Harry Valderhaug (KrF) [12:44:39] (ordførar for saka): Vi legg no fram innstillinga frå næringskomiteen om Noregs fiskeriavtalar for 2026 og fisket etter avtalane i 2024 og 2025. Som saksordførar vil eg takke komiteen for – sedvanleg – godt samarbeid.

Noreg er ein havnasjon. Det er ikkje berre eit ord vi bruker i festtalar. I 2025 eksporterte vi villfanga fisk for 48,1 mrd. kr. Det er ny eksportrekord. Den samla fangstverdien av fiskeriavtalane er anslått til om lag 85 mrd. kr.

Bak desse tala ligg eit internasjonalt avtaleverk som komiteen samla stiller seg bak. Vi deler rundt 90 pst. av fiskeriressursane våre med andre land. Difor er desse avtalane avgjerande, ikkje berre for verdiskapinga og arbeidsplassar langs kysten vår, men for sjølve grunnlaget for berekraftig forvaltning.

Eg kjem frå ein fiskerikommune som heiter Giske – utan samanlikning med han som sit i salen. Eg vaks opp med fiskerinæring, og i ordførarjobben har eg hatt gleda av å jobbe tett med fiskerinæringa.

Hos oss i Giske kommune er ikkje fiskeriavtalane eit dokument som ligg i ein skuff på Stortinget. Det er dei som avgjer om det er arbeid på fiskemottaket og i filetfabrikken, og om ungdomane har ei framtid heime i kommunen sin. Sunnmøre lever av havet, og det kan vi også seie om andre delar av kysten vår.

Kristeleg Folkeparti har alltid vore eit kystparti. Berekraftig forvaltning av fiskeriressursane og trygge rammevilkår for dei som lever av havet, er noko av kjernen i politikken vår. Det er difor denne meldinga betyr noko for oss.

Så vil eg nemne nokre utviklingstrekk frå tal og produksjon. Torskekvoten i Barentshavet er redusert med 16 pst. Når det gjeld makrell, tilrådde ICES ein dramatisk reduksjon på 70 pst., og etter firepartsavtalen mellom Noreg, Storbritannia, Færøyane og Island er reduksjonen no på 48 pst. For NVG-sild er totalkvoten auka med 33 pst., og eg kunne ha ramsa opp fleire ting.

Til sist vil eg nemne at komiteens fleirtal, der KrF er med, har ein merknad om EU si rolle i forhandlingane. Dette med sjølvråderetten over eigne midlar er veldig sentralt, og det er viktig i denne saka å få fram at den nasjonale sjølvråderetten over eigne ressursar ikkje er til forhandling.

Trond Giske (A) [12:48:06]: Først en takk til saksordføreren for godt arbeid – for ryddig og kunnskapsrik ledelse av denne saken, som har endt opp med en enstemmig komité. Ikke minst også takk for at han uttaler navnet Giske riktig – det er også veldig godt. Sammenligningen med øya synes jeg egentlig passer godt. Giske er en liten øy, 2,5 kvadratkilometer – beskjeden og gjør ikke så mye ut av seg, akkurat som undertegnede.

Det er to kommentarer jeg vil knytte til disse merknadene. Det ene er ros til regjeringen for at man midt oppe i en internasjonal vanskelig situasjon opprettholder en dialog med Russland rundt god forvaltning av våre fiskeriressurser. Det er ikke ukontroversielt, men helt nødvendig for at vi skal ivareta våre interesser, men også fiskebestandene. Vi vet fra andre steder i verden hvor dette har gått dårligere, også for så vidt i Europa, at man har mistet store bestander og dermed skapt dårligere grunnlag for verdiskaping på lengre sikt. Det er utfordrende, som komiteen også skriver, men helt nødvendig at regjeringen opprettholder de samtalene og de enighetene.

