfordringer med brukervennligheten, noe Stortinget har fulgt opp med en ekstrabevilgning på 200 mill. kr. Ifølge en rapport fra SINTEF virker det som forbedringsarbeidet er inne på et godt spor, og det jobbes ufortrødent videre.

Riksrevisjonens rapport var særlig kritisk til implementeringsfasen ved St. Olavs hospital og i Trondheim kommune. Den fasen er forbi, og det er ingenting som tilsier at Helseplattformen nå truer pasientsikkerheten, ei heller at pasientsikkerheten er dårligere ved St. Olavs hospital enn ved andre sykehus. Aktivitetsdataene fra St. Olavs hospital viser nå at de har en aktivitet som er betydelig høyere enn i 2019. Faktisk har St. Olavs hospital blitt kåret til det beste sykehuset i Norge av Newsweek, så enten man er for eller imot Helseplattformen, vil jeg gjenta det regionalt brukerutvalg i Helse Midt-Norge sa på den muntlige høringen: Vi må passe på hva vi sier. Pasientene blir usikre på om de får den hjelpen de trenger på grunn av Helseplattformen, men den usikkerheten er uten grunn.

Det er litt viktig å ta med seg.

Jeg skal være ærlig – det er ikke alltid vi politikere påstår at vi er det – og si at jeg var litt usikker på de tilbakemeldingene vi skulle få på den muntlige høringen. Jeg ble overrasket over at tilnærmet samtlige høringsinstanser var helt tydelige. De ønsker ikke at Helseplattformen skal avvikles nå. Det svaret kom fra både tillitsvalgte, pasienter, kommuner og ledelse. Det betyr selvfølgelig ikke at alle utfordringer er forsvunnet, eller at alle er like fornøyd med systemet. Alle var likevel tydelige på at vi nå må se framover og få systemet til å fungere bedre. Derfor ber Arbeiderpartiet, sammen med SV og Høyre, om at det gjennomføres en uavhengig, begrenset analyse, slik at vi kan sikre læring og forbedring uten å forpurre det forbedringsarbeidet som allerede er godt i gang.

Det er et parti som til stadighet sier at de lytter til folket og står på folkets side. Jeg peker da på Fremskrittspartiet. Da er det ganske besynderlig at de velger å se bort fra de tydelige meldingene fra brukerutvalgene ved både St. Olavs hospital og Helse Midt-Norge. De er nemlig klare på at de ikke ønsker å kvitte seg med Helseplattformen. Tvert imot både sier og skriver regionalt brukerutvalg:

«Vi mener at et vedtak om avvikling av Helseplattformen vil være dramatisk og samlet sett til stor skade for pasienter, pårørende, helsepersonell, sykehus og kommuner.»

Kanskje er det sånn at de folkene FrP lytter til, kun er de som er enig med dem selv? Jeg bare spør.

Med det tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag.

Margret Hagerup (H) [12:11:51]: Helseplattformen har hatt alvorlige utfordringer, noe både Riksrevisjonen og mange ansatte i helsetjenesten med rette har pekt på. Innføringen ble mer krevende enn forutsatt, og det har hatt konsekvenser for både arbeidsflyt, brukervennlighet og pasientsikkerhet. Dette må tas på alvor.

Samtidig er Helseplattformen nå innført i hele regionen, og mange ansatte, tillitsvalgte, brukerorganisasjoner og kommuner har vært tydelige på at en forhastet avvikling vil innebære betydelig risiko, store kostnader og en ny belastning for både pasienter og ansatte. Også i høringen som var i komiteen, var det tydelig at det ikke er ønskelig med en avvikling nå. Det er også pekt på at systemet har gitt gevinster knyttet til samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten, og det har gitt bedre tilgang til informasjon for pasienter og pårørende.

Høyre mener derfor at det viktigste nå er å sikre videre forbedring og videreutvikling av systemet, samtidig som vi lærer av erfaringene fra innføringen. Vi mener det er rett å gjennomføre en uavhengig, begrenset analyse som bygger på eksisterende kunnskapsgrunnlag, og som kan bidra til bedre samhandling, kvalitet og effektivitet i tjenestene. En slik analyse må ta utgangspunkt i situasjonen slik den er i dag, og også ta høyde for de framtidige gevinstene som ligger i felles journal og bedre dataflyt.

Det er viktig at dette arbeidet ikke forsinker det pågående forbedringsarbeidet, eller at det skaper ny usikkerhet i en allerede krevende arbeidshverdag for helsepersonell.

Dette handler i praksis om å bruke erfaringene vi allerede har til å gjøre systemet bedre – ikke å stoppe opp eller starte på nytt, men å sikre en tryggere og mer effektiv helsetjeneste for både pasienter og ansatte.

Vi støtter derfor ikke forslaget som er fremmet i dette representantforslaget.

Kathy Lie (SV) [12:13:56]: Helt siden innføringen av Helseplattformen – eller faktisk kanskje før innføringen – har det vært mye diskusjon rundt den. Vi var opprinnelig skeptiske og mente at utrullingen av Helseplattformen burde stoppes den gangen, men tiden har jo gått, og noen feil og mangler er rettet, og det er prosesser i gang for fortsatt forbedring. Vi er også oppmerksomme på den sterke kritikken fra Riksrevisjonen, og det tar vi på største alvor. Det er viktig å sette alle kluter til for å gjøre systemet så godt som mulig.

Som nevnt før hadde vi en muntlig høring, hvor alle fagforeningene, arbeidsgiversiden og brukerutvalgene var samstemt imot å avvikle Helseplattformen nå. Det er store kostnader ved å innføre et system, men det er også store kostnader ved opplæring og det å komme i gang ordentlig og bruke det, og det er veldig stor frustrasjon og store kostnader ved å plutselig nå kaste alt på båten og skulle finne et nytt system.

Derfor støtter vi ikke at Helseplattformen skal avvikles. Vi mener at man må sørge for at det gjøres en analyse, og det er for å sørge for at man faktisk får optimalisert og gjort de forbedringene som trengs. Vi har valgt å støtte at man gjør denne begrensede analysen for å sikre det. Så har vi ikke støttet denne store, bredere samfunnsøkonomiske analysen, rett og slett fordi vi ser at det kan skape usikkerhet for de ansatte.

Det er én ting vi er bekymret for i dette, og det er sikring av helsedataene våre når vi har å gjøre med et amerikansk selskap. Jeg håper at det kan være noe man ser på i dette.

SV har også støttet at man skal sikre en utbedring av spesifikke utfordringer knyttet til resepter og legemiddelsamstemming i Helseplattformen, og også å tilrettelegge bedre for at fastlegene kan ta dette i bruk.

Så står vi også inne i et flertallsvedtak hvor vi ber regjeringen sikre at kostnader til Helseplattformen ikke går ut over sykehusstruktur og viktig lokalsykehusfunksjoner i Helse Midt-Norge. For én ting er helt klart, og det er at innføringen av Helseplattformen har påført Helse Midt-Norge en stor ekstrakostnad som andre helseforetak ikke har fått, og det plages de av, og det kan føre til kutt i tilbud. Så det er viktig å sikre.

Jeg tar opp SVs forslag.

Kjersti Toppe (Sp) [12:17:17] (leiar for komiteen): Helseplattforma skulle bidra til auka kvalitet i pasientbehandling, betre pasientsikkerheit og meir brukarvenlege system, og setja helsepersonellet i stand til å utføra sine oppgåver på ein betre og meir effektiv måte. Innføringa fekk det mest alvorlege nivået av kritikk frå Riksrevisjonen. Innføringa har truga pasientsikkerheita og redusert effektiviteten i pasientbehandlinga. Innføringa er òg blitt dyrare enn føresett, og framtidige kostnader er usikre.

Grunnlaget for val av konsept er kritisert for å vera mangelfullt, og det inneber svært høg risiko for svak styring og oppfølging. Datatilsynet har konkludert med brot på fleire av personvernreglane.

Problema synest å vera vedvarande. Det er framleis store utfordringar knytte til brukarvenlegheit, effektivitet og belastning for legar og anna helsepersonell, og det er usikkert kva det vil kosta å gjera Helseplattforma meir brukarvenleg, og kva forbetringspotensial ein faktisk har. Det er heller ikkje utført ein samfunnsmessig analyse av Helseplattforma.

Senterpartiet kjem i dag ikkje til å støtta eit forslag om avvikling, men vi støttar forslaget om å gjennomføra ei brei, uavhengig samfunnsmessig utgreiing av kostnader, risiko og pasienttryggleik i Helseplattforma. Målet skal vera å sikra helsetenesta eit journalsystem som sørgjer for samhandling, kvalitet og effektivitet i tenestene på alle nivå. Eit sånt journalsystem må sjølvsagt òg sikra brukarvenlegheit og effektivitet for legar som arbeider med pasientane på sjukehusa. Dessutan må ein kunna forventa at eit felles journalsystem for kommunehelsetenester og spesialisthelsetenester må vera så bra at fastlegar òg vel å bruka det.

Sjølv om kommunar, pasientorganisasjonar og helseføretak no slår ring om Helseplattforma, har vi eit overordna politisk ansvar i denne saka. Det er framleis store utfordringar – det viser helsepersonellundersøkinga frå 2025 frå Helsedirektoratet.

Senterpartiet erkjenner at innføringa av Helseplattforma er eit resultat av helseføretaksmodellen. Ei slik innføring hadde ikkje vore mogleg dersom sjukehusa var styrte i ein forvaltningsmodell med demokratisk kontroll. Helseplattforma har ført Helse Midt-Noreg ut i ein krevjande økonomisk situasjon. Vi kan ikkje tillata at finansiering av dette journalsystemet er med og bidreg til å svekkja pasienttilbodet og sjukehustilbodet i Helse Midt-Noreg. Spesielt er vi opptatt av at det ikkje må gå ut over sjukehusstruktur og viktige lokalsjukehusfunksjonar.

Vi er glade for fleirtalet om at regjeringa må sikra at finansiering av Helseplattforma ikkje skal kunna få slike konsekvensar, og vi føreset at regjeringa lojalt følgjer opp dette.

Seher Aydar (R) [12:20:36]: Digitalisering skal egentlig løse utfordringer og avlaste de ansatte. Helseplattformen har gjort det motsatte for lenge.

Systemet har vært en tidstyv for den knappeste ressursen vi har, nemlig helsepersonell. Likevel valgte Helse Midt-Norge å presse gjennom utrullingen. Riksrevisjonen konkluderte med at planlegging, organisering og innføring var sterkt kritikkverdig. Systemer lagd for et kommersielt amerikansk helsevesen er ikke godt egnet til helsevesenet her i Norge.

Rødt har stemt for alle forslag som har vært kritiske til ordningen, ønsket å stanse utrullingen eller avvikle systemet, men det har ikke vært flertall for dette. Nå har dette kommet et sted der de ansatte sier at de er bekymret for at en ny prosess skal skape ytterligere usikkerhet uten klare svar.

Det er fortsatt store utfordringer med Helseplattformen. Til tross for at det har vært enkelte forbedringer, meldes det fortsatt om tidstap og frustrasjon. Det gjelder spesielt behovet for utbedring av utfordringer knyttet til resepter og legemiddelmoduler. Hittil har også investeringene i Helseplattformen kostet mye, og det har gått ut over økonomien for sykehusene i regionen.

Det er derfor bra at det nå er flertall for at kostnader til Helseplattformen ikke skal gå ut over sykehusstruktur og viktige lokalsykehusfunksjoner i Helse Midt-Norge, for de er i en krevende situasjon nå.

Hele sakskomplekset viser også behovet for tydeligere ansvar. Alvorlige feil får skje uten at noen holdes ansvarlig. Dette henger sammen med svakhetene i foretaksmodellen. Modellen skulle egentlig gi mindre byråkrati og tydeligere ansvar, men utviklingen viser det motsatte. Denne saken bør være en viktig lærdom.

Det trengs en uavhengig, samfunnsøkonomisk utredning av kostnader, risiko og pasienttrygghet i Helseplattformen – det er det forslaget Rødt stemmer for i dag. Helsetjenestene trenger et journalsystem som sørger for samhandling, kvalitet og effektivitet i tjenestene på alle nivåer. Vi mener også at det er på sin plass å vurdere langsiktig digital suverenitet og nasjonal kontroll over helsedata.

Avslutningsvis vil jeg si at vi trenger å ta lærdom av de feilene som gjøres, slik at de ikke gjentar seg. Det er derfor vi primært støtter en samfunnsøkonomisk analyse. Det er ingen tvil om at dette ikke har vært en liten feil med litt problemer ned innføringen, det har vært langsiktige utfordringer med hele systemet. Dette må vi lære av for framtiden. Vi må ha bedre kontroll og innføre systemer som faktisk avlaster de ansatte, som faktisk gir sikkerhet til de ansatte, og som ikke skaper den typen usikkerhet som Helseplattformen har bidratt til.

Marius Langballe Dalin (MDG) [12:23:45]: Før eg utdanna meg til lege og kirurg, arbeida eg faktisk med programmering og brukartilpassing og opplæring i tidlege digitale journalsystem – iallfall lite grann. Eg jobba med både kjeldekode og pasientbehandling, og eg har brukt både DIPS og Helseplattformen. Det var mest DIPS, men eg har òg satt meg inn den andre, og eg trur eg beherskar dei rimeleg greitt, for å seie det sånn. Mi vurdering er krystallklar: Helseplattformen lir av så grunnleggjande feil og manglar i både oppbygging og brukargrensesnitt at det vil vere mykje enklare og mykje billigare å starte på nytt, framføre å fortsetje – viss vi ser det i eit veldig langt perspektiv. På kort sikt er det sjølvsagt ikkje det.

I dag tidleg høyrde ein lege som beskreiv overgang frå Helseplattformen til journalsystemet DIPS, som ein enorm lette. Det skjønar eg veldig godt, etter å ha jobba med begge systema. Når det framkaller sånne følelsar, er det noko fundamentalt gale med heile systemet. Eit IT-system med så låg brukartilfredsheit som Helseplattformen reknast eigentleg som ubrukeleg. Riktignok tilpassar dyktige brukarar seg, dei som er gode med data. Dei tilpassar seg òg eit sånt system og får det til å fungere, men det betyr ikkje at systemet er bra, og det betyr ikkje at vi bør vere hefte med det til evig tid.

Ja, systemet har blitt litt betre, men å gå frå katastrofalt dårleg til dårleg er ikkje nokon siger for pasientsikkerheit eller for brukarvenlegheit. Det er framleis ineffektivt og lite intuitivt. Det vil krevje enorme investeringar og tilpassing berre for å halde det gåande.

Det blir hevda frå forsvararane av prosjektet at det er for seint å snu. Som brukar av Helseplattformen må eg spørje: Er vi til evig tid bundne til eit system som fungerer så dårleg? Viss vi oppdagar eit inngrep som skadar pasienten på operasjonsbordet, så fortset vi ikkje med det same. Vi lagar ein ny plan, stoppar inngrepet der vi er og planlegg på nytt.

Kvifor skjer det da ikkje noko? Helseleiaren i Helse Midt-Noreg har sterke insentiv til å fortsetje. Den personlege og profesjonelle risikoen ved å starte på nytt, blir sjølvsagt opplevd som stor. På toppen av det heile har dei tausheitserklæringane sine, som gjer at dei ikkje har lov til å uttale seg negativt om Helseplattformen.

Dette er ikkje lenger berre ein IT-skandale, det er eit alvorleg demokratisk problem, når frykt og munnkorg erstattar openheit og fagleg kritikk i helsevesenet vårt. Miljøpartiet Dei Grøne meiner Helseplattformen må avviklast. Vi må erstatte med ho med ein ny digital strategi basert på tre pilarar: digital suverenitet, modulær oppbygging, så vi kan byte ut det vi ikkje vil ha, og open kjeldekode der det er mogleg.

At fleirtalet ikkje vil støtte ein plan for avvikling, er berre uendeleg trist. Det er på tide å oppheve munnkorga, avvikle eit system som ikkje fungerer og gje tillit og tryggleik tilbake til helsearbeidarane. Med det tek eg opp forslaget som MDG har aleine.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [12:27:06]: Helseplattformen har fått mye kritikk – og det har vært betimelig. KrF har vært kritisk til både Helseplattformen som arbeidsverktøy og prosessen rundt hele innføringen. Når et prosjekt virker for godt til å være sant, er det som regel det. Her er det et luftslott som virkelig har slått sprekker. Midt oppi det hele har også Helse Møre og Romsdal og Helse Midt-Norge blitt påført veldig store utgifter, nettopp for å være forsøkskanin, og de bærer nå konsekvensene, med både et krevende system og de økonomiske belastningene.

Vi har et system hvor det tar vanvittig lang tid både å orientere seg igjennom det som står på skjermen, og å sikre helt grunnleggende pasientbehandling, som legemiddelsamstemming og at det tar lang tid å lære seg systemet. I tillegg er det fastleger som ikke tar det i bruk.

Vi har gjennomført høring i denne saken, og jeg har også vært både i Møre og Romsdal og på St. Olavs hospital og snakket med brukere av systemet. Det framstår tungvint, men det har blitt bedre. Og tro det eller ei: Helseplattformen har gitt noen gode fordeler også. Spesielt vil jeg framheve brukerrådets perspektiv, som de kom med, om hvordan det ser ut fra det perspektivet. Det er også en del av kommunene som har veldig god erfaring med dette.

Vi har også fått veldig tydelige tilbakemeldinger om at omstillingsevnen er på et bunnpunkt etter å ha stått i jevnlig omstilling over lang tid i forbindelse med Helseplattformen, og det å skulle snu nå og kjøre en lang ny prosess vil være svært krevende for alle. Vi må rette fokuset framover, ikke bakover. Hvis dette systemet skulle blitt erstattet, ville det ikke bare blitt erstattet med ett system; det har erstattet mange ulike systemer, som man måtte anskaffet igjen.

Vårt perspektiv nå er at vi må både sikre bedre brukervennlighet, sikre pasientsikkerheten og sikre effektivitet. Økonomisk må ikke det å påta seg et pilotprosjekt få de store konsekvensene som dette har hatt, konsekvenser som til syvende og sist går utover pasientene. Derfor stiller KrF seg også bak forslaget om å sikre et bedre kunnskapsgrunnlag og sikre prosesser som fungerer bedre framover. En skrinlegging av Helseplattformen nå ville vært uansvarlig.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:30:16]: La meg først si at det er ingen tvil om at Helseplattformen har vært, og fortsatt er, krevende. Først i 2025, tre år etter at innføringen startet, viser regionen at aktiviteten på sykehusene går riktig vei. Når det gjelder St. Olavs hospital, er det flere konsultasjoner og høyere aktivitet enn før innføringen. Når det gjelder ventetider, har St. Olavs hospital i Trondheim blant de laveste i landet. Kommunene som bruker Helseplattformen, formidler at samhandlingen med sykehusene har blitt bedre.

Jeg har møtt helsepersonell og pasienter i Midt-Norge som har vist meg både fordeler og ulemper ved løsningen. La meg understreke at det fortsatt er behov for å forbedre spesielt brukervennligheten og effektiviteten for helsepersonellet, og det gjelder kanskje særlig for leger på sykehus. Derfor har Stortinget bevilget 200 mill. kr og til forbedring av brukervennlighet og effektivitet i Helseplattformen. Den første evalueringen viser at Helse Midt-Norge arbeider på riktig måte med disse forbedringene.

Forslagsstillerne ønsker at Stortinget skal ta stilling til hvilke IT-løsninger som skal og ikke skal brukes på sykehus og i kommuner i Norge. Det mener jeg at ikke er en spesielt god idé. Jeg mener at valg av pasientjournalløsninger er en viktig del av det lokale og regionale ansvaret som kommuner og sykehus har for å yte gode offentlige helse- og omsorgstjenester.

Jeg er enig med talerne før meg som har sagt at nå må vi se framover, og ikke gjenta gamle feil. Helseplattformen gir mulighet for samhandling som ikke finnes i de andre regionene i dag, og disse erfaringene mener jeg at vi nå må bruke for å utvikle samhandlingen. Vårt mål er at ingen digitaliseringsprosjekter innen helse skal ende opp med samme problemer som vi har sett i Helseplattformen.

Vi vet at det er store omstillingsbehov i spesialisthelsetjenesten i Helse Midt-Norge. Det skyldes bl.a. for høye driftskostnader og særlig for høye bemanningskostnader etter pandemien. Tjenestene må derfor utvikles og organiseres slik at befolkningen også framover får gode og forsvarlige tilbud. Helse Midt-Norge må, som de øvrige regionale helseforetakene, forholde seg til de økonomiske rammene som fastsettes av Stortinget. Det innebærer at helseregionen må gjennomføre nødvendige prioriteringer innenfor disse rammene.

Jeg vil gjerne legge til at det er viktig at eventuelle vedtak i salen nå ikke blir til hinder for nødvendige og riktige omstillinger. Helseforetakene må ha handlingsrom til å tilpasse drift, bemanning og organisering for framtidig behov. Det er de som har sørge-for-ansvaret i helsetjenesten vår, og det er en forutsetning for å kunne opprettholde gode tjenester med høy kvalitet også over tid.

Anne Grethe Hauan (FrP) [12:49:42]: Helseplattforma skulle bli framtida for norsk helseteneste. Éin journal, betre samhandling, meir tid til pasientane. I staden har dette utvikla seg til å bli eit av dei største IT-problema me har sett i norsk helsevesen. Dette er ikkje noko Framstegspartiet har funne på for å laga politisk bråk. Problema blei så alvorlege etter innføringa ved St. Olavs hospital i Trondheim kommune at Riksrevisjonen gjekk inn og granska heile prosjektet. Bakgrunnen var varsel frå helsepersonell, meldingar om svekt pasienttryggleik, tekniske problem og ein arbeidskvardag som mange opplevde som langt meir krevjande enn før. Mange har beskrive timar framfor skjermen i staden for tid med pasientane. Riksrevisjonen var knalltydeleg. Dei gav den hardaste kritikken dei har: sterkt kritikkverdig. Det er ikkje kvardagskost. Dei peika på svak styring, mangelfull kontroll, og at ein gjekk vidare sjølv om risikoen var kjent. Samtidig har helsepersonell fortalt om meirarbeid, dårlegare arbeidsflyt og mindre tid til pasientane.

Ingen påstår at absolutt alt er feil, men når pasienttryggleiken blir utfordra, og tilliten ute i tenestene sviktar, held det ikkje å visa til fine ambisjonar og glansbilete frå då prosjektet blei lansert. Rekninga berre veks, milliard på milliard. Det er pengar for folk flest, pengar som skulle gått til fleire helsearbeidarar, betre kapasitet og raskare behandling. I staden har me fått eit prosjekt som stadig fleire opplever som eit tungt og kostbart feilspor.

Framstegspartiet meiner me no må tora å stilla dei spørsmåla regjeringa verkar uvillig til å stilla. Kor lenge skal dette halda fram, kor mykje meir skal brukast, og kvar går grensa før nokon faktisk seier stopp? Det kan ikkje vera sånn at prestisje blir viktigare enn praksis. Når dei som står nærmast pasientane, seier frå om alvorlege problem, må politikarane lytta. Dette handlar ikkje om å vera mot digitalisering, det handlar om å vera for løysingar som fungerer i praksis – system som hjelper helsepersonell i staden for å gjera arbeidskvardagen meir tungvinn. Til slutt handlar dette om tillit, tillit til systema, tillit til leiinga og tillit til at politikarar faktisk grip inn når noko openbert ikkje fungerer som det blei lova. Nokre gonger er det mest ansvarlege faktisk å stoppa før det blir endå dyrare, endå større og endå vanskelegare å rydda opp i.

Sylvi Listhaug (FrP) [12:52:38]: Helseplattformen er en varslet katastrofe. Fremskrittspartiet har gjentatte ganger fremmet forslag, stilt spørsmål, prøvd å få oppmerksomheten – først til statsråd Kjerkol, deretter Vestre – for å få folk til å innse at dette systemet ikke er liv laga. Man snakker om en tillitsreform fra Arbeiderpartiets side, men i praksis viser man ingen tillit til de mange som jobber på gulvet, og som i årevis har advart mot dette systemet og de konsekvensene det har: enorme økninger i IKT-utgifter, store problemer når det gjelder å holde oppe produksjonen og gi hjelp til pasienter. Vi ser at Helse Møre og Romsdal er i en kjempekrise som nå begynner å få alvorlige konsekvenser. I Volda er det snakk om å legge ned dialysetilbudet. Det betyr at pasienter med redusert allmenntilstand, som har avgrenset fysisk kapasitet, skal pendle i timevis opptil flere ganger i uken for å få livsnødvendig behandling. Et psykiatrisk tilbud til barn i Molde, en familieenhet på Knausen, er allerede vedtatt lagt ned, og det kommer til å bli massive kutt framover om ingenting skjer.

For kort tid siden var det et møte i Ålesund der man satte dette på dagsordenen, og veldig mange av partiene i denne salen var til stede. Både Senterpartiet, MDG, Rødt og SV lovte å løfte inn i forhandlingene om revidert budsjett at Helse Møre og Romsdal trenger ekstra ressurser for å hindre massiv nedbygging av helsetilbudet i Møre og Romsdal. Arbeiderpartiet er som kjent ikke så interessert i det, men disse partiene har i hvert fall lovet å ta dette inn i forhandlinger. Løfter vil ikke hjelpe noen. Det eneste som kan forhindre at Helse Møre og Romsdal får et sterkt forringet helsetilbud for sine innbyggere, er at det kommer friske penger i budsjettet – på grunn av Helseplattformen, på grunn av at Helse Møre og Romsdal i for lang tid har blitt nedprioritert når det gjelder økonomien, også i Midt-Norge.

Det mangler folk i helsevesenet, snakker helseministeren om. Det er riktig, men da er det vel viktig å jobbe smartere og få mer ut av ressursene og mindre byråkrati, ikke mer byråkrati, som Helseplattformen leverer. Nok en gang får vi ikke flertall for å gå videre og finne alternative løsninger, men det er flertall for å sikre at kostnadene ikke går ut over sykehusene i Helse Midt-Norge, og da er jeg opptatt av å høre hvordan statsråden skal levere på det.

Oda Indgaard (MDG) [12:56:11]: Det er utrolig skuffende å stå her og igjen observere at vi som politikere ikke evner å rette en gigantisk feil. Beslutningen om å tvinge gjennom en pilot av et helhetlig IT-system i helsevesenet i Midt-Norge, Helseplattformen, har vist seg å være en gigantisk feil. Flaks at innføringen bare skulle være en pilot! En enormt kostbar pilot, men likevel.

En pilot skal det være mulig å snu om den ikke fungerer etter hensikten. Piloten er gjennomført, og lenge før full utrulling ble det klart at dette systemet neppe vil føre Helse-Norge i riktig retning. Likevel har både skiftende styrer og politisk ledelse for helsevesenet ikke klart å ta inn over seg risikoen og konsekvensene for pasientbehandling og tilfredshet hos de ansatte som denne innføringen har ført til.

MDGs forslag har til hensikt å legge en plan for hvordan vi kan komme oss ut av et amerikansk helsesystem som har vist seg helt uegnet for det norske og nordiske helsesystemet. Det er ikke overilt. Det er ikke uklokt å ha en exit-strategi. Det som er uklokt, er å tenke mest på de pengene som ble brukt i fjor og lukke øynene for den risikoen det innebærer at norske helsedata blir stadig mer innviklet i et amerikansk IT-system, at både sykepleiere og leger er helt utslitt av bruken, samt at dette er et system som vil kreve stadige og kontinuerlige tilpasninger og nye oppdateringer.

Arbeiderpartiets representant Vasvik trekker fram at få i høringen ville skrote Helseplattformen, men når man lytter til de ansatte, er det lett å høre den totale mangelen på tillit til at helseorganisasjonen vil kunne innføre et nytt system på en mindre smertefull måte enn det som ble gjort med Helseplattformen.

Det er ikke rart om endringsmuskelen i Helse Midt-Norge er sliten. De ansatte der er helter som står på for å gi god behandling og gjøre en god jobb, og tilbakemeldingene fra disse er at de gir god behandling på tross av, ikke på grunn av, Helseplattformen. Leger beskriver å bli mer slitne av å arbeide med plattformen. Det er et ekstra stressmoment. Sykepleiere har tatt kontakt og er fortvilet over hvordan de fremdeles må ringe rundt og dobbeltsjekke at medisinene er rett og at informasjonen stemmer. I et helsevesen hvor vi trenger alle hender vi kan få, er alle grep som gjør jobben vanskeligere å gjennomføre for de ansatte, et alvorlig steg i feil retning. Er det da rett å fortsette å kaste penger på denne plattformen i en naiv tro på at det til slutt vil ordne seg?

MDGs forslag er ikke rett ut å skrote plattformen. Vi foreslår først å finne alternativer og sikre at det kan implementeres skrittvis og delt for å unngå de store endringsprosessene og den høye risikoen. Erfarne IT-folk har pekt på det samme: Det bør være mulig å sette Helse Midt-Norge i stand til å levere gode helsetjenester for alle, også om 20 år. Det er det det handler om. Det handler om hva slags helsevesen vi skal ha i framtiden.

Det vil alltid føles dyrere å skrote noe nå enn å ha gjort det for to år siden. Det samme vil vi føle om to eller fem nye år. Derfor appellerer jeg til SV: Det aldri for sent å snu, og det er bedre å snu nå enn å la systemet bli enda tettere innvevd i helsevesenet i Midt-Norge.

Mats Henriksen (FrP) [12:59:32]: Innføringen av Helseplattformen ble lovet å skulle revolusjonere helsevesenet: én pasient, én journal. Alt skulle bli enklere, både for pasienter og for ansatte i helsevesenet. Resultatet har blitt noe annet enn en revolusjon. Innføringen av Helseplattformen er en fiasko. Folkene våre på gulvet, legene, sykepleierne og alle de andre som utgjør helsevesenet vårt, har advart mot Helseplattformen lenge, for døve ører. Senest i dag kunne vi lese i Adresseavisen hvordan legene på gulvet opplever å jobbe med Helseplattformen. Hovedtillitsvalgt i Overlegeforeningen på Sykehuset Namsos sier i saken:

«Jeg mener systemet fungerer dårligst når man trenger det mest, og det er når du raskt trenger å få oversikt over en kritisk syk pasient.»

En overlege på kirurgisk klinikk ved St. Olavs hospital uttaler i samme sak:

«Det er ikke noe som tilsier at Epics system blir bra noen gang. Selve systemet er som det er. Det kan kanskje bli litt bedre, men ingen tror det blir bra.»

De ansatte på gulvet gjør en fantastisk jobb til tross for at arbeidsvilkårene oppleves krevende. Ansatte jobber hardt for å levere gode helsetjenester til innbyggerne, ikke på grunn av, men på tross av Helseplattformen.

Det siste året har vi sett flere eksempler på at investeringer i Helse Nord-Trøndelag blir utsatt som følge av økt økonomisk risiko. Både ved Sykehuset Namsos og Sykehuset Levanger er bygging av nye og oppgraderte akuttmottak utsatt på grunn av økonomi. Det er ingen i ledelsen i helseforetaket som setter ord på det alle tenker: Den økte økonomiske risikoen må knyttes til Helseplattformen. Helseplattformen går ut over tjenestene til innbyggerne.

Det er viktig å si at dette ikke er noen svart-hvitt-debatt. For veldig mange funker Helseplattformen godt. Noen har lært seg å bruke den. For pasientene funker appen HelsaMi på en god måte. Problemet er at det fremdeles er altfor mange feil, altfor mange avvik og altfor mange ansatte som forteller at det ikke fungerer, og disse advarslene må vi lytte til.

Man kan spørre seg: Hvor mye lenger skal vi la dette gå? Hvor mange flere henvisninger eller prøvesvar skal vi la forsvinne? Hvor mange flere avvik skal vi akseptere? Hvor mange flere investeringer skal utsettes som følge av økonomisk risiko?

Fremskrittspartiet mener at nok er nok. Vi kan ikke la denne utviklingen fortsette. Nå er det på tide å avvikle Helseplattformen.

Frank Edvard Sve (FrP) [13:02:38]: No må ikkje presidenten verte heilt avskipla, for no har eg eit bitte lite manus.

Det er iallfall éin ting som er bra sikkert, det er at innbyggjarane i Møre og Romsdal rett og slett vert kasta under bussen når det gjeld helsetenester. Arbeidarpartiet har stått for det i lang tid no, og det er alvorleg for Møre og Romsdal at vi skal ha eit heilt anna helsetilbod enn resten av Noreg. No får partiet altså god hjelp til å kaste innbyggjarane under bussen, frå Høgre. Ein kan stå her og ha masse argument, men det er eigentleg heilt totalt bortkasta. Det prellar berre av, for det er eit fleirtal som kjem til å stemme ned dette, mest truleg. Då må innbyggjarane i Møre og Romsdal setje foten ned ved neste val, for det går ikkje an, vi kan ikkje vere eit annleisland.

Og Høgre – eg må berre innrømme at eg har problem med å sjå kva Høgre eigentleg gjer i Møre og Romsdal. Partiet sørgde for å leggje ned behandlingssenteret i Mork. Høgre var inne og sikra at regjeringa fekk leggje ned dette senteret som var eitt av dei beste i Noreg. Det var 3 000 som gjekk i protesttog, og Høgre møtte ikkje opp eingong for å høyre på protestane. Partiet la ned senteret i Aure, det sørgde for at fleire vedtak knytte til Helseplattformen var blokkerte fram til no, og no støttar Høgre regjeringa, sjølv om partiet uttalte dette i valkampen i Møre og Romsdal:

«Innføringen av det nye journalsystemet i Helse Møre og Romsdal har ført til kutt i flere områder av tjenestetilbudet, skriver Møre og Romsdal Høyre, og nevner blant annet konkrete vedtak om kutt innen psykiatri, ortopedi og tidvis stengte avdelinger. […] Vi godtar ikke et dårligere tilbud for innbyggerne i Møre og Romsdal […]»

Jøye meg, er det mogleg – når ein ser kva som er effekten av Helseplattformen, og det som skjer no i Møre og Romsdal? Det er legar, sjukepleiarar og helsefagarbeidarar som vert sagde opp. Ein kuttar i tenestetilbodet på grunn av ei helseplattform som ikkje fungerer. Ho kommuniserer ikkje internt eingong, og ho kommuniserer iallfall ikkje ned hit. I fjor vart eg operert sjølv her i Oslo. Eg måtte hente legejournalen min på legekontoret og ha han med i papirform hit ned. Det er så greinalaust at eg har ikkje ord for det – det er altså i 2026. Og regjeringa tviheld på at sjølv om det er ein skandale, sjølv om det er aldeles på jordet, så skal ein halde fram med det, uansett konsekvensar, uansett om det rammar innbyggjarane i Møre og Romsdal. Det er ingen som kan akseptere det. Så då er det innbyggjarane som ikkje må akseptere det framover, og vi må få eit nytt fleirtal som kan setje dette på rett kjøl igjen.

Bård Hoksrud (FrP) [13:05:49]: Når Frank Sve har manus, da bør kanskje helseministeren lytte godt. Det er ikke ofte.

Helseplattformen skulle være den store, gode løsningen. Den skulle gi en innbygger én journal, den skulle gi bedre samhandling, mer brukervennlige systemer og bedre pasientsikkerhet, og den skulle gjøre hverdagen enklere for helsepersonell. Det var de store, flotte ordene da man innførte Helseplattformen. Realiteten og faktum er jo at det er blitt en katastrofe for veldig mange, og det har faktisk også kostet liv at vi har en Helseplattform som ikke har gjort det den skulle gjøre. Det er virkeligheten der ute for mange leger, sykepleiere og ansatte som altså opplever noe helt annet enn den historiefortellingen som statsråden gir i denne sal, og som han prøver å fortelle ute.

Dette handler ikke først og fremst om teknologi, det handler faktisk om pasienter. Det handler om helsepersonell som skal bruke tiden sin på folk, ikke på å slåss med datasystemer. Når legene opplever at viktig informasjon kan forsvinne, når fastleger melder om merarbeid, dårlige epikriser og feil i digital kommunikasjon, og når helsepersonell må bruke tid og krefter på systemet i stedet for på pasientene, da er det ikke bare et IT-problem, da er det et pasientsikkerhetsproblem.

Det er nettopp derfor Riksrevisjonens rapport er så utrolig alvorlig. Riksrevisjonen ga Helseplattformen den sterkeste kritikken de kan gi da de overleverte rapporten til Stortinget – sterkt kritikkverdig. Det er ikke en liten merknad i margen, det er ikke en gul lapp på en kontorpult, det er faktisk full alarm. Riksrevisjonen har også sagt at innføringen har truet pasientsikkerheten. De har pekt på svak styring, mangelfullt beslutningsgrunnlag og alvorlige feil som ikke ble løftet i styringslinjene før St. Olavs tok systemet i bruk. Det burde ha fått varsellampene til å blinke også hos regjeringen og statsråden.

Jeg registrerer at statsråden sier at alle organisasjonene som var på høringen, var veldig positive til at Helseplattformen fungerer som den skal. Jeg opplever ikke at det er det som realiteten, at organisasjonene var enig i at man nå ikke skulle gå videre med kutt. Jeg ser statsråden rister på hodet, men jeg hørte hva han sa i stad – han sa det i replikkordvekslingen med representanten Eilertsen. At det fungerer godt og veldig bra nå, er ikke en del av de tilbakemeldingene jeg og mange av mine kollegaer får når vi reiser rundt og prater med helsepersonell som lever med dette.

Statsråden sier også at vi ikke kan forskjellsbehandle fylker og sykehusregioner. Det er jeg enig i, og kanskje spesielt når man kommer fra en av de andre helseregionene. Samtidig, for pasienter i Møre og Romsdal og Midt-Norge, er det ikke tvil om at det at kostnadene ved Helseplattformen har vært så store, har gått ut over det pasienttilbudet de får. Det er store, store kutt i enkelte av fylkene. Det er alvorlig.

Marius Langballe Dalin (MDG) [13:09:19]: Ein høyrer det ein vil høyre, blir det sagt, og det er vel ikkje mindre sant i denne saka enn i andre. Når eg høyrer at høyringsinstansar og organisasjonar nærmast samla er positive og ikkje ønskjer noka avvikling, er det òg for meg ganske underleg å høyre. Det er heilt andre signal eg får. Når eg har fått nokre få tilbakemeldingar frå folk som har vore negative til ei avvikling og kontakta dei direkte, har svaret vore at det handla meir om endringstrøyttleik – dei har klart å tilpasse seg og får det til å fungere på eit vis – og dei orkar ikkje akkurat no. Det er det det handlar om.

Denne saka handlar om noko mykje viktigare. Ho handlar om pasientsikkerheit. Det er enno altfor mange sikkerheitshôl i Helseplattforma etter mi erfaring, og det stemmer òg godt med erfaringar andre har. Det handlar òg om effektivitet. Jo da, ein har kome opp på same effektivitetsnivå som ein hadde med eit forelda, gamalt system. Det er ikkje spesielt imponerande. Det handlar òg om brukarvenlegheit og trivsel på arbeidsplassen. Det meiner eg ein må ta på alvor – ei så dårleg tilfredsheit som det er med det dette, finn ein vel knapt for noko anna datasystem vi bruker aktivt i Noreg.

Eg må òg seie at Epic nærmast har verdsrekord i innlåsing i eit datasystem. Det bør ringe nokre varselbjøller når så mange bruker det og ikkje sluttar – og når ein kombinerer det med eit munnkorgsystem med teieplikterklæringar, blir ikkje saka betre.

Ja, sjølvsagt er systemet betre enn før. Det skulle berre mangle – ein har brukt mykje pengar på å gjere det betre, men det er framleis eit dårleg system med ein uendeleg lang veg fram til suksess. Eit ineffektivt system gjev mindre tid til pasientbehandling og mindre merksemd rundt pasienten. Det er urovekkjande.

Ja, ei endring medfører risiko, men frykt for endring er eit veldig dårleg argument for ikkje å tore å endre. At vi aksepterer at ein amerikansk IT-gigant sit med tilgang til våre helsedata til evig tid, er djupt urovekkjande. Å tru at det blir lettare å frigjere seg seinare, er å tru på julenissen. Ja, vi treng ein endringspause no – det er eg òg einig i, og noko anna låg heller ikkje i forslaget frå MDG – men den tida bør vi bruke godt, til å lage ein framtidsretta handlingsplan for kvar vi skal vere i IT-Noreg om 10–15 år. Det fortener dei tilsette, det fortener pasientane, og det er òg heilt nødvendig for dei.

Kristian August Eilertsen (FrP) [13:12:13]: Jeg vil bare innledningsvis bemerke at representanten Dalin fra MDG nettopp holdt et glimrende innlegg, som Fremskrittspartiet er enig med ham i.

Grunnen til at jeg tegnet meg, er den replikkvekslingen jeg hadde med statsråden i stad, og nærmere bestemt spørsmålet om hvordan han vil forholde seg til å følge opp det vedtaket som nå ligger an til å få flertall, romertallsvedtak I, som får flertall i Stortinget. Vedtaket sier noe om at kostnadene til Helseplattformen ikke skal gå ut over sykehusstrukturen og ikke minst viktige lokalsykehusfunksjoner.

Vi har jo registrert at statsråden har et litt omtrentlig forhold til stortingsvedtak, noe som vil bli fulgt opp i et annet forum på et senere tidspunkt, men med den historikken friskt i minne er det påkrevd å spørre på nytt: Hvordan vil statsråden konkret forholde seg til dette vedtaket? Fra Fremskrittspartiets side oppfatter vi dette som en føring som legges for statsbudsjettet for neste år, at dette vedtaket innebærer at man må legge til grunn at man må ha gode nok økonomiske rammer i sykehusene, og at man ikke må gjøre nedtrekk og kutt og nedleggelser, verken på struktur eller på viktige lokalsykehusfunksjoner. Dette er altså en føring fra flertallet i Stortinget for budsjettet for neste år, som statsråden må følge opp og etterleve i det forslaget som regjeringen skal legge fram til høsten. Hvis ikke har man jo ikke forholdt seg til dette vedtaket fra Stortingets side.

Derfor vil jeg på nytt utfordre statsråden til å avklare og redegjøre for hvordan han vil forholde seg til og følge opp dette konkrete vedtaket, som det er et bredt tverrpolitisk flertall for i Stortinget, med tanke på måten han har fulgt opp andre vedtak i nyere tid.

Truls Vasvik (A) [13:14:21]: Representanten Eilertsen sier at dette er «en skandale». Det er i og for seg ikke et veldig uvanlig ord å høre fra den kanten. Det samme ordet har vel FrP brukt knyttet til NordLink, denne kabelen til Tyskland. Hvorfor sammenligner jeg de to sakene? Jo, for i begge disse to sakene, som de nå mener er den største skandalen som har skjedd, og som påfører norske skattebetalere milliarder av kroner, satt FrP i regjering under begge inngåelsene av avtalene.

Representanten Listhaug sier at dette var en varslet katastrofe. Jeg ser at hun har forlatt salen. Vel, hun satt som statsråd i Helsedepartementet fra 3. mai 2019. Påloggings- og tilgangsstyringen til plattformen ble levert av IBM, og avtalen ble inngått 3. juni. Hvis det er så åpenbart at det var en varslet katastrofe, hadde det kanskje vært en fordel om representanten Listhaug hadde varslet det før hun ble med i et departement som signerte den avtalen.

Representanten Eilertsen sier videre at ingen har lyttet til brukerne eller pasientene. Jo, de var på høringen, og de har sågar levert to høringssvar. Jeg refererte litt fra det ene i stad, fra Helse Midt-Norges brukerutvalg. Brukerutvalget ved St. Olavs hospital skriver to ting – og de skriver flere:

«Det er viktig for oss å presisere at journalsystemet ikke oppleves som å utfordre kvaliteten på helsetjenestene vi får på St. Olavs hospital.»

Ett sitat til:

«For oss pasienter er inngangen til systemet HelsaMi-appen. Potensialet for pasienter og pårørende i HelsaMi er langt fra tatt ut så langt, men vi ser allerede løsninger som forbedrer dialogen pasienter og pårørende kan ha med behandlere. Dette er særlig viktig for dem som bruker helsevesenet mye. Både deling av journalinnhold og meldingsutveksling er eksempler på nye muligheter.»

Jeg påstår ikke at jeg har den hele og fulle sannhet, men å si at noen – som faktisk bruker dette hver eneste dag – tar feil på grunn av at de ikke er enig med det jeg mener, synes jeg er ganske spesielt.

Man sier at man har hørt med enkelte fagfolk, og ja, det er helt sikkert enkelte fagfolk som er uenig, men dette er organisasjonene, og jeg vil minne om det som ble sagt på høringen. Der påpekte en representant fra Sør-Trøndelag legeforening at hennes hverdag på akutten på St. Olavs hospital var blitt betydelig enklere og betydelig bedre – og med en betydelig bedre pasientsikkerhet.

Jeg vil også påpeke den skriftlige høringen fra Norsk Sykepleierforbund, NSF, som sier at problemet knyttet til Helseplattformen ikke kan løses ved å avvikle, men løses gjennom målrettet forbedring, og med en tydelig prioritering av kliniske behov.

Vi kan være enige eller uenige, og det er vel som representanten Dalin sa, at man bruker de argumentene man trenger. Men vi må ikke framstille det som at det er farlig å være underlagt Helseplattformen, for det er det ikke, og vi kan heller ikke bare si at de pengene er tatt. Man kan bruke ord som «skandaler», men det er noe med at når man inngår en avtale, er det lurt å sjekke det i forkant. Da kan man ikke komme etterpå og si at storsamfunnet skal gjøre opp for en, når man åpenbart mener selv at en har gjort feil tidligere.

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [13:17:30]: I dag har Stortinget moglegheita til å rette opp ein av dei aller største feilinvesteringane i norsk helsevesen på mange, mange år, og det sjølvsagt Helseplattformen vi diskuterer her.

Då systemet blei lansert, var lovorda store, og vi fekk presentert ein visjon om éin innbyggjar, éin journal, betre samhandling og endå meir tid til pasientane. Eg tviler ikkje på at intensjonane sjølvsagt var gode, men problemet er berre at verkelegheita blei ei heilt anna. For helsepersonell, for pasientar og for pårørande har Helseplattformen i altfor stor grad blitt eit symbol på frustrasjon, utryggleik og sviktande tillit.

Legeforeningen, Sykepleierforbundet, brukarorganisasjonar og pårørande har varsla om alvorlege problem heilt sidan innføringa starta, og varsellampene har blinka lenge. Riksrevisjonen har, som fleire andre her har nemnt, retta sterk kritikk mot systemet og peika på at det går ut over pasientsikkerheita. Tilsette opplever systemet som komplisert og tidkrevjande, og dei brukar verdifull tid på å leite etter informasjon i staden for å bruke tid på pasientane.

Når helsepersonell seier at systemet gjer kvardagen deira vanskelegare, meiner eg sjølvsagt at vi må gjere noko. Når pasientane opplever svikt og utryggleik, må vi òg gjere noko, og når milliardane renn ut utan at resultata står i stil med kostnadene, må Stortinget tore å innrømme at dette ikkje fungerer, og setje eit endeleg punktum.

I Helse Møre og Romsdal skal det no sparast opp mot 1 mrd. kr dei neste åra. Konsekvensane ser vi allereie: stengte avdelingar, redusert bemanning, lengre ventelister og kutt i rehabilitering og førebyggjande tilbod. No blir det òg varsla kutt i prehospitale tenester, slik som ambulanse og ambulansebåt. For folk som bur langs kysten og i distrikta, handlar dette om tryggleik når det er snakk om minutt, og dette kjem i tillegg til ytterlegare varsla kutt i behandlingstilbodet.

Altså: Vi aksepterer ikkje at helsetenestene i Møre og Romsdal byggjast ned samtidig som milliardprosjekt som ikkje fungerer etter intensjonen, får fortsetje – på kostnad av innbyggjarane i Møre og Romsdal.

Noreg skal vere eit land der folk kan stole på helsetenestene sine, uansett kvar dei bur, og då må vi tore å stoppe når eit prosjekt ikkje leverer på det som blei lova.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [13:20:09]: Det har nå gått mange år siden jeg som lokalpolitiker for første gang fikk høre om Helseplattformen. Én pasient, én journal – det skulle bli framtidens løsning for helsevesenet. Det skulle bli bedre pasientsikkerhet, bedre samhandling og mer effektiv behandling. I stedet har vi fått et system som helsepersonell flykter fra.

93 pst. av fastlegene vil ikke bruke systemet. Fastlegene nekter å knytte seg til Helseplattformen, og flere velger heller å slutte. Hvor mange har gått av med tidlig pensjon? Hvor mye kompetanse har vi mistet fordi folk ikke orker mer? Hvor mange ekstravakter, hvor mye sykefravær og hvor stor belastning har ansatte stått i siden dette systemet ble innført?

Verst av alt: Det går ut over pasientene. En kreftlege kunne fortelle at vedkommende tidligere kunne behandle 15 pasienter på den tiden hvor det nå bare er kapasitet til åtte eller ni. Det er nesten en halvering av effektiviteten. Det betyr lengre ventetid, mindre tid til pasientene og et helsevesen som fungerer dårligere enn før.

Dette er ikke bare frustrasjon og enkelthistorier. Statsforvalteren, Helsetilsynet og Riksrevisjonen har gransket Helseplattformen for alvorlige brudd på pasientsikkerheten. Riksrevisjonen har gitt den sterkeste kritikken de kan gi. Hvor mye skal egentlig til før man innser alvoret?

