Sylvi Listhaug (FrP) [10:07:54]: Valget er over. Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet fortsetter i regjering med Senterpartiet, Rødt, SV og MDG som støttehjul. I fire år har svaret fra regjeringen vært at man følger situasjonen nøye. Trontalen er fri for visjoner, fri for løsninger som gir folk mer frihet og økt trygghet i hverdagen. I tillegg til pompøst selvskryt som det ikke er dekning for, inneholder trontalen ingenting nytt annet enn mer byråkrati. Det skal settes ned nye kommisjoner og lages nye utredninger, og man skal fortsette den storstilte sløsingen innenfor klimaområdet. Til tross for at de fleste seriøse aktører fraråder Arbeiderpartiets havvindsatsing, fortsetter man sløsingen videre. Milliarder av kroner svis av på dette mens det kuttes i sykehustjenester i hele landet og legges ned omsorgstilbud og skoler. Ja, kommuneøkonomien har mange steder ikke vært dårligere på nesten 40 år.

Før sommeren inngikk Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre et klimaforlik som ingen av dem kan fortelle hva vil koste. Prislappen for det norske folk og bedrifter kan komme opp i mange hundre milliarder kroner i økte utgifter og avgifter. På toppen av det hele kan vi ende opp med et enda høyere klimamål enn EU, som kan bli direkte konkurransevridende for norsk næringsliv.

Elektrifiseringen av sokkelen, som er rådyr symbolpolitikk som flytter heller enn å kutte utslipp og øker strømprisene, ser ut til å komme til en ende. Nå roper det ene oljeselskapet etter det andre varsko om at kostnadene blir for store, og det til tross for at de får det aller meste av investeringskostnader dekket av staten. Fremskrittspartiet fremmer i dag forslag om å stanse elektrifiseringen av flere felt i Midt-Norge, og jeg håper på et flertall for å stanse navngitte elektrifiseringsprosjekt med kraft fra land.

Mens Arbeiderpartiet snakker om trygghet, har politikken deres ført til det motsatte de siste fire årene. Kriminaliteten mange steder har gått i helt gal retning. Svenske kriminelle nettverk, annen organisert kriminalitet og ungdomskriminalitet har fått fotfeste i Norge. Bare de siste ukene har det gått helt av skaftet. Flere håndgranater har gått av i Oslo-området, og det har vært en skyteepisode i Sarpsborg, for å nevne noe. Fellesnevneren er at personene er svært unge. Det er bestillingsoppdrag. Som vi har sett i Sverige, bruker de kriminelle nettverkene svært unge personer til å begå vold og kriminalitet. Barnevernet ser ut til å svikte fullstendig. Flere av de unge som er involvert i alvorlig kriminalitet, har vært under barnevernets omsorg. Dette kan ikke fortsette. Mange foreldre opplever at barna deres blir sykere av å være plassert i barnevernet.

Vi må få på plass lukkede institusjoner for dem som er under den kriminelle lavalderen. Det må få konsekvenser å begå kriminalitet, selv om man er ung. Vi må kunne beskytte samfunnet mot dem som er farlige, uansett alder.

Heller ikke i denne trontalen kommer det nye forslag om tiltak, ingenting, annet enn et nytt utvalg. Det er verdt å minne statsministeren om at han senest tre dager før valget mente at svenske tilstander var et overskriftstema, og at kriminelle nettverk i Norge er veldig ulikt det vi ser i Sverige. Vel folkens, nå står vi her.

Mens Arbeiderpartiet snakker om trygghet, opplever folk over hele landet at det nå kuttes i helsetjenestene. Helsekøene har økt og blir forsøkt pyntet på. Amerikaniseringen av helsevesenet pågår for fullt. Stadig flere kjøper private tjenester og privat helseforsikring fordi de ikke stoler på at de får helsehjelp fra det offentlige når de trenger det. Og mens over 200 000 venter i kø, kuttes det og legges ned tilbud over hele landet. Det er flere direktører med millionlønn enn det er intensivplasser i landet. Og vær så snill: Slutt å si at helsevesenet går tom for folk før det går tom for penger, for det er rett og slett ikke sant. Det kuttes nå stillinger over hele landet fordi det mangler penger.

Mens Arbeiderpartiet snakker om trygghet, opplever mange at pengene ikke strekker til. Statsministeren skryter av at folk har fått bedre råd, men mange opplever det ikke slik. Mange opplever at pengene ikke strekker til, at de må bruke kredittkort eller gå på matutdeling for å sette mat på bordet. Renten i Norge er fortsatt høy, kronen er fortsatt svak, og inflasjonen har ennå ikke kommet ned.

Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å redusere drivstoffavgiftene og halvere matmomsen. Vi ser at Sverige gjør dette uten en eneste oljekrone, men det rikeste landet i Norden har ikke råd til å la innbyggerne beholde mer av egne penger. Norge bruker mest penger, Norge har et av de høyeste skatte- og avgiftsnivåene blant sammenlignbare land. Da skulle man tro at vi får langt bedre velferdstjenester og -tilbud enn i Danmark og Sverige, men slik er det ikke. Tvert imot ser vi at norsk skole er middelmådig, og resultatene går ned. Syke folk med smerter må vente og vente for å få hjelp. Veiene i våre naboland er av en helt annen standard, og bompenger er nesten ikke-eksisterende. Det er ikke mangel på penger i Norge, men det er mangel på politikere som tør å prioritere det viktigste først.

Onsdag får vi svaret på hva Arbeiderpartiet skal bruke pengene våre på neste år, og Fremskrittspartiet frykter at sløsingen fortsetter. Mens Arbeiderpartiet snakker om trygghet og det kuttes i grunnleggende velferdstjenester her hjemme, sløses det bort nesten 60 mrd. kr på bistand bare i år. Neste år blir det sikkert mer. Mye av disse pengene kommer heller aldri fram til dem vi ønsker å hjelpe. Mye av pengene går til å finansiere byråkrati i Norge, i FN og i andre organisasjoner. Og uansett om vi får dokumentert gang på gang at resultatene uteblir, virker det å være viktigere å bruke én prosent av BNI på bistand enn å få effekt av pengene.

Mens Arbeiderpartiet snakker om trygghet og det kuttes i grunnleggende velferdstjenester her hjemme, er det alltid penger til å ta imot asylsøkere, uansett hvor mange som kommer. Nå tar strømmen fra Ukraina seg opp igjen, og det er kostbart. Her får man husvære og inntekt, alt man trenger, rett fra det offentlige. Samtidig bruker vi 85 mrd. kr årlig i støtte til Ukraina, som Fremskrittspartiet støtter helhjertet opp om. Men Ukraina mangler altså soldater ved fronten, mens vi aksepterer å ta imot stridsdyktige menn som flyktninger. Dette er ikke fornuftig – for ikke å snakke om kostnadene og utfordringene knyttet til integrering.

Heldigvis begynner realitetene å synke inn over flere her i salen. Vi har alvorlige problem. Kriminalitetsproblemet er også et innvandrings- og integreringsproblem. Klankultur og verdier som er uforenlige med det norske, har fått fotfeste i landet vårt, og det er på tide å sette foten ned. Det er bra at Arbeiderpartiet nå ønsker en integreringskontrakt, men konsekvensene av å bryte den må skjerpes. Et språk man forstår, er at brudd på betingelsene fører til at man mister retten til permanent opphold, mister retten til statsborgerskap og familiegjenforening. Nå er det på tide å stramme inn innvandringspolitikken og sette mer krav til integreringen.

Og mens Arbeiderpartiet snakker om trygghet og det kuttes i grunnleggende velferdstjenester her hjemme, er det alltid penger til å opprettholde eller øke byråkratiet. Når det skal bygges, spares det heller ikke på pengene. Det settes klimakrav til utslippsfrie byggeplasser og utslippsfrie maskiner som gir mer ineffektivitet, dyrere prosjekt og dårligere beredskap. Litt av et råttent kinderegg!

Det er dette også Senterpartiet nå blir ansvarlige for, så lenge de fortsetter å være Støres støttehjul. For vi har ikke glemt, Vedum, at det er ditt budsjett Støre nå styrer på, og som er grunnlaget for at tilbudet i Lærdal, i Nordfjordeid, i Møre og Romsdal, i Helse nord nå kuttes, sammen med helsetilbudet i resten av landet. Nå skal Senterpartiet gjøre opp statsbudsjett med MDG, SV og Rødt. Om de velger å gjøre det, er helt frivillig, det er helt opp til dem. Om de ser at det er et tvilsom selskap å være en del av, finnes det alternativer – med et sterkt FrP som kommer til å være den ledende opposisjonskraften de kommende fire årene.

Fremskrittspartiet skal stemme for det vi er for, og vi skal stemme mot det vi er mot. Vi skal søke flertall for vår politikk og gjøre alt som står i vår makt for å få til et skifte om fire år, for det trengs dersom vi skal gi folk mer frihet, økt trygghet og stanse sløsingen – for å prioritere det viktigste først.

Tonje Brenna (A) [10:33:27]: Den 8. oktober forrige uke var det nøyaktig 80 år siden Norge avholdt sitt første stortingsvalg etter 5 år med okkupasjon. Da hadde det allerede vært fred i fem måneder, men nordmenn hadde ikke fått muligheten til å bruke sin frie stemme ved fritt valg på nesten ni år. Tenk hvilken frihet de følte på, de kvinner og menn som gikk til stemmeurnene den dagen.

Frihet handler nemlig ikke bare om fravær av en okkupasjonsmakt eller om at det er fred. Å kjenne at man er fri, henger også sammen med å ha makt til å bestemme i sitt eget liv og makt til å påvirke det samfunnet en er del av. Frihet handler også om å kjenne på at akkurat du, med din stemme, din mening, din tro og ditt håp – akkurat du – betyr noe.

Tenk hvilket enormt ansvar våre forgjengere kjente på at hvilte på deres skuldre, de 150 representantene som ble valgt inn den høsten. 80 år senere er det på vår vakt. I en urolig verden er det nå vi som har dette ansvaret. Det er vi som skal forsøke å finne løsninger i en verden som er mer polarisert og mer urolig, og som endrer seg raskt. Når folk kjenner på avmakt, er det alvor for et demokratisk samfunn. Når avstanden til dem som bestemmer, føles lang, og når tryggheten for det aller viktigste i livet rokkes ved, er ansvaret vi i denne salen har tatt på oss, spesielt stort.

Stortinget som trer sammen denne høsten, har et bredt spenn i både bakgrunn, erfaring og alder. Det vi likevel har til felles, er at vi på ulike måter tilhører generasjoner som har vokst opp i en verden hvor tilsynelatende det meste beveget seg i riktig retning – der både vår egen og naboers frihet ble tatt for gitt, der demokratiene ble flere, og krigene ble færre, der land samarbeidet, murer ble revet, og verden ble mer åpen, der stadig nye grupper fikk sine rettigheter, og der vi hadde en helt grunnleggende tro på at neste generasjon ville få det bedre enn vi selv hadde det.

Det bekymrer meg at det ikke lenger er sånn for dagens unge. Jeg er urolig for at de som er unge i dag, er den første generasjonen siden annen verdenskrig som føler på at de kanskje ikke vil få det bedre enn deres egne foreldre fikk det, at generasjonene før dem skal trekke opp stigen etter seg og etterlate dem en verden som er mer urolig, med store klimaendringer, med flere kriger og færre muligheter, og hvor hver og en overlates mer til seg selv. Sånn kan vi ikke ha det. Vi kan ikke akseptere at unge folk vokser opp i Norge uten håp og framtidstro. Derfor har Arbeiderpartiet vår urokkelige tro på at trygghet for morgendagen er avgjørende for at en skal kunne ha tro på framtiden. Vi må gi de unge troen og håpet tilbake.

Ved inngangen til en ny stortingsperiode kjenner jeg på en takknemlighet for at det norske demokratiet virker. På tross av motsetninger og uenighet finner vi sammen i denne salen når det kreves av oss, når det er til det beste for Norge, og når det er til det beste for alle de tusenvis av velgerne som har gitt oss alle både tillit og ansvar. Det ansvaret er Arbeiderpartiet rede til å ta. Velgernes dom ved høstens valg gir mandat til en regjering ledet av Arbeiderpartiet, med støtte av flere partier her i Stortinget. Vi har til felles at vi tror på fellesskap, at vi løser de store oppgavene best sammen, og at vi skal eie og forvalte våre felles ressurser til det beste for oss alle.

Vi har i den forrige perioden også vist at vi finner sammen på tvers av de politiske blokkene når det kreves. For første gang samlet vi oss alle om en langtidsplan for forsvaret, som forplikter oss fram mot 2036. Det sender et klart og sterkt signal til våre allierte. Denne enigheten skal vi bygge videre på for å trygge folk i Norge i en urolig tid. Vi har også samlet oss om kraftfulle bidrag til Ukraina. Vi stiller opp for Ukraina, og dermed også for vår egen og europeisk sikkerhet. Vi bidrar til å styrke Ukrainas evne til å stå imot den russiske aggresjonen. Det er helt avgjørende.

Urolighetene i verden har også slått inn her hjemme: strøm, renter, priser og handelskonflikter. Det påvirker nordmenns økonomi, og det påvirker kommunenes økonomi. Det gir oss nye utfordringer i jobben med å trygge velferden. Det er avgjørende at vi fører en rettferdig politikk og gjør riktige prioriteringer. Til nå har mer enn 900 000 tegnet norgespris. Norgespris er en beslutning i denne salen som gir folk forutsigbarhet for hva strømmen vil koste.

Arbeiderpartiet har styrt Norge trygt. Nå får vi prisveksten ned. Lønningene er på vei opp. Nordmenn har fått bedre kjøpekraft. Samtidig har vi holdt arbeidsledigheten lav. 162 000 flere har kommet i jobb siden 2021, hvorav åtte av ti i privat sektor. Vi har gjort tøffe prioriteringer i budsjettene, og vi har styrt stramt. Alternativet med å finansiere dyre valgløfter med milliarder av nye oljepenger pumpet inn i norsk økonomi, ville kunne gitt økte regninger og – som to millioner nordmenn frykter aller mest – økt rente.

Arbeiderpartiet går på jobb for folk, for landet og for framtiden. Våre løfter for den kommende perioden er klare. Vi skal sørge for trygghet i økonomien. Folk skal få bedre råd, og renten skal videre ned. Vi tar kontroll på strømregningen til hus og hytter. Arbeidsledigheten skal fortsatt holdes lav, og flere skal i jobb.

Vi skal ha trygghet for næringslivet. Vi har et næringsliv i Norge som har høyere investeringer, høyere overskudd og langt høyere eksport enn da Høyre og Fremskrittspartiet styrte. Vi skal gi næringslivet forutsigbare rammevilkår, sånn at de tør å satse, og et forutsigbart skatte- og avgiftsopplegg. Vi skal garantere for EØS-avtalen som grunnstein for tilgangen til markedene i Europa, og vi skal kutte utslipp og skape jobber.

Vi skal gi trygghet til barn og unge. Arbeiderpartiet tenker stort om de minste. Aldri har det vært billigere å gå i barnehage og på SFO. Vi skal bygge en sterkere fellesskole, med mer disiplin og læring, med et sterkere lag rundt eleven, med en mer praktisk skoledag, og med læreren som sjef i klasserommet, og vi skal gjennomføre et historisk leseløft.

Folk skal ha trygghet for helsen sin, trygghet for at en får den hjelpen en trenger, den dagen en trenger den. Køene skal videre ned, og sykehusøkonomien skal styrkes. Vi skal fjerne tidstyver og byråkrati i sykehusene. I tiden som kommer, vil vi trenge enda flere på jobb i velferden. Vi skal rekruttere og beholde mer viktig helsepersonell og sørge for flere hele og faste stillinger. Vi skal modernisere fastlegetjenesten.

Vi skal sørge for at folk opplever trygghet i møte med en urolig verden. Ikke minst her hjemme i Norge skal folk være trygge. Vi må bekjempe kriminaliteten og sørge for at kriminelle aktører ikke får fotfeste i Norge. Det er helt uakseptabelt at kyniske bakmenn utnytter og rekrutterer unge mennesker til å begå grove kriminelle handlinger. Det må stoppes. Derfor skjerper vi straffene. Vi sørger for raske reaksjoner mot unge lovbrytere, vi sørger for mer politi, vi styrker forsvarsevnen raskt, og vi gjør samfunnet mer motstandsdyktig. Sammen skal vi samarbeide med våre allierte for å trygge Norge i en urolig verden.

Jeg ser fram mot både enighet og uenighet her de neste fire årene. Jeg ser fram til å finne politiske løsninger som trygger folk i deres liv, og som gir folk tro og optimisme for det som skal komme. Jeg kan love at Arbeiderpartiet vil stå støtt i sine verdier, og jeg kan love at vi vil være åpne og konstruktive og finne gode løsninger sammen med andre partier i denne salen. Ingen er i tvil om at vi også skal klare å være uenig når det trengs. Det tåler vi, heldigvis.

Med det tar jeg opp forslagene fremmet av Arbeiderpartiet.

Erna Solberg (H) [10:58:09]: I dag er det første debatt i et nytt storting for en hel fireårsperiode. Ofte er disse debattene en viss repetisjon av de siste debattene i en valgkamp, og jeg kan vel føle at vi allerede er litt der så langt i debatten.

La meg begynne med å gratulere Arbeiderpartiet med høstens valgseier og mandatet til fortsatt å styre videre i regjering. Jeg vil både gratulere og ikke minst kanskje gi et hjertelig ønske om lykke til. Det kan trenges, slik Stortinget er satt sammen. Regjeringen utgår av under en tredjedel av Stortingets mandater, noe som er ganske lite målt mot det som er vanlig. Det betyr også at den er avhengig av å finne løsninger på tvers med partiene på Stortinget, og med ganske mange av dem. Norsk venstreside er nå fragmentert, med rekordmange partier, og har pekt på én regjering og har også ansvar for å levere stabil politikk og et budsjett fremover. Velgerne har altså satt sammen et mer fragmentert storting. Det blir større sprik i hvilke partier som kommer til å stå bak ulike saker og vedtak. Det betyr selvfølgelig rom for spill, men det betyr også at vi alle har et større ansvar.

Det bør kanskje ikke overraske noen, men jeg kan si med en gang at i den situasjonen kommer Høyre alltid til å søke gjennomslag for vår politikk. Om Arbeiderpartiet vil bli med på borgerlig politikk og gi flertall for den, er døren åpen, men vi forutsetter at det vi er med på, bringer vårt samfunn i en retning med mer frihet, mer velferd og ikke minst med et godt grunnlag for verdiskaping i årene fremover. Men vi er opptatt av at det må være politiske endringer som er reelle, nye løsninger som løser problemer for folk, ikke bare invitasjoner til lange prosesser og nye kommisjoner.

Om vi sitter i posisjon eller opposisjon, ja, så er vi altså alle her valgt for å løse de store utfordringene Norge står overfor i årene som kommer, og for å peke ut en langsiktig kurs samtidig som vi klarer å løse folks utfordringer i dag. Dette er min tiende periode på Stortinget og min siste trontaledebatt som leder i Høyre, og når jeg løfter blikket, kan jeg bare si: Det er all grunn til politisk ledelse fra denne salen i årene som kommer – å være seg sitt ansvar bevisst når det gjelder politisk ledelse, men også når det gjelder det ansvaret denne salen har når vi har en så svak regjering. Vi snakker ofte om ansvarlighet som det å holde igjen, men det er også det å våge endring. Ansvar handler ikke alltid bare om å forsvare status quo, men også om å forsvare fremskrittet, fremgangen og endringen skal til for å bygge samfunnet vårt sterkere – et ansvar for å skape gode, trygge rammevilkår både for folk og for næringsliv.

Et av områdene hvor behovet for endring er størst, er i arbeidslivet. Om jeg skal beskrive en positiv visjon for Norge fremover, er den første beskrivelsen jeg tenker på, et samfunn hvor folk kan og vil jobbe, et samfunn hvor folk legger sin kompetanse og sin innsats inn i å gjøre samfunnet litt bedre hver dag, for seg selv, for sin familie, for sin bedrift, for sitt lokalsamfunn, og i sum gir det et bedre Norge. Det ligger store verdier både for samfunnet og for den enkelte i den innsatsen. Ja, det er faktisk der de aller største verdiene i vårt samfunn ligger. Det er vår største ressurs – folks arbeidskraft og innsatsvilje – men akkurat nå sløser vi med den. Sysselsettingsandelen har falt jevnt og trutt siden 2022. Den trenden fortsetter i andre kvartal i år, med to prosentpoeng ned fra toppen i 2022. Mangelen på arbeidskraft fremover blir størst for helsepersonell og andre yrker som krever fagbrev. Det vil mangle 30 000 sykepleiere og 24 000 helsearbeidere i 2040, ifølge Navs omverdensanalyse. Den utfordringen er vi ikke rustet for å møte. Og 700 000 personer i yrkesaktiv alder sto utenfor arbeid og utdanning ved utgangen av 2024. Samtidig mangler norske virksomheter 39 000 personer. 21 pst. av virksomhetene oppgir at de har hatt problemer med å få tak i arbeidskraft i løpet av de siste tre månedene.

Når vi skal reise oss mot de utfordringene Norge står overfor – utfordringene knyttet til at vi trenger å omstille næringsgrunnlaget vårt, satse mer på ny teknologi, sørge for å finansiere og bemanne Forsvaret vårt – kan vi ikke gå til dyst med en femtedel av laget vårt i garderoben. Det viser et system som ikke fungerer, og som passiviserer enkeltmennesker med uendelig kraft i seg selv til å gjøre samfunnet vårt bedre. Når det gjelder det systemet, må vi vise politisk ansvar og politisk lederskap. Jeg skal ikke si at vi har alle svarene, men når vi bruker hundrevis av milliarder av skattebetalernes penger og titusenvis av ansatte i ulike offentlige stillinger og har et resultat der hver femte nordmann blir stående igjen på perrongen, så er det ikke godt nok. Det tror jeg vi alle bør anerkjenne. Det er noe fundamentalt mangelfullt med måten vi går til verks på.

Jeg har lyst å trekke frem to store grep som Høyre har gått til valg på. For det første gikk vi til valg på en storstilt reform for uføre, der vi flytter fokuset fra paragrafene til arbeid, fra administrasjon til aktivitet. Vi skylder hvert eneste av menneskene utenfor arbeidslivet å snu alle steiner for å se på hvordan vi kan få dem inn i arbeidslivet. Det dreier seg om selvrespekt, det dreier seg om evnen deres til å fungere i vårt samfunn, og det dreier seg om behovene i vårt samfunn.

For det andre vil vi gå for et nytt grep i norsk skattepolitikk. Det er et jobbskattefradrag, som vi først foreslo for unge i 2021, og som vi nå har utvidet til å gjelde alle. Et slikt jobbskattefradrag ville gitt en sårt tiltrengt håndsrekning til arbeidsfolk, som får mer å rutte med generelt, og ikke minst til dem vi ser en økende tendens til at vi også får i Norge, de såkalte «working poor», noe som bl.a. er belyst av Thomas Seltzer i sin dokumentar om norsk fattigdom. Det ville vært et grep som sørget for at det alltid lønnet seg å jobbe, noe som er helt nødvendig hvis vi skal klare å snu utviklingen med utenforskap i vårt samfunn. Det ville vært et grep som svarte til alvoret som ligger i arbeidslivspolitikken, og som speiler hvor viktig det er å få flere i jobb.

Samtidig har vi behov for å gjøre reformer på andre områder, som sørger for at når vi har flere folk, bruker vi arbeidskraften der vi trenger den mest. Derfor er jeg glad for at man trekker frem kommunekommisjonen i trontaledebatten, som var et Høyre-forslag i Stortinget som ble vedtatt i fjor, og som viser at vi kan komme videre. Men kommisjonen i seg selv er ikke nok. Den store kampen står når alle pressgruppene banker på døren for sin øremerkede ordning, sin forskrift, sin paragraf, sin bemanningsnorm, noe som alt bidrar til at vi verken bruker arbeidskraften vår godt nok eller sørger for at vi får rom til å skape mer effektive og bedre kommuner. Dette stortinget kan ikke hele tiden skyve ansvaret for å gjøre de vanskelige prioriteringene over på alle de andre folkevalgte. Jeg har registrert at kommunalministeren nå har sagt at det kommer til å bli tynt og vanskelig i kommunesektoren fremover. Jeg vet hva det betyr. Jeg håper at kommunalministeren og regjeringen også står ansvarlig og er ærlig når de kuttene som kommer i kommunesektoren fremover, faktisk skal gjennomføres. Noen av oss har vært der og sagt det, og har ikke alltid ment at dagens regjeringsparti har klart å vise ansvar og ansvarlighet rundt hvilke rammebetingelser de har gitt for kommunesektoren.

Det finnes mange måter å beskrive politikk på. For meg handler det egentlig om at vi på best mulig måte kan klare å slippe fri og støtte opp under skaperkraften som bor i hver enkelt av oss – hvordan vi kan gi den retningen og det spillerommet for å gjøre samfunnet bedre, hvordan politikere kan legge til rette for dem som bygger samfunnet nedenfra og opp, og hvordan vi sørger for nettopp det Arbeiderpartiets nye parlamentariske leder sa var en utfordring: at neste generasjoner få et like bra samfunn å gå til. Det har vi ikke klart de siste fire årene. Vi har hele tiden kommet i minus i generasjonsregnskapet, år for år, med regjeringens politikk så langt. De som bygger samfunnet nedenfra og opp, er gründere, det er frivillige, det er lærere, og det er arbeidsfolk. Det er alle, og det er hver enkelt av oss. Da er ansvaret for oss i denne salen å vise politisk lederskap og politisk mot, sørge for forutsigbarhet og ikke falle for fristelsen til alle små spill og stikk som ender i at det er andre som må ta regningen, utenfor dette huset. Selv om det blir fire år i opposisjon for Høyre, kommer vi til å være forutsigbare. Vi kommer til å arbeide for vår visjon, som sørger for at det skal være muligheter for alle i vårt samfunn, for det vet vi kommer til å skape et bedre samfunn, også for alle.

Kirsti Bergstø (SV) [11:23:53]: Det var gledelig å høre trontalen. Der var det sterke spor av SVs gjennomslag den siste tiden. Der kunne vi høre om barnefamiliene, som skal få styrket økonomi gjennom økt barnetrygd, kutt i barnehageprisene og gratis SFO, at det bygges flere studentboliger, at en ny husleielov, som skal styrke leietakernes rettigheter, er på gang. Vi hørte om løft for Oslofjorden, mindre matsvinn og nullutslippsferjer, for å nevne noe.

Da er det ekstra gledelig å stå her og se utover en sal med et rød-grønt flertall. Det vet vi at betyr noe. Det betyr noe for politikken, for hvem som blir sett, for hvilke interesser som blir hørt, og også for de menneskene som nå ikke bare kjenner en enorm lettelse over høyrepolitikken som ikke blir gjennomført, men også håp i det et nytt flertall kan representere for dem.

Det betyr noe for familier, som har fått en tryggere økonomi, med gratis tid på SFO, økt barnetrygd og billigere barnehage. Det betyr et håp for fiskerne i kystsamfunnene, som ønsker å lande ressursene der og bygge samfunn, og trenger kvoter for å gjøre det. Det betyr noe for gründere som vet at deres virke bare hadde vært en drøm hvis virkemiddelapparatet ble satt under angrep og lagt ned, som enkelte partier her har gått til valg på. Det betyr noe for bønder rundt omkring i landet som trenger drahjelp, både for klimatilpasning og for en inntekt å leve av. Det betyr noe for industriarbeidere som håper på grønne prosjekter, fra f.eks. flytende havvind, for å sikre viktige oppdrag til verftene, leverandørindustrien og videre arbeid til seg selv. Det betyr noe for sjøfolk, som trenger norsk lønn på norsk sokkel, og ikke minst for alle de ansatte i velferden og alle de tillitsvalgte som sårt har forklart hvordan deres hverdag er preget av at de trenger flere kollegaer, ikke kutt.

Veldig mange har håp nå – håp om en politikk som skal merkes i deres liv og hverdag. Derfor må flertallet her på Stortinget samarbeide for nettopp å gripe fatt i de nødvendige utfordringene vi har i vårt samfunn og i vår tid. SV er klar for å være en samlende drivkraft i det arbeidet. I alle komiteer, på alle områder og i alle saker er vi klar for å gjøre det vi er kjent for å gjøre: drive politikken i rød og grønn retning, for miljø, for rettferdighet, for solidaritet.

Jeg hører en viss uro her om kaos og utrygghet over at det er et bredt samarbeidsklima nå. Jeg har lyst til å si at det er mer som samler oss enn som skiller oss, og jeg har stor tro på at det nye flertallet også vil meisle ut en ny politisk kurs, til det beste for folk, for fellesskap og for landet vårt. I Norge har vi mye å ta vare på, men også mye å gripe fatt i. Vi er nødt til å gripe fatt i nedbygging av natur og de alvorlige klimaendringene som gjør at vi må få ned utslipp og omstille samfunnet på en rettferdig måte. Hvem har bedre forutsetninger for det enn et av verdens rikeste land, med sterke fagforeninger, tillitsvalgte i front og en god tradisjon for samarbeid?

Vi har muligheten til en offensiv politikk mot økonomiske forskjeller. Det må være en politikk som går i retning av omfordeling. Vi har muligheten til å stå sammen om å ruste opp velferden. Folk skal kjenne en trygghet for at grunnleggende behov blir dekket. Da må vi ha gode tjenester over hele landet og nok folk på jobb i velferden. Vi må våge å utvide den og ha visjoner for flere deler av livet – som tennene, noe vi startet på i forrige periode. Vi må sørge for at penger som er satt av til velferd, går til velferd, og ikke forsvinner ut i privat profitt. Vi må samle oss om tid og tillit i tjenestene, hele og faste stillinger.

Det rød-grønne flertallet er som velferden: Det er til bruk, ikke til pynt. Bare sånn kan folk merke endringer i hverdagen, og at det betyr noe hvem som styrer, at man stemmer og hvilket parti man stemmer på. Politikken er til for å løse folks problemer, og det flertallet vi har nå, tror jeg vil ta den oppgaven på det største alvor.

Vi har hørt litt om svenske tilstander også i denne debatten. Det er bare å slå fast at Sverige har blitt et farligere land og et fattigere land. Jeg vil si at det i stor grad er høyrepolitikken som har ført til det. I Sverige har man ført en politikk for økonomiske forskjeller, med å kutte i arveskatten, i formuesskatten og i tryggheten til vanlige folk som taper arbeid og taper helse. Vi ser at det er kuttet i sosialpolitikken, og særlig i de områdene som hadde trengt det mest. Det er ført en aggressiv privatiseringspolitikk som nå gjør at de ikke bare har et todelt skoleløp, men også barnevernstjenester der kriminelle drifter dem og samtidig rekrutterer sårbare barn inn i kriminell virksomhet, fordi det er lønnsomt å drive med skattefinansiert velferd. Dette er en utvikling svensk politi hadde advart mot i lengre tid, og som vi har all mulighet til å stoppe før den kommer hit. Det skjer med rød-grønn politikk.

Vi har absolutt våre utfordringer å ta fatt i, med å ha forebygging, sikre gode liv, hindre rekruttering til kriminelle miljø, men også sørge for raske reaksjoner når lovbrudd begås, og at vi gjør mer av det som virker. Da må vi ha godt samarbeid med både fagfolk, politi og hverandre for å få til det.

Vi i SV vet – og det tror jeg vi deler med flertallet i denne salen og kanskje enda flere – at det i stor grad handler om hva slags samfunn vi skal bygge. Samfunn med små forskjeller og sterke fellesskap har mindre kriminalitet og større tillit, bedre liv for folk, og bedre vilkår for bedriftene. Nettopp den visjonen er viktigere enn på lenge. Når ytre høyre mange steder styrker seg, når demokrati settes under press i deler av verden, må vi huske på at vårt bolverk er et samfunn med sterke fellesskap, der folk får dekket behov og ikke skyves ut eller settes opp mot hverandre, et samfunn med sterke fagforeninger og kollektiv kampkraft for arbeidsfolk og et politisk flertall for folk flest, på lag med fagbevegelsen. Visjoner blir bare virkelighet hvis man velger dem hver eneste dag og også søker fellesskap med dem som vil i samme retning. Da er det helt avgjørende at politikken gjøres opp med det rød-grønne fellesskapet som nå er valgt inn, og som har fått tilliten fra det norske folk. Sammen kan vi meisle ut en retning, sammen kan vi bygge et samfunn folk trenger.

Det er urolige tider, med krig i Europa, humanitær krise og et Gaza i grus. Nå kan det se ut som om det er håp for en prosess mot fred. Det er iallfall en våpenhvile vi alle ønsker velkommen. Det er en krig som har definert vår tid og fremdeles gjør det, og der vi alle må velge hvilken side av historien vi skal stå på. SV har vært en utålmodig kraft, sammen med den brede solidaritetsbevegelsen og andre parti, for å drive fram at Norge både kan og må gjøre mer og være den stemmen som trengs i verden. Jeg er glad for at vår statsminister er til stede for å gjøre den jobben nå.

Vi fremmer noen forslag i dag, fordi vi synes det er viktig å forsikre oss om at Norge tar ansvaret knyttet til folkemordkonvensjonen på tilstrekkelig alvor og har et tydelig svar på hva det forplikter oss til, at vi gjør det vi kan for å hindre folkerettsbrudd, for å hindre at vi kan delta i eller støtte oppunder okkupasjon på noen som helst måte, for å forsikre oss om at vi gjør det vi kan for å søke den rettslige prosessen knyttet til folkemord, men også at vi har gjort alt vi kan for å hindre at det finner sted.

Jeg tar opp SVs forslag.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:49:19]: Jeg tror det er første gang jeg har vært med i en trontaledebatt der statsministeren ikke er til stede. Man kunne blitt indignert på vegne av Stortinget av den grunn, men det blir man ikke i dag, for når vi nå ser bildene fra Israel, etter 737 dager i fangenskap, 737 veldig mørke dager, må man bare glede seg over grunnen til at statsministeren ikke er til stede akkurat i dag. Endelig er det noen lyse nyheter, både for de israelske familiene som har samlet sine aller nærmeste, som har levd i den dypeste frykt i 737 dager, og for alle de palestinerne som har opplevd noe av det røffeste mennesker kan oppleve. Så vi får glede oss over at statsministeren ikke er her.

Vi har en trontaledebatt i det norske storting, og vi har diskusjoner om hvem som skal bestemme i Stortinget, i nasjonalstaten Norge, i det norske felleskapet. Vår modell bygger på folkestyre og folkesuverenitet – det at vi som sitter her, representerer folk i landet. Det var en høytidsstund i forrige uke, selv om det ikke ble noen oppmerksomhet rundt det, da vi 169 fikk våre fullmakter – ryddig, ordentlig og godkjent. Hvis man ser på alle plassene i salen, ligger Grunnloven der, og i § 49 står det egentlig veldig fint:

«Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.»

Altså: Folket utøver sin makt gjennom Stortinget. Men det representative folkestyret har bevisst og ubevisst fått svekket sin makt i styringen av Norge. Hver enkelt fullmakt har mindre makt nå enn den hadde for ti år siden, for tjue år siden, for tretti år siden. Kampen om hvor makten skal ligge, er ikke noen ny diskusjon i det norske folkestyret, ei heller i det norske stortinget. Det går tilbake til kampen mot embetsmannsstaten. Da Norge skulle bli en selvstendig nasjon, var det nettopp en kamp om hvem som skulle bestemme, hvem som skulle styre. Kampen handlet om at det brede lag av folket, ikke noen få eliter enten i Norge eller da i Sverige eller i utlandet, skulle bestemme, at nettopp det norske folket skulle bestemme.

Politikk og historie går i bølger. De siste tiårene har de folkevalgte i Norge mistet makt, og Stortinget vil gjøre det også videre. Stortinget om fire år vil ha mindre makt hvis vi ikke gjør noen aktive grep i denne stortingsperioden og bryter en trend der vi gang etter gang gir fra oss makt fra de folkevalgte til andre organer. Maktutredningen til Øyvind Østerud fra 2003, da vi hadde en bred maktutredning, var tydelig på hvordan rettsliggjøring har vingeklippet det representative folkestyret, altså vårt demokrati. De siste tiårene har vi sett en ytterligere rettsliggjøring: at flere og flere beslutninger, både nasjonalt og internasjonalt, går fra de folkevalgte til ulike juridiske vurderinger og ulike domstoler langt fra folks hverdag.

Dette er Senterpartiets hovedkritikk mot EØS-avtalen, at den går inn på stadig nye områder, og at den er en helt annen avtale nå enn den var i 1993. Vi importerer et sentraleuropeisk byråkrati med en voldsom vilje til å detaljregulere. Da vi hadde debatten om EØS-avtalen i 1993, var det en diskusjon om handel og økonomi, men sånn som EØS-avtalen og EU-systemet er nå, har det blitt veldig byråkratisk, det har blitt dyrt, og det er grunnleggende udemokratisk. Det er heller ikke bare et norsk problem, det er et europeisk problem at EU skal inn og regulere på stadig flere områder, og det svekker også vår konkurransekraft.

Jeg vil ta opp noen helt konkrete problemstillinger som vi kommer til å møte i denne stortingsperioden. La oss ta vann- og avløpsdirektivet: At EU skal ha en oppfatning om hvordan vi skal rense vann og avløp i Finnmark, er grunnleggende ufornuftig, og det kommer til å bli kjempedyrt hvis ikke det norske storting rammer det inn. At EU skal ha en oppfatning om hvordan vi skal isolere hus på Tynset, er det ingen grunn til, og det har ingenting med handel og økonomi å gjøre. Det er bare en voldsom vilje til å detaljregulere fra Brussels side. Min partikollega stortingsrepresentant Maren Grøthe tok opp dette med drivstoff og regulering av det i en tidligere replikk. Jeg håper dette stortinget tør å ramme inn mer enn det man har hatt for vane, for uansett hvilke reguleringer som har kommet gjennom EØS, blir det av flertallet sagt at da setter vi hele EØS-avtalen i fare. Jeg mener det er et problem, og at vi må få snudd den utviklingen, for den veksten vi har sett nå, skaper store kostnader for folk og for næringsliv, og det skaper et byråkrati som også gjør at vi som folkevalgte mister mer og mer makt.

Det er imidlertid ikke bare internasjonale reguleringer som har gjort at dette huset har mistet makt, og at folk har mistet makt. Da Jens Stoltenberg var statsminister første gang, gjennomførte han helseforetaksreformen. Han var veldig stolt av at han gjorde det veldig fort. Det var nesten ingen utredninger, det skjedde på tre måneder, det ble hastet igjennom, og nå bærer vi konsekvensene av det. Hva er egentlig folkestyreprosjektet og demokratiprosjektet? Jo, det er at folk skal kunne ta beslutninger som er med på å styre deres hverdag. Det er egentlig poenget med hele demokratiet, at vi skal være med på å ta de beslutningene som styrer vår hverdag. Helseforetaksreformen handlet nettopp om det motsatte: å fjerne beslutninger fra de folkevalgte og flytte det til et byråkrati som folkevalgte ikke kan være med og bestemme over. Man fjernet det fra det lokale og det nasjonale.

Den tredje største posten på statsbudsjettet går til våre sykehus – den er på 230 mrd. kr. Min påstand er at vi 169 som sitter i denne salen, har mindre makt over hvordan de 230 mrd. kr brukes enn de 338 direktørene som er i norske helseforetak. Her blir det bare et vedtak, en bevilgning, og så er det direktørene rundt omkring i norske helseforetak som vedtar om vi skal ha ambulanse, om vi skal ha føde, om vi skal ha akutt – hvilke tilbud vi skal ha på de lokale stedene. Og det er grunnleggende udemokratisk at for en av de største budsjettpostene som dette stortinget vedtar, er det et ikke-valgt system som tar de store beslutningene. Vi har fått en slags ny klasse i Norge, direktørklassen i norske helseforetak, skapt av Stoltenberg I-regjeringen. Jeg håper denne stortingsperioden er den perioden da vi begynner å demontere det, og ta tilbake den folkevalgte styringen over norske sykehus, og at det er politikere som står til ansvar i valg, som må ta de beslutningene.

Videre: Denne reformen ble gjennomført så fort at man ikke kunne ta høyde for alle ting som kom til skje. En av utfordringene i denne modellen er at man ikke skiller drift og investeringer. Det merker vi spesielt godt nå, for når det er urolige økonomiske tider, blir kapitalkostnadene mye mer uforutsigbare. Det gjør at det er mulig at en del sykehusstyrer akkurat nå må kutte i grunnleggende tilbud fordi kapitalkostnadene har økt så mye på grunn av at det har blitt dyrere bygg og høyere renter. Det er ingen grunn til at sykehusene skal behandles på andre måter enn øvrig offentlig virksomhet. Ved øvrig statlig virksomhet er det staten som bærer risikoen, men akkurat når det gjelder sykehus, skal pasientene bære risikoen. Så hver enkelt representant her i salen kommer til å oppleve at det er foreslått kutt i sitt fylke på grunn av en modell som gjør at sykehusene skal bære kapitalrisikoen. Den modellen må vi endre, og sykehusene må behandles som resten av den norske stat: Vi må skille drift og investeringer.

Noe av det spennende i denne stortingsperioden er at vi har en regjering som har ca. samme mandat som Bondevik I-regjeringen. Den har altså et svakt mandat i Stortinget. Regjeringen må være svært lydhør for Stortinget og hva som er Stortingets vilje. Her kommer det til å være flertall som går på kryss og tvers. Noe av styrken i det norske parlamentariske system er at vi snakker sammen, at vi sitter fylkesvis, og at det ikke bare er partipolitikk i alt.

Derfor skal jeg på vegne av Senterpartiet for første gang i mitt politiske liv ta opp forslag sammen med Erna Solberg, partileder i Høyre, for vi mener at det er klokere å vurdere at Politihøyskolen skal være flere steder enn bare i Oslo. Det mener begge partiene politisk. Sammen med Marie Sneve Martinussen, Sylvi Listhaug, Kirsti Bergstø og flere skal jeg legge fram forslag om budsjettsystemet, for vi mener det var feil da Arbeiderpartiet og Høyre gikk sammen i vår og sa at Stortinget skulle få mindre makt, og at den til enhver tid sittende regjering skulle få mer makt. Så da har vi det flertallet.

I denne debatten skal jeg ta opp forslag som alle partier står bak. Det kommer også til å bli den nye virkeligheten i dette stortinget: Det at vi finner løsninger på tvers, er ikke et demokratisk problem, det er et gode – at vi i det norske stortinget, på tvers av partier, at vi 169 som har fått en fullmakt fra folk i vårt fylke, er opptatt av å finne løsninger, ikke bare drive partipolitisk spill. Jeg ser fram til godt og konstruktivt samarbeid.

Marie Sneve Martinussen (R) [12:13:33]: Hvert fjerde år har alle like mye makt når vi gir stemmen vår til et parti og til folkevalgte som skal forvalte den. Årets stortingsvalg ga velgerne noen klare valg, og partiene som gikk til valg på å få ned forskjellene økonomisk og geografisk, fikk flertall.

På noen områder var alternativene særlig tydelige: Både Høyre og Fremskrittspartiet gikk til valg på å ikke innføre en tannhelsereform og behandle tennene som en del av kroppen. Hos fastlegen har vi frikort, men hos tannlegen er det bare bankkortet som gjelder, og sånn kan vi ikke ha det. Derfor går Rødt i spissen for en ordentlig tannhelsereform for alle og har fått med oss stortingsflertallet på at regjeringen nå skal legge fram en stortingsmelding om en universell tannhelse for å få ned de økonomiske og geografiske forskjellene.

I arbeidslivet gikk Høyre og Fremskrittspartiet til valg på å gjøre flere midlertidige, innleide og utrygge – framfor flere faste jobber. Høyresiden ville reversere de forbedringene i arbeidsmiljøloven vi har fått med innstrammingene for bemanningsbransjen og forbud på byggeplassene på Østlandet, som var løftet av fagforeningene og på Stortinget av Rødt. Vi vant den kampen, men det er fortsatt mye skitt i krokene i det norske arbeidslivet. Derfor trengs det at vi fullfører storrengjøringen. Det er fortsatt rester igjen av høyreregjeringens svekkelse av arbeidsmiljøloven. Vi må sikre at arbeidsfolk og fagbevegelsen får mer makt, bl.a. over arbeidstiden, og svekke arbeidsgivernes mulighet til å presse fram veldig lange arbeidsdager med gjennomsnittsberegning. Vi må forsvare og styrke arbeidsmiljøloven, innleieforbudet og sykelønnen og sikre faste jobber både i industrien, i helsevesenet og i hele arbeidslivet.

