Siren Julianne Jensen (MDG) [13:56:49] (ordførar for saka): La meg først starte med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saka også. Vi har behandla representantforslaget om rammevilkår for kommunar med verdsarvstatus. Forslaget tek opp ei viktig problemstilling: Korleis skal vi sikre god forvaltning av verdsarv, samtidig som vi legg til rette for levande lokalsamfunn i distrikta?

Det er brei einigheit i komiteen om at verdsarvområda representerer verdiar av eineståande betydning, og at kommunane som forvaltar desse områda, har eit stort ansvar på vegner av fellesskapet. Det er også einigheit om at dette ansvaret føreset gode og føreseielege rammevilkår. Samtidig er det ulike syn i komiteen på korleis dette best bør gjerast. Nokre ønskjer sterkare verkemiddel for næringsutvikling og nye kompensasjonsordningar, mens andre legg større vekt på dagens rammer og dei internasjonale forpliktingane Noreg har gjennom verdsarvkonvensjonen. Det som likevel er felles, er at saka handlar om balansen mellom vern og utvikling.

La meg gå over til å snakke på vegner av MDG. Vi meiner verdsarv ikkje først og fremst er eit problem som må løysast. Det er eit ansvar vi har teke på oss, og eit fortrinn som vi må forvalte klokt. Difor meiner vi at ein går feil veg dersom løysinga blir å svekkje vernet, avgrense statlege verkemiddel eller opne for auka press på sårbare område. Verdsarvstatusen er gjeven nettopp fordi desse områda har ein verdi som går langt utover lokale og kortsiktige omsyn. Men samtidig er ikkje dagens situasjon god nok. Utfordringa er ikkje at vernet er for strengt. Utfordringa er at staten i for stor grad overlèt ansvaret til små kommunar utan tilstrekkeleg støtte og føreseielegheit.

For oss handlar dette om noko anna – om betre rammevilkår, om sterkare fagleg og økonomisk oppfølging og om ei meir heilskapleg forvaltning som faktisk gjer det mogleg å kombinere vern med levande lokalsamfunn. Sterke lokalsamfunn er ikkje ein trussel mot verdsarven. Det er ein føresetnad for å ta vare på han. Det føreset at utviklinga skjer innanfor naturen sine tolegrenser og med respekt for dei verdiane som ligg til grunn. Verdsarv skal ikkje vere statisk, men det skal heller ikkje tøyast så langt at det mistar innhaldet sitt. Dette er den balansen vi i MDG meiner at vi må stå fast på.

Bente Estil (A) [13:59:31] (komiteens leder): Norges verdensarvområder rommer både materielle og immaterielle verdier – bygninger, landskap, håndverkstradisjoner og levd kultur. Dette er en del av vår felles arv og en viktig kilde til tilhørighet og stolthet i våre lokalsamfunn over hele landet. Verdensarvstatusen bygger på lokal tilslutning og samarbeid, og når et område blir nominert, skjer det gjennom brede prosesser, med avtaler mellom grunneiere og kommuner, fylkeskommuner og stat. I tillegg har vi verdensarvrådene, som skal sikre god dialog og forankring mellom lokale og sentrale myndigheter. Verdensarv er et felles prosjekt.

Verdensarvstatusen er ikke et eget vernevedtak i norsk rett. Eventuelle begrensninger i bruk følger av nasjonale og lokale vedtak, først og fremst gjennom plan- og bygningsloven, som kommunene forvalter. Det betyr at utviklingen i og bruken av områdene i stor grad utformes lokalt. Forvaltningen skjer innenfor rammene av Norges internasjonale forpliktelser, med et tydelig rom for å balansere vern og utvikling.

Et godt eksempel er Røros. Her ser vi hvordan dette fungerer i praksis. Verdensarvstatusen brukes aktivt som grunnlag for lokal utvikling, og spillet Elden settes hvert år opp midt i verdensarvområdet. Det er mange hensyn å ta, men når en tar hensyn, får en det til. Gjennom historiefortelling, opplevelser og kultur skapes arbeidsplasser og ikke minst lokal tilhørighet og stolthet. Historien blir holdt levende. Og dette er kjernen i Arbeiderpartiets tilnærming – verdensarv og utvikling er ikke motsetninger, god forvaltning gjør at begge styrkes.

Regjeringen arbeider nå med en ny kulturlov som skal modernisere regelverket, og utvalget som har utredet loven, peker på at avveininger mellom verdensarv og andre hensyn best løses med planlegging og lokaldemokratiske prosesser. Dette understreker hvor viktig det er å ha tillit til kommunene og til samarbeid mellom nivåene. Dagens rammeverk, med internasjonale retningslinjer, nasjonalt lovverk og lokale planprosesser, gir etter Arbeiderpartiets syn et godt grunnlag for å utvikle og ivareta både verdensarvverdiene og behovet for utvikling.

Til slutt vil jeg signalisere at Arbeiderpartiet ved voteringen vil stemme for komiteens innstilling, selv om vi ikke er med på innstillingen, for innstillingen er det som allerede skjer når det gjelder verdensarv og utvikling.

