Benjamin Jakobsen (A) [11:44:44] (ordfører i saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Dette er et krevende område med vanskelige avveininger og spørsmål som det ikke finnes noen enkle svar på. Det handler om barn som har opplevd mer enn noe annet barn burde oppleve, og om hvordan vi som samfunn kan ta best vare på dem. Jeg opplever at vi har hatt gode, grundig og ærlige diskusjoner, og jeg er glad for at et bredt flertall i Stortinget stiller seg bak lovendringene. Jeg vil nå redegjøre litt for det som har vært Arbeiderpartiets tilnærming til denne saken.

De siste årene har vi sett en alvorlig utvikling i barne- og ungdomskriminaliteten. Barn rekrutteres inn i kriminelle miljøer i stadig yngre alder. Kriminelle nettverk bruker institusjonene våre som en aktiv rekrutteringsarena. Det kan vi ikke akseptere. Endringen som ligger i denne proposisjonen, kommer ikke av et ønske om mer inngripende tiltak, men av ren og skjær nødvendighet. Når kriminelle miljøer målrettet utnytter sårbare barn, kan vi ikke møte denne utviklingen med passivitet. Så lenge vi er enige om problemet her, må vi også være villig til å ta i bruk de virkemidlene som kan gjøre noe med det. Barn skal ikke utnyttes og manipuleres av kriminelle nettverk. Ansatte skal ikke stå maktesløse og se på at barn trekkes stadig dypere inn i kriminalitet. Når staten overtar omsorgen for et barn, overtar vi også ansvaret for å beskytte dette barnet. Da kan vi ikke stå og se på at det blir dratt dypere inn i rus, vold og kriminalitet uten at vi griper inn.

Men jeg vil være tydelig på en ting. Disse lovendringene løser ikke utfordringene alene, og de skal ikke være en erstatning for omsorg, behandling og relasjonsarbeid. Det viktigste vi gjør for tryggheten til barn på institusjon, vil alltid være å sikre nok kompetente ansatte på jobb.

Lovendringene åpner blant annet for at institusjonsopphold kan forlenges utover tolv måneder, for for noen barn er tolv måneder rett og slett for kort tid til å bryte med alvorlig kriminelle miljøer og tung rus. Arbeiderpartiet støtter at institusjonene i særlige tilfeller kan begrense kontakt som utsetter barn for fare.

Men nettopp fordi disse tiltakene er inngripende, må rettssikkerheten ivaretas. Barnets stemme skal høres, vedtak skal begrunnes, inngrep skal dokumenteres, og barnet skal ha mulighet til å klage. For dette handler ikke bare om beskyttelse. Det handler også om tillit.

Målet med disse endringene er ikke mer tvang. Målet er færre barn i kriminalitet, færre barn som blir utnyttet av voksne kriminelle, færre barn som havner i rus og psykisk uhelse, og flere barn som får mulighet til en tryggere og bedre oppvekst.

Silje Hjemdal (FrP) [11:48:03]: Jeg vil takke saksordføreren for et godt innlegg som Fremskrittspartiet kan stille seg 100 prosent bak, for det er ikke noe nytt at Fremskrittspartiet over lang tid har etterlyst sterkere og mer målrettede tiltak overfor barn og unge som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Dagens utfordringsbilde viser behovet for et institusjonstilbud som har mulighet for tydeligere rammer. De trenger høy faglig kompetanse og evne til å skjerme barn mot farlige, destruktive og kriminelle miljøer.

I den forbindelse ønsker jeg også å vise til Fremskrittspartiets forslag om forsterkede institusjonstilbud og bedre virkemidler overfor unge gjengangere og barn i risikosonen for alvorlig kriminalitet, som ble behandlet tidligere i år, nemlig Dokument 8: 28 S, og vi forventer jo selvfølgelig også at deler av det forslaget senere vil bli fulgt opp.

Vi mener at det er veldig viktig å erkjenne at enkelte barn har så omfattende utfordringer og så høy risiko for videre kriminalitet eller alvorlig skade på samfunnet, andre mennesker eller faktisk også seg selv, at man må kunne ha større muligheter til å gripe tydeligere inn enn det man har i dag. Vi i Fremskrittspartiet er selvfølgelig også tydelige på at sånne tilfeller må ha noen rammer, og at barns rettssikkerhet og omgivelsene samtidig skal ivaretas på en god måte. Derfor har Fremskrittspartiet, både fra denne talerstolen og på vårt landsmøte vært veldig tydelige på at det er viktig at dette kombineres i samarbeid med ulike andre hjelpeinstanser, for at behandling, rehabilitering, skolegang og målrettet oppfølging på sikt skal kunne gi utvikling og forhåpentligvis tilbakeføring til et normalt liv der det er mulig.

Som sagt støtter Fremskrittspartiet i hovedsak den proposisjonen som vi behandler i dag, men vi understreker at det er viktig, og at vi venter utålmodig på at de x-antall rapportene som er levert fra ulike utvalg, blant annet Stene-utvalget, blir fulgt opp. Derfor fremmer vi også sammen med Høyre et forslag om dette i dag, og jeg ønsker med det å ta opp Fremskrittspartiets forslag, som vi er en del av.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:51:27]: Jeg vil starte med å takke saksordfører Benjamin Jakobsen for et godt arbeid, i tillegg til komiteens arbeid, for det er fint å samle oss for å diskutere hva vi kan være enige om i saker som er så viktige som dette. Det har jo komiteen klart i stor grad.

Når staten overtar omsorgen for et barn, overtar vi også et veldig tungt og helt særskilt ansvar. Vi har et ansvar for å beskytte det barnet mot skadelig utvikling, mot rus og vold og mot sårbarhet knyttet til kriminelle nettverk. Vi skal gi det omsorg, i noen grad behandling og i noen tilfeller grensesetting.