Bare 34 av 65 kommuner i Midt-Norge bruker Helseplattformen. Flere kommuner har valgt andre løsninger fordi kostnaden og risikoen har blitt for stor. Målsettingen var å bidra til bedre pasientsikkerhet, bedre kvalitet og mer effektive arbeidsprosesser, men helsepersonellet sier det motsatte. En lege uttalte nettopp at pasientsikkerheten ivaretas på tross av systemet, ikke på grunn av det. En sykepleier fra Levanger beskriver det sånn: Hun var vant til å bruke vaskemaskin, men nå føler hun at hun går til jobben med vaskebrett. Det sier egentlig alt.

Samtidig later mange politikere og byråkrater som om det ikke finnes alternativer, men det gjør det. De tre andre helseregionene i Norge bruker andre systemer som fungerer langt bedre. Vi må slutte å late som dette er den eneste mulige løsningen. Det bekymrer meg at systemet skal forsvares for enhver pris, selv når helsepersonell varsler, selv når pasientsikkerheten trues, og selv når effektiviteten kollapser. Hva er egentlig viktigst – å forsvare prestisjeprosjekter, byråkrati og konsulenter, eller å sikre god helsehjelp og redde liv?

Dersom vi hadde hatt et IT-system i luftfarten som fungerte så dårlig som dette, hadde ingen akseptert at flyene fortsatte å lette som normalt. Det burde vi heller ikke gjøre i helsevesenet.

Kjersti Toppe (Sp) [13:23:24]: Vi seier ofte at helsepersonell er den aller største ressursen i helsetenesta. Vi har òg mangel på dei. Å klara å behalda dei, og at dei vil jobba i det offentlege helsevesenet, synest eg er overhendig viktig. Det er mi bekymring med Helseplattformen framover.

Sjølv om mange helsepersonellgrupper har sagt at dei er fornøgde og ikkje ønskjer at ein vurderer eit anna journalsystem, er det slik at fastlegane ikkje er inne. Det er òg slik at mange legar som jobbar på sjukehus, er slitne og opplever at dei jobbar mindre effektivt med dette journalsystemet. Når vi har knappleik på spesialistar i Noreg, kan vi ikkje leva med eit journalsystem som på sikt heller ikkje klarar å retta opp i dette, og som gjer at dei jobbar mindre effektivt. Dei vil søkja seg vekk til andre arbeidsplassar. Det går òg på kva ein er opplært til, og kva en har i seg.

Det tenkjer eg at Stortinget må ta på alvor. Vi kan gjerne driva og harselera litt i denne saka, men for meg er det grunnleggjande viktig at vi må ha eit godt offentleg helsevesen i framtida. Eit journalsystem er ikkje eit mål, det er berre eit verkemiddel for å få desse pasientmøta til å vera trygge og effektive, og at ein har tillit til dei. Vi har ein veg å gå for å få dette til.

Senterpartiet har òg åtvara mot inngåing av denne kontrakten før, og eg sa i mitt første innlegg at dette først og fremst har vorte mogleg fordi vi har ein helseføretaksmodell. Viss vi hadde styrt helsetenesta i ein forvaltingsmodell med demokratisk kontroll, trur eg ikkje at dette hadde vore innført på den måten.

Eg var ein av dei på Stortinget som faktisk gjekk inn og prøvde å lesa saka i Helse Midt-Noreg i 2019, da ein skulle inngå denne kontrakten med det amerikanske selskapet. Heile den saksutgreiinga var svart – ho var sladda. Eg som stortingsrepresentant fekk altså ikkje innsyn, og det var fordi det var bedriftshemmelegheiter, og kontrakten var unntatt offentlegheit. Det førte òg til at vi ikkje vart opplyst på Stortinget om kva dette eigentleg var. No står vi her, x antal år etterpå, og har hatt utalde debattar om denne saka. Det er eigentleg berre trist. Eg håpa jo at vi kunne fått fleirtal for ei brei samfunnsøkonomisk utgreiing, slik at ein fekk alle kort på bordet, la eventuell prestisje til sides og kunne sjå på korleis vi skapar eit journalsystem for heile helsetenesta.

Så varslar eg at vi i Senterpartiet stemmer for forslag nr. 3 i innstillinga.

Nina Dons-Hansen (H) [13:26:40]: Innføringen av Helseplattformen har uten tvil vært problematisk. Vi i Høyre har stor forståelse for den frustrasjonen som ansatte og pasienter har vært gjennom. Riksrevisjonen kom med sin rapport høsten 2024, som er gjentatt her mange ganger, og kritikken gjaldt særlig problemene etter innføringen av systemet i 2022. Riksrevisjonen sa derimot ingenting om at Helseplattformen må skrotes.

Nå skriver vi vår 2026, og bruken av verktøyet har åpenbart gått seg til. Likevel har MDG og FrP fremmet hver sine forslag om å avvikle Helseplattformen, og det på tross av at fagmiljøet, brukere og pårørende ikke ønsker avvikling. Høringen, som ga oss i komiteen 18 relevante innspill, var så å si unison: De ønsker ikke å avvikle Helseplattformen. De advarer mot det, og de ønsker utvikling av den.

Hva skal vi med høringer når vi som politikere ikke hører på de innspillene? Enkelte representanter har sagt her fra talerstolen at de hører at høringsinnspillene sier sånn og sånn. Vel, vi i Høyre mener i hvert fall at det er viktig som folkevalgte å høre på dem som har skoen på. Når et samlet fagmiljø, ansatte, tillitsvalgte og brukerorganisasjoner advarer mot avvikling, velger vi i Høyre å høre på dem. Noe annet ville framstå som merkelig.

Jeg har lyst å sitere to av de høringsinnspillene som er kommet. Det ene er fra Legeforeningen:

«Legeforeningen mener at faktagrunnlaget per i dag er for usikkert til å fatte en så vektig beslutning som å avvikle Helseplattformen.»

Det andre jeg har lyst til å sitere, er fra Norsk Sykepleierforbund:

«NSF anbefaler derfor at Stortinget ikke vedtar forslaget om å avvikle Helseplattformen nå, men i stedet legger til rette for målrettet forbedring, forenkling og stabil videreutvikling av systemet. En forutsetning er langt sterkere involvering av klinikere og særlig sykepleiere i det videre arbeidet.»

Poenget mitt er at vi må høre på dem som har skoen på.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:29:23]: Jeg tror alle i denne salen er enige om at Helseplattformen har utfordringer, og alle vi som jobber mye med disse spørsmålene, har vært rundt og snakket med helsepersonell i sykehus og kommuner og andre steder som har ulike erfaringer med Helseplattformen. Jeg mener det må være stor takhøyde også for å vektlegge ulike hensyn og ulike argumenter. Det at noen mener noe veldig sterkt i én retning, betyr ikke at de som mener noe sterkt i en annen retning, tar feil. Dette er ikke svart-hvitt, det er et nyansert bilde.

Det saken til syvende og sist handler om, er om vi skal starte arbeidet med å avvikle Helseplattformen eller ikke, og det er også et legitimt standpunkt å mene det. Men da må vi også diskutere hva som er konsekvensene av et slikt eventuelt vedtak, og vi bør basere det på at det har vært en utvikling i Helseplattformen over tid. Derfor mener jeg at vi bør legge litt vekt på følgende: Ja, det har vært en markant vekst i IT-kostnadene knyttet til Helseplattformen. Det er riktig, det som blir sagt. Men det er også helt riktig at IT-kostnadene i Helse Midt-Norge nå går markant ned, og de nærmer seg nå de andre helseregionene. Det må vi jo nesten legge til grunn når vi skal diskutere om dette er et dyrere eller billigere system enn de andre.

Det er helt riktig når kritikerne av Helseplattformen sier at aktiviteten falt og ventetidene steg. Det er helt korrekt. Men det er også et faktum at aktiviteten nå er tilbake igjen på et bedre nivå enn før Helseplattformen ble innført, og ventetidene ved St. Olavs hospital er mye kortere nå enn da Helseplattformen ble innført. Det er også fakta vi må ta med oss videre.

Det høres ut som at det er et alternativ klart, og at vi nærmest etter en overgangsperiode kan innføre et helt annet system. Selvfølgelig er det teknisk mulig å avskaffe et system og innføre et nytt. Men Helse Midt-Norge anslår altså kostnader for det i størrelsesordenen 10–15 mrd. kr, og her hører jeg også at flere representanter er opptatt av at vi skal bevilge mer penger til pasientkontakt i Helse Midt-Norge. Da må jeg nesten spørre: De 10–15 mrd. kr ekstra som skal brukes på nytt journalsystem, hvor kommer de pengene fra? Hvor er det de skal tas fra, hva er det da vi skal gjøre mindre av i sykehusene hvis det regnskapet skal gå opp?

Det blir vist til Riksrevisjonen. Det er helt riktig at Riksrevisjonen var kritisk, men det var til innføringen ved St. Olavs hospital og i Trondheim. Det har jo helseregionen lært av. Riksrevisjonen har ikke felt noen dom over Helseplattformen som sådan. I den grad Riksrevisjonen har gjort det, er det vel snarere sånn at Riksrevisjonen mer enn antyder at dette systemet bør rulles ut videre for at det skal fungere.

Bård Hoksrud (FrP) [13:32:42]: Statsråden var nå veldig tydelig på at det er store utfordringer, og det synes jeg er bra at statsråden også sier. Jeg mener at man gjerne må si at Riksrevisjonens kritikk handlet om innføringen av Helseplattformen, men det er jo ikke tvil om at kostnadene ved driften også er en utfordring. Jeg hører at statsråden sier at kostnadene nå går ned. Men Helse Midt-Norge sier i Riksrevisjonens rapport at driftsutgiftene skulle ha vært 333 mill. kr i 2023, gitt veksten i kostnader fra 2019 og fram til 2023, men de var altså på ca. 500 mill. kr i 2023. Helse Midt-Norge sier til Riksrevisjonen at man også ser for seg at det skal øke til ca. 800 mill. kr i årene framover. Noen betaler den regningen, og det er det vi har sett konsekvensene av i Helse Møre og Romsdal. Det er noen av de konsekvensene vi har sett i Helse Midt-Norge innenfor rus og psykiatri, hvor det er store kutt. Vi ser altså at antall plasser blir redusert, og det rammer pasientbehandling. Åpenbart har Helseplattformen en stor del av de utfordringene, fordi man må finne rom innenfor de rammene som Helse Midt-Norge har.

Det har vært en spesiell opplevelse å prøve å få ut den kontrakten som er inngått med Helseplattformen og Epic og andre. Det er jo stort sett sladd på sladd på sladd på ganske mange sider. Det er nesten en sånn bunke med dokumenter til plattformen, og da er det ganske vanskelig å kunne sette seg ordentlig inn i konsekvensene her.

Tilliten er åpenbart svært tynnslitt hos mange ansatte i Helse Midt-Norge. Helsepersonellet vårt er bekymret. Jeg er fortsatt usikker på om tryggheten og sikkerheten til pasientene er god nok. Vi får også høre om at man ikke tør å bruke systemet blant annet ved en del av journalføringen, og man velger å gjøre det på papir isteden.

At det er store utfordringer, at det som skjer med Helseplattformen og de systemene man har der, har konsekvenser for pasientbehandlingen, og at tilliten er tynnslitt hos enkelte ansatte, er svært urovekkende. Det handler faktisk om at det aller viktigste er trygghet for pasientene og gode systemer som gjør at helsepersonellet er trygge på at de kan gjøre jobben sin, og trygge på at de opplysningene som er der, er korrekte.

Marius Langballe Dalin (MDG) [13:35:59]: Eg skal berre kort gjere greie for vår alternative stemmegiving. Vi er bekymra for at ei eventuell omlegging, som vi no ser at det iallfall ikkje blir i denne omgang, vil ramme pasientane i Helse Midt-Noreg heilt ufortent. Difor vil vi subsidiært stemme for forslaga til FrP om å «sørge for en styrt avvikling av Helseplattformen Helse Midt-Norge», pluss at «videre utvikling, utrulling og investering knyttet til Helseplattformen» ikkje skal skje, og om å «legge frem en finansieringsplan som dekker kostnader ved avviklingen av Helseplattformen samt overgangen til ny journalløsning». Det er forslaga nr. 4, 5 og 7 i innstillinga. Dei vil vi stemme subsidiært for, som eit tydeleg signal om at vi meiner at dette ikkje må ramme pasientane i Helse Midt-Noreg – viss dette skulle skje ein gong i framtida.

Frank Edvard Sve (FrP) [13:37:06]: Helseberedskapen er heilt avgjerande for befolkninga i heile Noreg, og han er heilt avgjerande for oss i Møre og Romsdal. Dagen før litlejulaftan i 2006 – då var eg sjølv ordførar i min eigen kommune – rota eg oppe på taket på huset mitt i lag med ein feiar og ramla seks–sju meter ned på ein betongplatting og knuste ryggen. Eg var lam frå brystet og ned, så eg har fått følt på korleis det funkar. Natt til julaftan det året opererte ein spesialist frå Ullevål meg på St. Olav, og eg vakna julaftan og hadde fått følelsen tilbake i føtene. Ein betre julegåve vil ein aldri kunne få. Det overlegen sa, var at han ikkje kunne forklare korleis eg hadde fått tilbake følelsen, for ryggen var jo knust – ein virvel hadde omtrent eksplodert. Han bad meg ta meg ein lang tur i kyrkja, og det har eg for så vidt gjort. Han sa også ein annan ting, han sa: Reis heim og finn dei to i ambulansen, personellet som hadde beredskap, som rykte ut og var der nokre minutt etter at du ramla ned, for det dei gjorde, gjorde dei 100 pst. Hadde dei gjort ein millimeter eller nokre centimeter feil, hadde eg ikkje stått her, men sete i ein rullestol eller lege i ei seng.

Den beredskapen har altså Helse Møre og Romsdal tenkt å kutte. Fordi ein manglar pengar i Helse Møre og Romsdal, skal ein fjerne beredskapen i ambulansane i Møre og Romsdal til éin person på beredskapsvakt. Viss eg hadde ramla ned i dag eller i morgon med ein slik beredskap, hadde eg sete i ein rullestol – eller kanskje omkome. Eg hadde masse indre blødingar, så det var den sida av saka.

Det vil vere forskjellen i eit forsvarleg beredskapshelsetilbod, som helseministeren no står på talarstolen og seier at vi må kutte i – det er for mykje pengebruk til ting og tang – når ein i Møre og Romsdal skal fjerne to personar på vakt i ambulansane. Det er umogleg å bu i Geiranger eller på Misund når ein skal ha eit slikt system. Det er konsekvensen av Helseplattforma, og at vi no får dei økonomiske utfordringane som vi har i Helse Møre og Romsdal. Det går altså på livet laus for våre innbyggjarar. Det er fakta. Det er ikkje noko eg står og finn opp. Det er heilt ufatteleg å forstå at ei regjering og ein helseminister tviheld på at dette er så viktig å gjennomføre og ein tviheld på det – når ein byggjer eit nytt hus og gjer ein feil, taket lekk som ein sil, er Arbeidarpartiet og representanten Vasvik si løysing at ein skal sjå på at det renn vatn ned. Ein kan ikkje gjere noko med det når ein har gjort ein kjempetabbe.

Helseplattforma er ein tabbe, det er ein fadese, ein bør stoppe det når ein har moglegheit, og når konsekvensane er så store for innbyggjarane at det rett og slett går på helsa laus i Møre og Romsdal.

Kristian August Eilertsen (FrP) [13:40:14]: I innlegget til statsråden i stad hørte vi at han ga det en prislapp på mellom 10 mrd. kr og 15 mrd. kr dersom man skulle skrote Helseplattformen. Da må statsråden åpenbart regne med forpliktelser som man allerede har i dag, og som uansett vil måtte bli betjent og man må forholde seg til framover.

Dette var et moment i den mye omtalte høringen som komiteen avholdt. I høringen framkom det fra førsteamanuensis Roy-Ivar Andreassen på BI at man ville fått strykkarakter av ham med en slik utregning som statsråden her viser til. Så jeg vil igjen utfordre statsråden på hvordan han kom fram til dette tallet, og om den utregningen ville fått bestått hos de ulike utdanningsinstitusjonene i Norge.

Jeg stilte også et spørsmål i stad som statsråden ikke viet ett ord i innlegget sitt, om hvordan han ville forholde seg til å følge opp det vedtaket som Stortinget nå ligger an til å fatte, nemlig at kostnadene til Helseplattformen ikke skal gå ut over sykehusstrukturen i Helse Midt-Norge og ikke minst ikke gå ut over de viktige lokalsykehusfunksjonene.

Så var jeg også tydelig på at det som er Fremskrittspartiets oppfatning av dette vedtaket, er at det er en føring for neste års statsbudsjett. Det regner jeg med at alle de øvrige partiene som stemmer for dette vedtaket, også står inne for – at dette er en føring for kommende statsbudsjett, slik at man med nok økonomiske rammer kan sikre at man ikke vil måtte kutte i disse viktige tilbudene til innbyggerne i Møre og Romsdal og i Trøndelag.

På nytt vil jeg be statsråden komme opp og svare for Stortinget om hvordan han vil forholde seg til dette vedtaket, og også hvordan han kom fram til dette regnestykket. Så regner jeg sterkt med at dersom den tolkningen som Fremskrittspartiet legger til grunn for dette vedtaket, er helt feil, vil de øvrige partiene sikkert komme opp og korrigere det og si at dette ikke er en føring, dette er bare et løst forslag som ikke har noen praktisk konsekvens.

Truls Vasvik (A) [13:42:36]: Statsråden nevnte at produktiviteten gikk ned ved innføring. Bare for å tydeliggjøre det: Det var planlagt av den regjeringen FrP satt i.

Representanten Hoksrud er så lei seg for at avtalen er sladdet, men den avtalen ble signert da FrP satt i regjering.

Representantene Myklebost Tangen og x antall andre FrP-ere sier at pasientene er usikre. Nei, de pasientorganisasjonene vi har, og som skal ta vare på pasientene i systemet, sier at de ikke er redde, men at de vil ha ro for å få enda bedre systemer. Hele FrPs stortingsgruppe kunne vært her oppe og sagt at de mener det og det, men en usannhet blir ikke mer sann bare man gjentar den mange ganger. Vi kan være enige eller uenige, men FrP har en tendens til å ville kaste ledelsen der man ikke er fornøyd. Nå forutsetter jeg at FrP går til Adresseavisen og sier at de forventer at pasientene som sitter i brukerutvalget, også må byttes ut, for de er jo ikke nødvendigvis enig med FrP.

Geir Inge Lien (Sp) [13:43:45]: Helseplattforma har ført Helse Midt-Noreg ut i ein krevjande økonomisk situasjon. Me i Senterpartiet meiner at her må me alle ta eit ansvar for å få rydda opp i denne saka. Me kan ikkje tillate at finansiering av eit journalsystem bidreg til å svekkje pasienttilbodet i regionen vår. Eg må no snakke for Møre og Romsdal òg, der det er kritisk. Det har vorte kutta inn til beinet. Det har vore store investeringar i sjukehus, som helseføretaka skal betale både renter og avdrag på, og så kjem det ei helseplattform som har kosta langt meir enn det som ein hadde tenkt. Det er eit eksperiment som vart innført av Høgre og FrP, då dei sat i regjering, og som berre har balla på seg og balla på seg – eit kostbart eksperiment.

No ser me at det vert kutta i viktige tilbod i Møre og Romsdal, noko som, etter mitt syn, ikkje bør gjennomførast og som ikkje er forsvarleg. Det vert no kutta hardt i ambulansetenester, psykiatri og mykje anna i vår region, noko eg meiner er uforsvarleg.

Eg er utruleg glad for at Senterpartiet i dag i alle fall kan bidra til å fokusere på dette, ved at me no ber regjeringa sikre at kostnadene til Helseplattforma ikkje går ut over sjukehusstruktur og viktige lokalsjukehusfunksjonar i Helse Midt-Noreg. Då må eg igjen snakke om Møre og Romsdal, som eg meiner er i ei særstilling no, der det er snakk om å kutte 400 mill. kr på årets budsjett og å kutte milliardar i åra som kjem, på grunn av høge kostnader. Det er ein veldig krevjande situasjon helseføretaket står overfor, og det er etter mitt syn uforsvarleg. Me kunne tatt debatten om korleis ting burde ha vore gjort annleis og korleis ting burde ha vore innretta, men i dag, når me diskuterer denne saka om Helseplattforma, er det etter mitt syn utruleg viktig at staten er med og bidreg til å dekkje dei kostnadene som har kome utover det som ein kunne forvente i dette eksperimentet, som eg meiner at dette har vore.

Eg håpar at SV vil vere med og sikre fleirtal for II i tilrådinga, der me «ber regjeringen gjennomføre en uavhengig, samfunnsøkonomisk utredning av kostnader, risiko og pasienttrygghet i Helseplattformen». Det blir viktig.

Dette er ei viktig sak. Det er viktig for at me skal kunne ha gode helsetenester, for at det skal vere trygt for folk i Møre og Romsdal å kunne bu og leve sitt liv der, og for at dei skal kunne vere sikre på at dei får den hjelpa dei treng når situasjonar oppstår. Me må no ikkje kutte langt utover det forsvarlege. Det meiner eg at me er med på å gjere her, så eg håpar me finn ei løysing.

Kristian August Eilertsen (FrP) [13:46:45]: Representanten Vasvik fra Arbeiderpartiet gjorde et stort nummer ut av hva brukerutvalgene har kommet med av høringsinnspill, og hvordan Fremskrittspartiet har forholdt seg til de innspillene. Ja, vi har registrert de høringsinnspillene fra brukerutvalgene, men spørsmålet man kan stille seg, er: Har brukerutvalgene snakket med alle innbyggerne i Helse Midt-Norge? Har de gjennomført en meningsmåling eller en innbyggerundersøkelse som gjør at det de kommer med av innspill, er det som alle innbyggerne i Helse Midt-Norge mener? Jeg tror nemlig ikke at man har gjort det. Vi respekterer at det brukerutvalget som ble satt ned av dem som det ble satt ned av, har kommet med sin mening. Så har vi vurdert det innspillet, på lik linje med alle andre innspill, men vi kan ikke se at dette er et uttrykk for folkeviljen i Helse Midt-Norge. Derfor forbeholder Fremskrittspartiet seg retten til å kunne si seg uenig i den tilbakemeldingen, i hvert fall når vi holder det opp mot de tilbakemeldingene vi får fra andre vi prater med, og som ikke har blitt hørt av verken brukerutvalget eller andre instanser. De har prøvd å si fra, men har ikke blitt lyttet til – over år. Da tenker vi særlig på legene, men det er også mange pasienter som ikke har fått sine perspektiv med i denne uttalelsen fra brukerutvalgene.

Siden jeg ikke har registrert at andre har tegnet seg på talerlisten, legger jeg til grunn at den tolkningen som jeg har gjort av det vedtaket Stortinget ligger an til å fatte, står seg, og at dette er en føring for neste års statsbudsjett, og at vi derfor vil kunne forvente at det kommer penger i statsbudsjettet som gjør at vi kan unngå at det blir gjort nedleggelser og kutt i viktige lokalsykehusfunksjoner og i sykehusstrukturen i Møre og Romsdal og i Trøndelag, og at det er et vedtak som har en reell verdi, og ikke bare er et slag luften eller noe man gjør bare for å tilfredsstille noen med å komme med et forslag som skal berge tilbudet, mens det i praksis ikke gjør det. Statsråden har jo et poeng i at det også må medfølge penge. Nå har Stortinget en bestilling om at de pengene skal komme fra regjeringen. Hvis regjeringen ikke kommer med de pengene, regner jeg med at de partiene som går inn for dette forslaget, kommer med de pengene, enten i sine alternative statsbudsjett eller i budsjettforhandlinger – hvis ikke er jo dette bare et spill for galleriet. Jeg legger til grunn at den tolkningen vi har kommet med, er gjeldende.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:49:15]: Takk for en god debatt. Regjeringen vil selvfølgelig legge til rette for at arbeidet med å forbedre brukervennligheten og effektiviteten i Helseplattformen fortsetter. Regjeringen er enig i mange av de vurderingene som er gjort, også når det gjelder at dette systemet har et betydelig forbedringspotensial. Derfor har vi fått Stortinget med på å bevilge ekstraordinære penger for å bedre brukervennligheten og effektiviteten. Dette tas jevnlig opp i styringsdialogen med Helse Midt-Norge, og vi kommer selvfølgelig til å følge opp det også videre. Selv om systemet nå fungerer bedre – tallene og dokumentasjonen underbygger det – og selv om det virker som at flere nå i hvert fall er mindre misfornøyd enn før, er det fortsatt utfordringer. Jeg vil bare igjen si at det er også vi enige i. Derfor kommer vi til å gjøre det vi kan for å legge til rette for at dette skal fungere så godt som mulig.

Regjeringen og jeg vil selvfølgelig følge opp de vedtakene Stortinget gjør. Det er nå en gang sånn at regjeringen styrer Norge etter de lover og de budsjetter som Stortinget vedtar, og vi forholder oss til å følge opp de stortingsvedtakene som fattes. Ingen statsråd kan gjennomføre vedtak som strider mot lover som Stortinget har vedtatt, men jeg ser ikke at det er noe i det som ligger til behandling i denne saken, som er av den kategorien. Men det blir et spørsmål om budsjettprioriteringer framover, og det er til sjuende og sist landets folkevalgte, nasjonalforsamlingen, som vedtar statsbudsjettene og sykehusøkonomien.

Man kan velge hvem man skal lytte til, men jeg må si at jeg reagerer på den siste beskrivelsen fra representanten Eilertsen. Det høres nærmest ut som at pasient- og brukerutvalgene ikke skal høres på, fordi det kan være noen andre som mener noe annet. Det er lov å mene det, men jeg lurer da på hvilket utvalg det er representanten Eilertsen har snakket med. Har representanten Eilertsen satt ned sitt eget brukerpanel eller gjennomført sin egen brukerundersøkelse? Skal det være sånn at vi, i denne sal, som baserer politikk bl.a. på at komiteen, i henhold til Stortingets forretningsorden, gjennomfører høringer der organisasjoner og representanter kommer og saklig legger fram saken sin og forteller hva de mener, etterpå skal la dem få høre fra Stortingets talerstol at man nærmest ikke kan stole på det de sier, fordi de kan være bestevenner av Helseplattformen, som det ble sagt i sted – nærmest som om det er noen «shady» forbindelser her – eller ikke snakker på vegne av medlemmene sine? Skal vi virkelig basere norsk politikk på det premisset? Skal det være sånn at når Legeforeningen, Norsk Sykepleierforbund, Fagforbundet og pasientorganisasjonene kommer til denne salen og forteller hva de mener, så skal representanter stå på denne talerstolen og si at det har vi ikke noe tillit til? Jeg synes ikke vi skal bygge politikken på det.

Seher Aydar (R) [13:52:34]: Jeg hadde tenkt å sitte stille, men det er litt vanskelig når det kommer litt merkelige påstander fra denne talerstolen. En representant fra et parti som ikke har noe med budsjettforhandlinger å gjøre, kan ikke stå her og si at det forutsettes at alle som har gått med på et forslag, mener det og det og det, og at hvis man ikke tegner seg og sier det fra talerstolen, er man enig med representanten fra FrP. Det er ikke sånn det funker. Det er faktisk ikke sånn det funker.

Vi står inne for merknadene i saken og forslaget. Dette handler for oss om at Helseplattformen peker på mange av de grunnleggende feilene med hvordan vi driver sykehus i dag, både når det gjelder innføringen, som FrP faktisk var med og sørget for, og når det gjelder at det dessverre ikke ble tatt ansvar og stoppet tidlig nok.

Dette viser også problemene med finansieringen – et prestisjeprosjekt, som egentlig ikke var så sterkt ønsket, har gått ut over sykehusøkonomien. Vi mener at slike prosjekter ikke skal gå ut over sykehus andre steder og hele regionen som har betalt prisen. Det mener vi.

Rødt kjemper for en bedre sykehusøkonomi – det har vi gjort, og det har vi varslet at vi kommer vi til å fortsette å gjøre – men det er helt aktuelt for meg å gå god for noe som helst av det FrP sier om hva våre forhandlinger skal innebære når det gjelder statsbudsjett framover. Det tar vi med de partiene som skal forhandle om budsjett. Men Rødt kommer fortsatt til å kjempe for at sykehus ikke skal styres etter regnskapsmodell og markedsprinsipper, som FrP var med på å innføre, altså helseforetaksmodellen. Det kommer vi til å fortsette å gjøre.

Ja, vi er kritiske til Helseplattformen. Ja, vi vil kjempe for en bedre sykehusøkonomi, og det kommer vi til å gjøre. Og ja, vi vil jobbe for lokalsykehus, det kommer vi til å gjøre. Men dette gjør vi uavhengig av hva FrP skulle påstå.

Kristian August Eilertsen (FrP) [13:54:57]: Med tanke på det siste innlegget som kom fra representanten fra Rødt, gjenstår det å se hva slags verdi dette vedtaket faktisk kommer til å ha, for hvis Stortinget gjør et sånt vedtak, tror jeg alle innbyggerne i Helse Midt-Norge oppfatter det som at nå sier Stortinget at det ikke skal skje kutt i Helse Midt-Norge, verken på struktur eller på viktige lokalsykehusfunksjoner som følge av kostnader som kan knyttes til Helseplattformen; det skal ikke skje. Det er det som er marsjordren fra Stortinget til regjeringen. Hvis det da likevel skjer kutt, fordi det ikke er økonomi til å drifte de tilbudene, har det vedtaket null verdi, og da er man med på å holde innbyggerne for narr. Det er derfor Fremskrittspartiet var så tydelig på hva vår tolkning av dette vedtaket er, nemlig at her må det også sørges for penger, sånn at man fyller vedtaket med reelt innhold og ikke bare med ord.

Grunnen til at jeg tegnet meg, var innlegget til statsråden, for det var, for å si det på en mild måte, en ganske frimodig tolkning av innlegget jeg holdt i stad. Man prøver å insinuere at Fremskrittspartiet ikke har tillit til brukerutvalgene. Jeg sa ikke det med ett ord i mitt innlegg i stad. Det jeg sa i mitt innlegg, er at vi har vurdert innspillene fra disse brukerutvalgene – på lik linje med alle andre innspill som kom i saken. Men vi har også innhentet informasjon utover de innspillene som kommer inn gjennom Stortingets formelle kanaler. Hvis det hadde vært sånn at vi kun skulle basere oss på innspill som kom der, hadde det blitt ganske snevert.

Vi har over år fått tilbakemeldinger både fra innbyggere, fra pasienter, fra folk som jobber i kommunehelsetjenesten, fra fastleger og ikke minst fra leger som jobber der det betyr mest, og er mest kritisk. Det har vi tillagt større vekt enn de skriftlige innspillene, og de innspillene som kom i forbindelse med den muntlige høringen – og det er den jobben vi gjør i hver eneste sak. Det er ikke noe nytt, det er ikke noe sjokkerende at vi vekter de ulike innspillene som kommer, på ulik måte, basert på den informasjonen vi har tilgang til. Hadde det vært sånn at vi nærmest måtte la oss diktere av kun ett enkelt innspill, hadde det blitt lite igjen å gjøre på Stortinget. Så den frimodige tolkningen fra statsrådens side oppfatter jeg mer som et retorisk slag i luften heller enn et uttrykk for realiteten i hva jeg prøvde å si i stad.

Jeg registrerer også at statsråden forsøker å svare på spørsmålet mitt om hvordan han vil følge opp dette vedtaket, men også basert på innlegget som ble holdt fra partiet Rødt, legger jeg til grunn at det gjenstår å se hva som faktisk kommer ut av dette vedtaket. Det betyr at innbyggerne i Helse Midt-Norge, i Møre og Romsdal og i Trøndelag, fortsatt må leve med usikkerhet, og de må smøre seg med tålmodighet om hvorvidt deres tilbud faktisk blir videreført som en konsekvens av dette vedtaket.

Frank Edvard Sve (FrP) [13:58:14]: Eg har eit konkret spørsmål til helseminister Vestre. I Lovdata står det i akuttmedisinforskrifta:

«Ambulansebiler som brukes i ambulansetjenester skal være bemannet med minst to personer, hvorav minst én skal ha autorisasjon som ambulansearbeider eller paramedisiner.»

Det finst svært strenge unntaksreglar for at éin person kan rykkje ut aleine, men dette krev at det vert gjort ei streng lokal risiko- og sikkerheitsvurdering. Vil helseministeren akseptere at lovverket eigentleg vert brote?

Det er heilt totalt uaktuelt for innbyggjarane i Møre og Romsdal å godta at det f.eks. skal vere éin utrykkingsberedskapsambulanse i Geiranger og i Misund. Det er altså situasjonen etter kutt på 20 mill. kr som dei skal gjere på ambulanseområdet. Vil helseministeren akseptere at éin person skal vere på vakt og rykkje ut, noko som ikkje er i tråd med forskrifta?

Kjersti Toppe (Sp) [13:59:27]: Mange har tatt til ordet og gitt inntrykk av at alle fagprofesjonane er imot eit forslag som kan gå i retning av å avvikla Helseplattforma, og dei har vist til Legeforeningen. På høyringa sa Legeforeningen at dei trudde at viss legane hadde kunna velja, var det ikkje nokon av dei som ville vidareføra det. Det dei anbefalte, var ein samfunnsmessig analyse, for det var ikkje tilrådeleg å avvikla Helseplattforma no. På NRK i dag var det ein lege som var referert med at det å skifta vekk frå Helseplattforma er som å kasta lenkene eller reimane, og at det er nydeleg å ha eit system som samarbeider, slik at legane kan fokusera på å sikra pasientane i staden for å måtta få datahjelp. Eg ber altså om at ein respekterer at det her faktisk er ulike syn, og at ein ikkje glorifiserer dei utfordringane som er i dag.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:00:41]: Det er ingen som glorifiserer noe som helst. Jeg opplever at alle på denne talerstolen har sagt at det er utfordringer med Helseplattformen, og så har en litt ulikt syn på hva som skal skje videre. Et stort flertall ser ut til å mene at det er viktig at dette systemet nå blir forbedret. Effektiviteten og brukervennligheten må bedres. Så er det et mindretall som mener at man skal starte en prosess med å avvikle systemet og erstatte det med noe annet. Det er helt greit at det er ulike meninger om dette. Som sagt: Regjeringen kommer til å følge opp det Stortinget vedtar.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten til forslaget fra SV, Høyre og Arbeiderpartiet, som jo i stor grad tar inn over seg det representanten Toppe nå tok opp. Jeg synes det er en god idé at det gjennomføres en uavhengig, begrenset analyse, slik at vi kan lære til tilsvarende prosjekter, og – kanskje enda viktigere – at vi kan fortsette arbeidet med å forbedre og videreutvikle dette systemet slik at det blir best mulig for brukerne, som selvfølgelig er viktige, og for pasienter og pårørende.

Dette kommer vi selvfølgelig til å følge opp. Jeg vil gjerne rapportere tilbake til Stortinget om hvordan det går med den oppfølgingen. Jeg mener også at det her må være mulig å ha dialog med helsekomiteen på Stortinget om hvordan dette skal skje på en god måte. Jeg er helt sikker på at også partier som eventuelt ikke er med på dette forslaget, har innspill til hvordan et sånt arbeid skal kunne skje.

Til slutt: Det er helt riktig at det er ulike stemmer og ulike meninger om Helseplattformen. Det jeg synes er problematisk, er når en velger å se bort fra det organisasjoner som faktisk representerer både brukere, pasienter og pårørende, sier i en komitéhøring. Jeg ser nå at representanten Eilertsen nyanserer innlegget sitt, og det er vel og bra, men jeg synes ikke at det skal skapes et inntrykk av at det ikke blir lagt vekt på det organisasjonene som kommer på komitéhøringen, faktisk sier.

Hvis det var sånn at denne komitéhøringen var delt på midten, og at halvparten av organisasjonene mente at en burde starte en styrt avvikling av Helseplattformen, mens den andre halvparten mente at en burde jobbe for å forbedre systemet, hadde det vært en ting. Jeg var ikke til stede i komitéhøringen, men det jeg hører fra representantene her, er jo at det var om mulig ingen – og i så fall veldig, veldig få – som tok til orde for dette.

I Norge vektlegger vi trepartssamarbeidet ganske høyt. Vi lytter til organisasjonene når de snakker. Når det er samstemt fra de store organisasjonene om at man advarer mot den retningen, hadde jeg håpet at det også ville gjøre litt inntrykk på Fremskrittspartiet.

Kristian August Eilertsen (FrP) [14:03:49]: Jo, absolutt. De tingene som framkom i høringen, har absolutt gjort inntrykk på Fremskrittspartiet, men det som har gjort enda større inntrykk på oss, er når vi har vært ute og møtt de samme organisasjonenes representanter i Helse Midt-Norge. Jeg har sittet i møte med dem, og veldig mange av de organisasjonene sa at på grunn av den store omstillingen man har stått i, er det ikke ønskelig å sette i gang med en ny omstilling her og nå. Det skjønner jeg utrolig godt. Når du har blitt pålagt å få tredd ned over hodet på deg et nytt system som har vært så vanskelig å innføre, og som har medført så mange ulemper, skjønner jeg godt at du har blitt trøtt av det og ikke ønsker en ny runde med det. Da er det bedre å prøve å få det man har her og nå, til å funke best mulig, heller enn å komme med noe nytt. Jeg skjønner det utrolig godt. Det har vi stor respekt for fra Fremskrittspartiets side.

Vi lytter til alle innspill som kommer. Det betyr ikke at vi tillegger et enkeltinnspill avgjørende vekt, men vi har andre innspill som taler imot det. Nettopp med bakgrunn i de innspillene vi har fått om at man er trøtt av de omstillingene man står i her og nå, og at man er sliten av det, har vi foreslått en styrt avvikling som vil ta tid – ikke å kaste de ansatte ut i usikkerhet og uvisse over natten, men en styrt avvikling over tid. Det er en ansvarlig tilnærming i en sånn sak. Det hensyntar alle de perspektivene som har kommet fram, både i den muntlige høringen, i de skriftlige høringsinnspillene og i de mange møtene som vi har hatt opp gjennom flere år med både ansatte, pasienter, pårørende og andre som bruker Helseplattformen. Vi har tatt med oss alle de innspillene, og det har munnet ut i de forslagene vi har fremmet.

Jeg håper ikke at statsråden fortsetter å stå på denne talerstolen og så tvil om hva vi mener om Stortingets arbeidsform, de innspillene som kommer her, og hvordan vi behandler dem, for de behandler vi alle på en seriøs måte. Vi har lest gjennom og lyttet til alle. Vi har landet på den konklusjonen vi har landet på, basert på summen av alle de argumentene vi får framført, og på summen av alle de momentene vi har fått se over tid.

Da håper jeg at statsråden holder seg for god til å stå her i ettertid og fortelle oss hvordan vi eventuelt behandler de ulike innspillene som kommer, og hva slags vekt vi tillegger dem. Det gjør vi selv.

Ragnhild Bergheim (A) [14:07:34] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for samarbeidet i denne saken, samt alle som har gitt høringsinnspill. I det videre vil jeg nå redegjøre for Arbeiderpartiets syn.

Legemiddelberedskap er en helt sentral del av vår nasjonale beredskap. Det handler om å sikre tilgang til nødvendige medisiner, både i normale tider og i kriser. Uten en stabil og pålitelig legemiddelforsyning svekkes både befolkningens helse, helsetjenestens kapasitet og samfunnets evne til å fungere i en krisesituasjon.

Samtidig er Norge et lite land som er nesten fullstendig avhengig av import av legemidler. Det gjør oss svært sårbare i kriser, i konflikter og ved brudd i internasjonale forsyningslinjer. Erfaringene fra pandemien viste tydelig hvor avhengige vi var av samarbeid med våre naboland og Europa, den gang for å få sikker tilgang på bl.a. vaksiner og smittevernutstyr.

Derfor har regjeringen styrket beredskapen. Etter pandemien er det bl.a. bygget opp beredskapslagre for medisiner og medisinsk utstyr. Det er viktig og bra, men Arbeiderpartiet er tydelige: Vi må gjøre mer.

Sikker tilgang på legemidler krever både nasjonale og internasjonale tiltak. Norge er avhengig av et tett samarbeid med nordiske og europeiske land, samtidig som det fortsatt er potensial for å styrke norsk produksjon. Derfor ønsker Arbeiderpartiet å få på plass en samlet plan for legemiddelberedskap. En slik plan vil kunne tydeliggjøre ansvar og forventninger til aktørene i hele forsyningskjeden, og sikre at nødvendige tiltak faktisk gjennomføres.

Vi ønsker også å utrede mulighetene for nordiske innkjøpsordninger for beredskapslagre av legemidler og medisinsk utstyr. Et tettere samarbeid i Norden kan gi sterkere forsyningssikkerhet og bedre beredskap.

Samtidig er verken nasjonale ordninger, økt produksjon i Norge eller nordisk samarbeid alene nok. Arbeiderpartiets høyeste prioritet er derfor å få på plass en helseberedskapsavtale med EU. Det er gjennom europeisk samarbeid vi kan sikre tilgang, dele risiko og stå sterkere i møte med nye kriser.

Vi vil at regjeringen fortsetter å jobbe aktivt for tettere samarbeid om legemiddelberedskap med både nordiske land og Europa. Samtidig skal det legges til rette for at Norge kan bidra, også med produksjon av viktige legemidler i en krisesituasjon. Vi ønsker at norske produksjonsmiljøer skal være i stand til å omstille seg raskt når behovet oppstår, innenfor rammene av internasjonalt samarbeid og gjeldende regelverk.

For Arbeiderpartiet handler dette om trygghet – trygghet for helsehjelp, også når det uventede skjer. God legemiddelberedskap er en grunnleggende del av den tryggheten.

Kristian August Eilertsen (FrP) [14:10:39]: Norge er i dag nesten fullstendig avhengig av import av legemidler. Dette innebærer en betydelig sårbarhet, for i en verden preget av økende uro, konflikter og usikre forsyningslinjer er dette en risiko vi ikke lenger kan ignorere.

Koronapandemien ga oss en brutal påminnelse om nettopp dette. Vi erfarte hvor raskt tilgangen på kritiske legemidler kan bli presset når alle land kjemper for sine egne behov. Den erfaringen må vi ta på alvor.

For Fremskrittspartiet handler beredskap om én ting: evnen til å klare seg selv når det virkelig gjelder. Det gjelder mat, det gjelder energi, og det gjelder selvsagt også livsviktige medisiner og vaksiner.

Likevel ser vi at Norge, til tross for at vi har legemiddelproduksjon i landet, ikke har inngått forpliktende avtaler med disse produsentene om å levere i krise og krig. Dette er oppsiktsvekkende, ikke minst fordi Stortinget allerede i 2021 vedtok at slike beredskapsavtaler skulle på plass – med bl.a. stemmene til Arbeiderpartiet. At dette fortsatt ikke er fulgt opp, er etter vårt syn svært alvorlig.

Samtidig vet vi at løsninger finnes. Ifølge Legemiddelindustrien kan produksjonen av kritiske legemidler i Norge raskt skaleres opp, men det forutsetter at staten inngår forhåndsavtaler og sikrer tilgang på nødvendige innsatsfaktorer som råvarer og emballasje.

Vi har også kompetansen som trengs, i Norge. Norge står sterkt innen biologiske produksjonsprosesser, som er grunnlaget for moderne vaksiner. Med riktige rammevilkår, bl.a. i form av statlige forhåndskjøpsavtaler, vil det være investeringsvilje i næringen til å etablere vaksineproduksjon i Norge.

Dette handler ikke bare om beredskap. Det handler også om verdiskaping, arbeidsplasser og muligheten til å bygge en ny framtidsrettet industri i Norge. Vi kan ikke lenger basere oss på at andre land alltid vil prioritere oss i en krisesituasjon. Vi må også ta ansvar for vår egen trygghet.

Fremskrittspartiet mener at tiden er overmoden for å styrke norsk legemiddelberedskap gjennom nasjonal produksjon og forpliktende avtaler. Det er nødvendig for å sikre befolkningens helse, og for å ivareta nasjonens sikkerhet.

Med det tar jeg opp forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Margret Hagerup (H) [14:13:20]: God legemiddelberedskap er en grunnleggende del av Norges totalberedskap. I en tid preget av geopolitisk uro, mer ustabile forsyningskjeder og økende internasjonal konkurranse om kritiske varer må vi sikre at norske pasienter har tilgang til nødvendige legemidler, også i krise og konflikt.

Høyre deler bekymringen som løftes i representantforslagene. Norge er i dag sterkt avhengig av import av både legemidler og virkestoff. Pandemien viste oss hvor sårbare vi kan være når internasjonale forsyningslinjer svikter. Derfor trenger vi en sterkere og mer robust legemiddelberedskap.

Samtidig må vi erkjenne realitetene: Norge vil aldri kunne bli selvforsynt med legemidler. Verdikjedene er globale og komplekse, og nesten all produksjon av virkestoff og ferdige legemidler skjer internasjonalt. Derfor mener Høyre at god beredskap ikke bygges gjennom symbolpolitikk eller statlig detaljstyring alene, men gjennom et bredt sett av virkemidler der nasjonale tiltak kombineres med forpliktende internasjonalt samarbeid.

For Høyre er det avgjørende at Norge knytter seg tettere til europeisk helseberedskap og samarbeidet i EU. Våre nordiske naboland har allerede sikret seg en plass rundt bordet. For Høyre er det åpenbart at norsk beredskap starter med forpliktende europeisk samarbeid.

Samtidig må vi styrke norsk helsenæring. Høyre mener en offensiv satsing på forskning, kliniske studier, raskere godkjenningsprosesser og bedre bruk av helsedata er nødvendig for både verdiskaping og beredskap. En sterk norsk helsenæring vil gjøre oss bedre rustet til å håndtere framtidige kriser.

Vi støtter derfor forslagene om en oppdatert plan for legemiddelberedskap, årlige rapporteringer til Stortinget og tettere nordisk samarbeid om beredskapslagre og innkjøpsordninger. Det er konkrete tiltak som kan styrke forsyningssikkerheten.

Samtidig er Høyre skeptisk til flere av forslagene om direkte beredskapsavtaler og omfattende statlige støtteordninger slik de foreligger. Regelverket i EØS setter klare rammer, og det er ikke lagt fram tilstrekkelige juridiske eller økonomiske vurderinger som grunnlag for slike vedtak. Høyre mener at beredskap bygges best i samarbeid med private aktører og innenfor rammene av våre internasjonale forpliktelser.

Høyre ønsker en sterkere norsk legemiddelberedskap, men vi mener den må være realistisk, bærekraftig og bygge på samarbeid, ikke isolasjon. Bare slik kan vi sikre norske pasienter trygg tilgang til viktige legemidler også i framtidige kriser.

Kathy Lie (SV) [14:16:06]: Det er behov for å løfte helseberedskapen i Norge. Nå som vi ruster opp den militære beredskapen i stort monn, er det viktig å løfte den sivile beredskapen og i særdeleshet helseberedskapen. I dette ligger det også å sikre tilgangen til nødvendige legemidler og medisinsk utstyr. Norge er et lite land når det gjelder legemiddelproduksjon. Vi er derfor helt avhengig av gode avtaler med Norden og Europa for å sikre tilgang til kritisk viktige medisiner.

SV mener imidlertid at vi kan og bør gjøre mer her hjemme. I 2020 foreslo SV å etablere et statlig selskap – StatMed – som skal sørge for nasjonal egenproduksjon av legemidler i Norge. Da fikk forslaget kun støtte fra Rødt. SV mener det er på tide å løfte dette forslaget på nytt og fremmer det igjen i dag.

Vi mener vi må gjøre en innsats i Norge for å gjøre oss mindre avhengig av import og satse på mer kortreiste og offentlige løsninger for både produksjon og lagring av både medisiner og medisinsk utstyr. I særdeleshet så vi hvilken panikk som bredte seg under covid-pandemien, hvor det oppstod stor mangel på smittevernutstyr. Helsedirektoratets rapport om legemiddelproduksjon anbefalte å etablere et nasjonalt senter for farmasøytisk produksjon for å styrke legemiddelberedskapen i Norge.

I denne saken ber vi i dag regjeringen rapportere årlig til Stortinget om norsk legemiddelberedskap og eventuelle mangelsituasjoner. Vi ber regjeringen jobbe aktivt for et tettere samarbeid om legemiddelberedskapen med de nordiske landene og Europa, og at Norge skal kunne bidra med produksjon av viktige legemidler i en krisesituasjon. Dette innebærer også avtaler med produsentene om å være klare til å omstille sin produksjon i en beredskapssituasjon. Vi ber om en konkret plan for legemiddelberedskapen, der økt norsk produksjonskapasitet også er tema.

SV er glad for de vedtakene vi sikrer flertall for i denne saken. Vi registrerer at regjeringen løfter fram utfordringer med anskaffelsesregelverket og EØS-avtalen, men her mener vi at regjeringen må utforske alle unntaksmuligheter og strekke seg så langt det er mulig for å sikre at det norske folk kan få nødvendige medisiner i en krisesituasjon, at vi har smittevernutstyr når neste pandemi rammer oss, og at vi kan behandle og redde liv både i krig og i andre kriser.