Bjørn Larsen (FrP) [14:02:46]: Verdensarven tilhører hele Norge, men konsekvensene av verdensarvstatus bæres ofte av en kommune. Det er egentlig kjernen i denne saken.

De åtte norske verdensarvområdene ligger i stor grad i distriktskommuner som allerede kjemper mot fraflytting, svak demografi og begrenset økonomisk handlingsrom. Samtidig er det disse kommunene som i praksis står i førstelinjen for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser etter UNESCO-konvensjonen.

Hva skjer når staten pålegger kommunene et stadig større ansvar, men ikke følger opp med tilstrekkelige virkemidler? Norges Verdensarv peker selv på et økende gap mellom behov og statlige bevilgninger. Kommunene står for den daglige forvaltningen, mens tilskuddene reelt sett går ned. Samtidig advarer organisasjonen mot at verdensarven ikke må bli oppfattet som en hemsko for lokal verdiskaping og bosetting.

Ingen verdensarvsteder ble opprettet for å bli museum. De ble opprettet fordi folk levde der, arbeidet der og skapte verdier verden ønsker å bevare. Derfor må målet være vern gjennom aktivitet, ikke vern gjennom avvikling. Også UNESCOs egen utvikling går nå i retning av at verdensarv skal forvaltes som levende samfunn, hvor vern og bærekraftig utvikling går hånd i hånd. Norges Verdensarv peker på det samme.

Verdensarvområdene har et betydelig potensial for næringsutvikling dersom kommunene får bedre rammevilkår. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om sterkere lokal medvirkning, tydeligere rammer og en prinsipiell kompensasjonsordning når staten begrenser kommunenes utviklingsmuligheter.

Jeg registrerer at et flertall er villig til å støtte det mest selvfølgelige forslaget i saken: at verdensarvstatus ikke skal hindre bærekraftig næringsutvikling som ikke skader verdensarvverdiene. Det er bra, men jeg undrer meg over at Stortinget ikke samtidig er villig til å diskutere hva som skjer når staten faktisk påfører kommuner tapte inntekter og reduserte utviklingsmuligheter.

Dersom staten begrenser et lokalsamfunns mulighet til inntekter, arbeidsplasser og utvikling av hensyn til nasjonale interesser, kan ikke staten samtidig overlate regningen til kommunen og innbyggerne. Nasjonale vedtak må også følges av nasjonalt ansvar.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag og det forslaget Fremskrittspartiet er en del av i saken.

Haagen Poppe (H) [14:05:32]: Verdensarvstatus skal være en styrke for et lokalsamfunn, ikke en utviklingsbrems når utvikling ikke går utover verneverdiene. Det er Høyres utgangspunkt i denne saken.

Vern av kultur- og naturarv er viktig for et konservativt parti, men det må kombineres med lokalt selvstyre, bærekraftig næringsutvikling og økonomisk forutsigbarhet. Altfor ofte ser vi at verdensarvstatus brukes som en blankofullmakt til å stanse viktige prosjekter som skaper arbeidsplasser i de bygdene det ofte er tale om.

De norske verdensarvområdene ligger i stor grad i distriktskommuner med begrenset økonomisk handlingsrom og et betydelig forvaltningsansvar. Verdensarvstatus innebærer omfattende internasjonale og nasjonale forpliktelser, men det er kommunene som bærer store deler av den praktiske forvaltningen.

De skal selvfølgelig få økonomisk støtte fra staten for å ivareta noe av det mest dyrebare vi har av naturverdier og kulturarv i vårt land, men staten må også la være å blande seg unødvendig inn i disse kommunenes mulighet til å tjene penger. Det kan gjerne handle om områder utenfor verdensarvområdet, men man bruker disse verdiene som argumentasjon for å si blankt nei.

For eksempel: Når man ønsker å bruke en fullstendig ihjelsprengt gammel åpen gruve langs Sunnulvsfjorden til landbasert oppdrett, kommer Statsforvalteren og stopper det hele fordi opplevelsen av verdensarvområdet visstnok blir svekket. Dette er altså utenfor verdensarvområdet. Vel, det er allerede et stort hull i fjellet der fra før. Det eneste som blir svekket, er kommunens næringsgrunnlag og evne til å legge til rette for god forvaltning av verdensarven.

Når staten påfører lokalsamfunn slike begrensninger, svekkes både lokaldemokrati og økonomisk bærekraft. Dagens politikk preges i for stor grad av detaljstyring fra staten, sektorvise innsigelser og manglende økonomisk forutsigbarhet. Det bidrar til at verdensarvstatus oppleves mer som en belastning enn den utviklingsressursen det burde være. Derfor støtter Høyre intensjonen og hovedretningen i dette representantforslaget.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:08:17]: Hadde FrP og Høyre fått bestemme i min hjemby, hadde ikke huset mitt stått, for de ville rive det – et hus fra 1590. Sånn kan det gå, men heldigvis ble det ikke sånn. Huset står og er en del av Norges historie i dag, takket være kloke lokalpolitikere.