I dag ser vi dessverre at ansatte i barnevernet ofte føler seg maktesløse i møte med alvorlige situasjoner. Lovverket har ikke gitt dem gode nok verktøy til å gripe inn, og det skaper utrygghet for de ansatte, for samfunnet rundt og aller mest for barna selv. Derfor støtter Høyre hovedretningen i lovforslaget. Vi er positive til at det nå gis tydeligere hjemler for grensesetting, for bruk av fysisk makt i akutte situasjoner og begrensning av kontakt og kommunikasjon når det er nødvendig, og vi støtter også at det åpnes opp for lengre opphold. Det er helt riktig at den tiden som barn tilbringer på en akuttplassering, ikke lenger nødvendigvis skal spise av den totale makstiden for behandling. Akuttfasen handler om krisehåndtering. Jeg har møtt og vært hos en rekke barnevernsinstitusjoner som sier at de føler at de får for lite tid, fordi det har gått vekk mye tid i akuttdelen av oppholdet.

Men la meg også være krystallklar på en ting: Tvang er et ekstremt inngripende virkemiddel, og mange av barna i institusjonsbarnevernet bærer med seg blytunge erfaringer med omsorgssvikt og maktmisbruk. For disse barna kan feilaktig bruk av tvang forsterke traumer, og det kan bryte ned den tilliten vi er helt avhengige av for at de faktisk skal kunne få hjelp og ta imot hjelp. Derfor er Høyre opptatt av at vi må sikre barna sterke rettigheter, at det skal være jevnlig domstolsprøving, og at man løpende skal dokumentere bruk av tvang, for tvang skal alltid være siste utvei.

Nye lovparagrafer løser imidlertid ikke krisen i barnevernet alene. Det er urovekkende store utfordringer i institusjonsbarnevernet, noe Stene-utvalget la særlig vekt på. Forrige taler fremmet forslag 1, som Fremskrittspartiet og Høyre står bak, om at regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en oppfølging av Stene-utvalget med nødvendige lovendringer og organisatoriske endringer innen utgangen av 2026. Jeg ønsker å diskutere underveis i denne saksbehandlingen om vi kan si innen første halvdel av 2027, og om det da kan være mulig å få flertall for et sånt forslag, eller i hvert fall få flere med på et slikt forslag i Stortinget i dag.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:54:50]: Når staten griper inn i livet til barn som allerede befinner seg i en av de mest sårbare situasjonene vi har i samfunnet, stilles det et helt grunnleggende krav: Hvert inngrep må være strengt nødvendig, faglig solid begrunnet og proporsjonalt.

I denne proposisjonen foreslås det en rekke nye og utvidede hjemler for kontroll og inngrep overfor barn i barnevernsinstitusjon. SV mener det må reises en tydelig varsellampe når summen av disse endringene peker i retning av et mer kontrollorientert barnevern, framfor et barnevern som bygger på omsorg, relasjoner og tillit. SV støtter derfor ikke de foreslåtte endringene i denne proposisjonen.

Vi viser til at en rekke høringsinstanser i denne saken advarer mot en utvikling der stadig mer inngripende hjemler innføres stykkevis og uten en helhetlig vurdering. Kritikken handler ikke om enkeltbestemmelser, men om retning. Når barns rett til kontakt, bevegelsesfrihet og privatliv gradvis innsnevres, må Stortinget stille det grunnleggende spørsmålet: Styrker dette barnas trygghet eller styrker det systemets kontrollmuligheter?

SV er bekymret for at vi beveger oss i en retning av et institusjonsbarnevern som i økende grad preges av sikkerhetslogikk framfor omsorgslogikk, der tiltak som skulle være siste utvei, blir en del av den ordinære verktøykassen. Dette er ikke et marginalt spørsmål, det handler om hvilket barnesyn vi legger til grunn i lovgivningen vår. Vi mener barns rettssikkerhet ikke styrkes av stadig bredere adgang til inngrep. Rettssikkerhet styrkes av tydelige grenser, uavhengig kontroll og reell medvirkning fra barnet selv.

Barnevernet skal være en trygg ramme rundt barn som trenger det aller mest. Flere høringsinstanser peker på risikoen for at regelverket nå utvikles uten tilstrekkelig helhet, og uten at konsekvensene for barns hverdag er godt nok vurdert. Svært mye makt og myndighet gis til institusjonene, men er de klare for å håndtere dette ansvaret?

SV mener derfor at det forslaget slik det foreligger, ikke er tilstrekkelig godt begrunnet i lys av den samlede belastningen på barn på institusjon. Vi ønsker oss et barnevern som setter barnets beste først, ikke et system der stadig mer makt flyttes fra barnet og over til institusjonene, og slik kan svekke barnets rettssikkerhet. Derfor støtter ikke SV forslagene i proposisjonen.

Jeg tar opp SVs forslag i saken.

Siren Julianne Jensen (MDG) [11:58:15]: Vi behandlar i dag ei sak som går til kjernen av kva samfunn vi ønskjer å vere; korleis vi møter barna som har det aller vanskelegast. Barn på institusjon er blant dei mest sårbare i Noreg. Mange ber med seg omsorgssvikt, utryggleik og alvorlege belastingar. Når staten tek over ansvaret, tek vi også over ansvaret for tryggleiken og framtida deira.

Utviklinga er bekymringsfull. Nokre barn utøver meir alvorleg kriminalitet, og fleire enn det er utsette for negativ påverknad. Difor må barnevernet ha verktøy for å gripe inn og setje grenser når det er nødvendig.