Høyre gikk også til valg på at Norge skal engasjere seg mindre i Midtøsten, og der var laget i oppstillingen veldig tydelig, sammen med Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Til tross for sult, bombing av sivile, okkupasjon, folkerettsbrudd og folkemord gikk de imot større innsats for Palestina. Rødt har jobbet for at Norge skal gjøre mye, mye mer.

Heldigvis tapte høyresiden valget. Folk flest ville heller ha en solidarisk politikk bygd på arbeidsfolks interesser i by og land. Valgresultatet gir grunnlag for selvtillit til å gjennomføre. For Rødts del har vi gått framover i hele landet, i by og bygd, i Tromsø og Stavanger, i Karasjok, Kåfjord og Sauda.

Vi hadde tre mål i dette valget: for det første å bli sterkere, for det andre at verken Sylvi Listhaug eller Erna Solberg – ingen av dem – skulle få nøkkelkortet til statsministerboligen, og for det tredje at Rødt skulle bli så stort og sterkt at vi ble uunnværlige for flertallet. Så for oss var det full pott, og vi har gjort et historisk godt valg som gjør at den gruppen av stortingsrepresentanter som er i salen her, er den største folkevalgte gruppen vår noensinne noe sted.

Vi skal bruke den styrken vi har fått av velgerne i dette valget, til å gi konkrete resultater til beste for arbeidsfolk og fagbevegelsen, alle som går på jobb og skaper verdier i samfunnet, uføre som har slitt seg ut før pensjonsalder, og pensjonister som har lagt et langt liv i arbeidslivet bak seg.

Det er en måned siden stortingsvalget nå, og endelig kan vi ta fullt fatt på den store jobben som ligger foran oss. Det har noe å si hvem som styrer. Derfor må vi bruke det flertallet som velgerne har stemt fram. Det er fem røde og grønne partier som skal finne sammen, og Rødts mål er at vi skal levere forbedringer i folks hverdag, for det er resultatene som teller. Det er avgjørende å sørge for at flertallet til venstre for midten leverer en politikk som får ned forskjellene, og som gir folk framtidstroen tilbake. Jeg vil at flertallet skal ha selvtillit til å levere den forbedringen folk faktisk stemte fram i valget, og fram mot neste stortingsvalg må det være målet at folk flest skal sitte igjen med mer av penger, makt og framtidstro.

Jeg vil advare dem som tenker at vi allerede i første sving skal nøytralisere de politiske konfliktsakene som er mellom høyre- og venstresiden, for det er interessemotsetninger i samfunnet vårt som også speiles i motsetninger langs høyre-venstre-aksen. Dette må vi møte ved å være tydelige på at vi jobber for interessene til det brede lag av befolkningen – arbeidsfolk, minstepensjonister og uføre – ikke med å file ned de mest vesentlige politiske uenighetene mellom partiene. Særlig er dette viktig i den økonomiske politikken og i velferden. Derfor er jeg en smule bekymret for at regjeringen kan bli for opptatt av å stilne kritikken fra Høyre ved å komme dem i møte i skattepolitikken og i helsepolitikken.

Brede forlik kan ha noe for seg når det er nasjonale interesser vi kan og bør stå sammen om, men på områder der det er klare interessemotsetninger: «not so much». Vi kan ikke risikere at de store partiene gjør opp mellom seg på bakrommet mens folk flest sitter igjen som tapere. Det var det som skjedde med pensjonsreformen i sin tid, og det er også en oppskrift på å flytte makt vekk fra det valget folk tross alt har gjort. Det er også veldig, veldig kortsiktig, for hva får vi hvis interessekonfliktene og sakene som betyr noe i folks hverdag, tas i et forlik ved det politiske bordet? Da er det symbolpolitikk og kulturkrig som står igjen.

Det såkalte Fremskrittspartiet har jo også gjort et veldig godt valg i år. Heldigvis har vi nå fire år på oss til å levere resultater til det beste for folk, sånn at vi ikke gir neste stortingsvalg til høyresiden på walkover. Da trengs det en selvtillit på vegne av en solidarisk politikk bygd på arbeidsfolks interesser i by og land, og det trengs at vi gjennomfører. Da må vi bruke det flertallet vi har, og Rødt er veldig klar for å være med på det. Vi skal være konstruktive, vi skal forhandle knallhardt, og vi skal få til resultater.

Kampen mot Forskjells-Norge er fortsatt det aller viktigste for Rødt. Vi må stoppe de økende forskjellene. Det siste året har prisene på strøm, mat og bolig økt helt katastrofalt, og folk flest sitter igjen med mindre å rutte med og mindre de skulle ha sagt. Også folk med helt vanlige jobber sliter med å få endene til møtes, mens bankene og dagligvarekjedene sitter igjen med milliarder. Det vokser fram et Forskjells-Norge. Målet for politikken må jo være at folk skal sitte igjen med mer å rutte med og mer å si.

Folk som får livet sitt forandret av politikken, skal selv kunne forandre politikken. Det trengs en selvtillit i møtet med sterke kapitalkrefter som de få, store dagligvarekjedene. Rødt vil flytte makt fra oligopolet og over til alle som er med på å få maten fra jord til bord, fra samlebåndet på fabrikken til samlebåndet i butikken, og få ned prisene for folk. Vi vil forby skjulte prisøkninger, og i dag har vi et forslag om å hindre såkalt krympflasjon, altså at ting blir mindre, men at prisen ikke blir lavere.

I valget skal det være stemmeseddelen og ikke pengeseddelen som avgjør. Vi har sett stadig større pengestrømmer til partiene og anonym markedsføring for å påvirke valgresultatet – både i postkassen og på sosiale medier. Det mener jeg ikke hører hjemme noe sted. Vi har i dag levert et forslag om å få slutt på sånn anonym markedsføring. I forrige stortingsvalg fikk Rødt flertall for å stanse anonym partistøtte og deretter at både bakenforliggende givere og størrelsen på bidrag skal offentliggjøres. Dette har vært veldig viktig. Nå fortsetter arbeidet med å svekke pengenes makt over politikken.

Apropos folkestyre: I morgen kommer det til å bli gjort et veldig viktig vedtak der et klart stortingsflertall setter en stopper for det Høyre og Arbeiderpartiet har ønsket seg for å endre måten statsbudsjettet behandles på, noe som potensielt kunne flyttet makt til de største partigruppene og mindretallsregjeringer og vekk fra et parlamentarisk grunnlag og stortingsflertallet. Siden forslaget fra Høyres Jan Tore Sanner først ble løftet i reglementskomiteen på Stortinget, har Rødt kjempet for å få dette stoppet. I et folkestyre og på Stortinget skal det være flertallet, og ikke det største partiet, som bestemmer. Derfor er vi veldig glad for at det kommer til å bli lagt i en skuff og låst igjen når Stortinget i morgen stemmer over et vedtak som vil oppheve det forrige vedtaket.

Vi har fire viktige år foran oss. Rødt er klar til å bidra med ny giv. Vi vil styrke velferden, vi vil forsvare, forsterke og fornye folkestyret, og vi fortsetter kampen mot Forskjells-Norge. Rødt skal bruke den styrken vi har fått fra velgerne, til å skape faktisk forandring, og med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Arild Hermstad (MDG) [12:38:08]: Som stortingsrepresentanter er vi valgt inn for fire år, men jobben vår er å tenke veldig mye lenger fram. Samtidig som vi er nødt til å jobbe for dagens nordmenn som i dag sliter, og for alle som føler usikkerhet i en stadig farligere verden, må vi også sikre velferden til de generasjoner av nordmenn som kommer etter oss. Vi må klare å se utover egne landegrenser, men også utover egne artsgrenser. Vi står i flere krevende kriser, som må håndteres med full kraft. Det handler om klima og natur. Det handler om krig i Europa, folkemord i Midtøsten, barn som vokser opp i fattigdom, ytre høyres framvekst i verden rundt oss og trusler mot vårt eget demokrati. Politisk ledelse i vår tid kan ikke handle om hvilken av de krisene vi skal løse. Vi må klare å håndtere dem alle sammen, alle på en gang.

Stortingsvalget ga Norge et nytt rødgrønt flertall, med et tydelig mandat om å ta Norge i en grønnere og mer solidarisk retning. Jeg fikk et spørsmål her om dagen om hva som egentlig er status i forholdet med Arbeiderpartiet. Jeg måtte tenke meg litt om, før jeg svarte: "It's complicated". Vi har et slags "situationship". Vi har pekt på Støre som vår foretrukne partner, fordi vi tror at det er mulig å gjøre Arbeiderpartiet grønnere, men de vil heller ha fleksibilitet enn et forutsigbart forhold. Dermed er det Støre som må by opp til budsjettdans. MDG skal danse med og være konstruktive, og vi ser fram til å forhandle, men som vi har sagt i hele valgkampen, er det Støre som må sikre flertall for budsjettet, og vi er ikke forpliktet til å stemme for et statsbudsjett vi er rykende uenig i. Vårt mandat er å gjøre politikken betydelig grønnere og mer solidarisk enn det vi har sett de fire siste årene. Det er jeg fortsatt overbevist om at vi skal klare.

Klimautløst ekstremvær, forurensede fjorder, nærnatur som forsvinner – alt dette kommer av vårt overforbruk. Derfor er vi nødt til å gi folk flere gulrøtter som kan redusere ressursforbruket. Det må kort sagt bli enklere og billigere å velge miljøvennlig. Kollektivtilbudet må bli billigere og bedre. Det må bli billigere å gjenbruke og reparere. Det må bli billigere å spise sunt og miljøvennlig. Vi trenger et systemskifte, sånn at det alltid lønner seg å ta vare på miljøet.

Omstilling krever vilje til endring og at vi tar et oppgjør med dagens politiske kurs. Vi klarer ikke å løse de store utfordringene i vår tid ved å fortsette som før, særlig ikke i oljepolitikken. For oljeinvesteringer skader klimaet. Det skader kanskje ikke økonomien og arbeidsplassene de neste månedene eller det neste året like mye, men det er bare et spørsmål om tid før baksmellen vil komme. Landene rundt oss jobber intenst med å kutte utslipp og utvikle ny teknologi. På noen områder har Norge også vist vei, f.eks. i elbilpolitikken, men effekten av de gode tiltakene vi gjør, nulles ut av et ekstremt høyt investeringsnivå i oljenæringen. I verden investeres det nå dobbelt så mye i fornybar som i fossil energi. I Norge investeres det 32 ganger mer i olje og gass enn i fornybar energi. Norge henger etter, men det er ikke fordi vi ikke kan. Kompetansen vi har fått fra bl.a. oljeindustrien, gir oss utrolig gode forutsetninger for å utvikle klimaløsninger som også resten av verden kan ta i bruk. Men den ensidige fokuseringen på olje gjør at Norge risikerer å stå igjen som Europas forlatte bensinstasjon, med høy arbeidsledighet, svakere økonomi og mindre penger til velferd. Vi kan unngå dette. Norske bedrifter står faktisk klare. Men skal de lykkes, trenger de politikere som tenker langsiktig, og som tør å handle.

Det trengs en plan for sluttfasen til petroleumssektoren. Det første steget må være å stanse letingen. Da vil vi frigjøre arbeidskraft, kompetanse og kapital, sånn at vi kan satse på framtidens næringer. En sånn plan gir stabile rammevilkår for næringslivet, og det vil sikre trygge arbeidsplasser og bærekraftige lokalsamfunn langs kysten vår.

Den vakre og verdifulle naturen er noe av det beste med landet vårt. Likevel bygger norske kommuner og staten ned 79 kvadratmeter natur hvert eneste minutt. Norge er verst i Europa til å ødelegge naturen. Matjord, myrer og andre leveområder for insekter, fugler og fisk blir ødelagt. Nærnaturen forsvinner. Gammelskogen hogges. Fjordene tømmes for liv. For det lønner seg å bygge ned natur. Det er gratis for den enkelte, selv om fellesskapet taper. Nå er det på tide å tenke nytt. Norge bør bli verdens første land som innfører juridisk bindende arealnøytralitet. Det betyr at vi må gjenbruke og fortette områder som allerede er utbygd, framfor å bygge ned natur. Dersom kommunen likevel skulle tillate nedbygging, må utbygger betale for restaurering av tilsvarende områder med ødelagt natur. Nordre Follo har gjort dette, og over 80 kommuner har nå satt arealnøytralitet som mål. Norge må slutte å være Europas versting i naturødeleggelse og heller bli en ledende nasjon i å stanse naturtapet.

Å løfte dem som sitter nederst ved bordet, er en stolt norsk tradisjon. Ingen skal ha kake før alle har fått brød, som Einar Gerhardsen skal ha sagt. Men nå må vi være på vakt, for forskjellene i Norge øker, og fattigdommen er i ferd med å bite seg fast. Altfor mange havner på utsiden av samfunnet. 100 000 barn vokser opp i fattigdom, og det er like mange som det var for ti år siden. Det fører til utenforskap, gir mindre tillit i samfunnet og kan gi mer kriminalitet. Er det greit at så mange barn får en dårlig start på livet, at de går sultne til sengs og ikke får være med på fritidsaktiviteter? Det tror jeg ingen i denne salen vil si ja til, men det er likevel konsekvensen av politikken som har blitt vedtatt her. Om vi skal løfte mange av disse barna ut av fattigdom, bør vi målrette tiltakene, sånn at vi treffer dem som virkelig trenger det, uten å uthule systemet med universelle rettigheter. Derfor vil MDG kutte skatten for dem som har lavest inntekter, og derfor vil vi ha et historisk løft i barnetrygden. Hvis vi dobler og samtidig skattlegger barnetrygden, får de som har minst, veldig mye mer, mens de som har høy inntekt, får omtrent det samme som i dag. Det er mulig å skape et samfunn med nok til alle, uten at alle skal få mer, men da må vi være villig til å innrømme at oppskriften vi har fulgt, ikke har fungert godt nok.

Det er et privilegium å stå her i en folkevalgt forsamling i et velfungerende demokrati, men over hele verden er demokratiene under press. Ledere som Putin, Netanyahu og Trump dyrker mistillit og polarisering. Høyrepopulister er på frammarsj i veldig mange land rundt oss. Når autoritære krefter, godt hjulpet av kunstig intelligens og lukkede algoritmer, pøser inn milliarder for å undergrave samholdet og tilliten, som er limet i et demokratisk og rettsbasert samfunn, er det fare på ferde. Vi kan ikke utelukke at flere demokratier faller. Selv ikke Norge er for evig vaksinert mot antidemokratiske krefter. Derfor må Norge gjøre mer. Vi må forsterke støtten til Ukrainas kamp mot Putin, vi må gjøre mer for Palestina, og vi må ha en ærlig debatt om hvordan vi kan knytte tettere bånd med landene rundt oss. Vi lever i urolige tider, og svaret på det kan ikke være alenegang og "Norge først"-mentalitet. Svaret på det bør være mer samarbeid. Derfor er tiden kommet for en ny debatt om Norges forhold til EU, med forhandling om medlemskap, etterfulgt av en folkeavstemning, som et mål.

Jeg tar opp MDGs forslag.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [13:02:14]: La meg aller først få lov til å gratulere statsminister Jonas Gahr Støre både med valget og med videre regjeringsansvar. Jeg vil ønske regjeringen lykke til. KrF vil være et konstruktivt opposisjonsparti, samtidig som vi kjemper for mest mulig gjennomslag for den politikken vi har gått til valg på.

I en urolig tid er det et gledelig bakteppe for denne debatten at partene i krigen i Gaza nå ser ut til å komme nærmere en fred. Det er en skjør fred, men det gir håp. Samtidig vil den alvorlige sikkerhetssituasjonen, med krig i Europa og en aggressiv nabo i øst, prege også denne perioden. Den siste tidens krenkinger av norsk luftrom og droneaktivitet understreker bare dette. Norge må fortsette styrkingen av forsvar og beredskap, og vi må også fortsette å støtte Ukrainas befolkning militært, politisk og humanitært.

KrF mener det er noen grunnleggende nasjonale utfordringer som krever handling i denne perioden – ikke flere utvalg og kommisjoner, ikke flere rapporter, men politisk vilje og gjennomføring, for det haster.

For det første: Fødselstallene stuper. Det er 45 000 færre barn mellom 0 og 9 år i dag enn i 2017, men det hadde ikke trengt å være slik. Valget om å få barn er dypt personlig. Nordmenn vil ha barn, flere enn det de får. For mange er det nettopp økonomien som står i veien. Det mangler ikke på ledende politikere som har oppfordret folk til å få flere barn, men det er ikke avisutspill familiene trenger. De trenger politisk handling.

KrF har sett til land som faktisk har lyktes. Derfor foreslår vi en ordning med skattelette per barn – 50 000 kr i skattefradrag for hvert av de to første barna og 100 000 kr for barn nummer tre og oppover. En familie med tre barn vil da få 200 000 i fradrag, og det vil utgjøre en stor forskjell og skape mer rom i en presset familieøkonomi.

Vi må endre et system som i dag belønner det å vente med å få barn. Det er ikke rart at mange utsetter, når forskjellen mellom dem som starter tidlig og dem som venter, kan være mer enn 650 000 kr. KrF sier at alle som får barn, skal få foreldrepenger, og minstenivået skal være 3 G – omtrent 400 000 kr, fire ganger mer enn det er i dag. KrF vil også fjerne dagens rigide tredeling av foreldrepermisjonen. Der venstresiden i norsk politikk vil detaljstyre familiene, vil KrF la foreldrene bestemme selv og gi familiene mer valgfrihet og fleksibilitet i hverdagen.

Den andre utfordringen er det demografiske skiftet vi står midt oppi. Mest sannsynlig vil vi i løpet av denne stortingsperioden få et Norge der det er flere innbyggere over 65 år enn det er barn og unge under 20 år. Det har aldri skjedd før. Mange av kommunene våre står allerede på kanten av en omsorgskrise. Vi har for få sykehjemsplasser, for få tilrettelagte boliger og for lite personell. Det haster med en nasjonal satsing. Vi må bygge flere sykehjemsplasser, vi må sørge for trygge, tilrettelagte boliger, og vi må sikre nok kvalifiserte folk i omsorgstjenesten. Det handler om mennesker. Det handler om at eldre skal kunne bo godt og trygt, enten det er hjemme, i en tilpasset leilighet eller på et sykehjem. Det handler om at noen av våre aller mest sårbare skal få slippe å bli kasteballer i systemet.

Den tredje utfordringen handler om skolen, læringen og resultater som peker helt feil vei. Siden 1990-tallet har de andre partiene brukt milliarder på å gjøre grunnskolen to år lengre, uten at læringen har økt. Tvert imot har resultatene falt til et nordisk bunnivå. Vi må lytte til forskningen, vi må lytte til OECD, og vi må lytte til lærerne selv. Vi må satse på kvalitet, ikke kvantitet. Det betyr å satse mer på lærerne. Derfor foreslår KrF 50 000 kr mer i årslønn til lærerne.

Samtidig vil vi ha bøkene inn i klasserommet igjen og prioriterer 1,5 mrd. kr til flere trykte lærebøker, nettopp for å styrke leseforståelsen og redusere skjermbruken i skolen. Vi vil innføre en førskole for seksåringene med mer frilek, for lek er ingen motsetning til læring, det er en forutsetning for læring. Det bygger glede, sosial trygghet og lærelyst hos de yngste. Vi trenger ikke flere timer, vi trenger mer læring, mer kvalitet og mer tillit.

Den fjerde utfordringen vi vil ta opp, handler om verdiskaping, om at morgendagens verdiskapere må få bedre og mer stabile rammevilkår, slik at de kan skape de arbeidsplassene våre barn og barnebarn skal leve av, slik at vi kan løse de utfordringene samfunnet vårt står overfor, og slik at vi kan sikre velferden for neste generasjoner. Derfor mener KrF at formuesskatten på arbeidende kapital må bort, for å gi gründere, bedriftseiere og familiebedrifter muligheten til å kunne vokse, investere og ansette – bygge landet videre. Det er nettopp dette som har vært grunnlaget og forutsetningen for utviklingen av bygd og by over hele landet vårt, og det er slik vi mener landet skal bygges videre.

Et bredt skatteforlik kan være et riktig skritt i retning av å gi mer stabilitet, mer trygghet og bedre rammebetingelser – trygghet for framtidige investeringer, etter en periode som har vært preget av alt annet. KrF vil bidra til ro og bedre rammebetingelser for næringslivet, men da må det innebære faktisk politisk handling, ikke nye endeløse runder med kommisjoner, utredninger og vurderinger.

I en av sine nyttårstaler sa kong Harald: «I en tid som ofte vektlegger det utvendige, og hvor alt skal være effektivt og målbart, kan man lett miste av syne det enkelte menneskes selvstendige verdi; - den verdi vi har, nettopp fordi det er mennesker vi er (…)»

Ingenting er viktigere for et samfunn enn det menneskesyn som råder. Derfor må vi heller aldri slutte å løfte fram dette ene enkle, men uendelig store: at hvert menneske er unikt og uendelig verdifullt, uavhengig av alder, kjønn eller egenskaper, uavhengig av hva vi evner å prestere, ja, uavhengig av alt. I den kommende fireårsperioden vil vi møte vanskelige spørsmål, spørsmål som handler om menneskeverd. Skal vi innføre dødshjelp, tillate surrogati eller gi ekstra støtte til foreldre som venter barn med Downs syndrom? Dette er ikke bare etiske spørsmål, dette er etiske prøver. Svarene vi gir, vil forme samfunnet mer enn vi aner. La det også være prøven vi består.

Guri Melby (V) [13:26:40]: Selv om valget i år ikke gikk slik verken jeg eller Venstre hadde håpet på, vil jeg likevel si at vi er overbevist om at dette stortinget trenger et parti som står støtt i det liberale sentrum, et parti som står opp mot de ytterliggående, som kjemper mot autoritære strømninger, og som tror på frihet, kunnskap og fellesskap samtidig.

Trontalen i år bekreftet min fremste bekymring for fire nye år med en Arbeiderparti-regjering, nemlig at de ikke ville være ambisiøse nok eller modige nok til å gjøre de store endringene som landet vårt trenger. De har ingen visjoner for landets framtid og heller ikke mot til å gjøre det som trengs for å ruste oss for framtiden. I en verden som endrer seg i høyt tempo, bruker de milliarder på å stå bom stille, og det gir ikke trygghet for framtiden.

Venstre vil de kommende fire årene derfor være en tydelig opposisjon til regjeringen, men i motsetning til resten av Stortinget vil vår kritikk ha utgangspunkt i en liberal ideologi, samtidig som vi vil ta ansvar og være med på å levere løsninger som faktisk fungerer. Vi skal videreføre en vilje til kompromiss når det er nødvendig. Vi har inngått forlik om rusreform, om klimamål, om forsvar og støtte til Ukraina – ikke fordi det var lett, men fordi det var riktig. Det er slik ansvarlig politikk ser ut.

Når jeg reiser rundt i Norge og møter mennesker fra alle bakgrunner og samfunnslag, møter jeg folk som jobber hardt, folk som elsker familien sin, folk som engasjerer seg, folk som bruker tid på å hjelpe andre, og som bidrar i samfunnet. Det gjør meg stolt av Norge, og det gir meg håp for framtiden.

Det er ingen tvil om at det er mye i dette landet som må fikses: helsekøer, for dårlige skoler, bedrifter som sliter, forurensning i fjordene våre, kriminalitet, ulikhet som begrenser mulighetene for unge mennesker, boligkrise, naturkrise, klimakrise og levekostnadskrise. Samtidig må vi ikke glemme de mange styrkene Norge har å by på. Vi har de mest teknologitunge bedriftene i verden. Vi har små forskjeller. Vi har høy tillit. Vi har gode og gratis universiteter. Vi har fantastiske skoger og fjorder. Vi har nydelige fjell og de vakreste stedene man kan tenke seg. Vi har midnattssol om sommeren og nordlys om vinteren. Vi har livlige byer og gode bygder. Vi har en rik kulturarv, fra vikingtid til moderne kunst og musikk. Vi har Erling Braut Haaland og Jon Fosse, og vi har barnetog på 17. mai og en stolthet over hvem vi er, som er sunn – ikke innadvendt, men tolerant.

Framfor alt ligger vår styrke i våre felles liberale verdier. Vi er en nasjon som tror på toleranse, på anstendighet og respekt for både individuell frihet og rettsstatsprinsipper. Det er vårt Norge.

Vi tror også på den norske skaperkraften og på verdiene som har bygget dette landet: toleranse, samarbeid og tillit. Vi tror på den norske mann og kvinne og deres evne til å skape, til å løse problemer og til å ta vare på hverandre. Når vi ser at utenforskapet øker, når bedrifter går over ende, når folk mister troen på framtiden, da er det ikke er nordmenn som har sviktet – det er politikken. Det er myndighetene, det er en regjering som har valgt feil, og som har valgt bort folk.

I de tidene vi har foran oss, må vi tørre å møte virkeligheten sånn som den er. Vi må snakke med folk, ikke bare til dem. Vi må lytte til folks problemer, og vi må ta dem på alvor, også når vi ikke er enig i de løsningene de foreslår. At vi avfeier en løsning, må aldri bety at vi avfeier problemet. Liberalisme i praksis handler om å være på lag med den lille mann mot systemet. Det handler om å se enkeltmennesket og om å forstå at frustrasjonen mot tungrodde systemer ofte har rot i noe som er reelt, og så må vi gjøre noe med det – ikke ved å komme med tomme løfter, men med politikk som faktisk gjør en forskjell.

Venstre mener vi framover er nødt til å se næringspolitikk og klimapolitikk som to sider av samme sak. Vi tror på at det går an å kutte utslipp og samtidig skape arbeidsplasser. Vi tror på at det grønne skiftet ikke bare er en kostnad, men en mulighet, og vi tror på at næringslivet må være en medspiller og ikke en motstander. Klimapolitikken i Norge har vært preget av for mye sløsing, ikke fordi vi har gjort for mye, men fordi vi har gjort for lite, og vi har gjort det dyrt. Vi vil kutte utslipp, men vi vil gjøre det smart. Vi vil belønne grønn omstilling, og vi vil gjøre det dyrere å forurense. Vi vil skape nye arbeidsplasser og ikke bygge ned naturen.

Det er fullt mulig å føre en grønn politikk som er økonomisk fornuftig. Venstre er det partiet som bruker minst oljepenger i våre alternative budsjetter, og som kutter mest utslipp innen 2030. Dette er ikke bare politikk, dette er regnestykker med to streker under svaret.

Likevel har vi i denne valgkampen sett hvordan enkle fortellinger kan overskygge fakta. Fremskrittspartiet har lyktes med å framstille klimapolitikken som sløsing, til tross for at de selv kutter minst utslipp og bruker mest penger. Det er ikke for mye klimapolitikk som er problemet, det er for dyr og dårlig klimapolitikk. Vi må vise at det går an å slutte med både sløsing og forurensning. Det er mulig å kutte utslipp og samtidig skape verdier i dette fantastiske landet.

Vi må bygge landet på kunnskap. Skolen er vår viktigste arena for frihet og for fellesskap. Venstre vil gi lærere faglig frihet og ressurser, slik at de kan gi elevene både trygghet, trivsel og kunnskap. Vi vil ha en skole som ser hele barnet, og som gir alle muligheten til å lykkes. Vi vil styrke lærernes rolle. Vi vil redusere detaljstyring, og vi vil gi mer tid til undervisning. Vi vil investere i tidlig innsats, i spesialpedagogikk og i skolebygg som fremmer trivsel og læring, for vi vet at en god skole er nøkkelen til et godt samfunn.

Hvis vi skal forandre Norge til det bedre, må vi også gjøre vårt for å forandre verden til det bedre. Mange av truslene mot tryggheten vår for framtiden er internasjonale trusler som ikke ser noen landegrenser: fra Putins Russland til klimaendringer, og fra internasjonale kriminelle gjenger til utenlandske konflikter som forårsaker kaos rundt om i verden, og som skaper flyktningkriser som også påvirker oss i Norge. Norge må stå sammen med våre allierte, stå som en kraft for det gode, som vi stolt har gjort i solidaritet med Ukraina mens de motstår Putins brutale krigsmaskin. Uansett hva Donald Trump gjør videre, må Norges støtte til Ukraina aldri vakle. Vi må fortsette å forsvare våre ukrainske venner, forsvare vårt kontinent og forsvare de grunnleggende verdiene demokrati, frihet, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper.

Vi må styrke forholdet vårt til Europa, og i en tid da nasjonalismen vokser og allianser svekkes, må Norge stå støtt i verdifellesskapet med våre allierte. Venstre vil ta Norge inn i EU. Vi vil sikre at vi er et land som satser på bistand, som styrker Forsvaret, og som bygger internasjonalt samarbeid. Vi har sett hva som får skje når autoritære krefter får vokse. Vi ser det i Ukraina, vi ser det i USA, og vi ser det i Europa. Vi vil ikke være et parti som tier når menneskerettigheter brytes, vi vil ikke være et parti som snur ryggen til Gaza, til Ukraina eller til dem som kjemper for frihet i Iran. Vi vil være et parti som står opp også når det er snakk om folk som ikke er i mediebildet.

Venstre er ikke et parti som har som formål å dyrke motsetninger. Vi ønsker å vise at det går an å kombinere flere hensyn samtidig, at man ikke må velge mellom miljø eller næring, mellom frihet eller fellesskap, eller mellom trygghet eller utvikling. Vi har troen på at det går an å få til begge deler, vi tror på politikken som gjør det mulig, og vi vil ikke akseptere at folk må velge mellom disse ytterpunktene. Vi vil være et alternativ, et sosialliberalt sentrum, som bygger bro mellom mennesker og mellom ideer.

Vi vil ikke være et parti som bare responderer på problemer, vi vil være et parti som løser dem, og der populistene peker på syndebukker, vil vi peke på løsninger. Der andre dyrker frykt, vil vi dyrke håp. Vi vil ikke være et parti som lover alt til alle. Vi vil være et parti som lover det vi kan holde, og som holder det vi lover. Vi vil ikke være et parti som snakker komplisert om enkle ting. Vi vil være et parti som snakker enkelt om kompliserte ting, for det er det folk fortjener, og det er det demokratiet vårt trenger.

Venstre har en lang historie. Vi har vært med på å bygge det moderne Norge. Vi har kjempet for folkestyre, for likestilling, for like muligheter, for miljø, for utdanning og for internasjonalt samarbeid. Vi har vært kompromissløse på verdier og pragmatiske i løsningene, og det er det liberalismen handler om: hva slags land vi er, og hva slags land vi ønsker å bli. Vi har gjort det fordi vi har tro på Norge, vi tror på folk, og vi tror på framtiden. Det skal vi fortsette med.

Jeg fremmer herved også Venstres forslag til trontaledebatten.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:51:11]: Det er snart 25 år siden de siste store reformene som gjorde sykehusene våre statlige, og som innførte fastlegeordningen, og nå er det igjen tid for å reformere vår felles helse- og omsorgstjeneste. Vi går nå inn i en epoke med store endringer, og regjeringen inviterer til bredt samarbeid.

Norge har blant verdens beste helsetjenester, og vi har flere leger og sykepleiere per innbygger enn mange andre land. The Lancet har uttalt at Norge er på topp fem i verden for tilgang til og kvalitet på helsetjenester. Vi bruker mer penger på helse enn veldig mange andre land, og det er mulig å bo, leve, bli syk og bli frisk igjen i hele vårt langstrakte land. Det er en kvalitet vi skal ta vare på. Men for at det fortsatt skal være sånn, må vi ta grep før det er for sent, for vi blir stadig flere eldre og forventningene i befolkningen endrer seg. Vi har ikke ubegrenset tilgang verken på folk eller på penger, og vi må sørge for at ressursene våre brukes mest mulig effektivt. Vi må rett og slett sikre at vår felles helsetjeneste forblir førstevalget til både pasienter og ansatte.

Derfor skal vi ta grep: Velferdsstaten skal fornyes, forsterkes og forbedres. Vi skal gjennomføre en nødvendig helsereform. Helsereformutvalget har det bredeste mandatet på 25 år. De skal tenke nytt, med et friskt og fordomsfritt blikk, slik at våre pasienter og vårt helsepersonell opplever én sammenhengende helsetjeneste der ingen blir kasteballer. Utvalget skal foreslå nye modeller for organisering, for styring og for finansiering til det beste for folk i landet vårt. Om et år kommer utvalgets anbefalinger, og da får vi et godt kunnskapsgrunnlag for å treffe beslutninger som vil stå seg de neste 25 årene. Regjeringen inviterer til bredt samarbeid på Stortinget. Sammen kan vi gjøre de endringene som er nødvendige.

Regjeringen vil også invitere til samarbeid om en langsiktig og forpliktende helsepersonellplan. Det er helt nødvendig å sikre at Norge har nok fagfolk i årene framover. Vi må tenke langsiktig, utover både en og to stortingsperioder. Da må vi utdanne flere, rekruttere flere, og vi må beholde flest mulig av dem vi allerede har. Men vi kan ikke bare bemanne oss ut av problemene: Vi må også ta i bruk ny tidsbesparende teknologi, vi må fjerne tidstyver, og vi må slanke helsebyråkratiet.

Det siste halvannet året har vist at bredt samarbeid fungerer. Gjennom trepartssamarbeidet Ventetidsløftet har vi fått ned ventetidene og helsekøene i norske sykehus til førpandemiske nivåer, men vi er heller ikke her tilfredse. Derfor kommer regjeringen til å presentere nye ambisjoner og nye løsninger for ytterligere å redusere ventetidene som norske pasienter opplever, fordi rask helsehjelp er avgjørende for at folk beholder tilliten til vår felles helsetjeneste. Det samme er tilgang på fastleger. For fire år siden sto vi i en fastlegekrise, og i dag kan vi si at denne krisen nesten er avblåst. Om lag 200 000 flere nordmenn har fått fastlege, og i løpet av det neste året vil vi sannsynligvis komme helt i mål.

Framover skal vi også bygge flere heldøgns omsorgsplasser. Statistisk sentralbyrå anslår et behov for 18 000 nye plasser det neste tiåret, og vi skal bidra til å ruste kommunene til å møte dette behovet. I tillegg vil vi bygge et mangfold av aldersvennlige boliger. Vi vil innføre en høreapparat-garanti der alle som trenger det, er sikret høreapparat innen fire måneder, og vi etablerer en ny tilskuddsordning i Husbanken, der eldre som ønsker å bo hjemme lenger, får mulighet til å gjøre det gjennom tilskudd til oppgradering og tilpasning av boligen. Dette gir både kvalitet, verdighet og valgfrihet i eldreomsorgen.

La meg til slutt få si noe om det som påvirker alt det vi gjør, nemlig folkehelsen. Vi skal utjevne sosiale, økonomiske og geografiske helseforskjeller. Da må vi også forebygge ungt utenforskap, få ned sykefraværet og legge til rette for at flest mulig kan stå lengst mulig i arbeid, enten helt eller delvis.

I årene som kommer, vil vi gjøre store endringer. Vi er ikke dogmatiske eller bundet til bestemte organisasjonsformer. Vi er pragmatiske og vi gjør det som virker, og vi skal gjøre det som trengs for at Norge også i framtiden har verdens beste helsetjeneste. Til dette inviterer vi Stortinget til samarbeid.

Tuva Moflag (A) [14:12:26]: Trontaledebatten markerer startskuddet for den politiske høsten, og det er noe litt ekstra når det er første gang etter et stortingsvalg. Denne gangen er det også mange nye stortingsrepresentanter, det er nye veier til flertall, og oppmerksomheten er stor knyttet til alt vi skal bli enige om her på Stortinget.

Arbeiderpartiet har klare ambisjoner for retningen vi ønsker for Norge. Vi skal sørge for trygg økonomisk styring og en ansvarlig pengebruk. Dette er viktig både for folks privatøkonomi og for å sikre en god drift av velferdstjenestene våre. For Arbeiderpartiet står skape og dele helt sentralt i den økonomiske politikken. Vi applauderer resultatene norsk næringsliv har oppnådd de siste årene, og vi ønsker å legge enda bedre til rette for dette i årene som kommer.

Siden Arbeiderpartiet kom i regjering høsten 2021, har om lag 162 000 flere kommet i jobb, åtte av ti i privat sektor. Dette er ganske formidable tall, som vi er stolte av, men vi trenger også å styrke bemanningen i offentlig sektor. Når det blir flere eldre, trenger vi flere ansatte i eldreomsorgen. Når vi skal bekjempe kriminalitet, skal vi ha flere politifolk på jobb. Når vi skal trygge landet vårt, må flere velge en yrkesvei i Forsvaret.

De siste fire årene har andelen nye sysselsatte i offentlig sektor vært lavere enn det historiske snittet på rundt 30 pst. De neste tiårene kan det bli en kamp om ressursene på arbeidsmarkedet, og derfor er det helt avgjørende at vi lykkes med å inkludere flere. Vi må ha et krafttak for å hindre et ungt utenforskap. For mange av de unge er ikke utenforskapet noe som skjer etter sykdom eller skade når man allerede er i arbeidslivet. Tvert imot er det mange unge som aldri kommer inn, selv om de vil. Da må vi satse på en helhetlig tilnærming med kompetanse, helsehjelp, språkopplæring og praktisk arbeidstrening.

Skatt preget en god del av debatten i både forrige stortingsperiode og ikke minst i årets valgkamp. I forrige periode innførte stortingsflertallet rettferdige grunnrenteskatter på både havbruk og landvind, og vi har fått på plass en utflytterskatt som sikrer at verdier som er opptjent i Norge, også blir beskattet i Norge.

Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal ha et skattesystem som er rettferdig, omfordelende og stabilt. Derfor har vi tatt initiativ til en skattekommisjon som kan legge til rette for et skatteforlik som står seg over tid. Næringslivet har gitt tydelige tilbakemeldinger om viktigheten av et forutsigbart skattesystem. Det tar vi på alvor, og dermed har vi både vårt skatteløfte og invitasjonen til et skatteforlik som viktige politiske prioriteringer for oss.

Arbeiderpartiet ser framover og vil utvikle velferden i Norge med utgangspunkt i de ressursene vi har, og med en demografi som snus på hodet. Vi må husholdere godt med både folk og penger. Vi kan ikke binde opp tiden til folk på oppgaver som ikke gir bedre velferd, og vi kan ikke bruke ressurser på prosjekter som koster mer enn de smaker.

Kommunekommisjonen er allerede i gang med sitt arbeid og vil levere sine første anbefalinger før jul. Oppdraget er å foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren som legger til rette for god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning i kommunesektoren.

Helsereformutvalget skal se på arbeids- og oppgavefordelingen mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten og foreslå ulike modeller for framtidig organisering, styring og finansiering av en sammenhengende og integrert helse- og omsorgstjeneste i Norge. Ingen pasienter skal oppleve å bli kasteballer i systemet. Vi har som mål å bli enda bedre.

Sammen med fellesskoleutvalget, som skal se på skolens innhold, omfang og organisering, og politirolleutvalget, som skal foreslå tiltak som styrker politiets evne til å løse samfunnsoppdraget mer effektivt, er dette grep som skal ruste oss for å møte framtiden.

Få har så godt utgangspunkt som Norge. Med en klokt forvaltet oljeformue har vi større økonomiske muskler enn mange andre land til å møte omstillingen vi står overfor. Men også Norge vil oppleve at ressursene blir knappere i tiden framover. Utfordringene og løsningene ble oppsummert i regjeringens perspektivmelding som ble behandlet tidligere i år. Vi skal mobilisere mer arbeidskraft, vi skal sørge for en omstilling som ruster Norge for framtiden, og vi skal sørge for fortsatt rettferdig fordeling i Norge.

Vi i Arbeiderpartiet er klar til å få til dette, både sammen med de rød-grønne partiene og i samarbeid med hele Stortinget.

Hans Andreas Limi (FrP) [14:26:04]: Da jeg hørte trontalen på lørdag, ble jeg egentlig litt skuffet – ikke over det politiske innholdet, men egentlig over mangel på konkret politisk innhold og hva som er regjeringens viktigste prioriteringer for å løse Norges utfordringer. Det ble mye kommisjon, og det ble veldig mange utvalg. Hva er regjeringens visjon for utvikling av det norske samfunnet? Det gir ikke trontalen noe tydelig svar på. Det er kanskje på grunn av den vanskelige flertallskonstellasjonen som nå er i Stortinget.

I fire år har næringslivet i Norge levd med uforutsigbarhet, skatteøkninger og stadig flere påbud. Istedenfor å spille på lag med dem som skaper verdier, har regjeringens politikk egentlig bidratt til å svekke stabiliteten og forutsigbarheten i rammebetingelsene for norske bedrifter. Det har blitt innført nye skatter, midlertidige skatter og til og med skatter med tilbakevirkende kraft. Norske bedrifter blir solgt til utlandet, fordi skattesystemet presser norske eiere ut, samtidig som de gir utenlandske aktører skattemessige og valutamessige fordeler. Man kan egentlig si at Norge er på billigsalg.

Investeringene i privat sektor har falt siden 2022, og veksten i antall nye bedrifter flater ut. Titalls milliarder har flyttet ut av landet de siste årene. Unge gründere flytter ut, finansmiljøer flagger til utlandet, og Norge faller stadig lenger bak Sverige og Danmark. Bare i løpet av 2022 og 2023 flyttet altså flere personer med høye formuer ut enn i hele perioden fra 2014 til 2021.

Små og mellomstore bedrifter bruker 20 mrd. kr årlig på byråkrati, og Arbeiderpartiets løfte om kutt i byråkrati for bedriftene våre er langt fra innfridd.

Dagens situasjon er langt på vei et resultat av feilslåtte politiske beslutninger over lengre tid. Nettopp derfor kan den også reverseres med god og riktig politikk. Vi må få tilbake stabilitet og forutsigbarhet i politikken. Det er den viktigste forutsetningen for vekst.

Derfor er Fremskrittspartiet åpne for et skatteforlik, hvis målet er at det samlede skatte- og avgiftsnivået skal ned, ikke opp, og at det skjer raskt. Regjeringens forslag om å nedsette en skattekommisjon tar unødvendig lang tid. Det er fullt mulig å starte arbeidet i Stortinget nå, fordi det haster.

Vi har også en krevende situasjon, fordi regjeringspartiet skal altså forhandle statsbudsjett med fire partier, hvorav i hvert fall tre ønsker ganske massive skatte- og avgiftsøkninger. Da må vi forvente at regjeringspartiet Arbeiderpartiet kan garantere at det ikke blir gjennomført skatte- og avgiftsøkninger i budsjettforhandlingene samtidig som vi forhandler om et eventuelt skatteforlik. Det må være et minimumskrav som i hvert fall Fremskrittspartiet vil stille til regjeringspartiet.

For å finansiere skatte- og avgiftsreduksjoner må statens utgifter reduseres. Derfor vil Fremskrittspartiet avvikle meningsløse klimasubsidier, redusere innvandringen og senke bistandsprosenten. Vi må også effektivisere offentlig sektor. Vi må stoppe sløsingen, prioritere kjerneoppgaver og sørge for at folk og bedrifter får beholde mer av sine egne penger, fordi det gir frihet, det gir trygghet, og det gir langt større økonomisk handlingsrom.

Våre naboland viser at det er mulig. I Sverige har regjeringen redusert drivstoffavgiftene, varslet lavere matmoms og nylig lansert en skattepakke med både billigere strøm og betydelige skattelettelser for folk og bedrifter.

Det er ingen grunn til at Norge skal ha høyere skatter og avgifter enn våre naboland – snarere tvert om. Norge burde ha verdens beste skattesystem og rammebetingelser. Norge burde være et land som tiltrekker seg kapital, kompetanse og gründere, ikke et land som skremmer kapital og kompetanse til utlandet. Det er det som må være målsettingen. Da blir Norge et godt land å bo i, og da sikrer vi også velferden for fremtidige generasjoner.

Henrik Asheim (H) [14:39:42]: Disse debattene blir fort til en slags kamp om virkeligheten. Der regjeringen gir inntrykk av at det aller meste går på skinner, kan opposisjonen gi inntrykk av at det meste går galt. Sannheten er at ingen av de historiene stemmer helt.

Det som samler oss, er at vi er utrolig stolte av Norge og alt det som vi får til sammen. I en urolig verden er vi et samfunn hvor vi stoler på hverandre, hvor vi har en fri og uavhengig presse, og hvor minoriteter respekteres og vernes om. Det skal vi i fellesskap ta vare på.

Norge har også mangler. Derfor er det et stort behov for å tenke nytt. Vi må være villig til å utfordre noen av de systemene vi har, som ikke klarer å gjøre hverdagen og folks liv bedre. Også vi kan risikere å sitte fast i gamle mønstre.

I flere europeiske land øker nå polariseringen. På den ene siden har man en venstreside som forsvarer systemer som ikke leverer for folk, og på den andre siden finner man ofte protestpartier uten reelle løsninger. I Norge er ikke polariseringen like sterk, men også her har velgerne satt sammen et storting som er mer fragmentert enn det det var før. Løsningen kan da verken være å bli systemforsvarere eller å kaste alt det vi har bygget opp sammen, på båten.