Verdensarvområdene våre er ikke vanlige arealer. De er ikke bare vakre landskap eller historiske kulturminner. De er steder som verden har sagt har en så stor verdi at de tilhører hele menneskeheten, også dem som kommer etter oss. Derfor er det grunn til bekymring når verdensarv i dette representantforslaget først og fremst omtales gjennom næringsutviklingsbriller. For SV er ikke spørsmålet hvordan vi kan tilpasse verdensarven til næringsinteressene. Spørsmålet er: Hvordan kan vi sikre at næringsaktivitet skjer på verdensarvens premisser?

Verdensarvstatus er ikke en markedsføringsordning. Det er ikke et kvalitetsstempel vi kan bruke så lenge det er lønnsomt. Det er et ansvar, en internasjonal forpliktelse, et løfte om at vi skal forvalte natur og kulturverdier av enestående universell verdi med varsomhet og langsiktighet.

Vi vet at presset på mange verdensarvområder øker. Flere besøkende, mer kommersialisering og større arealinteresser kan på sikt undergrave nettopp de verdiene som trekker folk dit. Når natur slites ned, kulturmiljøet mister sin egenart og lokalsamfunn presses av økende turiststrømmer, er det ikke en bærekraftig utvikling. Da forbruker vi arven i stedet for å forvalte den.

Samtidig står verdensarvområdene overfor en annen alvorlig trussel. Klimaendringene, flom, erosjon og ekstremvær utfordrer både natur og kulturverdier i et omfang vi bare har sett begynnelsen på. Da trenger vi sterkere vern og tydeligere forvaltning, ikke signaler som kan svekke vernehensynene.

SV mener samtidig at kommunene som forvalter verdensarv, fortjener bedre og mer forutsigbare rammer, men svaret er ikke å flytte grensene for hva som skal vernes. Svaret er en tydelig nasjonal styring, bærekraftig besøksforvaltning og rammevilkår som gjør det mulig å ivareta ansvaret de er gitt. For verdensarv handler ikke om hva vi kan hente ut i dag. Det handler om hva vi er villige til å bevare for dem som kommer etter oss. Derfor støtter ikke SV representantforslaget og tilrådingen, og jeg fremmer herved SVs alternative forslag.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [14:11:34]: Verdensarvstatus skal være en styrke for lokalsamfunnene, ikke en hemsko for utvikling, bosetting og verdiskapning. Norge kan ikke føre en politikk som setter lokk på lokalsamfunn. Senterpartiet er derimot opptatt av å utvikle samfunn. I alle år har man forvaltet verdier som har fått status som verdensarv, for eksempel på Vegaøyene i Nordland, og evner å ha to tanker i hodet samtidig: verdiskapning og ivaretakelse av verneverdige verdier.

Erfaringer fra flere verdensarvkommuner viser at det i dag kan oppstå en ubalanse mellom statlige krav og lokale utviklingsmuligheter, og at statlige vedtak og innsigelser i praksis kan begrense muligheten lokalsamfunn har til å utvikle seg. For Senterpartiet er dette et helt grunnleggende prinsipp: Vi skal ta vare på kultur- og naturarv, men vi skal også legge til rette for aktivitet, arbeid og verdiskapning i hele landet.

Senterpartiet vil særlig framheve betydningen av lokal medvirkning og reell dialog. For å sikre legitimitet og tillit til forvaltningen er det avgjørende at berørte kommuner får delta i ordinære planprosesser, og at statlige myndigheter ikke overstyrer lokaldemokratiet gjennom automatiske innsigelser. På denne bakgrunn vil Senterpartiet støtte komiteens tilråding om å sikre at kommuner med verdensarvstatus ikke hindres i å utvikle næringsvirksomhet som ikke skader verdensarvverdiene. I tillegg støtter Senterpartiets forslag 1 og 2. Det innebærer både å sikre at statlige innsigelser ikke automatisk stopper utvikling, men at de behandles gjennom ordinære planprosesser med reell dialog, og å vurdere bedre ordninger for kommuner som blir påført økonomiske tap som følge av statlige vedtak.

Samtidig er Senterpartiet mer skeptisk til deler av forslaget som kan føre til mer byråkrati og økt statlig styring. Forslag 3 om å etablere et nytt nasjonalt rammeverk og forslag 4 om ytterligere nasjonale retningslinjer kan i praksis innebære flere krav, mer regelverk og et sterkere statlig styringstrykk overfor kommunene. Det er etter vår vurdering ikke veien å gå. Det er også uklart hva rammene for en kompensasjonsordning vil være, og vi er bekymret for at dette vil kunne føre til større grad av vern under dekke av kompensasjon.

Senterpartiet er tilhenger av bruk framfor vern, for norske kommuner trenger mer handlingsrom, ikke mindre. Vi trenger færre statlige føringer og mindre detaljstyring som svekker lokalt selvstyre. Verdensarvkommunene har ulike behov og forutsetninger, og det er nettopp gjennom det lokale folkestyret at de beste løsningene blir til.

UNESCO har selv i sin nye forvaltningsveileder skiftet fokus fra å forhindre endringer og utvikling til nå å skulle håndtere endringer og utvikling. Jeg siterer fra veilederen: «Derfor er forvaltningens rolle å håndtere kontinuitet og endring på en måte som opprettholder verdensarvområdets fremragende verdier, samtidig som det bringer fordeler til samfunnet.»