MDG støttar hovudretninga i lovforslaget, men vi må også vere tydelege: Meir tvang er aldri ei løysing i seg sjølv. Gjev vi meir makt, må vi også gje betre føresetnader, med nok tilsette, høg kompetanse, tilgang til helsehjelp og tid til relasjonar. Det er ikkje tvang som skapar endring, det er tillit, stabile vaksne og relasjonar som toler motstand. Utan dette risikerer vi meir konflikt, ikkje betre hjelp.

Vi støttar også at enkelte barn kan trenge lenger og meir stabile opphald. For nokon er tolv månader for kort. Då må også opphaldet vere behandling, ikkje oppbevaring. Barn skal utvikle seg, oppleve meistring og få nye moglegheiter. Difor er rettstryggleiken avgjerande. Hyppigare kontroll, god dokumentasjon og barnet sin rett til å bli høyrd er ikkje formalitetar, det er sjølve grunnmuren. Mange av desse barna har opplevd maktmisbruk frå vaksne før. Då må vi vere ekstra varsame når vi sjølve utøver makt. Målet er ikkje kontroll, målet er betre liv.

Dette forslaget er eit viktig skritt, men det løyser ikkje alt. Vi treng ei heilskapleg satsing, betre samarbeid mellom barnevern, skule og helse, og investering i det som faktisk verkar: menneske, kompetanse og relasjonar.

Av same grunn støttar vi også forslaget frå Venstre, om ein heilskapleg gjennomgang av regelverket for bruk av tvang før lovendringa trer i kraft. Når vi utvidar åtgangen til inngripande tiltak, må vi vere heilt sikre på at regelverket er godt avvege, nødvendig og i tråd med rettane til barn og våre menneskerettslege forpliktingar. Det handlar ikkje om å stoppe nødvendige tiltak, men om å sikre at vi gjer dette riktig. Dette handlar ikkje berre om korleis vi skal handtere ein vanskeleg situasjon no, det handlar om kva liv desse barna får vidare. Det ansvaret skal vi ikkje ta lett på.

Eg tek opp forslaget MDG er ein del av.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:01:33]: Lovforslaget vi behandler her i dag, berører noen av de mest sårbare barna i samfunnet vårt, nemlig barn som har opplevd omsorgssvikt, ustabile relasjoner, rus, vold og kriminalitet – barn som trenger voksne som står i stormen sammen med dem. KrF mener at staten i de tilfellene der man overtar omsorgen, også overtar et særlig ansvar for å beskytte disse barna mot videre skade, og for å gi dem mulighet til en trygg utvikling.

Lovendringene vi nå diskuterer, gir institusjonene tydeligere rammer for grensesetting, for bruk av fysisk makt i akutte situasjoner og for begrensning av kontakt og kommunikasjon når dette er nødvendig for å beskytte barnet. KrF støtter dette, men vi understreker samtidig at slike tiltak aldri må bli en erstatning for forebygging, omsorg, relasjonsarbeid og trygghet. De skal være unntak, ikke hovedregel.

Vi vet at mange barn på institusjon bærer med seg erfaringer med grove svik, og mange kan ha tillitsproblemer. Derfor er rettssikkerheten helt avgjørende. KrF støtter forslaget om hyppigere nemndskontroll, sånn at barn og foreldre får en uavhengig vurdering av vedtakene hver sjette måned, for dette styrker barnets stemme og sikrer at tiltakene er nødvendige, forholdsmessige og til barnets beste.

Vi støtter også at institusjonene får adgang til å sette nødvendige grenser i kraft av omsorgsansvaret, slik foreldre gjør, for det er jo sånn at tvang kan være omsorg, og barnevernsbarn – som alle andre barn – har krav på omsorg, lik de andre. Vi er imidlertid helt tydelige på at dokumentasjon, begrunnelse og barnets medvirkning skal være på plass. Barn skal forstå hva som skjer, hvorfor det skjer, og hvordan de kan klage.

KrF er opptatt av stabilitet for barna, men vi kan ikke støtte forslaget om at akuttvedtak ikke skal inngå i makstiden. Etter vår vurdering svekker dette barnets rettssikkerhet og åpner for lengre, mer inngripende opphold enn nødvendig. Når staten bruker tvang, må tidsrammene være tydelige og forutsigbare for barnet. Samtidig er vi bekymret for om institusjonen faktisk har kapasitet og kompetanse til å gi barna den stabiliteten lovforslaget forutsetter. Det krever et sterkt faglig og trygt personale og rammer som kan støtte opp om trygghet, men det er relasjonene og kompetansen som skaper dem. Det er viktig med gode kompetansekrav og opplæring av ansatte i institusjon dersom man skal åpne for mer tvang.

Alt i alt støtter vi dette lovforslaget og forventer at evalueringen om tre år gir oss kunnskap om hvordan barna faktisk opplever disse endringene, for barnets beste må alltid være vårt kompass. Likevel har jeg lyst til å gi en liten stemmeforklaring, for det står en feil i innstillingen. KrF stemmer altså mot forslag til vedtak II, punkt 2, og for I, med unntak av at vi stemmer mot § 6-2, tredje ledd.

Jeg tar opp forslaget fra Kristelig Folkeparti.

Kjersti Toppe (Sp) [12:04:53]: Senterpartiet kjem til å støtta denne lovproposisjonen. Vi forstår intensjonen bak han, og fleire har sagt det frå talarstolen, men det er viktig for oss å presisera at barnevernet sitt føremål framleis ikkje skal vera behandling eller samfunnsvern. Vi må heile tida sjå på korleis vi kan forbetra tilbodet i det barnevernet vi har, for dei barna som treng oppfølging og beskyttelse.