Vi kan heller ikke tro at vi skal løse store internasjonale problemer uten å jobbe tett sammen med våre nærmeste allierte i Europa. Vi må erkjenne utfordringene vi står i, og vi må finne løsninger som kan samle befolkningen også på de mest betente politikkområdene.

Høyres mål er at våre barn og barnebarn skal arve et velferdssamfunn som er bedre, sterkere og tryggere enn det vi har i dag, og målet må være at alle har trygghet og frihet til å leve sitt liv slik de ønsker, og ha overskudd til å ta ansvar for seg selv og for andre. Samtidig må vi ha en sterk velferdsstat for dem som trenger en ny sjanse, eller de som simpelthen ikke klarer seg på egenhånd.

Da må vi prioritere det viktigste. Velferdsstaten må være mer for dem som trenger det mest, og ikke bare litt for alle. Nå står vi i en situasjon hvor barnevernet vårt har store mangler. Noen av våre mest sårbare barn opplever at samfunnet svikter dem når de trenger hjelpen mest. Det skjer etter fire år med venstresidens prioriteringer, ikke fordi de ønsker at det skal være slik, men fordi de har vært mer opptatt av å prioritere kostbare velferdsløfter som billigere tannlege til friske 20-åringer, enn faktisk å prioritere barna som opplever omsorgssvikt i vårt samfunn.

Pasienter blir stående i helsekø. For mange som kan jobbe, står utenfor arbeidslivet, og unge opplever å ikke slippe inn på boligmarkedet slik som deres foreldre gjorde. Skaperkraften i samfunnet vårt trues av et lite gründervennlig skattesystem og en konkurransekraft som reguleres bort av overivrige politikere.

Venstresiden tror ofte at løsningen er mer stat og mer system, men å forsvare et system som ikke virker, skaper ikke trygghet. Ansvarlighet nå er ikke å bevare status quo, det er å våge å endre. Derfor vil Høyre ha en annen politisk kurs enn den som venstresiden peker på.

Høyre vil at folk skal få beholde mer av sin egen lønn. Det er også velferd å vite at man kan betale regningene sine, og at man sitter igjen med litt mer hver måned. Derfor vil vi ta 1 000 kr mindre i skatt hver måned for alle som går på jobb.

Norge burde være et av de beste landene å drive bedrift i. Men vår, og egentlig Europas, politikk har overregulert og gjort at nye vekstbedrifter ikke etableres her. Derfor vil Høyre sørge for at for hver ny regel som innføres, skal minst to vekk. Vi må regulere mindre, vi må skatte mindre, og vi må skape mer.

Høyre vil også gjenreise kunnskapsskolen som gir muligheter for alle, en skole som ikke bare lærer elevene å lese og skrive, men som faktisk sikrer det samfunnslimet vi trenger i et samfunn som endrer seg og blir mer polarisert.

Høyre er valgt til å jobbe for Høyres politikk, og det er veldig bra om vi kan få til forlik som også flytter politikken i vår retning. Men mange av de reformene som Arbeiderpartiet snakker om, følges i dag opp av kommisjoner, og egentlig mistenker vi at det handler om å sette i gang lange prosesser for å komme unna det flertallet man er valgt til å styre sammen med. Det kommer ikke Høyre til å være en garantist for å bidra til.

Marthe Hammer (SV) [14:54:06]: Fleirtalet i dette valet valde fellesskap og velferd, ikkje skattelette til dei få. Det betyr at det arbeidet SV sikra i førre periode, gjennom ei rekkje fornuftige skattegrep for å redusere forskjellane, som å auke formuesskatten og å tette skattehol, må fortsetje.

Millionar blei pøst inn i valkampen for å støtte høgrepartia, men likevel tapte høgresida valet. Dei tapte det i stor grad fordi formuesskatten var korthuset som ramla samen. I fleire år har høgresida, med deira milliardærar, fortald ei historie om at formuesskatten er skadeleg for norsk næringsliv. Sjølv om solid forsking i stor grad har underbygd det motsette, låg forteljinga om ein urimeleg skatt over debatten lenge – heilt til «trollmannen frå Os» kom. Denne gongen er det ikkje eventyret eller filmen eg siktar til, heller ikkje Framstegsparti-ordføraren i Os, Terje Søviknes. Eg siktar til Asle Olsen, oljearbeidaren og SV-medlemen frå Os, og hans nettside faktaomformuesskatt.no.

Etter år med anekdotar om påståtte verknader av formuesskatten, gjekk Olsen igjennom tala for bedriftene. Kor mykje har eigarane teke ut i utbytte, og kor mykje har dei betalt i formuesskatt? Det same gjekk igjen: Det var teke ut betydeleg meir i utbytte enn det som blei betalt i formuesskatt. Formuesskatten var ikkje deira største problem.

Etter kvart skjønte lokalaviser og nasjonale medium kva slags sprengstoff «trollmannen frå Os» sat på. Bedrift etter bedrift måtte innrømme at forteljingane deira ikkje heldt. Millionkampanjar forkledde som journalistikk, med Aksjon for norsk eierskap og Fellesaksjonen – for verdiskaping og privat norsk eierskap, blei punkterte av Olsen og fakta. Kvifor seier eg dette? Jo, fordi eg meiner at det snudde valkampen, og at det å tore å gå inn i skattedebatten er avgjerande for å vite kva slags interessekampar som finst i norsk politikk.

For SV er det viktig med gode rammevilkår for næringslivet, eit rettferdig skattenivå som fordeler meir av verdiane i samfunnet og som skaper trygge, grøne arbeidsplassar. Aukande økonomisk ulikskap legg til rette for polarisering og mobilisering av ytre høgre. Når vanlege folk får det verre, mens dei aller rikaste stikk av, mistar folk tilliten til dei som styrer, og vender seg til ytterleggåande høgreparti, som Reform UK i Storbritannia, og Trump blir attvald i USA. Det har gått så langt at ordet «klima» ikkje kan bli brukt i søknader i USA. Det faktum at vi risikerer å miste tilliten til noko så grunnleggjande som klima- og vêrdata, set heile klimakampen i fare. Det burde bekymre langt fleire enn berre venstresida.

Difor må vi i Noreg ikkje vere naive i møte med vår eigen ulikskapsutvikling. I Noreg hadde vi 436 milliardærar i 2024. I år 2000 hadde vi 40. Vi har no ein ulikskap når det gjeld formue i Norge som er på nivå med land som nettopp Storbritannia og USA. Det seier noko om kvar samfunnet vårt er på veg.

Formuesskatten blir ofte kalla særnorsk, men debatten om å skattleggje formuar er langt frå særnorsk: «Tax wealth, not work». I ei rekkje andre land veks det no fram ei større mobilisering rundt det helt rimelege kravet om å skattleggje formuar meir, ikkje arbeid. Dette kravet går inn i kjernen av den norske skattedebatten, der Noreg har gått framfor. I møte med ei uroleg verd hastar det meir enn nokon gong å gjere meir av det vi veit fungerer, nemleg å sikre meir velferd og mindre forskjellar – ikkje det motsette. Det er det SV har gjort og skal gjere meir av.

Vi vil betre økonomien til vanlege folk, slik at foreldre kan betale rekningane sine, slik at færre barn veks opp i fattige familiar. Vi vil sørgje for at fleire folk jobbar med å passe barna våre, stelle våre eldre og behandle våre sjuke. Vi vil også fortsetje å utvide velferda med store, nye velferdsreformer.

SV er gjennomføringspartiet. Våre gjennomslag og velferdsreformer er så gode og populære at når regjeringa i trontaledebatten skal skryte av kva dei har fått til, er det gjennomslaga til SV dei viser til: auka barnetrygd, gratis SFO, auka studiestøtte, fleire studentbustader, billigare tannhelse og aukingar i ei rekkje ytingar til dei som har minst.

Skal vi fortsetje å gjere det som verkeleg hjelper folk i dyrtid, som verkeleg får folk ut av fattigdom, og som får fleire folk på jobb, gjer regjeringa lurt i å kome SV i møte i kommande forhandlingar om statsbudsjett.

Vi har i to år vore vitne til omfattande krigsbrotsverk, okkupasjon og folkemord i Gaza. Nesten 70 000 er drepne. Med våpenkvila er det no eit lysglimt over Gaza, men våpenkvila er ikkje ein fredsavtale. Noreg må halde presset oppe og sikre at vi ikkje er medansvarlege for folkemord og folkerettsbrot gjennom investeringane våre i oljefondet.

Kjersti Toppe (Sp) [15:08:42]: Den tyske legen og politikaren Rudolf Virchow, som levde på slutten av 1800-talet, er rekna som sosialmedisinens far. Han er kjend for utsegna om at «politikk er intet annet enn medisin i stort». Med det viste han til at politikk er å fordela levekår og verdiar, og dermed helsevilkår, mellom grupper i samfunnet. Når politiske myndigheiter lokalt, nasjonalt og globalt fordeler levekår som inntekt, arbeid, utdanning, bustad, mat og miljø, fordeler ein òg rammevilkåra for helse. Grunnlaget for ein trygg helsepolitikk ligg difor i stor grad utanfor helsevesenet: at vi har eit samfunn med små forskjellar og sterke fellesskap, at miljøet vi lever i, ikkje er helseskadeleg, at vi hindrar utanforskap, at alle har eit arbeid og inntekt å leva av, og at barn får ein trygg oppvekst og sunn utvikling.

I Noreg har vi sosiale forskjellar i helse som vi ikkje kan forklara eller akseptera. Helse og levekår er avhengig av inntekt og utdanning, og det er eit politisk ansvar å førebyggja dette gjennom ein tydeleg folkehelsepolitikk og sikra likeverdige helsetenester uansett kvar ein bur i landet, eller kva bakgrunn ein har.

Senterpartiet vil løfta helsetenesta sitt verdigrunnlag og samfunnsansvar. Helsetenester må byggja opp under dei grunnleggjande verdiane i samfunnet, som likeverd, rettferd og solidaritet. Helsetenester må vera politisk styrte og sikra nasjonale mål, og Senterpartiet vil skapa eit helsevesen som skapar tryggleik i samfunnet. For å få det til må vi prioritera eit sterkt offentleg helsevesen som er til stades over alt og for alle, og da må vi satsa på fastlegeordninga og løfta kommunehelsetenesta. Men det er ein del bekymringar. På under tre år har 1 980 legar slutta i jobbane i offentlege sjukehus, ifølgje TV 2. Det inkluderer ikkje legar som har gått av med pensjon. Dette er veldig høge tal. Helse- og omsorgsministeren har sagt at han vil skapa verdas beste helseteneste i Noreg, men då må ein starta med å skapa eit helsevesen som legar vil jobba i over tid. No mistar sjukehusa både erfarne legar og nyutdanna i starten av sin karriere. Det er flott at vi har fått ei betring i fastlegekrisa, men det hjelper lite om ein ikkje klarar å stoppa den kompetanseflukta som ein no ser frå offentlege sjukehus.

I trontalen vart det varsla ei helsereform frå regjeringa, men den reforma som norsk helsevesen treng, er å avvikla helseføretaksmodellen og ta norske sjukehus tilbake igjen til offentleg forvaltning, med stadleg og fagleg leiing. Vi må slutta å drive sjukehus som butikk. Det er ingen grunn i verda til at akkurat helse, beredskap og sjukehustenester er så spesielt at vi må styra det etter bedriftsøkonomiske prinsipp, og det er heller ingen grunn til å akseptera ei utvikling med fleire og fleire godt betalte direktørar i helseføretaka. No har vi fleire sjukehusdirektørar enn intensivsenger i norske sjukehus, og det seier litt om byråkratmakta – at byråkratar i dag har stor makt til å bestemma over helsetilbodet vårt.

Senterpartiet vil ta rekneskapslova bort frå sjukehusa, sånn at vi skil investering og drift, og at større investeringar i sjukehusbygg må fullfinansierast over statsbudsjettet i staden for at ein må kutta i tenester og drift. Vi vil ha ein helsepolitikk som sikrar desentraliserte akutt-, føde- og barseltilbod, ei ny retning som hindrar nedbygging og den manglande satsinga som vi ser innan rus, psykiatri og rehabilitering, og som styrkjer og vidareutviklar lokalsjukehusa, grunnmuren i helsetenesta vår. Vi vil løfta kommuneøkonomien og kommunehelsetenesta, inkludert eldreomsorga, og vi vil hindra at kommunane må ta imot stadig sjukare pasientar frå sjukehus utan at finansieringa følgjer med. Vi må òg ta vare på og løfta pårørandepolitikken.

Senterpartiet vil altså ha ei helseteneste og ein helseberedskap som gir likeverdige tilbod i heile landet, som skapar tryggleik i samfunnet og tillit i befolkninga – ei offentleg helseteneste der helsepersonell vil og kan klara å jobba.

Seher Aydar (R) [15:22:31]: Forskjellene øker, og det har konsekvenser for folks liv og hverdag. Folk gruer seg til å dra bankkortet enten det er i matbutikken, hos tannlegen eller når regninger for strøm og bolig, som har økt veldig mye, skal betales. Folk sitter igjen med mindre å rutte med og mindre de skulle ha sagt.

Økonomisk usikkerhet betyr også noe for helsen vår. Folk med dårlig råd bor dårligere, har mindre stabile oppvekstvilkår, spiser dårligere, har tøffere arbeidshverdager eller kan ikke jobbe lenger, og i tillegg er det mer stress og dårligere tilgang på helsehjelp. Fattigdom gjør oss syke. Kampen mot Forskjells-Norge er også en kamp for bedre helse. Det er en kamp for leveår og livskvalitet. Da må vi både styrke og utvide velferden, ikke minst med en ordentlig tannhelsereform som gjør at det ikke koster mer å gå til tannlegen enn det gjør å gå til fastlegen. Det vil si med egenandelstak for nødvendig tannhelse, sånn som vi har i de andre helsetjenestene våre ellers. For det finnes ingen medisinske eller logiske grunner til å holde tennene utenfor. Når tennene ikke behandles som en del av kroppen, ja, da legges det i praksis opp til at de forskjellene vi har i samfunnet vårt, kommer til uttrykk i tannhelsen. Hos fastlegen får vi frikort, men hos tannlegen er det bankkortet som gjelder, og det har gjort at over 300 000 personer i Norge ikke har råd til å gå til tannlegen. Vi har altså et lite stykke USA i munnen. Men sånn trenger det ikke å være. Heldigvis har vi en historisk mulighet, for Fremskrittspartiet og Høyre vant ikke valget. De ville ikke ha en tannhelsereform, men de partiene som vil ha det, har nå flertall. Så la oss gjøre det i praksis, sammen.

Sykehusene våre er drevet etter markedsøkonomiske prinsipper. Budsjettene er så stramme og kravene til rask gjennomstrømming av pasienter så høye at fagfolkene slutter. Denne politikken forsterker helsepersonellkrisen samtidig som den gjør livet som pasient og pårørende mer sårbart. Det har gjort at eldre har blitt kasteballer mellom sykehus og kommune. Markedstenkningen i sykehusene våre er høyrepolitikk som særlig straffer føde og barsel og psykisk helse. Vi må styrke sykehusene, vi må ikke svekke dem. Nedleggelser og kutt i helsetilbud, som vi ser nå, er feil vei å gå. Viktige beslutninger om plassering av fødetilbud og akuttfunksjoner tas i dag i lukkede styrerom. Tiden er overmoden for å ta makten vekk fra overbetalte direktører og begynne å lytte til fagfolkene og pasientenes behov, og ikke minst for politiske beslutninger. For folkene er den knappeste ressursen vi har. Arbeidsbelastningen for helsepersonellet er for stor. Styrket bemanning er et av de viktigste tiltakene. Ja, vi må rekruttere flere, men det holder ikke å fylle en bøtte med hull i. Vi må også tette hullene, og det gjør vi gjennom bedre bemanning og bedre arbeidsvilkår. Når vi kjemper for bedre arbeidsvilkår, kjemper vi også for syke, for pleietrengende og for deres pårørende. Kampen for bedre arbeidsforhold i helsetjenestene er en av de viktigste jobbene vi har foran oss hvis vi skal ha et godt offentlig helsevesen også i framtiden. Når helsesektoren drives med minimumsbemanning, fører det til overtidsbruk, høy innleie og belastning for de ansatte. Rødt vil stanse pengeflommen som går fra våre offentlige sykehus til kommersielle vikarbyråer. De pengene må heller brukes til bedre bemanning og til å styrke sykehusenes egne bemanningsenheter.

I sykehusene er kontrasten mellom de knallharde prioriteringene pasienter og ansatte blir møtt med, og de skyhøye lederlønningene helt slående. Det er et enormt gap mellom helsetoppenes lønns- og arbeidsvilkår og vilkårene til helsepersonell og sykehusansatte som faktisk gjør selve jobben. Denne utviklingen må stanse. For hvis man vil bygge tillit til helsevesenet vårt, er det gjennom gode helsetjenester, ikke overbetalte kommunikasjonsdirektører.

Vi kan løse problemer i fellesskap ved å satse på våre helsetjenester og ved å endre på hvordan sykehusene og helsetjenestene våre drives. Vi kan styrke hele velferden, fra sykehus til eldreomsorg, fra barnehage til skole og barnevern, og veien dit går gjennom å styrke bemanningen. Og for å kunne styrke bemanningen må vi begynne med gode arbeidsvilkår og gode lønnsvilkår for dem som løfter velferden hver eneste dag.

Une Bastholm (MDG) [15:36:12]: Her er vi, den smarteste arten som noensinne har levd. Så hvordan har det seg at vi klarer å ødelegge den eneste planeten vi har?

Vi er stadig flere som grubler på det. En av dem som gjorde det, er nylig avdøde Jane Goodall, som dette var et sitat fra. Etologen og primatologen viet livet sitt til å studere sjimpanser og andre dyrs atferd og formidle til verden om dem og hvordan vi kan ta bedre vare på vår felles planet. Hennes poeng er ikke at mennesker er håpløse, men tvert imot at vi har veldig mye å lære av andre arter, og at vi mennesker kan bruke intellektet og samarbeidsevnene våre mye smartere.

Miljøpartiet De Grønne har nå fått et historisk sterkt mandat på Stortinget av velgerne, og vi vil bruke det til å kjempe for systemendring, for et grønnere, varmere og smartere samfunn. Smartere kan bety å utvikle teknologi, forbedre funksjoner innen medisin, lage en ny app eller erstatte forurensning med ren energi. Det var dette teknologiske fokuset som fikk dominere, både i trontalen og i beretningen om rikets tilstand, da regjeringen – på ganske få sekunder – skulle oppsummere sine planer for vår tids største utfordring. Men vi må også huske at den viktigste teknologien for å stanse klima- og naturkrisen, har vi allerede. Den må videreutvikles, ja, men vi må først og fremst begynne å prioritere å bruke den kunnskapen vi har.

Det finnes f.eks. fornybare busser. Vi må sørge for at folk kan bruke dem. Derfor har Miljøpartiet De Grønne gått til valg på billigere og bedre kollektivtilbud, med et månedskort til 499 kr. Fornybar energi og batterier finnes også, og Miljøpartiet De Grønne gikk til valg på trygg omstilling ut av oljealderen og for en utfasingsplan for olje og gass, i tråd med anbefalingene fra Klimautvalget 2050.

Smartere betyr også mer. I vår urolige tid er det smart å innse teknologiens begrensninger og ta bedre vare på det vi har – på matjorden og fisken i fjorden, på naturlig karbonlagring og flomdemping som finnes i skog og myr og langs vassdrag. Det betyr å la være å ødelegge, men også å restaurere mer natur på land og i vann. Det betyr å produsere maten vår mer bærekraftig og regenerativt. Det betyr å forvalte skogene skånsomt for plante- og dyreliv. Alt dette vil også gi Norge bedre selvforsyning av mat og beredskap mot ekstremvær. Derfor kommer Miljøpartiet De Grønne til å kjempe hardt denne stortingsperioden for å stanse tapet av natur.

I vår hyperinformerte, effektiviserte og angstpregede tid er det også smart å ta naturen inne i oss mer på alvor: hvordan stress og produksjonsprosess angriper folkehelsen, hvordan vi mennesker bli glade av å gi omsorg, men kan bli utmattet av å gjøre det hele dagen under en stoppeklokke – og hvordan barn trenger at foreldrene deres har tid til å lytte når noe har vært vondt på skolen. Vi må ta tilbake tiden. Vi må ta tilbake øyekontakten og ta bedre vare på hverandre i det nære. Det er også smart. Vi, som sjimpanser, trenger tilhørighet. Når noen barn henger på gaten og blir rekruttert av kriminelle, kunne de like så godt sittet hjemme og skadet seg selv eller sluttet å spise. Barn reagerer ulikt på utenforskap. Miljøpartiet De Grønne gikk til valg på å bekjempe utenforskap og fattigdom, og det blir et veldig viktig fokus for oss i denne stortingsperioden.

Goodall var forsker. Mens vi aldri har hatt mer tilgang på kunnskap, har vi i vestlige, demokratiske land kanskje begått den ultimate selvmotsigelsen i å bruke det til å viske ut skillene mellom fagfellevurdert, uavhengig forskning og meningsytringer og enkeltobservasjoner. Trusselen mot fakta er ikke følelser, det er fornektelse og forvrengning. Det truer demokratiet. Jeg er glad for at stortingspresidenten i sin tale under åpningen minnet oss på det ansvaret vi alle har for å snakke sannferdig og beskytte forskningen som skal hjelpe oss å ta gode valg. Det må også bety at Arbeiderpartiet må ta inn over seg kunnskapen vi har om naturens tålegrenser. Norge er fullt av folk og bedrifter som ønsker å investere i klima og gjenbruk, drive mer naturvennlig og med et generasjonsperspektiv, men som ikke tar sjansen fordi politikerne vingler.

La dette bli stortingsperioden vi jobber sannferdig og konsistent for vår eneste planet.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [15:45:22]: Det er en ære å få lov til å stå her igjen i denne sal og som stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti. Jeg tror det norske folk raskt vil merke at Kristelig Folkeparti på nytt, med en mer enn dobbelt så stor stortingsgruppe, er sterkere representert her på Stortinget.

Vi lever i en urolig verden, og uroen har også funnet grobunn her hjemme i Norge. I møte med slik uro trengs det et solid fundament, og selve grunnmuren i samfunnet vårt er familien. Familien er det viktigste og det første sosiale fellesskapet vi mennesker er en del av – et naturlig sikkerhetsnett og et sted der vi kan møte betingelsesløs kjærlighet, omsorg og aksept. Det er nettopp derfor Kristelig Folkeparti alltid vil sette familien først.

Et hjem er ikke bare fire vegger; det er trygghet, det er varme, og det er et sted å høre til. Men for mange nordmenn er hjemmet de siste fire årene blitt en kilde til bekymring. Klarer jeg å betjene huslånet mitt, husleien min? Klarer jeg å betale den neste strømregningen? Unge mennesker utsetter å få familie fordi de ikke har råd. Ja, vi vet at mange får færre barn enn de faktisk ønsker seg. Nettopp derfor er det behov for å sette familien først i politikken.

Over lang tid har det vært ført en aktiv politikk som har svekket familiens rolle i samfunnet vårt. Vi har fått merke at venstresidens hensyn til arbeidslinjen og likestilling har vært prioritert foran familiens behov. Den rigide tredelingen av foreldrepermisjonen er det beste eksempelet på dette, hvordan man trekker statlig overstyring langt inn i familiesfæren. Tall fra Nav viser at tre av fire kvinner ønsker seg lengre tid hjemme med barnet sitt, og at dette igjen fører til at nesten halvparten av alle norske kvinner – vel og merke de som har råd til det, da – velger å ta ut ulønnet permisjon med alt det innebærer av tapte rettigheter og svekket pensjonsopptjening. Venstresiden må merke seg at denne tredelingen deres paradoksalt nok heller ikke har tjent noen likestillingspolitiske mål.

Vi i Kristelig Folkeparti mener det når vi sier «familien først». Det er derfor vi vil fortsette å styrke ordninger som kan gi familiene valgfrihet og fleksibilitet og mer tid sammen. Vi trenger ikke at politikere nøder folk til å få flere barn, det må de få finne ut av selv, men når det viser seg at mange får færre barn enn de faktisk ønsker seg, må det være vår oppgave å fjerne de økonomiske og strukturelle hindrene som gjør at folk ikke får realisert sine familiedrømmer. Ved å gi skattelette, øke barnetrygden og sikre rett til foreldrepenger til alle, inkludert studenter, gjør vi det mulig for folk å få barn tidligere og å få flere barn om man ønsker det.

Jeg vil også si litt om tro her i dag, for tro representerer enorme verdier både i enkeltmenneskers liv og som en samfunnsbyggende kraft. «Verden er blitt så sprø at unge søker mot gudstro», skrev Aftenposten tidligere i år. Men hva er så sprøtt med det, egentlig? Spør du meg, er det helt naturlig at vi i urolige tider søker mot våre røtter, at vi søker mening, at vi søker en himmel over livet.

Det landet og det samfunnet vi er så heldige å få leve i i dag, er så godt å leve i nettopp fordi det er formet av en sterk kristen kulturarv. Det er også verdt å merke seg at hele tre av fire nordmenn er medlemmer av et trossamfunn, men det for høye antallskravet som kom på plass under denne regjeringen, har ført til at mange små trossamfunn og menigheter nå sliter. De opplever at staten ikke lenger ser verdien av de små fellesskapene, de som virkelig å holder liv i lokalsamfunn med aktiviteter og diakonalt arbeid, de som møter mennesker med omsorg og fellesskap. Kristelig Folkeparti advarte mot denne svekkelsen av trossamfunnenes finansiering, og selv er jeg bekymret for at statstilskuddet nok en gang blir brukt som et politisk virkemiddel og ikke som en anerkjennelse av den verdien trossamfunnene gir oss.

Kristelig Folkeparti vil jobbe for en god statlig tilskuddsordning som sikrer likebehandling, og også for å styrke skattefradrag og ordninger som gjør det attraktivt å gi til tros- og frivillighetslivet. Disse aktørene representerer enorme verdier for oss som samfunn, og særlig i urolige tider.

Statsråd Cecilie Myrseth [15:59:01]: Det er en ære å kunne si president!

Vi lever i ganske så urolige tider. Da er det utrolig viktig at vi har politikk som sørger for trygghet for økonomien, trygghet for næringslivet og trygghet for framtiden. Norge, som har en liten og åpen økonomi, er avhengig av eksport. Det gjelder økonomien vår, og det gjelder arbeidsplassene våre. Det som skjer i verden nå, påvirker næringslivet i stort, bedriftene våre, og arbeidsplasser over hele landet. I det arbeidet er samarbeid og dialog med næringslivet med partene, ja til og med på tvers av partigrensene, utrolig viktig.

Selv om det er krevende tider, er det mye som går bra. Det er ikke alltid man får inntrykk av det når man hører på den politiske debatten, men det er altså det. Vi har veldig lav ledighet. Det er skapt 162 000 nye jobber de siste fire årene, hvor åtte av ti av dem er i privat sektor. Og vi ser tallene – eksporten går opp, det er større investeringer, og det er høyere overskudd i bedriftene. Det er bra, men det betyr ikke at vi ikke har utfordringer som skal løses. Det er viktig å sikre forutsigbarhet, sikre samarbeid, og vi skal stille opp, og vi skal stille krav i en nødvendig omstilling som vi nå er på vei gjennom.

Vi ser skyer i horisonten. Det er en mer uforutsigbar og utrygg verden. Det påvirkes enkeltpersoner av, og det merker også norske bedrifter. Når handelsbarrierer oppstår, er det vår jobb å sikre gode rammebetingelser for norske bedrifter. Det handler om å navigere trygt i et ganske urolig farvann. Da er jeg takknemlig for den dialogen vi har med allierte, med våre partnere og med næringslivet, som alle står opp for norske interesser. For det arbeidet vil jeg si takk.

Det er viktig for arbeiderpartiregjeringen å slå fast at EØS-avtalen ligger fast. EØS, Europa, er vårt viktigste marked. I underkant av 70 pst. av eksporten som skapes, går til nettopp EU. 20 pst. går til UK, og 8 pst. av fastlandseksporten går til USA.

Det er viktig å sikre at norske bedrifter har tilgang på like vilkår til våre viktigste markeder. Det handler om eksport til 30 land, hvor det bor rundt 400 millioner mennesker. Derfor er det viktig å styrke samarbeidet med Europa, spille inn Norges interesser, redusere EØS-etterslepet, fortsette å inngå industripartnerskap, følge opp de partnerskapene vi har, og vi skal også delta i de investeringsprogrammene som er. Det er viktig for næringslivet.

Norske bedrifter produserer helt kritiske komponenter i europeiske verdikjeder. Det er viktig for Norge, men det er også viktig for den europeiske industrien å ha tilgang til det som skapes i Norge.

I en urolig tid ser vi noen lysglimt. Jeg mener handelsavtalene vi inngår, er den typen lysglimt. Det er ikke mange ukene siden jeg hadde æren av på vegne av Norge å underskrive avtalen med handelsblokken Mercosur. Det betyr at norske bedrifter nå får tilgang til viktige markeder i Brasil, Argentina og så videre. Handelsavtalen med India ble gjort gjeldende fra 1. oktober. De siste to årene har vi inngått seks nye handelsavtaler, tre av handelsavtalene har vi oppdatert.

I denne tiden er det viktig at vi står opp for den regelbaserte handelen. Når barrierene bygges opp, må vi bidra til å bygge dem ned. Det er viktig for arbeidsplassene våre, det er viktig for lokalsamfunnene våre, og det er viktig for industrien vår. Da trenger vi samarbeid internasjonalt. Da trenger vi også mer mineraler. Derfor var det viktig at vi fikk på plass en ny minerallov før sommeren her i Stortinget. Vi trenger at det går raskere. Vi skal gjøre det på en bærekraftig måte sammen med våre allierte. Vi trenger mineraler både for å sikre den grønne omstillingen og sikre forsvarsindustrien vår.

Det er mange ting vi skal få til også i samarbeid med Stortinget i årene som kommer. Vi er nødt til å sikre gode rammebetingelser. Vi er nødt til å ha en stat som stiller opp, men som også stiller krav til næringslivet. Vi skal utvikle romindustrien vår, skal utvikle reiselivsindustrien, vi skal fortsette å arbeide med dagligvareindustrien. – Så det kommer til å bli mer enn nok å gjøre for Stortinget, og jeg gleder meg til samarbeidet med den nye komiteen og Stortinget.

Rune Støstad (A) [16:17:50]: Arbeid til alle er Arbeiderpartiets fremste mål, for arbeid gir frihet for den enkelte og et sterkere fellesskap. Vi vet at nye arbeidsplasser ikke blir vedtatt i denne salen. De skapes av bedrifter som tør å satse. Derfor legger vi fram en offensiv næringspolitikk, bl.a. gjennom industriløftet, som skal doble eksporten utenom olje og gass innen 2030, kraftløftet, som øker tempoet i utbygging av nett for å gi industrien mer forutsigbar tilgang på kraft, kompetansereform fordi bedriftene mangler folk, og folk trenger muligheter for å lære hele livet, målrettet risikoavlastning fra staten gjennom Innovasjon Norge, Enova og Eksfin for å gi støtte til næringsaktører som vil realisere store industriprosjekter, og eksportløftet, som styrker markedsadgang for norske bedrifter gjennom EØS og nye handelspartnerskap. Dette handler ikke om politikk på papiret. Det handler om å bygge og trygge arbeidsplasser i Norge.

Raufoss Industripark i mitt eget fylke er et godt eksempel. Det er en av Norges største industriparker med over 70 bedrifter og over 3 000 ansatte. Ledelsen der er tydelig og sier at vi kan legge ned hele Raufoss om vi i det hele tatt sår tvil ved EØS-avtalen. Med Arbeiderpartiet i regjering vil EØS-avtalen alltid være en solid grunnmur.

Jeg merker meg at representanten Listhaug i salen i dag uttalte at trontalen er fri for ambisjoner. Da bør hun lese talen en gang til. Regjeringens ambisjon er klar: 150 000 flere i jobb innen 2030. Det er ikke bare et mål, det er en retning for hele næringspolitikken. I tillegg har regjeringen varslet flere store reformer for landet vårt for å sikre velferdsstaten inn i framtiden.

Norge skal fortsatt leve av naturressurser og av å foredle dem. Dette er ressurser som hele verden etterspør. Vi har unik erfaring fra havet, energien, jorden og skogen. Petroleumsnæringen leverer energi, teknologi og inntekter samtidig som vi bygger nye, grønne verdikjeder innen havvind, karbonfangst og -lagring, batteri, prosessindustri og maritim sektor.

Matproduksjon er også industri og beredskap. Jordbruk, fiskeri og havbruk skal være lønnsomt og bærekraftig og gi trygge arbeidsplasser over hele landet.

Omstilling er nødvendig for å sikre Norge konkurransekraft. Mens FrP kaller det sløseri og vil legge ned Innovasjon Norge, står Arbeiderpartiet opp for norsk næringsliv. Vi skal støtte omstilling, avlaste risiko og sikre stabile rammevilkår, ikke snu ryggen til bedrifter som vil bygge framtidens arbeidsplasser. Privat kapital skal være i førersetet, men staten skal være med og avlaste risiko. Regjeringen vil bl.a. modernisere lov om offentlige anskaffelser, slik at staten etterspør lave utslipp, innovasjon, lærlinger og sirkulære løsninger. Når det offentlige kjøper for hundrevis av milliarder, kan vi flytte markeder og åpne nye næringsmuligheter.

Formuesskatten tok mye plass i valgkampen. Skatt er viktig, men næringslivet etterlyser også veldig mye annet – forutsigbare rammer innenfor kraft, eksportmuligheter, kompetanse, logistikk og raskere tillatelser, for å nevne noe. Derfor må skattedebatten handle om helhet og konkurransekraft, ikke om enkeltslagord. Regjeringen har invitert til et bredt samarbeid om en skattekommisjon for å sikre et effektivt og forutsigbart skattesystem som stimulerer til arbeid og investeringer.

Det er politiske forskjeller i salen, også i næringspolitikken. Vi vil styrke landbruket, mens Fremskrittspartiet foreslår kutt på 3,4 mrd. kr, som vil svekke arbeidsplasser og matsikkerhet over hele landet. Vi vil ha en aktiv næringspolitikk for å støtte bedrifter i omstilling.

Arbeiderpartiets retning er klar. Vi skal sikre arbeid til alle, økt verdiskaping og små forskjeller. Vi skal skape mer i Norge av det vi har i Norge, og bygge et samfunn der fellesskapet er en styrke, ikke en motsetning til næringsutvikling. Slik skal vi bygge et tryggere Norge som er best til å skape og best til å dele rettferdig.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [16:31:35]: De dystreste spådommene har blitt en virkelighet. Det trygge samfunnet som vi har brukt generasjoner på å bygge opp, er på vei til å smuldre opp rett foran øynene våre. Det er trist at norske politikere har latt dette skje.

For dem som har fulgt med en stund, er det dessverre ikke overraskende at vi har havnet her. Dersom man følger en spesiell oppskrift, bør det ikke være overraskende at man får et spesielt resultat. Oppskriften Norge har fulgt, er at flertallet har ført en hodeløs innvandringspolitikk som har vært basert på følelser, ikke på fakta. Vi har tatt imot langt flere innvandrere enn det vi har klart å integrere. I likhet med alle andre land som har fulgt denne oppskriften, har også vi fått alvorlige problemer.

Selv om det kan se mørkt ut, kan vi likevel ikke tillate oss å gi opp. Vi kan fortsatt snu utviklingen, men da må vi handle raskt og kraftfullt. Vi skal ikke gjøre noe overilt, men vi må ta inn over oss den lærdommen som andre land har skaffet seg som følge av en dumdristig og hodeløs innvandringspolitikk. Sverige har innsett at de reagerte for sent, de var for naive, de hadde for milde straffer, og de turte ikke peke på de egentlige årsakene til problemene.

I all moderne tid har kriminaliteten i det store og hele gått nedover. Det gjorde også ungdomskriminaliteten i Norge år for år fram til 2014, spesielt for vold, ran, utpressing, mishandling osv., men etter 2014 skjedde det noe. Den positive utviklingen stanset helt opp, og ungdomskriminaliteten begynte å stige.

Det som skjedde i 2014, var at vi innførte ungdomsstraff og ungdomsoppfølging som nye reaksjonsformer mot kriminelle ungdommer. Ungdomsoppfølging, som er det som brukes mest mot kriminelle ungdommer som har begått til dels grov kriminalitet, består av tiltak som samtaler, terapi, jobbsøking, skolegang og en rekke andre tiltak som ikke minner om straff.

Året etter at vi innførte denne svært milde formen for straff, begynte kriminaliteten å stige for alle alderstrinn som var omfattet av den. Derimot hadde 18-åringene, som tradisjonelt alltid har begått mest voldskriminalitet, ingen økning – de fortsatte nedgangen. 18-åringene hadde da heller ingen endring i oppfølgingen i 2014. Skal vi bare anta at det var en tilfeldighet at det meste på kriminalitetsstatistikken ble snudd på hodet samtidig som vi innførte svært milde straffer for ungdom?

Ungdom som begår kriminalitet, er som regel raskt ute på gata og begår ny kriminalitet. Dette skjer fordi politikerne er mer opptatt av å beskytte de kriminelle mot straff enn av å beskytte samfunnet mot kriminalitet. Politiet har i en årrekke bedt om å få virkemidler til å bruke mer tvangsmidler for å holde kriminelle ungdommer borte fra gatene – senest i dag ba politiet om det – men svært lite skjer. Det siste eksempelet vi fikk, var to ungdommer som ble tatt for å være involvert i håndgranatkasting på Strømmen, og den ene måtte løslates for å få plass til den andre. Sånn kan vi ikke ha det.

Regjeringen har slept beina etter seg lenge i møte med en eksplosiv utvikling i ungdomskriminalitet. Regjeringen mener selv at de forstår kriminalitetsbildet, men politikken de fører, røper at de dessverre forstår veldig lite av hva som skjer. Det trengs en helhetlig politikk, og det evner ikke regjeringen å legge fram.

Det hjelper f.eks. fint lite med et hurtigspor for ungdom dersom det bare fører til et hurtig klapp på skulderen, og ikke til en straff som har en preventiv effekt. Det hjelper også fint lite med én-til-én-oppfølging for kriminelle ungdommer så lenge det skal utføres av miljøarbeidere som egentlig kan sendes hjem hvis ungdommen har tenkt å begå ny kriminalitet. En av suksessfaktorene da vi knuste A- og B-gjengen, var at det var politiet som drev én-til-én-oppfølging, og det var politiet som fotfulgte de kriminelle slik at de ble tatt for alt de gjorde.

Fremskrittspartiet har fremmet en lang rekke forslag i Stortinget som kunne ha gjort en forskjell. Noen av disse forslagene har fått flertall, men regjeringen jobber veldig sent for å følge opp disse forslagene, og vi har ikke lenger råd til at det skal gå prestisje i ikke å følge opp gode forslag fra FrP når de fremmes, og at man heller venter.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [16:43:23]: «Du er henta, mammaen din er her!»

I hverdagens heseblesende tempo er det lett for oss småbarnsforeldre å glemme hvor fint det er – at vi kan hente og levere små, energiske unger til et trygt sted med omsorgsfulle fagfolk, vel vitende om at de kommer til å leke, lese, synge og utvikle seg.

For Høyre er gode barnehager og skoler avgjørende for å gi alle barn mulighet til å leve det livet de ønsker. Det ruster barna med kunnskapen de trenger for å møte både motgang og medgang. Det motvirker utenforskap i et mer mangfoldig samfunn.

Derfor er jeg dypt bekymret for utviklingen i skolen. Skoleresultatene faller. Elever presterer svakere i lesing, matematikk og naturfag, og stadig flere ligger på det laveste mestringsnivået. Det er mer bråk og uro i klasserommene, fraværet øker, og det tar for lang tid før elever får den hjelpen de trenger. I mellomtiden vokser kunnskapshullene, og mange elever mister den verdifulle mestringsfølelsen og troen på seg selv i fellesskapet.

I stedet for å ty til ansvarsfraskrivelse, pekeleken og lettvinte forklaringer på hvorfor resultatene går feil vei, mener jeg alle partiene må erkjenne at skolepolitikken har endret seg de siste 20 årene. Jeg mener vi har gjort en del riktig, men samfunnet har endret seg mye raskere. Det er noen tunge samfunnstrender som nå slår innover skolen og utfordrer skolesystemet.

Skjerm og sosiale medier har gjort sitt inntog i barnas liv og er profesjonelt rigget til å stjele oppmerksomhet og svekke konsentrasjon og leseglede. Algoritmer bidrar til polarisering. KI frister til snarveier som gjør at elevene ikke lærer det grunnleggende. Sosiale medier gjør at mobbingen og ekskluderingen ikke stopper eller starter ved skoleporten. Samtidig øker ulikheten blant elevene våre. Vi har flere unge som sliter med psykiske helseplager, og diagnoser som ADHD og autisme er vanligere. Vi har også flere elever med innvandrerbakgrunn nå enn for 20 år siden. Særlig i og rundt byene finnes levekårsutsatte områder der mange elever sliter med lesing og regning og har foreldre utenfor arbeidslivet. Med andre ord: Elevene våre er veldig mye mer forskjellig nå, og behovet for tilpasset undervisning har økt kraftig, samtidig som kampen om ressurser og kvalifiserte folk i kommunene skyter fart.

Vår jobb er å skape en skole som klarer å være en motvekt mot disse trendene, der alle barn får like muligheter til å lykkes uansett hvem de er og hvor de bor. Da må vi prioritere det viktigste først: at elever lærer å lese, skrive og regne. Det må være nok kvalifiserte lærere i klasserommet, men også flere yrkesgrupper som kan avlaste læreren, for lærerne kan ikke alene utjevne sosiale forskjeller i et klasserom med 28 så ulike elever. De trenger tid, støtte og verktøy for å være sjef i klasserommet og følge opp elevene.

I klasserommet må vi dyrke ferdigheter som algoritmer ikke lærer oss. Det betyr at elevene må lese mye mer på skolen – mye mer enn de 15 minuttene som nesten alle leser i dag. Det betyr at elever må lære seg faktakunnskap, for det går ikke an å tenke kritisk uten grunnleggende kunnskap i bunnen. Det betyr at skolen må respektere at ulike elever lærer på ulike måter. Da må vi tenke nytt: mer nivådeling i kortere perioder, intensivundervisning til elever som sliter, mer fleksibel skolestart for de som ikke er helt klar for første klasse, og flere alternative opplæringsarenaer for de elevene som har opplevd nederlag på nederlag i den ordinære skolen, slik at læringsgleden kan tennes på nytt.

Jeg tror kunnskapsministeren og jeg hadde blitt gode allierte på et FAU-møte. Vi er enige om at barna bør få dumtelefon, ha mindre skjerm og flere fysiske bøker. Som mamma håper jeg at barna mine sparer i BSU framfor satsebuss i russetiden. Det er likevel ikke nok for å løse de store utfordringene i skolen. Det er for smått.

Nå kuttes det i laget rundt eleven i Skole-Norge på Støre-regjeringens vakt. Det er flere ukvalifiserte lærere. Regjeringens svar er å fjerne opptakskrav til lærerutdanningen, kutte i videreutdanning og fjerne kompetansekrav. De dyreste skoleløftene til Arbeiderpartiet handler ikke om læring eller kvalitet, men om skolemat, gratis SFO og heldagsskole med flere obligatoriske timer uten lærer. Det har en prislapp på 10 mrd. kr. Det er ti ganger mer enn det man nå sier man skal satse på lesing. Samtidig som forskjellene mellom elever, skoler og kommuner øker, vil regjeringen fjerne nasjonale prøver, som gjør det mulig å lære av dem som lykkes, og sette inn målrettede tiltak der utfordringene er størst.

For mange elever møter i dag en skole som ikke er rigget for å gi dem mestring og muligheter. Vi må våge å ta større grep og prioritere det viktigste. Høyre vil gjenreise en kunnskapsskole som gir muligheter for alle.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [16:57:09]: Vi er valgt til det 170. storting, og det i en tid som krever mer av oss enn bare forvaltning. Vår tid krever mot. Vår vakt krever handling. Vi står midt i en epoke der klimakrisen, naturkrisen og ulikhetskrisen truer både livsgrunnlaget og fellesskapet. Samtidig ser vi en urolig verden der autoritære krefter utfordrer ytringsfrihet og demokrati. Dette må vi møte med solidaritet, rettferdighet og vilje til å stå opp imot, her på vår vakt.