Dette er helt i tråd med forslaget som Senterpartiet stemmer for i denne sak. Det viser at UNESCO selv ser utfordringene som tas opp i denne saken, og da skulle det vel blott bare mangle at den norske stat legger seg på den samme linjen.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [14:14:36]: Verdensarv er en internasjonal forpliktelse Norge har påtatt seg, og verdensarvstatus forplikter til en langsiktig og bærekraftig forvaltning. Formålet er å bevare verdensarven på beste måte for nålevende og framtidige generasjoner.

Verdensarvstatusen innebærer både ansvar og muligheter. Statusen gir lokal identitet og attraktivitet, som igjen er grunnlag for utvikling. Utvikling i verdensarvområdene må imidlertid skje på verdensarvens premisser innenfor tålegrensene, det vil si innenfor rammene av de verdiene som ligger til grunn for oppføringen på verdensarvlisten. Verdensarvstatusen skal ikke innebære begrensninger for lokalsamfunnsutvikling, men tvert imot bidra til det motsatte.

Jeg deler representantenes syn på at kommuner som har verdensarv, skal ha gode rammer for bærekraftig lokal verdiskaping og næringsutvikling, og jeg ønsker derfor å understreke at det skal være rom for utvikling. Kommuner med verdensarvstatus må, på lik linje med andre kommuner, gjennom planlegging og arealdisponering beslutte hvilke tiltak og former for næringsvirksomhet som kan tillates innenfor verdensarvområdene. Forvaltningen av verdensarven skjer derfor innenfor nasjonalt regelverk for arealbruk, hvor plan- og bygningsloven er den mest sentrale.

Verdensarvstatus baserer seg på og forutsetter lokal tilslutning, og jeg er opptatt av at forvaltningen av verdensarven må skje i et samarbeid mellom lokale, regionale og statlige myndigheter, eiere og andre berørte aktører. Lokale verdensarvråd er etablert for å tilrettelegge for samarbeid mellom lokale og sentrale myndigheter og for å bidra til at beslutninger og arealplanlegging er i tråd med internasjonale forpliktelser. Riksantikvaren og Miljødirektoratet har utstrakt veiledning overfor lokale og regionale myndigheter og andre forvaltningsaktører, blant annet når det gjelder verdensarvkomiteenes krav til konsekvensutredninger og nye tiltak. Jeg mener at dagens forvaltningssystem gir kommuner med verdensarvstatus nødvendig handlingsrom til å utvikle bærekraftig næringsvirksomhet, samtidig som verdensarvverdiene ivaretas.

Komiteens forslag om at regjeringen skal sikre at kommuner med verdensarvstatus ikke hindres i å utvikle bærekraftig næringsvirksomhet som ikke skader verdensarvverdiene, er derfor i tråd med dagens politikk og etablert praksis.

Avslutningsvis kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen at det altfor ofte er sånn at verdensarvstatus gir en form for blankofullmakt til å stoppe utvikling. Tvert imot, det er egentlig veldig få saker hvor vi ikke kan tillate utvikling på grunn av verdensarvverdiene. I de aller fleste tilfellene klarer man å bruke verdensarvstatusen som en mulighet for lokal samfunnsutvikling og for lokal næringsutvikling. Det er positivt for utviklingen av det som er viktige områder, både for Norge og for verden.

Morgan Langfeldt (FrP) [14:30:23]: Verdensarv skal være en styrke for lokalsamfunnet, ikke en brems. Det er kjernen i forslaget fra Fremskrittspartiet i dag.

Vern og utvikling kan gå hånd i hånd, men vi kan ikke be små distriktskommuner bære store internasjonale forpliktelser som samtidig svekker deres eget økonomiske handlingsrom. Mange av de norske verdensarvområdene ligger i kommuner med sårbar demografi og begrensede ressurser. Verdensarvstatus gir tyngre ansvar i plan- og bygningsloven og kulturmiljø- og naturforvaltningen, men når inntektene og virkemidlene reelt sett reduseres, oppstår en skjevhet. Mer ansvar og dårlig økonomi er ikke en god vei å gå, verken for lokalsamfunnene eller for verdensarven.

Norges verdensarv synes å få utfordringer flere steder, kanskje mer enn statsråden innrømmer. Det er alvor. Det er et økende gap mellom behov og bevilgninger, svekket kommunal kapasitet, uklare roller, manglende samordning og for svake rammer for lokal verdiskaping. Dette samsvarer jo ikke med UNESCOs retning, hvor bærekraftig utvikling er en del av forvaltningen, ikke et hinder.

Vi trenger derfor et nasjonalt rammeverk som bedre tar opp i seg og styrker lokalt selvstyre og reell medvirkning på en enda bedre måte enn i dag, som sikrer bærekraftig næringsutvikling innenfor rammen av verneverdiene, og som etablerer permanente kompensasjonsordninger når staten innskrenker handlingsrommet til kommunene. Målet er enkelt, på tross av hva enkelte representanter mener: vern gjennom bruk og utvikling. Sterke, levende og økonomisk robuste lokalsamfunn er den beste garantien for å ta vare på våre fremste kultur- og naturminner.