Kjersti Toppe (Sp) [14:19:00]: Senterpartiet er glad for viktige gjennomslag i denne saka. Vi sikrar fleirtal for at Stortinget no får ein årleg rapport om norsk legemiddelberedskap frå regjeringa, som skal omhandla både mangelsituasjonar og norsk legemiddelproduksjon av kritisk viktige legemiddel og medisinsk utstyr. Vi får òg fleirtal for at regjeringa må leggja fram ein konkret plan for legemiddelberedskap i Noreg, der auka norsk produksjonskapasitet inngår som ein sentral komponent, og vi får fleirtal for å påleggja regjeringa å utgreia moglegheitene for nordiske innkjøpsordningar for beredskapslager for legemiddel og medisinsk utstyr. Det er på tide.

Legemiddelberedskap er ein del av totalforsvaret vårt. I førre veke gjekk regjeringa ut og bad sjukehus og kommunar rydda klar 7 000 sengeplassar i tilfelle det vert krig på norsk jord. Helseminister Vestre viser til at Noreg no står i den mest alvorlege sikkerheitspolitiske situasjonen sidan andre verdskrigen.

«Det preger hele landet og alle sektorer. Vi må forberede oss på både sannsynlige og usannsynlige scenarioer. Det er også at krig kan ramme Norge.»

Det vel ingen som tvilar på den bodskapen, og det er heller ingen som tvilar på behovet for så mange sengeplassar om det blir krig. Men mange tvilar på at den helsepolitikken som no blir ført, faktisk gjer dette mogleg. Om ein får 7 000 krigsskadde i Noreg, kva om desse treng smertestillande, antibiotika eller anestesilegemiddel for operasjon?

I dag har vi ingen nasjonal produksjon av slikt til eige bruk, og ingen avtale om det heller. Arbeidarpartiet og Høgre meiner at dette er så krevjande EØS-rettsleg at dei ikkje vil utfordra EØS på det, det er EU sin helseunion ein skal satsa på, og som er svaret på alt. Det meiner vi er ganske spesielt – at arbeidet EU gjer for helseberedskap mellom EU-land og EØS skal hindra oss i Noreg å styrkja vår eigen nasjonale legemiddelberedskap, at vi ikkje slik kan førebu oss på både det tenkjelege og utenkjelege. Planar for 7 000 senger til krigsskadde skal vi ha, men altså ingen planar for norsk legemiddelberedskap i ein slik situasjon. Det meiner vi er ufatteleg.

Senterpartiet fremjar altså forslag om at norske myndigheiter no må samarbeida med norsk legemiddelindustri for å ha gode og trygge avtalar om beredskapsproduksjon om situasjonen krev det, slik at ein raskt kan omstilla produksjonen sin til kritisk viktige legemiddel som norske pasientar vil ha stor bruk for i ein krisesituasjon. Så argumenterer Arbeidarpartiet med at Direktoratet for medisinske produkt ikkje har kapasitet og kompetanse til å inngå og følgja opp slike produksjonsavtalar, men det meiner vi er eit dårleg argument. Her har regjeringa og Arbeidarpartiet vondt i viljen. Sjølvsagt kan Direktoratet for medisinske produkt kunne regulera og styra dette om dei fekk dette som oppgåve.

Seher Aydar (R) [14:22:24]: Norge er i dag avhengig av import av kritisk viktige legemidler og nødvendig medisinsk utstyr. En så stor andel import gjør oss sårbare, og det svekker også beredskapen. Det er nødvendig med internasjonalt og nordisk samarbeid, men samtidig haster det med å ta grep for å sikre økt legemiddelproduksjon og produksjon av medisinsk utstyr i Norge. Det ene trenger ikke å utelukke det andre. Det er også viktig å huske på at dette handler om mer enn produksjonskapasitet. Det handler om hele forsyningslinjen i helsetjenesten, fra råvarer og produksjon til distribusjon og prioritering. Norge må ha langt større grad av selvforsyning. Importavhengighet må bli erstattet av kortreiste løsninger for produksjon av medisin og smittevernutstyr.

Helsedirektoratets rapport om legemiddelproduksjon har tidligere anbefalt å etablere et nasjonalt senter for farmasøytisk produksjon, som tiltak for å styrke legemiddelberedskapen i Norge. Det støtter vi i Rødt – f.eks. gjennom et statlig medisinselskap, StatMed, kall det noe annet, om du vil, som skal sørge for egenproduksjon av legemidler i Norge. I dag har ikke Direktoratet for medisinske produkter offentlige avtaler om beredskapsproduksjon. De har heller ikke anledning til å opprette slike avtaler. Når det gjelder beredskapen vår, holder ikke argumentet om at det ville være EØS-rettslig krevende. Regjeringen, og for så vidt andre EØS-partier, snakker ofte om at det finnes et handlingsrom i EØS-avtalen, og da kan jo det handlingsrommet i EØS-avtalen bli brukt på dette området. Det å avvise det uten å undersøke handlingsrommet ytterligere er ikke godt nok.

Vi lever i en tid der Norge på mange områder med rette satser enormt på økt beredskap. Samtidig ser vi at helseberedskapen på langt nær får samme prioritering, og det samtidig som vi vet hvor alvorlig mangel på viktige legemidler vil være. Det er allerede et problem i dag at folk ikke får tak i medisiner de trenger på apoteket – i fredstid, i normaltid. Helseberedskapen vår er helt avgjørende for oss, både i store kriser og i mindre enkelthendelser. Det som legger grunnlaget for om det funker, er om det funker på helt normale dager, og det å øke produksjonen av legemidler og gjøre seg mindre avhengig av kommersielle og internasjonale forsyningslinjer. Det er god beredskap.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:25:17]: Tilgang til legemidler er en grunnleggende del av vår helseberedskap. Samtidig må vi erkjenne at legemiddelmarkedet er globalt, fragmentert og preget av komplekse verdikjeder. Det er i dag ingen land som alene kan produsere alle legemidler de trenger, selv ikke de landene som har de desidert største legemiddelprodusentene. Derfor må norsk beredskap bygge på en balanse mellom nasjonale tiltak, ting vi kan sette i gang med selv, og tett internasjonalt samarbeid, som er det viktigste.

Regjeringen fører en aktiv politikk for å styrke både helseberedskap og helsenæring, men vi må skille mellom næringspolitikk og beredskapspolitikk. Norsk produksjon av kritiske legemidler kan gi positive ringvirkninger for beredskapen, men for å være et reelt beredskapstiltak må det også fungere i hverdagen, utenfor krise.

Erfaringene fra pandemien viste at beredskapslagre er viktige. De kan dekke akutte behov og gi oss tid til å finne alternative løsninger, men vi vet også at lagre alene ikke er nok i en langvarig krise. Forsyningssikkerhet over tid avhenger derfor av robuste samarbeidsflater i fredstid, det at vi har stabile og også alternative forsyningslinjer, og at vi har evne til rask omstilling.

Internasjonalt samarbeid er avgjørende. Det gjelder ikke bare europeisk samarbeid, det gjelder også globalt samarbeid. Norge deltar aktivt i både nordiske og europeiske fora. Vi er med i Det europeiske legemiddelbyråets beredskapsarbeid og i EUs felles innkjøpsmekanismer. For regjeringen er det en høyt prioritert oppgave å få på plass en helseberedskapsavtale med EU. Det vil styrke vår tilgang til medisinske mottiltak i framtidige kriser. Det er viktig at dette kommer på plass i fredstid og når det ikke er krise, for hvis behovet melder seg, kan det være for sent.

Vi må være realistiske om handlingsrommet nasjonalt. Direkte tildeling av beredskapsavtaler til norske produsenter er EØS-rettslig krevende. Regelverket for offentlige anskaffelser og statsstøtte setter noen tydelige rammer vi må forholde oss til. Det gjør at slike eventuelle tiltak må vurderes nøye, både juridisk og økonomisk.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med målrettede og kostnadseffektive tiltak. Direktoratet for medisinske produkter har fått et tydeligere og styrket ansvar for forsyningssikkerhet og beredskap på legemiddelområdet. Direktoratet samarbeider tett med offentlige og private aktører for å forebygge og håndtere mangelsituasjoner og for å identifisere sårbarheter i forsynings- og verdikjedene.

Målet er klart: Norge skal ha en mer robust legemiddelberedskap, forankret i nasjonal innsats, nordisk samarbeid og et sterkt europeisk fellesskap.

Anne Grethe Hauan (FrP) [14:38:45]: Det er seks år sidan covid-19 trefte verda, seks år sidan grensene blei stengde, seks år sidan Noreg mangla munnbind, hanskar og heilt grunnleggande smittevernsutstyr. Eg trur veldig mange hugsar bileta frå Gardermoen då tidlegare statsminister Erna Solberg stod og tok imot medisinar frå utlandet, som om det var ei luftbru inn til eit katastrofeområde. Det burde ha vore eit nasjonalt varselsignal. For covid-19-pandemien viste oss noko veldig brutalt: Noreg hadde gjort seg farleg avhengig av at resten av verda alltid skulle levera akkurat det me trong, akkurat når me trong det. Det handlar ikkje berre om Paracet og plaster. Det handlar om livsviktige medisinar som folk er heilt avhengige av kvar einaste dag – insulin, antibiotika, kreftmedisinar, anestesimedisin, blodfortynnande medisinar og ei lang rekkje andre legemiddel som sjukehus, ambulansar og pasientar må ha tilgang til for at helsevesenet faktisk skal fungera. Kva skjer dersom dei forsyningane stoppar opp? For samtidig som verda blir meir uroleg, har me framleis ikkje kontroll på noko så grunnleggande som om me faktisk har det sjukehusa treng dersom ei større krise varer over tid.

Det mest oppsiktsvekkande er kanskje at Stortinget faktisk allereie i 2021 vedtok at ein skulle få på plass beredskapsavtalar for norsk produksjon av viktige legemiddel. Seks år etter covid-19 står me framleis her utan at det er på plass. Det er ganske alvorleg. Samtidig seier legemiddelindustrien sjølv at norske fabrikkar kan produsera store delar av dei kritiske legemidla NATO meiner er nødvendige i krise og krig, dersom staten inngår avtalar og sikrar råvarer og emballasje. Industrien seier dei kan bidra. Forsvaret åtvarar om beredskapen. Legeforeningen seier dette må behandlast som nasjonal sikkerheit. Men regjeringa svarer framleis med det same: at dette er komplisert. Ja vel, men virus, krig og kriser bryr seg fint lite om juridiske fotnotar og byråkratiske prosessar. Fremskrittspartiet ber ikkje om at Noreg skal produsera absolutt alt sjølv. Me ber om noko mykje meir grunnleggande: at landet skal ha evna til å halda folk i live dersom resten av verda sluttar å levera. For beredskap handlar ikkje om kva som fungerer på ein heilt vanleg tysdag i fredstid. Beredskap handlar om kva som skjer den dagen hyllene igjen står tomme.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [14:41:46]: Norske sykehus skal forberede seg på krig, og helseministeren har bedt sykehusene om å lage planer for å frigjøre flere tusen sengeplasser og sikre blod beredskapen for å være forberedt dersom krig og krise rammer oss. Det er bra. Fremskrittspartiet mener beredskapen skal tas på alvor.

En helt avgjørende del av helseberedskapen er medisiner, vaksiner og medisinsk utstyr. Norge er som kjent nesten fullstendig avhengig av import. Det gjør oss sårbare når det er kriser eller konflikt, men også når den trøbler seg i forsyningslinjene. Også i framtiden kommer Norge til å være avhengige av import. Det vil ikke være hensiktsmessig at Norge skal produsere det meste av legemidler selv. Legemidler er i et internasjonalt marked. Ofte og stort sett fungerer det godt, og import sikrer oss ny teknologi og nye behandlinger raskt for norske pasienter, til en ganske rimelig pris. Det kommer norske pasienter til gode.

Enkelte ting kan likevel Norge produsere selv. Norge har flere legemiddelprodusenter som i dag leverer godt, også på det globale markedet, og av beredskapshensyn bør produksjonen i Norge økes, for å sikre befolkningen grunnleggende legemidler, vaksiner og medisinsk utstyr i en krisesituasjon. Men her registrerer jeg at statsråden ikke er villig til å ta grep og gang på gang viser til EØS-avtalen. Min gode kollega utfordret jo statsråden nettopp på hvorvidt det er mulig eller ikke mulig å produsere legemidler, å øke denne kapasiteten i Norge og sikre selvberedskapen. Men i sak etter sak viser jo Arbeiderparti-regjeringen at de er mer troende til EØS-avtalen enn paven er til sin tro. Statsråden burde jo heller snu og flytte blikket til: Hvordan skal vi få det til? Hvis han reelt sett mener at dette er en utfordring med EØS-avtalen, burde han istedenfor hele tiden å vise hvor vanskelig dette er, heller lete med lys og lykte etter hvordan vi skal få det til. Dette er for å sikre norske pasienter nødvendig beredskap.

Jeg har også tidligere stilt statsråden og regjeringen spørsmål om hvilke ordninger vi har i virkemiddelapparatet i dag for at en norsk legemiddelprodusent skal kunne oppgradere produksjonen og f.eks. øke kapasiteten – ikke da nye legemidler og innovasjon, men faktisk å øke eksisterende kapasitet for å sikre legemiddelberedskapen. Svaret er ingen. Det finnes i dag ingen særskilte ordninger som retter seg mot legemiddelproduksjon, og det finnes heller ingen generelle ordninger som treffer legemiddelprodusenter hvis de skal oppgradere og utvide produksjonen. Direktoratet for medisinske produkter sier det rett ut: Det finnes i dag ikke offentlige avtaler om beredskapsproduksjon. Det er mulig å løse på kort varsel. Det er vedtak og vilje det står på, og den mangler regjeringen i denne saken.

Ragnhild Bergheim (A) [14:45:06]: Mens jeg har sittet her i salen, har jeg googlet hvor mange legemidler som er godkjent i Norge. Dere får ta det for det der, men svaret var 3 000–3 500 ulike legemidler, og av dem er det 95 pst. som er importert.

I en krisesituasjon vil prioriteringen i helsevesenet endres. Vi så det under pandemien. Da ble det mer fokusering på livreddende behandling og intensivkapasitet. Blir det krig, vet vi at det blir mer fokusering på behandling av krigsskader og traumebehandling. Det kan være andre kriser som oppstår, og ulike kriser krever ulike typer behandlinger. Jeg mener at vi først av alt må stille oss noen spørsmål. Hva er det vi trenger i forskjellige typer krise? Hvilke legemidler kan vi produsere lokalt, hvilke kan vi få fra Norden, og hvilke må vi ha fra Europa? Vi ber nå i denne saken om å få en konkret plan for legemiddelberedskap. Vi ber om en vurdering av nordisk innkjøpssamarbeid, og vi ber om et tettere samarbeid med Norden og Europa og se på hvordan Norge kan bidra inn i den totale leveransen. Jeg mener at her er det også muligheter for norsk legemiddelindustri og -produksjon, som kanskje ikke i en sånn situasjon bare skal produsere for Norge, men skal produsere for hele Norden og kanskje for Europa. Her er også muligheter, men vi må vite hva vi gjør, og hva det er vi bestiller, og få på plass en del kunnskap først.

Kathy Lie (SV) [14:47:56] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for forslaget. Det foreslås at regjeringen skal sikre at det etableres psykiatrisk ambulansetjeneste for hovedstadsområdet etter modell fra ordningen i Bergen. Det foreslås også å sikre at den psykiatriske ambulansetjenesten for hovedstadsområdet bemannes med helsepersonell med særskilt kompetanse innen psykisk helse, og organisere den slik at den kan avlaste politiet i oppdrag knyttet til psykiske kriser. Man ber også Stortinget vurdere etablering av psykiatrisk ambulansetjeneste i andre større byer og tettsteder i Norge utover hovedstadsregionen, basert på erfaring fra slike ordninger.

Så vil jeg takke komiteen for godt arbeid med saken. Komiteens innstilling i saken er at Stortinget ber regjeringen sikre at helseforetakene gjennomgår sine transportordninger for psykisk syke for å sikre gode og verdige transporter, bidra til riktig bruk av tvang, at bruk av politi reduseres til et minimum uten at det går ut over sikkerheten til helsepersonell, og at alle helseforetak vurderer etablering av psykisk ambulansetjeneste i større tettsteder og byer.

Psykiatrisk ambulansetjeneste har vært i drift i Bergen siden 2005 og har gode skussmål. For en del år tilbake, da jeg selv jobbet i Vestre Viken helseforetak, hadde vi et forsøk med en psykiatrisk ambulansetjeneste. Jeg kan huske det som en veldig positiv erfaring, og alle var veldig fornøyd med det, både pasientene, politiet og helsepersonellet. Jeg jobbet på en intensivavdeling som hadde pasienter som noen ganger skulle tvangsinnlegges i psykiatrien. Det å bli fraktet med helsepersonell med kompetanse på psykisk helse, istedenfor politi i svarte uniformer med håndjern, gjorde en stor forskjell for mange av pasientene. Det å bli møtt med kvalifisert helsepersonell istedenfor en politiaksjon var viktig.

Det er viktig at helseforetakene, de prehospitale tjenestene og psykisk helsevern kan vurdere selv om de har ressurser og om det er hensiktsmessig i sitt nedslagsfelt å etablere denne tjenesten. Det er viktig når man skal etablere et slikt tilbud, at man sikrer at man har rett kompetanse. En psykiatriambulanse bør være en større bil. Den må ha mer bemanning, og bemanningen må ha utdanning innen psykisk helsevern. Det kan være psykiatriske sykepleiere eller paramedisinere eller ambulansefagarbeidere med videreutdanning i psykisk helsevern i en prehospital kontekst.

SV mener at en egen psykisk helseambulanse bør etableres der det er hensiktsmessig, men at det ikke er noe vi kan pålegge alle helseforetak å gjøre. Vi mener derfor at der hvor tjenesten mener det er hensiktsmessig, skal de selv kunne beslutte å innføre en egen ambulanse for psykiske helseoppdrag.

Mona Nilsen (A) [14:51:13]: Arbeiderpartiet deler intensjonen bak dette forslaget. Mennesker som opplever akutt psykisk krise, skal møtes med verdighet, trygghet og riktig faglig kompetanse. Det er et helseansvar, og det må behandles som nettopp det. Altfor ofte har vi sett at politiet blir sendt ut i situasjoner som i realiteten er helsefaglige. Det kan oppleves både dramatisk og stigmatiserende for den det gjelder, og for deres pårørende, og det binder opp viktige politiressurser. Derfor er vi enige om målet: bedre samspill mellom helse og politi, og at politiets rolle skal begrenses til tilfeller der det faktisk er nødvendig av hensyn til sikkerhet.

Samtidig skal vi lytte til kunnskapen og erfaringene som finnes. Innspillene fra de regionale helseforetakene og særlig erfaringene fra Helse sør-øst peker en viktig retning: Det er ikke én løsning som passer overalt. Erfaring fra tidligere prosjekter viser at det ikke nødvendigvis er mest hensiktsmessig å etablere en egen psykiatriambulanse i alle områder. I flere av tilfellene har det gitt bedre resultater å styrke kompetansen i den eksisterende ambulansetjenesten.

Nøkkelen ligger i å løfte hele den prehospitale tjenesten. Vi må sikre at ambulansepersonell har tilstrekkelig kompetanse både innenfor psykisk helse og rus, og at de har tid og ramme til å håndtere sånne oppdrag på en god måte. Det handler om pasientsikkerhet, om arbeidsmiljø for de ansatte og om kvaliteten på helsetjenestene. Det er avgjørende med tett samarbeid mellom ambulansetjenesten og psykisk helsevern. Gode fagmiljøer og samhandling på tvers gir bedre vurderinger, bedre håndteringer og færre konflikter i akutte situasjoner.

Samtidig skal vi også anerkjenne at det finnes gode erfaringer med egne psykiatriambulanser, f.eks. i Bergen. Der sånne løsninger er hensiktsmessig, burde helseforetakene ha handlingsrom til å etablere dem innenfor sine rammer, basert på lokale behov. Derfor støtter vi komiteens forslag om at regjeringen skal sikre en gjennomgang av transportordningen for psykisk syke, med mål om verdige transporter, riktig bruk av tvang og mindre bruk av politi, og at helseforetakene skal vurdere etablering av psykisk ambulansetjeneste der det er formålstjenlig.

For Arbeiderpartiet handler det om noe så grunnleggende som et mer menneskelig, mer helsefaglig og mer treffsikkert møte med mennesker i krise. Vi skal bruke ressursene våre klokere, samarbeide bedre og sørge for at hjelpen som gis, er hjelpen som faktisk trengs.

Liv Gustavsen (FrP) [15:44:46]: Dette handler om hvordan vi som samfunn møter mennesker som er psykisk syke og i krise. I dag er det altfor ofte politiet som rykker ut når mennesker opplever alvorlige psykiske helsekriser. De kommer i uniform, ofte med blålys, og skal håndtere mennesker som først og fremst trenger helsehjelp og ikke politioppfølging. Det er feil for den som er syk, og det er feil bruk av politiets ressurser. Jeg vet dette fordi jeg har opplevd det i nær familie. Min søster var utdannet psykiatrisk sykepleier, men ble selv alvorlig psykisk syk, og flere ganger ble hun hentet av politiet og kjørt til legevakt med blålys – ikke fordi hun var kriminell, ikke fordi hun hadde gjort noe galt, men fordi hun var syk. Og når hun senere var friskere igjen, var det svært tungt for henne å vite at naboer og mennesker rundt hadde sett politiutrykningen hjemme hos henne. Hun opplevde det som stigmatiserende og ydmykende. Det satte spor. Det er også tungt for familien som står rundt. Midt i frykt, uro og fortvilelse skal man samtidig oppleve at helsekrise ser ut som en politiaksjon.

Ingen skal føle seg kriminalisert fordi de er psykisk syke. Derfor trenger vi en psykiatrisk ambulansetjeneste i Oslo og Akershus, og vi vet at dette fungerer, for både i Bergen og i Stavanger har man gode erfaringer med psykiatrisk ambulanse. Der møter man mennesker med helsepersonell, riktig kompetanse og større verdighet. Samtidig frigjør man politiressurser til det som politiet faktisk skal gjøre: bekjempe kriminalitet og skape trygghet.

Det er dessverre slik også her, som på mange andre områder innen helse, at postnummeret ditt avgjør hvilken hjelp du får. I noen deler av landet blir mennesker møtt av helsepersonell når de er psykisk syke. I hovedstadsområdet risikerer man fortsatt å bli møtt av politiet med blålys. Slik kan vi ikke ha det. Ingen er uenig i at politiet må bistå når situasjonen blir farlig eller utagerende, men psykisk sykdom er først og fremst en helseutfordring, ikke en politioppgave. Vi trenger en modell der helse går først, og der politiet bistår ved behov. Det er bedre for pasienten og bedre for familien, og det er bedre bruk av samfunnets ressurser. Vi trenger politiet til politioppgaver, og vi trenger helsepersonell til helsehjelp.

Det trengs ikke flere utredninger. Det trengs handling. Nå er tiden inne for å få dette på plass i hovedstadsregionen også. Jeg tar opp de forslagene FrP er en del av.

Margret Hagerup (H) [15:47:58]: Det er få situasjoner som er mer sårbare enn når et menneske opplever en akutt psykisk krise. Da må samfunnet møte dem med trygghet, verdighet og rett kompetanse. Det handler både om pasientsikkerhet, om respekt for enkeltmennesket og om å bruke ressursene klokt.

Høyre mener at transport og håndtering av mennesker i psykisk krise først og fremst er en helsefaglig oppgave, ikke en oppgave for politiet. Likevel ser vi i dag at politiet i altfor stor grad må bistå i sånne situasjoner. Det kan oppleves belastende og stigmatiserende for pasienten, samtidig som det binder opp viktige politiressurser. Derfor er det positivt at komiteen samlet understreker behovet for en bedre og mer verdig transportordning for psykisk syke, og at helseforetakene skal gå gjennom dagens praksis. Vi trenger tjenester som reduserer unødvendig bruk av tvang og sikrer at pasientene møtes av personell med rett kompetanse.

Samtidig må vi lytte til fagmiljøene. Flere regionale helseforetak peker på at egne psykiatriambulanser ikke nødvendigvis er den beste løsningen overalt. Erfaringene viser at styrket kompetanse i de ordinære prehospitale tjenestene ofte kan være vel så viktig. Derfor mener Høyre at vi må være åpne for ulike løsninger i ulike deler av landet.

Vi skal lære av de gode erfaringene fra Bergen, hvor psykiatriambulansen over mange år har vist at spesialisert kompetanse kan bidra til å roe ned situasjoner og redusere behovet for politibistand. Men vi må samtidig sikre fleksibilitet, sånn at helseforetakene selv kan organisere tjenesten på den måten som gir best kvalitet og best ressursbruk lokalt.

Høyre er også opptatt av bedre samhandling mellom politi og helsevesen, og den nye avtalen mellom Helsedirektoratet og Politidirektoratet om effektiv utveksling av informasjon og samhandling mellom helsetjenesten og politiet er et viktig steg i rett retning. Sånne forpliktende samarbeid må videreutvikles, sånn at pasientene får raskere og bedre hjelp når de trenger det mest. Målet må være klart: færre unødvendige politioppdrag, mindre bruk av tvang og en mer verdig behandling av mennesker i psykisk krise.

Kjersti Toppe (Sp) [15:50:23]: I Helse Bergen har det i over 20 år vore i drift ein eigen psykiatriambulanse. Han har sørgt for at menneske i psykisk krise vert møtte med respekt og fagleg tryggleik. Bruken av politi vert redusert. Psykiatriambulansen har berre trunge politibistand i 20 pst. av oppdraga, og helsepersonell med riktig kompetanse kan ofte klara å roa ned situasjonen gjennom dialog og fagleg tilnærming. Slik vert òg behovet for tvang redusert. Dette er tilbod som ikkje berre er i Bergen kommune, men i alle kommunar som Helse Bergen dekkjer, det er altså åtte små og store distriktskommunar som får nyta godt av dette tilbodet.

Det er jo heilt grunnleggjande at psykisk sjuke pasientar har krav på likeverdige tilbod og same krav på akuttilbod som dei med somatisk sjukdom. Pasientane skal møtast på ein verdig og respektfull måte, og ordninga med psykiatriambulanse er ein god måte å organisera ambulansetenester på.

Eg ser at helseministeren argumenterer mot forslaget i innstillinga med at helseføretaket ikkje ønskjer ei utviding av dette tilbodet, men det er fleire etatar som bidrar med transport av desse pasientane. I fleire år har politiet i Oslo ønskt seg ein eigen ambulanse som kan frakta psykisk sjuke i Oslo-området, blant anna fordi planlagde transportar beslaglegg kapasitet hos både politi og ordinære ambulansar. Dei siste åra har Politiets Fellesforbund gitt stadig fleire tilbakemeldingar om at psykiatrioppdrag opptar meir og meir av politiet sine ressursar.

Dette forslaget handlar først og fremst om pasienten som treng hjelp, og om korleis vi kan gi slik nødvendig helsehjelp på ein best mogleg og minst inngripande måte. På tross av at dei regionale helseføretaka i konklusjonane sine meiner at det er lite hensiktsmessig å etablera ein psykiatriambulanse i helseføretaka deira, er tilbakemeldingane frå pasientar og helsepersonell meir positive til dette i dei forsøka som har vorte gjennomførte. Difor meiner Senterpartiet at helseføretaka bør gå ein runde til og gjera ein ny gjennomgang av korleis dei organiserer helseoppdraga sine for personar i psykisk krise, og vurderer etablering av psykisk helse-ambulansar og hjelper til med eit forslag om det. Eg meiner at dette er eit forslag vi kan ha tydelege politiske styringssignal på. Ein skal ha veldig gode grunnar til å la vera å oppretta ei ordning med psykiatrisk ambulanseteneste i dei større byane i Noreg.

Seher Aydar (R) [15:53:28]: Blir man alvorlig skadet eller syk på kroppen, kommer ambulansen og gir deg akutt behandling, men blir man derimot alvorlig psykisk syk, kommer politiet. For psykisk syke som kanskje står i krise, er redde, i psykose eller er beruset, kan situasjonen være skremmende og direkte skadelig. Å møte mennesker i alvorlige psykiske situasjoner krever kompetanse. Dette er kompetanse som både trengs å styrkes og systematiseres. Derfor står Rødt sammen med en samlet komité om at helseforetakene skal gå gjennom sine ordninger og vurdere å etablere psykiatriske ambulansetjenester.

Psykiske krisesituasjoner, som alvorlig mani, psykose, selvmordskrise eller annet, kan skape alvorlige og kompliserte situasjoner for helsepersonell som skal avverge og ivareta mennesker som er involvert, men det kan også gå sterkt ut over dem som rammes, pårørende og andre mennesker rundt.

Det er ingen hemmelighet at Rødt er kritiske til tvang, og eventuell bruk av tvang som blir gjort på uegnet måte eller på en uvettig måte uten nødvendig kompetanse, kan være ekstra skadelig for dem det gjelder. Én måte å forebygge det på er kompetanse, men det er også god nok bemanning og kapasitet, sånn at situasjonene ikke eskalerer mer enn det de trenger å gjøre, og at det skapes dårligere forløp i helsetjenesten. Bruk av tvang generelt, og spesielt på feil måte, kan påføre både traumer og ikke minst tillitsbrudd for mennesker som egentlig trenger helsehjelp.

Psykiatriske helseambulanser er en viktig tjeneste som sørger for at folk i vanskelige livssituasjoner bedre møtes og ivaretas av akutte helsetjenester. En styrking og utvidelse av den tjenesten er også en viktig del av å bygge opp helsetjenestene våre innen psykisk helsevern. Vi mener også at det er vurderinger som må gjøres over hele landet, uten å pålegge at det er det rette for absolutt alle.

Statsråd Jan Christian Vestre [15:55:59]: Det er viktig at helsetjenesten sørger for god transport og behandling av pasienter med psykiske lidelser. Vi har en god og desentralisert ambulansetjeneste i Norge som bidrar til trygghet i møter med mennesker i kriser. Transport av psykisk syke kan ivaretas av ordinær ambulansetjeneste eller av egne psykiatriambulanser, som er etablert i Bergen og Stavanger.

Erfaringen er at psykiatriambulansene sannsynligvis ikke er egnet i hele landet. Oslo omfatter et stort og variert geografisk område, og selv med strategisk plassering vil ikke en psykiatriambulanse nå alle pasienter i psykisk krise. Det er derfor anbefalt å styrke kompetansen for personell i den ordinære ambulansetjenesten. Det er helseregionene som må vurdere hva som er mest hensiktsmessig organisering og bruk av ressursene i ambulansetjenesten.

Etterspørselen etter psykiatriambulanser har særlig kommet fra politiet selv, med begrunnelse i at det kan begrense antallet politiutrykninger. Det poenget forstår jeg. Regjeringen er opptatt av riktig bruk av politi og helsepersonell i ulike situasjoner. Selv om samarbeidet mange steder fungerer bra, opplever politiet noen ganger å bli brukt for ofte, mens helsetjenesten opplever at det er vanskelig å få bistand fra politiet ved behov. Helsedirektoratet og Politidirektoratet har derfor revidert rundskrivet om helsetjenestens og politiets ansvar for personer med psykiske lidelser. Rundskrivet presiserer når det er behov for bistand fra politiet i forbindelse med transport, og når helsetjenesten selv kan ivareta dette.

Jeg vil understreke at det kun er politiet som kan bruke tvang mot personer utenfor institusjon. Etablering av psykiatriambulanse vil i seg selv ikke løse de situasjonene hvor det foreligger behov for tvang, eller der sikkerheten for pasient, pårørende eller personell tilsier politibistand.

Det sentrale er å gjøre riktige vurderinger tidlig, ha god kommunikasjon med pasienten og sørge for at ambulansetjenesten har tilgang til relevant kompetanse og støtte. Helseregionene har derfor over flere år arbeidet målrettet med å styrke kompetansen innen psykisk helse i ambulansetjenesten og AMK.

Når det er sagt, er det rom for forbedringer, og jeg vil selvsagt følge opp det som ser ut til å bli Stortingets vedtak, om å sikre at helseforetakene gjennomgår sine transportordninger for psykisk syke.

Tom Staahle (FrP) [16:06:36]: Tydelighet er ofte en mangelvare i politiske saker og vedtak, og jeg er lei meg for at denne saken vi debatterer her, er et godt eksempel på det. Det forslaget som ble fremmet, gikk på at man skulle etablere et psykiatriambulansetilbud i Oslo og Akershus, og at man på bakgrunn av det skulle se på tilsvarende i de andre regionene. Nå får vi en litt annen type vedtak, som er uforpliktende, men som legger ansvaret over på helseforetakene i en presset økonomisk situasjon. Fra Stortingets talerstol vil jeg si at jeg beklager det.

Psykiske helsekriser oppstår hver eneste dag i det norske samfunnet, og det er en realitet denne salen ikke kan komme bort fra. Dette er helseoppdrag. Men i store deler av landet er det altså politiet som må rykke ut når mennesker er suicidale, psykotiske eller i en alvorlig psykisk ubalanse. Dette belaster politiet, som strengt tatt skal avverge kriminelle handlinger, men det skaper også en utrygghet for pasientene og for pårørende.

Når vi ser på tallene, ser vi at det har vært en formidabel økning i antall utrykninger fra politiet knyttet til psykiatri. I 2016 registrerte politiet rundt 37 000 oppdrag. I 2022 var dette økt til 54 000, og per nå er det tallet enda høyere. Da må jo salen stille seg dette spørsmålet: Er det noe vi gjør galt, og hva gjør vi for å korrigere det? Svaret vi får her i dag, er strengt tatt: Vi fortsetter som vi har stevnet frem.

Det er jo et paradoks når politiet advarer om at psykiatrioppdrag går ut over deres kapasitet, og at mennesker i psykisk krise blir møtt av uniformer, håndjern og blålys når de egentlig trenger medisinsk hjelp og trygghet. Men la meg si det helt klart og tydelig: Politifolkene som tar disse oppdragene, de er helter, de gjør en god jobb, de er flotte medmennesker, men disse pasientene trenger faktisk noe annet. Psykiatriambulanser er bemannet med helsepersonell som har kompetanse på psykiske lidelser og akutte kriser, og de kan møte mennesker på en helt annen måte enn en politimann. Vi ser av dem som har gjort seg erfaringer med operative psykiatriambulanser, at de har hatt gode resultater, ikke bare i Norge, men også i det store utland. De erfaringene burde vi faktisk lytte til og adoptere inn i Norge.

Vi vet at helseforetakene er presset på ressurser. Det er ingenting som tilsier at disse vurderingene som nå skal gjøres, ender opp i et konkret bedret tilbud til denne pasientgruppen, og det beklager jeg. Dette handler om verdighet. Det handler ikke bare om ressursbruk, men om hvilket samfunn vi ønsker å være. Stortinget er tydeligvis ikke villig til å ta det valget, og det er synd.

Liv Gustavsen (FrP) [16:09:45]: Jeg må si at jeg opplever statsrådens svar som altfor defensivt. Ingen har hevdet at en modell skal passe for hele Norge. Vi vet at landet vårt er geografisk forskjellig og naturligvis vil kreve ulike løsninger i ulike regioner. Nettopp derfor blir det feil når man bruker utfordringer i Nord-Norge eller Midt-Norge som argument for å stoppe utviklingen av et bedre tilbud i hovedstadsområdet.

Vårt forslag handler om Oslo og Akershus, et tett befolket område med stor befolkning, høy oppdragsmengde og helt andre forutsetninger enn områder hvor man er avhengig av ambulansefly og svært lange transporter. Når psykiatrisk ambulansetjeneste fungerer godt i Bergen og Stavanger, burde spørsmålet være hvordan vi kan videreutvikle dette, ikke hvordan vi kan forklare hvorfor vi ikke skal prøve.

Dette handler om noe grunnleggende: mennesker som er psykisk syke, som skal møtes av helse først. Politiet skal selvfølgelig bistå når situasjonen er farlig eller krever tvang – ingen skal bestride det – men i dag er det altfor ofte politiet som blir hovedressursen i situasjoner som først og fremst handler om sykdom. Det er verken den beste hjelpen for pasienten, for familien eller for politiet selv.

Jeg reagerer også på at statsråden nærmest argumenterer med at fordi psykiatrisk ambulanse ikke kan dekke absolutt alle oppdrag, er ordningen ikke verdt å etablere. Slik bygger vi jo ikke andre tjenester i helsevesenet. Ingen forventer at én løsning skal løse alle utfordringene alene, men dersom ordningen kan bidra til færre politiutrykninger, mer verdige møter med mennesker i krise og bedre bruk av helsekompetanse i hovedstadsområdet, er det allerede et viktig steg i riktig retning. Det handler om mennesker som allerede er i en svært sårbar situasjon, og som ikke skal oppleve å bli møtt med et ordensproblem når de egentlig trenger helsehjelp. Det handler om familier og pårørende som står midt i en krise sammen med dem.

Vi trenger politiet til politioppgaver, og vi trenger helsepersonell til helsehjelp. Derfor mener jeg fortsatt at det er både riktig og nødvendig å etablere psykiatrisk ambulansetjeneste i hovedstadsområdet og bruke erfaringene fra Bergen, Stavanger og Europa ellers som et grunnlag for å utvikle bedre tjenester også andre steder i landet. På vegne av alle dem som ikke orker å stå her og kjempe sin egen kamp, er jeg skuffet over at regjeringen velger den enkleste løsningen og sier nei, og at vi skal vente, for dette handler om mennesker.

Anne Grethe Hauan (FrP) [16:13:02]: Når ambulansetenesta rykkjer ut til psykiske kriser, veit me at dette kan vera stille eller farleg på sekundet. Det kan vera psykose, sjølvmordskrise, rusutløyste samanbrot, fortvilte familiar som ikkje veit kva dei skal gjera lenger. Kanskje møter dei ein ung gut eller ei ung jente som har vore inn og ut av systemet i årevis, med akuttinnlegging, utskriving og nye samanbrot – dei same rundane gong på gong.

Kanskje har han skada seg sjølv, kanskje har han trua mor si, og kanskje står mora bak i gangen, livredd og veit at sonen hennar snart kjem heim igjen uansett. Han er for sjuk til å klara seg åleine, men samtidig for frisk til å få hjelp lenge nok. Midt i dette skal ambulansetenesta skapa ro før det tippar heilt over.

Det er store krav å leggja på folk. Dei skal vurdera risiko, skapa tillit og ta kontroll, ofte på få minutt i situasjonar som er uoversiktlege og kan bli farlege. Dei skal ta vare på både pasient, pårørande og seg sjølve, samtidig. Det er ein krevjande jobb. Samtidig blir politiet stadig oftare involvert i psykiske helseoppdrag. Det seier eigentleg ganske mykje om kor pressa systemet vårt er. Dette har politiet sjølv peika på i årevis. Dei har bedt om ein psykisk helse-ambulanse, fordi desse situasjonane krev noko anna enn det vanlege patrulje- og ambulanseoppdrag gjer.

Dette handlar ikkje om kritikk – tvert imot. Det handlar om å gje betre verktøy, meir støtte og rett kompetanse når det verkeleg gjeld. Me veit kva som fungerer. I Bergen har psykiatriambulansen vore i drift i mange år. Erfaringane er veldig gode, og situasjonane roar seg ofte. Behovet for politibistand er mindre. Det er fordi rett kompetanse kjem tidleg.

Det er det me ber om: at dei som møter dei mest krevjande psykiske krisene, ikkje skal stå åleine, at hjelpa er tilpassa det pasienten treng, og at dei som rykkjer ut, har det dei treng for å gjera ein god og trygg jobb. Det er betre for pasienten, det er betre for familien, det er betre for dei tilsette, og det frigjer politiet. Psykisk krise er fyrst og fremst helse. Dei som står i det – både pasientane, familiane og dei som rykkjer ut – fortener betre enn det me gjev dei i dag.

Kathy Lie (SV) [16:16:04]: Det er store variasjoner i kapasiteten til de prehospitale tjenestene rundt i landet. Det er store variasjoner i demografi og geografi. Det vil derfor være ulike vurderinger fra sted til sted av hva som er god organisering av ambulansetjenesten.

Fra innspillene vi har fått, har vi merket oss at Helse sør-øst ikke anbefaler etablering av egne psykiatriambulanser på bakgrunn av de erfaringene de hadde fra det regionale prosjektet. Jeg synes dette er litt rart, for som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, var jeg som helsepersonell i Vestre Viken HF i kontakt med vår psykiatriambulanse, og opplevde bare positive tilbakemeldinger og gode erfaringer. Mange synes det var veldig kjedelig da prosjektperioden var over og forsto ikke hvorfor det ikke ble videreført. Det er derfor viktig å gi helseforetakene en tydelig beskjed.

Jeg tror alle kan være enige i at i distrikter hvor det kanskje bare er én eller to biler, vil en egen psykisk helse-ambulanse være krevende å få til, men i mer folkerike områder mener SV at en egen psykisk helse-ambulanse virkelig må vurderes seriøst. Det handler ikke bare om å hente folk hjemme eller på gaten. I mange tilfeller handler det om transport mellom ulike helsetilbud, som f.eks. en tvangsinnleggelse i psykiatrien fra intensivavdeling etter selvmordsforsøk. Det er helt klart at transport av psykisk syke pasienter er en belastning for politiet. Jeg håper virkelig helseforetakene tar dette på største alvor.

I tillegg mener vi at det er av største betydning å styrke kompetansen i hele den prehospitale tjenesten, for man vet ikke alltid hva man kommer til. Man kan tro at man kommer til noen som har falt og skadet seg, eller noen som holder på å drukne, og så kan det være et mye mer sammensatt bilde, og man kan bli overrasket. Derfor er det viktig at vi ikke bare lener oss på den ene psykiatriambulansen, men at vi også sørger for at hele tjenesten får et løft med tilbud om videreutdanning og kompetanse når det gjelder psykisk helsevern. Her skjer ting veldig fort, og derfor er det en viktig bit.

SV skulle gjerne hatt et enda sterkere vedtak, men vi er glad for at vi tross alt har en flertallsinnstilling som nå skal følges opp. Som sagt håper vi virkelig at denne beskjeden går tydelig til helseforetakene, og at helseforetakene virkelig går gjennom tjenestene sine og alvorlig vurderer innføring av en egen psykiatrisk ambulanse.

Kjersti Toppe (Sp) [16:19:19]: Fyrst vil eg gje forslagsstillarane og Framstegspartiet honnør for å løfta denne saka. Det har dei òg gjort tidlegare i Stortinget. Det synest eg faktisk er veldig bra. Eg har stor sans for psykiatriambulansar, og eg synest eigentleg det ikkje er bra at ingen fleire føretak har innført liknande tilbod.

Eg vil åtvara mot å snakka ned det forslaget som faktisk vert vedtatt, for det er jo ein styrke at eit einstemmig storting på grunnlag av representantforslaget frå Framstegspartiet no gjer eit vedtak som er ein klar beskjed til helseføretaka om at ein på ny må gjennomgå transportordningane dei har for psykisk sjuke, at dei skal sikra gode og verdige transportar, at dei skal ha ordningar som bidreg til riktig bruk av tvang, og at bruk av politi vert redusert til eit minimum. Det er ei ganske tydeleg bestilling. Alle føretak skal vurdera etablering av psykisk ambulanseteneste i større tettstadar og byar.

Eg meiner det er eit veldig viktig steg. Det er viktig at eit einstemmig storting er saman om dette. Eg meiner at helseføretaka òg må lesa dette som ei føring frå folkevalde og parti, fordi befolkning og pasientar faktisk er opptatt av dette, og det er ein god måte å organisera ei teneste på.

Det vart tatt opp av nokon her i debatten at helseføretaka har ein pressa økonomisk situasjon, men denne ordninga har overlevd i Helse Bergen i mange år, og der har ein jammen hatt pressa økonomiske situasjonar. Eg trur den vert vidareført fordi ein ser at det òg er eit veldig godt fagleg tilbod, og at alternativet nødvendigvis ikkje vil vera billegare. Ein kan spara ein del kostnader, i alle fall om ein tar med dei kostnadene politiet har ved å hjelpa ambulansen i den ordinære tenesta når ein ikkje har ei slik spesifikk ambulanseteneste.

Eg tenkjer at vi skal følgja opp dette vedtaket tydeleg. Alle parti er opptatt av det. Igjen vil eg takka Framstegspartiet for at dei har fremja dette forslaget.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [16:22:15]: Det er altfor mange som møter politiet når man har behov for psykisk helsepersonell til å kunne ivareta en. Det er et alvorlig problem. Fremskrittspartiet og jeg er glad for at vi kan ta ett steg. Selvfølgelig skulle vi så gjerne ønske at vi kunne hatt en større grad av handlekraft i stortingsflertallet, og at vi kunne ha realisert dette for det sentrale østlandsområdet, hvor vi ser at behovet absolutt er til stede. Det skulle vi gjerne sett at vi kunne gjort et vedtak om nå.

Vi kommer til å følge opp statsrådens gjennomføring av det som ligger an til å bli vedtatt, for det er rett og slett bare feil bruk av politiressurser når de må møte opp der det egentlig hadde vært behov for et spesialisert ambulansetilbud. Det er feil tilbud til pasienter som står i en alvorlig psykisk krise, å bli møtt av politiet. Det er feil måte å møte pårørende på. Det vi får av historier fra familier som står i disse livskrisene, er at det faktisk er noen som vegrer seg for å ta kontakt med helsevesenet for å få akutt hjelp, nettopp fordi de er bekymret for at det bare blir et møte med politiet, og at det kanskje skal eskalere konflikter knyttet til diskusjoner i hjemmet om hva som er rett helsetilbud.

Dette er et alvorlig problem vi er nødt til å gripe fatt i. Jeg håper at helseforetakene også lærer av de erfaringene vi har fra Helse Bergen og Helse Stavanger, og ikke minst at vi faktisk klarer å styrke det tilbudet også der vi har fått etablert disse ambulansetjenestene. Det er fortsatt også i de områdene for mange tilfeller av at politiet må rykke ut, og det blir dårlige opplevelser for pasienter, det blir dårlige opplever for pårørende.

Fremskrittspartiet er opptatt av å kunne få levert på dette. Vi skulle gjerne sett mer handlekraft for det sentrale østlandsområdet nå, men vi har en sterk forventning om at statsråden leverer på dette når han skal følge opp det som ender opp med å bli vedtaket.

Kamzy Gunaratnam (A) [16:26:14] (ordfører for saken): Vi behandler her i dag et representantforslag fra Fremskrittspartiet om å avslutte byvekstavtaler og avvikle nullvekstmålet. Jeg vil vise til svarbrevet til statsråden, og jeg g år ut fra at de ulike partiene redegjør for sine standpunkter.

På vegne av Arbeiderpartiet: Byvekstavtalene er ikke bare et samferdselsgrep. De er noe av det viktigste vi har for å få byene våre til å fungere. De handler om noe helt grunnleggende: at folk kan komme seg fram, at næringslivet ikke skal stå fast i kø, at vi skal bygge byer med renere luft, mindre støy og bedre plass – ikke mer kø, kork og kaos. Det er nettopp derfor Arbeiderpartiet står fast ved byvekstavtalene og nullvekstmålet.

La oss være ærlige: Hvis veksten i persontransporten i de største byene tas med privatbil, får vi ikke mer frihet. Vi får mer kø, mer forurensning, mer areal brukt på asfalt og dyrere regninger for å bygge oss ut av problemer vi kunne løst smartere.

Nullvekstmålet handler ikke om å hindre folk i å kjøre bil. Det handler om at flere skal ha reelle alternativer – gode busser, tog som går, trikker og T-baner som fungerer, trygge sykkelveier og byer der det er mulig å gå. Når flere kan velge noe annet enn bilen, blir det også bedre framkommelighet for dem som faktisk må bruke bilen, som håndverkeren, varetransporten, ambulansen, familien som ikke har andre alternativer. Det er det som er poenget.

Byvekstavtalene er statens viktigste verktøy for å få til dette. De samler stat, fylker og kommuner om en retning: smartere arealbruk, bedre transport og mer helhetlig byutvikling. Det er ikke tilfeldig at stadig flere byer ønsker å bli en del av ordningen. Det forteller oss noe ganske enkelt, nemlig at det er en modell som virker.

Noen later som om dette handler om å velge mellom by og bil, mellom klima og folk. Det er en falsk motsetning. Arbeiderpartiet mener samferdselspolitikk skal handle om folks hverdag, om å komme seg på jobb, levere i barnehagen, rekke toget, få varer fram og få byene til å fungere. Derfor står vi fast ved nullvekstmålet. Det er ikke fordi vi skal gjøre livet vanskeligere for folk, men fordi alternativet er mer kø, mer kaos og dårligere framkommelighet for alle.

Arbeiderpartiet vil ha en samferdselspolitikk som er rettferdig og framtidsrettet og som faktisk virker. Derfor sier vi nei til å avvikle byvekstavtalene, og derfor sier vi nei til å skrote nullvekstmålet.

Mats Henriksen (FrP) [16:29:05]: Transportpolitikken i de store byene må handle om mobilitet og framkommelighet. Det må handle om folk og hvordan folk og næringsliv skal få hverdagen til å gå opp.

Nullvekstmålet gjør det motsatte. Nullvekstmålet har lagt til grunn at veksten i persontransporten ikke skal tas med bil. Bilen er erklært som den store fienden i byene. Det er dumt å styre transportpolitikken på sånne premisser. Bilen er fremdeles det viktigste og mest fleksible transportmiddelet vi har. Det gjelder ikke bare på bygda; det gjelder også i og rundt byene – for folk som skal levere, hente, handle, jobbe og rekke livet mellom slagene.