Det andre er, som også saksordføreren var inne på, en merknad om å understreke Norges rett til å forvalte fiskeressursene i egne områder, og at EUs posisjoner er utfordrende. Jeg er overrasket over at ikke FrP er med på de merknadene. Det er mulig å være med på de merknadene uavhengig av hva man mener om EU-medlemskap. MDG, som jo for tiden markerer seg som et meget EU-ivrig parti, er med på de merknadene. Det kunne Høyre og FrP vært også. Høyre er vel kanskje vel så ivrig på EU, og det sitter kanskje langt inne å si noe kritisk om denne fantastiske organisasjonen og deres fiskeriforvaltning, men jeg er svært overrasket over at FrP ikke er tydelig på norsk selvråderett og norsk forvaltning over fiskeriressursene.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:50:30]: «Noregs fiskeriavtalar for 2026 og fisket etter avtalane i 2024 og 2025» er en årlig rapportering fra regjeringen til Stortinget som gjør rede for de årlige forhandlingene Norge fører med andre stater om forvaltning av felles fiskeressurser, og hvordan fisket etter tidligere avtaler er gjennomført. At vi velger å stå utenfor enkelte merknader om EU og de problemene forhandlingene med EU har hatt, har ikke noen sammenheng med at vi ønsker å avstå fra vår suverenitet over norske fiskeressurser – tvert imot. Norge er blant verdens fremste havnasjoner, med rike fiskeressurser, og er blant de største sjømateksportørene. I 2025 eksporterte Norge villfanget fisk og fiskeprodukter for 48,1 mrd. kr, som er ny eksportrekord. Vi deler rundt 90 pst. av fiskeressursene med andre land gjennom gjensidige avtaler om ressursforvaltning, for å sikre at høstingen av fiskebestandene er bærekraftig. Avtalene er basert på uavhengige vitenskapelige råd om kvoter og forvaltningstiltak og inneholder forpliktende bestemmelser om kvotefordeling, forvaltningstiltak og kontrollsamarbeid.

Det er tre overordnede mål som ligger til grunn for Norges medvirkning i de ulike forhandlingsprosessene og de internasjonale organisasjonene for ressursforvaltning. Det ene er å fremme en bærekraftig forvaltning av de levende marine ressursene, basert på den beste tilgjengelige vitenskapelige kunnskapen og en økosystembasert tilnærming. Det andre er å sikre Norge en rettferdig del ved kvotefordeling av felles regulerte bestander. Og det tredje er å sikre tilfredsstillende kontroll og håndheving innen de forvaltningsregimene Norge tar del i. Den samlede fangstverdien av fiskeriavtalene i 2025 er anslått til om lag 85 mrd. kr, hvorav Norges del utgjorde om lag 25 mrd. kr. Russlandsavtalen sto for 42 pst. av verdiene, mens kyststatsavtalene for de tre store pelagiske bestandene til sammen sto for 45 pst. Torsken i Barentshavet er den kommersielt viktigste bestanden, med en norsk kvoteverdi på om lag 7,2 mrd. kr i 2025, mens makrellen var den viktigste pelagiske bestanden med en verdi på om lag 6,9 mrd. kr.

Norge har et ansvar for å forvalte fiskeriressursene i Barentshavet på en måte som sikrer framtidig høsting, og har valgt å videreføre fiskerisamarbeidet med Russland innen forskning, regulering og kontroll fordi dette er bærende elementer for en forsvarlig og bærekraftig forvaltning av fellesbestandene, noe som også har stor betydning for andre land som får kvoter basert på avtaler med Norge. Forhandlingene om avtalen for 2026 var utfordrende, og protokollen for 2026 er mindre omfattende enn tidligere år, bl.a. med nedskalering av forvaltnings- og kontrollsamarbeid, statistikkutveksling og forskningssamarbeid.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:53:42]: Fiskeriavtalane og i grunnen heile havretten er overmåte viktige spørsmål for Noreg. Dersom me skulle ha vurdert viktigheita av sakene opp mot kor mange talarar som melder seg til dei forskjellige debattane, burde det ha vore langt fleire som tok ordet i denne debatten.