Vi ser at det er ei oppfølging av den rapporten som ekspertutvalet la fram, om ikkje det er heilt direkte dei same forslaga. Vi kan forstå behovet for at institusjonsopphaldet kan og bør kunna forlengjast utover tolv månader for nokre, men vi vil følgja med på korleis dette vert praktisert. Vi seier òg ja til at akuttopphald kan medreknast, men vi meiner òg at vi må følgja med på praksisen.

Når det gjeld det at alle barnevernsinstitusjonar og omsorgsinstitusjonar skal ha høve til å vedta inngrep i barna sin rett til besøk og bruk av elektronisk kommunikasjon og internett: Ja, det er ein større inngripen, men vi støttar det òg. Det som er bra med det, er at det kan bidra til at færre barn må flytta. For i dag må ein flytta etter dei institusjonane som har dei rette heimlane, og det er eit system som vi faktisk må endra på.

Det som på ein måte er bekymringa vår, er at vi gjer ting i litt feil rekkefølgje. Det er vedtatt eit kvalitetsløft for ei ny innretning av barnevernet, med større, fleksible institusjonar der barn skal kunna vera til det går bra, og der ein slepp å flytta. Eg er bekymra for at vi no eigentleg vedtar endringar i tvangsreglementet, utan at vi har fått desse institusjonane på plass. Dette er grunnen til det eine lause forslaget vårt, der vi ber om at regjeringa kjem tilbake med ein plan, så vi får ein framdriftsplan for kor tid vi kan sjå at nye institusjonar er på plass i Noreg, som ei oppfølging av kvalitetsløftet.

Vi fremjar òg eit konkret forslag om ei følgjeevaluering. Det kan vera at det vert gjort uansett, men det er veldig viktig for oss for å kunna støtta desse lovendringane.

Så vil vi støtta forslag nr. 1 frå Høgre og FrP – om dei kan endra det til april 2027 –, fordi vi meiner det er viktig å få til ei betre organisering og styring av det statlege barnevernet.

Vi stemmer mot forslag nr. 2 og 3 i innstillinga. Vi stemmer òg mot forslag nr. 4, sjølv om vi har sympati med det.

Eg tar opp våre eigne forslag.

Remi Sølvberg (R) [12:08:18]: Barna som bor på barnevernsinstitusjon, er noen av de aller mest sårbare barna vi har, og det er fellesskapets ansvar å ta vare på nettopp dem. Tiltakene i barnevernsinstitusjonen må derfor bygge på høy faglig kompetanse, relasjonsbygging og trygghet.

Endringene som nå foreslås i barnevernsloven, er inngripende og gir institusjonen økt tilgang til å bruke tvangshjemler. Tiltakene omfatter bl.a. bevegelsesfrihet, det å hindre kommunikasjon og i noen tilfeller bruk av fysisk makt.

Økt tilgang til kontroll og tvang skaper en stor risiko for at nettopp bruk av kontroll og tvang normaliseres i samfunnet vårt. I likhet med Barneombudet, Fellesorganisasjonen, Landsforeningen for barnevernsbarn og flere andre som har levert inn høringssvar, mener vi at dette er en risiko vi må ta på alvor, og en risiko Rødt er sterkt bekymret for.

Funn i Barneombudets rapport De tror vi er shitkids viser at mislykkede tvangsopphold kan få svært negative konsekvenser, der de ungdommene som var sterkest i opposisjon, nesten aldri gikk ut av institusjonen med et bedre liv. Tvert imot kunne ungdommene bli påført store tilleggsbelastninger.

Barn opplever ofte tvang og fysisk makt som utrygt, tillitsødeleggende og potensielt traumatiserende. Barn i barnevernsinstitusjoner har ofte komplekse og sammensatte behov knyttet til traumer, psykisk helse, rus, voldserfaringer og kriminalitet. Dette stiller høye krav til de ansatte på både kompetanse og faglighet. God kvalitet og god hjelp i barnevernsinstitusjoner kommer ikke gjennom tvang og utrygghet. Her trengs det store strukturelle og gode rammer, tid til relasjonsbygging, en styrket og stabil grunnbemanning, hele og faste stillinger, et godt og robust arbeidsmiljø, og forebygging av sykefravær og turnover. Dette er grunnleggende for å skape trygghet, kontinuitet og faglig forsvarlighet.

Med dette sagt, Rødt kommer til å stemme mot regjeringens forslag til endringer i barnevernsloven, og vi vil stemme for SVs forslag om at regjeringen foretar en helhetlig gjennomgang av regelverket for bruk av tvang og inngrep overfor barn i barnevernsinstitusjoner. Vi stemmer også for alle de tre løse forslagene i saken.

Grunde Almeland (V) [12:11:23]: Når vi snakker om barn som er i svært sårbare situasjoner, må det være styrende for oss politikere at vi sikrer at de barna får den hjelpen og støtten de trenger. Det tror jeg egentlig vi alle er helt enige om, men noen ganger må det også få den konsekvensen at det arbeidet vi gjør, og de endringene vi foreslår i lovverket og i systemet knyttet til barnet, tas i riktig rekkefølge. Jeg er helt enig med en tidligere representant i at selv om det er mange forslag som leveres i dag, som Venstre også støtter, hadde det vært en bedre framgangsmåte i denne saken å sørge for at den helhetlige oppfølgingen vi trenger på dette feltet, startet i den andre enden: Hvordan lager vi et godt tilbud for barna? Og så ser vi på tvangsdelen som en konsekvens i etterkant.