Vi i SV går inn i denne høsten med stolthet. Vi er ikke her for å administrere status quo. Vi er her for å flytte på makt, fordele rikdom og redde naturen, for vi ser det tydelig: Naturen bygges ned, bit for bit. Høyresiden kaller det vekst. Vi kaller det tap – tap av artsmangfold, tap av livsgrunnlag, tap av framtid. SV vil stanse nedbyggingen, styrke vernet og gi naturen rettigheter, for naturen er vårt felles ansvar – lokalt, nasjonalt og globalt.

Klimakrisen er ikke lenger en trussel i horisonten. Den er her, og den krever betydelig handling nå. Temperaturen må ned, og naturen under vann og på land må vernes. Klimaendringene rammer skjevt. Derfor må klimapolitikken være rettferdig. SV vil kutte utslipp, men også kutte forskjeller. Vi vil ha billigere kollektivtrafikk. Vi vil ha støtte til energitiltak og grønne jobber der folk bor. Vi vil ta kraften av børs og få ned strømprisene. Det gjelder særlig i mitt hjemdistrikt, Agder, der næringslivet sliter og vanlige folk er dem som betaler prisen. Det grønne skiftet må være sosialt bærekraftig, og vi må ha en klok og langsiktig arealforvaltning og klimaforvaltning.

Vi vil også løfte blikket utover. SV står i solidaritet med det palestinske folket. Vi krever varig våpenhvile, humanitær tilgang og respekt for folkeretten. Norge må være en stemme for fred og ikke en tilskuer.

Som SVs stortingsrepresentant for Agder, den andre i historien, vil jeg si: Agder er ikke bare en enormt vakker landsdel. Det er en region med kraft, kunnskap og vilje til å gå foran. Agder er en nøkkelregion i det grønne skiftet. Vi har kraften, kompetansen og ikke minst viljen, men vi trenger en politikk som ser hele Agder, og som investerer i folk, i lokalsamfunn og i framtidens arbeidsplasser. Jeg vil være en tydelig stemme for Agder her i denne salen.

SV er klare. Vi utfordrer regjeringspartiet. Vi inviterer de rød-grønne partiene til å stå sammen. Vi sier til høyresiden: Framtiden er ikke til salgs. Den skal bygges – rettferdig, grønn og solidarisk på vår vakt. På vår vakt skal ikke naturen være prisgitt markedet. På vår vakt skal ikke barn vokse opp i skyggen av ulikhet. Vår tid krever handling, langsiktighet og klokskap. La oss – det 170. storting – vise at vi tar dette ansvaret.

Maren Grøthe (Sp) [17:02:19]: Lave og stabile strømpriser har vært et avgjørende fortrinn for norske innbyggere og bedrifter i mange år. Gjennom generasjoner har kraftressursene våre lagt grunnlaget for industri, bosetting og verdiskaping over hele Norge.

De siste årene har det endret seg. Da Høyre og Fremskrittspartiet styrte Norge ga de konsesjon til utenlandskabler, noe som økte eksportkapasiteten på strøm med over 50 pst. Samtidig gikk de, sammen med Arbeiderpartiet, inn i EUs energibyrå, ACER. Resultatet har alle som betaler strømregning sett i praksis: Vi har hatt for høye, varierende og tidvis ekstreme strømpriser i Norge.

Tiden for å gi mer makt til EU over norsk kraft må være forbi. I trontalen sa regjeringen at vi skal ha nasjonal styring og kontroll over kraften. Til nå har Arbeiderpartiet og Høyre vist liten vilje til nettopp det. Sammen sikret de senest i vår flertall for å knytte Norge enda tettere til EUs dysfunksjonelle strømmarked. Vi må ikke glemme at EUs klare mål med en energiunion er fri flyt av kraft over grensen, med en likest mulig pris for hele EU. Det er i direkte konflikt med grunnverdien vår om at den norske kraften skal komme norske bedrifter og forbrukere til gode, og er selve årsaken til at vi har kraftkrevende industri etablert i landet vårt. Senterpartiet forventer nå at Arbeiderpartiet holder valgløftet sitt om ikke å innføre resten av EUs fjerde energimarkedspakke. Dette stortinget bør heller gå motsatt vei.

Det er ikke Norges ansvar å beskytte europeiske land mot konsekvensene av deres egen feilslåtte og uansvarlige klima- og energipolitikk: Når Tyskland selv velge å stenge ned alle atom- og kullkraft og kun erstatter det med uregulerbar kraft, skaper det et kraftunderskudd som vokser dramatisk når det ikke blåser eller når solen ikke skinner. Med den store eksportkapasiteten vi nå har gjennom utenlandskablene og den tette integrasjonen med EUs strømmarked, er resultatet at om det blåser i Tyskland, avgjør det strømprisen i Kristiansand eller i Stavanger.

Sånn kan vi ikke ha det. Vi skal ha kraftutveksling med andre land. Det har vi hatt i veldig mange tiår, men den prissmitten folk og næringsliv i Norge opplever nå, er uholdbar. Senterpartiet mener derfor vi må ta kontroll over eksporten i de kraftkablene vi allerede har, og at vi ikke kan tillate nye. Vi fremmer derfor forslag i dag om å stanse utredningen i Statnett om å fornye eksportkablene til Danmark, Skagerrak 1 og 2. Arbeiderpartiet har programfestet at de er imot å fornye disse kablene, men så langt har de likevel ved hver eneste korsvei stemt imot våre forslag om å stanse prosessen. I morgen har de muligheten til å snu, for det er ingen grunn til at vi skal bruke millioner av kroner og kapasitet på å vurdere nye danmarkskabler i Statnett og NVE når vi mangler strømnettet i Norge og ingen vil ha disse kablene.

Senterpartiet mener det nå er på tide å ta tak, gå fra ord til handling, ta mer nasjonal kontroll i strømpolitikken, sikre tilgangen på nok kraft og ha lave, stabile strømpriser for folk og næringsliv over hele landet.

Hanne Beate Stenvaag (R) [17:06:17]: Før jeg begynner innlegget mitt, vil jeg gi uttrykk for min dype medfølelse med alle som har mistet noen i den tragiske bilulykken i Tromsø på lørdag. Tankene går til alle som er pårørende, venner og kjente, alle som gjennom arbeidet sitt er berørt av ulykken, befolkningen i Ramfjord, i Kaldfjord og i hele Tromsø.

Så til innlegget: I innlegget mitt vil jeg snakke om kommuneøkonomien. For noen dager siden snakket jeg med en venn som hadde vært på et informasjonsmøte som Harstad kommune arrangerte om de planlagte kuttene i kommunen. Målet som ligger inne i økonomiplanen fra i fjor, er en innsparing på 150 mill. kr, og den største innsparingen skal tas innen pleie og omsorg. Harstad kommune står, i likhet med Tromsø og i likhet med seks av ti kommuner i Norge, i en situasjon med store underskudd i 2024 og som fortsetter i 2025.

Budskapene fra informasjonsmøtet i Harstad handlet om forventningsgapet – beskrivelsen av at folk flest sies å ha for høye forventninger til velferdsstaten. Budskapet er at folk må senke forventningene sine og i større grad ta ansvar for å klare seg selv. Min Harstad-venn var overrasket over i hvor stor grad jeg nærmest kunne fullføre setningene og resonnementene fra møtet hun hadde vært på. Grunnen var at jeg har hørt dette budskapet før i Tromsø, og jeg tror at dette er et budskap som vokser seg sterkere i stadig flere norske kommuner.

Budskapet om forventningsgapet står i stor kontrast til den virkeligheten jeg opplever der ute, og som jeg tror jeg deler med mange. Folk har ikke urimelig høye forventninger til offentlige tjenester. Jeg tror manges forventninger er ganske i tråd med det gode, gamle budskapet om å yte etter evne og få etter behov. Det betyr at man skal få gode tjenester etter behov når man blir gammel og trenger omsorgsbolig, hjemmetjeneste, dagtilbud eller sykehjem. Det betyr at man skal være trygg for at barnet sitt skal få tilrettelagt undervisning og ekstra ressurser hvis hen trenger det. Og det betyr at det skal være nok folk på jobb i barnehagen, lærere på skolen og blyanter, mapper og skolebøker. Det betyr rett og slett faglig gode tjenester – ikke luksus, men heller ikke at når man trenger velferdsstaten, så er det dessverre akkurat der tjenestene er blitt kuttet, redusert eller tatt bort: Beklager det, men her hadde du for store forventninger.

Realiteten er at kommunene er underfinansiert. Mens demografien tilsier at vi må øke innsatsen innenfor helse og omsorg fordi behovene øker, er det det motsatte som skjer. Urealistiske innsparingskrav tvinges fram på grunn av dårlig kommuneøkonomi og henger over hodet på de ansatte. Det er kommunene som er spydspissen i velferdsstaten, som følger oss fra vugge til grav. Derfor angår kuttpolitikken oss alle. Hvis vi ikke kan stole på at velferdsstaten er der når vi trenger den, svekkes tilliten.

Kuttpolitikken vil føre til en forsterkning av Forskjells-Norge med privatisering av velferdsoppgavene som sannsynlig resultat. I byene, der det er et marked, vil velferdsprofitører kunne slå seg opp og tilby hjemmetjenester og helsetilbud til de velstående. De som har dårlig råd, vil måtte klare seg med dårligere kommunale tjenester og klare seg selv som best de kan. Og i distriktskommunene blir befolkningen i enda større grad overlatt til svekkede kommunale tjenester. Det blir lommeboka og hvor man bor, som bestemmer – ikke behovene.

Derfor er vi helt nødt til å prioritere kommuneøkonomien. Dyrtiden har rammet kommunene, og de kuttkravene som nå henger over kommunepolitikerne, er urimelige. Det handler ikke om luksusforbruk og elendig økonomistyring. Det er ikke luksus å kunne bygge et nytt sykehjem eller en ny skole der bygningsmassen er helt nedslitt og utdatert. Rødt vil at Kommunalbanken skal gi kommunene bedre vilkår, lengre nedbetalingstid på lån og lavere rente, i stedet for at denne statlige banken skal drives som en privat bank med mål om størst mulig fortjeneste.

Min bekymring når det gjelder forventningsgapet, gjelder et annet forventningsgap, nemlig gapet mellom de forventningene mange av de som jobber i kommunens grunnleggende velferdstjenester, har til arbeidsvilkår man kan leve med, og på den andre siden virkeligheten der man altfor ofte ikke når over arbeidsoppgavene – noe som er alvorlig fordi arbeidsoppgavene er levende mennesker med grunnleggende behov man ikke får dekket godt nok. Når jobbene blir for harde og strikken ikke kan strekkes lenger, har vi et stort problem.

Sykefraværet i de store, kvinnedominerte omsorgsyrkene er høyt, og folk søker seg bort. Vi er nødt til å øke grunnbemanningen i barnehagene og på sykehjem, og vi må gi nok tid og tillit til de ansatte i hjemmetjenesten. Kvinners samvittighet kan ikke redde velferdsstaten, og den lar seg ikke presse lenger.

Norge har aldri vært rikere. De som tjener mest, tjener stadig bedre. Likevel har vi mange uløste oppgaver og fattige kommuner. Sånn trenger det ikke å være. Vi kan gjenreise velferdsstaten og styrke de kommunale tjenestene, men det krever at det nye stortingsflertallet går raskt i gang. Jeg ser fram til det arbeidet.

Statsråd Astri Aas-Hansen [17:11:21]: Kriminalitetsbildet er i endring. Trusselen fra kriminelle nettverk i Europa har aldri før vært større. Internasjonale aktører utnytter åpne grenser, digitale flater og økonomiske sårbarheter og truer både tryggheten og tilliten i samfunnet. Det er alvorlig, og det tar vi på største alvor. Regjeringen har derfor gjennomført en kraftfull nasjonal satsing mot kriminelle nettverk. Innsatsen bygger på to hovedpilarer: effektiv straffeforfølgelse og tverretatlig forebygging.

Politibudsjettet er økt med 5 400 mill. kr under regjeringen Støre, en økning på 26 pst. I 2025 prioriterte regjeringen 600 mill. kr til bekjempelse av kriminelle nettverk. Dette styrker etterretning, etterforskning, påtale og det internasjonale samarbeidet. Ikke minst styrker det muligheten til å gå etter den kriminelle økonomien, som er driveren for den kriminelle aktiviteten. Grepene gir resultater. Gjennom oppbemanning, spesialisering, ny teknologi og regelverksendringer er politiet bedre rustet til å avdekke og straffeforfølge kriminelle nettverk. Politiet har avverget alvorlige voldshendelser, tatt flere saker for retten og sørget for lange fengselsdommer.

Kriminelle nettverk jakter profitt gjennom nye arenaer. Voldsoppdrag og kriminelle tjenester legges ut på sosiale medier og digitale markedsplasser, der barn og unge lokkes til å utøve vold. Kyniske kriminelle bakmenn går særlig etter sårbare barn, som de vet er lettere å utnytte.

Regjeringen vil gjøre involvering og rekruttering av barn til kriminalitet til et eget straffbart forhold og gå etter bakmennene. Det kombineres med andre, målrettede tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet:

• én-til-én-oppfølging av unge i flere byer i landet for å få barna på rett kjøl, vekk fra kriminalitet

• bedre samarbeid og informasjonsdeling mellom ulike etater, som politiet, barnevernet, skole og helse, med mål om å forebygge kriminalitet

• styrket arbeid mot vold og overgrep for å beskytte barna og redusere deres sårbarhet

• tydeliggjøring av dagens regelverk i barnevernet og økt handlingsrom til å sette tydelige rammer for barna som er der

Det viktigste er å hindre lovbrudd, med all den skade, frykt og ødelagte liv, med tanke på helse og trygghet, det kan føre med seg. Når kriminalitet likevel begås, skal reaksjonene komme raskt – uansett alder – og det skal ha et klokt innhold. Derfor vil regjeringen ha hurtigspor for raskere straffesaksbehandling i U18-saker i alle politidistrikter.

Det jobbes godt med kriminalitetsbekjempelse i Norge. Regjeringen vil styrke innsatsen ytterligere. Vi driver imidlertid ikke med symbolpolitikk. Vi skal ha tiltak som virker, prioritere midler dit det gir best resultater, sikre at myndighetene har nødvendige virkemidler og hjemler, og vi ønsker å samarbeide bredt for å trygge folk og trygge Norge. Vi går inn i dette arbeidet og ønsker å gjøre det sammen med Stortinget, og vi går inn i dette uten dogmer.

Et grep vi bør gå sammen om, er å få våpen bort fra gatene. Bruk av kniv og skytevåpen er alvorlig og kan få fatale konsekvenser. Vi trenger straff som svarer til alvorlighetsgraden, og som virker avskrekkende. Derfor har regjeringen et forslag om skjerpede straffer for bæring av kniv og våpen i offentlig rom. Dette vil vi sende på høring før jul.

I denne salen er det betydelig vilje til å finne gode, tverrpolitiske løsninger. Som politikere forventer vi at alle gode krefter rundt barna klarer å jobbe sammen. Da skulle det bare mangle at ikke vi også klarer å gjøre det samme.

Even H. Eriksen (A) [17:30:56]: Arbeiderpartiet gikk til valg på «trygghet for framtida». Det handler om trygghet for folks økonomi, arbeids- og næringsliv, helse, barn og unge – ja, trygghet for landet. Det siste handler ikke minst om frihet fra kriminalitet. Norge skal være trygt.

De siste ukene har vi vært vitne til alvorlige hendelser: eksplosjoner, grov vold og kriminalitet der både barn og unge har vært involvert. All kriminalitet, men særlig den siste tidens alvorlige kriminelle handlinger, er helt uakseptabelt. Det skaper uro, og det skal vi ikke ha i Norge.

Etter sju justisministre fra Fremskrittspartiet under forrige regjering, der justissektoren var preget av ustabilitet, har Arbeiderpartiet satt i gang et solid løft for å trygge landet. Arbeiderpartiets justisfraksjon på Stortinget skal bidra til å fortsette dette arbeidet. Vi skal trygge samfunnet, og vi skal gjøre det med tiltak som faktisk virker, men vi skal ikke være naive. Vi ser utviklingen i Europa. Vi ser hvordan Sverige har blitt rammet av kriminelle nettverk som river ned trygghet og tillit. Dit skal ikke vi. Derfor har Arbeiderparti-regjeringa tatt grep, og vi skal ta flere grep.

Politiet følger de kriminelle miljøene tett, og vi har gitt dem flere verktøy. Det har vært helt nødvendig. Gjennom oppbemanning, mer spesialisering, ny teknologi og flere hjemler er politiet i dag i vesentlig bedre stand til å etterforske, avverge kriminalitet og ta bakmennene. Til det siste rapporterer politiet selv om økt inndragning av kriminelles verdier – utrolig viktig.

Samtidig vet vi at kampen mot kriminalitet ikke kan vinnes av politiet og i rettssalene alene. Den må også vinnes i oppveksten, i nabolagene og på skolen. Derfor bygges Arbeiderpartiets justispolitikk etter to spor: effektiv straffeforfølging og effektiv, tverrfaglig forebygging. Kriminalitet må forebygges før den skjer. Politiet og barnevernet må samarbeide tett. Vi skal hindre at kriminelle gjenger utnytter og rekrutterer, og vi skal reagere raskt når kriminalitet først har skjedd. Derfor har Arbeiderpartiet nå etablert hurtigspor for mindreårige lovbrytere i flere politidistrikter, og vi vil rulle ut tiltaket i hele landet. Raske reaksjoner virker.

Vi trenger tiltak som virker når vi ser at kriminelle kynisk utnytter barn og unge til å utføre vold og kriminalitet. Derfor sendte Arbeiderparti-regjeringa i september på høring et nytt lovforslag som rammer alle former for involvering av mindreårige i kriminalitet. Vårt mål er krystallklart: å vise at det er fullstendig uakseptabelt å utnytte unger.

Politiet er spydspissen i kampen mot kriminalitet og utnyttelse av unger. Vi mener at politiet må styrkes økonomisk og få flere ansatte, slik de har fått i løpet av denne regjeringsperioden. Flere jobber i politiet nå enn før, det er flere med politiuniform i Oslo nå enn før, men vi trenger flere.

Fremskrittspartiets leder, Sylvi Listhaug, åpnet denne trontaledebatten tidligere i dag med å kritisere Arbeiderparti-regjeringens kamp mot kriminalitet. Jeg var derfor veldig spent på å lese FrPs egne forslag til løsninger som de fremmer i løpet av debatten. Til min store overraskelse var det ingen å finne. Mens justisminister Aas-Hansen varsler om nye store tiltak, som hun nettopp har gjort, varsler FrP kun om nye store overskrifter.

Jeg ser fram til et godt samarbeid i justiskomiteen – på tvers av partilinjer – for å sikre et tryggere Norge. Vi i Arbeiderpartiet er for alle tiltak som virker, og vi inviterer til samarbeid om løsninger. Vi vil alltid lytte til gode forslag, uansett hvem som fremmer dem, men vi sier nei til symbolpolitikk. Tryggheten til folk er noe vi ikke gambler med.

Med Arbeiderpartiets politikk tar vi kampen mot gjengene, og vi tar kampen for tryggheten i Norge.

Bård Hoksrud (FrP) [17:35:41]: Trontalen vi hørte på lørdag, viser tydelig hva denne regjeringen ikke bryr seg om. For mens statsministeren snakket om trygghet, fellesskap og reformer, var ett tema totalt fraværende. Det gjaldt vei, tog, samferdsel og infrastruktur.

Trygghet handler ikke bare om store ord og høytidelige løfter. For folk flest handler trygghet om å kunne reise trygt og fritt – til jobb, skole, sykehus og hjem. Trygghet er gode veier, driftssikker jernbane og beredskap når uhellet er ute. Men i dag ser vi at pasienten – altså veiene, jernbanen og infrastrukturen – ligger på operasjonsbordet, og regjeringen står og ser på mens tilstanden stadig forverres.

Forfallet fortsetter. Motorveiene, som skulle binde landet sammen, nedskaleres til to- og trefelts veier. Fylkesveiene råtner på rot, og vedlikeholdsetterslepet øker år for år. Det betyr dårligere trygghet for folk og høyere kostnader for næringslivet.

Og jernbanen? Ja, den er i krise, den også. Forsinkelser, stengte strekninger og tekniske problemer preger hverdagen for folk. På Vestfoldbanen er det full brems – et bilde på regjeringens samferdselspolitikk i sin helhet.

Fremskrittspartiet mener Norge skal bygges, ikke bremses. Vi vil satse på firefelts motorveier, trygge tunneler, oppgraderte fylkesveier og en jernbane som faktisk fungerer. Det er slik vi skaper trygghet for folk, og arbeidsplasser i hele landet.

I forrige periode la Fremskrittspartiet fram en nasjonal transportplan for å sikre trygge, effektive og framtidsrettede veier. Den planen handlet ikke bare om asfalt. Den handlet om frihet – frihet til å kunne reise trygt, raskt og sikkert, uansett om du bor i Oslo, på Helgelandskysten eller i Vest-Telemark.

I går snakket jeg med en dame fra Telemark som skulle på jakt i Canada. Hun hadde flyskrekk, så da hun satte seg på flyet og var livredd mens de fløy over mot Canada, lukket hun øynene og tenkte på de humpete og svingete veiene i Vest-Telemark. Da var hun ikke redd for å fly lenger! For, som hun sa: Det er tryggere i lufta enn på fylkesveiene hjemme i Telemark!

Regjeringen sier at den vil redusere forskjeller, mens forskjellene faktisk øker – mellom folk som bor i byer med ny infrastruktur, og folk i distriktene som kjører på hullete veier uten verken lys eller midtstripe. Dette er forskjeller skapt av manglende politisk handlekraft.

Fremskrittspartiet står klart med 47 stortingsrepresentanter klare til å bygge landet, styrke samferdselssektoren og gi folk trygghet og frihet på veiene tilbake. For når staten tar inn stadig mer i skatter og avgifter, er det på høy tid å gi mer tilbake – i form av form av tryggere veier, færre bompenger og bedre framkommelighet.

Trygghet skapes ikke gjennom store ord i en trontale. Trygghet skapes gjennom handling, investering og vilje til å bygge landet. Fremskrittspartiet vil være det partiet som er for trygghet og frihet på veiene, og for et Norge som henger sammen – fra nord til sør, fra øst til vest og fra by til bygd.

Ine Eriksen Søreide (H) [17:39:07]: Jeg prøver meg på et litt lavere toneleie. (Munterhet i salen)

Mens vi står her i dag, skjer det faktisk ting i Midtøsten som kanskje er overraskende for mange. Det er i alle fall det beste forsøket så langt på å få til en våpenhvileavtale, en gisselutveksling og få nødhjelp inn i Gaza, men det er heller ikke en endelig løsning på Israel–Palestina-konflikten. Jeg tror alle må være klar over at det som nå ligger foran partene i å få til en løsning, er omfattende og komplekst, og det er egentlig nå mye av det vanskelige arbeidet begynner. Diskusjoner for å bli enig om grensespørsmålet, Jerusalems status og flyktninger har vært forsøkt i over 30 år, og det er et stort ansvar som hviler på partene.

Uten presset fra den amerikanske presidenten og uten presset fra Qatar, Tyrkia og Egypt hadde vi ikke stått der vi er i dag. Det er et sjeldent lysglimt i internasjonal politikk at vi helt siden våpenhvileavtalen trådte i kraft på fredag og fram til nå har sett 20 gisler komme hjem. Det jobbes nå med å få ut levningene til de døde gislene. Vi har sett kamphandlingene opphøre og nødhjelpskonvoiene stå klare for å komme inn i Gaza.

Men selv om dette er et lysglimt i en veldig urolig verden, tar ikke det alvoret fra resten av de store problemene vi er i. Vi har den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Vi møter både konvensjonelle og hybride trusler, og vi er ikke immune mot noen av dem. Jeg vil understreke hvor viktig det er at vi har vært sammen om å bidra til en enighet rundt langtidsplanen for Forsvaret. Samtidig er det ikke enigheten i Stortinget vi måles på – det er gjennomføringsevne og handlekraft.

Når det gjelder gjennomføringsevne og handlekraft, må regjeringa ta nye steg. Det er nå halvannet år siden vi vedtok langtidsplanen. Det er fortsatt veldig mange av vedtakene som ikke er gjennomført. I tillegg blir de fordyret, det kommer nye krav fra NATO, og ikke minst skjer det en rivende teknologisk utvikling. Det krever at regjeringa må skjære igjennom, og regjeringa må komme til Stortinget med de endringene som er nødvendig.

Vi har også en verden som preges av handelskonflikt, uro og konkurransekraft som reduseres. Midt i det landskapet står Norge. Vi hadde tidligere i dag litt diskusjon om hvordan Norge forvalter forholdet til Europa. Det er ingen tvil om at Norge står i en utsatt situasjon. EØS-avtalen er både viktigere og mer utilstrekkelig enn noensinne. Vi er helt avhengig av den, men vi er også helt avhengig av å fordype samarbeidet vårt med EU på veldig mange områder.

På mange måter øker kostnaden ved utenforskapet vårt, og det blir mer komplisert å være et tredjeland. Vi opplever at vi på stadig flere områder søker et tettere samarbeid med EU – det er fordi det er i vår interesse å gjøre det – samtidig som antallet irritasjonsmomenter i forholdet mellom tredjeland og Norge og EU blir flere.

Det at EU nå kopler sammen områder på en måte de ikke har gjort tidligere, øker dette problemet. Helt konkret står vi i dag i diskusjonen om ferrolegeringer og om vi skal være på innsida eller utsida av EUs beskyttelsestiltak mot bl.a. amerikansk toll. Vi ønsker å være en fullverdig del av EUs helseunion. Det samme gjør vi når det gjelder Secure Connectivity. Det at EU kopler sammen saker, betyr også at det blir vanskeligere for Norge å argumentere for at vi skal få særfordeler, når vi ikke er villig til å oppfylle vår forpliktelse etter EØS-avtalen.

Det som er det nye i norsk politikk nå, er at regjeringa ikke først og fremst sier at vi er forpliktet til eller lover å oppfylle forpliktelsene våre etter EØS-avtalen, men har gått til valg på og lovet at vi ikke skal oppfylle forpliktelsene våre, nemlig til å ta inn bl.a. de siste fem rettsaktene i ren energi-pakken. Det er en pakke fra 2018. Akkurat nå vurderer EU å saksøke Sverige fordi de er forsinket i implementeringen av det samme fra 2023. Det forteller noe om at vi er i en utsatt situasjon.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [17:44:28]: Det er med stor lettelse, men også stor sorg vi følger nyhetene fra Palestina – lettelse over at det endelig er våpenhvile i Gaza, at gisler frigis, at bombene har stilnet, om så bare midlertidig. Samtidig er sorgen dyp for det som har skjedd, og det som fortsetter å skje. Det er uutholdelig, for denne våpenhvilen kommer altfor sent.

Innbyggerne våre har gang på gang marsjert i gatene utenfor dette bygget og i mange andre byer i landet og ropt seg hese med et krav som burde vært det minst kontroversielle av alle: La barna leve. Over 67 000 mennesker er drept. Flertallet av dem er kvinner og barn. Sykehus er bombet. Skoler er jevnet med jorden. Familier er utslettet. For alle drepte og deres nære kommer våpenhvilen for sent.

Dette er ikke bare en humanitær katastrofe. Det er et folkemord. Det er et brudd på folkeretten. Amnesty International konkluderte i desember 2024 at Israels handlinger i Gaza utgjør folkemord under folkemordkonvensjonen. Deres rapport dokumenterer drap og alvorlige overgrep som har som formål å tilintetgjøre palestinerne i Gaza. International Association of Genocide Scholars, Human Rights Watch, FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i de okkuperte palestinske områdene og en rekke andre har konkludert med det samme.

Når bombingen nå opphører og gislene settes fri, er det avgjørende at nok nødhjelp slippes inn så raskt som overhodet mulig, og at grensene åpnes. Folkemordet tar først slutt når utsultingen av befolkningen i Gaza tar slutt.

FNs spesialrapportør for Palestina skriver også at folkemordet bør ses i lys av Israels mål om full kolonisering av palestinsk land, med så få palestinere som mulig. Hva som skjer i tiden framover, blir avgjørende. Stans i drap og sult er uansett bra, men er Trumps avtale nå veien til fred? Så langt gir planen ingen garanti for at Israel trekker seg helt ut av Gazastripen, og den er heller ingen garanti for at ikke Israel vil angripe på nytt. Nå må Norge stå fast på at folkeretten skal ligge til grunn for enhver avtale, at palestinerne selv skal være med og bestemme sin egen skjebne og framtid, og at humanitær hjelp må få komme uhindret fram. Norge må bidra med nødhjelp og gjenoppbygging av Gaza.

SV har lenge krevd at Norge må ta grep og gjøre mer for å sikre frihet for det palestinske folket. Det er fortsatt behov for å trekke oljefondet ut av den israelske okkupasjonen som fortsetter, og vi må sørge for at oljefondet aldri noensinne igjen investeres i selskaper som medvirker til folkemord.

Jeg tror alle som kjenner et barn de er glad i, forstår hva jeg mener når jeg sier at de er uerstattelige. Selv har jeg to barn, og det har ikke gått én dag de siste to årene der jeg har klemt på dem uten å tenke på lidelsene og drapene i Gaza. Det å være vitne til et folkemord nærmest time for time gjennom sosiale medier og nyhetsmedier rokker ved folks forståelse av hva det vil si å være menneske. Det er sørgelig mange konflikter i verden som ikke får den oppmerksomheten de fortjener, men dobbeltmoralen til verdenssamfunnet i møte med folkerettsbruddene i Gaza sammenlignet med andre kriger er likevel både slående, nedslående og ikke til å leve med.

Internasjonal solidaritet er ikke bare en hjertesak for SV, det er en plikt – en plikt til å stå opp mot urett uansett hvor den skjer, en plikt til å bruke vår stemme, vår makt og vår politikk til å gjøre en forskjell, en plikt til å stå opp for folkeretten uansett hvem som bryter den, og uansett hvor det skjer.

Det palestinske folket trenger mer enn vår medfølelse. De trenger vår støtte, vår handling og vår solidaritet. Det finnes ingen fred uten rettferdighet, og det finnes ingen rettferdighet uten frihet for det palestinske folk.

Kamzy Gunaratnam (A) [17:49:16]: Som datter av to som flyktet fra krig, tror jeg det alltid vil føles litt rart å ta ordet og snakke om samferdselspolitikk etter to viktige innlegg om Ukraina, Palestina og Gaza. Med det sier jeg ikke at samferdselspolitikk ikke er viktig; med det sier jeg at vi må snakke edruelig om samferdselspolitikk i landet vårt.

Norge skal henge sammen, fra de minste bygdene til de største byene. Det er målet i Arbeiderpartiets samferdselspolitikk: å ta bedre vare på det vi har, utbedre der vi kan og bygge nytt der vi må. For oss handler samferdsel ikke bare om asfalt og skinner, men om trygghet, tillit og fellesskap, om hverdagslivet til folk som skal rekke barnehagen, jobben eller ferjen, og næringslivet som skal få varene fram.

Vi lever i en tid med krig i Europa, klimakrise og økonomisk uro, og da må også samferdselspolitikken ta sin del av ansvaret. Vi må tilpasse infrastrukturen til klimaendringene som allerede merkes, og vi må redusere naturinngrep og tap av matjord. Derfor har regjeringen lagt om kursen: mindre penger til de største prosjektene, mer penger til drift, vedlikehold og mindre lokale prosjekter, tryggere veier, punktligere tog og mer robuste forbindelser. I den siste nasjonale transportplanen er rammen over 1 300 mrd. kr, men viktigere enn summen er prioriteringene. 40 pst. går nå til vedlikehold og utbedringer. Det betyr å fikse det som er slitt, styrke fylkesveiene og sørge for at tog og vei tåler både ekstremvær og hverdagsbruk. Slik bygger vi et mer motstandsdyktig og rettferdig samfunn.

La oss også løfte blikket mot storbyene, og da særlig Oslo, for de store byene er motoren i økonomien og nøkkelen til grønn omstilling. Derfor har regjeringen inngått nye byvekstavtaler med Tromsø, Kristiansand-regionen og Nedre Glomma, og den følger opp Oslo-regionen med Oslopakke 3.

Samarbeidet mellom stat og kommune skal gi bedre kollektivløsninger, tryggere sykkelveier og renere luft. Vi må få flere til å reise kollektivt, ikke fordi de må, men fordi det er det enkleste og beste valget. Vi ser at politikken virker. Flere reiser kollektivt, flere biler går på strøm, og utslippene går ned. I september 2025 var nesten 97 pst. av alle nye personbiler elektriske. Vi skal likevel bygge nytt der vi må. Når ras truer eller gamle traseer ikke lenger holder, må vi legge nye tunneler eller veier trygt, miljøvennlig og framtidsrettet, men hovedregelen skal være å utbedre før man bygger nytt og bruke det vi allerede har, bedre. Dette er en mer realistisk og ansvarlig samferdselspolitikk for vår tid.

Vi kan ikke love alt til alle, men vi kan love at vi bruker pengene på det som faktisk virker, og vi skal sørge for forutsigbarhet i prosjektene som allerede er vedtatt. Samferdsel handler til sjuende og sist om tillit – tillit til at toget går når det skal, tillit til at veiene ikke raser ut og tillit til at fellesskapet stiller opp, enten du bor i Alta eller i bydel Alna. Arbeiderpartiet vil fortsette å bygge landet, men vi vil bygge klokere, grønnere og mer rettferdig. Vi skal ta vare på det vi har, utbedre der vi kan og bygge nytt der vi må.

Tor Mikkel Wara (FrP) [17:53:09]: I finansminister Jens Stoltenbergs bok fra 2016 advarer han mot det miljøindustrielle kompleks, som består av en allianse av industri, næringsorganisasjoner og miljøbevegelse som er på jakt etter fellesskapets penger.

Støre-regjeringen har vært en fest for det miljøindustrielle komplekset. Aldri har det vært så lett å få tak i penger, og ingen bremser har vært satt på. Det er interessant at man nå ikke engang vil vite hva kostnadene er. Vi har vedtatt et nytt klimamål, som man ikke oppgir hva koster, og når vi spør, får vi ikke svar. Vi kan jo prøve å regne lite grann, men jeg vet ikke. Dersom vi skulle brukt den samme kostnaden som vi har for å få miljødrivstoff på fly, ville det koste 175 mrd. kr årlig for alle andre kostnader. Dersom vi f.eks. sier at alle kostnadene ligger på samme nivå som det å ha planteolje i asfalten, vil den totale kostnaden bli over 200 mrd. kr i året. Dersom vi sa at alle miljøkostnadene skulle være de samme som det det koster å elektrifisere bygg- og anleggsbransjen, ville vi komme over 350 mrd. kr i året.

Poenget er at vi vet ikke. Jeg vet også at det finnes tiltak som er vesentlig billigere enn det, men selv om vi bare hadde kjøpt kvoter – og det er det jo ingen som vil – kommer vi over 35 mrd. kr årlig. Og når man ikke setter frem krav om hva det koster, ja, så åpner man for det miljøindustrielle kompleks, og man åpner opp for lobbyistene og de grønne flosklene. Lobbyister vet jeg jo litt om, så jeg har en slags idé om hvordan argumentene vil komme, og jeg skal oversette hva det betyr: Dersom lobbyistene sier at dette er lønnsomt på sikt, betyr det at det er ulønnsomt, og de trenger subsidier. Dersom de sier at vi har ikke råd til å la være, betyr det at det er svært ulønnsomt, og de trenger store subsidier, og dersom de sier at Norge må være et foregangsland, er kostnadene ekstreme, og man trenger monstersubsidier.

Men endringer tvinger seg frem – «The times they are a-changin», som Bob Dylan synger. Finansministeren har vært ute i Dagens Næringsliv og advart mot subsidiene. Regjeringens eget finanspolitiske råd advarer mot det de kaller for «tilkarringsvirksomhet». Nylig har oljeselskapene hoppet av elektrifiseringskarusellen og sagt at det blir for dyrt – de vil ikke være med lenger. I dag er Fornybar Norge ute i Dagens Næringsliv og sier at deres primære jobb er å skape verdier og ikke be om subsidier.

På mange måter minner dette meg om den gangen vi hadde innvandringsdebatt, hvor heller ingen ville vite regnskapet eller kostnadene ved innvandring, men til slutt kom det jo frem.

Jeg er for klimapolitikk, men jeg vil vite kostnadene. Jeg hater å krasje en fest, men det kan jo hende at det er nødvendig. Den klimafesten som vi har hatt nå, er dominert av sinnelagsetikere, hvor man overgår hverandre i moralske besvergelser. Alle emosjonelle utbrudd er tillatt, og ingen grønn fetisj er for sær. Det eneste som ikke finnes, er en kalkulator. Så med fare for å krasje festen tenker jeg at Fremskrittspartiet skal ta frem kalkulatoren, og på vegne av Fremskrittspartiet vil jeg dermed også anbefale forslagene nr. 1–4.

Erlend Svardal Bøe (H) [17:57:13]: Den maktesløsheten man kjenner på når man er syk, ikke blir frisk og ikke finner et behandlingstilbud som hjelper, er stor, og den ødelegger liv. For Høyre er ikke det viktigste om folk får hjelp av det offentlige, private eller ideelle, men at folk får hjelp når de trenger hjelp. Derfor mener Høyre at makten i helsetjenesten vår alltid skal ligge hos pasienten, og ikke hos systemet, for det er pasienten helsetjenesten vår er til for.

Vi ser nå en alvorlig situasjon i sykehusene våre. Mange som trenger hjelp, får ikke hjelp. Etter fire år med Arbeiderpartiet i regjering har situasjonen blitt verre. Vi ser en økning i pasienter som blir avvist for helsehjelp. For eksempel har det siden 2021 vært en økning på 40 pst. i antall avvisninger i psykisk helsevern – det er pasienter som trenger hjelp, men ikke får den. Vi ser helsepersonell som melder om økt belastning i arbeidshverdagen sin, og som sliter seg ut.

Regjeringens såkalte ventetidsløft har ikke vært noe annet enn et skippertak for å rette opp konsekvensene av egen feilslått politikk. Vi ser kutt i helsetjenestene over hele landet på grunn av dårligere sykehusøkonomi, fra kutt i antall sengeposter på kreftavdelingen på UNN til kutt i barne- og ungdomspsykiatrien ved OUS.

Det vi ser nå, er konsekvensene av Arbeiderpartiets helsepolitikk. De har styrt helsetjenesten etter innfallsmetoden og uten en klar plan. Så uten en plan at nå skal alle prosjektene og problemene løses med en ny reform som heter prosjekt X, som ikke forteller noe om hva man egentlig ønsker, eller om hvilken retning en skal ta helsetjenesten i.

For Høyre er det liten tvil om at det må gjøres endringer i sykehusene, og vi er åpne for å se på hva de endringene skal være. Men vi er helt tydelig på at rammene til sykehusene må opp, sykehusene må få mer betalt jo flere pasienter de behandler, og vi trenger større fleksibilitet, oppgavedeling og tverrfaglighet – ikke flere utvalg og flere utredninger.

Høyre vil snu opp ned på helsetjenesten. I dag har vi en behandlingstung helsetjeneste, der mesteparten av helsekronene brukes på administrasjon og behandling. Det er viktig at pasienter som trenger hjelp, får hjelp, men vi må gjøre mer for å forebygge at folk kommer dit at de trenger helsehjelp. Det handler om å ta ansvar for egen helse, men det handler òg om å legge til rette for en helsetjeneste som setter folk i stand til å ta det ansvaret.

Høyre vil stå for en kraftig endring i helsepolitikken og vri mer av midlene over til mer forebygging. Om vi klarer å forebygge bedre, vil det være færre som trenger behandling, flere som kommer raskere tilbake i jobb og mindre belastning på et allerede presset helsepersonell. Og det vil ikke minst gi den enkelte en bedre helse.

Alle vi som sitter her i salen, har vært sårbare en gang i løpet av livet, og vi vet at det er når vi er på vårt mest sårbare, vi har behov for å kjenne på mest trygghet rundt oss – trygghet for at når vi blir syke og trenger sykehjemsplass, så skal vi få det, trygghet for at de som kommer hjem for å hjelpe oss, har den riktige kompetansen til det, men òg trygghet for at de som står rundt oss, som våre nærmeste og pårørende, ikke sliter seg ut i en motbakke mot systemet, men får god avlastning og god hjelp.

NRK Brennpunkts dokumentar «Omsorg bak lukkede dører» gjorde sterkt inntrykk på oss alle da den ble sendt på tv for to år siden. Den viste forhold i norsk eldreomsorg som er uakseptable, og den viste behovet for å styrke eldreomsorgen i Norge i årene framover. Så kan vi spørre oss om det virkelig har skjedd noe med norsk eldreomsorg og norsk eldrepolitikk siden den gangen.

Jeg mener at Arbeiderpartiet i regjering ikke har klart å ta tak i de utfordringene som vi så i NRKs dokumentar «Omsorg bak lukkede dører». Det er ikke bygd nok sykehjemsplasser, satsingen på trygghetsboliger ble skrotet, og pårørende har fått mindre og ikke mer avlastning.

Vi må skape en trygg eldreomsorg, og for Høyre handler det om å sikre bygging av flere sykehjemsplasser. Det handler om å gjennomføre et kvalitetsløft i hjemmetjenesten. Det handler om å forebygge ensomhet bedre. Det handler om å bygge flere trygghetsboliger, og det handler om å få på plass flere pakkeforløp for dem som har behov for det.

For Høyre handler det om å skape pasientens helsetjeneste og ikke systemets helsetjeneste.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [18:02:26]: Det viktigaste er tryggleik, tryggleik for barn og unge. Med Arbeidarpartiet i regjering tek vi skule og utdanningspolitikken framover. Vi har fått til veldig mykje, men vi er langt frå ferdig, for det er framleis mange utfordringar å ta tak i.

Arbeidarpartiet er på vakt for å auke trivselen i skulen. Elevane skal lære meir og betre, leseferdigheitene skal opp, og skulen skal bli endå meir praktisk.

I barnehagen startar livet med læring, tryggleik og fellesskap. Difor må vi ha nok trygge og kvalifiserte vaksne i barnehagen, for kvar einaste unge fortener å bli sett, kvar einaste dag. Fleire skal få lov til å delta i barnehage og SFO. Fellesskapet blir større med Arbeidarpartiet i regjering, og vi aldri hatt så låg makspris i barnehagen, som vi har no. Vi kutta maksprisen i 2024 og fortsette å kutte prisen i 2025, saman med SV og Senterpartiet. Det betyr at fleire ungar får ta del i fellesskapet, og at barnefamiliane får meir å rutte med når Arbeidarpartiet styrer. Dette kjem godt med i ei tid der mykje er dyrare og mange barnefamiliar kjenner på ei usikkerheit. Difor er det ikkje lett å skjøne for meg at ikkje alle parti på Stortinget er einig i å halde barnehageprisen låg og føreseieleg.

Når ungane går vidare til skulen, skal dei møte ein skule som ser alle, som lyfter dei, og som stiller krav som gjer at alle kan meistre. Og skulen skal, som Arbeidarpartiet ofte seier, både stille krav og stille opp, for vi veit at læring skjer i møte mellom menneske, ikkje ved tastetrykk, men gjennom samtalar, samarbeid og meistring. Difor satsar vi på ei meir praktisk undervisning, fleire fysiske lærebøker og mindre skjermbruk. Vi vil ha ein skule som gjev ungane våre ferdigheiter for livet, ikkje berre til testen neste veke. Og elevane sine leseferdigheiter skal opp. Vi er heldigvis i gang med eit leselyft, der vi òg prioriterer fysiske lærebøker, og at ungane skal lese minst eit kvarter kvar dag.

Vi styrkjer fellesskapet. Aldri før har så mange ungar gått på SFO. Vi har innført 12 timar gratis SFO i veka for alle landets 1. til 3. klassingar. Det betyr utruleg mykje for den ungen som før måtte gå heim, men som no får lov til å ta del i fellesskapet saman med ungane i klassen sin. Slik meiner eg vi byggjer eit sterkare fellesskap.

Arbeidarpartiet har gjort eit stort lyft for yrkesfaga. Det meiner eg er heilt nødvendig i ei tid der vi treng fleire fagarbeidarar i åra som kjem. I mitt fylke, Møre og Romsdal, søkte over 60 pst. av elevane seg til yrkesfag. Vi er som samfunn heilt avhengig av at vi utdannar fleire med fagbrev som bedriftene våre og kommunane våre treng framover.

Tidlegare i år tok regjeringa ei klok avgjersle om å opprette eit nasjonalt senter for yrkesfag, nettopp i Molde i Møre og Romsdal. Det er no opna, og slik kan vi bli betre på yrkesfaga for framtida. Det styrkjer òg næringslivet vårt langs den viktige kysten, der Møre og Romsdal ligg sentralt plassert for å utdanne til leverandørindustri, fiskeri, bedrifter og omsorg, for å nemne noko. Ja, yrkesfaga er ein stoltheit i Noreg. Det gjev oss fagarbeidarar som byggjer landet kvar einaste dag i verdsklasse.