For veldig mange er ikke buss, trikk, T-bane og tog gode alternativer. For mange er bilen den eneste løsningen. Jeg tror ikke folk frivillig sitter flere timer i kø hver uke, eller fordi det er gøy. De gjør det fordi de ikke har noe valg. Gjennom byvekstavtalene bindes statlige penger opp til en politikk der bilbruk skal begrenses. Det betyr flere bomringer, høyere bompengetakster og færre parkeringsplasser.

Det mest påfallende er at begrunnelsen for nullvekstmålet har flyttet seg. Da nullvekstmålet kom, var utslipp et hovedargument. Men bilparken endrer seg raskt. Utslippene går ned. Likevel består motstanden mot bilen. Det handler ikke lenger om miljø, men om å begrense bruken av bil.

Fremskrittspartiet er ikke mot kollektivtransport. Vi er ikke mot sykkel. Men vi er mot en politikk der staten peker ut bilen som problemet, og bruker bompenger og restriksjoner for å presse folk over på løsninger som ikke passer hverdagen deres. Det offentlige skal bygge infrastruktur. Det offentlige skal sørge for gode veier, god trafikkavvikling og et kollektivtilbud som faktisk fungerer. Det er ingen god løsning å straffe folk som er avhengige av bilen.

Fremskrittspartiet foreslår derfor å avslutte dagens byvekstavtaler og bypakker, avvikle nullvekstmålet og erstatte dagens politikk med et nytt programområde for bytransport, med statlige investeringsmidler og likebehandling av transportformene.

Norsk transportpolitikk er styrt med pisk og pekefinger. FrP mener det er på tide å tenke nytt. Folk trenger ikke politikere som planlegger livet deres fra et kontor. Folk trenger veier som fungerer, kollektivtransport som er pålitelig, og frihet til å velge det transportmiddelet som passer best for deres liv. Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Anne Kristine Linnestad (H) [16:32:07]: Byvekstavtalene og nullvekstmålet har vært og er viktige virkemiddel for å redusere utslipp og trafikk i byområdene. Dette er tiltak Høyre mener bør videreføres. Samtidig må vi erkjenne at rammebetingelsene er i rask endring, og det krever at vi vurderer om virkemidlene fortsatt er de mest treffsikre.

Gjennom godt samarbeid mellom stat, fylkeskommuner og kommuner har byvekstavtalene gitt resultater. De har bidratt til reduserte utslipp, mindre lokal luftforurensning og bedre framkommelighet mange steder. Det har ikke kommet av seg selv; det er et resultat av målrettet innsats og lokale løsninger som fungerer for både trafikanter og kollektivpassasjerer.

Samtidig har utviklingen gått raskt siden nullvekstmålet ble vedtatt. Store deler av den norske personbilparken er nå elektrifisert, og nybilsalget er tilnærmet 100 pst. elektrisk. Utslippene fra personbiltrafikken er dermed betydelig redusert, og utfordringsbildet er annerledes enn da målet ble formulert, da en stor del av bilparken fortsatt var fossil. Statens vegvesens byutredninger og trafikktellinger viser at andelen nullutslippskjøretøy øker jevnt. Når personbilene i stadig mindre grad bidrar til utslipp av CO₂, og nyttetrafikken til utslipp av NOx, er det grunn til å stille spørsmål ved om dagens måleindikatorer er de riktige.

Det viktigste er resultatene vi oppnår, ikke selve målet. Derfor bør nullvekstmålet evalueres. En slik gjennomgang bør vurdere om vi i større grad skal måle faktisk miljøeffekt, som utslipp, luftkvalitet, støy og framkommelighet, i stedet for kun antall bilpasseringer. På denne bakgrunn fremmer derfor Høyre – og jeg tar opp – følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen evaluere nullvekstmålet og komme tilbake til Stortinget med resultatene på egnet måte, senest i løpet av våren 2027».

Geir Inge Lien (Sp) [16:34:24]: Dagens byvekstavtalar fyller ein funksjon i samferdselspolitikken, men har òg betydelege svakheiter for ein del av kommunane som er omfatta, som det er naturleg å sjå nærmare på. Ordninga med byvekstavtalar treng ein grundig gjennomgang. Målet må vere at vi aukar gonge, sykling og kollektivbruk i dei områda som eignar seg for det, men at vi òg sikrar auka lokal handlefridom i område kor moglegheitene for å dekkje transportbehovet ved hjelp av buss, tog, sykkel og gonge er minimale. Dagens system er ein kraftig hemsko for utviklinga av det eg vil karakterisere som spreiddbygde randkommunar, kommunar som skil seg vesentleg frå dei kommunane som ligg midt i byvekstområde.

Senterpartiet meiner tida er inne for å justere kursen. Vi ønskjer mindre statleg detaljstyring, særleg i kommunar som ligg i ytterkanten av byvekstområda. Vi ønskjer meir lokal fridom og ein langt meir nøktern bruk av statlege midlar. Difor har vi fremja dette forslaget:

«Stortinget ber regjeringen starte en gjennomgang av byvekstavtalene med mål om å redusere den statlige pengebruken og gi økt lokal handlefrihet i avtalene.»

Eg vil presisere at vi med «økt lokal handlefrihet» antydar ei klar differensiering òg. Det er ikkje rimeleg at byvekstavtalen for Oslo er like streng i Oslo og Lørenskog som i det austlege og nordlege området av Akershus, som eit døme.

Vi meiner det er noko forhasta å avvikle byvekstavtalane og nullvekstmålet her i dag. Forslaget er vel først og fremst meint som eit demonstrasjonsforslag frå Framstegspartiet. Men vi meiner at avtalen må justerast med tanke på både realisme og klok differensiering. Det vil gje større handlefridom i dei temmeleg omfattande vekstområda som avtalen famnar. Lokale løysingar må få større plass, og ressursar må brukast smartare og med noko betre magemål enn det vi til no har sett.

Eg vil òg signalisere at vi subsidiært støttar Høgre sitt forslag om ein gjennomgang.

Senterpartiet vil ha byar som fungerer, med mindre kø, betre framkomelegheit og gode alternativ til bil. Samtidig meiner vi at det er feil at staten bind kommunar i milevis omkrets til rigide modellar som i botn og grunn berre passar for dei aller mest tettbygde områda. Med det tek eg opp forslaget frå Senterpartiet.

Remi Sølvberg (R) [16:37:42]: Rødt kommer til å stemme mot dette forslaget. Forslaget framstilles som et forsvar for folks frihet, men i praksis handler det om å rive ned det viktigste verktøyet vi har for å sikre god kollektivtransport, redusere kø, kutte utslipp og gjøre byene våre bedre å leve i. Nullvekstmålet betyr ikke at folk skal slutte å bevege seg. Det betyr at vekst i persontrafikken i byene våre skal tas med kollektivbruk, sykkel og gange, ikke gjennom stadig flere biler og stadig større køer. Og det er en realistisk politikk. For alternativet er ikke fri flyt og ubegrenset mobilitet, alternativet er mer kø, mer arealbruk, mer press på bymiljøene og dårligere framkommelighet, også for dem som har bil.

La oss være ærlige og si det som det er: Det er store forskjeller på folks transportmuligheter i Norge. I distriktene er bilen ofte nødvendig, men i de største byområdene er utfordringen motsatt – for mange biler på altfor liten plass. Derfor trenger vi sterke kollektivtransportsystemer som er billige og tilgjengelige, og som fungerer i hverdagen.

Problemet med høyresidens forslag er at en later som om kollektivtransport og nullvekstmål er et angrep på vanlige folk. Men hvem er det egentlig som rammes hardest dersom kollektivtrafikken svekkes? Det er de som ikke har råd til egen bil – unge folk, folk som skal etablere familie, eldre, folk med lav inntekt, og så videre.

For Rødt handler transportpolitikk om fellesskapsløsninger. Samtidig mener Rødt at dagens byvekstavtaler ikke er gode nok. Mange opplever bompenger og klimatiltak som usosialt, fordi regningen ofte sendes til vanlige folk, mens staten ikke tar stort nok ansvar for finansieringen av kollektivtransporten – og det er en reell kritikk. Rødt mener derfor at løsningen ikke er å avvikle nullvekstmålet, men å gjøre byvekstavtalene mer rettferdige og mer sosialt balanserte. Vi trenger billigere kollektivtransport, vi trenger mer statlig finansiering, og vi trenger bedre busstilbud i randsonene rundt byene. Vi trenger en transportpolitikk som både kutter utslipp og reduserer forskjeller. For klimaomstilling uten sosial rettferdighet skaper motstand. Men mer sosial rettferdighet uten klimaomstilling er heller ikke et alternativ.

Rødt mener derfor at framtidens transportpolitikk må bygge på to prinsipper: Det skal være enkelt å velge kollektivtransport, og det skal ikke være lommeboka som avgjør hvem som kan delta i samfunnet og flytte seg rundt.

Oda Indgaard (MDG) [16:40:43]: FrP beskriver nullvekstmålet som et angrep på folks valgfrihet, men det er vanskelig å forstå hvordan erfarne politikere kan misforstå dette så grundig. Nullvekstmålet handler nettopp om å gi folk flere reelle valg i hverdagen.

Utfordringen er ikke at folk velger bilen. Utfordringen oppstår når politikere bygger samfunn der bilen er det eneste reelle alternativet. Skal nullvekstmålet fungere, må vi prioritere fortetning rundt knutepunkt, slutte å bygge bilbaserte kjøpesenter og investere mer i tog, buss, sykkel og gange istedenfor stadig større motorveier rundt byene. Det er en prioritering som mange politikere ikke har klart.

Jeg kjenner godt til alternativet. Jeg har bodd i USA i flere perioder i livet mitt, sist i Mountain View i California, en av mange forsteder til San Fransisco. Jeg har kjent på kroppen hva det vil si å ikke ha et alternativ til å sette seg i bilen når man skal til jobb, og å ikke ane om hjemturen vil ta 20 minutter eller halvannen time. I store deler av USA er det valgfriheten som har rådd. Alle som ønsker det, skal kunne ta bilen. Konsekvensen er utrolig spredt bebyggelse og en nesten ikke-eksisterende kollektivtrafikk. I realiteten er man låst til å velge bilen. I tillegg er ikke køproblemene borte. Jeg hadde gleden av å velge mellom to gigamotorveier med minst 12 felt. Likevel kunne jeg altså ikke vite hvor lang tid pendlerturen skulle ta. De hadde ikke klart å bygge seg ut av kø og kaos.

Dette er ikke valgfrihet. Vi som politikere bestemmer hvordan byene våre utvikles. Vi kan fortsette å bygge samfunn der stadig mer areal går til motorveier og parkering, eller vi kan bygge byer der folk faktisk har muligheten til å velge annerledes. Byer med gode kollektivløsninger, trygge skoleveier og trivelige gater gir mer frihet, ikke mindre. Det gir unger trygge skoleveier. Det gir folk muligheten til å gå til butikken. Det gir eldre og andre uten mulighet til å bruke bilen, større selvstendighet. Det gjør at de som faktisk trenger bilen, kommer lettere fram, fordi færre andre må bruke den. De eneste som maler opp et bilde av at bilen er fienden, er stråmennene til FrP.

Det er ikke byvekstavtalene og nullvekstmålet dette handler om. Det er ikke et angrep på bilister, men en politikk som gjør at flere kan velge det som passer best for dem. Vi må gjerne grave oss ned i detaljene og gjøre målene mer krevende å måle, men realitetene endrer seg ikke. Vi må sikre helhetlig arealplanlegging og mer valgfrihet i hva slags samferdselsmidler folk velger i byene.

La oss ikke lure folk til å tro at mer biltrafikk automatisk betyr mer frihet. Jeg har testet den modellen. Den var ikke fri. Det var kø, stress og avhengighet av bilen. Jeg vil at vi skal bygge noe bedre.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [16:44:03]: Arbeiderparti-regjeringen er tydelig på at vi vil fortsette den sterke satsingen på byene våre. Dette er et prioritert område for vår regjering. Vi vil gjøre reisehverdagen enklere for folk, og vi vil redusere den belastningen veitrafikken er i byene.

Nullvekstmålet for personbiltransport har vært sentralt i bypolitikken i lang tid. Det har også vist seg å ha god effekt. Målet har vært trygt og godt forankret i Stortinget og i byområdene, og hovedlinjene i bypolitikken har ligget fast over tid, også da Fremskrittspartiet satt i regjering. De siste årene har vi inngått tre nye byvekstavtaler, og vi har nå avtaler med syv ulike byområder. Snart skal vi i gang med å reforhandle avtalene i de største byområdene våre.

Det gode samarbeidet vi har mellom staten, fylkeskommunene og kommunene i byvekstavtalene er helt avgjørende for at vi skal kunne klare å nå nullvekstmålet. Lokale myndigheter i byene er tydelige på at de ønsker å fortsette å styrke dette samarbeidet. At vi har et felles mål som er enkelt å forstå, enkelt å kommunisere, og som gir resultater, mener jeg er et viktig suksesskriterium.

Forslagsstillerne legger vekt på at nullvekstmålet fører til bomringer, økte bompenger, færre parkeringsplasser og høyere parkeringsavgifter, men de omtaler ikke den omfattende satsingen de siste årene på å utvikle og styrke kollektivtilbudet og å bygge trygge og effektive løsninger for syklister og gående. I tillegg gir det bedre og mer miljøvennlige byer å bo i for befolkningen, som øker både trivsel og helse.

Regjeringen vil fortsette å satse på denne vellykkede samarbeidsformen, som gjør det enklere for folk å reise smart, trygt og miljøvennlig i byer som vokser raskt. Fra regjeringens side er det ikke aktuelt å avslutte byvekstavtaler eller avvikle nullvekstmålet. Målet ligger fast, og det vil være et premiss inn i forhandlingene som vi nå er i gang med. Jeg er glad for at flertallet i komiteen tilrår at forslaget fra Fremskrittspartiet ikke vedtas.

Bård Hoksrud (FrP) [16:57:26]: Det er nesten imponerende hvordan enkelte partier klarer å pakke inn bilfiendtlig politikk i pene ord. De sier nullvekstmål, folk merker mer og dyrere bompenger. De sier samordnet arealpolitikk, folk merker færre parkeringsplasser. De sier grønn mobilitet, folk merker at hverdagen blir dyrere, trangere og mer tungvint. Og etter å ha fulgt IKEA-saken i Rogaland, som vi heldigvis fikk avverget, er det enda tydeligere for Fremskrittspartiet at vi må avslutte byvekstavtalene og politikernes iver etter mer restriktive tiltak mot folk.

Nullvekstmål betyr at veksten i persontrafikk i byområdene skal tas med kollektivtransport, sykling og gange. Det betyr i praksis at bilen ikke skal få være en likeverdig del av transportløsningen. Den skal begrenses. Men bilen har ikke blitt mindre viktig for folk. Den har blitt renere, tryggere og mer moderne. Elbilandelen øker kraftig. Første gang jeg var på Stortinget, i første periode, snakket vi om 50 000 elbiler i Norge. Nå er vi altså snart på én million elbiler. Det funker, og folk velger det. Hvis man kommer med gulrøtter istedenfor alltid å være ute med pisken og gjøre det vanskelig, synes folk faktisk at det er bra. Det viser altså at det er fullt mulig.

Utslippene fra bilparken går som sagt veldig ned. Likevel fortsetter bilmotstanden som før. Da må man spørre seg: Handler det egentlig om miljøet, eller handler om å styre folk bort fra bilen uansett? Fremskrittspartiet mener transportpolitikk må starte med hverdagen til folk. Mange må levere barn, rekke jobb, besøke foreldre, kjøre til trening, handle, drive bedrift eller komme seg hjem etter kveldsvakt på noen av de sykehusene hvor det er svært dårlig parkeringsmulighet for dem som er avhengig av bilen. Og du kan ikke alltid løse alt med bussrutene hjem, for det er ikke alltid at bussen faktisk går, og en sykkelfil som slutter i et lyskryss, er heller ikke løsningen for mange. Vi er opptatt av at vi skal ha bytransportsystemer som virker, kollektivtransport der det er smart og riktig, sykkel og gange der det passer og er smart og riktig, og bil der folk trenger bil, og ikke én politisk fasit for alle, noe som jeg opplever at vi ofte opplever rundt omkring i kommunene og med statens styring når det gjelder å gjøre det vanskeligere, fjerne parkeringsplasser og skape mer trøbbel for dem som er avhengige av bilen for å få hverdagen og livet til å gå opp.

Derfor er Fremskrittspartiet veldig tydelig. Vi ønsker å avslutte byvekstavtalene, avvikle nullvekstmålet og etablere et nytt statlig investeringsprogram for bytransport uten bompengejag og uten at bilistene skal straffes ved å finansiere andres prestisjeprosjekter.

Vi skal bygge byer for mennesker, ikke for eierne av bomringer og politiske drømmer om at bilen skal bort. Og vi kommer ikke til å støtte Høyres forslag. Vi trenger ikke mer utredninger, vi trenger faktisk handling, og der er FrP er tydelig på hva vi vil handle med og hvordan.

Tom Einar Karlsen (A) [17:00:46]: I Tromsø ser vi hva vi kan få til når staten stiller opp gjennom byvekstavtaler, når lokale og regionale myndigheter samarbeider, og når vi investerer i løsninger som virker. 1,6 mrd. kr over ti år, fram til 2032, til kollektivtransport, tryggere skoleveier, gang- og sykkelveier og tiltak som gjør hverdagen enklere for folk. Det kom ikke av seg selv, og det var en samferdselsminister fra Arbeiderpartiet som i oktober 2023 kunne signere den første byvekstavtalen i Nord-Norge. Ingen andre byområder har bremset veksten i biltrafikken like mye som man har greid i Tromsø. Mens biltrafikken øker i en del andre storbyer, kan Tromsø vise til en tydelig nedgang. Det er ikke tilfeldig.

2019 ble et paradigmeskifte. Det ble satset tungt på bybussene, det kom ny bussoperatør, bussene begynte å gå oftere, og billettprisene ble kraftig redusert. Og når kollektivtilbudet blir bedre, mer tilgjengelig og billigere, da velger også folk annerledes.

Det mest imponerende i Tromsø er kanskje likevel noe annet, for til tross for mørketid, snø, is og krevende klima har mange tromsværinger begynt å gå og sykle. Det er bygget hundrevis av snarveier, gangveier og sykkelløsninger som gjør det enklere å velge beina eller sykkel, og som gjør skoleveien tryggere for barn og unge. Tromsø er også i ferd med å bli en mer kompakt, mer effektiv og mer levende by, en by der folk bor tettere på jobb, skole og tjenester, en by der det er enklere å gå, sykle og bruke kollektivtransporten i hverdagen, en by som det er lettere å leve i, ikke minst for dem som er myke trafikanter. Det er ikke tilfeldig, det er god byutvikling, og transportpolitikken og arealpolitikken knyttes bedre sammen. Det er dette byvekstavtalene handler om: bedre busser, lavere billettpriser, tryggere skoleveier, enklere framkommelighet, mindre biltrafikk og byer som bygges smartere for framtiden. Byvekstavtalene handler ikke om å begrense folks mobilitet. De handler om å gi folk flere gode alternativer og om å bygge byer som fungerer bedre for folk. Og det er akkurat dette som Arbeiderpartiet mener samferdselspolitikk bør handle om: å gjøre de gode valgene enklere og mer tilgjengelige.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [17:03:30]: Hadde byvekstavtalene vært det som Arbeiderpartiet beskriver her, hadde vi sett at det hadde vært stadig flere busser som gikk, vi hadde sett at folk hadde fått de tilbudene de trengte, og at folk kom seg rundt på jobb sånn som man skulle. Men når jeg er hjemme på Askøy og ser litt på hvordan en byvekstavtale slår ut i praksis, kjenner jeg ikke igjen noen av disse fantastisk gode intensjonene som vi hører. Der styrer Arbeiderpartiet også i fylkeskommunen, og der er tilfellet det at de har kuttet i busstilbudet.

Og statsforvalteren, som er statens mann ute i kommunene og ute i fylkene, stopper utbygging ute i bygdene våre, for der er det ikke et godt nok busstilbud, og på grunn av nullvekstmålet kan man jo ikke drive med bilbasert utbygging. Da ender vi opp med at skoler ute i bygdene våre rett og slett blir nedleggingstruet, fordi utbygging av nødvendige boliger til barnefamilier stoppes opp av nullvekstmålet. Det er en massiv sentralisering i byvekstavtalene og de prinsippene som ligger til grunn. Det er den praktiske konsekvensen av å føre en så bilfiendtlig politikk. Det går også utover barnefamiliene, som ikke nødvendigvis alltid vil bo i leiligheter i sentrale områder.

Det er et mye bedre alternativ. Det er faktisk å satse på å bygge ut en hensiktsmessig infrastruktur i byområdene våre. Det er faktisk å satse på kollektivtransport der det er hensiktsmessig, og sørge for at det er gode nok avganger. Det som er problemet, er når man tar alle disse gode intensjonene og kanaliserer dem inn i en kamp mot at folk skal kunne bruke bil. Da forsvinner egentlig alle disse gode intensjonene, og så blir det til et virkemiddel som er mer som en tvangstrøye, spesielt for de kommunene som ligger bynært.

Fremskrittspartiet kommer til å være med og stille opp for at vi skal ha gode kollektivløsninger der de er hensiktsmessige. Men det kan ikke lenger være sånn at staten skal komme med en tvangstrøye i form av byvekstavtaler som stopper utviklingen i resten av landet.

Julia Eikeland (A) [17:06:25]: Jeg elsker å bo i Stavanger, men Stavanger må også fungere som en by. Folk skal til jobb, skole, trening, fritidsaktiviteter, til sentrum, til Forus, til Madla, til Tasta og hjem igjen. De skal på kryss og tvers av byen hele dagen.

Se for deg at dette bare skal skje i kø, kork og kaos. Det er ikke frihet, og stavangerfolk vil bevege seg fritt. Bil er ikke frihet hvis man står fast i kø med alle de andre bilene.

Dette handler på ingen måte om å være mot bilen, det handler om å være mot kø. Det er nettopp derfor byvekstavtalene er så viktige, for de handler om å møte veksten i regionene og byene våre på en smart og klok måte, og om å bygge transportsystemer som faktisk fungerer når flere skal fram, der folk kommer seg til jobben, skolen og barnehagen – og uten at køene vokser år for år. Ikke minst handler det om at folk kan puste renere luft og leve i byområder som er gode å bo i.

Her mener jeg at Fremskrittspartiet rett og slett gjør det for enkelt for seg selv, for folk skal fortsatt på jobb, barn skal fortsatt på skole og fritidsaktiviteter, og næringslivet skal fortsatt få varene sine fram. Spørsmålet er hvordan vi skal løse det når folk blir flere. Derfor lurer jeg på hvordan Fremskrittspartiet kan mene det blir bedre for de bilistene som er helt avhengig av bil, faktisk å stanse disse planene i byvekstavtalen. Hvis målet er mindre kø, er det vanskelig å forstå logikken og det som faktisk skal til her. Det finnes noen som er helt avhengige av bilen, men da må vi også sørge for at de som ikke er avhengige av bilen, kan komme seg fram på en smidig og god måte i byene våre.

Jeg vil også si at det er merkelig at partiet som gjentatte ganger tar til orde mot offentlig sløsing, nå ønsker å prioritere å stanse store prosjekter som langt på vei fungerer, og som langt på vei er påbegynt.

Arbeiderpartiet vil bygge byområder som fungerer også i framtiden. Da er ikke løsningen å trekke ut støpselet for langsiktige løsninger akkurat idet de begynner å virke.

Anniken Refseth (A) [17:09:27]: I 2009 inngikk Trondheim, staten og fylket et samarbeid gjennom Miljøpakken. Målet var klart: Vi skulle redusere klimautslippene og bygge et transportsystem der flere kan reise miljøvennlig i hverdagen. Året etter kom bompengeordningen på plass, og siden den gang har vi investert målrettet i vei, kollektivtransport, sykkel og gange.

Samarbeidet har utviklet seg videre til en byvekstavtale, utvidet til flere kommuner og forankret i nullvekstmålet: All vekst i persontransport skal tas med kollektiv, sykkel og gange. Det er et ambisiøst mål, men det er også et nødvendig mål.

Med Arbeiderpartiet i spissen er det investert over 20 mrd. kr i trondheimsområdet. Vi har styrket veiene, men også løftet kollektivtilbudet kraftig, bygget metrobuss, satset på jernbane og lagt bedre til rette for syklister og fotgjengere. Resultatene er tydelige: bedre mobilitet, tryggere trafikk og lavere utslipp.

Trondheim har hatt den klart største veksten i Trøndelag, med over 13 000 nye innbyggere siden 2020, noe som viser attraktivitet, men som også stiller krav. Veksten skal ikke gi mer biltrafikk. Flere reiser kollektivt, går og sykler, men nullvekstmålet krever sterkere samordning og målrettet innsats fra alle nivåer framover i tiden som kommer.

Kommunene må planlegge smartere og bygge boliger nær kollektivtransport, arbeid og tjenester, slik Trondheim har gjort. For å lykkes må også nabokommunene bygge langs kollektivaksene og legge til rette for gode bomiljø og enkle, trygge reiser uten bil.

Staten må bidra med tilstrekkelig finansiering gjennom byvekstavtalene, sånn at kommunene kan gjennomføre nødvendige tiltak. Samtidig må staten vise tillit til kommunene, som best kjenner egne utfordringer og hvor tiltakene virker.

Fylkeskommunen må sikre et kollektivtilbud som er pålitelig, effektivt og rimelig, slik at folk faktisk bruker det. Hvis tilbudet er for dyrt eller dårlig, velger folk bilen, og derfor må mer ressurser gå til kollektivtransport.

Byvekstavtalen handler om utslippskutt, bedre luft, mindre støy, økt trafikksikkerhet og mer effektiv transport – mål som påvirker folks hverdag og må følges opp.

Helt til slutt: Til dem som mener at hver og en skal klare seg selv, mener Arbeiderpartiet det motsatte. Det er når vi samarbeider, og når vi tar ansvar sammen, at vi finner de beste løsningene for folk, for miljøet og for framtiden vår.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [17:12:17]: Som representant for Rogaland vet jeg at for mange er ikke bilen et valg, men et behov. Likevel føres det i dag en politikk som gjør det vanskeligere å være bilist. Det skjer ikke ved en tilfeldighet, men som en følge av byvekstavtaler og nullvekstmål. Resultatet er kjent for de fleste: Man betaler bompenger, ofte flere ganger på samme tur. Man leter etter en parkering som ikke finnes, og når man da finner en plass, koster den så mye at vi begynner å lure på om vi kanskje skulle tatt taxi. Den hadde kanskje vært billigere. Dette er en politikk som i praksis sier: Du må gjerne ha bil, men vi skal gjøre det dyrt og vanskelig å bruke den.

Dette handler ikke om å være imot kollektivtransport, sykling eller gange. Det handler om valgfrihet. Dagens politikk rammer særlig dem som er avhengige av bilen, som f.eks. småbarnsforeldre som skal få hverdagen til å gå opp, bedrifter og håndverkere som er avhengige av bilen for å få gjort jobben sin, pendlere som ikke har et reelt annet alternativ. For disse er ikke bilen et luksusgode, men et helt nødvendig verktøy i hverdagen, både for folk flest og for næringslivet.

Vi vet at over 80 pst. av persontransporten i Norge skjer med bil. Det forteller oss noe viktig. Folk bruker bilen fordi det er det som fungerer. For en familie i Rogaland hjelper det lite med fine mål i et dokument hvis hverdagen ikke går opp uten bil.

Vi må også tørre å si det som det er: Nullvekstmålet betyr i praksis at biltrafikken skal ned – nesten uansett konsekvens. Og hvordan får man det til? Jo, da gjør man det sånn at det blir dyrere og vanskeligere og mer tungvint å bruke bilen. Det er ikke framtidsrettet, det er bakvendt. Fremskrittspartiet mener at vi trenger en mer realistisk transportpolitikk. Vi trenger løsninger som fungerer i hele landet, ikke bare i de største byene. Folk må få tillit til å velge selv, uten at staten legger unødvendige hindringer i veien.

Det betyr ikke at vi er imot kollektivtransport. Det betyr at vi er for valgfrihet. Hvis bussen er best, så tar folk bussen. Hvis sykkelen er best, så sykler folk. Men hvis bilen er best, da må det faktisk være lov å bruke den også. Det handler i bunn og grunn om tillit – tillit til at folk selv vet hva som fungerer best i deres hverdag. Fremskrittspartiet mener vi trenger mindre pekefinger og mer frihet – og å la folk få mulighet til å velge også bilen.

Jone Blikra (A) [17:15:12]: Jeg har nesten lyst til å starte der forrige taler sluttet: frihet til å velge. For en del år tilbake – og dette er ikke tull – var det mest forurensede stedet i verden Grenland. Det var kjent for den gul-rosa tåken som lå over industriområdene og byene. Staten krevde miljøtiltak. I samarbeid med industrien gjennomførte man dette, man ryddet opp. I et samarbeid mellom stat, lokale myndigheter og industrien fikk man dette til, men det startet med at staten måtte komme med pekefingeren. Det var vanskelig å bo der, det var vanskelig å puste, og en del av problemet var også svevestøv i byene grunnet biltrafikken. Man måtte gjøre noe.

Bypakke Grenland ble innført. Til nå er det gjennomført 37 prosjekter til en verdi av cirka 2,5 mrd. kr. Man snakker om bilfiendtlighet her. På de ni årene er det bygd 8 kilometer gang- og sykkelvei, nesten 8 kilometer ny vei, 7 kilometer fortau, 2,5 kilometer tosidig sykkelfelt og 10 kryssutbedringer, bedre framkommelighet for bil og en gang- og sykkelbro.

I tillegg er det inngått en belønningsavtale på cirka 100 mill. kr i året med grenlandskommunene, som har gjort at vi har et av Norges billigste busstilbud – bortsett fra i kommunen Bamble, hvor man ikke ønsket å være med i bypakken. De som bor i Bamble – hvor min medrepresentant fra Telemark forresten sitter i kommunestyret – betaler nesten tregangeren for bussbilletten kontra sine naboer andre steder.

Man har ulike rabattordninger for familier, gratis gruppereiser, kampanjer, forsterket drift og vedlikehold av sykkel- og gangstier og et samarbeid med bedriftene for å øke bruk av kollektiv. Dette virker, og det er dette vi ønsker skal fortsette. Folk som opplever disse tiltakene, opplever en bedre og sunnere hverdag, rett og slett.

Når alt dette skal bort, er jeg spent på de 2,5 mrd. kr i den første pakken, de 3,4 mrd. kr i den andre, hvis man får en avtale der, og belønningsavtalene. Kommer det med i Fremskrittspartiets forslag til alternativt budsjett, eller blir disse pengene borte fra Grenland? Kan man love at alle de pengene som nå strømmer til vårt område, blir ivaretatt gjennom Fremskrittspartiets forslag til alternativt budsjett?

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [17:18:25]: La meg først slå fast at Kristelig Folkeparti ikke støtter forslaget om å avvikle byvekstavtalene og nullvekstmålet. Dette er viktige virkemidler for å sikre helhetlig transportpolitikk i de største byområdene våre. Samtidig er virkeligheten mer nyansert enn det som noen ganger kommer fram i debatten.

Jeg kjenner byvekstavtalene svært godt etter 20 år i bystyret i Kristiansand. Erfaringen derfra er at noe fungerer godt, og så er det andre ting som ikke fungerer like godt. Det er ingen tvil om at byvekstavtalene har bidratt til bedre samarbeid mellom stat, fylke og kommune, og til viktige investeringer i kollektivtransport, sykkel og gange og ikke minst også i vei. Dette er positivt, men vi må også tørre å si at ordningen oppleves skeivt fordelt.

Det er krevende å forklare at det ble lagt opp til rundt 70 mrd. kr til de fire største byområdene, mens de fem neste byområdene må dele på rundt 11 mrd. kr. For mange oppleves dette som en klar geografisk ubalanse. Derfor mener KrF at det er behov for justeringer, ikke avvikling.

Vi støtter forslaget fra Høyre om å evaluere nullvekstmålet. Transportsektoren er i rask endring, ikke minst med elektrifiseringen av bilparken. Da er det både naturlig og nødvendig å stille spørsmål ved om virkemidlene treffer godt nok eller om indikatorene bør justeres.

Derimot støtter vi ikke Senterpartiets forslag. KrF mener det fortsatt er behov for sterke, forpliktende samarbeid mellom stat og byområder, og vi er bekymret for at Senterpartiets forslag vil svekke forutsigbarheten og framdriften i arbeidet.

For KrF handler dette om balanse: Ja til samarbeid og langsiktige avtaler, ja til gode miljø- og transportløsninger, men også ja til bedre geografisk rettferdighet og en kritisk gjennomgang av hvordan ordningene fungerer. Vi skal utvikle byene våre, men vi må gjøre det på en måte som hele landet kan kjenne seg igjen i.

Ruth Mariann Hop (A) [17:20:45]: En ting kan vi slå fast: Trafikken i vekstområder løser seg sjelden av seg selv, heller ikke på Nord-Jæren. Dette har vært og er en region i vekst, og ifølge SSBs er det blant de mest trafikkbelastede områdene i landet. Hvis vi ikke gjør noe, vil biltrafikken øke anslagsvis opp mot 30 pst. fram mot 2050. Det betyr mer kø, mer støy og dårligere luft. Nullvekstmålet er derfor ikke noe eksperiment, men et nasjonalt mål som Stortinget har vedtatt for alle større byområder.

Det er ikke noe særnorsk med dette. De har det i London, Paris, Berlin og Barcelona, og til og med reduksjon i trafikken har de vedtatt i Amsterdam, Helsinki, Wien, Hamburg, København, Stockholm og Göteborg. Prinsippet er enkelt: Når vi blir flere, skal ikke biltrafikken vokse i samme takt. Det handler ikke om å ta bilen fra folk, men det handler om å unngå at køene blir så lange at ingen kommer fram, heller ikke dem som faktisk må kjøre.

Bussveien på Nord-Jæren, altså kommunene Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg, vil bli berørt av dette. For bussveien regner en med å kutte reisetiden for buss med 30–40 pst. på de mest belastede strekningene. Det betyr at bussen faktisk blir et alternativ som konkurrerer med bilen på tid. Vi vet alle hva som skjer når bussen står i akkurat den samme køen som alle bilene. Folk velger bilen, og da blir køene enda lengre.

Når FrP sier nei til nullvekst og dermed nei til bussveien, sier de samtidig nei til milliarder som staten er villig til å investere nettopp i Stavanger, Sandnes, Randaberg og Sola. FrP vil skrote byvekstavtalen som de respektive kommunene behandlet i 2019. De har forpliktet seg til å bygge tettere rundt kollektivknutepunkter. Det er smart arealpolitikk, og det reduserer transportbehovet. Uten et godt kollektivtilbud faller hele denne avtalen sammen.

FrP sier de vil redde bilistene med å stoppe byvekstavtalene og lokalt dermed bussveien. Men uten bussveien vil biltrafikken øke, køene bli lengre og framkommeligheten bli dårligere – ikke bare for bilistene, men for alle. Nullvekstmålet og byvekstavtalene handler om én ting, og det er å sørge for at regionen fungerer bedre, sånn at de som må kjøre, faktisk kommer fram med bilen sin.

Bussveien på Nord-Jæren er uten sammenligning det største som har skjedd innen kollektivtrafikk i Rogaland på mange år. Den ønsker vi å gjennomføre, i motsetning til det FrP nå foreslår, som vil skrote hele satsingen.

Tom Staahle (FrP) [17:23:49]: Byvekstavtalene og nullvekstmålet er styrende for transportpolitikken, og politikere fra mange partier i denne salen snakker om det på inn- og utpust. Målet er å redusere biltrafikken og løsningen er halleluja, kollektivtransport, sykling og gange. I praksis betyr det at folk skal tvinges til å la bilen stå, uansett hvor vi bor, og uansett hva vi trenger i hverdagen. Det er verken realistisk eller respektfullt overfor vanlige folk.

Å forholde seg til realiteter, er ofte smart når man skal utforme politikk. Hele 80 pst. av all persontransport her til lands skjer med bil. Det er ikke fordi folk elsker å sitte i kø, men fordi bilen fungerer og er en absolutt nødvendighet for å få hverdagens kabal til å gå opp. Bilen er frihet i hverdagen.

Den friheten er det altså noen som har satt seg fore å ta fra folk. I stedet er målet å føre en politikk som bevisst gjør hverdagen vanskeligere, med flere bomringer, høyere avgifter og færre parkeringsplasser. De som ønsker dette, sier: Ta toget. Men hvilket tog? Det som er fullt allerede før det stopper på stasjonen, eller det som folk faktisk svimer av på, som de gjorde på R13 senest nå i ettermiddag – eller bussen som ikke går når du faktisk trenger den? For mange i mitt fylke, Akershus, er ikke dette et reelt alternativ. Det har blitt en tvangstrøye, og det er ikke så mye frihet der.

For reguleringsmafiaen er nullvekstmålet også definisjonen på hvordan vi skal bo. Vi skal presses til å bo tettere, trangere og høyere. Det blir stadig mindre plass til familier som ønsker seg litt rom og frihet rundt seg, og det styres med hard hånd ovenfra. Kommunene er fratatt friheten til å utvikle seg slik innbyggerne ønsker. Lokale behov blir overkjørt og erstattet av nasjonale dogmer. Det er ikke lenger folk som styrer utviklingen; det er systemet som styrer folk.

Dette er ikke miljøpolitikk. Det er sosial kontroll. Vi har mer enn nok plass i dette landet, og det å begrense folks bevegelsesfrihet er faktisk ikke smart eller nødvendig. Moderne løsninger ligger i teknologien. Bilparken blir stadig renere, og utslippene går ned. Når politikken likevel strammes inn overfor bilistene, beviser det at klima ikke lenger er det egentlige målet. Målet er kontroll.

Ser man seg rundt, ser man at nullvekstmålet ikke fungerer etter hensikten. Biltrafikken øker fortsatt i de største byområdene, selv etter år med restriktive tiltak. Det forteller oss noe viktig: Folk trenger den fleksibiliteten bilen faktisk gir. Vi vet at befolkningen vokser, og vi vet at transportbehovet øker i takt med denne veksten. Det å da tro at biltrafikken kan holdes kunstig nede, er urealistisk, og det gir oss et samfunn med mer overstyring og mindre frihet.

Frank Edvard Sve (FrP) [17:26:42]: Ja, vi ønskjer å skrote byvekstavtalar og nullvekstmål, men vi ønskjer å erstatte det med eit byutviklingsprogram. Alle dei som har stått her og snakka om at FrP vil skrote byvekstavtalane, fjerne bussen, fjerne gang- og sykkelvegen og berre ha bilar, har altså ikkje lese vår nasjonale transportplan. Eg trur eg veit kva eg snakkar om, for det var eg som var ansvarleg for den då vi la den fram. Vi la fram nøyaktig like mange milliardar i vår NTP til eit byutviklingsprogram som regjeringa la inn til sine byvekstavtalar.

Til representanten Jone frå Arbeidarpartiet, som lurte på når vi skal finansiere dette: Vi skal finansiere det, det ligg i vår NTP, men vi skal finansiere det den dagen vi har fått skrota den byvekstavtalen som legg til grunn å loppe lommeboka til bilistane, der bilistane skal betale for kollektiv og gang- og sykkelveg dei ikkje skal bruke. Det er grunnlaget.

Vi har ønskt ei byutvikling der vi skal ha saumlaus drift mellom bil, buss og trikk i byane, gangfelt, sykkelfelt osv. Sjølvsagt skal vi det. Vi ønskjer å utvikle det, til liks med det alle dei andre partia i Stortinget ønskjer, men vi ønskjer at det skal finansierast av staten, ikkje av bilistane, som ikkje skal bruke desse tiltaka. Ein byvekstavtale har som mål å få mindre bilkøyring, ein skal altså straffe bilistane. Det er umogleg å kome vekk frå, det er hovudgrunnen til byvekstavtalane. Dei stengjer vegar. Det er berre å kike seg rundt her i Oslo. Eg har køyrt her i fem år, men det vert berre verre og verre å køyre bil, for dei skal stengje gater og gjere det vanskelegast mogleg for bilistane.

Når ein står på denne talarstolen og snakkar om at ein ønskjer at det skal verte så veldig bra for bilistane også, er det rett og slett svada. Det er ikkje sanninga, og det er ikkje realiteten. Realiteten er at byvekstavtalene er til for å gjere det vanskeleg for bilisten. Ein skal prioritere kollektiv, gang og sykkel, og det er bilistane som skal betale det. Det meiner vi er djupt urettferdig. Det nullvekstmålet er ikkje mogleg å nå. Viss ein ønskjer at bilen skal vere ein del av løysinga, ikkje eit problem, klarar ein å få dette til saumlaust.

Det er heilt utruleg korleis dette med miljø og nullvekst rir landet. Ein barnehage som har vore i Hustadvika utanfor Molde i ti år, fekk altså motsegn frå fylkesmannen og fylkeskommunen fordi dei måtte få ned trafikken. Barnehagen har vore der i ti år, ein skulle berre justere noko i reguleringsplanen. Då var spørsmålet mitt til den gjengen rett og slett: Kan de vise meg ein unge som ikkje vert køyrd med bil til den barnehagen? Då vart det heilt stille, og så vart alle motsegnene trekte. Det er litt av utfordringa. Utfordringa er at ein må tenkje og bruke sunn fornuft i det heile. Det er det vi ønskjer å gjere, og ha byutviklingspakkar utan bompengar.

Oda Indgaard (MDG) [17:30:07]: Det er på sin plass å påpeke litt fakta her: Fremdeles er faktisk 70 pst. av biltrafikken fossil, og utslippene fra veitrafikken står på stedet hvil, så ja, elbilpolitikken har vært utrolig vellykket, men å snakke om at biltrafikken i Norge i dag er utslippsfri, det er en utopi. Man må gjerne drømme om at utslipp ikke er relevant i denne sammenhengen, men det gjør det ikke mer sant for det. Det finnes også andre typer utslipp fra biltrafikken enn CO₂, som er relevante: svevestøv og annet som gjør det mindre fint å leve, vokse opp og bo i byer.

Representanten Henriksen messer om at oppslutningen om bompenger er rekordlav. Men det er ikke noe rart, det, når motorveiutbygging på speed under Fremskrittspartiets siste regjeringstid har skapt et rekordhøyt bompengetrøkk, uten at folk opplever å ha gode alternativer.

Byvekstavtaler er ikke pålagt. Det er en mulighet kommunene har, men det krever at politikerne prioriterer. Et eksempel fra Trondheim: Der står slaget nå om hvordan man skal bruke tre milliarder i byvekstmidler. Veldig mange partier lokalt ivrer for å bruke dem på Byåstunnelen, en tunnel som ikke vil gi folk på Byåsen reelle alternativer til bilen, og det er anslått at den vil ha en nøytral påvirkning på biltrafikken – til 3 mrd. kr. Med sånne prosjekter er det ikke rart at folk blir matte av nullvekstmålet. Men det er en del av det lokale selvstyret.

Representantene fra Fremskrittspartiet har kritisert at det ikke legges nok til rette for kollektivtransport, men løsningen er ikke å fjerne nullvekstmålet. Løsningen må heller være strengere håndhevelse av belønningsmidlene. Vi må forvente at politiske beslutninger, både lokalt og på Stortinget, trekker i samme retning, for å gi folk valgfrihet. I dag skjer ikke dette i stor nok grad innenfor byvekstavtalene, som også diskusjonen i Trondheim viser.

Det er ironisk at i representanten Henriksens og min hjemkommune, Levanger, ber de nå staten: Vær så snill, kan vi også få lov til å forhandle om byvekstmidler? For her er det ikke penger i fylkeskommunen til å gi et akseptabelt kollektivtilbud. Det er dyrt å ta toget, og det finnes ikke noe annet valg. Og snart blir bompengetrykket så enormt, etter Fremskrittspartiets prioritering av E6 over utbedring av toget, at valgfriheten på transportområdet blir like liten, men det blir svindyrt.

Det er ikke nok å si ordet valgfrihet og se at samfunnet bare løser det av seg selv. Her gjelder det å se sammenhenger mellom beslutninger som er tatt, og konsekvenser for folk. Det gjelder her på Stortinget, og det gjelder lokalt, og da må vi ta et samlet grep for å sikre folk valgfrihet på transportområdet.

Kamzy Gunaratnam (A) [17:33:23]: Jeg er så glad for at ulike byråd i Oslo og ulike flertall – alle utenom Fremskrittspartiet, riktignok – har bidratt til at vi har hatt både Oslopakker og byvekstavtaler som har gjort byen bedre – ikke perfekt, men bedre. Vi tar lærdom av det, og det utvikles fortløpende, fra både Arbeiderparti-ledede byråd og Høyre-ledede byråd. Det er jeg veldig, veldig glad for.

Kan vi alle sammen droppe kulturkrigen to sekunder og bare forholde oss til hverandre på en rasjonell og konstruktiv måte? Jeg tenker dette handler om å ha respekt for by og land. Folk lever ulikt i by og land. Dette er respekt for storbyområdene og den manglende plassen. Det er også respekt for enkeltmennesker som har ulike forutsetninger, ulike geografiske og sosiale forhold. Vi skal respektere at de skal komme fram til både jobb, barnehage og andre steder.

Det sies her at penger bindes opp for å begrense bilen. Man kan liksom vri og vende på det og kalle det mange ulike ting, men representanten Indgaard var inne på det: Det er fortsatt veldig populært. Det er stadig flere som sier: Kan dere hjelpe oss med å begrense bilbruken? Vi vil ha en mer attraktiv byutviklingstrend også der vi er fra.

Representanten Henriksen sa at begrunnelsen for nullvekstmålet har endret seg. Ja, og godt er det. Jeg er glad for at vi lever i en tid og i et politisk klima hvor vi kan endre oss med kunnskapen og grunnlaget vi har. En gang i tiden bygde vi barnehageplasser fordi man trengte oppbevaring av barn. Nå trenger vi barnehageplasser for å utvikle sosiale koder og språkopplæring. Det er litt ulike årsaker fra en tid til en annen, når vi lærer bedre og mer om hvilke tiltak som fungerer, og hvordan.

Før handlet det kun om utslipp, nå handler det også om plassmangel. Dette er det viktigste, og jeg håper at folk kan lytte til det: Selv om bilparken er elektrifisert, er plassmangelen fortsatt reell. Som representanten Ruth Mariann Hop fra Rogaland påpekte: Når folkemengden vokser, kan ikke alle menneskene sette seg i en bil. Det er ikke plass til det. Det skulle man tro var ganske enkelt å forstå, og jeg skulle ønske at vi kunne legge bort den type kulturkrig.

Helt til slutt: Jeg er veldig glad for at det er et stort flertall for å videreutvikle byvekstavtalene, og jeg noterer meg ganske konstruktive innspill fra representanten Jørgen Kristiansen. Vi er ikke her fordi vi mener byvekstavtalene er perfekte. Vi mener prinsippet er riktig, om både nullvekstmål og at vi skal ha byvekstavtaler, og jeg håper flere regioner kan få det i framtiden, men det er helt riktig at vi også skal jobbe for å gjøre dem bedre.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [17:36:33]: For SV handler byvekstavtaler om å gi folk mer frihet. Det handler om å gi mer av det vi allerede har i byvekstavtalene, og kutte ut det vi har for mye av i byene våre fra før: kø, trengsel og dårlig byluft.

Dette er ikke en diskusjon om å mislike bilen. Bilen har en viktig plass i samfunnet vårt, også i framtiden. Spørsmålet er ikke om bilen skal bort. Spørsmålet er hva som skjer når alle skal bruke den samtidig, på de samme stedene.

Det er det nullvekstmålet tar på alvor, at vi ikke kan løse transportutfordringene i de største byene ved å legge til rette for enda flere bilturer. Da får ikke noen av oss mer frihet, men vi får mer stillestående trafikk.

Nei, byvekstavtaler er ingen tvangstrøye, slik FrP har tatt til orde for. Byvekstavtalene er et samarbeid, et forsøk på å få stat, fylke og kommune til å trekke i samme retning for å løse problemer vi vet finnes, og som jeg allerede har nevnt: kø, utslipp, dårlig luft og arealpress.

Samarbeidsavtalene dette handler om, bygger på et ganske nøkternt premiss: Når byene vokser, må også transporten endre seg, for veksten kan ikke bare tas av bilen. Alternativet er ikke frihet. Alternativet er at alle taper litt hver dag, i køen, hvis man avvikler byvekstavtaler og nullvekstmål.

I salen og i representantforslaget snakkes det varmt om valgfrihet, men hva slags valgfrihet er det når bussene ikke går, når sykkelveiene mangler, og når bilen står bom fast? Reell valgfrihet oppstår først når folk har gode alternativer: når kollektivtransport er til å stole på, når det er trygt å sykle, når det går an å komme seg fram uten å være avhengig av bilen til enhver tid – og også når man kan bruke bil når det er nødvendig. Det er nettopp det denne politikken forsøker å få til.

Det er verdt å minne om at dette ikke er et ensidig prosjekt drevet fram av én side. Byvekstavtalene er utviklet over tid, med bred politisk støtte, nettopp fordi de gir et rammeverk for å tenke helhetlig om transport og byutvikling. Å rive ned dette nå, uten et reelt alternativ som løser de samme problemene, er ikke ansvarlig politikk. Det er å gå bakover.