Det er avgjørende for samfunnsutviklingen at kommuner med verdensarvstatus ikke unødvendig skal hindres i å utvikle bærekraftig næringsvirksomhet, når utviklingen ikke skader verdensarvverdien. Det er disse vi snakker om.

Regjeringen må utrede og fremme et nasjonalt rammeverk for forvaltning av verdensarvkommuner med klare prinsipper for næringsutvikling, finansiering, planprosesser og lokal medvirkning, slik at kommunene står bedre styrket til å ta vare på verdensarven.

Dette er ikke et oppgjør med vernet, som enkelte kan få det til å høres ut som. Dette er en invitasjon til å forvalte ordningene bedre. Når staten stiller krav, må staten også stille opp – med forutsigbar finansiering, tydelige rammer og respekt for lokaldemokratiet. Slik sørger vi for at verdensarvstatus blir det den var ment å være: en motor for stolthet, verdiskaping og levende lokalsamfunn.

Frank Edvard Sve (FrP) [14:33:39]: Eg er nok ganske sikkert absolutt den einaste i denne salen – eller på dette huset, for den saks skuld – som har teke imot ein verdsarvstatus. Det gjorde eg som ordførar på vegner av Stranda kommune og Geirangerfjorden den 14. juli 2005 i Durban i Sør-Afrika. Det er den største tabben eg har gjort i mitt liv. Det skulle aldri ha skjedd, for dei føresetnadene og det grunnlaget vi vart førespegla av å få ein verdsarvstatus, har ikkje vist seg å verte det som vi fekk fortalt frå regjeringa den gongen. Det har altså vorte nei, nei og nei i alt som er – alle område som lokalsamfunn er heilt avhengige av å kunne ha, for å kunne bu der.

Korleis er verdsarvområdet Geirangerfjorden vorte til? Jo, det har vore gjennomført i generasjonar gjennom bruken av vern og vern gjennom bruk. Det er ikkje Geiranger sentrum, eller fjella, eller Raudbergvika, som ligg utanfor verdsarvområdet, eller oppe i Flydalen, der ein ønskjer å byggje kraftverk – det er ikkje det som er grunnlaget for at vi fekk verdsarvstatus. Nei, det er to kriterium for å bli innskrive: Det er det fantastiske fjordlandskapet, som er heilt unikt i verda, og det er det geologiske grunnlaget som har skapt den fjorden.

Då er det så greinlaust når statsforvaltaren og riksantikvaren har motsegner mot at ein legg ut nokre flytebryggjer i Geirangerfjorden og nokre ladeanlegg for å imøtekoma dei krava som staten og statsråden har gjeve knytt til nullutslepp i Geirangerfjorden. Korleis skal vi klare å innfri dei krava då, når vi ikkje får leggje ut flytebrygger og dei ladestasjonane for å kunne ha nullutsleppsbåtar inne i fjorden der? I eit morass i Raudbergvika, eit gammalt gruveområde som slettes ikkje ser noko særleg fint ut, og som ligg utanfor verdsarvområdet, der skal ein ikkje kunne klare å utnytte det – og sannsynlegvis lage det betydeleg finare enn det er i dag. Nei, utanfor verdsarvområdet er det umogleg.

Kraft i Geiranger for å få nullutslepp – nei, det får ein ikkje. Ein får blankt nei til alle kraftanlegg som ligg i område som slett ikkje har noko med kriteria for innskriving til verdsarvområdet. Der må både statsråden og regjeringa verkeleg ta seg saman. Det er ein så stor hemsko for lokalsamfunnet at det går ikkje an å ha det sånn. Difor har debatten også vore å gje tilbake heile verdsarvstatusen, men det er jo ikkje mogleg.

Dette dreier seg ikkje om at det er nokon som er imot verdsarven. Det er ingen som er imot å ta vare på området, men vi må aldri gløyme at i 1900 var det 100 cruiseskip inne i Geiranger. Det har aldri vore så reint i den fjorden som det er per i dag.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:36:52]: Det er interessant at de partiene som argumenterer sterkest for at næringsinteressene skal seire i dag, er de samme partiene som sto her på denne talerstolen i går og kjempet for å stanse næringslivet, stanse en av de største satsingene vi har for næringslivet, som vil gi landet mer kraft og over 16 000 arbeidsplasser. Det var de samme partiene, gitt.

Jeg registrerer at forslagsstillerne forsøker å framstille dette som et spørsmål om balanse mellom vern og utvikling, men det er nettopp her den grunnleggende uenigheten ligger. For SV er ikke verdensarven noe vi forvalter på lånt tid, fram til neste næringsprosjekt banket på døren. Verdensarven er selve rammen som all aktivitet må innordne seg etter. Derfor reagerer jeg på premisset som ligger til grunn for dette forslaget. For når verdensarvstatus omtales som en utfordring for lokal utvikling, eller som et hensyn som må veies opp mot andre interesser, da risikerer vi å snu hele logikken på hodet. Verdensarvstatus er ikke problemet. Den er ansvaret.