Når vi først har denne saken til behandling, støtter også Venstre det vesentlige i saken i dag. Vi kommer ikke til å stemme for § 6-2 tredje ledd, av samme grunn som representanten fra KrF sa her oppe. Det handler om å ivareta den balansen mellom bruk av tvang og hensynet til barnet og barnets frihet. Jeg hadde ønsket at man hadde hatt en litt bedre balanse i og inngang til dette arbeidet.

Vi kommer heller ikke til å stemme for punkt 2 i II som handler om umiddelbar iverksettelse av en rekke paragrafer. Det kommer som konsekvens av at vi har et løst forslag der vi ber om at vi avventer iverksettelse, nettopp for å få til en helhetlig rettssikkerhetsgjennomgang. Jeg tror det bør være et tydelig signal fra statsråden her i dag når store deler av Stortinget ønsker at vi bruker mer tid på å se på rettssikkerhetssituasjonen – uavhengig av om vårt forslag får flertall i dag eller ikke, håper jeg statsråden kan si noe om hvordan hun egentlig planlegger å se på hele rettssikkerhetssituasjonen for barn, hvilke endringer som potensielt må kunne komme i kjølvannet av denne saken, og den videre oppfølgingen av det utvalget som vi snakker om.

Til syvende og sist må vi ha et lovverk som har barnets beste helt framme. Det betyr også at hvis vi skal ta hensyn til barnet, skal det barnet også ha rett til å bli hørt. Det er noe jeg er interessert i å høre – hva statsråden tenker å følge opp, den konkrete oppfølgingen av barns rett til å bli hørt.

Statsråd Lene Vågslid [12:14:40]: Eg er glad for at komiteens fleirtal støttar lovforslaga i proposisjonen. Som fleire har vore inne på, byggjer dette lovforslaget på anbefalingar frå eit ekspertutval som nyleg vurderte tiltak overfor barn som gjer gjenteke eller alvorleg kriminalitet. Dette er òg ei vidare oppfølging av kvalitetsløftet i barnevernet.

Barnevernet skal gje nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til dei mest sårbare barna våre. Stadig fleire barn på barnevernsinstitusjonane våre har større og meir samansette utfordringar. Me har òg, som fleire har vore inne på, sett ei bekymringsfull utvikling, særleg når det gjeld svært unge barn som gjer kriminalitet. Det å gje barnevernet nødvendig verktøy er ein heilt sentral del av regjeringas plan for Noreg. Det er viktig at alle institusjonar har tilgang til meir omfattande inngrep i barnas rett til besøk og bruk av mobil og internett. Eg er einig i at dette heilt klart er inngripande, men det er etter regjeringas meining nødvendig for å hindre at barn utset seg sjølv og andre for skade, og for å hindre rekruttering til kriminalitet.

Eg er glad for at fleirtalet i komiteen stiller seg bak forslaga som skal gje barna betre beskyttelse.

Barn kan få opphald i ein barnevernsinstitusjon når dei utset si eiga utvikling for alvorleg fare, f.eks. knytt til kriminalitet. I dag kan det opphaldet avsluttast, sjølv om barnet framleis har både den same risikoåtferda og behov for eit vidare opplegg. Difor er eg glad for støtte til forslaget som legg til rette for å forlengje opphaldstidene. Det skal gje barn lengre tid og betre utsikter til eit godt liv. Og for å styrkje barns rettssikkerheit skal det, som det står i lovforslaget, innførast hyppigare rettsleg kontroll.

Grunnplanken i institusjonstilbodet skal framleis vere eit godt miljøterapeutisk arbeid, basert på medverknad, samarbeid og tillit. Inngrep skal alltid vere siste utveg og må vere til barnets beste.

Regjeringa vil arbeide vidare med å styrkje kompetansen i barnevernsinstitusjonane, og eg vil her særleg vise til opplæringsprogrammet om tryggleik og sikkerheit, der tilsette får trening i å førebyggje og handtere konfliktar og inngrep. Me arbeider òg med ei langsiktig omstilling av institusjonstilbodet, slik at barn skal få meir ro og meir stabilitet. Det kan òg førebyggje bruk av tvang, og eg er einig med komiteen i at dette arbeidet er heilt avgjerande for å lykkast.

Det kviler eit tungt ansvar på staten i å beskytte barn under offentleg omsorg, og eg er difor glad for støtte til lovforslaga, som skal gje nødvendig omsorg og beskyttelse.

Liv Gustavsen (FrP) [12:32:20]: Alle barn fortjener å bli sett som den de er. Det gjelder også barn som bor på barnevernsinstitusjon. Derfor støtter Fremskrittspartiet hovedretningen i denne lovsaken.

Vi kan ikke lukke øynene for at flere institusjoner i dag opplever alvorlige utfordringer knyttet til vold, rus, kriminalitet og utnyttelse av barn. De ansatte må ha nødvendige verktøy for å beskytte barn som er i fare, og samfunnet har et ansvar for å gripe inn når et barn er på vei inn i en destruktiv utvikling.

Samtidig må vi aldri glemme en viktig sannhet: Barn er forskjellige. Derfor skal tvang alltid være siste utvei. Et barn med alvorlig skolevegring har helt andre behov enn et barn med en spiseforstyrrelse. Et barn med omfattende atferdsutfordringer trenger noe helt annet enn et barn som er utsatt for omsorgssvikt. Et barn som er involvert i kriminalitet eller rekrutteres inn i kriminelle miljøer, trenger et helt annet tilbud enn et barn som sliter med angst og psykisk uhelse.

For oss er dette selve kjernen i debatten. Når vi diskuterer institusjonsbarnevernet, kan vi ikke fortsette å tenke at én type institusjon passer for alle barn. Det er ikke til barnets beste. Tvert imot kan det føre til at sårbare barn blir eksponert for negative miljøer og påvirkning som forsterker problemene de allerede har. Vi må derfor bli langt flinkere til å differensiere tilbudene.