SV er tydelig på at vi vil gjøre det motsatte. Vi vil ikke svekke, men styrke denne typen samarbeid. Vi vil ikke avvikle målet, men levere bedre på det. I bunn og grunn handler det også om hvordan vi vil at byene våre skal fungere, om de skal være steder der det er plass til folk, eller steder der stadig mer av arealet og plassen går til trafikk.

For å være tydelig: SV mener at de forslagene som ligger i representantforslaget, ikke løser problemene i byene, de ignorerer dem.

Frank Edvard Sve (FrP) [17:39:48]: Det er mogleg eg var utydeleg, men eg skal prøve å vere endå tydelegare i dette innlegget. Det er ikkje sånn at vi ønskjer å fjerne verken buss eller gangfelt eller sykkelveg, og berre auke til utfordringar med bil. Det er ikkje sånn. Vi ønskjer ein byutviklingspakke i staden for ein byvekstavtale der bilistane skal finansiere både kollektivtilbod og gang- og sykkelveg og alt det andre. Det er heile systemet vi ønskjer å leggje om. Vi har lagt inn akkurat like mykje pengar i byutviklingsprogrammet som regjeringa har gjort. Men vi ønskjer at bilen skal vere ein del av løysinga, ikkje sånn som det er i dag, der byvekstavtalane skal gjere det vanskelegast mogleg for bilistane. Og til den som prøver å seie noko anna: Det er ikkje riktig – og dette er fin, forsiktig ordbruk. Det er berre å kike seg rundt ut forbi nova i byen her og elles. Ein har prøvd å gjere så mykje krumspring for at det skal vere vanskeleg å køyre bil, det er det som er heile utgangspunktet.

Og så er det sånn at det er plassar der det er tenkt at vi skal ha eit næringsliv, og vi skal ha noko å leve av. Ein kan ikkje gå med trøsykkel med fiskekassar bak på bagasjebrettet på Sunnmøre, det gjer vi faktisk ikkje. Møre og Romsdal er største eksportfylket i landet, målt per innbyggjar. Vi har ein bypakke som Jon Georg Dale fekk på plass i Ålesund. Vi fekk ikkje stoppa bompengane. Korleis er den bypakken? Firefelts motorveg som innfartsveg til Ålesund by. Det er det vi har bygd, ikkje tofelts veg – firefelts veg som innfartsveg til Ålesund by. Vi skal ikkje køyre fiskekassar på sykkel, ikkje i sidevogn på sykkel heller. Vi skal ha skikkelege vegar.

Og det er bygd gangvegar og sykkelvegar – og kollektivtilbod i tillegg, sjølvsagt, men kommunane har ikkje pengar til å følgje opp kollektivbiten, for dei raud-grøne partia på Stortinget har sørgt for at det er så dyrt med buss at ingen fylkeskommune klarer å finansiere det. Berre her i austlandsområdet manglar dei ein milliard. I Møre og Romsdal er det fleire hundre millionar. Vi må kutte i busstilbodet.

Samferdselsministeren har sagt det mange gonger til meg i replikkordskiftet at eg som er i fylkeskommunane, veit korleis dette fungerer. Ja, eg veit faktisk det. Kanskje fleire, både frå regjeringa og andre, burde teke seg ein studietur ut i fylkeskommunane og kommunane og sett korleis økonomien fungerer etter at kravet om nullutslepp på alle bussane kom, som gjer at ingen har råd til å kjøpe desse bussane. Vi må kutte i busstilbodet, sjølv om det vert bygd firefelts veg inn til Ålesund – så får no bilane køyre på han, då, når vi ikkje har råd til å ha buss der. Det er det som er realiteten. Så kom til Møre og Romsdal når som helst, gjerne samferdselsministeren også – eg skal vere den som skal vise han rundt i fylket og vise at vi ikkje har råd til å finansiere bussane, men vi byggjer faktisk firefelts veg inn til Ålesund.

Mats Henriksen (FrP) [17:43:02]: Det er framsatt en merkelig påstand under denne debatten. Arbeiderpartiet påstår at de er bilistenes beste venn. De påstår at de er de som står på barrikadene for å sikre valgfriheten til bilistene. Hvilken valgfrihet da, og til hvilken pris? De later som om de er på lag med de familiene og folkene som er avhengig av bilen for å få hverdagen til å gå opp. Hva gir Arbeiderpartiet til familiene? Mange tusen kroner i bompengeregning i måneden, bompenger som går til tiltak som gjør det vanskeligere å bruke bilen.

Et konkret eksempel på det er dette med fjerning av busslommer. Man skal ikke lenger ha busslommer, man skal ha busser som står midt i veien og tar passasjerer av og på. Hva skjer da? Jo, det skaper kø. En ting er at bilene havner i køen, men hvem er det som står lenger bak i køen? Jo, det er bussene. Ikke kom og si at Arbeiderpartiet fører en politikk som gir mindre kø, og så er et av tiltakene for å få færre til å bruke bil, å skape mer kø. Det går også utover kollektivtransport.

Representanten Sve var inne på at det virker som om det er en påstand i debatten om at FrP vil legge ned alt av kollektivtransport. Det er ikke sant. Dette handler om å bruke pengene mest mulig fornuftig. Målet i kollektivtransporten må jo være å få folk raskest mulig fra a til b. Det er det det handler om, fornuftig pengebruk.

I Trondheim bygges det sykkelveier for mange milliarder, med høyere meterpris enn en moderne motorvei. Samtidig som den pengebruken skyter i været, går andelen syklende ned. Man er ikke i nærheten av å nå nullvekstmålet. Det er ikke fornuftig pengebruk.

Jeg har behov for å kommentere Indgaards påstand om Levanger, i og med at jeg er derfra. Det foreligger ikke et eneste politisk vedtak om å søke belønningsmidler eller å gå inn i noen byvekstavtale i Levanger.

Avslutningsvis: Dette handler ikke om å trekke ut støpselet i storbyene, dette handler om å bruke pengene mer fornuftig. Da må man tilbake til hva som skal være målet i de store byene. Målet er å få folk raskest mulig fra a til b, uavhengig av transportmiddel, og da må også bilen med.

Bård Hoksrud (FrP) [17:45:52]: Dette er en interessant debatt om nullvekstmålet. I Grenland hadde vi hatt 350 mill. kr til å bedre kollektivtilbudet, gitt at man hadde akseptert dieselbuss istedenfor elbuss. Det ville ikke kostet oss en krone mer, men kunne gitt et mye bedre tilbud, hvis man ikke hadde hatt krav om nullvekstmål, som ligger inne fra denne salen, og som de rød-grønne partiene er så opptatt av.

En sier nå at dette ikke handler om å begrense folks mobilitet, men representanten Blikra viste akkurat hvordan holdningen til en del politikere er, når innbyggerne ikke gjør det politikerne vil. Bamble kommune ville ikke være med i Bypakke Grenland, fordi man ikke fikk noe glede av alt det man skulle bruke de pengene på. Derfor sa man nei takk. Hva er svaret da? Jo, man tredoblet prisen for å bruke kollektivt til Grenland for dem som bor i Bamble. Man ville bidra til at andelen som kjører bil, går ned. Nå kommer andelen som kjører bil, til å gå opp, fordi man ble presset med en mye høyere pris for å velge kollektivt. Dette er sånn man holder på.

Representanten Gunaratnam snakket om respekt for folk som bor i storbyområdene. De som bor på Stovner eller i andre deler av Oslo, og er avhengig av bilen, er frustrert over den politikken som blir ført av byrådet i denne byen og staten. Man gjør det mest mulig vanskelig for dem som er avhengig av å bruke bilen.

Jone Blikra var oppe og skrøyt av 8 kilometer vei i Grenland, men han glemte å fortelle at bilistene betaler 2 mrd. kr for det – 2 mrd. kr i bompenger. Hvis han tar seg en tur ut og prater med vanlige folk, som ikke sitter på rådhusene rundt omkring, på fylkeshuset eller kanskje i denne salen her, for de rød-grønne, får han høre hva man mener om dette. Nå skal man til og med bruke bompenger og bypakkemidler til «Vannkanten», som ikke har noen ting med vei å gjøre i det hele tatt. Det er sånn flertallet her holder på, og det gjør at tilliten blir mindre og mindre hos folk der ute.

Man har mål, krav og forventninger som bare handler om å gjøre det mest mulig restriktivt, mest mulig vanskelig. Det er det vi vil ha slutt på. Et eksempel er at en brukte 1,3 mrd. kr på en ekspress-sykkelvei. Det var nesten ikke en politiker som ville reise bort og åpne den veien, fordi alle syntes det var helt høl i huet. Det er realiteten, og det er det dette handler om. Det er sånn flertallet holder på. Dessverre skjer det altfor mye rundt omkring, og denne byen er et ekstremt eksempel på hvor dårlig man gjør det for vanlige folk.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [17:49:08]: Dette har vært en polariserende debatt, og det har vel vært meningen. Man skulle nesten tro at det er helt ille å bo i Oslo, i Bergen, i Trondheim eller i Stavanger, for den saks skyld. Jeg undres over at disse byene har så sterk befolkningsvekst. Så ille som representantene fra Fremskrittspartiet beskriver det, kan det tydeligvis ikke være, siden folk flytter til byene.

Den inngangen til denne debatten som går på frihet, er interessant. Jeg mener det for så vidt handler om frihet. Det handler om frihet fra kø og kaos. Det handler om frihet til å utvikle byene på menneskenes premisser. Det handler om frihet til å utvikle gode bymiljøer. Det handler om frihet til å kunne velge gange, sykkel og kollektiv. Det handler om frihet til frisk luft. Jeg er av den oppfatning at det å styre samfunnet bidrar til frihet, ikke det motsatte.

Så er det det å komme tilbake igjen til diskusjonen om hva som skjer hvis man ikke har nullvekstmål. Det betyr at byene må dimensjoneres for en ganske sterk vekst i personbiltrafikken. Det kan man selvfølgelig velge, men det har jo noen konsekvenser. Det betyr at man må bruke mer av samfunnets ressurser på å lage bredere veier, flere veier og mer parkeringsarealer. Man må liksom bruke ressursene på den måten. Det koster jo penger – mye penger. Dette må finansieres, og da spår jeg at det betyr mer bompenger. Det gjorde i alle fall det sist Fremskrittspartiet hadde regjeringsmakt. De brukte bompenger i like stor grad som sine forgjengere, og vil helt sikkert være villig til å gjøre det igjen.

Det er også en del av denne debatten. Det virker som om man satser på at alle har glemt at man har sittet med regjeringsmakt og vært med på veldig mange av disse tingene. Selv denne sykkelekspressveien tror jeg startet under Solvik-Olsens tid. Man må liksom huske hva man har vært med på også. Jeg tilkjenner vel folk litt bedre hukommelse enn akkurat det representantene her nå bidrar til.

Bilen er fantastisk. Den har sine fortrinn, men som alt mulig annet, må den reguleres der hvor den kanskje ikke har sitt største fortrinn. Bilen er veldig god noen steder, mens kollektivtrafikk ofte er bedre i byene. Det er mer rasjonelt. Å bruke kollektivtransport er selvfølgelig en bedre måte å frakte mange folk på.

Noen har brukt begrepet tvangstrøye i debatten. Nei, det er ikke tvangstrøye, det er frihet til å delta i et samarbeid, der staten stiller opp for å finansiere gange, sykkel og kollektiv – med 88 mrd. kr i NTP-perioden, 7,1 mrd. kr i år. Dette kan byene velge, og de kan velge å la det være. Det har selvfølgelig også en kostnad.

Vi når nullvekstmålene våre, men det er mer krevende å nå dem framover, så det må være en offensiv politikk for å komme dit også i årene som kommer.

Jone Blikra (A) [17:52:16]: Når det gjelder polarisering og debatt: Det er tydeligvis en strategi at alt skal forklares med at alt er gærent, og ingenting funker i dette landet. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes man går veldig langt når man begynner å sammenligne politiske motstandere med et visst tvilsomt italiensk firma som jeg ikke bør bruke navnet på engang. Da går man veldig langt.

Men vi har fått noen svar. Fremskrittspartiet har tydelig sagt at de har lagt inn like mye penger til by i sitt alternative budsjett. Det kan være riktig, men da glemmer man den andre biten. Når man i tillegg finansierer alle bompengene i disse prosjektene – bare i vår del av verden, i Grenland, er det på 2,5 mrd. kr. Jeg ser for meg at man sørger for også å få finansiert opp alle bompengeutgiftene, for å si det sånn, i tillegg til bypakkene. For en gangs skyld ser jeg nå fram til Fremskrittspartiets alternative budsjett.

Så er det dette med frihet og frivillighet. Det er lokale myndigheter som gjennom lange prosesser blir enige om at vi ønsker å utvikle byområdene våre på en viss måte. Da er systemet at staten stiller opp. Man kan ikke klare å presentere det som at staten påtvinger verken innbyggere eller lokale og politiske myndigheter noe som helst. Det blir veldig rart når man samtidig snakker om frihet – den enkeltes frihet. Skal ikke det lokale demokratiet også ha en frihet til å bestemme over sin hverdag og hvordan man ønsker å utvikle byen sin og bygda si? Dette kaller altså FrP for en tvangstrøye.

Jeg forstår argumentasjonen, og jeg forstår måten å debattere på. Man skal svartmale. Det er en kombinasjon av å miste politisk hukommelse og å beskrive dagens situasjon på en måte som nesten ikke er denne salen verdig. Når en kaller dette for ufrivillighet og å tre noe ned over hodene på folk, blir det en vanskelig debatt.

Frank Edvard Sve (FrP) [17:54:56]: Hukommelse har vi politisk. Oppfatningsevnene til representantane frå Arbeidarpartiet er der i alle fall ikkje. Eg berre ber representanten Blikra lese vår NTP enda ein gong. Der er alle bompengane fjerna, og det er i tillegg til byutviklingspakka.

Ærleg talt: Vi har ein samferdselsminister som står på talarstolen her enda ein gong og snakkar om bompengane som vart innførte i FrP si regjeringstid. Når han står i spørjetimen og nektar å svare på eit konkret spørsmål om kva Arbeidarpartiet har kutta av bompengar i si styringstid – som er null kroner – og eg må klage inn til presidentskapet at statsråden ikkje svarer på spørsmål, synest eg det ber av, rett og slett.

Vi har vår politikk. Vi klarar å stå for det vi gjer. Det er iallfall heilt klart. Men eg hadde håpt at eg kunne sloppe å høyre det frå statsråden, når faktum er at Arbeidarpartiet faktisk ikkje har kutta ei krone.

Bård Hoksrud (FrP) [17:56:13]: Jeg ser at det er hersketeknikker, og at når man ikke liker svaret, begynner man å snakke om at man svartmaler. Vi er politisk veldig uenig i dette med bompenger – det er det det handler om.

Det er jo morsomt å høre på statsråden, for han har skjønt og lært litt om nederlag i denne salen nå. Jeg tror også statsråden husker at Fremskrittspartiet hadde 16,3 pst. i 2013, ikke 50 pst. En må ha over 50 pst. i denne sal for å ha flertall.

Realiteten var at bompengeandelen i veiprosjektene gikk kraftig ned da Fremskrittspartiet satt i regjering. Det er jo det dette handler om. Tydeligvis ville ikke representanten Blikra svare på det, men han synes det er helt greit at man bruker bompenger på en havnefront, og at bilistene skal betale og har betalt 2 mrd. kr for 80 km vei og noen kryss – og ellers har pengene stort sett gått til veldig mye annet. Jeg tror mange i Grenland ikke opplever noen frihet når man får den tregangeren på bussbilletten.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [17:57:35]: Det blir for fristende når representanten Frank Edvard Sve legger opp til en lissepasning.

Det er jo interessant at det vekker såpass harme hos Fremskrittspartiet å bli minnet om alt det de gjorde med sine år i regjering. De var mer enn villig til å bruke bompenger. Det er riktig at de reduserte andelen i noen prosjekter, men det var altså sånn at det ble fremmet en rekke proposisjoner for denne sal med bompengefinansiering i stort omfang. Det økte ganske betydelig hva folk betalte i bompenger på Fremskrittspartiets vakt.

Fremskrittspartiet burde jo være stolte. De er på mange måter byvekstavtalenes far og mor. Det var på deres vakt at dette ble lansert, og de administrerte det godt. Man har tydeligvis glemt hva man har vært med på, eller i hvert fall var det sikkert mer uenighet i den regjeringen enn det som har framkommet i det offentlige rom. I alle fall er det sånn at Fremskrittspartiet er villig til å bruke alle de verktøyene vi diskuterer her nå. Derfor blir det litt underlig at det blir en så polarisert og spiss debatt.

Det blir nesten framstilt som at det skulle være umulig å bo i disse byene, og at det er en tvangstrøye uten like. Jeg mener at det er å dra det for langt. Disse byene fungerer godt, og det er en jobb å gjøre med å få dem til å fungere godt framover. Det handler om å satse på gange, sykkel og kollektiv, men bilen er selvfølgelig også en del av løsningen.

Jone Blikra (A) [17:59:58] (ordfører for saken): Forslaget om opprettholdelse av hele rv. 85 og rv. 83 som riksvei etter åpningen av Hålogalandsvegen er nevnt som punkt én i representantforslaget. Det er også et punkt to, og det er egentlig et forslag om prioritering i neste Nasjonal transportplan, som en del av dette. Komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Rødt og MDG. FrP og Senterpartiet har mindretallsforslag som jeg regner med at partiene fremmer i tur og orden.

Jeg vil gå direkte over til Arbeiderpartiets innlegg knyttet til representantforslaget. Den viktigste utfordringen med det er at Stortinget har lagt føringer for hvilke veier som skal være riksveier. Det er vedtatt i denne sal, og Statens vegvesen bruker det som sitt utgangspunkt. Det er åpenbart at vi trenger lik praksis landet over. Hvis man gjennom Dokument 8-forslag skal etablere ulik praksis og ulik vurdering, vil vi få enkeltvedtak på enkeltstrekninger, avhengig av hvem som tar det opp i denne sal, og det er utfordrende på et sånt område. Jeg synes at Høyre problematiserer dette og sier at vi bør se på muligheten for eventuelt å gjøre noen endringer, men at man da må ta det helhetlig, nemlig i Nasjonal transportplan, slik at hele landet blir behandlet likt og ikke tilfeldig.

Når det gjelder punkt to, går det rett inn i prioriteringen av prosjekter i Nasjonal transportplan. Er det noe vi i komiteen vet, er det at dette er et omfattende arbeid. Å kunne snuble i tidligere lovnader og prioriteringer ved nå å ta inn enkeltstrekninger gjennom et Dokument 8-forslag gjør det ganske utfordrende. Jeg håper at man har det med seg når det gjelder å stemme for forslag om allerede nå å peke på enkeltstrekninger i Nasjonal transportplan.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [18:02:16]: For tiden bygges et av ikke bare Nord-Norges, men Norges største veiprosjekter, Hålogalandsvegen. Denne veien vil gi kortere reisetid mellom Lofoten, Vesterålen og Evenes flyplass, og inn til Narvik – øst–vest-aksen. Men reisen mellom nord–sør-aksen og E6 sørover vil bli 1,4 mil lengre. Det kan ikke være slik at nye veier skal bygges ved å svekke de eksisterende forbindelsene som folk og næringsliv er avhengige av hver eneste dag. Det er nettopp dette regjeringen legger opp til når den vil nedklassifisere viktige deler av dagens rv. 85 og rv. 83.

Fremskrittspartiet mener at regjeringens vurdering bygger altfor mye på teoretiske kriterier for veiklassifisering og altfor lite på hvordan veinettet faktisk brukes. Rv. 85 og rv. 83 er ikke vanlige lokalveier, som det sies i svaret fra statsråden. De binder sammen Lofoten, Vesterålen, Harstad-regionen og E6 fra Hamarøy og sørover. De brukes av tungtransport, kollektivtrafikk, turisttrafikk og beredskapsetater.

Fremskrittspartiet reagerer også sterkt på at regjeringen vil – og merk at dette er nytt – skyve ansvaret for utfartsparkeringer og busslommer langs E10 over på kommunene og fylkeskommunen. Dette er en del av trafikksikkerheten på riksveinettet. Når turisttrafikken øker kraftig i sommermånedene, er disse tiltakene avgjørende for både framkommelighet og sikkerhet. Da er det urimelig at små kommuner skal sitte igjen med regningen for oppgaver som naturlig hører hjemme hos staten.

Fremskrittspartiet mener at det er helt feil å nedklassifisere en strekning mellom Kanstadbotn og Kåringskrysset. Denne strekningen vil være den foretrukne veien, da den gir 1,4 mil kortere reisevei på nord–sør-aksen, noe som gir lavere transportkostnader og mindre utslipp, for de som er svært opptatt av det. Denne forbindelsen er en kritisk del av sambandet mellom Lofoten og Vesterålen og E6 sørover via Lødingen–Bognes, som er Nord-Norges største ferjesamband. Dette er, som sagt, ikke en lokalvei. Det er en viktig del av det nasjonale transportsystemet og en sentral beredskapsåre dersom Hålogalandsveien blir stengt. Det samme gjelder rv. 83 mellom Harstad og Tjeldsund bru. Selv med en ny trasé vil den eksisterende strekningen fortsatt ha stor regional betydning.

Nord-Norge trenger redundans i veinettet. Vi kan ikke bygge transportsystemer som er avhengige av én løsning. Vi har sett over tid hvordan vi blir avskåret fra resten av Norge. I en tid med økt geopolitisk uro må vi tenke totalberedskap også i samferdselspolitikken. Fylkeskommunene har allerede store økonomiske utfordringer og et betydelig vedlikeholdsetterslep. Å overføre disse strekningene til fylkeskommunal drift vil i praksis bety dårligere standard, lavere prioritering og større usikkerhet for næringslivet.

Derfor støtter Fremskrittspartiet opp om kravet fra fylkeskommunen i Nordland, Lofotrådet, Vesterålen regionråd og Hålogalandsrådet om at dagens rv. 85 og rv. 83 fortsatt skal være riksveier etter åpningen av Hålogalandsveien. Jeg tar med dette opp forslagene som Fremskrittspartiet har alene og sammen med andre.

Trond Helleland (H) [18:05:38]: Det går an å ha stor sympati for et forslag som går ut på å la fylkeskommunene slippe utgiftene til drift og vedlikehold, når en vet hvor dårlig finansiert fylkesveinettet i Norge er. Og Nordland har i overkant mye fylkesveier, over 4 000 km, men det er også et langstrakt fylke. Men vi har også veldig mange fylkesveier rundt i Norges land som er lange, og som er viktige ferdselsårer. I gamle dager gikk det noe som het rv. 8 fra Larvik til Geilo, Numedalsveien. Den ble fylkesvei når regjeringen Stoltenberg foreslo, og Stortinget vedtok, å fjerne 20 000 km riksvei, slik at vi nå har 8 000 km riksvei, og ikke 28 000, som vi hadde.

Jeg er fullstendig klar over at mange av mine partifeller i Nordland og i Troms synes det hadde vært en god idé å gi denne veien riksveistatus. Men da er det viktig å minne om at Hålogalandsveien er det største veiprosjektet i Nord-Norge. Det er en vei som kommer til å bli fantastisk. Den kutter reiseavstanden med 40 minutter på hovedaksen og er et veldig godt og viktig prosjekt. Stortinget fattet det endelige vedtaket 11. mai 2021, arbeidet ble startet opp i 2023, og jeg er veldig positiv til at veien skal åpne i 2028. Denne farten på veibygging kunne vi hatt i andre prosjekter, jf. Oslofjordtunnelen og annet som tar betydelig lengre tid.

Vi ønsker en gjennomgang av dette i forbindelse med NTP. Jeg tror det er nødvendig å se på det i lys av beredskap, men også i lys av næringsvirksomhet, næringsveier og andre viktige faktorer. Men det blir veldig feil hvis man skal ta ut én eller to riksveier som nå skal bli fylkesveier, og si at de skal få særbehandling. Jeg tror de fleste vil glede seg over å få ny, god riksvei – fantastisk vei –, og så må man heller ta runden i Stortingets årlige budsjett og sørge for at fylkesveiene får mer penger. Hvis vi har noe forslag, tar jeg opp det.

Geir Inge Lien (Sp) [18:08:36]: For Senterpartiet er dette spørsmålet grunnleggjande. Skal vi sikre robuste, trygge og samanhengande transportårar i distrikta, eller skal me fortsetje ei utvikling der viktige vegstrekningar skubbast nedover i forvaltninga, utan at tilstrekkelege ressursar kjem med?

Vi har sett konsekvensane av dette i mange år. Fylkeskommunen står allereie i ein krevjande situasjon, med store avstandar, krevjande vinterdrift og betydeleg vedlikehaldsetterslep. Når staten byggjer nye riksvegar, er det blitt ein vane at gamle trasear automatisk nedklassifiserast, uavhengig av om det framleis er ein regional eller nasjonal funksjon. No ser me heilt ned til kommunalt nivå.

Strekningane vi snakkar om i dag – rv. 85, rv. 83 og delar av dagens E10 – er ikkje lokale småvegar. Det er livsnødvendige forbindelsar for lokalt næringsliv i Lofoten, Vesterålen og harstadregionen. Det er beredskapsvegar, det er næringsvegar, og det er avgjerande for å sikre redundans i eit område med vêrutsette fjellovergangar og sårbar infrastruktur.

I dokumentet står det tydeleg at strekninga mellom Kanstadbotn og Lødingen ferjekai i praksis utgjer ein kritisk del av forbindelsen mellom Lofoten, Vesterålen og E6. Dette er ikkje ein veg som plutseleg mistar sin funksjon fordi ein ny trasé opnar. Trafikken over Lødingen og Bognes kjem ikkje til å forsvinne. Næringslivet i regionen – fiskeri, havbruk og den veksande romindustrien – er avhengig av føreseielege og døgnopne vegforbindelsar. Ferja kan ikkje erstatte faste vegforbindelsar i ein beredskapssituasjon.

Senterpartiet reagerer òg sterkt på forslaget om å overføre strekninga Løbergsbukta–Våtvoll til Kvæfjord kommune. Det er ein liten kommune som ikkje har økonomi eller administrativ kapasitet til å ta over ein veg som ikkje er ein rein lokalveg. Å leggje dette ansvaret på kommunen er uforholdsmessig og uansvarleg. Når staten først skal velje å nedklassifisere, må ansvaret i det minste liggje hos fylkeskommunen, som i praksis har fagmiljø og driftssystem for slike vegar. Kvæfjord har teke på seg mange oppgåver frå staten, og dette må ikkje bli ei ny oppgåve som legg stein til byrda.

Vi må slutte å late som at dette berre handlar om tekniske kriterium. Det handlar om busetjing, beredskap, næringsliv og tryggleik for folk. Det handlar om at staten må ta ansvar for vegar som framleis har ei nasjonal betydning, òg når dei ligg utanfor dei største byane.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [18:12:02]: Hålogalandsvegen er et viktig og etterlengtet samferdselsprosjekt i Nord-Norge. Den vil knytte regionene tettere sammen, gi bedre framkommelighet og ikke minst styrke både næringsliv, beredskap og bosetting. Samtidig reiser åpningen av en ny vei helt legitime spørsmål om hva som skal skje med de eksisterende veistrekningene.

Forslagsstillerne løfter fram reelle bekymringer knyttet til beredskap, næringstransport og belastningen på fylkeskommunene, og dette må vi ta på alvor. Vi er også klar over at Nord-Norge, med sine store avstander, har noen særskilte utfordringer. Det i seg selv kan tilsi behov for ekstra statlige bevilgninger til Nord-Norge. Samtidig vet vi at vedlikeholdsetterslepet på veinettet er betydelig, og det gjelder i store deler av landet.

For KrF er det avgjørende å holde fast ved noen grunnleggende prinsipper. Det er en etablert praksis i Norge at når nye riksveier bygges, og den gamle veien i hovedsak får lokal funksjon, omklassifiserer en den til fylkesvei eller kommunal vei. Dette er forankret i tidligere stortingsvedtak, og det er viktig for å sikre likebehandling i hele landet. Hvis vi i enkeltsaker begynner å fravike dette prinsippet, risikerer vi en utvikling der stadig flere veier statliggjøres, samtidig som ansvarsdelingen mellom stat, fylke og kommune svekkes. KrF mener at det ikke er riktig vei å gå.

Behovet for bedre vedlikehold og sterkere finansiering er reelt, men løsningen er ikke å flytte ansvaret i enkeltsaker. Løsningen ligger i helhetlige prioriteringer gjennom Nasjonal transportplan og en bedre balanse mellom oppgaver og ressurser.

Når det gjelder Nord-Norge spesielt, er gode transportløsninger helt avgjørende, ikke minst for beredskap og samfunnssikkerhet. Derfor må vi også sikre at regionen blir prioritert på en rettferdig og forutsigbar måte. Nettopp derfor må vi behandle disse spørsmålene helhetlig, ikke stykkevis og delt.

KrF mener at forslaget går i feil retning. Vi ønsker en ansvarlig forvaltning av veisystemet, klare prinsipper for klassifisering og helhetlige prioriteringer for hele landet. På den bakgrunn vil vi stemme mot forslagene.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [18:14:49]: Når det bygges og åpnes nye veier for trafikk, må det alltid vurderes hva som skal skje med den gamle veien. I Norge har vi en godt innarbeidet rutine for omklassifisering av veier. Når det bygges ny vei, vil det i utgangspunktet medføre behov for å omklassifisere den gamle veien. Omklassifiseringssaker innebærer alltid at berørte kommuner og fylkeskommuner får uttale seg. Sentrale vurderingstemaer i slike saker er om vi har bruk for den gamle veien. Hvis svaret er ja, vil det bli vurdert om veien skal omklassifiseres til fylkesvei eller kommunal vei. Dersom det ikke oppnås enighet i høringsprosessen, vil det være opp til Samferdselsdepartementet å fatte endelig vedtak i saken.

Det er en langvarig praksis i norsk veiforvaltning at riksveier først og fremst skal være de store hovedtrafikkårene og de viktigste veiene eller veier som setter større områder i forbindelse med hverandre. Fylkesveier skal være lokalveier som setter bygder og grender i forbindelse med riksveier eller direkte i forbindelse med byer og større sentra. Kommunale veier omfatter først og fremst det man kan kalle boliggater, men også veier av lokal karakter som normalt ikke vil være kvalifisert til opptak som fylkesveier.

Det er viktig å understreke at den klare praksisen for vurdering av omklassifiseringssaker er at det er veiens framtidige funksjon som transportåre som skal vurderes. Utforming av veien i seg selv har ingen betydning og framtidige kostnader ved veien tillegges ingen vekt. Til det siste må det presiseres at veien skal settes i tilfredsstillende teknisk stand før overlevering.

Det er viktig å ha med seg at det er et stort antall saker som gjelder omklassifisering av vei hvert år. Derfor det viktig at Samferdselsdepartementet tar gode og framtidsrettede prinsippavgjørelser. Jeg understreker igjen: Det må være veiens funksjon i framtiden som er avgjørende.

Når det gjelder hvilke veier som skal være riksveier, følger Samferdselsdepartementet fortsatt av føringene fra Stortinget i stortingsproposisjon 72 i forbindelse med forvaltningsreformen. Det er det bl.a. lagt til grunn at stamveinettet skal være riksvei, og at veier og ferjesamband på annet riksveinett skal være riksvei og riksveisamband dersom de har funksjon som kobling til nasjonalt knutepunkt eller kobling til større byområder, viktige interregionale veier og viktige riksveier mot nabolandene.

Samferdselsdepartementet har gjort en grundig vurdering i denne saken. Gjennom departementets vedtak 14. mai 2025 sluttet departementet seg til direktoratets vurdering av spørsmålet om omklassifisering av deler av Hålogalandsveien. Jeg fastholder at dette er en riktig vurdering ut fra det som er foreliggende praksis, og det er viktig bl.a. for likhet i forvaltningen at samme prinsipper benyttes over hele veinettet.

Bård Hoksrud (FrP) [18:23:36] (komiteens leder): Hålogalandsvegen er et stort og viktig samferdselsløft for Nord-Norge, det er det ingen tvil om. Prosjektet vil gi bedre framkommelighet og bedre trafikksikkerhet, og det vil knytte regionene tettere sammen. Det er bra for folk som bor der, næringslivet, sjømattransporten, reiselivet og ikke minst beredskapen.

Fremskrittspartiet mener at regjeringens vurdering i altfor stor grad bygger på det teoretiske og den praksisen som har vært over lang tid for hvordan man klassifiserer og bestemmer hvor veiene skal. Vi mener at man i for liten grad tar hensyn til reell bruk, beredskap, bosettingsmønster og næringslivets behov i Nord-Norge.

Dette er også bakgrunnen for merknaden Fremskrittspartiet og Senterpartiet er sammen om i innstillingen. Rv. 85 er ikke hvilken som helst lokalvei; den er en viktig forbindelse mellom Lofoten/Vesterålen og E6 via sambandet Lødingen–Bognes. Den brukes av folk, næringsliv og sjøtransporten og alle dem som er avhengig av at veiene fungerer hele året.

Når det i tillegg pekes på beredskap og reserveløsning i transportsystemet, særlig i en region med værutsatte strekninger og sårbar infrastruktur, blir det for enkelt å si at gamleveien nå bare blir lokalvei, og å skyve ansvaret bort.

Det er ikke sikkert at traileren med fisk, ambulansen, bussen, turisten eller pendleren har fått med seg at vi nå plutselig har bestemt at veien er mindre viktig. For folk er veien like viktig dagen etter omklassifisering som den var før omklassifiseringen.

I innstillingen peker FrP på at rv. 85 er en avgjørende for næringsliv, sjømattransport, persontrafikk og bosetting, og at nedklassifisering kan gi lavere prioritet, redusert investeringstakt og ikke minst dårligere vedlikehold over tid.

Vi er også opptatt av rv. 83 mellom Harstad og Tjeldsund bru. Det er en sentral transportåre for Harstad-regionen, for både daglig pendling, næringstransport og beredskap. Det kan ikke reduseres til en lokalvei bare fordi det passer greit inn for staten.

FrP er for Hålogalandsvegen og Nye veier, og vi er for raskere, tryggere og bedre transport i Nord-Norge. Det er viktig. Men vi er ikke for at staten bygger nytt med den ene hånden og skyver ansvar, kostnader og vedlikeholdsutfordringer over på fylker og kommuner med den andre. Det er ikke handlekraftig, det er ansvarsfraskrivelse. Derfor fremmer Fremskrittspartiet sine forslag i saken. Vi mener at Stortinget bør sikre at hele rv. 85 og hele rv. 83 opprettholdes som riksveier også etter åpningen av Hålogalandsvegen.

Jeg håper virkelig at Høyre og Kristelig Folkeparti vil ta en vurdering til før man skal stemme i denne saken. Så vidt jeg vet, er vel seks av syv ordførere i Lofoten og Vesterålen høyreordførere. Fylkeskommunen har vel også en ordfører og en byrådsleder fra Høyre. Man burde virkelig lytte til sine egne, for så vidt jeg vet, er de veldig opptatt av at man bør støtte Fremskrittspartiets forslag i denne saken. Jeg håper at Høyre vil tenke seg om én gang til, og at de vil stemme for et viktig vedtak for regionen.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [18:26:48]: Jeg regner med at statsråden har lest de uttalelsene som kommer fra fylkeskommunen, og at det ikke bare overlates til en statssekretær eller en rådgiver. Der påpekes det faktum at fylkeskommunen ikke har økonomiske rammer til dette, og sannsynligheten er stor for at veien kommer til å bli stengt for tungtransport vinterstid – ja, kanskje hele året – fordi de ikke har rammer til å vedlikeholde. Da blir det nemlig ikke slik at sjåførene kan velge hvilken vei de kjører. Nei, da tvinger vi dem til å kjøre en 1,4 mil lengre vei. Sågar tungtransporten internt i kommunen, Lødingen, blir nødt til å kjøre nordover, så østover, og så sørover langs en fjord, fordi de ikke får lov til å kjøre over fjellet. Jeg skal ikke bruke det ordet som Frank Sve bruker, «greinalaust», men det er iallfall vanvittig at man vedtar slike ting. Fordi om det er en etablert praksis, og fordi man har gjort feil noen ganger tidligere, er det ikke dermed sagt at man trenger å gjøre de feilene flere ganger. Hvis man rammer samferdsel på en utilsiktet måte, må det være lov å tenke seg om to ganger, selv om det er en etablert praksis.

Som sagt er det et samlet fylkesting som står bak dette, med unntak av Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne, som egentlig burde ha vært i denne salen og hørt på at det faktisk, hvis man ikke kjente til geografien, ville medføre vesentlig større forurensning. Ellers er det et samlet fylkesting som står bak dette. KrF, Venstre, Fremskrittspartiet, Høyre, Rødt, SV – alle har stått bak det, men i denne salen velger man å ikke lytte til dem. Man lar heller næringslivet og innbyggerne i regionen ta regningen for de vedtak vi fatter.

Jeg håper at man i tiden fram mot voteringen kanskje tenker seg om to ganger ekstra, for det er ikke sånn at man bare kan skyve på ansvaret og si at dette er noe som ikke vedkommer denne saken. Det er kommunens rammer og rammetilskuddet som skal være med og avgjøre hvorvidt de er i stand til å påta seg et ansvar som absolutt bør ligge til Statens vegvesen og staten, og å ta rede på det som er rundt en riksvei. Å skyve på dette ansvaret mener jeg er en direkte ansvarsfraskrivelse.

Frank Edvard Sve (FrP) [18:29:35]: Når ting faktisk er greinlaust, er ein nøydd til å ta fatt i det. Det er det som er heile poenget med denne saka.

Grunnen til at eg tok ordet i saka, var i realiteten innlegget til representanten frå KrF. Det er nøyaktig den same retorikken, om at ein ikkje kan gjere noko i konkrete saker, at ein må ta det i NTP. Når NTP kjem, skjer det ingen verdas ting, fordi det er sprikande staur i alle retningar. Samferdsleministeren sa litt tidlegare, i ei anna sak, at han har banka igjennom NTP-en. Det har han slettes ikkje gjort. Det var ingen som hadde fleirtal i NTP-en. Arbeidarpartiet og Senterpartiet hadde sin, vi hadde vår, Høgre hadde sin, osv. Ingen fekk fleirtal, men det er på ein måte sånn at regjeringa sin NTP er den som Vegvesenet lagar handlingsplan på – dessverre, kan ein på mange måtar seie.

Eg kjem jo frå der ingen skulle tru at nokon kunne bu, langt ute i hutaheiti på Sunnmøre. Eg har vore i kommune- og fylkespolitikken i 20–30 år, og eg trudde at det å kome på Stortinget betydde at ein kanskje kunne få gjort ting, men neida. Det som var svaret, spesielt frå Høgre, i alle desse fire åra i førre periode var at ein ikkje kunne stemme for eit einaste av Dokument 8-forslaga til FrP, ikkje på ein einaste veg – for det skulle ein ta NTP. Eg tenkte då at NTP må jo vere noko fantastisk noko, det må jo vere ein slags heureka, der det berre tyt ut prosjekt og ein kan starte å byggje overalt. Men så kom jo NTP-en, og det vart jo ikkje det. Det vart akkurat like tomt som det alltid har vore, og regjeringa kutta NTP-en med 25 pst., i forhold til det Erna gjorde i 2021. Så det vart like lite, det.

No begynner KrF på same måten – me må ha det heilskapleg, det må vere i NTP – og sausar det inn i ei diger, grei pakke med mange tusen sider som ingen skjønar noko av, og så skjer det ingenting. Ja, kjem ein i regjering, kan ein sjølvsagt få gjort betydeleg meir, og det må jo vere eit mål, men ein må kunne ta enkeltsaker og ting som er viktige, og manne seg opp og kvinne seg opp – eller kva det heiter – og faktisk bestemme noko. Det kan ein gjere i denne saka her. Heldigvis, det må eg seie, har både KrF, Høgre og Senterpartiet no i mange saker, både med drivstoff og mange andre ting, faktisk sagt at dette går ikkje lenger med dagens regjering, at vi faktisk er nøydde til å begynne å levere. Då er mi oppmoding til KrF – og lytt til det eg seier no: Stem for våre forslag, få ting til å verte gjort. Skal vi vente på NTP, då skjer det ikkje eit komma, og det håper eg at Høgre også gjer. For denne saka er knallgod. Her er masse argumentasjon som er tatt tidlegare i andre innlegg, og det er i grunnen berre å få gjort det som arbeidarpartiregjeringa ikkje gjer.

Geir Inge Lien (Sp) [18:32:52]: Det er ei viktig sak for ein viktig region, det me snakkar om og debatterer her i dag.

Eg har lyst til å dvele litt ved Kvæfjord og Kvæfjord kommune, som no får nye oppgåver, det å skulle ta over ein veg. Det er ein liten kommune, og dei har vore utruleg rause før. Dei har teke på seg oppgåver frå staten som ikkje har vore fullfinansierte. Det er heilt klart ei anna sak, men då HVPU-reforma skulle gjennomførast, vart dei ein vertskommune, og dei sit att i dag med store kostnader til pensjon. Så seier ein no at dei skal få ei ny oppgåve frå staten, der dei skal ta på seg vedlikehald og vinterdrift av ei veldig viktig vegstrekning, frå Løbergbukta til Våtvoll.

Det er viktig for oss i Senterpartiet at vi må slutte å late som om dette handlar om tekniske kriteria. Det handlar om busetjing, beredskap, næringsliv og tryggleik for folk. Det handlar om at staten må ta ansvar for vegar som framleis har nasjonal betydning, òg når dei ligg utanfor dei største byane. Senterpartiet står difor fast ved at desse strekningane bør oppretthaldast som riksveg, og at staten må ta ansvar for drift og vedlikehald av infrastruktur som er avgjerande for heile regionen si utvikling og sikkerheit.

Det er ikkje fleirtal for våre forslag her i dag, har eg registrert, men signala frå Høgre, frå Arbeidarpartiet og frå andre parti om at dette må takast inn i den komande NTP-en, har vore eit svinnande håp, eit lite håp, eit lite lys i tunnelen for både Kvæfjord og regionen der og for fylkeskommunen om at dei kan verte høyrde i saka, og at det kan kome ei løysing i framtida. Men eg synest det er trist i dag at vi ikkje kan lande eit godt forslag for regionen, som ville ha skapt både tryggleik og ikkje minst god mobilitet i framtida.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [18:35:11]: Jeg tar ordet fordi jeg ble utfordret av FrP i denne saken. Jeg forstår for så vidt at FrP er skuffet, og det må de gjerne være, men for KrF handler dette om å være forutsigbar, det handler om å være rettferdig i forhold til hele landet. Det er et prinsipp som vi har fulgt gjennom mange år, at når en bygger ny vei, nedklassifiserer en den andre, og da blir den enten fylkesvei eller kommunal vei.

Da kan jeg gjerne utfordre FrP tilbake. Jeg forutsetter selvfølgelig at FrP forventer at staten tar kostnadene, men hvis staten i dette tilfellet skulle ta ansvaret for denne veien, ville det fort være sånn at staten tar de pengene inn igjen fra fylket, og da tapper man fylket for oppgaver, man tapper fylket for midler. Så jeg tror svaret her er mer penger totalt sett, for jeg tror alle i denne salen er enige om at det er et altfor stort etterslep på vedlikehold, spesielt av fylkesveier.

Jeg tror også, som jeg prøvde å si i min replikk til statsråden her, at det kan veldig godt hende at Nord-Norge har en spesiell utfordring, og at det er noe Stortinget bør se eksplisitt på. Men jeg vil advare mot å begynne å forskjellsbehandle her og spesialbehandle i en sånn setting som dette, når vi har et prinsipp som Stortinget har lagt til grunn over så mange år.

Så tenker jeg at mer penger totalt sett til vedlikehold, det å få gjort noe med det store, store vedlikeholdsetterslepet som er på fylkene, er noe av det viktigste vi kan gjøre nå, i hvert fall i forhold til NTP og de videre budsjettene.

Trond Helleland (H) [18:37:18]: Da kan jeg begynne med å oppklare litt av forvirringen i mitt eget hode. Vi hadde ingen forslag i denne saken, så da er det ikke noe å ta opp.

FrP synes at Høyre må tenke seg om. Det er jo gjerne sånn når vi går i salen, at vi har tenkt oss om. Vi har hatt gruppebehandling, vi har diskutert saken, og konklusjonen står fast.

Så sa jeg også i innlegget mitt at jeg er veldig klar over at Høyre har ordføreren, og jeg er veldig glad for det, det er en veldig dyktig ordfører. Både Sture og Grethe og mange andre er meget dyktige, og også fylkesrådslederen. Jeg skjønner jo at Nordland, som er i en presset situasjon økonomisk, ønsker å slippe den ekstraregningen dette vil være, men vi vet også at Hålogalandsveien er et prosjekt det har vært kjempet for i mange år. Jeg tror gleden over å få det prosjektet er så stor at den ekstrakostnaden ved å vedlikeholde fylkesveien, som staten selvsagt må bidra til gjennom sine overføringer, ikke gjør at den blir stengt, men at en setter sin ære i å opprettholde den veien med en god standard.

Vi sloss i årevis, helt til Solberg-regjeringen og Ketil Solvik-Olsen fikk gleden av å åpne den lenge etterlengtede rv. 7 Sokna–Ørgenvika. Den kortet ned veien mellom Hallingdal og Oslo med 20 minutter, som er ca. halvparten av det denne veien vil korte ned. Det førte til at veien, som går til en av Norges største reiselivsdestinasjoner, Norefjell, ble fylkesvei. Og hva har fylkeskommunen gjort? Jo, de har rustet den opp, de har prioritert den, og de har satset på den. Sånn vil det være her også, håper jeg, at veieier setter sin ære i å vedlikeholde veien og sørge for at det er en god standard, som gjør at tungtrafikken kan komme fram.

Så har jeg et generelt råd til FrP, som er på frierfot og gjerne vil ha støtte til forslaget. Ja, vi har støttet FOT-rutene, vi har vært med på det sammen. Vi har gjort noe på drivstoffavgiftene, vi har fremmet forslag om Haugesund lufthavn, Karmøy, men vi har ikke gått inn – og kommer ikke til å gå inn – i enkeltprosjekter, enkeltveier, og bryte fullstendig med de prinsippene som ligger til grunn. Da må vi heller sette oss ned og lage en pakke for dette. Den kan vi gjerne ta med inn i NTP, men vi kan godt begynne før, å snakke om det, for å få en helhetlig gjennomgang av riksveier kontra fylkesveier.

Bård Hoksrud (FrP) [18:40:24]: Det ville nok vært mer overraskende om representanten Helleland og Høyre hadde snudd. Jeg skjønner også at de har hatt gruppemøter, og jeg skjønner at man kan mene dette prinsipielt, men jeg har lyst til å minne representanten om at Høyre var imot forvaltningsreformen i 2010 og ønsket ikke den. Det betyr vel også at da er det dumt å putte enda mer veier over til dem som fortsatt har veldig dårlig med ressurser til å sørge for å vedlikeholde veiene sine – på en skikkelig og ordentlig måte.

Jeg er veldig glad for at vi fikk til et flertall på FOT-rutene, og jeg er veldig glad for at Høyre ville være med på et forslag om Haugesund lufthavn, og jeg håper jo at det kan skje noe der også. Jeg er veldig glad for at Høyre også til slutt ville bli med på et forslag om drivstoffavgifter, selv om det vinglet litt fram og tilbake. Men her er det jo ingen vits i å gjøre det. Du behøver jo ikke å vingle, Helleland, det er bare å bli med! Men jeg skjønner vel at den invitasjonen er kontant avvist, og at man da ikke egentlig forholder seg til at man var veldig imot den forvaltningsreformen som kom i 2010.

For egen del er jeg bekymret etter at vi var på komitéreise i Vestfold og Telemark. Der har fylkeskommunen fått beskjed om – de oppfatter det i hvert fall slik – at de kommer til å få den gamle Langangen-brua i fanget, med 10 mill. kr i ekstra driftsutgifter, sannsynligvis uten at staten sørger for at de pengene følger med sånn at fylkeskommunen kan gjøre dette uten at det belaster i resten av fylkesveinettet. Da er konsekvensen at de kan få store bekymringer for fylkesveinettet, som i Telemark allerede er på over 6 mrd. kr i manko.

Det er noe av det samme vi ser her. Nå har vi akkurat hatt en diskusjon om nullutslipp og utslipp osv., tidligere i dag, og da var det noen som var veldig opptatt av det, og da er jo veldig dumt hvis man kanskje risikerer å måtte kjøre ganske mange kilometer ekstra med tungbil, som da kommer til å ha utslipp. Men jeg skjønner at Høyre ikke har valgt å lytte til ordførerne sine i Nordland. Fremskrittspartiet har hatt stort trykk fra våre folk lokalt, og vi synes det er riktig at man ikke overfører dette, spesielt med bakgrunn i at vi har vært veldig, veldig kritiske til denne reformen, som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet gjennomførte i 2010, og som vi advarte kraftig mot, og som vi også oppfattet at Høyre var med og advarte kraftig mot, og som vi nå kunne gjort noe med på denne strekningen.

Remi Sølvberg (R) [18:44:03] (ordfører for saken): Jeg vil som saksordfører redegjøre for transport- og kommunikasjonskomiteens behandling av Dokument 8:246 S for 2025–2026, representantforslag om statlig ansvar for statlig bygde broer.