Jeg vil derfor utfordre forslagsstillerne direkte: Hva er det de egentlig mener står i veien for lokal utvikling i dag? Hvilke konkrete vernebestemmelser mener de er for strenge? Hvilke begrensninger mener de at verdensarvområdet bør tåle mer av? For dersom man mener at dagens vern fungerer godt, er dette forslaget overflødig. Mener man derimot at vern skal vike oftere når det oppstår press om utbygging, kommersialisering eller økt turistaktivitet, ja, da bør man virkelig være ærlig om det.

Verdensarvstatus er ikke gitt fordi områdene er økonomisk lønnsomme. Den er gitt fordi områdene representerer natur- og kulturverdier av enestående universell verdi, verdier som vi aldri kan gjenopprette dersom de først går tapt. Det er nettopp derfor Norge – vi – har påtatt oss internasjonale forpliktelser gjennom UNESCO, ikke for å forvalte disse områdene til det blir mindre krevende å leve med, men for å sikre at de overlever presset fra vår egen tid.

Det mest oppsiktsvekkende ved dette forslaget er derfor ikke hva som står i det, men det som mangler. Det står lite om naturens tålegrenser, lite om kulturarvens integritet, lite om klimaendringenes konsekvenser, men mye om hvordan verdensarven skal tilpasses andre interesser.

Bjørn Larsen (FrP) [14:40:11]: Det vi i alle fall fikk oppklart med forrige innlegg, var at SV ikke forstår forskjellen mellom å stoppe næringsutvikling og å være imot enorme statlige subsidier til en næring som ingen private ønsker å gripe tak i uten at de, som sagt, får enorme statlige subsidier for det.

Men det mest oppsiktsvekkende i denne saken er at nesten alle partier erkjenner problemet, men stemmer mot løsningene. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet nå snur og stiller seg bak innstillingen, i alle fall, sånn at vi får det ene punktet med oss videre i denne saken.

Alle er enige om at lokal verdiskaping er viktig. Alle er enige om at verdensarvkommunene har store forpliktelser. Men når Fremskrittspartiet foreslår sterkere lokalt selvstyre, tydeligere rammer og kompensasjon når staten selv begrenser utviklingsmulighetene, blir støtten betydelig mindre.

La oss ta Vega kommune som eksempel, en vakker øykommune på Helgeland. Etter at den fikk verdensarvstatus, har befolkningen falt med 15 pst. Her har staten stanset nye oppdrettsetableringer i verdensarvområdet og i buffersonen. Det var faktisk oppdrettslokaliteter i buffersonen fra før. SV var litt bekymret for hva vi var mot, og hva vi var for, men det at det ligger en merd på sjøen som stikker kanskje en og en halv meter opp i luften, kan ikke være med på å ta bort kvaliteten på verdensarven, og i alle fall ikke i buffersonen. Resultatet av dette er færre arbeidsplasser, færre muligheter for vekst og mindre inntekter til lokalsamfunnet. For folk på Vega handler dette om noe helt grunnleggende: om det skal være arbeidsplasser der i morgen, om ungdommen skal flytte hjem igjen, om skolen skal ha elever, og om lokalsamfunnet skal vokse eller sakte tappes for folk, som det har gjort siden 2004.

Regjeringen så selv at vedtaket fikk negative konsekvenser. Derfor kom det en særskilt bevilgning på 10 mill. kr til Vega. Men det reiser et viktig spørsmål: Er virkelig løsningen at kommunene skal få en engangsbevilgning, når de samtidig mister muligheten til framtidige arbeidsplasser, framtidige investeringer og framtidige inntekter fra havbruksfondet, år etter år? For forskjellen mellom en engangsbevilgning og varige arbeidsplasser er at engangsbevilgningen tar slutt. Det gjør ikke behovet for inntekter, bosetting og utvikling.

For Fremskrittspartiet er dette et enkelt prinsipp: Dersom staten begrenser lokalsamfunnenes mulighet til å skape arbeidsplasser og inntekter, må staten også ta ansvar for de økonomiske konsekvensene. Nasjonale hensyn skal ikke finansieres gjennom lokale tap. Da blir spørsmålet enkelt: Skal verdensarvkommunene bare akseptere konsekvensene? Eller skal vi fortsette å sende regninger og begrense verdensarvkommunene helt til noen spør om det kanskje er lettere å utvikle lokalsamfunnet uten verdensarvstatus? Da er vi kanskje på ville veier.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [14:43:24]: Som jeg sa i hovedinnlegget mitt i denne saken, handler dette om å ha to tanker i hodet samtidig, som er en evne vi med respekt å melde er nødt til å ha i denne salen.