På utdanningsfeltet er det litt slik Gro Harlem Brundtland sa det, at alt heng saman med alt. Frå barnehagen til skulen til arbeidslivet handlar det om tryggleik, kunnskap og moglegheiter for alle. Og det er det Arbeidarpartiet står for.

Men vi skal vidare. Vi skal byggje fellesskulen – vi skal ikkje svekkje han. Når vi snakkar om fridom, så snakkar vi om fridom for ungane til å lykkast uansett kvar dei bur og kva bakgrunn dei har. Og vi skal fortsetje satsinga på høgare utdanning og forsking. Vi skal auke næringslivet sin FoU-del og gjennomføre ein brei kompetansereform for arbeidslivet. Og vi satsar på fagskulane, med god politikk og stor opptrapping av kapasiteten. Studentane har fått rekordstor auke i studiestøtta, og vi byggjer rekordmange studentbustader over heile landet. Eg håpar på mange fleire studentar med gode kår, som kan lære godt, og som kan gjere ein god jobb for arbeidslivet framover.

Kristian August Eilertsen (FrP) [18:07:37]: I Hans Majestet Kongens tale til Stortinget på lørdag ble det sagt:

«Vår felles helsetjeneste skal være den beste helseforsikringen, Alle i Norge skal ha tilgang til moderne helsetjenester når de trenger det.»

Det høres flott ut, og det er et mål vi alle deler, men virkeligheten for mange pasienter ute i kommunene og på sykehusene forteller en helt annen historie. For mens regjeringen i trontalen skryter av sin egen fortreffelighet, vet alle som jobber i helsevesenet, at dette bildet ikke samsvarer med virkeligheten. Pasienter får kanskje en konsultasjon, men deretter sendes man videre til lange behandlingskøer. Når man er syk, hjelper det ikke å få hilse på en lege. Man trenger behandling, og man trenger den raskt.

Regjeringen kaller dette før ventetidsløftet. Fremskrittspartiet mener at dette er tallmagi, ikke en reell forbedring. Helsekøene ble dramatisk lengre etter at Arbeiderpartiet tok regjeringsmakten i 2020, men reduseres nå tilsynelatende fordi sykehusene drives på grensen av hva de ansatte orker. Tillitsvalgte og fagfolk slår alarm, men regjeringen klapper seg selv på skulderen. Samtidig har regjeringen fjernet fritt brukervalg, eldreombudet og ventelistene for sykehjemsplass. Regjeringen har brukt mer krefter på å jage bort private aktører enn på å gi innbyggerne bedre tjenester. Det er helt uforståelig.

La meg være helt tydelig: Helsepolitikk skal ikke handle om ideologi. Det skal handle om mennesker. Vi må slippe alle gode krefter til for å gi folk raskere behandling. Og for oss i Fremskrittspartiet er det viktigste at man får den hjelpen man trenger, i tide – ikke hvem som gir behandlingen. Pasientene skal ha fritt behandlingsvalg, inkludert muligheten til å velge godkjente tilbud i utlandet når det mangler alternativer i Norge. Derfor mener Fremskrittspartiet at offentlige og private sykehus må likebehandles både juridisk og økonomisk. Vi må også innføre en nasjonal utrednings- og behandlingsgaranti på 30 dager, etter dansk modell, for å sikre at det norske folk får det behandlingstilbudet de fortjener.

De regionale helseforetakene som system fungerer ikke. Det har blitt mer byråkrati, men ikke bedre pasientbehandling. Derfor vil Fremskrittspartiet heller la staten ta over ansvaret, for ved å samle Helse-Norge til ett rike sikrer vi at pasientene får raskere hjelp. Helsepersonell vil også få mer tid til pasientene og ikke bruke den på papirarbeid.

Som de fremste systemforsvarerne setter regjeringen heller ned et utvalg. Fremskrittspartiet vil ha handling. Vi kan ikke vente på regjeringens utvalg samtidig som viktige tilbud for pasientene kuttes i hele landet.

Det blir sagt at all makt er samlet i denne sal. Nå er det et flertall i denne sal mot dagens organisering, og den muligheten må vi gripe. Fremskrittspartiet har fremmet et representantforslag om ny finansieringsmodell for helseforetakene, noe som vil ta Helse-Norge i en bedre retning. Med Fremskrittspartiets forslag vil vi skille mellom drift og investering, sånn at ikke pasienttilbudet må kuttes for å betale renter og avdrag på nye sykehus. Vi håper at Stortinget slutter seg til forslaget.

Når det gjelder eldreomsorgen, er det ingen grunn til å være fornøyd. I mange kommuner er eldreomsorgen en salderingspost når budsjettene nå kuttes, og særlig ettersom kommuneøkonomien ikke har vært verre på flere årtier. Mange eldre lever under uverdige forhold. Sykehjemsplasser og andre viktige tilbud kuttes og legges ned over en lav sko.

Det skal være behovet og ikke postnummeret eller kommuneøkonomien som avgjør om en får hjelp. De som har gjort sin plikt gjennom et langt arbeidsliv, skal være trygg på at de får hjelp når de trenger behandling, pleie og omsorg. Derfor mener Fremskrittspartiet at eldreomsorgen må finansieres av staten.

Regjeringen har varslet at de vil fortsette opptrappingsplanen for psykisk helse. Folk som sliter psykisk, må i dag vente i uker og måneder på å få hjelp, men samtidig stenger regjeringen døren for private og ideelle, som kunne ha bidratt til å hjelpe flere.

I mitt eget valgdistrikt, Troms, har Universitetssykehuset i Nord-Norge besluttet at døgntilbudet innen psykisk helse på Storslett, på Storsteinnes og på Silsand skal avvikles, legges ned og sentraliseres. Det ødelegger gode fagmiljø, og samtidig hever man terskelen for å søke hjelp for mennesker som har behov for hjelp raskt. Dette framstår verken som noen opptrapping eller utvikling, men heller som nedtrapping og avvikling. Dette vil Fremskrittspartiet stoppe.

Frihet og trygghet er grunnleggende for Fremskrittspartiet. Gamle og syke skal kunne velge selv, uavhengig av om det er et offentlig eller privat tilbud. Man skal være trygg, i visshet om at verken privat eller kommunal økonomi eller geografi skal være avgjørende for hvor godt helsetilbud man får.

Et samfunn måles ikke på hvor mange systemer det har, men hvordan det behandler og tar vare på sine syke og eldre. Der har vi fortsatt en lang vei å gå i Norge. Fremskrittspartiet vil at pasienten skal settes først. Da må både offentlige og private få bidra og alle få den hjelpen man trenger så raskt som mulig.

Peter Frølich (H) [18:12:53]: Denne høsten var det premiere på kinofilmen om senkningen av «Blücher» 9. april 1940. Regjeringen den gangen var paralysert av forvirring, naivitet og risikoaversjon i dette skjebnesvangre døgnet i norsk historie. Den virkelig store svikten startet mange år tidligere. I år etter år etter år hadde norske myndigheter sviktet i opprustningen av Norge, og vi var ikke forberedt da det gjaldt som mest. Oberst Eriksens besluttsomhet den natten ga likevel det frie Norge en sjanse, og senkningen av «Blücher» ble avgjørende for motstandskampen i årene som kom.

Siden andre verdenskrig har vi gang på gang lovet oss selv: Aldri mer 9. april. For at dette skal være mer enn bare et tomt uttrykk, må vi, det politiske Norge, bestå testen når vi nå står overfor en ny stor militær opprustning, for å beskytte selve demokratiet vårt. Vi kan ikke regne med eksepsjonell innsats fra enkeltpersoner, og at det alene skal redde oss på nytt.

La meg være helt klar: Opprustningen av Norge trenger heller ikke å være et spørsmål om man hører til på høyresiden eller på venstresiden. Den mest handlekraftige politikeren 9. april var Høyre-mannen Carl Joachim Hambro. En av de mest markante motstandsfolkene dette landet har fostret, var Arbeiderparti-politiker Jens Christian Hauge. Opprustningen vi står overfor nå, vil handle om helt andre ting. Det vil først og fremst avgjøres av om vi klarer å utvise litt av det de viste: ledelse, gjennomføringsevne, handlekraft.

Hele Norge forventer nemlig at vi som sitter i denne salen, klarer å samarbeide for å bygge opp Forsvaret. Med tanke på hvor ustabil verden har blitt, må vi legge til grunn en annen ting også, og det er at vi har dårlig tid. Klokken tikker. Skyene på horisonten nærmer seg. Tiden for den dype fredsmodusen, med trege prosesser, hemmende reguleringer og endeløse utredninger, må være forbi.

Heldigvis klarte vi å samle oss om en ny langtidsplan for Forsvaret i Stortinget i 2024. Et sentralt poeng i den enigheten var å gi regjeringen nødvendige fullmakter til raskt å kunne komme i gang med anskaffelser av ubåter, luftvern, overvåkingsdroner osv. Dessverre har oppfølgingen av forsvarsforliket hittil ikke vært helt preget av den hasten og besluttsomheten som trengs. Vi vet at flere store anskaffelser fortsatt er på vent. Stortinget har ikke fått den dronestrategien vi krevde i langtidsplanen. Øvingsaktiviteten har i store deler av Forsvaret gått ned. Vi har grunnleggende utstyrsmangel på både soldatnivå og mannskapsnivå. Produksjonskapasiteten i norsk forsvarsindustri har fortsatt ikke økt nevneverdig. Informasjonsflyten fra regjering til Stortinget har vært varierende og i noen tilfeller så svak at det har endt med kontrollsak.

Jeg kan si at Høyre lover å være et konstruktivt opposisjonsparti i forsvarspolitikken. Vi skal ikke drive med svartmaling. Vi skal komme med kritikk når det er fortjent, med ros når det er fortjent, og vi skal føre nøye kontroll. Nettopp derfor forventer vi også at regjeringen skal være konstruktiv og tillitsfull i sin dialog med Stortinget.

Min oppfordring til regjeringen er: Ikke pakk inn dårlige nyheter i ulne formuleringer, bortgjemt i dokumenter. Ikke la prosesser leve sitt eget liv i forsvarsbyråkratiet. Signer kontrakter på det materiellet Stortinget har bestemt at Forsvaret skal ha. Ikke minst: Still kapital til disposisjon for vår nasjonale forsvarsindustri. De står klare. Det de mangler, er kapital.

Det er vårt felles ansvar, som borgere og som politikere, at opprustningen av Norge lykkes denne gangen, at vi forblir et fritt og fredelig land, og at vi fortsatt kan love hverandre: Aldri mer 9. april.

Simen Velle (FrP) [18:17:52]: Norge er ett av landene i verden som bruker mest penger på skole. Vi har en høyt kompetent lærermasse, vi har et høyt gjennomsnittlig utdanningsnivå blant foreldrene, og barna våre går på noen av verdens dyreste skoler.

Ved første øyekast kunne vi kanskje antatt at norske elever leverer i verdensklasse, men det er langt fra sannheten. Hvert tredje år gjennomføres PISA-prøvene, en internasjonal digital prøve som effektivt måler kunnskapen i lesing, matematikk og naturfag hos 15-åringer over hele verden. Disse prøvene er viktige fordi vi gjennom resultatene ikke bare kan se hvor høyt norske elever presterer i forhold til elever i andre land, men også måle ressursutnyttelsen i den norske skolen. Hvor gode resultater får vi for pengene vi bruker?

Som folkevalgte er det viktig å forholde seg aktivt til resultatene fra prøver som PISA, fordi Stortinget ikke bare har et ansvar for å gi elevene muligheten til å lykkes, men også for å bruke skattebetalernes penger med respekt. På begge disse punktene er det mye som tyder på at vi er på feil kurs.

For det første viser PISA-resultatene langt fra verdens skarpeste elever. De viser dessverre det samme som har vært trenden over veldig mange år: en elevmasse som ikke kan kalles mer enn gjennomsnittlig rent faglig, i hvert fall ikke i forhold til andre OECD-land. Vår verden blir mer og mer sammenkoblet for hvert år som går, og det ville vært svært naivt av Stortinget å late som våre elevers kompetanse i forhold til kompetansen til elever i andre land ikke er relevant.

Regjeringen har gjennom hele valgkampen snakket varmt om norsk skole og om sine økonomiske prioriteringer på utdanningsfeltet. Derfor er det skuffende å høre nivået på satsingene regjeringen la fram i årets trontale. Da regjeringen la fram den økonomiske ambisjonen i satsingen Leseløftet, må jeg innrømme at jeg opplevde det som langt mellom liv og lære. 631 369 er tallet på hvor mange norske elever Leseløftet er ment å treffe. De går daglig på hele 2 692 forskjellige skoler, og de er alt fra 5 til 16 år gamle. Til disse nesten 9 pst. av Norges befolkning har regjeringen klart å finne fram 1 mrd. kr, eller 371 471 kr per skole, omtrent 1 600 kr per elev. Ifølge tall fra Den Norske Forleggerforening vil det kunne gå til å anskaffe fem og en halv bok i året, noe jeg må innrømme er skuffende lite, all den tid jeg har vært vitne til statsrådens uttalelser om viktigheten av nettopp denne satsingen. Fem og en halv bok i året er ikke nok. Det skraper bare på overflaten i utfordringene norsk skole står i. Jeg registrerer at 15 minutter i timeplanen skal settes av til lesing hver dag, men som en ung mann som for få år siden forlot nettopp det norske utdanningssystemet, må jeg tillate meg å påpeke at dette allerede er praksis i svært mange klasserom.

Fremskrittspartiet har større ambisjoner enn dette. Fremskrittspartiet har ambisjoner om en skole der elevene får både verktøyene, strukturen og tilliten som kreves for å hevde seg, også i et internasjonalt perspektiv. Det betyr først og fremst en strukturell endring av hvordan vi legger opp skolen. Elevene bør møtes med klare krav og forventninger, for så å få bestemme mest mulig over sin egen hverdag. Man burde få rettighetsfestet fritt skolevalg i hele landet, muligheten til å velge flere valgfag og møte et nivå i fagene man velger, som er tilpasset eleven selv – alt pakket inn i klare kompetansemål og tydelige forventninger fra både lærere og foreldre.

Norske elever er ikke dummere enn andre, men de er tvunget til å være deltakere i et skolesystem som dessverre ikke oppnår de resultatene investeringene burde tilsi – langt under det politikerne lover og, viktigst av alt, langt unna det norske elever fortjener.

Jeg håper regjeringen har større ambisjoner enn de tre avsnittene de presenterte på utdanningsfeltet i årets trontale. Studenter, elever og unge håpefulle over hele landet bør få vite hva som forventes av dem, for så å få muligheten til å strekke seg etter drømmene sine på sin egen måte, og det ser det ikke ut til at regjeringen prioriterer.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [18:22:28]: Klimakampen er den største rettferdighetskampen i vår tid. Klimaendringene vil føre til mer ressursmangel, sykdomsspredning, store flyktningstrømmer og sannsynligvis også mer krig og konflikt. Likevel ble klimaendringene pratet om i cirka syv sekunder under lørdagens trontale.

Jeg representerer 15 802 velgere i Hordaland som har rettet sitt håp om en bedre og grønnere framtid mot meg og mitt parti. Jeg representerer jo klimaengasjerte velgere i hele Hordaland, i alle aldre, men jeg representerer også min egen generasjon.

For to år siden sa Ola Svenneby, som er leder i Unge Høyre, at «generasjon Greta Thunberg er død». Han tok feil. Jeg ble med i politikken gjennom klimastreikene i 2019 – og nå har «generasjon Greta Thunberg» kommet inn på Stortinget og opp på Stortingets talerstol. Jeg vil påpeke: Det gjorde ikke Ola Svenneby.

Dette er kanskje en modig påstand, men å kutte utslipp er egentlig ikke så fryktelig komplisert: Å brenne fossilt karbon, som olje, kull og gass, destabiliserer klimaet, økosystemene og samfunn over hele verden. Det er uforutsigbart. Det er farlig. Det er et uforsvarlig eksperiment med framtiden vår.

Klimaendringene krever at vi leverer utslippskutt i et langt høyere tempo enn vi har vært vant til, og kanskje også komfortable med, til nå. Skal vi være med på å kutte utslippene og løse klimakrisen, må vi starte utfasingen av olje- og gassnæringen. Vi må gjøre det enklere å velge klimavennlig og dyrere å velge klimafiendtlig.

Etter at jeg klimastreiket i 2019, har Norge satt rekord i utdeling av nye oljelisenser og vedtatt en gigantisk oljeskattepakke. Vi har kuttet utslippene i sneglefart, samtidig som vi har investert mange ganger mer i fossil energi enn i all annen industri til sammen.

Både Miljøpartiet De Grønne og Rødt har gjort sine beste valg noensinne. Det skal selvfølgelig bety historisk gjennomslag for klima og sosial omfordeling. Noe annet ville vært å gå imot det velgerne har bedt om.

MDG har som eneste parti i Norge levert en utfasingsplan for norsk olje- og gassnæring. Det er i grunnen litt rart at vi er de eneste, for alle partiene i Norge er jo enige om at vi er nødt til å slutte med olje og gass på et eller annet tidspunkt. En konkret plan for slutten på norsk oljealder er ikke radikal politikk. Det er sosialdemokratisk politikk som gir forutsigbarhet for alle dem som jobber i oljen i dag. Når vi skal ta fatt på arbeidet, kan jeg love at klimastreikernes slagord om å «la olja ligge» og at «norsk olje og gass koker kloden» skal ligge langt framme i pannebrasken.

Vi lever i en tid da autoritære krefter og ytre høyre er på frammarsj. Verdier som vi har kjempet fram i mange generasjoner, er truet: demokrati, folkerett, likestilling og skeives rettigheter. Demokratiet står for fall flere steder i verden, og Ukraina kjemper vår alles frihetskamp. Den palestinske befolkningen har blitt offer for et folkemord, med vestlige våpen og vestlig finansiering. I verdens mektigste land forvitrer demokratiet foran øynene våre. Nå ser det ut som befolkningen i Gaza kan få et lite pusterom, og at gislene og fangene slippes fri. Det er bra, men norsk Palestina-politikk kan ikke stagnere der. Nå trengs konkret politikk, og jeg vil nevne to ting spesifikt:

1. at Norge tar initiativ til fredsbevarende styrker i Gaza

2. at Norge sender en hjelpepakke som skal gå til å bygge opp igjen det palestinske samfunnet

Vi skal selvfølgelig også trekke Oljefondet ut av Israel. Dette er politikk som kan være med på å lege sårene etter to år med krig, men også 75 år med okkupasjon og undertrykkelse. Veien til rettferdighet for Palestina er lang; denne fredsavtalen er bare begynnelsen.

Min generasjon vokste opp etter at Berlinmuren hadde falt, Sovjetunionen hadde tapt og demokratiet hadde vunnet. Vi vokste opp med en fortelling om at autokratiet tilhørte fortiden, og at demokratiet tilhører framtiden. Sånn er det ikke. Min generasjon må brette opp ermene fra start og kjempe på to flanker: både for å bevare det vi allerede har, og for å verge oss mot nye, uløste kriser, som klima og naturkrisen.

Når jeg går inn i arbeidet som stortingsrepresentant, er det med en følelse av stort ansvar, men også med stor tro på at jeg er med i det partiet som sitter på de desidert beste løsningene for å møte de problemene Norge og verden står overfor i tiden som kommer.

Joel Ystebø (KrF) [18:27:08]: Det verste med det som ser ut til å bli fire nye mørkerøde år i norsk politikk, er ikke flere strømkabler til utlandet. Det er ikke mindre penger til vei, og det er heller ikke en regjering som trenerer utbygging av kjernekraft. Alt det er ille nok, men det aller verste er at Arbeiderpartiet skal fortsette å styre norsk skole- og barnehagepolitikk.

Deres utgangspunkt virker å være at alle elever er like, alle skoler er offentlige, og private barnehager er i beste fall et nødvendig onde. Denne likhetstanken høres ofte tilforlatelig ut under fine ord som «fellesskap» og «likeverd», men når alle skal gjennom et A4-løp, blir mange barn stående utenfor. Når alt skal være offentlig, blir det ensrettet. Når staten vet best, mister foreldrene sin valgfrihet.

Vi ser det i regjeringens skandaløse friskolepolitikk. Regjeringen hevder at de forsvarer «fellesskolen», men misbruker begrepet til å snakke ned private alternativer. Fellesskolen handler om at alle barn får en god utdanning, uavhengig av bakgrunn, men i stedet for å styrke kvaliteten i alle skoler bruker Arbeiderpartiet begrepet som et forsøk på å angripe friskoler. Som statsråd Nordtun selv sa på Politisk kvarter: Friskoler er en trussel mot fellesskolen.

Det er kunnskapsløst. Skoler som gir familier reell valgfrihet og skaper sunn konkurranse, blir framstilt som problemet, mens staten behandler sine egne standardiserte løsninger som den eneste riktige veien.

Vi ser det i regjeringens klappjakt på private barnehager, barnehager som har gitt tusenvis av barn gode, trygge og stabile oppvekstmiljøer. I stedet for at man takker dem, blir de mistenkeliggjort. Regjeringen behandler initiativrike private aktører som et problem, snarere enn som en ressurs. Det bryter med prinsippet om foreldreretten – retten til å bestemme hva som er best for egne barn.

Dette er ikke bare dårlig politikk, det er uansvarlig politikk. Det rammer barna direkte, for det begrenser kvaliteten og variasjonen i tilbudet de får. Det rammer foreldrene, som mister valgfrihet og innflytelse over barnas oppvekst, og det rammer lærerne, som får mindre handlingsrom til å bruke sin kompetanse til å skape gode læringsmiljøer.

Vi ser det når organisasjoner med en radikal forståelse av kjønn og familie får fritt innpass i norsk skole, organisasjoner som fremmer et ideologisk verdisyn uten faglig forankring, mens det blir presentert som grunnleggende sannheter. Barn og unge blir eksponert for læresetninger som utfordrer biologiske realiteter og normer, uten at det gis rom for diskusjon eller kritisk refleksjon. Dette skjer ofte uten samtykke fra foreldrene, og uten at skolen setter tydelige grenser for ideologisk påvirkning. Resultatet er at skolen, som skal være et sted for kunnskap, trygghet og refleksjon, i stedet blir et sted for politisk og ideologisk påvirkning.

KrF vil noe annet. Vi tror ikke at barn er like – vi tror de er unike. Vi tror at lek og læring hører sammen. Vi tror at inkludering og ytringsfrihet hører sammen. Vi tror på foreldreretten – retten til å velge det som er best for egne barn.

Vi vil ha en skole hvor seksåringer får leke mer og pugge mindre, hvor vi bytter ut skjermer med lærebøker, og hvor vi heller vil ha meningsmangfold enn meningspoliti.

Vi vil løfte lærerne – ikke bare med fine ord, men med høyere lønn og mer tid til å følge opp den enkelte elev. Læreren skal være skolens viktigste ressurs, ikke politikernes forlengede arm.

I tillegg vil vi stå fast ved noe venstresiden ofte overser: Verdier betyr noe. Kristne verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar er ikke et hinder for fellesskap. De er grunnen vi står på. Det er disse verdiene som har formet Norge. De må ikke tones ned. De må løftes fram.

Norsk skole og barnehage trenger ikke mer ideologisk likhetstenkning. Den trenger lek. Den trenger valgfrihet. Den trenger lærere som får tid og tillit, og den trenger foreldre som får bestemme hva som er riktig for sine barn.

Derfor vil KrF stå opp for en oppvekstpolitikk som ser barnet, ikke bare systemet, og som slår veldig tydelig fast: Det er foreldrenes oppgave å oppdra egne barn, ikke statens.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [18:31:58]: Den norske skolen er den viktigste fellesarenaen vi har i Norge. Der møter alle barn hverandre, uavhengig av bakgrunn, økonomi og ferdigheter. Derfor er fellesskolen vårt viktigste konkurransefortrinn. Fellesskolen gjør Norge til Norge. Den gjør at vi skaper nødvendig tillit til hverandre på tvers av forskjellene mellom oss. Det som skjer i skolen i dag, avgjør hvilket samfunn vi får.

I skolen skal ungene våre lære seg å bli trygge mennesker, ledet og hjulpet av kompetente lærere. Da vi overtok styringen, overtok vi en skole med historisk dårlige læringsresultater, der motivasjon og trivsel var på vei ned og fravær og mobbing på vei opp. Den utviklingen jobber vi fortsatt steinhardt for å snu, og nå er vi i gang med det viktigste løftet i norsk skole på mange år.

For å bli tryggere i en urolig verden og hverdag må hver elev bli satt i stand til å forstå. Det å lese er å forstå. Derfor er trygghet for barn og unge at flere kan lese godt. 15 000 elever går ut av grunnskolen hvert år uten å ha lært å lese skikkelig. Å kunne lese godt er avgjørende for å forstå og lære i alle fag, for videre utdanning og arbeid og for å leve et godt liv. En av våre viktigste oppgaver de neste årene er et nasjonalt leseløft. Vårt mål er at norske elever igjen skal bli blant verdens beste lesere. Arbeiderparti-regjeringen vil bruke minst 1 mrd. kr ekstra på et leseløft de neste fire årene.

Trygghet for barn og unge er å mestre. Å mestre noe som er vanskelig å få til, er den beste følelsen i verden. Skolehverdagen var for skjermbasert, for teoritung og for stillesittende da vi tok over. En mer praktisk skole hvor skolehverdagen er mer variert og mer aktiv for elevene våre, var derfor helt nødvendig. Skoler over hele landet får nå mer utstyr og bedre lokaler. Lærerne får flere faglige ressurser til å lage en mer praktisk skolehverdag. En mer praktisk skole gir mer læring, mer motivasjon og mer trivsel, og det gir også i større grad ungene mulighet til å oppdage talenter de ikke visste at de hadde.

Trygghet for barn og unge er et samfunn bygd på fellesskap, og da må hver enkelt stille opp og gjøre sin plikt. Vi har vært tydelig på at vi stiller krav til elevene våre – med omsorg – at de møter opp i tide og gjør det de skal, og bidrar til et godt læringsmiljø og til at folk rundt dem har det bra, akkurat som de må i det arbeidslivet de skal ut i. Derfor har vi endret fraværsreglene i skolen, og derfor har vi gjort helt nødvendige endringer i opplæringsloven og på den måten gitt klar beskjed om at læreren er sjef i klasserommet.

Trygghet for barn og unge er at de møter klare rammer, at de lærer å lese, regne og skrive, og at det er mer ro og konsentrasjon i klasserommet. Som statsminister Mette Frederiksen sa i Folketinget i forrige uke:

«En skole uden autoriteter bliver til et samfund uden autoriteter. Et samfund uden autoriteter er ikke et samfund.»

Trygghet for barn og unge er at mobilen er ute, og at de fysiske bøkene er inne, at elevenes skjermer nå skal ha filter, slik at skadelig innhold unngås og forstyrrelsene og fristelsene blir færre, at skolen skal være der man lærer å inkludere og ikke ekskludere, der man lærer om det som forener oss, der man utvikler forståelse for forskjeller og lærer å møte uenighet med respekt.

Gratulerer til alle nyvalgte og gjenvalgte stortingsrepresentanter! Jeg ser fram til gode debatter her i Stortinget.

Trygghet handler om framtiden til ungene våre. Arbeiderparti-regjeringen tenker stort om de minste. Vi fortsetter arbeidet med å forbedre norsk skole med full styrke, for vi vil ha en fellesskole som har ambisjoner for alle elever. Fellesskolen er vårt viktigste forsvar for framtiden og for tryggheten vår.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [18:51:31]: For Arbeiderpartiet er det avgjørende at kommunene kan tilby gode og likeverdige tjenester til sine innbyggere. Det handler om trygghet, trygghet for vår alles grunnleggende velferd, enten det er trygghet for barnehagen som ungen vår er en del av, trygghet for at vi får den helsehjelpen vi har behov for, eller trygghet for at våre eldre blir godt ivaretatt når omsorgsbehovet melder seg.

Mange kommuner står nå i en krevende spagat mellom å tilby lovpålagte tjenester samtidig som trange budsjetter skal gå opp. Det tar Arbeiderpartiet på største alvor. Vi skal prioritere kommunene. Vi har gjort endringer i kommunenes inntektssystem nettopp for å omfordele mer og bedre fra dem med mest til dem med minst. Med Arbeiderpartiet skal man være trygg på at kommunene gis en økonomisk rygg som bærer, for god velferd til alle er viktigere enn skattekutt for de få.

Vi må samtidig erkjenne at penger alene ikke løser alt. Utfordringsbildet er tydelig. Framover blir vi flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Det krever vilje og evne til omstilling, og det statlige styringstrykket – med et mylder av lover, forskrifter, instrukser og pålegg – er blitt for stort. Det er maktpåliggende at vi legger til rette for at kommunene skal kunne håndtere oppgavene sine klokere og bedre.

Arbeiderparti-regjeringen går foran i dette arbeidet, med kommunekommisjonen som nettopp skal komme med forslag til hvordan sektoren kan omstille seg, sånn at oppgavene løses bedre, og at fagfolkene våre brukes mer fornuftig. Det vil være noe av det viktigste vi gjør de neste fire årene. Omstillingen må skje i samarbeid, for som i kjent arbeiderpartiånd er vi sterkere sammen enn hver for oss. Sløsing er vi alle imot, men en sterk offentlig velferd er det ikke alle som er for.

For Arbeiderpartiet har målet alltid vært at flest mulig skal eie sitt eget hjem. De siste årene har boligprisene blitt for høye mange steder, og for få har mulighet til å kjøpe et hjem til en overkommelig pris. Boligmarkedet er blitt en av de største forskjellsdriverne i samfunnet. Sånn skal vi ikke har det. Derfor gjenreiser vi den sosialdemokratiske boligpolitikken med Husbanken som virkemiddel. Vi har satt oss et ambisiøst mål om å starte bygging av 130 000 boliger innen 2030. Det skal følges opp med politikk.

De neste fire årene skal vi gi et nødvendig løft til de største byene. Arbeiderpartiet vil utvikle de unike mulighetene som finnes i våre største byområder, gjennom arbeidsplasser og god kollektivdekning, og legge til rette for grønne områder og fritidstilbud. Vi vil utvide og forsterke områdesatsingen, og vi skal sikre trygge byer, bl.a. gjennom tilstedeværende politi, mer ressurser til forebygging og økt innsats mot gjengkriminalitet.

By og land går hånd i hånd. For Arbeiderpartiet er sterke fellesskap og bærekraftig vekst og utvikling i hele landet viktig. Sterke byer er bra for distriktene, og sterke distriktssamfunn er bra for byene. Det gode med Norge er nettopp at vi har gode samfunn, gode velferdstjenester, dyktige private næringsaktører og god infrastruktur – fra Oslo, innom Lindesnes og hjem til Finnmark. Nordområdene skal være Norges viktigste strategiske satsingsområde.

En av vår generasjons største utfordringer og muligheter ligger i hvordan vi håndterer utviklingen og bruken av kunstig intelligens og robotteknologi. Det første og viktigste steget i å møte endringene som kunstig intelligens fører med seg, er å forstå hva slags endring dette egentlig er. Vi står ikke overfor et IT-prosjekt. Det er ikke en ny fase i digitaliseringen. Det snakk om en samfunnsomveltning.

Kunstig intelligens vil prege hvordan vi utdanner, lovgir, styrer og tar vare på de mest sårbare. Det vil påvirke hvordan vi skaper verdier, og hvordan vi forstår sannhet og tillit i offentligheten. KI er ikke en teknologi vi kan ta i bruk og så gå videre. Det er en utvikling som vil påvirke hvordan hele samfunnet fungerer, og hvordan vi styrer det. Derfor må vi møte denne utviklingen med klokskap, ansvar og mot – ikke bare for å ta i bruk KI, men for å forme den i tråd med våre verdier som samfunn.

Vi vet også at politikken har sovet i timen før. Vi har sett hvordan sosiale medier og ubegrenset skjermtid har fått prege barn, unge og samfunnsdebatten uten tydelig styring. Det skal vi ikke gjenta. Nå tar Arbeiderpartiet grep for å sikre en mer ansvarlig digital utvikling både i skolen og i samfunnet. Innføringen av KI-forordningen vil være et viktig steg i riktig retning. Den skal bidra til trygg og ansvarlig bruk av kunstig intelligens – til beste for folk, ikke for teknologien. Vårt mål er at Norge skal bli verdens best digitaliserte land.

Alf Erik Andersen (FrP) [18:56:41]: Dagens velferdssystem baserer seg i utgangspunktet på prinsippet om at alle som kan, skal klare seg selv, leve av egen inntekt og ta vare på seg selv og sin egen familie. De som ikke makter dette av bl.a. helsemessige årsaker, skal få hjelp til å leve et verdig liv. Samtidig må velferdspolitikken innrettes slik at det alltid vil være lønnsomt å arbeide. Det er selve grunnlaget for økonomisk handlefrihet, nemlig at innsatsen gir belønning og ikke straff.

Av et budsjett på drøye 2 000 mrd. kr går over 700 mrd. kr til ytelser, og det øker år for år. Det er utfordrende, og vi kan ikke ende i en situasjon hvor stadig færre finansierer stadig mer for stadig flere. Altfor mange i arbeidsfør alder er ikke i jobb. 700 000 mennesker i yrkesaktiv alder sto utenfor arbeid og utdanning ved utgangen av 2024, og det tilsvarer 20,5 pst. av aldersgruppen 20–66 år. Spesielt bekymringsfull er utviklingen blant unge. Ved utgangen av 2025 var det 22 400 uføre i alderen 18–29 år. Unge mennesker skal bli møtt med muligheter og ikke dagens byråkratiske runddans hos Nav. Det er derfor tragisk at flere politikere møter den debatten med passivitet. Det er et svik mot denne gruppen, som i all hovedsak ønsker å stå i jobb.

Norge har verdens friskeste arbeidsstokk og kanskje verdens høyeste sykefravær. Dette koster samfunnet enorme summer, og nå er det på tide at det tas på alvor. Vi må gjennomgå alle ordninger for å finne ut hvor problemet ligger, og hva som skal til for å forbedre det. Det er muligheter for å kutte enorme kostnader dersom vi får flere i arbeidsfør alder ut i arbeid og får ned sykefraværet. Dette handler tross alt ikke kun om økonomi i stort. Det handler også om folks tilknytning til arbeidslivet samt om trygghet, frihet og den økonomiske handlefriheten det gir.

Litt om pensjon: Fremskrittspartiet ser på pensjon som en opparbeidet rettighet og ikke som en salderingspost, slik andre i denne salen gjør. I to omganger har tidligere flertall fratatt og endret folks pensjonsrettigheter. Mens penger øses ut på bistand, innvandring og ulønnsomme klimaprosjekter, er pensjon et av de områdene hvor Arbeiderpartiet faktisk vegrer seg for å bruke penger.

Fremskrittspartiet mener at minste pensjonsnivå skal være en pensjon til å leve av. Det er usosialt når pensjonister med minstepensjon henvises til andre sosiale ordninger for å kunne greie seg økonomisk. Minstepensjonen ligger under EUs fattigdomsgrense. Fremskrittspartiet har gjentatte ganger foreslått at det lages en opptrappingsplan for å få minstepensjonen over EUs fattigdomsgrense, og at årlig pensjonsregulering skal følge lønnsutviklingen slik at alle alderspensjonister får ta del i kjøpekraftsutviklingen, men det har regjeringen og Stortingets flertall valgt å ikke tilgodese pensjonistene.

Det er bra at mange som når pensjonsalder, ønsker å fortsette å jobbe. Fremskrittspartiet vil legge til rette for dette, men ikke tvinge pensjonister til å jobbe lenger, slik regjeringen ønsker. Det bør være en selvfølge at folk som fortsetter i jobb etter ordinær pensjonsalder, også skal få ta del i de sosiale rettighetene som alle andre lønnstakere har. Det er faktisk aldersdiskriminering at eldre arbeidstakere fratas sosiale rettigheter i folketrygden, og spesielt usmakelig er det at regjeringen vil tvinge folk til å jobbe lenger, men ikke samtidig vil inkludere de eldre arbeidstakerne fullt ut i de ordningene andre lønnstakere har.

Fremskrittspartiet vil avskaffe aldersdiskrimineringen som 75-årsregelen utgjør, der man ikke lenger tjener opp pensjon selv om man er i inntektsgivende arbeid og bidrar til verdiskaping som kommer både folk og staten til gode. Det skal lønne seg å jobbe. Folketrygden bygger på at folk i arbeidsfør alder skal bidra til finansieringen. Når flere tusen i arbeidsfør alder står utenfor, må vi stille oss spørsmålet: Hvorfor? Har vi bygget et system som fanger folk i passivitet, istedenfor å løfte dem ut i frihet?

Den beste oppmuntringen til å skaffe seg en jobb er at det vil gi en bedre økonomi, og da må skatten på lønnsinntekt reduseres. Videre er det bekymringsfullt at personer som har uførepensjon, men som ønsker å jobbe noe, faktisk opplever å tape økonomisk med bakgrunn i et for lavt fribeløp. Regjeringen har nå, med Fremskrittspartiets støtte, fått marsjordre om å legge fram forslag om økt fribeløp, og vi forventer at det legges fram for Stortinget snarest.

Bengt Fasteraune (Sp) [19:02:09]: Senterpartiet vil bygge gode lokalsamfunn med tjenester nær folk i hele landet. Kommunene er helt sentrale i folks hverdag og helt avgjørende for å bidra til det gode liv.

For Senterpartiet er en god kommuneøkonomi helt sentralt og noe vi vil prioritere høyt. Mange kommuner og fylkeskommuner står nå i en krevende økonomisk situasjon, selv om situasjonen er noe bedre enn i fjor. Denne våren har det blitt fattet flere viktige anmodningsvedtak i Stortinget som vil ha betydning for hvordan kommunene kan gi gode tjenester til innbyggerne sine. Vi i Senterpartiet forventer at disse viktige vedtakene følges opp av regjeringen så fort som overhodet mulig.

Denne valgkampen har, som tidligere valgkamper, vært preget av ulike lovnader som vil påvirke kommunene. Arbeiderpartiet har f.eks. gjennom sin utdanningsminister lansert en lesemilliard. Lesing er svært viktig. Intensjonen med dette er svært god, men jeg stiller meg ofte spørsmålene: Hvem skal utføre dette løftet? Hvem skal betale for det? Hvem bestemmer hva som skal gjøres? Og skal alle gjøre det samme? Alt dette ligger jo i kommunene.

Det er de lokale folkevalgte som møter folk i hverdagen, som vet hvilke utfordringer og muligheter som finnes i lokalsamfunnet, og som vet hvor skoen trykker. Dersom Stortinget reduserer detaljstyringen av kommunene, åpner vi for at de kan finne de gode lokale løsningene. Vi reduserer byråkrati, og vi bygger samfunnet nedenfra, noe som er kjernen i Senterpartiets politikk. Svært mange vedtak som blir fattet av Stortinget, treffer kommunene, ofte hardt og noen ganger brutalt og med en detaljeringsgrad som er utformet uten tanke for at Kommune-Norge er svært forskjellig på svært mange områder. Alle gode intensjoners iboende utfordringer, som ofte fører til talentløs flid, skaper ofte usikkerhet, frustrasjon og feil bruk av ressurser, selv om alle har gode hensikter.

Den virkelige juvelen i det norske folkedemokratiet er lokaldemokratiet. Kommune- og bystyrer rundt omkring i Norge er kraftfulle styringsorganer i vårt lokaldemokrati, styringsorganer med et stort ansvar for å forme nasjonale mål og føringer med lokale behov og initiativer til gode og konkrete løsninger som direkte berører folks liv. Skal denne juvelen få utvikle seg, må kommunene videreføre og bygge opp gode strukturer. De må ikke rives ned. Dette gjøres ikke ved å innføre detaljerte krav og normer fra Stortinget, som dessverre ofte er presset fram av særinteresser og deres organisasjoner som et alibi man ofte kan gjemme seg bak. Svært ofte er påleggene underfinansiert og hemmer fleksibilitet. Detaljerte kontrollkrav glir ofte over i rigiditet, og kortsiktige innsparingstiltak som rammer tilfeldig, og svært ofte forebyggende tjenester, er svært krevende å gjennomføre og fører til uheldige og utilsiktede konsekvenser.

Det er et stort flertall på Stortinget for at vi må redusere detaljstyringen av kommunene, og det er bra. Hvor godt dette følges opp av den sittende regjering, er jeg noen ganger litt i tvil om. Når kommunalministeren setter ned et utvalg, også omtalt som kommunekommisjonen, som skal se på det samlede statlige styringstrykket overfor kommunal sektor, med mål om å redusere dette trykket, er det selvfølgelig et viktig arbeid vi støtter. Det er svært viktig, men når en annen statsråd fra samme regjering foreslår å innføre et voldsomt byråkrati når det gjelder endringer i registreringsplikten for offentlig støtte, kanskje en liten fillesak, er det noe som skurrer kraftig for meg. Det illustrerer for meg utfordringen vi må forsøke å løse ved å gi kommunene mer frihet til å løse oppgavene sine og bygge samfunn som evner å videreutvikle seg, og håndtere nye og ikke minst uforutsette hendelser.

Dette må Stortinget følge opp i alle fagkomiteer. De sektorstyrte departementene må se på seg selv med et kritisk blikk og være villig til å redusere overstyringen av kommunesektoren. Kommunalministeren har et stort ansvar for å sørge for at dette blir filtrert ned til dem som er nede på grunnplanet, og som skal effektuere veldig mye av de vedtakene som både drøftes og besluttes i dette storting.

Truls Vasvik (A) [19:07:21]: Jeg tror vel vi allerede kan slå fast at trygghet og usikkerhet er de ordene som oftest har gått igjen i denne salen. Det er kanskje ikke så rart. Det er noe dypt menneskelig i å søke til trygghet, enten som enkeltmenneske eller som samfunn. Vi vet også som politikere at trygghet som ord slår godt an i befolkningen.

Jeg tør påstå at den viktigste tryggheten vår er tryggheten om at de vi er glad i – og oss selv, i og for seg – får den helsehjelpen vi trenger, når vi trenger den – at både ungene våre, foreldrene våre og partneren vår får hjelp når det trengs som mest. De aller fleste i Norge får helsebehandling i verdensklasse i vår felles helsetjeneste. Det skal vi være stolte av, og vi skal gi all mulig honnør til de dyktige fagfolkene våre som står på seint og tidlig.

Samtidig er det viktig hele tiden å tenke at vi må komme oss videre. Vi må videreutvikle oss, fordi verden rundt oss forandres. Det at folk blir eldre og lever lenger, er utelukkende positivt. Det at folks forventninger har økt, er et tegn på en levestandard som har bedret seg. Medisiner og fagkunnskap har utviklet seg, så det man tidligere døde av, overlever man i dag. Alt dette er selvfølgelig bare bra, men det stiller noen krav til helsetjenestene våre som er annerledes enn det de var for over 20 år siden.

Derfor er jeg glad for at regjeringen og helseministeren vår er så tydelig på tre ting:

Punkt én: Vår offentlige helsetjeneste skal fortsatt være gullstandarden, og alle skal få den hjelpen de trenger, uansett størrelse på lommeboka eller hvor de bor. Derfor er det viktig å få ventetidene ytterligere ned.

Punkt to: Vi må sikre nok ansatte i helsetjenesten og ikke minst at de fagfolkene som er der, og står i front hver eneste dag, har arbeidsvilkår som gjør at de vil bli værende der.

Punkt tre: Vi må organisere helsetjenestene våre på en måte som gjør at folk ikke blir kasteballer mellom ulike systemer, og det skal en helsereform hjelpe oss med.

Det er et stort ansvar som hviler på oss i denne salen de neste fire årene. Jeg er sikker på at vi sammen skal finne gode løsninger for vår felles helsetjeneste, slik at tryggheten for folk kan opprettholdes, og at vi fortsatt kan være stolte av å ha en av verdens beste helsetjenester om fire år.

Et annet ord på t som er viktig når vi prater om velferdsstaten, er tillit. Et skattefinansiert offentlig helsetilbud må ha tillit blant befolkningen, en tillit til at pengene blir brukt riktig. De siste dagene opplever jeg at den tilliten er under press, fordi det åpenbarer seg en så radikal forskjell i lønn mellom fagfolkene på gulvet og enkelte direktører. Vi skal ikke detaljstyre lønnen i helseforetakene, men jeg må innrømme at jeg er svært tilfreds med at Arbeiderpartiet i dag har sendt inn et forslag om en gjennomgang, og at vi presiserer viktigheten av moderasjon i lederlønningene. Like viktig som trygghet, er tryggheten om at pengene brukes riktig, og da er tillit et nøkkelord.