Ei klok forvaltning av fiskeriressursane i havområda rundt oss byggjer lokalsamfunn langs kysten og landet som heilskap. Det er òg god sikkerheitspolitikk, ved at me reduserer konfliktar og handterer interessemotsetningar på fredelege måtar. Det er ikkje mindre viktig når tilgangen på fisk i mange havområde i verda blir mindre, anten det kjem av forureining, klimaendringar eller overfiske. At Noreg og dei landa me deler fiskeriressursar med, held orden i eige hus, klarer å finna levelege kompromissar og forvaltar fiskebestandane slik at dei blir overleverte til komande generasjonar i minst like god stand, er eit avgjerande bidrag, ikkje berre til vår sikkerheit og til levedyktige lokalsamfunn langs kysten, men eg vil seia at det òg er eit viktig bidrag til internasjonal fred og sikkerheit. SV støttar difor at Noreg fører vidare fiskerisamarbeidet med Russland i ein nedskalert versjon, i ei tid der samarbeid og kontakt elles er redusert til eit minimum. Eg vil åtvara mot forsøk på å avslutta samarbeidet heilt, og eg vil rosa regjeringa for å avvisa den heilt usaklege kritikken frå EU i det spørsmålet.

Dersom russiske båtar skulla fiska småtorsk på si side i Barentshavet til erstatning for å kunna fiska den vaksne fisken i norske havområde, ville det gått hardt ut over heile bestanden og òg ramma den norske fiskerinæringa i stor grad. Det ville òg ha svekt oversikta og kontrollen vår med kva russiske båtar føretek seg.

Eg merkar meg òg at verken Høgre eller FrP har slutta seg til fleirtalsmerknadene om utfordringane i fiskeriforhandlingane med EU. At EU prøver å utfordra norsk suverenitet i fiskeriforvaltninga og rana til seg ein uforholdsmessig stor del av kvotane, er alvorleg og uakseptabelt. Det er ikkje berre i Noreg si interesse, men òg i fisken og miljøet sine interesser at ikkje EU eksporterer problema sine med overfiske frå sine havområde og nordover til område under norsk jurisdiksjon.

Une Bastholm (MDG) [12:57:03]: De marine økosystemene har vært helt avgjørende for Norges historie, vår identitet som kystnasjon, verdiskapingen, mye industri, mange arbeidsplasser og mange lokalsamfunn, men Norges stemme i fiskeriforhandlingene og i de internasjonale havsamtalene er også veldig viktig for de marine økosystemene. Jeg tar egentlig ordet for å understreke at i dilemmaet, i det kaoset vi nå har internasjonalt, mellom om Norge skal sikre mest mulig andel av kvotene – det som vi opplever som en rettferdig andel – eller om vi skal ta en lederrolle i å sikre at kvotene samlet sett ikke blir for høye og faktisk respekterer de faglige anbefalingene, vil Miljøpartiet De Grønne velge det siste.

Jeg setter det sånn på spissen fordi jeg er redd nå. Jeg er redd for at vi kraftig undervurderer det som skjer i havene, og at Norge ikke tar den lederrollen i forhandlingene som vi burde ha tatt. Dette gjelder særlig makrellforhandlingene nå nylig, som vi har sett en rekke oppslag om. Ikke bare kritiseres de for hemmelighold, hvor forskere, fagmiljøer og sivilsamfunnsorganisasjoner ikke har fått være til stede på den måten som er vanlig i multinasjonale forhandlinger. Man ser også det samme som har skjedd i veldig mange av disse forhandlingene de siste årene: I avtalen man ender med – denne gangen var det en firepartsavtale, det er bedre enn ingenting – er kvotene veldig mye høyere enn det som er anbefalt. De siste årene har Norge, Storbritannia og de andre kystnasjonene, som er økonomisk sterkt avhengig av også makrellbestanden, i snitt fisket 130–140 pst. av det forskerne og Det internasjonale havforskningsrådet, ICES, mente var forsvarlig. Av de landene er det Norge og Storbritannia som fisker mest. Nå mener man makrellbestanden er under kritisk nivå. Det er Havforskningsinstituttet og ICES jeg lener meg på her, og det man spesielt ser, etter de nye modellene, er at rekrutteringen til makrell er veldig mye lavere de siste ti årene sammenlignet med årene før.