Jeg vil vise til replikkordskiftet med statsråden. Der fikk jeg dessverre ikke tatt en replikk til, men statsråden peker på vedtak som ble gjort da Senterpartiet satt i regjering, med kompensasjon. Ja, det er helt rett at det ble gjort når vi satt i regjering, og kompensasjon er bra, men det er fortsatt et spytt i havet sammenlignet med det som kunne ha vært alternativet. Og debatten i dag og vedtaket som vi gjør i saken i dag, viser primærstandpunktet til Senterpartiet og avslører Arbeiderpartiet i så henseende. Jeg vil oppfordre representanter fra Arbeiderpartiet til å dra opp til Vega, snakke med tidligere ordfører Andre Møller og høre hva han sier i denne saken, hvor de har kjempet og kjempet. Eventuelt kan de snakke med fylkespolitikerne fra Nordland Arbeiderparti, som jeg selv har sittet i fylkesrådet sammen med, som har jobbet med denne saken gjennom å vise til Vega.

I tillegg viser statsråden til at han ikke var kjent med at Norge etterlever regelverket strengere enn UNESCO. Jeg viste i mitt innlegg til veilederen fra UNESCO, som statsråden da ikke fikk med seg, men den sier:

Derfor er forvaltningens rolle å håndtere kontinuitet og endring på en måte som opprettholder verdensarvområdets fremragende verdier, samtidig som det bringer fordeler til samfunnet.

Dette sier altså UNESCO, og det mener jeg vi må ta innover oss i Norge, og lytte til. Det er en langt friere praksis enn den Norge opererer etter i dag. Nå bør statsråden være kjent med dette, ettersom jeg har nevnt det to ganger. Eventuelt kan man lese kapittel 2 i den veilederen som ble publisert i februar 2026.

Senterpartiet er selvfølgelig opptatt av verdensarv. Vi skal ha verdensarv i Norge, men man må ha to tanker i hodet samtidig, og når UNESCO selv ser verdien av næringsutvikling og verdiskaping i symbiose med verdensarven, tenker jeg at Norge også må gå i den retningen.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet stemmer for innstillingen. Det er bra, men jeg skulle også ønske at de stemte for det forslaget som sier at det ikke automatisk skal være nei og statlige innsigelser til slike prosesser.

Frank Edvard Sve (FrP) [14:46:01]: Dessverre ser det ut som omtrent halve salen ikkje har forstått eit kvekk av kva denne saka eigentleg dreier seg om. Det det dreier seg om, er at ein ikkje er imot verdsarvområde, ein er ikkje imot å ta vare på område. Eg har sete i kommunestyret i snart 30 år, og eg sit framleis der, og den lokale forvaltinga har til punkt og prikke følgt opp verdsarvforpliktingane – og kanskje gått langt over også. Lokalbefolkninga ønskjer det sjølvsagt også.

Utfordringa er at når det f.eks. er pålagt nullutsleppskrav for cruise- og båttrafikken, får ein ikkje rammevilkåra eller grunnlaget for å kunne innføre det. Det vil altså seie at ein ikkje får moglegheit til å få straum inn dit. Straum til Geiranger vil koste 1 mrd. kr, det har både Tussa og andre lagt til grunn, fordi ein ikkje får byggje kraftverk som ikkje ligg til grunnlaget til verdsarvområdet. Ein får altså nei til kraftverk, og ein får heller ikkje straum. Eg har stilt spørsmål til tidlegare olje- og energiminister om det, og det er eigentleg totalt umogleg.

Møre og Romsdal fylke, i lag med Fjord kommune og Stranda kommune, har søkt staten om ein kraftig kompensasjon når det gjeld både straum og ei rekkje andre område, for å ta vare på verdsarvområdet. Blant anna gror heile området att fordi kulturlandskapet ikkje vert beita. Ein ønskjer å byggje ein fellesfjøs for å få beite i heile området. Ein får nei når det gjeld å få oppdrettsanlegga på land – og det er i alle fall ikkje korrekt at det er fare for utslepp når ein flyttar lakseoppdrettet på land, inn i fjellet. Eg har vore laksefiskar heile livet mitt, og eg fiskar mykje i fjorden. Dette ville vore betydeleg betre for fjorden og fjordlandskapet på sjøbotnen enn om oppdrettsanlegga er i fjorden.

Her er det ei rekkje område der vi ønskjer å leggje til rette for å ivareta denne verdsarvstatusen, men då må staten faktisk stille opp for oss og gjere oss i stand til å gjennomføre det. Det er det spesielt representanten frå Sosialistisk Venstreparti ikkje i det heile har skjønt. Det er ikkje snakk om å prøve å øydeleggje naturen eller noko slikt. Det er ikkje snakk om at vi ikkje tek inn over oss dei krava som er stilte til oss, men vi er ikkje i stand til å gjennomføre det. Det vil koste så enorme summar at ingen av oss er i stand til det. Kommunen kan ikkje lage straumtilførsel til Geiranger til 1 mrd. kr. Det er umogleg, det skjøner garantert representanten frå Sosialistisk Venstreparti – moglegvis.