Til slutt: En gjenganger i denne salen de siste årene har vært ønsket om å skille drift og investering for sykehusene våre. Det har sågar tidvis virket som at det skal løse alle problemer, uten at jeg noen gang har hørt hvordan det isolert sett skal gi mer penger til sykehusene våre. Det må tross alt være det som er det viktigste: at sektoren tilgodeses med nødvendig økonomi, som gjør at vi kan ha trygghet i tjenestene våre.

Jeg har allerede nevnt helsereformen. For oss i Arbeiderpartiet er det selvfølgelig at vi skal se på alle aspekter av vår felles helsetjeneste når vi først åpner den døren. Jeg skjønner at ikke alle ser de samme selvfølgelighetene som vi gjør. Derfor skal det ikke være noen som helst tvil: Vi har også på dette feltet lagt inn forslag vi håper på flertall for, nemlig at vi skal se på minst én modell av ulike modeller som kommer opp, som skal se på dette skillet mellom drift og investering.

Jeg gjentar: Det aller viktigste må være å sørge for at Arbeiderpartiet fortsatt får gjennomslag for sine gode budsjetter framover, som sikrer mer penger til sykehusene.

Helt til slutt: Uansett hvordan dette går – det kommer til å gå bra, president, jeg må bare si det – ser jeg fram til et godt samarbeid i helsekomiteen. Det fortjener vår felles helsetjeneste, og det er vårt ansvar.

Mímir Kristjánsson (R) [19:11:53]: Stortingsvalgkampen vi har lagt bak oss, handlet stort sett om tre ting: formuesskatten, formuesskatten og formuesskatten. Det skyldtes ikke minst en storstilt politisk og økonomisk mobilisering fra Norges aller rikeste mennesker, for å kutte i sin egen skattebyrde. Til slutt var det blitt så mye snakk om formuesskatten at selv ledende Høyre-politikere på slutten av valgkampen, helt i innspurten, beklaget seg i avisene over at det kanskje hadde blitt litt mye om akkurat den skatten. Det er som å høre en pyroman beklage seg over at det ble litt mer flammer enn han hadde tenkt seg.

Resultatet av denne folkeavstemningen om formuesskatten vi har bak oss, er altså at kapitaleierne og høyresiden tapte, og en bred rød-grønn allianse – bestående av Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne – har flertall i Stortinget, står bak statsminister Jonas Gahr Støre og skal lage budsjetter sammen. Nå er de samme kreftene som de siste fire årene har advart om at norsk økonomi har vært på vei utfor stupet, i ferd med å advare om et salig tuttifrutti-kaos her på Stortinget, der det nærmest skal være umulig for disse fem partiene å bli enige om noe som helst.

Til alle som er bekymret for kaos de neste årene, kan jeg berolige med at vi kommer til å finne ut av dette. Stikk i strid med hva mange på høyresiden og en del politiske kommentatorer tror, har disse fem partiene en god del til felles – ikke minst når det gjelder ambisjoner om å styrke velferden og bygge ned forskjellene i landet vårt, både de økonomiske og de geografiske forskjellene.

Rødt har fått 5 pst. av stemmene i Norge. Vi forstår at vi ikke kan diktere hele statsbudsjettet i landet, men det skal merkes at Rødt er med og lager budsjetter. Det skal f.eks. merkes gjennom en tannhelsereform, som endelig gjør tennene til en del av kroppen i det norske helsevesenet. Det skal merkes gjennom en styrket kommuneøkonomi, som gjør at kommunene ikke må skjære ned på alt av velferdstjenester landet rundt. Det skal merkes gjennom en håndsrekning til dem som har aller minst i Nav-systemet, enten de er uføre eller pensjonister.

Det skal også merkes gjennom å hjelpe de virkelige verdiskaperne. Da snakker jeg ikke om dem som bor i Sveits, men f.eks. om dem som reiser ut i Nordsjøen og på andre offshoreinstallasjoner, for å gjøre oss alle sammen rike. Det er nettopp derfor Rødt sammen med Senterpartiet i dag fremmer et forslag om å framskynde kompensasjonsutbetalingene til ofrene etter Alexander Kielland-ulykken, norgeshistoriens største industriulykke.

Det er nok mange som har inntrykk av Rødt som et radikalt, på grensen til rabiat parti som det knapt er mulig å komme til enighet med om noe som helst. Vi går inn i denne perioden med en pragmatisk holdning, bygget på kirkefaderen Augustins motto, om å holde fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt. Jeg tror vi skal få fire fruktbare år for landet vårt, med det budsjettsamarbeidet vi blir en del av.

Elise Waagen (A) [19:15:51]: Arbeiderpartiet jobber for et trygt og godt Norge, men et trygt samfunn kommer ikke av seg selv; det må bygges, og til det trenger vi folk. For å sikre en god eldreomsorg rundt i hele landet trenger vi helsepersonell. For å sikre trygge lokalsamfunn trenger vi politifolk, og for å holde hjulene i gang i skoler, barnehager og barnevern trenger vi dyktige fagfolk. For å skape det Norge som vi ønsker, må alle være med og bygge samfunnet, og det er nettopp derfor vi trenger hele folket i arbeid.

Jeg er stolt av det Arbeiderpartiet har fått til de siste fire årene, og sammen med de rød-grønne partiene har vi levert mye god politikk. I den perioden som har gått, har 162 000 flere kommet i jobb, men det er likevel mye som gjenstår. Altfor mange står på utsiden av arbeidslivet.

På tross av et bilde som kan bli skapt her av enkeltrepresentanter, er det faktisk sånn at Norge er i verdenstoppen når det gjelder produktivitet, men vi kan bedre, og flere kan og bør inkluderes inn i jobb. Ungdom som skal ut i arbeidslivet, møter stadig høyere krav til kompetanse og til kunnskap. Samtidig kommer vi til å trenge at flere står lenger i jobb, og de kommer til å trenge mer kompetansepåfyll gjennom et arbeidsliv i endring.

I takt med at arbeidsmarkedet endrer seg, er det sånn at vi også må endre regelverket. Vi trenger et arbeidsliv der det er enkelt å komme inn og enkelt å bli værende.

I vår behandlet Stortinget regjeringens arbeidsmarkedsmelding – med bred enighet om at det må bli lettere for personer som står utenfor arbeid, å få arbeidsrettet oppfølging. For ungdom skal vi opprette et arbeidsrettet alternativ til helserelaterte ytelser. Vi kan ikke legge opp til at man må ha en diagnose for å få hjelp til å komme ut i arbeid. Det må vi få slutt på, og det må bli lettere å delta i utdanning og i kompetansehevende tiltak.

Vi må gjøre systemene enklere for folk. Personer som trenger hjelp til å komme i jobb, skal ikke oppleve et regelverk som er så komplisert og så firkantet at de gir opp. Da trenger vi først og fremst trygghet i arbeidslivet. Vi trenger hele, faste stillinger, sterke fagforeninger og et lovverk som gir trygghet i arbeidshverdagen. Vi må ha et arbeidsliv der det er umulig for de useriøse å drive rovdrift på arbeidsfolk. Vi må ha et arbeidsliv der alle ansatte får muligheten til å utvikle seg og til å lære.

Vi kan ikke spå om framtiden, men vi vet at vi skal gjennom store omstillinger. Arbeidstakere kommer til å trenge kompetansepåfyll og etterutdanning i større grad. For enkelte grupper finnes muligheten der allerede, men for veldig mange, og kanskje de som trenger det mest, er mulighetene for få. Da må vi – i tråd med den norske modellen – sørge for at vi stiller opp. Det viktigste ansvaret ligger til partene, men vi skal ta vår andel, og det viktigste arbeidet med dette skjer hver eneste dag på hver eneste arbeidsplass.

Et trygt og rettferdig arbeidsliv er selve grunnmuren i velferdsstaten vår, og det er for nettopp dette vi bærer velferden. Når folk har trygghet for jobben, får de frihet til å bidra, til å lære og til å utvikle seg, og sammen skaper vi verdiene vi nå nyter godt av. Det er sånn vi bygger Norge, sammen og i fellesskap, med arbeid som bærebjelken, og nettopp derfor trenger vi alle. Derfor skal Arbeiderpartiet fortsette å styrke den norske modellen – med faste jobber, et organisert arbeidsliv med sterke fagforeninger, og med trygghet for folk i hele landet.

Erlend Wiborg (FrP) [19:20:41]: Vi må tørre å si det som det er: Innvandringen til Norge har vært for høy og er for høy. Den skaper store utfordringer med tanke på kriminalitet, integrering og velferd. Dette er ikke fordommer. Dette er fakta. Da er det også på tide at vi slutter å pakke det inn.

Samtidig ser vi at det er mange innvandrere som lykkes i Norge. Mange klarer å bli godt integrert, komme seg ut i jobb, lære seg språket og bli en viktig del av samfunnet. Selv om mange lykkes, ser vi likevel at vi har store utfordringer i Norge knyttet til integrering. Det henger sammen med hvor mange man tar imot, for er innvandringen for høy, vanskeliggjør det integreringen.

Fremskrittspartiet ønsker å ta kontroll over innvandringen, for vi ser hva som skjer når vi ikke gjør det: overrepresentasjon i kriminalitetsstatistikken, parallellsamfunn og et velferdssystem som knaker i sammenføyningene. Det er ikke bærekraftig, og det undergraver tryggheten til folk flest. Trygghet er ikke en luksus, det er en rettighet. Når folk ikke lenger føler seg trygge i sitt eget nabolag, og når barn født i Norge ikke kan norsk når de begynner på skolen, har vi sviktet, og det er ikke stygt å si det. Det handler om å ta ansvar.

Integrering handler ikke bare om å lære seg norsk og få en jobb. Det handler om å respektere grunnleggende norske verdier: demokrati, rettsstat, likestilling, ytringsfrihet og religionsfrihet. Men hva ser vi? Vi ser at partier som bl.a. Sosialistisk Venstreparti har latt seg presse av konservative muslimske miljøer i Gaza-saken. De stiller ultimatum til regjeringen – ikke basert på norske interesser, men på krav fra grupper som står for kvinneundertrykking og antidemokratiske holdninger. Er det virkelig dit vi vil? Skal norsk politikk styres av religiøse pressgrupper? Fremskrittspartiet sier klart og tydelig nei. Vi skal ikke bøye oss for ekstremisme, uansett hvor den kommer fra.

Vi må stille krav til dem som kommer, til dem som får bli, og til oss selv om å føre en politikk som er ansvarlig og bærekraftig. Det er grunnen til at Fremskrittspartiet ønsker å endre norsk innvandrings- og integreringspolitikk gjennom bl.a. å etablere asylsentre i trygge tredjeland, returnere dem som ikke har krav på opphold, og stille krav til dem som får bli, for vi vil ha innvandring på et nivå i Norge som vi faktisk kan håndtere, når det gjelder både integrering, arbeid og velferd. Det handler ikke bare om tall eller ønsket om selv å fremstå som god og snill. Det handler om mennesker og om samfunnets evne til å ta vare på dem og gi dem mulighetene til å blomstre i dette flotte samfunnet.

Vi kan se i våre naboland hvordan det går hvis man fører en naiv innvandringspolitikk over tid. Da Fremskrittspartiet begynte å advare om svenske tilstander, ble det forsøkt latterliggjort fra mange av partiene i denne salen. Sågar mente flere politikere som sitter i salen nå, at Fremskrittspartiet drev med skremselspropaganda da vi sa at vi måtte sørge for ikke å få svenske tilstander i Norge. Med hensyn til mye av den kriminaliteten vi nå ser de har i Sverige, som i stor grad er knyttet til en naiv innvandringspolitikk, begynner vi dessverre å få mange av de samme utfordringene i Norge, og da er det viktig at man faktisk drar i bremsen og tar nødvendige grep.

Fremskrittspartiet er tydelig på at vi ikke kan gamble med tryggheten. Vi kan ikke late som om alt går bra når vi vet det ikke gjør det. Fremskrittspartiet vil ha en streng og ansvarlig innvandringspolitikk som setter tryggheten til folk flest først. Vi håper at flere partier nå åpner øynene og blir med og tar denne kampen, for tiden der man skyver problemene under teppet, må være forbi.

Mani Hussaini (A) [19:25:43]: Det viktigste for Arbeiderpartiet er å holde orden i norsk økonomi, sånn at folk får bedre råd. Et viktig enkeltgrep vi har gjort for å bedre folks økonomi og gi folk mer trygghet, er å innføre norgespris på strøm. Fra 1. oktober kunne folk over hele Norge bestille norgespris på strøm, og fram til nå har om lag 813 000 husholdninger og 156 000 fritidsboliger bestilt norgespris. Det er en lav, stabil fastpris hele tiden, i hele Norge, hjemme og på hytta.

Vi gjør mer for å sikre at strømregningen blir lavest mulig. Fra 1. oktober reduserte vi elavgiften, og fra 1. januar kutter vi den enda mer. Det kan bety så mye som 50 000 kroner i sparte strømutgifter for et vanlig bakeri i Norge.

En gang temmet vi fossene, nå temmer vi strømprisene – for å sikre det som alltid har vært vår politikk: ren og rimelig kraft. Dette er politisk styring og nasjonal kontroll i praksis. For vi bestemmer over våre naturressurser. Vi bestemmer hvor vi skal bygge ut. Og vi bestemmer hvilke kabler vi trenger – og om vi trenger dem.

I en tid hvor Europa sårt behøver at Norge er en trygg og stabil leverandør av olje og gass, er det svært uheldig om Stortinget sprer usikkerhet og svekker rammebetingelsene for Norges viktigste næring. I valgkampen har Fremskrittspartiet sagt at de er på lag med oljearbeiderne og vil ha mer utvinning av norsk olje og gass. Da er det veldig spesielt at de på dag én i det nye stortinget velger å angripe rammebetingelsene til vår viktigste næring. Vi kan konstatere at Fremskrittspartiet fra og med i dag forlater en lang tradisjon i partiet og ikke lenger er en garantist for stabile rammevilkår for olje- og gassnæringen. NHO-sjefen kaller den nye linjen i Fremskrittspartiet for svært useriøs. Han sier:

«Det er en uforutsigbarhet som norsk næringsliv ikke trenger. Det er galt av Frp å invitere Stortinget til å stoppe prosjekter som har fått konsesjon og klarsignal med et enkeltvedtak i Stortinget uten komitébehandling og mulighet for å belyse saken.»

En stans av elektrifiseringsprosjekter vil få svært uheldige og utilsiktede konsekvenser og i realiteten bli et nei til andre store og viktige utbygginger på norsk sokkel de neste årene. Det er veldig synd, for Norge står for over 30 pst. av Europas gassimport og nærmere 20 pst. av Europas oljeimport. Det gjør Norge til Europas viktigste samarbeidspartner innenfor energifeltet. Alternativene til import av norsk olje og gass er import fra Russland, Qatar, Algerie og så videre. Og selv når EU når sine klimamål i 2040 og 2050, vil deres importbehov av olje og gass være større enn hva vi vil evne å produsere her i Norge. Europa trenger Norge, og derfor må vi utvikle og ikke avvikle norsk olje- og gassnæring, som Fremskrittspartiet legger opp til i dag.

Skal Norge fortsatt være en industrinasjon, må vi fortsette å bygge ny fornybar kraft. Da vi overtok makten fra Fremskrittspartiet i 2021, lå det inne 66 søknader om tilknytning til nettet. I dag ligger det inne over 1 000 søknader. Det betyr at industrien har troen på vår plan for å bygge mer kraft. Ren, rikelig og rimelig kraft skal fortsatt være et konkurransefortrinn for landet vårt. Gjennom sterk styring og god omfordeling av verdiene fra kraftsektoren skal vi skape trygghet og muligheter for Norge.

Norsk industri har vært verdensledende på å kutte utslipp. Siden 1990-tallet har norske industribedrifter kuttet utslippene med over 40 pst. Industrien har ikke kuttet utslipp for å være grei, men fordi det er lønnsomt. Framover vil det bli enda mer lønnsomt å skape verdier og samtidig kutte utslipp. NHO, LO og de store industribedriftene støttet derfor Norges nye klimamål om å kutte utslipp med 70–75 pst. innen 2035. Hvorfor Fremskrittspartiet går imot industrien og mener at de vet bedre enn industrien selv hva som er lønnsomt, forblir et mysterium. Arbeiderpartiet er i alle fall på lag med industrien.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [19:31:00]: Barnevernet tar hånd om de mest sårbare blant oss. Høyre vil at barnevernet skal være et trygt og godt sted å få omsorg og hjelp for barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling. Men barnevernet har store utfordringer: For mange barn må flytte igjen og igjen, for mange venter for lenge på riktig hjelp, og forskjellene mellom kommunene er altfor store.

Når ungdomskriminaliteten øker og stadig yngre barn trekkes inn i vold og uro, ser vi konsekvensene av et samfunn som ikke fanger opp de mest sårbare tidlig nok. De siste ukers hendelser viser hvor alvorlig situasjonen er. Når 12- og 13-åringer begår grove voldshandlinger må vi tørre å spørre: Hva gikk galt før dette punktet?

Politimesteren i Oslo har vært tydelig. Et fellestrekk ved mange av de unge guttene som begår alvorlig kriminalitet, er at de selv har vært utsatt for vold i hjemmet eller ute. Mange av disse barna har vært i kontakt med barnevernet, og det forteller oss én ting: Dette handler ikke bare om politi og straff, det handler også om omsorg og forebygging. Når barn som allerede har opplevd svikt, sviktes på nytt av systemet som skulle beskytte dem, må vi forstå vårt politiske ansvar.

Høyre har fremmet en rekke forslag i Stortinget i forrige periode, som å sikre mer kompetanse i barnevernet, sørge for tilstrekkelig med institusjonsplasser og landsdekkende institusjonstilbud for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd. Men arbeiderpartiregjeringen har gjort lite.

I VG leste jeg leste akkurat nå, mens jeg satt her i salen, at barne- og familieministeren presenterer tiltak for å beskytte sårbare og utsatte barn og unge mot å bli rekruttert inn i kriminelle miljøer, der man utsetter seg selv og andre for fare. Jeg minner om at dette er tiltak Høyre har fremmet i Stortinget for lenge siden – tiltak som kunne vært iverksatt og kunne ha forhindret barn i å komme i en situasjon der de utfører alvorlig kriminelle handlinger. Men Høyre vil være konstruktiv i opposisjon. Vi vil også være med i arbeidet for å sikre et trygt og godt barnevern og tiltak mot ungdomskriminalitet, men da må vi sikre et barnevern som griper inn før det går galt, og jeg er usikker på om statsrådens varslede tiltak på langt nær er nok.

Vi har nylig mottatt en rapport fra Stene-utvalget – ekspertutvalget som har dypdykket i institusjonsbarnevernet. Denne viser at det statlige barnevernet er ute av kontroll. Det er ikke kontroll på kostnader, på kvalitet eller kapasitet i institusjonsbarnevernet. Det er dypt alvorlig, for det betyr at barn ikke får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Det gjør sterkt inntrykk å lese rapporten: Bruddene på bistandsplikten har skutt i været siden 2022. Kort fortalt betyr det at det ikke finnes plass til barn som kommunalt barnevern mener det er akutt behov for umiddelbart å omplassere trygt. Vi vet at barn må sove på vaktrommet hos barnevernsvakten eller på en ledig glattcelle fordi det ikke finnes institusjonsplass tilgjengelig. Regjeringen har ikke kontroll. Høyre forventer at regjeringen nå raskt følger opp ekspertutvalgets rapport. Det haster.

Det er også viktig at vi nå ikke ser mer til denne jojostyring som skjer når arbeiderpartiregjeringen lytter til partiene ytterst til venstre. Man må ikke nå gå tilbake til et korstog mot de private aktørene som bidrar med plasser i det statlige institusjonsbarnevernet for å sikre stabile og trygge tilbud for barna.

Høyre vil sørge for at helsetjenesten overtar behandlingen til dem som sliter med psykisk helse og rus, slik at de barna for ordentlig behandling. Vi vil sikre barnevernsfaglig døgnberedskap i alle kommuner. Vi vil sørge for landsdekkende institusjonstilbud for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd, og jeg kunne fortsatte med denne listen.

Situasjonen for sårbare barn og for barna i barnevernet har vært en kjerne i mitt politiske engasjement helt siden jeg var ung. For dette handler om noe av det mest grunnleggende vi kan gjøre som samfunn: Å bygge et barnevern med tillit, kvalitet og varme.

Til slutt et perspektiv vi også skal ha med oss: Mange foreldre ber om hjelp fra barnevernet. Vi må sikre at det barnevernet de ber om hjelp fra, tar vare på barnet deres.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [19:36:22]: Årets trontale framsto som en veldig hyggelig fortelling, men for norske næringsaktører ute i det ganske land ble den i stor grad oppfattet som pompøst selvskryt uten reell dekning.

Det var en marginal økning av aktive bedrifter på 0,2 pst. ved inngangen til 2025 fra året før. Veksten i antall bedrifter har avtatt gradvis siden starten av 2022, og vi må tilbake til finanskriseåret 2009 for å finne tilsvarende flat utvikling. I tillegg var det i andre kvartal 2025 den laveste etableringstakten på ti år for nye foretak, og det samme gjelder enkeltpersonforetak.

Ryggraden i den norske økonomien er alle de private bedriftene som skape verdier og arbeidsplasser over hele landet, men som over tid er pålagt langt flere krav og reguleringer, noe som øker kostnadene og reduserer lønnsomheten.

Det er meningsløst at små bedrifter skal bruke tid på rapportering og unødvendig byråkrati for byråkratiets skyld. Næringslivet trenger en kursendring der byråkratiet kuttes, der reguleringer som stopper vekst og utvikling, fjernes. For at flere bedrifter skal etableres eller vokse videre, må rammevilkårene være stabile og gode. Gode rammevilkår gjør at næringslivet kan ta langsiktige investeringer uten å være bekymret for politiske vedtak som gjør investeringene ulønnsomme.

Arbeiderpartiregjeringen har gjort det motsatte og skapt politisk usikkerhet for investeringer. Regjeringen har økt skattetrykket betydelig, og med tilbakevirkende kraft, og norskeide bedrifter har opplevd en dobling av eierbeskatningen.

Fremskrittspartiet vil ha en helt annen retning enn det regjeringen legger opp til:

• Fremskrittspartiet vil prioritere det viktigste først.

• Fremskrittspartiet vil redusere skatter og avgifter, slik at folk og bedrifter sitter igjen med mer av egen lønn, og slik at bedriftene går med overskudd og kan investere.

• Fremskrittspartiet vil kutte byråkrati, pålegg og reguleringer både for næringsliv og for offentlig sektor.

• Fremskrittspartiet vil fjerne særegne norske skatter og avgifter som gjør Norge til et mindre attraktivt land å investere og starte bedrift i.

• Fremskrittspartiet vil gi lettelser til det brede lag av folket. Derfor går vi inn for å øke personfradraget og kutte i avgifter. Norge må øke konkurransekraften.

I Norge heier vi på gründere så lenge de ikke tjener penger. Når de tjener penger, blir de møtt med byråkratiske utfordringer og høyt skattetrykk. Næringslivet trenger en skattepolitikk der man heier på norsk eierskap og tilrettelegger for gründere, vekst og utvikling. Arbeiderpartiet fører en skattepolitikk der man heier fram utenlandsk eierskap, og som gjør at kapital og kompetanse flytter ut.

Fremskrittspartiet mener vi skal heie på verdiskapere som vi heier på våre idrettshelter. Vi vil fjerne formuesskatten og sørge for å gjøre Norge attraktivt for investeringer, også for nordmenn. Formuesskatten rammer indirekte, for kun norske eiere må ta ut utbytte som beskattes med 37,84 pst., for så å kunne betale formuesskatten. Den må betales uansett om bedriften går med overskudd eller underskudd. Skal vi tolke svarene til næringsministeren i replikkvekslingen, vil subsidielotteriet fortsette med uforminsket styrke de neste årene, og ulønnsomme tapsprosjekt som Morrow Batteries får beholde sugerøret i statskassen, mens lønnsomme bedrifter nå må stålsette seg for å klare å betale regninger med økte skatter.

Representanten Støstad vil ikke godta premisset om at Norge skårer godt på «innovation inputs» og dårlig på «innovation outputs» i resultatene fra Global Innovation Index. Jeg vil oppfordre representanten til å se nærmere på de resultatene.

Dagens regjering har økt skattene for det lønnsomme næringslivet for å finansiere ulønnsomme, grønne prosjekter. Når regjeringen selv plukker ut vinnere i markedet, tukler man med markedsmekanismene som hele den private sektoren er bygd på. Gjennom århundrer har markedet sørget for at de beste løsningene skal vinne fram. Regjeringen tror derimot at den vet best med tanke på hva som vil være lønnsomt eller ikke i årene som kommer, og man deler ut sugerør til pengebingen til enkeltaktører man selv tror på. Gode bedriftsøkonomiske vurderinger og risikovurderinger tas best av bedriftene selv – ikke av politikerne.

Forutsigbarhet har blitt et fremmedord i næringspolitikken. Tidligere har politikere vedtatt et sett med rammebetingelser for næringslivet, og så har det vært opp til næringslivet selv å finne de gode løsningene. Når politikerne selv skal plukke ut vinnere ved bruk av subsidier, garantier og lån, får man investeringer som ikke er rasjonelle.

Politisk styrte investeringer har gjennom historien vist seg ikke å være lurt.

Bente Estil (A) [19:41:33]: I en tid preget av uro og usikkerhet er vår oppgave å sikre trygghet i livet vårt. Vårt mål er et samfunn der trygghet og framtidstro henger i hop, små forskjeller, sterke fellesskap og trygg økonomisk styring. Vi skal gi barn og unge en god start på livet og la dem vokse opp i et samfunn der de kjenner seg som en del av et fellesskap. Vi skal gi barn og unge mulighet til å delta i idrett og fritidsaktiviteter og gi dem gode kulturopplevelser uansett hvor hen i landet de bor, og uavhengig av penger på konto. Vi skal trygge oppvekstvilkårene, og ja, vi må inn med tiltak for å snu utviklingen vi har sett den siste tiden innenfor barne- og ungdomskriminalitet.

Det er ingen som er så mye forsket på som trønderne. Gjennom fire runder med Helseundersøkelsen i Trøndelag, HUNT, er det dokumentert at kulturell aktivitet har positiv betydning for god helse og god livskvalitet. Dette gjelder både når vi som mennesker opplever kultur, og når vi er med og skaper opplevelser. Undersøkelsene viser også at det er sosioøkonomiske forskjeller når det gjelder kulturdeltakelse.

Arbeiderpartiet har gjort grep, som å opprette regionale kulturfond og styrke kunst- og kulturinstitusjoner, som musikk, scenekunst og museum, utover hele landet. Vi har prioritert å satse på nye kulturbygg utover hele landet. For Arbeiderpartiet er kroner brukt på kultur en investering – en investering for god helse og folks gode livskvalitet. Det er ikke sløsing og byråkrati, slik Fremskrittspartiet vil ha det til.

Deltakelse gir barn og unge mestring og fellesskap, men dessverre ser vi at flere og flere unger ikke har mulighet til å delta, fordi det blir for dyrt. Jeg har selv tre gutter som nå er voksne, men som mamma har jeg stått på fotballbaner, i skiløyper og ved volleyballbaner. Jeg har kokt kaffe og stekt vafler. Jeg vet hvor viktig denne arenaen er for inkludering, og jeg vet hvor viktig frivilligheten er for ungene og for oss som er voksne.

For at flere skulle kunne delta, skal vi fortsette å gi ekstra til lag og foreninger i idretten i områder med høy andel av unger i lavinntektsfamilier. Denne ordningen gjør vi nå permanent. Disse ekstra kronene kan være det som gjør at alle på laget får bli med på Norway Cup til sommeren. Dette kommer i tillegg til at vi over tid har satset på brede og enkle støtteordninger for frivilligheten, som gjør en så viktig jobb for å skape kultur- og idrettsarrangementer for ungene våre. Vi sikrer også full momskompensasjon til frivilligheten, noe som gir forutsigbarhet.

Det vi har sett den siste tiden innenfor barne- og ungdomskriminalitet, er alvorlig. Slik vil vi ikke ha det. Først: La det være helt klart at de aller fleste ungene ikke bryter loven, heller ikke de i barnevernet. Som jeg pratet om tidligere: Deltakelse, inkludering og hvordan idrett, frivillighet og kultur skaper trygge arenaer, mestring og fellesskap, er viktig. Det er forebygging. Men for dem som blir rekruttert til kriminelle nettverk, må vi som samfunn stille bedre opp, med tydelige grep for å beskytte både ungene og samfunnet. Derfor er jeg glad for at barne- og familieministeren nå varsler at regjeringen skal ta grep. Jeg er også glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet står i lag om et forslag der vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med lovhjemler for å hindre at barn på institusjoner blir utnyttet av kriminelle. Barneministeren er tydelig: Vi må beskytte ungene våre bedre. Det er bra at ministeren sier at hun raskt vil følge opp forslagene. Jeg deler statsrådens utålmodighet.

Arbeiderpartiets politikk er handling. Vi bygger samfunn der barn og unge får like muligheter, der familier får støtte og trygghet, og der kultur får vokse og bidra til fellesskap. Små forskjeller gir store fellesskap. Vi fortsetter å styrke velferdsstaten, redusere ulikhet og investere i det som betyr mest for folk. Det viktigste i livet vårt skal være det viktigste i politikken også framover.

Silje Hjemdal (FrP) [19:46:46]: Jeg og Fremskrittspartiet er veldig bekymret over stadige rapporter og utredninger om at sårbare barn i Norge sviktes ved at de utsettes for alvorlig omsorgssvikt og ikke får den hjelpen eller den bistanden de skulle hatt for å ha en trygg oppvekst.

Barn og unge i Norge står i dag i unødig lang helsekø i psykiatrien, de blir kasteballer mellom systemene. Andre lever under sterk negativ sosial kontroll, og vi vet at mange ikke har et tilstrekkelig og godt nok vern mot vold og overgrep. Disse barna har ofte ikke en egen stemme, og derfor er det vårt ansvar å tale deres sak i denne salen.

Fremskrittspartiet er derfor skuffet over at nettopp denne gruppen fikk forsvinnende lite omtale i årets trontale. Jeg kan forsikre om at Fremskrittspartiet også i fortsettelsen vil fokusere på å gi barn og unge en god og ikke minst trygg oppvekst der omsorg er i fokus. Til tross for mange anbefalinger, NOU-er og rapporter om et barnevern i krise har regjeringens evne til å handle vært liten. Vi har derfor et særlig ansvar som stortingsrepresentanter for å gjøre det vi kan for å ta vare på de barna der det offentlige har overtatt omsorgen.

Gjennom mange år har vi sett eksempler på svikt og svik av barn som ikke har fått den omsorgen eller det tilbudet de skulle hatt. Det er alvorlig at regjeringen har vært handlingslammet når barn og unge mister livet mens det offentlige har hatt ansvaret for dem. Hva hjelper det å utrede og å få rapporter om hvilke tiltak som bør settes inn, hvis det ikke følges opp av regjeringen i praksis? Jeg synes det er rart at regjeringen somler sånn når det er barn som blir alvorlig syke eller i verste fall dør i mellomtiden.

Det offentlige og det private er avgjørende for at vi skal kunne ha gode barnevernstjenester. Både kommersielle og ideelle bidrar til nødvendig kvalitet og det mangfoldet som det er behov for i barnevernstjenestene våre. Det gir hvert enkelt barn muligheter for gode tilbud. Deler av skylden for den ekstreme kostnadsveksten i barnevernet de siste fire årene må regjeringen ta, ved at de har forsøkt å fase ut kommersielle leverandører. Dette var noe jeg og Fremskrittspartiet advarte sterkt imot.

Det er uansvarlig å føre en politikk med ideologiske skylapper mot private aktører, som har gitt dyrere og ikke minst dårligere tilbud til de barna det gjelder. En av konsekvensene er at regjeringens ideologi gjorde at mange barn igjen ble utsatt for svikt. Det er noe også en rapport fra Oslo Economics, og ikke minst Riksrevisjonen, har konkludert med. Heldigvis har regjeringen trolig innsett at de offentlige og ideelle aktørene ikke har kunnet levere det som har vært nødvendig for å gi omsorg til trengende barn og unge med omfattende behov, og jeg håper at det har vært en tankevekker for hele venstresiden. Derfor blir det veldig interessant å lese statsbudsjettet kommende onsdag. Vil det være barna eller systemene som står i fokus? Og ikke minst: Vil Arbeiderpartiet nok en gang gi etter for press fra SV og eventuelt Rødt i forhandlinger der man skal diskutere, kanskje da igjen, ideologi foran barns reelle hjelpebehov? Jeg håper at Arbeiderpartiet står sterkt i den saken.

Avslutningsvis må jeg få understreke at det er grenseløst naivt at Norge er det eneste landet i Europa som ikke har lukkede institusjoner i barnevernet. Dette har Fremskrittspartiet foreslått tidligere. Vi må beskytte samfunnet mot farlige personer, også de som er unge. Skal vi stoppe utviklingen med at stadig flere veldig unge utnyttes og brukes av farlige kriminelle nettverk, må vi bruke tvang, men vi må også skjerme kriminelle ungdommer. Vi er positive til innstramminger, men jeg må si fra denne talerstol at jeg er lite grann bekymret for at forslag nr. 26, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er såpass åpent at det ikke går langt nok. Jeg skal likevel være konstruktiv, og så vil jeg selvfølgelig melde tilbake i morgen når jeg har konferert med min gruppe, om dette er noe vi vil kunne støtte.

Nils-Ole Foshaug (A) [19:51:58]: Vi står midt i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Russlands ulovlige angrepskrig i Ukraina viser at trygghet aldri kan tas for gitt i våre nærområder. Krig, uro og usikkerhet preger også andre deler av verden, noe krigene i Gaza og Sudan er grusomme eksempler på. I en slik tid må Norge møte uroen med styrke, solidaritet og samarbeid. Arbeiderpartiets mål er tydelig: Vi skal bygge trygghet for folk i hverdagen, i landet vårt og i verden rundt oss.

Regjeringen har tatt historiske grep for å styrke Forsvaret. Forsvarsbudsjettet for 2025 er på over 171 mrd. kr, mer enn en dobling siden 2021. Vi har nådd NATOs 2-prosentmål med god margin og øker ytterligere i årene framover. Gjennom den nye langtidsplanen skal Forsvaret og alle forsvarsgrener styrkes. I dette arbeidet har regjeringen satset på bedre boforhold, utdanning og rekruttering i Forsvaret. Det er folkene som er Forsvarets viktigste ressurs.

Hele Stortinget sluttet seg til langtidsplanen for Forsvaret. Jeg håper at vi i arbeidet videre kan holde på det fellesskapet her i denne salen. Siden planen ble vedtatt har Norge sluttet seg til NATOs nye forsvarsforpliktelser, vi høster lærdom fra krigen i Ukraina, og vi ser en rask teknologisk utvikling. Dette gjør at det vil være nødvendig å ta grep for å tilpasse langtidsplanen.

NATO er vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste. Gjennom medlemskapet står vi ikke alene. Norge bidrar aktivt til alliansens arbeid for å styrke forsvar og avskrekking, også mot hybride trusler. På dette feltet spiller også EU en viktig rolle. Som EØS-medlem står Norge i en unik posisjon til å bidra til Europas samlede innsats for sikkerhet og stabilitet. EØS-avtalen forblir vår viktigste avtale med Europa. Den sikrer arbeidsplasser, næringsliv og økonomisk trygghet for Norge og er viktig for det europeiske samarbeidet om sikkerhet, klima og teknologi.

Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina truer ikke bare et naboland, men hele det europeiske sikkerhetssystemet. Vår støtte til Ukraina er derfor både solidarisk og av egeninteresse. Gjennom Nansen-programmet bidrar Norge i år med 85 mrd. kr i støtte. Jeg vil takke et samlet storting for denne enigheten, og jeg håper vi kan videreføre den for 2026. Norge står fast: Russland må stanse sin ulovlige krig. Vi støtter arbeidet for våpenhvile og fred, men det må være en rettferdig fred, der Ukrainas suverenitet respekteres.

Krig føres ikke bare med våpen. I dag ser vi forsøk på å påvirke, lamme og forvirre vårt samfunn. Desinformasjon, cyberangrep og hybride operasjoner krever at vi ikke bare forsvarer grenser, men også demokratiet vårt. Regjeringen har lagt fram en ny nasjonal sikkerhetsstrategi for å styrke vår motstandskraft. Vi skal forebygge, avdekke og håndtere trusler, i tett samarbeid mellom Forsvaret, politi, næringsliv og sivilsamfunn.

I en verden preget av usikkerhet må Norge stå fast ved våre verdier: internasjonalt samarbeid framfor isolasjon, rettferdighet og menneskerettigheter framfor den sterkestes rett og å hjelpe dem som rammes hardest. Derfor vil regjeringen opprettholde et høyt bistandsnivå. Vi ser at mange land reduserer bistandspotten, og at enkelte parti ønsker det samme her i Norge. Det synet vil jeg advare sterkt imot. Mens noen ser bistand som en utgift som bør kuttes, mener vi i Arbeiderpartiet det er investering i en tryggere og mer rettferdig verden.

Norge skal være et land som står trygt i møte med urolige tider, et land som bygger beredskap, forsvar og allianser, et land som viser solidaritet – ikke bare med egne innbyggere, men med dem som kjemper for frihet og demokrati i Europa og i verden. Det er når verden er på sitt vanskeligste at fellesskapet må stå på sitt sterkeste.

Helge André Njåstad (FrP) [19:57:11]: Eg skal snakke om noko som trontalen nesten ikkje tok opp i det heile, nemleg bustadpolitikk. Men regjeringa har sagt noko om bustadpolitikk tidlegare. Dei sa bl.a. at dei hadde tenkt til å setja i gang 130 000 bustader innan 2030. For å få dette til trengst det eit godt samarbeid mellom offentlege myndigheiter på lokalt, regionalt og statleg nivå og byggjenæringa. Dei orda gjentok dei ikkje denne gongen, og det kan godt henda det er fordi dei sjølve har oppdaga at det er urealistisk å oppnå eit slikt mål. Det dei derimot sa i trontalen, var at dei «skal bevare mer natur», så det er tydeleg at denne regjeringa er meir oppteken av natur og klima enn av å gje folk tak over hovudet og ein rimeleg heim å bu i.

Ein av dei første tinga den nye kommunalministeren gjorde, var å føreslå å verna omtrent 10 pst. av heile landarealet i Noreg, ved å gjera det forbode å byggja på myr. Det betyr at mange bustadprosjekt, mange vegprosjekt og mange næringsområde blir ofra for å ta vare på klimaet. Senterpartiet snakka i innlegget sitt tidlegare i dag om at dei ønskjer meir fridom for kommunane. Dersom dei ønskjer meir fridom og mindre statleg overstyring, kan ein stilla spørsmål om Senterpartiet har valt seg dei riktige venene å samarbeida med i denne fireårsperioden. For den tilliten som dagens regjering gjev til lokalpolitikarar, er liten. Dei meiner at det trengst forbod, påbod og reguleringar for å regulera handlingsfridomen til lokalpolitikarane. Det betyr at ein har lite tillit til lokalpolitikarar. Det nye forbodet dei ønskjer å setja i verk når det gjeld myr, med 10 pst., kjem i tillegg til alle moglege andre forbod – f.eks. forbod mot å byggja i strandsona, nasjonale forventningar til regional og kommunal planlegging, som òg inneheld mange overstyringar over det lokale sjølvstyret, statlege planretningslinjer for klima og energi, statlege planretningslinjer for arealbruk og mobilitet, og om ikkje det er nok, òg rundskriv T-2/16 om «miljøforvaltningens innsigelsespraksis». Eg har ikkje taletid til å lista opp absolutt alt, men eg illustrerer med dette ein liten meny over statlege retningslinjer som alle har som føremål å gjera det vanskeleg å byggja og utvikla kommunar og sørgjer for at ein gjev verktøy til statsforvaltarar, Kystverket, fylkeskommunar og andre statlege etatar for å seia nei til lokalpolitikaren sitt ønske om å utvikla kommunen sin.

Summen av alt dette betyr at det er vanskeleg å nå målet om nok bustader, at det er vanskeleg å nå dei måla som regjeringa sjølv har sett seg. Difor er Framstegspartiet kritisk til den politikken denne regjeringa fører når det gjeld bustadpolitikk. Me synest at det tek for lang tid å planleggja for bustadar, og at mange bustader er for dyre å byggja. Framstegspartiet ønskjer at det skal bli bygd fleire bustader, og me ønskjer å gjera det i samarbeid med kommunane, ved å gje kommunane tillit og ikkje gje dei motsegner, forbod, reguleringar og påbod.

Tage Pettersen (H) [20:00:19]: Fra Høyres side skal vi fortsette vårt arbeid for at samfunnet skal bidra til å gi muligheter til alle, men da må vi sammen levere på en av statens viktigste oppgaver, som er å sikre befolkningen trygghet.

Her opplever mange at samfunnet ikke leverer i dag. Altfor mange opplever økende trusler og uro i sine nabolag. Enkelte er mest opptatt av å diskutere om vi har fått svenske tilstander eller ikke. Det vi alle bør kunne være enige om, er at vi nå har tilstander som nærmer seg det Sverige har hatt i lang tid.

Derfor var det en merkelig historiefortelling da SVs leder i dagens debatt sa at det er høyrepolitikk som har gjort Sverige til et farligere land. Hun nevnte passende nok ikke innvandring med ett eneste ord.

Politiinspektør Gunnar Appelgren, som i over 30 år har jobbet mot organisert kriminalitet i Sverige, sier til TV 2 i kveld at Norge nå er i det dystre framtidsscenarioet han tegnet i januar 2023.

Dramaserien «Den tynne blå linjen» tar for seg politiets arbeid og hverdagsliv i Malmö. Serien er fra 2021, men kunne dessverre like godt vært spilt inn i Oslo, i Sarpsborg eller på Strømmen de siste ukene – da ikke som fiksjon.

Det må være rom for en politisk diskusjon som reflekterer frykt for kriminalitet og innvandring på den ene siden, i kombinasjon med en bredere debatt om sosiale og økonomiske forhold. Vi kan ikke tillate at det finnes unnskyldninger om hvorfor eller hvordan 12-, 13- eller 15-åringer blir kriminelle. Vår jobb som politikere er å hindre dette. Trontalen sa litt om straffereaksjoner, men dessverre langt mindre om manglende integrering, nyrekruttering og forebygging. Jeg håper det var en glipp.

Medieoppslag rundt de svært alvorlige kriminelle handlingene med håndgranater, skytevåpen og kidnapping de siste ukene, har vist at svært mange av gjerningspersonene er under den kriminelle lavalder, de er ikke etnisk norske, og mange har vært eller faktisk er i barnevernets omsorg. Dette er kunnskap vi ikke kan overse når vi nå må diskutere løsninger. Derfor bør heller ikke det samme barnevernet overta ansvaret for mindreårige flyktninger over 15 år. Vi må gi politiet ressurser til å etterforske alle de mindreårige asylsøkerne som faktisk forsvinner fra mottak rundt i Norge. Mange av disse slår ikke inn på samfunnets radar før det dessverre er altfor sent.

Nå fortjener samfunnet handling og tiltak – ikke flere av oss bekymrede politikere hver gang det smeller der ute. Da bør regjeringen se til høyre og ikke til venstre når de skal finne de bærekraftige løsningene på dette området i den kommende perioden.

Linda Monsen Merkesdal (A) [20:03:28]: Folk har gjeve Arbeidarpartiet tillit til å styra fordi me står for noko trygt, ansvarleg og framtidsretta. Det skal me ta vare på.

Noreg er eit industriland, og det skal me fortsetja å vera, men det krev kloke val. Me må sikra at det er føreseieleg for dei som skapar verdiar. Samtidig skal me kutta utslepp, slik me har forplikta oss til.

Eg er stolt av å representera Noregs største eksportfylke, men eg er også smerteleg klar over at me står for nokon av dei største utsleppa. Arbeidarpartiet har lagt fram Grønt industriløft og Grøn bok for å visa korleis me skal ta ansvar, kutta utslepp og skapa arbeidsplassar. Dette handlar ikkje om symbolpolitikk; det handlar om industri, eksport og framtidig verdiskaping. Me skal gjera dette på tvers av ulike sektorar. Ta f.eks. Northern Lights på Kollsnes, som har skapt over 900 årsverk – med staten som pådrivar. Langs kysten på Stord, i Bjørnafjorden og på Voss investerer investorar i biogass, grøn skipsfart og batteriteknologi, nettopp med hjelp av statlege verkemiddel. Dette gjev oss nye næringar.