Det er ikke god barnevernspolitikk å samle barn med svært ulike utfordringer under samme tak og håpe at det går bra. God barnevernspolitikk handler om å se hvert enkelt barn og bygge tilbudet rundt barnets behov.

Derfor mener Fremskrittspartiet at denne lovsaken bare er en del av arbeidet som må gjøres. Lovhjemler alene løser ikke utfordringene i institusjonsbarnevernet. Vi trenger også flere spesialiserte institusjoner, bedre kompetanse, sterkere fagmiljøer og en langt tydeligere differensiering av tilbudene. Målet må alltid være det samme: at hvert barn blir møtt med riktig hjelp, på riktig sted og til riktig tid. Bak alle paragrafene vi vedtar her i dag, finnes det et barn.

Benjamin Jakobsen (A) [12:35:08]: Jeg vil rette oppmerksomheten mot de løse forslagene til saken. Først til det løse forslaget fra Miljøpartiet De Grønne, Venstre og KrF: Som jeg sa i mitt innlegg, kommer dette av ren nødvendighet. Vi mener det haster og er helt kritisk at vi får på plass disse lovendringene nå. Samtidig vil jeg si at vi ivaretar det man tar opp i forslaget, på en god måte i de merknadene vi har. Vi har nettopp bedt om at man også vurderer det helhetlige trykket på inngrep i evalueringen som skal skje.

Så til forslag nr. 5, fra Senterpartiet: Det igjen mener vi blir ivaretatt av våre merknader. Nå skal loven evalueres, og vi er opptatt av at den evalueringen fokuserer på rettssikkerhet og på det totale trykket på inngrep, slik at barnas beste alltid er i front.

Vi mener også at forslag nr. 6, fra Senterpartiet, er å slå inn en del åpne dører. Man jobber med dette nå, så vi ser ikke grunn til å støtte det forslaget heller.

Så til det fra Høyre: Jeg tenker det er positivt at Høyre ønsker å gi en håndsrekning og prøve å få til en enighet, men vi kan ikke støtte de endringene Høyre foreslår her. Det er det gode grunner til, som statsråden også har redegjort for. Jeg vil bare vise til det Stene-utvalget selv skriver om bl.a. anbefalingen om deling av Bufdir og Bufetat:

«Samtidig understreker utvalget at en deling gjennomført i dagens situasjon ikke vil bidra til å løse de mest presserende utfordringene. Risikoen er stor for at en umiddelbar deling vil bidra til en forsterking av utfordringene.»

Vi kommer nok til å lytte til utvalget og gjøre dette gradvis og forsvarlig. Jeg vil også si at jeg deler representanten Trøens syn på at dette må skje så raskt som mulig. Jeg havnet i denne komiteen og har ansvar for barnevern nettopp fordi jeg ønsker å gjøre noe med den situasjonen der ute. Jeg ønsker å gi barn trygghet og en best mulig oppvekst.

Nå har vi en unik mulighet til å gjøre store, varige og viktige endringer i institusjonene våre. Det må vi gjøre på en best mulig måte, på en forsvarlig måte, og vi kan ikke nå snuble på målstreken. Nå har vi muligheten til å gjøre dette ordentlig, og da mener vi i Arbeiderpartiet at vi må gripe den muligheten og sørge for at de endringene vi gjør, treffer, fungerer og gir barna den tryggheten. Jeg tror ikke det er noen motsetning her, men for vår del handler det om å følge anbefalingene fra Stene-utvalgets rapport.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:38:09]: Jeg er litt forundret over den holdningen Arbeiderpartiet har, og jeg føler at man på en måte skyver Stene-utvalgets konklusjoner litt – ja, jeg synes man trekker det veldig langt.

Det alvorlige var at utvalget sa at staten ikke har kontroll på kostnader, kvalitet eller kapasitet. Vi snakker om 1 000 barn i Norge som bor på barnevernsinstitusjoner. Hvor lenge skal Arbeiderparti-regjeringen leve med at det ikke er kontroll på kostnader, kvalitet og kapasitet?

Det er ingen i denne salen, og i hvert fall ikke i Høyre, som sier at man skal skille Bufetat og Bufdir i dag, men det er veldig mange ute i norsk barnevern som sier at det er en veldig god idé. Det kunne vært veldig fint å høre om Arbeiderpartiet også mener at det er en god idé, og om intensjonen er faktisk å gjennomføre det – ikke å gjøre det i dag og for så vidt ikke gjøre det i morgen heller, men kanskje man kunne ha klart å tenke seg om innen første halvår 2027. Da er det nesten to år siden Stene-utvalget la fram rapporten sin.

Det er også mange andre faktorer Stene-utvalgets rapport som er veldig tydelige. I dag er det fem regioner som handler inn eller håndterer institusjonsplassering for 1 000 barn. I norsk helsetjeneste har vi fire helseregioner som håndterer over to millioner pasientbehandlinger i året.

Det må kunne være mulig å se på Stene-utvalgets anbefalinger raskere enn det denne regjeringen gjør. De har fulgt utredningsinstruksen. Hvor mange nye utredninger skal man sette i gang før man skal ta beslutninger? Det er derfor man sitter i regjering. Man må også kunne ta beslutninger, og på dette området gjelder det noen av de mest sårbare barna vi har. Nettopp derfor er vi utålmodige. Nettopp derfor håper jeg at det blir flertall utenom Arbeiderpartiet for å kunne si at man innen første halvdel av 2027 skal ha lagt fram en sak for Stortinget hvor man konkluderer med hva man vil. Så kan man selvfølgelig bruke mer tid. Vi er bare interessert i at det skal skje noe i denne saken for de barna som trenger at vi har et barnevern som har kontroll på kvalitet, kompetanse og kostnader. Det er også viktig for de barna.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg, men vi vil endre det forslaget fra innen utgangen av 2026 til første halvdel 2027.