Saken er fremmet av Senterpartiet, og det er kommet to høringsinnspill. Det er også levert inn et løst forslag i saken, noe som sikkert vil komme fram etter hvert.

Forslagsstilleren peker på utfordringene mange kommuner opplever i dag, med broer som i sin tid ble bygget av staten som en del av riksveinettet, men som etter omklassifisering og reformer har blitt overført til fylker og kommuner uten at vedlikeholdsansvaret nødvendigvis står i forhold til de lokale økonomiske rammene. Komiteen er enig om at dette er en problemstilling som skaper store utfordringer i hele landet. Mange broer er kritisk infrastruktur både for næringsliv, beredskap og daglig transport, samtidig som vedlikeholdsetterslepet flere steder er betydelig.

Det er også enighet blant mange om at trygg og funksjonell infrastruktur er et nasjonalt ansvar. Samtidig er det ulike syn i komiteen på hvordan dette ansvaret best skal organiseres og finansieres. Noen viser til at ansvarsfordelingen mellom stat, fylke og kommune ligger fast, og peker på at endring i eierskap og finansiering må vurderes helhetlig innenfor rammen av Nasjonal transportplan og i det eksisterende forvaltningssystemet. Andre mener på sin side at staten i større grad bør ta et direkte ansvar for broer som opprinnelig ble bygget som en del av statlig infrastruktur, særlig der kostnadene overstiger det lokale nivået som er realistisk å håndtere alene.

Komiteens behandling har også vist hvor viktig det er med forutsigbar finansiering av vedlikehold. Dersom nødvendig vedlikehold utsettes over tid, blir kostnadene høye og risikoen enda større.

Komiteens tilråding fremmes av medlemmene i komiteen fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, men med støtte fra Rødt. Stortinget ber altså regjeringen sørge for at staten tar vedlikeholdsansvaret for broer som staten selv har bygd, selv om det er kommunal eller fylkeskommunal vei på begge sider av broen.

Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av saken, og med dette anbefaler jeg komiteens tilråding.

Jone Blikra (A) [18:46:42]: Igjen diskuterer vi en sak med grunnlag i et Dokument 8-forslag, hvor utfordringen er: Hva er konsekvensen av å vedta dette forslaget? Jeg oppfatter at de ulike partiene som støtter det, tolker litt forskjellig hva som legges i det, og hva som er konsekvensen. Det er selvfølgelig utfordringen. Et Dokument 8-forslag er en viktig institusjon i Stortinget, men det er ingen krav til konsekvens i høringsinnspillene fra dem det faktisk gjelder – her gjelder det alle fylkeskommunene, stort sett – og om de har fått mulighet til å komme med sine innspill. Så jeg er noe bekymret for det, også når statsråden i sitt brev opplyser at forslaget ikke er i tråd med ansvarsfordelingen i gjeldende veilov – at vi gjør noe her som i utgangspunktet er i strid med ansvarsfordelingen som er beskrevet i veiloven.

Det kan høres enkelt ut, at en bro er en bro, men definisjonen på bro i veiloven er ganske klar, så en kulvert med lysåpning eller spennvidde på over to en halv meter er også en bro. Det vil også være med i dette. Da snakker vi om ti tusener av statlig bygde kulverter og broer som skal vurderes overtatt av staten i forhold til vedlikeholdsansvar, selv om det eventuelt er en fylkesvei på hver side. Jeg beskriver det bare – ikke fordi jeg ikke forstår at det er nødvendig å se på hvordan vi vedlikeholder broene våre, men er dette måten å gjøre det på?

Derfor er jeg veldig glad for det løse forslaget som ble levert av SV i dag, som er helt i tråd med å ta forslaget som blir løftet, på alvor, og samtidig sette det inn i en sammenheng hvor vi har muligheten til å vurdere dette på en noe bedre måte. Skal de fylkeskommunene som f.eks. konkret har satt av penger i sine budsjetter til brovedlikehold, da overføre de pengene til staten?

Det er mange spørsmål knyttet til et sånt ganske omfattende forslag. Derfor er jeg, som sagt, veldig glad for det løse forslaget fra SV. Vi kommer ikke til å støtte tilrådingen fra komiteen, slik den foreligger. Håpet er eventuelt å få flertall for å kunne støtte SVs forslag – at det er det som blir fasiten og avslutningen på den saken, eller starten på den saken videre.

Bård Hoksrud (FrP) [18:49:48] (komiteens leder): Fremskrittspartiet mener at veiene i Norge bør håndteres på to nivåer – stat og kommune. Vi ønsker å legge ned fylkeskommunen som forvaltningsnivå, og vi mener at dagens tredeling av veiansvaret ofte gjør samferdselspolitikken mer byråkratisk, mer uklar og mindre effektiv enn den faktisk trenger å være. Når noe går galt, blir det fort et spørsmål om hvem som egentlig har ansvaret. Er det staten, er det fylket, er det kommunen? Mens ansvaret sendes rundt i systemene, står folk igjen med dårlige veier, broer som har falt ned, og noe som må repareres. Dette er særlig når noe skjer. Som sagt er det når det plutselig blir veldig dyrt, at problemene blir tydelige. Da kan fylker og kommuner oppleve at de ikke har ressurser til å ta regningen raskt. Det blir usikkerhet om hvem som skal betale, hvem som har ansvaret, og når jobben faktisk kan settes i gang.

For dem som bruker veien, er ikke spørsmålet om regningen skal ligge hos staten, fylket eller kommunen. De er opptatt av noe langt enklere: Når er broen trygg, og når kan veien åpnes igjen?

Denne saken handler om ansvar. Forslaget er avgrenset. Det handler ikke om at staten skal overta daglig drift av kommunale og fylkeskommunale veier, det handler ikke om brøyting, strøing eller vanlig veivedlikehold, men om vedlikehold av broer staten selv har bygd. Det ligger nå til grunn at det er der det er statlig infrastruktur over eller under broen. Forslaget er nok litt videre enn det, slik Fremskrittspartiet tolker det, men jeg har registrert at Senterpartiet tolker det på den måten.

Det er litt som å leie ut leiligheten: Man kan ikke sende regningen for bærebjelken til leietakeren bare fordi det står «ansvar for daglig vedlikehold og vask». Fremskrittspartiet mener det er helt rimelig at staten tar ansvaret, og det må vi også se i sammenheng med historien. Vi var som sagt kraftig imot forvaltningsreformen i 2010, da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV flyttet ansvaret for store deler av veinettet over fra staten og til fylkene. Mye av dette dårlige veinettet har store vedlikeholdsbehov og store utfordringer. Det ble solgt ut som mer regionalt ansvar. For mange ble det også større regionale regninger. Derfor er det litt spesielt når staten fortsatt skal kunne bygge, bestemme og etablere store konstruksjoner, men senere skyver vedlikeholdsansvaret nedover.

FrP mener det er bedre å rydde opp. Vi vil ha enklere og tydeligere ansvarsdeling. Staten må ta ansvar for viktig overordnet infrastruktur, og kommunen må ta ansvar for det lokale. Fylkeskommunen som mellomnivå mener vi at bør bort.

Staten kan ikke bygge broen, klippe snoren, smile på bildet og så sende vedlikeholdsregningen videre noen år etterpå. Når staten har bygd broen og broen er knyttet til statlig infrastruktur, er det helt innenfor at staten også tar vedlikeholdsansvaret. Fremskrittspartiet og jeg er veldig glad for forslaget til vedtak, som sier:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at staten tar vedlikeholdsansvaret for broer som staten selv har bygd, selv om det er kommunal eller fylkeskommunal vei på begge sider av broen.»

Det vil altså si: ikke noen andre forbehold.

Anne Kristine Linnestad (H) [18:52:50]: Hver eneste dag kjører folk til jobb, skole og fritidsaktiviteter på veier som forfaller. Vedlikeholdsetterslepet på veier og broer over hele landet er nå så stort at det går ut over både tryggheten og framkommeligheten flere steder, og slik kan vi ikke ha det.

For oss i Høyre er det åpenbart at staten må ta et langt større ansvar for å tette dette vedlikeholdsgapet. Fylkeskommunene og kommunene klarer ikke dette løftet alene, for godt vedlikehold er ikke bare et spørsmål om komfort; det er helt avgjørende for trafikksikkerheten, næringslivets framkommelighet og vår nasjonale beredskap.

I Høyres alternative statsbudsjett for 2026 har vi derfor satt av betydelig mer penger til fylkesveiene enn det Støre-regjeringen har lagt opp til, og mens regjeringen nedprioriterer hverdagsveiene, velger vi å ta forfallet på alvor.

Jeg har lyst til å presisere det forslaget i forlengelsen av det tidligere taler sa. For Høyre dreier også forslaget seg om at staten tar ansvar for statlig bygde broer over jernbane, riksveier eller andre statlige byggerier, noe som vil omfatte ca. 600 broer landet over. Dersom dette forslaget får flertall, forventer vi faktisk at regjeringen kommer til Stortinget med en konkret og forpliktende plan for hvordan vedlikeholdsetterslepet på broer faktisk skal hentes inn, og at regjeringen legger fram en oversikt over hvilke broer som skal omfattes, og hvilke som skal oppgraderes først.

Høyre kan ikke sitte stille og se på at statlig bygde bror smuldrer opp. Det handler om tryggheten for å komme raskt fram og trygt hjem – både for enkeltmennesker og for næringslivet.

Så må jeg avlegge representanten Jone Blikra en visitt. I sitt innlegg roser han SVs forslag. Det er ganske spesielt når vi har hørt Arbeiderpartiet tidligere si at det i slike forslag ikke skal være økonomiske konsekvenser som det ikke er grunnlag for, eller annet som på en måte kan misforstås når det gjelder økonomi. Men i dette forslaget skal de til og med være med på å vedta en egen finansieringsramme i NTP. Det har aldri vært en krone i NTP tidligere. De kronene kommer i statsbudsjettet, og sånn håper jeg det fortsetter å være. Hvis vi leser videre i forslaget fra SV, er det akkurat det samme som det Senterpartiets forslag i utgangspunktet var. De ville at vi skal redusere vedlikeholdsetterslepet på broer, sikre tilstrekkelig bæreevne for dagens og framtidens transportbehov, herunder tung næringstransport og militær mobilitet, prioritere utskifting og oppgradering av særlig kritiske og utdaterte broer samt bidra til økt samfunnssikkerhet og beredskap. Det inneholder det forslaget som foreligger fra Senterpartiet.

Marian Hussein (SV) [18:56:09]: Jeg vil takke foregående taler for å komme inn på forslaget fra SV, som det også er tidligere tilslutning til fra Arbeiderpartiet.

Det er liten uenighet i denne salen om den problemstillingen vi diskuterer i dag. Rundt omkring i landet står det broer på fylkesveinettet som er gamle, utslitte og i flere tilfeller ikke tilpasset dagens trafikk. Det påvirker trafikksikkerheten, det rammer næringslivet, og det svekker beredskapen vår. For mange fylker og kommuner er dette en oppgave som rett og slett har blitt for stor til å håndteres innenfor dagens rammer. Det tar for lang tid å få gjort nødvendige utbedringer, og det bygges opp et etterslep som til slutt blir enda dyrere å ta igjen.

Der vi skiller lag, er hvordan dette bør løses best. SV mener ikke at hovedutfordringen i dag først og fremst er hvem som formelt står som eier av ansvaret. Erfaringene fra andre deler av samferdselssektoren er at det ikke er nok å flytte ansvaret mellom nivåer dersom man ikke samtidig sørger for forutsigbar finansiering og klare nasjonale prioriteringer. Skal vi lære noe av togkaoset høyresiden skapte, er risikoen stor for at man gjør teknisk omorganisering uten at det faktisk gir raskere framdrift i vedlikeholdet.

Det vi i dag mangler, er ikke primært en ny papirmessig ansvarsdeling. Det vi mangler, er et system som sikrer at kritisk infrastruktur faktisk blir prioritert og fulgt opp over tid. Derfor har vi det forslaget vi har, hvor vi ønsker dette som en del av NTP. I stedet for å omorganisere ansvaret vil vi at staten skal ta et tydeligere grep gjennom Nasjonal transportplan og forplikte seg til å lage et langsiktig broprogram for fylkesveinettet. Det er viktig for oss at det følger med en egen finansieringsramme, og at man får en plan som strekker seg over tid, slik at fylkene kan jobbe systematisk og målrettet med de mest kritiske objektene sine. Vi mener at dette er mer treffsikkert, for det går direkte på det som er utfordringen: et stort vedlikeholdsetterslep, manglende bæreevne på enkelte strekninger og behovet for å prioritere de mest sårbare og utdaterte broene først.

For SV er dette også en del av en større prioritering i samferdselspolitikken. Vi må i større grad ta vare på det vi allerede har, før vi binder opp store midler i nye prosjekter. Etterslepet på vedlikehold, enten det gjelder vei eller bro, er et konkret uttrykk for at denne balansen ikke har vært god nok. Med det tar jeg opp SVs forslag.

Geir Inge Lien (Sp) [18:59:27]: Vi står i dag overfor ei viktig avklaring av ansvarsfordelinga mellom staten og fylkeskommunane når det gjeld vedlikehald av bruer som staten sjølv har bygd. Det er eit nødvendig og rett grep at staten no får presisert ansvaret sitt.

For det første: Då regionreforma vart gjennomført, vart det overført betydelege vedlikehaldsetterslep til fylkeskommunane. Fleire fylke har i ettertid dokumentert at overføringa var underfinansiert, og at staten ikkje følgde opp med tilstrekkelege midlar til å handtere den reelle tilstanden på fylkesvegane. Dette har skapt situasjonar der fylkeskommunane allereie i dag slit med å halde tritt med heilt grunnleggjande vedlikehaldsbehov.

For det andre: Regjeringa har tidlegare lova å kompensere fylkeskommunane for vedlikehaldsetterslepet. Dette løftet har ikkje vorte følgt opp. Tvert imot har fylkeskommunane i fleire år peikt på at gapet mellom ansvar og finansiering aukar. Når staten no ser ut til å skulle ta ansvar for bruer som staten sjølv har bygd, noko som både logisk og fagleg er rett, kan det ikkje samtidig brukast som ei grunngjeving for å svekkje fylkeskommunane sin økonomi ytterlegare.

Dette handlar om føreseielegheit og rettferd. Fylkeskommunane har gjennomført fleire reformer og fått nye oppgåver, nye ansvar og nye forventningar, men ikkje tilsvarande finansiering. Det er ikkje rimeleg at dei no skal straffast økonomisk fordi Stortinget har rydda opp i ei uklar ansvarsfordeling som staten sjølv har skapt.

Senterpartiet har difor fremja eit representantforslag, som ligg an til å få fleirtal i denne salen:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at staten tar vedlikeholdsansvaret for broer som staten selv har bygd, selv om det er kommunal eller fylkeskommunal vei på begge sider av broen.»

Når vi no skal sikre fleirtal for dette forslaget, er det heilt avgjerande at staten ikkje samtidig trekkjer i ramma til fylkeskommunane. Det vil vere eit brot med tidlegare løfte og eit brot med prinsippet om rettferdig finansiering av fylkeskommunane.

Det er ei glede å sjå at det ser ut til å verte fleirtal i denne saka. Det er viktig for oss i Senterpartiet når vi ser at det kan føre til tydelegare ansvar. Vi ser at når staten har bygd desse bruene over eller under ein viktig veg for staten, så er det òg viktig at Bane NOR, Statens Vegvesen og Nye vegar AS har ansvaret for vedlikehald av det som skal ferdast rundt desse. Det er viktig med tanke på ein føreseieleg vedlikehaldspolitikk i framtida.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [19:02:38]: Denne saken handler i bunn og grunn om ansvar – om en mer rettferdig og forutsigbar fordeling av ansvaret i forvaltningen. Forslaget som vi behandler, retter seg mot en utfordring mange kommuner og fylkeskommuner opplever: ansvaret for vedlikehold av broer som staten selv har bygd, men som i dag ligger på det lokale veinettet.

For Kristelig Folkeparti framstår det som både rimelig og riktig at staten tar et større ansvar i slike tilfeller. Når staten har planlagt, finansiert og bygd disse broene som en del av nasjonal infrastruktur, bør det også følge med et tydelig ansvar for vedlikehold. I dag ser vi at ansvarsforholdene enkelte steder er uklare, og at dette kan føre til utsatt vedlikehold. Det er uheldig for både trafikksikkerhet, beredskap og framkommelighet. Samtidig vet vi at mange kommuner, særlig i distriktene, ikke har verken økonomi eller fagmiljøer til å håndtere avanserte brokonstruksjoner. Da er det heller ikke riktig å skyve dette ansvaret nedover i systemet.

Vi i Kristelig Folkeparti vil støtte forslaget som ligger til behandling. Samtidig vil jeg være tydelig på vår forståelse av hva dette innebærer, for det er tolkningsrom i forslaget, det er noe upresist. Vi legger til grunn at forslaget gjelder statlig bygde broer over riksveier og jernbaner. Det er her staten har både den største kompetansen og det tydeligste ansvaret, og hvor konsekvensene av mangelfullt vedlikehold kan være store. Med denne avgrensningen blir forslaget både mer målrettet og mer ansvarlig. Dette er også et slags anmodningsvedtak, som kommer tilbake til Stortinget på et punkt, og vi har tid til å lande de endelige rammene for hva som skal omfattes av vedtaket i denne saken, når saken kommer tilbake igjen.

For Kristelig Folkeparti handler dette om å sikre trygge og robuste forbindelser i hele landet, sørge for bedre vedlikehold av kritisk infrastruktur og gi kommuner og fylkeskommuner mer forutsigbare rammer. Det er god forvaltning, det er god distriktspolitikk, og det er god beredskapspolitikk. På denne bakgrunnen støtter Kristelig Folkeparti forslaget, med den presiseringen som jeg har redegjort for.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [19:05:21]: Forslaget om å gi staten vedlikeholdsansvar for bruer som staten har bygd og finansiert, selv om bruene ligger på kommunale og fylkeskommunale veier, vil gå på tvers av gjeldende lovgivning. Det innfører et nytt prinsipp for ansvarsdeling på veinettet, det flytter oppgaver og midler bort fra kommune og fylkeskommune, og det vil også ha store konsekvenser og budsjettvirkninger som ikke er utredet på noe som helst slags vis.

Som mediedekningen av saken viser, er det også høyst uklart hva vedtaket er ment å omfatte, og ikke minst hvordan omfanget av vedtaket blir tolket mellom de ulike partiene som støtter forslaget. De økonomiske og juridiske konsekvensene av vedtaket er ikke utredet. Jeg anbefaler derfor at Stortinget ikke vedtar komiteens flertallsinnstilling.

Representantforslaget er som nevnt ikke i tråd med ansvarsfordelingen etter gjeldende veilov, og det vil samtidig bryte med etablerte ansvarsforhold for jernbaneinfrastruktur etter jernbanelovgivningen.

En tydelig og forutsigbar forvaltningsstruktur som legger til rette for effektiv drift og utvikling av veinettet, er viktig. Prinsippet om ansvarsdeling mellom de ulike veimyndighetene er grunnleggende for en forutsigbar og rettferdig forvaltning av veinettet og jernbaneinfrastrukturen. Å endre ansvarsfordelingen uten en grundig utredning er åpenbart en uforsvarlig forvaltning av sektoren.

Det foreslåtte vedtaket vil kreve at veiloven må endres. Et offentlig utvalg foretar nå en fullstendig gjennomgang av veiloven, og det vil være uheldig om Stortinget nå vedtar endringer i ansvarsforholdet mellom veimyndighetene.

Jeg understreker at forslaget forutsetter en endring i dagens finansieringsordning, og det vil selvfølgelig ha store økonomiske konsekvenser og store virkninger for sektoren.

Det foreslåtte vedtaket vil gi en betydelig økt kostnad til vedlikehold for Statens vegvesen og Bane NOR. En eventuell overføring av oppgaver fra kommune og fylkeskommune til staten forutsetter at pengene følger oppgaven. Det vil bety tilsvarende kutt i kommunale og fylkeskommunale midler som i dag går til drift og vedlikehold av bruene.

Dersom de økte kostnadene ikke omdisponeres i statsbudsjettet, vil det medføre redusert vedlikehold på andre deler av veinettet og jernbanenettet. På jernbanenettet er det allerede et betydelig vedlikeholdsetterslep. Tilstrekkelig innsats for å håndtere vedlikehold er nødvendig for å kunne fortsette å forbedre punktligheten, og det vet jeg at også Stortinget er opptatt av.

Jeg vil understreke at komiteens forslag er svært uheldig, og jeg anbefaler at Stortinget ikke vedtar forslaget.

Frank Edvard Sve (FrP) [19:18:42]: Eg må trekkje lite grann på smilebandet når eg høyrer statsråden seie at fylkeskommunane set av pengar til dette, til vedlikehald og til alt mogleg. Det verkar som ein er på ein annan planet i forhold til kva som er verkelegheita i verda når det gjeld økonomi i fylkeskommunen og dei utfordringane som fylkeskommunen har. Det er rassikring, det er tunnelar, det er bruer, og det er altså 100 mrd. kr i vedlikehaldsetterslep, og statsråden sit her og snakkar som om dei har masse pengar å avsetje, og det er så mange pengar som kan forsvinne. Han skal få alle bruene i Møre og Romsdal – det er omtrent ikkje ei krone avsett. Han kan få ta dei i morgon. Samferdselsministeren kan sikkert berre ta kontakt etterpå, så skal han få dei. Kva pengar er det vi kan ha å setje av til dei? Vi bygde Nerlandsøybrua no til over 1 mrd. kr langt ute i havgapet. Vi skal byggje Remøybrua – også 1 mrd. kr. Det er berre to av – eg hugsar ikkje antalet, for i Møre og Romsdal er det så mange bruer at det går an å gå tørrskodd på bru overalt.

Det var jo Senterpartiet og Arbeidarpartiet med Navarsete som minister som lurte dei gamle riksvegane over til fylkeskommunene. Eg har ofte sagt at det er jo ikkje katta i sekken vi fekk då. Vi fekk tigrane i sekken. Det er ikkje snakk om å verte lurt ein gong. Vi har ingen sjanse til å klare å ta det etterslepet og vedlikehaldet som er der: 18 mrd. kr berre i Møre og Romsdal. Det er så mange bruer at ein berre kan gløyme det. Det er så mange tunellar at ein har ingen sjanse. Tunnelforskrifta og løyvingar i NTP og i statsbudsjettet til bruer – kva var det? Jo, ein får 100 mill. kr til bruer, og det skal visstnok løyse milliardar på milliardar berre i Møre og Romsdal.

Ære vere Senterpartiet for at dei kom med dette framlegget. Det var så enkelt for meg å seie til Bård og resten av gruppa og fraksjonen vår at vi støttar dette. Sjølvsagt gjer vi det, og så får vi ta diskusjonen om kva det gjeld. Om det er 800 bruer, er det ei god begynning. Så er det berre 4 200 igjen. Fylkeskommunen har ingen sjanse – det er ein snøball ein eller annan plass – til å klare å fikse dette. Dei har ingen sjanse. Ein kan berre gløyme det.

Statsråden må klare å forstå situasjonen ute i fylka, og ikkje problematisere det som at det gjeld kven som skal drive det. I dag er det ei samrøre der ingen veit kva dei skal gjere. Skal ein byggje eller renovere ei bru mellom fylkeskommunale vegar over statleg infrastruktur, er det eit himla spetakkel. Ein ryddar no berre opp i det. Det vert opprydding. Det er veldig smart, veldig bra. Men eg er litt sjokkert over å høyre korleis haldninga til statsråden er – ho har iallfall ikkje rot i verkelegheita.

Remi Sølvberg (R) [19:21:59]: Rødt støtter dette forslaget og mener at det både er rimelig og nødvendig at staten tar et tydeligere ansvar for broer den selv har bygget.

Det handler om ansvar og hvilket ansvar man skal ta for kritisk infrastruktur i Norge. I mange år har vi sett at ansvaret for vei, transport og infrastruktur har blitt splittet opp, flyttet rundt og delegert nedover i systemet, men resultatet er ofte blitt uklar ansvarsfordeling, ansvarsfraskrivelse og et stadig voksende vedlikeholdsetterslep. Ansvaret har blitt sendt nedover i systemet, men penger og kompetanse har ikke alltid fulgt etter.

Rødt mener det er urimelig å forvente at små kommuner skal kunne sitte med den samme brotekniske kompetansen som f.eks. Statens vegvesen og Bane NOR. Mange av disse broene ble etablert som store statlige vei- og jernbaneprosjekt og er fortsatt avgjørende for lokal og regional framkommelighet, beredskap og næringsliv.

Når slike broer trenger omfattende rehabilitering, kan kostnadene bli enorme for en liten kommune eller fylkeskommune. Dette handler ikke bare om penger i et budsjettark. Det handler om økonomisk bæreevne og hvem som faktisk har kapasitet til å håndtere risiko når kritisk infrastruktur må oppgraderes. For staten er dette store, men håndterbare investeringer. For en liten kommune kan en bro alene velte store deler av handlingsrommet i økonomien.

Rødt mener derfor at det samlet sett må være mer hensiktsmessig at staten tar et større ansvar, framfor at kommuner må kjøpe inn ekstern spesialkompetanse i en allerede presset kommuneøkonomi. Vi mener også det er viktig å være ærlig på at dette vedtaket i denne saken ikke gir automatisk endring fra dag én. Skal ansvaret tilbakeføres til staten på en ryddig måte, vil det kreve endring av lovverk og en gjennomgang av finansieringen.

Det gjør ikke saken mindre viktig. Det er veldig godt at dette signalet sendes nå. Selv om staten kan få ansvaret, er forskjellene betydelige. Staten har en helt annet økonomisk og faglig bæreevne enn mange av de kommunene som har broer med et kjempestort vedlikeholdsetterslep. Rødt mener derfor at staten må ta et større ansvar for broer de selv har bygget, og vil ha en mer helhetlig og demokratisk styrt organisering av vei- og transportinfrastrukturen. Vi ser fram til den videre behandlingen i denne saken.

Jone Blikra (A) [19:25:06]: Jeg tror representanten fra Høyre prøvde å tolke meg i beste mening, det var nok jeg som var veldig uklar. Det jeg prøvde å si, var at i politikkens verden og i den realiteten vi står i nå, står det egentlig mellom to forslag. Det foreligger ikke noen andre forslag. Ut fra replikkvekslingen her, og ut fra den usikkerheten som er knyttet til det, vurderer vi det slik at det forslaget som ser ut til å få flertall nå, er – unnskyld uttrykket – det verste forslaget. For å lande på et forslag som er hakket bedre, ville vi støttet SV hvis det hadde fått flertall.

Vi kommer ikke til å stemme for SVs forslag, men vi har håpet på en mulighet for at SV kunne få flertall for det. Da hadde vi kunnet være med i et slikt flertall, for vi mener det er mer planmessig og riktig å gjøre det på den måten, selv om det også inneholder noen utfordringer knyttet til hvordan det er formulert. Det er realiteten og realpolitikk, og det må vi forholde oss til.

Geir Inge Lien (Sp) [19:26:27]: Det er ei glede å høyre her at det ser ut til å verte eit solid fleirtal for forslaget og for saka. Det er bra for å få avklart eit viktig område når det gjeld ansvar.

Eg må berre stille eit spørsmål: Kven vil ta på seg eit stort samferdselsprosjekt gjennom sin kommune viss dei då skal stå til ansvar for vedlikehald av ei kryssing der ein fylkesveg eller ein kommunal veg må gå anten over eller under? Det vert vanskeleg i framtida når vi ser på dei utfordringane som er. Råde kommune fekk millionrekning frå Bane NOR for å rive ei bru. Råde kommune har fleire slike prosjekt gjennom sin kommune, i Østfold, statsrådens heimefylke.

Det er store summar det er snakk om her. Staten har faktisk hatt for vane å gjere ein god del nødvendig vedlikehald på desse bruene og desse overgangane. Då er det òg viktig at vi klargjer den linja. Statsråden sjølv var den som klargjorde at kommunar og fylke skulle ta dette, før det var ei gråsone. No seier vi at det ikkje er eit ansvar kommunar og fylke kan eller skal ha, når vi ser dei store kryssløysingane som ligg både på europavegar, på riksvegar og der Bane NOR og banen går. Det er på høg tid at vi får rydda opp i dette.

Eg må seie at eg reagerer sterkt på at samferdselsministeren her i andre enden vil begynne å trekkje i rammene til fylkeskommunen. Etter mitt syn bør statsråden prøve å innfri sine løfter i NTP. Når vi snakkar om NTP, må eg seie at eg vert overraska over at vi skal putte meir inn der, og at folk skal leve i uvissa. Statsråden har faktisk ikkje gjennom budsjett greidd å levere på det som ligg i NTP-en om at vi skal bruke ein ekstra milliard i året. Ein snakkar om at det skal skje i løpet av ein tolvårsperiode. Det er å kaste blår i augo på folk, fylkeskommunar og kommunar. Her er det viktig no at vi styrkjer fylkeskommunane, ikkje svekkjer dei. Då må eg seie eg vert utruleg skuffa når eg høyrer statsråden her gje signal om at kommunane og fylkeskommunane skal verte trekte for dette i rammene. Det skal vi iallfall verte fleire om.

Vi i Senterpartiet vil styrkje fylkeskommunane, knytt til det etterslepet som ligg no rundt om i landet. Vi vil prøve å jobbe for å sikre fleirtal i denne sal, og det skal vi gjere med den given vi ser her. Vi ser òg at vi har greidd å skape fleirtal på tvers av blokker. Det er eit godt arbeid som er lagt ned. Dette er ei viktig sak for dei kommunane og dei fylka dette gjeld, og for dei bruene som så sårt treng å ha nokon som kan ha omsorg for dei og gjere det nødvendige vedlikehaldet som ligg framføre.

Frank Edvard Sve (FrP) [19:29:42]: Det er ikkje tvil om at det representanten Lien sa akkurat no, er 100 pst. riktig. Det er heilt oppsiktsvekkjande at i ein situasjon der regjeringa ikkje har følgt opp denne ekstra milliarden som dei har lovd, og der ein peikar på dei enorme etterslepa i fylkeskommunane, som er på over 100 mrd. kr, og når staten skal få noko av ansvaret tilbake, då skal ein trekkje i dei rammene. Då vert ein dobbelt lurt. Det er mange som seier at når ein handlar med staten, vert ein snytt på vekta. Det er i alle fall heilt openbert. Det er sånn at sunnmøringane ikkje skal verte snytte på vekta.

Ein kan ta det heilt med ro. Vi hadde aldri kome til å gje frå oss noko som hadde ein vanvitig bra verdi og var ein god case. Desse bruene, med så enorme vegvedlikehaldsetterslep, er ikkje nokon god case. Det er ein katastrofe for fylkeskommunane. Eg trur eg veit kva eg pratar om. Eg har sete i fylkeskommunen i snart 24 år, og eg veit kva dette er, kva fylka har å slite med. Dei har ikkje sjanse til å takle det, så staten skal meir enn gjerne få dette fortast mogleg tilbake igjen. Det dei lurte på fylkeskommunane, skal dei få tilbake så fort som det berre går an. Det er no den sida av saka.

Når det gjeld sjølve saka og problematiseringa med tanke på roller osv.: No er det bl.a. ei stor gruppering med veldig mange fylkeskommunar som held på å jobbe med ferjeavløysingsprosjekt, der dei i det de held på å jobbe med, ønskjer å setje ned forslag om å kunne få samle det, i samarbeid med Statens vegvesen, på vegner av både Vegvesenet og fylka. Dei vil samle det, rett og slett for å samle bestillarkompetansen. Det er det det er snakk om. Det er plenty med entreprenørar som kan byggje, men det gjeld bestillarkompetansen.

Det same gjeld her også. Prosjektering og bestilling burde ha vore samla. Det er ikkje noko problem at staten får dei bruene tilbake igjen. Fylkeskommunane har slettes ikkje kompetanse til å gjennomføre alt dei har fått ansvar for. Det trur eg også at eg kan skrive under på at dei ikkje har. Vi har masse dyktige folk i fylka og i kommunane, men det hadde vore utruleg mykje lettare om bruene hadde vore førte tilbake til staten igjen. FrP ønskjer jo å føre alt tilbake frå fylka – det er den sida av saka – så dette er ei god begynning. Her dreier det seg om å vere fornuftig med tanke på kva som er praktisk, og også kva som vil gjere at ein får mest mogleg igjen for pengane.

Så det er ei god begynning å få desse bruene tilbake til staten igjen. Det er ikkje noko problem, det vert eit fleirtalsvedtak, vi får saka tilbake igjen. Eg skal love at vi kjem til å stå fast på det vi gjer, og det håpar eg dei andre partia i fleirtalet også gjer. Så får regjeringa levere, og dei får ta tilbake igjen desse bruene som det er snakk om her – det er 800–900 bruer. Det er ein veldig god start. Det er fleire bruer å ta av, ca. 4 200 bruer til, som også snarast råd burde vore sende tilbake til staten igjen.

Anne Kristine Linnestad (H) [19:32:56]: Det er ingen tvil om at samtlige partier i denne salen er bekymret for broene som forvitrer, som innimellom står som symboler på litt fordums storhet, og som ikke er blitt ivaretatt. Derfor synes jeg dette er spesielt: Statsråden vet jo at det forslaget som nå kommer til å få flertall, vil han måtte bearbeide og komme tilbake til Stortinget med et svar på. I det svaret vil han kunne komme med alle de negative, bekymringsfulle eller litt mer skeptiske svarene på de spørsmålene han har fått.

Jeg gjorde mitt beste for å forstå representanten Blikra i beste mening, men jeg misforsto ham tydeligvis. Jeg må bare si at jeg synes det er noe spesielt når representanten går opp her og sier at i valget mellom pest og kolera stiller han seg bare bak et forslag som han vet får flertall. Det synes jeg er litt leit, og det er vel heller ikke akkurat det jeg forbinder med trygg styring.

Remi Sølvberg (R) [19:34:26]: Østfold ble nevnt og Østfold har et veldig enkelt tall å huske: 333 bruer som fylkeskommunen har ansvaret for. 168 av dem er over forventet levetid. Det var jo også i Østfold denne saken startet, med Burum bru – ei bru bygd på slutten av 1800-tallet, som i 1939 ble oppjustert til å ta mer moderne tog.

Når det først begynner å gå galt, da kan det gå fort. Når det blir sprekker i betong og det kommer is inn, går det fort gærent med disse bruene. Det er et betydelig vedlikeholdsetterslep som ble overført til fylkeskommunen. Dette vedlikeholdsetterslepet vokser seg større, og vi må gjøre noe med det.

Det har blitt snakket om klare vedtak. Ja, kanskje dette vedtaket kunne vært klarere, men det starter i hvert fall en prosess og gir noen tydelige signaler som jeg tror er veldig, veldig viktige.

Så får vi ta denne debatten, som er fair. Får fylkene nok finansiering til disse bruene? Jeg tror mange av oss føler på et svar der. Det er i hvert fall godt at vi kommer videre i dette, og at vi nå kan se på veiloven. Den skulle vi se på uansett, men kanskje det nå blir framskyndet, sånn at vi kan se hvordan vi skal komme videre – om det blir et bruprogram, eller om vi gjør det i NTP – for sånn som det er nå, kan det ikke fortsette å være.

Jeg synes det er litt skuffende å høre at Arbeiderpartiet ikke ønsker å støtte SV i deres forslag. Rødt vil gjerne støtte det sekundært. Vi går for det forslaget som ligger, men vi støtter også SV. Vi skulle gjerne hatt en bred samling på rød-grønn side.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [19:36:46]: Slik forslaget lyder, er det for meg uklart hvordan det skal forstås, og debatten har så langt ikke vært veldig klargjørende – jeg må være ærlig på det. Sånn jeg ser det, pulveriserer det jo ansvarsforhold, fordi en stykker opp ansvarsforhold på en veistrekning, f.eks. en fylkesvei eller en kommunal vei.

Jeg kan godt forstå at Fremskrittspartiet og Høyre støtter dette, og Fremskrittspartiet er jo helt ærlige på det: De synes det er et første skritt på veien til å avvikle fylkeskommunene og å flytte hele ansvaret tilbake til staten. Det er kanskje litt mer overraskende at andre rød-grønne partier går inn den samme gata.

At jeg mottar litt kritikk for å være tydelig på hvordan jeg forstår forslaget, er i hvert fall litt underlig for meg, for jeg tenker at Stortinget er best tjent med å være best mulig opplyst på det tidspunktet vedtaket fattes. Så skal jeg selvfølgelig vite og si fra etterpå, men jeg mener jeg må si fra når et forslag til vedtak bryter med den eksisterende veilovgivningen, og når jeg mener at det ikke framstår som særlig klokt å gjøre det på den måten. Så kan jo Stortinget fatte de vedtakene man vil. Det er jeg fullt ut innforstått med. Sånn er det å jobbe i et demokrati, og sånn er det i hvert fall å være i en mindretallsregjering.

Jeg har bare lyst til å gjenta poenget om at det ikke oppstår noe penger som følge av dette vedtaket. Det kan være sånn at de pengene ligger i de fylkeskommunale og kommunale rammene, for det er jo sånn sektoren er organisert – at pengene er tilført der hvor ansvaret ligger – og så kan vi diskutere om det er nok penger. Det er en helt annen diskusjon. Men hvis det da ikke er sånn å forstå, og man skal legge det Senterpartiet sier, til grunn, er det en budsjettsak. Da er det sånn at vi står i en situasjon nå hvor det skal vedtas og overføres x antall bruer i størrelsesorden fra ca. 900 til kanskje opp mot 5 500, og ingen vet hva det koster. Jeg må jo si fra om at jeg ikke synes det er en veldig ansvarlig måte å opptre på. Det er en betydelig utfordring med tanke på å kunne håndtere budsjettsituasjonen knyttet til dette vedtaket.

Bård Hoksrud (FrP) [19:39:11]: Det interessante er i hvert fall at tallet på bruer øker for hver gang. Det startet med 600 med Høyre, og så var det 800 i replikkordskiftet, og nå er det oppe i 900 og kanskje opp til 5 500. Så det skjer i hvert fall noe her. Det er tydeligvis framdrift, i hvert fall på diskusjonen om hvilke bruer som skal med.

Utgangspunktet for Fremskrittspartiet er at vi er opptatt av at vi ønsker å gjøre noe med dette. Forfallet er 100 mrd. kr på fylkesveinettet, og der er bruene en viktig del av det. Det var kanskje Østfold som var eksempelet som virkelig viste hvor utfordrende det var, men vi har jo hatt Tretten bru, og vi har hatt andre utfordringer når det gjelder bruer, som raser sammen, eller hvor det er prekært behov for å gjøre noe. Jeg oppfatter at det egentlig er det flertallet er veldig tydelig på, at vi ønsker å komme dit. Vi er tydelige på at vi mener at vi ønsker en annen måte å styre dette på. Derfor ønsker vi også at flest mulig bruer skal inn, men når statsråden er med og øker antallet, er jo ingenting bedre enn det. Det er interessant at når representanten Sve vil gi bort noe gratis, skjønner man tydeligvis hvor dårlig og utfordrende det er med disse bruene.

Jeg har lyst å si noe til SVs forslag, for det er jo egentlig et forslag som bare skyver tingene foran seg, og så skal man komme tilbake i NTP. NTP er en stortingsmelding og ikke noen stortingsproposisjon eller noen penger. Det er ingen penger der, så det vil ikke være sånn at det kommer en finansieringsplan i NTP. Det kan signaliseres noe om hvordan man har tenkt til å løse dette, men noen plan eller penger er det definitivt ikke. Det har det aldri vært i en nasjonal transportplan. Det er kanskje også noe av utfordringen, at det sjelden er penger i en stortingsmelding – det er bare hva man tenker å gjøre de neste årene. Alle vet jo at det ofte er en utfordring å få ristet ut de pengene fra regjeringen.

Jeg synes at statsråden er veldig, veldig bakpå og veldig opptatt av å si at dette er vanskelig, nå må dere være forsiktige og nå er dere i ferd med å gjøre noe ulovlig. Jeg forutsetter at hvis han mener at det er noe som er feil med det vedtaket som flertallet eventuelt fatter nå, må han komme tilbake til Stortinget, og så får vi ta de diskusjonene. Men Stortinget er i sin rett. Når flertallet i Stortinget er enige om at vi ønsker at staten skal ta et større ansvar for bruene, er det det jeg oppfatter at ligger til grunn her. Det er veldig klart og tydelig for statsråden. Han sier at det er vanskelig å forstå – nei, det er ikke vanskelig å forstå. Vi ønsker at staten skal ta et større ansvar for flere av bruene, hvor det er utfordringer. Jeg tror dette blir veldig bra og er glad for at det nå ser ut til å bli et stort flertall for dette forslaget.

Frank Edvard Sve (FrP) [19:42:18]: Dette er verdas enklaste sak. Det var verdas enklaste sak for regjeringa i 2010 å føre over dei gamle riksvegane til fylka. Det må vere verdas enklaste sak å gjere det stikk motsette med nokre få bruer. Dette er berre småtteri forhold – verdas enklaste sak – så det kan ikkje statsråden problematisere.

Eg kan seie for min egen del at eg synest dette er ei fantastisk sak. Regjeringa vert tvinga til å leggje fram kva det vil koste å vedlikehalde desse 800–900 bruene. Vi får summen på det, og så får vi sikkert summen på dei 4 000–5 000 bruene i tillegg. Då får vi faktisk opp på bordet kva dette dreier seg om i kroner og øre, som staten har lurt over til fylkeskommunane. Det er ei kjempegod sak – supert. Det er bra at vi får fått ei slik sak, og nå får vi faktisk tala på bordet.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [19:43:34]: Jeg har lyst å spørre: Hva er en bro? En bro er et byggverk som skaper en sammenhengende vei over en fysiske hindringer, og det er formålet til dette byggverket som gjør at det blir en bro. Det betyr også at hvis vi har en kulvert med lysåpning på to til to en halv meter, er det også klassifisert som en bro. Det betyr at det representantene her tar til orde for, ikke bare er de 790 eller 1 000 broene – jeg vet ikke, jeg har skjønt at det er et omdiskutert spørsmål når der gjelder antall – men det er kanskje heller ikke så rart når definisjonen av bro er som den er. Det innebærer også at det er vanskelig å lese forslaget korrekt eller helt nøyaktig, for man er ikke enig om hva man egentlig snakker om.

Jeg har lyst til å være tydelig. Ja da, SV vet at NTP ikke kommer med penger. Det har vi vært med på før, når SV tidligere har dannet flertall sammen med f.eks. FrP i NTP, men hvor det ikke var penger, fordi det skulle forhandles om statsbudsjett et annet sted. Når vi ofte gjør vedtak hvor vi lover innbyggere og befolkning noe og ikke har finansiert det, skaper vi også mistillit eller tillitskriser. Det ønsker ikke SV å bidra til.

Ja, forslaget vårt skulle absolutt kanskje vært formulert annerledes, men vi mener det står seg, fordi det er lovlig, fordi det er mulig å gjennomføre, og fordi det faktisk er mulig å putte penger på dette når vi skal forhandle om statsbudsjett. Jeg har hørt i innlegg tidligere i dag at også Arbeiderpartiet kunne vurdere å støtte forslaget. Vel, det skal voteres på torsdag, og jeg regner med at Arbeiderpartiet også bruker litt tid fram til torsdag.

Anniken Refseth (A) [19:46:42] (ordfører for saken): Vi behandler her i dag et representantforslag om endring av yrkestransportloven § 9 andre ledd, der det tas til orde for å endre ordlyden i loven om de nye og sentrale kontrollreglene for drosjenæringen. Forslaget har vært behandlet på vanlig vis i komiteen, statsråden har uttalt seg, og det har vært åpnet for skriftlig høring. Utover det viser jeg til merknadene og forslagene i innstillingen og vil overlate til de ulike partigruppene å redegjøre for sitt syn i saken. Som saksordfører takker jeg for samarbeidet i komiteen.

Arbeiderpartiet mener at drosjenæringen skal være en god, regulert og trygg arbeidsplass. Drosjenæringen utfører et viktig samfunnsoppdrag. Drosjesjåførene tar del i mange menneskers liv hver dag, de betyr mye for mange, og de kommer tett innpå andre folks liv. Vår viktigste oppgave er å legge til rette for at også de kan ha et godt og trygt liv.

Drosjen har alltid vært særlig viktig for syke- og pasienttransport, for eldre, for personer med nedsatt funksjonsevne og som beredskap. Drosjen har vært en del av den samfunnsmessige infrastrukturen – ikke bare et vanlig konkurransemarked.

Høyre og Fremskrittspartiets liberalisering av drosjenæringen, altså drosjereformen, gjorde situasjonen verre for både kunder, eiere og sjåfører. Antallsbegrensningen på drosjeløyver ble fjernet, og kravet om tilknytning til drosjesentral opphørte. Markedet ble åpnet for flere aktører, også digitale plattformer. Målet var økt konkurranse, mer fleksibilitet og større valgfrihet for kundene, men resultatet kjenner vi i dag: Det ble dårligere arbeidsvilkår, mindre seriøsitet, overetablering i byene og svekket tilbud i distriktene.

Siden Arbeiderpartiet tok over, har vi stilt garantikrav, satt krav til taklampe og internkontroll, økt innsatsen for kontroller, innført sentraltilknytningsplikt og gitt fylkeskommunene større fleksibilitet i bruk av eneretten. Dette er alle viktige tiltak for å styrke drosjenæringen og tryggheten for kundene.

For oppfølging av siste del av Prop. 139 L for 2024–2025 er det satt i gang en etatsgruppe, bestående av Statens vegvesen, Justervesenet og skatteetaten som skal lage et nytt forslag til forskrift om kontrollutrustning. Denne gruppen tar sikte på å ferdigstille jobben til høsten, og deretter vil det bli høring.

Jeg er glad for at Senterpartiet følger opp den seriøse jobben for drosjenæringa. Arbeiderpartiet skal følge opp arbeidet med å motvirke sosial dumping, og vi skal jobbe for å sikre like konkurransevilkår. Det gjenstår fortsatt arbeid for å få en mer seriøs og trygg drosjenæring, til beste for kundene, sjåførene og eierne. Den jobben vil Arbeiderpartiet ta.

Bård Hoksrud (FrP) [19:50:04]: Drosjenæringen er viktig og betyr mye for mange mennesker i Norge. Den bidrar til pasienttransport, at folk kommer til sykehus, og ikke minst til daglig transport. Man må imidlertid ikke glemme at det har vært store utfordringer i denne næringen i mange, mange år, også tilbake i tid, og det var en av grunnene til at de ble gjort endringer. Blant annet var Forbrukerrådet veldig tydelig på at man ikke kunne fortsette å holde på sånn som man hadde gjort.

Det kan nesten høres ut som denne saken handler om man er for eller mot kontroll i drosjenæringen. Det gjør den absolutt ikke. Fremskrittspartiet er for at vi skal kontrollere, vi er for hvit økonomi, vi er for at alle som driver drosje i Norge, skal betale skatt og moms, registrere omsetning og kunne kontrolleres av myndighetene, men vi er ikke for at Stortinget skal vedta at én bestemt teknisk løsning skal være fasiten for all framtid.

Det er verdt å minne om hvorfor drosjemarkedet ble endret. Det gamle systemet hadde som sagt store problemer. Forbrukerrådet var bekymret for kundene, Konkurransetilsynet var bekymret for konkurransen, prisene var vanskelige å forstå, det var vanskelig å sammenligne tilbud, og mange opplevde at det var for få drosjer når behovet var størst. Så vi skal ikke gå baklengs inn i framtiden.

Samtidig skal vi være tydelige: Ny teknologi er ikke automatisk seriøsitet. En app er ikke et frikort, et globalt merkenavn er ikke en garanti for at skatt, moms og rapportering skjer riktig. Derfor er det viktig at vi har gode og tydelige krav. Turene skal kunne spores, betaling skal kunne dokumenteres, omsetning skal rapporteres, løyve, bil og sjåfør skal kunne kobles, og kontrollmyndighetene skal kunne ettergå det, men hvis dette kan løses med mer moderne kontrollutrustning, som er like god eller bedre enn tradisjonelle taksametre, skal ikke vi på Stortinget si nei bare fordi løsningen er ny.

Et taksameter er dessuten ikke bare en boks, det er en kostnad. Det koster å installere, det koster å vedlikeholde, det koster å kontrollere, og hver gang vi legger nye kostnader på næringen, må vi også være ærlige på at kundene ofte ender med å betale enda mer for de turene de skal ha. Det er et problem, når drosjene allerede konkurrerer med subsidierte kollektivløsninger som kan holde prisene nede. Da må man være opptatt av smart kontroll, ikke bare dyr kontroll. Taksameter eller ikke er ikke det viktige her; kontrollen er viktig, sporbarhet er viktig, at skatten betales er viktig, og at kundene får et godt, trygt og prisgunstig drosjetilbud er viktig.

FrP vil ha et drosjemarked som er moderne, kundevennlig og seriøst. Vi sier ja til konkurranse, men nei til smutthull og løsninger som gjør sluttsummen dyrere for forbrukerne. Vi sier ja til teknologi, men nei til svart økonomi, ja til valgfrihet, men nei til at noen skal slippe unna kravene som alle andre må følge. Derfor er vi veldig tydelige på at vi ikke støtter et representantforslag som vil at noen veldig få skal kunne ta veldig mye for å selge og vedlikeholde taksametre. Det rammer den enkelte, som prøver å få virksomheten sin til å gå rundt, og som ser at det finnes nye, teknisk gode løsninger som kan ivareta alle de interessene som er viktige for å sikre at man har en ryddig næring.