Slike prosjekt hadde ikkje vore mogleg med politikken til FrP. Dei kallar CO₂-lagring og havvind for sløsing, dei vil fjerna heile verkemiddelapparatet og overlata det til marknaden. Men la oss vera ærlege: Utan staten, ingen Northern Lights, utan støtte, ingen fart på omstillinga. Omstillinga er på full fart framover. Me ser det innan havbruk, landbruk og olje- og gassnæringa. Me vil ikkje gjera som FrP og gå baklengs inn i framtida. Der FrP skapar usikkerheit, sørgjer me for trygg styring. Arbeidarpartiet spelar på lag med industrien og arbeidsfolk, og me trur på ein stat som stiller krav, men også stiller opp. Det er slik me byggjer framtida.

For å kutta klimautslepp er me nøydde til å ta nokre vanskelege val og gjera prioriteringar som skal stå seg over tid, for framtidige generasjonar. Stans i vedteken politikk og utgreiingar fører ikkje til klimakutt. Hovudinteressa til FrP er å stansa alle klimatiltak, men det ville seia at det er kroken på døra for både Vestlandet og industrien i Noreg.

Bjørnar Laabak (FrP) [20:06:40]: Det er kommunene som er grunnmuren i det norske demokratiet og den fremste leverandøren av velferdstjenester i folks hverdag. Fremskrittspartiet vil at innbyggerne skal oppleve trygghet i hverdagen, trygghet i gatene gjennom mer synlig politi og trygghet for å motta hjelp og bistand når man trenger det. Flere kommuner i mitt hjemfylke, Østfold, og fylkeskommunen, har en svært presset økonomisk situasjon. Det kuttes i tjenester, videregående skoler legges ned, og grunnskoler vurderes lagt ned. Sykehjem legges ned, eldre venter på sykehjemsplasser eller omsorgsboliger, og kvaliteten på omsorg og eldreomsorg varierer fra kommune til kommune basert på kommuneøkonomien.

Derfor har Fremskrittspartiet tidligere foreslått statlig finansiering av omsorg. Unge som eldre innbyggere med bistandsbehov kjemper ofte en kamp for å få rett bistand i kommuner med presset økonomi, både til hverdagslivet i seg selv og også til bolig og arbeid. Et eksempel er de som har brukerstyrt personlig assistent som opplever seg presset på grunn av kommuneøkonomien, og det er kommuneøkonomien som ofte gir en ulik tildeling av BPA fra kommune til kommune.

Fremskrittspartiet mener at BPA skal være et likestillingsverktøy. Det må ligge statlig finansiering i bunnen, som overslagsbevilgning, for å hindre innsparinger i kommuner med presset økonomi.

Vi har store utfordringer i barnehager og skoler med en vesentlig økning av barn med ulike bistandsbehov, også i barnevernet og i avlastningen, og vi ser at demografien og utfordringene for kommunene de siste årene er vesentlig endret.

Omfattende bosetting og sekundærtilflytting i våre kommuner bidrar til stort press på kommuners økonomi. Beregningsutvalgets rapport for 2024 viser at integreringstilskuddet hadde en kostnadsdekning på 90,9 pst. ved bosetting. I tillegg: Blant dem med stort behov for økonomisk sosialhjelp er de fleste sekundærtilflyttede flyktninger. De siste årene har kostnaden til økonomisk sosialhjelp økt dramatisk. Kommunekommisjonen skal foreslå endringer for styring av kommunene og bedre bruk av personell mv. På kort sikt er det viktig at de kommunene som stiller opp for bosetting og tilflytting, sikres en bedre økonomi, slik at ikke omsorgen betaler for tilflyttingen.

Tom Einar Karlsen (A) [20:10:03]: Blant alle andre kriser vi står i, måtte vi i forrige stortingsperiode ta inn over oss at vi lever i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Stortinget samlet seg da heldigvis om en ny langtidsplan for Forsvaret, og det er betryggende at vi på tvers av partigrenser greier å sette det viktigste først når tiden krever det av oss.

Jeg håper vi greier det samme i samferdselspolitikken. For det er få ting som er så grunnleggende viktig for sikkerhet og beredskap som gode og trygge transport- og kommunikasjonssystemer.

Vi må rett og slett sette det viktigste først. Vi må ta vare på det vi har. Vi må utbedre der vi kan, sånn at vi øker effektiviteten, kapasiteten og robustheten i transportsystemene våre. Og vi må bygge nytt der vi må. Infrastrukturen må tåle en ny virkelighet, og vi må bruke pengene klokt, slik at de rekker lenger.

Norge skal de neste årene styrke samarbeidet med våre nye NATO-partnere i nord. Trygge farleder, god havneinfrastruktur, øst–vest-forbindelser og grensekryssende transportårer blir viktigere når mannskap, materiell og tungt militært utstyr skal flyttes raskt og effektivt. Særlig viktig blir det i nordområdene og i mitt hjemfylke, Troms, der Norge, Sverige og Finland møtes og deler landegrenser.

Hvis vi skal ha troverdighet når vi hevder vår suverenitet i en verden der folkeretten utfordres av de store, må det bo folk i hele landet vårt. I både by og bygd må folk kunne komme seg på skole, på jobb og til sykehus. Og forsyningslinjer for livsviktige varer må være til å stole på.

Det er mange nye hensyn å ta. Villere og våtere vær kan gi flere ras og skred. Mens vi debatterer her i dag, er viktige vei- og jernbaneforbindelser mellom nord og sør satt ut av spill i Levanger i Trøndelag. Den luftfarten som vi er så avhengige av i Norge, er også sårbar. Vi ser nå at dronevirksomhet kan lamme flytrafikken, og det skaper usikkerhet blant folk og økte kostnader. Nye trusler møter vi også på internett og i det digitale rom. Bredbånd, datasentre og den digitale grunnmuren vår blir stadig viktigere å sikre etter hvert som vi blir mer avhengige av digitale løsninger.

Ønskelisten til Nasjonal transportplan kommer nok alltid til å være lengre enn budsjettet gir rom for. Arbeiderpartiet vil derfor jobbe for at vi gir folk trygghet ved å prioritere det viktigste først. Derfor jobber vi etter prinsippet om å ta vare på det vi har, utbedre der vi kan, og ikke bygge nytt før vi må.

Morgan Langfeldt (FrP) [20:13:21]: Numedalsbanen nord i Buskerud er fredet etter kulturminneloven. Dette ble vedtatt av Riksantikvaren i 2013 og omfatter strekningen fra Rollag til Rødberg. Strekningen er på rundt 45 km, og fredningen omfatter hele jernbaneanlegget med bygninger og skinner.

Fra Nore og Uvdal og Rollag kommuner har det blitt uttrykt alvorlig bekymring for tilstanden og sikkerhetsnivået på deler av det fredede banestrekket. Buskerud fylkeskommune har befart store deler av strekningen, og mye av infrastrukturen er i ferd med å forfalle, og flere deler av strekningen er i dag ikke trygge grunnet skader som utgjør en risiko for liv og helse. Bygningsmassen har, med noen få unntak, et enormt vedlikeholdsetterslep.

Numedalsbanen er et unikt kulturminne med høy opplevelsesverdi og har stor betydning for numedalskommunenes identitet. Det er derfor sterkt beklagelig at Bane NOR ikke ivaretar anlegget i tråd med det ansvaret som påligger av fredningen.

Problemstillingen ble behandlet i Hovedutvalg for kultur, idrett og folkehelse i Buskerud fylkeskommune i møte den 16. september 2025. Utvalget uttrykte tydelig bekymring for forfallet og vedtok følgende:

Hovedutvalget for kultur, idrett og folkehelse ber fylkeskommedirektøren bruke fylkeskommunens fulle myndighet i henhold til aktuelle lover og forskrifter i det videre arbeidet med saken, herunder også å vurdere anmeldelse av Bane NOR.

Etter dette vedtaket har administrasjonen sendt følgende i brev til Bane NOR:

Buskerud fylkeskommune ber med dette om at Bane NOR

1. gjennomfører sikringstiltak for umiddelbart å redusere risiko for ulykker og farlige situasjoner i påvente av gjennomføring av større tiltak

2. utarbeider en plan for rask utbedring og fremtidig vedlikehold av den fredede delen av Numedalsbanen

3. framlegger denne planen for fylkeskommunen innen 1. november

Dersom Bane NOR ikke følger opp dette ansvaret, vil fylkeskommunen vurdere å benytte andre virkemidler etter kulturminneloven for å sikre at det fredede anlegget blir ivaretatt – altså en eventuell anmeldelse.

Den 8. oktober skrev Riksantikvaren følgende:

Riksantikvaren varsler at fem av bygningene langs den fredede delen av Numedalsbanen avfredes. Bygningene, som er eid av Bane NOR, er i så dårlig forfatning av det ikke er noe igjen av den kulturhistoriske verdien.

Det er ekstremt sjelden at noe avfredes, sier Riksantikvaren.

Bane NOR svarte i Laagendalsposten at de som eier har ansvaret for strekningen, men at de samtidig må prioritere sine begrensede midler.

Ja, det er det fristende å stille spørsmålet: Er det slik at statlig eide selskaper er fritatt for å følge fredningsvedtak og forvaltningsplaner på bakgrunn av økonomi?

Kai Steffen Østensen (A) [20:16:21]: Vår felles offentlige helsetjeneste skal være folks beste helseforsikring – en helseforsikring som sørger for at helsehjelp er tilgjengelig når vi trenger det i alle livets faser. Det er derfor vi betaler skatt, for over skatteseddelen får vi helsetjenester i verdensklasse i retur. Vår felles helsetjeneste er innbyggernes trygghet når livet er vanskelig, eller når nye liv kommer til. Det er lokalsamfunnet og industriens sikkerhetsnett når ulykken skjer. Det er pårørendes utvidede familie når livskriser oppstår. Det er fagfolkenes arbeidsplass, der arbeidsmiljø og faglig stolthet er kjernen.

Nesten 25 år etter at fastlegeordningen ble innført og helseforetaksmodellen rammet inn vår spesialisthelsetjeneste, er det nå på tide å ta skikkelig tak i strukturene, ikke fordi vi skal tilbake til noe som en gang var. Men på akkurat samme måte som at jeg har forandret meg fra 1. klasse på Vanse barneskole til i dag, som stortingsrepresentant på Stortingets talerstol, er det helt åpenbart at også helsetjenesten er i endring. Vi blir flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Vi må bruke fagfolkene våre der vi trenger kompetansen mest, og vi må samarbeide bedre mellom ulike tjenester i og utenfor helsetjenesten. Vi må ta kontroll over lederlønningene, flytte penger fra byråkrati til faktiske helsetjenester, og vi må kutte ventetidene og styrke de akuttmedisinske tjenestene, sånn at folk får hjelp når livet står på spill. Alt dette skal skje samtidig som vi fortsatt skal bo og leve i dette deilige landet.

Å være stortingsrepresentant de neste fire årene betyr å ta ansvar for store og helt nødvendige reformgrep for vår felles helsetjeneste. Arbeiderpartiets mål er klare: Ventetidsløftet skal få ned ventetidene i hele behandlingsløpet, psykisk helse skal styrkes, fastlegeordningen skal moderniseres, og eldre skal få hjelp til å bo lenger hjemme hvis de vil, med støtte fra fellesskapet. Vi skal beholde fagfolk i tjenesten, og vi skal utdanne og rekruttere flere. Skal vi klare dette, må vi samarbeide på tvers av partier.

For en som kommer fra en FrP-ledet kommune, i et fylke styrt av Høyre og Kristelig Folkeparti, som bor i en by hvor Arbeiderpartiet er største parti, og som på Agder-benken jobber sammen med en dyktig SV-politiker, har jeg troen på at samarbeid er mulig – et samarbeid som må sørge for at vår felles offentlige helsetjeneste også framover skal være folks beste helseforsikring.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [20:19:31]: Bak tallene om ungdomskriminalitet finnes barn – barn som har opplevd vold, kanskje overgrep og svik fra voksne som skulle ha beskyttet dem, barn som vokser opp med tomme kjøleskap, utrygghet i hjemmet og en følelse av manglende tilhørighet og å være uønsket. Når disse barna roper om hjelp, skal ikke vi som samfunn møte dem med håndjern. Vi skal møte disse barna – for de er barn – med trygghet, veiledning og tilstedeværende voksne. Vi må bruke de riktige verktøyene.

SV mener at forebygging må være fundamentet i all politikk for barn og unge. Vi vil investere i skole, helsetjenester, fritidstilbud og psykisk helse, styrke barnevernet og sørge for at barn får hjelp før de havner i krise, ikke etter. Innlåsing og isolasjon er kortsiktige løsninger.

Mange av disse ungdommene har svært dramatiske historier. Ungdomskriminalitet er ikke et resultat av svake individer, men av sviktende systemer – systemer vi har ansvar for. Det er klasseskiller som skaper utenforskap, det er fattigdom som skaper desperasjon, og det er politisk svikt som lar disse barna falle mellom alle stoler.

Fremskrittspartiet vil sette barn i fengsel. SV vil isteden møte ungdom med fellesskap, med muligheter og med respekt. Vi vet at tidlig innsats virker, vi vet at trygghet forebygger, og vi vet at straff ikke helbreder traumer. Våre barn her hjemme må gis håp. Det handler om å regulere og hjelpe disse barna med sine følelser. Vi utfordrer regjeringen til å prioritere barn, ikke bare i festtaler, men i budsjetter. Vi inviterer de rød-grønne partiene til å stå sammen for en politikk som ser hele barnet, hele familien og hele samfunnet. Vi sier til høyresiden at barn trenger håp, ikke straff. De trenger trygghet, ikke mistenkeliggjøring, og vi trenger politikere som ser dem, og som står opp for dem. Den mest treffsikre forebyggingen er å hindre at barn begår kriminalitet for første gang, eller søker tilhørighet i kriminelle miljøer. La oss forebygge sammen og ta vare på våre barn.

Marie Østensen (A) [20:22:50]: Mine barn vokser opp i et område med store forskjeller, og jeg har selv opplevd hva et grundig arbeid med inkludering og bygging av sterke fellesskap kan gjøre for miljøet på skolen. Et godt skolemiljø påvirker læring og muligheten for alle elever til å oppleve mestring. Det krever stor innsats fra skoleledelsen, lærerne og foreldrene. Derfor er jeg så glad for at Arbeiderpartiet er fellesskolens fremste forsvarer. Vi skal fortsette å bygge en sterkere fellesskole med mer trygghet og mer disiplin. Dette får vi til ved å styrke laget rundt eleven, en mer praktisk skoledag og god oppfølging av elevene.

Skolen er en av de viktigste arenaene for utjevning av forskjeller, og vi må ha en skole der alle barn lykkes og er trygge, uavhengig av bakgrunnen til foreldrene. I fellesskolen lærer elevene sammen. De vokser sammen og får støtte av hverandre. De utvikler toleranse for at vi er forskjellige, også faglig. Fellesskolen er for alle og viser at en tror på alle, ikke bare de elevene som presterer tidlig i skolegangen. Dette er en sterk kontrast til Fremskrittspartiets skolepolitikk, der de ønsker en varig nivådeling i skolen. Dette vil føre til større og mer synlige forskjeller, lavere motivasjon, splittelse av klassemiljøer og enda mer karakterpress. Det er virkelig ikke den retningen vi skal gå i for å få bedre skoleresultater og øke trivselen for ungene våre.

Jeg er en skikkelig bokorm, og derfor er jeg ekstra stolt over det nasjonale leseløftet, med daglig lesning for alle i skolen og bedre tilgang på fysiske bøker. Igjen kan jeg vise til mine barns skole, hvor de har hatt lesekvarten daglig i mange år på alle trinn. Det er rett og slett litt magisk når man kommer inn i et klasserom i løpet av disse 15 minuttene. Det er helt stille. Alle elevene er fordypet i en bok de selv har valgt, tilpasset deres nivå og interesser. Dette gir resultater. Ungene får muligheten til å oppleve leseglede. Lesing er nøkkelen til forståelse og læring i alle fag. Det øker evnen til å konsentrere seg, gir et bedre ordforråd, og man får stimulert fantasien, bare for å nevne noe. Lesing er rett og slett en liten gullgruve for hjernen.

Fortsatt styrking av fellesskolen og det nasjonale leseløftet er noe av det Arbeiderpartiet gjør for å skape mer trygghet i oppveksten til ungene våre, og slik skaper vi trygghet for framtiden.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [20:25:59]: Selv om Norges viktigste næring ikke ble nevnt med et eneste ord i trontalen, er norske hydrokarboner framtiden. Hvis det er tegn på hva vi har i vente med regjeringen, som er avhengig av støtte fra SV, MDG og Rødt, som stadig tar til orde for å avvikle, er det god grunn til bekymring for olje- og gassnæringen og tusenvis av arbeidsplasser i Norge.

Det internasjonale energibyrået kom nylig med sin prognose om økt oljeproduksjon til 2050, og at olje og gass kommer til å være de viktigste energikildene globalt i lang tid framover. Oljeeventyret er skjøvet, og vi må åpne for leting i nye og umodne områder. Sokkeldirektoratet har pekt på at ressursestimatene er størst i Barentshavet, men at det har vært lav leteaktivitet over lengre tid. Det har gjerne en sammenheng med den visjonsløse politikken regjeringen fører.

Forutsigbarhet og stabile rammevilkår for olje- og gassindustrien fikk seg en kraftig trøkk da Arbeiderpartiet og Senterpartiet tillot SV å bruke av statsbudsjettet for å utsette 26. konsesjonsrunde. Før det trakk regjeringen tilbake blokker i Barentshavet fra TFO-en. Det har gitt forsinkelser når det vi trenger, er mer leting, for situasjonen i oljen i dag er prekær. Uforutsigbarheten må aldri få lov til å bli normalen for Norges viktigste næring. Arbeiderpartiet har et særskilt ansvar for at statsbudsjettet aldri blir brukt som et kaosinstrument i norsk oljepolitikk igjen.

Uten olje og gass på norsk sokkel blir det mindre frihet, trygghet, omsorg og økonomisk handlefrihet. Det tror jeg også finansministerens kalkulator vil vise. Norge bør være det siste landet som slutter med olje og gass. Det skal Fremskrittspartiet bidra til, og vi har ambisjoner om å åpne opp for betydelig mer leting og økt produksjon på norsk sokkel.

Det må være viktigere å sikre jobber, den norske velferdsstaten og europeisk energisikkerhet enn å blidgjøre Greta Thunberg med symbolsk klimapolitikk. Sløsingens tid må være over. ConocoPhillips advarer mot elektrifiseringen av Heidrun og Grane. Equinor advarer mot Snorre. De sier rett ut at dette blir for dyrt. Det er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt lenger. Nå må vi prioritere skoler, sykehjem og mer politi, ikke sløse på symbolske klimatiltak. Derfor vil FrP stanse elektrifiseringen med kraft fra land.

Staten tar inn rekordstore inntekter på strøm. Regjeringen bør bruke anledningen til å svare på hvordan den har tenkt til å sørge for at bedrifter i NO2 konkurrerer på like vilkår som bedrifter i andre deler av landet. Fremskrittspartiet har foreslått en makspris på 50 øre per kilowattime, også for bedrifter. Det er helt urimelig at den delen av landet som produserer aller mest kraft, skal ha høyest strømpris, og at det på toppen planlegges elektrifisering av oljefelt med kraft fra land i NO2.

Ruth Mariann Hop (A) [20:29:19]: Hva betyr arbeid for oss, som enkeltmennesker og som samfunn? Det å ha en jobb å gå til er ikke bare inntekt. Det er også en følelse av mening, tilhørighet og mestring. De som er i arbeid, har beviselig bedre psykisk helse, og de er mer tilfreds med livet. Samtidig vet vi alle at det er samfunnsøkonomisk klokt å få folk ut i arbeid.

Derfor sier vi i Arbeiderpartiet at arbeid til alle er jobb nummer én, og vi mener det. Men for at alle som vil og kan skal få komme i arbeid, må det også være tilgjengelige arbeidsplasser. Arbeiderpartiet skal derfor sørge for å ta vare på eksisterende næring, og vi skal legge til rette for nye grønne næringer gjennom trygge og forutsigbare rammer. Det er viktig, for bedrifter som går med overskudd, er med på å finansiere verdens beste velferdsstat.

Norsk næringsliv går i hovedsak godt. De siste årene har vi satt både investerings- og eksportrekorder i Norge. Antallet konkurser er nå lavere enn det var alle årene Fremskrittspartiet og Høyre styrte, og vi har fått 162 000 flere i jobb. Av disse er åtte av ti i privat sektor. I tillegg har vi rekordlav arbeidsledighet – alt dette i en tid som er preget av geopolitiske og geoøkonomiske uroligheter.

Dette skjer ikke av seg selv. Arbeiderpartiet driver aktiv næringspolitikk i lag med næringslivet i hele landet. Det skal vi fortsette med, enten det handler om industribygging, fornybar energi eller nye teknologiske løsninger. Vi vet at et sterkt virkemiddelapparat er avgjørende for å utvikle nye bedrifter, ny industri og ny teknologi. Derfor utvikler vi virkemiddelapparat – ikke svekker det, slik Fremskrittspartiet vil gjøre når de eksempelvis foreslår å legge ned Innovasjon Norge.

Vi forenkler, fornyer og forbedrer prosessene, og derfor har vi lansert prosjektet Én vei inn. Det har allerede spart næringslivet for 5,8 mrd. kr, og vi skal gjøre mer. Det skal være enkelt å gå fra idé til bedrift i Norge, og hvis vi lykkes med det, lykkes vi med vår viktigste oppgave: arbeid til alle.

Likevel er vi ikke fornøyd. For å fortsette utviklingen av Norge må eksisterende og nye eksportnæringer utvikles. Samarbeidet med Europa blir bare viktigere hvis vi skal bygge helhetlige industrikjeder, og EØS-avtalen gir oss et enormt stort mulighetsrom som vi kan og skal bruke for å nå målet om 50 pst. økning i fastlandseksporten innen 2030. Vi jobber aktivt for å sikre nye handelsavtaler, og det har vi gjort, bl.a. med land som India, Malaysia, Chile, Thailand og Ukraina.

Vi prioriterer stabilitet, og vi står på sammen med næringslivet fordi arbeid til alle faktisk er jobb nummer én.

Kathy Lie (SV) [20:32:49]: Årets stortingsvalg ble et valg for fellesskap, mindre forskjeller og bedre løsninger for klima og natur. Gjennom det rød-grønne flertallet har vi fått mandat til å jobbe for de beste løsningene for å fordele makt og rikdom jevnere i befolkningen.

Med dette bakteppet er jeg utrolig stolt og glad for at jeg skal få lov til å jobbe aktivt for et felles offentlig helsevesen som tar vare på alle, uavhengig av hvor i landet man bor, og uavhengig av hvor mye penger man har i lommeboka. Helsetjenestene våre skal være til for folket, ikke for kommersielle foretak som tar ut profitt og gjør eierne sine rike på våre skattepenger. Sykehusene skal konkurrere om å levere de beste helsetjenestene, ikke om å ha de høyeste direktørlønningene.

Man har en slags forestilling om at man bare får tak i de beste direktørene hvis man tilbyr skikkelig høy lønn. Det tror jeg ikke er sant. Som sykepleier mottok jeg en helt normal lønn. Jeg hadde selvfølgelig blitt veldig glad hvis jeg fikk 100 000 kr i lønnsøkning, men jeg hadde gjort den samme jobben, verken dårligere eller bedre. Nyutdannet helsepersonell begynner på bunnen av lønnsstigen. Da er det svært umusikalsk at direktørene skal starte på topp, før de i det hele tatt har vist hva de kan. Spesielt umusikalsk blir dette når sykehuset de skal lede, må spinke og spare og kutte i bemanningen.

Jeg ser flere utfordringer i hvordan vi organiserer helsetjenestene våre. Det er store forventninger til utvalget som skal se på en helsereform.

Vi snakker mye om å dele på oppgavene og jobbe smartere, men da må vi ha noen å dele oppgavene med. Vi er på full fart inn i en enorm mangel på helsepersonell. Hvis vi fortsetter som nå, vil vi mangle tusenvis av både leger, sykepleiere og helsefagarbeidere. Derfor må vi dele oppgavene på en smartere måte, ikke bare mellom helsepersonell, men også mellom helsepersonell og andre yrkesgrupper. Etter flere år som sykepleier på både sykehjem og sykehus, på sengepost og på intensivavdeling har jeg mange ganger lurt på hvorfor sykepleiere skal vaske pasientrom når vi har fagutdannede renholdsarbeidere, hvorfor sykepleiere skal trille senger når vi har fagutdannede portører, og hvorfor man må være sykepleier for å smøre brødskiver.

Som hovedtillitsvalgt på Drammen sykehus var helsefremmende turnuser noe av det jeg jobbet mest med. Smak på det – helsefremmende turnus – når vi vet at nattarbeid gir helseutfordringer, ny forskning viser at kort hviletid mellom vakter gir høyere sykefravær, og at mange turnuser ikke er forenelig med normalt familieliv eller fritid. Stadig oftere bør vi se til arbeidsmiljølovens formålsparagraf, som lyder:

«Lovens formål er å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon.»

Stadig flere helsepersonell kjenner på at uansett hvor meningsfylt arbeidet er, svikter det på resten. Det har vi ikke råd til hvis vi skal være verdens beste helsetjeneste. Det er ikke bra for dem som jobber der, og det er heller ikke bra for pasientene, som helsevesenet er til for.

Hans Edvard Askjer (KrF) [20:36:22]: Vi har den siste tiden sett en urovekkende bølge av barn og ungdom som begår grov kriminalitet. Vi er alle enige om at slik skal vi ikke ha det i Norge, og vi ønsker alle å forebygge. Men har vi vært for naive, som ikke så muligheten for at selv barn kan hive granater og er villig til å utløse eksplosjoner i tett befolkede områder? Hva gikk galt på veien, og hva førte oss til et slikt kriminalitetsbilde?

Vi må nå være villig til å snu alle stener, sette inn tiltak og sette en stopper for denne skremmende utviklingen én gang for alle. Tillat meg: Kyniske, feige voksne som skyver barn foran seg, må spores opp og gis strenge straffer. Det bør være straffeskjerpende å være så kynisk og feig som disse bakmennene.

Videre må vi finne hensiktsmessige måter å skjerme samfunnet mot barn som er kapable og villige til å utføre grov voldskriminalitet. Barn som tidlig havner i en kriminell løpebane, må få tilrettelagte og skreddersydde tiltak for igjen å delta i samfunnet som gode borgere. Vi trenger tempo og tverrpolitisk arbeid i kampen mot dette samfunnsproblemet.

Historien har vist at naivitet og manglende evne til å se mulige trusler har fått store og skremmende konsekvenser. Kina har skaffet seg en dominerende rolle i utvinning og omsetning av sjeldne jordartsmetaller. Dette har vi visst om lenge, og man skal ikke ha all verdens fantasi for å forstå at et verdensherredømme på dette området er et effektivt våpen i hender på uvennlige aktører. Sjeldne jordarter er vesentlige bestanddeler i forsvarsmateriell, i hele vår hverdag og er helt avgjørende for det grønne skiftet.

Vi ser nå en situasjon hvor Kina rasler med denne sabelen i form av trusler om vesentlige tollsatser på disse kritiske ressursene. Hvorfor har regjeringen gjort så lite og så sent med det faktum at vi i Fensfeltet i Telemark har Europas og kanskje en av verdens største forekomster av nettopp disse viktige ressursene? Vi må få opp tempoet og sette fart i hvordan vi som nasjon og som del av NATO kan bidra til mindre sårbarhet ved å ta ut disse ressursene raskere.

June Trengereid Gruer (A) [20:39:48]: De siste ukene har vi sett store kriminelle nettverk verve barn helt ned i 12–13-årsalderen til å utføre grov vold. De lokkes på Snapchat, på TikTok og på Instagram med løfter om penger, status, fellesskap og nærhet. Barna er ofte utsatt for grov omsorgssvikt, og fellesskapet har ikke klart å fange dem opp.

Vi skal ikke være naive. Det er klart at alle kriminelle handlinger er uakseptable, uansett alder. Det er derfor vi jobber i to spor. Det første er at straffen skal være klok og effektiv. Derfor styrker vi politiet. Aldri før har det vært flere ansatte i politiet for å sikre vår trygghet. Barn og unge som straffes, skal få straff raskere, og nå skjer det i hele landet gjennom hurtigspor. Det er også derfor vi nå ønsker å gi politiet mulighet til å ta bakmennene, ved å gjøre det straffbart å rekruttere unge. Justisministeren lovet det i februar, og forslaget er her allerede.

Arbeiderpartiet vurderer alltid om straffen vi har, er klok, om straffenivået vi har, er riktig, og om reglene vi har, fungerer. Vi skal aldri glemme at straff er det mest inngripende en rettsstat kan gjøre mot enkeltinnbyggerne sine. Det er også derfor vi ikke skal ha straff som ikke fungerer.

Selv om jeg kan forstå at noen ønsker strengere straffer, er Arbeiderpartiet uenig i Fremskrittspartiets forslag, bl.a. om å øke straffene drastisk og å senke den kriminelle lavalderen til 14 år, nettopp fordi man ikke kan vise til forskning som viser at dette er tiltak som vil fungere. Tvert imot ser vi jo at land med høyere straffenivå ikke har mindre kriminalitet, og land som har senket den kriminelle lavalderen, holder ikke barna utenfor kriminaliteten. Det vi derimot vet fungerer, er spor nummer to: forebygging.

Vi må aldri glemme viktigheten av fellesskapet, av trygge rammer, av alt folk ser deg, på skolen, på jobben, i fotballklubben eller i korpset. Det vet vi beskytter barna våre, og det vet vi kveler de kriminelle nettverkene – og det er alltid målet til Arbeiderpartiet.

Aleksander Stokkebø (H) [20:43:01]: Norsk olje og gass er vår største næring. Vi snakker om ingeniørkunst i verdensklasse, over 200 000 norske jobber og mange hundre milliarder kroner i inntekter til fellesskapet hvert eneste år. Samtidig er norsk naturgass avgjørende for å frigjøre Europa fra russisk energi og erstatte skitten kullkraft. Derfor er det mer enn noen gang viktig at vi fortsetter å lete og levere. Det handler om å trygge jobbene og verdiskapingen og om å fortsette som en stabil leverandør til Europa.

Rosenberg Verft og flere oljeservicebedrifter går inn i tøffe tider. Derfor blir jeg bekymret når MDG i media sier at de skal presse regjeringen på to budsjettkrav, hvor det ene er en utfasingsplan for oljen. At Arbeiderpartiet og Senterpartiet har valgt å gjøre seg avhengig av MDG, SV og Rødt som budsjettpartnere, er godt kjent. Samtidig er offshorenæringen for viktig til i forhandling etter forhandling å leve på tuttifrutti-partienes nåde. Derfor strekker Høyre ut hånden og inviterer til samarbeid. Vi vil be regjeringen legge fram en ny petroleumsmelding som et godt utgangspunkt for at styringspartiene i norsk politikk kan sette seg ned og bli enige om den langsiktige utviklingen av næringen, slik at vi kan forebygge at tuttifrutti-partiene får gjennomslag for nedlegging, og at vi heller sørger for leting og aktivitet.

Invitasjonen er herved gitt, og vi håper den blir omfavnet med den største entusiasme fra regjeringen.

Høyre vil iallfall alltid være garantisten for stabilitet for vår viktigste næring, samtidig som vi kutter utslipp og bygger opp flere ben å stå på. La det aldri være tvil om det, og la det aldri være tvil om at vår dør står åpen.

Kristine Løfshus Solli (A) [20:45:48]: Arbeiderpartiet gikk til valg på trygghet for fremtiden. Det handler ikke minst om frihet fra kriminalitet, og trygghet for landet vårt. Norge skal være trygt. De siste ukene har vi sett alvorlige hendelser både i Oslo og på Strømmen. Politiet har siktet flere personer – enkelte så unge som 13 år. Dette er alvorlig, skremmende og veldig bekymringsfullt. Det skaper utrygghet, både blant barn og voksne. Politiets uttalelser om saken tyder på at dette ikke er isolerte hendelser, men en del av en større utvikling, en utvikling der barn og unge rekrutteres til alvorlig kriminalitet av kyniske nettverk. For å lykkes med å bekjempe kriminalitet må vi derfor satse bredt. Vi må sørge for at politiet har de ressursene de trenger til å avverge og oppklare kriminalitet, men vi må også satse tungt på tidlig innsats og forebygging. Ungdommer som havner i kriminelle miljøer, bærer ofte på tunge belastninger – traumer, utenforskap, vold i nære relasjoner og psykiske lidelser som ikke har blitt fanget opp i tide, enkelte ganger ikke i det hele tatt.

Enkelte politikere forsøker å skape et inntrykk av at det er en motsetning mellom å være tøff mot kriminalitet og å satse på forebygging. Det er jeg uenig i. Skal vi bekjempe kriminaliteten, må vi også bekjempe årsakene til kriminaliteten. Når Arbeiderpartiet lover rask psykisk helsehjelp, spesielt for barn og unge, og jobber for lavterskeltjenester i alle kommuner, handler det om å gripe inn før problemene vokser. Når vi styrker helsestasjonene og skolehelsetjenesten, handler det om å gi barn trygghet, støtte og håp, slik at færre lar seg utnytte av kriminelle miljøer. Når vi skal sørge for at tjenestene våre snakker bedre sammen – skole, barnevern, helse og politi – da sørger vi for å bekjempe både kriminalitet og årsakene til kriminalitet. Ungdomskriminalitet handler ikke bare om kriminalitet. Det handler om mennesker – om utenforskap, tilhørighet og psykisk helse. Det handler om å gi barn og unge tro på at de har en fremtid, og at veien inn i kriminalitet aldri skal være et alternativ.

Stian Storbukås (FrP) [20:48:53]: Det var veldig gjevt å bli valgt inn som stortingsrepresentant og å kunne reise til hovedstaden Oslo. Det var ikke like gjevt etter noen få dager å erfare at denne byen blir utsatt for granatangrep – trist, men ikke sjokkerende. Også i egen by sliter vi med knivangrep og macheter. Apropos det å slite med ting: Etter å ha fulgt debatten så langt sliter jeg med å se at regjeringen tar denne situasjonen på nødvendig alvor. Når en leser, spesielt i riksmedia, kan en få inntrykk av at dette først og fremst er et Oslo-problem. Nei, dette er et Norges-problem. I min egen by, Kristiansand, opplevde vi i forrige uke elleve ran på én kveld. Wergelandsparken, som skal være byens juvel, er blitt til et sprøyterom uten vegger og tak. Det er slåssing, det er utagerende mennesker, det er kniver, og det er macheter – og det er blitt hverdagskost. Antall utrykninger til nevnte park er firedoblet på bare tre år. I likhet med i Oslo opplever vi at barn rekrutteres over nett til alvorlig kriminalitet. En mann ble på bestilling bortført, mishandlet i en leilighet som var kledd med plast fra gulv til tak, og reddet i siste sekund. Det er da spørsmålet blir: Hvor lenge må vi vente, og hvor mye må skje, før vi får på plass ressurser og virkemidler – f.eks. visitasjonssoner, som regjeringen har somlet med siden februar?

Det har i løpet av denne debatten fra flere partier vært pratet usedvanlig mye om hva tidligere regjeringer har gjort eller ikke gjort. Dem om det, men det har vært desto mindre prat om hva man faktisk skal gjøre i denne situasjonen. For de eksemplene jeg har nevnt her nå, de har oppstått og eskalert under regjeringen Støre. Det er selvfølgelig bra at justisministeren her tidligere gir et realistisk oversiktsbilde over situasjonen, og Fremskrittspartiet har forventninger til statsbudsjettet, men med det som skjer der ute, og det som sies her inne, er de forventningene svært lave. De svenske tilstandene har kommet.

Kamzy Gunaratnam (A) [20:52:10]: Jeg har vokst opp i Oslo, og denne byen har endret seg enormt i løpet av min levetid. Jeg husker et Oslo som fortsatt bar preg av bilbyen, da sentrum var fullt av gjennomkjøring, da eksosen lå tungt over byen, og da Rådhusplassen var mest en vei og ikke et torg. Jeg har også sett hvordan modig politikk kan forandre en by. I dag er det ikke biler som dominerer foran rådhuset, det er mennesker som går der – familier med barnevogn, ungdom på vei til jobb, folk som går, sykler og lever. Det er et symbol på en by som er bygd for folk, ikke for biler.

Da Arbeiderpartiet styrte Oslo fra 2015 til 2023, tok vi den arven videre. Vi fornyet T-banen, kjøpte nye trikker, bygde flere sykkelveier og gjorde gatene tryggere. Vi tok igjen vedlikehold, reduserte utslipp og gjorde kollektivtransporten mer tilgjengelig. Vi gjorde det fordi vi måtte, for det var en tid hvor folk faktisk døde av luften i byen vår. Folkehelseinstituttet anslo at rundt 185 mennesker i Oslo døde for tidlig hvert eneste år på grunn av luftforurensning. Det kunne vi ikke leve med. Derfor valgte vi å prioritere miljø og helse over biltrafikk. Vi sa: Vi bygger en by for folk, ikke for biler. Helt ærlig er det uansett ingen som kommer til å savne eksosen. Resultatene kom: Utslippene gikk ned, og bylivet blomstret. Oslo gikk fra å være en by man puster i, til å være en by man faktisk kan puste i.

Nå er det vår oppgave å bygge videre på det. Gjennom byvekstavtaler og Oslopakke 3 skal vi sørge for at staten er en medspiller, ikke en bremsekloss. Arbeiderpartiets samferdselspolitikk handler ikke om kilometer med asfalt; den handler om mennesker, trygghet, tillit og tid. Oslo har gått fra å være en by man kjører gjennom, til å være en by man lever i. Det er et resultat av modige politiske valg, og det forplikter oss også til å fortsette i resten av landet.

Julie E. Stuestøl (MDG) [20:54:52]: Det er stort å stå her som en del av folkestyret. Det gir en sterk følelse av tilhørighet til og ansvar for fellesskapet og det norske demokratiet. Behovet for tilhørighet er grunnleggende for alle mennesker. I løpet av livet vil vi alle kjenne på å være utenfor. Noen ganger har andre et vi, mens en selv står alene uten en gjeng. For majoriteten av oss er dette en livserfaring, men noen er utenfor hele tiden.

I denne debatten har mange uttrykt bekymring for kriminalitet begått av ungdom, og noen har påpekt sammenhengen mellom fattigdom, utenforskap og kriminalitet. Unge som vokser opp uten nok mat på bordet, som sviktes av systemet, eller som utsettes for vold, vil være mer sårbare for å bli utnyttet av kyniske kriminelle nettverk. Men det er andre skjelett i utenforskapet vi også må snakke om og ta et politisk ansvar for å gjøre noe med: Angrep mot skeives rettigheter, transpersoners frykt for egen sikkerhet, funkiser som stenges ute fra å delta, og alle som ikke får sin stemme hørt. For MDG er det å innse dette å være årvåken, kall det gjerne «woke», og evne å se komplekse sammenhenger der andre vil ha enkle løsninger. Både kriminalitet, selvskading, skolevegring og ekstremisme er uttrykk for utenforskap, og utenforskap går ofte i arv og skaper ringvirkninger.

I trontalen ble det sagt at unge som begår alvorlige lovbrudd, skal møtes med tydelige og raske reaksjoner. Ja, vi skal reagere raskt når det trengs, men det må også bety å raskt ta grep for å bekjempe systematisk utenforskap, gjennom å ta til motmæle mot polariserende høyrepopulisme og å ta på alvor fascistiske strømninger som setter grupper opp mot hverandre. Vi må også bruke samfunnets ressurser på en effektiv måte mot den alvorlige og samfunnsskadelig kriminaliteten, som vi nok alle er urolige for at skal få fotfeste. Politiet skal gå etter kyniske kriminelle nettverk som beveger seg inn i den hvite økonomien, som utnytter sårbar ungdom, og som sprer utrygghet og vold.

Å bekjempe utenforskap er både en oppgave for demokratiet og en hverdagsaktivitet. Det er trygge nabolag og foreningsliv, en skole med plass til alle, skjerm- og algoritmefri barndom, og mer tid til det som betyr noe. Meningsfulle og inkluderende fellesskap er den viktigste beredskapen vi har i en urolig verden. Det er ikke naivt å snakke om barns beste. Det naive standpunktet i kriminalitetsdebatten er å tro at straff løser alle problemene. Løsningen er kanskje mer komplisert, men også mer inspirerende. Vi må lage et varmere, smartere og rausere samfunn med plass til alle, og det ser jeg fram til å samarbeide med Stortinget og regjeringen om.

Hashim Abdi (A) [20:58:18]: Kevin, Jonas, Samuel og en 12 år gammel Hashim – vi var en helt vanlig vennegjeng i en helt ekstraordinær by, Fredrikstad. Vi spilte sammen i Gressvik Fotballklubb på den samme slitne kunstgressbanen. Jonas og Samuel briljerte på topp, mens jeg og Kevin var høyre og venstre benkeslitere. Som helt vanlige kids i skolegården lekte vi Kongen på haugen og fikk huden full av kjeft hver eneste gang vi kom hjem med hullete jaker. Vi gikk på samme skole, spilte på samme fotballag, hadde de samme drømmene. Vi trodde vi hadde de samme mulighetene, men slik var det ikke.

Vi hadde nye fotballsko, mens Kevin spilte med eldgamle Samba-sko han hadde arvet av broren sin. Vi koste oss på fotballbanen, mens Kevin fikk hjelp fra kommunen – for å sitte på benken ved siden av meg. Vi gikk i North Face-jakker, mens Kevin kviet seg hver eneste vinter for å spørre foreldrene sine om en jakke.

Kevin følte seg uverdig, for han levde i fattigdom i verdens rikeste land. I min kommune er én av fire unntaket. For oss var det Kevin, men i Norge er det 100 000 barn. Denne regjeringen har gjort mye for å få ned barnefattigdommen i Norge. Jeg er glad for at det viktigste for denne regjeringen også har vært det viktigste i livet til folk – altså alle Kevinene vi kjenner.

Denne regjeringen har samlet sett siden 2023 over statsbudsjettet og spillemidler bevilget 800 mill. kr til å utjevne forskjeller og øke deltagelsen i både idretten, kulturen og frivilligheten for øvrig. Det er for å gi hver eneste Kevin muligheten til å finne tryggheten i frivilligheten og breddeidretten. Vi har økt barnetrygden. Vi har gitt full momskompensasjon til frivillige organisasjoner. I 2025 er dette 900 mill. kr mer enn i regjeringen Solbergs siste budsjettforslag.

Listen er for lang, og tiden jeg har til rådighet, for kort. Så jeg skal avslutte med et sitat fra statsministeren:

«Uansett hva slags bakgrunn du har, uansett hvor du vil i livet – så skal du som vokser opp i Norge i dag, kunne strekke deg mot drømmen og forme livet ditt.»

Joel Ystebø (KrF) [21:01:00]: Martin Luther King jr. sa en gang: Urett mot liv hvor som helst, er en trussel mot rettferdighet overalt.

Ofte har sitater som dette blitt brukt for å begrunne internasjonalt engasjement i deler av verden hvor menneskeverdet står svakt. Her tar land som Norge med rette ansvar. Et land uten respekt for menneskeverdet vil for alltid være et fattig samfunn. Forrige stortingsperiode mener jeg viser behov for at vi i Norge setter søkelyset på oss selv. Hvordan står det til med menneskeverdet i vårt eget land?

For jeg er bekymret – bekymret for den retningen Støre-regjeringen har valgt for Norge. I desember i fjor vedtok et flertall i denne salen å ta et langt steg bort fra menneskeverd. Den nye radikale abortloven med utvidet abortgrense er et vedtak som ikke bare endrer loven, men som sier tydelig: Det ufødte barnet har ikke noe rettsvern i Norge fram til uke 18.

Et samfunn måles ikke i hvilke friheter vi gir til dem som har en stemme, men hvordan vi beskytter dem som ikke har det. Å utvide abortgrensen er derfor mer enn en juridisk endring; det er et veivalg. Dette er ikke bare et spørsmål om politikk – det er et spørsmål om verdier.

Så vet vi at abortsaken er krevende. Samtidig som det ufødte barnet trenger sterkere rettsvern, vet vi at mange kvinner som havner i den meget krevende situasjonen det er å bli uventet gravid, trenger hjelp og støtte. For selv om vi kan ha klare standpunkter knyttet til abortspørsmålet, må man møte de menneskene dette berører, med varme, kjærlighet og god hjelp. Det er derfor helt uforståelig at regjeringen samtidig som man utvider adgangen til abort, i foregående stortingsperiode kuttet i støtten til viktig abortforebyggende arbeid som f.eks. Amathea.

Og så vet jeg at mange stemmer i den norske abortdebatten forsøker å hindre meningsmotstandere med merkelapper som f.eks. «mørkemann». Et av partiene vi får høre denne typen anklager fra, er SV – et parti som i sitt program nå tar til orde for å utvide abortgrensen til Verdens helseorganisasjons anbefaling. Det innebærer abort helt fram til fødsel. Dette har også partiets nestleder bekreftet til media.