Så vil jeg helt på tampen bare si at vi er enige om veldig mye i denne saken. Det er én ting til som er viktig å legge fram, og det er behovet for å styrke det psykiske helsetilbudet til barn i barnevernet. Der håper jeg at statsråden har godt samarbeid med helseministeren, sånn at man får på plass gode ambulante team til disse institusjonene, hvor barna trenger psykisk helsehjelp.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [12:41:28]: Jeg vil begynne med å lese opp et sitat fra innledningen i rapporten Hvis jeg var ditt barn: Om tvang i barneverninstitusjon.

Jeg leser:

«Tenk om en av oss var barnet ditt […] Foreldrene våre, tanter, besteforeldre eller onkler skulle gi trygghet. De skulle ha klemt oss og fortalt oss at de var glade i oss. De skulle ha vært stolte da vi sykla første gang uten støttehjul. De skulle ha trøstet oss på triste kvelder. I stedet lå de rusa på sofaen, kjeftet på oss, glemte å hente oss. De kunne slå oss, låse oss inne på rom eller forgripe seg på oss.»

Hvis barn på institusjon rekrutteres til kriminalitet eller har utfordrende atferd, må vi spørre oss hvorfor. Løsningen er ikke at barn som har opplevd stor omsorgssvikt, skal sviktes på nytt av oss. Vi skylder å gi disse barna og kjærlighet og omsorg – og ikke låse dem inne eller gi dem opp. Disse barna er allerede blitt sviktet på det groveste.

Dette er et valg mellom mer kontroll over barna eller mer omsorg, forebygging og rettssikkerhet. SV mener flertallet nå tar barnevernet i helt feil retning. Stortinget skal i dag vedta å utvide statens adgang til å gripe inn i hverdagen til barn som allerede er i en ekstremt sårbar situasjon, barn som er fratatt hjemmet sitt, og som er helt avhengige av oss, at vi som lovgiver utviser særlig varsomhet med maktmisbruk.

La meg være tydelig: Barn i institusjon trenger trygghet, ikke flere fullmakter fra staten. Dette er våre barn. Det er vi som har sviktet når institusjonsbarnevernet står i en krise.

Det vi ser i denne proposisjonen, er ikke enkeltstående justeringer; det er en samlet dreining. Flere høringsinstanser advarer mot at vi beveger oss mot et mer kontrollorientert institusjonsbarnevern – ikke fordi en bestemmelse alene avgjørende, men fordi summen av inngrep endrer hele balansen.

SV mener det er et grunnleggende problem at flertallet ikke i tilstrekkelig grad tar innover seg den samlede belastningen dette kan gi for de barna det gjelder, og det er våre mest sårbare.

Et sterkt barnevern er ikke et barnevern som stadig får flere hjemler til å gripe inn. Et sterkt barnevern er et barnevern som klarer å forebygge, bygge relasjoner og redusere behovet for tvang. Flertallet må ta innover seg hva vi faktisk gjør i dag. De utvider statens makt over noen av de mest sårbare barna i landet uten at vi kan vise til at rettssikkerheten styrkes tilsvarende.

Kjersti Toppe (Sp) [12:44:53]: Tvang generelt, og tvang i barnevernet, er alltid vanskelege debattar.

Til siste talar: Eg har veldig stor respekt og forståing for standpunktet til SV i denne saka. Eg synest likevel at vi må vi må tenkja litt på kva vi hadde gjort med våre eigne barn. Om barnet ditt avtalte sal av seksuelle tenester eller kjøp av rusmiddel via mobilen sin, og du visste om det som forelder, hadde du kanskje vurdert å ta frå det barnet mobiltelefonen viss det var fare for liv og helse. Det er på ein måte dei same heimlane vi no gir til barnevernsinstitusjonar. For dei som jobbar i barnevernet, som er usikre på om dei har dei heimlane dag, er det frykteleg, for dei opplever at dei ikkje kan beskytta barn frå det som er ein trugsel i dagens digitale verd. Det er kjempeenkelt å koma i kontakt med barn når dei kjem på institusjon. Dei får inn tilbod når dei nærmar seg det området, så dette er ikkje enkelt.

Eg støttar desse lovendringane. Sjølv om det er nokon forslag vi er meir betenkte på, har vi gått for det totalt sett. Det må verta sagt at dette skal evaluerast, men vi opprettheld vårt forslag om ei følgeevaluering, der vi òg er tydelege på kva vi ønskjer at skal følgeevaluerast. Eg hadde håpa at det kunne vore eit tydeleg vedtak om dette frå Stortinget.

I vårt forslag nr. 6 ber vi om ein konkret plan for omstillinga av barnevernets institusjonstilbod. Vårt poeng er at veldig mykje tvangsbruk kan førebyggjast om ein får nye, gode institusjonar der barn får helsehjelp, der rusbehandling vert flytta til helsevesenet, og der dei slepp å flytta i det uendelege, men får ro og stabilitet. Difor ber vi om ein plan for dette. No seier representanten frå Arbeidarpartiet at det er å slå inn opne dører, og at departementet jobbar med det. Det veit ikkje eg. Kvalitetsløftet fekk stor oppslutning på Stortinget. Da vil eg råda regjeringa til å ta Stortinget med på oppfølginga av kvalitetsløftet, slik at vi kan vita korleis denne planen er, for han kan ikkje dra veldig ut i tid.