Trond Helleland (H) [19:53:22]: Vi hadde svært mange debatter i forrige periode om drosjenæringen og det såkalte frislippet og liberaliseringen, drosjereformen. Jeg gjentar meg selv fra forrige periode: Det var altså 36 kommuner i Norge som var omfattet av det som var fri liberalisering. I resten av de over 300 kommunene var det eneretten som gjaldt.

Det har også skjedd andre ting, og den debatten hadde vi også i forrige periode med representanten Lien. Verden går videre, digitale løsninger er kommet. Digitale løsninger er, som representanten Hoksrud sier, ikke et frikort for å drive med skatteunndragelse, svart kjøring eller pirattaxi. Det største problemet vi hadde i forrige periode, var jo de ågerprisene som ble tatt for å kjøre folk 400 meter i Oslo, da måtte man ut med 500 kr. Det ble ryddet opp i.

Nå er altså representanten Lien og Senterpartiet tilbake på sporet med at det å innføre et monopol for én løsning, nemlig taksameteret, skal bidra til en sikker og trygg næring. Vi er uenige i det, og jeg er glad for at Høyre, FrP og MDG står sammen om merknader som peker på teknologinøytralitet og at vi kan ha utvikling og innovasjon innenfor drosjenæringen, men samtidig på en måte som gjør at man sikrer at skatten blir betalt, at kunden ikke blir svindlet, og at det er en trygg og god næring å jobbe i for dem som kjører drosje. Vi avviser altså forslaget fra Senterpartiet, og det ser jeg at alle andre partier også gjør.

Vi kan sikkert være uenige om hvordan drosjereformen har fungert, men det viktige er at vi alle åpenbart er enige om at vi skal ha en hvit næring, og vi skal ha en næring som er et godt sted å jobbe for dem som velger det viktige yrket det er å kjøre folk fra ett sted til et annet.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [19:56:02]: For SV er denne saken egentlig ganske enkel. Den handler om at vi skal sørge for at det Stortinget allerede har vedtatt, må gjennomføres.

I 2025 vedtok Stortinget nye regler for drosjenæringen nettopp fordi vi hadde utfordringer med kontroll, uoversiktlig omsetning og urettferdig konkurranse. Det ble bl.a. vedtatt krav om at bestilling og betaling skulle registreres automatisk, og at kontrollutrustningen skulle være knyttet til bilen. Det var ikke tilfeldig. Det var fordi erfaringene over tid har vist at uten et sammenhengende og etterprøvbart system øker risikoen for skatteunndragelser og uregelmessigheter.

Problemet nå er at disse bestemmelsene fortsatt ikke har trådt i kraft. Vi har altså et vedtak som skulle sikre bedre kontroll, men som i praksis ikke fullt ut virker ennå. Samtidig åpnes det for nye utredninger av spørsmål som allerede er vurdert, sendt på høring og behandlet av Stortinget. Det mener SV er svært uheldig.

For oss er ikke dette først og fremst en teknisk diskusjon om begreper eller løsninger. Det handler om noe som er mye mer grunnleggende: om vi har kontroll på omsetningen i næringen, om vi sikrer like konkurransevilkår, og om vi beskytter seriøse aktører.

Når bestilling, betaling og turdata ikke registreres automatisk i et system som henger sammen, svekkes hele kontrollkjeden. Da blir det også vanskeligere å kontrollere hva som faktisk er kjørt, hva som er betalt, og hva som rapporteres inn til myndighetene. Det rammer skattefundamentet, forbrukerne og de aktørene som faktisk følger regelverket.

SV er opptatt av teknologinøytralitet, men teknologinøytralitet kan ikke brukes som et argument for å utsette eller svekke kontrollen. Så lenge det ikke finnes alternative løsninger som gir samme grad av etterprøvbarhet og uavhengig kontroll, må vi være tydelige på hva som faktisk gjelder.

Vi har i dag et drosjemarked med sterk konkurranse og presset lønnsomhet. I en slik situasjon er det helt avgjørende at regelverket er likt for alle. Hvis noen kan operere utenfor det etablerte kontrollsporet, skaper det en skjev konkurranse som undergraver hele markedet. Det er ikke bærekraftig, og det er ikke rettferdig.

SV mener at Stortinget nå må sørge for at de kravene vi allerede har vedtatt, faktisk trer i kraft. Det handler om hvit økonomi, om seriøse arbeidsforhold og om tillit til hele systemet.

Jeg har nettopp vært på Marienlyst, og da jeg tok en drosje på vei ned hit, sier jeg til en medpassasjer at vi nå skulle diskutere drosjesaken her i salen. Det som skjer, er en drosjesjåfør som svært tydelig, svært engasjert, melder om at her må vi vedta representantforslaget og sier at det er dette som er viktig for dem i næringen nå, det er dette som gjør at de kan kjøre på en trygg, god og forsvarlig måte, og som gjør at andre, useriøse aktører ikke kan overby eller underby, alt ettersom.

SV støtter altså forslaget. Vi er tydelige: Det vi har vedtatt før, må gjennomføres.

Geir Inge Lien (Sp) [19:59:19]: Forslaget i dag gjeld den ikkje-iverksette delen av Lovvedtak 133 L om endringar i yrkestransportlova. Senterpartiet godtek ikkje regjeringas trenering av endringar i § 9 andre ledd, som vil sikre at alle bestilte turar automatisk vert registrerte i godkjent taksameter.

Kvifor er det så viktig for Senterpartiet å ha anstendige løns- og arbeidsvilkår i drosjenæringa? Det handlar om å ta ansvar for dei som faktisk utfører arbeidet i drosjenæringa. Vi skal ha eit ordna arbeidsliv i Noreg. Ein skal kunne leve av løna si. Det er heilt essensielt at arbeidet lèt seg etterprøve, at inntektene er synlege, og at regelverket er likt for alle.

Dette har Stortinget vedteke, og Senterpartiet kan ikkje godta at dette vert sett på vent. Utan fastmontert taksameter og automatisk registrering, vert risikoen skubba over på sjåførane og dei seriøse løyvehavarane. Det er uakseptabelt å la teknologi undergrave grunnleggjande arbeidsvilkår i ei næring som allereie er under hardt press. Det handlar òg om kvit økonomi og lik konkurranse.

Lovvedtak 133 L skulle sikre full rapportering av omsetjing, gjere det lettare å avdekkje fjusk og sikre at etterleving av skatteregelverket gjeld likt for alle. Eg er redd for at utan tydelege krav til taksameter og rapportering, vil dagens drosjesjåførar kanskje vere siste generasjon som kan leve av yrket sitt. Sånn vil ikkje Senterpartiet ha det.

Senterpartiet vil ha ei drosjenæring der kundane er trygge, der sjåførane kan leve av yrket sitt og med kvit økonomi. For å sikre lik konkurranse må desse kontrollmekanismane på plass.

Eg registrerer med skuffelse at forslaget likevel ikkje vil få fleirtal i dag, og vi er skuffa over Arbeidarpartiet. Senterpartiet og Arbeidarpartiet skulle rydde opp etter den feilslåtte drosjereforma og sikre anstendige løns- og arbeidsvilkår og ein kvit økonomi. Men det er tydeleg at utan Senterpartiet i regjering, skjer det lite eller ingenting i dette arbeidet. I 2021 hadde Arbeidarpartiet ein ambisjon om å rydde opp i næringa innan hundre dagar. I 2026 har vi fasiten: Det er i alle fall ikkje fullført arbeid, langt derifrå.

Med det tek eg opp Senterpartiets forslag i saka.

Remi Sølvberg (R) [20:02:33]: Moderne taksametre er en elektronisk telleinnretning med stor nøyaktighet, gjerne utstyrt med både skriver, betalingsterminal, innebygd GPS og annen kommunikasjon. Det var imidlertid tyskeren Wilhelm Bruhn som oppfant datidens første taksameter i 1891. Det kunne ikke tilby like mye, men for datiden var det et meget godt og viktig verktøy.

Der vi er nå, er taksameter den kontrollutrustningen som fungerer. Vi i Rødt er ikke imot innovasjon, men vi trenger et verktøy som fungerer. Vi trenger å ha kontroll, og vi trenger etterprøvbarhet. Essensen i saken er hvem som skal ha kontroll over transportnæringen i Norge, og hvilke vilkår som skal gjelde i bransjen. Forslaget handler om å styrke muligheten til å stille nasjonale krav til aktører som driver person- og godstransport, for å hindre sosial dumping og useriøs konkurranse. I praksis dreier det seg om å beskytte norske lønns- og arbeidsvilkår, sikre rettferdig konkurranse for seriøse selskaper og sørge for tryggere transport på norske veier. Konflikten står mellom markedsliberaliseringen på den ene siden og politisk styring og nasjonal kontroll på den andre.

For Rødt handler saken om noe grunnleggende: å sette arbeidsfolk, sikkerhet og fellesskapets interesser foran profitt og konkurransepress. Når markedet får styre alene, ja, da er det alltid arbeidsfolk som må betale prisen. Vi ønsker ikke useriøse aktører som presser lønninger, omgår regler og konkurrerer på dårligst mulig vilkår. Vi ønsker trygge, faste jobber og ordnede forhold.

Rødt nekter å godta at transportbransjen gjøres om til et lavtlønnseksperiment. Det har vi sett. Frislippet var ikke bra – mer sosial dumping, hardere press på norske bedrifter som faktisk følger reglene, de seriøse taper, mens cowboyene vinner. Derfor må Stortinget tørre å bruke politisk makt. Vi må stille krav til dem som opererer i Norge. Norske lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde her i landet – punktum. Trygge jobber gir trygge veier, ordnede forhold gir bedre tjenester, og demokratisk kontroll slår markedets kaos. Vi kan ikke bygge framtidens transportsektor på løsarbeid, bemanningskrav og sosial dumping. Vi må bygge den på fagkunnskap, sikkerhet og respekt for dem som holder hjulene i gang. Det handler om mer lovtekst, det handler om hvem politikken skal tjene. Rødt står ved sjåførene, arbeidsfolket, de seriøse aktørene – og det skal vi gjøre lenge.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [20:05:50]: Stortinget skal behandle et representantforslag om endring i yrkestransportloven om kontrollutrustning i drosjer. Forslaget innebærer en reversering av Stortingets tidligere vedtak om å erstatte kravet om taksameter med en teknologinøytral kontrollutrustning. Forslaget innebærer også at yrkestransportloven likevel ikke skal åpne for at kontrollutrustningen skal kunne ha fast tilknytning til motorvogn på annet sikkert vis enn gjennom fysisk tilkobling, og videre at det vedtatte kravet – om at bestilling av og betaling for bestilt drosjetransport, skal registreres automatisk i taksameter/kontrollutrustning – skal tre i kraft straks, med tre måneders overgangstid.

Jeg minner om at grunnen til at Stortingets vedtak fra juni 2025 ikke er satt i kraft, er at det gjenstår å fastsette nødvendige forskriftsbestemmelser om kontrollutrustning, bl.a. om utrustningens funksjonskrav. Statens vegvesen, Justervesenet og skatteetaten jobber med å få på plass denne forskriften, og det arbeidet er basert på den vedtatte lovbestemmelsen om kontrollutrustning.

Vi kan ikke forvente at nye løsninger utvikles før myndighetene har vedtatt hvilke funksjonskrav de skal oppfylle. En reversering av vedtaket om å legge til rette for teknologinøytrale kontrollutrustninger vil dermed virke hemmende på teknologiutviklingen, og det vil gjøre det vanskeligere å ta i bruk nye forretningsmodeller, som kan komme både drosjekundene og aktørene i næringen til gode.

Da Stortinget vedtok endringene i 2025, var det under forutsetning av at kravet om automatisk registrering skulle gjelde for alternativ kontrollutrustning, ikke bare dagens taksameter. Det er ikke utredet og vurdert hvilke konsekvenser det vil ha å sette i kraft bestemmelsene om automatisk registrering i taksameter, uten at det samtidig er lagt til rette for å kunne innfri kravet på annen måte enn ved taksameter. Det kan få ukjente konsekvenser for næringen og kanskje også for det samlede drosjetilbudet i landet. Forholdet til EØS-retten er heller ikke nærmere vurdert.

Stortingets lovvedtak om å erstatte begrepet «taksameter» med det teknologinøytrale begrepet «kontrollutrustning», er i tråd med tilrådingen fra et samlet drosjeutvalg i NOU 2024: 15. Denne endringen hadde bred støtte også blant høringsinstansene, og det inkluderer selvfølgelig også Taxiforbundet.

Forslaget fra komiteens mindretall har verken vært utredet eller vært på høring. Berørte aktører har derfor ikke hatt mulighet til å komme med merknader, slik utredningsinstruksen legger opp til.

Jeg mener det vil være uheldig å treffe et vedtak som hindrer teknologiutvikling, særlig når vi har så lite kunnskap om hva slags konsekvenser det eventuelt vil ha.

Geir Inge Lien (Sp) [20:17:51]: Senterpartiet meiner denne saka handlar om noko heilt grunnleggjande: at regjeringa sitt forslag og at Stortingets eigne vedtak skal gjennomførast, og at kontrollreglar for drosjenæringa faktisk skal verke og ikkje verte ståande ubrukte mens regjeringa driv med utgreiingar.

I 2025 vedtok Stortinget tydelege og målretta krav for å sikre kontroll, etterprøvbarheit og kvit økonomi i drosjemarknaden. Vi vedtok krav om automatisk registrering av bestilling og betaling. Vi vedtok krav om fysisk tilknyting mellom taksameter og køyretøy. Vi vedtok eit system som skulle gje eit samanhengande kontrollspor frå tur til oppgjer. Men desse bestemmingane er framleis ikkje sette i kraft. Regjeringa har valt å halde tilbake nettopp dei reglane som skulle sikre at all omsetning vart registrert, og at fusk vart vanskelegare.

Resultatet er at Stortingets vedtak ikkje får den verknaden som var føresett. Kontrollsporet er ikkje komplett. Etterprøvbarheita er ikkje god nok. Dei som driv seriøst, vert ståande igjen med både dei høgaste kostnadene og dei strengaste krava, mens dei andre kan operere med svakare kontroll og ein lågare risiko. Dette skaper skeiv konkurranse, dette undergrev tilliten til regelverket, og det gjer det vanskelegare å leve av drosjeyrket i heile landet.

Både i høyringa og i utgreiinga er det slått fast at det i dag berre finst ei løysing som faktisk oppfyller krava Stortinget har vedteke, og det er taksameter. Det teknologinøytrale regelverket regjeringa viser til, finst ikkje enno. Det er ikkje ferdig greidd ut, ikkje ferdig høyrt og ikkje ferdig regulert. Likevel vert dette brukt som ei grunngiving for å utsetje ikraftsetjinga av vedtekne kontrollreglar.

Senterpartiet meiner det er feil veg å gå når Stortinget har vedteke klare krav og dei skal gjennomførast. Når det finst ein etablert godkjend og rettsleg regulert kontrollmekanisme, skal lova bruke det presise omgrepet. Når næringa sjølv peikar på at taksameter er den einaste fungerande løysinga i dag, må vi lytte.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [20:20:53]: For at ikke det skal være noen misforståelse, skal jeg bare veldig kort redegjøre for at det er slik i dag at det er krav om å registrere i taksameter, jf. yrkestransportloven paragraf ni andre ledd. Det er krav om å bruke taksameter, og det er den eneste kontrollutrustningen som eksisterer i dag. Det vi diskuterer her nå, er jo når man kan se for seg at man utvider det begrepet til å være godkjent kontrollutrustning, og at det foreligger en nødvendig forskrift for å sette det i verk.

Tom Einar Karlsen (A) [20:22:40] (ordfører for saken): Transport- og kommunikasjonskomiteen har hatt til behandling et representantforslag som omhandler lospliktforskriften og farleibevisordningen. Komiteen har gjennomført skriftlig høring i denne saken, og statsråden har uttalt seg om forslaget. Det kan man lese om på stortinget.no om man er interessert.

Som saksordfører vil jeg starte med å takke komiteens medlemmer for samarbeidet, før jeg går over til å redegjøre for Arbeiderpartiets syn i saken. Jeg regner med at de ulike partigruppene selv kommer til å si hva de mener.

Norge er en havnasjon med en lang og stolt maritim historie. Til tross for krevende geografi og værforhold har vi også god sjøsikkerhet i våre hjemlige farvann. Lospliktforskriften og farleibevisordningen er en av flere viktige faktorer som har bidratt til at sikkerheten for sjøtransport i Norge gjennomgående er høy.

Det skal den også være i framtiden. Systemet med losplikt kommer til å være en del av sjøsikkerhetsarbeidet framover, uavhengig av hva vi foretar oss i dag. Denne saken handler ikke om det. I dag skal vi ta stilling til om Kystverket skal få fullføre en offentlig høring om forslag til forenkling av farleibevisordningen, og om de skal få gjennomføre tidsavgrensede prøveprosjekter for å se om vi kan redusere kostnader for skipstrafikken. Forslagstillerne tar altså til orde for å stoppe et forslag som offentligheten ennå ikke har fått debattert, fordi det fortsatt er på høring.

I en tid der vi er nødt til å prioritere strammere, tror jeg de fleste er enig i at vi må effektivisere der vi kan, også i offentlig sektor. Det er derfor en smule overraskende at partiene på høyresiden i norsk politikk allerede før høringen er over, forsøker å stoppe et forslag som kan bidra til å senke kostnadene for norsk maritim næring.

Det er for så vidt viktige problemstillinger som løftes i representantforslaget, og kanskje nettopp derfor er det litt vanskelig å forstå at man ikke vil bruke de vanlige demokratiske prosessene vi har, og la folk og næringsliv komme med sine innspill før man tar stilling til forslaget. En høringsprosess vil jo bidra til å opplyse saken bedre – også de problemstillingene som forslagsstillerne er opptatt av.

Jeg tror det vil bli svært krevende å effektivisere offentlig sektor om vi ikke engang skal undersøke eller debattere mulighetene for å ta i bruk ny teknologi. Jeg må si at jeg, som sagt, synes det er underlig å se at partier på høyresiden, som ofte er kritiske til offentlig pengebruk, ikke engang vil fullføre høringen av et forslag som kan bidra til å senke kostnadene for norsk næringsliv og maritim sektor.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [20:25:47]: Fremskrittspartiet er dypt bekymret over de foreslåtte endringene i lostjenesten og farleibevisordningen. Dette handler ikke bare om organisering av en tjeneste, det handler om sjøsikkerhet, nasjonal beredskap og kontrollen over norske farvann.

Losordningen er en grunnleggende del av sikkerhetsstrukturen langs kysten. Losene er de første som møter utenlandske fartøy som kommer inn i norsk farvann, og er som oftest de eneste myndighetspersonene disse fartøyene møter. De bidrar ikke bare med navigasjon og sikkerhet, men også med situasjonsforståelse og operativ tilstedeværelse i områder som er strategisk viktige for Norge.

I en tid med økt geopolitisk uro, hybride trusler, sabotasje mot kritisk infrastruktur og økende etterretningsaktivitet er det svært oppsiktsvekkende at regjeringen vil redusere nettopp denne tilstedeværelsen. Fremskrittspartiet har reagert på forslaget om å liberalisere farleibevisordningen slik at navigatører på fartøy under 100 meter skal seile store deler av norskekysten etter én representativ prøve, uten krav til tilstrekkelig og lokal erfaring og mengdetrening.

Norskekysten er ikke et enkelt farvann. Det er blant verdens mest kompliserte kystområder å navigere i. Da holder det ikke med teoretisk kompetanse alene. Teknologien kan være et viktig hjelpemiddel, men den kan aldri fullt ut erstatte menneskelig erfaring. Internasjonalt ser vi stadig flere eksempler på GNSS-jamming, cyberangrep og teknisk feil i navigasjonssystemer. Nettopp derfor er losenes kompetanse en avgjørende sikkerhetsbarriere dersom teknologien svikter.

Fremskrittspartiet er også svært kritisk til planene om å nattestenge og nedbemanne losformidlingssentralene i Lødingen og Horten. Dette vil svekke beredskapen, responstiden og lokalkunnskapen i noen av Norges viktigste havområder. Lødingen har et særskilt ansvar for Nord-Norge og Svalbard, et område som alene utgjør nær halvparten av Norges kystlinje. Da er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen vil sentralisere og redusere kapasitetene.

Fremskrittspartiet mener det er en alvorlig svakhet at disse endringene ikke er basert på en helhetlig risiko- og sikkerhetsanalyse hvor totalforsvaret, nasjonal sikkerhet og kontroll i norske farvann er tilstrekkelig vurdert. Derfor foreslår vi å stanse liberaliseringen av farleibevisordningen og stoppe forsøksprosjekter med å redusere servicegraden i lostjenesten inntil en fullstendig sikkerhetsanalyse er gjennomført i samarbeid med forsvarssektoren og nasjonale sikkerhetsmyndigheter. Sikkerheten langs norskekysten må styrkes, ikke bygges ned. Norge trenger mer beredskap, mer lokal kompetanse og mer statlig tilstedeværelse langs kysten, ikke mindre.

Anne Kristine Linnestad (H) [20:28:46]: Forslagene til endringer i losordningen og farleibevisordningen reiser etter Høyres syn alvorlige spørsmål knyttet til sikkerhet, beredskap og nasjonal kontroll i norske farvann. På denne bakgrunn mener Høyre at det er nødvendig å stanse prosessen og gjennomføre en grundig vurdering før eventuelle endringer gjennomføres.

Høringsinnspillene fra Norsk Losforbund, NTL Kystverket og Nordland fylkesting er tydelige. De advarer sterkt mot en liberalisering som kan svekke både sjøsikkerheten og den nasjonale beredskapen.

Losordningen er ikke bare et faglig navigasjonsverktøy, men en integrert del av Norges totale sikkerhetsstruktur. Loser og losformidlere utgjør et operativt statlig nærvær langs hele kysten og er ofte de første som møter utenlandske fartøy. Kystverkets forslag om å åpne for at navigatører kan seile langs store deler av kysten etter én representativ prøve, uten tilstrekkelig lokal erfaring, innebærer etter vårt syn en betydelig svekkelse av dagens sikkerhetsnivå. Norskekysten er kompleks og krevende, og trygg seilas forutsetter inngående lokalkunnskap og praktisk erfaring. Teknologisk utvikling kan ikke erstatte menneskelig kompetanse fullt ut. En økende forekomst av GNSS-forstyrrelser, cyberangrep og tekniske feil understreker behovet for robuste menneskelige sikkerhetsbarrierer. Forslagene om nattestenging og redusert bemanning ved losformidlingssentralene i Lødingen og Horten er også bekymringsfulle. Dette kan svekke responstiden, beredskapen og situasjonsforståelsen i strategisk viktige områder, særlig i nord. Det er dessuten alvorlig at slike omfattende endringer foreslås uten en helhetlig risiko- og sikkerhetsanalyse hvor også hensynet til totalforsvaret og ikke minst nasjonal sikkerhet er vurdert.

Geir Inge Lien (Sp) [20:31:01]: Dette er ei viktig sak, ikkje berre for losane og for sjøfarten, men for heile landet. Senterpartiet står i lag med fleirtalet i komiteen fordi vi meiner sjøsikkerheit, beredskap og nasjonale sikkerheitsinteresser må vege tyngst om vi skal vurdere endringar i lospliktforskrifta og farleibevisordninga.

Vi har ein av verdas lengste kystar – verdas nest lengste –, og vi har ei krevjande kystlinje. Navigasjon i norske farvatn krev erfaring, lokalkunnskap og dømekraft. Det er ikkje tilfeldig at losordninga har vore ein av dei viktigaste sikkerheitsbarrierane i norsk sjøfart i generasjonar. Ordninga er ikkje berre eit sjøsikkerheitstiltak, ho er ein del av staten sitt operative nærvær langs kysten, og dermed ein del av den totale beredskapen vår.

Komiteen har fått høyringsinnspel som peikar i to retningar. Men det er verdt å merke seg at fagmiljøa som faktisk står i dette arbeidet kvar dag – losar, losformidlarar og fylkeskommunar –, åtvarar sterkt mot ei omfattande liberalisering. Dei peikar på risikoen ved å redusere kravet til lokal erfaring og på faren ved å svekkje staten sitt operative nærvær i ei tid med auka geopolitisk uro og hybride truslar.

Senterpartiet meiner at desse åtvaringane må takast på alvor. Statsråden understrekar at sjøsikkerheita er vareteken, og at forenklingar skal gje effektiviseringsgevinstar. Det er bra at regjeringa ønskjer å redusere kostnadene for næringa, men kostnadsreduksjon kan aldri vere hovudargumentet når vi snakkar om sikkerheit i norske farvatn, og når Kystverket føreslår løysingar som inneber at navigatørar kan segle store delar av kysten etter éin representativ prøve, utan krav til mengdetrening og lokal erfaring, er det vår plikt å seie stopp.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [20:33:39]: Jeg vil starte med å understreke at lostjenesten er et viktig sjøsikkerhetstiltak. Samtidig er den ressurskrevende, og den er i hovedsak finansiert av brukerne gjennom losavgifter. Det er derfor viktig å sikre at lostjenesten drives kostnadseffektivt, samtidig som sikkerheten ivaretas. Arbeidet med losgjennomgangen må også ses på bakgrunn av at vi for enkelte år har erfart store kostnadsøkninger for lostjenesten.

Det har over lang tid pågått et arbeid med å gjennomgå lostjenesten og lospliktreglene. Når vi har bedt Kystverket om å sende endringsforslag på høring, må det ses på bakgrunn av det betydelige arbeidet som allerede er nedlagt, både i departementet og Kystverket.

I bestillingen til Kystverket har vi bl.a. bedt om at etaten skal sende på høring forslag om å gjøre det enklere for fartøy under 100 meter å få farleibevis som dekker hele kysten. Fartøyene som får denne muligheten, er dermed av begrenset størrelse. Hva gjelder utenlandske navigatører, kan ikke lenger russiske navigatører få utstedt nye farleibevis eller få fornyet gjeldende farleibevis når disse utløper. Vi tror derfor at denne forenklingen av farleibevisordningen vil være en kostnadseffektiv løsning som ivaretar både sjøsikkerheten og andre viktige samfunnshensyn.

Regjeringen har styrket vektleggingen av sikkerhet og beredskap, og vi har bedt våre underliggende etater om å gjøre det samme. I bestillingen som ble sendt til Kystverket 2. februar, har vi presisert at hensynet til nasjonal sikkerhet må ivaretas i det videre arbeidet med forenkling av farleibevisordningen.

Forslaget om endring av lospliktforskriften ble sendt på høring den 13. mai. I tillegg til forslaget om forenkling av farleibevisordningen omfatter dette forslag som vil muliggjøre nattestenging av losstasjoner i avgrensede områder.

Høringen vil gi rom for å få belyst ytterligere effekter av disse forslagene. Det gjelder også de effektene som det er pekt på i representantforslaget. Jeg mener det mest fornuftige vil være å fullføre høringen, slik at vi får belyst mulige effekter av forslagene. Dersom Stortinget slutter seg til dette, vil regjeringen ta endelig stilling til høringsforslagene etter at høringsresultatet foreligger. Både sjøsikkerheten og nasjonale sikkerhetsinteresser vil bli vektlagt.

Dersom det kommer nye opplysninger i forbindelse med høringen, vil nødvendige justeringer bli gjort. På denne måten ønsker regjeringen å ivareta våre felles sikkerhetsinteresser, samtidig som vi kan få gjennomført tiltrengte effektiviseringsgrep i lostjenesten.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [20:42:26]: Jeg skal gripe litt tak i det som jeg noterte meg at statsråden sa. Losens primæroppgave er selvfølgelig å få skipet fram på en sikker måte i norske farvann og inn til norske havner. Nå er det slik at undertegnede har vært los selv siden 2005, og da jeg begynte i denne tjenesten, fikk jeg akkurat den samme beskjeden: Din primæroppgave er å være navigatør og sørge for at den eller den båten kommer fram.

I tillegg til det har man flere hatter på seg. Den ene hatten innebærer å se til at skipets tilstand og beskaffenhet er sånn som den bør være. Hvis ikke har jeg på min telefon har en app som jeg kan sende direktemelding til Sjøfartsdirektoratet med. Det er jeg pålagt gjennom den jobben. Samtidig skulle jeg også ha en hatt for å se til at immigrasjon ble ivaretatt, og hvis jeg så uregelmessigheter, skulle jeg melde fra til politiet.

Likeledes hadde jeg en hatt til, og den gjaldt hvis jeg så at det var antydning til smugling. Da skulle jeg gi beskjed til tollen. Men ikke nok med det: Hvis man så at det var antydning til forurensning, skulle man også gi beskjed til tollvesensmyndighetene. Sist, men ikke minst: Hvis man observerte noe uvanlig om bord i fartøyet – f.eks. slik man har sett siden 2014: at kameraene står oppmontert på broen og filmer seilasen, og at også mannskapet filmer flittig når de passerer Bodø flystasjon og andre installasjoner som de tydelig er klar over – da skulle man melde fra til Forsvaret og PST.

Det å si at losen har bare én hatt, er altså forenklet, og det er akkurat derfor vi har lagt fram dette forslaget: fordi dette har flere elementer i seg. Man mister menneskene som skal ha tilsyn og være på vakt for norske myndigheter og den norske befolkningen.

Når statsråden sier at man har stengt muligheten for russiske navigatører til å få farleibevis, er det i og for seg riktig. Likevel viser rapporter fra andre land rundt oss at disse samme russiske navigatørene har flere statsborgerskap. Nå opererer de med et annet statsborgerskap, får farleibevis og seiler rundt oss. Det kommer faktisk også båter i norske farvann der de samme skipperne har hatt et annet statsborgerskap tidligere, så det er ikke så lett som bare å si at disse ikke lenger er her og ikke lenger er en sikkerhetstrussel – de er her.

Kostnadseffektivitet er også tjenesten selv opptatt av, men jeg tror noe av det statsråden skulle ha sett på hvis man var ute etter en kostnadseffektiv tjeneste, var å skille mellom forvaltningen og den operative driften ved å lage en modell, f.eks. et statlig AS à la Avinor, som var en rendyrket lostjeneste. Med det ville man ha fått de største kostnadsmessige gevinstene, ikke med det man holder på med nå, hvor man sår tvil om tjenesten i sin helhet.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [20:45:28]: Jeg tenkte jeg også skulle oppklare et par punkter som ble sagt i de foregående innleggene, bare for å bringe litt informasjon inn i saken også på de områdene.

Allerede i dag kan fartøy som kan få forenklet farleibevisordning, få farleibevis for større områder etter å ha avlagt en representativ prøve. Nå foreslås det å utvide til å dekke hele kysten, og igjen: Denne representative prøven ligger til grunn. Det skyldes også at Kystverket har etablert digitale referanseruter langs hele kysten for de aktuelle fartøyene. Dette er en prøve som er både teoretisk og praktisk, ikke bare teoretisk, og da skal navigatøren kunne dokumentere at vedkommende har nødvendig kompetanse for kystnavigasjon. Det betyr å navigere sikkert etter fysiske navigasjonshjelpemidler langs kysten, og at en ikke skal måtte være avhengig av å bruke elektroniske navigasjonshjelpemidler, jf. det som ble sagt om «spoofing» og jamming. Man må kunne seile kystnært etter fyr og merker, også i det videre. De digitale referanserutene lastes da ned på forhånd på fartøyets egne kartsystemer og er et viktig hjelpemiddel i planleggingen av seilasen. Det vil si at de planlagte rutene vil være tilgjengelig selv om f.eks. GPS slås ut.

Uavhengig av tiden vi lever i – som kanskje er mer aktuelt nå, men også med tanke på vær og vind – kan man også avvente seilas og frivillig be om los dersom det er forhold som tilsier det. Skulle man være under et digitalt angrep, vil det selvfølgelig kunne påvirke sikkerheten, men det vil jo gjelde enten man har en los om bord eller ikke. Jeg tenkte det var litt viktig å få den informasjonen også fram.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [20:47:33]: Jeg skal bare påpeke at det selvfølgelig er mange av dem som i dag har farleibevis og ferdes på kysten, som absolutt har kompetanse til å inneha det. Det er ikke det det dreier seg om. Det det dreier seg om, er at det er mange tilfeller av at de fartøyene som grunnstøter – og det ser man gjennom ulykkesstatistikkene hos Sjøfartsdirektoratet – gjør det fordi navigatøren sovner på broen, jf. det siste vi så, med en som sto godt plantet nærmest oppi en husvegg. Da ønsker man gjerne i mange tilfeller den losen om bord, men rederiet sier nei, for man har jo farleibevis. Likevel ønsker man det fordi man er på minimum av bemanningen og ser at det vil være gunstig å ha noen om bord som faktisk er våken nok til å gjennomføre seilasen.

Amalie Gunnufsen (H) [20:49:18] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid, og jeg vil takke forslagsstillerne for å løfte en debatt om hvordan vi sørger for at de som jobber turnus, og særlig i helsevesenet, få en bedre arbeidshverdag, for det er vi nødt til å lykkes med.

Den største utfordringen vi har i helse- og omsorgstjenesten, er at vi mangler folk. Det er ingen tvil om at sykepleiere, helsefagarbeidere, bioingeniører, portører, renholdere, radiografer og mange andre nøkkelpersoner står i krevende turnus med både natt- og helgearbeid, og det er belastende. Og en ting er det å rekruttere, men skal vi beholde folk i helsevesenet, må det også være jobber folk kan stå i over tid, og med et familieliv som går rundt.

I Høyre mener vi at noe av det viktigste vi kan gjøre for å få ned belastningen, er å få flere kollegaer på vakt å støtte seg på. Da må vi ha flere tilgjengelige arbeidstimer i helsevesenet, ikke færre.

En generell arbeidstidsreduksjon i turnus vil gi færre årsverk i en sektor som allerede mangler folk. Spekter anslår at forslaget vil gi 2 300–2 700 tapte årsverk i helseforetakene alene. Helsepersonellkommisjonen peker på strukturell mangel på personell fram mot 2040. Da fører det gal retning å vedta tiltak som reduserer tilgjengelig arbeidstid.

Dagens lovverk og partenes for handlingsfrihet gir allerede rom for å avtale kortere arbeidstid enn det som følger av lovens grenser, om det er særlig behov for det. Tredelt skift- og turnusarbeid er allerede omfattet av omregningsmodellen, hvor ubekvem arbeidstid gir rett til et visst fradrag, sånn at arbeidstiden normalt ligger mellom 36–38 timer per uke. For virksomheter som har døgndrift og lovpålagte bemanningskrav, vil en generell reduksjon uten noen produktivitetsgevinst gi mer overtid, mer innleie og mer belastning. Derfor må vi finne løsninger gjennom partssamarbeidet, gjennom lokale tilpassinger, oppgavedeling og mange av de spennende, nye modellene for turnus, som vi ser ute i foretakene og omsorgsboligene nå.

Vi mener altså at forslaget fra Rødt ikke er riktig medisin, og vi kommer ikke til å støtte det.

Per Vidar Kjølmoen (A) [20:52:10]: Turnus og skiftarbeid er nødvendig for å sikre viktige tjenester i hele landet, bl.a. innenfor helse- og omsorgssektoren. Samtidig er det godt dokumentert at turnusarbeid kan være belastende over tid, og at arbeidstidsordningene har stor betydning for helse, arbeidsevne og muligheter til å stå lenge i arbeid. Våre mål i Arbeiderpartiet er å sikre et seriøst arbeidsliv, hele faste stillinger og gode arbeidstidsordninger som ivaretar arbeidstakernes helse.

Arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven legger i dag til rette for en balanse mellom vern og fleksibilitet gjennom kollektive avtaler mellom partene i arbeidslivet, og gir handlingsrom til å finne løsninger tilpasset den enkelte bransje og arbeidsplass. Det er ikke sånn at det i arbeidsmiljøloven skilles mellom turnus- og skiftarbeid, sånn som en kan få inntrykk av når en leser forslaget i saken.

Som statsråden presiserer i svarbrevet sitt: Arbeidstakere som jobber tredelt skift og turnus, har rett til redusert arbeidstid etter arbeidsmiljølovens § 10-4. Mens lovens alminnelige grenser for ukentlig arbeidstid er 40 timer, har arbeidstakere som arbeider døgnkontinuerlig skift eller sammenlignbar turnus, en grense på 38 timer, og arbeidstakere med helkontinuerlig skift og sammenlignbar turnus har 36 timer. For tredelt skift- og turnusarbeid som ikke faller under disse to bestemmelsene, der den enkelte arbeidstaker arbeider minst hver tredje søndag, reduseres den alminnelige arbeidstiden etter en omregningsmodell. Arbeidstiden kan ikke bli kortere enn 36 timer per uke, og ikke overstige 38 timer per uke.

Når forslagsstillerne viser til 33,6 timers arbeidsuke i industrien, er ikke det en rettighet som utgår fra lovarbeidet i Stortinget, men det er noe arbeidsgivere og arbeidstakere selv har forhandlet fram i sine tariffavtaler.

Spørsmålet om ytterligere reduksjon i arbeidstiden for turnusarbeidere gjennom lovgiving berører flere hensyn, bl.a. bemanningssituasjon, rekrutteringsutfordringer, kvalitet på tjenestene og samfunnets samlede behov for arbeidskraft. Sånne spørsmål må selvsagt vurderes grundig og i tett dialog med partene i arbeidslivet. En videre oppfølging bør derfor bygge på kunnskap, erfaringer fra pågående arbeid med heltidskultur og arbeidstid samt partssamarbeidet i arbeidslivet. Sånne spørsmål bør også selvsagt diskuteres sammen med partene i arbeidslivet. Gode løsninger for turnusarbeid skapes best med god medvirkning fra både ansatte og arbeidsgivere, i god tradisjon gjennom den norske modellen.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [20:55:10]: Det er ingen tvil om at mange ansatte i helse- og omsorgssektoren står i en krevende arbeidshverdag. Mange jobber turnus, mange jobber natt, mange jobber helg, og mange opplever et høyt arbeidspress over tid. Derfor er det et legitimt mål å finne arbeidsformer som gjør at folk kan stå lenger i jobb, stå i hele stillinger og ha en arbeidshverdag som er bærekraftig over tid. Det betyr ikke at alle forslagene som høres gode ut, faktisk virker godt i praksis.

Representantforslaget vi behandler i dag, vil i realiteten redusere antall tilgjengelige årsverk i helse- og omsorgssektoren. Det skjer på et tidspunkt hvor Norge allerede mangler folk. Virke har beregnet at dette alene kan føre til mellom 2 300–2 700 tapte årsverk i helseforetakene. Det tilsvarer antallet ansatte ved hele Finnmarkssykehuset eller summen av antall leger i Helse Bergen og Helse Stavanger til sammen. Kostnadene er anslått til å være opp mot 1,9 mrd. kr – før lønnsoppgjøret for 2026 er tatt med.

Utfordringen i norsk helsevesen er ikke at vi har for mange ansatte på jobb. Utfordringen er at vi allerede mangler folk. Nav anslår at Norge vil mangle 30 000 sykepleiere og 24 000 helsefagarbeidere i 2040. Helsepersonellkommisjonen har vært krystallklar på at personellmangelen blir en av de største utfordringene for velferdsstaten i årene som kommer. Da mener Fremskrittspartiet det blir feil å vedta tiltak som reduserer det samlede arbeidstilbudet ytterligere.

Dagens regelverk gir allerede redusert arbeidstid for turnusarbeidere gjennom arbeidsmiljøloven, noe som representanten Kjølmoen belyste ganske godt. Vi hadde også lovendringer i 2010 som ytterligere reduserte arbeidstiden for tredelt turnus. Det betyr at regelverket allerede tar høyde for belastningen knyttet til natt- og helgearbeid.

Vi mener selvfølgelig at arbeidsmiljøet må forbedres der det er nødvendig, men løsningen er bedre organisering, bedre turnusplanlegging, mer fleksibilitet og bedre bemanning, ikke symbolpolitikk som i praksis gjør bemanningskrisen større. Derfor har Fremskrittspartiet prioritert nettopp det å styrke bl.a. helsetjenesten i våre alternative statsbudsjett. Vi foreslo bl.a. over 2,6 mrd. kr mer til sykehusene og nær 2,5 mrd. kr mer til eldreomsorgen. Skal vi få ned belastningen på ansatte, må vi først og fremst sørge for at det er nok folk på jobb.

Fremskrittspartiet støtter ikke noen av forslagene.

Marian Hussein (SV) [20:58:19]: Se for deg en kveldsvakt hvor du begynner på jobb kl. 2.30 eller 3, og hver time fram til kl. 22.30, går tempoet opp, opp, opp. Det blir flere og flere oppgaver du skal løse på kortere og kortere tid. Du må småløpe mer, og til syvende og sist, når klokken slår 22.30, skal du hjem og sove før du skal på vakt igjen kl. 7.30 neste morgen. Du ligger hjemme og forsøker å sove, men alt du tenker på, er: Rakk jeg å skrive dette? Rakk jeg å signere på medisinene? Rakk jeg å gi beskjed om a, b og c, som skulle gis videre til nattevakten? Før klokken har slått 1.30 har du kanskje sendt SMS eller ringt til avdelingen der du jobber to ganger.

Av sykepleierne og helsefagarbeiderne i Norge rapporterer 24 pst. om arbeidsrelaterte søvnplager, 34 pst. jobber deltid, og 35 pst. opplever at jobbkrav forstyrrer privatlivet. Vi har altfor mange helsepersonell som vi trenger til å jobbe heltid, som allerede jobber deltid. Hvis man skal lytte til Høyre, FrP og Arbeiderpartiet i denne salen, skulle man tro at vi ikke hadde en deltidskrise i norsk helsevesen, at vi ikke hadde en restarbeidsevne hos friske kvinner som har lyst til å jobbe, men som opplever at turnusarbeid ikke går godt med livet.

Vi er nødt til å ta kvinners arbeidshelse på alvor hvis vi skal unngå at flere kvinner faller fra, at de går sykmeldte, eller at de søker seg bort fra helsevesenet. Det var det som skjedde med meg og veldig mange av dem jeg kjenner som jobbet som vernepleiere, og som jobbet turnusarbeid. På et eller annet tidspunkt blir du lei av å ligge i sengen og lure på om du gjorde det du skulle gjøre, før du er nødt til å gå på jobb igjen.

Det å stemme for dette forslaget i dag er det eneste riktige. Hvis vi skal klare å beholde helsepersonell i framtiden, i en tid med en aldrende befolkning, er vi nødt til å se på turnusarbeid og sammenligne det med skiftarbeid, og gjøre mer for å beholde helsepersonell, istedenfor å fortelle alle grunnene til at vi ikke kan gjøre flere tiltak. Med det tar jeg opp det forslaget SV er en del av.

Marie Sneve Martinussen (R) [21:01:38]: Da jeg vokste opp, var det to store arbeidsplasser i Kirkenes. Det var jerngruven og sykehuset. Bakeriene i Kirkenes hadde innstilt seg etter både skift- og turnusrotasjonen på sykehuset og i gruven, som egentlig var ganske lik. Det var tredelt døgnkontinuerlig skift i gruven, og tredelt døgnkontinuerlig turnus på sykehuset. Forskjellen, som jeg lærte om allerede fra moren min da jeg var liten, var at rettighetene for skiftarbeidere og turnusarbeidere var forskjellige. Det har skjedd mye siden 1990-tallet, men forskjellen i arbeidsmiljøloven, i tariffavtaler og i maktforholdene er fortsatt til stede.

Fafo har evaluert bestemmelsene som finnes som gjør det mulig for turnusarbeidere å få regnet om til en lavere arbeidstid per uke. Fafo sier at bestemmelsen brukes lite, og den har i praksis ikke ført til særlig redusert arbeidstid. Så vi er fortsatt i en virkelighet der kvinnedominerte yrker der man jobber turnus, har lengre arbeidstid enn mannsdominerte yrker der man jobber skift, selv om skift og turnus ligner veldig, veldig mye på hverandre.

For Rødt handler dette om å fylle hullet i bøtten, for i helse- og omsorgssektoren vår er det ikke bare rekruttering som er et problem. Det er også å holde på de ansatte vi har. Den beste reklamen for å få unge folk til å gå inn i viktige jobber i frontlinjen i velferden er at de godt voksne damene som er der – som tanten din eller søskenbarnet ditt – sier at det er en veldig fin jobb å ha, en jobb som gir energi, som gir mening, en jobb man klarer å stå i. Når svaret fra alle de damene er at de ikke klarer å stå i jobben, at det blir for tungt, er vi nødt til å gjøre noe med arbeidsforholdene.

Jeg synes av og til det er litt morsomt å være i debatter om lederlønninger i offentlig sektor, i statlige selskap og sånt og om folk som tjener flerfoldige millioner. Da får jeg bestandig høre at jeg må skjønne at for å få de beste lederne, må de betale 14 mill. kr. De argumentene hører man aldri i debatter om hvorfor vi mangler helsepersonell i Norge. Selvsagt har lønn noe å si. Selvsagt har arbeidstid noe å si.

Når man hører på partiene som vil stemme ned forslaget, høres det ut som at folk i Norge ikke har friheten til å velge selv hva slags jobb de har, og hvor mye de jobber. Med de arbeidsforholdene som er i helse- og omsorg i dag, er det altfor mange som såkalt frivillig velger å jobbe deltid. Jeg sier såkalt frivillig fordi for mange av dem er arbeidsbelastningen for stor.

Jeg innrømmer lett at hvis Rødt hadde fått gjennomslag for sitt forslag, kunne det godt ha vært ingen som jobbet mer, men at de som jobber, hadde fått mer betalt fordi det har vært en mer reell belastning i det yrket. Det er derfor Fagforbundet og Sykepleierforbundet, som organiserer disse folkene, støtter forslaget til Rødt og også mener at man er nødt til å likestille skift og turnus. Derfor kommer Rødt til å fortsette å fremme dette forslaget.

Statsråd Kjersti Stenseng [21:04:52]: Jeg vil starte med å understreke at jeg fullt ut støtter formålet som ligger bak forslaget, nemlig å redusere sykefraværet, bedre arbeidsmiljøet, øke bruken av heltid og sørge for at helsepersonell kan stå lenger i jobb. Vi vet godt at mange opplever et høyt arbeidspress og ulike arbeidsmiljøbelastninger, i tillegg til at de også har ubekvem arbeidstid. Det kan over tid går utover både helse og muligheten til å stå lenge i arbeid.

Når det gjelder selve lengden på arbeidstiden, er skift- og turnusarbeid i prinsippet allerede likestilt. Arbeidstiden er den samme for skift og sammenlignbar turnus. For annet tredelt skift- og turnusarbeid som innebærer arbeid minst hvor tredje søndag, reduseres arbeidstiden etter en omregningsmodell i takt med omfanget av ubekvem arbeidstid. Kortere arbeidstid er med andre ord basert på belastning knyttet til selve arbeidstidsordningen, dvs. selve omfanget av ubekvem arbeidstid.

Jeg er helt enig i at vi må jobbe for å redusere frafallet fra helsesektoren. Høye krav både fysisk og emosjonelt i hop med en travel hverdag er utfordrende for mange. Det innebærer at vi må styrke innsatsen som allerede blir gjort for et godt arbeidsmiljø, og se helhetlig på problemstillinger knyttet til arbeidsforholdene i helsesektoren. Det vet jeg at også min kollega, helseministeren, er opptatt av og vil legge vekt på i sin melding til Stortinget om utfordringene med helsepersonell framover.

Kvinnearbeidshelseutvalget pekte på at det største potensialet for å bedre kvinners arbeidshelse ligger i å forsterke det systematiske arbeidsmiljøarbeidet i de ulike virksomhetene. Utgangspunktet må være at arbeidsmiljøet er slik at alle kan stå i full jobb til pensjonsalder. Medvirkning og partssamarbeid er avgjørende, både i organiseringen av arbeidstiden og for å lykkes med arbeidsmiljøarbeid. Spørsmål om arbeidstid og arbeidsmiljø mener jeg derfor bør løses i tett samarbeid med partene.

Jeg vil til slutt nevne arbeidet vårt nå med å meisle ut en ny nasjonal arbeidsmiljøstrategi, som også er en konkret oppfølging fra anbefalingene til kvinnearbeidshelseutvalget. Den tar vi sikte på å legge fram til høsten.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [21:13:58]: Representanten Sneve Martinussen sa at hun stadig er i debatt om lederlønninger og at det påstås at man trenger å betale 14 mill. kr eller lignende for å få det kloke hodet til å ta jobben, men at man aldri hører det samme om helsepersonell. Det kan godt hende at vi ikke har uttalt 14 mill. kr, det skal jeg nok ikke si, men dette mener jeg med respekt å melde i beste fall er nyansert, for selvsagt har lønn noe å si også for helsepersonell. Selvsagt har det noe å si for ens egen økonomiske selvstendighet, for verdsetting av arbeidet en gjør.

Dette vil Fremskrittspartiet gjøre noe med. Det ene er at vi ønsker å sette ned skatter og avgifter for folk, som vil gjøre at man har mer å rutte med, men vi har også tatt til orde for nettopp å øke lønningene til helsefagarbeidere, sykepleiere og annet helsepersonell. Det handler om å bedre rekrutteringen og beholde ansatte i disse yrkene. Den målsettingen deler vi. Vi kan snakke mye om bygg, om helsebygg, om sykehjemsbygg, om sykehusbygg, om pauserom og om enerom til pasienter og brukere. Til syvende og sist er det likevel at det er en sykepleier der, at det er en lege der, at det er en helsefagarbeider der, og deres kloke hoder, varme hjerter og hender fulle av kompetanse, som sørger for at vi har trygghet, at vi har kompetanse, og at vi har det som ivaretar helsen vår – at vi er trygge når vi mottar helsehjelp.