Jeg håper at statsråden i sitt innlegg vil si noe om hva Norges posisjon har vært når vi har ledet disse forhandlingene, for utad er det referert til at vi alle har måttet inngå kompromisser. Ja vel, men hva var Norges posisjon, hva jobbet vi for, og hva var kompromissene vi inngikk?

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [13:00:17]: Norge er blant verdens fremste havnasjoner. Bærekraftig forvaltning av viltlevende marine ressurser er en grunnleggende norsk interesse. Vi eksporterte villfanget fisk og fiskeprodukter for 48 milliarder norske kroner i 2025.

Avtalene vi inngår, handler om fiskemuligheter og samarbeid om god forvaltning og kontroll av felles ressurser.

BBNJ-avtalen, den nye havmiljøavtalen om bevaring og bruk av biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon, trådte i kraft i januar 2026. Den skal virke parallelt med eksisterende fiskeriforvaltningsregimer uten å undergrave kompetansen til regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner.

Norge har videreført fiskerisamarbeidet med Russland. Samarbeidet innen forskning, regulering og kontroll er bærende elementer i en forsvarlig bærekraftig forvaltning. Forhandlingene med Russland sist høst var krevende i lys av listeføringen av to russiske fiskeriselskaper. Avtalen som ble inngått, innebærer redusert samarbeid på en del områder, men samarbeidet fortsetter. Det er viktig for Norge og for land som får kvoter basert på avtaler med Norge.

Norge har inngått en firepartsavtale om makrell. Selv om kvoterådet ikke ble fulgt, vil avtalen likevel bidra til å redusere fiskepresset. Det jobbes fortsatt for å få en helhetlig avtale som inkluderer alle kyststatene.

Komiteens flertall har framhevet at Norge, i tråd med havretten og langvarig praksis, har suveren rett til å forvalte fiskeressursene og fastsette reguleringer i norske jurisdiksjonsområder, inkludert i fiskevernsonen ved Svalbard. Den politiske forståelsen med EU anerkjenner dette. I 2022 ble vi enige om at EU skal tildeles en avtalt kvote for torsk i fiskevernsonen mot at EU implementerer visse tiltak for å sikre et bærekraftig fiske i internasjonalt farvann.

Norge og EU har ikke kommet til enighet om et forbud mot bruk av oppsamlingspose i rekefisket i Smutthullet. Fra et fiskeriforvaltningsperspektiv er bruken av oppsamlingspose i dette fisket fortsatt problematisk.

Fisken i havet tilhører fellesskapet. Fiskeriene er av stor betydning for den norske økonomien og avgjørende for å sikre aktivitet, bosetting og arbeidsplasser langs hele kysten.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:08:38]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet, men det kommer merkelig kritikk fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fordi FrP ikke ble med på merknader om EU og hvor vanskelig EU har vært i disse fiskeriforhandlingene. Det kan muligens være fordi de for en gangs skyld har stått imot EU og ikke solgt Norge bit for bit, som de gjør i mange andre saker. Det viser seg jo at vi faktisk har et bedre fiskerisamarbeid med Russland enn med Arbeiderpartiets foretrukne samarbeidspartner, EU, innenfor fiskeri.

At flertallet «registrerer at EU i de senere års forhandlinger ved flere anledninger har inntatt posisjoner som utfordrer denne grunnleggende forutsetningen, og mener det er en uakseptabel tilnærming», forandrer ikke posisjonene til EU. Fiskeressursene i områdene under norsk jurisdiksjon, inkludert fiskevernsonen ved Svalbard, har Norge en klar og suveren rett til å forvalte. Den retten ligger fast. Det trenger man ikke å påpeke i merknadsform og skape uro rundt. Det er en soleklar rett som Norge har etter havretten, og den retten ligger fast.