Eg vil gjerne spørje statsråden – eg ser han har teikna seg på talarlista: Kan staten vere villig til å bidra til lokalsamfunnet om det f.eks. vert søkt om ein fellesfjøs for å få beita? For å kunne få beita kulturlandskapet må det dyr inn i terrenget. Det har det vore jobba med lenge, men ein møter veggen på mange område. Dette er eit konkret tiltak som ville hjelpe veldig på å ivareta kulturlandskapet betydeleg betre enn i dag. I dag gror det att.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:49:14]: Jeg merker meg at FrP er et av de partiene som virkelig legger seg i selen for å stanse 16 000 mulige arbeidsplasser og sette dem i fare, som vil stanse stor verdiskapning og sette næringslivet fullstendig i limbo, og som stanser kraftproduksjon. Samtidig bruker de enormt med energi i dette rommet på denne saken. Vet du hva jeg tenker, president? Jeg tenker at når man legger så mye krefter i denne saken, burde man kanskje vurdere lokalpolitikken. Det er en ærlig sak.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [14:50:02]: Først må jeg bare få understreke at mitt poeng, og det jeg sa i stad, var ikke at jeg ikke har fått med meg de føringene som kommer fra UNESCO. Jeg sa at vi praktiserer de føringene på samme måte som andre land, gjennom at vi sørger for å ha to tanker i hodet på en gang: både å gjennomføre de tiltakene som kreves for å bidra til å opprettholde verdensarvens kvaliteter, og samtidig sørge for å legge godt til rette for en bærekraftig utvikling av lokalsamfunn.

Det betyr ikke at det aldri er sånn at verdensarvstatusen ikke legger noen føringer for hvordan den utviklingen kan skje. Det er eksempelvis sånn at akvakultur kan ha – ikke må ha, men kan ha – en påvirkning på verdensarven og de verdiene som Norge er forpliktet til å beskytte. Hvis vi da skal ha to tanker i hodet på en gang, må det også kunne innebære en diskusjon om i hvilke områder, f.eks. i en kommune, man kan drive med akvakulturvirksomhet, og i hvilke områder av en kommune man ikke kan drive med akvakulturvirksomhet.

Så til representanten Sve: Det jeg helhjertet slutter meg til, er at vi må jobbe sammen for å sørge for at lokalsamfunnene kan leve godt med verdensarvstatusen. Jeg anerkjenner også at man ikke i alle tilfeller har vært like flink til å få til det i praksis, og at det absolutt er et område som vi kan jobbe enda bedre sammen om framover. Hvis det er tiltak man ønsker å være med og diskutere fra lokalmiljøets side, for å legge bedre til rette for at man kan ta vare på den verdensarven man er satt til å forvalte, tror jeg absolutt staten skal være med på det.

Områder knyttet til ivaretakelse av kulturlandskap er områder vi kan bygge videre på, f.eks. gjennom jordbruksforhandlingene og etablerte samarbeid mellom stat og næring allerede i dag. Vi har også tatt grep for å være med og styrke deler av verdensarven på Rjukan og Notodden, f.eks., fordi man har sett konkrete lokale behov der man har hatt behov for å stille opp – så der står vår dør åpen. Jeg er mer enn gjerne med på å diskutere med lokalmiljøet innspill og tanker, for å sørge for at man er best mulig i stand til det. For det er ingen tvil om at det er en stor oppgave, og mye av oppgaven med å være med og ta vare på verdensarven hviler på lokalmiljøet. Det er en ramme for lokalmiljøet å leve med verdensarven, og vi skal fra statens side være med og bidra til at den rammen blir så god og fleksibel som mulig – og også at den gir muligheter for lokal utvikling, og at man ser at det er en verdi å være en kommune med verdensarvstatus.

Frank Edvard Sve (FrP) [14:53:12]: Til representanten frå SV: Eg treng ikkje å vurdere å vere lokalpolitikar, eg er lokalpolitikar, eg sit i kommunestyret. Eg sit òg i fylkestinget. Så sånn er det.

Så vil eg skryte litt av statsråden, for han har faktisk gjeve dispensasjonar for båttrafikk i fjorden inntil straum kjem på plass. Det er veldig godt jobba, det er sånn ein må handtere det. Dessverre er det no masse motsegner frå både statsforvaltaren og Riksantikvaren som forverrar moglegheitene for å få på plass ladeanlegg. Det kan fort hende statsråden er nøydd til å utvide dei dispensasjonane. Eg synest likevel statsråden har handtert dette på ein ryddig og ordentleg måte sidan det har teke lengre tid å få på plass ladeanlegg. Det er sånn ein må handtere det mellom lokalt og sentralt, og det håpar eg statsråden òg vil bidra med vidare i den vanskelege saka det er å få på plass straum til det området.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [14:54:13]: Jeg viser til statsrådens innlegg. Hadde man hatt to tanker i hodet på en gang, hadde vi vel strengt tatt ikke stått og diskutert denne saken i dag.

Senterpartiet er opptatt av lokal forankring. Vi er opptatt av å lytte til bl.a. Vega kommune som ønsker bærekraftig utvikling. De ønsker selvfølgelig å ta vare på verdensarvsamfunnet sitt. Senterpartiet mener det er helt feil at det skal sitte folk i Oslo og late som de kjenner Vega bedre enn vegværingen. Det vet de best lokalt. Men det er vel det som til syvende og sist skiller Senterpartiet og Arbeiderpartiet også i denne saken: Vi mener at man lokalt er best egnet til å vurdere akkurat disse punktene.