Derfor er lønn en helt sentral del, men det forslaget som vi nå behandler, vil sørge for at helsepersonell vil få færre kollegaer på jobb. Når timene blir færre, vil de få færre timer med sine kollegaer.

Marie Sneve Martinussen (R) [21:16:07]: Det kan være at dette er et tilfelle av at når folk sier to forskjellige ting, vet man liksom ikke helt hva man skal tro på, for det andre som FrP er veldig opptatt av, er å kommersialisere helsevesenet vårt, få sykehjem ut på anbud, få hjemmesykepleie ut på anbud, få BPA ut på anbud. Noe vi er helt sikre på at skjer da, fordi vi har sett det i både Oslo, Bergen, Stavanger og Sarpsborg, er at folk som jobber der, går ned i enten lønn eller pensjon. Så hvis FrP ønsker høyere lønn for arbeidsfolk innen helse og omsorg, kan man først som sist slutte med å ønske å sette arbeidsplassene deres ut på anbud, noe vi gang på gang har sett gjør at lønnsvilkårene går ned.

Det er også grunnen til at de som organiserer de ansatte, veldig ofte er enig med Rødt både når det gjelder ikke å slippe til kommersielle krefter, og når det gjelder å ha arbeidstidsordninger som gjør at flere klarer å stå i heltid. Det er det som er poenget – ikke at man går opp i lønn ved at tidsgrensen for turnus reduseres, men at flere klarer å stå i heltid med den lønnen som er for heltid. Det Rødt mener, er at når vi ser at norske kvinner i snitt jobber seks timer om dagen, og at altfor mange ikke klarer å stå i fulltid, er det mest sannsynlig jobbene det er noe galt med, ikke damene våre.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [21:18:18] (ordfører for saken): Takk for samarbeidet i komiteen. Dette er en sak jeg har overtatt fra min gode kollega Alf Erik Andersen, som var saksordfører da jeg var så heldig å få tre inn i arbeids- og sosialkomiteen. Det var en kort historikk herfra. Det er likevel en veldig viktig og bra sak som komiteen har hatt til behandling.

Overgangsstønaden har en historie helt tilbake til 1965, og det er bred enighet i komiteen om at denne ordningen ble etablert for å sikre aleneforsørgeres økonomi. Den hadde primært som formål å styrke kvinners økonomiske selvstendighet og gi dem en mulighet til å ta vare på seg selv og barnet sitt, mer på linje med de mødrene som hadde en ektefelle som var i jobb.

Det var en tid da mange kvinner ikke var i arbeidslivet og ikke hadde inntekt. De hadde derfor liten mulighet til å forsørge seg og barna og sikre seg bolig, mat og alt det livet trenger.

Innretningen på stønaden er gradvis forsøkt endret i tråd med samfunnsutviklingen. Fremskrittspartiet mener ordningen bærer preg av å være utviklet og etablert i en annen tid. I dag er det høy sysselsetting blant kvinner – det er vi glade for – og vi har bygd ut barnehager over hele landet. Det er ikke så veldig uvanlig i dag at barnets foreldre ikke bor sammen, uten at det er til hinder for arbeid. Nesten alle barn er i dag i barnehage.

Fremskrittspartiet har ved flere anledninger fremmet forslag om å avvikle ordningen med overgangsstønad. Det gjør vi også i denne saken. Fremskrittspartiet mener overgangsstønaden eksisterer på overtid, og at den bør avvikles. Vi mener aleneforsørgere med behov for økonomisk støtte i en overgangsfase i livet skal ivaretas av andre etablerte stønadsordninger. Vi trenger generelt færre særordninger i NAV.

En vei inn i arbeid er den viktigste hjelpen aleneforsørgere kan få. FrP er bekymret for den fattigdomsfellen de mange stønadsordningene utgjør for enkelte i dag, der overgangsstønaden er en av dem. Arbeidsinsentivene svekkes, og summen av alle ytelser gjør at det for enkelte som mottar stønader, er mer fordelaktig å stå utenfor arbeid.

Regjeringen har tidligere opplyst til oss at om lag 40 pst. av dem som i dag mottar overgangsstønad, har innvandrerbakgrunn. Det svekker integreringen. Samlet bidrar overgangsstønaden til å svekke arbeidslinja, det svekker verdiskapingsevnen vår, og det svekker muligheten disse kvinnene – og mennene, av dem som mottar dette – har til å delta i alt det arbeidslivet har å tilby. Jeg vil med det fremme forslaget fra Fremskrittspartiet om at regjeringen bes avvikle ordningen med overgangsstønad.

Elise Waagen (A) [21:21:29]: Arbeid og inntekt er nøkkelen til frihet, fellesskap og trygg økonomi. Derfor er det et grunnleggende mål for Arbeiderpartiet at flest mulig kan forsørge seg selv gjennom arbeid. Velferdsordningene våre skal støtte opp under det målet. Det er bakgrunnen for at regjeringen nå foreslår å fase ut stønader til enslig mor eller enslig far for hovedgruppen av mottakere fra 1. juli 2026.

Samtidig er det viktig å understreke at vi beholder ordningene for dem som har størst behov. Enslige med barn under 14 måneder og enslige med særlig tilsynskrevende barn beholdes ordningene for. Det er også viktig å understreke at dette ikke er et brått kutt. Endringen gjelder alle nye tilfeller etter 1. juli 2026, og de som allerede mottar stønad eller har søkt før denne datoen og oppfyller vilkårene, skal beholde ytelsen etter dagens regler.

Stønadene ble innført i en helt annen tid. Da ordningene kom, var kvinners mulighet til å forsørge seg selv, noe helt annet enn i dag, og det offentlige tilbudet til barnefamilier var langt mindre utbygd. I dag har vi rett til barnehageplass, vi har redusert foreldrebetaling i barnehage, vi har SFO, høy sysselsetting og et arbeidsliv med stort behov for arbeidskraft. Antall mottakere av overgangsstønaden har dessuten blitt mer enn halvert siden 2014.

Samtidig ser vi at dagens ordning kan ha uheldige virkninger. Som representanten før meg sa, ser vi at overgangsstønaden kan bidra til at mottakere blir stående for lenge på utsiden av arbeidslivet. Det er uheldig. Det er viktig å understreke at Arbeiderpartiet er opptatt av at vi følger opp med andre tiltak for å gjøre det lettere å komme i jobb. For eksempel har vi i årets budsjett bl.a. styrket barnestipendet fra Lånekassen, Jobbsjansen og arbeidsmarkedstiltakene, og vi har styrket kommunenes rammetilskudd for å kompensere for eventuelle økte utgifter.

Denne saken handler om å modernisere ordninger som ble laget for en helt annen tid, og som samtidig bidrar til å styrke tiltak for å gi flere muligheten til å stå i jobb. Arbeiderpartiet ønsker at vi i fellesskap skal stille opp når folk trenger det, men da må også velferdspolitikken utvikles i takt med tiden vi lever i.

Amalie Gunnufsen (H) [21:24:34]: Familien er det viktigste fellesskapet vi har i samfunnet, og målet med velferdsordningene må hele tiden være å sette familiene i stand til å ta vare på seg selv.

Da overgangsstønaden ble innført, var yrkesdeltagelsen blant kvinner lavere enn i dag, og for mange var det en stor overgang å gå fra å være hjemme til å bli forsørger av et barn, men samfunnet har endret seg siden 1965. Vi har full barnehagedekning, styrket foreldrepermisjonen, fått mer fleksible arbeidsordninger og et mer likestilt arbeidsliv. Nå er normen at begge foreldrene forsørger barna, enten man bor sammen eller ikke. Man ser også at overgangsstønaden har blitt et hinder for integrering. Overgangsstønaden er en ordning for en annen tid, og Høyre er enig i regjeringens konklusjon om å fase ordningen ut.

Stabil tilknytning til arbeidslivet er den beste garantien for økonomisk trygghet, både for foreldre og for barn. Det må også sosialpolitikken gjenspeile. Høyre mener at noen av forenklingene av Nav-systemet innebærer færre stønader. Det er lett å ha sympati med FrP, som vil fjerne stønaden helt, men det finnes også noen enslige forsørgere som i en periode vil ha så stor omsorgsbelastning at det blir vanskelig å komme i arbeid. En grunn kan være at man er alene med en liten baby, eller at barnet er så sykt at det krever alt av foreldrene.

De aller fleste i denne gruppen vil være i en jobb de kan komme tilbake til, men for det fåtallet som blir enslige forsørgere og ikke er i jobb, er dette en situasjon hvor omsorgsansvaret er stort og muligheten for arbeid er liten. Antagelig vil det å fjerne overgangsstønaden for disse gruppene kunne føre til at flere blir avhengig av økonomisk sosialhjelp.

Det er viktig å si at resten av systemet for familiene også må fungere bedre. Man må ha rask tilgang til barnehage, fleksible arbeidstidsordninger, tett oppfølging fra Nav og tydelige forventninger til begge foreldrene som forsørgere.

Marian Hussein (SV) [21:27:09] (komiteens leder): Vi diskuterer ofte politikk i denne salen, men denne saken får meg til å tenke på historien om en mor som flyktet fra vold med sine fem små barn og sto igjen i en tom leilighet etter å ha vært innom krisesenteret, uten det mest grunnleggende for å starte livet på nytt, med en madrass og en koffert.

Denne historien er ikke et unntak. Det er virkeligheten for altfor mange av dem vi snakker om. Det er nettopp derfor vi i SV er dypt bekymret over utviklingen vi ser i denne saken. Overgangsstønaden har historisk vært et av de viktigste virkemidlene vi har hatt for å redusere fattigdom, styrke kvinners økonomiske selvstendighet og gi enslige forsørgere trygghet i en krevende fase av livet. Å bygge ned denne ordningen er ikke bare en teknisk justering, det er et stort velferdspolitisk veivalg.

Likestillingen har ikke gått så bra at vi i dag ikke trenger krisesentre, og at vi i dag ikke har vold mot kvinner som et av de største samfunnsproblemene våre. Et slikt veivalg kan svekke det særskilte sikkerhetsnettet for de familiene som allerede er mest utsatt. Vi har blitt advart mot dette. Norske Kvinners Sanitetsforening, JURK og mange av dem som jobber med disse kvinnene, peker på at avviklingen særlig kan ramme kvinner i sårbare livssituasjoner, voldsutsatte og enslige forsørgerkvinner med svak tilknytning til arbeidslivet og lite nettverk i Norge.

Jeg skjønner at akkurat i disse dager er det inn i en del partier å si at ikke alle er like norske, men det er slik at du må ha bodd i Norge i mer enn fem år for å ha rett på denne ordningen, og for disse damene er det en livline og en nødvendig overgangsordning. Jeg har møtt kvinner som har tatt fagskoleutdanning, som har skapt et trygt og selvstendig liv etter et liv med vold og kontroll, med denne ordningen.

Og ja, det betyr at de kvinnene som bryter ut av vold, kan få dårligere økonomiske forutsetninger for å klare seg selv framover, det kan bety at veien til et trygt, selvstendig liv blir vanskeligere, og det betyr at noen kan risikere å havne i en situasjon hvor økonomi igjen blir en barriere for å komme seg bort fra vold i en dyrtid. Dette er alvorlig. Jeg synes også det er absurd, i en tid hvor departementet er bekymret for at dette kan bety økte sosialhjelpsutgifter, at vi stemmer det gjennom. Det er viktig at dette blir sagt.

Statsråd Kjersti Stenseng [21:30:30]: Vi ønsker at flest mulig skal være i jobb. Da må vi også hele tiden vurdere om velferdsordningene våre støtter opp om det målet – og selvfølgelig også gi nødvendig trygghet.

Det er gode grunner til at vi i samsvar med vedtatt statsbudsjett for inneværende år avvikler stønad til enslig mor eller far for alle, bortsett fra enslige som har aleneomsorg for barn under 14 måneder eller for barn som krever særlig tilsyn.

Stønaden til enslig mor eller far har en historie helt tilbake til 1920-tallet. I 1967 ble stønaden innlemmet i folketrygden. Siden 1967 har det også skjedd mye med velferdsordninger i Norge, f.eks. rett til barnehageplass og redusert foreldrebetaling i barnehage og SFO. Vi har også gitt enslige med barn bedre forutsetninger for å kunne være i jobb.

Dagens overgangsstønad kan virke innelåsende og føre til at mottakere blir stående utenfor arbeidslivet, eller at de jobber mindre enn de ellers ville gjort. Vi ser også at det kan være en utfordring for integreringen at en ganske høy andel av dem som mottar den, er innvandrerkvinner.

Vilkåret om at den enslige mor eller far har klart mer av den daglige omsorgen bryter med målet om delt foreldreskap ved samlivsbrudd, og det kan også virke konfliktskapende. Det ble også påpekt av barnefamilieutvalget, som i sin NOU anbefalte å avvikle stønaden helt.

Stønaden blir avviklet fra 1. juli 2026, men endringen omfatter altså bare nye stønadstilfeller. Vi legger opp til en overgangsordning, som betyr at de som har søkt og fyller vilkårene for stønad før 1. juli 2026, vil kunne motta stønad etter det gamle regelverket helt fram til 1. juli 2031. Det sikrer nødvendig forutsigbarhet for dem som i dag er inne i ordningen. Forslaget til overgangsregler er ute på høring nå.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [21:37:02]: Før vi skulle behandle denne saken i dag, leste jeg så klart en ekstra gang gjennom innstillingen og hvem som sto bak tilrådingen. Ut fra hva jeg hører i denne debatten, lurer jeg på om det kanskje kan være feil, for det virker jo ikke som SV i det hele tatt støtter innholdet i proposisjonen. Jeg har ikke hørt et eneste argument for, men samtidig stiller SV seg bak proposisjonen som er lagt fram.

Fremskrittspartiet har vært tydelig på hva vi ønsker, men jeg sliter litt med å få tak i hva SV ønsker i denne saken. Jeg tror nok heller ikke Rødt er veldig fan av denne endringen, men de går nå i hvert fall ikke opp og argumenterer mot egne forslag, forslag som man står bak. Så jeg lurer litt på hva vi egentlig debatterer her, når det ikke er noen uenighet med tanke på hva man står bak, men kun bekymringer og ikke et eneste argument for.

Jeg skulle gjerne likt å vite hva SV faktisk mener i denne saken. Jeg har også forstått at SV i nyere tid er på leit etter et nytt slagord, men jeg tror nok heller ikke det kom fram i salen i dag, ut fra denne debatten, for det er veldig vanskelig å forstå hvor SV står i denne saken, og hvor de kommer til å stå i framtidige saker. Så jeg skulle gjerne ønske å høre hva SV faktisk mener i denne saken, om de støtter proposisjonen, eller hva de faktisk står inne for.

Marian Hussein (SV) [21:38:47]: Jeg vil starte med å anbefale at representanten Sebastian Saltrø Ytrevik leser hele proposisjonen og innstillingen på nytt. Da vil han se at SV er bekymret for denne avviklingen, at vi ikke er enig i at vi bør avvikle overgangsordningen, og at dette er et usosialt, hjerterått forslag fra Støre-regjeringen. Dessverre er vi bundet av en budsjettenighet, men istedenfor å sitte stille i en dyrtid, hvor vi er bekymret for denne brukergruppen, velger vi i hvert fall å argumentere mot dette forslaget, istedenfor å la det forbigå i stillhet.

Marian Hussein (SV) [21:40:40] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke alle i komiteen for samarbeidet. Jeg legger til grunn at alle partiene selv kommer til å ta opp sine innledende merknader. Jeg går over til å redegjøre for SVs syn.

For SV handler denne saken om noe grunnleggende: retten til å delta i, retten til å bidra etter evne og retten til å kunne leve et verdig liv, også når helsen setter grenser. Altfor lenge har mange uføre opplevd et system som er for rigid og for lite tilpasset virkeligheten i folks liv. Mange ønsker å jobbe litt når de kan, mange ønsker å bruke kompetansen sin, holde kontakt med arbeidslivet og bidra i samfunnet sitt, men de er samtidig redd for å miste den økonomiske tryggheten sin. Derfor er det viktig at Stortinget følger opp med å vedta å øke fribeløpet for uføre. Det er en seier som vi har jobbet lenge for.

Denne saken kommer ikke ut av ingenting. SV har over lang tid jobbet for å gjøre systemet mer rettferdig og mer forutsigbart for uføre som ønsker å prøve seg i arbeid. I 2022 fremmet SV et representantforslag om å hindre urimelige tilbakebetalingskrav for uføre som får seg en jobb. Forslaget handlet nettopp om å skape en større økonomisk trygghet for mennesker som ønsker å bidra, men som opplevde at regelverket slo hardt og uforutsigbart ut mot dem. Det var et viktig gjennomslag da Stortinget samlet seg om å be regjeringen sikre at uføre som kommer i arbeid, ikke skal få urimelige tilbakebetalingskrav.

For SV har det hele tiden handlet om å senke terskelen, ikke øke presset mot folk som er syke, om å gjøre det tryggere å prøve seg i jobb og om å møte mennesker med tillit istedenfor mistillit. Det handler ikke om å presse folk i arbeid, det handler om å fjerne unødvendige barrierer for dem som både kan og ønsker å bidra med noe. Vi vet at sykdom og funksjonsnedsettelser ikke alltid er permanente lidelser og tilstander. Mange opplever svingninger i helsen. Noen kan jobbe litt i noen perioder og mindre i andre. Da må vi ha et velferdssystem som kan være fleksibelt nok til å møte mennesker der de er.

SV mener det er viktig å kunne kombinere uføretrygd og arbeid, ikke fordi verdien av mennesker måles etter arbeidsevne, men fordi veldig mange selv forteller at muligheten til å delta betyr ekstremt mye både sosialt og menneskelig. Dette er en seier til alle som har kjempet.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [21:44:06]: Noen ganger får kompromisser i budsjettenigheter fram det beste i ulike partier. Da Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG i statsbudsjettet for 2026 ble enige om å øke fribeløpet for uføre til 1 G, var det et eksempel på nettopp det. Forslaget Stortinget nå kommer til å vedta, betyr at alle som har mottatt uføretrygd i to år eller mer, kan tjene opptil 1 G. Med det nye trygdeoppgjøret, som har økt med 4,91 pst., vil det bety 136 549 kr.

For Arbeiderpartiet er det viktig å sørge for at alle mennesker som mottar uføretrygd, skal leve et verdig liv. Dette er et skritt på veien. For veldig mange kan økningen i fribeløpet til 1 G være inngangen til å tørre og prøve å jobbe litt mer, og så finne ut at man klarer mer enn man trodde. For alle er ikke sykdom en A4-pakke som passer inn i kategorier som 80 pst., 70 pst. eller 100 pst. ufør. I noen perioder kan det være sånn at helsen er bedre og arbeidsevnen høyere, mens helsen i andre perioder ikke gir den samme muligheten. Fribeløpet er en trygghet til å prøve og gjør det mulig å se om det kan gå.

Også i Arbeiderpartiets partiprogram har vi slått fast at vi vil gjøre overgangen fra trygd til arbeid enklere for dem som kan jobbe, bl.a. gjennom å øke beløpsgrensen for avkorting av uføretrygd. Når de rød-grønne partiene nå har blitt enige om denne løsningen, er det en løsning som en god, og som også vi synes det er godt å være en del av.

Ser vi til høyresiden er det i hvert fall én ting som er sikkert: Uføre aner ikke hva de kan vente seg. Der klarer ikke partiene å finne sammen, og historisk sett har de stort sett pleid å enes om én ting, nemlig å gjøre det verre for dem som trenger velferdsstaten aller mest. Selv om Fremskrittspartiet opportunt nok står bak flertallet i dag, ville de ikke fått flertall sammen med Høyre, for de har nemlig en helt annen løsning, som for de aller fleste er helt umulig å forstå. I hvert fall er det håpløst for uføre som allerede i dag teller på kroner og gjør beregninger over egen inntekt hele tiden, og som får en fullstendig forvirrende modell hvis høyresiden hadde fått flertall.

Nei, jeg tror vi skal være glade for at det er rød-grønt flertall i dette landet, og at vi kan finne sammen om flertall som dette. Vi skal følge med på utviklingen og konsekvensene dette får for systemet vårt som helhet, men vi skal gjøre det med vissheten om at vi nå sikrer viktig politikk for mange av dem som trenger det aller, aller mest. Det gjør Arbeiderpartiet med god samvittighet.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [21:47:20]: Fremskrittspartiet mener at det skal lønne seg å jobbe også hvis man er ufør. Vi har derfor ved flere anledninger tatt til orde for å heve fribeløpet for uføre, og vi er glade for at denne saken fremmes.

Mange uføre går i dag med ubrukt kapasitet. Mange har restarbeidsevne av betydning, og den restarbeidsevnen har ikke vi som samfunn råd til å sløse med, ved at den står ubenyttet. Det kan f.eks. være sykepleieren som har slitasje som gjør det umulig å stå i fullt arbeid, og har en uføregrad, men som kan bidra til å ta noen ekstravakter, få ferieavviklingen til å gå i hop, sikre helligdager eller annet, når det passer vedkommende. Det er en stor verdi for arbeidsplassen, og det er en stor verdi for samfunnet. Det er også en stor fordel for en selv. Noen ekstra kroner gjør godt for de fleste, men også det å ta del i storsamfunnet, på en arbeidsplass, benytte seg av gamle evner eller lære seg noen nye evner har stor verdi for den enkelte. Jobben er jo en av de viktigste møteplassene for veldig mange av oss, kanskje den viktigste, og når den forsvinner fordi helsen ikke takler at man jobber i sitt tidligere yrke, eller å stå i fullt arbeid, forsvinner en stor del av identiteten til folk. Vi vet at dagens fribeløp har skapt en begrensende terskel for mange. Mange har vært redde for å jobbe for mye i gode helseperioder fordi de opplever usikkerhet knyttet til avkortingsregler og mulige tilbakebetalingskrav. Men dette representerer egentlig også noen større spørsmål som jeg tror denne salen etter hvert også kommer til å måtte ta stilling til, når det gjelder hvor uforutsigbare mange av de ordningene oppleves for den enkelte.

Fremskrittspartiet håper og tror at dette vil resultere i at flere jobber litt mer, og at flere reduserer sin uføregrad noe. Ved utgangen av 2025 var det over 300 000 mennesker, eller 374 000 mennesker, som hadde uføretrygd i Norge. Det er om lag 10 pst. av befolkningen. Hvis flertallet av disse bare jobber noen titalls timer, vil det utgjøre mange tusen årsverk. Hvis alle disse hadde jobbet bare bitte litt, ville det utgjort mye for bl.a. helse- og omsorgsyrkene, som jeg var inne på tidligere. Det har blitt sagt så mange ganger at det etter hvert er på vei til å bli en klisjé, men det gjør det ikke mindre sant: Vi vil gå tom for folk før vi går tom for penger, og vi har et regnestykke som ikke går i hop i årene framover. Da kan vi ikke fortsette å sløse med folks kapasitet. Da må folk få mulighet til å ta litt mer arbeid. Derfor støtter Fremskrittspartiet disse endringene som er foreslått.

Anna Molberg (H) [21:50:23]: Høyre ønsker at flere med uføretrygd skal kunne kombinere arbeid og ytelser og samtidig beholde mer av egen inntekt enn det man kan i dag. Samtidig er det viktig å ikke legge opp til et system der man går over en grense for at det ikke lønner seg å jobbe fullt lenger.

Proposisjonen vi behandler i dag, foreslår å øke fribeløpet fra 0,4 G til 1 G. Høyre mener at dette vil svekke arbeidslinjen, og at det for noen som jobber ved siden av trygden, vil lønne seg mer å være 100 pst. ufør enn å gå over til gradert uføretrygd. En økning av fribeløpet vil med andre ord skape noen terskler i systemet der insentivet til å gå ned i uføregrad vil bli svekket. Det samme skriver jo departementet i sin egen proposisjon. Til tross for dette går man likevel inn for å heve fribeløpet. Det kan virke som at innholdet i proposisjonen egentlig er mer skeptisk til følgene av regjeringens forslag framfor å støtte forslaget som faktisk framsettes.

Da arbeids- og sosialkomiteen behandlet økt fribeløp for uføre i 2023, uttalte statsråd Mjøs Persen fra Arbeiderpartiet følgende skepsis til å utvide fribeløpet:

«(...) jeg mener ikke at det skal lønne seg mer å kombinere jobb og trygd enn å bli stående i eller jobbe i en fulltidsstilling. Det skal også være mer lønnsomt for de som ikke kan stå i full stilling å søke om gradert uføretrygd enn full uføretrygd.»

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet nå har gått bort fra dette etter budsjettavtalen med de sosialistiske partiene og Senterpartiet, men Høyre står likevel ved arbeidslinjen og fremmer heller forslag om en alternativ modell. Der beholder vi dagens fribeløp på 0,4 G, men vi halverer avkortingen av uføretrygd opp til 1,2 G. Det innebærer ganske enkelt at den enkelte kan få mye lavere avkorting i trygden jo mer man jobber, men samtidig beholder vi insentivet for å bli gradert ufør. Det er ikke så vanskelig å forstå, selv om representanten Viljugrein er litt usikker.

Det skal alltid lønne seg å jobbe, og arbeidslinjen bør være førende for hvordan vi innretter trygdesystemet vårt. Høyre støtter på denne bakgrunn ikke proposisjonens innhold, og jeg tar med dette opp Høyres forslag.

Marie Sneve Martinussen (R) [21:53:18]: Det er ikke alt man får til her i verden. Som leder i et sosialistisk parti vet jeg det altfor godt. Jeg tenker på det kanskje en gang i uken. Men venner, dette har vi fått til. Kjære AAP-aksjonen, kjære uføre i Norges land, kjære Rødt-medlemmer og de 171 000 menneskene som stemte på Rødt i årets stortingsvalg: Dette har vi fått til.

For meg har det vært veldig viktig at Rødt skal bruke den styrken vi får i valg, ikke bare til å stå her på talerstolen og si fiffige ting, men for å få til faktisk forandring i hverdagen til folk. Kravet om å øke fribeløpet for uføre fra 0,4 G til 1 G har vært et viktig krav for veldig mange folk veldig lenge. Det handler selvsagt om penger og trygghet for dem det gjelder. Nå kommer ganske mange mennesker i Norge til å kunne ha 78 000 kr mer i årlige inntekt hvis de klarer å jobbe, og det unner jeg dem.

I Rødt lever vi etter et slagord om at vi har stolthet over arbeid, men respekt for sykdom. For alle som kan og vil jobbe, skal det være enkelt å jobbe, og du skal selvsagt tjene noe på det. Når du står ved siden av kollegaene din og gjør en like stor og viktig jobb, har det vært blodig urettferdig at mange uføre har stått der og tjent ingenting i praksis. Jeg hadde inne en vararepresentant her på Stortinget fra Troms, Camilla het hun. Hun er ufør 100 pst. og var inne som vararepresentant her i to uker. Da hun satt her i stortingssalen, tapte hun penger på å gjøre det, men hvis hun kommer tilbake som vararepresentant neste år, når fribeløpet er fullt innført på 1 G, kommer hun ikke til å gjøre det. Jeg mener det er en grunnleggende rettferdighet, en grunnleggende respekt for mennesker, som vi nå har fått delvis rettet opp ved å øke fribeløpet. Jeg er veldig glad for at både Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG har vært med på det, og dette er en av de store tingene vi klarte å bli enige om for budsjettet 2026. For ja, det koster penger, og det er jo hele poenget. Hvis uføre skal kunne sitte igjen med mer penger, må de pengene komme fra et sted. Derfor har dette vært et soleklart tema i budsjettforhandlingene.

Jeg vil si til alle dem som følger med og er uføre, men ikke klarer å jobbe: Rødt ser dere også. Jeg vet at det å være på minstesats som ufør betyr å leve på fryktelig, fryktelig lite penger. Det samme er det hvis du går på arbeidsavklaringspenger eller er minstepensjonist. Derfor er Rødts neste mål for forhandlingene framover å få økt minsteytelsene, sånn at også de som ikke klarer å jobbe, kan leve og ikke bare overleve. Tusen takk for samarbeidet i denne saken.

Statsråd Kjersti Stenseng [21:56:20]: Lovforslaget som behandles her i dag, innebærer endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover. Som det er blitt sagt, følger det opp budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Rødt, SV, MDG og Senterpartiet fra i høst om økt fribeløp for uføre. Økt fribeløp innebærer at personer som mottar uføretrygd fra folketrygden, kan ha høyere arbeidsinntekt før ytelsene blir redusert. Fribeløpet øker fra 0,4 G til 1 G. Dette skal gjelde etter at man har mottatt uføretrygd i to år, eller to år etter at man sist fikk økt uføregrad. For å sikre god sammenheng mellom regelverk er det også foreslått tilsvarende endring i offentlige og private tjenestepensjonsordninger. Forslaget sikrer også at personer som mottar uføretrygd, fortsatt har samme rett til hjelpemidler i arbeidslivet, selv om fribeløpet økes.

Forslaget følger opp avtalen om 2026-budsjettet. Det er likevel viktig – i denne som i alle andre saker – at regjeringen legger fram et godt beslutningsgrunnlag for Stortinget. I proposisjonen har departementet derfor redegjort både for det som kan være fordeler, og det som kan være ulemper. Økt fribeløp er en fordel for uføre som er i stand til å skaffe seg en arbeidsinntekt utover 0,4 G. Det kan bidra til at enkelte uføre arbeider mer, og det bidrar til å gjøre det lettere å kombinere trygd og arbeid. Samtidig kan det også være en risiko for at et økt fribeløp kan føre til at flere blir uføretrygdet, og at det kan bli gunstigere å få en 100 pst. uføregrad for deretter å jobbe, framfor å ha gradert uføretrygd. Ventetiden på to år før man får det nye, høyere fribeløpet, er et sentralt tiltak for å forsøke å dempe den virkningen. Jeg er derfor glad for at vi også ble enighet om en toårs ventetid.

Stortinget har i et anmodningsvedtak bedt regjeringen legge til rette for økt bruk av gradering av de helserelaterte ytelsene og sikre at graderte og ugraderte ytelser står i forhold til hverandre. Det er derfor viktig å følge med på hvilke utslag et økt fribeløp i uføretrygden gir over tid.

Jeg er glad for at det ble enighet i Stortinget om 2026-budsjettet. Vedtakelsen av dette lovforslaget sikrer gjennomføring av en viktig del av budsjettavtalen.

Elise Waagen (A) [21:59:55] (ordfører for saken): Det er en samlet komité som står bak tilrådingen, og bakgrunnen for lovforslaget er at KS har bedt departementet om en endring av sykepleierpensjonsloven, sånn at ulønnet permisjon der arbeidstaker mottar pleiepenger, kan gi pensjonsopptjening i inntil tre år. Forespørselen følger av at KS og arbeidstakerorganisasjonene ved revisjon av sentral generell særavtale avtalte at det ved ulønnet permisjon hvor arbeidstaker mottar pleiepenger, betales full premie inntil tre år av pensjonsgrunnlaget i stillingen som medlemmene har permisjon fra.

Jeg vil nå gå videre til å redegjøre for Arbeiderpartiets standpunkt. Som det framgår av innstillingen, er det klart at Arbeiderpartiet slutter seg til lovforslaget. Jeg registrerer også at det er fremmet et løst forslag i tilknytning til saken, og jeg vil derfor redegjøre for Arbeiderpartiets vurderinger av det forslaget.

Nav oppgir at deres praksis er i tråd med den forståelsen Trygderetten har lagt til grunn, og har nylig oppdatert rundskrivet for å reflektere nettopp dette. Hvis Nav avdekker at deres praksis har variert mellom ulike saker, har Nav både plikt og rett til å tydeliggjøre praksis så den blir i tråd med regelverket. Selv om det innebærer at noen får avslag, er det dessverre krevende for dem det gjelder. Nav har med andre ord et selvstendig ansvar for å tolke og praktisere reglene, og Trygderetten har i flere avgjørelser bekreftet Navs forståelse av dokumentasjonskravet og at spesialisthelsetjenesten må være involvert i behandlingen av barnet for rett til pleiepenger. På bakgrunn av dette er det ikke aktuelt for Arbeiderpartiet å slutte seg til det løse forslaget som er fremmet her i dag, men vi stiller oss selvfølgelig bak proposisjonen.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [22:02:23]: Fremskrittspartiet støtter forslagene regjeringen har fremmet i saken, slik at personer som dette gjelder, kan få opptjent pensjon også når de tar ut ulønnet permisjon og mottar pleiepenger.

Pleiepenger er en svært viktig ordning for mange familier som står i en krevende livssituasjon med barn som er alvorlig syke eller har et stort pleie- og tilsynsbehov. De skal sikre økonomisk trygghet og gi familier forutsigbarhet når barn blir syke. FrP har tidligere vært tydelig på at folk skal møtes med tillit og støtte, ikke unødvendige hindringer og byråkratiske krav fra Nav. Altfor mange familier har vi sett eksempler etter eksempler på at er blitt møtt med hindringer og kunstige krav der man overhodet ikke ser hva deres hverdag faktisk innebærer, og hva den hverdagen faktisk inneholder.

Derfor er jeg glad for fellesmerknaden som er fremmet i saken – som Fremskrittspartiet er en del av sammen med SV og Rødt – som tydeliggjør hvor viktig pleiepenger er for å sikre at barns faktiske behov ivaretas. Jeg fremmer derfor det løse forslaget som er lagt fram som et løst forslag av Marian Hussein tidligere i dag. Det er fremmet på vegne av SV og FrP, men ved en inkurie har Rødt falt ut av det, og jeg ber om at Rødt også anses som medforslagsstiller.

Marian Hussein (SV) [22:04:08] (komiteens leder): Siden høsten 2025 har Nav lagt om praksisen for behandling av pleiepengesøknader. Dette følger av to ulike kjennelser fra Trygderetten. Den siste erkjennelsen kom 6. mars i år, en prinsipiell kjennelse om at Trygderetten ikke kan stille krav om aktiv innskriving i spesialisthelsetjenesten for rett til pleiepenger.

I det halve året dette har foregått, har det skapt ekstremt mye belastning for ekstremt mange familier. Noen av de familiene har jeg snakket med. Den ene familien skriver til meg at barnet deres er 16 år og er på autismespekteret. Hen har i tillegg diagnosene depresjon og spiseforstyrrelser og får behandling i BUP. Etter mange år med kun sporadisk skolegang har hen endelig – med tett foreldreoppfølging og omfattende tilrettelegging – klart å komme i gang med videregående opplæring på en spesialavdeling. For første gang siden barnetrinnet har hen hatt mer skolenærvær enn skolefravær. Dette er ikke tilfeldig. Det fungerer fordi far, med støtte i pleiepenger, kunne være der for barnet gjennom skoledagen slik den faktisk arter seg, og kunne gripe inn og kjøre barnet til og fra skolen for at barnet kunne gjennomføre skoledagene.

For mange familier som er avhengige av pleiepenger, er dette hverdagen. En hverdag med skjørhet, med veldig mange overganger og med behov for trygghet og forutsigbarhet. Samtidig har de samme familiene opplevd uforutsigbarhet og vanskeligheter med å fokusere på eget arbeidsliv når barnet deres har krevd mye.

Det å hegne om pleiepengeordningen og skape en trygghet for disse familiene dreier seg ikke bare om paragrafer og forslag i denne salen. Det dreier seg om barn som for første gang på tiår klarer å gjennomføre et skoleår uten mye fravær. Det er en investering vi må se som en investering – og ikke skape mer utrygghet. Jeg håper dette forslaget etter hvert også gir flertall i Stortinget.

Statsråd Kjersti Stenseng [22:07:20]: Forslagene i proposisjonen som Stortinget har behandling i dag, dreier seg i hovedsak om en lovendring i sykepleierpensjonsloven. Den skal gjøre det mulig for tariffpartene å avtale at arbeidsgiver skal være pliktig til å betale inn premie i ordningen for sykepleiere som er i ulønnet permisjon og mottar pleiepenger. Jeg understreker at endringene ikke vil gjelde for sykepleiere med arbeidsgivere uten en slik tariffavtale.

Formålet med endringen er å sikre at sykepleiere vil få samme rett som øvrige ansatte hos samme arbeidsgiver til å tjene opp pensjon ved mottak av pleiepenger. Pensjonsordningen for sykepleiere er en lovfestet pensjonsordning og ikke en pensjonsordning regulert i tariffavtale mellom partene. Jeg mener derfor at en lovendring er nødvendig for at tariffavtalen skal kunne utfylle den lovfestede ordningen.

For øvrig foreslår regjeringen også mindre endringer i sykepleierpensjonsloven § 30 første og sjette ledd. Dette gjelder en presisering i første ledd og en oppdatering av henvisningen i sjette ledd, og det er forslag som ikke innebærer endringer i gjeldende rett.

Jeg er glad for at en samlet arbeids- og sosialkomité støtter regjeringens lovforslag. Forslaget sikrer at hvis tariffpartene avtaler at ansatte som er i ulønnet permisjon og mottar pleiepenger, skal få opptjening til sin tjenestepensjonsordning, så vil det også gjelde for ansatte som er sykepleiere.

Jeg har registrert at det har kommet et løst forslag i dag som ber regjeringen gjennomgå praksis for pleiepenger og sørge for at forvaltningen legger gjeldende rett til grunn. Representanten Waagen redegjorde godt for dette, og det er altså slik at Nav oppgir at praksisen er i tråd med den forståelsen Trygderetten har lagt til grunn, og har nylig oppdatert rundskrivet for å reflektere nettopp det.

Per Vidar Kjølmoen (A) [22:10:17] (ordfører for saken): I Prop. 78 L fra regjeringen foreslås det endringer i folketrygdloven og arbeidsmiljøloven. Formålet er at arbeids- og velferdsetaten skal kunne trekke fagforeningskontingent i utvalgte ytelser. Poenget er å gjøre fagforeningstrekket mest mulig likt for organiserte uansett om en har ordinær lønn eller går på offentlige ytelser.

Videre foreslår regjeringen at det fastsettes en hjemmel i arbeidsmiljøloven for å gi forskrifter om at oppdragsgivere skal føre kontroll med at leverandører overholder krav om HMS-kort.

Arbeiderpartiets formål med endringene er å bidra til å styrke et organisert, seriøst og ryddig arbeidsliv. Når det gjelder trekk av kontingent, er det allerede etablert som en praksis, mens krav til HMS-kort vil gjøre det vanskeligere for useriøse virksomheter å konkurrere med unaturlig lave priser som følge av brudd på arbeidsmiljølovgivningen og skatte- og avgiftsunndragelse. For de seriøse bedriftene som i dag driver i tråd med reglene, vil HMS-kort kunne bidra til at konkurranse skjer på mer like og rettferdige vilkår.

Da skulle en kanskje tro at en samlet komité skulle stilt seg bak Arbeiderpartiets initiativ. Det er dessverre ikke tilfellet. Både FrP og Høyre er imot fagforeningstrekk ut fra prinsipielle begrunnelser og kostnader. Men kostnadene er ytterst beskjedne, og praksisen er allerede etablert.

FrP er til og med imot ytterligere krav om HMS-kort ut fra et argument om mer byråkrati. Vel, den byråkratiseringen må i så fall gjelde den delen av arbeidslivet som i dag er så useriøs at de ikke vil eller kan dokumentere at de har ting på stell. For alle andre er dette allerede på plass. Det er underlig at FrP vil gi slike deler av norsk arbeidsliv en konkurransefordel, men det understreker vel bare hvor store politiske forskjeller det er mellom høyresiden og venstresiden i arbeidslivspolitikken.

Uansett vil jeg takke komiteen for godt arbeid og godt samarbeid i saken.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [22:12:30]: Fremskrittspartiet stiller seg kritisk til de foreslåtte endringene i både folketrygdloven og arbeidsmiljøloven i denne saken – for det første fordi vi frykter mer byråkrati, for det andre fordi vi frykter økte administrative kostnader, og for det tredje fordi vi mener regjeringen foreslår et regelverk med svært vide fullmakter, uten at konsekvensene er godt nok avklart.

Når det gjelder HMS-kort, mener Fremskrittspartiet at dagens regelverk allerede er tilstrekkelig. Vi er selvfølgelig opptatt av et seriøst arbeidsliv, og av at regler følges, men i denne proposisjonen gir man departementet et svært bredt handlingsrom til å innføre nye forskrifter. Det som er særlig problematisk, er at begrunnelsen i stor grad handler om varetransporttjenester og behovet for bedre kontroll med leverandører i denne sektoren, men det kommer dessverre ikke like tydelig fram i selve lovforslaget. Dermed åpner man i praksis opp for at ordningen kan brukes langt bredere enn det som kommuniseres politisk. Det skaper også en betydelig uklarhet rundt hvem som faktisk skal sitte med oppdragsgiveransvaret i ulike situasjoner. Det gjelder særlig ved sporadiske oppdrag eller mer sammensatte leverandørkjeder. Resultatet kan bli at seriøse virksomheter må bruke mer tid på kontroll, dokumentasjon og administrasjon i stedet for å drive med verdiskaping og drift. Og dette kommer på et tidspunkt hvor både næringslivet, kommunene og staten allerede opplever pressede økonomiske rammer. Fremskrittspartiet mener derfor at dette er et dårlig tidspunkt å bygge opp mer byråkrati på.

Vi er også kritiske til de foreslåtte endringene i folketrygdloven, om trekk av fagforeningskontingent i ytelser. For Fremskrittspartiet er dette et prinsipielt spørsmål. Det å være medlem i en fagforening er et forhold mellom arbeidstakeren og fagforeningen. Staten skal verken hindre fagorganisering eller gi særskilt tilrettelegging for dem som velger å organisere seg. Hvis man ønsker medlemskap i en fagforening, må betalingen håndteres direkte mellom medlemmet, fagforeningen og eventuelt en arbeidsgiver, ikke gjennom en ytterligere belastning av velferdsstatens systemer. Nav og andre offentlige etater har allerede store utfordringer. Vi har lange behandlingstider og betydelige oppgaver som må prioriteres. Da mener Fremskrittspartiet det er feil å bruke mer ressurser på ordninger som ikke er nødvendige for at folk skal kunne organisere seg. Vi frykter også at dette kan gi økte administrative kostnader, ikke bare i staten, men også hos større arbeidsgivere i privat sektor, kommuner og fylkeskommuner.

Fremskrittspartiet mener summen av forslagene i denne proposisjonen peker i feil retning: mer administrasjon, mer uklarhet og mer byråkrati. Derfor støtter vi ingen av de foreslåtte endringene.

Anna Molberg (H) [22:15:41]: Automatisk trekk av fagforeningskontingent fra ytelse fra Nav er noe regjeringen bevilget 30 mill. kr til i statsbudsjettet for 2026. Meningen var da å utvikle en IKT-løsning i Nav for å kunne trekke nettopp fagforeningskontingent fra ytelsene til folk. Høyre støttet ikke denne pengebruken. Vi mener at når vi ser lange saksbehandlingstider i Nav i disse dager, særlig på sykepengeområdet, er det en helt gal prioritering å bruke penger på å muliggjøre automatiske trekk av fagforeningskontingent i inntekten til folk. Disse pengene kunne vært brukt på å løse saksbehandlingsfloken i Nav. Vi kunne ytterligere automatisert saksbehandlingen, slik at mennesker slipper å vente på f.eks. å få utbetalt sine sykepenger. Det pågår nå, som kjent, en tung og langvarig streik der bedrifter har mistet tilgang til verdifull arbeidskraft og ikke minst inntjening. Denne konflikten bunner jo i at velferdsstaten ikke klarer å levere på helt grunnleggende tjenester. Dette illustrerer graden av feilprioritering.

I tillegg mener Høyre på prinsipielt grunnlag at det bør være opp til den enkelte om man ønsker å betale fagforeningskontingent eller ikke når man mottar ytelser fra Nav. Akkurat disse transaksjonene trenger ikke staten å ta ansvar for. Det bør være opp til hver og en av oss å sørge for at egne regninger blir betalt. Dette er bakgrunnen for at Høyre ikke støtter lovendringene som angår automatiske trekk av fagforeningskontingent.

I samme proposisjon fremmes det også et forslag om en hjemmel for å gi forskrifter om at oppdragsgiver skal føre kontroll med at leverandører overholder forskriftssatte krav om HMS-kort. Høyre er enig i at dette vil gi en bedre etterlevelse av reglene for HMS-kort, og samtidig gi oppdragsgivere et sterkere insentiv til å ha oversikt over leverandører og underleverandører. På denne måten får man et bedre grunnlag for å velge seriøse aktører som også leverer HMS-kort. Dette er bakgrunnen for at Høyre støtter denne delen av proposisjonen. Vi viser til at forslaget også har støtte på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.

Marian Hussein (SV) [22:18:43] (komiteens leder): Jeg klarte ikke helt å henge med på hvor mange argumenter og prinsipper som var grunnlag for hvorfor FrP ikke kunne støtte et forslag om å gjøre det lettere å beholde medlemskap når man går på ulike trygdeytelser. Det er også interessant å høre at Høyre nå vil gi mer penger til saksbehandling i Nav – partiet som da de styrte, kuttet en halv milliard i Nav og mente at alt bare skulle effektiviseres. Hvis vi skulle tatt en Nav-debatt, hadde det vært interessant å høre hvordan mer saksbehandlingstid i Nav skulle gjøre det lettere for de arbeidsgiverne som ikke leverer dokumentasjon på inntektsmeldingene til sine ansatte – men det får være en annen debatt.

Vi i SV støtter intensjonen om at det skal bli enklere å opprettholde et medlemskap i en fagforening når man er avhengig av trygdeytelser fra Nav i perioder, for vi vet at et godt organisert arbeidsliv, hvor folk som har svak tilknytning til arbeidslivet, får mulighet til fortsatt å delta i en klubb og være en del av et kampfellesskap, gjør det lettere å få en varig tilknytning til arbeidslivet senere.

Vi mener dette er en god investering også for å støtte opp under det organiserte arbeidslivet med trepartssamarbeid, slik vi kjenner det, og vi mener også at dette lovforslaget er et godt forslag for å jobbe for et mer seriøst arbeidsliv. Jeg er jo ikke overrasket over hvor høyresiden står i denne saken, jeg er bare overrasket over hvor sterkt de ønsker å ta kampen for det uorganiserte arbeidslivet.

Statsråd Kjersti Stenseng [22:21:08]: I lovforslaget som behandles i Stortinget i dag, foreslås det endringer i folketrygdlovens og arbeidsmiljølovens bestemmelser. Endringene i folketrygdloven og arbeidsmiljøloven vil gi Arbeids- og velferdsetaten og Arbeidstilsynet utvidet ansvar på helt konkrete områder. Endringen i folketrygdloven gjør at Arbeids- og velferdsetaten fortsatt skal kunne trekke fagforeningskontingent i utbetalingen av ytelser som midlertidig erstatter lønn. Etaten har historikk for å gjennomføre slike trekk, men mangler i dag et rettslig grunnlag for den praksisen. Forslaget gir et slikt grunnlag.

Arbeidsgivere kan i dag ut fra arbeidsmiljøloven trekke kontingent i utbetalingen av lønn, en mulighet som flere fagforeninger benytter seg av. Forslaget gjør at samme praksis fortsatt kan gjelde for de utvalgte ytelsene. Lik praksis mellom lønn og folketrygdytelser gjør overgangen mellom perioder med lønn og perioder med ytelser mer smidig, både for fagforeningsmedlemmet, som er vant til å betale sin kontingent på denne måten, og for fagforeningen, som har innrettet seg for å motta betaling gjennom slikt trekk.

Trekket skal kun gjennomføres når Arbeids- og velferdsetaten utbetaler ytelsen, ikke når arbeidsgivere forskutterer. Det gjør at arbeidsgivere som normalt trekker fagforeningskontingent i lønn, kan fortsette med det ved forskuttering. Arbeidsgivere skal derfor ikke trenge å gjøre unødvendige endringer i lønnsutbetalingene sine.

Det foreslås også at det fastsettes en hjemmel i arbeidsmiljøloven for å kunne gi forskrifter om oppdragsgiveransvar for å sikre at reglene om HMS-kort overholdes. Forslaget er en oppfølging av regjeringens handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Det er i dag innført regler om HMS-kortordninger i flere bransjer, bygg og anlegg, renhold, bilpleie, hjulskift og hjullagring, og fra 1. januar 2026 ble det også innført for varetransport.

Med det forslaget vi diskuterer nå, sikrer vi bedre etterlevelse av reglene om HMS-kort. Vi foreslår at det gis en lovhjemmel for å fastsette forskrifter som pålegger oppdragsgivere et ansvar for å føre kontroll med at oppdragstakere, dvs. leverandører, overholder sin plikt til å sørge for HMS-kort. Det innebærer konkret at oppdragsgivere i sine kontrakter med oppdragstakere må ta inn kontraktsvilkår som sikrer at reglene om HMS-kort overholdes. Et slikt kontrollansvar er et egnet virkemiddel for å effektivisere lovpålagte krav om HMS-kort.

Regjeringen mener forslaget vil gi oppdragsgiver et større insentiv til å velge seriøse leverandører og forsterke leverandørenes interesse i å oppfylle reglene om HMS-kort.