Om et forslag som dette hadde blitt innført, kan det i alle fall omtales som et mørkt kapittel.

Benjamin Jakobsen (A) [21:03:59]: Trygghet og stabilitet er avgjørende for at barn skal få utvikle og utfolde seg. De fleste barn i Norge vokser opp i trygge rammer, men noen gjør ikke det. For dem er barnevernet en livsviktig del av fellesskapet, et sikkerhetsnett som griper inn når andre svikter. De ansatte i barnevernet gjør en av de mest krevende og viktigste jobbene i vårt velferdssamfunn – en jobb som også kommer med en risiko.

Drapet på Tamima i august i år har gjort sterkt inntrykk. Det er tragisk at et menneske som brukte livet sitt på å hjelpe andre, selv ble et offer. Hennes død minner oss om viktigheten av å fange opp barn tidlig, før de trekkes inn i rus, vold og kriminalitet.

De siste ukene har vi sett en rekke grove, kriminelle handlinger utført av barn som har vært tilknyttet barnevernsinstitusjoner. Slike handlinger skal møtes med tydelige og raske reaksjoner. Samtidig kan ikke straff være eneste løsning, for utfordringene stikker dypere. Derfor er det opprørende at Fremskrittspartiets eneste fokus i denne debatten er mer straff.

Tidligere i høst kunne vi lese i NRK om hvordan barn rekrutteres til kriminelle nettverk. I saken kunne vi lese en SMS fra 15 år gammel gutt til en mellommann:

«Du er som en pappa jeg aldri har hatt (…). (…) du har vært der for meg. Mer enn noen i hele mitt liv.»

Dette er hjerteskjærende, og det krever mer enn enkle, populistiske grep og billige retoriske poenger om «svenske tilstander». Disse barna har opplevd å bli sviktet av fellesskapet. Nå skal de få oppleve at fellesskapet stiller opp.

I statsbudsjettet for 2025 økte Arbeiderpartiet bevilgningene til barnevernet med 800 mill. kr. Før sommeren fikk Arbeiderparti-regjeringen støtte til forslag om endringer i barnevernsloven. Vi satser på økt kvalitet og handlingsrom i det kommunale barnevernet, bedre rettssikkerhet for barn og foreldre og et bedre tilbud til barn på barnevernsinstitusjon.

Barn og unge som begår kriminelle handlinger, skal møtes med tydelige og raske reaksjoner, men de skal også kjenne at fellesskapet stiller opp og gir trygghet. Det er forskjellen på oss og en høyreside som bare er opptatt av mer straff.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [21:07:07]: Representanten Joel Ystebø fra Kristelig Folkeparti snakket i sitt innlegg om SV og SVs abortstandpunkt. Representanten maler et svært uriktig bilde av SV og viser til et avisoppslag i valgkampen. Jeg vil anmode representanten om å spole tilbake til et tidligere svar fra representanten Kirsti Bergstø i denne debatten, slik at representanten kan bli opplyst om SVs standpunkt.

Noen sier at verden ikke kan forandres, og at slik er det bare, men det må ikke være slik. SV vet at de tar feil. Endring skjer ikke av seg selv; det skjer når vi står sammen. Det gjøres av folk som løfter hverandre, og av dem som står oppreist i motvind, i et samfunn der forskjellene blir mindre, ikke større, der vi setter mennesker og miljø foran profitt og utbytte, og der fellesskapet er framtiden.

Der noen mener at markedet skal ordne opp, tror SV fortsatt på fellesskapet. Der noen setter prislapp på alt, setter SV mennesker først. Og det begynner ikke på toppen; det begynner i nabolagene våre – i bygdene og byene, på Dokka, på Tynset og på Hadeland. Der fellesskapet lever, bygges også framtiden.

Vi ser hva som står på spill når breene smelter i Jotunheimen, permafrosten tiner og vintrene i Valdres blir kortere. Men vi ser også håpet: ungdom på Hamar som krever handling, bønder i Nord-Fron som fortsatt satser grønt, og frivillige på Lillehammer som tar ansvar for nærmiljøet sitt. Naturen er ikke til pynt – den er livsgrunnlaget vårt. Den gir oss mat, vann og et sted å høre til.

Alt henger sammen med alt, og kommuneøkonomien gjør at folk kjenner det i hverdagen – i skolene våre, i barnehagene, på sykehjemmene, på hverdagsveiene vi kjører på til jobb og skole. Jeg kommer fra Oppland. Der klarer vi oss lenge med litt kaffe og en dugnad, men nå begynner selv dugnadsånden å få betalingsanmerkninger, for man kan ikke lappe et budsjett eller betale lønninger med vafler og kaffe. Vi har prøvd. Man får glade folk en kort stund, men det hjelper lite i kommunekassa. Høyresiden kaller det effektivisering, men det betyr færre folk, større press og dårligere tjenester. Kommunene trenger ikke flere excel-ark. De trenger flere kompetente hender.

Kommunene blir bedt om å gjøre mer, men har mindre å gjøre det med. Nå står ordførere og folkevalgte i hele landet og må velge mellom å kutte i eldreomsorg og skole, mellom flere hender i omsorgen og trygge hverdagsveger. De blir bedt om å velge mellom frost og vind, og man blir kald uansett. Vi må ha en kommuneøkonomi som gir lokalpolitikerne handlingsrom, ikke hodebry.

Anniken Refseth (A) [21:10:30]: Transportbransjen er arbeidsplassen til titusenvis over hele landet. Det skal være trygt å ferdes langs våre veier, på jernbanen, langs kysten og i lufta. Da er det avgjørende at vi sikrer trygghet, seriøsitet og forutsigbare rammer.

Det viktigste verktøyet vårt er trepartssamarbeidet. Trepartssamarbeidet er oppskriften på et anstendig og seriøst arbeidsliv. Det er med og sikrer like lønns- og arbeidsvilkår og like konkurransevilkår. Det er selve garantien for at det alltid skal lønne seg å være seriøs.

Mange av de som har jobben sin i transportnæringen, utfører jobben sin langs veiene i Norge. De bygger, rassikrer og kjører. Vi vet at mange av disse yrkene trenger gode regler og rammer. Vi har sett hva høyresidas politikk fører til:

• overetablering av drosjer og lengre arbeidsdager for å sikre en lønn å leve av

• en jernbanereform som har ført til oppsplitting og byråkrati

Dette rammer lønns- og arbeidsvilkårene, leveranseevnen og kvaliteten.

Over 63 000 har jobben sin i transportnæringa, fordelt på 11 000 foretak. Det er verdiskaping, sysselsetting og folk som det er viktig at vi tar på alvor. Derfor betyr det noe hvem som styrer. Useriøse transportselskaper har altfor lenge hatt store konkurransefordeler med lave lønninger og useriøse kontrakter som utnytter arbeidsfolk grovt, og omfattende kabotasjevirksomhet. Men vi er godt i gang med å rydde opp.

I drosjenæringa har vi gjeninnført krav om sentraltilknytning, vi har styrket kontrollen og lagt grunnlaget for mer seriøse forhold for både sjåfører og passasjerer. Utenlandske lastebilsjåfører har nå endelig fått rett til å returnere hjem hver tredje eller fjerde uke, og arbeidsgiver skal betale hjemreisen. De nye reglene lovfester dessuten at sjåførens lønn skal følge nivået i landene der transporten utføres. Dette er en stor seier for norske arbeidsplasser og et regulert arbeidsliv. Dårlig lønn og dårlige arbeidsvilkår skal ikke smitte over på norsk arbeidsliv. Nå har vi redusert risikoen betraktelig og styrket de seriøse aktørene, som det heldigvis er flest av.

Kampen for anstendige lønns- og arbeidsvilkår er ikke over. Den kampen skal vi i Arbeiderpartiet fortsette, sammen med partene i arbeidslivet, for å sikre en trygg, rettferdig og seriøs transportnæring i hele Norge.

Lars Haltbrekken (SV) [21:13:38]: På nyhetene i dag kunne vi høre at jorda har blitt så varm at de tropiske korallrevene ikke vil klare seg. Dette slår forskere fast i en ny stor rapport. Klimakrisen, som en gang var et fjernt framtidsmareritt, en apokalypse som kanskje tilhørte våre barnebarn, er en realitet. Korallrevene er kjent for sin fargesprakende skjønnhet, en eventyrlig regnbueverden under havoverflaten. De skjermer kystlinjer, de lokker turister, de bidrar med mat og kultur – nesten 1 milliard mennesker lever med og av korallrevene. Men nå er det for sent – for sent å redde dem.

En annen studie som har sjokkert klimaforskere verden over, er studien som viser risikoen for at de store havstrømmene, som Golfstrømmen, kan kollapse. Tyske klimaforskere har nylig slått fast at om 10–20 år kan det være for sent å stoppe prosessene som får havstrømmene til å kollapse. Fortsetter utslippene å øke, viser modellkjøringen fra disse forskerne at det er en risiko på 70 pst. for kollaps. En kollaps i Golfstrømmen vil få dramatiske konsekvenser for Norge og resten av Europa. Temperaturen på den nordlige halvkulen vil falle dramatisk, og Vest-Europa vil måtte vende seg til ekstremt kalde vintre.

Midt oppi dette har vi et parti i Norge som advarer mot noe de kaller klimasløseri, advarer mot å bruke penger på å kutte utslipp og omstille Norge. Men ved å bruke penger på å omstille norsk industri og sørge for at de kan møte framtidens miljøkrav fra markedet, sikrer vi norske arbeidsplasser. I stedet vil Fremskrittspartiet sende milliarder av kroner ut av landet for å finansiere kvotekjøp som vil omstille andre lands industri, og som vil sikre andre lands arbeidsplasser.

For 40–50 år siden omstilte vi norsk aluminiumsindustri. Den gangen hadde aluminiumsverkene i Norge svært høye utslipp av giftige stoffer, men det ble innført rensekrav, til sterke protester fra industrien. I dag er den samme industrien svært glad for at kravene ble innført, for det har gjort dem til den reneste industrien i verden. Hadde Fremskrittspartiet styrt landet den gangen, ville de ha sørget for at denne omstillingen hadde skjedd i andre land i stedet. Det ville vært døden for norske industriarbeidsplasser land og strand rundt. Jeg vet at Fremskrittspartiet ikke har så stor tro på forskere og vitenskap, men at de vil norsk industri til livs gjennom å svekke deres framtidige konkurranseevne, skjønner jeg ikke.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [21:16:56]: I trontalen framhever regjeringen at politiet endelig er bevæpnet i daglig tjeneste. Det har altså vært bra å lytte til og samarbeide med FrP om gode tiltak og ikke bare «følge situasjonen nøye».

Som politi skulle jeg gjerne vært mer som Politimester Bastian fra Kardemomme by, men i Norge må politiet få mulighet til å legge fra seg silkehanskene. På flere områder er det kritisk behov for nytt eller oppdatert utstyr for å slå ned på de svenske tilstandene, som vi nå har fått i Norge. Datasystemet som politiet bruker i det daglige, ble opprettet samme år som OL på Lillehammer, og det er behov for teknisk nødhjelp.

I trontalen ble det sagt at det aldri før har vært så mange som jobber i politiet, men ser vi nærmere på tallene, har antallet politiårsverk gått dramatisk ned. Bemanningen må speile nødvendige arbeidsoppgaver, og ressurser må fordeles riktig. Slik er det ikke i dag.

I Øst politidistrikt, der jeg jobber, merkes det godt at antallet politiårsverk har gått ned samtidig som antallet innbyggere har økt. Vi er derfor langt fra 2 politifolk per 1 000 innbygger, som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen oppnådde. Med færre operative politifolk blir det utfordrende å opprettholde tryggheten. Flere saker nedprioriteres og henlegges, også de med kjent gjerningsmann.

Politimester Bastian laget Kardemommeloven, hvor det heter: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.» Dette holder ikke i dagens Norge. Lover må gjenspeile samfunnets situasjon. Det holder ikke bare å uttale «slik skal vi ikke ha det» når granatene smeller i gatene og svenske tilstander har inntatt oss. Vi må slutte å sette de kriminelles rettigheter høyest og heller prioritere å beskytte ofrene og samfunnet.

Politimester Bastian går omkring og passer på at alle har det bra. Selv om vi aldri vil oppnå tilstandene fra Kardemomme by, må vi ikke glemme at politikernes hovedoppgave er å sørge for innbyggernes trygghet. Regjeringspartiet Arbeiderpartiet har flertall sammen med oss i Fremskrittspartiet, og vi samarbeider gjerne om viktige og nødvendige grep.

Kari Baadstrand Sandnes (A) [21:20:09]: Arbeiderpartiet står fast på at vi er imot endringer i arbeidsmiljøloven som vil svekke arbeidstakernes rettigheter. Vi registrerer at Fremskrittspartiet ønsker å legge til rette for flere midlertidige stillinger. Det er en utvikling vi tar sterkt avstand fra. La meg minne om at vi hadde den største politiske streiken i historien mot endringer i arbeidsmiljøloven i 2015, med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering og statsråd fra Fremskrittspartiet.

Dette er ikke bare en politisk debatt, det handler om livet til vanlige mennesker. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet i regjering er garantisten for en trygg, helhetlig og rettferdig arbeidslivspolitikk. Et trygt og stabilt arbeidsliv er grunnlaget for velfungerende samfunn.

Midlertidige stillinger kan virke forlokkende på kort sikt, men de skaper stor usikkerhet for arbeidstakerne. Mange som jobber ufrivillig deltid, kjenner presset for å jakte på ekstravakter, og dette presset rammer særlig kvinner i tradisjonelle kvinneyrker. Vi må ha som mål at hovedregelen er hele, faste stillinger, ikke midlertidige løsninger, som fører til usikkerhet om egen økonomi og vanskeligheter med å etablere seg.

Fleksibilitet er viktig, men det må ikke skje på bekostning av de ansattes rettigheter, helse og livskvalitet. Arbeidsmiljøloven er et resultat av mange års kamp for å beskytte arbeidstakerne. Vi kan ikke tillate at denne beskyttelsen skal svekkes igjen.

Arbeiderpartiet vil sikre et trygt arbeidsliv med hele, faste stillinger, og vi vil bekjempe sosial dumping, useriøse aktører, arbeidslivskriminalitet, midlertidighet og ufrivillig deltid.

Monica Molvær (H) [21:22:37]: Med ærefrykt og ydmykhet står jeg her for første gang. Det å gå inn døra til denne bygningen og få gå på jobb for demokratiet er stort.

Dette er også et personlig stort øyeblikk for meg. Oldefaren min var en av dem som døde i kampen for et fritt Norge, og jeg tenker på ham hver gang jeg går inn døra til Stortinget. Han kjempet for demokratiet, friheten og for en framtid for landet vårt. Den friheten mange i dag tar for gitt, ble kjempet fram av mennesker som aldri fikk oppleve det landet de drømte om, og det de kjempet for. Det er vår viktigste arv å forvalte – her fra denne salen.

Hver eneste dag er det folk der ute som bygger landet vårt videre – med mot, kunnskap og hardt arbeid, bl.a. i fiskeflåten, på verftene og i industrien, og i små familiebedrifter som holder hjulene i gang langs hele kysten. De kjemper for å skape verdier, arbeidsplasser og et fellesskap i sitt lokalsamfunn.

Med dagens politikk ser vi mer byråkrati, næringsfiendtlige skatter og stadig nye reguleringer som kveler utviklingen av næringslivet. Vi ser det særlig langs kysten. Regjeringen påfører nye utgifter med å fjerne fritaket på CO₂-avgift for den havgående fiskeflåten – en næring som ikke har alternativ teknologi for å kutte utslippene. Resultatet blir stikk i strid med det man ønsker. Det blir mer utslipp, lengre overfarter over havet og fare for bunkringsanleggene langs kysten. Dette rammer også beredskapen vår, for det er de samme anleggene som skal forsyne fartøyene til Forsvaret med drivstoff.

Samtidig ser vi en industri som skriker etter arbeidskraft og forutsigbarhet, og familiebedrifter som holder pusten for å se om de overlever dagens regjering. Det er de som står i fjøset, på verftene, i sjarken og på merdkanten som skaper verdiene som vi skal leve av, og det vi skal fordele. Og i den store debatten er det ofte et viktig poeng som ofte drukner: Det handler om hvor viktig norske bedrifter er for sine lokalsamfunn. De sponser idrettslag, korps, festivaler og frivilligheten, og de bygger levende lokalsamfunn i hele landet. De bygger ikke bare verdier, men de bygger også fellesskap.

Høyre heier på dem som bygger landet vårt. Vi skal kjempe for å bevare norsk eierskap, med forutsigbarhet og et skattesystem som ikke straffer dem som skaper de verdiene vi skal fordele. Trygge lokalsamfunn bygges av sterke bedrifter og mennesker som vet at innsatsen deres betyr noe.

På vår vakt i denne salen skal vi forvalte friheten som ble kjempet fram, for dem som aldri fikk oppleve det landet de drømte om. Den drømmen skal vi ta vare på. Vi skal bygge den videre, og vi skal også gi den videre til neste generasjon.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [21:25:55]: Den 24. august i år ble Tamima Nibras Juhar drept på jobb i barnevernet på Kampen i Oslo, i mitt eget nabolag i Gamle Oslo. Saken har ennå ikke vært behandlet av domstolene, men det vi vet, er at drapsmannen er siktet for terror, at han hadde som intensjon å skade flere, og at han har sagt at handlingen var politisk motivert. Særlig har han uttrykt et ønske om å drepe muslimer.

Folk i dette landet skal være trygge når de er på jobb. Vi skal ha nabolag og arbeidsplasser som er frie for rasisme, ekstremisme, islamofobi eller hat mot skeive. Men det er nødt til å bety en ekstraordinær innsats fra alle oss – vi som er folkevalgt i denne sal – til virkelig å vise at vi mener alvor, at det betyr mer enn ord og ønsker, at det betyr politisk handling.

For fire dager siden sto Tamimas venner, Mona, Kiya, Amina og Marius, i Aftenposten og ba om tydelige budskap fra ledende politikere. Så la meg være tydelig fra denne talerstolen: Det er nødvendig at vi tør å snakke om at holdningene mot muslimer og innvandrere ikke utvikler seg i et vakuum, langt unna oss, men at de også kan utvikle seg hos mennesker nært og rundt oss. Det kan være tilfeldig at det ble akkurat han som endte med å finne fellesskap og mening i høyreekstreme miljøer, men miljøene er ikke tilfeldige.

Fra Arbeiderpartiet er det i år en rekke nyvalgte stortingsrepresentanter med bakgrunn fra AUF i årene etter 22. juli 2011. Mange av oss meldte oss inn nettopp fordi vi ønsket å stå opp imot ekstremisme og fremmedfrykt, og å drive AUFs arbeid videre. En høyreekstrem terrorist forsøkte å ta livet av ungdom i vår organisasjon fordi de var framtiden i Arbeiderpartiet. Han tapte – for den generasjonen sitter i regjering eller på Stortinget. Vi som kom etterpå, har blitt voksne i den ungdomsorganisasjonen han prøvde å knuse. Vi kan stå på Stortingets talerstol i dag og si at innvandring er et gode for samfunnet vårt, at mangfold er en styrke, og i Norge er det plass til deg, uansett hvor du kommer fra, eller hvilken bakgrunn du har. Det er politisk.

For meg, for min AUF-generasjon og for hele Arbeiderpartiet, er det slik at vi alltid kommer til å kjempe for den politikken. Ikke minst kommer vi til å gjøre det i arbeidslivet, nettopp fordi vi har sett konsekvensene av hva som skjer med tryggheten til arbeidsfolk hvis vi lar være.

Trygghet for framtiden er ikke bare et slagord. Det er et løfte om at uansett hvem du er, hva du tror på, hvem du elsker, eller hvor du kommer fra, er Arbeiderpartiet alltid på jobb for et samfunn og et arbeidsliv som er trygt for absolutt alle.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [21:29:04]: Helsevesenet vårt er der for mennesker som trenger det nå, ikke når systemet finner plass til dem. Da må vi bruke all den mulige kapasiteten vi har – det private, det ideelle og det offentlige tilbudet.

Mange, og spesielt mange unge, sliter med spiseforstyrrelser, og når en av ungdommene våre tar mot til seg og ber om hjelp, kan vi ikke møte ham eller henne med ventelister. Det gjør regjeringen i dag. Samtidig står tilbud som Gillon Klinikken klare til å kunne hjelpe, men denne klinikken får ikke lov til å bidra med en avtale med Helse Bergen under regjeringen Støre. Her vil FrP ta grep og bruke alle gode krefter. For dem som står og venter, så haster det.

I dag har Fremskrittspartiet fremmet et representantforslag om en ny finansieringsmodell for bygging av sykehusbygg. Vi er nødt til å få slutt på at helseforetakene våre må kutte i gode behandlingstilbud for å bruke pengene på dyre renter, økte byggekostnader og unødvendig byråkrati. Da trengs det handlekraft for å gi gode helsetilbud til dem som trenger oss aller mest, og FrP inviterer til å levere på nettopp dette.

Vi trenger også en stor satsing på å bygge ut eldreomsorgen vår i den perioden vi nå er på vei inn i, for det er så altfor mange av våre eldre som står og venter på et helt nødvendig tilbud.

Det er verdt å minne om i inngangen av en periode at de verdiene som vi nå skal forvalte, er verdier som de som har kommet før oss, har bygget opp. Og de har ikke tid til å vente på flere utredninger og utvalg. De trenger handling nå. Så la dette bli en periode hvor vi leverer på noe som alle norske partier har snakket om i mange år: en verdig eldreomsorg og et tilbud du får når du trenger det

Solveig Vestenfor (A) [21:32:12]: Dette var vel verdt å vente på.

Eg har med stor interesse lytta til alle som har teke ordet i dag, og eg vil snakka om kommuneøkonomi. Arbeidarpartiet prioriterer alltid god kommuneøkonomi og har levert historisk godt dei siste åra. Dette er heilt nødvendig for at kommunar og fylkeskommunar kan sikra gode og likeverdige velferdstenester i byar og distrikt. Men alle veit at det trengst meir, me er ikkje i mål, og difor har eg – og me – store forventningar til nettopp statsbudsjettet.

I valkampen lovde me å setja velferd framfor skattekutt til dei rikaste, og det gjer me no i praksis. Dette handlar om meir pengar til eldreomsorg, fleire tilsette i barnehagen og betre vegar ute i distrikta. Dette er utruleg viktig, for me lever livet vårt ute i kommunane. Alle tenester me får glede og nytte av, vert levert av det offentlege. Me treng tryggleik for helsa vår, for ungane våre, for vatn- og avløpssystemet, for vegar, for pensjonistlivet, for økonomien.

For oss i Arbeidarpartiet handlar dette om tryggleik for kommunane. Det er jo det mange kjenner på – at ein er bekymra for om pengane strekkjer til, at det finst nok vaksne, slik at ein er trygg når ein leverer ungane i barnehagen, at dei tilsette i omsorgstenesta har tid og hender nok til å skifta bleier eller sørgja for trivsel, eller har tid til å vera der når angsten rir ein, eller når ein ligg for døden.

Så handlar det om arbeidslivet, om trygge jobbar og om å ha nok folk på jobb. Så handlar det om at flest mogleg kjem ut i arbeid og aktivitet, og at alle som kan jobba litt eller mykje, vert brukte, slik at endå fleire kjenner at dei kan bety ein forskjell og bidra i lokalsamfunna sine. Det handlar om å leva heile liv.

I kveld fekk eg ei gladmelding: Ål kommune har fått 83 pst. av ukrainarane ut i arbeid etter fullført introduksjonsprogram – best i landet. Det er veldig hyggeleg for meg som nettopp avgått ordførar, og det seier noko om at der det er vilje, der er det veg.

Eg trur alle kommunar ser fram til at ein kan slanka byråkratiet gjennom kommunekommisjonen, fordi rapporteringskrav, lovverk, gode intensjonar frå stortingsvedtak gjennom fleire tiår i aukande grad har utfordra kommunane, og det er viktig å få rydda opp i.

Kommuneøkonomien handlar om innbyggjarane våre – om mor mi, om dotter di, om naboen frå Eritrea og om den kollegaen som alltid er sliten. Kommuneøkonomien set kort og godt rammer og retning når det gjeld både tryggleik for morgondagen og tru på framtida.

Margret Hagerup (H) [21:35:41]: Norge står overfor mange utfordringer, men en av dem kan ikke være at folk vil jobbe. Verdien av at folk er i arbeid, er den største Norge har. Det er for mange veier ut av arbeidslivet, og det er for få veier inn. Mange opplever ikke mestring i skolen og går ut i arbeidslivet uten å kunne lese, skrive eller regne skikkelig. Mange står utenfor arbeidslivet på grunn av helseutfordringer. Liv blir satt på vent mens folk sendes fra helsekø til helsekø. Når en person rammes, rammes hele familien, og utenforskapet vokser.

Samfunnet vårt er bygget rundt system, men det er menneskene som rammes når systemene svikter. Derfor mener Høyre det er helt avgjørende å sette enkeltmennesket først. Vi trenger en reform for uføre, for vi må flytte fokus fra paragrafer til arbeid, fra ambisjon til aktivitet, og vi må fremme sammenhengen mellom helse og arbeid. Det må alltid lønne seg å jobbe, og det har en egenverdi at folk får beholde mer av det de tjener. Derfor foreslår vi 1 000 kr i måneden i skattelette.

Muligheten til å velge er også en verdi. Derfor vil vi ha private tilbud innen barnehage, skole og omsorg. Vi mener samfunnet blir bedre når det bygges nedenfra og alle får delta, og for Høyre er muligheter for alle det viktigste. Du skal kunne stole på at vi bygger et samfunn som stiller opp når du trenger det, et samfunn som er mye for dem som trenger det mest, og litt mindre for oss andre, et samfunn der barn lærer å lese, skrive og regne med dyktige lærere og et sterkt faglig lag rundt dem, et samfunn der folk får helsehjelp når de trenger det, uavhengig av hvem som leverer tjenesten, og et samfunn som legger til rette for verdiskaping.

Norge har store muligheter, men også langsiktige utfordringer. Det krever trygg styring og evne til å prioritere. Valget har gitt en tuttifrutti-koalisjon uten felles plattform, der budsjettet må kjøre slalåm mellom særinteresser. Støres løfter om trygg styring kan føre til stillstand og økt uforutsigbarhet. Et godt samfunn bygges nedenfra, gjennom muligheter til å skape mer sammen. Derfor trenger vi lavere skatter, forutsigbare rammer og konkurransedyktige vilkår for næringslivet. Vi må sikre at kommunene rustes for de demografiske endringene. Høyre mener at skattepengene skal gå til å løse velferdsstatens kjerneoppgaver, at oljefondet skal brukes til utdanning, forskning, infrastruktur og skattelettelser, at politikere må prioritere – ellers er det vanlige folk som betaler regningen.

Framtiden sikres ikke med store løfter, men med tydelige prioriteringer og ansvarlig styring. Høyre lover ikke alt, men vi holder det vi lover, og vi vil gjøre jobben som trengs for å sikre framtiden, for å forandre, for å bevare.

Marian Hussein (SV) [21:38:48]: I valgkampen møtte jeg mange, og noen møter setter seg i kroppen, og de glemmer jeg sjelden, som møtet med de to guttungene på Stovner helt på tampen av valgkampen. De spurte rett ut: Får vi jobb hvis vi melder oss inn i Sosialistisk Ungdom? Det er et ærlig og sårt spørsmål. Det traff meg, for jeg kjenner igjen den virkeligheten. For mange som bor på Stovner og for mange personer med innvandrerbakgrunn er ikke arbeid bare en vei til inntekt; det er håp om trygghet og en plass i fellesskapet. Men det er langt fra alle som får denne sjansen.

Altfor mange personer med innvandrerbakgrunn står utenfor arbeidslivet til tross for at de både vil og kan jobbe. For en del av dem handler det om at de heter Abdi og Hussein til etternavn og ikke blir kalt inn til intervjuer. For andre handler det om språk eller andre kompetansekrav man ikke utfyller, og når man først utfyller dem, får man en jobb hvor man er overkvalifisert eller hvor man får dårligere lønn.

Nylig kunne vi lese om at Norge er i ferd med å få en ny klasse: arbeidende fattige. Blant dem er mange av drosjesjåførene jeg kjenner, for etter at Solberg-regjeringen liberaliserte drosjenæringen er det mange drosjesjåfører som jobber 12 timer om dagen, 6 dager i uken og 72 timer i uken. Mange av disse, over 30 000 nordmenn, er avhengig av sosialhjelp samtidig som de er i arbeid. Mange av dem får sjelden tid til familieliv.

Vi ser at makten i arbeidslivet flyttes feil vei. Eierne tar en større del av kaken, mens arbeidstakerne får mindre. Organiseringsgraden synker, og tillitsvalgte opplever trakassering og at fagforeningene motarbeides. I denne salen er det faktisk mulighet til å snu denne trenden. Da må arbeidsfolk oppleve trygghet i arbeidslivet, ikke som Tamima Nibras Juhar eller Linn Ertsås, som opplevde at det å varsle, det å si ifra, ikke hjalp.

Vi må sørge for at ungdom får jobb, og at når folk organiserer seg, får de mer rettigheter, mer makt. Når vi står sammen – arbeidere, unge, fagorganiserte og engasjerte – ja, da kan vi flytte fjell og endre samfunnet.

Tobias Hangaard Linge (A) [21:42:15]: Nå har det nye stortinget samlet seg, og vi gjør det i en veldig alvorlig tid. Russlands aggresjon mot Ukraina pågår fremdeles, det er ny stormaktrivalisering mellom øst og vest, og den regelbaserte verdenshandelen er satt til side til fordel for toll som et virkemiddel i et utenrikspolitisk storspill.

Alle disse forholdene påvirker en liten og åpen økonomi som vår. I møte med en urolig verden og høy prisvekst etter pandemien har Arbeiderpartiets viktigste mål vært trygg økonomisk styring. Ved å vise moderasjon og tydelige prioriteringer i budsjettene vi har lagt fram, har vi lykkes med det. Prisveksten gikk fra å være på 7 pst. på det høyeste til å nå være på rundt 3 pst., og som resultatet av det er renten på vei nedover. Samtidig sitter norske bedrifter igjen med mer, de investerer mer, de eksporterer mer og de ansetter flere folk. Med høyt investeringsnivå og gode overskudd er norsk næringsliv godt rustet til å møte det urolige farvannet som ligger foran oss.

Til tross for gode resultater har vi likevel en høyreside som i denne valgkampen har forsøkt å svartmale situasjonen for norske bedrifter og arbeidsfolk og snakket som om formuesskatt er det eneste som betyr noe for vekstevnen i norsk økonomi. Vi har altså et FrP som vil kutte skatteregningen for noen få samtidig som de vil legge ned Innovasjon Norge og frata tusenvis av gründere muligheten til å få avgjørende oppstartshjelp, som vil reforhandle EØS-avtalen og sette grunnlaget for tusenvis av norske eksportrettede arbeidsplasser i fare, som kaller grønne industriprosjekter for sløsing og vil sette en effektiv stopper for alle de industribedriftene som nå omstiller seg fra fossilt til fornybart. En slik politikk er å dra Norge baklengs inn i framtiden.

Våre ambisjoner er tydelige. Vi skal legge til rette for at prisveksten fortsetter å avta, at prisen på penger, altså renten, fortsetter å gå nedover, at bedrifter får tilgang til nok ren kraft, og at vi utdanner fagfolk for framtiden. Vi skal utvikle strategiske verdikjeder, enten det er å bygge en bærekraftig mineralnæring i Norge for å sikre tilgangen på kritiske mineraler, fortsette satsingen på romindustrien vår slik at vi kan opprettholde kontroll over våre enorme hav- og landområder, eller videreutvikle forsvarsindustrien vår for å møte den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen verden står i.

Vi skal med andre ord ruste Norge for framtiden. Det skal vi få til gjennom en aktiv næringspolitikk som gir nødvendig forutsigbarhet, og som legger til rette for vekst og investeringer over hele landet, til det beste for både folk og bedrifter. Tusen takk.

Abid Raja (V) [21:45:30]: Vi bør klype oss litt i armen. Norge, det går bra. Ikke alt er perfekt, men det meste går bra. Det er ikke uten videre vi kan si at Norge er verdens beste land å bo i. Det gjelder på nær sagt alle områder. Det må vi ikke glemme, selv når vi gjennomfører en trontaledebatt.

Skulle vi våge å løfte blikket og se lengre ut enn den vestlige verden, står det ikke så bra til: Diktaturer og vaklende demokratier. Ikke bare manglende ytringsfrihet, men regelrett personforfølgelse grunnet ens meninger. Glem religionsfrihet, 75 pst. av verdens befolkning bor i land hvor religionsfrihet er under sterkt press. Likestilling for kvinner, jenters rett til utdanning, rettighetene til dem med annen seksuell orientering, funksjonsnedsatte minoritetsgrupper, brutale skjebner, som de i Gaza og i Ukraina, glemte kriser som får nær ingen omtale i norsk eller internasjonal presse. Listen er lang.

Derfor bør vi her oppe i nord klype oss i armen. Her oppe i nord, sammen med våre nordiske naboland, utgjør vi en trygg, nær utopisk oase. Det må vi ikke ta for gitt. Vi har et sterkt demokrati med reell maktfordeling, et redaktørstyrt pressekorps som kan stille oss folkevalgte til veggs, et samfunn med høy tillit og lav korrupsjon, og en god velferdsstat. Vi er og bør fortsette å være til inspirasjon for mange land i verden.

Ja, vi har vært heldige med våre naturressurser, med vannkraften, med maten i havet, og også med de ikke-fornybare ressursene olje og gass. Men vi har ikke vært naturgitt heldige med forvaltningen av disse ressursene. Der har mange kloke politikere før oss tatt gode valg for fellesskapet. Det bør være et av målene for dette stortinget: å klare å ta kloke valg på vår vakt. Ikke bare for vår samtid, men også for framtidige generasjoner.

Vi vil fortsette å lykkes godt om vi bygger opp under verdiene Norge er tuftet på, grunnbjelkene i demokratiet: et sterkt forsvar av maktfordeling, at vi står sammen om ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling, at vi slår ring om etnisk mangfold, at vi sammen tar kampen mot antisemittisme, muslimhat og all type rasisme. Skal vi fortsette å lykkes som land her hjemme og være til inspirasjon der ute, må vi skape mer samhold og mindre polarisering. Vi må ikke ty til enkel retorikk på jakt etter kortsiktig gevinst, men heller se på hva vi som fellesskap er tjent med på lang sikt.

Det er mange saker som er viktig for oss i Venstre, utenom det generelle jeg sa, som f.eks. å ikke så tvil om NATO-medlemskapet og å stå sammen om EØS-avtalen, helst gå inn hele veien. Jeg er stolt av å representere Venstre, Norges eldste parti. Vi har for vane å være konstruktive og inngå forlik, og selv om vi nå er Stortingets minste parti, under sperregrensen, skal vi fortsette å være løsningsorienterte også i denne stortingsperioden.

Oda Indgaard (MDG) [21:48:42]: Med høy prisvekst og høye renter de siste årene har naturlig nok folks privatøkonomi vært i fokus. For de av oss som har hatt lite fra før, har utviklingen vært katastrofal. For de av oss med grei økonomi har det vært vanskelig å omstille seg, for følelsen av å få mindre er aldri en god følelse.

Likevel: Økonomien i Norge går godt. Norges befolknings kjøpekraft ligger fremdeles i verdenstoppen. Dette forbruket er en del av et overforbruksproblem som er en stor bidragsyter til den globale klimakrisen. Trontalen nevner ikke dette problemet med et ord. I stedet fikk vi høre en lang liste over tiltak som regjeringen har gjort for å heve kjøpekraften for alle, ikke bare for dem som trenger det mest.

I en tid som dette må vi prioritere. Da er det feil prioritering å gi mer til alle når det er de få som virkelig trenger mer, og når det samtidig er kommuner som er sultefôret på ressurser.

Jeg ble aktiv i politikken på grunn av en kamp for lokalbarnehagen. Dette var en barnehage som har vært i drift siden 1950-tallet. Den var liten etter dagens standard, og dermed var det en barnehage vi ikke lenger hadde råd til å holde oss med. Samtidig var denne barnehagen det eneste tilbudet i skolekretsen og et helt nødvendig tilbud for enkelte unger som hadde behov for mer skjerming. Den skulle legges ned fordi den ikke var effektiv nok. Den var for dyr per barn fordi den var liten, fordi dagens bedriftsøkonomiske styring av kommuneøkonomien i det så et gyldig argument.

Gjennom valgkampen snakket jeg med mange i både by og bygd som var bekymret over situasjonen i barnehagene, i skolene og i helsevesenet. Det var foreldre til unger med spesielle behov som var glad for lave priser på barnehage, men som aller helst skulle sett at ungen deres fikk de timene med spesialpedagogen som de hadde rett på, og i de omgivelsene som var rett for det barnet. Det var lærere som telte på knappene om de orket å fortsette i yrket, fordi de jobber i en skole som er blitt gitt stadig flere oppgaver med færre ressurser til å løse dem.

Jeg er glad for at regjeringen vil dykke dypere ned i utfordringene vi ser, både i helsevesenet, i Kommune-Norge og i skolene. Min forventning til det arbeidet er at vi ser på utfordringen med at vi stadig forventer mer effektivisering, også i bransjer som ikke har tjent på effektivisering, hvor teknologien ikke har spilt på lag, og hvor teknologien kommer til å spille en mindre rolle for arbeidskraftbehovet enn i økonomien for øvrig. Å ikke vurdere hvordan ulike arbeidsoppgaver har ulike forutsetninger for effektivisering og dermed ta høyde for at vi må være villig til å betale relativt mer for rettferdig fordeling, vil være en tapt mulighet.

Velgerne har talt og valgt rettferdig fordeling og en god velferdsstat over skattelette. Da må vi også ta tak i de grunnleggende finansieringsutfordringene for velferdstjenestene i kommunen.

Ronny Aukrust (A) [21:52:14]: Østfold er et lite fylke i landareal. Vi dekker bare litt over 1 pst. av Fastlands-Norge, men vi står likevel for en femtedel av landets kornproduksjon. Det sier litt om hvor viktig Østfold er for Norges evne til å forsyne seg selv med mat i en urolig tid.

Østfold er heller ikke bare et grensefylke. Med sin plassering i triangelet mellom Oslo, Sverige og Danmark er vi et naturlig nav i framtidens nasjonale beredskap og forsyningslinjer. Her møtes jernbane, hovedveier og strømnett som binder Norge sammen med Europa. Når vi snakker om nasjonal beredskap, må vi forstå at beliggenhet, ressurser og infrastruktur er avgjørende faktorer for å lykkes.

Verden er ikke som før. Vi må legge bort de gammeldagse oppfatningene om at truslene mot oss bare kommer fra nord, eller bare fra havet. Truslene i dag kan ramme gjennom digitale angrep, brudd i forsyningslinjer eller fra andre himmelretninger enn tidligere. Med Sverige og Finland som nye medlemmer i NATO blir det enda viktigere å sikre trygge og effektive forsyningslinjer mellom landene våre.

Beredskap må bygges på tvers av regioner – ikke bare rundt de gamle militære punktene, men også gjennom robuste lokalsamfunn, et sterkt sivilsamfunn og et landbruk som er i stand til å levere når det gjelder. Derfor må vi satse videre på jernbane, veier og infrastruktur som tåler påkjenninger. Kommunene og næringslivet må ha ressursene de trenger for å håndtere uforutsette situasjoner, og hele beredskapen vår må sees som ett system – militært, sivilt og lokalt – der alle deler virker sammen.

Urolige tider krever at vi tenker nytt, men i Norge skal folk kunne føle seg trygge både i rolige og i urolige tider. Derfor må vi bygge et motstandsdyktig samfunn og et samfunn som står støtt, selv når det stormer rundt oss.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [21:54:55]: Innbyggernes sikkerhet er den viktigste oppgaven enhver stat har, men frihet kommer ikke gratis.

I Meld. St. 33 for 2024–2025, som bl.a. omhandler status og risiko i forbindelse med gjennomføringen av langtidsplanen for forsvarssektoren, står det bl.a.:

«Norge står nå overfor den mest krevende sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig.»

Og videre:

«Vi er inne i en ny tid for Norge og Europa, hvor vi igjen må være forberedt på at krig kan ramme.»

Vi kan ikke utelukke russisk aggresjon overfor Norge, hvor Svalbard er spesielt utsatt. Den tverrpolitiske enigheten om forsvarsløftet var kun oppstarten. Gjenoppbyggingen kommer mest sannsynlig til å koste betydelig mer på grunn av en enorm prisvekst på militært materiell. Erfaringer fra Ukraina har imidlertid lært oss at luftvern er viktig, og det er derfor innlysende at ytterligere innkjøp av luftvern av ulike typer med forskjellig kapasitet bør være en prioritert oppgave.

Det er imidlertid bakkesituasjonen man tar med seg inn i eventuelle fredsforhandlinger. Med andre ord: Landkrig med hæravdelinger har ikke gått av mote. Vi ser også at denne typen krig ikke er over med det første, men trekker ut i tid, noe som betyr at dybde og utholdenhet må gjenskapes.

Innlandet er et betydelig forsvarsfylke. Det produseres ammunisjon og annet militært materiell samtidig som flere militære avdelinger og staber har base i fylket. Vi i Innlandet ser fram til å få på plass Brigade Sør med basis i Hærens våpenskole. Rena leir er klar for videre utbygging, og Haslemoen leir bør tas i bruk så snart som mulig.

Det finnes, så vidt jeg erfarer, ingen relevante militære grunner til å flytte HV-staben. Pengene må brukes på kuler og krutt, utdanning og øving og ikke til å flytte avdelinger og staber.

Krigen i Ukraina har også eksponert verden for droner av ulike typer som et fryktet stridsmiddel. Norges bruk av droner må videreutvikles, og minst like viktig er anskaffelsen av effektive mottiltak.

Vedtaket av forsvarsløftet var således bare starten. Det må følges opp, slik at vi får mest mulig forsvarsevne ut av hver eneste krone. Nasjonalforsamlingen må påse at tverrpolitisk villighet og nødvendigheten av forsvarsløftet blir startpunktet for å bedre og sikre Norges sikkerhetspolitiske situasjon. Vi i denne sal må sørge for at satsingen får den kraft, retning og tempo som Norge fortjener og vår befolkning forventer.

Ragnhild Bergheim (A) [21:57:55]: Folk i Norge skal ha trygghet for at de får god og nødvendig helsehjelp når de trenger det. Sentralt i dette viktige arbeidet står en sterk og faglig kompetent offentlig helsetjeneste på både spesialist- og kommunenivå.

Når helsen svikter, enten det er ens egen helse eller helsen til noen en er glad i, da er en ofte på sitt mest sårbare. Å vente på å bli undersøkt og å få startet behandling er utfordrende og noen ganger helt uutholdelig – smerter, tap av funksjon, fravær fra jobb og frykt og angst hvis det er alvorlige sykdomstegn eller en alvorlig diagnose.

Derfor er jeg veldig glad for at Arbeiderpartiet har satset på reduksjon av ventetidene i hele behandlingsforløpet, og at ventetiden er redusert med 17 dager siden august 2024 og nå skal ytterligere ned. I tillegg har flere fått tildelt fastlege – en viktig tjeneste som vi skal både styrke og modernisere i tiden framover. Samtidig skal vi i gang med en helsereform som skal sørge for en mer helhetlig helsetjeneste med bedre samhandling mellom sykehus og kommune, slik at pasienten opplever et mer sømløst helsevesen.

Jeg gleder meg til å ta fatt på dette viktige arbeidet i helse- og omsorgskomiteen, og jeg vil gjerne få lov til å komme med en oppfordring. Vi må huske at pasientene skal komme inn på sykehuset når de trenger behandling, men de må også få komme ut når de er ferdigbehandlet. I dag brukes altfor mye sykehuskapasitet på ferdigbehandlede pasienter. Det skaper press på sykehusene, det gjør arbeidsforholdene for de ansatte krevende, og det hindrer pasientene i å starte nødvendig gjenopptrening. Samtidig betaler kommunene en høy døgnpris, penger som kunne vært brukt til å bygge opp bedre tjenester lokalt.

Derfor skal vi styrke sykehusenes økonomi og mulighet til å behandle pasienter – samtidig som vi gjør kommunene bedre rustet til å ta imot dem når behandlingen er ferdig. Da gjør alle det de er best til, og ressursene brukes mest mulig effektivt – til beste for både pasientene og samfunnet.

I samarbeid med ansatte, pasienter, pårørende og brukere skal vi jobbe tverrpolitisk for å utvikle en helsetjeneste som er rustet til å møte morgendagens utfordringer. Det gleder jeg meg til.