Til slutt vil eg berre seia at eg deler Høgre sin vurdering av forslag, òg om å få fram ei sak om oppfølging av rapporten frå Stene-utvalet. Det hastar òg.

Grunde Almeland (V) [12:48:11]: Jeg deler også flere andre representanters utålmodighet når det gjelder oppfølgingen av Stene-utvalget. Representanten Jacobsen tar opp at vi må få dette gjennom nå, fordi nå har vi mulighet til det, og det er et ønske om å gjøre ting raskt. Da tror jeg det er greit å si at hvis han hadde lest salen, hadde han oppfattet at det var ganske stor enighet om at det er behov for rask framgang, og at også Arbeiderpartiet har ganske stor tilslutning til de lovparagrafene de legger fram i dag. Det er egentlig ikke det som er diskusjonen i salen. Diskusjonen er at vi har rekke bekymringer om oppfølgingen av de andre delene av det, og også noe kritikk av rekkefølgen ting blir gjort i. Legger man det til side, er det ganske mye annet man skal gjøre som henger sammen med dette, som vi har vært opptatt av.

Statsråden sa at det var viktig for henne at ting er gjennomtenkt og utredet. Det har jeg ingen grunn til å betvile, men det er løftet opp en konkret kritikk mot det som gjelder tiden på frihetsberøvelse, som også var tema for replikkordskiftet.

Barneombudet, som har vært nevnt, har vært en av flere som har vært kritiske til denne lovendringen. En av de punktene som løftes fram, er at barn selv har beskrevet forverring i løpet av institusjonsopphold, og at særlig lengden på institusjonsopphold har en betydning for potensiell forverring.

Dette er et punkt der vi opplagt mangler en del kunnskap. Det er vel også grunnen til at statsråden selv sier at hun ønsker å få den kunnskapen gjennom evaluering, men det er der jeg stiller litt spørsmål om rekkefølgen man gjør ting i. Når man mangler vesentlig kunnskap om hvordan barn blir påvirket av lengre institusjonsopphold, bør man også stille spørsmål om hvorvidt det er riktig å innføre den typen lovhjemmel.

En måte å sørge for at barnets stemme blir hørt bedre, er å sørge for at barn har bedre klagemuligheter og adgang til å bli hørt. Det jeg lurer på om statsråden kunne sagt noe om, er barns muligheter til å bli hørt generelt, spesielt knyttet til muligheten for å slutte oss til tilleggsprotokollen, til barnekonvensjonen, som gir en egen individklagerett. Det har vært oppe flere ganger i Stortinget. I den sammenhengen vi ser nå, er spørsmålet mitt om statsråden vil se på dette med nye øyne – ikke for å konkludere her i dag, men for seriøst å vurdere om det kunne vært en god måte å styrke barns rett til å bli hørt på.

Statsråd Lene Vågslid [12:51:26]: Eg vil prøve å svare ut litt på spørsmåla eg fekk. Eg fekk òg eit spørsmål frå KrF i stad som eg gløymde å svare på i replikkordskiftet, så då kjem det her.

Til spørsmålet om rettssikkerheit: Eg meiner det er veldig tydeleg i lovforslaget, både når det gjeld krav til dokumentasjon, protokoll og klageåtgang. Institusjonen skal dokumentere inngripande grenser og inngrep og skal sende protokollane til statsforvaltaren. Statsforvaltaren skal kontrollere om grenser og inngrep, samla sett og isolert, er nødvendige for å ivareta barnet. I tillegg fører dei tilsyn med institusjonane og det enkelte barn.

Barn skal òg kunne medverke i institusjonen si avgjerd om grenser og inngrep og kan klage til statsforvaltaren. Det er oppretta ein eigen klageportal for barn, som skal gjere det enklare å klage. Eg har òg sett, på enkelte institusjonar eg har besøkt, at ein har blitt veldig mykje flinkare, vil eg seie, til å henge opp informasjon på institusjonen, slik at barn skal vite kor dei kan vende seg. Institusjonen skal òg hjelpe barn som ynskjer å klage, og eg understrekar – som komiteen – at tilsette òg må leggje til rette for at barn kan få bistand av andre. Igjen vil eg gjenta at me skal evaluere desse lovendringane etter tre år, særleg i ljos av rettssikkerheitsspørsmål.

Kristeleg Folkeparti spurde meg i stad om kompetanse. Det er det viktig å svare på, for det må ikkje bli ei misforståing rundt at ein har endra på kravet til masterutdanning i det kommunale barnevernet og kompetansekrava som ligg i institusjonsbarnevernet. Å styrkje kompetansen i institusjonsbarnevernet er eit pågåande arbeid. Alle institusjonar må sikre nødvendig bemanning og kompetanse. Tydelegare krav til kompetanse i institusjonsbarnevernet har no ført til fleire tilsette med relevant utdanning. Det er òg nyleg utvikla eit fagleg rammeverk for arbeidet i barnevernsinstitusjonane, som gjev eit meir strukturert og kunnskapsbasert grunnlag for vidare kompetanseheving.

Til debatten om oppfølginga av Stene-utvalet: Regjeringa arbeider kontinuerleg med å følgje opp kritikken og situasjonen, som handlar om kostnadskontroll, kapasitet og kvalitet. Grunnkapasiteten er styrkja i institusjonsbarnevernet, sjølv om det framleis er behov for vidare arbeid der. Me er godt i gang med oppfølginga av områdegjennomgangen, og me har varsla at me kjem til å kome tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet, med ei vurdering av Stene-utvalet.

Det er forskjell på å kome til Stortinget med forslag til konkrete lovendringar og organisatoriske grep, så eg oppfattar framleis at me er litt ueinige om kva som er forventa her.